Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 10,901 to 10,950 of 16,612
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 10901 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I6062)
|
| 10902 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I6063)
|
| 10903 | Informasjonen om at Olav Holch er sønn av Jon Alvsen Kamp og Cecilia Holch er usikker. Han ble født circa 1475 i Onsøy, Østfold. Kan være sønn av Bent Ambesen og Anbjørg Torlaksdatter. Er med stor sandsynlighed identisk med Oluf Bentssøn, som benævnes rådmand sst. i 1525 (DN IX 542) og borgmester sst. 1533-1539 (DN I 1082, DN XI 629, DN XII 585, DN II 1130). En Oluf Bentssøn er desuden nævnt som rådmand sst. flere gange i årene 1544-1558. Vær dog opmærksom på, at der samtidig findes en Bernt Hanssøn, nævnt som rådmand i Tønsberg 22 Apr 1510 (DN XI 288, DN XI 290) og 11 Okt 1524 (DN III 1096). Kilde: http://www.alf-inge.com | Jonsen Holck, Oluf (I2150)
|
| 10904 | Inga Bjørnson var pioneren i norsk barneteater og drev et utstrakt sosialt arbeid for barn, eldre og fattige i Oslo. Inga Bjørnson vokste opp på Bankplassen, rett overfor Christiania Theater, og fikk tidlig kjennskap til teater og skuespillere. Hun prøvde seg som skuespiller for sin fetter Bjørn Bjørnson og for Hans Wiers-Jenssen, men uten særlig hell. Hun leste så med Harald Stormoen, noe som resulterte i ekteskap og barn, men ingen ansettelse. En tid arbeidet hun som frilans journalist, og var også redaksjonssekretær i bladet Hver 8de dag. Begeistringen for Oskar Braaten og lysten til å lære hans mennesker nærmere å kjenne fikk henne til å leie et værelse i Smalgangen på Grønland, hvor hun hadde tenkt å bo døgnet rundt, men måtte gi opp tanken da datteren Guri fikk lus. Men nærheten og kjennskapet til menneskene der førte til et arbeid hun ivret for hele livet, og som hun selv karakteriserte med dets motto: Ut i solen! I 1910 begynte hun å arrangere dagsturer for eldre og fattige ut av byen. Målet for utfluktene var eiendommen Solstua i Asker, som hun fikk disponere av eierne, kunstnerekteparet Otto og Tilla Valstad. Der ble gjestene møtt av festlig dekkede bord og servert de lekreste retter før de fikk kaffe ute i den blomstrende hagen. Så startet hun opp sommerturer for barn. Den første turen gikk til Frognerseteren med 159 barn. Senere gikk det slag i slag, med turer til Bygdøy og Dronningen. Det var gjennom dette arbeidet, som hun drev i 35 år, at hun fikk kjælenavnet - Inga Utflukt. Hun ivret også for opprettelse av feriekolonier som kunne tilby barn fra storbygatene et sommeropphold på landet. I 1920 startet hun Inga Bjørnsons barneteater, det første teater i Skandinavia der barn spilte for barn. Barneteateret hadde et stort ensemble, og mange av våre senere kjente skuespillere trådte sine barnesko der, som f.eks. brødrene Iver, Henki og Lasse Kolstad, Randi og Harald Heide-Steen, Kari Diesen, Guri Stormoen, Annelise Tangstad, Lars Nordrum og Per Christensen. Teateret hadde eget orkester med kapellmestrene Kristian Hauger, Bjarne Amdahl og Gunnar Jensen. Barneorkesteret ble meget populært og fikk engasjement både på Casino og hos Ernst Rolf. Brødrene Rolf og Kjell Bækkelund ble oppdaget av Inga Bjørnson og introdusert som - Vidunderbarna Rolf og Kjell. De første årene drev Inga Bjørnson også egen ballett og plastikkskole ved Barneteateret, med regelmessige timer ledet av dyktige instruktører som Per Aabel, Bergliot Vedène, Gudrun Clausen, Solveig Engelsgaard, Elsa Ramberg og Finn Mehlum. Balletten var en viktig del av barneteateret, og hun satte bl.a. opp forestillingen Prinsessen på erten som pantomime. Barneteateret hadde et bredt repertoar. Åpningsforestillingen var Margrethe Munthes Askepott. Senere fulgte flere eventyrdramatiseringer av Margrethe Munthe (Ingrids jule-eventyr og Prinsessen og det halve kongeriket); H.C. Andersen ble representert med Svinedrengen, Snedronningen og Fyrtøyet, og Per Kvist dramatiserte Hans og Grete og Tyrihans. Det ble også oppført spennende dramatiseringer av Den siste mohikaner og Robinson Crusoe. C.P. Riis' Til sæters, det mest spilte stykke på norske scener, ble også satt opp på Inga Bjørnsons barneteater. Hvis stykkene var korte, vartet barna opp med en kabaret, hvor kjente revyartister deltok. Bokken Lasson, Einar Rose, Lalla Carlsen og Ernst Diesen var blant de mange som la repertoaret opp til å more både barn og voksne. Inga Bjørnsons barneteater disponerte aldri et eget, fast teaterlokale. Åpningsforestillingen fant sted i den store Cirkusbygningen i Vika; senere gav teateret forestillinger på Centralteatret, Det Nye Teater, Bøndenes Hus og ikke minst på turneer. Under en turné til Stockholm fikk Inga Bjørnson Stockholms-Tidningens ærespris. Inga Bjørnson ønsket seg et Barnas Hus i Oslo, med teatersal for barneteateret og for visning av gode barnefilmer, et hus med plass for barneorkester, barnesang og fest, med bibliotek og gymnastikksal, lekesal for de minste og verksteder for gutter og jenter, alt under kyndig veiledning og tilsyn. Et sted hvor foreldre trygt kunne sende sine barn og hvor barna ville føle at dette var deres hus. Ideen ble realisert, om enn i mindre målestokk enn hun hadde tenkt seg, i 1952, samme år som Inga Bjørnson døde, 81 år gammel. Verker: Dundor-Heikka og flere lappers historier fortalt av dem selv, 1916 Våre barnesanger. 12 sanger i tekst, musikk og billeder, 1926 30 år med barneteatret, 1950 Ut i solen med Inga Bjørnson, 1951 | Bjørnson, Inga (I24644)
|
| 10905 | Inga er nevnt ca.1548 i en slektstavle som datter av Svale Jonsson. Inga Svalesdatter Smør, hvis etterslekt forøvrig er utelatt på stamtavlen da den var utdød da arvetvistene begynte, var gift med Hr. Guttorm Eyvindssøn. Kilder: NST 36 (1997), s.93 og skematisk i NST 2 (1930), s.157. Tore H. Vigerust, s. 6-43. Anders Bjønnes, s. 44-60. Tor Weidling, s. 61-88. Lars Løberg, s. 89-98. Alan Hutchinson, s. 101-110. Per Swensen, s. 111. Norsk Slektshistorisk Tidsskrift II (1929-30), s.161. | Family: Guttorm Eivindsen til Hananger / Inga Svalesdatter Smør (F2973)
|
