Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes


Matches 10,101 to 10,150 of 17,426

      «Prev «1 ... 199 200 201 202 203 204 205 206 207 ... 349» Next»

 #   Notes   Linked to 
10101 Han giftet seg før 1529 (hustruen levde dette året), og hans hovedgård Hov i Häckås arvet han etter sin far.

Bostedet i 1546 var hans gård i Vinälven.

Ørjan er beskrevet som epiteten god mann, dannemann, beskjeden mann, hederlig mann, ærlig og välbördig mann (1529, 1530).

Yrjan i Hof nevnes første gang i 1498 i et domsbrev utfärdat Berg.

Ingemund og Olof Ingemundssønner i Loke selger 1523 en søsterdel av Gillsta i Häckås til Ørjan Karlsson for 10 mark.

Faren, Karl Ørjanssons kusiners menn, Jens Kettilson i Bjärme og Anders Kettilsson i Billstad medga at de hadde kommet overens med Ørjan om - bytte mellom Billestad og Hof - hvoretter de skulle ha halvdelen i Merle og halvdelen i Ålberg, som allerede hadde kommet i deres besettelse.

Ørjan erkjente i 1526 at han av Sven i Heglid hadde mottatt en hest for sin odelsrett i Heglid, Sunne.

Domsmann 1520, 1526, sigillvitne 1527, 1528, 1529.

Ørjan var ofte betrodd som vitne hvilket framgår av et 50-talls dokumenter.

Den norske stattholderen Vincent Lunge (som ble drept i 1536), skrev til - ærlig och välbördig man - Ørjan Karlsson på Hov, den 2.august 1529, og berømte hans måte å forholde seg til erkebiskop Olofs forsøk på å tvinge Vincent Lunge til å overgi länet.
Videre takker han for en god forpleining, og alt godt som senest ble vist han da han sist var i Jämtland, hvorpå Vincent vil være Ørjan og hans barn takknemlig.

I et brev av 9.april 1530 benevner Vincent Lunge Ørjan som - Kiere lören Karlson Swogher och syndherligh godhe wen.

Våpen:

Enligt sigill 1509 och 1526 förde han i en sköld en bepansrad skank med sporre och omskriften.

Ørjan Karlsson syntes å ha hatt flere barn. 
Karlsson Skancke, Ørjan (I1924)
 
10102 Han gikk ut av skolen Trondheim 1645, var utenlands 1649-1652 og ble i sistnevnte år sogneprest i Tureby, hvorfra han ble overflyttet til Kalundborg 1660.

Han ble 1661 magister, 1664 biskop i Kristiania, 1674 dr. theol., 1685 konsistorialråd.

Han hadde som biskop stor anseelse for sin lærdom, ikke bare i teologi, men også i verdslige saker. Han ble derfor høyt skattet av U.F.Gyldenløve og gjaldt for dennes private rådgiver i de viktigste ting både under krigen og i fredstid, og stattholderen erklærte en gang, at - denne mann kan vi ikke miste i Norge - da det var tale om å sette ham på Sjællands bispestol.

Rosing ble gift 1661 med Christine Bang (1635-1699), datter av professor Thomas Bang. 
Clausen Rosing, Hans (I12362)
 
10103 Han hadde denne stillingen til 1756.

På en reise til Marokko var han skipsprest, men han tålte ikke livet på sjøen, og gikk i land til en stilling som prest i Fåberg.

Han var en av de berømte - potetprestene - som virket for opplysning og fremgang i norsk landbruk. 
Irgens, Ole (I12839)
 
10104 Han hadde flere prosesser med biskop Dr. theol. P. Krog, og var en formuende mann, som eide mye jordegods. (Sml. Giessing,Jub.1,40-49; Erlandsen Nord. E., s. 65-67).

Wilhelm Lassen skriver han ble student fra Trondheim skole 19.juli 1675.
Videre skriver han at Sebastian fikk 29.mai 1687 kongl. bevilling til - som hans forgjenger, mag. Ole Tønder - å betjene garnisonen i byen og på Munkholmen. Stilling:
Sokneprest til Vår Frue kirke i Trondheim. 
Christophersen Withe, Sebastian "With" (I2008)
 
10105 Han hadde hele gården på Kårhus, Vats, Vindafjord f.o.m. 1646. Han hadde gården som - ett fritt Adelss Sæde - dvs at han var fritatt for skatt.

Han drev flere gårder og det er usikkert hvor mye han selv bodde på hvert sted.

Han er nevnt i 1647 på Kårhus, Vats, Vindafjord.
Berendt Orning er oppført i skattematrikkelen som bruker av - Karhus med den øde gaard Kylletued - som han har fått som adelig residens av kongen.

Han eide jord fra 1663 til 1666 på Vatne, Vats, Vindafjord.

Han finnes i folketellingen i 1664 på Kårhus, Vats, Vindafjord. Weib: Berent Orning står oppført i manntallet som enebruker på Kårhus. Han har 3 tjenestedrenger. Han står i samme manntallet også som bruker på Vatne (Vadtzen) i Vats.

Han overtok etter faren flere gårder i Sunnhordland, bl.a. Vatna og Valvatna på Stord og de andre 9 gårdene som hørte til den adelige setegården. Men han var ofte i pengenød og pantsatte den ene etter den andre av gårdene sine.

I 1662 mistet han Valvatna til presten i Fjelberg, Anders Jensen Brose, som satte sin sønn Anders Andersen Brose til å drive gården. 
Eriksen Orning, Bernt "til Vatne" (I14915)
 
10106 Han hadde ingen lærerutdanning, men fikk stillingen fordi han hadde en døv bror, Andreas, og kunne derfor litt tegnspråk. Han måtte likevel lære seg nye tegn som broren hadde med seg fra studier i København, men fikk han problemer brukte han håndalfabetet. Bøkene som broren Andreas hadde med seg fra København ble studert nøye, og broren fortalte også hvordan de underviste døve i København. De 2 brødrene satte seg ned og øvde tegn og håndalfabet etter den første ordsamlingen.

I slutten av april 1838 sendte stiftsdireksjonen et brev til kirkedepartementet, der det sto at pastor Angell på Strinda hadde døpt et uekte barn i Malvik kirke. Få dager før fødselen hadde barnets mor kommet til bygda fra Døveskolen i Trøndheim. Regnskapsfører Schive ved Døveskolen reiste så til Malvik sammen med Frederik Lindemann for å få vite hva som hadde skjedd.

Vel framme fikk de vite at den unge moren var døv, og at hun hadde gått på Døveskolen fram til 1836, da hun ble konfirmert. Siden hadde hun arbeidet hos økonom Johannes Møller, og det var han som hadde kommet med henne til gården Vikhammer før fødselen.
Til folkene på gården hadde han sagt at han skulle betale for barnet. Selv sa hun bare at navnet på faren var - Hans - når noen spurte henne. Det gikk rykter i byen, og stiftsdireksjonen fant ut at de ville forhøre jenta. Det de fant var sørgelig.

Opplysningene førte til at andrelæreren Peter Christian Møller ble sagt opp, og fikk beskjed om å flytte fra skolen innen 8 dager.
Også den 78 år gamle økonomen Johannes Møller mistet jobben, men han fikk 3 måneders oppsigelse. Bevisene mot Johannes var nemlig ikke like sterke som bevisene mot Peter Christian. I tillegg var det vanskelig å finne en like flink økonom på kort tid.

