Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 101 to 150 of 17,413

#	Notes	Linked to
101	. forts. fra Setegard og klostergods, av Ernst Berge Drange: Axel Mowat – og Rosendal friherrskap. I denne situasjonen var det nok ei mager trøyst at det var ein av deira eigne som fekk hand om det meste godset, tysnesingen Axel Mowat. Axel Mowat var son av den skotske adelsmannen Anders (Andrew) Mowat, som innvandra til riket på slutten av 1580-talet. Han gifte seg med adelskvinna Else Tronds til Gjersvik i Tysnes, dotter av Kristoffer Rustung og enkja etter Jon Haard. Anders Mowat hadde livnært seg som ombodsmann for eit større adelsgods på Shetland, men hadde vel òg skaffa seg noko jordegods sjølv. Det var gjennom giftarmålet med Else Tronds at han skaffa seg eigedomar i eit større omfang. Det var gods som hadde vore i hendene på adelsættene Kruckow, Haard og Rustung. Else og Anders Mowat kjøpte opp to gardar på Tysnes i byrjinga av 1600-talet, Hovland og Sande. Her oppretta dei i 1606 den adelege setegarden Hovland. Men det var son deira, Axel Mowat til Hovland, som var den store godssamlaren, først ved giftarmål med Karen Bildt, sidan som bank for standsbrørne i Hordaland (t.d. Dall og Orning). Gjennom to generasjonar fekk Mowat-ane hand om det meste av det gamle adelsgodset i Sunnhordland, men òg ein del i Nordhordland. Med dette følgde mange av dei gamle setegardane: Hatteberg, Mel, Seim og Enes (Kvinnherad), Hovland, Onarheim, Gjersvik, Håland og Malkenes (Tysnes), Akselvold eller Fonnes, (Austrheim) og Hodne (Lindås), Ask (Askøy) og andre. Godset til Aksel Mowat kom opp i over 350 laupar smør, eller kring 1/17-part av all jordeigedom i Hordaland. I Tysnes åtte han 1/3-part av landskylda i prestegjeldet. Godset til Axel Mowat var grunnlaget for den store jordeigedomen som seinare kom til å liggja under baroniet i Rosendal. Men etter samlaren kom øydaren. Dansken Ludvig Rosenkrantz vart gift med einearvingen til Axel Mowat og Karen Bildt, dottera Karen. Med henne overtok han eit av dei største jordegods i tvillingrika. Mykje av det greidde han setja over styr. Men han fekk bygd opp «friherrskapet» Rosendal, med ei borg i stein, før ætta døydde ut. Borgbygginga var nok den viktigaste grunnen til den dårlege økonomien. Strategien til Ludvig Rosenkrantz hadde elles i første omgang vore å få halda skattefrie flest mogleg av dei gamle setegardane han hadde arva med Karen Mowat. For trass i forordningane om at adelen skulle bu på setegardane, var det nok av døme på at dette berre var ein formalitet. Men det gjekk ikkje lang tid før Ludvig Rosenkrantz vart stemna for skattesvindel. Fiskalen, den kongelege embetsmannen som stod for stemninga, ordla seg slik at han meinte at mykje av godset til Ludvig Rosenkrantz «iche alt saa loulig (lovlig) att være friholden som det sig bør». Enden vart at dei fleste gardane (frå 1666-67) vart rekna for «bønder gaarde» med skatteplikt. Neste trekk til Ludvig Rosenkrantz var då å få oppretta eit friherrskap, ei adeleg godssamling med eigen sivil administrasjon og med birkerett (domsrett). Dette var i tråd med ønsket til einevaldskongen om å byggja opp ein ny lensadel, for å svekkja den gamle arveadelen. Lensbrevet på friherrskapet Rosendal vart skrive i 1678. Rosendal vart som ein sjølvstendig provins i landet. Men norsk lov stod ved lag. Såleis sat leiglendingane på baroniet like trygt som andre stader, m.a. med livstidsfeste. Halsnøy og Lyse klostergods. Forutan friherrskapet Rosendal var det to andre store jordegodssamlingar i Hordaland på slutten av 1600-talet med eigen administrasjon og birk (domsrett). Det var Lyse og Halsnøy klostergods, som under reformasjonen hadde vorte tillagde kongen og som han i sin tur «forlente» vekk, oftast til utanlandske adelsmenn. Halsnøy kloster miste birkeretten i 1673 då godset vart lagt under sorenskrivaren i Sunnhordland. Lyseklostergodset var rettsleg administrert av sorenskrivaren i Hardanger og Voss. Lyse klostergods (det meste i Os) var på 318 laupar smør, eller om lag 1/19-part av landskylda i Hordaland. Halsnøy kloster var eitt av dei største klostergodsa i Noreg, med kring 730 laupar smør. Men ein del av dette låg i noverande Rogaland fylke. Stiftsskrivar Nils Hansson Smit fekk eigedomsskøyte på Lyseklostergodset udelt i 1670. Halsnøy klostergods vart seld ut bruk for bruk på 1750-talet, med førstekjøpsrett til leiglendingane. Dei to klostergodsa var likevel enno ei tid særskilde sivile administrative einingar; Lysekloster til langt ut på 1800-talet. Formannsætta selde til leiglendingane først i andre halvpart av 1800-talet. Først i 1930-åra vart Rosendalbøndene sjølveigarar. Om dei gamle adelege setegardane ikkje merkte seg spesielt ut i høve til dei vanlege bondegardane, var hovudgardane på baroniet i Rosendal og på Lyse og Halsnøy kloster for storgardar å rekna. Dei var òg noko for seg sjølve i vanlege folks medvit. Rosendal hadde borga; klostergardane hadde «gamle Mure og Bygninger, der dog nu er gandske forfaldne og ruinerede», som det heitte om Halsnøy i 1714. Her stod det lenge ei gammal steinstove som del av hovudbygningen, eit minne frå klostertida. Heilt fram mot vår tid var desse gardane mønsterbruk i innføringa av nye metodar i gardsdrift og skogbruk. Adeleg liv og levemåte. Ludvig Rosenkrantz var den einaste adelsmannen i Hordaland av det ein kunne kalla eit europeisk format. Borga han let byggja på Hatteberg var det viktigaste symbolet på det. Så var han òg «lensherre». Han stod direkte under kongen og var ubunden av embetsverket. Den gamle adelen i Sunnhordland må på mange måtar seiast å ha vore provinsiell. Dei budde i tømra hus, om desse nok var større enn bondestovene. Noko liv i luksus, oppvarta av tenarar, førte dei heller ikkje. Børge Juel til Lungegård og kona Blanseflor Bildt hadde i 1645 berre kvar sin personlege tenar, han ein dreng, ho ei pige. Så hadde dei kokkepige og budeie. Tre drenger og tre husmenn – «med deris quinder» – dreiv hovudgarden. På ladegarden Årstad var det ein paktar og to arbeidsdrenger. Adelsborna fekk ei bokleg utdanning som låg over det vanlege. Men det stod ikkje betre til enn at kongen i 1624 – i eit brev til lensherren på Bergenhus – bad han syta for at adelsbørn vart sende til det kongelege akademiet i Sorø, om dei hadde foreldre som hadde god nok økonomi til å spandera opphaldet på dei. Adelsættene møter lagnaden. Axel Mowat fekk hand om det meste av det gamle adelsgodset i Sunnhordland. Det var likevel ei av ættene som greidde seg gjennom krisa på 1630- og 40-talet, nemlig Galtung til Torsnes i Hardanger. Laurits Galtung måtte røma landet etter han hadde drepe frenden Axel Mowat den yngre i 1643 i ein pistolduell. Seinare vart han teken til nåde att, og i 1648 fekk han fornya adelsbrevet sitt. Men også Galtungætta møtte lagnaden sin. Det var såpass trivielt som at Johan L. Galtung (1658-1721) - udi sin svaghed, og da han ingen anden udflugt fandt, egtede Margrete Leganger, en prestedatter, som blev min moder. Det er sonen Lars som skriv desse underfundige orda. Gjennom ekteskap med ei ikkje-adeleg kvinne hadde adelsskapet gått tapt. Den siste friherren til Rosendal, Axel Rosenkrantz, måtte òg nøya seg med ei prestedotter. Adelsættene skrumpa meir og meir inn. Dei utanlandske kontaktane hadde vorte færre, eit likeverdig gifte var ikkje å finna. Og litt etter litt vart dei gamle adelsslektene heilt borte frå den historiske scenen.	Andersen Mowat, Axel (I15377)
102	. Fra Adresseavisa lørdag 15.september 1945: ...Ruth Kristine Alstad, kontordame, ble 1943 arrestert av tyskerne fordi man mente hun hadde med Langset-saken å gjøre, og hun satt inne 1 års tid. I fengslet kom hun imidlertid i kontakt med Rinnan som truet henne med tysk konsentrasjonsleir hvis hun ikke gjorde sitt beste for å snuse opp illegalt arbeid. Siktede medgir å ha mottatt penger av Rinnan et par ganger og å ha angitt en person på Røros fordi hun mente han drev illegalt. Fengsling til 13.januar. Siktede som var gravid påkjærte dommen på stedet... Fra avisen Fjell-Ljom, mandag 17.september 1945: ...En kvinnelig Rinnan-agent, i Ruth Kristine Alstad, har Strinda og Selbu forhørsrett tilstått å ha angitt en person på Røros fordi hun mente han drev illegalt arbeid... Der ble avsagt fengslingskjennelse over henne til 13.januar, men denne kjennelsen påkjærte hun på stedet fordi hun var gravid...	Lorentzen, Ruth Kristine "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (I796)
103	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I4)
104	. Fra avhør av Johan Martin Eide, utført av etterforsker Erling Berntsen på landsvikavdelingens kontor nr.223 i Trondheim, 3.mai 1946. Her ble nevnt at Johan hadde blitt bøtelagt av prispolitiet for pris- og rasjoneringsovertredelser 2 ganger. Han var foreholdt saken og frivilligheten, og var villig til å forklare seg. Vedr. firma Joh. Eide & Co. forklarer Johan Eide: Under forannevnte firmanavn drev jeg sammen med min kone i en årrekke før krigen og helt inntil 1941 forretninger med lakseerstatning og fiskepurre. Firmaet benyttet forskjellige forretningslokaler. I de siste par årene leide jeg lokaler hos Bieber & Co. i Fjordgata. Firmaets omsetning i 1939 og 1940 var ubetydelig og jeg er ikke så sikker på om det i det hele tatt ble foretatt forretninger i forannevnte firmas navn disse årene. Dette firma ble nedlagt i 1941. Vedr. firma Fremstad & Co. forklarer Johan Eide: Ved siden av firma Joh. Eide & Co., var jeg i tiden 1937 til krigsutbruddet medinnehaver av firma Fremstad & Co. med 1/3. Dette firma omsatte alle slags sisk, endel hvalkjøtt og litt sild. Firmaet drev sine forretninger fra lokaler i Fjordgata hos Bieber & Co. Jeg husker ikke hvor stor årsomsetning firmaet hadde. Bl.a. ble fra dette firma eksportert fiskefilet til Sverige. Ekskl. sjefene (3 sttk) beskjeftiget dette firma 7-8 arbeidere på lageret og 3 kontorfunksjonærer. Dette firma ble nedlagt da tyskerne kom til landet idet vi ikke ville levere varer til tyskerne. Vedr. firma Joh. Eide & Co. a/s forklarer Johan Eide: Etter at jeg mesteparten av 1940 hadde gått arbeidsledig og uten inntekter, startet, grunnet økonomiske vanskeligheter, Finn Eide (min sønn), Arnold Guttelvik og jeg i første dager av 1941 firmaet Joh. Eide & Co. a/s... Aksekapitalen ved starten var kr.6.000,- fordelt på 30 aksjer a kr.200,-. Arnold Guttelvik, Finn Eide (min sønn) og jeg hadde 10 aksjer hver. Visstnok våren 1943 solgte Arnold Guttelvik alle sine aksjer til meg. For at aksjeselskapet kunne bestå, måtte jeg selge 5 av mine aksjer til Oskar Eide (min sønn). En gang i 1944 kjøpte jeg alle aksjene hos Finn Eide. Samtidig hermed solgte jeg min kone 1 aksje... Jeg ble valgt til styreformann og disponent. Guttelvik var bokholder inntil slutten av 1943. Etter denne tid førte Trygve Vågø bøkene, dog slik at Guttelvik har vært ham behjelpelig med årsoppgjørene. Inntil slutten av 1943 var Vågø firmaets revisor. Etter denne tid har Guttelvik revidert bøkene. Vågø er no ansatt hos Holbæk Eriksen. Tyskerne kjøpte av de varer jeg hadde levert andre firmaer i Trondheim og sett mitt firmanavn på denne måte. Som følge herav oppsøkte de meg og forlangte å få kjøpe varer hos meg. Jeg har i et tilfelle tilbudt en tysk enhet, forlagt på Fåberg ved Lillehammer, varer. Dette var i 1942 eller 1943. Storø som driver fabrikkasjon av pølser i kjelleren på Dampkjøkkenet bad meg forsøke å få solgt noe fiskepølser for ham, og denne anmodning var det jeg etterkom. En representant for nevnte tyske avdeling oppsøkte meg under viderereise til Bodø og han kjøpte da ca. 200 kg. av nevnte fiskepølser. Jeg kan ikke erindre å ha tilbudt tyskerne varer i andre tilfeller. Jeg har alltid benyttet maksimalpris ved salg til tyskere. Unntatt herfra er et tilfelle og for hvilket jeg ble bøtelagt av prispolitiet. Når jeg sier maksimalpris, så mener jeg den pris som for meg var lovlig ved salg til detaljister - altså ikke detaljpriser. Den omsetning av andre varer enn de som normalt hører inn under fiskebransjen, har jeg ikke foretatt. Når det av politiet hevdes at jeg har omsatt f.eks. strikkevarer, så er ikke dette riktig. Det er riktig at prispolitiet fant endel strikkevarer i skrivebordet på mitt kontor. Disse varene hadde jeg kjøpt inn i flere partier fra en ukjent person til privat bruk. Noe videresalg ble ikke foretatt når unntas at jeg hadde tatt noe av varene hjem for å bruke privat. Jeg benekter å ha mottatt annet vederlag for de varer jeg har levert tyskerne enn penger og sjekker. Jeg har således ikke mottatt tobakk og/eller brennevin som vederlag. Derimot har jeg noen ganger fått brennevin og tobakk hos tyskere, men dette har ikke vært som godtgjørelse for varer. Dessuten har det hendt at jeg har kjøpt brennevin hos tyskere. Forøvrig ble de varer jeg leverte tyskerne betalt med sjekk på Norges Bank som vedkommende tysker utstedte ved bestillingen av varen. Hvert sjekkbeløp vedrørte som regel en varelevering. Beløpene var selvsagt sterkt varierende, men dreide seg som regel om 800-2.000 kroner. Vanlig detaljsalg til tyskere forekom i bare uvesentlig grad. Det forekom dog at tyskere kom inn i min forretning og ba om å få kjøpe et lite kvanta fisk, sild eller produkter herav. Som regel ble disse avvist, men det hendte også at de fikk kjøpe. I slike tilfeller ble varene betalt med kontante penger (ikke sjekker). Jeg antar at dette kontantsalg kan dreie seg om 5% av min samlede tyskomsetning. Det har aldri forekommet at tyskere har rekvirert varer skriftlig hos meg. Varene er som regel kjøpt inn av tyske offiserer som veddet at de skulle ha en bestemt varemengde til bestemt tid. Jeg forsto det derhen at hvis jeg ikke etterkom deres anmodning om salg, så ville jeg bli trukket til ansvar herfor. Jeg betraktet meg således i en tvangssituasjon. Det ville selvsagt ikke vært noen vanskeligheter med å få solgt alle mine varer til kjøpmenn innen Trondheim by. Dette ville jeg selvsagt også ha gjort dersom jeg ikke hadde betraktet meg i en slik tvangssituasjon som nevnt. Jeg har ikke annonsert i noen aviser eller tidsskrifter i krigsårene - ikke Fritt Folk, Deutsche Zeitung osv. Vedr. sin nasjonale holdning sa Johan Eide: Jeg har ikke vært medlem av N.S. og har ikke sympatisert med dette parti eller tyskerne. Heller ikke har jeg gitt bidrag til eller støttet nzistiske organisasjoner - f.eks. Frontkjemperkontoret. Jeg har ikke hatt noen privat omgang med nzister eller tyskere, unntatt tyskeren Werner Hartig. Min sønn, Finn Eide, har vært medlem av N.S. Min datter er gift med forannevnte tysker, Werner Hartig. Av lagerfolk i krigsårene nevnte Johan sin svoger Sverre Lorentzen, Rognlien pr. Trondheim.	Eide, Johan Martin (I601)
105	. Fra avisen Nidaros, mandag 22.september 1947: Ingeleiv Johnsen, Strinda, ble i sin tid forelagt en bot på 2.000 kr- for medlemskap i NS, for å ha vært lagleder og for at hun hadde anmeldt at en mann hadde radio. Radioen ble beslaglagt. Forelegget nektet hun å vedta. Retten dømte henne imidlertid overensstemmende med forelegget, men boten ble nedsatt til 1.500 kroner. Dertil kommer rettighetstap i 10 år og 10 kroner i saksomkostninger.	Lorentzen, Ingeleiv "Hågensen" / "Johnsen" / "Olsen" / "Lorch-Falch" / "Vidlyng" / "Solbu" (I75)
106	. Fra Bergens Tidende 16.august 1930: Kaptein Zinow nevnes som 1 av 3 loskapteiner som er tilknyttet farten på Yangtsekiang og fast stasjonert i Shanghai. De er i sjøfartskretser kjent som meget dyktige folk. Kaptein Zinow tilhører Shanghai Licensed Pilot Association, og loser på strekningen mellom Woosung og havet. De 2 andre er ansatt i firmaet O.Thoresen Co., og er knyttet til trafikken mellom Shanghai og Hankow. Shanghailosene har ord for å være de best betalte loser i verden. I starten av 1932 angrep japanerne Woosung og Shanghai, både fra luften og fra sjøen, og inntok Woosung i februar. Uroen og kamphandlingene i området foregikk utover 1930-årene, og nevnes både i 1934 og i 1937.	Zinow, Ivar August (I448)
107	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I2671)
108	. Fra dødsannonsen i Aftenposten 10.januar 1949: Vår kjære Knut døde i dag. Oslo, 3.januar 1949. Erika og Håkon Reitan. Eli, Ole, Øyvind og Jon. Bisettes i Det nye krematorium mandag 10.januar kl. 12.10.	Reitan, Knut Brinchmann (I20)
109	. Fra dødsannonsen i Arbeider-Avisa, mandag 17.august 1936: ...hustru, vår snilde mor og bestemor Karen Margrethe Lorentzen født Bye døde igår, 62 år. Trondhjem 17/8 1936. Sophus Lorentzen. Barn og barnebarn.	Øverby (Bye), Karen Margrete "Lorentzen" (I1152)
110	. Fra en artikkel i Aftenposten mandag 29.oktober 1877 under overskriften - Opsætsigt Skibsmandskab - (også nevnt i Bergens Adressecontoirs Efterretninger fredag 9.november 1877): Under Skibet - Xullas - henliggen paa Helsingør Rhev Søndag den 8de Oktober f.A. forefaldt nogle Optøier ombord som Følge af, at Mandskabet ulovlig hadde skaffet sig Brændevin og beruset sig, og Mandag Morgen, som Kapteinen skulde reise iland, kom først Tømmermanden, Sigvart Hansen, og en af Matroserne, A.Nyrerød, og siden de øvrige Matroser ind i Kahytten til Kapteinen og forlangte at reise iland til Konsulen. Paa Kapteinens Spørgsmaal om, hvad de vilde denne, erklærede de, at det ikke vedkom Kapteinen, hvorfor han negtede dem Landlov, idet han dog tillagde, at Konsulen muligens kom ombord. Kapteinen var imidlertid bange for, at den fremsatte Begjæring var Inledningen til Opsætsighed og han kaldte derfor de Angjældende for sig og tilspurgte dem i Overvær af begge Styrmænd og to ombordværende Politibetjente, om de var villige til at gaa Seil med Skibet, naar der kom en Mand istedetfor en Mand af Besætningen, der ianledning af den foregaaende Dags Begivenheder var bleven afskediget. Men hertil svarede de alle nei. Kapteinen forsøgte forgjæves at tale dem til Rette, og for at faa Konsulen ombord, fik han Mandskabets Negtelse skriftlig undtagen af Tømmermanden, som ikke vilde underskrive, idet han ytrede, at han ikke agtede det Forhør, som Kapteinen holdt ombord, og at han ikke vilde efterkomme nogen Befaling, før han hadde talt med Konsulen. Kapteinen gik nu iland og kom tilbage med Konsulen, for hvem de Angjældende vedgik at have negtet at gjøre, hvad Kapteinen befalede. Da Konsulen havde foreholdt dem Sjøfartslovens Bestemmelser om Opsætsighed og hørt deres Klager, som kun angik Styrmanden, og desuden fandtes betydningsløs, gav Mandskabet efter paa Tømmermanden nær, der viste sig brutal og uforskammet ogsaa mod Konsulen og erklærede, at han ikke vilde vige fra sin engang tagne Beslutning og opfordrede de Øvrige til at følge hans Exempel. Tømmermanden førtes iland og arresteredes. Den paafølgende Dag faldt dog ogsaa han til Føie, efterat være hentet til Forhør hos Konsulen og af denne var truet med at hjemsendes som Arrestant. Han bad da om Forladelse og lovede for Fremtiden at vise Lydighed, hvorefter han løslodes og kom igjen ombord. Skibet afseilede den 11te, men var ved det Passerede (?) opholdt fra den 8de, og Utgifterne ved dettes Ophold har Kapteinen paastaaet sig erstattet hos vedkommende Mandskab, og han telegraferede strax til Rederiet, at intet maatte udbetales paa de Angjældedes Træksedler. Da Skibet nogle Dage senere for haveri indkom til Gjersø, kom de alle, den ene efter den anden, efterat de havde faaet Kundskab om den af Kapteinen trufne Foranstaltning med Hensyn til Træksedlerne, ind i Kahytten og forlangte Afmønstring. Kapteinen blev ogsaa tilsidst nødt til at lade dem afmønstre, idet det dog udtrykkelig blev betydet de Angjældende at det skede, forbi deres Forlangende opfattedes som en Negtelse af længere at følge Skibet. Over dette Mandskabs Forhold indgav Kapteinen Anmeldelse og efter optaget Forhør blev de Angjeldende satte under Tiltale, der ledede til, at ved Tønsbergs Søretsdom af 21de Juni sidstl. blev Matroserne Hakon Ludvig Nimand Berg, Johan Georg Hansen, August Zinow og Tømmermand Sigvart Hansen for Forbrydelse mod Kriminallovens § 115 anseet med Fænsel paa Vand og Brød, de førstnævnte i 10 Dage og Sigvart Hansen i 15 Dage. Helmer Marius Holm dømtes til 25 Dages Fangekost, hvorhos samtlige skulde have sin tilgodehavende hyre hos - Xullar - Rhederi forbudt og - in solidum - forpligtedes at betale Sagens Omkostninger. Denne Dom blev for Hakon Niman Bergs, Johan Georg Hansens og August Zinows Vedkommende paaanket til Høiesteret, der ved Dom ilørdags ansaa disse Tiltalte efter Søfartslovens § 115 med hver 8 Dages Fængsel paa Vand og Brød og Fortabelse af deres tilgodehavende Hyre. Forklaringer: In solidum: Solidarisk ansvar, også kalt solidaransvar eller ansvar én for alle og alle for én, er det at flere personer (skyldnere/ debitorer) hefter for samme forpliktelse, slik at hver av dem er ansvarlig for hele forpliktelsen.	Zinow, August (I61)
111	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6721)
112	. Fra folketellingen i 1865 i Prinsens Gade 101 på Ladestedet Steenkjær nordre Side, Egge Sogn, Stod Prestegjeild: Johannes Müller, 57 år og født i Throndhjem, Huseier og Bager. Oline Müller, 51 år og født i Throndhjem, hans Kone. Barn (født i Throndhjem): Frederik Müller, 29 år, ug Snidker. Elleonora Müller, 18 år, ug. Dessuten: Størker Larsen, 24 år og født i Stod Pr., ug Snidkersvend.	Møller, Johannes Ibert (I2237)
