Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 10,751 to 10,800 of 16,612

#	Notes	Linked to
10751	I siste tiåret av 1600-tallet var bortforpaktingen av kirkeinntektene begynt. Det ble mer system i dette under den store nordiske krigen som helt ødela finansene til kongen. Ved reskript av 8.desember 1713 ble det påbudt at kirketiendene skulle forpaktes bort. Halvparten av forpaktingssummen skulle gå inn i statskassen og den andre halvparten avsettes til vedlikehold. Statskassen trengte imidlertid alle pengene, og følgen var at kirkene forfalt. Blant dem som forpaktet de 3 kirkene i Strinda var Christen Suaboe, Hans Morten Sommer, Jonas Brems og stiftamtmann von Ahnen. Avgiften varierte fra 160 til 122 riksdaler pro år. Forpliktelsene overfor kirkene ble det umulig for kongen å greie. Statsfinansene ble dårligere og dårligere, og så utklekket et lyst hode den planen å selge kirkene. Kongen ville da få penger i kassen og dessuten slippe den kjedelige vedlikehåldsplikten. Den 18.juli 1721 falt det så kongelig resolusjon for at landskirkene i Norge skulle selges ved offentlig auksjon. Det gikk et par år før det kom fart i salget, men da solgtes 620 kirker i Norge. I Nidaros bispedømme ble ingen av dem solgt til menighetene, bare til privatfolk. Lade, Bratsberg og Malvik kirker ble kjøpt av sorenskriver i Strinda Peter Jouch på auksjon i januar 1723, og budet ble approbert 22.mars samme år. Skjøte ble utstedt 6.mai 1726. Kjøpesummen var 1.110 riksdaler, men til dette kom en avgift på 12 %, så hele utgiften for Jouch ble 1.243 riksdaler 20 skilling. Han betalte 800 riksdaler i kontanter og utstedte en obligasjon på 443 riksdaler 20 skilling. En kirkefortegnelse som var tatt opp året før, sier da om kirkene at de var udj god Stand. En ekstrakt over auksjonsforretningen i Riksarkivet forteller at de 3 kirkene var taksert til 620 riksdaler, idet de overskytende inntektene ble anslått til 5 %. Beholdningen var 80 riksdaler. De årlige inntektene ble anslått til 124 riksdaler 36 skilling, og utgiftene til vin, brød og lys var 93 riksdaler 8 skilling etter stiftsskriverens regnskap. En hovedreparasjon av kirkene ble anslått til 500 riksdaler. I og med at kirkene gikk over i privat eie, bortfalt kirkevergene og stiftsskriverens embete og regnskapsførsel. Den viktige kilden som kirkeregnskapene og kirkestolene er til de enkelte kirkenes historie, er det hermed slutt på. Peter Jouch døde imidlertid ikke lenge etter kjøpet. Det ble således arvingene hans som fikk gleden av Strindakirkenes inntekter. Men det var på den måten at Thomas Angell slo dem til seg på auksjonen i dødsboet for 432 riksdaler 2 ort. Han ville kanskje ha vært en god herre for kirkene og kunne ha gjort meget til å sone den forbrytelsen som enevollskongens salg av de norske bygdenes gudshus var. Men han solgte 3/4 av kirkene til justisråd Henrik Horneman, som Hornemansgården er oppkalt etter. De Angellske Stiftelser eide så den siste 1/4-parten. Etter Thomas Angells død i 1767 prøvde Horneman også å få kjøpt resten og bød 900 riksdaler. Men testator hadde selv ikke nevnt noe om at dette skulle selges, og tilbudet ble derfor avslått. Kilder: Hertzberg: Om Eiendomsretten til det norske Kirkegods s.112. Hertzberg: Da Norges landskirker ble solgt. Adresseavisen 18.januar 1921. Rentekammerets Pakker: Kirker Trondhjems Stift 1660-1734. Sml. om ham: Chr. Thaulow: Personal historie for Trondhjem og Omegn, s.453.	Jørgensen Jouch, Peter (I8088)
10752	I sitt brev 19.februar 1954 skrev Erika om denne minnerike dagen: Da vi gikk tilbords spilte alle ungene, Jon kornett, Ole trombone, Eli piano og Øyvind gitar, den bryllupsmarsjen vi hadde hatt, og det var jo rørende da, vet dere.	Family: Haakon Hoff Reitan / Erika Hiorth Brinchmann, "Reitan" (F17)
10753	I sitt brev datert 19.mai 1970 forteller farmor Therese Gauthier at Eric går skole, tilsvarende videregående skole, i Vimoutiers. Han er 17 år og skal begynne på Statens Landbruksskole (FRA) i St.Pierre sur Dives ca. 20 kilometer fra Vimoutiers. Der skal han, ifølge farmor Therese, lære om kvegoppdrett, eventuelt spesialisere seg på hester. Dvs. samme utdannelsesvei som sin far.	Gauthier, Eric Francois Joseph (I1056)
10754	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I21)
10755	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I22)
10756	I sitt brev datert 30.oktober 1952 fortalte moren Astri om at Betty hadde vært et halvår i London som au-pair, men at hun ikke trivdes så godt. Det ble for mye arbeid.	Frisak, Betty "Ringnes" / "Sem" (I712)
10757	I sitt brev datert Molde, 25.juni 1889, beskriver farfar Alex sitt første møte med sin sønnesønn Alexander: ...Den 3die lille hovedstadsgjæst glæder sig ved en fuldstændig sundhed, der har fået sit præg i hele hans habitus, der vidner om legemligt og sjeleligt velbefindende. Han har også i eftmdg. (ligesom de tidligere dage) været på visit hos farfar og afbrød mig netop som jeg havde skrevet en 5 – 6 linjer af brevet; andres afbrydelse havde ikke været efter mit sind, men når han med smilende ansigt strækker de små buttede arme til mig, kan jeg ikke modstå. Han har alt fra første stund taget mig med storm, og jeg kan ikke se andet end, at kjærligheden er gjensidig, ialdfald går han ikke gjerne fra mig til nogen anden, end ikke til sin mama. Hans yndlingsbeskjæftigelse hos mig er dels at gynge på mine arme eller knæ, dels at ride på gyngehesten, men fornemlig at smile til billederne på veggen og at spille piano. Kortsagt han sætter alt i bevegelse, når han kommer her, især da han i alm. er ledsaget af en hel eskorte af kusiner, af hvilke navnlig Dødød gjør fordring på at være hans patronesse. Det er et dejligt og elskeligt barn, det er vist, og kommer han til på alle sine livsstadier at vise sig sådan som på det første, så vil han vedblive at være forældres og alle sines glæde og stolthed. Han har nu også godt logis her, hvor intet vil mangle ham af nødtørft, komfort og kjærlighed. Jeg hilste flygtig på ham midnat mellem 18de og 19de, da han på mamas arm blev presenteret for mig på Jonas Lies dæk, men jeg havde dengang så mange andre både levende og døde collies at tage vare på, at jeg ikke kunde offre ham nogen længere opmerksomhed; men strax dagen efter kom han ind og fra første stund af blev vi gode venner... Den 27.august samme året skriver farfar Alex: ...Du takker, L., for den godhed, jeg viste Henny; jeg vil ikke tro, at der heri ligger nogen finte, uagtet jeg kunde være sterkt fristet dertil, da jeg hos mig selv føler, at det var så såre lidet, jeg gjorde og kunde gjøre for hende, hvem jeg formelig syntes det var en synd at drage bort fra de såmeget kjærere og ialfald på materielle velgjerninger så langt rigere omgivelser, hvori hun her færdedes. Hun er jo så lykkelig her at have et i alle henseender så godt forældrehjem