Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Home Search Login  
Share Print Bookmark

Notes


Matches 101 to 150 of 16,597

      «Prev 1 2 3 4 5 6 7 ... 332» Next»

 #   Notes   Linked to 
101 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I5669)
 
102 .
Fra omtale i Aftenposten, fredag 7.desember 1945:

Dødsfall.

Høyesterettsdommer Axel T. Næss er avgått ved døden, henved 71 år gammel. Næss ble student i 1892 og tok juridisk embetseksamen i 1895. Etter noen år som sorenskriverfullmektig oppholdt han seg med stipendium i utlandet. Fra 1904 til 1906 var Næss sekretær i Kirkedepartementet og fra sistnevnte år til 1913 ekstraordinær assessor i Trondheims overrett. Han ble deretter assessor i Oslo byrett og hadde denne stilling til 1927, da han ble beskikket som midlertidig ekstraordinær assessor i Høyesterett. I 1930 utnevntes han til dommer i Høyesterett.
Høyesterettsdommer Næss' livsgjerning har i det vesentlige vært knyttet til dommergjerningen. Dette arbeid hadde hans levende interesse. Han var ikke alene den fremragende jurist, men også en høyt kultivert, finttenkende personlighet. Han var også sterkt religiøst interessert. Fra 1917 var han medlem av landsstyret i Den norske Indremisjon, og har også vært medlem av Det norske Bibelselskaps sentralkomite. Søndagsskolegjerningen lå også hans hjerte nær, og han ofret særlig i tidligere år meget av sin fritid for denne gjerning. 		Næss, Axel Theodor (I9620)
 
103 .
Fra omtale i Østlands-posten, lørdag 24.mai 1941:

Dødsfall.

Igår er fru Agnes Hoff Næss avgått ved døden i sitt hjem i Oslo, ca.65 år gammel. Avdøde, som var datter av avdøde kaptein Hoff og frue i Larvik, blev i 1909 gift med assessor i høiesterett, Axel T. Næss. Litt eldre Larviksfolk vil huske avdøde fra den tid hun bodde i Larvik. Hun var sterkt musikkinteressert og hadde en solid utdannelse i pianospill. Her i byen var hun også en søkt lærerinne i pianomusikk. Fru Agnes Hoff Næss var en elskverdig og vennlig dame, som holdt sterkt ved sin barndoms by. De som kjente avdøde, vil med vemod erfare at hun nå er borte. 		Hoff, Agnes "Næss" (I3931)
 
104 .
Fra Setegard og klostergods, av Ernst Berge Drange:

LEN, GODS OG GODE GIFTARMÅL.

Adelen er ein gjeng med grove, nasevise kumpanar (fyrar). Dei kjem hit til landet, er store på det og seier at det korkje har vore kongar eller adel her før. Men der tek dei feil. Her har vore adel, både høg og låg. Det fortel historier, adelsbrev, adelsvåpen og skjold. Her har vore kongar, hertugar, grevar, baronar, riddarar, knaper (vepnarar), jomfruer, fruer og hustruer.

Det er Absalon Pedersøn Beyer som ordlegg seg om lag slik i 1567. Og han er både forarga og krenkt. Dei hadde likevel mykje rett, dei nasevise inntrengjarane Hr.Absalon må ha møtt i dei danna krinsane i Bergen. I europeisk tyding fanst det ingen adel i Noreg.
Eitt var at ordet ikkje kom i bruk før ut på 1500-talet, om det enn fanst ei samfunnsgruppe som kunne falla inn under omgrepet adel. For også i Noreg var det folk og ætter som frå gammalt av sat med privilegium i form av skattefridom, og som hadde kongen sitt spesielle vern.
Eit anna var at slike adelege særrettar var lite utvikla her i landet. Den norske adelen hadde aldri noko personleg militært maktapparat som på kontinentet, med festningar og pansra knektar. Heller ikkje hadde dei dømmande makt. Og godseigedomane, som skulle vera det grunnleggjande økonomiske fundamentet, var små og låg spreidde. Det var såkalla «strøgods». Gjerne var det tale om partseige, som vil seia at jordeigaren ikkje hadde direkte eigedomsrett, berre landskyldrett. Han åtte part i den avgifta, landskylda, ein bonde måtte betala jordeigaren for bruk av jorda.
Landskylda var opphavleg ein viss del av avlinga på ein gard. Sidan vart landskyld ein målestokk på verdien av ein jordeigedom. På våre kantar vart landskylda helst betalt i smør og huder, men ute ved havet også i fisk.

Talet på norske adelsslekter var lågt på Hr.Absalon si tid. Det var berre 50 av dei, mot så mange som 300 kring 1300. Svartedauden og krisa i seinmellomalderen hadde råka denne samfunnsgruppa særleg hardt, både i tal og i jordegods. Men adelen hadde elles ein tendens til - å døy ut - anten det var krise eller ikkje. Likevel kunne òg det motsette vera tilfellet, men med dei same konsekvensane. Det vart for mange arvingar, og godset vart stykkja opp. Adelsættene seig ned i bondestanden. Det er bakgrunnen for at mange hordalendingar i dag kan føra slektene attende til den gamle adelen.

Den nye tida.

Absalon Pedersøn Beyer, som skreiv verket Om Norgis Rige i 1567, og som nytta så krasse ord om adelen, levde i skjeringspunktet mellom ei gammal og ei ny tid. Etter at folketalet i Noreg hadde stått stille i fleire hundre år, hadde det i hans levetid auka mykje. Denne utviklinga skaut fart utetter 1600-talet. Det var blømande framgangstider, med stigande produksjon av jordbruksvarer. Særleg medgang hadde næringar som fiske og skogbruk. Også handelen fekk stort oppsving, både innanlands og med utlandet.
Den lutherske læra var innført i tvillingrika i 1536. Dette verka også inn på kyrkja som godseigar. Kyrkja hadde i mellomalderen vore den største godseigaren i Noreg, med nærare 40 % av all jordeigedom. Adelen sto til samanlikning for berre oppunder 20 % på det meste, og dette vart sterkt redusert gjennom seinmellomalderen.
Kyrkjegodset i mellomalderen var fordelt på ulike institusjonar som biskop, domkapittel, kloster, kyrkje og prest. Med reformasjonen vart alt lagt under krona. Det vart altså kongen sin eigedom. Men det lokale kyrkjegodset heldt fram med å vera ein del av inntektene for prest og kyrkje, likeins domkapitla sine eigedomar. Fram til dei store krongodssala midt på 1600-talet låg over halvparten av all jordeigedom i Noreg under krona.

Dette er bakgrunnen for den store innvandringa av framand adel til Noreg på 15- og 1600-talet. Kongen hadde store eigedomar å gje i forvalting, len, mot gode innkomer for - lensherren - som gjerne var ein utanlandsk adelsmann. Det kunne vera store forvaltingsdistrikt som Bergenhus len, med slott, eller det var større godslen, som Halsnøy kloster. Men len kunne òg vera enkeltståande gardar som krona åtte frå gammalt av. Elles gav jobbetida kring 1600, særleg i sagbruksdrifta, gode utvegar for den som var heldig.
Mange av dei nye, unge mennene i norske adelsmiljø var eventyrarar som vel kunne ha eit godt namn, men som økonomisk ikkje hadde mykje å fara med. Dei var på jakt etter len, gods og eit godt giftarmål. Dei fleste kom frå Sverige og Danmark, men etter kvart også frå Tyskland. Men for mange var det berre snakk om kortvarige opphald.

Sunnhordland – eit kjerneområde for adelen på Vestlandet.

Eit kjerneområde for det ein kunne kalla den gamle vestnorske adelen, var indre Sunnhordland. Her var fleire ætter med lange tradisjonar bakover: Galtung, Rustung, Slee, Dall, Haard og Orm. Adelsættene i Nordhordland og i Bergen på 15- og 1600-talet var derimot for ein stor del innvandra folk. Det var slekta Bildt frå Båhuslen, og det var Lunge, Juel og Rosenkrantz, alle med dansk opphav.
Få stader låg setegardane tettare enn i Sunnhordland, og då særleg kring munningen av Hardangerfjorden, i Kvinnherad og i Tysnes. Setegard var nemninga på bustaden for ein adeleg familie, ein bustad som hadde visse privilegium, til dømes skattefridom. Det er registrert 39 slike gardar i Hordaland på 15- og 1600-talet. Då er storgardane som krona åtte frå gammalt av, ikkje tekne med. Det var gardar kongen gjerne gav i skattefri forlening til folk som hadde gjort han tenester.
Av dei 39 setegardane låg 23 i Sunnhordland. Og når det gjeld gardane i den nordre delen av fylket, var fleire av dei i eiga til Aksel Mowat som heldt til på Hovland i Tysnes. Også Ask på Askøy kom i hendene på Mowat’ane.

Kva var så bakgrunnen for dei mange setegardane i Sunnhordland? Vi tenkjer gjerne på adelsmenn som godseigarar på herregardar med stor produksjon, mange arbeidsfolk og driftsmåtar som låg over det vanlege. Slik var det ikkje her. Hordalandsadelen var godseigarar berre i den forstand at dei åtte mange gardar. Men desse var brukte av bønder mot den faste årlege avgifta, landskylda. Nokre av setegardane merkte seg ut med høg skyld, stor buskap og gode kornavlingar. Men ikkje alle. Etne var det einaste området i Sunnhordland som i gode år kunne selja korn. Men i dette prestegjeldet var det berre ein gard som i si tid kan ha hatt adelege husfolk, den gamle kongsgarden Stødle, Erling Skakkes gard.
Ser vi på dei adelege setegardane i Tysnes, der konsentrasjonen var tettast, var dei for det meste gode skogsgardar. Adelen i Sunnhordland på 15- og 1600-talet var då òg først og fremst skogeigarar og trelasthandlarar. Olav Kolltveit skriv om Laurits Johannesson Galtung til Torsnes (1587-1659) at han dreiv det største sagbruket i Hardanger og Sunnhordland på Torsnes, og han sparte ikkje andre skogar enn Torsnesskogen. Bernt Orning til Vatna (f.o. 1614) dreiv sagbruk på Orninggård og i Sagvågen på Stord.
I Sunnhordland var det store vidder med god og lettbrukt skog, særleg i Kvinnherad og på Tysnes. I Nordhordland var skogen glisnare, og det som voks lenger inne i landet, som i Vossebygdene, var vanskelegare å skipa ut. Men adelen var òg sysselsett i handelen med sild og fisk. Det viser kongebrev frå byrjinga av 1580-talet. I denne tida fortel kjeldene om den første kjende vårsildperioden på Vestlandet. Og det opna seg nye marknader for silda. Setegardane i Hordaland var sjøgardar, og ressursane i fiske og sjøbruk var særs gode. Ved sida av landskyldinnkomene av jordegods var såleis skogbruk, trelasthandel, sagbruksdrift og sildehandel det økonomiske grunnlaget for adelen i Sunnhordland på 15- og 1600-talet.

Sunnhordlandsadelen i krise.

Men etter ei blømande framgangstid, kom krisa på 1620-talet. Dei adelege næringane var konjunkturavhengige. Eit uttynna ressursgrunnlag tykkjest likevel ha vore den viktigaste årsaka til den økonomiske krisa som gjorde seg gjeldande for både adel og andre. Skogane vart meir og meir uthogne. Jobbetida var over.
Men nedgangstidene hadde òg sin bakgrunn i det aukande skattepresset. Skattebøra på dei norske bøndene vart mangedobla frå 1626 og frametter mot 1660-talet, som resultat av dei mange krigene Danmark-Noreg var innblanda i desse tiåra. Det gjorde bøndene meir sårbare og innkomene til adelen meir uvisse. Adelen vart hardt råka av den såkalla rosstenesteskatten, som første gong vart kravd inn i 1625. Det var ein pengeskatt i staden for den plikta jordeigaren hadde til å rusta ut ein ryttar til krigsteneste. Så fekk sagbrukseigarane ei stendig tyngre skattebør, som førte til at flaumsagene vart nedlagde i aukande omfang.
Dei gamle, sunnhordlandske adelsslektene fekk eit banehogg på denne tida. Store eigedomar kom i pant og arbeidet den norske adelen gjorde for å få fleire setegardar godkjende, hadde liten framgang. Setegardane fekk dei halda skattefrie, og i ein kortare periode var det jamvel skattefridom for det tilliggjande vekedagsgodset. Vekedagsgods var dei næraste grannegardane til ein setegard, der bøndene hadde arbeidsplikt i eit visst omfang. I Sunnhordland var dette systemet lite utvikla.
Dei forgjelda sunnhordlandske adelsmennene greidde likevel ikkje løysa inn att jordegodset som hadde følgt ættene frå gammalt av. Arbeidet med å få til skattefridom for setegardar og vekedagsgods vart møtt med mottrekk av kongen. I eit ope brev i 1639 heitte det såleis at ingen gard kunne haldast for setegard utan at adelen heldt «duk og disk» der. Dessutan skulle gardane i 40 år ha vore haldne «med Rette for frie adelige Sædegaarde». Dei skulle heller ikkje noko tid ha vore i hendene på «ufrie» – ikkje adelege folk, korkje i pant eller eigedom. I 1646 fekk lensherrane påbod om at dei måtte halda flittig oppsyn med at «ingen Herregaarde passerer for Sædegaard». Her skulle ingen lura seg unna skatteplikta. 		Andersen Mowat, Axel (I15377)
 
105 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6062)
 
106 .
Fra Vangsboka 1, Gile:

Mari Helgesdatter gift med Arne Alvsen Gile, og datter gift med Hallvord Nashaug.

Arne Alfsen Gile er ikke den samme som Arne Alfsen fra Arneberg, se gardene han eide, og egne skriv om dette av Johan Garder.

Arne Alfsen Arneberg i Hof - Arne Alfsen Gile i Vang.

Og noen av dem som hadde odel til kansleren Oluf Kalips gods.

NYE BITER I ET GAMMELT PUSLESPILL av Lars Løberg. Om kalipsinnløsere i Solør pg slekten Colbjørnsens forbindelser til Arneberg, Vølsnes og Gile.. Kilder: NST 1998 xxxv hefte nr. 3 og Slækt & SLEKT nr. 4 i 1998, Slækt & SLEKT. nr.2 -1999. Av. Johan Gardner:

Det må være mange som er interessert i Arne Alfsen Arneberg og Arne Alfsen Giles efterslekt, hvis jeg kan dømme ut fra alle henvendelser jeg har fått.

Blandt henvendelsene er det da noen som har oppdaget at Arne Alfsen Gile i Vang var lagrettesmann i 1610 og har beseglet hyldningsfullmakten med et segl som ikke levner tvil om at han het Arne Alfsen.
Det er forståelig at disse mener de har gjort en verdifull oppdagelse. Dermed er det jo liketil å slutte at Arne Alfsen Arneberg som var hyldningsmann i 1591 og Arne Alfsen Gile som var lagrettesmann i 1610 og beseglet hyldningsfullmakten er en og samme person. Velger man å stole på navnelikheten uten å undersøke hvilke andre opplysninger man kan finne er dette meget enkelt.-- Men dette er et eksempel på hvor varsom man må være med å bygge bare på navnene, selv når som her både fornavn og farsnavn stemmer. Derfor tør det være grunn til å se litt nærmere på forholdet.
Arne Alfsen Arnebergs alder er ikke sikkert kjent, men som hyldningsmann i 1591 er det vel rimelig at han var ca. 40 år. Om hans eldre bror Berger Arneberg vet vi at han må være født 1550 eller noe før, da han i 1576 møter på lagtinget med fullmakt fra sin far. P.R. Sollied mener (NST b IX s 4) at Arne er født ca.1545 og går ut fra at han er død på Finstad i Løten ca.1618, altså i den ganske respektable alder av henimot 75 år. Nå finner vi hans eldre bror Berger i skattelistene for Hof og som eier av part i Arneberg til 1624. Senere er han ikke å finne i skattemantallene, men det kan se ut som om han har levet ennu noen år som vilkårsmann. Det er dermed rimelig å regne med hans yngre bror kan ha levd likeså lenge, selv om man vel kan regne med at en alder på over 70 år ikke var helt alminnelig på den tid, og vi vet om uår i begynnelsen av århundredet og pest i 1630.
Det som er det avgjørende for Arne Alfsen Arnebergs vedkommende er imidlertid eiendomsretten til Arneberg i Hof. Når P.R.Solied Alfsen Arneberg han finner igjen på Finstad i Løten, er det fordi Arne Finstad i 1612 er ført opp som eier av bl.a 6 huder i Arneberg i Solør? I Jordeboka for Løten i 1615 ble han anført med 6 skinn i Arneberg. Jeg har senere ment å påvise at dette må være en skrivefeil for Arnestad, da skylden på Arneberg var bare 4 huder, foruten at skattemanntallet for Solør viser at det var andre brukere og eiere av Arneberg i Hof. Sønnen Arne til Arne Alfson kom først til Ingeberg i Vang der han trolig via sin kone ble anført med 6 huder i matrikkelen. Denne Arne kom deretter til Skansgården i Vinger. Konferer i Vingerboka.

Dette var Sollied fullt oppmerksom på og skriver samtidig: "At fortegnelsen over Arnes (Arne Finstads) eiendommer ikke kan være fullt korrekt er helt på det rene. For det første utgjorde Arnebergs samlede skyld, som ovenfor nevnt, bare 4 huder og dessuten svarte Arnes formenlige brødre, Berger og Knut Arneberg, i de samme år odelsskatt av tilsammen 3 1/2 hud i gården altså hele bondegodset"

Og her er sakens kjerne:
Jeg har forsøkt å påvise at Arne Alfsen Arneberg i Hof må være død før 1604 mens den gamle arvelov gjaldt og finner ingen grunn til å tvile på dette selv om Arne Gile, gift med Helge Giles datter i annet ekteskap med Gjøa (Amundsdatter) fra Rotnes i Nes, også het Arne Alfsen.
Begrunnelsen for dette forekommer mig særdeles grei. På Arneberg i Hof har skattemantallet for 1605 brukerne Knut og Børgere Arneberg. I 1610 og 1612 står Knut som eier av 1 1/2 hud i Arneberg, 1 hud i Holstad, 1 hud i Bjertnes, og 1 hud i Grundset i Østerdalen. I alt 4 1/2 hud. Berger Arneberg står i de samme skattemantallet som eier av 1 1/2 hud i Arneberg og nøyaktig like store parter i de andre gårder som Knut Arneberg.

Sollied mener at Knut og Berger er brødre, isåfall må Arne Alfsen Arneberg være død før 1605 uten å etterlate seg livsarvinger. Arven etter Alf Arneberg er da i 1610 delt helt likt mellom Arnes 2 gjenlevende brødre. Jeg har ment og mener at Arne Alfsen Arneberg er død før 1604 og at Knut er hans sønn. Børger Alfsen og Arne Alfsen Arneberg har da før 1590 delt din fars gods. Efter Arnes død har så hans myndige sønn Knut overtatt farsarven og disponerer den. Om han har hatt søsken som var mindreårige og senere har overtatt noe av arven med ham, kan vanskelig avgjøres. I alle skattemantall hvor Arne Alfsen Gile er omtalt, er det ikke mulig å påvise at han eier part i noen av de gårder som eierne og brukerne av Arneberg disponerer i 1610-1612. 		Alfsen Arneberg, Arne "Finstad" (I17273)
 
107 .
Fra Vangsboka 1, Gile:

Mari Helgesdatter gift med Arne Alvsen Gile, og datter gift med Hallvord Nashaug.

Arne Alfsen Gile er ikke den samme som Arne Alfsen fra Arneberg, se gardene han eide, og egne skriv om dette av Johan Garder.

Arne Alfsen Arneberg i Hof - Arne Alfsen Gile i Vang.

Og noen av dem som hadde odel til kansleren Oluf Kalips gods.

NYE BITER I ET GAMMELT PUSLESPILL av Lars Løberg. Om kalipsinnløsere i Solør pg slekten Colbjørnsens forbindelser til Arneberg, Vølsnes og Gile.. Kilder: NST 1998 xxxv hefte nr. 3 og Slækt & SLEKT nr. 4 i 1998, Slækt & SLEKT. nr.2 -1999. Av. Johan Gardner:

Det må være mange som er interessert i Arne Alfsen Arneberg og Arne Alfsen Giles efterslekt, hvis jeg kan dømme ut fra alle henvendelser jeg har fått.

Blandt henvendelsene er det da noen som har oppdaget at Arne Alfsen Gile i Vang var lagrettesmann i 1610 og har beseglet hyldningsfullmakten med et segl som ikke levner tvil om at han het Arne Alfsen.
Det er forståelig at disse mener de har gjort en verdifull oppdagelse. Dermed er det jo liketil å slutte at Arne Alfsen Arneberg som var hyldningsmann i 1591 og Arne Alfsen Gile som var lagrettesmann i 1610 og beseglet hyldningsfullmakten er en og samme person. Velger man å stole på navnelikheten uten å undersøke hvilke andre opplysninger man kan finne er dette meget enkelt.-- Men dette er et eksempel på hvor varsom man må være med å bygge bare på navnene, selv når som her både fornavn og farsnavn stemmer. Derfor tør det være grunn til å se litt nærmere på forholdet.
Arne Alfsen Arnebergs alder er ikke sikkert kjent, men som hyldningsmann i 1591 er det vel rimelig at han var ca. 40 år. Om hans eldre bror Berger Arneberg vet vi at han må være født 1550 eller noe før, da han i 1576 møter på lagtinget med fullmakt fra sin far. P.R. Sollied mener (NST b IX s 4) at Arne er født ca.1545 og går ut fra at han er død på Finstad i Løten ca.1618, altså i den ganske respektable alder av henimot 75 år. Nå finner vi hans eldre bror Berger i skattelistene for Hof og som eier av part i Arneberg til 1624. Senere er han ikke å finne i skattemantallene, men det kan se ut som om han har levet ennu noen år som vilkårsmann. Det er dermed rimelig å regne med hans yngre bror kan ha levd likeså lenge, selv om man vel kan regne med at en alder på over 70 år ikke var helt alminnelig på den tid, og vi vet om uår i begynnelsen av århundredet og pest i 1630.
Det som er det avgjørende for Arne Alfsen Arnebergs vedkommende er imidlertid eiendomsretten til Arneberg i Hof. Når P.R.Solied Alfsen Arneberg han finner igjen på Finstad i Løten, er det fordi Arne Finstad i 1612 er ført opp som eier av bl.a 6 huder i Arneberg i Solør? I Jordeboka for Løten i 1615 ble han anført med 6 skinn i Arneberg. Jeg har senere ment å påvise at dette må være en skrivefeil for Arnestad, da skylden på Arneberg var bare 4 huder, foruten at skattemanntallet for Solør viser at det var andre brukere og eiere av Arneberg i Hof. Sønnen Arne til Arne Alfson kom først til Ingeberg i Vang der han trolig via sin kone ble anført med 6 huder i matrikkelen. Denne Arne kom deretter til Skansgården i Vinger. Konferer i Vingerboka.

Dette var Sollied fullt oppmerksom på og skriver samtidig: "At fortegnelsen over Arnes (Arne Finstads) eiendommer ikke kan være fullt korrekt er helt på det rene. For det første utgjorde Arnebergs samlede skyld, som ovenfor nevnt, bare 4 huder og dessuten svarte Arnes formenlige brødre, Berger og Knut Arneberg, i de samme år odelsskatt av tilsammen 3 1/2 hud i gården altså hele bondegodset"

Og her er sakens kjerne:
Jeg har forsøkt å påvise at Arne Alfsen Arneberg i Hof må være død før 1604 mens den gamle arvelov gjaldt og finner ingen grunn til å tvile på dette selv om Arne Gile, gift med Helge Giles datter i annet ekteskap med Gjøa (Amundsdatter) fra Rotnes i Nes, også het Arne Alfsen.
Begrunnelsen for dette forekommer mig særdeles grei. På Arneberg i Hof har skattemantallet for 1605 brukerne Knut og Børgere Arneberg. I 1610 og 1612 står Knut som eier av 1 1/2 hud i Arneberg, 1 hud i Holstad, 1 hud i Bjertnes, og 1 hud i Grundset i Østerdalen. I alt 4 1/2 hud. Berger Arneberg står i de samme skattemantallet som eier av 1 1/2 hud i Arneberg og nøyaktig like store parter i de andre gårder som Knut Arneberg.

Sollied mener at Knut og Berger er brødre, isåfall må Arne Alfsen Arneberg være død før 1605 uten å etterlate seg livsarvinger. Arven etter Alf Arneberg er da i 1610 delt helt likt mellom Arnes 2 gjenlevende brødre. Jeg har ment og mener at Arne Alfsen Arneberg er død før 1604 og at Knut er hans sønn. Børger Alfsen og Arne Alfsen Arneberg har da før 1590 delt din fars gods. Efter Arnes død har så hans myndige sønn Knut overtatt farsarven og disponerer den. Om han har hatt søsken som var mindreårige og senere har overtatt noe av arven med ham, kan vanskelig avgjøres. I alle skattemantall hvor Arne Alfsen Gile er omtalt, er det ikke mulig å påvise at han eier part i noen av de gårder som eierne og brukerne av Arneberg disponerer i 1610-1612. 		Helgesen Gile, Arne (I25420)
 
108 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I23024)
 
109 .
Fra årene 1838 til 1845 er i familiens eie en brevsamling:

Brev skrevet til yngste sønn Niels, i hans utdannelsesår i Drammen og Fredrikshald. De fleste fra faren Mathias, et par fra moren Erika Wilhelmine og noen fra Niels' søsken. Mathias Hjorth skriver bl.a. til sønnen Niels:

Jeg er forvisset om at du vedbliver at væe en snild Gut. Vær nøyaktig i enhver av dine Forretninger og passe din Principals Interesser med Troskab og redelig Handlemaade imod enhver. Da skal de see at Gud vil hjælpe dig frem og du vil blive en retskaffen Mand, og dette er jo nærværende Livs første Maal, hvorpaa enhver bør beflitte sig. Og da kan man roelig see Regnskabets Dag imøde. Du er fattig, men om en Fliid, Orden og Ædruelighed er mange kommen godt frem i Verden. Naar man har det gode alvidende Forsyn for Øynene ved sine Handlinger, daer en god Samvittighed den bedste Trøster om Modgangen indtræffer. Jeg beder Gud give dig Helbred og Lykke til din fremtidige Vandring gjennem Livet.

Man får et levende inntrykk av de tarvelige vilkår som landet den gang bød sine underordnede statsfunksjonærer. I tiden etter 1814 var det trykkende økonomiske tilstander over alt, og det var først ut i 1840-årene at det tok til å rette på seg. Sønnen Lorentz, som først i 1840-årene var undertollbetjent i Trondheim, hadde i årene 1840-1843 en inntekt som lå mellom 421 og 456 speciedaler. Faren, Mathias Hjorth, som var i tilsvarende stilling i Fredrikstad, har neppe tjent mer, særlig var det tarvelig med innkomsten om vinteren:

Isen ligger til Søes. Ingen Skibe kommer ind. Ingen Rørelse i Handelen og dermed er det Smalhans hos os, heter det i brev fra mars 1839... Jeg har ingen Tiid. Fuldt arbeide fra kl.5-6 om Morgenen til kl.8 om Aftenen.

Kom noe ekstra på, som f.eks. hustruens, Erika Wilhelmines, sykdom, strakk gasjen ikke til. I brevene fra Mathias etter hustruens død nevnes ofte den økonomiske situasjonen:

Jeg er godt i Knibe, naar tillegges de Bekostninger med den langvarige Sygdom... Du kan tænke, at Apoteker-Regningen som forrige Aar (1839) var alt betalt, er henimod 40 Speciedaler. Doctoren har intet faaet og mange andre større Udgifter ere ubetalte. Det gjør mig virkelig sørgmodig.

Det ble til å låne av slekt og venner, ofte små beløp, at man forstår at skillingen telte. I 1843 betalte han således tilbake til broren Frederik 10 riksdaler, av en gjeld på 20 riksdaler:

Frederik behøvede sine Penge. Han har biet længe nok derefter.

Alle utgifter som kunne inngås, ble sløyfet. Mathias hadde da sønnen Niels ble konfirmert i Drammen ikke råd til å reise fra Fredrikstad til Drammen. Datteren Carolines danseskole ble betalt av hennes svoger Werner Nicolai Petersen. Derimot betalte Mathias 24 riksdaler i 1844 for Caroline til et 6 måneders kurs i religion, søm, tegning, regning og skriving:

Jeg skal forsøke å gi henne denne Arv, da de ingen anden kan vente efter mig... Men bare disse 24 daler vil savnes af mine Indtrader. 		Hjorth, Mathias (I496)
 
110 .
Frognerkilens Fabrik ble etablert i 1873. FF ble i 1906 overtatt av Sveitsiske Brown Boveri, og skiftet da navn. NEBB produserte komplett elektrisk utstyr for de fleste vannkraftanlegg i Norge. I tillegg produserte firmaet elektrisk utstyr og maskineri for NSB og til sporvogner og busser samt elektrisk utstyr til industrien.
Den første industrietableringen på Skøyen kom etter at Drammensbanen hadde åpnet i 1872. Året etter etablerte Frognerkilens Fabrik seg på de gjørmete områdene mellom Skøyen stasjon og Frognerkilen. Dette var starten på et stort industrieventyr.
Fabrikken ble i 1906 et datterselskap av sveitsiske Brown Boveri, og skiftet navn til Norsk Elektrisk Brown Boveri (NEBB). Virksomheten på Skøyen ble et av Norges største industriforetak. Utstyr til vannktraftproduksjon og elektriske lokomotiver var noe av det som ble produsert på NEBB på Skøyen. Gjennom ulike oppkjøp, samarbeid og felles eierskap i Brown Boveri-systemet og svenske ASEA inngikk NEBB etter hvert i en stort konsern som omfattet det meste av norsk elektroteknisk inndustri. I 1988 ble alt samlet under ABB, og produksjonen ble samlet på ABBs hovedanlegg på Slependen.
Det meste av bygningene på Skøyen ble forlatt i 1987. Bare noen få bygninger ble bevart, deriblant verkstedhallen fra begynnelsen av 1900-tallet, kontorbygg fra 1920-tallet og 1960-tallet, og noen eldre lave verkstadsbygninger i rød tegl som opprinnelig var haller for Skabo Vognfabrikk. 		Zinow, Einar "Skøien" (I8)
 
111 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6062)
 
112 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6721)
 
113 .
Gotfred Johan Hølvold (født 22. april 1903 i Vardø, død 28. juli 1979) var en norsk politiker, hjemmehørende i Norges Kommunistiske Parti. Under 2.verdenskrig var han flyktning i Sovjet, arbeidet med Komintern-oppgaver og Radio Moskvas norske sendinger. Senere var han ordfører i Sør-Varanger og NKP-representant på Stortinget.

