Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Home Search Login  
Share Print Bookmark

Notes


Matches 11,201 to 11,250 of 16,612

      «Prev «1 ... 221 222 223 224 225 226 227 228 229 ... 333» Next»

 #   Notes   Linked to 
11201 Jon er 40 år i 1664 i følge prestens manntall. Olsen Sørum, Jon "Schiørvold" (I11521)
 
11202 Jon er bare nevnt samtidig med broren Munan som deltager i slaget på Nordnes 31.mai 1181 på Magnus Erlingssons side. Han er ikke nevnt som falt i slaget, hvilket heller ikke er sannsynlig.

Simon Ellefsen skriver:

Jon Gautssøn paa Ånes, lendermand hos kong Magnus Erlingssøn (1181). Deltok i kampene mot Sverre. Efter dennes seier synes han imidlertid at ha forlikt sig med ham og faat beholde sine eiendommer og værdigheter.
Nevnt som gjev mann sammen med sin bror Munan.

Trolig er han også nevnt i 1204 som far til Arnbjørn Jonsson.
 		Gautsen på Ornes, Jon (I3455)
 
11203 Jon er oppsitter på Skjørvold i 1664 og 1666.

Gården Skjørvold i Vegaardsfjerdingen Nord i Steinsfjorden på Ringerike, er antagelig en av de eldste gårdene i fjerdingen, beliggende, som gården er, ved Steinsfjorden, hvor rydning og bosetning i denne del av Norderhov har funnet sted.

I 1664 og 1666 nevnes Jon Olufsen som oppsitter på Skjørvold. Ifølge prestens manntall var han i 1664 40 år. Han skulle da være født i 1624.

Jon Olufsen var eldste sønn av Oluf og Kari på Nordre Sørum i Steinsfjerdingen i Hole, noen kilometer vest for Skjørvold. Han var også sønnesønn av Jon Skjørvold den eldre, som nevnes som oppsitter på Skjørvold i 1620 og noen år framover.

Jon Olufsen Skjørvold døde vinteren 1692-1693 og det siste skifte etter ham ble avholdt den 19 april 1693. 		Olsen Sørum, Jon "Schiørvold" (I11521)
 
11204 Jon Erichsen Nyestuen 59 aar. Eriksen Killi, Jon (Joen) "Nyestuen" (I10462)
 
11205 Jon fulgte med foreldrene til Selbu. Senere flyttet han til Stjørdalen. Olsen Moe, Jon (I1188)
 
11206 Jon Gauteson av Gaute Jonssons ætt, nevnes til Sveio (Svegen), Søndre Bergenhus amt, i 1570.

Han er nevnt som salig til Sveio i 1609.

Haga i Håland (Sola):

1609:
Jon Gauteson til Sveen eide 10 vetter (60 spann) korn i Haga. Ved skiftet etter ham fikk Mats Jonson sine arvinger 16 mark smør i Haga.

Folkvord (Høiland sogn og herred):

1609:
Ved skiftet etter Jon Gauteson til Sveen fikk Mats Jonson sine arvinger gården Sveio 6 vetter korn i Folkvord.

Hokel i Skjold:

1609:
Ved skiftet etter Jon Gauteson til Sveen fikk Mats Jonson sine arvinger 2 spann korn i Hokla.

Hordaland:

1550?
Jon Gauteson og Elin Eriksdtr eide mye jordegods i Sunnhordland.

Sveen i Sveio:

1609:
Ved skiftet etter Jon Gauteson til Sveen fikk Mats Jonson sine arvinger gården Sveio.

Ervesvåg i Sveio (Vikebygd):

1609:
Ved skiftet etter Jon Gauteson til Sveen fikk Mats Jonson sine arvinger 1/2 laup smør 1 vett korn i Ervesvåg. 		Gautesen Dall, Jon "til Sveio" (I2868)
 
11207 Jon Guttormson var den første superintendenten i Stavanger etter reformasjonen fra 1541 til 1557.

Før Jon Guttormsen ble superintendent var han kannik i Stavanger. Våren 1541 ble Jon Guttormson utnevnt til superintendent i Stavanger.

Jon Guttormson fikk i perioden 1554-1556 gjennomført omfattende restaureringsarbeider på Domkirken i Stavanger. Han underholdt også to studenter fra stavangerområdet i København.

Vi mangler kilder som forteller særlig om hvordan han utførte oppgavene sine.

22. januar 1557 ble det i et kongebrev skrevet at Jon Guttormson hadde sagt fra seg embetet som superintendent, i et annen kongebrev av 10. juni 1557 står det at Jon var avsatt. Peder Claussøn Friis skrev at Jon Guttormson ble avsatt. Absalon Pedersson Beyer skrev at Jon Guttormson hadde blitt klagd på og hadde forsømt sitt kall, og at han sa opp embetet sitt i København. Hva som er rett er ikke lett å si, men det er ikke urimelig at Jon ble bedt om å si opp stillingen, mot en viss kompensasjon.

Det er kjent et klageskriv til kongen. Det er ikke signert eller datert, men ut fra innholdet er det rimelig å tro at det var skrevet av Jon Guttormson. Det var en lang liste over forhold som skriveren mente at kongen skulle ordne opp i. Skrivet og et eventuelt muntlig ultimatum kan ha ført til at Jon enten ble sagt opp eller sa opp selv.

10. juni 1557 ble Jens Schjelderup superintendent både for Stavanger og Bergen bispedømmer.

I årene etter fikk Jon Guttormson inntekter fra mange prebender, to prestegjeld og de inntekter som før gikk til underhold av studenter i København. Det kan ha vært kompensasjon for å ha gått av. Han var også i krangel med de andre kannikene om inntekter. De residerende kannikene, kirkens og skolens tjenere klaget over at kanniken Jon Guttormson hadde gjort dem stor urett med noe av deres gods. Han hadde avhendet noe og noe beholdt han som om det var hans egen odel. Han bruker alene åkrer og enger ved byen, samt noen grunner i byen – som alle kirketjenerne og skoletjener hadde part i (muligens Pedersgjerdet). Han betalte kapellanen sin dårlig – som en vanlig arbeider.

Kilder:
Ludvig Daae: Stavanger Stifts tvende første lutherske superintendenter, udatert særtrykk.
Johannes Elgvin: En by i kamp, Stavanger bys historie, 1536-1814, Stavanger, 1956.
Arne Kvitrud: Personer, familier og slekter i og i tilknytning til Stavanger i perioden 1400-1599, Stavanger, 2004 –http://home.online.no/~akvitrud/stvgr.htm. 		Guttormsen, Jon (I11426)
 
11208 Jon Guttormson var gift med Anna Eriksdatter av Orm-familien og skal ha hatt barna:

1. Svale Jonson på Jarlsøy eller Tysnesøy.

2. Magdalena Jonsdatter.

Anna er nevnt ca. 1548 i en slektstavle som datter av Erik Ormssøn og Christin Tostensdotter.

Ut fra en eiendel i Evje har det vært gjettet på at Jon Guttormson kunne være fra Agder, men det er uavklart.

Det fantes 2 portretter malt på tre i sort lerret og med forgylt ramme med bilde av Jon Guttormsen og Anna Eriksdatter. De omtales siste gang i 1777. Dette kan ha vært av de eldste portrettmaleriene i Norge.

Kilder:
NST 36 (1997), s.93 og skematisk i NST 2 (1930), s.157.
Wikipedia. 		Family: Jon Guttormsen / Anna Eiriksdatter (F4625)
 
11209 Jon Haldorsen står som eier på Lorvik i 1801. Da bor det en inderstfamilie på gården, Ole Pedersen og Ingeborg Gulbrandsdatter. Det heter at de leier et stykke jord av gården, men altså uten å være husmannsfolk.
Mulig at Ole har drevet gården for Jon, fram til de forlater Lorvik i 1804.
De dukker senere opp på en Våremplass. 		Pedersen Tønnelandet, Ole "Lorvik" / "Vårem" (I16172)
 
11210 Jon Havtoresson, eldste sønn av Havtore Jonsson til Sørum (Sudrheim) på Romerike og kong Hakon 5 Magnussons uekte datter Agnes; norsk ridder og riksråd, en av landets største jordegodseiere (bl.a. Borregård) og i fremste rekke blant kongens rådgivere under Magnus Eriksson og Håkon 6. Deltok sammen med broren Sigurd og Erling Vidkunnsson i det første opprøret mot kong Magnus Eriksson i 1330-årene, men, i motsetning til broren, trolig ikke i det andre. Selv om Jon siden framstår som lojal mot kongehuset i kildematerialet, var forholdet åpenbart ikke uten gnisninger. Jon og broren gjorde bl.a. krav på å beholde Borgarsysla i henhold til et brev av kong Håkon 5, som Magnus ikke ville anerkjenne som bindende for seg. En riksrådsdom 1347 gav kong Magnus rett. Jon ser likevel ut til å ha sittet med Borgarsysla livet ut. For øvrig samarbeidet Jon godt både med kong Magnus og kong Håkon 6. Han medbeseglet bl.a. Magnus' norske testament 1347 og var hans fremste rådgiver under forliket med sønnen kong Erik i Lödöse 1357. Etterlot seg minst tre sønner, Ulv, Håkon og Brynjulv, men hadde også trolig en fjerde, Ivar, og en datter, Cecilia.

Som sønner av Håkon 5s uekte datter Agnes og ridderen Havtore Jonsson av Sudrheimsætten (Sørumsætten), var Jon Havtoresson og broren Sigurd i sin tid Norges mest høyættede menn nest etter kongen. Brødrenes ættebakgrunn gav dem en sentral rolle i norsk politikk og forvaltning under Magnus 7 og Håkon 6, men Jon var mindre i forgrunnen enn Sigurd. At ingen av brødrene ble drottsete, kan sammen med andre opplysninger indikere at forholdet mellom Sudrheimsætten og kongehuset ikke var uten friksjoner. I motsetning til mange av sine standsfeller etterlot Jon seg flere voksne barn, og sønnene Ulv og Brynjolv ble stamfedre til hver sin gren av den svenske adelsslekten Roos.

Sudrheimsætten var trolig etterkommere av Bård Guttormsson på Rein – muligens også Harald Gille – og dermed i slekt med kongehuset. Det kan i så fall være én grunn til ættens fremtredende posisjon og til at Havtore Jonsson ektet Agnes. Både Havtore og faren, baronen Jon Ivarsson Raud, var sentrale blant Håkon 5s menn. Ætten var knyttet til Romerike med Sørum som hovedsete. At Jon som trolig den eldste valgte Skea som hovedgård på Romerike da han og Sigurd delte godset, peker imidlertid mot at Skea var ættens opprinnelige sete. Romeriksgodset, inkludert eiendommer i Solør og Odalen, var den ene hovedkomponenten i Jons godskompleks. Den andre lå i Østfold, med Borregård i Tune, skjenket av Håkon 5 til Havtore, og Huseby i Onsøy som hovedgårder. Sistnevnte var Jons fremste residens. I Østfold forpaktet han Rygge kirkes tiende. Jon hadde også eierpart i en bygård i Tønsberg. Ekteskapet med Birgitta, datter til den svenske ridder, riksråd og lagmann Knut Magnusson, gav ham tilgang til gods i Uppland, Södermanland, Västmanland, Närke, Östergötland, Småland og Värmland. Jon og Sigurd arvet også gods på Shetland etter søskenbarnet fru Herdis Torvaldsdatter, men det er neppe riktig at de arvet Ogmund Finnsson, sønn av deres søskenbarn fru Gudrun Sæbjørnsdatter, slik det har vært hevdet.

Jon hadde minst tre sønner, Ulv, Håkon og Brynjolv, trolig også en fjerde, Ivar. Alle de tre første ble riksråder. Selv om all kjent politisk opptreden for Ulv og Brynjolv er knyttet til Norge, bandt deres svenske godsinteresser dem åpenbart såpass sterkt til Sverige at deres etterkommere etablerte seg der. Jons datter Cecilia ble gift med den svenskfødte ridder og riksråd Ulv Holmgeirsson.