113	. Fra folketellingen i 1865: Enkemann Handelsborger Friedrich Zinow bodde her med barna, Carl (ugift sømand), Emilie, Fredrikke, Theodor, August (alle født i Holmestrand) og Lovise (født i Horten), som var i alder fra 19 til 7 år gamle. De hadde 1 hest og 1 ku i 1865. I gården bodde også handelsbetjent Hans Olsen fra Holmestrand, gårdsdrengen Halvor Larsen fra Sandsvær og tjenestepiken Martine Olsen fra Ramnes. Fødestedet til handelsborger Zinow står nevnt som Mechlenburg/Strelitz. - Fra folketellingen i 1870: Enkemann og Handelsborger Fredrik Zinow, født 1818 i Müllenbeck Meklemburg Strelitz, bor i Ollebakgade 15a med sine ugifte barn: Emilie, født 1850 i Holmestrand. Fredrikke, født 1853 i Holmestrand. Theodor, født 1855 i Holmestrand. August, født 1857 i Holmestrand. Lovise, født 1859 i Horten. Samt tjenere, som var ugifte Jomfru Martine Thulberg, født 1820 i Holmestrand, ugifte Pige Karen Larsen, født 1843 i Nykerke Sogn, og ugifte Gaardsdreng Halvor Larsen, født 1834 i Sandsvær. - Fra folketellingen i 1875: Frederik Zinon, f.1818 i Møllenbeck Meklenburg Strelitz, hf, e, Handelsborger. Barn: Emilie Zinon, f.1850 i Holmestrand, ug, Forsørget af Faderen. Frederikke Zinon, f.1853 i Holmestrand, ug, Forsørget af Faderen. Theodor Zinon, f.1855 i Holmestrand, ug, Sømand. August Zinon, f.1857 i Holmestrand, ug, Sømand. Dessuten: Peder Hansen, ug Handelsbetjent. Martinius Christoffersen, ug Gaardsdreng. Anette Syversen, fra Sverige, ug Tjenestepige. Om Johan Fredrik Adolf Zinow fortelles det at han aldri kunne skjule sin tyske herkomst. Når barna på Bjerkeskolen på andre siden av gaten ble for nærgående og oppsetsige, kom han ut på trappen foran butikken, hyttet med neven og ropte på tysk. Ingen skjønte noe av det han ropte, men barna hadde mye moro med dette. - Beskrivelse av huset i annonse i Morgenbladet, onsdag 17.november 1880: Handelsbekvemmelighed paa Horten. Den af F. Zinow i 25 Aar benyttede Handlesbekvemmelighed med Bageri er tilleie. Den bestaar foruden Butik af 5 Værelser, Pigekammer, Kjøkken, store ualmindelig pene Kjældere, Stald, Fjøs, samt store Pakboder og Vedskure. Man henvender sig til Emilie Zinow. - Fra Gjengangeren 28.september 1931: ...Østre Brårudgate — også kaldt Zinowgaten efter baker Zinow, hvis hus lå på hjørnet ved Ollebakken...	Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
114	. Fra folketellingen i 1875 boende i Prinsens gade 101: Johannes Møller, f.1809 i Trondhjem, hf, e, Bager. Fredrik Møller, f.1837?? i Trondhjem, hf, g, Snedker og Herikke Møller, f.1837 i Inderøen, hu, g, Husmoder. Deres sønn: Johan Nicolai Møller, f.1873 i Stenkjær. Dessuten: Martin Sjelstad, f.1848 i Inderøen, Logerende, g, Snedker og Eleonora Johanna Møller, f.1848, i Stenkjær, hu, g Hustru. Deres datter: Anna Rebekka Petersen, f.1863 i Stenkjær. Dessuten: Ludvig Eliassen, f.1855 i Buksnæs, tj, ug, Tyende. Fra folketellingen i 1885 under samme adresse finner vi: Johannes Ibert Møller, f.1809 i Throndhjem, Bager. Frederik Christian Møller, f.1837 i Trondhjem, Snedker. Hendrika Nilsdatter Møller, f.1837 i Inderøens Prgj., Konne. Barn (alle født i Stenkjær): Johan Nicolai Møller, f.1873. Hilmar Frederik Møller, f.1876. Elise Marie Møller, f.1878. Anna Oline Møller, f.1882.	Møller, Johannes Ibert (I2237)
115	. Fra Heinkel: Aksel Smith Sindings historie (Minner fra en fangetid) beskriver sin tid i Sachsenhausen, hvor han blant annet jobbet i Heinkel-leiren (fangenummer 73999). Etter karantenetiden ble de sendt til Heinkel. De ble jaget opp i lastebiler, tettpakket og trangt satt de sammen på bilene, dyttet og trykket tett sammen med geværkolbene. Straks lastebilene stoppet innenfor fabrikkområdet ved en av de store flyhallene lød kommandoene: Raus! Schnell, Schnell! Dette forferdelige hastverket var typisk, men også eiendommelig på sin måte. Først timevis ventetid, så plutselig: Schnell, schnell! Nye, nøye undersøkelser og gjennomroting i deres fattige eiendeler. Noen småting hadde de fått beholde, som ikke var av verdi for tyskerne. Så ble de stuet sammen i Block 11 - Zugangsblock (ankomstbrakken) - og ble så fordelt på de forskjellige hallene. De var 8 kjempemessige haller, og tett inntil hver hall lå de vanlige fangeblokkene. Dessuten var det underjordiske sovesaler og vaskehaller. Mellom de 6.000-7.000 fangene (fra mange europeiske nasjoner) som jobbet på Heinkel, var en del tyske sivilarbeidere som fungerte som arbeidsledere. ...det hjalp så lite å tenke at dette var arbeid for fienden, direkte krigsnyttig mot våre allierte, vi var her og Gud skal vite at vi satt godt fast i saksen... Hele 12 timers arbeid hver dag, bare avbrutt av 20 minutters middagspause. Den var i korteste laget, med tanke på at 600-700 fanger stormet ut av hallen for å komme først når signalet lød. Etter arbeidsdagens slutt var det appell igjen, og dagens forordninger ble kunngjort. Etter appellen var så vanligvis de fleste fri og kunne gå på blokken og få brød og til tider litt suppe. Besøk fra luften fikk de på Heinkel. Engelske og amerikanske fly fløy med sine store formasjoner over dem på sin vei mot Berlin, som bare lå ca.35 kilometer unna. Det var en oppmuntring for fangene når alarmsignalet gikk i fabrikkhallen, og de måtte slippe det de holdt på med og springe til tilfluktsrommene. Der var det å stå tett i tett nede i kjelleren og vente i 2-3 timer. Det gjorde ikke noe på dagen, da det var et kjærkommet avbrekk i arbeidet. Noe annet var det når alarmen gikk om natten. Da måtte de opp av køyene sine og løpe til blokken de skulle samle seg i, og stå der i timevis halvsovende til faren-over signalet gikk igjen. Den 18.april 1944 kom det et voldsomt bombeangrep som rammet selve leiren hardt. Mange fanger ble drept av bombene som flyene slapp over leiren. Kilde: Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.	Lorentzen, Karl Kristian (I40)
116	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I22475)
117	. Fra https://www.idunn.no/ Hvad blev der af Norge? Norges fravær i de - danske - reformationsfejringer 1617-1817, av Carsten Bach-Nielsen. Utdrag: Jubilæer, fejringer, erindringssteder peger på og rendyrker den arv, som alle i en gruppe på et givet sted og i en given tid helst skulle vedgå sig... I bogen Fra jubelfest til kulturår har jeg, for så vidt kildematerialet har tilladt det, søgt at forfølge reformationsfejringerne overalt i den oldenborgske konglomeratstat. Billedet bliver imidlertid ujævnt, fordi det hurtigt står klart, at centrum for alle festligheder ligger ét sted, i København. Her vil jeg forsøge at skelne mellem Danmark og Norge, sådan som norske nationalistiske historikere har haft og endnu har tendens til at gøre. Ser man således på Norges placering i forhold til rigets reformationsfester, må man sige, at Norge virker udgrænset – hvis ikke det er sådan, at Norge blot hører til den udifferentierede provins uden for København. Heller ikke fra Jylland og end ikke fra de store danske øer har vi beretninger om fejringer i 1617. Flere beretninger om reformationsjubelfesten – også i Norge – findes dog fra 1717, skønt opgaven her ikke er at beskrive dem, da det på fremragende vis er gjort. At Norge ikke figurerer specifikt i de såkaldt danske reformationsfejringer, kan skyldes, at de samme bestemmelser for festens afholdelse gjorde sig gældende i hele riget. Det kan imidlertid være, at Norges - fravær - skyldes et samspil af tilfældigheder. 1617-festen var stærkt bundet til Københavns Universitet og således nærmest at opfatte som en lokal fest. Det var universitetsby over for eller ved siden af universitetsby: København responderede på festprogrammet fra Wittenberg... ...den første reformationsjubelfest, som helt og aldeles var biskop og universitetsrektor Hans Povlsen Resens værk. Den var skabt som en dansk fest med forbillede i det, han vidste ville ske i Sachsen i oktober-november 1617. En ugelang fest, der skulle være en takkefest, en takkegudstjeneste, en jubelgudstjeneste for udfrielsen af Ægypten, altså fra pavedømmet og dets mørke. Festen måtte have en liturgisk ramme, for den bestod jo i en henvendelse til den Gud, der havde frelst sit ejendomsfolk. Desuden skulle festen bestå i taler og orationer, der hyldede den frihed, reformationen bragte, men nok så vigtigt var det, at festen ikke blev tilbageskuende, men tjente til at fremme den fortsatte reformation. Den skulle være fremadrettet. Reformation er således ikke at opfatte som noget, der skete engang, men noget, der fortsat skal have gyldighed for den kristne – helt til verdens ende, eller i et andet perspektiv: indtil reformationen generelt og universelt er gennemført; når den gamle kirke, det babyloniske Rom, er faldet. Resen udstedte den 23.september 1617 et hyrdebrev, der var rettet til samtlige biskopper i Danmark, Norge, Island, provsterne på Gulland (Gotland) og Færøerne samt til de ærværdige brødre i hertugdømmet Slesvig og Holsten... Hyrdebrevet er det officielle aktstykke om reformationsfestens afholdelse. Det er holdt i knudret latin og rummer begrundelsen for festen... Hyrdebrevets skæbne og virkninger kender vi kun lidt til. Fra Trondheim har vi biskop i Oslo-Hamar Niels Simonsen Glostrups skrivelse til præsterne i Trondheims Stift. Det handler om det samme som Resens hyrdebrev, men den norske biskop har skrevet det om i en mere letløbende latinsk stil. Det var et brev, der skulle cirkulere mellem præsterne. Det hedder nemlig: Att denn første Prest vdi Sticktedt byder Breffuedt, Och Sennder thet till sin neste Naboe, rectâ till Troiendhiem, vderskriffuendis enn Copia, och denn omsender till the omliggende Pastores. Dette er sket, for sognepræst Erik Lauritsen i Opdal skriver: Er skied som foreskreffuit star. Niels Pedersen Balg, sognepræst i Støren, skriver ved afsendelsen: Then 24. Octobris er dette fuldkommit, som befalet er, och breffuet strax send til Provisten Hr. Christoffer Paaske paa Medelhuss. Denne skriver så allerede samme dag: Anno 1617. 24 Octobr. om afftenen er dette breff lest oc paaskreffuit paa Melhus. Christopher Paaske. Egen Handt. Vi kan ud fra denne kilde slå fast, at festen har været forkyndt og befalet iagttaget i Norge – i det mindste i Trondheims Stift.	Lauritsen Blix, Erik (I2774)
118	. Fra https://www.visindavefur.is - Hva kan du fortelle meg om Leif Müller? - av Skuli Sæland (historiker): Leifur Müller er mest kjent for å ha blitt fengslet av tyskerne under andre verdenskrig og sendt til konsentrasjonsleiren deres i Sachsenhausen. Han gikk gjennom en stor tragedie, men var heldig nok til å overleve den, og etter krigen skrev han boken - I en nazistisk konsentrasjonsleir - om sine opplevelser. Leifur ble født 3. september 1920. Han var sønn av norskfødte Lorentz H. Müller og Marie Bertelsen. Han hadde 2 eldre søstre, Tonny, som var 4 år eldre, og Gerd, som var 7 år eldre. Lorentz og Marie var godt finansiert og drev butikken L.H. Müller på Austurstræti 17. I en alder av 7 år dro Leifur til Landakotsskóli, som var en privat katolsk skole, og etter eksamen der tok han en opptaksprøve på videregående skole i Reykjavík. Leif var en uforskammet ung mann, hadde en tendens til å stamme, og de hånet ham for at de i hjemmet hans for det meste snakket norsk, noe som gjorde at språket hans manglet. Imidlertid ble han uteksaminert fra videregående skole i 1937 og jobbet deretter i 1 år i foreldrenes butikk. Leifi skulle overta butikken, så han ble sendt til utlandet for å handle på Otto Teiders Handelsskole i Oslo. Året etter tok han et kurs i København før han høsten 1939 vendte tilbake for å studere i Norge. Våren 1940 okkuperte Tyskland Norge. Snart begynte Leifur å lete etter måter å komme seg ut av landet og tilbake til Island. På sensommeren 1942 ga den islandske diplomaten Vilhjálmur Finsen ham en plassering på en skole i Sverige og lovet ham deretter at han ville bringe ham til Storbritannia. En dansk konsul ga Leif permisjon, men Leif gjorde en feil. I sin glede over å være på vei hjem, fortalte han sin venn Ólafur Pétursson om skoleårene på Island og den gamle familievennen Egil Holmboe om planene sine. Han kunne ikke vært mindre heldig. Olaf spionerte for nazistene og Egil var blitt en lojal tilhenger. Leifur ble brakt fra sitt hjem 21.oktober og ført til Gestapos hovedkvarter på Viktoria terrasse. Der ble han tvunget til å innrømme sine intensjoner og ble kastet i fengsel i Møllergaten 19. En vanlig straff for fluktforsøk til Storbritannia var 3 måneders fengsel. Det var et sjokk for Leif da han 23.januar 1943 ble overført fra fengselet til konsentrasjonsleiren Grini utenfor Oslo, som var den mest beryktede leiren av sitt slag i Norge. Der møtte han en annen islending, Baldur Bjarnason, historiker. På dette tidspunktet hadde revmatismen begynt å plage ham alvorlig, i tillegg til å være veldig svak og tynn etter tiden i fengsel. Halvannen måned senere fikk han lungebetennelse, noe som sannsynligvis reddet livet hans, selv om det var merkelig. Hadde han ikke ligget på den medisinske avdelingen i konsentrasjonsleiren, ville han den vinteren ha blitt sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Oranienburg i Tyskland. I fengselet i Møllergaten 19 og i konsentrasjonsleiren Grini ble Leifur kjent med fangevokternes hensynsløse vold og den kriminelle gymnastikken de plaget fangene med. Dette viste seg å være en viktig justering for ham da det kom senere. Leifur ble overført fra Grini til Danmark med skipet Monte Rosa. Fra Aarhus reiste Leifur og hans følgesvenner med fangetransporttog til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, som lå nær byen Oranienburg, som ligger omtrent 35 km nord for Berlin. Leif ble sjokkert da han kom inn i leiren og på det beryktede skiltet Arbeit macht Frei. Han hadde trodd Grinis opphold var dårlig, men det var en feiring sammenlignet med Sachsenhausen. Men han var så heldig å bli plassert i en brakke som nordmennene var i på egen hånd. De fikk Røde Kors-pakker som trolig utgjorde forskjellen på liv og død. Leifs beskrivelser av forholdene i konsentrasjonsleiren er rystende og det må anses som overraskende å ha overlevd. Leif ble nå identifisert med nummeret 68138 og måtte bære en rød trekant som representerte ham som politisk fange. Der måtte han gjøre tvangsarbeid for den tyske krigsmaskinen. Til å begynne med jobbet han med kirurgisk graving, men etter et sykehusopphold fikk han jobb som kalfaktor som innebar pleie på sykestuen. Røde Kors-pakkene kom nå godt med, for ved å bruke mat fra dem som vekslepenger, kunne han forlenge oppholdet på sykestuen. I midten av februar 1944 ble Leifur satt tilbake på sitt slavearbeid, men møtte en annen islending, Óskar Björgvin Vilhjálmsson. Det er ikke klart hva Oscar ble arrestert for. Møtet med Leif ble kortvarig, da Oscar døde dagen etter. Ved en anledning kom 2 svenske diplomater for å treffe Leif. Han ble ført utenfor leiren ledsaget av 2 vakter med schäferhunder. Svenskene hilste ham fra foreldrene og stilte ham noen overfladiske spørsmål om hvordan han hadde det på tysk, slik at vaktene kunne se på. Leifur svarte at han var helt komfortabel, slik han ble befalt å si. Det viste seg at foreldrene under press hadde klart å få enten islandske eller norske myndigheter til å finne ut av situasjonen hans. Våren 1944 økte Røde Kors sine matleveranser til fangene, og Leif klarte å bestikke formenn blant fangene og komme inn i stillingen som sekretær. Nå fikk Leifur mye bedre vilkår og begynte å gå opp i vekt igjen. Dette varte imidlertid ikke lenge. Formannen klarte å rømme fra leiren, og kort tid senere var Leifur tilbake i slaveri, graving og veiarbeid. Den allierte bombingen hadde blitt utbredt i 1944, og fangene ønsket dem svært velkommen. Nå begynte en stor fangeoverføring til leiren fra andre leire nærmere frontlinjene. Tyskerne ville ikke at fangene skulle falle i hendene på sine motstandere, og begynte å ødelegge bevis og drepe fanger i et massivt drapsvanvidd. Spesielt krigsfanger som ikke skulle være i slike leirer under Genèvekonvensjonen. Fangene fikk panikk, men skandinavene fikk uventet hjelp da det svenske Røde Kors, ledet av grev Folke Bernadotte, fraktet dem i hvitmalte kjøretøy fra Sachsenhausen i midten av mars 1945. De siste dagene i april ble de overført til Sverige etter å ha stoppet i konsentrasjonsleirene Neuengamme og Fröslev. Mange av fangene var så avmagrede at de døde i hendene på sykepleierne i Sverige, og Leifur selv måtte ta det med ro i noen uker. Rundt Johannesmessen dro han til Oslo hvor han fløy til Island 7.juli. Da han kom hjem etter krigen, fant Leifur det vanskelig å fortelle folk om alle disse tragediene. Spesielt hvor umenneskelige fangene selv måtte være for å overleve. Så han bestemte seg for å skrive boken I en nazistisk konsentrasjonsleir. Hans vanskeligste opplevelser holdt han for seg selv. Senere så han imidlertid at det var galt av ham. Han skiftet også navn fra Müller til Muller slik at folk ikke skulle tro at det var av tysk opprinnelse. Leifur sa at hans tragedie i konsentrasjonsleiren frarøvet ham hans barnslige tro og gjorde seg til realist. Han mente det var nødvendig for ham å takle tragedien. Leifur var imidlertid ikke fri fra etterdønningene av fangenskapet. Han led av tuberkulose og måtte oppholde seg i Danmark og Norge i 1946-1947 for sin helse. I Norge møtte han i rettssaken mot Egil Holmboe fordi han mente Egil hadde uttalt seg. Egil ble imidlertid frikjent for disse anklagene, selv om han ble dømt for en rekke andre ting. Etter å ha sonet i fengsel kom han til Island. Ble islandsk statsborger, tok navnet Egill Fálkason, skaffet seg familie her og jobbet for det amerikanske militæret på Keflavik flyplass. I dag antas det at det var Ólafur Pétursson som fortalte om Leifur. Han ble dømt til 20 års fengsel i Norge etter krigen, men etter intenst press fra regjeringen ble han løslatt 3 måneder senere. Leifur og Birna Sveinsdóttir giftet seg 24.juni 1951 og fikk barna Stefanía (1951), Björg og María (1953), Leif (1961) og Svein (1963). Leifur jobbet i en kommersiell virksomhet, overtok foreldrenes butikk etter farens død i 1952 og grunnla en sybutikk. I begynnelsen av 1960-tallet stengte Leifur butikken og i 1974 stengte han systuen. Så sluttet han å jobbe selv i 1984. I sin middelalder begynte han å oppleve søvnforstyrrelser som påvirket ham sterkt, så vel som andre plager. Dette var sene ettervirkninger etter krigen, noe som flere tidligere krigsfanger opplevde. Da Leifur fikk vite om dette, ba han om en legeundersøkelse med bistand fra handikap-alliansen av tidligere fanger i Norge. Etterforskningen slo fast at han hadde lidd så mye skade at han hadde krav på maksimal uføretrygd. Leifur døde 24.august 1988 i en alder av 67 år.	Müller, Leif (Leifur) Roland (I22545)
119	. Fra Mellom Jarlsberg sorenskriveri. Panteregisteret vedr Østre Braarudgate 11: Obligasjon av 7.juni, tinglyst 12.juni 1866 fra Lars Christensen til F. Zinow for 50 Spd. Avløst 20.april 1881.	Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
120	. Fra Mellom Jarlsberg sorenskriveri. Panteregisteret, vedr Ollebakkgaden 13: Presteattest av 17.januar, tinglyst 29.januar 1881, om at Zinow etterlater 4 myndige og ...skiftende arvinger, nemlig: 1. Datter Emilie Agathe Zinow. 2. Do Fredrikke Birgitta, gift med Frantz Gauer. 3. Søn Johan Theodor Zinow og 4. Do August Zinow. Obligasjon av september 1883, tinglyst 19.september, fra Zinows arvinger til Hortens Sparebank for kr. 10.000 med prioritet i denne tomt og nr.15. Avløst 26.juni 1897. Kontrakt datert 19.mai, tinglyst 18.juni 1884, hvoretter Zinows arvinger til fru Emilie Bjerke - bortlejer 2 bekvemeligheder i gården på forskjellige betingelser. Avløst 13.februar 1897. Grunnseddel av 14.februar, tinglyst 28.februar 1885 fra C.E.Braarud til enkefru Emilie Bjerke og flerkommende (?) eiere av husene 13 og 15 ved Ollebakken på den tomt og oppført for årlig grunnleie kr. 60,- forbeholder 1.prioritet i husene. Skjøte av 25.februar, tinglyst 28.mars 1885, fra August Zinow til hans 3 medeiere på hans 1/8 av nr. 13 og 15 for kr. 2.000,-. Kommentar: I 2018-kroner tilsvarer dette en verdi på nesten kr. 155.000,- (kilde: Konsumprisindeksen SSB). Skjøte av 27.oktober, tinglyst 29.oktober 1887 fra Th. (Theodor) Zinow til Frantz Gauer på hans 1/3 part i nr. 13 og 15 for kr. 4.000,-. Kommentar: I 2018-kroner tilsvarer dette en verdi på nesten kr. 334.000,- (kilde: Konsumprisindeksen SSB). Kontrakt av 22.november, tinglyst 10.desember 1890, mellom Carljohansverns verft og fru Emilie Bjerke angående en kloakledning. Skjøte av 20.april, tinglyst 29.april 1893 fra Emilie Bjerke til Frantz Gauer på hennes 1/3 part i nr. 13 og 15 for kr. 6.000,-. Kommentar: I 2018-kroner tilsvarer dette en verdi på nesten kr. 465.000,- (kilde: Konsumprisindeksen SSB). Obligasjon av 20.september, tinglyst 30.september 1893 fra Frantz Gauer til Carl Schjelsbak (?) for kr. 10.000,- med pant i nr. 13 og 15. Skjøte av 22.juni, tinglyst 26.juni 1897 fra Frantz Gauer til Jacob Matheus Jacobsen på nr. 13 og 15 ved Ollebakgaden for kr. 20.000,-. Kommentar: I 2018-kroner tilsvarer dette en verdi på nesten kr. 1.549.000,- (kilde: Konsumprisindeksen SSB). --- Fra Mellom Jarlsberg sorenskriveri. Panteregisteret, vedr Ollebakkgaden 15: Presteattest av 17.januar 1881 om arveforholdet etter Zinow (se Ollebakgaden 13). se også ovennevnte skjøter, grunnseddel, obligasjoner etc. gjeldende for nr. 15 også nevnt under nr.13.	Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
121	. Fra Mellom Jarlsberg sorenskriveri. Panteregisteret: Skjøte av 25.juni, tinglyst 29.juni 1867 fra ... til matros Carl Zinow. Zinow ingen grunnseddel. Obligasjon av 25.juni, tinglyst 29.juni 1867 fra Carl Zinow til far og handelsborger F. Zinow for 400 Spd. Avløst 19.juni 1877. Skjøte av 5.april, tinglyst 19.juni 1877 fra F. Zinow, etter fullmakt av 25.juni 1867 fra Carl Zinow, til fyrbøter Lars Gustav Eriksen. Skjøtet inneholder flere innskrenkende betingelser til fordel for selgeren, Fr. Zinow. Eriksen ingen grunnseddel. Obligasjon av 5.april, tinglyst 19.juni 1877 fra Lars Gustav Eriksen til F. Zinow for kr. 1.678,-. Avløst 30.mai 1891. Skadesløsbrev av 5.april, tinglyst 19.juni 1877 fra Lars Gustav Eriksen til F. Zinow for kr. 2.880,- med prioritet etter obligasjonen. Utgår 6.mars 1869. deretter nevnes skadesløsbrev av 20.november, tinglyst 24.november 1877 fra Lars Gustav Eriksen til F. Zinow for kr. 800,-. Utgår 6.mars 1869.	Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
