Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 11,001 to 11,050 of 16,612

#	Notes	Linked to
11001	Isach giftet seg med 42 år gamle enkefru Blix fra Molde i september-november 1825.	Family: Isak Andersen Høyem / Kristine Elisabeth Blix (F5652)
11002	Isach's 12 barn fikk i 1860 kgl. bevilling til å ta slektsnavnet Dundas.	Family: Isach Jørgen Coldevin Dass, "Onøen" / Anne Cathrine Brinchmann, "Dass" (F890)
11003	Isak Høyem var en arbeidstræl. I 1822 er han bosatt i Bud, ugift. Da faren døde har han flyttet tilbake til Aukra, men i 1848 står han igjen oppført i Bud, for at drive Fiskeri. Født i Agerø, flyttet fra Molde. Da står han nevnt som enkemann. Han skal ha bygslet Persengjerdet etter at søsteren Ingeborg hadde gått fallitt. Isak flyttet fra Bud igjen 11.april 1853 til Xsund eller Hammerfest, men han døde 16.september 1858 i Bud i Romsdal som Husmand i Persengjerdet. Han hadde trolig ingen barn, i alle fall ingen som vokste opp.	Andersen Høyem, Isak (I1456)
11004	Isak var omgangsskolelærer i hjembygda, Statsbygda, fra han var 16 år gammel.	Sakariassen Kirkemyr, Isak "Høyem" (I1586)
11005	Isegranhalvøya stikker ut fra Kråkerøy og deler Glommas utløp i to. Mange har hevdet at Alv hadde en liten festning her, bygget i tre og stein på slutten av 1200-tallet. En slik borg nevnes imidlertid ikke i noen kilder fra middelalderen, og det finnes heller ikke arkeologiske funn etter noe slikt anlegg. Navnet Isegran nevnes bare i en kilde fra middelalderen, nemlig i islendingen Gottskalks annaler. Gottskalk skrev at Alv lot Hallkjell Krøkedans drepe på Isegran, ikke at det lå en borg der. Dersom Alv hadde en borg på Isegran, kan den ha blitt ødelagt av hertug Håkons styrker i 1287 eller under byggingen av Fredrikstads forsvarsverker på midten av 1600-tallet. Tårnet på Isegran ble bygd i tidsrommet 1674–1742 og senere betydelig restaurert. På 1670-tallet ble Isegran forsterket for moderne krigføring, og admiral Peter Wessel Tordenskjold brukte det som en viktig base under den store nordiske krig. Isegran var fram til 1680 også landets eneste orlogshavn. På Isegran står for øvrig Fredrikstads eldste trebygning – det over 300 år gamle «Empirehuset». Om Alv ikke hadde en borg på Isegran, er sannsynligheten stor for at han kontrollerte borgen på Valdisholmen om lag fire mil lenger opp i Glomma. Den ble beviselig brukt av sysselmennene i Sarpsborg tidligere på 1200-tallet, og en lovforordning fra 1277 bestemmer at lovbrytere fra Østfold skal sitte fengslet der. Sarpsborg byvåpen består av en bjørn og en borg, begge figurer er svarte og på gull bunn. Våpenet ble fastsatt i kongelig resolusjon den 11. mars 1966. Byvåpenet er basert på Sarpsborgs eldste bysegl fra 1556 med borg og bjørn. Denne bjørnen antas av heraldikeren Hallvard Trætteberg å ha sammenheng med bjørnehodet som er tegnet som merke for jarl Alv Erlingsson i et engelsk brevregister. Bjørn og borg i en endret sammenstilling og i andre farger kom også inn i Fredrikstads byvåpen under påvirkning av Sarpsborgs byvåpen. Kilder bl.a.: Trætteberg, Hallvard: Borg i segl, mynt og våpen, Universitetsforlaget 1967.	Erlingsen, Alv (I4710)
11006	Isle of Man, England 1249-1250, Konge av Sudrøyene. Ekteskap: Ragnhild Olofsdotter? I 1266 kom Sudrøyene og Man under Skottland, og siden kom kongeriket Man under England. Det norske språket på Man døde ut på 1400-tallet. Haraldr Guðrøðarson was a mid thirteenth-century King of the Isles. He was the son of Guðrøðr Ragnvaldsson, King of the Isles, son of Ragnvaldr Guðrøðarson, King of the Isles. Haraldr Guðrøðarson and his predecessors were members of the Crovan dynasty, and ruled an island-kingdom that encompassed the Mann and portions of the Hebrides, variously known as the Kingdom of the Isles or the Kingdom of Mann and the Isles. In the early thirteenth century, Haraldr Guðrøðarson's paternal grandfather, Ragnvaldr Guðrøðarson, fought over the kingship with his younger half-brother, Óláfr Guðrøðarson. The kin-strife between the 2 was continued by their descendants, and in time included Haraldr Guðrøðarson himself. Ragnvaldr Guðrøðarson was slain in 1229, whereupon Óláfr took up the kingship. In 1231, Óláfr co-ruled a split kingdom with Ragnvaldr Guðrøðarson's son aforesaid son, Guðrøðr Ragnvaldsson. On the latter's death in the same year, Óláfr ruled the entire kingdom until his own death in 1237, whereupon he was succeeded by his son, Haraldr Óláfsson, who was in turn succeeded by another son of Óláfr, Ragnvaldr Óláfsson. In 1249, Ragnvaldr Óláfsson was slain by a knight who appears to have been an accomplice of Haraldr Guðrøðarson. Immediately following the assassination, Haraldr Guðrøðarson first appears in the mediaeval Chronicle of Mann, the main historical source for the Crovan dynasty, when it records that he took control of the island-kingdom and replaced the chieftains of the old regime with followers of his own choosing. Although he was recognised as the legitimate ruler of the kingdom by Henry 3, King of England at first, he was later summoned to Norway by Hákon Hákonarson, King of Norway, for his seizure of the kingdom. Upon his removal from Mann, Haraldr Guðrøðarson is not heard from again. In his absence, Magnús Óláfsson, yet another son of Óláfr, unsuccessfully attempted to seize Mann with Hebridean and Norwegian military support. The leadership of the Manx defenders in this action may have been adherents to Haraldr Guðrøðarson's cause. Even so, Magnús returned 2 years later and succeeded to the kingship, becoming the last of the sea-kings of the Crovan dynasty. Haraldr Guðrøðarson was a member of the Crovan dynasty, a family of sea-kings who ruled the Mann and parts of the Hebrides from the late eleventh century to the mid thirteenth century. He was the son of Guðrøðr R?gnvaldsson, King of the Isles (died 1231), who was in turn a son of Ragnvaldr Guðrøðarson, King of the Isles (died 1229). Although the latter monarch may have managed to rule a somewhat independent kingdom, surrounded by formidable Norwegian, Scottish, and English monarchs, his successors fell under the shadow of Hákon Hákonarson, King of Norway (died 1263), and rendered tribute to the latter in recognition of Norwegian overlordship. Ragnvaldr Guðrøðarson and his younger half-brother, Óláfr Guðrøðarson (died 1237), warred over the dynasty's island-kingdom in the early thirteenth century, until the former was slain battling Óláfr in 1229. Ragnvaldr Guðrøðarson's aforesaid son, Guðrøðr Ragnvaldsson, took up his father's claim to the throne, and at his height co-ruled the kingdom with Óláfr in 1231. Guðrøðr Ragnvaldsson was slain in 1231, however, and Óláfr ruled the entire island-kingdom peacefully afterwards until his own death in 1237. Óláfr was succeeded by his son, Haraldr Óláfsson, King of Mann and the Isles, who later travelled to Norway and married a daughter of Hákon, but lost his life at sea on his return voyage in 1248. In the year of Haraldr Óláfsson's drowning, 2 prominent members of Clann Somhairle, Eóghan Mac Dubhghaill, Lord of Argyll (died c. 1268-1275), and his second cousin Dubhghall mac Ruaidhrí (died 1268), travelled to Hákon in Norway and requested the title of king in the Hebrides. Hákon subsequently bestowed the title upon Eóghan, and in 1249, upon learning of Haraldr Óláfsson's death, Hákon sent Eóghan westward to take control of the Hebrides. In May 1249, Haraldr Óláfsson's brother, Ragnvaldr Óláfsson (died 1249), formally succeeded to the kingship. The mid thirteenth-century Chronicle of Mann records that, on 30 May 1249, Ragnvaldr Óláfsson was slain in a meadow near the Church of the Holy Trinity at Rushen, and later buried at the Church of St Mary at Rushen. The chronicle names one of Ragnvaldr's killers as a certain knight named Ívarr, and identifies the others as the latter's followers. Immediately following Ragnvaldr's death, Haraldr Guðrøðarson makes his first appearance in the chronicle, as it records that he then seized the kingship. The