| 10906 | Inga fra Varteig var elskerinne eller frille til kong Håkon Sverresson av Norge, fødte sønnen Håkon Håkonsson utenfor ekteskap, og bar senere jernbyrd for å bevise sannheten om sønnens kongsarv. Hun har spilt en betydelig rolle i Norges historie. Hun omtales i historisk litteratur som Inga fra Varteig uten at det er kildebelegg for at det var der hun kom fra. Sagaen sier bare at Håkon Sverreson kom i kontakt med henne i Borg (dagens Sarpsborg). Sagaen sier også uttrykkelig at hun hadde slekt fra Varteig i nærheten av Sarpsborg. Trolig hørte hun til en bondeslekt herfra. Det lille vi vet om Inga er fra Håkon Håkonssons saga, en kongesaga som er blitt skrevet i nær kontakt med, og under kontroll av, Håkons sønn Magnus Lagabøter. Det er påfallende at svært lite sies om Ingas familie, altså Håkons morsfamilie. En hypotese går ut på at hun var av baglerslekt, og at dette bevisst er underkommunisert i sagaen. Etter sigende var Inga meget vakker. Under et opphold hos sin frende Audun, en av de gjeveste mennene i Borg (Sarpsborg), ble hun kjent med Håkon Sverresson. Bekjentskapet ble intimt og hun ble senere gravid med et barn som ble konge, Håkon Håkonsson. Ifølge Håkon Håkonssons saga bodde Inga i kong Håkons hus, kongen delte seng med henne; Håkon Galen og flere av kongens betrodde menn visste om det. Kanskje så hun sin framtidige elsker første gang da han skulle hylles på Borgartinget i 1202. Ebbe Hertzberg skrev først på 1900-tallet en artikkel i Historisk Tidsskrift: Inga fra Varteig og hendes ættlegg. Der heter det blant annet: Hendes alder ved sammentræffet med Haakon i 1203 kan maaske helst sættes til omkring 18 aar, saaledes at hun har været født omtrent 1185. Desto mindre har hun formaaet at ane, at hun ved at inlade sig paa et saadant eventyr gjorde sin livsskjæbne til en af de mest bevægede og romantiske i hele den norske sagatid. Forholdet mellom hende og kongen blev snart aabenbart for hans omgivelser og har selvfølgelig heller ikke længe kunnet holdes skjult for Audun i Borg eller Ingas øvrige slægt. Efter kongens afreise har hun derfor visselig gjennomgaaet onde dage, og verre maa det være blevet, da det, formentlig henimod juletider, ligesaalidt kunde blive en hemmelighed, at hendes forbindelse med den forhadte Sverre-ætt ikke vilde blive uden frugt. Ikke lenge efter maa det dessuden være rygtedes, at hendes ufødte barns far, den unge konge, allerede var død ottende dag jul (1ste januar 1204), en efterretning, som vel til at begynde med har været nær ved at knuse den ulykkelige. Hendes nærmeste har da nu ogsaa ganske slaaet haanden af hende og nødt hende til i sine fortvivlede omstændigheder at søge tilflukt hos fremmede. At Inga valgte at ty til det et par mil længere oppe ved Glommen liggende herred Eidsberg, eller som det den gang hed Heggen, har øiensynlig havt sin bestemte, i sagaen ligeledes kun antydningsvis berørte grund. Paa gaarden Huseby i Heggen boede nemlig den eneste bonde paa lang leid, der var bekjendt for at være en ven af kong Sverres ætt. Erlend af Husebø roste sig af at nedstamme fra hin Guthorm Graabarde, som var far til den af Harald Gilles friller, der blev mor til Sverres paastaaede far, kong Sigurd Mund. Langt ude, men i hine tider nær nok at regnes med, ansaa Erlend sig derfor i slægt med denne gren af kongeætten. Maaske har Inga under kong Haakons ophold i Borg ogsaa havt anledning til ved hirden at se Erlend paa skyldig hilsebesøk hos kongen. I hvert fald maa det have været haabet om hans hjælp, som har bragt hende op i hans nærhed. Heller ikke han har imidlertid fundet det trygt at optage hende i sit hus. Dertil var vel hans Birkebeiner-sympathier for velkjende. Mindre opsigt og mistanke vilde det derimot vække, om hun kunde faa ophold hos hans ven og nabo, præsten Thrond paa Folkensborg, der rigtignok likeledes stod paa Birkebeinernes side, men formodentlig som præst i Bagler-bispen Nikolas´stift, har været forsigtig nok til ikke at lade dette blive videre bekjendt. Det maa desuden erindres, at de allerflæste norske landspræster endnu paa denne tid paa en eller anden maade var gifte, hvilket ogsaa for Thronds vedkommende var tilfældet. Da paa sommeren 1204, formentlig omkring Sankthans, fødte da Inga paa Folkensborg et guttebarn, der som vanlig, naar faren var død, opkaldtes efter denne. Håkon Sverresson regjerte i knappe to år. Han døde brått nyttårsdagen i 1204, bare noen måneder før sønnen ble født, og det ble påstått at han ble forgiftet. Ryktene sa at det var hans stemor, enkedronning Margrete, som hadde forgiftet ham. Med kongens død ble Norge utstabilt igjen, og landet ble delt mellom profesjonelle krigere med baglere på den ene siden og birkebeinere på den andre. Folk flest, bønder og lendmenn, var trette av krig og uår. Ebbe Hertzberg skrev videre i Inga fra Varteig og hendes ættlegg: Medens Inga vedblev at opholde sig paa Folkensborg, antog forholdene i landet atter et stedse mer forvirret præg. Endnu sommeren 1204 døde barnekongen Guthorm Sigurdsson, den sidste kjendte mandlige ættling af Sverre, og fulde af nyvakte forhaabninger reiste Baglerne sig paa ny med Erling Steinvegg som partikonge. Rigtignok indfandt Birkebeinernes nye konge, Inge Baardsson af Rein, sig sommeren 1205 i Viken og tiltvang sig hylding baade paa Haugathing ved Tønsberg og paa Borgarthing; men til gjengjæld opnaaede Erling Steinvegg det samme i Nidaros paa selve Ørethinget, og overhovedet kom partikampene atter i fuld gang. Under disse omstændigheder var det farlig at sidde med en Birkebeiner-konges søn midt inde i den mest birkebeiner-fiendtlige del af Viken. Der gikk lumske rygter om aarsagerne til de to uventede kongedødsfald i Sverre-ætten i løbet af et og samme aar, og hva der kunde tiltroes de intrigerende faktioner ved Birkebeinernes egen kongehird i Nidaros, kunde med endnu større sandsynlighed i Viken tiltænkes de forbitrede Baglere. Birkebeinerne fremmet barnekongen Guttorm Sigurdsson, en sønnesønn av kong Sverre, men denne døde samme år. Baglerne fremmet Filippus Simonsson, den dattersønn av Harald