Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 13,951 to 14,000 of 17,413

#	Notes	Linked to
13951	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Olav Nilsson Skancke, "til Talge" / Living (F10044)
13952	Olav var gift med Anne Pedersdotter til Hatteberg, hustru, datter av ridder norsk riksråd herr Peder Karlsen og fru Bodil Svalesdotter (Smør), og fikk med henne gården Hatteberg (nå baroniet Rosendals hovedgård) i Kvinnherad og Hananger på Lister. Olav Bagge etterlot seg 2 døtre: Jomfru Anna Olavsdatter, som var Abbedisse i Munkeliv Kloster. Jomfru Magdalena Olavsdatter til Hatteberg og Hananger, som arvet hele farens store jordegods. Hun ble tilkjent 1/3 av arven etter Tord Fredrikson. Da hun døde ugift, er vel en stor del av hennes gods tilfalt etterkommere av hennes farmors 2 søstre, Anna og Gudrid Fartegnsdøtre. Kilder: Vigerust.net Berge Velde: Slektene Velde og Espeland og inngiftede slekter. 1957 Henning Sollied og R.P. Sollied: Losna-ætten, NST, bd. I. 1927-28. Asgaut Steinnes: Mats-sønene og ætta deira, NST (b. 8) for 1941-42. Odd Handagård: Våre felles slektshistorie.	Family: Olaf (Oluff) Gunnarsen Bagge, "på Steig" / Anne Pedersdatter til Hatteberg (F4461)
13953	Olav var sønn til Harald Grenske og Åsta Gudbrandsdotter, fostret hos Sigurd Syr, opplært av Rane den Vidfarne. Etter flere år i viking, særlig i Normandie, hvor Olav ble døpt, vendte han seg mot Norge. Han ble valgt til konge av kongene på Opplanda, møtte motstand i Trondheimen av Svein jarl og Einar Tambarskjelve, men seiret i slag ved Nesjar 1016, og ble dermed enehersker i landet. Han ble tatt til konge i Trondheimen, og støttet seg til den lavere aristokrati (opplandske/trønderske). Olav drev misjonsvirksomhet, og bygde kongsgården og Klemenskirken. Fikk forlik med Olav Svenske 1021 som svenskekongen trenerte. Giftet seg med Astrid uten kongens samtykke 1022. Forlik pålagt av uppsvearne som innsatte Anund som konge i Svitjod. Olavs fiender allierte seg med danskekongen Knut den mektige som krevde Norge. Olav flyktet til Gardarike 1028, da Knut kom nordover med en flåte på 50 skip. Han samlet på nytt hær, men falt i slag ved Stiklestad i kamp mot en overlegen trøndersk bondehær. Knut satte sin sønn Svein til å styre fra 1030. Einar Tambarskjelve hadde først prøvd å få kongeverdighet av Knut, men måtte ta til takke med den verdighet og de inntekter han hadde fra før. Det nye styre under Knuts frille Alfiva og sønnen Svein var hardere enn Olavs, og det endte med at Olavs gamle fiender erklærte Olav for hellig, og hentet Olavs sønn, Magnus, hjem til landet for å bli konge over Norge. Fra Snorre: Olav den helliges saga: 1. Olav, sønn til Harald Grenske, vokste opp hos stefaren Sigurd Syr og mora Åsta. Rane den vidfarne var hos Åsta, han var fosterfar for Olav Haraldsson. Olav ble snart en dugelig kar, han var vakker å se til, middels høy av vekst; han viste også tidlig god forstand og talte godt for seg. Sigurd Syr dreiv svært med gardsbruk og holdt folkene sine i hardt arbeid; han sjøl gikk ofte omkring og så til åker og eng og buskap, og hadde øye med hand- verkereog annet folk som dreiv og arbeide med et eller annet. 2. Det var en gang Sigurd Syr ville ut og ri, og så var det ingen hjemme på garden; da ropte han på Olav, stesønn sin, og bad ham sale hesten for seg. Olav gikk til geitefjøset, og der tok han den største bukken som var der, leidde den fram til huset og la salen til kongen på den. Så gikk han inn og sa fra at nå hadde gjort i stand ridehesten. Da Sigurd Syr kom ut og fikk se hva Olav hadde gjort, sa han: Det er lett å skjønne at du vil det skal være slutt på at jeg ber deg om noe; mor di synes vel heller ikke det sømmer seg at jeg ber deg om annet enn det du har lyst på. Og det er lett å se at vi ikke er like av sinn; du er nok langt mer storlynt enn jeg er. Olav svarte ikke stort, han lo og gikk sin veg. 3. Olav Haraldsson ble ikke noen høy mann da han vokste opp; han var middels høy, men svært tettvokst, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt, han hadde usedvanlig gode øyne, de var vakre, og så kvasse at en kunne bli redd for å se ham i øynene når han ble sint. Olav var svær i idretter og kunne mange ting; han var god til å skyte med bue og siktet godt, han kastet spyd bedre enn de fleste, var hendig og hadde et sikkert øye for all slags handverk, enten det var han sjøl eller andre som gjorde det. Han ble kalt Olav Digre. Han talte djervt og kvikt, var tidlig voksen i alle ting, både i styrke og vett, og alle frender og kjenninger var glade i ham. Han var ærekjær i leik, ville alltid være den første, og slik burde det da også være etter den stilling og byrd han hadde. 