Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Home Search Login  
Share Print Bookmark

Notes


Matches 11,301 to 11,350 of 16,207

      «Prev «1 ... 223 224 225 226 227 228 229 230 231 ... 325» Next»

 #   Notes   Linked to 
11301 Konfirmert Ole Olsen Grinde. Kundskab og Opførsel god.

Foreldre gårdmann Ole Olsen og Ingeborg Pedersdatter på Grinde. 		Olsen Hallanval, Ole "Grinde" / "Reitan" (I3945)
 
11302 Kong Eirik og Gunnhild hadde etter alt å dømme seks sønner: Gamle, Guttorm, Harald, Ragnfred, Erling, Gudrød og Sigurd. Det er mulig bare én skulle nevnes før Harald: Guttorm med tilnavnet - gamle - som én person.

Faren Eirik ble fordrevet fra Norge ca.934, og sønnene vokste opp utenlands. Alle fikk kongsnavn. Kongesagaene fremstiller likevel Gamle som - overkonge - til han falt (ca.954), og etter det skal Harald ha blitt overkonge. Men siden Eirikssønnene først og fremst var vikingkonger og førte krig – snart sammen, snart hver for seg – er det ikke godt å si hva et - overkongedømme - som Gamles og Haralds skal ha betydd. Vi kan heller ikke se bort ifra at sagaene har fremhevet overkongedømmet til Harald Gråfell for å gi inntrykk av at det fantes et nokså veldefinert norsk rikskongedømme i forlengelse av det Harald Hårfagre grunnla, også i 960-årene.

Eirikssønnene angrep Norge flere ganger utover i 950-årene, mens farbroren Håkon den gode regjerte. Under disse angrepene skal både Gamle og Guttorm ha falt. Angrepene kom fra Danmark, og de ble støttet av Harald Blåtand, som på dette tidspunkt ledet et gjenreist og etter hvert sterkt dansk kongedømme. I slaget ved Fitjar lyktes det så for Harald Gråfell og brødrene å felle Håkon den gode (ca.961). Det gjorde Eirikssønnene til konger i Norge, mens Harald Blåtand gjorde krav på et formelt overherredømme. Bare et års tid senere sørget Eirikssønnene for å få ryddet av veien Sigurd Ladejarl, som Håkon den gode hadde samarbeidet nært med.

Harald Blåtand fremstilte sitt norske overherredømme slik på Jellingsteinen:

...den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne.

Hans stilling i Norge var ikke bare en tom form. Det viste seg ikke minst da han senere vendte seg mot søstersønnene, med det resultat at Harald Gråfell ble drept og Eirikssønnene mistet makten. Vi kjenner ikke nærmere til de uoverensstemmelsene som lå bak. Sagaene fremstiller det hele som en følge av intriger fra Håkon, sønn av Sigurd Ladejarl, som ville hevne faren. Det vi kan si med sikkerhet, takket være samtidige skaldekvad, er at Harald falt i kamp i Limfjorden, og at Håkon Sigurdsson etter dette ble Harald Blåtands jarl over hele Sør-Norge fra Lindesnes og nordover. De gjenlevende Eirikssønnene rømte fra landet.

Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem.

Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson. Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg.

Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.

Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason:

1. Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955.

2. Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953.

3. Harald Gråfell, kong Harald 2 av Norge, død 969.

4. Ragnfrød Eiriksson, død 982.

5. Erling Eiriksson, død 963.

6. Gudrød Eiriksson, død 966.

7. Sigurd Sleva, død 964. 		Eiriksen, Gudrød (I15701)
 
11303 Kong Eirik og Gunnhild hadde etter alt å dømme seks sønner: Gamle, Guttorm, Harald, Ragnfred, Erling, Gudrød og Sigurd. Det er mulig bare én skulle nevnes før Harald: Guttorm med tilnavnet - gamle - som én person.

Faren Eirik ble fordrevet fra Norge ca.934, og sønnene vokste opp utenlands. Alle fikk kongsnavn. Kongesagaene fremstiller likevel Gamle som - overkonge - til han falt (ca.954), og etter det skal Harald ha blitt overkonge. Men siden Eirikssønnene først og fremst var vikingkonger og førte krig – snart sammen, snart hver for seg – er det ikke godt å si hva et - overkongedømme - som Gamles og Haralds skal ha betydd. Vi kan heller ikke se bort ifra at sagaene har fremhevet overkongedømmet til Harald Gråfell for å gi inntrykk av at det fantes et nokså veldefinert norsk rikskongedømme i forlengelse av det Harald Hårfagre grunnla, også i 960-årene.

Eirikssønnene angrep Norge flere ganger utover i 950-årene, mens farbroren Håkon den gode regjerte. Under disse angrepene skal både Gamle og Guttorm ha falt. Angrepene kom fra Danmark, og de ble støttet av Harald Blåtand, som på dette tidspunkt ledet et gjenreist og etter hvert sterkt dansk kongedømme. I slaget ved Fitjar lyktes det så for Harald Gråfell og brødrene å felle Håkon den gode (ca.961). Det gjorde Eirikssønnene til konger i Norge, mens Harald Blåtand gjorde krav på et formelt overherredømme. Bare et års tid senere sørget Eirikssønnene for å få ryddet av veien Sigurd Ladejarl, som Håkon den gode hadde samarbeidet nært med.

Harald Blåtand fremstilte sitt norske overherredømme slik på Jellingsteinen:

...den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne.

Hans stilling i Norge var ikke bare en tom form. Det viste seg ikke minst da han senere vendte seg mot søstersønnene, med det resultat at Harald Gråfell ble drept og Eirikssønnene mistet makten. Vi kjenner ikke nærmere til de uoverensstemmelsene som lå bak. Sagaene fremstiller det hele som en følge av intriger fra Håkon, sønn av Sigurd Ladejarl, som ville hevne faren. Det vi kan si med sikkerhet, takket være samtidige skaldekvad, er at Harald falt i kamp i Limfjorden, og at Håkon Sigurdsson etter dette ble Harald Blåtands jarl over hele Sør-Norge fra Lindesnes og nordover. De gjenlevende Eirikssønnene rømte fra landet.

Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru Gunnhild Gormsdatter De er også ofte beskrevet som Gunnhildssønnene, siden Gunnhild ble tilskrevet en rolle som den eggende drivkraften bak dem.

Eirikssønnene under ledelse av Harald Gråfell utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget ved Fitjar ca. år 961, hvor kong Håkons hær seiret men kongen selv fikk banesår. Kong Håkon på sitt dødsleie erklærte at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. I 962 dro Harald og Erling til Trøndelag og klarte der å ta livet av Sigurd Ladejarl med hjelp av Sigurds bror Grjotgard Håkonsson. Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg.

Kongedømmet de regjerte over var basert på Vestlandet, men de hevdet overherredømme over og krevde skatter fra de andre småkongene og jarlene i Norge. Harald Gråfell var den første som ble omtalt som (hele) Noregs kunungr.

Eirikssønnene var, slik de nevnes hos Snorre Sturlason:

1. Gamle Eiriksson, falt i slaget på Rastarkalv, 955.

2. Guttorm Eiriksson, falt i slaget ved Avaldsnes, 953.

3. Harald Gråfell, kong Harald 2 av Norge, død 969.

4. Ragnfrød Eiriksson, død 982.

5. Erling Eiriksson, død 963.

6. Gudrød Eiriksson, død 966.

7. Sigurd Sleva, død 964. 		Eiriksen, Ragnfrød (I15703)
 
11304 Kong Fredrik 2 døde i 1588, og arvingen prins Christian var da bare 11 år. Da begynte rådmennenes og de velstående borgerfamilienes regime for alvor i Danmark.
Thomas Finckes matematiske verker og hans familierelasjoner med Thorsmede fikk nå stor betydning. Thomas ble kalt inn i 1591 av rådmann Niels Kaas til Københavns universitet til en stilling som professor i matematikk.

Niels Kaas var kansler i 1582 da Thomas for første gang ble kjent med han på et hjemmebesøk fra studiene i Basel.

Først etter Philip av Holsten-Gottorps død dro Thomas til sin nye stilling ved universitetet i København. Det var da blitt sommer 1591. 		Jacobsen Fincke, Thomas (I2123)
 
11305 Kong Harald var ein vinter i julegjestebod på Opplanda. Svåsesdatter, Snøfrid (I3581)
 
11306 Kong Ingjald hadde 2 barn med kona si, den eldste het Åsa, den andre Olav; Gauthild, kong Ingjalds kone, sendte gutten av sted til Bove i Västergötland, som var hennes fosterfar. Der vokste han opp sammen med Sakse, Boves sønn, som de kalte Flette.

Folk sier at kong Ingjald drepte 12 konger, og alle sveik han med løfte om fred; de kalte ham Ingjald Illråde, han var konge over størstedelen av Svitjod.

Åsa, sin datter, giftet han med kong Gudrød i Skåne, hun liknet sin far i sinn; det var Åsa som fikk Gudrød til å drepe sin bror Halvdan; Halvdan var far til Ivar Vidfavne. Åsa fikk også drept Gudrød, sin husbond.

Ivar Vidfavne kom til Skåne etter at farbroren Gudrød var falt, han drog straks sammen en stor hær og fór like opp i Svitjod. Åsa Illråde var kommet dit til sin far i forvegen.
Kong Ingjald var nettopp på veitsle på Räning da han fikk vite at kong Ivars hær var kommet der like ved; kong Ingjald skjønte at han ikke hadde noen styrke til å slåss med Ivar, han så også grant at om han la på flukt, ville fiendene hans komme drivende til fra alle kanter.
Da valgte han og Åsa en utveg som det går sagn om, de drakk alle folkene døddrukne, og så lot de tenne ild på hallen, og der brant hallen og alt folk som inne var, kong Ingjald med.

Ivar Vidfavne la under seg Sveavelde, han tok også hele Danevelde og en stor del av Saksland og hele Østerrike og 1/5 av England.
Av hans ætter de siden kommet de av danekongene og sveakongene som har vært enekonger. Etter Ingjald Illråde gikk Uppsalavelde ut av ynglingeætta i rett linje, den som en kunne rekne fra far til sønn. 		Family: Gudrød / Åsa Ingjaldsdatter (F3660)
 
11307 Kong Knut ble døpt Lambart og omtalte seg selv som det. Tilnavnene den store eller den mektige fikk han fordi det lyktes ham å legge Norge og deler av Sverige inn under riket sitt.  Sveinsen av Danmark, Knut "Knut 2" (I4898)
 
11308 Kong Magnus.

45. Kong Magnus seilte sør til Bergen med de mennene som var igjen, og Bergensmennene tok godt imot ham. Han holdt ting der, og bymennene ba ham bli; de sa de måtte vente at Sverre kom dit snart; derfor var de glad til og bød Magnus sin hjelp til å verge byen.
Siden lot kong Magnus ta alle kjøpskip som var i byen og legge i rekke ute fra Holmen og over til Munke-bryggen og slo tau mellom skipene hele veien fra brygge til brygge så en kunne gå tvers over hele Vågen. Da sa kongens rådgiver til ham at det ikke var klokt å stole så sikkert på Bergensmennene,og at han stengte seg og skipene sine inne i Vågen på den måten.
Da seilte kong Magnus bort og sørover langs landet og kom til Danmark til kong Valdemar, sin frende. Og der hos ham ble han en stund.

Kong Sverre og Jon Kutissa.

46. Kong Sverre dro sørover om sommeren og kom til Bergen dagen før Petersmesse (29. juni). Han ga da grid og fred til alle bymennene; og de tok imot ham sømmelig, som det var deres skyldighet. Han la alt land under seg.
Men lendmennene hans rådslo om hvor de skulle gå, til Pål som var lendmann hos kong Magnus, eller til Bergen. De gjorde det første, og kom til Pål om morgenen. Pål merket ikke noe før det hørtes lurblåst ute. De rev ned tjeldene og verget seg bra, og det ble et stort mannefall. Pål Andresson falt der og mange med ham.
Samme vinter, natten etter mandag i andre uken av langfasten, hendte det at kong Sverres vaktmenn fikk se langskip som rodde inn Vågen; på det ene skipet var det reist et merke, og de hørte også høyt våpenbrak fra mennene ombord. Vaktmennene lot lurene låte med en gang. Og nå ble det bråk blant birkebeinene i byen. Det gikk straks ord om at kong Magnus var kommet med hæren sin. Mange kledde seg i all hast, noen væpnet seg, andre ikke - men alle flyktet; noen løp inn i kirkene, noen opp i fjellet og noen andre veier ut av byen.
Kong Sverre gikk ut i svalen fra herberget. Og da den første hærblåsten lød, sa han: Gud og den hellige kong Olav hjelpe oss nå! Så løp han ned i gården og inn i stretet og møtte ikke en mann før han kom til Nonneseter; der kom det en bonde ridende mot ham. Kongen ba ham om hesten, men bonden svarte nei, og ville ikke av med hesten. Kongen måtte nå ha hesten, koste hva det koste ville, og han sa at han ville ta den med våpenmakt om han ikke fikk den på annen måte. Så nødvendig var det for ham å ride at han brukte makt for å få en hest som han ikke ville ridd for mye sølv og gull om han ikke hadde vært nødt til det; han sa alltid siden at han aldri hadde sittet på en elendigere hest.
Men han red likevel opp til Årstad, og der traff han noen av birkebeinene. De ventet der en stund, så kom det flere birkebeiner neden fra byen, de kom 2 eller 3, 6 eller 7 i følge. Da fikk de høre at dette var en bondehær og ikke kong Magnus'; det var vossinger og osterøyinger og nordhorder. Jon Kutissa var fører for hæren, og de hadde rodd skipene over til Jonsbryggen. Der gikk de i land, og de satte opp fylking med en gang inne på Jonsvollene og kom nesten inn til bunnen av Vågen. Det ble ikke til at de gjorde åtak på byen. Noen av folkene ble satt i land ute ved Holmen, og de gikk opp utenfor Kristkirkegården, de blåste til kamp og ropte hærrop. Noen løp inn i kongsgården, men de viste lite mot. Det var mørk natt, og birkebeinene kunne ikke se hæren deres, derfor flyktet de. Hvis de hadde visst hva slags folk dette var, ville de fort ha jaget dem bort, for det var en mindre del av bondehæren dette enn den som var igjen på vollene.
Men da kong Sverre fikk visshet for at dette var en bondehær og ikke kong Magnus' menn, lot han kalle sammen alle de av folkene sine som var kommet til ham, og sa at de skulle gå tilbake til byen igjen; han sa at hæren deres snart ville samle seg når birkebeinene hørte luren hans, Andvake. Hansa at det var nok mange av mennene som hadde løpt i kirker og mange hadde vel gjemt seg i byen, de ville nok komme alle sammen om de bare kunne. Og på den tid kongen kom ned i byen, hadde det samlet seg folk om ham; det var i dagningen. Da han kom til Olavskirken, lot han blåse i luren og reiste merket. Det hadde vært mange birkebeiner i Olavskirken, Korskirken, Nikolaskirken og Steinkirken, og de kom alle sammen til ham, og mange kom utenfra byen.
Nå fylket kongen hæren ovenfor Allehelgenskirken og talte til mennene. Han ba dem gå djervt frem i striden, - for det er så mye mer skam for bøndene å tape som de har flere folk. Da sa birkebeinene alle som én at den som ble redd for bondehæren, skulle aldri trives. De ropte hærrop og løp ut av fylkingen og ut på vollen mot bondefylkingen med skrik og rop og egget hverandre veldig opp. Da bøndene så kongens merke kneise høyt mot himmelensom nå lysnet av dag, ble de fælne, og nå hvinte birkebeinenes våpen mot dem også. Da tok de første flukten de bøndene som sto forrest, og så den ene etter den andre. Birkebeinene la etter dem og slo ned bøndene som slaktekveg. Noen av bøndene rente til skipene, noen hoppet på sjøen, og mange druknet, noen ble tatt mens de lå på svøm, birkebeinene fulgte etter dem ned til stranden.
Da nå den første flokken var jaget på flukt, vendte kongen tilbake til vollene, og derfra til byen ved bunnen av Vågen. Der kom det mange bønder til ham, og han ga grid til alle som kom i hans makt. Så gikk kongen ut gjennom byen, og han kysset alle hovedkirkene. Det ble nå lyst av dag.
Jon Kutissa hadde ikke gått i land, for han var gammel og tungfør. Bøndene rodde ut av Vågen med en gang de kom ut på skipene, de var glade de kom seg bort jo før jo heller. De syntes aldri det hadde gått dem verre, enda så mye mannskap de hadde.

Kong Sverre og bøndene.

47. Litt senere seilte kong Sverre med en flåte av skuter sørover inn i Hardanger og til mange steder i Hordaland. Han gjorde forlik med bøndene og tok bøter av dem, for det hadde vært mange sunnhordlendinger med i bondehæren. Han stevnet vossinger og nordhordlendinger til seg, og mange av dem gikk med på forlik. Men mange flyktet øst til Viken for å lete opp kong Magnus.
Men kong Magnus ble den vinteren hos sin frende kong Valdemar, hvor han var godt mottatt. Han hadde sine menn i sysler omkring i Viken, og han fikk skatter og landskyld derfra. Orm kongsbror og noen andre lendmenn var for det meste i Viken, men noen lendmenn var med kong Magnus i Danmark. Alle hadde mange menn i sitt følge.
Da det led ut i langfasten, reiste Orm kongsbror og hans følge med hæren sørover til kong Magnus.
Kong Sverre ble i Bergen til etter påske. Siden dro han bort, han hadde mye og godt mannskap og store skip, de var vel bemannet. Kong Sverre sa da: Nå har jeg her i pungen min troskapsløfte fra alle lendmennene til kong Magnus, så nær som fra Nikolas Kuvung! Han mente med dette å si at alle lendmennene til kong Magnus hadde sendt hemmelige brev til kong Sverre og bedt om grid og vennskap. Disse brevene hadde kong Sverre i pungen.

Kong Sverre og kong Magnus.

48. Kong Sverre seilte fra Bergen litt etter påske og holdt øst i landet. Alt folket gikk villig under ham hvor han kom. Han seilte øst i Viken, og der tok han skyld og bøter og alt han kunne kreve av bøndene. Han fikk vite at kong Magnus var sør i Danmark med sine menn.
Kong Sverre dro da langt øst i Viken og la seg fore ved Spjerøy i Saltøysund. En dag gikk han opp på et berg på øya til vaktmennene. Da så de mange seil som kom østfra. Kongen mente at dette var visst hærmenn og han sa at de skulle blåse til landgang for hele hæren så han kunne tale til mennene.
Kong Sverre holdt nå denne talen: Kong Magnus kommer mot oss med sin hær. Det ser for meg ut som vi birkebeiner får å gjøre med stor overmakt igjen, i alle fall når det gjelder mengden på folk. Jeg har mange menn og kan lite på dem i strid, men jeg trenger likevel nå å få råd av dere kloke menn; hva sier Håvard jarlssønn, eller Ulv fra Lauvnes eller Ulv Fly eller andre kloke menn i vårt følge. Skal vi legge til kamp mot kong Magnus, eller skal vi seile unna nord i landet hvor vi har venner. Her har vi ingen venner. La oss nå med Guds hjelp velge et godt råd, og det snart.
Håvard jarlssønn svarte: Det er snart sagt hva jeg vil. La oss gå ombord og rive ned tjeldene og ro ut av denne lange og trange vågen, og så reise masten og seile unna vestover. La oss ikke slåss med kong Magnus og den store overmakten hans; for om vi må gå fra skipene våre her, er folket i land for oss verre å komme ut for enn de verste hedninger. Ingen av oss kan vente å få leve her om han kommer i heklungenes vold.
Det kom høye tilrop til talen hans, alle syntes dette var et godt råd; de rodde ut av havnen. Men da birkebeinene hadde fått heist seil, rente skipene til kong Magnus mot dem ut sundet sørfra; heklungenes skuter kom først innenfor skuddhold for birkebeinene, og de torde ikke hake seg fast i storskipene til Sverre, for de syntes det så ut til å bli strid.
Øyolv Avlesson styrte en skute som het Reva, han gikk opp på Ulv Flys skip og bandt skuten til det. På Ulvs skip var Pål Flida, sønn til Nikolas Kuvung, han var bare barnet. Birkebeinene hadde tatt ham og fosterfar hans til fange kort før. Nå løp en mann bort til gutten og løftet ham opp, sa at de skulle bruke seilene og dreie ut et trangt sund som er der mellom øyene. Mannen sprang ned i skuten, hugget festet mellom skipene og skjøv fra. Skuten drev bort, og mennene til kong Magnus tok den. Slik fikk Nikolas Kuvung igjen sønnen sin.
På begge sider ble noen såret av skuddene, og noen få falt. På begge flåtene ble det rodd under seil, men storskipene til kong Magnus kom ikke innenfor skuddhold. Det manglet ikke på lurblåst, og det var egging til kamp. Kong Sverre gikk ombord i en skute og rodde opp på siden av skipene sine og ga ordre, sa de skulle sette mer seil og styre inn i et trangt sund mellom øyene, og så ble gjort. Flåten til kong Magnus stevnet midt gjennom sundet, og hans menn la ikke merke til at birkebeinene hadde snudd og kommet seg ut.
Kong Magnus hadde et stort skip som het Skjegg, det hadde 26 rom. Det tok lang tid for dem å få ned seilet, og enda senere gikk det å komme i gang med å skåte. Andre skip rodde da bort til ham, de taltes ved på skipene og ble enige om å seile videre samme vei. Men birkebeinene tok 2 av de skipene som fikk snudd, en skute og en snekke som ble styrt av en som het Andres. Birkebeinene drepte hvert liv på begge skipene.
Kong Sverre seilte ytre leia vest over Folden, og han og hans menn seilte så fort de kunne til de kom til Bergen.
Kong Magnus seilte også vestover i Viken; alle tok imot ham med glede. Han kom til Tønsberg og ble der i kort tid, så seilte han vestover med en umåtelig stor flåte; han seilte både dag og natt vest- og nordover etter kong Sverre, lå bare i havn når han hadde motbør.

Kong Sverres tale.

49. Søndag etter pinse var kong Sverre i Bergen. Alle skipene hans lå ved bryggen ferdige til strid, med skansekledningen på. Mesteparten av mannskapet sov ombord, men noen var oppe i byen. Kong Sverre sto opp alt i solrenningen, han gikk opp på bakken ved Olavskirken og derfra til sine vaktmenn. Da fikk de se en skute som kom roende inn på Vågen ved Nordnes og la til ved Holmen; mannskapet løp i land med en gang. Kongen gikk dem i møte og kjente dem straks, det var speiderne hans. Kongen spurte dem om det var noe nytt, og de sa at de hadde sett seilene til kong Magnus' flåte, det var minst 24 seil, og de kom sørfra over Hardangerfjorden. Da svarte kongen: Det var litt for nær oss, sa han, og kalte så på lursveinen og ba ham blåse sterkt.
Kongen gikk ut på skipet sitt med en gang og sa at de skulle ta ned tjeldene; han lot dem ro ut på Vågen, og det samme gjorde alle hans menn, og så la de skipene sammen ute på Vågen.
Så talte kongen til hæren og sa: Kong Magnus kommer snart over oss med sin hær. Som dere vel har hørt, har han nå mer enn 30 skip, og vi har ikke mer enn 16. Dere synes vel ikke vi har stort håp om å vinne om vi slåss mot en så stor hær. Men vi må velge mellom å slåss eller å flykte nord i landet. Jeg spør dere nå om råd, vil dere helst slåss med de folkene vi har, eller vil dere flykte. Jeg selv synes at det gikk oss verst tiden etter at vi hadde flyktet ved Hattehammeren, og til vi seiret ved Hørte bro. Vi flyktet for kong Magnus nå øst i Viken, og jeg mener at om vi flykter nå igjen uten å slåss, så vil det stå liten skrekk av oss.
Mange svarte da at de heller ville flykte, men sa at kongen fikk rå. Og det var mye mumling i hæren om at dette var å slåss mot overmakten.
Da sa kong Sverre høyt: Med Guds og den hellige kong Olavs vilje, vær beredt på at jeg visselig vil slåss mot kong Magnus og ikke la meg jage slik landet rundt lenger. Selv om det er stor overmakt når jeg ser på mannstyrken, så har vi store skip med godt mannskap og gode våpen så heklungene skal få merke at birkebeinene kan bruke sverdet innen vi skilles. La oss gi dem samme røynsle som før når vi har møttes at de heller får gå baklengs. De hugger alltid skarpt til å begynne med, men de holder ikke ut lenge. Men dere blir støere og kvassere jo lenger striden står på. Jeg kan også si dere at i hæren til de andre vil annenhver mann bli redd straks han merker at dere står imot, og flere får mer lyst til å renne enn til å gå under våpnene våre. Jeg venter at vi skal seire over dem. Det har sjelden slått feil det jeg har spådd når vi møttes. Nå som før er vår og alles tro og tillit rettet mot Gud og hans hellige menn, og ikke mot vår egen hærstyrke. Jeg gir min sak over til den allmektige Gud, den hellige kong Olav og den hellige Sunniva, og jeg ber at dette møte mellom kong Magnus og meg må gå slik som Gud vil, og han vet hvordan vår sak står.
Kongens tale ble hilst med høye tilrop: Lykke til med talen du fremste blant konger! Det har aldri slått feil når du har lovt oss seier. Den er en niding som ikke heller vil slåss og falle med ære om det ikke er annen råd, enn å flykte veik og redd!
Da sa kongen: Ha stor takk for dette svaret, både Guds og min takk. Gå mot fienden uten frykt. Vi skal ro ut fra byen mot dem, hver av dere må legge skipet sitt så langt frem som han er mann for. Jeg vil ikke la skipene bindes sammen.
Så rodde de ut for Nordnes og ventet der, og det varte ikke lenge før skipene til kong Magnus kom seilende sørfra forbi Kvarven, de var snart ved Vågen. De lot da seilene falle så fort de kunne. Kong Magnus lot blåse i lur og kalte sine menn til samtale, han lot skipene ligge samlet.