og en krans af venner og venninder, der kappedes om at vise hende kjærlighed i form af indbydelser til matinéer, dinéer, souperer og gouterer, ligesom hun jo glædede sig i jævnligt besøg til Aspelunden, hvor hun kunde sidde med sin lille Alexander krabbende om sig på græsplenerne dels alene og dels i selskab med små sødskenbørn, på hvem der også dryppede selskaber og kjøreture med - Blakken - hvilken nok særlig Assi Brekke mindes... ...Men de små visiter, Henny aflagde mig, var mig altid overmåde kjære og det i end højere grad, fordi hun altid medbragte det lille pragtexemplar af min eneste sønnesøn, der fra første stund af tog farfaderens hjærte med storm, så meget mere som jeg så, at den lille friske, vakkre og snille gut altid med glæde gik til mig og med udtryk af savn gik fra mig, - men herom vil Henny bedre kunne give mundtlig beretning... Den 3.september nevnte fortsatt farfar Alex besøket fra sin sønnesønn: ...Af fru Leth, som jeg igår mødte på gaden, hørte jeg, at Ludvig på den syltende Hennys vegne havde skrevet til hende, at alt var vel hos dem, og at Ludvig havde fundet, at liden Alexander havde havt godt af Moldeturen. Jeg venter nu snart at høre, at han har fåt så megen balance i kroppen, at han kan gå alene – en kunst, som jeg, der daglig øvede ham deri, havde håbet, at han skulde have tilegnet sig allerede her. Endnu mangen gang, når jeg hører en barnevogn nærme sig, griber jeg mig i at vente hans kjære besøg...	Brinchmann, Alexander Leth (I460)
10758	I sitt siste læreguttsår arbeidet Johannes hos skomakerlaugets oldermann Ole Dørdal, hvoretter han var hos sin far som svenn. Trolig var dette i Stjørdal. Sitt siste svennår arbeidet han i Trondheim som svenn hos Jens Piper. I 1789 innskrives han som mester.	Andreasen Møller, Johannes (I2238)
10759	I sitt virke i Rogaland var han fogd for Utstein kloster fra 1573. Hvor han da hadde sitt bosted er usikkert. Det kan ha vært på Utstein, men også i Stavanger. Vi vet at Kristen Trane var fogd over Utstein kloster i 1573 og 1579. Han hadde stillingen noen år før 1573 (fra 1571?), og han kan ha hatt stillingen til ut på 1580-tallet. Den 5.august 1573 (Kiellands samlinger pakke 2 og 9, og Elgvin, 1956, s.41) førte han en sak på klosterets vegne om laksefiske på Sele. Christen Trane var da Jørgen Dås fogd. Den 27.juni 1574 (Rørdam, 1895, s.221) beskrev Jørgen Erikson sin strid med Christen Trane. Den 2.august 1574 (NRR 2, s.133) skrev kongen til Kristoffer Huitfeldt og ba ham ordne opp i tvisten mellom superintendent Jørgen Erikson og Kristen Trane som var fogd ved Utstein kloster. Kristen Trane hadde hatt inntekt av noe tiende som Jørgen Erikson mente tilhørte superintendenten. Den 14.august 1574 (KA, avskrift) var Kristen Trane Jørgen Dås befalingsmann til Utstein kloster. Den 19.mai 1579 (Rostrup, 2003c) var Kristen K Trane fogd over Utstein kloster. I et dokument fra en gang på 1580-tallet (Jåthun, 1952, s.37) var Gjert Gerding fogd på Utstein kloster. Den 24.juli 1590 i Stavanger (NHD tilleggsbind, s.512) forklarte Christen Trane at han hadde vært fogd på Jørgen Dås vegne. Den 4.juni 1616 (Aurenes, 1957, s.4) ble det lagt fram et udatert brev fra avdøde Kristen Trane fordums fogd over Utstein kloster.	Christensen Trane, Christen (Christiern) "Tranne" (I9000)
10760	I skattelikningen i 1886 står Augusta Schøyen oppført i skatteklasse 2 med en formue på 100.000 og betaler 415 i byskatt.	Jacobsen, Pauline Augusta "Schøyen" (I6774)
10761	I skattelikningen i 1888 står Augusta Schøyen oppført i skatteklasse 2 med en formue på 100.000 og betaler 429 i byskatt. I Kristiania adressebok for 1889, 1891, 1896 står enkefru Schøyen som eier av gårdene Grønlandsleiret 45, 47, 61, 63 og 65. I 1897 står hun ikk oppført som gårdeier av nr. 43. I 1898, 1904 står hun kun oppført som gårdeier av nr. 61, 63 og 65.	Jacobsen, Pauline Augusta "Schøyen" (I6774)
10762	I skattemanntallet 1651 nevnes Anders Røraas som selveier, 1/2 øre, rår selv for bygselen og betaler 1/2 daler i skatt. Dette året var den første kirken på Røros tatt i bruk, som annekskirke under Haltdalen, og sokneprest Anders Hansen Bernhoft flyttet til gården, som lå på Sundet utenfor Røros, og ervervet 1/2 øre av eiendommen. Omtrent samtidig synes også direktøren for kobberverket på Røros, Johannes Jürgens, å ha ervervet en del av eiendommen. Også han flyttet dit. I manntallet for kvegskatten 1657 opplyses herr Anders å ha tilsammen 19 hester og naut og 12 sauer, og han betaler 2 riksdaler 2 ort i skatt. Johannes Jürgens kjøpte omkring 1658 presten Anders Bernhofts del i Røros gård. I 1660 er doktorinnen, enke Elisabeth Irgens, eier av 1/2 øre og betaler 1 riksdaler i skatt. Sogneprestens Mandtal 1666 Gaarde som ligger omkring Røraas Q verk: No 2 Røraas Nedergaard 6 marklag, Elisabeth Irgens og sønnene: Baltzer 16 år, Fredrich 10 år, Ludvig 9 år og Brostrup 8 år. No 1 Røraas Ofregaard 6 marklag, Joachim Irgens. I 1667 eier Jochum Irgens Øvre Rørosgård med fergestaden av skyld 18 marklag, og Elisabeth sal.Doktors, Nedre Rørosgård med Trøen, også 18 marklag i skyld. Under svenskeinnfallet 14.juli 1678 under generalløytnant Sparres ledelse ble Røros gård og magasinene brent. Året etter, da svenskene gjorde et nytt streiftokt mot Røros, ble igjen provianten på såvel Røros gård som i Bergstaden brent opp. Denne gang var oberst Planting anfører. Skadene utgjorde ialt 4.863 riksdaler 48 skilling. Under matrikuleringen i 1688 ba Elisabeth i et bønnskrift til lagmann Peter Dreier, om at hennes - liden Gaard - som nå i løpet av få år hadde fått skylden forhøyet 2 ganger, ikke på nytt måtte bli utsatt for dette. Lagmannen uttalte medlidenhet for - den bedagede og bedrøvede kvinnes vilkår - men førhøyet likevel skylden til det dobbelte. I matrikkelen beskrives gården: Røros Gaard med tvende smaa indhegnede Pladse, nemlig Trøen og Sund, som Fru Doktorinden Elisabeth Jürgens ejer og bruger, skylder 1 Øres Leye. Iligemaade Qverneng sex Marklaug, hvilke fornefnte 2de Gaardes Cirkumference strecker sig i Syd udi Haastenen norden Galaaen (hvor Østerdalens Fogderie udi Aggershuus Lehn endis), i Nord til en Haug strax synden for Lars Krogens Gierdis Gaard paa Raueldaleni Aalens Tinglaug udi Guldals Fogderie, som er i Lengden langs Glaamen Elf toe Miil og udi Bredde fra bemeldte Elf lige opp i Fieldet en half Miil, og i det mindste en Fierdings Vej efter Landets Situation og Beskaffenhed indtil Dalsbøiden i Østerdalens Fogderie paa den eene og Aalens Leyemaal udi Guldals Fogderie paa den anden Side. Og eftersom samme Gaarde formedelst temmelig god Tilfelde af Engesletter, Rødningsland samt nogen Skoug og Fiskevand saavel ved og omkring Glaamen Elf som særdeles i Fieldet befindis at være for ringe sat (hvor dog aldrig vokser korn), altsaa ere de nu eftersaadan Beskaffenhed dyrket og forbedret til: 1 Spand Leye. Nemlig af Røraas Gaard skal herefter contribueres til Hans Kongl. Mayts. for toe Øre tolf Marklaug og af Qverneng en half Øre som tilsammen giør 1 Spand. Elisabeth bodde visstnok på gården hele tiden etter sin manns død. Sønnen Brostrup overtok hennes del i Røros gård.	Henrichsen Jürgens, Johannes "Irgens" (I1865)