4. Olav Haraldsson var 12 år gammel da han gikk om bord i hærskip for første gang. Åsta, mor hans, satte Rane, som de kalte kongsfostre, til å styreflokken og sendte ham med Olav, for Rane hadde ofte vært i viking før. Da Olav fikk flokk og skip, gav folkene ham kongsnavn; det var skikk at hærkonger som var i viking, bar kongsnavn straks, når de var av kongsætt, sjøl om de ikke hadde land og styre også. Rane satt ved roret; noen sier Olav bare var rorskar, men han var likevel konge over flokken. De seilte østover langs landet og til Danmark først. Så sier Ottar Svarte, han laget et kvad om kong Olav: Ung vendte du havets blakke hest mot Danmark, konge, djerv i kampen! kraftig dåd er ditt virke. Nyttig ble ferden nordfra; nå er du mektig, konge, av slik vågelig hærferd; jeg hørte hvor du har ferdes. 5. Da det ble høst, seilte han østover utfor Sveavelde; der tok han til å herje og brenne landet, for han mente han hadde grunn til å lønne svearne, når de hadde vist ham slik arg fiendskap og tatt livet av far hans. Ottar Svarte sier med reine ord at han drog østover fra Danmark: Med blinkende årer rodde du skip i østersaltet. Landets vern, du løftet fra land skjold på skipet. Du nyttet seil når vinden vennlig kruste havet; brårodde årer fikk slite bølgen under di skute. Folk ble skremte og fælne der du fór fram, herre. Steik fikk ravnen siden, du ryddet nes i Svitjod. 6. Den høsten kjempet Olav sin første kamp ved Soteskjær, det er i Sveaskjæra. Der sloss han med vikinger; han som rådde for dem het Sote. Olav hadde mye færre folk, men større skip. Han la skipene sine mellom noen båer, så det var vondt for vikingene å komme inntil; så slengte Olavs folk entrehaker over i de skipene som lå nærmest, og drog dem inn til seg og ryddet dem. Vikingene seilte unna, men de hadde mistet mange folk. Sigvat skald taler om denne kampen i et kvede der han regner opp alle Olavs slag: Det lange havskipet førte høvdingsønnen ut til sjøs. Da fryktet folk vel kongens vrede. Mangt vet jeg bør minnes av menn. Ved Soteskjæret farget han første gangen ulvens fot i blodet. 7. Kong Olav seilte østover langs Svitjod og styrte inn i Mälaren og herjet landet på begge sider. Han drog helt inn til Sigtuna og la seg ved Gamle Sigtuna. Svearne sier at der fins ennå den steinmuren som Olav lot gjøre under landgangen for skipet sitt. Da det ble høst, fikk kong Olav vite at Olav sveakonge holdt på å samle en stor hær, og at han hadde sperret Stokksund med jernlenker og satt vakt der. Sveakongen tenkte Olav ville vente der han var, til det frøs på, og sveakongen mente at hæren til kong Olav var lite verdt, for han hadde så få folk. Så drog kong Olav ut til Stokksund, men der kom han ikke ut. Det var et kastell øst for sundet og en hær på sørsida. Og da de nå hørte at sveakongen hadde fått skip og var gått om bord, og at han hadde en svær hær og mange skip, så lot kong Olav grave ei grøft ut til sjøen gjennom Agnafit. Det regnet svært da. Alt rennende vann fra hele Svitjod faller ut i Mälaren, men ut av Mälaren til havet er det bare én os, og den er så smal at det er mange elver som er breiere. Når det så regner mye, eller det er i snøløsningen, renner vannet så voldsomt at det går som en foss ut gjennom Stokksund, og Mälaren går så langt opp på land at det blir flom mange steder. Da de hadde kommet helt ut til sjøen med å grave grøft, rant vannet ut i en rivende strøm. Da lot kong Olav folkene løfte roret av på alle skipene og legge det opp og heiste seilene til topps. Det var strykende bør, de styrte med årene, og skipene gikk i full fart over grunnene og slapp hele ut i havet alle sammen. Svearne gikk til Olav sveakonge og fortalte ham at Olav Digre hadde sloppet unna ut på havet. Sveakongen brukte seg fælt på de som skulle ha sett etter at Olav ikke kom ut. Det heter Kongssund der siden, og storskip kan ikke gå der uten når vannstanden er på det høyeste. Det er de som sier at svearne merket det da Olav og folkene hans hadde fått gravd seg gjennom Feten, og vannet tok til å falle ut, og så at svearne kom til med en hær og ville forby Olav å seile, men vannet gravde seg inn på begge sider og så raste breddene ut, og folkene fulgte med dem, og det ble drept en mengde mennesker der. Men svearne nektet dette, de sier det er bare tøv at noen strøk med der. Kong Olav seilte til Gotland samme høsten og ville herje der. Men gotlendingene samlet seg og sendte bud til kongen og bød ham skatt av landet; det tok kongen imot og fikk skatten, og ble der vinteren over. Så sier Ottar: Du som gir sjømenn hyre, tok skatt av Gotlands-hæren, landet vågde ingen verge med skjold mot deg. Mang en mann kan vise mindre mot enn Yngve. Ösel-hæren rente, ulvene stagget sin hunger. 