Trondheim Stiftsmandskab skrev nå til stiftsdireksjonen om de gjennomførte forhørene av den døve unge barnemoren, Kirstine Arntsdatter Mousund, som hadde født en datter Anna-Olava (født 10.februar 1838 og døpt 25.februar samme år (Fastelavenssøndag)). Peter Christian innrømmet for stiftsdireksjonen at han var far til barnet. Han ba om at han ikke måtte bli mer - beskjemmet - og synes at saken burde henlegges. Han hadde jo tilstått, og fått sin fortjente oppsigelse.

Senere finner vi Kirstine boende hos sin gifte datter Anna i folketellingen i 1865, på gården Valentinlyst i Strinda kommune. 
Møller, Peter Christian (I2245)
 
10107 Han hadde næringsvett, og som eldre var han så godt situeret at han lånte ut penning. Olsen Bjerkenaas, Ingebrigt (I1643)
 
10108 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I3889)
 
10109 Han jobbet som dykker når de anlagte Tromsø havn i årene omkring århundreskiftet.

Når det ikke var dykking arbeidet han som rigger, sydde arbeidshansker og flettet taugfendere for Erling Haug.

Han har også vært sjømann.

Andre kilder:
Vielsesattesten fra 1896 og folketellinga 1900 i Tromsø. 
Lorentzen, Svend Olaf (I503)
 
10110 Han kom til Norge i 1601 eller 1602. Man ved ikke hva han drev med inntil han i 1619 ble fogd, men det er nærliggende å tro, at han har arbeidet for noen av de kjøpmenn i Trondheim, hans far og farfar hadde forretningsforbindelse med.

Kilde:

Svend Aage Mørkvig: Mechlenburg - Patricierslægt gennem 500 år (1986), s.89. 
Olufsen Mechlenborg, Jens (I3202)
 
10111 Han led siste halvåret av et smertelig Tilfælde i Tungen, der hindrede ham fra selv at være Religionens Tolker for den Menighed, hvor han i en tid af 32 Aar har tilbragt sine Dage... Steenbuch, Friderich Christian (I2342)
 
10112 Han mottok en rekke ordener og ble i 1896 utnevnt til kommandør av første klasse av St. Olavs Orden.

Forfatter av:
Bridge: Spillets Love, Regler og Etikette.
Kristiania: Cappelens forlag, 1907. 
Hoff, Edvard Hans (I12632)
 
10113 Han mottok Nobels fredspris i 1971 for å ha rakt ut en forsonende hånd til Øst-Europa og styrket samarbeidet i Vest-Europa gjennom EEC-samarbeidet.

European Bridge-Builder:

Willy Brandt grew up in reduced circumstances in the Hansa town of Lübeck, and in his youth became active on the left side in German politics. He engaged in illegal work against the Nazis, and had to go into exile in Norway in 1933. There he joined the Labor Party, and supported the campaign for a Peace Prize for Ossietzky. When Hitler invaded Norway in 1940, he fled to Sweden where as a journalist he campaigned for a free Norway and a democratic Germany.

After the war, Brandt engaged in the rebuilding of West Germany's Social Democratic Party (the SPD). He became Mayor of West Berlin, party chairman, and Chancellor.

As federal Chancellor, Brandt saw to it that West Germany signed the nuclear weapons Non-Proliferation Treaty (NPT). He also concluded a nonviolence agreement with the Soviet Union and an agreement with Poland which entailed that West Germany accepted the new national boundaries in Eastern Europe that had become effective in 1945. These treaties laid the foundations for the Four Power Agreement on Berlin which made it easier for families from either side of the divided city to visit each other.

Kilde:

http://www.nobelprize.org/nobel_prizes/peace/laureates/1971/brandt-facts.html

Willy Brandt – fra uønsket emigrant til hedret fredsprisvinner:

Den tyske forbundskansleren og fredsprisvinneren Willy Brandt (1913-1992) regnes som en av de mest betydelige politikerne i annen halvdel av det 20. århundret.
Da han flyktet fra forfølgelsen i Tyskland i 1933, var han uønsket i Norge. Etter 1945 ble han baktalt i Tyskland fordi han var flyktet til Norge. I Norge ble han under og etter krigen forsøkt svertet som Tyskeren Brandt.

Willy Brandt, født Karl Frahm, kom til Oslo 7.april 1933, 19 år gammel. Her bodde han til nazistene tvang ham til å flykte til Sverige i 1940. Fire dager etter ankomsten sto hans første artikkel i Arbeiderbladet. Siden fulgte utallige bidrag i arbeiderpressen der Brandt informerte om tilstanden i Det tredje riket. Han holdt mange foredrag og underviste på Arbeiderhøyskolen.

Brandt var medlem av det radikale Sosialistiske Arbeiderpartiet (SAPD) og arbeidet for dets politiske mål, men mest mot Hitler-regimet i Tyskland. Han påpekte hele tiden at det eksisterte et - annet - Tyskland enn det nasjonalsosialistiske. Dessuten skrev han brosjyrer, en bok og mange artikler om internasjonale forhold og bidro meget aktivt for at Carl von Ossietzky skulle få Nobels fredspris.

I 1936 bodde Brandt i tre måneder som - norsk student - med falsk pass og identitet i Berlin. Gjennom opphold i Frankrike, Spania, England, Nederland, Danmark og Sverige fikk han et stort internasjonalt nettverk.

Det norske fremmedpolitiet (Centralpasskontoret) prøvde fire ganger å utvise Brandt. Gestapo og tyske diplomater prøvde å spionere på ham og fikk da støtte fra nordmenn. Borgerlige aviser omtalte ham som kommunistisk agitator. I 1938 fratok Hitler-Tyskland ham det tyske statsborgerskapet.

Sommeren 1940 flyktet Brandt til Sverige. Der fikk han norsk statsborgerskap og samarbeidet med Martin Tranmæl og andre ledende nordmenn i Stockholm. Som journalist leverte Brandt utallige artikler til svenske og internasjonale aviser. Han skrev og redigerte 12 bøker og antologier om Norges frihetskamp.

Det var neppe noen enkelt nordmann som utførte et så effektivt propagandaarbeid for vår sak, slo John Sanness fast etter krigen.

Brandt deltok meget aktivt i Stockholm-miljøets debatter om etterkrigspolitikken. Han var en drivkraft i - Den internasjonale arbeidskrets av demokratiske sosialister - og utviklet der ideer (særlig i boka Efter segern) om et fredelig Europa etter krigen.

I 1947 vendte Brandt tilbake til Tyskland. To år senere ble han medlem av Forbundsdagen. Verdenskjent ble han som borgermester i Vest-Berlin under den kaldeste perioden av den kalde krigen (1957-1966), deretter som vesttysk utenriksminister (1966-1969) og forbundskansler (1969-1974). I 1971 fikk han Nobels fredspris for sin -
østpolitikk - overfor Øst-Europa.

Som eldre politiker ble han leder av Den sosialistiske internasjonalen (1976-1992) og Nord–sør-kommisjonen (1977–1983) og dermed en global aktør. På sine gamle dager så han resultatene av sin avspenningspolitikk: murens fall og at Europa vokste sammen.

