Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 1,001 to 1,050 of 16,597
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 1001 | Andreas, nevnt som bagersvend i flyttemeldinga, og Kristine flyttet fra Bud til Molde for at nære sig ved Arbeide. | Andreasen Berg, Andreas Mathias (I5740)
|
| 1002 | Andreas, nevnt som bagersvend i flyttemeldinga, og Kristine flyttet fra Bud til Molde for at nære sig ved Arbeide. | Kristoffersdatter Sekkeseter, Kristine "Berg"/"Dam" (I5743)
|
| 1003 | Andres var bruker på Haugen under Omnes fra omkring 1705. Sønnen Torbjørn overtok Haugen fra omkring 1749 til 1789. | Torbjørnsen Omnes, Anders "Åkre" (I18272)
|
| 1004 | Andrew 1 the White or the Catholic (Hungarian: 1. Fehér or Katolikus András or Endre; c. 1015 – Zirc, before 6 December 1060) was King of Hungary from 1046 to 1060. He descended from a younger branch of the Árpád dynasty. After spending 15 years in exile, he ascended the throne during an extensive revolt of the pagan Hungarians. He strengthened the position of Christianity in the Kingdom of Hungary and successfully defended its independence against the Holy Roman Empire. His efforts to ensure the succession of his son, Solomon, resulted in the open revolt of his brother, Béla. Béla dethroned Andrew by force in 1060. Andrew suffered severe injuries during the fighting and died before his brother was crowned king. Medieval sources provide two contradictory reports of the parents of Andrew, and his two brothers, Levente and Béla. For instance, the Chronicle of Zagreb and Saint Gerard's Life write that their father was Vazul, a grandson of Taksony, Grand Prince of the Hungarians (r. c. 955–c. 970). The Illuminated Chronicle and other medieval sources write of Vazul's relationship with "some girl" from the Tátony clan who bore his sons, who thus were not born of a true marriage-bed. According to a concurrent tradition, which has been preserved by most chronicles, the three princes were the sons of Vazul's brother, Ladislas the Bald. Modern historians, who reject the latter report, agree that Andrew and his brothers were the sons of Vazul and his concubine from the Tátony clan. According to the historian Gyula Kristó, Andrew was the second among Vazul's three sons. He writes that Andrew was born around 1015. According to medieval chronicles, Vazul was blinded during the reign of his cousin, King Stephen 1, the first Christian monarch of Hungary (r. 997–1038). The king ordered Vazul's mutilation after the death, in 1031, of Emeric, his only son surviving infancy. The contemporary Annals of Altaich writes that the king himself ordered the mutilation of one of his kinsmen, who had strong claim to the throne, in an attempt to ensure a peaceful succession to his own sister's son, Peter Orseolo. The same source adds that the king expelled his blinded cousin's three sons from Hungary. According to the contrasting report of the Hungarian chronicles, King Stephen wanted to save the young princes' lives from their enemies in the royal court and counselled them with all speed to depart from Hungary. Having his own son died in his father's life, and having no other sons, Stephen, the king of good memory, who was the maternal uncle of [Peter Orseolo], adopted and appointed him as heir to his kingdom. For his kinsman's son disagreed with him on this, [Stephen] had him blinded, even if he was worthier of the kingdom, and sent his little sons into exile. — Annals of Altaich. Exiled from Hungary, Andrew and his brothers settled in the court of Duke Oldrich of Bohemia (r. 1012–1033). Here they came across King Mieszko 2 of Poland (r. 1025–1031, 1032–1034) who likewise took refuge in Bohemia after his opponents had expelled him from his kingdom. The Polish monarch regained his crown and returned to Poland in 1032. Andrew, Béla and Levente, whose condition of life was poor and mean in Bohemia, followed Mieszko II who received them kindly and honourably in Poland.After the youngest among them, Béla, married a daughter of Mieszko II, Andrew and Levente decided to depart from Poland, because they felt that they would be living in Poland under their brother's shadow, according to Simon of Kéza. Hungarian chronicles have preserved a story full of fabulous or anachronistic details of the two brothers' ensuing wanderings. For instance, they narrate that Andrew and Levente were captured by Cumans, but the latter only arrived in Europe in the 1050s. Having faced many hardships, Andrew and Levente established themselves in the court of Yaroslav the Wise, Grand Prince of Kiev (r. 1019–1054) in the late 1030s. The grand prince gave his daughter, Anastasia in marriage to Andrew. Kristó writes that Andrew, who had up to that time remained pagan, was baptized on this occasion. Having received permission from (the Polish monarch, Andrew and Levente) left their brother (Béla) behind and made their way to the King of Lodomeria, who did not receive them. Since they had nowhere to lay their head, they went from there to the (Cumans). Seeing that they were persons of excellent bearing, the (Cumans) thought that they had come to spy out the land, and unless a captive Hungarian had recognized them, they should certainly have killed them; but they kept them with them for some time. Then they departed thence to Russia. — The Hungarian Illuminated Chronicle. In the meantime, King Peter Orseolo, who had succeeded King Stephen in Hungary in 1038, alienated many lords and prelates from himself, especially when he solemnly recognized the suzerainty of the Holy Roman Emperor, Henry 3 in 1045. According to the Illuminated Chronicle, the discontented lords, seeing the sufferings of their people, assembled in Csanád (Cenad, Romania). They agreed to send envoys to Andrew and Levente to Kiev in order to persuade them to return to Hungary. Fearing some treacherous ambush, the 2 brothers only set out after the agents they had sent to Hungary confirmed that the Hungarians were ripe for an uprising against the king. By the time the two brothers decided to return, a revolt had broken out in Hungary. It was dominated by pagans who captured many clergymen and mercilessly slaughtered them. Andrew and Levente met the rebels at Abaújvár. The Illuminated Chronicle narrates how the pagans urged the dukes to allow the whole people to live according to the rites of the pagans, to kill the bishops and the clergy, to destroy the churches, to throw off the Christian faith and to worship idols. The same source adds that Andrew and Levente gave in to all their demands, for otherwise they would not fight for them against King Peter. The Annals of Altaich states that Andrew savagely raged against the flock of the Holy Church. Even so, Bishop Gerard of Csanád and four other prelates were ready to join Andrew, but the pagans captured and slaughtered three of them (including Gerard) at Buda. King Peter decided to flee from Hungary and take refugee in Austria. However, Andrew's envoys tricked the king to return before he reached the frontier, and they captured and blinded him. Most Hungarian lords and the prelates opposed the restoration of paganism. They preferred the devout Christian Andrew to his pagan brother Levente, even if, at least according to Kristó and Steinhübel, the latter was the eldest among Vazul's 3 sons. The Hungarian chronicles write that Levente, who died in short time, did not oppose his brother's ascension to the throne. The three bishops who had survived the