8. Her er det sagt at da det ble vår, seilte kong Olav øst til Ösel og herjet; han gjorde landgang der, og Ösel- mennene kom ned og kjempet mot ham. Kong Olav vant seier, han fulgte etter de som flyktet, herjet og ødela landet. Det blir også fortalt at da Olav kom til Ösel, bød bøndene ham først å greie utløsepenger, og da de kom ned med pengene, gikk han og møtte dem med fullt væpnet følge. Dette var ikke slik som bøndene hadde tenkt seg det; for de kom jo ikke med penger, men med våpen, og så kjempet de med kongen, slik som vi sa her foran. Så sier Sigvat skald: Andre gangen var det Olav lyste sverdting. Ösel la han øde da åpenlyst ble sviket. Bøndene fikk takke føttene for livet. Få på sårene bidde, fyrste, de rente unna. 9. Så seilte han tilbake og til Finland; der herjet han og gikk opp i landet, men alt folk rømte til skogs og la bygda tom etter seg for alt som var noe verdt. Kongen gikk langt opp i landet og gjennom noen skoger, da kom de til noen dalbygder, som heter Herdaler. De fant lite gods og ingen mennesker. Det lei på dagen, og så snudde kongen og gikk ned igjen til skipene. Men da de kom inn i skogen, løp det folk mot dem fra alle kanter og skjøt på dem og gikk hardt på, kongen bad folk holde skjold for seg. Før kongen kom ut av skogen, hadde han mistet mange menn, og mange var blitt såret. Lenger utpå kvelden kom han da til skipene. Om natta brukte finnene trolldomskunster og laget et forrykende uvær og svær sjø. Men kongen lot likevel dra opp ankerne og heiste seil, og de lå og krysset opp mot vinden utfor land hele natta. Den gang som ofte siden var kongens lykke sterkere enn trolldommen til finnene; han greide å baute seg fram langs Bålagardsida om natta og derfra ut til havs. Men finnehæren fulgte etter på land etter som kongen seilte utenfor. Så sier Sigvat: Kongen stridde seg gjennom den tredje storm av våpen, en slitsom gang mot finner gikk han i Herdaler; men øst i sjøen løste han skipene. Vikingvegen lå langs Bålagardsidas rand, i brenning gikk skipet. 10. Så seilte kong kong Olav til Danmark, der møtte han Torkjell Høge, bror til Sigvalde jarl. Torkjell gav seg i følge med ham, for han hadde alt ferdig til å dra på hærferd. De seilte sørover langs Jylland til et sted som heter Sudervik, der vant de over en mengde vikingskip. Slike vikinger som lå ute alltid og rådde over en stor hær, brukte å kalle seg konger, sjøl om de ikke hadde land å rå over. Kong Olav la til strid der, det ble et stort slag, kong Olav vant seier og mye gods. Så sier Sigvat: Videre sa de kongen voldte fjerde gangen kamp og valkyrjegalder, verget seg vel og med ære, da freden mellom kongers flåter brast der ute i Sudervika, den dystre, som danene best kjenner. 11. Så seilte kong Olav sør til Frisland og ble liggende utenfor Kinnlimasida i kvast uvær. Da gikk kongen i land med hæren, og folk i landet kom ridende ned mot dem og kjempet med dem. Så sier Sigvat skald: Tjuvers skrekk! Din femte strid var hard mot hjelmer: Det ble storm over stavnen ved Kinnlimas høye strender. Dengang en hær fra landet rei mot høvdingens skeider, og alle kongens karer gikk til kamp imot dem. 12. Nå seilte kong Olav vest til England. På den tida var danekongen Svein Tjugeskjegg i England med danehæren. Han hadde vært der en stund og hadde tatt landet fra kong Adalråd. Daner hadde spredt seg over hele England, og det var gått så vidt at kong Adalråd hadde rømt fra landet og dratt sør til Valland. Samme høsten som kong Olav kom til England, hendte det at kong Svein Haraldsson døde brådød i senga ei natt, og engelskmennene sier at Edmund den hellige drepte ham på samme måte som den hellige Mercurius drepte Julianus den frafalne. Da kong Adalråd hørte dette, vendte han tilbake til England. Og da han kom tilbake til landet, sendte han bud til alle menn som ville ta lønn av ham og hjelpe ham og vinne landet. Da gikk en mengde folk over til ham. Kong Olav kom også og hjalp ham med et stort følge av nordmenn. De styrte først opp gjennom Themsen mot London, men danene hadde borgen. På den andre sida av elva er det en stor handelsplass som heter Sudervirke. Der hadde danene gjort svære arbeider, de hadde gravd et stort dike og satt opp en mur innenfor av tømmer og stein og torv, og der inne hadde de en mengde folk. Kong Adalråd prøvde å storme brua, men danene verget seg, og kong Adalråd kom ingen veg. Det gikk bru over elva mellom borgen og Sudervirke, den var så brei at 2 vogner kunne møte hverandre på den. På brua var det bygd forsvarsverker, både kasteller og et brystvern av planker på den sida som vendte nedover med strømmen, det var så høyt at det nådde en mann til ovenfor livet. Under brua var det påler, og de stod ned i elvegrunnen. Og når noen gikk til angrep, stod hæren ute langs hele brua og verget den. Kong Adalråd var rent ute av seg for hvordan han skulle få vunnet brua. Han kalte alle høvdingene i hæren sammen til en samtale, og spurte dem om de visste noen råd med hvordan de skulle få ned brua. Da sa kong Olav at han ville friste å hjelpe til med sin hær, om de andre høvdingene ville gå på de også. Det ble avtalt på dette møtet at de skulle legge hæren sin oppunder brua, og nå gjorde hver mann folk og skip ferdige. 