Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 10,451 to 10,500 of 16,621

#	Notes	Linked to
10451	I 1920 bodde enke (og enslig person) Emilie Fredrikke Ansteensen (Pensjon av oplysningsvæsenets fond, litt formue) i Sigurdsgate i Hovedbyen.	Hoff, Emilie Fredrikke "Anstensen" (I3818)
10452	I 1920 bor enkemann og agent Haakon Hepsøe, født 3.januar 1890 i Trondhjem, sammen med sine 2 døtre: Ingrid Elisabett, født 16.januar 1915 i Trondhjem. Ruth, født 18.juli 1918 i Tromsø.	Sivertsen, Haakon "Hepsøe" (I22942)
10453	I 1920 er familien: Sigurd og Alice med barna Edith, Everett, Clarence, Harold, Irene og Martha. I 1930 er disse barna nevnt: Clarence, Harold, Irene, Edith, Leslie og Betty	Skrogstad, Sigurd Marcus (I2993)
10454	I 1920 etablerte Tancred Ibsen flyselskapet A/S Aero (med 5 sjøfly kjøpt i Tyskland) for å tilby sightseeing over Kristiania, noe som var en kommersiell suksess et par år. Piloter var Oskar Omdal og Tancred Ibsen selv, flyene var tyske sjøfly og virksomheten ble drevet fra Bestumkilen. Den 19.–21.juni 1920 ble selskapet det første som drev med charterflyging over lengre strekninger i Norge, da de fraktet passasjerer og avisen Nationen fra Kristiania til Norsk Landmandsforbunds årsmøte i Kristiansand.	Ibsen, Tancred (I24677)
10455	I 1920 oppholdt Alexander seg 3 uker i den danske hovedstaden med stipendium av det Hjelmstjerne-Rosencron'ske legat for å studere kirurgi og fødselshjelp (professor Gammeltoft), samt røntgenologi ved Rikshospitalet.	Brekke, Alexander Brinchmann (I458)
10456	I 1923 dro Alexander i 3 uker til Hamburg med stipendium av Th. Henrichsens legat - kirurgi (professor Kümmel) og gynekologi (professor Heinemann).	Brekke, Alexander Brinchmann (I458)
10457	I 1923 er Emilie Agathe Bjerke, f.Zinow, nevnt som enke og lever på Kommunalpension.	Zinow, Emilie Agatha "Bjerke" (I441)
10458	I 1923 fulgte Tancred Ibsen sin hustru Lillebil til USA. I New York tilbragte han mange timer i kinosalene der han stort sett ikke ble imponert over kvaliteten. Ibsen fikk virkelig interessen for film da han så David Wark Griffiths - De to foreldreløse - i New York. Han bestemte seg for å bli værende i USA en stund for å dyrke sin interesse for film.	Ibsen, Tancred (I24677)
10459	I 1923 søkte Aase om å få prøve for den nye teatersjefen, Bjørn Bjørnson. Etter prøven som den unge piken i Vilhelm Krags Solnedgang erklærte Bjørnson: Her har Vår Herre gjort vel! Talent og sceneytre! Og så begynte arbeidet i et teater hun ble trofast mot hele livet. Aase Bye debuterte 2. november 1923 som Solveig i Henrik Ibsens Peer Gynt. Vanligvis ble Solveigs sang sunget av en operasangerinne i kulissene. Aases uskolerte, men helt rene stemme gjorde inntrykk på både kapellmester Johan Halvorsen og publikum. Den 2. juledag 1924 hadde Nationaltheatret urpremiere på Sverre Brandts Reisen til julestjernen, med Aase Bye som den første Sonja, og med den rollen erobret hun hovedstaden. Omsider fikk hun kontrakt med teateret, en ganske enestående kontrakt; nederst på arket stod skrevet med blekk: Nærværende kontrakt bortfaller fra den dag Aase Bye inngår ekteskap! Klausulen ble imidlertid ikke tatt i bruk da hun 1926 giftet seg med legen Carl Christensen og flyttet til Ljan. Her kom hun inn i et intellektuelt miljø med mange kunstnere, bl.a. maleren Ludvig Ravensberg og billedhuggeren Gustav Vigeland. Overgangen fra den lille leiligheten i Vika til en stor villa med selskapelighet, tjenerskap og hunder greide hun uten problemer. I oppsetningen av Baktalelsens skole av Sheridan kunne hun ta med seg sine egne pekingesere på scenen. Rollen gjorde henne til en av de ledende unge scenekunstnere. Forførende festlig, glitrende og slagferdig tok hun hele scenen i besittelse. Ekteskapet med Christensen ble oppløst 1929, og samme år giftet hun seg med Jan Dedichen, dattersønn av den danske aviseier, dikter og politiker Edvard Brandes. Hennes svigerfar Georg Dedichen var i mange år medlem av Nationaltheatrets styre, og Jan var varamann i representantskapet. Det varme, kunstneriske miljøet Aase Bye nå kom inn i både i Oslo og i København, kom til å prege henne både som lystspillkunstner og karakterskuespiller. Men heller ikke dette ekteskapet kom til å vare lenge; Jan Dedichen døde allerede 1935. Bjørnstjerne Bjørnson hadde Aase Bye en spesiell forkjærlighet for: Signe i En fallitt, Ane i Geografi og kjærlighet, Maria Stuart i Skottland og Tora Parsberg i Paul Lange og Tora Parsberg var alle roller hun spilte med spesiell glede, og i Når den ny vin blomstrer spilte hun i tur og orden Josefa, Alvilde og fru Arvik. Da Oskar Braatens Den store barnedåpen ble satt opp første gang, fikk hun den lille rollen som Toralfa. Her var hun på hjemmebane med morens Sagene-bakgrunn. I 1939 fikk hun hovedrollen som Alvilde, med Einar Sissener som Harald; de hadde også hovedrollene da stykket 1931 ble filmet, i regi av Tancred Ibsen, som den første norske talefilmen. I 1932 spilte hun fabrikkjenta Petrine i Braatens Ungen. I 1920- og 1930-årene var Aase Bye Nationaltheatrets bærende kraft i en rekke klassiske komedier: Pernille i flere Holberg-stykker, Dorine i Tartuffe, Katharina i Shakespeares Troll kan temmes og Eliza Doolittle i Pygmalion. I disse årene var hun også teaterets store primadonna i operetter: Adele i Flaggermusen, Helene i Den