chronology of events surrounding Ragnvaldr's death suggests that Haraldr Guðrøðarson and Ívarr were allies. Moreover, a letter of Henry 3, King of England (died 1272), dated April 1256, further supports the likelihood of an alliance, as the letter commands Henry's men not to receive the Haraldr Guðrøðarson and Ívarr who - wickedly slew - Ragnvaldr. The identity of Ívarr is uncertain. His designation as a knight may indicate that he was an élite of some sort. One possibility is that he may have been a member of the Crovan dynasty, and possibly a descendant of Guðrøðr Óláfsson. Certainly, a man of the name is known to have been a son of Guðrøðr Óláfsson, although nothing more is known of him, and it is unlikely that a man born before 1187 would have been active in 1249. The chronicle makes no mention of the knight's ancestry, and this may be evidence that he was not related to the Crovan dynasty in any meaningful way. It is likely that he is identical to the - domino Yuor' de Mann - (Lord Ívarr of Mann) who is recorded in one of Haraldr Óláfsson's charters of 1246. Following Haraldr Guðrøðarson's takeover, the chronicle records that he then drove out all of the chiefs and nobles of the old regime who had been supporters of the deceased Haraldr Óláfsson, and then replaced them with men whom the latter had previously exiled. An example of the chronicle's bias against the descendants of Ragnvaldr Guðrøðarson is one of the 2 miracle narratives preserved by this source. The story in question is about a miracle attributed to St Mary, which may have been incorporated into the chronicle in order to discredit the reign of Haraldr Guðrøðarson. Whatever the case, the story deals with an aged chieftain named Domnall, who is described as a close friend of Haraldr Óláfsson, and regarded by the latter as worthier than others. The chronicle relates how Domnall and his young son were forced to flee from Haraldr Guðrøðarson to the sanctuary of the Church of St Mary at Rushen. The latter, however, is stated to have tricked them into leaving the church-grounds, whereupon they were immediately seized. It was in this time of need, so the story says, that Domnall's prayers to St Mary were answered, and that it was through her divine intervention that he and his son escaped from their imprisonment. The chronicle states that Domnall himself recounted the story to the chronicle's compilers. The account itself seems to have been used as means to portray Haraldr Guðrøðarson as a distrustful oath-breaker, and thereby further discredit the line of Ragnvaldr Guðrøðarson; conversely, the connection between Haraldr Óláfsson and the divinely favoured Domnall may have been intended to imply legitimacy in regards to Óláfr's line. Although the identities of Domnall and his son are uncertain, there is reason to suspect that they are identical to Domhnall mac Raghnaill, the eponym of Clann Domhnaill, and his son, Aonghus Mór (died c. 1293). Haraldr Guðrøðarson may have attempted to strengthen his hold on the kingdom by entering into negotiations with Henry; and was, for a time at least, regarded as a legitimate ruler by that English king, as a license of safe-passage granted by him, valid from 28 December 1249 to 29 September 1250, acknowledges Haraldr Guðrøðarson's kingship, and gives him free pass to travel to the English court. Haraldr Guðrøðarson's reign was not a long one. In 1250, the chronicle records that he was summoned by letter to the Norwegian royal court because Hákon was displeased at how Haraldr Guðrøðarson had wrongfully seized the kingship which was not his by right. The chronicle notes that the Norwegian king intended that Haraldr Guðrøðarson should never return to Mann, and he was consequently kept from returning to the island-kingdom. Nothing further is heard from him. In the same year, the chronicle records that Magnús Óláfsson (died 1265) — yet another son of Óláfr — and Eóghan arrived on Mann with a force of Norwegians. The exact intentions of the invaders are unknown for certain. It is possible that they may have intended to install Magnús as king. At the very least, Eóghan was likely looking for some form of compensation, as he had previously been forcefully dispossessed of his mainland Scottish lordship by Alexander 2, King of Scots (died 1249) for his refusal to renounce his allegiance to Hákon. The chronicle states that the invaders made landfall at Ronaldsway, and entered into negotiations with the Manx people; although, when it was learned that Eóghan styled himself - King of the Isles the Manxmen took offence and broke off all dialogue. The chronicle describes how Eóghan had his men form-up on St Michael's Isle, an island that was attached to Mann by a tidal causeway, and that the Manxmen formed-up on the mainland, on the beach opposite the island. When the tide began to recede, the chronicle states that Eóghan and those men closest to him boarded their ships, although much of his force remained stationed on the island. As evening drew near, the chronicle records that an accomplice of Ívarr led an attack upon the island and routed Eóghan's forces there. The next day, the chronicle states that the invading forces left the shores of Mann. Ívarr's connection to the Manx attack on the invading forces of Eóghan and Magnús may suggest that there was still considerable opposition on Mann by adherents of Haraldr Guðrøðarson to the prospect of Magnús' kingship there. Two years later, the Chronicle of Mann and the Chronicle of Lanercost record that Magnús returned to Mann and with the consent of the Manxmen began his reign. There are indications that opposition to Magnús, and thus possibly support of Haraldr Guðrøðarson, continued into the mid 1250s. For example, the chronicle records that Hákon bestowed upon Magnús the title of king in 1254; and further notes that, when Magnús' opponents heard of this bequeathment, they became dismayed and their hopes of overthrowing him gradually faded away. Furthermore, Henry's 1256 letter, which orders his men not to receive Haraldr Guðrøðarson and Ívarr, may indicate that the two were still alive and active at the time. Whatever the case, Magnús, the last reigning king of the Crovan dynasty, ruled unchallenged as King of Mann and the Isles until his death in 1265.	Gudrødsen, Harald "Harald 3" (I15724)
11007	Isogæus.	Koch, Margaretha Lucia "Calmeyer" (I6963)
11008	It is not even sure that Biagota was the mother of all four adult children of Boleslaus 1 (Dobrawa, Boleslaus 2 of Bohemia, Strachkvas and Mlada of Bohemia). Her origins are unclear. She could have originated from one of the German states of the Holy Roman Empire or from a Slavic country (Blahota or Bjegota was an old Bulgarian name).	Family: Boleslav (Boleslaus) av Böhmen, "Boleslav 1" / Biagota (F2521)
11009	Iuramentum præstitum me sancte servaturum polliceor. Christianiæ d. 16 Martij 1727. Johannes Christiani Som(m)erfeldt.	Christiansen Sommerfeldt, Hans (I6681)
11010	Ivar Anton var senere lærer flere steder i Fræna og på Hustad, mest i Bjørnsund. Avskjed i 1910.	Arnesen Stavik, Ivar Anton (I5306)
11011	Ivar Constantin ble døpt av Pastor S.Karlsson. Faddere var Bergsmester Fr. Adolf Baer, enkefru prestinne J.Rathsman, Postmester C.E.Jerling og fru Charlotte.	Hellström, Ivar Constantin (I169)
11012	Ivar Constantin og hans nyblivne hustru flyttet i desember 1885 til Sollefteå. Fra folketellingen i 1890: Hemort: Hågesta, Ångermanlands sydvästra. Inspektor Ivar Konstantin Hellström, født 1847, Lindesberg stad, Örebro län. Hustru Anna Georgina Svedelius, f.1863 i Stockholm. Hans barn: Elin Karol. Birgitta, f.1876 i Junsele Västernorrlands län. Halvi Ulrika, f.1878 i Junsele Västernorrlands län. Hjördis, f.1881 i Junsele Västernorrlands län. Fra folketellingen i 1900: Hemort: Municipalsamhället, Ångermanlands sydvästra. Inspektor Ivar Konstantin Hellström, født 1847, Lindesberg stad, Örebro län. Hustru Anna Georgina Svedelius, f.1863 i Stockholm. Barn: Ingrid Hedvig, f.1891 i Sollefteå Västernorrlands län. Ivar, f.1896 i Sollefteå Västernorrlands län. Anna, f.1900 i Sollefteå Västernorrlands län. Dessuten: Piga Emma Regina Andersson, f.1878 i Sollefteå Västernorrlands län.	Hellström, Ivar Constantin (I169)
