Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Home Search Login  
Share Print Bookmark

Notes


Matches 10,101 to 10,150 of 16,628

      «Prev «1 ... 199 200 201 202 203 204 205 206 207 ... 333» Next»

 #   Notes   Linked to 
10101 Hustru Anne Ludvigsdatter (f.1560 - d.1601?).

Frilledatter til Ludvig Munk er antatt å være Anne Ludvigsdatter, som var gift med Hans Lauritsen (Rønning anser muligheten for at Anne Ludvigsdatter var datter av Munk som så lite sikkert at han ikke tar det med i sin anerekke, og det er heller ikke gjort her).
Anne må i tilfelle være født en gang i tidsrommet 1571-77, mens Ludvig bodde i Trondheim første gang.

Hans og Anne fikk en datter Karen 14.september 1590, og Hans Lauritsen var da foged i Gauldalen og bodde på gården Øie, som ligger på den lave sletten av oppskyllet land ved Gaulas utløp i Gaulosen i Melhus (ved fjorden). Dette var 1 år og 3 måneder etter at Ludvig fikk tilbake Trondheim len. Men Hans Lauritsen er nevnt som foged der allerede i 1579, og det er vel sannsynlig at Ludvig har tilsatt ham første gang han hadde Trondheim len.

Ludvig Munk og Anne Iversdtr. (Munke-Anne).
De har en datter (frilledatter) og mannen hennes disponerer Egge gård i 1597 (via Munk).

Anne Ludvigsdtr g.m. Foged i Gauldalen
død 1601 Hans Lauritsen på Øie
avsatt 1597, tar seg av Munke-Annes sak (s.å.).

1. Karen f. 1590, enke 1615, - 1620 (på nytt) gift 1625 med Anders Helkand. 		Family: Hans Lauritsen / Anne Ludvigsdatter Munk (F3339)
 
10102 Hustru Ava, og sønn Unroch 4 av Acheim (død 924). Family: Unroch av Friaul, "Unroch 3" / (F3134)
 
10103 Hustru Bente Gundesdatter (f.1595 Varberg - d.27.desember 1668 Kvinesdal). Family: Laurids Nielsen Muus / (F3372)
 
10104 Hustru Elin (Eline) Alfhilde Overrein, f?dt 21. november 1896 p? Nedre Overrein i Ogndal, d?d 26. september 1944. Barn:
Peder Andreas
Per John
Kjellfrid Eline, f.1925.
Elsa Julie, f.1931. Gift med Rafael Bol?s. 4 barn. 		Family: John Alfred Berg / (F5401)
 
10105 Hustru enke Anne Olsdatter Buan Family: Rasmus Andersen Bjørnerås, "Kirkemyr" / Anne Olsdatter Buan (F3664)
 
10106 Hustru Kari.

De ble bønder på Volla. 		Family: Anders Larsen Voll / Kari (F3102)
 
10107 Hustru Kierstie Olsdatter Storlie. Family: Jens Andersen Lillebudal / Kjersti (Kierstie) Olsdatter Eenlie, "Lillebudal" (F870)
 
10108 Hustru Lucie Nilsdotter Gyllen Løve, gift med Jens Tiellefsson (2 bjelker) til Austrått, i Ørlandet prestegjeld, Fosen len, nevnes i 1547. Nilsdatter, Lucie "Bjelke" (I3425)
 
10109 Hustru Magdalena Alendolphia van Langen (død etter 1692), datter av Herman Brun van Langen, Nederland. Family: Anthony Wilhelmsen Coucheron / Magdalena Alendolphia van Langen, "Coucheron" (F1663)
 
10110 Hustru Marie Benedicte Busch døde i 1759, 2 år etter vielsen.

De to fikk en datter som overlevde faren. 		Family: Hans Eriksen Steenbuch / Marie Benedicte Busch, "Steenbuch" (F1413)
 
10111 Hustru Mette Meng var enke etter oberstløytnant Peder Olsen Nordmand. Family: Niels Kjeldsen Stub / Mette Meng, "Stub" (F1335)
 
10112 Hustru Pedersdatter, som må være en datter af frimanden Peder Andersen og Ellen Borreby til Myregård i Åker sogn, for denne gård arvede Gaggefamilien efter 1537.

Barn:

1. Henning Gagge, f.ca.1520.

2. Peder Gagge, f.ca.1525 (arvede som yngste søn Lensgård). 		Family: Jørgen Eriksen Gagge / NN Pedersdatter, "Gagge" (F3427)
 
10113 Hustru Thale er IKKE identisk med den Thale Paalsdatter, der nevnes i DN. XII, 598. Det hele bygger på en misforståelse med et ødelagt diplom. De
Søfren Jensson Ros hadde vært fogd hos Peder Skram i Skien. Nevnt som Seffren scriffuer, borger i Skien.

Det er mulig at Thale Paalsdatter (?) er datter av Karins ekteskap med Mattis Nielsson fra Tufte, lagrettesmann i Skien. 		Family: Jon Jonsen Packe / Thale, "Packe" (F1285)
 
10114 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I13179)
 
10115 Huusbonde, bonde og gaardmand Niels Hansen, 36 år, og hans huustrue Berte Pedersdatter, 28 år, bor på Ryggerød i Rokke under tellingen i 1801. De er begge i 1ste egteskab, og har barna:

Hans 8 år.
Anun, 4 år.
Anne Marie 1 år. 		Hansen Øfsen, Niels "Ryggerød" (I11165)
 
10116 Huusmand Søren Rasmusen Barkaldplads.

Oppgitt alder ved død 79 år. 		Rasmussen Oppem, Søren "Barkhaldsplass" (I14041)
 
10117 Hvam. Olsen Hvamseie, Nils Arthur "Hoelsengen" (I15501)
 
10118 Hvamseie. Svingen, Martha Alvhilde "Nygård" (I15390)
 
10119 Hvedingsveiten var adressen til enkemann og - Artillerie Trompeter - Johan Andreas Lorentzen (f.1826 Thjem Fruesogn) under folketellingen i 1875.
Disse er nevnt under denne adressen foruten Johan Andreas:

Pottemager Christian Lorentzen, f.1836 i Trondhjems Domsogn og hustru Ane, f.1809 i Hlade Sogn Strinden.
Pleiedatter og Syerske Marie Holthe, f.1857 i Thjem Domsogn.

Inderst og Overconstabel Martin Iversen, f.1850 i Levanger Alstahoug.

Arbeider Peter Lorentzen, f.1832 i Bakk. Sogn Strinden, og hustru Kirstine, f.1825 i Hegre Sogn Størdalen.
Sønnene, begge Søfarende:
Oluf, f.1856, og Anthon, f.1857. Begge født i Strinden.

Johan Andreas' sønner:

Ludvig Anthon, f.1862 i Thjem Fruesogn.
Søfarende og ugifte Axel, f.1858 i Thjem Fruesogn.
Matros og ugifte Andreas Lorentzen, f.1856 i Strinden.

Dessuten:

Enkefru og Syerske Oline Hagen, f.1840 i Strinden Bakke Sogn, og barna:

Gustav (f.1862) og Ingvard (f.1865) født i Thjem Fruesogn, og Harald (f.1869) og Lina (f.1872) født i Thjem Domsogn. 		Lorentzen, Johan Andreas (I1171)
 
10120 Hvem var det Siri Kirsten var barnepike hos:

Prince André of Bourbon-Parma (6 March 1928 – 22 October 2011).

Note 1:
His mother was Princess Margaret of Denmark (Margrethe Françoise Louise Marie Helene; 17 September 1895, Bernstorff Palace – 18 September 1992, Copenhagen, Denmark). Her parents were Prince Valdemar of Denmark, youngest son of Christian IX of Denmark and Louise of Hesse-Kassel (or Hesse-Cassel), and Princess Marie d'Orleans.
She married a Catholic prince, her mother's relative, Prince René of Bourbon-Parma (Schwarzau, 17 October 1894 – Hellerup, Copenhagen, 30 July 1962) on 9 June 1921 in Copenhagen.

Note 2:
The House of Bourbon-Parma (Italian: Casa di Borbone di Parma) is an Italian cadet branch of the House of Bourbon. It is thus descended from the French Capetian dynasty in male line. The name of Bourbon-Parma comes from the main name (Bourbon) and the other (Parma) from the title of Duke of Parma.

Prince André of Bourbon-Parma married Marina Gacry on 2 May 1960. They have 3 children and 6 grandchildren:

1. Princess Tania Sophie of Bourbon-Parma (13 November 1961).
She married Gilbert Jacques Marcel Bécaud on 9 August 1988. They have 3 children:

- Marguerite Bécaud (3 January 1993)
- Héléna Bécaud (1998)
- Dagmar Bécaud (2004)

2. Princess Astrid of Bourbon-Parma (22 September 1964).

3. Prince Axel of Bourbon-Parma (18 September 1967).
He married Raphaele de Montagnon on 17 August 1996. They have 3 children:

- Prince Côme of Bourbon-Parma (7 May 1997)
- Princess Alice of Bourbon-Parma (26 March 2000)
- Princess Aure of Bourbon-Parma (13 December 2004) 		Dehn, Siri Kirsten "Baltzer" (I622)
 
10121 Hver av de 3 etterlatte barna fikk 312 riksdaler i skifte etter Sophie. Henriksdatter Dinclow, Sophie (I16649)
 
10122 Hvis - Ungtmannskapsopplysningene - fra 19.april 1761 er riktige, var - Erich Larsen Hildrum - 24 år og husmannsønn ved Ranums hoved sogen.

Her står også - haver ?? Wæret modwillig og iche ind til tejgning.

Om han er konfirmert står bare - Cf.m. 		Larsen Navlus, Erich "Hildrum" / "Eliasnesset" (I1466)
 
10123 Hvis dette er rette Thore?

Thore Sigvardsen 66 Aar gl. 		Sivertsen Lorvik, Thore "Grande" (I19912)
 
10124 Hvis rette Johanna?

Pige, Fattiglem Johanna Amdal af Throndhjem (1805), 69 år, bopel Røstadbakken.

Begravelsesseremoni i kirken 27.mars, jordfestet 29.mars. 		Jonsdatter Havstenshaugen, Johanna "Lorentzen" (I1170)
 
10125 Hvor Ivars hovedgård lå opplyses det ikke noe om i sagaen.
G. Munthe går ut fra at han hadde sitt navn etter gården Skjeau i Høijord sogn i Andebu, mens O. Rygh har gjort gjeldende at hans hjemsted med likegod grunn kan antas å være den nåværende gård Skea i Sørum eller Ske i Bohuslen.

Skjeau omtales imidlertid i det hele tatt ikke i middelalderlige kilder og kan etter sin størrelse heller ikke godt ha vært noe høvdingsæte. Forøvrig er det mindre rimelig at en mann som hørte hjemme i Vestfold eller Bohuslen skulle ha syssel på Hedmark.
Det er således ingen grunn til å tvile på at Ivars hovedgård er Skedjuhof (nå Shea, opprinnelig vel Skeiðihofr) i Sørum sogn på Romerike.

På denne betydelige gård, hvis skyld omkring år 1600 var 3 skpd. mel (nøyaktig tilsvarende Sudreims), sto i middelalderen en kirke, som nevnes i 1400 (Skæidiof kirke, RB side 560).

I 1412 omtales også Skædaf sogn (DN V 481). Kirken har da antagelig opprinnelig vært kapell - høgendeskirke - på storgården.

Hva Ivars ætteforhold angår gir sagaen ingen direkte opplysninger, men hva den beretter gir likevel anledning til visse slutninger.
Kong Håkon Magnussons bekjente retterbot av 17.juni 1308 inneholder bl.a. den bestemmelse at sysselmenn skulle få beholde syslene i sin levetid,under forutsetning av at de fîr lovlig og lempelig fram mot almuen, og at deres sønner skulle være fortrinnsberettiget til å etterfølge dem. Denne bestemmelse er imidlertid sikkert ingen nyskapning, men kun en stadfestelse av gammel fast sedvane på dette område.

Som beskrevet i Olav Moks anebeskrivelse er det også annet som tyder på at han står i forbindelse med Sudreim-ætten. Hertil kommer at det opplyses i sagaen at Olavs farfar var lendmann på Romerike, og at det følgelig må antas at ætten egentlig hører hjemme der.
På den annen side er Sudreims-ætten ved 1200-tallets slutt den eneste kjente lendmannnsætt fra Romerike, og allerede dette er i seg selv et sikkert tegn på slektskapssammenheng med Olav Moks ætt.

På grunnlag av alle disse momenter ligger det meget nær å slutte at Ivar av Skedjuhof ikke bare var Olav Moks etterfølger som sysselmann, men også hans sønn.

Etter ættens jordegods og tilknytningen til Romerike å dømme, må den syssel disse innehadde antagelig være Søndre Hedmark.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 259-263.
 		Olavsen Skedjuhof, Ivar (I3412)
 
10126 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Family: Living / Living (F87)
 
10127 Hvorfor navnet Alexander?

Første tanken til foreldrene var å oppkalle sin førstefødte sønn etter farfaren Michael, men de fikk betenkeligheter. De var redde for at andre barn kunne begynne å kalle han Mikkel.
Løsningen ble en titt i almanakken, hvor dagens navn for fødselsdatoen var Alexander. 		Brinchmann, Alexander (I32)
 
10128 Hyal vest Evensdatter, Else (I9690)
 
10129 Hylle - Sogn. Petersen, Anne Marie "Nyborg" (I13951)
 
10130 Hytteskriver:

Øverste sjef i Smeltehytta, direkte under bergskriveren og direktøren i rang. Arbeidet som regnskapsfører for smeltehyttedriften. Under hytteskriveren var hyttemesteren som ledet smeltingen. Deretter kom garmakeren, som ledet raffineringen.

Overstiger:

Overformann for gruvene, direkte under bergskriveren og direktøren i rang. 		Henrichsen Floer, Henning (I1975)
 
10131 Håkan flyttet til Älvsbacka fra Brattfors i 1839. Utflytting fra Brattfors er registrert 3.november:

Bergmans sonen Håkan Nilsson.

Den 8.november er han registrert innflyttet til Norra Wiken.

Annas far, Nils, døde kort tid etter bryllupet. Håkan og Anna overtok dermed gården på Norra Wiken, og enken, Annas mor, Annika, bodde der videre sammen med de nygifte.

Håkan Nilsson står nevnt som utflyttet i 1859.

Notat:

Hemmansägar er i betydning en som hadde egen gård.
Dannemann er i betydning repektert og velberget bonde.
Altså begge benevnelser på personens stand.
 		Nilsson Fors, Håkan "Norra Wiken" (I198)
 
10132 Håkon 3 Sverressen, født 1182 i Nidaros?), død 1.januar 1204 i Bergen, var konge av Norge fra 1202 til 1204 etter at faren kong Sverre Sigurdsen døde den 9.mars 1202.

Håkon var således birkebeinenes kongsemne. Håkon var den andre uekte sønnen til kong Sverre. Moren var Astrid Roesdatter.

Håkon ble utpekt til konge på et hirdstemne i Nidaros i 1202 og hyllet på Øyratinget seinere på våren. Håkon ble et samlingspunkt som dempet den uforsonlige striden som kretset rundt kong Sverres personlighet. Han kallet biskopene hjem og fikk forlik med dem og baglerne.

Håkon døde brått i 1204, det ble påstått at dødsfallet var mistenkelig og muligens ble han forgiftet av enkedronning Margareta.

Håkon ble ikke gift, men ifølge sagaen avlet han en sønn med den vakre Inga fra Varteig. Den seinere kong Håkon 4 Håkonsen ble født noen få måneder etter at Håkon Sverresen døde. For å fjerne all tvil om slektskapet lot kongen og hans menn Inga kongsmor bære jernbyrd i Bergen sommeren 1218. 		Sverresen av Norge, Håkon "Håkon 3" (I3368)
 
10133 Håkon ble født i 1204 på Folkenborg i det som i dag er Eidsberg kommune i Østfold.

Moren hans var Inga (med slekt fra Varteig i Østfold), og hun hevdet at det var birkebeinerkongen Håkon Sverresen som var far til gutten. Han hadde besøkt gården Varteig året før, og da hatt Inga som frille en tid.

Håkon Sverresen var død da Inga fødte, men flere av mennene hans bekreftet Ingas påstander, og birkebeinerne anerkjente Håkon som kongssønn.

Håkon Håkonsen ble født i et område som var kontrollert av baglerne, og det at han var sønn av en birkebeinerkonge satte ham og moren hans i en svært farlig situasjon. Derfor flyktet hun nordover mot Trøndelag med gutten.

Det er fra en del av denne flukten historien om birkebeinerne som flyktet på ski med det lille guttebarnet kommer.

Flukten til Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka i 1206 er udødeliggjort i maleriet Birkebeinerne av Knud Bergslien fra 1869, og minnes hvert år i Birkebeinerrennet.

Håkon Håkonsen kom slik til birkebeinernes hovedstad, Nidaros, og kong Inge Bårdsen, og Inge anerkjente Håkon som kongssønn.  		Håkonsen av Norge, Håkon "Håkon 4" (I3366)
 
10134 Håkon ble tatt til konge av stormennene i Trondheimen. La under seg resten av landet etter at Eirik Blodøks hadde flyktet fra landet.

Håkon sies å være den første kongen som prøvde å innføre kristendommen til landet.

Han satte Gulatingsloven i samråd med Torleiv Spake og Frostatingsloven i samråd med Sigurd jarl og andre stor- menn fra Trondheimen. Bøndene fikk tilbake odelsretten.

Håkon organiserte leidangen, og fikk istand vakthold med varder langs kysten.

Håkon ble såret i slag mot nevøen Harald 2 Gråfell (sønn til Eirik Blodøks) ved Fitjar (herred mellom Bergen og Haugesund), forblødde og døde på samme sted han var født.
Hauglagt ved kongsgården Seim, Nordhordaland.

HÅKON DEN GODE (934-961) var ein av sønene til Harald Hårfagre. Han vart oppfostra hos kong Adalstein i England. Der vart han døypt og opplært i den kristne trua. Då han høyrde at faren var død, for han attende til Noreg og ville kristne landet. Han møtte mykje motstand, og dette vart ei tid med mykje krig og ufred i landet. Folket ville halde fast på den gamle gudelæra, og dei reiv ned kyrkjer som Håkon fekk bygt. Mange ville også kjempe om makta i Noreg med Håkon, og tilslutt vart Håkon den gode drepen i eit slag utan å ha fått kristna landet slik han hadde sett seg som mål. Eiriksønene tok no makta i landet.

Fra Snorre: Harald Hårfagres saga:

Da kong Harald var nesten 70 år gammel, fikk han en sønn med ei kvinne som het Tora og ble kalt Mosterstong; hennes ætt var fra Moster, og hun hadde gode frender, hun var skyld til Horda-Kåre. Hun var ei staut kvinne og svært vakker; hun ble reknet som kongens tjenestejente. Det var mange den gang som gjorde tjeneste hos kongen, enda de var av god ætt, både menn og kvinner. Når det gjaldt storfolks barn, var det skikk å være svært nøye med hvem som skulle øse vann over dem og gi dem navn. Da det nå lei mot den tid Tora ventet hun skulle føde barn, ville hun reise til kong Harald, han var da nord på Seim, og hun var på Moster. Hun seilte så nordover på Sigurd jarls skip. De lå ved land om natta, og der fødte Tora barnet oppe på hella ved landgangen; det ble en gutt. Sigurd jarl øste vann over gutten og kalte han opp etter sin egen far Håkon Ladejarl; gutten ble snart vakker og stor av vekst og liknet svært på sin far. Harald lot gutten følge mora, og de 2 var på kongsgarden mens gutten var liten.

Kongen i England den gang het Adalstein, han hadde nettop overtatt kongedømme da; han ble kalt den seiersæle og den troende. Han sendte menn til Norge, de skulle gå til kong Harald med en sending som denne: sendemannen gikk fram for kongen; så rakte han kongen et sverd, det var prydet med gull på hjalt og handtak, og hele slira var også prydet med gull og sølv og innlagt med kostelige edelsteiner. Sendemannen holt sverdhjaltet fram mot kongen og sa:

Her er et sverd, som kong Adalstein bad deg ta imot.

Kongen tok om handtaket, og straks sa sendemannen:

Nå tok du slik som kongen vår ville, og nå skal du være hans undermann, siden du tok i sverdet hans.

Kong Harald skjønte nå at dette var gjort til spott og spe, og han ville ikke være noen annen manns undermann, men han sanset likevel å gå fram på sin vanlige måte: hver gang sinnet skjøt opp i ham, eller han ble vred, styrte han seg først og lot sinnet renne av seg, og siden så han på saken uten å være sint. Det gjorde han nå også, og talte med sine venner om det, og alle var enige om at det første som var å gjøre, var å la sendemennene reise hjem uskadde.

Neste sommer sendte kong Harald et skip vest til England og satte Hauk Håbrok til styresmann. Han var ei stor kjempe og kongens kjære venn; han gav ham sønnen Håkon med seg. Hauk drog da vest til England til kong Adalstein og kom til ham i London; der var det gjestebud og stor stas. Da de kom tl hallen, sa Hauk til sine menn hvordan de skulle bære seg at når de gikk inn. Han sa at den som gikk først inn, skulle gå sist ut, og alle skulle stå i ei rekke foran bordet, og hver skulle ha et sverd på venstre side og feste kappa slik at en ikke kunne se sverdet. Så gikk de inn i hallen, det var 30 mann. Hauk gikk fram til kongen og hilste på ham. Kongen bød ham velkommen. Da tok Hauk gutten og satte ham på kneet hos kong Adalstein. Kongen så på gutten, og spurte Hauk hvorfor han gjorde dette. Hauk svarte:

Kong Harald bad om du ville ta et tjenestebarn til oppfostring for ham.

Kongen ble fælt sint og greip sverdet han hadde på seg og drog det, som han ville drepe gutten.

Du har nå iallfall knesatt ham, sa Hauk, og nå kan du myrde ham om du har lyst, men du rydder ikke alle Haralds sønner av vegen med det. Så gikk Hauk ut, og alle hans menn fulgte, de tok vegen til skipet og satte til havs, så snart de kunne, og kom tilbake til Norge og til kong Harald. Og nå var han vel nøyd, for folk bruker å si at den som har en annens barn til oppfostring, står under ham i verdighet. I slike sammenstøt mellom kongene kunne en merke det at hver av dem gjerne ville være større enn den andre, men ingen av dem mistet noe av sin verdighet for den saks skyld, og hver var overkonge i sitt rike til sin dødsdag.

Kong Adalstein lot Håkon døpe, og lærte ham rett tro og gode seder og allslags høvisk opptreden. Kong Adalstein var meget glad i ham, mer enn i noen av sine frender, og likedan ble de glade i ham alle andre han kjente. Han ble siden kalt Adalsteinsfostre. Han kunne mye og var svær i idretter; han var større og sterkere og vakrere enn noen annen mann, klok og veltalende og en god kristen. Kong Adalstein gav Håkon et sverd, hjaltene var av gull på det og likeså handtaket, men klingen var likevel bedre; med den hogg Håkon en kvernstein igjennom helt inn til øyet; siden det ble sverdet kalt kvernbit. Det er det beste sverd som noen gang er kommet til Norge, det hadde Håkon til sin dødsdag.

Året etter kong Haralds død tok kong Eirik (Blodøks) alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken. Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge 2. Det er en haug over hver av dem der på bakken hvor de lå, da de var falt.
Eirik drog omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Tryggve og Gudrød flyktet til Opplanda...


Fra Snorre: Håkon den godes saga:

1.
Håkon Adalsteinsfostre var i England da han fikk høre at hans far, kong Harald, var død. Han gjorde seg straks ferdig til å reise. Kong Adalstein gav ham folk og gode skip og rustet ham staselig ut for ferden. Han kom til Norge om høsten. Der hørte han om brødrenes fall, og at kong Eirik var i Viken, og da seilte Håkon nord til Trondheimen og til Sigurd Ladejarl, som var den klokeste mann i Norge, og der fikk han god mottagelse; de sluttet forbund. Håkon lovte ham stor makt om han ble konge. Så lot de stevne til stort ting, og på tinget talte Sigurd jarl på Håkons vegne og bad bøndene ta ham til konge. Etterpå stod Håkon sjøl opp og talte.

Da talte folk seg imellom, og den ene sa til den andre at det måtte være Harald Hårfagre som var kommet og var blitt ung igjen for annen gang. Håkon åpnet talen sin med å be bøndene gi ham kongsnavn, og bad dem også om å følge ham og gi ham makt til å holde kongedømmet; han bød dem til gjengjeld å gjøre alle bønder til odelsbårne og gi odel til dem som bygslet. Etter denne talen ble det slikt bifall at hele bondemugen ropte og skreik at de ville ta ham til konge, og så ble gjort; trønderne tok Håkon til konge over hele landet. Da var han 15 år gammel, han fikk seg hird og drog omkring i landet.

Nå spurtes det på Opplanda, at trønderne hadde tatt seg en konge som var alldeles slik som Harald Hårfagre; det var bare ett som skilte, det, at Harald hadde trellbundet og kuet alle folk i landet, men denne Håkon ville hver mann vel, og bød seg til å gi bøndene odelen tilbake, den som kong Harald hadde tatt fra dem. Slike tidender ble alle glad for, og den ene sa til den andre, og det fór som ild i tørt gras helt øst til landegrensa. Mange bønder kom fra Opplanda for å møte kong Håkon, noen sendte menn og noen sendte bud og tegn, alt sammen fordi de ville bli hans menn. Kongen tok imot med takk.

2.
Da det lei mot vinteren, reiste kon Håkon til Opplanda; der lyste han til ting, og alt det folk som kunne, samlet seg da om ham. Han ble tatt til konge på alle ting der, og så reiste han øst i Viken. Der kom brorsønnene hans, Tryggve og Gudrød, til ham og mange andre, og de reknet opp all den ulykke som hadde kommet over dem fra Eirik, bror hans. Hatet mot Eirik vokste alt etter som alle mennesker ble mer glad i Håkon og fikk mer mot til å si det de tenkte.

Kong Håkon gav Tryggve og Gudrød kongsnavn, og samme makt som kong Harald hadde gitt fedrene deres ; han ga Ranrike og Vingulmark til Tryggve, og Vestfold til Gudrød. Men de var unge, bare barna ennå, derfor satte han gjæve og kloke menn til å styre landet med dem. Han ga dem landet med samme avtale som hadde vært før, de skulle ha halv- delen med ham av skylder og skatter. Da våren kom, drog kong Håkon nordover til Trondheimen, han tok landvegen gjennom Opplanda.

3.
Da det ble vår, samlet kong Håkon en stor hær i Trondheimen og skaffet seg skip. Vikværingene hadde også en stor hær ute, og tenkte å møte Håkon. Eirik også bød ut hær, på Vestlandet, men han fikk dårlig med folk, for mange av stormennene sviktet ham og drog til Håkon. Og da han ikke så seg noen utveg til å gjøre motstand mot Håkons hær, seilte han vest over havet med så mye folk som ville følge ham ; først kom han til Orknøyene og derfra fikk han med seg et stort følge; så seilte han sør til England og herjet hele Nord-England også.