Brandts lange kamp mot nazismen skapte tillit i øst og vest. Gjennom sitt engasjement langt utover Europas grenser vant han respekt, anerkjennelse og venner på alle kontinenter, og - vanlige - menneskers hjerter.

Årene i Oslo preget Brandt for livet. Senere omtalte han dem som de - viktigste og lykkeligste årene - i sitt liv. Han ble kjent med et demokrati med kultur og åpenhet og med en fri presse og fikk personlige venner innen Arbeiderpartiet, AUF, gruppen Mot Dag og blant intellektuelle. Brandt fikk kontakt med de forskjelligste samfunnslag.

Han lærte av Norge – og Norge lærte av ham. Selv så han nye europeiske og globale horisonter og utviklet ideer om fredelig sameksistens i et framtidig Europa. Halvard Lange og andre norske politikere støttet hans arbeid i Tyskland. Omvendt engasjerte Brandt seg internasjonalt for Norges interesser.

Kilde:

http://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/artikler/1654-willy-brandt.html
Forfatter Einhart Lorenz. Publisert 25. nov. 2015

Jonas Gahr Støre's minnetale Willy Brandts 100-års fødselsdag. Nobelinstituttet, 18.desember 2013:

Willy Brandt sa han hadde to fedreland - Tyskland og Norge. Under krigen sa han at hans mål var å demokratisere det ene - Tyskland - og frigjøre det andre - Norge.

I denne måneden markerer vi at det er hundre år siden Willy Brandt - eller Herbert Frahm som han først het - ble født i Lubeck i 1913. Og ved denne anledning er det først grunn til å takke for at han ga et så avgjørende bidrag til å nå disse målene - et demokratisert Tyskland og et frigjort Norge.

De har feiret og markert bredt og verdig i Tyskland. Det er passende at vi gjør det i Norge, og at vi gjør det her i Nobelinstituttet og dermed kan trekke linjen til hans Nobels Fredspris fra 1971.

Willy Brandts livsverk er kjent for oss som er samlet i dag.

Den 19-årige anti-fascisten som kom til Norge i 1933 og levde og virket som journalist og politisk aktivist inntil okkupasjonen i 1940. Tiden i eksil i Sverige med norsk statsborgerskap etter at Nazi-Tyskland hadde fratatt ham hans tyske. Rett etter krigen i norsk tjeneste, i norsk uniform, ved den norske legasjonen i Tyskland.

Berlin-politikeren som ble Vest Berlins kjempende, samlende og utholdende borgermester fra 1957 - så tysk utenriksminister i 1967 og tysk forbundskansler fra 1969 til 1974. Og siden en ruvende skikkelse i tysk og internasjonal politikk, mangeårig leder av Sosialistinternasjonalen i en tid da denne bevegelsen virkelig ble lagt merke til.

Jeg møtte aldri Willy Brandt. Jeg så ham på behørig avstand da jeg reiste med Gro til et SI-møte i Berlin i 1991.

Jeg er født i 1960, jeg var 9 år da han ble kansler og 11 da han fikk fredsprisen. Men Willy Brandt har merket meg som både menneske og politiker. For min generasjon er denne mannen et begrep. En politisk arkitekt for den nye øst-politikken som jeg er trygg på at historikerne vil peke på som strekt medvirkende til den fredelige opphevelsen av Europas deling.

Bildene av Willy Brandt forteller også sin historie; den innbitte borgermesterens tale da sovjeterne bygget muren gjennom hans by i 1962 - den knelende forbundskansleren ved minnesmerket for Warsawa-gettoen i 1970. Og ansiktet til den den aldrende Willy Brandt som ser mot menneskemengden som har klatret opp på muren i 1989.

Han så muren bli bygget. Han var der da den ble revet.

Jeg har deltatt i to markeringer tilknyttet Willy Brandt i Tyskland denne måneden, først ved tildelingen av Willy Brandt prisen til Frank Walter Steinmeier og meg i Berlin 2. desember og i forrige uke da det offisielle Tyskland med Forbundspresident Gauck i spissen markerte hundreårsdagen for hans fødsel i hans fødeby.

Begge disse møtene med Tyskland har gjort inntrykk på meg. Det kan være fordi jeg i høst har tatt timer i tysk for å friske opp det en dyktig tysklærer formidlet til meg midt på 1970-tallet. Jeg har sagt til min nåværende tysklærer formidlet gjennom Stortinget - at hun får se på jobben som et stykke arkeologiske arbeid. Verbene og reglene finnes der inne et sted, og gradvis lokker hun dem frem.

Så har jeg forsøkt å lese om Brandt på tysk, høre om ham på tysk og søkende ytre meg om Brandt på tysk. Og det har vært forbløffende. Jeg har kommet over den følelsen jeg ennå kan huske, fra lesesalen ved Sciences Po i Paris, den dagen jeg opplevde at jeg faktisk forsto hva jeg leste - på fransk. Du tenker ulikt om samme sak, avhengig av språk. Hvert språk har sin kultur, sine koder tilpasset språkkretsens historie og fortelling. Hamsun og Ibsen og Solstad lyder godt i oversettelse - men aller best på norsk.

I Tyskland feirer de Willy Brandt som en kansler hevet over partigrensene. Han tilhører det moderne Tysklands felleshistorie. Det ligger noe forsonende i det.

Slik har det ikke alltid vært. Willy Brandt, mild i talen, dyktig med ordet, var også en stridens mann. Der Spiegel skriver på omslaget av sitt novembernummer om Willy Brandts hundreårsdag:

Patriot; elsket, bekjempet, forrådt.

Ord som bærer vitne om et dramatisk liv.

For veien til å bli den fremste blant tyskere var krevende for en som hadde valgt eksil, en som ikke hadde utholdt nazi-tiden i Tyskland. På direkte og indirekte måter ble det brukt mot ham. Franz Josef Strauss sa det slik:

Man burde spørre Herr Brandt; Hva gjorde De egentlig gjennom 12 år i utlendighet?

Bemerkningene, stikkene, preget ham, sier hans venner fra den gang. Men han snakket nødig om det. Når det kom til det personlige - sier sønnen Peter Brandt - fant han ikke mange ord.

Men det er særlig ordet - politikkens ord - evnen til å fange tidens viktigste spørsmål med ord og demokratisk handling - det er her vi ser Willy Brandt som en av det 20. århundres store statsmenn. Og dette er ord som det er verdt å lese og høre på tysk, som bare på tysk fullt ut formidler dramaet han levde gjennom. Kulturen former språket og språket formidler kulturen.

Forbundspresident Gauck sa det slik i Lubeck i forrige uke, nærmest henvendt til Brandt:

Deres ord er viktig for oss. Slik er det fortsatt, i presens!

I dagens Tyskland har både Forbundspresidenten og Forbundskansleren levde sine formende år av sine liv i det tidligere DDR, den ene datter av en prest, den andre prest av utdannelse.

Joachim Gauck fremhever at det måtte en person med Willy Brandts historie til å kunne fronte dette slagordet for SPD i valgkampen i 1972:

Tyskere, vi kan være stolte av vårt land.

Willy Brandt kunne bære frem dette budskapet, han kunne gi tyskerne en trygghet for at det både kunne sies og oppleves. Og verden omkring kunne tåle å høre det fra en tysk politisk leder, fordi det var Willy Brandt som var den lederen.

