Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 1,301 to 1,350 of 16,641

#	Notes	Linked to
1301	Avskjed i 1901, men konstituert igjen i 1902-1903.	Brinchmann, Ludvig (I487)
1302	Avskjed i nåde 1.oktober 1857 (ifølge Departementstidende 1857. Vol.29).	Rosenberg, Niels Martin (I17462)
1303	Avskjed som kaptein før april 1817.	Bellin, Peter Gerhard (I17482)
1304	Avskrevet i 1959 etter originalt håndskrevt manuskript av tollkasserer Christopher Brinchmann ca.1850. Hefte av 5 sammensydde kvartark: 5te Søndag i Faste den 8de April 1810 blev Jeg confirmeret i Røraas Kirke af den til Sognepræst sammesteds den 28de Marts 1806 udnævnte Provst Svend Aschenberg, senere geistlig Medlem af Nordstjerne Ordenen. Se Røraas Ministerialbog for 1810 pag:253. Efter saaledes at have givet en Fremstilling af mit Barndomsliv, vil jeg nu forsøge at give et Omrids af mit Ungdomsliv. Med Digteren kan jeg udbryde: De svandt de svandt de lykkelige Barndomsdage Nu har jeg kun Erindringen tilbage Gud lad mig aldrig aldrig tabe den. Ungdomslivet troer jeg at burde regne fra den Dag af, at jeg offentlig aflagde min Troesbekjendelse og fik min Daabspagt bekræftet, der, som ovenfor berettet, foregik i Røraas Kirke 5te Søndag i Faste den 8de April 1810.	Brinchmann, Christopher Bernhoft (I484)
1305	Avskrevet i 1959 etter originalt håndskrevt manuskript av tollkasserer Christopher Brinchmann ca.1850. Hefte av 5 sammensydde kvartark: Efterat være hjemmedøbt af Faderen udførtes den egentlige Daabsattest af Provst og Sognepræst Thomas von Westen Hammond i Røraas Kirke den 9 August 1795 hvori jeg erholdt Navnet Christopher. Fadderne vare Øverste Michael Wide, Lieutenant Feltmann, Lieutenant Hammond, Provstinde Hammond, Madame A. Margrethe Mølman og Jomfru Ædle Kofod. Røraas Ministerialbog No.49. Jfr. Døbe­attest No.1.	Brinchmann, Christopher Bernhoft (I484)
1306	Avskrevet i 1959 etter originalt håndskrevt manuskript av tollkasserer Christopher Brinchmann ca.1850. Hefte av 5 sammensydde kvartark: En gammel Kone ved Navn Bente lærte mig at kjende Bogstaverne og min Moder lærte mig at stave og læse i Bog indtil jeg i en Alder af 7 a 8 Aar blev optaget som Discipel i den faste Almueskole paa Røraas, hvor Ole Reimertz var min Lærer i Læsning og Johannes Skan­cke min Lærer i Skrivning og Regning. Klokkeren ved Røraas Kirke, Student Ola Dahl ledede Sangundervisningen i Skolen. Denne ud­mærkede Sanger skylder Røraas Menighed for at dens Kirkesang endnu den Dag idag, er, saaatsige, den bedste i Landet. Fra 15de October 1804 til 20 Feb. 1806 deeltog jeg hos Stedets Præst, Sognepræst, Ridder af D. O. Peter Schnitler Krag i den Un­derviisning som denne gav i Historie, Geographi og Norsk m.m. Disse Underviisnings Gjenstande ophørte ved Sognepræstens Forflyttelse til residerende Capellan ved Domkirken i Trondhjem, hvortil han ud­nævntes den 18 October 1805 og forlod Røraas i Begyndelsen af Aaret 1806. Se Karakterbogen No.2.	Brinchmann, Christopher Bernhoft (I484)
1307	Avskrevet i 1959 etter originalt håndskrevt manuskript av tollkasserer Christopher Brinchmann ca.1850. Hefte av 5 sammensydde kvartark: I Foraaret 1812 flyttede Landsdommeren med Familie sit Kontor og Bohave til Gaarden Skaarvolden i Størens Preæstegjeld og som hans eneste Betjent paa Kontoret fulgte jeg naturligvis med. Senere antog han en yngre Betjent Johan Caspar Aas - Søn af Oberstiger Diderik Aas paa Røraas og min Barndomsven - paa sit Kontor. Vi oppnaaede da det Gode, at være samlet med vort Herskab under Maaltiderne og vi havde den Tilfredshed at Alt gik sømmeligt og ordentligt for sig ved Bordet. Nansens Ægteskabelige Lykke syntes at tiltage idet Fruen blev Moder, men Forholdet mellem Ægtefolkene var dog ei som det kunde og burde være. Dertil bidrog vel meget at Fruen ei omgikkedes sine Stedbørn med sand Moderkjærlighed. Hun søgte ofte Adspredelse og selskabelige Sammenkomster udenfor sit Huus hvorunder den oeconomiske Huusbestyrelse maate lide...	Brinchmann, Christopher Bernhoft (I484)
1308	Avskrevet i 1959 etter originalt håndskrevt manuskript av tollkasserer Christopher Brinchmann ca.1850. Hefte av 5 sammensydde kvartark: Toldkasserer Christopher Bernhoft Brinchmann var født ved Femunds Hytte, i verdslig Henseende under Tolgens Præestegjeld, He­demarkens Fogderi og Hedemarkens Amt, men i geistlig Henseende un­der Røraas Præstegjeld Guldals Fogderi og Søndre Trondhjems Amt. N.B. 62. 34. 15. Ø.L. 29.19. Min Fader Michael Stub Brinchmann Hytteskriver ved Røraas Kobberværk, var Søn af Sognpræst Hans Brinchmann i Ørkedalen og min Moder Johanne Andrea Floer var Datter af Oberstiger ved Røraas Kobberværk Henning Floer.	Brinchmann, Christopher Bernhoft (I484)
1309	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I643)
1310	Avsto i 1696 sitt embede til fordel for svigersønnen. hr. Borch.	Olsen Brejer, Hans "Breyer" (I11387)
1311	Avstod kallet i 1671 til sin svoger Christopher Bernhoft.	Absalonsen Friis, Bendix (I3234)
1312	Axel Drolsum ble gift 15.mai 1872 med (Georgine Sofie) Therese Wurschmidt, datter av tollbetjent Jacob Rudolph Wurschmidt og Berthe Anette Schmidt Tollefsen.	Family: Axel Charlot Drolsum / Georgine Sofie Therese Wurschmidt, "Drolsum" (F6236)
1313	Axel Mowat (født ca.1592, død 27.januar 1661) var en norsk adelsmann og sjøoffiser. Mowat var engasjert i handelen mellom Norge og Shetland og slo seg opp som Vestlandets største godseier. Han er nevnt som kaptein i 1628 og avanserte senere til admiral. I 1630 deltok han i toktet mot Hamburg, og mellom 1631 og 1636 hadde han ansvar for å hindre piratvirksomhet i Nordsjøen. Siste stillinga Axel hadde, før sykdom gjorde slutt på militærkarrièren, var som ansvarlig for marinens skipsverft på Flekkerøy. Han brukte inntektene fra handelsvirksomheten og embetsinntektene til å øke jordegodset sitt, gjerne gjennom utlån av penger mot pant i fast eiendom. Denne virksomheten la grunnlag for en av Norges største jordegods. Mens Axel, broren Kristoffer og moren deres i 1624 til sammen eide et jordegods på 127,5 tønner hartkorn, eide Axel i 1639 et jordegods på hele 444 tønner hartkorn. Axel Mowats jordegods la senere det økonomiske grunnlaget for Baroniet Rosendal. Han var sønn av Anders Mowat og Else Rustung, og ble ca.1625 gift med Karen Knutsdotter Bildt. I ekteskapet med Karen Bildt hadde han 3 barn: Axel, drept i duell med Lauritz Galtung til Torsnes. Ukjent barn, død 1637. Karen Mowat, født ca.1630, død 1675. Med henne og farens søster, som også het Karen, døde slekten Mowat ut. Da Axel Mowat døde, var datteren Karen hans eneste gjenlevende arving. Hun ble ca.1658 gift med Ludvig Rosenkrantz, som med grunnlag i svigerfarens jordegods opprettet baroniet i Rosendal. Fra før sitt ekteskap med Karen Bildt fikk Axel i ca.1620 sønnen Anders Axelson Helvik med Margrete Eriksdotter Dall. Axel anerkjente sønnen, som bodde på Ænes inntil faren skjenket ham gården Helvik på Herøy. Hans etterkommere bodde der som bønder, frem til de siste i slekten dro til Amerika rundt 1850.	Andersen Mowat, Axel (I15377)
1314	Axel nevnes i Trondheims adressebøker fra 1895. Dette året er også broren Albert nevnt under samme adresse (også i 1896 og 1897).	Lorentzen, Axel Sigvard (I1226)
1315	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I2676)
1316	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I1329)
1317	B?nder i ?ver?ien.	Evensdatter Øverøien, Gollaug (I13026)
1318	Baahus gate 24 på Baklandet er adressen til enke Gusta Jensine Loholt og sønnen bybud Einar Loholt, som er enkemann, under kommunetellingen i 1925. Dette var også adressen ved sønnen Trygves død i mai 1921.	Loholt, Einar (I1374)
1319	Baby Died In Infancy.	Petersen, NN (I1324)
1320	Bager Zinow og Madame Zinow er faddere for Bogbinderens datter.	Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
1321	Bager Zinow og Madame Zinow er faddere for Bogbinderens datter.	Tollefsen, Thrine Lovise "Zinow" (I86)
1322	Baglene brenner Bergen. 144. Om natten Larsok (10.august) ble det satt i verk det som baglerhøvdingene lenge hadde truet med. De ga Bergensmennene skyld for at kong Sverre kunne holde seg så lenge i borgen, de hadde støttet ham. Det blir sagt at det var biskop Nikolas som fattet planen. De ble enige om at de skulle ødelegge kjøpstaden Bergen og reise den igjen et annet sted på Hordaland, så fikk en se hvor mye nytte Sverre da kunne ha av borgen. Biskopen sa at birkebeinene hadde vanhelliget alle kirkene, bannsatte menn hadde vært inne i dem, så de var ikke helligere enn horehus. Om natten rodde baglene inn til bryggene med to skuter vedlast; de satte ild på husene først inne ved Korskirken, dernest like overfor Fauskebryggen ved Finn formanns gård, og for det tredje ved Mariakirken. Alle bryggene var opptatt. Birkebeinene merket ikke noe før byen sto i lys lue, og de så snart at de ikke kunne gjøre noe for å redde byen. De var redde for at borgen skulle brenne. De bar ut seil og vætet dem mot ilden. Byen brant, helt fra Korskirken og inn til Sandbru, alt som var nedenfor stretet. Men alt ovenfor stretet, helt fra Sandbru inn til Nikolaskirken, ble reddet, det hellige krusifiks fra Steinkirken ble båret mot ilden, og det stanset den. Sunnivas skrin ble båret inn til Sandbru og satt ned der; ilden gikk ikke lenger. Det var et lysende jærtegn. Baglene lå ute på Vågen med skutene sine og skjøt opp mot de folkene som ville berge husene sine og slokke ilden. Mange av Bergens borgere hadde alt før flyttet bort alt som flyttes kunne av det de eide, de hadde hørt hva baglene hadde i sinne. Noen flyktet ut i bygdene, andre opp i borgen. Biskop Nikolas var på en av de skutene som rodde til byen med ilden, og han sa hvor de skulle bære ilden hen og tenne på; han ble ikke takket for dette. Det var til men og skade for mange, slik at mang en mann som før hadde vært velberget, nå gikk snau derfra. Bergens borgere husket biskop Nikolas for dette mang en gang. Mariakirken og 5 andre kirker brant den gang. Baglene går mot mennene i borgen. 145. Litt senere dro kong Sverre ut av byen med 100 mann dit han visste at mennene hans hadde samlet storflokker av naut. Og da baglene var viss på at kongen var borte, gikk de i land med hæren, opp øvre veien og ned ved Olavskirken på Bakkene. Birkebeinene løp mot dem ut av borgen, alle uten 30 mann som var ute på Holmen for å passe på at ikke noe skip la til der. Nå fylket baglene hæren sin. Birkebeinene ville ikke fylke nå mer enn de før hadde gjort, de mente de hadde godt mannskap og ville gjøre stormløp mot dem med en gang og på den måten bryte opp fylkingen deres. Birkebeinene løp også først så hardt mot den ene fylkingearmen at baglene måtte vike unna. Men den andre fylkingearmen deres vek andre veien, og birkebeinene ble omringet. Nå ble overmakten for stor, og de sloss ikke lenge før birkebeinene ikke så makt eller middel til å stå imot, og så søkte de tilbake til borgen. Baglene fulgte hardt etter. Der falt det mange staute og modige karer, Sigurd Borgarklett, Finn Færøyske, Tord Loke og Brita-Kåre, Einar Bjarnesson, Bengeir Lange, Eindride som var bror til Øystein formann, sønn til Hallkjel fra Lo som var merkesmann hos Philippus jarl; han rådde for jarlens menn og var en modig mann; han var hardt såret, hadde store sår og ikke noe håp om å komme fra det, da stakk han merkestangen fast i bakken og tok sverdet med begge hender og hugget fra seg. Han falt, men fikk godt ettermæle. Alle verget seg vel. Baglene fulgte etter dem helt inn under borgen. Da birkebeinene skulle inn i borgen, hendte det seg at baglene fikk tak i foten på en birkebein da han ville inn i borgen. Birkebeinene ville hjelpe ham og tok fatt i akslene på ham. De dro da i hver sin ende til de delte mannen i to mellom seg. Og dermed skiltes de. Dette var om aftenen Mari-messedag (15.august). Baglene hadde lagt skuter ved Holmen også, og der falt de birkebeinene som skulle verget den. Baglene gikk innunder borgen der skipene lå, og satte ild på dem og brente dem opp alle sammen. Deretter vendte de tilbake til sine egne skip. Da diktet baglene et vers: Mandag hilste høvding sine hærmenn på vei til våpentrette; Inges hird en årle morgen gjorde oppgang i Sverreborgen. Hærmenn reiste mot dem mange merkestenger og sloss lenge; bagler sto i brodders haglvær, brent ble skip og kjemper rente. Men birkebeinene kvad dette verset: Mandag hilste niding sine menn på vei til våpentrette - Tuveskit skal ikke trives! - tidlig dags ved Sverreborgen. Hærmenn reiste mot dem mange merkestenger og sloss lenge; baglene er alle bannsatt; brent ble skip og kjemper rente. Herr Karl blir drept. 146. Da kongen kom tilbake, syntes han dette var et tungt slag, han sa det var dårlig stell og mangel på forsyn. Litt senere dro kong Sverre bort fra Bergen, men han satte mannskap til å verge borgen. Han gikk fra Bergen opp om Voss og så til Raudafjell; for annen gang tok kongen over Raudafjell og kom med stort strev ned i Sogn. Han stanset en tid i Aurlandsfjord, for mange i hæren var såret. Siden dro de i vei helt til Trondheimen, og der tok folk godt imot kongen. Der fikk nå kong Sverre høre hva som hadde hendt like i forveien. Baglene hadde kommet til byen på 3 skuter, og førere for flokken var TorsteinKugad og Eindride Trøndske. Karl, sønn til kong Sørkve, som da var gift med Sverres datter Ingebjørg, hadde vært der i byen før, men herr Karl hadde hørt noe prat om baglene, og han hadde gått ut av byen og opp over broen og lå på en gård som heter Berg (i Strinda). Baglene kom til byen om natten, men da var Karl borte. Men de fikk vite hvor han vel hadde tatt hen, og de kom der om natten og herr Karl ble drept med hele sitt følge. Så dro de bort fra byen. De holdt ting ute på Øra; Torstein Kugad talte, han sa hvordan det hadde gått i striden mellom kong Sverre og baglene den sommeren, han sa mest om det som hadde hendt sist og talte især om det store som var hendt at kongen hadde mistet sin hær ved borgen. Han sluttet med å si at kongen hadde forlatt borgen og at han var ventedes dit landeveien, for kongen hadde ikke så mye som en båt engang, sa han. Baglene har skipene og mye annet som kongen rådde for før. Birkebeinene lot som om ingen kunne måle seg med dem og som om 1 birkebein var like god som 6 bagler. Men det skal dere vite at i sommer har det snudd seg, så vi har snart ikke færre birkebeiner her hos oss enn de har selv, og nå kan dere ikke få noen hjelp av dem. Noen står alt med oss, og de har det ikke verre her enn hos birkebeinene. Nå synes de at de kan se hvor mye løgn Sverre prest lenge har faret med. Torstein Kugad. 147. Baglene hadde flyktet bort og var ute av fjorden før kongen kom. Kong Sverre spurte nøye ut om alle talene deres, og han var ikke glad for at herr Karl, som var hans datters mann, var falt. Baglene hadde med seg hele sin hær sørfra, og de hadde store skip. På veien kom de til Fosen og ble liggende der, for de ville ikke seile inn fjorden da de hørte at kong Sverre var der. Det ble snaut med mat for baglene, for de hadde en stor hær. De spredte seg derfor flokkvis omkring i bygdene, og noen dro sør på Møre helt tl Borgund. Men da de seilte utfor munningen av Hevnefjorden, seilte Torstein Kugad med vilje skipet sitt på et skjær og ville la det forlise, og så gikk det også. Han kom seg i land, og så visste ikke skipsfellene hans av det før han løp fra dem en natt sammen med to andre; de gikk over fjellet og kom frem i Orkdal. Mange andre løp fra baglene også, av dem som hadde hjemme i Trondheimen og hadde fulgt dem om sommeren. Torstein holdt seg skjult hjemme på gården sin. Han sendte en mann inn til byen til Gunnar Grjonbak og ba at han skulle søke å få grid for ham hos kongen. Gunnar talte med kongen en gang og sa da: Herre, vi har mistet én god mann i Torstein Kugad som har gått med baglene. Jeg skulle ønske vi kunne lokke ham til å komme til oss igjen. Kongen sa: Jeg tror ikke Torstein Kugad minnes det mer at han var min mann og venn, og jeg tenker heller ikke det er så stor skade. Da sa Gunnar: Herre, sa han, jeg vet at Torstein vil få grid hos Dem dersom vi får lokket ham fra baglene. Da sa kongen og lo: Hva for noe, Gunnar? Jeg mener Torstein alt er i din varetekt? Han skal få grid hos meg, men jeg vet ikke hvordan det vil gå ham om birkebeinene møter ham på gaten. Litt senere sendte Gunnar bud til Torstein og sa at han skulle komme til byen. Torstein dro da i vei dit, men lot ingen vite om det. Dagen etter gikk Gunnar og Torstein til kongen sammen, kongen var da i et stevne. Torstein hadde en sid hette på hodet, og folk kjente ham ikke før han kom foran kongen; der kastet han av seg ytterplagget og falt ned for ham på gulvet som han skulle være hugget; han grep kongen om foten og kysset den og sa: Lykkelig er jeg, herre, at jeg er kommet deg så nær at jeg kan ta på deg, og at jeg har sloppet ut av hendene på disse djevelske baglene; bannsatte er de, og det har de sannelig forttjent, de er ransmenn og forbrytere og ikke høvdinger. De hater den beste mannen, og det er De, herre, for De er en kronet konge, og alle skulle bøye seg for Dem om de gjorde rett. Min herre, ta imot meg og la meg aldri mer skilles fra deg. Jeg skjønner ikke hvordan den arge kjetterbispen fikk gjort meg så ør og blind at jeg ikke så hva løgn de fór med, de nidingene, som hadde svoret deg troskap. Hvordan kunne de vonde løgnerne være gode mot meg når de øvet nidingsverk mot kongen sin? Birkebeinene avbrøt ham mens han talte og brukte ord som ikke nettopp var vennlige, de sa at ingen var større niding enn han selv; noen sa de skulle ta ham med ut på Øra og henge ham opp der. Da sa kongen: Stå opp, Torstein. Du skal få grid. Du skal fortelle meg hva baglene tar seg til. Da sa Torstein: Sæl er jeg som fikk se dine øyne. Aldri skal jeg svikte Dem i tjenesten mer. Men om baglene har jeg mye å fortelle, om De vil, og det meste er ikke vakkert. Så fikk Torstein grid. Kongen lot ofte Torstein tale på ting og hirdstevner og fortelle om baglene. Kong Sverre og baglene. 