Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Home Search Login  
Share Print Bookmark

Notes


Matches 11,351 to 11,400 of 16,612

      «Prev «1 ... 224 225 226 227 228 229 230 231 232 ... 333» Next»

 #   Notes   Linked to 
11351 Karen Hjorts begravelse ved Strømmen/Hurum i 1808 hvor hun kalles for Karen Vernersdatter, 63 år og enke etter Tobies Hjort i Drøbak. Mathiasdatter Berner, Karen "Bærner" / "Hjorth" (I823)
 
11352 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Family: Anders Mentzen / Karen Jonsdatter Moe (F5942)
 
11353 Karen Johnsdatter ble gift med gardmannen på Mo på Leinstrand. Family: Joen (Jon) Joensen Moe / Karen Jonsdatter Uglen, "Moe" (F3521)
 
11354 Karen nevnes som enke ved innføringen i kirkeboken. Family: Christopher Christensen Hytten / Kari (Karen) Andersdatter, "Hytten" (F4919)
 
11355 Karen Pedersdatter Engen døde i 1752, 79 år og 6 måneder gammel. Pedersdatter Kirkvold, Kari "Engan" (I4664)
 
11356 Karen Povelsdatters opphav er for tiden ikke kjent. Hun kan i midlertid ikke være født noe særlig før 1553, for et av Christen Tranes barn (uten navn oppgitt) ble begravd i Stavanger Domkirke i begynnelsen av 1595. Karen må da ha vært yngre enn 43-45 år gammel, gitt at dette var et spebarn, noe det manglende navnet kan tyde på.

De 2 sønnene Christen og Povel ble begge innskrevet som studenter i Rostock 1603 og var da trolig omkring 20 år gamle, dvs. f.ca.1581-1585. Datteren Kirsten giftet seg ca.1602-1603, hvis hun da var ca.18-20 år gammel kan hun være født ca.1584-1586. Hvis Karen selv var ca.18 år da hun giftet seg og Magdalena var den førstefødte, f.ca.1578, kan Karen være født senest ca.1560-1561. Hun ville da være for gammel til å få flere barn da hun giftet seg med Søren Jensen.

Av dette kan vi slutte at Karen Povelsdatter kan være født tidligst 1553 og senest 1561, mest sannsynlig ca.1557-1558. Hun ville da være ca.45 år da hun giftet seg med Søren Jensen og ca.59 år da hun døde, trolig våren 1616.

Hennes ukjente far Povel kan da ikke være født senere enn ca.1530 og kan derfor neppe være identisk med borger og rådmann i Stavanger Povel Pedersen, slik enkelte har foreslått, for de 2 må ha vært omtrent jevngamle. Han døde dessuten barnløs, det var en nevø og en niese som arvet ham.
Povel Pedersen er nevnt fra 1575 og utover og døde mellom 1617 og 1619.  		Povelsdatter, Karen (Karine) "Trane" (I9007)
 
11357 Karen som er gift og arbeider ved automobilfabrikk i USA, reiser hjem med Stavangerfjord etter besøk i gamlelandet (Kristianstensbakken i Trondheim). Lorentzen, Karen Gustava "Sæthre" (I1278)
 
11358 Karen was born on June 30, 1945 and passed away on Thursday, May 29, 2014.
Karen was a resident of Skokie, Illinois at the time of her passing.
She is survived by her husband John.

Visitation Monday June 2, 2014, 4:00 PM - 8:00 PM at Donnellan Family Funeral Services, 10045 Skokie Boulevard, Skokie, Illinois 60077 Funeral Service
Tuesday June 3, 2014, 10:00 AM at Hemenway United Methodist, 933 Chicago Avenue, Evanston, IL 60202.

Datteren Emily skrev på sin facebook side 12.juni:

It's been two weeks since my mom passed away suddenly and unexpectedly. It still doesn't seem real and it still doesn't make sense. But I wanted to take a minute to thank all of my family, friends, and neighbors for all of the texts, calls, messages, cards, flowers, food, and beverages. This sure as hell hasn't been easy but you guys have made it easier. Thank you! 		Petersen, Karen Ruth "Kessler" (I1331)
 
11359 Kari Augustinusdatter døde 80 år gammel. Augustinsdatter Vang, Karen "Syltingli" / "Vear" (I10937)
 
11360 Kari begravet 7 aar gammel. Stephensdatter Rogstad, Kari (I13063)
 
11361 Kari er ikke nevnt i 1801. Død før dette? Andersdatter Berg, Kari (I13074)
 
11362 Kari fra Sørstu, Solberg, var enke da hun giftet seg med Ole. Family: Ole Endresen Fossum, "Bræk" / "Bordal" / Kari Arntsdatter Solberg, "Bordal" (F5111)
 
11363 Kari Jonsdatter Bogen var datter til Estens yngre brors hustru Marit.

Esten og Kari var bygselsfolk til Sørgården på Engen i Singsås. 		Family: Esten Larsen Storbudal / Kari Jonsdatter Bogen (F941)
 
11364 Kari og Jon ble bønder på Innstu på Snøan i Støren, som de kjøpte for 600 speciedaler høsten 1856.

Under folketellingen i 1875 er John Føderaadsmand og hans kone Kari er Føderaadskone.

Sønnen Sivert står oppført som Gaardbruger og Selveier. Sønnen Arnt står nevnt som Tjenestegut.
Dessuten er datteren Oline nevnt. 		Sivertsen Dragset, John "Sneen" (I12731)
 
11365 Kari Toresdatter Brennen gl: 30 Aar. Toresdatter Ruste, Kari "Brennen" (I10460)
 
11366 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I5416)
 
11367 Kari var enke da hun giftet seg igjen med Ole. Family: Ole Arnesen Skjerli, "Voll" / Kari Olsdatter Voll (F5074)
 
11368 Kari var enke da hun giftet seg med Even. Family: Even Joensen Lien, "Bybot" / Kari Gulbrandsdatter Eggen, "Bybot" (F5062)
 
11369 Karin forteller om sin mor:

Mor var fra Trondheim. Hun var vakker og begavet og vokste opp i en familie hvor hun fikk lov til å ta artium, men da var det slutt.
Hun jobbet aldri og var helt overbevist om at det eneste en ung kvinne kunne tenke på var å bli godt gift og forsørget. 		Family: Ørnulf Heiberg / Elisabeth Cecilie Thaulow Pettersen, "Heiberg" (F1555)
 
11370 Karin var datter til naboer i 1.etasje i Ammerudveien 70. Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
 
11371 Karl den enfoldige, eller Karl 3, fransk Charles le Simple (17. september 879 – 7. oktober 929) var medlem av det karolinske dynasti som styrte som konge av det vestfrankiske riket fra 893 til 922/923.
Karl var sønn av kong Ludvig stammeren, født etter farens død, og dennes tredje hustru Adelaide av Frioul (eller av Paris).

Karl ble gift med Frederuna som døde i 917 og ble deretter gift med Edgiva av Wessex (eller Ædgifu), datter av Edvard den eldre av England, den 7. oktober 919.

Som barn ble Karl forhindret å innta tronen, først etter hans halvbror Karloman som døde i 884 og deretter da hans onkel Karl den tykke ble styrtet i 887. Isteden etterfulgte Odo, greve av Paris, Karl den tykke.

Karl den enfoldige ble faktisk kronet til konge i Reims allerede den 28. januar 893, men kunne først innta tronen etter at kong Odo døde i 898. Han var da 19 år gammel.

Karls vestfrankiske kongedømme var bortimot identisk med dagens Frankrike, men i 911 ble han tvunget til å gjøre Normandie til et hertugdømme for vikinghøvdingen Rollo, antagelig identisk med nordmannen Gange-Rolv gjennom Saint-Clair-sur-Epte-traktaten. Som motytelse for å få Normandie måtte Rollo forhindre nye vikingangrep og herjinger i Frankrike. Han skulle også gifte seg med kongens eldste og utenomekteskapelige datter Gisela, foruten å bli døpt. Det siste skal Rollo ikke ha tatt så høytidelig.

I 898 dør Ludvig barnet, den siste kongen av det østfrankiske riket, og da gjør Karl seg også til konge av Lotharingia med videre krav på hele det karolinske riktet.

I 922 gjør noen føydalherrer opprør under ledelse av baronene Gilbert av Lorraine, Rudolf av Burgund og hertug Robert 1, bror til Odo og Hugo Capets farfar.
De fikk kronet Robert 1 som konge den 29. juni 922. Året etter ble kong Robert 1 drept i slaget ved Soissons den 15. juni 923, men hans sønn Hugo den store maktet å samle sine tropper til en fornyet kamp gjennom å vise fram sin fars lik og til slutt ble kong Karl beseiret.
Hertug Robert av Burgund ble valgt til ny konge mens Karl flyktet til sin vasall Herbert 2 av Veramndois, men dennes søster var gift med Robert 1 og han lot Karl bli satt i fangenskap i et av tårnene i festningen Péronne i Somme der han til slutt døde etter seks års fangenskap.

Han ble begravet i Péronne ved klostret Saint-Fursy.
Hans hustru Edgiva flyktet til England med sønnen, som derfor fikk navnet Ludvig fra den andre siden av havet da han senere kom tilbake for å bli kronet til konge som Ludvig 4 av Frankrike i 936.

Karl ble ikke kalt for den enfoldige ettersom han var mindre begavet, men epitetet skal forstås som den ærlige. 		av Frankrike, Karl (Charles) "Karl 3" (I12135)
 
11372 Karl den stores fødselsdag er antatt å være 1 eller 4.april 742. Men flere faktorer har ført til revurdering av denne tradisjonelle datoen.
For det første ble 742 utregnet av hans alder da han døde, mer enn attestert med primærkilder.
For det andre dateres hans fødsel i 742 før foreldrenes ekteskap i 749, men der er ingen indikasjoner på at Karl den store ble født utenfor ekteskapet og han arvet sine foreldre.

En annen dato er gitt i Annales Petariensis, 1.april 747. Det året var 1.april i påsken. Fødselen av en keiser i påsken er et sammenfall som burde føre til kommentarer, men der er ingen slike kommentarer dokumentert i 747, som har fått noen til å mistenke at påskefødselen var en from fiksjon som skulle ære keiseren.

For tiden er det umulig å være sikker på datoen da Karl den store ble født. Den neste gjetningen inkluderer 1.april 747, etter 15.april 747 eller 1.april 748, antagelig i Herstal eller Jupille, hvor hans far ble født, begge nær Liége hvor en viktig del av det karolingske og merovingiske dynastiet bodde.
Men andre byer er også nevnt: Prüm, Düren eller Aachen. 		av Franken, Karl (Charlemagne) (I3657)
 
11373 Karl døde i sitt hjem i Trondheim. Årsaken var at han hadde kreft i magen. Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
11374 Karl Erik är gift med Heinke Renate Fagerberg, født 19.juni 1937. Fagerberg, Karl Erik Mauritz (I926)
 
11375 Karl Even Bjørset ble dimittert fra Bergen skole, og 17 år gammel ble han student. Tok andreeksamen 1872 og lærereksamen i 1877.
Han jobbet så et halvt år som privatlærer i Bergen og fra juni 1878 til 1886 var han fast lærer ved den Tanks Skole i Bergen. 		Bjørset, Carl Even (I452)
 
11376 Karl Even Bjørset, lærer og dialektforsker. Han studerte dialekter i Gudbrandsdalen og i Numedal i årene rundt 1900.

Bjørset skrev lærebøker i norsk og tysk. Han var opptatt av utviklingen av det norske språket og ga i 1911 ut - Riksmaalets fornorsking. Nogen vink.

I Bergens-årene var han konsertmelder i Bergens Aftenblad og Bergensposten, og senere gav han ut 12 sanger med arrangement for piano.

I sommerferiene drev han gjerne med dialektstudium, i flere år med universitetsstipend. Han gav ut studier av målet i Sør-Lesja og Nord-Dovre (1900) og Nord-Rollag i Numedal (1902), så målprøver fra Numedal (1904) og til slutt en framstilling av Øyer-målet (1910). Studiene ble trykket i årsmeldingene fra Drammen skole. Han etterlot seg manuskriptet - Ordsamling over målet i Lesje og Dovre.

Kilder:
http://www.allkunne.no/framside/biografiar/b/karl-bjorset/85/1689/.
Gudmund Harildstad, e-post 31.10 2013.
Karl Bjørset: Riksmålets fornorsking. Nogen vink. Kristiania 1911.
Karl Bjørset: Øier-målets lyd- og formlære. Drammen 1910.
Studenterne fra 1871. Kristiania 1896.
Studenterne fra 1871. Kristiania 1921.
Dødsannonse i Aftenposten 12.juni 1912, tilgjengeleg i NB digital: http://www.nb.no/nbsok/nb/68f420084a806752a36b17e83122c1b4?index=2 		Bjørset, Carl Even (I452)
 
11377 Karl hadde opprinnelig et ønske om å jobbe på båter, som kokk ifølge datteren Turid. Han fikk seg bl.a. en skipskiste som han senere ga til eldstesønnen Knut.

En liten historie som han fortalte til barna sine:

Ombord i hurtigruta, Kong Sverre, sovnet han, og sov dypt. Han ble ikke vekket når han skulle av båten, og var de langt på vei nordover.

Han trivdes ikke så godt på sjøen, og ville prøve seg med arbeide på jernbanen isteden. Slik ble det. 		Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
11378 Karl Høgberg, født i Stavanger, norsk maler, elev av Axel Revold på Statens Kunstakademi 1926–27.

Hans tidlige mørkstemte, romantisk-ekspressive kunst, f.eks. Hesteleiting (1930, Nasjonalmuseet / Nasjonalgalleriet), måtte med årene vike for en høyt oppdrevet fargeskala i landskaper og figurbilder.

Han har dessuten utført en rekke dekorative oppgaver, bl.a. i Grorud Jernvarefabrik (1946–47) og feltet Sjøfart, handel og industri i Oslo Rådhus (1950).

I 1946–71 var han overlærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, Oslo.

1.juli 1950:
Maleren Karl Høgberg, er tildelt Kongens Fortjenstmedalje i gull.

Fra Norsk kunstnerleksikon (forfatter Øivind Storm Bjerke):

Liv og virksomhet:
Høgbergs tidligste arbeider er realistiske og lysfylte, skildringer fra bl.a. Stavanger malt med bred pensel. I Stavanger arbeidet H. også som teatermaler. Elevtiden hos Axel Revold satte spor etter seg i figurtegningen og interessen for komposisjonsproblemer. Det gjelder Skorsteinsfeieren (1928–29), som i forgrunnen viser en feier som med store, ballettlignende bevegelser spaserer bortover en takrygg.
I pensel og fargebruk har H. til en viss grad frigjort seg fra læreren. Etter en fottur med Willi Midelfart og Søren Steen-Johnsen i Telemark 1930 tok H. opp nasjonalromantiske emner.
I et ekspressivt formspråk malte han sitt gjennombruddsbilde Hesteleiting (1930, Nasjonalgalleriet, Oslo). En videreføring av denne uttrykksformen fins i dekorasjonen Eventyrværelset (1933, Tøyen skole) og utkastet til dekorasjon for sentralhallen i Oslo Rådhus, Rødt, gult og blått (1937).
Etter et opphold i Hemsedal 1933 hentet H. i stor grad motivene til sine staffelibilder derfra.

Han utviklet et dekorativt og monumentaIt landskapsmaleri. Dominerende farger er rødt, oransje og gult, med til dels skingrende koloritt. Et hovedverk er Sensommerkveld (1945, Statens Museum for Kunst, København).

I 1930-årene utførte H. enkelte teaterdekorasjoner.

I H.s etterkrigsproduksjon gjør en økt interesse for oppbygning av billedkomposisjonen ut fra geometriske prinsipper seg sterkt gjeldende, særlig i de dekorative arbeidene. Georg Jacobsens teorier kan ha vært en utløsende faktor, men H. stod ikke i noe elevforhold til ham. Vi ser denne nyorientering hos H. i utsmykningen av spisesalen i Grorud jernvarefabrikk (1941–47). De forskjellige billedelementer føyes sammen til en frise, og gjennom en geometrisk disponering av flatene illustreres arbeidet med jernet fra det utvinnes til det foredlet blir brukt som redskaper i skog og mark. I denne og senere dekorasjoner merkes en viss motsetning mellom det fortellende billedinnhold og viljen til å arbeide abstrakt med billedflaten. Som eksempel kan nevnes en dekorasjon skjenket Oslo rådhus av Oslo børs (1950) og dekorasjonen til Risøy folkehøyskole for sjømenn, Tvedestrand (1955). I utsmykningen av Holmen kirke, Asker (1965) har det illustrerende veket for en nærmest abstrakt billedløsning.

Den nasjonalromantiske emnekrets ble i etterkrigstiden videreført i arbeider som Myllarguten (1948, M/S Venus) og Tidsbilder (1958, Bugården skole, Sandefjord). Innen staffelimaleriet fortsatte H. med Hemsedalsmotiver, og på 1950-tallet også motiver fra Holmsbu. Hans siste bilder fra 1970-tallet har en mer abstrakt karakter.
H.s virksomhet som staffelimaler ble etter hvert begrenset av de mange verv han hadde, hans lærergjerning ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og de siste 6 år også av sykdom.

Utdannelse:
Bjarne Hansens malerskole, Stavanger 1922.
Statens Kunstakademi, Oslo under Axel Revold 1926–27.

Stipender, reiser og utenlandsopphold:
Røwdes stip. 1932.
Schäffers legat 1934.
Hielmstierne Rosencrones legat.
Houens legat for artistiske dekorasjonsmalere.
Studiereiser i Setesdalen 1928, -30.
Telemark med Willi Midelfart og Søren Steen-Johnsen 1930.
Gudbrandsdalen med Henrik Sørensen 1932.
Opphold i København 1931.
Sverige 1933-34.
Paris og Firenze med Willi Midelfart og Aage Storstein 1934.
Paris 1937.