Jon trer frem i kildene sammen med Sigurd blant opprørsmennene 1332–33. I motsetning til broren var han derimot trolig ikke med i opprøret mot kongen 1338–39. Som riksråd 1343–79 fremstår han som lojal overfor kongemakten. Han mottok ridderslaget før november 1337, muligens av kong Magnus under kroningen i Stockholm 1336. Jon kan ha fulgt kongen fra Sverige gjennom Jemtland til Nidaros senvinteren 1350 og videre til møtet i Bergen om sommeren. Jon og Orm Øysteinsson var de norske som på kong Magnus' side medbeseglet voldgiftsbrevet 1357 for hertug Albrekt av Mecklenburg og grev Adolf av Holstein under tronstriden mellom Magnus og sønnen Erik i Sverige. 1370 var han en av Håkon 6s utsendinger til å forhandle om fred med det svensk-mecklenburgske partiet og løslatelse av kong Magnus.

Jons forhold til kongemakten var trolig likevel ikke uten gnisninger. Riksråder og lagmenn fradømte Håkon 5's forleningsbrev på Borgarsysle for Jon og Sigurd fortsatt gyldighet 1347, noe som begunstiget kong Magnus på Havtoresønnenes bekostning. 1366, da kong Magnus satt fengslet i Sverige, ble Jon beskyldt for å ha tatt tilbake med makt gods i Värmland som var makeskiftet til kongen, som igjen hadde gitt det til dekanatet i Skara. Trass i dommen 1347 satt Jon trolig med Borgarsysle hele livet. Sannsynligvis i 1370 krevde han militær leidang der, i så fall en forberedelse til Håkon 6s svenske felttog 1371. 1350 kan han ha vært kongens øverste representant i Jemtland.

Jon døde etter kona, en gang mellom våren 1388 og juli 1395. Begge ønsket å bli gravlagt i Mariakirken i Oslo.
Gjennom sønnen Brynjolv stammer den nålevende svenske adelslekten Roos av Hjelmsäter i direkte mannslinje fra Jon.

Kilder:
DN, bd. 1 nr. 132 og 640, bd. 2 nr. 835–836, bd. 4 nr. 549–550 og 649, bd. 21 nr 133.
Diplomatarium Suecanum, bd. 6 nr. 4564.
Biskop Eysteins Jordebog (Den Røde Bog), 1879.
Isl.Ann., s. 154, 207, 348 og 398.
RN, bd. 4–7.
NFH, 2. hovedavd., 1862–63, s. 155 note 1.
Närkes medeltida urkunder nr. 209, utg. av K. G. Grandinson, Stockholm 1935.
H. Koht: biografi i NBL1, bd. 7, 1936.
H. Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, Sudrheims-ætten, i NST, bd. 8, 1942, s. 112–132, 259–280 og 384–402.
N. Ahnlund: Jämtlands och Härjedalens historia, bd. 1, Stockholm 1948, s. 243.
K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972, s. 587.
G. A. Blom: Norge i union på 1300-tallet, del 1 og 2, Trondheim 1992.
G. I. Leistad: Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig ny tid, i Asker og Bærums historielags skrifter 37, 1997, s. 311–346.
H. Gillingstam: Roos, i SBL, bd. 30, hf. 148, Stockholm 1999, s. 348–354. 		Havtoresen på Sudrheim, Jon (I2575)
 
11211 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I19742)
 
11212 Jon Henriksen fikk bygselsbrev av Philip Wejser på Over Brenne, 2 øre 12 marklag, 6.februar 1771, med bygsel over 2 øre 21 marklag. Han og kona Guru satt med denne halvdelen av Over Brenne århundret ut.

Familien fra folketellingen i 1801:

Bygselmann Jon Henriksen 74 år, hans kone Guru Stephensdatter 66 år, og deres barn:

Stephen 39 år, driver sjøen.
Henrik 37 år, driver sjøen.
Ole 34 år.
Johannes 29 år.
hans 28 år.
Søren 22 år. 		Henriksen Røstad, Joen "Brenne" / "Wenset" (I10779)
 
11213 Jon Ian Berg died peacefully Wednesday morning, July 28, 2010, during his 72nd year, after a long, courageous battle with cancer.

Service: 1 p.m. Monday at Grace Lutheran Church, 7900 McCart Ave. The Rev. Mark Moore, pastor of the church, will officiate.
Jon's cremated remains will be placed privately in the columbarium in Dallas-Fort Worth National Cemetery.

Visitation: Family and friends will be received from 2 to 4 p.m. Sunday in the Great Room at Robertson Mueller Harper.
Memorials: In lieu of flowers, consideration of contributions to a charity of one's choice, honoring Jon's memory, is suggested.

Born May 7, 1938, in Austin, Jon was the son of Herman and Hazel Linge Berg. In 1945 the family moved to Fort Worth where Jon graduated from Arlington Heights High School. After spending four years in the U.S. Navy, Jon joined IBM. He took early retirement in 1997 after receiving many honors from the company. Jon had many varied interests that included fishing, history, archeology and genealogy. He was very proud of his Norwegian heritage and loved his family.

He was preceded in death by his parents; stepmother, Alice Marie; and a daughter, Monique Elizabeth.

Survivors: In addition to his wife of 48 years, Linda Spurlock Berg, Jon is survived by his son, Erik; beloved grandchildren, whom he doted on, Trae and Brooke Ashley Berg; brother, Gary Berg and his wife, Linda, of Austin; sisters, Kay Berg of Wilmington, N.C., and Jo Ann Berg Megahan and her husband, Michael, of Francistown, Botswana; and nieces and nephews and their families.

Published in Star-Telegram from July 31 to August 1, 2010. 		Berg, John Ian (I14671)
 
11214 Jon Johannessøn Schøyen, dattersønn av Jacob Jonssøn Schøyen, fikk part av Søndre Skøyen sammen med 2 søsken:

Fra sin morfar Jacob Jonssøn Schøyen arvet Jon Johannessøn gården Skøyen sammen med broren Hans Johannessø Hoff og søsteren Ambjørg Johannesdatter, og hennes mann Nicolai Volkmansøn, den ene halvpart i Søndre Skøyen ved skjøte 18.februar 1735.

Far Johannes Hanssøn Schøyen, svigersønn av Jacob Jonssøn Schøyen, overtok den andre halvpart av Søndre Schøyen før dennes død. Solgte i 21.april 1736 til sønnen Hans Johannessøn Hoff.

- Nicolai Volkmanssøn, svigersøn av Marthe Jacobsdatter, kjøpte halvparten av Hans Johannessøn Hoff i 30.september 1738.

- Johannes Hanssøn Schøyen, svigersønn av Jacob Jonssøn Schøyen og tidligere eier av part i gården, kjøpte halvparten av Nicolai Volkmanssøn omkring 1738.

Deretter ervervet Jon Johannessøn Schøyen også søsknenes parter ved skjøte 30.september 1738.

Den 24.mars 1744 fikk søsknene nok en part, og 14.februar 1752 ble Jon Johannessøn eneeier av Søndre Skøyen !

-

Fra manntallet 1742 under Schøyen gård i Ager:

Selveyer Jon Johansøn og Dorthe Evensdatter. I tillegg nevnes Johannes Jonsøn og Marthe Carlsdatter, samt Jacob Jonsøn og Karen Carlsdatter på gården.

Det er også nevnt flere barn til Jon:

Jon, Even og Anne som alle er over 12 år.

Jons mor Marthe Jacobsdatter er også på gården dette året.

-

Johannes Hansen overdro den andre del av Søndre Skøyen til sine barn ved kontrakt 24.mars 1744, hvoretter John den 14.februar 1752 løste ut søsknene og derved ble eneeier av Søndre Skøyen.

Kort tid senere ble gården imidlertid delt igjen, idet Jon Johannessøn Schøyen overlot sin først ervervede halvpart til eldstesønnen Johannes Jonssøn Schøyen, som eide denne til sin død i 1772.

Andre kilder:

Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget, Oslo 2010. 		Johannessen Schøyen, Joen (I6768)
 
11215 Jon Jonsen Dragsæt 87 aar. Joensen Nyhus, Joen (Jon) "Dragsæt" (I13050)
 
11216 Jon Jonsen hadde 11 barn. Family: Jon Jonsen / Kirsten Olsdatter (F3336)
 
11217 Jon Jonsen hadde dette embedet fram til ca.1644.

Han overtok Sundby gård i 1626 ved makeskifte med kongen, mot 4 spann i gården Reppe i Stjørdal.

Jon Jonsen eide flere gårder i Orkdal. 		Jonsen, Jon (I7108)
 
11218 Jon Jonsen søkte 17.mars 1612 kansler Christian Friis til Borreby om tillatelse om å gifte seg med sin tremenning Kirsten Olsdatter. Saken ble henlagt. Sannsynligvis inngikk de to giftemål, og Jon Jonsen ble dernest dømt for blodskam og mistet embedet.

I lensregnskapet 1615-16 måtte han bøte femteparten av 650 riksdaler for denne forseelsen. Hr. Jons formue var dermed anslått til 650 riksdaler da, hvilket var en pen sum.

Jon Jonsen fikk kongens tilgivelse i 1615 og ble tildelt embedet som sokneprest i Orkdal. 		Jonsen, Jon (I7108)
 
11219 Jon Jonsen Taasen ved Saugene, 67 aar. Jonsen Schøyen, Jon (Joen) "Taasen" (I7581)
 
11220 Jon kalte seg jemtlending (lat. Jemptus) og var sannsynligvis sønn av bonden Mogens Jonsson i Faxnälden ved Östersund. Mogensson Schancke, Jon (I3129)
 
11221 Jon Kuvlungs reisning.

94. Ett år etter at kong Magnus hadde falt, hendte det om høsten at det reiste seg en flokk øst i Viken, og høvdingen for den var en mann som ble kalt Jon Kuvlung. Jon var sønn til kong Inge Haraldsson. Det var mange høvdinger som sluttet seg til ham; det var Simon, sønn til Olra-Kåre, Nikolas, sønn til Bjarne Bukk, Andres Brasad, Jon Kutissa, Bård Sala, Torberg, sønn til Pål i Heita; de kom ned til Tønsberg til Mikkelsmesse, og det ble kalt sammen Haugeting.
Der på tinget ble Jon tatt til konge, og de svor alt landet under ham. Jon hadde før vært munk på Hovedøya; han la av seg munkekutten, men birkebeinene festet den på ham igjen når de kalte ham kuvlung (kufl = kutte). Det var navnet de ga ham istedenfor kongenavn.
Det kom etter hvert mye og godt folk til ham, sønnene til alle de beste menn i Viken, og de fikk seg skip og seilte vestover; for birkebeinene samlet seg i Viken, og de fikk også mye folk. Derfor dro kuvlungene seg unna så snart de hadde fått tak i skip.
Birkebeinene fulgte ikke etter dem, for det hadde de ikke nok skip til. Men da kuvlungene kom vest til Agder, gikk alle mann straks med dem, og fra da av la de under seg landet hvor de kom.
Den gang kuvlungene kom ned til Tønsberg, hadde de drept Simon Skerpla som hadde sysselen i Tønsberg. Følget hans falt med ham, det var omtrent 30 mann.

Kuvlungenes Bergens-ferd.

95. Så tok kuvlungene veien nordover i landet, og mennene gikk med dem hvor de kom, de fikk ingen motstand. Deretter kom de til Bergen, og de la til ved bryggene med en gang. Kuvlungene la under seg hele landet nord til Stad; de satt den vinteren i borgen i Bergen.
Kong Sverre hadde latt Mariasuden sette opp ute på Holmen da han kom innefra Sogn; han lot bygge et skur over den, og den kom aldri på vannet mer. Kuvlungene ville sjøsette den igjen, og det ble blåst til dugnad fra hele byen. Da ble skipet reist og ristet slik at stavnene brakk, og det kom ikke av flekken likevel. Så tente de ild på skipet og brente det opp.
Kuvlungene kom inn på Vågen i Bergen den tid på dagen da det ble sunget høymesse i byen, de kom helt uventet. Askjel Tytsa hadde oppsyn i byen og holdt sveit; han var til messe i Steinkirken, og han merket ikke noe før kuvlungene sto i kirken, fullt væpnet. Askjel løp opp trappen og opp i tårnet. Kuvlungene løp etter ham. Da falt en stor stein ned fra tårnet og i hodet på en av dem, og han ble drept med en gang. Og det hellige kors svettet så det dryppet ned på alteret.
Askjel og hans menn stengte straks døren til tårnet, og de holdt seg der så lenge til bymennene kjøpte dem ut med løsepenger. Kuvlungene ble i byen i lang tid; så vendte de tilbake østover til Viken.
Etter som det nå kom mye folk i flokken til kuvlungene, gikk de mot birkebeinene. Kong Sverre hadde satt Ulv fra Lauvnes til landevern i Viken sammen med Ulv Fly, Håkon jarlssønn, Torolv Rympel og flere andre sveitehøvdinger. Begge flokkene gikk mot hverandre av beste evne. Kuvlungenes styrke vokste, så at birkebeinene flyktet fra Viken og nordover i landet, alle uten Ulv fra Lauvnes; han holdt seg der med sin sveit og ville ikke flykte.

