Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Home Search Login  
Share Print Bookmark

Notes


Matches 11,601 to 11,650 of 16,612

      «Prev «1 ... 229 230 231 232 233 234 235 236 237 ... 333» Next»

 #   Notes   Linked to 
11601 Klausburg, Neumark (26.oktober 1823?). Mau, William Frederick (I10410)
 
11602 Klevbraatet. Johansen, Erling Anton (I11258)
 
11603 Klingenberg:

En slekt som stammer fra landsdommer på Lolland Claus Andreas Klingenberg (død etter 1625). Slekten kom til Norge med hans sønn Andreas Clausen Klingenberg (død 1688), magasinforvalter på Munkholmen i Trondheim, som var far til overauditør i Trondheim, regimentskvartermester Johannes Klingenberg (1686–1763). Han var far til forstander for de Angellske stiftelser, generalauditør Andreas Peter Klingenberg (1723–90) og kaptein Hans Michael Klingenberg (1738–1822). Sistnevntes sønn, fogd i Strinda og Selbu Johan Nicolai Klingenberg (1777–1865) var far til bl.a. fogd i Strinda, senere i Gauldal Olaf Hannibal Sommerfeldt Klingenberg (1811–73) og major Johannes Benedictus Klingenberg (1817–82).

Fogd O. H. S. Klingenberg var far til bl.a. kammerherre, generalmajor Trygve Olafssøn Klingenberg (1842–1932) og overrettssakfører Sverre Olafssøn Klingenberg (1844–1913). Generalmajor T. O. Klingenberg var farfar til arkitekt Trygve Olavssøn Klingenberg (1900–87), banksjef Erik Olavssøn Klingenberg (1903–97) og arkitekt Ørn Olavssøn Klingenberg (1903–95). Overrettssakfører S. O. Klingenberg var far til bl.a. fylkesmann, statsråd Odd Sverressønn Klingenberg (1871–1944) og direktør i Norges geografiske oppmåling Kaare Sverressøn Klingenberg (1872–1959). 		Hansen Klingenberg, Claus Andreas (I1973)
 
11604 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I2685)
 
11605 Klocksåsen, alternativt stavning Kloxåsen, er en liten by i Näs distrikt (Näs socken) i Östersund kommune, Jämtlands län. Byen ligger mellom Tandsbyn och Fåker. Klockåsen er et veldig gammelt sted som finnes nevnt fra 1300-tallet. Et fangstgropsystem finnes også like utenfor byen. Nabobyar er Berget, Ängsbacken og Åsan.

Fra Norsk slektshistorisk tidsskrift (trykt utg.). 1931/32 Vol.3:

Den første underretning om Kloxåsen i middelalderen gis i et brev datert Sunde, 21.november 1428 (DN III 697), hvor Tivad Olavsson kunngjør at han med sin mors samtykke har solgt sit morsgods Kloxåsen i Näs sokn til Sigurd Jonsson for 36 jemtske mark og 1 mark i skjøtegebyr. Tivads mor, Helga Tivadsdotter, må ha vært enke allerede i 1418 (DN III 697) da hun selger den halve gården Götatand i Lokne sokn til Olav Joansson.

Sigurd bosetter seg i Kloxåsen og nevnes der i 1441 som vitne ved salget av gården Viken i Näs til en Sigurd Vigarsson, som synes å ha vært i slekt med Sigurd (DN III 763).
Få år etter dør Sigurd, sannsynligvis i 1447, idet Sigrid og Gudlaug Sigurdsdøtre med sine ektefeller i et brev av 2.oktober 1447 (DN III 795) erkjenner å ha mottatt sine parter av arven etter faren Sigurd i Koxåsen av sine brødre Joan og Halvard Sigurdssønner. Hver av døtrene fikk 24 mark. 		Joansson (Jonsson), Sigurd "i Kloxåsen" (I25239)
 
11606 Klodulf var sønn til Arnulf, biskop av Metz, og den yngre bror av Ansegisel, rikshovmester i Austrasia.

Før han ble ordinert, hadde Klodulf giftet seg med en ukjent kvinne og fått en sønn kalt Arnulf. Han ble biskop av Metz i 657 som den tredje etterfølgeren av sin far, og holdt embetet i 40 år.
Under sin tid som biskop dekorerte han St.Stefanskatedralen rikt.

Han var også i nær kontakt med sin svigerinne St.Gertrude av Nivelles. 		av Metz, Klodulf (I12049)
 
11607 Klodvig 1 døde i 511 og er begravet i Basilique Saint-Denis, Paris, mens hans far hadde vært gravlagt med de eldre merovingiske kongene i Tournai. av Franken, Louis (Ludvig / Klodvig) "Louis 1" (I11975)
 
11608 Klodvig 1 var et medlem i merovingerdynastiet som etterfulgte sin far Childerik 1 som konge over de saliske frankerne i 481. Disse var germanere som okkuperte området vest for den nedre Rhinen med sitt senter rundt Tournai og Cambrai, langs den moderne grensen mellom Frankrike og Belgia, i et område kjent som Toxandria.

Med hjelp av Ragnakar, kongen over frankerne i Cambrai, beseiret Klodvig i 486 Syagrius, den siste romerske embetsmannen i det nordlige Gallia, som hersket over området rundt Soissons i dagens Picardie. Denne seieren utvidet frankernes styre til nesten hele området nord for Loire.

Etter dette sikret Klodvig en allianse med østgoterne gjennom et ekteskap med hans søster Audofleda til deres kong Teoderik den store.

Han fulgte opp denne seieren med en ny i 491 over en liten gruppe thüringere øst for sine territorier.

Senere beseiret han alemannerne med hjelp fra andre frankiske småkonger i slaget ved Tolbiak.

Han hadde tidligere giftet seg med den burgundiske prinsessen Klotilde (493) og etter seieren ved Tolbiak konverterte han i 496 til hennes katolske tro. Dette var en betydelig forandring fra andre germanske konger, som vestgoternes og vandalenes, som holdt seg til den rivaliserende arianske tro.

Klodvigs konvertering til romersk-katolsk kristendom, religionen til majoriteten av hans undersåtter, styrket båndene mellom hans romerske undersåtter og deres germanske erobrere. Men Bernhard Bachrach har hevdet at denne konverteringen fra hans frankiske hedenske tro fremmedgjorde mange av de frankiske småkongene under ham og svekket hans militære posisjon i de påfølgende år.

Munken Gregorius av Tours skrev at den hedenske troen som Klodvig oppgav var på romerske guder som Jupiter og Merkur fremfor deres germanske tilsvarende guder. Dersom Gregorius' beretning stemmer, antyder den en sterk tilknytning av de frankiske herskerne til prestisjen i romersk kultur som de må ha tatt som allierte og foederati av riket i det foregående århundret.

Klodvig utkjempet et slag i Dijon i år 500, men han lyktes ikke i å underlegge seg det burgundiske kongedømmet.

Det virker som at han fikk støtte fra armoricerne i de følgende årene, for de hjalp ham i hans beseiring av vestgoternes kongedømme i Toulouse i slaget ved Vouillé i 507. Denne seieren begrenset vestgoterne til Hispania og la nesten hele Aquitania til Klodvigs kongedømme.

Han etablerte så Paris som sin hovedstad, og etablerte et kloster dedikert St.Peter og St.Paulus på den sørlige bredden av Seine. Alt som er igjen av dette store klosteret er Tour Clovis, en romersk landsby som nå ligger innenfor området til det prestisjefulle Lycée Henri IV, rett øst for Panthéon.
Etter at Panthéon ble grunnlagt, ble klosteret gitt et nytt navn til ære for Paris' skytshelgen, Geneviève. Det ble revet i 1802.

Ifølge Gregorius gav den bysantinske keiseren Anastasius 1 Klodvig tittelen konsul etter slaget ved Vouillé. Siden Klodvigs navn ikke er med på konsullistene, er det sannsynlig at han ble gitt et symbolsk konsulat.

Gregorius beskrev også Klodvigs systematiske kampanjer etter hans seier ved Vouillé for å eliminere andre frankiske reguli eller småkonger. Disse inkluderte Sigibert av Köln og hans sønn Klotar, Kararik, en annen konge av de saliske frankerne, Ragnakar av Cambrai, hans bror Rikkar og deres bror Rigomer av Le Mans.

Kort tid før sin døde, sammenkalte Klodvig til en synode av galliske biskoper til å møtes i Orleans for å reformere kirken og skape en sterk forbindelse mellom kronen og det katolske bisperådet. Dette var det første konsilet i Orleans.

Klodvig lot nedskrive en lovbok, Saliske lov som var basert på tidligere sedvanerett og som er blant de eldste bevarte lovbøker.

Da han døde ble riket hans delt mellom hans 4 sønner, Teoderik, Clodomer, Childebert og Klotar. Dette skapte de nye politiske enhetene i kongedømmene Reims, Orleans, Paris og Soissons og innledet en periode preget av manglende enhet. Denne perioden varte – med korte avbrytelser – helt til slutten av Klodvig 1's merovingiske dynasti (751).

Populære tradisjoner, basert på fransk kongelig tradisjon, hevder at frankerne var grunnleggerne av den franske nasjon, og at Klodvig derfor var den første konge av Frankrike. 		av Franken, Louis (Ludvig / Klodvig) "Louis 1" (I11975)
 
11609 Klodvig 2 var innledningsvis under regenskapet til sin mor Nanthild til hun døde litt over 30 år gammel i 642. Dette dødsfallet gjorde at han falt under innflytelsen til de sekulære magnatene som reduserte den kongelige makten til sin fordel.
Han var mindreårig i nesten hele sitt styre.

Han blir noen ganger regnet som konge av Austrasia i perioden 656-657 da Childebert - den adopterte - hadde ranet til seg tronen. 		av Neustria, Klodvig "Klodvig 2" (I12007)
 
11610 Klokka tolv onsdag 29.juli 1959 startet sermonien i Havsten kirke til minne over stasjonsmester Atle Aune. Krans var det bl.a. fra Stasjonsmesterforeningen i Kristiansand ved misjonsprest Unheim. Aune, Atle (I839)
 
11611 Klokker Jens Sivertsen er den første nevnt som skoleholder, i 1761, men de forrige klokkerne har sikkert også holdt skole. Sivertsen Klomstein, Jens "Rotrud" / "Hoff" (I6998)
 
11612 Klokker Peder Hoff døde 53 år gammel. Jensen Rotrud, Peder "Hoff" (I4001)
 
11613 Klokker Poul kjøpte Østby ifølge skjøte datert 23.februar 1768 for 500 riksdaler. Mogensen Rødder, Poul (I9322)
 
11614 Klokkergården. Hoff, Ole Jacob (I2855)
 
11615 Klotar 1 (497–561), frankernes konge, var en av de 4 sønnene til Klodvig. Han ble født rundt 497 i Soissons (nå i Aisne).

Da hans far døde i 511 fikk han som sin del av kongedømmet landsbyen Soissons som han gjorde til sin hovedstad, byene Laon, Noyon, Cambrai og Maastricht og den nedre delen av Maas. Men han var svært ambisiøs og forsøkte å utvide sitt rike.

Han var hovedmannen bak mordet på sin bror Clodomers barn i 524, og hans del av byttet bestod av byene Tours og Poitiers.

Han tok del i forskjellige ekspedisjoner mot Burgund, og etter ødeleggelsen av det kongedømmet i 534 fikk han Grenoble, Die og noen av nabobyene.

Da Provence ble avstått til frankerne av østgoterne, fikk han byene Orange, Carpentras og Gap.

I 531 marsjerte han mot thüringerne med sin bror Teoderik 1, og i 542 med sin bror Childebert 1 mot vestgoterne i Hispania.

Da hans grandnevø Teodebald døde i 555, annekterte Klotar hans territorium, og da Childebert døde i 558 ble han enekonge av frankerne.

Han hersket også over store deler av Tyskland, utførte ekspedisjoner inn i Sachsen, og for en tid fikk han en årlig skatt på 500 kyr fra sakserne.

Slutten av hans styre var preget av indre uenigheter. Hans sønn Chram gjorde opprør mot ham ved flere anledninger. Etter å ha fulgt Chram inn i Bretagne hvor opprørerne hadde tatt tilflukt, stengte Klotar ham inne i en hytte sammen med hans kone og barn og satte fyr. Overveldet av anger, gikk han til Tours for å søke tilgivelse ved graven til St.Martin, og døde kort tid etterpå.

Klotars ekteskap:

Gunteuk, enke av hans egen bror Chlodomer, rundt 524. De hadde ingen barn.

Andre ekteskap rundt 532 da han og hans bror Teoderik beseiret Bertakar, konge av Thüringen, og Klotar tok hans datter Radegund til kone. Hun ble senere kanonisert. De hadde ingen barn.