Den engelske konge Adalstein sendte bud og bød Eirik å få et rike av ham i England; han sa at kong Harald, far hans, hadde vært en god venn til kong Adalstein, så nå ville han lønne sønnen for det. Det gikk bud mellom kongene, og de ble forlikt og gjorde en avtale. Kong Eirik fikk Nordimbraland i len av kong Adalstein og skulle verge landet der mot daner og andre vikinger. Eirik skulle la seg døpe, og like ens hans kone og barn, og alle folkene som fulgte ham dit. Dette gikk Eirik med på; han ble døpt og fikk den rette tro. Nordimbraland blir reknet som 1/5 av England. Han hadde fast bosted i Jorvik, der som de sier Lodbroksønnene hadde sittet før. Nordimbraland var for det meste bygd av nordmenn siden den gang Lodbroksønnene hadde landet. Daner og nordmenn herjet der nå, etterat de hadde mistet makten i landet. Mange steder der har fått navn på norrønt mål, Grimsby og Hauksfljot og mange andre.

4.
Kong Eirik holdt mye folk omkring seg, han hadde hos seg storparten av de nordmenn som var kommet østfra med ham, og dessuten kom det siden mange av hans venner fra Norge. Han hadde lite land. Så drog han støtt på hærferd om sommeren, herjet i Skottland og på Suderøyene, i Irland og Bretland og vant seg rikdom på den måten.

Kong Adalstein ble sjuk og døde, han hadde vært konge 14 år, 8 uker og 3 dager. Etter ham ble hans bror Edmund konge i England, han likte ikke nordmenn. Kong Eirik stod seg ikke godt med ham, og det gikk til slutt ord om at kong Edmund visst ville sette en annen høvding over Nordimbraland.

Men da kong Eirik hørte det, drog han i vesterviking, han tok med seg Arnkjell og Erlend, Torv-Einars sønner, fra Orknøyene. Etterpå drog han til Suderøyene, der var mange vikinger og hærkonger, de slo seg nå sammen med kong Erik. Med denne hæren styrte han først til Irland, og derfra tok han også med seg alt det folk han kunne få, så drog han til Bretland og herjet. Så seilte han sørover langs England og herjet der som andre steder, og alle rømte unna der han kom. Og ettersom Eirik var svært vågal og dessuten hadde stor hær, stolte han så trygt på folkene sine at han gikk langt inn i landet og herjet og forfulgte folk.

Den kongen Edmund hadde satt til landvern der, het Olav; han fikk sammen en rent uovervinnelig hær og gikk mot kong Eirik. Det ble et stort slag; der falt mange av de engelske, men når en falt, kom det tre isteden innefra landet, og mot slutten av dagen snudde det seg og mannefallet ble størst hos nordmennene; der falt en mengde folk, og den dagen endte med at kong Eirik falt og 5 konger med ham; disse her blir nevnt:
Guttorm og hans 2 sønner, Ivar og Hårek; der falt Sigurd og Ragnvald også, og der falt Arnkjell og Erlend, Torv-Einars sønner. Det ble svært til mannefall hos nordmennene, men noen kom unna, og de drog til Nordimbraland og fortalte det som hadde hendt, til Gunnhild og hennes sønner.

5.
Da Gunnhild og sønnene fikk greie på at kong Eirik var falt, og at han først hadde herjet Englands-kongens land, mente de at de kunne være viss på det ikke ble videre fredelig for dem der; de skynte seg da straks bort fra Nordimbraland og tok med seg alle de skip kong Eirik hadde eid, de tok også med alt det folk som ville følge dem, og en mengde gull og annet løsøre, som var blitt dradd sammen der i skatter fra England; en del var tatt på hærferd også. De styrte med flåten nord til Orknøyene, der slo de seg ned for ei tid. Da var Torfinn Hausakljuv, sønn til Torv-Einar, jarl der. Eirikssønnene la Orknøyene og Hjaltland under seg og tok skatter. De var der om vinteren, og om sommeren drog de i vesterviking, herjet rundt i Skottland og Irland. Dette taler Glum Geirason om:

Derfra fór den unge
frode havhestrytter
ferd så god til Skånes
tunglastede ferje;
luende sverd svingte
han rådsnar i Skottland,
sendte mange sveiner
bitt av sverd til Odin.

Helters venn gav Irlands
hær til fryd for ravner,
valkyrjens fugler;
hele folket flyktet,
landets konge farget
klingen i manneblodet,
med sitt sverd han felte
folk, og hans var seieren.

6.
Kong Håkon Adalsteinsfostre la under seg hele Norge da Eirik, bror hans, hadde flyktet sin veg. Den første vinteren reiste kong Håkon vest i landet, deretter nord i Trondheimen og ble der. Men da han ikke kunne være viss på fred, om kong Eirik skulle komme vestfra over havet med sin hær, så holdt han seg av den grunn med hæren omkring på Vest- landet, i Firdafylke og Sogn, i Hordaland og Rogaland. Håkon satte Sigurd Ladejarl over hele Trøndelag, det hadde hans far, Håkon, også hatt av kong Harald Hårfagre før i tida.

Da kong Håkon hørte at broren kong Eirik hadde falt, og at kong Eiriks sønner ikke hadde noen støtte i England, mente han det ikke stod videre skrekk av dem lenger, og så seilte han en sommer med hæren øst i Viken. Den gang herjet danene mye i Viken og gjorde ofte stor skade; men da de hørte at kong Håkon var kommet dit med en stor hær, flyktet de unna alle sammen, noen sør til Halland, men de som var nærmest kong Håkon, satte rett til havs og sørover til Jylland. Da kong Håkon fikk greie på dette, seilte han etter dem med hele hæren; men da han kom til Jylland, og folk fikk se ham, samlet de sammen en stor hær, de ville verge landet sitt og rustet seg til strid med kong Håkon. Det ble en stor strid, kong Håkon kjempet så djervt at han stod framme foran merket og hadde verken hjelm eller brynje. Kong Håkon vant seier og fulgte etter flyktningene langt opp i landet Så sa Guttorm Sindre i Håkonsdråpa:

På havhest skodd med årer
over blåmyra steig kongen,
stablet jyder i hauger
mens stridens uvær raste,
flyktninger siden fulgte,
fødde Odins fjærkre,
blodet fløt i strømmer
ble til svir for ravnen.

7.
Etterpå styrte kong Håkon med hæren sørfra til Sjælland på jakt etter vikinger; han rodde fram i Øresund med 2 snekker, og der møtte han 11 vikingsnekker, og la straks til strid; det endte med at han seiret og ryddet alle vikingskipene. Så sier Guttorm Sindre:

Kongens sverd skjøt lynild,
på to snekker bare
med gravne trynesmykker
gjestet han grønne Sjælland,
ryddet fikk han alle
elleve danske skuter
vill og gal med våpen,
vidspurt ble han siden.

8.
Etterpå herjet kong Håkon mye omkring på Sjælland og rante de som bodde der, noen drepte han, og noen tok han til fange, av noen tok han store løsepenger. Han møtte ingen motstand.
Så sier Guttorm Sindre:

Sjælland tok han siden,
Skånes vide kyster,
Venders tilflukt kongen
veldig underla seg.

Siden seilte kong Håkon østover fram langs Skånesida og herjet overalt, tok løsepenger og skatter av landet og drepte alle vikinger hvor han fant dem, både daner og vendere. Han drog helt øst langs Götaland og herjet der og fikk store penger av landet der. Så sier Guttorm Sindre:

Seilskutenes skipper
skatter tok av gøter,
gavmild gulløder
rei spydstorm av på ferden.

Kong Håkon vendte hjem om høsten med hæren og hadde vunnet seg bunnløse rikdommer. Han ble sittende i Viken vinteren over, om daner eller gøter skulle gjøre innfall der.

9.
Den høsten kom kong Tryggve Olavsson fra vesterviking, da hadde han vært og herjet omkring i Irland og Skottland. Om våren drog kong Håkon nord i landet og satte sin brorsønn kong Tryggve over Viken, han skulle verge mot ufred der og få inn skattene fra de landene i Danmark som kong Håkon hadde gjort skattskyldige sommeren før.
Så sier Guttorm Sindre:

Over eikegrodde
marker øst i landet
satte hjelmkledd konge
en stolt og kraftig herre,
han som over dypet
dådrik kom fra Irland
kom med skjoldet løftet
seilende med hæren.

10.
Kong Harald Gormsson rådde i Danmark dengang. Han likte slett ikke at kong Håkon hadde herjet landet hans, og det gikk ord om at danekongen tenkte på å hevne seg, men det ble likevel ikke til noe så brått. Da nå Gunnhild og sønnene fikk høre dette at det var ufred mellom Norge og Danmark, så tok de av sted østover. De giftet Eiriks datter Ragnhild med Arnfinn, sønn til Torfinn Hausakljuv; Torfinn jarl satte seg fast på Orknøyene igjen, og Eirkssønnene drog bort. Den eldste, Gamle Eiriksson, var noe eldre enn de andre, men heller ikke han var voksen.

Da Gunnhild kom til Danmark med sønnene sine, søkte hun opp kong Harald, og der ble hun godt mottatt; kong Harald gav dem veitsler i riket sitt, så store at de kunne underholde seg og sine menn godt. Han tok Harald Eiriksson til fostersønn og knesatte ham, og han vokste opp der i hirden hos danekongen. Noen av Eirikssønnene drog på hærferd så snart de ble gamle nok til det, og vant seg rikdom, de herjet rundt i austerveg; de ble snart vakre menn; når en rekner etter styrke og dugelighet, var de voksne før en skulle vente det etter alderen deres. Dette taler Glum Geirason om i Gråfelldråpa:

Kongen i sin allmakt
herjet land i østen,
han som sverd har skjenket
mang en skald, fikk seier.

Sverdene sang i leiken
med skarpe sliretunger.
Svermer han sendte i land,
slenger om seg med gullet.

Eirikssønnene vendte seg nå også nordover mot Viken og herjet der, men kong Tryggve hadde hæren ute og gikk mot dem, de kjempet mange ganger og det var seier på begge sider. Eirikssønnene herjet stundom i Viken, og Tryggve stundom rundt i Halland og på Sjælland.

11.
Da Håkon var konge i Norge, var det god fred for bønder og kjøpmenn, ingen mann hadde en annen verken på liv eller eiendom; det var gode år både på sjø og land. Kong Håkon var en usedvanlig blid mann, veltalende og omgjengelig, han var svært klok og tok seg mye av lovgivningen. Han satte Gulatingsloven i samråd med Torleiv Spake, og han satte Frostatingsloven i samråd med Sigurd jarl og andre av de klokeste blant trønderne. Heidsævisloven hadde alt Halvdan Svarte satt, som før skrevet.

Kong Håkon var i julegjestebud i Trondheimen, Sigurd jarl hadde stelt det til for ham på Lade. Første julenatta fødte kona til jarlen, Bergljot, en gutt. Dagen etter øste kong Håkon vann over gutten og gav ham navnet sitt; og den gutten vokste opp og ble siden en gjæv og mektig mann. Sigurd jarl var kong Håkons kjæreste venn.

12.
Øystein, konge over opplendingene, som noen kaller den mektige og noen den vonde, herjet i Trondheimen og la under seg Øynafylke og Sparbyggjafylke; han satte sin sønn over dem, men trønderne drepte ham. Kong Øystein kom for annen gang på hærferd til Trondheimen og herjet vidt og bredt og la land under seg. Så spurte han trønderne hvem de helst ville ha til konge, trellen hans, som het Tore Fakse, eller en hund, som het Saur. De valgte hunden, for da tenkte de at de fikk rå seg mest sjøl. De lot seide 3 manns vett inn i hunden, og så gjødde han 2 ord og talte det tredje. Hand fikk halsband og lenke av gull og sølv, og når det var sølete, bar hirdmennene ham på akslene; de satte opp høgsete for ham, og han satt på haug som andre konger, han bodde på Inderøya og hadde gard der det heter Saurshaug. De sier han fikk sin død på den måten at det kom varger i buskapen hans, og hirdmennene ertet ham opp til å verge feet, han fór ned ned av haugen og dit vargene var, og de reiv ham i filler med en gang. Kong Øystein gjorde mange andre underlige ting også hos trønderne.

Mange høvdinger og andre folk flyktet fra odelen sin for denne herjingen og ufreden. Kjetil Jemte, sønn til Ånund jarl fra Sparbu, drog øst over Kjølen, en mengde mennesker fulgte ham, og de hadde buskap og alt med seg. De ryddet skogene og bygde store bygder, der heter det Jemtland siden. Sønnesønnen til Kjetil var Tore Helsing; han reiste fra Jemtland for et drap han hadde skyld i, og tok igjennom de skogene som ligger der i øst. Der bygde han, og en mengde mennesker flyttet dit med ham, der blir det kalt Helsingland, og det går helt ut til sjøen i øst. Den østre delen av Helsingland langs sjøen var det svear som bygde. Da nå kong Harald Hårfagre ryddet rike for seg, rømte det en mengde mennesker av landet for ham også, både trøndere og namdøler, og så ble det nye bygder øst i Jemtland igjen, og noen drog helt til Helsingland. Helsingene reiste på kjøpferd til Svitjod og hørte under det på alle måter, men da jemtene var på sett og vis midt imellom, og det var det ingen som la merke til før Håkon fikk i stand fred og kjøpferder til Jemtland og gjorde seg venner med stormennene der. Etterpå kom de til ham og lovte ham lydighet og skatter og ble hans menn, for de hørte bare godt om ham, og de ville heller gå under hans kongedømme enn under sveakongens, de var jo kommet av norsk ætt. Han satte lov og landsrett for dem. Alle de Helsingene som hadde sin ætt nord for Kjølen, gjorde det samme som jemtene.

13.
Kong Håkon var en god kristen da han kom til Norge. Men hele landet var hedensk, og det var mye bloting blandt mange stormenn, og han trengte vel til hjelp og vennskap hos folket, og derfor valgte han å la det være hemmelig med kristendommen, men holdt da søndager og fredagsfaste. Han gjorde det til lov at jula skulle ta til på samme tid som hos kristne folk, hver mann skulle holde øl av ett mål malt, eller også legge bøter, og helg skulle holdes så lenge ølet varte. Før hadde juleholdet tatt til hokunatt, det var midtvintersnatt, og så holdt de jul i 3 netter. Han tenkte seg at når han hadde fått fast fot i landet og hadde lagt hele landet trygt under seg, så ville han komme fram med budet om kristendom. Han gjorde det først slik at han lokket de menn som var hans beste venner, over til kristendommen, og fordi han var så vennesæl, var det mange som lot seg døpe, og andre holdt opp å blote. Han var ofte lange tider i Trondheimen, for der lå landets største styrke.

Da nå kong Håkon trodde han hadde fått støtte nok av noen stormenn til å få fram kristendommen, sendte han bud til England etter en biskop og noen andre prester, og da de kom til Norge, gjorde kong Håkon det kjent at han ville by kristendom over hele landet. Møringene og romsdølingene sa de ville gjøre som trønderne. Kong Håkon lot nå vie noen kirker og satte prester til dem. Da han kom til Trondheimen, stevnte han ting med bøndene og bød dem ta kristendom. De svarte at de ville skyte saken under Frostating, og ville at det skulle komme folk fra alle de fylker som var i Trøndelag, så skulle de svare på denne vanskelige saken, sa de.

14.
Sigurd Ladejarl var svær til å blote, og det var Håkon, far hans, også. Sigurd jarl holdt alle blotgildene på kongens vegne der i Trøndelag. Etter hedensk skikk skulle alle bøndene komme dit hvor hovet var når det skulle være blot, og de skulle ta med seg dit alt det de trengte av mat og drikke så lenge gildet stod på. Alle skulle ha med øl til dette gildet ; det ble også slaktet allslags småfe og likeså hester, og alt blodet som kom av dem, ble kalt laut, og det som de hadde blodet i, ble kalt lautboller; med lautteinene - de var gjort akkurat som vievannskoster - skulle de farge stallene helt røde av blod, og like ens veggene i hovet både innvendig og utvendig, og de skulle skvette med dem på menneskene ; slaktet skulle de koke til mat for gjestene. Det skulle være ildsteder langs midtgolvet i hovet og kjeler over dem. En drikk skulle bæres omkring ilden, og den som holdt gildet og var høvding, skulle signe drikken og all blotmaten, først skulle Odins skål komme - den drakk de til seier og makt for kongen sin - og så kom Njords skål og Frøys skål til godt år og fred. Det var mange som brukte å drikke Brage-skål etterpå; noen drakk også ei skål for sine frender, de som var døde og hauglagte, det ble kalt minne. Sigurd jarl var raus og gavmild ; han gjorde engang noe som det går stort ord av, han laget et svært gilde på Lade og bar sjøl alle omkostningene. Dette taler Kormak Ogmundsson om i Sigurdsdråpa:

Ask eller eske trenger
ingen med til gildet,
til den ødsle giver.
(Gudene sveik Tjatse)
Hvilken fattig stymper
står seg mot hovets herre,
når gullrik han fester?
(I kamp tok gram ringen)

15.
Kong Håkon kom til Frostatinget, og der hadde bøndene flokket seg i store mengder. Da tinget var satt, talte kong Håkon. Han åpnet talen med å si at det var hans bud og bønn til bønder og bumenn, store og små, og hele almuen, unge og gamle, rik og fattig, kvinner og karer, at alle mennesker skulle la seg døpe og tro på én gud, Kristus, Marias sønn, og vende seg bort fra all bloting og hedenske guder, holde helg hver sjuende dag for all slags arbeid og faste hver sjuende dag.
Men da kongen hadde kommet fram med dette for tingmugen, ble det straks høylytt motstand, bøndene ropte opp om at kongen ville ta arbeidet fra dem, og sa at slik kunne de ikke bygge landet; og arbeidsfolk og treller sa at de kunne ikke arbeide når de ikke skulle få mat, og så sa de at det var jo det lytet de hadde, kong Håkon og far hans og alle de frendene, at de var gjerrige på maten enda de var gavmilde nok på gull.

Asbjørn fra Medalhus i Gauldalen stod opp og svarte på talen, han sa:

Vi bønder. kong Håkon, trodde det, sa han,
dengang du hadde holdt ting første gang her i Trondheimen, og vi hadde tatt deg til konge og fått odelen vår av deg, at vi hadde grepet himmelen med hendene. Men nå vet vi ikke lenger hvordan det er, om vi har fått friheten av deg, eller om du nå har tenkt å trellbinde oss om igjen på denne underlige måten, at vi skulle gå fra den tro som fedrene har hatt før oss og alle våre forfedre, først i brennalderen og så nå i haugalderen; de var mye gjævere menn enn vi er, men denne troen har enda hjulpet oss også. Vi har vist deg så stor hengivenhet at vi har latt deg få rå med oss i alt som gjelder lover og landsrett. Det er nå vår vilje å holde de lover som de satte for oss her på Frostating, og som vi var enige i, og bøndene samtykker i dette; vi vil alle følge deg og ha deg til konge så lenge det lever én igjen av de bøndene som er her på tinget nå, hvis du konge, vil fare fram med måte og ikke kreve mer av oss enn det vi kan gjøre for deg, og som ikke er ugjørlig.
men dersom du setter så mye inn på denne saken at du vil bruke vold og makt mot oss, da er vi bønder blitt enige om at vi vil skille oss fra deg alle sammen og ta en annen høvding, som vil hjelpe oss til å få ha vår tro i fred slik som vi vil. Nå, konge, skal du velge her før tinget er slutt.

Til denne talen ropte bøndene høyt opp og sa at slik skulle det være.

16.
Da det ble lyd å få, svarte Sigurd jarl. Han sa:

Det er kong Håkons ønske å komme til enighet med dere bønder, og aldri la seg skille fra deres vennskap.

Bøndene sa de ville at kongen skulle blote til godt år og fred for dem, slik som far hans hadde gjort. Nå stanset misnøyen, og de oppløste tinget. Etterpå snakket Sigurd jarl med kongen og sa at han skulle ikke rent ut nekte å gjøre som bøndene ville, det nyttet ikke annet, sa han.

Som De sjøl kan høre, konge, er dette høvdingenes og dermed hele folkets ønske og faste vilje. Vi får finne på et godt råd her, konge, og dette ble kongen og jarlen enige om.

17.
Om høsten, første vinterdag, var det blotgilde på Lade, dit kom kongen. Før når han hadde vært til stede der det var blot, hadde han alltid brukt å få mat i et lite hus for seg sammen med noen få menn, men bøndene klaget på at kongen ikke satt i høgsetet sitt når det var best mat og størst glede; jarlensa han burde ikke gjøre det slik nå, og så ble det til at kongen satt i høgsetet.

Da hornet var fylt første gang, talte Sigurd jarl for drikken og signet den i Odins navn, og drakk kongen til av hornet. Kongen tok imot det, men gjorde korsets tegn over. Da sa Kår fra Gryting:

Hvorfor gjør kongen dette? Vil han ennå ikke blote?

Sigurd jarl svarte:

Kongen gjør som alle andre som tror på egen makt og styrke, han signer hornet i Tors navn. Han gjorde hammertegnet over det før han drakk.

Så var det rolig den kvelden. Men dagen etter, da folk gikk til bords, maste bøndene på kongen og sa han skulle ete hestekjøtt. Det ville ikke kongen for noen pris. Så bad de ham drikke av suppa. Det ville han ikke. Så bad de ham ete av suppefettet, men det ville han heller ikke, og da hadde de nær gått rett på ham. Sigurd jarl sa han ville forlike dem, og bad dem holde opp å storme slik; så bad han kongen gape over hanka på kjelen der dampen hadde steget opp fra suppa, så hanka var feit. Kongen gikk da bortil og la et linklede over hanka og gapte over den, så gikk han til høgsetet. Men ingen av partene var nøyd med det.

18.
Lenger utpå vinteren ble det stelt til jul for kongen inne på Mære, men da det lei mot jul, satte de hverandre stevne de 8 høvdingene som stod for blotene i hele Trøndelag. Det var 4 fra ytre Trondheimen:

Kår fra Gryting, Asbjørn fra Medalhus, Torberg fra Værnes, Orm fra Ljoksa, og av inntrønderne var det Blotolv fra Olveshaug, Narve fra Stav i Verdalen, Trond Haka fra Egge og Tore Skjegg fra Husabø på Inderøya.

Disse 8 mennene ble enige om at de 4 uttrønderne skulle ødelegge kristendommen, og de 4 inntrønderne skulle tvinge kongen til å blote.

Uttrønderne seilte med 4 skip sør til Møre, og der drepte de 3 prester og brente 3 kirker, og så seilte de hjem. Og da kong Håkon og Sigurd jarl kom inn til Mære med hæren, var bøndene kommet dit, meget mannsterke. Første dag i gjestebudet gikk bøndene på kongen og bad ham blote, og lovte at ellers skulle det gå ham ille. Sigurd jarl gikk imellom og meklet, det gikk da så langt at kong Håkon åt noen biter hestelever, og han drakk alle de minner som bøndene skjenket i for ham uten å slå kors over dem. Men da gjestebudet var slutt, drog kongen og jarlen like ut til Lade; kongen var svært lite glad og skyndte seg å komme ut av Trondheimen med hele hæren, han sa at en annen gang skulle han komme mannsterkere til Trondheimen, og trønderne skulle få igjen for den fiendskap de hadde vist ham.

Sigurd jarl bad kongen å ikke reise sak mot trønderne for dette, sa det nyttet ikke for kongen å legge seg ut med folk innenlands eller herje der, og aller minst i Trondheimen hvor landets største styrke lå. Kongen var så sint at det ikke nyttet å snakke til ham; han drog bort fra Trondheimen og sør til Møre, der ble han vinteren og våren over, men da det lei mot sommeren, drog han folk til seg, og det ble sagt at den hæren ville han gå mot trønderne med.

19.
Nå var kong Håkon kommet om bord på skipene og hadde en stor hær. Da fikk han høre nytt sør fra landet; Eiriks- sønnene var kommet sør fra Danmark til Viken, og det ble videre sagt at de hadde drevet kong Tryggve Olavsson av skipene hans øst ved Sotenes; de hadde så herjet store deler av Viken, og det var mange som hadde gitt seg under dem. Da kongen fikk høre dette, skjønte han at han trengte hjelp; så sendte han bud til Sigurd jarl at han skulle komme, og likeså til andre høvdinger som han trodde han kunne få hjelp av. Sigurd jarl kom til Håkon og hadde en svær hær med seg, der var de alle trønderne som hadde gått hardest på kongen om vinteren for å tvinge ham til å blote, nå gjorde han fred og forlik med dem alle sammen på Sigurd jarls forbønn.

Så drog kong Håkon sørover langs land, men da han kom sør forbi Stad, hørte han at Eirikssønnene var kommet til Nord-Agder, og nå seilte begge hærene mot hverandre. De møttes ved Karmøy. Der gikk begge hærene på land og kjempet ved Avaldsnes, begge var de meget mannsterke og det ble et stort slag; kong Håkon gikk hardt fram, mot ham stod Guttorm Eiriksson med sin flokk, og de skiftet hogg med hverandre. Der falt Guttorm, og merket hans ble hogd ned, det var mange som falt omkring ham, og så tok hæren til Eirikssønnene flukten, de flydde til skipene og rodde unna, de hadde mistet en mengde folk. Dette taler Guttorm Sindre om:

Snodde ringers giver
slengte nålekvasse
spyd drønnende over
døde kjempers hoder,
bort gikk han som talte
høytreiste skjold tale
der fra sverdets kjemper,
de såret lå i blodet.

Kong Håkon gikk om bord og styrte østover etter Gunnhildssønnene, begge seilte så hardt de kunne til de kom til Aust-Agder. Da seilte Eirikssønnene til havs og sør til Jylland. Dette taler Guttorm Sindre om:

Barn av bueskyttens
bror fikk ofte føle
sverdets herre styrke,
slik jeg vel kan minnes.
Om bord han strid søkte,
styrte til havs snekker,
unna dreiv han alle
Eiriks, sin brors, sønner.

Så drog kong Håkon nordover tilbake til Norge, og Eirikssønnene holdt seg i Danmark igjen i lang tid.

20.
Etter denne striden satte kong Håkon en lov for hele landet langs kysten og så langt inn i landet som det lengste laksen går, han gjorde en ordning her for alt bygd land, delte det i skipreider, og skipreidene delte han i fylker. I hvert fylke var det fastsatt hvor mange skip det skulle være, og hvor store skip de skulle greie ut fra hvert fylke når det var budt ut almenning, og almenning skulle de ha plikt til å greie ut, når det kom utenlandsk hær til landet. Med slikt oppbud fulgte det også at de skulle gjøre veter på de høye fjella, slik at en kunne se fra det ene til det andre. Og folk sier at på sju netter gikk hærbudet fra sørligste veten til det nordligste tinglaget på Hålogaland.