Kong Magnus taler til hæren.

50. Han talte til mennene og sa som så: Nå kan vi se birkebeinenes skip, og det er sannelig godt at vi skal få slåss med dem, de har dradd seg unna lenge nok nå i vår. Men hva nytter det meg å egge til kamp om det finnes folk blant dere som ikke minnes at de har mistet frender som er drept av birkebeinene, eller kan glemme den hån og skjensel vi har fått av dem? Det ville være rett og riktig om birkebeinene fikk samme lodd og samme skade som den vi før har måttet døye. Vi står ikke likt i kampen, for vi har gjeve menn og gode karer å stille mot Sverre, og han har bare ransmenn og røvere og menn av trelleætt og tiggere. Må Gud slå dem ned! Vi får ikke skikkelig hevn for våre gjeve frender selv om vi dreper dem alle sammen. Og ingen kan laste oss om vi gjør det. Dere skal vite at det er min vilje at ingen av mine menn må driste seg til å gi grid til noen.
Vi har mye folk og godt folk. La oss storme på slik med det samme at det ikke trengs en gang til. De har lite folk, og Gud skje lov, nå har de kommet til sine dagers ende.
Vi skal legge så tykt av skip omkring Olavssuden som det er rom til. Og når den er ryddet, skulle jeg tro at de blir mykere de som er igjen. Skutene våre og de lette skipene skal legge seg omkring dem, og la ikke ett skip komme seg bort!
Da sa Orm kongsbror: Jeg rår til at vi er budd på det i denne kampen at birkebeinene snur seg mot oss og gjør hard motstand selv om de er færre enn vi er. Alle er nok nødt til å slåss det beste de kan. Mitt råd er heller å rydde alle de minste skipene deres først, de som det er lettest for oss å vinne over, for jeg tror ikke at de ror unna oss med storskipene.
Men om Orm talte slik, ble det likevel kongen som fikk rå.
Kong Magnus hadde Skjeggen, Orm kongsbror hadde Grågåsen, Narve fra Såstad og Steinfinn hadde Hovdebussen. Disse tre skipene ble lagt inn til Olavssuden, og kong Magnus var med der, likedan Asbjørn, sønn til Jon fra Tjörn, Nikolas Kuvung, Pål Småttauge, Jon og Munan, sønner til Gaut fra Ænes og mange andre gjeve menn. De hadde 32 skip. Så rodde de til angrep. Birkebeinene rodde mot dem ut fra Vågen, og de møttes nord for Nordnes.

Slaget ved Nordnes.

51. Disse lendmennene var med kong Sverre: Ulv fra Lauvnes, Ulv Fly, Håvard jarlssønn, Bård Guttormsson og Ivar Silke. Olavssuden som kong Sverre hadde, var en 25-sesse, og det var godt mannskap på den. Gornen som Gudlaug Vale hadde, var også en 25-sesse. Gjestene hadde Hårkniven, den var på 23 rom og Audbjørn styrte den. Huskarene hadde Fjordkollen, og Asgeir Hamarskalle styrte den. Birkebeinene hadde mange store skip.
Da de rodde frem, lå Olavssuden ytterst, og 9 storskip la seg til på utsiden av den. Det ble en både hard og lang kamp. Mennene til kong Magnus gikk hardt på Olavssuden, de kastet stein og skjøt og brukte kastespyd; ettersom de lå med stavnen inn mot suden, kom de ikke til med hugg. Likevel fløy det så tett med våpen at der det hadde stått 3 mann i hvert halvrom på Olavssuden, der sto det én igjen og somme steder ingen.
Da kong Magnus' menn ikke hadde mer stein og skuddvåpen igjen, ville de borde suden. Men birkebeinene tok skuddvåpen og egget hverandre til å verge seg. Mangen mann som hadde falt for steinkast eller andre våpen, reiste seg nå igjen, og alle sloss så godt de kunne. Det ble på ny en hard kamp. Kong Sverre løp opp på skipsbordet; han hadde hvit kåpe med god brynje under og rødt skjold. Han egget mennene sine til strid. Så snudde han seg og så mot babord av Olavssuden, der lå Gudlaug stallare med en 25-sesse og hadde ikke lagt seg lengre frem enn til bakre øserom.
Kongen ropte på Gudlaug og sa at han skulle aldri trives når han la seg så lite frem med et skip på 25 rom. Gudlaug svarte at han rådde ikke med det. Kongen tok en båtshake og stakk i kinnungen på Gudlaugs skip og ropte til sine menn at de skulle dra det fremover langs skipet, og det gjorde de; det kom da så langt frem som til fremre øserom. Det varte ikke lenge før det ikke var en mann fremmenfor masten på Gudlaugs skip som ikke blødde.
Kampen var hard og mange ble såret. Audbjørn som var høvding for gjestene, la seg inn til gjesteskipet til kong Magnus, og det går ord om hvor djervt de sloss; ingen kunne være viss på hvem som skulle gå av med seieren.

Kong Magnus blir såret.

52. Hallvard Gæla het en mann fra Viken, han skjøt bedre enn alle andre. Han skjøt den dagen en pil mot skipet til kong Magnus, men den fløy overskipet. Så skjøt han en pil ned i bordingen, og den tredje under kjølen. Da var det en mann som sa: Du skjøt bedre i sommer da det gjaldt penger og det var satt opp sølv for den som skjøt best! Da vant du sølvet og viste din ferdighet. Det er viktigere at du sikter rett nå og verger kongens liv! Han svarte: Synes dere ikke jeg har siktet godt? Da svarte den andre: Det er ingen her ombord som har siktet så skjevt som du.
Da tok Hallvard opp en tylvt piler og skjøt dem alle sammen mot skipet til kong Magnus og rammet en mann i hvert skudd; han skjøt så lenge pilene rakk. Da tylvten var skutt bort, la han buen under foten og brøt den sund.
Da sa kongen: Hvorfor gjorde du slik med buen? Vi trenger like mye hjelp nå som før. Hallvard svarte: Nå har jeg gjort fra meg med skyting, men enda skal jeg verge plassen min likeså godt som enhver annen. Så tok han sverd og skjold og gikk ut på skipsbordet og sloss bedre enn de fleste.
Kong Magnus gikk frem på skipet sitt og kjempet i forrommet, han var sterkt opphisset. Han gikk så nær birkebeinene at han trådte ut på bordingen med den ene foten for å nå en mann med sverdet. Men birkebeinene kjente ham på våpen og klær, og det sto straks tykt av måpen mot ham. En mann slengte sverdet mot ham, og det traff ham i vristen og skar seg igjennom foten. Kongen snudde seg fort og ville komme seg unna, men så gled han med det ene benet på tiljen som var blodig, og falt bakover.
Dette så birkebeinene og satte med en gang i et seiersrop. Orm kongsbror sa til sine menn: Hva skal dette ropet bety? En mann svarte høyt: Der falt kong Magnus! Da sa Orm. Da er det avgjort hvem som skal ha landet. Hugg tauene og ro unna så fort dere kan! - og det gjorde de. Dernest flyktet Asbjørn Jonsson og så den ene etter den andre.
Kong Magnus kom fort på føttene og ropte og sa de ikke skulle flykte, det feilte ikke ham noe, sa han. Men det lot til at ingen hørte. De løste Skjeggen fra Olavssuden og rodde bort. Men birkebeinene satte stavnljåer (båtshaker) i Hovdebussen og ryddet den. Steinfinn sto alene igjen til slutt, og han verget seg som en mann. De fikk ikke ram på ham før de tok en ås fremme i stavnen og slo ham med den. Han falt med stor ære.
Birkebeinene ryddet mange skip der, men mange falt. Hele hæren til kong Magnus flyktet unna med ham.

Orm kongsbror.

53. Orm kongsbror la i land borte i Gravdal, for han hadde et stort skip, og det var tungrodd. Der gikk han og hans menn i land. Birkebeinene tok skipet og alt som var ombord. Noen rente til fjells etter Orm. Han hadde vondt for å gå, og to mann leide ham. Men birkebeinene kom snart etter. Da spente Orm av seg en diger pengepung som han hadde i beltet, og så lot han sølvet renne ut. Noen av birkebeinene som var like ved ham, samlet opp sølvet og ble heftet med det en stund. Orm kom seg da opp i fjellet, og slapp fra dem.
Kong Sverre ga gjestene en kraftig skrape for de hadde latt Orm slippe unna mens de krøp rundt i lyngen og lette etter noen sølvpenger.
Birkebeinene hadde ikke krefter til å jage flyktningene langt, de var såret og forslått. De tok 18 skip fra kong Magnus, og med dem seilte de inn til byen; der fikk de også et stort krigsbytte, for kong Magnus hadde mye løsøre den gangen.
Kong Sverre ble i byen en tid. Han satte sine menn til å styre på de skipene han hadde tatt fra kong Magnus. Og han holdt speidere ute for å få greie på hvor kong Magnus var.

Kong Sverres speidere.

54. Kong Magnus dro uten stans sør til Stavanger; der samlet de seg mange av mennene hans som var igjen. Så vidt vites, kan en regne med at det var falt omtrent 300 mann på begge sider i slaget ved Nordnes.
Biskop Eirik tok godt imot kong Magnus; og han egget ham sterkt til å dra tilbake til Bergen igjen, han sa at birkebeinene ventelig ikke var budd på å slåss nå. Kongen likte godt dette rådet; biskop Eirik samlet alle de folk han kunne få tak i og stilte selv sine huskarer. Han tok også selv med kong Magnus, og kongen fikk endatil mange menn fra bygdene.. Så dro de nord til Bergen få dager senere, og de seilte så fort de kunne.
Øyolv Avlesson var ute på speiding med en skute, og de visste ikke ordet av før de så flåten til kong Magnus i sundet like foran seg. Da sa de til hverandre at dette ble nok farlig roing.
Øyolv fant på en utvei, de skulle ro videre frem i sundet og late som de var heklunger. La oss styre rett på skipet til kong Magnus som om vi hadde nytt å fortelle.
Nå trodde heklungene at det var deres folk som kom med nyheter, siden de stevnet så bent på kongen. Men da de kom nærmere, så de at dette var ikke deres menn, de rev ned tjeldet og rodde mot dem. Birkebeinene la seg på årene og rodde sørover, ut av sundet. Heklungene rodde etter dem, og det skipet som kom dem nærmest, hadde biskop Eirik og mange prester ombord. De var like etter birkebeinene, men tok dem ikke igjen. Da biskop Eirik så at det gikk for smått, sa han at de skulle ro i land så fort de kunne og sette fra seg de lærde og lette skipet på den måten. Da kunne de nå igjen birkebeinene. Så ble gjort; men mens de holdt på med dette, rodde birkebeinene fort unna, og biskopsmennene nådde dem ikke igjen.
Birkebeinene styrte til havs og tok ytre leia tilbake til Bergen; de brakte nyheten til kong Sverre og fortalte ham om alt det de hadde sett på nært hold.
Så snart birkebeinene fikk vite at kong Magnus hadde tenkt å komme brått på dem, rådslo kongen med sine menn om hva de skulle gjøre. Alle var nå enda mindre lystne på å slåss enn forrige gang; de ville heller se å komme unna nordover. De sa at de var ikke i stand til å slåss, mange var hardt såret, og alle var de trette. Det var bare få dager siden de hadde slåss mot en stor overmakt, og mange sa at de hadde vært så hardt ute ved Nordnes at de gjerne ville flyktet, om de bare hadde kunnet komme bort fra slaget.
Rådslagningen endte med at alle var enige om at de skulle se å komme seg unna så fort de kunne, og seile nordover. Så fordelte de seg på skipene så alle skip kunne seile på et slags vis. Kongen satte Øyolv Avlesson til å styre Hovdebussen som Narve hadde hatt; det var et stort skip, men det hadde ikke godt utstyr.
Øyolv Avlesson kom til byen med meldingen sent på kvelden, og alt morgenen etter ved daggry, før solen sto høyt på himmelen, var kong Sverre ute av byen med hele hæren. Men det var så tynt med mannskap at de måtte ro i båter fra det ene skipet til det andre og hjelpe til med å få heist masten og heise seil. Samme dag ved nonsleite dro Øyolv ut fra byen, da hadde de fått heist seil. Da så de skipene til kong Magnus komme sørfra forbi Kvarven.Heklungene fikk se Øyolvs skip, og de skjønte at her var det birkebeiner ombord. De mente at nå hadde de viltet i hendene. De seilte etter dem med 5 skip og jaget dem helt nord til Furesund.
Det var alltid svært vanskelig for birkebeinene å få speidet sør for Stad den tiden kampen sto mellom kong Magnus og kong Sverre. Når de møtte bønder og folk fra land eller kjøpmenn eller fiskere, fikk de aldri vite sannheten om kong Magnus og hans menn, om det så bare var et nes imellom dem, eller et leite på land. Men dersom kong Magnus møtte noen, så sa alle fra om birkebeinene, hvor de var. Dette var farlig for birkebeinene, og det førte til tap av menneskeliv.
Men det sa alle, både venner og uvenner, at birkebeinene var modige til å speide, og de kom seg unna mange ganger der ingen trodde de kunne ha håp om livet, og ofte sto de imot der ingen skulle vente at de kunne seire.
Ved Nordnes falt Sindre Snebjørnsson og Narve Guttormsson. Det falt også mange andre av Sverres menn. Folk sier at ikke noe slag som kong Sverre kjempet var bitrere enn dette, og det var lenge usikkert hvordan det skulle gå, inntil skjebnen avgjorde seieren.
Mennene til kong Magnus gikk ikke lite djervt på, helt til de flyktet, de mente at de hadde seieren i hendene først i slaget, fordi de trodde at birkebeinene ikke kunne slåss ombord på skip; de hadde kjempet til sjøs en gang før, nord for Gaularosen, og da hadde de flyktet.
Kong Sverre seilte sin vei nordover, han skyndte seg av sted til Trøndelag og dernest til Nidaros. Der ble han godt mottatt. Han lot skipene sette opp og slo seg ned i byen. Treborgen ute ved Ilevollene, som erkebiskop Øystein hadde latt bygge, ble satt i god stand, og kong Sverre lot også sette opp et gjerde av påler ut fra borgen og frem langs sjøen; men gjerdet ble ikke helt ferdig den sommeren.

Eirik Sigurdsson.

55. Samme vår kom en mann som kalte seg Eirik, til kong Sverre; han sa han hadde vært i Jorsaler og hadde badet i elven Jordan med et brennende lys i hånden. Og han og hans menn fortalte at før han steg ned i vannet, hadde han sagt at Gud skulle la lyset komme brennende opp av elven - så sant jeg, sa han, er sønn til kong Sigurd.
Og mennene som fulgte ham, sa at han gikk opp av elven med lyset brennende.
Eirik hadde vært i Miklagard og tjent kong Manuel. Han hadde vært mange steder hos fyrster sør i landene; han var en dannet mann og hadde store kunnskaper. Han var liten av vekst og ikke så vakker å se til. Han søkte kongen om lov til å vise ved gudsdom at han var av den ætten han mente, at han var sønn til kong Sigurd.
Kong Sverre forela først saken for høvdingene og spurte dem om råd. Deretter hadde han saken fremme på hirdstevner, og sa der at han ville vite av hele hæren hva de ville samtykke i. Men han fikk det svaret at hele hæren ville følge kong Sverre og ingen annen.
De viseste menn og andre som hadde vært med på rådslagningen, mente likevel at det var rett at Eirik fikk sanne med gudsdom hvem som var hans far.
Da sa kong Sverre til Eirik. På mine venners råd vil jeg gi deg lov til å ta prøven og la Gud sanne hvem som er din far. Men om det skulle gå slik at det viser seg at du er min bror og kong Sigurds sønn, så har det navn og rike som jeg nå har, kostet meg så mye av strid og harde kår, og jeg og birkebeinene har måttet tåle så mye livsfare, at jeg ikke vil låne eller gi bort kongenavnet hverken til deg eller noen annen og heller ikke gi fra meg noe av den makt jeg nå har. Du kan ta imot dette tilbud om du vil, og dermed forlik med meg og lov til å gå igjennom prøven. Men om du ikke vil det, skal du fare herfra i fred som du kom.
Eirik takket kongen med pene ord, for han var svært veltalende. Han sa at han ville ta imot kongens tilbud og være glad for å få lov til å vise sannheten om sin farsætt, og siden ville han gi seg helt i Guds og kongens vold.

Eiriks jernbyrd.

56. Litt senere fastet Eirik til jernbyrd. Da han skulle bære jernet, sa kong Sverre slik frem for ham den eden han skulle sverge: Du legger hånden på helligdommen og den hellige bok og tar Gud til vitne på det, og du må la din hånd komme helt fra jernet så sant du er kong Sigurds sønn og min bror.
Da svarte Eirik: Må Gud la meg bære hel hånd fra dette jernet så sant jeg er kong Sigurds sønn. Men jeg vil ikke bære jern for å sanne farsætten til andre enn meg selv.
Og den eden bar han jern på, og han var ren. Kong Sverre tok da imot ham som frende, og ga ham en høy stilling i hirden. Eirik var en vennesæl mann og slett ikke stor på det; han holdt også følget sitt bedre enn vanlig var.

Forsøk på forlik mellom Magnus og Sverre.

57. Kong Magnus kom til Bergen med hæren, og han ble der utover våren. Da det led på, lot han hæren gjøre seg i stand og seilte nord til kaupangen, og han kom der til den senere Olavsmesse (3.august). Kong Sverre rustet seg mot ham i byen, og han hadde stor hær, for bøndene hadde lovt å hjelpe ham, og det var også kommet en mengde mennesker til byen, som det pleier å gjøre til høytidene.
Kong Magnus ble liggende lenge ute ved Holmen, for han mente det var uråd å søke inn til byen, så mange mann som kong Sverre hadde alt i alt, og han ville vente til høytiden var over og bøndene hadde reist hjem. I denne ventetiden taltes de ved en stund hver dag, kongene, og kong Sverre tilbød nå som før å dele riket i to halvdeler og Magnus skulle få velge hvilken del han ville ha. Kong Magnus svarte hverken ja eller nei på dette.
Så lot kong Sverre blåse til husting i byen. Han fortalte bøndene om tilbudet og hva samtalene gikk ut på. Kongens tale ble hilst med glede, og folk sa de ville være glade om det kunne bli fred, og var ivrige for at kongene skulle tale mer om saken. Det ble satt grid mens forhandlingene sto på. Kong Magnus rodde inn til Øra på en skute, og kong Sverre satt til hest oppe på Øra. Det var en mengde folk hos ham, mest bønder og bymenn som ville høre hva kongene sa, og vite hva det kom ut av samtalen.
Nikolas Arnesson var den første som talte på vegne av kong Magnus. Talen gikk ut på at det burde bli forlik slik som de hadde talt om før. Han talte lenge og klokt. Mennene til kong Magnus hadde rodd opp i elven med noen skuter, og birkebeinene gikk ned til dem og lot bære øl til dem fra byen. De satte seg og drakk sammen på Brattøra, for selv om de tjente i to hærer, så var mange av dem frender eller svogere eller de hadde vært venner før.
Nå tok kong Sverre ordet. Han sa at han ville gjerne ha forlik med Magnus så landet kunne få fred. Han bød det vilkår at de skulle dele landet mellom seg i to like store deler, så kunne de være konger begge to, slik som sønnene til Magnus Berrføtt hadde vært før og likeså sønnene til Harald Gille; han sa at siden den gang kong Magnus den gode hadde delt og gitt halve landet til sin farbror kong Harald, hadde det som oftest vært to ad gangen som var tatt til konge i Norge, stundom flere også, og han sa at de godt kunne gjøre det som andre hadde gjort før dem.
Bøndene og bymennene hilste kongens tale med høye tilrop, de sa det var vel talt.
Kong Magnus sto nå opp og talte med høy røst; han la bånd på seg og tok først rolig til orde, men sa så: Det er blitt meg fortalt om de norske kongene som De nå tar som døme på at det har vært to konger samtidig, at når de delte landet forgikk det fra først av i kjærlighet og vennskap mellom brødre eller andre nærskyldte frender, men det sluttet alltid med uvennskap og noen ganger med drap. Og slik vil det gå for oss også. Jeg nevner den vanskelige stilling jeg er kommet i, og de ulykker som har rammet meg i den siste tid; jeg har mistet gjeve menn, både frender og venner. Og jeg vet at om jeg går til et tvunget forlik, blir det ikke greit å ha de to hirdflokkene våre sammen i én kjøpstad eller i samme tjeneste, slike saker som det er her mellom dem. Det blir ikke lang freden om vi skulle prøve på denne måten.
Da svarte kong Sverre: Det er sant som du sier om denne freden, kong Magnus, at selv om vi to ville holde den, så blir den brutt av andre. Heller enn at vår ulykke lenger skal bli til mén for mange, vil jeg dra bort fra landet med mine menn, dersom De vil sverge på at jeg skal få rå over halve landet og sette mine menn til å styre det i fred og frihet. Så skal jeg holde meg borte fra landet i 3 vintere. Men når jeg kommer tilbake, da skal De og Deres menn rømme landet for oss de neste 3 vinterne på samme vilkår som jeg gjorde for Dem.
Da svarte kong Magnus: Jeg setter det vilkår at du, Sverre, og dere, birkebeiner, drar bort fra landet og dertil at dere aldri kommer igjen! Jeg ble viet og kronet av legaten fra Roma med alt landsfolkets samtykke. Jeg svor da jeg ble viet, at jeg skulle holde landets lov og verge med sverdet det som jeg mottok i vigselen, mot vonde menneskers åtak og ufred. Jeg lovte også at jeg heller skulle miste livet enn å handle mot eden. Gud må rå for hvor langt mitt liv skal bli. Men det er ikke tale om at jeg vil bryte vigslingseden av feighet, slik at jeg deler landet med deg, Sverre. Jeg har mistet 100 lendbårne hirdmenn for dere birkebeiner, derav 16 lendmenn, og den 17 de var han som det var verre ulykke for meg å miste enn alle de andre jeg har nevnt, det var Erling jarl, min far.
Dertil er det ugjørlig for meg å dele landet med deg, Sverre, en mann som jeg ikke tror har ætt til å være konge, hverken her eller annensteds. Det skal være sant og visst at enten skal jeg ha hele Norge eller også miste det helt, og da livet med.
Da sa kong Sverre: De minnes bare den skade De selv, kong Magnus, har lidt i kampen mellom oss. Men De ser ikke på hva jeg har mistet for dere frendenes skyld; det er meget større å regne for enn det De nå har talt om. For det første ble min far, kong Sigurd, felt sør i Bergen. Så ble kong Øystein, min farbror, drept øst i Viken. Litt senere, etter kong Inges fall, ble min bror Håkon tatt til konge over hele landet, og da reiste Erling Skakke en flokk imot ham og drepte ham sør på Møre; mange lendmenn og gjeve menn ble drept sammen med ham. Erling lot min bror Harald henge opp som en kråkunge sørpå Kvarven. Min bror Sigurd ble hugget i hjel i Bergen. Søskenbarnet mitt, Øystein, felte De ved Re.
Det som De sier til meg, at jeg ikke kan være konge i Norge, det kunne jeg like godt si til Dem, om jeg gjorde forlik og ga Dem av min farsarv; for det har aldri hendt i Norge at en som ikke var kongesønn ble kalt konge, før du ble det, kong Magnus.
Men nå tilbyr jeg det samme som jeg før har gjort. gå du opp på Ilevollene og still opp hæren din til kamp; jeg skal gå ut av borgen med alle mine menn, og så skal det gå deg slik det gikk sist vi sloss, eller verre. For nå vil vel Gud gjøre endskap på den makt du har hatt nå en tid med urette.
Da svarte kong Magnus: Nei, vi vil ikke gå opp på den forbannede vollen din flere ganger. Gå du heller ombord og sett mannskap på like mange skip som jeg har, og la oss så legge ut i elven og slåss.
Da svarte kong Sverre: Skipene er satt opp og ikke kampberedte. Men jeg kan få i stand tre skip, så kan du sette de menn du vil, på andre tre, og så kan vi legge til kamp med disse seks skipene.
Kong Magnus sa: Jeg mener det er best vi ikke dreper flere menn enn vi alt har gjort i denne striden. Det er sant som du sier, Sverre, at jeg ofte har måttet flykte i all hast for dere. Men du, Sverre, har da ligget og gjemt deg i røyser hver gang det skulle være strid. Om du tør, så gå alene frem med dine våpen, jeg skal komme mot deg alene, vi skal skifte hugg med hverandre, og la så den som vinner, få land og kongedømme.
Kong Sverre svarte: Vår ulykke er synlig nok om vi ikke slåss selv. Vi har hærmenn for at de skal slåss for oss i krig. Jeg synes det er svært lite kongelig å slåss i tvekamp som andre slåsskjemper uten å ha menn i sitt følge. Men, kong Magnus, hvis du helst vil kjempe med meg alene uten at noen annen mann er med, ta da din hest, jeg skal ta min, og så rir vi i turnering. Det er skikk hos mektige menn.
Etter hvert som de talte, ble de mer og mer uenige. Og likedan gikk det med de mennene som hadde drikkelag sammen på Brattøra. Så gikk alle mennene til kong Magnus ombord og rodde skutene ut på elven.