10763	I skattematrikkelen 1680 er Isach Been Slachter nevnt.	Henriksen Been, Isak (I7067)
10764	I skifte etter farfaren er hun nevnt hos sin Moster paa Nordmør.	Michelsdatter Schive, Guru Helene "Zinch" (I8377)
10765	I skifte etter Johannes Pedersen Langåsvald og kona Regina Pedersdtr.i Markabygda (sluttet 26.11.1862) kommer svaret på opphavet til Ingeborg Pedersdtr. Johannes hadde ingen barn selv, så det er søskenes barn og barnebarn som er nevnt som arvinger. Det er nevnt 33 arvinger, deriblant er nevnt søstersønnen Ole Olsen Reitan, Levanger. Søsterdatteren Marit Olsdtr, Levanger. Søsterdatteren Anne Olsdtr, Levanger. Søsterdatteren Gjertrud Olsdtr g.m. Handelsmann Schultz på Levanger. Søsterdatteren Beret Olsdtr gift i Nærøy. Søstersønnen Ole Olsen (f.1797) var død og etterlot seg 8 barn. (Peder Olsen f. 1795 var nok død uten å etterlatt seg noen barn) Ved giftermålet til Anne Olsdtr. er hennes fødested nevnt som Solem i Meråker. (Gift med handelsmann Henrik Jørgensen Wiig) Så her er det nok feil i Meråkerboka. Ingeborg Pedersdtr. var datter til Peder Frantssen (Franche) Sandvik i Markabygda. Ingeborg født i februar 1767 i Alvdal. Hun ble gift i Meråker med Ole Olsen. Datteren Gjertrud har oppgitt sitt fødested som Åsen, hun ble født ca. 1802. Dei 2 siste barna ble født på Hallanvald i Markabygda (1806 og 1809). I skifte etter Peder Frantssen Sandvik i 1815 er Ingeborg Pedersdtr enke. Ole Olsen er ikke nevnt som død i kirkeboka for Skogn. Mvh Jan Kåre	Family: Ole Olsen Næsset, "Myrmo" / "Solem" / "Hallanval" / Ingebor Pedersdatter Paulsnes, "Solem" / "Hallanval" (F2247)
10766	I skifte på Bratberg omtales den salige manns bror Ole Larssen Bireke, Bård Hoff omtales som enkens søstermann (var gift med Giøa Olsdatter Bratberg) og Lars Narfuessen Melby som salig Peders søstermann. Skiftebrevet angir følgende kjøpe- og pantegods og odelsgods: Søndre Hovin i Fåberg 8 kalfskinn 2 8/9 fesling kjøpt av Ole Lauritssen Bireke. Søndre Hovin 4 kalvskinn 1 4/9 fesling kjøpt av Bertel Pedersen Lysen. Søndre Hovin 4 kalvskinn 1 4/9 fesling kjøpt av Lars Narvesen Melby. Pant i Hovindgården 8 kalvskinn 1 fesling for 42 riksdaler av Baard Lauritssen Skramstad. Salig Peders arv i Hovingården 8 kalvskinn 2 8/9 fesling. I Bratberg ifølge kjøpebrev 4. mai 1680 8 skinn uten bøksel. I samme gård Bratberg ifølge kjøpebrev 3. mars 1679 1 hud uten bøxel. Enken Maren Olsdatters arv i Bratberg 2 skinn uten bøxel. Pantet av Baard Larssen Hoff i Bratberg 2 sk. uten bøxel. Berg engeland arvet og pantet 4 skinn med bøxel. Vangs Ødegård % hud ? engeland uten bøxel. Ødal engeland % hud med bøxel innpantet for 40 riksdaler. Odelsgods etter salig Peder Bratberg i Myre 1 hud med bøxel. Odelsgods etter salig Peder Bratberg i Hellerud 1 hud m. bøxel (Toten, Vardelog Biri skifteprot. 3, fol. 60 b).	Lauritsen Melby, Peder "Bratberg" (I9445)
10767	I skiftebrevet etter Kersti Olsdatter Stavrum salig, 23 juli 1792, er 4 1/2 marklag i Sørlien utlagt til arvingene for 100 riksdaler.	Olsdatter Berg, Kjersti (Chirstj) "Stafrum" (I1696)
10768	I skiftet etter Else fikk barna utlegg for sine arvelodder i Skjørvold, slik at hver av sønnene for en brorlodd fikk 1 fjerding 2 29/44 settinger, og hver av døtrene for en søsterlodd 1/2 fjerding 1 29/88 setting skyld. Den eldste sønnen, Ole, forbeholdt seg imidlertid hele gårdens bruk mot å betale landskyld til sine søsken. Da han et par år senere kjøpte en av Berg-gårdene i Haug, som han tilflyttet og tok i bruk, fikk den yngste broren Jon Skjørvold. Jon var siden eier og bruker av Skjørvold.	Christiansdatter, Else "Schiørvold" (I11514)
10769	I skiftet etter faren benevnes han som Adam Gabrielsen Berndt. Familiemedlemmene brukte ellers etternavnet Ildjernet og Berner.	Gabrielsen Villingstad, Adam "Ildjernet" / "Berent" (I10902)
10770	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18471)
10771	I skiftet etter Hans Nielsen Buntmaker 11.februar 1663, nevnes enken Elline Vincentzdatter festemann hederlig og vellært Erich Andersøn.	Family: Erik Andersen Opdal / Ellen Vincentsdatter, "Opdal" (F1618)
10772	I skiftet etter Henrik ble gården verdstt til 1.600 speciedaler, og utlagt med halvparten, 800 speciedaler, til enken, 200 speciedaler til hver av de 3 sønnene og 100 speciedaler til hver av de 2 døtrene.	Joensen Ertsaas, Hendrich (Henric) "Venset" (I4024)
10773	I skiftet etter Jon Olufsen fikk hver av barna sine arvelodder utlagt i Skjørvold. De fleste av dem overdro sine lodder til Engebret.	Olsen Sørum, Jon "Schiørvold" (I11521)
10774	I skiftet etter Kari Eriksdatter ble husene på plassen eid av enkemannen Peder Larsen og var verdsatt til 40 riksdaler. Aktiva var 141 riksdaler 3 ort 8 skilling, og det var 112 riksdaler 2 ort 14 skilling i overskudd. Da plassen ble bygslet videre til nye eiere, ble det opplyst om at det var Peder og Kari som hadde dyrket opp denne plassen av utmarken, og at husene hadde stått i 46 år.	Larsen Rolien, Peder "Krogstad" / "Stavloevaldet" (I19698)
10775	I skiftet etter Ole Knudsen Torvik i Stangvik, Nord-Møre 1732 blir det nevnt en sølvkanne pantsatt av løytnant Bæver. Inskripsjonen på denne er Christen Nielsen Brun Margrethe Hans Datter 1673. Denne løytnant Bæver er sansynligvis løytnant Reinholdt Bæver f.ca.1690 ved Trondhjems Nasjonale Infanteriregiment 1718-1733 (Ovenstad). Reinholdt var gift med Elisabeth Hansdatter Løkke ca.1720. Denne drikkekanna finnes i - Norske Drikkekanner - av Per Terje Norheim. Det finnes også en inskripsjon øverst på kanna: HB - APA som muligens kan være initiallene til det barnløse ekteparet Henrich Bæver 1724-1786 og Anne Pertronenella Mentzdatter Ascanius 1729-1805. Henrik var sønn av Reinholdt. Det må da kunne antaes at kanna var i Bæverfamiliens eie til 1805 etter å ha innløst den pantsatte kanna i 1732.	Family: Christen Nilsen Brun / Margrethe Hansdatter Løche, "Brun" (F4208)
10776	I skiftet etter sokneprest Hans Taraldsen i 1668, er det opplyst gull- og sølvsaker for over 400 riksdaler, og han hadde 350 riksdaler utestående hos andre.	Taraldsen, Hans (I1878)
10777	I skiftet sluttet 6.oktober 1801 ble gården utlagt Carl Jacobsen Schøyens 6 barn, som ved skjøte av 14.februar 1803 solgte gården til sin farbror Jon Jacobsen Schøyens enke, Marthe Nilsdatter.	Jacobsen Schøyen, Carl (I6771)
