Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 13,351 to 13,400 of 16,597

#	Notes	Linked to
13351	Om Claus Bastianssøn, Ryen gods, andre eiendommer og sagbruk: Da Claus Bastianssøn hadde - sig foretaget et sagbrug ved Weren foss i Fet sogn - av hvilken 2 bønder ga årlig landskyld til Wernø kloster, saksøkte diise 2 han i juli 1642. De 2 opplyste at fossen hadde fra Arilds tid ligget til Ness gård. De hadde også meget besvær av skyssen til fogdens sagbruk, og ba om at fossen og bruket igjen måtte bli underlagt Ness. Stattholderen henviste imidlertid bøndene til domstolene, og anmodet fogden om å uttale seg med hensyn til skyssen. Claus Bastianssøn makeskiftet seg til Ryen gods ved skiftebrev av 5.august 1642. Som motverdi stilte han sin odelsgård Korterud i Enebakk, av skyld 1 skippund og 7 lismerpund malt, samt 1 riksdaler fornødspenger og gården Vestre Skreppestad, av skyld 1 skippund malt med bygsel. I juli 1646 fikk Claus Bastianssøn skattefrihet for sin og sin hustrus livstid av 2 halve gårder av skyld tilsammen 2 skippund samt 2 bekkesager, som lå til samme gård og var Claus Bastianssøns odel. I august samme år søkte han stattholderen om å få makeskiftet Fogedøen i Øyeren, som ble taksert til 20 sommerlass høy, mot 1 skippund blandingsmel i gården Ullerud i Aurskog. Stattholderen henviste han til vanlig behandling av makesjifter, og 12.januar 1649 oppnådde Claus Bastianssøn kgl. conf. på det ønskede byttet. Ullerud hadde da en skyld av 1 skippund blandingsmel i landsskyld, og 15 tønner kornsed, samt england til 24 lass høy. Det ble opplyst at Fogedøens avling alltid hadde ligget til fogdens rettigheter, og intet av den hadde vært forbeholdt kronen. Da Claus Bastianssøn sluttet som fogd i Nedre Romerike, ble det holdt åbodsforretning på gården Gjerdrum. Ved sorenskriverens dom 14.januar 1660 ble åboden satt til 143 riksdaler, men Claus mente at han burde være fritatt for å betale åboden, da det var utlagt ny fogdgård for ettermannen. Da åboden ennå ikke var betalt i 1662, ble Claus innstevnet av ettermannen til tinget på Årnes 13.juli 1663, hvor Claus fikk saken utsatt for å kunne bringe til veie brev til sakens opplysning. Dommen lød på at enten måtte Claus etterkomme den tidligere avsagte dom, eller innstevne saken for - vor overdommer, velvise Hr. Lagmand. Ved skjøte av 14.desember 1662, tinglyst 17.juli 1663, solgte Claus Bastianssøn til Arnt Torstensen i Kristiania, eiendommene Leehammeren, Holmen og Røsen til odel og eiendom. Den 8.november 1664 søkte Claus Bastianssøn om å få til kjøps, for sin - svoger - Elias Pedersen (Sommer) - Nittesund plads som kapteinløytnant Knapmager hadde faaet, hvilken plads han ei selv besidder, men til en anden haver bortleiet; og istedenfor den fri landskyld tager han nu aarlig seksdobbelt mere i leie, kongen til skade, og sig selv til fordel. Selv - erkjender han at give for samme plads og strax betale 100 rdlr., som er fire gange saa meget som en fr. skyld ellers sælges for ved sædvanlig kjøp, hvilken fr. skyld bemeldte kapteinløytnant nu aarlig følger for ikkund 5 ort ungefær, hvorimod han, hans svoger og datter fra det ringe stykke brød fratrængt haver. Bemeldte hans svoger og datter skal saaledes den reisende forsyne og befordre, saa ingen sig med billighed over dem skal have at besværge. Stattholderen ba fogden erklære om han ikke kunne gi mer enn han byr, samt forplikte seg til å opprette og holde et forsvarlig vertshus for den reisende, samt på - egen bekostning lade bygge en tværbrygge over sundet, og den holde vedlige som kapteinløytnant Knapmager har forpligtet sig til. Saken gikk i orden 23.mai 1665, da stattholderen besluttet, at Elias Pedersen Sommer skulle - tiltræde og bebo - Nittesund mot en årlig avgift av 60 riksdaler, og på den betingelse at han - efter Norges lov imidlertid skikker sig som en leilending - og dessuten vedlikeholder sundet samt holde et - forsvarlig og tilbørlig gastgiveri for den reisende. Hvis kapteinløytnanten har bekostet noe derpå, skal - hannem efter sorenskriverens og seks uvillige mends kjennelse, som forsvarlig kan være efter Norges lov erstattes. Den 15.august 1670 ble det tinglyst et kongelig skjøte, hvor Claus Bastianssøn ble overdratt 1 fjerdings tunge i - Nittesunds Rods- og Sundsted i Skedsmo. Gården Ryen solgte han igjen til stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve ved skjøte av 4.desember 1668, tinglyst 15.august 1670, for 1.800 riksdaler i rede penger. Gården oppgis da å ha en skyld av - ett skp. blandingsmalt med byksel, en ort fosseleie, en ort foring, fire alb. Wissøre, 1 1/2 alb. leding, en halv rdlr. tømmerkjøring og en ort engarbeidspenge. Blant herlighetene til gården var det også 4 sager og 2 kvernhus, som alle var bygget av Claus Stabel. Den ene av disse sagene - som staar for spildevand - hadde stått ubrukt fra 1663 til 1665. Herom lot han oppta tingsvitne 19.november 1668. I salgskontrakten om Ryen var det bestemt at Claus Bastianssøn og hustruen skulle, så lenge de levde - nyde forannævnte gaard Ryen med dessen ager og eng, skog og mark, samt de 2 spildevandssage og kvernbruget, som derhos findes, fri for afgift til hannem som dets landsherre, samt fri for skatter efter kgl. benaading. Skjøtet inneholdt også bestemmelse om at dersom stattholderen igjen ville selge gården, så skulle Claus Bastianssøn eller hans arvinger være fortrinnsberettiget til gjenkjøp. Den 3.mai 1669 ble det holdt besiktigelsesforretning over Ryen med underliggende sagbruk. Den øverste Ryen sag, som Arnt Torstensen brukte, skar årlig 9-10.000 bord, og den nederste Ryen, som Claus Bastianssøn brukte, skar 7-8.000 bord årlig. På hver av - de to spildevandssager - som også Claus Bastianssøn brukte, ble det skåret 3.000 bord årlig. Allerede i 1645, under inntagelsen av Morast skanse, hadde Claus Bastianssøn mistet sin gode helbred, og i den siste krig, skriver han i supplique til kongen 22.mai 1669, måtte han - formedelst almuens ufornuftsomhed - sette seg - udi Borg og Gjeld og forpante det ringe han eiet. Han er derfor nå - geraaden saaledes udi fattigdom, at han i sin høye alderdom og store skrøbelighed ikke eier eller formaar at erhverve noget til nødtørftig føde for sig selv, sin kone og sine mange børn. Claus Bjørnssøn ber derfor for resten av sitt liv å måtte få nyte inntektene av Skedsmo og Sørums kirker med annekser imot å bekoste og vedlikeholde kirkene, eller også få 100 riksdaler av de overskytende beholdninger av kirkene i Akershus stift - eftersom (i) vores høye alderdom vores tid ikkun kan være kort. Gyldenløve attesterete 24.mai 1669 at det Claus Bastianssøn opplyste medførte riktighet, og anbefalte ansøkningen innvilget. Hvilket formentlig skjedde. Kort tid etter mannens død, overdrar enken Margrethe Olufsdatter, gården Nittesund ved skjøte av 20.oktober og 31.mars 1676 til sin nevø Bastian Stalsberg ved makeskifte med Skolseg, Ringnes og Dahl, hvilke eiendommer hun tilskjøtet sin svigersønn, fogd Johan Steenkuhl 25.juli 1633.	Bastiansen Stabel, Claus (I3163)
13352	Om Conrad Nicolay Schwach (1793-1860), en venn av soknepresten i Arendal: Conrad Schwach er kanskje mest kjent for sin usedvanlig åpenhjertige selvbiografi Erindringer af mit Liv 1790-1830. Erindringene er en av svært få kjente førstehåndsskildringer av livet i Norge før, under og etter 1814. Conrad Schwach var et vidunderbarn som tidlig lærte å lese og skrive både norsk og latin. Han tilhørte det siste kullet av norske elever som måtte reise til København for å avlegge eksamen artium. Han oppnådde å bli beste student i 1812. Schwach begynte å studere medisin. På grunn av morens død måtte han forlate København. Han oppgav medisinstudiet og skiftet over til jusstudiet ved det nyopprettede norske universitetet. Schwach opparbeidet seg aldri noen sterk interesse for jussen. En rik onkel støttet Schwach økonomisk slik at han kunne boltre seg i hovedstadens fornøyelsesliv. Han ble aktiv i Kristianias teater- og musikkliv. Det var på denne tiden han utgav noen dikt som ble stemplet som utuktige og i strid med bluferdighetslovene. Han klarte å unngå straffeforfølgelse, tok juridisk embetseksamen i 1818 og begynte å arbeide på et advokatkontor i Kristiania. Gjennom sitt private og offentlige virke skildret Schwach mennesker fra alle samfunnslag, men det er særlig borgerskapet som blir avkledd. Mange blir stemplet som ubegavete, forfyllede, illeluktende og latterlige. Både kvinner og menn blir skildret for deres tilbøyeligheter til erotiske utskeielser og drikkfeldighet. I Schwachs verden er fyll, hor, festing og fråtseri en del av den daglige orden i Norge. Hvis en legger til grunn at Schwachs beskrivelser er representativ for tilstanden i Norge, vil en lettere forstå hvorfor religiøs vekkelse og moralsk opprustning fikk så sterk gjennomslag senere i århundret. Schwach foretrakk å leve i - Usædelighed - i Kristiania framfor å gifte seg. Han var ofte i pengeknipe ettersom han festet, drakk og forførte fruentimmer. Da han endelig valgte å gifte seg, flyttet han til Arendal for å bli sakfører. Det var for utrygt å forbli i Kristiania. Schwach mente at Arendal hadde en en hæslig Kirke. Han bedømte sognepresten, Johan Ernst Gunnerus Krog, som en ubegavet predikant og yderst svag i Pennen. Men, skriver Schwach, han hadde et godt hode. Han stod høyt i kurs hos allmuen som måtte ta til takke med maadelige Prekener. En dag ble Krog irettesatt av biskop Munch. Krog bruste da opp og skrev et slett og høyst upassende svar. Han viste det til Schwach som øyeblikkelig innså at et slikt brev ville skape store problemer for Krog. Schwach avfattet et alvorlig og skarpt tilsvar som ikke ville føre til ubehageligheter for Krog. Dette gledet Krog og etter dette rådførte han seg ofte med Schwach. Schwach skriver dessuten at han heretter ofret 3 Daler til kirken hver jul og pinse. Schwach og Krog ble gode venner, ikke minst takket være at presten også var en venn av bordet og selskapslivets gleder. Kilder: Conrad N. Schwach. Erindringer af mit liv, 1790-1830. Ka forlag 2008. Redigert av Arild Stubhaug og Kamilla Aslaksen. Arild Stubhaug: Schwach og Arendal, i Sånn var det, Arendal historielag, årbok nr. 10, 2004. Norsk biografisk leksikon.	Krog, Johan Ernst Gunnerus (I11620)
13353	Om dette er rette Hedevig Høyem, så utvandret hun til Amerika med dampskipet Hero, med reisemål Minneapolis i Minnesota. Billetten står at er betalt i Amerika. Hun står registrert som 40 år gammel ugift arbeiderske med bosted i Trondheim.	Høyem, Hedevig Arentine (I1164)
13354	Om dette er rette Rolf fra folketellingen i 1910: Rolf er registrert født i Vikna 20.september 1909. Foreldre var handelsmann, gårdbruker og fisker Gustav og hustru Petrine Horseng.	Horseng, Rolf Normann "Middelbo" (I7623)
13355	Om dette er rette Sverre Ingmar Hansen. I adressebøkene står han nevnt som Hansen, Sv. I.	Hansen, Sverre Ingmar (I450)
13356	Om Disen: Gårdsnavnet er sammensatt av dis (gudinne) og vin. Gården nevnes allerede i middelalderen. Ifølge biskop Eysteins jordebok eide Oslo Bispestol i 1396 hele 9 hæfsældebol i gården. Også i de eldste jordebøker far 1550-årene føres Disen opp som tilhørende Bispestolen, likeså i 1599. I 1617 sies gården å være tillagt Lagstolen i Oslo, skylden var 2 skippund tunge. Ved kongelig skjøte 14.november 1668 ble Disen kjøpt av Ole og Paul Torstenssønner Arneberg, som solgte gården igjen til assessor Anders Simonssøn ved skjøte 11.januar 1669. Ved makeskifte 1.februar 1689 overdro Anders Simonssøn 1/2 skippund i Disen til oppsitteren Hans Halvorsen Disen mot 1 fjerding i Voksen og 1 ort i Stubberud. Skiftet må visstnok senere være omgjort. Gården tilfalt etter Anders Simonssøns død i 1696 svigersønnen, toller i Drammen Henrik Lachmann, som døde i 1707. Enken etter Henrik Lachmann, og Anders Simonssøns datter, Dorothea Andersdatter beholdt parten til sin død i 1740. Henrik og Dorotheas datter, Inger Catharina Lachmann (enke etter toller i Drammen Amund Solberg) solgte sin morsarv, bl.a. 1/4 av Disen, ved skjøte 13.mars 1748 til sin bror lagmann Andreas Lachmann, som selv hadde arvet halvparten av gården. Han ervervet også siste 1/4 av Disen av søstersønnen, justisråd Paul Lachmann Vogt, ved skjøte 17.mai 1748, og eide dermed hele Disen.	Halvorsen Diesen, Hans (I24778)