Kong Magnus og kong Sverre skilles.

58. Kong Sverre lot dra en skute over Øra og satte den på sjøen, noen mann sprang ombord, og de rodde ut mot heklungene; de kom så nær at de skjøt på hverandre. Heklungene rodde unna. Det falt menn på begge sider, og noen ble såret. Karl Kjøttlår fikk banesår der.
Kong Magnus rodde nå skutene ut til hæren sin ved Holmen. Og få netter senere rodde kong Magnus ut av Trondheimsfjorden og sør til Bergen igjen. Det kom ikke til noen kamp den gangen.
Kong Magnus ble i Bergen vinteren over.
Den sommeren hadde kong Magnus tatt leidangen og alle andre inntekter fra sør for Stad og helt nord til innløpet til Trondheimsfjorden. Kong Sverre fikk vite at kong Magnus med hele hæren sin var kommet sør forbi Stad, og de fleste av lendmennene hans var med ham. Men kong Sverre hadde ikke annet til vinterforsyning for sine menn enn det de kunne få fra Trondheimen.
Da fant kong Sverre på den utvei at han ville ta over land til Opplandene; han satte etter seg i Nidaros sin bror Eirik og en som het Koll, sønn til Isak fra Folskn og mange andre; de skulle vokte skipene. Det var mange andre sveitehøvdinger der.
Kong Sverre dro i vei til han kom til Opplandene; han sendte menn foran seg ned i bygdene for å prøve om de kunne få tak i noen av heklungene eller det de eide. Der drepte de Ossur, sønn til Jon Vågedraum, og Øyvind, sønn til Dura-Jon, og mange andre.
Så dro kongen ned til Oslo og satte menn i sysler over hele Viken. Heklungene rømte unna, noen i øst og noen i vest til kong Magnus, og der fortalte de hva kong Sverre hadde fore.
Kong Magnus delte hæren sin i to, og han sendte størstedelen øst i Viken mot kong Sverre. Fører for denne flokken var Orm kongsbror.

Slag i kaupangen.

59. Kong Magnus seilte av sted med syv langskip og en skute som åttende skip, og han kom til Nidaros litt før Mortensdag (11.november). Men Eirik kongssønn og Koll Isaksson hadde fått nyss om at kong Magnus kom. De hadde vakt om nettene ute i gildehuset. Men de fikk ikke visshet for at kong Magnus kom, før de så skipene hans komme seilende inn forbi Digermulen. Da ble det med en gang blåst til samling av hele hæren mot dem, det ble fylket, og én fylking ble stilt opp ute på Øra, en annen oppe ved Skipakrok, Eirik kongssønn var fører for den. Koll Isaksson førte den tredje fylkingen, og med ham var noen bymenn. Men de fleste av bymennene hadde fylket seg på bryggene.
Kong Magnus og hans menn tok ned seilene da de kom innenfor Holmen og lot skipene gli mot Øra med tom mast. Dette var lørdag i samme uken. Da kong Magnus og hans menn hadde kommet nesten inn til korset, la de alle skipene sammen og ble liggende slik en god stund av dagen.
Men mange som var på Øra, vadet ut mot dem og kastet stein, og noen skjøt, og ba dem bare gå i land. Det kom det ikke noe svar på fra mennene til kong Magnus, av den grunn at høvdingene var samlet til rådslagning.
Hagbard Myntare holdt nettopp bryllup inne i byen. Han ropte på kong Magnus og sa at han ville be ham og alle mennene hans i bryllupet. Det var gjort for å spotte ham. Og ved nonsleite løste kong Magnus på flåten; de tok til å ro og rodde de 4 største skipene til elven og 4 andre til Øra. Kongen selv rodde inn i elven. Han la til der hvor merket til Eirik kongssønn sto.
Det ble hard motstand, men ikke lang. Kong Magnus og hans menn la skipene med langsiden inn mot sanden og skjøt opp på bryggene under føttene på birkebeinene. De sendte både stein og skytevåpen innover, og birkebeinene trakk seg tilbake. Da gikk heklungene i land med én gang, men birkebeinene tok imot dem, og det falt mange mann på begge sider, og mange ble såret.
Nå ble bymennene og leidangsmennene trette av å stå der, og de drev opp i byen. Men da birkebeinene så at fylkingen deres ble tynnere og at heklungene gikk så hardt på, snudde de og flyktet. Heklungene fulgte godt etter, og det falt mange mann for birkebeinene.
De som la til ute ved Øra, sprang overbord hvor sjøen tok dem til knes; så gikk de opp, og birkebeinene gikk mot dem; det ble en hard kamp. Da var det en som sa til Koll: Nå tror jeg heklungene er kommet opp i elven!
Koll svarte: Da er det vel best at vi flykter.
En mann svarte ham: Mon det ikke er for sent for birkebeinene å flykte nå?
Koll snudde seg mot mannen og sa: Der er de, de djevlene! og hugget til ham. Og han hugget igjen.
Da Eirik kongssønn og hans menn flyktet, snudde noen heklunger der og kom ut på Øra; og der overfalt de Koll og hans menn, de kom dem i ryggen. Koll falt der, og mange av hans sveit.
Eirik kongssønn flyktet ut forbi borgen og så opp til Gauldal; mye av hæren fulgte ham. Men noen tok veien ut over broen, og mange løp inn i kirkene. De fleste av dem ble drept, for det fantes ikke kirke som ga trygghet da. Det hendte det som aldri hadde hendt før: folk ble dradd ut av Kristkirken og drept.
Det var en mann som het Øyvind Skrave, han var av de gamle birkebeinene, en dyktig kriger, stor og sterk. Ham tok de ut av koret i Kristkirken, dro ham ut på Øra og drepte ham der. Gudlauk Vale tok de i kirken; de la hånd på ham og pinte ham lenge for å få ham til å si hvor kong Sverre hadde gjemt pengene sine, og hvor vel Lavard var, Sverres sønn som Gudlaug før hadde fostret. Han sa ikke noen av delene, og det fikk han siden lovord for. Men kong Magnus lot Gudlaug drepe, og nesten ingen av birkebeinene fikk grid om heklungene kunne få drept dem.
Kong Magnus tok Olavssuden og hele kong Sverres flåte, 30 langskip. Han lot sjøsette 4 skip og gjorde dem seilklare så han kunne få dem med seg. Resten brente han opp.

Kong Magnus og birkebeinene.

60. Kong Magnus skyndte seg nå å komme ut av byen, for han fikk høre at Eirik kongssønn hadde samlet en stor flokk bønder oppe i Gauldal. Og da de seilte ut av fjorden, sendte han menn for å hugge ned bufeet for Avle og for Toste på Ustan og for Helge på Rødås som tredje mann. De ranet også hos Eirik og Arne på Evjen. De fór stygt frem overalt hvor de kunne komme til, hele tiden mens de var i Trondheimen.
Torve, sønn til Jon Kutissa, lå med ett skip i Orklaosen. Samme dag kom Bård Guttormsson med 30 mann sør fra Hevne i lia ovenfor Tunga. Da han så langskipet trodde han det måtte være heklunger, og han trøstet seg ikke til å gå på dem. De ble der natten over, og det ble temmelig kalt for mennene. Så sendte Bård 3 mann ut til gården Gjølme til Cecilia kongsdatter for å spørre nytt. Hun fortalte dem i all hemmelighet så mye som at mennene til kong Magnus var der. Mennene til Bård ville da gå på kongsmennene, la oss ikke ligge her uten å gjøre noe, sa de. Men Bård ville ikke, og det ble han som rådde. Dagen etter dro mennene til kong Magnus sin vei og fulgte kong Magnus.
Bård tok inn på gården og ble der en stund. Han fikk satt opp en sveit der, og birkebeinenes sveitehøvdinger kom dit og slo lag med ham. Der var Helge Torfinnsson, Ottar Knerra, Øyolv Avlesson.
Men Eirik kongssønn dro øst i Viken til kong Sverre og fortalte ham hvor uheldig han hadde vært.
Kong Magnus seilte sør til Bergen. Da var skalden Hall Snorresson hos kong Magnus, og han diktet disse versene:

Prydet med røde gullet
pløyer Olavssuden
havet under kongen.
Kongelig er ferden!
Skuten er glad for havnen.
Hit er kongen kommet,
gild og gavmild fyrste
fra glimrende seilas.
Utfor Holmen, der herren
styrer vakker havhest,
glir på hvalers kampvoll
glorøde skip med kongen;
fyrsten er kommet til oss,
fræg, med seier og fremgang;
kongen ledet spydting,
kampglad blant sine drenger.

Strid mellom gjester og hirdmenn.

61. Kong Magnus budde seg til å bli i Bergen julen over. Han lot hirden ha gilde i den store hirdstuen, og gjestene fikk være i Sunnivasalen. Gjestene likte ikke at hirden fikk mjød å drikke, mens de selv bare fikk øl. Og femte dag jul, da gjestene var drukne, tok de våpnene sine og gikk til kongsstuen og ville hugge opp dørene. Da kongen skjønte det, sprang han til døren og ville stagge dem. Men Bård skjold, trellen hans, løp foran ham ut i forstuen, og han ble drept med en gang. Da snudde kongen og gikk inn igjen, og hirdmennene slo døren igjen. Men gjestene brøt den opp. Da løp de til døren de som hadde vakt om kongen den dagen, for de var de eneste som hadde våpen der i stuen. Noen tok ned ovnsteiner og kastet dem ut i forstuen. Da bymennene og huskarene hos kong Magnus og lendmennenes huskarer skjønte hva som gikk for seg, grep de til våpen og gikk til hirdstuen, og da dro gjestene seg unna. Men mange ble såret.
Morgenen etter sa kong Magnus at de gjestene som hadde vært ledere, skulle bli tatt, og han lot hugge hender eller føtter av noen, og noen mistet livet.

Eirik kongssønn.

62. Da Eirik kongssønn kom sør til kong Sverre, ba han og følget hans at kongen skulle komme fortest mulig nord til Trondheimen. Han sa at trønderne sendte bud at kongen måtte komme og være høvding for dem slik som han hadde lovt dem før; for kong Magnus hadde truet med det da han dro fra Nidaros, at han skulle nok la trønderne få unngjelde for den svik og list som de hadde brukt mot ham og hans far, Erling jarl. Kong Sverre ga det svar at han ikke brydde seg så mye om slik snakk som Eirik fór med; han sa de hadde vist lite vett i det de hadde gjort. Han ga dem hard påtale for det de hadde fått i stand. Kongen sluttet med å si at nå var det gjort i stand julegilde med mye strev og omkostninger, og nå ville han ikke røre seg derfra før etter jul. Og dermed ble det.

Orm kongsbror og kong Sverre.

63. Men Orm kongsbror kom øst til Viken med mange mann. Han kom til Tønsberg, og der lå de mest ombord i skipene; stundom seilte de oppover Folden, stundom vest på Agder, eller i Vestfold. Begge hærer tok menn for hverandre når de kunne komme til; men heklungene kom ikke til Oslo, og kongen kunne ikke gå imot dem, for han hadde ingen skip.
Etter kyndelsmesse (2.februar) dro kong Sverre fra Oslo, han la veien nord til Trondheimen. Da han var på Hadeland og skulle ri over Randsfjorden, brast isen under dem, og 7 mann druknet der, gjeve menn alle sammen. Det var Jon skutelsvein, Hallvard Lepp Sunnivasson, og Ogmund Hallsteinsson, bror til Lodin; ingen ble reddet, hverken menn eller hester.

Kong Magnus drar til Trondheimen.

64. Etter jul gjorde kong Magnus seg i stand til å seile nord til Nidaros; han dro fra byen etter kyndelsmesse. Han hadde med seg hirden sin og et utvalgt mannskap; det ble talt opp 800 mann på skipene. Han seilte fort, men lå likevel lenge værfast i havn flere steder. Enda kom de helt uventet til Trondheimen og inn til byen, det var lørdag i andre uken i langfasten.
Da de rodde mot byen, laget de det slik at noen skip la til ved Øra, og noen rodde opp forbi Erlendshaug og stevnet mot broen, og nå gikk det fort.

Birkebeinene flykter.

65. Nå må vi fortelle noe om birkebeinene. Det var mange av dem rundt i byen og i badstuene, og alle var de uten tanke på at en slik ufred kunne komme over dem. Bård Guttormsson var den første som skjønte noe, og han og alle hans menn tok med en gang veien over broen. Ottar Knerra og HelgeTorfinnsson hadde en skute liggende ved bryggen i kongsgården, og de løp dit.
Øyolv Avlesson hadde gått for å bade, og han var avkledd; han hørte et barn si: Her kommer heklungene! Øyolv tok klærne i armene og gikk opp og ut gårdsporten ved Krosskirken. Da kom det mange heklunger utenfra gjennom stretet. Så rente han ned til bryggene og kom seg ut på en skute som lå der. Og så trakk birkebeinene sverdet, og noen tok skjoldene, og hver brukte det han hadde i hendene, og så la de fra land og ville stikke over elven. Men da de skulle lande nord for Skjellungerhella ovenfor Erlendshaugen, kunne de ikke skjønne hva som var i veien, båten ville ikke gå lenger. Noen trodde at de var hærfjetret (bundet med trolldom) og at de var dødsens alle sammen. Men så var det bare ankeret som hang ute, de hadde glemt å dra det inn i båten, og det holdt dem fast da de kom inn på grunt vann. Med en gang de merket dette, hugg de ankertauet, så kom de snart til land og løp opp. Ottar og Øyolv var sammen. Det var falt mye sne. De heklungene som hadde landet ved Bakke, kom nå løpende, og de møttes der hvor gatene krysser ovenfor Erlendshaug. Begge flokkene løp så fort de kunne. Tre av heklungene var raskere til bens enn de andre; Øyolv og Ottar løp sammen. De møttes med heklungene, men disse gikk ikke på dem. Birkebeinene kom seg forbi på veien til sine menn. De var da 15 sammen i en dal nedenfor Berg. Ottar sa han ville slåss, men Øyolv rådde fra. Folk kommer til å slutte seg til dem, sa han, men oss vil ingen ha noe med nå.
Deretter tok birkebeinene veien unna og opp i Klæbu og så over Nidelven og inn i Gauldal. Der kom flere til, alle de som hadde flyktet unna, samlet seg der. Så dro de opp gjennom Soknedalen og over Oppdalsskogen. Derfra gikk de til fjells. Og da de kom til Hjerkinn, møtte de kong Sverre som komsør fra Viken.
Da kongen møtte sine menn, fortalte de ham at det ikke hadde gått dem godt; de hadde mistet mange av sine våpenfeller. De birkebeinene kongenhadde med seg sørfra, gjorde nokså mye narr av dem. Dagen etter dro de ned til Oppdal, da hadde de hester å ri på alle de som hadde fulgt kongen sørfra, og ingen av dem ville låne hesten sin til dem som kom nordfra. Bård Guttormsson og alle hans menn måtte gå. Bjarne Kalfsson skald var hos ham da, og han kvad en vise:

Nå er det fæle tider!
Jeg ser at fanten rider,
mens lendmenn må vandre
veien til fots som andre.
Hirdens menn må løpe,
her er ikke lett å kjøpe,
jeg tåler mangt uten kvide,
- men matsveiner får ride!

Sigurd og Håkon, kong Magnus' årmenn, blir drept.

66. Kong Sverre kom siden ned i Orkdal til en gård som heter Grjótar. Der var noen av sysselmennene til kong Magnus, den ene het Sigurd, den andre Håkon. Birkebeinene tok huset de var i, og drepte dem begge to og hele deres følge. Én mann kom seg unna ut bak plankeveggen, han het Ottar Gåse, han løp ut av gården. De fulgte etter ham 5 mann til hest, den av rytterne som kom han nærmest og fulgte ham lengst, var kong Sverre. Men Ottar kom seg unna i krattskogen og tok veien ned til Orklaosen. Han kom over elven i en båt og kom derfra inn til Stein og så til Gauldal. Han gikk hele veien så fort han bare kunne.

Kong Magnus og bøndene.

67. Om kong Magnus og hans menn er det nå å fortelle at de svermet rundt i byen, og de drepte mange av birkebeinene. Det nyttet ikke å tale om grid. Kongen ble i byen natten over, og han sendte bud ut til Orkdal at han ville komme dit onsdagen etter og holde ting med orkdølene. Han sendte også bud til Gauldal at gauldølene skulle komme til byen fredag, da ville kongen holde ting med dem der.
Kong Magnus dro med hele sitt følge opp til Orkdal til tinget der; de bøndene han hadde stevnet, var kommet. Kongen sto opp og talte:
Dere trøndere synes vel det er langt å minnes den gang vi hadde ting sammen sist. Nå er det 3 år siden, og dere skulle betalt meg leidangskatt hvert år; dertil er det to år før som dere er skyldig leidang, dere skulle greidd den ut med utror og skip og alle de plikter som kongen har rett til å kreve av dere, dertil landskyld og sakøre, dette har dere betalt til våre fiender. Måtte dere få Guds vrede over dere for dette, så visst som dere skal ha min!
Han talte hardt og var så sint at han bante. Bøndene trodde en stund at han ville drepe dem.
En mann het Roe på Kjærstad; han svarte kongen med noen ord og ba om fred for bøndene; de skulle ha grid og en frist med betalingen. Kongen ga dem en halv måned, da skulle hele gjelden betales inne i byen. Om de greide dette, lovte han bøndene grid. Så ble det vedtatt at kongen skulle ha leidangen.
De to sysselmennene som er nevnt før, Sigurd og Håkon, dro opp til Grjótar. Og kongen selv vendte tilbake til byen om kvelden.

Ottar Gåse kommer til kongen.

68. Fredagen da morgenmesse var slutt i byen, var det enda ikke kommet noen bønder til tinget. Da så de at det kom noen menn med vedlass nedover Steinberget. Kong Magnus bodde i et hus i Eirik Arnessons gård. Samtidig kom Ottar Gåse, som er nevnt før, til byen; han tok med en gang veien til Eiriks gård. Det var noen hirdmenn der i gården, og da de så at mannen hadde hastverk, spurte de om han hadde hørt noe nytt om birkebeinene. Han svarte: Det sier jeg ikke til dere. Hvor er kongen deres?
De sa: Til stevne, oppe i Kristkirken.
Mannen strøk av gårde, og da han kom ut i byen, kunne de se ham løpe til kirken. Litt senere kom kongen løpende av alle krefter til gården, han ba mennene ta sine våpen og komme seg ombord på skipene så fort råd var.
Birkebeinene kommer mot oss! sa han.
Og så låt det i lurene, og alle mann skyndte seg å ta våpen og klær og løpe ombord; så rodde de ut til Holmen.
Men dagen gikk, og det kom ingen birkebeiner. Og heller ingen gauldøler kom til tinget; det syntes de var underlig om det ikke var så at birkebeinene var i nærheten. Det rimeligste syntes de, var at denne mannen hadde kommet med falske nyheter; men han holdt på at det var sant som han sa. Og han var ombord på kongeskipet.
Det var mange som ba kongen om lov til å ro inn til byen, de sa at de hadde klær eller våpen eller sølv der. Noen ville ha seg noe å drikke, andre hadde kone i byen. Kong Magnus frarådet dem alle sammen å ro inn til byen, og han ga få landlov. Men mange tok det allikevel.
Kong Sverre og birkebeinene lå oppe i åsen, og de hadde god greie på hva som gikk for seg i byen. Lørdag morgen ville Sverres menn gå mot byen; men kongen ville de skulle vente enda litt til folk flest var i badstuene. Men mennene fikk sin vilje, de var hissige på å begynne jakten, og de gikk mot byen nokså tidlig på dagen. Det var sterkt regnvær.
Ingen merket noe før de alt var i byen, og det ble ikke gjort motstand. De drepte mange; Einar falt der, han som var styresmann på skipet til kong Magnus. Noen kom seg unna med båt og rodde ut til Holmen. Mange båter kom også ut fra Holmen, de hadde tenkt seg inn til byen til de fikk se birkebeinene komme utenfra mot borgen.
Da kong Magnus så at birkebeinene kom, dro han bort med sin hær, han seilte ut fjorden og sørover helt til Bergen. Det ble sagt at nå kunne en se hvor liten lyst kong Magnus og hans menn hadde til å gå mot Sverre og hans menn i fylket slag, siden de flyktet fra byen uten kamp bare de fikk nyss om at birkebeinene skulle komme. Og denne gangen hadde kong Magnus 800 mann, mens kong Sverre ikke hadde mer enn halvfjerde hundre. Dertil kom at treborgen var i så god stand, med dike omkring, at det var lett å verge den med halvt så mange mann som det trengtes for å ta den.
I denne tiden hadde kong Magnus hele flåten alene; han hadde derfor makten over folk og land sør for Trondheimsfjorden med skatter og skylder, så nær som det birkebeinene lurte seg til å ta med noen skuter sør på Møre. Både birkebeiner og heklunger fór stygt frem når ikke høvdingene var med.
Birkebeinene holdt mest til øst i Viken eller på Opplandene, der hadde de mest utsikt til å vinne gods. Heklungene falt rett som det var over dem, eller de overfalt heklungene, og seieren var snart på den ene, snart på den andre siden. Det kunne være mye å fortelle om det. Men vi vil holde oss mest tilde hendingene vi synes var de viktigste og hvor kongene selv var med.
Våren etter lot kong Sverre sette opp et gjerde av påler, slik at det sto påler hele veien ut med sjøen og inn forbi gildestuen og videre opp over Øra til elven og videre langs den opp til bryggene. Det ble satt opp en valslynge ute på Brattøra. Det ble også bygget et kastell oppe ved broen.

Kong Magnus og kong Sverre i Nidaros.

69. Kong Magnus seilte ut fra Bergen om sommeren, og han hadde fått en stor hær fra sør i landet. Nesten alle lendmennene hans var med ham, og de var godt rustet. Så dro de nord til Trondheimen. Han la inn ved Holmen med flåten, og de lå der noen netter.
Kong Sverre satt i byen.
Så seilte kong Magnus videre inn i fjorden og tok leidangsskatt der av hele Trondheimen og seilte så ut til byen igjen. Der lå han første natten ved Devle innenfor Ladehammeren. Men morgenen etter var det slik tåke på sjøen at en ikke kunne se lenger enn fra stavn til stavn på skipene. Da rodde kong Magnus i vindstille inn til Holmen.
Kong Sverre hørte dem ro, men kunne ikke se noe; han trodde de ville legge i land og lot blåse til samling av hæren ute på Øra. Men kong Magnus og hans menn lå ute ved Holmen om natten; om morgenen la de til inne ved Ilevollene og gikk opp der med størstedelen av hæren, og de gikk nær inn til borgen. Birkebeinene gikk imot dem, og partene skjøt på hverandre.
Kong Magnus og hans menn mente nå å stenge veien for birkebeinene og stanse alle tilførsler både til lands og til vanns. Derfor brente de broen over Nidelven. Kong Sverre trakk seg da ut til borgen med sine menn, og der lot han sette opp to tjeldbuer; han lot også flytte to stuer fra byen dit, og fikk satt dem opp der ved borgen.
Slik satt de nå en tid begge flokkene.
De fleste av mennene til kong Magnus lå ombord på skipene om natten; de skiftet på sveitevis med å holde nattevakt ved borgen, men det var alltid mange av dem. De hadde store bål ute på vollene om nettene. Birkebeinene så at det var lyst omkring bålene, men lyset gjorde også at det var mørk natt ellers, så en kunne ikke se langt fra ilden. Og en natt tok birkebeinene våpnene og gikk ut av borgen og gjorde et stormløp mot heklungene, som ikke merket noe før pilene hvinte om ørene på dem. De måtte ikke vente lenge før det kom spydkast, og siden brukte birkebeinene huggvåpen, og de drepte mange mann den natten. Alle som kunne komme vekk, flyktet.
De som var ombord på skipene, hørte lurer og hærskrik oppe på vollene. De rodde til land og fikk opp merkene sine og gikk opp til de andre. Der ble de møtt av kastespyd og sverdhugg fra birkebeinene. Det falt mange heklunger. Det kom ikke til noen kamp, for de som hadde vært mest hissige på å gå i land, var de første til å flykte. Mange falt, og noen sprang på sjøen, mange kom seg også ut til skipene.
Kong Sverre dro seg med hæren sin tilbake til tjeldbuene inne i borgen. De hadde tatt et stort bytte, våpen og klær, gull og sølv. Da det ble lyst om morgenen, så birkebeinene at det lå tykt av heklunger på vollen.