Slag i Bergen.

96. Etter påske den våren seilte kong Sverre sørover fra Trondheimen med en stor hær, han kom til Bergen omkring våkenettene (vigiliae). Det var da også kommet en mengde kjøpmannsskip til byen fra nær sagt alle land. Tyskerne hadde ført en masse vin dit, så vin var ikke dyrere enn øl i Bergen. En gang da noen menn satt og drakk, ville de ha tatt opp mer vin, men gutten hos tyskerne ville ikke frem med mer; det var ikke mer enn én vinpott de var uenige om. De trettet om dette så lenge til nordmennene ville gå på og bryte seg inn i bua. Men tyskerne verget seg innenfra og stakk ut med sverdene, og noen ble også såret.
Da dette spurtes i byen, tok de straks til våpen, både bymenn og tyskere, og de sloss så mange mann falt, mest bymenn. Tyskerne løp til skipene og la alle koggene ut på Vågen, og bymennene rustet seg til å gå mot dem. Men så ble det sluttet fred.
Den sommeren var det også mye annen ufred med drikking. En av birkebeinene ble så vettløs av drikk at han hoppet ut fra hallen, mellom den og kongestuen, han trodde han sprang på sjøen for å svømme. Han døde. En annen sprang utfor bryggen i kongsgården og druknet. Kong Sverre var ikke i byen da. Men etter at han kom til byen, hendte det en dag at to mann trettet, de var godt fulle begge to, og den ene var en av gjestene, den andre huskar hos kongen. Så ville de fly på hverandre.
I det samme kom Torolv Rympel ut av gildestuen, han hadde ikke noe våpen, og så dro han stålhuen av hodet og slo til huskaren med den. Men han slo igjen med en håndøks. Og så gikk de løs på hverandre, mann mot mann, hver med det han hadde av våpen, og alle var de fulle. Torolv Rympel slet seg ut av dette ståket og gikk til sine menn og lot blåse i gjesteluren. Da alle gjestene var samlet, ba han dem væpne seg. Huskarene samlet seg også og væpnet seg, og de gikk ned på skipet sitt. Asgeir Hamarskalle var fører for dem.
Men da gjestene hadde samlet seg, slengte Torolv Rympel sverdet sitt ut på skipet og hoppet straks etter, fikk tak i det og tok til å slåss med en gang. Gjestene kom etter, og det ble et stort slagsmål, og Torolv og hans menn ga seg ikke før de hadde ryddet skipet. Mange av huskarene falt, men de fleste sprang på sjøen.
Da kongen fikk høre om det, fikk han i stand grid og stevne, og de forlikte seg.

Kong Sverres tale mot drukkenskap.

97. Litt etter holdt kong Sverre ting i byen; da talte han og sa: Vi takker alle engelskmenn som har kommet hit og har ført med seg hvete og honning, fint mel og fint klede; likeså vil vi takke dem som har ført hit lerret og lin, voks eller kjeler. Vi nevner også de menn som er kommet fra Orknøyene eller Hjaltland eller Færøyene eller Island, og alle som har ført hit til landet saker vi dårlig kan være foruten og som er til beste for landet.
Men når det gjelder tyske menn som er kommet hit i stor mengde og på store skip og har tenkt å føre herfra smør og skrei, som det er stor skade for landet å utføre, mens de isteden bringer vin, som folk har lagt seg etter å kjøpe, både mine menn og bymenn og kjøpmenn, så har det kommet mye vondt ut av den handelen og ikke noe godt. Mange har mistet livet for det, noen har mistet lemmer, og andre har fått skader og vil få merke av det for livet. Noen må tåle skjensel, og er blitt såret og banket.
Og det er for mye drikk som har skylden.
Tyskerne skal ha stor utakk for sin ferd. Om de vil få ha liv og gods i behold, må de komme seg herfra. Deres ærend her er oss og vårt folk til liten nytte.
Tenk nå over hva for mye drikk kan føre til, hva den fremmer og hva den ødelegger. Det første kan regnes som det minste, det er at den som venner seg til for mye drikk, han mister alt han eier, og får til gjengjeld drukkenskap med alt som følger den; han mister og ødelegger all sin eiendom, så at en mann som før var velhavende, han blir nå ussel og elendig og fattig, om han da ikke holder opp å drikke.
Et annet lyte ved for mye drikk er at drikken dreper minnet, mannen glemmer alt som han helst burde huske. Det tredje er at han da får lyst på å gjøre det som er galt, han er ikke redd for å ta penger uten å ha rett til det, han tar også kvinner. Det fjerde lyte ved drikken er at den egger en mann opp til ikke å tåle noe, hverken ord eller gjerninger, og får han til å gjengjelde alt dobbelt så vondt som det var gjort. Dertil egger drikken ham opp til å lete etter vondord mot dem som ikke har gjort noe galt. Det er også en ting som følger med for mye drikk, at man tretter ut kroppen sin så man ikke kan tåle mye vondt, man blir trett av å våke, blodet svinner fra alle lemmer, legemet blir så ødelagt at man blir syk, og så mister man helt helsen.
Og nå er det blitt så ille at mannen har mistet alt han eier og helse og til og med vettet. Da egger drikken ham til å fortape det som enda er igjen, det er sjelen. Drikken lokker ham til å vanrøkte alle gode seder og de rette bud, og får ham til å attrå syndige ting og glemme den allmektige Gud og alt som retter, og ikke minnes noe av det han har gjort.
Se nå på slike som har drukket til overmål, når de må skilles fra alt på én gang, både fra drikken og livet, hvem er det da mest sannsynlig vil gripe sjelen? Tenk over hvor ulikt et slikt liv er det som burde vært. For det bør være måtehold i alle ting. Hærmenn skulle være som lam i fredstid, men grumme som løver når det er ufred. Kjøpmenn og bønder må også følge sin natur, vinne seg gods med rette og med arbeide, vokte det vel, men gi av gavmildhet. Og de som mindre er, bør være takknemlige og tjene sin overmann, alle med god vilje og etter beste evne.
Kongen sluttet talen med å be sine menn om å vise seg fredelige overfor bymenn, bønder og kjøpmenn. Talen fikk lovord av alle forstandige menn; de syntes det var vel talt.
Kong Sverre seilte nordover til kaupangen om høsten; han satt der vinteren over, og de fleste av høvdingene hans var hos ham.
Kuvlungene var i Viken.

Kuvlunger og birkebeiner.

98. Samme sommer rustet kuvlungene seg for å dra nordover mot kong Sverre, de ble ikke ferdige før senhøstes. Men da de kom nord om Stad, fikk de strykende bør nord til Agdenes. Da kvad Nefare denne visen:

Slå ned birkebeiner!
Sverre skal tape striden.
Sverdene skal sprette
som spreke laks på skjoldet.
La oss aldri skryte,
for oss vitner valen.
La Gud mellom oss dømme!
Gå som et uvær mot dem!

De fikk liten nordøstlig bris og rodde inn fjorden om kvelden. Tidlig på natten kom de inn til kaupangen, og ingen visste noe om dem. Kong Sverre satt oppe i borgen på Steinberget, og han hadde ikke mange menn hos seg. Nesten hele hirden og alle høvdingene var i byen, og de hadde ikke merket noe til kuvlungene, før byen var tatt. Kuvlungene drepte mange birkebeiner, gilde karer; men de fleste løp inn i kirkene. Der falt Brynjolv Ragnvaldsson, Ottar Knerra, Sigurd Dotafinn, Andres Krista, Andres Biuge.
Jon Kuvlung ga grid til alle de birkebeinene som ble tatt til fange, og sa at de skulle bli hans menn. Men da de skulle bli håndgagne hos ham, lot han dem slippe å sverge eden; han sa de var så bra karer at de ville holde sitt ord uten å sverge.
Men like etterpå om kvelden gikk birkebeinene med våpnene sine to og tre sammen og stundom i flokker på fem eller flere opp til kong Sverre i borgen. Og morgenen etter var de gått fra kuvlungene alle sammen, og de fortalte Sverre hva slags grid Jon Kuvlung hadde gitt dem. Kong Sverre sa at Jon hadde ikke vett til å være høvding, det hadde han vist ved å finne på slikt.
Kuvlungene tok alle Sverres skip; noen tok de med seg, noen brente de opp. Deretter seilte de bort fra byen en natt da det var blitt mørkt, for de var redde for at kongen skulle gå løs på dem. Men kongen ble i borgen, han syntes ikke han hadde folk nok til å slåss.
Så seilte Jon Kuvlung sørover til Bergen, men kong Sverre satt igjen i kaupangen.

Kong Sverre og kuvlungene.

99. Våren etter dro Jon Kuvlung nordover og ville til kaupangen med en stor hær. Kong Sverre hadde latt gjøre et gjerde av påler om vinteren hele veien ut med sjøen og likeså ovenfor byen. Det gikk bud mellom kuvlungene og kong Sverre, og han tilbød seg å slåss med dem på land, og ga dem lov til å gå i land.
Samme sommer seilte Jon Kuvlung med mange skuter nordover og tenkte å komme uventet. Kong Sverre kom nordfra mot ham med en stor hær.
Da kvad Blakk denne visen:

Opp med fanen for kongen!
mot kuvlunger er vi tunge.
Brynete sverd skal bite
bisk under ravneklørne.
Vi knuser fiendflokken,
freder med sverd landet.
Spyd skal farges røde
for kongen. Drep de fleste!

Kuvlungenes skuter kom fra hverandre i et uvær en natt utenfor Stad. 5 skuter med kuvlunger kom nord i Anger. Dit kom kong Sverre med mange storskip og drepte noen av kuvlungene. De andre kom seg unna på flukt.
Birkebeinene fant en annen flokk kuvlunger også; Atle Skalme var fører for disse birkebeinene, han var gjest. De drepte hvert liv ombord på dette skipet.
Litt senere kom Jon Kuvlungs menn til ham, og så seilte de sammen sørover langs land. Kongen fulgte etter dem og sendte Ulv fra Lauvnes og sin bror Hide med 6 skip i forveien sørover. De kom om natten sør til Rott, og der lå det kuvlunger på 20 skip og skuter. Ulv og hans menn rodde like mot dem og ropte hærrop. Kuvlungene trodde det var kong Sverre som kom med hele sin hær, og de rodde ut av havnen og videre sørover. Ulv og hans menn tok to skuter fra dem og drepte hver mann ombord på begge. Erlend Gudbrandsson og Pål Vårskinn var det som styrte disse to skutene.
Kuvlungene fór hver til sin kant, og Jon Kuvlung seilte lenge med bare ett skip før det kom folk til ham igjen. Så seilte kuvlungene til Tønsberg.
Da kvad Blakk en vise:

Folk vil minnes skrytet
fra frekke kuvlungtunger;
mange menn av flokken
måtte så hårdelig bøte.
Mangt et lik lå i døden,
mett ble i Rott ravnen.
Nå høres det andre låter
tute i berg og nuter.

Erkebiskop Øysteins død.

