Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 10,151 to 10,200 of 16,628

#	Notes	Linked to
10151	Häsen.	Ramsten, Lisa Cajsa (I16499)
10152	Häsen.	Ramsten, Johan (Jan) (I16491)
10153	Högarna vid Gamla Uppsala som var större än Hågahögen var förmodligen platsen för Anunds kungasäte eftersom denne kallas för Anund Uppsala i Hervararsagan och uppges ha varit Björn vid Högens medkung. Nästa gång en sveakung nämns i Ansgarsvitan heter han också Anund och uppges ha blivit fördriven från Sveariket och levt i landsflykt i Danmark. Vilket dock gör Hervararsagans uppgift att de skulle ha varit medkungar tvivelaktig. Omkring år 844 gjorde iallafall Anund ett försök att återta sitt förlorade rike med hjälp av 11 egna skepp samt 21 danska skepp som ställde upp mot löfte att få plundra Birka. Anund överraskande den svenske kungen som var långt borta när han anlände till Birka. Trots att Birkas försvar var svagt lät Anund dock nöja sig med att de betalade 100 pund silver för att slippa plundring. Danskarna blev rasade över uppgörelsen eftersom de ansåg summan så låg att varenda köpman i Birka ägde mer än det och ville därför plundra staden. För att lösa tvisten mellan danskarna och Anund tog man till lottkastning för att rådfråga gudarna. Anund hade lyckats förmå danskarna till detta genom att hävda att Birka skyddades av flera gudar varav den mäktigaste var Kristus. Lottkastningen resulterade i att Birka slapp plundring och danskarna beslöt att plundra en stad i slavernas land istället. Anund stannade dock kvar och gav tillbaka de pengar han hade fått av Birkas invånare eftersom han ville försona sig med sitt folk.	Eriksson av Birka, Edmund (Anund) (I3535)
10154	Höjums kirkegård	Eide, Kirsten Johanne "Lidgren" (I606)
10155	Höjums kirkegård	Lidgren, Erik Olof (I640)
10156	Høiland. Datter av Hans Christian Frørup og Marie Margrete Stabel.	Hansdatter Frørup, Ingeborg Maria "Arentz" (I12382)
10157	Høker er en gammel betegnelse på en kjøpmann med begrensede rettigheter. Med dette menes at høkere, i motsetning til byens borgerskap som hadde rett til drive handel en gros, bare hadde rettigheter til å drive handel med spesifikke varer. Hvilke varer var nøye definert fra den byen som gav høkeren rettighetene til å drive som høker. Disse rettigheten ble gitt av den lokale fogden, ofte mot et mindre vederlag. Høkeren var et typisk forstadsfenomen i tidligere tider, og deres handel var begrenset til detaljhandel i dette nærmiljøet. For å bli høker krevdes det ingen spesifikke kvalifikasjoner, som det ble krevet for å anskaffe et borgerbrev, der det gjerne ble stilt krav til både handelserfaring og formue. På den måten kan høkerne ofte betraktes som en form for annenrangs borgerskap.	Gløsgaard, Gunder (I15106)
10158	Hølje er eier av Sud Miland fra 1620 til 1635. Han er kirkeverge og i god stilling, og eier i alt 6 tønner.	Eivindsen Grønskei, Hølje "Miland" / "Einung" (I18341)
10159	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18393)
10160	Høsten 1942 lyktes Kjell Staal Eggen sammen med Kjell Batzer i å hjelpe en jødisk skiensfamilie i å flykte til Sverige under vanskelige forhold. David Becker og hans bror Louis Becker var allerede arrestert og fengslet av myndighetene fordi de var jøder, og begge ble drept i Auschwitz. Milorgs ledelse var ikke villige til å være behjelpelige med å redde David Beckers kone og 3 barn i alder 11 til 18 år; fru Becker og barna hadde lyktes med å komme seg i skjul da politiet kom for å arrestere dem hjemme. Da Kjell Batzer og siden Kjell Staal Eggen gikk til Milorg-ledelsen for å be om hjelp med å evakuere flyktningene, fikk de ordren: Sett dem på gaten, la tyskerne overta! Saken har ingen militær interesse. Redningsaksjonen varte i ca. 2 måneder. I denne perioden var Becker-familien i skjul på ulike steder i Skien; den eldste sønnen Sigurd Becker ble blant annet holdt i skjul av Kjell Staal Eggens foreldre. Saken ble løst på improvisert og meget dramatisk vis ved at flyktningene ble smuglet ut av landet i lasten til en svensk frakteskute. I kraft av å være lege disponerte Kjells far en bil som han også hadde tilgang til brennstoff til; denne bilen ble brukt til å transportere Becker-familien deler av veien fra Skien til skuten som lå ved kai på Menstad. Mens familien flyktet fra landet for å berge livet, ble familiens formue ifølge Eggen stjålet av Milorg. Først i 1981 fikk familien Becker en symbolsk erstatning fra Den norske stat. Kjell Staal Eggen og hans foreldre ble i 2012 hedret posthumt av Yad Vashem ved å bli utnevnt til Righteous Among The Nations. I 2008 utga Kjell Staal Eggens sønn et bokmanuskript som til en stor del dreier seg om denne redningsaksjonen; boken fikk tittelen Skammen og ble lansert på Holocaust-senteret i Oslo. Til tross for at han hadde et meget ambivalent forhold til ledelsen av motstandsbevegelsen på de fleste plan, var Eggen fra ca. 1943 leder av slipp- og sabotasjegruppen i Milorg D17, Telemark. Det faktum at Arne Qvenild hadde overtatt som Milorg-leder i distriktet, og at stillingen han ble bedt om å ta var underlagt den nye våpensjefen Robert Evensen, gjorde sitt til at Eggen var villig til å ha noen som helst befatning med Milorg. Med utgangspunkt i sin hjemby Skien planla og gjennomførte han en rekke aksjoner mot de tyske okkupasjonsmyndighetene. Kjell Staal Eggen ledet blant annet den også vellykkede aksjonen mot AT-arkivene i Telemark i mai 1944. Den 14.mars 1945 ledet han, sammen med Johnny Stensnes, telemarksdelen av den landsomfattende sabotasjeaksjonen Operasjon Betongblanding, som gikk ut på å kutte landets jernbanenett, for å sinke tyske troppetransporter til Tyskland. I Telemark ble en bro på Sørlandsbanen sprengt. Bratsbergbanen ble kuttet ved at Svartufs bro nord for Skien ble sprengt. Ved Svartufs deltok Kjell Staal Eggen som leder. Aksjonen ble langt mer dramatisk enn planlagt, da man kom under tysk angrep. Broen ble likevel sprengt. Sabotørene slapp alle fra det med livet i behold, mens tyskerne led betydelige tap. Eggen ble selv hardt skadet under selve sprengningen. Fra høsten 1941 til mai 1945 var Kjell Staal Eggen redaktør for den illegale avis Nyhetene. Sammen med sin far og noen venner lyttet de til nyheter fra BBC, skrev dem ned, renskrev dem på skrivemaskin og mangfoldiggjorde dem med en stensilmaskin Eggen sammen med