Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 13,651 to 13,700 of 16,207

#	Notes	Linked to
13651	Rebechae Schive gl. 80 aar.	Rebecca (Rebechae) "Schive" (I8381)
13652	Rectorboligen. Den 6te April 1862 (Kl. 9 Aften) fødte hun vor yngste Søn, og denne overgik endog i store Legemsformer sine ældre Søskende, der dog, paa Hanna nær, alle havde været storlemmede (den Nyfødtes Vægt befandtes at være 10,5 pund (?)).	Brinchmann, Jacob Ludvig Hoffmann (I33)
13653	Reder Angel Olsen var Anders' svoger.	Johansen, Anders Sigurd (I6)
13654	Reder og grosserer Julius Nicolai Jacobsen, tok fra 11.februar 1853 borgerskap i Fredrikstad som sjef for sitt firma J.N.Jacobsen & Co. De hadde blant annet kontorer i Storgata 10. Niels begynte som kontorsjef for sin gamle venn reder og grosserer Julius Nicolai Jacobsen. I 1873 står kontorsjef Niels Hiorth nevnt under Nygaardsgaten 12. Det er sjelden en mann tiltrer en ny, overordnet stilling med de kvalifikasjoner og med de forutsetninger for å kunne utfylle den som Hiorth gjør. Han førte bøkene på en mønstergyldig måte like til medio 1909. Han kjente godt til leverandører og forhold i Oppland fra sin egne forretningsvirksomhet. Han hadde med tømmerberegningene å gjøre og var alltid med til hovedstaden i markedstiden. Om Hiorth står det også at "han stikker sig aldri frem og benytter sjelden sin prokura". Niels S. Hiorth nøt en så stor tillit at ingen revisor overvåket han ved firmaets overgang til aksjeselskap i september 1894, skjønt statuttene påbød dette. Niels S. Hiorth var hjemme i det hollandske språk, og skrev også tyske brev med gotiske bokstaver.	Jacobsen, Julius Nicolai (I7398)
13655	Ree store. Navnet kommer av Reide, muligens av reidr = rede. I 1528 er Eivind store Rey lensmann i Stange. Den 9.juni 1537 var Eivind Mogensen lagrettemann i Stange (D.N. bind IV nr. 1110). Den 23.februar 1533 var Eivind Mogensen tilstede på Nøkleby, da brødrene Mogens og Håkon Sjondesen (brødre av Dale Sjondesen på Frang) avsluttet handel om 1/3 i Vik kvernstø. Denne Eivind Mogensen er antagelig den samme som Even Stor-Ree, og det er meget som taler for at Even Stor-Ree er av samme slekt som Dale-slekten på Frang.	Mogensen Stor-Ree, Eivind "Stor-Rede" (I12708)
13656	Ref: Nesbok nr.5, side 671. Nils Olsen fra Hoelsenga av Hvam kjøpte Udnessvingen i 1912 (skyldsatt i 1920). Nils jobbet i et halvt år som såpegutt i ei barbersjappe i Oslo, (antagelig hans onkels). Han trivdes ikke så godt innenfor 4 vegger i en stor by, så han reiste hjem til Nes igjen. Her prøvde han seg noen år som smed hos Julius Enger, som den gangen hadde smie ved Sundstedet Verket på vestsiden av Glomma ved Årnes. Da han senere kom inn på anlegget i Rånåsfoss, der det var over 1.000 mann, arbeidet han også som smed. Han hadde blant annet med å sko hestene på anlegget. Det gikk ikke lenge før han søkte seg over på selve anlegget og var der til kraftstasjonen var ferdig. Ja, han kunne ha fått fast arbeid i Rånåsfoss, men så var han blitt gift og hadde bosatt seg i Udnessvingen. Hverken han eller kona ville flytte fra bruket, så det ble til at Nils avslo å bli kraftstasjonsarbeider. Han likte seg forresten mye bedre i jord -og skogsarbeide og trivdes godt da han begynt som gårdsarbeider på Akershus Landbruksskole på Hvam. Her var han i over 25 år og var han ikke blitt enkemann så hadde han sikkert blitt på Hvam enda lenger. Nils hadde bruket han måtte skjøtte, for barna var dratt ut, så det var ikke så greit ei tid. Udnessvingen var ikke så stor da Nils og kona kom dit i 1910. Bare 9 mål, men han fikk kjøpt 10 mål som han ryddet, og senere kjøpte han en liten teig med hagaskog, så han fikk beite til dyrene. Nå er bruket på nesten 40 mål. Dette er sitat etter Trygve Tangerud's intervju av Nils i anledning hans 90 årsdag. Nils var nesten aldri syk.	Olsen Hvamseie, Nils Arthur "Hoelsengen" (I15501)
13657	Reg. dato og utreisedato 10.februar 1904: Arne Edvard Hugaas, ugift kelner, født 1872. Bopel: Thjem. Reisemål: Chicago med skipet Salmo, Cunard linjen. Billetter betalt i Trondhjem. Fri al Militærtjeneste.	Hugaas, Arne Edvard (I1161)
13658	Regimente Intendant ved Nordre Hålogalands inf.reg.	Moe, Harald Eivind Marentius (I21381)
13659	Regimentet ble opprettet på grunnlag av overtallige legder fra andre regimenter og fikk navnet Coucherons regiment. Gyldenløvefeiden var krigen der Danmark-Norge tok tilbake sitt tapte land, men til sist likevel tapte for en svensk kong Carl 11., som slåss tappert og seirende mot danskene lenger syd. Gyldenløvefeiden var, isolert sett, en ærerik tid for norsk militærmakt. Ved freden i Lund høsten 1679 sto ikke én svensk soldat på norsk jord, og Bohuslän var stort sett på norske hender. I det store og hele var Gyldeløvefeiden en avledningsmanøver i Den skånske krig, og i svensk litteratur ser vi hvor lite akt samtiden gav på hendelsene i Bohulän. Det viktige var Skåne og Danmark, danskekongens norske arverike ble ikke ansett som viktig, militært sett. Historien har vist at den svenske krigsstrategien var riktig, men det legges samtidig vekt på at overkommandoen i Stockholm hadde vært for godtroende med hensyn til hvilke stridskrefter nordmennene kunne stille opp med. I - Vårt Forsvars Historie - av generalløytnant Bjørn Christophersen, begynner avsnittet om Gyldenløvefeiden slik: Monarkiets ledelse ville vinne tilbake de tapte provinser så snart leilighet bød seg, og i 1664 ble Frederik 3's sønn Ulrik Frederik Gyldenløve utnevnt til stattholder i Norge med hovedoppgave å styrke landets militære beredskap. Dette var i 1664, 6 år etter at de gamle, norske provinsene var tapt til Sverige under Krabbekrigen. Det smertelige tapet at Trøndelag ble svensk i 1658, og at Danmark-Norge ikke maktet å ta tilbake Jämtland og Herjedalen som var tapt allerede under Hannibalsfeiden 1645, at det tok 2 år å vinne Trøndelagsfylkene og Norges gamle hovedstad tilbake, men resten forble under svensk herredømme. For Christian 5. i København var det ikke til å holde ut. Våren 1675 bygget det derfor opp til ny krig. Da den danske hær gjorde landgang i Skåne sommeren 1676, grep Gyldenløve i samsvar med felttogplanen offensiven i Bohuslän med 1.000 ryttere og dragoner, samt 4.000 fotfolk. Den 8.juni gikk de over Svinesund og inn i Bohuslän, støttet av 6-8 galeier og et snes skjærbåter. Under Gyldenløvefeiden (1675–1679) deltok regimentet til oberst Willem Coucheron under kamphandlingene i Bohuslän. Det kom til en mindre trefning ved Kvistrum, og 17. juni nådde de Uddevalla som ble besatt uten større motstand. Ved hjelp fra skjærgårdsfartøyer opprettet en der et magasin for Hæren med sjøverts forbindelse til Norge. Iht Den Nordiske Kriigs Krøniche ble 3 regimenter; nemlig - gen-leutenant Ryssensteinss, oberste Gerssdorffs och oberste Coucherons, som var den halfue part aff dett norske infanterie, staaendiss ved Kobroe til at annamme det proviant - mens Gyldenløve gikk med resten av hæren mot Vänersborg. Vesterleningene var anført av oberst Wind, og bør således ha vært med mot Vänersborg, som falt den 26.juni 1676. Det er da også i - Oversigt over Vestlandsavdelingenes historie - anført at Gyldenløve kl.5 om ettermiddagen den 25.juni førte først en bataljon av Smaalenske regiment under oberst Eilerik Visborg til storm mot vestsiden av broen ved Karlsgraven syd om Vänerborg. Deretter fulgte en bataljon Bergenhusinger, og til sist et kompani Vesterleninger - uten at det er angitt hvilket kompani dette var. Kampene varte hele dagen og kvelden, og det kom etterhvert flere norske styrker til. Den svenske general Mörner med omkring 3.000 mann under seg gjorde god motstand, men kl.11 samme kveld rykket nordmennene inn mot byen. I selve byen satt en besetning på 200 mann som nektet å overgi seg, under oberstløytnant Johan Lillies kommando. Først etter bombardement og med det norske infanteriet stilt opp til storm dagen etter fant de det klokest å gi etter for presset. 