Stillinger, medlemskap og verv:
Lærer Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Oslo fra 1936, overlærer 1946–71.
Stemmerett Bildende Kunstneres Styre, styremedlem, formann i Den faste Jury.
Medlem Nasjonalgalleriets råd og innkjøpskomité 1955-58, varamann 1946-49 og 1952-55.
Rådsmedlem for Norsk Folkemuseum.
Formann i Kunstnerforbundet, Oslo 1952-62.
Medlem Tilsynsrådet Kunstnernes Hus, Oslo 1955-75.

Priser, premier og utmerkelser:
1. premie i konkurranse om utsmykning av Grefsen kirke 1942, men fratatt oppdraget av arkitekten.

Offentlige arbeider:

Utsmykninger og verk i offentlige samlinger:
Tøyen skole, Oslo (1931–33).
KNA Hotellet, restauranten, Oslo (1938, fjernet 1941).
Vi kan, Oslo, fasadedekor (1938, ødelagt).
Oslo-paviljongen, Verdensutst. i New York (1939).
Grorud jernvarefabrikk, Oslo (1942–47).
M/S Venus (1948).
Oslo rådhus (1949–50).
Minnehallen for førstereisgutter, Risøy folkehøgskole for sjømenn, Risøya, Tvedestrand (1951–55).
Kreditkassen, Oslo (1950).
Statens hjem for piker, Skreia.
Kristiansand kino (1955, intarsia).
Bugården skole, Sandefjord (1958–60).
Holmen kirke, Asker (1965).
Nasjonalgalleriet, Oslo.
Stavanger Faste Galleri.
Drammens Kunstforening Faste Galleri.
Moss Kunstgalleri.
Christianssands Faste Galleri.
Statens Museum for Kunst, København.
Göteborgs Konstmuseum.
Arkiv för dekorativ konst, Lund.
Amos Andersons Konstmuseum, Helsinki.
Riksgalleriet.
Oslo kommunes kunstsamlinger.

Utstillinger:

Kollektivutstillinger:
Høstutstillingen, Oslo, 1925.
Høstutstillingen, Oslo, 1927.
Høstutstillingen, Oslo, 1930-1934.
Høstutstillingen, Oslo, 1939.
Høstutstillingen, Oslo, 1945-1947.
Høstutstillingen, Oslo, 1949-1953.
Høstutstillingen, Oslo, 1955.
Høstutstillingen, Oslo, 1972.
Vestlandsutst., 1928.
Vestlandsutst., 1929.
10 Unga Norska Målare, Göteborgs Konstför., 1930.
Unionalen, København, 1931.
Zeitgenossische Norwegische Malerei, Berlin, 1933.
Zeitgenossische Norwegische Malerei, Zürich, 1933.
Contemporary Norwegian Painting, New York, 1936.
Kunstnerforbundet, Oslo, 1936.
Fargestudier fra utenlandske museer, Kunstnerforbundet, Oslo, 1937.
Verdensutst., Paris, 1937.
Nyare norskt Monumentalmåleri, Liljevalchs konsthall, Stockholm, 1937.
Verdensutst., New York, 1939.
Nordisk utst., Göteborg, 1939.
Nasjonalgalleriets retrospektive utstilling over norsk kunst, 1940.
Nordisk utst., Stockholm, 1941.
Nordisk utst., Stockholm, 1946.
Nordisk utst., Stockholm, 1947.
Vårutstillingen, Kunstnerforbundet, Oslo, 1945.
Holmsbu-malerier, Kunstnerforbundet, Oslo, 1945.
10 malere, Kunstnerforbundet, Oslo, 1946.
Nordisk Kunstforbunds utstillinger, Kunstnernes Hus, Oslo, 1946.
Den Officielle Norske Kunstudst., København, 1947.
Kunstnerforbundet, Oslo, 1948.
Nordisk utst., København, 1949.
Oslo Kunstforening, 1949.
Norsk nutidskonst, Stockholm, 1951.
Norsk nutidskonst, Göteborg, 1951.
Exposição de Pintura e Gravura Norueguesa, Rio de Janeiro, 1952.
Holmsbu-malere, Drammens Kunstforening, 1952.
Kunstnerforbundet, Oslo, 1952.
Nordisk utst., København, 1954.
Statens Kunstakademi 60 år, Nasjonalgalleriet, Oslo, 1969.
Stavanger sett med kunstnerøyne, Stavanger Kunstforening, 1975.
Kunstnerforbundet, Oslo, 1977.

Separatutstillinger:
Kreditkassens Kunstforening, 1950.
København Kunstforening, 1954.
Kunstnerforbundet, Oslo, 1954.
Kunstnerforbundet, Oslo, 1959.
Kunstnerforbundet, Oslo, 1982.
Trondheim Kunstforening, 1957.

Ikke Angitt:
Revoldelevene, Kunstnerforbundet, Oslo, 1929.

Portretter:
Tegning utført av Kåre Wildhagen, gjengitt i J. Schanche Hidle: Profiler og paletter i Rogalands kunst, Stavanger 1965, s. 209.

Litteratur:
Landgaard, J. H., Samtida Konst i Norge, Malmö, 1929, s. 36.
Morgenbladet, 19.09.1931, (ill.).
Konstrevy, Stockholm, 1931, s. 152 (ill.).
Konstrevy, Stockholm, 1937, s. 41 (ill.).
Konstrevy, Stockholm, 1938, s. 188 (ill.), 189.
Aftenposten, 09.02.1932.
Morgenbladet, 09.02.1932.
Arbeidets jul, Oslo, 1933, s. 19 (ill.), 33 (ill.).
Arbeidets jul, Oslo, 1936, s. 25.
Rådhusteppet, St. Hallvard, Oslo, 1941, s. 1–10 (ill.).
Illustrert Norsk Kunstnerleksikon, Oslo, 1944, s. 110 (ill.).
Nationen, 02.01.1944, (ill.).
Bonytt, 1946, s. 104.
Verdens Gang, 25.11.1946, (ill.).
Kunstmuseets Aarsskrift, København, 1946-1947, s. 224.
Stenstadvold, H., Norge som malerne så det, Oslo, 1947, s. 69 (ill. nr. 81).
Bonytt, 1947, s. 217.
Aulie, R., Moderne norsk malerkunst, København, 1948, s. 34, 37 (ill.).
Refsum, T., Gudbrandsdalen og malerne, Oslo, 1948, s. 107 (ill.), s. 126.
Bonytt, 1948, s. 159, 161.
Fjordholm, O., Karl Høgbergs dekorasjoner i spisesalen på Grorud jernvarefabrikk, Folkekunst, Oslo, 1949, s. 320-23 (ill.).
Østby, L., Ung norsk malerkunst, Oslo, 1949, register s. 266 (ill.).
Kunsten idag, 1950, hefte 13-14 s. 16, s. 74-76 (ill.).
Bonytt, 1950, s. 154.
Konstrevy, Stockholm, 1950, s. 182, 188 (ill.).
Just, C., (Red.), Rådhuset i Oslo, Oslo, 1952, bd. 2, s. 103-08 (ill.).
Revold, R., Norges billedkunst i det 19. og 20. århundre, Oslo, 1953, bd. 2, s. 214-15 (ill.).
Agderp., 30.08.1954.
Michelet, J. F., i Verdens Gang, 01.09.1954.
Zibrandtsen, J., i Nationaltidende, København, 10.1954.
Fædrelandsvennen, 27.06.1955, (ill.).
Illustrert Norsk Kunstnerleksikon, Oslo, 1956, s. 106, 121 (ill.).
Sandefjords Blad, 07.03.1958, (ill.).
Mæhle, O., Streiftog og glimt fra Kunstnerforbundets første 50 år, Oslo, 1960, s. 130, 134, 135.
Stenstadvold, H., Norsk malerkunst i norsk samfunn, Oslo, 1960, s. 132 (ill.), 133.
Johannesen, O. Rønning, For den bildende kunst, Bergens Kunstforening ved 125-års-jubileet 1963, Bergen, 1963, s. 24.
Askeland, J., Freskoepoken, Oslo, 1965, register s. 250 (ill.).
Hidle, G. Schanche, Profiler og paletter i Rogalands kunst, Stavanger, 1965, s. 208-11 (ill.), 271.
Alsvik, H., Drammens Kunstforening 1867–1967, Drammen, 1967, s. 261.
Thue, O., Statens Kunstakademi 60 år, Oslo, 1969, s. 20, 22, 42, katalog Nasjonalgalleriet, Oslo.
Muri, S., Norske kyrkjer, Oslo, 1971, s. 51.
Kunst og Kultur register 1910–67, Oslo, 1971, s. 91, 209.
Kristiansen, H., Trondhjems Kunstforening 1945–1970, Trondheim, 1973, s. 69.
Kunsten idag, 1973, hefte 105-06, s. 81 (ill.).
Hidle, G. Schanche, Stavanger i billedkunsten, Stavanger, 1976, s. 159 (ill.).
Akersp., 18.03.1976.
Ullern Avis, 19.03.1976.
Arbeiderbladet, 22.03.1976.
Aftenposten, 23.03.1976.
Østby, L., Norges kunsthistorie, Oslo, 1977, s. 213.
Kunst og Kultur, 1977, s. 174.
Buskerud, Bygd og by i Norge, Oslo, 1977, s. 273.
Hopstock, K., i Morgenbladet, 02.07.1977.
Michelet, J. F., i Verdens Gang, 06.07.1977.
Durban, A., i Norges Handels og Sjøfartstidende, 08.07.1977.
Arneberg, A., i Dagbladet, 21.07.1977, (ill.).
Andersen, S., i Arbeiderbladet, 26.07.1977.
Aftenposten, 26.01.1981.
Askeland, J., Norsk malerkunst. Hovedlinjer gjennom 200 år, Oslo, 1981, s. 288.
Flor, H., i Dagbladet, 22.05.1982.
Ovrum, R., i Farmand, 22.05.1982.
Egeland, E., i Aftenposten, 24.05.1982.
Michelet, J. F., i Verdens Gang, 24.05.1982.
Jørgensen, I. M., i Frisprog, 29.05.1982.
Kvalvik, T., i Stavanger Aftenblad, 09.06.1982, (ill.). 		Høgberg, Karl (I14383)
 
11379 Karl Kristian ble arrestert 1.mars 1943 for kureervirksomhet, brev- og personsmugling, fra Norge til Sverige. Han jobbet som konduktør på NSB fra Trondheim til Storlien i Sverige (Meråkerbanen) under krigen.

Fra registreringen: Arrestasjon Trondheim 1.mars 1943 (Overført til Vollan). 6.mars 1943 er også oppgitt som arrestasjonsdato.
Sivilstatus: Gift.
Yrke: Overkonduktør.
Bosted: Skyåsvegen 1, Strinda.

Fangeopphold Vollan. Fangenummer: 322.
Fra 6.mars 1943 til 30.mars 1943 (Overført til Falstad).

Som konduktør på denne strekningen mot Sverige, var Karl Kristian involvert i både brev- og persontrafikk for motstandsbevegelsen. Sannsynligvis ble han avslørt av Rinnan-banden.
På Meråker hadde Karl Kristian hadde fått telefon hjemmefra. Kona Aagot fortalte han at Gestapo ventet hjemme hos dem på Singsaker for å arrestere han. Karl Kristian ville ikke flykte underveis uten familien. Han ville heller møte tyskerne/Gestapo og svare for sitt motstandsarbeid, enn å behøve frykte for represalier mot familien.
Barna Knut og Turid, søsteren Ruth, samt nevøen Atle Aune fortalte at tyske soldater (Gestapo) hadde stoppet toget hans ved Leangen denne skjebnesvangre dagen, og foretatt arrestasjoner. Karl Kristian skal visstnok ikke ha blitt arrestert med en gang, da han bar uniform, men de fulgte med han på toget inn til Trondheim, og videre på trikken hjem til Singsaker, der flere Gestapo-folk ventet for å sikre arrestasjonen.

Han satt først på Vollan og ventet på sin henrettelse, men henrettelsespapirene på Karl Kristian ble ikke signert. Derfor unngikk han denne skjebnen. Historier er fortalt at den som skulle signere papirene ble drept av motstandsbevegelsen like før, og da er også navnet Odd Wullum nevnt.

Vollan kretsfengsel var et fengsel i Klostergata 1, og ble benyttet av tyskerne under okkupasjonen som fengsel både for politiske fanger og krigsfanger. En av funksjonene var som en transittleir for politiske fanger. Det var også mange fanger der som ble tatt med og skutt på Kristiansten festning. Fangene på Vollan ble avhørt på Misjonshotellet i Trondheim, noen ble også avhørt av Rinnan og hans folk.

Motstandsmannen Frank Storm Johansen satt også en kort tid i Vollan fengsel, akkurat som Karl Kristian, og har beskrevet soningsforholdene der:

De var flere på hver celle, og lå på treullmadrasser om nettene. Ullteppe fikk de på deling. For trengende om natten, var det plassert en bøtte til det fornødne i hver celle. På morgenen stablet de treullmadrassene i en krok, stille på geledd, og så var det springmarsj ned i kjelleren, under ledelse av en vakt. Hver morgen måtte de ned i kjelleren for å vaske seg i kaldt vann, uten såpe og på et minimum av tid. Det ble aldri gitt noen opplysning av tyskerne. En del av straffen var at de måtte leve i uvisshet om sin skjebne som fange. Rykter var ikke en mangelvare, og man visste ikke hva man skulle tro.

Karl Kristian ble så overført til Falstad fangeleir 30.mars 1943.

Kilde:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015. 		Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
11380 Karl Kristian fortalte barna sine at han på den spesielle nyttårsaften mellom 1899 og 1900 befant seg under prekestolen i Johanneskirken i Bergen. Han var den gang bare 12 år gammel, og mulig dette var en idé han hadde fått for seg, eller om det var fordi foreldrene hans var på gudstjeneste i kirken akkurat den kvelden. Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
11381 Karl Kristian forteller Ruth at sønnen Knut har syklet gjennom Sverige sommeren 1934:

Gävle - Sundsvall - Stockholm - Dalarne - Røros - Gudbrandsdalen - Trondheim.

Turen kostet Knut kr. 35,-. Mat hadde han med hjemmefra. 		Lorentzen, Knut Arnljot (I42)
 
11382 Karl Kristian Lorentzen står som eier, og bor her med familien sin.

Beboere i 1920:

Jernbanekonduktør Karl Kristian Lorentzen, født 26.november 1887 i Trondheim.
Husmor Aagot Karoline Lorentzen, født 7.februar 1895 i Trondheim.

Barn:
Skoleelev Knut Arnljot, født 19.oktober 1913 i Trondheim.
Turid, født 29.november 1914 i Trondheim.
Asbjørg, født 8.mars 1917 i Strinda.
Rigmor, født 13.desember 1918 i Strinda.
Aagot Randi, født 30.juni 1920 i Trondheim.

Beboere i 1925:

Overkonduktør (Jernb) Karl Kristian Lorentzen, født 26.november 1887 i Trondheim.
Husmor Aagot Karoline Lorentzen, født 17.februar 1895 i Trondheim.

Barn:
Knut Arnljot, født 19.oktober 1913 i Trondheim.
Turid, født 29.november 1914 i Stjørdal.
Asbjørg, født 8.mars 1917 i Strinda.
Rigmor, født 13.desember 1918 i Strinda.
Randi Aagot, født 30.juni 1920 i Trondheim.
Erland, født 19.februar 1922 i Trondheim.
Oskar, født 20.desember 1924 i Trondheim.

Søsteren Aasta og hennes mann Atle Aune med 2 barn står også nevnt her.

I tillegg huser Karl Kristian 2 studenter fra Vadsø:
Asbjørn Dahl, telegrafexp. og student, og Svein Brune, student, som begge har flyttet inn fra og med 15.oktober 1925. 		Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
11383 Karl Kristian var blant de fangene som ble reddet av De hvite bussene fra Sverige.

Meldingen fra Røde Kors om hjemtransport av skandinaviske fanger kom i mars 1945. I Sachsenhausen hadde fangene fått beskjed om å gjøre seg klare og pakke sitt pikk-pakk i starten av mars. Lørdag 10.mars var det oppbruddstemning i alle norskebrakkene på ettermiddagen. Tidlig søndags morgen var det appell som vanlig med etterfølgende morgensjau.

Appellen for kommandanten fant sted klokken 10 og utover dagen. Beskjeden fra kommandanten var at ingen skulle reise i sebratøy eller være dårlig skodd. Der Norweger skulle ha på gode sivile klær, være nybarberte og ha rent tøy når de skulle avgårde - en av de første dagene - ble det sagt. Bussene som skulle hente dem hadde plass til 30 fanger i hver.
Lørdag kveld ble de avluset, kledd nakne og og soveposer og klær sendt i - gassen - mens hver fange ble sjekket med lupe under magen etter badet.
Ventetiden frem til avreise var nok lang for fangene, og en stor prøvelse - så nær friheten.

Den første Røde Kors-kolonnen til Sachsenhausen, bestående av 35 busser med tilhørende hjelpebiler og ordonnanser på motorsykler, forlot hovedkvarteret (til det svenske Røde Kors) Friedrichsruhe klokken 7 torsdag 15.mars 1945.
Stadige allierte flyangrep gjorde turen vanskelig, men frem skulle den svenske hjelpeekspedisjonen.

Avhentingen skjedde alfabetisk. Fanger med bokstavene fra A til F i etternavnet hadde allerede gjort seg klare da den første Røde Kors-kolonnen ankom Sachsenhausen 16.mars.
Pulje 2 ofattet fanger med etternavn til og med J (Jensen), den dro avgårde natten 17-18.mars. De fangene som lå på Revier (sykehuset i leiren) ble prioritert også.
Mandag aften 19.mars Ble listen over norske fanger til og med N lest opp, og gjorde seg klare til avreise. Som de andre reisende ble det en stund venting på badet, stuet sammen som sild i en tønne, før de klokken 4 tirsdags morgen fikk beskjed om at de skulle marsjere av. Da lød flyalarmen, og gruppen måtte vente ennå en times tid på badet før de kunne marsjere ut av portene mot bussene som ventet på dem.