Hans Strøm stjal fra tyskerne. Avisen kom ut med bortimot 300 utgaver. På det meste var opplaget på ca. 2000 eksemplarer, som ble distribuert utover landet, blant annet med jernbane. Av andre kjente motstandsfolk Eggen samarbeidet med, kan nevnes Martin Olsen, Gregers Gram og Johan Edvard Tallaksen. I 1970 ble han utsatt for en alvorlig trafikkulykke, noe som førte til at han ble gitt krigspensjon. Han lot seg overtale til å melde seg inn i Krigsinvalideforbundet, og satt som formann i Telemark Krigsinvalideforening i mer enn ti år. I 1982 meldte han seg ut på grunn av det han så som bevisst sensur. Han hadde skrevet artikler om sine erfaringer rundt jødeforfølgelsen i 1942, og ble nektet spalteplass i Krigsinvaliden, forbundets medlemsorgan. Eggens påstander om sensur ble imidlertid avvist av Krigsinvalideforbundets formann Oscar Magnusson, som viste til at Eggen hadde tatt opp sitt anliggende på Krigsinvalideforbundets årsmøte i 1982, men uten å få noen støtte der og at hans omtale av deportasjonen av norske jøder ikke hadde fått spalteplass grunnet redaksjonelle vurderinger. Han brukte mye av sin tid og sine krefter til å hjelpe andre krigsinvalider til å oppnå sine rettigheter. Dette arbeidet fortsatte også etter at han kom på kant med og meldte seg ut av Krigsinvalideforbundet. For å makte de økonomiske belastninger dette arbeidet medførte, begynte han å selge artikler til norsk presse. Artiklene berettet om egne erfaringer omkring okkupasjonen. Han gikk ikke av veien for også å berette om hva han så som mindre flatterende sider av historien sett med norske øyne, noe som falt mange tungt for brystet. Spesielt var han sterkt kritisk til mye av norsk delaktighet og unnfallenhet omkring jødeforfølgelsen i 1942. Kjell Staal Eggen etterlot seg et manuskript som ble forsøkt utgitt uten hell på 90-tallet. Boken handler om jødeforfølgelsene i Norge generelt og i Telemark spesielt, og de store problemene overlevende norske jøder opplevde etter krigen med å få tilbake sine rettmessige eiendeler. Manuskriptet ble senere funnet av Eggens sønn Trym Staal Eggen, og utgitt i bokform i 2008 under tittelen Skammen. Boken ble lansert på Holocaust-senteret i Oslo den 8. oktober 2008, på et arrangement der Jahn Otto Johansen, som hadde skrevet bokens forord, og Mats Tangestuen holdt hovedinnleggene. Johansen kritisere seks år senere Tangestuen for hans innlegg under lanseringen. Tangestuen tilbakeviste kort tid etter Johansens påstander. En vesentlig del av boken dreier seg om aksjonen der Batzer og Staal Eggen lyktes i å få smuglet den jødiske familien Becker over til Sverige, og to av de fire som ble hjulpet i denne aksjonen, var til stede under boklanseringen. I 2009 ble ytterligere et av Kjell Staal Eggens etterlatte manuskripter, om selve motstandskampen i Telemark og andre steder, utgitt under tittelen Kampen. I september 2012 kom også boken Ørkenrotte - Fra Menstad til El Alamein. Dette er en biografi om Henry William Olsen fra Borgestad (1905-1976), som sannsynligvis var eneste nordmann som kjempet i fronten i det andre slaget om El Alamein i 1942. Kjell Staal Eggen skrev boken i samarbeid med Henry Olsen kort tid før Olsen døde. Han ble etter krigen tildelt den britiske utmerkelse King's Medal for Courage in the Cause of Freedom. Den 29.januar 2013 ble han, sammen med begge sine foreldre, tildelt den israelske æresbevisningen Righteous Among the Nations.	Eggen, Kjell Staal (I2622)
10161	Høsten 1954 begynte Eli på den kommunale husmorskolen i Oslo.	Reitan, Eli Brinchmann "Backe" (I18)
10162	Høsten 1959 var Ruth, Einar og Ruth Eva på besøk hos Petter og Bjørg Nordahl på deres hytte i Sande. Mens de var der spurte Ruth om det ikke var flere tomter i nærheten som skulle bygsles bort, og det var det. En helg senere dro den lille familien Skøien ut igjen til Sande og ble vist tomtene av bonden Ove Flågan på Gyltesø gård. Der bestemte de seg for å bygsle tomten de senere kalte Furulund. Det ble inngått avtale om bygsling av tomta Furulund mellom Ruth og Einar og bonden på Gyltesø, Ove Flågan, høsten 1959. Avtalen ble gjort for 100 år, og bygslingsbeløpet var på 100 kroner i året. Fra Ove Flågan til Einar Skøien på Furulund i 99 år mot årlig avgift 100 kr. (Avisen Fremtiden 24.oktober 1961). Vinteren som kom fikk de hjelp til å få kjørt opp materialer med hest av Dyrdal, som hadde et lite småbruk like ovenfor Gyltesø gård. Dette måtte gjøres om vinteren, mens det var snø, så hesten kunne dra materialene opp fra hovedveien og et stykke opp mot hyttetomten. Likevel ble det et godt stykke til de selv måtte bære de tunge materialene. Terrenget var bratt og materialene var tunge, så de holdt på å bære materialer hele den påfølgende sommeren. Einar kjente en mann som var kyndig og som hjalp dem å sette opp reisverket til hovedhytta. Mens dette pågikk fikk de bo på hytta til Petter og Bjørg Nordahl i nærheten. Da reisverket sto ferdig, bestemte Ruth likeså godt at de skulle sette opp reisverk til et anneks også med det samme. Trolig startet byggingen av hytta tidlig våren 1960, da William i et brev fra Gaza nevner dette: 10.juni 1960: Hallo alle tre! Takk for brevet jeg fikk i dag. Det var fint å høre dere har begynt å bygge på hytta, skulle ønske jeg kunne vært hjemme å hjelpt dere. Dere som hvet ossen tomta er kan sette navn på den... Til hyttebyggingen fikk Einar tak i materialer gjennom jobben sin som vaktmann på brygga i Oslo. Han fikk - dønners - tunge planker/bord som ble brukt som balast på båtene. Disse ble til solide reisverk på begge hyttene. Materialer fra pakker med biler og bildeler ble brukt som ytterpanel på hyttene. Da han begynte på NEBB fikk han tak i en prøveproduksjon av bølgeplater i metall, som ikke rustet og som ble for dyrt til å masseprodusere, som nå ble brukt som takplater på hyttene.	Zinow, Einar "Skøien" (I8)
10163	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6721)
10164	Høyem, Zacharias. Kirkesanger, Byneset. Død Høyem 27.juni 1816, 57 år gammel.	Isachsen Høyem, Zakarias (I1588)
10165	Høyland prestegård.	Theophiliusen Schancke, Jonas (I11487)
10166	Høyland prestegård.	Theophiliusen Schancke, Jonas (I11487)
10167	Høyland prestegård.	Pallesen Trane, Christen (I11498)
10168	Høyland prestegård.	Baltzersdatter Schanke, Dorothea (I11499)
10169	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Marli D. Johnson, "Arneson" (F5513)
