Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 13,651 to 13,700 of 16,597
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 13651 | Oskar og Klara bodde i en murgård i Nygårdsgata. Det lå før en bakke, på venstre side (når en går sydover fra sentrum), ikke så langt fra der Grieghallen og Lille Lungegårdsvannet er idag, fortalte datteren Ruth i 1984. Sønnen Ragnar fortalte om at de bodde i nærheten av Minde sjokoladefabrikk. Det hendte at de fikk svidd sjokolade derfra, og spiste så mye at de ble dårlige av det. Om Minde: Minde ble etablert i Bergen av brødrene Hjalmar og Anton Minde i slutten av 1890 tallet. De skulle forsøke å konkurrere med Freia og Nidar sine produkter. De klarte seg lenge bra med sin satsing, det var hovedsakelig i Bergen og omheng de hadde sin beste omsetning, det var ikke mange utenfor området som hadde hørt om Minde. Brødrene Anton og Hjalmar Minde registrerte H&A. Minde Chokolade i Bergens handelsregister i 1898. Kjøpmannssønnene satset oppsparte midler på en ny industri som vokste i takt med en befolkning som i stadig større grad kunne unne seg litt luksus i hverdagen: Sjokolade! Freia hadde banet vei siden 1889, og en rekke dampsjokoladefabrikker ble etablert for å surfe på Freia-bølgen. Mindebrødrene skulle bite seg bedre fast enn de fleste andre, forankret i lokalpatriotisme rundt et Bergens-kjært varemerke og vareutvalg tilpasset et lokalt marked. Den aller første produksjonen må ha kommet i gang allerede mot slutten av året 1897. Lokalene midt i Bergen sentrum, var små og upraktiske men man var i gang. Produktene fant fort et marked i byen. Allerede fra starten av ble det produsert håndlagete sjokoladefigurer, konfekt, marsipan og kakao i pulverform. Når man leter etter hvem arbeiderne disse første årene var, slår det en at langt de flest ansatte var kvinner, selv om den etter hvert voksende arbeidsstokken også omfattet flere menn. Grunnen til at sjokoladeproduksjon hurtig ble kvinnenes arbeidsplass, var at de representerte billig arbeidskraft. Med nøyaktighet og hurtighet kunne de utføre rutinepreget arbeid som maling og røsting av kakaobønnene, forming av masse og pakking av større om mindre forpakninger. Det ble helt fa begynnelsen av satset på finere konfekt og sjokoladeprodukter, i tillegg til løsvektsalget av kakao. Det var hovedsakelig Anton Minde som sto for utviklingen av fabrikken utover 1900-tallet. Han skjønte at det var inspirasjon og gode ideer å hente i utlandet. Kunnskapen og teknologien lå hovedsakelig i Tyskland og Frankrike, og nå bød det seg en sjanse for 25-åringen til å lære mer. Stortinget hadde lyst ut et antall reisestipender til verdensutstillingen i Paris, som ble holdt i året 1900. Anton Minde søkte og fikk et av disse stipendene, godt hjulpet av anbefalinger fra Bergens Håndverkerforening. Med seg hjem fra Paris brakte han brosjyrer over drops, sjokoladeproduksjon og anvendelige maskiner. | Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
|
| 13652 | Oskar skriver til sin datter Ruth i Amerika og takker for penger han har fått tilsent derfra i bursdagspresang. | Family: Oskar (Oscar) Lorentzen / Klara (Clara) Hugaas, "Lorentzen" (F13)
|
| 13653 | Oskars brev til datteren Ruth i Chicago: Hallo Ruth og Einar! Ja - de tilsendte penge er modtat og plasert i Banken, - beløpet er er nu 1739 - sytten hundrede ni og tredve kroner. De kviteringer De får - når De sender - har De vel opbevart så De kan se om det stemmer. Det mangler nu 261 kroner på 2000,- hertil kommer så endel renter. Jeg vilder meget gjerne når De svarer på dette - få vite om beløpet stemmer. Jeg har eller intet nyt at skrive om - Mor greier alt nyhetsstof - Hils Laura tak for Kortstokken - den blir flittig brugt - mest for Kabal. Lev vel og vær hilset begge to fra Eders Far. Hommelvik 17-7-36. | Family: Oskar (Oscar) Lorentzen / Klara (Clara) Hugaas, "Lorentzen" (F13)
|
| 13654 | Oskars brev til datteren Ruth i Chicago: Hallo Ruth og Einar! Ja - de tilsendte penge er modtat og plasert i Banken, - beløpet er er nu 1739 - sytten hundrede ni og tredve kroner. De kviteringer De får - når De sender - har De vel opbevart så De kan se om det stemmer. Det mangler nu 261 kroner på 2000,- hertil kommer så endel renter. Jeg vilder meget gjerne når De svarer på dette - få vite om beløpet stemmer. Jeg har eller intet nyt at skrive om - Mor greier alt nyhetsstof - Hils Laura tak for Kortstokken - den blir flittig brugt - mest for Kabal. Lev vel og vær hilset begge to fra Eders Far. Hommelvik 17-7-36. | Family: Einar Zinow, "Skøien" / Ruth Lorentzen, "Zinow" / "Skøien" (F8)
|
| 13655 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I565)
|
| 13656 | Oslo ? | Aarflot, Harald Brinchmann (I6189)
|
| 13657 | Oslo Sanitetsforenings Revmatismesykehus (Akersbakken 27) åpnet 1938, og var spesialsykehus for pasienter fra hele landet med revmatiske sykdommer. Fikk felles styre med Rikshospitalet 1994, fra 1995 slått sammen med Rikshospitalet. Oslo Sanitetsforenings Revmatismesykehus (OSR) var Nordens første revmatismesykehus. Sykehuset ble bygget og drevet av Oslo Sanitetsforening, den første pasienten ble mottatt 15. september 1938. Det var formannen i Oslo Sanitetsforening, Anna Dahl som startet det hele. Foreningen drev et elevhjem for sykepleiere i Akersbakken, tomten der var stor og der ble prosjektet realisert. Det var en felles innsats fra alle landets sanitetskvinner som bidro til at Norge fikk Nordens første spesialsykehus for revmatikere. Andreas Tanberg ble sykehusets første overlege, i 1963 overtok Erik Kåss denne stillingen. I 1966 ble Jan Pahle ansatt som revmakirurg. Kåss og Pahle utgjorde i nærmere en mannsalder et solid faglig tyngdepunkt i revmaomsorgen i Norge. Den 1.januar 1962 inngikk sykehuset faglig samarbeid med Rikshospitalet, og ble med dette en universitetsklinikk, der sykehusets leger var ansatt ved Rikshospitalet og hadde Revmatismesykehuset som tjenestested. I 1966 ble et professorat i revmatologi knyttet til sykehusets overlegestilling. Sykehuset var i 1970 Norges største spesialsykehus for revmatikere med 147 sengeplasser.Sykehuset tok på den tiden imot pasienter med komplisert sykdom fra hele landet, og skilte seg fra de øvrige spesialsykehusene i at 80-90% av pasientene led av betennelsesaktige revmatiske sykdommer, og et tilsvarende lavt belegg med pasienter med degenerative sykdommer. Driften ble nedlagt 1.mars 2000, og ansvaret for pasientbehandlingen overført til de revmatologiske avdelingene ved Diakonhjemmet sykehus og Rikshospitalet. | Reitan, Haakon Hoff (I13)
|
| 13658 | Oslo, 19. 9. 89. Kjære Christopher! Ved min Hjemkomst igaaraftes fra Christiania modtog jeg Dit Brev og det var mig en stor Glæde at høre, at du og Erika vilde regne mig med blandt Eders lille Piges Faddere. Men første Bestemmelse har jo været at rejse hjem den 28de, men da det vilde være mig meget kjært at kunne opfylde Eders Ønske, har jeg besluttet at lægge en Uge til mit Ophold, og modtager altsaa med Tak Eders Venlighed. Maaske jeg kunde faa et Par Ord fra Dig med Hensyn til Tiden; jeg antager Ludvig og Henny rejser tilbage med Eftermiddagstoget og at vi da kunne følges ad, saa bliver jeg hentet med Vogn ved Stationen. Hils Erika venligst og bring hende en hjertelig Tak fra Din hengivne Cousine Christiane Hoffmann. | Family: Christopher Bernhoft Brinchmann / Erika Wilhelmine Hiorth, "Brinchmann" (F21)
|
| 13659 | Oslo? | Bryn, Sofie Augusta Bonnevie "Aarflot" (I6209)