122	. Fra minneordene skrevet på Jølstad begravelsesbyrås nettside: Berit Vamnes, 25.september: Du Berit, en kjær og god venninne gjennom veldig mange år har forlatt oss. Den triste beskjeden fikk jeg i dag. Jeg kommer aldri til å glemme deg og ditt alltid blide ansikt. Du har betydd veldig mye for mange her på Oppegård. Jeg lyser fred over ditt gode minne. Ruth Eva Zinow, 25.september: Kjære Berit, vi ble raskt gode venninner når våre to barn ble et par. Gjennom mange koselige besøk hos hverandre, gjennom gode samtaler og felles barnebarn, lærte jeg deg å kjenne som en meget snill og hyggelig venninne, mor og mormor. Du hadde alltid noe godt å si om alle. Jeg kommer til å savne deg og ditt gode humør. Svigersønn Tor Kristian Zinow, 25.september: Nattehimmelen har fått en ny klar og skinnende stjerne. Min kjære, gode og snille favorittsvigermor Berit vil jeg alltid minnes for hennes engasjement, musikalitet, omsorg og positivitet som hun beriket vår lille familie med. Jeg er dypt takknemlig; følte meg godtatt og svært velkommen i hennes innerste krets da jeg møtte min kjære Åse. Du vil bli dypt savnet av oss alle. Hallvar Opheim, 25.september: Takk for alle gode minner fra Gla'sangerne og fra Postgiro, Berit. Camilla Lynne (Johnsen) , 27.september: Kjære Berit! Du er en av de man tenker skal leve evig! Litt sånn som jeg tenker om kjendiser og Kongen! Jeg har skjønt at formen din ikke har vært - helt på topp - i det siste, så da får vi godta at du nå bare lever videre gjennom gode minner, herlige bilder vi ser for oss av en engasjert, blid og alltid hyggelig tilstedeværende person ved pianoet, og ellers i lokalsamfunnet. Varme tanker til jentene dine og deres familie. Karin Rian, 28.september: En siste hilsen til Berit. Anne-Lise og Harry Navestad, 29.september: Takk for gode minner helt fra skoledagene, Berit. Hilsen Harry. Dag Bergersen, 2.oktober: Kjære Berit.Takk for jazzy og følsomt akkompagnement i åra med Ozonlaget.Hils Lous og Ella. Dag Bergersen, 2.oktober: Kjære Berit.Takk for jazzy toner i åra med Ozonlaget. Du spilte Beatles og alt men Louis og Ella lå alltid på lur. Cooly og Solo på pianoet og myk fasthet på tangentene. Fra Dag. Åse Huse, 2.oktober: En siste hilsen fra oss. Husker med glede Berits engasjement og omsorg for Arne og Merete. Gode stunder, og gode minner. Torill og Jan Kruse, 2.oktober: Takk for alle de gode gamle dagene, og vår felles interesse - Jazz. Finn Harald, 3.oktober: Takk for alle gode minner og den personen du var! Du Var snill, omtenksom og raus og du vil alltid bli husket og savnet. Takk for alt, ekstrabestemor? Ellen og Per Næss, 4.oktober: Vel utført Berit. Du fylte en viktig rolle i samfunnet. Det var alltid forventet at du skulle sette deg ved pianoet, og la tonene trille til glede for oss alle! For musikk og sang er så viktig! - Vet ikke om det er noen som kan fylle denne rollen nå? - Vi vil savne å møte deg på veien, hvor du alltid smilte til oss og alle - og kom med noen ord! Vi alltid huske deg Berit! Astrid Eldøy og Bent Mysen, 5.oktober: Takk for godt naboskap igjennom mange år! Disse tente lys for Berit på minnesiden: Kari og Kjell Lien, 2020-10-05 Berit Lisbeth Jensen Torp, 2020-10-01 Solveig og Jan Erk Hokholt, 2020-10-01 Trine Skjøren, 2020-10-01 Torunn S. Ellefsen, 2020-10-01 Oppegård IL Hege Frøyna, 2020-10-01 Rune Spolen Nilsen m/Fam, 2020-09-30 Anniken Olsen, 2020-09-30 Lise Ytterhus og Bjørn Tore Orderud, 2020-09-29 Torbjørn Kjærnsmo, 2020-09-29 Kjell og Torill Bakke, 2020-09-29 Bjørg Kjølstad, 2020-09-29 Gitte Tveter, 2020-09-26	Sværen, Berit Marie "Reitan" (I12)
123	. Fra Norsk slektshistorisk tidsskrift (trykt utg.). 1983/84 Vol.29 Nr.4: Etter Nils Guttormsens død kom en stevning datert 21.januar 1663 fra enke Ingrid Kristoffersdatter salig Herman Andersens, mot Nils Guttormsens barn og arvinger angående 1/2 skippund korn og 1 1/2 bismerpund smør i Skofteby. Stevningen var forårsaket av at Nils Guttormsen i sin tid, etter at Herman Andersen var død, hadde drevet henne fra Skofteby, hvor hun bodde, uten hensyn til verken hennes giftingsrett til gården, eller at den var barnegods. Dette skjedde omkring 1647 ettersom Oluf Bjørnsen da var gårdbruker på Nils Guttormsens halvpart av Skofteby. Stevningen var også på hennes barns vegne fordi Nils Guttormsen under henvisning til et pantebrev på halve Skofteby, som senere ble underkjent, hadde forhindret hennes barn fra å få sin odelsrett til gården etter deres avdøde far. Ingrid Kristoffersdatter stevnet også Niels Guttormsens barn, og viste til at de etter Nils Guttormsens død hadde skiftet halve Skofteby mellom seg, som om de var rettmessige eiere av gården. Nils Guttormsens barn som ble stevnet var Gunder Nilsen Engelsviken, Simen Nilsen Rød og Malene Nilsdatter Møklegård. De 2 sønnene nevnt foran var også stevnet i egenskap av formyndere for sine brorsønner, Hans og Nils Kjønnikssønner. De dokumenter som ble fremlagt for retten for Ingrid Kristofferdatters krav i 1623 var: 1. Kansler Jens Bjelkes makeskiftebrev med Helge Guttormsen Gretnes (Ingrid Kristofferdatters 1.ektemann), datert Elingård 25.juli 1621, angående halve Skofteby i Varteig og 2 huder i søndre Hauge i Onsø. Dom: Det viste seg at Helge Guttormsen hadde makeskiftet fra seg jordegods i Hauge som var hans mors, Randi Halvorsdatters, giftingsgods, og det mens hun ennå var i live. Ettersom Hauge ikke var Randi Halvordatters odelsgods, hadde ikke sønnen Helge lovhjemmel for et slikt makeskifte. 2. Domsbrev utstedt på Skofteby 13.desember 1634 av sorenskriver Ole Christoffersen og 6 menn hvor Herman Andersen (Ingrid Kristofferdatters 2.ektemann), på sin kvinnes og sine stebarns vegne, tilkjentes retten til den omtvistede halvpart av Skofteby. 3. En kontrakt datert 10.mai 1621 i Fredrikstad mellom brødrene Nils og Helge Guttormssønner om deres odelsgods i søndre Hauge i Onsø. 4. En landsskyldseddel undertegnet Elingård 13.mars 1624 av Niels Andersen Biørn. De dokumenter som ble fremlagt for retten for de innstevnedes sak i 1623 var: 1. Et pantebrev utstedt i Fredrikstad 8.februar 1631 av Kristoffer Dælin på sin værmors, Randi Halvordatters, vegne hvor 1/2 skippund korn og 1 1/2 pund smør i Skofteby pantsettes. Dom: Pantsettelsen av jordegodset i Skofteby var i seg selv lovstridig, fordi Randi Halvorsdatter kun hadde gården som giftningsgods for sin livstid, hvoretter den fritt skulle tilfalle Helge Guttormsens barn som deres rette odel. Ved denne pantsettelsen begikk også Nils Guttormsen en urett, fordi han i særdeleshet som formynder for sin avdøde brors, Helge Guttormsens, barn, burde ha visst at Randi Halvorsdatter ikke kunne hjemle han noen panterett i Skofteby. Det forlå altså feilaktige disposisjoner hos begge parter. 2. En kopi av makeskiftebrev mellom kansler Jens Bjelke og Helge Gretne i Borge sokn, datert og underskrevet i Fredrikstad 24.januar 1635 av Niels Eriksen Krag og Anders Olufsen. 3. Kanslerens oppslagsbrev med forbehold på sistnevnte makeskifte datert Elingård 14.mai 1636. 4. Domsbrev fra sorenskriver Anders Michelsen og 6 menn datert Alvim, hvor jordegodset i Skofteby tilkjennes å følge Nils Engelsviken inntil han får tilbake sine pantepenger og 1 tønne høstmakrell, tilsammen beregnet for 49 riksdaler. Dom: Brevet ga Nils Guttormsen brukspant på odelsjord, men ingen odelsrett til jorden. Hvis pantet ble innløst til rett tid inngikk det i pantehaverens eget kjøpegods. Stevners barns mistet ikke odelsrett til halve Skofteby, men gårdens avkastning (landskyld) og annen rettighet ble overført til Nils Guttormsen som pantehaver. Stevner hadde rett til å beholde halvparten av sin husbondes odelsjord for sin livstid, hvoretter den skulle tilfalle hennes og husbondens barn. 5. Lagmann Christen Laugesens utstedte seddel datert Fredrikstad 11.januar 1638. 6. Skiftebrev datert Hauge 2.april 1603 angående skiftet av Hauge på Onsø mellom Nils Engelsvik og hans søsken og halvsøsken. 7. Missiv (lukket brev) fra kansler Jens Bjelke til Herman Skofteby datert Elingård 28.august 1634. Lagmannens dom var at det makeskiftede gods Skofteby skulle følge Helge Guttormsens barn. De skulle på sin side betale deres farmors, Randi Halvorsdatters, gjeld i prporsjon til hvor mye de beviselig hadde arvet etter henne. Randi Halvorsdatters resterende gjeld, etter det utstedte pantebrev til Nils Guttormsen, skulle Nils Guttormsens arvinger søke hos Kristoffer Dælins arvinger, siden han på sin kvinnes vegne hadde tatt en søsterlodd i arven etter Randi Halvorsdatter, og dessuten ved fullmakt hadde utstedt hennes pantebrev i 1631. Hva kost og tæring angikk, måtte begge parter bestride sine egne utgifter, fordi ingen av dem hadde handlet etter loven i denne saken. Trolig overtok Helge Guttormsens barn halve Skofteby etter denne dommen, men ved arveskiftet etter avdøde Lambret Mortensen innløste Gunder Engelsviken og Agnete Rød gårdsparten for 50 riksdaler, datert Fredrikstad 20.januar 1679, tinglyst på Hasle i Varteig 18.juni samme år. Så sent som i 1699 kunne de 2 fortsatt stå som eiere av 10 lispund (1/2 skippund = 10 lispund) og 1,5 pund smør i Skofteby.	Guttormsen, Nils "Engelsvigen" (I25033)
124	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I860)
125	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I5669)
126	. Fra omtale i Aftenposten, fredag 7.desember 1945: Dødsfall. Høyesterettsdommer Axel T. Næss er avgått ved døden, henved 71 år gammel. Næss ble student i 1892 og tok juridisk embetseksamen i 1895. Etter noen år som sorenskriverfullmektig oppholdt han seg med stipendium i utlandet. Fra 1904 til 1906 var Næss sekretær i Kirkedepartementet og fra sistnevnte år til 1913 ekstraordinær assessor i Trondheims overrett. Han ble deretter assessor i Oslo byrett og hadde denne stilling til 1927, da han ble beskikket som midlertidig ekstraordinær assessor i Høyesterett. I 1930 utnevntes han til dommer i Høyesterett. Høyesterettsdommer Næss' livsgjerning har i det vesentlige vært knyttet til dommergjerningen. Dette arbeid hadde hans levende interesse. Han var ikke alene den fremragende jurist, men også en høyt kultivert, finttenkende personlighet. Han var også sterkt religiøst interessert. Fra 1917 var han medlem av landsstyret i Den norske Indremisjon, og har også vært medlem av Det norske Bibelselskaps sentralkomite. Søndagsskolegjerningen lå også hans hjerte nær, og han ofret særlig i tidligere år meget av sin fritid for denne gjerning.	Næss, Axel Theodor (I9620)
127	. Fra omtale i Østlands-posten, lørdag 24.mai 1941: Dødsfall. Igår er fru Agnes Hoff Næss avgått ved døden i sitt hjem i Oslo, ca.65 år gammel. Avdøde, som var datter av avdøde kaptein Hoff og frue i Larvik, blev i 1909 gift med assessor i høiesterett, Axel T. Næss. Litt eldre Larviksfolk vil huske avdøde fra den tid hun bodde i Larvik. Hun var sterkt musikkinteressert og hadde en solid utdannelse i pianospill. Her i byen var hun også en søkt lærerinne i pianomusikk. Fru Agnes Hoff Næss var en elskverdig og vennlig dame, som holdt sterkt ved sin barndoms by. De som kjente avdøde, vil med vemod erfare at hun nå er borte.	Hoff, Agnes "Næss" (I3931)
128	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I2668)
129	. Fra Setegard og klostergods, av Ernst Berge Drange: LEN, GODS OG GODE GIFTARMÅL. Adelen er ein gjeng med grove, nasevise kumpanar (fyrar). Dei kjem hit til landet, er store på det og seier at det korkje har vore kongar eller adel her før. Men der tek dei feil. Her har vore adel, både høg og låg. Det fortel historier, adelsbrev, adelsvåpen og skjold. Her har vore kongar, hertugar, grevar, baronar, riddarar, knaper (vepnarar), jomfruer, fruer og hustruer. Det er Absalon Pedersøn Beyer som ordlegg seg om lag slik i 1567. Og han er både forarga og krenkt. Dei hadde likevel mykje rett, dei nasevise inntrengjarane Hr.Absalon må ha møtt i dei danna krinsane i Bergen. I europeisk tyding fanst det ingen adel i Noreg. Eitt var at ordet ikkje kom i bruk før ut på 1500-talet, om det enn fanst ei samfunnsgruppe som kunne falla inn under omgrepet adel. For også i Noreg var det folk og ætter som frå gammalt av sat med privilegium i form av skattefridom, og som hadde kongen sitt spesielle vern. Eit anna var at slike adelege særrettar var lite utvikla her i landet. Den norske adelen hadde aldri noko personleg militært maktapparat som på kontinentet, med festningar og pansra knektar. Heller ikkje hadde dei dømmande makt. Og godseigedomane, som skulle vera det grunnleggjande økonomiske fundamentet, var små og låg spreidde. Det var såkalla «strøgods». Gjerne var det tale om partseige, som vil seia at jordeigaren ikkje hadde direkte eigedomsrett, berre landskyldrett. Han åtte part i den avgifta, landskylda, ein bonde måtte betala jordeigaren for bruk av jorda. Landskylda var opphavleg ein viss del av avlinga på ein gard. Sidan vart landskyld ein målestokk på verdien av ein jordeigedom. På våre kantar vart landskylda helst betalt i smør og huder, men ute ved havet også i fisk. Talet på norske adelsslekter var lågt på Hr.Absalon si tid. Det var berre 50 av dei, mot så mange som 300 kring 1300. Svartedauden og krisa i seinmellomalderen hadde råka denne samfunnsgruppa særleg hardt, både i tal og i jordegods. Men adelen hadde elles ein tendens til - å døy ut - anten det var krise eller ikkje. Likevel kunne òg det motsette vera tilfellet, men med dei same konsekvensane. Det vart for mange arvingar, og godset vart stykkja opp. Adelsættene seig ned i bondestanden. Det er bakgrunnen for at mange hordalendingar i dag kan føra slektene attende til den gamle adelen. Den nye tida. Absalon Pedersøn Beyer, som skreiv verket Om Norgis Rige i 1567, og som nytta så krasse ord om adelen, levde i skjeringspunktet mellom ei gammal og ei ny tid. Etter at folketalet i Noreg hadde stått stille i fleire hundre år, hadde det i hans levetid auka mykje. Denne utviklinga skaut fart utetter 1600-talet. Det var blømande framgangstider, med stigande produksjon av jordbruksvarer. Særleg medgang hadde næringar som fiske og skogbruk. Også handelen fekk stort oppsving, både innanlands og med utlandet. Den lutherske læra var innført i tvillingrika i 1536. Dette verka også inn på kyrkja som godseigar. Kyrkja hadde i mellomalderen vore den største godseigaren i Noreg, med nærare 40 % av all jordeigedom. Adelen sto til samanlikning for berre oppunder 20 % på det meste, og dette vart sterkt redusert gjennom seinmellomalderen. Kyrkjegodset i mellomalderen var fordelt på ulike institusjonar som biskop, domkapittel, kloster, kyrkje og prest. Med reformasjonen vart alt lagt under krona. Det vart altså kongen sin eigedom. Men det lokale kyrkjegodset heldt fram med å vera ein del av inntektene for prest og kyrkje, likeins domkapitla sine eigedomar. Fram til dei store krongodssala midt på 1600-talet låg over halvparten av all jordeigedom i Noreg under krona. Dette er bakgrunnen for den store innvandringa av framand adel til Noreg på 15- og 1600-talet. Kongen hadde store eigedomar å gje i forvalting, len, mot gode innkomer for - lensherren - som gjerne var ein utanlandsk adelsmann. Det kunne vera store forvaltingsdistrikt som Bergenhus len, med slott, eller det var større godslen, som Halsnøy kloster. Men len kunne òg vera enkeltståande gardar som krona åtte frå gammalt av. Elles gav jobbetida kring 1600, særleg i sagbruksdrifta, gode utvegar for den som var heldig. Mange av dei nye, unge mennene i norske adelsmiljø var eventyrarar som vel kunne ha eit godt namn, men som økonomisk ikkje hadde mykje å fara med. Dei var på jakt etter len, gods og eit godt giftarmål. Dei fleste kom frå Sverige og Danmark, men etter kvart også frå Tyskland. Men for mange var det berre snakk om kortvarige opphald. Sunnhordland – eit kjerneområde for adelen på Vestlandet. Eit kjerneområde for det ein kunne kalla den gamle vestnorske adelen, var indre Sunnhordland. Her var fleire ætter med lange tradisjonar bakover: Galtung, Rustung, Slee, Dall, Haard og Orm. Adelsættene i Nordhordland og i Bergen på 15- og 1600-talet var derimot for ein stor del innvandra folk. Det var slekta Bildt frå Båhuslen, og det var Lunge, Juel og Rosenkrantz, alle med dansk opphav. Få stader låg setegardane tettare enn i Sunnhordland, og då særleg kring munningen av Hardangerfjorden, i Kvinnherad og i Tysnes. Setegard var nemninga på bustaden for ein adeleg familie, ein bustad som hadde visse privilegium, til dømes skattefridom. Det er registrert 39 slike gardar i Hordaland på 15- og 1600-talet. Då er storgardane som krona åtte frå gammalt av, ikkje tekne med. Det var gardar kongen gjerne gav i skattefri forlening til folk som hadde gjort han tenester. Av dei 39 setegardane låg 23 i Sunnhordland. Og når det gjeld gardane i den nordre delen av fylket, var fleire av dei i eiga til Aksel Mowat som heldt til på Hovland i Tysnes. Også Ask på Askøy kom i hendene på Mowat’ane. Kva var så bakgrunnen for dei mange setegardane i Sunnhordland? Vi tenkjer gjerne på adelsmenn som godseigarar på herregardar med stor produksjon, mange arbeidsfolk og driftsmåtar som låg over det vanlege. Slik var det ikkje her. Hordalandsadelen var godseigarar berre i den forstand at dei åtte mange gardar. Men desse var brukte av bønder mot den faste årlege avgifta, landskylda. Nokre av setegardane merkte seg ut med høg skyld, stor buskap og gode kornavlingar. Men ikkje alle. Etne var det einaste området i Sunnhordland som i gode år kunne selja korn. Men i dette prestegjeldet var det berre ein gard som i si tid kan ha hatt adelege husfolk, den gamle kongsgarden Stødle, Erling Skakkes gard. Ser vi på dei adelege setegardane i Tysnes, der konsentrasjonen var tettast, var dei for det meste gode skogsgardar. Adelen i Sunnhordland på 15- og 1600-talet var då òg først og fremst skogeigarar og trelasthandlarar. Olav Kolltveit skriv om Laurits Johannesson Galtung til Torsnes (1587-1659) at han dreiv det største sagbruket i Hardanger og Sunnhordland på Torsnes, og han sparte ikkje andre skogar enn Torsnesskogen. Bernt Orning til Vatna (f.o. 1614) dreiv sagbruk på Orninggård og i Sagvågen på Stord. I Sunnhordland var det store vidder med god og lettbrukt skog, særleg i Kvinnherad og på Tysnes. I Nordhordland var skogen glisnare, og det som voks lenger inne i landet, som i Vossebygdene, var vanskelegare å skipa ut. Men adelen var òg sysselsett i handelen med sild og fisk. Det viser kongebrev frå byrjinga av 1580-talet. I denne tida fortel kjeldene om den første kjende vårsildperioden på Vestlandet. Og det opna seg nye marknader for silda. Setegardane i Hordaland var sjøgardar, og ressursane i fiske og sjøbruk var særs gode. Ved sida av landskyldinnkomene av jordegods var såleis skogbruk, trelasthandel, sagbruksdrift og sildehandel det økonomiske grunnlaget for adelen i Sunnhordland på 15- og 1600-talet. Sunnhordlandsadelen i krise. Men etter ei blømande framgangstid, kom krisa på 1620-talet. Dei adelege næringane var konjunkturavhengige. Eit uttynna ressursgrunnlag tykkjest likevel ha vore den viktigaste årsaka til den økonomiske krisa som gjorde seg gjeldande for både adel og andre. Skogane vart meir og meir uthogne. Jobbetida var over. Men nedgangstidene hadde òg sin bakgrunn i det aukande skattepresset. Skattebøra på dei norske bøndene vart mangedobla frå 1626 og frametter mot 1660-talet, som resultat av dei mange krigene Danmark-Noreg var innblanda i desse tiåra. Det gjorde bøndene meir sårbare og innkomene til adelen meir uvisse. Adelen vart hardt råka av den såkalla rosstenesteskatten, som første gong vart kravd inn i 1625. Det var ein pengeskatt i staden for den plikta jordeigaren hadde til å rusta ut ein ryttar til krigsteneste. Så fekk sagbrukseigarane ei stendig tyngre skattebør, som førte til at flaumsagene vart nedlagde i aukande omfang. Dei gamle, sunnhordlandske adelsslektene fekk eit banehogg på denne tida. Store eigedomar kom i pant og arbeidet den norske adelen gjorde for å få fleire setegardar godkjende, hadde liten framgang. Setegardane fekk dei halda skattefrie, og i ein kortare periode var det jamvel skattefridom for det tilliggjande vekedagsgodset. Vekedagsgods var dei næraste grannegardane til ein setegard, der bøndene hadde arbeidsplikt i eit visst omfang. I Sunnhordland var dette systemet lite utvikla. Dei forgjelda sunnhordlandske adelsmennene greidde likevel ikkje løysa inn att jordegodset som hadde følgt ættene frå gammalt av. Arbeidet med å få til skattefridom for setegardar og vekedagsgods vart møtt med mottrekk av kongen. I eit ope brev i 1639 heitte det såleis at ingen gard kunne haldast for setegard utan at adelen heldt «duk og disk» der. Dessutan skulle gardane i 40 år ha vore haldne «med Rette for frie adelige Sædegaarde». Dei skulle heller ikkje noko tid ha vore i hendene på «ufrie» – ikkje adelege folk, korkje i pant eller eigedom. I 1646 fekk lensherrane påbod om at dei måtte halda flittig oppsyn med at «ingen Herregaarde passerer for Sædegaard». Her skulle ingen lura seg unna skatteplikta.	Andersen Mowat, Axel (I15377)
