Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 11,051 to 11,100 of 16,612
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 11051 | Jar-eie | Nielsdatter Jar-eie, Ingeborg (I11765)
|
| 11052 | Jar-eie | Nielsdatter Jar-eie, Birte (I11767)
|
| 11053 | Jar-eie | Nielsen Jar-eie, Halvor (I11768)
|
| 11054 | Jar-eie | Nielsdatter Jar-eie, Stine (I11769)
|
| 11055 | Jaubert ble foreldreløs som 8-åring. Begge foreldra til Jaubert døde av tæring (tuberkulose) i løpet av 2 år. På det tidspunktet bodde han på Bud i Romsdal og hadde 3 eldre søsken. Han ble da sendt til sin tante Anna på Ålvundeidet. Hun fostret ham opp, overtok m.a.o. foreldreansvaret. | Stavik, Jaubert Arnold (I5395)
|
| 11056 | Jaubert ble foreldreløs som 8-åring. Begge foreldra til Jaubert døde av tæring (tuberkulose) i løpet av 2 år. På det tidspunktet bodde han på Bud i Romsdal og hadde 3 eldre søsken. Han ble da sendt til sin tante Anna på Ålvundeidet. Hun fostret ham opp, overtok m.a.o. foreldreansvaret. | Arnesdatter Stavik, Anna "Magerøy" (I3768)
|
| 11057 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I646)
|
| 11058 | Jeg har en Margrethe Holgersdatter Gagge f. 1 mai 1609, begr. 25 juli 1649 i Landskrona. Hun var g.m. oberstløytnant 1648,kommisarius Viken 1644, rittmester rytterlandfolket S.fjells 1640 Daniel Ottesen Bildt d. 1664 i hans 1. ekteskap. Daniel skrev seg til Hafslund 1646, og kom 1607 i Sorø skole. Skulle i 1624 arresteres for begått drap. Han var rittmester v. obl. Fr. Willumsens esk. ryttere 1644, obl. ved lenenes og adelens rytteri (rosstjeneste) 1648. Daniel står bl.a. oppført i adelsjordebøkene 1624-25. | Ottesen Bildt, Daniel (I4298)
|
| 11059 | Jeg tror det er mulig å komme med ganske konkrete forslag til hvor denne sammensmeltingen av tradisjoner har funnet sted. Det er på tide å introdusere Spangereid, Lindesnes og Seløyene. Spangereid: Denne Sagnets Jordbund: Plasser som opptrer som maktsentra og stormannsgårder i fornaldersagaene, er gjerne knyttet til - flaskehalser - langs leden - altså til lokaliteter der farlige og spesielt utsatte havstrekninger gjorde skipsleden særlig trang. Det gjelder åpenbart Avaldsnes på Karmøy, men også Nærøy lenger nord. Det samme er tilfelle med Spangereid. Her kan det innvendes at gården til Åke og Grima i Ragnars saga fremheves som liten og (implisitt) fattigslig. Det er riktig nok, men i andre tekster er dette småkårspreget fraværende. Det gjelder først og fremst Saxos beskrivelse av Ladgerd og hennes hjemstavn, men indirekte også opplysningen i Ragnars saga om at Ragnar, idet han anløper Spangereid, er i Norge for å møte frender og allierte (Nú er þat eitt sumar, at hann heldr skipum sínum til Noregs, því at hann átti þar marga frændr ok vini ok vill þá hitta). Spangereids helt sentrale posisjon på ruten mellom de østlige og de vestlige landsluter, må understrekes. Den som kontrollerte Spangereid, kontrollerte i realiteten all sjøverts ferdsel mellom Vest-Norge og Viken (Oslofjorden). Oldtidsmiljøet i Spangereid er meget spesielt. Foruten Agderfylkenes største jernaldergravfelt, finnes her et 20-talls forhistoriske nausttufter, deriblant 8 stornaust (bare Hafrsfjord har like stor tetthet av nausttufter som Spangereid) og restene av et mulig tunanlegg (”ringformet tun”). I 2001 påviste undertegnede en forhistorisk kanal på eidet. Kanalen, som tentativt er datert til yngre romertid eller folkevandringstid, har forbundet havneområdet ved Kjerkevågen med fjordsystemene innenfor Lindesnes. Den 250 meter lange Spangereid-kanalen er ett av de største byggeprosjektene som pr. i dag kjennes fra norsk jernalder – vi må til Samsø i Danmark for å finne en tilsvarende kanal. Samsø-kanalen er datert til 734. Lindesnes har alltid utgjort en vanskelig hindring for sjøfarende, men det spørs om det er hensynet til fredelig handelstrafikk som har foranlediget Spangereid-kanalen. Mer sannsynlig er det at det er behovet for en trygg og god flåtehavn som har vært bakgrunnen. Kjerkevågen, der nausttuftene befinner seg, har vært en ypperlig havn i jernalderen, særlig dersom man gjennom en kanal kunne sikre seg god adkomst også fra fjordene nord for eidet. Kanalen kan derfor først og fremst ha tjent militære hensyn. Også fra yngre jernalder og vikingtid er Spangereid kjennetegnet av spesielle funn. Her skal bare nevnes et større felt med båtgraver som delvis ble undersøkt i 1970-årene. Rike og eiendommelige funn og fornminner fra eldre og yngre jernalder peker ut Spangereid og flere av de andre - flaskehalsene - som strategiske og viktige områder. Den strategiske beliggenheten ved eidet som forbinder Lindesnes med resten av fastlands-Norge, gav i århundrer Spangereid en viktig plass i nordisk politikk. Det er ikke tilfeldig at sagn og saga knytter både danske og norske konger til dette stedet. Den farligste pynt paa hele Vestkanten: Liðandisness, Neset, the Naze, De Nase, Cap de Noruega, Starkads nes , promontorium afflictionum – mange navn, men knapt noe kjært barn. Bare et fåtall andre strekninger av norskekysten har gjennom tidene vært i den grad fryktet som rikets sydligste punkt på fastlandet, Lindesnes – og i den grad myteomspunnet, hvilket da også flere av de alternative navnene på neset tydelig gir til kjenne. Passasjen rundt Neset er skummel, og i uvær kan pynten ute ved fyret – som ikke uventet var det første som ble anlagt i den norske delen av dobbeltmonarkiet (i 1655) – gjøre et fryktinngytende inntrykk på noen og enhver. Kongelig fyrinspektør Jacob Baden skriver således i 1799: Dette nes er den farligste pynt paa hele Vestkanten; thi hele Nordsjøen bryder her med en uhyre styrke, og det synes utroligt, men mange lodser har enstemmig fortalt mig, at havet undertiden har saadan styrke, at det slaar bølger til det øverste af Nessefyr, der er 50 favne høit over vandet, og det med den rasenhed, at døren til fyrmandens bolig, som ligger paa tiden, er sprængt op... Christer Westerdahl har fremhevet Lindesnes’ rolle som overgangsområde: Det torde inte vara svårt, att i området Lindesnes/Lista urskilja en övergångsområde mellan transportzoner. Lindesnes kan troligen anses som brytpunkten. Korshamn med Seløer har varit (...) väntstället för ledsagare eller för förliga vindar. Liksom Skanör/Falsterbo rev eller Skagen har näset varit speciellt fruktat. I förhistorisk tid finner man innanför Lindesnespassagen övergången vid Spangereid, med sitt berömda gravfelt, och en sannolik omlastnings- och eventuell bytesplats för båtar. Det kulturella innehållet i den sydliga zonen, som i övrigt anknyter till Skagerack/Kattegatt, kanske kan uttryckas i historisk tid i de trepinnade båtarna, som sluter söderifrån vid Lista. I en viss forstand kan man tale om at det vi kan kalle - Skagerrak-Norge - brytes mot - Nordsjø-Norge - nettopp ved Lindesnes. Westerdahl har pekt på at Neset skiller mellom ulike kulturområder. Forskjellen mellom distriktene øst henholdsvis vest for Lindesnes har for flere forfattere vært slående. Således merket vår gamle kjenning, amtmann Holm, seg alt henimot slutten av 1700-årene hvordan båtbyggingstradisjonene skiftet ved Lindesnes, idet bruksbåtene var kortere og bredere i øst. Lindesnes sentrale rolle for trafikken mellom Viken og Østersjøen på den ene side, og Nordsjøen på den annen, ble fremhevet av Peder Claussøn Friis omkring år 1600. Han skriver: Det Nes vide alle Sjøfarendes Folk i dette Vesterhav at sige av, thi av det har de Landkjending her under Landet, og derfra og der efter vide de at sette deres Kurs til andre Lande. Erik Pontoppidan peker på det samme, i sin forklaring på losenkefenomenet i traktene omkring Lindesnes: Paa nogle flere Øer og Odder, som strekke sig ud mod Havet og ere Lotsernes rette Hiem, gaaer det ligeledes, særdeles ved Lindesnæs i Christiansands Stift. Der siges de allerfleste Koner at have havt 5 á 6 Ægte-Mænd efter hverandre, og troeværdige Folk har forsikret mig, det er en Sandhed, som grunder sig derpaa, at da alle Nationers Skibe, som ville til eller fra Øster-Søen og skye det farlige Jydske Rev, maae passere Lindesnæs forbi, hvilket ofte skeer af nogle Hundrede paa en Dag, saa koster deres Frelse mange Norske Lotsers Liv, og de efterladte Hustruer et nyt Giftermaal. Når