13. Kong Olav lot gjøre store flak av trerøtter og myke greiner, han tok i sønder hus som var flettet av kvister og lot dem bære ut på skipene slik at de dekket over helt til utenfor skipsbordene, under der lot han sette stokker som var høye nok til at det var greit å slåss under dem, og som stod så tett at det ble sterkt nok mot stein som ble kastet ned ovenfra. Da hæren var ferdig, rodde de oppover elva, og da de kom i nærheten av brua, ble det kastet ned på dem både våpen og stein så store at ikke noe stod seg mot dem, verken hjelm eller skjold, og sjølve skipene tok stor skade. Mange rodde bort igjen, men kong Olav og nordmannshæren rodde helt oppunder brua og slo tau om pålene som holdt brua oppe, og så tok de og rodde alle skipene nedover med strømmen så hardt de bare kunne. Pålene ble dradd bortover bunnen til de kom helt løs av brua. Og ettersom det stod tjukt av væpnet hærfolk over hele brua, og de hadde både mye stein og mange våpen, så røk brua ned under dem nå da pålene var brutt unna, og en mengde menn av hæren falt ned i elva, resten rømte fra brua, noen til borgen og noen til Sudervirke. Etterpå gikk de mot Sudervirke og vant det. Og da folk i borgen så at Themsen var vunnet, og at de ikke kunne stenge skip fra å gå inn i landet, ble de redde for skip og gav opp borgen og tok Adalråd til konge. Så sier Ottar Svarte: tridsdjerv brøt du Londons bru i Odins uvær; gullet, drakelandet, vant du dengang, fyrste. Skjold som hardt ble båret, hadde framgang. Kampen vokste ved det. Gamle våpen sprakk i striden. Mektige landverge! Du gikk i land og landet Adalråd; den stridsmenns venn i slikt du støttet. Hardt kampmøte ble det, du kom til Edmunds ætlings fredland. Ættas støtte før hadde rådd for landet. Sigvat sier om det sjette slaget: Sant er at sjette striden bød den snare konge angler; han Odin egget. Olav brøt Londonbrua. Velske sverd fikk bite, vikinger verget diket. Somme hadde buer på flate Sudervirke. 14. Kong Olav ble vinteren over hos kong Adalråd. Da hadde de et stort slag på Ringmareheia i Ulvkjellsland; det var Ulvkjell Snilling som hadde riket dengang. Kongene fikk seier der. Så sier Sigvat skald: For sjuende gang lot Olav stevne til ting med sverdet, det var i Ulvkjellslandet, ennå jeg taler om det. Hele Ringmareheia stod full av Ellas ættmenn; hærfall ble det, Haralds arving hadde skylden. Ottar nevner også slaget: Herre, på valen hæren kastet lik i hauger, rødfarget langt fra skipet Ringmareheia i blodet. Før sverdgnyet stanset segnet for deg til jorda landsfolket, anglerhæren. Og enda rømte mange. Nå ble store deler av landet lagt under kong Adalråd, men tingmennene og danene hadde ennå mange borger, og mange steder hadde de landet også. 15. Kong Olav var høvding for hæren den gang de drog til Kantaraborg og kjempet der helt til de vant byen. Der drepte de en mengde folk og brente borgen. Så sier Ottar Svarte: Yngve, du vant den store strid mot kongers ættmenn. Gode konge, en morgen tok du Kantaraborgen. Ild og røyk seg leikte i mektig leik rundt byen; kongssønn! Du vant seier, kortet livet for mange. Sigvat regner dette for det åttende slag: Jeg vet at hærkongen, venders skrekk, fikk kjempe for åttende gang; hirdens herre gikk sterk mot virket. Portgrevene fikk ikke nektet Olav byen Kantaraborg. De stolte bymenn fikk mange sorger. Kong Olav hadde landvernet i England, og seilte langs landet med mange hærskip, han la inn i Nyjamoda, der lå det folk av Tingmannalid i forvegen, og det ble strid. Kong Olav vant seier. Så sier Sigvat skald: Ung fikk kongen farget anglers skaller røde, på blanke sverd kom blodet brunt i Nyjamoda. Nå har jeg talt opp kongens kamper, de ni, østfra. Dansk hær falt der småspyd dreiv som mest mot Olav. Kong Olav drog omkring i landet og tok skatter av folk, ellers herjet han. Så sier Ottar: Menn av engelske ætter maktet ikke motstand mot deg, store høvding du skånte ingen for skatter. Gull gav folk ei sjelden til den gode konge, stundom dreiv til stranda store tingflokker, vet jeg. Kong Olav ble der 3 år i trekk. 16. Om våren det tredje året døde kong Adalråd, og så fikk sønnene hans, Edmund og Edvard, kongedømmet. Da drog kong Olav sørover havet, og så kjempet han i Ringsfjord og vant kastellet på Holar (les: Bretagne), der satt det vikinger. Han brøt ned kastellet. Så sier Sigvat skald: Tallet på skjold-uvær ble fulle ti i den fagre Ringsfjord. Hæren styrte dit som høvdingen ville. Det høye bol på Hole brøt han. Vikinger eide det før. Slik en skyting ønsket de aldri siden. 