10170	I - Christiania Nordre Qvarteer Tolbodgaden No 360 - under folketellingen i 1801 bodde bl.a. disse personene: Nils Christian Schou, 40 år, Huusbonde Kiøbmand. Karen Friderichsen, 39 år, Hans kone. Barn: Birgite, 13 år datter. Talle, 11 år sønn. Jacobine, 9 år datter. Nicolai Christian, 8 år sønn. Hans, 7 år sønn. Ingeborg Christine, 1 år datter. Konens moder, Maren Bergersen, bor også hos dem. Hun er 72 år gammel, enke etter sitt ekteskap med kjøpmann Friderichsen.	Bergersen, Maren Fridericha "Fridrichsen" / "Friderichsen" (I1833)
10171	I 10-12-års alderen stjal Atle og en kamerat dynamitt fra Veivesenet. De skrudde av hengslene på dynamittkassen og tok med seg dynamitten. De to røverne hadde fulgt med når veiarbeiderne ladet osv., men fenghettene tok slutt før dynamitten. Så, de tente til slutt direkte på dynamittpatronene. Faren til kameraten hadde hørt at det smalt med jevne mellomrom omkring i Agle, og ante uråd. Mens guttene holdt på å tenne opp nok noen dynamittpatroner, kom han og tok dem i nakken: Ka fa'n e det de held på med gut'oinga? Til lille Atle sa han bare: Ha dæ hjæm te stasjonsmester'n, du!	Aune, Atle Røising (I838)
10172	I 1015 dro faren Eirik jarl til England, og satte Håkon til å styre over en del av riket. Håkon ble fanget av Olav Digre, og måtte love å ikke kjempe mot han. Da Olav måtte rømme landet i 1028, satte danekongen Knut den mektige Håkon til jarl over Norge. Året etter druknet Håkon på hjemvei fra England. Fra Snorre: Olav den helliges saga: 27. Den sommeren Olav Haraldsson kom fra viking vestfra, kom kong Adalråds sønner også fra England til Ruda i Valland til morbrødrene sine, De var i Normandi alle sammen den vinteren, og der sluttet de forbund med hverandre og avtalte at kong Olav skulle ha Nordimbraland, om de fikk tatt England fra danene. Da sendte kong Olav fosterfaren Rane til England om høsten for å samle en hær der; Adalrådssønnene sendte ham til venner og frender som de hadde, med tegn at han kom fra dem, og kong Olav gav ham en mengde penger til å lokke folk over til dem. Rane ble i England vinteren over og fikk løfte om troskap av mange stormenn; folk i landet ville heller ha landsmenn som konger over seg, men danenes makt i England var da blitt så stor at de hadde brutt under seg alt folk i landet og hadde det i sin makt. 28. Om våren seilte de vestfra alle sammen, kong Olav og sønnene til Adalråd, og de kom til England der det heter Jungufurda. Der gikk de i land med hæren og opp til borgen. Der møtte de mange av de menn som hadde lovt dem hjelp; de vant borgen og drepte mange menn. Men da kong Knuts folk merket dette, samlet de hær og ble fort mannsterke, så kong Adalråds sønner hadde ikke nok styrke til å stå imot, og så valgte de heller å seile bort og vestover tilbake til Ruda. Da skilte kong Olav lag med dem, han ville ikke tilbake til Valland. Han seilte nordover langs England helt til Nordimbraland, og la til i ei havn som heter Furuvald, der kjempet han med bymennene og vant seier og stor rikdom. 29. Der lot kong Olav langskipene bli igjen og rustet ut 2 knarrer; på dem hadde han 260 mann, utvalgte folk, i brynje og våpen. Han seilte til havs og nordover om høsten; de fikk svær storm i havet, så det så farlig ut, men ettersom de hadde godt mannskap og kongens lykke med seg, så gikk det godt. Så sier Ottar: På toknarrer tok du turen vestfra, herre. Skjoldungers skipsfelle, du skyr aldri farer. Strømmen, den strie, kunne ha slukt kjøpmannsskipet, og mannskapet over bølgen stod mindre sterkt innabords. Du fryktet ikke Ægir, du fór over storhavet; bedre karer får vel aldri noen konge. Haralds ætling! Ofte øvde deg i sjøferd, inntil med brott om baugen du bautet mot Norges vestland. Her er det sagt at kong Olav kom inn til Norge midt på Vestlandet. Den øya de kom i land på, het Sæla, den ligger utfor Stad. Da sa kongen han trodde det måtte være en lykkedag siden de hadde landet i Norge på Sæla, han sa det måtte være et godt varsel når dette hadde hendt. Så gikk de i land på øya. Der kom kongen til å gli med den ene foten i noe leire som var der, men han stødde seg på kneet. Da sa han: Nå falt jeg. Da sa Rane: Du falt ikke, konge, nå fikk du fast fot i landet. Kongen lo og sa: Det kan nok være, om gud vil. Så gikk de ned til skipene og seilte sør til Ulvesund. Der fikk de høre om Håkon jarl at han var sør i Sogn, men at de ventet ham nordover så snart det ble bør, og at han hadde bare 1 skip. 30. Da kong Olav kom sør forbi Fjaler, styrte han skipene sine inn fra skipsleia og snudde inn Saudungssund og la seg der, de 2 skipene lå på hver side av sundet og hadde et tjukt tau mellom seg. I samme stund rodde Håkon Eiriksson jarl mot sundet med et langskip og fullt mannskap, han trodde det var 2 kjøpmannsskip som lå i sundet, og rodde fram mellom de 2 skipene. Da drog kong Olav og hans folk tauet opp midt under kjølen på langskipet og sveivde det inn med gangspill. Straks tauet fikk feste, gikk akterenden i været, og stavnen stupte framover så sjøen falt inn i saksene, langskipet ble fullt av vann og hvelvet. Kong Olav fisket opp Håkon der han lå og svømte, og likeså alle de mennene hans de fikk tak i; noen drepte de, og noen druknet. Så sier Ottar: Du fórer svarte ravner, skatter har du nok av; et staselig skip tok du fra Håkon, ham sjøl attpå. Du samlet kampens fugler, søkte alt i din ungdom hit til dine ættland; for deg måtte jarlen vike. Håkon jarl ble ført opp på kongens skip, han var den vakreste mann noen hadde sett; han hadde svart hår, så fint som silke, om hodet hadde han bundet et gullband. Han satte seg i forrommet. Da sa kong Olav: Det er nok ikke løgn det som er sagt om dere frender, hvor vakre dere er å se på; men nå er det ute med lykken for dere. Da sa Håkon: Det er ikke noen ulykke, dette som har hendt oss. Det har vært slik lenge at seieren har skiftet, og med dine og mine frender har det også gått slik at vi har skiftes til å seire. Jeg er nå bare så vidt kommet ut av barneåra, og vi hadde ikke godt for å verge oss heller nå, for vi hadde ingen tanke på at det var ufred. En annen gang kan det hende det går bedre for oss enn nå. Da svarte kong Olav: Kunne du ikke tenke deg det, jarl, at slik som det har gått her, kommer du verken til å få seier eller nederlag heretter? Jarlen sa: Det er De som rår denne gangen, konge. Da sa kong Olav: Hva vil du gjøre, jarl, for at jeg skal la deg gå hvor du vil, hel og uskadd? Jarlen spurte hva han krevde. Kongen sa: Ikke annet enn at du drar ut av landet og gir opp riket og sverger en ed på at han aldri skal gå til kamp mot meg fra nå av. Jarlen svarte at dette skulle han gjøre. Og så svor Håkon jarl kong Olav en ed på at han aldri mer skulle kjempe mot ham, og ikke verge Norge med ufred mot kong Olav og heller ikke gå mot ham. Så gav kong Olav grid til ham og alle hans menn. Jarlen fikk igjen det skipet han før hadde hatt, og så rodde de bort. Dette nevner Sigvat skald: Den mektige sa han måtte møte Håkon dengang i Saudungsund, det gamle; han strevde etter framgang. Der traff du harde konge en jarl, av ætt den beste, han ung ble bare nestbest der dansk tunge tales. 