Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 13,851 to 13,900 of 16,597
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 13851 | Pipin den Lille var rikshovmester av Austrasia og Neustria 741-751. Da Pipins far, Karl Martell, døde i 741, ble makten overført til Karls legitime sønner, Pipin og Karloman som rikshovmestere av henholdsvis Neustria og Austrasia. Karls uekte sønn, Grifo, ble fengslet i et kloster av sine 2 halvbrødre. Karloman, som var en dypt religiøs mann, trakk seg tilbake til et kloster i 747. Dette etterlot Frankia i hendene til Pipin som enslig rikshovmester og - dux et princeps Francorum - en tittel som oppstod med hans bestefar Pipin av Herstal. Under reorganiseringen til Karl Martell av Frankia, var dux et princeps Francorum kommandantene til kongedømmets arméer, i tillegg til deres administrative plikter som rikshovmestre og spesifikt kommandanter av den stående livvakten som Martell hadde begynt å opprettholde året rundt siden Toulouse i 721. Da de tok makten innsatte Pipin og Karloman, som ikke hadde hevdet seg i slag til rikets forsvar slik deres far hadde, merovingerkongen Childerik 3 som konge i 742, selv om Martell hadde etterlatt tronen tom siden Teoderik 4's død. Childerik hadde tittelen som konge, men han var en marionett. Ettersom tiden gikk, og hans bror Karloman forsvant ut av bildet, ble Pipin misfornøyd med nærværet av kongelig makt utover ham selv. Da Karloman trakk seg tilbake, flyktet Grifo fra sin varetekt og flyktet til hertug Odilo av Bayern som var gift med Hiltrude, Pipins søster. Odilo ble tvunget av Pipin til å anerkjenne frankisk overherredømme, men døde kort tid etterpå (18.januar 748). Pipin invaderte Bayern og innsatte Tassilo 3 som hertug under frankisk herredømme. Navnet -den Lille - skal han ha fått på grunn av en bedrift som minnet om Davids kamp med Goliath. For å vise sine menn hva han dugde til, ga han seg nemlig i kamp med en løve, som han først hadde latt anfalle en vill okse, og skilte hodet fra kroppen på dem begge med et eneste sverdhugg. Fra det øyeblikk var det ingen som våget å måle krefter med Pipin. | av Franken, Pepin (Pipin) "Pepin 3" (I3659)
|
| 13852 | Pipin døde i Saint Denis i 768 og er gravlagt der sammen med sin kone Bertrada. | av Franken, Pepin (Pipin) "Pepin 3" (I3659)
|
| 13853 | Pipins navn kan være kilde til forvirring. På fransk kalles han Pépin, tysk Pippin eller nederlandsk Pepijn. Hans kallenavn er ofte misforstått. Han kalles vanligvis den lille, selv om dette er feil oversettelse. Han var ikke kort. Hans kallenavn den yngre henviser til det faktum at han var yngre enn de 2 arnulfingerne som også het Pipin som hersket som rikshovmestre, Pipin av Landen og Pipin av Herstal. | av Franken, Pepin (Pipin) "Pepin 3" (I3659)
|
| 13854 | Plaisance | av Lorraine, Lothar (Lothaire) "Lothar 2" (I3640)
|
| 13855 | Plassen het Berget eller Frydenberg, og lå mellom Åsli og Vengstad. Under folketellingen i 1865 på Frydenberg i Sparbu prestegjeld bor disse på gården: Zakarias Olsen, Husmand med Jord, 51 år, og hustru Marthe Hansdatter, 57 år. Begge født i Sparbu prestegjeld. De har 2 barn på gården: Serine 14 år. Anton 22 år. Et pleiebarn har de også. Det er Oline Mikalsdatter 6 år. De har 1 stort kveg, 6 får og 1 svin, og avlinger er registrert som 1/4 bygg, 1 havre og 2 poteter. | Olsen Bruem, Zacarias (Sakarias) "Vibeplass" / "Vibe" (I3929)
|
| 13856 | Poitiers | av Franken, Lothar (I11992)
|
| 13857 | Poitiers, Vienna. | av Poitiers og Auvergne, William "William 1" (I12187)
|
| 13858 | Politikonstabel ved Trondhjems Politikammer fram til 30.november 1910, da han fratrådte etter eget ønske. Er registrert som politikonstabel fortsatt i adresseboka 1911-1912. | Eide, Johan Martin (I601)
|
| 13859 | Ponthieu, Ain. sønn til Nithard Martel og Richarde. | av Ponthieu, Angilbert (I12124)
|
| 13860 | Porsgr: Karen van Deurs 78 aar. | Pedersdatter Baad, Karen "Weibye" / "van Deurs" (I14575)
|
| 13861 | Porsgrunn, det største og fremmeligste av de 3 ladesteder, var likevel det som sist fikk sin egen kirke. Brevik hadde fått det allerede i 1670, og Langesund hadde fått tillatelse til å bygge i 1749 (men det ble ikke gjort før i 1765). Grunnen synes å måtte ha vært den for Breviks vedkommende, at folk der hadde en meget lengre vei til sin sognekirke enn folk i Østre og Vestre Porsgrunn. Brevik var dessuten et eldre ladested og i 1660-årene det folkerikeste. Det kan ved første tanke synes underlig at da borgerne i Porsgrunn i 1750-årene tok initiativet til å få sine egne kirker, kan det ikke spores noe samvirke om dette mellom de 2 bydeler; de synes å ha handlet helt uavhengig av hverandre, og heller ikke kan det spores noen rivalisering mellom de 2 parter. Det ville det uten tvil ha blitt om man bare skulle ha hatt en kirke. Hvor skulle den ha ligget? Det er vel en av grunnene til at man fikk hver sin. Av ansøkerne om å få bygge kirke var ikke nevnt tanken om å skille byen ut som eget kirkesogn; det var riktignok fremført i - Porsgrunns oppkomst - men da de endelige ansøkninger om kirkebygg ble sendt kongen, var det med den forutsetning at kirkene skulle betjenes av nærmeste sogneprest. Når Vestsiden var før ute enn Østsiden, har det uten tvil en sammenheng med at man der allerede hadde hatt et gudshus og sine egne kirkelige tjenester i mer enn 50 år. Den 2.mars 1690 sendte Jens Rasmussen med flere på vegne av samtlige i Porsgrunn ansøkning til stattholderen om tillatelse til å få innvidd til kirkegård et stykke jord som grunnherren hadde overlatt dem, ettersom, om Gud forby, noen smittsom sykdom, på alle de avdøde så lang vei, nemlig 1/2 mil til sognekirken Solum, umulig å kunne bli henført. Saken ble fort ekspedert; allerede 29.mars ga biskopen og 8.april stattholderen sitt samtykke, biskopen på betingelse av at plassen ble inngjerdet og innvidd, og at sognepresten ikke mistet noe av sine inntekter, men fikk det han tilkom for de avdødes begravelse. Solum med Melum var på denne tid (1628-1738) anneks til Skien. Av denne begravelses plass utviklet seg etterhvert et kapell med regelmessige gudstjenester. Sogneprest Iver Hesselberg, Skien, forteller derom i sin kallsbok, at for å kunne stå under tak mens presten holdt sin likpreken, ble oppsatt en reisning av tømmer med deler omplantet. Siden er tid etter annen av begge prester holdt prediken for å lette den besværlige vei til Solum kirke for gamle, svake, seilende og fremmede. Det ble således et uoffisielt kapell, idet det ikke kan sees noen gang å være innvidd til sådant utvidet kirkelig bruk. Av Solums eldste kirkebok (begynner 1701) kan man se at det allerede da har vært i regelmessig bruk ikke bare til begravelse, men også til barnedåp og brudevielse; men 7.januar 1703 er første gang det uttrykkelig anmerkes at det var prediken ved Porsgrunn. Siden synes det regelmessig hver 3.dag på de store høytider og ellers 3-4 ganger i året å ha vært prediken nede ved Porsgrunn. Den 28.august 1709 var det visitas, og samme dag feiret Jens Jespersen Møller og Live Iversdatter sitt festenøl. Presten har også hatt sine faste offerdager der. Etter hva Hesselberg forteller, sto det opprinnelige kapell til 1722, da det ble bygd et nytt. Innbyggerne traff den avtale med kapellanen, herr Anders Baar, at han skulle preke der hver 3.uke og nyte inntekten av offeret. Sognepresten prekte enkelte ganger i året og hver 3.dag på de store høytider, dog ikke forofferets skyld, ti han har ikkun hver jul sitt offer. Hadde byfolkene før 1690 hatt tungvint kirkevei, fikk presten det nå. Anders Baar klaget ofte over at han ved sin reise til kapellet derved lider stor møye og besvær. Amtmann Bergh påla fogden å sette veien i stand mellom Solum kirke og Porsgrunns vestre side, da den var så miserabel at den neppe er fremkommelig uten ridende eller med chaise. Kapellet ble leilighetsvis også søkt av folk fra Østsiden. Den 29.september 1701 kommuniserte (gikk til alters) - en fattig mann heter Niels ved Osebakken - og i 1730-årene blir meldt at folk derfra dro til kapellet på Vestsiden når de på grunn av vanskelig føre ikke kunne komme til Gjerpen kirke. Etter at befolkningen i Solum og Melum flere ganger forgjeves hadde søkt om å bli atskilt fra Skien, ble de endelig i 1738 igjen egne sogn, og kapellanen Anders Baar, ble den første sogneprest, en stilling han hadde til sin død 1759 etter å ha vært kapellan fra 1713. Han ble etterfulgt av Knud Ramshard; under ham ble 5.juli 1766 innvidd den nye Solum kirke som stiftamtmann Fr. G. Adeler hadde latt bygge. I 1756 var kapellet så skrøpelig at menigheten ikke kunne sitte der uten fare for at taket skulle falle over den. Kapellet ble revet, og materialene solgt for 177 rd. Istedenfor å bygge et nytt kapell, ble borgerne enige om å reise en virkelig kirke. Det første skritt på veien var å inngå avtale 6.mars 1756 med sogneprest Anders Baar om hans betjening av den nye kirke. Etter den oppsatte kontrakt forpliktet han seg til å ha høymesse der hver 3.søn- og helligdag. For dette garantertes han 30 rd. kontant pr. år; dessuten skulle han ha rett til offer på de 3 vanlige høytider, til fri skyss og til den alminnelige betaling for aparte forretninger. Med gjenpart av denne kontrakt og Baars anbefaling ble ansøkning om - å bygge en liten kirke til deres Gudspåkallelse og Hans tjenestes øvelse - sendt kongen 5.juli på innbyggernes vegne av Simon Frandsøn Cudrio, Niels Gundersen, Laurs Jensøn Forbech, Peder Baar og Rasmus Clausøn (navnene slik som de selv skrev dem). Simon Cudrio og hans bror Petter hørte til den fra Frankrike til Skien innvandrede slekt; deres far Franz Cudrio hadde oppholdt seg 14 år i London da han i 1726 vendte tilbake til fødebyen og tok borgerskap som handelsmann. Simon Cudrio slo seg ned i Porsgrunn og drev trelast- og alminnelig kjøpmannshandel. Det var uten tvil han som var hovedmannen for å få reist kirken og også ble dens første verge. Niels Gundersen Klyve har vi støtt på før som eier av endel av Klyve, sønn av Gunder Klyve og Marichen Hansdatter, som i sitt annet ekteskap var Gunder Buers 5.hustru. I dette ekteskap var datteren Inger, som ble gift med Laurs Jensøn Forbech. Han var på denne tid, i 50-årene, skipsfører for Niels Aall, men ble senere losoldermann i Brevik og flyttet dit. Peder Baar var sønn av sognepresten i Solum; han var i 50-årene skipsfører. Rasmus Clausøn lar seg ikke sikkert identifisere da han bare er anført under farsnavnet og ikke slektsnavnet. Det kan være en av samme navn på Vestsiden som i 1759 søkte om tillatelse til å destillere og selge fransk brennevin. Det var på denne tid en Rasmus Smed og en Rasmus Kasted bosatt på Vestsiden. I motsetning til Østsiden, hvor en del interesserte hadde søkt om tillatelse til kirkebygg året før, men måtte vente i 4 år på svar, gikk saken på Vestsiden forbausende fort igjennom, allerede etter 2 1/2 måned, 24.september bifalt kongen ansøkningen. Til byggingen ble antatt den dyktige og vidkjente byggmester i Skien Joen Jacobsen, som også er mester for Østsidens kirke og for Kammerherregården. Innredningen ble utført av snekker Søfren Nielsen, som bodde på Vestsiden. Kirken ble påbegynt 28.mars 1757, grunnstenen ble nedlagt, ville vi si. Foruten de kontante bidrag (da gaveboken er tapt, kjennes ikke alle givernes navn) mottok man en rekke andre gaver: Jørgen og Zacharias Simonsen (Wesseltoft), som en tid eide den nevnte Zimmermann-gård og på strandtomten der hadde sin lasteplass, skjenket kirkeklokken; Zacharias' sønn, Simon Zachariassen, som på samme eiendom også drev utskipning av trelast og skipsbyggeri, ga kalk, disk og oblatfat av forgylt sølv, meget smukt arbeid. Madame salig visitør Søren Aalborgs ga en damask alterduk. Apoteker Hans Wølner (Skien) ga en stor bibel med mange smukke kobberstykker. Simon Cudrio og hustru skjenket messeskjorte, døpefat og kanne av tinn samt et skilderi uti altertavlen (i regnskapet finnes også 26 rd. til Gotlieb Proys for et skilderi til altertavlen). Petter Cudrios gave var 2 alterlysestaker av hvitmetall. Lysekronen kom fra Peder Baars arvinger. Kirkespiret var en gave fra smed Hans Christian Arweschoug (på Østsiden) som ellers utførte smiarbeid for 132,5 rd. Niels Aall ga en del bord. Etter ett år sto kirken ferdig til innvielse 16.mars 1758. Da biskop Dorph var syk, ble den foretatt av prost, sogneprest til Gjerpen Johan Frederik Monrad; og gitt, navnet Immanuel-kirken; en rekke av de omliggende sogns prester assisterte, bl.a. sogneprest til Eidanger, Jørgen Herman Monrad, som gjorde en meget smukk intimasjonstale. For byens folkvar det en stor høytidsdag da kirkeklokken for første gang kalte dem til Guds hus som de ved sin offervilje selv hadde reist. Da kirkestolene på forhånd var leid og regnskapet nevner ved navn leierne av hver enkelt, kan man ikke bare i fantasien, men i virkeligheten plassere de av innbyggerne som denne dag, kvinnene på spinnesiden og mennene på sverdsiden, var de første som fikk være med å ære Gud i sin kirke. Orgel hadde man visstnok ikke da, idet det først i 1775 sees å være utbetalt lønn til orgelmester og belgetreder og anført utgiftene til anskaffelse av instrumentet. Kirken kostet som den sto i 1758 2.221 rd. 1 ort 12 skilling. Til dekning av dette disponerte man bare 1.539 rd.; man startet således med en ganske stor gjeld, som ytterligere ble økt med 394 rd. da kirken i 1766 fikk sin ytre bordkledning og maling. Kirkens inntekter var stoleleie; den beløp seg til vel 16 rd. om året. Det var 15 stoler, de fleste med 6 plasser, på hver side, som kostet 1 ort om året pr. plass. Dertil kom de 3 pulpiturer til 3,5 rd pr. år. De var leid av skipper Ole Nielsen Vindholmen (gift med Gunder Buers datter Guri), Laurs Jensen Forbech og Niels Gundersen Klyve, og Simon Frandsøn Cudrio. Av uvisse inntekter hadde kirken - blokk- og tavlepenger - (bøsse og kollekt), gaver ved dåp, begravelse og vielse og ellers andre gaver. Regnskapet viste de første år stadig underskudd, og det falt vanskelig å få betalt smed Arweschoug hans 132,5 rd, og Simon Cudrio 549,5 rd. for materialer. I 1766 tok man et lån på 350 rd. hos Petter Hoeman. Under den store nordiske krig var han kommet som krigsfange fra Sverige til Norge hvor han hadde slått seg til og ble gift i Porsgrunn; der hadde han den meste tid vært tømmermerker ved Klosterbruket. Det kan forbause en at han i denne stilling hadde klart å samle seg en så stor formue. Han etterga kirken siden dens skyld til ham, og da han døde 1769 som barnløs enkemann, skjenket han den ved testament sin etterlatte formue, ca.500 rd., således at kirken ikke bare ble gjeldfri, men fikk et overskudd på 100 rd. å sette på rente. Ved testamentet av 1808 fra fru Mette Cathrine Lange fikk kirken 500 rd. Hun hadde vært gift med skipper David Ditlef Lange (sønn av tolder Thomas Lange) og var datter av Gunder Solvesen Buers datter Guri i hennes 1. ekteskap med skipper Jens Jensen Kiil, som også bodde på Vestsiden. Lange eide og bodde i Zimmermanngården fra 1771 til sin død i 1804. Man vil således se at en rekke av dem kirken står i takknemlighetsgjeld til, var knyttet til Gunder Buersslekt: Niels Gundersen, Forbech, Windholmen, Mette Lange. Som nevnt hadde man i skriftet - Porsgrunns oppkomst - allerede i 1748 fremsatt ønsket om å få egen kirke også i Østre Porsgrunn. Niels Aall hadde liten tro på at det ville lykkes, især på grunn av motstand fra Skien. Til Løvenskiold i København skrev han: Angående kirken derom venter vi likså lite medhold som at Skien flyttet til Porsgrunn, ennskjønt ingen stor umulighet derved var, i det minste vant publikum derved. Aall fikk rett i sin formodning, for av borgermester Bentsen fikk