Willy Brandt valgte ord som beveget andre. Ikke ord som styrtet folkemengder mot kollektive katastrofer, slik hans land hadde opplevet på 1930-tallet. Willy Brandt sa som sosialdemokratisk forbundskansler at «Vi må våge mer demokrati», og vi ser en ramme for politikk som må ha inspirert Jens Stoltenberg da han sa til oss i Norge at vi skulle møte terroren 22.juli med mer demokrati og mer åpenhet.

Det er forpliktelsen til demokratiet som ruver i Willy Brandts livsverk, fra han reiste bort fra diktaturet - gjennom årene som en frontfigur mot det totalitære - og den lange politiske linjen i hans tyske virke; for at Tyskland og tyskere kan finne seg selv og hverandre i en demokratisk identitet, innenfor en bredere europeisk ramme.

I taler, artikler, samtaler og brev vitner han om betydningen av reformenes vei, de små skritt, troen på at vi må forandre i dag om vi vil gjøre morgendagen bedre. Forbundspresident Glauck takker Brandt ikke bare for hva han har gjort, men også for det han har motivert andre til å gjøre. Og i dette blir nettopp språk og ord så avgjørende.

Willy Brandt var i sitt politiske sinn anti-totalitær. Det totalitære tviler ikke, det er svart eller hvitt. I alt Willy Brandt formidlet lå det en annen tilnærming som var demokratisk, åpen og søkende. Willy Brandt var en handlingens mann, men likevel sier hans kolleger og medarbeidere at tvilen var hans fremste styrke.

Jeg tror på mangfold og jeg tror på tvilen - sa Willy Brandt. Den produktive tvilen. Den som får oss til å undres på om vi ikke kan komme enda litt lenger, om vi anstrenger oss enda litt til.

Willy Brandt skal med selvironi en gang ha sagt at på hans gravstein kunne det stå - Man hat sich bemüht - det betyr vel noe i retning av at - man har anstrengt seg - eller kanskje snarere - Jeg har gjort mitt beste. Forbundspresident Glauck avsluttet sin tale til Brandts minne med å si at vi alle kan ta arven fra Willy Brandt videre, og oppsummerte budskapet fra hans livsverk på denne måten:

Seid nicht gleichgültig! - Vær ikke likegyldig.

Og:

Habt Mut, Geduld und Zuversicht - Ha mot, tålmodighet og tillit.

Disse ordene forteller om Willy Brandt, men de forteller om noe mer, slik Brandt selv ville, det forteller også om Tyskland - om hans visjon for det moderne Tyskland - og i hans ideverden må det da handle om Tyskland i Europa - mot, tålmodighet og tillit.

Den politiske og økonomiske situasjonen i dette Europa er ikke tema for dette innlegget. Men jeg ble minnet på et poeng da jeg hørte professor og redaktør Christoph Bertram under utdelingen av Willy Brandt prisen tidlig i måneden. Han siterte Jan Techau, direktør for Carnegie Europa som sier at Europa lever i - umulighetens tidsalder - over alt hvor man stiller spørsmål om nye europeiske initiativ få man til svar:

Das is nicht zu machen, das ist unmöglich - det går ikke, det er umulig.

Det ville vært i mot Brandts metode - som om nødvendig var de små skritts vei, om ikke den beste løsningen var innen rekkevidde, prøv den nest beste. Slik har jeg hørt politiker-kolleger som Sigmart Gabriel og Frank Walter Steinmeier de siste ukene i refleksjonen om regjeringsdeltakelse - det er ikke ideelt, men bedre enn å bli stående på siden.

Tittelen på mitt innlegg her i ettermiddag er optimistisk, den uttrykker håp om at unge norske kvinner og menn i større grad skal velge tysk som sitt andre fremmedspråk.

Det er jo interessant, at parallelt med at Tyskland er samlet og Tyskland aldri har vært en nærmere og mer betydningsfull partner for Norge, så har andelen av unge nordmenn som velger tysk gått ned, og det ganske kraftig.

I min generasjon valgte så godt som alle tysk som andre fremmedspråk. Jeg vil anta at en viktig grunn var at mange i foreldregenerasjonen hadde lært tysk på skolen før den andre verdenskrigen, ofte grundig. Så kom nye kull med foreldre født etter den andre verdenskrigen, trolig med mindre solide tyskkunnskaper og nå med mange av krigens heftelser knyttet til både Tyskland og tyskere. Føringen til de unge om å velge tysk avtok, og barn av et stadig mer reisende og ferierende folk valgte seg i heller fransk og spansk.

Det er vel og bra. Men jeg vil mene at noe viktig går tapt. For språk bør være noe mer enn feriespråk.

Jeg har rådet mine barn til å velge tysk som andre fremmedspråk. Mitt råd har i alle tre tilfeller ikke ført frem. Jeg har fått høre av mine tre gutter at akkurat jeg ikke er én til å gi råd om å velge tysk, jeg som jo har hele min studietid fra Frankrike.

Men det endrer ikke på fortellingen - om at tysk både er det mest tilgjengelige fremmedspråket for nordmenn og at språket til 80 millioner tyskere midt i Europa er en døråpner for nye generasjoner nordmenn. Våre bånd til Tyskland styrkes langs nær alle dimensjoner - kultur, kunst, handel, sport, turisme, utveksling - for ikke å snakke om alle sider av politikken - innenriks som utenriks. Det er en treghet her, et etterslep mellom det vi oppfatter som tiltrekkende og attraktivt ved et land, og viljen blant ungdomskullene - og foreldrene - til å foretrekke tysk.

Nå er det det Tyskland Willy Brandt ledet an i å bygge som byr seg frem. Derfor tror jeg at vi kan vente et stemningsskifte. Ja, du kommer langt med engelsk i dagens Tyskland. Men en kultur forstås alltid best gjennom det språket som har formet og formidlet kulturen. Når vi snakker med tolk heter det gjerne at halve sjelen blir borte på veien. Lærer vi språk, og her er ikke det fullendte og feilfrie målet, men lærer vi nok til å fange opp musikken og stemningen i språket, så holder vi tak i sjelen.

Willy Brandt viste oss det, han forsto politikken i oss nordmenn uendelig mye bedre andre fra det europeiske kontinent, han gjorde det fordi han tilbragte formende år i Norge - de lykkeligste årene i sitt liv - har han sagt, men også fordi han forsto og behersket språket.

Hans norsk var nærmest feilfritt, og forble slik livet ut. Jeg har et håndskrevet manus fra Willy Brandts 17. mai-tale holdt i Haugesund i 1983, mer enn 35 år etter at han forlot Norge. Willy Brandt var da 70 år.

I manus kan vi lese:

Det er jo noe særegent med 17. mai. Den er blitt hele folkets dag på en måte som det ikke finnes maken til i nesten noe annet land. Det er heller ikke mange folk med sterkere forankring i frihetsvilje og rettsbevissthet. Og så hjelper det også godt at det årlige minne om hva som ble prestert i Eidsvoll for mange år siden, faller sammen med at våren bryter igjennom - noen ganger noe nølende - som i år - og noen ganger helt overbevisende og betagende.