Evakueringen fortsatte, natt etter natt. De hvite bussene kom til Sachsenhausen i flere omganger for å hente ut de skandinaviske fangene. Alt i alt skjedde evakueringen av Sachsenhausen i 7 puljer. Den 24.mars 1945 hadde De hvite bussene hentet i alt 1.942 nordmenn, 217 dansker og svensker og kjørt dem fra Sachsenhausen til Neuengamme.

Frank Storm Johansen beskriver følelsen blant de norske fangene i Sachsenhausen mens de ventet på hjemtransporten:

Stemningen kan vanskelig beskrives og vel aldri glemmes av oss som var med. Puljevis slapp vi gjennom porten... det var helt stille, noe som var uvant for oss når SS var tilstede. Utenfor porten hørte vi plutselig: Lugna er, karar... Det var som en røst fra en annen og bedre verden. Vi kunne nesten ikke tro det var sant... SS-offiserer bare sto og så på. De måtte vel forundre seg over at alt kunne gå så raskt og knirkefritt, når det ikke ble sagt et overflødig ord, langt fra skreket og brølt, ikke brukt skjellsord og sjikane, ikke sparket og slått... Svenskene hjalp oss vennlig og bestemt og uten unødige ord... På hvert sete inne i bussen sto en Røde Kors-pakke med mat. En elskelig svensk sykesøster tittet inn og spurte om vi hadde det bra, hvorpå vi svarte at det var lenge siden vi hadde hatt det så bra.

Etter ordre fra tyskerne hadde de hvite bussene fått alle vinduene tildekket - blendet - med treplater når de kjørte gjennom restene av Det tredje riket.
I noen busser var det også med en tysk gestapomann, i andre var det svenske gruppeførere.
Ferden gikk fra Sachsenhausen til Neuengamme ved elven Elben 2 mil sørvest for Hamburg, en oppsamlingsleir for de skandinaviske fangene. De svenske bussene måtte stoppe vel en kilometer utenfor selve leiren. På ny måtte de marsjere inn bak piggtråd og elektriske gjerder i en leir i Nazi-Tyskland.

Det første som ventet dem i Neuengamme var en stank av søppel og kloakk, og en stor mangel på orden og renslighet. De kom inn på en middels stor betongert appellplass omgitt av brakker, som igjen var omgitt av piggtrådgjerder. Bak disse skimtet de kameratene som hadde ankommet fra de foregående transportene.
Mottakelsen var som ellers, opprop - Seitenrichtung! Zu fünfen! - innlevering av eiendeler, beordring om bading m.m.

Dette var en gammel leir, som var brukt til engelske krigsfanger under 1.verdenskrig. Brakkene med skandinaviske fanger var adskilt fra resten av leiren. De overfylte, skitne og illeluktende brakkene hadde gammeldagse doer, mangel på køyer gjorde at mange måtte ligge på gulvet.

Det ble dem fortalt at under betongdekket på appellplassen lå det ca.50.000 jøder begravet. Gårdsplassene mellom brakkene var nærmest som en åpen kloakk, og stinket enda verre enn det gjorde inne i brakkene. Skitten lå over alt i tykke lag. Over alt det samme griseriet, samme stanken og skitten.

Adskilt fra norskebrakkene sto brakker fylt med muselmenn, som døde som fluer i den ytterste elendighet. Lusete, syke og døende muselmenn som slepte seg avgårde og som hang på piggtrådgjerdene rundt norskebrakkene, tiggende om mat, sigarettstumper og annet. Enorme likhauger av muselmenn, som krematoriet hadde problemer med å brenne. Det var et trøstesløst syn.

I Neuengamme fikk etterhvert grev Folke Bernadotte med sin stab lov til å komme på besøk. Han fikk full informasjon om de ille forholdene som rådet i leiren. Han beklaget, men mente at det var godt håp om å få de skandinaviske fangene nordover snart. Da han gikk over appellplassen, sto de skandinaviske fangene og vinket, tett i tett bak piggtråden. Bernadotte vinket tilbake.

Det ble etter hvert slutt på at de ble beordret ut på mer arbeid. I denne lediggangsperioden fikk nordmennene fra Sachsenhausen høre redselshistorier fra andre leire, som langt overgikk det de selv hadde opplevd i Sachsenhausen. Historier om lidelser og slit, om kamerater som bukket under, om systematiske massedrap og andre grusomme redselsskildringer.

Det ble delt ut pakker fra Røde Kors, og brød fra Danmark - men bare til de skandinaviske fangene.

Under aprildagene i Neuengamme fikk de norske fangene stadig nyheter om krigens gang, om den store offensiven fra vest, som snart ville møte den fra øst. Krigen var uten tvil i sin sluttfase i Europa.

...så mektige er alle de nyheter og alle de inntrykk og begivenheter som strømmer inn over oss i disse dager, at vi ikke makter å fordøye dem... Røyk stiger mot himlen fra krematoriepipa der bakom Revier; det er den virkelighet som vi tross alt ennå lever midt oppi... Kan det være sant at dette marerittet snart skal være slutt?

Den 3.april ble det kunngjort at de ikke lenger var Schützhäftlinge, men sivilinternerte, og dermed bortfalt også arbeidsplikten. Men, på appellen hver dag måtte nordmennene stille - der måtte de fortsatt stå lenge - helt til opptellingen av fangene stemte - og det var fortsatt en lang, kald og våt prøvelse å stå på geledd i mange timer.

Nyankomne nordmenn fra Nacht und Nebel-leire viste at det var mange som hadde hatt det ennå verre enn de som - bare - satt i Sachsenhausen. Skinnmagre, avkreftede skjelettskikkelser, med tomme blikk og drag av tretthet og utmattelse i ansiktet, fortalte mer enn ord hva de hadde måttet gjennomgå - hva de hadde sett og opplevd av nød, lidelse og undergang:

...hadde svenskene kommet bare en uke senere...

I Neuengamme fikk disse nå smake - velstanden - de andre norske fangene hadde med sine pakker med mat som nå kunne nytes med forsiktighet. De måtte tilvennes å spise normalt, måtte samle krefter til turen videre mot friheten.

Sent om kvelden den 19.april fikk fangene ordre om å stille seg opp på appellplassen. De skulle evakueres. Engelskmennene nærmet seg, og de måtte være klare til å marsjere fra leiren. Utover dagen og kvelden 20.april ble de hentet ut av Neuengamme av De hvite bussene, danske og svenske.

På ferden nordover, gjennom de nordlige delene av Tyskland, fikk de se krigens ødeleggelser på nært hold, resultatet av systematisk alliert bombing av tyske byer og strategiske mål.

Ved grensen til Danmark ble bussene møtt av begeistrede dansker som ønsket dem velkommen. Det var jubel, og det var gråt. Fangene var hjemme i Norden. Men, Danmark var fortsatt et okkupert land, så fangene kom snart tilbake igjen til virkeligheten.
Igjen ble de overlevert til tyske SS-soldater, og etter en kort marsj var de på nytt på vei inn bak dobbelte piggtrådgjerder i den danske konsentrasjonsleiren Frøslev. Andre havnet et sted som het Møgelkær utenfor Horsens.

Statsfengslet Møgelkær var et av Kriminalomsorgens åpne fengsler, beliggende på Møgelkær i Juelsminde. Møgelkær var tidligere en herregård, så arbeidsleir for unge arbeidsløse, og fra 1945 til 1973 ble stedet brukt som ungdomsfengsel.

Frøslev (tysk: Fröslee) var en politifangeleir i Sønderjylland ved den dansk-tyske grense som ble åpnet i august 1944. Leiren hadde både mannlige og kvinnelige fanger og bestod som fangeleir frem til 5.mai 1945. Forholdene i leiren skal ha vært tilnærmet bra, i hvertfall sammenlignet med leirene i Danmark.
Leiren fikk en spesiell betydning for de norske fangene. Mange av de norske fangene som ble reddet av De hvite bussene tilbrakte noen dager i denne leiren på vei fra Neuengamme til Sverige.

I Frøslev ventet på nytt oppstilling, opprop og kontroll, som tok timer, som de var vant til fra før. Deretter inn i brakker, og igjen sove 2 og 2 i køyesender med ullteppe over seg. Frokosten i leiren bød på en stor overraskelse. Den besto av brød, loff, godt smør, sukker, pålegg, kaffe og melk. Det var vanskelig for Tysklandsfangene å tro på dette. Og som Frank Storm Johansen opplevde: Hans første middag i Frøslev var svinestek!

Nordmennene måtte bidra med litt arbeid i Frøslev, men bare hver tredje dag. Arbeidstempoet var behagelig. Til Frøslev kom også Folke Bernadotte på besøk, som alltid i uniform merket med Røde Kors-flagget. Besøket skapte nytt håp og optimisme blant fangene, nå som krigens slutt og tyskernes nederlag nærmet seg. Etter en ukes opphold i Danmark kom beskjeden om at Tysklandsfangene skulle overføres til Sverige.

Snart kom De hvite bussene på ny og hentet dem. På veien gjennom Danmark sto det massevis av mennesker flere steder og vinket til dem når de passerte. De mottok blomster, godterier, mat og tobakk av folkemengdene vinkende med danske, svenske og norske flagg! Tyskerne som observerte dette foretok seg ingenting.

Snart kom de til København og fergeleiet i Frihavnen, hvor Malmöfergen ventet. Snart var de virkelig i Sverige som frie mennesker! Om bord i fergen fikk fangene utdelt egne midlertidige pass. Så seg fergen inn til kaien i Malmö.

I Malmö ventet en ny marsj, mellom svenske soldater med gevær i anlegg. En liten nedtur blant nordmennene. Marsjen endte direkte ombord i et tog. Dette toget fraktet dem til en mottakssentral i Hälsingborg og Ramlösa, hvor det var avlusing, bading og utdeling av nye klær. Legeundersøkelser, røntgenfotografering, vaksinasjoner m.m. Overalt var det hjelpsomme, vennlige mennesker som ga dem god mat og godt stell.

Derifra ble nordmennene sendt i små puljer videre innover til andre steder i Sverige. Da var det blitt mai, og freden hadde kommet også til Norge. Matmangelen var stor i Norge, og de var mange som skulle hjem. Det var ikke lov til å reise på egen hånd, så ordren var å holde seg i ro inntil videre, ta til seg god mat og godt stell. Utålmodige måtte nordmennene vente på hjemreisen, så 17.mai ble feiret sammen med fangekamerater i Sverige.

Statsansatte fikk 60% lønn så lenge de var i Sverige, så Karl Kristian var ikke helt blakk da han skulle returnere til Trondheim.

Dagen før Tysklands kapitulasjon, den 7.mai 1945, ble en navneliste over de nordmenn som til da var kommet til Sverige, oversendt til Norges Røde Kors. Fra Oslo ble listen videresendt til lokalavdelinger over hele landet, og offentliggjort i norske aviser i dagene etter Frigjøringsdagen, den 8.mai 1945. På denne måten fikk de pårørende informasjon om fangene som var i Sverige og som ventet på transport hjem til Norge. Karl Kristian var på den listen som ble offentliggjort i Trondheims aviser i maidagene.

Sønnen Knut, som var aktivt med i BEORG, fikk høre at faren hadde kommet med de hvite bussene til Sverige, og prøvde å ringe han. Knut hadde tilgang til telefon gjennom sin posisjon i BEORG, som var en motstandsorganisasjon som skulle ødelegge for industrien under de tyske okkupantene.
Han fikk ta i faren per telefon, og hadde en lang samtale med han. Knut sa det var en rar føelse å kunne snakke med faren sin igjen, etter alt faren hadde vært igjennom i fangeskapet.

Så kom endelig beskjeden om at det var klart for hjemreisen med tog til Trondheim 27.mai 1945.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Redningen, veien ut av fangeskapet våren 1945, av Kristian Ottosen. 1998.
Fra dag til dag 3, fra 22.august 1943 til 28.april 1945, av Odd Nansen. Utgitt på Dreyers forlag 1946. 		Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
11384 Karl Martel (Hammeren) 1, skaffet seg støtte blant austrasierne, hovedsakelig for sin militære dyktighet og evne til å holde dem godt forsynt med bytte fra hans erobringer. Hans fars hustru, Plektrude, fengslet ham, men han alene ble rikshovmester og de facto hersker av Frankia: Austrasia og Neustria.

Merovingerslekten var konger i Franken fra 457 til 751.
I 561 ble riket oppdelt i kongerikene Austrasia, Neustria og Burgund. Karolingerslekten var først rikshovmestere (major domus) under Merovingerslekten. Deretter overtok de som konger av Franken fra 751 til 800 og som tysk-romerske keisere fra 800 til 928. Forstavelsen tysk- ble egentlig først tatt i bruk av Liudolfingerslekten. Dessuten var slekten konger av Frankrike fra 843 til 987 og konger av Tyskland fra 843 til 911.

Etter Ludvig den Fromme's død ble Karl den Store's rike oppdelt i kongerikene Frankrike (Karl), Tyskland (Ludvig), Italia, Lothringen og Burgund(Lothar). Lothar arvet også keisertittelen, men det var en tittel uten særlig makt. Lothringen ble delt mellom Tyskland og Frankrike etter Lothar 2's død. Slekten ble i Frankrike etterfulgt av Kapetingerslekten, i Tyskland av Liudolfingerslekten, i Italia av Italiaslekten og i Burgund av Welferslekten.

Pipin av Herstal døde i desember 714. Han hadde på oppfordring fra sin kone Plektrude, satt Teodobald, sitt barnebarn gjennom Plektrudes sønn Grimoald, som arving over hele riket. Adelen satte seg umiddelbart i mot dette, for Teodobald var en gutt på 8 år. Plektrude var en energisk kvinne og tok umiddelbart Karl Martell, hennes manns eldste gjenlevende sønn, en uekte sønn, og satt ham i fengsel i Köln, byen som var utpekt til å være hennes hovedstad. Dette forhindret et opprør på hans vegne i Austrasia, men ikke i Neustria.

Adelen i Neustria utropte en Ragenfrid i 715 til rikshovmester på vegne av, og tydeligvis med støtte av, Dagobert 3, den unge kongen som hadde lovlig autoritet til å velge en rikshovmester, selv om merovingerdynastiet på denne tiden hadde mistet det meste av kongelig makt.
Austrasierne skulle ikke støtte en kvinne og hennes unge gutt lenge. Før slutten av året, hadde Karl Martell flyktet fra fengsel og blitt utropt til rikshovmester av adelen i det kongedømmet. Neustrierne hadde angrepet Austrasia og adelen ventet på en sterk mann til å lede dem mot sine invaderende landsmenn.

Dagobert døde samme år, og neustrierne utropte Chilperik 2 som konge uten støtte fra resten av det frankiske folket.
Sammen ledet Chilperik og Ragenfrid en hær inn i Austrasia i 716. Neustrierne allierte seg med en annen invasjonsstyrke under Radbod, frisernes konge, og møtte Karl i et slag nær Köln som fremdeles ble holdt av Plektrude. Karl hadde lite tid til å samle mennene sine, eller forberede seg, og resultatet ble hans eneste nederlag i hele hans liv. Chilperik og Ragenfrid seiret, og Karl flyktet til fjellene i Eifel. Karl flyktet fra slagmarken så snart han innså at han ikke hadde nok tid eller menn til å forberede slaget og ikke hadde sjanse til å vinne. Kongen og hans rikshovmester vendte seg så for å beleire deres andre rival i byen og tok den, formuen og Chilperik som konge og Ragenfrid som rikshovmester mottok anerkjennelse. Plektrude overgav seg på vegne av Teodobald.

Ved dette tidspunktet vendte hendelsene til Karls fordel. Han gjorde de nødvendige forberedelsene og angrep den triumferende hæren nær Malmédy idet den vendte tilbake til sin egen provins. I slaget ved Ambléve ble den tidligere seirende hæren omringet og måtte flykte. Heretter var praktisk talt Karl ubeseiret til han døde. Etter at han seiret skal det merkes at han til tross for at hans nevø hadde blitt utropt til arving i Karls sted og barnets bestemor, Karls stemor, hadde fengslet ham i sitt navn, lot han dem leve og behandlet dem med vennlighet. En sjeldenhet i middelalderen, hvor nåde mot tidligere rivaler var sjelden.

Våren 717 vendte Karl tilbake til Neustria med en hær og bekreftet sin overlegenhet med en seier ved Vincy, nær Cambrai. Han forfulgte den flyktende kongen og rikshovmesteren til Paris før han vendte tilbake for å ta seg av Plektrude og Köln. Han tok byen og spredte hennes tilhengere. Etter denne suksessen utropte han Klotar 4 til konge i Austrasia i opposisjon til Chilperik og avsatte erkebiskopen av Reims, Rigobert, og erstattet ham med Milo.

Etter å ha underlagt seg hele Austrasia, marsjerte han mot Radbod og trengte ham tilbake til hans territorium. Han fremtvang til og med avståelsen av Vest-Frisia (senere Nederland). Han sendte også sakserne tilbake over Weser og sikret dermed sine rikers grenser, selvsagt i kongens navn.

Men Karl hadde absolutt makt, mer enn noen annen tidligere rikshovmester, selv om han aldri brydde seg med titler. Det gjorde derimot hans sønn som til slutt spurte paven - hvem bør være konge, han som har tittelen eller han som har makten? - Paven som var svært avhengig av frankiske hærer for å beholde sin uavhengighet fra langobardene og Østromerriket (den bysantinske keiseren regnet seg fremdeles som den eneste legitime - romerske - keiseren, og dermed som hersker over alle provinsene i det antikke riket, enten de anerkjente det eller ikke), erklærte - han som hadde makten - og kronet dermed Pipin.