det gjelder den hollandske farten på norske havner i 1600-årene, gir Alexander Bugge en beskrivelse som peker i samme retning. Skibene seilet gjerne for at holde sig klar av sjørøvere i flok og følge op til kysten av Norge. Ved Lindesnes delte de sig, skriver han. Noe nytt fenomen var ikke dette på den tiden. I den tyske Seebuch, i et kapittel som antagelig har røtter tilbake i 1300-årene, er det beskrevet 2 direkteruter fra Walcheren til den sydnorske kysten – én går til Lindesnes (Nese), den annen til Skudenes (Schutenessen). Strofen fra Sigmunds kvæði eldra som innledet herværende studie, Sjógvurin brýtur sum boðafles: Haldið beint á Líðandisnes, viser samme med enkelte sagaopplysninger at det har vært vanlig å landkjenning av Neset også i tidlig- og høymiddelalder, nok også før det. Lindesnes’ posisjon som brytningspunkt og overgangssone kommer også klart frem i sagakilder som hinter om hvorledes man seiler langs norskekysten, således Olav Tryggvasons saga i Heimskringla, der det heter om Torarin at han, da - det ble bør, seilte (...) av sted og hele vegen ytre leia utenfor øyene, og nordover fra Lindesnes styrte han ut på havet - og Egils saga, der Torolfs seilas vestover fra Viken beskrives på en lignende måte: Hafði Þórólfur þá þrjú skip, er hann sigldi austan um Foldina; sigldu þá þjóðleið til Líðandisness; fóru þá sem skyndilegast, en námu nesnám, þar sem þeir komu við, og hjuggu strandhögg. En er þeir sigldu norður frá Líðandisnesi, fóru þeir meir útleið, en þar sem þeir komu við land, þá rændu þeir. alt landit, at er ligger milli Liðandisness ok Danmerkr: Lindesnes som politisk grense: I perioder synes grensefunksjonene ved Lindesnes å ha hatt et politisk aspekt også. Þá skyldi Valdimarr konungr eignask alt landit, at er ligger milli Liðandisness ok Danmerkr at stöttum og skyldum, heter det i Fagrskinna om avtalen mellom kong Valdemar og Erling Skakke i 1170. Valdemars krav om overherredømme i det sørøstlige Norge var også et ekko av daneveldet i Viken i 900- og 1000-årene. Det er flere sagaeksempler på at daneveldet til tider strakte seg like til Lindesnes – eller i det minste at danekongene hevdet sine rettigheter til hele kystområdet vestover til Lindesnes. I de eldste kongesagaene i Heimskringla er Lindesnes, Liðandisnes, noen ganger nevnt som grensepunkt mellom administrative områder. Harald Gormsson skal således ha gitt Harald grenske styringen over Vingulmark, Vestfold og Agder til Lindesnes, Olav Tryggvason skal ha gitt Erling Skjalgsson makten i et område som strakte seg fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, og Eirik Håkonsson jarl skal, da riket ble delt etter slaget ved Svolder, ha fått Hålogaland, Namdalen, fire fylker i Trøndelag, vestlandsfylkene fra Fjordane til Rogaland og Nord-Agder til Lindesnes. Også i enkelte mer sagnpregede sagakilder, som Þáttr af Ragnars sonum, omtales Lindesnes som grensepunkt. Ifølge den nevnte tåtten nådde Ragnar Lodbroks makt fra Dovrefjell til Lindesnes, og etter ham fikk Sigurd orm-i-øyet blant annet - alle Vikina ok Agðir til Liðandisness. På tilsvarende vis ble det i den avtalen som kong Eirik Magnusson og hertug Håkon Magnusson gjorde med Hansabyene i 1294, skilt mellom landet sør før og landet nord for Lindesnes (ex parte australi Lydendenes). En stor rettarbot fra 1308 (skipan fra kong Håkon Magnusson om hird og tjenestemenn) skiller likeledes mellom landet sør for og landet nord for Nesit. Men vi vil ordne med tomter for dem ved Mariakirken i Oslo, og selv skal vi la bygge hospital for dem, slik at de som er eller blir vanføre av hirden, herbergesveinene, bordsveinene i gården, gjestene og kjertesveinene sønnafor Lindesnes og Dovrefjell (fyrir sunnan Lindandisnes ok Dofrafiall), de skal ha kost og understøttelse som hos en god venn, det som vi ga til og hirden skal legge til i fremtiden. Men enhver som fra nå av blir gjort til ridder med Norges konges hånd, skal legge til dette 3 forne mark, hver hirdmann og herbergesveiner 2 mark, men gjester og kjertesveiner og bordsveiner 1 mark. Men hver annen skal gjøre slik som Gud gir enhver hug til. Men om Gud krever vår ånd sønnafor Neset (fyrir sunnan Nesit), da skal det førstnevnte huset få alle gangklærne våre og vår seng med alt utstyr... De av hirden som er blitt eller blir fattige eller er vanføre, skal komme til Bergen, de som er nordafor Neset (sem nordan ero Neset) men de som er sønnafor Neset (sem firir sunnan ero Nesit) til Oslo, og først treffe merkesmannen, og han skal siden bære deres ærend fram for oss, og vi skal treffe råd for det slik Gud lærer oss, og i en rettarbot fra 1311 brukes uttrykket millum Liðandesnes oc Vargæyia. Det finnes tilsvarende eksempler fra første halvdel av det 16. århundre. At det i et slikt område vokste frem en havn av stor betydning, bør ikke være egnet til å forundre. Det var nemlig til Seløyene like vest for spissen av Lindesnes at man søkte. Her var den første havnen for den som kom sør- eller vestfra over havet og søkte inn ved Neset. Her lå også alle dem som fór kystleden, enten det nå var østover eller vestover. Her lå man også dersom man ventet på høvelige vær- og vindforhold for å passere Lindesnes. Seløyene var dessuten et naturlig samlingssted for leidangsflåten dersom Danmark var angrepsmål. Her var kort fortalt en havn som var internasjonal og nasjonal, grensehavn og ventehavn, handelshavn og krigshavn, på én og samme tid. Smeltedigelen: Seløyene: Sverre Steen er den som best har oppsummert Seløyenes særskilte posisjon blant norskekystens havner i sagatid: Men den viktigste av alle Sørlandshavnene var Seløyene like vestenfor Lindesnes. (...) I det hele er Seløyene den fasteste stasjon på ferdene langs kysten. Her måtte folk inn efter ferden over Jæren og Lista som helst foregikk om dagen så de kom til Seløyene ved solefall; herfra stakk de ut ved soloppgang når de skulde nordover, her lå de i dager og uker og ventet på bør når de skulde øst forbi Nesset. Her lå ikke bare kongsflåter i havn; det var også vanlig bryggeleie for kjøpskib og et sted hvor man kunde spørre nytt. Dagens Selør består av 2 mindre øyer rett vest for Lindesnes. Flere har imidlertid pekt på at Seløyene i sagaene må ha omfattet flere av naboøyene også, slik som Kjøpsøy og Revøy med Korshavn. Det er registrert flere skipsvrak fra middelalderen i dette arkipelaget. Sagakildene som omtaler havnene ved Seløyene, er mange. I flere av beskrivelsene kommer grenseaspektet klart frem – kom man fra Viken, var det her man fikk høre nytt fra Vestlandet; kom man vestfra, var Seløyene stedet hvor man kunne orientere seg om begivenheter i Viken. I Olav den helliges saga i Heimskringla heter det således: Kong Olav holdt speidere ute for å få vite hvor jarlen drog hen, og da han hørte at jarlen var ute av landet, seilte han vestover i Viken. Da gikk folk over til ham, og han ble tatt til konge på tingene. Slik reiste han helt til Lindesnes. Der fikk han vite at Erling Skjalgsson hadde samlet en stor hær; han ble ikke lenge på Nord-Agder da, for han fikk strykende bør. Senere i sagaen er helgenkongen på nytt i Seløyene: Kong Olav styrte ut til Tønsberg med skipene sine så snart han fikk vite at kong Knut hadde seilt til Danmark. Så tok han av sted med de menn som ville følge ham, da hadde han tretten skip. Deretter styrte han ut etter Viken, men han fikk lite både av penger og folk, ingen uten de som bodde på øyer og utnes fulgte ham. Kongen gikk derfor ikke opp i landet, han tok de folk og midler som falt i hans veg. Han merket at landet var tatt fra ham med svik. Han seilte etter som han fikk bør, det var først på vinteren. De fikk nokså seint vind, i Seløyene ble de liggende lenge, og der fikk de høre nytt av kjøpmenn nord fra landet. Det ble sagt til kongen at Erling Skjalgsson hadde samlet en stor hær på Jæren, skeiden hans lå ved land fullt seilklar, og der lå også en mengde andre skip som bøndene eide, det var skuter og garnbåter og store roferjer. Et annet eksempel har vi i Magnus Erlingssons saga i Heimskringla, der Erling Skakke kommer vestfra og får høre nytt fra Viken: Erling Skakke fikk vite at danehæren hadde kommet til Viken. Da bød han ut full leidang av folk og skip, og det ble en veldig