Kong Sverre.

70. Kong Magnus og hans menn rodde ut til Holmen, og få netter senere forlot de Trondheimen og seilte sør til Bergen. Dette toktet hadde de stor skade av. Kong Magnus ble i Bergen vinteren over.
Samme vinter lot kong Sverre bygge en borg ute på Steinberget. Kongens rom var ferdig først i langfasten, og da flyttet han ut til borgen, og han varder utover våren. Men noe av hæren var i byen.
Den vinteren lot han også bygge et skip i byen, det var mye større enn noe annet skip som fantes i landet den gang. Det var en 33-sesse og var enda stort i forhold til det. Skipet ble kalt Mariasuden.
En dag tidlig på vinteren lot kong Sverre blåse til ting, han kalte sammen både bymenn og sine egne menn. Kong Sverre talte og han sa: Vi har hatt det vondt nå en tid både bymennene og mine egne menn og likedan bøndene fra bygdene, så nå er her sult og elendighet, som ventelig kan være når en så stor hær skal fø seg 2 vintrer på rad i en fjord. Det er fordi vi mistet skipene våre, i dem hadde vi vår styrke. Jeg vet ikke om det finnes mange hærføre skip her i fjorden. For å si det som det er, om jeg visste noen utvei til at vi birkebeiner kunne få skip som det var noe greie på, så kunne vi enda ro mot heklungene. Men nå blir mine menn lei av å spenne inn livremmen, så nå ser jeg ingen annen utvei enn å dra til Opplandene og derfra øst til Värmland eller helt til Götaland.
Kongen sluttet talen med å si at hans menn skulle gjøre seg ferdige til å dra av sted alle sammen. Senere i uken ble det skodd 20 hester, og mennene gjorde seg ferdige til ferden hva dag som helst.
Nyhetene om dette kom til Bergen med kjøpmenn nordfra. I Bergen var det kommet sammen en mengde folk. Kong Magnus var der, og nesten alle lendmennene hans; de hadde alle de største skipene sine der også, og hadde tenkt å seile nordover mot kong Sverre. Men det ble oppsatt, for de fikk høre at kong Sverre tenkte å dra bort fra Trondheimen. Da reiste kong Magnus' menn hjem til sine sysler, og hærsamlingen ble oppløst.
Men kong Sverre ble i kaupangen til over jul. Og etter jul lot kong Sverre sette i stand noen skuter, og så dro han av sted uten opphold og tenkte å overrumple kong Magnus sør i Bergen. Men da han kom så langt som til Møre, fikk han motbør og ble liggende værfast en stund. Og da kong Sverre kunne skjønne at det måtte ha gått bud til byen ytre veien over eidet, vendte han om og tilbake til Trondheimen og ble der vinteren og våren som fulgte. 		Sigurdsen av Norge, Sverre "Sverre 1" (I3370)
 
11309 Kong Olav ble erklært som helgen etter sin død og kjent over hele Europa som Olav den hellige. Haraldsen av Norge, Olav "Olav 2" (I3394)
 
11310 Kong Olav ble etter eget ønske signet til sin kongegjerning i Nidarosdomen 22.juni 1958. Seremonien var høydepunktet i en signingsferd som startet 16.juni 1958. Da reiste Kong Olav i bilkortesje, var ledsaget av Prinsesse Astrid, som skulle følge ham under hele reisen. Den 19.juni kom Kongen til Trondheim, der han tok inn på Stiftsgården. Her fulgte et omfattende program, med selve signingsseremonien i Nidarosdomen søndag 22.juni som det store høydepunktet.
Dagen etter seremonien fortsatte signingsferden med Kongeskipet Norge. Kongeskipet seilte ut fra Trondheim 23. juni, og endte da Kongen steg i land på Honnørbryggen i Oslo 2.juli, på Kongens 55 årsdag.

Lørdag 21.juni skrev Halvard brev til sine foreldre i Marnardal, hvori han nevner den store begivenheten som fant sted i Trondheim:

...Torsdag var jeg til Ole. Der så vi Kongen da han kjørte forbi Liv, Paul. Kolstad og ungene var oppe på Sverresborg og så ham der. Han var så pen, ja, det var prinsessa også.
I går kveld var Liv og fru Kolstad nede ved Britania og så på dem der. Det var Kongen, Astrid, Ragnhild og Erling Lorentzen. De hadde sett dem helt nært og sa de var så nydelige. Astrid i lyseblå tyll.
Imorgen skal vi til byen og se på dem der. Det skal gå barnetog forbi Stiftsgården og da skal de stå på trappen der...

Allerede mandag 23.juni skrev han igjen til foreldrene:

Igår var Liv og jeg i byen og sto rett oven for Stiftsgården i 4 timer. Vi så når de kjørte i kirken når de kom hjem og så sto alle (Kongen, Astrid, Ragnhild, Harald + Erling Lorentzen) på trappa da barnetoget gikk forbi. De var så nydelige. Liv sprengte seg frem så hun sto nesten forrest. Jeg så også godt. Dere må kjøpe Adressa for idag mandag... 		Aune, Finn Halvard (I842)
 
11311 Kong Olav ble etter eget ønske signet til sin kongegjerning i Nidarosdomen 22.juni 1958. Seremonien var høydepunktet i en signingsferd som startet 16.juni 1958. Da reiste Kong Olav i bilkortesje, var ledsaget av Prinsesse Astrid, som skulle følge ham under hele reisen. Den 19.juni kom Kongen til Trondheim, der han tok inn på Stiftsgården. Her fulgte et omfattende program, med selve signingsseremonien i Nidarosdomen søndag 22.juni som det store høydepunktet.
Dagen etter seremonien fortsatte signingsferden med Kongeskipet Norge. Kongeskipet seilte ut fra Trondheim 23. juni, og endte da Kongen steg i land på Honnørbryggen i Oslo 2.juli, på Kongens 55 årsdag.

Lørdag 21.juni skrev Halvard til sine foreldre i Marnardal, hvori han nevner den store begivenheten som fant sted i Trondheim:

...Torsdag var jeg til Ole. Der så vi Kongen da han kjørte forbi Liv, Paul. Kolstad og ungene var oppe på Sverresborg og så ham der. Han var så pen, ja, det var prinsessa også.
I går kveld var Liv og fru Kolstad nede ved Britania og så på dem der. Det var Kongen, Astrid, Ragnhild og Erling Lorentzen. De hadde sett dem helt nært og sa de var så nydelige. Astrid i lyseblå tyll.
Imorgen skal vi til byen og se på dem der. Det skal gå barnetog forbi Stiftsgården og da skal de stå på trappen der...

Allerede mandag 23.juni skrev han igjen til foreldrene:

Igår var Liv og jeg i byen og sto rett oven for Stiftsgården i 4 timer. Vi så når de kjørte i kirken når de kom hjem og så sto alle (Kongen, Astrid, Ragnhild, Harald + Erling Lorentzen) på trappa da barnetoget gikk forbi. De var så nydelige. Liv sprengte seg frem så hun sto nesten forrest. Jeg så også godt. Dere må kjøpe Adressa for idag mandag... 		Aune, Liv Ruth "Bones" (I841)
 
11312 Kong Svein ble suksessivt etterfulgt på tronen av 5 av sine sønner, Harald 3 Hein (1076-1080), Knut 4 (2) den hellige (1080-1086), Olav 1 Hunger (1086-1095)...

De jyske bønder følte på samme måte som rikets stormenn, sine egne interesser trådt for nær ved Knuts tilnærming til kirken. De så på seg selv etter gammel germansk rett som småkonger, og holdt det ikke for nødvendig med en hersker over seg. Konflikten mellom dem ble trappet opp, og på sommeren i 1086 brøt opprøret ut i Vendsyssel. Jarlene tok Knuts bror Olav Hunger (1086-1095) som leder. Knut flyktet til Odense på Fyn for å bli herre over situasjonen, men ble forfulgt dit. Han ble hardt trengt og sammen med sin bror Benedikt (Bent) søkte han tilflukt i St.Albani kirke, Odenses første sognekirke, mens lojale menn forsvarte kirkeporten mot rasende bønder. Knut forberedte seg til døden med skriftemål og kommunion, mens bøndene knuste vinduene og hogde hull i veggen. De traff først kongen med en stein mens hans satt der og sang salmer. Til slutt ble han rammet av et spydkast gjennom korvinduet og døde på altertrinnet. Sammen med ham ble broren Benedikt og 17 ledsagere drept; deres navn var:
Asmund, Blakke, Svend, Agge, Thurgot, Bernhard, Gudmer, Æskil, Toke, Palne, Atte, Sune, Rosten, Milo, Radulf, en annen Thurgot og Vilgrip.

Kongen ble umiddelbart gravlagt i kirken sammen med sin bror, og mange jærtegn viste seg for de troende.

Broren Olav med tilnavnet Hunger ble konge, for Gud straffet de opprørske danskene med en fryktelig hungersnød som varte i 8 år og krevde skrekkelige ofre.

Broren Knut fikk helgenstatus.

Kilde:
www.katolsk.no 		Sveinsen av Danmark, Olav "Olav 1" (I4830)
 
11313 Kong Svein er Danmarks store vikingkonge. Han var med på å lokke norskekongen Olav Tryggvason i en felle og drepe ham i raseri over at kong Olav hadde gått til sengs med hans søster Tyra Haraldsdatter. Sigrid ble hånet av norskekongen Olav Trygvasson, og drev mann og sønn til kamp mot Olav. Svein seiret over Olav Tryggvesson i slaget ved Svolder år 1000 og hadde uinnskrenket makt over det sørlige Norge. Svein seiret senere over Edmund Jernside 1013 og la under seg deler av Danelagen.

Både før og etter Svein ble konge herjet han i viking.
I begynnelsen var han også alliert med norske Olav Tryggvason i England og kunne ved selvsyn se at nordmannen var en veldig slåsskjempe og grusom og ondskapsfull som fiende.

I henhold til Snorre Sturlasson var det Svein Tjugeskjegg som tok initiativ til å sende en stor dansk invasjonsflåte til Norge i 986 for få den norske herskeren Håkon jarl avsatt og drept. I slaget som sto i Hjørungavåg gikk danskene på et tungt nederlag den første gangen Norge som samlet nasjon hevdet selvstendighet mot Danmark i krig. Den danske hæren var forsterket med de fryktede Jomsvikingene, ledet av Sigvalde jarl, høvding av Jomsborg etter Palnatoke.

Et sagn, som Snorre gjentar, sier at Svein ble tatt til fange av Sigvalde, ført til Jomsborg og tvunget til å slutte fred med venderkongen Boleslaus den tapre. Nødtvunget gikk Svein med på avtalen. Sigvalde jarl var allerede gift med Boleslaus’ datter Astrid. Avtalen ble sikret ved at Svein ble gift med Gunhilda, en annen av Boleslaus’ døtre, og Boleslaus selv ble gift med Tyra Haraldsdatter, Svein søster. Med Gunhilda fikk Svein sønnene Harald Sveinsson og Knut den mektige.

I Norge ble Olav Tryggvason konge i 995 etter at han var blitt kristen, hvilket ikke hadde gjort ham mildere, snarere tvert imot. I henhold til Olav Tryggvasons saga forsøker han å fri til den svenske adelskvinnen Sigrid Storråde, men når hun ikke vil skifte tro slår han henne i ansiktet og kaller henne en hedensk hund. I Polen sitter Sveins søster Tyra Haraldsdatter og misliker sterkt at hun er blitt giftet bort til en gammel konge som i tillegg er hedning. Hun flykter derfra og helt til Norge, møter kong Olav og sørger for å gifte seg med ham.

I Danmark sitter Svein Tjugeskjegg og får høre at avtalen med den polske kongen er blitt brutt, og at søsteren i tillegg har gått til sengs med hans gamle våpenbror fra tiden i England. Svein har i mellomtiden giftet seg med Sigrid Storråde som kong Olav hadde forkastet, og i henhold til Snorre egger Sigrid opp Svein Tjugeskjegg, ved å si at norskekongen har ligget med søsteren hans uten å spørre deg om lov, og slikt ville ikke foreldrene dine ha funnet seg i.

I Norge driver Tyra med sitt eget renkespill og egger kong Olav ved å håne ham at han ikke tør stille opp mot Svein Tjugeskjegg. Olav blir rasende, ruster til leidang og sier:
Aldri skal vel jeg være redd for bror din, kong Svein. Og om vi to møtes, da skal han vike.

Den personlige striden mellom Svein og Olav som blir framprovosert av de to dronningene Sigrid og Tyra, er nok en litterær konstruksjon fra Snorres side, men resultatet er uansett at Olav Tryggvason i år 1000 faller i slaget ved Svolder. En av de som kjempet mot ham var sønnen til Håkon jarl, Eirik Håkonsson. Han er blitt gift med datteren til Svein, Gyda Sveinsdatter, og i henhold til Snorre ble det et godt vennskap mellom Eirik og Svein.

Eirik oppnår det han ønsket ved å bli Norges reelle hersker, selv om landet formelt er underlagt kong Svein.

Snorre sier for øvrig at Sveins første hustru Gunhilda av Polen ble syk og døde slik at han kunne gifte seg med svenske Sigrid Storråde. Det er nok feil for andre kilder vitner at Gunnhild dro til Vendland eller Polen og ble der til Svein døde i 1014 og at hun da vendte tilbake til Danmark for å være sammen med sønnen. Med Sigrid fikk Svein datteren Estrid Sveinsdatter som senere ble gift med Ulf Thorgilsson jarl (død 1026).

Svein selv var sannsynligvis realpolitiker nok til å holde seg til den religionen som passet den politikken han førte. Svein Tjugeskjegg var nok også oppmerksom på at straks erkebiskopen av Hamburg-Bremen fikk et fotfeste i Danmark ville den tyske keiseren Otto 3 ikke være langt unna. Hans slaviske naboer i sørøst, arvefiendene slaverne, var allerede underlagt det tyskromerske riket. Svein hadde ingen grunn til å ønske det samme for Danmark.

Etter år 1000 var Svein Tjugeskjegg den mektigste kongen i Norden. Sverige sørget for å holde avstand, og ekteskapet med Sigrid Storråde var å betrakte som en dynastisk fredsavtale med svenskene.
Norge var formelt underlagt Danmark og Eirik jarl stilte norske skip og hærmenn til danskekongens disposisjon. 		Haraldsen, Svein "Otto 1" (I4453)
 
11314 Kong Sverre og jemtene.

22. Kong Sverre tok nå av sted helt øst til Østersjøen; dit hadde han ikke med seg mer enn 200 mann.
Da han kom til Jarnberaland, var det samlet en mannsterk flokk mot ham; de felte bråter i veien for ham og sa at de var ikke vant til at konger fór gjennom landet deres, og de ville ikke finne seg i det, sa de. Da red kongen frem og talte til dem, og enden ble at de ga ham lov til å fare som han ville, og de hjalp ham som best de kunne.
Derfra dro han til Helsingland. Da han kom til et sted som het Alfte, møtte han en stor hær som hadde samlet seg mot ham. Det var 300 mann, alle var ferdige til strid og hundre mann var brynjekledde. Alle hadde de sagt at hver den som ga kongsmennene grid eller lot dem gå videre, skulle kalles niding; det hadde de gjort våpentak på alle sammen. De hadde også lovt hverandre at de skulle ikke la kongsmennene få komme til ting hos dem og ikke få tale ett ord.
Men da det kom til stykket, fikk alle kongsmennene lov til å komme til tinget og høre hva som ble sagt der.
Da sa kong Sverre til sine menn at de skulle fylke hæren og holde seg rede, hva nå dette folket kunne finne på. Da hæren som hadde samlet seg, så det, ble de mindre modige, og nå gikk det bud mellom dem og kongen om at han skulle komme på tinget hos dem, og hans menn skulle få tale hans sak, men han selv skulle ikke ha lov til å tale. Helsingene sa at han aldri skulle få komme videre, de sa det var ikke annet å gjøre for ham enn å snu og gå tilbake samme vei som han var kommet. Til slutt ble det til at kongen skulle få ordet én gang.
Kongen tok til ordet slik: Jeg vet ikke hva dere har å klage over oss for. Dere tror vel på at vi har én Gud og vi kaller ham far, og da må vi huske vel på at det er vår skyldighet å holde fred med hverandre; vi må gjøre mot andre det som vi ville gjøre mot oss selv. Mine menn har aldri gjort dere noe mén. Tenk over hvor lite godt dere har å lønne kong Magnus og Erling jarl for!
Så lot han leie frem to hester og sa at de skulle slaktes. Han sa at det skulle spørres i alle land at de her sparte så på maten at kristne menn måtte ete hestekjøtt om de skulle berge livet. Da han endte talen, bød den mann ham til gjestebud som før hadde sagt at det var nidingsverk å la ham slippe frem. Siden fikk han og mennene hans gjeste hos bøndene.
Jemtene fikk høre hvordan det hadde gått hos helsingene, og de tok godt imot ham. Kong Sverre dro østfra på veitsler, og da han kom nord i landet, stolte han på vennskap der, så han sendte mennene fra seg i flokker på gjesting flere steder i bygdene; kongen hadde ikke mer enn 100 mann hos seg selv. Da var det en gang midt på natten at en mann kom til kongen med det budskap at nå hadde jemtene samlet folk østfra, og de kom etter kongen og tenkte å drepe ham og alle hans menn. Dette var alle lendmennene med på.
Kong Sverre sto opp med en gang og lot vekke alle sine menn, han ba dem kle seg til strid og fortalte hva han hadde fått høre, sa han var mest redd at de av mennene hans alt var drept som han hadde latt gjeste ute i bygdene. Samme natten gikk han med en del av hæren som hadde fulgt ham, hen imot det stedet hvor han hørte jemtene skulle være. Men jemtene hadde delt seg i tre flokker og omringet kongen, de tenkte å komme mot ham hver fra sin kant. Og da kongen satte over en vik av vannet (Storsjøen) mellom Andersøen og fastlandet, kom jemtehæren mot ham og han var omringet. Jemtene hadde 1200 mann der.
Da sa kong Sverre til sine menn: Bruk samme ordtak og kampord dere imellom som dere hører at jemtene bruker; og kom dere ut av hæren deres så snart dere kan, og ut på øya. La oss gjøre første åtaket hardt! La oss så se om de ikke viker for det.
Birkebeinene ropte hærrop og rente djervt frem, men jemtene kom imot dem fra alle kanter, og det ble et stort slag og striden var hard. Men det var så mørk natt at ingen kunne se og kjenne en annen. Birkebeinene kom seg ut av bondevrimmelen og opp på øya. Det hadde vært en hard ri. Bøndene merket ikke dette straks, så det var lenge de sloss mot sine egne. Nå var det nesten dag også.
Da bøndene skjønte at de drepte hverandre, holdt de opp å slåss. Da rente birkebeinene så hardt mot dem at de måtte vike. Da bøndene så at det gikk så ille for deres menn, flyktet de. Men birkebeinene satte etter og drepte så mange de ville. Det falt nesten 100 mann av jemtene, og mange ble såret. Kong Sverre hadde hatt 100 mann og jemtene 1200.
Da morgenen kom, sendte kongen bud etter sine menn, og de kom til ham alle sammen. Jemtene ba om grid og ga kongen gisler; det kom til forlik, og kongen ila dem en skatt. De samtykket i å bli kongens undersåtter, og han satte sysselmenn til å kreve inn sakøren og andre avgifter. Dette ble stadfestet med eder.
Da skatten var betalt, skiltes de.

Om kong Sverre.

23. Etter slaget mot jemtene tok kong Sverre av sted nordover fjellet og kom ned i Namdalen. Han fikk tak i skip som bøndene eide, og la ut til Skingen. Der holdt han husting med sine menn, han ville ikke at mennene i landet skulle få greie på hva de talte om.
Kongen rådførte seg med sitt følge om hvor de skulle ta hen. Det så ut for ham som det var tre veier å velge mellom, sa han, den ene var å fare nord til Hålogaland og få seg gods, og så seile sørover til Bergen og se om de kunne få has på noen av sine uvenner; en annen var å reise ut av landet og vest til øyene; han sa at det var lettere å få folk der. En tredje utvei var å herje i Irland og de andre landene der vest. Han sa at kong Magnus og Erling jarl ble mindre og mindre vennesæle jo lenger de styrte i landet. Men som det nå er, har de stor makt, og det vil falle tungt for oss å kjempe mot dem.
Alle svarte med å si at de ville inn til byen, de mente det var en lett sak å ta den; de sa at det var ingen av kong Magnus' menn i byen, og at de nok kunne vinne Nidaros hvor kong Sverre hadde mange venner, og så kunne de få større styrke på den måten.
Kongen svarte: Jeg har liten lyst på dette. Jeg har drømt slik at jeg synes det er rådelig at dere nå som før retter dere etter det jeg sier, vi kan søke inn til byen siden. Men hæren ville ikke annet enn å dra inn til byen, og kongen sa da det fikk bli som dem ville.
Så dro de mot kongens vilje sørover til innløpet til Trondheimsfjorden. Da de kom sør til Fosen, sa kongen at han ville til Bergen og ikke seile inn fjorden, de kom ikke til å få noen ærefull ferd der denne gangen, mente han. Men hæren sa at ikke noe var sikrere enn det, og mente det ikke var noen sak å ta byen; alle var enige om å dra til Nidaros, så nær som kongen.
Nå rodde de inn fjorden til Rødberget og la til land der. Kongen lot da kalle til seg fra skipene alle sine menn, og han spurte dem nå rolig hva de hadde tenkt å gjøre for å ta byen, siden de var så oppsatt på det. De sa de hadde tenkt å ro inn til byen og se om de kunne få gå i land. Kongen svarte: Det synes jeg ikke er rådelig. jeg tror ikke at bymennene vil overgi byen til oss så vi får makt over den. Jeg venter at de kommer til å verge byen. De venter seg nok liten nåde hos oss birkebeiner, venter heller ran og plyndring. Mitt råd er at vi før det lysner av dag sender en skute på speiding innmed Stadsbygd, den skal ta over fjorden innfor Holmen og så skal den bli liggende innunder Ladehammeren så langt ute at den blir synlig fra byen når det blir lyst; den skal ha et bra tjeld oppe. Men hele mannskapet ombord skal gå i land og opp i skogen og ta øvre veien ovenfor Lade og stevne mot åsen ovenfor byen og bli der til det lysner. Vi andre skal ro innover fjorden til Flak og så inn langs med Gaularåsen og legge til ved Gullhamar. Da tenker jeg at når det blir lyst og de ser fra byen at det ligger et skip ute ved Ladehammeren, så vil de tro at hele hæren vår ligger der, og så vil de gå fra byen og ombord i skipene sine, de kommer til å tro at det er flere skip der hvor de ser det ene. Så vil jeg rå til at mens de ror inn til Ladehammeren, så skal vi ro unna Hefring og inn til Brattøra. Da er det ikke utenkelig at det blir vi som verger byen mot dem og ikke de mot oss.
Gudlaug svarte: Vi synes ikke vi har for stor hær og det er ikke verdt vi deler den i to.
De fleste var mer enig med ham enn med kongen i dette. Det ble til at de skulle ro inn til byen i dagslys. Kongen sa at han fikk bli med dem, enda han ikke hadde lyst. Jeg tror det går dere ille, sa han, når dere ikke følger min vilje.

Erkebiskop Øysteins tale.