100. Vinteren som fulgte, hendte det mye i Nidaros. Erkebiskop Øystein ble syk om høsten og lå hele vinteren til over jul. Da kreftene hans minket, sendte han bud etter kong Sverre, ba at han skulle komme til ham. Det gjorde kongen. De talte med hverandre om mange ting som hadde vært før mellom dem, og da de skiltes, ba erkebispen kongen tilgi ham alt, at han hadde stått så imot ham den tid da striden mellom kong Sverre og kong Magnus sto på. De ble forlikt og tilga hverandre alt som før hadde vært mellom dem.
Erkebiskop Øystein døde natten etter Pålsmesse (25.januar). Han ble jordet i skrudhuset i Kristkirken.
Noe senere talte kong Sverre fra koret i Kristkirken, han fortalte om sin siste samtale med erkebiskopen, og sa at erkebiskopen hadde medgitt at han hadde vist ham større uvilje enn han visste var rett for Gud, og at andre ting hadde vært viktigere for ham enn retten, især da det at han ikke syntes han kunne la være å hjelpe kong Magnus.
Kuvlungene var i Viken den vinteren.

Eirik blir valgt til erkebiskop.

101. Sommeren etter væpnet kong Sverre sin hær og hadde mange mann. så seilte han sør til Bergen og ble der lenge. Der var det møte av biskoper og andre mektige menn, og det ble talt om valg av ny erkebiskop. Den som ble nevnt i første rekke, var biskop Eirik av Stavanger; for erkebiskop Øystein hadde utpekt ham.
Kong Sverre talte sterkt imot ham, sa at han ikke hadde greie på å styre med penger, han var en svært ødsel mann. Men mange sa at det var riktig å velge til erkebiskop en mann som ikke var påholden; de sa at erkestolen ikke hadde mangel på gods.
Det ble omsider til det at biskop Eirik ble valgt, og han reiste fra landet samme sommer.
Kong Sverre seilte øst i Viken med sine menn. Kongen mistet et skip på veien, utfor Agder seilte det på et skjær og forliste, kongen lot vraket brenne, også seilte han videre.
Kuvlungene var i Tønsberg. De hadde stor hær, men liten flåte. Da kong Sverre kom i nærheten av byen, fikk kuvlungene greie på det; de la skipene sine ute ved Ramberg, de hadde 16 skip. Da kong Sverre kom, la han skipene sine ute ved øya ved Smørberg. Han rodde inn til byen med 5 skip og la til ved bryggene; kongen hadde 30 skip i alt. De lå slik i 3 netter, og kongen ville ikke gå til angrep, for kuvlungene hadde en stor hær oppe på berget, og han syntes ikke det var rådelig å legge inntil og komme under dem, de kunne da kaste store steiner ned på skipene. Og kuvlungene trøstet seg heller ikke til noe angrep på kongen.
Men tredje natten kom kuvlungene og la seg stilt inntil bryggene der birkebeinene lå med 5 skip. Det var så mørkt at de ikke så hverandre før skipene som kom, rente mot dem som lå der før. Det ble straks kamp.
Da kong Sverre skjønte at de sloss, tenkte han at hans menn vel var i knipe, og kom til så fort som råd var. Men kuvlungene ville ikke vente på det, de gikk opp på land. Det lå mange falne etter fra begge flokkene.
Kuvlungene tok nå over land nord til kaupangen (Nidaros), de kom dit litt før Mikkelsmesse. Der var Ivar Klemetsson med 80 mann. Det ble da blåst til samling av alt mannskap som var i byen, både hærmenn og bymenn; de skulle ut til borgen og verge den. Kuvlungene hadde 700 mann, og de gikk hardt på mot borgen, men bymennene verget den. Det ble en hard strid, men ikke lang, for kuvlungene hugget seg inn i treborgen, og da de kom inn, flyktet bymennene. Ivar Klemetsson falt der og nesten hele følget hans.
Men kuvlungene tok byen.
Etterpå ble det holdt ting ute på Øra, og Bjørn Erlingsson ga Jon kongenavn.
Torstein Kugad skulle verge borgen Sion. Det var også mannskap i borgen, så det skortet ikke på makt til å verne den. Kuvlungene gikk opp til borgen, og de skjøt på hverandre fra begge sider, men kuvlungene fikk ikke gjort noen skade. Da de så at de ikke kom noen vei, tok de til fange ensom het Nikolas Sultan, morbror til kong Sverre, de tok ham i Kristkirken og førte ham opp til borgen, der reiste de en galge og sa at de ville henge ham. Men du får ta skylden, Torstein, sa de, du og mennene i borgen. Nikolas og alle de andre skal få grid, dersom dere vil gi opp borgen. Men om dere ikke vil det, så skal Nikolas dø her. Og da vil kong Sverre også la dere henge, og det er vel og bra. Det er hva dere kan vente dere av oss også, når vi kan komme til.
Torstein ble nå redd og tenkte det kanskje var sant som de sa, at han var ille ute dersom Nikolas ble hengt, og så valgte han å gi opp borgen. Kuvlungene ga grid til Torstein og alt han eide; mennene i borgen fikk også beholde liv og lemmer, men kuvlungene tok alt de eide og brøt ned og brente borgen.
Der fikk kuvlungene fatt i mange av kong Sverres kostbarheter, det var stor deling av byttet da de kom ned til byen igjen. Kuvlungene la også stor skatt på byen og sa at de ville brenne den om skatten ikke ble betalt; slik ville de lønne bymennene for at de hadde samlet seg og gjort motstand.
Og bymennene gikk med på det, de ba dem farvel, men ønsket inderlig at de måtte fare ille.
Kuvlungene ble i byen noen dager etter at skutene var ferdige til å seile. Da kom det ut et rykte i byen om at det kom en hær innover Gaulåsen, og alle trodde at det var kong Sverre som kom.
Men da kuvlungene fikk høre snakk om det, løp de til skipene sine, rev ned tjeldene, fikk ut årene og rodde så det sprutet ut av elven. Og bymennene ønsket de aldri måtte komme igjen.
Kuvlungene rodde ut av fjorden, og de fór ikke pent frem der de kom. De rante lasteskip der de kunne; de tok et kjøpmannsskip som var en Islandsfarer. Det skipet het Stangarfolen, det hadde måttet gjøre vendereis på grunn av motbør. Der rante kuvlungene hver skilling.
Etter dette seilte de sørover til Bergen, og de kom dit litt før jul.

Jon Kuvlungs fall.

102. Kuvlungene holdt ting i byen og krevde skatt av bymennene til juleveitsle. De sa at bymennene kunne velge, fikk de ikke skatten, ville de rane og brenne hele byen.
Bymennene svarte unnvikende på kravet og ba om en frist. Men kuvlungene kom med fæle trusler, og slik sto sakene en stund.
Da hendte det en morgen ved daggry litt før jul at 12 langskip kom seilende om Kvarven og inn til byen. Kuvlungene fikk se dem og grep våpnene, de fleste løp ut av byen og opp i fjellet eller inn forbi Olavskirken. Jon Kuvlung lot blåse til samling av hæren og ut på skipene, han og hans følge sprang ombord i et skip og rodde utover Vågen mot dem som kom. Men da de så at de ikke hadde resten av hæren med seg, styrte de over til Munkebryggen, og de holdt seg så nær land på den andre siden at skipet gikk på et skjær og ble stående der. Og i samme stund kom birkebeinenes skip strømmende på dem. Kuvlungene løp overbord og svømte i land, men noen druknet.
Jon Kuvlung løp ikke overbord, han ventet der på skipet på birkebeinene. Han falt der på skipet, og én mann med ham. Birkebeinene dro klærne av likene. Men da kong Sverre fikk høre om det, lot han likene bære opp til Marikirken og legge ned ved den søndre veggen, han lot bre over dem et stykke vadmel. Kuvlungene løp ned fra fjellet inne ved Olavskirken, der fylket de seg opp og ropte mot birkebeinene og ville ha dem til å slåss. Men kongen sa til sine menn at de ikke skulle bry seg om dem.
Vi vil ikke slåss med hodeløse menn. Si til dem at høvdingen deres ligger her ved Mariakirken, og at de skiltes fra ham på en ussel måte. Det var nå ingen god høvding å verge heller.
Kuvlungene våget seg ikke ut i byen, og det ble ikke noen kamp. De så til å komme seg bort, og de skiltes med dette.
Det var en mann der i byen som het Peter, birkebeinene sa at han var far til en som het Orm, moren het Astrid Steik. Denne samme Orm var det kuvlungene hadde kalt Jon Ingesson og sin konge. Og samme mannen lå nå der ved Mariakirken. De ba Peter gå dit og se om han kjente sønnen sin, men først skulle han si et eller annet kjennemerke på sønnen før han så liket. Peter sa at det var et merke: Om han er min sønn Orm, da er det et merke på det: gutten løp på en ljå og skar seg stygt under fotsålen på høyre fot. Hvis han nå ikke har merke der etter det, da er han ikke min sønn, men om han har, vil jeg ikke nekte for at det er ham.
Kong Sverre kunngjorde nå både for bymennene og sine egne menn at denne Jon som kuvlungene hadde kalt sin konge, het Orm og var sønn til Peter og Astrid, og at Peter var der til stede og hadde kjentes ved sin sønns lik. Og dere vet vel sikkert at Peter og Astrid ikke har ætt til at deres sønn skulle være konge i Norge. Nå kan dere se hva det er for løgn denne fæle røverflokken har fart med.
Etter dette ble kuvlungs lik jordet ved Mariakirken.
Det var første gang at alle var glade for det da kong Sverre og hans menn kom til Bergen. Nå var kong Sverre eneste konge i Norge. Han ble nå en tid i Bergen.

Om Sigurd Brenne.

103. Øst i Marker var det en flokk som hadde gjort innfall i Viken og som gjorde mye ugagn. De hadde drept noen, ranet andre og brent for noen. Høvdingen for flokken ble kalt Sigurd Brenne og skulle være sønn av kong Inge Haraldsson. Sigurd hadde møtt Jon Kuvlung, og Jon kjentes ved ham som frende og hadde budt ham til seg. Men Sigurd syntes det var lite ved kuvlungene og ville heller ha en flokk for seg selv. Han hadde 300 mann en tid, og disse mennene fór ikke med fred der de ferdes.
Utpå sommeren etter at Kuvlung hadde falt, gikk bøndene og noen av kongsmennene mot Sigurd Brenne, de tok huset han var i, og gikk på ham og hans menn i en stue. De verget seg godt og mandig.
Da de var falt de fleste som var der inne, ropte Sigurd til kongsmennene, ba dem høre etter det han sa. Da han fikk ørens lyd, sa han: Det er mest likt til at dere har utrettet det ærend dere hadde her nå. Dere kan fortelle kong Sverre at dere har vunnet seier, og at dere har felt høvdingen for denne flokken, Sigurd Brenne, kong Inges sønn. Men det er nok mindre å fortelle om enn dere tror, dette at dere har felt meg. Nå skal jeg si sannheten: jeg heter Hedin og er sønn til Torgrim Hrosi, jeg er av ren islandsk ætt.
Da skjøt de på ham og felte ham. Folk sa at han var riktig en hard kar.

Nikolas blir viet til biskop.

104. Sommeren etter Kuvlungs fall kom erkebiskop Eirik tilbake til Norge, han hadde vært i Romaborg og fått pallium. Han dro nordover til sin erkebispestol i Nidaros.
Samme sommer døde Håvard jarlssønn.
Da var alle enige om å velge til biskop i Stavanger Nikolas Arnesson, sønn til Arne kongsbror på Stovreim (hos Snorre: Arne kongsmåg på Stårheim). Kong Sverre talte imot det. Da Nikolas fikk vite det, sendte han brev til dronning Margrete, og der ble det sagt mye både vakkert og ydmykt til kong Sverre og likeså til henne og talt om frendskapen med henne. Dronning Margrete talte da til kong Sverre og sa at Nikolas ga gode løfter. Men kongen sa at han ikke hadde lyst til å gjøre ham til en større mann enn han var, han sa at selv om Nikolas fikk større makt i Norge enn han nå hadde, så ville han komme til å ha samme sinn mot kong Sverre, og hans troskap ville ikke vokse om han fikk høyere rang enn han alt hadde.
Dronningen ba at kongen ikke skulle stille seg imot ham, hun talte om hvor mye Nikolas hadde mistet i striden mellom Sverre og Magnus, frender av ham var falt, hun sa det var den beste bot han kunne få, om han fikk høyere rang. Hun sa at Nikolas kom ikke til å vise utroskap om han ga opp våpnene og tok kirkelig vigsel.
Kongen sier da at han skal gjøre dette for hennes skyld, - men det går ventelig ikke så lang tid før både du og andre kommer til å angre på dette.
Så fikk de kongens brev på at Nikolas skulle velges til biskop, og det ble til at erkebiskopen viet ham. Samtidig døde biskopen i Oslo, og Nikolas fikk nå lov av erkebiskopen til å overta bispestolen i Oslo. Njål ble viet til biskop i Stavanger, og han ble biskop der.

