Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 11,901 to 11,950 of 16,612

#	Notes	Linked to
11901	Lille Linge.	Torbjørnsen Lille Linge, Torbjørn (I259)
11902	Lille Linge.	Torbjørnsen Lille Linge, Ole Johannes (I360)
11903	Lille Linge.	Torbjørnsen Lille Linge, Peder Mikael (I361)
11904	Lille Linge.	Torbjørnsen Lille Linge, Nils Kristian "Nels" (I362)
11905	Lille Linge.	Torbjørnsen Lille Linge, Torbjørn (I363)
11906	Lille Linge.	Torbjørnsen Lille Linge, Ludvig Daniel (I373)
11907	Lille Nygaard.	Coucheron, Herman Frederich (I13517)
11908	Lille Olafs foreldre var ugifte Gunhild Marie Stenersdatter og ungkarl og skomagermand Johan Fredrik Bjurvald i Sandefjord.	Bjurvald, Olaf (I125)
11909	Lille Ole - Ole Martin Øne - hadde fått pakke av sin tante Ruth i Chicago, og skrev en hilsen til henne og hennes kjæreste Einar Zinow: HÆR ER TANTE RUT OG SYNÅV TAK FOR PAKKEN. HILSE OLE. Ole nevner også sin lille søster Liv i brev til sin tante Ruth: AGLE OLE TAK FOR BREVET. LILLEMOR ER SØT DU SKAL KOME HJEM SÅ SKAL DU FÅ SE HENDE NÅR HUN ER LITEN LILESØSTER ER SÅ SNIL. ER SINÅV SNIL, ER DU ME SINÅV PÅ KINO. LILEMOR HAR BRØSTET. VALMUER HAR DET KOME I HAVEN VORES. Han skriver også: HAR DU DET GÅT I AMERIGA BARNE HAR FÅT GRØT TANTE. RUT. HILSEN OLE MARTIN ØNE. HILSEN TORLEIF. OLE MARTIN ØNE. JEG HUSKER PÅ ALLE SAMMEN. Senere ble det flere slike brev og hilsner til tante Ruth.	Aune, Ole Martin (I840)
11910	Lille Ruth er oppkalt etter sin tante Ruth Lorentzen.	Lorentzen, Ruth Kristine "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (I796)
11911	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I1037)
11912	Lille Svend Olaf Lorentzens foreldre var Sømand Frederik Christian Lorentzen og Hustru Karen på Reberbanen. Faddere for lille Svend Olaf var: Tømmermand Ole Moe, Slagter G. Myhre, Dampskibstjener Anton Hoeggen, enke Johanne Lorentzen og kone Mette Moe.	Lorentzen, Svend Olaf (I503)
11913	Lille Therese Marie (står dette i kirkeboka) ble trolig hjemmedøpt 19.august 1846. Far var bogtrykker Carl August Cudrio og mor var hans hustru Oline født Johnsen. Dåpsbarnet var født i byen.	Cudrio, Therese Marie "Hiorth" (I26)
11914	Lille Tor Helge var så uheldig å falle i karet/bøtta med kokende vann, da moren Ingeleiv skulle vaske rundt i huset. Han ble så forbrent, at han døde etter få dager på sykehuset. Fra dødsannonsen i Dagsposten, mandag 18.juli 1938: Vår høit elskede lille sønn og vår kjære bror Thor Helge døde idag efter ulykkestilfelle, 4 år gammel. Byåsen, 16.juli 1938. Ingeleiv Johnsen, f.Lorentzen. Arne M. Johnsen, maskinsetter. Ellen. Anny-Marry. Per-Arne. I Arbeider-Avisa, onsdag 20.juli er det lagt til: Begravelsen foregår fra Havstein kapell fredag 22.ds. kl.1.	Johnsen, Thor Helge (I904)
11915	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I1179)
11916	Lille?	av Flandern, Balduin (Baldwin) "Balduin 5" (I4754)
11917	Lillebil Ibsen hører til den kategori scenekunstnere som kan betegnes - primadonna – i positiv betydning. Hun var elegant og sjarmerende som privatperson, hun hadde stort publikumstekke, hun behersket de fleste ferdigheter på scenen og kunne som skuespiller gå inn i de forskjelligste rollefag fra farser til Ibsen-roller. I tillegg var hun en skolert danser med en profesjonell ballettkarriere før hun begynte som skuespiller. Takket være moren, Gyda Christensen, som foruten å være skuespiller og sceneinstruktør også var danser, ballettpedagog og koreograf, fikk Lillebil tidlig undervisning i ballett. På den tiden var Gyda Christensen gift med teatersjef Halfdan Christensen på Nationaltheatret, og hun skaffet dansen en plass i repertoaret. Allerede 1911 debuterte Lillebil her i ballettpantomimen Prinsessen på erten. Deretter reiste hun til København for å trene med ballettmesteren på Det