17. Kong Olav seilte med hæren vestover til Gislepoller (les: Castropol?), og der kjempet han med noen vikinger utenfor Vilhjalmsby. Der fikk kong Olav seier. Så sier Sigvat: Olav stred der konger falt, den ellevte striden i Grislepoller. Fra tinget gikk du, sverdsvinger. Ved Vilhjalms, den tro jarlens, by vet jeg du kjempet en kamp, som snart var avgjort og, kort sagt, smadret hjelmer. Dernest kjempet han vest i Fetlafjord (les: Betanzos ved Coruna?): Tolvte gang han farget ulvens tenner røde i Fetlafjord, glupsk på ære. Han nektet folk å leve. Derfra drog kong Olav sørover helt til Seljupoller (les: Guardia ved elven Minho?), og der hadde han en strid. Der vant han en borg som heter Gunnvaldsborg, den var stor og gammel, og han tok til fange jarlen som rådde for borgen der, han het Geirfinn. Så hadde kong Olav en samtale med mennene i borgen, og satte 12.000 gullskillinger i løsepenger på borgen og jarlen. Og de pengene han krevde, ble også betalt til ham fra borgen. Så sier Sigvat: Trettende kamp kjempet trønders djerve herre sør i Seljupoller, sår fikk de som flyktet. Like opp til den gamle Gunnvaldsborg en morgen gikk kongen og fanget jarlen som het Geirfinn. 18. Etter dette seilte kong Olav flåten vest til Karlså og herjet, der fikk han strid. Mens kong Olav lå i Karlså og ventet på bør og tenkte å seile ut til Norvasund og derfra videre til Jorsalaheim, så drømte han en merkelig drøm. Det kom en mann til ham, en slik som en legger merke til, kraftig, men skremmelig også; mannen talte til ham og bad ham gi opp det han hadde fore, å dra videre ut i landene. Dra tilbake til odelen din, for du skal bli konge over Norge til evige tider. Denne drømmen la han ut slik at han skulle bli konge over landet, og hans ætt etter ham i lange tider. 19. Etter dette synet vendte han tilbake og la til i Peitaland og herjet der og brente den byen som heter Varrande (les: Guerande). Dette taler Ottar om: Ung fikk du lagt Peita øde, kampglade konge! Brokete skjold du brukte i Tuskaland, stridsherre! Videre sier Sigvat dette: Mørekongen gjorde malmspyd røde om munnen, gikk sørfra opp i Leira, gamle spyd måtte briste. I Peitalands bygder brente han for folket Varrande, så het byen, langt borte fra havet. 20. Kong Olav hadde vært på hærferd vest i Valland 2 somrer og 1 vinter. Da hadde det gått 13 år siden kong Olav Tryggvason falt. Dengang var det 2 jarler i Valland, Vilhjalm og Robert, far deres var Rikard Rudajarl, de rådde over Normandi. Søster deres var dronning Emma, som hadde vært gift med kong Adalråd av England, og deres sønner var Edmund og Edvard den gode, Edvig og Edgeir. Rikard Rudajarl var sønn av Rikard, sønn til Vilhjalm Langspyd, han var sønn til Gange-Rolv jarl som vant Normandi, og han var sønn av Ragnvald den mektige, Mørejarlen, som før skrevet. Fra Gange-Rolv Rudajarlenes ætt kommet, og de regnet seg som skyldfolk til Norges høvdinger lenge etterpå og tenkte på dem som frender i lange tider,de var alltid beste venner med nordmennene; alle nordmenn som ville, kunne få fredland der hos dem. Om høsten kom kong Olav til Normandi og ble der i Signa om vinteren og hadde fredland der.	Haraldsen av Norge, Olav "Olav 2" (I3394)
13954	Olava ble hjemmedøpt i Nybyen, hvor foreldrene hadde bopæl, 13.februar 1881 av sognepresten i nærvær av barnets foreldre og konen Karen Normansen.	Bjurvald, Olava "Johansen" (I121)
13955	Olava døde som barnløs enke.	Olsdatter Broch, Olava Dorothea "Krogh" (I7095)
13956	Old Bethel Cemetery.	Linge, Leo F. (I5379)
13957	Oldemor Klara Lorentzen skriver lørdag 14.desember 1935 til sin datter Ruth i Chicago. Det har vært en bursdagsfeiring: ..Petra var i byen og de var Claus gebursdag 3 aar og Ingeleiv var der, og vi var buden af Petra paa Chokolade, og vi havde de hyggeligt...	Haugnæss, Klaus Helge (I610)
13958	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I735)
13959	Oldfrue er en tidligere betegnelse for eldre kvinne som hadde overoppsynet med tjenestepikene i en større husholdning (jfr. husøkonom). Fra Hvem er hvem 1973: Elsa Endresen, oldfrue, Oslo, f.29.juni 1901 på Moss, dtr. av direktør, visekonsul Edward Henrik Gerner (1873-1922) og Gina Brinchmann (1875-1965). Gift 1934 forretningsmann, norsk konsul i Glasgow, Thoralf Endresen (6.august 1874-18.juli 1935), sønn av telegraf best., redaktør av Aalesunds Blad Edward E. (1834-1920) og Henninge Width (1848-1939). Middelsk. 1917, ett år i England, ett år i Frankrike. Oldfrue hos H. K. H. Kronprins Olav, Skaugum 1951-1954. Form. i Oslo Lotteforening 1946-1950, form. Norges Lotteforb. 1953-1959. Stb. Kings med. f. c.	Gerner, Elsa "Endresen" / "Egeland" (I7336)