ansøkningen i 1755 om kirkebygg denne påtegning: Jeg fatter ikke at en kirkes oppbyggelse i forstaden Porsgrunn kan være fornøden uten for å redusere Skien, som er en av de eldste byer i landet, til en steinhop, men (og fortsettelsen lyder nokså spydig) jeg tror at det ville være til stor fornøyelse for innbyggerne i Porsgrunn i alminnelighet og en soulagement (lettelse) for de fattige og skrøpelige i særdeleshet om deres... ansøkning nøt... approbasjon. For å vise regjeringen sin offervilje og derved øke utsikten til å få innvilget en ansøkning om kirkebygg, sendte 4 av byens mest fremtredende menn 9.august 1754 ut et - invitasjonsskrift - til sine medborgere med oppfordring til å yte bidrag. De 4 var brødrene kanselliråd Carl og kammerråd Wilhelm Deichman, som da levde nærmest som rentenister på (det senere) Frednes, jernverkseier og kanselliråd Ulrich Frederik Schnell, som da bodde i (den senere) Aallgården, og tolder Thomas Lange. Det var, som man ser, ikke egentlig borgerskapet som tok initiativet denne gang, og at dette ikke tidligere hadde gjort det, ble meget skarpt dadlet av innbyderne: Det hadde vært ønskelig om de første beboere på dette sted og de hvilke Gud hadde velsignet med en større formue, hadde deres tid vært betenkt på dette verk; da hadde dette sted uten all tvil vært av en annen anseende enn det nu er. Denne bebreidelse mildnes dog noe ved at de snarere har manglet på anledning enn på god vilje og et godt hjerte til å understøtte et sådant foretagende. Etter en alminnelig teologisk og geografisk innledning om forutsetningen for kirkebygg og om de besværlige kirkeveier i Norge, anførte innbyderne at det på stedet var mange gamle, skrøpelige og barn som på vanskelige tider av året ikke kunne komme i Guds hus. I Porsgrunn var det over 400 kirkesøkende, hvorav dog de fleste ikke kunne gi større til en kirke; derfor ble alle som bodde i nærheten, oppfordret til å hjelpe, på grunn av at sådant kunne geråde måskje deres avkom til like fordel med oss etterdi dette sted av alle her innen Langesund synes dog det bekvemmeligste, hvor i sin tid, de fleste fornemmelig de handlende uten tvil vil søke deres bopel. Innsamlingen fikk stor tilslutning; innen kort tid var gitt 4.000-5.000 rd. Schnell ga 1.000 rd., senere 431,5 rd. til, Niels Aall 250 rd. og senere altertavlen, som stet 246 rd. (ikke den som er i kirken nå, malt av Axel Ender og forært kirken 1889 av fru Gurine Knudsen. Den gamle altertavle henger i Østsidens bedehus). Kammerherre (senere geheimeråd og baron) Severin Løvenskiold mintes fra Danmark sin fødeby med en gave på 1.000 rd. Med henvisning til de store bidrag kunne ansøkning sendes kongen 1755; men det tok 4 år før man fikk svar. Prost Joh. Fr. Monrad skrev i sin betenkning at Eidanger kirke ikke engang kunne romme landalmuen, langt mindre Porsgrunns folk; bare av den grunn burde de få bygge sin kirke. Da det trakk så lenge ut, ble ny ansøkning sendt 23.oktober 1758, denne gang med 25 underskrifter; det var foruten de samme 4 som i 1754, nesten hele det samlede borgerskap. Denne gang gikk det fort; med anbefaling 17.februar fra stattholder Benzon og biskop Nannestad, som spesielt pekte på at Schnell sto for byggingen og hadde gitt 1.000 rd., ble ansøkningen sendt kongen og 16.mars 1759 bifalt av ham. Arbeidet ble øyeblikket satt i gang; 4.april ble holdt et menighetsmøte som til direksjon, byggekomité ville man nå si, valgte brødrene Deichman, Schnell (kasserer), Niels Aall, Søfren Nielsen, kaptein (senere generalkrigskommissær) Bartholomæus Rasch og kjøpmann Henrich Berggren, som påtok seg vervet som kirkeverge og regnskapsfører. Ved et nærmere ettersyn viser det seg at disse personer var så beslektet og besvogret med hverandre at man kunne kalle byggingen av kirken et familieforetagende: brødrene C. og W. Deichmanns søster Anna (gift med rektor ved Christiania Katedralskole Jacob Rasch) var mor til både B. Rasch, til Anne Dorothea gift med Schnell, og til Frederikke Sophie gift med Niels Aall. Dette var hans 3.hustru, i sitt 2.ekteskap hadde han vært, gift, som nevnt, med Benedicta Bergh, hvis søster Constance var gift med Søfren Nielsen. Berggren var gift med Margrethe Fredrikke Bergh, en brordatter av de 2 nevnte søstre og oppfostret i huset hos sin onkel Søfren Nielsen. Det kan tilføyes at Margrethes søster Constance var gift med Ditlev Rasch, bror av de 3 nevnte søsken. Den femte av søskenflokken var (den senere) tolder Christian Rasch, som var gift med Niels Aalls datter Constance. En sjette, Edle Margrethe, var med Bartholomæus Herman Løvenskiold, og dennes søster, Else Løvenskiold, var gift med Bartholomæus Rasch. Når hertil ytterligere føyes at disse 2 Løvenskiolders far, Herman (Leopoldus) Løvenskiold var gift med brødrene C. og W. Deichmans søster Margrethe, kan man i sannhet tale om et dynasti, det Rasch-Deichmanske dynasti, hvis medlemmer behersket det meste av Bratsbergs næringsliv. På grunn av senere tapt kildemateriale kjennes ikke den fullstendige liste over bidragsytere, men det må formodes at de fleste av den ovennevnte krets har vært med og at de har bestridd det vesentligste av utgiftene. Da kirken sto ferdig, beløp disse seg til 5.836 rd. 3 ort 11 skilling; innsamlingen hadde gitt 5.405 rd. 1.2. Det var således en gjeld på 431 rd. 2.9., som Schnell edelmodig slo en strek over og forærte kirken. Foruten kontanter fikk kirken andre verdifulle gaver, bl.a. døpefontens vakre sølvfat, forarbeidet av gullsmed Ole Pedersen Beckmann Skien og skjenket av jomfru Hedevig Eleonore Rasch, den åttende og yngste av søsknene (senere gift med landfysikus Hans Møller på Åkre). Altertavlen forærte Niels Aall; slik må det vel forståes når det i hans hovedbok står under 1763: Pr. farverier til Porsgrunns kirke med skipper Anders Ericsen hjemkommet. De 2 utskårne figurer, Moses og Aron, var også en gave fra Nicolai Benjamin Aall. Porsgrunns mestersmed Hans Christian Arweschoug, som hadde tegnet seg for et bidrag på 30 rd. og hadde laget spiret til Vestsidens kirke, utførte alt det vakre smiarbeid, også spiret til Østsidens kirke. Ikke minst verdifull var den dominerende beliggenhet kirken fikk på Helleberget, en tomt skjenket av gården Jønholts daværende eier, tollkontrollør Friederich Biener; tomten var en del av gårdens hestehage. I det hele hadde kirken et verdig og vakkert utstyr; men et stort savn måtte det være at man i de første årene ikke hadde orgel; det fikk man først i 1782. Utlagt til orgelverket 400 rd. 31/12, står det i Aalls regnskaper. Noen egentlig arkitekt har man neppe hatt; også denne kirke er uten tvil ikke bare bygget, men også tegnet av Joen Jacobsen. Etter vel 1 år var kirken ferdig, og 10.juli 1760 kunne den høytidelige innvielse finne sted ved Akershus nyutnevnte biskop Frederik Nannestad, som ga den navnet Jesu Kirke. Den snart 200-årige kirke står den dag i dag, i det ytre slik den ble bygd. Det skulle derfor være unødvendig å beskrive den nærmere for byens borgere. Det tør heller være på sin plass å minne om at kirken står der som et håndgripelig uttrykk for borgernes vilje til å ofre noe for sin by. Vår tid har lett for og også en viss grunn til å dømme hardt om den tids overklasses mangel på sosial samvittighet overfor sine underordnede. Det tjener dem kanskje ikke til unnskyldning at den handlet i sin tids ånd. Men man glemmer så lett at den også hadde en levende følelse av at noblesse oblige, at rikdom forplikter. Det viste den ved å reise Porsgrunns kirker, særlig Østsidens, byens hovedkirke. Denne gave var et uttrykk for en stolt glede over å være borgere av Porsgrunn, og med kirkens sentrale plass i datidens samfunnsliv, bidro den sikkert mer enn noe annet til å samle bybefolkningen og trekke den bort fra samhørigheten med Skien og de omliggende landsogn. Ved siden av Løvenskiold'ene er jernverkseier Ulrich Frederik Schnell nesten blitt glemt i Porsgrunns historie. Kirken var først og fremst hans verk, både som dens ivrigste forkjemper og som dens største bidragsyter. Da han døde i 1770, ble hans lik nedsatt i kjelleren til den kirke han hadde reist. Det ble senere av hans sønn flyttet til Holt kirke ved Nes Jernverk, slektens eiendom. Ved testamentarisk gave fra tolder Henrich Yberwasser fikk kirken i 1784 et legat på 832,5 rd. Det hadde opprinnelig vært tanken at Østre Porsgrunns kirke skulle betjenes av sognepresten til Eidanger, som Vestsidens av sognepresten til Solum. Heri skjedde det en viktig forandring i 1763, og det var særlig forholdet til Eidanger kirke som bevirket det. Da kongen i 1720-årene solgte en mengde kirker i Norge, hadde prost og sogneprest til Bamle, magister Peder Alstrup bl. a. kjøpt Gjerpen, Slemdal og Eidanger kirke. I 1737 forhandlet Hans Kierulf på vegne av en del borgere i Ø. Porsgrunn om å kjøpe Eidanger kirke. Alstrup forlangte 500 rd. for Slemdal og Eidanger kirker tilsammen; det var omtrent det dobbelte av det han hadde gitt for dem. Kierulf og hans venner bød 270 rd. for Eidanger; i de 14 år Alstrup hadde eid den, hadde han ikke gjort noe for å reparere den, og den var så dårlig at ikke almuen uten hasard av liv og helse kan sitte deruti under gudstjenesten. Kjøpet har sannsynligvis kommet i stand, for i 1757 søkte Ulrich Schnell og Barth. Rasch med flere av Porsgrunn om (som vanlig var) å nyte til reparasjon 2 rd. av hver hovedkirke og 1 rd. av hver annekskirke. Det ble ikke innvilget. Kirken skiftet senere ofte eier; i 1761 synes Niels Aall å ha eid den, idet kirkevergen Henrich Berggren (vel på vegne av Østsidens menighet) fikk skjøte på kirken og Niels Aall utbetalt 300 rd. for den. I 1786 kjøpte Eidanger almue selv kirken og underkastet den en gjennomgripende reparasjon. Sammenhengen synes således å ha vært den at Østre Porsgrunn ved et par av borgerne en tid har vært eiere av Eidanger kirke (1737-1761), men at man ikke lenger hadde interesse av å beholde den etter at man hadde fått sin egen kirke. For sognepresten i Eidanger, som foruten sin hovedkirke også, hadde Slemdal og Brevik som annekser, må det ha vært uoverkommelig også tilfredsstillende å kunne betjene den store menighet i Østre Porsgrunn. Kort etter at kirken her var innvidd, ble ved kongelig reskript 10.oktober 1760 bestemt at når sognepresten i Eidanger, Jørgen Herman Monrad, avgikk ved døden, skulle kallet deles slik at Eidanger skulle ha egen sogneprest og Porsgrunn Østre og Vestre skulle være et atskilt prestekall med sin egen sogneprest. Da Monrad døde 3 år senere, ble det ved reskript av 2.desember 1763 befalt at bestemmelsen av 1760 skulle tre i kraft; til sogneprest i Eidanger ble utnevnt sogneprest til Slidre, Herman Ruge, og til første sogneprest til - hele Porsgrunns menighet hvortil skal henhøre gårdene Bjørntvet og Jønholt samt Skrukkerø og Tollbodøen - ble utnevnt feltprest Jeremias Hagerup, som 2.påskedag 1764 ble innsatt i sitt embete av prost Johan Frederik Monrad. Da Hagerup kom til Porsgrunn var han en 39 år gammel ungkar, men etter 10 år gjorde han et meget fordelaktig gifte idet han i 1774 ektet Niels Aalls datter Fransisca Margrethe som var 18 år yngre enn sin mann. Hagerup forble i sitt embete i 31 år til sin død 1795; hans hustru var etter et barnløst ekteskap død 1789 og bisatt i Ø. Porsgrunns kirkes kjeller. De første år bodde Hagerup på Vestsiden, men kjøpte 1770 Lagmannsgården ved Østsidens ferjested. Ved sitt ekteskap overtok han, sin svigerfars eiendom Sømoegården og flyttet dit; den ble etter den tid oftest kalt prestegården. I 1786 søkte kammerherre Severin (Søren) Løvenskiold, kammerjunker Jacob Løvenskiold og kjøpmann Jacob Aall om at de dem tilhørende 3 gårder Ravnes, Lille-Herre og Hellestvet, - på hvis grunn Herre jern- samt hammer-, sag- og møllebruk er beliggende og hvorved mer enn 200 arbeidere underholdes - måtte legges fra Bamle sogn til Porsgrunns menighet. Til Bamle hadde de 1,5 mil til lands og til vanns, men til Porsgrunn bare 0,5. Herav reiser seg at de sjelden eller aldri kommer til kirken, med mindre de går til Herrens bord,... at ungdommen forsømmer å bli opplært i gudsfrykt, og de eldre har liten oppmuntring og forbyggelse til deres saligheds forarbeidelse. For å gi disse 3 gårder, som førbare var bondegårder, men nå forvandlet til betydelige bruk, kortere kirkevei, ble det ved kgl. reskript 17.februar 1786 innvilget at de ble lagt til Porsgrunns menighet, mot at sognepresten der, Hagerup, betalte årlig 40 rd. til sognepresten i Bamle; men når denne og hans forgjenger, som ennå levde og hadde 250 rd. om året i pensjon av kallet, var døde, skulle avgiften fra Porsgrunn opphøre. Som industristrøket ved Herreelven i lange tider hadde vært økonomisk nøye knyttet til Porsgrunn, ble det nå ett med den også i kirkelig henseende. Høst og vår, når fjorden ikke var roendes og isen ikke gåendes, kunne det bli en meget besværlig, for ikke å si umulig, kirkevei for folk på Herre. De 3 gårders samhørighet med Porsgrunn i geistlig henseende ble opphevd 1846. Jacob Aall til Nes Jernverk, som selv var teolog, gir i sine ungdoms erindringer en nokså ubarmhjertig karakteristikk av sin onkel Hagerup, Porsgrunns menighets første sjelesørger: Presten... var en lite begavet mann, der tok seg kuns lite av menigheten, men preket dog nesten alltid for fullt hus. Hans bønn var stadig den samme, og når han begynte å opplese den, var der en tydelig mumlen blant tilhørerne, som leste bønnen tillikemed presten. Min moder (Nicolai Benjamin Aalls hustru Amborg Jørgensdatter Wesseltoft) var nesten hver søndag hans andektige tilhører, men hennes andakt tilhørte mer Herrens hus enn den lite oppbyggelige prest hvis underlige tale endog stundom avtvang den religiøse kone et smil. Presten hadde makelige dager da fattigvesenet intet bryderi kostet ham. Skolen besørgedes av klokker Bloch. Kallet fødte ikke stort (den faste lønn var 300 rd. årlig), men Hagerup holdt et godt hus, og etterlot seg en formue av 10.000 rd. gode penger, hvilke han testamenterte sin kones familie, i hvilken han erklærte å ha samlet dem. I sitt testament hadde Hagerup også betenkt andre; 3 av hans søsken fikk 400 rd. hver; Porsgrunns fattige 50 rd., hans husholderske, jomfru Karen Qvist 400 hr. og Reier Andersen Bjørntvet - som dro meg opp av vannet - 20 rd. Det fremgår også av testamentet at Nicolai Benjamin Aall hadde lønnet med 100 rd. årlig Preben Vandal Schyth som kapellan hos Hagerup, og at Aall skulle godtgjøres sitt utlegg av boets midler. Schyth fikk dessuten et gullur, et par gullknapper, 1 par gullklyper og et par gullnebb. Årene omkring 1760 hadde vært en rik kirkebyggingens tid i distriktet; innen en avstand av 2,5 mil var reist 4 store, vakre gudshus: Vestsiden 1758, Østsiden 1760, Langesund 1765 og Solum 1766. Visstnok hadde pietismen på denne tid allerede glidd over i reasjonalismen, men tanken om å reise kirkene var sprunget frem allerede i den førstnevnte åndsretnings tid, så det er rettest å se dem som et utslag av denne. I 1763 hadde ladestedet Porsgrunn fått sine egne kirker og var blitt en egen menighet som om den skulle være en skikkelig kjøpstad, og det var nå ikke meget som skilte den fra å være det. I kirkelig henseende hadde den også fått et fortrinn fremfor de andre 2 ladesteder, som fremdeles fortsatte å sortere under nærmeste landsogn. 