130	. Fra Snorre: Olav den helliges saga: ...Torodd Snorrason og Stein Skaftason var misnøyde med at de ikke fikk reise når og hvor de sjøl ville. Stein Skaftason var en mann vakrere enn de fleste og veløvd i alle idretter, en god skald, kledde seg staselig og holdt på sin verdighet. Skafte, far hans, hadde diktet en dråpa om kong Olav og hadde lært den til Stein; det var meningen han skulle si fram kvedet for kongen. Stein la ikke band på sine ord verken i vers eller tale når han klaget over kongen. Både han og Torodd var uvørne til å snakke, de sa at det skulle bli verre for kongen at han la slik ufrihet på dem, enn for dem som hadde stolt på ham og sendt ham sønnene sine. Så var det en dag Stein Skaftason stod framfor kongen og spurte om lov til å tale, og om kongen ville høre på den dråpa som Skafte, far hans hadde diktet om kongen. Han svarte: Først og fremst vil jeg nå at du skal kvede det du sjøl, Stein, har diktet om meg. Stein sa det var ikke noe det han hadde laget: Jeg er ikke skald, konge, sa han. Og om jeg hadde kunnet dikte, så ville De vel synes det hadde lite på seg, det som alt annet når det gjelder meg. Så gikk Stein sin veg, men folk trodde de skjønte hva han mente med det han sa. Torgeir het en av kongens årmenn; han styrte garden hans i Orkdalen, han var hos kongen den gangen og hørte på samtalen mellom Stein og kongen. Litt etter reiste Torgeir hjem. Ei natt hendte det at Stein løp bort fra byen, og skosveinen hans ble med ham. De tok vegen opp over Gaularåsen og utover helt til de kom ned i Orkdalen, og om kvelden kom de til den kongsgarden Torgeir rådde for; Torgeir bød Stein bli der natta over og spurte hva det var han var ute etter. Stein bad ham låne seg hest og slede, han så de holdt på å kjøre inn kornet der. Torgeir sa: Jeg kan ikke vite hvordan det har seg med denne reisen din, om du har lov av kongen eller ikke; her forrige dagen syntes jeg ikke det var myke ord som falt mellom deg og kongen. Stein sa: Om jeg ikke på noen måte rår meg sjøl for kongen, så skal det likevel være annerledes med trellene hans. Han drog sverdet, og så drepte han årmannen; han tok hesten og bad sveinen sette seg opp på den, Stein sjøl satte seg i sleden, og så drog de i veg og kjørte hele natta. De reiste videre helt til de kom ned i Surnadal på Møre, der fikk de seg båtskyss over fjorden, han reiste så fort han kunne. De sa ikke noe til noen om drapet der de kom, men sa de var kongsmenn; de fikk god hjelp overalt der de kom. En dag mot kvelden kom de til Torberg Arnessons gard på Giske; han var ikke hjemme, men hjemme var Ragnhild, kona hans, datter til Erling Skjalgsson. Der ble Stein riktig godt mottatt, for de kjente hverandre godt fra før. Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein kom fra Island - han eide sjøl skipet han kom med - og kom i land utenfor Giske og la til ved øya, da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest om bord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra Vestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene bad presten bli med til huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visste hvor lite kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord inn hos presten og bad ham gå med. Presten svarte: Jeg skal gå om du blir med meg ; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre. Stein sa at det skulle han gjerne gjøre. Så drog de opp til garden og dit Ragnhild var. Litt seinere fødte hun et barn, det var ei jente, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt jenta over dåpen og kalte henne Tora. Stein gav henne en gullfingerring. Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dit til henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sa som så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltes de med dette. Men så var det kommet dit at Stein minte Ragnhild om vennskapsløftet, han fortalte hva som hadde hendt ham, og at nå var han kommet ut for kongens unåde. Hun sa at hun skulle legge så mye makt på å hjelpe ham som hun hadde styrke til, og bad ham vente der til Torberg kom; hun gav ham plass ved siden av Øystein Orre, sønnen sin; han var 12 år den gang. Stein gav Ragnhild og Øystein gaver. Torberg hadde hørt alt om Steins ferd før han kom hjem, og han var nokså sint. Ragnhild gikk og snakket med ham, fortalte ham hva Stein hadde gjort, og bad ham ta seg av Stein og se etter saken hans. Torberg sa: Jeg har hørt, sa han, at kongen har sendt budstikke og stevnt ting etter drapet på Torgeir, at Stein er gjort utleg, og at kongen er så sint han kan bli. Og jeg har mer vett enn at jeg skulle ta meg av en utlending og få uvennskap med kongen for det. La Stein ha seg bort herfra på timen. Ragnhild svarte, hun sa at enten kom de til å reise både hun og Stein, eller også fikk begge 2 bli. Torberg sa hun kunne reise hvor hun ville. Jeg tenker nok det, sa han, at om du reiser, så kommer du snart igjen, for du har ingen steder så mye å si som her. Da gikk Øystein Orre fram, sønn deres; han sa fra om at han ville ikke bli igjen om Ragnhild skulle reise bort. Torberg sa at det var fælt så påståelige og strie de var på dette. Men det ser mest ut til at dere kommer til å rå her, siden dere synes det er så mye om å gjøre. Men du slekter altfor mye på ætta di, Ragnhild, i dette at dere ikke bryr dere stort om hva kong Olav sier. Ragnhild sa: Om du synes det blir altfor mye for deg å ha Stein her, så følg sjøl med ham til Erling, far min, eller gi ham følge med, så han kan komme dit i fred. Torberg sa at han ville ikke sende Stein dit. Erling har nok å svare for likevel som kongen er misnøyd med. Stein ble der om vinteren. Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med bud om at han skulle komme til kongen før midtfaste, og med strengt pålegg om å følge budet. Torberg forela det for vennene sine og bad om råd om han skulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken stod, og det var mange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli av med Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til ikke å utsette ferden. Litt seinere drog Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham og bad ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt å la seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herre for kona si. Du kan jo la være å komme om du ikke vil, sa Finn, men jeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen. De skiltes i sinne. Så drog Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordan saken stod, og bad ham følge med seg til kongen. Arne sa: Det er underlig med deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skal ha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg når det ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært en unnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller en fosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending og ha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette både deg sjøl og alle dine frender på spill. Torberg sa: Det er som de sier at én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, hvorledes det glapp for ham med sønnene, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhet med ætta vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å si slikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror. Så snudde Torberg seg og gikk, han drog hjem og var nokså ute av seg. Etterpå sendte han bud nord til Trondheimen til Kalv, bror sin, og bad han komme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ord imot. Ragnhild sendte noen menn øst på jæren til sin far Erling og bad ham sende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, og hver av dem hadde ei tjuesesse med 90 mann om bord. Da de kom nord til Torberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet han seg til reisen, og Torberg hadde også ei tjuesesse. De drog i veg nordover. Da de kom til Trondheims Mynne, så lå alt Finn og Arne der, brødrene til Torberg, med 2 tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrene sine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa det var ikke ofte det trengtes med ham. Så seilte de med hele denne flåten til Trondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, lå Kalv Arnesson og ventet, han hadde ei tjuesesse med godt mannskap. Med denne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natta over. Morgenen etter hadde de en samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erling ville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykken rå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme med tilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne drog til kong Olav først og hadde få menn med. Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sint da han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, han tilbød kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torberg skulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle ha fred på liv og lemmer. Kongen sa: For meg ser det ut som dere har stelt det slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det er det siste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med en hær; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har satt den i verk. Men dere trenger ikke by meg penger. Da sa Finn: Vi brødre har ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det er tvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekter og tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hæren vi har, til Knut den mektige. Da så kongen på ham og sa: Om dere brødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlands og utenlands og ikke skilles fra meg uten jeg gir lov og samtykke til det, og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skal jeg ta imot forlik av dere brødrene. Så drog Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen hadde gitt dem. Nå sa hver sin mening; Torberg sa at han for sin part ville ta imot dette vilkåret: Jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mine og reise til utenlandske høvdinger, sa han. Jeg mener det alltid vil være til ære for meg å følge kong Olav og være der han er. Da sa Kalv: Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongen så lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og så lenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammen skal gjøre det slik. Finn svarte: Jeg vil rå til det at vi lar kong Olav rå alene i tretten mellom oss. Arne Arnesson sa som så: Om jeg var ferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skal jeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre veg. Jeg vil følge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere. Så gikk de 3 brødrene, Torberg, Finn og Arne, om bord på ett skip, og rodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, og brødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen for Stein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville for ham. Men hos meg kan han ikke være mer, sa han. Dermed fór Torberg og brødrene hans ut til hæren. Kalv tok inn til Egge, og Finn drog til kongen, men Torberg og resten av hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønner sørover; tidlig på våren drog han vestover til England og så til kong Knut den mektige og ble hos ham lenge og var velsett der. 139. Da Finn Arnesson hadde vært ei kort tid hos kong Olav, var det en dag kongen kalte Finn til seg til en samtale, og foruten ham noen andre menn som han brukte å spørre til råds. Så tok kongen ordet og sa som så: Jeg har nå blitt enig med meg sjøl om en plan; i vår vil jeg by opp leidang fra hele landet, både av folk og skip, og så vil jeg dra med hele den hæren jeg kan få tak på, mot kong Knut den mektige, for jeg vet så vel at det kravet han har reist på å få riket av meg, det har han ikke tenkt skulle være bare løst snakk. Men til deg, Finn Arnesson, har jeg det å si at jeg vil du skal fare i sendeferd for meg nord på Hålogaland og holde oppbud der, by opp allmenning både av folk og skip, og med den hæren skal du styre til Agdenes og møte meg. Deretter nevnte kongen opp andre menn, han sendte noen inn i Trondheimen og noen sør i landet, så han lot budet gå over hele landet. Om Finn og reisen hans er det å fortelle at han hadde ei skute med bortimot 30 mann, og da han var ferdig, drog han av sted helt til han kom til Hålogaland; der stevnte han ting med bøndene. Så kom han fram med ærendet sitt og krevde leidang. Bøndene der i bygda hadde store og leidangsføre skip, de fulgte kongens bud og gjorde skipene seilklare. Da Finn kom lenger nord på Hålogaland, holdt han ting der og sendte noen av sine menn dit han syntes til å kreve oppbudet. Finn sendte bud til Tore Hund på Bjarkøy og lot kreve leidang der som andre steder. Og da kongens bud kom til Tore, gjorde han seg i stand til å reise og satte huskarene sine til mannskap på det skipet han hadde hatt på Bjarmelandsferden sommeren før; han rustet det ut helt på egen kostnad. Finn stevnte sammen i Vågan alle de håløygene som bodde nordafor; der kom det sammen en stor flåte om våren, og alle ventet på at Finn skulle komme nordfra. Da var Tore Hund også kommet dit. Da Finn kom, lot han straks blåse til husting for hele leidangshæren, og på det tinget viste folk fram våpnene sine, og slik ble også oppbudet fra hvert skipreide gransket. Da dette var gjort, sa Finn: Til deg, Tore Hund, vil jeg stille det spørsmål hva tilbud du vil by kong Olav for drapet på Karle, hirdmannen hans, og for ranet da du tok kongens gods nord i Lenvik? Det er så at jeg har kongens ombud i denne saken, og nå vil jeg vite hva du svarer. Tore så seg om, og på begge sider så han det stod mange menn i full væpning; der kjente han igjen Gunnstein og mange andre av Karles frender. Da sa Tore: Mitt tilbud er snart gjort, Finn. Jeg skyter inn under kongens dom alt det han har å si mot meg. Finn svarte: Det er ikke å vente at det blir unt deg så stor ære nå, for nå får du nok skyte det inn under min dom, om det skal bli forlik. Tore sa: Da synes jeg likevel det går svært bra, og jeg skal ikke dra meg unna for det. Så gikk Tore fram og gav handslag, og Finn skulle avgjøre alt i saken. Etterpå sa Finn fram forliksvilkårene: Tore skulle betale 10 mark gull til kongen og andre 10 mark til Gunnstein og de andre frendene, og for ran og pengetap enda 10 mark. Men det skal betales nå straks, sa han. Tore sa: Dette er svære pengebøter. Du har valget mellom dette og at hele forliket ryker, sa Finn. Tore sa Finn fikk la ham få frist så han fikk låne av følget sitt. Finn sa han skulle betale på flekken, og dessuten at Tore skulle gi fra seg halsringen han tok av Karles lik. Tore sa han hadde ikke tatt noen ring. Da steig Gunnstein fram og sa at Karle hadde hatt ringen om halsen da de skiltes: Men den var borte da vi hentet liket hans. Tore sa han hadde ikke tenkt på den ringen. Men dersom vi skulle ha noen ring, så ligger den iallfall hjemme på Bjarkøy. Da satte Finn spydodden for brystet på Tore og sa han skulle komme med halsringen. Så tok Tore ringen av halsen på seg og gav den til Finn. Så snudde Tore seg og gikk ut på skipet sitt. Finn fulgte etter ham ut på skipet, og mange menn gikk med ham. Finn gikk bortover skipet, og de undersøkte rommene. Men ved masta, nedenunder tiljene, så de 2 tønner så store at de syntes det var rent et under. Finn spurte hva det var i tønnene, og Tore sa at det var drikken hans. Hvorfor gir du oss ikke noe å drikke da, mann, så mye drikk som dere har? sa Finn. Tore sa til en av mennene sine at han skulle tappe en bolle av tønna. Så fikk Finn og følget hans drikke, og det var særdeles god drikk. Nå bad Finn Tore å greie ut bøtene. Tore gikk fram og tilbake på skipet og talte med den ene og den andre av mennene sine. Finn ropte til ham, sa han skulle komme med pengene. Tore bad ham gå i land og sa han skulle betale der. Så gikk Finn og hans menn i land. Nå kom Tore også dit og greidde ut sølv; av en pung fikk han ut 10 mark veid, og så kom han fram med mange små knytter, i noen var det 1 mark veid, i noen bare 1/2 eller noen øre. Tore sa da: Dette er lånte penger, som jeg har lånt rundt hos folk, for jeg er redd det er helt slutt på reisepengene mine. Så gikk Tore ut på skipet, og da han kom tilbake, talte han opp noe sølv i bare smått; slik gikk dagen, og straks tinget var over, gikk folk om bord på skipene sine og gjorde seg ferdige til å komme av sted, og da folk var ferdige, tok de til å seile, og til slutt var det så at de fleste hadde seilt sin veg. Da så Finn at flokken omkring ham tok til å tynnes, og folk ropte på ham og bad ham bli ferdig. Da var ennå ikke 1/3 av pengene betalt. Nå sa Finn: Det går nok seint med betalingen, Tore. Jeg ser det blir for mye for deg å betale pengene; derfor skal vi la det være med dette med det første; du skal betale kongen det som er igjen. Så stod Finn opp. Tore sa: Jeg synes det er godt at vi skilles, Finn. Men jeg skal ha vilje til å betale denne gjelden slik at verken du eller kongen skal synes det blir dårlig betalt. Så gikk Finn til skipet og seilte etter hæren sin. Tore ble seint ferdig i havna, men da de fikk opp seilene, styrte de ut gjennom Vestfjorden og derfa ut på havet og så sørover langs land så langt ute at sjøen stod midt i liene, eller at landet stundom sank i sjøen; slik lot han det sørover til han seilte inn i Englandshavet og kom fram til England. Der drog han til kong Knut, og han tok godt imot ham. Da viste det seg at Tore hadde en mengde løsøre der, han hadde alt det gull og sølv de hadde tatt i Bjarmeland både han og Karle, og i de store tønnene var det dobbelt bunn og bare et lite mellomrom, og der var det drikk, men sjølve tønnene var fulle av gråverk og bever og sobel begge 2. Tore ble der hos kong Knut. Finn Arnesson seilte til kong Olav med hæren sin; han fortalte alt om hvordan det hadde gått ham, og likeså at han trodde Tore hadde seilt fra landet og vest til England til Knut den mektige. Og jeg tror han er alt annet enn nyttig for oss. Kongen sa: Jeg tror gjerne det at Tore er vår uvenn, og jeg synes alltid det er bedre han er langt borte enn nær meg. Snorre skriver om slaget på Stiklestad: ...Kong Olav hadde nå fått visshet for at det ikke var lenge til at han ville få kamp med bøndene, og da han hadde mønstret hæren og holdt manntall, viste det seg at han hadde mer enn 3.000 mann, og det syntes de var en stor hær på én voll. Så talte kongen til hæren og sa som så: Vi har en stor hær og vakkert folk. Nå vil jeg si dere hvordan jeg vil stille opp hæren min. Jeg vil la mitt merke gå fram midt i hæren, og det skal hirden følge og gjestene og den flokken som kom til oss fra Opplanda, og likeså de som kom til oss her i Trondheimen. Til høyre for mitt merke skal Dag Ringsson stå, og med ham alt det folk han hadde med til oss. Han skal ha det andre merket. Til venstre for min fylking skal det folket stå som sveakongen gav oss, og alle de som kom til oss i Sveavelde. De skal ha det tredje merket. Jeg vil folk skal dele seg i flokker, og frender og kjenninger skal stå sammen, for da vil den ene best hjelpe den andre, og alle vil kjenne hverandre. Vi skal merke hele hæren vår, sette et hærmerke på hjelmene og skjoldene våre, tegne det hellige kors med hvitt på dem, og når vi kommer i kamp, skal vi ha ett ordtak: Fram, fram, kristmenn, korsmenn, kongsmenn! Vi får bruke tynne fylkinger, om vi har færre folk; for jeg vil ikke at de skal kringsette oss med hæren sin. La nå folk dele seg i flokker, og siden skal vi stille flokkene i fylkinger, og så må hver vite hvor han skal stå, og legge merke til hvor langt han er fra det merket han er satt under. Så vil vi holde oss fylket, og folk skal gå med våpen dag og natt til vi får vite hvor vi og bøndene skal møtes. Da kongen hadde talt, fylkte de hæren sin og stilte den opp slik som kongen hadde sagt. Etter dette holdt kongen stevne med flokkførerne; da var de menn kommet igjen som kongen hadde sendt ut i bygda for å kreve hjelp av bøndene. De kunne fortelle fra bygda at der hvor de hadde vært, var det overalt tomt for våpenføre menn. Alt folk hadde gått til bondesamlingen, og der de fant noen, ville få følge dem, og de fleste svarte at de satt hjemme av den grunn at de ville ikke følge noen av hærene; de ville verken slåss med kongen eller med sine frender. Derfor hadde sendemennene fått lite folk. Da spurte kongen sine menn til råds, hva de syntes var best å gjøre. Finn svarte på kongens tale. Jeg skal si hva som skulle bli gjort om jeg fikk rå, sa han, da skulle vi fare med hærskjold over alle bygdene, rane alt gods og brenne bygda så alldeles av at det ikke stod et kott igjen, og på den måten straffe bøndene for at de har sveket sin herre. Jeg tenker at mang en ville bli løs i flokken om han så røyk og varme hjemme fra husene sine og ikke visste hvordan det stod til med barn og kvinner og gamle folk, far og mor eller andre frender. Og jeg skulle tro, sa han, at om noen først fant på å bryte samlingen, så ville snart fylkingene deres bli tynne, for bønder har det gjerne slik at alle synes best om nye råd. Da Finn sluttet å tale, gav mennene kraftig bifall; mange syntes det var bra å skaffe seg gods, og alle syntes bøndene hadde godt av å få skade, og at det dessuten var rimelig som Finn sa, at mange av bøndene ville løse seg ut av samlingen. Da kvad Tormod Kolbrunarskald en strofe: Brenne bør vi alle Bol innenfor Hverbjorg hæren vil med våpen verge landet for kongen. Kalde kull blir alle inntrøndernes huser, og ild skal vi kveike i klungren, om jeg får råde. Da kong Olav hørte hvor oppsatt folket var, krevde han stillhet og sa: Bøndene fortjente ikke bedre enn at det ble gjort slik som dere vil; de vet at jeg har gjort det før å brenne husene for dem og har straffet dem hardt på andre måter. Jeg gjorde det, jeg brente for dem da de først hadde gått fra troen sin og tatt til å blote og ikke ville holde opp igjen på mitt bud. Den gangen hadde vi Guds rett å forsvare. Men dette svik mot kongen at de ikke holder sin troskap mot meg, har mye mindre å si, likevel er ikke det heller sømmelig for dem som vil være menn av ære. Jeg har større rett til å vise skånsel nå som de gjør galt mot meg, enn da de satte seg opp mot Gud. Derfor vil jeg at folk skal fare fredelig fram og ikke gjøre noe hærverk. Jeg vil først møte bøndene, og kan vi bli forlikte, så er det godt, men om de går til kamp mot oss, da kan hende ett av 2: Om vi faller i kampen, da er det best ikke å gå dit med ranet gods, men om vi seirer, da skal dere ta arv etter dem som nå kjemper mot oss, for de kommer til å falle noen av dem, og andre flykter, og enten de gjør det ene eller det andre, har de forbrutt all sin eiendom. Og da er det godt å gå til store hus og gode garder, men ingen har nytte av det som er brent. Likeså med ranet gods, det går mye mer av det til spille enn det en har nytte av. Nå skal vi dra ut gjennom bygda i spredte flokker og ta med oss alle de våpenføre menn vi kan få tak på. Vi skal også hogge buskap og ta så mye annen mat som folk trenger til å fø seg med, men ingen skal gjøre annet hærverk. Jeg ser gjerne at speiderne til bøndene blir drept, om dere får tak i dem. Dag og hans menn skal ta den nordre vegen ned gjennom dalen, og jeg vil ta allfarvegen, og så skal vi møtes til kvelds og være på samme sted om natta... ...Da kong Olav hadde fylket hæren, hadde bøndene ennå ikke kommet nær noen steder. Da sa kongen at hæren skulle sette seg ned og hvile. Så satte kongen seg sjøl ned og hele hæren hans, de satt romt. Kongen lente seg ned og la hodet i fanget på Finn Arnesson. Da kom søvnen over ham, og han sov en stund. Da så de bondehæren, og nå kom hæren mot dem og hadde satt opp merkene sine, og det var en svær folkemasse. Da vekte Finn kongen og sa til ham at bøndene kom imot dem. Da kongen våknet, sa han: Hvorfor vekte du meg, Finn, og lot meg ikke få drømme ferdig? Finn svarte: Du drømte vel ikke slik at du ikke heller skylder å våke og gjøre seg ferdig til å ta imot den hæren som kommer mot oss. Ser du ikke hvor nær bondemugen er kommet nå. Kongen svarte: De er ikke så nær oss ennå at det ikke hadde vært bedre om jeg hadde sovet. Da sa Finn: Hva drømte du da, konge, siden du syntes det var ille du ikke fikk vokne av deg sjøl? Da sa kongen hva han hadde drømt. Han syntes han så en høy stige, og han gikk oppover