24. Erkebiskop Øystein var der i byen, og han hadde latt blåse til møte dagen før. Han sa at han hadde fått høre at birkebeinene hadde kommet ned nord i Namdalen og hadde seilt ytre leia sørover. Og vi må vente, sa han, at de kommer inn fjorden. Men det er blitt meg fortalt at de har små skip og lite mannskap, og enda er mennene trette og kleine. Det er ikke bra for bønder og kjøpmenn å gi fra seg klær og penger til slike tyver og kjeltringer som dem Sverre har rasket sammen. Vi får heller gi dere litt hjelp om dere vil holde vakt over byen. Jeg vil gi skip og alle de huskarene som er i biskopsgården, om bymenn og kjøpmenn vil gjøre sitt.
Alle syntes dette var et godt råd, og de sa at de ville heller det enn å finne seg i at birkebeinene gikk i land. Så ble fire skip greidd ut av bymenn og kjøpmenn, og det femte var erkebiskopens, der var hans huskarer ombord, og det skipet hadde det beste mannskap. Sigurd var fører på det, sønn til Assur Balle.
Bymennene hadde vakt ute ved veten ved Digermulen; de som satt vakt om morgenen da det ble lyst, så da at det lå skip ved Rødberget. Da satte de ild på veten, og da bymennene så det, blåste de signal til å gå ombord i skipene og rodde ut av elven.
Men birkebeinene tok ned tjeldene og rodde over viken mot dem. Da de kom ut for Digermulen, fikk de se hverandre; de møttes i viken innenfor Hattehammeren. Det var 4 skip fra byen som var med i kampen; kong Sverre hadde også 4 skip, men bare ett var en 20-sesse.
Så ble det en strid som var både lang og hard. Det var godt vær mens de sloss, vind fra nordøst, og alle skipene drev sammen inn mot land til landet stoppet dem. Da de hadde slåss en stund, kom erkebiskopens skip, det hadde blitt noe forsinket fra byen. Birkebeinene så det og syntes at nå tegnet det ikke godt, det var hardt nok som det var, og så tok birkebeinene flukten, de løp i land fra skipene sine.
Kong Sverre var kledd slik: han hadde en sid, blå kutte. Han løp nokså snart forover i skipet og tenkte seg i land. Men da han kom frem forbi masten, gled tiljen unna føttene på ham, og han falt ned i rommet. Og nå løp mennene så tett over ham at han ikke kunne komme opp, dette sinket ham nokså lenge, og imens løp de som tettest over ham. Blant de siste som løp, var en ved navn Helge som ble kalt byggvom. Kongen så på ham, og Helge kjente igjen kongen og sa: Vi skiltes ille fra kongen vår! Så fikk han tak i akslene på kongen og støttet ham så han kom opp av rommet. Og da sa kongen: Helge, konge meg ikke for mye nå for det første!
Så løp de i land begge to sammen. Og da de kom opp i fjæren, kom tre av bymennene mot dem. Helge gikk på og sloss med dem. Men kongen kløv opp en bratt bakke; da han var nesten oppe, trådte han på kutten sin og snublet så han gled ned i fjæren igjen. Da kom en av dem som før hadde slåss med Helge, løpende og ville hugge ham. Men Helge så det. Han kom seg vekk fra de to han sloss med, og dit hvor han så at kongen trengte hjelp, og han ga den mannen banehugg som hadde villet drepe kongen. Og kongen kom seg opp enda en gang. Nå hadde de mindre lyst til å gå på Helge igjen de to som hadde slåss med ham tidligere, og de trakk seg unna.
Kongen var ikke helt gangfør; han var blitt såret i foten, rammet i kampen av et lite kastespyd. Det var Serk fra Rød som hadde gitt ham det såret.
Nå gikk Helge med kongen, og de kom seg oppetter Gaularåsen. Der kom etter hvert de mennene som hadde kommet seg unna, opp til dem. Kongen tok veien innover fjellet og hvilte seg der. De hørte også at bymennene talte og undret seg på om han Sverre var falt eller ei. Da svarte Helge så høyt at bymennene måtte høre det: Kong Sverre gir dere nok en hardere strid før han dør!
Mange gode stridsmenn falt der. Sigurd fra Saltnes og Jon Kjetling, bror hans, falt i fjæren; Vilhjalm, bror deres, holdt unna på det ene skipet ut om åsen og forbi Byneset.
Men bymennene delte byttet mellom seg og dro tilbake til byen.
Gudlaug stallare var hardt såret; han kom seg opp på åsen. Han hadde kjortel av skarlagen. Oppe på åsen møtte han en bonde som godt skjønte at dette var en av flyktningene. Bonden hadde en tømmerøks i hånden, og han hugg til ham der halsen og nakken møtes. Gudlaug falt av hugget, og bonden trodde han hadde drept ham; han tok noen kvister og dekket ham med. Bonden dro også klærne av ham, og gikk fra ham slik. Gudlaug kom til seg selv igjen litt senere, han sto opp og kom seg til en gård. Der tok de godt imot ham. Siden gikk han til kongen, og sårene hans grodde. Birkebeinene kalte ham siden for Gudlaug Gnitaskor (lusehår).

Kong Sverres tale.

25. Etter dette slaget dro de til Opplandene. Men noen tok veien om Møre og kom til Serk og drepte ham og 11 andre. Siden fulgte de etter kong Sverre.
Da birkebeinene kom øst i Viken, fikk kong Magnus og Orm kongsbror vite det, og de tok da av sted for å lete dem opp. Så fikk de spurlag på hvor de var og fulgte etter dem. Men birkebeinene trakk seg unna, for de hadde lite folk i sammenligning med kong Magnus.
Kong Sverre holdt da en tale til sine menn og sa at det var mot hans vilje at de hadde rodd inn til Trondheim for å slåss med bymennene. Vi har mistet folk, og det de beste menn i flokken. Og etter hvert som bøndene får høre om vårt nederlag, blir vi jaget hvor vi kommer; alle som vet hvor ille det gikk oss, vil synes at vi duger lite. Før dette slaget hadde vi alltid seieren med oss og vant i kamp; da var de fleste redde for å gå med hær mot oss. Nå hardere vel hørt at kong Magnus er etter oss med en stor hær. Og lar vi oss jage landet rundt av dem, går det ikke lang tid før tegn og trell er over oss, og hele hæren vår blir drept og faller med liten ære; slik går det alle som faller på flukt. Jeg synes det er mandigere om vi snur oss mot våre uvenner, enda vi ikke har stor hær. Om vi så taper mot overmakten, så lager vi det iallfall slik at vi faller med stor ære når vi slåss mot selve kong Magnus. Men skulle det være så heldig at vi seiret over ham, da ville vi vokse og bli sterkere av det. Vi kan ikke vente å få land og rike så lett at vi ikke en eller annen gang får se merket til kong Magnus reist mot oss. Vi har nå alt for lenge latt oss jage omkring i landet og har måttet tåle mye vondt fra uvennene våre.
Slik talte kong Sverre og sa mange gode ord til sine menn og egget dem opp. Mennene fant trøst i det han sa, og det var god oppslutning om talen hans.

Slaget ved Hørte bro.

26. Ferden gikk videre til de kom til broen over en å som heter Hørte. Da fikk de visshet for at kong Magnus var kommet i nærheten. Kong Sverre lot mennene gå inn i et kjerr like ved broen. Kong Magnus og Orm kongsbror hadde også fått høre hvor birkebeinene var; og da de kom til broen, lot kong Magnus merket sitt føre over og fulgte selv etter, det samme gjorde Orm kongsbror. Da kongen og noen av hans menn var kommet over, løp birkebeinene hardt mot dem, og det kom til skarp strid, men ikke lang. Det falt mange menn for kong Magnus, og selv flyktet han tilbake over broen, og Orm kongsbror gjorde det samme. Begge var såret.
I dette slaget mistet kong Magnus mange menn. Etterpå skjøt de på hverandre over åen en stund. Og så skiltes de.

Om kong Sverre og kong Magnus.

27. Kong Magnus vendte tilbake til Tønsberg til skipene sine, og seilte derfra videre østover. Men kong Sverre dro opp på Romerike og tok landeveien til Lödöse. Der fikk han vite at kong Magnus var i Konghelle. Han dro dit og kom uventet på dem, det ble en liten kamp og ikke noe stort mannefall. Kong Magnus holdt nedover elven, og kong Sverre tok noen skip der, og dem lot han brenne. Kong Magnus seilte nord i Viken og inn til Oslo. Han ble der en stund, men hadde speidere ute helt øst til Göta älv.
Nå la kong Sverre under seg alle østre syslene og tok skatt av dem. De var i Viken begge flokkene nå, både birkebeiner og heklunger (Magnus'menn), og det kom ofte til sammenstøt mellom dem.
Kong Sverre red nord i Viken med noen mann, han ville prøve å legge en felle og se om han kunne gjøre en fangst. En natt red kongen selv og 6 andre for å speide i en skog ikke langt fra Saurbø. Samme natt var en sveitefører fra hæren til kong Magnus ute med 50 mann og tenkte han skulle få drept noen av Sverres menn i herredene der sør. Natten var mørk.
Da hørte kong Sverre at de kom ridende, de var svært drukne av mjød og talte høyt, visste ikke at de hadde noe å være redd for. Veien var ikke bredere enn at de måtte ri en ad gangen. Kong Sverre sa til sine menn at de måtte holde sammen. -La oss ha buene og kastespydene ferdige, og så skal vi gå på begge sider av veien; når de så kommer rett ved oss, skal hver av oss skyte så ofte han kan, og da kan det være at de, når de får slike minnelser, tror flokken vår er større enn den er. Men dersom overmakten blir for stor for oss, får vi se å komme unna.
Birkebeinene skjøt etter stemmen til de andre og så tett de kunne, men det var så mørkt at ingen kunne se en hånd for seg. Og de som red sist, kunne ikke skjønne hva det var i veien med dem som red foran, siden det gikk så trådt for dem, og så klumpet de seg tett sammen, ingen visste hva som var på ferde. Men birkebeinene skjøt så titt de bare kunne. De andre trodde det var mange mann i skogen og red unna så fort som råd var. Birkebeinene satte etter og jaget dem.
Om morgenen da det var blitt lyst, kom de tilbake, og da fant de 18 drepte og mange hester.

Kong Magnus seilte mot Sverre, som ble reddet ved et under.

28. Om høsten dro kong Sverre nord til Trondheimen og rettet et hardt slag mot mennene til kong Magnus i kaupangen, han fikk seier og tok 10 skip der.
Men våren etter seilte han med sine menn ut etter fjorden og sør på Møre. Han tok ytre leia videre sørover. Da han kom seilende nordfra til Stad, kom de mot ham der, kong Magnus, Erling jarl, erkebiskop Øystein, Orm kongsbror og mange lendmenn. De hadde en veldig hær og store skip.
Da kong Sverre fikk se denne svære flåten, og de fikk kjenning av hverandre, styrte han ut på havet; de seilte og rodde på en gang som best de kunne. Men kong Magnus satte etter dem og brukte også seil og årer av alle krefter. De halte innpå Sverres skip, og det skipet Erling jarl styrte, var så nær at en kunne skjelne mennene ombord. Da lot jarlen minke på farten og ventet på de andre av sine menn. Og da alle skipene var kommet etter, ropte jarlen og sa at de skulle gå til kamp; han sa at nå var det likt til at de møttes en gang, de og birkebeinene. Han sa de skulle minnes hvor stor skade birkebeinene hadde gjort med manndrap og ran, ba dem ta seg i vare og sa at ingen måtte være så djerv at han ga en birkebein grid. Det ville være bra, sa han, om Sverre kunne bli tatt levende og så ført til meg. Det lovte de alle, og så satte de seil og fulgte etter birkebeinene.
Men kong Sverre så at skipene til kong Magnus gikk mye fortere enn hans, og at avstanden mellom dem ble mindre, da tenkte han at nå var det ikke noen vei ut av dette, om ikke Gud ville vise dem større miskunn enn ventelig var. Kong Sverre la seg ned og ba, han påkalte Hellig-Olav, og han talte mange gode ord til sine menn. Og i samme stund la det seg så tykk tåke på sjøen at en ikke kunne se fra det ene skipet til det andre. Da kong Magnus og Erling jarl ikke kunne se hvor de styrte hen, snudde de stavnene og søkte inn under land.
Da sa jarlen: Dette gikk ikke så godt som det skulle.
Så samlet han og Magnus hele flåten i Herøyene. Neste dag fikk de høre at birkebeinene hadde seilt gjennom sundene med 5 skip og hadde stevnet inn i fjorden. Da kalte jarlen høvdingene sammen for å rådslå. Han sa det var uvisst om birkebeinene hadde seilt nordover eller sørover når de hadde kommet inn under land - og jeg tror det kan trenges folk begge steder. Jarlen sa at han ville at erkebiskopen og Orm kongsbror skulle ta sørover til Bergen sammen med noen andre lendmenn og styresmenn til skipene som han ville nevne opp til det, de skulle verge landet der. Men kongen og jarlen, sa han, skal fare nordover, og størstedelen av hæren skal følge dem.
Det ble gjort som jarlen sa.

Kong Sverre og kong Magnus.

29. Da mennene til kong Magnus kom til Nordmøre, fikk de vite at kong Sverre hadde seilt inn fra havet sønnenfor Edøy og så nord til Knarrarskeid og nord til Trondheimsfjorden og siden inn til kaupangen. Der la han med en gang skipene sine ved bryggene.
Kong Magnus og Erling jarl kom nordover etter dem. Og da kong Sverre og hans menn så seilene deres og at de ikke hadde langt igjen til byen, lot han blåse til samling for å tale til sine menn. Han sa hva han hadde tenkt å gjøre; de skulle gå fra skipene, men ingen måtte driste seg til å ta med seg annet enn våpnene og så de klær de gikk og sto i.
Etter denne talen væpnet birkebeinene seg og gikk opp i byen. Men alle skipene fløt ved bryggene med tjeld over, skipssekkene lå i rommene, og halvromskistene deres sto ombord med nøkkelen i låsen.
Da nå kong Magnus og Erling jarl kom roende opp i elven med sine menn, gikk birkebeinene opp over broen. Kong Sverre har selv sagt at han varmest kry av det at mennene skilte seg så vel fra skipene og det de eide; det hadde ikke hendt så ofte før med menn på flukt, og han sa det var ikke så sikkert enda hvem som kom til å få nytte av gods og klær.
Mennene til kong Magnus og Erling jarl la til ute ved Brattøra utenfor Skipakrok og gikk i land der. Da jarlen sprang i land, stupte han og falt på kne, men han tok for seg med hånden og sa: Fall er hell på ferden!
Så gikk de opp gjennom stretene, hver med sitt skipsmannskap, etter som de steg i land og fikk væpnet seg. Erling jarl og hans sveit var først ferdige. Da han kom opp forbi Krist kirkegård ovenfor bispegården og til broen, fikk han se kong Sverres merke i full fart, det gikk storveien opp til Klæbu. Han tenkte at kongen og det meste av hæren hans var der under det, og så søkte jarlen opp over broen til Sprotavollene.
Men kong Sverre og det meste av hæren hans lå i en dal som går opp fra Nedre Sandbrekke like ved broen; jarlen visste ikke om at kong Sverre varder, han tenkte bare å ta noen av de birkebeinene som gikk sist. Da løp birkebeinene opp og mot dem. Jarlen trakk seg da tilbake ut til broen og over den helt til det gjerdet som er satt opp ved brohodet, mellom broen og byen. Men da hæren til kong Magnus og Erling jarl kom imot dem, snudde birkebeinene og gikk tilbake over broen, og partene skjøt på hverandre over elven. Jarlen sa til sine menn at de skulle komme seg utenfor skuddhold, og sette seg ned på åkeren og se hva de andre ville ta seg til. Kong Sverre satte seg også ned på den andre siden av elven ved bakken som går opp fra Sandbrekke. Der satt begge flokkene en lang stund ut over dagen.
Mennene til kong Magnus lot hente øl til seg. I begge hærene var det mange som hadde bue, og de skjøt på hverandre, og på begge sider ble noen såret. Da det led på dagen henimot non, gikk Gudlaug stallare hos kong Sverre frem til brohodet, han holdt skjoldet foran seg. Han ropte på mennene til kong Magnus og sa han ville tale til dem hvis de ville høre på. Ivar Horte, en av mennene til kong Magnus, svarte, han sa at han ville høre på det Gudlaug hadde å si.
Gudlaug tok slik til orde: Kong Sverre vil gi kong Magnus og Erling jarl og dermed alle deres menn tre vilkår å velge mellom. Ett er at de går overbroen, kong Sverre skal gå langt opp derfra med hele sin hær. Så skal begge fylke hæren sin slik de helst vil, og så skal vi slåss på Sprotavollene, og den får seire som Gud vil. Dersom kong Magnus og Erling jarl ikke vil dette, foreslår kong Sverre at de går ut til Borgen og fylker der i ro og mak. Vi birkebeiner skal gå over broen til dem, og så får lagnaden rå. Det tredje vilkåret - om de ikke vil ta noen av disse to - er at de kan gå ut på øra til skipene sine og fylke der så godt de bare vil, og vi birkebeiner skal komme mot dem og gå gjennom byen. Det skal dere vite for sant at kong Sverre vil mer enn gjerne slåss om det er ham det kommer an på.
Da han hadde hørt denne talen, gikk Ivar Horte bort fra bakken dit han hadde stått før, og videre opp på åkeren. Der gikk han til Erling jarl og sa frem vilkårene for ham. Men kong Magnus hadde sovnet der hos jarlen, og jarlen dunket ham i ryggen og sa han fikk våkne. Kongen spurte hva som var på ferde. Jarlen fortalte hva for vilkår Sverre hadde budt dem. Kong Magnus mente at jarlen fikk velge. Men jarlen sa at han ikke ville ta noen av vilkårene; han ville heller by Sverre vilkår, sa han, enn å ta imot noen fra ham.
Så gikk Ivar til Gudlaug med det som jarlen hadde svart. Gudlaug gikk og sa det til birkebeinene, og de stimlet sammen i flokker en stund. Så brøt de opp, og kong Sverre tok veien oppover øst for elven til Klæbu. De sørget for å gå en mann i bredden, da så det ut som det var mange mann før den siste var gått.
Så skiltes de for denne gangen.

Kong Sverre i Gauldal.

30. Kong Sverre gikk nå langs med elven opp til en gård som heter Kot. Der lot han bryte ned et hus og fikk gjort en flåte av det. På denne flåten ferjet de seg så over Nidelven. Ut på ettermiddagen dro de utover Tjodmyrene og ned til Stav, og så satte de over Gaula i eiker, og da de var kommet over, sa kongen at de skulle hvile seg; han var søvnig, sa han, og ville sove. Kongen sovnet snart.
Da det led mot midnatt, kom det en bonde forbi; han hadde kløvhest med malt i kløvene, og tenkte seg til byen for å selge maltet. Birkebeinene stimlet sammen om ham og lot som om de ville vite prisen på maltet. Kongen våknet og spurte hva det gjaldt. De sa at det var kommet en bonde. Kong Sverre ville se ham, og det fikk han da. Kongen sa til bonden: Vi skal ikke hefte deg på veien. Si du som sant er, at du møtte birkebeinene, de hadde kommet over Gaula og tenkte å overnatte på Melhus i natt.
Dermed skiltes de. Birkebeinene ble der i 3-4 netter før de dro inn til byen igjen.

Erling jarl.

31. En aften da jarlen hadde spist, kom Sigurd Nikolasson og Jon fra Randaberg til ham: Er det satt vakter på utvardene, herre? Vi har hørt si at det er stor fare for at birkebeinene snart kommer for å hilse på oss, og jeg ville rå til at det blir blåst i lurene og at hæren fullt væpnet går ut til borgen. Vi tror det er sant at birkebeinene nå er kommet til Gauldalen, og noen sier de vil gå til fjells. Men det blir sagt at det ikke er mindre rimelig om de kommer hit til oss.
Da svarte jarlen: Jeg skulle ønske det var sant at de kom hit til oss, for da skulle jeg tro de ville få nok å gjøre. Men dere kan visst sove rolig natten over for birkebeinene, for jeg har hørt at de har dradd til fjells. Sverre vil nok ikke våge å gå på oss her, når vi er så vel budd på å ta imot ham som vi nå er.
Jon fra Randaberg sa da: Det ville være alt for godt om det var slik som jarlen lover oss, at vi ikke trenger å være redd for birkebeinene. Men det blir sagt, herre, at De tenker mer på å bli godt drukken av mjød og vin enn å gi Deres menn faste ordrer som de kan holde seg til.
Jarlen var svært sint da han svarte: Det er ikke ofte det har vært sagt til meg før at jeg ikke har vært nok på vakt. Jeg vet ikke om det er så som De sier at jeg ikke har omtanke for hæren, eller om det ikke heller er slik at dere er litt reddere enn dere burde være. Men dere skal nå kunne ligge uredde inatt, for jeg skal holde vakt selv, om dere tror meg til det. Det var regnet for å være nokså trygt før, og den gang hadde vi å gjøre med større overmakt enn vi nå har.
Etter dette gikk Sigurd og Jon sin vei til skipene sine. Og litt senere gikk jarlen til sengs, han kledde av seg og la seg til å sove. Det samme gjorde alle mennene hans, så nær som de vanlige vaktene.

Kong Sverres tale.

32. Nå skal vi fortelle om birkebeinene. De kom inn til Steinberget da det grydde av dag. Da spurte lendmennene kongen hvor han tenkte seg hen. Kong Sverre svarte at han hadde tenkt seg til byen mot jarlen.
Da han kom over åsen på Feginsbrekka, sto han av hesten og falt på kne og ba. Deretter talte han noen ord til hæren og ba dem følge ham godt og trygt - for nå må vi vinne en stor seier. Jeg trenger ikke legge ut for dere om all den nød og flakking dere har måttet utstå før vi kom til landet, og vi har fått lite godt og mye vondt hittil. Jeg kjenner det også på meg at dere nå synes det er på tide å få noe igjen for strevet og for den store fare dere har utsatt dere for. Vi har fått slikt som vi har kjempet oss til, veitsler der de var å få og annet gods der vi har fått tak i det. Men nå gjelder det noe mer enn det som før har stått på spill, det er byen Nidaros. Kong Magnus og Erling jarl er også der, og mange hirdmenn og lendmenn. Nå er det større ære å vinne enn det har vært noen gang før. Jeg tror vi kommer til å seire, etter det jeg har drømt. La oss nå gå på så mye hardere som vi har mer bytte å vente nå enn før. Dere skal få vite hva dere slåss for: Den som feller en lendmann og har vitner på det, han skal bli lendmann; hver mann skal få rang som han selv rydder seg rom til, den blir hirdmann som dreper en hirdmann; han skal også få ære og andre gode ting av oss. Slikt er det vi spiller om nå.
Jeg tror ikke at de vet om at vi kommer, dertil tror jeg ikke de har lykken med seg nå, de har nådd sine dagers ende. Men vi kommer til å seire og få den rang og verdighet som tilkommer oss. Gud vil skifte slik mellom oss, for de har sittet lenge med vår makt og vår ære, og nå kan det hende at de mister det som de har tilvendt seg med urette, både æren og makten. Det er ikke utenkelig at de mister livet også. Gjør nå det første åtaket så hardt dere kan, så går det nok bra; de er sikkert drukne og søvnige og rådløse; noen er ombord på skipene og noen her og der i byen, og de vet ikke hvor de skal snu seg eller hva de skal gjøre.
Kong Sverre sluttet talen, og alle sammen var enige med ham.

Mennene til kong Magnus.

33. Vi skal fortelle om mennene til kong Magnus. De våket ute på Øra denne samme natten og hadde leik der. Da de så birkebeinene komme innover forbi Steinberget, ble det blåst i lur og ropt at hæren måtte ta våpnene og komme ut. Mange av mennene til kong Magnus lå oppe i byen og hadde værtdøddrukne om kvelden, for kongen hadde latt skjenke for dem om dagen, og de lå i gårdene der de hadde herberge.
Men da jarlen fikk vite hva som sto på, sto han opp og kledde på seg og ba mennene væpne seg. Da kom Ivar Horte, frenden hans: Hæren vår er spredt oppe i byen, og mange av mennene var uføre og har lagt seg til å sove; jeg tror ikke det blir lett å få samlet dem. Mitt råd er å blåse i lurene og kalle alle mann ombord på skipene, og så la skipene sige ut fra bryggene så vi får tid til å områ oss. La oss så slåss hvis vi synes vi har styrke nok til det. Men ellers får vi ro ut på elven, for bymennene kan vi ikke stole på å få hjelp av.
Da svarte jarlen: Jeg vet ikke om dette er rådelig, Ivar. Jeg vil ikke vite av at denne djevelspresten Sverre setter seg i min sønns sete.
Så sto jarlen opp og ropte på alle sine menn, ba dem skynde seg å ta våpnene og gå i land. Og da jarlen og skipsmannskapet hans og merket kom i land, gikk han opp gjennom byen til stretet og kysset Kristkirken. Der kom kong Magnus til ham med sitt merke og sin sveit, likeså Sigurd Nikolasson, Jon fra Randaberg og Ivar Horte. Mange la seg på kne og ba. Så snudde jarlen seg fra kirken og sa til sine menn: Stå opp og ta til våpen. Det kan være det blir høve til å ligge her for noen hver av dere om en stund.
Erling jarl hadde rød fustans (fint bomullstøy) kjortel og en silkelue på hodet; han hadde spangebrynje som ikke var spent ordentlig sammen foran, han hadde et draget sverd i hånden og kastet det fra den ene hånd til den andre og sa: Dere skal enda måtte si at denne gamlingen kunne få sverdet til å bite i dag! og han sa til lursveinen at han skulle blåse så hardt og titt som mulig. Og da de kom ut forbi tårnet, så jarlen seg om til begge sider og sa: Hvor er vi nå alle?