|
| 13660 | Ottar døde av slag i mai 1760, mens Guru døde 2 år etter. Det ble samlet skifte etter dem 19.mars 1762. Besetningen var 3 hester, 2 skjut, 2 okser, 12 kyr, 3 kviger, 1 kalv, 18 sauer, 18 geiter, 1 bukk og 3 svin. Blant løsøret var det 1 brennvinspanne. Aktiva utgjorde 847 riksdaler 1 ort, overskuddet var 616 riksdaler 6 skilling. | Hansdatter, Guru "Gran" (I6417)
|
| 13661 | Ottar het Egils sønn, han fikk riket og kongedømmet etter ham. Han holdt ikke vennskap med Frode, og da sendte Frode menn til for å hente den skatten Egil hadde lovt ham. Ottar svarte at svearne aldri hadde betalt skatt til danene, han sa at han ville heller ikke gjøre det; sendemennene vendte hjem. Frode var en stor hærmann. En sommer seilte Frode til Svitjod med hæren, han gjorde landgang der og herjet, drepte mange og hærtok andre; han tok svære mengder i bytte, brente gardene mange steder og gjorde stort hærverk. Sommeren etter fór kong Frode og herjet i austerveg, dette fikk Ottar høre, og at Frode ikke var hjemme i landet; da går han om bord i hærskip, seiler til Danmark og herjer der og får ingen motstand. Han får nå høre om stor hærsamling på Sjælland, så stevner han vest gjennom Øresund, seiler sør til Jylland og legger inn i Limfjorden og herjer i Vendsyssel; han brenner og legger landet helt øde mange steder. Vott og Faste het Frodes jarler; dem hadde Frode satt til landvern i Danmark mens han var utenlands. Da nå jarlene hørte at sveakongen herjet i Danmark, så samlet de hær, sprang om bord på skipene og seilte sør i Limfjorden, der kom de helt uventet over kong Ottar, og la straks til kamp; svearne tok godt igjen, og det falt folk på begge sider, men etter hvert som det falt folk av danene, kom det bare mer fra bygdene omkring, og så la de til med alle de skip som fantes i nærheten; slaget endte med at Ottar falt der og det meste av hæren hans. Danene tok liket hans og flyttet det i land, der la de det opp på en haug og lot dyr og fugler rive i åtslet. De lagde ei Trekråke og sendte til Svitjod og sa at mer var han ikke verd, Ottar, kongen deres. Siden kalte de ham for Ottar Vendelkråke. Fra Ynglingesagaen: 27. Ottar heitte son hans Egil, som tok rike og kongedøme etter han. Han gjorde seg ikkje til vens med kong Frode. Daa sende kong Frode menn til kong Ottar til aa henta den skatten, som Egil hadde lova han. Ottar svara de, at sviane aldri hadde lagt skatt til danine, og sagde at han vilde ikkje gjera de han heller. Sendemennane fór attende. Frode var ein stor hermann. De var ein sumar, at Frode fór med heren sin til Svitjod og gjekk i land der og herja og drap mykje folk og fanga sume. Der fekk han ovmykje herfang, brende bygdi vidt umkring og gjorde stort herverk. Sumaren etter fór kong Frode paa herjing i Austerveg (93), daa spurde kong Ottar, at kong Frode ikkje var i lande. Han gjeng um bord pa herskip og fer til Danmark og herjar der, og ingin sette seg imot. Han spør, at de hadde samla seg mykje folk på Selund, og stemner daa vest til Øresund og sigler so sør til Jylland og legg inn i Limfjorden og herjar paa Vendil (94) og brenner og snøyder av. Vott og Faste heitte jarlane hans Frode, som Frode hadde sett til aa verja lande i Danmark, medan han sjølv var burte. Daa jarlane spurde, at sviakongen herja i Danmark, daa samlar dei ein her og gjeng um bord og sigler sør til Limfjorden. Der kom dei reint uventande paa kong Ottar og lagde straks til slag. Sviane tok vel imot deim, og de fall folk paa baae sidur. Men etter som de fall folk for danine, kom de andre og fleire til fraa bygdine, og likeins lagde dei aat med alle dei skip som var der umkring. Enden paa slage vart, at kong Ottar fall og mesteparten av folke hans. Danine tok like hans og hadde i land og lagde uppaa ein haug og lét dyr og fuglar riva de sund. Dei gjorde ei tre-kraake og sende til Svitjod, og sagde at han var ikkje meir verd, Ottar, kongen deira. Sidan kalla dei han Ottar Vendilkraake. So segjer Tjodolv: Ottar fall under ørneklo, den dugande kjempa, for danske vaapn. Ufreds-hauken hakka med blodut klo paa Vendil den vise kongen. Eg veit, at um verke til Vott og Faste vil segnir ganga millom svenske menn, at jarlane hans Frode gjævingen tok og den drustelege drap i hel. Forklaringer: (93) Austrvegr eller -vegir kalla dei landi umkring Øystresjøen, i vissa paa austsida. (94) Vendill heiter no Vendsyssel, nordanfor øystre luten av Limfjorden. | Egilsen, Ottar (I4607)
|
| 13662 | Otte Rømers datter Elsebe Ottesdatter var gift med riksråd Jakob (Jep) Fastulvsson. Deres etterkommere har vært kalt de yngre Rømere, men selv brukte de ikke noe slektsnavn. Sønnen Mats Jakobsson (død etter 1455), som var sysselmann og riksråd, hadde barna Jakob, Otte og Gjertrud; sistnevnte var gift med den svenske riksråd Nils Jönsson Posse og ble stammor til adelsslekten Posse. Otte Matsson (død ca. 1510), var riksråd og befalingsmann på Bergenhus på slutten av 1400-tallet. Han var far til Olav Ottesson (død ca. 1513), den siste mann av slekten, og Ingerd Ottesdatter (ca. 1475–1555) – fru Ingerd til Austrått, som ble gift med Niels Henriksson, kalt Gyldenløve. | Family: Jacob (Jep) Fastulvsen Grip / Elsebe Ottesdatter Rømer (F1842)
|
| 13663 | Otto 1. eller Otto den store (tysk Otto 1. eller Otto der Grosse), født 23.november 912, død 7.mai 973, var den første tysk-romerske keiseren, etter gjenopprettelsen av det tysk-romerske rike i 962 og gav navnet til Det ottonianske dynasti. Otto 1. var sønn av Henrik 1. Fuglefangeren og hans andre kone Mathilda den hellige av Sachsen. Otto var først gift med Edith av England, (910-946), datter av Edvard den eldre av England, og gift på nytt i 951 med Adelheid av Det tysk-romerske rike (931-999), datter av Rudolf 2. av Burgund. Otto 1. hadde følgende barn: 1. Ludolf. 2. Liutgard, gift med Konrad den røde av Lothringen. 3. Matilda av Quedlinburg, abbedisse. 4. Otto 2. Fra 936 var Otto 1. tysk konge og fra 951 konge av Italia. Han ble utnevnt til tysk-romersk keiser i år 962, et rike som offisielt besto fram til år 1806. I sine forsøk på å kristne Norden og de slaviske folkene, sendte han ut mange misjonærer, noe som senere førte til dannelsen av nasjonene Polen og Tsjekkia, tidligere kjent som Bøhmen. Ikke minst førte dette til at disse folkene ble katolske og ikke ortodokse slik som resten av de slaviske folkene. Han sørget dessuten for å sikre at kristenheten vedvarte i det tyske riket gjennom å underlegge seg ungarerne, og ble derfor kalt for Europas befrier. Det avgjørende slaget, Lechfeldslaget, fant sted den 10.august 955. Otto ble gift med angelsaksiske Edith (Ædgyth) (910-946), datter av Edvard den eldre, konge av England, i 929. I 936 etterfulgte han sin far Henrik Fuglefangeren på tronen. Han sørget for å bli kronet i Karl den stores tidligere hovedstad Aachen hvor han ble salvet av Hildebert, erkebiskop av Mainz, overhode av den tyske kirke. I henhold til den saksiske historikeren Widukind av Corvey var det 4 andre hertuger fra riket til stede, fra Franken, Schwaben, Bayern og Lorraine, og som fungerte som hans personlige ledsagere: Arnulf 1. av Bayern som marskalk (stallmester); Herman 1. av Schwaben som munnskjenk; Eberhard 3. av Franken som hovmester, og Gilbert av Lothringen som kammerherre. Fra begynnelsen av Ottos styre ga han klare signaler at han var en etterfølger av Karl den store, hvis siste arvinger til Østfrankerriket hadde dødd i 911, og at han hadde den tyske