pagan uprising crowned Andrew in Székesfehérvár in the last quarter of 1046 or in the spring of 1047. Historian Ferenc Makk writes that Andrew was crowned with a crown that the Byzantine Emperor Constantine 9 Monomachos had sent to him. Nine enamelled plaques from this golden crown were unearthed in Nyitraivánka (Ivanka pri Nitre, Slovakia) in the 19th century. Andrew soon broke with his pagan supporters, restored Christianity and declared pagan rites illegal. According to Kosztolnyik, Andrew's epithets (the White or the Catholic) are connected to these events. Having now been made secure against all disturbances from enemies, Duke Andreas received the crown of kingship in the royal city of Alba. No more than 3 bishops who had escaped that great slaughter of the Christians performed the ceremony of coronation in the year of our Lord 1047. He made proclamation to all his people that under pain of death they should lay aside the pagan rites which had formerly been permitted to them, and that they should return to the true faith of Christ and live in all things according to the law which King St Stephen had taught them. — The Hungarian Illuminated Chronicle. The contemporaneous Hermann of Reichenau narrates that Andrew sent frequent envoys with humble entreaties to Emperor Henry 3, proposing an annual tribute and faithful service if the emperor recognized his reign. Andrew persuaded his brother, Béla, to return from Poland to Hungary in 1048. He also granted his brother one third of the kingdom with the title of duke. Béla's duchy comprised two regions which were centered on Nyitra (Nitra, Slovakia) and Bihar (Biharia, Romania). Skirmishes on the frontier between Hungary and the Holy Roman Empire first occurred in 1050. Emperor Henry invaded Hungary in August 1051, but Andrew and Béla successfully applied scorched earth tactics against the imperial troops and forced them to withdraw. Legend says that the Vértes Hills near Székesfehérvár were named after the armours – vért in Hungarian – which were discarded by the retreating German soldiers. Andrew initiated new peace negotiations with the emperor and promised to pay an annual tribute, but his offers were refused. Next summer, the emperor returned to Hungary and laid siege to Pressburg (Bratislava, Slovakia). Zotmund, a most skilful swimmer scuttled the emperor's ships. After Pope Leo 9 mediated a peace treaty, the emperor lifted the siege and withdrew from Hungary. Andrew soon refused to fulfill his promises made under duress, and even allied with Conrad 1, Duke of Bavaria, a prominent opponent of Emperor Henry 3. Because Andreas, the king of the Hungarians was less and less inclined to send envoys and to make promises concerning a peace treaty, (the emperor) laid siege to the fortress of Pressburg and for a long time attacked it with various machines of war. Since, however, God aided the besieged, who anxiously called on Him, his efforts were always frustrated and he could by no means capture it. Meanwhile the lord Pope Leo had intervened at the request of Andreas to make peace and he called on the emperor to end the siege. Since (the pope) found (the emperor) in all respects in agreement with him, while discovering that Andreas on the contrary was less obedient to his advice, he was angry and threatened the latter with excommunincation for mocking the apostolic see. — Herman of Reichenau: Chronicle. Andrew's queen, Anastasia, gave birth to a son, named Solomon in 1053. Andrew attempted to make his son's succession secure, even against his brother, Béla, who had strong claim to succeed Andrew according to the traditional principle of seniority. The brothers' relationship did not deteriorate immediately after Solomon's birth. In the deed of the foundation of the Tihany Abbey, a Benedictine monastery established in 1055 by Andrew, Duke Béla was listed among the lords witnessing the act. This charter, although primarily written in Latin, contains the earliest extant text – Feheruuaru rea meneh hodu utu rea (on the military road which leads to Fehérvár) – written in Hungarian. Andrew also established a lavra for Orthodox hermits in Tihany and an Orthodox monastery near Visegrád. The Third Book of Law of King Ladislaus 1 of Hungary (r. 1077–1095) refers to an estate survey of the judge Sarkas under King Andrew and Duke Béla. According to György Györffy, the serfs of the royal domains were registered during this survey which took place around 1056. Andrew suffered a stroke which paralyzed him. In an attempt to strengthen his son's claim to the throne, he had the child Solomon crowned in the one-year-long period beginning in the autumn of 1057. For the same purpose, Andrew also arranged the engagement of his son with Judith – a daughter of the late Emperor Henry 3, and sister of the new German monarch, Henry 4 (r. 1056–1105) – in September 1058. Thereafter, according to an episode narrated by most Hungarian chronicles, the king invited Duke Béla to a meeting at Tiszavárkony. At their meeting, Andrew seemingly offered his brother to freely choose between a crown and a sword, which were the symbols of the kingdom and the ducatus, respectively. Duke Béla, who had previously been informed by his partisans in Andrew's court that he would be murdered on the king's order if he opted for the crown, chose the sword. However, Béla, who actually had no intention of renouncing his claim to succeed his brother in favor of his nephew, fled to Poland and sought military assistance from Duke Boleslaus 2 of Poland (r. 1058–1079). With Duke Boleslaus's support, Béla returned to Hungary at the head of Polish troops. On the other hand, the Dowager Empress Agnes – who governed the Holy Roman Empire in the name of her minor son, Henry 4 – sent Bavarian, Bohemian and Saxon troops to assist Andrew. The decisive battle was fought in the regions east of the river Tisza. Andrew suffered injuries and lost the battle. He attempted to flee to the Holy Roman Empire, but his brother's partisans routed his retinue at Moson. The Annals of Niederaltaich narrates that wagons and horses trampled him in the battlefield. Deadly wounded in the battlefield, Andrew was seized and taken by his brother's partisans to Zirc where he was treated with neglect, according to the Illuminated Chronicle. Andrew died in the royal manor there before his brother was crowned king on 6 December 1060. Andrew was buried in the crypt of the church of the Tihany Abbey. Andrew's wife, Anastasia, was the daughter of Grand Duke Yaroslav 1 the Wise of Kiev by his wife, Ingegerd, who herself was the daughter of King Olof Skötkonung of Sweden. Andrew married Anastasia, who was born in about 1020, around 1038. Their first child, Adelaide was born around 1040. She became the wife of Vratislaus II of Bohemia, who was initially Duke and, from 1085, King of Bohemia. Andrew and Anastasia's first son, Solomon, was born in 1053, their second son, David, some years later. Neither Solomon nor David fathered sons; the male line of Andrew's family died out with their death by the end of the 11th century. King Salomon and David, his brother, never had children, and the seed of King Andreas perished with them. We believe that this was by an act of God; for on his first return with Levente, his brother, to Hungary, Andreas with the purpose of gaining the kingdom permitted the ungodly Vatha and other most evil men to kill the saintly Gerard and many Christians. — The Hungarian Illuminated Chronicle. Medieval chronicles write that Andrew had a natural son, named George, by a concubine from the village of Pilismarót. Since his name was popular among Orthodox believers, Gyula Kristó says that his mother may have been a Russian lady-in-waiting of Andrew's queen. The theory that the Clan Drummond in Scotland was descended from George is not widely accepted by scholars. | av Ungarn, Andreas "Andreas 1" (I4527)