148. År 1199. Baglene tok all skatt og leidang over begge Mørene og Romsdal, noen steder rante de, og dette holdt de på med i en halv måned. De drev omkring helt nord til Hålogaland, der var de inne i hver en fjord og fór stygt frem, og fikk en mengde gods og tok med seg alle de beste mennene som var der, Tore Knapp, Guttorm i Melø, hans bror Brynjolv, Bjarne Mårdsson, Halldor i Hjorlaksvik og sønnene hans Ivar Nev og Gregorius Kik, Erling i Tjøtta, Guzalin prest og en mengde andre. Samme høst falt Rikard, konge av England; hans bror Jon tok da kongedømmet, han som siden ble kalt Sineterra. Kong Sverre var i kaupangen. En gang da kongen holdt ting med bøndene om vinteren etter jul, krevde han av dem at de skulle bygge skip for ham for å hjelpe ham å frelse landet fra baglenes herjinger. Vi kan sikkert vente, sa han, at så snart det blir vår, kommer baglene her i fjorden, og de kommer til å gjøre mye ugagn, for denne flokken raner alltid fra dere. Men vi birkebeiner er nå uten skip, som dere vet, og er ikke godt i stand til å verge gods og liv for dere. Vi kan ikke renne landveien så fort som de kan ro sjøveien. Skulle dere synes at dette blir noe dyrt, så blir nå det tapet baglene volder dere, enda dyrere. Bøndene sa så: at det er bare rimelig, herre, å bygge skip til landevern, og hva dreier det seg om her, hvor mange og hvor store skip? Kongen sa så: Jeg tenkte helst at bøndene i hvert fylke i Trøndelagen skulle gi det som det koster å stille ett skip. Og forruten det skal bymennene og vi birkebeiner la bygge så mange vi kan. Ingen av disse skipene skal være mindre enn 25-sesser, heller større. Jeg likte det ikke ved Torsberg da stavnene på baglerskipene sto i øynene på meg. Jeg kunne ønske vi en gang kunne ha skip som var så mye høyere enn deres. Morgenen etter holdt bøndene stevne i Olavskirken, de regnet ut hvor mye det ville koste, og de syntes ikke det var for mye på hver. Så ble de enige om at de med glede skulle påta seg det, og de sa det skulle ikke stå på dem om det gjaldt å koste på så mye som kongen sa det trengtes. Kongen lot da bygge skip; etter påske ble det 8 skip, 6 av dem ute på Øra og store alle sammen, og 2 i kongsgården og bispegården. Det som ble bygget i kongsgården, hadde 30 rom, det ble kalt Ognarbranden. Alle disse skipene var bordhøye i forhold til tallet av årer. Kong Sverre lot også ta og hugge sund noen lasteskip og bygge større kjøl på dem, og de fikk årer langs hele rekken. Alle skip som var i byen, ble rustet og gjort ferdige til kamp, men det ble gjort i hast. Om baglene. 149. Siden om våren ga baglene seg på vei nordenfra Hålogaland og kom med hele sin hær utfor munningen av Trondheimsfjorden. Så styrte de innfjorden; det var ved pinsetider. De seilte inn til Holmen, men der syntes de ikke det så ut til å være lett å komme videre. Så dro de inn i Trøndelagen og herjet der; de fór over hele den indre fjorden og samlet bytte. Bøndene lå i samling mot dem og skjøt på baglene, og tok fra dem alt de kunne komme til. Biskop Nikolas talte ofte til hæren, han sa så: Sverre prest har nå ikke mer enn et nes av Norge; det ville være til pass om han rådde for det av Øra som er utenfor stolpegjerdet, og om han ble hengt i galgen der. Men vi bagler bryr oss nok svært lite om hvor han ferdes med de havbukkene sine som han lar reke sammen her i byen. Jeg tror at trønderne før skal få se alle husene sine brent til kol, før de får nytte av dem. Vi skal ferdes på fjorden som vi lyster for dem, vi er ikke redde, for de har ikke noe mannskap å stille opp mot oss. Baglene kom nå tilbake innenfra fjorden med hæren. De la til ved Devle innenfor Ladehammeren. De hadde lagt over at mennene på storskipene skulle gå i land og opp til broen og derfra ned til byen; mannskapet på skutene skulle komme utenfra til elven og prøve å gjøre landgang der. Slag i Nidaros mellom bagler og birkebeiner. 150. Nå skal vi fortelle om kong Sverre. Han gjorde seg i stand til å verge byen, en valslynge sto ute på Øra og en annen ved elven, og langs hele byen var det satt i stand til forsvar oppe ved husene; det var reist planker utvendig på takene så det var som et festningsverk, og det ble båret store steiner opp der. Leidangsmenn og bymenn var der og skulle verge byen. Kongen selv var ute på Øra og hadde få mann med seg. Men det meste av hirden var oppe ved broen, og førere for den var Håkon Galen og Peter Støyper. Baglene rodde skutene opp elven foran byen og la til helt oppe ved Skjellingshella. Men de gjorde ikke landgang på Brattøra, de var redd det var troll i veien der de så Sigerflugan (Sverres merke) vaie i luften. De skjøt på bymennene, men kunne ikke komme på nært hold noen steds, for det kom et hagl av stein fra hus og brygger. De andre baglene tok øvre veien til broen; høvdingene for den flokken var Inge kongsemne, biskop Nikolas og Hallvard fra Såstad. De gikk straks på da de kom til broen; men birkebeinene gikk imot dem, og de møttes midt på broen. Det ble en kraftig dyst med våpen i hånd, og det falt menn på begge sider. Birkebeinene vek unna og tilbake over broen, og baglene fulgte etter hakk i hæl. Det var noen birkebeiner i kastellet ved brohodet, de kastet store steiner ned på baglene. Etter det kom de mest modige av birkebeinene stormende frem, de gikk opp på broen, og nå dro baglene seg unna. De som sto lengst fremme, ville legge på flukt, men da sto de andre i veien, de som var lenger borte fra birkebeinenes våpen. Det ble stor trengsel på broen; noen falt der, og alle de andre ble drevet tilbake. Det var stort mannefall, størst på baglenes side. Så gikk birkebeinene tilbake over elven, men baglene prøvde ikke mer ta broen. Baglene gikk utenfor skuddhold og rådslo. Biskop Nikolas foreslo at de skulle tenne ild på broen og brenne den opp, og det ble gjort. Da sa biskopen: Nå har de ingen annen vei ut av byen enn gjennom borgen, og den skal vi snart stenge. De skal sulte i hjel der i byen eller de må gå ut under våre våpen. De brente broen; men birkebeinene passet på ilden og fikk slokt den. Så gikk biskop Nikolas og hans menn til Elgeseter og tvang prioren og kannikene til å slåss på baglenes side, ellers ville han brenne klosteret. Da gikk de bort sammen med ham og var ombord på hans skip. Mannskapet på skutene kom ikke med i slaget; de syntes det var for vanskelig å komme opp i byen, og de lot skutene drive ned forbi Bakke. Kong Sverre og baglene. 151. Kong Sverre gikk opp fra Øra og ga baglene høve til å gå opp på Brattøra. Baglene rådslo om de skulle gå opp, men de var redde, så de lot det være. Og da kongen så det, drev han sine menn frem mot dem, og de skjøt piler og spyd i mengde mot dem. Baglene vendte seg først hardt imot, men vek snart unna. Ett av skipene deres sto fast på grunn, og det var nære på at birkebeinene hadde tatt det. Mange ble drept og mange såret. Baglene rodde ut av elven til storskipene, da var også de av mennene som hadde gått over broen, kommet dit, og de lå der alle sammen om natten.Men om morgenen rodde baglene skutene frem igjen for Ladehammeren og la seg der på den siden som vender fra byen. Biskop Nikolas rodde derfra over Ilsviken, han hadde Raudsuden som var skarpseiler. Han grundet over hvor det vel var best å legge til om en skulle gjøre landgang. Kong Sverre la merke til dette og så hvem det var; han tok en karve (lasteskip) som Onund Ufred eide, og lot den dra ut tvers over Øra. Det gikk så tykt av folk omkring skipet at det ikke var synlig. Da biskop Nikolas så dette, ba han sine menn legge seg på årene og ro unna så fort de kunne - jeg skal gi dere kjortelklede, både grønt og rødt, om dere ror fort. Ser dere ikke at fienden løper etter oss som gal! Det er som skuten vår ligger helt stille! Dermed styrtet han ned fra løftingen og fór fremover på skipet, luen føk av hodet på ham og overbord. Biskopen ropte enda en gang til sine menn og sa: Kjemp godt nå. Det er meg de er etter! I førstningen mens baglene holdt på å snu Raudsuden og skipet enda ikke var kommet i sig, halte birkebeinene fort innpå. Men biskopen trengte ellers ikke å mase så på sine menn at de skulle ro, for de hadde nok alle mest lyst til å ro unna. Men da baglene på de andre skipene så det, styrte de dit alle sammen og ville komme seg i land. Birkebeinene fikk ikke noe mer enn luen av biskop Nikolas, men den hadde de lenge som seiersmerke. Bagler bli drept. 152. Etter dette ble det kvass vind fra nordøst, og alle de store skipene til baglene lå opp mot vinden. Kong Sverre mente å vite at det ikke var lett å holde seg der. Han lot føre 8 hester over elven; siden satte han over selv, steg til hest og red mot den øvre veien over Lade. Han kom dit nettopp som de hadde sendt båter i land for å løse landtauet, de hadde anker ut fra skipene og dro seg ut etter ankertauet. Kongen red bort til dem som holdt på å løse landtauene og 9 mann ble drept der; noen ble jaget på sjøen, og noen rodde ut til skipene med båtene. Baglene kuttet landtauene og flyttet skipene ut, så heiste de seil og seilte ut under Rødberg; der lå de i to netter. Kong Sverre sendte bud opp i Orkdal, det var Øyolv Avlesson, Bjalve Skinnstakk og en flokk andre. Tredje dagen seilte baglene over til Orkdal og la til ved Roaberg og andre steder ved stranden. Og så snart de fikk landgangen i land, løp de opp i skogene og lette etter mat og gods både på setrene og nede i bygdene. Birkebeinene lå i bakhold ved en gård som heter Holtan. Baglene ble drept både i tunet der og på vei til elven; mange sprang i vannet og svømte over elven, og noen druknet. Baglene tok nå veien tilbake til skipene. Men på et annet sted falt de i bakhold ved en seter, der ble noen drept og noen kom seg unna. Siden ble det slutt på å gjøre landgang. Nå fikk baglene greie på hvor birkebeinene var, og så sendte de 300 mann av sted, de tok buskapen og drev den ned til stranden og hugget den ned, hver eneste klov. Ved gården Rodar tok de til fange en birkebein, han sa ikke hvem han var, sa han var leidangsmann og ikke birkebein. De hugget foten av ham. Baglene lå der en uke, men de gikk ikke opp i landet mer. De seilte inn til Holmen. Siden ble de enige om at de skulle dra inn i bygdene en gang til og søke etter bytte heller enn å prøve å innta byen. De dro da inn Åsfjorden til Hyndøya og lå der noen netter. Nå var kong Sverre nesten ferdig med skipsbyggingen; alle skipene var ferdige utvendig, men det innvendige var ikke ferdig på noen av dem. Mange var ivrige for å få satt dem på vannet så fort det ikke lenger var fare for at de skulle springe lekk når det kom mannskap i dem. Det ble gjort alt for å skynde på med skipsbyggingen, og skipene ble gjort flott og hele kongens hær ble satt ombord. Kong Sverres tale. 153. Fredag nest etter Botolvsmesse (17.juni) tidlig om morgenen tok kong Sverre ut av elven med sin hær. Kongeskipet var først, og så kom hele flåten etter. Kongen lot blåse til samling av skipene. Så sto han opp på forhøyningen ved masten og sa at folk skulle høre nøye etter det han hadde å si. Kongen holdt da denne talen: Her er en stor hær kommet sammen. Og om det går som jeg venter, blir det ikke lenge før vi møter baglene, og da er det trolig at ikke alle i hæren kommer fra det med livet - det er likt for alle, og enhver får ta vare på seg selv. Det er min bønn og vilje at alle skal gå til skrifte som ikke nylig har gjort det; jeg vil også rå til at mennene skal spise og drikke litt så de kan skiftes til å ro. Men når vi finner baglene og de prøver å ro unna oss, enda de har sagt før at de ikke vil det, så skal vi la skipene våre seile spredt, la det være et pileskudd eller mer mellom hvert skip. La oss ro frem på linje, og la skuter følge hvert av langskipene. Det var solskinn, og det sto en liten havgul inn etter fjorden så vidt at merket løftet seg fra stangen. Nå tok birkebeinene til å ro innover i fjorden, og det gikk annerledes enn baglene hadde tenkt; skipene til birkebeinene var mer enn vanlig lettrodde, de var splinter nye og med ny tjærebredning og hadde ingen annen last enn mennene som rodde. Kong Sverre gikk ombord i en skute og lot seg ro i forveien innover, han ville speide etter hvor baglene holdt til. De så en mann oppe på land, la inntil med skuten og ropte til ham, spurte om han visste hvor baglene var. Bonden sa: Se inn til Horn, der ligger hele hæren deres. Og så ba han kongen og hans følge farvel. Kongen rodde tilbake til sine menn og sa hvor de skulle ro hen. Og da de var nær halveis i fjorden, så de baglenes skip komme roende ut fra Horn imot Tautra og stevne ut fjorden nord om øya. Da baglene fikk se birkebeinerskipene, ville biskop Nikolas, Sigurd jarlssønn og Reidar at de skulle ro videre ut fjorden og ikke ha noen kamp med kong Sverre; de sa at han kunne sikkert ikke nå dem igjen med storskipene. Hallvard fra Såstad og Philippus fra Veien ville bie på kongen; men biskopen satte igjennom at det ble rodd utover. De skiftet nå menn ved styrvolen; biskop Nikolas gikk ombord i Raudsuden og Sigurd og Reidar i skutene, og de rodde foran langskipene. Nå så birkebeinene hvor baglene fór, og de kom i veien for dem vest for Tautra. De tørnet snart sammen, det var innenfor Ombornes. Da de var like ved hverandre, la birkebeinene opp årene og grep raskt til våpen, for de trodde baglene ville legge til angrep. Men det ville de ikke, de tok og rodde unna. Da sa kong Sverre: Dette var jeg redd for, de vil nok inn til byen, og der kommer de til å gjøre det ganske hett for bymennene før vi kan komme dit, om det er dit de tenker seg. Så la de seg på årene begge lagene på en gang, 4 på hver åre, på kongeskipet, og det fløy som en fugl fremover, og hver åre ble dradd så hardt som de trodde den tålte. Baglenes skip gikk ikke så fort, for de var vasstrukne og tunge, de hadde ligget ute i sjøen vinteren igjennom, og de var lastet med mat og mye ranet gods. Strid mellom kong Sverre og baglene. 154. Hallvard fra Såstad så at birkebeinene kom til å ta dem igjen alle de største skipene. Da sprang han opp på løftingen, ropte på sine menn, og sa de skulle vike alle de største skipene bak birkebeinene og angripe dem som seilte sist og rydde dem først. Men den som styrte det siste av kongeskipene, var Håkon kongssønn; han hadde lite mannskap og ble derfor sist. Og da baglene skulle vike, fikk de lett snudd alle småskipene; men de store baglerskipene var ikke så raske i vendingen som de skipene birkebeinene hadde. Da sa kongen til Tord Finngeirsbror som styrte kongeskipet: Ser du skipet til Hallvard? - Det gjør jeg vel, herre, sa han, da var han så nær det at stavnbuene ombord på kongeskipet skjøt på Hallvards skip. Men kongeskipet var litt foran de andre skipene til birkebeinene, et bueskudd eller så. Nå gjelder det mye for deg at du treffer Hallvards skip, sa kongen, det skal vi legge mot i dag, det passer for oss. Han svarte: Det er en lett sak, herre, det går av seg selv. Kong Sverre hadde da gitt navn til skipet sitt og kalt det Hugro. Hallvard hadde et skip som het Skalpen, Peter Støyper og Øyvind Prestmåg hadde Ognarbranden, Håkon kongssønn hadde Vidsjå. Så gled kongens og Hallvards skip mot hverandre, kongens skip lå i babord. Men Eiriks skute hadde alt kommet mellom skipene, så derfor kom ikke Hugro til å ligge jamsides med Skalpen i hele sin lengde. Skipet til Philippus jarl kom litt senere, han fikk ikke snudd det så fort og fikk ikke styring på det, og skipet rente rett på Hallvards skip. Stavnbuene på jarleskipet krøkte en stavnljå om hodet som prydet Hallvards skip, og det falt av, så bare skaftet sto igjen. Skipet hadde god fart. Hodet var malt med farger, og skipet så nokså trist ut uten det. De fikk dreid jarleskipet og la det til i styrbord av kongeskipet fra stavnen akter frem til øserommet. Hvert skip la seg nå til ettersom det kom. Storskipene holdt seg på avstand av birkebeinenes skip for de ville ikke bli omringet, men ville kunne dra seg unna når som helst. Ognarbranden som Peter og Øyvind styrte, var ikke rodd borttil i førstningen. Da de nå ville legge den frem, fikk de ikke dreid den så fort de ønsket, enda de skåtet på den ene siden og rodde på den andre. Baglerskutene holdt seg unna Ognarbranden hvor den så lå, de ville ikke holdes fast av den, og la til kamp bare der hvor den var langt borte. Og slik gikk det så lenge slaget varte. Dette slaget var både langt og hardt, det tok til før middag og varte til ut på kvelden. Det var på Strindfjorden kampen sto. Kong Sverre hadde sagt til sine menn før slaget begynte: Om det går slik jeg tror, sa han, og vi seirer, da skal dere minnes det at baglene sultet de tre i borgen i Bergen i fjorsommer; gi ikke noen mann grid med mindre han vil komme til meg. For nå er det lett å se at vi ikke kan få ødelagt våre fiender uten med odd og egg. Dere finner mange blant baglene i dag som er edsbrytere og kongenidinger, og det skal de alle få bøte dyrt. Det skipet som biskopen hadde styrt, var løst, og de fikk rom til å komme seg ut fra birkebeinene, for strømmen hadde ført skipene noe fra hverandre. Biskopen rodde bort og inn mot land, og alle som var føre til det, løp i land derfra. Kong Sverre skjøt med låsbue (armbrøst) hele dagen, likeså Philippus jarl. Jarlen fikk et skudd i armen under brynjen, men han nappet ikke ut pilen før om kvelden. Raudsuden som biskopen og kongsemnet var ombord i, lå ikke nær selve slaget, men likevel ikke lenger borte enn at de kunne se hvem som vant. Da folk tok til å falle på Hallvards skip, ble det bordet både fra kongeskipet og jarlsskipet, og skipet ble så ryddet. Hallvard hadde selv veket fra løftingen til midtskips bak masten under råen og ble drept der. Det sto en mann akter på Hallvards skip, han hadde stål-lue og panser, og begge deler var gøtisk. Denne mannen hadde fått et slag av en skjefteflette en gang tidlig i slaget, så nesen var stygt skadd og knust. Men da skipet var nesten ryddet, var han kommet opp på oppbygningen innved masten. En hirdmann som het Askjel, kom mot ham, det var en stor, sterk mann i spangebrynje, han gikk opp til ham og de sloss. Mannen som sto der, hadde ikke noe annet våpen enn et skjold og en stein i hånden. Askjel hadde sverd og skjold, der de møttes sto det et tjeld mellom dem. Askjel hugget hardt til, men sverdet kom i tjeldstangen og ble sittende fast. Den andre nyttet høvet og slo ham med steinen. Askjel falt ned