kgl. Teater, Hans Beck. Siden studerte hun med den verdensberømte russiske koreografen Mikhail Fokine. Bare 16 år gammel fikk hun engasjement i Berlin hos Max Reinhardt, som ble ansett som tidens største iscenesetter. Hun fikk en ledende posisjon i Reinhardts ballett- og pantomimeproduksjoner, noen med roller skapt spesielt for henne. Die Schäferin, Die grüne Flöte, Lillebils Hochzeitsreise, Sumurun og Prima Ballerina er forestillinger hvor hun hadde hovedrollen. I 1917 utførte hun også Nonnens rolle i en av Max Reinhardts oppsetninger av den store pantomimen Das Mirakel. Som danser brukte hun i denne tiden navnet Christensen, fordi man syntes dette hadde en mer skandinavisk klang enn Krohn. Innimellom mange utenlandsopphold hadde Lillebil også opptredener i Norge. På Nationaltheatret danset hun 1914 i Dukken, en variant av Coppelia, og 1915 fikk hun sin første talerolle i barnekomedien Den lille uskikkelige prinsesse. På Nationaltheatret hadde hun senere ballettprogram, likeledes på Mayol, i Logen og i Aulaen. Svanens død var et av hennes berømte numre. Med opptredener så vel i de skandinaviske land som i London, Paris og New York, hvor hun bl.a. danset Anitra i Peer Gynt, skaffet hun seg snart et verdensnavn som danser. Men Lillebil Ibsen ønsket å slå rot i Norge etter at hun hadde giftet seg (1919). I 1923 lot hun seg engasjere til Centralteatret i melodramaet Scaramouche med musikk av Jean Sibelius, hvor hun fikk utnytte sin skolering i pantomime i en rolle som hun tidligere hadde opptrådt med på Det kgl. Teater i København. På Centralteatret spilte hun også tittelrollen i Alexandre Dumas' Kameliadamen, hennes første talerolle som voksen. I slutten av 1930-årene kom Lillebil Ibsen igjen til Centralteatret og spilte her bl.a. sammen med Per Aabel i Forandring fryder. I 1924 debuterte hun som revyartist i Kjør for det på Chat Noir, hvor hun sang, danset og laget morsomme parodier. Med parodiene, som vitnet om hennes talent for språk, opptrådte hun også i London, Paris, Stockholm og København. Både i revyer og operetter (Den glade enke i 1930-årene, bl.a. med Gösta Ekman som Danilo) gjestet hun flere ganger i våre naboland. Lillebil Ibsen hadde rollen som Teresita i Livets spill av Knut Hamsun ved åpningen av Det Nye Teater 1929. Til dette teateret var hun knyttet til 1946. Her spilte hun i årene under og etter krigen en rekke Ibsen-roller: Gina i Vildanden, Ellida i Fruen fra havet (allerede 1925 hadde hun spilt denne rollen på The Lyric Theatre i London), Irene i Når vi døde vågner, tittelrollen i Hedda Gabler, Nora i Et dukkehjem og fru Alving i Gjengangere, som ble vist både i Paris og i Stockholm (1954). Samtidig profilerte hun seg som en både elegant og frodig komedienne i skuespill som f.eks. Privatliv av Noel Coward, stykkene Teater og Jane av Somerset Maugham, Shakespeares Troll kan temmes og Madame Sans Gène av Sardou. Innimellom hadde hun flere gjestespill i Sverige og i Danmark, bl.a. i Colombe av Jean Anouilh på Det kgl. Teater 1952. I 1956–1969 var Lillebil Ibsen fast knyttet til Nationaltheatret. Her spilte hun i nye og klassiske komedier og briljerte med sin sikre, vittige replikkunst. Hun hadde en egen evne til å levere perfiditeter med humor og ironi, f.eks. som Lady Bracknell i Oscar Wildes Hvem er Ernest. Andre sider av sin begavelse viste hun i moderne karakterroller som i Besøk av gammel dame av Friedrich Dürrenmatt (1957) og i Hvem er redd for Virginia Woolf av Edward Albee (1964). Som Martha i Albees skuespill avdekket hun på en rystende og gripende måte hensynsløsheten, vulgariteten og sårbarheten hos denne ulykkelige kvinnen. En kjempesuksess fikk Lillebil Ibsen på Nationaltheatret 1961 som skuespillerinnen Mrs. Patrick Campbell i Jerome Kiltys Kjære løgnhals, i samspill med Per