10778	I skiftet sluttet 6.oktober 1801 ble gården utlagt Carl Jacobsen Schøyens 6 barn, som ved skjøte av 14.februar 1803 solgte gården til sin farbror Jon Jacobsen Schøyens enke, Marthe Nilsdatter. Hun ektet 2.gang Hans Nilsen, som solgte halvdelen av gården til Nils Jonsen (sannsynligvis sønn av Jon Jacobsen) ved skjøte datert 3.april 1822. Denne solgte parten igjen ved skjøte 7.oktober 1824 til Engebret Larsen Hoff.	Nilsdatter, Marthe (Marie) "Schøyen" (I12555)
10779	I skiftet sluttet 6.oktober 1801 ble gården utlagt Carl Jacobsen Schøyens 6 barn, som ved skjøte av 14.februar 1803 solgte gården til sin farbror Jon Jacobsen Schøyens enke, Marthe Nilsdatter. Hun ektet 2.gang Hans Nilsen, som solgte halvdelen av gården til Nils Jonsen (sannsynligvis sønn av Jon Jacobsen) ved skjøte datert 3.april 1822. Denne solgte parten igjen ved skjøte 7.oktober 1824 til Engebret Larsen Hoff.	Jonsen Schøyen, Nils (I12556)
10780	I Skogn prestegjeld i Alstadhaug sokn lå husmannsplassen Vinterveien under Venset, hvor følgende familie ble registrert under folketellinga 1865: Søren Olssen, husfader, husmand med jord, 46 år, og Anne Dorthea, hans kone, 45 år. Deres barn: Hansine, 12 år, Severin, 9 år, Hanna, 6 år, og Anna Kristine, 3 år. Alle født i Skogn prestegjeld. På husmannsplassen var det også 1 hest og 1 stort kveg, samt 3 får. Av avlinger var det 1/4 tønne bygg, 1 tønne havre og 2 tønner poteter. Ifølge Skogn bygdebok VIII, Markabygd, skal Søren og Anne Dortea ha vært på plassen Vinterveien siden omkring 1850, men allerede ved datteren Karolines dåp står de nevnt under Vensetval. I folketellinga i 1875 står Søren nevnt som Husmand med Jord. Lidt Bødkerarbeide. Kona Anne Dortea Pedersdatter, samt barna Severin, Hanna og Kristine står nevnt. Alle med fødested Alstadhaug i Skogn.	Olsen Stormoval, Søren "Vensetval" (I2291)
10781	I skolens plan fra 1773 heter det: Til 2de Kiørs Fødsel og 1 Tønde Sædeland er skoleholderen anvist et Stykke jord under Gommerud no.8 et do i Lade-Braaten no.4 med herpå lignet årlig Afgift til Beløp 3 Rd. 3 Mk. 20 Shilling. Familien i 1801: Lars Hansen Wold, 42 år, Husbond. Gift en gang. Skoleholder ved verket. Anna Pedersdatter, 39 år, Hands hustrue. Gift en gang. Barn som bor Hjemme hos forældrene: Hans Petter Wold, 10 år. Marte Maria Wold, 7 år. Gunil Bergithæ Wold, 5 år. Dessuten: Claus Jørgensen, 35 år, Tjeneste dreng. Ugift. Marie Johannesdatter, 22 år, Tieneste pige. Ugift. Edevard Sils, 20 år, I logie. Ugift. Mester snedker. Ole Christensen Bescot, 22 år, I logie. Ugift. Malm pukker.	Hansen Narum, Lars "Wold" (I15923)
10782	I skoleskatten 1741 står Nordstu på Nord-Solberg oppført med 4 skilling. Erich Bersvendsen Solberg døde i 1753. Enken Berit Larsdatter, ved laugverge Peder Andersen Solum og svigersønnen Ellev Andersen Kiøtterøe, gir til sønnen Lars Erichsen Solberg skjøte på Solberg 2 øre 6 marklag for 100 riksdaler. Dette er datert 30.november 1764 og tinglyst 8 februar året etter. Enke Berit Larsdatter Solberg døde i 1786.	Bersvendsen Solberg, Erich (I1723)
10783	I Sofienberggaten 2 A finner vi Otto og Karen Blomberg boende i folketellingsåret 1910. Husleien er 480 kroner året. De har barna: Signe, f.24.august 1889 i Haugesund. Ugift telegrafassistent (Rikstelegraf). Johannes Reitan, f.14.august 1891 i Bergen. Ugift. Maia Ragna, f.24.august 1893 i Kristiania. Ugift lærling i mode (hatte) forretning. Astrid, f.16.januar 1896 i Kristiania. Ugift. Bodil Sofie, f.26.november 1899 i Kristiania. Ugift. Familien boode ikke på denne adressen under den kommunale folketellingen i Kristiania 1.februar 1907. I den kommunale folketellingen i Kristiania i 1923, er de også registrert i Sofienberggaten 2 A, og familien består da av Postfullmektig ved Kristiania O. postkontor og hustru Karen med barna Astrid (Telegrafassistent ved Rikstelegrafen), Bodil Sofie (Intet erverv), og Signy (Reservefunksjonær ved Rikstelegrafen).	Blomberg, Otto Bertrand Rylander (I16192)
10784	I Sorgenfrigata 29 bodde Einar og Ruth i sin leilighet, mens datteren Ruth Eva og dattersønnen Tor Kristian bodde i en annen. Ruth Eva våknet utpå natten at faren Einar banket hardt på og ropte at det brant. Einar og Ruth hadde hatt besøk av fru Inger Billenstein kvelden før. Hun gikk hjem ved 23-tiden, og de gikk og la seg for å sove. Brannen startet i motoren på det gamle kjøleskapet inne i leiligheten til Ruth og Einar. Katten Tete som lå og sov inne på kjøkkenet, hadde kastet seg og skrapet på døra for å komme seg vekk fra varmen. I 1-tiden, da Einar hørte Tetes bråk og lukket opp døra inn til kjøkkenet, veltet røyken ut mot han. Da for han inn på stua og lukket opp vinduet der, med det resultat at brannen blusset ytterligere opp. Ruth hadde blitt varslet nå også, og sprang for livet ned trappene i bare nattkjolen. Hun løp innom Kvams i leiligheten under og fikk låne en kåpe. Deretter løp hun ut i bakgården og ut på gata. Einar vekte Ruth Eva og Tor Kristian på veien ut, som forklart tidligere. Deretter løp han også ut i bakgården og ropte til alle naboene omkring at det brant. Ruth Eva tok med seg Tor Kristian under en arm, og fotoalbumene sine under den andre, og sprang i bare nattkjolen ned trappene ut i bakgården hun også. Det var mye snø ute, og rømlingene fikk ly i nabogården. Ruth ble stelt litt med og fikk smurt på salve på brannskadene sine. Politiet kjørte senere Ruth Eva og Tor Kristian opp til der hvor William og Berit bodde. Ruth og Einar ble kjørt til Ullevål sykehus for å få pleid brannskadene deres. Einar hadde brannskader i bakhodet (hode og nakke), og Ruth hadde brannskader på skuldrene. Einars brannskader skal han ha fått da han prøvde å koble ut strømmen som han hadde tyvkoblet. Einar kom deretter til William og Berit utpå natta, mens Ruth måtte bli på sykehuset vel en uke. Et par dager etter flyttet Ruth Eva og Tor Kristian inn til fru Larsen på St.Hanshaugen en ukes tid, før de igjen var tilbake i leiligheten deres i Sorgenfrigata 29. Brannen hadde ikke nådd inn i Ruth Evas leilighet. Det var bare Ruth og Einars leilighet som var skadet. Særlig var det kjøkkenet og entreen som var herjet med. Ellers var det stort sett røykskadet innover i resten av leiligheten. Inne på stuegulvet fant de Tete, som var død av røykforgiftning. Hun var ren og pen i pelsen, så hun var ikke skadet ellers av flammene. Ruth og Einar bodde først en tid hos Berit og William, før de også flyttet inn til Ruth Eva og Tor Kristian i Sorgenfrigata 29. I februar-mars fikk de så tilbud om en ny leilighet på Ammerud, som de takket ja til.	Family: Einar Zinow, "Skøien" / Ruth Lorentzen, "Zinow" / "Skøien" (F8)