fra stokken han sto på, da var det mange som sa høyt at kongen hørte det, at den mannen ville verge rommet sitt om han var deres mann, det ville være rimelig å gi ham grid. Men kongen lot som han ikke hørte det. Mannen ble slått av en pålstav fra kongeskipet så han ramlet ned. Askjel hadde da reist seg, han hadde en øks i hånden og de røk sammen på ny. Det endte med at Askjel ble såret, men han drepte baglen. Hallvards skip ble ryddet først, og siden gikk de opp på det ene etter det andre av de 5 skipene som lå der. Da søkte baglene å komme unna, de satte noen av skipene på land og løp opp. Men alle småskipene rodde utover fjorden. Birkebeinene fulgte etter, men ikke langt, de tok alle de skipene som var rodd i land. Der ble det kamp, og det falt en mengde menn, men flest av baglene. Birkebeinene rodde tilbake til byen igjen og inn elven ved flo sjø om natten. Da hæren kom opp i byen, viste det seg at sveitehøvdingene hadde gitt grid til dem av baglene som var deres venner eller frender. Men noen av birkebeinene mintes hva kongen hadde sagt om det; de gikk til den stuen hvor baglene var, og drepte dem. Frendene deres som hadde lovet dem grid, gikk til kongen og klaget. Men kongen sa han ville gi dem et godt råd: de fikk se å finne disse karene som hadde drept frendene deres og så hevne seg på dem. Etter dette gikk flokker av birkebeiner omkring i byen og hver tok en annens frende helt til alle var drept. Dagen etter holdt kongen ting ute på Øra, og han ga ordre om hvordan de skulle dele byttet. De skulle bære alt sammen til Apostelkirkegården; kongen sa han skulle sette vakt der. Så sendte han menn nord til Hålogaland etter dem som hadde seilt dit; han mente å vite at mange av bøndene som hørte hjemme der, hadde reist dit. Bård Mårdsson ble tatt og Brynjolv fra Melø og mange andre gode menn, og det ble ranet grundig på gårdene deres. Philippus jarls fall. 155. Det var en mann som het Erlend, han var prest og sang i Korskirken. Han var en klok mann, og hadde prebende oppe i Kristkirken. Presten hadde en ung og pen kone, og henne forførte Philippus jarl. Da kongen fikk høre om det, ba han jarlen med pene ord om å la være. Jarlen lovte godt, men alt ble ved det gamle. Men da Erlend fikk greie på det, ble han så sint både på kongen og jarlen at han pønsket ut svik mot alle de birkebeiner han kunne komme til. Kong Sverre og Erlend hadde ofte vært uenige før om erkebiskopsaken. Etter slaget skyndte Sverre seg av sted og fulgte etter baglene med hæren og de store skipene; baglene ble drevet stadig lenger unna, de kom helt øst i Viken og derfra seilte de sør til Danmark. Kong Sverre satte etter dem helt sør til Læsø. Men da han fikk høre at baglene hadde seilt over til Jylland, vendte han tilbake til Viken og ble der sommeren over. Han tok bøter av bøndene for landsforræderi og krevde leidangsskatt. Han hadde en svær hær og slo seg ned i Oslo om høsten og gjorde i stand til å bli der om vinteren. Om høsten kom jarlens frille, prestekonen, nordfra, og jarlen tok straks imot henne. Kongen forbød ham det, men da lot jarlen henne flytte litt bort på en gård som heter Aker, og han red ofte dit hemmelig om natten og sov der. Kongen talte ofte til jarlen og sa at han var uforsiktig, - jeg er redd, frende, sa han, at dette kan føre til ulykke for oss. Baglene seilte nordover fra Danmark med skuteflåten først i julen. En skute forliste, det var Audun Blyleist som førte den, og ikke en mann ble reddet. Da baglene kom utfor Oslofjorden, dreiet de inn fjorden med 15 skuter. Kongsemnet og Reidar Sendemann var førere for dem. Da de kom inn til Hovedøya, rådslo de. Da sa Reidar Sendemann: Jeg tror ikke at birkebeinene har fått nyss om at vi er her, det er sikkert store gilder i byen, og alle mann er drukne av ølet. Det er en lett sak å gå på dem, og det samme ville Sverre ha gjort om han hadde vært i vårt sted. La oss ro inn til bryggene så stilt vi kan. Jeg vet også om en fin fangst, Philippus jarl sover på Aker i natt med få mann i sitt følge. Mange svarte da: Det var et godt råd. La ham ikke slippe unna! Så rodde de dit med 5 skuter, andre av flåten rodde inn til bryggene og lyttet, alt var stilt og rolig i byen. De våget ikke å gjøre landgang, men snudde og dro utover igjen for å møte resten av hæren. Men de som hadde landet i Akershagen, gikk opp til gården. Jarlen merket ikke noe før husene var tatt over ham. Han kom seg ut en lønndør, han var barbent og i bare undertøyet. Det var tøvær og ingen sne på marken, men det var iset oppå telen. Jarlen var rask til bens. De baglene som var oppe ved husene, så i mørket en mann løpe ut i undertøyet og ropte til sine menn at de skulle gripe ham. Noen løp etter ham, og i det samme gled han med foten og falt. Da sendte de et spyd etter ham, og det ble hans bane. Han falt på et jorde ikke langt fra gården, og der falt også to av hans menn. Sveinen hans het Eirik og ble kalt Svage, han kom seg unna og brakte bud til byen. Da han kom i kongsgården var han så trett av å løpe at han ikke kunne snakke, men han skrek høyt og ba dem stå opp. Kongen var først på føttene og i klærne, han løp ut i gården og spurte hva som var på ferde. Sveinen sa: Jarlen er falt, og baglene har felt ham! For nær oss! sa kongen, han trodde jarlen hadde sovet i sitt herberge i byen og at baglene alt var i byen. Kongen ropte på lursveinen og ba ham blåse så høyt han kunne, han ba folk i huset ta til våpen. Folk grep våpnene. Men siden ble det sagt til kongen at jarlen hadde falt ute på Aker. Alle mann våket under våpen den natten til det ble dag. Det var natten til ellevte juledag 1200. Baglene og trønderne. 156. Nå rodde baglene ut av fjorden igjen og tok veien langs land vest til Bergen, der ble de en kort stund. Siden seilte de nordover til Trondheimen og kom der uventet. Men i kaupangen var det noen birkebeiner, det var Hallvard Skygne med sine menn, han var bror til erkebiskop Guttorm; Hallvard ble drept der med hele sitt følge. Baglene satte seg fast i byen, de hadde halvsjette hundre mann. Det var sterk frost, og isen hadde lagt seg. Da ble kong Sverres sysselmenn og bøndene enige om å gå mot dem og slåss. Dyre fra Gimsan var fører for gauldølene og Øyolv Avlesson for orkdølene; de hadde 1500 mann. Baglene merket ingen ting før de kom mot byen; de gikk da ut til borgen og verget seg mot dem der så de ikke kom inn. Dagen før hadde baglene latt hugge opp isen hele veien fra borgen og ned om broen. De skjøt nå på hverandre den dagen, og på begge sider var det mange som ble såret. Philippus fra Veien ble truffet av en pil. Bøndene dro nå hjem igjen uten å få utrettet noe. Få dager senere gjorde bøndene på ny tokt inn til byen. Da ville ikke baglene vente, men kom seg bort da de så bøndene komme nedover Steinberget. Baglene reiste sør til Møre, noen til Borgund og noen til Tingvoll, og der holdt de seg våren utover helt til påske. Kong Sverre og bøndene. 157. Kong Sverre krevde leidang av bøndene den vinteren; av hvert lide skulle de stille en mann og dertil 1 pund mel og 1 naut. Kongen ga hjemlov til trønderne, men tok mannskap fra bygdene. Det ble stor misnøye i Viken over denne leidangen. Og etterpå gjorde bøndene det som ble til mén for mange: de svek kongen sin. Og det gikk så underlig dulgt for seg at over hele Romerike reiste almuen seg på en gang til avtalt tid. De hadde budt opp tegn og trell over hele fylket, og de drepte alle sysselmennene som var der, hver i sitt herred. Disse var hovedmenn i reisningen: Simon lagmann fra Tom, Amunde Bust fra Gresvik, Hallkjel fra Anger, de hadde holdt råd om dette i Oslo og hatt stevne i Hallvardskirken. Der hadde de sluttet forbund mot de plikter kongen hadde pålagt dem. Onsdag i imberdagene i langfasten drepte de Benedikt som var kong Sverres sysselmann. Han var da i Tønsberg med hele sitt følge. Videre drepte de Olav Smørkoll fra Var, Peter Lukasbror fra Aumord (Åmord) sammen med 9 andre, hver ble tatt der han var. De satte vakt på alle veier som førte til byen. Fredagen etter kom det rykte til kongen om at bøndene hadde samlet seg. Han syntes det var mistenkelig, og han lot ransake leidangen, og det viste seg da at leidangsmennene fra de nærmeste herredene var borte. Kongen sendte bud etter dem, men de kom ikke lørdagen og ikke søndagen heller. Om søndagen kom det en bonde oppe fra landet til kongen. Han fortalte kongen at det samlet seg en hær mot ham, og den ville snart komme. Kongen måtte være budd på at den kom alt samme natten eller i alle fall tidlig neste morgen, sa han, og han sa at han hadde sett bondehæren. Da kongen hørte det, lot han straks blåse alle mann til samling, både sine egne menn, bymennene og kjøpmennene. Kongen fortalte dem alle om det som var i gjære, han ba bymenn og kjøpmenn om hjelp og sa at de måtte verge friheten og sine egne eiendeler. Han fikk god tilslutning til talen, og hele hæren ble ordnet i sveiter, kongen sa de skulle spise kveldsmat først, siden ville han blåse til samling av hele hæren. Og så ble gjort. Bønder og kjøpmenn førte så mye de kunne av sin eiendom til kirkene. Kongen satte vaktmenn til hest på alle veier. Senere på kvelden lot kongen blåse til samling igjen, og nå lot han alle mann gå ut på isen utenfor byen. Han stevnet over i Akershagen med dem, og de la seg der om natten. Siden red kongen med noen menn til Solang, kongen lot hestene stå i bakken, men han selv gikk ned til fjorden. Men nede på isen lå en stor bondehær og holdt rådslagning. Kongen lyttet etter hva de sa, så gikk han tilbake til hestene og red ned på isen utenfor hagen og derfra til skipene. Der ble han en stund og red så tilbake til hæren. Det var da blitt nesten dag. Nå lot kongen blåse til at hele hæren skulle gå ned på isen mellom Snelda og fastlandet. Kongen krevde stillhet og sa så: Her er det kommet sammen en stor hær. Men vi trenger og er skyldige til også denne gang å be den allmektige Gud om å hjelpe oss. Det har samlet seg mot oss en flokk fra Telemark og folk fra Marker, men jeg tror nå at de må ha snudd igjen. Eller hvordan er det, hører de til våre menn alle de som er her eller er det kommet noen hit fra bøndene? De svarte at de var hans menn alle sammen. Da, sa kongen, må vi ta vare på skipene våre. Vi skal skiftes til å hugge råk i isen for skipene. I samme stund kom en mann løpende og sa at det var kommet en hær østfra over Langemosen og frem over Ryenberget; det var skøyner, øyner, foldinger og hegner. Kongen svarte: Da må vi finne på en annen råd. Han var til hest, og han red dit bymennenes flokk sto, og han sa så høyt at de hørte det i begge flokkene: Vi har to ting å velge mellom, enten flykte for bøndene eller ta imot dem. Det blir ille å be bøndene om grid. Og jeg tror huggene blir mindre om vi får dem forfra enn bakfra. De sa at han fikk rå nå som før, og at det var det beste. Så spurte han bymennene om de ville gi ham noen hjelp eller om hver skulle sørge for seg. Vi birkebeiner vil i så fall si til dere som ordspråket sier at - i nød skal en prøve venner . Bøndene og bymennene sa at de ville gi kongen den hjelp de kunne. Slag mellom kong Sverre og bøndene. 158. Kong Sverre talte nå til hæren og sa: Mitt råd er det at før bondehæren går imot oss fra alle kanter, skal vi gå imot den flokken som ligger på Ryenberget; det er de som har kommet mot oss helt fra Svinesund. La oss gå opp nord for Nonneseter, og ingen mann må komme inn i byen. Men Pål Belte og opplendingene skal ta ski og sleder og ta skiene på og gå opp på berget ovenfor dem og se hvor mange de er. De gjorde så, dro opp på berget østenfor bøndene. Det var mye sne og godt føre, men så tungt å gå uten ski at en nesten ble borte straks en kom utenfor veien. Så lysnet det, og nå ble det klarvær. Da Pål og hans menn var kommet opp på berget, kunne de se at fra Gjelleråsen og ned til Frysja og ut i Akershagen var det som hele landet fløt av folk. Pål og følget hans dro tilbake til kongen så fort de kunne og meldte fra om dette. Kongen var da kommet opp til Martestokker, og han stanset og hørte på hva de hadde å si. Men merket hans og fortroppen gikk oppover dalen og videre opp på berget. Noen gikk kjøreveien, men noen kløv oppetter kleiver så bratte at en makelig kunne stå på kne med det ene benet mens det andre sto rett. Bøndene satte i et hærskrik og sprang frem på berget og lot spyd og andre kastevåpen gå; det var lett for dem å bruke våpnene ned under føttene sine, og de som sto vest på berget på høyre hånd av birkebeinene, skjøt på dem bakfra. Veien var ikke bredere enn at det kunne gå bare fire-fem mann i bredden, og den var bratt. Mange birkebeiner ble såret, og mange falt. De kom ikke opp på berget, og den som bar merket, falt; det ble et hardt basketak før birkebeinene fikk tatt igjen merket. Da så birkebeinene at de ikke kunne stå seg, og de flyktet. De fremste rente ned over dem som sto lenger nede i berget, og det ble slik flukt at de falt over hverandre. Det falt 17 mann av birkebeinene der ved Ryenberget. Nå kom kong Sverre til og han sa. Fy! Skam dere! Alltid skal dere renne. Her ligger den ene oppå den andre! Og kongen talte videre, han sa: Vis dere nå som menn! Vi har fått litt bank nå, men - slikt hender ofte til sjøs, sa selen, den ble skutt i øyet . Bøndene har fått så mye seier over oss som de skal ha. Nå er det hendt det som jeg drømte i natt: jeg drømte at jeg hadde en bok, men den var løs i bindingen og så stor at den dekket en stor del avlandet; ett ark var stjålet ut av den. Det varslet at bøndene nå har tatt noen av mine menn. Vær ikke redde for bondehæren; det skal gå dem verre jo flere de er. Og kong Sverre talte videre, han sa: La oss nå ta en annen vei opp etter berget der det er lavere, østenfor dem! De gjorde så. Men da de kom opp på berget, så de bondehæren hele veien nordover, og den var så tett som en skog. Da sa kongen: Du, Sigurd Lavard, og du min sønn Håkon, og sveitene deres, dere skal sette opp merket og bli her på Martestokker og møte dem som er her oppe på berget så de ikke faller oss i ryggen. Men jeg vil gå nordover mot den hæren som kommer derfra. Så snudde kongen og hans menn nordover mot broen over Frysja. Der møtte de bondehæren. De skjøt på hverandre over elven, men kunne ikke komme hverandre på nært hold; noen ble såret. Da snudde kongen og hans menn og tok veien ut til isen, for der var da vestfoldinger, teler og raumer kommet. Birkebeinene dro seg da dit ved broen hvor de hadde vært før, og der var da hele bøndenes hovedhær samlet, og den var skremmelig stor, så det skulle mer enn alminnelig mot til å gå mot den. En mann het Åle, sønn til Hallvard, og kong Sverres lendmann. Han sa: Skulle vi ikke fylke, herre? Kongen svarte: Vi birkebeiner har ikke for skikk å fylke når vi skal slåss. Vi renner frem i småflokker og gjør så mye bråk vi kan. Da kan hver mann renne så langt frem som han selv vil. La oss renne hardt på, så tenker jeg bøndene mykner. Nå er det for oss som det ofte blir sagt at - fall er ferdelykke . Han ba dem blåse til angrep og sa: Fram nå alle Krists menn, korsmenn, kong Hellig-Olavs menn! Og la oss gå hver for oss! Kongen satt på en brun hest, han hadde god brynje og sterkt panser utenpå og ytterst en rød kjole, en stor stål-lue av det slag som tyskerne bruker, og under den en brynjehette; han hadde sverd ved siden og en kesje (lite kastespyd) i hånden. Han red forrest i floken så langt frem at brystet til hesten støtte mot bøndenes skjold. Birkebeinene stormet frem på begge sider av ham med dragne sverd, og de gikk så hardt innpå bøndene at de som sto fremst, gjerne hadde sett at de sto lenger bak, og ingen ville være foran en annen. Mannefallet ble straks størst hos bøndene, og noen ble redde, og så kom hele hæren deres på sprang og tok veien inn til Akershagen. Birkebeinene ga dem noen skulderklapp som ikke var så myke, og fulgte etter dem inn mot landet. Det falt en mengde av bøndene der, og de ble liggende utover isen. Tønsberg-mennene og alle fra sjøbygdene hadde kommet inn fjorden på skip, og de la til der ute ved iskanten, og gikk i land der. Det var en svært stor hær, og den var godt rustet, det var gårdeiere og kjøpmenn fra Tønsberg. De kom innover isen og tenkte at de andre ventet dem. Men da birkebeinene så denne fylkingen, vendte de seg mot den. Da sa kongen: Nå får vi nytt arbeid; det er ikke lenge mellom hver gang. La oss gå mot dem, og disse skal ikke få bedre kjøpferd enn de første! - også ba han lursveinen blåse alt han kunne. Da satte hæren av gårde ut etter isen og løp som om det hadde vært helt friske styrker. Men Tønsberg-mennene stoppet opp ved dette synet, og mennene løp sammen i småflokker, de hadde ventet seg hjelp av den hæren som bøndene hadde oppe i hagen. Birkebeinene løp mot dem og ga dem hugg med en gang slik som de pleide, så at Tønsberg-mennene ble liggende igjen så tett som tare, og de som sto igjen, snudde og løp. Det ble ingen langvarig strid. Birkebeinene drev de flyktende ut over isen og felte mange, for de fleste av birkebeinene hadde brodder under skoene, men de som rømte, hadde bare sålene, og isen ble sleip av blod. Kongen red like innpå dem, og han ga med egne hender spydstikk til hver og en han kjempet med, og birkebeinene ytet siden tjeneste til alle som trengte det. Det falt mange bra kjøpmenn der, Svein Sveiteskit, Sigurd Talge og mange andre. De flyktet til skipene sine, og noen rømte opp i hagen til vestfoldingene; de holdt ennå på å samle hæren i hagen. Det sies at kongen nå lot telle opp hæren sin, og det ble talt nær på 25 hundre. Men i sammenligning med bondehæren var det bare en håndfull, man mente det var 20 mot én. Nå som før ville kongen ikke fylke hæren, for han mente at da kunne bondehæren lett omringe dem. Men i slik kamp løste begge hærene seg opp i flokker og sloss mot hverandre flokkevis, og de seiret skiftevis. Det var stor strid mange steder, så en kunne fortelle mye om det; men en kan ikke få skrevet alt i én bok. Det blir fortalt mest om det som hendte der kongens merke var, og der han selv var til stede. Slag mellom kongsmenn og bønder. 