|
| 1005 | Andrew og Charlotte fikk 2 barn: Albert Ida | Family: Andrew Overby / Charlotte Marie Olsdatter Skrogstad, "Overby" (F1445)
|
| 1006 | Ane Hansdatter Ruste, 51 aar. | Hansdatter Lilletofte, Anne (Ane) "Ruste" (I10458)
|
| 1007 | Ane og Niels var bønder på Nordstu på Frøset og fikk i alt 8 barn sammen der: 1. Nils, f.1748 d.1748, en måned gammel. 2. Kjersti, f.1751 d.1826. Gift 1774 med John Haldosen Dragset (1750-1784). Bønder på Nordstu på Frøset og fikk 3 barn. Gift igjen 1785 med John Olsen Presthus fra Øyakalvhagen i Støren (1756-1847). Også de bønder på Nordstu, og fikk 4 barn. 3. Ingeborg, f.1754. Hun er ikke nevnt i 1801. 4. Brynnild, f.1759 d.1780. 5. Bernt, f.1762 d.1763. 6. Bernt, f.1766 d.1771. 7. Bernt, f.1771 d.1855. Kalt Skul-Bærn. Var skolelærer og bonde i Oppstu på Sør-Solberg. Ugift. 8. Siri, f.1764 d.1844, da som ugift legdslem. | Family: Nils Sivertsen Frøset / Anne Biørnsdatter Solberg, "Frøset" (F1013)
|
| 1008 | Ane Pedersd Orme 85 år. | Pedersdatter, Anne (Ane) "Brecke" / "Ormøe" (I6928)
|
| 1009 | Anette var datter av undertollbetjent i Trondheim, Christian Hansen (1794-1849) og Ottine Elisabeth Hartmann (1801-1852). | Hansen, Anette Hansine Marie "Hjorth" (I993)
|
| 1010 | Anfind ble gift 1766 med enke Ingri Olsdatter Rogstad, som da var 56 år gammel. Arnfinn skrev seg da for Lyseggen. | Family: Anfind (Arnfind) Arentsen Estenstad, "Lyseggen" / "Rogstad" / Ingrid Olsdatter Berg, "Rogstad" (F1181)
|
| 1011 | Angelmager: Håndverker som laget artikler av metalltråd f.eks. fiskekroker. På 1800-tallet var fiskekroken et produkt som ble framstilt av jern. Det vanlige var at bygdesmedene eller fiskerne lagde krokene selv, eller at de ble laget i byene av håndverkere som hadde spesialisert seg på å lage fiskekroker. Disse håndverkerne ble kalt nålmakere på Østlandet og angelmakere på Vestlandet, i Midt-Norge og i Nord-Norge. | Christophersen Moss, Christopher (I1464)
|
| 1012 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I18751)
|
| 1013 | Anjou, Maine. | av Anjou, Ermengarde (I12198)
|
| 1014 | Anjou, Maine. | av Anjou, Gottfried (Geoffrey) "Gottfried 1" (I12202)
|
| 1015 | Anjou, Maine. | av Vermandois, Adelais (I12203)
|
| 1016 | Anjou, Maine. | av Anjou, Foulques "Foulques 3" (I12204)
|
| 1017 | Anjou, Maine. | av Anjou, Foulques "Foulques 2" (I12205)
|
| 1018 | Anjou, Maine. | av Anjou, Foulques "Foulques 1" (I12206)
|
| 1019 | Anjou, Maine. | av Anjou, Adele (I12209)
|
| 1020 | Anjou, Maine. | av Anjou, Blanche (I12211)
|
| 1021 | Ankenes | Nordahl, Petter Olaus (I671)
|
| 1022 | Ankomst Konzentrationslager Sachsenhausen am Rande der Stadt Oranienburg: Det var kveld 12.desember 1943. På togstasjonen i Sachsenhausen sto de døstrette, utkjørte, frosne, stive og støle fangene oppstilt 5 og 5. Så lød kommandoen: Im Gleischritt, Marsch! Enkelte nysgjerrige sivile kikket på da de trampet ut av stasjonsporten. Noen av fangene oppfattet kommentarer som: Wahrscheinlich ausländische Gefangene. Verdammte Schweine! Noen fanger opplevde å bli spyttet på. Selv om veien ikke var lang å gå til leiren, så virket den mye lenger. Vaktene maste på så det ble noe halveis mellom gange og løp. Kom en eller annen aldri så lite ut av rekken så skrek de iltre vaktene opp: Seitenrichtung! Aufgehen! På grunn av blendingen kunne ikke fangene se i mørket. Først bar det gjennom villabebyggelse, senere forbi små brakker, til slutt gjennom en gate med høye murgjerder på begge sider. De velkjente vakttårnene og de høye elektriske gjerdene. Plutselig dreide de første til høyre, gjennom en port, så gjennom en kort bygning. Marsjen gjennom den store smijernsporten Eingangs-Gebäude med skinnende hvite bokstaver: Arbeit macht frei! Så ut på en stor åpen plass. En lyskaster ble satt på og lyste opp hele plassen, rundt hvilken brakker var ordnet i en stor halvsirkel. De var fremme. Transporten fra Norge var på 1.000 mann, hvorav 378 kom til Sachsenhausen, resten ble sendt til andre leirer fra Stettin. Til Sachsenhausen kom Karl Kristian inn gjennom portene med påskriften - Arbeit macht frei - sent på kvelden 12.desember 1943, og han fikk fangenummer 73748. Karl Kristians kommende svigersønn (gift i juni 1946 med datteren Randi), Arnfinn Nedrelid, fikk fangenummer 73749. * Tidligere nevnte motstandsmenn, Aksel Smith Sindings historie (Minner fra en fangetid) og Frank Storm Johansens historie (Tusen dager i fangeskap) gir sannsynligvis et svært godt innblikk i hvordan Karl Kristian opplevde den første tiden i Sachsenhausen. Aksel Smith Sinding fikk fangenummer 73999, Frank Storm Johansen fikk fangenummer 73742, begge ikke så langt unna Karl Kristian sitt nummer. * Velger også å ta med skildringer fra Odd Nansens dagbok skrevet under hans opphold i Sachsenhausen (fra oktober 1943 til mars 1945). Dagboksbladene av tynt papir, med liten skrift, som ble gjemt i uthulte brødfjøler som han laget i leirens snekkerverksted. Brødfjølene ble fordelt til medfanger og samlet inn ved frigjøringen. Fra dag til dag er en sterk personlig beskrivelse av opplevelsene i konsentrasjonsleiren og er et enestående tidsvitnedokument. Fridtjof Nansens arkitektsønn hadde fangenummer 72060. Vel inne i leiren, på den store appellplassen, kunne de se Heinrich Himmlers læresetning skrevet på gavlveggene på de omkringliggende brakkene: Es gibt nur einen Weg zur Freiheit Seine Mielepfeilen heissen Ehrlichkeit Wahrhaftigkeit Gehorsam Fleiss Nüchternkeit Zauberkeit und Liebe zum Vaterlande! Rundt de nyankomnene samlet det seg en del fanger. Mange var kledd i blå- og hvitstripete sebratøy som pyjamaser. Andre var kledd i sivile klær innsydd med røde kors eller kryss i ryggen, for å kunne se at de var fanger. De spurte hvor de nyankomne kom fra. Ach, Norweger! De kjente til nordmenn, ja. For noen arealer det var her innenfor, som en hel liten by! Brakker overalt, rekke etter rekke. I sluttet tropp bar det med de nyankomne fangene til avlusningsbrakken, hvor de slitne sto og ventet på deres tur. På badet gikk det bare noen få av gangen. Når det så ble deres tur gikk det slag i slag - bokstavelig! Rundt dem var det ordenspoliti bestående av mer erfarne fanger, og mange av dem gikk inn i oppgaven med iver og nytelse. De kunne slå og slå, rett og slett bare for å se fangene lide. De nyankomne, utslitte fangene var et lett bytte. Alle klær skulle av. Tøy måtte avleveres, pakker og verdisaker, ingenting kunne beholdes. Lagerälteste sa at alt ville ble merket med navn og tatt vare på. Å lure noe unna ble straffet: Fünfundzwanzig auf den Arsch! Særlig undertøyet som ble avlevert var nok et herlig syne etter togturen fra Stettin. Så bar det inn på badet nakne alle mann på tur. Her ventet menn med store elektriske klippemaskiner og sløve barberhøvler - alt av kroppshår, hår og barter forsvant - så en varm dusj. Innsåpningen måtte skje raskt, likeså å skylle dette av i dusjen. De som var for sene måtte gå videre med all såpen på seg. Det hjalp ikke å protestere til bademesteren. Derfra var svaret et likegyldig og høylydt: Halt deine Schnauze! Så bar det inn i neste rom for