21.
Eirikssønnene var ofte på hærferd i austerveg, og stundom herjet de i Norge også, slik som vi skreiv før. Men kong Håkon rådde for Norge. Det var gode åringer i landet, og freden var god; han var også vennesæl som få.

22.
Da Håkon hadde vært konge i Norge i 20 år, kom Eirikssønnene sør fra Danmark og hadde en svær hær. Mye av dette var folk som hadde fulgt dem på hærferd, men det meste var likevel en danehær som Harald Gormsson hadde gitt dem. De fikk strykende bør og seilte ut fra Vendsyssel og kom av hav ved Agder, derfra styrte de nordover langs land og seilte dag og natt; vetene ble ikke tent, av den grunn at det brukte være slik at vetene ble tent østfra og gikk langs land, men der i øst hadde ingen merket noe til ferden. Men det gjorde også noe at kongen hadde lagt streng straff for den som ble funnet skyldig, om vetene ble tent uten grunn; for det var så at når det fór hærskip og vikinger omkring på utøyene og herjet, så trodde folk i land straks at der kom Eirikssønnene, og så ble vetene tent og det ble hærsamling over hele landet. Men Eirikssønnene drog tilbake til Danmark og hadde ikke hatt med seg noen danehær, men bare sine egne folk, og stundom var det andre slags vikinger også. Dette ble kong Håkon svært sint for, det ble arbeid og omkostninger og ikke noe gagn av det, bøndene gav også vondt fra seg når slikt hendte. Og dette var grunnen til at ingen visste noe om Eirikssønnene før de kom til Ulvesund. Der lå de i 7 dager og da gikk det bud landevegen over Eid nord til Møre; kong Håkon var da på Sunnmøre på ei øy som heter Frei på en av gardene sine der; den heter Birkestrand, og han hadde ikke fler folk om seg enn hirden og de bøndene som hadde vært i gjestebud hos ham.

23.
Speidere kom til kong Håkon og fortalte ham dette at Eirikssønnene lå med en stor hær sør for Stad; da lot han kalle til seg de klokeste menn som var der, og bad dem om råd, om han skulle ta kampen opp med Eirikssønnene, enda de hadde mye større hær, eller om han skulle holde unna sørover og se å få seg mer folk.

Det var en bonde der som het Egil Ullserk, han var blitt fælt gammel, men han hadde engang vært større og sterkere enn noen annen og en svær stridsmann. Han hadde båret merket for kong Harald Hårfagre i lang tid. Egil svarte på kongens tale:

Jeg var med i mang en strid hos kong Harald, Deres far; han kjempet snart med større hær og snart med mindre, han vant alltid seier. Aldri hørte jeg han søkte råd hos venner for at de skulle lære ham å flykte. Vi vil heller ikke lære deg det rådet, konge, for vi mener vi har en djerv høvding; De skal også få et trofast følge i oss.

Mange andre støttet ham også i dette. Kongen sa at han også heller ville kjempe med det folk han kunne få. Så lot kongen skjære hærpil og sendte den ut alle veger, lot dra sammen så mye folk han kunne få. Da sa Egil Ullserk:

Jeg var redd en stund, da denne lange freden var, at jeg skulle dø av alderdom inne i sengehalmen, men jeg vil heller falle i strid og følge min høvding. Nå kan det ennå være det går slik.

24.
Eirikssønnene styrte nordover forbi Stad straks de fikk bør. Men da de kom nord for Stad, fikk de greie på hvor kong Håkon var, og styrte mot ham. Kong Håkon hadde ni skip, han la seg nord under Freihaugen i Feøysund, og Eirikssønnene la til sør for berget. De hadde mer enn 20 skip. Kong Håkon sendte bud til dem og bad dem gå i land, han sa han hadde haslet voll for dem på Rastarkalv, der er det store, slette voller, og ovenfor går det en bakkeskrent, lang, men nokså lav. Eirikssønnene gikk i land fra skipene og nord over bakkehalsen innenfor Freihaugen og så fram til Rastarkalv.

Da gikk Egil og talte med kong Håkon, bad ham gi seg 10 mann og 10 merker. Kongen gjorde så, og Egil gikk med sine menn opp under bakken. Kong Håkon gikk opp på vollen med hæren. Han satte opp merket og fylkte og sa som så:

Vi skal lage en lang fylking, så de ikke får ringet oss inn, om de så har større hær.

De gjorde dette, det ble et stort slag der, og striden var kvass. Egil lot sette opp de ti merkene han hadde og stilte opp mennene som bar dem slik at de skulle gå så nær de kunne oppunder bakken, og la det være et stykke imellom hver mann. Slik gjorde de, gikk fram like oppunder bakken, som om de ville falle i ryggen på Eirikssønnene.

De som stod bakerst i fylkingen hos Eirikssønnene, så at det gikk fram mange merker som flagret vilt og stakk opp over bakkekanten, og så trodde de at det fulgte en stor hær med som ville komme i ryggen på dem, mellom dem og skipene. Da ble det et stort skrik, de ropte til hverandre hva som var på ferde. Og så tok hæren til å flykte, og da kongene så det, flyktet de også. Kong Håkon gikk hardt fram, fulgte etter flyktningene og felte en mengde folk.

25.
Da Gamle Eiriksson kom opp på bakkehalsen ovenfor berget, snudde han seg, og da så han at det var ikke større hær som fulgte etter dem enn den de før hadde hatt å kjempe med, og at dette var bare en strek. Da lot kong Gamle blåse hærblåst og satte opp merket og fikk i stand en fylking ; til denne sluttet alle nordmennene seg, men danene flyktet til skipene. Da kong Håkon og hans menn kom, ble det kamp for annen gang, og den ble enda kvassere.

Nå hadde kong Håkon flest folk. Det endte med at Eirikssønnene flyktet; de søkte å komme sørover og ned av bakken; men noen av folkene deres drog seg baklengs sørover berget, og etter dem fulgte kong Håkon. Østfra bakkehalsen og over berget mot vest er det en slett voll, men så ender den i bratte hamrer mot vest. Gamles menn drog seg baklengs unna opp over berget; men kong Håkon gikk på dem med slik kraft, at han drepte noen, og de andre sprang utfor berget i vest, og de ble drept enten de gjorde det ene eller det andre. Kongen gav seg ikke før hver eneste mann var død.

26.
Gamle Eiriksson flyktet fra bakkehalsen og ned på sletta sør for berget. Der vendte kong Gamle seg til motstand enda en gang og holdt striden gående, og da kom det folk til ham igjen; alle brødrene hans kom der med store flokker. Da var Egil Ullserk fører for Håkons menn, han gikk hardt på, og han og kong Gamle skiftet hogg. Kong Gamle fikk store sår, og Egil falt og mange andre med ham. Da kom kong Håkon til med flokkene som hadde fulgt ham, og så ble det ny strid igjen. Kong Håkon gikk nå hardt fram igjen og hogg folk ned til begge sider, felte den ene etter den andre.
Så sier Guttorm Sindre:

Redd og larmende hæren
rømte for jernets herre;
han bar flammende våpen
dristig foran merket.

Hvor valkyrjene uvær
vakte, han ly ei søkte,
mere mot han hadde
enn mang en annen konge.

Eirikssønnene så mennene sine falle alle vegne omkring seg; da rømte de unna og sprang til skipene. Men de som hadde flydd dit før, hadde alt skjøvet skipene ut, men noen var blitt liggende oppe i fjæra, for sjøen hadde falt. Da løp de på sjøen, alle Eirikssønnene og folkene som fulgte dem ; Gamle Eiriksson falt der, men de andre brødrene hans kom ut på skipene og seilte bort med alt det folk som var igjen, og siden styrte de sør til Danmark.

27.
Kong Håkon tok de skipene Eirikssønnene hadde hatt, og som var blitt liggende i fjæra, og lot dem dra opp på land. Der lot kong Håkon Egil Ullserk legge i et skip, og sammen med ham alle som var falt av hans flokk, så lot han bære jord og stein over. Kong Håkon lot også sette opp flere skip, og lot de som var falt, bære om bord i dem, og en kan se haugene sør for Freihaugen. Denne strofen laget Øyvind Skaldespille, da Glum Geirason skrøt i sin strofe av at kong Håkon var falt:

Før har fluktsky konge
farget sverd i Gamles
blod, mens motet svulmet;
- sverd fikk óg Fenrir føle -
dengang han ufortrøden
alle Eiriks sønner
dreiv på sjøen. Nå sørger
spydfolk over kongen.

28.
Da kong Håkon Adalsteinsfostre hadde vært konge i Norge i 26 år etter at broren Eirik hadde fart fra landet, hendte det en gang at kong Håkon var i Hordaland og tok veitsle på Fitjar på Stord. Han hadde hirden sin til gjestebud der, og mange bønder. Da kongen satt ved dugurdsborset, så vaktmennene som var ute, at det kom en mengde skip seilende sørfra, som ikke hadde langt igjen til øya. Da sa de til hverandre at de måtte visst si fra til kongen at de trodde det kom en hær mot dem, men de syntes ikke noen av dem at det var så greit å komme til kongen med hærsagn, for han hadde sattå strenge bud mot alle, som gjorde det. Likevel syntes de det var helt umulig at kongen ikke sklulle få vite om dette.

Da gikk en av dem inn i hallen og bad Øyvind Finnsson komme ut med én gang, sa at det var helt nødvendig. Da Øyvind kom ut, gikk han like dit hvor en kunne se skipene, da så han med en gang at det var en stor hær som kom, han gikk straks tilbake og fram for kongen og sa:

Liten tid har de farende, lang tid tar det å mates.

Kongen så på han og sa:

Hva er på ferde?

Øyvind kvad:

Blodøks`s hevnere ber om
barskt ting med kvasse
klinger; de oss levner
lita tid til sitting.

Vondt det er, men jeg vil jo
verge din ære, konge!
Hærsagn har jeg, grip nå
hastig velprøvd våpen!

Det sømmer seg ei en modig
mann å styre lenger
nord med skipene, fyrste;
en frist gjør det bare verre.

Nå er det Harald seiler
sørfra sin brede flåte
over sjøkongens veger.
Skjoldet må vi gripe.

Kongen sa:

Du er så kjekk kar, Øyvind, at du ville ikke komme med hærsagn, uten det var sant.

Kongen lot bordet ta ned, han gikk ut og så etter skipene, og så at det var hærskip; han spurte da sine menn hva det var best å gjøre, om de skulle kjempe med de folkene de hadde, eller de skulle gå til skipene og seile unna nordover.

Det er lett nok å se, sa kongen, at vi nå kommer til å kjempe mot en mye større overmakt enn vi noen gang før har gjort, enda vi ofte har ment at vi gikk til ulik kamp når vi skulle ha strid med Gunnhilssønnene.

Folk gav ikke noe svar på dette med en gang. Da sa Øyvind:

Bjørns bror fant de,
brynjekledd sto han,
den herlige kongen,
kommet under kampfanen;
spydene seg senket,
seiersmerket ristet,
så i gang kom kampen.

Han reiv av seg hærklærne,
heiv brynja i bakken,
hirdmenns herre,
før til hogg han tok;
leikte med mennene,
landet vil han verge,
gladlynte kongen
stod under gullhjelmen.

Han ropte til Håløyger
og til holmryger,
jarlers banemann
gikk til striden,
godt følge av nordmenn
fulgte den gavmilde;
øydaners skrekk
stod under eirhjelm.

Kongen svarte:

Dette var modig talt, og slik ville jeg sjøl gjøre, men jeg vil nå likevel høre hva flere har å si i denne saken.

Men nå trodde folk de skjønte hvordan kongen ville ha det, og så var det mange som svarte, sa at de heller ville falle som menn enn rømme for danene uten å ha prøvd seg; de sa de ofte hadde vunnet seier når de hadde kjempet med mindre folk enn nå. Kongen takket dem mye for slike ord, og bad dem væpne seg. Det gjorde de da. Kongen kastet på seg ei brynje og spente sverdet Kvernbit om livet, han satte en forgylt hjelm på hodet, tok spyd i handa og kjold ved sida; så stilte han hirden og bøndene i en fylking og satte opp merkene.

29.
Harald Eiriksson var høvding over brødrene nå etter at Gamle var falt. Brødrene hadde en stor hær med seg sør fra Danmark. Morbrødrene deres, Øyvind Skrøya og Alv Askmann var der i følge med dem; de var sterke karer, modige, og noen fæle manndrapere. Eirikssønnene seilte skipene sine inn til øya, gikk i land og fylkte. Det blir fortalt at overmakten var så stor at det var minst 6 mann mot 1, så mange flere folk hadde Eirikssønnene.

30.
Nå hadde kong Håkon fylket hæren, og folk sier han kastet brynja før striden kom i gang. Så sier Øyvind Skaldespille i Håkonarmål:

Så beit da sverdet
i stridsmanns hand
gjennom Odins krigsklær
som i klart vann,
brodder brakte,
brutt ble skjoldene,
klinger skranglet
mot hærmenns skaller

Gullringers gud
gikk over skjoldene
og nordmenns hauser
med harde sverdføtter;
det var kamprop på øya,
kongene rødfarget
skinnende skjoldborg
i stridsmenns blod.

Kong Håkon valgte menn til hirden sin mye etter den kraft og det mot de hadde, likesom kong Harald, far hans, hadde gjort. Toralv den sterke Skolmsson var der, han gikk ved siden av kongen, han hadde hjelm og skjold, spyd og et sverd som het Fotbrei. Kong Håkon og han gikk for å være jamnsterke. Det taler Tord Skjåreksson om i ei dråpa han laget om Toralv:

Mot de som kom fra sjøferd
kampharde og kjempet,
stred en hær med sverdet
glad på Stord ved Fitjar,
gnister stod av sverdet,
skjold han bar i striden,
han torde kjempe nærmest
nordmennenes konge.

Og da fylkingene støtte sammen, ble det en vill og blodig kamp; da de hadde kastet spydene, drog de sverdet; da gikk kong Håkon, og Toralv sammen med ham, fram foran merket og hogg til begge sider. Så sier Øyvind Skaldespille:

Valkyrjevær han vakte,
en venn for menn, ei for gullet,
bad så Skrøya aldri
snu seg, men rett fram stevne.

Kong Håkon var lett å kjenne, han var større enn andre, og det lyste dessuten av hjelmen som sola skinte på; mange våpen ble rettet mot ham. Da tok Øyvind Finnsson ei hette og drog over hjelmen på kongen.


31.
Men nå skreik Øyvind Skrøya høyt:

Gjemmer han seg nå, nordmannakongen, eller har han flyktet, eller hvor er det blitt av gullhjelmen?

Og så gikk Øyvind fram og med ham Alv, bror hans, og de hogg til begge sider og tedde seg som de var ville og gale. Kong Håkon ropte høyt til Øyvind:

Hold fram som du stevner, om du vil møte nordmannakongen!

Så sier Øvind Skaldespille:

Om du full av kamplyst
nordmenns konge vil finne
hold da fram mot den høye
høvding, svinger av sverdet.

Det varte nå ikke lenge før Øyvind kom dit, han svingte sverdet og hogg etter kongen. Toralv skjøv skjoldet mot ham, så Øyvind vaklet, og kongen tok sverdet Kvernbit i begge hender og hogg til Øyvind midt i hjelmen og kløyvde hjelmen og hodet helt ned til akslene. Og så drepte Toralv Alv Askmann.
Så sier Øyvind Skaldespille:

Fra begge kongens hender
beit, vet jeg, biske sverdet
ham, som måtelig modig
ved masta bor og bygger.

Uredd kongen kløyvde
med gullhjaltet klinge
hårvokst hode under
hjelmen, drepte danen.

Etter at brødrene hadde falt, gikk kong Håkon så hardt fram at alle folk veik unna for ham. Da kom det redsel over Eirikssønnenes hær, og så tok den flukten; kong Håkon var fremst i sin fylking, han fulgte tett etter flyktningene og hogg både hardt og ofte. Da kom det ei pil flygende, ei slik som kalles flein, den kom i armen på kong Håkon, i muskelen nedenfor aksla. Det er mange som sier at det var Gunnhilds skosvein, en som het Kisping, som løp fram i trengselen og ropte:

Gi plass for kongens bane!

og så skjøt han pila mot kong Håkon; men andre sier at ingen vet hvem som skjøt; og det kan godt være også, for piler og spyd og allslags kastevåpen fløy så tjukt som snøføyke.

En mengde av Eirikssønnenes menn falt, både på sjølve kampplassen og på vegen til skipene, og nede i fjæra. En mengde løp på sjøen og mange kom seg om bord, blant dem alle Eirikssønnene. De rodde unna, men Håkons menn rodde etter. Så sier Tord Sjåreksson:

Vargdreperen verget
vidt den fremste fylking,
må han eldes som konge,
de ønsket,men fred brøtes.
Gunnhilds arvinger sørfra,
gullskadende, var kommet,
fikk det dog tungt på flukten,
enda falt var kongen.

Trøtt de sårede bønder
satt seg til åra,
en etter annen, så man,
oppgav ånden av det.
En kraftig kjempe, vet jeg,
gikk kongen nest i kampen,
modig kar ga ravnen
rikelig tørstedrikke.

32.
Kong Håkon gikk ut på langskipet sitt og lot binde om det såret han hadde fått, men blodet rant slik av det at de ikke kunne få det stanset, og da det lei på dagen, ble kongen svakere; han sa da at han ville seile nordover til garden sin på Ålrekstad. Men da de kom nord til Håkonshella, la de til der, da var kongen nær døden. Nå kalte han på vennene sine, og sa til dem hvordan han ville de skulle ordne med riket. Han hadde ikke andre barn enn ei datter som het Tora, og ingen sønn, og så bad han dem at de skulle sende bud til Eirikssønnene at de skulle være konger i landet, men han bad dem være gode mot hans venner og frender.

Og sjøl om jeg skulle få leve, sa han, så vil jeg dra bort fra landet til kristne mennesker og bøte det som jeg har forbrutt mot Gud. Men om jeg dør her i hedensk land, gi meg da slik gravferd her som dere sjøl synes.

Og litt etter døde kong Håkon der på hella, samme sted som han var født.

Det var slik sorg over kong Håkon at både venner og uvenner gråt over hans død og sa at det aldri mer ville komme så god konge i Norge. Vennene hans flyttet liket nord til Seim i Nordhordland; der kastet de sammen en stor haug og la kongen i den i fulle våpen og de beste klærne, men uten annet gods. De talte over grava hans slik som hedninger bruker, og viste ham til Valhall.

Øyvind Skaldespille laget et kvede om kong Håkons fall og om hvordan han ble tatt imot; Det heter Håkonarmål, og det begynner slik:

Gautatyr sendte
Gondul og Skogul
for å kåre blant kongene,
hvem av Yngves ætt
skulle gå til Odin
og være i valhall.
Bjørns bror fant de,
brynjekledd stod han,
den herlige kongen,
kommet under kampfanen;
spydene seg senket,
seiersmerket ristet,
så i gang kom kampen.

Han ropte til håløyger
og til holmryger,
jarlers banemann
gikk til striden;
godt følge av nordmenn
fulgte den gavmilde,
øydaners skrekk
stod under eirhjelm.

Han reiv av seg hærklærne;
heiv brynja i bakken,
hirdmenns herre,
før til hogg han tok;
leikte med mennene,
landet vil han verge,
gladlynte kongen,
stod under gullhjelmen.

Så beit da sverdet
i stridsmanns hand
gjennom Odins stridsklær
som i klart vann;
brodder brakte,
brutt ble skjoldene,
klinger skranglet
mot hærmenns skaller.

Gullringers gud
gikk over skjoldene
og nordmenns hauser
med harde sverdføtter,
det var kamprop på øya,
kongene rødfarget
skinnende skjoldborg
i stridsmenns blod.

Sverdflammer brente
i blodige sår,
langspyd lutet
for liv å ta,
blodsjøen bruste
mot sverdneset,
flo av piler falt
i fjæra på Stord.

Skjoldene blandet seg
som røde skyer,
Skoguls vær leikte
mot sjølve himmelen,
blodelva stønnet
i Odins stormvær,
da segnet mange
i sverdstrømmen.

De satt der, heltene,
med dragne sverd,
med skar i skjoldet
og sundskutte brynjer.
Den hær var ikke
i hugen glad
som til Valhall gikk vegen.

Slik talte Gondul,
støttet til spydskaftet;
Nå vokser guders venneflokk,
for Håkon er
med hær så stor
bedt heim til bindende makter.

Vel hørte kongen
det valkyrjene sa,
de strålende, høyt fra hesten;
sindig de talte,
satt der hjelmkledd
og hadde skjold ved sida.

Håkon kvad:
Hvorfor skifter du slik
striden, Skogul?
vi er da verdige til seier fra guder.

Skogul kvad:
vi voldte det
at du vollen fikk holde,
og dine fiender flyktet.

Vi to må ride,
sa mektige Skogul;
til guders grønne heim,
og si til Odin
at nå vil storkongen
komme og se ham sjøl.

Hermod og Brage,
sa hærguden,
gå og møt gramen,
for nå en konge
som kjempe må kalles,
kommer hit til hallen.

Kongen talte,
fra kamp var han kommet,
stod der badet i blodet;
illsinnet synes jeg
Odin ser ut,
jeg er redd han er hard i hugen.

Alle einherjers
fred skal du eie,
drikk du av æsers øl;
jarlers uvenn,
her inne har du
åtte brødre, sa Brage

Klær og våpen,
sa den gode kongen,
vil vi sjøl ha hos oss;
hjelm og brynje
skal du vokte vel,
godt er å ha dem for handa.

Da fikk de vite
at fyrsten hadde
vernet hovene vel
da Håkon ble
hilst velkommen
av alle rådende æser.

I en god stund
den gram ble født
som fikk seg slik et sinn,
hans alder
alltid vil
minnes med det gode.

Ubunden
mot menneskers heim
vil Fenrisulven fare
før igjen det kommer
en jamngod konge
i hans øde fotspor.

Fe dør,
frender dør,
landet legges øde,
siden Håkon fór
til hedenske guder
er mang en mann blitt kuet. 		Haraldsen, Håkon "Håkon 1" (I3764)
 
10135 Håkon Håkonsson Unge, formelt norsk samkonge i årene 1240–1257. Håkon Unge var sønn av kong Håkon Håkonsson (1204–1263), som også ble kalt Håkon gamle, og dronning Margrete Skulesdatter (død 1270).

Den norske tronarvingen Håkon Unge fikk kongstittel på Øretinget i 1240 da hertug Skule gjorde opprør for å kreve den norske kongedømmet for seg selv, men mislykkes.

Håkon ble gift med Rikitsa Birgersdatter av Bjälboætten i Oslo i 1251. Rikitsa var datter av den mektige svenske riksforstanderen og jarlen Birger Magnusson, grunnleggeren av Stockholm, far til to sønner som begge ble konger av Sverige og styrte selv som Sveriges reelle hersker som formynderregent fra 1248 og til sin død i 1266.

Ekteskapet var en dynastisk allianse mellom det norske og det svenske kongedømmene og en forlengelse av fredsavtalen fra 1249 som sa at det skulle være fred mellom Norge og Sverige, uvenner av den ene eller den andre ikke trives eller tåles i den andres rike.

Deres eneste barn var Sverre Håkonsson (1252–1261). Normalt ville lille Sverre ha vært berettiget for den norske tronen etter at Håkon Unges altfor tidlige død, kun 25 år gammel. Det blir ikke aktuelt når Sverre dør som barn kun 9 år gammel. Den norske tronen gikk da uansett til Håkon Unges bror Magnus Håkonsson, kjent som Magnus Lagabøte og senere dennes sønner.

Han sendte i 1255 et gesandtskap (legasjon) til kong Alfons 10. av Kastilla (landskap i nordre og mellomste del av Spania).
 		Håkonsen av Norge, Håkon (I4743)
 
10136 Håkon Håkonssons kongedømme fikk en trang fødsel. Etter flukten fra baglerne kom Inga med sin sønn til Nidaros.

Det var imidlertid langt fra, at hermed for Inga al uro var forbi. Neppe var endnu to maaneder hengaaede efter hendes ankomst til Nidaros med sin søn, da Baglernes ligesaa uforudseede som blodige overfald paa Birkebeinerne fandt sted natten til den 22de april. Som bekjendt feiredes dagen forud et fornemt bryllup ved hirden, og trods en varslende underretning, som inløb om aftenen, blev der af de drukne mandskaber intet vagthold ordnet. Følgen var, at Baglerne utpaa natten sværmede om i hele byen, inden de fortumlede Birkebeiner kom sig op og ud. Et stort antal af deres første mænd blev nedhuggede, og det var kun med den yderste nød, at kongen selv og hans brødre reddede sig. Ved denne frygtelige anledning har sagaen intet at berette om kongesønnen Haakon og hans moder. De synes under den almindelige forstyrrelse at være bleven glemt baade af fiende og ven. Annerledes kan det vanskelig forklares, at Baglernes høvdinger, som for kort tid siden havde været saa ivrige efter at faa fat paa Haakon, ved denne leilighed ikke særlig sørgede for at bemægtige sig ham.

Men Inga har selvfølelig pånytt gjennomlevd en skremmende natt. Hun måtte jo hvert øyeblikk vente at barnet skulle rives ut av armene hennes, men heldigvis ser det ikke ut til at baglerne gjorde byens kvinner noe vondt, og derfor har vel hun og den lille gutten sluppet ubemerket vekk sammen med mange andre. (Dette nevner også Munch III, s. 495-96.)

Det neste året (1206-07) tilbragte Inga fra Varteig sammen med sin sønn ved hirden til jarlen Håkon Galen. Han var, som kjent, kong Inges halvbror og dattersønn av kong Sverres antatte far Sigurd Mund. Det kan vel ha vært forskjellige grunner til at han tok seg så varmt av den unge kongesønnen. I hvert fall grep han ofte anledningen til å framheve guttens fortrinnsrett til tronen. Inga må derfor ha følt seg noenlunde trygg i hans nærhet, selv om man aner at hennes forhold til jarlens svenske hustru, Kristine Nikolasdatter, ikke var det beste. Denne Kristine var søsterdatter til Sverres gjenlevende dronning Margrete, som var datter av den svenske kongen Erik den hellige.

Det varede imidlertid ikke længe, før Inga for sit barns skyld paany skulde utstaa en haard tid. Hun blev i sanhed ikke sparet for at erfare, hvorledes det i hine tvedragtens dage var at vide sig som mor til en vordende konge.