skjønne Helene, Sylvia Varescu i Czardasfyrstinnen og ikke minst Hanna Glawari i Den glade enke. I 1940 gjorde hennes samspill med Per Aabel i Alex Brinchmanns komedie Karusell denne forestillingen til en av de største suksesser teateret har hatt. I 1930-årene spilte hun også store dramatiske roller: Maja Rubek i Ibsens Naar vi døde vaagner og Fanny Wilton i John Gabriel Borkman, Rita Allmers i Lille Eyolf, Sara i Amalie Skrams Agnete og Eva i Kjeld Abells Eva avtjener sin verneplikt. Etter krigen kom dramatiske roller på løpende bånd: Elise i Nordahl Griegs Nederlaget, Maria Stuart i Bjørnsons Maria Stuart i Skottland, Estelle i Jean-Paul Sartres Lukkede dører, Fru Løven i Gerts have av Gunnar Heiberg og Aphrodite i Dage på en sky av Kjeld Abell. I slutten av 1940-årene fikk norsk publikum stifte bekjentskap med den amerikanske dramatikeren Tennessee Williams. Aase Bye spilte hans kvinneroller med en hittil ukjent intensitet, og hun fikk Kritikerprisen 1949 for Blanche i En sporvogn til begjær. Frem til avskjedsforestillingen Eugene O'Neills Slott over slott (1974) spilte Aase Bye de fleste store dramatiske kvinneroller: Dronning Elisabeth i Schillers Maria Stuart, tittelrollen i Jean Giraudoux' Den gale fra Chaillot, Alice i Dødsdansen av Strindberg og Klytaimnestra i Elektra av Sofokles. Men hun spilte også på andre strenger i disse årene. Hun var en glitrende Hanna Glawari i Den glade enke og en uforglemmelig Lavinia i Nils Kjærs Det lykkelige valg. I sesongen 1938/39 gjestet Aase Bye Centralteatret i Benatzkys operette Axel i den syvende himmel og flere komedier. Hun spilte i flere stumfilmer i 1920-årene og hadde flere filmroller etter talefilmdebuten i Den store barnedåpen 1931. I Fjernsynet spilte hun hovedrollen i Ibsens Fru Inger til Østråt og Kathleen i David Storeys Hjem, som hun også spilte på scenen. Aase Bye var også en flittig benyttet oppleser i radio og leste inn en rekke sentrale dikt på plate. Hun hadde en rekke gjestespill, bl.a. på Dramaten i Stockholm og Det kgl. Teater i København. Hun ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1949, fikk kommandørkorset 1974, og hadde Kongens fortjenestemedalje i gull og flere utenlandske ordener.	Bye, Aase Synnøve (I8301)
10460	I 1929 ble Willy Brandt medlem av det sosialdemokratiske ungdomspartiet og i 1930 av SPD. I 1931 meldte han imidlertid overgang til Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands (SAP), en venstresosialistisk gruppering. Han tok Abitur i 1932. I 1933 ble Brandts parti forbudt, og partiet besluttet å drive undergrunnskamp mot regimet. Brandt fikk i oppdrag å etablere en emigrantorganisasjon i Oslo. I denne perioden var han også medlem av Mot Dag. Han emigrerte via København til Oslo, og under emigrasjonen brukte han fra 1934 dekknavnet Willy Brandt, som han tok som offisielt navn i 1948. I 1938 ble han fratatt sitt tyske statsborgerskap, så han søkte om norsk statsborgerskap. Brandt lærte seg å snakke perfekt norsk, og skrev bl.a. flere bøker på norsk, et språk han holdt ved like livet ut. Under dekknavnet Gunnar Gaasland besøkte han Tyskland forkledd som norsk student i 1936, og deltok som journalist under den spanske borgerkrigen. I 1940 ble han, ettersom han bar en norsk uniform, tatt som krigsfange av tyske styrker og kort etter repatriert. Han flyktet da til Stockholm, der han bodde under resten av krigen og arbeidet som journalist. Han bidro blant annet til utgivelsen av avisen Håndslag, en publikasjon som fra 1942 ble laget i Sverige, smuglet over grensa og spredt som en illegal avis i det okkuperte Norge. Den norske eksilregjeringens ambassade i Sverige innvilget ham norsk statsborgerskap i 1940. Under eksilet medvirket han i betydelig grad til en tilnærmelse mellom de eksilerte partiene SAP og SPD. Fra 1941 til 1948 var Brandt gift med den norske kvinnen Anna Carlotta Thorkildsen, som han hadde datteren Ninja Frahm (født 1940) med. Under årene i Stockholm møtte han også den norske kvinnen Rut, som han giftet seg med i 1948 og som stod ved hans side gjennom hele hans politiske karrière. De fikk tre sønner, Peter, Lars og Matthias Brandt. I 1945 reiste Brandt tilbake til Tyskland som korrespondent for skandinaviske aviser, og ble i 1948 igjen tysk statsborger.	Frahm, Herbert Ernst Karl "Brandt" (I15985)
10461	I 1931, etter 3 år i Moskva med politisk skolering i kommunismens skrifter, politisk strategi og illegalt arbeide, kom Gotfred hjem til Kirkenes. Han var klar til å kjempe for verdenskommunismen og en samfunnsomveltning i hjemlandet. Samme året fikk han plass i Herredsstyret for Kommunistpartiet NKP, ble leder for De Arbeidsløses Forening, og redaktør for kommunistenes avis Finnmarks Fremtid.	Jørgensen, Gotfred Johan "Hølvold" (I20470)