Gilles dronning og søstersønn av den krigerske Oslo-bispen Nikolas Arneson. Det var ytterst farlig å bære på en potensiell tronarving midt i sentrum av baglerriket og Inga var i en vanskelig situasjon. Mens hun var gravid ble hun sveket av sine frender. Hun måtte vandre hjemmefra og ble mottatt av Erland på Huseby i Eidsberg. Hun ble innkvartert hos en Trond prest på Folkenborg i Eidsberg, et par kilometer nord for Huseby, da hun i 1204 fødte Håkon. Et barn som, for enkelte grupper, spesielt baglerne ledet av biskop Nikolas Arneson, var en trussel som måtte likvideres. Biskop Nikolas hadde selv kongskrav til tronen ved å være sønn av Harald Gilles enke Ingerid og var en innbitt motstander av kong Sverre og hans krets. Juleaften i 1205 dro Inga med lille Håkon til Hamar, men av frykt for baglerne som lette etter barnet, reiste hun straks videre til Lillehammer og gjemte seg der i julen. I januar 1206 dro en flokk birkebeinere på ski over fjellet fra Lillehammer til Østerdalen, forfulgt av baglerne. De hadde med seg den halvannet år gammel gutten, Håkon. Moren Inga var også med i følget. Birkebeinerflokken var på vei nordover Opplandene for å bringe sønnen til kongsgården i Nidaros, hvor birkebeinerne sto sterkt og gutten ville være trygg. Fra Lillehammer dro de østover fjellet; de mente det var risikabelt å fare den vanlige veien nordover Gudbrandsdalen. Vær og føre var ikke på birkebeinernes side. Da uværet raste som verst, ble det bestemt at de to beste skiløperne, Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka, skulle dra i forveien og bringe gutten i sikkerhet. De fant ly for gutten i ei utløe, hvor de smeltet snø for å gi ham å drikke. Sagaen gir ingen grunn til å tro at Inga var med på denne turen, selv om den ikke spesifikt nevner at hun ikke var det. De to birkebeinerne kjempet seg frem gjennom uværet, uten tanke på å snu eller gi opp, for å redde det barnet som de håpet skulle bli Norges konge. På denne ferden sleit de mye vondt av styggevær og frost og snø. Ebbe Hertzberg skrev videre i Inga fra Varteig og hendes ættlegg: Som sit nærmeste maal havde det lille følget stillet sig Hamar for øie. Her sad der to af Birkebeinernes sysselmænd, fra hvis side de mente at kunde vente baade god modtagelse og virksom hjælp for den videre reise. Men de to krigshøvdinger befandt sig selv i knibe. Trods de anseelige flokke af stridsmend, som de omgav sig med, levede de i stadig frygt for overfald fra de ogsaa rundt om paa Oplandene huserende Baglere. Afse nogen større eskorte til kongesønnens ledsagelse over fjeldet turde de derfor ikke. Ei engang julefred formaaede de at berede flygtningerne. I saa henseende havde disse ikke regnet tilstrækkelig med biskop Ivar og den skarpe udkig, han holdt med sine fiender, de to Birkebeiner-sysselmænds gjøren og laden. Han fik straks greie paa, hva det var for et maktpaaliggende barn, som det paa selve julaften til Hamar sydfra indtrufne følge medbragte, og benyttende sig af sit slægtskab med gutten, inbød han med tilsyneladende velvilje mor og barn til at tilbringe julehelgen hos sig. Da det er udelukket, at det kan have været paa Sverre-ættens side, at den nævnte saa fiendtlig sindede Hamar-bisp har været beslægtet med Haakon Haakonsson, maa slægtskabet have knyttet sig til dennes mor, altsaa Inga selv. Inga og hennes ledsagere var fullt på det rene med at frende var frende verst. Allerede 2. juledag ble følget med barnet, i all hemmelighet, fraktet videre oppover til Lillehammer. I mellomtiden prøvde man å hindre at biskopen gikk til ytterligere skritt ved å forespeile ham at følget, når de etter jul følte seg uthvilte, ville benytte seg av hans gjestfrihet. Å ta seg over fjellet fra Gudbrandsdalen til Østerdalen og videre over til Dovre, var utenkelig på de korte midtvintersdagene. Man ventet derfor på lysere dager på senvinteren. Inntil fastetiden begynte, lå følget i all stillhet værfast på en liten gård ved Lillehammer. Da de endelig brøt opp, hadde det samlet seg flere birkebeinere. Det kan ikke sies med sikkerhet om Thrond prest og Erlend nå skiltes fra Inga og kongsbarnet og dro tilbake til hjemmene sine i Heggen. Det som er sikkert, er at biskop Nikolas til sist, gjennom sin embedsbror og partifelle på Hamar, hadde fått nyss om ferden og grunnen til den, og at han hadde underrettet de Baglerhøvdingene som overvintret i Tønsberg om dette. Men inden den af disse utsendte, betydelige hærafdeling, anført af hele 8 sveitehøvdinger, der hadde befaling til at bemægtige sig den kongebaarne gut, var naaet op til Hedemarken, var følget allerede kommet ned i Østerdalen og paa vei videre nordover. Overgangen fra Faaberg havde været frygtelig. Som det synes allerede den første dag efter opbruddet kom de ud for en voldsom snestorm, der tvang følget til at dele sig og sende barnet i forveien med et par dygtige skiløbere, som med nød og neppe bragte det i ly i en utlade. Overhovedet pleiede samtiden at sammenligne denne Ingas farefulde flugt med sin lille søn med den i sagnet saa berømte undvigelse, som Olaf Trygvassons mor Astrid under lignende møie og farer blev nødt til at foretage for at redde sit kongebarn fra dronning Gunhilds efterstræbelser. Etter at det hadde kommet fram til Østerdalen – til hvilken bygd er det umulig ut fra sagaen å si – var imidlertid faren forbi for Inga. Befolkningen tok seg av henne og hennes ledsagere med iver og varme og eskorterte dem nordover. Da den utsendte Baglerstyrken fikk greie på det, fant de ut at de burde dra fra Hedemark igjen. I Nidaros sies det at først vakte ryktet om at et nytt kongsemne var på vei, uro ved kong Inges hird, men da det viste seg å være en sønn av Håkon Sverreson, og altså den eneste mannlige etterkommer etter Sverre, ble han mottatt med jubel og inderlig tilfredshet av birkebeinerne. Også kong Inge viste seg meget vennskapelig og lot mor og barn bo i kongsgården. For øvrig skal Inga straks etter ankomsten ha tilbudt seg å bære jern for å bevise at hun snakket sant om sønnens kongelige herkomst. Dette tilbudet fikk hun imidlertid ikke anledning til å innfri før langt senere. Slik endte det første merkelige kapittel i beretningen om Inga fra Varteigs liv. Kilde bl.a.: Varteig Historielag (http://www.varteig-historielag.no/inga_historien.html), Inga fra Varteig og hendes ættlegg av Ebbe Hertzberg. | Olavsdatter til Varteig, Inga (I3369)