Erling jarls fall.

34. Kong Sverre hadde omkring 300 mann eller mer med seg fra Gauldal, men de var dårlig væpnet. Bøndene hadde sendt arbeiderne sine av sted, for selv torde de ikke gå; de var redde for å få straff av Erling jarl. Da de kom innover forbi Steinberget, var det en mann som løp frem foran de andre, han var både stor og sterk og hadde en trelurk på akselen, men ikke noe annet våpen. Da sa Ossur prest: Hvor vil du hen, mann, og hvorfor løper du så med denne trelurken? Hvor er våpnene dine? Det er noe annet å slåss med Erling jarl enn å treske korn, det kan du vel bruke en tust til.
Mannen het Øyvind, og han svarte: De våpnene jeg tenker å slåss med, kommer til meg fra byen, jarlsmennene har dem med seg. Da sa Hjarrande Hvida: Der sa du et sant ord; du er nok en god mann. Så ga han ham sitt spyd og en håndøks og sa: Slåss med disse våpnene du!
Nå kom birkebeinene inn mot byen, og hærene møttes på åkeren (Kalvskinnet) ovenfor tårnet. Kong Magnus og Erling jarl hadde 500 mann. Det ble et stort slag der med en gang, og det ble kjempet bittert, men ikke lenge. Tore Spæla bar merket for Erling jarl og det falt menn på begge sider, men flest for kong Magnus. Det ble en hard strid der Erling jarls merke var, Tore kom i nød, og så satte han merkestangen ned i åkeren så merket sto rett opp. Nå tok jarlens fylking til å vike, og da ble det til at merket kom til å stå bak de birkebeinene som gikk hardest på, og de som kom etter, trodde jarlen var der under merket; da ble de redde, de trodde at noen av deres var kommet på flukt. Men da kong Sverre skjønte det, lot han hugge ned stangen.
I samme stund ble Erling jarl rammet av et spyd i midjen. Da sa en av mennene: Et farlig stikk, herre!
Jarlen svarer: Følg vel kongens merke; meg feiler det ikke noe. Og litt senere kom Ossur prest og Helge Torfinsson nær jarlen. Han hugget Ossur tvers over ansiktet så det ble et stort, stygt sår. Siden satte jarlen seg ned, og kong Magnus kom bort til ham. Da kunne jarlen ikke tale. Og da sa kong Magnus: Vi møtes på gledens dag, far! Jarlens lepper rørte seg, han var døende.
Der falt jarlen og nesten hele den flokken som hadde fulgt nærmest etter ham.
Etter dette kom hæren på flukt. Kong Magnus og mange menn med ham flyktet inn i byen. Han tok skipet Rydi som jarlen hadde eid, og rodde ut av elven med det.
Der på åkeren falt Sigurd Nikolasson, Jon fra Randeberg, Ivar Horte, lendmannen Einar Litle, Botolv fra Fjordene og hans to sønner; Bjørn Bukk sprang på elven og druknet, han hadde brynje på og sank med en gang. Det var mange som hoppet på elven; noen omkom, men noen reddet livet. Ivar Sveinsson falt der, og Guttorm Sneril. Alle disse var lendmenn hos kong Magnus. Nær på 60 hirdmenn falt der og mange andre.
Kong Sverre tok Olavssuden som kong Magnus hadde styrt, nesten alle skipene deres tok han. Han fikk også tilbake sine egne skip som han hadde gått fra da kong Magnus og Erling jarl kom.

Kong Sverres tale.

35. Erling jarls lik ble båret til graven sør for kirken, men nå er graven hans inni kirken. Da liket ble jordet, talte kong Sverre over graven og sa:
Det sømmer seg ikke at det helt blir tiet ved en så gjev manns grav som hans vi står ved nå. Dette er et stort tidsskifte, som dere kan skjønne. Underlig nok er det blitt til at én mann står istedenfor tre: for konge og for jarl og for erkebiskop. Og den ene mannen er jeg. Her er nå mangt nytt å se og høre, mye som er viktig, og som folk skal være takknemlige for; både til denne kirken og til andre blir båret som lik mange av de menn som har fulgt kong Magnus. Og som dere vil vite, har erkebiskop Øystein og mange andre av de lærde sagt om alle som verger landet for kong Magnus og faller for ham, at alle disse menns sjeler vil være i Paradis før blodet er blitt kaldt på jorden. Vi kan glede oss over deres hellighet, over at så mange menn er blitt hellige her, ettersom erkebiskopen har sagt at alle som har falt med Erling jarl, er blitt hellige. Da kan vi bare tenke oss hvor hellig Erling jarl selv må være, han som først sørget for at Magnus ble tatt til konge mens han enda var bare barnet, og som siden har hjulpet ham og støttet hans makt hele tiden. Vi må tro at en forbønn fra ham må veie mye hos den allmektige Gud. Dersom da ikke erkebiskopen har vært litt for ivrig på vennens side da han sa dette. Men lykken har snudd seg, nå står vi ved graven til dem som lenge har vært et skremsel både for oss og for andre.
Ved denne graven ser jeg mang en mann stå sørgende, som ville vært glad nok om det hadde vært min grav han sto ved, enda den nok ikke hadde vært så fint stelt til. Men det synes jeg er kortsynt og viser liten godvilje, etter det som dere stadig har fått høre at dere bør tro om vi mister livet på en slik måte. Jeg synes at vi på begge sider burde være glade for at det gikk slik som Gud ville med livet for disse mennene. Vi kan leve bedre og med mindre frykt enn hittil, for vi trenger ikke være redd for dem ved hvis grav vi står. Og dere kan være enda mer glade for at de er døde og skilt fra dere legemlig. Tenk over erkebispens løfte, nå er det gått så lang tid at blodet er blitt kaldt! Om vi enda ikke kan glede oss over jærtegn fra dem, så må det likevel være gravlagt godt med helgener her i byen nå. Dere har ikke mistet dem i dette slaget, tvert imot kan de nå vise dere sine gjerningers fagre frukt, dersom dere dyrker dem som helgener slik som dere har tenkt.
Men om så galt skulle være - og det tror jeg kanskje det er - at vi må regne med at de brast alle de fagre løftene som var gitt dem, da har de fått bøte lenge nok for at de trodde på den løgnen, de og alle andre som har trodd på den. Jeg rår til at dere heller tar det på en annen måte. Be for dem som har forlatt denne verden, og be til Gud at han vil tilgi Erling jarl alle synder han gjorde mens han levde her i verden; især den synd at han, en lendmann, var djerv nok til å la gi sin sønn kongenavn; dertil reiste han flokk og merke mot kongesønnene kong Håkon og kong Øystein; han felte dem begge to og tok selv makten etter dem. Siden holdt han riket for kong Magnus, men med ikke større rett enn dere nå hører.
Vi skal også be for alle menns sjeler som har falt i denne urettmessige krig, både før og nå. Be Gud at han må forlate dem alle deres synder og frelse deres sjel. Jeg vil også tilgi dem for Guds skyld all den urett de har gjort mot meg. Hver mann må nå gjøre som han synes og som han tror det er best for dem som nå er gått bort fra denne verden, de som ble kalt bort så brått at de hverken fikk skrifte eller fikk den siste olje; de var mindre beredt og hadde hardere sinn enn vi selv ville ønske oss å ha. Jeg vil heller ta på meg ansvaret for at det som dere nå gjør for disse sjelene, en gang skal bli dere selv til gagn, enn jeg vil tro at de ikke trenger bønner.
Da kongen hadde sagt dette, kom han videre inn på de ting man pleier å si over høvdingers grav; han takket prestene for at de hadde sunget og forrettet over den, og hele almuen for at de holdt bønn og gudstjeneste slik som hver av dem helst ville gjøre etter sin venn eller sine nærmeste. Han sa at hver måtte stelle til jordferd for sin frende eller kjære som han ville, og han ba folk sørge for grav til dem som ikke hadde andre til å gjøre det.
Kongen endte talen slik at alle likte den, og mange ga uttrykk for det.

Kong Magnus og erkebiskop Øystein.

36. Kong Magnus seilte sør til Bergen med de mennene som hadde kommet seg unna.
Trond i Vite svarte da folk spurte ham om nytt: Vi egget gamlingen, sa han, så han ble liggende igjen der.
Kong Magnus møtte erkebiskop Øystein og Orm kongsbror i Bergen, og han fortalte dem hva som hadde hendt. Så holdt kong Magnus ting med sine menn og bymennene og fortalte om sitt tap og ba dernest om hjelp.
Erkebiskop Øystein svarte på kongens tale; han sa at alle dyktige menn var villige til å styrke ham i hans makt og hjelpe ham av alle krefter til å holde land og rike. Dette møtet med birkebeinene har løpt av slik som mange kunne ønske, herre. De er kommet frelst fra det, De som er elsket av hele folket. Erling jarl var en klok og mektig mann, men det var mange som mente han var så hovmodig at det var vondt å tåle det. Alle vil være med på å gi sitt liv for at De skal få igjen land og rike.
Talen ble hilst med høye tilrop, alle lovte at de heller skulle dø med kong Magnus enn tjene kong Sverre.
Så seilte kong Magnus og hans menn øst til Viken; han hadde mange menn hos seg, mange stormenn, og de var et stort følge. De rustet seg vel og bygget skip.

Kong Sverre.

37. Etter alt det som det nå ble fortalt om, Erling jarls fall og slaget som var utkjempet, vokste kong Sverres makt så sterkt at det snart ikke var den mann i Norge som ikke regnet ham for å være konge, uten da kong Magnus og hans menn.
Før den tid var det hån om en mann ble kalt for birkebein i kjøpsteder eller annen steds hvor stormenn ferdes. Men fra nå av var det et hedersnavn, de ble vist vørnad de som var birkebeiner. Mange i Sverres hær hadde før vært løsarbeidere eller enda til ransmenn og røvere; nå, etter at de hadde vært med og seiret i slaget, bar de skrud og skarlagen og gode våpen, det var samme våpen som hirdmennene til kong Magnus eller lendmennene hans hadde båret før. Selv om folk hadde sett disse karene og kjente dem igjen, lot man seg ikke merke med at man visste de før hadde vært fattige. Det var snaut nok at de selv mintes sitt forrige liv.
Det er alminnelig mening at det ikke noen gang har vært bedre hærmenn i hele Norge enn de menn som fulgte kong Sverre i denne tiden, og det samme sa han selv alltid siden og talte om de gamle birkebeinene når han syntes at hans menn skeiet ut, drakk for mye og ikke passet vaktholdet eller ikke tålte slit og møye eller ikke torde speide i krigstid.
Kong Sverre ga lønn til hirden og delte ut mange titler. Han satte sysselmenn over hele Trondheimen.

Om sølvet som ble funnet i hekla.

38. Det hendte seg øst i Viken at en tiggerkjerring døde, og hun etterlot seg en hekla (kåpe). Men der i denne heklaen ble det funnet en mengde sølv som var sydd inn i den. Mennene til kong Magnus fikk høre om det, de tok og brente heklaen og delte sølvet mellom seg. Og da birkebeinene fikk vite det, kalte de dem for heklaarvinger eller heklunger.

Kong Sverres drøm.

39. Kong Sverre hadde hatt en drøm før Erling jarl falt, og den gjorde at han mente å være viss på hva utfallet ville bli av kampen mellom dem.
Han syntes at han sov i et loft i byen, og han visste at natten var lys. Han så en mann komme inn i loftstuen og bort til sengen der han lå, og mannen sa: Stå opp, Sverre, og kom med meg. Han så skremmelig ut, og Sverre torde ikke annet enn å gjøre som han sa. Mannen gikk foran opp og ut av byen, og Sverre fulgte etter, til de kom til et stort bål, og der lå det en stekt mann på ilden. Så sa mannen i drømmen at han skulle sette seg ned å ete. Også legger han mannen frem for ham. Han syntes at han tok for seg og åt kjøttet av benene, men han syntes hver bit var vond å få ned. Men etter hvert som han åt, syntes han at det gikk lettere jo lenger opp han kom. Og da han kom til hodet, ville han ete det også. Men mannen som hadde ført ham dit, tok hodet til seg og sa at nå skulle han holde opp. Og han syntes ikke det var stort mindre vondt å holde opp, enn det hadde vært å begynne. Men han måtte gi seg på det.
Så gikk de tilbake til byen og til det samme herberge, og han syntes han la seg i samme seng som han sto opp av. Hans veiviser gikk ut av rommet. Så voknet han.
Derfor hadde kong Sverre egget mennene sine til å gå inn til byen, han tydet drømmen slik at den mannen som lå på bålet, var Erling jarl som da tok til å eldes og kong Magnus og hans menn var også begynt å eldes i sine råd, og det så ut til at det gikk mot slutten med dem. Han skulle komme til å ødelegge størstedelen av hirdmennene og lendmennene med sin hær. Men kong Magnus skulle komme unna, for hodet ble ikke ett opp.

Kong Magnus i Trondheimen.

40. Om våren bød kong Magnus ut hær sør i landet, full almenning fra Lindesnes i øst og nordover fra Agder, Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane, begge Mørene og Romsdal. Med hele denne hæren seilte han om våren nordover til Trondheimen. Der var da med ham erkebiskop Øystein, Orm kongsbror, Nikolas og Philippus, sønner av Arne kongsmåg, og alle lendmennene fra sør i landet.
Slik det er sagt her:

Med kongen fulgte
ryger og horder,
filer,sogninger,
folk fra Fjordane;
alle fra Møre,
menn fra Romsdal,
erkebispen
og alt Trøndelag.

Kong Magnus kom med flåten nord i Trondheimsfjorden, han la til ved gården Stein sør på Byneset og lå der noen netter. Kong Sverre var da inne i kaupangen; han sendte ut Torolv Rympel, Tjostar Svarte, Øyolv Aslesson og Håvard Laks med en stor sveit; de skulle ligge på lur etter fangst og se om de kunne få tak i noen av mennene til kong Magnus.
De kom frem til en gård som heter Langlo. Der går det en dal ned til sjøen, den er skogvokst, og i denne dalen la de seg. Mennene til kong Magnus visste ikke av det før birkebeinene var over dem. Kong Magnus hadde gått i land og tenkte seg i badstue på gården Stein. Men da han fikk se hvem som kom, skyndte han seg tilbake til skipene. Birkebeinene drepte nesten 30 mann som de fikk tak i på land. Men da kong Magnus' menn væpnet seg og sprang i land, trakk birkebeinene seg unna og gjemte seg.
Så dro de tilbake til kaupangen.

Kong Sverre sender brev til kong Magnus.

41. Etter dette la kong Magnus seg inn ved Holmen og ble liggende der en tid. Men kong Sverre rustet seg inne i byen.
Så sendte kong Magnus ut et skip, det ble styrt av Birger Garn og Trond Lyrta, de ble sendt for å hente en bonde som het Avle, han bodde på Lade. Kong Magnus sendte bud om at hvis han ville frelse livet for sin sønn (Øyolv som var i Sverres tjeneste), så måtte han komme til kongen og bli hans mann.
Avle gikk inn til byen og ga brevet til Øyolv; men sønnen syntes dette var en vrien sak og gikk med brevet til kong Sverre.
Kongen leste brevet og sa så: Det er ikke mange som kommer til meg med slikt. Vi får finne på et godt råd. Be den mannen som brakte brevet, om å komme hit. Så lot kongen skrive et annet brev der han sa: Om De, kong Magnus, gjør Avle noe mén eller skade, så skal jeg la drepe Eiliv Eplestang og Skuda-Eirik og Eindride Slandre, for sønnene deres er der hos Dem; Tore Knapp er sønn til Eindride, Ulv Kvære er sønn til Eirik og Gunnar er sønn til Eiliv. De skal få samme død som De vil gi Avle, og det skal Øyolv sørge for.
Sendemannen gikk tilbake med dette budet og brakte kong Magnus brevet. Da han hadde lest det, ble han vred og løp frem fra løftingen på skipet med brevet i hånden og sa: Jeg ser at De tenker at De og ikke jeg nå skal rå for hvem som skal drepes og hvem som skal få leve!
Nå talte de om saken, Ulv Tore og Gunnar; de ba kongen stagge seg og sa han kom ikke nærmere å herske over landet om han lot drepe en bonde; de sa at de ville ikke sette sine frenders liv i fare og utsette dem for Sverres ondskap. Så fikk Avle lov til å fare hjem.

Kong Sverre og kong Magnus.

42. Noen dager senere rodde kong Magnus inn til Øra til samtale, og kong Sverre gikk ned og møtte ham, og tilbød ham at de skulle dele landet mellom seg i to halvdeler og så være konger i begge to, slik som Magnus Berrføtts sønner eller Haraldsønnene. Det ble talt mye om det, men det kom ikke til enighet, for kong Magnus ville ikke gå med på det. Noen av mennene hans rådde til, andre fra.
Kong Magnus og hans menn lå ute ved Holmen, og de rådslo om hvordan de best skulle få lagt i land i byen; de tenkte at kong Sverre vel nødig gikk ut av treborgen. De tok ankrer og lot dem binde fast i enden av tømmerstokker, og så tenkte de å ro nær inn til Øra og så la stokkene med ankrene falle ned over bondefylkingen. Dette fikk de stelt i stand, men det ble ikke gjennomført. Det var mye de fant på, men de fikk ikke gjort det.
Mandag i gangdagene rodde kong Magnus inn til Øra for å samtale, og da egget de hverandre til strid. Birkebeinene egget kong Magnus til å legge til ved Øra, og kong Magnus egget de andre til å gå ut av treborgen og slåss med ham på Ilevollene.
Så rodde de ut til skipene sine igjen, Magnus og hans menn. Men kong Sverre sa: Vi sier ja til det dere krevde nå. Og kongene var enige om at morgenen etter skulle de møtes på Ilevollene.
Kong Sverre lot nå hele hæren få vite hva som foresto, han sa de skulle skrifte og ha våpnene ferdige.
Tirsdag ved soloppgang lot kong Magnus blåse til oppbrudd fra Holmen. De tok tjeldene ned og rodde Inn mot land, la til under berget utenfor Ila og gikk i land der. Kong Magnus hadde den store skeiden, og den ble lagt for anker ute på fjorden. Men skuter og mindre skip rodde til land. Kong Magnus og alle hans menn gikk opp i Steinberget og satte seg der og ventet på at solen skulle komme høyere på himmelen, så de ikke skulle få den i ansiktet hele tiden. De ventet en stund, så gikk de ned og fylket hæren.
Da gikk kong Sverre ut av treborgen og fylket sin hær. Så gikk de da ut på vollene nesten inn under berget og imot dem. Kong Magnus hadde stilt opp sin hird og stilt merket i den fylkingarmen som vendte mot sjøen, for der så han kong Sverres merke stå; det var både stort og vakkert, så han tenkte at under det måtte kongen selv være. Men det var Gudlaug stallare som hadde det merket, og med ham sto bymennene, menn fra herredene og leidangen. Kong Sverre lot sitt eget merke gå øverst ved berget.
Mennene til kong Magnus var ikke kommet ned av berget alle sammen, så Sverre ventet seg den hardeste striden fra den kanten.
Kong Magnus hadde satt mange menn til å falle birkebeinene i ryggen, til høvding over dem hadde han satt Nikolas Arnesson, bror til kong Inge. Men kong Sverre sendte menn imot dem, og høvding for dem var Ulv fra Lauvnes, og fylkingen til Nikolas ble ingen støtte for kong Magnus.

Sverres tale før slaget på Ilevollene.

43. Kong Sverre talte til sine menn før fylkingene gikk mot hverandre. Han tok til med talen slik:
Her er en stor hær kommet sammen, og det er fagert folk. Men det er tydelig at vi får å gjøre med en stor overmakt. Fylkingene til kong Magnus står utover hele vollen, med gylne våpen og dyre klær. Dere skal ha gjort et godt arbeid om dere bærer begge deler til byen i kveld. Husk nå på det, gode halser, at det er to ting å velge mellom, og den ene er å dø. Det er ikke som å gå i skogen og felle tømmer når dere skal skifte hugg her med lendmennene til kong Magnus. En kan uten skam både ta og gi store hugg, slik som skalden kvad:

En kløver annet enn kull-ved
karen som feller jarlen.

En bonde som fulgte sin sønn til hærskipene, ga ham gode råd og sa han måtte være modig og hard når det gjaldt i kampen: Ord som går om en mann, lever alltid lengst, sa han. Eller hvordan vil du te deg om du kom i kamp og visste på forhånd at du måtte falle?
Han svarte: Da var det vel ikke noe å spare på å hugge løs til begge sider.
Kallen sa: Enn om noen kunne si deg sikkert at du ikke skulle falle?
Han svarte: Da var det vel ingen grunn til ikke å gå frem av alle krefter.
Kallen sa: I alle de slag du kommer i, vil det hende ett av to: enten faller du, eller du kommer fra det, så vær du bare modig; alt går som lagnaden vil, og ikke kommer den mann til Hel som ikke er feig, og intet kan frelse den feige. På flukt er fall verst.
Torolv Rympel og bror hans, Karl Kjøttlår, og 5 andre ble valgt til å gå foran fylkingen i slaget.
Kong Sverre talte videre: Nå må dere også vite det, birkebeiner, at det ikke er godt å søke om grid hos heklungene. Det fins bare én utvei, og det er å stå imot så fast dere kan og ikke la dem få fremgang. Dere birkebeiner får det lett når dere skal prøve sverdet på mjødistervommene til disse vikværingene. Vi har nok av godt og kampvillig mannskap. De andre har så stor overmakt at de ikke kan få brukt den, og de har mest av slike karer som passer bedre til å være brudesveiner og hirdmenn og er mer vant til å drikke mjød enn til å slåss. Min hird og mitt merke vil jeg skal gå imot merket til kong Magnus, for fra hans hird kan vi vente oss hardest strid og pågang. Lendmennene hans vil nok se seg for før de går på, og den bondemugen som de har hærtatt og dradd med seg hit, bryr seg ikke om hvem som faller, når bare de selv ikke blir såret. Det vet jeg også for sant om alle trøndere at de mener det skalden sier:

En møy vil jeg ha meg
den munnfagre Ingunn,
gå som det vil med møtet
Magnus har med Sverre.
Gå nå på, gode karer, og la Gud rå!

Talen egget birkebeinene til å gå på. Nå som før trøstet de seg til kongen, til hans forsyn og den forutkjensle han hadde for hvordan det skulle gå islaget.

Slaget på Ilevollene.

44. Nå gikk fylkingene mot hverandre, og det kom straks til en kvass strid. Kongene hadde aldri før hatt så store hærer i kamp på en gang. Kong Magnus hadde likevel langt flere menn enn Sverre.
Der kong Sverres merke fór frem, fulgte hele hirden og gjestene hans; fylkingen til kong Magnus ség unna og kom på flukt. Men på den andre siden, der som merket til kong Magnus gikk frem, der trakk fylkingen til Gudlaug og bymennene seg tilbake; det var nær på blitt flukt, og noen hadde lagt på sprang. Kong Sverre satt til hest. Og da han så at mennene hans var i knipe, red han bort til dem og ropte høyt: Hvorfor flykter dere? Snu om igjen og slåss så godt dere kan! Ser dere ikke at nå renner hele fiendehæren til skipene? Vis dere nå som menn, og følg som best dere kan etter dem som flykter!
Da hans menn hørte dette og så kongen, fikk de mer mot til å stå imot, og da Sverres hird så at hovedstyrken av kong Magnus' hær flyktet, gikk de etter merket hans og falt i ryggen på de flyktende. Det ble et stort mannefall.
Da sa en mann: Nå flykter kong Magnus!
En annen svarte: Ikke enda! sa han og løp til og ga den første banehugg. Den som hugget, var kong Magnus selv.
Nå flyktet kong Magnus og alle hans menn, uten de som ble drept. Der falt Philippus Arnesson, Brynjolv Blanda, sønn til Eindride Jonsson. Ivar Galle ble hardt såret. Da alle var jaget på flukt, red kongen omkring på valplassen; han kom bort til Ivar Galle, bøyde seg ned til ham fra hesten, spurte om han kunne leges, og bød ham grid. Han svarte, sa at såret hans nok kunne gro om han fikk lege.
Ikke langt borte lå en mann, det var Brynjolv, sønn til Kalv sendemann fra Færøyene. Han krøp på knærne bort til kongen og hugget etter ham med sverdet, han mente å ramme halsen. Men kongen satte kanten av stålhjelmen imot, spissen av sverdet kom på den, men det gled så det kuttet av øret og han fikk et stort sår på halsen. Kongen kastet seg av hesten på den motsatte siden, og sverd og spyd sto straks så tett i Brynjolv at han nesten ikke kunne falle. Ivar Galle ble også drept og likedan Gyrd Skjome som satt og støttet opp under ham.
På Ilevollene falt disse lendmennene: Nikolas Mondul Andresson, Jon Kula, Kolbein Gislesson, Eirik Lauk. Nikolas Mondul var en umåtelig sterk mann,og han hadde en brynje som var så sterk at våpen ikke bet på den, og han hugg med begge hendene og var en tid den eneste av mennene som sto. Til sist ble han så trett at han falt av den grunn. Og birkebeinene flådde med en gang brynjen av ham og drepte ham.
Kong Sverre tok den store skeiden og mange andre skip. Birkebeinene sprang ombord på skipene og satte etter de andre. Ute ved Digermulen tok de Eindride Kalvsson og ga ham grid med 30 mann; men Eindride kom seg unna og i land. Et annet skip tok de ute ved Rødberget, og to lastebåter med matvarer tok de utmed Stadsbygd. Nikolas Arnesson dro med sin sveit over Gaulåsen og ut til Stein, der fikk han tak i en skute. Mange av mennene til kong Magnus tok veien over land. 		Sigurdsen av Norge, Sverre "Sverre 1" (I3370)
 
11315 Kong Sverre.
Sverre Sigurdsson (ca. 1150-1202). Norsk konge.

Etter Sverre-sagaen var Sverre Sigurdsson fødd i Noreg, men vaks frå han var fem år gamal opp på Færøyane. Han var mest truleg son av Gunnhild og ein Bergens-mann som heitte Unas, og det var bror til Unas, som var biskop på Færøyane, som fostra han opp. Sjølv hevda Sverre seinare at han var son av kong Sigurd 2. Munn (1134-1159), og at bestefaren såleis var kong Harald Gille (sjå også om denne i: Dronning Ingrid og Arne på Stodrheim). Denne påstanden om kongeleg byrd var grunnlaget for at Sverre då han vende heim til Noreg i 1176 og vart leiar for birkebeinarane, gjorde krav på den norske kongetrona etter Håkon Herdebrei, men blei forbigått av Erling Skakke og sønnen Magnus etter slaget ved Veøy.