10462	I 1935 fikk Finn Smith vist hva han dugde til som tennisspiller. Før denne tiden hadde artium og virksomheten i Flyvåpenet tatt mesteparten av tiden. Finn-Trygve Smith og Johan Haanes spilte i Wimbledon-turneringen sommeren 1935. Finn og tenniskamerat og -konkurrent hadde vært reisende i tennis, og hadde minner fra en rekke turneringer rundt om i Europa. Johan Haanes skrev i 1942: ...hadde truffet og spilt mot en del kollegaer i reisendebransjen, og kjente oss ikke så utenfor da vi kom til Wimbledon som spillere. I 1.runde 23.juni møtte han en av verdens 10 beste spillere, iren George Lyttleton-Rogers nærmere 2 meter høy, selvsikkerheten i egen høye person; beskrevet av Dick Bjurstedt. Johan Haanes skrev i 1942: Det er vanskelig å komme fra en-tous-cas banene hjemme til graset i Wimbledon. Det tar tid å venne seg til det, men for oss ble det bare to dager, og den ene dagen regnet det. Vi ventet derfor ikke for mye av kampene den første dagen, spesielt da Finn skulle møte den dyktige irlenderen Lyttleton Rogers. Vi bodde på samme hotell som han, og kvelden før kampen kom han inn til oss og fortalte om en oppvisningskamp han hadde spilt samme dag. Han var uhyre tilfreds: I played very well! Og vi forstod godt at han anså Finn som et morsomt lite hinder på veien videre fram. Lite ante han om de store overskriftene i avisene to dager senere: Ukjent nordmann slår berømt irlender. For Finn slo ham i en riktig maratonkamp i den stekende solen. Det var kamp som tok på. Alle fem settene ble spilt, og hver eneste ball var anstrengende. Finn løp opp de best plasserte ballene, han løp mange kilometer, for han ville bort i hver eneste en. Han ble trettere og trettere, men at kampen synbarlig tok like mye på irlenderen var en oppstiver. Kampdagen var det en kvelende varme, men Finn var veltrenet, mager som en jakthund og kunne løpe i det uendelige, skrev Dick Bjurstedt. Rogers ble etter hvert så trett at han la seg på ryggen under dommerkrakken når de byttet side. Johan Haanes beskrev tilstandene: Etter tredje settet slengte de seg ned på grasmatten, men dommeren kommanderte dem opp. Det er ingen pause etter tredje sett i Wimbledon. Etter en meget lang, tett og underholdende 3-timers kamp sto den unge nordmannen Finn Trygve Smith igjen som en meget populær vinner. Kampen gikk i hele 5 sett: 5-7, 6-1, 6-3, 9-11, 6-4. Johan Haanes spilte seg sin 1.rundekamp samtidig: Selv ble jeg opptatt på en bane i nærheten, men den jevne kampen hadde samlet mange tilskuere, og Finn hadde sympatien. Jeg kunne følge utviklingen av kampen etter bifallsytringene, og var ikke i tvil om hvem som hadde vunnet da jeg hørte bifallet til slutt. Det var nesten en for kraftig påkjenning for Finn. Hvor hard påkjenningen hadde vært, forstod jeg først sent på kvelden. Vi gikk og samlet krefter for morgendagen på grasplenen i Hyde Park da han plutselig utbrøt: Nå først kan jeg tenke helt klart igjen. Dagen etter var de engelske avisene fulle av overskrifter om - The English-sounding, American-looking Mr. Smith from Norway. George Lyttleton-Rogers (10 July 1906 – 1963) was an Irish tennis player, promoter and coach. He won the Irish Championships title 3 times, (1926, 1936-1937). He was the Canadian and Argentine champion as well. He was a 3 times runner-up for the Monte Carlo Cup. In 1931 he was the 11th on the French rankings. At the peak of his career in 1932 his play was observed by Great Britain's then active Davis Cup player Nigel Sharpe, who described Rogers as the tallest man on the field at the time who took advantage of his height. In baseline game his reach advantage came into picture and was very effective against passing shots. When it came to volleying he lacked the sufficient quickness to cover the net at its full length and moved uncomfortably in the forecourt. So he was one of the few baseliners of his time. His hit the ball flat and with a short swing. His first serve had great speed, while the second was rather a kick-serve, which showed to be his weakness. His forehand drive was strong and his overhead smashes were fine enough. In doubles he positioned himself between the T-line and the baseline, which was an unordinary gameplan. I 2.runde 24.juni møtte Finn Smith amerikaneren John van Ryn, og tapte 6-3, 6-0, 6-2. Johan Haanes beskrev Finns 2.dag i Wimbledonturneringen i sin bok i 1942: Svært mange tilskuere hadde samlet seg for å se sensasjonsmannen Smith fra Norge da han stilte opp mot den berømte amerikaneren va Ryn. Det er forståelig at Finn ikke kunne innfri forventningene. Spillet var pent, men uten brodd, og han manglet viljen til å gjøre noe. Alt tydet på at kampen fra dagen i forveien satt i kroppen og nektet den å fungere som den skulle. I 3.runde måtte John van Ryn gi tapt for han som senere vant dette årets Wimbledon-turnering, Fred Perry. John Van Ryn (June 30, 1905 – August 7, 1999) was an American tennis champion of the 1930s. Van Ryn won the Men’s Doubles at Wimbledon 3 straight years (1929–1931). He took 2 of the titles with Wilmer Allison and won the 3rd with George Lott. In 1931, he was also successful with Lott at the French Championships. He became the first male player to win the French, British and American doubles titles when he won the 1931 U.S. National Championships with Allison. Van Ryn had an excellent record when he competed for the United States in Davis Cup, winning 22 of 24 encounters in a period of 8 years. He was inducted into the Tennis Hall of Fame in 1963. Den andre norske deltageren, Johan Haanes, vant også sin 1.runde kamp mot engelske Jack Harrison, 6-4, 6-4, 0-6, 6-4. I 2.runde måtte Johan Haanes gi tapt mot engelske Henry (Bunny) Austin med settsiffrene 2-6, 0-6, 2-6. The Men's single final: Fred Perry successfully defended his title, defeating Gottfried von Cramm in the final, 6–2, 6–4, 6–4 to win the Gentlemen's Singles tennis title at