kirke med dens mektige biskoper og abbeder bak seg. Imidlertid var Vestfrankerriket fortsatt underlagt herskeren fra det karolingske dynasti. Otto hadde til hensikt å dominere kirken og således kunne forene de tyske landområdene. Kirken tilbød rikdom, militære mannskaper og sitt monopol på lese- og skrivekunnskap. Han kunne til gjengjeld tilby beskyttelse mot adelen, løfte om økonomiske tilskudd, og en veg til makt som hans administrative tjenere. I 938 ble en sølvkilde oppdaget i Rammelsberg i Sachsen. Denne gruvedriften sørget til å finansiere Ottos aktiviteter gjennom hele hans styre, og den bidro for øvrig til å skaffe det meste av Europas sølv, kobber, og bly for de neste to hundre år. Årsaken til at tilkomsten var av betydning var at andre sølvkilder hadde tørket ut allerede på 820- og 830-tallet på grunn av politiske vanskeligheter i det muslimske Abbasidriket og som igjen hadde ført til krise i Europa. Ottos tidlige styre var markert med rekke opprør fra hertugene. I 938 hadde Eberhard, hertug av Bayern, nektet å betale ham hyllest. Otto svarte med å gå til krig 2 ganger, først i løpet av våren og deretter om høsten 938. Eberhard sto i ledtok med Ottos bror Henrik 1. av Bayern og deres søster Gerberga av Sachsen sin ektemann Giselbert av Lothringen. Otto beseiret imidlertid denne koalisjonen av motstandere. Eberhard ble forvist fra riket, Henrik flyktet til Vestfrankerriket, og Giselbert ble tatt til fange. Sistnevnte klarte siden å rømme og legge på flukt, men druknet i sitt forsøk på å krysse Rhinen. Berthold, bror av Arnulf, tidligere hertug av Kärnten, ble den nye hertug av Bayern. Otto og Henriks mor Matilda av Ringelheim arrangerte en forsoning mellom sine 2 sønner. Henrik var hennes yndlingssønn, og hun skulle helst sett ham på tronen. Da Otto og Henrik hadde skværet opp, ble Henrik tildelt forvaltningsansvaret for Lorraine. Henrik forsøkte for andre gang å alliere seg med stormenn for å innsette seg selv som konge. Otto slo nok en gang ned opprøret. Henriks nærmeste allierte ble halshugget og Henrik selv ble fengslet. Da Henrik siden ba om tilgivelse atter en gang, gjorde Otto ham til hertug av Bayern. Etter dette forsøkte ikke Henrik seg på flere opprør, og han kjempet for riket sammen med sin bror til han døde i november 955. Etter at Siegfried, greve av Merseburg, døde i 937, krevde Thankmar dette grevskapet, men Otto utpekte Gero, bror av Siegfried, som den nye greve. I løpet av denne striden gikk Eberhard 3. av Franken, og Wichmann den eldre til opprør mot Otto, og Thankmar slo seg sammen med dem. Thankmar og Eberhard erobret Belecke ved elven Möhne. Wichmann den eldre kom til en forsoning med Otto, og opprøret i Sachsen brøt sammen. Festningen Eresburg ble beleiret og til sist okkupert av Ottos hær. Thankmar ble drept ved alteret i kirken. Eberhard ble for en tid holdt fengslet ved Hildesheim, men ble senere sluppet fri. Han gikk siden inn i en sammenslutning med Ottos bror Henrik. Strid med Danmark: Keiser Otto 1. var i strid med danskekongene Gorm den gamle, og sønnen Harald Blåtann, som måtte underkaste seg den tysk-romerske keiseren i sør. Muligens gjorde man fra tysk side gjeldende krav på overhøyhet over Danmark basert på den seier som kong Henrik i 934 vant over Gnupa. Harald Blåtann ble konge i Danmark etter sin far, Gorm, 950-985. Regjerte sammen med Gorm den siste tiden faren levde, mest på den tyske keiser Otto 1's (Otto den store) nåde. Da Harald lot seg døpe ca.960 og bekjente sin kristne tro (omvendt av munken Poppo) skal han også ha fratatt sin fiende keiser Otto 1. sin motivasjon for å innta Danmark. Når det i 948 nevnes bisper i Slesvig, Ribe og Århus, byer som var underlagt Bremen, kan innvielsen av disse neppe ha funnet sted uten den tyske keisers medvirkning. Av et brev utstedt av Otto 1. den 26.juni 965, fremgår da også at han har følt seg berettiget til å gi de danske bispedømmenes kirker immunitet. Likevel savner vi ethvert vitnesbyrd om at kong Harald skulle ha følt seg som en avhengig fyrste, som måtte utrede skatt, stille mannskap til keiserens disposisjon osv. | Otto "Otto 1" (I14926)
|
| 13664 | Otto 2. (født 955, død 7.desember 983 i Roma), også kalt Røde Otto, var romersk keiser fra 973 til sin død i 983. Han tilhørte det ottonianske dynasti av saksiske hertuger. Otto 2. var den yngste og eneste gjenlevende sønn av keiser Otto 1. den Store og keiserinne Adelheid av Det tysk-romerske rike. Otto 2. ble født i 955 som 3. sønn av Tysklands konge Otto 1. og hans andre kone Adelheid. I løpet av 957 var Otto 2's eldre brødre Henrik (født 952) og Bruno (født 953) døde. Det samme var Otto 1's sønn fra hans første ekteskap med Edith av England (Eadgyth), kronprins Liudolf, hertug av Schwaben. Dermed ble den 2 år gamle Otto 2. kongedømmets kronprins og Otto 1's arving. Erkebiskop William av Maintz fikk ansvar for guttens litterære og kulturelle utdanning. Odo 1., markgreve av Sachsen, lærte den unge kronprinsen krigskunst og kongedømmets juridiske skikker. Otto 1. hadde behov for å sikre tronfølgen i Tyskland før han dro mot Italia for å samle det tysk-romerske rike. Et møte i Worms i mai 961 valgte derfor hans sønn til medkonge i Tyskland i en alder av 6 år. Otto 2. ble deretter kronet av sin onkel Bruno, erkebiskop av Köln i katedralen i Aachen 26.mai 931. Otto 1. hadde dermed sikret tronfølgen, men han hadde brutt sedvaneretten som sa at umyndige barn ikke kunne gis kongemyndighet. Han var trolig motivert av risikoen ved sitt foretak i Italia der han skulle kreve at paven kronet ham til keiser over det tysk-romerske rike. Otto 1. krysset Alpene og dro til Italia mens Otto 2. ble igjen i Tyskland, og de 2 erkebiskopene Bruno (av Köln) og William (av Mainz) ble utnevnt til medregenter. Etter et opphold på 3 år i Italia kom Otto 1. tilbake til Tyskland som romersk keiser. For igjen å sikre arvefølgen bekreftet Otto 1. på nytt Otto 2. som sin arving den 2.februar 965, på 3-årsdagen for Otto 1's kroning som keiser. Otto 2. ble senere, den 25.desember 967 kronet til medkeiser sammen sin far av pave Johannes 13. Selv om Otto 1. ble kronet til keiser i 962 og returnerte til Tyskland i 965, forble den politiske situasjonen i Italia ustabil. Etter nesten 2 år i Tyskland foretok Otto 1. en 3. ekspedisjon til Italia i 966. Erkebiskop Bruno ble igjen utnevnt til regent over den da 11 år gamle Otto 2. under Otto 1's fravær. Etter å ha sikret makten sin i de nordlige og sentrale Italia forsøkte Otto 1. å avklare forholdet til Det bysantinske riket i øst. Den bysantinske keiseren protesterte mot Ottos bruk av keiser-tittelen. Striden mellom øst og vest ble endelig løst ved at man delte suvereniteten over Sør-Italia. Otto 1. ønsket å få istand en ekteskapsallianse mellom hans ottonianske dynasti og det østlige makedonske dynastiet. En forutsetning for ekteskapsallianse var kroningen av Otto 2. som medkeiser. Otto 1. sendte deretter bud om at Otto 2. skulle komme til Italia. I oktober 967 møttes far og sønn i Verona og de marsjerte sammen gjennom Ravenna til Roma. På 1.juledag, den 25.desember 967, ble Otto 2. kronet til medkeiser av pave Johannes 13. og arvefølgen for den keiserlige kronen var sikret. Otto 1. forberedte også et ekteskap mellom Otto 2. og den bysantinske prinsesse Theophania, som skulle bli hans kone livet ut. Otto 2's kroning ga startskuddet til ekteskapsforhandlinger mellom det vestlige og det østlige keiserriket. Først i 972, 6 år