Hølvold var opprinnelig sjømann og i en årrekke en markant representant for Norges Kommunistiske Ungdomsforbund og NKP. Mellom 1928 og 1931 var han KUNMZ-student ved Kominterns kaderskole i Moskva, den såkalte Lenin-skolen eller Arbeideruniversitetet.

Tilbake i Norge ble han innvalgt i kommunestyret og formannskapet i Sør-Varanger. Han var også aktiv i Arbeidsløses forening.

Tidlig i 1932 var han Kirkenes-lokalredaktør for NKPs avis Finnmark Fremtid, en avis partiet ga ut i Vardø. Fra januar til oktober 1933 hadde han stillingen som redaktør for denne avisen. Da sluttet han for å overta redaktørstillingen i partiets avis Nordlands Arbeiderblad, en stilling han hadde fra desember 1933 til juli 1936.
 		Jørgensen, Gotfred Johan "Hølvold" (I20470)
 
114 .
Gratulasjonskort til brudeparet Aune på Støren:

Gratulerer med denne dag, ynskjer lukka vil fylja dykk i lag. Helsing frå bestefar.

Gunvor og Ole de gratuleres, ta mot det som her serveres.
Lykke til på ferden, alt godt i denne verden,
penger, unger, mat i fleng, ønsker vi den gamle gjeng.
Fra Birgit I. Lorentzen, Thor Rodahl, Bergljot Johansen, Bj.W. Knudsen, Erling Haaberget og ?

Nu Ole er du smedet i ymnens lenker bare på Gunvor du tenker.
Glemt er Ler og togtrafikk, når du ser i Gunvors blikk sier hjertet tikk-tikk-klikk.
Ja kjerlighet mellem mann og kvinne er evig besunget, vil evig brinne.
Og flammen hos dokk den knitrer og brenner, så hold den vedlike til livet ender.
Vi gratulerer og sier - hei! Lykke til på livets vei!
Dog et råd vi gir: Elsk med måte og la ikke kjerringa råde!
En lille gave vi sender her (til nytte eller pynt) i mangel av oppfinnsomhet den blev i mynt.
Fra H. Gulli (?), N. Røste, Ole Haltbrekken, Sverre Eklo (?), J. Lund og O. Kotsbak (?).

Vi gratulerer!
Fra mange på Marienborg, bl.a. Bergljot Rosmæl

Når tvende venner kun enes rett, gjør fire hender det tunge lett.
Fra Olav.

Samme.
Fra Mildrid Brattset.

Når tvende venner kun enes rett, gjør fire hender det tunge lett.
Gratulerar Ole med Gunvor og Gunvor med Ole, og vil få ynskje at den 16.oktober 1948 må stå for dykk i framtida som ein lukkeleg dag i seg sjølv, og som ein dag som førde lukke med seg og gav livet ei ny meining og eit rikare innhold for dykk båe.
Til brurfolka Aune.
Fra Ingvar Rognes med huslyd.

Kjærlighet fra Gud er det store bud, er det eneste jeg vet.
Bli i kjærlighet og du har Guds fred ti Gud selv er kjærlighet.
Ein bryllaupsfest med glede og gaman det ynskjer me dykk, Ole og Gunvor. De som av kjærleik er komne saman, kan huslukka vinna, rik og ovstor. Så hold dykkar kjærleik frisk og ung, da kan livsvegen ei verta tung, og lukka vil æveleg vara.
Fra Maren og Lars Moan.

Tanker som hinannen trenger, finner nok sin pol.
Hjerter som vil møtes, sprenger alt som forårssol.
Fra Hjørdis & Anders.

Tanker som hinannen trenger, finner nok sin pol.
Hjerter som vil møtes, sprenger alt som forårssol.
Livets stormer er altid mange, men med Jesus ombord føres båten trykt i havn.
Fra Lars Soknes med familie.

Hjertelig tillykke.
Å hei å ho, sa loppa og lo, i natt ska e bit dokk begge to!
Fra Anshus's Soknedal.

Jeg kan ikke ønske en rosenstrødd vei, for rosene blomstrer om vinteren ei.
Men gid dere begge må lykkefylt vandre med blomster i hjertet og tro på hverandre.
Da gror det i livet og dufter av sommer og høsten er mild, når engang den kommer.
Fra K.Berntsen med familie.

Samme.
Fra Anne & Ola Halgunset.

Hold fast hva du har. Vær trofast mot hjemmet, mot mor og mot far. Og se til din Frelser i stort og i smått, så går det deg vel, og så får du det godt i ungdom og alder, og evig hus Gud. Hold fast og hold ut!
Hjertelig Lykkeønsking fra Einar Lund med familie.

Gid bryllupsdagens lykkebud må være ledestjerne og føre brudgom her og brud til målet i det fjerne.
Så glad de sammen livet går og trofast deler alle kår.
Fra Marie Engen med familie.

Nornene har tråden spunnet, unge hjerter sammen bundet, slok som skjebnen vil.
Intet mål er for høyt å nå for to som sammen et slag vil slå. Og så lykke til.
Hjertelig lykkeønskning fra Anna J. Hage.

Flagget går til topps idag for Brudeparet Aune.
Fra Ola Langklopp med familie.

Gid bryllupsdagens lykkebud må være ledestjerne og føre brudgom her og brud til målet i det fjerne.
Så glad de sammen livet går og trofast deler alle kår.
Vår hjerteligste gratulasjon.
Fra Johanne og Jarl Strand. 		Family: Ole Martin Aune / Gunvor Moum, "Aune" (F522)
 
115 .
Griegs opusliste omfatter 74 verk. I tillegg kommer det mange verk uten opusnummer. Man mener at streng selvkritikk, dårlig helse og et aktivt turnéliv må ta en del av skylden for den relativt lave produksjonen. Det blir også antatt at Grieg var avhengig av optimale forhold for å komponere,[26] men det harmonerer ikke helt med beretningen til Griegs danske venn Benjamin Feddersen som skrev at ikke en gang lyden av biljardspill og -spillerne kunne avlede Grieg fra å komponere.

Grieg regnes for å være en nasjonalromantisk komponist, med den norske folkemusikken som viktig inspirasjonskilde. Han oppsøkte blant annet den landskjente langeleikspilleren Berit Pynten i Valdres. Pynten ble ikke kreditert på Griegs noteblad. Lars Kinsarvik var en annen viktig kilde til norsk folkemusikk. På liknende vis som den mektige håndfull i Russland med Mussorgski i spissen, skapte Grieg en syntese av elementer fra hjemlig folkemusikk basert på kvintharmonikk og skarpt betonte danserytmer hentet fra slåttemusikken. Han vekslet gjerne mellom funksjonell og modal tonalitet – bearbeidet med satsteknikker fra høyromantikken.

Hans mange kortere klaverstykker gjorde at han ble sett som - Nordens Chopin - et tilnavn som kan tilbakeføres til den tyske dirigenten Hans von Bülow. Det er tvilsomt om dette yter noen av dem rettferdighet, for klaverkomposisjonene deres hviler på ulikt grunnlag med hensyn til genre, satsteknikk, harmonisk avansement og formidling.

Griegs kjærlighet til Nina var kildespringet for hans romanser. Om hun ikke var alene om å fremkalle alle de 140 romansene, er det tydelig at fra og med Hjertets melodier, op. 5, hadde hun en klar innvirkning på sangenes endelige utforming.

-

Jeg elsket en ung pike som hadde en fantastisk stemme og en like fantastisk formidlingsevne. Den piken ble min kone og min livsledsager til denne dag. For meg har hun vært – jeg tør påstå det – den eneste sanne formidler av mine sanger.

I romansene viser Grieg at han forstår uttrykksmulighetene i menneskestemmen. Han skaper også en balanse mellom sangeren og akkompagnatøren som er sammenliknbar med Schubert. I motsetning til Schubert står imidlertid melodiføringen nesten alltid i forgrunnen hos Grieg. Akkompagnementet har sjeldent en selvstendig rolle. De fleste av Griegs romanser er skrevet til strofiske tekster. Noen har en variert strofeform, mens svært få er gjennomkomponerte.

Romansene spiller på et bredt følelsesregister, og den enkelte romanses grunnstemning er umiddelbart lett å gripe. Men innsikt i teksten er selvsagt nødvendig for en fullstendig tilegnelse. Grieg selv klaget mange ganger over oversettelser som villedet både sangeren og lytteren slik at romansenes følelsmessige innhold ble vanskelig å oppfatte. Det gjelder spesielt for sangsyklusen Haugtussa, op.67, med tekster av Arne Garborg.

Av hele Griegs sangproduksjon er det én romanse som skiller seg spesielt ut. Det er - Jeg elsker Dig - etter H.C. Andersen op.5 nr.3. Allerede i Griegs tid var den så populær at komponisten arrangerte den for piano solo (op.41 nr.3). Sangen er imidlertid ikke ettertrykkelig tilegnet Nina Grieg. Det er derimot - Fire tyske dikt - op.4.

Ved siden av Haugtussa regnes de 6 tyske sanger, op.48, som et høydepunkt blant Griegs romansesykluser. Fra sistnevnte kan man trekke fram - Dereinst, Gedanke mein - (Jeg ved, min Tanke, ved), hvor en enkel melodilinje settes opp mot en ekspressiv kromatisk akkordprogresjon.

I et europeisk perspektiv står Griegs romanser mellom Johannes Brahms, Modest Musorgskij og Claude Debussy. Spesielt romansene etter Heinrich Heine knytter seg til Brahms. Her kan det nevnes - Das alte Lied - fra op.4, - Hör' ich das Liedchen klingen - fra op.39, samt - Gruß - fra op.48. Lys nat fra op.70, skrevet på en tekst av Otto Benzon, har derimot klare impresjonistiske trekk. Den underliggende melankolien i mange av Griegs romanser (ikke minst i Haugtussa) kan man finne igjen i Musorgskijs sykluser - Uten sol - og - Dødens sanger og danser.

I - Fire stykker for klaver - op.1, fra 1861, dedisert pianolæreren Ernst Ferdinand Wenzel, røper Grieg at røttene hans har fått næring fra den tyske høyromantikken, særlig fra Robert Schumann.

Griegs viktigste tidlige klaverkomposisjoner er humoreskene op.6 og - Sonate - op.7. Humoreskene fra 1865 er den første publiserte komposisjonen som viser tydelige trekk av norsk folkemusikk (selv om folkemusikkinnflytelse kan spores så langt tilbake som til - Tre klaverstykker - EG 105, fra 1860).

Sonaten – også den fra 1865 – er Griegs første publiserte komposisjon hvor han tar i bruk sonatesatsform. En ouverture og en strykekvartett fra studietiden er gått tapt, og en første symfoni i c-moll som var tiltenkt opusnr.3, ønsket Grieg ikke å få utgitt likevel. Tonespråket i sonaten er knapt og konsist. Det er en selvbevisst komponist som her presenterer sitt første modne verk i genren: Grieg signerer sin komposisjon idet han bygger hovedtemaet i åpningssatsen på sine egne initialer E(dvard) – H(agerup) – G(rieg). Sammen med sitt første kammermusikkverk, fiolinsonaten i F-dur, op.8, etablerte klaversonaten Griegs ry som sonatekomponist.

Fra et analytisk-musikkhistorisk standpunkt er finalesatsen den mest interessante: Grieg bruker i gjennomføringsdelen flere ganger et åpent tritonusintervall både i melodiføring og i akkordprogresjon, noe som var meget uvanlig på denne tiden. Sonaten har i dag ikke helt funnet veien til pianistenes repertoar. Men ikke minst Glenn Goulds kontroversielle innspilling fra 1973[38] har bidradd til å fornye interessen for Grieg som komponist av de såkalte - store - former. Sonaten ble publisert av forlaget Breitkopf & Härtel i Leipzig i 1866. En revidert utgave med en litt kortere finale kom i 1887.

Griegs sans for lettfattelige og korte musikalske ideer viser seg tydelig i hans - Lyriske stykker for klaver. Totalt skrev han 66 slike stykker som ble utgitt i 10 hefter mellom årene 1867 og 1901 ved Peters forlag i Leipzig. Selv om det dreier seg om enkeltstykker, var de satt sammen slik hvert hefte dannet en helhet, kanskje med unntak av - Bryllupsdag på Troldhaugen - som alene utgjør 10 sider i op.65 (mot 20 sider for de resterende 5 stykkene). Grieg tar opp tråden etter Felix Mendelssohn-Bartholdy som med sine - Lieder ohne Worte - (Sanger uten ord) hadde grunnlagt genren. Ved siden av - Bryllupsdag på Troldhaugen - er - Arietta - Troldtog - Ensom vandrer - Liten fugl - Klokkeklang - og - Efterklang - blant de mest kjente lyriske stykkene.

Balladen er Griegs største verk for piano solo. I 14 variasjoner over folketonen - Den nordlandske Bondestand - fra Valdres skrev han seg ut av sorgen over tapet av foreldrene, ekteskapsproblemer og kunstnerisk stagnasjon.

Grieg fikk i oppdrag å skrive en kantate til 200-årsmarkeringen for Ludvig Holbergs fødsel. Kjennskapet til bysbarnet Holbergs forfatterskap og ideer inspirerte Grieg til også å skrive en suite for klaver som fikk navnet Fra Holbergs tid. Suiten er bygd opp etter barokt mønster med satsene - Preludium - Sarabande - Gavotte - Air - og - Rigaudon. Om suiten skrev Grieg til Julius Röntgen:

Rent unntagelsesvis er det egentlig en god øvelse å skjule sin egen personlighet.

Suiten gjorde umiddelbart stor lykke, og ikke lenge etter arrangerte han den for strykeorkester med fiolin- og bratsjsolo i siste sats.

Norske folkeviser for klaver, op.66 (1896), inneholder 20 arrangementer av 18 melodier, de fleste samlet av Griegs venn Frants Beyer i Sunnfjord og Jotunheimen. Som vanlig for norske folketoner er musikken preget av - den dypeste melankoli, bare avbrutt hist og her av forbigående lysstreif. En av melodiene skrev Grieg selv ned på Skogadalsbøen sommeren 1891. Med en kurygg som skrivepult skrev han opp den religiøse bånsullen som fikk navnet - Gjendines bådnlåt - etter den unge seterjenta Gjendine Slålien, som sang voggevisa for et spedbarn samtidig som hun melket ei ku.

Slåtter for klaver, op. 72, er bearbeidelser av hardingfeleslåtter etter den gamle mesterspillemannen Knut Johannesen Dale som sto i tradisjonen etter Myllarguten og Håvard Gibøen. Slåttene ble nedtegnet av Johan Halvorsen i løpet av 14 dager. Grieg la seg tett opp til transkripsjonene: Høyre hånd følger slåttemelodien og er teknisk krevende med forsiringer og rytmiske spissfindigheter, venstre hånd harmoniserer melodien med utsøkte og komplekse akkordprogresjoner. Stilen er helt annerledes enn i Lyriske stykker og Norske folkeviser, krassere og mer direkte.

Slåttene er blitt utsatt for en del kritikk: Siden Halvorsen misforsto en del av det han hørte – for eksempel oppfattet han ikke alltid springarrytmene riktig og satte taktstrekene feil – var de nedtegnelsene Grieg bygde på, unøyaktige. Et likesvevende stemt piano kan heller ikke gjengi skalaene med ulikt intonerte toner slik spillemennene bruker dem. Grieg ble i så måte beskyldt for å ha tatt seg for mange friheter under tilpasningen. Deler av folkemusikkmiljøet hevdet til og med at Grieg hadde skadet folkemusikksaken. Til dette må det sies at Grieg ikke hadde til hensikt å skrive folkemusikk. Hans prosjekt var å bygge på folkemusikalske elementer innenfor kunstmusikkens rammer – han ønsket å lage kunst etter internasjonal målestokk.

Symfonien i c-moll, EG 119, fullført i 1864, ble skrevet på oppfordring av Niels W. Gade. Grieg dirigerte i hvert fall deler av verket ved forskjellige anledninger, men det er mulig at han aldri framførte første satsen. Grieg ønsket heller ikke å gi ut symfonien siden han mente at den gav uttrykk for en svunnen Schumann-periode i hans liv. Han var også blitt kjent med Johan Svendsens første symfoni, som han muligens holdt for å være bedre enn sin egen. Dermed la han bort verket og skrev senere - Må aldrig opføres! E.G. - på manuskriptets 1.side.

Grieg selv hevdet at han ikke trengte mer enn 2 uker til å skrive og orkestrere symfoniens førstesats. I et historisk-estetisk perspektiv står verket mellom Robert Schumanns 3. og Johannes Brahms' 1.symfoni. Det finnes Schumannske trekk spesielt i 2. og 4.sats, mens koralseksjonen i 4.satsen tydelig peker framover mot Brahms. Fra et musikkteoretisk standpunkt er finalesatsen den mest interessante. Grieg gir satsen en form som står mellom sonatesats og sonaterondo. Det mest bemerkelsesverdige er at Grieg innfører et nytt tema i gjennomføringen, det vil si i en formdel som ellers er forbeholdt det motiviske arbeidet med temaene som er framstilt i eksposisjonsdelen.

Klaverkonserten fra 1868 ble skrevet i Søllerød i Danmark under en av de mange reisene han gjorde dit for å dra nytte av klimaet. «a-moll-konserten» som den ofte kalles, er et av Griegs viktigste verk, og fremdeles en av verdens mest spilte pianokonserter. Urframføringen skjedde i København 3.april 1869 med Edmund Neupert som solist. Grieg kunne ikke være til stede og fikk ikke oppleve den enestående suksessen. Siden verket ble så populært, framførte Grieg verket en rekke ganger, og han foretok flere endringer gjennom årene, den siste så sent som 1907. 		Grieg, Edvard Hagerup (I25106)
 
116 .
Han var i en rettstvist som var mellom Ole Jacob Hoff og Larvik kommune og dreide seg om boforholdene til han og hans familie i og med at han var offentlig ansatt tjenestemann.
Vi kan lese om dette i rettspapirene:

L.Nr.280 D.Nr.22: Laurvigs Byes Commune mod kirkesanger Hoff.

I denne Sag blev af Christiania Stiftsoverrets 2den Afdeling den 7de Juni 1852 afsagt følgende Dom:
Under 13de Mai 1839 indgav Skolelærer og kirkesanger Ole Jacob Hoff et Undragende til Laurvigs Byes Formandskab, hvori han besværer sig over, at den ham anviste Bolig i den Laurvigs Commune tilhørende saakaldte Herregaard var altfor knap, og dertil ubekvem, samt anholder om, hvis han ei kan erholde en for ham passende Bekvemmelighed i den østre Fløi af Herregaarden, at tilstaaes en aarlig Husleiegodtgjørelse af 60 Spdlr., for at han uden Tab kunde beboe sin egen Gaard paa Thorstrand.

I Anledning at dette Undragende fattede Laurvigs Formand: og Repræsentantskab under 26de Juni 1839 følgende at Jarlsbergs og Laurvigs Amt under 17de Marts 1840 approberede Beslutning:

De af Klokker Hoff hidtil til Bolig og Skole benyttede Værelser bestemmes for Fremtiden til Bolig for Middelskolens Bestyrer i Forbindelse med det ham forhen anviste Locale, hvorimod Hoff tilstaaes aarlig Husleie 50 Spdlr., fra 14de October 1839 at regne, indtil Bolig in natura kan anvises ham.

I Overeensstemmelse med denne Beslutning tilflyttede derpaa Kirkesanger Hoff sin egen Gaard, og erholdt at Laurvigs Bykasse udbetalt som Husleiegodtgjørelse 50 Spdlr., indtil Laurvigs Communalbestyrelse under 28de December 1849 besluttede, at der i Henhold til den ovennævnte Beslutning at 26de Juni 1839 skulde anvises Kirkesanger Hoff fri Bolig in natura fra 14de October 1850 og indtil videre; dog skulde det staae Hoff frit for, i Stedet for fri Bolig in natura at modtage, ligeledes indtil videre, som passende Husleiegodtgjørelse 40 Spdlr. aarlig, naar han derom erklærede sig inden 4 Uger, efter at denne Beslutning var bleven ham communiceret.

Uagtet Hoff under 20de Januar 1850 erklærede, at han ikke kunde indlade sig paa at vælge noget af de ham forelagte Alternativer, med derimod gjorde Paastand paa, uden Afkortning eller Forandring at nyde de ham betingede 50 Spdlr. aarlig i Husleiegodtgjørelse, tilmeldte Laurvigs Formandskab i Skrivelse af 12te Juli 1850 Laurvigs Magistrat, at Communalbestyrelsen foreløpig for et Tidsrum af 2 Aar, fra 14de October 1850 at regne, havde til fri Bolig for Kirkesanger Hoff leiet Styrmand Dehlns Gaard Nr. 315 b paa Thorstrand, samt at selvfølgelig den Husleiegodtgjørelse i Penge, som Hoff hidtil hadde nydt af Communen, vilde ophøre fra sidstnævnte Datum.

Efter forgjæves anstillet Forligsprøve, og efter at være medeelt naadigst beneficium processus gratuiti, sagsøgte Kirkesanger Hoff ved Stævning af 21de Juli f.A. Laurvigs Byes Communalbestyrelse, hvori efter han paastod principaliter:
at Indstævne tilpligtes at betale Citanten 50 Spdlr. aarlig Husleiegodtgjørelse, fra 14de October 1850 at regne, med 4 pCt. Renter fra Dato af Klagen til Forligelsescommissionen til Betaling steer, eller in subsidium, at Indstævnte tilpligtes at betale Citanten den nysnævnte Husleiegodgjørelse fra 14de October 1850, indtil Indstævnte anskaffer Citanten i Byens eiende Gaard en saadan Bolig, som forhen har været ham tilstaaet, eller anden fast Bolig, paa den i Loven af 14de Juni 1816, § 5, bestemte Maade, der af uvillige Mænd maatte skjønnes antagelig og passende.

Da den ordinære Dommer, constitueret Byfoged i Laurvig, Procurator Schreder, fandt sig foranlediget til at vige sit Sæde, fordi han tidligere af Citanten havde været consulteret betræffende nærværende Sags Gjenstand, er Sagen i første Instants bleven behandlet af den af Jarlsbergs og Laurvigs Amt beskikkede Sættedommer, Sorenskriver Thaulow, som under 27de November f.A. tjendte saaledes for Ret:

Indstævnte Laurvigs Byes Communalbestyrelse bør til Citanten Ole Jacob Hoff som Kirkesanger i Laurvig at betale i aarlig Husleiegodtgjørelse 50 Spdlr., fra 14de October 1850 og indtil paa lovlig Maade Bolig i en Byen tilhørende Gaard anvises ham. Af Beløbet 50 Spdlr. bør Indstævnte tillige til Citanten erlægge 4 pCt. aarlig Rente, saa længe eller for saa vidt Beløbet, imod de for sammes Betaling tidligere befulgte Terminer, er eller bliver ham forholdt. Sættedommeren Sorenskriver Thaulow og den betalede Sagfører Procurator Sebbelow tillægges i Salarium, den Første 20 og den Sidste 15 Spdlr., hvilke Salarier udredes af Statkassen. I Øvrigt ophæves Processens Omkostninger mellem Parterne.

Denne Dom har Laurvigs Byes Communalbestyrelse ved Stævning af 18de December f.A. indanket her til Retten, og derefter paastaaet, at Underrettens Dom underkjendes, og at Appellantskabet for Kirkesanger Hoffs Tiltale frifindes, samt hos ham tilkjendes Sagens Omkostninger for begge Retter.

Instævnte Kirkesanger Hoff har, skjønt lovligen varslet, ikke mødt eller ladet møde her ved Retten.

Efter Indholdet af den ovenfor omtalte, af Laurvigs Byes Formænd og Repræsentanter under 26de Juni 1839 fattede Beslutning forekommer det Retten, endog uden hensyn til Bestemmelsen i Loven angaaende Geistlighedens Indkomster m.v. af 14de Juni 1816, § 5, klart, at Appellantskabet ikke paa egen haand kunde uden Indstævntes Samtykke gjøre nogen Redsættelse i den ham ved samme Beslutning tilstaaede Husleiegodtgjørelse, 50 Spdlr. aarlig, men at det eneste Middel til at frigjøre Communen for denne Udredsel, maatte være at skaffe Indstævnte fri Bolib in natura.

Dette Alternativ formener Appellantskabet ogsaa at have fyldestgjort ved at have anviist Indstævnte fri Bolig i det Styrmand Dehlns tilhørende Hus.

Indstævnte har, foruden at bemærke, at den ham saaledes anviste Bolig er altfor indskrænket og mangler flere nødvendige Bekvemmeligheder, ogsaa anført, at Communalbestyrelsen efter Lovgivningen maa ansees uberettiget til at anvise ham Bolig andet Steds end i en Communen selv tilhørende Gaard, hvor han kunde gjøre Regning paa stadig Ophold, og er denne Indsigelse ogsaa af Underdommeren givet Medhold.

De Lovsteder, som i den heromhandle Henseende hovedsaglig ville komme i Betragtning, ere:

a) L. 2-21-62, der bestemmer, at Sognepræsterne, Capellanerne og andre Kirketjenere i Kjøbstederne skulle forsørges med bekvemme og skikkelige Boliger, der skulle af Kirkernes Midler vedligeholdes og paabygges, hva der fattes til Fornødenhed.

b) Lov af 14de Juni 1816 angaaende nærmere Bestemmelse i Henseende til Geistlighedens, Kirkes og Skolebetjenters Indkomster, § 5, der er saa lydende:
De af Kongen eller Øvrigheden fast ansatte geistlige Embedsmænd og Betjente i Kjøbstæderne og Bergstæderne, som skulle boe i disse, skulle af Byen eller Verket nyde enten fri Bolig, som anskaffes og vedligeholdes paa Byens eller Verkets Bekostning, eller og Vederlag derfor i Penge efter Øvrighedens Forslag, som af Stiftsdirectionen indsendes til Regjeringens Approbation.

Nærværende Ret kan heller ikke indsee Andet, end at be citerede Lovsteder tydelig forndsætte, at de i Kjøbstæderne ansatte geistlige Embedsmænd og Betjente ere berettigede til at erholde fri Bolig i Kjøbstadcommunen selv tilhørende Bygninger, og at de ikke kunne være pligtige til at modtage nogen for dem af Communalbestyrelsen i private Mænds Hus leiet Bolig.

Naar saaledes L. 2-21-62 befaler, at Kirkens Embedsmænds og Betjentes Boliger ikke blot skulle vedligeholdes, men ogsaa, for saa vidt Saadant fornødiges, paabygges af Kirkernes Midler, er det klart, at der forudsættes, at Kjøbstadens geistlige Embedsmænd og Betjente anvises Bolig i Kjøbstadcommunen selv tilhørende Bygninger; thi disse Bestemmelser vilde jo være ganske upassende, naar Talen var om en hos Private for kortere eller længere Tid leiet Bolig.

Ogsaa Loven af 14de Juni 1816, § 5, gaaer, saa vidt skjønnes, kjendelig ud frå, at Kjøbstædernes geistlige Embedsmænd og Betjente ere berettigede til at erholde Bolig i Communens egne Bygninger, hvor de kunne gjøre Regning paa et Stadigt Ophold, saa længe Deres Embede eller Bestilling vedvarer.

Dette følger formeentlig, ikke blot af de i Lovstedet forekommende Ord:
anskaffes og vedligeholdes paa Byens Bekostning, men ogsaa deraf, at Lovstedets 2det Alternativ eller og Vederlag derfor i Penge sjælden eller aldrig vilde komme til Anvendelse, naar vedkommende geistlige Embedsmand eller Betjente skulde være pligtig at lade sig nøie med den Bolig, som Communebestyrelsen maatte leie til ham for kortere eller længere Tid hos en privat Mand; thi det er næppe tænkeligt, at det i nogen Kjøbstad ei skulde være muligt at faae leiet en til Bolig for de omhandlede Embedsmænd og Betjente tjenlig Bekvemmelighed.

Da det nu ikke kan antages, at Loven af 14de Juni 1816, §5, i den heromhandlede Henseende skulde være forandret ved Loven om Formandskaber i Kjøbstæderne af 14de Juni 1837 (jfr. samme Lovs §§23 og 44), og da derhos Indstævnte ikke derved, at han har modtaget de ham ved Laurvigs Formand- og Repræsentantskabs Beslutning af 26de Juni 1839 som Husleiegodtgjørelse tilstaaede 50 Sp. aarlig, kan antages at have samtykket i at modtage Bolig, hvor som helst i Laurvigs By Appellantskabet maatte finde for godt at leie Bekvemmelighed til ham, hvorimod hans Undragende af 13de Mai 1839 gaaer ud paa, alternative at erholde enten Bolig i den østre Fløi i den Laurvigs Commune tilhørende Herregaard eller i Mangel deraf Husleiegodtgjørelse i Penge, kan Appellantskabets Paastand ikke blive at tage til følge.

Retten finder derimod, at Appellantskabet saaledes, som ved den paaankede Dom skeet er, maa tilpligtes at betale Indstævnte i Husleiegodtgjørelse 50 Spdlr. aarlig fra 14de October 1850 at regne, og indtil paa lovlig Maade Bolig i en Laurvigs Commune tilhørende Gaard anvises ham.
Af det omhandlede Beløb maa derhos blive at svare Renter overensstemmende med Underretsdommen.

Ligesom Procesomkostningerne ere ophævede ved den fra Indstævnets Side upaaankede Underretsdom, saaledes maa ogsaa Omkostningerne ved Overretten, hvor Indstævnte ikke har mødt, blive at ophæve.