13357	Om ekteparet: Sognepræst, sidst i Søllerød Herman T. (1705-1774) og Anna Schielderup Arentz (ca. 1709-1757, gift 1. gang 1720 med residerende kapellan ved Frue kirke i Trondhjem, mag. Peter Lund, 1664-1735, gift 1. gang med Anna Jacobsdatter Hersleb, 1662-1719, gift 1. gang 1684 med sognepræst til Ytterøen Frederik Hansen Meyer, død 1691). Barn: 1. Herman, født 11.desember 1739 i Vågå, død 2.mai 1797 i Kbh. (Garn.), begravet sst. (Garn.). Som privat dimitteret blev T. student 1755. 1758-1763 var han alumne på Borchs kollegium, og 1764 tog han teologisk attestats. I sin studietid udgav T. tre disputatser om bibelteksternes integritet (1759-1763) der er karakteristiske vidnesbyrd både om hans interessesfære, hans konservative helhedsstandpunkt og hans evne til at udtrykke sig i et klart og rent latin. 1768 drog han ud på en længere udenlandsrejse til Tyskland, Frankrig og England med vigtige ophold især i Göttingen og Wien. Et hovedformål for hans rejse havde været tekstkritiske studier vedrørende Bibelen, og da han 1772 var kommet hjem udgav han som frugt heraf en større bog Tentamen descriptionis codicum veterum aliqvot Græcorum Novi Foederis manuscriptorum, 1773. Dette skrift der blev mødt med megen anerkendelse både i ind- og udland er dog ikke en egentlig tekstkritisk afhandling, men et forarbejde til en sådan idet det blot bringer en samling hidtil ukendte læsemåder på grundlag af håndskrifter i det kejserlige bibliotek i Wien. Det fortjener at mindes som Danmarks første bidrag til det internationale arbejde på et vigtigt forskningsfelt. Ved J. E. Gunnerus' indflydelse blev T. 1773 professor i teologi ved universitetet, men allerede næste år udnævntes han til sognepræst ved Garnisonskirken i Kbh., en stilling han beklædte til sin død. Han gjorde sig i denne fortjent af skolevæsenet, fik oprettet en skole for soldaterbørn i forbindelse med en arbejdsanstalt for fattige gamle, men vandt sig især navn som en af hovedstadens mere fremragende prædikanter. Som prøver på hans forkyndelse foreligger udgivet Prædikener, 1773, Betragtninger over Jesu Lidelses Historie, 1787, Prædikener over Høimesse-Texterne I–III, s.å. og Prædikener over adskillige af de forordnede Høimesse-Texter I–III, 1796. Trods en udtalt forkærlighed for temata af moralsk karakter godtgør disse samlinger klart nok T.s afgjort supranaturalistiske standpunkt og viser at han i sin argumentation har fulgt tidens konservative tendens til at forlige åbenbaring og fornuft. I formel henseende bærer de et tørt, stærkt forstandsbetonet og ret skematisk præg, men udmærker sig ved et klart og godt sprog. J. P. Mynster der i sin ungdom ofte havde hørt T. fandt ham stiv og kold som prædikant og hans konfirmationsundervisning der blot var lagt an på opøvelse i færdighed i at give korrekte svar præget af "megen gravitet". T. der også er forfatter af en levnedsbeskrivelse af admiral Fr. Danneskiold-Samsøe (1796) var i øvrigt bekendt som en fortrinlig samler. Han ejede således en stor malerisamling som hørte til Kbh.s seværdigheder, og desuden et godt bibliotek (solgt 1797). Det skyldtes også T.s formidling – grundet på personligt venskab med den berømte filolog J. J. Reiske – at dennes værdifulde samling af græske og orientalske håndskrifter efter hans død 1774 kom til Danmark. Gift 10.august 1774 i Søllerød med Sophie Elisabeth Wleugel, født 18.desember 1744,død 17.desember 1798 i Kbh. (Garn.), d. af kommandant på Munkholm, oberstløjtnant, senere oberst Peter Johan W. (1693-1752) og Agnete Schumacher (død 1746). 2. Michael, født 5.mars 1741 i Vågå, død 5.juni 1816. Michael Treschow blev 1755 privat dimitteret til Københavns Universitet, studerede først teologi, men forandrede senere studium og tog 1764 latinsk-juridisk embedseksamen. 1766 blev han sekretær i Danske Kancelli, gjorde sig i de følgende år fordelagtig bemærket ved sin virksomhed som sekretær ved forskellige vigtige regeringskommissioner og udnævntes 1771 til Assessor i Højesteret. Efter at han 1775 havde foretaget en videnskabelig udenlandsrejse, var han 1776-78 desuden medlem af direktionen for Det Kongelige Teater og 1784 medlem af den da nedsatte kommission til at undersøge teatrets forfatning. 1800 opgav han sin stilling i Højesteret for at overtage embedet som amtmand over Roskilde Amt; men allerede 1808 søgte og fik han på grund af nedbrudt helbred sin afsked herfra. 1811 blev han medlem af kommissionen angående Sundhedspolitiets forbedring. Han døde 5.juni 1816 i København. 1774 var han blevet justitsråd, 1779 etatsråd, 1784 konferensråd, 1812 Kommandør af Dannebrog og optoges senere samme år i den danske adelstand. Allerede 1781 blev han medlem af Det kongelige danske Selskab for Fædrelandets Historie, hvis forstander han blev 1798, og han leverede til det af selskabet udgivne Nye danske Magasin et ret betydeligt antal bidrag. Han blev 8.april 1778 gift med Christina Elisabeth Wasserfall (døbt 26.juli 1753 død 31.marts 1823) en datter af købmand Peter Wasserfall og enke efter deputeret i tyske Kancelli Peter Henningsen. 3. Susanna Maria, født 9.august 1742, Vågå, død 16.juni 1821 Søllerød.	Family: Herman Treschow / Anna Schjeldrup Hansdatter Arentz, "Lund" / "Treschow" (F1421)
13358	Om Emil Kristian står det at han er ugift fyrbøter, som er innvilget permisjon i 1 år. Bostedsadressen hans var Trondheim, og oppgitt årsak for å emigrere var bedre fortjeneste. Han reiste med Bergensfjord med destinasjon New York.	Hugaas, Emil Kristian (I5763)
13359	Om forfatterskapet: Bøker: Gogo. En berättelse om ett lyckligt barn i naturen, med tegninger av Einar Forseth. Utgitt 1940. Gogo i storskogen, med tegninger av Einar Forseth. Utgitt 1941. Barnen på Skansen, med tegninger av G. Brusewitz. Utgitt 1943.	Grahn-Möller, Fredrik (I22293)
13360	Om gårdsdriften på Snilstveit får vi vite at gården fødde 2 hester, 24 storfe og 20 smålog, og at de høstet 21 tønner havre. I fortegnelsene over fadderne til Peter og Sara's barn, kan vi få et inntrykk av den posisjonen de hadde i Kvinnherad. Foruten medlemmer av Saras familie og Peters familie (hans mor i 1668, søster Berithe samme år, søster Anne i 1671, og omegnens geistlige (presten Abraham Jørgensen fra Tysnes, sokneprest Rasmus Pedersen fra Strandebarm) og medlemmer av disses familie, finner vi i 1666 kirkepatronen, baron Ludvig Rosenkrantz på Rosendal, fogd over Søndfjordlen Jørgen Pedersen i 1670, fru Karen Mowat, Elisabeth Galtung, dronningens forvalter over Halsnøy kloster og Hardanger, Johan Frimann, byskriveren i Bergen, Thomas Christensen, samt baron Rosenkrantz' fullmektig Michel Pedersen.	Henrichsen Arentz, Peter (I1869)
13361	Om hans første år som prest kan det siteres hva Peter Henrichsen Arentz selv skrev i Kvinnherad eldste bevarte kirkebok. Den var opprinnelig hans egen eiendom, og han innleder den da også med inskripsjonen: Hic liber meus est / qvi rapit fur est / si liliget christum / non rapit ostum / si qvis furetur / In tubus linguis pendetur / Petia dedit Petris Petio sic nomiePetrus / Petrus Hendricij meæ... 1661 den 14 martii blev jeg ordineret i Bergens Domkirke til det hæderlige prekeembede, nemlig at være den hederlige Mand hr Ottis (Otto Jonassen) medtjener til Askevold, hvilket jeg med Guds naade forrettet i 3 aar og 13 uker. Kom saa 1664 hit til Kvindherred den 12.juni og blev 14de samme maaned fest (trolovet) md min kjæreste Sara Hansdatter. Vort bryllup stod 10.juli s.a. paa Malmanger prestegaard.	Henrichsen Arentz, Peter (I1869)
13362	Om hans Liv og Levnet se Dr. Ludvig Daae's skrift Om Mag. Gert Henrikssøn Miltzow - Sognepræst til Voss, Chria. 1885 (Særtryk af Historisk Tidsskrift, 2 rk., 5. bd.). Mag. Gerhard Henrichsen Milzov, f. 1629, 16 Febr., succederede sin Fader som Sognepræst til Woss 1666, da han havde væred Faderens Capellan i 8 Aar, blev Provst 1669, døde 1688. Gift 1668, 17 Junii med Susanna Schielderup. Jeg veed ey om de har havd flere end 2 Børn (Giessing nævner Margrete og Jens Milzov).	Hendriksen Miltzow, Gerdt (Gert / Gerhard) (I15349)
13363	Om Holmen i Aker: Svigerfaren, Hans Gundersen Øverland, løste ut sine søsken så han ved sin død i 1687 eide de 17,5 lispund som faren hadde hatt i Holmen. Ved skiftet 2.august 1687 fikk enken, Anne Christophersdatter, utlagt 6 1/4 lispund og deres eneste barn, datteren Marte Hansdatter, de øvrige 11 1/4 lispund. Anne Christophersdatter giftet seg igjen og hennes nye ektefelle, Peder Jensen Øverland, fikk hennes part, og solgte ved skjøte 26.mai 1699 sin part til rittmester Treubler. Treubler fikk også kjøpt Marte Hansdatters part, fra hennes formynder, ved skjøte 9.november 1701, og eide dermed hele Holmen. Imidlertid ble det anlagt odelssak mot rittmesteren av Marte Hansdatters ektemann Even Haagensen Frøen. Ved underrettsdom av 18.april 1708, stadfestet ved lagtingsdom 27.juni 1708 og ved overhoffrettsdom av 14.februar 1709 ble Even Haagensen, på sin hustrus vegne, kjent berettiget til å løse inn de 11 1/4 lispund mot å betale 936 riksdaler. Allerede ved skjøte 23.juli 1707 hadde Even Haagensen kjøpt de 6 1/4 lispund av Peder Jensen Øverland, som denne hadde fått av sin hustru, men som tidligere nevn var solgt til Treubler. Ved transport av 22.august 1704 hadde Peder Øverland nemlig fått skjøtet på denne parten tilbake. Etter dommen solgte endelig rittnester Treubler også resten av gården (1 skippund 2,5 lispund) ved skjøte 3.oktober 1709 til Even Haagensen, som dermed hadde samlet Holmen på sin hånd. Ved skjøte 17.oktober 1749 overdro Even halvparten av gården til sin eldste sønn Hans. Den andre halvparten beholdt Even selv til sin død i 1756, og enken Marte Hansdatter satt så med denne halvparten inntil hun døde i 1766. I 1756 var det 6 hester, 25-30 kuer, småfe, 2 husmannsplasser og 2 små kvernbruk på Holmen. Hans Evensen døde allerede i 1761, og i skiftet 6.mars det året ble hans halvpart i gården delt mellom hans enke Karen Jonsdatter (1 1/3 lispund), sønnen Even (8 2/3 lispund) og døtrene Marte (gift med Preben von Ahnen) og Karen (gift med bakermester i Kristiania Fredrik Schultz) som hver fikk 5 lispund. Ved skiftet etter enken Marte Hansdatter (Hans Evensens mor) 20.juni 1766 ble Hans Evensens 3 barn eiere av hennes halvpart i gården, sønnen Even fikk 10 lispund, døtrene fikk hver seg 5 lispund. Det ble til slutt sønnen Even Hansen som ved skjøte 21.mai 1781 endelig ble eier av hele gården.	Haagensen Frøen, Even "Holmen" (I15790)
13364	Om Ildjernet: Ildjernet er en øy i Oslofjorden med en slik form at den kan sammenliknes med et ildjern/ildstål. Etter enevoldmaktens innførelse i 1660 ble kanslerembedet opphevet og prostigodset tatt i besittelse av kronen, som solgte det til en trelasthandler i Kristiania, rådmann Niels Toller. Det var deretter i hans families eie, generalene Hausmann og Titzler og madame Cicignon, inntil det solgtes til de boende bøndene på stedet. I manntallet i 1665 nevnes Ildjernet som - en Øe, som intet dyrkes - den hadde heller ingen skyld eller matrikkelnummer. I matrikkelen i 1723 nevnes den ikke. Jordbruket på Ildjernet har hatt mindre betydning. Av større betydning var fiskeriene og handelsvirksomheten. Det var i sin tid gjestgiverier, også kalt øltapperier, med dagsreisers mellomrom på Nesodden. Blant dem var Ildjernet. Allerede Haakon 5. ga disse rett til å selge hjemmebrygget øl, og ganske visst også hjemmebrent eller innført brennevin. Byprivilegium av 1662 forbød dem å brenne brennevin for salg. Med den forandrede brennevinslovgivning i 1845 forsvant gjestgiveriene. Det oppsto senere delvis i deres sted ølutsalg. Det kalles i tollrullene delvis for Ladested, hvor hollenderne tok inn sitt trelast. Handelen med trelast ble frigitt i 1443. Da fikk hollenderne privilegium på fritt å handle med og kjøpe inn trelast direkte fra bøndene i Norge. Den største utførsel fra Nesodden gikk over ladestedene Grisebo og Ildjernet. I 1662 fikk byborgerne enerett til handel med trelast med utlendinger. I 1668 fikk disse også enerett til å foredle trelasten ved sagbruk. Disse privilegiene vakte sterk misnøye og bøndene søkte mange steder å hevde sine rettigheter. Det fortelles om bøter for - dulgt - utførsel av trelast fra blant annet Ildjernet. I begynnelsen av 1700-årene bodde Gabrielsbrødrene Adam og Ole der og drev handelsvirksomhet. Ole må ha vært handelsmann på Ildjernet allerede 1688. Han blir i 1704 stevnet av rådmann Jens Nilsen på Bragernes for 12 tønner norsk salt som han - Ole Illjernet - hadde mottatt fra han for omtrent 16 år siden. Saltet var bestemt for en kjøpmann fra Rostock, men da skipet ikke kom, og Ole ikke hadde hørt mer fra Jens Nilsen, var salttønnene blitt stående. Av skiftene fremgår det at det var vanlig at handelsmannen på Ildjernet opptrådte som kreditor. I 1723 fikk de en skarp irettesettelse for ulovelig tømmerhandel med danske skuter, som hadde brakt korn til Kristiania. Sønnen til Adam, Mathias (som en tid kalte seg Berner) og hans enke drev forretningen videre, i hvert fall til 1778.	Gabrielsen Villingstad, Adam "Ildjernet" / "Berent" (I10902)