avlusning. Lusesalve fikk de kastet på seg under hver arm og i det hårløse skrittet. Så måtte de kline denne svarte sviende salven utover det hele med fingrene. Det luktet stramt. Så kom øyeblikket da de nakne nyankomne med de blanke hodene fikk utdelt og skulle påføre seg fangedraktene, grå- og blåstripete. En tynn skjorte og underbukse, en bukse og en jakke av et tynt og dårlig stoff. Et par fotkluter, og til slutt et par kjempestore tresko - Füsslinge. Om klær og sko passet var ikke så nøye, fangene måtte ta det de fikk der og da, og kle seg som best med det. Så var det oppstilling, Fertig! Im Gleischritt Marsch! Fangene frøs, og den mangelfulle påkledningen hjalp ikke stort i den isende vinterkulden. Marsjen gikk til karanteneblokken - Zugangsblock, Block 37 - hvor nykomlinger var strengt adskilt fra hovedleiren, i de første par ukene. De måtte ikke blandes med de andre fangene og spre eventuelle smittsomme sykdommer, som tyfus, difteri og dysenteri. På Zugangsblock ble de trette nykomlingene mottatt av Stubenälteste og de frosne fangene fikk utdelt et enkelt ullteppe, og kunne endelig stupe i de tomme køyene. De krøp tett inntil hverandre i køyene for å holde varmen, for varmt var det heller ikke på Zugangsblock. Lenge fikk de ikke sove, for klokken 4 var det vekking. Da måtte alle i leiren stå opp, uten unntak. Et krus med lunken kaffeerstatning var alt de fikk til forkost, før de ble jaget ut i kulden av Blockälteste, som var sjef og diktator på brakken. Odd Nansen beskrev i dagboken sin hans opplevelse av ankomsten til de nye norske fangene fra Norge: Alt sto stort sett bra til med dem, bortsett fra at de alle sammen fryser som bare fanden. En større innsamling av undertøy foregår i norskeblokkene... De trenger det sårt... I den første tiden var de inne på det sperrede område rundt Block 37 og straffebrakken Block 38, som sto rett ovenfor dem. Her fikk de en rik anledning, ved de daglige appellene, til å se mye elendighet. En samling av fanger som var drevet ned i den største nød, ved sult og ytterst dårlig behandling, som ble slått, sparket og hundset på alle måter. Det var påminnelser og trusler om at nøyaktig slik ville de også få det, om de fant på noe sprell og brøt leirreglementet. Leirprogrammet var vekking klokken 4, vasking og spising, appell 5.30, arbeid til 12, middag, arbeid fra 12.30 til 18, appell, spising og rosignal klokken 21. I karantenetiden ble nykomlingene stadig jaget ut i kulden. Arbeid var det ikke i karentene, men tiden gikk med til å lære seg å bli Anständigen Häftlinge: Gymnastikk, marsjere, gjøre vendinger, hilse eller rett og slett bare straffeeksis. Leirregler og leirdisiplin måtte læres, ikke minst de mange tyske gloser og tyske kommandoer som ble brukt i leiren. Innimellom skjellsord, eder og forbannelser lød maset fra Blockälteste: Aufgehen zu fünfen! Seitenrichtung! Vordermann! Stillgestanden! Im Gleischritt, Marsch! Mützen ab! Fangene trampet frem og tilbake i sine store tresko, som gnagde på heler og tær, og de frøs bitterlig i sine tynne klær hele tiden. På brakken var det kaldt, ingen fyring, og de hadde ingenting å foreta seg på tiden der. De bare satt. Man måtte læres seg å bli et massemenneske, lære seg å innordne seg under en takt, en felles reaksjon for de ting man ble utsatt for, lære seg å bli et nummer, bli usunlig og ubemerket. De fikk høre om mange tidligere kameraters skjebner, de som ikke hadde orket mer, ikke holdt ut, de som hadde bukket under for sykdom., mistet peppen og - gått i pipa. Dette utrykket ledsaget av en liten bevegelse med hånden i spiral oppover, men løftet tommelfinger, ble flittig brukt. Tommelfingeren og bevegelsen markerte røyken fra krematoriepipen. En dag var de på Politische Abteilung for å bli ført i kartotek. Deres data ble nedskrevet, arrestasjonsårsak, pårørende som skulle underrettes ved død m.m. De ble fotografert, ansiktsbilde og profilbilde. De fikk etter hvert kontakt med norske fanger som hadde vært der lenger enn dem, og som hadde erfaring nok til å rettlede de nyankomne for at gjøre det lettere for dem. Den første tiden i ny leir var alltid kritisk og vanskelig, før en ble kjent. De gamle fangene visste hvordan å stelle seg sånn noenlunde fornuftig, hvordan oppnå fordeler, og ikke minst de hadde forbindelse med hjemmet og Røde Kors, så de regelmessig fikk brev og pakker. Det var mange nordmenn fra før i Sachsenhausen, opptil 1.500-2.000, og de organiserte en masse gamle klær til de nyankomne, som undertøy, pullovere, strømper m.m. Den 18.desember fikk de lov til å skrive hjem. Hva de kunne skrive om var nærmest bestemt på forhånd. Retningslinjene mptte følges og sensuren var streng! Det nærmet seg jul. Kilder: Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015. Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker. Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946. | Lorentzen, Karl Kristian (I40)
|
| 1023 | Anlangende Johannes Friis fordum Capitain des armes her ved Guarnisonen Hands Giftrmaal og afgang fra fri Companiet. Da Saasom hand sin Meening for Welbaarne her Commandant, herofver fæstningen Og obriste Lieutnant Hevne hafde tilkiendegiort, det hand sigmed Mr Adams forige Skarpretters her i Bergen datter hafde forlovet: og af Welbaar Hr: Commandant ofte var fra saadant Giftemaal i mindelighed afraadet: som ike kunde afvendes fra sit forsæt: Saa suntes ike at hand lenger wed Compagniet kunde taales. Hvorfore hand først til Hr: Commandant indgaf dene Memoraet. Høyædle og Welbaarne fri obrist-Leut og ober Commandant Heyn, Høygunstige Patron, og Tilforladende Mægtige befordrer, I aller dybeste Ydmiughed fræmbærer ieg undertegnede denne min ydmiugste (hopplig), bønfaldende derhos, at høyædle og welbr Hr: Obr: Comendant udj gunst ville ansee og behage det som ieg ydmiugeligst hermed maa berette, Saasom (Gud) ved sin ubegriibelige (Wiessdoms) Raad har bøyet mit (Sind), og (førte), til H. Mr Adam Cords fordom Scharprigter her i Staden hands datter, og (det) ville falde for min Siel og Samwittighed tungt, hende atlade, førend døeden imellem os giør skilsmisse, Saa bønfalder ieg for Eders Welbr (I) ikke ville (fortørnes), mishage, eller udj ugunst ansee dette som ieg ikke kand lade forbigaae højædle og Welbr: Hr: Obr: Commendant herved aller ydmiugst at giøre tilkiende, mens langt meere leve i haabning, og gode forsikring underdanig at (nyude) Eders Høyædle og welbaarnheeds behielpelige gunst, og mægtige befordring til at at maaete blive udj min charge ved Compagniet, hvilket schal (forbinde) mig ... alleene Ed. Høyvelbaarnheds berømelige og genereuse Command opligtigst at berømme Mens ogsaa herforuden at … Eders høyædle ydmiugste … og til ald ydmiug opvartning, forbliver højædle og welbaarne Hr: Obr: Commandants Bergen d 8. Jannari 1690. Pligtschyldigste Knegt J: Friis. Men, som hr: Commandant ike (vedse) at kunde udi denne begiering (ved) hannem bønhørt, ingaf hand it andet, som, med paateigning hos følger Høyædle og welbaarne hr. Obrist Leutenant og Commendant Albrecht Christoff von Heinen Høygunstige promoteur og megtige welynder. Saasom ieg nu ... lang her ved Guarnisonen for Cait. Des armes, fore ...tinueret, og mig udi Sinde falder ... kunde være paa ... fortuna, at fornemme, efftersom Jeg med ... og mest Guds hielp ... derved at søge og erholde ... (erlangelse), altsaa drister ieg mig i allerebeste ydmighed og underdanighed hos højædelbaarne Hr: Commendant at erholde, hans Welbaarnheds af høje gunst og Naade mig unge Mensche vilde være befordelig, at