the 1935 Wimbledon Championships. I herredouble ble det tap i 1.runde for det norske doubleparet Smith/Haanes for engelske Don Butler/Bobby Meredith i en kamp som gikk over 4 sett: 4-6, 6-8, 6-0, 2-6. The Men's double final: Jack Crawford and Adrian Quist defeated Wilmer Allison and John Van Ryn in the final, 6–3, 5–7, 6–2, 5–7, 7–5 to win the Gentlemen' Doubles tennis title at the 1935 Wimbledon Championship. The 1935 Wimbledon Championships took place on the outdoor grass courts at the All England Lawn Tennis and Croquet Club in Wimbledon, London, United Kingdom. The tournament ran from 24 June until 5 July. It was the 55th staging of the Wimbledon Championships, and the third Grand Slam tennis event of 1935. Link til filmer fra Wimbledon 1935: https://www.bing.com/videos/search?q=wimbledon+1935&view=detail&mid=FA09B610BDE42282936BFA09B610BDE42282936B&FORM=VIRE https://www.bing.com/videos/search?q=wimbledon+1935+men&&view=detail&mid=1BFFABCBF4DC9C3055EB1BFFABCBF4DC9C3055EB&&FORM=VRDGAR https://www.bing.com/videos/search?q=wimbledon+1935&qpvt=wimbledon+1935&view=detail&mid=7DAF108DADDE649315E07DAF108DADDE649315E0&&FORM=VRDGAR Kilde bl.a.: http://www.atpworldtour.com/en/players/finn-trygve-smith/su81/overview http://www.wimbledon.com/en_GB/scores/draws/archive/1935/MS/r1s1.html 1001 tenniskamp, av Johan Haanes, utgitt 1942.	Smith, Finn Trygve (I956)
10463	I 1937 kjøpte Peder husmannsplassen Nygård. I 1958 var denne eiendommen på 20 mål.	Nilsen, Peder Nikolai (Peder Nekolai) "Nygård" (I15392)
10464	I 1940 hadde han tilhørt en politisk utgruppe, nesten utradert i det parlamentariske bildet. I 1945 opplevde NKP det rene valgskredet i hjemkommunen hans, og fikk mer enn 35 prosent av stemmene. Hølvold ble ordfører i Sør-Varanger. Men Kirkenes og kysten lå i ruiner, og verken verv eller tittel medførte noe liv på solsiden. Familien måtte bo hos slektninger ved Bjørnsund i Pasvikdalen, mens Hølvold selv sov på jernseng i et primitivt ordførerkontor. Med kommunistisk nøysomhet unnlot han å bruke ordførerposisjonen til å sikre seg husvære. Kona måtte til slutt sette ned foten for å få ham til å ta imot tilbudet om kommunal bolig til familien. Mellom 1947 og 1955 og igjen mellom 1959 og 1963 var han medlem av kommunestyret. Mellom 1945 og 1953 var han også formann for både Kirkenes og Øst-Finnmark NKP. Ved valget i 1953 ble Hølvold med bred margin valgt til Stortinget, en særs utsatt posisjon i den kalde krigen. På denne tiden kunne nordmenn som hadde oppholdt seg i Sovjet med rette og urette bli mistenkt for fortsatt å være i sovjetisk tjeneste. Som nyvalgt Finnmark-representant befant Hølvold seg brått i begivenhetenes sentrum, da pressen meldte at 4 nordmenn i øst-Finnmark var arrestert for spionasje, og redaktør Erling Norvik i Finnmark Tidende brakte videre rykter om at - kommunistenes stortingsmann - Hølvold skulle være en av dem. Hølvold gikk til injuriesak. Han ble presentert i et stort oppslag i Arbeiderbladet, der han i intervju-form fordømte den sovjet-russiske spionasjen. Utsagnene fikk imidlertid mange i NKP-miljøet til å reagere, og Hølvold selv rykket få dager senere ut og avviste hele - intervjuet - som et falsum. I datidens polariserte debatt klarte Hølvold under spionfuroren å legge seg ut med både partifeller og opinion. Han mistet stortingsplassen ved neste valg, der NKP tapte 2 av sine 3 representanter. Senere var han i en årrekke aktiv i Sambandet Norge-Sovjetunionen. Etter annen verdenskrig mottok han orden - for ærefull innsats i oppbygging og forsvaret av Sovjetrepublikken - og medalje for - heltemodig innsats i fedrelandskrigen 1941-1945.	Jørgensen, Gotfred Johan "Hølvold" (I20470)
10465	I 1941 ble Askvig konstituert politipresident i Oslo og ble formelt utnevnt 2 år senere. Presidiet omfattet stort sett alle politikamrene i det sentrale østlandsområdet. Askvig var sentral i nazifiseringen av politiet, og arbeidet aktivt, sammen med Jonas Lie, for å få alle polititjenestemenn til å slutte opp om Nasjonal Samling. Oppdagelsessjef Reidar Sveen ble kalt inn på kontoret til Askvig, og fikk beskjed om å fylle ut innmeldingskjema, eller å finne seg annen jobb. Sveen meldte seg straks inn samme dag. Året etter ble Sveen avsatt som oppdagelsessjef av Lie, og han ble ikke tiltalt etter krigen. Mot slutten av krigen ble han beryktet for korrupsjon og for sin sosiale omgang med tyskerne. Etter krigen uttalte han at det var hans forkjærlighet for alkohol og sigarer som førte til at han gikk inn i NS - medlemskapet og stillingen som politimester førte til at han lett kunne skaffe slike varer under krigen. Under oppgjøret viste det seg at han hadde brukt midler fra et ekstrafond til representasjon, som i praksis betydde fyllekalas på hoteller i Oslo. Han brukte sammen med blant annet Karl A. Marthinsen, Jonas Lie og Egil Yngvar Olbjørn 78.100 kroner fra fondet, en sum som tilsvarte omkring 15 gjennomsnittlige årslønner. Under rettsoppgjøret ble han tiltalt for samarbeidet med okkupasjonsmakten. Til sitt forsvar hevda han at han ble presset inn i partiet av Jonas Lie, og at han personlig mislikte NS. Han hevdet også at han bare hadde vært på 3 offisielle partimøter i løpet av krigsårene. Når det gjaldt press mot politifolk, sa han at han hele tiden hadde hatt jøssinger ansatt på forværelset, og at han