190 mann og 9 faner falt i Gyldenløves hender, i tillegg til mer enn 100 fanger som var tatt i løpet av de 2 dagene. Her angis at Lillie marsjerte ut med 500 mann i Sthen Jacobsøns: Den Nordiske Kriigs Krøniche. Hele teksten fra Den Nordiske Kriigs Krøniche finner du på de Skånska landskapens Historiska och Arkeologiska förenings internettside http://www.ra.se/lla/Dokument/. Gyldenløve oppgir at han mistet 1 løytnant og 10 mann i kampene om Vänersborg (mens Sthen Jacobsøn oppgir falne til 1 kaptein, 1 løytnant og 20 menige). Han etterlot 400 mann i byen, og rykket selv nærmere Gøteborg for å sluttføre oppdraget. Slik skulle det ikke gå. På grunn av mangel på tungt artilleri, uten støtte fra fellesflåten og uteblivelse av danske tropper fra Skåne, trakk han seg i september tilbake til Uddevalla, og senere helt tilbake til Svinesund hvor troppene overvintret på norsk side. Vinteren 1676-1677 lå de forlagt på ulike steder mellom Halden og Fredrikstad. Året etter skulle man gjenta oppdraget. Planen var igjen med felles norsk-dansk innsats å ta Gøteborg. Forut for dette ble det foretatt flere streiftog inn i Värmland og Dalsland for å ødelegge svenske militære installasjoner og hindre samling av tropper. Våren 1677 økte den norske hæren til en styrke på 16.000 mann, reserver medregnet, og i juni rykket Gyldenløve med 5.000 mann over Svinesund på en flytebro. Kort etter ble Uddevalla på ny besatt uten alvorlig motstand. En del av Hæren gikk så i stilling syd for byen mens resten vendte seg mot Marstrand. Coucheron utmerket seg under erobringen av Marstrand med festningen Karlsten i juli 1677. Det norske angrepet på Marstrand skjedde i juli 1677. Totalt deltok følgende tropper i dette angrepet: 3 geværkompanier sønnenfjells, 4 kompanier av Smålenske regiment, 5 kompanier av Coucherons regiment, 2 kompanier av Trondhjemske og Bergenhus regiment formet som 1, og 4 kompanier fra Vesterlenske regiment. Trolig deltok også en del av Opplandske regiment. Sthen Jacobsøn beretter i - Den Nordiske Kriigs Krøniche - at oberst Wisborg (Smaalenske regiment) og oberst Coucheron (Coucherons regiment) ble kommandert til den nordre side, oberst Vibe (Opplandske regiment) til den søndre side og oberstløytnant Trischeler med generalløytnant Mohr på den østre side, rett overfor byen. Den 5.juli ble 2 bataljoner og en del kanoner satt i land på Koön, øst for Marstrand. Herfra er det et 200 meter bredt sund over til selve Marstrand og Marstrandsön. Beskytningen av festningene på Hedvigsholm og Malepert startet dagen etter. Hedvigsholm lå nær inntil Koön i sydøst, og Malepert nordøst for byen, også denne befestede, lille holmen på Koö-siden. Fortet på Malepert ble erobret natt til 13.juli, og samme natt mislyktes nordmennene da de prøvde å innta Hedvigsholm. Hele 208 nordmenn ble drept eller såret under det mislykkede angrepet på Hedvigsholm denne natten. Størst var mannefallet da en kruttønne eksploderte blant nordmennene bak provianthuset, hvor de hadde søkt skjul for svenske bomber og stener som ble kastet fra skansen. I svenske kilder står det forøvrig at nordmennene gjemte seg inne i provianthuset, mens Gyldenløve sier at de var bak huset. 7 dødsdømte, norske soldater fikk anledning til å unngå henrettelse ved å ta seg ut til det underminerte fortet på Hedvigsholm da fortet der ble inntatt få dager etter. Gyldenløve brukte disse - frivillige - hvorav 5 var dødsdømt fordi de hadde nektet å gå opp stormstigene under tidligere angrep, til å lete opp og uskadeliggjøre miner. Slik slapp Gyldenløve å - hazardere saa mange Folk - når de gikk ut på holmen, og de 7 fikk sin pardon fra kongens halvbror. Selve byen Marstrand og skansen på Gustavsberg falt 18.juli i norske hender, og derfra gikk de løs på selve hovedfestningen Carlsten. I tillegg beskjøt de festningen fra batterier på høydedragene nord for byen, en stor militær bragd som er beskrevet i detalj av Gyldenløve. Her trakk de opp tungt artilleri som de i ro og mak kunne bruke til å hamre løs på festningsmurene. Den 23.juli sto nordmennene på pistolskudds avstand fra Carlsten, og situasjonen for de 400 svenske innenfor murene begynte å bli uholdbar. Klokka 3 på ettermiddagen samme dag overga svenskene festningen. Gyldenløve, som mente at svenskene hadde forsvart seg godt, lot den svenske kommandant og oberst Sinclair marsjere fra festningen under full militærhonnør. Blant det materiell Gyldenløve erobret i Marstrand var 56 kanoner, betydelig forråd av levnetsmidler og utrustning, og ikke minst åtte faner, iht Illustreret Norgeshistorie (1893) med innskriften: Som trofast man Jag träder fram Mot fienden att strida Af Giøtha blod Och samma mod I verlden berömt så vida. På denne tiden var nettopp det å vinne faner i kamp noe av det mest ærefulle en armé kunne oppnå. De norske tapstallene var omkring 300 døde og sårede. En spesiell episode fra Marstrand - og den må vi tro Ahasverus de Créqui opplevde - var da Gyldenløve berodret en takksigelsesgudstjeneste - Te Deum - søndagen etter at Marstrand falt: Kommandant på Carlsten Festning i 1998, Eiwe Svanberg, beretter at presten i Marstrand, Fredrik Bagge, holdt gudstjenesten slik han ble bedt om. Som avslutning skulle han be kongens bønn. Han gjorde det, men han ba Carl 11's bønn. Han ba også om fremgang for de svenske styrkene. Christian 5's halvbror, Gyldenløve, hadde lite til overs for en slik demonstrasjon, men gav storsinnet presten en ny sjanse. På ny kom svenskekongens bønn fra alteret i Marstrand kirke. Etter at dette gjentok seg tredje gang, må vi tro at Gyldenløve tordnet skikkelig da presten ble ledet fra prekestolen til krigsrett på festningen. Her forklarte Bagge i sterke ordelag beveggrunnene for sin handling, inntil en norsk offiser stormet frem, la hånden over Bagges munn og sa til Gyldenløve: La ham kun ikke få tale, thi da gjør han oss alle til Tyve og Skielme. Bagge ble dømt til døden, men fikk kjøpe seg fri med tredobbel mannsbot. Han satt på Fredrikshald festning til boten var betalt, og senere fikk han en rekke nådesbevis av kong Carl 11. som takk for sitt mot. I dag finner vi en minneplate til Bagges ære på Marstrand kirken. Etter erobringen var Willem Coucheron kommandant i Marstrand til freden 1679, og Coucherons regiment ble oppløst 31.mai samme år. Kort etter Marstrands fall kom en svensk offensiv inn i Bohuslän fra Vänersborg. Dette førte blant annet til sammenstøt ved Uddevalla 29.august mellom 5.000-6.000 nordmenn og et noe større antall svensker. Her vant - ifølge norsk militærhistorie - vår hær den fremste seier den noen gang har vunnet i ett enkelt slag. Svenskene mistet 1.500 falne og sårede, 400 fanger og hele sitt artilleri og tren foruten 19 faner, mens våre tap i døde og sårede oppgis til under 100 mann. Hos Øverland (s.444) heter det at Gyldenløve etterlot Coucherons regiment som besetning i Marstrand, mens han lot den øvrige del av hæren støtte Løvenhjelms korps som hadde tatt stilling ved Uddevalla. En avdeling synes også å ha blitt beordret tilbake til Norge for å dekke grensen mot en innfall fra Värmland, mens Gyldenløve selv reiste som aller snarest til Larvik hvor han den 16.august fant tid til å gifte seg med Antoinette Augusta av Oldenburg. Som det heter hos Øverland (s.448): Etter slaget ved Uddevalla lå hele Bohuslen med unntak av Båhus festning åpen for nordmennene, som nå hadde håp om at denne landsdelen igjen skulle vende tilbake til moderlandet. I dette øyemed lot Gyldenløve de gamle skanser utbedre og nye anlegge. Således fortsatte han de la Gardies festningsarbeider omkring Uddevalla, og ved Kvistrum og Svarteborg, på Orust og i Marstrand lagdes sterke befestninger. Hele den norske hær gikk deretter i vinterkvarter i Bohuslen, hvor årstiden og de sedvanlige vanskeligheter med å finne livsopphold snart la hindringer i veien for alle krigsforetagender. Seieren ved Uddevalla var kanskje lettkjøpt for den norske hæren, godt krigsvant som den var på dette tidspunkt. Men den som vinner slaget, vinner ikke alltid krigen. I svensk litteratur er dette slaget beskrevet litt annerledes. Det legges vekt på at den svenske bondehæren var dårlig trent og under slett ledelse. Den svenske øverstkommanderende for Uddevallastyrkene, general de la Gardie, fikk da også gjennomgå av kong Carl 11. i etterhånd, etter at generalen hadde forsøkt å legge skylden på sine underordnede. Riktignok hadde de la Gardie allerede året innen bedt om å bli fritatt for overbefalet, idet han påpekte at han var general uten folk, uten offiserer og uten underhold. At kong Carl 11. likevel gav ham kommandoen, og at de la Gardie etterhvert fikk soldater som rømte slagfeltet når det sto på som verst, hjalp uansett ikke på kongens nåde. Vi skal heller ikke underslå betydningen av at de la Gardie hadde vært blant kongens formyndere i dennes mindreårighet - Carl 11. ble kronet i 1660 bare 4 år gammel. Nå var kongen voksen, han var myndig, og de la Gardie var knapt blant kongens favoritter. I svenske kilder fremstilles både nordmenn og dansker som gode