den i lufta så langt at himmelen åpnet seg, og så langt nådde stigen. Jeg var kommet på det øverste trinnet, sa han, da du vekte meg. Finn svarte: Jeg synes ikke denne drømmen er så god som du visst synes. Jeg tror dette varsler at du skal dø, dersom det da var noe annet enn søvnørske som kom over deg... ...Da begge hærene stod stille, og folk kjente hverandre, sa kongen: Hvorfor er du der, Kalv? Vi skiltes jo som venner sør på Møre. Det er lite sømmelig for deg å kjempe mot oss nå og skyte fiendeskudd mot vår hær, for her er 4 av brødrene dine. Kalv svarte: Det er mye nå som er annerledes enn det burde være, konge; De skiltes fra oss slik at vi var nødt til å søke fred med dem som var igjen. Nå får hver mann stå der han er, men om jeg fikk rå, skulle vi ennå forlikes. Da svarte Finn: Det skal en merke seg ved Kalv, at hvis han taler vel, da har han i sinne å gjøre vondt. Kongen sa: Det kan jo være at du vil ha forlik, Kalv, men jeg synes ikke bøndene ser fredelige ut. Da svarte Torgeir fra Kvistad: Nå skal De få slik fred som mange har fått av Dem før, og nå skal De få unngjelde for det. Kongen svarte: Du trenger ikke å lengte så etter at vi skal møtes, det er ikke så laga at du skal få seier over oss i dag; for jeg har hevet deg til makt da du var en liten mann. Nå kom Tore Hund og gikk fram foran merket med sin flokk og ropte: Fram, fram, bondemenn! Så satte de i med hærropet og skjøt både med piler og spyd. Nå ropte kongsmennene hærrop, og da ropet sluttet, skreik de til hverandre slik som de før hadde lært og sa: Fram, fram, kristmenn, korsmenn, kongsmenn! Men da de bøndene som stod ytterst i fylkingarmen hørte dette, ropte de det samme som de hørte de andre rope, og da de andre bøndene hørte det, trodde de det var kongsmenn og brukte våpen på dem, og så sloss de med seg sjøl, og det falt mange før de kjente hverandre igjen... ...Kalv og Olav het 2 av frendene til Kalv Arnesson. De stod på den ene sida av ham. Det var store, kjekke karer. Kalv var sønn til Arnfinn Armodsson og brorsønn til Arne Armodsson. På den andre sida av Kalv Arnesson gikk Tore Hund fram. Kong Olav hogg til Tore Hund over akslene. Sverdet beit ikke, men det så ut som det røyk noe støv opp fra reinskinnskufta. Dette nevner Sigvat: Gavmilde konge merket hvordan kraftige galdrer fra trollkyndige finner fullt ut Tore berget; da gullets herre hamret Hunden over aksla med gullprydet klinge - den beit ikke på ham. Tore hogg til kongen, og de skiftet noen hogg med hverandre, men sverdet til kongen beit ikke når det kom på reinskinnskufta. Men Tore ble likevel såret på handa. Sigvat kvad: Den tror feil som sier Tore fryktet, det vet jeg. Hvem har sett en hugstor Hund gjøre større gjerning? Kraftig skjoldkledd kjempe søkte fram i striden, han vågde heve sverdet til hogg mot sjølve kongen. Kongen sa til Bjørn stallare: Slå du hunden som ikke jern biter på! Bjørn snudde øksa i handa og slo med hammeren. Hogget kom i aksla på Tore. Det var et kraftig hogg, og Tore sjanglet under det. I det samme vendte kongen seg mot Kalv og frendene hans, og Kalvs frender gav Olav banesår. Da stakk Tore Hund til Bjørn stallare med spydet og traff ham i livet, og gav ham banesår. Tore sa da: Slik spidder vi bjørnene. Torstein Knarresmed hogg til kong Olav med øksa, og det hogget kom i venstre beinet ovenfor kneet. Finn Arnesson drepte straks Torstein. Da kongen fikk det såret, lente han seg opp til en stein og kastet sverdet og bad Gud hjelpe seg. Nå stakk Tore Hund til ham med spydet. Stikket gikk inn nedenunder brynja og opp i magen. Da hogg Kalv til ham, og det hogget kom utenpå halsen på venstre side. Folk er ikke enige om hva det var for en Kalv som gav kongen det såret. Disse 3 sårene var det kong Olav døde av. Etter hans fall, falt også nesten hele den flokken som hadde gått fram sammen med kongen. Bjarne Gullbråskald kvad dette om Kalv Arnesson: Landet ville du stridsglad verge imot Olav, du gjorde motstand, vet jeg, mot den beste konge. Du gikk fram til stordåd på Stiklestad foran merket, sannelig sloss du modig helt til falt var kongen. Sigvat skald kvad dette om Bjørn stallare: Bjørn, har jeg spurt, lærte stallarer hos kongen mot og hvordan en herre bør holdes; fram gikk han. Med trofaste hirdmenn falt han der i hæren, slik død ved hedret konges hode må folk rose... ...Kalv Arnesson lette etter brødrene sine som hadde falt der. Han fant Torberg og Finn, og folk sier at Finn kastet et sverd etter ham og ville drepe ham og talte harde ord til ham og kalte ham en niding som hadde sveket sin konge. Kalv brydde seg ikke om det og lot Finn bære bort fra valplassen, og likeså Torberg. Så ble sårene deres undersøkt, og de hadde ingen farlige sår. De hadde falt om av trøtthet under alle de våpen som ble brukt på dem. Så sørget Kalv for å flyttet brødrene sine ned til skipet og fulgte sjøl med dem. Straks han var borte, drog også hele den bondehæren bort som hadde hjemme der i nærheten, unntatt de som hadde sårede frender og venner å stelle med eller tok seg av likene etter dem som hadde falt. De som var såret, ble flyttet inn på garden, så der var hvert hus fullt av dem, og det var slått telt ute over noen. Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg til bondehæren, så syntes folk ikke det var mindre rart hvor fort samlingen gikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom mest av det at størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, og disse folkene ville gjerne hjem igjen.... ...Finn Arnesson ble ikke lenge hos Kalv på Egge, for han kunne slett ikke glemme at Kalv hadde vært med i slaget mot kong Olav. Finn kom stadig med harde ord til Kalv av den grunn. Torberg Arnesson styrte ordene sine mye bedre enn Finn. Likevel lengtet Torberg også etter å komme bort og hjem til garden sin. Kalv gav brødrene sine et godt langskip med all slags redskap og annet utstyr og godt følge. Så reiste de hjem til gardene sine. Arne Arnesson lå lenge av sårene, men ble helt bra og fikk ingen mein av det. Han reiste sørover til garden sin seinere på vinteren. Alle brødrene fikk fred med kong Svein og slo seg til ro hjemme...	Arnesen på Giske, Finn "på Austråt" (I3612)
131	. Fra Snorre: Olav Trygvassons saga: 54. Tidlig på våren drog kong Olav utover i Viken og hadde mye folk med. Han drog vest til Agder, og hvor han han holdt ting med bøndene, bød han dem å la seg døpe, og de gikk over til kristendommen; for det nyttet ikke for bøndene å reise seg mot kongen. Folket ble døpt hvor han kom. I Hordaland var det mange gjæve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt 4 sønner; den ene var Torleiv Spake, den andre var Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola; den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjell, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjæveste ætta i Hordaland. Nå fikk disse frendene høre hva for ei lei knipe de var kommet i. Kongen kom østfra langs kysten med en stor hær og brøt ned gammel lov for folk, og alle fikk de straff og harde vilkår om de sa noe imot ham. Da satte frendene hverandre stevne og rådslo om hva de nå skulle gjøre, for de visste kongen snart ville komme dit. De ble enige om å komme så mannsterke de kunne til Gulating, og sette stevne med Olav Tryggvason der. 55. Olav lyste til ting så snart han kom til Rogaland. Da tingbudet kom til bøndene, samlet de seg mannsterke, de kom i fulle våpen. Da de vel var kommet sammen, talte de med hverandre og la opp råd; de ble enige om at de 3 menn som var mest veltalende i flokken, skulle svare kong Olav på tinget og tale mot ham. Dessuten ble de forlikt om at de tok ikke imot annet enn lov og rett, om det så var kongen som bød. Da nå bøndene var kommet til tingstedet, og tinget var satt, stod kong Olav opp og talte til bøndene, først med blide ord. Men det kom likevel tydelig fram i talen, at han ville de skulle ta ved kristendommen. Han bad dem først med gode ord, men til slutt føyde han til at de som talte imot ham og ikke ville gjøre som han sa, de måtte finne seg i hans unåde, og han ville gi dem straff og harde vilkår overalt der han kunne komme til. Da kongen var ferdig med å tale, stod den bonden opp som var mest veltalende, og som de hadde valgt til å svare kong Olav først. Men da han skulle til å tale, fikk han slik hoste og åndenød at han ikke kunne få fram et ord, og måtte sette seg ned igjen. Så stod den andre bonden opp, han ville ikke la det skorte på svar sjøl om den første ikke hadde vært så heldig med det. Men da han skulle til å tale, var han blitt så stam at han ikke fikk sagt et ord; alle som hørte på, slo opp en latter, og bonden måtte sette seg igjen. Nå stod den tredje opp og ville tale mot kong Olav, men da han tok til orde, var han så hes og krimfull at ingen kunne høre hva han sa, og så satte han seg ned. Og nå var det ikke flere av bøndene som kom seg til å tale mot kongen. Da nå bøndene ikke fikk svart kongen, ble det ikke noe av at de reiste seg til motstand mot ham. Så ble det til at alle gikk med på det kongen bød. Alle folk på tinget der var døpt før kongen skiltes fra dem. 56. Kong Olav drog til Gulating med hæren, for bøndene hadde sendt bud til ham at de ville svare på saken der. Da begge parter var kommet til tinget, ville kongen først ha en samtale med høvdingene i landet. Da alle var kommet til stede, kom kongen fram med ærendet sitt; han bad dem ta imot dåpen, slik som han hadde bydd dem. Da sa Olmod den gamle: Vi frender har talt om denne saken med hverandre, og alle vi kommer til å holde sammen om ett råd. Hvis det er så, konge, at du tenker å tvinge oss frender til slikt som å bryte med lovene våre, og om du vil bryte oss under deg med noen slags tvang, da kommer vi til å stå imot deg av all vår makt, og så får den seire som skjebnen vil. Men om du, konge, ville gjøre oss så vel og gi oss frender noe til gjengjeld, som kunne være til nytte for oss da vil vi gå over til deg alle sammen og love deg vår tjeneste fullt og helt. Kongen sa: Hva vil dere kreve av meg for at vi skal bli best forlikt? Da sa Olmod: Det var for det første at du ville gifte Astrid, søster di, med Erling Skjalgsson, vår frende. Ham regner vi nå for å være den av alle unge menn i Norge en kan vente seg mest av. Kong Olav sa han syntes dette var rimelig, og at det visst var et godt gifte; han sa at Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar; men han sa også at Astrid sjøl måtte svare på dette. Kongen talte om dette med søstera. Nå er det ikke stor nytte jeg har av at jeg er en konges datter og en konges søster, sa hun når du vil gifte meg bort med en mann som ikke engang har høvdingnavn. Jeg vil heller vente noen år på et bedre gifte. Og så sluttet samtalen for den gangen. 57. Kong Olav lot ta en hauk som Astrid eide, og lot alle fjøra plukke av den, og så sendte han den til henne, Da sa Astrid: Nå er bror min vred. Så reiste hun seg og gikk til kongen, han bød henne velkommen. Astrid talte nå, hun sa hun ville kongen skulle rå og gifte henne med hvem han ville. Jeg har tenkt, sa kongen, jeg skulle få makt til å gjøre den mann jeg ville til høvding her i landet. Så lot kongen Olmod og Erling og alle frendene deres kalle til seg til en samtale. Der ble talt om frieriet, og det endte med at Astrid ble festet til Erling. Nå lot kongen sette ting, han bød bøndene la seg kristne, da var Olmod og Erling de første til å tale kongens sak i dette, og alle frendene deres gikk med dem. Ingen dristet seg nå til å tale imot, og så ble hele denne tingalmuen døpt og kristnet. 58. Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren, og dit kom det en svær mengde mennesker. Kong Olav var der også. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn. Erling svarte slik: Herser har frendene mine vært, og jeg vil ikke ha høyere navn enn de. Men jeg vil gjerne få ta imot det av dem, konge, at De lar meg bli den største i landet med det navnet. Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, gav kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine, og som før er skrevet. ... 97. Kong Olav drog sørover langs kysten med flåten. Da kom det til ham mange av vennene hans, stormenn som var ferdige til å dra med kongen. Første mann der var Erling Skjalgsson, mågen hans, han hadde den store skeiden, den hadde 30 rom, og det var et skip med bare godt mannskap. Så kom kongens måger, Hyrning og Torgeir, til ham også, de styrte hvert sitt store skip. Mange andre stormenn fulgte ham, han hadde 60 langskip da han seilte fra landet. Han seilte sørover forbi Danmark gjennom Øresund, og ferden gikk like til Vendland; der satte kong Olav stevne med kong Burislav. Kongene møttes, de talte sammen om de eiendommene kong Olav gjorde krav på. Alle samtaler gikk glatt mellom kongene, og de kravene kong Olav mente å ha der, fikk han godt og greit ordnet. Kong Olav ble der lenge utover sommeren og søkte opp mange av vennene sine. ... 101. Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl var der med hele hæren sin. Det var fint vær og klart solskinn; alle høvdingene gikk opp på holmen, hver med sitt følge. Og nå så de at et skip kom seilende, det var stort og staselig, da sa begge kongene: Det var et svært skip, også så vakkert, det må være Ormen lange. Eirik jarl svarte; han sa: Dette er ikke Ormen lange, og det var som han sa, for det var Eindride fra Gimsan som eide det skipet. Litt seinere så de et annet skip komme seilende, mye større enn det første. Da sa kong Svein: Han er redd, Olav Tryggvason, nå; han tør ikke seile med hodet på skipet sitt. Men Eirik jarl sa: Dette er ikke kongsskipet. Jeg kjenner skipet og seilet, det har stripete seil. Dette er Erling Skjalgsson, ham lar vi seile. Det er bedre for oss å sakne det skipet i flåten til kong Olav; det blir skår der etter det, slik det er rustet. Noe seinere så de skipene til Sigvalde jarl og kjente dem; de skipene styrte dit inn til holmen. Så fikk de se at 3 skip kom seilende, og det ene var et stort et. Da ropte kong Svein opp og sa de skulle gå til skipene, han sa at der kom Ormen lange. Eirik jarl sa: De har mange andre store og staselige skip enn Ormen lange, vi venter ennå. Da var det mange som som sa: Nå vil ikke Eirik jarl kjempe og hevne far sin. Dette er så stor skam at det kommer til å spørres utover alle land, her ligger vi med så stor hær som vi har, og så seiler kong Olav til havs rett for nesa på oss. Da de hadde snakket om dette en stund, så de 4 skip som kom seilende, ett av dem var en svær drake med mye gull på. Da reiste kong Svein seg og sa: Høyt skal Ormen løfte meg i kveld; ham skal jeg styre. Nå var det mange som sa at Ormen var et veldig stort skip, og så vakkert, og det var en raus kar som hadde latt bygge et slikt skip. Da sa Eirik jarl, slik at bare noen få hørte det: Om kong Olav ikke hadde større skip enn dette, så kunne likevel kong Svein aldri ta det fra ham med bare danehæren. Nå dreiv folk ned til skipene og tok til å rive av skipsteltene. Men mens høvdingene stod og talte med hverandre om dette vi fortalte nå, da fikk de øye på 3 veldige skip og det fjerde kom sist etter de andre, og det var Ormen lange. De 2 andre store skipene som hadde seilt før, og som de hadde trodd var Ormen, det var først Tranen og så Ormen stutte. Men da de fikk se Ormen lange, da kjente de det alle sammen, og nå var det ingen som sa imot; der seilte Olav Tryggvason. Nå gikk de til skipene og gjorde seg ferdig til kamp. Det var en avtale mellom høvdingene at hver av dem, kong Svein og kong Olav og Eirik jarl, skulle få sin 1/3 av Norge, om de drepte kong Olav Tryggvason. Og den av høvdingene som gikk først opp på Ormen, skulle ha hele hærfanget de fikk der, og ellers skulle hver ha de skipene han ryddet: Eirik jarl hadde en uhorvelig stor barde, som han brukte ha i viking; det var jernkam på den øverst på hver av stavnene, og nedover fra den et jernspant så tjukt og så bredt som sjølve kjølen, og det gikk helt ned i sjøen. ... 113. Eirik Håkonsson jarl fikk Ormen lange til eie etter seieren, og han fikk mye gods med den; han styrte Ormen lange bort etter slaget. Så sier Halldor: Til kamp Ormen lange bar en hjelmkledd konge, til ting med skarpe ringsverd; skeiden strålte med hærmenn. Men sør i larm av våpen en lystig jarl tok Ormen. Den ættstore bror av Heming først fikk farge sverdet. Da hadde Svein, sønn til Håkon jarl, festet Holmfrid, datter til Olav sveakonge. De delte Norgesvelde mellom seg, Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl, så fikk kong Olav 4 fylker i Trondheimen, begge Mørene, Romsdal og Ranrike i øst fra Göta älv til Svinesund. Dette riket gav kong Olav til Svein jarl på slike vilkår som skattkonger eller jarler hadde brukt å ha før hos overkonger. Eirik jarl fikk 4 fylker i Trondheimen, Hålogaland og Namdalen, Fjordane, Fjaler, Sogn, Hordaland og Rogaland, og Agder sør til Lindesnes. Så sier Tord Kolbeinsson: Jeg vet at alle herser, uten Erling, dengang snart ble jarlens venner. Den gullrike jeg priser. Etter striden ligger landet nord for Vega sør til Agder og lenger under jarlen. Så er det. Folket elsket fyrsten, alle liker slikt styre. Han vil holde, sa han, hand over folk i Norge. Men nå meldes det sørfra at død er Svein konge. Øde står hans garder. Lagnaden sparer ingen. Svein danekonge fikk igjen Viken, som han hadde hatt før, og han gav Romerike og Hedmark til Eirik jarl. Svein Håkonsson ble jarl under kong Olav Svenske. Svein jarl var den vakreste mann folk noen gang har sett. Eirik og Svein jarl lot seg døpe begge to og tok den rette tro, men så lenge de rådde for Norge, lot de hver mann gjøre som han sjøl ville med å holde kristendommen. Sjøl holdt de godt de gamle lovene og landsens skikk og bruk, og de var vennesæle menn og styrte godt. Det var støtt Eirik jarl som var den første av brødrene i alt som hadde med styringen å gjøre. Fra Snorre: Olav den helliges saga: 22. Eirik jarl kunne ikke like at Erling Skjalgsson hadde så stor makt, og så tok han under seg alle de kongseiendommene som kong Olav hadde gitt Erling i veitsle. Men Erling tok inn alle landskyldene i Rogaland like godt som før, og så måtte brukerne av landet ofte svare dobbelt landskyld, ellers ødela han jordene for dem. Jarlen fikk ikke stort av sakøren heller, for sysselmennene kunne ikke holde seg der, og jarlen drog ikke på veitsler der uten når han kom mannsterk. Dette taler Sigvat om: Erling var måg til Olav, den edle sønn til Tryggve, han skremte jarleætta da skjoldungen ikke kunne. Si andre søster gav dernest bønders snare herre til Ragnvald, Ulvs fader. Dette gifte gav lykke. Eirik jarl hadde ikke lyst til å kjempe mot Erling, for Erling hadde mange og store frender, og var mektig og vennesæl. Han hadde støtt en mengde folk om seg, som om det var en kongshird. Erling var ofte på hærferd om sommeren og skaffet seg midler, for han holdt ved på den gamle måten med raus og storslått levevis, enda han hadde mindre inntekter og de var vanskeligere å få inn enn i kong Olavs dager, mågen hans. Erling var en usedvanlig vakker og stor og sterk mann, han brukte våpen bedre enn noen annen og liknet mest på kong Olav Tryggvason i alle idretter. Det taler Sigvat om: Ingen annen lendmann om aldri så gavmild eller storslått, stridde i flere slag enn Erling. Om ellers mild, i striden var han sterk; i mang en kamp var han først inne, gikk ut som den siste. Det har alltid vært sagt at Erling var den gjæveste av alle de lendmennene som har vært i Norge. Dette er barna til Erling og Astrid: Aslak, Skjalg, Sigurd, Lodin, Tore og Ragnhild som var gift med Torberg Arnesson. Erling hadde alltid 90 frie menn eller flere hos seg, og både vinter og sommer var det slik at drikken ble målt ut til hver mann ved dugurdsbordet, men til kvelds drakk de uten å måle. Når jarlene var i nærheten, hadde han 200 mann eller flere. Han drog aldri noensteds med mindre folk enn ei tjuesesse med fullt mannskap. Erling hadde et stort hærskip, det hadde 32 rom, og var enda stort i forhold til romtallet. Det brukte han i viking og i stevneleidang, og det tok minst 200 mann. 23. Erling hadde alltid 30 treller hjemme hos seg omframt andre tjenestefolk. Han gav trellene sine faste dagsverk og fri etterpå, og gav hver som ville det, lov til å arbeide for seg sjøl i kveldinga og om natta; han gav dem åkerland til å så korn på, og det de høstet, ble deres eiendom. Så satte han verdi på hver av dem og satte løsepenger, og det var mange som løste seg ut første eller andre året, og alle de som dugde til noe, løste seg på 3 år. For pengene kjøpte Erling seg nye tjenestefolk, og av løysingene sine sendte han noen på sildefiske og noen i andre næringer; noen ryddet skoger og bygde der. Alle hjalp han til framgang på et vis. ... 31. Etter dette så jarlen til å komme seg ut av landet så fort han kunne. Han seilte vest til England, og der gikk han til kong Knut, sin morbror, og fortalte ham alt, hvordan det hadde gått med ham og kong Olav; kong Knut tok særs godt imot ham, han satte Håkon i hirden hos seg og gav ham stor makt der i riket. Håkon jarl bodde der hos Knut i lang tid framover. Da Svein og Håkon hadde rådd for Norge, hadde de gjort forlik med Erling Skjalgsson, forliket var blitt styrket på den måten at Aslak, sønn til Erling, ble gift med Sigrid, datter til Svein jarl. De 2, Erling og hans sønn Aslak, skulle ha de veitslene som Olav Tryggvason hadde gitt Erling. Etter dette ble Erling jarlens sikre venn, og de slo dette fast og svor hverandre eder. ... 