foretrakk det. Like fullt ble det under rettssaken klart at han hadde avskjediget flere politifolk som hadde nektet å melde seg inn i NS, og at han hadde angitt flere personer til tysk sikkerhetspoliti, blant annet 3 av sine svigerinner. Han var også involvert i saken mot Gunnar Eilifsen, som nektet å uføre ordre. Etter at det var innført en særlov med hjemmel for dødsstraff for ordrenekt i politiet, var Askvig til stede under rettssaken mot Eilifsen, der han ble dømt til døden. Det var Askvig som meldte inn hendelsen i første omgang, men han skjønte trolig ikke hva konsekvensene ville bli – på det tidspunktet var ikke særloven innført. Det ble lagt ned påstand på 15 års tvangsarbeid. Dommen falt i Eidsivating lagmannsrett 1.oktober 1947. Askvig ble under landssvikoppgjøret dømt til 12 års tvangsarbeid, 10 års rettighetstap, tap av embete for alltid og inndragelse av 52.280 kr. Etter soningen flyttet han til Tyskland og døde i Wuppertal i 1954.	Askvig, Carl Bernhard (I24462)
10466	I 1942 er moren Gina fortsatt eier av Harbo-gården, men Nils står oppført som bruker. I dette året har de 3 hester, 7 storfe, 2 ungfe, 8 griser, 60 fjærfe og 2 pelsdyr på Harbo. I 1950 overtar Nils eierskapet på Harbo. I 1964 er arealet 95 dekar innmark og 185 dekar produktiv skog. Beskrivelse av gården i Norske Gardsbruk, Østfold fylke 1, utgitt i 1965: Harbo: Gnr. 103, bnr. 5. Postadresse Rokke l.p., Halden. Telefon 7075. Sk.mk. 3,21. Dyrket jord 95 da. (sandbl.mold), prod. skog 185 da. Våningshus restaurert 1915, låve bygget 1890, vognskjul, hønsehus, vedskjul, garasje. Brt. kr. 218.000,-. 1 hest, 7 kyr, 2 ungdyr, 4 griser, 80 høns. El.motor. Morfar til eier, Olaves Olsen, kjøpte gården i 1896. Eieren kjøpte den i 1950 av moren. Eier er Nils Harbo, f.1905, sønn av Ole Jørgensen Harbo og Gina, f.Olsen. Gift 1931 med Randi Johansen. Barn: Laila, f.1932, Bjørg, f.1936, Norma, f.1938, Unni, f.1940, Roger, f.1941, Rune, f.1945, og Jahn, f.1947.	Harboe, Nils Birger (I2766)
10467	I 1943 ble rundt 650 studenter ved Universitetet i Oslo deportert til Tyskland, men altså ikke Roald Tangen. Den 30.november 1943 igangsatte Gestapo en aksjon for å arrestere studentene ved Universitetet i Oslo etter ordre fra Reichskommissar Terboven. 300 tyske marinesoldater bistod Gestapo under aksjonen. Bakgrunnen for arrestasjonene var mistanker om at studenter kunne ha stått bak brannen i Universitetets Aula natten 27-28.november 1943. Denne brannen var trolig påsatt av personer i kretsen rundt den illegale avisen London-Nytt, etter initiativ fra Petter Moen. Rundt 1200 lærere, funksjonærer og studenter ved universitetet ble arrestert. Aksjonen tok form av razziaer på alle fakultetene og i studentboliger samt arrestasjoner på åpen gate. Antallet som ble arrestert utgjorde 1/3 av studentene ved Universitetet i Oslo. De arresterte ble deretter samlet i Universitetets Aula, hvor det ble foretatt en sortering av hvem som skulle fengsles over lengre tid. De kvinnelige studentene ble da løslatt og pålagt å dra til sitt hjemsted. Studenter som var tilknyttet Nasjonal Samling og andre som ble oppfattet som lojale overfor okkupasjonsregimet, kunne fortsette å studere ved Universitetet i Bergen og ved Norges Tekniske Høyskole i Trondheim. Etter aksjonen forble Universitetet i Oslo nedstengt. De øvrige studentene ble sendt til Fredriksvern verft i Stavern, hvor de var fengslet inntil de ble deportert til Tyskland. Men en stor gruppe, på 521 studenter, ble løslatt og sendt hjem etter fangeopphold i Stavern, herav Roald Tangen. 644 studenter ble sendt til Tyskland. 177 var medisinstudenter, 160 studerte filologiske fag, 119 var justudenter og 71 var realister. Etter forhør i Stavern ble 15 studenter værende i Norge, i fangeleiren Grini, på grunn av negative holdninger til okkupasjonsmakten. 291 studenter ble sendt til konsentrasjonsleiren Sennheim i Alsace, som var opprettet som en omskoleringsleir for å rekruttere frivillige til tjeneste i SS. Blant disse studentene som ble sendt til Sennheim etter aksjonen mot Universitetet i Oslo, var 227 ugifte, friske menn under 30 år. Etter forhør i Stavern ble det også deportert 64 studenter som ble oppfattet som særlig farlige. En tredje gruppe i Sennheim bestod av 36 studenter som hadde blitt arrestert på universitetet etter demonstrasjoner i midten av oktober 1943. 353 studenter ble sendt til konsentrasjonsleiren Buchenwald, like ved byen Weimar, i den tyske delstaten Thüringen.	Tangen, Roald (I23233)
10468	I 1946 ble Tangen invitert av Niels Bohr til å være med å bygge opp og utføre eksperimenter på en ny Van de Graaff-akselerator ved hans institutt i København. Han gjorde her en avgjørende innsats for å få det hele i gang. Året før hadde han ledet arbeidet i Oslo med å bygge opp igjen Van de Graaff-akseleratoren og det kjernefysiske laboratoriet, som ble ytterligere forbedret. Ved hjelp av dette utstyret oppdaget Tangen et stort antall energinivåer i lette atomkjerner. Disse oppdagelsene dannet grunnlaget for hans doktoravhandling, som innbrakte ham dr.techn.-graden ved NTH 1948. Tangens undersøkelser var et pionerarbeid som høstet stor internasjonal anerkjennelse.	Tangen, Roald (I23233)
10469	I 1948 flyttet familien til Danmark. Først bodde de i Aprilvej, deretter Lyngbygårdsvej 117 og Kornagervej 53.	Dehn, Jørgen Georg (I621)