Tiår senere, i 800, ble Pipins sønn, Karl den store, kronet til keiser av paven, og utvidet dermed ytterligere - han som hadde makten - prinsippet ved å fjerne legitimiteten til de bysantinske keiserne på den italienske halvøya (som da hadde skrumpet inn til Apulia og Calabria) og antikkens romerske Gallia, inkludert de iberiske utpostene Karl den store etablerte i Marca Hispanica på den andre siden av Pyreneene som i dag utgjør Catalonia.

Selv om den bysantinske keiseren krevde autoritet over hele det gamle Romerriket som den legitime - romerske - keiser, og etter loven kan dette ha vært sant, var det ikke realiteten. Hoveddelen av Vestromerriket var under karolingernes styre, den bysantinske keiseren hadde nesten ikke autoritet i vest siden det 6. århundre, selv om Karl den store foretrakk å unngå et åpent brudd med Konstantinopel.

Det som skjedde var fødselen av en institusjon som var unik i historien:

Det hellige romerske rike av den tyske nasjon. Voltaire latterliggjorde dets terminologi, og sa at det hellige romerske riket var - hverken hellig, eller romersk, eller et rike. Men til tross for dette, utgjorde det en enorm politisk makt på den tiden, særlig under ludolfingerne og salierne og i mindre grad Hohenstaufen. Det varte til 1806. Selv om hans barnebarn ble dets første keiser, ble - riket - stort sett født under styret til Karl Martell.

Mellom 718 og 723 sikret Karl sin makt gjennom en rekke seire. Han vant lojaliteten til flere viktige biskoper og abbeder (ved å donere land og penger til grunnleggelsen av klostre som Echternach), han undela seg Bayern og Alemannia og han beseiret de hedenske sakserne.
Etter å ha forent frankerne under seg, var Karl bestemt på å straffe sakserne som hadde invadert Austrasia.

Derfor la han i 718 deres land til breddene ved Weser, Lippe, Ruhr og Teutoburgerskogen øde. Han ble dermed den første utenforstående makten siden legionene til Varus i 9 som gikk inn i skogen, og i motsetningen til Roma, beseiret han innbyggerne enkelt.

I 719 tok Karl Vest-Frisia uten større motstand fra friserne som hadde vært underlagt frankerne men han tatt kontroll da Pipin døde. Karl stolte ikke på hedningene, men deres hersker, Aldegisel, aksepterte kristendommen i hans rike og Willibrord, biskop av Utrecht, frisernes berømte apostel, reiste for å konvertere dem på Karls ønske. Karl gjorde også mye for å støtte Winfrid, senere den hellige Bonifatius, tyskernes apostel.

I 718 svarte Chilperik på Karls nye makt med å alliere seg med Odo den store, hertug av Aquitaine som hadde gjort seg uavhengig under borgerkrigen i 715, men ble igjen beseiret, denne gang ved Soissons, av Karl. Kongen flyktet sammen med sin allierte hertug til området sør for Loire og Ragenfrid flyktet til Angers. Snart døde Klotar 4 og Odo gav opp Chilperik. I bytte mot anerkjennelse av hans kongestatus over alle frankerne, overgav kongen sitt kongedømme og rikshovmesterembetet til Karl over alle kongedømmene.

Da Chilperik 2 døde året etter (720), utnevnte Karl Dagobert 3's sønn, Teoderik 4, som hans etterfølger. Han var fremdeles mindreårig og satt på tronen til 737. Karl utnevnte nå kongene som han tjente under. Disse rois fainéants (gjør–ingenting–konge) var kun marionetter i hans hender og på slutten av sitt styre, brydde han seg ikke engang med å utnevne en.

Karl marsjerte igjen mot sakserne. Neustrierne gjorde da opprør under Ragenfrid som fikk beholde området Anjou. De ble enkelt beseiret (724), men Ragenfrid måtte utlevere sine sønner som gisler for å beholde sitt område. Dette gjorde slutt på borgerkrigene i Karls styre.

De neste 6 årene ble brukt i sin helhet til å sikre frankernes autoritet over de avhengige germanske stammene. Mellom 720 og 723 kjempet Karl i Bayern, hvor agilolfinger–hertugene gradvis hadde utviklet seg til å bli uavhengige herskere, nylig i allianse med Liutprand langobarden. Han tvang alemannerne til å slutte seg til ham, og hertug Hugbert underla seg frankernes styre.

I 725 og 728 gikk han igjen inn i Bayern og båndene til ham som herre virket sterke.
I 730 marsjerte han mot Lautfrid, hertug av Alemannia, som også hadde blitt uavhengig, og drepte ham i kamp. Han fremtvang alemansk kapitulasjon til fransk overherredømme og utnevnte ikke en etterfølger av Lantfrid. Dermed var Sør–Tyskland igjen del av det frankiske kongedømmet, slik Nord-Tyskland hadde blitt i løpet av de første årene av hans styre.

Hans eget rike var sikret innen 730, og Karl begynte å forberede seg til den kommende stormen i vest.
I 721 hadde emiren i Córdoba bygget en sterk hær fra Marokko, Jemen og Syria for å erobre Aquitaine, det store hertugdømmet sørvest i Gallia som var nominelt under frankisk overherredømme, men i praksis nesten var uavhengig i hendene på Odo den store siden merovingerkongene hadde mistet makt. De invaderende muslimene beleiret byen Toulouse som da var Aquitaines viktigste by, og Odo dro umiddelbart for å skaffe hjelp.

Han kom tilbake 3 måneder senere rett før byen skulle til å overgi seg og beseiret den muslimske invasjonsstyrken den 9.juni 721 i det som er nå kjent som slaget ved Toulouse. Nederlaget var stort sett resultatet en klassisk flankemanøver fra Odo.
Etter at Odo først flyktet, begynte muslimene å bli for selvsikre, og i stedet for å opprettholde et sterkt ytre forsvar rundt deres beleiringsleir og fortsette å speide, gjorde de ingen av delene. Dermed kunne Odo sette i gang et nesten fullstendig overaskelsesangrep på beleiringsstyrken da han kom tilbake, spredte den i det første angrepet og slaktet enheter som hvilte seg eller som flyktet uten våpen eller beskyttelse.

Karl hadde fulgt situasjonen i Iberia siden Toulouse, overbevist om at muslimene ville komme tilbake, og mens han sikret sine egne områder, forberedte han seg også for krig mot umayyadene. Karl hadde brukt en ekstremt, for tidsepoken, kontroversiell metode med å beholde en stående hær, en han kunne trene som en kjerne av veteraner som han kunne legge til de vanlige utkalte soldatene som frankerne kalte på i krig.
Under den tidlige middelalderen var troppene bare tilgjengelige etter at avlingene hadde blitt plantet og før innhøstingen. Karl mente at han trengte en stående hær, en han kunne trene, for å stå i mot muslimenes tunge kavaleri som han ikke hadde på den tiden. For å trene den typen infanteri som kunne stå imot tungt kavaleri, trengte Karl dem året rundt, og han trengte å betale dem, slik at deres familier kunne kjøpe maten de ellers ville ha dyrket. For å skaffe disse pengene, tok han områder og eiendommer fra kirken og brukte dem til å finansiere sine soldater. Den samme Karl som hadde sikret seg støtte fra ecclesia ved å donere land, tok det tilbake mellom 724 og 732. Kirken var rasende og en tid så det ut som om Karl til og med skulle bannlyses for sine handlinger. Men så kom en betydelig invasjon....

Det har blitt skrevet at Karl Martell kunne ha fortsatt sine kriger med sakserne, men han var fast bestemt på å forberede seg til det han trodde var en større fare. Istedet for å konsentrere seg om sine erobringer i øst, forberedte han seg for den store stormen som samlet seg i vest. Fullt klar over faren som muslimene utgjorde etter slaget ved Toulouse i 721, har det blitt forklart at han brukte årene før til å konsolidere sin makt, og samle og trene en hær av veteraner som skulle stå klar til å forsvare selve kristendommen (ved Tours).

Det er også viktig å merke at muslimene ikke var klar over, på den tiden, av den virkelige styrken til frankerne, eller det faktum at de bygget en virkelig hær, ikke de typiske barbariske hordene som hadde preget Europa etter Romas fall. De regnet de germanske stammene, som frankerne var del av, som enkle barbarer og var ikke særlig bekymret for dem. De arabiske krønikene viser at de først var klar over frankerne som en voksende militærmakt først etter slaget ved Tours da kalifene uttrykte sjokk over hærens katastrofale nederlag. Videre hadde ikke muslimene brydd seg med den vanlige speidingen av potensielle fiender, for dersom de hadde gjort det, ville de garantert å lagt merke til Karl Martell som en styrke en måtte regne med ut fra hans bedrifter.

Martells totale dominans i Europa fra 717 av, og hans fullstendige beseiring av alle makter som bestred hans herredømme, skulle ha advart maurerne om at ikke bare var en virkelig makt på vei opp fra asken etter Vestromerriket, men at en virkelig begavet general ledet den. Dermed, da de satte i gang sin store invasjon i 732, var de ikke forberedt på å konfrontere Martell og hans frankiske armé.

Sett i etterkant var dette en katastrofal tabbe. Emir Abdul Rahman Al Ghafiqi var en dyktig general og burde ha gjort to ting han ikke skulle gjort. Han regnet med at frankerne ikke ville komme deres aquitanske fettere til unnsetning, og feilet dermed i å anslå deres styrke før invasjonen. Han klarte heller ikke å rekognosere bevegelsene til den frankiske armé og Karl Martell. Dersom han hadde gjort noen av disse tingene, ville han latt sitt lette kavaleri herje gjennom det sørlige Gallia og marsjert rett mot frankerne med full styrke. Dette ville ikke gitt Karl Martell muligheten til å velge tid og sted for hvor de to styrkene ville brake sammen, noe historikerne er enige om var avgjørende for hans seier.

Emiratet i Córdoba hadde tidligere invadert Gallia og hadde blitt stoppet i sin progresjon nordover i slaget ved Toulouse i 721. Helten i denne mindre feirede hendelsen var Odo den store, hertugen av Aquitaine, som ikke var forgjenger til konger eller beskytter av krønikeforfattere. Det har tidligere blitt forklart hvordan Odo beseiret de invaderende muslimene, men da de vendte tilbake, var situasjonen endret.

I mellomtiden ankom en ny emir av Cordóba, Abdul Rahman Al Ghafiqi, som tok med seg en stor styrke arabiske og berberiske ryttere og satte i gang en langt større invasjon. Denne gangen var de muslimske rytterne klar for kamp, og resultatet ble forferdelige for innbyggerne i Aquitaine. Odo, helten av Toulouse, ble alvorlig beseiret i den muslimske invasjonen i 732 i slaget ved Garonne, hvor de vestlige krønikeforfatterne sier - Gud alene vet antallet drepte - og flyktet til Karl på leting etter hjelp. Dermed forsvant Odo ut av historien og Karl marsjerte inn i den.

Slaget ved Poitiers gav Karl cognomenet - Martell - for den nådeløse måten han hamret løs på sine fiender. Mange historikere, inkludert den store militærhistorikeren sir Edward Creasy, tror at dersom han hadde mislyktes ved Tours, ville islam ha overkjørt Gallia og kanskje resten av det vestlige kristne Europa. Ingen makt eksisterte, hadde Martell falt ved Poitiers, til å stoppe muslimene fra å erobre fra Roma til Rhinen, og til og med England.

Andre respekterte historikere som bifaller Creasys tro på at dette slaget var livsviktig for å stoppe den islamske ekspansjonen inn i Europa inkluderer William Watson, og Gibbon tror at kristendommens skjebne var avhengig av dette slaget. Denne meningen var svært populær i det meste av moderne historigrafi, men den ble umoderne i det 20. århundre.

Noen historikere, som Bernhard Lewis, hevder at araberne ikke hadde intensjoner om å okkupere det nordlige Frankrike. Denne meningen har igjen blitt umoderne, og slaget ved Poitiers er vanligvis regnet blant historikere som en svært avgjørende hendelse i historien til Europa og kristendommen.

Slaget ved Poitiers fant antagelig sted mellom Tours og Poitiers (dermed dets andre navn: slaget ved Tours). Den frankiske armé, under Karl Martell, bestod av hovedsakelig infanteri av veteraner, med et sted mellom 15.000 og 75.000 mann. I respons til den muslimske invasjonen, unngikk frankerne de gamle romerske veiene i håp om å overraske invasjonshæren. Martell trodde det var absolutt avgjørende at han ikke bare tok muslimene med overraskelse, men at han fikk velge slagmark, ideelt sett en høy slette med trær hvor de islamske rytterne som allerede var trette av å bære brystning, ville bli enda trettere ved å angripe oppover. Videre ville skogene hjelpe frankerne i deres defensive firkant ved å delvis bryte opp de muslimske rytternes evne til å angripe rett fremover.

Fra de muslimske beretningene om slaget ser vi at de virkelig var overrasket over å finne en stor styrke som stod imot dem når de forventet å plyndre Tours, og de ventet i seks dager, speidet på fienden og samlet alle sine plyndringsstyrker slik at de var ved full styrke før slaget. Emir Abdul Rahman var en dyktig general, og likte ikke det ukjente i det hele tatt, og han likte ikke å angripe oppover mot en fiende av ukjent antall som virket godt disiplinerte og mer vant til kulden, bedre utrustet for den og til tross for at de ikke hadde telt som muslimene, var forberedt til å vente så lenge som det trengtes. Høsten var i ferd med å bli kaldere.

På den syvende dagen angrep den muslimske hæren som bestod av mellom 60.000 og 400.000 ryttere ledet av Abdul Rahman Al Ghafiqi.
I løpet av slaget beseiret frankerne den islamske hæren og emiren ble drept. Mens vestlige beretninger er runde, er de arabiske beretningene nokså detaljerte i beskrivelsen av hvordan frankerne dannet en stor firkant og utkjempet et strålende defensivt slag. Rahman tvilte før slaget på at hans menn var klar for en slik kamp og burde ha etterlatt byttet som hindret dem, men istedet bestemte han seg for å stole på sine ryttere som aldri hadde sviktet ham.
Det var antatt på den tiden at det var umulig for infanteri å stå imot kavaleri med rustning.
Martell klarte å inspirere sine menn til å stå fast mot en styrke som må ha sett uovervinnelig ut for dem, store ryttere med ringbrynjer som i tillegg var klart tallmessig overlegne over frankerne. I et av de sjeldne tilfellene hvor middelaldersk infanteri stod ovenfor kavaleriangrep, stod de frankiske soldatene imot, selv om det arabiske kavaleriet flere ganger brøt seg inn i det indre av den frankiske firkanten ifølge arabiske kilder. Men til tross for dette, brøt ikke frankerne sammen, og det blir antagelig best uttrykt gjennom en oversettelse av en arabisk berettelse fra slaget fra Medieval Source Book:

Og i slagets sjokk virket mennene fra nord som en sjø som ikke kan flyttes. Fast stod de, den ene ved siden av den andre, med en form som minnet om en is, og med kraftige slag med sverdene slo de ned araberne. Trukket sammen som en bande rundt sin høvding, bar austrasierne alle foran seg. Deres utrettelige hender drev sine sverd ned i brystene til fienden.

Begge beretningene er enige om at muslimene som brøt seg inn i firkanten, forsøkte å drepe Martell, viss livvakt hadde omringet ham og ikke ble brutt, og slaget vippet fremdeles, da et triks som Karl hadde planlagt før slaget bar frukter han ikke i sin villeste fantasi hadde klart å forestille seg. Både de vestlige og muslimske beretninger er enige om at en gang i de hardeste kampene, begynte speidere som Martell hadde sendt til den muslimske leiren å frigjøre fanger. I frykt for å miste sitt bytte, oppgav en stor del av den muslimske hæren slaget, og vendte tilbake til leiren for å beskytte sitt bytte. I et forsøk på å stoppe det som så ut som en retrett, ble Abdul Rahman omringet og drept av frankerne, og det som startet som en omdisponering av styrker, utviklet seg til å bli en virkelig retrett da den muslimske hæren flyktet fra slagmarken den dagen. Frankerne gjenopptok sine posisjoner og hvilte der gjennom natten, i den tro at slaget ville fortsette ved daggry neste morgen.

Da muslimene ikke dukket opp til kamp dagen etter, fryktet frankerne et bakhold. Karl trodde først at muslimene forsøkte å få ham ned fra høyden og inn i åpent lende, en taktikk han ville unngå for enhver pris. Først etter betydelig rekognosering som frankiske soldater gjorde av den muslimske leiren, som ifølge begge beretningene hadde blitt forlatt i hastverk, ble det oppdaget at muslimene hadde trukket seg tilbake i løpet av natten. Teltene stod fremdeles i leiren da de muslimske styrkene satte kursen for Iberia med det de kunne bære av byttet som var igjen.

Senere avslørte de arabiske krønikene at de forskjellige generalene fra de forskjellige delene av kalifatet, berbere, arabere, persere og langt flere, ikke kunne enes om en leder til å overta etter Abdul Rahman. De klarte til og med ikke å bli enige om hvem som skulle lede dem i kamp. Bare emiren hadde en fatwa fra kalifen, og dermed absolutt autoritet over de troende soldatene. Hæren var hentet fra hele kalifatet og var komplisert satt sammen av forskjellige nasjonaliteter, etnisiteter og forutinntatthet i forhold til politikk, rase og etnisitet. Personlighetene i hæren trakk seg med emirens død tilbake. Hæren kunne antagelig fremdeles ha beseiret frankerne, men manglet en til å lede dem.

Martells evne til å få Abdul Rahman drept da han kunne, under en tilbaketrekning han nøye hadde planlagt skulle skape forvirring i slagets høydepunkt, kombinert med årevis av hard trening av sine menn for å gjøre det som var antatt å være umulig, gav Martell en unik plass i historien som Europas redningsmann og en briljant general i en tidsepoke som ikke er kjent for dens generaler. Martells frankere, nesten hele infanteriet uten rustning, klarte å stå imot ryttere med brynjer, uten hjelp fra buer eller skytevåpen, en bragd som nesten mangler sidestykke i middelaldersk historie.