Da kong Inge og Haakon jarl vaaren 1207 drog sydover med sin flaade for at bekjæmpe Baglerne, tog de for sikkerheds skyld de kvindelige medlemmer af kongeætten med sig og deriblant ogsaa Inga af Varteig med hendes søn. I Bergen efterlodes damerne og kongsemnet paa borgen Sverresborg, som det tryggeste sted, hvor de kunde anbringes. Medens Inge og Haakon drog længere syd og østover og de paa sommeren beseirede Baglerne ved Tønsberg, lykkes det imidlertid en anden afdeling af disse under den nye Bagler-konge Filip af Stovreims egen befaling at tvinge Sverresborg til overgivelse. Ved denne leilighed kom da virkelig lille Haakon Haakonsson med sin moder i Baglernes vold. Erkebiskop Thore befandt sig imidlertid ligeledes i Bergen, og da han ved underhandlingerne om borgens kapitulation havde gaaet imellem parterne, som et slags tillitsmand for begge, har han benyttet sig heraf til at forlange sig udleveret baade de kongelige damer og kongsemnet, en andmodning , som er blevet ham indrømmet. Øiensynlig har kong Filip, da det kom til Stykket, ikke ment at burde gjøre stærkere brug af det tilfælde; der havde ført Birkebeinernes kongesøn i hans magt, dels har i saa henseende erkebiskopens forestillinger virket, dels var Filip ikke i Bergen under direkte indflytedelse af en saa kraftig herskernatur som broren, biskop Nikolas. Følgen blev, at da Baglerne kort efter maatte rømme Bergen for den sig østfra nærmende Haakon galen, fandt denne gutten og Inga i god behold i erkebiskopens værge.

Jarlen kunne bare bli i Bergen en kort tid før han måtte ile tilbake og hjelpe sin bror kongen som fremdeles opphold seg i Tønsberg. Baglerne hadde brent ned og ødelagt Sverresborg, og han påla sysselmann Dagfinn Bonde å gjenreise borgen og ta vare på den unge kongesønnen. Ved denne anledningen nevnes ikke Inga, men trolig ble også hun igjen i byen. Senere denne urolige sommeren så kong Filip og Baglerne seg igjen sitt snitt til å overfalle Bergen. Dagfinn Bonde trak seg da tilbake til den halvferdige borgen med en liten styrke på 25 mann. Hit tok han også kongesønnen. Ved denne anledningen måtte altså Inga skilles fra barnet sitt, for under de rådende omstendigheter har det neppe vært tilrådelig å ta med seg kvinner. Baglerne satte også alt inn på å få borgen til å overgi seg. Dagfinn forsvarte seg lengst mulig, men da Baglerne gjorde forberedelser til stormangrep, forsøkte han å redde den treårige Håkon. Gutten ble heist ut over borgmuren i en kurv, og man ba om at de ville skjenke han livet. I kurven la han også et kostbart sverd som var ment som gave til Dagfinns egen svoger, Gyrd skjalge, som var en av baglernes høvdinger. Denne gikk straks fram og tok imot både sverdet og barnet. Samme dag fikk også Dagfinn og hans menn fri utgang fra borgen, som så pånytt ble revet ned. Kongesønnen Håkon var nå for alvor kommet i baglernes vold.

Hvilken idelig uro Inga af Varteig under disse omskiftende trængsler har maatte svæve i, kan enhver mor sige sig. Og nu maatte hun da ogsaa opleve, at de fiender, som lige fra først af havde efterstræbt hende og barnet, virkelig havde faaet tag i dette. Ganske vist havde de forrige gang vist sig lempelig mod gutten; men den gang var det dog som nævnt egentlig i erkebiskopens værge, han havde befundet sig, medens han efter sin anden tilfangetagelse skal have været hele tre maaneder hos Baglerne selv. Hvilke vekslende stemninger disse kunde blive gjenstand for ligeoverfor Sverre-ættlingen, var naturligvis ikke let at beregne. Livet havde de nu imidlertid skjenket ham, og da hans kjække, vindende barnlighed snart ogsaa indtog mange af Baglerne for ham og der begyndte at fortælles smaa historier om hans morsomme svar og bemærkninger, var nogen fare for ham i ethvert fald ikke overhængende. Ikke mindst har Baglerne formodentlig vurdered ham som en god gidsel, der ved given leilighed kunde vise sig nyttig. Til dels opstod der endog andre tanker hos dem. Deres partikonge, Filip af Stovreim, der blot kunde paaberaabe sig slægtskab med kongeætten gjennem kvindeled, havde kun efter adskillig modstand fra krigshøvdingernes side opnaaet hylding, og han omfattedes overhovedet bare med lunken respekt. Det faldt derfor en af partiets ledende mænd, den bekjendte Vikværing, Reidar Sendemand, ind, at Baglerne ved at utraabe barnet Haakon Haakonsson til konge og lade Filip gaa tilbage til jarleværdigheden, som han før havde baaret, kunde sikre sig et stort tilløb fra de tætte rækker blant Birkebeinerne. Saa fint udtænkt dette paa sæt og vis var, danner planen, der fra Reidars side synes at være alvorlig ment, samtidig et mærkelig vidnesbyrd om de aldeles oprevne, helt opløste partiforhold, hvori Norge nå var gledet ud. For at forsyne Baglerne med et virkelig brugbart kongsemne, var en af deres mest indflydelsesrige høvdinger villig til at hylde erkefienden Sverres sønnesøn, Birkebeinernes store frihedshaab! Sandt nok var Reidar selv en af dem, der i sin tid som kong Sverres fange personlig var blevet særdeles vel behandlet af ham. Baglernes øvrige i Bergen tilstedeværende befalingsmænd synes ligeledes at have overveiet den fremkastede tanke; dog kunde de ikke enes om at iværksætte den.

Kong Filip kan da neppe ha opphold seg i Bergen. Antagelig har Munch rett når han antar at det var mens Filip tidlig på høsten gjorde et snartog til Nidaros for å la seg hylle som konge på Øretinget, at disse mer merkelige enn viktige samtaler fant sted mellom Reidar og hans partifeller. Kanskje er Munch også på riktig spor når han gjetter på at denne planen har kommet Filip for øre etter at han kom tilbake til Bergen, og at det har ført til at kongesønnen ble levert tilbake til birkebeinerne. Han befant seg i hvert fall i god behold hos birkebeinerne senhøstes 1207. Jarlen Håkon galen skal ha takket Gud for at de fikk ham tilbake og lovet at han aldri mer skulle slippe ham fra seg.

Efter begivenhederne 1207 omtales den unge Haakon aldrig mer som befindende sig i sin mors varetægt. Haakon galen maa øiensynlig have taget sig sin selvpaalagte pligt som guttens værge alvorlig og ikke ladet ham slippe ud af sine nærmeste omgivelser; ogsaa hans hustru fru Kristine tog sig af ham, men dog med adskillig lunefuldhed.

Til at fjerne Inga af Varteig fra hendes kongebaarne søn maa det tillige i væsentlig grad have bidraget, at hun paa denne tid giftede sig. At dette var tilfældet, er nemlig sikkert. Hun kaldes senere i sagaen leilighedsvis fru Inga, og hun havde en søn Olaf, der i den første del af Haakon Haakonssons regjering som kongens halvbror nød meget forfremmelse, og til hvem jeg nedenfor kommer tilbage. Heller ikke kan det være gjenstand for berettiget tvil, at den mand, hun giftede sig med, var den senere bekjendte Birkebeiner-høvding Vegar Væradal. Denne kaldes nemlig udtrykkelig i Haak. Haak. S. k. 59 (Flatøb.) kongens maag, og da det ved omstændighederne er ganske udelukket, at han kunde være den unge konges svigerfar, svoger eller svigersøn, saa kan ordet maag her kun betegne stedfar, hvilker er den fjerde af de anvendelser hvori ordet bruges. Munch har da ogsaa i denne forbindelse gjættet paa Vegard (N.F.H. III s 664 i noten), men udtaler sig herom med en, som det synes mig, ganske utidig usikkerhed. Den omstændighed, at Vegard var den unge Haakons stedfar, forklarer da ogsaa tilfulde den særlige iver og autoritet, hvormed han senere tog sig af Haakons sag. Men det forstaaes ogsaa, at hans hus ikke ansaaes fornemt nok som opholdssted for kongesønnen, der derfor efter Haakon galens død i januar 1214 fik tilhold hos kong Inge selv.

Ingas giftemål kan, i følge det sagaen forteller om henne, ikke ha funnet sted før etter det som hendte i Bergen sommeren 1207, men det kan heller ikke ha skjedd stort senere, for hennes sønn omtales som voksen og deltager i krigsferd allerede i 1223. Han må da nettopp ha blitt myndig, dvs. ha fylt 15 år. Han har altså vært i yngste laget til å bære våpen, og han settes derfor under tilsyn og kommando av sin morbror. Som kongens halvbror var han selvskreven til å tas med i ung alder.

Selvfølgelig var det ikke bare kjærligheten til den unge kongen av Sverre-etta, som fikk Håkon jarl og senere hans halvbror, Reinsettens representant, kong Inge til å ta seg så godt av den unge Håkon Håkonsson. Tvert imot lå det opp i dagen at de, ved å la ham bli oppdratt ved hirden, forhindret at han ble gjort til sentrum i en annen krets der han kunne komme under direkte innflytelse av folk som med den populære kongesønnen i sin krets kunne ønske å reise en ny opprørsflokk. At frykten for dette ikke var helt ubegrunnet, viste seg klart nok gjennom det sammenstøt av motstridende interesser som den siste halvdel av Inge Bårdssons hoffhistorie er så rik på.

Det første af disse intrigespil fandt sted, da geisteligheden, formodentlig i 1212, paany søgte at faa fastslaaet egte fødsel som betingelse for arvefølgeret til tronen¸ herved vilde nemlig den unge Haakon direkte udelukkes fra at blive konge. Det paa grundlag af en saadan arvefølge sluttede forlig bortfaldt imidlertid allerede i begyndelsen af 1214, da Haakon jarl døde; men i hans sted optraadte nu kongens unge egtefødte bror, Skule Baardsson, som bærer af det samme program, og Haakon Haakonssons tilhængere synes at have følt sig urolig paa sit kongsemnes vegne. Det siges, at den unge konges ”frænder” endnu samme aar henvendte sig til kong Inge for at bevæge ham til at indrømme Haakon et len, hvorved han kunde underholde sig og sine ”frænder”. Munch opkaster (III s 561 i noten) det spørgsmaal, hvilke disse frænder kan have været. Den omstændighed, at Andres Skjaldarband ved denne leilighed var frændernes ordfører, synes i ethvert fald delvis at gjøre den slutning af Munch berettiget, at der ved frænderne kan sigtes til enkelte med kong Sverres færøiske slegtninger forbundne personer; thi da Andres Skjaldarband kaldte sin søn Peter, maa det antages, at enten han selv eller kanskje hans hustru Ingebjørg har været barn af en av dem blant de færøiske slegtninger, der netop bar navnet Peter (Peter Steyper eller Peter Roason). Paa den anden side tyder den omstændighed, at lenet tænktes at skulle tjene til underhold ikke alene for Haakon selv, men ogsaa for frænderne, hen paa, at disse maa have staaet Haakon saa nær, at han maate ansees at have direkte forsørgelsespligt ligeoverfor dem.

I så fall må man i første rekke tenke på hans mor og stefar. De har visstnok funnet det best å la Andres fremme ønsket for seg. At Vegard Veradal var den egentlige opphavsmannen, styrkes av det faktum at det påtenkte len skulle være Jemtland, for Jemtlands veiforbindelse med resten av Norge gikk nettopp gjennom Værdalen som var Vegards hjembygd. Vi må derfor tro at han har hatt gode forbindelser i dette området, og i tilfelle opprør ville Jemtland og Verdalen ha kunnet danne en brukbar basis for et opprør. Ønsket om et len ble imidlertid avslått. Kong Inge fant det tryggest å beholde gutten ved hirden. Frendene ga likevel ikke opp, de fikk det unge kongsemnet sitt mellom seg. Og med Andres Skjaldarband som ordfører, oppfordret de ham på det sterkeste til å flykte med dem og la seg utrope til konge for en flokk. Denne gangen skal forsøket deres ha strandet på den 10-årige guttens egen sindighet. Han nektet å la seg bruke i en slik plan. Når sagaen imidlertid i hele denne beretningen så diskret unngår å nevne andre av de medvirkende frender enn Andres Skjaldarband, vitner vel også dette om at det egentlig var den senere kongens mor og hennes mann, Vegard, som sto bak. Det sier seg jo selv at disse måtte ha vært de første til å delta i Håkons flukt fra hirden. Det er derfor mer enn sannsynlig at den skarpe motsetning som senere ble tydlig mellom Reins-ettens representant, Skule, på den ene siden og Inga fra Varteig med sønn og mann på den andre siden, har begynt å utvikle seg i de første årene etter Håkon jarls død.

Den afgjørende kamp mellem begge fraktioner kunde dog først komme til udbrud ved kong Inges død i april 1217. Og nu aabtraadte Vegard Væradal aabent som Haakons nærmeste beskytter. Navnelig var det ham, som under det frivillige sammentraadte hirdstævne paa hirdens vegne forlangte kongehyldingen fremskyndet uanseet erkebiskopens fravær, og som derpaa dagen efter paa det da sammenkaldte almindelige thing gjentog det samme krav og derved bevirkede, at hyldingsthinget indkaldtes med en maaneds varsel. Og da der paa det samme thing blev fremsat tilbud om, at Inga af Varteig skulde aflægge jernbyrd til bevis for sin søns kongelige herkomst, maa det ligeledes have været Vegard, som bragte dette tilbud til antagelse. Rigtignok strandede jernbyrden denne gang paa geistlighedens modstand; men som bekjendt fremmedes sagen aaret efter paa et rigsmøde i Bergen. Og atter var det her Vegard Væradal, som sammen med Andres Skjaldarband følte sig forpligtet til personlig at værne om den unge konges og naturligvis ogsaa hans moders sikkerhed (Haak. Haak.s.k. 34 og 36).

For øvrig gikk bølgene også ved denne anledningen høyt omkring Inga og hennes sønn. Denne gangen var det nettopp fra Skule jarls og geistlighetens side at ønsket om Ingas jernbyrd ble satt fram. Øyensynlig hadde man et stille håp om at den skulle mislykkes. Hva som lå bak dette håp fra Skules side, viste seg i hvert fall som et glimt da en av hans tjenere, en flamlender, tilbød seg å lære Inga og hennes venner om et ufeilbarlig middel for å oppnå et heldig utfall. Dette tilbudet ble, klokelig nok, avslått. Også denne gangen prøvde altså partene etter evne og anledning og overliste hverandre, og Skules tilhengere trakk igjen det korteste strået. På den annen side er det ganske merkelig at den samme kong Håkon, som da ga uttrykk for at han fullt og helt stolte på Guds dom i saken, senere gikk til det skritt å avskaffe all jernbyrd.

Historikere tror at Inga kongsmor, kort etter Håkons fødsel i 1204, giftet seg med birkebeinerhøvdingen Vegard fra Verdal. I dette ekteskapet fødte hun senere sønnen Olav Vegardsson.
Det var ikke et hinder for at hun i 1218, etter en del vanskeligheter, bærer jern for å få frem sannheten om at kong Håkon er Håkon Sverressons sønn. Jernbyrd kommer fra norrønt járnburdr og betyr å bære glødende jern. Det var kirken som innførte troen på at sannheten ville bli bevist gjennom et rituale hvor en person tok et stykke jern fra kokende vann og så gikk ni skritt med det i hendene. Var hendene uskadd og uten brannsår en tid etter, hadde Gud selv tatt til stilling til skyld eller uskyld.
Harald Gille (1130–1136) beviste på samme måte sin rett til kongstronen ved å gå på glødende jern. Paven gikk i mot dette i 1216 og kirken i Norge forbød tradisjonen i 1247. I stedet avgjorde man tvister ved å bruke vitner. Om og eventuelt hvordan Inga jukset i testen vet vi ikke i dag.

At Ingas jernbyrd løb meget heldig af, ansaa for øvrig samtidens brede lag naturligvis som et stærkt bekræftende Guds under; men det gjorde dog ikke Skule jarls stemning ligeoverfor hende og hendes mand blidere. Tvertimod maa jarlen fra nu af have sat sig i hovedet, at baade Vegard og Andres, saasnart leilighed dertil gaves, burde fjernes saa langt fra kongens person, at de ikke idelig skulde kunde krydse hans egne planer. En saadan leilighed fandt han dog først under hirdens ophold i Nidaros 1219-20. Den unge konge havde da allerede siden vaaren forud været trolovet med jarlens datter Margrete, og det fredelige forhold, der vel som følge heraf for øieblikket herskede mellem dem, har jarlen benyttet sig af til at faa Vegard og Andres udnevnt til sysselmænd i Haalogalands nordligste del. At jarlen herved tillige forfulgte et andet endnu mer personlig formaal, viste senere hans utillatelige forbindelse med Andres´s i Nidaros vistnok efterladte hustru Ingebjørg.

Birkebeinerne gikk til valg i Nidaros med Håkon, frillesønnen til Håkon Sverresson, som kongsemne. Jarl Skule Bårdsson som selv higet etter kongetronen, som halvbror av kong Inge Bårdsson, ble overrumplet.
Det var et dristig prosjekt birkebeinerne fremmet, at de krevde at man skulle ta hensyn til Håkon, og se bort fra hans uekte fødsel og det tvilsomme farskapet som man kun hadde Ingas ord for. Geistligheten i Nidaros nektet å godta andre enn Skule Bårdsson, men erkebiskop Guttorm var på visitas i Hålogaland.

Birkebeinerne satte hardt mot hardt og stevnet Øyrating på egen hånd hvor veteranen fra kong Sverres dager, Dagfinn Bonde fra Bergen, la fram et brev fra birkebeinerne på Gulating som ikke ville godta andre enn Håkon Håkonsson. Birkebeinerne fikk hyllet Håkon til tross for at prestene stridde imot og nektet å bære ut Hellige-Olavs skrin til å sverge kongseden på og tillegg nektet Inga å bære jernbyrd for sønnen. Skule Bårdsson fortsatte å så tvil om opphavet og nektet å sverge ed til Håkon Håkonsson.
Hyllingen ble gjentatt i Bergen noen måneder senere og da sverget Skule eden, men utformet den slik at han selv ble medregent. Her fikk Håkon sverget kongseden på St. Sunnivas skrin.

Inga ble aldri dronning, men hun er en av Norgeshistoriens mest særegne skikkelser. Hun fikk oppleve å se sin sønn som Norges konge.

Skule jarl nøyde seg imidlertid ikke bare med å fjerne Vegard fra kongen. Våren 1221 kom det en sørgelig melding fra Hålogaland. Vegard Veradal var blitt snikmyrdet etter ordre fra Andres Skaldarband. Andres kom selv kort etterpå og bekreftet sin udåd. Men utfra så vel hans egne medelelser og andre omstendigheter, som var kjent på den tiden, er det rimelig å anta at den egentlige initiativtageren til drapet var Skule jarl. Forfatteren av Håkon Håkonssons saga har imidlertid unnlatt å si noe tydelig om dette. Det er lett forståelig ut fra hensynet til jarlens etterkommere på den norske trone. For kongen var imidlertid sammenhengen så klar, at han unnlot å gi Andres annen straff enn at han mistet den kongelige andelen i sysselen. Til gjengjeld fikk han jarlens andel.

Inga kongemoder blev imidlertid paa denne maade saa at sige for anden gang enke, og hendes søn Olaf, som paa denne tiden har været omtrent 13 aar gammel, maa have modtaget et stærkt indtryk af moderens sorg ikke mindre end af hendes forbitrelse mod den mægtige jarl.
To aar efter, i 1223, nævnes Olaf som anført, første gang i egenskab af deltager i krigsbegivenhederne. Da 15-aarsalderen som bekjendt i dette tidsrum danner terminen for myndighedens indtrædelse hos den unge mand, tør hans fremtreden vidne om, at han just da havde naaet denne alder. Paa toget mot Ribbungerne i det nevnte aar sattes han dog under opsigt og overbefaling af morens bror, Bjørn af Varteig. Han maa imidlertid have vist sig kjæk og brugbar; thi to aar efter, i 1225, betroedes der ham det magtpaaliggende hverv, sammen med to andre, i paakommende tilfælde at forsvare Slotsberget ved Tønsberg mod Ribbungerne. Endelig anføres han vinteren 1227, formodentlig da 19 aar gammel, som en af befalingsmændene paa et særlig vigtigt togt, som kong Haakon den gang afsendte fra Oslo mod de i Ranrike optrædende Ribbunger. Senere nevnes han derimod ikke. Rigtignok var tilstanden i landet i det følgene ti-aar saavidt fredelig, at der neppe var opfordring for særlig at omtale ham. Men under kampene mod Varbelgerne 1238-40 kunde kongens halvbror vanskelig have undgaaet at spille en fræmtredende rolle, hvorfor han maa antages i forveien at være afgaaet ved døden, altsaa før han naaede 30-aarsalderen.

Etter Vegards død i 1221 nevnes hun en og annen gang i Håkon Håkonssons saga sammen med andre av hoffets damer. Kongsmoren Inga døde i Bergen i 1234.

Overskuer vi nu i sin helhed Inga kongsmoders levnetsløb, griber det unegtelig ved sine mange og farverige omskiftelser. Først hendes ungpigeforelskelse i den unge konge for det fiendtlige parti, saa denne hendes høitstillede elskers pludselige død, saa hendes forstødelse fra hjem og slægt, fødselen af hendes barn hos fremmede, dernæst hendes berømte flugt midt paa det haardeste af vinteren fra Borgarsyssel til Throndhjem, først under Baglernes forfølgelse, siden i livsfarlig uveir, videre hendes og barnets begeistrede modtagelse i Nidaros fra de gamle Birkebeiners side, saavel som deres venlige optagelse i kong Inges og jarlen Haakon galens omgivelser, saa det frygtelige blodbad paa Birkebeinerne i Nidaros hin bryllupsnat vaaren 1206, da mor og barn atter maa have svævet i den største fare, saa de dramatiske begivenheder i Bergen sommeren 1207, der tilsidst bringer kongebarnet i Baglernes vold, guttens paafølgende gjenoptagelse i Haakon galens og Birkebeinernes flok samme aars høst, Ingas omtrent samtidige giftermaal med Vegard Væradal, senere en aarrække tilbragt i Throndhjem fuld af oprivende intriger mellem kongesønnens og Reinsættens tilhængere, endende med Haakons udraabelse til konge ved kong Inges død, igjen nye intriger mellem den unge konges og Skule jarls partier ved hirden, Inga kongemoders jernbyrd til fordel for sønnen, hendes mand Vegard Væradals fjernelse fra kongens omgivelser ved hans ansættelse som sysselmand længst nord i Haalogaland, hans drab foranlediget af hans egen nærstaaende ven og embedsbroder paa anstiftelse af Skule jarl, fremtrædelsen af Ingas og Vegards søn som ung deltager i krigsbegivenhederne under virksom protektion af hans halvbror kongen, kongeættens og Reinsættens tilsyneladende forlig ved egteskabet mellem kong Haakon og Margrete Skulesdatter, senere styrket og fulgt ved Olaf Ingusons egteskab med Ragndid Skulesdatter, Ingas opnaaelse af bestemoderværdigheden ved fødselen af fire sønnesønner, nemlig Olaf og Haakon i det førstnævnte ekteskab, Haakon og Olaf i det sidstnævnte, endelig Olaf Ingusons visselig meget beklagede død i sin ungdoms bedste kraft. Et bevæget og rikt liv har i sanhed Inga af Varteig ført. Hendes skjæbne bragte med sig en række træk saa egte middelalderske, at de aldrig kunde falde i en nutidskvindes lod at opleve. Da hun i 1235 døde, næppe lenge efter sin søn og formodentlig lidt over 50 aar gammel, har hun trods alt kunnet forudse sine efterkommeres videre skjæbne fremad i haabets lyse farver.

Spør vi etter hennes karakter og sjelsevner, må svaret selvfølgelig bli noe mer usikkert, for sagaen gir ingen bestemte holdepunkter for å dra slutninger på dette området. Det at hun i sitt livs viktigste øyeblikk klarte å opptre med mot og handlekraft, tyder imidlertid på en sterk vilje og stor besluttsomhet. Og det at de utallige omskiftninger i livet hennes ikke har ført til at hun mistet motet, vitner vel om et optimistisk livssyn. De samme egenskapene møter vi også igjen hos hennes sønn, kong Håkon. Sagaen er full av eksempler på hans rolige besluttsomhet.

Kilde bl.a.:
Varteig Historielag (http://www.varteig-historielag.no/inga_historien.html), Inga fra Varteig og hendes ættlegg av Ebbe Hertzberg. 		Olavsdatter til Varteig, Inga (I3369)
 
10137 Håkon Ivarsson, norsk stormann, etter sagatradisjonen sønn av Olav den helliges lendmann Ivar Hvite i Viken og gift med Magnus den godes datter Ragnhild.
Dro ut i viking ca.1042 og vendte hjem først 5 år senere. Da er Magnus den gode død, og Harald Hardråde er enekonge i Norge.
Da kong Harald nektet å gjøre ham til jarl, drog han til Danmark og ble Svend Estridssøns landvernsmann og jarl i Halland (omkring 1051).
Omkring 1055 vender Håkon tilbake til Norge, og kong Harald gjør han til jarl på Opplandene og han får gifte seg med kongsdatteren Ragnhild Magnusdatter.
Kjempet på kong Haralds side mot danekongen Svein Estridsen i slaget ved Niså i 1062. Sies å ha hjulpet kong Svein å unnslippe etter at danene hadde tapt slaget, og måtte flykte for kong Haralds vrede til Sveariket.
Håkon Ivarsen går da i sveakongen Steinkjells tjeneste og blir den svenskekongens jarl i Vest-Gautland.
Kong Harald og kong Steinkjell forlikes i 1964, og Harald tar opp jakten på Håkon Ivarsen. Det står et slag ved Vänern omkring 1065, som Harald seirer ved, og han slår samtidig ned motstanden på Opplandene.
Senere lar Harald seg friste av tronen i England og drar dit på erobringstokt. Han faller i slaget ved Stamford Bridge i forsøket på å ta den Engelske kronen med makt.
Danekongen Svein ga Håkon Ivarsen jarledømme i Halland etter Finn Arnesen ca.1070.
Håkon Ivarsen returnerer til Norge omkring 1076.

Fra Harald Hardrådes saga:

39.

Ivar Kvite het en mann som var en gjæv lendmann. Han bodde på Opplanda; han var dattersønn til Håkon jarl den mektige.

Ivar var den vakreste mann som noen kunne se.

Sønn til Ivar het Håkon; om ham er det sagt at han stod over alle de menn som var i Norge den tid, i djervhet, styrke og dyktighet. Alt i unge år var han på hærferder og vant seg stor ære, og Håkon ble en mann med et stort navn.

44.

En dag ble det holdt tingmøte i byen, og kongen sjøl var på møtet. De hadde tatt en tjuv i byen, og han ble ført til tingmøtet. Mannen hadde før vært hos Einar, og han hadde vært vel nøyd med ham. Dette ble meldt til Einar, og han mente å vite at kongen ikke ville la mannen slippe unna om så Einar gjerne ville det. Da lot Einar sine menn væpne seg og gå til tingmøtet. Der tok Einar mannen fra tinget med makt. Etter dette la vennene til begge seg imellom og prøvde å få i stand forlik. Det ble da til at det ble avtalt et møte, og at de skulle møtes sjøl.