Ved de Sættedommeren og Indstævntes betalede Sagfører ved Underretten tilkjente Salarier, respective 20 og 15 Spdlr., her blive at udrede af Statskassen, findes Intet at erindre.

For saa vidt Sagførelsen i første Instans har været befalet, eragtes den at have været forsvarlig.
Thi kjendes for Ret: Underrettens Dom bør ved Magt at stande. Processens Omkostninger for Overretten ophæves. Det Idømte o.s.v.

For Høiesteret, hvortil Communen indankede Sagen, bemærkede dens Sagfører, som blandt Andet fremlagde et Grundrids af det leiede Hus, at det indeholdt 4 Underværelser, foruden Spisekammer, og 1 Kvistværelse, og var saaledes i Stand til Flyttetid, at selv Modparten havde kaldt det et Dukkehus (spotviis, fordi han fandt Alt for smaat). Før havde han kun havt 3 smaa Værelser (i hans Skrivelse af 13de Mai 1839 hed det saaledes), nu bødes ham 5 bedre Værelser.

Husleien var, som Følge af Laurvigs Tilbagegang i senere Aar, betydelig falden, og hva tidligere blev anseet for passende Godtgjørelse, var nu efter samme Maalestok for meget.

Vel var det mulig, at Hoff med sin talrige Familie og sin Haandverksbedrift, der fordrede et Verksted, boede bekvemmere i sin egen Gaard, end han vilde faae det i den leiede; men det stod ikke til ham at foreskrive Communen, hvad Vilkaar han fandt for godt, hvorimod han maatte tage til Takke med en i Almindelighed passende Klokkerbolig, som her beviislig bødes ham, lige meget, om leiet eller eiet af Communen, da Eiendomsforholdet var ham ganske uvedkommende. Han kunde i det ene som i det andet Tilfælde alene fordre en passende Bolig, men intet Mere.
Havde han Krav paa at blive sin Livstid i samme Bolig, maatte Communen i det ene Tilfælde drage Omsorg for tilsvarende Leie, som i det andet for Vedligeholdels, af sin Eiendomsbolig, og misligholdt den sin Forpligtelse, kunde den i begge Tilfælde søges til Erstatning.
Havde han derimod intet saadant krav, kunde Communen jo lige saa let forurolige ham ved at drive ham du af den ene Eiendomsbolig ind i den anden, som ved at skifte Leiebolig.

Efter Forholdets Natur var der altsaa ingen Grund til at gjøre Forskjel mellem eget og leiet Huus; ei heller kunde den Omstændighed, at den ældre Lovgivnings Udtryksmaade nærmest svarede til, hva den Gang var sædvanligt, medføre nogen Indstrænfning i saa Henseende, og man havde derfor uden Føie paaberaabt L. 2-21-62 og 63, m.fl. L. af 14de Juli 1816, § 5, der nu alene var den gjældende Regel for saadanne Tilfælde, fordrede heller ikke, at den Bolig, der skal anskaffes og vedligeholdes paa Byens Bekostning, er Eiendomsbolig, og naar Husleiegodtgjørelse ydes i Stedet, maa ogsaa leies, saa at Usikkerheden med Hensyn til Fintning (?) er den samme, enten Communen eller den Daagjeldende selv leier.

Efter sin dobbelte Stilling henhørte Hoff ogsaa under Skolel. af 12te Juli 1848, § 9, der heller ikke fordrer, at det skal være Eiendomsbolig. (Paastand om Frifindelse og Omkostninger).

Indstævntes Sagfører bestred Boligens Brugbarhed, fordi Værelserne vare for smaa, saa at Sænger maatte sættes under Vinduer, m.M., og tildeels for lidet forsynede mod Kulden, o.s.v. (Intet Skjøn var optaget). Han meente derhos, at Communebestyrelsen i alle fald ikke eensidig kunde bestemme, hva der skulde ansees som passende Bolig for hans Part.

For Øvrigt søgte han nærmere at begrunde den Synsmaade, hvorpaa Overretsdommen var bygget, og bemærkede blant Andet, at man saa meget mindre kunde komme forbi L. af 14de Juli 1816, § 5, der forbød en saadan Vilkaarlighed, som de to Alternativer altid vilde udelukke det tredie. Kunde Communebestyrelsen i Stedet for Eiendomsbolig levere Leiebolig, vilde ingen Anvendelse være for Lovens eget Alternativ, der aabenbar var sat som det eneste, i Stedet for anskaffet Eiendomsbolig; thi at der skulde være meent Vedligeholdelse ogsaa af Leiebolig paa Byens Bekostning, var jo en Urimelighed, som man paa ingen Maade kunde indtvinge Loven.

Offentlige Betjente skulde ikke være udsatte for idelig Fintning efter Communebestyrelsens Forgodtbefindende, og kunde der ikke skaffes fast Bolig i Communens egne Bygninger, fik den finde sig i, efter Loven at give en passende Godtgjørelse, der satte Betjenten i Stand til selv at skaffe sig Hus efter sin Bekvemmelighed.

Begge Dele maatte i Tilfælde af Tvist afgjøres ved Skjøn, og Beviisbyrden paalaae den, som paastod at have opfyldt sin Forpligtelse, naar det benegtedes; men Contracten var i alle Fald sluttet i henhold til Lovens to Alternativer, og udelukkede et tredie. (Paastand om Stadfæstelse og Omkostninger).

I Dom af 26de Mai 1853 frifandt Høiesteret Appelantskabet, og ophævede Omkostningerne for alle Retter. 		Hoff, Ole Jacob (I2855)
 
117 .
Henning Arnisæus syntes tidlig å ha vært tiltrukket av filosofi, og som så mange før han fordypet han seg i antikkens ideverden. Hans tenkning ble aktivert ved disse studiene, og gjorde han til humanist og polyhistor, men som også førte han til ny vurdering og nye tankerekker, nye slutninger om det beståendes opprinnelse, hensiksmessighet og fremtid.
Det var særlig studiet av Aristoteles at Henning Arnisæus kom inn i det statsvitenskapelige feltet av filosofien. Det var utvilsomt derigjennom han ble interessert for studium av og iaktagelse av naturen, og derfra ble ledet inn på medisin.

Kombinasjonen har gitt hans tenkning en organisk avrundet allsidighet. Den naturvitenskapelige innsikten gjorde seg også gjeldende i hans syn på statsdannelsen. Ubundet av juridiske doktriner og abstraksjoner uttrykte han sitt syn på staten slik at staten er unnfanget i naturens livmor og innrettet etter naturretten, men den er også kun opprettholdt og utviklet ved menneskenes omsorg og driftighet. Alene vold og villfarelser hadde etter hans mening her og der ført til isolert liv (vita solitaria).
Han hevdet at staten var en videre utvikling av familien, hvor far/ektemann var det absolutte overhodet, og at staten var et rettssamfunn grunnet på rettferdighet. Som lutheraner hevdet han statens guddommelige opprinnelse og den verdslige øvrighets guddommelige fullmakt - all øvrighet er av Gud - og mente her å kunne se sammenhengen med skaperverket i naturen, og den guddommelige orginasjon i alle livsformer.
Han hevdet videre at staten gikk opp i herskerens personlighet. Herskeren alene var bæreren av det aktive samfunnsliv, av den kraft som ensrettet og besjelte statssamfunnet, enten det var monarki eller republikk. Herskeren var derfor ikke bare statens beskytter og statsmaktens forvalter, men tillike folkets far - som skal streve etter at folket kan leve tilfredse. Herskerens eneste rettsnor burde være å ikke skade det almenne vel.
Etter dette synet benektet Arnisæus folkets motstandsrett overfor herskeren, men ikke ved åpenbare tyrranier som krenket den guddommelige rett - da støttet han folkets motstandsrett, dvs. retten til innsigelse og fordrivelse.

I statens forhold til kirken hevdet Arnisæus kirkens selvbestemmelsesrett innen dets område. Herskeren skulle kalle sammen kirkens menn til råd, samt autorisere dem i deres embeder, og være kirkens faderlige støtte, men ikke herre i spørsmål om trosdogmer og forkynnelse. Arnisæus forfektet toleranse.

Henning Arnisæus' politiske arbeider kom ut i samlet utgave bl.a. i Leipzig i 1633, og i Strasbourg i 1648, under tittelen Opera omnia politica. 		Petersen Arnisæus, Henning (I1903)
 
118 .
Hvordan var så dagliglivet i Sachsenhausen for de norske fangene?

Tiden i karanteneblokken nærmet seg slutten, og den 25.desember 1943 var den siste og avgjørende marsjen på appellplassen før de stilte for SS-Arbeidseinsatzführer. Det var viktig å gjøre et godt inntrykk. Han hadde arbeidskort med opplysninger gitt til Politische Abteilung tidligere. Nykomlingene ble fordelt på ulike arbeidskommandoer. De som var fagarbeidere ble tatt ut til arbeid i SS-verksteder og fabrikker. Noen ble i Sachsenhausen, andre kom til KZ Lichterfelde (en satelittleir til Sachsenhausen), og mange ble sendt til arbeid i Heinkel Flugwerke utenfor Oranienburg (sistnevnte ble ødelagt av allierte bombefly sommeren 1944).

Så var de blitt ordentlige fanger.

I nærheten av revier lå det 5 norskebrakker, de såkalte Norwegerblocks. Nordmennene var så heldige å få bo samlet i Sachsenhausen-leiren. Brakkene, eller blokkene, de bodde på var inndelt hver seg i 2 fløyer, med vaskerom og toalettrom i midten. Hver av fløyene var oppdelt i 4 store rom, 2 spise- og oppholdsrom og 2 sovesaler - kanskje store nok til 40-50 mann, men her var de 100-120 mann, så det var trangt.
I sovesalene sto det rekke på rekke med køyer, 3 køyer i høyden, og det var svært lite luft oppunder taket. Så trangt var det mellom rekkene at de ikke greide å gå forbi hverandre, men en måtte da krype inn i underkøyen med hele overkroppen, 2 mann i hver køye.

Hver morgen var det opp klokken 4: Aufstehen! så re opp seng (bygge Betten), ut i vaskerommet: Hemd aus!
Frokosten var kaffeerstatning og 2,5 skive brød. Spising skjedde i 2 spiselag.

Tenk for et sirkus når det ble skreket til appell, kanskje halvparten var i sovesalen og som stormet ut, mens en del satt i matsalen. De siste måtte tilbake til sovesalen for å hente tøyet sitt før de gikk ut. Sengene res opp riktig, ellers...
Kollisjoner med de førstnevnte i de mikroskopiske og trange gangene mellom køyene var ikke til å unngå. Mange skulle opp og ut av sengene samtidig, ta på seg på beina, kle på seg og re sengene. For et ubehjelpelig kaos, en fortvilet trengsel og livsfarlig atmosfære mellom morgengrette, trøtte og sultne fanger. Skrik og banning, for ingen ville komme sist ut. Det var for risikabelt, for dem ventet slag og spark. Los, los!

Så lød signalet: Antreten zum Appell! Det var oppstilling foran hver block, og marsjering ut på den store appellplassen blockvis. Mange tusen fanger oppstilt på en gang, et hav av mennesker, alle slags nasjonaliteter og mennesker under lyskasterne. Summing av samtaler, avbrutt av tyske kommandobjeff: Stillgestanden! Augen gerade aus! Augen rechts! Augen links! Richt euch! Rührt euch!

SS-Blockführer kontrollerte antall fanger for brakken de hadde ansvaret for, fikk overlevert rapport med riktig antall og underskrev på denne. Blockälteste måtte løpe frem og tilbake og levere rapportene til Raportführer midt på plassen. Det tok tid før totaltallet stemte, ikke så rart når fangetallet var på 25.000. Morgenappellen varte stort sett i en knapp time. Hele tiden svingte 3 lyskastere i hovedtårnet frem og tilbake for å kontrollere havet av loslitte, ofte frysende fanger.

Stemte fangetallet kommanderte Rapportführer: Zum Arbeitskommando antreten! og hele appellplassen ble et yrende liv av skrikende, fektende og kjempende fanger som skulle finne frem til, ja endog slå seg frem til, sine respektive arbeidskommandoers faste plasser på kortest mulig tid.

Så var det å vente på tur til å marsjere ut til arbeidsplassen. Oppstilling med venting var det flere ganger om dagen, vente på plass ved spisebordet, vente på plass på do m.m.
Marsjen til arbeidsplassen gikk forbi Rapportführer, mens Vorarbeiter nokså hardhendt hold styr på rekkene. Det lød Mützen ab! Augen links! Hände angelegt!

Arbeidstempoet på arbeidsplassene var høyt. Nåde den som ikke arbeidet fort nok!

Hele 12 timers arbeid hver dag, bare avbrutt av 20 minutters middagspause. Alle måtte ha sin Schüssel med 3/4 liter kålsuppe (Stechribben). Pausetiden var dyrebar. Mens de slukte suppen, måtte de passe på å få med seg fløytesignalet fra Vorarbeiteren om at pausen var over og de måtte tilbake til arbeidet. Var de ikke raske nok vanket det slag og skrik.

Den første vinteren i Sachsenhausen var ikke lett. Hardt arbeid, utilstrekkelig og dårlig mat, og tynne, dårlige klær. Klimaet var svært rått og uvant for nordboerne. Det blåste surt og kaldt hele vinteren. Frøs gjorde de om dagen, og frøs gjorde de i søvne om natten. Det samme helvete dag ut og dag inn. Dag for dag ble de slappere, og gikk ned i vekt.

...det føltes som om morgenlufta krøp under våre tynne klær og la seg kald og klam rett inn på kroppen...
...forkjølelsen er det umulig å bli kvitt. ...etter å ha stått og frosset og hostet på appellene i timevis. ..et elendig vått og råkaldt vær, med en evig isende vind inn på ryggmargen daglig...
...Det er bitende kaldt, og vi fryser som bikkjer.

Av og til falt det snø, men den lå aldri lenge. Som oftest regnet det. Snø og søle kladdet under treskoene og gnagsår og vonde ben var et stort problem.

Nattesøvn var også et problem. Klærne var alltid fuktige, og det var ingen mulighet til å få tørket dem. I sovesalen var det ikke tillatt å ha på seg mer enn undertøy. Yttertøyet måtte fangene ha liggende pent buntet sammen på plassen i spiserommet. Dette ble kontrollert. Over seg hadde de bare et tynnslitt ullteppe. I sovesalen var det trent sammen 200 mennesker, og for å få nok frisk luft måtte enkelte vinduer stå åpne, uansett vær.

Kveldsappellene var slitsomme. Etter en lang og hard arbeidsdag, var det oppstilling i geledder på 5 og 5 for å bli telt, rette inn og ta luen av og på etter idiotiske ritualer - stå til tellingen var avsluttet, fangetallet stemte og overlevert til Lagerführer. Det kunne i verste fall ta timer.

Av og til ble kveldsappellen forlenget med kunngjøringer eller offentlige avstraffelser som Fünfundzwansig auf den Arsch. Femogtyve på ræva var et stående uttrykk, og det risikeres for hva som helst. Disse prylingene ble foretatt av utvalgte egnede blant fangene selv.
Ofrene ble bundet fast med remmer, bøyd fremover på magen over en slags bukk. Så gikk det løs. Tunge forferdelige slag på offerets lår og ende. Høre stønn og smerteskrik fra offeret mens bøddelen slo av all makt, skrik som døde hen når offeret mistet bevisstheten.

Var det henrettelser på gang, sto galgen midt på plassen når de kom fra arbeidet. Demonstrasjonshenrettelsene var for å sette skrekk i fangene og gjaldt helst fanger som hadde forsøkt å flykte eller sabotere. Etter henrettelsen måtte resten av fangene marsjere kolonnevis forbi, tett opp til offeret, som nå han livløs i repet. SS-vakter kontrollerte at alle fangene så opp på den hengte.
Disse kveldene ble lange og uhyggelige, før de kunne komme inn på brakken hvor dagsrasjonen med brød ventet.

Mer erfarne fanger, mange med opp til 10 års fangetid, og som regel tyskere eller polakker, fungerte som Vorarbeitere. At fanger kunne være så rå og brutale mot sine medfanger, som de fleste av Vorarbeiterne var, var forferdelig å oppleve. At de kunne rope og skrike, slå og plage sine fangekamerater for litt ekstra matrasjoner - suppe eller brød, og litt mer plass for seg selv i fangeblokken. Vorarbeteren trengte ikke arbeide selv, men hadde et visst ansvar for at arbeidet ble gjort i tide, så de fleste brukte seg, maste og skrek, slo og sparket når det passet for at arbeidet skulle gå unna, særlig hvis det var noen tyske soldater i nærheten.

Berlin-distriktet ble ofte rammet av allierte bombeangrep, dag som natt. Leiren hadde ingen beskyttelsesanordninger, og fangene ble beordret til å bli på brakka i ro under angrepene. All forkortning av arbeidsøkter, oppstillinger, pine og slit var kjærkommen for fangene.

Samholdet nordmennene i mellom var god, og de benyttet enhver anledning til å diskutere eller fortelle fra bedre ager for å glemme tid og sted. Det ble mye snakk om mat og diskusjoner om forskjellige matretter.

Tross alle grusomhetene skrev Frank Storm Johansen om det gode kameratskapet fangene i mellom:

...Mer kunne sikkert vært tatt med. Men samme hvor mye man forteller om, er det vanskelig, for ikke å si umulig, å gi andre et virkelig bilde av t.eks. hva en tysk konsentrasjonsleir var. Hvordan kan man beskrive atmosfæren eller håpløsheten i en slik avstengt, absurd verden? Eller hvordan kan man få andre til å kjenne lukten av brent menneskekjøtt fra krematoriepipa, der røyken sto til værs dagen lang?
Men tross alt, det er noe annet som også sitter igjen i hukommelsen, minst like tydelig, nemlig kameratskapet fangene i mellom, hjelpsomheten, at man delte det man hadde, i det hele tatt samholdet uansett sosiale eller andre skiller. I nøden lærer man hva venner er. Det gjør at jeg på en måte faktisk ikke ville vært fangeskapet foruten...

Historiene som Karl Kristian fortalte fra oppholdet sitt i konsentrasjonsleiren var ikke mange, for han ville helst ikke snakke om dette.

Datteren Turid fortalte at han ble svært dårlig under oppholdet i konsentrasjonleiren, ja så dårlig at det sto om livet. Karl Kristian skal blant annet ha fått - Rosen - en type bakterieinfeksjon som rammer de øvre lagene i huden.
Brakkekameratene på den norske brakken reddet Karl Kristian. De ga han ekstra med mat, og holdt han oppreist under oppstillingen på appellplassen, som kunne vare i flere timer, og hjalp han med arbeidsoppgavene hans.
Han skal også ha fått hjelp av en russer som han arbeidet sammen med, som overtok en betydelig del av Karl Kristians del av arbeidet for å hjelpe han til å bli bedre. Deres arbeid besto i å fjerne isolasjonen på elektriske ledninger, slik at tyskerne kunne få kobberet som var inne i ledningene.

Søsteren Ruth fortalte også om at Karl Kristian hadde opplevd at en kamerat av han, en jernbanemann, hadde blitt så dårlig at han ble lagt på likhaugen. Kameratene på brakken hentet han i skjul fra likhaugen, smuglet han inn igjen på brakken, og tok hånd om han til han ble sterk nok til å greie seg selv. Ifølge historien kom kameraten også hjem til Trondheim etter krigen.

En kan lure på likheten i disse 2 historiene. Er de egentlig samme historie? Var det dette som skjedde med Karl Kristian, med kameraten eller begge?

Søsteren Ruth fortalte at hun hadde hørt at Karl Kristian også måtte lete i søppelhaugene etter noe spiselig. Her kunne det hende at han fant noe gammel sild som han måtte spise - han som ikke spiste sild hjemme.

Utover i året 1944 skjedde det mye i leiren. Tilstrømmingen av fanger til leiren økte på. Transport etter transport med fanger fra andre leire lenger østpå, hvor russerne var i ferd med å ta seg frem mot Tyskland. De allerede kummerlige og trange forholdene i leiren ble enda verre.

Krigen var i en brutal sluttfase. Stadig oftere bombeangrep mot Berlin fra allierte fly, og en tysk ledelse som økte omfanget av likvideringer.

Avstraffelser på appellplassen skjedde stadig, og fanger ble hengt for det tyskerne kalte forbrytelser, men som ofte kunne vise seg å være bagateller. Redselsfulle historier hvor fanger ble hengt med for kort tau, eller for langt tau, og som ikke døde øyeblikkelig, men som tvertimot måtte kjempe en håpløs kamp mot døden ved langsom kvelning. Alt mens tusener på tusener av medfanger fortvilet måtte stå og se på de grusomme ugjerningene.
Müssen ab! når dommen ble lest opp. Müssen auf! når bøddelen skred til verket. Ingen dødsdømt skulle bli hedret med blottede hoder av kameratene.
Men, hva betydde en død fange fra eller til etter hvert? Mange ble følelsesmessig avstumpet, for de hadde mer enn nok med å kjempe sin egen kamp mot sult, kulde og livstruende sykdommer.

Fanger fra andre leire østpå fortsatte å strømme på vinteren 1945. Det var ikke uvanlig at mange av disse fangene allerede var døde ved ankomst Sachsenhausen eller Oranienburg, av sult, kulde eller sykdom. Vintertransport i åpne kuvogner eller lange etapper til fots (såkalte dødsmarsjer), var det mange som ikke tålte.
Fangebrakkene ble fylt opp, og de kunne ligge opp til 3 fanger i hver seng, og være mer enn 400 fanger i hver brakke.

I februar 1945 var det evakueringsstemning i leiren, og ryktene gikk om transport vestover for både den ene og den andre. Flere tusen fanger ble sendt videre, men ikke nordmennene. Krematoriet var i full virksomhet dag som natt for å få fjernet like fra leiren, fra de ankomne flyktningtransportene fra andre leire og fra gasskamrene, hvor jøder ble gasset ihjel.

Utenfor leiren var situasjonen ganske kaotisk. Fronten nærmet seg, russerne nærmet seg, og sivile flyktninger var også synlige i hopetall utenfor piggtrådgjerdet.

Mot slutten av februar kom det store nyheter til normennene i Sachsenhausen. Det svenske Røde Kors var i forhandlinger med Tyskland om evakuering av de skandinaviske fangene. Hva var sannheten i dette?

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946. 		Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
119 .
Hærføreren av Tom Kristiansen ble utgitt i 2019 og er på 428 sider.

Redningsmannen Otto Ruge.
General Otto Ruge har endeleg fått sin biografi. Tom Kristiansen kan vere nøgd med arbeidet han har levert.
Av Asgeir Ueland.

9.april 1940 var dåverande oberst Otto Ruge, generalinspektør for Hæren, på toget frå Sverige. Jamvel om han var halvt svensk var det ikkje nokon sein vinterferie han kom frå, men ein lengre inspeksjon av styrkane i Nord-Noreg. Den finske vinterkrigen var nett over, og Norden var tilsynelatande ein fredsæl stad att nokre veker. Då Ruge kom inn frå Sverige var alt det over, og Noreg var i sin fyrste krig sidan Napoleon erobra heile Europa. To dagar seinare, etter ein kort tur heimom i Oslo, var obersten blitt kommanderande general, og nokre månadar etter landet sin fyrste forsvarssjef. Han hadde òg blitt det store nasjonale symbolet på den norske motstanden under felttoget. No har Otto Ruge endeleg fått sin biografi.

Historikar Tom Kristiansen byrjar boka si med togturen og drar oss med gjennom dei dramatiske månadane fram til konge og regjering drog i eksil til England. Det var mykje som hende i denne tida som me skal kome attende til, men denne fyrste delen vil nok vere den som fenger mest for lekmannslesaren. Kristiansen gjer altså som kua, og tek det beste fyrst. Del to handlar om det omtrent fem år lange fangenskapet som Ruge friviljug gjekk i, samstundes som det skisserer opp livet og karrieren til generalen fram til krigen. Den siste delen handlar om Ruge etter krigen, den korte tida som forsvarssjef, pensjonisttilværet, hans skepsis til endringar etter krigen, og tida som friviljug korporal i det nyoppretta Heimevernet ( i det no nedlagte Luft-Heimevernet).

Dette vil utvilsamt verte ståande som standardverket om Ruge. Kristiansen har snudd det meste av papir i inn og utland for å finne ut mest mogleg om helten frå 1940. Det som må ha vore litt frustrerande er at Ruge ikkje var av typen som samla på alt. I nokre periodar av livet hans må forfattaren berre innsjå at spora vert kalde og gå vidare. Det er spesielt med tanke på dei formative åra. Ruge var etter eige utsegn radikal i ungdommen, men me er ikkje sikre på kva det tyder. Ein får ikkje heilt tak i kor han stod politisk, jamvel om han vart skulda for å ha «marxistiske sympatier». Ruge var òg ein kristen mann, jamvel om han var glad i ein dram. Men om ein skal tippa var han kanskje litt i skjeringspunktet mellom det gamle Venstre og Arbeidarpartiet på 1930-talet. Der stod han i kontrast med nokre av dei andre generalane i generalstaben, kor han jobba til 1938.

Sjefen den gong, Kommanderande General Kristian Laake var ein klassisk Venstre-mann. Noko med det gode med denne boka er at Kristiansen, om enn kort, setter spørsmålsteikn med den noko einsidige kritikken som har kome mot Laake i ettertid. Mentoren til Ruge hadde «jobba som ein turk» for å betre stoda i Hæren, og gitt hans åtvaringar er det ikkje så rart at han meinte det var nyttelaust å ta opp kampen, i alle høve reint psykologisk.

Ein ting som det verkar som Kristiansen har hatt problem med å finne kjelder på er Ruge si oppfatning av situasjonen i 1905. Den gong var han ein ung offiser, og ein potensiell helt i den store norske fridomskrigen som aldri kom. Som svensk på morssida var Ruge tilhengar av unionen med Sverige, og kunne fort hamna i den svenske hæren som ung. Men på mange måtar gjorde dette synet han til ein outsider i høve mange av sine kollegaer. Men Ruge hadde som mange andre i embetsverket på den tida røter på kontinentet. Slektsforskinga hans gjekk attende til Rostock på 1600-talet, og sjølv om namnet kanskje kan høyrast ut som ein kar frå eit torp ein stad på Austlandet var det langt frå høvet. Han mista mora tidleg, faren var ein slags bohem, og hans solide forankring i barndommen var ein ungkarsonkel som var oberstløytnant og budde på Lillehammer. Ein stad han for forbi under felttoget.

For dei som har sett seg inn i kampane på Austlandet i 1940 er det ikkje all verda av nyhende i denne boka. Ruge hadde von om at engelskmennene ville berga situasjonen, men då to bataljonar med deltidssoldatar, såkalla «territorials», kom i fyrste bølgje vart røyndommen plutseleg ein annan. Dei proffe kom ikkje før det var for seint, etter å ha blitt overført frå Frankrike. Det beste med denne biten er at Kristiansen tek eit oppgjer med alle slags rykte som virrar rundt på nettet om at landet ikkje var i krig med Tyskland. Det er diverre ein ting som treng å gjerast i ei tid kor faktaundersøkingar vert meir og meir viktige. Kristiansen feiar vekk alle konspirasjonar med ein grundig og godt kjeldebelagt argumentasjon.

Noko anna som får relativt stort rom er forholdet til dei britiske kollegaene både i Sør- og Nord-Noreg. Det var ikkje alltid det beste, og det er liten tvil om at det enkelte stader var «B-laget» til britane som kom. I alle høve før det vart frigitt styrker frå Frankrike i form av britar, franskmenn og polakkar. Kristiansen sparar ikkje på karakteristikkar av norske offiserar som hadde NS-sympatiar eller var medlemmer av partiet, men jamvel om han skriv om bråket med den britiske generalen Mackesy, kunne han fint lagt til at han vart kalla ein fyllik og ein tryggleiksrisiko av den legendariske generalen Allen Brooke, som frå 1941 til krigens slutt leida Den britiske hæren.

Men det var ikkje berre britiske generalar som gjorde slett innsats desse månadane. Av dei norske divisjonsgeneralane var det berre Steffens, Hvinden Haug og Fleischer som kom frå det med ei slags ære i behald. Jamvel om Hvinden Haug var saman med Ruge i sør, høyrer med lite om ham, men me høyrer mykje og godt om usemja mellom Ruge og Fleischer. Forholdet mellom dei to generalane har dukka opp fleire gonger, men Kristiansen gjer eit ryddig og godt innblikk i kvar dei to skilte seg ut og korleis debatten har gått. Eg skal ikkje gje dykk fasit på nett den delen. Uansett er den fyrste delen av boka særs god.

Eitt spørsmål vert då, kva med resten av boka? Ein kan umogleg skrive opp fem års fangeleir minutt for minutt. I staden vel Kristiansen Ruge la tankane gå attende til tida frå han var ung fram til krigen. Her får me vite mykje om norsk forsvarspolitikk og kva Ruge tenkte rundt sentrale spørsmål i samtida. Det er ikkje sikkert at alle lesarar vil finne dette like spanande, men for min del anar eg ein viss undertekst i delar av denne delen. Kristiansen har kome fram til Ruges metode.
I denne delen finn ein ein del som minner om dagens debatt rundt Forsvaret. For Ruge -var det innlysende at Forsvaret måtte utformes i skjæringspunket mellom stategiske utfordringer, statens økonomiske bæreevne og den militærteknologiske og operative utviklingen. (s. 172) Og vidare vil Ruge: ...i stillehet lyve mig fram til 100 000 kroner som vi får, enn å legge frem dødfødte millionforslag og få ros i Aftenposten. (s. 176). Heile dette korte kapittelet verkar på meg til å ha ein undertekst som peiker på at Ruge ville vore på linje med det som departementet kjem med i dag, og det er ei glitrande historisk øving Kristiansen gjer her, same om ein får ros i Aftenposten i dag eller ikkje. Ruge var fyrst og fremst lojal til dei som styrde politisk og det var ingen sjølvsagt ting i den ideologiske kampen på 1920 og 1930-talet.