|
| 10907 | Inga Marie Laurentze Schøyen, født 17.november og døpt 30.desember 1866 i Christiania, har bopel Tøjengaden 21 når hun konfirmeres 2.oktober 1881 i Grønland kirke. Hennes foreldre nevnes som Gunild Marie Ellefsen og Niels Laurits Schøyen. Anmærkninger (Konfirmandens Kristendomskundskab m.V.): Godt minus. | Schøyen, Inga Marie Laurentze "Zinow" (I62)
|
| 10908 | Inga var snill mot alle, og da dørselgeren Hansen gjorde kur til henne, var hun lett å overbevise. Barna hennes derimot, likte dette dårlig. Datteren Fredrikke, som bodde hjemme da, var ergelig på denne dørselgeren. Han var arbeidsløs, og gikk hjemme alene, mens de andre var på jobb. Fortalt av Ranveig Lødøen. | Family: Carl Julius Hansen / Inga Marie Laurentze Schøyen, "Zinow" (F62)
|
| 10909 | Ingbrithz Godøyen - Iver Bonæs - Ragnild Bonæs - Giertru Kiellen. | Nielsen Bonæs, Oluff (I6426)
|
| 10910 | Inge Bårdsen ble valgt til konge av birkebeinerne i 1204, og var konge i det trøndersk-vestnorske birkebeinerriket i den siste fasen av striden mellom birkebeinere og baglere. Han hadde kongesete i Trondheim, og hadde også herredømme over store deler av vestkysten. Inge var øyensynlig en fredelig natur, som fant seg dårlig til rette i en tid fylt av kamp og intriger. Borgerkrigsperioden i norsk historie varte fra 1130 til 1240. Stor indre spenning, uro og åpen strid, da halvbrødrene Håkon Galen jarl og Skule Bårdsson samt Filippus i Viken fikk stor makt og delvis overstyrte Inge. Inge var sønn av kong Sverres søster Cecilia i ekteskapet med den trønderske lendmannen Bård Guttormsson. Da birkebeinerne tok den lille Guttorm Sigurdsson til konge over nyttår 1204, fikk Inge styret over hele Trøndelag. Halvbroren Håkon Galen, Cecilias sønn i det tidligere ekteskapet med den svenske Folkvid lagmann, ble utnevnt til jarl og leder av hird og hær, og han satt nå og senere mest i Bergen med styre over Vestlandet. Etter Guttorms død samme år var Cecilias to sønner de mest aktuelle etterfølgerne. De ledende menn i hirden og hærfolkene foretrakk den krigsvante Håkon som konge i en situasjon da baglerflokken hadde reist seg på ny. Men trønderbøndenes oppslutning i samråd med erkebiskop Eirik førte til at det var Inge som ble kongehyllet på Øyrating; bøndene ville ikke ha en konge av gautsk (svensk) ætt. Håkon ble likevel på ny utnevnt til jarl og hærleder med halvparten av kongsinntektene. Sommeren 1205 drog konge og jarl med leidangshær mot Viken, der Inge ble tatt til konge på Haugating og Borgarting. Baglerne fikk de likevel ikke bukt med. April 1206 overrasket de Inge og birkebeinerne i Trondheim mens de sov rusen ut etter en bryllupsfeiring, Inge hos sin frille Gyrid. Han kom seg så vidt unna ved å svømme over Nidelva. I strid med baglerne i Oslo året etter viste han seg heller ikke som noen stor militær leder. Da det med kirkelig mellomkomst ble sluttet forlik mellom birkebeinere og baglere på Kvitsøy i Ryfylke 1208 (Kvitesøyforliket), ble riket delt slik at baglerkongen Filippus Simonsson fikk herredømme over Østlandet øst til Svinesund og kong Sverres datter Kristin til ekte. Det fulgte nå en periode med fredelig sameksistens mellom det østnorske baglerriket og det trøndersk-vestnorske birkebeinerriket. Kong Inge lot bygge opp igjen kongsgården i Bergen, som baglerne hadde brent, men han satt som før mest i Trondheim. Han stod i diplomatisk kontakt med både den engelske og den skotske kongen. Jarlen Håkon Galen var ikke tilfreds med sin stilling og traktet etter kongsnavn. Inge avviste dette, men Håkon fikk med kirkelig støtte drevet igjennom en tronfølgeavtale, trolig 1212, som gikk ut på at den som levde lengst av ham og Inge skulle arve hele riket; etter begges død skulle den av deres arvinger som var ektefødt, være konge. Bakgrunnen var at Håkon hadde en ektefødt sønn, mens Inge bare hadde frillesønnen Guttorm. Avtalen ble likevel til Inges fordel, i og med at Håkon døde 1214. Året før hadde trønderbøndene grepet til våpen mot Inge og drept syslemannen hans i Strinda, i protest mot kongelige krav om leidangsskatt og andre utredsler. Inge ville angivelig ikke stride mot sine egne bønder, men kongens yngre og krigerske halvbror Skule Bårdsson fikk ham til å slå bøndene tilbake. Året etter Håkon Galens død samlet Inge en stor leidangshær i Bergen og tvang trønderbøndene til å godta de omstridte ytelsene til kongedømmet, men lot dem ellers være i fred. Böglunga sögur (sagaen om birkebeinere og baglere) fremstiller kong Inge som en fredelig og stillfarende mann, vennlig og god mot mennene sine. Han skal ha tatt godt imot den unge Håkon Håkonsson og moren hans da de søkte tilflukt i Trondheim 1206, og han lot senere Håkon gå i skole ved Kristkirken der sammen med sønnen Guttorm, til tross for at han var en potensiell tronrival. Etter bagleroverfallet i Trondheim 1206 var Inge tungfør og hadde svak helse, og han trivdes best når han var på skip. Vinteren 1216–17 ble han syk, og han døde i Trondheim 23. april, etter at han hadde utnevnt broren Skule til jarl og leder av hird og hær. Kong Inge ble gravlagt i den søndre veggen i Kristkirken (Nidarosdomen) i en staselig prydet grav. Arvefølgen etter Inge skulle vært avgjort av avtalen med Håkon Galen, slik at Knut Håkonsson jarl skulle blitt konge. Alternativet var Inges uektefødte sønn Guttorm Ingesson. Men arvefølgespørsmålet ble først og fremst en kamp mellom Skule Bårdsson og Håkon Håkonsson, med Sigurd Ribbung som en ekstra joker i leken. Spørsmålet ble avgjort da kirken støttet Håkon, til tross for at Knut var den eneste ektefødte blant kandidatene. Etterfølgeren, Håkon 4 Håkonsson, ble anerkjent av både baglere og birkebeinere. Kilder: Soga om birkebeinar og baglar. B?glunga s?gur, utg. av H. Magerøy, Norrøne tekster 5, 1988. Snorres kongesagaer, Håkon Håkonssons saga. RN, bd. 1. E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 6, 1934. K. Helle: Omkring Böglungasögur, UiB Årbok. Hist.-antikv. rk. 1958 nr. 7, 1958. d.s.: Norge blir en stat 1130–1319, bd. 3 i Handbok i Norges historie, 1974. | Bårdsen, Inge "Inge 2" (I3606)