Det var ei målstue i kongsgården nede ved Nidelva; kongen gikk inn i den med noen få menn, men resten av folket hans stod ute i gården. Kongen lot dra fjøla over ljoren, så det bare var en liten åpning igjen. Da kom Einar inn i gården med sine folk; han sa til Eindride, sønnen sin:
Vær du ute med folkene, så er det ingen fare for meg.

Eindride ble stående ute ved inngangen. Da Einar kom inn i stua, sa han:
Mørkt er det i kongens målstue.

Med det samme løp folk på ham, noen stakk og noen hogg. Da Eindride hørte det, drog han sverdet og løp inn i stua. Han ble straks felt liksom faren. Da sprang kongsmennene til stua og stilte seg framfor inngangen, men bøndene stod handfalne, fordi de ikke hadde noen formann mer. De egget nok hverandre, og sa det var en skam at de ikke skulle hevne høvdingen sin; men likevel ble det ikke til det at de gikk på. Kongen gikk ut til mannskapet sitt, stilte mennene opp i fylking og satte opp merket sitt, men det ble ingenting av at bøndene gikk på. Kongen gikk ut på skipet med hele mannskapet. Så rodde de ut etter elva og fór sin veg ut på fjorden.

Bergljot, Einars kone, fikk vite om hans fall. Da var hun i det herberget som hun og Einar før hadde hatt ute i byen. Hun gikk straks opp i kongsgården der bondehæren var. Hun egget dem sterkt til kamp; men nettop da rodde kongen ut etter elva. Da sa Bergljot:
Nå sakner vi Håkon Ivarsson, frenden min. Ikke ville Eindrides banemenn ro her ut etter elva dersom Håkon stod her på elvebakken.

Så lot Bergljot stelle om likene til Einar og Eindride, og de ble jordet i Olavskirken ved grava til kong Magnus Olavsson. Etter Einars fall ble kong Harald så forhatt for denne gjerningen at den eneste grunn til at lendmenn og bønder ikke gikk imot ham og holdt slag med ham, var at det ikke var noen formann til å reise merket for bondehæren.

45.

Den gangen bodde Finn Arnesson på Austrått på Ørlandet; han var nå lendmann til kong Harald. Finn var gift med Bergljot, datter til Halvdan, som var Sigurd Syrs sønn. Halvdan var bror til kong Olav den hellige og til kong Harald. Tora, kong Haralds hustru, var brordatter til Finn Arnesson. Finn og alle brødrene hans var kjære venner til kongen. Finn Arnesson hadde vært noen somrer i vesterviking ; da hadde Finn og Guttorm Gunnhildsson og Håkon Ivarsson vært sammen på hærferd alle tre.

Kong Harald fór ut etter Trondheimsfjorden og ut til Austrått. Her ble han vel mottatt. Siden taltes de ved, kongen og Finn, og drøftet seg imellom det som nyss hadde hendt, at Einar og hans sønn var drept, og likeså den murringen og det bråket som trønderne gjorde mot kongen. Finn sier hastig:
Du farer ille åt i alt. Først gjør du all slags vondt, og etterpå er du så redd at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg.

Kongen svarte leende:
Måg, nå vil jeg sende deg inn til byen; jeg ønsker at du skal forlike bøndene med meg; men om dette ikke skulle gå, vil jeg at du farer til Opplanda og får Håkon Ivarsson til at han ikke går imot meg.

Finn svarte:
Hva vil du love meg om jeg farer denne vågelige ferden. For både trøndere og opplendinger er dine fiender så sterkt, at ingen sendemann fra deg kan komme dit dersom han ikke har seg sjøl å lite på.

Kongen svarte:
Far du, måg, denne sendeferden; for jeg vet at om noen kan få forlikt oss, så er det du, og be så sjøl om det du vil av oss.

Finn sa:
Hold da ditt ord, så skal jeg be om det jeg ønsker. Jeg ber om fred og landsvist for Kalv, min bror, og alle eiendommene hans, og det med at han skal ha samme rang og samme makt som han hadde før han fór fra landet.

Kongen sa ja til alt det Finn sa, og de tok vitner på det og gjorde handslag. Så sa Finn:
Hva skal jeg by Håkon for at han skal gå med på fred med deg. Han er den som har mest å si blant de frendene.

Kongen sa:
Først skal du høre hva Håkon krever for sin part for å gå med på forlik. Så får du fremme min sak så godt du kan; men til slutt skal du ikke nekte ham annet enn kongedømmet.

Siden fór kong Harald sør til Møre og drog til seg folk og ble mannsterk.

46.

Finn Arnesson fór inn til byen og hadde med seg huskarene sine, nær på åtti mann. Da han kom inn til byen, holdt han ting med bymennene. Finn talte på tinget lenge og veltalende og bad bymenn og bønder gjøre alle andre vedtak heller enn det å leve i ufred med kongen sin eller jage ham bort. Han minte dem om hvor mye vondt det hadde kommet over dem etter det de hadde gjort mot den hellige kong Olav. Han sa også at kongen ville bøte for disse drapene slik som de beste og klokeste menn ville dømme. Finn fikk satt det gjennom med talen sin at mennene lovte å la denne saken hvile til de sendemennene kom tilbake som Bergljot hadde sendt til Opplanda til Håkon Ivarsson. Så reiste Finn ut til Orkdalen med de menn som hadde fulgt ham til byen; deretter fór han opp til Dovrefjell og østover fjellet. Finn fór først til sin måg, Orm jarl - jarlen var gift med Sigrid, datter til Finn - og fortalte ham om ærendet sitt.

47.

Siden avtalte de møte med Håkon Ivarsson. Da de møttes, kom Finn fram med ærendet sitt for Håkon, det som kong Harald hadde gitt ham. Det var snart å skjønne på Håkons tale at han syntes han hadde stor plikt på seg til å hevne Eindride, frenden sin. Han sa at han hadde fått melding fra Trondheimen om at han ville få nok hjelp der til å gjøre oppstand mot kongen. Så la Finn fram for Håkon, hvor mye bedre det var for ham å få så stor heder av kongen som han sjøl ville kreve, enn å ta det vågespillet å reise strid mot den kongen som han i forvegen var pliktig til å tjene. Han sa at han nok ville få useier, og da har du forbrutt både gods og fred. Men om du vinner over kongen, da vil du hete drottensviker. Jarlen støttet Finn i denne talen.

Da Håkon hadde tenkt over dette, kom han fram med det han hadde tenkt ut, og han sa:
Jeg vil forlike meg med kong Harald dersom han vil gi meg til ekte sin frenke Ragnhild, datter til kong Magnus Olavsson, med slik medgift som det er sømmelig for henne, og som hun vil ha.

Finn sa at han ville gå med på dette på kongens vegne, og de stadfestet så denne saken seg imellom. Så farer Finn nord igjen til Trondheimen, og da la den seg denne ufreden og uroen, så kongen fikk ha riket sitt i fred innenlands; for nå var hele det forbund knekt som Eindrides frender hadde fått sammen til motstand mot kong Harald.

49.

Åsmund het en mann, som det blir sagt var søstersønn og fostersønn til kong Svein. Åsmund hadde vært så dugelig som noen, og kongen holdt mye av ham. Men da Åsmund ble voksen, ble han snart en stor villstyring og en drapsmann. Dette likte kongen ille og sendte ham ifra seg og gav ham et godt len, så han kunne holde seg og sine folk. Men så snart Åsmund hadde tatt imot kongens gods, drog han mange menn til seg. Da det godset han hadde fått, ikke strakk til for utgiftene hans, tok han mye mer gods som tilhørte kongen. Da kongen fikk greie på dette, stevnte han Åsmund til seg, og da de møttes, sa kongen at Åsmund skulle være i hirden hans, og ikke ha noe følge, og det ble som kongen ville. Da Åsmund hadde vært en liten stund hos kongen, likte han seg ikke der, men rømte derfra ei natt og kom tilbake til sine menn og gjorde enda mer vondt enn før.

Da kongen en gang rei omkring i landet og kom tett ved det sted hvor Åsmund var, sendte han folk som skulle ta Åsmund med makt. Og så lot kongen ham sette i jern og holdt ham slik en stund, og tenkte at på den måten skulle han spakne. Men da Åsmund slapp ut av jernet, rømte han med det samme igjen og fikk tak i folk og hærskip og tok til å herje både utenlands og innenlands; han gjorde et svært hærverk, drepte mange folk og plyndret vidt og bredt. De som var ute for denne ufreden, kom til kongen og klagde for ham over den skade de hadde lidd. Men han svarte:
Hvorfor sier deredette til meg? Hvorfor går dere ikke til Håkon Ivarsson? Han er min landvernsmann her, og han er satt til det å skaffe fred for dere bønder og til å holde vikinger i age. Det ble sagt meg at Håkon var en djerv og modig mann, men nå ser det ut til at han ikke vil komme noen steder hvor det synes å være noen fare på ferde.

Disse kongens ord ble båret til Håkon med mange tillegg.

Da fór Håkon med sine folk for å finne Åsmund, og de møttes med skip. Håkon la straks til kamp, og det ble et hardt og et stort slag. Håkon gikk opp på skipet til Åsmund og ryddet det. Her kom Håkon og Åsmund sjøl til å skifte hogg med hverandre, og der falt Åsmund ; Håkon hogg hodet av ham. Så skyndte Håkon seg til kong Svein og kom til ham nettopp som han satt til bords. Håkon gikk fram for bordet og la hodet på bordet foran kongen, og spurte om han kjente det. Kongen svarte ingenting, men ble blodrød å se på. Så gikk Håkon bort. Kort etter sendte kongen menn til ham og bad ham fare bort fra hans tjeneste.
Jeg vil ikke gjøre ham noe vondt, sa han, men ikke kan jeg passe på alle frendene våre.

50.

Deretter fór Håkon bort fra Danmark og nord til Norge til eiendommene sine. Da var hans frende, Orm jarl, død. Håkons frender og venner ble svært glade over at han kom, og mange gjæve menn gav seg til å arbeide for forlik mellom ham og kong Harald. Enden ble at de forliktes på den måten at Håkon fikk Ragnhild kongsdatter, og kong Harald gav Håkon jarledømme og slik makt som Orm hadde hatt. Håkon svor kong Harald troskapsed til den tjeneste han var skyldig til.

58.

Kong Harald lot reise en kjøpstad øst i Oslo, og der holdt han ofte til, for det var godt for tilførsel der og rik landsbygd omkring. Der satt han godt til for å vernge landet mot danene og likeså for å gjøre hærferd i Danmark. Han hadde ofte det for vane, om han så ikke hadde stor hær ute. Det hendte en sommer at kong Harald la ut med noen lette skip og lite mannskap. Han styrte sør i Viken, og da han fikk god bør, seilte han over havet og under Jylland. Her tok han til å herje, og folket i landet samlet seg og verget landet sitt.

Da styrte kong Harald til Limfjorden og la inn fjorden. Limfjorden er slik at innløpet er som ei smal elverenne, men når en kommer inn i fjorden, er det som et stort hav. Harald herjet der på begge sider, men overalt hadde danene samlet folk imot ham. Da la kong Harald til med skipene sine ved ei lita øy som det ikke bodde folk på. Da de lette etter vann fant de ingenting. Han bad dem leite om det skulle finnes en lyngorm der; da de fant en, kom de til kongen med den. Han lot dem føre ormen til en ild og varme og mase den ut for at den skulle tørste så mye som råd var. så ble en tråd bundet om halen på ormen, og den ble sloppet løs. Den rente da av sted med én gang, og tråden rekte seg av nøstet. Så gikk de etter ormen helt til den krøp ned i jorda. Der bad kongen dem grave etter vann. Så ble gjort, og de fant vann så det ikke skortet.

Kong Harald fikk vite det av sine speidere at kong Svein var kommet med en stor flåte til fjordmunningen; men det gikk seint for ham å komme inn, for bare ett skip kunne fare om gangen. Kong Harald styrte med skipene sine lenger inn i fjorden; der den er beiest, heter det Lusbrei. Der er det et smalt eid lengst inne i vika vest i havet. Dit rodde Harald og hans folk om kvelden. Om natta da det var blitt mørkt, losset de skipene og drog dem over eidet, og alt det hadde de greid før dag, og de hadde gjort skipene i stand for annen gang. Så styrte de nordetter langs Jylland. Da sa de:
Av danenes hender
Harald smatt.

Da sa kongen at neste gang han kom til Danmark, skulle han ha mer folk og større skip. Så seilte kongen nord til Trondheimen.

59.

Om vinteren satt kong Harald i Nidaros. Han lot bygge et skip den vinteren ute på Ørene. Det var et busseskip. Dette skipet ble gjort etter mønster av Ormen lange og utført på alle måter så omhyggelig som mulig. Det var et drakehode forut og krok akter, og nakkene var helt gull-lagte. Det hadde 35 rom og var stort i forhold til det, og det var framifrå vakkert. Kongen lot gjøre all redskapen til skipet av beste slag, både seil og rigg, anker og ankertau. Kong Harald sendte bud om vinteren sør til Danmark til kong Svein at han skulle komme nord til Elv våren etter og møte ham der og slåss, så kunne de siden skifte landene slik at én av dem fikk begge kongerikene.

60.

Den vinteren bød kong Harald ut full leidang fra Norge. Da det ble vår, samlet det seg en stor hær. Da lot kong Harald sette ut det store skipet på Nidelva ; så lot han sette på drakehodene.
Da kvad Tjodolv skald:

Fagre møy! Jeg skipet
så ført fra elv til havet.
Se hvor den ligger for landet
den lange, herlige draken.
Fakset på skinnende ormen
stråler ut over lasta
siden den glei av lunnen.
Gullet på nakkene glimrer.

Så rustet kong Harald skipet og gjorde seg i stand. Da han var ferdig, styrte han ut av elva med skipet. Roingen ble gjort på den aller fineste måten.
Så sier Tjodolv:

Hærføreren kaster lørdag
det lange tjeldet av seg.
Fra byen de fagre kvinner
kunne se ormens side.
Fra Nid den unge kongen
det nye hærskip styrte
vestover, og i sjøen
sveiner med årer plasker.

Kongens hærmenn fører
fast årer i sjøen.
Kvinner som et under
den åreføring finner.
De sterke tjærede årer
ikke går lett i stykker;
i fred kan vi ro skipet.
Slikt roser gjerne kvinner.

Sorg vil mange kjenne
før menn tilbake vender
og løfter sytti årer
i keipene opp av sjøen.
På draken med jernnagler
nordmenn ror på sjøen
i haglvær; der ute var det
som så du en ørnevinge.

Kong Harald styrte med hæren søretter langs land, og han hadde ute full leidang både av mannskap og av skip. Da de vendte øst mot Viken, fikk de sterk motvind, og flåten lå omkring i havnene både ved utøyer og inne i fjordene. Så sier Tjodolv:

Le og ly av skogen
søker skipets glatte stavner.
Med hærskip rundt om landet
leidangs høvding det stenger.
I hver vik bak skjær og øyer
skip fra flåten ligger.
Ly må høybrynjet skipsstavn
bak lave eidene søke.

I disse sterke stormene som kom på dem, trengte det store skipet gode ankergreier.
Så sier Tjodolv:

Kongen lar stavnen bryte
mot høye bølger ved Læsø.
Han nytter ut skipets trosser
til de ikke mer det klarer.
Ankerne lider i stormen;
aldri så stor en jernkrok
blir gnagd opp av harde steiner;
stygge uvær den tærer.

Da de så fikk bør, styrte kong Harald med hæren øst til Elv og kom dit om kvelden.
Så sier Tjodolv:

Djervt til Gautelv Harald
haster fram å komme.
Om natta nær ved grensa
Norges konge ligger.
Ved Tumla kongen holder
et ting; der Svein og Harald
til glede for ravnen skal møtes,
med mindre danene svikter.

61.

Da danene fikk vite at nordmannshæren var kommet, rømte de alle som kunne komme til. Nordmennene fikk høre at danekongen også hadde en hær ute, og at han lå sør ved Fyn og Smålanda. Da kong Harald spurte at kong Svein ikke ville møtes med ham eller holde kamp med ham slik det var avtalt, gjorde han på samme måte som før, lot bondehæren fare hjem, men hadde mannskap på halvannet hundre skip ; med denne hæren seilte han sør langs Halland og herjet vidt omkring. Han la med hæren sin inn i Lovefjorden og herjet opp i landet der. Kort etter kom Svein mot dem med daneflåten, han hadde trehundre skip. Da nordmennene så hæren, lot kong Harald blåse sammen sin hær. Mange sa det at de skulle rømme unna, og at det var uråd å slåss. Da svarte kongen:
Før skal vi falle alle sammen, den ene oppå den andre, før vi skal rømme.

Så sier Stein Herdisson:

Høvding med haukemotet
høyt sa det han tenkte.
Her kan vi ikke vente
videre skånsel, sa kongen.
Så, ropte navngjetne høvding,
heller enn gi oss vi faller
den ene oppå den andre.
Alle mann greip til våpen.

Siden lot kong Harald ordne flåten til å gå mot fienden ; og han la fram den store draken midt i flåten.
Så sier Tjodolv:

Vennegavenes giver
som gjerne gav ulven føde,
fram lot føre draken
fremst i spissen for hæren.

Dette skipet hadde et stort og ypperlig mannskap.
Så sier Tjodolv:

Fyrsten, vyrk om trygghet,
bad fylkingen stå modig.
Hærmenn skjold langs sida
som i skjoldborg stilte.
Manndåds modige leder
lukket den sterke draken
med skjold der utenfor Nissan;
det ene tok i det andre.

Ulv stallare la skipet sitt på den ene sida av kongsskipet; han sa til mennene sine at de skulle legge skipet vel fram. Stein Herdisson var på skipet til Ulv. Han kvad:

Ulv, stallar hos kongen,
egget oss alle kraftig
da langspyd ristet der ute,
og hærskip rodde til striden.
Da bad den uredde vennen
til vise kongen oss legge
skipet hans godt fram med kongen;
karene svarte med jarop.

Håkon Ivarsson jarl lå ytterst i den ene fylkingarmen, og mange skip fulgte ham, og mannskapet der var vel rustet. Ytterst i den andre armen lå trønderhøvdingene; det var også en stor og vakker hær.

62.

Kong Svein ordnet også sin flåte. Han la skipet sitt imot kong Haralds skip midt i flåten, og nærmest ham la Finn jarl fram skipet sitt. Nærmest ham satte danene alt det mannskap som var modigst og best væpnet. Siden bandt de sammen skipene midt i flåten på begge sider. Men fordi flåten var så stor, var det en mengde skip som fór løse, og da la hver og en fram sitt skip som han hadde mot til ; og dette var svært ujamt. Enda forskjellen i folke- styrke var svært stor, hadde likevel begge parter en veldig hær. Kong Svein hadde seks jarler i sin hær.
Stein Herdisson sier så:

I fare hersedrotten
hugsterk ut seg kastet,
med halvannet hundre langskip
han på danene ventet.
Og så kom Lejre-kongen
lysten etter striden,
tre hundre hærskip fulgte
ham over sjøen til slaget.

63.

Kong Harald lot blåse hærblåst så snart han hadde gjort ferdig skipene, og så lot han mennene sine ro fram til strid. Så sier Stein Herdisson:

For Svein la Harald
en hindring ved elveosen.
Motstand gjorde fyrsten,
om fred bad han ikke.
Med sverd ved side kongsmenn
til kamp ved Halland rodde.
Fra heite sår fikk blodet
fosse ut i sjøen.

Så tok kampen til, og den ble hard og kvass. Begge konger egget folkene sine.
Så sier Stein Herdisson:

Begge de djerve konger
brydde seg ikke om skjoldvern,
de bad hærmenn skyte
og hogge;
hær tett ved hær var fylket.
I lufta fløy piler og steiner,
og sverdet av blod dryppet.
For menn som var kåret
til døden,
gjorde dette ende på livet.

Det var seint på dag slaget tok til, og det holdt på hele natta. Kong Harald skjøt lenge med bue.
Så sier Tjodolv:

Almbuen natta igjennom
opplandske kongen spente.
Piler lot djerve kongen
drive mot skjoldene hvite.
Dødssår gav der til bønder
den blodige odden på pila.
Der piler sto fast i skjoldet,
spydkast fra kongen økte.

Håkon jarl og den styrke som fulgte ham, bandt ikke sammen skipene sine, men rodde imot de danske skipene som lå løse. Han ryddet hvert skip som han hengte seg fast ved. Da danene skjønte det, drog hver av dem sitt skip bort derifra hvor jarlen kom, men han fulgte etter danene når de veik unna, og det var nær ved at de ville ta flukten. Da rodde det ei skute bort til jarlsskipet, og fra den ble det ropt på jarlen og sagt at den ene fylkingen til kong Harald holdt på å gi seg, og at mange av deres folk hadde falt. Da rodde jarlen dit og gikk hardt på, så danene måtte dra seg tilbake.
Slik fór jarlen hele natta og var med der det trengtes mest, og hvor han så kom, kunne ingenting stå seg imot ham. Håkon rodde ytterst mens slaget stod på. Mot slutten av natta tok hovedmengden av danene til å flykte; for da hadde kong Harald med sitt følge gått opp på skipet til kong Svein, og han ryddet skipet så fullstendig at alle mann falt unntatt de som hoppet over bord.
Så sier Arnor Jarlaskald:

Den uredde Svein gikk ikke
uten grunn ifra snekka;
på hjelmen kom harde malmen;
slik mener jeg at det gikk til.
Ordsnare jute-venns farkost
folketom først måtte flyte,
før høvdingen tok til å flykte
fra sine falne hirdmenn.

Da kong Sveins merke hadde falt, og skipet var tomt for folk, flyktet alle hans menn, og noen falt. Men på de skipene som var bundet sammen, hoppet mannskapet over bord. Somme kom seg over på andre skip, som var løse. Da rodde de bort alle de av Sveins menn som kunne. Det ble et forferdelig mannefall. Der kongene sjøl hadde kjempet, og de fleste skipene var bundet i hop, der lå det, igjen mer enn sytti av skipene til kong Svein.
Så sier Tjodolv:

Den gjæve Sognekongen
skal i en snartur på èn gang
Sveins menns herlige langskip
sytti i tallet ha ryddet.

Kong Harald rodde etter danene og forfulgte dem. Men det var ikke lett, for båtene lå så tett at det var så vidt en kunne komme fram. Finn jarl ville ikke flykte, og han ble tatt til fange. Han hadde svakt syn.
Så sier Tjodolv:

Svein vant ikke seier
skjønt seks danske jarler
i én og samme kampen
kraftig kjempet for ham.
Finn Arnesson, kampsterk,
midt i fylkingen fanget
ble, fordi han uredd
ikke sitt liv ville berge.

64.

Håkon jarl lå etter med skipet sitt mens kongen og resten av hæren dreiv på å forfølge fienden, for jarlsskipet kunne ikke komme fram for de skipene som lå i vegen. Da kom det roende en mann med en vid hatt. Han ropte opp på skipet:
Hvor er jarlen?

Jarlen var i forrommet og stoppet blodet på en mann. Jarlen så på mannen med hatten og spurte ham hva han het. Vandråd er her; tal du med meg, jarl.

Jarlen bøyde seg utover relinga til ham. Da sa mannen i båten:
Jeg vil ta imot livet av deg om du vil gi meg det.

Jarlen reiste seg opp og ropte på to av sine menn, som begge var hans kjære venner, og sa:
Gå i båten og før Vandråd til lands; følg ham så til Karl bonde, min venn. Si ham det til kjenningstegn at han skal la Vandråd få den hesten som jeg gav Karl i forgårs, og at han skal gi ham sin egen sal og sin sønn til følge.

Så gikk de ned i båten og tok til årene, Vandråd styrte.
Dette var i grålysningen. Da var også ferdselen størst av skip, som rodde til lands, og somme ut på havet, både små og store skip. Vandråd styrte der han syntes det var rommeligst mellom båtene. Når et av nordmennenes skip rodde nær dem, sa jarlsmennene hvem de var, og alle lot dem da fare dit de ville. Vandråd styrte fram langs med stranda og la ikke til lands før de kom forbi den store mengden av skip. Så gikk de opp til Karls gard, og da tok det til å lysne. De gikk inn i stua; der var Karl nettopp på kledd. Jarlsmennene fortalte ham ærendet sitt. Karl sa at de først skulle få seg mat, han lot sette bord fram til dem og gav dem vann til å vaske seg. Da kom kona inn i stua og sa straks:
Det er da underlig også at vi aldri skal få søvn eller ro i natt for skrik og ståk.

Karl svarte:
Vet du ikke at kongene har holdt slag i natt?

Hun spurte: Hvem har vunnet?

Karl svarte:
Nordmennene har fått seier.

Da har han nok flyktet, kongen vår, sier hun.

Karl svarte:
Folk vet ikke om han har fløyktet eller falt.

Hun sa:
Det er en stakkar til konge vi har; han er både halt og redd.

Da sa Vandråd:
Kongen er nok ikke redd, men han er ikke seiersæl.

Vandråd vasket seg sist; og da han tok handkledet, tørket han seg midt på det. Kona i huset tok handkledet og reiv det fra ham og sa:
Lite folkeskikk har du; det er bare en bondetamp som væter hele duken på én gang.

Vandråd svarte:
Slik får jeg det nok en gang igjen, at jeg kan tørke meg midt på handkledet.

Så satte Karl et bord for dem, og Vandråd satte seg i midten. De spiste en stund, og så gikk de ut. Da var hesten ferdig, og sønn til Karl skulle følge med, og han hadde en annen hest. Så rei de bort til skogen, men jarlsmennene gikk til båten sin og rodde ut til jarlsskipet.

65.

Kong Harald og hans folk forfulgte ikke langt, men rodde tilbake til skipene som lå der uten folk. Da undersøkte de alle som hadde falt. På kongsskipet var det en mengde døde menn, men ikke fant de liket av kongen, enda de mente å vite at han hadde falt. Kong Harald lot stelle om likene til, mennene sine, og binde om sårene hos dem som trengte det. Etterpå lot han føre til lands likene til Sveins menn, og han sendte bud til bøndene at de skulle jorde likene. Så lot han skifte hærfanget; han ble der ei tid. Så fikk han høre at kong Svein var kommet til Sjælland, og at hele den hæren som hadde flyktet fra slaget, var kommet til ham, og mye annet folk, så han hadde fått en veldig stor hær.

68.