soldater, men umenneskelige i sin fremferd. Like stor vekt legger de på at den svenske regjeringen hadde vært godtroende mot naboene og hadde dårlig begrep om de norsk-danske stridskreftene. Derfor ble grenseprovinsene overlatt til seg selv, uten god nok beskyttelse, og følgene ble en ødeleggende krig med store lidelser. Bilde: Inntrykk fra angrepet på Marstrand sommeren 1677 - dog med en noe forstørret festning i forhold til de virkelige forholdene. Denne overdrivelsen er i tråd med inntrykket vi får fra det danske stikket som viser okkupasjonen 1677. Til venstre i bildet ser vi Hedvigsholm hvor det pågikk harde kamper i juli 1677, og omtrent bak rytteren - Gyldenløves - hode lå den lille holmen Malepert, også den bestykket. Både Hedvigsholm og Malepert er i dag forsvunnet, og henger sammen med Koön hvorfra hovedangrepet ble ledet. Festningen var heller ikke hvitkalket, men granittfarget som i dag - se bilde nedenfor. Stikket fra - Sveriges Historia - som er gjengitt lenger nede i denne artikkelen gir et inntrykk av hvordan Marstrand så ut tidlig på 1700-tallet. Veggteppe: Kong Frederik 3's utenomekteskapelige sønn Ulrik Frederik Gyldenløve - halvbror av kong Christian 5. - er her på sin kommandoplass på Koön ved Marstrand sommeren 1677. I bakgrunnen Marstrand by og Carlsten festning, det nyanlagte forsvarsverket som ble påbegynte kort etter at Marstrand ble svensk i 1658. Oberstløytnant Ahasverus de Créqui dit la Roche hadde kommandoen over 1 av de 4 kompaniene fra Vesterlenske regiment som deltok i okkupasjonen av Marstrand og Carlsten i juli 1677. Veggteppe fra Rosenborg Slot i Danmark. Tegning: Carlsten Festning og Marstrand 1677, mens tårnet fremdeles var firkantet. Nede i byen ser vi Marstrand kirke hvor presten, Fredrik Bagge, heltemodig sto imot Gyldenløves okkupasjon ved å be bønn for den svenske fremfor den danske kongen under gudstjenesten søndagen etter at Marstrand var inntatt (utsnitt av dansk stikk).	Coucheron, Willem (Wÿllem) "Cuchron" (I2886)
13660	Regimentkvartermester og auditør ved 1.Bergenhusiske nasjonale infanteriregiment.	Christophersen Ohnsorg, Adam Levin (I13883)
13661	Registerkort under krigen: London 1167. Gift 1940 i Kirkenes med Ragna Anie, f.7.september 1901 i Vardø. 1 barn. Var før krigen transportarbeider. Reiste til sjøs i mars 1940 som matros med D/S Alster. Påmønstret 1.juli 1940 som matros på D/S Asgerd, og omkom da skipet ble torpedert (flyangrep) 27.september 1940 på vei fra Methil i Skottland til Sydney N.S. i Canada. Flyangrep 27.september av tysk fly, type Focke-Wulf 200, og senket omtrent 195 nautiske mil nordvest for Malin Head, Nord-Irland. Skipet forsvant fra konvoien og ble siden ikke funnet. Alle om bord, 17 mann, derav 15 nordmenn omkom. Kilde: Axis Submarine Successes of World War Two (1999) av Jürgen Rohwer). Andre kilder hevder at D/S ASGERD ble torpedert av tysk ubåt U137 (etter oppgave fra ubåten) den 27.september og synker i pos. N 6.35' W 09.10' på reise Methil til Sydney N. S.. Tildelt Krigsmedaljen Kgl.Res. 24.mai 1946. P.M., for fortjeneste av Fedrelandet under krig. Kilde: https://www.krigsseilerregisteret.no/no/sjofolk/222557/	Bertheussen, Einar Bastian Wollert (I20393)
13662	Registernummer under krigen: London 87180. Kom til Storbritannia 17.desember 1944 fra Stockholm. Til handelsflåten 10.januar 1945. Påmønstret i London på M/T Ima som matros 22.januar 1945. Avmønstret 18.mars 1946 i Le Havre. In Febr.-1945, we find her in the westbound North Atlantic Convoy ONS 43, which originated in Liverpool on Febr. 27 and arrived Halifax March 16. Ima, however, was bound for New York, where she arrived March 18, having started out from Clyde on Febr. 28. Nordanger and Tropic Star are also listed in this convoy. According to A. Hague, Ima headed back to the U.K. on March 27 in Convoy SC 171* from Halifax, returning across the Atlantic in Convoy ONS 48* on Apr. 21 (Commodore in Toledo). She arrived New York on May 7, and on May 16, she joined Convoy SC 176* from Halifax in order to return to Liverpool, where she arrived May 30, continuing to Stanlow that same day. These convoys had other Norwegian ships as well. Påmønstret i London på T/T T2 Nordahl Grieg 9.april 1946. Avmønstret 4.oktober 1946 i Cherbourg. Var båtsmann på M/S Toki Arrow da han omkom 1.juni 1975 ved ulykke da skipet lå ved skipsverftet i Tanamo, Japan. Kilde: https://www.krigsseilerregisteret.no/no/sjofolk/708809/	Søberg, Johan Martinus (I20493)
13663	Registrering etter Jens' første hustru, ... Michelsdatter, ble avholdt i Trondheim 13.november 1686.	Michelsdatter, NN "Schive" (I1953)
13664	Registrert 1940: Robert og hustru Clara, samt sønn Ellert som er 23 år gammel.	Hove, Robert Julius (I13291)
13665	Registrert blant arbeiderne på Bergensbanen Vest. Innmeldt til tjeneste 2.april 1907: Karl Kristian Lorentzen, født 26.november 1887 i Trondhjem. Hjemsted er Bergen. Med Bergensbanen kom helt nye yrkesgrupper til distriktene den skulle tjene. Lokalbefolkningens aller første kontakt med jernbanen var ingeniører og assistenter som skulle stikke ut linjen. Etter hvert fulgte anleggsfolk, banepersonale, stasjonsbetjening og togpersonale. Deres daglige virke ble fulgt med interesse og ledet kanskje også til tanken om en jobb på jernbanen for flere. En fast arbeidsplass ved statsbanene kunne absolutt være et fristende alternativ, spesielt for unge arbeidssøkere. Det meste av anleggsdriften foregikk i et svært krevende terreng og et ugjestmildt værlag, og kraftanstrengelsene var store. Innsatsen ble belønnet med en brukbar dagsfortjeneste. Det meste av anleggsarbeidet var basert på akkord som basen på vegne av arbeidslaget avtalte med avdelingsingeniøren. Felles interesser på arbeidslaget fremmet samhold og solidaritet blant arbeiderne. I gjennomsnitt lå akkordlønnen på rundt 5 kroner, og på en god dag kunne den komme opp mot 8 kroner. I et knipetak stilte de gjerne opp for hverandre. Boforholdene på anleggene var enkle. Arbeidere med familier leide gjerne husrom privat hvis muligheten fantes i nærheten av arbeidsstedet. For øvrig var det bokollektiv i brakke som var alternativet.	Lorentzen, Karl Kristian (I40)
13666	Registrert boende i Professor Dahls gate 3 er Andreas og Inge Darrel.	Darrel, Andreas Storm (I7570)
13667	Registrert død som lem i Thomas Angells Hus.	Reinholtsdatter Schive, Elen Margrethe "Klinge" / "Greve" (I1807)
13668	Registrert familie foruten Erik og Bredine er barna: Carl Johan (1869), Emelie (1871), Soffie Marie (1873), Olga Bredine (1875), Emma (1877) og Frithof M. (1879).	Bjurvall, Erik Ferdinand "Bjurvald" (I13738)
13669	Registrert familie foruten herr og fru Bjurvald er barna: Anna (1863), Karl (1869), Emelie (1871), Soffie (1873) og Olga (1875). Alle født i Tønsberg.	Bjurvall, Erik Ferdinand "Bjurvald" (I13738)
13670	Registrert familie i 1865: Frantz Oscar, 7 år, født i Tønsberg. Anne, 3 år, født i Tønsberg. Fredrikke, 1 år, født i Tønsberg.	Bjurvall, Erik Ferdinand "Bjurvald" (I13738)
13671	Registrert i 1900 som Teknikerelev forsørges af Fader Bankkass.	Rosenberg, Nils Martin (I17520)
13672	Registrert i 1940 i Ward 38 i Chicago: Fred Lorentzen, 62 år gammel og hans kone Ragna, 58 år gammel.	Lorentzen, Fredrik Christian "Fred" (I505)
13673	Registrert i folketellingen i 1875: Contorist Emil Ferdinand Wold, født 1824 i Brevik, og hustru Elen Karine Wold, født 1815 i Kristiania.	Wold, Emil Ferdinand (I24401)
13674	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I24390)
13675	Registrert Karl og hustru Laura.	Zinow, Karl Fredrik (I445)
13676	Registrert som krigsseiler, med registernummer under krigen: London 27334, NY 20237. M/T Ferncourt. I Nortraships tjeneste. 3.maskinist. Påmønstret 1.juli 1940. Avmønstret 30.november 1940. M/T Thorshavet. DNV1A1 Tankskip for oljelast. 2.maskinist (offiser med ansvar for løpende vedlikehold ifølge 1.maskinists instrukser. Maskinrommets arbeidsleder). Påmønstret i Glasgow, 3.april 1941 til New York. Avmønstret 10.desember 1941. M/T Thorshavet. DNV1A1 Tankskip for oljelast.. DNV1A1 Tankskip for oljelast. Påmønstret 22.januar 1942. Avmønstret før 2.november 1942. M/T Thorshavet ble torpedert av tysk ubåt 3.november 1942. 43 besetningsmedlemmer ble reddet, 3 savnet. Den hadde da fyrolje i lasten. Gunnar Edvard Johansen sto ikke på mannskapslisten. Kilde: https://www.sjohistorie.no/no/sjofolk/558084/monstringer https://www.krigsseilerregisteret.no/no/forlis/221548	Johansen, Gunnar Edvard (I97)