10785	I Sorgenfrigata 29 bodde Einar og Ruth i sin leilighet, mens datteren Ruth Eva og dattersønnen Tor Kristian bodde i en annen. Ruth Eva våknet utpå natten at faren Einar banket hardt på og ropte at det brant. Einar og Ruth hadde hatt besøk av fru Inger Billenstein kvelden før. Hun gikk hjem ved 23-tiden, og de gikk og la seg for å sove. Brannen startet i motoren på det gamle kjøleskapet inne i leiligheten til Ruth og Einar. Katten Tete som lå og sov inne på kjøkkenet, hadde kastet seg og skrapet på døra for å komme seg vekk fra varmen. I 1-tiden, da Einar hørte Tetes bråk og lukket opp døra inn til kjøkkenet, veltet røyken ut mot han. Da for han inn på stua og lukket opp vinduet der, med det resultat at brannen blusset ytterligere opp. Ruth hadde blitt varslet nå også, og sprang for livet ned trappene i bare nattkjolen. Hun løp innom Kvams i leiligheten under og fikk låne en kåpe. Deretter løp hun ut i bakgården og ut på gata. Einar vekte Ruth Eva og Tor Kristian på veien ut, som forklart tidligere. Deretter løp han også ut i bakgården og ropte til alle naboene omkring at det brant. Ruth Eva tok med seg Tor Kristian under en arm, og fotoalbumene sine under den andre, og sprang i bare nattkjolen ned trappene ut i bakgården hun også. Det var mye snø ute, og rømlingene fikk ly i nabogården. Ruth ble stelt litt med og fikk smurt på salve på brannskadene sine. Politiet kjørte senere Ruth Eva og Tor Kristian opp til der hvor William og Berit bodde. Ruth og Einar ble kjørt til Ullevål sykehus for å få pleid brannskadene deres. Einar hadde brannskader i bakhodet (hode og nakke), og Ruth hadde brannskader på skuldrene. Einars brannskader skal han ha fått da han prøvde å koble ut strømmen som han hadde tyvkoblet. Einar kom deretter til William og Berit utpå natta, mens Ruth måtte bli på sykehuset vel en uke. Et par dager etter flyttet Ruth Eva og Tor Kristian inn til fru Larsen på St.Hanshaugen en ukes tid, før de igjen var tilbake i leiligheten deres i Sorgenfrigata 29. Brannen hadde ikke nådd inn i Ruth Evas leilighet. Det var bare Ruth og Einars leilighet som var skadet. Særlig var det kjøkkenet og entreen som var herjet med. Ellers var det stort sett røykskadet innover i resten av leiligheten. Inne på stuegulvet fant de Tete, som var død av røykforgiftning. Hun var ren og pen i pelsen, så hun var ikke skadet ellers av flammene. Ruth og Einar bodde først en tid hos Berit og William, før de også flyttet inn til Ruth Eva og Tor Kristian i Sorgenfrigata 29. I februar-mars fikk de så tilbud om en ny leilighet på Ammerud, som de takket ja til.	Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
10786	I Statsbygda eide og bodde Hans Arentz på gården Rein. Her vokste Hans' og Susannas barn opp.	Petersen Arentz, Hans (I1867)
10787	I Steinkjer finner vi under folketellingen i 1900 på Hjørnet af Torv & østre Gade: Martin Hugaas, Bagermester for egen Regning, født 1862 i Strinden. Johanne, hustru, født 1859 i Ørsten. Barn: Endre, født 1887 på Grong. Peter, født 1889 på Grong. Margy, født 1892 i Steinkjer. Øistein, født 1896 i Steinkjer. Olaf, født 1898 i Steinkjer. No. 1s Fader førsørges af Sønnen: Peter A. Hugaas, født 1833 i Soknedalen, og Alethe (feil skrevet) Hugaas, født 1833 i Trondhjem. Nevnt er også: Bagersvend Edvard Solberg (f.1875, Værdalen). Bagerlærling Thormod Lorvig (f.1882, Sparbuen). Tjenestepige Mathilde Forslund (f.1881, Inderøen). Butikjomfru hos No 1, Edvarda Lyseth (f.1881, Byaasen). Tjenestepige Dorthea Verdal (f.1870, Inderøen).	Arntzen Hugaas, Peder (I1154)
10788	I Storgaden bor Halvor Christian, sammen med sin far, og søster Lovise.	Heyerdahl, Halvor Christian Bernhard (I6985)
10789	I søndre Bergenhuus amt, i Strandebarms sokn og prestegjeld, på Koltvedt hovedgaard er Niels og Anna bønder under folketellingen i 1801. Da er familien nevnt som: Niels Larsen, 59 år, husbonde, Anna Torbiørnsdtr., 43 år, hans kone. Bønder og gaardbeboere i 1ste ægteskab. Barn: Lars Nielsen, 13 år. Torbiørn Nielsen, 9 år. Matthias Nielsen, 3 år.	Larsen Torvik, Niels (I263)
10790	I Teglværksgade no.6 er det registrert omkring 31.desember 1903 hele 39 leiligheter, hvorav 10 leiligheter er på 2 værelser og kjøkken (9 var beboede), og 29 leiligheter er på kun 1 værelse og kjøkken (26 var beboede). Totalt bor det 161 personer på denne adressen. I 5.etasje bor familien Zinow: Elektrisk montør August Zinow og hans hustru Inga. Deres barn er Karl, Fredrikke, Astrid, Ragnhild og Einar. Igjen kan vi tenke oss hvor trangt det må ha vært for den store familien i en liten leilighet, trolig bare med 1 værelse og kjøkken. Fra adresseboken 1904, 1905, 1906. Under den kommunale folketellingen som ble foretatt omkring 31.desember 1905, bor det 146 personer i Tegverksgaden 6, fordelt på 31 leiligheter. De som bor i leilighetene med 2 rom og kjøkken har en årlig husleie per år på 180 kroner, mens de som bor på 1 rom og kjøkken betaler årlig husleie på 120 kroner. Familien Zinow består av de samme 7 personer som ble registrert i 1903. Husfar August er registrert som arbeidsudygtig, mens husmor Inga er registrert som avisbud. Det opplyses også at August flyttet til Kristiania 29.september 1883, og at han opprinnelig var fra Holmestrand. I folketellingen 1.februar 1907 er August død, og der står det at de flyttet fra Teglverksgaten til Karlstadgaten 6.august 1906. Teglverksgata på Rodeløkka i Bydel Grünerløkka i Oslo kommune går fra Helgesens gate nordover forbi Karlstadgata. Gata fikk navn i 1864 etter Dæhleneng Teglverk, som lå der Freiaparken ligger i dag.	Zinow, August (I61)
10791	I teknisk avdeling i Direktoratet for Arbeidstilsynet var Knut Lorentzen over- og sjefsingeniør. Han ble beskikket til denne stillingen i juni 1965, ifølge artikler i bl.a. Aftenposten og i Adresseavisen 19.juni 1965.	Lorentzen, Knut Arnljot (I42)
10792	I tellinga i 1865 er Erland Thoresen (65 år) nevnt som huusmand med jord under Skrogstad-gården, matrikkel 297b. Det står at Dette Brug eies af E.Lindsøi og bruges for største Parten under Løbe No. 313b. Hans kone er Aagaat Erlandsdatter (63 år). Begge med fødested Dovre. På plassen har de en hest og en ku. Avling står nevnt som 1 bygg og 1/2 poteter.	Thoresen Nørstegård, Erland "Skrogstad" / "Lindsøe" (I2406)
10793	I tellingen i 1920 står fødselsår oppgitt til 1867 (jan 1868)?	Martinsdatter Flønes, Brynhilde "Skrogstad" (I2989)
10794	I tiden 1669-1690 fogd i Tromsø. Etter sin avskjed var han i flere år fullmektig hos ettermannen og døde i 1713.	Hansen Løfberg, Lauritz "Løberg" (I15762)
10795	I tiden i Måløy var han aktiv i lokalpolitkken, og bygde en stor villa som ble kalt Hjortheim på Skram. Fra den kommunale folketellingen i 1891 under Skram nedre på Vågsøy: Otto Hiorth, Selv Hovedperson Doktor og gaardbruger Selveier-Distrikslæge yttre Nordfjord, og hustru Sally Hiorth. Deres barn: Lorens, f.1881, Rakkestad. Halvor, f.1882, Rakkestad. Otto, f.1884. Hedvig, f.1885. Haakon, f.1888. Herman, f.august 1889. Anette, f.desember 1890.	Hjorth, Otto Christian (I995)