senere, under den nye bysantinske keiser Johannes 1. Tzimiskes, var en avtale om ekteskap og fredsavtale klar. Otto 1. hadde foretrukket den bysantinske prinsesse Anna Porphyrogenita, datter av den tidligere bysantinske keiser Romanos 2., men hun var bare 5 år og ikke aktuell for de bysantiske lederne. Soldatkeiseren Johannes 1. Tzimiskes foreslo i stedet sin niese Theophania. Den 14.april 972 ble den 16 år gamle Otto 2. gift med den 12 år gamle prinsessen fra østriket, og Theophania ble kronet til keiserinne av paven. Selv etter sin kroning ble Otto 2. værende i skyggen av sin dominerende far. Selv om han nominelt sett var medregent, ble han nektet enhver rolle i administrasjonen av imperiet. I motsetning til hans eldste, avdøde sønn Liudolf, som Otto 1. utnevnte til hertug av Schwaben i 950, fikk Otto 2. ikke noe hertugdømme. Otto 2. oppholdt seg hovedsakelig i Nord-Italia mens de var sør for Alpene. Etter 5 år borte returnerte den keiserlige familien til Sachsen i august 972. Den 7.mai 973 døde Otto 1. av feber, etter 37 års regjeringstid, og Otto 2. etterfulgte sin far som enekeiser på fredelig vis uten å møte noen motstand. Otto 2. hadde ingen gjenlevende brødre som kunne bestride hans krav på tronen. Den 8.mai 973, dagen etter sin fars død, kom stormennene i riket sammen og valgte, ifølge den saksiske krønikeren Widukind av Corvey, Otto 2. som farens etterfølger. En av Otto 2's første handlinger var å bekrefte rettighetene til erkebiskopen av Magdeburg. Selv om Otto 2. hadde kommet fredelig til tronen måtte han stadig i de første 7 årene som keiser vie stor oppmerksomhet til både interne rivaler og eksterne fiender. De innenlandske problemer som Otto 1. hadde møtt mellom 963 og 972 var ikke blitt løst ved hans død. Den sachsiske adelen fortsatte å motarbeide erkebispedømmet Magdeburg som var etablert langs imperiets østgrense. Erkebispedømmet var etablert av Otto 1. og det ble stadfestet av Otto 2. og hans medhjelpere. Otto 2's ekteskap med den bysantinske prinsesse Theophania viste seg å være til ulempe fordi den saksiske adelen følte at keiseren distanserte seg fra deres interesser. Blant Otto 2's viktigste rådgivere var det bare den saksiske biskop Dietrich 1. av Metz som hadde nære forbindelser til den gamle saksiske adelen. Hans andre rådgivere manglet støtte fra hertugene i imperiet. Erkebiskopen av Mainz, Willigis, som var utnevnt i 975 og som hadde vært Otto 2's rådgiver siden hans fars andre ekspedisjon inn i Italia i 960-årene, kom fra en ikke-adelig familie. Hildebald av Worms, som hadde blitt utnevnt til Otto 2's kansler i 977 og deretter til biskop i Worms i 979 var heller ikke fra en adelig familie. Otto 1. hadde også unnlatt å avklare saker i Italia før sin død. Han døde kort tid etter utnevnelsen av pave Benedikt 6. i 973. I 974 ble Benedikt fengslet i Castel Sant'Angelo, hjemstedet til Crescentii-familien. Da Otto 2. sendte en keiserlig representant, hertug Sicco, for å beordre ham løslatt sørget Crescentius 1. og kardinal Franco Ferrucci, som senere skulle bli motpave Bonifatius 7. for å drepe Benedikt mens han fortsatt var fengslet. Etter Otto 2's kroning oppsto gnisninger mellom keiseren og hans mor, Adelheid av Italia. Etter Otto 1's død ble keiseren hele tiden ledsaget av sin mor. Men Otto 2's mor og hans kone Theophania mislikte den andres påvirkning av keiseren og dette forårsaket friksjon innen den keiserlige familien. Et siste møte mellom Otto 2. og Adelaide ble arrangert i pinsen 978, men uten at det ble oppnådd enighet. Uenigheten tvang Adelaide til å trekke seg tilbake til hertugdømmet Burgund (kongeriket Arles) og hun fikk der beskyttelse av sin bror kong Konrad av Burgund. Otto II forsøkte stadig å skape fred mellom seg selv og etterkommerne etter sin onkel hertug Henrik I av Bayern. For å sikre innenrikspolitisk ro ga Otto II den 27. juni 973 sin fetter Henrik II , hertug av Bayern kontroll over de keiserlige slottene i Bamberg og Stegaurach. Dette var imidlertid ikke nok for den unge bayerske hertugen som ønsket å øke sin innflytelse i hertugdømmet Schwaben som hans far hadde fått av Otto den store. Dødsfallet til biskop Ulrich av Augsburg den 4. juli 973 brakte konflikten mellom søskenbarna til et klimaks. Uten å konsultere Otto II utnevnte Henrik II sin fetter Henrik I til ny biskop av Augsburg . Bispesetet Augsburg ble plassert på vestsiden av grensen mellom Schwaben og Bayern, på territoriet til Henrik IIs svoger Burchard III, hertug av Schwaben. Henriks utnevning av en biskop i et annet hertugdømme og uten keiserens godkjenning brakte ham i konflikt med både Otto II og Burchard III. Men ettersom Otto II ikke ønsket borgerkrig bekreftet han den 22. september 973 Henriks bispeutnevnelse. Den 12. november 973 døde Burchard III uten å etterlate seg arvinger. Hans samliv med Hadwing, Henrik IIs søster, hadde ikke resultert i noen barn. Uten noen klar etterfølger krevde Henrik II at Otto II skulle utnevne ham til ny hertug av Schwaben. Keiseren forsto godt fetterens vidtrekkende ambisjoner og nektet dette. I stedet utnevnte Otto II sin nevø Otto I, sønn av hans avdøde halvbror Liudolf, til hertug av Schwaben. Før utnevnelsen hadde Otto i lang tid vært skeptisk til Henrik IIs voksende innflytelse i Schwaben . Ved å utnevne en etterkommer av sin egen halvbror i stedet for Henriks fetter, fortsatte Otto II farens politikk med å utnevne nære familiemedlemmer til sentrale stillinger i hele imperiet. Denne utnevnelsen styrket posisjonen til etterkommerne av Otto den store framfor Henrik Is etterkommere og bidro til ytterligere splid mellom Otto II og Henrik II. Utnevnelsen av Otto som hertug av Schwaben ble av Henrik II sett på som et slag mot hans krav til imperiets trone og en svekkelse av hans anseelse[7]. Han og hans rådgiver biskop Abraham av Freising konspirerte med hertugen av Polen, Mieszko I og hertugen av Böhmen Boleslaus II mot Otto II i 974 . De historiske kildene beskriver ikke formålet for sammensvergelsen, men trolig har Henrik II prøvd å gjenopprette sin anseelse og å sikre sin posisjon som den nest mest innflytelsesrike mann i imperiet. Biskopen av Würtzburg, Poppo, fikk høre om konspirasjonen og krevde at Henrik II og hans tilhengere møtte for keiseren. De gjorde det og ble straffet med fengsel, Henrik II ble fengslet i Ingelheim og biskop Abraham i Corvey. I 976 kom Henrik II tilbake til Bayern. Det er ikke kjent om han ble løslatt av Otto II eller om han rømte fra fengselet. Da han kom tilbake startet han et åpent opprør mot Otto II og krevde herredømme over imperiet for seg selv. Henrik II mobiliserte den saksiske adelen mot Otto II. Spesielt hadde han sterke forbindelser til markgreve Gunther av Merseburg, hertug Egbert den enøyde og Dietrich I av Wettin som alle var misfornøyd med Otto IIs etterlevelse av de saksiske tradisjonene. Som svar på opprøret ble Henrik II fratatt sitt hertugdømme og ble bannlyst. Deretter marsjerte Otto II med sin hær sørover til Bayern og beleiret Regensburg, Henrik IIs høyborg. Otto II hær brøt til slutt gjennom byens forsvarsverk, og tvang Henrik II til å flykte til Böhmen. Med Henrik II detronisert i juli 976 kunne Otto II utstede vidtrekkende forordninger om omorganiseringen av de sørlige tyske hertugdømmer. Otto II reduserte hertugdømmet Bayern med nesten en tredjedel i utstrekning. På det konfiskerte bayerske territorium etablerte Otto II hertugdømmet Kärnten i Sør-Tyskland . Ved å frata Bayern i