11013	Ivar nevnes - Forsørges af Gauer - under folketellingen i 1900 i Drammen. De var: Ivars onkel Franz Gauer, Sæbefabrikant, og Ivars tante Fredrikke Gauer. De bodde i Bjørumgata. Dette var et 1 etasjes Vaaningshus med Sæbefabrik og Bødkerværksted. Ivar August og hans søster Gudrun Emilie ble bortsatt til sine onkler og tanter i henholdsvis Drammen og Kristiania grunnet sin egen far og mors dårlige økonomi. Særlig Ivar var bitter på sin mor, Inga, for dette, men i samtale med sin svigerinne Ruth senere, var han allikevel enig i at dette hadde gitt han en sjanse til å få seg en utdannelse i livet, i motsetning til de søsknene som ble igjen hos moren.	Zinow, Ivar August (I448)
11014	Ivar og Larissa traff hverandre trolig i Shanghai før japanerne invanderte Kina. Hun tilhørte nok en av de mange russiske familiene som flyktet til Østen etter den russiske revolusjonen. Fra Norsk Lysningsblad, 30.oktober 1958: ... Zinow, Ivar, kaptein, og hustru Larissa, f.Vishnevskij, Oslo...	Family: Ivar August Zinow / Larissa Vishnevskij, "Zinow" (F274)
11015	Ivar Trondsson i Aspa (nevnt 1453-1489) overtok gården etter moren. Han var muligens gift med en kvinne av ætten Teiste. Broren erkebiskop Olav og Ivar donerte i et brev datert 24.juni 1473, store deler av sitt jordegods, som bestod av en rekke gårder på Nordmøre, til St.Olavs domkirke på Nidaros for en 30-årsperiode etter erkebispens død. I diplomet ble det bestemt at godset ved utløpet av perioden på 30 år skulle tilbakeføres til de rette odelsmenn. Bror og erkebisp Olav døde i 1474. Det skulle imidlertid kreve over hundre år og flere klager før det ble gitt tilbake. Ved herredagen i Trondheim den 11.september 1578 ble Ivars oldebarn Audun Torsteinsson i Aspa tildømt hele godset som rette arving.	Trondsen til Aspa, Ivar (I2608)
11016	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I20666)
11017	Ivar, som kom fra Eiken, hadde en bror, Sjur, som giftet seg med Karis kusine Brita.	Family: Ivar Torvaldsen Eiken, "Sværen" / Kari Nilsdatter Sværen (F1038)
11018	Iver Bonæs og Randulfs kiæriste.	Olsdatter Bonæs, Ingebor (I6454)
11019	Iver Leganger samlet seg store jordeiendommer i Sogn, blant annet Fresvik-godset. På denne tiden eide ingen mer jord i Sogn denne Iver Eriksen Leganger. Han eide jord i hvert eneste prestegjeld. Det er likevel som forfatter han ble mest kjent. Han skrev flere bøker med dikt og epistler på latin, og bidro med viktige bidrag til - Historia rerum Norvegicarum - som islendingen Tormod Torfæus utga i 1711. Brevvekslingen mellom disse 2 er trykket i - Torfæna - som ble utgitt i København 1777. Leganger sørget for å få malt en minnetavle over seg selv i Hopperstad stavkirke. Den er malt rett på veggen, og teksten er på latin. Far til fut Peder Leganger, og gift med Anna Finde (1645-1728), datter til den grunnrike soknepresten Peder Jørgensen Finde i Førde. I Vik bodde Leganger på prestegården Grov, og enka etter han på gården Stadheim.	Eriksen Leganger, Iver (I3971)
11020	Iveria	av Italia, Rosele (I12192)
11021	J.C. Hagen har skrevet Norges skolehjem, deres oprindelse og utvikling: En kortfattet utsigt i 1914. Den strenge og straffende holdningen endret seg noe etter hvert, og mer pedagogiske virkemidler ble tatt i bruk. På flere måter pekte utviklingen mot en ny tid - da livsglede og lykkefølelse vil bli erkjent som uunnværlige momenter, når det gjelder å underbygge de unges moralske reisning - (Hagen, 1914). Han skriver også - således også forstanderen og hans familie - daglig inntok samtidige måltider sammen med guttene. J. Chr. Hagen (1914) kaller dette det - begynnende gjennembrudd av vår tids sans for betydningen av - hjemmets - ide - av hjemlivsformens etiske verdi i den offentlige oppdragelse av samfundets degenerative elementer. I 1898 kjøpte staten Bastøy for 95 000 kroner og anla et skolehjem for slemme gutter der. De første elevene kom til guttehjemmet 1900. Hvert av de fem internatene på øya hadde plass til 30 gutter, og elevene var fra 8 til 19 år gamle. Den første skolehjemseleven kom til Bastøy 11. oktober 1900. Guttene var i skolepliktig alder, fra 8 til 18 år gamle. Guttene som ble sendt til øya var ingen ensartet gruppe. De kom fra hele landet, de fleste fra byer og tettsteder. Omsorgsvikt, mishandling og fattige kår var bakgrunnen for svært mange. Ofte hadde de foreldre som ikke var i stand til å ta seg av dem. Mange hadde tilbrakt hele eller deler av barndommen på andre barneinstitusjoner eller skolehjem før de kom til Bastøy. De fleste guttene ble kategorisert av vergerådene som barn med forsømt oppdragelse og ble sendt på skolehjem fordi de skulket skolen, drev rundt i gatene eller ruset seg. En vanlig grunn til innsettelse var småkriminelle handlinger som nasking og tyveri. Noen hadde begått mer alvorlig kriminalitet som vold eller overgrep. Fra skolehjemmet åpnet i 1900 og fram til 1915 hadde Bastøy status som et særlig eller strengere skolehjem. Det ble i denne perioden kalt for Bastøy særlige skolehjem. I dette lå det at til Bastøya ble bare de vanskeligste guttene sendt. Det viste seg at skillet mellom mildere og strengere skolehjem ikke fungerte i praksis. I 1915 ble det derfor opprettet særavdelinger ved det enkelte skolehjem. På Bastøy ble internatet Fjordgløtt brukt som særavdeling. Selv om Bastøy hadde plass til rundt 150 elever, var elevtallet omkring hundre fram til andre verdenskrig. Selve opplæringen omfattet blant annet gårdsdrift ved et gårdsbruk på rundt 300 mål dyrket mark og med et gartneri. Det ble også drevet opplæring i to snekkerverksteder, ett for fagopplæring og ett for reparasjonsarbeider, et skomakerverksted, blikkenslagerverksted, malerverksted og en smie. Hvert verksted hadde en fagutdannet lærer. I tillegg ble det drevet vanlig skoleundervisning. Det ble også gitt opplæring i teoretisk og praktisk sjømannskap. Noen elever hadde også arbeid og skolegang i land, men bodde på øya. Bastøy skolehjem ble beryktet for et svært hardt straffesystem og brutal behandling av guttene som var plassert der, og liknet på flere måter et fengsel. Straffesystemet på skolehjemmene var svært hardt, og guttehjemmet på Bastøy liknet på flere måter et fengsel, særlig fram til like etter siste krig. Yngvar Ustvedts Djeveløya i Oslofjorden – Historien om Bastøy og andre straffeanstalter for slemme gutter fra 2000 beskriver forholdene ved det beryktede guttehjemmet. Den norske spillefilmen Kongen av Bastøy er en dramatisert gjenfortelling av et opprør ved skolehjemmet 20. mai 1915. Bastøy ble et svært kjent skolehjem, og et ris bak speilet som uskikkelige gutter over hele Norge kunne bli truet med. Hva skriver Hagen om Bastø Skolehjem: Bastø skolehjem var det skolehjemmet som staten planla og bygde helt fra grunnen. Det ble derfor et prestisjetungt prosjekt som det var stilt store forventninger til - og som fikk nesten uløselige oppgaver. Det ble åpnet av statsråd Wexelsen i 1900 i nærvær av representanter for regjering og Storting. Institusjonen ble anlagt på Bastøy i Kristianiafjorden mellem Horten og Åsgårdsstrand og den ble etter hvert utbygd til 150 plasser. Skolehjemmet omfattet bl.a. et gårdsbruk på nesten 700 mål samt 1200 mål havn og skog. Ved siden av arbeidet i gårdsbruk og gartneri, ble det gitt opplæring i flere håndtverksfag: snekkeri, blikkenslageri, skredderi, kurvmakeri og skomakeri m.v. (Hagen 1924). I skolen ble hovedvekten lagt på den etiske og moralske oppdragelse. - Her må opdragelsen av gemytt og karakter bli nr. 1 og hensynet til det positive kunnskapsforråd i en rekke fag - nr. 2. Skolehjemmet må ta direkte sikte på den etiske omdannelse og legge hovedvekten på å irettelegge de gemyttforedlende og karakterdannende momenter. Hagen mente at det beste ville være - om man i skolehjemsskolen