10796	I tiden rundt Harald Hårfagre skal den nordnorske høvdingen Håkon Grjotgardsson ha hatt en sterk stilling i Trøndelag. Háleygjatal, et skaldedikt av Øyvind Finnsson Skaldaspille fra slutten av 900-tallet, diktet til Håkon Grjotgardssons etterkommer, Håkon Sigurdsson Ladejarl, lar håløygætta, som disse tilhører, ha sitt utgangspunkt på Andøya. Ætten ekspanderte stadig sørover gjennom maktbruk, og midt på 800-tallet hadde Håkon Grjotgardssons far, Grjotgard Herlaugsson, etablert seg på Ørlandet. Derfra kunne han kontrollere skipsleia mellom nord og sør og trafikken inn i Trondheimsfjorden. Håkons eget maktområde strakte seg inn i trønderbygdene. Etter at de kom til Trøndelag, ble ingen av håløygjarlene kalt trønderjarler, noe som kan tyde på at de på denne tiden ikke hadde full kontroll over det velorganiserte trønderske samfunnet. Man kalte dem ladejarler etter tilholdsstedet Lade (lasteplassen) ved utløpet av Nidelva. Forskere har vært inne på tanken om å se håløygættas antatte kontroll over Nord-Norge og ekspansjon sørover som en begynnende rikssamling før Harald Hårfagre - en samling som ble stoppet og overtatt av rikssamlere sørfra. Senere sagaer vil ha det til at Harald Hårfagre og Håkon Grjotgardsson samarbeidet om å legge under seg Trøndelag. Og det er en kjennsgjerning at Ladejarlen i et drøyt hundreår fremover, i det minste i perioder, var hårfagreættens konkurrent om makten i Vest-Norge, Trøndelag og Nord-Norge. Harald Hårfagre var gift med hans datter Åsa. Håkon var av en gammel og mektig jarleætt fra Hålogaland og Nordmøre. Han kom, som det heter, udefra Ørlandet. Håkon og hans far var i midten av det 9. århundre herrer over innseilingen til Trondheimsfjorden og hadde derved nøkkelen til Trøndelag. Han var visstnok, da Harald kom nordenfjelds, høvding over hele kysten fra Lofoten til Nordmøre. Håkon sluttet seg med en stor hær til Harald Hårfagre da denne på sitt tog kom ned i de trondhjemske bygder. Etter Trøndelags erobring fikk han denne landsdel som len. Da han også fikk Førdafylke og Sogn i len, ble han den mektigste mann i Norge nest kongen. Ervervelsen av de siste len kostet ham imidlertid livet. Da han ville fordrive jarlen Atle Mjove som tidligere var jarl der, kom det til et slag ca.900 i Stångfjorden hvor Håkon falt og Atle ble dødelig såret. Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: ...Våren etter seilte Harald sørover langs kysten og la under seg Fjordane. Siden seilte han østover langs land og kom fram øst i Viken; han satte Håkon jarl Grjotgardsson etter seg og ga ham styret i Fjordane. Da sendte Håkon jarl bud til Atle jarl den mjove, at han skulle dra bort fra Sogn og værejarl på Gaular som han før hadde vært, sa at kong Harald hadde gitt ham, Håkon, Sygnafylke. Atle jarl sendte det til svar at han ville beholde både Sygnafylke og Gaular til han fikk talt med kong Harald. Jarlene trettet om dette, til de begge samlet hær, de møttes på Fjaler i Stavnesvåg, og der hadde de en stor strid. Der falt Håkon jarl, og Atle jarl ble såret dødelig; de seilte inn til Atløy med ham, og der døde han. Så sier Øyvind Skaldespiller: På hærmannen Håkon ble våpen båret i væpnet kamp, Frøys ætling ga på Fjaler livet hen i larm av sverd. Og der falt en flokk av venner om Grjotgards sønn ved Stavenes, og vågen i Odins gny blandet ble med manneblod. Forfedrene til stormenn som vi møter i sagalitteraturen, Tore Hund på Bjarkøy, Tore Hjort i Vågan, Torolv Kveldulvsson på Sandnes, Hårek på Tjøtta, Herlaug og Hrollaug i Namdalen, Olve på Egge og Håkon Jarl Grjotgardsson har i merovingertid hatt en økonomisk styrke og politisk makt som gjorde dem uavhengig av høvdingene på Vestlandet. Trøndelag og Nord-Norge utfylte hverandre ved at korn fra Inn-Trøndelag ble byttet i fangstprodukter fra kysten i nord. Men høvdingene seilte dessuten sørover til nordsjølandene og brakte hjem smykker, våpen og finere produkter. Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: ...Håkon Grjotgardsson Ladejarl hadde styringen over hele Trondheimen, når kong Harald var annensteds i landet, og Håkon var den mann kongen satte høyest i Trøndelag. Etter Håkons fall fikk hans sønn Sigurd riket og ble jarl i Trondheimen, han bodde på Lade. To av Haralds sønner, Halvdan Svarte og Sigrød, vokste opp hos ham, de hadde før vært hos Håkon, hans far. De var på lag jevnaldrende, Sigurd og Haraldssønnene... Kilder: Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga, avsnitt 7-9, 12, 38. Cappelen's Norges Historie, Bind 1, s.426, 445; Bind 2, s.90, 94, 99. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, s.54. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr.527. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, s.50.	Grjotgardsen, Håkon (I4513)
10797	I tidlig middelalder eksisterte Hertugdømmet Schwaben. Det omfattet større områder sørvest i det tyskspråklige området, blant annet Baden, Alsace (Elsass), Vorarlberg og det meste av det tyskspråklige Sveits. Dette området tilsvarer omtrent det området hvor det i dag snakkes alemanniske dialekter. Senere har begrepet Schwaben blitt et mer geografisk begrenset område. Hoveddelen av Schwaben ligger i delstaten Baden-Württemberg, hvor de sentrale delene rundt Stuttgart og Heilbronn, samt de østlige og sørlige delene regnes til Schwaben. I tillegg kommer den bayerske regionen Schwaben med byen Augsburg og alperegionen Allgäu. Elva Lech øst for Augsburg er en kraftig dialektgrense mot det egentlige Bayern. I middelalderen ble også det meste av dagens Sveits og Alsace (Elsass) regnet til Schwaben.	av Vest-Franken, Karl (Charles) "Karl 2" (I3650)
10798	I tidlige tider var skolene sterkt underlagt kirken, tilnærmet religionsskoler med konfirmasjonen som hovedmål. I 1827 var det viktigste å skaffe skolen forsvarlige husrom og brukbare lærere. I hvert prestegjeld skulle det ligge minst en fast skole, men loven krevde også en fast skole ved alle bruk og verker med minst 30 arbeidere. Forøvrig fikk man hjelpe seg med omgangsskoler. Fortsatt var målet for undervisningen at hvert barn skulle få såpass med kristelig kunnskap at presten med god samvittighet kunne konfirmere dem. Undervisningen var i religion, lesning, skrivning, regning og salmesang. Hvert barn skulle ha minst 2-3 måneders undervisning i året, fra 7-8 års alderen og frem til konfirmasjonen. Lærerlønnen lå på omkring 80 kroner i året, fri kost og pleie der hvor han holdt skole. For å skaffe dugelige lærere ble det satt i gang lærerskoler, i Trøndelag ble det Klæbu seminar, som kom i gang i 1838. Til disse lærerskolene måtte skolen sette sine største håp for fremtiden, for uten dyktige lærere kunne ingen av de ovennevnte mål nås. Skoleholderne som før hadde gått noen timer hos presten, fikk nå mulighet til å dyktiggjøre seg for gjerningen sin ved seminaret. Dette var et viktig fremskritt for skolen. Skolens overhode var Skolekommisjonen, bestående av presten, lensmannen, medhjelperne og prestegjeldets valgmenn, og Overtilsynet. Skolekommisjonen forsto å verdsette seminaristen. Flere