|
| 10911 | Inge den eldre var gift med Helena, som i noen kilder blir kalt for Maer (=mø). | Family: Inge Steinkjellson av Sverige, "Inge 1" / Helena (F1901)
|
| 10912 | Inge Stenkilson tilbrakte mye av sin ungdom i Russland ved Staraja Ladoga, hvor han giftet seg med sin hustru Helena. Hennes opprinnelse er ukjent, men hun var kanskje russisk eller gresk. Hun var i så fall ikke søster av Blot-Svein. Det blir oppgitt at sveaerne avsatte Inge rundt år 1084 fordi han ikke ville blote ved tinget, og han ble da erstattet av Blot-Svein. Inge Stenkilsson skal ha vært en troende kristen og forsøkte å kristne sveaerne, hvilket de ikke satte særlig pris på. Omkring år 1087 skal Inge ha reist med sine menn gjennom Småland og Østergøtland, ridd både natt og dag, inntil han kom til gamle Uppsala. Han lot mennene sine omringe hallen til Blot-Svein og satte den i brann. Da kongen kom springende ut ble han øyeblikkelig drept. Dette er antagelig datoen for ødeleggelsen av det berømte tempelet i Uppsala. Med denne dåden tok Inge makten i Sverige. En av de få kildene om og fra denne tiden, Hervors saga, sier: Inge var lenge konge og vennesæl og en god kristen; han avskaffet bloting i Svitjod og påbød at folk skulle kristnes. En annen som var dypt engasjert i den samtidige kampen mot hedenskapen var den engelske munken Sankt Eskil. På oppfordring fra paven grunnla Inge Vreta kloster og lot Vreta kirke bygge. Det finnes en gammel opptegnelse som taler om at kong Inge og dronning Helena eide store eiendommer i disse traktene og at de skal gitt bort rundt 20 bondegårder til et kloster som ble lagt ved den nye kirken. Det skal ha skjedd rundt år 1100. En del vil ha det til at denne hendelsen betydde at kong Inge kom fra Østgøtland, men trolig var det Helena som kom herfra. De 20 gårdene var i så fall en del av hennes bryllupspresang. Det kan også ha vært gårder som de overtok ved å drepe Blot-Svein som antagelig hadde sin ætt i området. Pavens brev om dette emnet er et av de få skriftlige bevis på Inge som svensk konge: Ingo gloriosus Suetonum Rex – Inge, svearnes ærerike konge. I et annet brev fra pave Gregorius 7 i 1081 nevnes han derimot ikke som konge av Sverige, kun som konge av Vestgøtland: Rege wisigothorum. En annen historisk hendelse var det såkalte trekongemøtet i 1101 i Konghelle i norske Båhuslen, nå svenske Kungälv hvor Erik Eiegod, konge av Danmark, Magnus Berrføtt, konge av Norge, og Inge den eldre, konge av Sverige, skal ha kommet sammen for utarbeide en fredsavtale. Dette møtet er blitt beskrevet av Snorre Sturlason i Magnus Berrføtts saga. De nøyaktige detaljene om hvorfor og hvor møtet ble holdt er ukjent, men resultatet ble at de ikke skulle føre krig mot hverandre, og at de skulle la grensene være slik de var hos deres forfedre. I følge Snorre giftet Inge bort sin datter Margret (svensk Margareta) til kong Magnus for å bekrefte freden. Etter dette fikk hun navnet -Margret Fredkulla. Det siste betyr Fredskvinne. | Steinkjellson av Sverige, Inge "Inge 1" (I3401)
|
| 10913 | Ingebjørg arvet Østre Bergen, som var blitt skilt ut fra gården Bergen, og hadde en skyld på 1,5 tønne. Det var skifte etter Ole i 1746, og arvingene var enken og 6 barn. Boet var på brutto 349 riksdaler 16 skilling, netto 307 riksdaler 16 skilling, medregnet jord. Boet eide Bergen 1,5 tønne og 1/3 i sætrene Rognlien og Svangelien, verdsatt med husene på gården til 150 riksdaler. På gården hadde de 1 hest, 5 kyr, 3 kviger, 1 okse, 2 kalver, 8 sauer og 3 lam. Sønnen Torgrim tok over gården. | Torkildsen Grandås, Ole "Bergen" (I18543)
|
| 10914 | Ingebjørg Holmfridsdatter. | Erlendsdatter til Losna, Ingebjørg (I4793)
|
| 10915 | Ingeborg av Danmark øvde sterk innflytelse på riksstyret etter ektemannen Magnus Lagabøters død i 1280. | Eriksdatter av Danmark, Ingeborg (I3546)
|
| 10916 | Ingeborg Elen Marie ble gift i 1817 på Aukra med handelsmann Jacob Peerson Bae fra Bud i Romsdal. Det var hans 2.ekteskap. Fra det første hadde han en datter og en sønn. Ingeborg og Jacob fikk 7 døtre sammen og en stor etterslekt. | Family: Jacob Pedersen Bae / Ingeborg Elen Marie Høyem, "Bae" (F830)
|
| 10917 | Ingeborg Ellingsdatter Solem 65 aar. | Ellingsdatter Solem, Ingeborg (I1488)
|
| 10918 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Family: Living / Ingeborg Elen Marie Høyem, "Bae" (F831)
|
| 10919 | Ingeborg giftet seg trolig med Jørgen Larssen. Han fikk bygsel på Navlus i 1721. I 1701 er han nevnt 5 år gammel. De 2 fikk barna: Lars Rossberget,Erik og Kari. Etter Jørgens død ble Ingeborg gift med Jonas Andersen. Han døde på Navlusaunet i 1765, som han kjøpte sammen med svogeren Lars Eriksen. Ingeborg og Jonas fikk 4 barn: Jørgen, Marit, Anders og Einar. | Eriksdatter Navlus, Ingeborg (I1819)
|
| 10920 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I5576)
|
| 10921 | Ingeborg Nilsdatter Gyldenløve knyttes til Foss på Eiker. | Nilsdatter, Ingeborg "Gyldenløve" (I3426)
|
| 10922 | Ingeborg Pedersdatter ble født Willman på Viggen i 1722. Hennes foreldre var Peder Mortensen og Marit Sjursdatter Willman. I 1747 ble hun gift med Anders "Klokker" Jonsen Høyem fra Håbjørg, som døde 13.januar 1758, bare 57 år gammel. Med han fikk hun 5 barn: 1. Beret, født og død i 1747. Dåpen hennes var 19.søndag Trinitas på Byneset. 2. Beret, født i 1748 og døpt på Byneset 29.søndag Trinitas på Byneset. Hun døde i 1750. 3. Johan Andersen, født i 1754 og døpt 13.søndag Trinitas på Byneset. Blant hans faddere var Jonas og Elisabeth Wigen. 4. Marit, født i 1757 (?), er trolig også død ung. 5. Ingeborg, født i 1757. Hun er døpt 3.søndag Trinitas på Byneset. Hun døde i 1762. | Family: Anders Jonsen Håbjørg, "Høyem" / Ingeborg Pedersdatter Viggen, "Høyem" (F913)
|