31. Etter dette så jarlen til å komme seg ut av landet så fort han kunne. Han seilte vest til England, og der gikk han til kong Knut, sin morbror, og fortalte ham alt, hvordan det hadde gått med ham og kong Olav; kong Knut tok særs godt imot ham, han satte Håkon i hirden hos seg og gav ham stor makt der i riket. Håkon jarl bodde der hos Knut i lang tid framover. Da Svein og Håkon hadde rådd for Norge, hadde de gjort forlik med Erling Skjalgsson, forliket var blitt styrket på den måten at Aslak, sønn til Erling, ble gift med Sigrid, datter til Svein jarl. De 2, Erling og hans sønn Aslak, skulle ha de veitslene som Olav Tryggvason hadde gitt Erling. Etter dette ble Erling jarlens sikre venn, og de slo dette fast og svor hverandre eder. 130. Knut den mektige, som noen kaller Knut den gamle, var konge både over England og over Danevelde på den tida. Knut den mektige var sønn til Svein Tjugeskjegg Haraldsson. Hans ætt hadde rådd over Danmark i lange tider. Harald Gormsson, farfar ti Knut, hadde tatt Norge etter Harald Gunnhildssons fall og hadde tatt skatter derfra og satt Håkon jarl den mektige til å styre landet. Svein danekonge, sønn til Harald, hadde også rådd over Norge og hadde satt Eirik Håkonsson jarl til å styre landet. Han og broren Svein Håkonsson rådde deretter landet, inntil Eirik jarl drog vest til England da Knut den mektige, mågen hans, sendte bud etter ham; han satte sin sønn Håkon jarl etter seg til å styre i Norge, Håkon var søstersønn til Knut den mektige, Eiriks måg. Men da så Olav Digre kom til Norge, tok han først Håkon jarl til fange og avsatte ham fra styret, slik som før er skrevet. Da reiste Håkon til sin morbror Knut, og hos ham hadde han vært hele tida siden til vi er kommet så langt i sagaen. Knut den mektige hadde vunnet England i strid og kjempet seg til det; og han hadde hatt et langt slit før folket i landet hadde blitt lydige mot ham. Da han nå mente han hadde fått full og hel styring der i landet, tok han til å tenke på det han mente å ha rett til i et rike han ikke sjøl hadde oppsyn med, og det var Norge. Han mente han sjøl hadde arverett til hele Norge, og Håkon, søstersønn hans, til noe av det, og dertil kom at han syntes han hadde mistet det med skam. En av grunnene til at Knut og Håkon hadde latt det være stilt med kravene på Norge, var den at i førstningen da Olav Haraldsson kom til landet, løp den opp som én mann hele den store bondemugen og ville ikke høre tale om annet enn at Olav skulle være konge over hele landet. Men siden, da folk syntes de ikke fikk rå seg sjøl under hans styre, var det noen som prøvde å komme seg ut av landet; da var det nokså mange stormenn som hadde reist til kong Knut, og sønner til mektige bønder også, de hadde gitt seg ett eller annet ærend. Og hver den som kom til kong Knut og ville bli hans mann, fikk alltid hendene fulle av gull. Der kunne en også se mye større prakt enn andre steder, både det at det var så mange folk der til daglig, og så utstyret ellers i de husene han hadde, og som han sjøl bodde i. Knut den mektige fikk skatter og skylder fra de rikeste folkland i Norderlanda; og ettersom han hadde større inntekter enn andre konger, gav han også bort av dem i samme monn mer enn noen annen konge. I hele riket hans var freden så sikker at ingen torde bryte den, og sjølve folket i landet hadde fred og gammel landsens rett. Slikt ble han kjent og æret for i alle land. Men av dem som kom fra Norge, var det mange som klagde over ufrihet, og la ut for Håkon jarl for det, og noen lot kongen sjøl få vite at nordmennene ville være ferdige til å vende tilbake under kong Knut og jarlen og få friheten sin igjen av dem. Dette snakket syntes jarlen godt om, han la det fram for kongen, og bad ham undersøke om kong Olav ville gi opp riket sitt til dem eller gå med på noe slags forlik om å dele det. Det var mange som støttet jarlen denne gangen. 146. Kong Knut hadde fått høre vest i England at Olav, Norges konge, hadde leidang ute, og dessuten at han seilte med flåten til Danmark, og at det var ufred i Knuts rike. Da tok Knut til å samle hær; det kom snart sammen en stor hær og en mengde skip. Håkon jarl ble den andre høvdingen for hæren. Den sommeren kom Sigvat skald til England vest fra Ruda i Valland, og sammen med ham var en mann som het Berg. De hadde seilt på kjøpmannsferd dit sommeren før. Sigvat diktet en flokk, som ble kalt Vestfararvisene, og her er første vers: Berg! jeg minnes vi mang en morgen på kjøpmannsferden lot skipet ankre i vestre armen ved Rudaborgen Da Sigvat kom til England, drog han straks til kong Knut og ville be om lov til å reise til Norge. Kong Knut hadde lagt reiseforbud på alle kjøpmannsskip inntil han var ferdig med å ruste hæren. Da nå Sigvat kom til ham, gikk han til det rom kongen var i; men der var det låst, og han stod lenge utenfor. Men da han fikk tale med kongen, fikk han lov til det han bad om. Da kvad han: Utenfor husdøra stod jeg og spurte før jeg fikk komme og tale med juters høvding, huset var lukket for bønder. Men da vi kom i salen kunne jo Gorms ætling lett gi svar på vårt ærend: Jern-ermer bar jeg ofte. Da Sigvat merket at kong Knut rustet seg til hærferd mot kong Olav, og da han fikk vite hvor stor styrke kong Knut hadde, da kvad Sigvat: Den ødsle Knut og Håkon vil prøve å velte Olav, alt har han som fór ute; for kongens død jeg engstes. Må verneren leve, enda ei Knut og jarlene vil det. Godt blir et møte på fjellet først når du slapp fra det. Sigvat diktet enda flere strofer om Knuts og Håkons ferd. Han kvad dette også: Den djerve jarlen skulle søke forlik for Olav, med de gamle bønder som oftest reiste striden. Eiriks ætt er mektig; i større fiendskap handlet de før om hoder, men Håkon bare hatet minnes. 