I det etterfølgende tiåret ledet Karl den frankiske hæren mot hertugdømmene Bayern og Alemannia i øst og Aquitaine og Provence i sør. Han tok seg av den pågående konflikten med friserne og sakserne i nordøst med noe suksess, men det var hans barnebarn Karl den store som erobret sakserne fullstendig og førte dem inn i det frankiske riket, hovedsakelig fordi Martell prioriterte å stå imot den muslimske ekspansjonen.

Istedet for å konsentrere seg om erobring i øst, fortsatte han ekspansjonen av frankisk autoritet i vest, og nektet emiratet i Cordoba et fotfeste i Europa. Etter sin seier ved Poitiers, fortsatte Martell å drive muslimske hærer fra baser i Gallia i kampanjer i 736 og 737 etter at de igjen forsøkte å få et fotfeste i Europa bortenfor al-Andalus.

Mellom hans seier i 732 og 735, reorganiserte Karl kongedømmet Burgund. Han erstattet grevene og hertugene med sine lojale tilhengere og styrket dermed sitt grep om makten. Han ble tvunget til å invadere Frisia igjen i 734 på grunn av handlingene til Radbod, frisernes hertug (719–734), sønn av hertug Aldigisel som hadde akseptert de kristne misjonærene Willibrord og Boniface. Samme år drepte han hertugen som hadde utvist de kristne misjonærene, i et slag og kuet befolkningen (han ødela alle hedenske templer) slik at befolkningen var fredelige de neste 20 årene.

Dynamikken endret seg i 735 på grunn av Odo den stores død. Han hadde blitt tvunget til å anerkjenne, riktignok med reservasjoner, overherredømmet til Karl i 719. Selv om Karl ønsket å forene hertugdømmet direkte til seg og han reiste dit for å skaffe seg aquitainernes lojalitet, utropte adelen Odos sønn, Hunold, til ny hertug. Karl anerkjente hertugen da araberne invaderte Provence året etter, og hertugen var like tvunget til å anerkjenne Karl som overherre siden han ikke hadde håp om å stå i mot muslimene alene.

Denne arabiske sjøinvasjonen var ledet av Abdul Rahmans sønn. Den landet i Narbonne i 736 og tok Arles. Karl la konflikten med Hunold midlertidig til sides, og dro ned til muslimenes befestninger i Provence. I 736 tok han tilbake Monfrin og Avignon, og med hjelp fra Liutprand, langobardenes konge tok han Arles og Aix-en-Provence. Nimes, Agde og Béziers som muslimene hadde holdt siden 725 falt til ham og deres festninger ble ødelagt. Han knuste en mulimsk armé ved Arles og beseiret en mektig hær utenfor Narbonne ved elven Berre, men klarte ikke å ta byen.

Militærhistorikere tror han kunne tatt den, hadde han valgt å bruke alle sine ressurser for å gjøre det, men han trodde at hans liv nærmet seg slutten, og han hadde så mye å gjøre for å forberede sine sønners overtagelse av det frankiske riket. Han lot derfor Narbonne bli stående, isolert og omringet, og hans sønn ville vende tilbake for å frigjøre den for kristendommen. Han lyktes derimot med å renske Provence for dets fremmede okkupanter og knuste alle fremmede arméer som var i stand til å spre islam videre.

Det som var spesielt med disse kampanjene, var Karls bruk av tungt kavaleri med stigbøyler til støtte for sin falanks. Dette var første gang han brukte dette. Hans evne til å koordinere infanteri- og kavaleriveteraner var uten sidestykke i den epoken og gjorde det mulig for ham å møte invasjonsstyrker som var mye større en hans og beseire de kraftig gang etter gang.

Noen historikere mener at Narbonne var en like viktig seier for kristendommens Europa som Poitiers.
I Barbarians, Marauders, and Infidels av Antonio Santosuosso, professor emeritus i historie ved University of Western Ontario, regnet som ekspert i denne epoken, legger han frem en interessant moderne mening om Martell, Poitiers og de etterfølgende kampanjene mot Rahmans sønn i 736–737. Santosuosso sier at disse sene beseiringene av invaderende muslimske hærer var minst like viktige som Poitiers i deres forsvar av vestlig kristendom og beskyttelse av klostrene som var sentrene for lærdom som til slutt ledet Europa ut av den mørke middelalder. Etter å ha studert arabiske fortellinger fra perioden, argumenterer han også med at disse var tydelig invasjonsarméer, sendt av kalifen ikke bare for å hevne Poitiers, men for å erobre det kristne Europa og føre det inn i kalifatet.

I motsetning til sin far ved Poitiers, visste Rahmans sønn i 736–737 at frankerne var en reell maktfaktor, og at Martell personlig var en styrke de måtte regne med. Han hadde ingen intensjoner med å la Martell ta ham uforberedt og diktere tid og sted for slag, slik hans far hadde gjort, og konsentrerte seg i stedet med å ta en betydelig del av slettene ved kysten rundt Narbonne i 736 og Arles. Derfra planla de å bevege seg fra by til by og befeste dem underveis. Dersom Martell ønsket å stoppe dem fra å lage en permanent enklave som kalifatet kunne ekspandere fra, måtte han komme til dem i åpent lende, hvor han i motsetning til sin far, ville diktere slagstedet.

Alt gikk som han planla, helt til Martell ankom, riktignok en del raskere enn maurerne trodde han kunne klare å samle en hel armé. Men dessverre for Rahmans sønn hadde han overvurdert tiden det ville ta Martell å utvikle tungt kavaleri som var like godt som muslimenes. Kalifatet trodde det ville ta en generasjon, men Martell klarte det på fem korte år. Forberedt på å møte den frankiske falanksen, var muslimene totalt uforberedt på å stå ovenfor en blandet styrke av tungt kavaleri og infanteri i en falanks. Dermed ble Karl igjen kristendommens beskytter og stoppet den muslimske ekspansjonen inn i Europa, ettersom tiden for islamsk evne til å ekspandere nærmet seg slutten. Disse nederlagene var det siste store forsøket på ekspansjon av umayyad–kalifatet før ødeleggelsen av dynastiet i slaget ved Zab.

På slutten av hans kampanjer i Provence og Septimania, døde kong Teoderik 4 i 737. Martell som kalte seg - major domus - og - princeps et dux Francorum - utnevnte ikke en ny konge og ingen krevde en. Tronen var ubesatt til Martell døde. Som historikeren Charles Oman sier - han brydde seg ikke med navn eller tittel så lenge den reelle makten var i hans hender. Nowich slutter seg til Oman og sier:

Han holdt ikke noe hoff, brydde seg ikke om titler og tanken på en krone moret ham. Alt som interesserte ham var den virkelige essensen av makt og hva som kunne gjøres med den. Han mente at han hadde et oppdrag med å ta vare på det som hans forfedre hadde kjempet så hardt for å bygge etter Romas fall og var fast bestemt på å ikke la det gå til grunne under hans vakt. En mann med slik enorm makt, den virkelige herre av dagens Europa i hans livstid, brydde seg ikke med å vise seg frem, men bare med resultatene.

Perioden med interregnum, de siste 4 årene i Karls liv, var mer fredelig enn mesteparten hadde vært, og mye av denne tiden ble nå brukt på administrative og organisasjonelle planer for å skape en mer effektiv stat. Men han fikk sakserne i Westfalen til å anerkjenne ham og betale skatt i 738 og slo ned et opprør i Provence ledet av Maurontus i 739.
Karl satte i gang med å integrere de perifere områdene i imperiet sitt inn i den frankiske kirken. Han opprettet 4 bispedømmer i Bayern (Salzburg, Regensburg, Freising og Passau) og gav dem Bonifatius som erkebiskop og metropolitt over hele Tyskland øst for Rhinen med hans sete i Mainz. Boniface hadde vært under Karls beskyttelse fra 723, og helgenen selv forklarte sin gamle venn, Daniel av Winchester, at uten denne beskyttelsen kunne han hverken administrere sin kirke, forsvare sine geistlige eller forhindre kjetteri. Det var Boniface som hadde forsvart Karl med størst fasthet i hans gjerninger da han tok kirkens områder for å betale sin hær i dagene som førte frem til Poitiers, som en som gjorde hva han kunne for å beskytte kristendommen.

I 739 ba pave Gregor 3 Karl om hans hjelp mot Liutprand. Men Karl hatet å kjempe mot en tidligere alliert og ignorerte pavens bønn om hjelp. Likevel viste pavens bønn om frankisk beskyttelse hvor langt Martell hadde kommet fra de dagene han var en hårsbredd fra å bli bannlyst, og satte scenen for hans sønn og sønnesønn til å bokstavlig talt omrokkere Italia etter pavens behov og beskyttelse.

Karl Martell døde 22.oktober 741 i Quierzy-sur-Oise i det som i dag er Aisne département i Picardy-regionen i Frankrike.
Han ble gravlagt i Saint Denis-kirken i Paris.

Hans territorier ble delt mellom hans voksne sønner et år tidligere:

Karloman fikk Austrasia og Alemannia (med Bayern som vasall).

Pipin den yngre fikk Neustria og Burgund (med Aquitaine som vasall).

Grifo fikk ingenting, selv om noen kilder indikerer at han var tiltenkt en landstripe mellom Neustria og Austrasia.

På begynnelsen av Karl Martells karriere hadde han mange interne motstandere og følte at han trengte å utnevne sin egen konge med krav på tronen, Klotar 4.
På slutten derimot, har dynamikken i styret av Frankia endret seg, ingen merovingermarionett trengtes, hverken for forsvar eller legitimitet.

Karl delte sitt rike mellom sine sønner uten motstand (selv om han ignorerte sin unge sønn Bernhard, sønn av Karl Martell).
I mellomtiden styrket han den frankiske staten ved å kontinuerlig beseire gjennom overlegent lederskap arméene til fiendtlige fremmede nasjoner som omsluttet det på alle kanter, inkludert de hedenske sakserne som hans barnebarn Karl den store ville kue fullstendig, og maurerne som han stoppet på veien til kontinental dominans.

Karl var av den sjeldneste ressursen i den mørke middelalder: en briljant strategisk general som også var en taktisk kommandant par excellance, i stand til å sette i verk sine planer i slagets kaos mot sine fienders styrker og bevegelser. Utrolig nok var han i stand til å beseire dem gjentatte ganger, særlig når, som ved Poitiers, de var langt mer tallmessig overlegne i antall menn og våpen. Karl hadde den siste kvaliteten som definerer virkelig storhet i militærkommandanter:

Han forutså farene hos sine fiender og forberedte seg mot dem nøye. Han brukte underlaget, tid, sted og den intense lojaliteten i sine styrker til å dempe hans fienders overlegne våpen og taktikker. Han tilpasset seg igjen og igjen til fienden på slagmarken, endret seg rolig for å kompensere for det uforutsette og det som ikke kan forutses.

Han var også en dyktig administrator og hersker og organiserte det som skulle bli Europas regjering i middelalderen, et system av underriker, lojale mot baroner, grever, hertuger og øverst kongen, eller i hans tilfelle, major domus (rikshovmester) og princeps et dux Francorum. Hans nære koordinasjon mellom kirke og stat innledet også det middelalderske mønsteret for slikt styre. Han skapte den første vestlige stående hæren siden Romas fall. Totalt sett forandret han Europa fra en horde med barbarer som kjempet mot hverandre, til en organisert stat.

Det tok enda 2 generasjoner før frankerne drev alle de arabiske garnisonene ut av Septimania og over Pyreneene, men Karl Martell stoppet invasjonen av frankisk jord og snudde bølgen av islamsk fremrykning. Foreningen av de frankiske kongedømmene under Martell, hans sønn Pipin den yngre og hans barnebarn Karl den store skapte en vestlig makt som forhindret emiratet i Córdoba i å ekspandere over Pyreneene.

Martell var i 732 på grensen til bannlysning, men ble istedet anerkjent av kirken som dens fremste beskytter. Pave Gregor 2 skrev til ham mer enn en gang og ba ham om beskyttelse og hjelp, og han forble til han døde fiksert på å stoppe muslimene.
Martells sønn holdt sin fars løfte og vendte tilbake og tok Narbonne gjennom beleiring i 759, og hans barnebarn Karl den store etablerte faktisk Marca Hispanica på den andre siden av Pyreneene i deler av det som i dag er Catalonia, gjenerobret Girona i 785 og Barcelona i 801. Denne sektoren av det som i dag er Spania ble da kalt - de mauriske markene - av karolingerne som så på den ikke bare som en måte å holde muslimene i Iberia i sjakk på, men også som begynnelsen på å ta hele landet tilbake igjen. Dette dannet en permanent buffersone mot islam som sammen med kongen av Asturias, Pelayo (718–737, som startet sin kamp mot maurerne i fjellene i Covadonga i 722), og hans etterkommere, var grunnlaget for Reconquista som endte med at alle muslimene ble kastet ut av Iberia.

I sine visjoner om hva som ville bli nødvendig for ham for å motstå en større styrke og overlegen teknologi (de muslimske rytterne hadde stigbøyle som gjorde de første ridderne mulig), og siden han ikke våget å sende sine få ryttere mot det islamske kavaleriet, trente han sin hær til å kjempe i en formasjon brukt av de antikke grekerne for å stå imot det overlegne antallet og våpnene gjennom disiplin, mot og villighet til å dø for sin sak: en falanks.
Det skal merkes at han trente sine menn året rundt ved hjelp av hovedsakelig midler fra kirken. Etter at han brukte denne infanteristyrken alene ved Poitiers, studerte han fiendens styrker og tilpasset seg dem ytterligere.
Til å begynne med brukte han stigbøyler og sadler fra fiendens døde hester som ble samlet sammen på slagmarken, og rustning fra de døde rytterne. Etter 732 begynte han å integrere tungt kavaleri med stigbøyler og ringbrynjer i sin hær, og han trente sitt infanteri til å kjempe sammen med kavaleriet, en taktikk som han fikk god bruk for i kampanjene i 736 og 737, særlig i slaget ved Narbonne.

Martells evne til å bruke det han hadde, integrere nye idéer og teknologi, gav ham et rykte som briljant general allerede i ung alder. Den var grunnen til at han var ubeseiret fra 716 til han døde, selv mot et vidt spekter av fiender, inkludert det muslimske kavaleriet som på den tiden var verdens beste og de barbariske sakserne på hans egne grenser. Han var i tillegg nesten alltid tallmessig underlegen. Hans innføring av tungt kavaleri i vestlige styrker skapte de første - ridderne - i vesten. Prosessen med å utvikle det berømte ridderskapet i Frankrike fortsatte i Pistres-ediktet til hans tippoldebarn Karl den skallede.

Nederlagene Martell påførte muslimene var livsviktige i at splittelsen av den islamske verden etterlot kalifatet ute av stand til å gjennomføre et frontalangrep på Europa via sin befestning i Iberia etter 750. Hans evne til å møte denne utfordringen før muslimene gikk i oppløsning, er av største betydning, og det er derfor Dante skriver om ham i himmelen som en av - troens forsvarere.

Etter 750 var det iberiske emiratet, Europas dør, i hendene på umayyadene, mens nesten hele det muslimske imperiet kom under abbasidenes kontroll, noe som gjorde en invasjon av Europa til en logistisk umulighet mens de to imperiene kjempet seg i mellom. Dette utsatte den islamske invasjonen av Europa til tyrkernes erobring av Balkan et halvt millennium senere.

Det skal merkes at akkurat som hans barnebarn Karl den store ville bli berømt for sine raske og uventede bevegelser i sine kampanjer, var Karl legendarisk for å være hvor han ikke var ventet, og han gjorde aldri det hans fiender forventet han skulle gjøre. Det var denne evnen til å gjøre det uforutsette og bevege seg mye raskere enn hans motstandere trodde han kunne som karakteriserte Karl Martells militære karriere.

Det er også interessant at vikingene ikke startet sine forferdelig plyndringsraid før etter at Martells barnebarn, Karl den store, døde. De hadde sjøfartskapasiteten til å begynne disse toktene minst tre generasjoner tidligere, men valgte å ikke utfordre Martell, Pipin eller Karl den store. Dette var antagelig heldig for Martell som til tross for sine enorme begavelse, antakelig ikke ville klart å slå tilbake vikingene i tillegg til muslimene.

Karl hadde som - Major domus - (fra 717) - Rikshovmester - den virkelige makt i Austrasien og Neustrien, de 2 viktigste av de provinser som det merovingiske rike da var delt opp i. Han var den høyeste hoffembedsmann i det frankiske rike (fra 719) og var samtidig kongens mektigste minister og øverstbefalende for hæren.

Hans tilnavn, som betyr - Hammeren - var høyst betegnende for en mann med hans slagkraft, en egenskap som bl.a. satte ham i stand til å ta ledelsen av rikets affærer i en tid da kongene av Klodvigs ætt, de såkalte merovinger, hadde utartet fullstendig. Et dynasti av skyggekonger, som setter barn til verden i 14-15-årsalderen og er utlevd i begynnelsen av tyveårene, har ikke store utsikter til å få leve lenge på jorden.

De dådløse konger, er historiens navn på de siste merovinger. Det som de frankiske kongene ikke lenger maktet, nemlig å holde riket sammen, greide imidlertid den mektige Karl Martell.

Selv om han først og fremst huskes som lederen for den kristne hæren som vant ved Tours, er Karl Martell virkelig en gigantisk personlighet i tidlig middelalder. Han var en svært dyktig general i en tidsepoke som manglet andre store generaler, han er den første forfaderen til vestlig tungt kavaleri (ridderskap), grunnleggeren av det som skulle bli Frankerriket og satte i gang føydalsystemet som preget Europa i middelalderen.

Karl Martell giftet seg 2 ganger:

1. Chrotrud eller Rotrude (690–724), med barna:

Hiltrude (d. 754), giftet seg med Odilo 1 av Bayern, hertug av Bayern.

