Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 10,651 to 10,700 of 16,613
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 10651 | I Hovedgata 10 bor Louise Fredrikke som - kones moder - og - pensionist - hos sin datter Julie Kristence A. Daa og hennes mann overlærer Karl Frederik Feilberg. | Friderichsen, Louise Fredrikke "Brinchmann" (I485)
|
| 10652 | I hovedrullen for Horten innrulleringskontor står det at August Zinow ble styrmann 8.mai 1880. Hos Drammen innrulleringsdistrikt er August Zinow registrert inn 9.mars 1881 (nr.2192) med Styrmands Patent. Han har da oppholdssted i Drammen. Overført til Kristiania innrulleringsdistrikt 24.desember 1885. I de gamle adressebøkene for Kristiania finner vi August Zinow første gang i 1886. Da og året etter er han titulert Styrmand. I mønstringsrulle (Oslo mønstringskrets) er August nevnt som Styrmand 24.desember 1885, med adresse Urtegaden Nr.4. | Zinow, August (I61)
|
| 10653 | I Italia: Med et stabilt styre nord for Alpene og med en nyfødt arving kunne Otto II skifte fokus mot Italia. Situasjonen sør for Alpene var kaotisk. Pave Benedikt VI, som hadde blitt utnevnt av Otto I, hadde blitt satt i Castel Sant'Angelo-fengslet av romerne. Mens Otto II sendte en keiserlig representant, grev Sicco, for å få ham løslatt ble Benedikt VI myrdet i fengslet i 974 av Crescentius I og kardinal Franco Ferrucci[21] [22]. Kardinal Franco Ferrucci kronet deretter seg selv som Benedikt VIs etterfølger, som motpave Bonifacius VII. Et folkelig opprør førte imidlertid til at Bonifacius VII måtte flykte til Konstantinopel, dit han også tok med seg en stor skatt[23]. I oktober 974 ble biskopen av Sutri, under ledelse av grev Sicco, valgt til pave Benedikt VII[24]. Bonifacius VII var dermed ute av spillet om pavestolen. I 979 var Benedikt VIIs posisjon som hersker i Roma truet, han ble tvunget til å trekke seg og måtte søke hjelp hos keiseren. Otto og Theophania aksepterte pavens bønn om bistand og forberedte seg på å dra sørover over Alpene. Otto II utnevnte Willigis, erkebiskopen av Mainz til regent over hele Tyskland i sitt fravær. I oktober 980 ble imperiets domstol satt i Chiavenna og de første italienske delegasjoner ankom. Otto II ankom Italia i Pavia den 5. desember 980. I Pavia ble Otto II og hans mor, enkekeiserinne Adelheid av Italia forlikt etter en mangeårig bitter strid mellom Otto II og den franske kong Lothar II som var gift med Ottos halvsøster Emma av Italia. Før den keiserlige familien feiret jul sammen i Ravenna[25] mottok Otto II den lombardiske jernkronen som konge av Italia[26]. Etter nyttår flyttet Otto II imperiets domstol til Roma hvor den ankom 9. februar 981. Keiseren gjeninsatte pave Benedikt VII på pavestolen uten problemer. I Roma holdt Otto II en storslagen seremoni for å markere påsken[27]. Den keiserlige familien fikk selskap av Otto IIs søster, abbedisse Matilda av Quedlinburg, kong Konrad av Burgund og hans kone, hertug (senere konge) Hugo Capet av Frankrike, Otto I, hertug av Schwaben og Bayern og andre høye sekulære og religiøse tjenestemenn fra Tyskland, Italia og Frankrike. Otto II fortsatte å holde hoff i Roma og gjorde dermed byen til en keiserlig hovedstad hvor det vanket fyrster og adelsmenn fra alle deler av Vest-Europa. Kontakten mellom imperiet og republikken Venezia ble gjenopptatt under Otto IIs regjeringstid. I 966 giftet dogen av Venezia, Pietro Candiano IV seg med en slektning av Otto I. Ekteskapet forbedret forholdet mellom imperiet og Venezia, noe som i 967 sikret en serie kommersielle avtaler til Venezia generelt og til Pietro IVs familie spesielt. Disse avtalene forsterket Venezias tilknytning til romerriket, noe som i stor grad provoserte den bysantinske keiser Johannes I fordi Venezia kontrollerte all sjøfarten og sjøveis handel mellom Vest-Europa og den bysantinske Levanten i øst. Otto Is militære beskyttelse av Pietro IV sikret ham makt over Venezia til tross for hans autokratiske tendenser over den republikanske byen. I 973 døde imidlertid Otto I. Mens Otto II var opptatt med Henrik IIs opprør i Tyskland fant venetianerne en mulighet til å avsette Pietro IV. De fengslet dogen inne i Dogepalasset og venetianske adelsmenn satte fyr på bygningen. Men brannen spredte seg snart til Markuskirken, noe som resulterte i at store deler av byen brant. Dogen og hans sønn (som også het Pietro) ble drept i brannen, men kroppene deres ble senere gjenfunnet og respektfullt begravet. Pietro IVs yngste sønn, Vitale Candiano, overlevde imidlertid og flyktet til Otto IIs hoff i Sachsen med planer om å avsette den nye pro-bysantinske Dogen, Pietro Orseolo I. Pietro Is forsoningspolitikk overfor imperiet hadde liten effekt. Etter å ha styrt Venezia i fire år abdiserte Pietro I frivillig for å bli munk og dette åpnet for at den pro-ottonianske Vitale Candiano kunne komme tilbake til Venezia som Doge i 977 og gjenopprette byens vennskapelige forhold til imperiet. Imidlertid ble Vitales regjeringstid kort, også han abdiserte frivillig etter mindre enn to år for å bli munk. Etter dette ble den pro-bysantinske Tribuno Memmo ny doge i 979. Med denne endringen i ledelsen i Venezia var Otto II mer motvillig i forhold til å fornye byens kommersielle avtaler som hans far tidligere hadde gitt. Det var først etter inngripen fra Otto IIs mor, enkekeiserinne Adelheid, at keiseren gikk med på å fornye avtalene. Det brøt ut uro i Venezia i 980 mellom den pro-ottonianske Coloprinifamilien og den pro-bysantinske Morosinifamilien. Coloprinifamilien bønnfalt keiseren om støtte og Otto II som nå så en mulighet til å innlemme Venezia i imperiet, gikk med på dette. Da Otto II ankom Italia iverksatte han en handelsblokade mot republikken. Denne første embargoen hadde liten effekt, men Otto innførte en andre blokade i 983 som fikk store virkninger i den venetianske økonomien. Effektene var katastrofale nok til at de herskende venetianske familier ble tvunget til å overgi seg til Otto II, men da Otto II døde samme år førte ikke dette til noe. Otto II fulgte opp sin fars politikk med å gi økt innflytelse til kirken, spesielt klostervesenet og klostrene. Kirken og dens organer fungerte som støtte og stabiliserende faktor i imperiet. For å gjennomføre dette sørget Otto II for å styrke biskopenes juridiske integritet og økonomiske uavhengighet fra den sekulære adelen. Ottonianerne hadde spesiell tilknytning Memleben i Sachsen hvor både Otto IIs far Otto I og bestefar Henrik I av Sachsen hadde dødd. Otto II og hans kone Theophania hevet den åndelige betydningen av byen ved å etablere et benediktinerkloster der: Memlebenklosteret. På kort tid ble Memlebenklosteret et av de rikeste og mest innflytelsesrike av imperiets klostre. Disse tiltakene og den uvanlige størrelsen på klosteret kan indikere at Memleben hadde vært ment som et mausoleum for de ottonianske herskerne[28]. Etter å ha slått ned opprøret fra hertug Henrik II i 977-978 – et opprør som gikk under betegnelsen De tre Henrikers opprør (War of the Three Henries) på grunn av lederne Henrik II av Bayern, biskop Henrik I av Augsburg og hertug Henrik (I) av Bayern og (III) av Kärnten – brukte Otto II klosteret som rettssal mot forræderne. Mens Otto I bare hadde grunnlagt ett kloster (som senere ble omgjort til katedralen i Magdeburg) i løpet av sine 37 år ved makten, hadde Otto II etablert minst fire klostre: Memleben, Tegernsee, Bergen og