Brandt takker for at Haugesund har invitert en gjest utenfra, men så legger han til:

Når det gjelder min egen rolle, så kan det nok også gjøres gjeldende at det ikke er helt utenfra jeg kommer.

Vi hører hans stemme. Språket og nyansene. Han de kalte for - Der andere Deutsche - den andre tyskeren, sier at det ikke er helt utenfra jeg kommer. Vi ser bildet av Willy Brandt, europeeren, som kunne si og mene at han hadde to fedreland, som - ikke kom helt utenfra - men som heller ikke ville la seg binde helt innenfra heller.

Det leder meg til mitt siste poeng, om språk og kultur, om å fange nyansene. Willy Brandt var en leder, tydelig tilstede, han tok godt med plass. Men det var tider i hans liv der han passet på for å ikke trå for nære.

Sønnen Peter Brandt forteller i et intervju om året 1957, han var 9 år gammel. En morgen kom lærerinnen til ham og gratulerte ham. -Med hva? spurte Peter. Med at din far er valgt til Berlins borgermester, svarte lærerinnen. -Jeg visste ikke engang at han var kandidat, sier Peter Brandt, og så fortsetter han med en setning - på tysk - som vi vet vi kan spore tilbake til norsk - til hans norske mor og hans naturaliserte norske far.

Peter Brandt sier at foreldrene hadde skjermet ham - fordi:

Man soll sich nicht einbilden, etwas Besonderes zu sein.

Det ligger snublende nær Jantelovens bud om «å ikke tro at du er noe». Eller her - at den unge gutten skulle få være den unge gutten, og at hans fars politiske virke ikke skulle få ham til å tro at han av den grunn var spesiell - han skulle være som de andre, da er vi nærmere et gjenkjennelig sosialdemokratisk tankegods - videreformidlet av en mor oppvokst på Hamar og en far formet i det norske sosialdemokratiet.

Slik kan vi runde av en 100 års markering - med tanker om Willy Brandt som menneske og politiker. Og enes om at han er en av det 20 århundres aller største. Og tenke med litt stolthet at han kalte Norge for et ferdeland.

Kilde:

www.arbeiderpartiet.no
http://virksommeord.uib.no/taler?id=9365 
Frahm, Herbert Ernst Karl "Brandt" (I15985)
 
10114 Han nevnes sammen med Gabriel Adamsen Villingstad (Høvig/Berendt) og Augustinus Andersen Vang (Syltingli) i en sak fra Tingmøte på Røyken den 17.september 1686 (sak nr. 35 i tingboka Lier Røyken Hurum 1686) og den 15.oktober 1686 (sak nr. 48 i tingboka Lier Røyken Hurum 1686):

Der Gabriel, på sin svigerfar Augustinus Andersen Syltinglis vegne, saksøker Sivert Aslesen (Hansen?) Heggum for en odelspart i Godøy (Godøen), som farfaren Rolf hadde overtatt etter Hans Pedersen Åros.
Her får vi vite Augustinus fars navn, Anders Rolfsen, samt farens søsken og noen av deres ektefeller og barn.

Det refereres til følgende dokument i DN, datert 8 juni 1560, i lenken ovenfor(Sak 48). Se også DN, datert 29 juni 1555.

Tingmøte Røyken, 17-09-1686. Lier Røyken Hurum 1686 (nr. )
Anno 1686. dend - 17 Septembris.
 
Rolfsen Vang, Anders (I10935)
 
10115 Han nevnes sammen med Gabriel Adamsen Villingstad (Høvig/Berendt) og Augustinus Andersen Vang (Syltingli) i en sak på tingmøte i Røyken den 26.november 1680 (sak nr. 51 i tingboka Lier Røyken Hurum 1680) og den 3.desember 1680 (sak nr. 52 i tingboka Lier Røyken Hurum 1680):

Gabriel stevner, på sin svigerfar Augustinus Andersen Syltinglis vegne, Nils Børgesen Heggum for bo/bruksrett til plassen Broen under gården Vang.
Augustinus' far Anders Rolfsen nevnes også i denne saken De ble forlikte ved samme tingmøte (sak nr. 54 i tingboka Lier Røyken Hurum 1680).

Tingmøte Røyken, 26-11-1680. Lier Røyken Hurum 1680 (nr. )
Anno 1680 - denn - 26. Novembr/is/ er retten. 
Rolfsen Vang, Anders (I10935)
 
10116 Han og broren Per ryddet plassen Soot 1687, men ble drevet bort 1691 ved dom, og kom siden til Rakeie, Runni Skog. Nes. Sigfredsen Mangen, Johannes "Rakeie" (I15564)
 
10117 Han omkom fredagen den 24.januar 1823 på sjøen. Kullselte mellom Otrøya og Molde sammen med en tjenestegutt på prestegården, Jakob Halvorsen Kjørsvik (21 år). Andersen Berg, Andreas Mathias (I5741)
 
10118 Han omtales meget rosende i Hammonds Miss. historie Andersen Schjelderup, Rasmus (I8508)
 
10119 Han opptrer første gang på odelsskattelistene i Fosen 1631, og betalte da for 1 spann, noe han gjorde helt til 1641.

Han nevnes som Hr Hans Hansen res på Dolme i 1634 i domkapitelets forhandlingsprotokoll. Siden han spesifikkt kalles Hr Hans i Dolmø var han trolig kapellan her. 
Hansen Bernhoft, Hans Hvittus (I2188)
 
10120 Han reiste et år der det ikke var noen organiserte grupper som reiste.

Kilde:
Liv Marit Haakenstad 
Hjorth, Hans Erasmus (Hans Rasmus) (I5673)
 
10121 Han sa selv at han bivaanede campagnen ved Reihn og Mossell-Strømmen, hvor Jeg og under daværende Obrister Greve af Holsteins anfortroede Currassier Regimente forrettede Adjutant Tieneste. Jacobsen Matheson, Statius Jacob (I1810)
 
10122 Han sikret finansiering og gjennomførte skitrekk i Skjørstadhoveden (1952) og i Vangslia (1965) i regi av AL Opdal Skiheis. Schønheyder, Erik (I23125)
 
10123 Han skal ha vært tilnyttet den ridende eskorten til keiser Wilhelm når keiseren besøkte Hamburg. Zinow, Gustav Adolph Wilhelm (I10698)
 
10124 Han skal være begravet under golvet i Stord kirke. Eriksen Orning, Bernt "til Vatne" (I14915)
 
10125 Han skrev seg til Søgaard i Fyn.

Våpenet var tre hvite duer i blått felt. På hjelmen var en hvit due. 
Pedersen Due, Caspar (I7187)
 
10126 Han skrev selv i denne boken om seg selv:

...lærer Haukås, Fræna og klokkar Myrbostad 1915-1934. Bor no på Eide, Nordmøre og driv med bokskriving og arkivstudie.

Magerøy var aktiv i fråhaldsrørsla og i misjonsarbeid. Frå 1943 gav han ut fleire skrift med lokal kultur- og slektshistorie. Fyrst ut var Gamle visor og kvedor, i 1946 kom Hans Nielsen Hauges verksemd i Møre og Romsdal, begge i lag med broren Nils Magerøy. Arne Magerøy samla dessutan inn mykje tilfang til ei bygdebok om Eide, medan skriftet Riddarsalen kom ut posthumt i 1955. 
Magerøy, Arnt Martin (I5355)
 
10127 Han sløyfet navnet Leganger og tok Steenbuch som slektsnavn.

Hans fikk med kongelig tillatelse til å la kallet styre ved en personel kapellan, da han selv virket og bodde i København til circa 1763-64, da han selv inntok embedet, som han hadde blitt ordinert til i Vår frue kirke i København.