1763 er et meget viktig år i Porsgrunns selvstendighets historie, en viktig etappe på veien til kjøpstad. Losseretten i 1737, egen menighet 1763, den verdslig-administrative frigjøring fra landet i 1807 peker frem mot den fulle selvrådighet i 1840-årene. Skolen var nøye knyttet til kirken, og nettopp i den periode borgerne arbeidet for å få sine egne kirker, kom også et regulært skolevesen i gang. I Skien finner en sporadiske spor av skole allerede tidlig i 1600-årene; i 1626 nevnes en viss - Christen Mortensen, forrige skolemester - og året etter Peder skolemester. Utenom elevene fra den lærde skole, latinskolen, var det bare et fåtall av bybefolkningen som kunne lese og skrive, og på landet selvsagt ennå færre. Gang på gang hendte det i Skien at folk ba seg fritatt for offentlige tillitsverv med den begrunnelse at de ikke kunne lese og skrive, slik som f.eks. Gunder Solvesen Buer hadde gjort. Helt uten undervisning synes almueskolebarna i Skien å ha vært etter brannen i 1671, da foruten rådhuset også skolen strøk med. Over en mannsalder senere var de ennå ikke bygd opp igjen, da magistraten i 1708 skrev til kongen om hjelp til det, og om en årlig lønn kunne gies en dyktig skrive- og regnemester, og med tiden anordnes en navigasjonsskole for den oppvoksende ungdom, hvorav en stor mengde er i Skien og dets distrikt som mestendels har lyst til pennen og sjøen og enda mer skulle bekomme lyst dersom ungdommen kunne lære noe av skrivens, regnens og navigasjonens edle og fornødne vitenskaper, og da kunne Deres Majestet la seg forvente ved Guds nåde uti fremtiden fra dette fattige sted Skien og dets distrikt nyttige og dyktige personer uti en og annen tjeneste til lands eller til vanns. Magistraten tenkte således ved å gi ungdommen boklig lærdom nærmest på å skaffe kongen skrive- og regnekyndige tjenere og navigasjonskyndige sjøfolk. Dette var kanskje sagt for lettere å oppnå det den ba om; men et visst hensyn til å skaffe kongen dyktige soldater synes også å ha vært en av hensiktene med å få i gang et ordnet skolevesen. Magistratens skrivelse var undertegnet også av sognepresten til Skien, magister Peder Nyborg, prost til Bamle prosti. Han synes å ha vært meget interessert i ungdommens opplæring, først og fremst for å kunne lære sin kristendomskunnskap. Til bruk for prestenes vanlige manntall laget han i 1712 et praktfullt, utfylt mønsterskjema over all mannlig ungdom i Gjerpen sogn, for av sådanne manntall der er innrettet etter denne invensjon kan en kristelig konge om sider få å vite alle sine undersåtters navn, alder og tilstand, til Guds ære og til rikenes forsvar. I forskjellige rubrikker er gitt opplysninger om personenes kvalifikasjoner, bl. a. om - Profecten, (fremgangen) udi Saligheds Kundskab om Jesu Christo - og om deres boklige ferdighet; det viser seg at av bygdens 135 menn mellom 10 og 30 år er det bare 4 som kan lese og skrive og en av disse som også kan regne; men alle kunne de utenat et eller annet av katekismen. Slik som forholdene var i Gjerpen, må vi ha lov å tenke oss at de også har vært i de andre sogn rundt Porsgrunn, og også blant strandsitterne der. De velstående proprietærer holdt en privatlærer, praeceptor, for sine barn og en og annen fattig, skrivekyndig mann søkte seg et levebrød som skoleholder for almuens barn. Vi treffer på flere slike i begynnelsen av århundret. I 1699 var det en Peder Hansen på Osebakken, om hvem naboene sa å være en fattig mann, har lest for noen barn til sitt livsopphold og holder ingen husholdning. I 1712 oppga skipper Jens Jensen Kiil (på Vestsiden, gift med Gunder Solvesen Buers datter) å ha forhyrt på sitt skip Hvide Falch (reder Anders Nielsen, Brevik) Jens Jespersen, en jyde, leser for bønder på bygden om vinteren og har fart på reiser. Skipper Niels Hafsund (også en av Gunder Solvesen Buers svigersønner) må på sine eldre dager ha slått seg på landjorden som lærer, for i 1725 opplyses om ham at han har intet å leve av, men lever i husarm. tilstand og holder skole for å subsistere. Da han døde (1726?), bodde han i nabohuset østenfor Sømoegården og har der sannsynligvis undervist byens barn. I manntallene 1733-1740 oppføres hvert år som bosatt på (Gjerpen-) Osebakken Jens Roth, skoleholder, og i 1742 finnes i Eidanger-Porsgrunn Rasmus Glud, skoleholder. I en besiktigelsesforretning over tollboden 1770 finnes anført i 2.etasje et lite kammers kalt skolen. Det har vel bare vært brukt av tolderens barn med deres privatlærer. Det var således, som man ser, tilløp til skoler flere steder i og omkring Porsgrunn; men det synes, kanskje bortsett fra Roths skole på Osebakken, å ha vært små private tiltak. Det var først pietismens krav om større kristendomskunnskap hos ungdommen og innføringen av konfirmasjonen i 1736, som drev frem forordningen av 1739 om almueskolevesenet på landet. Både av sogneprest Nyborgs nevnte skrift, av Solums kirkebok og andre kilder fremgår det at det allerede i begynnelsen av århundret var alminnelig at første gang almuebarna skulle gå til alters, ble de - publice examinerede - av presten om sine kunnskaper i katekismen og om de kunne lese. For Porsgrunn falt ordningen av skolevesenet noe komplisert idet byen var fordelt på tre sogn. Alle 3 steder ordnet ladestedsbefolkningen sitt eget byskolevesen uten forbindelse med bøndene i sognene. Når dette skjedde, lar seg ikke helt sikkert fastslå; det synes å ha skjedd i Gjerpen- og Eidanger-Porsgrunn omkring 1740, i Solum atskillig senere. Det ville ha vært underlig om ikke den driftige amtmann Bergh også hadde tatt seg av skolevesenet. Under henvisning til en kgl. forordning av 28.mars 1721 om skolene innrettelse sendte Bergh 14.september 1729 et skriv til foged Joachim Schweder og til samtlige sorenskrivere. Det heter her bl.a.: Det er ei uvitterli hvor stor og beklagelig uvitenhet uti den rene og rette kristendomskunnskap hos den gemene almue daglig spørres,... hvorav flyter... at man under tiden må anta det unge mannskap til soldater som ei ennå har vært til Herrens bord skjønt de allerede er ved 20 år og derover,... ja ikke vet å gjøre forskjell på godt og ondt og hva plikt de er deres Gud og konge skyldig. Sorenskriveren ble anmodet om på tinge å forestille for bøndene hvor høyst nødvendig et vel innrettet skolevesen var, og søke å overtale dem til - av et kristelig og vel intensjonert hjerte - å betale årlig 8 skilling av hver hud, og ellers frivillig materialer til å bygge et skolehus. Amtmannen selv lovet å skaffe til veie et fond til bøker for de fattiges undervisning, og innen årets utgang ved biskopens assistanse å få brakt saken i havn. Av tingbøkene kan sees at saken har vært forelagt almuen, som de fleste steder har gitt sin tilslutning. For Gjerpen og Solum sies dog intet om hvordan forslaget ble mottatt. Fra det siste sogn rapporterte Schweder om en viss motvilje, mens sogneprest Meyer i Eidanger svarte at han skulle tale med almuen om å gi 8 sk. til en skolemesters lønn: Å hjelpe til å få en skole oppbygd for fattigebarn, gjør jeg av mitt innerste hjerte. Det synes ikke å ha kommet noe ut av Berghs tiltak. I 1734 skrev Schweder til Berghs etterfølger, Eseman, at i Telemark og Bamle fogderier meg ei det aller ringeste er bekjent noen sådanne publikke ting (offentlige innretninger) at være uti fogderiet, unntagen hospitalet og fattigskolen uti Skiens by. Om den skole som i 1730-årene nevnes på Osebakken i forbindelse med Roths navn, fortsatte siden uavbrutt som en fast byskole, lar seg ikke avgjøre; det synes ikke å ha vært så. Det ville eventuelt ha vært den første i Porsgrunn. Osebakken synes ikke å ha fått fast skole før i 1780-årene. Den 15.november 1782 ble det holdt et møte hos gjestgiver Jens Fischer på Osebakken for å foreta en skoleforretning. Til stede var foruten Fischer murmester Johan David Werner, smed Asle Nielsen med flere. Man besluttet å anta til skoleholder hele året rundt et dugelig menneske som kan opplære barna i deres kristendom samt å regne og skrive. Hans lønn ble satt til 40 rd. pr. år og 20 rd. til brensel og husleie for ham og skolen. Disse og øvrige driftsutgifter skulle skaffes til veie ved utlikning på innbyggerne (ca. 0,5 rd. på hver) og ved tavlepenger i Gjerpen kirke; prost Monrad tilbød seg å legge til det disse hvert år måtte innbringe under 10 rd. En hel del borgere erklærte seg villige til å ha skoleholderen i kost hver sin uke, og andre til å levere en favn ved. Til skole tenkte man å kjøpe et hus i Storgt., og som første skolelærer ble ansatt Hans Wilsbeck, og Johan Werner ble beskikket til skoleforstander. Det ser ut til å ha vært mange vanskeligheter forbundet med å få skole på Osebakken i normal gjenge, og særlig vanskelig var det med dugelige skoleholdere. Meget opplysende er sognepresten til Gjerpen, J. Monrads brev til amtmannen 1785: Biskopen hadde først anvist en person ved navn Hel - men han var gift, hadde en del barn - og ville ikke ta tjenesten uten at han fikk så stort stykke jordvei at han kunne fø et par kuer, og det kunne ikke skaffes ham. Så var det en gammel student ved navn Løvdal; men han kunne nesten ikke regne og skrev dårlig, så innbyggerne fraba seg ham. Til slutt kom det en jydsk student, Inderop, men han var slett forsynt, hadde kone og barn med seg, og da jeg brakte ham ut med meg, fattet endel av stedets innvånere, i betraktning av hans og medhavende følges slette utseende, mistanke om ham, at en eller annen usømmelig oppførsel hadde brakt ham i så slette omstendigheter. Det kjøp av skolehus som ble nevnt i 1782, er visstnok ikke kommet i stand, for en annen grunn til at man ikke får lærer, sier presten, er aller helst der er intet visst skolehus hvor en skikkelig person kunne ha noenlunde anstendig tilhold. Det fremgår også av regnskapene at det f. eks. i 1790 er betalt 20 rd. i husleie for skolen. Da Osebakkens innbyggere i 1802 søkte å få et fast skolehus, sa hr. ChristenBergh seg villig... å motta og anta seg skolehuset, besørge skolekontingenten innsamlet etc. Dette er sannsynligvis den fhv. skipper Chr. Bergh som bodde på Osebakken (i Storgt. 216), og det må vel forståes slik at han har påtatt seg å holde skolen i sitt hus. Sikrest kan man fastslå at Eidanger-Porsgrunn hadde sitt skolehus med lærer i 1741, og at denne ordning begynte i 1738, idet prost J. F. Monrad i 1750 nevner den for 12 år siden innrettede bok over dette lille steds publikke skole. Sannsynligvis tilskyndet av dette skrift fikk Porsgrunn i 1741 sitt første skolehus foræret byen nybygd som en gave vesentlig fra de 3 formående menn, tolder Nicolai Friesenberg og kjøpmennene Hans Kierulf og Niels Aall. Til utgiftene hadde en innsamling gitt 67 rd., hvorav de 3 herrer ga 40. På en - sparebøsse - hadde de samlet 89 rd. Da huset kom på 303 rd., sto igjen 147 rd., som de 3 herrer dekket med 49 rd. hver. I huset var også praeceptoren Mr. Viddesløvs logements. Denne skolens første lærer. Christopher Larsen Viddesløv, var bare 20 år i 1741 og hadde stillingen til sin død i 1756. Viddeslov klaget over at han ikke fikk sin lønn fordi så mange av dem beløpet var utliknet på, var motvillige til å betale. De - gemenes - andel var 0,5 rd. pr. år, mens de - fornemme - frivillig hadde pålagt seg å betale mer. Hans etterfølger ble klokker Jens Ancher Bloch som i nesten et halvt hundre år, han døde i 1808, var betrodd å gi byens almuebarn de nødtørftigste boklige kunnskaper. Skolen var en - fattigskole - og byens bedre familier fortsatte å gi sine barn undervisning ved huslærere, som Jacob Aall forteller om i sine barndomserindringer. Denne første skole lå omtrent der hvor nå R. O. Helgesens forretningsgård ligger. Det var et nokså uanselig hus; branntaksten 1789 beskriver det som et 1.etasjes hus med 1 stue og 3 vinduer og en 2.etasjes kakkelovn, 1 kammer og 1 kjøkken med 1 vindu hver; det var skjultekt og malt med brunrød farge og tjære; verdien ble satt til 280 rd. Bloch bodde senere ikke i huset, idet han i 1773 kjøpte brovokterhuset ved Osebroen. Den første skoleforstander var visstnok Ditlev Rasch, som i 1786 ble avløst av skipper Jeppe Andersen (som var gift med datter av Lars Wright og bodde i Riise-gården, den nedrevne Folkerestaurant). Også for Bloch var det vanskelig å få inn sin lønn. For å bringe forholdet i endelig orden møttes 5.september 1767 i skolehuset en meget representativ forsamling: Amtmann Adeler, prost Monrad, sogneprest Hagerup, foged Rougtvet, lensmann Muule, de 4 borgere Ditlev Rasch, Nicolai Benjamin Aall, Henrich Berggren og Povel Schioldborg, og de 2 strandsittere Knud Lauesen og Tiøstol Simensen. Bloch var til stede og foreviste skolens inventarliste: 1 sengested uten omheng, 1 overdyne, 3 underdyner, 3 hodeputer, 2 par laken med putevar, 3 trestoler, 2 lange benker og 1 lite trebord, hvorav sengklærne med laken og putevar var dels meget forslitte, dels ganske utslitte. Den årlige lønn ble satt til 100 rd., hvilken, når en dugelig skoleholder forsvarlig skal oppvarte sitt embede, ikke kan være mindre. Til inntekt hadde man rentene av Schnells legat på 1.000 rd., avgiften av innbyggerne (ca.33 rd. pr. år), tavlepenger og kollekt i kirken samt en bøsse som ved alle samlinger i husene ombæres til en frivillig hjelp,... liksom og formodes at fru justisrådinne Ancher heretter som tilforn forsyner skolen med brenneved. Foruten å gi alle barna som begjærte det, undervisning, skulle læreren også, og det er et interessant lite stykke kulturhistorie, tilsi barna å møte og samles med dem i skolehuset hver søn- og helligdag betimelig før prediken for med dem å følges til kirken og likså fra kirken til skolehuset, da skoleholderen etter prediken lar seg underrette av skolebarna hva de av prediken har fattet, og for dem igjentar hva de kan behøve til undervisning samt iøvrig i liv og lærdom således foregå de unge at det kan tjene til Guds ære og de unges oppbyggelse og nytte. Når man erindrer Jacob Aalls karakteristikk av Hagerups prekener, må man spørre seg hva mon barna fikk ut av dem. Av de senere regnskaper fremgår at Blochs lønn bare var 90 rd. + 4 rd. til ved. Det ble ofte klaget over at Bloch forsømte skolen for sine andre funksjoner som klokker og bedemann, og han ble pålagt å stille en vikar, men nektet dette idet han påsto at barnas undervisning ikke ble vanskjøttet. At skolehuset lå der som før nevnt, bekreftes av at amtskirurg Christian Radisch i 1787 beklaget seg over at skolens vedskjul sto ham til fornærmelse. Hvis det kunne bli revet, ville han skjenke skolen dobbelt så meget tomt på den andre siden (av) skolehuset... til en liten urtehage og på egen bekostning sette veggen i stand. Sogneprest Hagerup anbefalte ham å søke om - da den hele skolebygning sto ham til fornærmelse - å flytte skolen nedenfor veien (på nedsiden av Storgt.). Da ville skolehuset komme i bedre stand enn det nu befinnes, formedelst dets åpenhet og gjennomtrengende kulde, hvorover skoleholderen til tider har beklaget seg. Det ble ikke gjort, og 3 år etter klages over at huset er meget gammelt og brystfeldig. Naboskapet til Radischs hus, Storgt. 137 (nå kjøpmann Tollefsens) synes å bevise at skolen må ha ligget omtrent på hjørnet av Storgt. og Jernbanegt. På Østsiden holdt fattigskolen til i dette lille uanselige hus til den i 1813 flyttet til den kombinerte almue- og borgerskolebygning på Kirkehaugen, det senere gamlehjem i Helleberggt. 