Aabel som George Bernard Shaw. Her fikk hun utfolde hele sitt store register av vidd og eleganse. For denne rollen fikk hun Kritikerprisen. Forestillingen ble gjenopptatt flere ganger og spilt på turné i Norge, Sverige og Danmark, og den ble adaptert for radio og fjernsyn. Med denne forestillingen feiret Lillebil Ibsen sitt 70-årsjubileum som scenekunstner 1981. På sine eldre dager gjestet Lillebil Ibsen flere ganger på Oslo Nye Teater i komedier som 40 karat, Harold og Maude og A little Night Music. Hun spilte også i flere filmer. Den første var Sången om den eldröda blomman 1918 mot Lars Hanson i regi av Mauritz Stiller. Av de senere kan nevnes Mannekeng i rødt og Hennes meget kongelige høyhet. Hun medvirket også i forestillinger for Fjernsynsteatret. Lillebil Ibsen ble utnevnt til kommandør av St.Olavs Orden 1969, og hun var innehaver av flere utenlandske ordener og av Norges Røde Kors' hederstegn. Filmografi: 1919 – Sången om den Eldröda Blomman (svensk film). 1922 – Pan. 1931 – Likhet for loven (svensk film). 1934 – Op med hodet. 1958 – Mannekeng i rødt (svensk film). Bok: 1961 - Det begynte med dansen - Selvbiografi.	Krohn, Sofie Parelius Monrad "Ibsen" (I24678)
11918	Lillebror kom til verden klokka 7.39 den 13.januar 2006. Han veide 3335 gram og var 49 centimeter lang.	Orderud, Ole Jørgen (I6121)
11919	Lillebror Ludvig Daniel er født på Lille Linge i 1874, derfor må Johannes også være født her (fødested Børsheim ifølge oppgitt ved konfirmasjonen).	Torbjørnsen Lille Linge, Johannes (I359)
11920	Lillehammer sykehus. Bosted Jeløya ved Moss.	Hirsch, Ole Andreas Arøe (I13921)
11921	Lilleløkken.	Olsdatter Lilleløkken, Anne "Vorkinnsengen" (I10520)
11922	Lillian K. (Wrege) Jorgensen, 92, of Acushnet Ave., New Bedford, formerly of Swansea and Fall River, died Friday, March 19, 2004 at Mariner Health. She was the wife of the late Ray B. Jorgensen. Born in Jersey City, NJ, the daughter of the late John and Alma (Breene) Wrege, she lived in Brooklyn, NY most of her life, in Spring Hill, Florida, Swansea, MA and Fall River, MA for several years. Survivors include a daughter, Carol Holmes and her husband Alfred of Hauppauge, NY; a son, Arthur Jorgensen and his wife Wanda of Valrico, FL, formerly of Tiverton, RI; grandchildren and great-grandchildren. She was the sister of the late Catherine Gibson and Jack and Freddie Wrege. Visitation Friday, March 26 from 3:00 to 7:00 p.m. in the AUCLAIR FUNERAL HOME, 690 So. Main St., Fall River. Large parking area and barrier-free entrance to the rear of funeral home. Cremation to follow. Donations may be made to Mass. Heart Assn., 20 Speen St., Framingham MA 01701.	Wrege, Lillian K. "Jorgensen" (I9990)
11923	Lillohagen.	Nilsen, Bergitte (Birgithe) "Halvorsen" / "Larsen" (I15424)
11924	Linas foreldre var Christoffer Johnsen og Dorthea Larsdatter ?verland.	Alstad, Lina Johnsen (I6737)
11925	Linda Bradshaw: My mother died 6am Tuesday, Aug 4, 2015. She was 91, she got to live in her own home till the end, was never alone and had her little dog beside her at all times. We were incredibly close, beyond words. My parents were wonderful. We always got along, never a cross word. I admired, honored and loved them from the beginning of time. It was the utmost honor to be their caretaker to the end. We had the best life and were always happy. Dad was saving us a place so we wouldn't get lost. Till we meet again. Linda. Mildred Bauchle 91, Indianapolis, passed away Aug 4, 2015. She was born March 10, 1924 to Andrew Hyer and Helen Gladys Wrege Hyer who preceded her in death. She was married to the late Richard Bauchle Jr for 60 years. They owned and operated the University Pastry Shop, located at Hanna & Shelby for nearly 30 years. Survivors include her children Robert (Kathy) Bauchle, Richard Bauchle, Linda Bradshaw, and Bonnie Wright (Jay); 12 grandchildren, 9 great grandchildren and brother Alfred Hyer of Seminole, FL. A memorial service will be held at St. John's United Church, 7031 S. East St., on Thursday, Aug 13 at 6 p.m. In lieu of flowers, memorial contributions/donations can be made at: www.youcaring.com/MildredBauchle Arrangements have been entrusted to Simplicity Funeral & Cremation Care.	Hyer, Mildred "Bauchle" (I9915)