| 10923 | Ingeborg Svendsd. Tovmoe 68 aar. | Svendsdatter Storbudal, Ingeborg "Tovmoen" (I5765)
|
| 10924 | Ingeborg Thoresdatter var enke etter oppsitteren på vestre Skøyen, Haagen Monsen fra Holmen i Aker. | Family: Jochum Olsen Schøyen, "Woxen" / Ingebor Turesdatter, "Woxen" (F6222)
|
| 10925 | Ingeborg var 68 år gammel ved sin død. | Pedersdatter Viggen, Ingeborg "Høyem" (I1587)
|
| 10926 | Ingeborg var svak og overga sin arv på omtrent 339 riksdaler ved kontrakt 5.juni 1706 til søsteren Anna Catharina mot at hun underholdes av henne. | Christophersdatter Withe, Ingeborg (I2011)
|
| 10927 | Ingeborg var svak og overga sin arv på omtrent 339 riksdaler ved kontrakt 5.juni 1706 til søsteren Anna Catharina mot at hun underholdes av henne. | Christophersdatter Withe, Anna Catharina "Bernhoft" (I1908)
|
| 10928 | Ingeborgs far, Svend Andersen, var borgermester i Trondheim. | Svendsdatter, Ingeborg "Blix" (I6806)
|
| 10929 | Ingebregt Menzøn Halgut fra Sørstu i Hallgutu giftet seg med Kjersti. Han hadde overtatt Sørstu i Hallgutu av faren omkring 1739. Etter at han hadde giftet seg med Kjersti ble han selveier på gården. Ingebrigt døde i 1754, bare 38 år gammel. I 1756, 2 år etter Ingebrigts død, giftet - Kierstie Jørgensdatter Halgut - seg igjen med Anders Hansøn Gildset. Da Anders overtok Sørstu i 1756 sto det igjen 60 riksdaler på gårdskjøpet som han ordnet opp med. Nå dro Anders på seg gjeld til presten Jørgen Bernhoft. Han fikk tak i korn av presten, og kom i rest med offerskjeppe, tiende og nattehold. Til slutt skyldte han 300 riksdaler. Det heter i ekstraskatten i 1762 at Anders har et fattigt hus. Da presten Jørgen Bernhoft døde, gikk hans arvinger på for å få sitt. Anders ba om utsettelse, men det kunne ikke herr Anders Bernhoft gå med på, og det endte med at Anders måtte gå fra gård og grunn. Gården ble solgt på tvangsauksjon Kyndelmessdagen 1773. Kyndelsmesse (latin Praesentatio Domini; formelt Festen for Herrens fremstilling i templet, latin Missa Candelarum, også kalt Purificatio Mariæ) er en katolsk og ortodoks minnedag som feires 2.februar. Den feires til minne om fremstillingen av Jesusbarnet i tempelet i Jerusalem førti dager etter fødselen. I Norge var Kyndelsmesse, eller Kyndelsmess som den gjerne ble kalt, en viktig festdag. Man spiste gjerne julemat, og hadde flotte feiringer i kirkene. Kyndelsmesse ble ofte regnet som midtvinters, og den som hadde brukt opp mer enn halvparten av korn, fôr og annet som var lagret for vinteren kunne være ille ute. Dagen ble avskaffet som helligdag ved festdagsreduksjonen av 1770. Kjersti døde i 1799, etter å ha vært enke i vel 9 år. | Jørgensdatter Solem, Kjersti "Hallgutu" (I1639)
|
| 10930 | Ingebret på Hugaas viste fram 16 hester og nød, 2 geiter og 11 sauer og svin, som han skattet for i 1657, da Kvegskatten skulle innkreves. Den var på 1 Daller 1 1/2 ort 11 skilling. I 1660 eier kongen 1 øre i gården. I Dalernes provsti under Størrens Præstegield i Sogndalen sogn ble det i manntallet 1665 registrert på Hougaas, som Halffue gaarder: Opsidder Ingebricth, 45 år, Bruksskyld 1 øre 9 marklag. Huusmend Michel, 53 år. Fra matriklene: 1667 Hugaas, Ingebrigt til kongen 1 øre. Eier Sielff 9 marklag forelagt at plante Hommelhage. Ingen anden Wilchor end Brendefang. Leidang 1 ort 4 skilling. Tiende 1 1/2 tønne halvbygg. Smaatiende 1 ort. Arbeidspenge 1 ort. 1 qvern 6 skilling. 1 Engeslet 1/2 ort. Gården 1 øre har oberst von Schultz fått kloa i 24.september 1669. De 9 marklagene er fremdeles odelsgods. Mellom 1690 og 1700 er rittmeister Coplou eier av 1 øre. | Arnsen Hugås, Ingebret (Ingebricth) "Hougaas" (I2473)
|
| 10931 | Ingebrigt Arnesen ble født på gården Hugås i Soknedal. Han var eldste sønn og hadde derfor odelsrett til Hugås-gården da faren døde i 1716. Fra matriklene 1723 står Hugås beskrevet slik: Ingen skoug. Nogenledes Boemarch. Er Marchejord og noget Frostnemt og til korn noget mislig. Betaler Engeskatt 12 skilling. Tiende 1 tønne bygg og 20 skålpund ost. I penger 1 riksdaler 3 ort 20 skilling. Dette året giftet Ingebrigt Arntsen Hugås og Guru Olsdatter, datter av Aasenbonden Ole Olsen. Ingebrigts mor, Siri Ellingsdatter, døde to år etter bryllupet til Ingebrigt og Guru, og dermed satt de to unge igjen med Hugås-gården. Skoleskatt 1741: 8 skilling. Tiendesvikliste 1750: Ingebrigt Hugaas. Ingebrigt Arnesen Hugaas ga, i skjøte datert 3.juli 1752, sønnen Arne Ingebrigtsen 16 1/2 marklag i Hugås for 33 riksdaler. | Arnesen Hugås, Ingebrigt "Hogaasen" (I1648)
|
| 10932 | Ingebrigt Arntsen ble født 1752 eller 1753 på Hugaas i Soknedal. Han var nest eldste sønn til Arnt Ingebrigtsen og Siri Olsdatter Hugaas. Ingebrigt ble oppkalt etter sin eldre bror som døde i sitt første leveår. Alt i alt hadde han fem søsken. Soldat Ingebrigt Arntsen Hugaas ble gift i 1780 med Klara Arntsdatter fra Utistu på Solberg. Hun var en av Arnt Estensen og Olaug Olsdatter Solbergs 7 barn. Klara ble født 1756. Ingebrigt og Klara fikk 5 barn: Arnt Ingebrigtsen Hugaas, født 1785 på Hugaas, giftet seg med den vel seks år yngre Marit Eriksdatter fra Nordstu på Nord-Solberg. Siri, som ble født 1781, ble gift 1810 med Rolf Olsen Fossum, Nordbakken. De flyttet til Frosta i 1821. De døde der begge to, og to av barna deres kom tilbake til Nordbakken i 1830. Olaug ble født 1783. I 1804 ble hun gift med Ellef Christophersen Kjøtterøe. De var bønder på Kjøttrø. Olaug døde i 1855, vel seks år etter mannen. Siri, født og død 1789. Arnt Ingebrigtsen ble født 1790. Han giftet seg i 1825 med Siri Ingebrigtsdatter fra Økdal. De flyttet til Værdal i 1834. Ingebrigt Arntsen Hugaas døde trolig i april 1791, etter vel elleve års samliv med Klara Arntsdatter. Skiftebrev etter Ingebrigt der Hugaas 1 øre 9 marklager utlagt til sønnen Arnt Ingebrigtsen for 116 riksdaler, er datert 3.mai og tinglyst 29.juli 1791. I 1792 ble Klara Arntsdatter gift igjen med Peder Andersen Hasselbraut. De fikk 3 barn sammen: Dordi / Dåret, som ble født 1793. Hun ble gift først i 1814 med Lars Eriksen fra Nordstu på Nord-Solberg. Han var bror av ovennevnte Marit Eriksdatter, gift med Arent Ingebrigtsen Hugaas. Andre gang ble hun gift med Ole Ingebrigtsen fra Oppstu på Sør-Solberg, stortingsmann og ordfører. De var bønder på Sør-Solberg til 1835, da de flyttet til Strinda, til Hesthaugen ved Gløshaugen. Kari ble født 1796. Hun giftet seg i 1821 med Nils Knudsen Støver. De var bønder på Støver. Kari døde i 1880. Ingebrigt Pedersen ble født 1798, og døde ugift 1835. Klara Arntsdatter døde på Hugaas i 1848. | Family: Ingebrigt Arnesen Hugås, "Hougaas" / Klara Arnesdatter Solberg, "Hugås" (F799)