21. Østre Porsgrunns skole ble begavet med flere legater, først og fremst fra kirkens store donator, Ulrich Schnell. I 1753 hadde Niels Gundersen Klyve pantsatt 1/2 av gårdens (V. Porsgrunns grunner) til Niels Aall for 900 rd.; denne hadde transportert pantobligasjonen til Schnell, som ved gavebrev av 24.februar 1762 overdro den til Ø. Porsgrunns skole, og av skifteretten i boet etter Niels Gundersen ble obligasjonen med renter, tils. ca. 1.000 rd., innfridd 1784. Samme år fikk skolen ved testament fra - forpaktningstolder - Henrich Yberwasser 600 rd. Han ga som nevnt kirken 832,5 rd. og fattigvesenet samme beløp. Blant skolens utgifter det år er 4 rd. 1 ort 12 sk. for å ha illuminert skolen ved Yberwassers begravelse i anledning av hans legatum til skolen. Av kjøpmann Søfren Nielsen hadde skolen tidligere fått et legat på 200 rd. (og kirken et liknende beløp). Det ble i Eidanger skolefundas av 1743 uttrykkelig fastslått at skolene i Porsgrunn og Brevik for fremtiden skulle være atskilt fra landsskolevesenet således at de selv besørger skolenes istandsettelse og vedlikeholdelse, som sogneprestens tilsyn det ernødiger. På Vestsiden gikk det meget senere med å få skolen i gang. Man hadde ikke der så mange formående menn at de lett kunne reise et skolehus. På forespørsel fra stiftsdireksjonen 1739 svarte sogneprest Anders Baar: Her finnes og i dette sogn et ladested kalt Porsgrunn vestre,... de fleste dette steds innbyggere er arbeidsfolk; her er heller ingen innrettet skole; ti holder enn en del av de beste undertiden deres barn noen uker i skole hos en og annen de kan anta, så går dog de fattige, som er de fleste, deres tid bort uten å få den sanne kunnskap om Gud. Klokkeren var for gammel til å være lærer, og sognepresten kjente heller ingen studiosus som kunne påta seg det. 4 år senere skrev han til amtmannen at når det hadde drøyet så lenge med å få skolen i gang, skyldtes det så megen motsigelse og vranghet i dette i særdeleshet av Solums almue. Det bekrefter Schweders rapport i 1729. I 1743 ble det av sognepresten i samråd med lensmannen og åtte bønder truffet den ordning at mens man på landet i Solum skuIle ha 1 omgangsskoleholder, når Porsgrunn som er et ladested under samme sogn, hvor en hop familier, ennskjønt mange meget fattige, forsyner seg etter den kgl. forordning så vel med skolehus som lærer deruti. Selv etter dette synes ikke et regulært skolehold å være etablert, særlig fordi man ikke hadde skolehus. En innsamling til dette av Anders Baar ga 50 rd.,og inntil 1765 var ytterligere innkommet 219 rd. For disse penger ble ved skjøte av 13.desember 1764 solgt av Karen Usler (enke etter skipper og losoldermann Johan Giertsen Usler) til Porsgrunns innvånere et nyoppbygd skolehus beliggende nordenfor hr. Peder Baar. Huset hadde 2 værelser med kakkelovner. Huset var ennå ikke ferdig; det manglet bord og benker, vedskjul o.a... Dette fremgår av den overenskomst om skolens endelige ordning som 19.mars 1765 ble inngått mellom amtmannen, prosten, sognepresten, fogden, lensmannen, 2 borgere og 2 strandsittere. Først da synes Vestsiden endelig å ha fått en fast skoleorganisasjon - det så lenge fornødne verk - som den nevnte kommisjon sa. Den fastsatte lærerens årlige lønn til 50 rd. - en dugelig person kan ikke la seg nøye med ringere lønn - samt 10 rd. til brensel. I 1785 ble skolehuset gitt en større reparasjon. Samme år nevnes som lærer - hr. Henningsen Mygind - som etterfulgte Lauritz Kiær. De årlige utgifter var 65 rd. 1 ort og 20 sk. som ble utliknet på beboerne. Listen over disse har 89 navn som hvert for seg uten tvil dekker en husstand og for så vidt kan brukes som et manntall, og som med et gjennomsnitt på 5,5 gir 490 innbyggere på Vestsiden i 1765. Det var stadig vanskeligheter med å få inn den utliknede skoleskatt, og skoleforstanderen måtte ofte foreta utpantning for restanser. Den ledende mann i skolearbeidet ved siden av sogneprest Hagerup synes å ha vært kjøpmann Lars Wright, som tegnet seg for det høyeste årlige bidrag med 8 rd. Havnefoged Hans Kiemler Leth lovte 4 rd., og etter ham Giert Lange, Petter Wright, Rasmus Helles og visitør Ebbe Holm 3 rd. hver; de øvrige 1-2,5 ort hver. Den samme kommisjon som i 1782 i Fischers gjestgiveri ordnet forholdene for Østsiden, møttes samme sted 5.februar 1783 og satte opp regulativ for Vestsiden stort sett i overensstemmelse med bestemmelsen i 1765. De første skoleforstandere var kjøpmennene Lars Wright og Petter Wright, og tolIskriverne Giert Lange og Frech Folkman. Dette første skolehus lå der hvor Torggaten 12 er, og ble for 12-14 år siden revet (for å gi plass for det nye Samvirkelag). Her var skolen inntil skolekommisjonen i 1823 kjøpte det nåværende Vestregt. nr.1 (på hjørnet av denne gate og Fredbohavn) og flyttet skolen dit. I dette hus, som fremdeles eksisterer, holdt skolen til i 13 år, inntil kommunen ved skolekommisjonen solgte det og kjøpte i 1836 huset tvers over gaten, Vestregt.2 (nå tilhørende kjøpmann Aasland), den vakre, gamle gård ved ferjestedet under Lysthusåsen. Da skolelæreren som bodde der, også var klokker, ble gården siden hen gjerne kalt Klokkergården. Da Porsgrunnsbroen ble åpnet 1891, ble alle Vestsidens barn henvist til Østsidens folkeskole. Men i mer enn 125 år, fra 1765 til 1891, hadde Vestsiden sin egen skole, hva den først i de senere år har fått igjen. Om skoleforholdene får man et lite glimt ved et brev fra sogneprest Karl Hansen, Hagerups etterfølger, i 1801. Enken etter Niels Nenseth, tidligere gjestgiver på Vestsiden, hadde tatt til seg en brorsønn fra Solum og satt ham i Vestsidens skole. Da enken utredet vanlig skoleskatt, nektet hun å betalede 8 rd. ekstra om året som læreren, Lassen, forlangte fordi gutten var utensogns og dessuten hadde hatt store besværinger med drengen både fordi han var et tungt nemme, og fordi han, da han skulle konfirmeres i Solums kirke, måtte ha privatundervisning i Pontoppidans forklaring istedenfor hvilken Balles lærebok ble brukt i V. Porsgrunns skole. Sognepresten ga læreren medhold for å stanse det misbruk at folk fra Solum innlistet deres barn til den frie skolegang her... hvorved både stedets beboere og lærere måtte forfordeles, da dessuten skolebarnas antall er så stort at arbeidet er aldeles overlegent for én lærer. Det er for historien om Porsgrunns utvikling til en kommune verd å stoppe opp litt ved dette at de 2 bydeler fikk hver sin kirke og hver sin skole, atskilt fra det omliggende landsogn. Det er lett å peke på de 2 hovedårsaker til at det ble så: Elven og den tungvinte kommunikasjon særlig vinterstid var en sterkt virkende desentraliserende faktor. De 2 bydeler lå i hvert sitt tinglag og sogn, og med hensyn til lokal administrasjon og jurisdiksjon, både verdslig og geistlig, sorterte ladestedsbefolkningen, bortsett fra det fåtallige borgerskap, under forskjellige sorenskrivere og sogneprester, og selv om de 2 tidligere fogderier Telemark (med Solum) og Bamle (med Eidanger) i årene 1695-1745 ble lagt under en foged, ble de regnskapsmessig og rettslig holdt fra hverandre. Å reise kirkene og skolene var en sognesak; hva det ene sogn i denne henseende foretok seg, var det andre sogn uvedkommende. Foruten disse 2 faktorer, en geografisk og en administrativ, er det i saken et viktig moment til. Det er i alle akter angående reisingen av kirkene og skolene tale om 2 ladesteder, et på Vestsiden og et på Østsiden. Av den oppfatning har både det offentlige og ladestedenes befolkning vært; det fremgår med all tydelighet av de uttrykk som er brukt. Visstnok bidro de to institusjoner til å samle ladestedenes beboere og skille dem ut fra landsognet, men de måtte i samme grad bidra til å fjerne de to ladesteder fra hverandre, til å svekke samhørigheten mellom dem, til å aksentuere at Østsiden og Vestsiden var 2 bysamfunn. Riktignok ble begge sider 1 menighet med felles sogneprest, og det var den første betydningsfulle institusjon felles for begge bydeler, men folk behøvde ikke sette over elven for å komme i kirke og skole. En viss lokal motsetning mellom Øst og Vest, i våre dager under mer gemyttlige former, har man alltid kunnet spore. Men den ble overvunnet av det økonomiske fellesskap: Begge bydeler hentet sin næring fra samme kilde, fra elven med dens trelasthandel og skipsfart. Kilde: Porsgrunns historie, b.1 (XII). Kommunikasjoner. Kirke og skole. Hus og folk av Joh. N. Tønnessen. | Fransen Cudrio, Petter (I3962)
|
| 13862 | Porsnarbakken? | Andersdatter, Anne Margrethe (I11236)
|
| 13863 | Postkort fra Karl Kristian Lorentzen til sin bror Arthur, datert Kristiania 17.september 1913: Nu er jeg atter i fuld gang med skolen, masse lekser men det gaar nok. Jeg sender dig dette kort det er av den park som vi bor ved jeg har sat et kryds over det hus hvor vi bor. Lev da vel! hver hilset fra din Broder Karl. Hils Mor og alle. | Lorentzen, Karl Kristian (I40)
|
| 13864 | Postkort fra Karl Kristian Lorentzen til sin bror Arthur, datert Kristiania 17.september 1913: Nu er jeg atter i fuld gang med skolen, masse lekser men det gaar nok. Jeg sender dig dette kort det er av den park som vi bor ved jeg har sat et kryds over det hus hvor vi bor. Lev da vel! hver hilset fra din Broder Karl. Hils Mor og alle. | Lorentzen, Paul Arthur (I71)
|
| 13865 | Pouel Christensen fra Mosserød var 2 år 5 måneder 2 uker og 2 dager gammel når han døde. | Christensen Mosserød, Poul (I6864)
|
| 13866 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I17333)
|
| 13867 | Poul er nevnt under ekstraskatten dette året med kone, Kirstine og 2 sønner: Graderer Christen og Østen. | Christensen Aasen, Poul (Povel) "Konsten" (I12510)
|
| 13868 | Poul Rosenberg bodde på bruk 1 på Fosserød fra 1765 til 1769, da han byttet bosted med Zimmermann på Stubberød. | Johannesen Rosenberg, Poul (Paul) (I3824)
|
| 13869 | Poull står nevnt som 9 år gammel ved farens skifte 11.august 1693. Povel står nevnt som 17 år gammel ved Manntallet 1701. | Sigfredsen Mosserød, Poul (Povel) (I6856)
|
| 13870 | Poulstrup, Vrejlev. | Pedersdatter Stagsted, Dorthe (I13532)
|
| 13871 | Poulstrup, Vrejlev. | Jensen, Ansine Marie "Hvolsig" (I13549)
|
| 13872 | Poulstrup. | Jensen, Jens Laurits (I13552)
|
| 13873 | Povel ble trolig etter sin morfar. | Christensen Trane, Povel (I9008)
|
| 13874 | Povel Christensen Konsten 67 år gml fra Saltverket. | Christensen Aasen, Poul (Povel) "Konsten" (I12510)
|
| 13875 | Practicum 12.januar 1847. Testim. publ. udf. 9.juni 1849. | Brinchmann, Alexander (I32)
|
| 13876 | Praktiserte som gartnar ved gartneri i Asker og i Lier og på Steinkjer. Tok tilleggsår på Staup med gode karakterar. Arbeidde i eit gartneri i Svelvik dei siste krigsåra, men hadde eit ynskje om å skape sitt eige gartneri i heimbygda. Han hadde sikra seg jord på eit gunstig område på ein av gardane, men på grunn av eigarskifte blei avtalen kansellert. Han valde da å overta heimstaden Stranda, fullt vitande om at den ikkje låg så heilt gunstig til for gartneridrift. Han byrja med drivbenker og frilandskulturar, men fekk etter ein del år opp eit veksthus, og gikk meire over til blomster. Gartneriet fekk namnet Stranda Gartneri. Etter ein del vanskar fekk han kjøpt jorda og i tillegg ein liten skogteig. Han reiv det gamle fjøset og låven, og bygde ny driftsbygning. I tillegg til gartneriet hadde han ein del sauer , og ein god del høner. Hallvard var ugift, men hadde god hjelp av si syster Reidun som budde i nærleiken. Dette kom særleg vel med da foreldra etter kvart blei så gamle at dei trong hjelp. Så langt tida gav høve til det, tok han del i det kulturelle livet i bygda. Mellom anna var han på sine eldre dagar aktivt med i amatørteaterlag, og som pensjonist dreiv han gransking av bygdehistorie. I 1983 selde han gartneriet saman med heile eigedomen Stranda til ei utlærd gartnarkvinne frå Malm som akta å føre gartneriet vidare. Han heldt undan til seg sjølv det gamle huset som han budde i til han døydde av slag 10.november 1991. Huset hadde han testamentert til Verran museum. Etter 140 år gikk da Stranda ut av familien. | Vada, Hallvard (I5387)
|
| 13877 | Premier lieutenant fra det tellemarkske regiment. | Coucheron, Anthon Jacob (I1210)
|
| 13878 | Premierløitnant ved Midtre Hedmarkske kompani 19.oktober 1742, men ble så forflyttet til Sparbuske kompani 27.september året etter. | Jacobsen Matheson, Statius Jacob (I1810)
|
| 13879 | Prest i Vikøy Herr Hendrik Albertsen Graf hadde studert i Rostock. Etter studiene vart han sokneprest i Hafslo. Men han må ha vore ein vanskeleg person. Han hadde brukt ein del aukenamn på ein av storkarane der. Denne likte ikkje dette, og pressa ein del av dei andre i Hafslo. Han ville at dei skulle klaga på presten, men dei vegra seg. Då trua han dei til å gjere noko ved å seia frå om at dersom dei ikkje gjorde som han ville, ville han klaga på dei for retten i Oslo, slik at dei fekk dyr og lang reis for å forsvara seg. Folket i Hafslo løyste problemet ved å sparka presten utan å reisa sak mot han. Saka kom likevel opp for Kapitlet (kyrkjedomstolen) i Bergen i 1604. Fleire klagar hadde kome til mot presten. Det var slagsmål, bruk av skjellsord som ikkje passa, krav på for mykje i bygsel, med meir. Og det var ikkje tome ord. Påstandane vart prova, og Kapitlet kunne ikkje gjera anna enn å dømma presten. Den 20.juli 1604 vart han frådømd embedet i Hafslo. Men det vart også vedtatt at han kunne få gå inn i nytt kall om nokon såg seg syn med han. Alt i 1605 vart han prest i Jølster. Her gjekk det heller ikkje så bra. Han var ute med tunga si igjen: Han skal nemlig i drukkenskab have talt ærerørige Ord om Foegd i Søndfjord Peder Due, som ved sin Fuldmægtig Jakob Jensen anlagde Sag mod ham. No var det ikkje kyrkjeleg domstol som avsa dom. Hjemthingsdom vart avsagt 6.april 1609, og Lagmandsdom 19.juni. I begge rettsinstansar vart han dømd til bot på 4 mark, og av biskopen vart han frådømd retten til å vere prest. I tillegg framsette fogden 13 ankepunkt mot han. Desse fekk kapitlet på sitt bord. Desse gjekk på at han i preikene sine hadde skjelt ut tilhøyrarane. Han hadde også forretta i kyrkja medan han var suspendert. Han forbaud og folk å syngja salmer når dei kom saman. Dette skulle vere fordi dei song langt betre i ølstova enn i kyrkja. Han hadde også omtala eit gjestebod han hadde vore i frå preikestolen. Då hadde han navngitt personar som spela kort, drakk øl og nok let andre høyra at dei var i meir enn godlynne. Han meinte at det ikkje var meir enn rett og rimeleg at han straffa slik framferd og misbruk av guds gåver. Dommen fråkjende han retten å praktisere som prest. Men då som no var det mogeleg å anke dommane, og Herredagen på Akershus omgjorde dommen i 1615. Han fekk halda fram som prest. Men han fekk ikkje kome att til Jølster. Der hadde dei fått ny prest, og i 1622 kom han til Vikøy. Alt året etter slutta han. | Due, Peder (I7186)
|
| 13880 | Presteenken Kirsten Bernhoft, betalte i 1691 leilendings-, proviant-, regiments- og kjoleskatt 4 riksdaler 80 skilling. Da bodde hun på - Præstenkens Gaard Hexen - gården Heksem. | Mogensdatter Herdal, Kirsten "Bernhoft" (I1713)
|
| 13881 | Prestegården. | Nielsdatter Kirchemoe, Martha Margretha "Cortsen" (I6907)
|
| 13882 | Prestegården. | Nielsen Kirchemoe, Johannes (I6912)
|
| 13883 | Prestegården. | Lauritsen Flor, Christopher (I8794)
|
| 13884 | Presten Anders Michelsen Schjeldrup skrev et sørgedikt til Elisabeths begravelse: Den Gud og Dyd-Elskende nu Himmel-Salig Matrone Elisabeth Sophia Jürgens Monsieur Hendrich Floers Meget fornemme og Velerfarne Hytteskriver og Hammer-mester weed Tolgens Smelteverk Hans af Døde Hustrue Som efter Sextende Barselfærd i Herren Saligen Hen-sov den 25 September 1713, og den 4 October Der effter nedsattis i Tolgens Kircke. Henne til sidste æreminde er Dette Enfoldeligen sammen satt af Anders Michelsen Pastor til Tolgen. Årstallet 1713 må være misoppfattet under en avskrift, da hun fikk sitt siste barn i 1716 (Christian?) og skifte etter henne ble avholdt så sent som 18.juli 1718. Som vi ser, så må Henrik og Elisabeth, i tillegg til de 11 barna som nevnes i skiftet, ha hatt 6 barn som døde før moren. | Henningsdatter Irgens, Elisabeth Sophie "Floer" (I1986)
|