11926	Lingelem i Sandeherred 21.november 1691 Sk.pr. 3, Fol. 198b: Maren Amundsdtr. død, g. Christopher Hansen, senere gift med: Anna Hansdtr. Barn: 1. Anne 15 år. 2. Hans 11 år. Brt: 32-1-4. Net: 7-'-16.	Amundsdatter Ormerød, Marj (I6854)
11927	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Gunder Nilsen Nadderud, "Haug" / Lisbeth Jensdatter Grav, "Haug" (F9738)
11928	Lisbets foreldre var Mentz von Ravensborg og Mergrethe Caspersdatter Gamshard.	Mentzdatter von Ravensborg, Lisbet (I8919)
11929	Listed in Jersy City Directory, 1863-64: Charles, laborer, h s 8th n Bergen. In 1864-65 edition: Charles, gardener, 300 Newark Ave (this was the address of his father, Frederick in the 1863-64 directory). In 1910 census for Jersey City, enumerated with second wife, Margaret. Records indicates his age as 72 years, Margaret's as 60, and that they had been married for 22 years. His occupation was Florist.	Wrege, Carl Ludwig Friedrich (I8774)
11930	Litjenget (Lidarvoll) under Nord-Bruem (Bruheim).	Rafaelsen Bruem, John Albert "Bruum" (I13966)
11931	Litjenget (Lidarvoll) under Nord-Bruem (Bruheim).	Rafaelsdatter Bruem, Maren "Kjesbu" (I13973)
11932	Litjenget (Lidarvoll) under Nord-Bruem (Bruheim).	Rafaelsdatter Bruheim, Ragnhild Sofie "Faksdal" (I13974)
11933	Litjenget (Lidarvoll) under Nord-Bruem (Bruheim).	Rafaelsen Bruem, Sakarias "Brandsegg" (I13975)
11934	Litjenget (Lidarvoll) under Nord-Bruem (Bruheim).	Rafaelsen Bruheim, Nils Gunerius (I13976)
11935	Litjenget (Lidarvoll) under Nord-Bruem (Bruheim).	Rafaelsdatter Bruem, Martine (I13977)
11936	Litjenget (Lidarvoll) under Nord-Bruem (Bruheim).	Rafaelsdatter Bruem, Oline "Hammer" (I13978)
11937	Litjenget (Lidarvoll) under Nord-Bruem (Bruheim).	Rafaelsdatter Bruem, Anna Johanne "Olsson" (I13979)
11938	Litjenget (Lidarvoll) under Nord-Bruem (Bruheim).	Rafaelsdatter Bruem, Otilie Karoline "Grøtan" (I13980)
11939	Litjenget (Lidarvoll) under Nord-Bruem (Bruheim).	Rafaelsdatter Bruem, Olga Maria "Heggstad" (I13982)
11940	Litt bakgrunn: Karl var yngste sønn av Ludvig den fromme fra hans andre ekteskap med Judith. Etter at Karl hadde sørget for å henrette grev Bernhard von Septimanien i 844, oppstod imidlertid en historie/formodning om at denne i virkeligheten var blitt henrettet på grunn av ekteskapsbrudd med Karls mor. Ikke minst Karls rivaliserende brødre spredte dette ryktet, som innebar at Karl dermed ikke skulle ha vært Ludvigs sønn, men etterkommer av Bernhard. Det er gjerne blitt antatt at Karl ble oppdratt og utdannet av Walahfrid Strabo, som var blkitt kalt til Karl den store til Aachen, men dette har ikke latt seg bekrefte av nyere historieforskning. Hans tilnavn - der Kahle - (den skallede) kunne kanskje skyldes at Karl før Riksdagen i Worms i 829 ikke var blitt hensyntatt, i motsetning til de to eldre brødrene, ved oppdelingsplanene av Frankeriket. På dette tidspunkt kunne - kahl - også benyttes i betydningen landløs eller eiendomsløs. Karls fars ønske om å sikre Karl en del av riket fremkalte strider mellom ham og de eldre sønnene. I 835 fikk Karl flere besittelser, og ytterligere nye etter broren Pipins død i 838. Før farens død i 840 hadde Karl og Lothar blitt enige om å dele riket mellom seg. Uten å bekymre seg om de løftene han hadde gitt den avdøde med hensyn til hans yndlingssønn, Ludvig den Tyske, bestemte