Verona-markene reduserte Otto II i betydelig grad de bayerske hertugenes makt i Nord-Italia. Otto II ga det reduserte hertugdømmet Bayern til sin slektning Otto, hertugen av Schwaben[8] og utnevnte Henrik III, sønn av den tidligere bayerske hertug Berthold til hertug av Kärnten. Gjennom disse utnevnelsene fortsatte han sin politikk med å utnevne personer som ikke hadde noen politiske koblinger til Otto den Store, og også personer som hadde gjort opprør mot ham. Etter å ha avgjort sakene i Sør-Tyskland kunne Otto II igjen rette oppmerksomheten mot å ta Henrik II til fange. Etter en mislykket første invasjon i Böhmen, marsjerte Otto II til Böhmen nok en gang i august 977. Mens han var der brøt et nytt opprør ut i Bayern og den nyutnevnte hertug Henrik III sluttet seg til Henrik II og tvang Otto II til å returnere fra Böhmen[9]. Godt hjulpet av hertugen av Schwaben og Bayern møtte Otto II opprørerne i Passau og etter en lang beleiring tvang han dem til underkastelse. Otto II den brakte opprørerne inn for Riksdagen i Quedlinburg 31. mars 978. Boleslaus II ble behandlet med ære og sverget lojalitet til Otto II[10]. Mieszko I av Polen anerkjente også Otto IIs overherredømme[11]. Henrik II var derimot ikke så heldig. Otto II satte ham i forvaring hos biskopen av Utrecht hvor han skulle forbli inntil Otto IIs død i 983. Mens Otto den store hadde benådet opprørske familiemedlemmer for sine forbrytelser, valgte Otto II en annen politikk. Han håpet i stedet å innordnet den bayerske linjen av ottonianerne under sin keiserlige autoritet. Henrik IIs fire år gamle sønn som også het Henrik ble sendt til Hildesheim for å studere til en geistlig karriere. Det ser ut som om Otto II mente å avslutte de bayerske ottonianernes sekulære kontroll over Bayern. Under en ny hertug ville Bayern forbli et avsidesliggende område av imperiet. Otto II skulle bare besøke hertugdømmet tre ganger i løpet av sin regjeringstid, alle gangene ledsaget av de militære. Otto 2. fortsatte sin fars politikk for å styrke det romerske imperium i Tyskland og utvide grensene for imperiet lenger inn i det sørlige Italia. Otto 2. fortsatte også sin fars arbeid med å legge den katolske kirken inn under imperiets og keiserens kontroll. Tidlig i sin regjeringstid seiret Otto 2. i et oppgjør med andre medlemmer av sitt dynasti som kjempet for å overta keisertronen. Hans seier førte til at den bayerske ættelinjen, først og fremst representert ved Henrik 1., hertug av Bayern, ble ekskludert fra tronfølgen i imperiet. Dette styrket Ottos autoritet som keiser og sikret arverekkefølgen for hans egen sønn. Etter å ha avgjort arvestriden ønsket Otto 2. etter 980 å rette sin oppmerksomhet mot en samling av hele Italia inn i det romerske imperium. Hans erobringer brakte ham i konflikt med Det bysantinske riket og med muslimer i fatimidekalifatet fordi begge hadde territorier og interesser i Sør-Italia. Etter å ha lyktes med å underlegge seg de sørlige lombardiske provinsene og i å erobre bysantinske territorier, endte hans erobringer i et knusende nederlag mot muslimene i slaget ved Stilo om det muslimske emiratet Sicilia. Mens han forberedte et motangrep mot muslimene brøt det i 983 ut et stort opprør i de slaviske provinsene som tvang imperiet til å oppgi store områder øst for Elben. Otto 2. døde plutselig i 983 i en alder av 28 år, etter 10 års regjeringstid. Han ble etterfulgt som keiser av sin 3 år gamle sønn Otto 3., noe som kastet imperiet inn i en politisk krise. Strid med Danmark: I 950 hadde Otto den store beseiret kongedømmet Danmark og tvang den danske kong Gorm den gamle til å akseptere ham som sin overherre. Otto den store tvang også kongen og hans kronprins Harald Blåtann til å konvertere til kristendommen[12]. Mens Otto den store regjerte hadde Danmark oppfylt alle sine forpliktelser og jevnlig betalt skatt til tyskerne. Da Harald ble dansk konge i 958 utvidet han riket sitt til å omfatte deler av Norge, og han ble konge der i 970 etter at Eirikssønnene var drept og Håkon Sigurdsson Ladejarl aksepterte jarletittelen under dansk konge. Med denne økte makten var den unge herskeren ikke lenger villig til å akseptere tysk overhøyhet over sitt rike. Sommeren 974 gjorde Harald opprør mot Otto I [13]. Med støtte fra norske soldater, var Harald i stand til å krysse den danske grensen til Tyskland og beseiret tyske styrker stasjonert i Nord-Tyskland. Otto II angrep Haralds styrker, men den felles dansk-norske hær sto imot den tyske hæren. Om høsten da de norske allierte seilte nordover for å komme tilbake til Norge kunne Otto II slå Haralds styrker tilbake mot Danevirke og som et resultat av denne seieren kunne Otto II offisielt annektere Danmark inn i imperiet og forviste Harald Blåtann til Norge. Otto 2. hadde ambisjoner og ville vise sin politiske og militære makt, og innfører en aggressiv utenrikspolitikk. Otto 2. angrep og ødela Danevirke 974 og bygde en borg på Eiderøya. Omkring 975-981 oppførte Harald flere (minst 6) forsvarsverk rundt omkring i Danamrk, såkalte ringborger, inspirert av de nederlandske ringvollanlegg: Aggersborg, Fyrkat, Trelleborg i Skåne, Nonnebakken og Vallø. Disse ble forlatt og farsvant trolig en 10 års tid senere. Keiser Otto 2. døde i 983 under et felttog i Italia, og hans arving var da kun 3 år gammel. Den tyske trussel forsvant dermed og dermed også behovet for ringborgene. Danmark var kvitt det tyske åk. Strid med Frankrike: Før Henry IIs borgerkrig i Sør-Tyskland brøt ut, fikk Otto II også konflikter i Vest-Tyskland. Brødrene Reginar IV, greve av Mons og Lambert I, greve av Louvain krevde at keiseren leverte tilbake sin konfiskerte arv i hertugdømmet Lorraine[14]. Året før, i 958, hadde Otto den store forvist deres far Reginar III, greve av Hainaut, til Böhmen etter at han hadde forsøkt å gjøre opprør uten å lykkes. I 973 ga imidlertid Otto II tilbake de konfiskerte områdene. Nå da både Otto den store og hertug Reginar III var døde, så det ut til at Otto II ønsket en ny start overfor de to sønnene. Lambert I og Reginar IV kom tilbake til Lorraine i 973 for å vinne landet med makt. Etter å ha mislyktes innledningsvis forsøkte brødrene igjen i 976, denne gangen med støtte av kong Lothar av Frankrike. For å bidra til å roe ned situasjonen i vest utnevnte Otto II Charles, hans egen fetter og bror av Lothar, til hertug av Nedre Lorraine. Samme år utnevnte Otto II erkebiskopen av Trier, Egbert, til sin kansler. Otto IIs støtte til Charles gjorde imidlertid den franske kongen rasende fordi han betraktet hertugdømmet som sitt eget territorium[15]. Charles og Lothar hadde en feide hvor Charles måtte flykte fra Frankrike etter å ha kommet med påstand om utroskap om Lothars kone. Charles flyktet til Otto IIs hoff og støttet Otto II i striden med frankerkongen. Til gjengjeld utnevnte Otto II Charles til hertug og lovet å støtte ham i hans krav på den franske tronen. Like etter dette slo Otto II ned Henrik IIs opprør i sør, og keiseren og hans kone Theophania kunne dra tilbake til den gamle hovedstaden Aachen i Lorraine. Mens den keiserlige familien oppholdt seg nær den franske grensen invaderte Lothar Lorraine og marsjerte mot Aachen[16]. Under trusselen fra den franske hæren flyktet Otto II og Theophania først til Köln og deretter til Sachsen. Etter å ha hørt om den franske invasjonen tok Otto IIs mor Adelheid av Italia, som var Lothars svigermor (Lothar var gift med Otto IIs halvsøster Emma), parti for Lothar og