| 13885 | Presten Per Nilssen Skytte noterte omkring 1500 på permen til kallsboka hvilke gårder som var lagt til presteembetet i Holtålen. Av Digre skulle sognepresten ha landskyld av 2 øre. Dette er første gang gården nevnes, den må ha ligget som ødegård helt opp i første halvdel av 1500-årene, da den ikke er med i tiendepengeskatten i 1520. I tillegg hadde Elgeseter kloster landskyld av 8 marklag eller 1 ørtug, som den også er oppgitt til. Denne parten finner vi ikke i det eldste bevarte regnskapet for klostergodset, men først i 1592. Dette betyr nok at klosteret ikke har fått bygslet bort gården tidligere. Eierforholdet har trolig rot i høymellomalderen. I 1557 var det Hallvard - paa Dygrenn - som betalte skipsskatten med 1 riksdaler. Fra de siste 1500-årene finner vi Jon som bruker på Digre. Han svarte korntiende i 1607 av en avling på 6 tønner. Bjørn het en av karene her, som i 1614 betalte 2,5 riksdaler fordi han - udi Brølup - slo Per Talsnes. Ola het en annen, og med ham hadde Marit Eriksdatter - ligget i frillelevnet - og da hun ikke klarte å betale boten på 2 riksdaler, for fattigdoms skyld, måtte hun afsone. To år senere måtte Ola ut med 4 riksdaler for å ha hatt barn med Kari. Bjørn skattet i 1617 som husmann. Men Bjørn og Ola er bare småkarer i sakefallsregneskapet, regneskapet for bøter, sammenlignet med Jens Jonsen, kanskje broren som tok over gården etter faren senest i 1630. Fra 1650 er det kronen som har landskylda av klosterparten, mens prestebolet har bygselretten til hele gården, 2 øre 8 marklag. Fra 1659 er landskylda til kronen betalt av 11 marklag, tre marklag mer enn før. Den samlede skyld av Digre er altså nå regnet til 2 øre 11 marklag, slik vi finner skylda senere. Omkring 1670 kjøpte Henning Irgens som var hytteskriver på Røros Verk, disse 11 marklag, men før 1680 er Jon Digre selveier av denne landskyldparten. | Digre, Jon (I1850)
|
| 13886 | Presten Reidar Bolling har skrevet om - Kristenliv i Skogn - og skriver blant annet: Organistane: Ole Reitan 1834-1880. Før er fortalt korleis Alstadhaug kjerke fekk første orgelet. Det ser ut til at orgelet dei første åra berre vert nytta ved einskilde høve, der organist Ackermann frå Levanger kjem og spelar. Frå 1834 er Ole Reitan organist i Alstadhaug. Han var fødd i Åsen 1809 og var omgangsskolelærar i Skogn frå 1834. I 1845 vart han tilsett som lærar og klokkar i Levanger. Skolekommisjonen ga han attest for - Flid, Dygtighed og særdeles store Lærergaver, især som Kateket og Sangmester - så den trudde at han - maaske kan sættes ved Siden af en Seminarist. Til i 1858 var han einaste læraren på Levanger. I mange år greidde Reitan å sameine klokkarstillingen på Levanger med organistarbeidet på Alstadhaug. Jamvel etter at kalla var delt greidde han sitte med dobbeltstillingen. Sonen Lornts Reitan, som handla på Levanger, var organist i byen. I 1870 skulle sonen på ei lengere reise. Reitan fekk da lov til å overlate orgelet i Alstadhaug til orgelbyggar Johan Isachsen på Marienlyst, medan han sjøl tok tenesta til sonen. Ole Reitan spela en betydeleg rolle i bylivet på Levanger. Han hadde mange kommunale ombod, og var jamvel nokre år kemnar i Levanger. Ole Reitan var ein stor original, som det gjekk mange småhistorier om. Han var så slem til å snakke med seg sjøl, og han hadde sine faste uttrykk. Såleis visste dei som satt på galleriet under gudstenesta at han kvar einaste helg kom til å servere følgjande stas: No kjem'n igjen overdominanten. Å kor godt det gjer mæ å hør' på'n (overdominanten er eit gammelt musikalsk faguttrykk om ein viss toneart). Reitan var ein livsglad og humørfylt mann som alle var glad i. Han døde på Levanger 24. september 1882. Her er det nok også en liten feil også, for han var ikke født i Åsen men i Skogn. | Olsen Hallanval, Ole "Grinde" / "Reitan" (I3945)
|
| 13887 | Preussen? | Family: Johan August Gerber / Marie Christine Caroline Vorass, "Gerber" (F4223)
|
| 13888 | Primir leutenant Edvart Hageman døde som kaptein ved det Vesterlendske regiment i 1736-1737. | Hageman, Edvart (I15756)
|
| 13889 | Princeton Memorial Park. | Wrege, Albert W. (I10011)
|
| 13890 | Privatpraktiserende privat- og fattiglege i årene 1877-79, med kortere konstitusjoner som distriktslege i Lesja og Loms distrikter. | Hjorth, Otto Christian (I995)
|
| 13891 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I644)
|
| 13892 | Professor Dahlsgate 17, andel Livy Reitan: Grunninnhold i m2: 1.886,70 Grunnpris per m2: 60 kr. Skattetakst kr.: 135.000,-. | Hoff, Olivia Jensine "Reitan" (I437)
|
| 13893 | Professor Dahlsgate 17, andel Livy Reitan: Grunninnhold i m2: 1.927,20 Bebygd Kr.: 128.000,-. Grunnpris per m2 Kr.: 50,-. Branntakst (og når avholdt) Kr.: 233.000,- (1926). | Hoff, Olivia Jensine "Reitan" (I437)
|
| 13894 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I17887)
|
| 13895 | Programmleder i sex-talkshowet Kvinnene på taket på TV3, sammen med Åsa Rytter Evensen og Anne Lise Hammer på TV 3. Før det vært TV-vertinne i et annet talk-show med Ole Paus. | Stoltenberg, Nini (I2672)
|
| 13896 | Prokurist i firmaet F.Hiorth, konstruktør ved Kværner i 1899, direktør i A/S Bjøvefossen 1906 og i A/S Aurlandsfaldene. Iron & Steel Institutes Carnegie-Pris, London 1907, Hiorths elektr. induksjonsovn anlagt i Jøssingfjord stålverk 1907, medlem av utenl.ingeniørforen. Var formann i P.F.s jernkomite, medlem av den dept. jernkomite 1919. Skrev en oppsiktsvekkende brosjyre: The Cultivation and Electrification of Palestine with the Mediterranean as the Source of Power. Skrevet faglige artikler i utenlandske tidsskrifter. Medlem av Faraday Society, Victoria Institute (London), Palestine Exploration Fund. Albert var kjent blant annet for å utvinne salt av sjøvann ved hjelp av kulde. Han startet slike eksperimenter på Hiorthhavn på Svalbard. Navnet Hiorthhavn kommer fra faren Fredrik Hiorth. Familien Hiorth var eiere av Josefines gate 13 og Kværner Brug, Oslo. | Hiorth, Albert Carl Fredrik (I9780)
|
| 13897 | Prolog: Her skal vi fortelle om det som har hendt en tid nå i de menns minne som har sagt fore det som står her i boka. Det skal fortelles om kong Sverre, sønn av Sigurd Munn Haraldsson. Første delen av boka er skrevet etter den bok som abbed Karl Jónsson først skrev mens kong Sverre selv satt over og avgjorde hva som skulle skrives; det frasagnet går ikke så langt, det blir fortalt om noen av hans kamper der. Men etter som det lir lenger ut i boka, vokser hans styrke, og styrken varsler om større ting. Derfor kalte de den delen av boka for Gryla (trollkjerring). Den senere del av boka er skrevet etter frasagn av menn som mintes hendelsene, enten slik at de selv hadde sett og hørt dem, eller at de hadde sett noen av de mennene som var med kong Sverre i striden. Noe av det som hendte, ble festet i minnet fordi det ble skrevet om det med en gang det var hendt, og det er ikke gjort noen endringer på det siden. Men det kan hende at om noen som vet full beskjed, får se denne boken, så vil han synes at det er gått litt raskt frem noen steder, og at mye mangler som det kunne vært vel verdt å ta med, og da kan han gjerne skrive mer om han vil. Men om så er at et og annet som er fortalt her om kampene synes lite rimelig når en tenker på hvor mange mann det var som var med, så vet likevel alle at det er sant og at ikke noe er lagt til. Og vi synes det gjør det mer rimelig å tro på det som blir fortalt om gjeve menn som levde i gamle dager. Her begynner Sverres saga: 1. Biskop Roe var på Færøyene den gang; de sa han var bror til Unas kammaker. Unas ble gift med en norsk kvinne som het Gunnhild; det var mot slutten av den tid de regjerte, de brødrene som var sønner av Harald Gille; de het Inge, Sigurd og Øystein. Gunnhild fikk en sønn som ble kalt Sverre og det het seg at han var sønn til Unas. Det gikk store drømmer som førebod om denne gutten, slik som det ofte gjør foran store hendinger. Gunnhild, mor hans, fortalte om en drøm hun hadde hatt før han ble født. Hun syntes hun var i et prektig, høyt hus og holdt på å føde det barnet hun gikk med; tjenestekonen hennes satt foran knærne hennes og skulle ta imot barnet når det ble født. Og da hun syntes at barnet var født, ble konen som satt over henne, slått av stor redsel, og hun ropte høyt på henne og sa: Gunnhild min, du har født et underlig foster, det ser skrekkelig ut! Tre ganger ropte hun de samme ordene. Men da Gunnhild hørte at konen ropte det samme så mange ganger og med skjelvende røst, så hun etter hva det var for et foster hun hadde født. Hun syntes det var en stor stein, snehvit av farge; den var så gloende at det føk gnister fra den til alle kanter likesom av gloende jern når det er blåst kraftig i smiavlen. Hun sa til tjenestekonen sin: La oss ta vare på dette fosteret og ikke la noen få se det, for de fleste som får se det, vil synes det er underlig. Så syntes hun at de tok steinen og la den i en stol og hyllet den inn i fine klær. Men de kunne ta så mye vare på steinen som de ville, så fløy gnistene likevel alle vegne, gjennom klærne og rundt i hele huset. De ble svært redde, slik skrekk som det sto av det. Og så våknet hun av drømmen. Unas og Gunnhild hadde en sønn som het Hide, og flere døtre. En datter ble gift med Svina-Stefan, deres sønn var Peter Støyper. Sverre var fem år gammel da han kom fra Norge vest til Færøyene, han var der til oppfostring hos Roe biskop og vokste opp der. Biskopen satte ham til boka og ga ham vigsler så langt at han ble viet til prest. Da han ble så gammel at han var voksen mann, likte han seg ikke som prest; han hadde et ustyrlig sinn. Han ble uenig med Brynjolv, sønn til Karl sendemann, som da hadde kongens sysler der i øyene; Sverre hadde slått en mann, og Brynjolv og hans menn hjemsøkte Sverre, men han rømte sin vei alene. Men de kom så nær ham at han måtte løpe inn i en stue og gjemme seg; en kone gjemte ham i en ovn og satte en helle foran ovnsdøren, så gjorde hun opp ild foran den. De lette rundt i stuen etter ham, men fant ham ikke. Det var mange ting som folk nå senere tar som merke på hva slags mann han skulle bli; de mener det viste hva som bodde i ham. Sverre drømmer 2. Han drømte store drømmer, og mange mente det var tøv og lo av ham for det. En drøm han fortalte var slik at han syntes han var i Norge og ble til en fugl som var så stor at nebbet rakk øst til landegrensen og halefjærene hans nådde til finnebuene i nord, og med vingene dekket han hele landet. Han fortalte drømmen til en vismann som het Einar, og spurte hva han trodde den betydde. Einar sa han kunne ikke se det, men mente det så mest ut til at denne drømmen varslet en slags makt. Og dertil sa han: Kan være at du blir erkebiskop! Sverre sa: Jeg synes det er lite trolig at jeg skulle bli erkebiskop, for jeg passer ikke godt til å være prest. Sverre var 24 år gammel før han fikk vite sannheten om hvem som var hans far. Han ble en vinter til i Færøyene, så dro han til Norge. Magnus Erlingsson. 3. På denne tid hadde Magnus og Erling stor støtte av de mektige menn i landet og av hele almuen, kongen var vennesæl og godt likt, og jarlen var mektig og klok, hardråd og seiersæl; det var han som rådde i landet. Han hadde mange fiender, både blant høye og lave, og det var mest av dem nord i landet, i Trøndelagen. Men Øystein erkebiskop som styrte hele folket der nord, var en kjær venn av kong Magnus, og han ga kongen all mulig støtte der nord i landet, noen var i hirden hos ham, noen satt med inntekter av jordegodset hans. Hele folket var også enig om å heve ham til makt og støtte ham. Men han hadde mest sin ætt å takke for det når folk i landet elsket ham; de ville heller tjene en etterkommer etter Sigurd Jorsalfare enn en ætling av Harald Gille og hans sønner. Sverres drømmer. 4. Så skulle det hende at Sverres mor Gunnhild reiste fra landet og sør til Romaborg. Da hun sto foran den mann som skulle skrifte henne, sa hun at hun hadde en sønn som hadde en annen far enn hun hadde sagt, hans far var en konge, men sønnen visste det ikke selv. Saken ble forelagt paven, og hun fikk påbud om at hun for å få syndsforlatelse skulle la sønnen få vite hvem som var hans far, så snart hun møtte ham. Hun tok av sted ikke lenge etter at hun kom hjem, og kom til Færøyene og fortalte Sverre at han var sønn av Sigurd. Det ga ham mye å tenke på, og han ble urolig til sinns; det var ikke lett, mente han, å kjempe seg til makten mot kong Magnus og Erling jarl; men han syntes også at det var usselt av ham om han ikke utrettet mer enn en bondesønn når han var kongesønn. Og så mintes han hvordan de drømmene han hadde hatt var blitt utlagt av visemenn, og disse drømmene tente en lyst i ham til å hevne sine frender. Sverre har fortalt drømmen slik: Han syntes han var kommet vestfra over havet til Norge og hadde fått høy rang; han trodde nærmest at han var valgt til biskop. Men han syntes det var stor ufred i landet, det var strid mellom konger. Han syntes at Hellig-Olav var med i striden mot kong Magnus og Erling jarl, og han syntes han var i tvil om hvem av dem han skulle slutte seg til. Men så syntes han at han helst skulle søke til kong Olav. Da han kom dit, ble han godt mottatt og vist stor vennlighet. Men han hadde ikke vært der lenge, syntes han, da hendte det en morgen at det ikke var mange menn hos kongen, ikke mer enn 15 eller 16, og kongen holdt på å vaske seg ved et lite bord i en loftstue. Da han var ferdig med å vaske seg, ville en annen mann gå bort til bordet og vaske seg i det samme vannet som kongen hadde brukt; men kongen skjøv han bort og ba ham la være. Så kalte han på Sverre og ba ham vaske seg i det samme vannet. Han syntes han gjorde som kongen bød. Da han hadde vasket seg, kom det en mann løpende inn, han hadde hastverk og sa at mennene måtte ta sine våpen så fort de kunne, kongens uvenner var like utenfor. Kongen svarte, han sa at det ikke var noen fare; han ba mennene ta huggvåpen og gå ut, og sa at han selv ville ta sitt skjold og verne dem alle med det. De gjorde som kongen sa. Så tok han sverdet sitt og ga det til den unge mannen Sverre, og så ga han ham merket sitt i hånden og sa: Ta nå imot merket, herre, og lov deg selv at for fremtiden skal du alltid bære dette merket. Han syntes han tok imot merket, men var litt redd for å ta det. Nå grep kongen skjoldet, og de gikk ut alle sammen, nok så fort. Han syntes det var en gang der de gikk ut, den var så lang at den var minst 60 alen lang, og han syntes han ikke kunne få båret merket så svært høyt, så lenge de var inne i huset. Da de var kommet frem i døren som de skulle ut igjennom, kom det mot dem 7 væpnede menn som ville hugge merkesmannen. Men kongen gikk frem med skjoldet sitt og holdt det som vern foran ham og alle de andre så det var ingen fare. Siden kom de ut i åpent lende og til en vakker voll. Da syntes han at han reiste merket og bar det mot fylkingen til kong Magnus og Erling jarl. Han syntes at den fylkingen trakk seg unna så snart han søkte frem. Så våknet han og tenkte over denne drømmen sin. Han syntes den var bedre drømt en udrømt. Men likevel var den underlig. Han fortalte den til noen venner, men bare til noen få, og den ble tydet ikke langt fra slik som det siden gikk. Men når han kom i hug slike ting, da styrket de ham. Sverres ferd vestfra til Norge 5. Sverre dro nå av sted til Norge for å se hva han kunne gjøre. Da han kom dit, hadde en mann som het Øystein (Møyla), latt seg gi kongenavn, de var søskenbarn, han og Sverre. Da Sverre fikk vite det, spurte og grov han og fikk grundig greie på hva denne mannen hadde fore, og han syntes at alt tydet på at det han fant på og tok seg for var svært barnslig, og det holdt ham tilbake, han syntes ikke det var så greit å slå lag med ham. Så reiste han nord i landet, for biskop Roe, fosterfar hans, hadde rådd ham til å oppsøke erkebiskopen og fortelle