13365	Om Ingeleiv skriver mor Klara at alt er bra: ..lille Annymarry er nu her.. hun er saa snild naar hun er hos os, hun er stor og tyk som et lite fjeld..	Lorentzen, Ingeleiv "Hågensen" / "Johnsen" / "Olsen" / "Lorch-Falch" / "Vidlyng" / "Solbu" (I75)
13366	Om Jernverket: Grunnlagt i 1609-1610 med Kongen som eier. Solgt til privat aktør i 1624, og var fra 1664 i familien Kreftings eie i noe over 100 år. Kjøpt på auksjon av Friederich Clausen i 1766, som overlot ledelsen til sin sønn Conrad Clausen. Etter Conrads død 20.mai 1785 giftet hans enke seg opp igjen med kammerjunker Frederik Julius Kaas, som da ble verkets nye eier. Den neste eier fra 1791 var Peder Anker fra Bogstad, og fra 1824 grev Herman Wedel-Jarlsberg, som var gift med Ankers datter Karen. Søstrene Harriet, Caroline og Elise Wedel-Jarlsberg, barnebarn av Herman, overtok driften etter sin far Harald. Den eldste søsteren, Elise ble gift med Carl Otto Løvenskiold, og Bærums verk har vært i Løvenskiold-familiens eie frem til jernverket ble avviklet i 1964, etter mer enn 300 års virksomhet.	Hansen Narum, Lars "Wold" (I15923)
13367	Om Joseph Selmer Jordahl (St. Ansgar Enterprise, St. Ansgar, Iowa; 17 Aug 1978 ). Funeral services for Joseph S. Jordahl, 65, of St. Ansgar, who died Friday, August 11, were held Monday, August 14 at First Lutheran church here with the Rev. Stephen Engelstad officiating. Joseph Jordahl was born in Blue Earth, Minn. October 21, 1912, the son of Hans and Bessie Jordahl. He lived there until he entered college and eventually went into teaching. He married Margaret Olson of Rake, April 21, 1935; and a son, Jerry, was born to them. Mr. Jordahl taught and coached in various sports at public schools in Rake, Fonda and Mitchell before coming to St. Ansgar in 1940 where he continued to coach and teach until his retirement in 1974. Mr. Jordahl enjoyed teaching and coaching young people, and for most of his life was an avid fisherman and hunter. In later years he took up the game of golf which he thoroughly enjoyed until his health failed, and after surgery in 1977 he never completely recovered. Joe always remembered his former students and usually had some interesting anecdotes to relate concerning them at class reunions. He is survived by his wife, Margaret; son, Jerry and his wife, Gloria; two grandchildren, Kari and Erik, all of St. Ansgar; a sister, Mrs. Nellie Burke of La Mesa, Calif. and a number of nieces and nephews. Burial was in First Lutheran cemetery with Rev. Engelstad in charge of the committal services.	Jordahl, Joseph Selmer "Joe" (I13364)
13368	Om KOLS: Kronisk obstruktiv lungesykdom, ofte forkortet til KOLS, er en samlediagnose for en rekke nært beslektede sykdommer med kronisk og mer eller mindre irreversibel nedsettelse av lungefunksjonen. Diagnoser som hører til under denne samletermen inkluderer kronisk astmatisk bronkitt, kronisk bronkitt med obstruksjon, bronkiektasi og lungeemfysem. KOLS blir ofte utløst av vedvarende irritasjon av luftveiene. Den vanligste årsaken er tobakksrøyking, og tilstanden blir derfor ofte kalt røykerlunge. KOLS er på mange måter en klinisk diagnose, med symptomer som kortpustenhet, hoste og hyppige lungebetennelser. KOLS er en kronisk sykdom, som ikke kan kureres. Behandlingen av KOLS-pasienter dreier seg primært om å bremse videre utvikling av tilstanden og behandling av sykdommens komplikasjoner, gjennom blant annet lungefysioterapi. Hos de fleste pasientene sees en gradvis forverring av sykdommen etterhvert som pasientene blir eldre. Siden tobakksrøyking er den hyppigste årsaken, er også røykekutt hos røykende KOLS-pasienter den viktigste faktoren for å bremse ytterligere utvikling av sykdommen. Det er vist at røykekutt, selv om det ikke kan helt stoppe fallet i lungefunksjon, hos de fleste KOLS-pasienter gir et fremtidig fall i lungefunksjon som er sammenlignbart med det en ser hos personer som ikke røyker. Røykekutt var frem til ganske nylig eneste behandling for KOLS som er vist å kunne forlenge livet. Nyere norsk forskning viser imidlertid nå at behandling med statiner øker levetiden for KOLS-pasienter. Pasienter som har KOLS har ofte mer eller mindre hyppige forverringer (også kalt eksaserbasjoner), karakterisert av økt tungpust, økt slimproduksjon og hoste, samt utvikling av lungebetennelse (pneumoni). Det er viktig at slike forverringer oppdages og behandles så raskt som mulig. Slike forverringer behandles vanligvis med oksygenbehandling i akuttfasen og antibiotika. Medikamentell behandling av KOLS i en stabil fase er omdiskutert, men behandling med bronkodilatatorer, som beta-2-agonister, ipratropiumbromid og alfa-antagonister, er svært vanlig, som regel i kombinasjon med inhalasjonssteroid. Særlig effekten av steroider diskuteres, men disse benyttes ofte. Også slimløsende medikamenter benyttes hos flere. I Norge anbefales vaksiner mot influensa og pneumokokker til de fleste pasienter med KOLS. Langtidsbehandling med oksygen anbefales hos pasienter med vedvarende hypoksi, det vil si målbar mangel på oksygen i blodet. Grunnet brannfaren er det et absolutt krav at pasienten er røykfri før langtidsbehandling gis. En fryktet komplikasjon av behandling med oksygen er CO2-retensjon (hyperkapni), hvor "overskuddet" av oksygen påvirker reguleringen av respirasjonen slik at utluftingen av CO2 fra lungene blir dårligere, og mengden CO2 i blodet øker. Det er dermed ikke alltid slik at jo mer oksygen, jo bedre. Siden selve sykdommen i liten grad lar seg reversere, er det svært viktig at pasientens livskvalitet og mestring av sitt nedsatte funksjonsnivå gjøres så god som mulig. Dette kan oppnås gjennom trening og fysioterapi, ergoterapi, pusteøvelser og lignende.	Sværen, Berit Marie "Reitan" (I12)
13369	Om kong Sverre. 165. Litt senere tok han av sted vestover. Da han kom til Portør, snudde han og seilte tilbake til Viken med noen skuter og småskip og mente å ta fra baglene alt han kunne få tak på. Han seilte natt og dag og tenkte at baglene ville søke inn til kjøpstedene så snart de trodde at han var vel ute av Viken. Kongen kom først til Tønsberg, og der falt det 7 bagler for ham. Siden kom han til Oslo og drepte noen menn der. Så dro han tilbake til hæren og møttes med storskipene i Askøysund nord for Limgardssiden. Så seilte kong Sverre med sine menn nord til Bergen, og så ga han hjemlov til leidangshæren. Han ble i Bergen vinteren over. Baglene satt i Viken og tok skatter og annen skyld der. År 1201. Kong Sverre kringsetter Berget ved Tønsberg. 166. Våren etter bød kong Sverre ut leidang fra hele landet nordpå og kom så med en stor hær øst til Viken. Reidar hadde satt seg fast på Berget i Tønsberg, og han hadde ikke fullt 200 mann. Hallvard Bratte var der og mange andre sveitehøvdinger. Men høvdingen deres (Inge) og Sigurd jarlssønn og mange andre av hæren var oppe i landet. Kong Sverre seilte øst over Folden og ble der om sommeren og tok skatt av bøndene; alle så nær som skøynene ga seg under ham. Deretter dro han opp til Borg og lot skutene dra opp forbi Sarpsfossen, siden rodde de oppover elven. De gikk i land i Skaun og brente hele bygden der. Så gikk bøndene til forlik og betalte skatt, og kongen dro tilbake til skipene sine og seilte over Folden til Tønsberg. Kong Sverre kringsatte nå Berget og nektet baglene å gå ut. Han fikk satt opp teltbuer hele veien nord for Berget mellom det og byen helt ned til sjøen. Han lot grave et dike utenfor hærbuene hele veien nord fra Vågen og sør til Skjelsteinssund og bygget palisader hele veien innenfor diket. Alt dette ble gjort til vern mot landhæren. Kongen lot skipene sette opp og gjøre i stand. Han delte hæren i flokker til kringsettingen, gjestene skulle være i nord ved den veien som kommer ovenfra Frodeåsen, Peter Støyper var høvding for dem. De tok og flyttet noen hus nede fra byen hit opp, der ble det siden kalt Gjestebakken. Kongen sov oftest i byen og mange menn med ham. Kong Sverre prøver å ta Tønsberg. 167. Kong Sverre lå omkring Berget og nektet baglene å gå ut. Så stilte han opp hæren for å gå mot dem som var på Berget. Kongen lot merket bli ført oppkleivene sørfra, og gjestene gikk mot det nordre kastellet. Da birkebeinene kom opp på Berget, hadde baglene stilt seg opp i forsvarsstilling og sendte mot dem både stein og skudd. Birkebeinene gikk helt oppunder kastellet og kom så nær at de kunne bruke spyd. Baglene holdt seg i kastellet, og de kastet store stein på birkebeinene, så både skjold og stål-luer ble skadd. Birkebeinene trakk seg unna ned kleiven. Kongen så da at baglene hadde en så mye bedre stilling at det ikke gikk å ta Berget med storm. Baglene ble lystige og brukte store ord. Da kongen hadde holdt seg en tid nede under Berget, sendte han menn rundt i bygdene for å kreve inn leidangskatt og mat til underhold. Det gikk bra så lenge det ikke var is og birkebeinene kunne bruke båt. Kong Sverre syntes det var leit at de ikke kunne få vite noe om hvordan de rustet seg på Berget. Så fant han på at de skulle ta kirkestigene i byen og binde dem sammen, så ble de satt inn til støpelen på sørsiden av Lavranskirken. En mann klatret opp helt til toppen av tårnet på den siden som vendte fra Berget, han holdt seg med armene omkring knappen på tårnet, og da kunne han se alt som gikk for seg på Berget. Men baglene så ham, og da skjøt Reidar Sendemann på ham. Det første skuddet traff knappen, det andre kom mellom hendene hans idet han slapp taket. Men spiret verget ham mot flere skudd. Så kløv han ned og fortalte kongen hva han hadde sett. Baglene hadde dradd noen skuter opp på Berget, og brønnen deres var ikke langt fra det nordre kastellet, og så hadde de hvelvet en skute over brønnveien så de lett kunne komme dit fra Berget. Kastellet var bygget på 4 staver med syllstokker i mellom, og der oppe var ildstedet deres og døren var nede mellom stavene. Det var om høsten en mørk og måneløs natt at kongen sendte en mann som het Svein Munk opp på Berget, han hadde med seg et tau og to spyd; det ene var kortskaftet og han hadde det ved beltet. Han gikk opp på Berget og la tauet rundt den ene staven som kastellet sto på så høyt oppe han kunne nå. Men ved den andre enden av tauet sto mer enn 100 mann. Svein slo på tauet så de skulle skjønne at nå var den ene enden fast. Da løp de til og dro så hardt i tauet at kastellet tok til å vakle. De baglene som var der inne, ble redde, men i det samme brast tauet. Svein Munk gikk østpå Berget, der var det to vakter som sov begge to. Han satte spydet gjennom den ene, den andre sprang opp i det samme, og Svein stakk ham ned der han sto, og drepte dem begge. Så gikk han ned av Berget på østsiden og tilbake til birkebeinene. Kong Sverre brukte mange slags list for å vinne Berget. Han lot gjøre tregulv med digre staver under, og dem lot han bære opp under kastellet. Men det var for tungvindt å flytte på dem, så de ble til ingen nytte. Birkebeinene kom ofte på skuddhold, og partene skjøt på hverandre. Men baglene hadde en mye bedre stilling i kampen. Inge og baglene. 