Arneburg. Klostervesenet ble en viktig del av Otto IIs politikk og han ga klostrene viktige politiske funksjoner. Otto II ansatte munker som sine øverste politiske rådgivere, blant annet Ekkehard I og Majolus av Cluny. En av de viktigste slike munker var Johannes Philagathos (den fremtidige motpave Johannes XVI). Johannes, som var av gresk avstamning, var personlig kapellan for Otto IIs kone Theophania, som fulgte henne da hun reiste fra Konstantinopel for å gifte seg med Otto II[29]. Otto II utnevnte ham som sin kansler 980-982 sammen med abbeden i Nonantolaklosteret. Etter Otto IIs død i 983 utnevnte Theophania, som da var regent for sønnen Otto III, Johannes til hans veileder. Hun skulle senere utnevne Johannes til biskop av Piacenza og ønsket å sende ham til Konstantinopel for få i stand et arrangert ekteskap mellom Otto III og en bysantinsk prinsesse. I forhold til Italia ønsket Otto II å utvide maktområdet i større grad enn Otto I hadde ambisjoner om. Han var ikke fornøyd med de territoriale gevinster som faren hadde oppnådd. Hans politikk var ikke bare basert på å sikre sin makt i Roma eller å samarbeide med pavemakten, men også å få et absolutt herredømme over hele Italia. Otto II ble påvirket av sin kone, som var fiendtlig innstilt til det makedonske riket og den bysantinske keiser Basil II etter mordet på Johannes I Tzimiskes, til å annektere det bysantinsk-kontrollerte Sør-Italia[30]. Men denne politikken betydde også nødvendigvis krig ikke bare med Det bysantinske riket, men også det muslimske Fatimidkalifatet som også hadde Sør-Italia innenfor sin innflytelsessfære. Ottonianernes militære sjef i det sentrale og sørlige Italia hadde lenge vært den lombardiske leder Pandulf (Pandulf Ironhead). Han var opprinnelig utnevnt av Otto I til prins av hertugdømmet Benevento og fyrstedømmet Capua i 961 og førte på keiserens vegne krig mot bysantinerne og utvidet keiserdømmet til å omfatte hertugdømmet Spoleto i 967. Under Otto II fikk Pandulf også innlemmet fyrstedømmet Salerno i 978 i imperiet. Dermed var alle de tre sørlige lombardiske distriktene Benevento, Capua og Salerno innlemmet i romerriket. Som vasall av Otto II hersket Pandulf over et område som strakte seg fra Toscana i nord og til Tarantobukta i sør[31]. Med Pandulfs død i 981 mistet Otto II av en av sine viktigste løytnanter. Pandulfs eiendommer ble delt mellom hans sønner, men det oppsto snart krangel mellom de lokale lombardiske fyrster[32]. Pandulfs eldste sønn Landulf IV av Benevento overtok Capua og Benevento mens hans yngste sønn Pandulf II av Benevento fikk Salerno. Etter å ha hørt om Pandulfs død reiste Otto II sørover fra Roma for å innsette Thrasimund IV som hertug av Spoleto. Deretter fikk Pandulfs nevø Pandulf II av Benevento territoriet Benevento da Otto II delte opp Landulf IVs territorium slik at Landulf IV bare fikk beholde Capua. Hertug Manso I av Amalfi avsatte til slutt Pandulf II helt i Salerno i 982. I løpet av 982 kollapset hele det riket som hadde vært styrt av Pandulf, og dette svekket Otto IIs posisjon mot bysantinerne. Bysantinerne hevdet fortsatt suverenitet over de lombardiske fyrstedømmer og mangel på en sterk leder tillot bysantinerne å gjøre innhugg lenger nord. Otto II forsøkte ved flere anledninger å gjenforene de lombardiske fyrstedømmene politisk og kirkelig i imperiet etter Pandulfs død. Selv om han ikke lyktes i å beseire Manso i Salerno oppnådde likevel Otto II til slutt fått anerkjennelse fra alle de lombardiske fyrstedømmene. Med gjenopprettet autoritet i de lombardiske provinsene vendte Otto II sin oppmerksomhet mot trusselen fra det muslimske Sicilia. Siden 960-årene hadde øya vært under muslimsk styre som emiratet Sicilia, en stat i fatimidkalifatet. Lederskapet i kalbid-dynastiet hadde gjennomført angrep mot imperiets områder i Sør-Italia. Pandulfs død i 981 tillot den sicilianske emiren Abu al-Qasim å angripe mål i Apulia og Calabria. Så tidlig som i 980 Otto II krevde en flåtestyrke fra byen Pisa for å bistå i krigen mot muslimene i Sør-Italia[33] og i september 981 marsjerte sørover i Italia. Ettersom han trengte allierte i sin kamp mot muslimene og Det bysantinske riket forsonet Otto II seg med hertug Manso I og ga ham imperiets anerkjennelse av hans styre i Salerno. Otto IIs tropper gikk inn på bysantinsk-kontrollert territorium i Apulia i januar 982 med tanke på å annektere territoriet til det romerske imperiet[34]. Otto IIs frammarsj forårsaket at Det bysantinske riket forsøkte å få i stand en allianse med det muslimske Sicilia for å holde på sine sørlige italienske provinser[35]. Keiserens hær beleiret og erobret den bysantinske byen Taranto, det administrative senteret i Apulia i mars 982[36]. Etter å ha feiret påske i Taranto flyttet Otto II hæren sin vestover og beseiret en muslimsk hær i begynnelsen av juli[37]. Emir Abu al-Qasim, som hadde erklært hellig krig (jihad) mot imperiet, trakk seg da han merket styrken i Otto IIs tropper når keiseren nærmet seg Rossano Calabro. Da han ble informert om den muslimske retretten etterlot Otto II sin kone Theophania og sin unge sønn Otto III (sammen med det keiserlige skattkammer) i byen og ledet sin hær i forfølgelsen av den muslimske styrken. På grunn av imperiets blokade på sjøen kunne ikke al-Qasim flykte tilbake til Sicilia. Han møtte derfor den keiserlige hær i slaget ved Stilo sør for Crotone på Capo Colonna den 14. juli 982. Etter et voldsomt sammenstøt ødela et korps av Otto IIs tunge kavaleri det muslimske kommandosenteret, presset på mot al-Qasims vakter og drepte emiren[38]. Til tross for at emiren var død flyktet ikke de muslimske troppene fra slagmarken. Muslimene omgrupperte i stedet og klarte å omringe de keiserlige soldater, drepte mange av dem og påførte keiseren et alvorlig nederlag[39]. Ifølge den muslimske historikeren Ibn al-Athir mistet keiserens hær rundt 4000 soldater. De lombardiske prinsene Landulf IV av Benevento og Pandulf II av Salerno, den tyske biskop Henrik I, biskop av Augsburg, den tyske markgreve Gunther av Merseburg, abbeden av Fulda og en rekke andre keiserlige tjenestemenn var blant de som mistet livet. Imperiets nederlag rystet det politiske miljøet i Sør-Italia. Med to lombardiske prinser døde gikk fyrstedømmet Capua og fyrstedømmet Benevento over på yngre grener av den lomardiske landulfidfamilien. Selv om de muslimske styrkene ble tvunget til å trekke seg tilbake til Sicilia etter seieren sin fortsatte muslimene sin tilstedeværelse i Sør-Italia og trakasserte bysantinerne og langobardene. Ottonianernes nederlag, det verste i imperiets historie til da, reduserte keisermakten i Sør-Italia vesentlig. Bysantinerne gikk sammen med muslimene og gjenvant Apulia fra de ottonianske styrkene. Nederlaget ved Stilo tvang Otto II til å flykte nordover til Roma[40]. Han innkalte der Riksdagen til å møtes i Verona i pinsen 983[41]. Han sendte sin nevø Otto I, hertug av Schwaben og Bayern tilbake til Tyskland med nyheten om nederlaget ved Stilo, og ba ham om å innkalle den tyske adelen til møtet, men Otto døde underveis den 1. november 982 i Lucca. Nyheten om slaget krysset likevel Alpene og nådde etter hvert så langt som til Wessex i Storbritannia, som betegner omfanget av dette nederlaget. Hertug Bernard I av Sachsen var på vei sørover til riksdagsforsamlingen da danske vikingangrep tvang ham til å dra tilbake for å møte denne trusselen. Under riksdagsmøtet