13960	Oldrich (Latin: Odalricus, Udalrichus, German: Odalric, Udalrich; c.?975 – 9 November 1034), a member of the Premyslid dynasty, was Duke of Bohemia from 1012 to 1033 and briefly again in 1034. His accession to the Bohemian throne marked the start of a phase of stability during internal dynastic struggles. Under his rule, the Moravian lands were reconquered from Polish occupation. Oldrich was the third son of Duke Boleslaus 2 of Bohemia (d. 999) and his consort Emma of Melník. Upon the death of his father, his eldest brother Boleslaus 3 succeeded him as duke, however, he soon entered into a fierce conflict with his younger brothers Oldrich and Jaromír. In 1001 both had to flee to the Bavarian court at Regensburg. When Boleslaus 3 was deposed by the rivaling Vršovci dynasty the next year and the Polish ruler Boles?aw 1 the Brave invaded Bohemia, King Henry 2 of Germany intervened. Upon his expedition to Prague, Boleslaus' brothers were able to return and Jaromír was installed as Bohemian duke in 1004. In the German–Polish War, Duke Jaromír remained a loyal supporter of the German king. Nevertheless, Henry did not take action when he was deposed and blinded by his brother Oldrich on 12 April 1012. While Jaromír fled to Poland, Oldrich too recognised the suzerainty of the King of the Romans. He secured his rule by suppressing the Vršovci insurgents. Oldrich and his son Bretislaus sought to win back Moravia, once conquered by Oldrich's grandfather Duke Boleslaus 1, from the Poles. Bretislaus and his wife Judith of Schweinfurt took their residence in Olomouc. In 1029 the Bohemian forces, backed by Emperor Conrad 2, finally drove the Poles out of the eastern lands. However, Bretislaus' efforts to occupy adjacent territories in what is today Slovakia by marching against the Kingdom of Hungary failed in 1030 due to the jealousy of the emepror, who reached an agreement with King Stephen 1. In the following year, Bohemian forces refused to take the field for the emperor. In 1032, Duke Oldrich was invited to the Hoftag diet at Merseburg, but did not appear. His absence raised the ire of the emperor and Conrad, busy with events in Burgundy, charged his son Henry 3 with punishing the recalcitrant Bohemian. Oldrich was arrested, deposed and sent to Bavaria. He was again replaced by his brother Jaromír. However, when Oldrich was pardoned the next year, he returned to Bohemia and had Jaromír captured, blinded, and deposed. He seized power again and drove out Jaromír's son from Moravia. Oldrich died abruptly on 9 November 1034 and later examination of his skeleton reveal his skull to have suffered a fatal blow. Jaromír then renounced the throne in favour of his nephew Bretislaus.	av Böhmen, Udalrik (Oldrich) "Udalrik 1" (I4551)
13961	Ole Andersen og Karen Sørensdatter blir husmannsfolk her fra kring 1812, i plassen Lauvbusveet, omlag der hvor gården Vestheim ligger i dag. Ole og Karen hadde disse barna: 1. Ane, f.1810. Gift med husmann Ole Kristensen Geilvoldplass. 2. Jens Nicolai, f.1813. Ble husmann i en Vibeplass. 3. Kristian, f.1819. Etter noen år i Trondheim kom han tilbake og ble husmann i plassen Myra under Asp i Egge. Gift med Elen Margrete Mortensdtr. Sneve, f.1815. Kristian hadde i mange år arbeid ved brenneriet på By. 4. Karen Marie, f.1823. Gift med neste husmann på plassen. 5. Kornelius, f.1826. Ble husmann på plassen Skogen under Trana. Ole Andersen døde i 1846. Karen drev plassen som enke noen år, men greide seg stort sett selv til i 1858. Da måtte hun ha litt fattigunderstøttelse nå og da, til hun døde i 1867.	Andersen Leiren, Ole "Holtan" / "Bruem" (I6133)
13962	Ole Anskar Sæthre og Kristian Lorentzen fikk etter krigen den høyeste utmerkelsen for å ha deltatt i konvoytjenesten, fra krigen startet til den sluttet. Ole fikk utmerkelsen i slutten av oktober 1949.	Sæthre, Ole Anskar (I3836)
13963	Ole Anskar Sæthre og Kristian Lorentzen fikk etter krigen den høyeste utmerkelsen for å ha deltatt i konvoytjenesten, fra krigen startet til den sluttet.	Lorentzen, Fredrik (Frederick) Kristian (I1277)
13964	Ole Arent og Gina overtok gården etter foreldrene hennes i 1903. Under folketellingen i 1910 er følgende registrert på gården: Gaardbruger og Selveier Ole Jørgensen med sin hustru Gaardmandskone Gina Jørgensen. Sammen med dem er barna Jens, Arne, Olaf, Margit, Nils, Anna og Ragna registrert. Dessuten er ugift tjenestejente Husgjerning Hanna Jørgensen registrert på gården.	Jørgensen Klokkerød, Ole Arent "Harbo" (I2604)
13965	Ole Arnsen Hukdal og Maritte Nielsdatter Sochnæs sine barn: Ingeborg, f.november.1732 d.etter 1772. Døpt Ole Lilhugdal's datter Ingebor i Støren kirke 16.november 1732. Niels, f.1734/1735 d.før 1772. Døpt Ole Lilhugdal's sønn Niels i Støren kirke 13.januar 1735. Gjertru, f.november.1737. Døpt 1.desember 1737 (Far Ole Lilhugdal). Gift med Bård Krogstad. Flyttet fra grenda. Even/Arn f.mars.1741 d.mai.1741 Døpt Even 26.mars 1741 i Støren kirke. Begravet Arn 28.mai samme år fra Støren kirke. Arne, f.juni.1742 d.1808 Døpt i Støren kirke 2.juli 1742. Overtok Sør-i-Nordstu. Gift med Kari Jensdatter Folstad (1736-1807). 5 barn. Ingeborg, f.mai.1746. d?pt i St?ren kirke 29.mai 1746. Ingeborg f.12.1748 Døpt i Støren kirke 29.desember 1748. Gift med Lars Andersen Lillebjørgen. De ble husmannsfolk under Lillebjørgen. Kirstie, f.1753 d.juni.1756 Døpt 18.mars 1753 i Støren kirke. Begravet 24.juni 1756 fra Støren kirke. Joen, f.mai.1757 d.etter 1772. Døpt i Støren kirke 24.juni 1757.	Family: Ole Arntsen Lillehugdal / Marit Nilsdatter Soknes, "Lillehugdal" (F945)