Lothar seg til å gjøre seg til herre over hele riket. Mens Lothar forberedte seg til et væpnet oppgjør med Ludvig, forsikret han Karl om sitt vennskap. Men Karl kjente sin halvbrors falskhet alt for godt til ikke å gjennomskue hans hensikter og mente det var tryggere å sette sin lit til våpenmakt enn til Lothars vennskapsforsikringer. Under slike forhold var det rimelig at Karl og Ludvig fant hverandre og ble enige om å glemme sitt gamle uvennskap. De sluttet forbund mot sin felles fiende og beseiret ham også i blodig slag ved Fontenoy i 841. Men dermed var ikke kampen avgjort. Lothar var en mester når det gjaldt renker og intriger. Han sendte ut oppviglere som egget sakserne til opprør mot Ludvig, og for å skaffe Karl lignende vanskeligheter på halsen, unnså han seg ikke for å gjøre felles sak med de hedenske mennene fra Norden. Krigen ble ført med stadig større grusomhet og hensynsløshet, og i bevisstheten om at det nå mer enn noensinne gjaldt å holde sammen, møttes Ludvig og Karl i Strasbourg i 842 og bekreftet sitt forbund med høytidelige eder. Det er interessant å merke seg at for at begge hærene skulle kunne forstå innholdet av denne overenskomsten, var dokumentene avfattet både på tysk og på det romanske språk som fransken har utviklet seg fra. De er for øvrig blant de eldste av de tekster med både fransk og tysk språk som er bevart. Også i Italia holdt nå et særskilt folkemål på å utvikle seg av latinen. Det var begynnelsen til det italienske språket vi kjenner i dag. Den høytidelige overenskomsten mellom Karl og Ludvig gjorde Lothar betenkt, og han tilbød forhandlinger. Han sendte bud og hilsen til sine brødre at han innså sin brøde mot Gud og mot dem og ønsket å få slutt på den fordervelige striden, og erklærte seg villig til å gå med på at riket ble oppdelt i 3 omtrent like store kongedømmer. Både fyrster og folk lengtet nå etter å få en slutt på krigens redsler, og etter lange forhandlinger kom det i 843 til et forlik i Verdun. Ludvig den Tyske fikk landene øst for Rhinen og Weser, Karl den Skallede landene vest for Rhîne, Saîne, Maas og Schelde, mens Lothar fikk beholde det mellomliggende område fra og med Italia i syd til og med Friesland i nord, samt keiserverdigheten. Noen måneder før riksdelingen i Verdun var forøvrig Karls mor, Judith, som hadde brakt så meget ulykke over folk og land ved sin forblindede morskjærlighet og sitt maktbegjær, avgått ved døden. Ved forliket i Verdun var den germanske delen av Karl den Store's rike blitt skilt fra den romanske, og dermed var også grunnen lagt for de senere nasjonalstatene Tyskland, Frankrike og Italia. Skjebnegudinnen hadde bestemt at franskmenn, tyskere og italienere fra nå av skulle gå hver sin vei. Språkgrensen mellom franskmenn og tyskere kan man datere til omkring 700. På den tiden hadde nemlig latinen i Gallia forandret seg så sterkt på grunn av keltisk og germansk påvirkning og hele utviklingens gang, at det må betraktes som et nytt språk. Men det fantes også andre og mer dyptgående grenseskiller mellom de to nasjonene. Franskmennene hadde overveiende keltisk og førkeltisk blod i årene, om enn oppblandet med romersk og germansk. Tyskerne derimot er germanere, i visse områder oppblandet med romanske og keltiske folkeelementer, i andre med slaviske. Hans regjering var en stormfull tid. Frankrike ble hjemsøkt av vikinger og revet i stykker av opprør og indre uroligheter, særlig i Bretagne, hvis hertuger ville gjøre seg uavhengige, og i Akvitana, der Pippin, en sønn av Ludvig den frommes andre sønn, Pippin av Aquitania, upptråfte med krav på sin fars riksdel og til og sluttet forbund med nordmennene. Sønnen Ludvig stammeren ble hans etterfølger i kongedømmet i Frankrike. Kilder: Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 330-337. Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935. Allgemeine deutsche Biographie. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 256. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 38, 60.	av Vest-Franken, Karl (Charles) "Karl 2" (I3650)