helt frigjordes fra normalskolens fagplan og pensumtvang og.. satte alt inn på å vekke sjels og hjertets hunger etter etiske verdier. For å nå disse målene mente Hagen at en i skolehjemsarbeidet måtte - la selve forholdene og samlivet fremlokke og utvikle de gode muligheter hos barnene for ad den vei å lede individet til det handlesett, man forlanger av det. Med innpå 150 elever var vel ikke den direkte påvirkningsmuligheten så stor, men et sinnrikt karaktersystem gjorde i hvert fall at alle elever ble registrert, vurdert og fikk sin karakter hver dag. Hagen forteller at - hver virkedagsmorgen samles elever og funksjonærer i den rummelige, vakre festsal. Her får hver gutt høre resultatet av sitt forhold foregående dag, uttrykt i en karaktergrad. Denne karaktergraden var en gjennomsnittskarakter for den enkelte elev, og den bygde på vurderinger fra hver enkelt funksjonær. Karakteren ble opplest av bestyreren under morgensamlingen. Ved gode karakterer vanket det godord. Var karakteren derimot lite tilfredsstillende, måtte eleven forklare seg og motta irettesettelse og formaning. Sto man overfor - overlagt råskap eller brutalitet -, kunne ris komme til anvendelse. Hver måned ble det beregnet en gjennomsnittskarakter for hver avdeling, og da god karakter kunne gi fordeler, skapte det konkurranse mellom avdelingene. Da Bastøy skulle representere det beste i samtiden, søkte man råd også i utlandet ved utformingen av institusjonen. Om det var rådene fra utlandet som gjorde utslaget, skal ikke sies, men hjemmene ved Bastøy fikk langt mer fengselspreg enn hva Vergerådsloven skulle tilsi. Hagen skriver at i begynnelsen - var i 3 av hjemmene sovesalene innredet med soveceller av jernsprinkelverk og med felles låsbom for samtlige celler, liksom samtlige hjem var utstyrt med straffeceller. Disse installasjonene i elevhjemmene ble senere fjernet, muligens etter at offentligheten hadde rettet et kritisk søkelys mot Bastøy etter få års drift. I 1915 ble et ett hjem ved Bastøy omgjort til særavdeling med utgangspunkt i Vergerådsloven (§28). I særavdelingen var det små enkeltrom som ofte ble omtalt som celler av elevene. Avdelingen hadde egen skole, egne verksteder og egen idrettsbane. Her var arbeidsdagen en time lenger og sengetid en time tidligere enn ved de andre avdelingene. I de første årene etter 1915 var det piggtrådgjerde rundt særavdelingen, og elevene der hadde ikke anledning til å omgås de øvrige elevene. Denne avdelingen bekreftet Bastøys spesielle rolle og bidro nok sterkt til at Bastøy ble et negativt ladet begrep, kanskje ikke i barnevernkretser, men i befolkningen generelt. Bestyrer Hagen nøt imidlertid høy anseelse i sin tid og ble konsultert bl.a. av departementet i faglige spørsmål. Han var også rådgiver da Buskerud skolehjem skulle innredes og utstyres noen år senere. Kilde bl.a.: Hagen, J. Chr.: Bastøy skolehjem.	Hagen, Jacob Christian (I6194)
11022	J.N. Jacobsen var med å opprette - Fredriksstad Spareskillingsbank - og var medlem av direksjonen.	Jacobsen, Julius Nicolai (I7398)
11023	J.N.Jacobsen døde juledags morgen 1894 etter flere års håpløs sykdom. Fra Store norske leksikon: Julius Nicolai Jacobsen, født 19. mai 1829, fødested Drammen, Buskerud, død 25. desember 1894, dødssted Fredrikstad, Østfold. Trelasthandler. Foreldre: Overlærer og klokker Andreas Jacobsen (1798–1876) og Adelgunda Margaretha Schive (1808–38). Gift i Sør-Odal 16.september 1858 med Olivia Bredesen (5.mai 1841–16.mars 1879), datter av verkseier John Collett Bredesen (1807–1880; se NBL1, bd. 2) og Anne Pedersdatter Sæter (1808–1881). Julius Nicolai Jacobsen var banebrytende innen norsk høvleriindustri. Han var en foregangsmann i Fredrikstads økonomiske og sosiale liv og skaperen av tettstedet Gressvik. Jacobsen vokste opp i Drammen, der hans far var overlærer ved borgerskolen. Han fikk sin utdannelse ved den treårige handelsskolen ved Drammen lærde skole 1841–44. Deretter var han i fire år ansatt som handelsbetjent hos storkjøpmannen A. J. Boger i Christiania. Sommeren 1848 tiltrådte han en stilling som kontorist i bjelkefirmaet Peder Gelertsen & Co. i Fredrikstad - plankebyens - betydeligste trelastforretning. Her gjorde han seg snart bemerket med sitt klare hode og usedvanlige forretningstalent. Høsten 1848 ble Jacobsen for Gelertsens regning sendt til Nederland, der norsk trelast hadde sitt viktigste marked. Året etter var han tilbake med verdifulle erfaringer og de nødvendige kunnskaper i nederlandsk språk. Både gjennom kontorarbeidet og på sine reiser som tømmermerker for Gelertsens firma fikk han grundig innsikt i de forskjellige sider ved trelasthandelen og knyttet mange gode forbindelser. Etter 4 år hos Gelertsen startet Jacobsen 1852 sin egen trelastforretning, som under hans dyktige og energiske ledelse vokste til en av landets største og fikk stor betydning for Fredrikstad-distriktet. Året etter fikk han handelsborgerbrev i Fredrikstad. Han skaffet seg flere sagbruk og sendte skipsladninger med bjelker og skåren last til Nederland, der han hadde forbindelse med et solid trelastfirma. Siden kjøpte han, dels alene og dels sammen med andre, 9 fartøyer til bruk i trelasteksporten, som ble utvidet til også å omfatte Storbritannia og Frankrike. I 1855 kjøpte Jacobsen den store eiendommen Lykkeberg i Glemmen og flyttet kontoret sitt dit. Han kjøpte også en tomt av Gressvik gård i Onsøy. I Onsøy bygde han to dampsager 1857 og et damphøvleri 1863, som siden ble fulgt av flere. For å nyttiggjøre seg avfallet fra høvleriene og sagbrukene oppførte han 1873 Gressvik kjemiske fabrikk. Jacobsen ble dermed skaperen av stedet Gressvik, som etter hvert vokste opp til et lite bysamfunn, og som han hele livet omfattet med den største interesse. Som et uttrykk for takknemlighet for den hengivenhet Jacobsen viste for Gressvik, ble det 1896 reist et minnesmerke over ham på stedet. J. N. Jacobsen eide Røds bruk på Kråkerøy og store skogeiendommer. I tillegg til at han ledet sin egen store forretning, var han medstifter av flere norske og svenske bedrifter, bl.a. Tunadals A/B i Sverige og Bamble Cellulosefabrik, Fredrikstad Stenhuggeri, Fredrikstad Privatbank og Fredrikstad Gasverk. Han deltok dessuten i hjemkjøpet av Hafslundgodset og dannelsen av A/S Hafslund 1898. Jacobsen var medlem av den norske komiteen for verdensutstillingen i Paris 1878 og fikk ved flere utstillinger medaljer og diplomer for sine eksportvarer. Jacobsen var medlem av Fredrikstad formannskap og representantskap 1868–94 og varaordfører i fire år, og han stod bak en rekke kommunale tiltak, bl.a. et par skolebygninger og anlegg av vannverk. Han opprettet også flere legater og stiftelser til beste for byen og skjenket et større grunnareal til Kirkeparken. 1877–79 var han varamann til Stortinget. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1882 og til kommandør av 2. klasse 1894. Kilder: A. J. Jacobsen: Jacobssaga. Firma J. N. Jacobsen, 11.2.1853 – J. N. Jacobsen & co., 14.8.1863 – J. N. Jacobsen & co. Actieselskab, 29.9.1894, Fredrikstad 1926 S. Gundersen: biografi i NBL1, bd. 6, 1934 Delphin Amundsen, 1947 A. J. Jacobsen: J. N. Jacobsen. Lastehandleren, samfundsborgeren og hans tid, bd. 1–5, 1950–54 (bd. 6 som manuskript i Østfold sentralbibliotek) M. Dehli: Fredrikstad bys historie, bd. 2 og 3, Fredrikstad 1964 og 1973.	Jacobsen, Julius Nicolai (I7398)
11024	Jacob ble kalt den lærde kjøpmann.	Jacobsen Fincke, Jacob (I2125)