10470	I 1952 ble Tangen utnevnt til professor i fysikk ved Universitetet i Oslo. Her fortsatte han arbeidet med utbyggingen av Van de Graaff-anlegget til et førsteklasses presisjonsinstrument for kjernespektroskopi. Han skapte et rikt forskningsmiljø i atom- og kjernefysikk, hvor det ble gjort en rekke viktige oppdagelser. Tangens forskningsgruppe hevdet seg som en av de fremste i verden på sitt felt. Selv publiserte Tangen 20 vitenskapelige avhandlinger innenfor området kjernefysikk.	Tangen, Roald (I23233)
10471	I 1955 eller 1956 mønstret Frank på som smører i det norske rederiet Klaveness. Senere fikk han opprykk til motormann. Han var hjemme i Kirkenes flere ganger før han på tragisk vis druknet mens båten hans lå på reia et sted i Europa.	Hurr, Frank Godtfred (I20506)
10472	I 1955 nevnt som Vei 3306, senere navngitt som Rødbergveien.	Johansen, Anders Sigurd (I6)
10473	I 1958 bodde Erika i Øst-Tyskland, fortalte hennes bror Nils til Vesla Jelstrup.	Hiorth, Erika Marie Normann "Lowag" (I1150)
10474	I 1965 ble han politisk sekretær for utenriksminister Halvard Lange. Han vikarierte for Knut Frydenlund, som hadde havnet på sykehus med magesår. Overraskelsen ble ikke mindre da høyremannen John Lyng, som Langes etterfølger, tilbød Stoltenberg jobb i sitt sekretariat. Det forteller alt om John Lyng at han avfeide Stoltenbergs innvendinger om at han var Arbeiderpartimann med følgende lakoniske setning: Det tror jeg både De og jeg kan ha glede av, Stoltenberg. Det viste seg raskt at John Lyng hadde rett.	Stoltenberg, Thorvald (I2669)
10475	I 1970 ble Arvid Møller ansatt som progamssekretær i NRK. Der var han i 7 år redaksjonssjef ved NRKs distriktskontor på Lillehammer. Hovedsakelig var han involvert i kulturformidling i radio og fjernsyn, som portrettintervjuer med norske bildende kunstnere, fra veteranene Johs. Rian, Hans Finne-Grønn, Ridley Borchgrevink, Jean Heiberg, Harald Kihle, Kai Fjell, Kaare Espolin Johnson, til Jakob Weidemann og Frans Widerberg. Ble i mars 1970 tildelt Austmannaprisen for den innsatsen han hadde gjort for norsk målbruk, både i dagspressen i Gudbrandsdalen og i kringkastingen. Pr.1991 hadde han halv stilling i NRK Oppland ved siden av sitt virke som forfatter, vesentlig som portrettør i portrettserien På tomannshånd (siden 1993). I et intervju med Terje Eklund i avisa Valdres den 27.februar 1998 står det: Om Arvid Møller er det blitt sagt at han er den siste radiomannen i eteren som fortsatt kan kunsten å intervjue mennesker samtidig som han lar dem få snakke ferdig uten unødige avbrytelser.	Møller, Arvid (I37)
10476	I 1970-årene greide Tangen å oppklare årsaken til at det oppstod hyppige eksplosjoner om bord i tankskip. Han konstruerte måleapparatur og utførte målinger som viste at det oppstod statisk elektrisitet i vann- og oljedamp under spyling av tankene. På grunnlag av Tangens utredning ble det gjennomført tiltak som forhindret flere eksplosjoner av dette slaget. Tangen var en dyktig lærer og foreleser. Forelesningene hans var grundig forberedt og pedagogisk vel tilrettelagt. Som forskerveileder gav han sine studenter både solid veiledning og frihet til å utfolde seg og ta nye initiativ. Han var også engasjert i organiseringen av undervisningen og deltok aktivt i dette arbeidet, som bestyrer ved Fysisk institutt 1953–1964 og som prodekanus ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet 1960–1962 og dekanus 1963–1968. Han la ned et stort arbeid for å modernisere fysikkundervisningen ved Universitetet i Oslo. Tangen tok avskjed fra sitt professorat 1979 for å gi plass for yngre krefter. Han var med å etablere seniorstipendiatordningen, og frem til 1982 var han seniorstipendiat under Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF). I denne perioden var han engasjert i forskningsarbeidet ved instituttets syklotronlaboratorium. Roald Tangen var delegat ved FNs konferanse for fredelig utnyttelse av atomenergi 1958. Han var rådsmedlem i NAVF 1963–1968, styremedlem i Norsk Teknisk Museum og generalsekretær i A/S Norsk Varekrigsforsikrings Fond. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1950 og av Finska Vetenskapssocieteten fra 1972.	Tangen, Roald (I23233)
10477	I 1987 var Knut med på å starte Arbeiderbevegelsens historielag i Akershus, som veteran i Arbeiderpartiet. Han sto for utgivelsen av fire årø?ker fra og med 1988.	Lorentzen, Knut Arnljot (I42)
10478	I 1992 ble det kjent at Willy Brandt led av kreft, og det ble snart klart at sykdommen var så fremskreden at livet hans ikke ville bli reddet.	Frahm, Herbert Ernst Karl "Brandt" (I15985)
10479	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I52)
10480	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I5812)
10481	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I2)
10482	I 579 giftet Brunhilda av Austrasia bort sin datter Ingunda som bare var 13 år, til den vestgotiske prinsen Hermenegild, og allierte hennes hus med kongens i hennes barndomsland. Men Hermenegild konverterte til katolisismen og han og hans kone døde begge i den påfølgende religionskrigen som rev det vestgotiske kongedømmet fra hverandre i Hispania.	Family: Hermenegild / Ingund av Austrasia (F4805)
10483	I 6.etasje i Aslak Bolts gate 3 på Lademoen som eies av Henrik Eklund bor: Lagerarbeider Ragnar Lorentzen og hustru Härdis Kristine, husmor, samt deres barn Ruth Kristine.	Lorentzen, Ragnar (I73)