Trondhjemske Tidende – året 1799:

Den berygtede Hans Nielsen Hauge, Ypperstepræsten og Høvedsmannen for den hellige Bande, som flakker omkring og skal have fordelt seg i Landet, er ogsaa hidkommen, men er dog endnu ikke i Arrest. Saadanne Mennesker kunne blive skadelige for den offentlige Sikkerhed, dersom de ville, og hvo indestaar os for, at de ikke engang kunne faa Sligt i deres Hoveder? Især naar et Sprog af Bibelen skulde give dem Medhold; thi med Bibelen kan man jo bevise alt, hva man vil...
Det er derfor at haabe, at disse hellige Landstrygere med alvorlige Midler skulle standses i deres Fremfærd og som virkelige Løsgjengere transporteres til Tugthuset.

Motstand fra prest og biskop:

Presten Steenbuch i Melhus og biskop Schønheyder i Trondheim, lot seg ikke påvirke av Hauges vinnende vesen. De mente at han måtte fengsles snarest på grunn av sitt løsgjengeri. Dette var sannsynligvis i desember. Det ble sendt arrestordre til Leinstrand, hvor Hauge befant seg. Men lensmannen der, Iver Monsen, var en venn av Hauge, og ville ikke pågripe ham. Da gikk Hauge til Trondheim for selv å melde seg for øvrigheten. På den måten ville han spare lensmannen. Hauge møtte opp hos stiftsamtmannen den påfølgende dag, sammen med Hemstad, og det gikk ikke lenge før de begge satt i arresten. Der ble de sittende helt til slutten av januar neste år, da det falt dom i saken. Hauge ble dømt til en måneds tukthus, og Hemstad, som var militær, fikk en måneds festningsarbeid.

Julestemning i fengselet:

Slik gikk det til at Hans Nielsen Hauge satt i rådhusarresten i Trondheim og skrev sin julesang i 1799. Sangen har blitt til velsignelse for mange. Den er et sterkt vitnesbyrd om ekte glede. Bare den glede er sann, som springer fram fra et gjenfødt hjerte. De ytre omstendigheter kan være så forskjellige. Men å ha fred med Gud i en god samvittighet, i forvissning om frelse for Jesu skyld, gir grunn til virkelig lovsang. 
Eriksen Steenbuch, Hans (I2345)
 
10128 Han studerte jus og ble cand. jur. i 1871.

Var Kongelig fullmektig i Justisdepartementet og måtte ta avskjed fra denne stillingen på grunn av epilepsi.

Startet produksjon av fyrverkeri på Malerhaugen.

Arvet i 1893 sin tremenning Adam Hiorth, blant annet deler av Bryn Tændstikfabrik som da var fusjonert med H. Jølsens Tændstikfabrik i Enebakk.

En muntlig overført historie fra familien Hiorth er at det på Bryn Tændstikfabrik var utsatt for tyverier av fyrstikker. Det ble da bestemt at alle esker skulle låses inne ved arbeidsdagens slutt. En av arbeiderne ville gjøre spas ovenfor sjefen. Han tegnet en nøyaktig kopi av en fyrstikkeske og la den på sjefens kontor. Da sjefen kom om morgenen og så - fyrstikkesken - som ikke var innelåst ble det brudulje og raseri over arbeiderne som ikke oppfylte sine plikter. Arbeideren reiste senere til Tyskland og ble en kjent maler.

Ole Gjerdrum Hiorth var svært glad i portvin. Han var også glad i pokerspill. Dette var 2 egenskaper som skapte mange problemer for han.
En gang spilte han poker med sin onkel Andreas Lind etter de begge hadde konsumert anseelige mengder portvin. Ole satset på et tidspunkt hele sin andel av fyrstikkfabrikken og tapte den til onkelen.

Senere mistet Ole sin stilling som jurist ved fabrikken.

Ole var født med bare en lunge, noe som hadde skapt helsemessige problemer for han hele livet, i tillegg til epilepsi. Noe som gjorde han måtte trekke seg fra aktivt arbeide. 
Hiorth, Ole Gjerdrum (I9784)
 
10129 Han søkte avskjed i 1749 da hans far var død og hadde etterlatt ham - mange små kirker. Stiilou, Christian Friderich (I13880)
 
10130 Han søkte avskjed i 1765 med pensjon 262 riksdaler 48 skilling årlig. Jacobsen Matheson, Statius Jacob (I1810)
 
10131 Han søkte rett til å etterfølge sin svigerfar i embedet 4.juli 1682.

Ole Staalesen fikk brev på kallet den 15.mai 1686. I futregnskapets familieskatt er han nevnt som sogneprest her i 1687, 1688 og i 1690.

Ifølge Tønder døde han i stillingen i 1696. Han er nevnt som død i etterfølgerens utnevnelse den 18.april 1696. 
Staalesen, Ole (I120)
 
10132 Han talte blant sine forfedre folk som Sigurd Syr, Toste jarl, Torberg Arnesson, Tord Folesson, Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve og Håkon jarl den gamle.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98:
Kong Olav giftet ham (Skule Kongs-fostre) med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.

Senest fra 1181 fikk Kong Sverre støtte Bård, av en av landets aller mest fremstående og høyættede menn.
Fra hans sønn, den senere birkebeinerkongen Inge Bårdssons tid vet vi positivt at trønderne la stor vekt på at Bård Guttormsson nedstammet fra Trøndelags gamle ledere, ladejarlene og Einar Tambarskjelve.
Bård og hele hans farsætt hadde hørt til stormannspartiet omkring Sigurd Munn og Håkon Herdebrei. Dette er alene nok til å fortelle at reaksjonen i innflytelsesrike kretser i Trøndelag var meget langvarig og sterk, mot det kystaristokratiet som bar Magnus Erlingssons kongedømme oppe. Oppslutningen fra en mann som Baard på Rein må også ha bidratt avgjørende til at de bedre kretser i Trøndelag godtok Sverre.

Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.
Han var nå rimeligvis allerede enkemann etter sitt første ekteskap med Ulvhild. Allerede nå forteller Sverres saga at Baard møtte Sverres søster Cecilia, som hadde rømt fra sin mann Folkvid lagmann i Värmland. Da noenlunde mannjevn støtte fra minimum ett helt landskap som Trøndelag antagelig var nødvendig for Sverre om han skulle ha noen fremgang på lang sikt, må Baards tilslutning ha betydd noe av et vendepunkt for Sverre.
At han satset nærmest alt på denne forbindelsen viser seg også ved at han lot sin søster Cecilia si ekteskapet med Folkvid Lagmann ugyldig, og giftet henne med Baard.

Ekteskapet mellom Baard og Cecilia møtte imidlertid vanskeligheter fra geistlighetens side og synes først å ha funnet sted etter slaget i Norefjord i 1184. Også senere ble dets gyldighet anfektet, men sagaen om deres sønn, kong Inge, gjør naturligvis alt for å påvise at det var full ut legitimt. Cecilia må være død etter et ganske kort ekteskap.