|
| 10933 | Ingebrigt Arntsen, født 1822, forble ugift. Som odelsgutt overtok han farsgården Hugås. Under folketellinga i 1865 er den 44 år gamle Ingebrigt nevnt som Husfader på Hugåsgården. Han er Gaardbruker og selveier og ugift. På gården er det 1 hest, 5 stort kveg, 18 får, 2 svin, 0,5 bygg, 2,5 havre og 6 poteter. Det er flere på gården, blant annet moren, 65 år gamle Marit Eriksdatter, nevnt som Føderaadskone og enke, samt hans 19 år gamle ugifte søster, Kjersti Arntsdatter. Dessverre ble gården frasolgt han ved tvangsauksjon i 1867 for 560 speciedaler med kår. Ny eier var Ole Rasmussen Røe. Datert 27.september, tinglyst 14.oktober 1871. Dermed var en lang slektsrekke med eie i Hugåsgården brutt. Ingebrigt flyttet deretter til Trondheim. | Arntsen Hugaas, Ingebrigt (I1406)
|
| 10934 | Ingebrigt bygsler gården Garli i 1736 av byfogd Hammer. Betalt til Tugthuset 16 skilling. Datert 19.mars, tinglyst 18.oktober 1736. Forrige bruker var hans far Tarald, som også meldte plyndringsstallene etter Armfeldtssoldatene på vårtinget 1719. Eieren av gården før Ingebrigts tid var Hr. J.Randulf, som også satte opp en sag i tilknytning til gården (1719). Denne var i bruk fram til slutten av 1760-årene, men blir da beskrevet som ubrukelig og ganske nedlagt. Etter Randulf var Hans Hagerup godseieren av Garli. Deretter overtok Raadmand Hans Hornemann i 1745. I 1741 betales det 4 skilling i skoleskatt. | Taraldsen Garli, Ingebrigt (I13144)
|
| 10935 | Ingebrigt Olsen Nordre (?) Bierkaas 52 aar. | Olsen Bjerkenaas, Ingebrigt (I1643)
|
| 10936 | Ingebrigt Olsen og naboen Erik Nilsen blir stevnet for tinget i 1695 av handelsborger Ole Hansen i Trondheim. De hadde i 1685 kjøpt en - Kjeddel - av Hansen, trolig en saltkjele eller brennevinspanne. Avtalt pris hadde vært 32 riksdaler, og av dette hadde de bare betalt halvparten. Begge de stevnede møtte på tinget og klaget over at kjelen hadde vist seg bare å være av skrapjern, og at den derfor hadde gått i stykker - efter at de havde ildet i 4re Dage - og at de allerede hadde betalt alt for mye for den. Hansen ble dømt til å ta kjelen tilbake, samt å betale erstatning for den. I 1696 er Ingebrigt Olsen blant de lagrettemenn som dømte Anne Christine på Mære til døden. I 1701 er Ingebrigt nevnt som bruker på Nedre Vådal. Han er 50 år, og bor her med sønnene Ole (5 år) og Peder (2 år). Hos Ingebrigt på Nedre Vådal har svenskene i 1718 tatt 3,5 tønner bygg, 2 tønner havre, 4 lass høy, gårdsredskaper, sengeklær og matvarer. Dessuten er - Dragoun Ole Ingebrigtsen frataget Gangklær - og samlet skadetakst var litt over 18 riksdaler. Ingebrigt er bruker også i 1723. Eiere er biskopen, Bakke kloster og Mære kirke. Gården er oppført med en bekkekvern. Sønnen Ole overtok gården omkring 1725. | Olsen, Ingebrigt "Vådal" (I19933)
|
| 10937 | Ingebrigt Rønning dro fra kone og barn i 1926, og ekteskapet ble oppløst i 1928. | Family: Ingebrigt Rønning / Anna Jakoba Magerøy, "Rønning" (F2844)
|
| 10938 | Ingebrikt bodde en stund på Kopsland, hvor han eide 1 tønne skyld. Han flyttet til Kopsland straks etter at faren Oluf kom til Kåli. I 1650 var han kommet til Bondal i Tuddal. | Olufsen Kåli, Ingebrigt (Ingebrikt) "Kopsland" / "Bondal" (I18357)
|
| 10939 | Ingegjerd (også kalt Ingegerd), som Snorre Sturlason kaller henne, ble antagelig født i Sigtuna i Sverige. Olav Digre ba om hennes hånd, noe de svenske stormennene anså var et godt gifte da det også vil bilegge ufreden med Norge, men svenskekongen selv, Olof Skötkonung, var mindre begeistret for nordmannen og satte seg imot. ...kongen var blitt så vred på Olav at han ikke kunne tåle å høre ham bli nevnt. Og når nordmannens utsendinger snakker med svenskekongen slår han fast at: Den digre mannen må ingen kalle konge her i min hird, han er mye mindre mann enn folk sier. I henhold til Snorre var Ingegjerd slett ikke uvillig til å bli gift med Olav Digre: Hvis Olav er en så gjev kar som du sier om ham, så kunne jeg ikke ønske meg en bedre mann, sa Ingegjerd mens hun rødmet. På Uppsalatinget truet de svenske bøndene å drepe Olof Skötkonung om han ikke bila striden med Norge, og det ble avgjort at Ingegjerd Olofsdatter skulle bli gift med Olav Digre. Norskekongen dro til Konghelle for å vente på sin svenske brud. Han ventet hele sommeren, og i mellomtiden brøt svenskekongen løftet sitt og giftet Ingegjerd bort til Jaroslav 1 av Kiev, fyrste av Gardariket. Norskekongen sto uten brud, men sammen med sin svenske allierte, Ragnvald Ulvsson jarl, fant de ut at Astrid Olofsdatter, halvsøster av Ingegjerd, kunne gi den samme politiske gevinsten. Ingegjerd ble i all hast giftet bort til den mektige Jaroslav den vise av Novgorod. Bryllupet skjedde i 1019. I Kiev ble navnet hennes endret til det kristne Irene eller Irina ettersom det er østkirkelig tradisjon at alle kristne skal ha et kristent navn. I henhold til sagaene fikk hun som ekteskapsgaver Staraja Ladoga og omliggende land, og som senere fikk navnet Ingria (Ingermanland), antagelig en avart av hennes navn. Hun satte sin venn jarl Ragnvald Ulvsson som hersker og forvalter for seg. Ingegjerd tok initiativet til å igangsette byggingen av St.Sofia-katedralen i Kiev, noe som ble overvåket av Jaroslav. De fikk 6 sønner og 4 døtre (noe uklart for enkelte av dem). Døtrene ble dronninger av Frankrike, Ungarn, Norge, og til dels, om enn i landflyktighet, også av England. Hele familien er avbildet på en av freskoen i St.Sofia-katedralen. Bildet av døtrene finnes fortsatt i redusert forfatning mens fyrsteparet selv er gått tapt da denne veggen senere ble revet. Bildet er likevel kjent takket være en tegning som ble gjort av den på 1600-tallet. Jaroslav og Ingegjerd hadde følgende barn (rekkefølgen er tilfeldig): 1. Elisaveta eller Ellisiv av Kiev, dronning av Norge, gift med Harald Hardråde. 2. Anastasia av Kiev, dronning av Ungarn, gift med Andreas 1 av Ungarn. 3. Anne av Kiev, dronning av Frankrike, gift med Henrik 1 av Frankrike. 4. Vladimir av Novgorod. 5. Izjaslav 1 av Kiev (1024–1078, døde i kamp), storfyrste av Kiev. 6. Svjatoslav 2 av Kiev. 7. Vsevolod 1 av Kiev. 8. Igor av Volynia. 9. Vyacheslav av Smolensk. 10. Agatha, hustru av Edvard den landflyktige. 11. Dobronega (Maria) av Kiev, gift med Kasimir 1, hertug av Polen. Dokumentasjonen for både Agatha (10) og Dobronega (11) er svake og omdiskuterte. | Family: Jaroslav av Kiev, "Jaroslav 1" / Ingegjerd (Irina) Olofsdatter av Sverige, "av Kiev" (F2126)