ganger ble det gitt rentefrie lån til den fra bygden som gjennomgikk et kurs ved Klæbu seminar. Ut gjennom 1850-årene ble kravet om en ny skolelov for landsbygdene sterkere og sterkere. Loven av 1827 krevde for lite. Skolen skulle ikke lenger bare være en religionsskole, men måtte også gi lærdom i borgelige fag. En almendannende skole hadde folket nå krav på. Peder Hugaas startet som lærer i 1855 i Leren skoledistrikt (nytt i 1843) i Lade sokn. Omgangsskolelærer på Strinda med 100 Speciedaler uten kost (heter det i WikiStrinda/Klæbu seminar). I 1859 leverte Hartvig Nissen inn et fullstendig utkast til ny skolelov, som i det vesentligste ble vedtatt ac Stortinget, og loven om almueskolevesenet på landet ble vedtatt 16.mai 1860. Den nye loven brøt med den gamle ordningen. Ved siden av religionsundervisning, skulle utvalgte stykker av leseboken gi kunnskap i geografi, historie og naturfag. I 1862 utkom den nye leseboken under tittelen Lesebok for folkeskolen og folkehjemmet. Videre skulle det undervises i regning, skrivning og sang, om mulig håndgjerningsskole for jentene og gymnastikk. Fagkretsen brøt også med omgangsskolene, og hver bygd skulle deles inn i skolekretser, med fast skole om skolekretsen hadde minst 30 elever. Fortsatt var skoleplikten fra 8-årsalderen og frem til konfirmasjonsalderen. Minst en av lærerne i hver skolekommune skulle ha fri bolig og et jordstykke stort nok til å fø på 2 kyr. Lærerlønnen ble fastsatt av Amtsformannskapet, og til grunnlønnen kom 2 alderstillegg, opptjent etter henholdsvis 7 og 15 års tjenestetid. I Strinda skolekommisjoner ble lovutkastet diskutert i et fellesmøte 21.januar 1857, og de fant at den foreslåtte administrasjon av skolen ville bli både tungvint og lite effektiv. De var redde for at den nye ordningen ville føre til at skoleledelsen ikke kunne utøve slik kontroll som presten hadde etter den gamle ordningen. Likevel var det å erstatte omgangsskolen med fastskolen allerede i det store og hele blitt gjennomført i distriktet. Lærerne skulle nå holde skole hver dag i uken, fra mandag morgen til lørdag middag. Det skulle også være tilsynsmenn, ifølge den nye loven, som skulle hjelpe lærerne med å se til at uvillige barn virkelig møtte opp på skolen. Skoleforsømmelse hadde i lengre tid vært en stor plage både for skolen og lærerne. Målet i den nye skolen ble også mest mulig klassedeling, men det fantes også på denne tiden skoler der alle barna gikk i samme klasse. Da Steinaunet skole ble tatt i bruk i 1863 ble Peder Hugaas lærer der. Så lenge som skolen hadde bare en klasse, var han også lærer ved skolen på Leira (Leren).	Arntzen Hugaas, Peder (I1154)
10799	I tilknytning til Nordmarksgodsets ekspansjon på 1700-tallet står en hendelse fram blant de øvrige, fordi den er godt dokumentert og kildebelagt, godt debattert og viser konfliktskillelinjene på en ny og kompleks måte. Denne hendelsen har blant lokal- og rettshistorikere blitt kalt Stubdalsforliket, etter et forlik som ble gjort mellom en gruppe ringeriksbønder med almenningsinteresser i Nordmarka (Leuchmarka) og representanter for eieren av Bogstad på denne tiden, Morten Leuch. Forliket ble underskrevet av partene 6.juni 1759 på gården Stubdal øverst i bygda Åsa på Ringerike, og har vært et omstridt tema helt opp til våre dager. Foranledningen til Stubdalsforliket har indirekte sammenheng med konfliktene fra tidligere på 1700-tallet. Konfliktene med kullmilene og bråtebrenningen motiverte til økt årvåkenhet når det gjaldt bruken av skogressursene og økt kontroll for å forhindre misbruk og lovbrudd. Kontrollen ble utvidet til å gjelde større skogområder, og for familien Leuchs del gjaldt dette foruten Bærumsmarka, nordover i Krokskogen, i området senere kalt Leuchmarka. En og annen kullmile til begrenset bruk ble også funnet i disse områder, men det var den mer omfattende barkeflåingen som her var hovedproblemet. Med barkeflåing menes flåing av bjørkenever, furu- eller granspon/-bark. Barken ble benyttet til taktekking og isolering av seter- og gårdsbygg. Grunnen til at dette fremstod som et omfattende problem var at det regelrett tok livet av store skogsområder (tørrskog). Opptil 200 trær måtte til for tekking av et normalt setertak. Dette hadde vært tradisjon blant ringeriksbøndene, noe som også ble forfektet med sedvanerettslig - siden Arilds Tiid - retorikk i rettsprosessene forut for og i forbindelse med Stubdalsforliket. I tillegg til kullmilekonfliktene mellom familiene Krefting og Leuch, må også den generelle økonomiske situasjonen ses som årsak. Konjukturene var positive og i oppgang på 1750-tallet. Oppgangen på tømmermarkedet etter depresjonen i 1740-årene inspirerte tømmerhandlere som familien Leuch til økt fokus på effektiv tømmereksport. Dette resulterte også i at man i sterkere grad overvåkte faren for rovhogst i et område så nær havnene i Kristiania. Samlet sett var det nødvendig for familien Leuch å komme barkeflåerne til livs. Barkeflåere hadde også blitt tatt tidligere og allerede i 1729 hadde Karen Müller Leuch (enken etter Morten Leuch den eldre) på Bogstad bragt problemet på banen. Et forbud mot dette forelå tinglyst samme år. To av bøndene som senere undertegnet Stubdalsforliket, Lars Madsen og Anders Sørum, hadde dessuten blitt stevnet av Karen Leuch i 1739 for ulovlig hogst og barkeflåing til sine setre i Nordmarka. Og igjen tre år før forliket ble ført i pennen, ble 2 gårdeiere på Ringerike stevnet hver for seg. Det spesielle ved denne prosessen var at den ene, Christian Palludan, var en dansk embetsmann ved at han var sorenskriver for Hallingdal og Ringerike. Sakene ble utsatt til rett etter Stubdalsforliket ble inngått og Palludan ble frikjent for forholdet, da retten ikke fant grunn nok til å fastslå at det var hogd tømmer og flådd bark på Karen Leuchs grunn. De områdene Karen Leuch hadde kongeskjøter på var enkelte plasser i Nordmarka, med en viss skog-sirkumferens i direkte tilknytning. Familien Leuch hevdet privat eiendomsrett på hele området. Frikjennelsen av Palludan bygget på at det var rettens oppfatning at setrene hvor barkeflåing og hogst skulle vært utført i nærheten av, lå i bygdealmenning. Retten la til grunn at skogområdene rundt plassene familien Leuch hadde skjøte på, ikke var familiens eiendom. Den andre stevningen var mot bonden Jon Schiørvold for - schadetilføielse paa hendes (Karen Leuchs, min anm.) Schoug. Her endte saken med et forlik hvor Schiørvold påtok seg å erstatte 25 riksdaler for ulovlig hugst. Også dette skjedde etter Stubdalsforliket ble inngått. Tvisten ble ikke liggende med dette. Året etter disse stevningene skrev 12 ringeriksbønder som benyttet seg av almenningsrettigheter i Nordmarka til kongen i København, hvor de påklaget at Karen Leuch anså Nordmarka som sin eiendom. At 4 bønder ble stevnet for ulovligheter