utnevnte Otto II Konrad I (en fjern slektning av Otto II) til ny hertug av Schwaben og Henrik III til ny hertug av Bayern. Henrik III hadde tidligere blitt sendt i eksil av Otto II etter hans deltakelse og nederlag i de tre Henrikenes opprør i 977-978. Nederlaget ved Stilo kostet imperiet så mange adelsmenn at Otto II ble tvunget til å heve forvisningen av Henrik III for å stabilisere de indre anliggender i Tyskland mens han kjempet mot muslimene og bysantinerne i Sør-Italia. Utnevnelsen av Konrad I til hertug av Schwaben i 983 brakte det konradinske dynastiet tilbake til makten i Schwaben for første gang siden keiser Otto i 948. Otto II og de andre herskerne ble enige om en strategi for sjøveis blokade og økonomisk krigføring inntil militære forsterkninger kunne komme fra Tyskland. Otto II forberedte en ny krig mot muslimene[42] og fikk i stand en avtale med Republikken Venezia fordi han trengte hjelp av dem etter nederlaget ved Stilo. Men Otto IIs død året etter og den påfølgende borgerkrigen satte en stopper for angrepet. Det viktigste for Otto II ved riksdagsmøtet i Verona var imidlertid å sikre «valget» av hans sønn Otto III til romersk keiser. Otto III var bare tre år gammel da han ble valgt til konge av Tyskland og tronarving til den keiserlige tronen. Han ble dermed den eneste tyske kongen som var valgt sør for Alpene. Den eksakte årsaken til denne uvanlige prosedyren er ukjent for ettertiden. Det er mulig at forholdene i Sør-Italia etter nederlaget gjorde det nødvendig for Otto II å handle raskt med å utpeke en tronarving for å sikre seg samtykke fra Riksdagen. Det er også tenkelig at Otto II ved å avholde valget i Italia ville vise at Italia var en likeverdig del av riket på samme nivå som Tyskland. Da valget var sikret dro Otto III og hans mor, keiserinne Theophania, nordover over Alpene mot Aachen, stedet for ottonianernes tradisjonelle kroning, for at Otto III skulle bli offisielt kronet som konge. Otto II oppholdt seg i Italia for å forberede sitt militære framstøt mot muslimene. Rundt år 982 utvidet imperiet sitt herredømme inn i slaviske territorium så langt øst som elva Neisse og så langt sør som Erzgebirge. Etter nederlaget til Otto II ved Stilo i 983 gjorde Lutici-føderasjonen av de polabiske slavere opprør mot sine tyske herskere, noe som utløste et stort opprør kjent som Det store slaviske opprøret (Slawenaufstand). De polabiske slaverne angrep bispedømmene Havelberg og Brandenburg[43]. Ifølge den tyske kronikøren biskop Thietmar av Merseburg var det den flere tiår lange tvangsmessige germaniseringen og kristningen av slaverne knyttet til disse to kirkene som var årsaken til angrepene på bispesetene. Thietmar la skylden for opprøret på tyskernes mishandling av slaverne[44]. I obotritternes territorier langs elva Elben innledet luticierne et opprør rettet mot føydalstyret og kristendommen[45] og fikk betydelig støtte av den obotrittiske befolkningen med deres leder Mstivoj[46]. Obotrittenes opprør var vellykket, den fyrstelige familien forble kristne, men de oppløste noen kristne institusjoner[47]. Soldater fra Nordmark, Meissen, Lusatia, fra bispedømmet Halberstadt og erkebispedømmet Magdeburg gikk sammen om å bekjempe slaverne i nærheten Stendal i delstaten Sachsen-Anhalt[48]. Likevel ble imperiets hær tvunget til å trekke seg tilbake til den vestlige bredden av Elben. Forsøket på å kristne slaverne måtte avsluttes og den politiske kontrollen over Billung og Nordmark, det vil si territoriene øst for Elben var tapt. Otto Is livsverk med å omvende slaverne til kristendommen måtte oppgis, og de slaviske områdene øst for Elben skulle forbli hedenske i over et århundre før misjonsarbeidet ble gjenopptatt. Kirkene i bispedømmene Havelberg og Brandenburg skulle ikke bli gjenoppbygd før i det 12. århundre. Danskene utnyttet det slaviske opprøret til å invadere hertugdømmet Schleswig ved imperiets nordgrense, mens sorbiske slavere (vendere) invaderte grevskapet Zeitz og overtok kontrollen fra sakserne. I juli 983 døde ottonianernes viktige støttespiller pave Benedikt VII etter å ha sittet på pavestolen i nesten ti år. Otto II returnerte til Roma i september for å utnevne en ny pave og valgte biskpoen av Pavia, Pietro Canepanova som regjerte under navnet pave Johannes XIV fra november eller tidlig desember[50]. Mens Otto II var i Roma for å føre tilsyn med pavevalget brøt det ut malaria i det sentrale Italia og dette hindret gjenopptakelse av den militære aktiviteten i Sør-Italia. Malariautbruddet førte til slutt til døden for keiseren selv. Han døde i sitt palass i Roma i en alder av 28 år den 7. desember 983 etter å ha regjert litt over et tiår[51]. Otto IIs penger og eiendeler ble delt mellom den katolske kirke, de fattige i riket, hans mor Adelaide og hans søster Matilda som var abbedisse i Quedlinburg, og de adelsmennene som hadde vært lojale mot ham. Otto II ble deretter gravlagt i atriet i St. Peterskirken og ble den eneste tyske herskeren som er begravet i et fremmed land og ikke i Tyskland. Otto IIs tre år gamle sønn Otto III ble kronet til konge av Tyskland i Aachen på første juledag 983, tre uker etter farens død. Otto III ble kronet av Willigis, erkebiskopen av Mainz og Johannes, erkebiskopen av Ravenna[52]. Nyheten om Otto IIs død nådde først Tyskland etter kroningen av Otto III[53]. De uløste problemene i Sør-Italia og det slaviske opprøret på imperiets østgrense gjorde den politiske situasjonen i keiserriket svært ustabil. Å få et mindreårig barn på keisertronen førte til forvirring slik at Otto IIIs mor, Theophania, måtte tre inn som hans regent[54]. I 976 hadde Otto II avsatt Henrik II som hertug av Bayern og fengslet ham. Tidlig i 984 flyktet Henrik II fra sitt fangenskap hos biskopen av Utrecht. Etter å ha kommet seg fri tok han barnet Otto III til fange og som medlem av det regjerende ottonianske dynastiet hevdet han selv å ha retten til keisertronen[55]. Henrik II gikk til slutt gikk så langt som å hevde sin rett til den tyske tronen direkte og fikk støtte fra hertug Mieszko I av Polen og hertug Boleslaus II av Böhmen[56]. Henrik IIs kandidataur ble støttet av Egbert (erkebiskop av Trier), Gisilher (erkebiskop av Magdeburg) og biskop Dietrich I av Metz[57]. Otto IIIs rett til tronen ble støttet av Willigis (erkebiskop av Mainz og hertugene av Sachsen, Bayern og Schwaben[58]. Trusselen om krig fra Willigis og hertug Konrad I av Schwaben tvang Henrik II til å sette Otto III fri den 29. juni 984 og å respektere Theophanias regentskap[59]. Otto IIs tidlige død og hendelsene etter dette var en alvorlig prøvelse for det tysk-romerske imperiet. Til tross for at riket ble styrt av en mindreårig med sin mor som regent klarte riket å opprettholde den strukturen som var etablert av Otto I, og de fleste av imperiets embedsmenn forble lojale mot imperiet. Otto var liten av vekst, men av natur modig og impulsiv og trente seg opp til en dyktig ridder. Han hadde en raus holdning til kirken og bidro til spredning av kristendommen på mange måter. Ifølge en av de samtidige krønikene fikk han tilnavnet "Røde Otto" da han i 981 inviterte den mest problematiske av de romerske familier til en bankett og slaktet dem ned under middagen[60]. Mer diplomatiske kronikører sa at tilnavnet kom på grunn av hans rødlige hudfarge. Otto II tilhørte det ottonianske dynasti som hersket i Tyskland (og senere Det tysk-romerske rike) fra 919 til 1024. Han var sønnesønn av hertug Henrik II av Sachsen og sønn av keiser Otto I av Det tysk-romerske rike. Han var også far til Otto III av Det tysk-romerske rike. Otto II hadde bare en kjent hustru. Den 14. april 972 giftet han seg med Theophania, en bysantinsk prinsesse av Phokas-familien som var kusine av den regjerende bysantinske keiser Johannes I Tzimiskes. De to hadde minst fem barn: Sophie I, abbedisse av Gandersheim og Essenklosteret, født 975, død 1039. Adelheid I, abbedisse av Quedlinburg og Gandersheim, født november eller desember 977, død 1040. Matilda av Tyskland, født 979, død 1025, gift med Ezzo, pfalzgreve av Lotharingia Otto III av Det tysk-romerske rike, født juni (eller juli) 980, død 23. januar 1002 En datter, en tvilling til Otto, som døde før 8. oktober 980. | Otto "Otto 2" (I4575)