13677	Registrert under Koppskatten i 1683 for Bergen: Hr.Oberiste Cucheron.	Coucheron, Willem (Wÿllem) "Cuchron" (I2886)
13678	Registrert: ugifte husmor og Møllerierske Anna Borlaug.	Borlaug, Anna (I4335)
13679	Registrerte 1885: Husfader Grosser, Vinhandel Gotfried Anton Hoffmann, 58 år. Gift med Clara Emilie Christiane Hoffmann, 60 år. Deres barn: Christiane Bützow Hoffmann, 25 år. Hanna Gabrielle Hoffmann, 25 år. Marijohanne Beata Hoffmann, 20 år. Kokkepige Agnes Margrete Jensen, 18 år. Stuepige Charlotte Vilhelmine Sørensen, 18 år.	Hoffmann, Gottfred Anton (I470)
13680	Registrerte: Grosserer Gottfred Anton Hoffmann, 53 år, født 1827. Gift med Clara Emilie Constance Bützow, 54 år, født 1826. Deres barn: Christiane Bützow Hoffmann, 23 år. Hanna Gabrielle Hoffmann, 20 år. Maren Johanne Beate Hoffmann, 15 år.	Hoffmann, Gottfred Anton (I470)
13681	Regjeringen kunngjorde dagen etter dødsfallet at han ville få begravelse på statens bekostning. Pressemelding fra Statsministerens kontor 22.oktober 2018. Krigshelten Joachim Rønneberg er død. Han var en av våre fremste motstandsmenn under 2. verdenskrig. Vi takker for hans innsats for landet, sier statsminister Erna Solberg. Rønneberg var motstandsmann under krigen, og ledet blant annet Vemork-aksjonen på Rjukan. Sabotasjeaksjonen har blitt omtalt som den mest vellykkede sabotasjeaksjonen på norsk jord under krigen. Joachim Rønneberg er tildelt flere utmerkelser for sin innsats. Han mottok blant annet Krigskorset med sverd i 1943, og i 2015 mottok han Forsvarets hederskors for sin innsats for å formidle krigshistorie, og de verdiene Norge står for. Rønneberg ble 99 år gammel. Han ble født 30. august 1919 og døde 21.oktober 2018. Han begraves på statens bekostning. Jeg er glad for at familien til Rønneberg har takket ja til at begravelsen skjer på statens bekostning. Rønnebergs mot og tapperhet vil bli stående for ettertiden, sier Solberg. Kilde: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/begravelse-pa-statens-bekostning-for-joachim-ronneberg/id2616621/ Utdrag fra Aftenpostens og VG's omtaler av begravelsen: Han satte sitt land og dets folk foran seg selv. Disse ordene gikk igjen i hyllesten av Joachim Rønneberg da krigshelten, radioreporteren og familiemannen ble bisatt i Ålesund tirsdag. Han var en patriot, en helstøpt offiser og en forsvarsvenn, sa forsvarssjef Håkon Bruun-Hanssen, men også en inspirasjonskilde for nye generasjoner av soldater. Han sa også at Rønneberg har satt tydelige og varige spor etter seg i Norges historie. Som 23-åring ledet han den mest spektakulære og internasjonalt mest kjente sabotasjeaksjonen i Norge under 2. verdenskrig: Sprengningen av tungtvannsfabrikken på Rjukan. Æren for den taktiske seieren rundt selve angrepet, tilfaller ham alene, fastslo forsvarssjef Haakon Bruun-Hansen i sin minnetale. Linge-kransen her legger vi ned fra Lingeklubbens rest som en takk til deg, Joachim, og også som en siste hilsen i denne verden. We’ll meet again, sa motstandsmannen August Rathke (92) fra Lingeklubben, en forening for medlemmer av Kompani Linge, som de begge var en del av. Når vi i dag tar farvel med Joachim Rønneberg, tar vi også farvel med et menneske helt utenom det vanlige. Selv ville han ikke bli kalt en helt, men det var akkurat det han var En helt som satte andre foran seg selv hele sitt liv, sa finansminister Siv Jensen (Frp), som representerte Regjeringen under bisettelsen i Borgund kirke i Ålesund. Men gjennom hele livet hadde Joachim Rønneberg en svært ydmyk tilnærming til sine egne bragder og sin egen krigshistorie. Det gikk også flere tiår før han begynte å snakke om opplevelsene offentlig. Han ville for all del ikke bli beskyldt for å tjene på det han hadde vært med på. Etter hvert åpnet han opp, blant annet fordi han ønsket å minne nye generasjoner om at de ikke måtte ta friheten for gitt. Han benyttet seg av sin enestående fortellerevne til å formidle opplevelsene, alltid lavmælt og uten unødvendige adjektiver, sa Jensen. Heller ikke de unge kommer til å glemme motet og viljen Joachim Rønneberg og kameratene hans i Kompani Linge utviste for Norges frihet og selvstendighet, sa NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen. I 41 år arbeidet Rønneberg som radioreporter og redaksjonssjef ved NRKs kontor i Ålesund. Rønneberg er heller ikke glemt i Storbritannia, landet som han selv kalte sitt andre fedreland. Formannen i Special Forces Club i London tok frem president Franklin D. Roosevelts ord fra 1942 da han skulle beskrive Rønneberg: Hvis det er noen som fortsatt lurer på hvorfor krigen utkjempes, la han se mot Norge. Hvem legemliggjør den motstanden bedre enn Joachim Rønneberg, sa John Andrews i den private medlemsklubben for dem som tjenestegjorde i den hemmelige avdelingen Rønneberg var med. Ordfører i Ålesund, Eva Vinje Aurdal, illustrerte i sin tale også Rønnebergs posisjon utenfor Norge. Etter dødsfallet fikk hun e-post fra en takknemlig jødisk mann som hadde lest om Rønnebergs død i den britiske avisen The Guardian. Jeg tror ikke jeg ville ha eksistert hvis ikke mennesker som Joachim Rønneberg kjempet under 2. verdenskrig, skrev han i e-posten. For ordføreren var det en sterk påminnelse om hans betydning for mennesker utenfor våre lokale og nasjonale grenser. Det er sterkt at et enkelt menneske har utgjort en slik forskjell sier hun. Men Rønneberg var ikke bare krigshelt og radiomann. Han var også far og familiemann, med tre barn, ni barnebarn og et oldebarn. Sønnen Jostein kunne fortelle om en mild og snill far som tok med barna både til sjøs og til fjells. I sin minnetale beskrev sønnen ham som en nøysommelig og beskjeden mann, men en mann som var trygg på seg selv. Han var aktiv i blant annet Turistforeningen, i den lokale skiklubben og i Rotary. I lokalmiljøet var han lenge – på grunn av sin selvpålagte taushet – mer kjent som radioreporter enn som krigssabotør. Da jeg var ung fikk jeg ofte spørsmål om jeg var i slekt med han Rønneberg i NRK. Tungtvannsaksjonen hørte vi ikke om før senere, kunne Jostein Rønneberg fortelle. Selv om han ble veldig gammel, så er tomheten, savnet og vemodet like tungt. For oss står vi likevel igjen i stor takknemlighet for den trygge og kjærlige faren han var for oss barna, sa motstandsheltens sønn, Jostein Rønneberg, i sitt minneord. Kronprins Håkon Magnus, Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (H) var også blant dem som hyllet den avdøde motstandsmannen.	Rønneberg, Joachim Holmboe (I7330)
13682	Regjerte i farens navn mens faren var på krigerferd og erobret det meste av England i 1013. Da faren døde året etter ble Harald konge også i navnet mens broren Knut Sveinsson, senere kalt for Knut den store, beholdt makten i England. Hjalp sin bror med å vinne England. Kun 4 år fikk Harald som regent før han døde, og da overtok broren Knut også Danmark. Ettertiden vet svært lite om Svein Tjugeskjeggs sønn og arving. I 1013 bød kong Svein på dansk leidang, seilte over Nordsjøen og begynte erobringen av England. I Danmark plasserte han sin sønn som regent i sitt fravær. Da England ble erobret flyktet den engelske kongen Ethelred den rådville til Normandie, hvor han søkte beskyttelse hos sin svoger Robert. Da Svein Tjugeskjegg døde i februar 1014 valgte hans menn sønnen Knut til konge, men i Danmark hyllet høvdingene broren Harald som konge. Ved Sveins død kalte det engelske riksrådet den fordrevne kong Ethelred hjem, og Knut måtte reise til Danmark for å samle støtte. I følge noen kilder anmodet han storebroren Harald om å få del styret av Danmark, men Harald avviste ham. Han skal likevel ha lovet Knut hærstyrker og hjelp til å gjenerobre England som åpenbart ble oppfattet som Svein Tjugeskjeggs arv til sønnen Knut. Muligens var det hele tiden Sveins intensjon at Danmark skulle ha en konge og England den andre slik at begge sønnene kunne konsentrere seg om hvert sitt rike.	Sveinsen av Danmark, Harald (I4899)
13683	Regnes for den mest innflytelsesrike person i Egersund på sin tid. Eide bl.a. Bjerkreim kirke.	Eriksen Leganger, Henrik (I2904)