hærsamling, og Erling seilte så østover langs landet med hæren. Da han kom til Lindesnes, fikk han vite at danehæren hadde reist sørover igjen til Danmark, men hadde ranet vidt og bredt i Viken. Og i Baglarsoger: Baglarane kom austafrå til Seløyane. Da spurde dei at Torgils Fudhund var i Sokn nord på Vegger, og hadde dregi saman leidang. Det bles ein linn nordavind. Dei rodde straks nordetter føre solrenninga om morgonen. Likeledes i Soga om Håkon Håkonsson: Då kongen siglde inn fyre Lindesnes, kom Fridrek Slafse der imot honom og fortalde at ribbungane var vida ikring der i bygdene og gjorde mykjen skade både for kongen og bøndene. Kongen tok då av til indresundi, og sende lettskip inn til Marnadal mot ribbungane; kongsmennene drap nokre menn av deim der. Én av de mest inngående skildringene av Seløyene finnes i Orkneyinga saga, der det fortelles om Orknøyjarlen Torfinn, som oppsøker kong Magnus den gode nettopp i Seløyene. Kongene Magnus og Harald ligger med leidangsflåten i Seløyene og akter seg på hærferd til Danmark. Torfinns ærend er å søke forlik med kong Magnus (se egen rammetekst). Ragnvald jarls lik ble ført til Store Papøy og jordet der. Det blir sagt om ham at han var en av de mest venne- sæle og dannede av orknøyjarlene. Mange sørget over hans død. Derpå la Torfinn under seg alle Orknøyene, og nå var det ingen mer som sa imot. Tidlig på våren kom nyhetene frem til Norge. Kong Magnus tok seg svært nær av at Ragnvald jarl var drept, og han sa at han skulle hevne ham så snart han fikk høve til det. Men for tiden hadde han en stor strid gående med Svein Ulvsson som hadde latt seg ta til konge over Danmark. På denne tiden kom Harald Sigurdsson til Norge, han var en frende av kong Magnus, og kong Magnus ga ham halve Norge. Begge kongene var sammen i Norge en vinter, de bød ut leidang fra hele Norge og aktet seg sørover til Danmark. Mens de lå i Seløyene, kom 2 langskip seilende inn i havnen og opp til kong Magnus' skip. En mann i hvit kutte gikk fra langskipene opp i kongeskipet og bakover opp i løftingen. Kongen satt til bords. Mannen hilste kongen og bøyde seg for ham, tok brødet og brøt det og spiste. Kongen tok imot hilsenen og rakte ham kruset da han så at han hadde spist brødet. Mannen tok imot kruset og sa: Vi ber om grid, bordfelle. Kongen så på ham og spurte: Hvem er du? Jeg er Torfinn Sigurdsson, sa han. Er du Torfinn jarl? Så sier man der vest, sa han, og jeg er kommet hit med 2 tjuesesser og så godt mannskap vi bare formår. Jeg vil ro leidang med deg dersom du vil ta imot min hjelp. Men jeg legger saken helt i Guds og Deres hender, herre. Det kom menn til og hørte hva de sa. Kongen svarte ikke med en gang, men sa omsider: Det er sant, Torfinn jarl, jeg hadde ikke tenkt om vi møttes – slik som nå er skjedd – at du skulle ha kunnet fortelle om hvordan vi skiltes. Men det sømmer seg ikke for meg, en konge, å la deg drepe slik som saken nå står. Du får følge meg. Men vårt forlik vil jeg først si noe om når jeg har fått tenkt meg om. Torfinn hilste kongen og gikk til sine skip. Kongen ble liggende lenge i Seløyene, det samlet seg en hær fra hele Viken hos ham. Derfra ville han seile til Jylland så snart han fikk bør. Torfinn hadde lange samtaler med kongen, og var vennlig mot ham og tok ham med på råd. En dag gikk jarlen ombord på kongeskipet og akter i løftingen. Kongen ba ham sitte ned, og jarlen satte seg og de drakk med hverandre og var i godt lune. Da kom det en mann i rød kjortel til dem i løftingen, en stor og staut kar. Han hilste kongen, og kongen svarte vennlig på hilsenen, for det var en av hirdmennene til kong Magnus. Mannen tok til orde: Det er deg jeg har kommet for å møte, Torfinn jarl. Hva vil du meg? sa jarlen. Jeg vil vite hva du vil gi meg i bot for bror min som du lot drepe vest i Kirkevåg sammen med andre av hirdmennene til kong Magnus. Har du ikke hørt det, sa jarlen, at jeg ikke har for vane å bøte med penger for menn jeg lar drepe? Og det kommer av det at jeg oftest synes det har vært grunn til det når jeg lar drepe menn. Det raker ikke meg hva du gjør mot andre, når du bare bøter denne ene som jeg har ettermæle etter. Jeg mistet noe gods der også, og jeg ble skammelig hånet selv. Det er min skyldighet å søke oppreisning både for min brors død og for meg selv. Kongen kan tilgi så mye han lyster det som er gjort mot ham; han synes vel ikke det gjør noe om hirdmennene hans blir leid ut og hugget ned som sauer. Jarlen svarte: Jeg skjønner at det er godt for meg her at du ikke har makt over meg. Er ikke du den mannen som jeg ga grid? Jo visst, du kunne ha drept meg som alle de andre mennene den gang. Da svarte jarlen: Det er sant som det er sagt at det kan hende mang en mann det han minst venter. Jeg trodde da aldri at jeg skulle få unngjelde for det at jeg ga deg grid! Du hadde ikke kunnet baktale meg for høvdinger i dag om jeg hadde latt deg drepe som de andre lagsfellene dine. Kongen så på jarlen og sa: Er det kommet dit nå at du synes du har drept for få av mine hirdmenn uten å bøte. Kongen var da så rød som blod. Jarlen sprang opp og ned fra løftingen og ut på sitt eget skip. Og det var rolig der den kvelden. Da de våknet om morgenen, var det kommet bør, og de rodde ut av havnen med en gang. Så seilte kongen sør i Jyllandshavet med hele flåten. Jarlens skip seilte ytterst mot havet den første del av dagen, men da det lei på, stevnet jarlen vest over havet. Og så er det ikke mer å si om ham før han kom til Orknøyene og slo seg ned i sitt rike. Kong Magnus og kong Harald seilte til Danmark og ble der sommeren over. Kong Svein ville ikke møte dem, han holdt seg med sin hær i Skåne. Håkon Håkonssons saga skildrer en av de mer dramatiske episodene knyttet til Seløyene: Kong Håkon og Skule jarl hadde avtalt seg imellom at samme vinter skulle kongen gjøre bryllup i Bergen, og da skulle de møtes. Kongen gjorde da i stand slik som de var blitt enige om, først til julegilde og så til bryllupsgildet. Om høsten drog kongen østover i Viken og kom ut i hardt vær da han seilte fra Rott forbi Jæren. I kveldinga kom kongen til Seløyene. Da hadde de fått stormvær, men kongen kom fra det med uskadd skip. Han hadde Sætta-spillir. Så snart kongen var kommet i havn, rodde han ut mot skipene i skips-båten. Håkon Kåvis var den første som kom etter, og kongen viste ham inn til havna. Han hadde tapt de fleste av skjoldene som var omkring framstavnen, og skipet var nokså lekk etter seilinga. Kongen ventet i sundet inntil alle skipene var kommet. Om morgenen seilte han forbi Neset, og da han kom til Homborsund, lå det noen byrdinger der i forvegen. Flere ganger hører vi om hele flåter som ligger i Seløyene. I Haraldssønnenes saga i Heimskringla fortelles det at kongene Inge og Øystein møtes her, begge med mange folk. Det hadde nær kommet til slag. I Baglarsoger heter det at - (k)ong Inge og Håkon jarl og heile hæren deira for austafrå Vikan og nordetter litt føre jul. Dei låg lenge i Seløyane om hausten. Flere slike lengre opphold er beskrevet i kildene. Sommeren 1339, under de norske stormennenes opprør mot unionskongen Magnus Eriksson, lå erkebiskop Eirik værfast her. For igjen å knytte trådene til diskusjonen om Ragnar Lodbrok-tradisjonens utvikling, må nevnes at vi faktisk kjenner en beretning om Seløyene som utgangspunkt for ferder til Det hellige land også. Det dreier seg om Historien om danenes ferd til Jerusalem, om et dansk korstog omkring 1190. Historien er nedskrevet av en norsk munk i løpet av 1190-årene. Her beskrives det hvordan Danmarks kong Knud samler rikets stormenn til et møte i Odense, der de får høre at Jerusalem har falt i den egyptiske sultan Saladins hender. Femten av de tilstedeværende stormennene bestemmer seg på stedet for å følge den pavelige oppfordringen om et korstog. Ferden går til Konghelle, der 200 nordmenn under ledelse av Ulv av Lauvnes slutter seg til korstoget. Siden bærer det over Folden (Oslofjorden) til Tunsberg. Det er beskrivelsen av ferden videre som er direkte relevant for oss: Da de hadde skaffet seg det de trengte, ventet de på høvelig bør, og så la de ut fra byen med Ulv i spissen. På nytt ble de hengende seilene heist til topps, repene ble løsnet fra tjeldene og vinden fylte seilene og