|
| 10940 | Ingegjerds levninger hviler ifølge enkelt kilder sammen med maken i en sarkofag i St.Sofia-katedralen, mens Sofia-katedralen i Novgorod også hevder å ha hennes relikvier. Denne kirken med samme navn som katedralen i Kiev hadde Jaroslav og Ingegjerds sønn Vladimir som byggherre. Novgorod er da også stedet hvor helgenkulten oppstod. Sovjetiske forskere åpnet sarkofagen i Kiev i 1939 og undersøkte innholdet. Det velbevarte kraniet som antas å være Ingegjerds var hva frenologene noe tvilsomt kalte for en nordisk type, massivt og tungt med en elliptisk form. Pannen var ikke særskilt høy og hadde en gjennomsnittlig helning. Nesen var sterkt framtredende med en smal neserot. Haken var av gjennomsnittlig storhet, men markant framtredende. Tennene ble bedømt som ganske godt bevart. Jaroslav ble målt til ha vært ca.172 cm og Ingegjerd ca.162 cm lang. Kildene til Ingegjerds liv er fåtallige og opplysningene om hennes opphøyelse til helgen er ikke entydige, men ifølge Den ortodokse kirkes tradisjon ble Ingegjerd etter sin død opphøyd til helgen, som den hellige Anna av Novgorod. Navnet Anna fikk hun da hun på sine gamle dager gikk i kloster; det er nemlig vanlig at den som tonsureres, får et nytt navn. Ingegjerd ansees som Sveriges første ortodokse helgen og som landets skytshelgen. Det finnes en svensk-ortodoks menighet som er virksom i Linköping, Norrköping og Örebro, og som kalles Heliga Annas ortodoxa församling. En bit av hennes relikvier er i år 2009 overført fra Russland til Sverige. Hennes kirkelige festdager er 10.februar og 4.oktober. En liturgisk hymne som synges i forbindelse med feiringen lyder: Som en himmelskt lysande stjärna framträdde du från Västern. Du förunnades antaga den ortodoxa tron och i den frambragte du en välsignad frukt åt det heliga, ryska landet, heliga, rättrogna furstinna Anna. Du älskade Kristus av allt ditt hjärta och du bevarade hans rättfärdighet och lagar. Då vi i dag firar ditt allraheligaste minne, mottager vi därför genom dina förböner syndernas förlåtelse. Fra en historisk synsvinkel synes det som om Ingegjerd er blitt forvekslet med Jaroslavs første hustru Anna og som senere ble erklært som en lokal helgen i Novgorod ettersom det var på hennes initiativ man skal igangsatt byggingen av den lokale Sofiakatedralen. Hennes levninger ble også undersøkt av sovjetiske forskere som avgjorde at de tilhørte en yngre kvinne enn Ingegjerd som må ha dødd da hun var rundt 50. | Olofsdatter av Sverige, Ingegjerd (Irina) "av Kiev" (I3687)
|
| 10941 | Ingeleiv jobbet som akvisitør fra 1924. I sitt brev til datteren Ruth i Chicago, skriver Mor Klara i 1936 at Ingeleiv har fått jobb som akvisitør for gasovner på Gasværket. Det hadde vært 87 søkere til jobben, men som Mor skriver: Ingeleiv har talegaver. Vaskemaskiner i patrisierstuen. I Kongens gate 27 stilles vi overfor et ganske merkelig møte mellom gammel og ny tid. De mest moderne husholdningsmaskiner en kan tenke seg, er satt inn i et interiør fra et helt annet århundre. Virkningen kan få hvilken som helst husmor til å prise seg lykkelig over at hun lever i vår tidsalder der mulighetene for rasjonalisering er nesten utrolig.. ..Elisabeth Kathenkamp, og det er en av hennes stuer, gårdens nåværende eier, A.s Maskinagentur, har villet gjenskape i sin nye salgsavdeling for moderne husholdningsmaskiner.. ..På veggene henger gamle kobberstikk, og vi finner noen møbler fra en svunnen tid. Gardiner og tapeter er holdt i samme stil. Mens langs veggene står vaskemaskiner, kjøleskap, elektriske ruller, strykejern og mye annet og frister en ganske alminnelig husmor nesten litt for sterkt.. ..har sitt daglige arbeid i Elisabeth Kathenkamps stuer,.. Ingeleiv Lenes Olsen. | Lorentzen, Ingeleiv "Hågensen" / "Johnsen" / "Olsen" / "Lorch-Falch" / "Vidlyng" / "Solbu" (I75)
|
| 10942 | Ingeleiv var kjapp i replikken, og ofte var det mye humor i den også. Når hun lå på det siste på sykehuset, fikk hun besøk av sønnen Per Arne og datteren Ellen. Ellen satt på en stol ved siden av sengen til moren. Da hun skulle reise seg for å gå, ba hun Per Arne om hjelp til å reise seg. Da kom det umiddelbart fra mor Ingeleiv i sengen siden av: Per Arne, nå tar du på deg litt av en oppgave! | Lorentzen, Ingeleiv "Hågensen" / "Johnsen" / "Olsen" / "Lorch-Falch" / "Vidlyng" / "Solbu" (I75)
|
| 10943 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Family: Torger Monsen / Living (F354)
|
| 10944 | Ingen barn | Family: Julien Thormod Martin / Joyce Harris, "Martin" (F628)
|
| 10945 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Family: Living / Living (F2217)
|
| 10946 | Ingen barn av Gidsken og hennes 1.ektemann stiftamtskriver i Trondheim Caspar Wildhagen. | Family: Caspar Wildhagen / Gidsken Hansdatter Tausan, "Wildhagen" / "Withe" (F3765)
|
| 10947 | Ingen barn. | Family: Peder Larsen / Lene Mogensdatter, "Stuve" (F6176)
|
| 10948 | Ingen barn. | Family: Johan Plathe Bruun / Susanne Fredriksdatter Arentz, "Bruun" (F4902)
|
| 10949 | Ingen barn. | Family: Christen Hansen Arentz / Margrethe Henriette Møller, "Arentz" (F5011)
|
| 10950 | Ingen barn. | Family: Abraham Lorentzen / Anna Christensdatter, "Rochlitz" (F5037)
|