11025	Jacob Brinchmann (født 23.januar 1910 i Trondheim, død 6.juni 2002 i Oslo) var en norsk forfatter, oversetter og forlagsmann i Aschehoug. Han skrev på 1930- og 1940-tallet en rekke kriminalromaner, blant annet med sin bror Erling Brinchmann som var politimester i Bergen 1946-1966. Jacob debuterte med egen bok, Mannen som kom tilbake i 1937. Han oversatte P. G. Wodehouse sin Den uforlignelige Jeeves (1972), Walter Scotts Quentin Durward (1952), Victor Hugo sin 1793 (1956) og Agatha Christies 13 til bords (1939), Mord etter alfabetet (1964), Kom til meg død (1965), Lunsj for Poirot (1967) Den forsvunne domprost (1969). Andre oversettelser: HENRY , O. New Yorks millioner. Oversatt av Jacob Brinchmann. 1941. Oslo (Aschehoug). STAGGE, JONATHAN: Lys fra en papirlykt Oslo Cappelen 1945. Oversatt av Jacob Brinchmann. D'ISRAELI, ISAAC: Forfattere som ruinerte sine forleggere. Og to andre essays. Overs. av Jacob Brinchmann. Innledning og noter ved Hugo Høgdahl. 1955. HUGO, VICTOR: 1793. Gjenfortalt av Jacob Brinchmann. 1955 RIEL, JØRN: Mine fedres hus 220 s. Oslo Aschehoug 1973. Oversatt av Jacob Brinchmann. Illustr med Des Asmussen. Bibliografi: 1935 – Kampen om en kongekrone (guttebok om William Wallace). 1935 – Ti sekunder i mørket. Sammen med broren Erling Brinchmann under pseudonymet E.J. Brinchmann. Gikk som føljetong i Bergens Tidende. 1937 – Mannen som kom tilbake. 1938 – De snorrete spor. 1943 – Falske Vidnesbyrd. 1943 – Sola går bak åsen (barnebok illustrert av Knut Yran). 1946 – I selskap med gitaren. Musikk av Erling Brinchmann illustrert av Knut Yran. 1950 – Som blomsterstøv med vind: tre av Visenes venner synger Einar Skjæraasen. Sammen med Erling Brinchmann og Bjarne Berulfsen.	Brinchmann, Jacob (I6290)
11026	Jacob Christian Hagen gift 2.gang med Eleonore Eidem (Lorck).	Family: Jacob Christian Hagen / (F5537)
11027	Jacob Darre var sogneprest i Klæbu i 36 år, men fortjener først og fremst å huskes som medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814, hvor han kjempet for at det - benefiserte gods - (prestenes embetsgårder og andre jordeiendommer i kirkens eie) skulle bevares for kirken. Darre tilhørte en gammel embetsmannslekt. Både faren, dennes farfar og Darres egen svigerfar hadde vært prester, og tradisjonen fortsatte da også hans sønn ble prest og senere biskop. Han vokste opp på prestegården i Overhalla og fikk sin utdannelse først i hjemmet og senere ved katedralskolen i Trondheim, hvorfra han 1776 ble dimittert til videre studier ved universitetet i København. Han ble cand.theol. 1784 og ble samme år ansatt som farens personellkapellan, 1792 ble han residerende kapellan i Orkdalen og 1797 sogneprest i Klæbu. I dette embetet satt han til han ble pensjonert og sønnen overtok 1833. Som pensjonist flyttet han til presteenkesetet Torva, hvor han døde 1841. Ved valget av medlemmer til Riksforsamlingen i 1814 ble sogneprest Darre valgt som den tredje deputerte fra Søndre Trondhjems amt; blant de øvrige representantene fra amtet var også klokkeren i Klæbu, Lars Forseth (1759–1839; se NBL1, bd. 4). Darre tilhørte selvstendighetspartiet på Eidsvoll, og omtales som sterkt nasjonal. Halvdan Koht har karakterisert ham som ...på ein viss måte den mest kavnorske i heile Eidsvollsforsamlinga. Han deltok sjelden i debattene, unntatt når det dreide seg om fremtiden for det jordegodset som var tillagt kirken og geistlige embeter, det benefiserte gods. Darre ville at dette godset skulle bevares som kirkens eiendom, og han mente selv (ifølge dagboken han førte under oppholdet på Eidsvoll) at han hadde mye av æren for at dette godset ikke ble solgt. Det ble delvis solgt senere, og salgsinntektene dannet grunnlaget for Opplysningsvesenets fond, som ved utgangen av 1998 forvaltet mer enn 1 million dekar pluss en fondskapital på 1,1 milliarder kr. Etter kongevalget 17. mai 1814 var Darre medlem av den deputasjonen som overbrakte kong Christian Frederik resultatet av valget. Darre fikk en svært lang periode i samme embete, og han ble aldri forfremmet. Klæbu var heller ikke noe rikt kall, og han satt hele livet i små kår. Det fortelles at han var inderlig knyttet til menigheten, som også satte stor pris på sin sogneprest. Jacob Darre var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1826. Han hadde, som mange andre av samtidens prester, interesse for topografi og historie, og skrev et par artikler om slike emner. Men noen betydelige spor etter seg som teolog eller forfatter (ut over dagboken fra 1814) har han ikke satt. I Trondheim ble han hedret av katedralskolen ved at hans navn står på en av minnetavlene over berømte elever i skolens vestibyle.	Darre, Jacob Hersleb (I12348)
11028	Jacob eide Oxhoved gård fra 1782 til 1788. Jacob Larsen overtok som bruker etter sin far, Lars Jacobsen, som igjen var sønn av Jacob Olsen på Smestad. Jakob Larsen kjøpte gården av kammerråd Gustavus Strømboe i 1782. I 1784 solgte han fra et stykke av vestre Oxhovedåsen og - een lille ø, Danmark kaldet - til Jon Sørensen Sandvigen. I 1788 solgte Jacob Larsen gården tilbake til kammerråd Strømboe.	Larsen Oxhud, Jacob "Oxhoved" (I11581)
11029	Jacob Matheson og hans familie bodde på gården Øye i Melhus 1733 - 1749, men er også nevnt på gården Staff i Hedmark. Han eide også flere kirker og andre eiendommer. Han kjøpte gården Traastad i Vinger 31.mai 1730 av Deichman.	Jacobsen Matheson, Jacob (I1855)
11030	Jacob Matheson var kaptein og kompanisjef ved gevorbne dragoner Sønnenfjeldske regiment, til oberst Øtken ble sjef for regimentet fra 13.april 1711. Bakgrunnen for noen avgjørende hendelser i Jacob Mathesons militære karriere: Slaget ved Poltava sommeren 1709 markerte begynnelsen på slutten for den svenske stormakten. Sveriges nederlag ved Poltava ledet Danmark-Norge, under enevoldskongen Frederik 4., til å erklære krig mot Sverige den 28.oktober 1709. Dette var begynnelsen på - Den store nordiske krig. Men krigen mot svenskene trakk ut. Det svenske militærapparatet var langt fra slått. Danskekongen Frederik 4., som var en nytelsessyk og ustadig mann, ble først etter Slaget ved Gadebusch i 1712 endelig bevisst sitt ansvar som krigsherre. Likevel støtte han på vanskeligheter med sine allierte, som for eksempel tsar Peter den store. Krigen gikk nesten i stå da Karl 12. kom til Stralsund i november 1714, hvor han ble i 1 år. Etter at Stralsund falt, hadde den svenske krigerkongen kommet seg til Ystad i Skåne ved juletider 1715. Da det nye året, 1716, opprant, stod det nye 40 000 soldater under hans ledelse. Først ville Karl 12. gå over isen til Sjælland for å ødelegge øya med den brente jords taktikk, men han ble forhindret av mirakelet i Øresund - isen over sjøen smeltet i februar det året. Kort etterpå, den 27.februar, forlot kongen sitt hovedkvarter i Ystad, uten å oppgi hva hans bestemmelsessted var. Karl 12. var alltid svært tilbakeholden i sin krigsplanlegging, og fortalte sjelden andre om hensiktene sine, selv ovenfor dem han hadde stor tiltro til. Man visste aldri sikkert hva kongen hadde tenkt, før i siste øyeblikk. Den store nordiske krigen var allerede tapt for svenskene. Russerne hadde lagt under seg de svenske besittelsene i Baltikum og hadde mesteparten av Finland under militær kontroll. De allierte, med Danmark-Norge i spissen, hadde lagt under seg de svenske besittelsene i Nord-Tyskland, og hadde dessuten gitt bort enkelte deler av besittelsene, for i første omgang å få Hannover og Preussen med i alliansen. Storbritannia, som var lei Karl 12's tankeløse politikk i forhold til kaperfart og hans motvillighet mot å slutte fred, sto også mot svenskene. Den aggressive krigerkongen Karl 12. ville styrke sine muligheter ved fredsforhandlinger gjennom en militær seier og eventuelt okkupasjon av fiendtlig land. Han mente at Danmark-Norge utgjorde det svakeste leddet i alliansen mot Sverige, og han ville derfor slå ut dette kongeriket først. I januar 1716 var det så kaldt at Øresund hadde frosset til, og svenskekongen ville derfor benytte anledningen til å gå over isen mot København, slik hans bestefar, Karl 10. Gustaf av Sverige, hadde forsøkt med hell noen tiår tidligere (fra den motsatte siden riktignok). Kongen samlet troppene i Landskrona, men planen måtte oppgis, fordi en storm brøt opp isen. For å gjenvinne sin popularitet etter nederlaget mot Peter den Store om Russland i slaget ved Poltava, da han måte flykte til Tyrkia, besluttet Karl 12. i stedet å gå mot Norge. Det første Norgesfelttoget er en benevnelse på svenskekongen Karl 12's første felttog inn i Norge i 1716. Det andre felttoget kom i 1718. Angrepene