Hans tredje og mest vellykkede ekteskap var med Ingund som han hadde fem sønner og en datter med:

1. Gunthar, døde før sin far.

2. Childerik, døde før sin far.

3. Charibert, konge av Paris.

4. Guntram, konge av Burgund.

5. Sigibert, konge av Austrasia.

6. Chlothsind, giftet seg med Alboin, langobardenes konge.

Hans neste ekteskap var med søster til Ingund, Aregund som han fikk en sønn med:

7. Chilperik, konge av Soissons.

Hans siste kone var Chunsina som han fikk en sønn med:

8. Chram, som ble sin fars fiende og døde før ham. 		av Franken, Klotar "Klotar 1" (I11973)
 
11616 Klotar 1's andre ekteskap skjedde rundt 532 da han og hans bror Teoderik beseiret Bertakar, konge av Thüringen, og Klotar tok hans datter Radegund til kone. Hun ble senere kanonisert. De hadde ingen barn. Family: Klotar av Franken, "Klotar 1" / Radegund av Thüringen (F4781)
 
11617 Klotar 2, kalt den store (le Grand) eller den unge (le Jeune), var konge av Neustria og fra 613–629 frankernes enekonge.

Han var enda ikke født da hans far, kong Chilperik 1 døde i 584. Hans mor, dronning Fredegund, var regent til hun døde i 597 da den 13 år gamle Klotar startet sitt eget styre.

Som konge fortsatte han sin mors feide med dronning Brunhilda av Austrasia med samme intensitet og blodutgytelse.

Han gikk til krig med sine fettere, Teoderik 2 av Burgund og Teodebert 2 av Austrasia, som beseiret ham ved Dormelles (nær Montereau). På dette tidspunktet gikk de 2 brødrene til krig mot hverandre.

I 605 invaderte han Teoderiks kongedømme, men klarte ikke å underlegge seg det.

Klotar forble ofte i krig med Teoderik, som døde i Metz sent i 613 mens Klotar forberedte en kampanje mot han.
Warnakar, major domus (rikshovmester) i Austrasia, og Rado, rikshovmester i Burgund, forlot Brunhilda og hennes oldebarn, Sigibert 2, og hele riket ble gitt i Klotars hender.

Brunhilda og Sigibert møtte Klotars hær ved Aisne, men patriseren Aleteus, hertug Rocco og hertug Sigvald deserterte. Den gamle kvinnen og hennes unge konge måtte flykte. De kom seg til Orbe, men Klotars treller tok dem igjen ved innsjøen Neuchâtel. Begge samt Sigiberts yngre bror Corbo ble henrettet på Klotars ordre.

Samme år ble Klotar 2 den første enekonge av frankerne siden hans bestefar Klotar 1 døde i 561 ved å beordre drapet på spedbarnet Sigibert 2 (Teoderiks sønn), som den aldrende Brunhilda forsøkte å sette på tronene til Austrasia og Burgund. Dette førte til opprør blant adelsmennene, og at Brunhilda ble levert i Klotars hender.
Hans hevnlyst førte til at han plasserte sin gamle ruvende tante i strekkbenk i 3 hele dager, før hun led en grusom død, fastlenket mellom 4 hester som ble pisket i ulike retninger og som til slutt rev henne i stykker.

Klotar 2 innførte Paris-ediktet, et slags frankisk Magna Carta som reserverte mange retter til den frankiske adelen mens den ekskluderte jøder fra alle embeter under kronen.
Denne ekskluderingen plasserte i praksis all lese- og skriveferdigheter i det merovingiske monarkiet under geistlig kontroll og gledet også adelen stort, da det som oftest var adelsmenn som ble satt til biskoper.
Warnaker og Rado fikk Klotar til å gjøre hovmennene til en livstidsutnevnelse ved Bonneuil-sur-Marne, nær Paris, i 617.
Gjennom disse gjerningene, mistet Klotar sin egen lovgivende myndighet og det store antallet lover som ble innført i hans styre er antagelig resultatet av adelsmennenes forslag som kongen ikke hadde autoritet til å nekte.

Han gav kongedømmet Austrasia til sin unge sønn Dagobert 1 i 623. Dette var et politisk trekk som takk for støtten fra biskop Arnulf av Metz og Pippin 1, hoffmester i palasset i Austrasia. De 2 var ledende austrasiske adelsmenn som i praksis ble gitt en semiautonom status.

Klotar 2 døde i 629 etter 45 år på tronen, lengre enn noen andre monarker fra merovingerdynastiet. Han etterlot kronen med mye mindre makt og forberedt for rikshovmestrenes fremkomst og rois fainéants. 		Klotar "Klotar 2" (I12014)
 
11618 Klotar 3 var den eldste sønnen til Klodvig 2, konge av Neustria og Burgund. Han etterfulgte sin far i hans kongedømmer i 655 eller 659 da han døde.

Klotar var under regentskapet til sin mor, dronning Balthild til 664 eller 665. Gjennom sitt styre, ble han dominert av sin hoffmester, Ebroin.

En gang mellom 657 og 661 ble han frankernes enehersker gjennom fjerningen av tronraneren Childebert den adopterte, men austrasianerne ba om en egen konge og en gang mellom 660 og 662 gav Ebroin Austrasia til en annen sønn av Klodvig 2, Klotars bror Childerik 2.

Klotar beholdt Neustria og Burgund til han døde våren 673.

Han ble begravd i Saint Denis Basilica. En grav ble oppdaget der nylig, antagelig hans.

Hans bror Teoderik 3 etterfulgte ham. Han blir ofte beskrevet som den første roi fainéant - gjør–ingenting–konge - av merovingerdynastiet. 		av Neustria og Burgund, Klotar "Klotar 3" (I12011)
 
11619 Klubben var en av mange - gutteklubber - i Trondheim, og ble stiftet som Fotballklubben Odd 19.mai 1917.

De fikk egne drakter i 1918, og det ble fart i sakene. Olav spilte da på A-laget. Odd kunne registrere seire over Falk og Ørn. Draktene måtte spillerne betale selv, og prisen var høy, 99 kroner.

I årene 1921-1922 sto Odd på toppen blant privatklubbene, og økonomien var god.

Mange - gutteklubber - ble oppløst etterhvert, og 1923 betegnet en tilbakegang for vår klubb. Det ble vanskeligere for - gammelgutan - å få motstandere til kampene, og de (stifterne) begynte å gå trett.
Det hadde heller ikke lykkes Odd å komme inn i fotballkretsen. Årene 1923-1925 var derfor dårlige for klubben.

En ny generasjon medlemmer banket nå på døren for å overta styringen. De unge ønsket flere kamper og ville påskynde arbeidet med å få klubben inni Norges Fotballforbund.

Denne klubben ble i 1927 Rosenborg Ballklub. Olav var dens første kasserer.

Fra medlemsbladet til RBK nr.2/2003:

Og vi lar Olav Fossum, en av de - unge - og som senere ble en høyt respektert formann i 3 perioder, 1929, 1935 og 1937, avslutte denne perioden.

I en artikkel i forbindelse med 20-årsjubileet i 1937 skrev han følgende om klubbens stiftere:

Når vi nå i ettertid skal bedømme verdien av det arbeidet som de første medlemmene utførte, så var det å stifte klubben ikke noen enestående prestasjon. Privatklubber ble den gang stiftet fort vekk og som oftest oppløst innen årets utgang. Men det at disse gutter klarte å holde sammen så mange år og vedlikeholde klubben som privatklubb, det må sies å være beundringsverdig!

I 1931, 15 år etter stiftelsen, nådde Rosenborg A-serien for første gang.
På dette laget spilte Harald Petersen, Erling Sivertsen, Johan Berg, Gustav Andresen, Gustav Kvam, Richard Olsen, OLAV FOSSUM, Trygve Akernes, Sverre Alsaker, Peder Dinesen og Sigurd Fossum.

Bilde fra 1931:

Bak fra venstre: Gustav Andersen, Gustav Kvam, Richard Olsen, Olav Fossum, Trygve Akernes, Sverre Alsaker, Peder Dinesen og Sigurd Fossum. Foran: Harald Petersen, Erling Sivertsen og Johan Berg. 		Fossum, Olav August (I651)
 
11620 Kluke Nilsdatter Rustad, Maren "Sigstad" / "Melby" (I9412)
 
11621 Klæbu seminar ble etablert i Klæbu i 1839. Det var mye strid om hvor denne lærerskolen skulle ligge, og Strinda var lenge en tung kandidat. Sogneprest Hans Jørgen Darre (27.september 1803- 1874) sto sentralt i etableringen. Klæbu prestegård fikk ny hovedbygning i 1839 med klasserom og boligrom for elevene/seminaristene ved skolen. Den første opptaksprøven begynte 4.januar 1839. 13 seminarister begynte med undervisningen 7.januar 1839.

Peder Arntsen Hugaas ble opptatt på Klæbu seminar i 1852. Senere ble han omgangsskolelærer på Strinda med årslønn 100 speciedaler uten kost.

Omgangskolene på 1800-tallet var ikke faste skolebygg. Opplæringen fant sted på gårdene. Den alminnelige folkeskolen (almueskolen) var basert på at ambullerende lærere, omgangsskolelærerne, reiste rundt og underviste elevene på disse gårdene.

Klæbu semninar utdannet mange lærere fram til det ble nedlagt 28.juni 1892. Etter at 45 stortingsmedlemmer stemte for at skolen skulle flytte til Strinda, og 69 for flytting til Levanger, var tiden ute for Klæbu som skolested. 		Arntzen Hugaas, Peder (I1154)
 
11622 Knatterød i Asak?

Ægtefødte Helenes foreldre var Hans Iversen og Mari Nilsdatter. 		Hansdatter Haakenby, Helene (I2375)
 
11623 Knerche Amalie Hugaas, svigermor til sønnen Oskar, skriver i brev datert 8.mai 1904:

...jeg skal nu hils ifra Bestemor Karen jeg var der i gaar hun har nu leiet sig et Værelse paa Møllenberg No 12 og skal flytte paa førstkommene Fredag jeg undres ikke paa at hun vil vær for sig selv og ikke trives hos Marie men hun er vist snil ogsaa kan de vær mange ting... 		Olsdatter Moe, Karen "Lorentzen" (I501)
 
11624 Knivdrept på Øvre Bakklandet.

Fra dødsannonsen i Adresseavisen 5.februar 1987:

Vår kjære sønn, far, bestefar, bror, svoger og onkel Arne Fossum døde fra oss, nær 45 år gammel.
Trondheim, 27.januar 1987.

Åsta og Olav
Anne Synnøve
Olav
Egil
Odd og Anny
Einar og Anne
Barnebarn
Øvrige familie

Bisettelsen har funnet sted. 		Fossum, Arne (I652)
 
11625 Knivstukket og drept av Leofa under et slagsmål ved Pucklechurch. av England, Edmund "The magnificent" (I4934)
 
11626 Knud Andersen eide Østre Burud frem til 1800, da han solgte gården til sin svigersønn Peder Andersen Gagnum, med samtykke fra sønnen Anders, som da frafalt sin odelsrett.
Knud Burud levde videre på gården som livørsmann, og døde våren 1802 i en alder av 89 år. 		Andersen Burud, Knud (I24862)
 
11627 Knud døde 25 år gammel og ugift, i en ulykke på gården Utistu, trolig av samme grunn som faren.

Det sto om faren, Esten, at han ble - ved ulykkelig tordenslag til døden henkallet - i juli måned 1748. 		Estensen Solberg, Knud (I1677)
 
11628 Knud Eriksen var dreng på Solberg i 1825. Han flyttet etterhvert til Trondheim. Erichsen Solberg, Knud (I1447)
 
11629 Knud Herulf Lindholms første ekteskap var med Mary Anette Slade, f.4.juli 1868, Sydney, Australia, d.17.februar 1954, København.
Gift 8.desember 1899 i Shanghai, Kina. Senere skilt.

Deres barn:

Elsa Annette Ottilde Lindholm, f.20.oktober 1900.
Eleonore Veronica (Vera) Lindholm, f.4.februar 1902.
Mary Andrea Catharina Lindholm, f.11.oktober 1904. 		Family: Knud Herluf Lindholm / Asta Hermine Gauer, "Lindholm" (F5877)
 
11630 Knud Jørgen Bredal var arméoffiser. Kom i tjenesten ca.1711, og tjenestegjorde i Brabant, Holstein og Pommern før han kom til Norge. Han var regimentskvartermester og auditør ved 2.Smålenske nasjonale infanteriregiment fra 14.oktober 1718, kapteinløytnant ved samme regiments Søndre Jarlsbergske kompani fra 1.september 1719. Kapteins karakter fra 10.mai 1721. Virkelig kaptein og sjef for Vestre Jarlsbergske kompani fra 18.mars 1726. Overført til Frølichs gevorbne infanteriregiment 15.april 1735.

Avskjed fra tjenesten 8.april 173? etter søknad (datert 15.januar 1743) på grunn av senskader etter benbrudd under en bataljonmønstring fire år tidligere. 		Bredal, Knud Jørgen (I4756)
 
11631 Knud og Kjersti overtok Støver etter Knuds foreldre.

Gården, 1 spann, ble overført fra Lars Knudsen till sønnen Knud på Stafrum ved skjøte for 170 riksdaler og kår 2de Mæling Ager 2de Koefoder m.m. Datert 12.februar 1749.

I 1761 er det slutt på leilendingstiden da Even Joensen får skjøte på gården av Hr. Otto Arentz for 300 riksdaler. Han satt ikke så lenge med gården.
Året etter (skjøte datert 11.januar 1762) solgte han 13 1/2 marklag til Knud Larsen Stafrum for 300 riksdaler, og Sørli blir et underbruk under Stavrum.