13684	Regnes som Danmarks første reelle konge, som med utgangspunkt i en mindre region ble konge over hele det som i dag er Danmark. Harald Blåtann er også den første danske konge som trår ut av sagnkongenes halvmørke og blir en historisk figur dokumentert i skrift og stein. Mens danskekongen måtte underkaste seg den tyskromerske keiseren i sør forsøkte han selv underkaste norske herskere i nord. Et maktmiddel i dette var å innføre kristendommen som offisiell religion. Harald Blåtann ble konge i Danmark etter sin far, Gorm, 950-985. Regjerte sammen med Gorm den siste tiden faren levde, mest på den tyske keiser Otto 1's (Otto den store) nåde. Harald Blåtann må ha vært en mektig konge. En konge med forståelse for strømningene i tiden. En konge med visjoner og drømmer, men også med klare ambisjoner om makt. Han samlet Danmark og hadde innflytelse i Norge, med klart overherredømme i Viken. Viken omfattet området rundt Oslofjorden, fra Grenland i vest til Bohuslän i øst. Bohuslän var den gang norsk område. Kristendommen var på fremmarsj i Europa. Harald var selv blitt døpt rundt år 960. Misjon hadde det vært i Danmark så tidlig som før 800, men først nå var folket blitt mottagelig. Konge og folk gikk over til den kristne tro. Harald var fra barnsben av oppdratt i den gamle hedenske Asa-troen, men skal i løpet av sin regjeringstid ha vaklet i denne troen. Trolig har han sett at kristendommen ga blant annet konger muligheter rikdom og makt. Kristendommen kunne ikke overvinnes. Ved at Harald bekjente sin kristne tro (omvendt av munken Poppo) skal også ha fratatt hans fiende keiser Otto 1. sin motivasjon for å innta Danmark. Harald lot seg døpe ca.960 og bygde Trefoldighetskirken i Roskilde. Et keiserbrev er utstedt kort etter at kong Harald ble døpt. En runesten i Vissing kirke gir viktige opplysninger om Harald som ikke kjennes fra andre kilder: Denne innstrift forteller at Harald var gift med venderkongen Mistivojs datter, og at han har hatt sin svigermor boende ikke langt fra Jelling. Harald var forøvrig gift flere ganger. Adam av Bremen nevner at da kongen ble kristnet, gjorde hans dronning Gunhild det også. Saxo nevner kun at Harald hadde vært gift med Gyrid, en søster til Styrbjørn, hun kjennes imidlertid ikke fra andre kilder. Som hans barn nevnes Svend Tjugeskjegg hvis kristne navn var Otto, oppkalt etter den tyske keiser, Håkon som anla en koloni i Semland, datteren Tyra som først ble gift med Styrbjørn og senere med Olav Trygvesson, og til sist datteren Gunhild som ble gift i England. Mogens Bugge oppgir i at Harald var gift med Gyrid Olavsdatter som døde ca.987. Hun var datter til Olav Björnsson, bror til kong Erik 7. Segersäll. Dansk Biografisk Leksikon og Bent og Vidar Billing Hansen i oppgir at han først var gift med Gunhild og annen gang med Tove Mistivojsdatter. De sikre opplysninger om Harald er ikke mange. Han nevnes første gang i 936, da erkebiskop Unni av Bremen gjorde en misjonsreise til Norden, og takket være Harald fikk adgang til å predike evangeliet på de danske øyer. Ved dette tidspunkt levde ennå kong Gorm, men ved hans død tok Harald riket i arv. Hvorvidt han spilte en rolle ved fordrivelsen av den svenske fyrsteslekt fra Sønderjylland ca.940 vet man ikke. Likeledes er det uklart hvordan forholdet mellom Harald og den tyske keisermakt formet seg i de nærmest følgende år. Muligens gjorde man fra tysk side gjeldende krav på overhøyhet over Danmark basert på den seier som kong Henrik i 934 vant over Gnupa. Når det i 948 nevnes bisper i Slesvig, Ribe og Århus, byer som var underlagt Bremen, kan innvielsen av disse neppe ha funnet sted uten den tyske keisers medvirkning. Av et brev utstedt av Otto 1. den 26.juni 965, fremgår da også at han har følt seg berettiget til å gi de danske bispedømmenes kirker immunitet. Likevel savner vi ethvert vitnesbyrd om at kong Harald skulle ha følt seg som en avhengig fyrste, som måtte utrede skatt, stille mannskap til keiserens disposisjon osv. Otto 1. dør i mai 973 og sønnen Otto 2. overtar som keiser av det tysk-romerske riket. Otto 2. hadde ambisjoner og ville vise sin politiske og militære makt, og innfører en aggressiv utenrikspolitikk. Otto 2. angrep og ødela Danevirke 974 og bygde en borg på Eiderøya. Harald angrep og ødela borgen 983 og erobret landet ved Hedeby og ble kvitt det tyske åk. Bygde Jomsborg ved Odermunningen til forsvar mot venderne. Innsatte lendmenn i Norge til forsvar mot Gunnhildsønnene; Harald Grenske i Viken og Håkon jarl vest- og nordafjells. Omkring 975-981 oppførte Harald flere (minst 6) forsvarsverk rundt omkring i Danamrk, såkalte ringborger, inspirert av de nederlandske ringvollanlegg: Aggersborg, Fyrkat, Trelleborg i Skåne, Nonnebakken og Vallø. Disse ble forlatt og farsvant trolig en 10 års tid senere. Keiser Otto 2. døde i 983 under et felttog i Italia, og hans arving var da kun 3 år gammel. Den tyske trussel forsvant dermed og dermed også behovet for ringborgene. Harald lot gjøre den største av Jellingesteinene, 2,43 meter, til minne om sin far Gorm trolig i år 963, i den lille byen Jelling, midt på Jylland. Innskriften er datert til vikingtid, Jelling, og er risset på en sten av granit, og lyder: : haraltr : kunukR : baþ : kaurua kubl : þausi : aft : kurm faþur sin auk aft : þourui : muþur : sina : sa haraltr (:) ias : soR * uan * tanmaurk ala * auk nuruiak (*) auk t(a)ni (k)(a)(r)(þ)(i) kristno Norrønt: Haraldr konungr bað gera kuml þessi ept Gorm, fôður sinn, ok ept Þyrvé, móður sína, sá Haraldr er sér vann Danmôrk alla ok Norveg ok dani gerði kristna. Oversettelse: Harald konge bød gøre disse kumler (gravminner) efter Gorm sin fader og Thyra sin moder, den Harald der vandt sig hele Danmark og Norge og gjorde danerne kristne. Jelling var hovedsetet for danekongene i sen vikingtid. Minner etter disse ligger fortsatt og er noen av Danmarks mest kjente fortidsminner. Jelling kirke ligger midt mellom 2 store gravhauger, Danmarks største, hver på over 70 meter i diameter og opp mot 10 meter høye. Sagnet sier at det er Danmarks grunnleggere og første kongepar – Kong Gorm og dronning Tyra – som ligger begravet her i hver sin haug. Ved kirken står 2 berømte runesteiner, de såkalte Jellingsteinene. Disse står ikke på opprinnelige sted, men de er sikkert opprinnelig reist i tilknytning til kongesetet. Kong Gorms stein er minst, og eldst. Den er reist av kong Gorm den gamle til minne om hans dronning. Kong Haralds stein går i faglitteraturen ofte bare under navnet Jellingsteinen. Innskriften er spesiell, i og med at den er ordnet i vannrette linjer, ikke loddrette som er det vanlige ved runesteiner. Fortidsminnene ved Jelling; gravhaugene, kirken og runesteinene er nå oppført på UNESCOs liste over verdens kulturminner.	Gormsen av Danmark, Harald (I4451)
13685	Regnes som den første konge over hele England. Edvard var sønn av Alfred den store, og kom til makten ved farens død. Tittelen han arvet var konge av Wessex, men på dette tidspunkt kontrollerte Wessex størsteparten av dagens England og han regnes derfor som konge av England og ikke bare av Wessex. Han ville normalt være regnet som Edvard 1, men etter normannisk tradisjon begynte man etter Vilhelm Erobreren å telle på nytt, slik at det 3 kongene som het Edvard før den tid er kjent etter sine tilnavn. Han kuet danene og ble anerkjent som Wales' herre. Hadde flere slag mot vikingene og greide å slå dem i Øst-Anglia, hvor de ble underkuet. Han overgikk sin far på slagmarken, noe som er en bragd ettersom Alfred med hell forsvarte sitt rike og fastsatte grenser for Danelagen. Fra 918, da søsteren Ethelfleda døde, hadde Edvard kontroll over Danelagen. I de tidligste årene av hans regjeringstid måtte han i tillegg til danene også kjempe mot sin fetter Aethelwald, sønn av Ethelred 1. Edvard var gift 3 ganger, og fikk omkring 18 barn med sine koner. I tillegg mistenkes det at han hadde et barn utenom ekteskap.	av England, Edward "av Wessex" (I4827)
13686	Reidar hadde også mange andre verv opp i gjennom årene. Her er en liste: Formann Bad- og idrettsutvalget, Trondheim 1946-1951. Formann Styret for Trondheim sporveier 1948-1951. Formann Styret for Trondhjem hospital 1957-1976. Medlem Statens samferdselsråd 1957-1963. Formann Styret for sosialskolen, Trondheim 1960-1970. Formann Styret for Sentralsykehuset i Trondheim 1963-1972. Nestformann Styret for Trøndelag psykiatriske sykehus 1964-1972, formann 1965-1972. Nestformann Styret for Statens attføringsinstitutt i Trondheim 1968-1977. Tillitsverv i organisasjoner: Formann Trøndelag arbeideridrettskrets 1928-1929, 1931-1932. Reisesekretær Arbeidernes idrettsforbund 1937-1940. Medlem Styret i Arbeidernes idrettsforbund 1938-1939. Formann Trondhjem og Omegns idrettskrets 1945-1948. Medlem Styret i Norges idrettsforbund 1946-1957. Nestformann Trøndelag Krets av Norsk Presseforbund 1947-1948. President Norges Handikapidrettsforbund 1960-1962. Formann Styret i Vanføres Vel, Trøndelag 1977-1978. Medlem Representantskapet for Det Norske Luftfartsselskap 1958-1963.	Lyseth, Reidar Andreas (I8752)