147. Knut den mektige hadde rustet hæren sin til å fare fra landet; han hadde en diger hær og svære skip. Sjøl hadde han en drake som var så stor at det var 60 rom i den; hodene på den var gullagte. Håkon jarl hadde en annen drake, den hadde 40 rom, der var også hodene forgylte, og alle seilene på begge var stripete med blått og grønt og rødt. Alle skipene var malt ovenfor vannlinja, og all redskapen på skipene var av fineste slag. Mange andre skip hadde de også, stor og godt rustet. Dette nevner Sigvat skald i Knutsdråpa: Blå seil ved rå bar de i blåsten, kongens draker; dyr var ferden. Og skuter som kom vestfra, seilte den veg som ledet gjennom Limfjords brenning. Det blir fortalt at kong Knut seilte med denne store flåten vest fra England og kom vel fram til Danmark med hele hæren og la til i Limfjorden. Der møtte de en stor samling av landets menn. 161. Erling Skjalgsson og alle sønnene hans hadde vært i kong Knuts hær om sommeren og i flokken til Håkon jarl; der var Tore Hund også og hadde mye og si. Men da kong Knut fikk høre at kong Olav hadde tatt landvegen til Norge, løste kong Knut opp leidangen og gav alle mann lov til å finne seg bosted for vinteren. Da var det en svær hær av utlendinger i Danmark, både engelskmenn og nordmenn og folk fra flere land som hadde kommet i hæren om sommeren. Erling Skjalgsson reiste til Norge med følget sitt om høsten, han fikk store gaver av kong Knut. Sammen med Erling reiste det sendemenn fra kong Knut nord til Norge, de hadde med seg en mengde gull og sølv. Om vinteren drog de rundt omkring i landet og greidde ut de pengene kong Knut hadde lovt folk om høsten dersom de ville følge ham, og de gav også til mange andre som de fikk kjøpt med penger for å vise kong Knut vennskap. De hadde støtte av Erling da de reiste omkring. Så ble det til at en mengde menn gikk over til å bli kong Knuts venner og lovte ham sin tjeneste, og dessuten å gjøre motstand mot kong Olav; noen gjorde det åpenlyst, men det var mange flere som holdt det hemmelig for allmuen. Kong Olav fikk vite om dette; det var mange som kunne fortelle ham om det, og det ble talt mye om det der i hirden. Sigvat skald kvad om dette: Kongens fiender farer med løse pengepunger, folk byr ofte det tunge malm for kongens hode. Jeg vet at hver som selger for gull sin gode herre en gang vandrer til svarte helvete, og er verdt det. Sørgelig lønn i himmelen fikk han som her på jorda dreiv med svik, han dømmes i dypet av ildens konge. Det ble ofte sagt og talt om hvor dårlig det var av Håkon jarl å føre hær mot kong Olav som hadde gitt ham livet dengang jarlen hadde kommet i hans makt. Men Sigvat var svært god venn til jarlen, og da nå Sigvat hørte jarlen ble baktalt igjen, kvad han: Hordekongens hirdmenn holdt seg for sterkt til jarlen om de tok imot penger for Olavs liv å røve, det er ingen heder for hirden at slik blir hørt om den, best er for oss om alle er uten svik og reine. 171. Nå hadde kong Knut lagt under seg alt land i Norge. Så holdt han et stort ting av folk både fra hæren og fra landet. Der lyste kong Knut at han ville gi sin frende Håkon jarl styringen over alt det land han hadde vunnet på denne ferden; da han hadde gjort det, leidde han Horda-Knut, sønn sin, til høgsetet hos seg og gav ham kongsnavn og med det Danevelde. Kong Knut tok gisler av alle lendmenn og storbønder, han tok sønnene deres eller brødrene eller andre nære frender eller slike menn som de var mest glad i, og som han syntes høvde til det. På den måten som nå er fortalt, bandt kongen folk til å vise troskap mot seg. Da Håkon jarl hadde overtatt makten i Norge, kom Einar Tambarskjelve, mågen hans, og slo seg i lag med ham. Han fikk igjen alle de veitslene han hadde hatt før mens jarlene rådde i landet. Kong Knut gav Einar store gaver og bandt ham til seg i nært vennskap, han lovte at så lenge hans makt stod i landet, skulle Einar få være den største og gjæveste av alle menn som ikke var av høvdingætt i Norge, og han føyde til det at han syntes at for ættas skyld var Einar, eller sønn hans Eindride, den som best kunne høve til å bære høvdingnavn i Norge, om de ikke hadde hatt jarlen. Disse løftene satte Einar stor pris på og lovte ham sin troskap til gjengjeld. Da ble Einar på nytt en stor og mektig mann. 184. Den sommeren seilte Håkon jarl fra landet og vest til England, og da han kom dit, tok kong Knut godt imot ham. Jarlen hadde sin festemøy der i England, og han reiste for å hente henne, han hadde tenkt å holde bryllupet i Norge, men ville skaffe seg i England de sakene han trengte, og som han mente var verst å få tak på i Norge. Om høsten gjorde jarlen seg klar til å seile hjem, men han ble nokså seint ferdig. Da han var rede, seilte han til havs. Men om reisen hans er det bare det å si, at det skipet gikk under, og ikke én mann ble berget. Det er noen som sier at skipet har vært sett nord for Katanes i en svær storm en dag mot kvelden, og været stod ut Petlandsfjorden. De som tror på dette, mener at skipet har drevet inn i Svelgen, men det er iallfall sant, at Håkon jarl kom bort på sjøen, og ikke noe av det som var på det skipet, kom til lands. Samme høsten fortalte kjøpmenn at det gikk rykter omkring i landene om at folk trodde jarlen hadde druknet. Men alle visste at han kom ikke til Norge den høsten, og da var landet høvdingløst.	Eiriksen, Håkon (I4517)
10173	I 1146 fikk Erik Lam en alvorlig febersykdom, og som den eneste konge i Danmarks historie abdiserte han frivillig og uten ytre press. Han endte sitt liv kort tid deretter, 27.august samme år, i St.Knuds kloster i Odense.	Håkonsen av Danmark, Erik "Erik 3" (I12109)
10174	I 1226 lå hertug Skule farlig syk i Nidaros, og i den forbindelse må han ha gitt et løfte. Han ga i hvert fall Rein, sin farsarv, til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det. I denne forbindelse utspant det seg en prosess om Austrått, og førte til et bittert uvennskap mellom hertug Skule og Åsulv Eriksson til Austrått. Årstallet forstiftelsen av klosteret er ikke kjent, men det må ha vært før 1230. Skules halvsøster fru Sigrid ble den første abbedisse på Reinskloster.	Bårdsen på Rein, Skule (I3605)