ham om sine vanskeligheter. Men på veien spurte han seg fore hos folk som kom nordfra. Han ble en stund i Selja, for der hadde han kjenninger. Der var det en prest som ga ham god greie på alt han ville vite; av dette skjønte Sverre hvor stor motstander erkebiskopen hadde vært av hans brødre; han mente da det var lite håp om å få støtte der hvor brødrene hans bare hadde blitt styrtet. Så vendte han sørover igjen og tenkte å reise ut av landet. Han seilte med et lasteskip til Tønsberg og derfra øst til Konghelle. På denne ferden var han stadig i snakk med jarlen selv (Erling Skakke); men han greide å holde seg ukjent for ham, så jarlen visste ikke hva Sverre hadde i sinne eller hvem han var. Han var ofte sammen med hirdmenn eller andre kongsmenn, og han var så lystig når han var sammen med dem at de hele tiden syntes det var morsomt og underholdende å høre på ham. Fordi han talte klokt og spurte og grov når han var sammen med dem, fikk han greie på mange ting som de ikke ville kommet ut med om de hadde visst hvem han var og hvem de talte med. Han la nøye merke til om folk var noe tvetydige i hva de sa, da veide han sine ord så ingen kunne skjønne hva han mente. Han fant bare en ting, den at folk flest var trofaste mot kong Magnus. Fra Konghelle dro han til Lödöse, og han hadde mye strev og slit. Ham kom frem i Östergötland med stor møye, og tre dager før jul (1176) kom han til sin slektning, jarlen Birger Brose, so var gift med hans faster Birgit. Der fortalte han jarlen og sin faster om de vanskene han hadde. Men de hadde liten lyst til å støtte ham, og de hadde to grunner for det; den ene var at hans frende Øystein hadde reist sin flokk der, og de ville ikke hjelpe noen annen så lenge han levde. En annen ting var at det var kommet Birger jarl for øre at det var Erling jarl som hadde sendt Sverre dit for å gjøre narr av Birger. Sverre ble der julen over, og han klaget stadig til jarlen over sin vanskelige stilling, ba om et godt råd og spurte hva han skulle gjøre. Men det gikk her som så ofte ellers at det var menn til stede som var mer fulle av ondskap enn av godhet, og det skulle sette Sverre i stor fare; for mange kortsynte menn trodde det var sant det som ble sagt om ham, og ville drepe ham. Men jarlen ville ikke tillate det med mindre saken var åpenbar, han ville heller la undersøke hvordan det forholdt seg. Sverre fikk både vin og annen drikk så han skulle bli drukken; da kunne det kanskje komme ord av hans munn som røpet at han var skyldig i noe som gjorde at han burde drepes. Men fordi Sverre hele tiden tenkte på sin sak, brydde han seg lite om mjød eller vin,enda han fikk rikelig av det. Tvert imot ble han stadig forsiktigere da han merket at man unndro seg for å svare på alle de sakene det mest gjaldt for ham. Og de som ville drikke ham full, fikk ikke noe igjen for det. Sverre drar til Värmland. 6. Da julen var over, tok han av sted til Värmland, for han syntes ikke han fikk slike svar av jarlen som han ønsket. Det var ikke noen stor flokk i følge med ham, for han dro derfra selvannen. På denne ferden døyet han mye strev og slit, det var mest som det blir fortalt om kongsbarn i sagn fra gamledager, når de kommer ut for stemødres ondskap; for det var 6-7 dager i trekk at han fór vill i store, ukjente skoger, og på denne flakkingen hit og dit måtte han tåle både sult og kulde. Men han kom da til Värmland, og der møtte han folk som kom fra Norge, og han spurte dem grundig ut etter nytt derfra. De kunne fortelle at Øystein hadde dradd nordfra og øst i Viken; han og kong Magnus hadde kjempet der, og kong Øystein hadde falt og en stor del av hans hær også; men de som kom unna, hadde flyktet til Värmland eller Telemark eller sør til Danmark. Sverre syntes at dette gjorde hans sorg og vansker enda større. Han dro da først til sin søster Cecilie, som hadde stelt til gjestebud for sin bror med en gang hun fikk høre hvor han var. Da de møttes, ble hun glad og tok imot ham med stor vennlighet. Siden rådførte de seg med hverandre om hva de best skulle gjøre, for det var ikke bra for ham å komme tilbake til Norge, det hadde gått rykter dit om hvordan det hadde gått ham på hans ferd. Og han mente det var best han søkte til ukjent land en stund og biet der til det hendte noe som viste at Gud ville la hans stilling bli bedre på et eller annet vis. Kong Sverres tale til Birkebeinene. 7. Nå fikk den fattige flokken som hadde mistet sin høvding, vite at en sønn til Sigurd hadde kommet til Värmland. Alle som hadde hørt om det, oppsøkte Sverre og ba ham slutte seg til deres sak og bli deres høvding. Det sto usselt til med denne hæren, noen var hardt såret og noen klesløse, og alle var de på det nærmeste uten våpen. Alle var også så unge at det ikke så ut til at de skulle kunne utrette stort. Han svarte slik: Jeg synes ikke vi er stelt slik at vi har håp om å få større fremgang eller utrette stor ting. Dere har ikke noe, og jeg er fattig, og jeg er ukjent for de fleste av dere. Hvis dere misliker meg, kan dere komme til å innse at dere nok ikke visste hvem dere tjente. Der jeg har vokset opp, er folk lite vant med slike store og svære saker; jeg synes ikke jeg har stort annet til felles med dere enn fattigdom og elendighet. Jeg har liten lyst til å binde min omtanke til vanskene deres. Men siden dere nå har tydd til meg, så vil jeg gi dere et råd jeg tror duger. Birger jarl og Birgit har tre sønner, og de er like nære og like rette arvinger til landet som kong Magnus Erlingsson. Gå til jarlen og be ham gi dere en av sønnene til høvding. Jeg har også sett nøye på den hæren dere har, og jeg synes ikke det er annet enn dårlig mannskap. Jeg har svært liten lyst til å stå i spissen for denne flokken. Vi har mye å overvinne i vår sak, det verste er at begge parter mangler det vi mest kan trenge; jeg ser ingen i flokken hos dere heller som duger stort til å rå for et land, og det trengs om en skal gå mot Erling jarl. Jeg er ikke skikket til å styre, jeg er en mann som har vokset opp i et utskjær langt fra andre land. Heller ikke har jeg vært mye ute blant folk før jeg kom her til landet, langt mindre har jeg greie på å føre en hær eller styre et land. Jeg duger ikke til noe, ukjent som jeg er for alle. Jeg vet ikke engang noe sikkert om min ætt, og ingen andre vet mer om den enn det jeg kan fortelle. Dere kan komme til å si det samme om meg som om den forrige høvdingen deres, at dere visste ikke noe sikkert om hva slags mann han var, han som dere ga deres tjeneste. Dette vil dere alltid få høre hvor dere treffer på uvenner. Alle vet hva de kan vente av Birgers sønner, men ingen kan vente seg noe av meg. Hos Birger Brose. 8. Mennene oppsøkte nå Birger Brose i dette ærend. Han syntes det var stor synd at det var gått så ille for dem, og han sa så: Mine sønner er bare barn enda og kan hverken rå seg selv eller andre. De er ikke i stand til slikt, så unge som de er. Det er også få menn å velge mellom i den flokken dere har, synes jeg, når det gjelder å finne rådgiver for mine sønner. Jeg kan ikke komme med hær herfra, for nordmennene vil ikke tåle at en hær av gøter rir over landet deres. Men ettersom dere har søkt meg, vil jeg gi dere et råd - men Gud må rå for hvordan det faller ut. Sønn til kong Sigurd var her hos oss i julen, nå er han visst i Värmland. Ta ham til høvding. Han er gammel nok til det, og han ser ut til å ha vett. Be ham ta seg av sakene for dere! De svarte: Vi har vært hos den mannen, men han viste oss fra seg. Jarlen ba dem gå til ham igjen likevel, og sa: Jeg kjenner det på meg at dere ikke får reisning i saken med mindre den kommer fra ham. Hvis dere vil ta et råd fra meg, så skulle dere oppsøke ham en gang til. Dere kan si ham fra meg at jeg lover ham fullt vennskap så langt jeg kan; han skal få ha sin hær her, og han skal få ha fredland hvor han så kommer i Sveavelde. Gi ham valget, enten skal han ta seg av dere nå i nødens stund eller dere vil ta livet av ham. De hadde satt noen menn til å passe på Sverre mens de var hos Birger jarl; for Sverre hadde eslet seg til Jorsalferd, han mente det ikke fantes menn i Norge som han kunne ha håp om å få hjelp av. Så hardt hadde kong Magnus og Erling jarl fart frem mot hele ætten at ingen torde tale om kong Sigurd eller kong Håkon eller bare nevne dem med navn. Mennene kom nå tilbake til Sverre igjen med brev fra kong Knut (Valdemarsson av Danmark?) og Birger jarl, og det lød slik: Det er vår bønn at De tar det på Dem å hjelpe denne fattige flokken. For at De ikke skal ringeakte våre ord, da vi jo før har tatt oss lite av Dem, lover vi nå å støtte og styrke Deres makt alt vi kan. Men enda de prøvde å lokke ham med fagre ord, innså han likevel at han ikke hadde evner til noe så stort. Han svarte nei på deres bønn. Da mintes de hva Birger jarl hadde sagt til slutt, og de sa at han fikk velge mellom to ting, enten måtte han forbarme seg over dem, eller han skulle få en ulykke av dem og det snart. De talte slik: Vi har tjent dere frender lenge, og vi har mistet far og brødre og nesten alle våre frender og fred til å være i landet for din fars skyld. Enda byr vi deg at vi skal sette oss i fare for deg selv. Men du ringeakter både oss og din egen ære. Du skal vite at vi kan drepe deg og dine frender og på den måten kjøpe oss fred hos kong Magnus og bli verst mot dem som vi før viste størst troskap. Dette syntes han var verre, han tenkte med seg selv at det vel snart ble slutt på ætten etter ham og frendene hans dersom han ikke ga seg når det ble satt så harde vilkår. Første søndag i 7-ukers fasten (6.mars 1177) inngikk de forbund og fellesskap. Mandagen etter gikk 70 mann Sverre til hånde. Noen ble hirdmenn, noen gjester og noen huskarer. Drømmen om Samuel. 9. Natten etter drømte Sverre at han var øst i Borg der hvor Raumelv faller i sjøen. Han syntes at kong Magnus og Erling jarl og hæren deres var der i byen, og at han hørte noe snakk om at det visst var en kongesønn der i byen og at alle mennesker var ute og lette etter ham hvor han kunne være. Han skjønte at det var ham selv det ble snakket om. Han syntes at han snek seg ut av byen, der så han fremfor seg en Mariakirke, og han gikk dit for å høre gudstjeneste. Mens han ba der inne, drømte han at det kom en mann til ham som tok ham i hånden og leide ham bort i et kapell nord for kordøren og sa til ham: Gå med meg, bror, jeg har et hemmelig budskap til deg. Han syntes at han fulgte med mannen og la nøye merke til hvordan han så ut; det var en eldgammel mann med snehvitt hår, han hadde langt skjegg og helt fotside klær, han var rødlett i ansiktet og hadde håret skåret i kort krans om hodet; en ble fylt av ærefrykt ved å se ham. Sverre undret seg over hva denne mannen vel ville ham. Den gamle merket det på ham og sa: Frykt ikke, bror, Gud har sendt meg. Da syntes han at han bøyde seg til jorden for mannen og spurte: Hvem er du, herre, så jeg kan vite at Gud har sendt deg? - Den gamle svarte, han ba for annen gang Sverre å ikke frykte, for Gud hadde sendt ham til ham. Men han var like redd eller enda reddere. Da tok den gamle ham i hånden og reiste ham opp og sa for tredje gang: Frykt ikke, bror. Fred være med deg! Jeg er Samuel, Guds profet, jeg har et budskap til deg fra Gud. Deretter tok den gamle mannen ut et horn av en skreppe han bar om halsen, Sverre syntes det var olje til å salve med i hornet. Så talte den gamle til Sverre: La meg se dine hender! sa han. Sverre drømte at han rakte ham begge hendene. Den gamle salvet begge hendene hans og sa så: Må disse hender styrkes til uforsonlig kamp mot dine fiender og motstandere så de kan komme til å styre mange folk. Så kysset han Sverre og tok hans høyre hånd og sa til ham: Søk nå østover bort fra der dine uvenner er samlet, for du skal bli konge. Og han kysset Sverre andre gangen og sa: Vær dyktig og sterk, Gud vil hjelpe deg. Etter dette våknet Sverre, og han fortalte med en gang hva han hadde drømt, til de 12 menn som sov i samme rom. Alle syntes det var en stor og merkelig drøm, og de ble glade for den. Men da han prøvde å få dem til å tyde den, var det ingen som våget seg til det, men alle mente den var bedre drømt enn udrømt. Da han skjønte at han ikke fikk tydet denne drømmen, sa han at de ikke skulle bry seg om dette som hadde vist seg for ham. Men alle som var til stede, merket at han fikk et helt annet sinnelag etter denne drømmen. Det var også en hard prøve for ham alt sammen, han var der i fremmed land og blant ukjente mennesker. Det kom også alt på en gang, han hadde fått en flokk til å følge seg, og han måtte dra omsorg for dem som tjente ham. For det var ingen annen enn han selv som kunne lede den flokken han haddebundet seg til. Om kong Sverre. 10. Onsdag i 7-ukers fasten ble han fører for flokken og tok i vei fra Hamar i Värmland, og han hadde ikke mer enn 70 mann. Han dro til Viken. Men på veien kom det folk til ham, så han hadde halv fjerde hundre mann da han kom frem til et sted som heter Saurbø i Viken. Der lot han kalle sammen et ting, og mennene hans ville gi ham kongsnavn. Han unnslo seg og sa at det var bedre at det først kom klarhet i sakene hans, og at det var ført noe slags bevis for hvem han var. Men de ville ikke høre på det og sa at de ikke ville tjene ham om han ikke hadde høyere rang enn de som fulgte ham. Dette var første søndag i fasten. Da gikk mennene ham til hånde og grep om sverdet hans. Men han hadde ikke ledet flokken lenge før han så at det var som han hadde tenkt; han kunne ikke stole mye på hva de fant på. Mens han var i Viken med denne flokken, ga han nøye akt på mennenes adferd og på hvordan de oppførte seg. Han syntes det var et svært ujevnt mannskap. Noen av dem var menn en kunne lite på, folk med vett, men andre var rent uvettige. Han kom på at han ville prøve om disse mennene ville følge ham til annet enn ran og ugjerninger, og så dro han tilbake til Värmland. Han ville ikke rane i Viken, han ville heller vinne i åpen strid det landet hans byrd ga ham rett til. Fra Värmland tok han av sted og ville nord i landet. Han la veien over Eidskogen; og da han kom dit, mønstret han hæren sin. Det viste seg at mange hadde vært lite ærlige da de gikk ham til hånde, de hadde gjort det mer med tanke på å være ransmenn enn fordi de ville være til heder for sin konge og kjempe for ham. Da han hadde mønstret dem alle sammen, endte det med at det ikke var mer enn 80 mann igjen av de 300. Han innså da at han ikke evnet å gjennomføre det han hadde tenkt å gjøre, han hadde for lite folk mot den overmakt han måtte vente å få mot seg. Han så at han ikke kunne lite på disse karene, de ville hverken følge ham nordover eller nordfra, de kom til å erte folk på seg med ran og alle slags ugjerninger heller enn å følge ham hvor det gjaldt. Han var i en lei knipe, for han var tatt til konge nærmest mot sin vilje, og han hadde ikke fått noe godt følge. Han tenkte på hva nå skulle gjøre, men han så ingen mulighet for å skille lag med disse mennene. De som ville følge ham, passet godt på ham. Sverre ble påsken over hos en prest som gjorde hederlig gjestebud for dem. Så sendte han brev til Telemark, for der var folk uvennlig sinnet mot kong Magnus og Erling jarl. Han lovte Telemarkingene lettelser i lovene om de ville slutte seg til ham, og han satte dem stevne nord i landet der de skulle møte ham om de ville hjelpe ham og være hans menn. Om kong Sverres ferd. 11. Da påskeuken var over, skjønte Sverre at han ikke kunne komme seg nordenfjells uten at han fulgte ukjente og slitsomme stier, for det var stort oppbud av folk over hele landet nå som det spurtes at det hadde reist seg flokk der i øst. Sverre og hans menn kunne ikke vise seg noen steder der det var store bygder. Han valgte den utvei å dra mot Østersjøen. Først dro han gjennom en skog som var 13 mil lang, og kom til Eiksherred. De dro videre og hadde foran seg en skog som var like lang, før de kom til et sted som heter Molung, derfra gikk de enda 15 mil gjennom skog til de kom til Jarnberaland. I alle disse skogene var det ikke annen mat å få enn fugl og elgkjøtt. Det var mye som var tungt og slitsomt på denne ferden, for den gikk gjennom ødemarker, og de måtte tåle både sult og kulde og slet vondt. De kunne ikke bruke hester eller andre trekkdyr heller, for det var den verste årstiden å ferdes på; sneen tinte i skogen og isen gikk opp på vannene. Stundom måtte de over store myrer og moser eller gjennom tykk skog og store bråter. Jarnberaland hører under sveakongen, og det er ikke kristent enda. Folk der hadde aldri før sett en konge i landet sitt, og de var ikke vant til å ta imot konger. En kan si det fantes ikke en mann der som hadde greie på hva en kongsmann var for noe, de visste knapt om det var mennesker eller dyr. Det var ikke greit å ferdes blant så uvitende mennesker. Men så stor miskunn viste den allmektige Gud mot kong Sverre at han fikk god hjelp av dette folket, han fikk lov å ferdes gjennom landet deres da de hørte hva han fortalte. Fra Jarnberaland gikk ferden gjennom en skog som var 18 mil lang, over til et landskap som heter Herjedalen. Det var hans eget land. Derfra gikk han gjennom en skog som var 38 mil lang, og der var det så snaut med mat at de ikke hadde annet å spise enn bark og sevje av trærne og så bær som hadde ligget vinteren over under sneen. Det hender et under for Sverre. 