I den siste delen seier ein motviljug Ruge ja til å verte Forsvarssjef etter heimkomsten frå fangenskapet. Og jamvel om han er kritisk til ein del av utforminga av Forsvaret er det fyrst og fremst to ulike verdar som kolliderer. Ein har konflikten med den unge forsvarsministeren Jens Christian Hauge, ein har uvissa om allianse framåt, Norden eller Storbritannia eller den Atlantiske alliansen. Alt dette verkar fjernt i dag etter Nato, men den gong var det alvorlege spørsmål som til dels vart ordna med Nato og litt etter Marshall-hjelpa. Då var alt Ruge pensjonist, jamvel om det kom folk til heimen på Høytorp og spurde om råd. Ein ting som kanskje slår ein med etterkrigs-Ruge er at han høyrde til i ei anna verd og ei anna tid. Eg sat i alle høve att med spørsmålet om Ruge kanskje var den siste store Venstre-mann, eit slags siste minne om den mektige rørsla som varte frå rundt 1880 til krigen. Etter krigen tok - ungtyrkarane - i Arbeidarpartiet over og forma landet i sitt bilete.

Då Ruge døydde i 1961 var dei store etterkrigskulla i ferd med å verte tenåringar. Elvis hadde slept sitt sjette album, Noreg var ein velferdsstat, og Forsvaret var relativt greitt utrusta. Ein annan generasjon hadde tatt over. Men namnet Ruge klang framleis godt i øyrene til folk. Det haldt det fram med å gjere i fleire år. Men etter nokre generasjonar vert det kollektive minnet endra.

Eg veit ikkje kor mange av dei som er rundt 20 i dag som veit kven han er. Tom Kristiansen trur at minnet om han er i ferd med å verte viska vekk, basert på ei nyleg bok om norske krigsheltar kor Ruge ikkje er nemnd. Ruge var mannen som berga den nasjonale sjølvkjensla i 1940. Han sa ja til å kjempe då det gjaldt som mest. Om folk tar seg tid til å lese denne boka vil dei sitte att med eit grundig og godt bilete av mannen og samtida hans. Og for dei som er mindre interesserte kan ein i alle fall slå fast at toga var nokolunde i rute jamvel 9. april 1940. Den gong tok Ruge ansvar for noko som såg vonlaust ut, og som gjorde at nordmenn kunne rette seg litt opp i ryggen og ta i eit tak for landet og for kvarandre. Og Otto Ruge er mannen me kan takke for det.

Kilde:
https://forsvaretsforum.no/redningsmannen-otto-ruge. Publisert 10.september 2019. 		Ruge, Otto (I17767)
 
120 .
I 1891 er disse registrert i Ollebakgaden:

Familiens overhode enke Emilie Agathe Bjerke, født Zinow.
Pleiedatter Gudrun Emilie Zinow.
Tjenestejenter, Marie Pedersen og Jenny Elevine Larsen, fra Horten. 		Zinow, Emilie Agatha "Bjerke" (I441)
 
121 .
I 1946 fikk Johan Martin Eide bot for omsetning til fienden.

Den 13.juni 1946 kreves Johan for restboten, han har tidligere innbetalt kr.29.000,-, men han dør før han får betalt den. Olav Fossum søker da på vegne av enken Kirsten Eide om å få ettergitt boten, og søknaden innvilges. 		Eide, Johan Martin (I601)
 
122 .
I boka til Dr.Graarud, Holmestrandiana står skredder Zinow nevnt, (s.92) Under matr. nr. 83a+b står det følgende:

I 1845-46 solgtes eiendomme til.. skomaker Johan C. Thive (sønn av forrige eier, tidligere matros Jacob Jacobsen Thive) og skræddermester Zinow.
Det var dengang fælles portrum for de 2 eiendomme.
Zinow solgte 9.april 1851 matr. 83b til Mons Johannessen Haarstad..

Under matr. nr. 83:

I 1846 kjøptes tomt av skredder Zinow ved nordre og søndre hjørne av hans hus til gatens utvidelse, og Rambergbakken ble gjort mindre bratt.

Vedr. nr.83 a+b:

2 små hus pluss vedskur på vestsiden av Langgata. Det hørte også med en liten tomt ved sjøen.

Matr. nr. 83 ble senere Dahl's hotel, og gikk med i den stor bybrannen i 1884.

Pr. 1998 er det der Tordenskioldsgate går nå. Bygningen ble erstattet med en murbygning, og mulig flyttet noe.
I murbygningen er det pr. 1998 en bokhandel.

(s.238) Under skreddere i 1845:

Nevnt Fredrik Zinow i Søndre Forstad, som drev pantelånevirksomhet. 		Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
 
123 .
I folketellingen 30.april 1815 var det stor familie på prestegården:

Presten Andreas Høyem (54 år) og fru Karen Dorthea Schive (41 år) med 11 barn:

Ingeborg Elen Maria, 19 år.
Sophia Cathrina, 16 år.
Abelone Johanna, 15 år.
Dorothea, 13 år.
Isaak, 12 år.
Ane Fredrica Klingenberg, 10 år.
Andreas, 9 år.
Jonas Vilman, 8 år.
Lisabet Maria Klinge, 5 år.
Magnus, 1 år.

Dertil 4 drenger (tidligere 5) og 5 tauser.

Barna spiste oftest sammen med tjenestefolket på kjøkkenet, og lettkorns-grauten var ikke noe å - bauske - av.
Berre agninj, sa noen. Men til det svarte drengen Gards-Ola: Du kanj takke te du æt musalort'n e utijpella.

I tillegg kom det stadig husmannsfolk og fattigstakkarer inn på prestekontoret og klaget og bar seg. Av Høyem fikk de korn og poteter når de kom ut - frå kontora mæ einj lapp. 		Isachsen Høyem, Anders (Andreas) (I1449)
 
124 .
I Hommelvik hadde de det godt. Ruth beskrev hagen deres der som et sted med masse blomster, flotte hekker, epletrær, ripsbusker, solbærbusker, og med benker og bord i hagen hvor de drakk kaffe på ettermiddagene.
Godt naboskap var det også i Solihaugs, Røsægs m.fl.

Ruth fortalte at Oskar pleide å stå på verandaen hver lørdag ettermiddag og speide nedover mot veien og stasjonen: Kjem det itt'no besøk den her helga? Joda, som regel kom det besøk, masse besøk. Ruth fortalte at de ofte hadde mange på besøk samtidig, opp til 15-20 personer. Huset var fullt, men de hadde det veldig koselig, mimret Ruth.
Da ble det dekket langbord med mat som de hadde handlet inn for helgen. Gjestene var ofte så mange at de sov på - flatsenga - rundt omkring i huset.

Ruth fikk jobben med å rydde opp etter de besøkende. Når de var der så fikk Ruth også oppgaven med å klippe barna på håret, det skulle sys og fikses på klær. Alle satte satte igjen tøy som skulle fikses på.

Ved 6-7 årsalderen fikk datterdatteren Erna plusitt (lungesykdom) og var veldig dårlig. Hun ble da sendt til besteforeldrene Oskar og Klara i Hommelvik for å bo hos dem. 		Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
 
125 .
I Hommelvik hadde de det godt. Ruth beskrev hagen deres der som et sted med masse blomster, flotte hekker, epletrær, ripsbusker, solbærbusker, og med benker og bord i hagen hvor de drakk kaffe på ettermiddagene.
Godt naboskap var det også i Solihaugs, Røsægs m.fl.

Ruth fortalte at Oskar pleide å stå på verandaen hver lørdag ettermiddag og speide nedover mot veien og stasjonen: Kjem det itt'no besøk den her helga? Joda, som regel kom det besøk, masse besøk. Ruth fortalte at de ofte hadde mange på besøk samtidig, opp til 15-20 personer. Huset var fullt, men de hadde det veldig koselig, mimret Ruth.
Da ble det dekket langbord med mat som de hadde handlet inn for helgen. Gjestene var ofte så mange at de sov på - flatsenga - rundt omkring i huset.

Ruth fikk jobben med å rydde opp etter de besøkende. Når de var der så fikk Ruth også oppgaven med å klippe barna på håret, det skulle sys og fikses på klær. Alle satte satte igjen tøy som skulle fikses på.

Ved 6-7 årsalderen fikk datterdatteren Erna plusitt (lungesykdom) og var veldig dårlig. Hun ble da sendt til besteforeldrene Oskar og Klara i Hommelvik for å bo hos dem. 		Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
 
126 .
I hovedrullen for Horten innrulleringskontor står August Zinow registrert som nr. 1445 den 28.januar 1876.

Påmønstringer er nevnt:

18.mars 1876 på skipet Xulla fra Fredrikstad til England. Avmønstret 25.oktober 1876 i Tønsberg - etter episode som beskrives nærmere i norske aviser etter noen retterganger i 1877.

20.juli 1877 på skipet St.Thomas fra Gøteborg til England (?). Avmønstret 10.februar 1878 i Horten.

28.mai 1879 på skipet Talport (?) fra Fredrikstad til Rauen (?). Avmønstret 2.august samme året i Piteå (rømte?).

15.mai 1880 på skipet Jeandte (?) fra Fredrikstad til ... Avmønstret 25.juni samme året i Drammen (?)

28.august 1880 på skipet ... fra Tønsberg til Bremen. Avmønstret 29.desember samme året i Horten.

Overført 9.mars 1881 til Drammen innrulleringskontor (nr.2192). 		Zinow, August (I61)
 
127 .
I overgangen til 1890-årene var Bjørnson mer opptatt av politisk aktivisme enn skjønnlitteratur. Han skrev artikler og taler om mange emner, spesielt om unionsdebatten og fredssaken. Han støttet Venstre ved valget i 1888 og fyrstikkarbeiderskene i deres streik i 1889 og ga uttrykk for sympatier for praktisk sosialisme. Han trakk seg gradvis fra den aktive politikken, og mens han oppholdt seg i Roma, Paris og Østerrike i 1893–1895, fikk han også sitt gjennombrudd på franske og italienske scener. Han kom tilbake til dramaskrivning med - Over ævne. Andet stykke fra 1895, Norges første arbeiderklassedrama, der han tolker nettopp over evne-problematikken i en sosial kontekst. Mens presten Sang i første stykke gikk over evne ved å helbrede ved bønn, går sønnen Elias over evne ved å drepe en gruppe kapitalister (og seg selv) med sprengstoff. Håpet var å forbedre arbeidernes levevilkår, noe som ifølge Bjørnson kun kan nås gjennom forsoning mellom klassene. - Paul Lange og Tora Parsberg - fra 1898 er et annet dramastykke med en politisk undertone, inspirert av selvmordet til statsministeren Ole Jørgensen Richter i 1888 som Bjørnson følte seg delvis ansvarlig for.

-

På slutten av 1800- og i begynnelsen av 1900-tallet var det artikkelskriving og debattvirksomhet som igjen tok hoveddelen av tiden hans. Han skrev regelmessig i norske og europeiske aviser og markerte seg i noen brennende aktuelle saker, som Dreyfus-saken i 1898, og ved å tale minoritetens sak, som finnenes i 1903 og slovakenes i 1907. Han var blitt en kjent litterær figur i hele Europa, som blant annet førte til at han fikk Nobelprisen i litteratur i 1903.

Til tross for denne store anerkjennelsen klarte ikke Bjørnson å nå de tidligere litterære høydepunktene med verkene fra 1900-tallet, det vil si skuespillene - Laboremus - fra 1901, - På Storhove - fra 1902, - Daglannet - fra 1904, og - Når den ny vin blomstrer - fra 1909, i tillegg til romanen - Mary - fra 1906. Disse verkene, sammen med en kontinuerlig politisk aktivitet i perioden 1900–1905, viser imidlertid at han var aktiv som forfatter og skribent helt til slutten, da helsen gradvis svekket ham.

-

I 1903 ble Bjørnstjerne Bjørnson tildelt Nobelprisen i litteratur.

-

I 1909 ble han rammet av et slag, og han døde 26.april 1910 i Paris, 77 år gammel. Hans likferd og begravelse ble en nasjonal og internasjonal begivenhet. I 2 dager, fra 28. til 30.april, ble Bjørnsons båre fraktet med tog fra Paris til København. Her var det en stor markering, og et folkehav tok farvel med Bjørnson. Båren ble overført til panserskipet Norge.
Den 1. mai seilte Norge inn Kristianiafjorden. På Honnørbrygga ventet hele det offisielle Norge med kong Haakon VII og statsminister Wollert Konow i spissen. Båren ble transportert med vogn til Trefoldighetskirken hvor minnegudstjenesten ble holdt. Bjørnson er gravlagt på Vår frelsers gravlund i Oslo.

-

Etter sin død sto Bjørnstjerne Bjørnson som et opplagt forbilde for de nye generasjonene norske forfattere som på en eller annen måte måtte bli konfrontert med hans figur. Knut Hamsun var for eksempel kritisk til Bjørnson, men dette er også et tegn på at han ikke kunne unngå å måtte forholde seg til ham.

Interessen for Bjørnson sank gradvis i løpet av 1900-tallet. Det er mange grunner til dette, men minst 2 elementer spilte en stor rolle. For det første rakk ikke Bjørnson å oppleve de 2 verdenskrigene, som gjorde hans - positivistiske - tenkning noe utdatert. For det andre, som filosofen Claudio Magris skriver, fikk Bjørnsons rolle som - nasjonalskald - en negativ effekt. Hans rolle som nasjonens far har gradvis fått mindre plass i en offentlig debatt preget av det postnasjonale og det flerkulturelle. Derfor har Bjørnstjerne Bjørnson gjerne blitt opplevd som en det er vanskelig å aktualisere, og han er blitt fremstilt som en som ikke kan kommunisere med nye generasjoner nordmenn.

På 2000-tallet har forskningsmiljøer imidlertid vist en ny interesse for Bjørnstjerne Bjørnson gjennom nye biografier og monografier om hans tanker og verk. Jubileumsåret 2010 utløste en debatt om Bjørnsons aktualitet, men viste også gjennom konferanser og arrangementer landet rundt at Bjørnsons verk faktisk har relevans for nåtidens Norge, og at det er interessant å lese og analysere verkene på nytt. 		Bjørnson, Bjørnstjerne (Bjørn) Martinius (I24634)
 
128 .
Julefeiring 1943:

Før de var ferdige med zugangstiden, kom julen. Det var Karl Kristians første jul i fangeskap. Denne julen ble en særegen opplevelse.

Blant de norske fangene var det flere malere og tegnere som fikk lov til å lage dekorasjoner inn mot julen 1943. Enkelte var med gode tvetydige norske tekster på. De hadde også et sangkor som ble riktig flinke etter noen øvelser.

Kristian Ottosen skrev at når julen 1943 nærmet seg, var det ønske om at Arnulf Øverland skulle skrive et juledikt til sine medfanger. Dette var han ikke uinteressert i.
Han svarte:
Hvis jeg orker det skal jeg prøve å få til et juledikt. Men dere skjønner vel at dette ikke er det rette stedet for å konsentrere seg om sine dikteriske gjerninger.
Det ble organisert slik at Øverland fikk en papirbit og en blyant med seg på arbeidsplassen, og så kunne han begynne å forberede sitt juledikt.
Nå var det selvsagt ikke tillatt å feire julekvelden blant fangene i Sachsenhausen, men høsten 1943 var det blitt så romslig blant de norske fangene at man hadde et visst overskudd nettopp takket være matpakkene. Det ble aldri gitt noen formell tillatelse til det, men leirledelsen lot skinne igjennom at den var kjent med den norske juleskikken, og at det ikke ville bli møtt med represalier om nordmenn markerte julen på en eller annen måte innenfor brakken.

Bakgrunnen for diktet var at han feiret julen på en annen måte. Han ville ha fram at julen ikke bare handler om presanger, og at høytiden kanskje ikke er like trygg for alle. Han skriver mye om at det ikke hjelper å hevne seg på ting som allerede er skjedd. Han skriver om trygghet, og hvor viktig det er. På slutten av diktet skriver han at dersom det blir krig igjen, skal Norges land kjempe, og ikke la seg knekke av en fremmed hær.

Den kålsuppen fangene fikk til middag hver dag, var ikke til å bli mett av. Denne julaften og juledagen var zugängerne så heldige å få potetskrelling alle mann i hovedkjøkkenet fra klokke 6 til 18. I julen skulle det være Salzkartoffeln og ikke Pellkartoffeln, nok til 2 middager for vel 25.000 mann. Maten var litt bedre og rasjonene litt større i juledagene. Zugängerne ble passet på så de ikke spiste rå poteter under arbeidet, men de dristet seg likevel til å spise så mye de turte av rå poteter. Det var jo også mat.

På selve julekvelden var det program med julesang og diktopplesning blant de nye norske fangene. Nordmennene satt pakket som sild i en tønne. En prest, Dahle fra Bergen, leste juleevangeliet.

Fra høytalerne tonte de frommeste julesanger ut av de hese metalltromlene og ga en viss påminnelse om jul.

Julekvelden 1943 steg Arnulf Øverland opp på en krakk i B-fløyen på brakke 1 i Sachsenhausen. Rommet var fylt til trengsel. Alle visste at Øverland hadde sitt juledikt ferdig. Forventningsfulle satt vi der, ved bordene, på gulvet, langs veggene, i døråpningene. Dikteren myste mot arket han holdt i hånden. Så lød det ut over forsamlingen med fast røst:

Jul i Sachsenhausen.

Et juletre er tendt på galgebakken!
Vi sitter benket ved vår suppeskål
og dufter stille av den sure kål,
og har det hyggelig her i barakken.

Vi feirer dagen, da en mann blev født,
som bar så underlige frihetsdrømme:
Han vilde vekke liv, der alt var dødt.
Han vilde fri fra fremmed herredømme
og egne landsmenns fariseerklasse
en voldtatt, våpenløs og rådløs masse.

Han vilde rense tempelet for svik
og fjerne skillet mellom arm og rik
og fri fra slavedom sitt folk og land,
- den altfor drømmerike, unge mann!

Og samme folk er det, en bok forteller,
det satt i babylonisk fangenskap.
Men det er samme lov, som ennu gjelder,
dens bud er det totale folkedrap:
Gå hen og gjør allverdens folk til treller!

År strømmer hen, årtusener forbi,
her sitter vi!

Nu har vi vasket våre suppekrus,
og vi lar synke våre slitte never,
mens våre lengselssyke tanker svever
om brente tomter og forlatte hus.
Der var vårt hjem!

Og våre kjære, hvordan går det dem?
Vi håper, og vi tror jo, at de lever,
vi skriver brever
der kommer alltid et og annet frem
med kvalte utbrudd, ord som bare tier.
Vi går i måneder og venter svar,
og himlen gråner, selv om den er klar;
til slutt får vi et svar som intet sier!

Vi går og håper, snart må noget hende,
et tegn må skje...
Selv disse år må engang ta en ende!

Vi lytter til et flaut kommunikè;
og jorden vender sig mot frost og mørke,
mot natt og sne.
En mann blir løslatt,
inn kommer der en hundretallig flokk.
Når blir det nok?

Der går en vei til frihet - skorstenspipen!
Det er et hverdagsblad av vår historie,
en allfarvei: Revier og krematoriet!

Men det skal hevnes! hørte vi fra nogen.
Da kom det fra en mann fra Telavågen,
fra en av dem, som hadde mistet sine sønner,
det falt så stille, med det gav et sjokk:
Kva skal vel eg med hemn? Og mannen stønner:
Nei, me frå Telavåg hev fenge nok!

Og kan vi tenke slik, da blir det fred.
Men vil du slukke ild med hatets flamme,
da får du ennu engang se det samme:
Slekt efter slekt skal stille på geled
til marsch i mørket og mot ukjent sted!
De skyldige, dem kan du ikke ramme
ved å la barn og kvinner trampe ned!

Det kommer for mig noget jeg fikk høre,
som Martin sa: Det første jeg skal gjøre,
det er å sette op igjen en stue,
selv om den ikke blir så grom og stor;
men det er greit å vite, hvor en bor,
og godt å sitte på sin egen tue.
På denne bakken ned mot havn og brygge,
der vil jeg bo, den stuen vil jeg bygge!

Der tendes vinduer i vårblek kveld.
Det skinner i den nye låveveggen.
Nede i bekkefaret dufter heggen,
og lien lysner under sneblå fjell.

Men neste gang, vi hører dyreskriket
og motorbrølet fra en fremmed hær,
da kjenner vi dem. vet vi, hvem de er,
og vi skal møte dem og ikke vike!
Ukrenkelig er Norges land og rike!

Da applausen hadde lagt seg brøytet en fange fra en av de andre brakkene seg frem gjennom flokken rundt dikteren: Arnulf, du må komme til oss også. Du må lese diktet ditt for oss alle.
Slik ble det. I den sene julekvelden ble Arnulf Øverland leiet fra brakke til brakke der de norske fangene holdt til, nattblind og fysisk sterkt svekket. Men hans intellekt var klarnet i månedene og ukene han hadde slitt med å sette diktet sammen, ord for ord, linje for linje, vers for vers.

Kvelden etter kom de gamle guttene for å underholde de nye. Overraskende for de nye fangene fikk de høre det frie ord frimodig tolket av fremragende krefter, og selveste Arnulf Øverland møtte også opp og leste egne dikt, blant annet Jul i Sachsenhausen: Et juletre er tent på galgebakken.

Og det var sant nok, for der hvor juletreet var reist, pleide de å reise galgen når noen skulle henges.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946. 		Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
129 .
Julefeiring 1944:

Når det nærmet seg julen 1944, kom beskjeden om at all julefeiring skulle være forbudt. Søknaden til leirledelsen om tillatelse til å feire jul ble blankt avslått. Tykke, røde streker over hver eneste programpost på søknaden, samt et rødt NEIN! skrevet i sinne og ergrelse, var svaret. Intet juleevangelium, ingen taler, ingen underholdning. Bare tyske sanger ble tillat sunget.

Brakkene ble av ivrige norske fanger - nattarbeidere - dekorert innvendig med malerier av norske landskap, nisser o.l. Juleprogrammet ble gjennomført likevel, så nær som presten med juleevangeliet. Det var god mat til fellesmåltidet, Lagerbier, kjeks, knekkebrød og røyk. Det var allsang og enkeltsang, opplesning og prolog og alskens løyer.
Høydepunktet ble, som året før, at Arnulf Øverland leste et storartet dikt, med dramatiske kontrastvirkninger, store syner, inderlighet, varme, hat, kulde - et mesterverk.

Tyskernes høysinn strekte seg til at de først måtte være i seng 22.30, og at appellen dagen etter først var 8.45. Denne appellen ble lang, i bitende kulde. Visstnok var det 2 fanger som frøs ihjel under denne appellen. Hvor mange var det som fikk dødsstøtet?

På kvelden 1.juledag fortsatte nordmennene med sitt juleprogram med sang, talekor, prologer, og sammen med fanger fra andre brakker ble det litt julestemning, mat og drikke.

Kilde:
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946. 		Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
130 .
Kontakt med omverdenen:

Karl Kristian, som de andre norske fangene, fikk lov til å skrive og motta brev hjemmefra. Selvfølgelig under meget streng sensur. Og motta pakker hjemmefra eller fra Røde Kors. Dette hadde mer å si enn noen aner.

Den 18.desember fikk de lov til å skrive hjem. En tillitsmann kom og ga en orientering om hva de måtte og ikke måtte skrive. Brevet måtte skrives etter en bestemt mal og på tysk. For å få brevet gjennom sensuren måtte fangene begynne brevene med: Ich bin immer gesund und bei guter Laune.
Det ble noen kjedelige og ensformige brev, men de fikk i alle fall vist et lite livstegn til de som ventet hjemme. De som ikke kunne tysk, fikk hjelp av de om kunne det.

Det lille standardarket fangene måtte benytte til brevskrivingen hadde en trykt tekst øverst: Leiren har kantine hvor forskjellige matvarer kan fåes kjøpt. Det var løgn. Det var også opplyst om at penger kunne sendes fangene, noe de fleste hjemme gjorde. Alt fangene så til disse var en personlig beskjed fra Deutsche Reichsbank om at beløpene var satt inn på deres konto der.

Utdrag fra Frank Storm Johansens brev datert 19.desember 1943 (oversatt til norsk):

...jeg sender mine beste hilsener hjem. Det går meg godt og jeg er frisk. Jeg trenger følgende ting: Strømper, undertøy, ulljakke, sovepose og toalettsaker... Matvarer kan jeg motta i postpakke, og hver måned 30 riksmark per postanvisning. Henvend dere til Røde Kors, da får dere beskjed. Skriv til meg så snart som mulig på tysk. Jeg ønsker dere alle en god jul og et godt nytt år...

Ut på vinteren og våren 1944, da disse pakkene begynte å komme, ga de nordmennene bedre mulighet til å kunne holde seg i live. Både ved at de kunne spe på sitt eget kosthold, og ved at de nå kunne kjøpe seg litt bedre behandling fra den mest brutale tyske Vorarbeiter med et stykke pølse eller litt tobakk.
Mange andre sultne fanger fulgte interessert med når nordmennene fikk pakker med mat og tobakk m.m., og det varte ikke lenge før nordmennene fikk tilbud om å få vasket eller reparert sitt tøy, stoppet sine sokker osv. i bytte mot å dele av innholdet i pakkene.
Innholdet i pakkene var for mange verdifullt betalingsmiddel på svartebørsen i leiren. Til tross for all risiko foregikk det en utstrakt orging og smugling inn i leiren.

Pakkene hjemmefra og fra Røde Kors berget mang en nordmanns liv i Sachsenhausen. Die Norweger fikk en særstilling i leiren, og mange utnyttet dette til sin fordel. Som oftest ble det ikke gitt noen ting til andre fanger, uten at Die Norweger fikk noe tilbake. Kjøp av tjenester, fordeler, ekstra hvile, medisiner osv ble for mange måten å overleve i leiren.

Samtidig med pakkene kom også brev hjemmefra. Ordene fra familien og de kjære der hjemme ble lest igjen og igjen, og fangene gjorde seg stor flid når de skrev brev tilbake til Norge - på tysk selvfølgelig, og sensurert!

Brevene fra Karl var opplysende, få ord med hentydninger.

I et brev datert 21.januar 1945 skriver Karl:

Liebe Aagot!
Besten Dank für deinen Brief von 3/1, es freut mich sehr, dass ihr eine Weinachten von alter Sille höltet. Ich hatte auch eine gute Hoehgeit, es hat mir auch milts gefehlt, kleine Kuchen, Weinachtsbaum und Bingekochtes (Sylte). Ich gratuliere dich sehr mit deinen grossen Tag am 17 Februar, oh, ich habe manchmals gewünscht, au diesen Tag wieder bei dir zu sein, aber wir werden den Tag wiedernehmen, wenn ich endlich eines schönen Tages komme. Ich danke euch allen für alles das, was ich zu Weichnachten und dem Neuer Jahre bekommen habe, es wird eine bessere Stimmung, wenn man etwas von zu Hause hat. Grüsse Rostad und Len. Dank der Sofie für das Paket. Grüsse alle Kinderskinden. Am mesten bist du von deinem Mann gegrüsst.
Karl.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946. 		Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
131 .
Kort om De hvite bussene:

Etter hvert som de allierte styrkene i 1944 nærmet seg Tyskland ble det fra SHAEF (de alliertes hovedkvarter) bestemt hva som skulle skje med fangene. I den norske eksilregjeringen hadde major Johan Koren Christie den 23.september utarbeidet et PM om dette. Fangene skulle bli inntil de ble befridd av de allierte. Familiene Hjort og Seip på Gross Kreutz fikk kjennskap til dette måneden etter og reagerte raskt. Johan Bernhard Hjort skrev en rapport i oktober 1944 hvor han sterkt frarådet forslaget. Han argumenterte for at fangene risikerte å bli likvidert, og at de derfor måtte reddes ut av Tyskland før landet ble okkupert.
Hjorts rapport fra oktober 1944 er første gang et forslag om en svensk aksjon for de skandinaviske fangene luftes. Sverige var, som det eneste nordiske landet, nøytralt under andre verdenskrig.

I Stockholm nektet Ditleff å godta retningslinjene fra London-regjeringen og fortsatte med å bearbeide svensker og det svenske utenriksdepartementet for å redde ut skandinaviske fanger. Ditleff tok også i september 1944 opp spørsmålet om evakuering med greve Folke Bernadotte som umiddelbart stilte seg positiv. Ditleff overleverte så den 30.november notatet - Momenter til svensk aksjon for fangehjelp - til svensk UD. Men han handlet fremdeles på eget initiativ.
Den 29.desember 1944 snudde imidlertid den norske regjeringen i London og gav ambassaden i Stockholm klarsignal til å diskutere muligheten for en svensk aksjon til fordel for de skandinaviske fangene.

Da krigen nærmet seg slutten var det en reell frykt for at fangene i konsentrasjonsleirene ville bli likvidert.
Den 5.februar 1945 oversendte Ditleff et nytt PM til svensk UD, nå som en offisiell norsk anmodning. Sverige ble anmodet om å sende en Røde Kors-delegasjon til Berlin for å forhandle om de skandinaviske fangene, for deretter å sende en svensk hjelpeekspedisjon. Folke Bernadotte fløy til Berlin den 16.februar 1945 og hadde møter med en rekke naziledere. Den 6.mars landet Folke Bernadotte nok en gang i Berlin og fortsatte sine forhandlinger for å sikre transport av skandinaviske fanger.

Transportene startet 15.mars 1945, avstanden var om lag 540 kilometer og med i alt 7 reiser ble 2.200 dansker og nordmenn overført til Neuengamme. Sven Frykmann som ledet en av transportene skriver om fangene og turen:

I allmänhet var de i relativt god kondition i jämförelse med andra fångar jag sett och på hygienen kunde man inte klaga. De berättade att de livsmedelspaket som de fått från Norge och Danmark hade hållit dem uppe, och på sista tiden hade behandlingen blivit märkbart bättre. De var alla rörande tacksamma och glada. Jag tror att alla vi som har haft förmånen att få hjälpa dessa stackars människor i Tyskland fått erfara en så överväldigande tacksamhet att det räcker för vårt återstående liv.