13966	Ole Arntsen fra Balsnes og Ellen Ellingsdatter fra Fillan bosatte seg i Langfjæra like etter 1800. Før det hadde Ole også bodd på Uttian. Det viser Sjølegden fra 1804. Han var opprinnelige fra gården Sørsætra under Balsnes. Hans eldre bror Nils tok over heimgården, og Ole slo seg til slut ned i Langfjæra på Ansnes. Sannsynligvis fant Ole seg plass i nærheten av stedet hvor Mikal Enoksen Ansnes senere hadde hus. Det som i alle fall er sikkert er at sønnesønnen til Ole, Kristian, bodde i dette huset og at hans sønn August senere solgte det til Mikal. Ellen døde kort tid etter at paret kom til Ansnes. Ole giftet seg på nytt med Anna fra Melkvika. Det var skifte etter Ole Arntsen 25.august 1856. Han skyldte noe penger til Even Haftorsen Ansnes, Jonas Nilsen Gjevik og sønnen Arnt, og det var 25 spesidaler igjen til enka Anne Bårdsdatter og de fire barna som var igjen. Datteren Hanna nevnes ikke i skiftet og var antakelig død. Trolig hadde hun heller ingen etterkommere, ettersom det ikke er nevnt noen blant arvingene. Oles sønn Arnt bosatte seg i Gjevikbakken. Det skulle bli Arnts sønn Kristian som tok over gården i Langfjæra, men han kom først hit i 1905. Da ble også Langfjæra utskilt og fikk eget bruksnummer. Før 1905 bodde Kristian og Maren Anna på Langfjærneset og Gåsvollan. Huset Kristian satte opp i Langfjæra, var tidligere en halvdel av Gåsvollgården som han eide sammen med Anton Jakobsen.	Arntsen, Ole "Langfjæra" (I16062)
13967	Ole Arntsen Hugdal og Marit Nilsdatter Soknes (1706 - etter 1769) overtok Sør-i-Nordstu i Haukdalen etter hans foreldre Arnt og Ingeborg.	Arntsen Lillehugdal, Ole (I1635)
13968	Ole Bruebakken og Marit Hoxeggen??	Joensdatter Hestflotten, Marit "Brubakken" (I6493)
13969	Ole Christensens forretningsvirksomhet besto av - adskillig husnæring med øltapping og videre. Han er oppført i skatteregnskapet for 2 ort i kontribusjonsskatt i 1716. Formue hadde han ikke. Fra 1721 forligger et egenhendig brev skrevet fra han til stiftamtmannen angående en formynderisak. Ved overdragelsen av Nedre Morstuen til broren Niels samme år, var Ole tilstede på gården og underskrev skjøtet. Hans første kone står i dokumenter i 1721. Hun hadde da fra proviantskriver Wiggers magasin fått utlevert 1 tønne malt i sekker, for å brygge øl til festningene. Ølbryggingen til festningene skjedde etter offentlig påbud, i henhold til et missive fra Slottsloven av 28.juni 1712. Dessverre fikk hun ingen tønner til ølet, så ingenting ble brygget, og malten ble stående i sekkene. Overkrigskommissæren foranstalte en undersøkelse hvor det hadde blitt av en del av magasinets varer, etter at proviantskriveren døde. Den malt som Ole Christensens hustru fikk utlevert ble da opplyst å være oppspist av rotter. Ved hustruens død falt det en morsarv på deres 2 barn på tilsammen 122 riksdaler, hvilket skulle utgjøre halvparten av boet. Sønnen Ole ga avkall til sin far for sin arvepart etter moren på 81 riskdaler 68 skilling den 4.februar 1751. I 1722 var Ole Christensen lagrettesmann, og dette verv hadde han stadig i årene fremover. Han ble også brukt som rettens vurderingsmann. Ole Christensen eide og bodde i en gård beliggende ved - lille broen - tvers ovenfor den velstående mølle- og sagbrukseier Erland Christophersen Gate (Gade), og giftet seg med dennes datter 26.januar 1725. Ved skiftet etter faren i 1734 var Ole på Morstuen, samme ved skiftet etter moren året etter. I 1750 betalte han 3 ort i prinsessestyr. På sine eldre dager hadde Ole Christensen en del bestillinger som offentlig tjenestemann (politibetjent, underbetjent, underfogd). Ved skiftet etter hustruen Marie Erlandsdatter ble fellesboets løsøre taksert til 79 riksdaler, deres iboende gård til 250 riksdaler. For å dekke barnas arvelodd lot Ole Christensen løsøret selges ved offentlig auksjon, som innbrakte 116 riksdaler. I nevnte auksjon besto innboet bl.a. av: Sølv: 5 teskjeer. Kobber: 1 tekjele, 1 kaffekanne, 1 sjokoladepanne, 1 panne med skaft, 1 dørslag. Messing: 1 fat, 1 fyrfat, 1 strykejern, 1 par lysestaker, 1 lykt. Tinn: 5 fat, 6 flate tallerkner, 1 kopp, 1 teflaske, 1 ølkanne, 3 saltkar, 1 smørbrikke, 3 lysestaker, 1 bolle, 1 øse, 1 kanne. Stentøy: 6 kaffekopper, 1 spillkum, 6 tallerkner, 4 fat, 6 potter, 1 krus, 2 krukker. Annet