flyttet til hoffet til sin bror kong Konrad av Burgund[17]. Etter å ha okkupert Aachen i fem dager dro Lothar tilbake til Frankrike. Otto II innkalte Riksdagen i midten av juli 978 i Dortmund. Der erklærte Otto II krig mot Frankrike og forberedte hæren til å marsjere vestover. I september 978 hevnet Otto II seg mot Lothar ved å invadere Frankrike med hjelp av Karl[18]. Han møtte liten motstand på fransk territorium og herjet landet rundt Reims, Soissons og Laon. Otto II fikk da Teoderik I, biskop av Metz, til å krone Charles til konge av Frankrike. Lothar flyktet til den franske hovedstaden Paris og ble der beleiret av Otto II og Charles. Men sykdom i Otto IIs hær om vinteren og en fransk unnsetningsarme under Hugo Capet tvang Otto II og Charles til å heve beleiringen den 30. november og dra tilbake til Tyskland. Under retretten til Tyskland ble baktroppen i Otto IIs hær angrepet og slått av franske styrker og forsyningene ble konfiskert[19]. Otto II åpnet fredsforhandlinger med den franske kongen og fred ble endelig inngått mellom Otto II og Lothar i 980. Otto II opprettholdt sitt krav på Lorraine mot å anerkjenne Lothars sønn Ludvig V av Frankrike som den rettmessige arving til den franske tronen[20]. Etter fredsslutningen returnerte Otto II til Aachen for å feire pinse og flyttet deretter til Nijmegen. I løpet av denne reisen, i slutten av juni eller tidlig i juli 980, fødte keiserinne Theophania deres eneste sønn, Otto III. | Otto "Otto 2" (I4575)
|
| 13665 | Otto ble tatt til fange i Frankrike av engelskmennene under første verdenskrig, og satt en stund i fangeskap i England. | Duhme, Otto Eduard Christian (I113)
|
| 13666 | Otto Christian Hiorth ble dimitert som student (laud) fra Kathedralskolen i 1869. | Hjorth, Otto Christian (I995)
|
| 13667 | Otto Christian Hiorth var medlem av Levanger bystyre - i årene 1901, 1903, 1904, 1905 og 1906 som Levangers ordfører. | Hjorth, Otto Christian (I995)
|
| 13668 | Otto den rike (Otto der Reiche), född 1070/1073, död 9 februari 1123, begravd i Ballenstedts klosterkyrka, greve av Ballenstedt och Anhalt, greve i Schwaben- och Nordthüringengau, hertig av Sachsen 1112. Son till greve Adalbert II av Ballenstedt (mördad 1077/1083) och Adelheid av Weimar-Orlamünde (död 1100). Otto "den rike" är den förste askaniern att i en samtida källa från 1106 kallas för comes de Ballenstedt (greve av Ballenstedt). Han omnämns 14 gånger i urkunder mellan åren 1083-1123. Brodern Siegfried var troligen yngre eftersom Otto nämns som greve före denne. Otto delade arvet efter faderns död med sin bror Siegfried och erhöll då grevskapen i Schwabengau. Otto adopterades av styvfadern Heinrich von Laach, och efter sistnämndes död 1095 genomfördes en ny delning med brodern Siegfried varvid Otto erhöll samtliga sin far Adalberts besittningar. Därmed var han greve av Anhalt samt greve i Schwaben- och Nordthüringgau. Otto ägnade sig så en tid åt att förvalta besittningarna i Harz och längs Saale. I det 1104 påbörjade tyska tronkriget mellan kejsar Heinrich IV och dennes son Heinrich V övergick Otto till Heinrich V. Otto hoppades på att kunna bli sin svärfars, hertig Magnus av Sachsen, efterträdare. Hertigdömet Sachsen tillföll dock istället greve Lothar von Supplinburg. Först 1112, då Lothar fallit i onåd hos kejsaren, kunde Otto ikläda sig rollen som hertig av Sachsen, och åtföljde som sådan kejsaren till belägringen av Salzwedel. Då kejsaren strax underkastade den rebelliske Lothar återinsattes sistnämnde som sachsisk hertig 1112, varför Otto avsattes. 1113 dödades Ottos bror Siegfried av kejsar Heinrich V:s partigängare Hoyer von Mansfeld. Då kejsaren till följd härav beslagtog Siegfrieds allodier anslöt sig Otto, såsom varande Siegfrieds bror och förmyndare åt dennes söner, troligen redan då till kejsarens motståndare. 1114, då kejsaren härjade i Sachsen, utnyttjade de slaviska venderna tillfället att falla in i Sachsen varvid Ottos besittningar plundrades. I ett slag vid Köthen 9 februari 1115 slog Otto deras numerärt överlägsna här. De besegrade förföljdes och Otto bet sig fast på högra stranden av floden Elbe. Därmed vann han här i slaviska Gau Cierwisti huset Anhalts första besittningar, dit bland annat Coswig, Rosslau och Burow räknas. Med hertig Lothars hjälp kunde Otto hävda sina positioner. Som förmyndare åt sina brorsöner måste Otto ständigt gripa in i striderna i Rhein-Pfalz. Vid fredsförhandlingarna 1122 bekräftades huset Anhalts besittning av Weimar. Kilder: Schwennicke Detlev: Europäische Stammtafeln Neue Folge Band I. 1, Vittorio Klostermann GmbH Frankfurt am Main 1998 Tafel 11. Thiele, Andreas: Erzählende genealogische Stammtafeln zur europäischen Geschichte Band I, Teilband 1, R. G. Fischer Verlag Frankfurt/Main 1993 Tafel 158. Assing Helmut: Die frühen Askanier und ihre Frauen. Kulturstiftung Bernburg 2002 Seite 9-12. Assing Helmut: Brandenburg, Anhalt und Thüringen im Mittelalter. Askanier und Ludowinger beim Aufbau fürstlicher Territorialherrschaften. Böhlau Verlag Köln Weimar Wien 1997 Seite 178,187-189,196,198,201,207. Hildebrand Ruth: Herzog Lothar von Sachsen. Verlag August Lax Hildesheim 1986 Seite 23,52,61,63. Partenheimer Lutz: Albrecht der Bär. Gründer der Mark Brandenburg und des Fürstentums Anhalt. Böhlau Verlag Köln Weimar Wien 2001. | av Ballenstädt, Otto (I3500)
|
| 13669 | Otto kjøpte gården Eli, men også flere gårder i Støren og i nabolaget omkring Byneset; Gagnåsen, Rosmo, kirkene i Statsbygda og Rissa, dertil to Hugåsgårder, Nordlie, Midtlie, Sørlie og Haldset i Støren. Otto eide og drev Engens sag, og ved hans død var det en nette formue av 3.043 riksdaler til deling mellom arvingene. | Hansen Arentz, Otto (I2357)
|
| 13670 | Otto kjøpte, ved skjøte av 30.november 1750, gården Eli i Byneset, og ble boende her til sin død. | Hansen Arentz, Otto (I2357)
|
| 13671 | Ouanne Valley, Gatinais, Anjou, Maine. | av Gatinais, Gerberga (I12210)
|
| 13672 | Oude kerk (12.desember?). Han er nå 45 mens hun er 27 år gammel. De skal ha hatt 14 barn, bl.a.: 1. Anna Marie, født 1656 i Amsterdam. Gift med Christian Wincken (f.1640 i København, d.1700 i København). 2. Andreas (Andries), f.21.september 1657 i Amsterdam, d.1665 (1685?) på Røros. 3. Henrik (Hendrickus), f.18.juli 1659 i Amsterdam. 4. Frederik Christian, f. og d.6.februar 1664 i København. Kistebeslag for Frederik Christian Irgens på østvæggen i søndre sideskib: Hic situs est Fridericus Christianus Joachimi Irgens et Corneliæ Bickers filius natus Hafniæ MDCLXIV. VI Februarii die Dominica obiit Eodem anno XVI Octobris Eadem Hora simili die Ita Brevem vitæ in colatum æterno beatarum mentium consor tium commutavit. Her hviler Frederik Christian, søn af Joachim Irgens og Cornelia Bickers, født i København på Herrens Dag 6. februar 1664, død samme år 16. oktober, samme time, samme dag. Således blev livets bedrageriske korthed ved mødet med evigheden forandret til de saliges fællesskab. 5. Gerhard Bickers, f.2.april 1667 i København, d.3.desember 1698 i København. Kistebeslag for Gerhard Irgens monteret på træplade ophængt på vestvæggen i søndre sideskib: Her under hviler Den Ædle oc WelbÿrDige nu Salige Gerhard Irgens von Wester Wich Barneføe udi Kiøbenhafn den 2 April Aar M.D.C.X.V.I.I. Faderen War Den Welædle oc Welbyrdige nu Salige Jochum Irgens Til Westerwig. Moderen Den Welædle og Welbÿrdige Frue, Frue Cornelia Bickers Som efter at denne hendes Søn udi hans Aler 32 Aar Christelig og salig udi Herren hensof i Kiøbenhafn Aar M.D.C.X.C.V.I.I.I. den 3. December. hafver ladet ei allene denne hans Jordefærd beskikke. men endoc Legemet til Westervig transportere. Wil du dig speile her, Som gaaer forbie oc spanker. D stille holt oc læs, du faar vel andre Tanker. Naar du betragte vil hvad Døden retter an. Som skaaner ingen Aar, ia fælder hvo han kan. Her nedlagt (er) en Søn, hvo tenkte wel han skulle. Før Moderen bort døe, men Gud det alt til fulde. Beskicked hafde saa, derfor han toeg ham bort. Til Himmels Glæde han misunde vi ei stort. Hans Død er worden Liif. Hans Liff er uden Lige. Hans Nafn nu skrefved staar i Engler-Skarers Tal, Som siunger for Guds Stoel, oc hannem prise skal. | Family: Joachim (Jochum) Henrichsen Jürgens, "von Westerwik" / Cornelia de Bickers (F1228)