ga dem god fart på ferden videre. Du skulle sett den mengde av mennesker som stimlet sammen for å se dette uvanlige synet; og alle ba de for dem om en lykkelig overfart under englenes vern. Da de som var igjen på land, ikke kunne se skutene mer, åpnet det ville havet seg mot de seilende, og mens bølgene vokste i den friske vinden, drev vindkastene skutene fram over skummende sjøer. Til slutt kom de til noen øyer som vi kaller Seløyene. Her rigget de skipene ned, og etter å ha surret tauene dro de skipene på land og fortøyde dem. Etter alt dette slitet nøt de hvile og søvn, som er en lise for mennesket. Dagen etter kom alle sammen for å rådslå om de skulle nytte medvinden til å sette kursen over Nordsjøen med en gang eller om de skulle dra opp til Bergen. Folkene kunne ikke bli enige om dette og kjeklet fram og tilbake, men Ulv holdt på at det beste ville være å dra til Bergen og vente på kongen, for kong Sverre skulle være en mann som så dypt i tingene og som hadde lest meget i erfaringens bok. Som den veltalende mann Ulv var, hevdet han også at de på den måten ville få flere menn med seg der, dessuten ønsket han ikke at det skulle se ut som om han flyktet eller dro bort fra sin herre uten å ha lov til det. Husais råd seiret derfor denne gang over Achitophels, og så snart vinden ga høve til det, gled skipskjølene igjen over de skummende bølgeryggene, idet de seilte forbi øygarden og i frisk fart fulgte den bratte kysten opp mot Bergen, inntil de kunne legge til inne i byen mens folk nysgjerrige sto og så på. Jeg minner om McTurks konklusjon med hensyn til det stadiet i Ragnar lodbrok-tradisjonens utvikling som introduserte Åslaug i skikkelse av Kråka, og som vi først og fremst kjenner gjennom Ragnars saga: 1. Dette stadiet synes for det første å ha funnet sted i det sørligste Norge, særlig i egnen omkring Spangereid. 2. Den lokale tradisjonen i Spangereid kom for det annet til å bli påvirket av stoff fra kontinentet via Danmark – kanskje gjennom pilegrimsferder, på den ene siden, og fra England på den annen. 3. For det tredje ser det ut til at deler av det engelske stoffet har blitt overført til egnen omkring Spangereid via Orknøyene. Det kan vanskelig tenkes noe annet sted som oppfyller disse kriteriene i samme grad som Seløyene. I de havnene som går under betegnelsen Seleyjar i sagaene, kunne de møtes, alle de impulsene fra fjern og nær som ble absorbert i det stadiet av Ragnar Lodbrok-tradisjonens utvikling som best representeres av Ragnars saga. Her fantes forutsetningene for den karakteriske miksturen av lokale, danske/kontinentale og engelske/orknøyiske innflytelser som McTurk og før ham de Vries mener å finne i Ragnars saga. Det er Seløyene som i tidlig- og høymiddelalder klarest uttrykker Lindesnesområdet rolle som grensesone og kulturell melting pot. Og Seløyene må ha spilt en helt sentral rolle i det kulturmøtet som resulterte i de fortellingene som senere, på Island, ble festet til skinn som Ragnars saga. Vi skal imidlertid neppe tenke oss at en ferdig utviklet muntlig tradisjon oppstod i Seløyene, selv om stoffet trolig har blitt formidlet over havnene her. Syntetiseringen kan tenkes å ha foregått i stormannsmiljøer i Spangereid, eller – mer trolig – på det like nærliggende Lista. | Family: Ragnar Sigurdsson av Uppsala / Aslaug Sigurdsdatter (F2005)
|
| 11060 | Jeg underskrevne Mathias Adamsen boende i Ildjærnet ved Christiania kiendes og herved vitterlig giør, ret vitterlig gield skyldig at være til Sr. Morthen Harboe paa Schiønhoug i Trøgstad sogn den summa 256rd 2 ort. Skriver toe hundrede halvtreedsindstiuge og sex rixdaler toe ort courant klingende myndt, som hand mig laant og med forsikring herfor at nu meldte Sr. Harboe for disse penge kan være betrygget, pandtsætter ieg ham med første prioritet alle mine ejende og paa Ildjernets grund staaende huuse bygninger med iværende 4re jern kakelofne og ald anden muur og nagelfast indredning, saaledes som de in alles nu bebygt forefindes, hvorudi ettermelte Sr. Morthen Harboe, som melt, skal være pandte berettiget, indtil capitalen vorder udreedet og afbetalt. Imidlertiid svarer ieg af capitalen 5 procents rendte, ligesom og paa begge sider forbeholdes 6 uggers opsigelse, i tilfælde, at pengene endten [afkom] tilbage, eller ieg finder leilighed samme at betahle. Til bekræftelse under egen haand og paatrygte signette, samt til ydermeere securite for pandthaveren, haver jeg formaaet monsr Jacob Olsen Bendike med mig som cautionist og selvskyldner at underskrive og forseigle, saaleedes at een for begge og begge for een indestaar Sr. Harboe og arvinger for capital og rendter til ald skadesløshed, hvorom til vitterlig underbekræftes av monsieuer Svend Jusper Luuning og Michel Dilling. – Datum Christiania d. 6te februari 1764. Mathias Adamsen. Til vitterlighed efter begiær S. J. Luuning. Michel Dilling. Jacob Olsen Bendike. Kildeinformasjon: Panteboknummer: I 3, f. 90b. Sted: Follo sorenskriveri. den 6 feb 1764 på Ildjernet, Nesodden, Akershus, Norge. Han var Ildjernet bygselseddel. | Adamsen Høvig, Mathias (Matthæus) "Ildjernet" / "Berner" (I977)
|
| 11061 | Jekteskipper Lars Nielsens kone. | Mortensdatter Røede, Kirsten "Moss" (I19816)
|
| 11062 | Jens Andersen Kjærulf ble født ca.1459, Vadum, Kær herred, Jylland, Danmark. Han døde ca.1532, Gjettrup, Ulsted. Han var sønn av Anders Andersen Kjærulf og Else Wogensdatter. Jens var trolig gift med en Gjertrud. Jens Andersen Kjærulf nevnes ikke av Dyrskjøt, men er kanskje den Jens Kjærulf, som 1519 tilsammen med sin hustru ble opptatt i - Guds Legems Lav - i Aalborg. Er kanskje også den Jens Kjærulf, som 1532 bodde i Halne og da var - Rebsmand til Lendum Mark i Vendsyssel - sammen med 11 andre menn, som visstnok alle var selveiere og 1 mann (Munk Elbek i Grarup) endog var av adel, selv om han nevnes efter en selveierbonde. Derimot er det neppe ham, som nevnes i Ø.Halne i det 16. årh.s siste halvdel. Kanskje het hans hustru Gjertrud... og antas at de hadde etternevnte barn, men det er kun gjetning, da disse personer ikke fører noe slektsnavn. 1. Søren Jensen (Kjærulf?) bodde 1568 i Knæpholt i Vadum Sogn og nevnes blant dette sogns selveiere som eier av 1 hus. Synes ikke å hatt noen barn. 2. Simon Jensen (Kjærulf?) bodde 1568 i V.Halne i Vadum sogn og oppføres blant de jordegne bønder som eier av en gård. Hans etterkommere bodde visst i Vestergaard i V.Halne, hvor en selveier Jens Simonsen nevnes i Aalborghus Jordebog 1617-1618, og hvor en Tingskriver Jens Simonsen (gift med Mette Andersdatter) bodde 1645 og 1654. I 1624-1638 bodde Niels Ludvigsen i Vestergaard, og Jens Simonsen ektet visst hans enke. 3. Anders Jensen (Kjærulf?), vanligvis kalt Anders Skriver, fogde i Hals, død 24.juli 1589, gift med Anne Andersdatter Kjærulf av Kornumgaard. 4. Bertel Jensen (Kjærulf?). | Family: Jens Andersen Kjærulf / Gjertrud, "Kjærulf" (F3875)
|
| 11063 | Jens Arensen kom til Soknedal i 1662, og frem til 1673 i Gauldalske Compagnie, og var 11 år Rittmester i samme Prestegjeld, og var boende på Hage. | Arnesen Gynnild, Jens (I2434)
|
| 11064 | Jens blir bruker på gården Øvre Nøss etter farens død i 1676. | Thorsen Nøss, Jens (I9541)
|
| 11065 | Jens Christofersen Haug var gårdbruker på nordre Haug fra omkring 1760 inntil sin død i 1790. | Christoffersen Haug, Jens (I11506)
|
| 11066 | Jens Christofersen Haug var med dette ekteskapet gift for annen gang. Hans første hustru døde i 1772. | Family: Jens Christoffersen Haug / Else Jonsdatter Schiørvold, "Haug" / "Bøen" (F4661)
|
| 11067 | Jens dro tidlig til sjøs og tok bl.a. styrmannseksamen i Trondheim. | Høyem, Jens Schive (I1452)
|
| 11068 | Jens Estensen kom fra Skjerli, der faren hadde vært bruker. Skjerli måtte de gi fra seg da Arne Jensen Gynnild overtok bygselen på Skjerli. Bygselbrev til Jens Estensen Skjerli fra Hr.Marcus Nissen Høyer på 1 øre 6 marklag i gården Nyehus i Soknedal. Datert 25.juni 1743. | Estensen Skjerli, Jens "Nyhus" (I13091)
|
| 11069 | Jens fikk kallsbrev som kapellan i Hamarøy i Steigen prestegjeld signert fra kongen 30.april 1677. | Nielsen Schjelderup, Jens (I8518)
|
| 11070 | Jens fra Næs døde 72 år, 7 måneder og 1 uke gammel. | Andersen Næs, Jens (I6866)
|