Inges saga skildrer Baard i meget alminnelige ord:
Han var meget rik, vakker å se til, saktmodig og stille og holdt seg vel.
Han nevnes ofte i Sverressaga, men det fortelles bare om en enkelt personlig bedrift av ham, nemlig at han felte Vidkunn Erlingsson av Bjarkey.

I Sverres slag mot eyskjeggene i Florvåg ved Askøya i 1194 ble Baard såret og døde kort etter i Bergen. Liket ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 131-132.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334-335, Bind XIV (1940), side 22.
Cappelen's Norges Historie, Bind 3.
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348, 378.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 832.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84. 
Guttormsen på Rein, Bård (I3604)
 
10133 Han tjente kong Sigibert 3 av Austrasia (634–656), sønn av kong Dagobert 1 (629–639) som hertug (latin: dux, en militær leder) og rikshovmester. av Austrasia, Ansegisel (I3667)
 
10134 Han tok annen eksamen i 1870, og medisinsk embetseksamen (haud) i 1876 ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania.
Dette året var han i 3,5 måned kandidat ved Fødselsstiftelsen i Kristiania, og tjenestegjorde deretter på Rikshospitalet kirurgiske og medisinske avdelinger til april 1877. 
Hjorth, Otto Christian (I995)
 
10135 Han tok avskjed med begrunnelse i helbredshensyn i 1858 og flyttet til Trondheim. Lysholm, Johan Mølmann (I12646)
 
10136 Han tok eksamen philosophicum i 1840 med karakteren laud. Lysholm, Johan Mølmann (I12646)
 
10137 Han tok eksamen philosophicum i 1866 med karakteren laud. Hoff, Harald Nikolai (I12634)
 
10138 Han tok latinsk juridisk Examen 1810 med karakter Laud, både i den teoretiske og praktiske eksamen. Steenbuch, Hendrich Lauridtz Nicolay (I2352)
 
10139 Han tok også annen eksamen ved universitetet året etter, men bestemte seg for å bli ingeniør. Hiorth, Fredrik Wilhelm Louis (I9773)
 
10140 Han undertegnet og beseglet prestemanntallet for Hadsel som - Bredo Stabel - den 2.mars 1666 og Titus Bülches postulata samme dag, men på sistnevnte benytter han den latiniserte formen Stabelius. Clausen Stabel, Brede (I12964)
 
10141 Han var - øffuerste commanderende offuer alle orlogsfartøier udi Norge - og falt på sin post sommeren 1677 ved Marstrand som kommandør på orlogsskipet Glückstadt. Eriksen Orning, Bernt "til Vatne" (I14915)
 
10142 Han var adjunkt på den store latinskole i Trondheim, under den kjente rektor magister Anders Iversen Borck. Christiansen Mechlenborg, Henrich (I11469)
 
10143 Han var arving til hele frankerriket, men på grunn av den frankiske tradisjonen med å dele farsarven mellom sønnene ble riket delt ved Ludvig 1's død.

Lothar og hans yngre brødre Karl den skallede og Ludvig den tyske lå i krig med hverandre i 3 år, men ble så enig om en deling av riket mellom seg ved Traktaten i Verdun i 843.

Lothar ble konge av Italia, fikk den midtre delen av frankerriket og fikk også beholde tittelen keiser.

Broren Ludvig - den tyske - fikk landene øst for Rhinen og Weser.

Broren Karl - den skallede - landene vest for Rhîne, Saîne, Maas og Schelde.

Lothar selv fikk altså beholde det mellomliggende område fra og med Italia i syd til og med Friesland i nord, samt keiserverdigheten, dvs. landsdelen fra Middelhavet til Nordsjøen kalt Lothringen (etter Lothar).

Ved forliket i Verdun var den germanske delen av Karl den store's rike blitt skilt fra den romanske, og dermed var også grunnen lagt for de senere nasjonalstatene Tyskland, Frankrike og Italia.

Lothar overlot styringen av Italia til sin sønn Ludvig 2, og oppholdt seg i sitt nye kongerike i midten av den gamle frankerrriket.

Ved hans død ble riket han hadde styrt over delt mellom hans sønner.
Ludvig 2 fikk Italia og keisertittelen, Lothar 2 fikk den nordlige delen Lotharingia og den yngste sønnen Karl fikk Provence. 
av Franken, Lothar (Lothaire) "Lothar 1" (I3638)
 
10144 Han var blant annet redaktør for Farmand.
Hoff kjøpte Farmand i 1935, og drev det frem til å bli et av Norges ledende organ for samfunnsdebatt. Hans redaksjonelle linje var klar. Han kjempet for det frie næringsliv, og var en engasjert motstander av reguleringspolitikken som vokste frem fra 1930-tallet.

I programartikkelen fra 1935 skrev han:

Vi ser ikke kun på denne kamp for næringslivets frihet fra et økonomisk standpunkt. Vi betrakter den som et ledd i kampen for den personlige frihet og talefriheten. Både i diktaturstatene og her hjemme går kampen mot næringslivets frihet hånd i hånd med kampen mot den personlige frihet og ytringsfriheten.

Hoff advarte tidlig mot såvel nazisme som kommunisme. Farmand ble også, som det første tidsskriftet, stanset av okkupasjonsmyndighetene umiddelbart etter overfallet 9. april 1940.

I 1938 forsvarte Hoff doktorgradsavhandlingen sin ved Universitetet i Oslo.
Temaet for avhandlingen var kalkulasjonsproblemet i en sosialistisk planøkonomi. Spørsmålet han gjorde rede for, var om det var mulig å sikre effektiv ressursbruk når informasjonen som er gitt gjennom desentralisert prisfastsettelse, ikke eksisterer.

Hoffs konklusjon var entydig. Sosialistiske økonomier vil i det lange løp utnytte ressursene de har til rådighet på en ineffektiv måte. Det vil ikke være mulig å skape alternative måter å bringe til veie informasjonen som markedspriser gir.

Til tross for mye positiv omtale og publisitet fikk boken liten innflytelse blant norske fagøkonomer.
Ifølge Tore Jørgen Hanisch og Arild Sæther skyldtes dette antagelig at professor Ragnar Frisch var sterkt uenig med Hoff både når det gjaldt politikk og metode.
Grunnen kan også ha vært at Hoff ikke var noen faglig pioner. Han var ingen godt teknisk skolert økonom, og holdt seg konsekvent til en litterær form i sitt forfatterskap.
Ifølge Lars Peder Nordbakken bar boken om økonomisk kalkulasjon i sosialistiske samfunn i første rekke preg av å være en oversiktlig litteraturanalyse.

I 1941 var det en brevveksling mellom Hoff og Frisch hvor de kom inn på både doktoravhandlingens tekniske spørsmål og de politiske konsekvensene, blant de sistnevnte hvorvidt åndsfriheten kan sikres i et samfunn som regulerer nærlingslivet.
Frisch ga uttrykk for at etter hans mening burde målet være - et regulert næringsliv og et fritt åndsliv.
Hoff mente at dette var en umulighet. Dersom man ville regulere næringslivet, måtte man regulere åndslivet også.