på Norge kom i de siste årene av - Den store nordiske krig - (også kalt elleveårskrigen). Karl 12's to felttog mot Norge markerte slutten på den svenske stormaktens angrep på Danmark-Norge og var Sveriges siste offensiver i den store nordiske krig, som allerede var tapt. For Sverige var felttogene i 1716 og 1718 en militær svanesang. For Norge var angrepene med på å utløse en patriotisme som skulle få politiske konsekvenser. På en måte ble krigens herjinger et forløp til det som skulle skje i Norge i 1814. Slaget på Norderhov var en trefning som fant sted på Norderhov i Ringerike under den store nordiske krig. Slaget sto mellom dansk-norske dragoner og svenske karolinere, natten til 29.mars i 1716. Utfallet var imidlertid svært viktig for svenskenes nederlag 2 år senere. Jacob Matheson deltok i overfallet fra Norderhov på Ringerike 28-29.mars 1716, hvor han utmerket seg ved sin tapperhet. Den 8.mars 1716 stod Karl 12. ved Östervallskog i Värmland på den islagte Settensjøen sammen med 3000 mann. Herfra ville Karl 12. personlig lede et fremstøt med 3000 mann over Høland til Fet, nord for Øyeren, for så å ta landeveien til Christiania over Lørenskog. Fra grensen mot Dalsland, Holmekil 25 km øst for Halden, skulle generalløytnant Carl Gustav Mörner med 4 000 mann rykke forbi Fredriksten festning og Fredrikstad og så Moss, en by med havn mot Oslofjorden. Fra nord og fra sør skulle de to kolonnene angripe og ta Kristiania i en knipetangsmanøver. Krigsplanen var ventet å ta fordel av vinterforholdene - islagte sjøer, elver og vannveier og landeveier som var faste og egnet for rask fremrykking. Men det betydde også at det ikke var mulig å ta med seg tungt materiell og utstyr for lengre tids opphold eller for beleiring. Feltstykkene man tok med seg var ikke av den sorten som dugde mot befestninger. I virkeligheten var altså de to svenske kolonnene svakt utstyrt. For å bøte på dette ville Karl 12. sikre forsyningsveiene med en sikringsgruppe fra sør under general Christian Ludvig Ascheberg, og i tillegg få fram en transportflåte med beleiringstren inkludert kanon- og morterskyts (artilleri). Det norske forsvaret var spredt, med under 10.000 mann. Styrkene sto under ledelse av den erfarne og forsiktige generalløytnant Heinrich Barthold Lützow, fordelt på 1.800 soldater ved Fredrikstad og Halden mot sør, 1.300 soldater omkring Høland og 2.000 soldater i Vinger, omkring Kongsvinger i grensestrøkene, 2.000 soldater i Kristiania, samt 2.000 menn fordelt i festninger og skanser. 4.500 norske soldater var i Danmark. I Norge var generalløytnant Barthold Heinrich Lützow (1654–1729) øverstkommanderende over de dansk-norske styrkene. Lützow var kjent som en forsiktig strateg, og da ryktene om et forestående angrep på Norge økte utover i februar 1716, mobiliserte han 3 troppekorps. Ett på Vinger under oberst Ove Wind (1665–1722), og ett på Høland under oberst Ulrich Christian Kruse (1666–1727). Selv tok han kommandoen over troppene mellom Fredrikstad og Halden, mens et reservekorps under ledelse av generalmajor Jens Sehested (1649–1730) tok stilling ved Kristiania. Svenskekongens plan var å rykke inn mot Kristiania fra Holmedal i Värmland og der bli forent med en avdeling under ledelse av den svenske generalen Carl Gustaf Mörner (1658–1721). Natten til 9. mars 1716 gikk kongen inn i Norge med nærmere 8 000 mann, men han møtte uventet hard motstand da Lützow hadde forutsett svenskenes taktikk og hadde allerede utplassert en styrke ved Høland. Etter å ha nedkjempet den dansk-norske styrken kunne imidlertid svenskekongen fortsette mot Christiania og Akershus festning, men et kraftig snøvær forsinket ham, og det ga nordmennene anledning til å reorganisere seg etter sjokket. Det ble satt ut forsterkninger både ved Akershus festning og ved Gjelleråsen. Etter hvert forsto svenskekongen at det var håpløst å ta seg fram via Gjelleråsen. Rundt den 19.mars befant han seg ved Hølen hvor troppene hans ble samlet. Svenskene valgte å gå mot Kristiania via isen på Øyeren, ned mot Enebakk og videre over isen på Bunnefjorden, for gjennom denne manøveren å kunne angripe Kristiania fra Drammen. Nordmennene skjønte imidlertid hva som var i ferd med å skje, og regjeringen bestemte raskt at den dansk-norske hæren skulle trekke seg tilbake og ta stilling ved Gjellebekk i Lier. På morgenkvisten den 21.mars 1716 fikk man på Akershus festning øye på svenskene på isen mellom Sjursøya og fastlandet, men angrepet ble slått tilbake med kanonene på festningen. Svenskene måtte ta seg inn over til Bygdøy for å redde livet, men derfra lå veien åpen inn mot byen. Svenskekongen rykket inn uten motstand, men han forsto raskt at styrken han hadde var for liten til å erobre Akershus festning, samtidig som han nødig ville fronte den dansk-norske hovedstyrken ved Gjellebekk. Derfor besluttet kongen at en del av styrken skulle forsøke en omgående bevegelse, over Krokskogen, Ringerike og Lier, for derved å falle Gjellebekk-hæren i ryggen og kunne angripe fra 2 kanter. Dette må nordmennene ha fått høre, for den 25.mars sendte - Slotsloven - ut ordre til fogdene på Ringerike, Hallingdal og Valdres om å utstyre bøndene med våpen og innta stilling på Krokskogen for å ta opp kampen med svenskene. Den svenske styrken som skulle foreta bakholdsangrepet ble ledet av oberst Axel Löwen og besto av 500-1.000 mann (kildene varierer). Styrken rykket fram over Bjøråsen til Hakadal og Hadeland, men på ferden måtte de kjempe mot bøndene som hadde væpnet seg og forsvarte gård og grunn. Det sies at svenskene for voldsomt fram og plyndret og spredte herjinger og død rundt seg. Sent om kvelden den 28.mars kom de fram til Norderhov, der de tok tilhold på og ved Norderhov gamle prestegård. Lützow (i Lier) hadde imidlertid fått beskjed om Löwens troppebevegelser, via bud fra proprietæren på Hakadals Verk, Søren Løchstør, som alt hadde stiftet kjennskap med svenskenes krigshandlinger. Oberst Johan Wilhelm Øtken, major Iver Herman Kaas og 400 dragoner fra Det 2. søndenfjeldske Regiment ble beordret til Ringerike for å avskjære svenskene. En fortropp, underledelse av kaptein Knud Gyldenstjerne Sehested, bestående av hans kompani og noen fra kaptein Jacob Mathesons kompani, under ledelse av premierløytnant Peder Tønder Collin ble sendt avgårde først, mens Øtken fulgte etter med resten av regimentet en time senere. Den dansk-norske fortroppen kom til gården Stein (Hole) alt før svenskene nådde fram til prestegården. Der skal de ha mottatt melding fra prestegården om hvor svenskene befant seg. Collin og to lokalkjente veivisere, Tor Hovland og Pål Putten, skal ha tatt seg opp til Ringåsen like ved hvor de fikk oversikt over den svenske bakholdsstyrken og bestemte seg for å angripe før svenskene ante uråd. Samtidig skal Anna Colbjørnsdatter i følge tradisjonen ha traktert svenskene og skjenket dem med brennevin slik at de ble fulle. Sagnet tillegger henne avgjørende betydning for utfallet av hendelsen, men det er usikkert om dette er sant eller oppdiktet. Anna skal ha sendt melding til nordmennene på Stein om svenskene, men det finnes ingen opptegnelser som støtter at hun skjenket dem fulle. I følge Andreas Bussæus’ - Historisk Dag-Register over den stormægtigste Monark Kong Friedrich den Fierdes Levnets og Regjerings Begivenheder og Tilfælde - utgitt i København 1777, var det en bondepike som ga nordmennene melding om svenskene på Norderhov. I et brev av 13.august 1729, fra Anna til pleiesønnen Joachim Frederik Ramus i København, sier hun imidlertid følgende om hendelsen: ... da Fienden havde indqvarteret sig her i Gaarden, hvilket ikke gik af for mig uden stor baade Forskrækkelse og Forliis, som vel er bekjendt, men dog udi alt dette gjorde Fienden saa sikker og tryg, at han ventet sig ingen Fare, indtil Vores kom, som jeg vel forud vidste skulde komme, og attaqverede dem her paa Gaarden imellem Husene, slog Fienden paa Flugten, tog deres Obriste Løwen med flere svenske Officierer fangen, og mange bleve døde paa Stedet, formedelst