Karloman.
Landres av Hesbaye, giftet seg med Sigrand, greve av Hesbania.

Auda eller Alane, giftet seg med Teoderik 4, greve av Autun og Toulouse.

Pipin den yngre.

2. Swanachild, med barna:

Grifo.

Bernard (født ca. 700).

Kilder:
Wikipedia.
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 204-206, 253-258.
Allgemeine deutsche Biographie.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 78.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 59, 61, 71. 		av Franken, Karl (I3664)
 
11385 Karl og hustru Laura registrert. Zinow, Karl Fredrik (I445)
 
11386 Karl og Laura er registrert som gifte. Zinow, Karl Fredrik (I445)
 
11387 Karl Sunesson var jarl i Götaland under 1130-talet. Karl är endast känd genom medeltida isländska källor där hans patronymikon skrivs Sónason och där det uppges att han var son till en Sune Ivarsson och Estrid Ogmundsdotter från Norge. Karl ska ha varit sonsons son till en storman Sigtrygg i Närke, hos vilken Olav den helige gästade 1029 på sin väg från Norge till Ryssland. Karls morfars far var enligt samma källor son till den norske jarlen Orm Eilivsson.

Karl övertalades av den fördrivna norske kungen Magnus den blinde att genomföra ett krigståg till östra delen av Viken (nuvarande Bohuslän). Där blev Karls här besegrad av Inge Krokryggs anhängare i ett slag i Krokaskogen 1137 och Karl tvingades fly tillbaka in i Västergötland.

Karl var sannolikt gift med Birgitta, dotter till den norske kungen Harald Gille, i hennes första (av 3) äktenskap.

K är uteslutande känd genom isländska uppgifter. Hans far skall ha varit sonson till den i Närke bosatte stormannen Sigtrygg, hos vilken Olav den helige en tid vistats under sin färd från Norge till Ryssland 1029. K:s morfar var son till den på mödernet från Lade-jarlarna härstammande norske jarlen Orm Eilivsson. Den landsflyktige norske konungen Magnus den blinde tog 1137 sin tillflykt till K o lyckades egga honom att med en här överskrida norska gränsen o tåga in i Bohuslän (Viken), där många av fruktan underkastade sig honom. Magnus den blindes nyligen dräpte antagonist konung Harald gille efterlämnade en minderårig son Inge krokrygg, vars män besegrade K i Krokaskogen. K flydde därefter tillbaka till Västergötland, förföljd av sina fiender.

Med K har man velat identifiera den Karl som i en troligen från 1273 härrörande uppteckning om gränsen mellan Sverige o Norge kallas "konung" o uppges ha sammanträffat med en konung Harald för gränsreglering. Ingen sv konung med namnet Karl är nämligen känd före den på 1160-talet regerande Karl Sverkersson (s 621) o ingen norsk konung med namnet Harald senare än K:s svärfar Harald gille, som dräptes 1136.

K:s verksamhet har också sammanställts med en uppgift i västgötalagens kungakrönika, att Västergötland, sedan den stenkilska kungaätten dött ut o Ragvald knaphövde blivit dräpt, styrdes av lagmannen o landskapets hövdingar, tills Sverker den äldre blev konung. En isländsk uppgift, att K:s gemål Brigida tidigare skulle ha varit gift med Inge d y, den siste konungen av den stenkilska ätten, är kronologiskt omöjlig, eftersom Inge torde ha dött redan innan hennes far Harald gille kom till Norge från Irland. Därtill kommer, att Inges änka enligt en annan isländsk uppgift hette Ulfhild.

Kilde:
http://sok.riksarkivet.se/sbl/Presentation.aspx?id=12368 		Suneson, Karl (I14296)
 
11388 Karl var den siste konge over det nåværende Frankrike, som også ble keiser.

Ettersom keiser Lothars ætt hadde dødd ut i 875 med hans eldste sønn, Ludvig 2, som etter faren hadde arvet Italia og den derved knyttede keiserverdigheten, foretok Karl 2 hærtog til dette land.

Under det første i 875-876 ble han i Roma av pave Johannes 8 kronet til keiser.

Etter Ludvig den tyskes død i 876 angrep han dennes land, men ble av hans sønn Ludvig slått ved Andernach.

Den 6. oktober 877 døde Karl på hjemtur fra sitt andre hærtog til Italia.

Kilder:
Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 330-337.
Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935.
Allgemeine deutsche Biographie.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 256.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 38, 60. 		av Vest-Franken, Karl (Charles) "Karl 2" (I3650)
 
11389 Karl Zinow kjøpte hus på Grefsen, og søsteren Ragnhild og hennes mann Arthur Iversen flyttet også dit. De hadde til da bodd i Fjellgata. Det utviklet seg etter hvert til et uvennskap mellom Karl og søsteren Ragnhild, og det endte med at Ragnhild og Arthur måtte flytte ut fra huset på Grefsen. De fikk da en leilighet på Grønland. Iversen, Arthur August (I2713)
 
11390 Karl Ørjansson fikk som gave av faren i 1470 halve Hov og halvparten av de gårder og fisken m.m., som hørte dertil, samt retten til å bruke andre halvparten under farens levetid.

Karl er nevnt - beskedelicom manne - 1475 og 1477.

Han ble etter sin død beskyldt for å være en horesønn, men Gunnar Heliesson, Per Bertilsson og Henrick Hielth vitnet den 17.september 1485 at - Karl Öryensson - var - skilgitten fredison - dvs. ektefødt.

Karl Ørjanssons sete var gården Hov i Häckås.

Han kjøpte i 1475 av Lindorm Nilsson 2 systergårder i Gildestad i Häckås for 8 jämska mark, som tilhørte Lindorms hustru Karin og Kristin Jacobsdøtre.

I 1477 kjøpte han av sin stemor fru Margareta Jensdotter hennes morgengave i Gillsta og Lofdeberg i Häckås.

Karl Ørjansson eide også jord i Billsta i Häckås.

Våpen:

Enligt fragment av hans gravsten en bepansrad skank med sporre och till hjälmprydnad 3 (påfågels-)fjädrar.

Han var gift med en hustru som døde før 1488, som sannsynligvis var datter av Peder Olofsson, lagmann i Jämtland 1439-1474.
Han er identisk med den Peder Olofsson som vitnet for - Karl Yrianssons skilgithen (ektefødte) barn - for lagmansretten i Trondheim 1488, der hustru Birgitta Pedersdatter i Västerhus klaget på at hun og hennes medinteressenter ikke hadde fått fullt farsarv på begge sidene i Hov.
Saken ble dømt av erkebiskopen selv, Gaute Ivarsen, lagmannen Erik Amundsen og fem rådmenn i Trondheim 1488. 		Ørjanson, Karl (I5784)
 
11391 Karloman var frankernes konge fra 768 til 771. Sammen med sin bror Karl (senere kjent som den store) ble han velsignet som konge av pave Stefan 2 i 754.

Etter far Pipins død i 768 delte Karloman og Karl kongedømmet mellom seg, hvor Karloman tok den østlige delen, Austrasia.

Der var betydelig spenning mellom brødrene som kan være grunnen til at hans kone Gerberge flyktet med sine sønner til hoffet til Desiderius, langobardenes konge, da Karloman døde. På grunn av at noen kilder hevder at Gerberge var Desiderius datter, er det vanskelig å vurdere graden av spenningen. Krøniker antyder at Karl moret seg over Gerberges handling.

Da Karloman døde, ble hans kongedømme absorbert i Karls rike som så fordelte delene blant sine egne sønner. 		av Franken, Karloman (I4915)
 
11392 Karls niese Ranveig Lødøen hadde ikke bare hyggelige ting å fortelle om sin onkel Karl. Hun karakteriserte han som sær, kravstor, ikke særlig omtenksom eller snill. Det hadde nok mye med at hun opplevde Karls første tid i Norge etter returen fra Amerika som belastende for hennes familie. Denne første tiden etter hjemkomsten bodde han hos sin søster Fredrikke Hansen, Ranveigs mor, som da var blitt enke. Karl regnet nok med at det var greit at han bodde der, og å få søsteren til å stelle for seg. Dette likte imidlertid Fredrikke dårlig, og da han var en tur tilbake til Amerika igjen, så benyttet hun muligheten til å kvitte seg med sin leierboer.

Da Karl igjen returnerte til Oslo, og fant ut at han ikke var velkommen til å bo hos Fredrikke, så ordnet hans søster Ragnhild slik at han kunne bo hos søsteren Astrid og mannen Halfdan Gundersen. De hadde en liten leilighet på 2 om og kjøkken, hvor Karl fikk overta soveværelset deres. Det endte ikke godt imellom dem. Karl ommøblerte rommet slik han ville ha det, men det var likevel i deres felles stue han for det meste oppholdt seg. Astrid og Halfdan fikk nesten ikke noe privatliv igjen, og det gikk ikke i lengden. Det endte med at de måtte kaste Karl ut av leiligheten til slutt.

Karl skal ha sagt til søsteren Astrid en gang, om hun ikke var stolt av den rike broren hun hadde fra Amerika. Astrid hadde svart broren kjølig at hun ikke hadde sett noe til denne broren. 		Zinow, Karl Fredrik (I445)
 
11393 Karls niese Ranveig Lødøen hadde ikke bare hyggelige ting å fortelle om sin onkel Karl. Hun karakteriserte han som sær, kravstor, ikke særlig omtenksom eller snill. Det hadde nok mye med at hun opplevde Karls første tid i Norge etter returen fra Amerika som belastende for hennes familie. Denne første tiden etter hjemkomsten bodde han hos sin søster Fredrikke Hansen, Ranveigs mor, som da var blitt enke. Karl regnet nok med at det var greit at han bodde der, og å få søsteren til å stelle for seg. Dette likte imidlertid Fredrikke dårlig, og da han var en tur tilbake til Amerika igjen, så benyttet hun muligheten til å kvitte seg med sin leierboer.

Da Karl igjen returnerte til Oslo, og fant ut at han ikke var velkommen til å bo hos Fredrikke, så ordnet hans søster Ragnhild slik at han kunne bo hos søsteren Astrid og mannen Halfdan Gundersen. De hadde en liten leilighet på 2 om og kjøkken, hvor Karl fikk overta soveværelset deres. Det endte ikke godt imellom dem. Karl ommøblerte rommet slik han ville ha det, men det var likevel i deres felles stue han for det meste oppholdt seg. Astrid og Halfdan fikk nesten ikke noe privatliv igjen, og det gikk ikke i lengden. Det endte med at de måtte kaste Karl ut av leiligheten til slutt.

Karl skal ha sagt til søsteren Astrid en gang, om hun ikke var stolt av den rike broren hun hadde fra Amerika. Astrid hadde svart broren kjølig at hun ikke hadde sett noe til denne broren. 		Zinow, Fredrikke Birgitte "Hansen" (I444)
 
11394 Karls onkel, dykkeren Olaf Lorentzen, bodde i Nedre Bakklandet 6, mens Erland Skrogstad med sin familie bodde i nummer 5. Karl har nok møtt sin utkårede i disse trakter.

Tillysningsdagen før bryllupet var 22.desember 1912. Det ble opplyst at enkemann sporskifter ved jernbanen Carl Christian Lorentzen skulle gifte seg med sin Aagot Skrogstad.

Forlovere var Paul Olaf Bjørgum, Innherredsveien 59 og L.S. Laugen, Strandveien 5A (eller 50).

Enkemannens avdøde hustru døde for 2 år siden, så det var Karls andre ekteskap.
Begge 2 har bopel i Nedre Baklandet 5. 		Family: Karl Kristian Lorentzen / Aagot Karoline Skrogstad, "Lorentzen" (F43)
 
11395 Karmøy - vernet mot havet:

Når æsene skal til tings ved Urds brønn i Åsgard, må de krysse regnbue-broa Bifrost, alle sammen unntatt Tor.

Det gamle kvadet Grimnismål forteller at tordenguden hver dag først vasser over Kormt, så over Ormt og 2 store elver, før han kommer fram til livstreet Yggdrasil der gudene holder ting - derfor gløder det hellige vannet.

Kormt, det norrøne ordet for Karmøy, betyr vegg eller vern. Den langstrakte øya verner fastlandet innenfor mot nordsjøbrenningene og danner Karmsundet.
Strategisk plassert, der Karmsundet er på det smaleste ligger den gamle kongsgården Avaldsnes. Her satt herskerne og kontrollerte Nordvegen, skipsleia som har gitt navn til landet vårt. De krevde inn skatter fra skip som passerte langs norskekysten, holdt øye med strømmen av varer fra Hardangerfjorden og Boknafjorden, og sendte sine egne skip på vikingtokt eller handelsferder over Nordsjøen.

Avaldsnes blir kalt Norges eldste kongesete fordi Harald Hårfagre la hovedgården sin her etter slaget i Hafrsfjord ca 870. Det var her Harald endte sine dager, og han ble hauglagt på Haug ved Karmsund.

For erobreren Harald Hårfagre måtte det være politisk klokt å opprettholde de ærverdige tradisjoner som knyttet seg til kongsgården på Avaldsnes...
Med flid synes således Harald å ha valgt Avaldsnes på Karmøy - Vest-Norges Leire kunne man fristes til å kalle stedet - som sin egentlige residens...

Etter den fortid som sagn og gravfunn lar oss ane, er denne bygden ved Karmsund mer mer verdig enn noen til å danne bindeledd mellom oldtidens fylkeshistorie og middelalderens rikshistorie (Prof. Magnus Olsen).

Skipsgravene ved Karmsundet.

Storhaug (Gunnarshaug) og Grønhaug ble åpnet i 1886 og i 1902. Grønnhaug hadde vært utsatt for gravrøvere kort tid etter haugleggingen, mens Storhauggraven var blitt utsatt for jordhungrige bønder i nyere tid. Likevel viste det gravgodset som ennå fantes, at skipene hadde vært like rikt utstyrt som de mer kjente skipsbegravelsene Oseberg og Gokstad. Man tok det derfor som et tegn på at Harald Hårfagre hadde brakt ynglingeættens gravskikk med seg da han slo seg ned på Avaldsnes. Haakon Shetelig antydet til og med at Harald Hårfagre selv kunne være gravlagt i en av disse haugene. Et nylig avsluttet forskningsprosjekt viser at han kan ha hatt rett.

Grønhaugskipet.

Skipsgraven Grønhaug ligger i utkanten av Blodheia hvor Snorre plasserer slaget mellom Håkon den gode og sønnene til Eirik Blodøks. Haugen var ca. 30 meter i diameter og 4 meter høy. Den rommet et skip som var 15 meter langt og 3 meter bredt hvor høvdingen var lagt på dundyner. Ved å undersøke skjelettrestene har vi fått vite at den døde var en stor, kraftig mann. Vi vet ikke hvor gammel han var, kun at han ikke var ung. Graven hadde tydeligvis blitt forstyrret av gravplyndrere, men de gjenstandene som fremdeles fantes, slik som billedtepper og engelsk glass, viste at den opprinnelig må ha vært svært rik.

Grønhaugskipet er nylig datert til ca.930 e.Kr. Denne dateringen er en av årsakene til at forskerne nå ser Grønhaug som et mulig gravsted for Harald Hårfagre.
Snorre skriver at Harald ble gravlagt på Hauge op ad Kormtsund, og Grønhaug ligger nettopp ved garden Haugo på Torvastad.
Skipsgraven Grønhaug kan også være gravstedet for Harald Hårfagres sønnesønn Gutorm Eirikson, en av dem som kjempet mot Håkon den Gode i slaget på Blodeheia ved Avaldsnes ca.953. Historieskriveren Agrip forteller at 3 av Eirik Blodøks sine sønner ble drept i dette slaget, men Snorre nevner kun Guttorm.

Grønhauggraven hadde vært utsatt for haugbrott som fant sted langt tilbake i tida. Haugens plassering, i god synsavstand fra kongsgården på Avaldsnes, tilsier at ingen kunne ta seg inn i haugen for å røve i hemmelighet. Det så videre ut som om noen hadde forsøkt å trekke den døde med seg ut av gravhaugen, og bare deler av skjelettet ble funnet. Hva var så motivet bak dette haugbrottet?
Fra Jellinge i Danmark vet vi at Harald Blåtann tok foreldrene Gorm og Tyra ut av gravhaugene og gravla den inne i Jellinge kirke. Kanskje har noen villet gjøre det samme med den døde i Grønhaug, og slik kristne ham etter hans død?
Eller var det et nytt dynasti som gikk inn i gravhaugen for å markere sin makt over fortidas (hedenske?) herskere. Inne i Grønhaugen ble det funnet et vokslys, en tydelig kristen markør. Også i sagaene hører vi at vokslys ble brukt for å uskaldeliggjøre den døde under haugbrott.

I følge sagaen ble haugbrott foretatt for å hindre gjengangeri. Helt for seg selv står fortellingen hos Odd Munk om Olav Tryggvasons graving i kong Augvalds gravhaug på Avaldsnes. Da kongen bodde på Avaldsnes fikk han besøk av den forkledde Odin som fortalte om haugene der Augvald og hans hellige ku lå begravd. I den ene haugen fant Olav Tryggvason mannebein, i den andre fant han kubein.

Storhaugskipet.

Den andre skipsgraven, Storhaug eller Gunnarshaug, ligger et stykke nord for kongsgården. Før bøndene begynte å kjøre jord fra haugen, var den mellom 40 og 50 meter i diameter og 5 - 6 meter høy. Slik den lå, på et lite platå der Karmsundet er smalest, virket den enda høyere. Bøndenes gravinger hadde frambrakt flere ulike jernsaker, men av dette er det bare bevart et spyd og en sammenrustet bunt av 24 jernpiler i et kogger.
Også selve utgravingen ble foretatt i stort tempo, og funn så sent som i 1970 åra, vitner om at det fremdeles er rester igjen i haugen. Vi kan likevel si en del om Storhaugfyrsten og hans skip.