168. Inge som var høvding for baglene, og Sigurd jarlssønn og Arne biskopsfrende og mange andre sveitehøvdinger med størstedelen av baglerhæren var på Opplandene og stundom ute i Viken. De og Reidar hadde avtalt seg imellom at de skulle komme hverandre til hjelp hvis det trengtes. Men nå når kong Sverre hadde kringsatt Reidar og hans menn, syntes disse det dro ut med hjelpen fra de andre; de mente at de var i stor fare. Så ville de sende bud til Inge og hans flokk. Det gjorde de på den måten at de tok en liten skute som ble rodd av 8 mann og dro den vest over Berget mot sjøen, de la årer på plass og festet tau i den, og så laget de en heis og heiste den ut for Berget, 10 mann gikk ombord og Tord Dokka var styresmann. Så lot de båten sige ned i sjøen. Det var en farlig ferd, for birkebeinene lå på skuter og holdt vakt hver natt utenfor Berget. Baglene la årene i lag og rodde ut mellom vaktskipene som lå og drev i sundet og løp i land innenfor Smørberg. Birkebeinene rodde etter dem, men de fikk den tomme skuten og ikke noe mer. Baglene la i vei til de kom til Inge og Sigurd og ga dem budet fra Reidar og fortalte hva som hadde hendt. Baglene syntes at alt de hørte om kong Sverre, gjorde at de ikke stundet etter å møte ham, og de sa at han ville nok dra seg bort fra Berget når det begynte å sne eller det ble frost. Kong Sverre fikk vite om dette morgenen etter at baglene hadde lurt seg ned fra Berget. Han sa: Dere er nok lei av å ligge her rundt Berget, men nå kan dere se at de andre er enda leiere av å sitte der! Ribbaldene og baglene. 169. Sommeren før hadde kong Jon av England sendt kong Sverre 100 hærmenn av den slags som blir kalt Ribbalder. De var så snare til bens som dyr, og de var gode bueskyttere og svært djerve, og de var ikke nøye på å gjøre ugjerninger. Kongen sendte dem til Opplandene og satte en mann som het Hide til å være fører for dem; han var bror til Sigurd Skjalge. Hide hadde ikke noe godt ord på seg. Ribbaldene kom ned i Hallingdal, og de dro videre gjennom Soknedalen og kom frem i Telemark. Hvor de kom, drepte de alle mann, unge og gamle, kvinner og menn; de drepte også alt bufe de kom over, hunder og katter og alt levende de møtte. De brente bygdene der de kom. Men om folk samlet seg mot dem, rømte de i fjell og ødemarker, og de kom stadig frem der en minst ventet det. De herjet i bygder der det aldri før hadde kommet en hær, og de gjorde slikt hærverk at ingen før hadde sett make til det. De kom til kong Sverre der han lå og kringsatte Berget, og de gikk modig mot baglene, og de to flokkene skjøt på hverandre. En dag traff baglene en ribbald med en pil så han døde. Ribbaldene skrek opp da de så det og løp snart mot Berget, snart fra det, og skjøt på baglene. Og det varte ikke lenge, så skjøt en av dem Viking Vevne så han fikk bane, pilen traff han i strupen på venstre side. Han hadde vært en stor hærmann. Et slag. 170. Tord Dokka var sendt ned fra Berget fordi Reidar mente han kunne trenge hjelp fra Inge og Sigurd. Kong Sverre hadde fått vite dette, og han sa som så: Baglene venter dem her om de vil følge det budet de har fått. Nå skal vi narre dem i natt når det er blitt mørkt. Noen av våre skal ta opp på Frodeåsen med mange mann og vokte seg vel så ikke bagler eller bymenn blir var dem. De birkebeinene som blir igjen her, må høre godt etter når kongen lar blåse, og da ta til våpen. Så skal begge deler av hæren fylke og late som de slåss og bråke slik som de pleier. Og de som kommer fra byen, skal falle for dem som kommer utenfra, de skal bråke svært og late som de har overtaket, men til slutt skal de ta flukten alle sammen. Da skulle jeg tro at baglene kommer ned fra Berget, og da kan det - komme noen mellom huset og bonden. De gjorde så. Om morgenen da det ble lyst, så vakten på nordre kastell at en stor og godt væpnet flokk var på vei ned Frodeåsen. De gikk med en gang og vekket Reidar og sa at der kom kampfellene deres. Reidar sto opp, og mennene væpnet seg. Og da de hadde tatt våpnene, gikk de bort i det nordre kastellet, og da så de merker i begge flokkene, både hos dem som kom ned fra åsen og hos dem som kom fra byen. De hørte også kraftig lur-blåst, og dernest så de at birkebeinene flyktet og noen falt. Da ville baglene at Reidar skulle la dem gå ned fra Berget og hjelpe sine og ikke la birkebeinene komme inn over diket igjen. Reidar svarte: La oss først se hvordan det går. Om birkebeinene lar seg drive inn over diket, blir det ikke lett for dem å komme over pælene, og da kan våre menn drepe så mange de vil av dem. Og han sa videre: Denne flukten ser underlig ut, mest som det er en slags leik. Se, de ser seg for før de faller, for å finne et tørt sted å falle på, eller også faller de oppå skjoldene sine. Kan dere se om våpnene eller klærne deres er blodige? Nei, sa han, jeg ser ingen av delene, og dette er visst en strek som Sverre har funnet på. Da kongen skjønte at baglene tok seg vel i vare for å gå ned fra Berget, snudde han, og de vendte tilbake til hærbuene sine, han og hele hæren hans. Kong Sverres tale. 171. Nå led det mot vinteren, og det ble frost og isen la seg. Da ble det også verre for birkebeinene å få tak på mat. Bøndene ble hardere og hanskes med. Det ble dårligere med mat for birkebeinene, og det ble misnøye i hæren. De fleste av leidangsmennene ville hjem. Kongen holdt husting og talte til dem. Han sa: Jeg hører hærmennene sier at dere synes det er unødvendig å bli her lenger, og at det var godt å komme hjem igjen. Sæl var den som nå kunne få reise hjem! Men det sømmer seg ikke for hærmenn å grine slik på kongen for det om dere ikke får spile ut vommen så mye som en arbeidsmann som tresker korn. Dere ligner ikke mye på fortidens menn som det går sagn om, de som holdt ut en kringsetting av fienden så lenge til han var ødelagt, og aldri ga seg før de hadde seiret. Jeg minner om dem, men jeg kan ta noe mye nærmere: når baglene på Berget ikke overgir seg, viser de mye større fasthet og utholdenhet enn dere. La meg ikke høre denne murringen lenger. For her skal vi sitte enten dere liker det eller ei så lenge til vi har vunnet over baglene. Ettersom det led på vinteren, minket det på maten for baglene på Berget, og Reidar så at det snart ville være slutt på kosten, om ikke hjelpen kom fra Inge og Sigurd som han hadde sendt bud etter. Men det kom ikke noe svar fra dem. Birkebeinene sa nok til dem hver dag at nå - kommer snart kongen deres, han Inge, med en stor hær og befrir dere. Men baglene tok det som spott, og det var det også. Reidar ba Sigurd om hjelp, men fikk den ikke. 172. Nå lot Reidar skrive et brev til Inge og Sigurd. Der sto det at de kunne holde seg på Berget til Nikolasmesse (6.desember), men det var med nøden. Han ba så vakkert om at de skulle komme og hjelpe dem. Det var nå blitt sterk frost, og isen hadde lagt seg på vågen foran Berget. Natten etter sendte Reidar en mann ned fra nordsiden av Berget, han hadde et par ski på og rente frem langs land forbi diket. Han tok av sted og kom til Inge i Hamarkaupangen med brevet. Inge holdt stevne med sveitehøvdingene og lot lese opp brevet. Sigurd sa da: Vi har drevet omkring i flokker nå en stund, og vi har stadig mistet menn for kong Sverre, men vi har også gjort skade på hans menn. La oss nå ikke renne rett i åpne helvete for det om Reidar vil vise oss veien. Vi får finne på noe annet. La oss dra nord i Fjordane og få oss skip, så skal Sverre få høre fra oss slik at han synes det er mer om å gjøre å verge landet der vi er, enn å ligge og kringsette noen få mann der på Berget. Dette syntes de alle var klokt og godt sagt. Så ga baglene seg av sted nordover i dalene og kom ned i Romsdal. Der fikk de fatt i skuter og rekte med dem sørover langs land. De kom om natten inn til Vik og tok en skute og alt som var på den, fra Jon Stål. Han selv løp i land. Jon hadde tenkt seg sørover til Bergen. Jon og alle hans menn løp tilskogs, og bøndene ga dem våpen og klær. Om bagler og birkebeiner. 173. Morgenen etter dro omkring 50 mann av baglene opp til Hove for å bade. Jon Stål og hans menn fikk se dem, han var oppe i fjellet med 18 mann. Da han syntes det var rette tid, løp han ned på bøen. Baglene så ham komme og rente unna, men han fulgte etter dem helt ned i eplehagen, og der drepte han en mann. Så vendte han om. Dagen etter tok han øvre veien til Bergen. Der i Bergen fant han Einar kongsmåg og Dagfinn. De samlet straks de menn de fikk tak på og gikk ombord i skipene og seilte så nord i Sogn. Der fikk de høre at baglene hadde slått seg ned i Lusekaupangen og hadde stevnet sogningene til ting og budt ut leidang. Der ble Inge tatt til konge. En bonde som het Guntjov, ga ham kongenavnet. Birkebeinene rodde inn i Sogn om natten og kom til Kaupang i grålysningen; de la til ved bryggene. De lot lurene låte og gikk modig i land. Baglene grep våpnene og tok flukten, noen av dem falt. Det var en mann som het Bjørn Furuland, det var en omstreifer; i en seterbu oppe i fjellet fant han Arne biskopsfrende som var hardt såret og ikke kunne komme seg lenger. Bjørn drepte ham for å ta klær og penger han hadde på seg; det var mord, og liket ble ikke funnet før om våren. Baglene rømte opp i fjellet ovenfor Kaupang og inn i Solvorn og noen i Folkabygd. Siden lot de seg føre på ferjer og småskip inn til Lyster. Men birkebeinene tok skipene deres og mye våpen og klær og mange penger. Baglene samlet seg i Lyster, og så dro de over fjellet og kom ned i Årdal. Det fikk Jon Stål greie på og satte etter dem. Men baglene var da kommet opp forbi vannet, og morgenen etter tok de veien over fjellet der og til Valdres og videre til Opplandene. Baglene på Berget overgir seg. 174. Kong Sverre satt enda og omringet Berget. Og nå var fristen ute for den tid Reidar hadde sagt i brevet at han kunne holde seg på Berget. Det var nå så hardt å være der på Berget at de hadde ikke stort annet til mat enn sverdreimene som de skar opp; det var julematen deres, og enda var de ikke halveis nok av dette heller. En natt sist i julen sprang Hallvard Bratte og en annen mann ned fra Berget og kom til kong Sverre. Han ga dem grid. Men om morgenen fikk Sverres menn greie på dette, og de fleste likte ikke at baglene skulle få grid. Baglene oppe på Berget fikk vite at kong Sverre hadde gitt Hallvard grid, og da var det mange som fikk håp om grid som før ikke hadde ventet seg det; mange sprang da ned av Berget og til kongen, og de fikk grid alle sammen. Nå fikk kongen høre sannheten, som var den at baglene ikke kunne klare seg lenger på Berget, og at de ikke hadde håp om hjelp; det var på slutten med dem av mangel på mat. Reidar lot også si til kongen at neste dag ville han gå ned fra Berget og heller dø for våpen enn av sult; men han ville gjerne ta grid dersom det var mulig. Han ba også om grid for alle sine menn. Kong Sverre lot blåse til husting for alle sine menn, og han talte så: Jeg vil nå høre hva dere mener vi bør gjøre med Reidar og hans menn om vi får dem i vår makt. Blir det så, da tenker jeg alle blir glade for at det endelig skal bli slutt på denne langvarige sittingen her omkring Berget, og de blir vel gladest de som bar seg verst i høst og ville gi opp da. Skal vi nå gi grid til noen eller til ingen? Hva mener dere? Mange svarte slik: Her på Berget er de samlet de som har gjort mest vondt mot oss og våre menn; vi synes ikke det er noen mening i at vi skal ha sittet og sultet her i vinter for deres skyld og hatt mye slit, og så skulle vi nå ta imot fars eller brors banemann og gi ham grid og plass på toften ved siden av oss. Da svarte kong Sverre: Hør her, gode menn. Hvem av dere synes at han er så stor at han ikke tåler å stilles på like fot med meg? Tenk over det om noen kan adles for det senere når han har gjort som jeg gjorde. Her i Tønsberg har baglene felt Hide, min bror, og i Oslo felte de min frende Philippus jarl og mange andre. Og nå i vinter har dere vel hørt at de har kalt Sverre for bikkje og merr og mange andre stygge navn. Men jeg vil tilgi dem dette for Guds skyld, til gjengjeld håper jeg å få tilgivelse av Ham for det som jeg har gjort Ham imot. Dere har en sjel dere så vel som jeg, og det må dere ikke glemme. Ingen mann vil kalle dere sveklinger av den grunn. Dermed var det slutt på tinget, alle sa det fikk bli som kongen ville. Så lot kongen sende bud til Reidar at de skulle få grid. Reidar og hans menn gikk ned fra Berget ved dugurdsmål om morgenen. Kong Sverre lot dem alle sammen føre frem for seg, og de avla ed til ham. Siden fordelte han dem på sveitene, og kongen tok sel Reidar i sin sveit. Han sa de skulle sørge for at mennene fikk mat, og det ble gjort. Han sa også til dem at de selv måtte passe seg, og ikke ta for meget til seg av mat og drikke; men det gjorde de slett ikke alle sammen, og de hadde vært så nær på å sulte i hjel at alle ble syke først før de kom seg; mange døde, og mange av dem som overlevde det, var skrale i lang tid. Reidar var syk lenge, og kong Sverre brukte mange legemidler for ham. Kong Sverre hadde holdt på å kringsette Tønsberg i 20 uker. Men så snart Berget hadde overgitt seg, ville kongen dra bort og lot skipene sette på sjøen. Kong Sverres sykdom. 