hvilken lykkelig Action baade Kongsberg og hele Districtet blev frelst fra en truende Fare og Ulykke... Brevet var egentlig en ansøkning til kongen om å få disponere arven etter de avdøde sønnene Daniel og Christian. Sammen med rapporten i kallsboken er disse det eneste faktiske bevis på de omtalte hendelsene på Norderhov. Resten er basert på sagn og lokale fortellinger om hva som skjedde. De svenske troppene hadde tatt tilhold ute, på og rundt prestegården, der de hadde gjort opp bål. Selv hadde oberst Løwen og hans nærmeste befal losjert seg inn på selve prestegården, der sagnet sier de ble traktert av prestefruen. I 3-tiden om morgenen den 29.mars satte de dansk-norske styrkene inn et overraskende motangrep på den sovende svenske bakholdsstyken på prestegården. Flere skal ha blitt hugget ned øyeblikkelig, og Løwen ble tatt til fange. Hvor mange liv som egentlig gikk tapt i trefningen er usikkert, men begge sider hadde tap. Forskjellige kilder antyder svenskenes tap til mellom 30 og 250 mann, mens 120-170 mann skal ha blitt tatt til fange. Mange skal imidlertid også ha klart å flykte, deriblant en svensk kaptein og 25-75 mann som skal ha gått seg bort og havnet i Vikersund hvor de overga seg. Falne soldater fra begge nasjoner ble begravet i en fellesgrav på kirkegården ved Norderhov Kirke. Fangene fra trefningen ble først ført til Stein, og derfra til Bragernes hvor de så ble sendt videre til Christiansholm festning ved Kristiansand, for å innlosjeres permanent. Oberst Løwen ble først løslatt i 1719. Norderhovpresten Hans Roding snakket med folk som skal ha overvært kaoset som rådet i nattetimene på prestegården, og han skrev ned noen av beretningene i 1732: Imod klokken 3 (2?) på Natten ankom de til Norderhovs prestegård i all Stillhet... i fullt Renn, til Hest, red inn iblandt Prestegårdens Hus med Skudd og blanke Palasker, overfalte Fienden i Søvn. Hvorefter Svenskene ble forvirret og spredt uten det ringeste til deres Forsvar, dels ihjelskutte, mange slagne og nedsablede, Hestene skutte og hugne. Ja, det meste av Hestene ble så skremte at de slet seg løs og fløi over Jorder og Enger til Skogs. Oberst Löwen kom ut av Kammeret og med hans Offiserer ble fangne straks nede ved Kirken i hans Underklær som han på Sengen hadde ligget med... Ingen unnslapp fordi Hester og Folk var i den ytterste Forvirring av Skudd, Rop, jammerlige Hyl og store Skrik. Den ene kjente ikke den andre og de som hadde litt Krefter søkte marken og Skogene for å fly til Skogs. Anna Colbjørnsdatter fikk siden heltinnestatus, og hennes innsats ble minnet i Bjørnsons fedrelandssang, i linjen Kvinner selv stod opp og strede som de vare menn. Nederlaget under det første Norgesfelttoget var tungt for Karl 12. Han ville gjerne rette opp ydmykelsen. Han ble derfor stående med anseelige styrker i Båhuslen og Dalsland, fram til august. Han hadde tapt på grunn av matmangel, sviktende forsterkninger og mot Lützows strategi, som var å nekte å gå i slag med svenskene for å kjøpe seg tid. Denne formen for krigføring var fremmed for svenskene. Flytebroen lå intakt fram til 22.august. Da beordret Karl 12. den ødelagt, fordi han måtte skynde seg sørover. 70.000 av fiendens soldater var samlet på Sjælland for en invasjon av Skåne. Etter at trusselen fra Sjælland var over, ville Karl 12. sluttføre sitt oppdrag i Norge, og i årene framover startet omfattende forberedelser for en invasjon som skulle starte på høsten 1718. Det ville bli hans andre norgesfelttog. Selv møtte Karl 12. døden i en trefning ved Fredriksten festning i Halden den 11.desember 1718. Jacob Matheson fortsatte til det nyopprettede Paulsens gevorbne dragonregiment 26.mars 1719. Kilder bl.a.: Alf E. Bjerke Nordens Løve -Karl 12. i Norge 1992 ISBN 82-03-16946-5. Åke F. Jensen Kavaleriet i Norge 1200-1994 1995 ISBN 82-90545-43-6. Arne Marensius Bull Oppland Regiment 1657-2002 2002 ISBN 82-90545-98-3. Ørnulf Hodne For konge og fedreland Kvinner og menn i krigshverdag 1550-1905 2006 ISBN 82-02-26107-4. Geir Atle Ersland og Terje H. Holm, Norsk Forsvarshistorie bind 1 Krigsmakt og kongemakt 900-1814 2000 ISBN 82-514-0558-0.	Jacobsen Matheson, Jacob (I1855)
11031	Jacob og Anne Fredrikke Matheson fikk følgende barn: 1. Jacob Bolcke Matheson, født 10.juli 1761, ble døpt 16.august i Vang kirke i Hedemark. Han hadde også, lik som faren, en militær karriere. Han døde 26.desember 1857 (eller -51). 2. Margrethe Susanne ble gift med B.A. Mosling. 3. Johan Friderich Matheson, født ca. 1754, ble gift 19.desember 1777 i Børseskogn i Orkdalen med Rachel Biørn. De hadde gården Marken der. Han var underoffiser ved Nordenfjeldske nasjonale dragonregiments S.Hedmarkske kompani 1.oktober 1767. Sekundløytnant ved Skiløperkorpsets Holtålske kompani fra 24.august 1774. Dette kompaniet tilhørte Nordenfjeldske skiløperbataljon som fra 1.juli 1781 ble underlagt 1.Trondhjemskeinfanteriregiment. Premierløytnants karakter 19.desember 1781, utnevnt til virkelig premierløytnant 17.mars gjeldende fra 1.april 1786. Sto ved Merakerske kompani. Kaptein ved samme bataljon og chef for Holtålske kompani 8.april 1791 med anc. fra 11.desember 1789. Reservert majors anc. 11.april 1806, virkelig major og kommandør for bataljonen 10.mars 1809, men han var fremdeles chef for Holtålske kompani. Etter ansøkning meddelt avskjed i nåde 18.april 1811 med oberstløytnants grad og pensjon under navn av vartpenger. Johan Friderich Matheson døde 8.mai 1821 på Hovind i Horg. Rachel døde 11. desember 1818. 4. Sofie Catharina, født 29.juni 1752, ble gift med residerende kapellan på Svorkmo i Orkdalen Jens Reinholtsen Schive. I 1756 bodde de på gården Øie i det Trondhjemske, på Melhus, som de hadde overtatt etter foreldrene hans. Statius Jacob Matheson fikk majors karakter 19.november 1757, sekundmajor 11.oktober 1758 og premiermajor 28.september 1763. Som major bodde de på gården Ihle (gihle) i Vang i Hedmark. Likeså i 1768. Han søkte avskjed i 1765 med pensjon 262 riksdaler 48 skilling årlig.	Family: Statius Jacob Jacobsen Matheson / Anne Fredrikke (Ana Fredrike) Johannesdatter Klingenberg, "Matheson" (F919)
11032	Jacob Olsen overtok gården etter faren, og drev den til 1706, da han solgte gården og kjøpte Smedstad, Akers største gård på auksjon.	Olsen Brøstad, Jacob "Smestad" (I7578)
11033	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I19949)
11034	Jacob Oxhuds Dr fød d 7de febr. Anne Marie Røsler, Kari Sørensd Sandv:, Søren Høvig, Hans Bends: Sandv: og Christen Løgeberg. Eli Olsdatter, 18de febr.	Jacobsdatter Oxhud, Dorothea (Dorthe) "Ladegaardsøen" (I11587)
11035	Jacob v. Døssen og Karren Veibyes deris brøllup. Barn: 1.Anne Lisbeth Jacobsdatter, f.1709 på Vestsida, Porsgrunn. Døpt 1.mai 1709. Død før 1750. 2.Jan Jacobsen van Deurs, f.1710 på Vestsida, Porsgrunn. Døpt 6.august 1710. Død før 1750. Margrete Jacobsdatter van Deurs, f.1712 på Vestsida, Porsgrunn. Døpt 5.august 1712. Død 1759 på Stathelle, Bamble. Begravet 8.mai 1759: Peder Stephensens kone Magrethe Jacobsdatter Fondøsen i Statelle 50 aar. Gift 7.februar 1748 i Solum med Peder Steffensen. 3.Janniche Hedevig Jacobsdatter van Deurs, f.1713 på Vestsida, Porsgrunn. Døpt 27.juni 1713. Død 1743 på Vestsida, Porsgrunn . Begravet 3.mai 1743 Porsgr.: Jannichen Helvig van Deurs 32 aar. Gift 10.august 1740 i Solum med Adolf Neuspitzer (sønn av Johan Jacob Neuspitzer og Sophie Cronborg. 4.Simon Jacobsen van Deurs, f.1714 på Vestsida, Porsgrunn. Døpt 2.august 1714. 5.Arent Jacobsen van Deurs, f.1716 på Vestsida, Porsgrunn. Døpt 26.april 1716. Død 1716 på Vestsida, Porsgrunn. Begravet 1.juli 1716. 6.Christian Jacobsen van Deurs, f.1717 på Vestsida, Porsgrunn. Døpt 16.desember 1717. Død før 1759. 7.Dorthea Maria Jacobsdatter van Deurs, f.1722 på Vestsida, Porsgrunn. Døpt 5.mai 1722. 8.Fridericha Cathrina Jacobsdatter van Deurs, f.1725 på Vestsida, Porsgrunn. Døpt 27.september 1725.	Family: Jacob van Deurs / Karen Pedersdatter Baad, "Weibye" / "van Deurs" (F5676)
11036	Jacob van Deurs 80 aar 7 mnd.	van Deurs, Jacob (I14577)