Da Storhaug ble åpnet i 1886, hadde fyrsten fremdeles 2 sverd og 1 spyd, fyrstål og en bronsering, tenger, filer og andre redskaper til fiske og matlaging. Han hadde også med seg i graven en vakker gullarmring og 2 sett kostbare brettspill eller Hnefatafl, 1 med spillebrikker av rav, 1 med spillebrikker av blått og gult glass. Høvdingen hadde i tillegg fått med seg en mindre båt og en hest.
Et interessant trekk er at vi inne i Storhauggraven finner det kristne korssymbolet prikket inn i et vokslys.

Selve skipet var mellom 23 - 27 meter langt, og skipsrestene fra Storhaug inneholder en rekke vesentlige data om konstruksjonsdetaljer som ikke kjennes annensteds fra. Det ble ikke funnet spor av mast eller mastefisk, noe som kan skyldes tidligere ødeleggelser. Det er likevel mest sannsynlig at dette varet stort roskip, en slags missing link mellom folkevandringstidas roskip og vikingtidas fullendte seilskip.

Nye dateringene viser at Storhaugskipet er Norges eldste kjente gravskip (690 - 730 e.Kr). Høvdingen er gravlagt i et nordisk skip, men han er utstyrt som en frankisk aristokrat. Bl.a. var hans 2 sverd av en type laget i området rundt Aachen, Karl den stores hovedsete. Storhauggraven har tegn på kristen innflytelse, mer enn 250 år før kristendommen ble innført i Norge. Graven bærer tydelige bud om at en mektig ætt med internasjonale kontakter, bodde på Avaldsnes i århundrene før rikssamlingen. Den viser også at man på Avaldsnes allerede rundt år 700 ser begynnelsen på en statssdannelse som senere ledet opp til samlingen av Norge.
(Les mer om skipsgravene på Karmøy i: De glemte skipsgravene. - Makt og myter på Avaldsnes, av Arnfrid Opedahl, AmS, 1998)

Rikssamling.

Det maktapparatet vi ser kimen til gjennom Storhaugbegravelsen, visste Harald Hårfagre å benytte seg av da han startet rikssamlingen med utgangspunkt i Nord-Rogaland/Sunnhordland. Det kraftige maktsenteret på Avaldsnes, med sine mange kontakter langs norskekysten og over Nordsjøen, skaper de politiske og økonomiske forholdene som la grunnlaget for at rikssamlingen hadde sitt utspring rundt dette området i vikingtida. Om Harald Hårfagre kom til Avaldsnes som erobrer eller om han fra før hadde odelsrett til dette området, er mer usikkert.
Historikere om tolker nå kildene om ynglingeætta og Harald Hårfagre. Det blir hevdet at Harald opprinnelig var en vestlandskonge, enten fra Sogn, Kvinnherad i Sunnhordland eller Avaldsnes i Rogaland. Haralds mor var Ragnhild, datter av sognekongen Harald Gullskjegg, men hvor kom så Haralds far fra? Alle Harald Hårfagres kongsgårder lå i Rogaland eller Hordaland. Andre steder i landet ble styrt av jarler på Haralds vegne, og siden sør-vestlandet var Haralds kjerneområde, virker det sannsynlig at han også har hatt slektsrøtter i Rogaland og Hordaland. I så fall kan Harald Hårfagre ha hatt sin maktbase på Avaldsnes allerede før han gjorde stedet til Norges eldste kongesete.

Konge av Norge fra før 900 til 932.

Overleveringen fra sagaen vil vite at Harald ble fostret langt hjemmefra, og at det var liten kjærlighet mellom far og sønn. Det kan vel være at Harald ble fostret i Sogn, og at den personlige kunnskapen han på denne måten skaffet seg om Vestlandet, har vært med på å forme en gryende tanke om å legge hele Norge under seg.
Harald Hårfagre samlet Norge - sier sagaene. Vi må konstatere at vi har lite sikker kunnskap om Harald Hårfagre og rikssamlingen. Selv tilnavnet - hårfagre - stemmer neppe. I engelske og franske kilder er det Harald Sigurdsson, i norske kilder kalt - Hardråde - som bærer dette tilnavnet. Tilnavnet må i ettertid ha blitt flyttet over på den første Harald, som også hadde et tilnavn knyttet til håret, nemlig - lufa - lurvehode.

De danene som angrep England, må også ha omfattet menn fra områder i dagens Norge. Og betegnelsen - dansk tunge (donsk tunga) - blir i kildene brukt dels som fellesbetegnelse for de nordiske språk, dels om de enkelte språk - særlig om norsk og islandsk. Likevel er det klart at skandinavene skilte mellom forskjellige folkegrupper innen Norden, selv om man registrerte likhetspunkter.

Det eldste sikkert tidfestede belegget for betegnelsen - nordmann - finnes i latinsk form i en irsk annalnotis fra året 874. Her står det at kongen i Dublin kalles Ivar, og at han er konge over alle nordmenn i Irland og Britannia.
I Haraldskvedet, som skal være diktet av Haralds hirdskald Torbjørn Hornklove etter slaget i Hafrsfjord omtrent på samme tid som annalnotisen, finner en uttrykket drottin norðmanna (nordmennenes herre).
Den eldste kjente beskrivelsen av Norge finnes i den nordnorske høvdingen og kjøpmannen Ottars beretning ved sitt besøk hos kong Alfred den Store av Wessex (871-899). Beretningen er tatt inn i den geografiske innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet.
Ottar fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, i det fylket som het Hålogaland, men at landet strakk seg videre nordover, der samene holdt til. Han skildrer - nordmennenes land - som det lange og smale kystlandet sørover. Han kunne seile til den byen sør i landet som kaltes Skiringssal på én måned hvis man lå i land om natta og ellers hadde god bør. Han hadde da Norge (Norweg eller Norðwegr - veien mot nord) på babord side hele veien. Fra Skiringssal seilte han på 5 dager til byen Hedeby, som hørte under danene. På turen hadde han da på babord side Danmark og på styrbordside åpent hav i 3 dager. To dager før han kom til Hedeby, hadde han på styrbord side Jylland og Sillende og mange øyer, og i 2 dager hadde han på babord side de øyene som hørte til Danmark.

Med andre ord:

Det er leia rundt kysten som har gitt landet navn - denne brede ferdselsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt. Leia som førte til Skiringssal i Vestfold. Nordmenn var altså ikke bare en liten gruppe i en del av Norge. Det må ha hersket en forestilling, både blant dem som bodde der, og blant andre, om det norske kystlandet som noe spesielt og skilt fra andre områder, og om at folk i dette området var nordmenn, til forskjell fra andre folk som Ottar også nevner:
Svear, daner, kvener, bjarmer og finner.
Nordveien og nordmenn kan selvsagt ha vært oppfattet ut fra rent geografiske forhold, og ikke som uttrykk for felles identitet ut over dette. Samtidig hadde folkegruppene i landet egne navn.

På den andre siden ser det ut til at nordmennene, til tross for sin - danske tunge - utgjorde en språklig og kulturell enhet sammenliknet med nabofolkene, noe man mener fremgår av runeinnskrifter, stedsnavn og mytologi. Også de eldste landskapslovene viser kanskje en slik enhet, ettersom disse har langt større likhet innbyrdes enn noen av dem har med tilsvarende svenske eller danske lover.

Kildene er samstemte om at Harald var sønn av Halvdan Svarte, konge på Opplandene. Men vi har ingen entydige opplysninger om hvor Harald selv kom fra. Kildene synes å trekke i ulik retning. Eldre historikere har i stor grad, i likhet med Snorre, ment at Vestfold måtte være utgangspunkt for rikssamlingen.
Snorre hevder Harald var fra Vestfold og av ynglingætta, en kongeætt fra svensk Uppland med en utløper til Vestfold. Han bygger dette på skaldekvadet - Ynglingatal - til tross for at Harald selv ikke er nevnt i dette kvadet.

Både i kvad og de eldste sagaene berettes det at Harald etter rikssamlingen holdt til på kongsgårdene sine på Vestlandet - Seim i Nord-Hordland og Årstad, Fitjar på Stord, Avaldsnes på Karmøy og Utstein i Rogaland. Det samme gjorde de etterfølgende rikskongene. Dette skulle kunne forklares utfra strategiske hensyn, nemlig at de ville holde vestlandshøvdingene og vikingreirene på Vesterhavsøyene under oppsikt.

Beskrivelsen av Harald i Haraldskvedet tyder på at han var sjøkonge, altså vikinghøvding, sågar en stor vikinghøvding ifølge Glymdråpa. Dette vil naturlig knytte Harald til Vest-Norge, selv om det ikke utelukker Vestfold. Men når hele sagamaterialet knytter Harald til Opplandene på farssiden og til Sogn, der han ble konge etter morfaren, mens kun de yngste sagaene knytter ham til Vestfold, er det rimelig å slutte at vestfold-tilknytningen er en senere konstruksjon, og at Sogn var utgangspunktet for erobringene.
Haraldskvedet er et samtidsbelegg for det siste større slaget Harald måtte utkjempe i Norge. Det har vært en omfattende debatt om hvem som var Haralds motstandere, selv om vi ikke engang vet om dette virkelig var det avgjørende slaget.
Kvadet opplyser at motstanderne kom østfra, de er østkakser. Harald er konge over austmennene, men han bor på Utstein. Motstanderne løp hjemover Jæren, hvilket må bety østover forbi Jæren. Austmennenes konge kjemper altså mot noen som også må kunne betegnes som - austmenn - og han kommer nordfra, fra Utstein. Dette er tilsynelatende motstridende opplysninger, og flere tolkningsmuligheter har vært foreslått, tolkninger som bygger på kompliserte resonnementer.

Fastholder vi at utgangspunktet for erobringene var Sogn, vil det være mulig og rimelig at slaget sto mot småkonger eller høvdinger på Vestlandet, eller at Harald forsvarte sitt område mot angrep østfra - det være seg vikværinger eller dansker, eller en kombinasjon av disse. Men når hæren som møtte Harald i Hafrsfjord, besto både av krigerbønder (haulder) og av profesjonelle krigere (berserker og ulvhedner), kompliserer dette bildet. Dette kan nemlig tyde på at Harald angrep et rike som forsvarte seg både ved hjelp av de profesjonelle krigerne til høvdingene i området og ved hjelp av folkeoppbud.

Vi vet ikke hvem Harald vant over i slaget, bare at han erobret landet fra Sogn og sørover, Hordaland, Rogaland og kanskje Agder. Det området han fortrinnsvis oppholdt seg i, var Sørvestlandet. Her hadde han direkte kontroll, men han hadde i kraft av sin styrke trolig overherredømme over tilgrensende områder. Dette innebar at den direkte kontrollen i de underordnete områdene lå hos en lokal hersker. Han skulle anerkjenne overherren, gi ham militær støtte ved behov og kanskje betale tributt som symbol på underordning. Slike - overherredømmer - var vanlige i Europa på denne tiden.

Et eksempel er danskekongenes overherredømme over de i dag vest-svenske områdene Bohuslän, Halland og Västergötland, kanskje også over Østfold i Norge. I alle fall regnet Ottar den nåværende norsk-svenske kysten (Østfold-Bohuslän), kanskje også det indre Oslofjord-området, som dansk. Han forteller at når han seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby, hadde han Danmark på venstre hånd. I nyere forskning oppfatter man disse områdene og de danske øyene, landet øst for Storebelt, som danenes grenseområde (Dan-mark).
Danenes kjerneområde - danenes land - var Jylland, men tyngdepunktet flyttet seg stadig øst- og nordover.

Liknende dansk kontroll har man tenkt seg over Vestfold og det indre Oslofjordområdet. Overherredømmer var ustabile og personavhengige; graden av underordning varierte, og de var ofte kortlivet, noe ikke minst eksempler fra Englandviser.

I tiden rundt Harald Hårfagres erobringer var danskene opptatt med indre oppgjør. Dette kan ha gitt Harald mulighet til å etablere overherredømme i danske interesseområder, for eksempel Vestfold. Liknende herredømme kan ha blitt etablert på Møre. Derimot synes Trøndelag og Nord-Norge å ligge utenfor Haralds maktområde. Her utøvde ladejarlene tilsvarende makt og kom i perioder til å konkurrere med hårfagreætlingene om kontrollen over den vestlige, midtre og nordlige delen av landet.

Snorre, og med ham historikerne på 1800-tallet, mente Harald samlet og hersket over hele Norgesveldet. Men kildematerialet sett under ett tyder mestsannsynlig på at Sørvestlandet var Haralds kjerneområde, og at kontrollen her ga ham makt til å hevde overherredømme over andre landsdeler.

Historikernes syn på årsakene til rikssamlingen har vært ulike. Mest original er Snorre, når han hevder at erobringslysten ble tent i Harald da Gyda avslo å bli én av hans mange koner fordi han bare var småkonge.
Den forklaringen som med visse modifikasjoner lenge har vært sett på som den rimeligste, ble lansert på 1930-tallet av Johan Schreiner d.e. For ham var den historiske utviklingen en følge av samfunnsklassenes økonomiske interesser og motsetninger. I Nord-Norge hadde aristokratiet herredømme. Disse høvdingene kan ha basert mye av sin makt på finneskatten, slik Ottar forteller. Skatten besto av luksusprodukter som ble eksportert sørover til Skiringssal og Hedeby. Følgelig hadde også Vestfold-aristokratiet interesse av denne luksusvareeksporten.
Disse 2 gruppene ville nå sammen med ladejarlen sikre sine handelsinteresser mot de vestnorske vikinghøvdingene, som forstyrret denne trafikken gjennom å kreve avgifter eller drive regelrett plyndring av handelsfartøyene. En allianse mellom Harald og ladejarlen med dette for øye muliggjorde jarlens herredømme i Trøndelag og Haralds på Vestlandet. Denne teorien forutsetter imidlertid enten at Harald hadde herredømmet over Vestfold og handelsinteressene der, eller også at Harald var alliert med danskekongen - dersom denne virkelig kontrollerte Vestfold.

Andreas Holmsen, som overtok dette synet, kom etter hvert til en annen oppfatning. Handelsinteressene var fremdeles avgjørende, men slik Holmsen så det, var det Haralds erobringer som truet trafikken langs kysten. Dette skapte en allianse mellom ladejarlen og danskekongen, som kontrollerte Hedeby.

Det er likevel rimelig å forestille seg at dansk ekspansjonspolitikk i Norge må ha skapt motkrefter. I stedet for å underkaste seg dansk overherredømme kan man ha blitt stimulert til motstand, noe som krevde samarbeid mellom høvdingene. Haralds samling kan altså betraktes som følgen av mobilisering mot en mektig fiende. De økonomiske og samfunnsorganisatoriske forutsetningene for rikssamling og mer sentralisert herskermakt kan ha nådd et slikt utviklingsnivå at Haralds samlingsprosjekt kan ses på som et første skritt nettopp i den retning.

Claus Krag vil tone ned betydningen av Haralds virksomhet og betrakte den på linje med andre vikingkongers erobringer. Behovet for å forklare den som noe ekstraordinært vil da falle bort. Harald må imidlertid, også ifølge Krag, i samtiden ha vært betraktet som en betydelig høvding, noe både kontakten med den engelske kongen Adalstein og senere forestillinger om hårfagreættens arverett til riket viser.

Dateringen av Haralds rikssamling byr på problemer. På slutten av 800-tallet oppfatter Ottar Norge som en geografisk enhet, men antyder intet om politisk enhet eller kongemakt. Ottars beretning står imidlertid i den - geografiske - innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet, og Ottar nevner verken Harald eller andre fyrster.

Dateringen i sagaene er relativ. De oppgir antall vintrer siden en viss begivenhet fant sted, og hvor lenge konger levde og regjerte. Det viser seg imidlertid at sagaenes kronologi ikke stemmer overens, og at de inneholder hull. Islandske - frode (vise) - menn la slaget i Hafrsfjord til begynnelsen av 870-tallet.

Rudolf Keyser (1830-tallet) tar utgangspunkt i slaget ved Svolder i år 1000, og ved å telle seg bakover gjennom antall år kongene ifølge sagaene hersket, kunne han etter noe subjektivt valg fastsette årstallet for slaget i Hafrsfjord til 872. Dette årstallet ble spredt folket gjennom P. A. Munchs historie.

Halvdan Koht (1921) avviste sagaenes datering, men tok også utgangspunkt i år 1000. Fra da av og tilbake til Harald var det så og så mange ætteledd à anslagsvis 30 år. Han kom da til at slaget må ha stått ca. 900. Ved å bruke denne metoden også på Ladejarlætten og andre ætter innen- og utenlandsfant han godt samsvar. Ut fra dette skulle Harald være født ca. 865 og ha dødd ca. 945. Denne tidfestingen var lenge akseptert i historikermiljøet.

Den islandske historikeren Ólafia Einarsdóttir har som den første systematisk studert sagakronologi. Hun mener å påvise at sagaskriverne var lærdemenn, oftest prestelærde, og med kjennskap til gamle irske dateringssystemer. Sagaenes opplysninger er riktige, hevder hun, men problemet er bruk av forskjellige tidssystemer og måten å regne regjeringstid på. På grunn av dette finnes tilfeller av overlapping og dobbelttelling av tid. Hun kommer til at Haralds dødsår må være 931-32, slik også Are Frode gjorde. Haftsfjordslaget burde da kunne trekkes tilbake til 870-875. Hennes oppfatning om Haralds dødsår synes nå akseptert. Dateringen av slaget i Havsfjord er man fremdeles mer usikker på, men 880-tallet synes akseptabelt for de fleste.