159. Nå skal vi fortelle om Sigurd Lavard og Håkon kongssønn og de bøndene som lå oppe på Ryenberget. Bøndene så at kong Sverre jaget dem hardt nede på isen og at bøndene nok trengte hjelp der. De egget hverandre og tok til å gå ned fra berget med sin hær. Men da Sigurd Lavard og hans flokk så det, gikk de imot dem. Det var et lite dalsøkk imellom dem, og der møttes de nede i dalen, og det ble en hard kamp. Birkebeinene hadde 400 mann, men bøndene hadde nesten 20 hundre. Bøndene rente hardt på, og birkebeinene lå under for overmakten og rømte ned i gatene. Sigurd Lavard tok veien ned i byen og red hesten sin inn i Hallvardskirken, og mange fulgte ham. Men Håkon og Svina-Peter og noe av hæren tok veien ovenfor Nonneseter og derfra ut på isen til kongen. Bøndene var ikke noe ivrige til å forfølge de flyktende, de ville heller nyte sin seier, og de gikk i fylking ned i byen. Da de ikke møtte motstand, spredte seg i byen og samlet seg i lag omkring i vertshusene hvor de hadde tenkt å sitte og drikke utover kvelden. De gikk ned til kong Sverres skip der de var satt opp på land, noen ville de skulle brenne dem, men andre mente at de ikke skulle ødelegge de kostbare sakene kongen eide. Og så ble de enige om å sette hæren stevne oppe ovenfor Nonneseter og så fylke der. Kong Sverre så at bøndene fylket, han var da nettopp blitt ferdig med Tønsbergmennene. Han ropte på folkene sine og ba dem holde ut enda en stund. Det blir alltid spurt, sa han, hvem som er taprest. Det ser ut som at de bøndene vi traff i morges, vil møte oss en gang til. Og da er det rett og rimelig om vi minnes at de drepte menn for oss. Nå kommer vi til å stå like høyt som de. Så gikk kongen mot dem med det mannskap han hadde. Det ble en hard kamp igjen; bøndene sto imot, men det gikk som det pleide, og det endte med at bøndene flyktet opp nord for byen til Valkeberg, og der kom det til hard kamp. Håkon kongssønn fulgte etter dem og drepte mange; men da bøndene så at ikke selve hovedhæren var etter dem, stanset de oppe på Valkeberg, og det ble en hard kamp. Kong Sverre snudde sørover gjennom gjeilene ved Svartebuene frem til Hallvardskirken. Da kom Sigurd Lavard løpende ut av kirken. Kongen sa til ham: Det er så likt deg å fare slikt! Birkebeinene kan ikke vente å få en god høvding i deg. Det er sant som det er sagt at: Ulik er du dine fedre, de som førende foran gikk. Og han sa videre: Ulike er dere de gamle birkebeinene, de som gikk sammen med meg da jeg vant landet i kamp mot kong Magnus. De syntes jeg dugde lite til å være med i slag der de kjempet; de sa jeg var for vâr av meg, og det var de som sa jeg var lite modig. Men det er sant som det sies at få er modige som mødes av alder, om de er bløte som barn. Men nå, hver gang vi skal slåss, da er jeg den første, og de synes de er noe til karer de som går like fort frem som jeg. Jeg vil være glad og takke til om de gjør det. Men du ser ikke ut som du har seiret i dag - du er blitt jaget. Far etter bøndene nå og kom dem i ryggen og driv dem på flukt! Kongen gikk så opp fra kirkegården, men mange av mennene kysset kirken. Da sa kongen: Dere birkebeiner er blitt sterkere i troen nå enn før, det later til at dere må slikke alle de kirker dere kommer forbi! Ellers vører dere ikke kirkene så mye. Så red kongen opp gjennom gatene, og en stor skare fulgte ham. De tok ganske mange bønder på veien. Da så de nord på Valkeberg at der fløy det våpen i luften, og da vendte kongen seg mot bondeflokken. Bøndene satte skjoldene mot ham, men noen kastet dem og søkte å frelse livet med den styrken de hadde i bena, og rente som best de kunne, noen bortover veien og noen hit og noen dit og reddet seg på den måten. Slik gikk det hele dagen, når bøndene først hadde lagt på sprang, dro de seg oftest helt bort, og den aller største delen av bondeskaren kom unna. Likevel falt det så mange at det var vanskelig å telle dem, og mange av likene ble først funnet om våren. Kong Sverres seier over bøndene. 160. Kong Sverre lot blåse til samling av hæren ved Martestokker. Og da han kom der sa han: La nå hæren sette seg ned og hvile. Send tjenestegutter ned i byen for å hente mat og drikke til mennene. Og det ble gjort. Mange bandt om sårene sine og stelte seg, og de ble der svært lenge. Det var ved nonstid, da så de over i Akershagen at det samlet seg en stor hær der, det kom folk dit fra alle kanter. Det var den bondehæren de hadde slåss mot før på dagen. Bøndene fylket seg nå øst i Akershagen ved isen og talte med hverandre og holdt rådslagninger der. Noen sa de skulle vende hjem, men de modigste sa som så: Det er ikke falt så mange av våre, og vi er like godt i stand til å slåss nå som vi før var. Birkebeinene har hatt store tap, og mange av dem er såret, og de er trette. Vi får ikke dem imot oss som alt er falt. Hvorfor var det ingen som kom på å drepe kongen da han red imot oss? Ved Gud, gjør han det en gang til, skal han aldri komme fra det med livet. Vi får aldri bedre tak på ham enn nå. Drar vi hjem igjen nå og lar birkebeinene få makten, da kommer vi aldri mer til å reise hodet som frie menn. La oss ta oss sammen og stå fast når birkebeinene går på oss. Hver mann må passe på seg selv så han ikke renner fra de andre. Så sto de opp og fylket hæren som best de kunne og ble enige om hvem som skulle holde skjold og hvem som skulle hugge, og de mente at de nå ikke hadde noe å frykte av birkebeinene. Birkebeinene så at bøndene gjorde seg ferdige til å slåss. Kongen sto opp og talte: Om disse bøndene kan en si som det heter i et gammelt ord at - den gir seg ikke lett som har en dårlig sak . Jeg tror sannelig at de har tenkt å slåss enda en gang. Vi birkebeiner må ikke la dem få bukt med oss. La oss gå mot dem igjen og gi dem en omgang til av samme slaget så kanskje de får mere lyst til å dra hjem enn å ha med oss birkebeiner å gjøre. Vi må late som vi har helt friske krefter! Så lot han blåse hærblåst og vendte seg ned mot isen med hæren. Birkebeinene rente inn på bøndene, og bøndene sto hardt imot, og det ble en stor strid. Kongen red selv mot bondefylkingen og ville ha den til å vike, og når det ikke gikk på ett sted, så prøvde han på et annet. Bøndene kjente godt kongen og sa til hverandre: Drep ham, hugg ham, fell ham, drep hesten under ham! Dette ble sagt - men ikke gjort. Da slaget hadde stått på en stund, er det bare å si at det endte med at bondefylkingen ble revet opp og hæren deres holdt ikke sammen. Bøndene hadde tråkket ned sneen der de hadde fylket, og når birkebeinene kom inn på tråkket til dem, da holdt ikke bøndene sitt løfte om samhold. De flyktet hver sin vei, og da hele hæren kom på flukt, var veiene ikke store nok, og de drev til alle kanter. Birkebeinene fulgte skarpt etter. Borte i hagen var det noe kratt; Åke Hallvardsson var kledd på samme måte som kongen, han red gjennom krattet sammen med noen få andre. Det kom tilfeldig noen bønder forbi, og de drepte ham; han fikk et slag nedenfra på halsen under kinnet, og det ble banesår. De tok fra ham våpnene, og så satte de i et høyt skrik og sa at kongen var falt. Da birkebeinene hørte det, ble de ikke så brå til å gå på, nyheten spredte seg fort både hos bønder og birkebeiner. De dro seg sammen i sveiter på begge sider. Men da kongen fikk høre det, lot han blåse hærblåst og red djervt frem. Bøndene merket snart at det var mindre steik enn de hadde trodd. Birkebeinene kom frem gjennom krattskogen, og foran gikk kongens merke. Siden dro de over noen enger, og ved et berg møtte de en stor samling bønder; birkebeinene gikk på med en gang, og det ble et hardt slag. Det var stort også, for det drev folk til på begge sider. Bøndene ble nokså tannsåre denne gangen også, de ble leie av å være der og rømte hjem. De rente vide veier. Birkebeinene drepte alle dem de kom over og jaget dem helt til det ble natt. Kongen ga grid til alle som kom til ham og ba om det den dagen. Torfinn Blinde ble tatt, og kongen ga ham grid. Det var en bonde som ble tatt 3 ganger den dagen, og kongen ga ham grid hver gang, men han løp tilbake til bøndene og sloss. Fjerde gang han ble tatt, ble han drept. Om kvelden dro kongen tilbake til byen. Han satte ut vakter på alle veier fra byen. Morgenen etter lot kongen blåse til ting og takket bymennene for hjelpen og sine egne menn for trofast følge. Han talte med mange og fagre ord: Det var et hell for oss at ikke hele denne mugen strømmet imot oss på en gang. Så stor overmakt skulle jeg tro at vi ikke kommer ut for mer. Heller ikke tror jeg det er lett å finne et døme på at menn har kjempet mot en så stor folkemasse ikke flere enn vi var. Jeg vil la isen hugge opp utover slik at skipene våre kan komme på vannet, 4 mann skal hugge en råk 1 favn lang og 4 favner bred og renske oppråken etter seg. Deretter lot kongen legge ut et rep til å måle med, og folkene ble delt i lag, både bymenn og hærmenn var med i arbeidet. Det var gjort på få dager. Kongen fikk skipene satt på vannet så snart som mulig, og lot dem ro ut fra byen. Han rigget dem opp og seilte ut av fjorden. Så seilte han vestover fra Viken og kom til Bergen påskeaften. Alle var glade for at han kom, ikke minst fordi de hadde hørt ymte om at baglene var på vei nordfra og mente å komme til byen snart. Kong Sverre og baglene. 161. Påskedags morgen før solen sto høyt på himmelen, så vaktmennene baglenes skuter komme roende nordfra om Hegrenes og stevne mot byen. Vaktmennene blåste i lur og vekket hæren. Birkebeinene fikk straks revet tjeldene av skipene, kongen sa de skulle ta det med ro og la baglene ro inn på Vågen. Mastene var ikke tatt ned på kongens skip, og så baglene og trodde det var handelsskip. Men da de kom roende helt inn på Vågen, fikk de annet føle. For birkebeinene hadde fått snudd skipene sine utover og satt seg til årene og rodde imot dem så hardt de kunne. Baglene så dem, og nå kjente de både Sigerflugan, kong Sverres merke, og Andvake, luren hans. Da brukte de alle som én årene til å skåte på sjøsiden og rodde av alle krefter på landsiden for å komme unna sørover. Men før de fikk snudd, rodde birkebeinene på dem så 5 skuter ble liggende med kjølen i været med en gang. Nå rodde begge flåtene så hardt de kunne. Birkebeinene rodde så hardt inn på baglene at noen bagler la i land ved Gravdal og gikk opp der. Kongsemnet og Reidar Sendemann la i land i Gygesvik, og noen dro enda lenger sør. Birkebeinene fulgte etter og drepte mange mann for dem. Kong Sverre la i land i Gygesvik, han tok baglenes skip der og felte mange menn, men høvdingene deres kom seg unna. Så seilte kongen tilbake til byen. Men baglene samlet seg igjen, og de ble drevet helt øst i Viken. Der tok bøndene godt imot dem og gjorde felles sak med dem. Kong Sverres ferd. 162. Kong Sverre ble i byen en stund og stevnet ut menn og leidang fra herredene og rustet ut en stor hær om våren. Han hadde mange og store skip. Han hadde den store Hovdebussen den gang. Han dro sørover langs land og helt øst i Viken. Men da han kom øst til Tønsberg, var baglene der. Reidar Sendemann var der med en stor flokk og satt og verget landet for vestfoldingene mot birkebeinene. De hadde satt seg fast oppe på Berget i Tønsberg og bygget på festningen der to kasteller, det ene nord og det andre sør på berget, over den gaten som går opp fra Lavranskirken. Kong Sverre ble ikke i Tønsberg den gangen. Han sa da de rodde ut fra byen: Like godt som dere bagler synes om Berget nå, like ille skal dere komme til å synes om det en gang. Kong Sverre dro så østover i Viken. Men bøndene hadde samlet seg mot ham, tegn og trell sto samlet. Kongen og hans menn kunne ikke få lagt i land noen steds på fastlandet, og det ble drept menn for dem hvor de kom. Kong Sverre dro da videre østover helt til Konghelle. Der stevnet han ting med bøndene, og ettersom kongen var mannsterk og hadde stor hær, og da ingen av disse bøndene var med blant dem som hadde kjempet mot kongen i Oslo, så kom de til tinget. Kongen krevde leidang og leidangsskatt og hadde ellers mye å klage over. Bøndene fant seg i alt som ble dem pålagt, de kunne heller ikke annet så sterk som kongen var. Så vendte kongen tilbake og holdt ting med bøndene i Orust og krevde det samme der og sa som så: Jeg vil be dere bønder om å få låne alle de hester som er her på øya, vi kommer til å trenge dem. Dere kan sende med menn til å passe dem om dere vil, og dere skal få dem igjen når vi har brukt dem. Dere skal ha takk om dere gjør dette godvillig - men vi må ha dem hva dere så sier. Bøndene lot ham få hestene både fra Tjørn og de andre øyene, og birkebeinene tok med seg hestene nordover i Viken. Men bondesamlingen holdt seg hele tiden imot dem like inne på land, og da kong Sverre kom nord til Sotanes, vek han av innover fra leia og la til der det heter Tarve. Der var det en flokk bagler. Kongen lot ikke noen gå i land denne gang. Baglene gikk da lenger opp i land for å møtes med bondesamlingen, og de holdt ting sammen oppe ved Fors kirke og rådslo om hva de skulle gjøre. Bøndene ville de skulle gå mot kongen og slåss med ham, de sa at ellers ville han brenne bygden. Så ble de enige om det, og dermed ble tinget oppløst. Alle ga seg nå i vei mot kongen, Sigurd jarlssønn var den som reiste merket. Strid med baglene. 163. Kong Sverre gikk i land fra skipene sine og sa til hæren at han ville gå mot bagler eller bønder eller hvem det nå var, han sa at han nå hadde drevet lenge nok langs land og ikke fått det av bøndene som han hadde krav på. Han delte hæren i to, lot noen menn bli igjen og passe skipene, mens noen gikk i land - og det var de fleste. Da fikk de bruk for hestene. Men en del av hæren var til fots. De gikk hele dagen, men bøndene hadde latt bygdene ligge øde etter seg. Det var ved nonsleite, kongen var kommet opp på et berg og der stanset han og sa: Vi får snu, men vi skal brenne hele bygden der vi kommer. Litt senere kom det en mann til kongen og ropte: Nå kommer bondehæren ned i dalen her nord for berget! Da sa kongen: Da får vi heller vende oss mot dem og friste lykken! - og så lot han blåse hærblåst. Hæren samlet seg om ham, han vendte seg straks nord i dalen, og kongens sveit gikk foran. Da bøndene så det, tok de våpnene, og de to flokkene gikk mot hverandre og møttes der det var en liten leiret bekk, det var også noen åkrer i nærheten. Kongen red mot dem straks de møttes. Som de fremste mot ham kom Sigurd jarlssønns menn, og de hadde merket hans, men han selv var ikke med der. Det ble en hard kamp, og hærmennene ble fort trette for kongen, men bøndene var forsiktige og visste ikke om det var best å gå frem eller tilbake. Birkebeinene felte nesten alle de baglene som sto i første rekke, og merket ble hugget ned. Og nå ble bøndene helt viss på at de helst ville unngå birkebeinene. Hele bondehæren tok flukten. Men birkebeinene fulgte etter og drepte mange. Om kvelden vendte de tilbake til skipene. Dette slaget sto ved en gård som heter Skarstad. Kong Sverre brenner for bøndene. 164. Dagen etter kom bøndene ned og ba om grid. Kong Sverre ga grid til alle som ba om det. Da kom mange bønder ned og betalte skatt til kongen. Så flyttet kong Sverre nord i Viken med hæren. Han la til inne i en fjord som kalles Hornesfjord og sendte bud til bøndene at de skulle komme til forlik med ham. Noen kom, og de fikk forlik, andre kom ikke, og det var de fleste som ikke kom, hele Agder østenfor åen, de stolte på at baglene skulle komme og hjelpe dem. Da kongen hadde ligget der en stund, gikk han i bygdene på det nordre landet. Der var alt folk flyktet fra husene. Da kongen og hans menn hadde gått lenge så det led på dagen, sa kongen at de fikk snu og gå tilbake. Han sa at sønnen Håkon skulle gå ned på den ene siden av bygden med noen menn, men jeg selv vil gå ned herfra, og så skal vi begge to brenne hele bygden. Så ble det satt ild på husene, og alt ble brent der de kom. Mange storgårder brant ned, de brente Store Dal som Håvard Bonde eide. Om kvelden kom det en liten gutt løpende ut av skogen til kongen og sa: Herre, for Guds skyld, la ikke gården til far min der borte brenne! Kongen svarte: Jeg skal så visst ikke brenne opp gården hans når du ber så pent for den. Og jeg skulle ikke ha brent noen gård i det hele tatt i dag, dersom bøndene hadde holdt seg hjemme og bedt om grid. Si dem det! Men vi skal ikke brenne flere gårder heretter. Så dro kongen til skipene sine. Dagen etter kom bøndene ned til kongen, og alt folket der ga seg under ham og betalte skatt. Da kongen hadde utrettet det han ville, seilte han nordover Folden og lå i Havsteinssund. Da fikk han høre at baglene samlet skip i Tønsberg. Og da kongen kom inn Grindholmesundet, rodde han gjennom det og ut nord for Tjøme. Det var i mørkningen. Kongen lå natten over i Ravnsvåg vest for Tjøme, men baglene lå litt lenger sør ved stranden. Straks ved daggry rodde kongen ut med skuter og småskip for å finne dem, men baglene seilte til havs før det ble dag. Kongen satte etter dem. Men da baglene så at kongens skip gikk fortest så de ikke kunne seile unna, snudde de inn mot land. En karve som Sæbjørn Lem styrte, dreiet av inn til Tunneskagen, birkebeinene rodde etter ham. Sæbjørn og en mann til kom seg unna, men de andre falt. Birkebeinene tok karven og alt som var på den. Baglene styrte med 7 skuter inn nord for Oksnøy; de la til ved nordre land der det heter Hellesvik og løp i land der. Kong Sverre satte etter dem og drepte mange av dem, han tok skipene og alt som var ombord på dem. Men baglene flyktet opp i landet. Kongen vendte nå tilbake til Tønsberg og ble der en stund.	Sigurdsen av Norge, Sverre "Sverre 1" (I3370)