|
| 10654 | I januar 1811 flytter hans bror Christopher til Trondheim, og skriver: Medio Januar 1811 overtog jeg min Tjeneste som Kontorbetjent hos Sorenskriveren i Guldalen, vice Landsdommer Hans Nansen - Ætling af den berømte Borgermester Hans Nansen i Kjøbenhavn - som paa den Tid boede i Maler Skjølbergs Gaard i Bratøer-Veiten i Trondhjem. I min Fritid fra Forretninger paa Contoret, fornemmlige Helligdagene, havde jeg den Glæde, at kunne være sammen med mine ældre Brødre, Hans, dengang Premierlieutenant og Adjutant hos General Greve af Schmettauw og Henning dengang Fuldmægtig hos Byfoged Udbye i Tronghjem. Ofte besøgte vi da vor Faster Dorthea Brinchmann, gift med Tømmermand Lars Ulstad, der boede i Taraldgaards-Veiten i Trondhjem. | Brinchmann, Henning Floer (I1556)
|
| 10655 | I januar 1811 flytter Hans' bror, Christopher, til Trondheim, og skriver: I min Fritid fra Forretninger paa Contoret, fornemmlige Helligdagene, havde jeg den Glæde, at kunne være sammen med mine ældre Brødre, Hans, dengang Premierlieutenant og Adjutant hos General Greve af Schmettauw og Henning dengang Fuldmægtig hos Byfoged Udbye i Tronghjem. Ofte besøgte vi da vor Faster Dorthea Brinchmann, gift med Tømmermand Lars Ulstad, der boede i Taraldgaards-Veiten i Trondhjem. Sammenkomsten der var hjertensvenlig og som forøgedes i høi Grad naar min Broder Hans medtog sin elskværdige Kjæreste Aletha Marie Dass, med hvem han da nylig var forlovet... | Family: Hans Brinchmann / Alette Marie Dass, "Brinchmann" (F891)
|
| 10656 | I Jordeboken for Røyken 1616-1617 bor Rolf på søndre Ølstad. I 1617-1624, Rolf Andersen Ølstad, eier 1 fjerding salt i Syltingli. Nevnt også i landskatten Martini 1625 og Jul 1626. | Andersen Syltingli, Rolf "Ølstad" (I10943)
|
| 10657 | I juli 1928 kunngjøres det i Aftenposten at kjøpmann Thor Sværens forretning i Karl Johansgate 27 og hans bo er tatt under skifteretten. | Sværen, Thor (I235)
|
| 10658 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I11)
|
| 10659 | I Keisers Gade 7a i hovedstaden finner vi blant annet: Charlotte M. C. Hoff, f.1818 i Kristiania. Barna: Fr. Meyer Hoff, f.1848 i Hamerø, Cand. Jur., const. kgl. Fuldmægtig i Finansdept. Paul N. E. Hoff, f.1857 i Holden, Ingeniør, Tegner ved Hovedbanens Maskinafdeling. Sofie A. Hoff, f.1846 i Hamerø. | Meyn, Charlotte Caroline Marie "Hoff" (I12657)
|
| 10660 | I kirkeboka 4.oktober 1908 ved sønnen Paul Arthurs konfirmasjon står adressen lik Gyldenløvesgate 25 for Oskar og Klara. | Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
|
| 10661 | I kirkeboka ble brudeparet nevnt som Esten Arnsen Solberg og Sirie Nielsdatter Hof, født 1751. Barn: 1. Olaug, f.1775 d.1779. 2. Arnt, f.1777 d.1777. 3. Siri, f.1778 d.1831. Gift 1801 med Erik Eriksen Guldvog, født Agerlie (1776-1851). Bønder i Gullvåg. 4. Olaug, f.1780 d.1820, Gift 1812 med Endre Arntsen Hov (1781-1837). Bønder på Meskoghaug i Oppdal. 5. Klara, f.1782. Hun er ikke nevnt i 1815, eller i skiftet 1819. 6. Guru, f.1784 d.1876. Gift 1810 med Ole Estensen Indset (1777-1839). Bønder i Nordløkkja på Indset. 7. Arnt, f.1787 d.1869. Gift 1816 med Siri Estensdatter Indset (1793-1869). De overtok Utistu p åNord-Solberg og fikk 8 barn. 8. Nils, f.1789 d.1875. Gift 1828 med enke Marit Endresdatter Hovshaug (1797-1885). Husmannsfolk i Aftenshaugen under Hov. 9. Ole, f.1791. Gift 1832 med Siri Olsdatter Nyhus (1808-). Flyttet til Berg i Strinda i 1835. Han hadde fra tidligere en datter med Siri Arntsdatter Lien, Kåsen (1793-). Denne datteren var Klara, født 1823. 10. Endre, f.1794 d.1886. Gift 1836 med sin søsterdatter Kari Eriksdatter Guldvog (1806-1838). Gift 1840 med enke Kjersti Andersdatter Anshushaug (1784-1862). Gift 1865 med Siri Eriksdatter Presthus, Håkdølsbakken (1822-1916). Han var forpakter på Sjefsgården p? Berg, og bonde på Anshushaug. | Family: Esten Arnesen Solberg / Siri Nilsdatter Hoff, "Solberg" (F888)
|
| 10662 | I kirkeboka står det at foreldrene var fra Schøyen gård. Faddere var Karen Taasen, Gunille Kors..., Catrine Axelsdatter, Anders Christensen og Lars... | Johannessen Schøyen, Carl (I6111)
|
| 10663 | I kirkeboka står det Christine Margrethe. | Møller, Kristine Bergitte "Eggen" (I2659)
|
| 10664 | I kirkeboka ved hans begravelse 1882 står det afskediget kirkesanger. | Olsen Hallanval, Ole "Grinde" / "Reitan" (I3945)
|
| 10665 | I kirkeboken står det at Mad. Anne Sophia Bay var 24 år da hun døde. | Anne Sophia "Bay" (I6792)
|
| 10666 | I kirkeboken ved dåpen står fødselsdag lik 13.mai 1905. | Kjesbu, Elen Kristina "Skillegrind" (I13995)
|
| 10667 | I kirkeboken ved Maris død i 1735 står det at de hadde levd i sammen i 64 år. | Family: Elling Jakobsen Helgeland / Mari (Maren) Andersdatter, "Helgeland" (F7026)
|
| 10668 | I kirken er det bevart en kårde som ant. har ligget på et kistelokk. Den har messingskjefte med støpte figurer. Håndgrep av tre, omvunnet av tynn metalltråd. På en side av klingen støpt innskrift x... FRANCISCO...RVI Z ANTOLXXO. L. 93,2 cm. I følge arkivopplysn. skal kården ha tilhørt major Stielau, hvis datter var gift med sogneprest Jonas Landt. Major Joachim Henrich Stielau døde 1791 i Aurdal, og kården har antakelig ligget på hans kiste. Tidligere var kården floromvunnet. Et lysskjold som er bevart har antakelig vært brukt ved begravelsen: Av blikk, oval hvelvet plate, innrammet av kartusj med visir på toppen, ljå (avbrutt) og palmegren på sidene. Våpen, sortmalt med tredelt skjold i forskjellige farver, i feltene øverst en ørn og en vepnerarm, i nedre felt en stor trestamme. Hjelmtegn: vinget hjelm med stjerne og hjelmklede. Mål 33,5 x 25 cm. Kilde: http://www.kulturkyrkjavaldres.no/kyrkjegarden.htm http://www.norgeskirker.no/wiki/Aurdal_kirke | Stiilou, Joachim Henrik (Joachim Henrich) "Stilau/Stielou/Stilow" (I836)
|
| 10669 | I klokkerboka står det at foreldrene bor på stedet Gibraltar på Aasgaard. | Hiorth, Erika Wilhelmine "Brinchmann" (I24)
|
| 10670 | I kommandantboligen bodde generalmajor Edvard Hans Hoff og Hustru Elise sammen med sine ugifte døtre Johanne og Louise under folketellingen i 1900. De hadde også 2 tjenestepiker og en tjenestedreng. | Hoff, Edvard Hans (I12632)
|
| 10671 | I Kongens Gade 98 finner vi familien Nils og Ragna Bruheim, som ogs? var inklusive hennes datter fra f?rste ekteskap Aagot Olsen, og hans s?ster Otilie Rafaelsdatter Bruheim. Sistnevnte st?r nevnt med denne bostedsadressen som midlertidig. | Jacobsdatter Schjefte, Ragna Antonie (I13983)
|