mit abscheed fraitzige Compagnie maaete bekomme, og i saa maade som meldet er min fortuna paa andre Stede at søge maaete tillade Saadand hands Welbaarigheds stoere assistens imod en hands ringe tiener, scahll Wittelig imod hands velgierning ved en endelig Bøn til Gud, af yderste Pur eftertenkes, og desueden effter aller største pligtschyldighed, (ervarter) ... til en Snild resolution maatte antages, og ... med ... og ... Høyædlebaarne Hr: Commendants, aller ydmiugste troepligt ferdigst ... Knegt Bergen d 14 Janarii 1690. J. Friis. Remitteris til hands Compagnie es Chef Hr. Obr. Lieut. Waldan, H. C. Hein. Weilen sich der Supplicant mit euers Büttres Tachter Vernichet, und vor dem Hr: Commandanten, und nicht, zu sondern, das er sie nicht Verlassen will, so hat er von meine handt kein abschindt zu hassen. Hieron von Waldan. Hernest haar hand Suppliceret til hands Høy Exællence, Høybaarnhed: Staadtholder Guldenleue, og dessen naadige resolution derpaa erlanget som følgis Høyædle og welbaarne Hr: Excellence, Hands Kongl: Majts Høibetreede Stadtholder udi Norge, Generalissiens og Geheimeraad etc. Saasom Jeg underskr: hands kongl: Mayets efter aller underdanigste Pligt, som en troe Undersaat og Soldat for Capitain des armes under den Bergenhusische Guarnison udj 2 aar og 3 Moneder til dato haver tienet, og upaaklagelig ... af mine ... Officerer opwartet. Imidlertid effter ... og indschiudelse kommen udi kiendskab med en (Ehrlig) Skarprechters datter, her udi Bergen, (hans) faders nafn var Mester Adam, (Hvorover) Militienher ved Staden er bleven mig ugunstig, formedelst ieg ... datter ei kunde forlade, mens efter Guds Indgivende og mer ... Venskab, er tilsammen kommen ... ieg min afsked haver begiert, som mig ogsaa er bleven … saa Jeg ei Veed hvorledes ieg mig skall forholde, i henseende jeg udi 3 Moneders tid ingen tieneste har maaet giort. Nødes derfor udi dybeste underdanighed hands høye Excellence, som alle for lige Soldaters fader at opwarte, med underdanigste ... det Guds willie udi saamaader maaete (forplandtes), og ieg mit Støkke brød til wiidere høye kongl: tieneste og promotion niuder, Ti Jeg ... Lyst min Naadige herre og konge for en ... arve undersaat at tiene, ieg mit lif og blood paa Wagt og ... hvor ieg commanderedens worder, af (Waage), formandende underdanigst, Hun eller ieg, derfore ei bliver andeledes end erlige anseede, udi Sanderlighed, efftersom for ... hands Mayts Naade haver vært given dennem til Æhrlighed, som aldrig enten af æhrlige Skarprigters afkom, eller selv æhrlige være, som H: Mr Adam var, hvelken der med de bedste borgere, og ei med de Ringeste, formedelst hand ... skyld udi levende ... conversrede, og nu meget ... Jeg lever udi Underdanige haab, hands høje Excellence af Naade Ville tage mig sin underdanigste tiener, og Soldat under sine beskiermelses Winger og (esche) derom til min Commendant Welb: Hein, og hr: Oberst Leut: Waldan fremstille, at ieg mig charge, og ... maaette niude, ellers udi fald hands høye Excellence ei af høygunstige Naade vilde wiide mig bønhørdt, ieg da mit afscheed og Passbord underdanigst maaete erlange. Og, effterdi ieg er ... i Christiania, at ieg da uforhindret maate bringe min Handel eller kiøbmandskab, som Jeg bedst Veed og bruge kand, hvelket Gud rigelig vil belønne, og ieg ... beste ... nest ... beskiermelse ... Ved Natt og dag at Vor hands høye Excell: og høye familie indtil min døed, ... og schal forblive Hands Højbaarn Excelles underdanigst tiener og Soldat Kiøbenhafn d 22. April Ao 1690. Johannes Friis. Hands Høye Excellences naadige Resolution Kongl: Mayets Commandant paa Bergenhus Obristlieut: Hein Ville der vedkommende tilholde, at der Supplicanten beder saae sin afskeed og dimission; Mens dersom hand endnu længer har Løst at tiene allerhøyst hands Kongl: Mayet under militien, da at maintinere hannem, efter hands Kongl: Mayets allernaad: forordning, at (ingendt) Giftermaal hannem forekaster. Kiøbenhafn d 1 Augusti Ao 1690. U.F.Guldenleu. Herpaa hare Welbaarne Hr Commandant gived sin Skriftlig resolution, at udi henseende til anførde høje resolution, har hand tilbøden same Capitain desarmes en Sergeants Plads efftersom hiin allereede af en anden er bekledet hvelken hand ei wilde antage: Men hare taget sig Kiøbmandskab fore,og ike wiedere ansügning giordt. (Saaved) det er bleven. Effter forregaaende forhør, og derpaa fulte hans høye Excellences Naadige ordre de dat Kiøbenhafn d 24 juny 1690 Som for Retten blef oplest, Till een Krigsrettes Endelige Sæntentz udj den Saag imellem Seconde Lieut: Sofren Stud som SagSøgere paa den eene og Stüekjunker Anton Goldbach og Stükjunker Friederich Meyenfeld som beklagede paa den Anden siede haffuer hans Kongl: Mayest till Danmarch og Norge etc: Høy betroede Commendant paa Bergenhuus og underligende befestninger, HøyEdle og Velbohrne H Obrist Lieutenant Hieronimus Heine till i dag som var d 16 July 1690 it Loffligt Krigs Rett ladet Sette udj wilked welbemelte H Obriste Lieutnant Self Præsiderede og ... Assessores Obrist Lieutnant Hieron: von Valdan Major Storm Major Coucheron Kapitainer: Gillis Ettersen Graf von Ettern Lieut: Montaogne Lieutenants: Christoffer Claesen Christoffer Reus Davidsen Jacob Christensen Fendrichs: Mølenpohrt Witter Og effter at Retten Saaledis Var Satt, blef Parterne indkaldet, og i deris paahør, Æden for de forordnete Rettens Administratores oplæst, og dereffter Saagen forretaagen Først blef oplest, det giorde forhør udj denne Saag, med alle Documenter og Widner som vare udj Rette lagde derwed, og dereffter til Spurte Præsesparterne om de Naaget paa de Assessores Som nu Sad Retten Kunde haffue at siege, huortill de Shvarede Ney, uden alleene Seconde Lieut: Søren Stud formehnte, at Fendrich Guding som werret tillstede den Tid actionen passerede og om Saagen kunde behre vidne, effter sin udj forhøred aflagde Æd, huorforre Præses med Samptlige Assessores for Rett omsaa, at bemelte Fendrich Guding sig fraa Retten entholte, og blef udj hans Sted ordineret og indført Lieutnant Christian Reus og da forretoges Saagen igien og Parterne igien indkaldet L: Søren Stud Comparerede for Retten beraabte sig paa sin udj forhøret indgifne klagter og førte beviser, blef saa tillspurt. 1. Om hand sin Klaage imod StükJunker Meienfelt ieke med andere EensStemmige vidne kunde bevise huortill hand Schvarte Ney ingen anden vidner at kunde føre, mens vilde giøre sin Æd derpaa at Meyenfelt Skielte hannem for een hundsfott 2. tilspurt om hand da vedstoed, og ieke benechtede, at haffue giffuet Meyenfelt it øhrfigen, og slaget hannem it blaat øye, effter de vidners formeld SomMeyenfeld Producered de dat: 8 nov: 88. Huortill Søren Stud Schvarede paa, og ieke vilde fraagaa, Mens begierte at Stüekjunkern Maatte giøre sin Æd, at hand ieke skielte hannem for een Hundsfott 3. tilspurt videre om hand naaget viedere hafde at indgiffue, huorved hand formehnte Sin klage imod Meyenfelt at beviese, respond: Ney, Mens hafde ieke tenkt at bagern som hans eene vidne skulde gaa fraa sit ord igien, Stüch Junker Goldbach Comparede ieke, ey heller Naagen paa hans vegne. Mens Søren Stud forregaf Hand var bortdraget og faen sin afskeed Stuch Junker Meyenfelt Comparede self for Retten, blef tilspuhrt om hand hafde Skielt Lieutenant Stud for een Hundsfott, Resp: Ney, og begierte at Stud det schulle bevise tilspurt om hand Vell kunde giøre sin Æd derpaa Respond: jaa Gierne, og hafde aldrig hafd ahrsage dertill, ey heller ieke vist at Stud hannem Schlaaget det blaa øye, førent