175. År 1202. Kong Sverre ble syk i Tønsberg, men sykdommen var ikke så hard til å begynne med. Så snart kongen var ferdig til det, dro han nordover til Bergen, og han kom dit i fasten eller litt før. Det meste av dagen lå han oppe i løftingen på skipet. Der lå Reidar også, det var gjort plass til ham på høysetekisten ved løftingen. Kongen lot ham få samme pleie og hjelp som han fikk selv, og talte ofte med ham. Reidar var en klok mann og hadde mange kunnskaper. I Bergen tok kong Sverre opp til borgen, og det ble redet leie for ham i hallen. Tirsdag morgen i andre uken av fasten hadde kong Sverre fått svette sterkt, og han syntes han var fri for smerte. Det kom mange inn til ham, men oftest var det få hos ham. Da de fleste var gått igjen, talte kongen til Peter Svarte og sa han ville fortelle ham hva han hadde drømt: Det kom en mann til meg, den samme som har vist seg for meg så ofte før og aldri har ført meg på villspor. Men jeg syntes jeg visste at jeg var syk og kraftløs. Jeg drømte at jeg spurte denne mannen hva denne sykdommen ville ende med. Men jeg syntes at han vendte seg bort fra meg og svarte: Bered deg bare på oppstandelse, Sverre! sa han. Denne drømmen synes jeg kan tydes på to måter, men jeg skulle tro at det snart kommer en vending i sykdommen etter dette. Peter sa: Herre, De skjønner nok dette bedre enn noen annen. Men jeg tror at det kanskje er oppstandelse til den øverste dom som er ment. Og da ville jeg handle slik, herre, som om det var dette drømmemannen ville si. Kongen svarer: Det er ikke urimelig, det. Det gikk slik at kongen ble svakere utover dagen, og morgenen etter lot kongen sende bud i byen etter prester. Så ble alt gjort i stand til å gi ham den siste olje. Da lot han lese opp et brev som han ville sende til sin sønn Håkon om rikets styrelse, og det brevet lot han sette segl under. Han sa da til alle som var til stede: Jeg tar dere til vitne på det, sa han, at jeg ikke vet om at jeg har noen annen sønn i live enn Håkon alene, om det skulle komme noen senere og kalle seg så og lage ufred i landet. Før jeg blir oljet, vil jeg nå la meg løfte opp i høysetet, og der vil jeg vente på det som kommer enten det blir bedring eller bane. Da skal det gå og det skal spørres annerledes enn biskop Nikolas Arnesson venter, hvis jeg dør her i høysetet, og mine venner står hos meg; han har sagt at jeg skal bli hugget ned som en sau og ligge for hund og ravn. Men Gud være lovet som har holdt sin hånd over meg i mang en nød når jeg har vært utsatt for mine fienders våpen. Så fikk kongen den siste olje. Men siden minket kreftene. Og da han skjønte at døden var nær, sa han: La ansiktet mitt være bart når jeg er død, sa han, La både mine venner og uvenner få se det, og se om de kan se noe merke på mitt legeme etter bannet de har lyst over meg og forbannet meg med. Da kan jeg ikke skjule det om jeg ikke har hatt en bedre sak enn de har sagt. Jeg har også hatt mer strev, ufred og motgang i riket mitt enn ro og gode dager. Etter mitt skjønn har jeg hatt mange avindsmenn og mange har vist meg åpent fiendskap. Må Gud tilgi dem alle, og må Han nå dømme mellom oss og i min sak. Kong Sverre dør. 176. Kong Sverre døde lørdagen i imbredagene og det ble stelt fint om liket hans, som ventelig var. Det ble slik som kongen hadde bedt om, at ansiktet ble lagt bart, og alle som var der, så det, og de vitnet alle som én at de aldri hadde sett et fagrere legeme av en død mann enn dette. Han hadde også i levende live hatt et usedvanlig vakkert utseende. Kong Sverre var en mann med vakker fremtreden, han var ikke høy av vekst, men tykkfallen og sterk og hadde et bredt ansikt med vakre drag; skjegget bar han oftest stusset, øynene var brune og lå fast og fagert. Han var stillfarende og tenksom, meget veltalende og stortenkt, ordvalget var greit og stemmen så høy at selv om han ikke hevet den meget, skjønte alle hva han sa om de så sto langt borte. Han var en staselig høvding når han satt prektig kledt i høysetet; han var høy når han satt, men hadde korte ben. Han drakk aldri så mye sterk drikk at han mistet vettet. Kong Sverre spiste oftest bare ett måltid om dagen. Han var djerv og modig og en kraftig kar når det gjaldt å holde ut slit og nattevåking. Det viste seg her som så ofte at en ikke kan slutte seg til farsætten av sinnelaget til en mann, for kong Sigurd og kong Sverre var svært ulike i sinnelag. Sigurd var lettsindig og brå, men Sverre var stø og rolig, Sigurd var godtroende og lett å overtale, Sverre var varsom og nøye på venner; Sigurd var ustadig og lunet, Sverre var fast og jevn til sinns; Sigurd var oppfarende og flåset, Sverre var ordholden og trofast, Sigurd var uvitende og full av påfunn, Sverre var klok og veloverveid; og likevel var de like i mange stykker: begge var de storslåtte og høysinnete, begge holdt de en staselig hird og var ettergivende mot venner men strid mot uvenner, begge var de elsket av hird og følge, for begge var hjelpsomme i nød, og de beste vennene deres var de som kjente dem best. Kong Sverres død var en stor sorg for alle hans menn og nære venner, og selv de som hadde vært hans uvenner, sa at det ikke hadde vært en slik mann i Norge i deres dager som kong Sverre. Kong Sverre blir gravlagt. 177. Kong Sverres lik ble båret ned til Kristkirken med stor prakt. De åpnet steinveggen mellom koret og inngangen mot sør og kongens lik ble lagt inn der. Siden ble veggen murt igjen, og det ble festet en kobbertavle på den hvor det sto skrevet med gullbokstaver noen linjer som sier at - her ligger han som var en heder for konger, en støtte og stolpe, bilde og mønster på tro, manndom og ære, gjev i fremgang, sin fosterjords og farsarvs skjold og verge, sterk og streng, uvenners fall, Norges ære, sitt folks heder, rettens håndhever, lovenes forbedrer, alle sine menns kjærlighet . På veggen ble det festet en silkeduk og på den ble satt fast hans merke og skjold sverd og stål-lue. Kong Sverre døde 9. mars år 1202 etter vår herre Jesu Christi fødsel. Samme år døde danskekongen Knut, og hans bror Valdemar ble konge. Da døde også jarlen Birger Brose, og svearne tok Jon Sverkesson til konge; han var da ett år gammel, så svearne hadde da en bukseløs konge. Kong Sverre hadde vært konge i 25 år. Det var da 18 år siden kong Magnus Erlingsson falt. Og her slutter sagaen om Sverre, konge av Norge.	Sigurdsen av Norge, Sverre "Sverre 1" (I3370)
13370	Om kvartfinalen som ble spilt 19.august skrev Aftenposten: ...Ada Werring vant sikkert over Kiddy Smith som spilte friskt men ikke sikkert nok... Dagen etter spilte Kiddy sammen med sin makker i mixed double, Axel Schmidt, mot Laila Schou Nilsen og Birger Andersen i semifinalen. Der ble det tap for Kiddy og Axel 4/6, 0/6.	Smith, Eldrid Bergljot "Darrel" (I958)
13371	Om Lars Wester Wegloe står det at han gjør bot for følgende handling: Lars Wester wegloe aflet barn for tiden med sin qvinde Bothild Knudsdatter.	Family: Lars Wester Wegloe / Bothild Knudsdatter (F842)
13372	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I22178)
13373	Om leksikonet Rettighet (lisens): fri Sist endret: 20.04.2009 For fremgangsm?ter, rutiner, prinsipper og normer, se H?ndbok. Forord Kunnskapsformidling p? Internett har gjerne v?rt et enten-eller: Enten en kvalitetssikret, redaksjonsstyrt leksikonbase med konsist innhold og lav aktivitet. Eller et grensesnitt mot nettets frodige mengde med nettsteder med informasjon fra en blanding av sikre og mindre sikre avsendere, ikke minst - med web 2.0 - fra brukerne selv. Med det nye Store norske leksikon satser vi friskt p? en mellomting som forh?pentlig forener det beste av de to verdenene - med to typer innhold: kvalitetetssikrede artikler og brukerartikler i et fruktbart samspill. Den nye norske modellen kan sees opp mot andre leksikonl?sninger p? Internett. Wikipedia - som har gitt s? sterke bidrag til fornyelsen av leksikonformen - gjennomf?rer viktige diskusjoner om hvordan kvalitetssikring skal utf?res. Verdens ledende tradisjonelle leksikon Encyclop?dia Britannica har bestemt seg for ? inkludere brukerbidrag. De store leksikaene i Danmark og Tyskland pr?ver seg med varianter av modellen som vi har lansert her i Norge, mens Sveriges nasjonalleksikon forel?pig holder fast ved en abonnementsbasert redaksjonsstyrt tjeneste. Det blir spennende ? se om den norske modellen viser seg ? v?re den rette m?ten ? drive nasjonalleksikon p? i fremtiden. Det ?pne Store norske leksikon publiseres gjennom et samarbeid mellom Kunnskapsforlaget og Bokklubben. Kunnskapsforlaget initierte i sin tid utviklingen av den nye leksikonmodellen og er ansvarlig for innholdet i Store norske leksikon. Her har vi kunnet bygge p? flere store leksika med kvalitetssikret informasjon samlet gjennom mer enn hundre ?r, og p? kunnskapene til mange hundre fagfolk i milj?er utenfor forlaget. Bokklubben har kunnet bidra med sin betydelige IT-kompetanse, med lang erfaring med nettjenester, og med salgs- og trafikkgenereringsaktiviteter og markedsf?ring. Det understrekes at tjenesten ikke er ? anse som ferdigutviklet per lanseringen 25. februar 2009. Ettersom v?rt m?l har v?rt ? presentere en fullverdig tjeneste, har vi valgt ikke ? kalle det en beta, enda mye arbeid gjenst?r b?de n?r det gjelder innhold, format og applikasjon. Det er egentlig n? det begynner, den store nasjonale dugnaden med leksikonet. De mange nyrekrutterte fagansvarlige begynner arbeidet med ? oppdatere sine fagfelt som stort sett foreligger slik de gjorde i den siste bokutgaven 2005-07. Og brukerne begynner ? finne og melde fra om forbedringsmuligheter og omr?der som mangler informasjon og oppdatering. Det vil inntil videre v?re fullt mulig, ogs? innenfor den kvalitetssikrede delen av leksikonet, ? finne uoppdatert kunnskap. Er s? publikum opptatt av en kvalitetssikret kunnskapstjeneste? I en unders?kelse som er utf?rt blant Bokklubbens medlemmer og Bokkildens kunder i februar 2009, sier 86 % av de som svarte at de stoler helt eller sv?rt mye p? tradisjonelt leksikon. Litt mer enn halvparten s? mange - 46 % - sier det samme om nettleksikonene som har v?rt tilgjengelige til n?. Tre av fire har selv opplevd ? f? feil eller misvisende fakta fra Internett-kilder. Generelt er det lav tillit til informasjon p? nett, noe som gir det tradisjonelle leksikonet p? nett et fortrinn. Interessant nok viser det seg at unge mennesker er mye mer opptatt enn eldre av problemet med usikre nettsteder. Og oppmuntrende nok for oss i leksikonet: Hele 88 % oppgir at de kan tenke seg bruke snl.no. Og for ordens skyld - 2 % oppgir at de er helt sikre p? at de ikke vil det. Kolofonopplysninger Store norske leksikon ble ?pnet i ny form 25. februar 2009. Utgiver er Kunnskapsforlaget, der leksikonets redaksjon er ? treffe. Redaksjonen har epostadresse Redaksjon@kunnskapsforlaget.no. Hovedredakt?r for leksikonet er Petter Henriksen. Kunnskapsforlaget eies av forlagene Aschehougog Gyldendal, med en halvpart p? hver. Nettstedet omfatter ogs? Norsk biografisk leksikon (NBL) og Store medisinske leksikon (SML). Store norske leksikon og bidragene p? nettstedet er vernet etter ?ndsverkloven. Der rettigheten (lisensen) ikke eksplisitt er angitt som fri, er innholdet underlagt begrenset rettighet (lisens). Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling av innhold med begrenset rettighet bare tillatt n?r det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medf?re erstatnings- og straffeansvar. Leksikonet har viktig st?tte fra Statens senter for arkiv, bibliotek og museum - ABM-utvikling, undergitt Kulturdepartementet. Litteraturlistene blir redigert gjennom sjener?st bidrag fra Nasjonalbiblioteket. Leksikonapplikasjonen er utviklet av Store norske leksikons gruppe med IT-utviklere og -designere, med arbeidsplass i Nydalen i Oslo. Et stort antall fagansvarlige g?r god for den kvalitetssikrede delen av leksikonets innhold. Et stort antall brukere er med ? bidra med forbedringsforslag, artikler om nye temaer, kommentarer og meldinger. Leksikonets Feiljegerkorps arbeider p? tvers i leksikonet p? jakt etter skrive-, spr?k- og faktiske feil. Vilk?rene for leksikonets fagansvarlige er i henhold til kontrakt fremkommet gjennom forhandlinger mellom Kunnskapsforlaget og Norsk faglitter?r forfatter- og oversetterforening. Ved eventuelt driftsoverskudd gis et bel?p ut i ?rlige stipend til fortjenstfulle bidragsytere utenom fagansvarlig-kollegiet. Leksikonet er gratis tilgjengelig for alle og finansieres gjennom en kombinasjon av annonser, donasjoner og st?tte. Ansvarlige for annonsesalget og annonseringspolicy er Elizabeth Sellevold og Erlend S?rskaar i Kunnskapsforlaget/Bokklubben. Leksikonets internasjonale kartverk er levert av GEOnext ? Istituto Geografico De Agostini SpA. En takk rettes ogs? til Wikipedia og wikipedianere for inspirasjon og for ? ha bidratt til ? redefinere den tradisjonsrike leksikonformen.	Source (S753)