11941	Litt fakta om Nedre Jønholt gård: I 1634 kjøpte et daværende eiendomsselskap, hvis vi kan kalle det det, gården her av brødrene Giønholt. Brødrene Giønholt fikk meget godt betalt for eiendommen. I tillegg til at de fikk en gård i Solum prestegield, så fikk de også 2 huder og 7 skinn. Dette for å kompensere for 10 års tapt ringavgift som de kunne innkassere fra seilbåtene som ble forhalt ved hjelp av ringene oppover elven til handelsstedet Skeen, hvor de skulle hente trevirke. På grunn av denne storstilte trevirke industrien, så ble elven opp til Skeen grunnere og grunnere, og man fikk behov for, noe som eiendomsselskapet selvfølgelig forutså, ett nytt tollsted, for seilskutene kunne ikke lenger komme opp til Skeen. Derfor ble det anlagt et nytt tollsted nærmere bestemt på Pors blomstens grunn, og det ble kalt Porsgrunn. Det betyr at det helt opp til slutten av 1800 hundrede tallet så bodde det tollere her på Nedre Jønholt gård. Det gjenspeiles også i de funn vi nå har oppdaget i de forskjellige rommene her, at de som bodde her var orientert mot Europa i sine utsmykkinger av huset. Hovedgården besto på 1700 hundre tallet av Nedre Jønholt gård og to andre gårder, samt den nye tollboden som i dag tilhører Porsgrunn Bymuseum. Det vi vet om Nedre Jønholt i dag er at den ble bygget rundt ca. 1730, og at sidebygningen sannsynligvis er eldre, og har derfor sikker tilhørt brødrene Giønholt og vært sidebygning til deres bolig på 1600-tallet. Hovedhuset har gjennomgått flere ombygninger siden det ble bygget kanskje rundt 1730. Vi vet at tollkasserer Biener ga tomt til Østre Porsgrunn Kirke i 1760, og at bestallet Justisraad Coucheron, samt Controlleur, veier og maaler ved Langesund, ga tomt til gravstedet ved Kirken og tinglyste følgende klausul: Jeg Anthon de Coucheron; Deres Kongelige Majestæts til Danmark og Norge m.v bestallet Justitsråd samt Controlleur, veier og maaler ved Langesunds Toldsted gjør vitterlig: ..athan sælger et stykke af sin eiendom Gjønholt gård til Porsgrunns Østre Kirke, hvilket stykke jord er oppmålt og inneholder fra den alfare vei sør til nordden nederste pæle 183 for, derfra vest til øst 67 ford til pælen nærmest Sr Scharckes huus, defra nord til sør til veien 152 fod og derfra øst til vest langs veien 80 fod. Grunnafgift 4 Rdl, og ret for mig ig min familie eller efterkommere av Giønholt gåård påå dette sted forbeholder os at opette en begravelse,uden derfor å svare nogen kiendelse til Kirken eller dens verger. Således meddeles Porsgrunns Østre Kirke dette som grunnseddel under min haand og segl, ligesom ordlyden her af mig meddeles et lovlig document til thinglysning på egen bekostning af kirken til min og etterkommendes betryggelse i tiden. Gjønholt den 6te Maii 1786. Paa Kirkens vegne underskriver Hagerup, Nic Benj. Aall, D Rasch, Jacob Aall. I 1799 måtte Coucheron selge gården.	Schweder, Joachime Cathrine Hermanna "Coucheron" (I2627)
11942	Litt historie: Hernösands enskilda bank erhöll sin första oktroj 1869, började följande år sin verksamhet med huvudkontor i Härnösand. Början av 1900-talet utgjorde en expansiv fas där man förvärvade Norrbottens Enskilda Bank 1903 och Örebro Handelsbank 1905. Banken drogs dock med stora förluster och rekonstruerades, inför hotet att gå i konkurs, under Oscar Rydbecks ledning. Härmed bildades Bankaktiebolaget Norra Sverige 1908. Denna fusionerades 1914 med Stockholms Handelsbank. Bankkraschen i Härnösand skakade Sverige. 