13687	Reidar var var en meget dyktig svømmer, tilsluttet svømmeklubben Ørnulf, som hadde tilholdsted på Ila.	Lyseth, Reidar Andreas (I8752)
13688	Reidulf Bruheim var døvstum, men hadde gått på døveskole og lært seg et forståelig talespråk. Han var utlært skomaker og kom i voksen alder til Ogndalen, der han praktiserte yrket og samtidig var gårdsarbeider. Han bodde i eget hus ved Røysing.	Bruheim, Reidulf (I13984)
13689	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I1749)
13690	Reinholt Jenssen Schive var sønn av rådstueskriver i Trondheim, Jens Lauritsen Schifve, og Margrethe Johansdatter. Ved skifte etter faren i 1707 var Reinholt 14 år gammel, og det betyr at han trolig er født i Trondheim i 1694. Han arvet 232 riksdaler 2 ort 13 skilling etter faren. Reinholt hadde flere søsken og halvsøsken. I 1715 ble han gift i Trondheim med Knerche Mattiasdatter Jessen. Hun ble født i Trondheim i 1690. Hennes far var Chordegnen til Vor Frue kirke, Mattias Jessen, og moren var Knerche Pettersdatter av Steenkul-familien. Reinholt Jenssen og Knerche Mattiasdatter Schive fikk flere barn: 1. Margrethe ble døpt 13.juni 1715 i Trondheim Domkirke. Den 8.september 1741 ble hun gift samme sted med Andreas Schlippenbach,consumptionsinspektør ved Trondheim Toldforpagtning. Han var vel 10 år eldre enn henne. Margrethe døde 18.desember 1799 i Trondheim. Da hadde hun vært enke etter Andreas siden 1770. 2. Mathias Giessen Schive ble døpt i Trondheim Domkirke den 21.august 1717. Han døde som spedbarn. 3. Knerche, døpt 18.februar 1720 i Trondheim Domkirke, ble gift samme sted den 20.februar 1750. Brudgommen het Jonas Eriksen Thurmann og han ble etterhvert kontrollør ved Molde Toldsted. De hadde 6 barn. Knerche døde før 1767, for dette året døde enkemann Jonas. 4. Ellen Margrethe ble døpt også hun i Trondheim Domkirke. Dette skjedde den 4.juni 1721. Morten M. Klinge ble hennes mann i Domkirken 27.oktober 1751. Han var tiendeskriver og døde allerede i 1764. De hadde en datter sammen. Ellen Margrethe ble opptatt som lem i Thomas Angells Hus i Trondheim 22.januar 1800. Her døde hun også den 21.mars 1811. 5. Mathias Reinholtsen Schive ble døpt 11.september 1722 i Trondheim Domkirke. Han var skipsfører, senere kjøpmann i Trondheim. Han drev med handel av hjemførte varer. Marie Ried ble hans første kone, og de fikk 3 barn. Hun døde i 1763. Senere giftet Mathias seg igjen med den 10 år yngre Karen Kristine Jacobsdatter Brun. Hun døde i Thomas Angells Hus i 1806, etter å ha vært enke etter Mathias som døde i Trondheim den 12.april 1787. 6. Anna Helene, døpt i Domkirken den 19.januar 1724, ble gift med sin fetter (sønn av Helle Jensdatter Schive) Hans Ulrich Storch. De to giftet seg 24.november 1756 i Domkirken. Hans døde i 1773. 7. Jens Reinholtsen Schive, født 2.februar i Trondheim, ble også han døpt i Domkirken. Han var residerende kapellan på Svorkmo i Orkdalen. Han ble gift 3 ganger, siste gang med Sofie Kathrine Matheson. Reinholt Jenssen Schive døde i slutten av 1763, for 2.januar 1764 er det betalt 10 riksdaler til Domkirken for alle Klokker til hans Ligs Jordefærd. Hele 10 år senere, den 23.desember 1773, dør Madame Knerche Schive 83 år gammel.	Family: Reinholt Jensen Schive / Knerche Matthiasdatter Jessen (Giessen), "Schive" (F918)
13691	Reinholt Johannes ble gift 26.juni 1800 på Elgeseter med sin 2 år yngre Adelgunde Christiane Gjertsen, enke etter Hans Fredrik Klingenberg. De fikk 6 barn sammen: 1. Hanna Fredrikke Klingenberg Schive, født på Elgeseter 1.november 1801. Døpt i Bakke kirke. Senere også konfirmert samme sted, den 20.april 1817. Hun døde ugift i Trondheim 20.oktober 1892. 2. Christian Lorck Schive, født på Elgeseter 10.mai 1803. Han var ansatt i det Lorck'ske handelshus, hos Christian A. Lorck, til sitt 25. år. I tidsrommet 1828-1837 var han ansatt ved Stiftskontoret i Trondheim, og i 1837 ble han forstander for de offentlige stiftelser i Trondheim. Herunder var blant annet Waisenhuset, St.Jørgens Hus, Kong Carl Johans arbeidsstiftelse og bestyrelsen av flertallet av byens mange legater. Posten som Trondheims fattigforstander fulgte med, men ble i 1858 utskilt med egen forstander. Avskjed tok Christian i 1869. Christian sto som eier av Teglverket på Bakklandet - solgte dette i 1873. Christian giftet seg i Trondheim 8.mars 1833 med Marine Sophie Wille (1803-1888). Christian døde i Trondheim 12.desember 1879. 3. Jacob Motzfeldt Schive, født på Elgeseter 19.april 1805. Død på gården Støp i Levanger 6.april 1877. Han begynte som ung på sorenskriverkontoret i Strinda og Selbu. I 1829 var han underrettsprokurator i Finnmarkens amt med bosted i Tromsø. Her var han en tid også konstituert fogd og sorenskriver. Den 27.mai 1839 utnevnes han til fogd i Fosens fogderi og bodde på gården Haarberg på Ørlandet,senere også fogdgården Brækstad. I 1855 flyttet han som fogd til Stjørdal og Værdal, og bodde på fogdgården Støp i Levanger, hvor han også forrettet som politimester og magistrat. Jacob var ridder av St.Olavs orden. Jacob giftet seg 22.oktober 1830 med Christiane Fredrikke Frisch Wille (1804-1887), søster av ovennevnte Marine Sophie, Jacobs brors hustru. Disse fikk 2 barn: a. Reinholdt Adelgunder Schive, født og død i Tromsø i 1832. b. Jacob Marius Oxholm Schiwe (slik han skrev navnet sitt), født på Haarberg 1845, død på Lillehammer 1912. Han var kunstmaler. Gift med danske Clara Juliette Franziska Lambrecht. 2 barn: Gunhild (f.1888 - d.1890) og Gunhild (f.1891) - tolk i København. 4. Charlotte Marie Schive, født på Elgeseter 28.juni 1807, døpt 5.søndag etter Trinitas 1807. Hun døde ugift i Thomas Angells hus 31.mai 1895. Kjent i det trønderske selskapslivet som dyktig manuduktør i pianospill. 5. Fredrikke Christiane Motzfeldt Schive, født på Elgseter 7.april 1810, død i Trondheim 11.mars 1877. Hun ble gift i Malvik med Samuel Severin Bætzmann (1800-1859). Han har innehatt mange titler og verv i sin yrkeskarriere; sorenskriver, borgermester i Trondheim, skattefogd i Trondheim, politimester i Trondheim, byfogd i Trondheim, medlem av Norges Banks representantskap, formannskapets ordfører i Trondheim, stortingssuppleant for Trondheim og Levanger. 2 sønner: a. Ernst Reinholdt (f.1834) gift med Caroline Nielsen fra Fredrikshald (4 sønner, 2 døtre). b. Samuel Fredrik (f.1841) gift med Karen Marie Fougner fra Bergen (1 datter). 6. Johan Christian Vogelsang Schive, født på Elgseter 6.november 1812. Død i Skogn 20.mai 1874 under et besøk hos svigersønnen, som var lensmann der. Han var lensmann i Selbu fra 1850. Han bodde på gården Sjøvold i Selbu. Jacob giftet seg i Christiania med Kirsten Fredrikke Nilson fra Moss (08.03.1813-15.02.1886). De fikk 11 barn sammen: a. Reinholdt, født i Christiania 1837 - død samme sted 1841. b. Haagen Nils Peter, født og død i Christiania i 1838. c. Conrad, født og død i Christiania 1841. d. Caja Martine Dorothea Anker, født i Christiania 1842, død i Trondheim 1905. Gift i Selbu med Frederik Reichenwald Birch (1826-1898) - 7 barn. e. Albert Christian, født i Christiania 1844. Stasjonsmester på Reitan, men reiste til Amerika og kjøpte en farm. Gift med Beret Krogstad (f-1849) i Tydal. De fikk 13 barn. f. Valborg, født i Christiania 1846. Gift i Selbu med Georg Fredrik Rønning (1834-1890), lensmann i Skogn, og senere på Strinda. De fikk 10 barn sammen. g. Axel Thorleif, født i Christiania 1848. Utvandret til Amerika, hvor han giftet seg med Elisabeth fra Irland. h. Hedvig Sophie, født i Christiania 1850, død i Trondheim 1896. Hun giftet seg i Selbu med Bertram Martinius Petersen (1847-1915), bokholder i Nordenfjeldske Dampskibsselskap i Trondheim. De fikk 4 barn. i. Johan Fredrik, født i Selbu 1852. Utvandret ti Amerika og bosatte seg i Chicago, hvor han var inspektør ved et større industrielt anlegg. Gift med Nicoline Huseby, og fikk 3 barn. j. Adelgunde Chritiane (Gunda), født i Selbu 1854. Hun ble gift i Trondheim med Carl Edvard Berg (1857-1917), revisor i Nordenfjeldske Dampskibsselskap i Trondheim. 4 barn. k. Olaf, født i Selbu 1856. Bosatte seg i Victoria i USA, hvor han eide en vindrueplanasje. Gift med Elisabeth Aas fra Røros.	Family: Reinholt Johannes Jensen Schive / Adelgunda Christiane Gjertsen, "Klingenberg" / "Schive" (F925)