1323	Baglene. 122. År 1196. Om våren spurte Reidar kongen om hva det ble til med det ærend han kom i. Kongen svarte slik: Det ser ikke ut til at det blir fred å få her i landet. Jeg hører at danene aler opp ulver mot oss igjen, om de får det til. Det sitter noen folk her i landet også som jeg ikke er trygg på om det blir reist en flokk. Jeg vil ikke sende noen av mine menn bort slik sakene står. Så spurte Reidar kongen om han ville gi sønner av bønder og kjøpmenn lov til å fare om de ville. Kongen sa at det ville han. Reidar fikk seg følge og reiste fra landet og sør til Halør om sommeren, der er det markedsplass og kjøpstad. Dit kom biskop Nikolas med en stor flokk nordmenn, de fleste var vikværinger. Nikolas og hans menn hadde med seg en gutt som de sa var sønn til Magnus Erlingsson og het Inge; birkebeinenesa at han var dansk og kalte ham Torgils Tuveskitt. Der på øren reiste de flokk, og det var mange som sluttet seg til denne flokken. Erkebiskop Eirik var også med på dette; de fór så nord til Norge med flokken. Der ble Erling jarls sønn Sigurd med og mange andre stormenn. Denne flokken ble kalt bagler. Kong Sverre og baglene. 123. Kong Sverre var øst i Viken. Baglene seilte til de kom til Skjelbusund. Kong Sverre hørte om dem da de var kommet til Seimsfjorden, og han samlet straks en hær mot dem. Kongen selv og Nikolas fra Vestnes sto for speidingen. Kongen fikk greie på hva baglene hadde av folk, og det så ut til å være en stor styrke. Kongen sa til Nikolas og Sigurd Lavard at de skulle legge skipene sine inn til en gård som heter Sonaberg, han sa de skulle gjøre baglene en strek om de kunne få det til. Kongen rodde til Håstein og der fant han baglenes vaktmenn og jaget dem. Siden rodde han inn til sine menn, og de og baglene skjøt på hverandre en stund, men det ble gjort liten skade. Den skuten som kongen styrte, lå nærmest land. Baglene var på land der det nå heter Mugevollen; de hadde dradd opp skipene sine hos seg, de hadde 5 langskip og 100 småskip. Kong Sverre hadde 30 skip, og de fleste var små. Da kongen så at de ikke kunne komme noen vei mot en så stor styrke som denne, ba han mennene fare varlig og ikke la skipene bli dradd på land under seg. Kongen la seg utenfor skuddhold på den andre siden av sundet ute ved øya og lå der en stund. Han lot reise valslynger på et berg rett overfor baglenes skip, og om kvelden da valslyngen var ferdig, slengte birkebeinene stein fra den en stund og brøt noen skip for baglene. Men om kvelden da det tok til å mørkne, satte kongen sin sønn Lavard og Eiliv Raude til å passe valslyngene; de styrte et skip sammen og det var nesten 80 mann på det. Kongen sa til dem: Pass dere, om det skulle komme bagler her i natt. Og så gikk kongen til skipene. Været var isende kalt, og mange holdt seg oppe for å varme seg. Noen la seg ned sammen under valslyngen. Det var mørk natt uten måne. Det gikk et rev mellom land og øya, og baglene gikk ut på det om natten ved ebbe sjø og så opp på øya. De hadde 100 mann og alle i brynjer. De birkebeinene som lå under valslyngen, visste ikke av det før kastevåpnene sto imot dem, og da sprang de opp. Da sa Eiliv Raude: Vi jager dem fra oss, de er bare en håndfull menn! Så satte han seg til motverge, han og noen få andre; de fleste falt. Sigurd Lavard kongssønn styrtet nedover en kleiv, og det var det flere som gjorde; de tok veien til skipene likesom de som hadde kommet seg bort før. Baglene fulgte etter dem, og de løp alle sammen om hverandre; det hjalp birkebeinene godt at det var så mørkt at de ikke kjentes ved. Men birkebeinene mistet likevel mer enn 20 mann. Baglene brøt sund valslyngen. Og da birkebeinene ombord på skipene så det, lot de blåse til landgang, og Nikolas fra Vestnes var førstemann i land. Da trakk baglene seg unna og tilbake til sine egne. Kong Sverre ga mange vondord til sønnen Lavard og sa som sant var: Jeg holdt vakt på en annen måte den gang jeg gikk mot kong Magnus og vant landet. Ve den kongesønn som fører sin sveit så slett som du har gjort i dag. Dra deg nå opp på land og kom ikke for mine øyne før det dages. Mange av mennene gikk nå opp på land og våket der til det ble dag. Bisp Nikolas og birkebeinene. 124. Det var en dag mens kong Sverre lå i Seimsfjorden, at han var ombord på en skute, og de rodde inn under land. Men baglene kom frem på et berg og ropte på dem. Da sa Sigurd jarlssønn: Er Sverre, matgiveren min, der på skuten? Ljot Haraldsson svarte da: Kong Sverre er ombord her, og sant er det at han aldri har gitt mat til verre mann enn du er, og det viser du nå. Da sa biskop Nikolas: Hvorfor går du ikke i land, Sverre? Vil du ikke slåss nå, din gudsfornekter? Du liker vel ikke så godt det som å rane og herje. Her skal jeg vise deg håndlinet mitt - og så holdt han opp skjoldet - her har jeg den mitra og stav som jeg skal bære på pavens bud, og det er stålhue og sverd. Disse selsamme våpen skal jeg bære helt til du er drept eller drevet fra land og rike. Birkebeinene falt ham i talen med rop og sa så: Vi skulle ikke være lenge om å gå i land dersom det bare var slike som deg til å ta imot oss, din niding! Og de våpnene der skal du bære frem på dommedag! Og noen sa så: Ille kommer du til å bære slike våpen, det har du gjort før! Kongen sa de skulle ikke kjeftes med ham. Men biskopen sa: Birkebeinene sier alltid at jeg mangler mot. Gå nå du, Sverre, alene i land og jeg skal gå mot deg, og så skal vi prøve hvem som hjelper best, apostelen Peter og den hellige Hallvard eller det gautske kvinnfolket som du tror på! Da svarte kong Sverre så at hans menn hørte det: Om Nikolas og jeg kjempet, ville det bli sagt at det var bikkjer som sloss, for vi har ikke mot noen av oss. Kongen lot sine menn ro seg bort. Kong Sverre dro til Trondheimen. 125. Morgenen etter holdt kongen husting og spurte mennene om råd og hva de nå skulle gjøre. Nikolas fra Vestnes sa: Vi liker ikke å ligge her uten mat. Vi vil nå enten legge mot dem å slåss, eller vi vil dra bort et sted vi kan få oss mat. Kongen svarte: Nå sier du nok hva mange tenker, Nikolas, det er så; jeg vet at leidangshæren gjerne vil hjem. Men så lei som dere er av å ligge her, så er de ikke det grann mindre lei av det de som ligger innenfor her i sundet, og de kommer til å løsne i samlingen om vi venter lenge nok. Men siden dere vil bort nå, får det bli som dere vil. Kongen ba dem ro skipene bort. Det ble gjort en søndag. Kongen lot likene av kongsmennene bli ført til kirken i Skjelsbusund. Siden seilte kongen vestover med hele flåten, han fikk god bør til Bergen. Han ga hjemlov til hele leidangsflåten. Men han selv seilte nordover og satt i Trondheim om vinteren. Baglene dro nord i Viken og stevnet Borgarting; der tok de Inge, sønn til kong Magnus, til konge. De underla seg hele Viken og Opplandene og satte sine menn til sysselmenn alle steder. Biskop Nikolas var ved sitt bispesete i Oslo den vinteren, men han var stundom i Danmark. Ivar Skjalge ble viet til biskop i Hamarkaupangen. Da kom Hallvard fra Såstad og mange andre til flokken. Samme vinteren tok biskop Nikolas og Sigurd jarlssønn, ut av en vegg i Mariakirken på Hovedøya mye gods som kong Sverre eide, og hadde det med seg. Våren etter dro biskop Nikolas og Sigurd jarlssønn opp på Hedmark og sendte menn i fra seg nordover fjellet. De kom ned i en fjord som heter Olden innfor Rugsund, og der drepte de kong Sverres sysselmenn Tore Darre og Einar Lygra og en flokk menn hos dem. Men Tore Kråk og Torgils som også var Sverres sysselmenn, flyktet unna til ham. Baglene dro tilbake til Opplandene. Kong Sverres tale til hæren. 126. År 1197. Etter jul om vinteren holdt kong Sverre ting med bøndene og bød ut leidang over hele Trøndelag, Hålogaland og begge Mørene og Romsdal. Han stevnet til seg hele hæren tidlig på våren, og Hallvardsmessedagen (15.mai) kom han til Bergen med hele flåten. Han hadde 30 hundre (3600) mann, og alle på skip. Kongen ble lenge i Bergen om sommeren, helt til Margretemessedag (20.juli), og ventet på leidangen som var krevd som almenning sør for Stad. Det kom da så mye folk til ham at det ble talt opp 60 hundre (7200) før han seilte fra Bergen. Han seilte til Grøningssund med hele flåten, og folk syntes det var rart at han ikke kom seg videre. Men han brydde seg ikke om hva folk sa. Kongen holdt ting med bøndene og talte mye for sine menn slik at både bønder og hærmenn hørte det. Han hadde mengder av leidangsmenn, og de folkene var på mange måter uvørne og ikke lett å holde styr på. Kongen talte til dem på tinget og sa omtrent dette: Det sømmer seg ikke for gode bondesønner å komme fra Trondheimen eller Hålogaland eller Møre eller kanskje kortere vei for å slåss mot bøndenes redskap og kjøreler eller andre ting på gårdene, hugge det sund og ødelegge hva som kommer i deres vei. Det er ikke noen dåd eller noe å skryte av for dere, og det er til ugagn for dem som eier sakene. Jeg ber dere, sa han, at dere ikke gjør slikt mer. En konge skulle ikke tale om slikt om det ikke var nødvendig. Men jeg kan ikke kalles landsstyrer med mindre jeg ser til at det blir mindre uskikk der jeg rår og ikke mer. Jeg ber dere med vennlige ord om at dere holder opp med disse strekene, for jeg vil nødig straffe dere. Men det kommer jeg likevel til å måtte gjøre dersom det ikke blir bedre med dette. Jeg mener også at jeg har fullrett til riket og til å styre dette landet, enda biskop Nikolas sier at jeg ikke har det. Jeg vet ikke hvor biskop Nikolas har det fra at jeg ikke skulle kunne være konge i Norge. Det har mange båret kongsnavn som har vært sønner av tjenestekvinner; og jeg mener jeg er rett sønn av kong Sigurd og Gunnhild. Det er en kjent sak hva ætt hun er av; om det skulle være noen her - og det tror jeg gjerne - som ikke kjenner til det, så kan jeg fortelle litt om det. Og så regnet han opp for almuen på tinget hele hennes ætt i alle dens grene, og det var mange som da kjentes ved sine frender både på fars- og morssiden, noe som de ikke visste om før. Kongen endte talen med å si at han ikke visste om noen i Norge som var nærmere enn han til å bære kongsnavn for Gud og mennesker på den tiden. Men om biskop Nikolas heller vil ha en annen til det, så bryr vi birkebeiner oss like lite om det nå som før. Den kongen som skal styre riket, trenger å være både hard og rådsnar; men vi synes at selv om biskop Nikolas er rapp i munnen, så har han harehjerte og er troløs som reven. Slik har vi stadig fått merke at han er; og om vi nå skulle regne opp alle etterkommere etter Ingerid, så er det få en kan stole på i den ætten. Ikke var Magnus trofast og ikke var Buris det heller, som det siden har vist seg. Det er best ikke å tale for mye om slikt. Det kommer til sist for en dag hvordan alle er. Jeg venter at det nå ikke er så lenge før vi birkebeiner går mot baglene, og da skal vi snart få vite hvor tapper og trofast han er i kamp mot oss birkebeiner, den reverumpa. Kong Sverres tale. 127. Etter denne talen ble tinget oppløst, bøndene gikk hjem, og leidangsmennene og birkebeinene gikk ned igjen til skipene. Det varte ikke lenge før det ble bør; kongen lot blåse til oppbrudd, de satte seil og dro av sted, og stanset ikke før de seilte inn til Oslo. Der var baglene samlet med hele sin hær. On aftenen Jakopsmessedagen (25.juli) la kong Sverre til ved Hovedøya; morgenen etter gikk han i land for å høre gudstjeneste. Da han kom tilbake til skipene, holdt han husting med mennene og sa: Baglene er i byen med en stor hær, og de tenker å ta imot oss. Hør nå nøye etter hvordan jeg har tenkt vi skal gå på dem. Min sønn Håkon skal ro inn til Leret innenfor Nonneseter med alle småskutene, de skal gå i land der og så inn til byen, de skal komme i ryggen på dem som er på bryggene. Men lendmennene mine, Gregorius Jonsson, Sigurd fra Mostad og Øystein Ragnvaldsson sammen med møringene skal legge til ved Øra ved Mariakirkegård og gå opp der gjennom søndre stretet. Alle andre skal følge merket utenfra til bryggene, der er nok hovedstyrken av hæren deres. La oss nå gå ombord på skipene, og så ro innover mot dem. Så ble det blåst til kamp. Hele flåten rodde innover, og skipene fordelte seg slik kongen hadde sagt. Biskop Nikolas' tale og slaget mot baglene. 128. Biskop Nikolas talte til baglene og stilte opp alle fylkingene. Han sa: Sigurd jarlssønn med sin sveit og Hallvard fra Såstad med opplendingene skal danne én fylking innenfor Nonneseter og passe på at de ikke kommer opp den veien. Sønnene til Onund Lunn og Kolbein Strinev og den flokken som er aller hardest til å slåss, skal være ute på ørene og verge bryggene der. Kong Sverre har ikke så mange mann som dere tror. Han har tynt med mannskap, det er bare én mann i hvert halvrom på det meste. Ser dere ikke at de har satt opp skipssekkene sine i rommene? Tror dere kanskje det er menn? Birkebeinene er bannsatte også, og våpnene deres biter ikke, de tør nok ikke gå på. Vær nå gode karer. Sverre er feig (dødsens) om han legger til mot oss. Kan være det går ham like ille her som i Seimsfjorden. Biskopen satt til hest sammen med noen klerker. Han var oppe i gården sin da slaget begynte. Begge hærene ropte hærropet. Kong Sverre rodde så hardt inn til bryggene at de lasteskipene som lå der før, ble knust. Baglene hadde senket noen skip utenfor bryggene, og birkebeinene kunne derfor ikke så godt nå få lagt til og gå til angrep. Hærene skjøt på hverandre med piler og med kastevåpen. Siden gikk de opp over lasteskipene og i land. Bengeir Lange og Botulv Ossursson var de første til å komme opp på bryggene. En engelskmann hugget straks til Bengeir og sa at der skulle de ikke komme opp. Bengeir svingte sverdet, han var mester i å bruke sverd og skjold; han slo engelskmannen under skjoldet, og hugget rammet ham under nesen og ødela kjaken og skar noe av den. Mange av birkebeinene stormet nå opp på bryggene, baglene gjorde god motstand, og det ble en hard strid. En mann sa til biskopen: Herre, ri hardt frem, for våre menn trenger nå at De gir dem mot! Det ser ut som sverdet biter for birkebeinene likevel. Da sa biskopen: Nå får vi ri unna. Djevelen er løs! Og så red de i full fart ut av byen og stanset ikke før de kom opp på Gjelleråsen. Der ventet de på hæren. Gregorius Jonsson og hans menn la til ved Øra i elveosen, der var det langgrunt. Men da skipene tok bunnen, løp mennene overbord og vadet i land, så gikk de opp. Baglerflokken var oppe ved Geitebro. Da de så at birkebeinene var kommet i land, løp de mot dem så hardt at birkebeinene måtte vike, de dro seg tilbake til skipene, og noen sprang på sjøen. Da de kom ombord, flyttet de skipene ut til Trælaborg og gikk i land der, så dro de innover vollene til byen. Men da baglene så det, møtte de dem ute ved Geitebro, og der ble det på ny en hard strid. Håkon kongssønn la til inne ved Leret, og han rodde så hardt på med én gang at alle skutene rente opp på tørt land. Han og hans menn løp straks fra borde og stilte opp i fylking og gikk opp mot baglene; de skjøt først med piler og brukte så kastespyd. Baglene sto ikke for huggene, de rømte opp nord for byen. Birkebeinene fulgte etter dem og drepte alle de kunne nå. Men noen sloss inne i byen og ga halshugg til dem som sto på bryggene. Nå var også Sigerflugan, kong Sverres merke, kommet opp på bryggene, og i samme stund flyktet baglene og bymennene, noen oppover og ut av byen, andre inn i gårdene. Kong Sverre gikk opp Langstretet, og da han kom opp i gatene, fikk han se at de sloss ute på vollene. Han snudde da og gikk over elven ovenfor byen og ut på vollene; der kom han da i ryggen på baglene og drepte nesten alle som var med der. Birkebeinene ransaket byen, brøt seg inn i husene til baglene og drepte mange. Men mange løp unna og tok veien ut av byen. Det var flokker av birkebeiner på vollen, noen var oppe ved Martestokker, og de gikk løs på baglene hvor de kunne komme til. Det var stort mannefall, men det falt langt flere av baglene. Men de fleste av høvdingene deres kom seg unna denne gangen. Kong Sverre og leidangsmennene. 129. Kong Sverre lot nå blåse til samling av hæren oppe ved Martestokker, han holdt en tale til folkene og sa: Gud skje takk at Kristus ikke har tatt hellet fra oss birkebeiner, men har latt oss få seier nå som før. Jeg har det håp at Nikolas reverumpe nå ikke har rømt unna med uredd hjerte. Men til dere vil jeg si at jeg vil la skipene ligge ute ved Hovedøya; jeg vil ikke at vi skal få noe overfall av baglene eller at de skal komme brått på oss om noen av dem skulle våge å komme tilbake, når de tror at mennene våre ligger drukne i byen. Så gikk mennene tilbake til skipene og gjorde som kongen bød dem. De tok alt det gods som var i byen før de dro bort, for både bymenn og kjøpmenn hadde slåss mot kongen. De langskipene som var der, ble brent de fleste av dem. Men de tok med seg Bokskreppen som biskop Nikolas hadde eid, og Gorsuden som Hide engang hadde latt bygge; Hide overtok Bokskreppen og brente Vidsjå som han hadde før; men han tok vare på nagler og seil, for det var bøndene som eide redskapen. Kongen lå nå ved Hovedøya, han lot alt bytte bære i land på vollen på sørsida av øya. Så lot han krigsbyttet dele i 4 deler. Siden blåste han til husting, og holdt en tale til mennene. Så lot han mennene gå under en stang, og det ble tellet opp hvor mange det var, og det var 50 hundre (6000). Da kom det en mann fra biskop Nikolas, en prest, og han hadde med seg et brev til kong Sverre som biskopen hadde latt skrive. I dette brevet sto det at biskopen ville forlike seg med kongen. Kongen svarte at det hadde han gjort før. Og jeg vet ikke hva et slikt forlik skal være til. Men jeg vil unne Nikolas grid om han kommer til meg selv. Og du kan si ham at jeg vet mye jeg bedre kunne vinne meg et ry på, enn ved å drepe ham, om han kommer i min makt. La ham komme om han har lyst. Kongen krevde nå av hærmenn og leidangsmenn at han skulle få kjøpe for 15 merker gull alle de skip og det skipsutstyr de hadde tatt. Men folkene mente at det var ikke mer enn tredjedelen av hva det var verdt, om han fikk det for det; og så gikk Sigvalde karl, Sigurd fra Mostad, Øystein Ragnvaldsson og mange andre bort og dro redskap og seil også i 4 hauger likesom det øvrige bytte. Da kongen fikk vite det, løp han i land fra skipet han var på, han svingte en påk i hånden. De fleste skvatt unna og slapp det de hadde i hendene, for de så at kongen var vred. Sigvalde ble stående og gikk ikke unna, og kongen ga ham to slag over skuldrene. Sigvalde ville ikke ta igjen, og kongen holdt opp å slå, men sa de gjorde ille når de brøt hans ord, sa at han ville ha landevernet selv. Og så ble det. Kongen satte den pris på sakene som han selv ville. Tredje dagen etter ble det blåst til deling av byttet. Da var det lagt i 4 hauger; de delte hver haug i tylvter, og så ble godset omsider delt i lotter. Da var det så mye gods at hver mann fikk verdier for 2 mark veid sølv. Kongen ble liggende der en halv måned. Baglene. 