| 10672 | I Kongens Gade 98 finner vi familien Nils og Ragna Bruheim, som også var inklusive hennes datter fra første ekteskap Aagot Olsen, og hans søster Otilie Rafaelsdatter Bruheim. Sistnevnte står nevnt med denne bostedsadressen som midlertidig. | Rafaelsen Bruheim, Nils Gunerius (I13976)
|
| 10673 | I Kongensgate 22 bor Christopher sammen med sine ugifte døtre Elisabeth og Fredrikke, og sin svoger Michael, under folketellingene i 1885 og i 1910. | Brinchmann, Michael (I6225)
|
| 10674 | I kopp- og ildstedskatten 1689 og 1690 sies det at - Gastgifveren Niels Engelsvigen er af den menige Almue, en gemene Bunde, som tillige med dem svarer Alle Kongl. Skatter oc Rettigheder af Gaarden, oc her foruden ingen anden næring hafver. I 1691 er Niels Engelsvigen enkemann, han har 1 dreng og 1 pike, og 1 ildsted. Gunderssønnene, Niels og Kjønig, solgte 1 skippund 2,5 lispund jordegods i Opsal i Kråkstad for 157 riksdaler 21.mai 1707. Follo sorenskriverkontor, Tingbok 29, folie 101. Niels hadde også eid en part i Unum i Svinndal. I 1723 står hans 2.hustru Eli Evensdatter, og sønnen Gunder som oppsittere sammen på Engelsviken. Eli Evensdatter var trolig datter av Even Mikkelsen Grefsrød, som forøvrig var eier av Grimsrød i Svinndal etter Niels' far, Gunder Engelsvigen. | Gundersen Engelsvigen, Niels (I25048)
|
| 10675 | I Koppskatten 1645 nevnes Guldbrand Klemmetsrud, hans kvinne og en huskvinne. Ved Kvegskatten 1657 hadde Guldbrand 1 hest, 4 kyr, 4 ungfe, og 4 sauer. I Manntallet 1664 nevnes Klemmetsrud som - Fulde Gaarder - og har oppsitteren Guldbrand 54 år. Han har sønnene Peder 18 år og Rolf 12 år. I Manntallet 1666 nevnes Klemmetsrud som - Fulde Gaarder - og har oppsitteren Guldbrand 56 år. Han har sønnene oppsitteren Christen 32 år, Peder 20 år og Rolf 13 år. | Rolfsen Syltingli, Gulbrand "Klemmetsrud" (I10948)
|
| 10676 | I Koppskatten 1645 nevnes Gunder Syltingli og hans kvinne. | Rolfsen Syltingli, Gunder (I10947)
|
| 10677 | I koppskattmenntallet fra 1645-1646 oppføres Svend Reersen som eneste oppsitter på Nerløs-gården.Foruten av han selv ble det svart koppskatt av hans ektefelle og en pike, samt en husmann med kvinne og datter. Svend Reersen ble trolig gift med enken etter Narve Nerløs. I skiftet etter sønner av Svend opplyses det at de hadde en halvsøster ved navn Sigri Narvesdatter. Ved en obligasjon tinglyst i 1648 pantsatte søsknene Oluf, Guttorm og Egidus Tordsønner og Tore Tordsdatter på Halmrast, Isegrim, Bjørgem og Narum i Land og Gran 6 1/2 kalveskinn i Løken i Land til sin svoger Svend Reersen Nerløs. Godset i Løken kan de 4 nevnte søsken ha arvet etter Tord Halmrast, som tidligere hadde eid 1 hud i Løken. Fra slutten av 1650-årene og flere år fremover er Svend Reersen nevnt som lensmann. Landkommisjonen av 1661 opplyser at Nerlaus med underliggende Queromb hadde en samlet skyld på 1 skippund, hvorav besitteren Svend Reersen rådet over 12 skippund og Sigri (Narvesdatter) Homb 8 lispund. Under gården ble det brukt et engeland, kalt Kluge, som skyldte 8 skinn til borgermester Niels Larsen. Gården hadde et seterbol kalt Bronseter. Det kunne såes 4 tønner på eiendommen, og den ga 1 tønne i tiende. Det blir også nevnt en liten bekkvern på Nerlaus. I forbindelse med pantavståelse i 1718 opplyses det at Svend Reersen Nerløs hadde 8 lispund odelsgods i Nerløs i pant av Ole Olsen Homb og 12 lispund i samme gård av Asle Olsen Kløvstad i Gran (ifølge pantebrev av 1658 og 1665). I 1664 ble Svend Reersen tilsatt som gjestgiver i stedet for Mogens Hvalby, som var udyktig til å være det. I manntallet 1666 nevnes Svend Reersen til å være 64 år gammel. Sønn nevnt er Thord, 27 år gammel, og det er 2 tjenestedrenger på gården. Det er også husmannsplasser under Nerløs. Ifølge matrikkelen av 1669 ble det sådd 4 1/2 tønne på Nerløs. Besetningen på gården besto av 4 hester og 16 kreaturer. Gården hadde humlehage, og fiske i Randen var en herlighet til eiendommen. Sommerbeite hadde Nerløs på Brønseteren, en mil fra gården. I tiender ble det sbart 1 1/2 tønne, i skatter 3 riksdaler, i foringspenger 1 ort og 8 skilling, i vissører 4 skilling og i leding 2 skilling. Av den omtalte bekkekveren ble det sbart 12 skilling. Svend Reersen eide gården - ued pandt. Det opplyses i matrikkelen at Svend Reersens stebarn (Knud, Kari og Marit) eide 1 hud i Løken i Land, og at 1 pund tunge i denne gården fulgte Svend Reersen Nerløs ved pant. I 1670 eies Kluge engeland Hertuig Nielsen. Svend Reersen var oppsitter på Nerløs i begynnelsen av 1680-årene, og ble gift 2 ganger. Hans 2.kone var Olaug Madsdatter Melum, som var enke etter Svend Alfsen på Store Odnes i Fluberg (skifte etter Svend Alfsen i 1663). | Reersen Nerløs, Svend (I24253)
|
| 10678 | I Kvinnherad bygdesoge står det om Povel Madssen, at med han fikk Kvinnherad den første presten av den embetsmann-jordeier-typen som ble så vanlig for standen noen følgende generasjoner. I tillegg til prestebolsgårdene, blant annet Om, skaffet han seg gårder og gårdsparter ved arv og handel. Som sønn av fut Mads Jørgensen på Halsnøy, hadde vel Povel sansen for jord og makt med seg hjemmefra. Sokneprest Povel Madsen tok til seg Landa og Øvre Sandvik i Omvikdalen, og Nedre Musland og Nedre Fet i Uskedalen, i tillegg til gårder og gårdsparter sammen med slektningene på Halsnøy. Ved siden av eide han over 9 lauper smør sammen med futen og bror (?) Jørgen Jørgensen i Gudbrandsdalen. Ved siden av prestegården Malmanger og de andre gårdene som hørte prestebolet til, skulle det gi han en årlig landskyldinntekt som ingen prest i Kvinnherad hadde hatt før. Den - fattige qvinde (som Povel Madsen kalte sin kone) - var Else Eriksdatter av Slinde-ætten, som overtok gårdene som presten Povel eide da han døde i 1639. Hun var vel heller ikke uten sans for denne verdens gods og velstand, om vi skal dømme etter den måten hun tok vare på jordeiendommene etter ektemannens død. Prestegårdsfolket bodde så en tid på Om, men flyttet til Fet, og ble boende der sin tid ut. Else - eier och bøeger - Nedre Fet ifølge skattematrikkelen i 1647, slik som hun har gjort det i 1640-årene. Hun pantsatte gården i 1649 til baron Axel Mowat. | Madsen Alstrup, Povel (I1881)
|
| 10679 | I Langesund blev her i kirken døbt et uægte Barn som er fød den 3de Juli og blev kaldet Jacob Wilhelm født af Pigen eller Jomfrue Anne Jacobsen, hvis fader skal hedde Jacob Jacobsen, og vilke være fra Christiania. Faddere: Herr Overtoldbetjent Ole Ruge Møllers kone, Madme Susanna Møller, født Rømmøe, Fru Karen Sophie Bye født Soelgaard, Herr Overtoldbetjent Ole Ruge Møller og herr Lieutenant Christian Bye. Til Barnefader er udlagt, en skipper fra Christiania ved Navn: Jacob Gundersen, som for nårværende Tid skal være udenlands; thi ellers skulde Ovennævnte haft Bryllup, efter Barnets Moders forsikring. | Gundersen, Jacob Wilhelm (I11880)
|
| 10680 | I liste over gravsteder i Trondheim står dødsdagen lik 17.april 1981 for hovedkasserer Axel Lorentzen, født 22.september 1899. | Lorentzen, Axel (I3933)
|