| 11071 | Jens giftet seg med jordtaus på Gynnild, Olaug Sivertsdatter. | Family: Jens Arnesen Gynnild / Ollaug Siursdatter Gynnild (F982)
|
| 11072 | Jens Jensen eller Niels Jensen, som han også ofte kaldes, således 1388, da han skrives til Clausholm og oplod sin svoger Anders Jepsen til Broby indløsningsretten til noget af hans Hustrus fader Lage Offesen pantsat gods. Fik 1391 en stor del gods i Hovlbjerg herred i pant af Timme Limbek for 400 mrk., som var hans husfrues morgengave. Købte 1396 Stånum hovedgård (Sønderhald herred) og nævnes samme år i forliget på Lindholm om kong Albrechts løsladelse. Dræbt 1404 af hr. Jens Nielsen (Løvenbalk) af Avnsbjerg og begravet i Sortebrødre Kloster, nu vor Frue Kirke i Aarhus, der dog nødtes til at sone drabet ved indstiftelse af messer for den døde og ydmygt knæfald for hans frænder. Året efter sluttedes den noksom bekendte orfejde i Helsingborg mellem hr. Jens Nielsen og Jens Jensens fader og sønner. Brev 1405. 24.februar, Helsingborg. Kong Erik 7. af Pommern erklærer, at ridderen hr. Jens Nielsen af Aunsbjerg har svoret evig stilstand og fred over for hr. Jens Andersen af Estrup, ridder, Anders og Lave Jensen angående drabet på disses fader Jens Jensen af Clausholm. A: RA. Gl. Estrup = ny kronol. rk. 1991. Perg. 25,5-25,8 × 9,2 (plica 1,2). Seglsnit. På bagsiden Orfeide. Tryk: Barner, Fam. Rosenkrantz I, Dipl. 47 nr. 46 - Reg. Dan. nr. 3935; Rep. nr. 4671. Tekst efter A: Ericus dei gracia regnorum Dacie Swecie Norwegie Sclauorum Gothorumque rex et dux Pomeranie omnibus presens scriptum cernentibus salutem in domino ? Noueritis quod sub anno domini mcdquinto die beati Mathie apostoli. Helsingburgis constitutus nobilis uir dominus Iohannes Nicolai de Awendsberg miles coram illustrissima principe et domina domina Margareta dei gracia regnorum Dacie Swecie Norwegie etcetera regina domina et matre nostra carissima et aliis nobilibus uiris dominis uenerabilibus patribus Iacobo archiepiscopo Lundensi Petro Roskildensi Eskillo Ripensi Boecio Arusiensi Petro Burglanensi Lawone Wyburgensi Iohanne Ottoniensi Nicolao Strengnensi ecclesiarum episcopis Nicolao Ywerson Iacobo Absolonis Petro Nielsun Iehan Olefsun Berone Olaui Henrico Ienisun Petro Ienisun Absolone Petri Stigoto Awesun Stigoto Petri Erico Niclesun Petro Walkendorp Erico Bydelsbak Woldemaro Henningo Kabelt Claus Dowet Iohanne Lawesun Hartwico Lembek Andrea Pætz Magno Munk Nicolao Nielsun Iohanne Grim Ione Sywardsun Andrea Petri Dywbek Nicolao Hogeschild Iehan Thomesun Wernikino Conradi militibus Nicolo Brok Andrea Nicolai de Asedale Laurencio Ienisun de Oreby Iacobo Thrugilli Petro Magni Thorkillo Brawde Absolone Brawde ac aliis pluribus fidedignis in multitudine copiosa ex maturo et deliberato animo consensu et uoluntate consanguineorum cognatorum propinquorum et amicorum tam paternorum quam maternorum parte utriusque natorum et nascendorum. pro morte predicti Iohannis Ienissun de Clasholm. domino Iohanni Andree de Æsendorp militi Andree Iohannis et Lawoni Ienisun patri. et filiis eiusdem liberis suis consanguineis cognatis propinquis heredibus et amicis eorum uniuersis natis et nascendis. omnibusque in eo suspectis firmam amicitiam perpetuam treugam et integram pacem fideiusserunt et promiserunt sine omni fraudis matheria perpetuis temporibus inuiolabiliter obseruari ? Datum anno die et loco supradictis nostro ad causas sub sigillo teste Iohanne Swenonis Bryms\ Et breff som biscop Peder ibidem 1 haffuer vdgiffuit liudendis att hand haffuer opboritt aff her Niels Brock cannick i Roskild oc hanns brodere Lage Iennssøn thenn sum pendinge hand haffde v gaarde i Giødersleff ii gaarde i Torslundlille oc en gaard i Clouitsted i pannt for aff thennem oc theris moder frwe Ide aff Claxholm . A: tabt — Aa: Vidisse af biskop Jens af Roskilde 30. aug. 1420, tabt, registreret RA. Mourids Olssøn Krognos' Arkiv. Eline Gøyes jordebog, frwe Mettis mødernne gods f. 159v med overskrift Torslundlille. Tryk: Thiset, Eline Gøyes Jordebog 324. Brevet er formentligt udstedt efter drabet på fru Ides mand Jens Jensen i 1404. Biskop Peder døde 1416 19.oktober, Liber dat. Roskild. 100. Ektemann til Ide Lagesdatter Panter, til Klausholm. Barn: 1. Anders Jensen Brok af Estrup, d.ca.1405. 2. Lage Jensen Brok af Estrup, til Clausholm, d.1435. 3. Niels Brok af Estrup, d.ca.1420. 4. Esge Jensen Brok af Estrup, til Essendrup, d.3.mai 1441, Sankt Jørgensbjerg, Kettrup (Vester Han H., Thisted). 5. Sille Jensdatter Brok af Estrup, d.etter 1426. Gift med Jep Basse af Nielstrup (Langebeks Dipl. 29.april 1426). Kilder bl.a.: Danmarks Adels Aarbog, Thiset, Hiort-Lorenzen, Bobé, Teisen., (Dansk Adelsforening), (1884 - 2011)., DAA 1889:102. | Jensen Brok, Jens "Brock"/"af Clausholm"/"af Estrup" (I15696)
|
| 11073 | Jens Jenssen Schive fikk Boskab som sal. Jens Larsen Schive har optegnet at give Jens Jensen som Hjemgave, da han træde i Ægteskab 1694. | Family: Jens Jensen Schive / Rebecca (Rebechae), "Schive" (F1194)
|
| 11074 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I17474)
|
| 11075 | Jens Johannessen Rosenberg og søsteren Helene solgte 22.september 1766 en del skyld, som de hadde arvet etter deres far Johannes Helgesen Rosenberg på Lundby. | Johannesdatter Rosenberg, Helene (Helena) (I17475)
|
| 11076 | Jens nevnes 1639 og 1640. Kilde: Norske Rigsregistrander, bind VII. | Jensen Schifue, Jens (I2168)
|
| 11077 | Jens nevnes så tidlig som i 1623 med tilnavnet Villmann, som også flere av sønnene fikk som familienavn. Vi finner mye av bakgrunnen for navnet i sakefallsregnskapet. Det er kun småsaker at Jens slo Anders Fjeset med en staur, og i 1613 slo ned drengen i Øya "mens hand stod och lod sit wandt". Et tiår senere er dimensjonene større. For "mytteri og opprør" i byen ble han sendt til slavearbeid på Bremerholm i Danmark, men var heldig og ble frikjent. Samtidig som han ble sendt dit i1623, fødte to kvinner, Ingeborg Olsdatter og Sigrid på Vinsnes, barn som Jens ble oppgitt som far til. Det var en oppreisning å slippe fri, og frifunnet ble han også etter en sak mot Knut på Singsås, en mann Jens slett ikke likte. Lagmannen dømte han til 4 mark i sølv for "ærerørige" ord, men da bevisene ikke var gode nok, måtte de gi Jens oppreisning, slik at han "herefter maa være gild og gjæv, søgelaug og gildehus med gilde mænd og gjæve og ei være mand des værre for den sag i nogen maade". Vi ser at Jens Villmann til sist er vinneren gang på gang. Det var ikke bare vold som opptok Jens og hans sønner. Skattematrikkelen fra 1647 viser for "Sinngsaas Sogenn": "Jenns Diger 2 øre 8 mkl. Till Kong. Ma. 8 mkl. Til h. Anders i Holtaallen 2 ørre. H. Anders bøxlenn". (Skattematrikkelen av 1647, Guldals Fougderie, Sinngsaas Sogenn, folio 44. Singsåsboka, Bind II, side 208-210.) I 1650 svarte Jens tiende av en avling på 8 tønner bygg og 14-15 tønner havre. Lokalt ble han skrevet Villmann først i 1652. Da måtte "Jennz Wilmand Digere" bøte for at han sammen med to av sønnene, Hans og Per, hadde vært på Singsås og banket opp Ingebrikt og kona og Ola Malum og Jon Kosberg, "som Ware gansche ilde med fahren och endnu iche haffuer bekommedthans Helbred igien". En av de mer alvorlige sakene var fra 1655, da sønnen Hans ble oppgitt som far til et barn som Kirsten Jespersdatter, født "syndenfields", hadde født. Året etter sto Jens ved tingbordet på Vinsnes og forsvarte sønnen fordi han "uforwarendes haffde ihelschut et Quindfolch, naffnlig Kiersten JespersDatter". De hadde ryddet henne av veien, men Jens fikk det til vådeskudd. Etter forlik med slekten hennes søndenfjells, betalte Jens 7 rdl. og 12 skl. for å få saken ut av verden. Tidligere hadde det kostet 10 rdl. og overfalle folket på Singsås! I 1657 betalte han kvegskatt for den neststørste buskapen i bygda: 25 storfe og hester, 20 sauer og griser og 14 geiter. De var mange karer i arbeid, og det er sagt at de slo markaslått helt til de møtte klæbyggene i Åsårdalen eller Oksdalen. Manntallet 1664: På gården Digre 2 øre 11 marklag i Haltdalen finner vi i manntallet 1664: Opsider Jens, 76 år, bruger all gaarden. Sønner: Peder 33 år, Oluff 29 år, Jon 27 år og Jens 18 år. I manntallet 1666 finner vi: Opsider Jens, 77 år. Sønner: Oluff 30 år, Jon 28 år og Jens 19 år. Matrikkelen i 1667 oppgir at årlig avling jevnt over var 7 tønner bygg og 15 tønner havre og at gården kunne vinterfø 8 mjølkkyr. Her er ikke markaslåttenvurdert, ut over at de kunne fore 2 lass i "Aasendal", Åserdalen. Jens står fortsatt oppført som bruker i matrikkelen i 1667, men det er sønnen Ola som nå er den reelle gårdbrukeren. Barna til Jens Villmann var: Ca. 1628: Hans, som fikk et barn med Kirsten Jespersdatter før 1650. Hans var verksarbeider på Røros, og blandt førerne i opptøyene mot direksjonen omkring 1670, bl.a. i Spell-Ola-opprøret. Ca. 1631: Per, gift med Gjartrud Elevsdatter Kirkvold, bodde på Hammer i Børsa. Ca. 1634: N Ingebrikt, nevnes hjemme som "knekt" (soldat) i 1660-årene. Ca. 1635: Ola, stemt for skyssforsømmelse i 1668, må da ha vært bruker. Ca. 1637: Jon, han overtok gården. Ca. 1647: Jens, gift med Guri Persdatter Talsnes. Ca. Anne, gift med Jakob Bersvensen Hov i Ålen. | Jonsen Digre, Jens "Villmann" (I1849)