11037	Jacob van Deurs var toller og dansk av fødsel. Han var sannsynligvis født i København som sønn av Jan van Deurs og Anna Jacobsdatter Preus. Han ble gift 2.gang med Karen Pedersdtr., enke efter kontrollør Peder Nilsen Weilbye. Han er medtatt i kopskattmanntallet for Porsgrunn i 1711 og i skattemanntallene for 1715/20. I konsumpsjonsmanntallet for 1725 heter det at han er uten næring eller embede at leve av og i skattemanntallet for 1743, at han er en arm og fattig mann som har føde og opphold av toller Friisenberg, som da også ble eier av van Deurs eiendom.	van Deurs, Jacob (I14577)
11038	Jacob var mye borte i forretninger, så Ingeborg måtte stå for mye av driften på gjestgiveriet i Riddersalen samtidig med landhandelen. I 1825 kom fallitten,og de sto tilslutt bare igjen med gjestgiveriet.	Høyem, Ingeborg Elen Marie "Bae" (I1451)
11039	Jacob vokste opp i sin fødeby i en stor søskenflokk med halvsøsken og en søster. Cudrioslekten var nå blitt tallrike i Bratsberg, og det var til en av sine slektninger i Porsgrunn Jacob ble sendt i kjøpmannslære. Hans fetter Peder Frantzen Cudrio bodde og drev allerede virksomhet i Langesund. Det står at han løste borgerbrev som kjøpmann og skipper i 1752, og det kan virke som om hans etablering på stedet ikke var tilfeldig. Dette at vi finner eliten blant Bratsberg amts slekter i alle viktige byer og ladesteder i Skiensfjorden vitner om at det var strategisk og økonomisk betinget. Langesund var på den tiden et viktig sentrum for sjøfart, handel og skipsbygging i Grenland. Første gang vi hører om Langesund som ladested er allerede i 1680, og for å ha kontroll med alle havner og ledd i forbindelse med sine virksomheter var det viktig også for familien Cudrio å være representert i Langesund.	Cudrio, Jacob (I8190)
11040	Jacques solgte tapetfabrikken til et belgisk firma tidlig på våren 1956 (har solgt ifølge brev fra 14.april), men han fikk beholde en post som teknisk konsulent, og dermed følte han alt mye friere i denne nye situasjonen.	Gauthier, Jacques Julien (I388)
11041	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I760)
11042	Jan Beran var en tsjekkisk Wehrmacht-soldat som hadde dessertert -rømt fra en tysk båt i 1940 - og som fikk nytt alibi (Jan Berg) og søkte tilflukt på gården til Karl og Ane Johnson i Rennebuskogen. Dvs. han bodde på stølen deres i Gisnadalen. Gestapo slo til i Rennebu den 18.desember 1944. Det tyske sikkerhetspolitiet hadde en liste på 11 menn i Rennebu som skulle arresteres, men verken Jan Berg eller Karl Johnson sto på denne listen. Det endte med at Jan Beran flyktet til Sverige, da han ble ansett som en risikofaktor av hjemmefronten, fordi han visste for mye, og på grunn av sitt jentetekke, ble det sagt. Kilde: Oppdal. Okkupasjonen, av Lars Gisnås. Utgitt 2011. Kvinnene i Rinnanbanden, av Idar Lind. Det Norske Samlaget, 2011.	Lorentzen, Ruth Kristine "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (I796)
11043	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Living (F775)
11044	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I53)
11045	Jan Warme hadde tidliger vært gift med Anne Elisabeth Svensen (1785-1803). Vielsen dem imellom fant sted 21.februar 1803 i Holla i Telemark. De fikk en datter den 14.oktober 1803, som ble hjemmedøpt. Stadfestet i kirken 27.oktober. Hun het Olava Johanne Svendsine. Hun levde ikke lenge. Bare 3 uker gammel døde hun 3.november, og ble begravet 8.november. Moren, Anne Elisabeth døde 20.oktober 1803, og ble begravet samme dag som datterens dåp ble stadfestet i kirken. Hun ble bare 18 år 42 uker og 2 dager gammel.	Family: Jahn (Jan/Joen) Olsen Warme / Anne Cathrine Poulsdatter Rosenberg, "Warme" (F2277)
11046	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I21873)
11047	Jane Frances (Srnec) Stephenson, 72, of Austin, Mower county, Minnesota, died on December 3, 2008 in Rochester, Olmsted county, Minnesota. Jane was born on July 8, 1936 in Winona to William and Eva (Schweitzer) Srnec. On Nov. 8, 1957 she was united in marriage to Stanley Stephenson in Winona. He preceded her in death on August 27, 2008. Jane enjoyed working at the family owned Cookie Jar, spending time with the grandkids, gardening, listening to Elvis Presley, reading and knitting. Jane was an LPN, homemaker and a baker. Survivors include her six children, Julie Stephenson, Austin, Dennis Stephenson (Ann Tubbs), Austin, Karen Stephenson, Austin, Willy Stephenson (Jean Blaser), Austin, Janice Maxfield (Joel), Sparta, Wis., Janine Nordland (Brian), Owatonna; seven grandchildren, Adam Stephenson, Caitlin Stephenson, Joseph Stephenson, Jacob Nordland, Brynn Nordland, Erik Stephenson, Andy Maxfield; three brothers, Bob Srnec, Winona, Jim Srnec (Judy), Lake City, Joe Srnec, St. Louis, Missouri. In addition to her husband, she is preceded in death by her parents, William and Eva Srnec; father-in-law and mother-in-law, Benjamin and Louina Stephenson; brother, John Srnec; granddaughter, Cassandra Nordland. Funeral services will be held at 3:30 p.m. on Saturday, December 6, 2008 at Mayer Funeral Home with Father John Traufler officiating. The family will greet friends a half-hour before the service at Mayer Funeral Home and also at a luncheon in the family room at St. Edward's Catholic Church following the service. The honorary casket bearers will be Jacob Nordland, Erik Stephenson and Andy Maxfield. The casket bearers will be Dennis Stephenson, Willy Stephenson, Joel Maxfield, Brian Nordland, Adam Stephenson and Joe Stephenson (Austin Daily Herald online, Dec. 5, 2008, www.austindailyherald.com).	Srnec, Jane Frances "Stephenson" (I13378)
11048	Janet Serfling, age 62, of Huron, died Thursday, June 1, 2017, at her home. Her funeral service was held at 10:30 AM, Thursday, June 8th, at the Our Savior's Lutheran Church. Burial was in the Restlawn Memory Gardens Cemetery. In lieu of flowers, the family requests memorials be made to James Valley Christian School, Beadle County Humane Society or a charity of the donor's choice. Janet Marie Skrogstad was born November 17, 1954, to Melvin and Mary (Stabo) Skrogstad at Princeton, Minnesota. She graduated from Fargo North High School in 1972. On November 17, 1973, she married her true love, Murray Serfling at Peace Lutheran Church in Fargo. Janet faced many health concerns over the years. After nearly 20 years of living with diabetes, she received a pancreas transplant 15 years ago, from an anonymous donor. The following year she received a kidney transplant, with the kidney donor being her husband. The transplant gave Janet a new lease on life. Over the years, Janet has enjoyed babysitting, shopping, spending time with family, and coffee dates with her church friends. Janet loved baking, reading mystery novels or cookbooks, and watching mystery shows and old TV programs. Most of all, Janet relished the role of Grandma. She never missed an opportunity to spend time with her grandkids. She could often be found playing dress up or silly made up games with them. In 2016, Janet and her husband purchased the company where he had been employed for the previous 44 years. They renamed it Easi Pour, and were very proud of this recent milestone. Janet is survived by her husband, Murray Serfling of Huron; their children, Megan Serfling, Holly (Darric) O'Brian and Gregory Serfling, all of Huron; her beloved grandchildren, Wyatt, Sofia and Maddigan. She is also survived by her mother, Mary Skrogstad; her sisters, Margaret (Lyle) Heinle, Barbara (Jeff) Perreault and Julie (Cameron) Merkel; her brothers, Will (Dawn) Skrogstad, Michael Skrogstad and Jeffrey (Peggy) Skrogstad, and many nieces, nephews, cousins, two aunts and her in-laws. She was preceded in death by her grandparents, father and a great niece.	Skrogstad, Janet Marie "Serfling" (I10214)
11049	Januar eller juni	Family: Oluf Olufsen Mechlenborg / Margrethe Richertsdatter Carstens, "Mechlenborg" (F1780)
11050	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I10178)