Kong Harald satt i Oslo vinteren etter Nissan slaget. Om høsten da flåten kom sør fra, ble det snakket og fortalt mye om det slaget som hadde vært ved Nissan om høsten. Hver og en som hadde vært med, syntes han hadde noe å fortelle. Det var en gang at det satt noen menn i ei lita stue og drakk og var svært pratsomme. De talte om Nissan-slaget og om hvem som hadde vunnet størst ære der. Alle var enige om at det at ingen mann hadde vært slik der som Håkon jarl, han var våpendjervest, og han var modigst, han hadde mest lykke med seg, og det ble til størst hjelp det han gjorde, og han vant seieren! Kong Harald var der ute i gården og talte med noen menn. Da gikk han bort til stuedøra og sa:
Her vil nok noen hver hete Håkon, og så gikk han sin veg.

69.

Om høsten fór Håkon jarl til Opplanda og var der om vinteren i riket sitt. Han var meget vennesæl blant opplendingene. Da det lei utpå våren, satt det en gang noen menn og drakk, og talen gikk på ny om Nissan-slaget; noen roste Håkon jarl svært, men noen drog fram andre ikke mindre. Da de hadde talt sammen en stund, var det en mann som svarte:

Det kan nok være at flere menn har kjempet djervere ved Nissan enn Håkon jarl; men likevel har det ikke vært noen der som har hatt lykken med seg slik som han, etter det jeg forstår. De sa at det største hell han hadde, var det at han hadde fått jagd på flukt så mange av danene.

Da svarte den samme mannen:
Enda større hell hadde han i det at han gav kong Svein livet.

Da svarte en:
Det vet du ikke noe visst om, det du der sier.

Han svarte:
Det har jeg god greie på, for han har fortalt meg det sjøl, han som satte kongen i land.

Men da var det som det ofte er sagt, at mange er kongens ører.

Dette ble fortalt til kongen, og med en eneste gang lot kongen ta mange hester og rei straks om natta med to hundre mann. Han rei hele natta og dagen etterpå. Da kom det ridende mot dem noen menn som skulle til Oslo med mjøl og malt. Det var en mann som het Gamal som var i følget til kongen. Han rei bort til en bonde som han kjente. De talte sammen alene, og Gamal sa:
Jeg skal betale deg for at du rir så hardt du kan på de korteste lønnvegene som du kjenner, like til Håkon jarl. Si til ham at kongen vil drepe ham, fordi kongen nå har greie på at jarlen har hjulpet kong Svein i land ved Nissan.

De gjorde avtale om dette.

Denne bonden rei og kom til jarlen, som satt og drakk og ikke hadde gått til sengs. Da bonden hadde sagt ærendet sitt, stod jarlen straks opp med alle sine menn. Jarlen lot føre bort alt løsøre fra garden til skogen; alle mennene var også borte fra garden da kongen kom. Han ble der om natta. Men Håkon jarl rei sin veg og kom fram øst i Sveavelde til kong Steinkjell og var hos ham om sommeren. Siden vendte kong Harald tilbake til byen. Om sommeren fór han nord til Trondheimen og var der om sommeren ut, men om høsten fór han øst i Viken igjen.

70.

Håkon jarl reiste straks om sommeren tilbake til Opplanda da han hadde fått greie på at kongen hadde reist nordover. Han ble der helt til kongen kom sørover. Så fór jarlen øst til Värmland og var lenge der om vinteren. Kong Steinkjell gav jarlen styringen der. Da det lei utpå vinteren, fór han vest til Romerike, og han hadde en stor hær som gøter og vermer hadde gitt ham.
Da tok han inn sine landskylder og de skatter av opplendingene som han hadde rett til. Så tok han øst igjen til Götaland og var der om våren. Kong Harald satt i Oslo om vinteren og sendte menn til Opplanda for at de skulle kreve inn skatter og landskyld og bøter til kongen. Men opplendingene sa at all den skyld som de hadde plikt å betale, ville de betale og gi til Håkon jarl så lenge han var i live, og han ikke hadde forbrutt liv eller rike, og kongen fikk ingen landskyld derfra den vinteren.

72.

Kong Harald var i Viken om sommeren, men han sendte menn til Opplanda etter skatt og skyld som han skulle ha der. Bøndene ville ikke betale, men sa at de ville la alt vente til Håkon jarl kom til dem. Da var Håkon jarl oppe i Götaland og hadde en stor hær. Da det lei på sommeren, styrte kong Harald sør til Konghelle. Der tok han alle de lette skipene han kunne få tak i, og styrte opp etter Göta älv. Han lot dra skipene over land ved fossene og førte dem opp i innsjøen Vänern. Siden rodde han øst over innsjøen dit han hadde fått greie på at Håkon jarl var. Men da jarlen hadde fått nyss om kongens ferd, drog han nedover fra landet, og ville ikke at kongen skulle herje skulle herje der. Håkon jarl hadde en stor hær som gøtene hadde gitt ham.
Kong Harald la opp i ei elv med skipene sine, og så gjorde han landgang, men han lot noe av hæren bli igjen til å holde vakt ved skipene. Kongen sjøl rei og noen til, men mange flere gikk. De måtte fare over en skog, og så var det noen myrer fulle av kratt, og så et holt. Da de kom opp i holtet, fikk de se hæren til jarlen. Da var det ei myr imellom dem. De fylkte da hæren på begge sider. Da sa kongen at hans hær skulle bli oppe på bakken.
La oss først prøve om de vil falle over oss. Håkon har ikke lyst til å vente, sier han.

Det var frost i været og noe snødrev. Harald og hans folk satt under skjoldene sine, men gøtene hadde lite klær på, og det ble kaldt for dem. Jarlen bad dem vente til kongen gikk på, og de alle stod jevnhøyt. Håkon jarl hadde de merker som kong Magnus Olavsson hadde hatt.

Lagmannen hos gøtene het Torvid; han satt til hest, og tømmen var bundet til en påle som stod i myra. Han talte og sa:
Det vet Gud at vi har en stor hær og djerve karer. La kong Steinkjell få høre at vi har hjulpet den gode jarlen vel. Det vet jeg at om nordmennene går på oss, vil vi ta traust imot dem. Men om ungguttene murrer og ikke vil bli stående, så la oss ikke renne lenger enn hit til bekken. Om ungguttene skulle murre enda mer, som jeg vet at de nok ikke gjør, la oss da ikke renne lenger enn til haugen her.

I det samme sprang nordmannshæren opp og satte i hærrop og slo på skjoldene sine. Da toh gøtehæren til å rope. Men hesten til lagmannen ble skremt av hærropet, og rykte til så hardt at pålen røk opp og fór forbi hodet til lagmannen. Han ropte:
Måtte du få ei ulykke slik du skyter, nordmann!

Og dermed rei lagmannen av sted i trav.

Kong Harald hadde før talt til mennene slik:
Vi skal nok gjøre bråk og skrik om oss, men likevel skal vi ikke gå utfor bakken før de kommer hit til oss,

og slik gjorde de. Men så snart hærropet tok til, lot jarlen bære fram merket sitt. Da de kom under bakken, veltet kongsmennene seg ned på dem. Da falt med én gang en del av jarlens hær, og en del flyktet. Nordmennene forfulgte dem ikke langt fordi det var i kveldinga. Der tok de Håkon jarls merke og så mye våpen og klær som de kunne få tak i. Kongen lot bære framfor seg begge merkene da han gikk ned bakken. De talte seg imellom om jarlen kanskje hadde falt; men da de rei gjennom skogen, kunne de bare ri en og en. Da kom det en mann ridende over vegen og kjørte et kastespyd gjennom ham som bar merket til jarlen. Han greip merkestanga og rei av sted med merket i fullt trav den andre vegen i skogen.
Da dette ble meldt til kongen, sa han:
Jarlen lever; gi meg brynja mi.

Kongen rei om natta til skipene sine; mange sa at jarlen hadde hevnet seg.
Da kvad Tjodolv:

Steinkjells menn som skulle
den stridsglade jarlen hjelpe,
til Hel er gitt; det voldte
den veldige, sterke kongen.
Da Håkon helt måtte gi opp
håpet om hjelpen derfra,
drog han seg fort tilbake,
sier de som vil pynte på saken.

Resten av natta var kong Harald om bord på skipene sine, men om morgenen da det ble lyst, hadde isen lagt seg så tjukk alle steder omkring skipene at en kunne gå rundt omkring dem. Da bad kongen mennene sine at de skulle hogge i stykker isen fra båtene og ut til vannet. Det gikk da noen og tok til med å hogge i stykker isen. Magnus, sønn til kong Harald, styrte det skipet som lå nederst i elveosen og nærmest ut til vannet. Da de hadde hogd i stykker isen nesten helt ut, sprang det en mann ut etter isen der som de skulle hogge, og han tok til å hogge i isen som han skulle være vill eller gal. Da sa en mann:
Det er nå som så ofte før at det er ingen det er så god hjelp i, hva han så tar seg til, som Hall Kodrånsbane; se bare hvordan han hogger isen.

På skipet til Magnus var det en mann som het Tormod Eindridason. Da han hørte nevne Kodrånsbane, sprang han på Hall og hogg ham banehogg. Kodrån var sønn til Gudmund Eyjolvsson, og Valgjerd, søster til Gudmund, var mor til Jorunn, som igjen var mor til Tormod. Tormod var årsgammel da Kodrån ble drept, og han hadde aldri sett Hall Otryggsson før da. Da var isen hogd opp ut til vannet, og Magnus la ut til skipet sitt og satte straks seil vestover vannet, men kongsskipet lå innerst i råka og kom ut sist. Hall hadde vært i kongens følge, og kongen holdt mye av ham; nå var han svært harm. Det varte lenge før kongen kom til havn; da hadde Magnus sloppet drapsmannen til skogs og bød bøter for ham. Det var nær ved at kongen hadde gått imot Magnus og hans menn, før vennene deres kom og fikk dem forlikt. 		Ivarsen, Håkon (I4809)
 
10138 Håkon Jyde vant sin brud ved at hevne drapet på Erik Eiegods bror Bjørn, og muligvis har han da en tid lang etter denne hatt stillingen som jarl ved sydgrensen. Family: Håkon Sunnivasen / Ragnhild Eriksdatter (F4814)
 
10139 Håkon kjempet med kong Sverre mot baglerne.

I 1204 ble han jarl, og ved kongevalget samme år var Håkons kandidatur på tale, men halvbroren Inge Bårdsen ble valgt. 		Folkvidsen, Håkon (I4913)
 
10140 Håkon Ladejarl - den Mektige - var konge av Norge 974 - 994.

Eirikssønnene hadde greid å brenne inne sin verste motstander, Sigurd jarl på Lade, i 962. Men dermed vant de ikke nettopp trøndernes hjerter, og Sigurds sønn, Håkon, var mann for å ta opp kampen. Gjennom en årrekke greide han å holde Eirikssønnene stangen, riktignok slik at han fra tid til annen måtte flykte utenlands. Han kom imidlertid alltid igjen, og bare tidvis lyktes det for brødrene å sette seg fast i Trondheimen.

Sannsynligvis var det i en slik periode, da Håkon var drevet på defensiven, at Harald Gråfell greide å sikre seg herredømmet over Viken og ta livet av de 2 småkongene som regjerte der.
Harald Blåtann hadde opprinnelig støttet Eirikssønnene, men nå begynte de å bli for sterke til at han riktig likte det. Han begynte å låne øre til Håkon, som foreslo å lokke Harald Gråfell til Danmark og felle ham i et bakhold. Det ble også gjort.
Harald Gråfell falt for overmakten på Hals ved Limfjorden ca. 965, og de gjenlevende brødrene hans evnet ikke å holde seg i Norge, de måtte rømme landet.

Håkon kunne dra hjem til Norge i triumf. Han fikk hele det nordenfjeldske i len av Harald Blåtann, men i realiteten var det han som nå ble kyst-Norgeshersker.
Meget snart nektet han å anerkjenne Blåtann som Norges overherre.
Vi vet at Harald Blåtann gjorde et innfall i Tyskland da nyheten kom om at keiser Otto den store var død. Men den nye keiseren rustet seg til en straffeekspedisjon, og Håkon jarl kom Harald til hjelp for å forsvare Danevirke, vollen tvers over Sønderjylland. Dette var omkring 973-974, og kan ikke ha vært lenge etter drapet på Gråfell'en. De nordiske høvdingene led nederlag, og det kan ha vært nettopp dette nederlaget som fikk jarlen til å se sin sjanse og si seg fri fra Haralds overherredømme.
Han betalte aldri senere noen skatt eller ytet Harald noen form for hjelp.

I sitt store hyllingskvad, Vellekla, feiret Einar Skålaglamm Håkon jarl som den store fornyer av fedrenes religion. Eirikssønnene hadde ødet helligdommene, men Håkon gjorde snart alle Tors og gudenes herjede hovsland til sanne helligdommer for folket. Og nå vender de nådige guder seg til blotene, nå er jorden fruktbar som før; den gavmilde mann lar krigerne igjen glade befolke godenes hellige steder.
Det er som om skalden, og andre med ham, har opplevd noe som både har skremt og rystet dem. Ikke bare har hovene blitt vanhelliget, men folk har vendt seg fra dem, de er blitt likegyldige med de gamle guder. Det var en tid da det ikke var selvsagt at krigerne flokket seg i helligdommene. Eirkssønnenes helligdomsran var ikke hvilke som helst overgrep; de truet selve den religiøse orden. Men nå kan en endelig puste ut, jarlen har brakt alt i den rette skikk. En får tydelig inntrykk av at Håkon jarls religionsfornyelse har vært en bevisst reaksjon, og har vært følt slik. Det var en tid da mange fant gode grunner til å bli likegyldige med den gamle religion, var det mon ikke også allerede noen som fant veien til den nye?

Håkon jarl sverget til den hedenske tro, og styrte hensynsløst, og var derfor dårlig likt.
Bøndene støttet dermed Olav Tryggvasson i oppstand mot Håkon, som måtte rømme.

Håkon ble myrdet i februar 995 av sin trell, Kark.

Fra Snorre: Håkon den godes saga:

Da Håkon (den gode) var konge i Norge, var det god fred for bønder og kjøpmenn, ingen mann skadde en annen hverken på liv eller eiendom; det var gode år både på sjø og på land. Kong Håkon var en usedvanlig blid mann, veltalende og omgjengelig, han var svært klok og tok seg mye av lovgivningen. Han satte Gulatingsloven i samråd med Torleiv Spake, og han satte Frostatingsloven i samråd med Sigurd jarl og andre av de klokeste blandt trønderne. Heidsævesloven hadde alt Halvdan Svarte satt, som før skrevet.
Kong Håkon var i julegjestebud i Trondheimen, Sigurd jarl hadde stelt det til for ham på Lade. Første julenatten fødte konen til jarlen, Bergljot, en gutt. Dagen etter øste kong Håkon vann over gutten og ga ham navnet sitt; og den gutten vokste opp og ble siden en gjev og mektig mann. Sigurd jarl var kong Håkons kjæreste venn.

Fra Snorre: Eirikssønnenes saga:

...Bror til Sigurd jarl het Grjotgard, han var mye yngre og hadde mindre å si ; han hadde heller ikke noe verdighetsnavn, men han holt da et følge og var på vikingferd om sommeren og skaffet seg rikdom.
Kong Harald sendte noen menn inn i Trondheimen til Sigurd jarl med gaver og vennlige ord, han sa at kong Harald (Gråfell) ville gjerne komme i samme vennskap med Sigurd jarl som jarlen før hadde hatt med kong Håkon. Med denne ordsendingen fulgte det også at jarlen skulle komme til kong Harald, og dette vennskapet skulle de da binde fullt og fast.

Sigurd jarl tok godt imot sendemennene og kongens vennskap; han sa han kunne ikke komme til kongen for han hadde så mye å gjøre, men han sendte kongen vennegaver og gode, vennlige ord for hans vennskap. Sendemennene drog bort. De kom nå til Grjotgard og hadde samme ærend til ham, kong Haralds vennskap og spørsmål om han vil komme til ham, og gode gaver attpå. Og da sendemennene drog hjem, hadde Grjotgard lovt å komme.

På avtalt dag kommer nå Grjotgard til kong Harald og Gunnhild. Der ble han mottatt med stor glede ; han ble opptatt som en kjær venn, de tok Grjotgard til samtaler i enerom, og han fikk vite mange hemmelige saker. Til sist tok de til å tale om Sigurd jarl, og fortalte det de var blitt enige om før. De snakket for Grjotgard om hvordan jarlen hadde gjort ham til en liten mann. Men om han ville være med å hjelpe dem i denne saken, sa kongen at Grjotgard skulle bli hans jarl, og få hele det riket som Sigurd jarl hadde hatt. Dette gjorde de så en hemmelig avtale om, Grjotgard skulle holde utkik med når det var best å gå mot Sigurd jarl, og så skulle han sende bud til kong Harald. Etter disse avtalene drog Grjotgard hjem og fikk gode gaver av kongen.

Om høsten drog Sigurd jarl inn i Stjørdalen og var på veitsler der. Derfra tok han ut til Oglo og ville ta veitsler der. Jarlen hadde alltid hatt mange folk om seg, så lenge han var lite trygg på kongene. Men ettersom det nå hadde gått vennskapsord mellom ham og kong Harald, så hadde han ikke noen stor flokk med seg denne gangen.

Grjotgard varslet nå kong Harald, sa at det ville ikke bli lettere å gå mot jarlen en annen gang. Og straks samme natta drog kongene Harald og Erling inn etter Trondheimen, de hadde 4 skip og mye folk; de seilte om natta, det var stjernelyst. Så kom Grjotgard og møtte dem.
Seint på natta kom de til Oglo, hvor Sigurd jarl var på veitsle. De tente ild på huset og brente jarlen inne med hele hans følge. Tidlig samme morgen drog de bort ut etter fjorden og så sør til Møre, og der ble de en lang stund...

Fra Snorre: Håkon jarls saga:

1.
Håkon, sønn til Sigurd jarl, var inne i Trondheimen da han fikk høre om det som hadde hendt. Det samlet seg straks en stor hær fra hele Trondheimen, hvert skip som var hærført, ble satt på vannet. Da denne hæren var kommet sammen, tok de Håkon, Sigurd jarls sønn, til jarl og høvding over flåten. Så styrte de ut gjennom Trondheimen med hele flåten. Da Gunnhildssønnene fikk høre dette, tok de av sted sør til Romsdal og Sunnmøre. De 2 hærene lå nå og holdt utkikk etter hverandre.
Sigurd jarl ble drept 2 år etter at kong Håkon (den gode) var falt. Øyvind Skaldespille sier i Håløygjatal:

Og Sigurd
som skjenket ravnen,
Odins svane,
blodig øl,
mistet livet;
landets herre
ødela ham
ved Oglo.

Gullets øder,
den uredde,
livet lot
i luende ild,
da landkongene
brøt sitt løfte,
sveik i trygd
Tys ætling.

Med hjelp av frendene sine holdt Håkon jarl Trondheimen i 3 år, slik at Gunnhildssønnene ikke fikk noen inntekter i Trondheimen. Han hadde strid noen ganger med Gunnhildssønnene, og de drepte mange menn for hverandre. Dette taler Einar Skålaglam om i Vellekla, som han laget om Håkon jarl:

Fram gjennom uvær førte
han den breie flåten,
det spydvær Gondul reiste.
han spilte ikke tida.
Han bar skjold til striden,
heiste Hedins kampseil,
kongers lyst til kappleik
kunne slik han stille.

Neppe noen nekter
nok av piler suste.
I valkyrjens uvær
tørstet ikke ravnen.
Når han skaket skjoldet
skvatt det piler fra det,
fredløse menns fiende
frelste modig livet.

Mang en kamp ble kjempet
førenn krigeren sørpå
vant seg land og rike.
Rådende guder hjalp ham.

Einar taler også om hvordan Håkon tok hevn for faren:

Her jeg nevner hevnen
høvdingen tok for faren,
larmende drog han sverdet;
denne dåd må prises.

Våpen dreiv som skurer,
skylte over hæren,
kampglad økte jarlen
kraftig Odins følge.
Iskald sverdstorm reiste
han som sjøhester temte,
Odins uvær livet
ofte tok av bønder

Etterpå gikk begges venner imellom og bad dem forlike seg, for bøndene ble lei av hærferd og ufred innenlands. Stormennene fikk da laget det så at det ble sluttet forlik mellom dem. Håkon jarl skulle ha samme rike i Trondheimen som hans far, Sigurd jarl, hadde hatt, og kongene skulle ha det riket som kong Håkon hadde hatt før dem, og dette ble da trygt bundet med løfter. Nå ble det slik kjærlighet mellom Håkon jarl og Gunnhild; men ofte prøvde de å lure hverandre og se hvem var listigst. Slik gikk det 3 år til, og Håkon satt rolig i riket sitt.

2.
Kong Harald (Eiriksson) var mest i Hordaland og Rogaland, og slik var det med flere av brødrene. De var ofte i Hardanger.
Det var en sommer at det kom et havskip fra Island, det var islendinger som eide det. Det var lastet med skinnfeller og de seilte inn i Hardanger med skipet, for de fikk høre at der var det samlet flest folk. Men da folk kom for å handle med dem, var det ingen som ville kjøpe skinnfellene. Da gikk skipperen til kong Harald, for han kjente ham og hadde talt med ham før; han fortalte ham om vanskelighetene. Kongen sa han skulle komme til dem, og han kom.

Kong Harald var en snill mann og glad i moro. Han kom dit med et skip med fullt mannskap. Han så på varene deres og sa til skipperen:

Vil du gi meg en av gråfellene?

Ja gjerne, sa skipperen, og flere også om så var.

Så tok kongen en fell og hengte på seg som kappe, og gikk ned til skipet igjen. Og før de rodde bort, hadde hver eneste av mennene hans kjøpt en fell. Noen få dager seinere kom det så mange folk der som ville kjøpe seg fell, at ikke halvparten av de som ville ha, fikk noen. Siden ble han kalt Harald Gråfell.

3.
En vinter reiste Håkon jarl til Opplanda i et gjestebud; der lå han med ei kvinne; hun var av lav ætt. Men da det var gått ei tid, så var kvinna med barn, og da barnet ble født, var det en gutt; de øste vann over ham og kalte ham Eirik. Mora tok gutten med til Håkon jarl, og sa han var faren.
Jarlen lot gutten vokse opp hos en mann som het Torleiv Spake; han bodde i Meldal. Det var en mektig og rik mann, som var jarlens gode venn. Eirik så snart ut til å bli en kjekk kar, han var riktig vakker å se til, og var tidlig stor og sterk. Jarlen brydde seg lite om ham. Håkon jarl var også vakrere å se til enn folk flest, han var ikke høy, men svært sterk og god i idretter, klok og en stor hærmann.

4.
Det var en høst Håkon jarl drog til Opplanda. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Tryggve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enerom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver drog hjem til sitt rike.

Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene. De talte ofte om dette med hverandre.

Da våren kom, lyste kong Harald (Gråfell) og bror hans, kong Gudrød, at de ville dra på vikingferd om sommeren, slik de var vant til, enten vest over havet eller i austerveg. De samlet folk, satte skipene på sjøen og gjorde seg i stand. Da de nå drakk utferdsølet, var det svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken; til slutt ble det mannjamning, og det var kongene sjøl de talte om.

En mann sa at kong Harald var den fremste av brødrene i alle ting. Dette ble Gudrød svært sint for, han sa at han skulle ikke stå tilbake for Harald i noen ting, og det var han ferdig til å vise. Snart ble de så sinte begge 2 at de bød hverandre kamp og løp til våpen. Men folk som hadde mer vett og var mindre fulle, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip. Men det var ikke tale om at de kunne reise i følge alle sammen.

Gudrød seilte østover langs kysten, og Harald styrte rett til havs; han sa han ville seile vest over havet, men da han kom utenfor øyene, styrte han østover havleia langs landet.

Kong Gudrød seilte skipsleia øst til Viken og så øst over Folden. Der sendte han bud til kong Tryggve at han skulle komme og møte ham, så skulle de dra i austerveg begge 2 og herje om sommeren.
Kong Tryggve ville gjerne være med på dette. Han hadde hørt at Gudrød hadde få folk, kong Tryggve kom da til ham med bare ei skute. De møttes øst for Sotenes ved Veggir. Men da de gikk for å tale med hverandre, sprang Gudrøds menn til og drepte kong Tryggve og 12 mann. Han ligger der det nå heter Tryggvarøyr.

5.
Kong Harald seilte mest utaskjærs. Han styrte inn i Viken og kom til Tønsberg om natta. Der fikk han høre at kong Gudrød var på veitsle oppe i landet der like ved. Kong Harald og hans menn drog dit opp, de kom dit om natta og kringsatte husene for dem. Kong Gudrød og hans menn gikk ut, det ble en kort strid til kong Gudrød falt og mange mann med ham. Så drog kong Harald hjem og møtte kong Gudrød, bror sin. Nå la de under seg hele Viken.

6.
Kong Gudrød Bjørnson hadde tatt seg ei bra kone av god ætt slik som høvelig var. De hadde en sønn som het Harald, han ble sendt til oppfostring i Grenland hos Roe den kvite, en lendmann. Sønn til Roe var Rane den vidfarne; han og Harald var jamngamle på lag, og fosterbrødre.

Etter at faren Gudrød var falt, rømte Harald, som ble kalt Grenske, først til Opplanda; fosterbroren Rane og noen få mann ble med ham. Der bodde han en stund hos frendene sine.
Eirikssønnene var stadig ute etter de menn som hadde noe utestående med dem, og især etter slike som de kunne tenke seg ville reise seg mot dem. Frendene og vennene til Harald rådde ham derfor til at han skulle reise ut av landet. Derfor drog Harald Grenske øst til Svitjod og så til å komme om bord på et skip og få følge med noen som skulle på hærferd og skaffe seg rikdom. Harald var dugelig som få.

Det var en mann i Svitjod som het Toste, han var en av de mektigste og beste menn der i landet av dem som ikke hadde høvdingnavn. Han var en stor hærmann og var på hærferd i lange tider, de kalte ham Skoglar-Toste.
Harald Grenske slo seg i lag med ham og ble med Toste på vikingferd om sommeren. Alle syntes godt om Harald. Vinteren etter var Harald hos Toste.

Datter til Toste het Sigrid, hun var ung og vakker og ikke lite stor på det. Siden ble hun gift med sveakongen Eirik den seiersæle; deres sønn var Olav Svenske, som ble konge i Svitjod siden. Eirik døde sottedøden i Uppsala 10 år etter ar Styrbjørn var falt.

7.
Gunnhildssønnene bød ut en stor hær i Viken, så seilte de nordover langs kysten og fikk med seg folk og skip fra hvert fylke. De sa rett ut at de ville seile nord til Trondheimen med denne hæren, mot Håkon jarl.
Dette fikk jarlen greie på, han samlet sammen en hær og fikk seg skip. Men da han fikk høre hvor stor hær Gunnhildssønnene hadde, så seilte han med hæren sin sør til Møre, han herjet overalt der han kom og drepte en mengde mennesker. Så sendte han trønderhæren og alle bøndene hjem igjen, sjøl gikk han med hærskjold over begge Mørene og Romsdal og holdt speidere etter Gunnhildssønnenes hær helt til sør for Stad.