12. Nå kom Sverre til Jemtland, og der ville folk gjøre motstand mot ham. Da sendte han Sigurd fra Saltnes i forveien, han tenkte som sant var, at folk ville være mindre på vakt mot kløktige tiltak så lenge ikke høvdingen kom selv. På denne ferden fikk Sigurd tak i alle skip som var eslet til landevern. Da så kongen selv kom, hadde jemtene ikke noen skip, og da var det beste de kunne gjøre å gå Sverre til hånde. Det var mange av kong Magnus' hirdmenn der, og de gikk til forlik alle sammen. Det ble gjort veitsler for kongen, og han fikk alt han skulle ha. Bøndene ga ham 60 mann. Så brøt han opp derfra og hadde igjen en slitsom ferd; i fem dager smakte de ikke mat, og de sov ikke, for kongen ville ikke at noe bud skulle komme før dem til Nidaros. Natten fredag før pinse kom han i nærheten av byen. Mennene i kaupangen fikk vite om det og satte over Nidelven med 1600 mann; førere for dem var Sigurd Stikulaks (Nikolasson). Eirik Arnesson, Ivar Horte, Ivar Silke og Ivar Gjavaldsson. Men da kongen merket dette, gikk han selv i møte med dem sammen med én mann, Jon Hein, han kom seg inn i hæren deres og fikk vite sannheten om hvor stor overmakt det var. Han så seg ikke i stand til å slåss med 100 mann mot 1600, og så snudde de den gangen. Selbyggene hadde også samlet 700 mann mot ham. Men kong Sverres menn var så trette av den lange våkingen og slitet at de måtte ha seg en hvil. Så sendte han noen mann til Vigleik på Digre med bud om at han skulle gi mennene hans mat, og Vigleik tok godt imot dette budet. Da de dro bort derfra, ville Gud det slik at kongen og hans menn kom mellom folkene som hadde samlet seg, og skipene deres. Sverres menn tok alle skipene til selbyggene; siden fór de omkring i bygdene til de menn som gjerne hadde villet overfalle dem; nå slo de seg ned på gårdene deres, enten de som eide gårdene likte det eller ikke. Da selbyggene kom hjem, hadde de ikke annet å gjøre enn å si ja til alt det kongen krevde av dem. Han la en skatt på dem, det skulle være mat i en halv måned for hans menn. Kongen selv var på en holme i Selbusjøen lenge. Den blir kalt Kongsholmen. De tok av sted derfra om natten så ingen uten de selv visste om det, og dro til et fjell som het Vatsfjell; der holdt de seg uten at noen merket at de var der. Men de kunne godt se alt som hendte i byen, og de hørte mye av det som ble sagt om dem selv også. Gauldølene hadde også samlet seg, det så birkebeinene godt. Men det gikk noen dager uten at gauldølene så noe til birkebeinene, og så oppløste de flokken og gikk hvert til sitt. Dette så birkebeinene med én gang og fulgte i hælene på dem og kom ned i bygden uten at noen ventet det. Og så måtte alle gå med på alt det kong Sverre krevde og være glad til. Dette spurtes snart i byen, og så ble det sendt folk derfra mot ham. Kong Sverre og hans menn trakk seg unna for denne gangen og tok opp i Soknedal. Da han kom dit, fikk han høre at Rut var kommet fra Telemark med 80 mann, og de var godt væpnet. De var kommet på hans bud og brev som han sendte til Telemark. Han ble glad da han hørte det og gikk dem i møte i Rennebu. Kong Sverres første kamp. 13. Etter dette vendte han tilbake, og nå hadde han 180 mann. De gikk videre frem til de kom til Gaulosen, der satte de over elven i eiker. De 20 første mann som kom over, sendte kongen ut for å speide. Jon Gunnarsson var fører for den flokken. Bymennene hadde også sendt ut speidere, 7 i tallet. De to speiderflokkene møttes, og 5 av bymennene ble drept og én tatt til fange. Én kom seg bort og brakte nyheten til byen. Da tok bymennene ut med hæren, de fylket den, og de hadde 1200 mann. Da sa Ivar Horte til bymennene: Nå skal vi prøve å narre dem, vi skal skjule noe av hæren vår, for de tør ikke gå på hvis de ser hele hæren. Så satte de 700 mann bak en skigard og mente at disse folkene skulle komme bakfra når hærene støtte sammen. Bymennene hadde også den frekkhet at de tok Hellig-Olavs merke og lot det bære mot kong Sverre, de som bare var lendmenn og bønder. Men det gikk slik som dere nå skal høre: Den mannen som bar merket, satt til hest; han red i sprang etter hæren, så fikk han ikke stanset hesten og red over ende to mann, den ene døde øyeblikkelig, og den andre ble skadet så han aldri ble bra igjen. Han selv falt av hesten og slapp merket så det falt til jorden. Kongen fylket sin hær mot disse 500 mann, han stilte bueskytterne samlet, og hver man brukte våpnene vel. De som lå bak skigarden, visste ikke av det før pilene hvinte om hodene på dem. De som Ivar hadde ment skulle bringe ham seier, tok først flukten, de løp sin vei den ene etter den andre. Og de man minst skulle vente det av, når en tenker på forskjellen i manntall, de kunne glede seg over seieren. Der felte kong Sverre Ivar Silke og Ivar Gjavaldsson og mer enn hundre andre menn. Birkebeinene tok kong Olavs merke og bar det inn i byen etter en pen seier. Men de høvdingene som var igjen, løp hit og dit og gjemte seg som mus i hullene sine. Eirik Arnesson ble tatt til fange. Etter slaget fikk folk grid, mange av dem som før hadde blåst til kamp mot Sverre med stort hovmod, gikk nå ydmykt til ham. Kong Sverre takket den allmektige Gud og den hellige Guds mor Maria og kong Olav for den fagre seier som Gud hadde gitt ham. Og han viste sin takknemlighet i det at han ga grid til alle som ba om det. Sverre skjønte at siden så mange stormenn hadde kommet unna på flukt, ville de nok komme igjen og falle over ham med svik om han ikke tok seg i vare. Etter slaget sendte kongen speidere både utover og innover fra byen. De var borte i tre netter, så kom de tilbake og fortalte at inntrønderne hadde trukket sammen 2 tusen mann og var underveis. Og Ivar hadde 50 skip ute ved Rødberget. Kongene fikk alle disse nyhetene samtidig, og han så at her var det ingen tid å spille. Så løp birkebeinene til skipene og fikk tak i 11 skuter. De hadde ikke rodd langt utenfor Holmen, før de så inntrøndernes flåte komme utover, og siden kom de på skuddhold for dem. Men det lå 50 lasteskip ved Raudberg, og kongen ville ikke gjøre dem noe vondt, for de eides av kjøpmenn alle sammen og kom fra Vågen. Og kong Sverre ville aldri gjøre kjøpmenn noe vondt, når de bare kunne passe seg selv. Det lå 12 skuter og et langskip der også, det var skip som Ivar hadde dradd sammen. De torde ikke ha noe med birkebeinene å gjøre, men flyktet med en gang. Men kongen rodde ut til Agdenes; der møtte han 9 skuter, og han la straks til kamp mot dem. De fikk en fin kjøpferd, de måtte gi fra seg klær og våpen og fikk bank og svivøring igjen, ellers måtte de gi fra seg alt de hadde av verdisaker. Kongen lot ikke disse mennene drepe. Sverre seilte videre ut til Fosen, der fant han et lasteskip som Ivar eide. Det var 6 merker gull ombord i det, og det gullet tok de. Så seilte de sørpå til Møre hvor de også traff på 12-13 skuter. Mennene der ombord fikk samme handel som de andre, for begge flokkene hadde tenkt seg til Ivar - dersom det da ikke kom troll mellom hus og heim. Sverre får kongsnavn på Øreting. 14. Etter dette vendte kongen nordover til Trondheimen igjen. Da han kom til byen, tok bymennene imot ham slik som det sømmer seg å ta imot en konge. De ringte i klokker over hele byen og gikk ham i møte i prosesjon. Kongen lot kalle sammen et Øreting, og han oppnevnte til det 12 menn fra hvert av de 8 fylker som ligger innenfor Agdenes. Da de var kommet, ble det gitt Sverre kongsnavn på åttefylkers-ting, og det ble tildømt ham med våpentak, og land og tegner ble tilsvoret ham etter gammel landslov. Dette spurtes snart, og kong Magnus og Erling jarl fikk høre om det. De samlet straks folk og styrte nordover langs land. Sverre fikk høre dette, og da ville han ikke vente; han tok med seg skipene og mennene og seilte ut til Orkdal; der satte de skipene på land og tente ild på dem og brente opp alle sammen. De tok veien mot Opplandene, og da de kom opp på Dovrefjell i Gudbrandsdalen, holdt de ting der; etter tinget dro de videre og kom til det vannet som heter Mjøsa. Men der på Mjøsa hadde lendmennene samlet seg, og de hadde 18 skip. Det var tre lendmenn der, Hallvard fra Såstad, Sæbjørn Sindresson og Ivar Gjesling. De hadde et oppbud til i land, der var det 1200 mann. Kong Sverre hadde 200 mann. Han spurte sine menn til råds, om hva de skulle gjøre. Alle ville slåss. Kongen svarer så: Jeg tror ikke det vil gå bra for dere, for her har vi å gjøre med en stor overmakt. Jeg har mer utsikt til å få hevnet min harm på annen måte enn ved å gå i en slik felle. Min far og mine brødre og mange av forfedrene mine blir ikke mer hevnet om jeg blir strakt til jorden eller drevet på flukt. Etter kongens råd dro de to dagsreiser derfra. Kongen sendte 40 mann i forveien til Hadeland til en sjø som heter Rand; de tok alle de skipene som varder. Men da kongen kom dit, var det samlet tre fylkinger imot ham, to steder 300 og ett sted 500 mann. Da delte kongen sitt mannskap i to, selv hadde han 100 mann, og det andre hundre sendte han til Ossur Hisles gård, og der rante de gods for 20 merker gull. Mens de var borte, ville kongen ikke være uvirksom; med de menn som var blitt igjen hos ham, gikk han mot en flokk på 300 mann. De to flokkene gjorde seg ferdige til strid med de våpen de hadde, og gikk mot hverandre. Men da birkebeinene løftet våpnene, ble bøndene så skrekkslagne at de kastet sine; de gjorde det beste de kunne gjøre: ba om grid og viste på den måten hvor redde de var. Kongen gjorde som han pleide, han ga grid til alle som ba om det. Da de andre som hadde samlet seg, så hvordan det gikk fellene deres, søkte de også forlik med kongen. De lovte ham en lydighet som aldri før på Hadeland, og det ble stevnet ting; kongen skulle ha forliksstevne. Dette stevne var ikke kalt sammen uten svik fra bøndenes side, for de hadde sett at kongen hadde lite mannskap, og så tenkte de å gå mot ham på tinget. Men den dagen tinget skulle holdes, kom de tilbake de som hadde vært og ranet gården til Ossur, og da hadde kongen mer folk enn bøndene. Så torde de ikke gjøre noe annet enn det kongen ville. Kongen påla dem nå så mye skatt han ville, og de samtykket i alt, og så var de enige å kalle for. Men det viste seg nå som før at bondemennene hadde svik i sinne. De sendte bud til Orm kongsbror ute i Viken at han skulle komme og gå mot kongen; Orm lå da ombord på skip der. De ba ham ta imot Sverre om han skulle prøve å redde seg på flukt. Da lot Orm samle en stor hær og lot storskip bli dradd fra det vannet som kalles Tyri til opp i Rand og ville gå mot Sverre. Kongen var da der ombord på skipene sine. Det var ordnet slik og gitt gisler på det at det skulle ligge 18 skip i Mjøsa på Hedmark. Kong Sverre fikk vite om Orms tiltak, han fant da på å late som om han ville gå mot Orm og sendte alle sine speidere den veien. Så gikk han selv til skogs med 40 mann, og de felte trær. Ingen skjønte hva han ville med det. Men han hadde sagt fra til sine menn at de skulle komme etter ham, og det gjorde de; de kom der han var og ble der natten over. Ved daggry morgenen etter kalte lurene; alle mann sto opp, men ingen skjønte hva kongen ville de skulle gjøre nå. Da mennene hadde kledd seg, satte kongen dem i arbeid; han sa de skulle dra de skipene som lå i Rand, 5 mil over land der det aldri før var dradd skip. Nå trengte de ikke lenger spørre om hva de skulle bruke de trærne til som kongen hadde latt felle i skogen, det var lunner. De stanset ikke før de kom til Mjøsa. Og da de kom dit, rodde de så fort som tenkes kan, mot lendmennene som var der. Kampen mellom dem endte slik at den fikk seier som Gud ville.Kong Sverre jaget bort alle sine fiender. Da han hadde rensket opp der, dro kongen til Hamarkaupangen og holdt ting. Ingen mann talte ham imot. Men om lendmennene hadde flyktet for kongen, så flyktet de bare sørover i fjorden. De var da langt unna, for Mjøsa er et vann så stort at det mest ligner et hav. Veitslet på Såstad. 15. Hallvard på Såstad og de andre lendmennene holdt et stort gjestebud på Såstad. Alle som ville, var innbudt til å komme, for at flokken deres skulle bli så stor som råd var. Det var kirkemessetid, og 300 mann var budne. Birkebeinene søkte også til kirkemesse, men de var budd på strid. Begge flokkene fylket seg, de gikk mot hverandre og skjøt. Snart tok lendmennene flukten, og 7 av mennene deres ble drept og 5 tatt til fange. Nå tok de gjestebudskosten de som kom ubudne, og de som hadde laget den i stand, ble jaget bort. De rente til Orm kongsbror og meldte fra om en lite ærefull ferd. Kong Sverre lot nå de som var tatt til fange, spørre ut om hvor de hadde lagt skipene sine, og de fortalte det. så tok kongen alle de skip som var på Mjøsa, både store og små. Kongen tok alt det de eide, de lendmennene som hadde rømt unna, likedan all den landskylden som kong Magnus og Erling jarl hadde tiltenkt seg. Nå hadde kong Sverre lagt under seg hele Oppland og Østerdalen. Det gikk alltid bedre for dem som sluttet seg til ham enn for dem som vendte seg fra ham. Og etter som folk så at hans makt tok til å vokse, og det mer på grunn av hans kloke råd enn av en sterk hær, ble de mer villige til å slutte seg til ham. Det samlet seg så mange om ham at han hadde 300 mann. Om kong Magnus. 