I 1763 kvittet Even seg med resten 4 1/2 marklag til samme Knud Larsen Støver. Siste datert og tinglyst 18.juli 1763. Even flyttet så fra bygda, og kjøpte gården Bybot i Flå. Dermed er den gamle gården Wang øde og underbruk under gårder framme i bygda.

I 1764 døde Knud Larsen Støver. Enke Kjersti Olsdatter Støver giftet seg igjen 2 år senere, i 1766, med Ole Brynnildsen Aasenhus. Begge disse 2 døde i 1792. 		Larsen Stafrum, Knud "Støver" (I1739)
 
11632 Knud Svendsen er nevnt som eier av 1 pund skyld i Nerløs i 1680, med underliggende Kverum og Brunseter engeland.
I 1693 fikk Knud skjøte på engelandet Kluge med skyld 8 skinn.

Peder Olsen Homb, sønn av Ole Olsen og Sigri Narvesdatter på Homb, lyste i 1705 pengemangel med hensyn til Nerløs for å bevare sin odelsrett til gården. Det samme gjorde dragon fra Aker Knud Nielsen i 1714, som oppga Ole Alfsen Tronderud på Gran, som hadde pantsatt Nerløs, var morfar av hans mor.
Svend Reersens arvinger avsto imidlertid i 1714 sitt pantegods i Nerløs til Peder Olsens sønn Erik. Det dreide seg i alt om 20 lispund. Det fikk en lykkelig slutt da Knud Svendsen Nerløs' datter Anne i 1716 giftet seg med Erik Pedersen Homb.

Både Knud Svendsen og sønnen Ole Knudsen ble boende på Nerløs etter at Erik Pedersen Homb overtok gården. 		Svendsen Odnes, Knud "Nerløs" (I24299)
 
11633 Knut 6 av Danmark (født 1163, død 12.november 1202), konge av Danmark fra 1182 til 1202. Knut var sønn av Valdemar den store og Sofia av Minsk.

Allerede, i 1170, som 7-åring ble Knut salvet og kronet som sin fars medkonge for å sikre at kongsmakten skulle bli i den samme kongsslekten.

Fra heimskringla.no:

Den 25.juni 1170 blir den helgenkårede hertug Knud Lavard (d.1131) skrinlagt i den nyinviede St.Bendts kirke i Ringsted. Samtidig blir danmarkhistoriens første kjente kongekronging sted, da hertug Knuds sønnesønn Knud Valdemarsen krones til konge.

Etter at faren døde i 1182 ble den 19-årige Knut formelt konge. I virkeligheten er det biskop Absalon som regjerer på hans vegne.

Sammen med sin yngre bror slo han ned et opprør i Skåne og erobret nye landområder i s.ø.

Knut nektet å avlegge lenseed til den tyske keiser Frederik Barbarossa. I stedet lyktes det i 1185 å beseire hertug Bugislav, den slaviske hersker over Vendland (Pommern), som ble tvunget til å anerkjenne dansk overherredømme. Derfor kalles Knut ikke bare for - danenes konge - men også - venderes konge. Danmarks grense ble da flyttet til elven Elben. Selv om herredømmet over Pommern opphørte i 1225 fortsatte danske konger til og med Frederik 9 av Danmark å titulere seg som venderes konge.

I 1197 ledet Knut personlig et korstog til Estland.

I 1177 giftet han seg med Gertrud, datter av hertug Henrik Løve av Sachsen og Bayern. Ekteskapet var barnløst.

Den første landskapsloven, Skånske Lov, ble utstedt under Knut 6.

Knut døde i 1202. Hans personlige innflytelse over kongedømmet har blitt diskutert. Han har ofte blitt sett på som en lojal støttespiller til den sterke biskop Absalons politikk. Livet igjennom sto Knut i skyggen av Absalon og broren Valdemar Seier. Samtidens kilder har beskrevet ham som en sterkt religiøs og ærlig mann. 		Valdemarsen av Danmark, Knut "Knut 6" (I4916)
 
11634 Knut A.Lorentzen husker at oldemoren Karen bodde i Øvre Møllenbergsgate, til høyre når man kom nedenfra Bakkegata. Der hadde hun grue som hun kokte på, husker han. Olsdatter Moe, Karen "Lorentzen" (I501)
 
11635 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I21683)
 
11636 Knut Lorentzen ble valgt til ordfører i Rælingen i 1971, et verv han trakk seg fra ved valget i august 1979. Grunnen var at partiet ville at ordførerjobben skulle bli heldagsjobb, noe Knut var imot:

Det er rådmenn og andre kommuneansatte som skal jobbe i kommunen. Politikernes oppgave er å kontrollere at de gjør jobben sin, og iverksette de politiske tiltakene, sa Knut Lorentzen under et intervju i Romerikes Blad i 1993.

Under hans regjeringstid i Rælingen, ble Blystadlia utbygd og folketallet i kommunen steg fra 9.000 til 12.000.

Knut Lorentzen var også formann i arbeidsnevnden for Nedre Romerike.

Knut var ivrig politisk interessert, og han ble det tidlig i løpet av studieårene sine. Han var venstreorientert, og som mange i hans slekt var det Arbeiderpartiet som ble hans valg.

Av hans kjerneområder kan nevnes utdannelse, som han mente var viktig, og vedrørende Rælingen kommune var det samarbeidet med boligbyggerlaget. Han var også styremedlem i NBBL.

Knut beskrives som et arbeidjern, engasjert, sterk, sosial, idealist og humanist. Han var et godt menneske. 		Lorentzen, Knut Arnljot (I42)
 
11637 Knut og Ellinor traff hverandre ved at Ellinors bror var Knuts kamerat. Family: Knut Arnljot Lorentzen / Ellinor Sofie Sollie, "Lorentzen" (F50)
 
11638 Knut opptrådte som forfatter av flere scener i revyen dette året. Reitan, Knut Brinchmann (I20)
 
11639 Knøsesmuget 7 (Husliste 13, Krets nummer 11, Matrikkel nummer 7, Vaaningshus, 2 etasjer, 6 leiligheter).

Her bodde Wibe-familien under folketellingen i 1900:

Arbeidsmand Ove Wibe, f.1850, Stenkjær.
Hans hustru, Anne Wibe, husets-stel, f.1847, Skei-herred.

Barna:

Snedkersvend John Wibe, f.1877, Skei-herred, Løbergut.
Rafael Wibe, f.1888, Skei-herred.
Butikjomfru Oline Wibe, f.1880, Skei-herred, Butikjomfru.
Marie Wibe, f.1884, Skei-herred.
Anna Wibe, f.1886, Skei-herred.

Under stemmerettsfortegnelsen for kommunevalget 1904 i Bergen står arbeider Ove Zakariassen Vibe og hustru Anna Lovise fortsatt oppført underdenne adressen:

Knøsesmuget 7.

Samme for stemmerettsfortegnelsen for Stortingsvalget i Bergen 1906.
Da er Ove Vibe nevnt som løsarbeider.  		Zacariassen Vibe, Ove Christian (I2254)
 
11640 Koba var sammen med moren på Torhaug til 1847. Deretter tjente hun hos søsteren sin på Storholmen til 1865.

Etter det tjente hun hos svogeren Arne I. Stavik. De drev en tid handel på Hustad, men det gikk ikke bra.
Hun var for godhjertet, måtte slutte og døde i fattigdom i Bud. 		Bae, Jacobine Iverine Marie Peerson (I5304)
 
11641 Kolbjørn var uvanleg evnerik, både praktisk og teoretisk.
Som lastearbeidar i Fosdalen gruver i Malm var han kjend som uvanleg sterk, effektiv og gløgg. 		Vada, Kolbjørn (I5383)
 
11642 Kom 19 år gammel i 1734 som kadett med skipet Chronprintzen til Ostindien, ble sekondløjtnant ved hjemkomsten 1736-1737, og 3 år senere i 1740 premiereløjtnant på fregatten Raa.

I 1744 sjef for snauen Langeland, vaktskip innenfor Bommen og brannvakt i Hocken, i 1746 kaptejnsløjtnant.

I 1749 fører av Kgl. Defensionsskip Fortuna, som hentet tømmer fra Norge, i 1750 fører av koffardskipet Neptunus, som hentet jern, i 1753 sjef for brigantinen Færøe og 1754 for snauen Ærø, begge vaktskip i Store Bælt.

Han endte som sjøkaptein 1755, men var da plaget av brystsyge.

I 1757 søker han tjeneste nordenfjelds i Norge, men nådde aldrig dit. Han døde 27.mars 1758 i København av sin sykdom.  		Mohrsen, Philip Ernst (I12572)
 
11643 Kom fra gården Ringerike i Sørkedalen. Knudsen Ringerige, Anders "Burud"/"Bure" (I24835)
 
11644 Kom fra Irland til Norge sammen med sin mor med krav om arverett etter sin far Magnus Berrføtt.
Ga fra seg retten til tronen så lenge Sigurd eller sønnen Magnus levde mot å gå på glødende jern for å bevise sin herkomst. Folk syntes dette var en hardbevisbyrde for lite i gjengjeld, og lovnaden om tronavståelse ble jo også fort glemt etter Sigurds død.
Harald ble overfalt og drept av Sigurd Slembe mens han sov.

Gift med:
1. Tora Guttormsdotter Gråbarde.
Sønn: Sigurd Munn.

2. Ingerid Ragnvaldsdotter.
Sønn: Inge Krokrygg.
Datter: Brigida, som ble gift med svenskekongen Magnus.

3. Bjadok.
Sønn: Øystein.

4. NN.
Datter: Maria, gift med Simon Skalp.

Harald Gille og Magnus Blindes saga.

Snorre skriver:

1.
Magnus, sønn til kong Sigurd (Jorsalfare), ble tatt til konge i Oslo over hele landet, slik som allmuen hadde svoret kong Sigurd. Da gikk mange menn i hans tjeneste, og mange ble lendmenn. Magnus var vakrere enn alle andre menn som den gang var i Norge. Han var storaktig og grusom, en storidrettsmann; men det var den vennesælhet hans far hadde hatt, som mest vant vennskap for ham hos allmuen. Magnus var svær til å drikke, han var pengekjær, lite hyggelig og omgjengelig. Harald Gille var vennlig og lystig, han ville gjerne holde moro, han var ikke stor på det, gavmild så han ikke sparte noe for sine venner; han tok gjerne mot råd, så han lot andre styre med seg så mye de ville. Alt dette gjorde at han ble vennesæl og fikk gode lovord. Mange stormenn sluttet seg til ham, slett ikke færre enn til kong Magnus.

Harald var i Tønsberg da han fikk vite om sin bror, kong Sigurds død. Da holdt han straks møter med vennene sine, og de avtalte at de skulle holde Haugating der i byen. På dette tinget ble Harald tatt til konge over halve landet. Det ble reknet for avtvungen ed at han hadde svoret fra seg farsarven sin. Harald tok seg hird og utnevnte lendmenn, og snart samlet det seg ikke mindre mannskap om ham enn om kong Magnus. Så gikk det menn imellom dem, og slik stod det i 7 dager. Men da Magnus fikk mye mindre folk, så han ingen annen utveg for seg enn å dele landet med Harald. Det ble da delt slik at hver av dem skulle ha halvparten av det riket som kong Sigurd hadde hatt. Skip og bordtøy og kostbarheter og alt løsøre som kong Sigurd hadde hatt, fikk kong Magnus; og han var enda minst fornøyd med sin del. Likevel styrte de landet ei tid i fred, men var svært uenige.

Kong Harald fikk en sønn, som het Sigurd, med Tora, datter til Guttorm Gråbarde.
Kong Harald var gift med Ingerid, datter til Ragnvald; han var sønn til kong Inge Steinkjellsson.

Kong Magnus var gift med Kristin, datter til Knut Lavard, søster til Valdemar danekonge. Kong Magnus kom ikke til å elske henne og sendte henne tilbake sør til Danmark, og siden gikk alt tyngre for ham. Hennes frender viste ham stor uvilje.

2.
Da Magnus og Harald hadde vært konger i 3 år, satt de den fjerde vinteren begge nord i kaupangen; de gjorde gjestebud for hverandre, men likevel hadde det nær kommet til kamp mellom folkene deres. Om våren seilte kong Magnus med flåten søretter langs land og drog til seg alt det mannskapet han kunne få. Han spurte vennene sine om de ville hjelpe ham til å ta fra Harald kongedømmet og gi ham bare så mye av riket som Magnus syntes. Han minte om at Harald hadde frasvoret seg riket. Kong Magnus fikk samtykke til dette av mange stormenn.