Mens han arbeidet med doktoravhandlingen, hadde Hoff kontakt med Friedrich von Hayek og Ludwig von Mises. Kontakten og vennskapet med Hayek førte til at da sistnevnte tok initiativet til å danne Mont Pelerin Society i 1948 ble Hoff bedt om å være med som en av stifterne.
Senere ble ogs? hans sønn Ole Jacob Hoff medlem av Mont Pelerin Society.
Kontakten med medlemmene av Mont Pelerin Society kom til å prege Trygve Hoff betydelig. Mont Pelerin ble betegnet som et - åndehull - der det var mulig for likesinnede liberalistiske intellektuelle å diskutere, utveksle og utvikle ideer.

Kilder:
Sitert av: Tord K. Eid - Den glemte økonomen: Trygve J.B. Hoff - En motpol til Frisch - Observator, 1/2007.
Tore Jørgen Hanisch og Arild Sæther - Den glemte avhandling - Trygve J.B. Hoff: Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund, Praktisk økonomi og finans, nr. 2, 2005.
Lars Peder Nordbakken - Mer enn en samfunnsøkonom - Minerva, 25. oktober 2007.
Egil Bakke - Trygve J.B. Hoff et hundreårsminne - Aftenposten søndag 12. november 1995. 
Hoff, Trygve Jacob Broch (I8300)
 
10145 Han var den andre av Klodvig 1's 4 sønner. Da hans far døde i 511, delte han kongedømmet til frankerne med sine 3 brødre Teoderik 1, Childebert 1 og Klotar 1.

Teoderik var eldst og fikk den største delen, men Clodomer delte halvparten av kongedømmet med sine 2 andre brødre.
Clodomers del var kongedømmet Orléans, tatt fra det tidligere kongedømmet til Syagrius, som bestod av bipedømmene Tours, Poitiers og Orléans.

Clodomer sluttet seg til sine brødre i 523–524 i en ekspedisjon mot burgunderne, muligens etter oppfordring fra hans mor Clotilde som var ivrig etter å hevne hennes nevø som ble myrdet av Sigismund av Burgund.
Etter at Sigismund ble tatt, returnerte Clodomer til Orléans. Men Sigismunds bror Gondomar returnerte triumferende til Burgund foran troppene sendt av hans allierte, den østgoterske kong Teoderik den store. Der massakrerte han garnisonen som frankere hadde satt igjen. Men selv om han seiret, fikk Clodomer Sigismund og hans sønner Gisald og Gondebaud myrdet den 1.mai 524. Han førte så en ny ekspedisjon mot burgunderne.

Han ble drept på denne ekspedsjonen, våren eller sommeren samme år, i slaget ved Vézeronce. Hans 3 sønner ble betrodd hans mor mens hans enke giftet seg med Klotar 1.

Klotar fikk derimot Clodomers barn drept, med unntak av Clodoald som klarte å flykte. Han ble senere abbed i Nogent etter at han fjernet håret sitt, et symbol på frankisk kongelighet, fremfor å gi opp livet, og er bedre kjent som Sankt Cloud. 
av Orleans, Chlodomer (I12019)
 
10146 Han var eldste sønn av Vladimir Monomakh. Vladimirovitj av Kiev, Mstislav (Harald) "Mstislav 1" (I4419)
 
10147 Han var en av de 4 sønnene til Klodvig 1 som delte kongedømmet til frankerne etter at deres far døde i 511.

I delingen av riket fikk han som sin del byen Paris, området nordover til elven Somme, vestover til den engelske kanal og halvøya Armorica.

Etter mordet på hans bror Clodomers barn, annekterte Childebert byene Chartres og Orléans.

Han tok del i forskjellige ekspedisjoner mot kongedømmet Burgund, og i 534 fikk han sin del av kongedømmets bytte i form av Mâcon, Genève, og Lyon.

Da Witiges, østgoternes konge, avstod Provence til frankerne i 535, ble områdene Arles og Marseille gitt til Childebert av hans brødre.

I 531 fikk han bønn om hjelp fra sin søster Chrotilda, konen til kong Amalarik av vestgoterne. Den arianske kongen i Hispania, hevdet Chrotilda, mishandlet henne, som var katolikk, på det verste. Childebert dro ned med en arme og beseiret goterkongen og drepte ham i slaget. Chrotilda døde på vei tilbake til Paris av ukjente årsaker.

Childebert utførte andre ekspedisjoner mot vestgoterne. I 542 tok han Pamplona i eie med hjelp av sin bror Klotar 1, og beleiret Zaragoza, men ble tvunget til å trekke seg tilbake. Fra denne ekspedisjonen tok han med seg en verdifullt relikvie, kappen til St.Vincent.
Til ære for denne bygget han ved Paris' porter det berømte klosteret til St.Vincent, senere kjent som Saint-Germain-des-Pres. 
av Paris, Childebert "Childebert 1" (I12021)
 
10148 Han var en bergoffiser som holdt oppsyn med pliktarbeidet som skulle utføres av bøndene.

Hvis dette siste viser seg å være riktig styrker dette hypotesen om at Kristine Kristensdatter er datter av verksdirektøren Kristen Nilsen Bruun. Dette fordi pliktsfogd jo var en funksjonærstilling ved verket og det da ikke ser ut til å ha vært fullt så stor forskjell standsmessig mellom folket på Myren og Christen Nilsen som det kunne se ut til å begynne med. 
Olsen Persplass, Jon (I10090)
 
10149 Han var en gudhengiven og from mann i sin lære og sitt levnet.

Gården Ty i Udland (Aurland):

I 1647 eier sokneprest Hans Samuelsen Schreuder ved domkirka i Bergen 2 laup smør, mens Iver Wind på Kaupanger eier 1,5 laup smør, 1 hud og 4 meler korn (Skattematrikkelen 1647, Sogn og Fjordane, s.74).

Spilde; Øvre Spildo i Granvin i Hardanger:

I 1647 eier sokneprest Schreuder ved domkirka i Bergen 1/2 laup smør og 1 bukkeskinn, Nils Brynjulvsen Nes på Varaldsøy i Strandebarm eier 2 laup 1/2 pund smør og 1 hud og Per Hallvardsen Gjerde i Strandebarm eier 1/2 laup smør og 1 geiteskinn. 1/2 laup smør var giskegods, mens Josef på Trå i Granvin eide 1/2 laup salt
(Skattematrikkelen 1647, Sogn og Fjordane, s.53). 
Samuelsen Schreuder, Hans (I1885)
 
10150 Han var en rikt utstyrt mann, både for åndens og håndens gjerning. Han hadde en glimrende klar intelligens, et glimrende minne, en egen evne til å fortelle kvikt og morsomt og endelig en fin musikalsk åre.

Han var også svært hendig og utstyrt med tekniske evner. Det var næsten ikke den ting han ikke kunde.

I sine fristunder arbeider han pianoer og husorgler og gjør meget vakkert sløidarbeide, og drev også som orgel- og pianostemmer.

Det sies at han laget de fineste møbler, en mengde orgler og flere deilige pianoer.

Han sydde selv sine støvler, og knep det, var han også litt av en smed. 
Thorsen Sværen, Johannes (I232)
 

      «Prev «1 ... 199 200 201 202 203 204 205 206 207 ... 349» Next»

This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 15.0.1, written by Darrin Lythgoe © 2001-2025.

Maintained by Tor Kristian Zinow.