Væpna kamp for makta.

Birkebeinarane, ein flokk av skoggangsmenn og andre vegfarende menn, sette Sverre inn som sitt kongsemne i 1177, etter at den tidlegare føraren deira, Øystein Møyla, hadde falle i eit slag på Re mot barnekongen Magnus 5. og faren Erling Skakke.
Sverre levde nærast som fredlaus med fleire mindre trefningar før han tok et hovedslag og vant en klar seier på i 1179 på Kalvskinnet i Trondheim. Her vann Sverre over Magnus, og Erling Skakke fall. I eit nytt slag på Ilevollen i 1180 lei Magnus eit nytt nederlag for Sverre, men søkte støtte hjå sympatisørar på Vestlandet og Sørlandet og delvis i Danmark.

Slaget ved Fimreite.

Sverre blei eineherskar i Trondheimen året etter då han slo kong Magnus ved Ilevollen, og i 1184 kom det til eit endeleg oppgjer, då Magnus 5 Erlingsson og Sverre Sigurdsson møttest i slaget ved Fimreite. Her fall kong Magnus saman med 2.000 mann. Sverre var nå enekonge.

Kong Sverre brende Lusakaupang.

Nokre månader før slaget ved Fimreite, hadde Sverre sendt ein hær til Sogn for å straffe bønder som hadde drepe nokre av lendmennene hans då dei jula 1183 hadde vore samla til gilde i Lusakaupang - dvs. noverande Kaupanger. Då sogningane ikkje innfridde ein lovnad om å betale kongen 15 gulldenarar, straffa han dei ved å brenne heile Lusakaupang og plyndre gardane i Sogndal.

Sverre hadde lita støtte austpå og sørpå og nye flokkar reiste seg; kuvlunger, varbelger, øyskjegger og baglare. Han fikk også en mektig fiende i kirken som hadde stått på kong Magnus' side og han ble lyst i bann fra Lunds domkirke 1194, og landet ble lagt under interdikt av Innocens i 1198.

Baglarbispen Nikolaus Arneson.

Men slaget ved Fimreite skapte ikkje fred i Noreg: Etter slaget, reiste fleire flokkar seg mot kong Sverre. Den mektigaste av desse vart Baglarane, leia av Oslo-bispen Nikolaus Arneson, som var fødd og oppvaksen på Stårheim i Nordfjord og høyrde til den mektige Stårheimsætta.
Bak bisp Nikolaus stod kyrkja imot kong Sverre, som utfordra det gamle kyrkjelege maktapparatet til føremon for eit meir nasjonalt styresett, der kongen stod over kyrkja.

Styrte frå Bergen.

I 1194 hadde Sverre lete seg krune til norsk konge i Bergen. Her var også ein flokk bispar til stades. Kong Sverre utøvde sitt kongestyre frå setet sitt i Bergen. Under kong Sverre vart syslemannsstyret og ordninga med lagmenn bygt ut, og riket fekk også kanslar som kunne utferde kongebrev.

Bannlyst av Paven.

Striden mellom kyrkja og den radikale kong Sverre enda med at kong Sverre og kongeriket hans vart lyst i bann av Paven i 1198, og bispane som hadde vore med på kruninga i Bergen, måtte røme landet.

Baglarane på frammarsj.

Baglarbispen Nikolaus Arneson med sine Baglarar fekk kontroll over Vika - dvs. Oslofjord-området, seinare over Trøndelag, og i 1898 gjekk dei til åtak på kongssetet Bergen. Her øydela dei hærskipa til kong Sverre og dreiv han på flukt til Trøndelag. Baglarane fylgde etter, men i eit slag mot kongehæren på Strindfjorden i 1199 vann kong Sverre ein viktig siger over Baglarane. Han fylgde etter restane av baglarhæren til Austlandet, der dei etter 20 vekers beleiring på Slottsfjellet i Tønsberg overgav seg. Men kong Sverre døydde utan å ha kome til forsoning med kyrkja, og utan å ha fått bukt med dei opprørske Baglarane og bisp Nikolaus Arnesson.

Nilolaus kom til å spele ein sentral rolle i det norske maktapparatet heilt fram til han døydde i 1225.

Margrethe var datter av svenskekongen Erik den hellige. Hun og Sverre fikk datteren Kristina.
Etter ektemannen Sverres død i 1202, vendte Margrethe hjem til Sverige.
Julen 1203 var hun gjest hos Håkon Sverresen som døde plutselig. Margrethe ble da beskyldt for å ha forgiftet han. For å fri seg fra beskyldningen lot Margrethe en stedfortreder bære jernbyrd, men denne mislyktes.
Margrethe rømte landet.
Margrethe døde i Oslo i 1209 like etter datteren Kristinas bryllup med baglerkongen Filippus Simonsen. 		Sigurdsen av Norge, Sverre "Sverre 1" (I3370)
 
11316 Kong Øistein Halvdanson omkommer ved Jarlsø etter å ha blitt slått over bord av bommen til et fiendtlig skip. Halvdansen, Øystein (I3589)
 
11317 Konge av Sudreys.

Kjempet sammen med sin svigerfar Harald Hardråde mot Harald Godwinson i slaget ved Stamford Brigde 1066. Svigerfar Harald falt i slaget, og Gudrød Crovan reiste til Isle of Man og bodde hos en slektning. Senere erobret han øya og tok makten der. 		Haraldsen, Gudrød Crovan "Godred 3" (I15705)
 
11318 Konge etter farens død 1103 sammen med sine brødre Sigurd og Olav. Regjerte innenlands mens Sigurd var på korstog.
Lang fredelig periode. Grunnla Munkeliv og bygde Mikaelskirken i Bergen, Nikolaskirken i Nidaros og havn på Agdenes. 		Magnusen av Norge, Øystein (Øistein) "Øystein 1" (I3384)
 
11319 Kongebrev med stadfestelse av Anders Nilsen Schjelderup, øverste hører i Trondheims skole, som visepastor i Trondenes kall. Det var biskop Erik Pontoppidan som hadde kalt Anders til embetet. Nielsen Schjelderup, Anders (Andreas) (I8506)
 
11320 Kongebrevet datert 9.april 1669 (Norske Aabne Breve. Norske Register XI 849b-850a) gir bestalling for Roald Andersen Opdal som borgermester i Trondheim. Han skal i forbindelse med den foretatte reduksjon ikke ha krav på andel i den inntekten som president, borgermester og råd har, så lenge den eldste borgermester Anders Christoffersen lever og betjener sitt embete.

Den 12.juli samme år er nok et kongebrev (Norske Aabne Breve. Norske Register XI 875b-876a) datert, som gir borgermester og hospitalsforstander Roald Opdal i Trondheim bevilling til å nyte toppmålet av kirketiender i Trondheims stift - och saa fremt det kunde befindes at kirkernes korn ikke vel skulle kunne selges uden toppen medfulgte, da skal forn. Roald Opdal efter egen erbydelse det med rede penge betale, saasom det af Capitelet sat och taxeriet vorder.
Det henvises til hans og hans fars store fortjenester.

Kongebrev, datert 2.august 1669 (Norske Missiver. "Norske Tegnelser XI 459a-b):

Befaling til Ove Bjelke og Knud Giedde om å pålegge alle fogder i Trondheims stift å kontrollere at alle 3 parter av korntienden mottas med toppmål da borgermester Roald Andersen i Trondheim har fått bevilget toppmål av kirkenes anpart i tienden.

Fra Norske Kongebrev 1670: 22.august 1670: Norske Aabne Breve. Norske Register XII 127b-128a:

Stadfesting av Roald Andersen Opdal bestalling som borgermester i Trondheim.

Fra Norske Kongebrev 1671-72: 27.juli 1671: Norske Aabne Breve. Norske Register XII 454b:

Benådningsbrev for Søren Jensen i Trondheim. Han er dømt ved geistlig domstol og ved rådstueretten for ubesindig å ha ytret - ifrige og ubetenksommeord - mot borgermester Roald Opdal. Dommen skal ikke skade han verken på ære eller formue, og han får tillatelse til å bo og drive sin næring fritt og uhindret hvor han ønsker i - voris riger og lande.

Norske Innlegg:

a. Søren Jensens søknad til kongen om benådning, datert København 29.juni 1671. Han nevner at han er født i Jylland og bor i Trondheim. Han har i 20 år vært skatteborger. Under den siste krig har han gjort tro tjeneste. Han ble beordret til kommissær da svenskene måtte forlate Trondheim. Hans handel og vandel er også kjent for å være god i byen. Han har alltid levd i fred, inntil han nå er bragt til ruin av borgermester Roald Opdal. Søkeren gjør inngående rede for striden mellom han og borgermesteren som førte til at han ble satt i arrest og dømt til landsforvisning innen seks uker og til å ha forbrutt sin halve boslodd.

b. Inneholder diverse påtegninger.

5.desember 1672: Norske Missiver. Norske Tegnelser XII 88b-89a:

Befaling til borgermester og råd i Trondheim om å rette seg etter kongens anordning med hensyn til deling av den årlige innkomst som er tillagt magistraten, med virkning fra presidentens død. Inntekten skal deles i 8 like deler, hvorav den øverste borgermester skal få 3 deler, den annen borgermester 2 deler, og samtlige rådmenn de øvrige deler.

Norske Innlegg:

Suplikk, datert København 28.oktober 1672, fra borgermester Roald Opdal i Trondheim, om at han fra presidentens død må nyte samme lønn som sin kollega, Laurits Brix. Opdal ble borgermester i byen 9.april 1669 sammen med Anders Christoffersen. Før han fikk konfirmasjon på utnevningen, fikk Brix ordnet det slik at han i Anders Christoffersens sted ble erklært for å være den eldste i embetet. Dette medførte at Opdal så lenge presidenten levde, ikke ble tildelt noe av magistratens lønn, mens Brix selv fikk 1/4 av magistratens innkomster. Opdal hevder at den del som presidenten tidligere fikk, bør fordeles mellom rådmennene. Han selv kan også betales av denne delen.
Videre er også brev fra rådmennene i byen, hvor de henviser til en tidligere befaling om at innkomstene skulle fordeles med 1/2 på presidenten, 1/4 på borgermesteren og 1/24 på hver av rådmennene. De klager på nåværende lønnsforhold og at de mister anseelse når president og borgermester alene kan besette de forskjellige stillingene. De ber om en fordeling av innkomstene, og om å få være med å besette stillinger slik tidligere praksis var.
Stattholderens innstilling var slik ovennevnte kongebrev befaler.

Fra Norske Kongebrev 1673-75: 6.mars 1673: Norske Aabne Breve. Norske Register XII 644b-645a:

Brev for annen borgermester Roald Opdal i Trondheim på 2/8 av magistratens innkomster, beregnet fra president Lorents Frantsens død.

Norske Innlegg:

Søknad, datert København 1.februar 1672, fra borgermester Roald Opdal i Trondheim, der han viser til bestemmelsen om at lønnen for magistraten i Trondheim skal reduseres etter president Lorents Frantsens død, og at Opdal som den ene borgermester skal ha 2/8 av summen. Han hevder at rådmennene nekter han hans andel på grunn av at han s navn ikke står oppført i kongens brev. Derfor ber han om et eget brev som sikrer han hans andel og beklager samtidig at den andre borgermester, Laurits Brix, som er den yngste av de to, er bevilget en part mer av lønnen enn Opdal. Han ber om at den uvisse inntekt som borgermestrene alltid har hatt til deling, må bli delt i 2 like deler.

23.april 1674: Norske Aabne Breve. Norske Register XIII 33a-b:

Under manntallet 5.mars 1687 nevnes under Tiende Rode:

Borgmester Roel Opdal oc hans huustrue, 6 børen, 1 tiennestpige, 1 arbeidsdreng. 10 personer. 		Andersen Opdal, Roald (I2805)
 
11321 Kongebrevet er datert 17.oktober 1668 (Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 428b-429a).

Inneholder en befaling til stattholderen om å hjelpe Jørgen Finckenhof til å få innkassert sin fordring på Hannibal og Mathias Stub. 		Kjeldsen Stub, Hannibal (I2213)
 
11322 Kongebrevet er datert 17.oktober 1668 (Norske Missiver. Norske Tegnelser XI 428b-429a).

Inneholder en befaling til stattholderen om å hjelpe Jørgen Finckenhof til å få innkassert sin fordring på Hannibal og Mathias Stub. 		Kjeldsen Stub, Mathias (I2216)
 
11323 Kongen gav Nordfjordgodset til lensherren i Bjørgvin, Otte Svaleson Rømer i 1361. Svalesen Røymare, Otte (I3419)
 
11324 Kongen gav Nordfjordgodset til lensherren i Bjørgvin, Otte Svaleson Rømer i 1361. Sonen, riksråd Svale Otteson Rømer, arva garden på Nordfjordeid. Men Rømer-ætta døydde ut, og garden kom på andre hender.

I et brev av 1.september 1435 bevitnet erkebiskop Aslak Bolt at han, mens han var biskop i Bergen, ble kallet til velbaarne Mand Swale Remarsson,som på sitt dødsleie etter søster Cecilias bønn, ville gi bort Myklebolstad i Øie (Eid) Skibrede i Nordfjord, men at hans søster Fru Elsebe motsatte seg dette, da gården av kong Magnus ble gitt hennes Fader og Moder, således at den skulle følge barn etter barn. 		Ottesen Rømer, Svale (I5995)
 
11325 Kongens fogd over Stavanger len ble han etter kongehyllingen, et embete han hadde fram til sommeren 1599. Da må han ha sagt det fra seg. Christensen Trane, Christen (Christiern) "Tranne" (I9000)
 
11326 Kongens gate 22 Stevenson, Nikoline Florence Mathilde "Brinchmann" (I6196)
 
11327 Kongssønn, levde omkring 1280. Emigrerte til Norge fra Isle of Man. Haraldsen, Torleif (I15726)
 
11328 Konkurransen som gikk vinteren 1902 var delt i 2 klasser, hvorav den ene var for - innfødte - svensker og nordmenn som studerte på Chalmerska Institutet. Lengste hopp ble levert av Trygve Smith og målte 23 meter. Han vant også 1.premie, som var en aksje i en vandrepokal. Broren Harald Smith fikk 4.premie. Smith, Trygve (I957)
 
11329 Konkurs i 1903. Zinow, Emilie Agatha "Bjerke" (I441)
 
11330 Konsten - hadde ansvaret for driften av huset som hjulet var for å pumpe opp vann fra sjøen til anlegget i saltverket, og fra pumpehuset ut til graderhusene.

Hjulet ble drevet av hester, som konsten hadde ansvaret for.

Med heste-kunsten (-konsten), og senere ved hjelp av vindmøller, ble sjøvannet pumpet opp i kummen under mønet på graderhuset, for så å bli sluppet ned gjennom alt riset til kassen. Deretter ble det pumpet opp i neste kum under mønet osv. På denne måten ble en fordampningsprosess satt igang ,og effektiviteten var avhengig av vær og vind.

Pumpene på Vallø ble drevet med menneskekraft i et tredehjul i 1744. Året etter stod den første hestekunsten ferdig og i 1750 var også kunst nr.2 og nr.3 i drift.
Sjøvannet ble pumpet opp gjennom blyrør fra ca.5 favners dybde og opp i tårnet. Derfra rant det i trerør til graderhusene.
Det var 3 kunsthus, og i alt 4 hestevandringer på saltverket.

Verket hadde også egen stall med plass til 13 hester, og i tillegg leide man inn hester og folk fra gårdsbrukene i nærheten. Hestene ble avløst hver fjerde time. Verket som drev pumpene, bestod av et enkelt hjul med aksel. Tidligere hadde man også brukt tannhjul på pumpene, Da kunne mann heve dobbelt så mye vann, men dette ble for tungt for hestene. Dette var den eneste formen for drivkraft på Vallø i over 40 år, til den første vindmøllen ble bygget i 1788. Men selv om vindmøller ble bygget var hestekraften viktig, ikke minst når vinden var svak.

I 1831 er det en hestekunst og en vindmølle til hvert gradèrhus. Til hestekunsten var det montert en innretning som ga lyd når hestene vandret rundt, på den måten kunne man ha kontroll med at pumpene var igang. Blant hestekarene ble denne innretningen kalt for Sladra.

Kilder bl.a.:
https://www.miljolare.no/karlsvika/lokalhistorie/valloe/vallosaltverk.php 		Christensen Aasen, Poul (Povel) "Konsten" (I12510)
 
11331 Konstituerende generalforsamling ble holdt tirsdag 29.januar i Strinda kommunelokale i Kjøbmannsgaten 24, hvor Ellisif Rode var formann i den forberedende komite.

Det møtte representanter fra:

De samarbeidende borgelige partier i Strinda, Høire og Frisinnede Venstre, Sør-Trøndelag Høire og Unge Høire.

Målet var - at det måtte lykkes dem å få dannet en klubb der vilde arbeide med politiske mål.
Samle kvinnene i Strinda til å arbeide for de samarbeidende borgelige partiers politikk og virke for tilslutning ved såvel Stortings- og kommunevalg, som ved andre kommunale valg av betydning. Det var også et uttrykt formål om å øke kvinners interesse for og forståelse av deltagelse i det politiske liv, og arbeide for kvinnelig representasjon i politiske tillitsverv.

Etter møtet:

Følgende blev valgt inn i styret den 29.januar 1935: fru Elisif Rode, formann, fru Aagot Tessem, viseformann, Elisabeth Finne, Tora Garberg, Magnhild Janssen, Sara Kvenild og Tamar Sæther.

Fredag 21.februar 1936 ble fru Rode gjenvalgt som formann iunder kvinnelagets generalforsamling.

I 1937 gikk kvinnelaget over til å bli en ren Høyreforening, og laget skiftet navn til Strinda Høirekvinnelag.

Ved kvinnelagets årsmøte torsdag 3.mars 1938 ble Ellisif Rode gjenvalgt som formann. Samme også ved generalforsamlingen fredag 3.mars 1939.

Fru Rode var formann til 1940. 		Pedersen, Ellisif (Elisif, Ellisiv) "Rode" (I22884)
 
11332 Kontor- og lagermann ved ingeniørvesenet i Alta, midlertidig ifølge Finmarksposten 31.januar 1947. Bolstad, Odd (I20419)
 
11333 Kontrakt mellom Marit og hennes nevø Endre Olsen Fossum, der han tar på seg å sørge for henne mot å få det hun etterlater seg. Datert 4.mai, tinglyst 16.juli 1824. Endresdatter Fossum, Marit (I13104)
 
11334 Kopiert først fra Nina Lønningdal:

Familien var adelige og inneholder navn som Narbonne, de Foix, Levis, Toulouse, de L'isle Jourdain og de Mauleon. Blant flere. De var katarer i en periode og bodde i sydvest-frankrike. Antony de Mauleon var hugenott og kom fra la rochelle til nederland, hvor han giftet seg med Elisabeth Coucheron og tok hennes efternavn.

Hvis dette er riktig må et eventuelt giftemål ha skjedd før barna, som bruker Coucheron som slektsnavn, ble født. Etter det som kan sees fra det diverse andre har funnet ut, ser ikke Elisabeth ut til å være mor til noen av disse barna.

Videre mottatt fra Nina Lønningdal 25.august 2015:

Beklager, jeg har tatt feil. Elisabeth var født de Bois, datter av Noel du Bois.
Antonie de Coucheron var sønn av Armand de Mauleon. Det betyr at jeg ikke finner ut av hvor Coucheron-navnet kommer fra. Antonies mor finner jeg heller ikke, mulig navnet kommer fra henne? Det finnes et fjell i sørfrankrike som heter Coucheron.

fam. de Mauleon hadde på et tidspunkt ansvaret for sikkerheten i la Rochelle, mulig de måtte flykte i forbindelse med krigshandlinger. Det finnens en by og en borg som heter Mauleon, antagelig kom de derfra.

Armand de Mauleon er faktisk også et mysterium, mulig han var uekte, men oppkalt etter sin farfar - Armand de Mauleon-Narbonne. I noen registre er det kun registrert en sønn hos hans foreldre - Hughues. Veldig spennende dette her..... Blir gjerne sittende noen timer av gangen... :-).

http://fmg.ac/Projects/MedLands/CONTENTS.htm

er en veldig spennende side. Virker veldokumentert.
mvh Nina Lønningdal.
 		Family: Antonie de Mauleon, "Cucheron" / Elisabeth de Bois, "Coucheron" (F5250)
 
11335 Kornerup Dajon, Helene Margretha "Broch" (I7079)
 
11336 Korporal under gamla indelningsverket i Värmlands Infanteriregiment, da forlagt på Trossnäs.

Trossnäs fält var en militär mötesplats och övningsområde i Nors socken i Karlstads kommun belägen cirka 18 km väster om Karlstad. Här hade Värmlands regemente sin lägerplats från 1834 till 1913, då regementet flyttade till nya kaserner i Karlstad. Värmlands fältjägarkår hade sin lägerplats här från 1831 till 1902, då kåren slogs ihop med Hallands bataljon och flyttades till Vaxholm under namnet Vaxholms grenadjärregemente.

Som mest fanns cirka 100 byggnader på fältet. Många revs efter flytten till Karlstad, andra flyttades exempelvis till Malmens flygplats i Linköping och Romme hed i Borlänge.

Lars Gustaf på Gråberg i Hammarö er nevnt som korporal ved datteren Elin Marias dåp 22.desember 1878, og i folketellingen i 1890 som korporal på Fintatorp i Karlstad. 		Carlsson Fintatorp, Lars Gustaf "Gråberg" / "Finth" (I161)
 
11337 Korporal ved Nordenfjeldske nasjonale dragonregiment til 17.mars 1756. Da ble han så fenrik ved regimentets S.Stjørdalske kompani.

Premierløitnant ved 2.Trondhjemske nasjonale infanteriregiments Fanottingske kompani fra 23.april 1760.

Kaptein der, og chef for Gagnatske kompani, og senere også chef for Fanottingske kompani fra 4.mars 1773.

Han fikk Fanottingske kompani fra 15.september samme år.

Avskjed 25.januar 1788. 		Johannessen Klingenberg, Hans Michael (I2111)
 
11338 Kort om AMD:

I den vestlige verden er AMD vanligste årsak til synstap. Hver 10. person over 70 år er praktisk blinde (mistet skarpsynet) av AMD, også kalt forkalkninger.
Skarpsynet svekkes. Sidesynet fungerer oftest fint. Finnes i tørr og våt type, den sistnevnte er det som rammet Ruth Eva.
Våt AMD kan behandles ved å sette sprøyter i øyet (i Ruth Evas tilfelle) eller laser kombinert med medisiner.

Mer om AMD:

Aldersrelatert maculadegenerasjon (AMD) er en øyesykdom der den gule flekken (macula) sentralt i netthinnen er svekket. Sykdommen omtales ofte som svekkelse av skarpsynet. AMD er også omtalt som forkalkning på øyet – men dette er misvisende, siden øyesykdommen ikke har noen ting med forkalkninger å gjøre.