|
| 13673 | Ouden nevnes i brev av 20.mai 1551 i forbindelse med at han kjøpte en part i Hala i Todalen (NST XIII, s.209ff).. Audun Torsteinson også kjent under navnet - på Veien. Audun Torsteinson tok over på Veien eller Veidholmen utenfor Smøla etter faren, Torstein Eriksson. Audun bodde på Veidholmen i 1572 da han reiste sak for å ta igjen jordegodset fra domkirken. Han tapte. Bedre gikk det i 1578 da - erlig suend Ouden Torsteinsøn i Aspen - bragte saken inn for Herredagen i Trondheim. Endelig gikk saken i orden. Ingen kan med sikkerhet vite hvor og hvorledes dette storfolket bodde ute på Veidholmen. Derimot kan vi ta med litt om nybygget Audun Torsteinson satte opp inne på Aspa i Frei i 1584 – ættesmedlemmene skiftet vissnok på å oppholde seg ute på Veidholmen og inne på Aspa. En svær røykstue som oppnådde å bli kalt - Herrestuen - eller - Kongsstuen. Presten Hans Grøn Bull skrev om den 213 år etter at den var bygd: ...Tømmeret er Gandske overordentlig langt og bredt. Aabningen til Døren udgjør kun 3 1/2 Stok i Bredde, dog sagde de, at Karl paa Hest har redet derigjennem, men da maatte han vist bukke sig. Nok, Tømret er overmaade stor og godt vedligeholdt. I stedet for Mose skal det være tættet med fint rødt Klæde, som nu vilde koste 4 Rdlr. Alen. Bevis, at rige og anseelig Folk have i gamle Dage beboet Gaarden... Ouden Torstensøn fikk Øvre Aspen. Han bygde den kjente herrestuen eller kongestuen i Aspen i 1584. Han nevnes siste gang i 1588. Han giftet seg med Lisbeth på Veien. Den 8.mai 1597 stevnet svigersønnen - Siuer Torkilsønn i Weydenn - på - Hustru Lisabet - sine vegner, Eivind på Øvstbøen (nå i Surnadal herred) for lagretten i Trondheim. Eivind på Øvstbøen hadde i 1591 reist odelssøksmål mot Lisbeth for å få igjen den delen av gården Halle i Todalen som mannen hennes, Audun Torsteinsson, hadde kjøpt i 1551. Kilde: DN XXI nr.958. | Torsteinsen på Veien (Veidholmen), Audun (I1966)
|
| 13674 | Our Saviors Lutheran Cemetery. | Martinsdatter Flønes, Brynhilde "Skrogstad" (I2989)
|
| 13675 | Our Saviors Lutheran Cemetery. | Sivertsen Skrogstad, Hans (I2257)
|
| 13676 | Our Saviors Lutheran Cemetery. | Skrogstad, Edward Adolf (I2991)
|
| 13677 | Our Saviors Lutheran Cemetery. | Skrogstad, Sivert Herman (I2990)
|
| 13678 | Our son, Declan Cade, was born on April 30th at 7:03AM weighing 7 pounds and 10 ounces. | Cade, Declan (I14250)
|
| 13679 | Ove bodde midlertidig hos sønnen John Torvald på Nyborg i Ogndal: John O. Vibe, f.25.september 1877 i Ogndalen, hf, g, Selveier, Træarbeider, Dagarbeide. Hustru Anna M. Vibe, f.8.januar 1879 i Hylle - Sogn, hm, g, Husmor. Barn: Oskar Vibe, f.22.januar 1905, Stenkjær. Konstanse Vibe, f.16.november 1906, Stenkjær. Astrid Vibe, f.7.desember 1908 i Ogndalen. sønn Vibe, f.1910 i Ogndalen. Deretter nevnes Ove S. Vibe, f.28.august 1850 i For i Stod, fl Bestefar, g, Div. dagarbeide, mt. | Zacariassen Vibe, Ove Christian (I2254)
|
| 13680 | Overbergamtsforvalter og guardein paa Mynten i Norge 28.september 1670. Henrik Sigismund Hassius, adlet Lillienpalm, død 1694, probeermester ved Mynten, kjøpmann, overbergamtsforvalter, stiftsbefalingsmann, Vkv 1661-63. | Hassius, Henrik Sigismund (I8104)
|
| 13681 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I17494)
|
| 13682 | Overflyttet til feltartelleriet på Smestadmoen fra 15.mai 1960. Avskjed 1.august 1968. | Møller, Alf Osvald (I34)
|
| 13683 | Overført til Grini med fangenummer 15131 den 14.oktober 1944. | Pedersen, Valborg "Broch-Due" (I22883)
|
| 13684 | Overingeniør ved bygningsteknisk avdeling fra 1967. Overingeniør ved driftsteknisk avdeling fra 1974. | Broch-Due, Arvid Christian (I23043)
|
| 13685 | Overjeger Ole Ingebrigtsen Solberg kjøpte Hegdalen i 1834. Ole og Dorthe var gårdbrukere på Oppstu, Sør-Solberg i Soknedal til 1835, kjøpte da gården Hegdalen i Strinda. Året etter solgte de Hegdalen og kjøpte Øvre Rotvoll i samme herad. | Ingebrigtsen Solberg, Ole (I13696)
|
| 13686 | Overjeger ved holtålske, seinare selbuske kompani av det trondhjemske nasjonale jegerkorps fra 1818 til 1839. | Ingebrigtsen Solberg, Ole (I13696)
|
| 13687 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I10)
|
| 13688 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I22)
|
| 13689 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I21)
|
| 13690 | Overtok eiendommen Lysholmsminde av faren, med tilhørende fabrikkanlegg. Etter tilbakekomsten fra studiene i Berlin anla han i 1821 et brennvinsbrenneri forent med en desitllasjonsfabrikk, hvor han lot produsere en slags karve-aquavit - kjent under navnet Lysholms Aquavit. | Lysholm, Jørgen Bernhoft (I16615)
|
| 13691 | Overtok embedet etter Anders Roaldsen Blik i 1662. Fra Norske Kongebrev 1671-72: 1.februar 1671: Norske Aabne Breve. Norske Register XII 382a: Stadfesting av kallsbrev for flere sokneprester bl.a. Hans Bernhoft i Oppdal. Fra Norske Kongebrev 1673-75: 1.august 1673: Norske Missiver: Befaling til Kammerkollegiet om å sende erklæring til videre resolusjon i anledning av en søknad fra soknepresten i Oppdal, Hans Bernhoft. Han har bedt om å få bevilget tømmerkjøp og hogst i Oppdals skoger mot årlig grunn- og skogleie. 1.oktober 1673: Norske Missiver: Befaling til Kammerkollegiet om å la sokneprest Hans Bernhoft i Oppdal få tømmerkjøp og hogst i Oppdalsskogene mot å betale årlig grunn- og skogleie. Det vises til Bernhofts søknad, hvor han blant annet klager over det store innrykk som han har på grunn av at han bor ved allfarveien. 22.april 1675: Norske Aabne Brev". Norske Register XIII 124a: Kallsbrev for Henrik Andersen som kapellan hos sokneprest Hans Bernhoft i Oppdal. Henrik Andersen må først bestå sin geistlige eksamen. Han skal bli sokneprestens etterfølger i kallet. Norske Innlegg: Søknad, datert Oppdal 10.april 1675, fra sokneprest Hans Bernhoft om å få Henrik Andersen som medtjener. Hr. Melchior Augustinussen skrev om Hans Bernhoft: vir doctus et ab omni fuco alienissimum ingenium (en lærd mann med den mest rettskafne og åpne karakter). Vitenskapelig dannelse må ha betydd mye for han, og han sendte sine 4 sønner til universitetet i København. Han fikk også ordnet en privat latinskole på Oppdal, på prestegården, hvor ikke bare hans sønner, men også mange flere fikk sin forberedende akademiske undervisning. Fra 1678, og minst 5 år framover, var broren magister Peder Bernhoft, lærer ved skolen. Elevenes antall var da 15, hvorav flere dimitterte. Fra 1684 til 1685 underviste sønnen Anders samme sted - med muligst Flittighed. | Andersen Bernhoft, Hans (I1720)
|