ble ikke vektlagt som hovedproblemet. Derimot stred det mot bøndenes oppfatning av området som bygdealmenning, at familien Leuch anså dette som sin eiendom. Bøndene poengterte videre at kongen aldri hadde solgt - deres - almenning, og at de felles rettigheter som bøndene kunne nyte godt av, skulle opprettholdes: ...om beskiærmelse imod en af de mægtigste familier her i landet, der nu søger at ville tilegne seg en skov og mark, som fra ældgammele tider af har væren holden for en bøygdealmending, uden at der er bevist at Hans kongelige majestæt eller allerhøist lovligste forfædre haver egentlig bortsolgt nogen almendingsskov... Det er svært sannsynlig at den samme sorenskriver Palludan har vært en av de medsammensvorne i denne saken. Han er den eneste gårdeier fra Ringerike som ikke nevnes ved navn i oversendelsesbrevet, og argumentene er sammenfallende med Palludans utspill i andre kilder. Palludan hadde tilegnet seg flere gårder på Ringerike i sin embetstid og hadde tilsvarende allmenningsrettigheter som andre som drev jordbruk. I forbindelse med en undersøkelse om rettighetene i Krogskogens almenning etter ordre fra amtmann Just Must i 1758, kan man se noe av bøndenes oppfatninger av rettighetsforholdet. Dette tingsvitnet ga den klare uttalelsen fra de tilstedeværende bønder at Leuch-familien hadde skaffet seg plassene på lovlig vis med kongeskjøter, men at de urettmessig hadde tilranet seg retten for hele området som var bygdas allmenning. I tingsvitnet er det dessuten referert til en kommisjon hvor allmenningsspørsmålet skulle avklares. Kommisjonen ble ledet av generallandmåler og oberstløytnant Christian Frederik Knoph, og bestod videre av bygdelensmannen for Norderhov prestegjeld og 4 kyndige lagrettemenn. Kommisjonen fikk inn flere henvendelser fra ringeriksbønder med allmenningsrettigheter i Nordmarka. De mest ytterliggående anklagene mot familien Leuch gikk i retning av at deres sagtømmerhugst i skogområdet var ulovlig. Sagtømmeret skulle ha gått til sagbrukene i Sørkedalen og var rettet mot eksport og vedlikehold av egne og leilendingenes bygninger. Bøndene fikk ikke medhold i denne påstanden. De fikk likevel medhold av Knoph i at kongeskjøtene til Leuch-familien, ikke omfattet hele allmenningen. Men i motsetning til bøndenes påstand og Palludan-sakens kjennelse, mente Knoph og kommisjonen at det tilfalt en viss sirkumferens skog til hver plass Leuch-familien hadde skjøte til. Kongeskjøtene var ofte vage om hvor mye dette skulle tilsi, og lovgivningen ga heller ingen spesifikasjoner. Rentekammerets skriv av 28.september 1754 befaler at ingen skog eller utmark skal regnes som del av enkeltplasser i allmenningen, selv om dette står spesifisert i skjøtene. Generallandmåler Knoph, som var oppnevnt av Rentekammeret, valgte dermed å inngå et kompromiss mellom de 2 ytterpunktene. Dette skjedde sannsynligvis fordi skogområdene som skulle ha tilhørt enkeltplassene var svært tydelig beskrevet i skjøtene for plassene. Videre samme år, 1758, ble det holdt en landmålingsforretning av generalkonduktør Christopher Hammer etter forlangende av Karen Leuchs sønnesønn, Morten, den nye talsmann for Leuch-familien. Landmålsforretningen var en grenseoppgang for å avklare Bondeskogens grense mot allmenningen. Foruten Hammer, var Leuch-familien representert ved Morten Leuchs kompanjong Peter Collett, prokurator Leonard Scheitlie og noen skogsarbeidere, sannsynligvis leilendinger fra Sørkedalen. Bøndene var representert ved Anders Juel og Iver Wiig fra Hole prestegjeld, personer fra naboprestegjeldet til Norderhov hvor de impliserte bøndene kom fra. Det kan spørres om disse bøndene egentlig var representative. Verken var de inneforstått med alle sidene ved konfliktene og hadde ikke de samme interessene for innholdet eller utfallet av saken. Ingen representanter for bondestanden på Ringerike var med under grenseoppgangen, med andre ord var kun 1 av partene representert ved et av de viktigste avgjørelsene som skulle ligge til grunn for Stubdalsforliket. Selve grenseoppgangen ble utført ved at man staket ut landemerker i lendet, og merket punktene med - L - er i fast fjell eller større steiner. Selve forliket: Etter disse prosessene og grensemarkeringene fikk sakene en relativ merkelig utvikling. Det var som om selve saken mistet interesse fra bøndenes side, hvor man gikk fra en stor grad av opposisjon til et forlik hvor bøndene frasa seg de fleste rettigheter i allmenningsområdet, et område som fra forlikets ikrafttreden var å betegne som privat eiendom. Stubdalsforliket ble skrevet under av 19 bønder fra Ringerike og inneholdt gjensidige betingelser for videre bruk av skogområdene. Det var langt flere rettighetsinnehavere blant bøndene på Ringerike, men kun de med de nærmeste brukene fra Norderhov prestegjeld som var delaktig i prosessen har underskrevet. Grenseoppgangen mellom Krogskogen Allmenning (Bondeskogen) og Leuchs skogområde (Leuchmarka) kom detaljrikt fram i forliksdokumentet, og det ble henvist til generalkonduktør Hammers kart over grenseområdene. Morten Leuch trakk tilbake alle tidligere stevninger og tillot bøndene med eksisterende sætre i området fortsatt hevd på allmenningsrettigheter, med unntak av hogst og barkeflåing. Bøndene frafalt alle tidligere påstander, erkjente generalkonduktørens nye grenseoppgang av 1758 og lovte å drive hogst for Morten Leuch i det samme området. Forliket ble underskrevet av partene 6.juni 1759 på Stubdal. Stubdal er en gammel plass som ligger vakkert til på vestkanten av Krokskogplatået med flott utsikt over bygdene rundt Steinsfjorden. Nedtegninger tyder på at det opprinnelig var en sætergrend her med historie langt tilbake i tid. På 1650-tallet tok finnen Peder Madsen over stedet og det ble således en finneplass. Denne finnen var det forøvrig mye bråk med og etter en dom ble både finnene på denne plassen og andre steder på denne delen av Krokskogen fordrevet. Stubdal var også målet for turen Peter Chr. Asbjørnsen skriver om i fortellingen - En sommernatt på Krokskogen. Få eller ingen tekster har betydd mer for skogsmystikken og folks oppfatning av den spesielle Nordmarks-stemningen som Peter Chr. Asbjørnsens tekst i denne fortellingen. Asbjørnsens malende ord om natur og mystikk har brent seg inn i mang en markagjenger. Og mange er dem som i årenes løp har fulgt Peter Christen Asbjørnsens fotspor fra Sørkedalen til Stubdal i Åsa. Stubdalsforlikets konsekvenser: Med Stubdalsforliket sa bøndene fra seg flere allmenningsrettigheter i Leuchmarka. Ingen fra embetsverket kom med innsigelser, verken fra fogden på Ringerike, Buskeruds amtmann eller fra Rentekammeret sentralt. Familien Leuch fikk dermed full tilslutning for eiendomsretten til Nordmarka.	Engebretsen Schiørvold, Jon (I11502)
10800	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I1)