|
| 11078 | Jens og Guru var først på Solem, og der ble eldstedatteren født. Deres 2 neste barn ble født på Storrø. Her bodde de noen år, men handelen på bruket gikk ikke i orden, derfor bar veien tilbake til hjemplassen til Guru, hvor det ventet en husmannsplass på det unge paret. | Jensen Dragset, Jens "Øgdal" (I13851)
|
| 11079 | Jens og Kjersti fikk en sønn sammen utenfor ekteskap, Ole. Fra kirkeboka leser vi: Publ. absolv: Jens Anders. Lillebudal og Kierstie Ilsd. Eenlie for begagne Leyermaal mod hinanden. | Family: Jens Andersen Lillebudal / Kjersti (Kierstie) Olsdatter Eenlie, "Lillebudal" (F870)
|
| 11080 | Jens omtales ved farfarens skifte i 1707: ...hos Farfaderen en lang Tid havt sit Tilhold. | Michelsen Schive, Jens Casper (I8376)
|
| 11081 | Jens overtok farsgården på Skjerli, når faren flyttet til Estenstad i nabobygda Soknedal. | Arnesen Skjerli, Jens (I13013)
|
| 11082 | Jens Pedersen fikk bygselbrev på Schiælle 11.juli 1738 av Peter Høyer som eide Bakkegodset. Jens betalte 8 riksdaler 3 ort 12 skilling i bygsel. ...da det er en meget velbygt gaard og nogen liden herlighed til Skoug... står det i bygselbrevet. Han kjøpte Skjele, 2 øre, for 299 riksdaler i oktober 1762, og ble den første selveiende bonde på Skjele. Jens Pedersen var en velaktet mann og prestens medhjelper i mange år. | Pedersen, Jens "Schiele" (I6759)
|
| 11083 | Jens Pedersen Øverland, fikk bygsel på Nadderud av sin far i 1726. Jens Pedersen var gift med Mari Haakonsdatter Grimelund. Ved skjøte 21.januar 1721 kjøpte han en part i Grimelund, 12,5 lispund, av Maris onkel, Tore Halvorsen. Han solgte imidlertid denne Grimelund-parten videre ved skjøte 2.desember 1723 til Tore Vinderens sønn, Nils. | Pedersen Øverland, Jens "Nadderud" (I24757)
|
| 11084 | Jens Randulff har skrevet om sitt bryllup: Imidlertid fattet Venskab og Kierlighed ved Guds Aands Indkiudelse til d. dydædele Pige Boel Bredall, hvichen og udj Venners Nærværelse blef bejaet d. 18 Novembr. 1684. D. 26 Maij 1685 stoed Vaaris festerøel j Tronhiem hos Moder Bredal... D. 31 Julij stoed vaaris Bryllop j Tronhiem. Kilde: Personalhistorisk Tidsskrift 1 rekke 5 bind s.249. | Family: Jens Pedersen Randulff / Boel Pedersdatter Bredal, "Randulff" (F3758)
|
| 11085 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I2668)
|
| 11086 | Jens selv er registrert på dampskipet Kg. Carl i Nesna i Nordland. Familien er registrert i Nedre Dynnersmug 3 i Bergen: Skibstømmermand tilsøs Jens Schive Pettersen og hustru Lina Henrikke Pettersen. Begge født 1853 i Bergen by. Deres barn (alle født i Bergen): Jenny Liberta Pettersen, født 1879. Klara Andrea Pettersen, født 1881. Hans Petter Høyem Pettersen, født 1890. Samt Jens' far enkemann og rebslagersvend Petter Johnsen, født 1830 i Bergen by. | Pettersen, Jens Schive "Johnsen" (I21207)
|
| 11087 | Jens Sivertsen Hoff stevner Endre Andersen Gynnild for ?rer?rig og forn?rmelig talem?te for ? ha ihielslaget hans Gieder. | Andersen Gynnild, Endre (I12991)
|
| 11088 | Jens var fortsatt ikke begravet ved skiftet etter han i Trondheim 18.april 1707. Hans bo hadde en gunstig stilling, idet sønnen Reinholdt arvet 232 riksdaler, 2 ort 13 skilling, mens datteren Helle arvet 120 riksdaler, 22 ort, begge umyndige og Christen Christensen ble oppnevnt som deres verge. | Lauritsen Schive, Jens (I1946)
|
| 11089 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I2668)
|
| 11090 | Jens var personlig kapellan hos sin far, sokneprest til Haltdalen Anders, og det er mulig at han også hadde Exspectance på Haltdalen soknekall mens faren levde. | Andersen Bernhoft, Jens (I1710)
|
| 11091 | Jens var sønn av rådmann i Bergen Christen Sørensen Schriver og Magdalena. | Christensen Schriver, Jens (I8923)
|
| 11092 | Jeremias giftet seg i 1785 med Inger Hansdtr. Schouw, men hun reiste straks fra mannen og tok tok jobb hos en kongelig lakei i København. | Family: Jeremias Abelbom / Inger Hansdatter Schouw, "Abelbom" (F5323)
|
| 11093 | Jernbanegaten gikk østover fra Jernbanetorget i Oslo, langs nordsida av Hovedbanens stasjonsbygning. Den het først Lille Tomtegate, og ble 1854–1858 opparbeida fram til Nylandsveien. Da Oslo S ble utbygd ble den østlige delen bortregulert slik at den ble ei blindgate, og etter utvidelsen av Jernbanetorget i 1990-årene, er det kun en liten, inngjerdet rest igjen. | Ellefsen, Gunhild Marie "Pedersen" (I3849)
|
| 11094 | Jernbanegaten gikk østover fra Jernbanetorget i Oslo, langs nordsida av Hovedbanens stasjonsbygning. Den het først Lille Tomtegate, og ble 1854–1858 opparbeida fram til Nylandsveien. Da Oslo S ble utbygd ble den østlige delen bortregulert slik at den ble ei blindgate, og etter utvidelsen av Jernbanetorget i 1990-årene, er det kun en liten, inngjerdet rest igjen. | Pedersen, Petter Nikolay (I16191)
|
| 11095 | Jernbanen var Halvards store lidenskap. Alt som hadde med tog, trikk og buss å gjøre ble studert og lært, det være seg modeller, rutetabeller og gamle historier. | Aune, Finn Halvard (I842)
|
| 11096 | Jernskjegge (Jarnskjegge), død 997, egentlig Skjegge Asbjørnson, var en trøndersk stormann, og ifølge Sagaen om Olav Tryggvason var han en av kong Olav Tryggvasons motstandere, som var lederen for de hedenske bøndene i Trøndelag. Skjegge skal ha deltatt under slaget i Hjørungavåg i 986. Jarlesønnen Svein Håkonsson skal, sammen med Skjegge og Ragnvald fra Ervik på Stad ha kommandert en flåte på 60 skip på Håkon jarls side i kampen mot jomsvikingene. Han skal ha bodd på Opphaug i Ørland. Skjegge var den første som talte mot kong Olav da de møttes på Frostatinget, og det var han som mest fikk bøndene til å sette seg mot kristendommen. Jernskjegge ble drept av kongsmennene utenfor hoveddøren til hovet på Mære i 997. Etter at han var drept, ble liket hans ifølge sagaen ført ut på Ørlandet, hvor han visstnok skal ligge i Skjeggehaugen ved Austrått. Det er i dag flere hauger ved Austrått som kalles Skjeggehaugen. Skjegges datter Gudrun giftet seg med kong Olav som et ledd i et forlik mellom kongen og Skjegges slektninger, men etter at hun dro fram en kniv under bryllupsnatten ble hun sendt bort fra kongen. Skjegges søster Ålov Asbjørnsdatter var gift med Klypp herse, drapsmannen til Sigurd Sleva. Fra Snorre: Håkon jarls saga: ...Håkon jarl og Eirik jarl, sønn hans, lå i Hallkjellsvik, der var hele hæren deres kommet sammen, de hadde 150 skip, og de hadde fått greie på at jomsvikingene hadde lagt til på utsida av Hod. Nå rodde jarlene nordover for å finne dem, og da de kom der det heter Hjørungavåg, møttes de. Så ordnet begge hærene seg til strid. I midten av hæren var merket til Sigvalde jarl, mot det la Håkon jarl seg til kamp. Sigvalde jarl hadde 20 skip og Håkon 60. Tore Hjort fra Hålogaland og Styrkår fra Gimsan var høvdinger i hæren hos Håkon jarl. I den ene armen på fylkingen lå Bue Digre og Sigurd, bror hans, med 20 skip. Mot dem la Eirik Håkonsson jarl 60 skip, hos ham var disse høvdingene: Gudbrand Kvite fra Opplanda og Torkjell Leira, en vikværing. I den andre armen på fylkingen la Vagn Åkesson seg fram med 20 skip, mot ham lå Svein Håkonsson sammen med Skjegge fra Opphaug på Ørlandet og Ragnvald fra Ervik på Stad og 60 skip. Dette er sagt i Eiriksdråpa: Langveisfra langs landet leidangen glei til kampen, mens de