13692	Reinholt Johannes kom i besittelse av den gamle Klingenbergske eiendom ved skjøte av 29.april 1796, bare 29 år gammel, gjennom morens slektskap til Hans Fredrik Klingenberg.	Jensen Schive, Reinholt Johannes (I1606)
13693	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I3100)
13694	Reiste både til Afrika og Australia før han mønstret av i New York omkring 1902-1903. Dro deretter til Minneapolis, hvor han giftet seg.	Bertheussen, Arnt Olaus (I20389)
13695	Reiste fra Hamburg 18.mai 1865 med Britannia. Reisen gikk via Hull og Liverpool. I sistnevnte by gikk han av og reiste videre til USA med Pennsylvania 23.mai. Ankomst New York den 4.juni.	Grosser, Frederick August (I10363)
13696	Reiste fra Kristiania i Norge med Bergensfjord. Alder på Olaf oppgitt til å være 50 år, mens Ingvald er 47 år. Olav står også nevnt som ankommet Ellis Island 15.juli samme år, da med avreisested lik San Juan, Puerto Rico.	Bjurvald, Olaf (I125)
13697	Reiste fra Kristiania i Norge med Bergensfjord. Alder på Olaf oppgitt til å være 50 år, mens Ingvald er 47 år. Olav står også nevnt som ankommet Ellis Island 15.juli samme år, da med avreisested lik San Juan, Puerto Rico.	Bjurvald, Ingvald "Bjurvoll" (I124)
13698	Reiste rundt for å lete etter Gudeheimen og Odin den gamle. Kom til Tyrkland og Store-Svitjod og var borte i fem år. På reisen fikk han kona Vana av Vanaheim, sønn Vanlande. Forsvant under besøk på garden Stein i østre Svitjod, lokket inn i den store steinen der av en dverg. Fra Ynglingesagaen: 11. Svegde tok rike etter far sin. Han lova høgt og dyrt, at han skulde leita etter Godheim og gamle Odin. Han fór med 12 mann vidt umkring i verdi; han kom ut til Tyrkland og Store-Svitjod og raaka der mange frendar og venir, og var 5 aar paa den ferdi. Daa kom han att til Svitjod og gav seg til heime en stund. Han hadde fengi ei kone, som heitte Vana, ute i Vanaheim; son deira heitte Vanlande. 12. Svegdir fór ut att og leita etter Godheim. Aust i Svitjod er de ein gard som heiter Stein; der er de ein stein so diger som eit stort hus. Um kvelden etter soleglad, daa Svegde gjekk fraa drykkja til sengehuse, saag han burt paa steinen, og saag at de sat ein dverg under. Svegde og mennane hans var dugleg drukne og flaug burt åt steinen. Dvergen stod i døri og ropte paa Svegde og bad han ganga inn der, um han vilde finna Odin. Svegde sprang inn i steinen; men steinen lét seg att strakst, og Svegde kom ikkje att. So segjer Tjodoolv fraa Kvine: Svegde han sveik, som i svali held vakt, den dugrædde for Durins ætt (45). Inn i steinen den storlynde Aasa-fenden (46) flaug etter dvergen, og Sokminmes (45) sal den lysande, av jotunar bygd, vart gjævings grav. Forklaringer: (45) Durin, liksom Sokmime (Djupheims jotun), er dvergenamn. (46) Svegde (med di Ynglingane var av Aasa-ætt).	Fjaelnirsen, Svegdir (Sveigde) (I4777)
13699	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6721)
13700	Rektor (tidligere overlærer) Johan Olivarius Horn ved Molde Middel- og Realskole flyttet fra byen i 1859, og hans etterfølger i rektorembetet ble den 33-årige Alexander Brinchmann, som til da hadde vært adjunkt ved skolen. Dermed innvarsles en - gullalder - for den høyere skolen i Molde. Brinchmann ble beskrevet som - den ikke sittende, men alltid handlende - rektor, og satt som rektor i perioden 1859 til 1893, i hele 34 år. Han satte sitt preg på den høyere skolen med sine pedagogiske evner og sine allsidige interesser. Alexander skriver selv: ...min Udnævnelse til Rector (den 22de Juni)... ...den 22.juni 1859 naadigst udnevnt til Rector ved Skolen... At Marenjohanne deelte den overvættes Glæde, hvormed jeg modtog Efterretningen om min Befordring til Rector ved den Skole, ved hvilken jeg selv i 8 Aar havde været Discipel, og derpaa i 10 Aar havde tjent som underordnet Lærer, ved Skolen paa mit og Marenjohannes Hjemsted, hvor vi begge havde vore Forældre og saa mange Søskende og saa mange Venner og Veninder om os, er vel oveflødigt at bemærke: mine Ønskers Maal paa Embedsbanen var naaet og hvad der glædede mig, glædede altid hende. Den Lykke vi følte var saa stor, at vi, især hun, længe ligesom ikke kunde blive fortrolig dermed; faa Maaneder i Forveien havde vi, Arm i Arm spadseret forbi Skolebygningen og for hinanden udmalet, hvor heldigt vi vilde ansee det for at være, om jeg om 10 Aar kunde naae den Forfremmelse, som jeg nu havde naaet. Dog ogsaa denne Rose havde Torne: jeg og Marenjohanne med mig maatte beklage, at jeg ved Befordringen var bleven foretrukken for en Medansøger, der ikke blot var min bedste Ven, men som ogsaa havde større Anciennitet og andre til Fortrin berettigede Qvalificationer at paaberaabe sig. Som rektor underviste Alexander Brinchmann i fagene latin og gresk. Både som lærer og rektor var han meget godt likt, og han hadde et sjeldent godt lag med sine unge - dicipler - og skolen var hans andre hjem. Han var meget musikalsk, en naturelsker, forsvarsvenn og religiøst interessert. Han holdt taler, forfattet sanger og berettet om begivenheter i de årvisse innbydelsesskriftene. Det ble kjempet for at skolen skulle bli en fullstendig lærd skole, eller gymnasium, med rett til å føre eleven helt frem til universitetet. I 1861 kom en ny nemnd, med Alexander Brinchmann som medlem, med en fornyet og lang utredning til Stortinget i 1863. Her ble det argumentert med at søkningen til skolen ville stige om den ble fullstendig lærd, og at det ikke lot seg forsvare å la sønner av Romsdals Amt dra like til Trondheim, Bergen eller Lillehammer for å kunne dimitteres til universitetet. Kampen endte med at Stortinget 11.mai 1863 lot Molde, samt Kristiansund og Aalesund, få sine lærde skoler. Etterretningen om skolesakens utfall i Stortinget mottoges hersteds under alminnelig jubel. Om aftenen promeneredes i gatene med hornmusikk og sang; folkemassen var overvettes stor. I perioden 1863-1875 tok skolen navnet Molde Lærd- og Realskole. Skolen kunne ta til alt i august samme år. Men, det skulle komme mer. Med en utvidet skole, og med behov for hensiktsmessig gymnastikklokale for skolen, var det innlysende at de trengte en annen og større skolebygning, nå som også elevtallet var forventet å stige. Kjøpmann og dansk konsul, Jacob Jervell, tilbød kommunen sin eiendom, og tilslaget kom i 1864. I nemnda som skulle stå for ombyggingen av Jervell-gården satt selvfølgelig rektor Alexander Brinchmann. Han var meget begeistret for utvidelsen, fordi det ga større pedagogiske muligheter og vilkår for virksomhet i tillegg til undervisningstimene. Ikke minst var han fornøyd med at skolen nå skulle få sin egen gymnastikkbygning. Den ble reist på den romslige tomten til Jervell, og grunnstennedleggelsen ble feiret med dikt og tale av rektor Brinchmann, sang og hurrarop. Oppunder jul tok de avskjed med det gamle skolehuset, og Brinchmann skrev i Innbydelseskriftet for 1866 at den skapte - et visst vemod såvel hos lærere som hos disiple. Rektor Brinchmann huskes for den imponerende samling med årsskrifter - innbydelsesskrifter - utgitt hvert år i forbindelse med eksamen. I de årlige Innbydelsesskrift var det han som rektor som var produktiv redaktør. Her var det årsrapporter, eksamensoversikter og oversikter over forskjellige begivenheter i skolens liv, foruten pedagogiske artikler. Den 10.januar 1866 ble så det nye skolehuset innviet, hvor blant annet det ble sunget flere sanger av rektor Brinchmann, diktet for anledningen. Kampen for skolens eksistens vedvarte, i 1869 etter at en ny skolelov kom, og departementet truet med å legge ned de øverste klassene i Molde. I sitt svar til departementet i 1871 reagerte rektor Brinchmann kraftig mot - en tilbakevenden til tilstande før 1863 - altså bare en middelskole. Det ville bety et - dødsslag - for en kommune som alt er økonomisk kriserammet. Skolen hadde - omtrent det samme antall disipler som stortingsbeslutningen av 1863 var grunnet på, her er med stor bekostning skaffet store skolehus - hevdet formannskapet, og så skal byen bli sittende igjen med gjeld og bare middelskole. Den 19.mai 1874 vedtok et enstemming Storting å gi tilskudd til Molde middelskole og latingymnas. Samme dags aften kom telegram om vedtaket, og enda det var 2 dager etter 17.mai, ble det holdt stor skolefest med taler og sang på skoleplassen. Skolebygningene ble illuminert, og det var dans i gymnastikksalen. Musikken lød ut i de sene timer. Tidens realismeforkjempere sørget etter hvert for gjennombrudd for naturfagene. Også den høyere skolen i Molde sto nå overfor skolepolitiske og pedagogiske utfordringer. I 1870-1871 starter omleggingen, og