10484	I 936 ble han tildelt tittelen markgreve av Otto den store som takk for hans deltagelse i overvinnelsen av redarierne, obotrittene, wagrierne og danene. I 940 var han greve av Wetigau og i 953 utnevnte Otto ham til sin stedfortreder i Sachsen, noe som de facto gjorde ham til hertug uten at han hadde tittelen. Herman greide å fordrive nevøene sine, Wichmann 2 og Ekbert enøye, som sympatiserte med opprørerne fra Sachsen. I 955 opptrådte Hermann Billung som greve i Tilithigau og Marstengau, og i 956 ble han utnevnt til markgreve. Under Ottos reise til Italia i 956 og til Roma i 961 utnevnte han Herman på ny som sin stedfortreder i Sachsen.	av Sachsen, Herman "Herman 5" (I4580)
10485	I A. Conhs: Stammtafeln zur Geschichte der europeischen Staaten, 1871, heter det at Baldiun var sønn til Audakar, sønn til Ingelgram som levde i 808, igjen sønn til Liderik som levde i 729.	av Flandern, Balduin (Baldwin) "Balduin 1" (I4561)
10486	I Aastas brev til søsteren Ruth i Chicago skrevet 6.januar 1936, er det vi hører om grisen de har på Agle, Gissis Abeba. Aasta forteller at de først hadde tenkt å slakte den til jula året før, men at de syntes den var for liten. Derfor skulle den nå bli slaktet til fastelavn isteden. Nyttårsaften skulle Aunes få besøk av mor og far og Gusta, men sistenevnte var så forkjølet at hun ble hjemme. Erna var med isteden. Den 5.januar var Aasta og Atle med barna på jernbanens juletrefest i Steinkjer, utenom Halvard, som var hjemme på Agle med mor, far og Erna. På juletrefesten var også familien Haugnæss, Ellinor, Herbjørn og lille Klaus. Lille-Atle har nettopp begynt å spille fiolin og Aasta skriver om dette: Atle står nu og øver på fiolin og du kan selv tenke hvordan det føles og høre på. Aasta forteller at det er storbesøk på gang i Hommelvik: Lørdag skulde mor ha Eide, Kirsten, Finn, Ingeleiv, Arne, Sverre og Ragnar og Fenstads så mor fikk nu noget å stræve med når hun kommer hjem. Videre skriver Aasta at hun skal til Hommelvik en tur snart også: Den 9 februar er det Morsdag. Da skal jeg ta mig en tur hjem. Hun blev så begeistret for den sukkerklypen jeg fikk hos Atle til jul. Jeg skal kjøpe hende en sån, for den var så pen nysølv og kostet bare 2.50. Ruth og Einar har en konto i en norsk bank som de sparer penger på. Denne nevnes i brevet, da far skal betale tilbake Ruth for utlegg til bøker inn på denne kontoen.	Family: Oskar (Oscar) Lorentzen / Klara (Clara) Hugaas, "Lorentzen" (F13)
10487	I Aastas brev til søsteren Ruth i Chicago skrevet 6.januar 1936, er det vi hører om grisen de har på Agle, kalt gissis abeba. Aasta forteller at de først hadde tenkt å slakte den til jula året før, men at de syntes den var for liten. Derfor skulle den nå bli slaktet til fastelavn isteden. Nyttårsaften skulle Aunes få besøk av mor og far og Gusta, men sistenevnte var så forkjølet at hun ble hjemme. Erna var med isteden. Den 5.januar var Aasta og Atle med barna på jernbanens juletrefest i Steinkjer, utenom Halvard, som var hjemme på Agle med mor, far og Erna. På juletrefesten var også familien Haugnæss, Ellinor, Herbjørn og lille Klaus. Lille-Atle har nettopp begynt å spille fiolin og Aasta skriver om dette: Atle står nu og øver på fiolin og du kan selv tenke hvordan det føles og høre på. Aasta forteller at det er storbesøk på gang i Hommelvik: Lørdag skulde mor ha Eide, Kirsten, Finn, Ingeleiv, Arne, Sverre og Ragnar og Fenstads så mor fikk nu noget å stræve med når hun kommer hjem. Videre skriver Aasta at hun skal til Hommelvik en tur snart også: Den 9 februar er det Morsdag. Da skal jeg ta mig en tur hjem. Hun blev så begeistret for den sukkerklypen jeg fikk hos Atle til jul. Jeg skal kjøpe hende en sån, for den var så pen nysølv og kostet bare 2.50. Ruth og Einar har en konto i en norsk bank som de sparer penger på. Denne nevnes i brevet, da far skal betale tilbake Ruth for utlegg til bøker inn på denne kontoen.	Family: Atle Aune / Aasta Lorentzen, "Aune" (F75)
10488	I Absalon Pedersen Beyers dagbok nevnes Anne som - Christofer Sualis froe. Anna Vincentsdatter Lunge ble gift omkring år 1560 med Christopher Vernesson Svale, som ble født omkring år 1520 og som også døde omkring år 1562. Da Anna døde i barselseng 8.januar 1562 var hun allerede blitt enke. Christopher, som kom fra Danmark, hadde tideligere vært gift i Danmark med Ingrid Eriksdatter, som døde omkring år 1558. Fra Absalon Beyers dagbok 1562: 8. Septembris døde Christofer Sualis dotter vdi her Peder Simensons faders gaard, ved xij slet om middag. 14. War begraffuen Erlig och welbyrdig mands dotter Christofer Suales til Hatteberg, huilken forne Christofer var fød vdi Fyn, hues fader var der landsdommere och hand fick her i Norrige til echte jomfrw Anne her Wincentz Lungis dotter, huilken som fick her Nils Henricksons dotter jomfru Margrete til echte denne var Christofer Suales fröes moder, der effter døde barnet, men der Christofer drog til Fyn, och vilde sat sig der til rolighed heller gifted sig, da vart hand slagen ihiel aff tre hoffmend vdi it Barsel, oc det skulde vere skeed effter deris hosbondes befaling.	Family: Christopher Vernersen Svale, "til Hatteberg" / Anne Vincentsdatter Lunge, "til Hatteberg" (F6214)