slanke danske skeider skrei imot den. Jarlen ryddet de fleste for rikt, gullsmykt mannskap; med varme lik lastet lå skip og dreiv rundt Møre. Øyvind sier også dette i Håløygjatal: Yngve-Frøys uvenner liten fryd fikk av møtet den morgenstund, da mektig jorddrott fór med flåten mot øydaner, og da sørfra sverdsvingeren kjørte havhest mot hæren deres. Nå la de flåtene sammen, og da ble det en hard og stygg strid, det falt mange på begge sider, men mange flere hos Håkon, for jomsvikingene sloss både djervt og modig og kvast og skjøt tvert gjennom skjoldene. Det var så mange våpen som traff Håkon jarl, at brynja hans ble slitt i filler og var til ingen nytte, og da kastet han den av seg. dette nevner Tind Hallkjellsson: Det var ikke som når vakker viv med myke armer reier ei seng til jarlen, - larmen steig med striden -, dengang Odins-skjorta, smidd av blanke ringer, han reiv av seg. Ryddet ble sjøkongens ridehester. Der på sanden blåste serken sund for jarlen, vevd av sterke ringer. Av slikt bærer han merke. Jomsvikingene hadde større og høyere skip, men begge hærene gikk på så djervt de kunne. Vagn Åkesson gikk så hardt fram mot skipet til Svein Håkonsson, at Svein lot folkene skåte med årene, og tok til å flykte. Da la Eirik jarl skipet sitt dit, fram i fylkingen mot Vagn. Nå lot Vagn sige unna, og så lå skipene som de hadde ligget fra først av. Eirik flyttet tilbake til sine egne folk igjen, da hadde hans menn rodd unna, og Bue hadde hogd over fortøyningene og skulle til å følge etter flyktningene. Da la Eirik skipet sitt langskips opp til Bues skip, og nå ble det en hard og kvass nærkamp med hoggvåpen, på Eiriks skip var det 2 og 3 mot 1 hos Bue. Da kom det et fælt uvær, ei haglbyge så svær at haglkorn veide en øre. Nå hogg Sigvalde fortøyningene, snudde skipene unna og ville flykte. Vagn Åkesson ropte til ham, at han skulle ikke flykte. Sigvalde jarl brydde seg ikke noe om hva han sa. Da kastet Vagn et spyd etter ham, og det slo ned den mannen som satt ved styret. Sigvalde jarl rodde bort med 70 skip, mens 25 lå igjen. Nå la Håkon jarl sitt skip opp på den andre sida av Bues skip, da ble det ikke langt mellom hoggene for mennene til Bue. Vigfus Viga-Glumsson tok opp et nebbe-ste som lå der på tilja, en mann hadde nettopp brukt det til å klinke sammen handgrepet på sverdet sitt. Vigfus var en svært sterk kar, han tok ambolten i begge hender og slo den i hodet på Aslak Holmskalle, slik at nebbet stod langt inn i hjernen. Før hadde ikke våpen bitt på Aslak, og han hadde hogd til begge sider. Han var stavnbu hos Bue og fostersønn hans. En annen stavnbu var Håvard Hoggande, det var også en svært sterk kar, overmåte modig. I denne striden gikk Eiriksmennene opp på skipet til Bue og bakover mot løftingen der Bue stod. Da hogg Torstein Midtlang til Bue tvert over nesa så neseryggen gikk sund, det ble et svært sår. Bue hogg til Torstein fra sida, så mannen gikk tvers av på midten. Så tok Bue opp 2 kister, fulle av gull, og ropte høyt: Over bord, alle Bues menn! Dermed stupte Bue over bord med begge kistene, og mange av hans menn sprang også over bord, men noen av dem falt på skipet, for det nyttet ikke stort å be om grid. Så ble Bues skip ryddet fra stavn til stavn, og siden det ene skipet etter det andre. Nå la Eirik jarl seg mot skipet til Vagn, og da ble det et hardt basketak, men til slutt ble skipet ryddet, Vagn ble tatt til fange sammen med 30 andre, og de ble ført opp på land og bundet. Da gikk Torkjell Leira bort til dem og sa dette: Du lovte det, du Vagn, at du skulle drepe meg, men nå ser det mer ut til at jeg kommer til å drepe deg. Vagn og hans menn satt på en tømmerstokk alle sammen. Torkjell hadde ei stor øks, han hogg den som satt ytterst på stokken. Vagn og de andre var bundet på den måten at det var snørt et tau om føttene på dem alle sammen, men hendene var fri. Da var det en som sa: Jeg har ei nål i handa, den vil jeg stikke i jorda om jeg skjønner noe når hodet er av meg. De hogg hodet av ham og nåla falt ut av hendene på ham. Så satt det en mann som var vakker og hadde stort hår; han sveipte håret fram over hodet, rakte fram halsen og sa: Ikke søl blod i håret. En mann tok håret i handa og holdt det fast. Torkjell løftet øksa og hogg; vikingen nappet til seg hodet så hardt at den som holdt håret gav etter, og øksa falt ned på begge hendene hans og tok dem av, øksa gikk rett ned i bakken. Da kom Eirik jarl til og spurte: Hvem er denne vakre mannen? De kaller meg Sigurd, sa han, og jeg går for å være sønn til Bue. Ennå er ikke alle jomsvikinger døde. Eirik sa: Du må sannelig være en sann sønn til Bue. Vil du ha grid?spør jarlen. Det kommer an på hvem som byr, sa Sigurd. Den byr som har makt til det, sa jarlen, det er Eirik jarl. Ja da vil jeg, sa han. Så ble han løst av tauet. Men da sa Torkjell Leira: Jarl, om du så vil gi grid til alle disse mennene, så skal iallfall Vagn Åkesson aldri gå levende herfra, og så sprang han fram med løftet øks. Vikingen Skarde slengte seg overende i tauet og falt foran føttene på Torkjell. Torkjell falt så lang han var over ham, da grep Vagn øksa og løftet den høyt og hogg Torkjell i hjel. Nå sa jarlen: Vagn, vil du ha grid? Det vil jeg, sa han, om vi kan få det alle sammen. Løs dem av tauet, sa jarlen. Det ble gjort ; da var 18 drept, og 12 fikk grid. Håkon jarl satt sammen med en del andre menn på en trestokk, da smalt det i en streng på Bues skip, pila traff Gissur fra Valdres, en lendmann, som satt ved siden av jarlen og var svært staselig kledd. Noen folk gikk ut på skipet, og der fant de Håvard Hoggande, han stod på knærne ute ved relinga, for føttene var hogd av ham; han hadde en bue i handa. Da de kom ut på skipet, spurte Håvard: Hvem var det som falt ned av tømmerstokken? De sa han het Gissur. Da var lykken ikke så stor som jeg ønsket, sa han. Ulykken var stor nok, sa de, og du skal ikke få gjort flere, og så drepte de ham. Nå gikk de over valplassen og de falne, og bar sammen hærfanget til deling; 25 av jomsvikingenes skip var ryddet. Så sier Tind: Dengang bar vender spor av våpen. Sverdet beit dem som ei bikkje i beinet. Han dekker bord for ravnen. 25 lange skeider fikk han ryddet; han sloss med sverdet, farlig for sjøfarende kjemper. Nå løste de opp hæren. Håkon jarl drog til Trondheimen. Han var fælt misfornøyd med at Eirik hadde gitt Vagn Åkesson grid. Det er noen som sier at i denne kampen hadde Håkon jarl ofret sønnen Erling og blotet ham for å få seier, og etter det hadde haglskuren kommet, og da hadde også mannefallet vendt seg og blitt størst hos jomsvikingene. Eirik jarl drog nå til Opplanda og derfra øst i riket sitt, Vagn Åkesson fulgte ham. Eirik giftet Vagn med Ingebjørg, datter til Torkjell Leira, og gav ham et godt langskip med fullt utstyr og satte mannskap til det; de skiltes som de kjæreste venner. Vagn drog hjem, sør til Danmark; han ble en stor mann siden, og mange storfolk stammer fra ham... Fra Snorre: Olav Tryggvasons saga: ...Det var en mektig bonde som het Skjegge, han ble kalt Jernskjegge. Han bodde på Opphaug på Ørlandet. Skjegge var den første på tinget som talte mot kong Olav, og det var han som mest fikk bøndene til å sette seg mot kristendommen. Slik stod saken da de oppløste tinget. Bøndene drog hjem, og kongen til Lade. ... Kong Olav drog inn i Trondheimen med hele hæren. Da han kom inn på Mære, var alle trønderhøvdingene kommet dit, de som stod mest imot kristendommen; de hadde med seg alle de storbøndene som før hadde hatt med blotene der på stedet. Det var en mengde folk der, slik som det hadde vært på Frostatinget forrige gang. Så lot kongen kreve ting, og begge flokkene gikk til tinget i fulle våpen. Da tinget var satt, talte kongen og bød folk ta kristendommen. Jernskjegge svarte for bøndene på kongens tale; han sa at bøndene ville nå som før at kongen ikke skulle bryte lovene for dem. Vi vil du skal blote, konge, sa han, slik har andre konger gjort her før deg. Bøndene ropte opp og gav ham medhold, de sa at de ville alt skulle være som Skjegge sa. Da sa kongen han ville gå til hovet og se hvordan de bar seg når de blotet. Dette var bøndene nøyd med, og de gikk til hovet begge flokkene. Nå gikk kong Olav inn i hovet sammen med noen få av sine egne