130. Nå skal vi fortelle om baglene etter at de hadde flyktet. Høvdingene og størstedelen av hæren tok over land gjennom Opplandene og nord til Nidaros i Trondheimen. Da de kom til borgen på Steinberget, stilte de opp hæren rundt borgen og sa at de skulle slå opp teltene. Der i borgen var Torstein Kugad, Bjalve Skinnstakk og Asgaut, de hadde 80 mann. De manglet hverken våpen eller mat og drikke, og baglene kom ingen vei med dem. Siden hadde baglene stevne med bymennene og holdt ting oppe på Kristkirkegården; de påla byen å skaffe mat og krevde leidang av bøndene i herredet. De gjorde nå det samme som birkebeinene, lot folk sverge troskapsed, at de ikke skulle være med i flokken av motstandere mot dem eller kongen deres. Deretter dro de opp til borgen og skjøt på dem som var der en stund, og så ropte de til hverandre. Biskop Nikolas sa til Torstein: Det er ikke rådelig for deg, Torstein, å holde borgen, da skal du være bannsatt. Du skal miste mer et annet sted; vi skal sende menn til Gaustad, gården din, og la dem rane alt som er der og sette ild på husene og brenne gården. Da kalte Torstein til seg Bjalve Skinnstakk og sa til ham at det var uråd å holde borgen lenge dersom baglene ville legge seg rundt den. Det endte med at de ble enige om å gi opp borgen. Ingen andre visste noe om dette. Det var en lønndør i borgen; dit gikk Torstein, og da kunne han tale med baglene. Gudbrand Unge gikk og møtte ham, og de rådslo med hverandre. Torstein ba at baglene først skulle dra ned til byen og så komme opp til borgen om kvelden når folkene minst ventet det. Da skal jeg la døren være åpen. Til gjengjeld lovte Gudbrand på baglenes vegne at alle mann i borgen skulle få grid, de skulle få ha liv og våpen og klær. Så dro baglene ned til byen, og om kvelden kom de opp igjen til borgen. Torstein lot lønndøren være åpen, og baglene gikk inn. Det var mens borgens menn satt ved matbordet, og de visste ikke av det før borgen var full av bagler. Borgens menn fikk grid på livet og de klærne de gikk og sto i, men få fikk beholde våpnene og ingen penger. Nå gikk Bjalve ut på bygden, og Torstein Kugad ble håndgangen hos baglene og gikk med dem. Baglene tok alt det gods som var i borgen; deretter brente de hvert hus som var der. De kastet en død mann i brønnen, siden bar de stein til og fylte den. De stevnet sammen bymenn og lot dem bryte ned muren helt til grunnen før de gikk fra den. Så brente de alle kongens langskip før de dro bort. Etter dette vendte de tilbake til Opplandene, og de syntes de hadde fått mye ut av ferden. Kong Sverre og bøndene i Båhuslen. 131. Om kong Sverre er det å fortelle at han dro østover fra Oslofjorden; han kom sør til Gulmaren og la inn i fjorden ved søndre bredd der det heter Ferløv. Han stevnet ting med bøndene der; kongen reiste sak mot dem for at de hadde vært med i samlingen mot ham i Seimsfjorden og hadde tatt en annen til konge fremfor ham. Det var en mann som het Helge, han svarte på kongens tale og sa: Det var ikke mange menn fra vårt herred i den flokken, og de som var der hadde lite å si. Vi kjenner oss ikke skyldige i dette, herre! Vi er gamle nok til å se oss for så vi ikke kommer ut i uføre. Vi kjenner så pass til loven i Norge og til mektige menns rett at vi vet hva loven sier om hvor konger skal velges i Norge. Og vi mener at ingen er tatt til konge i Norge med rette uten at det er skjedd på Øreting i Trondheimen. Nå kan De, herre, om De bruker vettet, vel se at vi er ikke så dumme at vi tankeløst går i flokk med dem som ikke hadde større makt og som likevel dristet seg til å stå Dem imot, herre. Det var mange saker som ble tatt opp på det tinget, og i alle ble det et rimelig forlik. Kong Sverre og bøndene. 132. Deretter seilte kongen bort og la seg i Nøtsund. Han sendte menn i ærender gjennom en skog, og der var det bagler som overfalt dem og drepte 12 mann. Da seilte kongen til Svanhals og dro derfra øst til Göta elv, der lå hele almuen ute i skogene. Kongen sendte bud til bøndene at de skulle komme til ham og ha grid; han ville gjøre forlik med dem og stevnet til ting. Men de visste at de hadde forbrutt seg mot kongen; derfor lot de det dra ut med stevnet og somlet lenge. Det syntes hæren var et leit hefte, mennene hadde møter i hemmelighet og tenkte på å bryte leidangen. Det var en mann som het Olav Beitstokk, som talte for dem om dette. Han var huskar hos kongen. Men da kongen fikk greie på det, lot han Olav gripe, og han ble drept. Da fikk ikke de andre det så travelt med dette mer. Kongen stevnet bøndene til ting en gang til; om de ikke kom, ville han brenne i alle bygdene deres. Da kom bøndene, og de holdt ting med kongen. Enden ble at de lot kongen få fastsette bøter som de skulle betale for landsforræderi, og dagen etter kom de med leidangsskatt, bøter fra hærmenn som ikke møtte, og sakøre; det var mange hundre naut og mye annet gods. Så seilte kongen nord i Viken og dreiet inn til Oslo, for han hadde fått vite at baglene var kommet nordfra Trondheimen og tenkte seg til Oslo. Kongen gikk opp mot dem. Da han kom på Gjelleråsen, fikk han vite at de hadde tatt øvre veien sørover da de hørte at Sverre var i byen. Kong Sverre vendte tilbake til Oslo og tok derfra ut til Tønsberg. Der sendte han Philippus jarl, sønn til Birger Brose, fra seg opp til Mjøsa; han skulle sitte der og se om han ikke kunne få i stand et overfall på baglene. Han ville sende sin bror Hide også dit opp, men han ble ikke ferdig til å fare. Kongen seilte fra Tønsberg og tenkte seg til Bergen. Kongen hadde god bør da han seilte fra byen. Hide og hans menn ble igjen der. Kongen seilte gjennom Hellesund; der fikk han høre at Sigurd jarlssønn skulle ha seilt nordfra forbi dem, og da syntes han det så farlig ut for Hide om Sigurd kom dit. Kongen lot blåse til husting straks om morgenen og sa så: Jeg tror at mennene som er blitt igjen, er kommet i stor fare, og det gjelder især Hide, bror min. Han kjenner seg vel trygg og har ingen speidere på den kanten når han vet at jeg nettopp er reist nordover i leia med hele hæren, og de kommer ikke til å være på vakt. Men jeg er redd for at folk i havnene ikke har vært tro mot oss. Så tok kongen alle skutene og småskipene og satte godt mannskap på dem; han gikk selv med ombord og tenkte å lete opp Sigurd. Hide blir drept. 133. Sigurd hadde områdd seg og lagt ut av leia, og lå mellom noen holmer som heter Svenner; derfra så de kongshæren da den seilte den indre leia. Om natten seilte Sigurd og hans menn inn til byen og kom helt uventet over Hide og hans menn. Baglene gjorde landgang i byen og fikk snart greie på hvor birkebeinene var; de var i Asleivsgården og satt og drakk i søndre stue. De løp ut, men var våpenløse nesten alle sammen, og de ble drept på stedet. Alle kirkene var låst, så det hjalp ikke å løpe dit. Hide løp ut av stuen sørover til bryggerhusene og opp under takfjelene mellom husene; han torde ikke løpe ut av byen, for baglene hadde vakt rundt hele byen. Om morgenen da det ble lyst, ransaket baglene byen og drepte birkebeinene hvor de kom over dem. En av baglene het Hviting, en omstreifer, han fant Hide, og Hide ba ham om et skjulested og ga ham en gullring for det. Gutten lovte godt, men han sa fra til baglene så snart han fant dem, og Hide ble tatt og drept. Sigurd dro bort samme dagen. Det falt innpå 50 mann sammen med Hide, og blant dem mange hirdmenn. Kong Sverre og Sigurd møtes. 134. Kong Sverre rodde først til Tønsberg, og der fikk han vite hva som hadde hendt. Han sa til hæren at han ville se å finne Sigurd, om de kunne få tak på ham. Kongen tok av sted straks øst over Folden. Der fikk de høre at Sigurd hadde dradd lenger sør i Viken. Kongen fulgte da etter ham. Da det ikke var langt mellom dem, fikk Sigurd vite hvor kongen fór, og så snudde han inn gjennom Lanasund og opp i Bäveråen. Like etter kom kong Sverre over dem der og la straks til kamp. Sigurd og hans menn rev ned tjeldene og sendte regn av piler; de fleste var gått i land før kongens skip rente inntil, og de flyktet så snart birkebeinene kom på land. Sigurd løp over broen, og birkebeinene etter; Sigurd og de fleste av hans menn var kommet over broen, men noen av dem falt der. Baglene brøt så broen og løp opp i landet. Birkebeinene tok alle skipene og det som var på dem. De tok med seg noen skuter, resten brente de. Kongen vendte nå om og dro vestover og seilte helt til Bergen. Han ble der vinteren over. Bagler og Birkebeiner. 135. År 1197. Da kongen hadde skiltes fra hæren sin om høsten i Hellesund, seilte de store skipene rett til Bergen og derfra videre nordover til Trondheimen. Øyolv Avlesson, Eirik fra Hå og Arne Skadard kom først frem med 3 skip. De fikk høre at det var bagler i byen, og at de hadde gjort skade for mange. Birkebeinene kom til Holmen sent på natten, det var i grålysningen; Eirik og hans menn rodde opp i elven med to skip, og Øyolv la til ved sandstranden innenfor borgen, og de tok veien utenfor byen opp til broen. Baglene merket ikke noe før birkebeinene var kommet inn i byen og lurene klang. Da løp noen av baglene i kirkene, noen opp til broen. Men der møtte de folk som ga dem noe å gjøre. Noen løp til alle kanter og gjemte seg, mange ble drept og noen fikk grid. Dette var tre netter før Andreasmessedag (30.november). Birkebeinene lot skipene bli satt opp ute på Øra og hadde byen i sin varetekt og tok styret i bygdene også. Om vinteren etter jul drepte baglene Jon Magre. Det gikk slik for seg at de hjemsøkte ham; en mann som het Solve gikk bort til døren og ba Jon komme ut og lukke opp. Jon kjente stemmen hans og kom til døren. Da sa Solve: Lukk opp døren, jeg har noe å fortelle deg. Det skulle helst være noe godt, sa Jon, tok slåen fra og lukket opp døren. Solve stakk sverdet gjennom ham med det samme så det sto ut gjennom ryggen. Jon grep ham om halsen og slengte ham ned under seg, så rakte han hånden ut etter sverdet som hang ved sengen, men så ség vanmakten på ham. Det var nå så mange bagler at de var overalt i Viken, og på Opplandene var det store flokker av dem. Hallvard fra Såstad var den som hadde kongsemnet deres i sin varetekt. De var nå på Opplandene, og etter jul dro de nord over fjellet. De gikk gjennom Oppdalsskogen og Rennebu, og der drepte de Ivar årmann og Torleiv Størje. Siden gikk de inn i Orkdal, og drepte Einar Skitenbein, og inne i Skaun drepte de Skjegge på Egge. Så gikk de mot byen. Gunnar Galen og Eindride Rakke hadde kommet seg unna, og de brakte nyhetene til byen. Gunnar tok ut på Øra og tente på langskipene; han ville heller brenne dem opp enn at baglene skulle få godt av dem. Det gikk litt sent å få ild, og han visste ikke ordet av før baglene var der og drepte både ham og den som fulgte ham. Det var to netter før Brettivamesse (11.januar). Baglene tok byen. Men mange av birkebeinene som hadde hatt spurlag på baglene i forveien, hadde flyktet bort. Det ble ikke gjort motstand i byen. Baglene ga grid til mange som ba om det, og som kom og overga seg. De satt der om våren, siden bød de ut leidang over hele Trondheimen. De satte skip på vannet og rustet seg som best til å verge seg. Birkebeinene lå ute i skog og mark og ventet på at kong Sverre skulle komme og frelse sine folk i nød. Da ble det gitt kongsnavn til Inge. Bård het den mannen som gjorde det. Nå tok baglene både leidang og mannskap; de satte sysselmenn i herredene og satte sine folk på skipene. Det ble en stor og god hær. Da det led på våren, la de seg inni fjorden ved Rødberget. Det var en uke før Hallvardsmesse (15.mai) at de møtte kong Sverre. Slaget ved Torsberg. 136. År 1198. Kong Sverre rustet ut skuter og småskip i Bergen og skyndte seg av sted; han tenkte å komme uventet over baglene, denne gang som så ofte før. Det gikk godt for ham med seilasen. Og da han kom inn forbi Agdenes, fant han et baglerskip i havnen ved Selven; han rodde mot dem og drepte en stor del av dem som var ombord. De gikk opp på land de som kom unna. Da de kom inn om Håmbåren, møtte de en baglerskute. Baglene rodde til lands og rente opp i landet; men noen ble drept. Så rodde birkebeinene over fjorden til Rein. Der var noen bagler med en 20-sesse. Birkebeinene drepte nesten hele mannskapet; noen løp i land. Birkebeinene tok alt gods og noen ville ta skipet også. Men kongen mente det ikke lot seg ro så fort som skutene deres, og så lot de skipet ligge igjen. Men da baglene så at birkebeinene kom roende, rev de tjeldene, la skipene jamsides og bandt dem sammen. De hadde 7 skip, og alle var store. De lå der det heter Torsberg. Det var svak nordøstlig vind ut over fjorden, og skipene til baglene drev for vinden uten seil. Da nå kong Sverre så hvor baglene lå, lot han blåse til kamp og reise merket og gå på. Birkebeinene rodde mot baglene, og de skjøt på hverandre en stund; så rodde Sverres menn utenom baglene og mot dem med vinden i ryggen. Birkebeinene kunne da være nær dem eller lenger borte, som de ville. Birkebeinene syntes det var høyt til relingen på de store skipene; og det var sant, for skutene til birkebeinene nådde ikke lenger enn opp til skansekledningen på dem. Denne skytingen ble både hard og lang for baglene. Birkebeinene kom ikke så nær at baglene kunne nå i skipene deres med stavnljåer. Det falt menn på begge sider, og mange ble såret. Kongen så at de ikke kunne få fremgang på denne måten, og han sa at de skulle ro unna. De gjorde så, la skutene sammen utenfor skuddhold. Da sa kongen: Birkebeinene er ikke som de var før. De gamle birkebeiner gikk ikke til kamp i kjortler med slep på slik som dere gjør. De hadde kortere og snauere kjortler og mer mot i brystet. Det tjener ikke til noe å ligge her. La oss ro inn til byen. Eller dere får vise dere som menn, legg imot dem så dere får vite hvem som best får sverdene til å bite. Før kongen var ferdig med å tale, skrek birkebeinene opp og egget hverandre, og de rodde så hardt på i første taket at skutene støtte mot langskipene. De gjorde åtak så kraftig og voldsomt både med spyd og med sverd at baglene bare måtte verge seg og dro seg tilbake. Salmund Systrung og hans menn, 5 i tallet, kom opp på Gudbrand Unges skip. Gudbrand ropte til sine menn at de skulle drive dem ned igjen. Da falt det noen. Så gikk baglene hardt på og både brukte våpen og kastet stein; de hadde fordel av at skipene deres var høyere og de kastet så store steiner ned på skutene at ikke noe holdt, og de kunne nesten ikke ligge der under stein kastingen. Mange birkebeiner falt. Baglene satte stavnljåer i birkebeinenes skip og holdt dem fast. Da gjorde birkebeinene det samme alle som én, de trengte ikke lære av hverandre, de stakk forker mot storskipene, og slik løste de seg unna alle som kunne. De som var på kongeskipet, fikk løst seg fra stavnljåene, og likedan Nikolas fra Vestnes. Salmund Systrung og hele hans følge falt der. En annen av birkebeinenes skuter ble også ryddet. Og birkebeinene fikk ikke igjen noen av de skipene. Nikolas ble såret, han fikk et skudd foran i hjelmen, og det gikk igjennom og inn; det var et lite sår å se til. Da sa kong Sverre: Vi greier ikke å slåss med dem denne gangen. Vi får ro inn til byen. og birkebeinene la så ifra. Kong Sverre og baglene. 137. Det var en mann som hadde vært sysselmann hos baglene, han het Ogmund og ble kalt Vågåpung. Han var fra Opplandene, hadde hatt syssel i Orkdal, og styrte det skipet som Øyolv hadde hatt om høsten. Han hadde lagt til ute ved Ingdalen under berget som heter Ravnåsen; derfra så han utover fjorden og så at de sloss, birkebeiner og bagler. Men det ble trette blant mannskapet, noen ville av sted og hjelpe sine, andre ville heller gå i land, og dette skipet kom ikke til å hjelpe baglene. Kong Sverre styrte inn gjennom fjorden, han møtte et baglerskip mellom Tinaros og Trangan og jaget dem som var på det, opp på land. Siden styrte han over fjorden ved Flak og jaget to skip opp ved Klevstad. Så dro han inn til byen og ble der. Baglene kom etter, de tenkte at nå var det ingen sak å gjøre det av med kong Sverre, nå som han var i byen og ikke hadde mange mann, og mange av dem var dertil såret. Det var falt mange gilde karer av hans følge den dagen ved Torsberg, og en mengde var såret så de ikke var våpenføre selv om de ville prøve seg. Baglene hadde ikke mot til å legge til ved Øra da de kom inn til byen; de tenkte det at om de gjorde landstigning med de mennene de hadde fått der i Trondheimen, ville de ikke være å stole på; så snart de fikk foten på landjorden, ville de gå dit hvor kong Sverre var, eller de ville gå hjem. Derfor ble det ikke noe av landgangen. Baglene la til ute ved Holmen, og kong Sverre holdt seg ute ved Øra ferdig til å ta imot dem om de skulle komme der. Nikolas fra Vestnes dør. 138. Baglene holdt nå rådslagning, og det ble til at de syntes det var mest rådelig å dra sør til Bergen. De la landet under seg og brydde seg ikke om hvor Sverre ferdes på skutene sine. De mente at han ikke hadde noen utsikt til å vinne om de møttes og skulle kjempe ombord på skip. Nikolas fra Vestnes lot ikke såret sitt stelle, han mente det ikke var så farlig og gikk i bad med det. Da gikk det verk i såret, og han lå ikke lenge før han døde. Det var et stort tap. Baglene seilte nå sørover langs land med hele hæren, og de holdt seg godt samlet; de var alltid redde for kong Sverre om de skiltes, de var mer redde for hva han kunne finne på enn fordi han hadde mange skip, og de trodde han kunne komme til å gi dem et smekk. Baglene la seg i havn i Anger. Kong Sverre seilte fra kaupangen og sørover etter dem. Han rodde en dag ut fra Herøy og var på vei sør om Stad. Baglene så ham, og de rev ned tjeldene og ville ro foran ham. Kong Sverre rodde sin vei videre, og de kom litt for sent. Sigurd jarlssønn og borgen i Bergen. 