60. Våren etter dette samlet kong Olav hær fra Trondheimen og gjorde seg ferdig til å dra øst i landet. Da skulle det seile en islandsfarer fra Nidaros. Kong Olav sendte bud og kjenningstegn til Hjalte Skeggjason og stevnte ham til seg, han sendte også bud til Skafte lovsigemann og de andre som hadde mest å gjøre med lovene på Island, at de skulle ta ut av lovene alt det han mente var mest imot kristendommen; dessuten sendte han vennlige hilsener til alle folk i landet. Kongen drog sørover langs landet, men stanset i hvert fylke og holdt ting med bøndene. På hvert ting lot han lese opp kristenloven og de bud som hørte til den. Han gjorde straks ende på mange uvaner og mye hedenskap hos allmuen, for jarlene hadde holdt godt gammel lov og landsrett, men kristendommen hadde de latt hver gjøre med som han ville. Så var det blitt til det at i sjøbygdene var folk døpt nesten overalt, men kristenloven var ukjent for de fleste; og i avdaler og fjellbygder var folk helt hedenske mange steder, for når folk fikk rå seg sjøl, festet den tro seg best i minnet hos dem som de hadde lært i barndommen. Når det var noen som ikke ville gå med på kongens bud om å holde kristenskikk, lovte han dem hard straff, enten de var mektige menn eller småfolk. Olav ble tatt til konge på hvert lagting over hele landet, det var ingen som talte imot ham. Da han lå i Karmsund, gikk det bud mellom ham og Erling Skjalgsson om at de skulle forlikes, og det ble avtalt forliksmøte på Kvitingsøy. Da de møttes, talte de sjøl med hverandre om forliket. Men da syntes Erling han merket at det lå annet i kongens ord enn det hadde vært sagt ham. Erling krevde å få alle de veitsler som Olav Tryggvason hadde gitt ham, og som han etterpå hadde fått av jarlene Svein og Håkon. Da skal jeg bli din mann og trofaste venn, sa han. Kongen sa: Så vidt jeg skjønner, Erling, kan det ikke være verre for deg å ta imot av meg veitsler som er like store som de du tok imot av Eirik jarl, en mann som hadde drept menn som stod deg så nær. Jeg skal la deg være den gjæveste mann i landet. Men veitslene vil jeg dele ut som jeg sjøl synes, og ikke late som lendmenn skulle være odelsbårne til ættearven min, og jeg skulle kjøpe deres tjeneste for mange ganger det den er verdt. Erling var ikke til sinns å be kongen om det aller minste her, for han så at kongen lot seg ikke lett overtale; han så også at her var det 2 ting å velge mellom, det ene var å forlike seg med kongen, og så la det stå til hvordan det kom til å gå, det andre var å la kongen rå alene. Det valgte han, enda han slett ikke hadde lyst på det. Men han sa til kongen: Jeg tjener deg best når jeg gjør det av fri vilje. Slik sluttet samtalen. Etter dette kom Erlings frender og venner til ham og bad ham bøye seg og gå fram med vett og ikke med overmot. Du kommer alltid til å være den gjæveste lendman i norge, sa de, for du er både en dugelig mann og har store frender og svær rikdom. Erling skjønte at dette var gode råd, og de som gav dem, gjorde det av god vilje. Han gjorde så dette, ble kongens handgangne mann med den avtale at kongen skulle rå for vilkårene. De skiltes etter dette, og var liksom forlikte å kalle for. Kong Olav drog videre østover langs landet. ... 116. Erling Skjalgsson hadde sin gamle makt, slik at han rådde for bøndene i alle ting hele vegen fra Sognefjorden i nord og øst til Lindesnes, men han hadde mye mindre veitsler av kongen enn han hadde hatt før. Likevel stod det så stor age av ham at det var ingen som prøvde å gjøre annet enn han ville. Kongen syntes Erlings makt gikk for vidt. Det var en mann som het Aslak Fitjaskalle, han var ættstor og mektig. Skjalg, far til Erling, og Askjell, far til Aslak, var brorsønner. Aslak var kong Olavs gode venn, og kongen lot ham slå seg ned i Sunnhordland, og gav ham et stort len og store veitsler der. Kongen sa han skulle holde igjen med Erling. Men det ble det ikke noe av; straks kongen ikke var til stede, fikk Erling rå alene som han ville; han ble ikke mykere av det at Aslak ville skubbe seg fram ved siden av ham; og det endte slik mellom dem at Aslak ikke kunne greie seg i sysla. Så gikk han til kongen og fortalte hvordan det hadde gått mellom han og Erling. Kongen sa Aslak skulle bli hos ham, til jeg og Erling møtes, sa han. Kongen sendte bud til Erling at han skulle komme til Tønsberg og møte kongen om våren. Da de kom sammen, hadde de møte med hverandre, og så sa kongen: Jeg har hørt si at du er så mektig, Erling, at det fins ikke en mann nord fra Sognefjorden helt til Lindesnes som får ha friheten for deg. Og det er mange der som mener de er odelsbårne nok til å få rett og skjel av folk som er deres jamnbyrdige. Her har vi nå Aslak, deres frende. Han synes han har merket nokså mye kulde fra Dem. Nå vet jeg ikke om det er så at han sjøl er skyld i dette, eller om han skal unngjelde for det at jeg har satt ham der til å ta vare på mine saker. Og jeg nevner bare ham, men det er mange andre som klager over slikt for oss også, både menn i sysler og årmenn som styrer gardene mine og skal gjøre veitsler for meg og følget mitt. Erling svarte: Dette kan jeg fort svare på, sa han. Jeg nekter at jeg har lagt meg ut med Aslak eller noen annen mann fordi han er i Deres tjeneste. Men jeg skal vedgå det at det er nå som det lenge har vært, hver av oss frender vil gjerne være større enn den andre. Og det kan jeg også vedgå, at jeg bøyer med glede hodet for deg, kong Olav, men det byr meg imot å bøye meg for Sel-Tore, som er trellefødt i alle ættgreiner, for det om han er Deres årmann nå, og likedan med andre som er hans like i ætt, men som De setter så høyt. Så kom begges venner til og bad dem forlike seg, de sa at kongen kunne ikke få så god støtte av noen annen mann som av Erling, om han kan få ha Deres fulle vennskap. På den annen side sa de til Erling at han skulle bøye seg for kongen; de sa at om han kunne holde på vennskapet med kongen, så ville det være lett nok for ham å få igjennom det han ville med alle andre. Møtet endte slik at Erling skulle få ha de samme veitsler som han hadde hatt før, og alle de sakene kongen hadde mot Erling, skulle falle bort. Dessuten skulle Skjalg, sønnen hans, dra til kongen og bli hos ham. Så drog Aslak tilbake til gardene sine, og de var forlikte å kalle for. Erling drog hjem til gardene sine og holdt ved som før med å vise sin makt. 117. Det var en mann som het Sigurd Toresson, bror til Tore Hund på Bjarkøy. Sigurd var gift med Sigrid, datter til Skjalg og søster til Erling. Sønn deres het Asbjørn, han så ut til å bli en framifrå mann i oppveksten. Sigurd bodde på Trondenes på Omd, han var en grunnrik mann og høyt hedret; han hadde ikke blitt kongens handgangne mann, og derfor stod Tore høyest av de 2, for han var kongens lendmann. Men hjemme på garden var Sigurd ikke på noen måte mindre raus; så lenge folk var hedenske, var han vant til å ha 3 blot hver vinter, ett om vinternatt, det andre midtvinters og det tredje mot sommeren. Da han gikk over til kristendommen, holdt han likevel ved på den samme måten med gjestebud; om høsten holdt han et stort vennelag, og om vinteren julegjestebud og bød til seg mange mennesker da igjen; det tredje gjestebudet holdt han til påske, og da kom det også mange mennesker. Slik holdt han på så lenge han levde. Sigurd døde av sjukdom. Da var Asbjørn 18 år; han overtok arven etter faren, og han dreiv på samme måten og holdt 3 gjestebud hver vinter, slik som far hans hadde gjort. Ikke lenge etter at Asbjørn hadde fått farsarven, var det at åringene ble dårligere, og kornet slo feil for folk. Asbjørn holdt ved med gjestebudene sine slik som før, nå hjalp det ham at han hadde gammelt korn og gamle forråd av alt det som trengtes. Men da året var gått, og det neste kom, så ble kornet ikke det minste bedre enn året før. Da ville Sigrid at de skulle holde opp med gjestebudene, enten med noen eller alle. Det ville ikke Asbjørn, han reiste rundt til vennene sine om høsten og kjøpte korn der han kunne, og noen steder fikk han det. Så gikk det den vinteren også, og gjestebudene ble holdt. Våren etter fikk folk sådd lite, for det var ikke såkorn å få kjøpt. Sigrid snakket om at de fikk ha færre huskarer; det ville ikke Asbjørn, han dreiv på den sommeren også på samme måten. Det så nokså dårlig ut med kornet. Nå kom også det til at det ble fortalt sørfra landet at kong Olav hadde forbudt å føre korn og malt og mjøl nord i landet sørfra. Da syntes Asbjørn det tok til å bli vanskelig å skaffe mat til garden. Så fant han på den utveg at han lot sette ut en lastebåt han hadde, den var bygd som et havgående skip. Skipet var godt, og all redskapen til det var omhyggelig gjort, det hadde seil som var farget i striper. Asbjørn gav seg av sted og hadde 20 mann med, de seilte nordfra om sommeren, og det er ikke fortalt noe fra ferden før de kom til Karmsund en dag mot kvelden og la til ved Avaldsnes. Det er en stor gard der ikke langt oppe på Karmøy som heter Avaldsnes. Det var en kongsgard, en fin gard, og der rådde Tore Sel, han var årmann der. Tore var en mann av lav ætt, men han hadde kommet seg opp, han var en god arbeidskar, talte godt for seg, svær til å skryte, pågående og stri. Det hjalp han godt siden at han fikk hjelp av kongen. Han var snar til å si fra og uvøren i munnen. Asbjørn og folkene hans lå der natta over. Om morgenen da det ble lyst, kom Tore og noen andre ned til skipet. Han spurte hvem som eide dette staselige skipet. Asbjørn sa hvem han var og nevnte sin far. Tore spurte hvor han skulle hen som lengst, og hva ærend han hadde. Asbjørn sa han ville kjøpe seg korn og malt; han sa som sant var, at det var svært uår nord i landet. Men vi har hørt at det skal være godt år her. Vil du, bonde, selge oss korn? Jeg ser dere har store stakker her; det ville være en hjelp for oss om vi ikke trengte fare lenger. Tore svarte: Jeg skal hjelpe deg så du ikke trenger å reise på kornkjøp lenger, verken her i Rogaland eller videre. Jeg skal fortelle deg at du like godt kan snu her og ikke seile lenger, for du får ikke korn, verken her eller andre steder; kongen har forbudt å selge korn herfra nord i landet. Reis hjem igjen, håløyg. Det blir det beste for deg. Asbjørn sa: Om det er som du sier, bonde, at vi ikke kan få kjøpt korn, så har jeg et annet ærend som ikke er mindre, jeg vil hilse på venner på Sola og se hvordan Erling, min frende, har det hjemme. Tore sa: Hvor nært frendskap er det mellom deg og Erling? Han sa: Mor mi er søster hans. Tore sa: Nå har jeg visst vært litt fort til å snakke, siden du er søstersønn til rygekongen! Så tok Asbjørn inn teltene og styrte ut med skipet. Tore ropte etter dem: Far vel da, og kom innom her på hjemvegen! Asbjørn sa at det skulle han gjøre. Så drog de videre og kom til Jæren mot kvelden. Asbjørn og 10 mann gikk i land, de andre 10 ble igjen på skipet. Da Asbjørn kom til garden, ble han godt mottatt, og Erling var svært blid mot ham. Erling satte ham ved sida av seg og spurte ivrig etter nytt nord fra landet. Asbjørn fortalte ham alt om det ærend han var ute i. Erling sa det var ingen lett sak, for kongen nektet dem alt kornsalg. Jeg tror ikke det fins noen mann her, sa han, som våger seg til å bryte kongens ord. Jeg må være nøye med å følge kongens sinn, for det er så mange som vil ødelegge vennskapet mellom oss. Asbjørn sa: Sannheten får en sist høre. Helt fra barnsbein har jeg alltid lært at mor mi var fribåren i alle ættgreiner, og videre at Erling på Sola nå var den mektigste av frendene hennes. Men nå hører jeg du sier at du er ikke mer fri for kongens treller enn at du ikke kan gjøre det du har lyst til med kornet ditt. Erling så på ham og smilte, han sa: Dere håløyger kjenner nok mindre til kongens makt enn vi ryger, og du bruker vel lett store ord hjemme; du har godt å slekte på i det stykket. La oss først drikke, frende, så får vi se på det i morgen hva vi kan gjøre med ærendet ditt. De gjorde det, og var glade om kvelden. Dagen etter talte Erling og Asbjørn med hverandre. Erling sa: Jeg har tenkt ut noe med kornkjøpet ditt, Asbjørn. Men er du svært nøye med hvem du handler med? Han sa at han brydde seg aldri det grann om hvem han kjøpte korn av, når bare den som solgte, hadde rett til det. Erling sa: Jeg skulle tro trellene mine hadde så mye korn å selge at du kan få kjøpt det du trenger. De står ikke under lov og landsrett som andre folk. Asbjørn sa at dette ville han ta imot. Så ble det sagt fra til trellene om kjøpet; de fant fram korn og malt og solgte det til Asbjørn, og han lastet skipet så mye han ville. Da han var ferdig til å seile, fulgte Erling ham ut og gav ham vennegaver; de skiltes som kjære venner. Asbjørn fikk god bør og la til ved Avaldsnes på Karmøy om kvelden, og ble der natta over. Tore Sel fikk straks høre at Asbjørn var kommet, og likeså at skipet hans var fullastet. Tore stevnte til seg folk om natta, så han hadde 60 mann før det var dag. Så snart det ble litt lyst, gikk han ned til Asbjørn, han og mennene gikk like ut på skipet. Da var Asbjørn og hans folk alt kledd, og Asbjørn hilste på Tore. Tore spurte hva slags last Asbjørn hadde på skipet. Han sa det var korn og malt. Tore sa: Så har Erling gjort som han er vant til og tatt alt det kongen har sagt for å være bare løst snakk. Han har ennå ikke blitt lei av å stå imot ham i alle ting. Det er et under at kongen finner seg i allting av ham. Tore brukte seg fælt en stund. Da han tidde, sa Asbjørn at det var Erlings treller som hadde eid kornet. Tore svarte skarpt at han brydde seg ikke om hans og Erlings krokveger. Nå er det ikke annet å gjøre for dere enn å gå i land, Asbjørn, ellers hiver vi dere over bord. Vi vil ikke ha noe bråk med dere mens vi rydder skipet. Asbjørn så at han hadde ikke folk nok mot Tore, og så gikk Asbjørn og folkene hans i land, og Tore lot hele ladningen flytte i land fra skipet. Da skipet var ryddet, gikk Tore bortover skipet. Han sa: Det var svært så godt seil de har disse håløygene, ta det gamle seilet fra lastebåten vår og gi dem det! Det er fullt ut godt nok til dem når de seiler med tom båt. Dette ble gjort, seilene ble byttet. Så seilte Asbjørn og folkene hans sin veg etter dette, og han styrte nordover langs kysten og stanset ikke før han kom hjem først på vinteren. Denne reisen snakket folk mye om. Asbjørn fikk ikke noe strev med å lage gjestebud den vinteren. Tore (Hund) bad Asbjørn og mor hans til julegjestebud med så mange menn som de ville ta med seg. Asbjørn ville ikke reise, så han satt hjemme. Det viste seg at Tore syntes Asbjørn hadde tatt imot innbydelsen på en lite hedrende måte, og så gav Tore fantord fra seg om denne reisen til Asbjørn. Det var nok så, sa han, at det er stor forskjell på oss frendene til Asbjørn, men Asbjørn viser det nå også tydelig, slikt strev som han tok for å hilse på Erling på Jæren i sommer, og så vil han ikke komme hit til meg som bor i det nærmeste huset. Eller kanskje det er så at han tror det bor en Sel-Tore på hver holme. Slike ord fikk Asbjørn høre fra Tore, og flere til av samme slag. Asbjørn var helt ute av seg for denne reisen, og verre ble det da han hørte den var til latter og spott. Han ble hjemme hele vinteren og gikk ikke i noen gjestebud. ... 132. Kong Olav stevnte til seg lendmennene sine og samlet mange menn om sommeren, for det gikk det ord at Knut den mektige ville komme vestfra den sommeren. Folk mente de skjønte på kjøpmannsskip som kom vestfra at Knut holdt på å samle en stor hær i England. Men da det lei på sommeren, var det noen som sa det var sant, andre nektet at det ville komme noen hær. Kong Olav ble i Viken om sommeren, og han hadde folk ute for å holde utkik med om Knut skulle komme til Danmark. Om høsten sendte kong Olav sendemenn øst i Svitjod til kong Anund, mågen sin, med det budskap at han trodde at dersom Knut la Norge under seg, ville ikke Anund få ha Sveavelde i fred lenge; han sa det beste ville være at de sluttet forbund og reiste seg mot ham, og han sa at da ville det ikke skorte på styrke for dem til å kjempe mot kong Knut. Kong Anund tok godt imot kong Olavs budskap, og han sendte det svar at han ville gjøre fellesskap med kong Olav, slik at hver av dem skulle hjelpe den andre med sin makt, hvem som kom til å trenge det først. De sendte hverandre bud om det også at de skulle møtes og holde en rådslagning. Kong Anund ville reise gjennom Västergötland vinteren etter, og kong Olav gjorde i stand til å bli vinteren over i Sarpsborg. Den høsten kom Knut den mektige til Danmark og ble der om vinteren og hadde en mengde folk. Det ble fortalt ham at det hadde gått sendemenn og budskap mellom Norges konge og sveakongen, og at det nok lå store planer under. Om vinteren sendte kong Knut menn til Svitjod til kong Anund, han sendte ham store gaver og løfter om vennskap, og sa at han kunne trykt sitte rolig i striden mellom Knut og Olav Digre. For kong Anund, sa han, og hans rike skal få være i fred for meg. Og da sendemennene kom til kong Anund, bar de fram de gavene kong Knut sendte ham, og med dem skulle følge kong Knuts vennskap. Kong Anund opptok det de sa nokså kaldt, og sendemennene syntes de kunne merke at kong Anund var mest stemt for vennskap med kong Olav. De reiste tilbake og fortalte kong Knut hvordan det hadde gått dem med ærendet, og de sa videre at han måtte ikke vente seg noe vennskap av kong Anund. ... 144. Men nå skal vi fortelle om det som vi tok til med før, at kong Olav drog med hæren og hadde leidang ute langs kysten. Alle lendmenn nordfra landet fulgte ham, uten Einar Tambarskjelve; han hadde sittet stille på gardene sine siden han kom til landet, og tjente ikke kongen. Einar hadde svære eiendommer og levde som en stormann, enda han ikke hadde noen veitsler av kongen. Kong Olav styrte sørover forbi Stad med denne flåten, der kom det også mye folk til ham fra bygdene. Da hadde kong Olav det skipet som han hadde latt bygge vinteren i forvegen og som ble kalt Visund ; det var et veldig stort skip; i framstavnen hadde det et bisonhode som var gullagt. Så seilte kongen sørpå til Hordaland. Der fikk han høre at Erling Skjalgsson hadde reist fra landet og hadde med seg et stort følge, 4-5 skip; han hadde en stor skeid sjøl, og sønnene hans 3 tjuesesser, og de hadde seilt vestover til England til Knut den mektige. Da seilte kong Olav østover langs land og hadde en veldig hær. Han spurte hele tida folk om de visste noe om hva Knut den mektige hadde fore, men alle visste å fortelle at han var i England. Men det ble også sagt at han hadde leidang ute og tenkte seg til Norge. Og da nå kong Olav hadde en stor hær, og han ikke kunne få visshet for hvor han skulle styre hen for å finne Knut, og folk dessuten syntes det ikke var bra å bli lenge på ett sted med en så stor hær, så valgte han av den grunn heller å seile sør til Danmark med hæren; han tok med seg alt det folket han mente var mest hærført og best rustet, og gav de andre hjemlov, slik som det er kvedet : Så drog de hjem igjen de som han mente han ville ha minst nytte av. Kongen hadde en stor og vakker hær der; de fleste av lendmennene fra Norge var med, uten de som det er sagt før hadde reist fra landet, eller som hadde blitt sittende hjemme. ... 161. Erling Skjalgsson og alle sønnene hans hadde vært i kong Knuts hær om sommeren og i flokken til Håkon jarl; der var Tore Hund også og hadde mye og si. Men da kong Knut fikk høre at kong Olav hadde tatt landvegen til Norge, løste kong Knut opp leidangen og gav alle mann lov til å finne seg bosted for vinteren. Da var det en svær hær av utlendinger i Danmark, både engelskmenn og nordmenn og folk fra flere land som hadde kommet i hæren om sommeren. Erling Skjalgsson reiste til Norge med følget sitt om høsten, han fikk store gaver av kong Knut. Sammen med Erling reiste det sendemenn fra kong Knut nord til Norge, de hadde med seg en mengde gull og sølv. Om vinteren drog de rundt omkring i landet og greidde ut de pengene kong Knut hadde lovt folk om høsten dersom de ville følge ham, og de gav også til mange andre som de fikk kjøpt med penger for å vise kong Knut vennskap. De hadde støtte av Erling da de reiste omkring. Så ble det til at en mengde menn gikk over til å bli kong Knuts venner og lovte ham sin tjeneste, og dessuten å gjøre motstand mot kong Olav; noen gjorde det åpenlyst, men det var mange flere som holdt det hemmelig for allmuen. Kong Olav fikk vite om dette; det var mange som kunne fortelle ham om det, og det ble talt mye om det der i hirden. Sigvat skald kvad om dette: Kongens fiender farer med løse pengepunger, folk byr ofte det tunge malm for kongens hode. Jeg vet at hver som selger for gull sin gode herre en gang vandrer til svarte helvete, og er verdt det. Sørgelig lønn i himmelen fikk han som her på jorda dreiv med svik, han dømmes i dypet av ildens konge. Det ble ofte sagt og talt om hvor dårlig det var av Håkon jarl å føre hær mot kong Olav som hadde gitt ham livet dengang jarlen hadde kommet i hans makt. Men Sigvat var svært god venn til jarlen, og da nå Sigvat hørte jarlen ble baktalt igjen, kvad han: Hordekongens hirdmenn holdt seg for sterkt til jarlen om de tok imot penger for Olavs liv å røve, det er ingen heder for hirden at slik blir hørt om den, best er for oss om alle er uten svik og reine ... 170. Knut den mektige drog sammen hæren sin og styrte til Limfjorden. Da han var ferdig, seilte han derfra med hele denne flåten til Norge, han seilte fort og lå ikke ved land noe sted øst for fjorden. Så seilte han over Folden og la til ved Agder, der kalte han sammen ting. Bøndene kom ned og holdt ting med kong Knut. Der ble kong Knut tatt til konge over hele landet; så satte han inn sysselmenn og tok gisler av bøndene, det var ingen som talte imot ham. Kong Olav var i Tønsberg da Knuts hær seilte utenfor forbi Folden. Kong Knut seilte nordover langs land. Da kom det folk til ham fra bygdene, og alle lovte ham lydighet. Kong Knut lå i Eigersund en stund. Der kom Erling Skjalgsson til ham med stort følge. Da bandt han og Knut seg på nytt til vennskap med hverandre. Blant kong Knuts løfter til Erling var det at han skulle få ha styringen over hele landet mellom Stad og Rygjarbit. Så reiste kong Knut sin veg, og det er kort å fortelle om den ferden, for han stanset ikke før han kom nord i Trondheimen, og på det tinget ble Knut tatt til konge over hele Norge. Tore Hund hadde fulgt med kong Knut fra Danmark, og han var med der. Hårek fra Tjøtta var også kommet. Han og Tore ble kong Knuts lendmenn og bandt det med eder. Kong Knut gav dem store veitsler og gav dem finnferden, og han gav dem store gaver attpå. Alle de lendmennene som ville gå over til ham, gjorde han rike på både veitsler og løsøre, han lot dem alle sammen få ha mer makt enn de hadde hatt før. 171. Nå hadde kong Knut lagt under seg alt land i Norge... ... 