13374	Om Lorentz Dons: Han ble døpt i Trondheim domkirke 21.mai 1728, og hans mor holdt sin første kirkegang etter hans fødsel den 19.juni s.å. Ved Landeværnets organisasjon i 1747 ansattes han som sekondløytnant ved kaptein Rosenkrantz`s kompani under Nordmøre regiment. I 1756 sto han som premieløytnant ved kaptein Lossius`s (det Romsdalske) kompani og fikk 9.april 1760 kapteins karakter, samtidig som han forflyttes som premieløytnant til det Gimnæske kompani. Som løytnant med kapteins karakter deltok Lorentz Dons i de norske troppers utmars til Holstein. I årene 1758-62 hadde store troppemasser (av nordmenn ikke mindre enn 13.000 til 14.000 mann) vært samlet i Holstein i anledning av den krig som truet med å bryte ut mellom Danmark og Russland, og som kun ble avverget ved revolusjonen som i 1762 skilte Russlands keiser Peter 3 ved livet. Til denne troppesamling var i 1761 fra 2.Trondhjemske regiment sendt oberstløytnant de Batta med befal og 108 mann, og i 1762 sendtes ytterligere 630 mann under oberst Grøn. I dette siste tokt deltok Lorentz Dons. De fra det nordenfjelske Norge utkommanderte tropper samledes ved gården Tofte i den nordlige Gudbrandsdal og marsjerte helt til Sannesund, en mars som tok 18 dager. Fra Sannesund over førtes de på jakter til Flensburg 3. juni 1762. Under denne overfarten led troppene meget av storm. Av trønderne ble 3.norske feltregiment dannet under den senere så bekjente general Georg Fr. v. Krogh (d. 1818), og av den øverstbefalende for den dansk-norske hær i Holstein grev St.Germain beordres Krogh med trønderne å avmarsjere til forsterkning av Rensburgs garnison. Det kom dog som bekjent ikke til noe sammenstøt, og under oppholdet i Holstein hadde troppene det meget godt. I flere henseender hadde utrykningen til Holstein vært den norske bondestand til gavn, idet Holstkarene brakte mange nyttige kunnskaper med hjem. Allerede høsten 1762 dro en del av de norske tropper tilbake, og våren 1763 førtes resten hjem, idet de tok med kongens overgenerals ros for vist Troskab og paalidelighed. Den 23.november 1763 ansattes Dons som kapteinløytnant og finnes i regimentlisten for 1766 som stående ved Surndalske livkompani under generalmajor v. Eppingen. I 1774 oppføres han som kaptein og sjef for det Sundalske kompani og ble 1776 2.major ved 2.Trondhjemske regiment. Ved skjøte av 16.august 1760 kjøpte han sammen med kaptein Johan Didrik Nægler gården Kvalvåg i Tingvoll av major Lars Nannestad, men solgte den allerede 2 år etter for 620 riksdaler. Han har dog neppe bodd der. I 1765 bodde han på gården Heggeset i Surndal og senere på Skjølland i Sunndal og Kvande i Stangvik. Senere flyttet han til sin gård Huseby (i Øksendal) som han sammen med avlsgården Engen kjøpte for 1.000 riksdaler av kaptein ved 1.Bergenhus regiment Peter Brun ved skjøte av 14.april 1772, og som på auksjon etter hans død ble skjøtet til holzførster M. Mechlenborg for 1.100 riksdaler. Denne gården, på hvis grunn Øksendal kirke er bygget, har i lengere tid vært bebodd av embedsmenn. Han døde 6.mars 1784 og ble begravet 24. samme måned, 56 år gammel. Den vinteren han døde var ualmindelig streng, og iflg. Glukstads beskrivelse av Sunndal kaltes den i lange tider Donsevinteren. Han skildres som en anerkjent, sjelden dyktig Officer.	Dons, Lorentz (I15352)
13375	Om morsætten sin skriver A.I.Høyem: I den sienere Tid her den Willmanske Familie, skjønt Bønder, dog udmærket sig blandt de der på Stedet boende. Deres Stammemor var en svensk adelig Frøken ved Navn Ingeborg, hvilket Navn min Moder, som hendes Sønnedatter, bar efter hende. Bemeldte Frøken Ingeborg Willman kom til Røros ca. år 1650 tilige med sine Foreldre (Peder og Margrete Willman), blev der gift med Bjergarbeider Hans Digerås, født på Gården Digerås i Singsås, Holtålens Prestegjæld, boede en Tid på Willman-øen, så kaldet efter hende, derefter på Naustom i Børsa, og endelig på Wiggen, hvor hun døde i høi Alder. Hendes Søn, min Morfar Peder Willman, var Kommandørsergeant i Krigen mod Karl den tolvte af Sverige, blev fangeen og ført med flere Fanger til Stockholm. Der spurte de svenske Officerer, da de med Forundring hørte, at de norske Fanger kaldte sin Kommandant Willman, om Anledningen til dette Navn. Efter modtagen Forklaring derover, tilkjendegav de, at hans Moder var dem bekjendt, hvorpå han straks fik fri Adgang til deres Huse som var af den Willmanske Familje.	Pedersdatter Willman, Ingeborg (I1798)
13376	Om Nelson-slekta i USA, kilde Luthor Nelson (17.juli 2008).	Source (S706)
13377	Om Nes, som har fått sitt navn etter sin beliggenhet på et nes på nordsiden av Maridalsvannet. Gården nevnes allerede i middelalderen. Ifølge biskop Eysteins jordebok eide Domkapitlet i Oslo 2 hæfsældesbol i Nes. På 1400-tallet synes gården å ha ligget under Sandaker og ha tilhørt Erkepresten i Oslo. Ifølge jordeboken over geistlig jordegods 1574 eide Akers prestebol 1 fjerding i Nes. I 1612 var skylden av denne del forhøyet til 7 lispund, senere til 8 lispund. Gården benevnes - Nes Ødegaard - i 1617. Dens største del synes imidlertid å ha vært i privat eie, allerede fra middelalderen av. I 1615 oppføres Amund Sinsen som eier av 15 lispund malt, odelsgods. I 1624 var godset delt i 4 like store deler idet Oluf Østre Grefsen, Jon Sinsen, Christopher Aasen og Anders Linderen, trolig sønner av Amund, hver eide 3,5 lispund 1 rem. I 1642 oppføres Anders Diesen som eier av 3,5 lispund, mens resten tilhørte borger i Kristiania Rasmus Søfrensson, som da hadde kjøpt de 3 andre parter. I 1647 eide Rasmus Søfrensson imidlertid bare 7,5 lispund. Etter Anders Diesens død i 1658 beholdt hans enke Aase Haagensdatter parten til sin død, da den ved skiftet 5.april 1663 ble delt mellom sønnene Halvor Anderssøn Grefsen og Laurits Anderssøn Stubberud. Sistnevnte overdro sin halvpart til broren ved kjøpebrev 11.juli 1664.	Diesen, Anders (I24965)
13378	Om Nordsæter: Gårdsnavnet skriver seg først fra 1700-tallet. Gården er imidlertid meget eldre. Den het tidligere Mølskerud (Mylskurud), sammensatt av Mylska (elvenavn) og rud, og nevnes allerede i middelalderen. Ifølge Røde bok eide Hjalmunga præbende halve Mylskerud av skyld 1 markebol, og Skule præbende 8 spann smør i samme gård. Gården nevnes i lensregnskapene først i 1617, og sies da å tilhøre og brukes av Skolemesteren i Oslo, dvs. rektoratet, og gården er nu først satt for leding. I 1640-årene sies den å ha en skyld av 8 lispund tunge. I 1690-årene benevnes gården Mølskerud eller Sæter. Navnet Nordsæter forekommer første gang i 1717. - Nordsæter eierskifte i 1800: Gunder Mørch kjøper hele gården av enken etter Peter Hammersteen, Anne Marie Hammersteen ved skjøte 29.september 1800. Fra året etter har vi den første fullstendige folketellingen i Norge. Vi vet derfor navnet på alle som bodde på Nordseter gårds grunn på dette tidspunkt, både gårdeieren og hans familie, tjenestefolk og husmenn. Vi ser at Nordseter livnærte i alt 10 familier med til sammen 53 personer, flere enn noen annen gård på Nordstrand. På de 7 gårdene Nordseter, Hellerud, Munkerud, Vestre Sæter, Tungebråten, Ljabru og Nedre Ljan bodde det i alt 157 personer fordelt på 28 husholdninger. Fra folketellingen 1801. Amt Aggershuus, Prestegjeld Agger, Sokn Agger, Gard Nordsæter: Gunder Kiordstølsen Huusbond 37 år Givt 2 gang Gaard-eier og jordbruger, Maria Klemetsdtr Hans kone 26 år Givt 1te gang. Casper Gundersen Deres børn 4 år. Maren Gundersdtr Deres børn 2 år. Poulind Gundersdtr Mandens datter efter 1ste ægteskab 16 år Ugivt. I denne folketellingen fra 1801 finner vi på Nordseter en husholdning med enken Ane Marie Hammersteen, f. Schiønne. Hun er losjerende og lever av sin formue. Foruten henne og hennes 2 barn på 10 og 13 år befinner det seg 4 tjenere i samme husholdning. Hun må åpenbart ha levd på betydelig større fot enn gårdeieren selv, Gunder Mørk. Hennes mann, Peter Hammersteen, kjøpte i 1789 halvparten av gården og 1 år etter den andre halvparten. Vi vet foreløpig ikke om ekteparet Hammersteen var bosatt på gården, men det var altså enken i 1801, så det er ikke usannsynlig. Hvorfor bo på Nordseter gård? Ser vi nærmere på eierrekken, finner vi at det er eiere som har sittet med gården lenge. Ennå på 1700-tallet er den klassifisert som - ødegård - som på dette tidspunkt ikke skal forstås bokstavelig. Fra rundt 1600 ble - ødegård - etter hvert brukt som betegnelse på laveste klasse i et fast gårdsklassesystem, der - fullgårder - utgjorde øverste klasse. En - ødegård - tilsvarte en - kvartgård (NHL) - og det er et bruk av meget beskjeden størrelse. Det vesentligste av inntekten må derfor ha kommet andre steder fra. Likevel kan det allerede på denne tiden ha vært attraktivt å kunne bo på Nordstrandsplatået, i alle fall deler av året. Avstanden til byen var ikke avskrekkende for mennesker som var vel vant til å ferdes på hesteryggen og med forholdsvis primitive framkomstmidler, og over Nordseter gårds grunn gikk den viktigste innfartsveien fra syd, Den Fredrikhaldske Kongevei. Den var nok skrøpelig, men etter tidens målestokk kunne den likevel gjøre eiendommene mer verdifulle enn de isolert sett kunne synes å være. Kanskje var det heller ikke helt uten betydning at det var her de kom og dro igjen de kongelige og andre fornemme personer. Det er nok å minne om de scener som vi vet har utspilt seg ved noen – riktignok sjeldne – anledninger på og ved veien fra midten av 1700-tallet av ved fornemme personers ankomst til og avreise fra Kristiania. Med de driftsformer man hadde den gang og det nokså skrinne jordsmonnet vi har her på Nordstrandsplatået, er det grunn til å tro at det ikke var livsgrunnlag for flere mennesker. Ved folketellingen i 1865 er befolkningen mer enn fordoblet, men økningen på Nordseter er likevel relativt beskjeden. Selv om Kastellet ble utskilt som eget bruk allerede i 1784, er det i denne tellingen tatt med under Nordseter. Vi vet ikke grunnen til dette. Kastellet må opprinnelig ha vært en husmannsplass som etterhvert fikk utvidet sin dyrkingsjord så mye at den kunne greie seg som selvstendig bruk. Sannsynligvis med fiske i Bunnefjorden som en viktig attåtnæring. Det eneste vi foreløpig kjenner til av tegn på bebyggelse som kan knyttes til øvre sosiale sjikt, har paradoksalt nok befunnet seg ikke på eller nær de nåværende tuftene, men på en husmannsplass under Nordseter, nemlig Kastellet. Presten Jacob Nicolay Wilse publiserte i 1790-årene en rekke - Reise-Iagttagelser - og en av dem er en beretning om en reise fra Kristiania til Halden i 1764. Da han kom til Kastellet, hadde han en av sine store opplevelser. Her lå det en liten lystgård ved veien: ...en Pavillon paa en klippe, derved en Have anlagt paa samme Klippe,... og bag ved laae den tilligende Mark skiult. Herfra Veien har man en Smuk Udsigt mod Vesten over Christiania Fiord og dens Øer, og fra Bygningen, der er som et Luft-Castel, har man den endnu skiønnere. Vi ser at det ikke bare er utsikten som gjør Wilse så begeistret, men også hagen, en paviljong og en bygning, vakker som et Luft-Castel (dvs. luftslott). Dette kan ikke ha vært en helt alminnelig husmannsplass. Vi må anta at det også