hand det self udj forhørt offentligvedstoed, og sieden Sig af berømbt 3. tilspurt om hand da var drueken respond. Jaa, Naaget druken Tilspurt om hand Naaget viedere at indlegge udj denne Saag, Respond: Ney, mens begierte ved Dom at Nude Satisfaction, Viedere blef indkaldet Fendrich Guding og 1. tilspuhrt om hannem noget mehre var bekient udj denne Saag, imellem Second: Lieut Stud og Meyenfelt og om hand hørt at Meyenfelt skielt Lieut: Stud for een Hundsfott, og Seht at Stud Schlog Meyenfelt. Resp: Hand hafde ieke hørt at Meyenfelt Skielte Stud for Naaget, Mens hafde Seht, at Lieut: Søfren Stud shlog till Stüek junkeren 2. tilspurt om hand Effter tilforne aflagde Corporlig Æd, dette kunde Vidne. Resp: jaa, Gierne Huoreffter Parterne udviest og traede Huer Classe for sig aparte udj denne Saag at votere og Er Fendrichernis Votum, Saasom Lieut: Søfren Stud hafuer Giffuet Manhafftig Stüek Junker Meyenfelt it Schlag paa Munden og ieke bevieser nogen ahrsag dertill Saa dømmerwie hannem effter H:M: aller Naadigste Krigs artichler Nemblig d 4 Cap: 29 Artiekel, at hand igien af bemelte Stüek junker it slag paa munden udholder Underskrifter: Lieutenanternes Vot: Endog Sridighed af taager udsprung af forrige Stüekjunker Goldbach, Som Lieutenant Stud med adskillige Skieldsord og Andet mehre effter vindisbuhrenes formeld, antaste Saa alligevell Sehs ey det Meyenfelt i Samme Action till naagen Stridighed Sig indladet, tilmed Stud ingen fornøyel: bevislighedført at Meyenfelt brugt Naagen Skields ord, Mens dog af Lieutenant Søren Stud med øhrfiegen vorden Tractered: Huorfore Wie ey Rettere ved atkiende, end det ermelte Søren Stud, effter Hans Kongl Mayest: Aller Nadigste Krigsartikl: d 29 formeld, bør gifue Meyenfeld tillbørlig Satisfaction. Huisellers Stud paa Goldbach haffuer at prætendere, Kand udj hans fraverelse, Sieden hand lengst af hans Mayest: Krigs Tienneste er forloffuet, og hand detey tillforne udført haffuer Maa kiendis, Mens Stud det self paa Wedbørende steden viedere kand Søge. Underskrifter: Capitainernes Vot: Efftersom Anton Goldbach ey er her ey heller mehre udj Hans Kongl Mayest: Tienneste Kand derfor Lieut: Stud af hannem ingenSatisfaction nu her erholde, Mens Som Stüek junker Meyenfelt formehn af Seconde Lieutenant Stud at vere høyeligen affrontered og begierer at nudeSatisfaction for den øhrefigen Stud Sieger at haffue Giffuet hannem dasom Stud ey kand bevise, det Meyenfelt hannem haffuer Skielt refererer wie oss till hans K: Mayest: Aller Naadigsteudgangne Krigs Artikler 4 Capit 29 Artik: og Sunis billig Støch Junker Meyenfelt dereffter nuder Satisfaction Underskrifter: Oberst L: Waldan og Majorernis Vota Effterdj Seconde Lieut: Søfren Stud ieke Kand beviese, at Stuck Junker Meyenfelt hannem med ord eller Gierninger Ringeste Maade haffuer Lederetsom af forhøret Nermere frembstillis og offuenbemelte Lieutenant hannemb imod all billighed Giffuen een øhrefigen som saa haard striedende imod worrisaller Naadigste Konges udgangene 29 Artikel pao: 20 Huortill Wie oss aller underdahnigst refererer og eragter billigt at aff ermelte Mayenfelt schalludholde og det udj Nerwerelsen af H Commendant og Samptlig Guarnisons Underhaffuende Underskrifter: Præses byfalder de ergangene stemmer og Confirmerer dennem Endelig Dom Effter Tiltahle, Forhør, Gienschwahr, og denne Sags Leylighed, og saasom afhørte widnisbürd sehes, at forrige Stüek junker Anton Golbach, till denTuistighed og Clammerj Werret første ophaf, og Ahrsaage, Mens som hand ey mehre udj hans kongl: Majest: Tienneste, Og altfor lang tid Sieden der afschall Were Allernaadigst dimmitert, da Wiste wie ieke, at kunde Lieutenant Stud tillkiende Naagen Satisfaction, Mens Saasom Lieutenant Stud SelfWedstoed, og det derforuden er bevislig giort at hand Stuck Junker Friderich Meyenfeld Giffuet it ørefigen og slaget hanem it blat øye og ieke effterStuds forregiffuende udj hans Quarter, mens udj it offentl: Kroe Hus ermelte Stüek junker Sad Wed bordet og talte Med een Anden Mand, og ieke kandmed Guldige Widnisbürd beviese, at Meyenfelt hannem dertill enten med ord eller Gierning Giffuet dertill Ringeste Ahrsaage, mens mehre Wildet tilforneafwerge Clammerj og Raade till Redelighed, da er for Rett erkient af denne Lofflige Krigs Rett, at Seconde Lieutenant Søren Stud, bør effter Hans Kongl:Mayest: Aller Naadigste udgangne Artikels brefs 4 Capit: 29 Artikel, Giffue Stüek junker Meyenfelt tillbørlig Satisfaction, og udj Commandantens og de Wed Guarnisonen Verende officierers, Nerverelse,udholde og igien Anname slig øhrefigen igien af bemelte Stüek Junker Meyenfelt og det paa Rettens wegne Underskrifter: Paa dommen haver hands Kong: Mayt allernaadigst saaledes tegnet: Lieutenant Stud skal giøre Stökjunker Mayenfeld, udi Commandantens, og Guarnisonens Obr= Officierers nehrwærelse, Straff, sidde en Maaned Langfængslet udi Jern: og imidlertid miste sin gagie, som til qvæsthused henfalder. (Wdret) paa vort Slott Kiøbenhafn d 6. Septembr. 1690 Underskrift: Christian. ANNO 1690 d 16 July der Krigsretten Var Satt paa Bergenhuus formedelst en Saag Second Lieutenant Stud effter ordre udførte udj wilken Præsiderede høyEdle og Welbohrne H Obrist Lieutenant og Commandant Heinen og Wahre Assessores H Obr L: H: von Waldan, Major Storm, Major Wilhelm Coucheron Capit: Gillius Ettersen Graf von Ettern Lieut: Montagne Lieutenant: Christoffer Clausen Johan Davidsen Jacob Christensen Christoffer Reus Fendrichs Friedrich Muhlenphort Christoffer Witter Frembkomb for Retten Sr: Bastian Reimers fuldmächtig Johan Hünnecken og indgaf Sin Principahls Skrifftl: indleg paa Stemplet papir Lüdende Saaledis Wohl: Edler Wohlgebohrner Gestrener Herr Ober Commendant der Königl: Festnung Bergenhuus Was massen ich für einiger Zeit von Guarnisons Lieutenan Søfren Stud auf frier strassen bin uberfallen dass selbige habe ich Eure Wohlgebr: schon Zu (roen) Mundtlig berichtet, undt belieben sie sich aussdehnen darüber Gepassirten actis Weiter Zu informiren lassen Wan dan dir Sache biss dato auss gestellet ist undt ich Keine Satisfaction erhalten Auchnicht vernommen dass deswegen durch Gerichtliche, Spruch wass decidiret, alss will Gehohesambst gebe ten haben, Euer Wohlgeb: Wollen dir Gutehaben undt mir ohne Weitere Ausstell Zu Rechte verhelfen Wogegen ich Verbleibe Bergen d 16 july 1690 H: Wohl Ed: undt Wohlge: Gehohesamster deiner Bastian Reimers Huorpaa Lieut Søren Stud blef i Rette Kaldet, og hannem bemelte Reimers Klage og Søgning forrelest, Sampt og det forhør udj denne Saag holden paa Bergenhuus, d. 19 Sept: 1688. Som Mest bestoed der udj, at Bastian Reimers Anklager Søren Stud, Haardelig, at hand hannem d 23 Marty 1687 om Aftenen Wed klochen 10 Slet, paa fast Mordadisk Wies, schall haffue offuerfalden, og affrontered, som hans witløftige indleg udj forhøred indført, med Wiedere (melder), de dat 8. og 19 Sept: 88. Huilket hand, till at beviese, udj Rette lagde de udj forhøret indførte 2de Notarial Instrumenter, det eene af 4Marty og det andet af 7 April 1687. Som Sig beraaber paa it tingswidne udj denne Saag, taaget till tinge d 4 April 1687, da som det Tingwidnefulmektigen Ey hafde tillstede opsattes Retten, till i morgen kloken 7, 17 July Nest Effter: Comparede parterne og indlagde Bastian Reimers paaberabte Tingswidner. Dereffter blef Lieut Søfren Stud tillspurt om hand noget herimod at indgiffue, Huortill hand Schwarede at hand Sig Refererede till sit udj forhøret indlagde Erkläring, de dat 28 Marty 87 og da giorde protestationer, Som bleffue udj