2.januar 2009 För drygt 100 år sedan var Härnösand ett av landets viktigaste finanscentrum. Härnösands enskilda bank bildades i mitten av 1800-talet med uppgift att få fram kapital för bland annat utbyggnaden av sågverken i Ådalen och även kapital till malmfälten i Lappland. Härnösand var en mycket välmående stad fram till 1906. Här fanns flest miljonärer efter dagens mått räknat per invånare i Sverige och det byggdes herrgårdar med viktorianska trädgårdar. Härnösandsbanken hade kontor från Motala i söder till Malmberget i norr. Men 1906 drabbades världen av en finansiell kris. Efterfrågan på produkter från sågverken och gruvarna minskade dramatiskt och Härnösandsbanken hamnade i en akut kris. Den förvärrades när investmentbanken Malmberg och co gick i konkurs. – Det är stora likheter vad som hände med Carnegie och kopplingen till Swedbank. Härnösands enskilda bank förlorade ett par miljarder i dagens penningvärde, säger Tord Bylund. Bankkrisen fick snabbt efterdyningar i området. Flera företag i Ångermanland tappade sitt kapital och gick i konkurs. Bankkraschen skakade om hela landet. Regeringen såg till att det bildades en provisorisk styrelse och en ny direktör utsågs, Oscar Rydbeck, pappa till den kände radiodirektören och ambassadören Olof Rydbeck. Han försökte så gott det gick att rädda en sjunkande skuta. Lösningen blev att man sänkte värdet på tillgångarna med 70 procent, de som hade pengar i banken förlorade två tredjedelar av sina tillgångar. Det tillsattes en särskild utredningsman som skickade en hemlig rapport till regeringen. Den publicerades först på 1970-talet. – Man kan säga att rapporten var den direkta orsaken till att Svedige satsade på en bankinspektion, den nuvarande bankinspektionen. Många investerar flydde Härnösand och staden hamnade i något som kan jämföras med en djup depression. Finanskrisen skapade också djupa spänningar inom landet. 1908 inträffade attentatet med fartyget Amaltea i Malmö och samma år var det också oroligheter på Sandö, där bland annat länsmannen fick ögat utslaget. – Man lär sig inte av historien, den upprepar sig på samma sätt. När det går bra i ekonomin så ökar riskerna, likheterna är slående med dagens finanskris, säger Bylund. Vad hände med Härnösands enskilda bank? Den köptes upp av Wermlandsbanken som sedan blev Skandinaviska enskilda banken, SEB. Kilde: https://www.allehanda.se/angermanland/harnosand/bankkraschen-i-harnosand-skakade-sverige	Hellström, Ivar Constantin (I169)
11943	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I13468)
11944	Litt om Arbeidernes kår: Da Saltverket startet, strømmet det til med arbeidere både fra Tyskland og Danmark. Mange fra sognet fikk også arbeid, og mange bosatte seg på verkets gårder. Samtidig dukket det opp mange nye yrkesgrupper. Når det gjaldt lønninger lå de på følgende nivå i 1790, månedlige lønninger var: Saltmesteren 10 rd. Oppsynsmannen 10 rd. Kunstmesteren 17 rd. Svennene 6-8 rd. Gradererne 6 rd. Bødkermesteren 10 rd. Svennene 8 rd. Tømmermesteren 10 rd. Murmesteren 8 rd. Smedmesteren 8 rd. Svennene 6-7 rd. I tillegg til håndverkerne var det mange løsarbeidere knyttet til verket, og innslaget av mindreårige var ganske betydelig. Man kan ikke lese dette av folketellingen, men i Saltverkets lønningslister kommer det tydelig fram. Kvinner og barn var lettere å utnytte, og de som var alene klarte seg med mindre lønn enn de som hadde noen å forsørge. Et annet forhold som også spilte inn var at på vinterstid hadde løsarbeiderne mindre inntekter enn de trengte for å forsørge seg. Det var derfor nødvendig for dem å oppta lån hos arbeidsgiver for å klare seg, og dermed oppstod et avhengighetsforhold som gjorde det lett for arbeidsgiver å bestemme lønnen. Løsarbeiderne tjente gjennomsnittelig 50 rd. i året på Vallø, og i årene 1740-1800 steg den nominelle lønnen 10-15 %. De arbeiderne som hadde vært en viss tid i verkets tjeneste, eller deres etterlatte barn og koner, fikk en liten pensjon. De bodde da gjerne på en av verkets gårder. Denne pensjonsordningen utgjorde ikke store uttellinger for Saltverket. I 1770 var det 1 pensjonist, mens det i 1800 var 12 pensjonister. Pensjonene lå på 12 til 40 riksdaler i året.	Christensen Hytten, Hans (I3947)