ligger et vesentlig nyryddingsarbeid bak når plassene Kullebunnen, Bernshus og Holtet blir frasolgt i det første tiåret av 1800-tallet (de 2 første i 1806, Holtet i 1809). Holtet blir senere igjen delt i 2 bruk. Ellers var det en rekke husmannsplasser under Nordseter som aldri oppnådde en slik status, Jarnøy nevner 9, hvorav flere går igjen i som veinavn, stasjonsnavn eller på andre måter: Utsikten, Stenhammer (jf. Stenhammerveien), Sørli og Seterhøy (Seterhøybakken, Sæterhøyveien). - Det var 3 plasser under Nordseter gård i dette området: Kullebund, Holtet og Bernhus. Plassen Kullebunden, 1/3 lispund, ble frasolgt Nordsæter ved skjøte 7.juni 1806. Holtet, som da opprinnelig var en plass under Nordsæter, ble utskilt som egen gård i 1809. Skylden den gang var 1/2 lispund tunge. Den første eier var båtskriver John Erichsen, som ervervet gården fra Gunder Mørch (eieren av Nordsæter) ved skjøte 22.mars 1809. Fra Christiania Intelligentssedler, tirsdag 7.november 1815 vedr auksjon som skulle holdes 15.november ved Waterlands Broe etter afgagne Bygmester Ringels og Huustroes Boe tilhørende Eiendomme bl.a.: Pladsen Holtet, der er frasolgt Gaarden Nordsæter. Paa Pladsen findes følgende Bygninger: a) En Sexlaftet Stuebygning, tættet med Teglsteen, hvorudi findes Stue, Kammer og Kjøkken med Storsteen. I Kammeret er en Jernkakkelovn. b) En sexlaftet Ladebygning, hvorudi er 2 Lader og en Laave. Ved Siden deraf er 2 Systuer og et Redskabskammer. c) En Sexlaftet Bygning, indrettet til Stald og Fæhuus, tættet med Bord. Paa Pladsens Jordvei kan fødes 1 Hest og 2 Køer. Bernshus/Bergenhus. Gunder Mørch på Nordsæter står som eier her før 1806. Gården var opprinnelig et småbruk eller en husmannsplass, og ble skilt ut fra Nordsæter gård den 24.mai 1806. Gunder Mørch solgte gården, 1/3 lispund, til Arne Grue ved skjøte 7.juni 1806. Plassen Kastellet ble skilt ut fra Nordsæter ved skyldsetningsforretning 19.oktober 1784. Plassen nevnes første gang i 1740, 1/2 lispund. - Gunder Mørks sønn Johan overtok farsgården i 1823 - ved kontrakt mellom enken etter Gunder og arvingene 11.august 1823 - og bor her fortsatt under manntallet i 1834. Da bor også hans mor, den 62-årige Marie Mørch her. Fra Christiania Intelligentssedler, tirsdag 27.juni 1837: Landeiendom. Gaarden Nordsæter med Andeel i Tungebraatens Udmark, beliggende i Aggers Sogn, omrent 3/8 Miil fra Christiania ved Postveien til Moss, med Hovedbygning, der er indrettet for en conditioneret Familie, og hvorfrs haves en skjøn Udsigt over Christianiafjorden og Omegn, samt fornødne og gode Udhuse for Gaardens Avling og Besætning, er underhaanden, paa Grund af Fraflyttelse, tilkjøbs med Avl og Afgrøde, saaledes som Alt nu maatte forefindes. Paa Gaarden fødes 4 Heste og 16 a 18 Melkekøer, foruden Faar og andre smaae Kreature; til Besætningen haves god Sommer- og Høsthavn, ligesom Skov haves til fornødent Brænde og Gjærdefang for Gaarden. Eiendommen kan strax efter Handelens Afslutning tiltrædes, og dersom Kjøberen ønsker det, kan Kjøbesummen mod Sikkerhed og Renter betales i 22 Aar med 1/44 Deel Afdrag hvert Aars 11te Juni og 11te December. I Mangel af Salg er Gaarden strax til Forpagtning med Avl og Afgrøde for dette Aar, og kan ligeledes strax tiltrædes. Eiendommen kan af Lysthavende daglig tages i Øiesyn, og med Eieren, som boer paa Stedet, kan det Fornødne afhandles. For de, som maatte ønske nærmere Underretning herom, vil Avis-Exped. meddele Lysthavende det videre Fornødne. Den 13.juli 1837 står gården avertert på auksjon i Morgenbladet: Idag. Auction paa og over Johan Mørks Gaard Nordsæter, med Andeel af Tungebraatens Udmark, i Agers-Sogn, kl.4 Eftermiddag. Gården blir tydeligvis ikke solgt på denne auksjonen, for nye salgsannonser lik den ovenfor fortsetter å dukke opp i avisene fremover i 1837. Fra Christiania Intelligentssedler, onsdag 15.november 1837: Ifølge Forlangende af Proprietair Johan Mørch bliver ved offentlig Auction paa Gaarden Nordsæter i Agers Sogn Mandagen den 27de November førstkommende, kl.11 Formiddag, bortsolgt endeel Byg, Rug, Havre, Timothei- og Boldhøe, Byghalm, Havrehalm og Rughalm. Conditionerne erfares paa Auctionsstedet. Aggers Sorenskriver-Contoir, Christiania den 20de Octbr. 1837. P.F. Helssen. Fra Christiania Intelligentssedler, onsdag 13.mars 1838: Fredagen den 6te April førstkommende, om Eftermiddagen kl.2, bliver, efter Forlangende af Proprietair Johan Mørch, en offentlig Auction afholdt paa Gaarden Nordsæter i Agers Sogn til Bortsolgt af et Qvantum godt Hestehøe og Rughalm. Conditionerne erfares paa Auctionsstedet, hvorhen Liebhabere indbydes. Agers Sorenskriver-Contoir den 8de MArts 1838. P.F. Helssen. Nye salgsannonseringer av gården dukker opp utover våren 1838 også. Ny auksjon annonseres også for gården til den 27.april. Johan Mørch overtar 7.november 1838 Tyslevseter etter svogeren Johannes Carlsen Schøyen, som i bytte får Nordseter. Hva som ligger bak denne transaksjonen, vet vi ingenting om. Det er en av Nordseter-forskningens ennå uløste oppgaver.	Kiøstelsen Roverstad, Gunder "Østbye" / "Mørch/Mørk" (I6122)
13379	Om Peder Fosling står det i Tromsø bys historie 1 (av Niels A. Ytterberg 1946): ...Fosling var fast bosatt på Tromsø allerede i 1800 med en halvvoksen sønn og en datter, og hadde vært på stedet siden 1795. Han var født nær Trondheim ca.1757, og hadde antakelig lært håndverket i denne byen. Det er trolig at Fosling har vært med å oppføre en rekke av de eldste husene i byen, og likedan kirkebygget som reiste seg i årene etter 1800. Fosling synes selv å ha bodd i en av de gamle kirkestuene nær Smørtorvet... I 1805 nevnes snekker Fosling som en av fire bygningskyndige takstmenn i en takstnemd som utførte besiktigelse - samt derunder at bestemme hvad der vil medgaae til dens (Elverhøy kirke) fuldkomne Istandsettelse.	Pedersen Fosling, Peder (I3031)
13380	Om Peder Simenssøns familjeforhold haves følgende op lysninger: Ved sin død efterlod han sig en enke ved navn Kirstine Andersdatter. Om han tillige havde været gift med en anden vides ikke. Sikkert er det at det beror paa en misforstaaelse, naar man har ladet ham første gang være gift med en kvinde ved navn Aselin. I 1563 havde han flere børn, der var saa vidt gamle, at han holdt en pedagogus. En af disse var sønnen Geble, der fikk kaldet efter faren.	Family: Peder (Per) Simonsen Krag / Kirstine Andersdatter (F1817)
13381	Om Prestesteinen i Leikanger: Prestesteinen, med namnet på alle Leikangerprestane i perioden 1522-1975, står på ein liten parkeringsplass utanfor Leikanger kyrkje. Ein av dei, Erik Nordal, styrde embetet i 40 år. Det er 24 namn på Prestesteinen. Nokre prestar var i embetet mange år, andre berre nokre få. Presten med lengst tenestetid - i alt 40 år - var Erik Ivarson Nordal (1591-1658) frå Sunnmøre. Han kom til Leikanger i 1618 saman kona Karen Werner. Ho var då berre 20 år gamal, han var 27. Det er truleg det yngste paret i prestegarden nokon gong. Karen Werner døydde i 1634 etter sin åttande fødsel. Med den andre kona si, Lene Splidsdotter (1615-1670), fekk han 10 born. Erik Nordal døydde i 1658, og etterlet seg m.a. eit stort jordegods av gardar i fleire bygder i Sogn. Sokneprest og prost Erik Nordal fekk 18 born med dei to konene sine. Borna hans tok Leganger som etternamn etter fødestaden Leikanger. Av dei som vaks opp og stifta familie vart det etter kvart ei stor slekt, Leganger-slekta. Den nest eldste sonen, Ivar Leganger, f. 1629, vart den seinare vidgjetne presten i Vik frå 1657 til 1702. Peder Leganger, f. 1638, blei prest i Hå på Jæren. Karen, f. 1643, blei gift med kjøpmann Jochum Lange i Stavanger. Nils, f. 1645, vart borgar i Bergen. På Prestesteinen står namnet til sokneprest Erik Nordal. Inne i Leikanger-kyrkja heng det eit oljemåleri av han og eit av den andre kona hans, Lene Splidsdotter. På slutten av 1800-talet blei begge måleria sende til Oslo i byte for ein omn. Dei kom attende til Leikanger i 1957 etter at mannen bak Prestesteinen, Sverre Daae, i årevis hadde streva med å spora dei opp og forhandla seg fram til avtale om å få dei tilbake på sin rette plass. Begge er måla av bergenskunstnaren Elias Fiigenschoug i 1641. I 1636 vart Erik Iversen ille medfaren då ei gjeng karar rauk på han og dengde han opp. Ein av desse var Ivar Henjum, men det er ikkje kjent kva straff han og dei andre fekk for å gje presten juling.	Iversen Nordal, Erik (I3970)
13382	Om Sigfred og brødrene skriver Snorre: ...De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.	Haraldsen, Sigfred (I4874)
13383	Om Sigrid kvad kongeskalden Einar Skulesson da han så henne styre et langskip i storm: Ferda heim den frue frøysekavl på havet pløyer. Båror bryt, og segla bulnar innom Ulsteinfjordens øyar. Aldri bar ei skute betre bør enn henne heim i hamn.	Torkelsdatter Fugl, Sigrid "på Giske" (I3776)
13384	Om sin forlovelse skriver Christen Bernhoft (opprinnelig på latin): 1620 17/11 fant min trolovelse sted med den hederlige jomfru Anna Christensdatter i Nidaros i den velærverdige biskopens hus.	Family: Christen Hansen Bernhoft / Anna Christensdatter Arrebo, "Bernhoft" (F1312)
13385	Om sitt giftermål med Anna Christensdatter skriver Christen Bernhoft (opprinnelig på latin): 1621 21/5 2.pinsedag ble mitt bryllup høytidelig feiret på biskopens bekostning.	Family: Christen Hansen Bernhoft / Anna Christensdatter Arrebo, "Bernhoft" (F1312)
13386	Om sitt soknekall skriver Christen Bernhoft (opprinnelig på latin): 1622 ble jeg kallet til å overta det hellige presteembede i Akerø prestegjeld. Han må nok ha styrt embedet innen da, som konstituert etter sokneprest Hans Poulsen Aars, som ble suspendert omkring den tiden og fradømt dette embedet. Laurits Holgersen (svogeren til Christen) omtaler han som sokneprest til Akerø i sin dagbokfortegnelse fra Christen og Annas bryllup 21.mai 1621. I et dokument datert Trondheim 27.september 1621, benevnes Christen som - Sognepræst til Agerøens Gjæld.	Hansen Bernhoft, Christen (I2186)
13387	Om Smestad: Gårdsnavnet er avledet av mannsnavnet Smed. Den ble ifølge Akershusregisteret av biskopen i Oslo alt i 1160-årene overdratt Hovedø Kloster, og ved dets eie ble den hele middelalderen. Ennå i lensregnskapene 1557-1558 oppføres gården som Hovedø Klosters gods, skylden var 2,5 skippund malt. Ved reformasjonen kom gården som klostergods i Kronens besittelse. Kronen solgte gården ved skjøte 19.januar 1682 til assessor og president i Kristiania, Laurits Jacobssøn. Han videresolgte Smestad til generalauditør Zacharias Lembfort ved skjøte 11.februar 1682. Etter dennes død arvet sønnen oberst Johan Lembfort gården. Jacob Olsen overtok først farsgården Brustad og drev denne gården til 1706. Da solgte han Brustad, og kjøpte ved auksjon på Kristiania tollbod generalauditør Lemforts gård, Smestad, Akers største. For å greie dette kjøp utstedte han 16.november 1706 til Henrich Lachmann på 900 riksdaler, hvilket ble avlyst som innfridd 1724. Etter Jacob Olsens død i 1728 ble Smestad delt mellom enken Ingeborg Andersdatter og barna. Enken giftet seg igjen med Ole Madssøn, som fikk halvparten (Nedre Smestad) av gården, mens Jacob Olssøns sønn, Jens Jacobssøn Smestad, etterhånden samlet den annen halvpart (Øvre Smestad) på sin hånd, men gav stefaren skjøte av 20.desember 1734 på sin odels- og setesrett til dennes halvpart. Andre kilder: Oslo Byleksikon. Øivind Rødevand: Fra bygd til by 4. Rundt Smestaddammene og Ullernåsen : Smestad, Skøyen, Abbediengen, Hoff, Huseby, Montebello, Øraker, Lilleaker, Røa, Ullern Historielag 2002.	Olsen Brøstad, Jacob "Smestad" (I7578)
13388	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I17944)
13389	Om Svartorsæter: Den 2.mai 1652 får oppsitteren på Skøyen, Haagen Mogenssøn, skjøte på Svartorsæter far Morten Lauritssøn. Den 28.juli 1684 fører Anne Felber sak på tinget mot Jochum Olssøn Skøyen, som var gift med Haggen Mogenssøns enke. Jochum ble frifunnet og fikk beholde skogstykket på Svartorsæter. Da enken etter Haagen døde i 1695, ble Svartorsæter delt mellom Haagens barn, Anne (gift med Halvor Erlansdssøn Blindern), Siri (gift med Hans Olssøn Wilsti) og Karen (gift med Daniel Torstenssøn). Ved skjøte av 18.mai 1696 solgte Hans Olssøn og Daniel Torstenssøn sine andeler til svogeren Halvor Blindern. Svartorsæter ble deretter arvet av Halvor Blinderns sønn Haagen. Etter Haagens død i 1746 ble eiendommen delt mellom enken Anne Hansdatter og barna, som igjen solgte sine andeler ved skjøte 23.januar 1762 til Haagens sønn, Halvor Haagensen Blindern.	Mogensen Holmen, Haagen "Schøyen" (I15800)