Vi kan se bort fra at Harald var rikskonge med geografisk, politisk, økonomisk og militær makt. Alle forestillinger om sentralisert styre bør glemmes. Kongens maktgrunnlag var hirden, altså profesjonelle krigere som fulgte ham, og muligens stående styrker rundt om i riket. Han hadde intet folkeoppbud, ingen politi- eller rettsmakt, ingen skatteinnkreving.
Kongen var fysisk - allmektig - utøvde makt etter eget forgodtbefinnende og nektet alle andre dette. Det vil si at han forbød økonomisk utnyttelse av sitt område for andre enn seg selv. I - Glymdråþa - fortelles det at Harald straffet - tyver - noe som kan vise til at han beskyttet sitt rike mot vikinger. At hans yngste sønn Håkon ble oppfostret hos kong Adalstein i England, tyder på samarbeid med den engelske kongen mot felles fiender, som kan ha vært vikinger fra vikingrikene på De britiske øyene. Helt sikkert hadde Adalstein og Harald en felles fiende i danskekongen, da danskekongenes ekspansjonslyst rettet seg både mot England og Norge. Inspirasjon og forbilder for etableringen av riket kan Harald ha hentet utenfra - fra Danmark, England eller til og med Frankerriket.

Ifølge Snorre og Egilssagaen tok Harald landskyld (jordleie) av alle bønder, han - tok odelen - fra dem. Denne påstanden er uklar og omdiskutert, den kan neppe tolkes dit hen at Harald så på all jord som sin private eiendom. Slike forestillinger hadde han nok ikke, og heller ikke et administrasjonsapparat som kunne kontrollere dette. Harald gjorde vel det samme som vikinghøvdingene ellers gjorde, krevde mat av bøndene når han trengte det, kanskje kamuflert som gave eller hjelp. Dette var ikke noen form for fast skattlegging, som var ukjent for nordgermanerne på denne tiden. Ved å reise rundt mellom kongsgårdene kunne kongen - høste landet - markere sin makt og øve effektiv kontroll, noe som var det normale også ellers i Europa.

Når Harald stoppet den vilkårlige viking- og voldsaktiviteten i sitt område, var han til nytte for bøndene, og en kan kanskje ane spirene til et nærmere samarbeid mellom kongemakt og bondesamfunn. Det er mulig han fikk bøndene med på å opprette et - veitslesystem - altså frivillige kostytelser, når han reiste rundt.
I alle fall fikk han inntekter fra de eiendommene han tok fra sine beseirete motstandere. jordegods og kanskje veitslerett ga underhold for hirden og ham selv. Da kunne det løse godset til de beseirert vikinghøvdingene og småkongene brukes til å belønne hirdmennene med. 		Halvdansen, Harald "Harald 1" (I3522)
 
11396 Karoline Bjørnson var en norsk skuespiller, kjent som kona til forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson. Hun var en verdifull støtte for sin mann i hans krisetider – og renskrev alle hans manuskripter. Hun var også modell for en rekke av hans kvinneskikkelser, blant andre - Klara Sang - Tora Parsberg - og - fru Dag. En del dikt er tilegnet eller inspirert av henne, blant annet - Mit Følge - skrevet til - Hjemmets Ære og Min Hustrus Pris.

Karoline Bjørnson er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

-

Karoline Reimers’ mor døde tidlig, og Karoline vokste opp hos sin tante Catherine og onkel konditor Adolph Jahn - hun kalte seg til dels Jahn. Både Reimers- og Jahn-familiene var innflyttere fra Tyskland, og hjemme ble det talt tysk. Hun hadde et godt miljø rundt seg i oppveksten, fikk gå på privatskole og omgikkes Lyder Sagen, Jonas Lie, Ernst Sars og Suzannah Thoresen, som ble senere gift med Henrik Ibsen.

-

En av hennes store interesser var teateret, og 19 år gammel fikk hun fra desember 1854 prøve seg som elev ved Kristiania Norske Theater. Hun spilte i 5 stykker, men måtte så reise hjem igjen. I april 1858 fikk hun en rolle i et stykke ved Det Norske Theater i Bergen, og ble deretter med teateret på en turné til Trondheim. Hennes teaterkarriere sluttet i Trondheim.

Den 16.mai ble hun forlovet med teatersjef Bjørnstjerne Bjørnson, som hun hadde kjent i meget kort tid. Sammen drog paret først til Romsdalen. De giftet seg hos Bjørnsons foreldre i Søgne i Vest-Agder 11.september og bodde deretter i Bergen til de flyttet til Kristiania sommeren 1859.

-

Her begynte for alvor Karolines liv som dikterhustru. Bjørnstjerne Bjørnson var meget begeistret for sin unge hustru og beskrev henne slik i et brev til en venn våren 1859:

Hun har en fyldig, varm hånd og giver det bedste håndtryk jeg har kjent, hendes latter smitter et helt værelse ... Hun er stærk som en bjørn, skjønt hun ingen stærk figur har, men en smuk; hun er ikke høj; har et bitte lille, nydeligt hoved og lokker; men store øjne, høj græsk næse, klar pande ...

Parets første barn, Bjørn, ble født om høsten samme år. Karoline fikk barselfeber, økonomien var usikker og hun oppholdt seg sommeren 1860 hos svigerforeldrene mens Bjørnson drog til København. Her kom det til en krise da han hodestups forelsket seg i en ung skuespillerinne og en kort tid overveide skilsmisse. Karoline ble rasende, og han drog alene til Roma med et reisestipend. Hun kom først etter neste høst. Siden så det ut til at forholdet roet seg.

Bjørnson satte mer og mer pris på sin ektefelle, slik han blant annet gir uttrykk for det i diktet - Mit følge. Hun holdt orden på økonomien og klarte å skape en hjemlig atmosfære i stadig nye pensjonater. Hun måtte være hjemme mens han var på utenlandsreiser eller på foredrags- eller opplesningsturneer. Hun oppdrog 5 barn (et 6. døde tidlig) og tok imot venner på Aulestad. I tillegg renskrev hun alle hans manuskripter, og hennes tyskkunnskaper kom til nytte når han skrev artikler i tysk presse. Hun hadde meninger om hans artikler, men hun kommenterte aldri hans diktverk.

Det kan ikke alltid ha vært lett å være - gift med nordenvinden - slik Jonas Lie karakteriserte hennes situasjon. Hun var en meget sterk og selvstendig personlighet med evne til skarpe replikker. Som enke ble hun en offentlig person der hun bodde på Aulestad, nesten som et minnesmerke over Bjørnson-epoken i norsk historie. 		Reimers, Johanne Elisabet Karoline "Bjørnson" (I24635)
 
11397 Karriere:

Student 1903, cand.med. 1910, dr.med. 1916 (Om tyfusvaksinasjon og serologiske metoder til bedømmelse av dens effekt).

Amanuensis Buksnes 1910—1911, assistentlege Bergens komm. sykehus 1911—1914, privat lege til 1915, assistentlege
Stavanger sykehus 1915—1917, reservelege Bergens komm. sykehus 1917—1918, overlege Ålesund komm. sykehus 1918—1929, overlege Stavanger sykehus 1929, direktør for
Stavanger sykehus og overlege for kirurgisk avdeling siden 1.januar 1932.

Han har foretatt studiereiser til Stockholm i 1929, og til Tyskland i 1931.

Flerårig medlem av styret i Norsk kirurgisk forening, og foreningens formann 1937-1940.
Formann i legeforeningens kontrollnemd i Stavanger.
Medlem av spesialistutvalget for kirurgi.
Formann i Rogalands medisinske selskap i dets første år etter stiftelsen.
Formann i en interkommunal komite (fylket og byene) i Rogaland for planleggelse av sykehusforholdene i fylket.

Skrevet atskillige innlegg i med. tidsskrifter.

Kilde:
Hvem er hvem 1948

Utdrag fra:
En forskerskole grunnlegges – Gades Institutt 1912–35, av Morten Hammerborg:

I 1912 ble Gades Institutt i Bergen opprettet samtidig som byens nye sykehus på Haukeland sto klart. Målsettingen til donatoren F.G. Gade var at institusjonen skulle fungere som et forskningsinstitutt i tillegg til å være sykehusets patologiske avdeling og laboratorium.

Oppdraget med å lede dette arbeidet falt på en ung kreftforsker, Magnus Haaland. Gjennom å innføre en turnusordning hvor assistentene gjennomgikk en toårig utdanning i patologisk-anatomiske så vel som bakteriologiske og serologiske temaer, lyktes det ham å opprette en effektiv forskerskole innen disse institusjonelle rammene.

Instituttet produserte et stort antall vitenskapelige artikler og også flere doktorgrader. Et særlig kjennetegn ved forskningen var dens praktiske orientering – nesten alle de større arbeidene omhandlet viktige epidemiske sykdommer på Vestlandet.

En omlegging av turnusordningen og en bitter konflikt mellom Haaland og ledelsen ved sykehuset ga instituttet en mindre heldig utvikling fra 1925 frem til Magnus Haalands død i 1935...

Den 15.mars 1912 var det på førstesiden av Bergens Tidende et stort oppslag med bilde fra den offisielle åpningen av - Dr. F.G. Gades Pateologiske Institut. Dette var en merkedag for byens myndigheter og Bergens medisinske miljø. For første gang hadde en stor privat donasjon gitt byens medisinske institusjoner et tilskudd og en nyskapning som ikke utelukkende var rettet mot behandling av syke, den var også tiltenkt medisinsk forskning. Særlig fikk instituttet 3 hovedarbeidsområder i sitt første kvarte hundreår. For det første skulle det fungere som Bergen sykehus’ patologiske og bakteriologiske laboratorium. For det annet skulle man der bedrive forskning innen patologi og beslektede fag. Endelig kom instituttet til å bli en sentral aktør i det offentlige helsearbeidet på Vestlandet, da særlig i en kampanje mot tyfoidfeberen i landsdelen som det selv innledet i mellomkrigstiden...

Da Gades Institutt og Haukeland sykehus åpnet sine dører i 1912, tok den nye prosektoren bare opp tråden der den gamle hadde sluppet den. Obduksjonene og prøvene ble stadig mer tallrike, og noen nye prøveteknologier ble tilgjengelig i 1910- og 1920-årene. I all hovedsak representerte imidlertid Gades Institutt som sykehuslaboratorium bare en videreføring av det som allerede hadde vart i rundt 2 tiår. Prosektor ved instituttet overtok testingen for helsemyndighetene, privatpraktiserende leger og distriktsleger ved mistanke om epidemiske sykdommer. I tillegg utførte han rettsmedisinske undersøkelser, slik også prosektor ved Bergen sykehus hadde gjort.

Derimot var Gades Institutt starten på noe kvalitativt nytt når det gjaldt institusjonens 2 andre innsatsområder, nemlig forskning og en aggressiv epidemibekjempelse med utgangspunkt i laboratoriet..

Instituttets donator var Fredrik Georg Gade (1855–1933), en bergensfødt patolog ved Det Kgl. Frederiks Universitet. Etter embetseksamen i 1880 og tjeneste ved sykehus både i Kristiania og Bergen tilbrakte han store deler av de følgende 10 årene ved ledende medisinske laboratorier i Europa, særlig i Tyskland og Frankrike. Det nasjonalt feirede året 1905 kom for Gades del til å bli preget av tragedie: I tillegg til at han mistet sin yngste sønn i tuberkulose, og på samme tid sin far, ble han selv alvorlig syk og endte på det han antok var sitt dødsleie. Den velhavende kjøpmannsfarens dødsfall tilførte F.G. Gade en stor pengesum, og det var i denne situasjon han skal ha fått ideen om å donere sin arv og sin formue – slik kunne han skape et monument over sitt liv og sin virksomhet som ville overleve ham selv.

Formålet han valgte for sin gave var hans eget fag, den patologiske anatomi. Patologisk anatomi må imidlertid i denne sammenheng forstås i svært vid betydning. Det han ønsket å fremme var laboratoriebasert forskning, enten denne var rettet mot histologien eller studier av bakteriologisk, serologisk eller endatil fysiologisk art. Den geografiske plasseringen skulle være hans fødeby Bergen (sjelden finner man så entusiastiske bergensere som dem som lever i diasporaen). Gade så for seg at hans forskningsinstitusjon kunne bygges i tilknytning til det nye sykehusanlegget på Haukeland. Han satte følgelig hele sin kapital, 150.000 kroner, inn i et legat med dette formålet.

Ironisk nok reiste F.G. Gade seg fra sitt antatte dødsleie. Han var således i live, men blakk. I mellomtiden hadde han lagt ned en stor innsats i å utforme retningslinjer for til hva og hvordan pengene skulle brukes. Det aller viktigste for ham var at institusjonen han hadde muliggjort med sin store pengegave skulle gi anledning til langsiktig laboratoriebasert medisinsk forskning i hjembyen...

Institusjonen trengte en prosektor med tilstrekkelig vitenskapelig tyngde til å lede arbeidet. Valget falt på Magnus Haaland (1876–1935)... Haaland var en raskt stigende stjerne og fikk i 1907 tilbud om en forskerstilling ved Imperial Cancer Research Fund i London. Men så i 1911 forlot den da 34 år gamle Haaland England til fordel for hjemlandet og sjefsstillingen ved Gades Institutt, en stilling han kom til å stå i til sin død...

Gades Institutt startet regulær virksomhet 1. januar 1912, samtidig som hele sykehusdriften ble flyttet fra de gamle og utdaterte lokalene i sentrum til de nye bygningene på Haukeland. Da besto staben av prosektor Magnus Haaland, assistent Sverre Sandberg (1880–1963) og en laborant som skulle ta seg av dyrene og ellers fungere som vaktmester... Det første året var assistentens arbeidsoppgaver obduksjonene og de histologiske undersøkelsene, det neste de bakteriologiske og serologiske undersøkelsene. Slik fikk assistentene i løpet av sin tjenestetid en spesialisert og grundig innføring i alle patologiens og laboratoriefagenes viktigste kunnskaper og teknikker. Denne bemanningen skulle, med nye assistenter i rotasjonsordning, under Magnus Haalands ledelse produsere en stor mengde vitenskapelige artikler og en rekke doktorgrader de neste 10–12 år. Dette til tross for at det fremdeles var trange rammer og det måtte utvises kreativitet hvis større arbeider skulle kunne produseres.

Assistenten som etterfulgte Sverre Sandberg, Alexander Brinchmann Brekke (1885–1960), startet i stillingen ved nyttår 1913, og fikk 1.januar 1914 selskap av enda en assistent, Bjarne Wilmann (1883–1964). Magnus Haaland var på denne tiden særlig opptatt av spørsmålet om vaksinasjon mot tyfoidfeber. Som Haalands assistent var det naturlig at Brekke deltok i Haalands forsøk og forfulgte temaet i sin egen forskning. Til slutt kunne han disputere over avhandlingen Om tyfusvakcination og serologiske metoder til bedømmelse av dens effekt. Dette var typisk for hvordan Haaland ledet og initierte forskningen ved Gades Institutt. Det var som oftest han som tok de første steg ut i nye felter, men han overlot til sine assistenter å forfølge de problemstillinger han fant. På denne måten fikk assistentene hjelp til å velge temaer som Haaland kunne veilede dem i, og Haaland fikk anledning til å styre forskningsprosjekter som gapte over langt mer enn en enkelt mann kunne ha håpet å gjøre unna.

Det krevde imidlertid en sterk dose besluttsomhet og vilje til personlige ofre å kombinere stillingen som assistent ved Gades Institutt og det å skrive en doktorgrad. Fremdeles var det slik at det rutinepregede obduksjons- og prøvetakingsarbeidet ved sykehuset la beslag på det aller meste av tiden. Alexander Brekke måtte derfor bruke av sine egne midler til å leie inn en «voluntørassistent» for å frigjøre tid til å arbeide med doktorgraden sin. Pengene tok han sannsynligvis fra sin egen praksis. Assistentens arbeidstid var nemlig bare fra kl.9 til kl.14, lønnen kun 1.500 kroner i året – derfor ble det forventet at assistentene om ettermiddagen drev egen praksis og skaffet seg inntekter fra denne.

Selv om Brekke leide inn hjelp, var han ikke ferdig da hans to år ved instituttet var omme. Haaland lyktes da å få en ekstrabevilgning fra Direktionen slik at Brekke kunne skrive ferdig sin avhandling mens han fremdeles var i instituttets brød. Det var viktig for Haaland - at dette første større sammenhengende arbeide fra institutet skal skyldes legatet helt og holdent, hvad der nu lar sig gjøre. Slik ville hele æren for arbeidet tilfalle Brekke og instituttet. For en ung institusjon var det selvsagt viktig å fremstå som et genuint forskningsinstitutt som var i stand til å løfte frem en ung lege til doktorgraden utelukkende med egne vitenskapelige og økonomiske muskler, og Haaland ble da også gitt tillatelse til å gi Brekke pengene.

Publiseringen av Alexander Brekkes doktorgrad med påtrykt
- Fra Dr.med. F.G. Gades pat. inst. - i 1916 var en stor fjær i hatten for både Haaland, Gades Institutt og donator F.G. Gade selv. Men det var slett ikke alle de etter hvert tallrike assistentene til Haaland, «Gadeguttene» som de ble kalt, som fullførte eller la grunnlaget for doktorgraden i løpet av sine to år der. Det var vanligere at assistentene publiserte et par-tre artikler, basert på arbeidet i laboratoriet, for deretter å gå til en ordinær legepraksis hvor de slett ikke publiserte.

Kilde:
http://tidsskriftet.no/2009/12/medisinsk-historie/en-forskerskole-grunnlegges-gades-institutt-1912-35 		Brekke, Alexander Brinchmann (I458)
 
11398 Katarina etterlot seg et testament i 1482.

Enke fru Katarina Jonsdatter lever fremdeles i 25.april 1455, da hun gir igjen tiende markebol jordegods, som hun har arvet av sine foreldre, til myn doterson Alv Knutsson (DN II nr.810).

P.A.Munch skriver at skiftet etter henne var i 1482 (Munch 1863, slektstavle 2, ætten Bolt). 		Jonsdatter på Sudrheim, Katarina (I3357)
 
11399 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I17654)
 
11400 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Family: Living / Living (F688)
 

      «Prev «1 ... 224 225 226 227 228 229 230 231 232 ... 333» Next»

This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0, written by Darrin Lythgoe © 2001-2024.

Maintained by Tor Kristian Zinow.