10175	I 1316 var Erling blitt ridder, men det ser ikke ut til at han gjorde seg særlig gjeldende politisk i Håkon 5's regjeringstid. Etter kongens død 1319 rangerte han langt fremme blant de 30 lendmennene og ridderne som samme år inngikk Oslo-avtalen om kongefellesskap med Sverige.	Vidkunsen på Bjarkøy, Erling "på Giske" (I3619)
10176	I 1388 lovet ekteparet Tarald Ambjørnsen og Sigrid Torsteinsdatter (DN IV, 409) biskop Øistein 1 markebol i Bjønningstad.	Ambjørnsen Bjønningstad, Tarald (I25566)
10177	I 1394 (DN III, 517) kjøpte han gården Solkastada i Hackås av Markus Nilsson og Radgerd Torgautsdtr. I henhold til Hackås husføhørslengd bodde komminister Festins enke Elisabet Margreta Hellberg (1720-1785) på en plass som het Solsta ved Fæste-Gillsta). På dette dokumentet er det på baksiden skrevet - Gøran Jønsson i Håf 1822 den 29 Junii Hackås Håf - som bestyrker tolkningen om at Karl Pedersson er identisk med - gamle Karl i Hov - som var far til Karlsønnene i Hov. Karl opptok med fogden og lagmannen vitnesbyrd om skatt til kongen datert 29.september 1405. Han står som første navn i det skyldnerbrevet datert 4.april 1410, der 116 jemter erkjenner en landskapsskyld til Uppsala domkirke og dronning Margareta på 600 mark. Erkebiskop Gaute, lagmann Erik Amundsson og fem rådmenn i Trondhjem forlangte den 10.november 1488 nytt fullstendig skifte etter Karls sønner på Hov, hvor samtlige sønner ble nevnt (DN III,965). Gravsteinen til Karl var en tid brostein framfor trappen i Hackås kirkes våpenhus, men er siden 1923 oppbevart i en kasse. Gamle Karl på Hov var gift med Radgerd Ketilsdtr. som levde den 20.april 1438, da hun kunngjorde sammen med sine sønner, at hun med deres og deres ektefellers samtykke solgte Heglid i Sunne for 70 mark til kyrkoherden Ylian (DN III,742).	Pedersson Hov, Karl (I5790)
10178	I 1420 skjenker fru Margareta Eilivsdatter for frenskap og mågskap (søskenbarn til Katarinas mor) velboren Jenes Hiærna ok hans velboren husstru.	Johansson Hjärne, Jöns (I5895)
10179	I 1443 overlater Aslak Jonson blant annet halve Aspa til sin datter Jorann og mannen Trond Toraldsson.	Toraldesen, Trond (I2609)
10180	I 1444 var Trond Benkestok blitt medlem av Norges rikesråd. Den 4.desember deltok han i et riksrådsmøte i København og bekreftet kong Christoffers retterbot om de hanseatiske kjøpmenns rettigheter i Norge. Det var en redusert rådsforsamling til stede, kun 12 personer, 5 geistlige og 7 verdslige, hvorav Trond Benkestok er nummer 6 og tituleres væpner. Rådet har ivaretatt den geografiske spredningen, kun det indre Østlandet, Nordlandene og Island mangler. Det er ikke så godt i bedømme Tronds funksjonsområde ut ifra sammenhengen, men det ser ut som han har representert høvedsmannen på Båhus, som mangler og ellers ville ha vært selvskreven. Her stopper, i første omgang, hans politiske karriére. Det ville egentlig være merkelig hvis han var i live omkring 1456-1458, da riksrådet ble omorganisert etter innbyrdeskrigen (som ble innledet ved juletider 1448) var avsluttet, uten å sitte i riksrådet. Vi vet at en del adelspersoner døde under kampene, og mange forsvant fra kildene. Men ingen av dem vi kjenner som støttet kong Karl Knutsson Bonde, ble utstøtt hvis de overlevde. Væpneren Trond Benkestokk, som nevnes i Bergen 1472-1473, men som ikke var riksråd, burde derfor ha vært en helt annen person. Men ingen regel uten unntak. Trond hørte sannsynligvis til embedsmennene i Båhuslen som fulgte med herr Erik Sæmundsson inn i kong Karls parti, og var senere å regne som avsatt fra riksrådet. Om denne sammenhengen er riktig, har han sannsynligvis flyttet til Bergen etter at forliket kom i stand 1456. I et skifte i bygården Ytre Galgen i Bergen 2 juni 1473, ble det inngått forlik mellom Trondr Benckestok, som også kalles Trond Tordsson, med sin sønn, Tord Trondsson, på den ene side, og tyskerne Hans Druckelmann og Wessel Busk på den andre side. De delte opp tomt og hus i Galgen seg i mellom. Interessant nok opplyses det at bygården Ytre Galgen, som sikkert var Trond og sønnen Tords bosted, tidligere ble kalt Tord Jonssons gård. De tyske kjøpmennene opptrådte her som kirkeverger på vegne av Vår Frue kirke, tyskernes sognekirke, som var de Benkestokkers egentlige motpart. Skiftebrevet 1473 hører sammen med en dom om Vesle Galgen fra 1497. Brevet refererer til en riksrådsdom der Olav Tordsson ble tildømt 20 mark á 6 skilling for bygården Vesle Galgen - utifra arkivsammenhengen selvsagt identisk med Ytre Galgen, som nå var eid av Vår Frue kirke. Olav Tordsson kvitterte nå for å ha mottatt pengene fra Hans Kiöne, tysk kjøpmann ved Bryggen og kirkeombudsmann ved Vår Frue kirke. Olav opptrer uttrykkelig på vegne av Åsille (Asie) Nilsdotter. I denne dommen som ble nevnt i kvitteringen ble Olav tildømt pengene, mens det var påvegne av Åsille Nilsdotter og hennes arvinger han ga kvitteringen, ikke på egne vegne. Disse 2 dokumentene er bevart i de Lübeckiske Bergensfarernes arkiv og må forstås i sammenheng. De Benkestokker har fraflyttet bygården før dommen, som fant sted før 1497, kanskje noen år tidligere. Deres arving er Åsille. Tore H. Vigerust skriver at han antar at Åsille er enke etter den Tord Trondsson som nevnes i Galgen 1473, og at hun var gift for andre gang med Olav Tordsson. Olav har riktignok et patronymikon, farsnavn, som anvendes av de Benkestokker, og kunne kanskje være av slekten, men vi kan ikke bortforklare at det var Åsille, ikke Olav, som i 1497 satt med rettighetene. Den Trond Tordsson Benkestokk som 1473 bodde i Galgen er nevnt året før, i Bergen 30.september 1472. Her deltar Trond Benkestoc a vapn som vitne ved en arvesak innen landets magnatadel, da herr Alv Knutsson (Tre roser) på vegne av sin frue, fru Magnild Oddsdotter (yngre Finne-ætten), fikk arven etter en avdød slektning på Voss. Trond førte her av formelle grunner væpnertittelen, og nettopp bruken av tittelen i denne kildesammenhengen styrker antagelsen om at denne Trond var identisk med det tidligere riksrådet fra 1444. Tronds sønn, Tord Trondsson, var forøvrig myndig i 1473 og må være født senest 1453. Hr. Trond Tordssøn Benkestok til Talgø (Finnø Prestegjeld i Ryfylke), Norges Riges Raad, nævnes 1444 i en Granskning om Udlændingers Handel iBergen; var endnu 1472 Væbner og sad da i Trondhjem som Meddommer i en Arvesag.	Tordsen Benkestok, Trond (I5941)