Krigs Retten leste, og bestoede der udj: At hand benechtet aldehlis, og formehnte Bastian Reimers Sine haarde beskuldninger ey Laulig Kunde Beviese, Langt mindere At haffue fanget naagen skade, og Reserverede Sig sin tiltahle till bemelte Reimers saafrembt hand ey kunde beviese formehnte ogsaa at Reimers 2de Widne Ey kunde ansehs, Efftersom de ieke eenstemmig,og deris første bekiendelse for Notar: Publ: fraawigt, den tid de paa tinget (want) ved deris æd, effter det forwerwede Tingswidner de dat 4 Apr: 87, Wileket Tingswidne de sieden self beskülder, og fraagaar, d 7 April 87 wed it Notarial Instrument og udj 2de Vidners paahør, og sieger de hafde eysaaledis widnet der war og mehre tilsatt, end deris widnisburd hafde weret, Bastian Reimers Allene indfordret for Retten og tillspurt om hand ingen Anden bevis Kunde frembføre uden de som Tingswidnet om formelder, Huortill hand Schwarede Ney, og beraabte Sig paa det hand allerede indlagd, Søfren Stud der effter indfordret og tilspuhrt, om hand Well ved sin Æd kunde benechte denne førte klage, Huortill hand Schwarede, jaa, og Vilde Giøre Sin Høyeste Æd, at hand aldrig Sr: Bastian Reimers mehnt naaget till det onde, og Giorde hannem hiertelig ondt at Sr: Reimers det Saa ilde optog, som hannem ieke war mehnt, og at hand intet andet end Æhre og gott med hannem udstaende. Parterne udviest Og effter den Høy Loflige Krigs Rett denne Saag well offuerweyet de udj forhøret og udj Krigs Retten, Indlagde facta og bewisligheder examinered og offuerweyet, Lod de begge parter igien indkalde for Retten, og dennem tilspuhrte om de sig ieke Wilde udj wenlighed foreene, eller om de wilde afwigte Sententz Huortill de begge Hr: Bastian Reimers som Sagsøger, og Seconde Lieut: Søfren Stud som beklagede, friewillig Schwarede, Sig at Wilde forEhne, Saa Bastian Reimers som klagere udj hensehende till Æden, den beklagde var ferdig till at giøre, (og forhengiorde tilbud) afstoed fra sin klaage, og den beklagede Sin prætension, saa de ved haandtag blefue her for Retten forligte og saa denn Saag dennem begge imellem derved beroede. At Saaledis for Retten passeret Bergenhuus ut supra test: Underskrifter: Anno 1690 17 July der Krigs Retten var satt paa Bergenhuus i den Saag i Mellem Bastian Reimers og Søfren Stud, huor udj Præsiderede H Obrister Lieutog Commendant Heinen og wahre Assessores H Obr L: von Waldan H Major Storm H major Coucheron Capit: Gillius Ettersen Graf von Ettern L: Montagne Lieut Christoffer Clausen Johan Davidsen Jacob Christensen Christoffer Reus Fendr: Fried: Mühlenphort Christoffer Witter Da blef indkaldet till forhør Seconde Lieutenant Stud og tillspurt Huorforre hand i saa lang tied ieke Giort Hans Mayest: tienste Respond: Han War Suspenderet Af huem hand war Suspenderet og af huad Ahrsaage Resp: Af Sahlig H Commendant Coucheron wed Fendrich Guding tilsagd, at undholde sig fraa Compagnied till Hans Saagsudrag med Goltbach Huor lenge det er siden Resp: Siden Martio 1689 Om hand ieke Giort Aller underdahnigste ansøgning om at worde Restituered Resp: Jaa, baade hos hans høye Excellence, og offte Hos Sahl: H Commendant Coucheron mens ingen Schwahr faen Fendrich Gudding indkaldet og tillspuhrt Effter wis ordre, Hand (Ankündet) Lieutenant Søfren Stud at undholde sig fraa Compagniet resp: Effter Welbr: H Obr Lie: Waldans ordre som nu her self tillstede og best forklahring der om kand giffue Huorpaa H Obr Lieut: Hieron: von Waldan forklarede, at Saa som adskillige officiers af Garnisonen Sig for Sahlig H Commandant Couchern beklagede, med H Seconde Lieutenant Søfren Stud, ieke at kunde Giøre Tienneste, efftersom hand baade med Stük junker Goldbach ieke sin Saag udført, Saa Vell Som ogsaa ieke Heller, det Skields og slagsmahl, med fendrich Brun af det Westerlandske Regiment, Huorpaa Sahlig H Commendant og Obriste Coucheron hannem beordrede, at lade Lieut Stud Ansiege, sig saa lenge fraa Compagniet at vedholde, till sine Saager udført at saaledis passered Test: | Coucheron, Wilhelm (Willum) (I2883)
|
| 1024 | Anmeldt dødsfall i Trondhjems Adresseavis, tirsdag den 8de januar 1918: Enke Laura Bernhardine Olsen, 52 aar. | Hugaas, Laura Bernhardine "Olsen" (I1158)
|
| 1025 | Anmeldte døde i afvigte Uge. ...Ole Johnsen Moe, 92 1/2 Aar... Tittel: Fattiglem. | Jonsen Sørmoen, Ole "Moe" (I1181)
|
| 1026 | Anmeldte døde i afvigte Uge: Enke Gjertrud Moe, 85 Aar. Enke Gjertrud Moe står nevnt som fattiginderst ved sin død 15.mai 1880. Bosted var Øvre Møllenberg. Dødsårsak: Alderdom. Fødselsår er nevnt som 1794 i Budalen. | Andersdatter Lillebudal, Gjertrud (Giertru) "Moe" (I1182)
|
| 1027 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I5672)
|
| 1028 | Ann Hanson Oct. 4, 1943 - April 26, 2010. MONTEVIDEO. Ann Shirley (Gustafson) Hanson, 66, of Montevideo, died Monday at her home. Service: 1:30 p.m. Saturday at Our Savior's Lutheran Church in Montevideo. Visitation: One hour before the service at the church. Arrangements are with Anderson Funeral Home in Montevideo. Survivors: Daughters, Angela (Dan) Hanson and Tracy (Dean) Jaycox; sister, Connie (John) Berry; brother, Ralph (Ionia) Gustafson. | Gustafson, Ann Shirley "Hanson" (I10437)
|
| 1029 | Anna ble rammet av flere hjerneslag/-blødninger de siste årene, som førte til at hun ble mer og mer åreforkalket, og som førte til at hun til slutt måtte ha kontinuerlig stell og tilsyn. Hun flyttet de siste årene til Nerhaugen, til døtrene sine Hanna og Anna. | Arnesdatter Stavik, Anna "Magerøy" (I3768)
|
| 1030 | Anna Elisabeth var datter av sokneprest til Vår Frue kirke i Trondheim, Johan Plathe (1707-1740) og Martha Jonasdatter Angell (1717-1786). | Johansdatter Plathe, Anne Elisabeth "Bernhoft" (I1928)
|
| 1031 | Anna Fartegnsdatters ektemann, Mats (Amundson?) er ellers ukjent, men da hans sønner er væpnere, synes det sikkert at han må ha tilhørt lavadelen i likhet med sin hustru. Nedenfor følger en redegjørelse for Mats og hans etterkommere, først - standardteorien - utviklet av Sollied og Steinnes, og deretter de kritiske synspunkter som seinere er videreutviklet gjennom bl.a. det såkalte - Adelsprosjektet - som ble ledet av Tore H. Vigerust. I sin klassiske artikkel om Matssønnene drøftet Asgaut Steinnes spørsmålet om hvem Mats egentlig var. Steinnes tok utgangspunkt i de segl og bumerker som Matssønnene førte. Det dreier seg dels om det merket Fartegn Matsson førte i seglet sitt og om det - rute- og ormevåpen - som Tord Matsson, Nils Jensson og Jens Nilsson på Semeleng og som Samson Fartegnson på Store Linga og sønnen hans Fartegn Samsonson førte. Steinnes konstaterte at begge disse merker i 2. halvdel av 1400-tallet ble brukt av en og samme person, nemlig av lagmann Erik Amundson (Djakn) i Trondheim. Etter dette burde det være et nært slektskap mellom Erik Amundson på den ene siden og Matssønnene og slektningene deres i Valdres på den andre, iflg. Steinnes. Er det sannsynlig at Erik Amundson kan ha hatt en bror som het Anders? Et av hovedpoengene er at Erik og Anders i 1489 deltok i et møte sammen med riksrådet, lagmennene og noen andre og satte segl under brevet om at riksrådet hadde valgt hertug Christiern til å bli norsk konge når kong Hans døde. Enda viktigere, i følge Steinnes, var det at Erik og Anders var sammen om et brev datert 24.mai 1486. Brevet var egentlig ein vidisse av eit islandsk brev. Anders hadde sterk tilknytning til Island (hans andre kone var islandsk), men det interessante er at Erik (som ellers bodde i Trondheim), var i Bergen akkurat på dette