Da han hørte de var kommet i Fjordane og lå og ventet på bør for å seile nord forbi Stad, så seilte Håkon jarl sørover forbi Stad så langt ute at de ikke kunne se seilene hans fra land. Nå lot han det gå havleia østover langs landet og kom fram til Danmark, derfra seilte han i austerveg og herjet der om sommeren.

Gunnhildssønnene seilte med flåten nord til Trondheimen og ble der nokså lenge; de tok inn alle skatter og skylder. Da det lei på sommeren, slo Sigurd Sleva og Gudrød seg ned der, men Harald og de andre brødrene drog øst i landet og tok med seg den leidangshæren som hadde vært med om sommeren.

8.
Om høsten drog Håkon jarl til Helsingland og satte opp skipene sine der. Så tok han landvegen gjennom Helsingland og Jemtland og østfra over Kjølen og kom ned i Trondheimen. Straks gikk folk over til ham, og han fikk seg skip.
Da Gunnhildssønnene hørte det, gikk de om bord i skipene sine og seilte ut etter fjorden. Håkon jarl drog ut til Lade og var der om vinteren, men Gunnhildssønnene satt på Møre, og de dreiv og overfalt og drepte folk for hverandre.
Håkon jarl holdt fast på riket sitt i Trondheimen og var der som oftest om vinteren, men om sommeren drog han av og til øst i Helsingland, og der tok han skipene sine og seilte i austerveg, og herjet der om sommeren, men stundom ble han i Trondheimen også og hadde hæren ute, og da kunne ikke Gunnhildssønnene greie seg nord for Stad.

9.
En sommer drog Harald Gråfell nord til Bjarmeland med hæren og herjet der; han hadde en stor strid med bjarmene på elvebakken ved Dvina. Der vant kong Harald seier og drepte en mengde folk, han herjet rundt omkring i landet der, og tok svære rikdommer. Det taler Glum Geirason om:

I øst farget kongers
overmann sverdet blodrødt;
nord for byen som brente,
bjarmene så jeg renne.

Mennenes forliker
medbør fikk i striden
øst på Dvinas bredder.
Ord står av unge høvding!

Sigurd Sleva kom til Klypp herses gard. Klypp var sønn til Tord, sønn til Horda-Kåre, han var en mektig og ættstor mann. Klypp var ikke hjemme da; men Ålov, kona hans, tok godt imot kongen, det var et godt gjestebud og mye å drikke.

Ålov, som var gift med Klypp herse, var datter til Asbjørn og søster til Jernskjegge nord fra Ørlandet. Bror til Asbjørn var Reidar, far til Styrkår, far til Eindride, far til Einar Tambarskjelve.

Kongen gikk til Ålovs seng om natta og lå der mot hennes vilje. Etterpå reiste kongen sin veg.

Høsten etter drog kong Harald og Sigurd, bror hans, opp til Voss og lyste til ting med bøndene der. Men på tinget gikk bøndene mot dem og ville drepe dem; de kom seg unna, og så drog de bort. Kong Harald reiste til Hardanger og kong Sigurd til Ålrekstad.

Da Klypp herse hørte dette, samlet de seg, han og frendene, og gikk mot kongen. Det var Vemund Volurbrjot som var høvding på denne ferden. Da de kom til garden, gikk de på kongen, Klypp stakk sverdet igjennom ham, og det ble hans bane; men Erling Gamle drepte Klypp i samme stund.

10.
Kong Harald Gråfell og broren, kong Gudrød, fikk sammen en stor hær østfra landet, og med denne hæren styrte de nord til Trondheimen. Men da Håkon jarl fikk høre det, samlet han hær om seg og seilte sør til Møre og herjet. Der var farbroren Grjotgard da, han skulle holde landvern for Gunnhildssønnene. Han bød ut en hær, slik som kongene hadde sendt bud at han skulle. Håkon jarl styrte rett imot ham og la til strid. Der falt Grjotgard og foruten ham 2 jarler og mange andre menn. Det taler Einar Skålaglam om:

Jarlen slo med hjelmhagl
fiender i hjel. Kvadet
vokser voldsomt for meg,
et vell av Odinsmjøden.

Den gang i våpenskuren
stupte, ramt av sverdlyn,
tre sønner av jarler.
Glans ståt av folkets hjelper.

Etterpå seilte Håkon jarl ut til havs og så utaskjærs sørover langs landet. Han kom fram sør i Danmark, og drog til Harald Gormsson, danekongen; der ble han godt mottatt, og ble der vinteren over.

Der hos danekongen var det også en mann som het Harald, han var sønn til Knut Gormsson og brorsønn til kong Harald. Han var kommet hjem fra vikingferd, hadde vært ute og herjet lenge og fått seg svære rikdommer; de kalte ham Gull-Harald. Han mente han hadde god rett til å bli konge i Danmark.

11.
Kong Harald og brødrene hans seilte flåten nord til Trondheimen, og der møtte de ingen motstand. De tok inn skatter og skylder og alle kongsinntekter og lot bøndene greie ut store bøter; for da hadde kongene fått lite penger fra Trondheimen i lange tider, ettersom Håkon jarl hadde sittet der med en svær mengde folk og ligget i ufred med kongene.

Om høsten drog kong Harald sørover i landet med det meste av hæren som hørte til der, og kong Erling ble igjen med sitt følge. Da kom han fram med enda flere krav til bøndene og brukte hard rett mot dem. Bøndene knurret svært, de ville ikke finne seg i slike tap.

Utpå vinteren samlet bøndene seg, det ble en stor hær, og så drog de dit hvor kong Erling var på veitsle og kjempet med ham. Der falt kong Erling, og en stor flokk falt sammen med ham.

Da Gunnhildssønnene rådde i Norge, var det harde uår, og det ble verre og verre dess lenger de hadde styring over landet. Bøndene gav kongene skylden for det, og sa at de var pengegriske, og at de brukte hard rett mot bøndene. Til slutt var det slik at det skortet på korn og fisk mest alle steder i landet.
I Hålogaland var sulten og nøden størst; der vokste det nesten ikke korn, og det lå snø over alle jordene midtsommers, og all buskapen stod inne til midtsommers. Øyvind Skaldespille kvad slik, han kom ut engang i så fælt et snødrev:

Midtsommers skjuler snøen
jorda, Odins hustru.
Lik finnlappen må vi fòre
geita med kvist på fjøset.

Øyvind hadde laget ei dråpa om alle islendinger; de lønte ham på den måten at hver bonde gav en skattpenge, den skulle være verd 3 penger i veid sølv og være hvit i bruddet. Da sølvet kom fram på Alltinget, ble de enige om at de skulle få en smed til å rense sølvet, og siden lage ei kappespenne av det. Da smeden hadde fått sin lønn, veide spenna ennå 50 mark. Denne sendte de til Øyvind, men Øyvind lot spenna hogge opp og kjøpte seg buskap for den.

Om våren kom det engang en sildestim til et utvær der. Øyvind satte huskarene og busitterne sine på ei roferje og rodde dit silda stod. Han kvad:

Nå lar vi sjø-svarten
sparke nord i værene,
skodd med lange nøter;
sild har terna spådd om.

Få se om mine venner
kan finne, vakre jente,
sild, den iskalde sjøblomst
havsvinet roter fra bunnen.

Og alt det han eide av penger, hadde gått så helt med til å kjøpe inn til garden, at han måtte kjøpe sild for pilene sine.
Han kvad:

Spenne fikk jeg til fellen,
fe kjøpte jeg for den.
Ute fra øya sendte
islendinger den til meg.

Og sildene, de slanke,
som springer fra buestrengen,
byttet jeg bort for silda,
den blanke pil fra sjøen.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Håkon den godes saga.
Snorre Sturlasson: Eiriksønnenes saga.
Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga.
Snorre Sturlasson: Olav Tryggvassons saga.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 207-208, 211-212.
Politiken's Danmarks Historie, Bind 2 (1963), 244-248, 256-261, 266-267, 285, 301, 331.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 340.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 525.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17, 50. 		Sigurdsen, Håkon "Håkon jarl" (I4473)
 
10141 Håkon Sigurdsson var gift med Sigrid Erlendsdatter av Losnaætten. Han etterlot seg ingen direkte arvinger. Enken giftet seg opp igjen 1410 med svensken Magnus Magnusson, han ble også den nye eieren av Giske.
Med dette startet også en arvestrid mellom Magnus og de rettmessige arvingene med Sigurd Jonsson i spissen. Sigurd var sønn av svensken Jon Martinsson og Agnes, søster av Håkon Sigurdsson.

Først i 1425 kom det til en rettslig avklaring, og det var Sigurd som trakk det lengste strået.
Han fikk dermed hånd om sin rettmessige arv Giske.

Sigurd Jonsson kom etterhvert i riksstyrets fremste rekke. Han ble drottsete, og var også en tid riksforstander med full kongelig myndighet. I 1448 var det til og med på tale å velge Sigurd til ny norsk konge, men dette nektet han. Bakgrunnen for dette ønsket var han, gjennom kvinneledd, stammet fra Håkon 5. Sigurd ble dessuten gift med Filippa, datter av den tyske grev Hans von Everstein-Polle.

Etter at Sigurd Jonsson var død gikk Giske over til sønnen junker Hans Sigurdsson, død 1465.
 		Jonsen til Giske og Sørum, Sigurd (I3623)
 
10142 Håkon var konge fra 1217. Han var uekte sønn av kong Håkon Sverresen og Inga av Varteig, som etter farens død 1204 ble anerkjent av kong Inge Bårdsen som kongssønn og oppfostret ved hans hoff, og hos jarl Håkon Galen.

Ved Inges død ble han tatt til konge av birkebeinerne på Øreting (1217), mens jarl Skule Bårdsen, halvbror til kong Inge, som hadde arverett til tronen, skulle være hans formynder og riksstyrer og ha en tredjedel av riket og skattlandene.
Samme år døde baglerkongen Filippus Simonsen, og de fleste baglerhøvdingene hyllet Håkon, men noen misnøyde reiste nye flokker og laget uro på Opplandene i flere år, inntil deres høvding Knut jarl overgav seg i 1227.

I løpet av hans regjeringstid ble det slutt på borgerkrigene. Det siste opprøret ble ledet av svigerfaren hans, hertug Skule Bårdsen, som ble drept i 1240. Etter Skules fall var det slutt på 100 års tronstrid.

Håkon ble kronet i Bjørgvin, Bergen, 1247 av kardinal Viljam av Sabina. Lot vedta en rekke nye lover bl.a. forbud mot ættedrap (se ynglingesagaen). Bygde mange nye festninger, kirker og kongsgårder. Handelstraktater med Lübeck og Novgorod. Island og Grønland ble lagt under kongeveldet. Ble syk og døde i Kirkwall på Orknøyene etter felttog motskottekongen på Suderøyene 1263.


I 1223 ble det holdt et riksmøte i Bergen, der lagmennene tildømte Håkon kongedømmet. I 1218 hadde Inga båret jernbyrd for ham. Formålet med riksmøtet kan ha vært å gjøre ende på uvennskapet og trettene mellom kongens og jarlens menn. I 1219 hadde Håkon festet Skules datter Margrete, og 1225 ble ekteskap inngått mellom dem. I noen år var nå forholdet mellom kongen og jarlen bedre, men senere ble motsetningen sterkere enn noensinne, og det hjalp ikke at Håkon gav Skule hertugtittel 1237.

I 1239 tok hertugen kongenavn på Øreting og tvang dermed Håkon til væpenet oppgjør. Skule ble felt ved Elgeseter kloster 1240. Hans fall var den endelige slutt på mer enn 1000 års tronstrid.

Håkon var den siste som ble konge etter den gamle, norske arverett. I samsvar med det europeisk-kirkelige syn på kongedømmet, som hadde begynnt å gjøre seg gjeldende også i Norge, satte han selv til side sin eldste, uekte sønn og lot Håkon den unge ta kongenavn 1240.
Etter mange års forhandlinger med paven oppnådde Håkon, tross sin uekte fødsel, kirkens vigsel av sitt eget kongedømme, da kardinal Vilhelm av Sabina 1247 kom til Bergen og kronet ham.

I 1260 lot han vedta på Frostatinget en ny lov om tronfølgen, som bestemte at den eldste ektefødte sønn skulle være enekonge.
Håkons regjering bærer preg av stor aktivitet både i det indre styrke og i forholdet til utlandet. Etter sagaen lot han vedta en rekke nye lover, bl.a. forbud mot ættedrap, så at ingen skulle unngjelde for en annens gjerninger uten med de bøter som loven fastsatte.

Flere nye borger ble til i Håkons tid, bl.a. på Ekeberg og i Oslo, Ragnhildholmen ved Konghelle; Tunsberghus og Sverresborg ved Bergen ble forstreket. Håkon grunnla Marstrand, bygde kirker og kongsgårder, blant dem Håkonshallen i Bergen og Trondenes kirke.

I Håkons tid var allerede tyskernes seilas på Norge betydelig, og Håkon sluttet den første handelstraktat med Lübeck, året etter med Novgorod en traktat som skulle trygge freden nordpå. Etter mange års arbeid, først av Skute og senere av Håkon, ble Island (1262) og Grønland (1261) lagt under det norske kongevelde like før Håkons død.

I 1262 gikk den skotske konge til angrep på Suderøyene etterat flere tilbud om å kjøpe den var avslått.
I 1263 rustet Håkon ut en stor leidangsflåte (den største leigangflåten som noen gang var samlet) og reiste til Skottland, for å beskytte Suderøyene (Hebridene) som hadde vært under angrep fra skottekongen Alexander 3. Med hjelp av vasallene sine, kongen av Sudrøyene og kongen av Man, gjenopprettet Håkon kontroll over Sudrøyene og sendte også styrker innover i landet. Forhandlingene med skottene ble halt ut av skottekongen, fordi han visste at Håkon til slutt ville få problem med å holde flåten sin samlet så langt hjemmefra.

En del av flåten hans utkjempet en trefning med en større skotsk styrke ved Largs, i det som senere har fått navnet Slaget ved Largs. Både nordmenn og skotter hevdet at de seiret i dette slaget.

En irsk delegasjon kom til Håkon og tilbød å huse ham og flåten hans gjennom vinteren dersom Håkon ville hjelpe dem mot engelskmennene. Det ser ut som om Håkon kan ha vært interessert i forslaget, men mennene hans nektet. Da vinteren kom hadde han ikke klart å tvinge fram en avklaring i striden med skottekongen. Han reiste tilbake til Orknøyene for vinteren, mens mesteparten av flåten vendte hjem til Norge.

Mens Håkon var på Orknøyene ble han syk, og døde 17.desember 1263. Han ble gravlagt for vinteren i St.Magnuskatedralen i Kirkwall.

Margrete var norsk dronning. Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann. Hun fremsto som en tragisk skikkelse på grunn av striden mellom hennes far og hennes kjære ektemann. Hun sto likevel trofast ved sin ektemanns side. Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264. Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.

Flere ting vitner om at det sto en viss glans av Håkon utenlands. Hans datter Kristina ble gift med en prins av Castilla, en engelsk krønikeskriver forteller at Ludvig 9 av Frankrike tilbød han kommandoen over den franske korstogsflåte, og at paven ville ha han til tysk-romersk keiser.
Tilnavnet - den gamle - gav samtiden ham for å skille ham fra hans eldste ektefødte sønn, Håkon den unge (f.1234), som fikk kongenavn 1240, men døde allerede i 1257; kongens nest eldste sønn Magnus (Lagabøter) fikk deretter kongeverdigheten.

Norgesveldet var på sitt største under Håkon 4.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-132. NST Bind XIV (194?), side 119-129, 262-263.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 830.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 84. 		Håkonsen av Norge, Håkon "Håkon 4" (I3366)
 
10143 Håkon var sønn av Magnus 6 Haakonsson Lagabøte og Ingeborg Eriksdatter av Danmark. Magnus Lagabøte delte kongeriket mellom sine to sønner Eirik og Håkon. Erik som var eldst, ble konge i 1280, mens den yngre broren, Håkon, fikk hertugtittel allerede i 1273, over Oppland, Oslo, Ryfylke, Færøyene og Hjaltland. Håkons hertugvelde var formynderstyrt fram til 1284 da den 14 år gamle Håkon fikk regjeringsmakt.

Hertug Håkon utviklet Oslo betydelig. Det gamle Oslos sentrum ble utvidet på sørøstsida av Alna da fransiskanerne, etter invitasjon fra hertugen, etablerte kloster på sørøstsida av Alna, i skyggen av Ekebergskrenten. Visstnok skal det allerede ha ligget en kirke i området som Fransiskanerne overtok. Grunnsteinen til Akershus festning ble lagt noe senere på 1290-tallet.

Da broren, kong Eirik 2 Magnusson, døde og Håkon overtok kongemakten over hele Norgesveldet 1. november 1299, overtok Oslo som kongssete etter Bergen. Håkon 5 ble den første konge som ble kronet i Oslo, som regnes som hovedstad heretter. I 1314 ble også det politiske tyngdepunktet flyttet til Oslo i og med at Håkon gav prosten i Mariakirken rikets segl til evig tid. Oslo var nå blitt Norgesveldets nye rikshovedstad.

Han ble omtalt som Hákon Háleggr på norrønt (i Flateyjarbók), og Håkon Langben på dansk.

Bygde Akershus (dvs. påbegynte arbeidet av anlegget på Akersneset (Akershus festning)), Båhus, og Vardøhus festninger.
Håkon innførte faste årlige inspeksjoner av sysselmennenes embedsførsel, og førte en kraftig politikk mot stormennene. Utstedte retterbot 1308 somavskaffet jarle- og lendmannsverdighet og inndro alle sysler og gavebrev på jordegods etter innehaverens død.

Håkon 5 Magnusson så sin kongsgjerning i et kristent perspektiv. Han gikk til daglig enkelt kledd, ga strenge påbud til sine sysselmenn om rettferdig behandling av sine undersåtter og straffet strengt overgrep som ble begått. Han ga påbud om å lage overnattingssteder for pilegrimer på vei til Nidaros, stimulerte misjonsarbeidet og glemte aldri å regulere arbeidsfolkets lønninger. Han ga store gaver til kirkene og bygde Mariakirken i Oslo. Samtidig var han europeisk orientert, og særlig gjennom dronning Eufemia hadde hoffet nær kontakt med europeisk kultur- og åndsliv.

Det fortelles at hele Oslo sørget da han døde, og at det skal ha skjedd flere mirakler ved hans båre. I Mariakirken fantes et Håkons-alter, og det fortelles at kongen helt frem til det 16. århundre ble holdt for å være hellig. Det var krefter i gang for en helligkåring, noe som resulterte i at pave Leo 10 formelt anerkjente hans kult i 1520 og godkjente at helgenmesse ble feiret ved et alter i Mariakirken. Men dette ble stoppet av reformasjonen i 1537.

At Håkon V Magnusson ble æret som helgen, ikke bare i Oslo og på Østlandet, men også utenlands, viser denne folkevisen:
Der kom Bud for Oslo ind
og ingen Mand dem kjende:
død var hellig Haakon Konning
Sankt Olaf Kongens Frende.
Død var hellig Haakon Konning
og Gud kaldte ham af dage:
han blev ført i Oslo ind,
i Mariekirke lagdes han i Graven
(Dansk håndskrift fra ca. 1560).

Håkon støttet svensk hertug Erik Magnussons strid mot broren.

Med ham døde den siste av det gamle norske kongehus på mannssiden.

Gift med Eufemia av Arnstein. Datter: Ingeborg, gift med hertug Erik Magnusson. Deres sønn Magnus ble senere både svensk og norsk konge.
Hans eldste datter, Agnes Håkonsdatter, (1290–1319) var hans uekte barn som giftet seg i 1302 med lendmannen Havtore Jonsson til Sudrheim og Borregård (1275–1320), og deres to sønner Jon og Sigurd ble senere sentrale i norsk politikk.

Håkon regjerte landet til sin død på Tunsberghus 8. mai 1319. Han ble begravet i Mariakirken i Oslo. Graven er markert med en steinplate.
Med Håkon døde Sverre-ætten ut på mannssiden, og Eriks og Ingebjørgs sønn Magnus ble i 1319 konge både i Norge og Sverige.

Kong Håkon 5 Magnussons og hans dronning Eufemias levninger ble funnet ved arkeologiske undersøkelser i Mariakirken på slutten av 1960-tallet. De ble senere identifisert av dr.med. Per Holck, og ble endelig overført til Det kongelige mausoleum på Akershus slott i 1982. 		Magnusen, Håkon "Håkon 5" (I3363)
 
10144 Håland prestegård. Bøckman, Peter Wilhelm Kreydahl (I8219)
 
10145 Hårek fra Tjøtta (født i Alstahaug, 965, død 1036) var en vikinghøvding fra Tjøtta på Helgeland, i all vesentlighet kjent fra diverse beretninger om den tids stridigheter. Han regnet seg til ætten av Harald Hårfagre, og var sønn av Øyvind Skaldespiller som regjerte på Tjøttagodset.
Hårek overtok gård og etterhvert tilgrensende eiendommer, og ble en av områdets rikeste med rett til innkreving av finneskatten. Han giftet seg med Ragnhild av Giskeætten.

Hårek var en tid lendmann under Olav Tryggvason og senere Olav Haraldsson. Dog, uenighet om avlønningen (sysselet) gjorde at Hårek, sammen med Tore Hund kom i opposisjon, og blant annet stoppet Olav Tryggvason på dennes tokt nordover i 996. Likevel var kongen innom i 999 og døpte Hårek.

Hårek blir nevnt av Snorre Sturlason for klammeri med familien Grankjellson av Dønnesgodset i anledning retten til å høste fjær og andre herligheter på kysten av Helgeland. I 1027 raidet Hårek øyene for fjær, men fangsten, menn og mangt ble tapt da de ble oppdaget av eieren Grankjell og sønnen Åsmund Grankjellson på tilbakevegen. Hevntoktet året etter innebar en nedbrenning av Grankjellsons gods og Grankjell ble da drept.

Hårek var med og ledet bondehæren under Slaget på Stiklestad i 1030 da nevnte Olav Haraldsson ble drept. Under et besøk sørover til kong Magnus Olavsson 1 (avdødes sønn) i Trondheim 6 år senere ble Hårek øksedrept av kongens assistent, den nevnte nabo Åsmund Grankjellson som herved fikk sin hevn. Så sies det av Snorre Sturlasson.

Tjøttaspelet omhandler Hårek på Tjøtta og hans hus.


Fra Snorre: Olav den helliges saga:

...Det var en mann som het Hårek, han var sønn til Øyvind Skaldespille. Han bodde på ei øy som heter Tjøtta, den er på Hålogaland. Øyvind hadde ikke vært noen svært rik mann, men ættstor og en mann det stod age av.
Dengang bodde det bare småbønder på Tjøtta, og det var ikke få av dem. Hårek kjøpte først en gard der som ikke var svært stor; så flyttet han dit, og få år etter hadde han fått ryddet unna alle de bøndene som bodde der før, så at han eide hele øya alene, og der satte han opp en stor hovedgard. Hårek ble snart en grunnrik mann; han var en mann med godt vett som visste å komme seg fram. Han hadde lenge stått høyt hos høvdingene, han reknet seg i skyld til Norges konger, og derfor hadde Hårek mye å si hos landets høvdinger. Gunnhild, farmor til Hårek, var datter til Halvdan jarl og Ingebjørg som var datter til Harald Hårfagre.

Hårek var nokså gammel da dette hendte. Hårek var den største mannen i Hålogaland; han hadde handelen med finnene i lange tider og kongssysla i Finnmark; dette hadde han noen ganger hatt helt alene, og til andre tider hadde andre delt med ham. Han hadde ikke vært hos kong Olav, men det hadde gått bud og sendemenn mellom dem, og alt gikk i vennskap. Og nå denne vinteren da kong Olav var i Nidaros, gikk det bud igjen mellom kongen og Hårek på Tjøtta. Da lyste kongen at til sommeren ville han dra nord til Hålogaland og helt nord til landegrensa. Men håløygene hadde sine tanker om denne reisa.

Om våren gjorde da kong Olav seg ferdig med 5 skip, han hadde nesten 300 mann. Da han var ferdig, drog han av sted nordover langs landet, og da han kom inn i Namdølafylke, stevnte han ting med bøndene. På hvert ting ble han tatt til konge. Der som andre steder lot han lese opp de lovene som bød folket der i landet å holde kristendommen, og hver mann som ikke ville gi seg inn under kristen lov, truet han med tap av liv og lemmer og all eiendom. Kongen straffet hardt mange mennesker der, og han lot det gå like mye ut over storfolk som over småfolk. Han skiltes ikke fra dem i noen bygd før hele folket hadde gått med på å ha den hellige tro.

De fleste av høvdingene og mange storbønder gjorde gjestebud for kongen, og slik drog han nordover helt til Hålogaland.
Hårek på Tjøtta gav et gjestebud for kongen, der kom en svær mengde mennesker, og det var et staselig gjestebud. Da ble Hårek lendmann; kong Olav gav ham de veitslene han hadde hatt av dem som før var høvdinger for landet...

...Det var en mann som het Arne Armodsson, han var gift med Tora, datter til Torstein Galge. De hadde disse barna: Kalv, Finn, Torberg, Åmunde, Kolbjørn, Arnbjørn, Arne og Ragnhild, og hun var gift med Hårek på Tjøtta...

...Samme våren gav kong Olav 1/2 sysla på Hålogaland til Åsmund Grankjellsson; den andre 1/2 hadde Hårek på Tjøtta, men før hadde han hatt hele, noe i veitsler og noe i len. Åsmund hadde ei skute og innpå 30 mann om bord, de var godt væpnet. Da Åsmund kom nordpå, møttes han og Hårek; Åsmund sa ham hvordan kongen hadde ordnet med sysla, og viste fram sikre kjenningstegn fra kongen. Hårek sa som så at kongen fikk rå for hvem som skulle ha sysla.

Men høvdingene gjorde likevel ikke slik i gamle dager at de minket rettighetene for oss som er født til å få makt av konger, og gav dem til slike bondesønner som aldri før har hatt den slags mellom hendene.

Og enda en kunne merke på Hårek at dette bød ham imot, så lot han likevel Åsmund få overta sysla, slik som kongen hadde sendt bud om...

...Åsmund Grankjellsson hadde vært på Hålogaland i sysla si den vinteren og bodde hjemme hos sin far Grankjell. Mot havet ligger det et utvær som det både var sel- og fuglefangst på, eggvær og fiskevær, og det hadde fra gammel tid av ligget til den garden som Grankjell eide. Men Hårek fra Tjøtta gjorde krav på det, og det var blitt til det at han hadde hatt alt gagn av været da i noen år. Men nå mente Åsmund og hans far at de kunne rekne med hjelp av kongen i alle rettferdige krav.