Etter hvert som fangene ble hentet i Sachsenhausen ble listen kontrollert med kretsen fra Gross Kreutz, så ingen ble glemt.
Den andre gruppen, tropp 2 og 3 fikk ansvaret for å hente fanger fra Sydtyskland.

I Neuengamme ble det ved de svenske transportene stadig flere fanger, og den samling av skandinaviske fanger som Bernadotte hadde blitt lovet av Himmler drøyde. Det svenske helsepersonellet fikk heller ikke umiddelbar tilgang til leiren. I den første perioden av transportene fikk heller ikke bussene kjøre inn i leiren; fangene måtte selv marsjere det siste stykket da tyskerne ikke ville la svenskene se leiren.
Den 29.mars fikk endelig svensk Røde Kors-personell adgang til Neuengamme, det ble fraktet inn medikamenter, tepper, sanitærartikler og mat. En skandinavisk avdeling ble etablert og forholdene ble såpass bra at fanger fra andre nasjoner fikk en negativ innstilling til de privilegerte, skandinaviske fangene.

Folke Bernadotte ankom Berlin fra Stockholm den 28.mars for nye forhandlinger med Himmler. Han skulle presse på for å få tillatelse til å overføre de skandinaviske fangene fra Neuengamme til Sverige, få tilgang til hele leiren, og hvis mulig; også ta med jødiske fanger til Sverige. Den 30.mars fikk Folke Bernadotte for første gang besøke Neuengamme.
I begynnelsen av april var de fleste skandinaviske fangene i Tyskland samlet i Neuengamme.

Bernadotte hadde nå ved nye forhandlinger fått klarsignal for evakuering av alvorlig syke, den første transporten gikk den 9.april fra Neuengamme, 12 svenske busser og 8 danske ambulanser. 153 fanger, de fleste sengeliggende ble kjørt til grensen mot Danmark og lastet av i Padborg hvor danskene hadde en karantenestasjon. Her fikk fangene ytterligere hvile og behandling, før de med danske busser og tog ble fraktet gjennom Danmark til København og sendt med fergen over til Malmö.
Frem til den 18.april hadde 1.216 syke danske og norske fanger blitt sendt til Sverige, og 2 dager etter, den 20.april ble alle skandinaviske fanger evakuert fra Neuengamme.

I alt 4.255 danske og norske fanger ble evakuert, av 120 busser var 20 svenske og 100 danske. Etter noen dager i Danmark ble så fangene sendt videre med ferge til Malmö i Sverige.

Reisen til Sverige gikk med ferge fra København til Malmö, og der overtok Länsstyrelsen og Civilförsvaret. Ved ankomst Sverige ble alle plassert i karantene, grunnet faren for smitte. Det var totalt 23 forlegninger, de fleste i Malmö län, med 11.000 senger. Ambulerende helsesentraler, stort sett bemannet av norske og danske leger og sykepleiere som hadde flyktet tok seg av fangene. For noen av fangene kom hjelpen for sent, 110 døde etter ankomst til Sverige; de fleste var polske fanger.

---

De hvite bussene var en aksjon ledet av den svenske greven Folke Bernadotte på slutten av andre verdenskrig for å redde skandinaver (dansker og nordmenn) som satt i tyske konsentrasjonsleirer. Navnet kom av at bussene som ble samlet til oppdraget, var malt helhvite. På taket, siden, foran og bak var det påmalt røde kors og svenske flagg, for at bussene ikke skulle bli tatt for militære mål, noe som også var årsaken til den hvite fargen.

Etter dansk og norsk påtrykk og planlegging ble det i regi av det svenske Røde Kors i mars og april 1945 reddet i overkant av 15 000 skandinaver og personer med annen nasjonalitet fra konsentrasjonsleirene i tyskkontrollerte områder.

Skandinaviske politiske fanger hadde første prioritet, men også svenske kvinner og barn som bodde i Tyskland skulle hentes ut. Hvis det var mulig kunne man, i tillegg til disse, ta med andre. Aksjonen var en stor humanitær suksess og reddet livet til mange fanger, men den er òg blitt kritisert for å være for ensidig rettet mot skandinaver, for at den ikke i samme grad hjalp fanger av andre nasjonaliteter, og for dens transporthjelp til det tyske SS.

For Sverige var aksjonen med de hvite bussene en triumf som ga landet mye velvilje i fredsdagene, returferden gjennom Danmark var ekstatisk, og den 17.mai 1945 sto grev Folke Bernadotte af Wisborg på slottsbalkongen i Oslo sammen med den norske kronprinsen. 		Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
132 .
Kort om denne tiden på Røros:

Røros kobberverk var igjennom store deler av sin driftsperiode landets fremste kobberverk. Kobberverkene hadde sin storhetsperiode i Norge i 1770- og 1780-årene med en samlet produksjon på 4.500 skippund (720 tonn) kobber i året. Røros kobberverk sto for brorparten av den årlige kobberproduksjon av dette med en årlig produksjons på mellom 3.000 til 3.500 skippund kobber.

Deretter gikk utvinningen av kobber tilbake. Johan Herman Lie Vogt beregnet at Røros produserte til sammen 27.000 skippund kobber mellom 1800 og 1815, det vil si i underkant av 2.000 skippund per år. Fallet ble imidlertid langt på vei kompensert av økte kobberpriser. Ifølge beregningene til Vogt økte produksjonsverdien ved Røros kobberverk fra nesten 750.000 riksdaler i perioden 1780 til 1790 til 1.100.000 riksdaler i årene 1800 til 1810.

I 1750 årene lå prisen på omkring 65 riksdaler per skippund og begynte å stige i 1780-årene, og i 1806 var salgsprisen på garkobber 145 riksdaler pr skippund. Røros Kobberverks partisipanter (dette var en eierform ved at flere eide parter, deler i verket) fikk i perioden et historisk bra overskudd...

...Konfliktene på kontinentet under Napoleonskrigene stimulerte etterspørselen etter kobber, men fra 1810 steg kostnadene så høyt at verket gikk med underskudd. Det største problemet som oppstod ved verket var utgiftene til proviant.
Røros kobberverks betjenter fryktet også for at gruvene kunne bli uttømt og man innså at forbruket av trekull ved smeltingen av malmen måtte begrenses. Skogene i Rørosområdet var langt på vei uthogd.
Det var nødvendig med å gjøre grep ved driften av Røros kobberverk. Kommisjoner ble opprett for å undersøke forholdene. Verkets tidligere direktør, Bergmester Knoph sammen med bergråd Christian Anker Collett og senere med Henrik Christian Strøm befarte verkets gruver, smeltehytter og skogene ved Røros i årene 1813 til 1815.

Utfallet av deres undersøkelser og verkets søknader om hjelp av staten førte til at det ble avholdt en generalforsamling for partisipantene i Trondheim i 1816. Bestemmelsene som ble gjort ved denne forsamlingen skulle senere bli det som for ettertiden er kjent som Rørosloven av 12.september 1818...

...Røros kobberverk hadde i perioden mellom 1800 og 1807 en svært god omsetning av sitt produserte kobber. Verkets aktive gruver var Storwartz, Kongens og Muggruven. Fra 1811 var det også bryting av malm i Grøndalsskjerpet i Tydalsområdet.
Mellom 1800 og 1805 ble det ved verket brutt ut mellom 2.800-3.000 skippund kobber i året. For partisipantene i Trondheim og andre steder ga denne en god omsetning.
I 1807 var omsetningen på salg av kobber på ca. 200.000 riksdaler.
Leopold von Buch i sin reiseskildring bemerket dette ved an kommentar om at uten Røros kunne Trondheim lett miste 1/4 av sine innbyggere og sikkert en god del av sin velstand.

Dette var et toppunkt, for i årene etter begynte produksjonen å falle.
Direktør Erich Otto Knoph beskrev grunnen til dette til Overdireksjon at malmens mektighet ble mindre og mindre i gruvene og han fryktet at man hadde gått vekk fra hovedårene. Dette problemet med minkende uttak av malm vedvarte frem mot generalforsamlingen i 1816.

Et stort problem ved verket var mangel på proviant til arbeiderne.
I 1799 var detvanskelig å forsyne verket og Røros med proviant. Fra partisipantene ble det i årene 1802 og 1803 utdelt pengestøtte på 800 riksdaler av Angells stiftelse og 4.300 riksdaler av andre partisipanter som ble utdelt til de trengende arbeiderne.

Direktør Knoph beskrev selv situasjonen i 1805 som vanskelig for verket. Han kritiserte at forleggerne i Trondheim var sene med å oppsende proviant til Røros. Han kritiserer også bruken av brukssedler som ble sendt opp til verket som innskudd i stede for korn eller kontanter. Knoph fremla også her flere forslag om løsninger for dette. Han ba om å forhøre seg hos kongen for et kornlån til verket, for på kort sikt å sikre nok proviant. Knoph foreslo også at systemet for proviantordning må endres til at verket selv skulle ta mer ansvar for å skaffe de nødvendige varene.
Tilstanden bedret seg i 1807 og 1808 grunnet gode kornår i Sør-Norge.

Knoph ble i 1812 utnevnt til bergmester i det nordenfjelske distriktet og sluttet som direktør ved verket. Likevel var han fortsatt svært knyttet til kobberverket. Verket hadde i juni måned i 1812 søkte om kornforsyninger til verket av staten.
Det lyktes Knoph av kong Fredrik 6. å få forsikret i september at 10.000 tønner med korn (1 tønne korn = 140 liter) skulle sendes fra Aalborg. Grunnet blokaden fikk man ikke noe av dette kornet opp til Trondheim før i januar 1813. Det var ikke før etter nyttår 1815 at verket igjen fikk tilgang til forsyninger fra Hedmark og Gudbrandsdalen.

Mangel på proviant, dyre utlegg for å sikre korn og manglende utvinning av kobber førte verket ut i økonomisk krise.
I 1812 ble det oppført ved verket et samlet tap på 120.000 riksdaler. Verket henvendte seg til grev Christian Ditlev Reventlow som reiste igjennom bergstaden i begynnelsen av 1812 og hos han søkte verket om å få slippe å betale de etterhengene toll og tiendeavgiftene for årene 1810 og 1811. Denne søknaden ble ikke innvilget av kongen. I stedet tilbød kongen å kjøpe det produserte kobberet fra årene 1810 og 1811 med 400 riksdaler per skippund kobber. Dette tilbudet ble ikke fulgt opp da kobberet allerede var solgt, men det ser ut til at forholdene hadde blitt verre utover våren i 1813. Dahle henviser til at verket vurderte å søke kongen for å overta vedlikeholdelsen av verket, eller at man måte se seg nødt til å stanse deler av driften. Ved flere av gruvene stanset man vannpumpene så lenge som 11 måneder.
Verket ble av rentekammeret tilbudt et lån på mellom 150.000–200.000 riksdaler i desember 1813 mot at det ble stilt sikkerhet, men partisipantene godtok ikke forslaget da de anså summen som utilstrekkelig til å kunne gjenoppta driften og gjennomføre de nødvendige forbedringene.

Saken ble sendt til stiftsrettsadvokaten for videre betenkning, men før det var kommet til enighet om en avtale var Kielfreden underskrevet og spørsmål om lån av den dansk-norske helstat falt bort.

Som følge av verkets partisipanters forespørsel om toll og tiendefrihet ble det ved kongelig resolusjon av 20.oktober 1812 oppnevnt en kommisjon bestående av verkets tidligere direktør Knoph og bergråd Christian Ancher Collett for å gjøre undersøkelser ved hva som måte gjøres for å sikre driften ved verkets gruver som over tid hadde forfalt.
Konklusjonen av denne kommisjonen var omfattende.

Ved gruvene var det fra bergmesterne Knoph og Strøm kritikk mot at man hadde mistet malmens hovedårer og det hadde blitt drevet hard på flere av bergfestene.

Ved Storwartz gruve fremla de forslag om videre forsøksarbeid da de mente at man hadde drevet vekk fra malmåren og at det for fremtiden skulle drives flere nye orter i forsøk på å finne igjen malmåren. Videre ønsket de å forbedre sjeidingen (sjeide = manuell sortering for å skille ut den rike malmen) ved gruven. Det burde istandsettes og oppbygges nye vaske- og pukkverks hus for å utnytte den fattige tvilsmalmen som lå ved gruvene.

Ved Muggruven mente man at det burde forbedres med nye anlegg ved gruven. Ved gruven burde vannføringen forbedres da det i flere tiår hadde vært store problemer med å få vannet ut av gruven.

Ved Kongens gruve mente de man måte bryte nye orter (ort = en horisontal gruvegang som ikke går ut i dagen) for å finne malmårene igjen og innslå en ny faring for å gjøre transporten ut av gruven enklere. Og som ved Storwartz burde tvilsmalmen på ny sjeides og gjøre forsøk på svoveluttak under røstingen.

En hoved bemerkning som gikk ved alle gruvene var at antall arbeidere var for høyt. De mente i sin konklusjon at de nye driftsmåtene ved gruvene slik de foreslo ville ikke kreve like mange arbeidere og dette ville effektivisere og spare verket for utgifter.

Ved Smeltehyttene var kritikken rettet mot at det i flere tilfeller hadde blitt ved røsting blandet malm fra flere gruver og grunnet ulikheten i malmens svovel og magnetkisinnhold hadde dette gitt dårlige resultater. Mente man trengte klarere skille mellom malmen. Man mente også at nye metoder burde forsøkes på ved verkets hytter. Strøm henviste til de nyere ovners effektivitet ved svenske bergverk.
Det var også store mangler ved regnskapet for smeltehytten på Røros. Regnskapsmangelen hadde påført verket større utgifter en nødvendig. Dette hadde kommet av hyttemesteren Richard Floer ikke hadde gjort sitt arbeid. Floer ble avskjediget fra stillingen i 1815.

Kommisjonens konklusjoner ble sendt til den nye direktøren av verket Joachim Fredrik Daldorph i mai 1815.

Senere samme år fikk Røros besøk av kronprins Carl Johan og prins Oscar mellom den 21. til 23.september. Under oppholdet var kronprinsen for det meste opptatt med sitt arbeid, men Oscar besøkte både smeltehytten på Røros og Storwartz gruve.
Kronprinsen utdelte 100 tønner korn og 1.000 riksdaler til verkets arbeidere under besøket. Kronprinsen hadde tydeligvis tro på at kobberverket ville være viktig for staten. Ved kongelig resolusjon datert den 3.mai 1816 oppnevnte han en kommisjon som sammen med partisipantskapet til Røros kobberverk skulle forfatte et utkast til nytt reglement for verkets videre drift, samt de privilegier verket skulle beholde. En kopi av denne er oppført i protokollen fra forsamlingen i 1816...

...Ved generalforsamlingen i Trondheim i 1816 ble det av partisipantene utnevnt en komite som skulle utarbeide svar på kommisjonens forslag og selv komme med forslag for forsamlingen til de nye reglementene som skulle styre verket...

...Det var i generalforsamlingen spørsmål om hva man skulle gjøre med kobberhammeren ved smeltehytten på Røros. Som hadde blitt oppsatt i 1795. Blant partisipantene mente man at den burde demonteres og delen som var brukbare selges. De mente at platene var for tykke i forhold til hva det ble etterspurt om på markedet.
Georg Frederik von Krogh mente at hans oppbygde valseverk ved Leira gård utenfor Trondheim kunne stilles til verkets disposisjon til å produsere tynnere plater av verkets kobber. Etter hans død i 1818 ble valseverket overtatt av Meincke, sønner & Comp., Christian Lorck, Hans Knudtzon og HansBruun. Alle disse var store partseiere og medlemmer i Overdireksjonen i Røros kobberverk og driften av valseverket og senere kromfabrikken ved Leira kan betegnes som at verket ble knyttet tettere til de andre industriene som partisipantene var eiere i. I generalforsamlingen ville Overdireksjonen la saken avvente til en senere forsamling. Hammeren på Røros ble lagt ned i 1831...

...Ved Røros kobberverk var det i 1816 ansatt 630 arbeidere. Kommisjonen mente at verket burde for ettertiden gi flere av verkets eldre og syke pensjon for å redusere antall arbeidere ved gruven da det var for mange til at verket ble drevet lønnsomt. Overdireksjonen svarte dette ved at man allerede ved neste år ville la 40 arbeidere straks avgå og flere ville i løpet av årene pensjoneres fra sin stilling...

...Det mest diskuterte spørsmålet i generalforsamlingen var verkets ordning om salg av kobber og innkjøp av proviant...

...Den endelige løsningen som ble igjennom avstemming ble at verket selv skulle anskaffe proviant til verket og at dette skulle gjøres gjennom lisitasjon, en anbudsordning. Krutt og annet skulle av Overdireksjonen av verket anskaffes og betales av partisipantene gjennom de årlige innskuddene. Men kobberet skulle ikke verket selv få selge. Etter betalingen av tiende til staten skulle verket sende kobberet til partisipantene fordelt på deres kux-andeler. Partisipantene hadde selv ansvar for å selge kobberet videre på markedet...

...Et annet stort spørsmål i generalforsamling en var verkets rett til kull og trevirke fra egne og statsallmenningenes skoger...

...Fra kommisjonens side var kritikken klar. Verket hadde i en lengre drevet for hard på sine egne og verkets gitte statsallmenninger. Strøm mente i sin beretning at det hadde blitt for mye kull og røst-ved under smeltingen av kobbermalmen. Både smelteprosessen og skogsforbruket måte endres. Skoginspektør Ramm kunne meddele at skogene var hardt befart, men at det fortsatt var mulig å få uthentet det nødvendige trematerialet til smeltingen ved hyttene. Han mente at skogene i Alvdal og Tydalen kunne tåle å hente ut de nødvendige tremassene, men han fryktet at dette kunne føre til konflikter med områdenes bønder. Transportkostnadene for å frakte kullet til smeltehyttene kunne også bli høy...

...For ettertid måtte verket bare forholde seg til å hente ut trevirke fra egne skoger og statens allmenninger. Verket kunne ikke kreve materialer fra private skoger i området, uten avtale med grunneieren. Kommisjonen ville tillate verket å beholde rettighetene til de allmenningsskoger som allerede var gitt til verket i tidligere forordninger. Om verket trengte mer trevirke fra statsallmenningen måtte dette forhandles sammen med skoginspektøren og regjeringen...

...Om arbeidernes lønninger ble også et konfliktområde mellom partisipantene og kommisjonen...

...Kommisjonen mente at verkets betjenter skulle for ettertiden ha lønninger som var fast bestemt og at disse skulle være lik som andre kongelige embetsmenns lønninger. De begrunnet dette med at arbeidet var teknisk krevende. Det krevde et vist kunnskapsnivå og at de burde lønnes deretter. Kommisjonen mente også at det burde være en mer jevnere lønnsfordeling mellom betjentene...

... Utfallet ble ved avstemming bestemt at spørsmålet om lønn ikke ville bli bestemt ved generalforsamlingen men igjen tatt opp i en senere generalforsamling av partisipantene...

...Verket skulle for ettertiden ha et magasin i Trondheim for proviant og et distribusjonsmagasin på Røros. Kornporsjoner til verkets arbeidere ville bli fordelt etter deres posisjon, arbeidsinnsats i verket, deres familier i forhold til antall og deres alder. Porsjonene ble ifølge loven delt slik:

En betjente månedlig porsjon var: 1/2 tønne rug og 1/4 tønne bygg.
En stiger månedlig porsjon var: 1/4 tønne rug og 1/2 tønne bygg.
Bergkadett månedlig porsjonvar: 1/6 tønne rug og 1/4 tønne bygg.
Dette var porsjonene til verkets høyere arbeidsstillinger.

Verket hadde også ansvaret å distribuere korn til både arbeidere og deres familie. Deres porsjoner var:

Hytte og gruvearbeiderens porsjon var: 1/12 tønne rug og 1/4 tønne bygg.
Arbeiderens kones porsjon var: 1/24 tønne rug og 1/12 tønne bygg.
Barn av arbeidere i alderen 5 til 15 år: 1/24 tønne rug og 1/12 tønne bygg.
Arbeiderens barn under 5 år fikk også en porsjon på: 1/24 tønne rug og 1/12 tønne bygg.
En ugift arbeider fikk utdelt: 1/8 tønne rug og 1/4 tønne bygg.

Betjenter som hadde 2 embeter i verket fikk bare utdelt proviant for en stilling. Barn som fylte 15 år skulle utgå fra proviantlisten. Unntaket var ved sykdom da kunne man henvende seg til fattigkassen og få sin proviant og støtte eller det kunne i visse omstendigheter bli gitt en pensjon fra Overdireksjonen...

...Røros kobberverk varet privateid bergverk drevet av ett partisipantskap bestående av private eiere som bodde både innen og utenfor landets grenser. Man kan ikke finne noe lignende ordning for et privat bergverk i Norge i perioden etter 1814. Man kan finne bergverks som ble gitt tiendefrihet og andre avgiftsfriheter og fordeler av kongen og regjeringen i kortere tidsperioder, men man finner ikke en helt egen særlov for disse verkene. På grunn av dette kan man si at Rørosloven av 12.september 1818 er unik...

Kilder:
Rørosloven av 1818, En undersøkelse av en særlov for Røros kobberverk, av Ole Kristian Korssjøen. Masteroppgave i historie Institutt for historie og klassiske fag NTNU Trondheim, våren 2016.
Vogt, Kobberets Historie I Fortid Og Nutid Og Om Udsigterne for Fremtiden: Med Særligt Hensyn Til Den Norske Bergverksdrift Paa Kobber, 66, 153, 163.
Knut Mykland, Fra Søgaden Til Standgaten 1807-1880, vol. 3, Trondheims Historie 997-1997 (Oslo: Universitetsforlaget, 1996), 18.
Knut Mykland, Kampen Om Norge 1784-1814, vol. 9, Norges Historie (J.W. Cappelens Forlag, 1978), 118.
Knut Mykland, Fra Søgaden Til Standgaten 1807-1880, 3, 88.
Leopold von Buch and Robert Jameson, Travels through Norway and Lapland, During the Years 1806, 1807, and 1808(London:Printed for Henry Colburn, British and Foreign Public Library, 1813), 110.
Gunnar Brun Nissen, Røros Kobberverk 1644-1974, 134, 138, 141, 143.
Direktør Knophs Beskrivelse over Røros Verks Proviantering Dens Manger Og Forsalg Til Disse Avhjelpning, in 12.89.109 Privatarkiv 211 Røros kobberverk.
Dahle, Røros Kobberværk: 1644-1894, 268, 280-281, 288-290, 292.
Øisang, Røros Kobberverks Historie, 183-184, 186, 193.
Bergmester Knophs Skrivelse Til Direktør Daldorph Angående Gruvernes Fremtidig Drift. 27.mai 1815, i privat arkiv Røros kobbeverk.
Bergmester H. C. Strøms Forslag Til Nye Anlæg Ved Verkets Gruber, Som Ere Nødvendige for Deres Fremtidige Drift Samt Til En Hensigtsmæssigere Arbeidsmethode I Det Hele, i privatarkiv Røros kobberverk.
Henrik Christian Strøm, Beretning Om Røros Kobberværk, ed. Gunnerusbiblioteket (1816).
O. A. Øverland, Karl Johan I Norge 1815 Og Andre Fortællinger(Kristiania: Cammermeyer, 1898), 35-38.
Arild Stubhaug, Jacob Aall I Sin Tid (Oslo: Aschehoug & Co, 2014).
Sverre A. Ødegaard, Smeltehytta På Røros, Fjell-Folk 9 (1985).
Gjenpart Av Protokoll Ført Ved Forhandlingene Mellem Den Kgl. Kommisjon Av 3.mai 1816 Og Røros Verks Participanter I Anledningen Rørosloven Av 1818.
Ida Bull, De Trondhjemske Handelshusene På 1700-Tallet, Slekt, Hushold Og Forretning, vol. 26, Skriftserie Fra Historisk Institutt (Trondheim: Historisk Institutt, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet NTNU, 1998), 63. 		Hansen Brinchmann, Michael Stub (I1504)
 
133 .
Kort om denne tiden på Røros:

Røros kobberverk var igjennom store deler av sin driftsperiode landets fremste kobberverk. Kobberverkene hadde sin storhetsperiode i Norge i 1770- og 1780-årene med en samlet produksjon på 4.500 skippund (720 tonn) kobber i året. Røros kobberverk sto for brorparten av den årlige kobberproduksjon av dette med en årlig produksjons på mellom 3.000 til 3.500 skippund kobber.

Deretter gikk utvinningen av kobber tilbake. Johan Herman Lie Vogt beregnet at Røros produserte til sammen 27.000 skippund kobber mellom 1800 og 1815, det vil si i underkant av 2.000 skippund per år. Fallet ble imidlertid langt på vei kompensert av økte kobberpriser. Ifølge beregningene til Vogt økte produksjonsverdien ved Røros kobberverk fra nesten 750.000 riksdaler i perioden 1780 til 1790 til 1.100.000 riksdaler i årene 1800 til 1810.

I 1750 årene lå prisen på omkring 65 riksdaler per skippund og begynte å stige i 1780-årene, og i 1806 var salgsprisen på garkobber 145 riksdaler pr skippund. Røros Kobberverks partisipanter (dette var en eierform ved at flere eide parter, deler i verket) fikk i perioden et historisk bra overskudd...

...Konfliktene på kontinentet under Napoleonskrigene stimulerte etterspørselen etter kobber, men fra 1810 steg kostnadene så høyt at verket gikk med underskudd. Det største problemet som oppstod ved verket var utgiftene til proviant.
Røros kobberverks betjenter fryktet også for at gruvene kunne bli uttømt og man innså at forbruket av trekull ved smeltingen av malmen måtte begrenses. Skogene i Rørosområdet var langt på vei uthogd.
Det var nødvendig med å gjøre grep ved driften av Røros kobberverk. Kommisjoner ble opprett for å undersøke forholdene. Verkets tidligere direktør, Bergmester Knoph sammen med bergråd Christian Anker Collett og senere med Henrik Christian Strøm befarte verkets gruver, smeltehytter og skogene ved Røros i årene 1813 til 1815.

Utfallet av deres undersøkelser og verkets søknader om hjelp av staten førte til at det ble avholdt en generalforsamling for partisipantene i Trondheim i 1816. Bestemmelsene som ble gjort ved denne forsamlingen skulle senere bli det som for ettertiden er kjent som Rørosloven av 12.september 1818...

...Røros kobberverk hadde i perioden mellom 1800 og 1807 en svært god omsetning av sitt produserte kobber. Verkets aktive gruver var Storwartz, Kongens og Muggruven. Fra 1811 var det også bryting av malm i Grøndalsskjerpet i Tydalsområdet.
Mellom 1800 og 1805 ble det ved verket brutt ut mellom 2.800-3.000 skippund kobber i året. For partisipantene i Trondheim og andre steder ga denne en god omsetning.
I 1807 var omsetningen på salg av kobber på ca. 200.000 riksdaler.
Leopold von Buch i sin reiseskildring bemerket dette ved an kommentar om at uten Røros kunne Trondheim lett miste 1/4 av sine innbyggere og sikkert en god del av sin velstand.

Dette var et toppunkt, for i årene etter begynte produksjonen å falle.
Direktør Erich Otto Knoph beskrev grunnen til dette til Overdireksjon at malmens mektighet ble mindre og mindre i gruvene og han fryktet at man hadde gått vekk fra hovedårene. Dette problemet med minkende uttak av malm vedvarte frem mot generalforsamlingen i 1816.

Et stort problem ved verket var mangel på proviant til arbeiderne.
I 1799 var detvanskelig å forsyne verket og Røros med proviant. Fra partisipantene ble det i årene 1802 og 1803 utdelt pengestøtte på 800 riksdaler av Angells stiftelse og 4.300 riksdaler av andre partisipanter som ble utdelt til de trengende arbeiderne.

Direktør Knoph beskrev selv situasjonen i 1805 som vanskelig for verket. Han kritiserte at forleggerne i Trondheim var sene med å oppsende proviant til Røros. Han kritiserer også bruken av brukssedler som ble sendt opp til verket som innskudd i stede for korn eller kontanter. Knoph fremla også her flere forslag om løsninger for dette. Han ba om å forhøre seg hos kongen for et kornlån til verket, for på kort sikt å sikre nok proviant. Knoph foreslo også at systemet for proviantordning må endres til at verket selv skulle ta mer ansvar for å skaffe de nødvendige varene.
Tilstanden bedret seg i 1807 og 1808 grunnet gode kornår i Sør-Norge.

Knoph ble i 1812 utnevnt til bergmester i det nordenfjelske distriktet og sluttet som direktør ved verket. Likevel var han fortsatt svært knyttet til kobberverket. Verket hadde i juni måned i 1812 søkte om kornforsyninger til verket av staten.
Det lyktes Knoph av kong Fredrik 6. å få forsikret i september at 10.000 tønner med korn (1 tønne korn = 140 liter) skulle sendes fra Aalborg. Grunnet blokaden fikk man ikke noe av dette kornet opp til Trondheim før i januar 1813. Det var ikke før etter nyttår 1815 at verket igjen fikk tilgang til forsyninger fra Hedmark og Gudbrandsdalen.

Mangel på proviant, dyre utlegg for å sikre korn og manglende utvinning av kobber førte verket ut i økonomisk krise.
I 1812 ble det oppført ved verket et samlet tap på 120.000 riksdaler. Verket henvendte seg til grev Christian Ditlev Reventlow som reiste igjennom bergstaden i begynnelsen av 1812 og hos han søkte verket om å få slippe å betale de etterhengene toll og tiendeavgiftene for årene 1810 og 1811. Denne søknaden ble ikke innvilget av kongen. I stedet tilbød kongen å kjøpe det produserte kobberet fra årene 1810 og 1811 med 400 riksdaler per skippund kobber. Dette tilbudet ble ikke fulgt opp da kobberet allerede var solgt, men det ser ut til at forholdene hadde blitt verre utover våren i 1813. Dahle henviser til at verket vurderte å søke kongen for å overta vedlikeholdelsen av verket, eller at man måte se seg nødt til å stanse deler av driften. Ved flere av gruvene stanset man vannpumpene så lenge som 11 måneder.
Verket ble av rentekammeret tilbudt et lån på mellom 150.000–200.000 riksdaler i desember 1813 mot at det ble stilt sikkerhet, men partisipantene godtok ikke forslaget da de anså summen som utilstrekkelig til å kunne gjenoppta driften og gjennomføre de nødvendige forbedringene.