174. Kong Olav styrte ut til Tønsberg med skipene sine så snart han fikk vite at kong Knut hadde seilt til Danmark. Så tok han avsted med alle de menn som ville følge ham, da hadde han 13 skip. Deretter styrte han ut etter Viken, men han fikk lite både av penger og folk, ingen uten de som bodde på øyer og utnes fulgte ham. Kongen gikk derfor ikke opp i landet, han tok de folk og midler som falt i hans veg. Han merket at landet var tatt fra ham med svik. Han seilte etter som han fikk bør, det var først på vinteren. De fikk nokså seint vind, i Seløyene ble de liggende lenge, og der fikk de høre nytt av kjøpmenn nord fra landet. Det ble sagt til kongen at Erling Skjalgsson hadde samlet en stor hær på Jæren, skeiden hans lå ved land fullt seilklar, og der lå også en mengde andre skip som bøndene eide, det var skuter og garnbåter og store roferjer. Kongen styrte østfra med hæren og lå en stund i Eigersund. Der fikk de kjenning av hverandre. Da samlet Erling alt det folk han kunne. 175. Tomasmesse før jul la kongen ut fra havna straks ved daggry; da var det fin bør, men nokså kvast. Så seilte han nordover omkring Jæren. Det var vått vær og litt skoddedrev. Det gikk straks bud landvegen over Jæren at kongen seilte utenfor. Da Erling ble var at kongen kom østfra, lot han blåse hele hæren sin til skipene, og nå dreiv alt folk om bord i skipene og laget seg til strid. Men kongens skip kom fort nordover mot dem og forbi Jæren. Da styrte han innover, han hadde tenkt seg inn i fjordene og få seg folk og penger der. Erling seilte etter ham, han hadde en hel hær og en mengde skip. Skipene deres gikk fort, for det var ikke annet om bord enn menn og våpen, likevel gikk skeiden til Erling mye bedre enn de andre skipene, da lot han reve seilet og ventet på hæren. Da så kong Olav at Erling og hans folk drog svært inn på dem, for kongens skip var tungt lastet og vasstrukne, fordi de hadde ligget på sjøen hele sommeren og høsten igjennom og vinteren med til da; han så at det ville bli stor overmakt om han møtte hele hæren til Erling på én gang. Så lot han rope fra skip til skip, at folk skulle la seilene falle, men ikke for fort, og så ta inn rev, og dette ble gjort. Erling og hans folk så dette. Da ropte Erling ut, og kalte på sine menn, han bad dem seile fortere. Ser dere, sa han, nå ligger seilene deres lavere, de drar seg unna oss. Så lot han løse revene på seilet om bord i skeiden, og så bar det fort framover. 176. Kong Olav styrte innenfor Bokn, og nå kunne de ikke se hverandre mer. Så sa kongen de skulle ta ned seilene og ro fram i et trangt sund som var der. Der la de da skipene sammen, det stakk fram en bergnabb utenfor dem. Alle mann var hærkledde. Nå seilte Erling mot sundet, og han merket ikke at det lå en hær og ventet på dem, før de så at alle kongsskipene rodde samlet mot dem. Erling og hans folk slapp ned seilet og greip til våpen, men kongshæren lå på alle kanter rundt skipet. Nå ble det kamp, og den var kvass, og det varte ikke lenge før Erlings menn tok til å falle. Erling stod i løftingen på skipet sitt, han hadde hjelm på hodet, skjold foran seg og sverd i handa. Sigvat skald hadde blitt igjen i Viken, og der fikk han høre om dette. sigvat var en av Erlings beste venner og hadde fått gaver av ham, og vært hos ham. Sigvat diktet en flokk om Erlings fall, og her er denne strofen. Erling ut lot sette eikeskip mot kongen; farget ørnens bleike for rød, det er sikkert. Siden lå hans langskip langs med kongens skute i den store hæren; stridsmenn sloss med sverdet. Kongen hogg ned stridsmenn, stormet over skeiden, lik lå trangt på tilja, tung var kampen ved Tungur. Havet, det breie, farget høvdingen nord for Jæren, storkongen sloss, i vågen strømmet det varme blodet. Nå tok Erlings folk til å falle, og da de kom i nærkamp, og de hadde greid å gå opp på skeiden, falt hver mann på sin plass. Kongen sjøl gikk hardt fram. Hele hæren til Erling falt til siste mann, så til slutt stod ingen mann oppreist på skeiden uten han alene. Saken var at få bad om grid, og ingen fikk det heller om de bad, ikke kunne de komme på flukt heller, for det lå skip helt rundt skeiden. Det blir sagt med sannhet at ingen prøvde å flykte. Sigvat sier dette: Alle Erlings skipsfolk utenfor Bokn var falne; den unge kongen la skeiden øde nord for Tungur. Nå gikk de på Erling både fra forrommet og fra de andre skipene. Rommet i løftingen var stort, og skipet løftet seg høyt over de andre båtene, og ingen kunne komme til det uten med skudd eller så vidt med spydstikk, og mot alt slikt verget han seg med hogg. Erling verget seg så modig at ingen noen gang har hørt om en mann som har stått alene så lenge når så mange gikk på, og han prøvde aldri komme unna eller be om grid. Så sier Sigvat: Skjalgs sønn stod alene stolt og langt fra venner, i det tomme skipets løfting, trygg og svikløs. Skjalgs stridslystne hevner søkte ei grid hos kongsmenn, enda øksehogg regnte om ham, som skog de felte. Kong Olav gikk nå akterover til forrommet og så hva Erling gjorde. Kongen ropte til ham og sa dette: Du vender ansiktet til i dag, Erling! Han svarte: Ansikt til ansikt skal ørner klores! Disse ordene nevner Sigvat: Aldri så modig høvding her på jorda kommer, så lenge vind suser, og sjø slår mot stranda. Erling sa at ørner ansikt til ansikt klores, han lenge med lyst verget si jord, var ei lei av landvern, dengang han hist ved Utstein med Olav i kampen talte sanne ord. Han alltid til oppgjør var ferdig. Da sa kongen: Vil du gi deg, Erling? Det vil jeg, sa han. Så tok han hjelmen av hodet og la ned sverdet og skjoldet og gikk fram i forrommet. Merket skal han bli, drottensvikeren. Da løp Aslak Fitjaskalle til og hogg øksa i hodet på Erling, så den stod ned i hjernen, det var straks banesår, og der mistet Erling livet. Da sa kong Olav til Aslak: Bare hogg du din elendige tosk! Nå hogg du Norge av hendene på meg. Aslak sa: Jeg trodde jeg hogg Norge i hendene på deg nå. Men har jeg gjort deg mén, konge, og er du sint på meg for det jeg gjorde, da vet jeg ingen råd, for jeg kommer til å få utakk og fiendskap av så mange andre for dette at jeg trenger mer til å få støtte og vennskap av Dem! Kongen sa at det skulle han få. Nå bad kongen hver mann gå om bord i sitt skip og gjøre seg klar til å seile som snarest. Vi vil ikke rane dem som er falt her, sa han, nå får hver ha det han har fått. Så gikk folk tilbake til skipene og gjorde seg ferdige så fort råd var. Da de var ferdige, løp skipene med bondehæren inn i sundet. Da gikk det som ofte ellers når folk får tunge slag og mister høvdingene sine, om det da er aldri så mye folk samlet, så blir de rådløse når de blir høvdingløse. Ingen av sønnene til Erling var der, det ble ikke noe av for bøndene å gå til kamp, og kongen seilte sin veg nordover. Bøndene tok Erlings lik og stelte det og førte det hjem til Sola, og likeså alle de andre som hadde falt der. Folk sørget fælt over Erling, og folk har brukt å si at Erling Skjalgsson har vært den gjæveste og mektigste mann i Norge av dem som ikke har båret større høvdingnavn enn han. Sigvat skald diktet dette også: Erling falt. Slikt voldte i allmakt seierens herre. Ingen høvding bier bedre enn han på døden. Jeg kjenner ingen annen som, enda brått han døde, alle sin dager mer dugelig har kjempet. Aslak strid mellom frender økte; ingen skulle vekke slik en ufred. Drept er horders verge. Ættedrap er dette, ingen kan det nekte. Sant er sagt at fødte frender bør styre sin vrede. Her er også sagt at Aslak hadde drept en frende, og det helt uten grunn. 177. Noen av Erlings sønner var nord i Trondheimen hos Håkon jarl, noen nord på Hordaland og noen inne i fjordene, de var i hærsamling der. Og da Erlings fall ble kjent, fulgte det oppbud med fortellingen om drapet; øst fra Agder og over Rogaland og Hordaland ble det budt opp hær, og det kom svære mengder av folk, den hæren drog med Erlings sønner nordover etter kong Olav. Da kong Olav drog videre fra kampen med Erling, seilte han nordover gjennom sundet, da var det seint på dagen. Folk sier at da diktet han denne strofen: Glad er neppe den hvite herre i natt på Jæren; av liket eter ravnen, vi vant den larmende striden. Han rante meg, det endte ille i alle deler. Jeg skrei vred over skeiden, jord er skyld i manndrap. Fra Snorre: Harald Hardrådes saga: 41. Orm het på den tid en jarl på Opplanda. Hans mor var Ragnhild, datter til Håkon jarl den mektige. Orm var en navngjeten mann. På Jæren bodde den gang Aslak Erlingsson øst på Sola. Han var gift med Sigrid, datter til Svein jarl Håkonsson. Gunnhild, den andre dattera til Svein jarl, var gift med danekongen Svein Ulvsson. Slike menn var Håkon jarls avkom i Norge på den tid, og dessuten mange andre gjæve folk. Hele denne ætta var mye vakrere enn andre folk, og de fleste var særlig dugelige menn, og alle var gjæve menn.	Skjalgsen på Sole, Erling (I3577)
132	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6062)
133	. Fra The Telegraph, 31.mai 2008: Louise Firouz. American-born horsewoman who devoted much of her life to the Caspian breed which she rediscovered in northern Iran. Louise Firouz, who died on May 25 aged 74, is credited with rediscovering what she called the "Caspian" horse, thought to have been long extinct until she came across it in a remote corner of Iran in 1965; she believed the breed to have been the ancestor of the Arab...	Laylin, Louise Elizabeth "Princess Firouz" (I25799)
134	. Fra Vangsboka 1, Gile: Mari Helgesdatter gift med Arne Alvsen Gile, og datter gift med Hallvord Nashaug. Arne Alfsen Gile er ikke den samme som Arne Alfsen fra Arneberg, se gardene han eide, og egne skriv om dette av Johan Garder. Arne Alfsen Arneberg i Hof - Arne Alfsen Gile i Vang. Og noen av dem som hadde odel til kansleren Oluf Kalips gods. NYE BITER I ET GAMMELT PUSLESPILL av Lars Løberg. Om kalipsinnløsere i Solør pg slekten Colbjørnsens forbindelser til Arneberg, Vølsnes og Gile.. Kilder: NST 1998 xxxv hefte nr. 3 og Slækt & SLEKT nr. 4 i 1998, Slækt & SLEKT. nr.2 -1999. Av. Johan Gardner: Det må være mange som er interessert i Arne Alfsen Arneberg og Arne Alfsen Giles efterslekt, hvis jeg kan dømme ut fra alle henvendelser jeg har fått. Blandt henvendelsene er det da noen som har oppdaget at Arne Alfsen Gile i Vang var lagrettesmann i 1610 og har beseglet hyldningsfullmakten med et segl som ikke levner tvil om at han het Arne Alfsen. Det er forståelig at disse mener de har gjort en verdifull oppdagelse. Dermed er det jo liketil å slutte at Arne Alfsen Arneberg som var hyldningsmann i 1591 og Arne Alfsen Gile som var lagrettesmann i 1610 og beseglet hyldningsfullmakten er en og samme person. Velger man å stole på navnelikheten uten å undersøke hvilke andre opplysninger man kan finne er dette meget enkelt.-- Men dette er et eksempel på hvor varsom man må være med å bygge bare på navnene, selv når som her både fornavn og farsnavn stemmer. Derfor tør det være grunn til å se litt nærmere på forholdet. Arne Alfsen Arnebergs alder er ikke sikkert kjent, men som hyldningsmann i 1591 er det vel rimelig at han var ca. 40 år. Om hans eldre bror Berger Arneberg vet vi at han må være født 1550 eller noe før, da han i 1576 møter på lagtinget med fullmakt fra sin far. P.R. Sollied mener (NST b IX s 4) at Arne er født ca.1545 og går ut fra at han er død på Finstad i Løten ca.1618, altså i den ganske respektable alder av henimot 75 år. Nå finner vi hans eldre bror Berger i skattelistene for Hof og som eier av part i Arneberg til 1624. Senere er han ikke å finne i skattemantallene, men det kan se ut som om han har levet ennu noen år som vilkårsmann. Det er dermed rimelig å regne med hans yngre bror kan ha levd likeså lenge, selv om man vel kan regne med at en alder på over 70 år ikke var helt alminnelig på den tid, og vi vet om uår i begynnelsen av århundredet og pest i 1630. Det som er det avgjørende for Arne Alfsen Arnebergs vedkommende er imidlertid eiendomsretten til Arneberg i Hof. Når P.R.Solied Alfsen Arneberg han finner igjen på Finstad i Løten, er det fordi Arne Finstad i 1612 er ført opp som eier av bl.a 6 huder i Arneberg i Solør? I Jordeboka for Løten i 1615 ble han anført med 6 skinn i Arneberg. Jeg har senere ment å påvise at dette må være en skrivefeil for Arnestad, da skylden på Arneberg var bare 4 huder, foruten at skattemanntallet for Solør viser at det var andre brukere og eiere av Arneberg i Hof. Sønnen Arne til Arne Alfson kom først til Ingeberg i Vang der han trolig via sin kone ble anført med 6 huder i matrikkelen. Denne Arne kom deretter til Skansgården i Vinger. Konferer i Vingerboka. Dette var Sollied fullt oppmerksom på og skriver samtidig: "At fortegnelsen over Arnes (Arne Finstads) eiendommer ikke kan være fullt korrekt er helt på det rene. For det første utgjorde Arnebergs samlede skyld, som ovenfor nevnt, bare 4 huder og dessuten svarte Arnes formenlige brødre, Berger og Knut Arneberg, i de samme år odelsskatt av tilsammen 3 1/2 hud i gården altså hele bondegodset" Og her er sakens kjerne: Jeg har forsøkt å påvise at Arne Alfsen Arneberg i Hof må være død før 1604 mens den gamle arvelov gjaldt og finner ingen grunn til å tvile på dette selv om Arne Gile, gift med Helge Giles datter i annet ekteskap med Gjøa (Amundsdatter) fra Rotnes i Nes, også het Arne Alfsen. Begrunnelsen for dette forekommer mig særdeles grei. På Arneberg i Hof har skattemantallet for 1605 brukerne Knut og Børgere Arneberg. I 1610 og 1612 står Knut som eier av 1 1/2 hud i Arneberg, 1 hud i Holstad, 1 hud i Bjertnes, og 1 hud i Grundset i Østerdalen. I alt 4 1/2 hud. Berger Arneberg står i de samme skattemantallet som eier av 1 1/2 hud i Arneberg og nøyaktig like store parter i de andre gårder som Knut Arneberg. Sollied mener at Knut og Berger er brødre, isåfall må Arne Alfsen Arneberg være død før 1605 uten å etterlate seg livsarvinger. Arven etter Alf Arneberg er da i 1610 delt helt likt mellom Arnes 2 gjenlevende brødre. Jeg har ment og mener at Arne Alfsen Arneberg er død før 1604 og at Knut er hans sønn. Børger Alfsen og Arne Alfsen Arneberg har da før 1590 delt din fars gods. Efter Arnes død har så hans myndige sønn Knut overtatt farsarven og disponerer den. Om han har hatt søsken som var mindreårige og senere har overtatt noe av arven med ham, kan vanskelig avgjøres. I alle skattemantall hvor Arne Alfsen Gile er omtalt, er det ikke mulig å påvise at han eier part i noen av de gårder som eierne og brukerne av Arneberg disponerer i 1610-1612.	Alfsen Arneberg, Arne "Finstad" (I17273)
135	. Fra Vangsboka 1, Gile: Mari Helgesdatter gift med Arne Alvsen Gile, og datter gift med Hallvord Nashaug. Arne Alfsen Gile er ikke den samme som Arne Alfsen fra Arneberg, se gardene han eide, og egne skriv om dette av Johan Garder. Arne Alfsen Arneberg i Hof - Arne Alfsen Gile i Vang. Og noen av dem som hadde odel til kansleren Oluf Kalips gods. NYE BITER I ET GAMMELT PUSLESPILL av Lars Løberg. Om kalipsinnløsere i Solør pg slekten Colbjørnsens forbindelser til Arneberg, Vølsnes og Gile.. Kilder: NST 1998 xxxv hefte nr. 3 og Slækt & SLEKT nr. 4 i 1998, Slækt & SLEKT. nr.2 -1999. Av. Johan Gardner: Det må være mange som er interessert i Arne Alfsen Arneberg og Arne Alfsen Giles efterslekt, hvis jeg kan dømme ut fra alle henvendelser jeg har fått. Blandt henvendelsene er det da noen som har oppdaget at Arne Alfsen Gile i Vang var lagrettesmann i 1610 og har beseglet hyldningsfullmakten med et segl som ikke levner tvil om at han het Arne Alfsen. Det er forståelig at disse mener de har gjort en verdifull oppdagelse. Dermed er det jo liketil å slutte at Arne Alfsen Arneberg som var hyldningsmann i 1591 og Arne Alfsen Gile som var lagrettesmann i 1610 og beseglet hyldningsfullmakten er en og samme person. Velger man å stole på navnelikheten uten å undersøke hvilke andre opplysninger man kan finne er dette meget enkelt.-- Men dette er et eksempel på hvor varsom man må være med å bygge bare på navnene, selv når som her både fornavn og farsnavn stemmer. Derfor tør det være grunn til å se litt nærmere på forholdet. Arne Alfsen Arnebergs alder er ikke sikkert kjent, men som hyldningsmann i 1591 er det vel rimelig at han var ca. 40 år. Om hans eldre bror Berger Arneberg vet vi at han må være født 1550 eller noe før, da han i 1576 møter på lagtinget med fullmakt fra sin far. P.R. Sollied mener (NST b IX s 4) at Arne er født ca.1545 og går ut fra at han er død på Finstad i Løten ca.1618, altså i den ganske respektable alder av henimot 75 år. Nå finner vi hans eldre bror Berger i skattelistene for Hof og som eier av part i Arneberg til 1624. Senere er han ikke å finne i skattemantallene, men det kan se ut som om han har levet ennu noen år som vilkårsmann. Det er dermed rimelig å regne med hans yngre bror kan ha levd likeså lenge, selv om man vel kan regne med at en alder på over 70 år ikke var helt alminnelig på den tid, og vi vet om uår i begynnelsen av århundredet og pest i 1630. Det som er det avgjørende for Arne Alfsen Arnebergs vedkommende er imidlertid eiendomsretten til Arneberg i Hof. Når P.R.Solied Alfsen Arneberg han finner igjen på Finstad i Løten, er det fordi Arne Finstad i 1612 er ført opp som eier av bl.a 6 huder i Arneberg i Solør? I Jordeboka for Løten i 1615 ble han anført med 6 skinn i Arneberg. Jeg har senere ment å påvise at dette må være en skrivefeil for Arnestad, da skylden på Arneberg var bare 4 huder, foruten at skattemanntallet for Solør viser at det var andre brukere og eiere av Arneberg i Hof. Sønnen Arne til Arne Alfson kom først til Ingeberg i Vang der han trolig via sin kone ble anført med 6 huder i matrikkelen. Denne Arne kom deretter til Skansgården i Vinger. Konferer i Vingerboka. Dette var Sollied fullt oppmerksom på og skriver samtidig: "At fortegnelsen over Arnes (Arne Finstads) eiendommer ikke kan være fullt korrekt er helt på det rene. For det første utgjorde Arnebergs samlede skyld, som ovenfor nevnt, bare 4 huder og dessuten svarte Arnes formenlige brødre, Berger og Knut Arneberg, i de samme år odelsskatt av tilsammen 3 1/2 hud i gården altså hele bondegodset" Og her er sakens kjerne: Jeg har forsøkt å påvise at Arne Alfsen Arneberg i Hof må være død før 1604 mens den gamle arvelov gjaldt og finner ingen grunn til å tvile på dette selv om Arne Gile, gift med Helge Giles datter i annet ekteskap med Gjøa (Amundsdatter) fra Rotnes i Nes, også het Arne Alfsen. Begrunnelsen for dette forekommer mig særdeles grei. På Arneberg i Hof har skattemantallet for 1605 brukerne Knut og Børgere Arneberg. I 1610 og 1612 står Knut som eier av 1 1/2 hud i Arneberg, 1 hud i Holstad, 1 hud i Bjertnes, og 1 hud i Grundset i Østerdalen. I alt 4 1/2 hud. Berger Arneberg står i de samme skattemantallet som eier av 1 1/2 hud i Arneberg og nøyaktig like store parter i de andre gårder som Knut Arneberg. Sollied mener at Knut og Berger er brødre, isåfall må Arne Alfsen Arneberg være død før 1605 uten å etterlate seg livsarvinger. Arven etter Alf Arneberg er da i 1610 delt helt likt mellom Arnes 2 gjenlevende brødre. Jeg har ment og mener at Arne Alfsen Arneberg er død før 1604 og at Knut er hans sønn. Børger Alfsen og Arne Alfsen Arneberg har da før 1590 delt din fars gods. Efter Arnes død har så hans myndige sønn Knut overtatt farsarven og disponerer den. Om han har hatt søsken som var mindreårige og senere har overtatt noe av arven med ham, kan vanskelig avgjøres. I alle skattemantall hvor Arne Alfsen Gile er omtalt, er det ikke mulig å påvise at han eier part i noen av de gårder som eierne og brukerne av Arneberg disponerer i 1610-1612.	Helgesen Gile, Arne (I25420)
136	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I860)
137	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I23024)
138	. Fra Ynglingesagaen: ...Da nå Olav, sønn til kong Ingjald, fikk høre at faren var død, reiste han sin veg og tok med seg alt det folk som ville følge ham, for hele sveamugen reiste seg som en mann for å jage ut kong Ingjalds ætt og alle hans venner. Olav fór først opp i Närike, men da svearne fikk spurlag på ham, kunne han ikke være der lenger. Så reiste han vestover gjennom skogene til ei elv som faller nordfra ut i Vänern og heter Elv. Der slo de seg ned, de tok til å rydde i skogen, brente og bygde siden, det ble snart store bygder der, og det kalte de Värmland; det var stort og godt land. Men da det spurtes i Svitjod at Olav ryddet skoger, kalte de ham Tretelgja, de syntes det var skam for ham. Olav giftet seg med ei kvinne som het Solveig eller Solva, datter til Halvdan Gulltann vest fra Solør. Halvdan var sønn til Solve som var sønn til Solvar, sønn til Solve den gamle, han var den første som ryddet i Solør. Mor til Olav Tretelgja het Gauthild, og hennes mor het Ålov, datter til Olav den klarsynte, konge i Närike. Olav og Solva hadde 2 sønner, Ingjald og Halvdan. Halvdan vokste opp i Solør hos morbroren Solve, og ble kalt Halvdan Kvitbein. Det var en mengde mennesker som fór fredløse fra Svitjod for kong Ivar. De hørte at Olav Tretelgja hadde mye godt land i Värmland, og så kom de drivende til ham i slike flokker at landet ikke kunne tåle det, og det ble fælt uår og sult. Det gav de kongen skylden for, ettersom svearne alltid pleier å gi kongen skylden for både gode og dårlige år. Kong Olav var ikke noen stor blotmann, og det likte ikke svearne, de trodde det var det uåret kom av. Så samlet svearne hær og gikk imot kong Olav, de kringsatte huset hans og brente ham inne og gav ham til Odin og blotet ham for godt år. Det var ved Vänern. Fra Ynglingesagaen: 42. Daa Olav, son til kong Ingjald, spurde far sins avferd, so fór han av med deim som vilde fylgja han; for heile aalmugen i Svitjod reiste seg som ein mann til aa jaga ut ætti til kong Ingjald og alle venine hans. Olav fór fyrst upp i Nærike. Men daa sviane fekk spurlag paa han, fekk han ikkje vera der og reiste skogleides vestetter til ei aa som kjem nordantil ut i Venern og heiter Elvi (120). Der gav dei seg til og tok til aa rydja og brenna skogane og byggja. Der vart de snart store bygdir, som dei kalla det Vermeland, og de var godt for jord der. Men daa dei spurde i Svitjod, at Olav rudde skogane, kalla dei han Tretelgja og totte dette var svivyrdlegt. Olav fekk seg ei kone, som heitte Solveig eller Solva, og var dotter hans Halvdan Gulltann vestantil Solør. Halvdan var son hans Solve Solvarsson, som var soneson hans Solve den gamle, som fyrst rudde Solør. Mor hans Olav Tretelgja heitte Gauthild, og mor hennar heitte Olov, dotter hans Olav den skygne (121), som var konge i Nærike. Olav og Solveig hadde tvo sønir, Ingjald og Halvdan; Halvdan vart uppfødd i Solør hjaa Solve, morbror sin; han vart kalla Halvdan Kvitbein. 43. De var mykje folk, som fór fredlause or Svitjod for kong Ivar. Dei spurde at Olav Tretelgja hadde godt for jord i Vermeland, og de dreiv dit so tjukt med folk til han, at lande kunde ikkje bera de, og de vart grøtelegt uaar og svult der. Dette gav dei kongen skuldi for, liksom sviane plar gjeva kongen skuldi baade for gode aaringer og uaar. Kong Olav var ikkje nokon blotmann; dette mislika sviane, og trudde at uaare kunde koma av de; daa samla sviane ein her, drog imot kong Olav og kringsette huse og brende han inne og gav han til Odin og blota han for gode aaringar. Dette var ved Venern. So segjer Tjodolv: Attmed vaagen veit eg elden Tretelgja tok og gløypte, og frasande Fornjots-sonen (122) klædi svidde av svia-kongen. Burt kvarv ætti fraa Uppsalir, Lovde-ætti (123), longe sidan. Dei vitugaste av sviane skyna daa, at uaare kom av de, at folkemengdi var større enn lande kunde bera, og at kongen ikkje var skuldi. De vart til de, at dei fór med heile heren vestetter yvi Eidskogen (124) og kom fram i Solør reint uventande; dei drap kong Solve, men fanga Halvdan Kvitbein; dei tok han til hovding yvi seg og gav han kongsnamn, og han lagde under seg Solør. Sidan fór han med heren ut til Raumarike (125) og herja der og tok dette fylke med magt. Forklaringer: (120) Klar-elvi eller Gøtaelvi. (121) Den gløggsynte. (122) Fornjot var far til Loge (= eld). (123) Lovde (lovði) er eit ord som diktarane brukar med same meining som konge. (124) Eidskogen, grenseskogen millom Solør og Vermeland. (125) Romerike.	Ingjaldsen, Olav (Olof) (I3755)