Harald tok til Opplanda og fór landvegen øst til Viken; han samlet også folk da han fikk høre om kong Magnus. Hvor de fór, hogg de begge 2 ned buskap og drepte folk for hverandre. Kong Magnus var mye mannsterkere fordi han hadde storparten av landet å samle folk i fra. Harald var i Viken øst for fjorden og samlet folk, og begge tok fra hverandre både folk og gods. Sammen med Harald var den gang Kristrød, hans bror på morsida, og mange lendmenn var med ham, men likevel var det mange flere med kong Magnus.
Kong Harald var med mannskapet sitt et sted som heter Fors på Ranrike, og derifra tok han ut til sjøen.
Lavrantsokaften (9.august 1134) åt de kveldsmat på en gard som heter Fyrileiv; vaktmenn holdt vakt til hest på alle veger fra garden. Da ble vaktmennene var at kong Magnus' hær drog fram mot garden. Kong Magnus hadde 6.000 mann, og Harald hadde 1.500. Da kom vaktmennene og fortalte kong Harald at hæren til kong Magnus hadde kommet nær inn til garden. Harald svarte:

Hva mon kong Magnus, min frende,vil? Det kan vel ikke være så at han vil kjempe mot oss.

Da sier Tjostolv Ålesson:

Herre, De må gå ut ifra det når De legger råd for Dem og hæren, at kong Magnus har samlet hær i hele sommer for å kjempe så snart han finner Dem.

Da stod kongen opp og talte til mennene sine og bad dem ta sine våpen,

dersom Magnus vil kjempe, så skal vi også kjempe.

Og så ble det blåst til slag, og hele kong Haralds hær gikk ut ifra garden til en åker med gjerde om og satte opp merkene der. Kong Harald hadde 2 ringbrynjer, men Kristrød, hans bror, hadde ingen; han ble reknet for en mann modig som få. Da kong Magnus og hans menn så hæren til kong Harald, fylkte de hæren sin, og gjorde fylkingen så lang at de kunne kringsette hele hæren til kong Harald.
Så sier Halldor Skvaldre:

Fylkingarmer lengre
fikk der kong Magnus,
for mange mann ham fulgte.
Folk falt der i mengde.

3.
Kong Magnus lot bære det hellige kors framfor seg i slaget, og det ble et stort og hardt slag. Kristrød kongsbror hadde gått med sin flokk midt inn i kong Magnus' fylking, og han hogg til begge sider, så mennene veik unna for ham til 2 kanter. En mektig bonde som hadde vært i hæren til kong Harald, hadde plass bakom Kristrød; han løftet opp spydet med begge hender og stakk det mellom akslene på ham, så det kom fram i brystet, og der falt Kristrød. Da spurte mange som stod der, hvorfor han gjorde dette uverket. Han sa:

Nå kan han ha det så godt, fordi de hogg ned buskapen min i sommer og tok alt det som var hjemme, og tvang meg til å være med seg i hæren. Dette hadde jeg i forvegen tenkt ut for ham om jeg skulle komme til.

Etter dette kom kong Haralds hær på flukt, og han flyktet sjøl og hele hæren. Da hadde mange av kong Haralds menn falt. Av Haralds hær fikk lendmannen Ingemar Sveinsson fra Ask banesår der, likeså nesten 60 hirdmenn. Da flyktet kong Harald øst i Viken til skipene sine, og etterpå fór han til Danmark til kong Eirik Eimune og søkte hjelp hos ham.

De møttes sør på Sjælland. Kong Eirik tok godt imot ham, mest fordi de hadde svoret brødrelag med hverandre. Han gav Harald Halland til len og styring, og gav ham 8 langskip uten rigg. Så drog kong Harald nord gjennom Halland, og da kom det hærfolk til ham.

Kong Magnus la alt land under seg etter dette slaget; han gav grid til alle dem som var såret, og han lot dem lege som sine egne menn. Han reknet nå hele landet for sitt og hadde alle de beste menn som var i landet. Men da de holdt råd, ville Sigurd Sigurdsson og Tore Ingeridsson og alle de klokeste mennene, at de skulle holde flokken i viken å bie der, om Harald skulle komme sørfra. Men kong Magnus avgjorde i egenrådighet å fare nord til Bergen og slå seg ned der for vinteren. Han lot hæren gå fra seg, og lendmennene fikk ta hjem til gardene sine.

4.
Kong Harald kom til Konghelle med hæren som hadde fulgt ham fra Danmark. Da hadde lendmenn og bymenn der samlet seg imot ham og satte enfylking opp fra byen. Men kong Harald gikk i land fra skipene sine og sendte bud til bondehæren, og bad dem at de ikke skulle verge hans eget land med våpenmakt imot ham. Han sa at han ikke ville kreve mer enn han med rette skulle ha. Det gikk sendemenn imellom dem, og til slutt løste bøndene opp sin hærsamling og gav seg under kong Harald. Så gav Harald len og veitsler til lendmennene mot å få hjelp av dem, og han gav de bønder som sluttet seg til ham, bedre kår enn de før hadde.

Etter det sluttet mange folk seg til kong Harald; han fór vest gjennom Viken og gav god fred til alle så nær som til kong Magnus' menn; de ble plyndret og drept hvor han kom over dem. Da han kom vest til Sarpsborg, tok han der 2 av lendmennene til kong Magnus, Asbjørn og Nereid, hans bror; og han gav dem valget slik at den ene skulle de henge, og den andre skulle de kaste ut i Sarpsfossen, og han bad dem velge sjøl. Asbjørn valgte å gå i Sarpsfossen, fordi han var den eldste, og den død syntes å være hardest; og så ble gjort.
Det taler Halldor Skvaldre om:

Asbjørn som så ille
ordet holdt mot kongen,
i Sarpen stupe måtte;
mat fikk ravnen vidt om.
Kongen lot Nereid henge
høyt i grusom galge;
for taler holdt på husting
han lot mannen bøte.

Etter dette tok kong Harald nord til Tønsberg, og der ble han godt mottatt. Det samlet seg også en stor hær til ham.

5.
Kong Magnus satt i Bergen og fikk høre om dette. Da lot han kalle de høvdinger som var i byen, til samtale med seg, og han spurte dem til råds om hvordan de nå skulle gå fram. Da sa Sigurd Sigurdsson:

Her kan jeg gi deg et godt råd. Sett godt mannskap på ei skute, og meg eller en annen lendmann til å styre den, så den kan fare til kong Harald, din frende, for å by ham forlik slik som rettvise menn her i landet vil gjøre mellom dere, og det er at han skal ha halve riket med Dem. Jeg finner det rimelig at kong Harald tar imot dette tilbudet når gode menn rår til det, og da kunne det bli forlik imellom dere.

Da sa kong Magnus:

Dette vil jeg ikke, for hva nytte var det da at vi vant hele riket i høst, om vi nå skal gi bort halve riket; gi derfor et annet råd!

Da sa Sigurd Sigurdsson:

Det ser så ut for meg, herre, som de av dine lendmenn som i høst bad deg om hjemlov, nå blir sittende hjemme og ikke vil komme til deg. Den gang var det mye mot mitt råd at du spredde så sterkt den folkemengde vi da hadde; for jeg mente å vite det at Harald og hans folk nok ville komme tilbake til Viken så snart de fikk høre at det var høvdingløst der. Nå fins et annet råd, og det er leit; likevel kan det hende at det vil være til nytte for oss. La gjestene dine og andre menn med dem fare hjem til de lendmenn som nå ikke vil hjelpe deg når det trengs, og drepe dem, og gi eiendommene deres til noen av dem som er trofaste mot deg, men før ikke har vært i så stor vørnad. La dem drive sammen folk og ta med likså vel dårlige som dugelige menn, og så skal du fare øst imot Harald med det mannskap som du får tak i, og kjempe.

Kongen sa:

Uvennesæl ville jeg bli om jeg lot drepe så mange stormenn og løfte opp småfolk. De har ofte vært likså upålitelige, og så har de styrt landet verre. Jeg vil høre flere råd fra deg.

Sigurd svarte:

Nå blir det vanskelig å finne på råd, når du ikke vil forlikes og ikke slåss. La oss da fare nord til Trondheimen der vi har landsens største styrke å holde oss til, og la oss ta med på vegen alt det folk vi kan få tak i. Da kan det hende at elvegrimene blir leie av å reke etter oss.

Kongen svarte:

Ikke vil jeg rømme for dem som vi jagde i sommer; gi meg et bedre råd.

Da stod Sigurd opp og laget seg til å gå bort og sa:

Jeg skal gi deg det råd som jeg ser du vil ha, og som nok blir fulgt. Sitt her i Bergen til Harald kommer med en stor hærstyrke, og da blir du nødt til å finne deg i død eller skam.

Og Sigurd var ikke lenger med i denne samtalen.

6.
Kong Harald fór vestover langs landet med en svært stor hær. Denne vinteren ble kalt mugevinteren.
Harald kom til Bergen julaften (1134) og la seg med flåten i Florvåg. Han ville ikke kjempe i jula for helgas skyld. Men kong Magnus rustet seg mot ham i byen. Han lot sette opp ei valslynge ute på Holmen, og han lot legge et stengsel av jernlenker og stokker tvers over Vågen fra kongsgården. Han lot smi fotangler og kaste ut over Jonsvollene, og det ble ikke holdt helg mer enn 3 dager i jula, de dagene ble det ikke arbeidet.

Men avfaredagen (7.januar 1135) lot kong Harald blåse til utferd for flåten; 900 mann hadde samlet seg til kong Harald i jula.

7.
Kong Harald gjorde det løfte til den hellige Olav for å få seier at han skulle la bygge en Olavskirke der i byen på sin egen kostnad. Kong Magnus satte sin fylking ut på Kristkirkegård, men Harald rodde først bort imot Nordnes. Da kong Magnus fikk se det, snudde han inn til byen og inn i Vågsbotnen. Da de gikk inn gjennom Stretet, sprang mange bymenn inn i gårdene og til heimene sine, men de som gikk over vollene, kom på fotanglene. Da fikk kong Magnus og hans menn se at Harald med hele hæren hadde rodd over til Hegravik og gikk opp der på bakken ovenfor byen. Da vendte kong Magnus om ut etter stretet; da rømte mannskapet fra ham, noen opp i fjellet, noen opp om Nonneseter, og noen inn i kirkene eller gjemte seg andre steder. Magnus gikk ut på skipet sitt, men det var ingen råd for dem å komme bort, fordi jernlenkene stengte utenfor. Det var bare få menn som fulgte kongen,så de kunne ikke makte noen ting.
Så sier Einar Skulason i Haraldsdråpa:

Vågen i Bergen
ei uke var stengt.
Bort kunne hærskip
fra byen ei fare.

Litt seinere kom kong Haralds menn ut på skipene, og da ble kong Magnus tatt til fange. Han satt akter i forrommet på høgsetekista og med ham Håkon Fauk, hans morbror, som var vakker som få, men han ble ikke reknet for å være særlig klok. Også Ivar Ossursson og mange andre av vennene hans ble tatt til fange, og noen ble drept med en gang.

8.
Så holdt kong Harald møte med rådgiverne sine og bad dem om råd, og da dette møtet sluttet, ble det avgjort at de skulle avsette Magnus, så han ikke kunne reknes for konge fra da av. Så ble han overgitt til kongens treller, og de lemlestet ham, stakk ut øynene på ham og hogg av den ene foten, og til sist ble han gjeldet.
Ivar Ossursson ble blindet, og Håkon Fauk ble drept.

Etter dette gav hele landet seg under kong Harald. Nå lette de mye etter hvem som hadde vært de beste vennene til kong Magnus, eller hvem som hadde best greie på hans skattkammer og hans kostbarheter. Det hellige kors hadde Magnus hatt med seg siden slaget på Fyrileiv, og han ville ikke si hvor det nå var blitt av det. Reinald biskop i Stavanger var engelsk; han ble reknet for å være svært pengekjær. Han var en kjær venn til kong Magnus, og folk mente det var rimelig at han hadde fått store skatter og kostbarheter til forvaring. De sendte bud til ham, og han kom til Bergen. Så ble han gjort kjent med denne mistanken, men han nektet og bød gudsdom for seg. Harald ville ikke det; han påla biskopen å betale ham 15 merker gull. Biskopen sa at han ville ikke arme ut bispesetet sitt slik, og han ville heller våge livet. Så hengte de biskop Reinald utpå Holmen ved valslynga. Da han gikk til galgen, ristet han støvelen av foten sin og sa med en ed:

Ikke vet jeg om mer av kong Magnus' gods enn det som er der i støvelen.

Det var en gullring i den. Biskopen ble jordet på Nordnes ved Mikaelskirken, og dette verk ble sterkt lastet. Siden var Harald enekonge over Norge så lenge han levde.

Kong Magnus lemlestes og blindes.
Biskop Reinald henges på Holmen ved valslynga.

9.
5 år etter kong Sigurds død hendte det store ting i Konghelle. Det var Guttorm, sønn til Harald Flette, og Sæmund Husfrøya som var sysselmenn der på den tida. Han var gift med Ingebjørg, datter til presten Andreas Brunsson. Deres sønner var Pål Flip og Gunne Fis. Åsmund het en uekte sønn til Sæmund.
Andreas Brunsson var en stor og merkelig mann; han var prest ved Korskirken, Solveig het hans kone. Den gang hadde de til oppfostring Jon Loptsson, som var 11 år gammel. Presten Lopt Sæmundsson, Jons far, var også der. Datter til Andreas prest og Solveig het Helga, hun var gift med Einar.