| 10681 | I litteraturen er det hevdet at Jorunn har vært gift 2 ganger som følger: At hun var gift 1. gang med Hallvard Berdorsen på Hovin, væpner og sysselmann, og 2. gang med væpner og riksråd Harnikt Henriksson, nevnt fra 1400-10. Videre at Harnikt og Jorunn hadde følgende barn: Ca.1410: Olav, biskop i Bergen omkring 1439, døde ca. 1444. Ca.1410: Benkt, til Skaaden, ridder, riksråd og sysselmann, gift med Magnhild Oddsdatter, døde ca. 1445. Til grunn for dette ligger et diplom datert 10.juli 1442 om skifte mellom biskop Olav og Benkt Hartviksen som da skifter foreldrenes store eiendommer i Gudbrandsdalen og på Hedmark (DN I 783). Sammendrag i diplomatariet: Biskop Olaf af Bergen og Benkt Hartvikssön Ridder skifte Jordegodset efter sine Forældre Hartvik Henrikssön og Hustru Jorund Sunolfsdatter, hvorved Olaf beholdt forskjelligt Gods i Gudbrandsdalen, Hedemarken og Romerike, Hartvik ligesaa i Gudbrandsdal, Hedemarken og Thoten, og desuden beholdt Olaf en Gaard i Korskirke Sogn i Bergen, mod at Hartvik fik Olafs Lod i Ivar Flæmings Pantegods. Som Vidner medforsegle Bisperne Gotskalk af Holar og Gunnar af Hammer samt Kannikerne i Hammer Erling Erikssön og Finboge Nikulassön. Som Tore H. Vigerus beskriver nedenfor, hadde Harnikt og Jorunn neppe noen felles barn. Biskop Olav må ha vært Jorunns sønn i et tidligere ekteskap, og Benkt hennes stesønn. Hennes første ektefelle og far til sønnen Olav må ha vært Niklas Andresen, bror til Stephan Andresen som nevnes i følgende diplom med ukjent dag i 1457 (DN VIII 364): Sammendrag i diplomatariet: Björn Jonssön kundgjör, at han var paa Hofvin i Fagabergs Sogn, da Biskop Olaf (af Bergen) gjorde Arveöl efter sin Moder Hustru Joron (Sunolfsdatter), og at han da gav sin Farbroder Stephan Andressön alt sit Jordegods paa Thrötten nemlig Langegaard, Holen, Blikar, hvad han eiede i nedre Tande, og halve Lagatun i Musedal sammesteds. Årsaken til forvirringen med hensyn til Andres Sigurdssons hustruers navn, er tidligere slektsforskeres bestrebelser etter å finne forklaringen på det kompliserte slektskapet mellom Olav, biskop i Bergen, og ridderen Bengt Harniktsson. En fullstendig litteraturliste over den tidligere debatten er gitt i NST xxx, s. 211. Man trodde at biskop Olav og herr Bengt var brødre, siden de i et skiftebrev i 1442 skifter etter deres "far og mor", som ble tolket som begges far og begges mor (Harnikt Henriksson på Glømmen og Jorunn Sunnulvsdotter, senere på Hove i Fåberg). Og siden Bengt Harniktsson var nærmeste arving til erkebiskop Aslak Bolt, har en anntatt at Bengt var etterkommer til slekten Bolt. Dernest ble det kjent at Aslak Bolt stammet fra slekten Bolt på morsiden og fra slekten Rømer på farsiden, hvoretter slektsforskerne antok at Bengt Harniktsson også måtte være etterkommer til slekten Rømer. Aslak Bolt hadde en kjent søster, Elsebe Harniktsdotter (Rømer), kjent 1419, og gift med ridderen Johan Molteke. Men denne Elsebe kan ikke være stammor til Bengt Harniktsson, av grunner som er publisert tidligere men som det vil være for vidløftig å gå nærmere inn på her. Blant annet var det jo henne eller hennes barn som skulle være Aslak Bolts nærmeste arving, og ikke Bengt Harniktsson, og Bengts far er Elsebes samtidige og ikke hennes barn. Løsningen idag er at biskop Olav var sønn av Jorunn Sunnulvsdotter og stesønn av Harnikt Henriksson, og Bengt Harniktsson hennes stesønn, og at Olav tilhørte den samme Glømmen-ætten som Grim Andresson. Biskop Olav kaller Stefan Andresson sin farbror, noe som må være rett, og Olav må derfor være Niklas Andressons sønn, fra dennes ekteskap med Jorunn. Forhold og personer knyttet til slektene Bolt og Rømer skal fullstendig utgå av drøftingene og problemene vedrørende Glømmen-ætten, men hører fortsatt hjemme i drøftingene av forfedrene til Bengt Harniktsson og hans far, Harnikt Henriksson. Disse to sistnevnte kan tilhøre slekten Rømer på sin farside, eller Harnikt Henriksson stammer fra Rømer på annen måte. At Andres Sigurdsson skulle være gift med en Elsebe, var altså kun en gjetning som bygde på noen forutsetninger som ikke lenger er til stede, for å forklare en vanskelig problem, som nå er forklart uten denne gjetningen. Både som biskop i Bergen og som riksråd satt Olav, kraft inn på å styrke makten og autoriteten til kirken i tråd med idéene frå Basel-konsilet (1432-38). På lokalplanet tok han oppgjør med hanseatane og var sentral i arbeidet med å sikre engelske kjøpmenn rett til handel i Bergen. Herr Benkt forekommer første gang i et brev fra 18.02.1437 (DN II 727) og var da vepner og riksråd. Som riksråd nevnes han også i de følgende år. I et brev fra 13.08.1438 erklærer han på vegne av sin festmø, Jomfru Magnhild Oddsdatter, å ha mottatt hennes arv etter hennes far, Odd Botolfsen på Finnen, av hennes farbrors enke, Hustru Gertrud Jakobsdatter (DN I 764). Han ble sannsynligvis ridder ved kong Christophers kroning i 1442 og nevnes i et brev fra 09.04.1444 som høvedmann i Gudbrandsdalen (DN VIII 322). Kort tid senere - visstnok i 1445 og i hvert fall en tid før 23.02.1446 (DN III 789) - ble han drept av storbøndene i dalen, blandt disse Sigurd Torsteinsen [List] (DN I 927). Fra Henning Sollied: Nogen oplysninger om bondearistokratiet i Gudbrandsdalen og Hedemarken - 2. Slektskretsen omkring gården Hovin i Fåberg, NST VI (1937-38), side 146-147, hvor det antas at Olav og Benkt var brødre og sønner til Herr Harnikt og Hustru Jorunn til tross for at brevet fra 1457 siteres! Hovin omtales i flere brev i Diplomatarium Norvegicum. Således makeskifter presten i Fåberg, Gunnar Brynjulfsen (som tilhørte Kusse-slekten) i et brev datert 04.04.1388 (DN II 510) 10 øresbol i Nordre Hovin og 0,5 markebol i Klundrevold til en Berdor Ivarsen mot 14 øresbol i Faxeberg i Fåberg. Berdor nevnes for øvrig også i flere brev mellom 1381 og 1398. Sannsynligvis er han identisk med den Berdor på Hovin som omtales - som forlengst død - i et brev datert 25.07.1463 (DN II 848) hvori to menn vidner om at deres fedre i sin tid hadde hørt Guttorm Alfsen på Hunder erklære at han hadde lånt sin frende Berdor på Hovin sin odelsgård Eidesby på livstid, og at Guttorm, da Berdor og dennes sønn Halvard var døde, hadde talt til Hustru Jorunn på Hovin og søkt å få godset tilbake, noe Jorunn imidlertid hadde avslått med den begrunnelse at hun da ikke ville få bygslet nordre Hovin. Men man kjenner mer til hustru Jorunn. I et brev fra 1457 (DN VIII 364, uten dato) kunngjør en Bjørn Jonsen at han var på Hovin da Biskop Olav av Bergen gjorde arveskifte etter sin mor, Hustru Jorunn, ved hvilken anledning Olav hadde skjenket sin farbror Stephan Andersen forskjellig gods på Tretten. Denne gave ble også bekreftet i et annet brev samme år (DN X 330) av en Nikles Olavsen på Hovin. Hustru Jorunn på Hovin er således identisk med Hustru Jorunn Sunnulfsdatter som var gift med Harnikt Henriksen [Gyldenløve] til Glømen med hvem hun hadde barna Olav Harniktsen, biskop i Bergen, og Herr Benkt Harniktsen, lensherre i Gudbrandsdalen, død i 1446. Disse brødre skifter 10.07.1442 jordegodset etter foreldrene (DN I 783). Da Hovin overhodet ikke nevnes på skiftet, må sammenhengen sannsynligvis være den at Hustru Jorunn før ekteskapet med Harnikt har vært gift med Hallvard Berdorsen på Hovin, og har fått beholde bruken av denne gård for sin livstid. Hustru Jorunn var datter til Sunnulf Ivarsen som nevnes mellom 1383 og 1415, og som en tid var sysselmann på Hedemarken og søster til Arnbjørn Sunnelvsen som var prost i Bergen i 1398 og fortsatt i 1410. Henning Sollied: Nogen oplysninger om bondearistokratiet i Gudbrandsdalen og Hedemarken. Slektskretsen omkring gården Hovin i Fåberg, NST VI (1937-38), side 146-147. Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter - I Rømer-Gyldenløve, N.S.T. VI (1937-38), side 268. Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter - III Sudrheim-ætten, N.S.T. VIII (1941-42), side 395, 400. Store Norske Leksikon om Olav Harniktsson. Tore H. Vigerust: Glommen-ætten fra Øyer, på internet 5.10.2003. | Family: Hartnikt Henriksen / Jorunn Sunnulvsdatter (F2984)