10489	I Absalons siste leveår ble Anne første gang anklaget for trolldom. Hun skulle ha tatt livet av mannens onkel, biskop Gjeble Pederssøn, for at mannen hennes skulle bli biskop. Det pågikk på denne tiden en maktkamp mellom presteskapet på den ene siden og storborgerskapet med borgermester og rådmannsombud på den andre siden. Absalon var en profilert representant for presteskapet, og det hevdes at anklagene mot Anne var en del av denne maktkampen. Denne gangen fikk Absalon henne frikjent for trolldomsanklagene, ved at han skaffet henne fribrev fra kongen i København. Etter Absalons død, fikk Anne brev fra København om fritak fra skatt og tillatelse til å bosette seg hvor hun ville i landet. Det så på denne måten lyst ut, men hun ble bitter og innesluttet etter trolldomsanklagene. Ryktene fortsatte, selv om hun var frikjent. Anne besvarte ryktespredningen og beskyldningene med å spre om seg med forbannelser og kjefting. Hun kom lett opp i krangel med naboer og folk rundt seg. Det var nok ikke enkelt å bli utsatt for folkesnakk og bli sjikanert på denne måten, og det var med god grunn hun lot seg provosere. Hennes reaksjoner kan jo tyde på at hun var en sterk og selvstendig dame. Men det var nok ikke en god strategi, som enke var hennes posisjon mye svakere enn som prestefrue. Noen sier at alle anklagene mot henne i bunn og grunn bare var for å ta hevn over mannen hennes som var humanist.	Pedersdatter, Anne "Beyer" (I3249)
10490	I adelens tilsigelser til tronfølgervalget i Oslo i 1582, er Daniel nevnt blant adelen. På Nes nevnes også sønnen Otte 1594-99, og senere Vincentz Bildt 1646.	Knutsen Bildt, Daniel (I3346)
10491	I adresseboka Bergen 1924/25: Tømmermand. Gyldenpris.	Trondsen Sværen, Knut (I1786)
10492	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I5008)
10493	I Aker skifteprotokoll 1731 s.143 står skiftet etter Lars Christensen. Han er ved sin død enkemann etter Haaqvina Jochumsdatter, og arvingene er deres 3 barn: Christen 16 år, Jochum 11 år og Elisabet 20 år. Brutto ca.318 riksdaler. Netto ca.198 riksdaler. Dessuten jord i Woxen 1 skip...(?) 1 5/8 lis...(?)	Christensen Østre Woxen, Lars (Lauridz) (I15888)
10494	I Aker skifteprotokoll 1733 s.257 står skiftet etter Haaqvina på Woxen. Hun er enke ved sin død, og har vært gift 2 ganger. Hennes arvinger er hennes barn. Fra hennes første ekteskap: Ingeborg, gift med Gunder Tostensen. Fra hennes andre ekteskap: Christen 18 år, Jochum 14 år og Elisabeth, som er gift med Lars Evertsen. Hun etterlater seg brutto ca.947 riksdaler. Netto ca.809 riksdaler. Heri medregnet jord i Woxen 10 13/16 lis...(?) tunge, og i Woxen og Stubberud 1/2 lis...(?) skyld.	Jochumsdatter, Haaqvina "Woxen" (I15898)
10495	I Aker skifteprotokoll 1733 s.260 står skiftet etter Marthe Christensdatter på plassen Mellum under Woxen. Hun og ektemannen Anders Nielsen står begge nevnt som døde, og etterlater seg barna: Niels, Christen, Jens, Karen og Randi. Gods i Woxen er 27/96 lis...(?) tunge.	Christensdatter Woxen, Marthe (I15891)
10496	I Aker skifteprotokoll 1737 s.431 står skiftet etter Christen Larsen på Woxen. Han etterlater seg sine søsken som arvinger: Jochum Larsen 18 år og Elisabeth Larsdatter, som er gift med Lars Evensen Wold. Han etterlater seg også sin halvsøster Ingebor Povelsdatter (gift med Gunder Torstensen) som arving. Verdier brutto ca.749 riksdaler. Netto ca.691 riksdaler. Heri medregnet jord i Woxen 3 37/48 lis...(?) tunge.	Larsen Woxen, Christen (I15903)
10497	I Aker skifteprotokoll 1740 s.600 står skiftet etter Maren Christensdatter på Woxen. Arvingene etter henne er hennes søsken: Lars Christensen (er død). 2 barn. Jon Blinderen (er død). Gift med Karen Povelsdatter. 3 barn. Jens Christensen. Marthe Christensdatter, gift med Anders Nielsøn (er død). 5 barn. Christen Jochumsen 40 år (halvbror). Verdi brutto ca.153 riksdaler. Netto ca.105 riksdaler.	Christensdatter Woxen, Maren (I15893)
10498	I Aker skifteprotokoll 1742 s.641 står skiftet etter Tosten Andersens hustru Anne Jensdatter. Hun har følgende arvinger, som er hennes søsken: Jens Jensøn, 64 aar. Ditlef Jensøn, 62 aar. Niels Jensøn, 59 aar. Olle Jensøn, 44 aar. Christopher Jensøn (er død), 2 børn. Barbra Jensdatter, 63 aar, gift med Christopher Jensøn. Edel Jensdatter, 58 aar, gift med Peder Puus. Mari Jensdatter, 43 aar, gift med Torger Hansøn. Hun etterlater seg brutto ca.544 riksdaler. Netto ca.272 riksdaler. Heri medregnet jord i Næss 11 6053/7552 lis..(?)	Jensdatter, Anne "Grefsen" (I15886)
10499	I Aker skifteprotokoll 1784, s.177, står skiftet etter Hans Tostensen på - Plass Grefsenstuen - nevnt. Han var gift med Marie Olsdatter (som ble enke ved Hans' død) og etterlot seg barna Anders 7 år, Tosten 2 år og Marte. Brutto ca.62 riksdaler. Netto ca.48 riksdaler.	Torstensen Grefsen, Hans (I15877)
10500	I aprildagen 1940 var sersjant Alf Møller stasjonert på Elvegårdsmoen nord for Narvik. Her virket han som sadelmaker i Hålogaland ingeniørbataljon. I kaoset etter kapitulasjonen for de tyske styrkene ville han hjem til familien sin. Dette var ulovlig, for tyskerne hadde gitt ordre om at de norske styrkene måtte bli i leiren inntil videre. Likevel trosset Alf dette forbudet. Veien hjem ledet han blant annet til Sulitjelma og Fauske, og han fikk være der hos Leif Hugaas, som han senere fikk vite var av kona Turids slekt.	Møller, Alf Osvald (I34)