Om våren reiste så både far og sønn til Hårek og gav ham bud og kjenningstegn fra kong Olav om at Hårek skulle la kravet på været falle. Hårek svarte tvert og stritt, han sa Åsmund hadde vært hos kongen med en slik løgn som med så mange andre.

Jeg har hele retten på min side i saken. Du, Åsmund, skulle vite å holde måte, enda du vel synes du er svært til kar nå som du har kongen i ryggen. Det kan du trenge også, om du skal klare å drepe noen høvdinger og la dem ligge som fredløse uten bøter, og rane oss som hittil alltid har ment å kunne hevde oss, om det enda var jevnbårne menn vi hadde å gjøre med; og nå er det så langt ifra at dere er av så god ætt som jeg er.

Åsmund svarte:

Det er mange som får føle at du, Hårek, har store frender og er en mektig mann; mange er det som sitter igjen med mindre enn de hadde for den skyld. Men nå, Hårek, ser det likevel mest ut til at du kommer til å måtte gå annensteds med overgrepene dine enn til oss, og ikke gjøre noe så rent ulovlig som dette.

Dermed skiltes de. Hårek sendte ut 10-12 av huskarene sine på ei stor roferje. De rodde ut til været og tok all slags fangst og lastet ferja; men da de skulle reise hjem igjen, kom Åsmund Grankjellsson over dem med 30 mann og sa de skulle gi fra seg hele fangsten. Huskarene til Hårek svarte ikke videre villig på dette, og så gikk Åsmund og hans folk på dem med makt; da fikk de merke overmakten, noen av huskarene til Hårek ble banket, noen såret, noen slengt på sjøen, og hele fangsten ble båret opp av skipet deres, og den tok Åsmund med seg. Huskarene til Hårek kom hjem etter dette og fortalte Hårek hvordan det var gått dem. Han svarte:

Det er alltid moro å høre nytt; dette har ikke vært gjort før. Å slå mine folk!

Det ble med dette. Hårek sa ikke et ord mer og var glad og fornøyd. Om våren lot Hårek ruste ut ei snekke, ei tjuesesse, og satte huskarene sine til mannskap på den; skipet var svært godt utstyrt både med folk og all slags redskap.
Hårek fór i leidang om våren. Da han kom til kong Olav, var Åsmund Grankjellsson alt kommet dit. Da fikk kongen i stand et møte mellom Åsmund og Hårek og forlikte dem; saken ble gitt i kongens dom. Så lot Åsmund føre vitner på at Grankjell hadde eid været, kongen dømte etter dette; men saken stod da ulikt. Det ble ingen bot for Håreks huskarer, og været ble tildømt Grankjell. Hårek sa at det var ingen skam for ham å føye seg etter kongens dom, hvordan det så kom til å gå siden med saken...

Slik avsluttes historien etter at Hårek har vært med kong Olav og sveakongen Anund på et raid hos danene. De er på flukt fra den mektige danekongen Knut som er etter dem etter raidet:

...Kong Olav holdt ofte samtaler og stevner med mennene sine og spurte om råd. Men da han merket at hver hadde sin mening, fikk han mistanke om at det var noen av dem som sa noe annet enn det som måtte synes mest rådelig, og han kunne ikke få greie på om alle viste ham den troskap de var skyldige til. Det var mange som var ivrige for at de skulle nytte vinden og seile til Øresund og så nordover til Norge; de sa at danene ville ikke tore gå på dem, enda de lå der med en stor hær. Men kongen var en så klok mann at han skjønte slikt var uråd; han visste også at Olav Tryggvason hadde fått føle noe annet dengang han hadde liten hær og la til strid der det lå en stor hær imot ham, enn som dette at danene ikke skulle tore slåss. Kongen visste også at det var en mengde nordmenn i kong Knuts hær. Kongen hadde mistanke om at de som rådde ham til slikt, var kong Knuts venner mer enn hans. Så tok kongen en avgjørelse og sa at de som ville følge ham, skulle gjøre seg klare til det, og så skulle de reise landvegen opp gjennom Götaland og til Norge den vegen.

Men skipene våre, sa han, og all den last vi ikke kan føre med oss, vil jeg sende øst i sveakongens rike og la dem ta vare på det for oss der.

Hårek fra Tjøtta svarte på kong Olavs tale:

Det er lett å skjønne at jeg ikke kan gå til fots til Norge. Jeg er gammel og tung og lite vant til å gå. Liten lyst har jeg også til å skilles fra skipet mitt; jeg har lagt så mye arbeid på det skipet og på redskapen til det at jeg synes det ville være leit å la uvennene mine få tak på det skipet der.

Kongen sa:

Far med oss du, Hårek, vi skal bære deg etter oss om du ikke orker gå.

Hårek kvad da en strofe:

Heller enn gå vegen
herfra vil jeg ride
mine lange gamper
som går med gny over havet,
enda Knut ligger
lumsk i Øresundet
og har hærskip ute.
Alle vet jeg er uredd.

Da lot kong Olav alt gjøre ferdig til oppbrudd; folk fikk ha de klærne de gikk i og våpnene sine, og alle de hester de kunne få tak på, kløvde de med klær og løsøre. Han sendte noen menn av sted som skulle føre skipene øst til Kalmar; der lot han skipene sette opp og lot redskapen og alle andre varer føre i forvaring.

Hårek gjorde som han hadde sagt. Han ventet til det ble bør, og så seilte han øst fra rundt Skåne til han kom vest i Holane; det var langt på dag, og det var strykende bør. Da lot han ta ned seilet og senke masta, han tok ned skipsfløyen og lot trekke grå teltduk over hele skipet ovenfor vannlinja; han lot noen mann ro i et pår rom for og akter, men lot de fleste av folkene sitte lavt nede i skipet.
Kong Knuts vaktmenn så skipet og talte med hverandre om hva det kunne være for slags skip; de gjettet på at det kanskje førte sild eller salt, siden de så så lite mannskap om bord og få menn ved årene; skipet sjøl så grått ut og var ikke tjærebredd, som om det var falmet i sola, og de kunne se at skipet var tungt lastet.
Men da Hårek kom fram i sundet og forbi flåten, lot han reise masta og heiste seil og lot sette opp den forgylte skipsfløyen; seilet var drivende hvitt med røde og blå striper. Da så kong Knuts menn det, og de sa til kongen at det så mest ut til at det var kong Olav som hadde seilt forbi. Men kong Knut sa som så at kong Olav hadde nok så mye vett at han ikke hadde seilt på ett eneste skip rett igjennom kong Knuts hær, og han sa han mente det var mer likt til at det hadde vært Hårek fra Tjøtta eller en annen slik kar.

Folk mener at kong Knut sikkert har visst om Håreks ferd, og at Hårek nok ikke hadde gjort det på den måten, om det ikke hadde vært avtalt vennskap mellom ham og kong Knut i forvegen. Og det syntes å komme tydelig fram siden da vennskapet mellom kong Knut og Hårek ble kjent for all verden.
Hårek laget denne strofen da han seilte nordover forbi Vedrøy:

Jeg styrer langskip ut fra
øya; ikke skal danske
jenter og Lunds enker
få le av meg for dette:
at ikke jeg skulle tore
trave på havhester
Frodes flate veger
i høst, fagre kvinne!

Hårek seilte videre og stanset ikke før han kom nord på Hålogaland og til garden sin på Tjøtta...

...Samme vår hendte det på Hålogaland at Hårek fra Tjøtta kom i hug det at Åsmund Grankjellsson hadde ranet og banket huskarene hans. Skipet som Hårek hadde, ei tjuesesse, lå på vannet med telt og tiljer utenfor garden hans.
Han lot falle ord om at han hadde tenkt seg sørover til Trondheimen. En kveld gikk Hårek ned til skipet med følget av huskarer, han hadde innpå 80 mann. De rodde natta igjennom, og utpå morgenen kom de til Grankjells gard, de slo ring om huset. Så gikk de og satte ild på huset. Der brant Grankjell inne og noen menn med ham, noen ble drept utenfor; i alt døde det 30 mann der.

Hårek reiste hjem da dette var gjort, og satt i ro på garden sin. Åsmund var hos kong Olav. Og de menn som var på Hålogaland, de krevde ikke bot av Hårek for det han hadde gjort og ikke bød han dem det heller...

...Knut den mektige drog sammen hæren sin og styrte til Limfjorden. Da han var ferdig, seilte han derfra med hele denne flåten til Norge, han seilte fort og lå ikke ved land noe sted øst for fjorden. Så seilte han over Folden og la til ved Agder, der kalte han sammen ting. Bøndene kom ned og holdt ting med kong Knut. Der ble kong Knut tatt til konge over hele landet; så satte han inn sysselmenn og tok gisler av bøndene, det var ingen som talte imot ham. Kong Olav var i Tønsberg da Knuts hær seilte utenfor forbi Folden.

Kong Knut seilte nordover langs land. Da kom det folk til ham fra bygdene, og alle lovte ham lydighet. Kong Knut lå i Eigersund en stund. Der kom Erling Skjalgsson til ham med stort følge. Da bandt han og Knut seg på nytt til vennskap med hverandre. Blant kong Knuts løfter til Erling var det at han skulle få ha styringen over hele landet mellom Stad og Rygjarbit.

Så reiste kong Knut sin veg, og det er kort å fortelle om den ferden, for han stanset ikke før han kom nord i Trondheimen, og på det tinget ble Knut tatt til konge over hele Norge.

Tore Hund hadde fulgt med kong Knut fra Danmark, og han var med der. Hårek fra Tjøtta var også kommet. Han og Tore ble kong Knuts lendmenn og bandt det med eder. Kong Knut gav dem store veitsler og gav dem finnferden, og han gav dem store gaver attpå. Alle de lendmennene som ville gå over til ham, gjorde han rike på både veitsler og løsøre, han lot dem alle sammen få ha mer makt enn de hadde hatt før...

...Bjørn Stallare fikk høre det ordet som gikk, at Håkon jarl hadde druknet. Da skiftet han sinn, han angret på at han hadde brutt sitt løfte til kong Olav. Han mente nå at han var løst fra den avtalen han hadde gjort om lydighet mot Håkon jarl. Bjørn mente at nå var det større utsikt til at kong Olavs rike kunne reise seg igjen om han kom til Norge, siden det var høvdingløst der.
Så gav Bjørn seg på veg i all hast og tok noen menn med seg. Siden reiste han dag og natt, til hest der han kunne, og med skip der det falt seg slik. Han stanset ikke på vegen før han kom øst i Gardarike og til kong Olav samme vinter ved juletider. Og kongen ble svært glad da Bjørn kom til ham. Så spurte kongen om mange ting nord fra Norge. Bjørn sa at jarlen hadde druknet, og at nå var landet høvdingløst.

Disse nyhetene ble de glade for alle de mennene som hadde fulgt kong Olav fra Norge, og som hadde hatt eiendommer og frender og venner der, og nå lengtet de svært etter å reise hjem igjen. Bjørn fortalte kongen mange andre ting som hadde hendt i Norge og som kongen gjerne ville vite. Da spurte kongen etter vennene sine, og hvordan de holdt troskapen mot ham.
Bjørn sa at det var svært ujamt. Så stod Bjørn opp og falt på kne for kongen og tok foten hans og sa:

Alt i Guds og Deres hand, konge. Jeg har tatt imot penger av Knuts menn og svoret dem troskapsed. Men nå vil jeg følge deg og ikke skilles fra deg så lenge vi begge lever.

Kongen svarte:

Stå opp straks, Bjørn, med meg skal du ha forlik. Dette får du bøte for til Gud. Jeg kan nok vite at det ikke er mange i Norge nå som holder sitt løfte til meg, når slike som du svikter. det er sant også at folk sitter i store vanskeligheter der når jeg er langt borte, og de er utsatt for ufred av mine fiender.

Bjørn fortalte kongen om hvem som mest hadde bundet seg til å reise fiendskap mot kongen og hans menn. Han nevnte sønnene til Erling på Jæren og andre av deres frender, Einar Tambarskjelve, Kalv Arnesson, Tore Hund og Hårek fra Tjøtta...

...Nå skal vi fortelle hva folk tok seg fore i Norge i denne tida.

Tore Hund hadde hatt finneferden disse 2 vintrene, og begge vintrene hadde han vært lenge på fjellet og fått store rikdommer. Han hadde mange slags handel med finnene. Han lot gjøre 12 reinskinnskufter for seg med så mye trollskap at ikke noe våpen beit på dem, mye mindre enn på ei ringbrynje. Siste våren rustet Tore ut et langskip han hadde, og satte huskarene til mannskap. Han stevnte sammen bøndene og krevde leidang over hele det nordligste tinglaget; han fikk sammen en mengde folk der, og så reiste han nordfra om våren med denne hæren.

Hårek fra Tjøtta samlet også folk og fikk en stor hær.

Det var mange flere høvdinger som var med på denne ferden, men disse var de gjæveste av dem. De kunngjorde at denne hærsamlingen skulle dra mot kong Olav og verge landet mot ham om han kom østfra...

Fra Snorre om slaget på Stiklestad:

...De lendmennene som hadde kommet sammen der, holdt stevne og talte med hverandre og avgjorde hvordan de skulle fylke, og hvem som skulle være høvding for hæren. Da sa Kalv Arnesson at Hårek fra Tjøtta var den som var nærmest til å bli høvding for denne hæren:

For han er av Harald Hårfagres ætt. Kongen er særlig harm på ham fordi han har drept Grankjell, og han kommer til å få harde kår om Olav kommer til makten. Hårek er vel prøvd i strid og en ærgjerrig mann.

Hårek svarte at yngre folk var nærmere til dette enn han:

Jeg er en gammel og avfeldig mann nå, sa han, og jeg duger lite til kamp. Dessuten er det frendskap mellom kong Olav og meg:

Om han ikke la stor vekt på det, så er det likevel ikke sømmelig for meg å gå lenger fram i denne ufreden mot ham enn enhver annen i flokken vår.
Du, Tore, høver godt til å være høvding og holde slag mot kong Olav. Du har også god grunn til det. Du har å hevne på ham både tap av frender, og så det at han dreiv deg fredløs fra all din eiendom. Du har også lovt kong Knut det, og du har lovt frendene dine at du skal hevne Asbjørn. Tror du kanskje at du noen gang får bedre høve enn nå til å hevne alle disse krenkelsene?

Tore svarte på talen hans:

Jeg tør ikke ta på meg å bære merke mot kong Olav og bli høvding for denne hæren. Her har trønderne flest folk, og jeg kjenner til hvor store de er på det. De vil ikke lystre verken meg eller noen annen håløyg. Men dere trenger ikke minne meg om den urett jeg har å hevne på kong Olav. Jeg minnes nok de menn jeg har mistet, kong Olav har tatt livet av 4 menn som alle sammen var gjæve både i stilling og ætt; Asbjørn, brorsønn min, Tore og Grjotgard, søstersønnene mine, og Olve, far deres, og alle disse skylder jeg å hevne. Om meg er nå det å si at jeg har valgt ut 11 mann av huskarene mine, de djerveste som var, og jeg tenker at vi ikke skal overlate det til andre å skifte hogg med Olav, om vi kan komme til det.

Nå tok Kalv Arnesson til ordet:

I denne saken som vi har tatt opp, må vi sørge for at det ikke bare løper ut i løst snakk når denne hæren har kommet sammen. Vi kan trenge til annet om vi skal holde kamp mot kong Olav, enn dette at alle drar seg unna og ikke vil ta på seg vanskeligheter, for vi kan være viss på at om Olav ikke har noen stor hær mot den vi har, så er føreren modig, og hele hæren følger ham trofast.
Og om vi nå tar til å skjelve, vi som helst skulle være førere for hæren vår, og om vi ikke vil gi hæren mot og stramme den opp og gå først, da kommer det snart til å gå slik med hele hæren at hjertet synker i brystet på mennene, og så kommer hver til å sørge for seg sjøl. Om vi så har stor hær, vil vi likevel komme til å få merke når vi møter kong Olav og hans hær, at vi kan være visse på å tape, med mindre vi førere sjøl er kvasse som kniver, og hele mengden presser seg fram etter én plan.
Kan det ikke bli slik, da er det bedre for oss at vi ikke legger til kamp; men det er lett å se hvordan det går om vi nå stoler på kong Olavs nåde, når han var så hard den gang han hadde mindre grunn til det enn han synes han har nå. Likevel vet jeg at det er folk i hæren hans som vil sørge for at jeg nok ville få grid om jeg bad om det. Dersom dere vil som jeg, så skal du, Tore måg, og du, Hårek, gå under det merket som vi alle skal reise og siden følge. La oss være djerve og harde i denne saken som vi har tatt på oss, og la oss gå fram med bondehæren slik at de ikke merker frykt hos oss. Det vil gjøre folk modige til å gå på at vi sjøl går glade for å fylke hæren og egge til kamp.

Da Kalv hadde sluttet talen, var alle enige med ham og sa at de ville alt skulle være slik som Kalv avgjorde for dem. Alle ville at Kalv skulle være høvding for hæren og sette hver mann i den flokken han ville.

Kalv satte opp merket og stilte huskarene sine der under merket og dessuten Hårek fra Tjøtta og hans folk. Tore Hund med sitt følge stod fremst i brystet på fylkingen framfor merkene. Der på begge sider av Tore stod også utvalgte folk av bøndene, de som var hardest i strid og best væpnet. Denne fylkingen ble gjort både lang og tjukk, og der stod trøndere og håløyger. Til høyre for denne fylkingen var det en annen fylking, og til venstre for hovedfylkingen hadde ryger og horder, sogninger og fjordinger fylket seg, og der hadde de det tredje merket....

...Da bondefylkingen var stilt opp, talte lendmennene og bad folk legge merke til hvordan de stod, hvor hver mann var stilt opp, og under hvilket merke han skulle være, hvor langt fra, eller hvor nær merket han var stilt. De bad folk være våkne og snare til å stille seg i fylkingen når luren gikk, og det ble blåst hærblåst, og så gå fram i fylking, for de hadde ennå nokså lang veg å gå og flytte hæren, og det var fare for at fylkingen skulle gå i stykker under marsjen.

Så mannet de opp hæren. Kalv sa at alle som hadde sorger og fiendskap å hevne på kong Olav, skulle gå fram under de merkene som ble ført mot kong Olavs merke, og tenke på alt det vonde han hadde gjort dem. Han sa at de aldri ville få bedre høve til å hevne sine sorger og fri seg fra den tvang og trelldom Olav hadde lagt på dem.

Den som nå ikke kjemper så djervt han kan, sa han, er en blautfisk, for det er ikke sakesløse menn dere går imot, og de sparer ikke dere om de kommer til.

Det ble høye tilrop etter hans. Over hele hæren ropte folk og egget hverandre opp.

Så førte bøndene hæren til Stiklestad. Der var kong Olav med sin hær. Fremst i hæren gikk Kalv og Hårek med merket. Da de møttes, tok ikke kampen til med én gang, for bøndene ventet med å gå på av den grunn at hæren deres ikke var like langt framme alle steder, og de ventet på den delen som kom sist. Tore Hund hadde gått sist med sin flokk, for han skulle sørge for at ikke folk holdt seg tilbake når hærropet hørtes, og hærene så hverandre, og Kalv og hans flokk ventet på Tore. Bøndene hadde dette ordtaket i hæren for å egge folk fram til kamp:

Fram, fram, bondemenn!

Kong Olav gikk ikke på først, fordi han ventet på Dag og den hæren som fulgte ham. Da så kongen at Dags folk kom. Det er sagt at bøndene hadde en hær på ikke mindre enn hundre hundrer (anm.: 14.400 mann). Sigvat sier så:

Så er min sorg at fyrsten
for liten styrke hadde
østfra. Kongen knuget
kraftig gullprydet sverdgrep.

Bøndene måtte seire,
de var dobbelt så mange.
Dette ble stridsfyrstens
fall; jeg klandrer ingen...

Etter at Olav Digre var drept i slaget nevner Snorre Hårek igjen:

...Dag Ringsson holdt nå striden gående, og han gikk først på så hardt at bøndene veik unna for ham, og noen tok flukten. Da falt det en mengde av bøndene og disse 2 lendmennene:
Erlend fra Gjerde og Aslak fra Finnøy. Det merket som de hadde gått fram med, ble hogd ned. Da var striden på sitt verste, folk kalte dette Dags-ria.

Så gikk de mot Dag, Kalv Arnesson, Hårek fra Tjøtta og Tore Hund, med den fylkingen som fulgte dem. Da lå Dag under for overmakten, og så tok de til å flykte, han og alt det folk som var igjen.
Det går en dal opp der som størstedelen av hæren flyktet. Der falt det også mange, og folk spredde seg nå til begge sider. Mange menn var hardt såret, og mange var så utkjørt at de ikke orket noen ting. Bøndene fulgte ikke lenge etter flyktningene, for høvdingene vendte snart tilbake der valplassen var; det var mange som hadde venner og frender som de ville leite etter der...

...Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg til bondehæren, så syntes folk ikke det var mindre rart hvor fort samlingen gikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom mest av det at størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, og disse folkene ville gjerne hjem igjen.

De bøndene som hadde hjemme i Verdalen, gikk til høvdingene Hårek og Tore og klagde sin nød for dem. De sa:

Disse flyktningene som har kommet seg unna her, kommer til å dra opp gjennom Verdalen og stelle det sørgelig til på gardene våre, og vi kan ikke reise hjem så lenge de er her i dalen. Gjør nå så vel at dere tar etter dem med en hær, og la ikke noen levende sjel komme unna, for slik ville de gjort mot oss om de hadde vunnet da vi møttes, og slik vil de gjøre ennå, om vi møtes igjen siden engang når de har overmakten over oss. Kan hende de blir her i dalen, om de ikke tror de har noe å være redd for, og da vil de straks fare voldsomt fram i bygdene våre.

Dette talte bøndene mange ord om og var fælt oppsatt på at høvdingene skulle ta av sted og drepe det folket som hadde kommet seg unna.
Da høvdingene talte med hverandre om dette, mente de at det var mye sant i det bøndene hadde sagt. Så ble de enige om at Tore Hund og hans flokk skulle følge med verdølene, og han tok med seg de 600 mann som fulgte ham... 		Øyvindsen, Hårek "på Tjøtta" (I15147)
 
10146 Härdis Lorentzen beskriver Jorunn Synnøves konfirmasjonskjole i sirengul silke, og at kjolestoffet vistnok kostet kroner 9 per meter, som Härdis synes var uhørt. Andersen, Jorunn Synnøve "Grjotheim" (I1384)
 
10147 Härdis skriver brev til sin svigerinne Ruth Zinow i Oslo. Her forteller hun litt om deres økonomi og om at de har fått innviglet lån til å bygge.

Bygginga skal starte opp til sommeren.

Mens de venter på dette skal de bo i en hytte på Lian fra 1.mai.

Hun beskriver familiens økonomi som meget trang, og at de har problemer med å tilbakebetale et lån til Ruth. 		Family: Ragnar Lorentzen / Härdis Kristine Eklund, "Lorentzen" (F74)
 
10148 Härdis skriver brev til sin svigerinne Ruth Zinow i Oslo. Her forteller hun litt om deres økonomi og om at de har fått innviglet lån til å bygge.

Bygginga skal starte opp til sommeren.

Mens de venter på dette skal de bo i en hytte på Lian fra 1.mai.

Hun beskriver familiens økonomi som meget trang, og at de har problemer med å tilbakebetale et lån til Ruth. 		Family: Einar Zinow, "Skøien" / Ruth Lorentzen, "Zinow" / "Skøien" (F8)
 
10149 Härdis skriver til sin svigerinne Ruthemor i Chicago 16.mai, og takker for brev og innholdsrik pakke familien har fått av henne. Pakken inneholdt blant annet kjoletøy og underkjole til lille-Ruths konfirmasjon.

Härdis forteller at hun er aktiv i politikken. Det var for Arbeiderpartiet hun og Ragnar var aktive for.
Jeg steker hvalbiff til middag. Proletar middag som hr Snobbesen Eide i sin tid kalte det. Ja, for vort vedkomne er det jo helt i stilen da.

Härdis forteller at lille-Ruth skal konfirmeres dette året, søndag 28.juni, og takker meget for Ruths bidrag til lille-Ruths kjole.
Lille Thore, som bor hos Ragnar og Härdis, har også fått en drakt i pakken av Ruth, og Härdis skriver at Thores mor Tordis takker Ruth så mye for at hun husket gutten hennes.

Härdis beskriver også en side ved sin svigerinne Ruth når hun beskriver sin egen datter lille-Ruth:

Hun minder om dig når hun gir sig til å pusse og pynte sig når hun skal ut. Jeg har aldrig vært omhyggelig slik, men Ruth er som dig. Jeg er viss på du hadde kjendt dig igjen om du fik iakta henne.

Om Sverre og Hildur sine døtre, Hedvig, Klara, Grete og Erna, forteller Härdis at de er flinke og flittige til å stelle i huset. Hus skriver at de pikene som mor Klara Lorentzen har hatt under behandling blir flinke til å stelle hus.

Om Ingeleiv forteller Härdis at hun har flyttet til Byåsen. 		Family: Ragnar Lorentzen / Härdis Kristine Eklund, "Lorentzen" (F74)
 
10150 Härdis skriver til sin svigerinne Ruthemor i Chicago 16.mai, og takker for brev og innholdsrik pakke familien har fått av henne. Pakken inneholdt blant annet kjoletøy og underkjole til lille-Ruths konfirmasjon.

Härdis forteller at hun er aktiv i politikken. Det var for Arbeiderpartiet hun og Ragnar var aktive for.
Jeg steker hvalbiff til middag. Proletar middag som hr Snobbesen Eide i sin tid kalte det. Ja, for vort vedkomne er det jo helt i stilen da.

Härdis forteller at lille-Ruth skal konfirmeres dette året, søndag 28.juni, og takker meget for Ruths bidrag til lille-Ruths kjole.
Lille Thore, som bor hos Ragnar og Härdis, har også fått en drakt i pakken av Ruth, og Härdis skriver at Thores mor Tordis takker Ruth så mye for at hun husket gutten hennes.

Härdis beskriver også en side ved sin svigerinne Ruth når hun beskriver sin egen datter lille-Ruth:

Hun minder om dig når hun gir sig til å pusse og pynte sig når hun skal ut. Jeg har aldrig vært omhyggelig slik, men Ruth er som dig. Jeg er viss på du hadde kjendt dig igjen om du fik iakta henne.

Om Sverre og Hildur sine døtre, Hedvig, Klara, Grete og Erna, forteller Härdis at de er flinke og flittige til å stelle i huset. Hus skriver at de pikene som mor Klara Lorentzen har hatt under behandling blir flinke til å stelle hus.

Om Ingeleiv forteller Härdis at hun har flyttet til Byåsen. 		Family: Einar Zinow, "Skøien" / Ruth Lorentzen, "Zinow" / "Skøien" (F8)
 

      «Prev «1 ... 199 200 201 202 203 204 205 206 207 ... 333» Next»

This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0, written by Darrin Lythgoe © 2001-2024.

Maintained by Tor Kristian Zinow.