13390	Om Søndre Hvalby står det i bygdeboken for Søndre Land bind III at Peder Gregersen Granavollen som eide gården i begynnelsen av 1760-årene allerede i 1763 skjøtet eiendommen til Johannes Christensen Brenna for 1.000 riksdaler. Allerede året etter skjøtet Johannes Christensen eiendommen til Peder Pedersen Askvig, som igjen året deretter skjøtet eiendommen videre til sin svoger Peder Eriksen Nerløs. I begge de siste tilfellene var prisen 1.060 riksdaler. Det kan nevnes at Johannes Christensen bosatte seg på plassen Haugen under Søndre Hvalby. Av tellingslisten fra 1767 ser vi at Peder Eriksen har bosatt seg på gården. Han var gift med Marit Hansdatter, og de 2 ble sittende med gården til 1780, da sønnen Erik Pedersen overtok skjøtet på farsgården for 1.000 riksdaler pluss føderåd til foreldrene. Sønnen Erik overdro imidlertid samme året gården til Hans Gulliksen fra Harkenes i Fluberg for 1.150 riksdaler. Om gården av skyld 18 lispund finner vi følgende i gårdmanntallet for 1782: Utseden besto av 1/4 tønne rug, 2 tønner bygg, 6 tønner blandkorn og 1/2 tønne erter, og det ble avlet 1, 8, 30 og 1 tønne av de respektive sortene. Av høy fikk man 20 sommerlass. Dyr på gården var 2 hester, 12 storfe, 20 sauer,10 geiter og 2 svin. Plassens antall var 3, og av folk bodde det i alt 24 på gårdens grunn. Fra folketellingen i 1801 ser vi at husbonden het 45 år gamle Hans Jensen. Hans kone var Hans Gulliksens datter Anne Maria som var 34 år gammel. De hadde 3 barn. Hans Gulliksen hadde fremdeles føderåd på gården. Det ser vi også om Peder og Marit: Peder Erichsen, 72 år. Føderaad af gaarden. Marit Hansdatter, 80 år. Hans kone. Begge i 1st. ægteskab.	Eriksen Nerløs, Peder "Hvalbye" (I15930)
13391	Om Torbjørn fra Venås står det at han var oppvokst på Sud-Tjønn. Han ble bruker på Rinde omkring 1740, og eier fra 1750. Da fikk han skjøte for 37 riksdaler på - Pladsen Rinde med Inhægning. Sønnen Ola tok over Rinde.	Torjussen Wenaas, Torbjørn "Tiøn" / "Kiøn" / "Rinde" (I18436)
13392	Om ugifte Agnetha står det at hun Underholdes af charite.	Jørgensdatter Bernhoft, Agnetha (I1854)
13393	Om Voksen: Gårdsnavnet, i gammelnorsk form Vagsin, er sammensatt av Vagr og Vin. Vågen som har gitt anledning til navnet er enten en gammelbetegnelse på Bogstadvannet eller på dettes mindre østlige del. Fra 1500-tallet ble navnet i alminnelighet skrevet - Woxen - den form som den til gården knyttede store slekt også har beholdt som slektsnavn. Fra kildene nevnes gården fra 1300-tallet. I Akershusregisteret oppføres blant Hovedø Klosters brev et - Dombreff anlangendis øster Woxen med dedtz broer och Weiger att ferdigholdis, dateret Kong Magni 19 regimentis aar - så gården var allerede i middelalderen delt i 2 bruk, Østre og Vestre. Høvedø Kloster var eier før 1426 av gårdens vestre del, men byttet da med Eyvind Tjøstelsson så han fikk denne og dessuten 1/2 markebol ved Oelstad (Olstad ødegård under Hoff) mot å gi klosteret halvparten av den østre del. Fra Akershusregisteret: Magechiffte imellem Huodø closter och Euindt Thiostelssen om westre gaardenn i Woxne och 1/2 marckeboell, som ligger wed Oelstadt, som forne Euindt schulle haffue imodt halff østre gaardenn ij forne Woxne, dateret anno 1426. Hele 20 år, anno 1445, senere får klosteret resten av denne del, meget mulig det var fra nevnte Eyvind Tjøstelsson (sitt testament) også. Fra Akershusregisteret: Testament om 12 ørisboell i øster gaarden Wexeni med quernefaassen ij Aggers herridt och 1/2 marcheboell derhoes liggendis, giffuet thill Huodøen, anno 1445. Fra midten av 1400-tallet eies altså hele Østre Voksen av Hovedø Kloster. Vestre Voksen, som i 1426 var kommet i Eyvind Tjøstelssons eie har derimot fra dette tidspunkt ha vært i provat besittelse - etter all sannsynlighet den hele tid like til 1930 vært i Eyvind Tjøstelssons etterslekts eie - altså i over 500 år. Det er enestående i Akers historie. Gårdens skyld var på 1500-tallet 2 skippund tunge, senere ble dette økt ved medregning av Stubberud, et sagbruk og forskjellige skogstykker som tilhørte gården, til 2 skippund 6 1/2 lispund. I en rettssak i 1683 la gårdens daværende eier frem et pergamentsbrev datert søndag terre kyndelsmess 1583 - utvisende at Voksen er Peder Tjøstelssøns rette odel - neppe tvilsomt at man her har en etterkommer etter gårdens tidligere eier, Eyvind Tjøstelsson. Peder Woxen nevnes i lensregnskapene mellom 1557 og 1561. Sannsynligvis har han, i likhet med etterfølgerne på Voksen, brukt hele gården, både sin egen part (Vestre) og Kronens (Østre). I lensregnskapene fra 1606 og utover oppføres Bjørn Woxen som gårdens enebruker.	Tjøstelsen Woxen, Peder (I24740)
13394	Omkom da han malte skipssiden under ankeret. Ankeret ble sluppet mens han var under det, og han han ble dratt med ankeret ned i dypet.	Skrogstad, Thore Albert (I83)
13395	Omkom da skipet han var på ble torpedert av en tysk ubåt utenfor Brasils kyst. Emil Kristian var blant besetningen (med rank: Oiler) på den amerikanske oljetankeren William Boyce Thompson (tonnasje: 7.061 tonn), som ble senket av den tyske ubåten U-185 under kapteinløytnant August Maus. Skipets posisjon når den ble truffet var 4° 05'S, 35° 58'W - Grid FC 7179., og den var en del av konvoien BT-18 på vei fra Bahia i Brasil til Trinidad. Om lasten står det water ballast. Historien: At 00.53 hours on 23 May 1942, the unescorted and unarmed William Boyce Thompson (Master Hjalmus V. Rasmussen), en route in ballast from New York to Curaçao, was hit on the starboard side by one torpedo from U-558 while steaming on a nonevasive course at 10.5 knots about 120 miles south of Kingston, Jamaica in 16°26N/77°51W (grid EB 3855). The torpedo hit at #4 tank and opened a hole of 20 feet on the starboard and several small holes on the port side and the weather deck. While the #3 tank and the pump room flooded slowly, the tanker escaped northwards zigzagging at full speed in a smoke screen. The eight officers, 29 crewmen and two Navy signalmen on board reported no injuries. On 24 May, she arrived at Guantanamo Bay, Cuba and returned to service after being repaired. At 06.07 hours on 7 July 1943, U-185 attacked the convoy BT-18 about 175 miles east of Fortaleza, Brazil for a first time and reported two ships sunk and another damaged. In fact, the William Boyce Thompson and the James Robertson were sunk. The William Boyce Thompson (Master Fred Charles Vosloh) was the ship of the convoy commodore in station #41. The tanker was hit by one torpedo on the starboard side at the engine room, destroying the engine and the steering gear and killed one officer and two crewmen on watch below. As the ship began settling by the stern rapidly, twelve men panicked and abandoned ship in a lifeboat without orders. Three of them were later picked up by Jaguarão (CS 55) together with survivors from the other torpedoed ship, while the remaining men were picked up by USS Surprise (PG 63). Most of the eight officers, 32 crewmen, eleven armed guards (the ship was armed with one 4in and two .50 cal guns), the convoy commodore and five naval staff members abandoned ship after seven hours in two lifeboats and a raft and were also picked up by the corvette, which landed them at Recife on 10 July. One crewman later died of wounds ashore. The wreck of William Boyce Thompson remained afloat and had to be sunk by gunfire and depth charges from the escort vessels. The master, Fred Charles Vosloh, had only 4 months earlier lost a ship to the same U-boat and commander when Virginia Sinclair was sunk by U-185 (Maus) on 10 March 1943. Om skjebnen til ubåten: Sunk 24 Aug 1943 in the mid-Atlantic, in position 27.00N, 37.06W, by depth charges from 3 Avenger and Wildcat aircraft of the American escort carrier USS Core. 29 dead and 22 survivors. Kilde: Fra en nettside med Crew list of Ships hit by U-boats.	Hugaas, Emil Kristian (I5763)
13396	Omkom i en arbeidsulykke. Fra Tiden, tirsdag 14.februar 1967: Den 21 år gamle Birger Terjesen fra Hinnebu i Mykland omkom i går ettermiddag da tippen på lastebilen han kjørte, veltet over ham. Ulykken skjedde ved 16-tiden da Terjesen var ute for å reparere tippen. Han kjørte en strøbil med et nokså stort sandlass, og hadde stoppet på Hinnebu for å reparere. Falken i Arendal rykket straks ut og fikk brakt mannen til Aust-Agder Sentralsjukehus i Arendal, der man bare kunne konstatere at døden var inntrådt. Dødsannonsen i Tiden, torsdag 16.februar 1967: Thore Birger Terjesen ble brått revet fra oss i dag, 22 år gammel. Hinnebu, 13.febr. 1967. Therese og John Terjesen, foreldre. Sonja, Odmund, Liv. Tanter og onkler. Samles ved Mykland kirke tirsdag 21.febr. kl.14. Alle som vil følge er hjertelig velkommen. Bes kun på denne måte.	Terjesen, Thore Birger (I5597)
13397	Omkom i en bilulykke.	Martin, Pierre Eric (I1023)
13398	Omkom i en tragisk flyulykke som kostet 2 av hærens flygere livet. Ulykken skjedde ved Borgen meieri i Ullensaker. Flyet hadde kretset over området en tid. Det fløy meget lavt, like over taket på meieriet. Flyet, en Tiger-Moth 155, tilhørte en avdeling som lå på Gardermoen for å delta på store manøvre der. Det viste seg at flyverne drev såkalt blindflyvning da ulykken skjedde, det vil si at det bare ble flydd etter instrumenter. Flyverne hadde sagt de bare skulle være borte et kvarters tid. Ulykken inntraff omtrent 10 minutter etter starten. Et øyenvitne fortalte Sarpsborg Arbeiderblad at han så flyet komme i lav høyde og i stor hastighet mot den tykke telefonkabelen, som den kjørte inn i. Et kort øyeblikk ble flyet hengende på den ene vingen, men styrtet ned når vingen ble revet løs. Vingen ble hengende igjen på telefonkabelen en stund. Flyet tok straks fyr da det traff bakken, og flammene gjorde det umulig å komme til flygernes redning. Øyenvitnet fortalte at han tydelig så flyvernes ansikter, og hevdet bestemt at de må ha vært drept allerede ved sammenstøtet med telefonkabelen. Skogen rundt krasjstedet tok også fyr, men det lykkes å få slukket varmen etter kort tid. Da ilden hadde lagt seg og man kom til flyet, så de at flyverne satt fastsurret i maskinen, helt forkullet og ugjenkjennelige. Det var ikke mulig å identifisere dem, men nummeret på flyet og en påfølgene telefonsamtale med de som hadde fortegnelsen over flyene, konstaterte de at flyverne var fenrik Finn Trygve Smith og sersjant Erling Meinstad. Straks ulykken ble meldt til Kjeller flyplass ble det sendt en ambulanse for å hente de 2 flyvernes forkullede lik. Tennisspiller og konkurrent av Finn, Dick Bjurstedt, forteller: Da NM skulle spilles i august, var Finn ikke med. Han var fenrik i Flyvåpnet, og skulle på manøver. Den 2.august møtte jeg Magnus Stærnes i Akersgaten. Han så uvant alvorlig ut. Jeg ser du ikke har hørt det, sa han med tårer i øynene. De sa i radioen at Finn hadde falt ned. Med Finn mistet vi en strålende kamerat. Fra dødsannonsen i Aftenposten 22.august 1935: Vår inderlig kjære sønn og min elskede bror Finn Tryggve Smith døde plutselig fra oss den 20.aug. Gudrun Smith (f.Zinow), Trygve Smith. Kiddy Smith. Bisettelsen foregår i Det nye krematorium fredag kl. 2. Om flytypen, Tiger Moth: Tiger Moth, eg. de Havilland D. H. 82 Tiger Moth, propelldrevet biplan, sannsynligvis det mest berømte skolefly i flygningens historie. Fløy første gang 1931. Mer enn 4200 ble bygd i Storbritannia, ytterligere nesten 3000 i Australia, Canada og New Zealand. Vingespenn 8,9 m, lengde 7,3 m, største startvekt 803 kg, største hastighet 175 km/h. Tiger Moth er en videreutvikling av deHavilland D.H.60 Moth. De første D. H.60 Moth i Norge var 10 fly som ble laget på lisens ved flyfabrikken på Kjeller for Hærens Flyvåpen. I det sivile ble 13 fly benyttet, hvorav fire kjøpt fra Hæren. Fra 1933 til 1937 ble 38 Tiger Moth bygget på lisens på Kjeller.	Smith, Finn Trygve (I956)
13399	Omkom i et forlis utenfor Jyllands vestkyst.	Olavsen Skancke, Olav (I25410)
13400	Omkom i et ras i Jakobsbakkgruven.	Forsgren, Trygve Reitan (I12461)