Det hente i Konghelle natta til første søndag etter påskeuka (14.april) at det ble et stort gny ute på gatene over hele byen, likesom når kongen fór med hele hirden. Hundene bar seg så ille at de ikke var til å holde inne, de brøt seg ut. Men alle de som kom ut, ble galne og beit alt det som kom i deres veg, både folk og fe. Og alle som ble bitt, og som blodet kom ut på, ble galne; og alt det som bar på foster, mistet fostret og gikk fra vettet. Dette varsel hendte nesten hver natt fra påske til himmelfartsdagen. Folk var svært redde for disse undrene, og mange fant det best å flytte bort, de solgte gardene sine, reiste opp på landet eller til andre kjøpsteder; og det var alle de klokeste, som la størst vekt på dette, og ble redde for at dette varslet store hendinger som ennå ikke hadde hendt, og slik var det også. Men Andreas prest talte lenge og vel på pinsedag (26.mai), og til slutt gikk han i sin tale over til å tale om den fare bymennene var i, og han bad folk ta mot til seg og ikke legge øde den herlige byen, men heller holde god vakt og verge seg mot alt det som kunne komme på, mot ild og ufred, og be til Gud om miskunn for seg.

10.
13 lasteskip seilte fra byen og skulle til Bergen, og 11 ble borte med mannskap og gods og alt det som var om bord, det 12. forliste, mannskapet ble berget, men godset sank. Da reiste Lopt prest til Bergen, og han kom uskadd fram. Det var Lavrantsokdagen at lasteskipene forliste.

Eirik danekonge og erkebisp Ossur sendte begge bud til Konghelle og bad folkene der holde vakt om byen sin. De sa at venderne hadde ute en stor hær og herjet vidt og bredt på kristne menn og støtt hadde seier. Bymennene la altfor liten vekt på det som var deres egen sak, og de ble mer sorgløse og tenkte mindre på saken dess lenger det lei etter den redsel som hadde kommet over dem. Men Lavrantsokdagen da det ble talt til høymesse, kom venderkongen Rettibur til Konghelle med halv sjette hundre vendiske skuter; på hver skute var det 44 mann og 2 hester.

Dunimits het kongens søstersønn, og Unibur het en høvding som rådde for en stor hær. Disse to høvdingene rodde med en del av hæren opp det østre elveløpet omkring Hisingen og kom så ovenfra ned imot byen, og med en annen del av hæren la de opp det vestre elveløpet til byen. De la til land ute ved pålene og satte hestfolket opp der og rei om brattåsen og så opp om byen. Einar, måg til Andreas, kom og meldte dette i Kastellkirken, for der var byfolket, som hadde gått dit til høymesse. Einar kom da Andreas prest talte. Einar fortalte at det kom en hær mot byen med en mengde skip, og at en del av hæren rei ned om Brattåsen. Da sa mange at det nok var Eirik danekonge, og av ham ventet folk å få grid.
Så sprang alt folket ned til byen til eiendommene sine og væpnet seg og gikk ned til bryggene. De så straks at det var ufred, og en hær som det var umulig å stå seg imot. Det lå 9 østersjøfarere som noen kjøpmenn eide, i elva utenfor bryggene. Venderne la først til der og kjempet med kjøpmennene. Kjøpmennene væpnet seg og verget seg lenge godt og tappert. Kampen ble hard før kjøpmennene ble overvunnet. I denne striden mistet venderne halvannet hundre skip med hele mannskapet. Da striden var som hardest, stod bymennene på bryggene og skjøt på hedningene. Men da striden stilnet, flyktet bymennene opp i byen og så hele folket til kastellet, og de tok med seg kostbarheter og alt det gods som de kunne få med. Da venderne hadde vunnet kjøpskipene, gikk de på land og mønstret hæren, og da fikk de se hvor stor skade de hadde lidd. Noen av dem sprang inn i byen, og noen ut på kjøpskipene, og de tok alt det gods som de ville ha med seg. Deretter satte de ild på byen og brente den helt opp og likeså skipene. Så søkte de med hele hæren mot kastellet og ordnet seg til å angripe der.

11.
Kong Rettibur lot tilby dem som var i kastellet, at de kunne gå ut og få grid for liv med våpen, klær og gull. men alle i hop ropte imot og gikk ut på borgen, noen skjøt, noen kastet stein, noen skjøt med staurer, og det ble en hard strid. Det falt mange på begge sider, men mest av venderne.
Solveig kom opp til Solbjarger og fortalte der om det som hendte. Da ble det skåret hærpil og sendt til Skurbågar. Der var det et sammenskuddsgilde og mange folk. Det var en bonde der som het Olve Miklamunn. Han sprang straks opp og tok skjold og hjelm og ei stor øks i handa og sa:

La oss stå opp, gjæve karer, ta våpen, og la oss fare og hjelpe bymennene; for hver mann som får vite det, vil synes det er en skam at vi sitter her og heller i oss øl, og gjæve karer våger livet i byen for vår skyld.

Mange svarte og talte imot, og sa at de ville bare komme til å miste livet sjøl, men ikke være til noen hjelp forbymennene.
Da sprang Olve opp og sa:

Om så alle de andre blir igjen her, så vil jeg likevel fare alene, og én eller to av hedningene skal late livet for meg før jeg faller sjøl.

Og så sprang han ned til byen. Noen menn sprang etter ham, og ville se hvordan det gikk ham, og om de kanskje kunne hjelpe ham i noe. Da han kom så nær kastellet at hedningene fikk se ham, sprang 8 fullvæpnede menn imot ham. Da de møttes, kringsatte hedningene ham. Olve løftetopp øksa over hodet, og med framhjørnet slo han til den som stod bak ham, under haka, så han skar sund kjaken og strupen på ham, og mannen falt baklengs. Så løftet han øksa fram for seg og hogg en annen i hodet og kløvde ham ned til akslene. Så kjempet de mot hverandre, og han drepte 2 til, og han ble sjøl hardt såret; men da rømte de unna, de 4 som var igjen. Olve sprang etter dem, det var et dike foran dem, og 2 av hedningene sprang uti der, og Olve drepte dem begge, men da stod han fast i diket han også. To av de 8 hedningene kom seg unna. De menn som hadde fulgt etter Olve, tok ham og førte ham med seg til Skurbågar, og sårene ble helt leget på ham. Det blir sagt mellom folk at ingen har fart en djervere ferd.

To lendmenn, Sigurd Gyrdsson, bror til Filippus, og Sigard kom med 600 mann til Skurbågar, men der snudde Sigurd med 400 mann, og siden var han i liten vørnad, og han levde bare kort tid. Men Sigard fór med 200 mann til byen og kjempet mot hedningene og falt der med hele flokken sin.
Venderne gikk på mot kastellet, men kongen og styresmennene på skipene stod utenfor striden. Et sted venderne stod, var det en mann som skjøt med bue og drepte en mann med hver pil. To mann stod og dekket ham med skjold. Da sa Sæmund til Åsmund, sønnen sin, at de skulle skyte begge 2 på skytteren på en gang,

men jeg vil skyte på han som bærer skjoldet.

Han gjorde så, men han skjøt da skjoldet foran seg sjøl. Da skjøt Åsmund mellom skjoldene, og pila kom i panna på skytteren, så den kom ut gjennom nakken, og han falt død på ryggen. Da venderne så det, ulte de alle som hunder eller varger. Da lot kong Rettibur rope til dem og by dem grid; men de sa nei. Så gikk hedningene hardt på. Da var det en av hedningene som gikk så nær at han gikk helt til kastellporten og stakk til en mann som stod innenfor porten. De skjøt og kastet stein på ham, og han var uten skjold, men han var slik trollmann at våpen ikke beit på ham. Da tok Andreas prest vigd ild og signet og skar opp tønder og tente på det og satte det på en pilodd og gav Åsmund, som skjøt denne pila på trollmannen, og dette skuddet råkte så godt at han fikk nok, og han falt død til jorda.

Da tok hedningene til igjen med samme stygge låten som før, de ulte og kvinte. Så gikk alt folket til kongen; de kristne tenkte seg at de nå ville rådslå om å fare bort. Da hørte en tolk, som skjønte vendisk, at høvdingen Unibur talte så:

Dette folket er atalt og leit å kjempe mot; om vi så tok alt det gods som er i denne byen, så kunne vi gi likeså mye til for at vi ikke hadde kommet her; så mange folk og så mange høvdinger har vi mistet. I førstningen idag da vi tok til å kjempe mot kastellet, da hadde de piler og spyd til vern; dernest kjempet de mot oss med stein, og nå slår de løs på oss som på hunder med kjepper. Av det kan jeg skjønne at det minker med forsvarsvåpen for dem, og vi skal gå hardt på dem en gang til og friste på.

Og slik var det som han sa, nå skjøt de med staurer, men i den første kampen hadde de ødslet med skuddvåpen og stein.
Da de kristne så at det minket med staurer, hogg de hver staur i 2. Hedningene gikk løs på dem og kjempet hardt, men hvilte seg imellom. På begge sider var de trøtte og såret. I en hvil lot kongen tilby dem grid på det vilkår at de skulle få med seg våpen og klær og det som de kunne bære med seg ut av kastellet. Da hadde Sæmund Husfrøya falt, og de menn som da var igjen, tok nå det råd å overgi kastellet og seg sjøl til hedningene. Men det var det dummeste de kunne gjøre, for hedningene holdt ikke ord, de tok alle til fange, menn, kvinner og barn, og de drepte mange, alle de som var såret og unge, som de syntes det var tungvint å føre med seg. De tok alt det gods som var der i kastellet. De gikk inn i Korskirken og rante den for alt det skrud den hadde.

Andreas prest gav kong Rettibur ei sølvslått stavøks, og Dunimits, kongens søstersønn, gav han en fingerring av gull. Derav mente de å kunne skjønne at han var en som hadde noe å si i byen, og de viste ham vørnad framfor de andre. De tok det hellige kors og førte det bort. De tok tavla som stod foran alteret, og som kong Sigurd hadde latt gjøre i Grekenland og ført med seg til landet; de la den ned på avsatsen framfor alteret. Så gikk de ut av kirken. Da sa kongen:

Dette huset har vært prydet i stor kjærlighet til den gud som eier dette huset; men jeg synes at det ser ut til at både stedet og huset har vært dårlig stelt, for jeg skjønner at guden er harm på dem som skulle ta vare på det.

Kong Rettibur gav Andreas prest kirken og skrinet, det hellige kors, plenariusboka og 4 klerker. men hedningene brente kirken og alle husene som var i kastellet. Men den ild som de hadde tent i kirken, sloknet 2 ganger. Så hogg de ned kirken, og da tok den til å lue opp overalt innenfra, og den brant som andre hus.

Så gikk hedningene til skipene sine med hærfanget og mønstret hæren sin. Da de fikk se hvor stor skade de hadde lidd, tok de alt folket til hærfang og delte mellom skipene. Så fór Andreas prest og klerkene ut på kongsskipet med det hellige kors. Da kom det redsel over hedningene på grunn av det under som hendte. Over kongsskipet kom det så stor hete at de syntes de var nær på å brenne opp. Kongen bad tolken spørre presten hva det kom av. Han sa at den allmektige Gud som de kristne trodde på, sendte dem dette til merke på sin vrede, fordi de var så djerve at de tok med hendene på hans pinselsmerke, de som ikke ville tro på sin skaper.

Og så stor makt følger korset, at ofte hadde slike jærtegn - og noen enda tydeligere - hendt før med hedninger som hadde hatt det i hendene.

Kongen lot prestene sette i skipsbåten, og Andreas bar korset i fanget. De drog båten fram langs med skipet og fram foran stavnen og akterover langs den andre skipssida til løftingen; så skjøt de båten ifra med båtshaker og fikk den inn til bryggene. Siden tok Andreas prest av sted med korset om natta til Solbjarger, og da var det både storm og regn. Andreas førte korset til et trygt sted.

12.
Kong Rettibur og det av hans hær som var igjen, reiste bort og tilbake til Vendland, og mange av de mennesker som de hadde tatt til fange i Konghelle, var i Vendland i trelldom lenge etterpå. Men de som ble løskjøpt og kom tilbake til Norge til eiendommene sine, kom alle til å ha mindre velstand enn før. Kjøpstaden i Konghelle har aldri kommet seg opp igjen som den var før.

Da Magnus var blitt blindet, reiste han til Nidaros og gav seg i kloster og tok munkeklær. Da ble Store-Hernes på Frosta tilskjøtet klosteret for hans underhold. Men Harald rådde for landet alene vinteren etterpå, og han gav alle de menn forlik som ville ha det; han tok opp i hirden mange menn som hadde vært hos Magnus. Einar Skulason sier at kong Harald hadde 2 slag i Danmark, det ene ved Ven, og det andre ved Læsø:

Kampdjerve krigerhøvding!
Ved høye Ven du modig
på troløse fiender i blodet
farget sverdene røde.
Harde krigsmann, du hadde
en kamp ved Læsø-stranda.
Alle merker i vinden
over mennene blafret veldig.

13.
Sigurd het en mann som vokste opp i Norge. De sa han var sønn til Adalbrikt prest. Sigurds mor var Tora, datter til Sakse i Vik, og søster til Sigrid, som var mor til kong Olav Magnusson og til Kåre kongsbror, som var gift med Borghild, datter til Dag Eilivsson. Sønnene deres var Sigurd på Austrått og Dag. Sigurds sønner var Jon på Austrått og Torstein og Andreas Dauve. Jon var gift med Sigrid, søster til kong Inge og hertug Skule.