139. Sigurd jarlssønn kom østenfra Viken, og så fikk han høre at kong Sverre hadde rodd nordover fra Bergen. Sigurd seilte da til Bergen, og der fikk han ingen motstand. Han tok kong Sverres skip der og brente Sygnebranden og de andre han fikk tak på. De tok også noen hus som hærmennene eide i byen, og førte dem opp til borgen, så gjorde de opp et stort bål på vindsiden der de trodde det ville bli til mest skade for mennene i borgen. Da borgmennene så dette, sa de fra til dronning Margrete, hun var der, og Aura-Pål var hos henne som hennes rådgiver. Aura-Pål fant på å ta en tønne og ha spån og never og tjære i den, så tente han ild på den og slynget den så i bålet til baglene før det var ferdigbygget og mens de holdt på å bære det sammen. Det ble så stor flamme at de ikke fikk slokt før de hadde revet ned det de hadde bygget opp. Det heftet dem lenge. De tok til om igjen og bar sammen et bål. Da ba dronningen at de for Guds skyld skulle gi opp borgen og la folk få gå ut heller enn at alt skulle gå opp i flammer; hun sa det var verre å miste alt, av både folk og fe. Da fant Pål på at alle kvinner skulle gå ut i et hus som var over borgporten og som før hadde vært brukt til fengsel. Han sa at det da ikke ville vare lenge før de fikk gå ut av borgen. De gikk dit og var glade om det skulle være håp om å komme ut. Men da de var kommet vel inn i huset, lot han døren smelle i og satte lenke for låsen. De hadde nok å leve av der. En mann het Asgeir, han var fehirde. Han fikk tak i en tom smørlaup og skar hull over alt i den; så la han never og stry og svovel i den, tente ild på og slengte den i bålet. Men bålet var bygget slik at det var hult inni, og da det kom ild i det, ble det så stor flamme at baglene ikke fikk slokt, og hele bålet brente ned for dem. Etter dette gikk de ned til byen igjen. Men Pål gikk til dronningen og spurte hva hun ville gi ham om han fant råd så baglene dro sin vei. Hun sa at det ville hun gi mange penger for, og ba ham gjøre alt han kunne for å få det til. Pål sa da at hun skulle gi ham sitt segl, og det gjorde hun. Så skrev han et brev og satte dronningens segl på det; det var stilet til Aute prest og til Jordan Skinnpete, og det lød så: Vi tror at dere setter kongens sak høyest selv om dere nå er på baglenes side. Vi vil betro dere en hemmelig sak, og den er viktig. Kongen har latt oss vite at han har møtt uvenner nord i Trondheimen, men heldigvis er det gått slik at kongen har seiret, nå som så ofte før. Men han har likevel mistet gode menn, Nikolas fra Vestnes, Salmund Systrung og mange andre. Nå ber kongen dere i fortrolighet om at dere hefter baglene her i byen. Han kommer selv i morgen en gang, tidlig eller sent. Det var en gutt der i borgen, en vikværing og kjenning av baglene. Pål fikk ham til å bringe brevet til de to prestene. Han ble fulgt ut, og de skiltes fra ham bak en stein. De baglene som sto på vakt, så dette, og de syntes det så mest ut til å være en som ville rømme fra borgen. De listet seg bort til steinen og fant denne gutten liggende der. Fordi de kjente ham, ga de ham grid. De spurte hvor han skulle hen. Han svarte: Jeg går med et brev til Aute og Jordan, men jeg vet ikke hva som står i det. Baglene tok brevet og ga det til Sigurd jarlssønn. Da han så hva som sto i det, ventet han seg snarlig ufred, og morgenen etter i grålysningen lot han blåse til oppbrudd. De tok store bøter av de to prestene Aute og Jordan, for de trodde de hadde sveket. Baglene dro bort og sørover etter dette. Pål sa til dronningen at nå rodde baglene ut fra Vågen. Dronningen gikk ut av borgen, og hun takket Pål stort for hans list. Kong Sverre og baglene. 140. Kong Sverre kom til byen tidlig på morgenen og gikk straks opp til borgen. Han traff dem som rådde for den, Sigurd Borgarklett og Aura-Pål, og han sa til dem at han ikke kom til å bli der lenge denne gang. Kongen sa til Sigurd: Du skal kreve mannskap hos bymennene og ta det du kan få, for det kan være vi trenger det neste gang vi kommer til byen. Kong Sverre seilte fra byen og sør til Siggervåg. Samme dag kom Hallvard og hans menn og hele baglerhæren til byen, men de dro straks igjen for å finne kong Sverre. Kongen så seilene, og han ba sine menn legge skipene sine så de ikke kunne sees. La dem seile forbi oss sørover. Og slik gikk det til at baglene ikke så hvor birkebeinene lå. Så snart de hadde seilt forbi, lot kongen sine skip vende tilbake nordover til Bergen så fort som råd var. Kongen gikk opp til borgen og traff sine menn og spurte hvor mannsterk Sigurd var blitt nå. Sigurd svarte at bøndene ikke brydde seg om hva han sa, og at de ikke ville vise kongen ære. Det ble da stevnet ting i byen, og kong Sverre talte slik: Nå som før viser dere Bergensmenn meg uvennskap, og her finner jeg opphavet til all ufred. Slik har det vært helt siden jeg tok makten, dere har alltid vist åpen fiendskap mot meg. Det kunne unnskyldes at dere gjorde det så lenge kong Magnus eller Erling jarl levde. Men nå er det ikke annet enn ren fandenskap å støtte vikinger som herjer mot den rette kongen og å ødelegge riket for ham på den måten. Men det er mest likt til at det går dere nå som før, dere får det verre jo mer dere gjør for å vanvyrde meg. Dere skal miste både gods og lemmer og kanskje livet til og med, dersom dere ikke går med på alt det jeg krever. Finn formann svarte kongen på dette og talte mot ham. Han endte med å si det samme som før at de ville dra seg unna kongens krav. Men det endte likevel med at de ga seg for alle kongens krav og ga ham 100 mann, det var bønder og kjøpmenn. Kong Sverre seilte fra byen med 30 skuter, og da han kom sør til Selbø og lå der, kom baglene seilende sørfra på leting etter birkebeinene. Da rodde kongen mot dem før de visste ordet av, og la seg mot dem på vindsiden så han kunne være nær eller fjern som han ville. Det ble litt kamp med skyting og steinkast. Likevel la birkebeinene modig til under våpnene deres, og baglene fikk lagt stavnljåer i kongens skip, men de ble tatt vekk. Da birkebeinene så at det ikke kunne bli noen seier, rodde de unna med skipene sine nord til Bergen. De kom dit ved soloppgang, og de satte opp skipene på nordsiden under borgen og holdt selv til i byen. Samme dag kom baglene til byen. De prøvde å gjøre landgang, men birkebeinene holdt vakt, og de kom ikke til. Kongen leiret sine menn i tjeld omkring borgen. Baglene lå noen netter ved byen ute ved Nordnes, siden seilte de bort. De tok til fange Jon Trin, Sverres sysselmann, og ga ham grid mot at han ble deres mann. Det var flere birkebeiner som gikk over til baglene. Baglene kom tilbake til Bergen og la til på sørsiden av Nordnes utfor Munkeliv. De gikk i land der og var ikke redd for birkebeinene, de mente at de hadde overtaket, de terget Sverres menn, og begge hærer skjøt på hverandre når de kunne komme til. Birkebeinene var ofte i byen, de hadde mange ærender der, noen hadde koner der og noen ville ha seg noe å drikke. Birkebeinene skjøt rett som det var på baglene ut fra husene, og baglene torde ikke være i byen for de ble overfalt av birkebeinene. Baglene gikk ofte inn på Jonsvollene og fylket og viste birkebeinene hæren sin, de ropte til dem og sa at de ikke hadde mot. Når de så løste oppfylkingen, var det mange som gikk og lekte og moret seg; slik viste de at de ikke brydde seg om birkebeinene. Baglene hadde da en stor hær, mange staute karer, og de hadde godt med både våpen og klær. Kong Sverres tale. 141. Kong Sverre holdt husting på bakkene opp fra Nikolaskirken mens baglene holdt på med leik ute på Jonsvollene. Kongen talte, han sa: Det vil være slik med oss birkebeiner at vi vil alltid ha en trusel hengende over oss, og det blir ikke lenge mellom hver gang. Jeg venter nå igjen som før at dere følger meg godt, ettersom jeg tror det er få døme på at en konge er blitt fulgt så godt av sine menn. Dere birkebeiner kan glede dere over det at dere har mer mot og djervhet enn alle andre. Baglene tror at de har oss helt i sine hender. Men jeg tror det skal vise seg noe annet, for jeg mener at vi ikke mindre skal ha dem i våre hender, og det om en liten stund. Nå akter jeg ikke å tåle spått og hån fra dem lenger, dersom dere vil som jeg. La oss tenke oss godt om alle sammen om det ikke er best å slåss med baglene nå. Men si nå hver mann hva han helst vil. Men alle tidde. Kongen sa: Dere gjør ikke rett når dere tier. Den tjenesten kan dere gjøre kongen deres at dere svarer når han ber hver mann si sin mening. Da svarte de og sa at kongen fikk rå. Han sa: Det var et godt svar og det jeg ventet. Kongen sa videre: Vi kan velge å bli sittende i borgen, det er en sikker festning så lenge vi har mat nok. Men når den slipper opp, er det ikke lett å få tak på mer. Eller vi kan velge å flykte til fjells, baglene kommer da til å jage oss og ta fra oss alt de vil, og menn som faller på flukt, får aldri noe godt ettermæle. Eller vi kan velge å gjøre som birkebeinene har gjort så mang en gang før, gå løs på dem og la odd og egg avgjøre striden. Jeg tror ikke vi har så dårlige vilkår der, om vi står på samme høyde og slåss mann mot mann. Da sa alle at de heller ville slåss enn flykte. Så sa kongen: Baglene har sett nå at vi har holdt råd, men de vet ikke om hva. Nå skal vi først gå ut til borgen; siden skal vi gå ned i byen to og to sammen, eller stundom i flokker på 4 eller 5, og så skal vi møtes alle sammen inne ved Olavskirken. De gjorde så, og baglene skjønte ikke noe. Da mennene var samlet ved Olavskirken, lot kongen reise merket, og sa: Vi skal ikke fylke. Vi skal renne på så hardt vi kan, og ingen må ha en annen foran seg, og hver får slåss som best han kan. Og det trengs ikke noe langvarig stormløp, for baglene kommer til å merke nå som før at de begynner å skjelve når de ser hvor mange som faller. De har det i kjeften som reven i rumpa. La oss gjøre et stormløp så hardt at de får kjenne hva hugg er, disse som har løpt fra smørkjernene hjemme og aldri før har sett hvordan birkebeinene pleier å bruke våpnene når de slåss! Renn av gårde nå, gode gutter, og Gud være med oss! Slaget på Jonsvollene. 142. Deretter løp de ut på vollene med rop og skrik, og kastespyd fór gjennom luften så snart de kom nær nok til å nå fienden. Baglene flokket seg sammen i fylking. Sigurd jarlssønn sto under merket. Det gikk som kongen hadde sagt. De baglene som sto i første rekke flyktet, og siden også de som så på. Det falt mange menn da de tørnet sammen, og da baglene ville komme seg unna, hugget birkebeinene bare flere hugg, og de gikk helt innpå dem så at striden trakk seg utover vollene og forbi Jonskirkegården. Da de var kommet ut på vollene, snudde baglene seg og gjorde motstand en stund, men da birkebeinene brukte sverdene, vek baglene unna. Denne motstanden kostet dem ikke mindre mannefall enn den første, det falt heller flere nå. Slik ble de jaget til skipene. Noen av baglene sprang på sjøen, men de fleste kom seg ombord i de skipene som lå nærmest land. Narve, sønn til Hallvard fra Såstad, var styresmann på et stort skip; det skipet ble så overrent av menn at det tok grunn og sto fast. Da birkebeinene siden kom, var det noen som verget skipet, men birkebeinene gikk løs på dem som var på skipet, og det ble ryddet. Der falt Narve og mange med ham; noen løp overbord. Da de var ferdig med å jage de flyktende, red kong Sverre bort til hæren, og spydet hans var blodig til helt opp på skaftet, så det hadde rent blod utover hendene hans. Da kongen kom ut forbi Jonskirken, snudde en av baglene seg mot ham og svingte to kastespyd, han slynget dem begge samtidig mot kongen. Kongen lot skjoldet gli ned foran hesten, og det ene spydet traff skjoldet mens det andre fløy under magen på hesten. Da mannen så at han ikke hadde rammet kongen med spydene, slengte han sverdet etter det spydet som gikk under magen på hesten. Han kastet seg selv ned så han fikk tak i spydet som lå på vollen. Kongen stakk ham med sitt spyd i akselen; mannen slo spydet av seg så odden skar seg ut av såret der den satt fast. Kongen red mot ham så han falt over ende, så holdt kongen an med hesten og ville få den til å tråkke på baglen. Men han slo i været med spydskaftet der han lå, det traff kongen litt og hesten ble sky og løp ut. Mannen reiste seg og løp foran kongen mot kirkegården, kongen red etter i galopp og stakk ham ned med spydet. Han falt død til jorden. Birkebeinene vendte nå tilbake til byen og gikk opp til borgen. Fra nå av hadde baglene det ikke så travelt med å holde leik mer, og de var ikke i land så lenge ad gangen. Biskop Nikolas og hans menn hadde lagt til ute ved Talaholmen; de ryddet holmen. Siden satte biskopen opp landtjeld der og sang messe. Han sa at der skulle de reise et stort hovedsete og en steinkirke. En del av hæren lå ved Nordnes, en annen del lenger sør. Birkebeinene var nå i byen lenge ad gangen; de dro på fangst langt opp i landet og fór hvor de ville for baglene. Sunnhordlendinger og hardinger syntes at de sopte godt med seg i tunene der de kom. Bøndene hadde før gitt leidangskatt til baglene. Nå sendte bøndene bud til baglene at de fikk komme og verge dem og buskapen deres. Baglene sa at de skulle drive buskapen til dem, så skulle de gjete den, og bøndene drev en mengde naut til dem, de hadde dem gående i Laksevåg. En natt stevnet kong Sverre sine menn til seg, de gikk ut av borgen og tok øvre veien over fjellet og inn til Årstad og så ut igjen langs Årstadvågen til Laksevåg der baglerhæren var. Baglene hadde vakt ute; kong Sverre hadde fått nyss om hvor vaktene deres var, og han sendte 6 mann i forveien, sa de skulle skynde seg og se om de kunne få tatt vaktene. De kom der det sto to mann på vakt, den ene hadde sovnet, men den andre var våken, og han skrek i da spydet sto midt gjennom livet på ham. Men den andre våknet ikke til livet mer. Baglene hørte at mannen skrek og spurte hva det var i veien med vakten; men de som hadde drept ham, svarte at det var bare leik, vi er glade og morer oss, sa de. Så gikk speiderne tilbake til kongen og fortalte at vakten var død. Kongen roste dem for vel utført verk. Siden dro han mot baglene med sine menn så stille at de ikke hørte noe før skipene ble trukket på land nedenunder dem; birkebeinene drepte mange av dem. De baglene som lå litt lenger borte, hørte kampen og våpenlarmen, og de skjønte det måtte være noe på ferde. De rodde dit alle som hadde hørt noe, og det var så visst ikke løgn at der var ufred. De løp i land og mente å angripe fienden; men birkebeinene sto ikke stille og ventet, de løp mot dem og ga dem en omgang så baglene bare gjorde det beste de kunne gjøre, de kom seg unna og tilbake til skipene. Mange lå igjen på valen da de skiltes, mange sprang på sjøen. Etter dette løste baglene alle skipene sine av landfestet og la seg utenfor skuddhold. Birkebeinene drev buskapen bort og inn til Årstad. Baglene tellet sine tap, og fant at de hadde mistet mange mann. De syntes dette var stor skam, og de egget hverandre til å ta hevn. De visste at kongen ikke hadde mye folk; så rodde de av sted inn over fjorden opp til Årstadvågen, de la til innerst i vågen, gjorde landgang der og fylket hæren. Det var da lys dag, og det var så heldig at birkebeinene ikke var reist ennå. Kong Sverre så baglerhæren og skjønte at de hadde tenkt å gå mot ham igjen. Kongen talte til sine menn og sa: Jeg mener det blir et møte til mellom oss og baglene. Vi får gå opp i bakken og så løpe ned mot dem derfra, så tror jeg nok at de gir seg. Birkebeinene gjorde som de pleide, de rente djervt på og løp på så fort at de fremste av baglene falt med en gang. En mann som het Eindride Ljoksa bar høvdingemerket for baglene. Han var av trønderætt og en framifrå modig og djerv kar. Han bar merket godt frem, og mot ham kom Bergsvein Langesom var kong Sverres merkesmann. De kom hverandre så nær at de skiftet hugg, og det endte med at Bergsvein fikk sår, men Eindride falt. Da falt baglenes merke også, og da baglene så det, flyktet de. Birkebeinene jaget dem og fulgte etter helt til skipene. Det falt mange av baglene i disse to kampene, men mest av leidangsmennene. Kong Sverre dro tilbake til borgen med buskapen og takket Gud for seieren. Nå ble det satt god vakt for matbodene også, det skortet ikke på mat. Men så hadde de også hentet seg den mandig. Birkebeinene i munkekåpe. 143. Baglene holdt seg helst unna borgen og byen; det hadde vist seg at birkebeinene ikke satt så løst der som baglene trodde. Ofte gikk de i land i flokker på 50-60 mann for å more seg, men om de da så 10-15 birkebeiner i følge med kongen, så flyktet de til skipene igjen. Det hendte også stundom at birkebeinene kom uventet på dem, da fikk baglene bank, og de løp over hals og hode tilbake til skipene og fikk hverken heder eller ære. Jonsoknatt gikk kong Sverre med 100 mann ned i byen, de tok korkåper fra kirkene og tok dem på seg. Så gikk de 5 eller 6 eller enda færre sammen; slik samlet de seg over ved Munkeliv. Siden gikk de inn i en lade og gjemte seg; for kongen ventet at biskop Nikolas og andre av baglerhøvdingene skulle komme til messe den dagen. Noen menn i munkekutter var ute på speiding, de holdt seg ute på kirkegården og gikk to og to sammen for å se om baglene kom i land. Men baglene ble ombord på skipene, de sendte bare noen gutter i land i småbåter for å finne ved. Birkebeinene tok alle som kom i land, noen drepte de, andre ble lemlestet så de ikke skulle kunne bringe meldinger til skipene. Det kom også en prest og gikk i land. Birkebeinene tok ham til fange og spurte ham om biskopen hadde tenkt seg til messe. Presten sa at han hadde tenkt å komme når han ble ferdig til det. Da det led på dag kom det i land en velkledd mann; han var ikke langt fra dem. De gikk ham i møte. Men da han så nærmere på dem, syntes han det var rart at munker hadde lave sko og røde hoser, han stoppet opp og gikk ikke nærmere. Munkene spurte når biskopen kom til messe. Baglen svarte: Han kommer når han er ferdig til det. Men hvorfor har munker lave sko og røde hoser? De svarte: Det er så mangt i bruk nå for tiden. Og så løp de til og tok ham til fange. Han vred seg unna så godt han kunne og kom på benene og løp ned til skipene som om han var full eller gal. Han sa til biskopen at han kunne slippe å gå til messe; til merke på at han ikke løy viste mannen at han hadde fått et pileskudd i låret, og det var nok heller sendt av birkebeiner enn av munker, sa han. Biskopen og Reidar og mange andre stormenn sto ferdige til å gå i land, og noen var alt kommet i båtene, da de fikk vite dette. Kong Sverre vendte tilbake til borgen så snart han skjønte at baglene hadde fått greie på saken. Baglene var nå mye varere enn før. Det ble gjort mange åtak og skudd ble skiftet og de prøvde landgang, og det kunne være verdt å fortelle om det, men det kan ikke rommes i én bok. Begge parter tok menn fra hverandre og drepte dem hvor de kunne komme til. Mange birkebeiner som var omkring i bygdene, gikk over til baglene, noen av fri vilje, andre fordi de ble tvunget og ført bort. Denne sommeren ble kalt Bergenssommeren.	Sigurdsen av Norge, Sverre "Sverre 1" (I3370)