139	. Fra Ynglingesagaen: 49. Olav tok kongedøme etter far sin; han var ein megtug mann og ein stor hermann og utifraa væn og ein storvaksin kar. Han hadde berre Vestfold, av di kong Alvgeirr lagde under seg heile Vingulmark og sette kong Gandalv, son sin, yvi de. Dermed tok Alvgeir og Gandalv paa Raumarike og eigna til seg mesteparten av dette rike og fylke. Hogne heitte son hans Øystein den megtuge, som var kongen til upplendingane. Han lagde under seg heile Heidmarki og Toten og Hadaland. Daa snudde Vermeland seg og fraa Gudrødssønine og gav seg til aa leggja skatt til sviakongen. Olav var i tjugeaars-alderen, daa Gudrød døydde; men daa Halvdan, bror hans, vart med i styringi, so skifte dei rike millom seg; Olav fekk den øystre luten, og Halvdan synste luten. Kong Olav budde paa Geirstad (143). Han fekk verk i foten og døydde av de, og er hauglagd paa Geirstad. So segjer Tjodolv: Ei grein voks ut paa gude-tree (144), i Norigs rike de retteleg treivst. Sterkt kong Olav styrde lande, vidt og breidt han i Vestmar raadde, til dess fotverken paa Foldar-strandi (145) røva live fraa rauste kongen. No ligg paa Geirstad gjæve stridsmann, her-kongen under haugen gøymd. 50. Rognvald heitte son til kong Olav, som var konge paa Vestfold etter far sin. Han vart kalla Heidum-hære (146). Um honom dikta Tjodolv fraa Kvine Ynglinga-tal; der segjer han soleis: Aldri eg høyrde under himilen blaa, at konge bar betre namn, enn daa Rognvald, ror-styraren, Heidum-hære heita fekk. Forklaringer: (143) Geirstaðir, no Gjerstad i Tjølling sokn. (144) De same som kongsætti. (145) Folden er Kristianiafjorden. (146) Snorre gjev i teksti heiðumhæri, som skulde tyda: "høgre enn heidane", men i verse heiðum-hárr, som S. Bugge tyder med "høithædret, ærerig". på Vestfold, Norge.	Gudrødsen, Olav (I3748)
140	. Fra årene 1838 til 1845 er i familiens eie en brevsamling: Brev skrevet til yngste sønn Niels, i hans utdannelsesår i Drammen og Fredrikshald. De fleste fra faren Mathias, et par fra moren Erika Wilhelmine og noen fra Niels' søsken. Mathias Hjorth skriver bl.a. til sønnen Niels: Jeg er forvisset om at du vedbliver at væe en snild Gut. Vær nøyaktig i enhver av dine Forretninger og passe din Principals Interesser med Troskab og redelig Handlemaade imod enhver. Da skal de see at Gud vil hjælpe dig frem og du vil blive en retskaffen Mand, og dette er jo nærværende Livs første Maal, hvorpaa enhver bør beflitte sig. Og da kan man roelig see Regnskabets Dag imøde. Du er fattig, men om en Fliid, Orden og Ædruelighed er mange kommen godt frem i Verden. Naar man har det gode alvidende Forsyn for Øynene ved sine Handlinger, daer en god Samvittighed den bedste Trøster om Modgangen indtræffer. Jeg beder Gud give dig Helbred og Lykke til din fremtidige Vandring gjennem Livet. Man får et levende inntrykk av de tarvelige vilkår som landet den gang bød sine underordnede statsfunksjonærer. I tiden etter 1814 var det trykkende økonomiske tilstander over alt, og det var først ut i 1840-årene at det tok til å rette på seg. Sønnen Lorentz, som først i 1840-årene var undertollbetjent i Trondheim, hadde i årene 1840-1843 en inntekt som lå mellom 421 og 456 speciedaler. Faren, Mathias Hjorth, som var i tilsvarende stilling i Fredrikstad, har neppe tjent mer, særlig var det tarvelig med innkomsten om vinteren: Isen ligger til Søes. Ingen Skibe kommer ind. Ingen Rørelse i Handelen og dermed er det Smalhans hos os, heter det i brev fra mars 1839... Jeg har ingen Tiid. Fuldt arbeide fra kl.5-6 om Morgenen til kl.8 om Aftenen. Kom noe ekstra på, som f.eks. hustruens, Erika Wilhelmines, sykdom, strakk gasjen ikke til. I brevene fra Mathias etter hustruens død nevnes ofte den økonomiske situasjonen: Jeg er godt i Knibe, naar tillegges de Bekostninger med den langvarige Sygdom... Du kan tænke, at Apoteker-Regningen som forrige Aar (1839) var alt betalt, er henimod 40 Speciedaler. Doctoren har intet faaet og mange andre større Udgifter ere ubetalte. Det gjør mig virkelig sørgmodig. Det ble til å låne av slekt og venner, ofte små beløp, at man forstår at skillingen telte. I 1843 betalte han således tilbake til broren Frederik 10 riksdaler, av en gjeld på 20 riksdaler: Frederik behøvede sine Penge. Han har biet længe nok derefter. Alle utgifter som kunne inngås, ble sløyfet. Mathias hadde da sønnen Niels ble konfirmert i Drammen ikke råd til å reise fra Fredrikstad til Drammen. Datteren Carolines danseskole ble betalt av hennes svoger Werner Nicolai Petersen. Derimot betalte Mathias 24 riksdaler i 1844 for Caroline til et 6 måneders kurs i religion, søm, tegning, regning og skriving: Jeg skal forsøke å gi henne denne Arv, da de ingen anden kan vente efter mig... Men bare disse 24 daler vil savnes af mine Indtrader.	Hjorth, Mathias (I496)
141	. Fred og gode tider, styrte lenge, døde på sotteseng, brent ved Fyrisvollene (Fyrisvallarna ). Bautasteiner reist der. Siste som ble kalt drotten. Fra Ynglingesagaen: 16. Domar heitte son hans Domalde, som deretter raadde for rike. Han raadde lengi for landi, og det var gode aaringar og fred i hans dagar. Um honom er de ikkje fortalt anna, enn at han sottdøydde i Uppsalir og vart førd ut paa Fyrisvollane (58) og brend der paa aabakken, og der er bautasteinane hans. So segjer Tjodolv: Tidt eg hev etter haugen hans Yngve (59) vise mennar mykje spurt, um kor Domar paa den dynjande Halvs-banen (60) borin vart. No eg veit, at verk-bitin frenden hans Fjølne ved Fyri brann. Forklaringer: (58) Fyrisvollane er slettine attmed Fyrisaa millom Gamle Uppsalir og de nye Uppsala, der aai rann i sjøen. (59) Domar (ætting aat Yngve). (60) Halvs bane er elden, med di kong Halv vart innebrend.	Domaldesen, Domar (I4769)
142	. Frognerkilens Fabrik ble etablert i 1873. FF ble i 1906 overtatt av Sveitsiske Brown Boveri, og skiftet da navn. NEBB produserte komplett elektrisk utstyr for de fleste vannkraftanlegg i Norge. I tillegg produserte firmaet elektrisk utstyr og maskineri for NSB og til sporvogner og busser samt elektrisk utstyr til industrien. Den første industrietableringen på Skøyen kom etter at Drammensbanen hadde åpnet i 1872. Året etter etablerte Frognerkilens Fabrik seg på de gjørmete områdene mellom Skøyen stasjon og Frognerkilen. Dette var starten på et stort industrieventyr. Fabrikken ble i 1906 et datterselskap av sveitsiske Brown Boveri, og skiftet navn til Norsk Elektrisk Brown Boveri (NEBB). Virksomheten på Skøyen ble et av Norges største industriforetak. Utstyr til vannktraftproduksjon og elektriske lokomotiver var noe av det som ble produsert på NEBB på Skøyen. Gjennom ulike oppkjøp, samarbeid og felles eierskap i Brown Boveri-systemet og svenske ASEA inngikk NEBB etter hvert i en stort konsern som omfattet det meste av norsk elektroteknisk inndustri. I 1988 ble alt samlet under ABB, og produksjonen ble samlet på ABBs hovedanlegg på Slependen. Det meste av bygningene på Skøyen ble forlatt i 1987. Bare noen få bygninger ble bevart, deriblant verkstedhallen fra begynnelsen av 1900-tallet, kontorbygg fra 1920-tallet og 1960-tallet, og noen eldre lave verkstadsbygninger i rød tegl som opprinnelig var haller for Skabo Vognfabrikk.	Zinow, Einar "Skøien" (I8)
143	. Første drotten i Uppsala hvor han bygde et stort hov. Til hovet la han alt han eide av land og løsøre, dette har altid holdt seg siden og blir kalt Uppsala-rikdommen (Uppsala-ød). Fikk tilnavnet Yngve som hedersnavn og etterkommerne ynglinger. Gift med Gerd Gymesdotter og fikk sønnen Fjolne. Døde sottedøden, liket ble holdt skjult i 3 år, første som ble hauglagt uten å bli brent. Ynglingesagaen eller Ynglingasaga er den første sagaen i Heimskringla, Snorre Sturlasons verk fra 1200-tallet om de norske kongenes historie fra den mytologiske fornalderen og fram til 1177. Sagaen omtaler de norrøne gudene som vanlige mennesker. Innvevd i denne fortellingen er det flettet inn referanser til viktige historiske hendelser. Ynglingesagaen bygger blant annet på et kvad fra omkring år 900. Kvadet Ynglingatal ble ifølge tradisjonen forfattet av den norske skalden Tjodolv den kvinværske. Kvadet inneholder korte beretninger om ynglingeættens konger. Sagaens kongerekke innledes med Odin og Frøy, som den kristne Snorre rekonstruerte til historiske personer. I den forbindelse fortelles historien om krigen mellom æser og vaner og den avsluttende fred, hvor Høne og Mime utveksles som gisler mot Njord, Frøy og Kvaser. Fra Ynglingesagaen: 10. Frøy tok daa rike etter Njord; han vart kalla drottin yvi sviane og tok skattegaavur av deim. Han var vensæl og aarsæl liksom far sin. Frøy reiste eit stort hov i Uppsalir (40) og sette der hovudstaden sin og lagde dertil alle innkomune sine, baade land og lausøyre. Daa vart Uppsala-rikdomen (41) grunnlagd og hev haldi seg heile tidi sidan. I hans dagar tok Frode-freden til; daa var de gode aaringar i alle land; de trudde dei var Frøy som gjorde. Han vart so mykje meir dyrka enn hine gudane, som landsfolke i hans tid vart rikare enn fyrr, av freden og dei gode aaringane. Gjerd Gymesdotter heitte kona hans. Son deira heitte Fjølne. Frøy kalla dei eit anna namn for Yngve. Yngve-namne hadde dei lengi i ætti hans sidan til heiders-namn, og Ynglingar kalla dei sidan ættmennane hans. Frøy vart sjuk. Men daa sjukdomen tok paa han, fann dei paa raad; dei lét faa folk koma til han, og stelte til ein stor haug og sette dør på og tri gluggar. Men daa Frøy var slokna, bar dei han løynleg ut i haugen, og sagde til sviane at han var livde, og heldt vakt der tri vetrar; men all skatten tømde dei inn i haugen, i ein glugge gulle, men i den andre sylve, og i den tridje koparpeningane. Daa heldt dei gode aaringane og freden ved. Frøya heldt daa ved med blotingi, for di at ho var den einaste av gudane som livde etter, og ho vart daa utifraa namngjeti, so dei skulde kalla alle høgsette konur, som no heiter fruvur, etter hennar namn. Soleis heiter og kvar kone fruve yvi sin eigedom, men den som eig hus heiter husfru (42). Frøya var heller lauslynd. Odd heitte husbonden hennar, døtrane hennar heitte Noss og Gjerseme; dei var overlag væne, etter deira namn kallar dei no soleis dei dyraste eignalutine (43). Daa alle sviane visste at Frøy var daain, men dei gode aaringane og freden heldt ved so trudde dei, at soleis kom de til aa vera, so lengi Frøy var i Svitjod, og vilde ikkje brenna han, og kalla han gud yvi heile verdi, og blota mest til honom for gode aaringar og fred heile tidi sidan. Forklaringer: (40) Med Uppsalir er alltid i konge-sogune meint - Gamla Uppsala - nord for byen med de namn no (den tid kalla Østra Aaros); var ikkje vorti bispesæte endaa, den tid Snorre livde. Domkyrkja der tok dei til aa byggja i 1287. (41) Uppsala-rikdomen er dei gardane, som kongen i Uppsalir hadde til aa liva av, og som er de fyrste grunnlage til de svenske krungods. (42) Av husfru kjem truleg de danske ord hustru. (43) Hnoss tyder i gmln. klenodie, smykke, og gersemi ein dyr og gjæv eignalut.	Njårdsen, Frøy (Yngve-Frej) (I4780)
144	. Første som kalte seg konge. Fra Ynglingesagaen: 17. Dygve heitte son hans, som di-næst raadde for landi, og um honom er ikkje fortalt anna, enn at han sottdøydde. So segjer Tjodolv: Ved haugen hans Dygve Helhest-disi (61) gaman hev og glede stor. Ein skulde syster til Ulv og Narve av kongemennar kaara til dauden. Med einvaldskongen yvi Yngve-folke dotter hans Loke leika hardt. Mor hans Dygve var Drott, dotter til kong Danp, som var son hans Rig, som var den fyrste som vart kalla konge paa dansk maal (62); hans etterkomarar brukte stødt sidan kongsnamne som de største heidersnamn. Dygve var den fyrste i si ætt, som vart kalla konge, men fyrr vart dei kalla drottnar, og konune deira dronningar (63), og hirdi vart kalla drott. Men Yngve eller Yngune kalla dei alltid kvar den som høyrde til ætti deira; men alle ihop kalla Ynglingar. Dronning Drott var syster til kong Dan den storlaatne, som Danmark hev fengi namn etter. Forklaringer: (61) Helhest-disi (Helhest-gudinna) er Hel, dotter til Loke og syster til Ulv og Narve. (62) Um Rig (den fyrste som vart kalla konge) og um Dan og Danp hev de vori fortalt i den seinare luten av de gamle kvad Rigs-thula, som no er burtkomin, men som Snorre hev kjent. (63) Fraa fyrst av: drottningar.	Domarsen, Dyggve (Drigve) (I4768)
145	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6062)
146	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6721)
147	. Gift med datter til Aude den rike som han ga 3 storgarder til i brudegave pluss en stor halsring av gull. De fikk 2 sønner, Gisl og Ondur. Tok seg ny kone som han fikk sønnen Domalde med. Nektet sine 2 eldste sønner arven etter sin mor, ble innebrent som hevn og en forbannelse om ættedrap i slekten for all framtid. Fra Ynglingesagaen: 14. Visbur tok arv etter Vanlande, far sin; han gifte seg med dotter hans Aude de rike og gav henne i bruregaave tri store gardar og eit halsband av gull. Dei hadde tvo sønir, Gisl og Ondur. Visbur reiste fraa ho og fekk ei onnor kone, men ho fór til far sin med sønine sine. Visbur hadde ein son, som heitte Domalde. Stykmori hans Domalde lét seide ulukke paa han. Men daa sønine hans Visbur var 12 og 13 vetrar gamle, fór dei til han og kravde bruregaava til mor si; men han vilde ikkje ut med ho. Daa sagde dei, at gullhalsbande skulde verta den beste mannen i ætti hans til bane, og fór burt og heim. Daa tok dei paa med seiding att, so dei kunde faa drepi far sin. Daa sagde Huld seidkone ved deim, at slik skulde ho seida, og likeins at skyldfolk jamt skulde drepa kvarandre sidan i ætti til Ynglingane. Dei samtykte dette. Dermed samla dei folk og kom uventande paa Visbur um natti og brende han inne. So kvad Tjodolv: Vilje-borgi (1) aat Visbur konge bror til sjøen slukte der. Dei som vel mun verja garden (2) fæle skogs-øydar (3) paa farn sin hissa, og allveldug konge ved aaren hans eigin glodheit hund (4) gnellande beit Forklaringer: (1) Vilje-borgi er kroppen, som held viljen bundin. (2) Bror til sjøen er elden, liksom Loge er sagd aa vera bror aat Ægir (sjøen). (3) Høge folk; her sønine hans Visbur. (4) Elden.	Vanlandesson, Visbur (I4773)
148	. Gift med Hild, datter til Eirik Agnarson, konge i Vestfold. Ble slått overbord av bommen på skipet han førte og døde, liket ble ført til Borre og hauglagt der. Øystein, sønn til Halvdan Kvitbein, ble konge etter ham på Romerike og i Vestfold; han var gift med Hild, datter til Eirik Agnarsson, som var konge i Vestfold. Agnar, Eiriks far, var sønn til kong Sigtrygg i Vendsyssel. Kong Eirik hadde ingen sønn, han døde mens kong Halvdan Kvitbein ennå levde. Halvdan og sønnen Øystein fikk da hele Vestfold under seg, og Øystein rådde i Vestfold så lenge han levde. Den gang var det en konge på Varna som het Skjold; han kunne all slags trolldom. Kong Øystein seilte med noen hærskip over til Varna og herjet; han tok det han fant, klær og annet som var verdt å ha, redskapen til bøndene, og så hogg de strandhogg, etterpå seilte de bort. Kong Skjold kom ned til stranda med hæren sin, da var kong Øystein borte og kommet helt over fjorden, og Skjold så seilene deres; så tok han kappa si og sveivde og blåste med den. Da de seilte inn forbi Jersøy, satt kong Øystein ved roret, et annet skip seilte like opp mot dem, det var litt sjøgang, og så slo bommen på skipet kongen over bord; det ble hans bane. Mennene hans fikk tak i liket, de flyttet det inn i Borre, og der kastet de haug på raet ute ved sjøen ved Vadla. Så sier Tjodolv: Og Øystein slått av bommen fór til Hel, Lokes datter, og nå ligger under steinrøys rik høvding på raets kant, der hvor iskald Vadla-elva går i vågen hos gøtske konge. Fra Ynglingesagaen: 46. Øystein, son hans Halvdan Kvitbein, var konge etter han paa Raumarike og Vestfold; han var gift med Hild, dotter hans Eirik Agnarsson, som var konge paa Vestfold. Agnar, far hans Eirik, var son hans Sigtrygg, som var konge i Vendil. Kong Eirik hadde ingin son, og døydde medan kong Halvdan Kvitbein livde. Halvdan og Øystein tok daa og lagde under seg heile Vestfold. Øystein raadde for Vestfold so lengi han livde. Den tid var de ein konge paa Varna (130), som heitte Skjold og var ein stor trollmann. Kong Øystein fór med nokre herskip yvi til Varna og herja der og tok de han raaka paa, klæde og andre eignelutir og reidskapen til bøndane, og hogg strandhogg; sidan fór dei burt. Kong Skjold kom til strandi med heren sin; daa var kong Øystein alt burte og komin yvi fjorden, og Skjold saag segli deira. Daa tok kappa si og veivde og blés. Daa dei siglde inn um Jarlsøy (131), sat kong Øystein ved styre; eit anna skip siglde tett attmed. De sjøa noko, og seglbommen paa de andre skipe slo kongen yvi bord, og de vart banen hans. Mennane hans fekk like upp og førde de inn til Borro (132) og kasta upp ein haug etter han paa Rae (133) ute ved sjøen ved Vadla. So segjer Tjodolv: Men for seglbommen stupte Øystein og til brordotter hans Byleist fór (134). Paa kanten av Rae kviler han den storgjæve (135) kongen under steinen gøymd. Uvérs-kald, der kongen ligg, Vadle-straumen ut i viki renn. Forklaringer: (129) Hel. (130) Varna var Rygge herad paa Austfold (Smaaleni), der den store garden Værne var kongsgard seinare utetter og, til den ikring 1200 vart eit hospital der for gamle hirdmenn. (131) Jarlsøy heiter no Jærsøy, ved innlaupe til Tunsberg. (132) Borró, heiter no Borre, ved Horten. (133) Rae (Ra'e) er ein jordrygg av stein og aur, ein gamal jøkulgard eller vór (moræne) som strekkjer seg gjenom Vestfold fraa Helgeraai til Horten. Snorre hev meint, at Vadla var namn paa ei elv i Borro; men der gjeng ingi elv ut i fjorden. (134) Byleist var bror hans Loke, som var far til Hel. (135) Gjevmild.	Halvdansen, Øystein (I3589)
149	. Gift med Liv, datter til Dag fra Vestmar. Halvdan var en stor kriger og var på flere hærferder og hentet seg store rikdommer. Lønnet sine folk godt og var rundhåndet med penger, derav navnet. Døde sottedød, hauglagt i Borre. Halvdan het kong Øysteins sønn, som fikk kongedømmet etter ham; han ble kalt Halvdan den gavmilde og matille. De sier at han gav mennene sine i lønn like mange gullpenger som andre konger gav sølvpenger, men han sultet dem på mat. Han var en stor hærmann og var lange tider i viking og hentet seg rikdom. Han var gift med Liv, datter til kong Dag fra Vestmar. Holtan i Vestfold var hovedgarden hans, der døde han sottedød, og han er hauglagt i Borre. Så sier Tjodolv: Og til møte Lokes møy tredje kongen fra livet kalte, da Halvdan Holtanbonden, hadde nytt det norner bød. Og seierens menn siden gjemte budlungen der i Borre. Fra Ynglingesagaen: 47. Halvdan heitte son til kong Øystein, som tok kongedøme etter han; han vart kalla Halvdan den milde (135) og mat-ille. Dei segjer, at han gav mennane sine likso mange gullpengar i løn, som andre kongar gav sylvpengar, men at han svelte folk med kosten. Han var ein stor hermann og var lengi i viking og fekk seg rikdom. Han var gift med Liv, dotter til kong Dag paa Vestmar (136). Holtar (137) paa Vestfold var hovudgarden hans; der sottdøydde han og er hauglagd paa Borro. So segjer Tjodolv: Og til tings den tridje kongen (138) løynske Hel or heimen baud, den gong daa Halvdan, som paa Holtar budde, lagnadens dom lyda maate, og paa Borro dei beste kjempur hovdingen i haug ladge. Forklaringer: (136) Vestmar synest vera namn paa strandbygdine vestanfor Vestfold ikring Grenmar (Langesundsfjorden). (137) Holtar, no Haltan i Borro herad paa Vest-fold. (138) Den tridje fraa Halvdan Kvitbein.	Øysteinsen, Halvdan (I3587)
150	. Gotfred Johan Hølvold (født 22. april 1903 i Vardø, død 28. juli 1979) var en norsk politiker, hjemmehørende i Norges Kommunistiske Parti. Under 2.verdenskrig var han flyktning i Sovjet, arbeidet med Komintern-oppgaver og Radio Moskvas norske sendinger. Senere var han ordfører i Sør-Varanger og NKP-representant på Stortinget. Hølvold var opprinnelig sjømann og i en årrekke en markant representant for Norges Kommunistiske Ungdomsforbund og NKP. Mellom 1928 og 1931 var han KUNMZ-student ved Kominterns kaderskole i Moskva, den såkalte Lenin-skolen eller Arbeideruniversitetet. Tilbake i Norge ble han innvalgt i kommunestyret og formannskapet i Sør-Varanger. Han var også aktiv i Arbeidsløses forening. Tidlig i 1932 var han Kirkenes-lokalredaktør for NKPs avis Finnmark Fremtid, en avis partiet ga ut i Vardø. Fra januar til oktober 1933 hadde han stillingen som redaktør for denne avisen. Da sluttet han for å overta redaktørstillingen i partiets avis Nordlands Arbeiderblad, en stilling han hadde fra desember 1933 til juli 1936.	Jørgensen, Gotfred Johan "Hølvold" (I20470)