I barndommen ble Sigurd satt til boka, og han ble klerk og vigd til diakon. Da han ble fullvoksen i alder og styrke, var han framifrå djerv og sterk kar og stor. I alle idretter var han framom alle dem som var javngamle med ham og nesten alle andre i Norge også. Sigurd var tidlig en vill og uvøren mann; han ble kalt Slembedjakn. Han var en fager mann, han hadde tynt, men vakkert hår.

Sigurd fikk høre at hans mor sa at kong Magnus Berrføtt var hans far; og straks han var sin egen herre, lot han klerkeseder fare og tok bort fra landet. Da han hadde vært ute på ferder lenge, gjorde han en ferd ut til Jorsal og kom til Jordan og gikk til de hellige steder som pilegrimene bruker å gå til. Da han kom tilbake, dreiv han på med kjøpferder. En vinter holdt han ei tid til på Orknøyene og var med Harald jarl da Torkjell Fostre Sumarlidason falt. Sigurd var også oppe i Skottland hos skottekongen David; der var han i stor ære. Siden reiste Sigurd til Danmark, og det sa han og hans menn at der hadde han fått gudsdom for hvem far hans var, og at det hadde vist seg at han var sønn til kong Magnus, og at det var 5 biskoper til stede.
Så sier Ivar Ingemundsson i Sigurdsbolken:

Fem biskoper
de fremste av alle
gudsdom felte
om fyrstens byrd.
Så det seg viste
at veldige kongen
var sønn til Magnus,
mild på gaver.

Haralds venner sa at dette hadde vært svik og løgn av danene.

14.
Da Harald hadde vært konge over Norge i 6 år (1136), kom Sigurd til Norge, og han reiste til kong Harald sin bror; han fant ham i Bergen, og gikk straks til ham og åpenbarte for ham hvem hans far var, og han bad kongen godkjenne frendskapen. Kongen avgjorde ikke noe i denne saken, men bar den fram for mennene sine, som han hadde samtale og møter med. Men av samtalen mellom dem ble utfallet at kongen la klage mot Sigurd for at han hadde vært med og drept Torkjell Fostre vest for havet.

Torkjell hadde fulgt Harald til Norge den gang han kom til landet første gang. Torkjell hadde vært den beste venn til kong Harald. Denne saken ble fremmet så hardt at det ble reist dødssak mot Sigurd for den.

Etter råd av lendmennene hendte det så at en kveld gikk noen gjester dit Sigurd var, og kalte ham til seg og tok ei skute og rodde bort fra byen med Sigurd og sør til Nordnes. Sigurd satt akter på kista og tenkte på sin sak, og han hadde en mistanke om at dette nok var svik. Han var kledd slik at han hadde blå brok og skjorte og til overplagg ei kappe med band. Han satt og så nedfor seg og hadde hendene på kappebandene; han drog dem stundom opp over hodet og stundom ned igjen. Da de var kommet rett utenfor et nes, var de lystige og drukne, rodde hardt og tenkte ikke på noe. Da stod Sigurd opp og gikk til relinga, men de 2 mennene som var satt til å holde vakt over ham, stod opp og gikk også bort til relinga. Begge tok i kappa og holdt den ut fra ham, slik som det er skikk å gjøre med stormenn.
Da han fikk mistanke om at de holdt i flere av klærne hans, greip han dem i hver hand og kastet seg over bord med dem begge 2, men skipet rente langt fram, og det gikk seint med å få snudd, og det tok lang tid før de fikk tatt opp mennene. Men Sigurd dukket og svømte så lenge under vannet at han var oppe på land før de fikk vendt skipet etter ham. Sigurd var så fotrapp som noen, og han tok vegen opp i land, kongsmennene fór og lette etter ham hele natta, men fant ham ikke. Han la seg i ei bergskorte og frøs svært. Han tok av broka og skar hull i bakstykket og drog den på seg slik at han stakk armene gjennom brokbeina. Slik berget han livet denne gangen. Kongsmennene rodde tilbake, og de kunne ikke holde ferden sin skjult.

15.
Sigurd syntes nå han kunne skjønne at det ikke ville være til noen nytte for ham å gå til kong Harald. Han holdt seg da skjult hele høsten og førstningen av vinteren. Han var i byen Bergen hos en prest og prøvde å få høve til å drepe kong Harald, og det var svært mange menn med i disse planene med ham, og noen av dem var kong Haralds hirdmenn og bodde i hans herberge; de hadde før vært hirdmenn hos kong Magnus. Nå var de i stort vennskap med kong Harald, så det var alltid en av dem som satt ved bordet til kongen.

Luciamessedagen om kvelden satt det 2 menn og talte sammen der. Den ene sa til kongen:

Herre, nå vil vi la din dom avgjøre tretten mellom oss. Vi har veddet en ask (16 liter) honning med hverandre. Jeg sier at du vil ligge hos dronning Ingerid, din kone, i natt, men han sier at du vil ligge hos Tora Guttormsdotter.

Da sa kongen leende, og han hadde ingen tanke om at dette spørsmålet var laget med så stor list:

Du vinner nok ikke veddemålet.

Av det mente de å vite hvor han var å finne den natta. Men hovedvakta ble da holdt for det herberget, som de fleste tenkte kongen var i, og som dronninga sov i.

16.
Sigurd Slembedjakn og noen menn med ham kom til det herberget kongen sov i, og de brøt opp døra og gikk inn dit med dragne våpen. Ivar Kolbeinsson gav kongen det første hogget, men kongen hadde lagt seg drukken, og han sov fast, men våknet ved det at folk begynte å hogge i ham, og han sa i ørske:

Du farer vondt med meg nå, Tora.

Hun sprang opp og sa:

De farer vondt med deg, de som vil deg verre enn jeg.

Der lot kong Harald livet. Sigurd gikk bort med sine menn. Så lot han kalle til seg de menn som hadde lovt å slutte seg til ham, om han fikk tatt livet av kong Harald.

Nå gikk Sigurd og hans menn om bord på ei skute, og mennene satte seg til årene og rodde ut på Vågen under kongsgården. Da tok det til å lysne av dag. Så stod Sigurd opp og talte til dem som stod på kongsbrygga, og han lyste drapet på kong Harald på seg, og bad at de skulle ta imot ham og ta ham til konge, slik som hans byrd gav ham rett til. Da samlet det seg mange menn fra kongsgården der på bryggene, og alle svarte som én munn at det skulle aldri hende at de gav seg under den mann som hadde myrdet sin bror.

Men om han ikke var din bror, da har du ingen rett til å være konge.

Dermed slo de sammen våpnene og dømte dem alle utlege og fredløse. Så ble det blåst i kongsluren, og alle lendmenn og hirdmenn ble kalt sammen. Men Sigurd og hans menn fant det da rådeligst å komme seg bort. Han seilte til Nordhordland og holdt ting med bøndene der. De gikk under ham og gav ham kongsnavn. Så tok han inn i Sogn og holdt ting med bøndene der. Der ble han også tatt til konge. Så reiste han nord til Fjordane. Der ble han vel mottatt.
Så sier Ivar Ingemundsson:

Ved Haralds fall
horder og sygner
tok mot den milde
sønn til Magnus.
Da svor seg mange
menn på tinget
i broders sted
for kongesønnen.

Kong Harald ble jordet i den gamle Kristkirken.

Harald Gille var konge av Norge 1130-1136.

Det ser ut til å ha vært splittelse innen topparistokratiet alt før Sigurd Jorsalfare døde. Ikke alle syntes tilfredse med å få Sigurds sønn Magnus til konge.

Ireren Harald Gille (egentlig Gilla Christ = Guds tjener) ble nemlig utpå 1120-tallet hentet til landet av lendmannen Hallkjell Huk, og man påstod at Harald var sønn av Magnus Berrføtt med en irsk kvinne.
Moren var forøvrig med for å vitne.

Gilchrist kalte seg også Harald, og i Norge ble han hetende Harald Gille.

Kong Sigurd lot Harald bevise sin farsætt gjennom gudsdom, mot at han sverget ikke å kreve kongedømme i Norge så lenge kong Sigurd og sønnen Magnus levde.
I følge tidens skikk kunne man ikke nekte ham å bevise sin herkomst ved jernbyrd. Harald lot seg barbent lede av 2 biskoper over 9 (eller 7) glødende plogjern, og etter 3 dager viste han frem bena hele og uskadde. Dermed anerkjente Sigurd irlenderen som sin bror.

Den 26.mars 1130 døde Sigurd Jorsalfare i Oslo og ble gravlagt i den nybygde Hallvardskirken der, lagt i steinveggen ute fra koret på sørsiden. Sønnen Magnus var i byen da, og overtok straks styret.
Harald Gille lot seg nå likevel kongehylle. Han fikk så stor oppslutning blant stormennene at Magnus måtte godta ham som samkonge. Etter felles hylling på Øyratinget holdt samkongene seg hver for seg, Magnus helst i Trøndelag, Harald i Viken.

Oppslutningen om Harald underbygger den betydning gavmildhet hadde når allianser skulle etableres.
Harald var av den lystige og elskverdige typen, han hadde lett for å få venner, mens Magnus skal ha vært hovmodig og grusom, glad i penger og lite flink til å gi dem ut. Følgen var at Harald Gille fikk godt følge da han også lot seg ta til konge.

Harald var i Tønsberg da Sigurd døde, og det var der, på Haugating, han krevde like rett med Magnus og lot seg utrope til konge over halve Norge. Den eden han måtte sverge om ikke å strebe etter riket, regnet folk for avtvungen og ugyldig. Harald fikk mer folk enn Magnus, og det kom snart til forhandlinger mellom dem.
Enden ble at Magnus ikke så noen annen råd enn å overlate halve riket til farbroren.

Etter en lang indre fredsperiode brøt det ut krig om kongemakten umiddelbart etter at Sigurd Jorsalfare døde i 1130.
Sommeren 1134 sto slaget ved gården Fyrileiv i Ranrike (Bohuslän?), den første vepnede strid mellom norske riksstyrere på over hundre år. De som tørnet sammen, var Sigurds sønn Magnus og Harald Gille, som sa seg å være hans onkel. Begge ble støttet av stormannsgrupper.
Denne striden innledet en hundreårig kamp om kongemakten i Norge.

Det er likevel ikke tale om en sammenhengende krig fra Sigurd Jorsalfares død til Ribbungenes nederlag i 1227 eller til hertug Skules reisning 1239-1240.
Kampene var brutt i kortere eller lengre perioder.
Striden hadde altså ikke hele tiden et omfang som rettferdiggjør betegnelsen borgerkrig. Men særlig i de par-tre siste tiårene av 1100-tallet var brede befolkningslag i større deler av landet innblandet. Betegnelsen - innbyrdeskrig - er mer dekkende enn borgerkrig, som er anakronistisk da den gir assosiasjoner til organiserte kamphandlinger mellom innbyggerne i en mer moderne statsdannelse.

Men - borgerkrig - er likevel den tradisjonelle og innarbeidete betegnelsen. Striden ble i første rekke utkjempet av mer eller mindre profesjonelle krigere i kongenes eller kongsemnenes hird og av huskarene til lendmenn og andre stormenn. Etter hvert kom også et element av rotløse opprørsflokker til. Kampene rammet tidlig folk flest - bønder og bymenn - i de områdene der det ble kjempet. Hærene og flokkene måtte skaffes underhold gjennom plyndring og skattlegging. Og under kongene Magnus Erlingsson og Sverre krevde partene også leidangsutbud fra de områdene de kontrollerte.

Parallelt med krigshandlingene - og delvis som en følge av dem - skjedde det en sterk ekspansjon på flere samfunnsområder, ikke minst i kirkelig og statlig organisasjon og myndighet. Det norske erkebispedømmet ble opprettet midt på 1100-tallet, og noen egentlig statsdannelse kan en knapt tale om før borgerkrigene. På 1200-tallet derimot, etableres en for sin tid sterk sentralmakt.

Kamp om tronen var ikke noe særnorsk fenomen i denne perioden. Liknende stridigheter fant sted også i Danmark i periodene 1130-1170 og 1241-1340,og i Sverige var det indre strid stort sett gjennom hele middelalderen.
Gjennom ekteskapsforbindelser var kongsættene i de 3 landene knyttet sammen, slik at de stridende partene til tider søkte støtte over landegrensene.

Det er særlig indre norske forhold som er trukket frem når historikerne har søkt å forklare borgerkrigene. Én slik forklaring har vært tronfølgeordningen, som var slik at alle kongssønner hadde arverett til tronen og dermed rett til å bli anerkjent som konge.
Denne ordningen kunne føre til at det var flere konger samtidig, med fare for rivalisering og strid.

Spenningsforhold mellom kongemakt og lendmannsaristokrati er også trukket frem som forklaring. Aristokratiet skulle ha samlet seg om føyelige konger og søkt å redusere kongedømmet til sitt redskap, men så ha møtt motstand fra en monarkisk retning som seiret med Sverre. Motsetning mellom kongedømme og kirke har blitt regnet som en skjerpende faktor i striden, da man har ment å kunne plassere en universalkirkelig innstilt høygeistlighet på den angivelig aristokratiske siden mot kongemakten, helt fra erkesetet ble opprettet i 1152-1153.