AMD er den vanligste årsaken til sterk synshemning hos personer over 50 år, men den finnes også blant yngre personer. Det finnes 2 typer AMD, en tørr og en våt, der den tørre er den vanligste. Mer enn hver 10.person over 70 år i Norge har mistet lesesynet av AMD.

Den tørre typen utgjør 90 prosent. Tørr AMD medfører en langsom, lokal nedbrytning av netthinnen, slik at synet gradvis blir dårligere. Øyelegen undersøker med en rekke metoder og kan blant annet se fettopphopninger og områder på netthinnen der de større, dyptliggende blodårer synes godt fordi netthinnen er nedbrutt. Det er ingen synsfunksjon i disse ødelagte områdene.
Tørr AMD merkes ved dårligere skarpsyn og fargesyn, og at det tar lengre tid før synet normaliseres etter sterk belysning (lysoverfølsomhet). Det kan også være tomme flekker i det sentrale synsfeltet. Det blir vanskelig å lese og å kjenne igjen ansikter.

Den våte typen utgjør de resterende 10 prosent av AMD og er mer alvorlig. Sykdommen utvikles raskt. Den våte varianten er lumsk og kan føre til betydelig synstap på bare 3 uker.
I likhet med tørr AMD avleires fettstoffer i netthinnen. I tillegg dannes nye blodårer i årehinnen (korioidal karnydannelse, CNV). Disse nye blodårene kan lekke slik at væske og proteiner siver ut og samles bak netthinnen. De skjøre blodårene kan også medføre blødninger i netthinnen. Tørr AMD kan utvikle seg til å bli våt AMD.
I tillegg til symptomene for tørr AMD, oppleves gjerne rette linjer og kanter som krokete eller bølgete ved våt AMD. 10 prosent av de tørre tilfellene går over i den våte.

AMD er den hyppigste årsaken til tap av skarpsynet i den vestlige verden. Selv om man med AMD sjelden blir fullstendig blind, kan tap av skarpsyn være en så sterk synshemning at man nærmest fungerer som blind.

AMD er en kronisk sykdom; verken tørr eller våt AMD er det i dag mulig å bli kvitt.
Det finnes ingen behandling for tørr AMD. Pasienter som har forstadier til tørr AMD behandles med kosttilskudd av antioksidanter, sink og kobber for å minske sannsynligheten for å utvikle AMD.
Våt AMD behandles ved injeksjoner med veksthemmere i øyet, medikamenter som hemmer nydannelse av blodkar og lekkasje fra disse, såkalte VEGF-hemmere, og kan både bedre synet og hindre forverring.
Medikamentene injiseres i selve øyet med en tynn nål og lokalbedøvelse. For mange vil behandlingen medføre at de beholder eller til og med bedrer skarpsynet i mange år. Behandlingen gjentas med individuelle intervaller, gjerne mellom hver 4. til 12. uke, og kan vare livet ut.
Det er viktig å komme raskt i gang med behandlingen etter oppstart av symptomer.

Det siste 10-året har slik våt AMD-behandling blitt svært vanlig, og utføres ved alle landets øyeavdelinger. Det benyttes 3 ulike VEGF-hemmere:
ranibizumab (Lucentis), bevacizumab (Avastin) og aflibercept (Eylea).

De såkalte AREDS-studiene har vist at risikoen for forverring av AMD hos enkelte risikopasienter kan reduseres noe ved å innta en spesiell kombinasjon av vitaminer og mineraler. Denne kombinasjonen av kosttilskudd er imidlertid ikke godkjent i Norge, og dermed ikke kommersielt tilgjengelig. Basert på kunnskap om ernæring, bør imidlertid AMD-pasienter tilstrebe et sunt kosthold, rikt på frukt, grønnsaker, fisk og nøtter. Tobakk er også en risikofaktor for AMD, og alle pasienter med sykdommen bør slutte å røyke.

Arvelighet, forebygging og risiko:
Det er svært viktig å få sjekket øynene regelmessig når man har passert 60 år. Desto tidligere diagnosen stilles, desto bedre muligheter til å hindre videre forløp av sykdommen og begrense synstapet, har en eventuell behandling.

Sterkt lys kan påvirke netthinnen og gi AMD. Unngå sollys ved å beskytte øynene med solbriller. Studier tyder på at blått lys er skadelig, så da kan man beskytte øyene med glass med gul eller oransje farge.

For lite vitaminer og antioksidanter gir økt risiko for AMD. Forskning viser at risikoen for å få AMD reduseres med 30 prosent ved å ta ulike vitaminer hver dag. Det er: vitamin C 500 mg, vitamin E 400 mg, betakaroten 15 mg, sink 80 mg, kopper 2 mg.
Denne behandlingen er viktig for personer med AMD, men bør uansett diskuteres med lege, da enkelte pasientgrupper må utelukke ett eller flere av disse medikamentene.

Flere mindre undersøkelser indikerer at luteintilskudd (antioksidant) kan ha en positiv effekt. Et kosthold med mye frukt og grønnsaker, er viktig for forebygging av sykdommen, mens røyking og høyt blodtrykk gir økt risiko. Arvelighet ser ut til å være en faktor i utviklingen av AMD.

Det kan være vanskelig å få aksept i omgivelsene for at man har sterkt nedsatt syn som følge av AMD. Det er ikke synlig at man har et synstap. Det er gjerne de mest hverdagslige gjøremål som blir vanskelige å utføre for personer med AMD.
For mange er tapet av lesesynet hardt å forsone seg med, eller at det blir vanskelig å helle kaffe i koppen, for ikke å snakke om problemet med å kjenne igjen folk. Lysømfintlighet er et annet typisk problem for denne gruppen.

Mennesker med AMD blir gjerne fortalt at de ikke kommer til å bli blinde, men i virkeligheten opplever de synstapet så graverende og konsekvensene i dagliglivet så omfattende, at de blir praktisk blinde.

Eksempler på hjelpemidler som kan være nyttig for deg som har AMD, er svaksyntoptikk (lupe), lese-TV, talende klokke og kjøkkenvekt, lydbøker, hvit stokk og filter briller som hjelper mot lysømfintlighet og øker kontrast.

Mange svaksynte og blinde oppgir at smarttelefonen er det viktigste hjelpemiddelet de har. Med talefunksjon kan man benytte telefonen til å skrive og sende sms og e-post, benytte smarte apper, og surfe på Internett.

Ifølge Verdens Helseorganisasjon (WHO), er AMD den tredje vanligste årsaken til synstap i verden, og den vanligste årsaken i industrialiserte land.

Kilde:

Norges Blindeforbund
http://www.sansetap.no/diagnoser-og-tilstander/syn/macula-degenerasjon/ 		Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
 
11339 Kort til Oskar Lorentzen, konvolutt datert 9.mars 1907:

På konvolutt:

Hr. Overkonduktør Lorentzen
Vincent Lungesgd 16 II

Ordlyd på kortet:

Hr. O.Konduktør Lorentzen takkes hjerteligst for den overordentlig smukke og uventede gave, som jeg har modtaget ianledning min 10-aarige ansættelse som sykekassens læge.
Med venlige hilsener
Deres H. Rosenlund.
Bergen d 5te Marts 1907. 		Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
 
11340 Kortest regjeringstid som trener på Lerkendal har Torkild Brakstad som ledet Rosenborglaget i bare 10 serierunder i 1986. Allerede etter halvspilt sesong fikk moldenseren sparken. Da var Torkild Brakstad iferd med å kjøre laget ned i 1.divisjon.

Han forlot Rosenborg tidlig i 4.juli etter et spilleropprør ledet av Trond Sollied.

Fra VG 12.juli 1997.:

...Torkild Brakstad, tidligere trener i Tromsø, Molde og Rosenborg, opplevde sportslig motgang som særdeles ubehagelig. Han fikk høyt blodtrykk - og midt under en seriekamp mellom Strømmen og Molde i 1986 - ble han rammet av hjerneslag.

Jeg vet ikke om det var presset på meg som trener, eller et familiært genetisk forhold, som førte til at jeg ble rammet av slag, sier Torkild Brakstad.

Men Brakstad, som i dag er tilbake i jobb som adjunkt igjen i hjembyen Molde, kan skrive under på at en toppklubbtrener med motgang, kan oppleve et helvete.

Det tøffeste er at du blir offentlig eie. Jeg fikk ikke fred i Trondheim når RBK tapte. Det var så ille at jeg måtte ut av byen for å spise middag med familien på restuaurant, sier Torkild Brakstad... 		Brakstad, Torkild (I5732)
 
11341 Kostet kr.100.700,-. Kjøpt hos Nylens Auto i Horten. Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
 
11342 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I5018)
 
11343 Krefting var elev ved Statens håndverk- og kunstindustriskole og ved Statens Kunstakademi under Christian Krohg og Halfdan Strøm. Hun malte særlig landskap og interiører.

Krefting er representert i Nasjonalgalleriet/Nasjonalmuseet i Oslo med Hvitt hus, Moret (1938).

Hun debuterte som hørespillforfatter med Blått lys i 1957 og skrev en biografi om skuespilleren Aase Bye i (1963).

Liv og virksomhet:

Ruth Krefting har en solid kunstnerisk utdannelse. Blant hennes lærere var det særlig Leon Aurdal som fikk stor betydning for hennes utvikling som kunstner.

Hun debuterte på Høstutstillingen allerede i 1921, og hadde sin første separatutstilling i Drammen i 1926.

K. har arbeidet i mange teknikker, først og fremst med oljemaleri, men også glassmosaikk, gouache, tegning og litografi.
K. har malt landskaper, portretter og figurbilder, men hennes viktigste motiv har vært interiører. Landskapsmotivene viser inntrykk fra hennes mange reiser, men det norske landskap syns å stå hennes hjerte nærmest. Interiørene er ofte norske bondestuer eller kjøkken med en enkel oppstilling av bord, stol og andre gjenstander, gjerne mot et vindu. Hun har også malt mange kirkeinteriører. Her følger hun i Harriet Backers fotspor, men gir motivene sin personlige tolkning.

K. deler sin manns interesse for teater, og har malt flere skuespillerportretter. I slutten av 40-årene tilegnet hun seg gjennom kontakt med Leon Aurdal, Georg Jacobsens komposisjonssystem. Hun søkte deretter en mer bevisst konstruktiv oppbygning av billedflaten for å oppnå større sammenheng og fasthet og mer dekorativ virkning. Fargebruken kan være dels naturalistisk, dels impresjonistisk, og kan ha en tendens til å falle fra hverandre i lokalfarger. Særlig i de større bildene kan fargen virke noe tørr og tett. I sine beste arbeider når hun fine og ekte maleriske resultater, som i Kjøkkeninteriør (1955). Her er det lys, luft og romfølelse, formidlet både gjennom fargene og gjennom formenes forhold til hverandre. I landskapene brukes ofte trær til å stramme opp komposisjonen. De fungerer også som ornamentale, dekorative elementer, f.eks. Vår i Frognerparken (1957) og Klosteret i St. Paul, Provence (1952). Både i landskaper og interiører utviklet hun etter hvert en lettere og friere, mer impresjonistisk form. I gouachene, men spesielt i glassmosaikkbildene, er fargeholdningen en annen enn i maleriene. Her betones det dekorative i sterke farger. Hennes kunstneriske evner og engasjement har også gitt seg utslag i litterære arbeider, som hørespill, reisebrev til Dagbladet og en biografi om skuespillerinnen Aase Bye.

Utdannelse:

Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Kristiania aftenskole 1914–16, dagskole 1916–18, aftenskole 1918–19, under Olaf Willums 1924–26; Statens Kunstakademi, Kristiania under Chr. Krohg og Halfdan Strøm 1918–21; elev av Leon Aurdal før og under 2. verdenskrig.

Stipender, reiser og utenlandsopphold:

Finnes legat 1925–26;
Unge Kunstneres Samfunn stipend;
Statens kunstnerstipend 1935 og -53;
Statens stipend for eldre fortjente kunstnere fra 1979;
Studiereiser til Dresden 1922;
Frankrike 1927, -31, 1936–39;
Italia 1928, -35, -62;
Spania 1954;
flere reiser til Hellas.

Stillinger, medlemskap og verv:

Stemmerett Bildende Kunstneres Styre;
Medlem Oslo Bildende Kunstnere,
styremedlem i flere perioder;
medlem Bildende Kunstnerinners Forening, formann 1946–65;
medlem Landsforeningen Norske Malere og Unge Kunstneres Samfunn;
medlem representantskapet i Oslo Kunstforening i flere år.

Priser, premier og utmerkelser:

1. premie i konkurranse om kunst i sykehusene 1963 (Blå gardin og grønn undulat, litografi);
3. premie i konkurranse om kunstneriske julekort 1949.

Offentlige arbeider:

Utsmykninger og verk i offentlige samlinger:

Kalkbrudd (1936), Det Kgl. Slott, Oslo
Kranselag på Stortingstilbygget (1955?), Stortinget, Oslo
Det forjettede land (glassmosaikk, 1973), Askertun
Fra skyggen ut i lyset (1968), Ragna Ringdals hjem, Oslo
Pietá (1969–70), Ullern kapell, bildet er bestemt for den nye kirken for Skøyen Vest. Portretter i Det norske teatret, Oslo (Mally Haaland, 1927)
ABC-Teatret, Oslo (Ella Hval som Feriekolonigutten, 1932)
Nationaltheatret, Oslo (Tore Segelcke som Nora, 1936 og Anton Rønneberg, 1975)
Teatermuseum i Oslo (Tore Segelcke som Nora, 1936 og J. P. Bull, 1955)
Televerkets festtelegram LX 14 (Interiør fra Fiskum gamle kirke)
Nasjonalgalleriet, Oslo
Trøndelag Kunstgalleri
Drammens Kunstforening Faste Galleri
Tromsø Kunstforening Faste Galleri
Oslo kommunes kunstsamlinger
Ålesund, Fredrikstad, Kristiansund, Sandnes og Flekkefjord kunstforeninger
Utstillinger
Separatutstillinger
Drammens Kunstforening, 1926
Drammens Kunstforening, 1940
Drammens Kunstforening, 1966
Oslo Kunstforening, 1927
Trondheim Kunstforening, 1930
Trondheim Kunstforening, 1936
Trondheim Kunstforening, 1958
Kunstnerforbundet, Oslo, 1932
Kunstnerforbundet, Oslo, 1940
Kunstnerforbundet, Oslo, 1950
Kunstnerforbundet, Oslo, 1951
Kunstnerforbundet, Oslo, 1957
Kunstnerforbundet, Oslo, 1968
Kunstnerforbundet, Oslo, 1974
Bergens Kunstforening, 1958
Kollektivutstillinger
Høstutstillingen, 1921
Høstutstillingen, 1923-1927
Høstutstillingen, 1930-1931
Høstutstillingen, 1933
Høstutstillingen, 1935
Høstutstillingen, 1937-1938
Høstutstillingen, 1945-1948
Høstutstillingen, 1952-1956
Høstutstillingen, 1961-1962
Sørlandsutstilling, 1969-1971
Sørlandsutstilling, 1973-1978
Landsutstilling Trondheim, 1930
Secession Norwegische Kunst, Wien, 1931
Bildende kunstnerinners utstilling, Blomqvists Kunsthandel Oslo, 1932
Riga, 1934
Verdensutstillingen i Paris, 1937
Jub.utstilling, Bergens Kunstforening, 1938
Utstilling av kvinnelige kunstnere, Norske Kvinners Nasjonalråd og International Council of Women, New York, 1939
Nasjonalgalleriets retrospektive utstilling over norsk kunst, 1940
Vårutstilling Kunstnerforbundet, Oslo, 1945
Kunstnerportretter, Oslo Kunstforening, 1946
Den Officielle Norske Kunstudst., København, 1947
Nordiska konstnärinnor, Stockholm, 1948
Julekortkonkurranse, premierte utkast, Kunstnerforbundet, Oslo, 1949

Unge Kunstneres Samfunn jub.utstilling, Kunstnernes Hus, Oslo, 1957
Statens Kunstakademi 60 år, Nasjonalgalleriet, Oslo, 1969

Portretter:

Byste i gips utført av Gunnar Janson gjengitt i strektegning i Tidens Tegn 5.10.1921

Eget forfatterskap:

Reisebrev med egne ill. i Dagbladet, 04.06.1954
Reisebrev med egne ill. i Dagbladet, 22.06.1954
Reisebrev med egne ill. i Dagbladet, 13.02.1957
Reisebrev med egne ill. i Dagbladet, 12.07.1958
Reisebrev med egne ill. i Dagbladet, 18.04.1962
3 hørespill, oppført i Radioteatret, Norsk rikskringkasting og utgitt som stensiltrykk: Blått lys, Oslo, 1957
En klar dag, Oslo, 1960
Sand og spindelvev, Oslo, 1962
biografien Skuespillerinnen Aase Bye, Oslo, 1963

Kilde:
https://nkl.snl.no/Ruth_Krefting
Samleren, København, 1927, s. 104s. 84s. 182
Under Dusken, Trondheim våren 1930 s. 84, våren, 1936, s. 53
Ord och bildt, Stockholm, 1945, s. 173 (ill.)
Gran, H., Revold, R., Kvinneportretter i norsk malerkunst, Oslo, 1945, s. 88, pl. 115
Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevarings Aarsberetning, 1947-1948, s. 143 (ill.)
Julehelg, 1948, s. 34 (ill.)
Kunsten idag, 1948, hefte 7, s. 34–35
Refsum,T., Gudbrandsdalen og malerne, Oslo, 1948, s. 147
Rønneberg, A ., Nationaltheatret gjennom femti år, Oslo, 1949, , s. 440 (ill.)
Østby, L., Ung norsk malerkunst, Oslo, 1949, s. 38, 63 (ill.), 257
Revold, R., Norges billedkunst i det 19. og 20. århundre, Oslo, 1953, bd. 2, s. 198
Illustrert Norsk Kunstnerleksikon, Oslo, 1956, s. 141 (ill.)
Østvedt, E., Skiens historie, (Skien, 1959, bd. 3, s. 381 (ill.)
Alsvik, H., Drammens Kunstforening 1867–1967, Drammen, 1967, register s. 287
Thue, O., Statens Kunstakademi 60 år, katalog Nasjonalgalleriet, Oslo, Oslo, 1969, s. 17, 45
Kunst og Kultur register 1910–67, Oslo, 1971, s. 98, 216
Ytreberg, N.A., Tromsø bys historie, Tromsø, 1971, bd. 3, register s. 783
Rønneberg, A., Nationaltheatret 1949–1974, Oslo, 1974, s. 23 (ill.)
Bénézit, E., Dictionnaire critique et documentaire des E. Bénézit: DictiPeintres, Sculpteurs, Dessinateurs et Graveures, Paris, 1976, bd. 6, s. 311
Hvem er hvem?, Oslo, 1979, s. 360
Aschehougs og Gyldendals store norske leksikon, Oslo, 1980, bd. 7, s. 282
Aviser: Verdens Gang, 07.06.1919
Tidens Tegn, 23.10.1920
Dagbladet, 04.10.1921
Johnsen, B.Moss, i Morgenposten, 21.04.1922-08.04.1922
Morgenbladet, 16.01.1927
Thiis, H., i Nationen, 21.11.1927
Haug, K., i Aftenposten, 06.10.1932
Johnsen, B.Moss, i Morgenposten, 11.10.1932
Oslo Illustrerte, 12.10.1932, (ill.)
Tidens Tegnt, 13.10.1932
Dagbladet, 08.01.1940, (ill.)
Wiloch, S., i Aftenposten, 12.01.1940, (aftennr.)
Nationen, 18.01.1940
Stenstadvold, H., i Aftenposten, 07.02.1951
Michelet, J.F., i Verdens Gang, 12.02.1951
Mæhle, O., i Dagbladet, 18.09.1957
Johnsen, B.Moss, i Morgenposten, 24.09.1957
Morgenavisen, 21.03.1958, (ill.)
Jørgensen, R., i Bergens Tidende, 27.03.1958, (ill.)
Adresseavisen, 19.05.1958, (ill.)
Refsum, J., i Arbeider-Avisa, 19.05.1958
Berg, S.B., i Stavanger Aftenblad, 18.02.1961
Riis, H., i Rogalands Avis, 18.02.1961
Alsvik, H., i Drammens Tidende/Buskeruds Blad, 12.11.1966
Johnsrud, E.H., i Aftenposten, 01.06.1974
Dahr, E.B., i Aftenposten, 20.09.1980 		Krefting, Ruth "Rønneberg" (I14736)
 
11344 Kremasjon fra Tilfredshet kapell onsdag 14.august klokken 14. Hans hustru står der nevnt som Inger Lorch-Falch.

Gravminne på kirkegården i Steinkjer. Tekst på gravminne: Redaktør, lyriker, maler. Edel i din kunst. 		Lorch-Falch, Emil Sophus (I14258)
 
11345 Krigsvoll-gården, beliggende 475 meter over havet, er av de eldste i Budalen og navnet kommer nok fra det nære Singsås. Over høydene til Singsås kom fangstmenn og nyryddere.
Navnet er skrevet på følgende måter gjennom tidene: Stritcould - Stritcueold - Krigsueold - Krigswold - Krigsvolden.
Navnet har nok en mer alvorlig bakgrunn enn stridigheter mot naboer og fogder, som sagnene forteller om. Det var urolige tider når bosettingen tok til i Budalen. En rasert gravhaug og stedsnavnet - Sør me main - i Krigsvoll, der det etter sagnet er funnet menneskebein, tyder på ufred og mannefall.

Den dyrkbare jorda på Krigsvoll er mer flatlendt enn på nabogårdene, Bjerkli og Bakken, men mer frostutsatt for kornet.

I de par første mannsaldre etter reformasjonen var gården krongods.

Erich overtar bygselen på gården i 1730. I en matrikkel fra 1744 er han fortsatt bygsler, men fra 1746 er han nevnt som selveier. Da etter obligasjon til rådmann Hans Hornemann på Krigsvoll av landskyld 1 øre, samt den til gården liggende Saug, dens bygninger og redskaper, samt hans eiendeler så som 2 hester, 12 kuer, okser og griser, 16 småfe og ellers alt hva han eier.

Sønnen Sivert og kona Gunnild overtok farsgården på Krigsvoll i Budalen i 1748, og det med 2 heftelser:

Til rådmann Hornemann 130 riksdaler og til løytnant Peter Schnitler 40 riksdaler. 		Siversen Sundlisæter, Erich "Krigsvolden" (I1614)
 
11346 Kristen Jørgensen bruker 1741-1753.

I 1719 hadde han kjøpt halvparten av Dal i Borre av Anders Jenssen Kimestad for 70 riksdaler.

Ved skiftet etter Lucretia i 1741 utgjorde formuen 117 riksdaler. Gården ble taksert til 150 riksdaler. Søndre Jareteigen var da hjelpedragonkvarter til gården Vik i Sem.

Kristen lånte 100 riksdaler i 1742 av Arne Anderssen Sollerød i Undrumsdal.

Kristen solgte halvparten av gården i 1748 til Kristoffer Kristoffersen, som samme år lånte 50 riksdaler av Arne Sollerød. 		Jørgensen Jartein, Kristen (I17368)
 
11347 Kristen Trane kan da være født 1532-1533. Kilden er et epitafium, som nå er i Stavanger museum (se foto hos blant annet Elgvin, 1956 side 66, Rostrup, 2000 side 54 og Rostrup, 2002, side 28).

Etter Paul Tranes stambok (Rostrup, 2000, side 63 note 7) var Christen C Trane født i 1527-1528.

Kristen Trane i Stavanger hadde - CC - i sitt segl, slik at det ikke er urimelig å gjette på at faren også het Kristen.

Den 4.april 1542 bodde Christen Trane i Kjøbenhavn i en av universitetets gårder i Vandmøllestrædet (Kjøbenhavns Diplomatarium, bind 6, side 35 og Rostrup, 2002, side 31). Rostrup mener ut fra sammenhengen at han overlot huset til en annen. Det kan ha vært far til Kristen Trane i Stavanger.

En Kristen Trane betalte i 1582 leie av en gård eller en grunn ved Vollen i København (Kjøbenhavns Diplomatarium, bind 1, side 524). Tiden mellom de 2 dokumentene tilsier at det nok er 2 forskjellige personer. 		Christensen Trane, Christen (Christiern) "Tranne" (I9000)
 
11348 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I231)
 
11349 Kristi Himmelfartsdag. Toresdatter Ruste, Gunnild (I10673)
 
11350 Kristian tok over i Langfjæra etter bestefaren Ole. Han arbeidet som snekker og båtbygger i tillegg til å drive gården.

I 1905 ble Langfjæra utskilt og fikk eget bruksnr. (Bnr. 16).

Huset Kristian satte opp i Langfjæra var tidligere en halvdel av Gåsvollgården som han eide sammen med Anton Jakobsen.



 		Arntsen, Kristian Bernhard (I16058)
 

      «Prev «1 ... 223 224 225 226 227 228 229 230 231 ... 325» Next»

This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0, written by Darrin Lythgoe © 2001-2024.

Maintained by Tor Kristian Zinow.