Saken ble sendt til stiftsrettsadvokaten for videre betenkning, men før det var kommet til enighet om en avtale var Kielfreden underskrevet og spørsmål om lån av den dansk-norske helstat falt bort.

Som følge av verkets partisipanters forespørsel om toll og tiendefrihet ble det ved kongelig resolusjon av 20.oktober 1812 oppnevnt en kommisjon bestående av verkets tidligere direktør Knoph og bergråd Christian Ancher Collett for å gjøre undersøkelser ved hva som måte gjøres for å sikre driften ved verkets gruver som over tid hadde forfalt.
Konklusjonen av denne kommisjonen var omfattende.

Ved gruvene var det fra bergmesterne Knoph og Strøm kritikk mot at man hadde mistet malmens hovedårer og det hadde blitt drevet hard på flere av bergfestene.

Ved Storwartz gruve fremla de forslag om videre forsøksarbeid da de mente at man hadde drevet vekk fra malmåren og at det for fremtiden skulle drives flere nye orter i forsøk på å finne igjen malmåren. Videre ønsket de å forbedre sjeidingen (sjeide = manuell sortering for å skille ut den rike malmen) ved gruven. Det burde istandsettes og oppbygges nye vaske- og pukkverks hus for å utnytte den fattige tvilsmalmen som lå ved gruvene.

Ved Muggruven mente man at det burde forbedres med nye anlegg ved gruven. Ved gruven burde vannføringen forbedres da det i flere tiår hadde vært store problemer med å få vannet ut av gruven.

Ved Kongens gruve mente de man måte bryte nye orter (ort = en horisontal gruvegang som ikke går ut i dagen) for å finne malmårene igjen og innslå en ny faring for å gjøre transporten ut av gruven enklere. Og som ved Storwartz burde tvilsmalmen på ny sjeides og gjøre forsøk på svoveluttak under røstingen.

En hoved bemerkning som gikk ved alle gruvene var at antall arbeidere var for høyt. De mente i sin konklusjon at de nye driftsmåtene ved gruvene slik de foreslo ville ikke kreve like mange arbeidere og dette ville effektivisere og spare verket for utgifter.

Ved Smeltehyttene var kritikken rettet mot at det i flere tilfeller hadde blitt ved røsting blandet malm fra flere gruver og grunnet ulikheten i malmens svovel og magnetkisinnhold hadde dette gitt dårlige resultater. Mente man trengte klarere skille mellom malmen. Man mente også at nye metoder burde forsøkes på ved verkets hytter. Strøm henviste til de nyere ovners effektivitet ved svenske bergverk.
Det var også store mangler ved regnskapet for smeltehytten på Røros. Regnskapsmangelen hadde påført verket større utgifter en nødvendig. Dette hadde kommet av hyttemesteren Richard Floer ikke hadde gjort sitt arbeid. Floer ble avskjediget fra stillingen i 1815.

Kommisjonens konklusjoner ble sendt til den nye direktøren av verket Joachim Fredrik Daldorph i mai 1815.

Senere samme år fikk Røros besøk av kronprins Carl Johan og prins Oscar mellom den 21. til 23.september. Under oppholdet var kronprinsen for det meste opptatt med sitt arbeid, men Oscar besøkte både smeltehytten på Røros og Storwartz gruve.
Kronprinsen utdelte 100 tønner korn og 1.000 riksdaler til verkets arbeidere under besøket. Kronprinsen hadde tydeligvis tro på at kobberverket ville være viktig for staten. Ved kongelig resolusjon datert den 3.mai 1816 oppnevnte han en kommisjon som sammen med partisipantskapet til Røros kobberverk skulle forfatte et utkast til nytt reglement for verkets videre drift, samt de privilegier verket skulle beholde. En kopi av denne er oppført i protokollen fra forsamlingen i 1816...

...Ved generalforsamlingen i Trondheim i 1816 ble det av partisipantene utnevnt en komite som skulle utarbeide svar på kommisjonens forslag og selv komme med forslag for forsamlingen til de nye reglementene som skulle styre verket...

...Det var i generalforsamlingen spørsmål om hva man skulle gjøre med kobberhammeren ved smeltehytten på Røros. Som hadde blitt oppsatt i 1795. Blant partisipantene mente man at den burde demonteres og delen som var brukbare selges. De mente at platene var for tykke i forhold til hva det ble etterspurt om på markedet.
Georg Frederik von Krogh mente at hans oppbygde valseverk ved Leira gård utenfor Trondheim kunne stilles til verkets disposisjon til å produsere tynnere plater av verkets kobber. Etter hans død i 1818 ble valseverket overtatt av Meincke, sønner & Comp., Christian Lorck, Hans Knudtzon og HansBruun. Alle disse var store partseiere og medlemmer i Overdireksjonen i Røros kobberverk og driften av valseverket og senere kromfabrikken ved Leira kan betegnes som at verket ble knyttet tettere til de andre industriene som partisipantene var eiere i. I generalforsamlingen ville Overdireksjonen la saken avvente til en senere forsamling. Hammeren på Røros ble lagt ned i 1831...

...Ved Røros kobberverk var det i 1816 ansatt 630 arbeidere. Kommisjonen mente at verket burde for ettertiden gi flere av verkets eldre og syke pensjon for å redusere antall arbeidere ved gruven da det var for mange til at verket ble drevet lønnsomt. Overdireksjonen svarte dette ved at man allerede ved neste år ville la 40 arbeidere straks avgå og flere ville i løpet av årene pensjoneres fra sin stilling...

...Det mest diskuterte spørsmålet i generalforsamlingen var verkets ordning om salg av kobber og innkjøp av proviant...

...Den endelige løsningen som ble igjennom avstemming ble at verket selv skulle anskaffe proviant til verket og at dette skulle gjøres gjennom lisitasjon, en anbudsordning. Krutt og annet skulle av Overdireksjonen av verket anskaffes og betales av partisipantene gjennom de årlige innskuddene. Men kobberet skulle ikke verket selv få selge. Etter betalingen av tiende til staten skulle verket sende kobberet til partisipantene fordelt på deres kux-andeler. Partisipantene hadde selv ansvar for å selge kobberet videre på markedet...

...Et annet stort spørsmål i generalforsamling en var verkets rett til kull og trevirke fra egne og statsallmenningenes skoger...

...Fra kommisjonens side var kritikken klar. Verket hadde i en lengre drevet for hard på sine egne og verkets gitte statsallmenninger. Strøm mente i sin beretning at det hadde blitt for mye kull og røst-ved under smeltingen av kobbermalmen. Både smelteprosessen og skogsforbruket måte endres. Skoginspektør Ramm kunne meddele at skogene var hardt befart, men at det fortsatt var mulig å få uthentet det nødvendige trematerialet til smeltingen ved hyttene. Han mente at skogene i Alvdal og Tydalen kunne tåle å hente ut de nødvendige tremassene, men han fryktet at dette kunne føre til konflikter med områdenes bønder. Transportkostnadene for å frakte kullet til smeltehyttene kunne også bli høy...

...For ettertid måtte verket bare forholde seg til å hente ut trevirke fra egne skoger og statens allmenninger. Verket kunne ikke kreve materialer fra private skoger i området, uten avtale med grunneieren. Kommisjonen ville tillate verket å beholde rettighetene til de allmenningsskoger som allerede var gitt til verket i tidligere forordninger. Om verket trengte mer trevirke fra statsallmenningen måtte dette forhandles sammen med skoginspektøren og regjeringen...

...Om arbeidernes lønninger ble også et konfliktområde mellom partisipantene og kommisjonen...

...Kommisjonen mente at verkets betjenter skulle for ettertiden ha lønninger som var fast bestemt og at disse skulle være lik som andre kongelige embetsmenns lønninger. De begrunnet dette med at arbeidet var teknisk krevende. Det krevde et vist kunnskapsnivå og at de burde lønnes deretter. Kommisjonen mente også at det burde være en mer jevnere lønnsfordeling mellom betjentene...

... Utfallet ble ved avstemming bestemt at spørsmålet om lønn ikke ville bli bestemt ved generalforsamlingen men igjen tatt opp i en senere generalforsamling av partisipantene...

...Verket skulle for ettertiden ha et magasin i Trondheim for proviant og et distribusjonsmagasin på Røros. Kornporsjoner til verkets arbeidere ville bli fordelt etter deres posisjon, arbeidsinnsats i verket, deres familier i forhold til antall og deres alder. Porsjonene ble ifølge loven delt slik:

En betjente månedlig porsjon var: 1/2 tønne rug og 1/4 tønne bygg.
En stiger månedlig porsjon var: 1/4 tønne rug og 1/2 tønne bygg.
Bergkadett månedlig porsjonvar: 1/6 tønne rug og 1/4 tønne bygg.
Dette var porsjonene til verkets høyere arbeidsstillinger.

Verket hadde også ansvaret å distribuere korn til både arbeidere og deres familie. Deres porsjoner var:

Hytte og gruvearbeiderens porsjon var: 1/12 tønne rug og 1/4 tønne bygg.
Arbeiderens kones porsjon var: 1/24 tønne rug og 1/12 tønne bygg.
Barn av arbeidere i alderen 5 til 15 år: 1/24 tønne rug og 1/12 tønne bygg.
Arbeiderens barn under 5 år fikk også en porsjon på: 1/24 tønne rug og 1/12 tønne bygg.
En ugift arbeider fikk utdelt: 1/8 tønne rug og 1/4 tønne bygg.

Betjenter som hadde 2 embeter i verket fikk bare utdelt proviant for en stilling. Barn som fylte 15 år skulle utgå fra proviantlisten. Unntaket var ved sykdom da kunne man henvende seg til fattigkassen og få sin proviant og støtte eller det kunne i visse omstendigheter bli gitt en pensjon fra Overdireksjonen...

...Røros kobberverk varet privateid bergverk drevet av ett partisipantskap bestående av private eiere som bodde både innen og utenfor landets grenser. Man kan ikke finne noe lignende ordning for et privat bergverk i Norge i perioden etter 1814. Man kan finne bergverks som ble gitt tiendefrihet og andre avgiftsfriheter og fordeler av kongen og regjeringen i kortere tidsperioder, men man finner ikke en helt egen særlov for disse verkene. På grunn av dette kan man si at Rørosloven av 12.september 1818 er unik...

Kilder:
Rørosloven av 1818, En undersøkelse av en særlov for Røros kobberverk, av Ole Kristian Korssjøen. Masteroppgave i historie Institutt for historie og klassiske fag NTNU Trondheim, våren 2016.
Vogt, Kobberets Historie I Fortid Og Nutid Og Om Udsigterne for Fremtiden: Med Særligt Hensyn Til Den Norske Bergverksdrift Paa Kobber, 66, 153, 163.
Knut Mykland, Fra Søgaden Til Standgaten 1807-1880, vol. 3, Trondheims Historie 997-1997 (Oslo: Universitetsforlaget, 1996), 18.
Knut Mykland, Kampen Om Norge 1784-1814, vol. 9, Norges Historie (J.W. Cappelens Forlag, 1978), 118.
Knut Mykland, Fra Søgaden Til Standgaten 1807-1880, 3, 88.
Leopold von Buch and Robert Jameson, Travels through Norway and Lapland, During the Years 1806, 1807, and 1808(London:Printed for Henry Colburn, British and Foreign Public Library, 1813), 110.
Gunnar Brun Nissen, Røros Kobberverk 1644-1974, 134, 138, 141, 143.
Direktør Knophs Beskrivelse over Røros Verks Proviantering Dens Manger Og Forsalg Til Disse Avhjelpning, in 12.89.109 Privatarkiv 211 Røros kobberverk.
Dahle, Røros Kobberværk: 1644-1894, 268, 280-281, 288-290, 292.
Øisang, Røros Kobberverks Historie, 183-184, 186, 193.
Bergmester Knophs Skrivelse Til Direktør Daldorph Angående Gruvernes Fremtidig Drift. 27.mai 1815, i privat arkiv Røros kobbeverk.
Bergmester H. C. Strøms Forslag Til Nye Anlæg Ved Verkets Gruber, Som Ere Nødvendige for Deres Fremtidige Drift Samt Til En Hensigtsmæssigere Arbeidsmethode I Det Hele, i privatarkiv Røros kobberverk.
Henrik Christian Strøm, Beretning Om Røros Kobberværk, ed. Gunnerusbiblioteket (1816).
O. A. Øverland, Karl Johan I Norge 1815 Og Andre Fortællinger(Kristiania: Cammermeyer, 1898), 35-38.
Arild Stubhaug, Jacob Aall I Sin Tid (Oslo: Aschehoug & Co, 2014).
Sverre A. Ødegaard, Smeltehytta På Røros, Fjell-Folk 9 (1985).
Gjenpart Av Protokoll Ført Ved Forhandlingene Mellem Den Kgl. Kommisjon Av 3.mai 1816 Og Røros Verks Participanter I Anledningen Rørosloven Av 1818.
Ida Bull, De Trondhjemske Handelshusene På 1700-Tallet, Slekt, Hushold Og Forretning, vol. 26, Skriftserie Fra Historisk Institutt (Trondheim: Historisk Institutt, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet NTNU, 1998), 63. 		Henrichsen Floer, Richard (I2100)
 
134 .
Kort om Røros kobberverk:

Røros kobberverk var drevet som ett partisipantskap, denne styreformen har blitt betegnet som et ansvarlig aksjeselskap.

Det vil si at partisipanten hadde personlig ansvar for verkets forpliktelser igjennom å eie en part eller kux i verket. Det produserte kobberet på Røros ble ikke solgt av verket. Alt kobber ble fordelt blant verkets partisipanter og ble fordelt etter antall kuxer man eide.

Kux var betegnelsen på en eierpart av verket. Røros kobberverk var i 1818 fordelt på 172 kuxer.

Kobberet ble fordelt etter at en tiendedel av kobberet hadde blitt overgitt til kongen og staten. Den tiende var verkets avgift for de privilegier og friheter verket hadde blitt gitt av kongen.

Ordet privilegiums betyr enerett, særstilling, forrett som hviler på rettslig grunnlag. Betydningenhar i hovedsakhandlet om særretter gitt til enkeltpersoner, befolkningsgrupper eller stender.
Privilegiebrev ble den formelle tillatelsen til å opprette og drive et bergverk. Privilegiene ga verkene tilgang til ressurser og rettigheter i sine områder gitt av bergherren. Forutsetningen av disse var betalingen av tiende og tollavgifter til staten og at verket overholdt seg til bergamtet og bergforordningen. Ble ikke disse ordningene oppfylt så kunne bergherren trekke privilegiene tilbake og kunne erklære verket for - falt i det fri - og gi andre rett til å bruke det.
Privilegier kunne av kongen begrenses. Etter innføringen av eneveldet i den dansk-norske helstaten ble det fra kongens side oppfattet at de rettigheter som av han var gitt hadde han og rett til å tilbakekalle om privilegiene ikke lengre var til nytte for staten og kongens interesse.

Røros kobberverks første privilegier ble gitt ved privilegiebrevet av Christian 4. datert 19.oktober 1646 og stadfestet av Frederik 3. i 1649.
Det første privilegiebrevet til Røros Kobberverk er faktisk ikke direkte gitt til verket i seg selv, men til et av verkets første eiere kammertjeneren Jochum Jürgens. Privilegiebrevet var gitt til Jürgens og hans medpartisipanter.

Et av de viktigste privilegiene var sirkumferensretten. Rørosloven gir Røros kobberverk enerett til å bygge og drive hytter, hammere og andre industribygg innenfor sirkumferensen.
Sirkumferensen var en sirkelformet grense som regulerte verkets driftsområde. Sirkumferensen har sitt opphav med privilegiebrevet gitt til Joachim Jürgens og hans med partisipanter i 1646. Størrelsen på sirkumferensen var en radius på ca. 4 gamle mil slått ut fra Storwartz gruve. Et område på 45.580 kvadratkilometer.
Rørosregionen var og er ett fjellandskap og mengden med skog og trevirke var begrenset, som følge av dette var det viktig for verket at privilegiebrevet ga dem enerett til å drive smeltehytter, kobberhammere og andre industrianlegg at området. Røros kobberverks privilegier var under endring igjennom hele driftsperioden til verket.

Partisipanten stod selv ansvarlig for å selge kobberet videre. Partisipanten var personlig ansvarlig for å finansiere verket. Direktøren og bergskriveren skulle gjøre en forhånds beregning på verket utgifter til det kommende driftsår og dette beløpet ble utlignet av partisipantene pro rata som innskudd.
Innskuddene kunne være både penger og varer og skulle betales til bestemte terminer. Det ble etter 1689 på Røros fordelt mellom 3 terminer. Med denne driftsmåten kunne ikke verket ha noe driftsoverskudd, men bare at utgiftene var balansert med innskuddet.

Det var etter forordning av 3.august 1689 bestemt at partisipantene fikk ansvaret for verkets proviantering. Hvert år i mai skulle partisipantene melde om hvilke varer som trengtes ved verket. Direktøren skulle ta en oversikt og fordele de trengende varene mellom partisipantene ut fra hvor mange parter de eide. Partisipantene skulle så sende disse varene enten opp på sommer eller vinterføre. Direktøren skulle ha tillatelse til å kjøpe varer som kom til verket sørfra i Hedmark Som følge av forordningen av 3.august var det de største handelsmennene i Trondheim som tok en forsørgerrolle for å få innkjøpe og oppsende proviant til verket...

Røros kobberverk kobberproduksjon var spredt bredt i fjellregionen. Gruvene lå et godt stykke fra hverandre og avstanden til smeltehyttene kunne være ennå lengre.

På starten av 1800-tallet var det 3 aktive smeltehytter ved verket:

Smeltehytta på Røros var verkets hovedhytte med den største produksjonen.

Smeltehytta på Tolga var den nest største etter Røroshytta.

Ved Ea-fossen nord for Ålen sentrum lå Dragåsen smeltehytte.

Det var også i perioden en overgang fra den eldre Femunden smeltehytte som ble nedlagt i 1822 til Drevsjømo smeltehytte. Som ble oppsatt i 1813, men ikke tatt i bruk på stor skale før 1819.

Gruvene som var i drift i 1818 var Storwartz, Kongens og Muggruva.
Storwartz gruve lå på Storwartzfeltet 1 mil nordøst for Røros.
Kongens gruve og Muggruven som begge lå på Nordgruvfeltet ca. 13 kilometer nord-nordvest for Røros...

Kilder:
Rørosloven av 1818, En undersøkelse av en særlov for Røros kobberverk, av Ole Kristian Korssjøen. Masteroppgave i historie Institutt for historie og klassiske fag NTNU Trondheim, våren 2016. 		Hansen Brinchmann, Michael Stub (I1504)
 
135 .
Kort om Røros kobberverk:

Røros kobberverk var drevet som ett partisipantskap, denne styreformen har blitt betegnet som et ansvarlig aksjeselskap.

Det vil si at partisipanten hadde personlig ansvar for verkets forpliktelser igjennom å eie en part eller kux i verket. Det produserte kobberet på Røros ble ikke solgt av verket. Alt kobber ble fordelt blant verkets partisipanter og ble fordelt etter antall kuxer man eide.

Kux var betegnelsen på en eierpart av verket. Røros kobberverk var i 1818 fordelt på 172 kuxer.

Kobberet ble fordelt etter at en tiendedel av kobberet hadde blitt overgitt til kongen og staten. Den tiende var verkets avgift for de privilegier og friheter verket hadde blitt gitt av kongen.

Ordet privilegiums betyr enerett, særstilling, forrett som hviler på rettslig grunnlag. Betydningenhar i hovedsakhandlet om særretter gitt til enkeltpersoner, befolkningsgrupper eller stender.
Privilegiebrev ble den formelle tillatelsen til å opprette og drive et bergverk. Privilegiene ga verkene tilgang til ressurser og rettigheter i sine områder gitt av bergherren. Forutsetningen av disse var betalingen av tiende og tollavgifter til staten og at verket overholdt seg til bergamtet og bergforordningen. Ble ikke disse ordningene oppfylt så kunne bergherren trekke privilegiene tilbake og kunne erklære verket for - falt i det fri - og gi andre rett til å bruke det.
Privilegier kunne av kongen begrenses. Etter innføringen av eneveldet i den dansk-norske helstaten ble det fra kongens side oppfattet at de rettigheter som av han var gitt hadde han og rett til å tilbakekalle om privilegiene ikke lengre var til nytte for staten og kongens interesse.

Røros kobberverks første privilegier ble gitt ved privilegiebrevet av Christian 4. datert 19.oktober 1646 og stadfestet av Frederik 3. i 1649.
Det første privilegiebrevet til Røros Kobberverk er faktisk ikke direkte gitt til verket i seg selv, men til et av verkets første eiere kammertjeneren Jochum Jürgens. Privilegiebrevet var gitt til Jürgens og hans medpartisipanter.

Et av de viktigste privilegiene var sirkumferensretten. Rørosloven gir Røros kobberverk enerett til å bygge og drive hytter, hammere og andre industribygg innenfor sirkumferensen.
Sirkumferensen var en sirkelformet grense som regulerte verkets driftsområde. Sirkumferensen har sitt opphav med privilegiebrevet gitt til Joachim Jürgens og hans med partisipanter i 1646. Størrelsen på sirkumferensen var en radius på ca. 4 gamle mil slått ut fra Storwartz gruve. Et område på 45.580 kvadratkilometer.
Rørosregionen var og er ett fjellandskap og mengden med skog og trevirke var begrenset, som følge av dette var det viktig for verket at privilegiebrevet ga dem enerett til å drive smeltehytter, kobberhammere og andre industrianlegg at området. Røros kobberverks privilegier var under endring igjennom hele driftsperioden til verket.

Partisipanten stod selv ansvarlig for å selge kobberet videre. Partisipanten var personlig ansvarlig for å finansiere verket. Direktøren og bergskriveren skulle gjøre en forhånds beregning på verket utgifter til det kommende driftsår og dette beløpet ble utlignet av partisipantene pro rata som innskudd.
Innskuddene kunne være både penger og varer og skulle betales til bestemte terminer. Det ble etter 1689 på Røros fordelt mellom 3 terminer. Med denne driftsmåten kunne ikke verket ha noe driftsoverskudd, men bare at utgiftene var balansert med innskuddet.

Det var etter forordning av 3.august 1689 bestemt at partisipantene fikk ansvaret for verkets proviantering. Hvert år i mai skulle partisipantene melde om hvilke varer som trengtes ved verket. Direktøren skulle ta en oversikt og fordele de trengende varene mellom partisipantene ut fra hvor mange parter de eide. Partisipantene skulle så sende disse varene enten opp på sommer eller vinterføre. Direktøren skulle ha tillatelse til å kjøpe varer som kom til verket sørfra i Hedmark Som følge av forordningen av 3.august var det de største handelsmennene i Trondheim som tok en forsørgerrolle for å få innkjøpe og oppsende proviant til verket...

Røros kobberverk kobberproduksjon var spredt bredt i fjellregionen. Gruvene lå et godt stykke fra hverandre og avstanden til smeltehyttene kunne være ennå lengre.

På starten av 1800-tallet var det 3 aktive smeltehytter ved verket:

Smeltehytta på Røros var verkets hovedhytte med den største produksjonen.

Smeltehytta på Tolga var den nest største etter Røroshytta.

Ved Ea-fossen nord for Ålen sentrum lå Dragåsen smeltehytte.

Det var også i perioden en overgang fra den eldre Femunden smeltehytte som ble nedlagt i 1822 til Drevsjømo smeltehytte. Som ble oppsatt i 1813, men ikke tatt i bruk på stor skale før 1819.

Gruvene som var i drift i 1818 var Storwartz, Kongens og Muggruva.
Storwartz gruve lå på Storwartzfeltet 1 mil nordøst for Røros.
Kongens gruve og Muggruven som begge lå på Nordgruvfeltet ca. 13 kilometer nord-nordvest for Røros...

Kilder:
Rørosloven av 1818, En undersøkelse av en særlov for Røros kobberverk, av Ole Kristian Korssjøen. Masteroppgave i historie Institutt for historie og klassiske fag NTNU Trondheim, våren 2016. 		Henrichsen Jürgens, Joachim (Jochum) "von Westerwik" (I2019)
 
136 .
Kortspill var en aktivitet som var populær i Lorentzen-familien.

Oskars barnebarn, Finn Eide, fortalte en gang da han og Far (Oskar ble bare kalt for Far, også av barnebarna) spilte Casino. Det var stor stas å spille med Far, for kortspill var forholdsvis alvorlige greier for Lorentzens.

Finn var ikke gamle karen, og til overmål hadde han fått en fingerbøl med dram av Far. Finn følte seg stor.
Så hendte det at Finn satt i hell, og vant. Dessuten ble han litt overmodig i lykkerusen.
Far derimot likte ikke å tape, og ble muttere og muttere.
Så oppdaget Finn at Mor ga han kvikke øyekast og hint om at burde være litt forsiktig i hellet. Dermed begynte Finn å tape med vilje.
Dette oppdaget Far, og ble irritert. Han, Finn, skulle ikke behøve å gjøre seg til for å tape, nei. Dette gikk på æren løs for Far Lorentzen.

På bildet ser vi Sverre og Ragnar sammen med Oskar (mulig det er Karl Kr. som sitter med ryggen til) spiller kort. 		Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
 
137 .
Kortspill var en aktivitet som var populær i Lorentzen-familien.

Oskars barnebarn, Finn Eide, fortalte en gang da han og Far (Oskar ble bare kalt for Far, også av barnebarna) spilte Casino. Det var stor stas å spille med Far, for kortspill var forholdsvis alvorlige greier for Lorentzens.

Finn var ikke gamle karen, og til overmål hadde han fått en fingerbøl med dram av Far. Finn følte seg stor.
Så hendte det at Finn satt i hell, og vant. Dessuten ble han litt overmodig i lykkerusen.
Far derimot likte ikke å tape, og ble muttere og muttere.
Så oppdaget Finn at Mor ga han kvikke øyekast og hint om at burde være litt forsiktig i hellet. Dermed begynte Finn å tape med vilje.
Dette oppdaget Far, og ble irritert. Han, Finn, skulle ikke behøve å gjøre seg til for å tape, nei. Dette gikk på æren løs for Far Lorentzen.

På bildet ser vi Sverre og Ragnar sammen med Oskar (mulig det er Karl Kr. som sitter med ryggen til) spiller kort. 		Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
 
138 .
Litt om Falstad:

Falstad konsentrasjonsleir var en transittleir for overføring av fanger til Tyskland. Mange ble også sendt hjem igjen, eller til andre leire eller fengsler i Norge, og mange mistet livet, ble henrettet på Falstad.

Falstad har stor historisk betydning, og stedet var under 2. verdenskrig skueplass for grove overgrep mot mennesker fra i alt 13 land. I Falstadskogen, like ved fangeleiren, ble vel 200 politiske krigsfanger henrettet i okkupasjonsårene. Falstadbygningen er i dag Norges best bevarte politiske fengsel og krigsfangeleir.

I krigsårene 1940-1945 etablerte tyskerne 5 leirer for politiske fanger i Norge. Hovedformålet med leirene var å uskadeliggjøre enhver motstand av det nasjonalsosialistiske regimet.
Falstadleiren ble tatt i bruk i oktober 1941, og var den nest største i Norge. Falstad var en viktig brikke i et svært omfattende leirsystem i Norge under krigen. Vel 250 leire var spredt over hele landet. I Norge ble ca.150.000 norske og utenlandske statsborgere fengslet og satt under tvang i løpet av krigsårene.

Man går ut fra at om lag 5.000 personer satt på Falstad fra november 1941 til frigjøringen i mai 1945. Fangebellegget på Falstad var under hele krigen dominert av nordmenn som var mistenkt eller domfelt for politiske motstand mot okkupasjonsmakten.
Antallet fanger i leiren varierte veldig mellom 1941 og 1945. De første månedene etter opprettelsen var det neppe mer enn ca.200 fanger på Falstad.
Utover vinteren og våren 1942 økte dette tallet noe, og lå de neste årene antakelig på mellom 259 og 500. Høsten 1943 ble leiren utvidet med 2 fangebrakker for å løse plassmangelen som hadde oppstått. Fra senhøsten 1944 og fram til kapitulasjonen steg antallet betraktelig. Det var stadig opprullinger og arrestasjoner i Trøndelagsdistriktet. Fangetransportene til Tyskland hadde stanset, samt at fanger fra leire i Nord-Norge ble evakuert og ført sørover, blant annet til Falstad.

Flere av fangene sonet lengre straffer i leiren, mens andre slapp unna med noen dager i fangenskap. For mange fungerte Falstad som gjennomgangsleir. Disse fangene ble etter et opphold i leiren sendt på transport, som regel til Grini eller Tyskland. Kildene viser at det ikke var uvanlig med større transporter.
I løpet av januar måned 1943 måtte 35.000 arbeidsdyktige fanger fra besatte områder transporteres til Tyskland. Behovet for arbeidskraft i den tyske rustningsindustrien var prekær.

Nazistenes leirsystem:

De omlag 260 fangeleirene som ble opprettet i Norge i perioden 1940-1945 var en videreføring av et system som nazistene i Tyskland hadde praktisert i hjemlandet gjennom mange år. Storparten var tvangsarbeidsleire hvor russere, jugoslaver og polakker utgjorde de største gruppene. De norske politiske fangene var fordelt i de 5 hovedleirene Grini, Falstad, Ulven/Espeland, Sydspissen og Arkivet.

I Tyskland ble konsentrasjonsleiren Dachau satt i driftallerede fra 1933, og i 1936 startet oppbyggingen av permanente leire i Det tredje Rike. Disse leirene var det mest ytterliggående uttrykk for terroren som SS-sjef Heinrich Himmler satte i system, hvor formålet var å uskadeliggjøre enhver motstand av det nasjonalsosialistiske regimet.