Man har også tenkt seg at borgerkrigene hadde en geografisk og ættemessig bakgrunn. Kongsemner og partier skal ha hatt fotfeste i forskjellige landsdeler; frem til Sverres tid skulle striden ha hatt karakter av ættestrid.

Sosiale motsetninger med økonomisk grunnlag er blitt fremhevet, særlig av de materialistiske historikerne Bull, Koht og Schreiner, og videreutviklet av Holmsen. Slik Holmsen ser det, utviklet befolkningspress og godsdannelse en jordeiende overklasse og en stadig økende jordløs underklasse; dette skapte konfliktstoff som fikk sin utløsning gjennom borgerkrigene.
Lendmennene - på 1100-tallet kan antallet normalt ha ligget fra et 20-tall til et 40-tall - var storgodseiere med råd til å holde profesjonelle krigere. De støttet forskjellige kongsemner ut fra personlige maktinteresser i den innledende fasen av borgerkrigene, men de fleste gikk etter hvert sammen og siktet mot å utøve samfunnsherredømme gjennom kongedømmet.
Lendmennene fikk tilslutning fra kirken, som selv var stor godseier.
Selv om Sverre i begynnelsen ledet en flokk fattigfolk, endte han selv med å støtte seg til en krets av jordeiere. Godseierkongedømmet gikk seirende ut av borgerkrigene.

Også landskapsmotsetninger kan innpasses i denne teorien. Godseierkongedømmet skulle ha særlig fotfeste i kystområder vest og øst i landet, der godsdannelsen hadde nådd lengst. Motstand fikk man fra Trøndelag, indre Østland og Telemark. Godseierområder skulle med andre ord stå mot distrikter med jevne bønder og småfolk.

Holmsens teori har den fordelen at den er helhetlig og inkorporerer og forklarer de fleste enkeltfenomenene som tidligere ble gitt som årsaker til borgerkrigene. Men hypotesen om sterkt økende godsdannelse like før og i borgerkrigstiden er ikke holdbart begrunnet - dette er noe som forutsettes. Og den sosiale spenningen som kan øynes et stykke ut i borgerkrigstiden, ser i det minste delvis ut til å være et produkt av striden selv, en motsetningmellom den bofaste befolkningen og en rotløs krigerklasse som snyltet på denne, om nødvendig gjennom voldsbruk. Dette gjaldt etter hvert også kongsmenn og andre stormenn, som fremkalte lokale bondeoppgjør på grunn av hard fremferd mot allmuen.

Et syn som er representativ for en utbredt oppfatning, er formulert av Sverre Bagge. Borgerkrigene oppstod som følge av at aristokratiets økonomiske stilling i løpet av den fredelige perioden 1030-1130 var blitt prekær. Det var inntektene fra vikingferdene som frem mot midten av 1000-tallet hadde finansiert gaver og gjengaver, som knyttet sammen og vedlikeholdt kryssende allianser innen aristokratiet, og som var grunnlaget for stormennenes politiske makt.
Disse inntektene ble sterkt redusert etter 1030. For å kompensere inntektstapet samlet stormennene seg om kongen, som hadde skaffet seg et stort jordegods gjennom konfiskasjoner under Olav Haraldsson og Harald Hardråde. Gjennom kongstjeneste fikk man del i kongedømmets inntekter, og lokalehøvdinger gikk i stadig større grad over til å bli et riksaristokrati rundt kongen.

Men etter hvert fikk kongen problemer med å belønne sine tilhengere, slik at konkurransen innen aristokratiet om kongedømmets ressurser ble skjerpet. En viktig årsak må ha vært at kirken i perioden 1030-1130 etablerte seg som betydelig jordeier - for en stor del gjennom gaver fra kongen og i noen grad også fra stormennene.

For kongen var dette en fordel så lenge han kontrollerte kirken. For aristokratiet var overføringene dobbelt katastrofale. Storemengder jordegods gikk ut av sirkulasjon, slik at mindre ble igjen til å belønne gruppas medlemmer. Stormennenes lokale maktposisjon ble undergravd gjennom utbyggingen av kirkens organisasjoner, da deres rolle som lokale religiøse ledere ble overtatt av et sentralt styrt presteskap. Dette førte til forsterket rivalisering innen aristokratiet om kongemaktens ressurser, og misfornøyde tronpretendenter kunne lett skaffe seg støtte til innbyrdes maktkamp.

Harald Gille tapte slaget ved Fyrileiv i Ranrike sommeren 1134, men søkte hjelp hos danskekongen Erik Emune, vendte tilbake høsten 1134. Han satte seg fast i Viken, og dro så til Bergen der Magnus oppholdt seg.
Han klarte å fange Magnus i Bergen like over nyttår 1135.
For å gjøre Magnus uskikket til konge, lot Harald han lemleste (fothogge), blinde og kastrere, og for deretter å sette han i kloster.

Harald fikk ikke glede seg lenge ved kongedømmet. I Trøndelag var det vokst opp en gutt hos storbonden Sakse i Vik (nå Saksvik i Strinda), en gutt som het Sigurd.
Sigurd var sønn av Sakses datter Tora, og faren gikk for å være en prest ved navn Adalbrikt. Familien hadde forbindelser med kongehuset. Toras søster hadde vært Magnus Barfots frille og med ham fått sønnen Olav. Sigurd ble satt til boken og fikk diakonvigsel, men den geistlige løpebanen lokket ham ikke. Han ble kjent som en vill og uvøren kar, og ble kalt - Slembedjakn - den fæle diakonen. Og nå begynte det å gå rykter om at Magnus Barfot nok hadde kastet sine øyne på Tora også, og at Sigurd Slelmbe i virkeligheten var kongens sønn.
Da la han boken vekk og dro utenlands, der han fristet mangt og meget, dro til Jerusalem og fór på kjøpmannsferder, tilbrakte flere år ved det skotske hoff og var vel ansett hos kong David. Omsider kom han til Danmark, og der fikk han gudsdom for sin kongelige avstamning, etter hva det ble påstått.

Etter at Harald var blitt enekonge i Norge, dukket Sigurd opp i Bergen i 1136 og krevde del i farsarven og del med Harald i styret av land og rike. Men Harald fant fram en gammel sak mot Sigurd, det var en historie om et drap borte på Vesterhavsøyene et sted, og en tid ble han holdt borte på denne måten. Til sist tok noen av Haralds menn ham med på en båttur som var ment å skulle være hans siste. Sigurd kom seg unna, og forstod omsider at av Harald hadde han ikke noe godt å vente. Han holdt seg skjult i og omkring byen, og klarte etter hvert å vinne noen av Haralds folk over til seg. Det kom et komplott i stand, og Harald mistet livet. Det gikk slik til:

Harald var glad i kvinner, og i Bergen hadde han hos seg både dronningen og sin elskerinne, Tora Guttormsdatter. En av de sammensvorne lot som om han hadde veddet med en kamerat om hvor kongen hadde tenkt å tilbringe natten. Kongen lo og røpet hvem han aktet å besøke den kvelden - det var hos Tora, frillen. Toras herberge var dårlig bevoktet, og Sigurds menn hadde lett spill. De trengte seg inn mens kongen sov og stakk ham ihjel.

Dagen etter lyste Sigurd Slembe drapet på seg, og krevde kongedømmet etter Harald. Men den støtten han fikk, var ikke stor. Å drepe en mann om natten mens han sov var nidingsverk, å drepe en nær frende likeså. Få ville følge Sigurd, den vanlige reaksjonen var:

Enten var Harald bror din, og da er du en niding, eller han var det ikke, og da har du ingen rett til å være konge.

Sigurd måtte komme seg unna det forteste han vant. Med et lite følge dro han nordover, og gjorde opphold i fjordene underveis; der våget ikke folk annet enn å gi ham kongsnavn.

Men stormennene rundt Harald Gille hadde ikke til hensikt å gi fra seg styringsmakten. Alternativet til Sigurd Slembe var et nytt samkongedømme. De lot derfor Haralds frillesønn Sigurd kongehylle på Øyratinget, og på Borgartinget den ektefødte sønnen Inge, som var pukkelrygget og derfor hadde tilnavnet - krokrygg.

Sigurd Slembe fikk liten oppslutning også etter at han hentet Magnus Blinde ut av klosteret. Stormannskretsene rundt de 2 barnekongene slo seg sammen, og i slaget ved Holmengrå ved Hvaler høsten 1139 mistet Magnus livet, mens Sigurd ble tatt til fange og pint i hjel. Militæraksjonene mot Sigurd Slembe dannet opptakten til et mer varig samarbeid mellom stormennene rundt barnekongene, som nå fikk felles hird.

I 1142 hentet misnøyde stormenn en tredje sønn av Harald Gille fra Skottland. Farskapet var anerkjent av Harald selv, så trønderne tok Øystein til samkonge på Øyratinget samme år. Dette er siste gang hylling og blodsrett gjorde en mann til konge over hele Norge. Ingen av kongene hadde fastlandsdelstilknytning, men Sigurd, med tilnavnet - munn - holdt seg helst i Trøndelag, mens Inge Krokrygg holdt seg i Viken. Øystein, som var eldre enn sine brødre og tok egen hird, var aktiv utenfor landets grenser i den grad at han i begynnelsen av 1150-årene tvang Orknøyjarlen til underkastelse og til og med herjet i Skottland og England.

Innenlands var likevel årene frem mot midten av 1150-tallet forholdsvis fredelige, noe som må ha vært en forutsetning for en særs viktig begivenhet i norsk historie; opprettelsen av den norske kirkeprovins.
Det var fred mellom kongebrødrene så lenge deres gamle rådgivere og formyndere levde, det vil si frem mot 1150, da Inge og Sigurd tok seg hver sin hird. Det ble nå uenighet mellom brødrene uten at vi sikkert vet hvorfor, men det er nærliggende å tenke seg strid om kongedømmets ressurser som viktig, der uvennskap og prestisjekamp mellom deres menn ofte utløste stridighetene.

Motsetningene økte etter opprettelsen av erkestolen i Nidaros, og virkelig krig ble det da Sigurd og Øystein sommeren 1155 slo seg sammen om å frata Inge kongeverdigheten. I denne krigen ble først Sigurd drept, så Øystein, slik at Inge sensommeren 1157 så ut til å stå som den endelige seierherren. Vi kan i løpet av striden mellom brødrene skimte konturene av fastere partigrupperinger. Kretsen rundt Inge ble stadig klarere et lendmannsparti med tyngdepunkt på Vestlandet og i Viken. Flere av Sigurds og Øysteins lendmenn gikk etter Sigurds fall over til Inge.

Mot Inges parti samlet det seg en flokk med fotfeste i Trøndelag, på Opplandene og lengst øst i Viken, ved Götaelv. Disse tok uten videre Sigurd Munns 10 år gamle uekte sønn Håkon (Herdebrei) til konge, uten å la valget formaliseres gjennom hylling på ting. Hirden eller flokken overtok altså bøndenes rolle som kongemakere. Nytt er det også at flokken eller partiet - skapte - kongsemner ved behov.

Håkon ble vinteren 1159 tatt til samkonge i Trøndelag som sin fars arving. I striden som fulgte, hadde Inges hær i begynnelsen overtaket, men hæren ble etter hvert svekket av rivninger mellom en vestlandsk og en sørøstnorsk fraksjon, og 4.februar 1161 falt Inge nær Oslo i kamp med Håkons menn.

I denne første fasen av borgerkrigene var kamphandlingene i all hovedsak begrenset til et par perioder, mellom Magnus Sigurdsson og Harald Gille i 1134-135, og mellom Haralds sønner fra 1155.
Fasen er videre kjennetegnet av at striden i all hovedsak ble ført av kongene og deres menn uten at folk flest i særlig grad ble trukket inn.
Fastere partidannelser er det først tale om i perioden 1155-1160. Før den tid kunne stormennenes lojalitet være vekslende,der Inge viste størst evne til å tiltrekke seg stormennene gjennom generøsitet. Under disse korte konfliktene er det også vanskelig å se konfliktmønstre regionene imellom. Kongene hadde tilhengere i alle landsdeler, og selv var de mobile, selv om de gjerne foretrakk å oppholdt seg i visse landsdeler uten at de gjorde forsøk på å underlegge seg disse permanent.

Etter kong Inges fall stod Håkon Herdebrei som enehersker i Norge. Han lot sende ut folk for å overta kongsombudene landet rundt og begynte å jage bort biskoper som var innsatt under kong Inge. Det så altså ut til at Håkons parti hadde kontrollen, men slik fremferd var neppe egnet til å forsone motstanderne. Ingepartiet hadde knapt noe godt å vente fra Håkon Herdebrei og hans menn.

Nå fremstod Erling Skakke som partiets fremste mann. Han var lendmann fra Sunnhordland, og i årene 1152-1155 hadde han vært med Orknøyjarlen på korstogsferd. Han hadde vært i Palestina, Konstantinopel og Roma, og i kamp med araberne på Sicilia fikk han et hogg over halsen slik at hodet kom til å helle mot den ene siden, noe som skaffet ham tilnavnet - skakke.
Kong Inge hadde skaffet Erling Sigurd Jorsalfares ektefødte datter Kristin til hustru.