Erkebiskop Eirik og kong Sverre.

105. Korsbrødrene tok godt imot erkebiskop Eirik da han kom til erkestolen i Nidaros. Han preket fra koret med harde ord mot birkebeinene, og mange av kongsmennene ble snart utilfredse med talen hans, det ble ikke noe godt forhold mellom ham og dem. Det ble snart mange ting som erkebiskopen og kong Sverre var uenige om; for kong Magnus og Erling jarl hadde, så lenge de rådde i landet, latt gjelde en avtale som erkebiskop Øystein hadde gjort med bøndene, at bøter skulle betales i øre etter sølvverdien; men før hadde de brukt sakøre (nominell penge verdi) til biskopen likesom i saker hvor kongen tok bøter. Erling jarl hadde gått med på dette for at erkebiskopen skulle være villig til å vie hans sønn Magnus til konge. Men en øre sølvverdi var dobbel så stor som en sakøre.
Kong Sverre krevde nå at gammel rett skulle gjelde så vel i erkebiskopens som i kongens saker og sa at Erling Skakke ingen rett hadde til å bryte Hellig-Olavs lov for at hans sønn skulle bli viet til konge. Det gjorde han ikke med rette, for det hadde aldri hendt siden kristendommen ble innført i Norge, at en mann som ikke var kongesønn, hadde vært konge, og ikke var det skikk i hedensk tid heller. Det var også forbudt i de landslovene Hellig- Olav satte.
Det var avtale mellom Erling jarl og erkebiskop Øystein, sa kong Sverre, at erkebiskopen skulle vie sønnen til konge, og så skulle Erling jarl til gjengjeld gi samtykke til at erkebiskopen drev igjennom all den ulov han kunne, med all makt han hadde overfor bøndene. Og for meg ser det ut som det er gjort hverken med Guds eller menneskers lov her i landet. Men ellers, dersom du, erkebiskop, vil øde din rett så mye, da vil jeg du skal tillate at jeg øker kongens rett like mye. Og du må stå til ansvar for Gud og bønder og landets menn for hvem som rettelig har styringen her til lands.
Erkebiskopen sa nei til dette, han ville ha sin rett, og sa at Guds rett skal alltid vokse og aldri minke. Men De, herre, sa han, hold De den lov og rett som De har svoret å holde. Så får De selv stå til ansvar for Gud og mennesker for hvordan De holder edene; de penger kongen har rett til, har aldri økt i verdi.

Eirik tok jarlsnavn.

106. Da kong Magnus var falt, spurte Eirik kongssønn sin bror kong Sverre om han ville gi ham høyere rang enn den han hadde, og dermed dele makten. Men kongen sa at han kunne få være i hirden og holde følge slik som lendmennene, blant dem skulle han være den fremste i verdighet på alle måter; men han unnslo seg for å dele landet med ham. Eirik var ikke tilfreds, men det ble likevel stående slik en stund. Han holdt stort følge, og ettersom han ville holde dette følge godt, men ikke hadde store veitsler, fikk han for lite penger.
Vinteren etter dro han ut av landet og i Austerveg for å herje i hedningeland. Mange mann fra hæren fulgte med ham, de hadde 5 skip, og Ossur prest styrte ett av dem, Tjodolv Vik et annet, Hermund Kvada det tredje. De seilte i Austerveg om sommeren, til Estland, og herjet der det heter Viker. De fikk stort bytte og vendte tilbake til Gotland. Der ble de uvenner med noen saksere, og fra dem vant de 2 kogger. Der tok de umåtelig mye gods. Så seilte de til Svitjod til kong Knut, og de ble godt mottatt. Kongen ga Eirik et langskip da han reiste.
Eirik og hans menn fór nokså vørdsløst frem da de dro tilbake gjennom Sveavelde og Danevelde; de kom hjem om høsten og hadde da 11 skip. Kong Sverre var i Viken. Han delte nå landet med sin bror Eirik, ga ham landet fra Svinesund i øst til Rygjarbit i vest og dertil hele Oppland. Han ga ham dessuten jarls navn.
Nå fikk Eirik seg hird og ble en stor høvding. Hans kone het Åsa.

Vårbelgene og Simon Kåressons fall.

107. Simon Kåresson og Olve fra Gurann og andre av kuvlungeførerne hadde seilt sør til Danmark, noen hadde dradd øst til Marker og ble der utover sommeren. Men da det led på vinteren, dro de også av sted til Danmark, og der møtte de Simon Kåresson. Han hadde hos seg en sønn av Magnus Erlingsson, de reiste flokk og fikk mange mann. Om sommeren kom de nord i Viken, og da hadde de 16 skip. De kom ikke med fred, rante både bønder og kjøpmenn, og slik dro de østfra gjennom Viken.
Da Tønsbergmennene hørte om dette, fikk de fatt i skip; de hadde noen langskip og noen lasteskip, og de la skipene utfor bryggene. De satte så mannskap på skipene, og gjorde seg i stand til å verge byen.
Den flokken Simon og hans menn fór med, kaltes vårbelger.
Da Simon fikk høre hva Tønsbergmennene tok seg til og at de hadde samlet folk, trøstet han seg ikke til å komme der. Han og flokken hans seilte i stedet øst over Folden. Tønsbergmennene fikk vite det, og da sprang de ombord på skipene sine og satte etter dem. Førerne for den hæren var Torlak Ulvgjestsson, Ulv Svarte og Asleiv Bonde.
Simon og hans menn seilte unna østover, men Tønsbergmennene kom etter og tok dem igjen sør ved Brikstein, de la imot dem med en gang, og det ble et stort og hardt slag. Bøndene hadde størst skip, og de var høyere til relingen. Og da striden hadde vart en stund, falt det etter hvert flest hos vårbelgene. Skipene deres ble ryddet, og sammenstøtet endte med ar Simon Kåresson falt, likeså Olve fra Gurann og nesten alle mennene deres, bare noen få kom seg unna.
Der på det skipet som Simon Kåresson hadde styrt, fant de vårbelgenes konge nede under tiljene i forrommet. Han var ikke mange år gammel. De drepte ham på stedet.
Tønsbergmennene vant stor heder på denne ferden, og de vant mye gods. De seilte hjem etter utført dåd.

Eirik jarls død.

108. Samme år som vårbelgene falt, ble Eirik jarl syk. Han var da i Tønsberg. Da sykdommen ble verre, ga han seg i kloster og tok munkeklærne. Han døde da han hadde ligget 5 dager, og samme dag døde også hans kone Åsa. Og to dager senere døde sønnen deres som het Magnus. Det ble mye snakk om dette, og det var mange som sa at onde mennesker hadde gitt dem gift og drept dem.
Etter dette tok kong Sverre under seg det land som Eirik hadde hatt, og satte sysselmenn over det.
Like etter døde Ivar Silke.

Torleiv Breiskjeggs reisning.

109. Samme sommeren som jarlen døde, kom det opp en flokk øst i Marker. Føreren for denne flokken var en mann som ble kalt Torleiv Breiskjegg, han skulle være sønn til kong Øystein Haraldsson. Merke på at han var den han ga seg ut for, var at han hadde et arr som hadde form av et kors mellom skuldrene.
De kom frem i Viken og tedde seg som folk, kjøpte den maten de trengte. Torleiv Breiskjegg hadde vært munk. Det var liten styrke i flokken, de slapp snart opp for penger, og så var det noen som stjal, siden de ikke hadde lov til å rane.
Det var mange som sa de hadde hørt at Torleiv skulle være så vis at ikke noe kom uventet for ham, og han førte et liv så rent at det var mer etter munkeregel enn det var lekmanns skikk. Det ble også sagt at han var svært veltalende, han kunne tale slik at ingen kunne være harm på ham når de hørte ham tale. Men alt dette var løgn og oppspinn, som det siden skulle vise seg.
Flokken holdt seg vinteren over. Og sommeren etter dro bøndene ut mot dem der de lå i en skog om natten. Det viste seg da at hverken var det slik at Breiskjegg visste om dem før de var der, eller slik at han talte så han var tryggere på livet sitt for det. Han ble drept, og de fleste av flokken hans likeså; noen rømte unna i skogen.
Etter at Breiskjegg var falt, kom det opp et ord om at han var hellig. Men skalden Blakk sa det ikke var så, han kvad dette:

Bjart kjerte skal brenne
over Breiskjegg-graven,
høvdingen sikkert, vet jeg;
større lys må sakne.
Bedre voner ofte
brast enn disse, vet vi.
Blakk diktet en arvedråpa over Breiskjegg, og stevet det er slik:
Mens Breiskjegg levde
lite godt han fór med,
men større svik. Fredens
fiende nå er fellet.

Erkebiskopen og kong Sverre.

110. På denne tiden var det mye uenighet mellom kong Sverre og erkebiskopen. Kongen viste alltid til den landsloven som kong Olav den hellige hadde satt, og til trøndernes lovbok, den de kaller Grågås og som Magnus den gode Olavsson hadde latt skrive.
Erkebiskopen sa at de skulle ta frem boken Gullfjær som erkebiskop Øystein hadde latt skrive, dertil sa han at man skulle legge frem romersk Gudslov (jus canonicum) og noe han hadde pavens brev og segl på.
En ting de var uenig om var dette: det var gammel lov og sedvane at kongen og bøndene kunne la bygge kirker på gårdene sine på egen kostnad om de ville; da skulle de rå for disse kirkene og sette prester til dem. Men erkebiskopen sa at han hadde makt og styring over alle kirker straks de var innviet, og alle kirker som han tillot at det ble lest messe i. Kongen krevde at det skulle gå etter loven, men erkebiskopen sa nei. Da lot kongen lese opp av lovboken på tinget. Der i boken sto det at erkebiskopen skulle ha 30 mann i følget når de reiste i sysselen; det skulle være 12 skjold og alle måtte være hvite (fredsskjold).
Kong Sverre krevde at loven skulle følge i denne saken. Og han sa: Erkebiskopen trenger ingen hird eller hærmenn eller skip. Men ikke desto mindre har han utover det loven tillater så meget at han seiler med en snekke med 20 rom og har 90 mann med seg ombord, og de har skjold alle sammen. Og vi birkebeinere kan godt minnes at vi syntes det var nokså hardt mannskap ombord på det skipet erkebiskopen lot legge mot oss ved Hattehammeren. Likedan da vi var i Bergen og gikk mot skipene der, da var folkene på erkebiskopens skip og hans sveit fortere til å ta til våpen og slåss enn kongsmennene.
Jeg synes det ville være gudfryktig av erkebiskopen å ikke ha ulovlig hird, for ingen vil herje ham eller bispesetet. Han skulle heller bruke pengene til å ha menn i stein bruddet eller til å føre steinen hit og hugge den til og heller koste på å bygge kirken slik som den var tenkt.
Erkebiskopen svarte ham slik: Paven i Romaborg har satt meg til å rå for dette bispesetet og for det gods som tilhører det. Derfor kan jeg med full rett rå for godset, det er Guds og de hellige menns eiendom. Men det er sant, herre, at de fleste menn som duger til noe, synes det er bedre å være her hos meg i fred enn å følge Dem til ufred og ugjerninger, for det er ikke mange som får sitte i ro nå.
Om mine menn har våpen og gode klær, så er det deres egen eiendom, ikke en penning er røvet for at de skal få det. De farer fredelig frem hvor de kommer. Det er ikke sømmelig om det spørres i andre land at erkebiskopen ikke selv rår for hvem han skal gi mat og klær.
Men Deres sysselmenn, som De har valgt blant folk som før hadde rang som tiggere, de skal få ha så store følger de vil, og komme til bøndene og ta fra dem både mat og mungåt uten lov og rett! Eiermannen får bare være glad slik at han ikke blir ranet for mer.
Kong Sverre krevde at loven skulle gjelde, bøndene skulle dømme, og de skulle dømme etter landets lov om hvor mange huskarer erkebiskopen skulle ha.
Deretter satte kongen 5 dagers frist for så mange mann som erkebiskopen hadde hos seg flere enn lovboken sa; etter den tid skulle de alle være fredløse og ha forbrutt gods og liv, de kunne drepes hvor de fantes.
Men da erkebiskopen fikk høre det, forlot han byen i all hast, han tok med seg alle sine menn og det løsøre han fikk med seg. Erkebiskopen dro helt sør til Bergen og derfra til erkebiskop Absalon i Danmark, der ble han godt mottatt og han lå der i lang tid og var velkommen.
Erkebiskop Eirik ble rammet av en ulykke å mistet synet, han ble blind.