10181	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I25059)
10182	I 1539 har Margrete fruetittel og nevnes fru Margrete Nilsdatter (Gyllenløve) til Lungegård i Bergen, herr Vincents Lunges. Lungegård i Bergen var tidligere Nonneseter kloster. De som nevnes her er Vincents Lunge 1532-35, fru Margrethe, som ovenfor, og dattersønnen Knut Danielsen Bildt i 1591.	Nilsdatter, Margrethe "Lunge" (I3349)
10183	I 1549 dro han til Wittenberg, reformasjonens arnested, der han studerte i 2 år hos Filip Melanchton, en av reformasjonens fremste menn. Til Wittenberg dro Absalon på anbefaling av Palladius. På Gjeble Pedersens bekostning dro han dit.	Pedersen Beyer, Absalon (I3248)
10184	I 1551 er Physicus Jens Skjelderup ansatt som assistent hos professor Peter Capeteyn. Det var her han begynte å lese medisin, og mottok sin første licentiatgrad fra Københavns universitet. Omtrent samtidig ektet han Capeteyns stedatter. Da pestepidemien brøt ut, ønsket Physicus Skjelderup å bli lege og meldte seg inn på det medicinske fakultet. Den 9.mars 1553 er han Medicinæ Baccalaureus.	Pedersen Schjelderup, Jens (I1897)
10185	I 1551 tok han magistergraden i København, og han dro hjem til Bergen i 1552. Samme år giftet Beyer seg med Anne Pedersdotter, som var fra Trondheim. Hun var søster til lagmann Søren Pedersson, som han hadde studert sammen med i København.	Pedersen Beyer, Absalon (I3248)
10186	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18601)
10187	I 1567 blir Oslo beleiret og Oslos borgere brenner etter oppfordring byen sin av. For å belønne befolkningen og lindre nøden får byen 12 års skattefrihet. I tillegg får en rekke mer fredtredende borgere jordegods og andre forleninger som lønn på sin tjeneste. Niels fikk 21 april 1567 et kannikedømme i Oslo Domskirke og fikk livsbrev på Fornebu 25.april 1568 og ble lagmann i Oslo rett før 24.april 1570 og til sin død.	Pedersen Stub, Niels (I2210)
10188	I 1573 blev han rådmand i Aalborg og nævnes som borgmester i 1579 og 1588.	Lambertsen, Hans (I8244)
10189	I 1597 nevnes det at Adrian Rottgertssøn hadde bygd et nytt hus mellom det gamle huset der enka bor og Wibike Adrians' hus.	Adriansdatter, Wibeke (I6006)
10190	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18587)
10191	I 1605-1622 var Kristen Jensen Schjelderup sogneprest i Søgne. Han var født i 1574 og var gift med Adelus Nilsdatter Lystrup. De hadde en datter som hette Susanne. Adelus Lauritsdatter Lystrup var datter til Laurits Nilssøn Lystrup og Nilsdatter Skak. Hun var i 1596 i tjeneste hos fru Margrethe Breide Peder Iverssøn Jernskjegs og ble gift 2 ganger: 1. Hr. Hans, sogneprest til Søgne, død ca.1605. 2. Hr. Christen Jenssøn Schjelderup, født 1574, død 24.august 1622 som sokneprest til Søgne. Hun trolovet seg deretter med Hr. Søren Knudssøn Nested, kapellan til Holt, men ved Stavanger Domkapitels kjennelse av 13.januar 1625 fikk hun trolovelsen hevet. Adelus hadde flere barn, visstnok alle i 2.ekteskap.	Jensen Schjelderup, Kristen (I2556)
10192	I 1607 var Gunhild gudmor for Caspars datter Karen, i 1608 for hans sønn Christopher, og i 1615 for hans datter Ane (født 23.april 1615).	Sigurdsdatter, Gunhild "Falkener" / "Schriver" (I2051)
10193	I 1610 var lagrettemann Narve Nerløs med på å utstede et dokument i forbindelse med hyllingen av prins Kristian, og her finner vi et segl med bumerke og initialene N:H:, hvilket tilsier at Narve nok var sønn av foregående eier på Nerløs, Haavard. Narve Nerløs oppføres i 1615 som eier av 12 lispund i Nerløs og 1/2 hud i Tøndrum. I 1624 er godset økt til 13 lispund i Nerløs, 1/2 hud i Tøndrum, 4 skinn i Søndre Halmrast og 2 skinn i By i Vardal. Narves hustru var nevnt som Tordsdatter, og trolig datter av Tord Halmrast, som i begynnelsen av 1600-årene satt på Søndre Halmrast. Fra tidlig i 1630-årene var Svend Reersen bruker på gården.	Haavardsen Nerløs, Narve (I24251)
10194	I 1612 skattet Arne av et jordegods på i alt 8 huder 4 skinn: Blæstad i Vang (1 1/2 hud 4 skinn), Vardeberg i Stange (1 1/2 hud), Snarhol i Våler (2 huder), Rud i Våler (1/2 hud), Bjernes i Hoff (1 1/2 hud) og Østmo i Hoff eller Grue (1 hud). Dette året skattet Arne av en hud mindre enn året før fordi han hadde taptdenne huden jord i en rettssak. I 1624 var Arnes jordegods økt, og skattet da av: 3 huder 3 skinn i Gile, 1/2 pund i Dælin, 1 1/2 hud i Ilset i Vang, 1/2 hud i Oppjordet av Skyberg i Ringsaker, 1 hud i Valberg (?), 1 hud i Skramstad i Løten, 2 hud i Snarhol, 1 hud i Ommestad i Hoff, 1 1/2 pund i Nordby i Nannestad, 5 lispund i et kvernstø under Nordby, 5 lispund i Tronerud i Nannestad, 1 pund malt i Mysen i Enebakk, 3 skinn i Rusten og 4 skinn i Vardeberg. Arne eide på denne tiden ca.20 1/2 hud jordegods. I 1625 sto Arne og sønnen Helge som brukere på Gile og skattet av samme jorden som året før, bortsett fra jorden i Sørum og Mysen.	Helgesen Gile, Arne (I25420)
10195	I 1619 var han sokneprest og provst. Han overga ifølge kongelig tillatelse av 1.august 1622 en del av sitt Kall til sin kapellan og senere etterfølger Jørgen Abelsen. Biografi: Absalon Absalonsen var sønn av den kjente Bergens-humanisten Absalon Pedersen Beyer, lektor i teologi og slottsprest i Bergen. Hans mor var Anne Pedersdatter som i 1590 ble anklaget for trolldom og deretter brent som heks. På dette tidspunktet var Absalon 31 år gammel og prest ved Domkirken i Bergen. Da trolldomssaken mot moren kom opp i mars 1590, var det Absalon som stilte på hennes vegne i retten. (Faren var død allerede i 1575.) Hun ble brent som heks på Nordnes i Bergen i april 1590. Absalon Absalonsen hadde startet sin geistlige karriere som kapellan i Domkirken i Bergen i 1588, og var residerende kapellan der fra 1589 til 1594. Da flyttet han til Gloppen i Nordfjord, hvor han igjen først var kapellan. Etter flyttingen til Gloppen ble saken mot moren tatt opp igjen for herredagen i 1596, men uten at dommen ble endret. Fra 1603 overtok Absalon embetet som sogneprest i Gloppen, og satt ifølge Lampe i dette embetet til sin død i 1630. Embetstiden som sogneprest i Gloppen blir da heller 27 enn 47 år. I innskriften på epitafiet oppgis dødsåret til 1639, og ikke 1630. Sognepresten i Gloppen nevnes (Sandal s.419) i en sak mot fogden i Sunnfjord, Jakob Andersen, som ble dømt for