1324	Bagravet i St.Etienne, Loire.	av Frankrike, Childebert "Childebert 3" (I6559)
1325	Bainbridge	Knispel, Henry Everett (I9869)
1326	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I742)
1327	Bak fra venstre: Aslaug, Reidun og Jarle. Foran fra venstre: Kjell Jostein, Jaubert, Øyvind, Kirsti, Arnfinn, Kjellaug og Per Hallstein. Bildet er tatt på Kirstis konfirmasjonsdag.	Family: Jaubert Arnold Stavik / Kjellaug Vada, "Stavik" (F2821)
1328	Bak fra venstre; Marie, Ragna og Fredrik Christian, Oskar. Foran fra venstre: Sophus og Karen, mor Karen, Klara.	Olsdatter Moe, Karen "Lorentzen" (I501)
1329	Bakketun. Fra dødsannonsen i Adresseavisen 28.august 1978: Min kjære mann, min snille far, svigerfar, pleiefar, beste- far og oldefar, vår bror, svoger, onkel og nevø Albert Erland Skrogstad sovnet stille inn i dag, 74 år gammel. Stjørdal, 24. aug. 1978. Olga. Anna og Erling. Dina og Ansgar.	Skrogstad, Albert Erland (I4617)
1330	Balduin 5 knyttet ved ekteskap for en kort tid Haunaut til sine andre besittelser. De zeelandske øyer gikk imidlertid tapt til greven av Holland. Han fikk tilnavnet Insulanus. Kilder bl.a.: Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen. Leipzig 1935. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 1178. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 37. Baldwin 5 of Flanders was Count of Flanders from 1035 until his death. He was the son of Baldwin 4, Count of Flanders. In 1028 Baldwin married Adèle of France in Amiens, daughter of King Robert II of France; at her instigation he rebelled against his father but in 1030 peace was sworn and the old count continued to rule until his death. During a long war (1046–1056) as an ally of Godfrey the Bearded, Duke of Lorraine, against the Holy Roman Emperor Henry 3, he initially lost Valenciennes to Hermann of Hainaut. However, when the latter died in 1051 Baldwin married his son Baldwin 6 to Herman's widow Richildis and arranged that the sons of her first marriage were disinherited, thus de facto uniting the County of Hainaut with Flanders. Upon the death of Henry 3 this marriage was acknowledged by treaty by Agnes de Poitou, mother and regent of Henry 4. Baldwin 5 played host to a grateful dowager queen Emma of England, during her enforced exile, at Bruges. He supplied armed security guards, entertainment, comprising a band of minstrels. Bruges was a bustling commercial centre, and Emma fittingly grateful to the citizens. She dispensed generously to the poor, making contact with the monastery of Saint Bertin at St Omer, and received her son, King Harthacnut of England at Bruges in 1039. From 1060 to 1067 Baldwin was the co-Regent with Anne of Kiev for his nephew-by-marriage Philip 1 of France, indicating the importance he had acquired in international politics. As Count of Maine, Baldwin supported the King of France in most affairs. But he was also father-in-law to William of Normandy, who had married his daughter Matilda. Flanders played a pivotal role in Edward the Confessor's foreign policy. As the King of England was struggling to find an heir: historians have argued that he may have sent Harold Godwinsson to negotiate the return of Edward the Atheling from Hungary, and passed through Flanders, on his way to Germany. Baldwin's half-sister had married Earl Godwin's third son, Tostig. The half-Viking Godwinsons had spent their exile in Dublin, at a time William of Normandy was fiercely defending his duchy. It is unlikely however that Baldwin intervened to prevent the duke's invasion plans of England, after the Count had lost the conquered province of Ponthieu. By 1066, Baldwin was an old man, and died the following year.	av Flandern, Balduin (Baldwin) "Balduin 5" (I4754)
1331	Balduin Jernarmen, var markgreve av Flandern. Balduin stammer fra en edel vestfrankisk slekt og kom i sin ungdom til Karl den skalledes hoff. Flandern omfattet kystlandet fra utløpet av elven Aa til Scheldemunningen. Flandernslekten var grever av Flandern fra 862 til 1119 og senere grever av Hainaut. Grevskapet Flandern ligger nå hovedsaklig i Belgia, men var den gang en del av Frankrike. Luxembourgslekten var grever av Luxembourg (Moselgau) fra 963 til 1136. Flandern var ved Caesars erobring av Gallia bebodd av keltiske og germanske stammer og hørte senere til den romerske provins Belgica Secunda, før de germanske frankerne trengte inn i området under folkevandringene. Enda området i hovedsak var et germansk område, ble det ved delingen av det frankiske rike i 843 (forliket i Verdun) tillagt det vestfrankiske riket, det senere Frankrike. Kong Karl den skallete gav i 864 et område omkring Brugge og Gent som markgrevskap til sin svigersønn Balduin 1. Dennes sønn, Balduin 2, bygde grevskapet ut til et selvstendig rike, som Arnulf 1 på 900-tallet utvidet til sør for elven Somme. På 1000-tallet utvidet grevene Balduin 4 og Balduin 5 riket med fem land øst for Schelde, som opprinnelig hadde tilhørt det midtfrankiske riket, men som i 870 var blitt innlemmet i det østfrankiske riket (det tysk-romerske riket). Grevskapet bestod da av Kron-Flandern, len under den franske konge, og Riks-Flandern, len under den tyske keiser. På denne måten ble greven vasall under to lensherrer, noe som gav ham større selvstendighet og mulighet til å bygge grevskapet ut til en sterk politisk enhet. I middelalderen ble det utviklet en betydelig tekstilindustri i Flandern, særlig i byene Brugge, Gent, Ieper og Douai (Dowaai). Forutsetningen for denne industrien var import av engelsk ull, noe den franske kongen mislikte. Det kom til flere opprør; det mest berømte var Gyldensporeslaget ved Kortrijk 1302, der en hær av flamske vevere og bønder tilføyde den overlegne franske hær et knusende nederlag. Brugge var på 1300- og 1400-tallet det viktigste handelssentrum i Europa. Samtidig blomstret kulturen. Det nederlandske litteraturspråk fant sin form her omkring 1200. De franskspråklige byer i sør, Arras og Lille, var samtidig de viktigste sentra for franskspråklig litteratur. På 1400-tallet var Gent og Brugge sentrum for den første store perioden i nederlandsk malerkunst. I 1369 inngikk hertug Filip den dristige av Burgund ekteskap med Margaretha, eneste arving til Flandern, og 1384 ble Filip greve av Flandern. Ved hans død i 1404 overtok sønnen Jan uten frykt, som ble myrdet i 1419. Hans sønn, Filip den gode, klarte ved hjelp av arv og avtaler å samle 11 av de 17 nederlandske provinser i en personalunion, med Brussel som hovedstad. Siden har Flanderns historie vært en del av Nederlandenes historie (se Belgia, historie og Nederland, historie). Kilder bl.a.: Allgemeine deutsche Biographie. Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935. Mogens Bugge: V?re forfedre, nr. 843. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 38. Baldwin 1 (probably 830s – 879), also known as Baldwin Iron Arm (the epithet is first recorded in the 12th century), was the first count of Flanders. At the time Baldwin first appears in the records he was already a count, presumably in the area of Flanders, but this is not known. Count Baldwin rose to prominence when he eloped with princess Judith, daughter of Charles the Bald, king of West Francia. By 870 Baldwin had acquired the lay-abbacy of St. Pieter in Ghent and is assumed to have also acquired the counties of Flanders and Waasland, or parts thereof by this time. Baldwin developed himself as a very faithful and stout supporter of Charles and played an important role in the continuing wars against the Vikings. He is named in 877 as one of those willing to support the emperor's son, Louis the Stammerer. During his life Baldwin expanded his territory into one of the major principalities of Western Francia, he died in 879 and was buried in the Abbey of St-Bertin, near Saint-Omer. Baldwin was succeeded by his and Judith's son, Baldwin 2 (c.866 – 918).	av Flandern, Balduin (Baldwin) "Balduin 1" (I4561)
1332	Baldwin 2, nicknamed Calvus (the Bald) was the second Count of Flanders and ruled from 879 to 918. He was the son of Baldwin 1 of Flanders and Judith, a daughter of Charles the Bald and as such a descendant of Charlemagne. In 884 Baldwin married Ælfthryth (Ælfthryth, Elftrude, Elfrida), a daughter of King Alfred the Great of England. The immediate goal of this Anglo-Flemish alliance was to help Baldwin control the lower Canche River valley. The early years of Baldwin's rule (879-885) were marked by a series of devastating Viking raids into Flanders where little north of the Somme was left untouched. By 883 he was forced northward to the flat marshes of the pagus flandransis which became the territory most closely associated with the counts of Flanders from that time on. Baldwin constructed a series of wooden fortifications at Saint-Omer, Bruges, Ghent, and Kortrijk and seized those lands abandoned by royal and ecclesiastical officials. Many of these same citadels later formed castellanies housing government, militia and local courts. In 888 the west Frankish king Charles the Fat was deposed and there were several candidates for his replacement. As he was a grandson of Charles the Bald, Holy Roman Emperor and King of West Francia, Baldwin could have, but did not, compete for the crown of western Francia. Instead Baldwin joined others in trying to convince the East Frankish king Arnulf to also take the west Frankish crown, but Arnulf declined. The Robertine Odo, Count of Paris, was elected king but Odo would not support Baldwin's attempts at gaining control of the abbey of St. Bertin the two fell out and while Odo attacked Baldwin at Bruges he could not prevail. Baldwin continued his expansion to the south and gained control of Artois including the important abbey of St. Vaast. When the abbey came under the jurisdiction of Archbishop Fulk of Reims in 900 Baldwin had him assassinated. When his attempts to expand further into the upper Somme River valley were opposed by Herbert 1, Count of Vermandois Baldwin likewise had him assassinated. He died 10 September 918 at Blandijnberg (near Ghent) and was succeeded by his eldest son Arnulf 1 of Flanders. His younger son Adalulf was (the first) count of Boulogne.	av Flandern, Balduin (Baldwin) "Balduin 2" (I4534)
1333	Baldwin 3 The Young of Flanders was Count of Flanders, who briefly ruled the County of Flanders (an area that is now northwestern Belgium and southwestern Netherlands), together with his father Arnulf 1 (c.890–965). Baldwin 3 was born c.940, as the son of Arnulf 1, Count of Flanders and his second wife, Adele of Vermandois (c.915–969), daughter of Herbert 2, Count of Vermandois. His father, Arnulf 1 had made Baldwin co-ruler in 958, but Baldwin died before his father and was succeeded by his infant son Arnulf 2, with Arnulf 1 acting as regent until his own death. Then Baldwin Balso continued as the regent for the child. During his short rule, Baldwin was responsible for establishing the wool manufacturing industry at Ghent and markets at other towns in Flanders. Baldwin 3 died on 1 January 962. After Baldwin's death, Arnulf 1 arranged for King Lothair of France to become the guardian of Baldwin's son Arnulf 2.	av Flandern, Balduin (Baldwin/Boudewijn) "Balduin 3" (I4460)
1334	Balthazar ble overfalt og stukket ihjel av banditter i Roma.	Johannessen Irgens, Balthazar (I2015)
1335	Balthild var en angelsaksisk aristokrat som ble solgt som slave i Frankrike.	Family: Klodvig av Neustria, "Klodvig 2" / Balthild (F3117)
1336	Bamble Sorenskriveri, Skifteprotokoll nr. 12 (1792-1803) side 26a. Skifte 25. august 1792 paa gaarden Grønholt under Ejdanger: Frue Joachima Hermana Schveder, død. Enkemand Justitsraad Anthon Jacob de Coucheron. Barn: 1. Fridrich Christian Løvenhielm 12 aar. 2. Jens Severin 6 aar. 3. Ove Friderich Brochenhuus 2,5 aar. 4. Charlotte Amalia Due 10 aar. 5. Christiana Ludvicha 17 aar. 6. Hendricha Lillenschiold 6 aar. 7. Petrenelle Jørgine 1,5 aar.	Schweder, Joachime Cathrine Hermanna "Coucheron" (I2627)
1337	Bamble Sorenskriveri, Skifteprotokoll nr. 12 (1792-1803) side 584b. Skifte 28.april 1802 i Østre Porsgrund: Justismand Anthon Jacob d' Coucheron, død - Enken Christiana Maria fød Kraf Barn fra hans 1'de egteskab med Ingeborg Augusta Thorsager: 1. Bartha Sophia Coucheron gift med Johan Mannal boende i Schien. Barn af hans 2'de egteskab med Charina Medea Maii: 2. Anthon Jacob d' Coucheron, i Telemark infanteri regiment. 3. Hendrich Slangbusch Cocheron, død i Juldtvedt ved Drøbach og efterlader sig 2'de døtre a. Catarin Coucheron, b. Barbra Coucheron. 4. Ingeborg Augusta Coucheron 38 aar, hiemmeværende. 5. Maria Margrethe gift med Joachim Jens Schveder og boende i Schien. 6. Marte Pauline gift med Presten Hr. Paul Qvist i Indmarken? 7. Anne Sophia Rosenkrantz 30 aar i Kiøbenhavn. Barn af hans 3'de egteskab med Joachima Hermana Schveder: 8. Friderich Christian Løvenhielm 20 aar, fraværende som søefarende. 9. Jens Severin Coucheron 16 aar. 10. Ove Friderich Brochenhuus 14 aar. 11. Charlotte Amalia Due 19 aar. 12. Hendricha Pauline Lillienskiold 15 aar. 13. Petronelle Jørgine Montagne 10 aar. Barn af hans 4'de egteskab med Christiana Maria Kraft: 14. Petter Christian Rømling. Laugværge for enken hendes svoger Hr. Georg Heuch i Kragerøe.	Coucheron, Anthon Jacob (I991)
1338	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I538)
1339	Banestasjonsmester Thorvald Peder Waldemar Hugaas tildeles Kongens Fortjenstmedalje.	Hugaas, Peder Thorvald Waldemar (I2520)
1340	Baptis Ole Bergs Datter... Chirstj.	Olsdatter Berg, Kjersti (Chirstj) "Stafrum" (I1696)
1341	Barber Hans Zinch tok borgerskap i Bergen 1.mars 1697. Far til Hans Zinch som var barberersvenn i Trondheim 1766?	Zinch, Hans (I8378)
1342	Barbra levde på Mundheim i 1613.	Nilsdatter på Mundheim, Barbra (I424)
1343	Barn (4 sønner og 2 døtre): Kristian Bang Steen Marcus Fredrik Estensen Steen Ole Irgens Steen Karen Estensdatter Steen John Svaboe Steen, Tollkasserer	Family: Esten Olsen Steen / Martha Lovisa Irgens, "Steen" (F5660)
1344	Barn (alle født Barmfjorden): 1. Leif Haltland, f.22.mars 1939. 2. Mary Haltland, f.5.oktober 1940. 3. Nelly Haltland, f.22.oktober 1942.	Family: Ludvik Julian Haltland / Astrid Målfrid Kristiansen, "Haltland" (F6113)
1345	Barn (alle født Barmfjorden, Hitra): 1. Ellen Ingeborg Haltland, f.4.juni 1897, Haranes. 2. Ivar Erving Haltland, f.14.juli 1899, Aune. d.18.mai 1995, Barmfjorden. 3. Lars Olaf Haltland, f.22.mai 1901, Aune. d.22.august 1985. 4. Johan Alfred Haltland, f.29.juni 1903, Haltland. d.24.oktober 1918, Haltland. 5. Einar Sigvart Haltland, f.8.juni 1906, Haltland. d.15.juli 1982, Hitra. 6. Ludvik Julian Haltland, f.7.september 1908, Haranes. d.11.september 1995, Volden. 7. Harald Arthur Haltland, f.27.august 1911, Haranes. d.3.januar 1990, Haltland. 8. Trygve Martin Haltland, f. 27.august 1911, Haltland. d.20.juli 2008, Tobbdalen. 9. Edmund Johannes Haltland, f.26.mars 1913, Haltland. d.12.oktober 1979, Haltland. 10. Haakon Haltland, f.2.januar 1918, Haltland d.1918, Haltland.	Family: Edvard Julius Eriksen Haltland / Stina Alette Iversdatter Haranes, "Haltland" (F6114)
1346	Barn (alle født i Bud): 1. Harald, f.12.oktober 1887. Postekspeditør i Risør. Gift 5.april 1915 i Risør med Ingeborg Torgine Christensen. De var barnløse. 2. Elise Marie, f.26.september 1891. Gift 3.mai 1925 i Bud med fyrbøter Sverre Knutsen. Datter Dagrun, f.23.august 1926. 3. Riborg Harriet, f.16.juli 1897. Poståpner. 4. Agnes, f.9.august 1899. Pianistinne i Oslo.	Family: Anders Bjørseth / Dorothea Sofie Rode, "Bjørseth" (F4066)
1347	Barn (alle født i Kristiania): 1. Aud, f.31.august 1911. 2. Morten, f.30.november 1915. 3. Truls, f.14.juli 1917.	Family: Ragnar Hoff / Ida Katharina Jørgensen, "Hoff" (F4075)
1348	Barn (alle født i Kristiania): 1. Lilly, f.30.juli 1912. 2. Erik, f.5.oktober 1914. 3. Ørnulf, f.27.januar 1918.	Family: Eivind Hoff / Kamilla Eugenie Bruland, "Hoff" (F4073)
1349	Barn (alle født i Trondheim): 1. Trygve Klingenberg, f. 2.januar 1842. 2. Rolf Klingenberg, f. 1.mai 1843. 3. Sverre Klingenberg, f. 5.november 1844. 4. Benedicta Marie Klingenberg, f. 9.februar 1846. 5. Ragna Klingenberg, f. 22.desember 1847. 6. Halfred Klingenberg, f. 24.februar 1850. 7. Aslaug Klingenberg, f. 25.august 1851. 8. Thorleif Klingenberg, f. 6.juli 1854. 9. Odd Klingenberg, f. 22.september 1855. 10. Olaf Olafsen Klingenberg, f. 1857. 11. Marie Benedicte Klingenberg, f. 1859.	Family: Olaf Hannibal Sommerfeldt Klingenberg / Henriette Schønheyder, "Klingenberg" (F5326)
1350	Barn (alle født på Øvre Berg): 1. Olaug, f.1771 d.1773. 2. Olaug, f.1774 d.1853. Gift 1796 med Johannes Pedersen Støresengen (1773-1853). Første årene satt dette unge nygifte paret som inderster på Gynnild. Han tok seg dagarbeid på gårdene omkring slik det falt seg, men dette kunne ikke gå i lengden. De fikk så bygsle et jordstykke under Øvre Berg. Folketellingen i 1815 viser at de har kommet i gang som husmannsfolk på plassen Bangan Øvre, Berg. 3. Anders, f.1777 d.1853. Gift 1797 med Siri Arntsdatter Bjerke (1776-1860). Bønder på Øvre Berg. 4. Erik, f.1780 d.1865. Gift 1811 med Kersti Arntsdatter Bræk (1791-1846). Bønder på Borstu på Gynnild. 5. Berit, f.1782 d.1819. Nevnt på Gynnild i 1801. Gift 1811 med Anders Estensen Lyseggen (1779-1849). Bønder i Ljøseggen. 6. Jens, f.1786 d.1848. Nevnt på Gynnild i 1801. Gift 1818 med Kersti Evensdatter Bordal (1719-1868). Husmannsfolk i Burudalen. 7. Esten, f.1789 d.1791.	Family: Endre Eriksen Hoff, "Gynnild" / Klara (Clara) Andersdatter Berg, "Gynnild" (F5097)