Om Sigurd kongssønn.

111. Hallkjel, sønn til Jon Hallkjelsson, var gift med Ragnhild, datter til Erling og Kristina kongsdatter (Jorsalfare). Hallkjel hadde lagt en plan for seg, og det var flere som var med i den. Hallkjel hadde fått len av kong Sverre og lendmanns rett like før jul. Sigurd, en sønn til Erling jarl - han var frillesønn – visste også om planen sammen med Hallkjel og Ragnhild; Sigurd var fostersønn hos kong Sverre og hadde vært der lenge i gode kår.
Olav, en svoger av Harald jarl, var også en av hovedmennene i planen. En sønn til kong Magnus Erlingsson og Gyrid, datter til Aslak unge, het Sigurd, han var hos Hallkjel og Ragnhild for at de skulle ha omsorg for ham.
Planen gikk nå ut på at de ga Sigurd kongssønn over til Olav jarlsmåg. Olav tok ham med seg til Bergen, Olav var ofte i samtale med kong Sverre og det kom ikke opp noen mistanke. Men en dag da Olavs skip lå ferdig til å seile, sa kong Sverre mens de sto og talte sammen: Du skulle være tro mot meg nå, Olav.
Han svarer: Hvorfor sier du det, herre?
Kongen holdt en kniv i hånden, han sto og stakk med den fremfor seg og sa: Våre uvenner lar fylgjene sine sverme omkring meg nå.
Da Olav gikk ut av stuen, løp gutten, kongssønnen, der. Olav sa: Nå var det nære på for oss, fostersønn!
Olav tok gutten med seg vest til Hjaltland om høsten. Han hadde store eiendommer der. Det var da gått 8 år siden kong Magnus falt.

Øyskjeggene.

112. Våren etter seilte Olav og Sigurd sør til Orknøyene til Harald jarl. De ble godt mottatt der. Samme vår dro Hallkjel Jonsson av sted og sa at han skulle i vikingferd vestpå. Han hadde et langskip med godt mannskap. Så seilte han vest til Orknøyene.
Men da han møttes med Olav jarlsmåg, drøftet de hva de skulle gjøre for sønnen til kong Magnus, og de ba jarlen om støtte for ham. Jarlen tok saken godt opp og ga ham et bra langskip. Kong Magnus hadde vært en god venn av ham, og jarlen ga alle som ville, lov til å gå med Hallkjel og Olav og flokken deres. De ga Sigurd kongsnavn; mange menn gikk ham til hånde og svor ham troskapsed. En mengde orknøyinger og hjalter sluttet seg til ham.
Så fikk han fatt i skip og mente å seile vestfra om sommeren. Da de kom til Norge, seilte de straks østpå til Viken, og de seilte fort. De kom uventet til Tønsberg; der var Jon, søstersønn til kong Sverre. De drepte Jon og Helge Bring som før hadde vært merkesmann for kong Sverre. Mange birkebeinere falt der.
Siden holdt de ting, og der ble Sigurd tatt til konge. Denne flokken ble kalt Øyskjeggene.
Så seilte de inn til Oslo; der gikk alt landsfolket under dem, og likedan gikk det hvor de kom i Viken. De fór fredelig frem, lot hver ha sitt. Men da de hadde mye folk og lite land, fikk de for lite penger. Så fant de på å seile sør til Danmark, de kom helt til Trave. Der kapret de et kjøpskip og tok en massegods; det var mest klede, men også mye gull og sølv.
Da det ble høst, vendte de tilbake til Norge. Men da kong Sverre fikk høre om denne flokken, sendte han en stor hær over land til Viken. Noen av høvdingene satt i Viken fra før, og da de hørte at øyskjeggene kom til Viken sørfra, samlet birkebeinene seg i Borg. Høvdingene der var Sigurd Lavardkongssønn, Philippus, sønn til Birger jarl (Brosa), Håkon Galen som var kongens søstersønn, Peter Støyper, Hjarrande Hvida og enda mange flere sveitehøvdinger. De var 300 mann.
Øyskjeggene fikk vite dette, og de rodde opp elven og la til ved borgvollen. Der gikk de i land og fylket hæren. Men da birkebeinene fikk se hvor mye folk øyskjeggene hadde, flyktet de. Øyskjeggene fulgte etter og drepte noen av dem. Birkebeinene flyktet opp i landet, og øyskjeggene møtte ingen motstand i Viken etter dette.
Da det led på høsten, seilte de vestover til Bergen og der ble de om vinteren, og de la under seg alt land sønnen- for Stad med skatter og skylder.
De ville kalles gullbeiner.

Kong Sverres kamp mot øyskjeggene.

113. Kong Sverre hadde latt bygge en borg i Bergen, oppe på berget ovenfor bispegården, og birkebeinene hadde en stor sveit der om vinteren. Sigurd Borgarklett var fører for den. Øyskjeggene gikk stadig på mennene i borgen, men det kom lite ut av det; det ble ikke til noe mere enn at de skjøt, og mennene i borgen skjøt igjen. Det gikk mest ut over øyskjeggene.
Den vinteren var det mange som gikk over til øyskjeggene og ble håndgangne der. Sigurd jarlssønn hadde gått over fra birkebeinene til øyskjeggene om høsten i Viken og ble en av førerne for dem. Han ble regnet for å være en klok mann.
Så var det en helligdag i begynnelsen av langfasten; Olav jarlsmåg var og hørte messe i Olavskirken på Bakke. Han sto ute ved kirken etter messen og hadde lagt hånden på dørstolpen ved inngangen til kirken. Da dro en mann i borgen opp låsbuen (armbrøst) og skjøt gjennom hånden hans så brodden sto fast i stolpen. Det ble et stort sår.
Øyskjeggene sendte hærmenn fra seg i sysler på ymse steder, for de ventet ikke kong Sverre før det led på våren. Kong Sverre satt i Nidaros om vinteren, han hadde nevnt opp menn fra herredene til sitt følge, og han sto hele tiden ferdig til å ta imot, om øyskjeggene skulle komme sørfra uten varsel.
Hæren lå ute i gildestuen om vinteren, inntil kongen om våren seilte nordfra en dag i langfasten. Han hadde ingen større skip enn 20-sesser, og noen var mindre. Kongen seilte fort sørover til Bergen, og øyskjeggene fikk ikke nyss om det før han kom. Lørdag før palmesøndag holdt de ting. Olav jarlsmåg talte, og han sa: Nå har vi fått høre at kong Sverre snart kommer hit. Vi må velge om vi vil vente på ham her og slåss med den styrken vi har her nå, eller om vi skal finne på en annen råd. En stor del av hæren vår er borte, Sigurd jarlssønn er sør i Stavanger med 6 skip, og vi kan seile unna og se å komme sammen med dem. Øystein Korp er inne i Sogn med 3 skip, og de folkene har vi også lite nytte av.
Da svarte Hallkjel Jonsson: Jeg skulle ikke tro, sa han, at vi kommer til å mangle folk mot kong Sverre denne gangen, om vi da ikke er mer rådløse eller har lykken mindre med oss enn det ser ut til nå i oppgjøret mellom oss. De fleste har ikke visst noen råd mot kong Sverre. Men jeg tror at vi kommer til å seire over ham når vi bare ikke stormer i vei uten å tenke oss om. Det må vi vokte oss vel for, og det kan gå oss som det har gått andre.
Det var også flere som helst ville slåss. De gikk da ombord på skipene og ble der om natten.
Men kong Sverre kom til Bergen samme aften etter solefall. Han gikk ombord på en skute og rodde inn til byen, resten av hæren rodde ytre leia sør til Gravdal. Kongen fikk da full greie på hva øyskjeggene hadde fore. Han gikk i land ute ved Holmen og opp til Kristkirken.
Det hadde seg slik at biskop Pål var død samme dagen, og liket sto der i kirken.
Så gikk kongen opp til borgen og sa til mennene der at de skulle gi ham mannskap til hjelp i slaget. Kongen var i byen en liten stund, så rodde han sørover til sine menn, og så la de skipene sine inn til Kvarven.
Nå rodde kongen ut til Florevåg for å se etter hvor mye vakt øyskjeggene hadde ute. Kongen hørte dem snakke med hverandre og hørte om alt det Hallkjel hadde fore, og at de tenkte å slåss så snart det ble lyst.
Mitt råd er det, sa Hallkjel, at vi skal binde sammen skipene våre, da er det lettere for mennene å holde sammen. La oss først kaste stein så lenge vi har noen, dernest skal vi bruke skuddvåpen, og deretter skal vi gå løs på dem slik at de skal komme til å huske det. Da blir det snart avgjort hvem som vinner. Hver mann får kjempe så godt han kan, og så må Gud hjelpe oss.
Deretter rodde kong Sverre tilbake til sine menn og fortalte dem om øyskjeggenes planer. Jeg synes det er best at vi legger mot dem før de enda er helt ferdige til å ta imot oss, heller enn at de skal være de første. Vi skal merke alle skipene våre, sier han, knytte et linbånd om forstavnen, om vi legger mot dem før det er lyst. Så må vi passe oss når vi angriper, for vi får å gjøre med høybordete skip. Våre skip skal være løse når vi angriper, mens de er på det mest rasende. Hold dere tilbake og bruk skjoldene først. La dem bare kaste våpnene sine overbord. Men dere må passe vel på våpen og årer, dem får vi bruk for hvem det så er som seirer.
Kong Sverre hadde 20 skip, men de var nokså små. Øyskjeggene hadde 14 skip, men de fleste var store. Om morgenen ved daggry lå øyskjeggene i Florevåg uten tjeld over skipene; de kastet nå landfestet og rodde ut av vågen. De bandt lange tau mellom skipene sine både for og akter, så rodde de alle frem jamsides og på linje, de tenkte å møte kong Sverre. Men ettersom det var mørkt enda, så de ikke Sverres skip før de rente på dem. Begge hærene ropte straks hærrop.
Øyskjeggene grep straks tauene og dro skipene sammen så fort de kunne, og de gled frem med tomme master, de gled innpå årene til hverandre og brakk dem. Så bandt de skipene sammen. Da kom birkebeinenes skip mot dem, og slaget begynte. Øyskjeggene gikk kraftig på, men birkebeinene verget seg og holdt skjoldene så tett at en ikke så dem udekket noen steder. De lot skipene svive hit og dit og holdt de andre litt for narr. Det var lett å se at dette var noe de var vant til, så listig som de bar seg at. Men øyskjeggene ble etter hvert trette, og den hardeste rien med skuddvåpen stilnet av.
Da egget kong Sverre birkebeinene: Stå opp nå og frem med våpnene! Vær nå birkebeiner og vis dem at dere kan la våpnene bite!
Da reiste birkebeinene seg opp under skjoldene og de fikk slaget i gang igjen, noen kastet stein, noen skjøt og gikk til angrep. Øyskjeggene gjorde modig motstand, de hadde en fordel i det at skipene deres var høyere. De satte stavnljåer i kongeskipet og drepte stavnbuene og tok merket, og de ryddet skipet nesten helt fremmenfor masten. Men da de tok til å borde skipet, egget kongen sine menn, og birkebeinene gikk på så modig at øyskjeggene vek unna, noen ble drept, men noen kom seg tilbake til sine egne skip. Så fikk birkebeinene løst skipene sine fra dem igjen.
Øyskjeggene ryddet noen av skipene til birkebeinene. Det var en kamp med store mannefall, og det falt mange flere av birkebeinene enn av de andre.
Så trakk birkebeinene skipene ut av kampen. Da sa kong Sverre: Ta det med ro, gode brødre; de kommer ikke til å la oss få mange slike stormangrep. La oss holde ut, de er ikke mindre tannsåre de enn vi.
Men da øyskjeggene så at birkebeinene trakk seg unna, trodde de at de var på flukt. Da sa Olav jarlsmåg: Nå får vi slåss, for nå blir de mykere. Slik går det for de fleste når de kommer ut for overmakt. La oss følge opp seieren, hugge tauene og mandig jage dem på flukt!
Alle var villige, og så ble gjort. Men da skipene ble løst fra hverandre, og øyskjeggene skulle til å ro, saknet de årene, og skipene drev hver for seg forstrømmen. Birkebeinene rodde mot dem og la seg 2 og 3 skip om ett. Og nå i det samme kom det også folk fra byen, de hadde langskip med. Det var 90 mann ombord, og alle hadde ringbrynjer. Det var en god hjelp, og nå ble øyskjeggenes skip ryddet. Og etter hvert som de ble ryddet, gikk birkebeinene fra småskipene og opp på de høyere skipene.
Øyskjeggene hadde satt opp Sigerflugan, merket til kong Sverre, i stavnen på førerskipet. Birkebeinene så godt hvor de skulle lete etter det. De gikk på og ga seg ikke før de hadde tatt igjen merket. Og så gikk de opp og ryddet skipet fra stavn til stavn.
Sigurd kongssønn løp overbord og ble drept mens han lå og svømte. Olav jarlsmåg løp også overbord da skipet hans var ryddet, og svømte mot land. Birkebeinene vadet ut mot ham og drepte ham før han nådde land.
Hallkjels skip var det siste som ble ryddet, det hadde best mannskap og var høyest opp til relingen. Hallkjel falt på skipet sitt, og nesten hele hans følge falt med ham. Nesten alle øyskjeggene falt der, uten de som fikk grid.
Kongen hadde sagt at de skulle ikke synge messe i byen før han kom, dersom det ikke ble altfor sent. Nå rodde kongen inn til byen, og det passet seg slik at det just var høymessetid da kongen kom fra slaget. Så ble det sunget messe straks han kom.
Bård Guttormsson og Benedikt Litle og noen flere av hærmennene døde like etter slaget. Litt senere fant de likene til Sigurd og Olav; da lot kong Sverre Sigurds lik vise for mengden for at de skulle se at han var død, den høvdingen som hadde ført flokken. Han sa de skulle jorde liket sønnenfor koret på Mariakirkens kirkegård. Det ble gravet en stor grav der, og i den ble øyskjeggenes lik lagt, og øverst la de liket til Olav kongsmåg.
Det blir sagt at aldri har noen fått seier i et slag mot en fiende som hadde så mye høyere skip som han her i Florevåg. Det var det at birkebeinene var så mye dyktigere i angrepet, som gjorde utslaget; det var nok fordi de var mest vant til å slåss. Øyskjeggene var djerve til å bruke våpen, men de var uvørne og brukte ikke skjoldet godt.
Men da Sigurd jarlssønn fikk høre om slaget, snudde han sørover langs land til han kom til Danmark. Litt av hæren fulgte ham, men en del ble spredt til alle kanter, og mange ba om grid.
Øystein Korp seilte vest over havet.