|
| 10682 | I Lofotposten 11.juli 1955 står det at sivilingeniør Knut A. Lorentzen er beskikket som arbeidsinspektør i 6.arbeidsinspektorat, Bergen. Dette er også nevnt i Vårt land 9.juli samme år. I Lofotposten 21.juni 1965 står det bl.a. at Knut A. Lorentzen er distriktssjef i arbeidstilsynets 6.distrikt. Han blir da beskikket som overingeniør ved direktoratet for arbeidstilsynet. Dette er også nevnt i Vårt land 19.juni samme år. 7 og 8.mars 1960 er Knut A. Lorentzen nevnt som distriktssjef ved Statens Arbeidstilsyn i Bergen og Hordaland, i henholdsvis Bergens Tidende og i Aftenposten. | Lorentzen, Knut Arnljot (I42)
|
| 10683 | I lære hos Ingebrigt Johannesen i Vadheim. Svenneprøve 1894. Håndverkersbrev i 1896. Mester i Vik i 10 år. Til Sværen i 1907. Kilde: Norges Håndverkere, bind 2, s.1082-1083, utgitt 1938. | Trondsen Sværen, Kristoffer (I1778)
|
| 10684 | I løpet av en jakttur den 22.november 1286 (St.Cecilias natt) søkte kong Erik og hans følge ly i en låve i den lille byen Finderup nord i Jylland. Han ble myrdet av ukjente gjerningsmenn ved Finderup Lade. Mordet skapte stor uro i Danmark, som i det siste århundret hadde opplevd flere kongemord. Rykteflommen gikk, og kilder fra tiden etter drapet fortalte at flere av kongens mest betrodde menn skal ha vært involvert. Ifølge ryktene skulle morderne ha kommet til åstedet forkledd som munker og drept kongen med 56 knivstikk før de satte låven i brann og red vekk. En teori er at det var hertug Valdemar av Slesvig (bror av hertug Erik av Slesvig) som sto bak mordet. Da Erik Klipping var død, kunne hans unge sønn Erik Menved, som allerede i 1276 var blitt hyllet som konge, umiddelbart tiltre som konge. Erik Menved var dog kun 12 år gammel i 1286. Kilder i samtiden viser at mordet ble gitt stor oppmerksomhet i de fleste nordiske og nordtyske annaler og krøniker på denne tiden. De eldste av disse er årbøkene fra Ryd kloster og årbøkene fra erkebispesetet i Lund. I sistnevnte heter det kortfattet at kong Erik ble St.Cecilie natt drept på sitt leie av sine egne menn. Årboken for Ryd kloster skriver det samme, men tilføyer at kongen ble drept av 56 knivstikk. Senere overleveringer blir gradvis fyldigere, og en årbok fra Lübeck fra tidlig på 1300-tallet heveder at Erik Klipping ble drept av sine menn for sin ukyskhets skyld. Det som synes klart er at dynastiets motstandere hadde dermed en gyllen mulighet til å fremtvinge et regimeskifte. Etter drapet på kongen hadde enkedronning Agnes av Brandenburg raskt tatt styringen som formynder for sin 12 år gamle sønn Erik Menved. De mest betrodde menn fra tiden under kong Erik Klipping ble hurtig fjernet og nye menn kom til. Blant annet fikk nettopp hertug Valdemar av Slesvig en sentral posisjon. Ved domsmøtet i Nyborg pinsen 1287 sto den mektige grev Jakob av Nord-Halland, kongens tidligere marsk Stig Andersen Hvide og flere andre stormenn, som alle hadde vært sentrale i kretsen rundt kongen, på tiltalebenken. Om disse egentlig hadde noe å gjøre med mordet eller ikke er uklart. Stig Andersen Hvide flyktet fra landet og som lovløs ga han seg på piratvirksomhet. De dømte fikk ved domsavsigelsen heller ikke mulighet til å sverge seg fri, slik de ifølge loven hadde anledning til. På dette grunnlaget nektet både den norske kongen Eirik 2 Magnusson og erkebiskopen i Lund, Jens Grand, å anse dommen som rettskraftig. Historikeren Erik Arup har derfor argumentert for at dommen i Nyborg var et justismord. Mange av de danske stormennene søkte tilflukt i Norge i tiden etter dommen. Erik Klipping ble gravlagt i krypten i Viborg domkirke. Etter kirkens brann i 1726 ble kongens jordiske rester overført til en muret grav bak alteret. | Kristoffersen av Danmark, Erik "Erik 5" (I12609)
|
| 10685 | I løpet av siste halvdel av 1830-årene avanserte Mathias Hjorth fra undertollbetjent til tollkasserer. Mathias var bundet av tollerforetningene og sine verv i Fredrikstad, men sin weekend hadde han på gården Solbrekke i Onsøy. Han måtte som alle andre ta beina fatt for å flytte seg fra hjemmet til arbeidet i Fredrikstad. På sine mange turer fra Solbrekke over Åleberget (nå: Ålevarden/Sprinkelet) på Gressvik til Fredrikstad, brukte Mathias å hvile ved en stor kvadratisk steinblokk som kaltes - Hjorthsteinen - mellom Solbrekke og Gressvik, hvorfra man har en herlig rundskue over Gressvikfloa. Fra steinen gikk ferden videre til Seut fergested, og deretter videre til byens fergested for å komme seg over til Fredrikstad by (Gamlebyen). Steinen ligger på det første platået, når man går vestover fra Gressvik vannbasseng i retning Ålevarden/Sprinkelet. Det står skrevet til punkt 8, nøyaktig det sted hvor Hjorthsteinen ligger, på Kulturhistoriske turkart over Gressvikmarka, utgitt i 2003 av Gresvik idrettsforening, Fredrikstad skiklubb og Gressvik lokalsamfunn: Fantastisk utsikt over Fredrikstad sentrum med Gressvik kirke i forgrunnen. Bebyggelsen på Gressvik sees ellers mellom de langstrakte fjellkollene. Lengst til høyre sees Lera med Vesterøy i bakgrunnen. Bak i horisonten skimtes de bratte fjella langs svenskekysten. | Hjorth, Mathias (I496)
|
| 10686 | I Løvenskjolds - Bratsbergs Amtsbeskrivelse - s.213, angives han udnævnt til Raadmand 14.august 1696 og indtog sit Sæde der 2.september 1697, da Peder Baad var Borgermester, og Gerhard Hansen lste Raadmand for Skiens Distrikt, hvilket Embede han indehavde til sin Død. Som Raadmand havde han Nøglen til Hospitalskisten, hvilket kan sees af et Dokument, der endnu er beroende i Hospitalskisten i Skien, dateret 9.mars 1698, hvor hans Vaaben eller Signet findes tilføiet. En Retssag han havde omkring 1697 med Simon Jørgensen (Wesseltoft) om - sin Kjæristis - Arvemidler, idet Margrethe Andersdatter havde en Arv paa 299 Rd., for hvis Sikkerhed Flood ikke syntes, der tilstrækkelig var sørget; ogsaa denne Sag vandt han, og blev Omkostningerne ham erstattet med 2 Rd. Vinteren 1699 holdtes Raadstueretten i Floods Gaard (salig Raadmand Peder Rasmussens tilforen eiede), fordi der var saa stræng en Vinter. I Aaret 1700 betjener han i længere Tid Raadstuen ganske alene, ligesom der lægges megen Vægt paa hans Gjøren og Laden. I 1702 blev hans Ansættelse som Raadmand atter refereret i Raadstueretten ved en ny Kongl. Resolution af 9/3 1700. I 1704 5/6 staar han for - absens - idet han sammen med Borgermester Peder Baad var - nedreist - til Porsgrund og Langesund for at gjøre Anstalter med Flaaden og andre Maader til Kongens høitidelige Modtagelse. Ifølge en længere Retssag 1705 havde han sammen med Raadmand Thomas Sommer forpagtet Consumtionen i Skien fra 1694?1697, saaledes at han skulde indkassere for Sommer og derfor nyde 100 Rd. om Aaret. 31/10 1709 kaldes han - Siekt og Saugefalds Forpakter udi Skien - og har som saadan hyppig Processer med andre, der gaar hans - Sauge - i Næringen. Flood deltager i alle Raadets Forretninger ligetil 22 October 1711; 29 October siges i Retsprotokollen, at han er - upadselig - og 12 November, at han er ved Døden afgangen. Af Ovenstaaende vil tydelig nok fremgaa, at Kr. Jørgensen Flood har været en sjelden energisk, driftig og arbeidsom Mand, ligesom baade Skifte og Retsprotokoller altid behandler ham med megen Ærbødighed og Agtelse, og han har ubetinget været en af Skiens allerførste Mænd i denne Tid. Han var 2 Gange gift. Kilder bl.a.: http://www.slekt.org/books/flood/02.html | Jørgensen Flood, Christopher (I721)