Erling viste seg å være en hensynsløs og begavet leder med evne til langsiktig strategisk planlegging, han greide å samle landets fremste stormenn om én konge. Det var flere mulige kongsemner som stammet fra Magnus Berrføtt gjennom kvinneledd, men man valgte å utpeke Magnus, Erlings 5 år gamle sønn med Kristin, til konge. Han ble kongehyllet i Bergen våren 1161. Erling søkte støtte hos danskekongen, sin hustrus fetter, og sommeren 1161 vendte han tilbake med en stor hær. Håkon Herdebrei måtte rømme til Trøndelag, og sommeren etter ble han drept i et sjøslag i Romsdalen.

De følgende årene måtte Erling verge sønnens kongedømme mot både indre og ytre fiender. At Magnus ikke var kongssønn, ble brukt mot ham av motstanderne. Men i kirkens øyne hadde Magnus det fortrinnet at han var ektefødt. Og det var til kirken Erling gikk for å styrke legaliteten av sønnens kongedømme.

For kirken var tiden etter opprettelsen av erkesetet 1152-1153 problematisk. Reformprogrammet lot seg vanskelig sette ut i livet under uroen borgerkrigene skapte. Også geistligheten ble splittet mellom de stridende partene, og kongene var lite villige til å respektere innrømmelsene fra 1152-1153.

Mannen som kom til å videreføre kirkens program, var erkebiskop Øystein Erlendsson. Han var av trøndersk stormannsætt og hadde vært kong Inges kapellan og skattmester. Som erkebiskop var han en sterk forkjemper for kirkens frihet, og for å oppnå dette støttet han Magnus Erlingssons kongedømme.

Magnus ble kronet i Bergen sensommeren 1163, eller i 1164, sannsynligvis av erkebiskop Øystein. Kroningen var den første i sitt slag i Norden. Gjennom den fikk Magnus Erlingssons kongedømme Guds og kirkens sanksjon, mens kirken gjennom - kroningseden - sikret seg viktige rettigheter. Det er ikke alltid klart hvilke konkrete forpliktelser de generelle bestemmelsene i kroningseden sikter til, men de viktigste innrømmelsene synes å være at Magnus lovte å være trofast og lydig mot Romakirken og å holde bestemmelsene fra 1152-1153 om Peterspenger og forholdet mellom kongedømme og kirke. Han lovte å respektere kirkens rett i åndelige saker i samsvar med - kanonisk - rett (alminnelig kirkerett).

Andre dokumenter utdyper det bildet kroningseden gir av politisk ideologi og nært samarbeid mellom kirken og kongedømmet i Magnus Erlingssons regjeringstid.

Tronfølgeloven fra samme tid fastslår at det skal være enekongedømme, basert på førstefødselsrett (primogenitur) og legitim fødsel. Dette betyr at bare én skulle være konge, normalt kongens eldste ektefødte sønn. Etter ham kom andre, ektefødte kongssønner - den som var bestskikket - og dernest - nærmeste arving. Om arving manglet, skulle den best skikkete overhodet være konge.
Hvem av de ektefødte kongssønnene som var best skikket, hvem som var nærmeste arving, eller hvem som var best skikket overhodet, skulle avgjøres av et riksmøte med 12 bønder fra hvert bispedømme, oppnevnt av biskopen, sammen med hirden og kirkens fremste menn. Ved uenighet skulle kirken ha det avgjørende ordet. Kirken fikk altså svært stor innflytelse. Vi kan også merke oss at de lokale hyllingstingene ble kuttet ut til fordel for ett møte for hele riket.

Det ble riktignok aldri foretatt noe kongevalg etter disse reglene. Men loven ble et mønster for den fremtidige utformingen av tronfølgen.

Samtidig ble det foretatt en revisjon av landskapslovene - for første gang under ett. Revisjonen gjaldt i første rekke kristenrettene, noe som viser at kirken medvirket aktivt.
For det første ble tienden lovfestet til avløsning av eldre avgifter. Trolig ble den først nå innført over hele landet.
For det andre ble flere typer forbrytelser regnet som ubotamål. Ubotamål var forbrytelser som i prinsippet ikke kunne bøtes, og som medførte full formueskonfiskasjon. Dessuten ble bøtesatsene for lovbrudd - også kristenrettsbrudd - hevet, noe som ga økte bøteinntekter til biskopene.

Magnus Erlingssons noe senere privilegiebrev til Nidaroskirken er blitt karakterisert - nesten i bokstavelig forstand - som kronen på verket når det gjelder samarbeidet mellom kirke og kongemakt i Norge i middelalderen. I dette dokumentet tok Magnus riket i len av Gud og St.Olav; han var helgenens vasall. Han lovte å vokte lov og rett, og å forsvare fedrelandet. Som tegn på lensunderkastelsen ofret Magnus sin krone på alteret i Kristkirken i Nidaros og lovte at både hans og hans etterfølgeres kroner skulle tilfalle kirken etter deres død. Dette var et vitnesbyrd om evig underkastelse.

I tillegg ble bestemmelsene fra 1152-1153 stadfestet, og det ble gitt rettsforbedringer (i form av rettarbøter).

Enda klarere enn kroningseden og tronfølgeloven fremstiller privilegiebrevet kongedømmet som et gudegitt embete, som forplikter innehaveren til å opprettholde fred og rettferdighet. Ved å underkaste seg St.Olav, den ideelle - rex iustus - bandt Magnus seg til selv å styre som rettferdig konge. Vasallforholdet ga på sin side Magnus' kongedømme økt religiøs sanksjon og kan ha vært ment som et rettsvern mot ytre og indre fiender.

Det kunne nå se ut til at Erling og Magnus satt trygt ved makten, de hadde tilslutning fra storparten av det verdslige aristokratiet og fra kirken. Men etter Håkon Herdebreis fall rømte hæren hans til Opplandene der den tok seg et nytt kongsemne, men ble slått i 1163-1164. Sommeren 1165 truet en ny fare da danskekongen Valdemar den Store angrep Viken med en stor flåte, men også han uten å lykkes. Etter gjensidige angrep og påfølgende forhandlinger ble det forlik i 1170. Både Saxo og sagaene opplyser at Erling anerkjente Valdemar som overherre og tok Viken i len av ham som hans jarl.

En ny motkonge opptrådte vinteren 1165-1166 i de østlandske innlandsbygdene. Han ble definitivt slått i 1168.

I 1174 samlet det seg en flokk om Øystein Møyla (småjente), en angivelig sønn av Øystein Haraldsson. Denne flokken var hovedsakelig satt sammen av rotløse menn fra Marker og området ved Götaelv, slike som hadde mistet slektninger og eiendom i krigene - og dertil folk fra Telemark. Denne flokken, som var lite populær både hos lendmennene og hos bøndene, ble etter hvert kalt - birkebeiner - en nedsettende betegnelse da de på grunn av fattigdom skal ha brukt bjørkenever rundt beina i stedet for sko. Til slutt ble birkebeinerne etter nyttår i 1177 slått av Magnus Erlingsson i slaget på Re nord for Tønsberg, og Øystein Møyla ble drept. Snorres - Heimskringla - og de andre eldre sagaene fører sin beretning frem til slaget på Re.

Sverres saga fører beretningen videre.

Øst i Värmland støtte restene av birkebeinerflokken på sin neste fører, som skulle lede dem til seier over Magnus og Erling. Det var Sverre, som påstod han var sønn av Sigurd Munn.

Kongers og kongsemners skjebne i borgerkrigstiden - Patronymikon i parantes angir usikkerhet om farskap.

Magnus Sigurdsson Blinde (1130-1135) - Falt ved Holmengrå nær Hvaler i 1139 mot Inge Krokrygg.

Harald Gille (1130-1136) - Myrdet i Bergen av Sigurd Slembe.

Sigurd Slembe (1136-1139) - Henrettet.

Inge Krokrygg (1136-1161) - Falt på isen ved Grønnlia i Oslo i kamp med Håkon Herdebrei.

Sigurd Munn (1136-1155) - Falt.

Øystein Haraldsson (1142-1157) - Falt.

Håkon (Sigurdsson) Herdebrei (1159-1162) - Falt i et sjøslag utenfor Veøy i Romsdalen.

Magnus Erlingsson (1161-1184) - Falt i slaget mot Sverre ved Fimreite i Sogn.

Sigurd (Sigurdsson) Markusfostre (1163-1164) - Falt.

Øystein (Øysteinsson) Møyla (1174-1177) - Falt i slaget på Re nord for Tønsberg.

Sverre (1177-1202).

Jon (Ingesson) Kuvlung (1185-1188) - Falt i et slag mot birkebeinerne i Bergen.

Sigurd (Magnusson) (1193-1194) - Falt i et slag mot birkebeinerne i Florvåg ved Bergen.

Inge (Magnusson) (1196-1202) - Drept av bønder på Opplandene.

Håkon Sverresson (1202-1204).

Guttorm Sigurdsson (1204).

Erling (Magnusson) Steinvegg (1204-1207).

Inge Bårdsson (1204-1217).

Filippus Simonsson (1207-1217).

Skule Bårdsson (1239-1240) - Drept av birkebeinere utenfor Elgeseter kloster ved Nidaros.

Håkon (Håkonsson) (1217-1263).


Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 263.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 346f.
Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 103-107, 110-114.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 789.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.

Magnus Berrføtts saga:

12.
Steinkjel Sveakonge døde omtrent på den tiden de to Haraldene falt, Håkon het den kongen som rådde for Svitjod etter ham. Siden var Inge, sønn til Steinkjel, konge; han var en god og mektig konge, større og sterkere enn andre menn; han var konge i Svitjod da Magnus var konge i Norge.

Magnus Blindes saga:

1.
...Kong Harald var gift med Ingerid, datter til Ragnvald; han var sønn til kong Inge Steinkjelsson. 		Magnusen av Norge, Harald "Harald 4" (I3375)
 
11645 Kom i 1840 til Stavern fra København for å overvåke oppførelsen av en reberbane på 330 meter, som ble innviet i 1844.

Han var mester ved reberbanen helt frem til 1871, da han ble ansatt som forvalter ved verftet.

Den 1.desember 1884 ble han tildelt kong Oscar 2's fortjenestemedalje i sølv. 		Hummel, Herman Frederik Peter Emil (I11380)
 
11646 Kom i tjeneste ca.1796.

Underoffiser på Advantage ved Nordenfjeldske skiløperbataljon under 1.Trondhjemske nasjonale infanteriregiment i 1797, og til 17.juli 1801, da han ble sekundløytnant ved samme bataljons Meråkerske kompani med anc. fra 14.august samme år.

Premierløytnant ved søndenfjeldske skiløperbataljons Elverumske kompani under Norsk Jegerkorps 21.februar 1806, anc. 14.februar.
Kaptein og sjef for samme kompani 9.juni 1808.

Ved hærens omordning fra 1.juli 1810 ble han med skiløperbataljonen overført til det nyopprettede Akersh. Skarpskytterregiment, fremdeles som sjef for Elverumske kompani.

Utsatt for vartpenger, trolig fra 1.januar 1818. 		Matheson, Holger Bierk (I12567)
 
11647 Kom til Børsonstua i 1884. Kom fra S.Røtnes

Familien i 1900 (alle født i Nes herred):

Sagbrugsmester og husmand m Jord Gudbrand Antonsen, f.1856, og Husmandskone Gina Pedersdtr., f.1858.

Barn:

Peder Gudbrandsen, f.1880, ug Sagmester og skogsarbeider.

Karl Gudbrandsen, f.1881, ug Sagbrugs og skogsarbeider.

Hans Gudbrandsen, f.1884, ug Sagbrugs og skogsarbeider.

Anton Gudbrandsen, f.1885, ug Skogs og jordbrugsarbeider.

Johan Gudbrandsen, f.1890.

Anna Gunhild Gundbrandsdtr., f.1888.

Berta Gundbrandsdtr., f.1892.

Inga Gundbrandsdtr., f.1894.

Karen Gundbrandsdtr., f.1898. 		Antonsen, Gulbrand Albert "Børsonstua" (I15503)
 
11648 Kom til Fredrikstad som løytnant i 1841, hvor han var kommandør for 6.batteri.

Som gift i 1841-1842 var han kaptein.

Senere forflyttet til Trondheim, hvor han døde i 1859. 		de Seue Petersen, Werner Nicolai (I992)
 
11649 Kom til Hitra og Vikstrøm hvor familien bodde en periode i 1820-årene, bl.a når sønnen Peder ble født. Ingebrigt var da inderst på gården. Pedersen Snæve, Ingebrigt "Vikstrøm" (I16110)
 
11650 Kom til Jevnaker allerede i 1668 som studiosus, som medhjelper for presten Anders Hansen Paus/Paust. Da var han altså bare 17 år.

Han var seinere personlig kapellan for Hr. Anders i Jevnaker i ca.20 år, senere Sogneprest der i 28 år til han døde i 1718. 		Madsen Lyche, Peder (I15672)
 

      «Prev «1 ... 229 230 231 232 233 234 235 236 237 ... 333» Next»

This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0, written by Darrin Lythgoe © 2001-2024.

Maintained by Tor Kristian Zinow.