underslag og fjernet fra sin stilling i 1623. Blant midlene fogden hadde underslått, var en gjeld som Absalon Absalonsen hadde til en borger i København, og som fogden hadde fått i oppdrag å kreve inn. Skorpen, som det henvises til i innskriften, er naboøya til Kinn der epitafiet henger. Sognepresten på Kinn hadde prestegården sin på Skorpen, og datter til Absalon Absalonsen var prestekone der (gift med sogneprest Jakob Lauritsen). Innskriften forteller at Absalon døde på Skorpen, kanskje mens han var på besøk hos eller bodde hos sin datter. En annen variant av samme bilde henger som presteportrett i Kinn kirke. Denne dobbeltbruken er et eksempel på det flytende skillet mellom epitafier og presteportretter. Bildet på Kinn er å regne som epitafium i kraft av innskriften. Absalon Absalonsen var gift og hadde ikke bare en datter på Skorpen, men også i hvert fall to sønner, hvorav den ene (Ananias) ble fogd i Sunnhordaland. Likevel avbildes han på epitafiet alene, og ikke slik det utover på 1600-tallet ble mer og mer vanlig på presteepitafier: med hele sin familie. Han var vokst opp i et lærd humanist-hjem, og det passer bra at han er avbildet ikke bare med en bok (Bibel eller Salmebok) i hendene, men også med et bord med flere store folianter ved siden av seg. Kilde: https://ub-baser.uio.no/norske-epitafier-1537-1700	Absalonsen Beyer, Absalon (I3247)
10196	I 1620 er Oluf på Kåli som leilending for moren sin Eline. På denne tid får han krav fra brødrene sine om å sørge for at jordgods etter faren blir fordelt mellom dem, og likeens det som moren deres ville fordele til dem mens hun levde. Etter dette skiftet er det Oluf som ble boende på Kåli. I 1630 låner Oluf av broren sin, Jon Nisi, 60 riksdaler for å løse inn Svalestuen i Rusgrend som sønnesønnen hans, Anders Torsteinsen, hadde odel til. Oluf var kirkeverge sammen med Knut Bergen i 1639.	Nilsen Kåli, Oluf "Kopsland" (I18362)
10197	I 1625 står han nevnt med 1/2, også Ingeborg Bildt står da nevnt med 1/2. Daniel er dette året også nevnt under Restenes (Ristenes), også dette i Bohuslän. Også her med 1/2, sammen med Anne Bildt med 1/2. Daniel er også nevnt på Kåröd, Ordost i Bohuslän 1639 og 1648. I 1648 er han også nevnt under Åby i Vesterland sogn, Bohuslän.	Knudsen Bildt, Daniel (I4297)
10198	I 1626 fikk faren Peder lagsmann; hans sønn Peder Pedersen bygslet da 1/2 spann av kiesboe og betalte 6 riksdaler i bygsel. Peder Pedersen var 21 år og ville vel ha noe for seg selv. Gamle-Peder nevnes siste gang i 1635, og døde trolig kort tid etter, for i 1638 bygslet sønnen Peder resten av Kiesboe, som her settes til 1,5 spann - som hans moder for hannem oplod - og betalte 21 riksdaler i bygsel. Peder står på tiendelistene med 6 skippund bygg og 15 skippung havre i 1640, henholdvis 7 skippund og 21 skippund i 1650, og igjen 9 skippund og 16 skippund i 1655. Peder betalte koppskatt i 1645 som fullgårdsmann for seg og hustru og 2 tauser, 12 riksdaler 3 ort. Kvegskatten i 1657 betalte han av 3 hester, 15 naut, 8 får, 3 geiter og 3 svin, 1 riksdaler 2 ort 17 skilling. Peder står som oppsitter i matrikkelen av 1661 med samlet landskyld 1 spann 2 øre 20 marklag, eller 5 riksdaler 3 ort 8 skilling årlig, samt 6 skilling av et kvernsted og 2 ort av en husmann. Han er nevnt som 60 år i 1665, og hadde 3 sønner, Joen 32 år, Erich 24 år og Peder 16 år. Han døde snart etter, og i matrikkelforslaget av 1669 står enken Ingeborg som oppsitter. Hennes leiding settes til 3 ort 18 skilling, tienden til 1,5 tønne (9 skippund) bygg og 3 tønner havre, og småtienden til 2 ort. I 1671 er sønnen Erik oppsitter.	Pedersen Kiesboe, Peder (I6530)
10199	I 1627 ble Wegner beskikket til biskop over Stavanger stift og var det til sin død i 1654. Thomas Cortsønn Wegner (født 23. april 1588, død 13. desember 1654) var biskop i Stavanger. Han var født i Lund i Skåne og ble utdannet i Danmark. I februar 1611 ble han ordinert til kapellan ved Vor Frue Kirke, og i 1614 ble han øverste kapellan. I 1617 dro han til Kallundborg som sogneprest, men ett år ble han kalt til sogneprest ved Nicolai Kirke i København. Han ble utnevnt til biskop i 1627. Han la stor vekt på å styrke katekismeundervisningen blant de unge, og han underviste personlig disiplene i katedralskolens øverste lektie i hebraisk. I 1648 gav han ut sin katekisme for Stavanger stift. Wegner tok sine visitasplikter alvorlig, og reiste mye i det vidstrakte stift. Som biskop sørget for å få forandret Stavanger stifts grenser som hadde bestått i 500 år. Han hadde også interesser utenfor det geistlige, bl.a. for naturhistorie. Dette bekreftes også av at han brevvekslet med den lærde legen Ole Worm, og på hans oppfordring samlet Wegner 25 runeinnskrifter fra Stavanger stift, og fikk tolket dem, til bruk i Worms store runeverk. Han sørget også for vedlikehold av Stavanger Domkirke, som ikke var i særlig god forfatning. I 1645-46 fikk han satt inn fire nye vinduer på nordsiden av Domkirken. I 1648 reiste han til Christiania og deltok i hyllingen av kong Frederik II. Thomas var gift 2 ganger: 1. med Cecilie Jakobsdatter Brender (f.1600, d.1628). 2. med Anna Christensdotter Thrane. (født 1611). Han fikk til sammen 15 barn med sine to koner og syv av dem ble prester eller prestekoner over hele stiftet. Thomas Cortsønn Wegner var biskop i Stavanger frem til sin død i 1654.	Cortsen Wegner, Thomas (I8945)
10200	I 1628 registrert som kaptein og ingeniør hos kong Christian 4. i Wolffenbüttel (Restseddel i Regnsk. Chr.4 Ltr. B). Kaptein i oberst Loes (Lohusens) regiment 1628. Laget - Kart van Karspel Garnwerd - i 1630. Den 14.juni 1633 restseddel på 600 Rdbr. som kongen er han skyldig på hans avregning. Coucheron er da ute av tjeneste. Fra Repertorium van Nederlandse kaartmakers 1500-1900: Coucheron (Cucheron) Antoni, Tekenaar, militair ingenieur (kapitein) student aan de Hogeschool van Franeker in 1610, afkomstig uit Rupel. Trouwde in Groningen in 1614. Kaart van Karspel Garnwerd 1630. In the Repertory of Dutch Mapmakers (1600-1900): Coucheron (Cucheron), Antoni. Draughtsman. Military engineer (captain). Studied (as Willem Breemhaar showed also) at the Hogeschool van Franeker in 1610, from Rupel (La Rochelle), married Groningen, 1614. Made a map of the parish of Garnwerd (a small village near Groningen) in 1630.	de Mauleon, Antonie "Cucheron" (I13493)