Kong Sverres tale.

114. Erkebiskopene Eirik og Absalon sendte menn med brev sør til paven i Roma. Der sto det skrevet alt om kong Sverre etter vitnesbyrd av erkebiskop Eirik og hans menn, likeså ble fortalt hva de hadde vært uenige om før erkebiskopen reiste fra bispestolen. De fikk av paven det svaret erkebiskopene hadde bedt om; paven lyste kong Sverre i bann dersom han ikke lot erkebiskopen få alt som han ville og gjorde krav på. Disse brevene lot erkebiskopen lese opp i Danmark, og hver søndag lyste han bann over kong Sverre oppe fra koret i kirken.
Men da kong Sverre fikk høre dette, talte han ofte på ting om denne saken og sa at dette var bare noe danene fant på og ikke pavens ord; han sa at han trodde ikke Eirik den blinde kunne lyve fra ham kongedømmet. Det bann og den forbannelse som han lyser over meg, har nå drevet i øynene på ham selv, og derfor er han blitt blind. De skal være i bann som gjør bannsverk. Men jeg er kongesønn og rettkommen til land og rike. Jeg har måttet tåle mye, har flakket omkring og har lidt vondt før jeg vant dette riket, og jeg vil ikke gi det fra meg for dette. La Eirik komme tilbake til sin bispestol selv om han er blind, om han bare vil holde landets lov slik som den skal være her i landet. Men om han enn hadde 2 friske øyne - dem han nå er blind på og dermed også på forstanden så han ikke kan se hva som er rett - så vil jeg ikke bryte den hellige kong Olavs lov for hans skyld; la ham blote og banne så mye han vil.

Pavens sendemenn og kong Sverre.

115. Litt etter påske dro kong Sverre østover etter Sigurd jarlssønn, han ville drive fra hverandre de av flokken som holdt sammen. Han seilte helt til Konghelle.
Da kom legaten, pavens sendemann, og hans følge dit. Kong Sverre bød dem til seg, og legaten var i gjestebud hos ham, og de talte sammen om mange ting. Kongen spurte legaten om han ville vie og krone ham til konge, og legaten var ikke uvillig til det og tok det godt opp på alle måter.
Men da de andre prestene fikk greie på planen, sa de til legaten at kongen ikke var forlikt med erkebiskopen, at denne hadde reist fra bispestolen og at legaten måtte ikke samtykke i slikt. De hadde også det imot kong Sverre at han var viet til prest før, dertil hadde han tatt seg en hustru enda han hadde en før som han var lovlig gift med, og de levde begge to. Det var mange andre ting også de hadde å si om kongen.
Og neste gang kongen talte med legaten om saken, nektet han å vie ham og ba ham bli forlikt med erkebiskopen, og sa at det var han som skulle vie ham.
Da svarte kongen: Jeg skjønner hva ærend du hadde her i landet; det er det samme som så mange andre bedragere har hatt. De kommer hit fra utlandet for å få seg penger, og så gjør de narr av riket vårt så snart de kommer bort. Jeg vil at du skal dra ut av dette landet, og jeg vil ikke at du skal narre penger fra mine undersåtter her i mitt land.
Etter dette reiste legaten bort.

Kong Sverre og biskop Nikolas.

116. Kong Sverre vendte tilbake nord i Viken. Han sendte bud etter biskop Nikolas, og da biskopen kom, kalte kongen ham til samtale. Han sa at nå hadde han fått greie på at alle de svikrådene som Hallkjel og hans menn hadde lagt mot kong Sverre, de hadde fra først av kommet unna tungerøttene på biskopen. Kongen sa at han hadde mange prov imot ham.
Biskopen nektet, sa det var ikke sant. Men kongen sa at det kunne ikke nytte, han visste sannheten, sa han. Kongen lovte på at biskopen skulle få hard straff, han kalte ham drottensviker og landsforræder. Biskopen ba da kongen om nåde, han lovte troskap og tilbød seg å sverge på det. Han sa også at han skulle gi en stor bot for det han hadde gjort, slik som kongen selv krevde, og han var riktig myk.
Kong Sverre tok biskopen med seg til Bergen, og så sendte han bud til biskop Tore av Hamar at han skulle komme til Bergen så snart han kunne. Han så gjorde, og der kom biskop Njål av Stavanger også. Det ble nå talt om valg av biskop, hvem de skulle velge til biskop i Bergen etter biskop Pål. De valgte da en mann som het Martein, han var hirdprest hos kong Sverre. Han var helt engelsk av ætt og en meget god klerk. De viet ham til biskop etter Sverres råd, og disse biskopene var med på det: biskop Nikolas, biskop Tore og biskop Njål.
Biskop Nikolas var nå høyt i gunst hos kong Sverre. Han sto også sammen med kongen som hovedmann i alle de saker som kongen ville ha frem. Så ble det holdt et stort gjestebud i kongsgården, og det ble avtalt at de biskopene som var der, skulle gi kong Sverre vigsel og krone ham. Og det ble gjort, på apostlene Peter og Påls dag (29.juni) viet de ham til konge, han fikk kronen, og biskop Nikolas var den som foretok vigselen.
Kongen ga dem gode gaver, og de skiltes som gode venner.

Kong Sverre sender brev til paven.

117. Vinteren i forveien var den hellige biskop Torlak død på Island. Samme sommer kom Pål, sønn til Jon Loptsson, fra Island; han ble vinteren over i Norge, nord i Nidaros. Våren etter dro han over land sørover til Viken. Han møtte kong Sverre i Oslo; kongen hadde vært der om vinteren.
Pål reiste nå sør til Danmark og ble viet til biskop av erkebiskop Absalon, og om sommeren kom han tilbake til Norge og dro nord til Bergen. Kong Sverre seilte til Bergen om våren, der var det satt stevne for alle biskopene som da var i Norge, de skulle komme dit for å rådslå med kongen; erkebiskop Eirik hadde da sendt brev til Norge og stevnet alle biskopene til møte. Alle biskopene møtte nå i Bergen, og da kom også biskop Pål dit.
Året før hadde kong Sverre tenkt å sende en hær vest til Orknøyene og gi orknøyingene igjen for at de hadde sveket ham. Da tok Harald jarl og biskop Bjarne seg av saken for ham. Jarlen tok av sted vestfra sammen med biskop Bjarne, og de hadde med seg alle de beste menn fra Orknøyene; de kom til Norge til dette bispemøtet. Høvdingene møttes og rådslo med hverandre. De ble enige om at de skulle sende menn med brev til paven; brevet ble forsynt med kong Sverres og alle biskopenes segl, deres som før er nevnt. Biskop Tore sammen med Rikard Svartemester påtok seg å fare. De reiste til pave Celestin i dette ærend.

Oppgjøret mellom Harald jarl og kong Sverre.

118. Etter dette reiste kong Sverre og Harald jarl sak mot hverandre. Det ble stevnet ting ute på Kristkirkegården. Hirden sto tett omkring kongesetet, og en del satt fremfor det. Mange menn sto også utenom, og der var jarlen.
Han tok til orde og sa: Her er det nå kommet sammen en stor mengde av gode menn, og jeg kunne trenge å få god tilslutning fra almuen til min tale. Jeg er en gammel mann, som dere vel kan se på skjegget mitt, og jeg har stått foran kneet til mang en en konge, noen ganger i kjærlig vennskap, men ofte i nød og vånde. Nå er jeg på ny i vånde, for jeg har fått min herre kong Sverres vrede. Men det er ikke så mye min skyld som folk sier. Ikke var jeg den som reiste flokken. Sant nok, jeg kjempet ikke imot den, jeg kunne vel ikke vende meg med hat mot hele folket i landet når jeg skal være jarl. Orknøyingene gjør ikke alt etter min vilje, mange løper bort fra Orknøyene og herjer på Irland eller Skottland og raner kjøpmenn, alt sammen mot min vilje. Likevel sies det at jeg ikke er mild når det gjelder å refse.
Men det er ingen grunn til å tale så langt om det som nå er skjedd. Jeg legger alt i Guds og Deres vold, herre.
Etter talen gikk jarlen frem mellom mennene og falt på kne for kongen. Kongen så seg om, og det varte litt før han tok ordet og sa:
De gjorde hærverk i Norge når De støttet en så sterk flokk her i landet som øyskjeggene var. Det var gjort tvert imot mitt og mine menns ønske. Men nå er jarlen kommet hit, som dere ser, og han angrer det som han har gjort mot meg; han ber om nåde, og den vil jeg vise ham. For jeg kan trenge til at den allmektige Gud vil vise meg større nåde enn jeg har fortjent. Stå opp, herre jarl, og vær i Guds fred og min! Jeg skal si deg vilkårene for forliket når vi har mer tid på oss.
Kong Sverre lot så skrive alle de vilkår han satte for et forlik med Harald jarl; han lot også skrive i en bok en liste over alle de jorder og eiendommer på Orknøyene og Hjaltland som var gjort til kongens eiendom og som hadde tilhørt de mennene som falt i Florevåg. Han satte en tre års frist for de dødes frender, innen den tid skulle de få løse ut jorden med penger. Men dersom de ikke hadde løst den innen da, skulle den for alltid være kongens eiendom.
Kong Sverre tok under seg Hjaltland med skatter og avgifter, han satte Harald jarl over Orknøyene på det vilkår at kongen skulle ha halvparten av all sakøren, han satte sysselmenn til å passe på dette.
Harald jarl svor kongen troskapsed før de skiltes.