|
| 10687 | I Løvenskjolds - Bratsbergs Amtsbeskrivelse - side 213, angives Kristoffer Jørgensen Flood udnævnt til Raadmand 14.august 1696 og indtog sit Sæde der 2.september 1697, da Peder Baad var Borgermester, og Gerhard Hansen lste Raadmand for Skiens Distrikt, hvilket Embede han indehavde til sin Død. Den 5.juni 1704 staar Raadmand Kristoffer Jørgensen Flood for - absens - idet han sammen med Borgermester Peder Baad var - nedreist - til Porsgrund og Langesund for at gjøre Anstalter, med Flaaden og andre Maader til Kongens høitidelige Modtagelse. Peder Iacobsen Baad nevnes som borgermester ved skiftet etter svogeren, assessor og president Marcus Barnholt, 19.desember 1696. Peder Iacobsen Baad var - Nær Besvogret - til barna av 1.ekteskap, på sin - Hustrues - side. | Jacobsen Baad, Peder (I8814)
|
| 10688 | I mai 1958 skriver Alex Brinchmann at Ellen og Harald skal flytte til Bærum etter 5 år i nord. De skal flytte til høsten, da begge hadde fått skolepost i Bærum. | Bø, Harald (I1098)
|
| 10689 | I mai 1958 skriver Alex Brinchmann at Ellen og Harald skal flytte til Bærum etter 5 år i nord. De skal flytte til høsten, da begge hadde fått skolepost i Bærum. | Brinchmann, Ellen "Bø" (I1099)
|
| 10690 | I mai 1965 er Valborg på gang til et overlegevikariat i Boden i Nord-Sverige. | Brinchmann, Valborg Leth "Torp" (I462)
|
| 10691 | I Malmo tellingskrets finner vi familien Møller i 1910: Johan Møller, f.8.november 1873 i Stenkjær, hf, g, Dagarbeider. Oline Møller, f.22.januar 1880 i Ongdalen, hm, g, Arbeiderhustru. Deres barn: Solveig Møller, f.27.mars 1904 i Stenkjær. Henrik Møller, f.1.desember 1905 i Stenkjær. Alf Møller, f.24.juli 1908 i Beitstaden. På samme sted bor også Grubearbeider Karl Jansen, f.23.september 1879 på Froland, og Arbeiderhustru Krestine Jansen, f.20.desember 1877 i Sverige. | Møller, Johan Nicolai (I38)
|
| 10692 | I Manntallet 1664 Bragernes provsti i Røgen præstegjeld nevnes Vang som - fulde gaard - og har 2 oppsittere: Gunder 80 år og Ole 30 år. Husmannen på Vangsbroen Anders Rolfsen 70 år, hans sønn Augustinus Andersen 32 år samt dennes sønn Anders Augustinussen bor også på gården. I Manntallet 1666 Bragrnes proustie i Røgen prestegiel og -kirckesogn nevnes Vang som - fulde gaard - og har 2 oppsittere: Gunder 80 år og Ole 32 år. Husmannen på Vangsbroen Anders Rolfse 72 år, hans sønn Augustinus Andersen 34 år samt dennes sønn Anders Augustinussen 14 år, bor også på gården. | Andersen Vang, Augustinus "Syltingli" (I10928)
|
| 10693 | I manntallet 1666 finner vi flere - opsidere - på Viggen: Ingebrict, 77 år. Bruksskyld: 3 spand 18 marklag. Find, 71 år. Bruksskyld: 3 spand 1 øre. Arn, 63 år. Bruksskyld: 1,5 spand Even, 74,5 år. Bruksskyld: 1,5 spand. Disse 4 var trolig brødre. | Viggen, Find (I3025)
|
| 10694 | I manntallet 1701 er Johannes nevnt under Tamnes gård på Røros, sammen med sønnene Henning (3 år) og Hendrich (1,5 år). | Henningsen Irgens, Johannes (I1991)
|
| 10695 | I manntallet for Inderøy for 1755 finner vi følgende på Grandan: Tore, 42 år, og Merite, 50 år. Barn: Peder 14 år. Sivert 9 år. Christian 6 år. Jørgen 4 år. Karen 14 år. Thore Sivertsen fikk skjøte på Grandan i 1762 fra Bakke klostereiendom på 2 spann 1 øre med bygsel, og i 1767 kongeskjøte på 1 øre 2 marklag, og eide da 2 spann 2 øre 2 marklag med bygsel over hele gården. Den 1.desember samme året solgte Thore halvparten av gården til sønnen Peder for 251 riksdaler. I 1769 kjøpte løytnant Jacob Matheson Schultz gården av Thore og Peder for 582 riksdaler. Denne handelen må ha blitt omgjort, eller de har gjenkjøpt gården, for i matrikkelen fra 1775 står - Peder og qvartermester Grande - som eiere. I 1778 står - Peder og Sivert Toresønner - som eiere. Sivert har vært kvartermester, som det står i matrikkelen fra 1778, da eierforholdet er det samme. Gården svarte fremdeles landskyld til disse eierne: Hospitalet 1 øre, kapellan Vår Frue kirke 12 marklag, Vår Frue kikre 6 marklag, Sakshaug kirke 1 øre og Salberg kirke 8 marklag. Thore Sivertsen hadde i 1770 også kjøpt Grandhaug, som fra gammelt av var en gård for seg. | Sivertsen Lorvik, Thore "Grande" (I19912)
|
| 10696 | I manntallet i 1701 er det på prestegarden ført opp sokneprest Christen Weinwich med 4 sønner og 5 tjenestedrenger. | Nilsen Weinwich, Christen (I11563)
|
| 10697 | I manntallet i kirkeboken i 1787 er Michel og Magdele nevnt under Øijerhavn. Folketellingen 1801 viser på Øje hovedgård under Strandebarm prestegjeld i Warildsøe annex: Michel Asbiørnsen, 41 år, husbonde, bonde og gårdbeboer. Magdele Iversdatter, 40 år, hans kone, begge i 1ste ekteskap. Barna deres er Hans 12 år, Christie 9 år, Herbor 6 år, Magdele 2 år. | Asbiørnsen Breum, Michel "Øje" / "Bakka" (I319)
|
| 10698 | I mars ble Finn Smith tatt ut på landslaget i kamp mot Sverige, men tapte uten å ta noen sett i single. Derimot leverte han og Haanes en praktfull innsats i double og tapte knepent med kun 9-11 i siste sett. | Smith, Finn Trygve (I956)
|
| 10699 | I matrikkelen 1723 fikk eiendommen nummer 124, og i beskrivelsen heter det at eiendommen hadde skog til gjerdefang og måtelig god jord. Utsæden var 5 skjepper blandingskorn, 10 tønner havre og 24 lass høy. Besetningen var på 2 hester, 8 kuer og ungkveg, samt 6 sauer. Gammel leilendingsskyld var 4 riksdaler 24 skilling. I 1732 bestemte fogden at gården årlig kunne avgi 1/2 tylvt bjelker. I forstinnberetningen 1739 sies det at Florud bare har et skogstykke som var 60 roder langt og 30 roder bredt. Da Anne Pedersdatter døde i 1746 var besetningen på Florud 7 kuer, 4 kalver, 8 sauer og 2 griser. Følgende hus og rom nevnes; stuen, nattstuen, loftet, bryggerhus. Til gode ifølge obligasjon av Lars Larsen Gon 90 riksdaler pluss renter 22 riksdaler, samt 12 riksdaler av Christen Hansen Hestvedt. Kornbeholdningen var verdt circa 30 riksdaler. Brutto 245 riksdaler, netto 226 riksdaler. I 1758 gir Ole Hansen Kjørstad svigerfaren Lars avkall på hustruens, Elen Larsdatters arv på circa 56 riksdaler. I Lars' tid var det plass under Florud med husmannsfolk, men navnene skiftes ofte, og det framgår ikke hvilken status de hadde. I 1763 nevnes husmenn og inderster, og på selve Florud hadde de 1 tjenestegutt. Da Lars og Helga dør i januar 1784 nevnes gjeld; hjemmegifte og skyldig tiende (1783) 6 riksdaler 2 skilling 16 ort. Besetningen er på 2 hester, 6 kuer, 1 kvie, 1 kviekalv, 2 høstkalver, 7 sauer og 1 gris. Atskillige tønner korn, noen få sølvsaker, en spisslede verdi 6 riksdaler. Brutto circa 218 riksdaler, netto circa 65 riksdaler. Ved sin død hadde Lars forpaktet gården i hele 65 år. | Aslaksen Florud, Lars (I9331)
|
| 10700 | I matrikkelen av 1723 heter det at - i Krogstad bor Helge Dinesen, borger i Krogstad, svarer consumption til Fredrikstad, Mouritz Dinesen beboer en bondegård (Meum) og lever derav.... I 1702 ble pantet på Flesjøsagen i Svinndal overført fra oberstinne de Rochlenge til Helge Dinesen. Hennes mann, Morten Jørgen de Rochlenge, hadde tidligere (1683) tilpantet seg Flesjøsagen av toller Jørgen Pedersen i Krogstad. Helge Dinesen Rosenberg kjøpte i 1728 av Jens Andersen hans delelodd og odelsrett i Flesjøsagen i Svinndal. | Dinesen Rosenberg, Helge (I17459)
|