da skoleåret 1875-1876 tok til, var hele skolen omdannet etter loven av 1869. Likevel måtte Molde-elevene i gymnasiet finne seg i å ha bare latinlinje, mens de etter den fullstendige planen skulle hatt et alternativ i en reallinje. De 3 øverste klassene i middelskolen derimot, var delt i en latinlinje og en engelsklinje. Med den nye ordningen i 1875 gikk skolen over til å hete Molde offentlige Skole for høiere Almendannelse (et navn de beholdt frem til 1893, da Alexander Brinchmann gikk av som rektor). Noen særlig fornyelse av lærerstaben var det ikke, og ofte er det lærerne mer enn leseplanene som avgjør undervisningen og skolemiljøene. Alexander Brinchmanns sønn, Christopher, som var elev på denne tiden, skrev om en av lærerne, adjunkt Carl Willoch Horn: ...med sans for hva der kunne gjøre undervisningen praktisk og interessant, og med rikt initiativ til å variere den. Han førte oss ofte ut i naturen... I festsalen ser vi nasjonalrealismen i en gammelnorsk innskrift: Af idrottum verdr madr frodr (av idrett blir mannen klok) Dette valget av innskrift viser rektor Brinchmanns forkjærlighet for gymnastikk. Mye tyder på at han syntes at gymnastikk var skolens viktigste fag. Midt på hver skoledag, som varte fra kl. 8 til 14, skulle det være en gymnastikk fra kl. 11 til 12. Rektorbrygga nedenfor skolen var hans ide, og han var mannen bak den meget omtalte Årøleiren. Som ung rektor hadde Alexander Brinchmann, med sin allsidige begavelse og sin offervilje, skapt et skolemiljø høyt utenom det vanlige. Fra hans tid huskes årvisse turer og utflukter (kortere og lengere) til Varden, til Haukebøen, Frenen rundt og - militære - øvelser på Årø (1866-1873). Gymnastikk og våpenøvelser sto i høy kurs ved skolen, og denne retning kulminerte i disse årlige sommerøvelsene på Ytre Årø. Hver høst ved skoleårets begynnelse marsjerte elever og lærere de 5 kilometrene inn til den flate Årømarka, som var en gammel eksersersplass. Her ekserserte elevene i 3-4 dager under ledelse av kaptein og gymnastikklærer Hans Emil Christophersen. Om kveldene var det all slags moro, lek, dans, sang og skuespill. Nattely fikk de i hus og løer til bøndene omkring. Årøleiren hadde temmelig militant preg, i tråd med tidens innstilling, da skytterlagene var tegn på Norges vilje til nasjonal selvstendighet, med kommandorop, uniformer, blankpussede lånte geværer, patronvesker og skyteøvelser. Den siste dagen var det vanlig at folk fra byen kom til Årø for å se på guttenes oppvisning i eksersis og våpenbruk. På en friluftsscene oppførte elevene skuespill (komedie), så fulgte konkurranser. Utpå kvelden kom dansen i gang på vollen, og det sies at rektoren var en utrettelig spillemann. Kvelden ble avsluttet med fyrverkeri. Leiren hadde stor sosial verdi og medførte ofte et - takk til vår herlige rektor, som hadde skaffet oss en prektig oppmuntring til med iver og lyst påny å ta fatt på skolen. Til en slik leir diktet Alexander Brinchmann: Varsko her! I gevær kommer hele skolens hær, ungdomsblod, fullt av mot, rask og lett på fot. Selv om leiren opphørte i 1873, fortsatte ekserserøvelsene eller idrettsdagene som de ble kalt, 3 dager om høsten og 3 dager om våren. I 1876, 1879 og 1883 ble det arrangert fellesoppvisning med elever fra alle de 3 høyere skolene i amtet, som rektor Brinchmann åpenbart var primus motor for. Det forekom også at skolen leide båter og dro på fjorden, fisket og gjorde strandhugg på Sæterøya, der fangsten ble kokt og servert. I 1862 leide skolen en seilbåt og seilte til Vestnes for å møte sangere som kom fra Veøy. Senere på dagen ankom amtmannen i spissen for 190 damer og herrer med dampskipet Romsdal til øya, og det ble en minnerik dag for skolens elever og lærere. Alexander Brinchmann var den personlige bærer av et gjennombrudd ved den høyere skolen i Molde, men moderne det vel neppe kalles. Brinchmann tilhørte absolutt - den gamle skole - forlangte pugg og stort arbeidspress på elevene. Skolen var både romslig og streng, og det ble snakket om at den overlesset elevene med arbeid. Dette ville Brinchmann ikke høre på: De hadde det striere i hans ungdom! En lærervikar, som fikk være med på et elevlagsmøte, kunne fortelle sin rektor at guttene diskuterte politikk i møtet. Følgen ble at rektor Brinchmann nektet elevlaget å holde sine møter i klasserom på skolen. Han var nok konservativ, men en romslig humanist, og når han i de politisk opprørte 1880-årene fant å ville holde striden borte fra skolens enemerker, skyldes det vel et ønske om å bevare toleranse og arbeidsro. Han var dessuten i overenstemmelse med gamle regler om forbud mot politisk agitasjon i skole og elevlag. Han karakteriseres som rank og myndig, som en det sto respekt av. Det fortelles også om et voldsomt temperament, om egenhendig avstraffelse - pedelljuling - med spanskrør, som gjorde rystende inntrykk på elevene. Dette var nok vanlig skolerett, og temperamentet var kanskje en forutsetning for all den aktivitet rektoren utfoldet. Han satte faktisk hele sin kraft inn for at elevene også skulle få med seg hyggelige minner fra sin skoletid, og ikke bare klokskap gjennom iherdig arbeid. Det ble arrangert elevplanting på skoleplassen, hvor han egenhendig tegnet kart med plantenes navn. Det ble arrangert skoleturer og idrettsuker, og spesielle anledninger ga muligheter for fester på skolen. Til disse festene skrev rektoren dikt, sanger og skuespill, og han var ofte med og spilte selv i sistnevnte. Rektor Brinchmann, der selv var musikalsk (og tillige en heldig og meget benyttet Leilighedsdigter) sørgede for, at Skolen altid havde et for Anledningen passende Fælles-Udtryk for sine Stemninger, baade Høitid og paa Udmarscher, og forstod i det hele paa mange Maader at knytte Eleverne til Skolen. Rektor Brinchmanns frisinn, selvstendighet og styrke som skoleleder ser vi vel av at han ga støtte til en elevs landsmålsframstøt ved eksamensfesten i 1866, og som ikke falt i god jord hos amtmannen. Bekymringer ved skolen vedvarte dog, og fra i 1875 å ha vært i alt 72 elever, var det 10 år etter bare 47 elever ved skolen. Pikene gjorde sitt inntog på skolen først i 1886, da det ble gjort adgang for piker i latinskolen, og da ble det ansatt 2 lærerinner. Men, siden det ble ansett som at latinskolen var for stri for - det svake kjønn - ble deres dager 1 time kortere enn for guttene, de fikk slippe enkelte fag, og de skulle gå 1 år ekstra før de tok middelskoleeksamen. Tallet økte riktignok til 61 elever 1.året, men allerede året etter var det nede i 51 elever. Da elevtallet fortsatte med å synke, ble i 1890 1.middelskoleklasse inndratt, og året etter også 2.klasse. I budsjettforslaget for 1892 førte departementet opp bevilgning for de 3 øverste klassene, men uttalte: Skolens nåværende ringe elevtall og den ringe utsikt til forøkelse deri gjør det imidlertid lite rimelig å opprettholde denne skole som offentlig. De faste lærerne ved skolen ble oppfordret til å ta stillinger andre steder med lik lønn. Rektor og en overlærer var ikke villige til dette, og rektor Brinchmann uttalte at han anså saksbehandlingen s- stridende mot denne skoles tarv. Selv var han nådd omtrentlig pensjonsalder, og han og en eldre overlærer fikk bevilget lønn av staten til de døde. Resultatet ble at skolen måtte nedlegges som statsskole, og fortsatte videre som kommunal middelskole med 4 klasser bygget på folkeskolen etter skoleloven av 1869, og kommunen overtok skolen allerede i 1893. Molde kommunale Middelskole ble det nye navnet. Alexander Brinchmann måtte til og med flytte ut av rektorboligen, og dro til Kristiania. Bare et par år etter døde han, nedstemt og bitter etter utviklingen i den høyere skoles sak i Molde. Mange følte det som en hel tidsalder var gått i grav i og med at byens stolthet - Latinskolen - ikke eksisterte mer. Gullglansen fra Brinchmann-tiden var bleknet. Årsakene finnes i nedgangen i folketallet i byen og i byens dårlige økonomi. Det at det var skolepenger, som få utenom embetsmenns og handelsmenns sønner (og noen døtre) kunne betale, var også en medvirkende årsak. At den aldrende og stadig mer konservative latineren Brinchmann tviholdte på sitt fag og latinlinjen, når naturvitenskap og teknikk var på frammarsj og dermed også realfagene, kan også ha vært en medvirkende årsak. Realistene halte innpå latinerne i Norge, og passerte dem i antall ved midten av 1890-årene. Men, om opprettelsen av en reallinje hadde kunnet berge statsskolen er tvilsomt.	Brinchmann, Alexander (I32)