Politisk kamp mot opposisjonen:

Begrepet Schutzhaft (varetekt) ble selve symbolet på den politiske kampen mot opposisjonen i Tyskland. Hitler innførte Schutzhaft samtidig med nødforordningen til beskyttelse av folket og staten. Denne fjernet elementer i Weimar-konstitusjonen som vernet om den personlige frihet. Politiet fikk dermed anledning til å arrestere potensielle politiske fiender uten å måtte gå veien om rettsapparatet. Dette førte etter hvert til at hele landet ble kontrollert av nazistene.
Ikke alle som ble arrestert av det tyske maktapparatet endte opp i konsentrasjonsleire. Bare et begrenset antall hadde formell status som statlige KZ-leire. Disse utgjorde en del av et omfattende, overordnet system av leire, fengsler og tukthus både i Tyskland og i de okkuperte landene.

Leirsystemet videreført i Norge:

I Norge må etableringen av Falstad, Grini og de andre leirene forstås som en naturlig fortsettelse av et innarbeidet system som nazistene hadde praktisert i en årrekke. Her i landet hadde institusjonen BdS (Befählshaber der Sicherheitspolizei) forvaltningsansvar for de norske politiske fangene. Men også her fantes flere varianter.
De vel 250 leirene var inndelt i to hovedkategorier: Leire for politiske fanger og tvangsarbeidsleire. De nordmenn som var mistenkt eller domfelt for politiske forbrytelser havnet i den førstnevnte kategorien, i den andre finner vi en stor og broket samling av utenlandske fanger.

Nord-Norge i en særstilling:

Situasjonen i Nord-Norge må karakteriseres som helt spesiell med en leirtetthet som vi ikke finner maken til andre steder. På det meste var det for eksempel 50 leire mellom Korgen og Narvik med ca.30.000 fanger. Antallet fanger i Norge ved frigjøringen illustrerer omfanget av dette apparatet. Hele 80.000 utenlandske krigsfanger/tvangsarbeidere befant seg på norsk jord i mai 1945. Til sammenligning var det totalt ca.40.000 nordmenn i tysk fangenskap i krigsårene. Omtrent 1/4 av disse ble deportert til konsentrasjonsleirer, tukthus og tvangsarbeidsleire på kontinentet. Totalt regner vi med at ca.150.000 mennesker satt i fangenskap i Norge under okkupasjonen. Flere tusen døde som direkte følge av forholdene.

Mangelfull forskning og kunnskap:

Etter frigjøringen i 1945 er det kommet en flom av forskningslitteratur om okkupasjonsårene. Forskningen har behandlet en rekke temaer og emneområder, men mangelfull er litteraturen om de norske fangeleirene og de mange tusen leirfangene i Norge.
Mangelfull er også faghistoriske arbeider om Organisation Todt (OT) som organiserte tyskernes vei-/jernbaneutbygging og anleggsvirksomhet i Norge, og som samtidig benyttet seg av titusenvis av utenlandske tvangsarbeidere i dette arbeidet.
Falstadsenteret har drevet innsamling av beretninger blant tidligere Falstadfanger. Norges Hjemmefrontmuseum samlet i sin tid beretninger fra konsentrasjonsleirene Ravensbrück og Natzweiler. Videre har Kristian Ottosen drevet systematisk dokumentasjonsarbeid i forbindelse med sitt omfangsrike forfatterskap om de deporterte nordmenn som havnet i konsentrasjonsleire, fengsler og tukthus i Hitler-Tyskland.
Stiftelsen Hvite Busser til Auschwitz har i en tid stått bak et dokumentarfilmprosjekt med tidligere konsentrasjonsleirfanger. Alt dette er viktige bidrag til okkupasjonsforskningen.

Viktig informasjon har gått tapt. Spor etter det omfattende system av fange- og tvangsarbeidsleire som fortsatt eksisterer, er mange steder i ferd med å forsvinne. Ofte er leirbygningene blitt fjernet eller bygget om for å tjene nye formål. Dette har ført til at få levninger eksisterer i dag, og en viktig del av okkupasjonshistorien er i ferd med å gå tapt.

På Falstad i dag finner vi blant annet leirens hovedbygning og kommandantbolig noenlunde intakt.
Førstnevnte, en 2-etasjers ringbygning, hvit med sort tak, omkring en gårdsplass. På 3 av flæyene gikk det en balustrade, en overbygd gang, hvor 2.etasje skjøt litt fram. Bygningen inneholdt under okkupasjonen leiradministrasjon, turnhall, sovesaler, kjøkken og spisesal, dødsceller, revier, snekker- og skredderverksteder, vaskeri i kjelleren, kvinneavdeling og avdeling for de jødiske fangene (jødeloftet).

Arena for ettertanke:

Med utgangspunkt i den tidligere SS-leiren Falstad og i andre leire i okkupasjonsårene, er krigens fangehistorie, humanitær folkerett og menneskerettigheter 3 viktige elementer for Falstadsenterets virksomhet. Med bakgrunn i hendelsene på Falstad, er stedet en unik referanseramme for å studere og konkretisere dagsaktuelle konflikter i lys av brudd på menneskerettighetene. 		Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
139 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6721)
 
140 .
Litt om saltproduksjonen:

Vallø Saltverk besto av 2 hovedkomponenter, graderhusene og kokehusene.

I graderhusene skulle saltvannet graderes dvs. gjennom avdamping ved hjelp av vind og sol øke saltgehalten i vannet (sohlen).
Etter å ha gått gjennom graderhusene ble saltlaken (sohlen) ledet over til kokehusene hvor saltet ble krystallisert og deretter tatt opp og lagt i kurver til tørk.

1. Graderhusene, hvor man hevet saltgehalten ved naturlig avdamping.

Uttrykk som ble benyttet var det tyske sohlen for saltlaken, antall grader ble benyttet for saltgehalt i laken. (1 grad er lik 1%). Gradering var navnet på prosessen som hevet saltgehalten.

Råstoffet på Vallø var sjøvann pumpet opp fra bukten. Saltgehalten i dette var liten, varierte fra 1,5% til 4%, og forbruket av brensel ville blitt uforholdsmessig stort om vannet ble kokt som det var.

Derfor ble det bygd 2 enorme graderhus for gradering av sjøvannet. Husene var 10 meter brede, 10 meter høye og henholdsvis 580 og 620 meter lange. Sammen med kokehusene strakte hele anlegget seg 1,2 kilometer (rett linje) fra dagens kapell og helt ut til batteriodden.

Graderhusene hadde åpne langvegger, men overbygd med teglsteinstak. Hvert av husene var inndelt i 6 seksjoner med kummmer opp under mønet og kasser i bunnen. Mellom kummer og kasser var det montert 2 porøse sildrevegger av slåpetorn, einebær og nypekvister bundet tett i tett fra bunn til topp.
Sjøvannet ble brakt opp til under mønet i hvert av graderhusene og over i den første kummen. Pumpene som ble benyttet var i første omgang manuelt drevet, deretter ved hestevandring (hestekonst), senere supplert med vindmøller.
Fra kummen rislet saltvannet ned gjennom kvistbuntene hvor vind og varme sørget for en viss fordamping for så å bli samlet opp i kassen under.
Deretter ble sohlen sendt opp i neste kum for ny risling.

Slik fortsatte fordampingsprosessen, som naturlig nok var væravhengig og stengt om vinteren, fram til siste kasse hvor saltgehalten var kommet opp i 20-30%, og ved tilsetning av steinsalt i sohlen opp til 40%. Herfra ble sohlen ført i rør inn til kokehusene.

2. Kokehusene, hvor man utkrystalliserte saltet. På Vallø hadde de 7 kokehus med til sammen 10 panner.

Sohlen fra graderhusene ble i kokehusene varmet opp i hver sin panne ved vedfyring.
Pannen ble fyrt med ved og senere torv og steinkull, og man fyrte helt til en så saltkorn på vannets overflate. Ved denne kokingen skilte sohlen seg, og på overflaten viste det seg et urent, slimete skum som saltkokerne måtte ta vekk. Dette var et arbeid som måtte pågå kontinuerlig for neste ledd i prosessen var at det avsatte seg salthuder på overflaten, og disse ble hindret i å falle ned dersom overflaten var uren. Når salthudene viste seg var også tiden inne til å dempe varmen under pannene, men det var viktig med fortsatt jevn varme for å få den riktige konsistensen på saltet. Når det hadde dannet seg så mange salthuder at kjernen hadde vanskelig for å synke, var tiden inne for å ta det første saltet.

Ved Vallø ble saltet tatt hver 6. time. Kurvene med saltet ble satt i en renne ved kokehuset så laken kunne renne av, og deretter båret til tørkekammeret. Dette rommet ble oppvarmet ved at røyken fra kokepannene ble ført i rør hit.

En slik koking ble kalt for et verk. Det tok 71 timer, og vedforbruket var 6 1/2 favner 3 1/2 fot ved. Størrelsen på verket var 68 kurver, noe som tilsvarte 29 5/6 tønne.

Til slutt ble saltet ført over til magasinet og lagret. For transport ble det pakket i tønner fra eget bøkkerverksted.

Meget viktig i denne prosessen, som så absolutt krevde en kyndig saltmester, var å la oppvarmingen foregå langsomt og så syde ved lav nok temperatur til at saltet ikke ble surt.

En saltpanne ble aldri sydet helt tom. Restinnholdet ble samlet i kar utenfor kokehusene. Ut av dette fikk man surt salt som bl.a. apotekene benyttet i sine medisiner.

Saltverket var opprinnelig tenkt som en helårsbedrift, men kulde gjorde det umulig å gradere saltvann på vinterstid. For å holde oppe produksjonen var det blitt reist tre vintergradèrhus for isgradering av vannet, men Jacob Lerche mente at disse ikke hadde vært i bruk. En viktig forbedring ble gjort i 1767. Da bygget man et reservoir for gradert sohl, slik at man kunne koke kontinuerlig selv om det regnet noen dager. 		Christensen Aasen, Poul (Povel) "Konsten" (I12510)
 
141 .
Margareth Nelson (kusinen til Patricias morfar Herbert Larsen) skrev i et brev til sin kusine Ruth Skøien i Oslo den 16.mai 1973:

...Did you hear that Anna's granddaughter was killed by her husband. I understand they lived in Iowa and he didn't work much so she divorced him. When the divorce came through he shot her and killed himself and left two little ones, 2 and 4 behimd. Renee, Anna's daughter is adopting them and she herself has 11 kids. It sure was a tragedy... 		Lochen, Patricia Ann "Cone" (I10181)
 
142 .
Minneord.

Valdis Karite Schønheyder døde 15.juli, 89 år gammel. Valdis Karite Rode, som var hennes pikenavn, ble født i Trondheim i 1928. Hun vokste opp på Byåsen, i et arkitekthjem preget av kunst og kultur. Som voksen flyttet Valdis til Oslo, hvor hun arbeidet som koldjomfru og senere med regnskap i hotell-og restaurantbransjen. Hun hadde stilling blant annet på Blom, Humla og i Norsk Spisevognselskap. Det var på sistnevnte arbeidsplass hun møtte sin tilkomne, Erik Schønheyder fra Oslo. I 1949 flyttet Valdis og Erik Schønheyder til Trondheim, hvor de tok over driften av Trondheim jernbanerestaurant. På tampen av 1951 var de nok en gang på flyttefot, denne gangen til Oppdal, hvor Erik Schønheyder var tilsatt som bestyrer ved Norsk Spisevognselskaps hotell, Opdal Turisthotel. I Oppdal ble Valdis og Erik Schønheyder sentrale personer i det lokale reiseliv,både i kraft av stillingen som bestyrerpar ved Opdal Turisthotel og sin dyktighet og kompetanse.
I 1973 kjøpte Schønheyder aksjene i det gamle, ærverdige skiferhotellet, og dermed begynte en fase for reiselivsparet. De drev Opdal Turisthotel til neste generasjon overtok, i 1985. I en innkjøringsperiode sto dessuten Valdis i 1967 for driften av Turistheimen i Oppdal, og tjue år senere drev hun dette stedet for egen regning. Det var for øvrig Valdis Schønheyder som lanserte slagordet Oppdal så klart, som ble brukt i annonser første gang i februar 1976. Valdis var sentral da Oppdal husmorlag fra1956 arrangerte Barnas dag. Inntektene dette arrangementet ga, ble fra 1963 brukt til finansieringen av Bjerkehagen barnepark. To år senere kunne barneparken ta i bruk egne lokaler, et bygg som var tegnet av Valdis. Valdis Schønheyder hadde et brennende engasjement for kunst. Riksgalleriet arrangerte en god del utstillinger i Oppdal folkeakademis regi i Oppdal fra 1963 og i det neste tiåret. Her var Valdis med. Folkeakademiet arrangerte også egne utstillinger. I 1972 sto folkeakademiet bak en mønstring av lokalt kunsthåndverk, med stor suksess. Lignende bygdekunstutstillinger ble arrangert 		Rode, Valdis Charite (Karite) "Schønheyder" (I23122)
 
143 .
Minnesmerker:

-Statue av Bjørnson foran Nationaltheatret. Utført av Stephan Sinding, avduket i 1899.

-Statue foran Den Nationale Scene i Bergen. Utført av Gustav Vigeland, reist i 1915.

-I Molde ble det i 1957, under hundreårsjubileet for Bjørnsons dikterdebut, avduket et monument utført av Hjalmar Hansen.

-Byster av Bjørnson er utført blant andre av Herman Vilhelm Bissen, Walter Magnus Runeberg, Mathias Berntsen Skeibrok, Jo Visdal og Gustav Vigeland.

-I Košice, Slovakia ble det i 2018 reist et minnesmerke som hyller Bjørnson som de små lands beskytter. På monumentet står Bjørnsonsitater om krig og fred.

-Hans portrett er malt av blant andre Franz von Lenbach, Carl Bloch, Constantin Hansen, Peder Severin Krøyer, Eyolf Soot, Christian Meyer Ross og Erik Werenskiold.

-Til 100-årsdagen for Bjørnsons fødsel ble det utgitt en serie minnefrimerker.

-

Romaner og fortellinger:

Thrond, 1857
Synnøve Solbakken, 1857
Arne, 1859
En glad Gut, 1860
Faderen, 1861
Jernbanen og Kirkegaarden, 1866
Fiskerjenten, 1866
Arnljot Gelline, 1870
Brude-Slaatten, 1872
Magnhild, 1877
Kaptejn Mansana, 1879
Støv, 1882
Det flager i byen og på havnen, 1884
På guds veje, 1889
Mary, 1906

-

Skuespill:

Mellem Slagene, 1856
Halte-Hulda, 1858
Kong Sverre, 1861
Sigurd Slembe, 1862
Maria Stuart i Skottland, 1864
De Nygifte, 1865
Sigurd Jorsalfar, 1872
En fallit, 1875
Redaktøren, 1875
Kongen, 1877
Det ny system, 1878
Leonarda, 1879
En hanske, 1883
Over ævne 1, 1883
Geografi og kærlighed, 1885
Over ævne 2, 1895
Paul Lange og Tora Parsberg, 1898
Laboremus, 1901
På Storhove, 1902
Daglannet, 1904
Når den ny vin blomstrer, 1909

-

Et utvalg enkeltdikt:

Og Ræven laa under Birkerod (Ingrids vise fra Synnøve Solbakken), 1857
Nu tak for Alt ifra vi var smaa (Synnøves sang fra Synnøve Solbakken), 1857
Det ligger et Land, 1859
Over de høie Fjælde (fra Arne), 1859
Ingerid Sletten (fra Arne), 1859
Herre, tag i din stærke Haand (fra Arne), 1859

Ja, vi ælsker dette Landet (første versjon fra 1859, endelig versjon fra 1869), 1859

Elsk din Næste (fra En glad Gut), 1860
Løft dit Hoved du raske Gut (Øyvinds sang, fra En glad Gut), 1860
Bergliot, 1861
Valg (Jeg vælger mig April), 1866
Norsk sjømannssang (Den norske sjømann er et gjænnombarket folkefærd), 1868
Lyt nu du ludende Sanger, 1868
Gamle Heltberg, 1868
Fremad, 1868
Jeg vil værge mit land (fra Fiskerjænten), 1868
Jeg giver mit Digt til Vaaren (Petras sang fra Fiskerjænten), 1868
Mit Følge (Jeg kjører frem gjennom Straalefryd), 1869
For de sårede, 1871

Landkjænning (Og det var Olaf Tryggvason), 1872

Norrønafolket det vil fare (fra Sigurd Jorsalfar), 1872
Romsdalen (trykt i 1890), 1880
Salme II (Ære det evige Foraar i Livet), 1880
Nytaarsrim til Rektor Steen, 1886
Norge, Norge!, 1890
Syng mig Hjæm, 1891
Nils Henrik Abel, 1902
Siste smærte, 1906
Kantate for hundreårs-festen for Norges Vel, 1909

-

Øvrige utgivelser:

Artikler og taler (2 bind, 1912–1913) med innledning av J. E. Sars om Bjørnsons plass i Norges politiske historie

Aulestadbreve til fru Bergliot Ibsen (1911)

Brevsamlingene Grotid (2 bind, 1921)

Brytningsår (2 bind, 1921)

Kampliv (2 bind, 1932) alle utgitt ved Halvdan Koht

Breve til Alex. L. Kielland (1930)

Samlede digte (1926)

Tyrolersangen (1932), alle ved Francis Bull

B.B.s og Chr. Collins brevveksling 1889–1909 (1937)

B.B.s brevveksling med danske (6 bind, 1953–1974) ved Øyvind Anker

Francis Bull og Torben Nielsen.

Bjørnsons brevveksling med G. Gran i tidsskriftet Edda (bind 35, årgang 22)

Bjørnsons brev til datteren Dagny, Din venn far (1956)

Breve til Karoline (1957)

B.B.s brevveksling med svenske 1858–1909 (3 bind, 1960–1961)

B.B.s Briefwechsel mit Deutscher (2 bind, 1986–1987)

God morgen, Rosalinde! Brev til Rosalinde Thomsen (1990)

En stor samling brev i L.C. Nielsen: F.V. Hegel; et mindeskrift (2 bind)

Georg og Edv. Brandes' brevveksling (1939) 		Bjørnson, Bjørnstjerne (Bjørn) Martinius (I24634)
 
144 .
Minnetalen holdt av forrettende prest Anne-Marit Rud Tjernæs:

Vi er samlet for å ta farvel med Berit.

Berit ble født 17.februar 1936. Hun vokste opp sammen med sine foreldre og storebroren Ole Johannes. Da Berit var 16 måneder gammel, flyttet familien til Oppegård syd. Broren Ole Johannes døde i 2014. Hans kone Mette er imidlertid sammen med oss i dag.

Musikken var en stor og viktig del av Berit sitt liv. Far Eivind var kordirigent og spilte fiolin, og mor Margit sang i kor. Tidlig begynte storebror Ole Johannes og Berit med pianotimer hos Synnøve Mellquist.

Etter realskolen reiste Berit til Danmark og fikk jobb på et barnehjem. Arbeidsforholdene var dårlige og hun sluttet etter kort tid. Familien hun bodde hos, eide elektrisk forretning og Berit fikk jobb der resten av oppholdet. Seinere ble det handelsskole og jobb i postgiroen.

På 50- og 60 tallet spilte Berit piano i to forskjellige jazzband: Hot Saints og Sixpence.
Og her traff hun Ola som ble hennes ektefelle fram til de skilte lag i 1986. Berit og Ola fikk tre døtre; Kari, Anne og Åse. Huset i Vellets vei 8 bygde Berit og Ola i fellesskap, og de flyttet inn i 1968.

Berit var hjemme med barna da de var små. En- to ganger i uken spilte hun på trim for eldre på Oppegård og Kolbotn, med Anna Brastad som instruktør. Døtrene fikk være med og se på og spise smørbrød etterpå. Berit holdt på med å spille på eldre-trim i ca 20 år.

Da døtrene ble større, jobbet hun som dagmamma i noen år, og hadde vikariater på Greverud skole og i barnehager. I 1986 begynte hun å jobbe på postgiroen igjen, fram til hun gikk av med AFP på slutten av 90-tallet.

Berit var veldig aktiv og sentral i foreningslivet i Oppegård syd. Hun har vært sekretær og kasserer i Oppegård idrettslag, og hun ble æresmedlem der. Hver fredag i mange år organiserte hun bingo på vellet (Oppegård grendehus). Berit var selvskreven pianist på alle slags arrangement i Oppegård syd. Hun spilte for eksempel alltid når Gangar Whist framførte sine sanger.
Berit var aktiv på Oppegård-dagene og spilte piano både i gamle Oppegård amatørscene og da Oppegård idrettslag gjenopptok revytradisjonen fra 1983 og fram til 2003. Hun var også repetitør og pianist på flere forestillinger i regi av OPAL på Kolbotn.

Berit ble utnevnt til æresborger av Oppegård syd. Hennes far var den første som fikk oppleve å bli æresborger.

Fra 1990 og til ca 2009 var Berit fast medlem av dansebandet Ozon-laget. Øvelsene hadde bandet hjemme i stua hos Berit. Bandet hadde et variert repertoar. De spilte blant annet i bryllup, på julebord og på firmafester. Berit var den eldste i bandet, 20 år eldre enn den yngste,- og eneste dame.

I flere tiår var Berit også med i Fartein Valen Kameratene – et uhøytidelig lite orkester- som hadde sporadiske opptredener i opptog, - blant annet på 17.mai. Der spilte hun althorn, og seinere triangel og hadde ansvar for å oppbevare hatter og instrumenter.

Berit var aktiv i Sanitetsforeningen. Hun spilte piano på møtene og var særlig engasjert i arbeidet med fastelavensris.
I mange år kom en flokk speidere hjem til Berit for å øve inn Lucia-sangen, så det ble stemningsfullt Lucia-tog under Sanitetsforeningens årlige julemiddag for pensjonister.

Hun har også spilt piano på møtene i pensjonistforeningen på Oppegård, Myrvoll og Kolbotn, hvor hun ofte arrangerte musikalske gjetteleker. I mange år var hun pianist i pensjonistkoret Gla`sangerne.

Etter noen år alene, traff Berit igjen Tore som hun kjente fra ungdomstiden. Tore spilte gitar, så de hadde også musikken felles. De fikk mange fine stunder sammen inntil han døde som følge av en sykkelulykke i 2000.

Fra omkring 2010 og i seks- syv år,- fram til hun måtte gi seg av helsemessige årsaker,- spilte Berit annenhver fredag på menighetens sangandakt på Høyås sykehjem. De fleste årene var Berit og jeg som prest, sammen om sangandaktene. Berit var elsket av beboerne på Høyås. Hun hadde alltid en vals eller noe annen lystig pianomusikk i ermet som hun spilte på oppfordring fra tilhørerne. Berit løftet sangandaktene til fine og hyggelige samlingsstunder. Berit var alltid godt forberedt og det var en glede å samarbeide med henne. Jeg har også gode minner fra fine samtaler i bilen når jeg kjørte henne hjem.

Berit var en omsorgsfull mor for døtrene Kari, Anne og Åse, og hun satte stor pris på sine svigersønner; Øistein, Bernt Jonny og Tor Kristian. Og hun var en engasjert og god mormor for Merete, Helene og Oliver og Knut Einar.
Av sine seks barnebarn opplevde Berit den dype sorg å miste to; Tor Eivind og Jørgen. Hun hadde også to bonusbarnebarn; Finn Harald og Magne.
Berit likte godt å være sammen med barnebarna. Hun var en ivrig barnevakt så lenge helsen tillot det, og hun likte å strikke sokker og annet til dem. Helt til det siste likte hun å gjøre aktiviteter sammen med dem, som f.eks å spille kort, yatzy og ludo,- og spurte alltid hvordan det stod til med ungene når hun snakket med døtrene i telefonen.

Berit bodde hjemme til i sommer, med god hjelp av hjemmesykepleien de seinere årene.

I løpet av natt til 29.juni gikk hun ut med rullatoren og ble seinere funnet ute på plenen av forbipasserende, som ringte ambulanse. Hun var på Ahus en uke og kom etter det til Høyås, hvor hun følte seg godt ivaretatt, og gledet seg over at rommet hadde flott utsikt over Oslo.
Berit kom aldri hjem til huset sitt igjen, men i disse korona-tider var det heldigvis mulig med besøk av familie på Høyås sykehjem i den perioden hun var der.

Berit sovnet fredfullt inn tirsdag 22.september. Berit ble 84 år gammel.

Vi lyser fred over Berit Marie Reitan sitt minne.
 		Sværen, Berit Marie "Reitan" (I12)
 
145 .
Minnetalen som presten leste opp:

Å fortelle livshistorien til Ruth Eva Zinow er som å bla i et kjempestort fotoalbum. Skulle vi ta oss tid til å se på alle bildene fra livet hennes, måtte vi holde på i mange timer. Jeg har valgt å ta frem noen bilder – historier - som jeg har fått av sønnen Tor Kristian og den nærmeste familien.

Det første bildet er fra Trondhjem.
Der ble hun født den 27. mars 1941 på Selsbakk. Det var hun alltid stolt av. Ofte var hun sammen med sin mor, Ruth, på turer til Trondhjem, hvor de besøkte mormor Clara, tanter og onkler.

Det andre bildet er fra Oslo .
Sine første leveår bodde den lille familien i en kummerlig kjellerleilighet i Helgesens gate i Oslo. Rett etter krigen flyttet de til Sorgenfrigata 29 på Majorstua, hvor de bodde i mange år.
Ruth Eva gikk på Majorstua skole. Hun var musikalsk. Spilte i skolens strykeorkester og var alltid glad i fiolinmusikk. I tiden på Majorstua fikk hun også sin beste venninne, Inger Ann.

De to sto til konfirmasjon sammen, var hverandres forlovere da de giftet seg og var venner gjennom hele livet (det er egentil feil fortalte Inger Ann etter bisettelsen. Ruth Eva var hennes forlover, men det var Wenche som var Ruth Evas forlover, ikke Inger Ann).

Like etter krigen var det belastende å ha et tysk-klingende etternavn. Zinow-navnet ble derfor byttet til slektsnavnet Skøien, etter Ruth Evas farmor.

Sommeren 1959 fikk hun sin første kontordame-stilling, i Pallas Norsk Forsikringsselskap. Hun kunne blant annet stenografere og hun hadde flere kontorstillinger på ulike arbeidsplasser. En kort periode arbeidet hun på bokettersynsavdelingen ved Oslo likningskontor. Men der sluttet hun fort. Hun kunne ikke fordra at kollegaer snoket i naboenes økonomi og at flere av dem sov på jobben, sa hun.
Hennes siste stilling var som sekretær ved Voksenhabiliteringen ved Akershus sentralsykehus i Lørenskog Her var hun frem til hun ble pensjonist i 2007. Deretter flyttet familien til Gressvik.

Men lenge før det skjedde noe dramatisk. Natten 22.januar 1968 brant det i Sorgenfrigata 29. Ruth Eva tok med seg Tor Kristian under en arm og fotoalbumene sine under den andre, og sprang i bare nattkjolen ned trappene ut på gaten. Også Ruth Evas foreldre kom seg ut av huset i bare nattøyet, og ble sendt til Ullevål sykehus pga brannskader.

Tiden i Sorgenfrigata var over. I februar-mars fikk de en ny leilighet på Ammerud, hvor de 4 flyttet inn sammen. På Ammerud ble hun boende til etter pappa Einars død tidlig i 1990. Deretter bodde hun i Lillestrøm noen år.

Interessene.
Hele livet, helt fra hun var barn, tegnet og malte Ruth Eva mye. Hun malte flotte karikaturer, portretter og dyr. Malte på alle slags underlag, på treverk, på steiner, på postkasser og annet. Og hun strikket og heklet nesten alltid, og delte villig ut arbeidene sine til familie og venner.

Og hun var glad i dyr. Hun hadde både undulater, katter og hunder. Og de betydde utrolig mye for henne. Sommeren 1954 fikk hun collien Scotty. Den ble påkjørt av en bil og døde allerede i september samme år. Bildet av Scotty hang alltid på veggen hennes. I desember samme år fikk hun en nydelig siameserkatt, Tete.
I mange år, ja helt til det siste, hadde hun dachshunder, Clara og Theva. Flere av valpene ga hun navn etter sine kjære tanter og onkler i Trøndelag, og uansett hvor de havnet sendte hun gebursdags-hilsener til dem.

Hytta.
Siden 1959 hadde familien hytte på Gyltesø i Sande. Det stedet betydde veldig mye for henne og hennes foreldre. Her stelte de med blomster, nøt en fantastisk utsikt over Oslofjorden og Sandebukta. Det var et paradis. Helgen 17-20. september i år fikk hun sin siste tur til hytta. I strålende vær.

De nærmeste.
Den nærmeste familien betydde mye for Ruth Eva. Særlig storebror Williams familie, svigerinnen Berit og deres 2 barn, Anders og Kjersti. Også deres barn var alltid i hennes tanker.
Hennes kjære mor, Ruth, døde høsten 1984. De to hadde ikke bare vært mor og datter, men også nære venninner. Dette forholdet satte et stort preg på hennes personlighet og liv. Gavmildheten og kjærligheten til familie, slekt og venner sto særdeles sterkt hos dem begge.

Et svært nært forhold hadde hun til sin sønn, Tor Kristian. Hun fulgte ham blant annet på danse-treninger flere ganger i uka gjennom mange år og støttet ham på mange måter.

1.mai 1989 fikk hun sitt første barnebarn, Finn Harald. Bare minutter etter fødselen var hun på sykehuset med det største smilet en kan tenke seg.
22.oktober 1992 ble hun farmor igjen, nå til Magne. Like stolt var hun, og dessuten en kjær og svært delaktig farmor i begges barndom.
I januar 2005 ble Ruth Eva farmor for tredje gang, denne gang til tvillingene Helene og Oliver. De to har kunnet bo under samme tak som sin farmor hele livet.

Gressvik.
Sent i 2007 bosatte familien seg på Gressvik. Huset i Parkveien 42 ble bygget om, utvidet og pusset opp med egen separat leilighet til Ruth Eva. Tor Kristians kone, Åse, har nok hatt stor toleranse og tålmodighet. Ikke alle klarer å bo i hus med sin svigermor.
I Gressvik fortsatte Ruth Eva med sine interesser, maling, håndarbeid og hunder. Og hun var med på alle barnebarnas aktiviteter.