menn og noen få av bøndene. Kongen kom inn der gudene var, der satt Tor og var høvding for alle gudene, prydet med gull og sølv. Kong Olav løftet opp en gullslått piggstav med øks på som han hadde i handa, og slo til Tor så han falt ned av stallen han stod på, og så løp kongsmennene bort og skubbet alle gudene ned av stallene. Og mens kongen var inne i hovet, ble Jernskjegge drept utenfor hovsdøra, og det gjorde kongsmennene. Da kongen kom ut til folket, bød han bøndene å velge 1 av 2, enten skulle de alle sammen gå over til kristendommen, eller også kjempe med ham. Men nå da Jernskjegge var død, var det ingen til å gå foran i bondehæren og reise merke mot kong Olav. Derfor valgte de heller å gå over til kongen og gjøre det han bød dem. Så lot kong Olav alt det folket som var der døpe, og han fikk gisler av bøndene for at de skulle holde ved kristendommen. Etterpå lot kong Olav sine menn reise rundt i alle fylkene i Trondheimen; nå talte ingen imot kristendommen, og så ble hele folket i Trøndelag døpt. ... Kong Olav satte stevne med frendene til Jernskjegge og bød dem bøter, og der var det mange store og gjæve menn til å svare kongen. Jernskjegge hadde ei datter som het Gudrun, og til slutt ble de forlikt om at kong Olav skulle gifte seg med Gudrun. Bryllupet ble holdt, og de gikk da i éi seng, kong Olav og Gudrun. Men første natta de lå sammen, drog hun fram en kniv straks kongen hadde sovnet, og ville stikke ham. Da kongen merket det, tok han kniven fra henne, stod opp av senga og gikk til sine menn og sa hva som hadde hendt. Gudrun tok også klærne sine, og alle de som hadde fulgt henne dit også; de drog sin veg, og Gudrun kom aldri mer i samme seng som kong Olav. ... Da Jernskjegge var drept, ble liket hans ført ut på Ørlandet; han ligger i Skjeggehaugen ved Austrått. | Asbjørnsen, Skjegge (I4812)
|
| 11097 | Jesper hadde allerede i 1711 kjøpt Lille Loe av Peder Sørensen Moss. Denne delen ble ved arveskifte gitt til yngstesønnen Nils. Andelen Store Loe, kjøpt i 1712, fikk hans eldste sønn Jon en halvpart av, mens den andre halvparten tilfalt svigersønnen løitnant Hans Munch (som var gift med datteren Rønnaug). | Nilsen Loe, Jesper "Aslaksrud" (I24880)
|
| 11098 | Jesper Lambertsen Balchenberg, på Gjul i Tingvoll født ca. 1632, gravfest 13.januar 1680 i Tingvoll, 48 år gammel. Som ugift bodde han 1661 på gården Aaker litt utenfor Sundalsøra, men fra sitt giftermål på Gjul i Tingvoll, lenger ute i fjorden, og som han overtok med konen. Han var en formuende mann med meget jordegods, sagbruk (og sannsynligvis trelasteksport), dels ved arv etter sine foreldre, dels som konens odel. Han skjenket før 1674 en kalk til alteret i Hof kirke (hvor faren hadde vært prest), og med sin hustru bekostet han 1669 staffering av prekestolen i Opdal kirke 26 (NST IX, s. 50, 104). Ved sin død etterlot han jordegods på vel 45 spand, taksert til 325 rdl. Mesteparten lå på Nordmøre – han svarte 1679 odelsskatt bare i Gangnats tinglag av 26 spand – men han eide også gårder i Romsdal, i Opdal, ja til og med et par gårder i Hellu herred, Jylland. Gift Dom. 13 Trin. 1664 i Tingvoll med Dorte Henriksdatter Rytter, død 13. mai 1689, skifte begynt på Gjul 20. sept. s.å. Datter av jordgodseieren på Stangvik Henrik Mogensen Rytter. Hun skal være gift 1) i 1650-årene med Erich Pedersen Gjul, død før 18. mai 1663, som tidligere må ha vært gift med Alhed Hansdatter ned hvem han skjenket lysekroner til Tingvoll kirke, og Anne Sørensdatter hvis navn sammen med hans står på et maleri i samme kirkes kor. Han var en ansett og mektig mann som bl.a. var kirkeverge (1642–1656, mulig flere år. 6 barn: 1. Anna døpt 8. Trin. 1665, gravfest Fest. Virid. 1668 i Tingvoll, 2,5 år gl. 2. Lampert, døpt 16. Trin. 1666 i Tingvoll, må være død før 1672 da nedennevnte bror får samme navn. 3. Erik, døpt Dom. Exaudi 1668, gravfest Pridie Dom. 1689, 21 år i Tingvoll. 4. Jesper, døpt 14. aug. 1670 i Tingvoll. Nevnes 1689. 5. Henrik, døpt 4. epiph 1671 i Tingvoll. Sies 1689 – ved skiftet etter moren – å være 16,5 år gammel og oppholdende seg hos sin moster i Nordland (vel morens søster Birgitte Rytter, som var gift med Melchior Pedersen Falch). Brukte slektsnavnet Rytter. 6. Lambert, født 1672 (kirkeboken mangler et blad, men moren ble introdusert 2. S. I Advent s.å.), gravfestet 2. S. I Adv. 1741, 70 år gl. I Tingvoll. Bebodde og eide gården Sjølsvik i Tingvoll, som var på 1,5 spand. Gift 3. juledag 1698 i Tingvoll med Beritte (Birgitte) Iversdatter, født ca. 1667, gravfestet 3. juledag 1726, 59 år gl. Disse hadde følgende barn: a. Jesper Lambertsen (Balchenberg) Sjulsvik, født ca. 1700, gravfestet 4. S.ø i Adv. 1732, 32 år gl. På Sjulsvik hvori han hadde arvet 7 1/5 marklag og hvor han satt i beskjedne kår, hele boets formue var vel 44 rdlr., men fallitt. Gift 1. S. E. Trin. 1723 med Jøa (Gjøa) Johansdatter Gagnat. (Hun gift 2) 4. S. E. Påske 1740 med Per Tostensen.) 3 barn: I. Lambert, født 1725 II. Johan, født 1733 III. Andreas født ca. 1730. b. Dorthea, døpt 1. mai 1701, gift 3. påskedag 1723 med Nils Johansen Gagnat. c. Else, døpt 6. S. E. Trin. 1707, gift 1) 3 S. E. TEpiph. Med soldat Ole Olsen Eidsøren, de bodde senere på Sjølsvik, han gravfestet D. Invocavit 1748, 49 år gl. Gift 2) 18. nov. 1750 med Anders Sivertsen Lien d. Guri Lambertsdatter (Balchenberg), må være født mellom 1702 og 1706 (da Tingvoll kirkebok mangler), gift 1 S. E. Trin. 1723 med Ole Jørgensen Blickaasen, født ca. 1690, begravet D. Invocavit. 1748, 58 år gl., skifte begynte 14. mai s.å. | Family: Jesper Lambertsen Balchenborg / Dorte Henriksdatter Rytter, "Balchenborg" (F3651)
|
| 11099 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Family: Joachim Calmeier / Living (F9941)
|
| 11100 | Joachim Holmboe Rønneberg var en norsk grosserer, og sjef for handelshuset Carl E. Rønneberg & Søn, og ordfører i Ålesund for Høyre i 1896, samt varaordfører i periodene 1893–1895 og 1897–1901. Joachim Holmboe Rønneberg var sønn av grosserer og konsul Rasmus Gerhard Rønneberg (1822–1884) og Anna Margrethe Holmboe (1825–1907). Morfaren var sorenskriver i Nordre Sunnmøre Joachim Gotsche Holmboe (1796–1876), mens faren tilhørte Ålesunds uten sammenligning ledende handelsslekt på 1800-tallet. Han gikk på Aalesunds Borgerskole og Aalesunds Lærd- og Realskole (Latinskolen), og tok eksamen artium i 1869. Begynte på Universitetet i 1869 som første elev sammen med Kristoffer Randers fra Latinskolen, begge med beste karakter. I årene 1871-1872 frekventerte han ved Die höhere Handelsschule i Stuttgart, og studerte til 1875 språk og handelsvitenskap i England, Frankrike og Spania. Han trådte i 1875 inn i handelshuset Carl E. Rønneberg & Sønner, grunnlagt av hans farfar i 1812, som på det tidspunktet var Ålesunds ledende handelshus. Han var prokurist i firmaet fra 1884 sammen med den yngre broren Carl E. Rønneberg d. y. og i 1904 ble han og broren innehavere av firmaet. Fra 1912, etter brorens død, ledet han firmaet alene. Han har blitt beskrevet som - en helt igjennom sympatisk mann, som levde etter læresetningen - rikdom forplikter. Han hadde en rekke offentlige og private verv, som medlem av bystyre og formannskap og som ordfører og varaordfører i Ålesund, samt som vararepresentant til Stortinget for Høyre i perioden 1889-1891. Han var også med i Latinskolens forstanderskap, i overlikningskommisjonen, var prestens medhjelper m.m. Han ble utnevnt til ridder 1. klasse av St.Olavs Orden i 1895. Han var gift med Louise Fredrikke Brinchmann, datter av tollkasserer Harald Brinchmann. Han var bl.a. far til Anton Rønneberg og farfar til Joachim Rønneberg og Hjalmar Munthe-Kaas Lund. Han var også svigerfar til Harald Lystad og oldefar til Joakim Lystad. Hans farfar var skipsreder og fiskeeksportør Carl Rønneberg (1779–1858), grunnlegger av det rønnebergske handelshus og ofte ansett som byen Ålesunds viktigste grunnlegger. Han var bror til Anna Rasmunda Rønneberg, gift med Hjalmar Ahasverus Schelven Munthe-Kaas. Kilder: Ordførerne i Ålesund 1838-1948 K. Bugge: Handelshuset Rønneberg. Korsen og Notenes 1812–1912, i Tidsskrift for Sunnmøre Historielag 1912. http://www.aalesundhistorielag.org/sider/tidstavlen-del1.html | Rønneberg, Joachim Holmboe (I6173)
|