| 13692 | Overtok etter faren i 1543. Sønnen Magnus 2. overtok tittelen i 1571. Fra engelsk Wikipedia: Francis 1 of Saxe-Lauenburg (1510 – 19 March 1581, Buxtehude) was the eldest child and only son of Duke Magnus 1 of Saxe-Lauenburg and Catherine of Brunswick-Wolfenbüttel (1488 – 29 July 1563, Neuhaus), daughter of Duke Henry 4 the Evil of Brunswick and Lunenburg (Wolfenbüttel). Francis 1 succeeded his father in 1543 as duke of Saxe-Lauenburg, but resigned in favour of his major son Magnus 2 in 1571. Two years later he reascended and was succeeded by Francis 2 in 1581. With his thriftiness Francis 1 deeply plunged Saxe-Lauenburg into debts, to this end he pawned most of the ducal demesnes to his creditors. In 1550 Francis 1 wielded his influence to make the chapter of the neighbouring Prince-Bishopric of Ratzeburg elect his 7-year-old son Magnus as coming prince-bishop, however, the capitular canons refused. Heavily indebted and with no further need for good relations with the prince-bishopric Francis 1 looted Ratzeburg Cathedral in 1552. In 1558 he conquered the prince-episcopal Bridgettine Monastery of Marienwohlde near Mölln, looted and demolished the cloister, forced its vassal farmers to swear him loyalty and pay him dues, and started overfelling in the monasterial woods, selling the timber abroad. In 1571 – highly indebted – Francis 1 resigned in favour of his eldest son Magnus 2, who had promised to redeem the pawned ducal demesnes with funds he gained as Swedish military commander and by his marriage to a Swedish princess. However, Magnus did not redeem pawns but further alienated ducal possessions, which ignited a conflict between Magnus and his father and brothers Francis (2) and Maurice as well as the estates of the duchy, further escalating due to Magnus' violent temperament. In 1573 Francis 1 deposed Magnus and reascended to the throne while Magnus fled to Sweden, the homeland of his wife Sophia Vasa of Sweden. The following year Magnus hired troops in order to take Saxe-Lauenburg with violence. Francis 2, an experienced military commander in imperial service, and Duke Adolphus of Holstein-Gottorp, then Lower Saxon circular chief (German: Kreisobrist), helped Francis I to defeat Magnus. In return Saxe-Lauenburg had to cede the bailiwick of Steinhorst to Adolphus' Holstein-Gottorp in 1575. Francis 2 again helped his father to inhibit Magnus' second military attempt to overthrow his father in 1578. Francis 1 then made Francis II his vicegerent actually governing the duchy. In 1581 - shortly before he died and after consultations with his son Prince-Archbishop Henry of Bremen and Emperor Rudolph 2, but unconcerted with his other sons Magnus and Maurice - Francis 1 made his third son Francis 2, whom he considered the ablest, his sole successor, violating the rules of primogeniture. This severed the anyway difficult relations with the estates of the duchy, which fought the ducal practice of growing indebtedness. On 8 February 1540 Francis 1 married in Dresden Sibylle of Saxony (Freiberg, 2 May 1515 – 18 July 1592, Buxtehude), daughter of Henry 4, Duke of Saxony. They had the following children: 1. Albert (1542 – 1544). 2. Dorothea (Lüneburg, 11 March 1543 – 5 April 1586, Herzberg am Harz), married Wolfgang, Duke of Brunswick-Grubenhagen (1531 – 1595). 3. Magnus 2 (1543 – 14 May 1603, Ratzeburg). 4. Ursula (1545 – 22 October 1620, Schernebeck), married in 1569 Henry, Duke of Brunswick-Dannenberg. 5. Francis 2 (1547 – 1619). 6. Henry (1 November 1550 – 22 April 1585, Vörde), as Henry 3 Prince-Archbishop of Bremen (1567–1585), as well as Prince-Bishop of Osnabrück (Henry 2, 1574–1585) and Paderborn (Henry 1, 1577–1585), married Anna von Broich Maurice (1551 – 1612), married in 1581 Katharina von Spörck, divorced in 1582. 7. Sidonia Catharina (?– 1594), married in 1567 (1) Wenceslaus 3 Adam, Duke of Cieszyn and in 1586 (2) Emmerich 3 Forgach, Upper Gespan of the Duchy of Teschen Frederick (1554 – 1586, Cologne), canon at the Cologne and Bremen Cathedrals. Illegitimate children with Else Rautenstein were: 8. Franz Rautenstein (? – after 26 December 1618). 9. Katharina Rautenstein (1565 – 1587), married in 1579 Johann Grotjan. | av Sachsen-Lauenburg, Franz (Francis) "Franz 1"" (I12590)
|
| 13693 | Overtok etterhvert farsgården hennes, Nordgården på Solem i Støren. Elling Arntsen og Gollaug Jørgensdatter drev først halvparten av Nordgården på Solem i 7 år, mens Gollaugs far satt med resten. Farens halvpart overtok de i 1743. De overtok også gården Brubakken i Budalen av Gollaugs far for 60 riksdaler. Elling, Solemsbonden, sikret seg også en annen gårdspart i Budalen, nemlig 8 marklag i Moen. Han lånte en del ut til den forrige eieren av Sør-Moen, Lars Olsen, som tilslutt var nødt til å avstå fra gården. Skyldsettingen var først ikke på mer enn 6 marklag. Det var først etter at datteren Eli og svigersønnen Jon Olsen giftet seg, at Elling ble løst ut som låneyter, og det som medgift. Brubakken og Sør-Moen ble drevet som avlsgårder under Nordgården på Solem. det er også nevnt at Elling kjøpte 12 marklag i Brubakken av rådmann Hornemann for 70 riksdaler. I de harde årene omkring midten av 1700-tallet kom det nok vel med at han hadde disse underbrukene til Solemsgården. I 1762 var folketallet på Nordgården på Solem 7 husfolk. Sønnen Arnt ble i 1769 gift med Guru Hansdatter fra Storbudal. De overtok farsgården Nordgården på Solem før 1769. | Arntsen Hugdal, Elling "Solem" (I1480)
|
| 13694 | Overtok farsgården Nistugu omkring 1728. | Peersen Hofde, Jon (I18109)
|
| 13695 | Overtok farsgården Nord-Solheim, som han satt med til 1752. Da solgte han halve gården, den nordøstre parten, til Torgrim Halvorsen. Selv ble Ola sittende med den parten som ble kalt Myljom-Solheim. Grunnen til delingen var trolig behov for penger. Sønnen Ola overtok gården og satt i 1771 som eier av 3/4 tønne av Solheim. Han makeskiftet med Ola Halvorsen Sud-Reisjå, og han fikk en halvpart i Viken, som han igjen solgte like etterpå. Ola Halvorsen makeskiftet Nord-Solheim i 1772 med Østen Andresen Greivjord mot 1 tønne i Greivjord. | Siffertsen Solem, Ole (I18150)
|
| 13696 | Overtok farsgården Nordre Askvik for 4.800 speciedaler pluss føderåd for foreldrene. Det var sønnen Ole som fikk gården av Gulbrand i 1921 ved skjøte for kr.100.000,-, idet Gulbrand og Caroline gikk over på føderåd. | Olsen Askvig, Gulbrand (I24435)
|
| 13697 | Overtok farsgården på Viggen. Senere overtok sønnen Peder gården i 1775. | Pedersen Viggen, Jonas (I1801)
|
| 13698 | Overtok farsgården Østre Helgeland. Ved skiftet etter hans første kone Anne Pedersdatter i 1753 utgjorde nettoformuen 144 riksdaler. Etter andre kone Anne Kristensdatter ble arvesummen 289 riksdaler i 1770. Nils solgte sin halvpart i bruket i 1771 til svigersønnen Mads Olsen for 100 riksdaler. Etter Nils ble det i 1773 bare 28 riksdaler å dele mellom barna. | Gundersen Tangen, Nils "Helgeland" (I17986)
|
| 13699 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I24850)
|
| 13700 | Overtok gården Gjærdet etter svogeren Sivert Jensen, som flyttet til Midtstuen i Hov. Bygselbrev fra Cencelieråd og hospitalforstander Jens Hansen Sommer til Ole Anfindsen på gården Bordal 2 øre. Datert 23.mars og tinglyst 10.juli 1746. Løytnant Ramshardt stevner Ole inn for retten 7.oktober 1748, fordi han ikke møtte til en dags pliktarbeid på reparasjon av taket på Soknedal kirke. I 1750 må Ole stå til rette for beskyldning om tiendesvikt. | Anfindsen Ertshus, Ole "Lillebordal" (I11074)
|