16. Etter at dette var hendt, kom kong Magnus og Erling jarl til Viken, og der hørte de om birkebeinene det som nå er fortalt. De samlet på ny folk fra hele Viken, og de fikk så mange mann at det ble en veldig hær. Da kong Sverre fikk vite det, innså han at det ikke var tilrådelig for ham å bli der og vente på en så farlig stor overmakt. Han la opp en plan for hva han nå skulle gjøre. Kong Sverres ferd over Voss. 17. Kong Sverre dro over til Sogn og tenkte seg til Bergen. Det kan hende at Sverres fiender og andre uvettige menn ikke vil tro oss og sier vi taler usant når vi sier han stadig seiret, for så mang en fager seier har den allmektige Gud og den hellige Maria skjenket ham. Men vi skal bryte deres vantro og vise at vi taler sant. De hadde mang en tung vei å vandre, han og hans menn, i kamp med slike store karer og ikke flere folk enn de var, før han fikk den hevn han skylte Erling og hans sønn for mange og store sorger, og før han fikk kjempet seg til sin farsarv. Men enda han ofte hadde det vondt og måtte tåle slit og møye, så kom han dog aldri i slik nød som på denne ferden; der var det både slit og uvær og mangel på søvn og mat. Han drar altså av sted og tenker seg til Bergen. Men da han kom ned i Sogn, viste det seg at ryktet hadde nådd hans fiender i forveien, og han møtte en stor hær der. På det stedet hvor han først kom ned i Sogn, gikk veien gjennom et pass; på den ene siden gikk en elv så stri at den falt i fosser, og ikke noe levende vesen kunne komme over uten flyvende fugler, på den andre siden var det stupbratte fjell, så der kunne de ikke komme noen vei. Passet var så trangt at det kunne ikke gå mer enn én mann ad gangen der. En stor flokk bønder satt oppe på fjellhamrene med store steiner og stokker som de ville kaste ned når kongens menn kom der under dem. Da kongen så dette, brukte han list mot list. Han sa til sine menn: Dere skal ikke la disse mennene få gjøre dere noe mén, dere skal holde dem for narr etter beste evne, og jeg skal prøve om jeg ikke kan få gitt dem et lite støkk. Så tok han noen mann med og gikk opp på fjellet der han kunne komme opp, og kom uventet i ryggen på bøndene. De satte på sprang med en gang, men noen av dem ble drept. Så gikk han ned i bygden med sine menn, og var da kommet inn i Lærdal. Morgenen etter visste de ikke av før Ossur Hisle kom farende der med 25 skip. Birkebeinene tok straks til våpen og gikk mot dem. Og enda det var mange menn på skipene, torde de ikke gå i land; de syntes det var uråd når birkebeinene sto oppe på land like ved havnen, og så la de fra igjen. Kongen skjønte at det ikke var mulig å få tak i skip der nå, når det alt var blitt kjent at de var kommet, og så tenkte han å gå opp til Voss og derfra komme seg ned til Bergen. Det var en meget farlig ferd vinterstid, for det var lang vei over fjellet, og der var det ventelig mye sne. Likevel tok de den veien, for det var så laget at de skulle komme i strid den gangen. Så kom de da opp til Voss, og der kom de ut i mange farer. For det første hadde fiendene deres samlet seg; det var alle vossingene og mange sogninger, hardinger og menn fra Sunnhordland. Det var en veldig hær, og den kom helt uventet på birkebeinene Simonsmessedag (28.oktober). Kongen satt til bords og hadde tenkt å dra videre så snart han var ferdig. De løp opp fra bordet, da de fikk nyss om hæren som kom, og ventet på resten av mennene, for de hadde ikke alle hatt samme herberge om natten. Da alle var samlet, fylket birkebeinene seg og bøndene gjorde like så. Skjønt birkebeinene hadde mye færre folk, var de likevel de første til å gå på, og de gikk så hardt på i første rennet at bøndenes fremste fylking vek med en gang, og de flyktet over et trangt elveløp. Der de satte over, var det slik at elven ovenfor gikk i et trangt juv, de to hærene skjøt på hverandre over juvet. De fór oppover langs elven hver på sin side, bøndene ville komme først og så falle de andre i ryggen. Juvet ble bredere jo høyere de kom opp, og det endte i et vann. Det ble lengre avstand mellom hærene etter hvert, og så tok det til å mørkne og de kunne ikke lenger se hverandre og kunne ikke få gjort noe. Det var ikke mulig å dra til Bergen nå som det alt var kommet melding om dem dit; i Bergen var det så store styrker og så mange mann at det var uråd for birkebeinene å komme der. Så ville de dra tilbake samme vei som de var kommet. De tok med seg 5 veivisere som hadde god kjennskap til veien, og det trengte de, for det ble et vær så fælt som det sjelden er. Det falt så mye sne at en ikke har sett maken. Det er snart fortalt, der mistet de mer enn 120 hester med forgylte saler, og mange andre kostbarheter gikk tapt, kapper, våpen og mange andre nyttige saker. Dessuten visste de ikke hvor de var, og de manglet mat og hadde ikke engang vann å drikke. I åtte dager smakte de ikke annet enn sne. Det var så fælt vær dagen før Allehelgensmesse (1.november) at det ikke er til å tro for den som hører om det, en mann ble drept av at vinden kastet ham over ende og brakk ryggen på ham på tre steder. Det var bare én ting å gjøre når vindstøtene kom, og det var å kaste seg ned i sneen og holde skjoldet over seg så fast en kunne. Veiviserne la seg ned, for de visste ikke lenger hvor de var; det var så mørkt at en ikke kunne se hånden for seg. Mennene var helt ferdige av sult og tretthet, noen av kulde også, de hadde ikke mer krefter igjen og ville ikke gå lenger. Da det lysnet, så de så vidt kunne se litt fremfor seg, fikk de se at de var kommet like utpå noen bratte hamrer. Da ble det murring i kongens hær, noen sa at de ville gå utfor hamrene og ikke finne seg i slike lidelser lenger, det var den forteste veien å få ende på det. Andre sa det var mandigere å minnes gammel sed og gjøre som andre tapre menn hadde gjort; bruke våpen på seg selv og drepe seg heller enn å tåle dette lenger. Da tok kongen til orde og krevde stillhet; han talte slik: Jeg har tenkt over, sa han, hva dere har i sinne å gjøre. Og jeg synes ikke det er noe gagn i det, det duger ikke. Om dere går utfor fjellhamrene og tar livet av dere selv, er det gal manns verk; slikt gjør ikke folk som vet å styre seg. Og om dere vil drepe dere selv, så er nok det skikk blant hedninger som ikke kjenner noe til Gud. Men vi er kristne og barn av kristne foreldre, og vi vet at den mann som tar sitt eget liv, har ikke noe håp om å komme til Gud. Det er Fanden som vil narre oss til dette, og vi skal ikke gjøre hans vilje. Vi skal håpe på Guds miskunn, la oss huske på det når Guds straffedom synes oss streng, at han legger ikke tung straff på oss dersom vi fortjener liten straff. La oss angre våre synder! Vi må vite at Gud slår oss for våre synders skyld, ikke av grusomhet. Vi må bøye oss for ham i ydmykhet og fromhet. Selv har han lært oss dette: Lær av meg! for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet; så skal dere finne hvile for deres sjeler. Alle kan vel se at det er bedre å bøye seg med det gode for Guds miskunn enn å styrte seg Fanden i vold og følge dårlige råd. Jeg vil at dere skal love å gjøre min vilje. Vi skal alle sammen påkalle Gud og den hellige Maria og Hellig-Olav og be med hellige bønner om deres miskunn. Da kongen hadde endt sin tale, lovte alle med en gang at de skulle gjøre som kongen ville, og ga håndslag og våpentak på det. Og skjønt det hadde vært slik voldsom storm da kongen tok til å tale at selv de som sto nærmest nesten ikke kunne høre hva han sa, gikk det slik at da han hadde sagt fremløftet, viste Gud med en gang høymodig sin miskunn, så at de snart ikke engang kunne kjenne hvor vinden kom fra; det ble klarvær og solskinn og så mildt i været som det skulle være midtsommer. Nå så de hvor de var, de hadde gått på tvers av den retningen de skulle. Men folkene var så trette at 20 mann døde og ble begravet der på kort tid. De søkte ned til bygden, men det ble en langsom og tung ferd. De kom frem til noen stuer, og der kastet de seg ned og hvilte. De prøvde å gjøre opp ild, for det trengte de sårt til. Det var ved midnatt. Men de var så trette at ingen kunne få ilden til å fenge. Det gjaldt livet om de ikke fikk ild, og da var det som så ofte at med Guds miskunn var det hjelp å få: Han fikk slått ild som hadde størst lykke i flokken og visste best råd - det var kong Sverre. Han slo ild med flint og tente et lys, så ga han ild til sine menn, og de tente opp et stort bål og fikk tørket seg. Det var en liten gård der, og kongen gikk dit og overnattet hos bonden. Noen av kongens menn gikk ned til hovedbygden. Da kongen så at mennene hadde styrket seg som de kunne, gikk han selv og de menn han mente var best skikket til det, og holdt vakt. Det var bare en vei som førte dit, og de var alle i sikkerhet dersom det ble holdt god vakt der. Kongen lå på vakt i tre dager, da ville han ned i hovedbygden hvor en del av mennene hans var. Det var ikke lett å komme fra den ene bygden til den andre, enten var det lang vei over fjellet, eller veien gikk over en li så bratt at det var farlig å ferdes der. Kongsmennene kunne ikke bruke fjellveien, for ikke før var de fremme i bygden, så ble det samme uværet igjen. Kong Sverre og Torgrim. 18. Derfra dro kong Sverre opp i Valdres og tok veitsler på gårdene sine der, og videre over til Gudbrandsdalen. På kongsgården Steig ble det gitt en halv måneds veitsle for kongen og alle hans menn. Men lenger var det ikke råd å sitte i ro. På Hedmark hadde 12 bønder samlet folk så de skulle ha 100 mann hver, de var mennene til kong Magnus fra Hamarkaupangen. Da kongen fikk høre om det, tok han av sted ut av dalen; han ville ikke bli stengt inne om de skulle komme og legge seg foran dalmunningen. Den bonden som var fører for disse bøndene, het Torgrim; han hadde satt i gang denne folkesamlingen. Kongen skyndte på, for han ville heller melde fra selv når han kom, enn at andre skulle melde hans ankomst. En natt gikk kongen selv i forveien, han ville ikke hefte hele mannskapet med det han hadde fore. Han dro av sted om natten med 15 mann og kom til Torgrims gård og fant ham hjemme med 8 mann hos seg. Møtet falt litt annerledes ut enn Torgrim hadde tenkt, Gud dømte mellom dem slik at den ble sterkest som hadde høyest rang. Bonden ble bundet og huskarene hans banket. Enden på det hele ble at kongen tok en mengde gods fra Torgrim som dertil måtte ut med en halv mark gull til kong Sverre og var glad til at han slapp med det. Og så skiltes de. Om kong Sverre. 19. Deretter dro kong Sverre til Hamarkaupangen, og der ble Harald Gudbrandsson tatt til fange; det var en frende av kongen, og mange ba for ham at han ikke skulle bli drept. Han ga 12 øre i gull i bot til kongen. Andre av mennene til kong Magnus, rømte og kom seg unna, men de mistet store verdier av alle slag. Derfra gikk det til Østerdalen, kongen kom dit 5 netter før jul. Bøndene skjønte at hæren regnet med at mannskapene skulle bli fødd hos dem julen over. De ble enige om at ingen skulle gjøre i stand til julegilde, hverken med øl eller annet. Da kongen merket hva de hadde planlagt, fant han på en list,for han og hans menn trengte ikke mindre til mat i julen fordi om bøndene ikke hadde lyst til å be dem til gjestebud. Så tok han en annen vei, og det så ut som han tenkte seg østover til Värmland. Han tok rette veien gjennom Eidskog. Men da han var kommet så langt, delte han flokken i to og lot 100 mann dra øst over skogen til Värmland; der var de velkomne. Selv vendte kongen tilbake til dalen med 200 mann, for han var nokså sikker på at bøndene ville holde julegilde når bare kongens menn var av veien. Det viste seg at kongen hadde rett i dette som i så mangt. Han kom tilbake til folk til jul, og da måtte alle få like stor del i den julekosten som var, enten bøndene likte det eller ei. Kongen hadde de beste veitsler der gjennom hele julen. Kong Sverre i Värmland. 20. Erling jarl var øst i Viken da han fikk høre om dette. Han lot by ut leidang like over jul og tenkte han skulle ta birkebeinene som sauer samlet i kve for å klippes. Men det gikk ikke slik. Kong Sverre så i tide den snaren de hadde tenkt å fange ham i. Kongen hadde lagt sin plan slik at han gjestet nord i dalen først og kom så sørover mot dalmunningen da det led mot slutten av julen. Han var vekk og øst i Värmland før Erling jarl kom, og jarlen fikk pent plystre i sporene etter kongen. Nå ville jarlen følge etter inn i Värmland. Men der ble han stoppet, og han fikk høre at han aldri skulle fare verre ferd; de felte bråter mot ham i skogen. Og alt dette fikk ham til å vende tilbake. Kong Sverre samlet nå alle sine menn og red med 500 mann ned til gården Simon i Skredsvik. De tok alt han eide, og brente gården og alle langskipene hans og et helt nytt østfareskip. Og 40 naut lot kongen drive opp i Värmland. Da Simon fikk høre om skaden, lot han skjære hærpil og bød ut tegn og trell mot birkebeinene. Simon var en stor og mektig høvding, og ingen torde gjøre noe mot hans bud; på kort tid hadde han fått samlet så mye folk at han hadde 420 mann. Men kongen hadde da kommet unna helt til Göta elv og var ved landegrensen. Simon dro da opp langs elven dit hvor kongen lå i en liten bygd et lite stykke borte. Han hadde delt opp hæren, og mennene hadde spredt seg omkring på gårdene, for det var en liten bygd, og kongen visste ikke om den fare som nærmet seg. Men så sendte vennene hans fra Götaland bud om at Simon var på vei med en svær hær, og at han snart ville komme over ham om han ikke tok seg i vare. Da kong Sverre fikk høre dette, var det bare å ta klær og våpen så fort som råd var; så sendte han bud til alle mennene, men det gikk ikke fort, for de lå så spredt. Kongen trakk seg inn i en skog som heter Huvonesskogen og ventet på mennene sine der. Da de var kommet, rådførte han seg med dem om hva de skulle gjøre. Han sa han syntes det så ut til å bli tungt å slåss mot kong Magnus og Erling jarl om de nå flyktet for lendmennene uten at de hadde prøvd å slåss engang, selv om lendmennene hadde stor hær. Alle sa at de ville heller slåss med Simon enn å flykte for ham. Men de visste ikke at han hadde så mye folk som han hadde. De gikk nå i mot Simons menn, og de møttes før dag. Det var så mørk natt at ingen så noe; Simons folk skjønte ikke noe før Sverres merke blafret over dem; da ble de redde. Det ble en hard kamp, men ikke lang, og det endte med at Gud ga kongen en pen seier. 140 mann falt for Simon, men av Sverresfolk falt bare 7 mann. Kongsmennene våget ikke å forfølge dem som flyktet, både fordi det var så mange og fordi det var mørkt. Kong Sverre og vermlendingene. 21. Etter kampen tok kong Sverre veien til Konghelle. Der fikk han mye gods etter de mennene som hadde flyktet unna, og han la 20 merker sølv i skatt på byen. Han ble der bare i to netter, for han tenkte at det var så vidt mange mann som hadde flyktet sammen med Simon, at det var rimelig om de ville vende tilbake. Så flyttet han over til Lödöse og ble der i noen netter. Etter dette samlet kong Magnus og Erling jarl en stor hær; de hadde med seg alle lendmennene som var der i Viken. Og så skulle det treffe til at enda ingen av hærene hadde nyss om den andre, kom de til å gå i retning mot hinannen. Kong Sverre ville igjen prøve å lage noen feller i Viken og se om han kunne få fangst i noen av dem. En natt var det ikke mer enn en mil mellom hærene der de hadde leiret seg for natten, likevel visste de ikke om hverandre; fra det nattekvarteret gikk de videre mot hverandre til det ikke var mer enn en fjerding mellom dem. Da fikk kong Sverre vite at både far og sønn var der med sin hær. Han snudde med en gang og vendte tilbake øst til Värmland. Der holdt han stevne med alle de mektigste og viseste menn og spurte om de ville gå i samband med ham, så skulle han påta seg å verge dem, eller om de ville si nei til et slikt tilbud. De sa at de gjerne ville slåss sammen med ham som om han var deres konge. Da kong Magnus og Erling jarl fikk høre dette, vendte de om uten å gjøre noe mer. Men de sendte Orm kongsbror til Opplandene, for der hadde han alle sine frender, og han skulle være der og ta imot kong Sverre om han skulle komme den veien fra Värmland. | Sigurdsen av Norge, Sverre "Sverre 1" (I3370)
|
| 13898 | Proprietær Gulbrand Rosenberg døde 76 år gammel på Nordbye. | Poulsen Rosenberg, Gulbrand (I3819)
|
| 13899 | Prosjektarbeider for den elektriske høybanen i Berlin hos Siemens. | Hiorth, Carl Mathias (I29)
|
| 13900 | Proste-embedet over Nordmøre prosti nedla Hans Tausan i 1695. | Nilsen Tausan, Hans (I8096)
|