Kong Sverres tale til biskopene.

119. Kong Sverre holdt en tale til biskopene før de skiltes. Kongen sa da: Det er mitt råd til dere, gode høvdinger, at dere røkter med vett det embete Gud har satt dere i. Tenk alltid over at det ikke er en arv dere har fra fedrene. Og dertil det at om Eirik den blinde med list tar fra dere makten, vil han gi dere lite godt i stedet, mest av den grunn at han knapt nok har noe til seg selv. Han har nå ikke mer enn 9-10 mann, og dem har han på andres bekostning.Men dersom dere vil holde dere til meg, så skal jeg føre vår sak.
De lovte alle sikkert at de ikke skulle skilles fra kongen og hans sak.

Reidar sendemann.

120. År 1194. Det var en vikværing som het Reidar, han hadde vært borte fra landet i lang tid og hadde fart vidt omkring. Han kom til Norge den sommeren med brev og segl som ble kalt gullbulleskrå. Det hadde grekernes konge Kirialax (Kyrios Alexis) sendt kong Sverre, og i brevet sto det at kong Sverre skulle sende ti hundre gode hærmenn til grekerkongen. Han hadde også sendt en mann som het Peter til kong Knud i Danmark; han ble kalt Peter Ilske, og som hadde samme budet. En tredje mann hadde han sendt til sveakongen.
Reidar sendemann la flere ganger frem sitt ærend for kongen, og kongen var ikke avvisende, han sa at han skulle tenke på det. Reidar ble hos kongen om vinteren.
Den høsten døde kong Knut i Svitjod. Sorkve Karlsson kom til makten og tok kongedømmet etter ham.

Kong Sverre blir løst av pavens bann.

121. År 1195. Samme høsten reiste biskop Nikolas sør til Danmark til erkebiskopene Absalon og Eirik og ble forlikt med dem. Men vinteren etter kom biskop Tore og Rikard Svartemester sørfra til Danmark fra Roma, og med dem fulgte en kardinal fra Romaborg. Men alle ble de brått syke og døde. Og det kom ikke noe budskap til Norge om hvordan de hadde røktet sitt ærend. Men en stund etter kom noen danske menn til kong Sverre, og de hadde med seg brev og segl fra paven; de sa at biskop Tore og Rikard Svartemester hadde pantsatt brevet, og at de hadde lånt biskopen penger. De ga kongen brevet, og han ga dem så mange penger som han syntes var rimelig.
Kong Sverre lot dette brevet bli lest opp fra koret i kirken og viste frem pavens segl og brevet. I brevet sto det at straks paven fikk vite sannheten og at kongen hadde mer rett i det han sa enn erkebiskopen, så løste paven ham og hele hans rike fra alt bann. Kongen sa at biskop Tore hadde vært buden til en prest en kveld, og så var det blitt kastet gift i drikken deres, og det drakk de alle sammen. 		Sigurdsen av Norge, Sverre "Sverre 1" (I3370)
 
11222 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I19)
 
11223 Jon og hans hustru Brynild Ellingsdatter nevnes i drapsaken på tinget i Lier den 17.desember 1657 der Oluf Hekleberg døde av skadene han ble påført på gården Vestre Grøstad i Lier av Johannes Grøstad. Family: Jon Jonsen Grette / Brynild Ellingsdatter (F4509)
 
11224 Jon og Ingebjørg fikk ingen barn, så Ingebjørg måtte skifte med 3 søstersønner av Jon i 1641 da han døde.

De 3 søstersønnene var Elling, Torbjørn og Eivind Siffuersønner. 		Nilsen Kåli, Jon "Nisi" (I18369)
 
11225 Jon Olsen Moe var gift da han døde 3.juni 1880.
Han står oppført som arbeidsmann og fattiginderst. 		Olsen Moe, Jon (I1188)
 
11226 Jon overtok frasgården og ble eier da han fikk kjøpe gården av bruket i 1906, med unntak av en del skog og mark. Eskildsen Kjesbu, Jon Anton (I13993)
 
11227 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I19)
 
11228 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I23251)
 
11229 Jon Taraldsen var ugift, men myndig ved skiftet etter Jon Olsen Dale i 1699. Taraldsen Tråer, Jon (I18043)
 
11230 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Family: Jon Bjørgulvsen Håtveit, "Særsland" / Living (F7339)
 
11231 Jon var født på Midtre Hyggen, og hans foreldre var Joen og Ragnhild Hyggen. Joensen Hyggen, Jon "Grette" (I10946)
 
11232 Jonas Landt vart fødd i Aurdal prestegard. I kyrkjeboka står det fylgjande den 16. februar i 1733: ved Ourdal. Blef Døbt af mig, min Søn Jonas. Fadr. Captain Stielow. Andreas Morland. Studiof De der Stub. Captain Stielows frue. Madame Marie Margaretha Morland. Moderen døde i Barsel Seng.

Jonas vart undervist heime av Johan von Capellen, han som seinare vart gift med syster til Jonas. Han tok teologisk embetseksamen i 1754, og var heime og hjalp far sin, som hadde dårleg helse. Han vart ordinert til prest 3. januar 1755. 27. april 1759 vart han utnemnt til residerande kapellan, etter at Hans Pegmann vart sokneprest då Peder Landt, far til Jonas, døydde. I 1762, då Hans Pegmann døyr, blir Jonas Landt sokneprest og seinare Prost i Valdres. Hans Pegmann var gift med ei av dei eldre systrene til Jonas.

20. september 1764 blir Jonas gift med Anne Sophie Stielow, dotter til Major Joachim Henrich Stielow og Catharina Hermana von Brochenhuus. Med henne fekk han to døtre, Hermana Sophie og Sophia Reitvend (Reichwein ?).

Jonas døyr 27. april 1777. Enka, Anne Sofie, gav det fyrste orgelet til Aurdal kyrkje 12. desember 1792, til minne om Jonas.

Jonas Landt er truleg ein av dei prestane som vart gravlagt under altaret i kyrkja.

Det blir sagt at Anne Sophie fekk garden Sofielund i Aurdal som sitt enkesete etter at ho måtte flytte ut or prestegarden. Far hennar, Joachim Henrich Stielow bur i alle fall på Sofienlund etter at han blir pensjonist i 1778. Han døyr der i 1791. I 1793 ser det ut til at Anne Sophie har seldt garden til lensmann David Christian Nimb.

I folketellinga for Christiania i 1801, står fylgjande å lesa: Tolbodgaten. Anne Sophie Landt 60 år, enke, Uden næringsvey, Hennes dotter, Sophia Reitvend Landt, 30 år, ugift. Elisabeth Christiana Lenviig, 9 år, Datters datter. Desse ser ut til å ha fått husrom hjå Kiøbman Adam Larsen Foss. Den andre dottera Hermana Sophie står for folketellinga i 1801 på Toten oppført som gift med Landkræmer og gaardbeboer Caspar Leemvigh. Dei har på det tidspunktet éi dotter, Joachime Frederike Casparsdatter Leemvigh, 8 år. Er det ein skrivefeil ute og går – er Lenviig og Lemvigh sama namnet? Kan det bety at dei har ei dotter som på dette tidspunktet bur hjå tanta og bestemora i Christiania?

Kilde:
http://www.aurdalskyrkja.no/det-historiske-hjornet/prestar-gjennom-tida/jonas-landt 		Landt, Jonas (I14519)
 
11233 Jonas stefar, magister Jochum Kaae innsatte på provstens vegne Jonas som visepastor.

Den 2. påskedag i 1746, ble Jonas båret syk fra alteret i Hosager kirke. Han kom ikke til å forrette kirketjeneste mer.

Kilde:

Svend Aage Mørkvig: Mechlenburg - Patricierslægt gennem 500 år (1986), s.98. 		Jensen Mechlenborg, Jonas (I11464)
 
11234 Jonas Wegner hadde tidligere vært gift med Margrethe Pedersdatter. Skifte etter Jonas ble holdt 29.august 1713.

Barn av Anne Cathrine og Jonas:

1. Valentin Wegner, f.1694.

2. Anna Margrethe Wegner, f.1696.

3. Maren Wegner, f.1699.

4. Elisabeth Wegner, f.1701.

 		Family: Jonas Wegner / Anne Cathrine Christiansdatter Mechlenborg, "Wegner" (F4644)
 
11235 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I10217)
 
11236 Jord paa Ole Torbiørnsen Wiig død d: 10de May gammel 49 Aar. Torbjørnsen Wiig, Ole "Dale" / "Kilen" (I18239)
 
11237 Jorddrengen Anders Larsen først trolovet søndag etter jul 1793 med Margrete Pedersdatter fra Bjerkenås i Budalen. Copuleret ble de 6.juli året etter.

Margrete Pedersdatter var født i 1772 på gården Bjerkenås. Foreldrene, Peder Olsen og Sirri Olsdatter Birchenaas, var bønder der. Margrete hadde 2 søsken og trolig 6 halvsøsken.

Anders og Margrete fikk 2 døtre:

Kari, født 1794, ble gift med Sivert Olsen Kjønnåsøyen. De var plassfolk på Storlili under Storlien i Budalen, og fikk 2 sønner: Ole og Anders. Kari døde i 1882, 20 år etter sin ektemann Sivert.

Gjertru, født 1796, ble gift med Ole Jonsen Moe fra Sør-Moen.

Margrete døde i 1797, bare 25 år gammel, og enkemannen Anders Larsen giftet seg igjen et knapt år senere med Gudlaug Jørgensdatter Brubakk. 		Family: Anders Larsen Lillebudal, "Buedahl" / Margrete Pedersdatter Bjerkenaas, "Lillebudal" (F709)
 
11238 Jordfestelsen skjedde 15.juli 1907. Thorsdatter Borlaug, Sigrid "Sværen" (I1768)
 
11239 Jordfestet 10.juli 1887. Olsen Vorkinnsengen, Edvard (I10544)
 
11240 Jordfestet 11.august. Hugaas, Astrid Helene (I2528)
 
11241 Jordfestet 12.oktober. Siversen Ruste, Hans "Skrukstad" (I2301)
 
11242 Jordfestet 15.juni 1892. Pedersdatter Ingeborgrudhaugen, Indiane "Østhaug" (I15406)
 
11243 Jordfestet 16.januar 1916.

Far var fyrbøter Sverre Lorentzen.

Fødested og bopæl er oppgitt som Halsetmoen.

Det står også at lille Gjert Johan var - Sygt fra fødselen, og at lege hadde vært tilkalt. 		Lorentzen, Gjert Johan (I727)
 
11244 Jordfestet 16.november 1902. Larsdatter, Mari "Myre" (I15473)
 
11245 Jordfestet 19.juli 1914. Gulbrandsen Løkeneie, Anton Gunnerius "Høgda" (I15520)
 
11246 Jordfestet 19.mai 1714 Frants Wilhelm Matheson 33 aar 2 m 9 d. Jacobsen Matheson, Franz Vilhelm (I12674)
 
11247 Jordfestet 2.juni 1895. Hansdatter Vorkinnslien, Ragnhild (I10558)
 
11248 Jordfestet 20.mai 1907. Paulsdatter Løkeneie, Karen "Bekken" (I15521)
 
11249 Jordfestet 20.mars 1887. Siversen Ruste, Ole "Klufte" (I10457)
 
11250 Jordfestet 21.mars. Hansen Rødahl, Hans (I4937)
 

      «Prev «1 ... 221 222 223 224 225 226 227 228 229 ... 333» Next»

This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0, written by Darrin Lythgoe © 2001-2024.

Maintained by Tor Kristian Zinow.