Riktignok hadde Ruth Eva noen alderdomsplager. Likevel var det ingen som forutså hva som skulle komme til å skje.
Sjokket var stort da Tor Kristian fant henne død på gulvet torsdag den 1. oktober på ettermiddagen. Det gikk fort, og mest sannsynlig smertefritt. En trøst er det at hun dagen før sprudlende fikk sagt - Ha det - og - Jeg er glad i deg - til sine barnebarn Helene og Oliver da de reiste til sin storebror på Eidsvoll.

Hun ble 79 år gammel.

Vi lyser fred over Ruth Eva Zinows minne. 		Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
 
146 .
Minnetalen til Oppegård Idrettslag:

Berit Reitan døde 84 år gammel 22.sept. 2020.

Berit ble medlem i Oppegård IL som liten jente. Hun startet med turn i 9-års alderen og kun 14 år gammel ble hun lagets faste pianist. Idrettslaget kjøpte inn et gammelt amerikansk piano som hun spilte på under turneringer.

Som voksen startet hun med håndball. Hun sa i et intervju med OI-avisen at hun heldigvis ble gravid med sistemann etter relativt kort tid, så håndballkarrieren ble relativt kort.

Så etter hvert ble det spilling som overtok.
Berit spilte piano på hyggekvelder, nisseball, idrettsstevner og ikke minst i OI-revyen. Det var i OI-revyen jeg selv ble kjent med Berit, alltid blid og med en smittende litt ru latter på lur.

Berit var også en del av den administrative delen i idrettslaget.
I 1960 startet hun som kasserer, og i de neste tiårene påtok hun seg rollen som lagets revisor og sekretær. Hun satt flere år i valgkomiteen og jobbet også med OI-avisen.

Sammen med sin gode venne Gangar startet hun bingoen på syttitallet. De visste ikke så mye om bingo, fortalte hun. Derfor dro de på studietur til Kolbotn, dekket reiseutgiftene selv og lærte hva blant annet Jackpot var. Premiene fikk de av lokale kjøpmenn, blant annet kjøpmann Berg. Premien var en halv gris, var det to vinnere delte de enkelt og greit den halve grisen i to. Bingoen bidro med kjærkomne inntekter til idrettslaget. Og Berit sto på i 22 år med å selge bonger, føre regnskap og innsamling av premier. Den eneste fredagen hun meldte avbud var da Åse ble født – og da ble det gratis kaffe på alle mann.

Berit vokste opp med Oppegård IL, og hjemme hos foreldrene ble også karneval og revyer planlagt. Det ble Maskurball og Vikingblot, med de flotteste kostymer og rekvisitter.
Det ble revyer av ulike slag og senest var det OI-revyen på agendaen. Alltid med Berit ved pianoet.

I de senere årene gjorde helsen sitt til at hun ikke fikk deltatt så mye, men noen julebord i idrettslaget og med Klubbhusets venner ble hun med på. Og Henriette og jeg fikk en fin prat med henne i forbindelse med Gangar sin bortgang.
For sin lange og tro innsats for idrettslaget fikk Berit Fortjenestemerket i 1982 og ble utnevnt til æresmedlem på julebordet i 1993.

Hun ble også utnevnt til æresborger i Oppegård syd.

Berit selv fortalte at hun satt veldig pris på samholdet i idrettslaget, og trakk frem dugnadsånden og at idrettslaget var så inkluderende. Alle likte å jobbe sammen og ingen sa nei til noen ting. Jeg følte meg hjemme i miljøet, sa hun.
Og var det en som ikke sa nei var det Berit. Hun var med og bidro til at idrettslaget ble en institusjon sør i kommunen fra midten av femtitallet og i mange tiår fremover.

Et sitat fra Ordenskollegiet da hun ble utnevnt til æresmedlem:

Jammen har jenta gjort sitt for at vi andre skal ha det godt.

Vi lyser fred over Berit sitt minne.

Oppegård IL
Hege Frøyna
 		Sværen, Berit Marie "Reitan" (I12)
 
147 .
Molde 17.1.90.

Kjære Kristoffer.

Mange tak for dit brev.
Tillad mig følgende bemerkninger til det. Min bog - som skolebog - sier du. Ja det kommer an på hvilke alternativer du stiller: mine eller Hofgård, min i fra dit standpunkt, men ej kan med bedste vilie ikke se (ja tro nu ikke, kjære Kristoffer, at jeg skriver dette for at udøve noget pres på dig; jeg hadde hellerikke villet skrive, overhovedet skrive til en fremmed, men med dig, og endda mere fordi du er et tænkende menneske, kan jeg ikke lade en uklarhed stå uopgjort) altså: jeg kan umulig tænke mig, at du, fra det standpunkt, som jo er enighed, fuldstændig enighed med mig i principet, kan, enten det så var i en anmeldelse, eller i din stemmegivning, når spørgsmålet: indførelse af min eller bibeholdelse af Hofgårds foreligger, eller endnu mere, spørgsmålet om overhovedet, nogen af lærerne kan - nogen nye lærebøger at foreslå – jeg kan ikke tænke mig, sier jeg, at du skulde til det første spørgsmål svare: Hofgård, til det andet: ingen nye lærebøger. Thi er du - fuldstændig enig i principet - så er du fuldstændig uenig i Hofgaards princip; og at bogens (H.s) princip ikke blot kommer tilsyne i definitionerne, men gjør sig gjældende i så mangfoldige ting i den hele udførelse, har du dog vel set – det var jo desuden en selvfølge.

Men, sier du, udførelsen af mit princip i min bog. Nu vel, jeg må foreløbig holde mig til de indvendinger du selv anfører – uden dog at kunne gjennemgå dem helt.
De tre første indskrænker sig til tre – exempler! for nogle exemplers skyld at modsætte sig en bogs brug i skolen! i al verden, stryg de exempler, du ikke liker! Jeg må dog få lov til at dvæle ved et af dem, det midterste. Har du læst med nøiagtighed exempelrækken på vedkommende sted? jeg tror det ikke, og derfor, så står det for mig, er selv du blevet et bytte for fordom. Exemplerne er valgt med flid, og valgt med flid netop i den orden, men det er det sidste af dem, det der gjør vedkommende exempelrække til en bevisrække, - du har overseet: det forslag tiltaler mig ikke. Du indrømmer da vel, at mig i dette sidste er objekt; men da er mig med logisk nødvendighed (grammatikken er ikke logik, men der må være ligik i grammatikken, som i alt hvad vi mennesker, gjør eller tænker) objekt også i det forslag smager mig ikke, og videre i æblerne smagte ham godt; de er netop sat så hårdt ved siden af hverandre disse har du smagt disse æbler og æblerne smagte ham godt for at få tydelig udtalt, at den forskjellige betydning af smagte i de to exempler intet har med ordets grammatiske rolle at skaffe. Det ufordærvede menneske,): et menneske, der ikke har fåt sin sunde sans for sit eget sprogs grammatik fordærvet ved græsk-latin, vil selvfølgelig ikke stødes ved disse exempler, men kun folk, som, i høiere eller mindre grad, er hildet, ikke kan se klart på sit eget sprog for de latinske-græske briller, der fra først af er bleven holdt for deres øine, mellem disse og den klare virkelighed udenom dem. Det er jo selvfølgelig kun latinen – og tyskens - dativ, som har git dig de tre ... i pennen.

Selvfølgelig er ikke dette sagt til din forkleinelse. Det er jo noget splinternyt, dette, ikke at tænke latinsk-græsk om grammatik – end jeg selv da! hvorlænge slæbte ikke jeg på denne vor fælles fædrenearv! – Jeg kunde besvare de to andre af disse tre første indvendinger, men for vidløftigt her – heller engang kanske mundtligt.

Så kommer en indvending mod perfektum som fortid. At lære om fullendt tid ligger efter min mening altfor høit for middelskolen. Nutid, fortid og fremtid er menneskenes umiddelbare tidsforestilling, og den tanke de forbinder med disse er: det som sker nu (ikke også: det som er sket nu, hvilket for det barnlige sind ialfald vil stå som en paradox: så er det jo fordi da jo, vil barnet sie det er jo kommet ud i fortiden da!), det som ikke sker længer, og det som endnu ikke er begyndt at ske.
Hvad jeg har sagt om den, ja kanske det kunde vært udtrykt anderledes, men som sagt, det er jo en småting – du kan stryge den eller rette den: attribut til prædikatet. Hvad er nu resultatet af denne gjennemgåelse? Jo, du finder en del exemple henført under en gal eller tildels gal kategori. Og så er der et par punkter i periferien, du ikke er enig i. Men si mig: finder du eller venter du at finde, nogen bog, hvor læren og endsige lærens anvendelse på ethvert punkt er efter dit hode?
Men nu er det jo det merkelige, at hvad du i det brev har anført, ikke engang gjælder læren, men kun dens anvendelse. hvis det nu hadde vært lærens anvendelse hele veien eller mesteparten af veien så kunde det jo være så sin sag; men udgjør disse ting du har nævnt dengang og de - flere ting - du sier, du endnu kunde nævne, udgjør de en så betydelig del af den anvendelse, der forøvrigt er gjort af læren i bogens 48 sider, at du for den sags skyld må stemme mod den og for Hofgård, hvis du for det første jo må forkaste, og, som jeg tror du må se, da også denne læres anvendelse på, ja mon ikke det blir langt flere punkter end de tilsvarende hos mig? Mon det ikke blir langt mere kort og godt, at springe ove, - cirkle ind - hos ham end hos mig? Ikke engang jeg selv har nogen sinde kunnet huse en sådan tanke, at et første forsøg i en ny ånd skulde i et og alt gi den for alle tider fast slåede form for dette nye, men jeg har rigtignok samtidig tænkt, at, hvis da som anført ikke forholdet mellem galt og rigtigt var så rent urimeligt, vilde det eneste rette være, når man var enig i hovedsagen og ønsket principet fremgang og enkelthederne prøvede, da at la dem bli denne prøvelse tildel (x se anmerkn.) på den eneste mulige måde, nemlig ved at indføre den i skolen og cirkle ind, hvad man fandt galt, derimod notere op, hvad rigtig man fandt at kunde foreslå isteden og i sin tid indsende dette til forfatteren (efter cirkulære fra denne).

Og så en ting til. Gad vide om ikke disse skrupler kommer af, at man læser det nye med en uvilkårlig tifold skjærpet kritik? Sjelden falder det folk ind at tænke så nøie over det tilvante. Men du, et sandhedens menneske, end om du vilde gjøre mig den tjeneste at ta for dig Hofgårs og læse den, men lære og lærens anvendelse, igjennem men den samme hårfine nøiagtighed som min! min hvad du da vilde finde? i fald du gjør det, noter regnskabet med hver af dets poster.

Anmeldelsen i Dagbl. var vist af Nordby. dine indvændinger tillægger han selv ingen væsentl. betydn.; den stærkeste af dem, den om den mindre fyldestgjørende definition af prædikatet, kommer af, at han ikke har læst nøiagtig nok efter i bogen.

Jeg håber, jeg har udtrykt mig klart nok til at du ikke sidder igjen med nogen mistanke om pres. At din stilling til bogen, hvis den var fuldt opgjort, var en skuffelse for mig, er en selvfølge, men dette indgående brev har kun med præmisserne at gjøre, de udtalte og de tænkelige.

Hils Erika.

Din heng. Karl.

(x) anmerkning:
Glem dog forresten ikke af, at denne bog, forskjellig fra andre bøger, er prøvet, hver stavelse af den, i 3 år, og ikke blot af mig selv, men også af frk.Bentzen, et menneske der forener vidt, klart syn, logisk skarphed, opfindsomhed, fordomfrihed og ubestikkelig sandhed, og af hende netop i skolens første trin. Også frk.Sang, hendes vikar, har sluttet sig helt til bogen og underviser efter den.
For 2 1/2 år siden, da frk.B. på en visit hos Knudsen erklærte ikke længer at kunne undervise efter Hofg. efterat være bleven bekjendt med min og spurgte ham om han hadde noget imod, at hun gik frem efter den, og ikke lod eleverne kjøbe nogen anden gramm., svarte han, at hun gjerne kunde få undervise efter den (han kjendte den også tildels, jeg hadde sendt den til ham til gjennemsyn, og vel at merke, den stod langt tilbage da for sit nuværende jeg) kan derfor ikke tvile på, at han svarer bejaende på lærerrådets spørgsmål om at få den indført allerede nu - med de har vel juleferier og infuenza dernede.  		Bjørset, Carl Even (I452)
 
148 .
Molde 17.1.90.

Kjære Kristoffer.

Mange tak for dit brev.
Tillad mig følgende bemerkninger til det. Min bog - som skolebog - sier du. Ja det kommer an på hvilke alternativer du stiller: mine eller Hofgård, min i fra dit standpunkt, men ej kan med bedste vilie ikke se (ja tro nu ikke, kjære Kristoffer, at jeg skriver dette for at udøve noget pres på dig; jeg hadde hellerikke villet skrive, overhovedet skrive til en fremmed, men med dig, og endda mere fordi du er et tænkende menneske, kan jeg ikke lade en uklarhed stå uopgjort) altså: jeg kan umulig tænke mig, at du, fra det standpunkt, som jo er enighed, fuldstændig enighed med mig i principet, kan, enten det så var i en anmeldelse, eller i din stemmegivning, når spørgsmålet: indførelse af min eller bibeholdelse af Hofgårds foreligger, eller endnu mere, spørgsmålet om overhovedet, nogen af lærerne kan - nogen nye lærebøger at foreslå – jeg kan ikke tænke mig, sier jeg, at du skulde til det første spørgsmål svare: Hofgård, til det andet: ingen nye lærebøger. Thi er du - fuldstændig enig i principet - så er du fuldstændig uenig i Hofgaards princip; og at bogens (H.s) princip ikke blot kommer tilsyne i definitionerne, men gjør sig gjældende i så mangfoldige ting i den hele udførelse, har du dog vel set – det var jo desuden en selvfølge.

Men, sier du, udførelsen af mit princip i min bog. Nu vel, jeg må foreløbig holde mig til de indvendinger du selv anfører – uden dog at kunne gjennemgå dem helt.
De tre første indskrænker sig til tre – exempler! for nogle exemplers skyld at modsætte sig en bogs brug i skolen! i al verden, stryg de exempler, du ikke liker! Jeg må dog få lov til at dvæle ved et af dem, det midterste. Har du læst med nøiagtighed exempelrækken på vedkommende sted? jeg tror det ikke, og derfor, så står det for mig, er selv du blevet et bytte for fordom. Exemplerne er valgt med flid, og valgt med flid netop i den orden, men det er det sidste af dem, det der gjør vedkommende exempelrække til en bevisrække, - du har overseet: det forslag tiltaler mig ikke. Du indrømmer da vel, at mig i dette sidste er objekt; men da er mig med logisk nødvendighed (grammatikken er ikke logik, men der må være ligik i grammatikken, som i alt hvad vi mennesker, gjør eller tænker) objekt også i det forslag smager mig ikke, og videre i æblerne smagte ham godt; de er netop sat så hårdt ved siden af hverandre disse har du smagt disse æbler og æblerne smagte ham godt for at få tydelig udtalt, at den forskjellige betydning af smagte i de to exempler intet har med ordets grammatiske rolle at skaffe. Det ufordærvede menneske,): et menneske, der ikke har fåt sin sunde sans for sit eget sprogs grammatik fordærvet ved græsk-latin, vil selvfølgelig ikke stødes ved disse exempler, men kun folk, som, i høiere eller mindre grad, er hildet, ikke kan se klart på sit eget sprog for de latinske-græske briller, der fra først af er bleven holdt for deres øine, mellem disse og den klare virkelighed udenom dem. Det er jo selvfølgelig kun latinen – og tyskens - dativ, som har git dig de tre ... i pennen.

Selvfølgelig er ikke dette sagt til din forkleinelse. Det er jo noget splinternyt, dette, ikke at tænke latinsk-græsk om grammatik – end jeg selv da! hvorlænge slæbte ikke jeg på denne vor fælles fædrenearv! – Jeg kunde besvare de to andre af disse tre første indvendinger, men for vidløftigt her – heller engang kanske mundtligt.

Så kommer en indvending mod perfektum som fortid. At lære om fullendt tid ligger efter min mening altfor høit for middelskolen. Nutid, fortid og fremtid er menneskenes umiddelbare tidsforestilling, og den tanke de forbinder med disse er: det som sker nu (ikke også: det som er sket nu, hvilket for det barnlige sind ialfald vil stå som en paradox: så er det jo fordi da jo, vil barnet sie det er jo kommet ud i fortiden da!), det som ikke sker længer, og det som endnu ikke er begyndt at ske.
Hvad jeg har sagt om den, ja kanske det kunde vært udtrykt anderledes, men som sagt, det er jo en småting – du kan stryge den eller rette den: attribut til prædikatet. Hvad er nu resultatet af denne gjennemgåelse? Jo, du finder en del exemple henført under en gal eller tildels gal kategori. Og så er der et par punkter i periferien, du ikke er enig i. Men si mig: finder du eller venter du at finde, nogen bog, hvor læren og endsige lærens anvendelse på ethvert punkt er efter dit hode?
Men nu er det jo det merkelige, at hvad du i det brev har anført, ikke engang gjælder læren, men kun dens anvendelse. hvis det nu hadde vært lærens anvendelse hele veien eller mesteparten af veien så kunde det jo være så sin sag; men udgjør disse ting du har nævnt dengang og de - flere ting - du sier, du endnu kunde nævne, udgjør de en så betydelig del af den anvendelse, der forøvrigt er gjort af læren i bogens 48 sider, at du for den sags skyld må stemme mod den og for Hofgård, hvis du for det første jo må forkaste, og, som jeg tror du må se, da også denne læres anvendelse på, ja mon ikke det blir langt flere punkter end de tilsvarende hos mig? Mon det ikke blir langt mere kort og godt, at springe ove, - cirkle ind - hos ham end hos mig? Ikke engang jeg selv har nogen sinde kunnet huse en sådan tanke, at et første forsøg i en ny ånd skulde i et og alt gi den for alle tider fast slåede form for dette nye, men jeg har rigtignok samtidig tænkt, at, hvis da som anført ikke forholdet mellem galt og rigtigt var så rent urimeligt, vilde det eneste rette være, når man var enig i hovedsagen og ønsket principet fremgang og enkelthederne prøvede, da at la dem bli denne prøvelse tildel (x se anmerkn.) på den eneste mulige måde, nemlig ved at indføre den i skolen og cirkle ind, hvad man fandt galt, derimod notere op, hvad rigtig man fandt at kunde foreslå isteden og i sin tid indsende dette til forfatteren (efter cirkulære fra denne).

Og så en ting til. Gad vide om ikke disse skrupler kommer af, at man læser det nye med en uvilkårlig tifold skjærpet kritik? Sjelden falder det folk ind at tænke så nøie over det tilvante. Men du, et sandhedens menneske, end om du vilde gjøre mig den tjeneste at ta for dig Hofgårs og læse den, men lære og lærens anvendelse, igjennem men den samme hårfine nøiagtighed som min! min hvad du da vilde finde? i fald du gjør det, noter regnskabet med hver af dets poster.

Anmeldelsen i Dagbl. var vist af Nordby. dine indvændinger tillægger han selv ingen væsentl. betydn.; den stærkeste af dem, den om den mindre fyldestgjørende definition af prædikatet, kommer af, at han ikke har læst nøiagtig nok efter i bogen.

Jeg håber, jeg har udtrykt mig klart nok til at du ikke sidder igjen med nogen mistanke om pres. At din stilling til bogen, hvis den var fuldt opgjort, var en skuffelse for mig, er en selvfølge, men dette indgående brev har kun med præmisserne at gjøre, de udtalte og de tænkelige.

Hils Erika.

Din heng. Karl.

(x) anmerkning:
Glem dog forresten ikke af, at denne bog, forskjellig fra andre bøger, er prøvet, hver stavelse af den, i 3 år, og ikke blot af mig selv, men også af frk.Bentzen, et menneske der forener vidt, klart syn, logisk skarphed, opfindsomhed, fordomfrihed og ubestikkelig sandhed, og af hende netop i skolens første trin. Også frk.Sang, hendes vikar, har sluttet sig helt til bogen og underviser efter den.
For 2 1/2 år siden, da frk.B. på en visit hos Knudsen erklærte ikke længer at kunne undervise efter Hofg. efterat være bleven bekjendt med min og spurgte ham om han hadde noget imod, at hun gik frem efter den, og ikke lod eleverne kjøbe nogen anden gramm., svarte han, at hun gjerne kunde få undervise efter den (han kjendte den også tildels, jeg hadde sendt den til ham til gjennemsyn, og vel at merke, den stod langt tilbage da for sit nuværende jeg) kan derfor ikke tvile på, at han svarer bejaende på lærerrådets spørgsmål om at få den indført allerede nu - med de har vel juleferier og infuenza dernede.  		Brinchmann, Christopher Bernhoft (I31)
 
149 .
Mottakelsen i Tyskland:

Donau klappet til kai i Stettin. På land vrimlet det av soldater og politi - grå, grønne og sorte uniformer om hverandre - som gjorde seg klare til å ta imot over 1.000 fanger. Havnen var trolig sperret av for anledningen, for sivile folk var ikke å se.
Mens det ble gjort forberedelser på land, ble om lag 60 fanger ropt opp på dekk. Disse ble skilt fra resten av fangene, stilt opp til avmarsj, og sendt til Elsass, en Nacht und Nebel leir. Mange av disse døde der.

Opprop for de andre fangene hadde det vært et par ganger allerede, men nå gikk det løs igjen. Fangene ble kommandert ned landgangen og straks etter begynte endeløse opprop nede på kaien også. Her ble de ulike gruppene med fanger skilt - politiene for seg, studentene for seg og de politiske fangene i en tredje gruppe. Det tok lang tid, og kaldt var det. Spenningen var stor og spekulasjonene mange - hvor skulle de forskjellige gruppene? Ingen visste noe.

Først ut på ettermiddagen var oppropet endelig ferdig. Etter en del timers ventetid ble det gitt ordre om avmarsj. Fangene merket nå en tydelig forskjell med hensyn til behandlingen. Vaktpostene var iltre, og lederne deres - offiserene - var hundre ganger verre. Det var rent sånn at de søkte leilighet til å slå, skrike og bære seg som ville.

På skiftetomten, ikke langt unna ventet det tog med en lang rekke lukkede godsvogner (såkalte kuvogner). Det ble det neste transportmiddelet for denne fangetransporten.
Under skrik, slag og trusler ble fangene jaget i springmarsj bort til de ventende kuvognene, hvor de hurtigst mulig måtte klatre opp og dumpe inn i trengselen med sine medfanger. Det var alvorlig trangt i kuvognene, og med opp mot mer en 60-70 mann i hver vogn, ble skyvedørene slått igjen. Da ble det selvsagt bekmørkt.

Da, som et løfte om samhold, lød plutselig sangen - Bedre og bedre dag for dag - fra en av vognene, og straks var alle med på sangen.

Det var råkaldt, og stå der stuet inne i de trekkfulle vognene. Det var langt fra behagelig. Fortsatt skulle det gå timer før toget beveget på seg.
Tett sammenstuet, nesten uten å kunne røre seg, sto fangene i vognene. Alle kunne ikke sitte på en gang, det var det ikke plass til. Halmballer ble kastet inn i vognene. Fangene rev opp og drysset halm ned mellom seg. Det lunet litt.

Det var blitt natt og mørkt igjen ute før toget begynte å bevege seg. Hvor de skulle visste de ikke. Fort gikk det ikke. Flere ganger stanset toget ved stasjoner for skifting, frem og tilbake, til dels så hardhendt skifting at fangene skaket mot hverandre i trengselen i mørket. I trengselen hutret de og frøs, det var for kaldt og for urolig til å få sove. Armer og ben stivnet til av kulden og mangelen på bevegelse.

Noen ganger når toget stanset, fikk noen få som sto nærmest dørene gå ut og gjøre sitt fornødne. De andre - hva de gjorde? Noen fant en blikkboks, eller det ble ofret en gummistøvel, som ble sendt rundt på omgang, og innholdet ble tømt ut av gluggene. Løsningen for andre igjen ble å la det stå til, og la alt gå i buksene.

Vann hadde de ikke fått på over et døgn, og tørsten plaget fangene. Frank Storm Johansen opplevde det slik:

På en stasjon hvor vi stoppet, ropte jeg til vaktposten av vi måtte ha vann. En kald latter var svaret og et spørsmål om jeg var gal, det var jo 10 kuldegrader. Jeg sa vi ikke hadde smakt vann på over et døgn, men han bare ba meg holde kjeft.

At det begynte å lysne av dag, så fangene igjennom sprekkene i vognene. Utenfor var et flatt og ensformig landskap, dekket av et tynt lag med snø. Stasjoner med ukjente landsens navn ble passert. Hjulene klapret monotont mot skinneskjøtene, og til plage for fangene trakk det en isende vind igjennom de utette veggene til vognene. Samtalene fangene imellom hadde for lengst gått i stå. Stort verre enn dette kunne det vel ikke bli.

Utpå kvelden var de endelig fremme, etter om lag 28 timer i sardintilværelsen i vognene. Døren ble slått opp med brak, og sirkuset begynte igjen.
De første som sto nærmest dørene, som stive og støle skulle hoppe ned på plattformen, ble brutalt grepet og hivd ut. Heraus, Mensch! Los, los! De tyske vaktene skrek og kommanderte, slo med geværkolber mot forsvarsløse rygger og ellers hvor det måtte falle seg. Tunge militærstøvler spente på måfå inn i fangeflokken. Aufgehen zu fünfen! Los, los, ihre Schweine, ihr Drecksäcke! Eder og forbannelser haglet over fangene.

I mørket kunne fangene skimte en liten grå stasjonsbygning med navnet Sachsenhausen under en blendet lampe.

Aksel Smith Sinding skrev:

...vi hadde jo hørt og lest om slike transporter, men vi trodde jo ikke at nettopp vi skulle havne i en slik redselstransport... ja, det ville nok gå mange år før minnet om denne turen fra Stettin til Sachsenhausen vil forsvinne...

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker. 		Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
150 .
Mottatt epost 19/10/2024:

Vi er to danske slægtsforskere, som langt tilbage i tiden stammer fra Coucheron slægten.
Vi kan på din hjemmeside se, at det gør du også.
Vi har i mange år researchet omkring familien og er blevet opmærksomme på, at der på Internettet mange gange står forkerte oplysninger om Herman Coucheron (16?? – 1678) Vi forsøger nu at skrive ud til alle disse hjemmesider, og håber at fejlen kan blive rettet, da mange slægtsforskere kopier fra andres hjemmesider, uden at kontrollere kilderne.

Fejlen er, at der mange steder er skrevet, at Herman Coucheron er søn af Willum Coucheron (16?? – 1689). Men det er ikke rigtigt. De er i stedet brødre. Begge er sønner af Anthonie Coucheron (15?? – ca. 1639) og hans hustru Kummertien Hermans.
Og beviserne er følgende:

I Norsk Slektshistorisk tidsskrift Bind 9, s. 62-63 udgivet 1943-44, slår militærhistorikeren C.S. Widerberg fast, at de er brødre. Han henviser til dokumenter, der befinder sig i Wedels arkiv, som befinder sig i det norske Rigsarkiv. (se bilag 1)

I 1678 skriver Anna Coucheron, enke efter Herman Coucheron, et brev til kongen for at bede om økonomisk hjælp, så hun kan rejse med sine fire umyndige børn op til hendes mands broder ( meines sel. mannes bruder, Oberste Coucheron) og da kun Willem Coucheron og hans søn Anthony Coucheron opnåede rang af oberst kan det kun være en af de to. Willem Coucheron blev oberst i 1676, Anthony Coucheron blev først oberst i 1684 og da Annas brev er dateret 1678, kan det derfor kun være Willem Coucheron hun referer til. Dermed er det bevist at Herman Coucheron er bror til Willem Coucheron og IKKE søn af ham. (se bilag 2)

I 1640 foregår der en bodeling efter Antonie Coucheron. Den er skrevet i Dordrecht i Holland, og heri kan man se at:

Anthonie havde 5 børn, Geertruijt, Willem, Maria, Trijnten og Herman.
At Geertruijt var datter af Anthonie Coucheron og hans første kone Elsken Michiels og hun nu gift med Løjtnant Luert Uninga.
At Willem, Maria, Trijnten og Herman var børn af Anthonie Cucheron og hans anden kone Commerken Hermans.
At Willem og Maria er voksne, og Maria nu er gift med en mand ved navn Bronsvelt.
At Trijnten og Herman er mindre årige og bliver tildelt værger (Herman Sijmonsz & doctor Nijekercken).
At Anthony Cucheron er gift for 3. gang. Navnet på hans sidste kone nævnes ikke i bodelingen. (Se bilag 3)

Grunden til at fejlen omkring Herman Coucheron er opstået, er tilsyneladende militærhistorikeren Hirsch, som skriver, at Herman er Wilhelms broder og dermed Willums søn. Men det skyldes, at han fejlfortolker Annas brev, og ikke er opmærksom på, at oberst Coucheron må være Willum, da kun han har opnået denne titel i 1676, da Anna skriver brevet.

Bilag 4 er en oversigt af Antonie Coucherons ægteskaber og børn.

Vi håber meget, at du vil kigge nærmere på materialet, og rette oplysningerne på din hjemmeside, så ikke andre kopier fejlen.

Og du er naturligvis velkommen til at skrive til os, hvis du har spørgsmål.

De allerbedste slægtsforsknings hilsner
Hugo Kristensen og Morten Jensen
hugo@hugo62.dk mj0123@outlook.dk 		Family: Antonie de Mauleon, "Cucheron" / Kummerta Hermans, "Coucheron" (F1661)
 

      «Prev 1 2 3 4 5 6 7 ... 332» Next»

This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0, written by Darrin Lythgoe © 2001-2024.

Maintained by Tor Kristian Zinow.