11945	Litt om Bure i Norderhov. Gammelt matrikkelnummer 36. Gården hadde ifølge den eldste gårdsmatrikkel en skyld av 3 skippund 2 1/2 lispund tunge, hvorav 2 1/2 lispund var - beneficert - Norderhov prestebord. Benefisert gods var en jordeiendom som lå til et embete og som embetsinnehaveren, beneficiarius, selv brukte eller hadde leieinntekter av. Burud var en gammel ættegård. Samme slekt hadde sittet på gården i lang tid, muligens i flere århundrer. Den første i slekten som vites å ha sittet på Bure, het Povel. Han nevnes som oppsitter i 1630 og ble gift en av de påfølgende årene med Åse Olsdatter fra gården Løken i Haug. Her var så Povel oppsitter i noen år, og trolig død før 1650, da Rasmus Løken, Åses 2.ektemann, nevnes som oppsitter i de sistnevnte år. Povel og Åse hadde 8 barn, hvorav 3 sønner. Sønnene var Peder, som overtok farsgården og nevnes som oppsitter i 1660-årene, Haagen, som ble gårdbruker på Sætrang, og Torger, som ble gårdbruker på Løken. Peder Burud synes å ha dødd ugift i ung alder, og hans ettermann på Burud var hans brorsønn Paul Haagensen.	Burud, Povel (I24845)
11946	Little Forks Lutheran Cemetery.	Stavens, Thorval Bertinus (I13304)
11947	Little Forks Lutheran Cemetery.	Hove, Emma Rosellen "Stavens" (I13303)
11948	Little Forks Lutheran Church.	Family: Ernest Theodore Stavens / Josephine Oline Thirud, "Stavens" (F5850)
11949	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Living (F3524)
11950	Liv og virksomhet: Anund var husmannssønn. På grunn av sin tegneferdighet kom han i 17-årsalderen til Kongsberg Vaapenfabrik, hvor han egentlig skulle utdannet seg til mekaniker. På direktørens initiativ ble han imidlertid satt i lære hos myntgravør Ivar Throndsen, hvor han ble i 5 år. I 1897 ble H. ansatt som gravør i gullsmedfirmaet David-Andersen i Kristiania. Samtidig gikk han på Tegneskolen, hvor han modellerte under veiledning av Brynjulf Bergslien og Lars Utne. Fra 1899 deltok han jevnlig på Høstutstillingen med en rekke byster og portrettrelieffer. I 1905 fikk han statens reisestipend og drog til Paris for å studere videre, men alt vinteren året etter døde han av tuberkulose. Anunds produksjon har et solid naturalistisk preg. Som hans beste arbeider regnes profilportrettene i lavrelieff, hvor hans dyktighet som myntgravør kom til sin rett. Utdannelse: I lære hos myntgravør Ivar Throndsen på Myntverket, Kongsberg 1892–1897; Den kgl. Tegneskole under Brynjulf Bergslien og Lars Utne 1897–1899; Académie Colarossi, Paris 1905–1906. Stipender, reiser og utenlandsopphold: Statens reisestipend 1905; Studieopphold i Paris 1905–1906. Offentlige arbeider: Utsmykninger og verk i offentlige samlinger: Jonas Lie (gipsrelieff, 1905), Universitetsbiblioteket, Oslo. Nasjonalgalleriet, Oslo. Drammens museum. Utstillinger - Kollektivutstillinger: Høstutstillingen, Oslo, 1899-1905. Jubileumsutstillingen, Kristiania, 1914. Litteratur: Lie, E., i Urd, 17.02.1906. Husmoderen, Kristiania, 08.08.1914. Nygård Nilssen, A., i Norsk kunsthistorie, Oslo, 1927, bd. 2, register s. 675. Durban, A., Norsk skulptur gjennom hundre år, Oslo, 1942, s. 116. Revold, R., Norges billedkunst i det 19. og 20. århundre, Oslo, 1953, bd. 2, s. 395. Norske portretter. Forfattere, Oslo, 1956, register s. 277. Norske portretter. Videnskapsmenn, Oslo, 1965, register s. 393. Buskerud. Bygd og by i Norge, Oslo, 1977, s. 276.	Hovde, Anund Sigurdssøn (I14900)