tidspunktet, noe som bygger opp under teorien om at Erik og Anders var brødre, og at Anders må ha vært far til Jens Andersson. At Anders er far til Jens Andersson er senere motbevist i en artikkel i NST Bind 34/hefte 3 (1994): Semeleng-ætten i Valdres og Losna-ætten i Sogn, skrevet av Anders Bjønnes, Lars Løberg, Tore H. Vigerust og Tor Weidling. Når seglmerkene blir sammenliknet, trekker Steinnes den konklusjon at Erik ikke kan ha vært mindre i slekt med Matssønnene enn med Jens Andersson. Erik og Anders har altså en tredje bror, Mats, som ellers er ukjent. Det er grunn til å understreke at Steinnes selv karakteriserer analysen sin slik: Noko avgjerande prov på at dette er rett, kan eg ikkje gje. Eg set tanken fram nærast som ein arbeidshypotese til bruk for andre som måtte ha interesse av å arbeida vidare med problemet. Et av argumentene mot at Erik Amundson og Anders Amundson skulle være brødre, er at de førte forskjellige våpen. Våpenet til Anders var - ei seksodda stjerne under ei sperre - dvs. omtrent det samme våpenet som Holte Gunnarson hadde - han levde midt på 1300-tallet, mer om ham nedenfor. Til dette skriver Steinnes at et slikt faktum ikke trenger å være noe avgjørende bevis mot teorien. Det finnes en rekke eksempler på at søsken hadde forskjellig våpen, bl.a. ved at noen valgte våpen fra farsslekta, mens andre valgte våpen fra morsslekta. Dette gjaldt f.eks. Matssønnene og deres sønner igjen. Dersom teorien ovenfor holder, altså at Erik, Anders? og Mats var brødre, vil det være mulig å følge farsslekta til Matssønnene enda et par generasjoner bakover. I følge Steinnes het far til Erik, Anders og Mats (og Olav som var en fjerde bror) Amund Jonson (ID I15625). Det fins opplysninger om at Amund i 1474-1475 eide gården Holter på Nes på Romerike, og at han på det tidspunktet trolig også bodde der sammen med sin kone som er kalt - hustrv Gyridh - og som ut fra hustrunavnet uten tvil tilhørte en adelsfamilie. Dersom dette stemmer, følger ytterligere 2 generasjoner: Far til Amund Jonson het Jon Holteson (trolig født midt på 1300-tallet) og bestefaren het Holte Gunnarson. For ytterligere opplysninger vises til Steinnes' artikkel i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind 8. Om Steinnes teori om at Erik og den ukjente Mats var brødre holder, så kan seglene til Matssønnene, lagmann Nils Jensson og Jens Nilsson til Semeleng ha blitt ført fra Mats og videre fra hans døttre til disse. | Family: Mats Samsonsen / Anna Fartegnsdatter (F215)
|
| 1032 | Anna Karoline giftet seg i Bergen, og har etterkommere der og i Telemark. | Family: Knut Vegsund / Anna Karoline Wibe, "Vegsund" (F1373)
|
| 1033 | Anna Louise var datter av sokneprest til Vardø, Ludvig Christensen Paus (23.august 1652-27.april 1707) og Christiane Ørbech (1650-1712). | Ludvigsdatter Paus, Anna Louise "Resen" (I9189)
|
| 1034 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Family: Living / Living (F8081)
|
| 1035 | Anna Marie emigrerte fra Fredrikshald til USA høsten 1900. Hun tok skipet Angelo fra Kristiania 30.august til Liverpool, deretter videre til USA, som hun ankom omkring 19-21.september 1900. Hun reiste alene, og turen kostet 204 kroner. | Sværen, Anna Marie "Raleigh" (I234)
|
| 1036 | Anna måtte tidlig bære ansvaret for tungarbeidet og barnepass hjemme, etter at moren døde i barselseng. Hun tjente en tid på en prestegård også, for å lære finere matlaging, og hun gikk på vev- og sykurs. | Arnesdatter Stavik, Anna "Magerøy" (I3768)
|
| 1037 | Anna Nielsdatter var enke etter berglæge Peter Køster (begravet 24.april 1716). | Family: Christian Ludvig Henningsen Irgens / Anna Nielsdatter, "Irgens" (F5664)
|
| 1038 | Anna og ektemannen Christopher Svale bodde på gården Hatteberg, som Anna hadde fått i gave omkring år 1535 av sin slektning Magdalena Olavsdatter Bagge. Gården låg i Rosendal i Kvinnherrad. | Vincentsdatter Lunge, Anne "til Hatteberg" (I11413)
|
| 1039 | Anna og Fredrik G. er registrert i 1900 med sønnene: Fredrik, Harald og Ludvig | Ramm, Fredrik Gottlieb (I6183)
|
| 1040 | Anna var da 39 aar 6 maaneder 10 dage da hun døde, i barselseng med Johannes. Johannes døde også rett etter at han hadde blitt døpt. | Jacobsdatter Matheson, Anna Catharina "Mohrsen" (I2516)
|
| 1041 | Anna var datter av rektor i Molde Engebret Amundrud (10.07.1863-) og Aagot Olsen (21.03.1869-). | Amundrud, Anna Margit "Hiorth" (I1270)
|
| 1042 | Anna var guvernante hos en familie i Bjugn da hun møtte Elias. Fra avisannonsen i Adresseavisen onsdag 1.november 1865: Ægteviede. Bagersvend Elias Jensen og Pige Anne Christine Lorentzen, den 29de October, i Domkirken. | Family: Elias Jensen / Anna (Anne) Christine Lorentzen, "Jensen" (F706)
|
| 1043 | Anna var Halvors elev på folkeskolen. Etterhvert som hun vokste til kom lærer Magerøy stadig på besøk hjemme hos ordførerfamilien Stavik. Halvor og Anna var ringforlovet i bortimot to år, uten at folk visste om det. | Family: Halvor Nilsen Magerøy / Anna Arnesdatter Stavik, "Magerøy" (F2172)
|
| 1044 | Anna var med sin far, Johan, for å se på det første toget til Sandefjord på Vestfoldbanen. Da var hun ca.7 år gammel. Hun ble så redd for toget at hun gjemte seg i frakkeskjortene til faren. Annas far, Johan, døde da Anna var meget ung. Anna måtte da plasseres ut på arbeid på en gård i nærheten. Der ble det mye tungt arbeide på den lille jenta. Ved en anledning mistet hun en stor vannbøtte over tærne sine. Lille Anna skjøtte sammen gresstumper, og leverte reparerte varer for en blikkenslager også. | Bjurvald, Anne (Anna) "Johansen" (I92)
|
| 1045 | Anna var trolig en datter av den Zacharias Tiesen fra Stettin, som nedsatte seg som borger i Bergen den 30.juli 1633. Kilde: Svend Aage Mørkvig: Mechlenburg - Patricierslægt gennem 500 år (1986), s.97. | Zachariasdatter Tiesen, Anna "Mechlenborg" / "Kaae" (I11460)
|
| 1046 | Anna ville trolove seg med selveiende bonde av god ætt, Samson Kjerland, men han ble ikke funnet god nok som ektemann til prestedatteren. Anna rømte til Kjerland i trass, men presteenken (hennes mor) gikk rettens vei og fikk medhold i at jenta skulle reise tilbake til moren sin. | Povelsdatter Alstrup, Anna (I2221)
|
| 1047 | Anne Andersdatter fra Mosserød døde i barsel når hun fødte tvillingene Jens og Anne. Hun var 35 år 8 måneder og 18 dager gammel. | Andersdatter, Anne "Mosserød" (I6832)
|
| 1048 | Anne ber om hjelp til å få reise med sine 4 umyndige barn til sin svoger oberst Wilhelm i Norge, for at han skal ta seg av de farsløse barna hennes (Indk. Breve til Gen. Komm. 15.april 1678). | Anne "Coucheron" (I13512)
|
| 1049 | Anne ble beskyldt for trolldom i ektemannens siste leveår, men ble frikjent. 15 år etter mannens død fikk hun igjen beskyldningene på seg, og denne gangen ble hun brent, selv om prestene hevdet hennes uskyld. Annes henrettelse førte til strid mellom borgerne og deler av presteskapet i Bergen. Den førte også til skam på familiens omdømme. Familien fikk derfor tatt opp saken igjen i 1596, men herredagens (datidens høyesterett) avgjørelse i 1598 opprettholdt dommen. Annes dom startet en heksejakt i Norge, noe som spesielt ga utslag i Finnmark noen tiår senere. Den 26.juni 2002 ble det reist en minnestein på retterstedet på Nordnes. Heksesteinen skal være et nasjonalmonument over ofrene for hekseprosessene i Norge og Anne Pedersdotter. | Pedersdatter, Anne "Beyer" (I3249)
|
| 1050 | Anne ble født på Hundstokk. Hennes foreldre var Anders Sørensen og Anne Hansdatter. | Andersdatter Hundstokk, Anne "Mosserød" (I6837)
|