kjøkkenutstyr: 4 gryter, 1 stekepanne, 1 rist, 1 stekespidd, 2 kokkekniver, 1 fyrtang, 1 ildtang, 1 vekt, 2 brannjern, 1 bakstetakke, 1 kjevle, 1 mangletøy, 1 kjerne, 1 melkesil, 1 skjeppemål, 2 øltønner, 1 anker, 18 tomme flasker. Dertil 1 brennevinskjele av kobber med tilbehør, som det var forbudt å bruke, og som derfor var hensatt i arresthuset. Av annet utstyr fantes: 1 innlagt dragkiste, 4 andre kister og skrin, 2 rokker, 1 hespetre, 1 vinne, 1 speil med forgyldt ramme, 1 forgyldt lenestol, 6 lærstoler, 2 trestoler, 1 ovalt tebord, 1 stort rundt bord med fot, 1 teduk, 5 alminnelige duker, 2 servietter, 1 slagbenk, 1 skap, 2 sengesteder hvorav 1 med rødt omheng, 2 sengetepper, 3 overdyner, 2 underdyner, 5 puter, 3 putevar, 3 par strielaken, 1 håndkle, 3 par gardiner, 1 kåpe med sølvhaker, 1 trøye, 2 skjorter. Huset ønsket han selv å beholde for takstprisen, for å ha et sikkert tilholdssted for sin alderdom. Han synes også å ha blitt boende i huset frem til sin død i 1762. Sønnen Svend løste til seg gården, men lot den 3 år etter gå over til svogeren Peder Jørgensen Abelbom.	Christensen Morstuen, Ole (I8621)
13970	Ole Colbiørnsen fød 1685 den 19 Juni om Morgenen Kl. 7. døbt den 24. Død 10 Uger gammel.	Colbjørnsen, Ole (I7368)
13971	Ole Colbiørnsen fød den 7 Janu. 1679 om Afttenen Kl. 10 Døbt den 10 do. Død den 16 aprill om Morgenen Kl. 4 samme Aar begraven den 23 dito.	Colbjørnsen, Ole (I7366)
13972	Ole d.e. ble gift med Johanna Rasmusdatter Rise fra Røros (ministerialprot. for Strinda prestegjeld, Lade sokn 1823-40). Hennes far var gruvearbeider. Uvisst om de fikk barn som vokste opp, men Johanna og Ole fikk et dødfødt barn i 1833, da Johanna var 43 år gammel.	Family: Ole Estensen Solberg / Johanna Rasmusdatter Rise (F8845)
13973	Ole d.e. flyttet fra Soknedal til Trondheim, som nr.3 i ministerialprotokollen for Soknedal, under utflyttede i 1825. Han arbeidet som skredder.	Estensen Solberg, Ole (I13844)
13974	Ole Duåsen - som selv skrive kan - satte opp skiftebrevet etter svigerfaren 31.mars 1701.	Persen Sand, Ole "Duås" (I19046)
13975	Ole Ellingsen Rogstad og Maritte Hendrichsdatter Tilset.	Family: Ole (Oluf) Ellingsen Berg, "Rogstad" / Marit Henriksdatter Tilset, "Rogstad" (F1450)
13976	Ole Endresen og Siri Arnesdatter Aune overtok etterhvert bygselen på Nedgården på Fossum. Senhøstes 1718 kom Armfeldtsoldatene til Nedgården. De tok for seg og tapslisten som Ole Endresen la fram på tinget i mars 1719 var på følgende: 7 tønner bygg, 1/2 tønne malt, 20 lass høy, 4 våg kjøtt, 1 kløvsal og matvarer for 5 riksdaler. Taksten ble satt til 36 riksdaler 2 ort. Nedgården var også postbondegård, med de rettigheter og plikter det førte med seg. Bl.a. var det 2 riksdaler i fradrag i skatten for å føre posten. Det var kvernhus i Igla, og brukeren fikk skatte for det. I matriklene i 1723 står det: 348 Fossum. Dragongaard. Skoug til gjerdefang og brændefang. Sætter 1 Miil fra nogenledes god boemarch. Flomqvern 6 skill. Er tvungvunden, er udj Sollje, korn viss som andre i bøygdelauget. Skarp til Engs. Engeskatt 8 skill. De hadde 3 hester, 9 kyr, 6 kalver og 7 sauer på Nedgården. Avlingen var på 5 tønner bygg, 2 tønner havre og 45 lass høy. Tiende var dette året (matrikkelframlegget 1723) på: 2 tønner bygg, 1/2 tønne havre og 38 skålpund ost. I penger 4 riksdaler 1 ort 12 skilling. I 1741 var tiende på 8 skilling. Landskatt takst etter forordning etter 1/10. Ole Endresen døde 58 år gammel i 1742, mens Siri Arnesdatter døde 74 år gammel i 1764.	Endresen Fossum, Ole (I1659)
13977	Ole er nevnt som - Vognmand - og Karen som hans kone.	Amundsen Bjørketeigen, Ole (I11300)
13978	Ole Erichsen Moen 87 aar.	Erichsen Krigsvold, Ole "Moen" (I1471)
13979	Ole Evensen bygslet 18 marklag i gådsparten Bjørset sammen med husmannsplassen Saugen under Bjørset av fra Etatsraadinde Hornemann. Datert 26.januar 1782. Disse partene lå senere under Nedgården på Fossum. Folketallet på gården i 1801 er 6 husfolk, 2 tjenestefolk og 2 inderster. Husdyrholdet i 1802 er 1 hest, 10 kyr og ungdyr og 12 sauer. Utsæd i alt 6 tønner korn.	Evensen Nyhus, Ole "Fossum" (I13103)
13980	Ole Folqvartsen, 64 år.	Folqvartsen Farberget, Ole (I15484)
13981	Ole giftet seg til Kongsgården da han giftet seg med enken Torgunn Gundersdatter.	Håvardsen Kirchemoe, Ole (I6914)
13982	Ole Godøyen og Giertrud Bonæs.	Olsen Bonæs, Ole (I6465)
13983	Ole Gulbrandsen synes å ha vært bosatt på Sand frem til han i 1850 fikk den nordre delen av farsgården. Hans bror Christen fikk den søndre delen. Hjemskogen, som var på litt over 10.000 mål, ble brukt i fellesskap frem til 1873, da den ble delt mellom de 2 brødrene.	Gulbrandsen Askvig, Ole (I24425)
13984	Ole hadde bodd i Flårud før han kom til Surtebakken. Han flyttet i 1899 til Holsenga og ble etterfulgt av Håkon Amundsen som kjøpte plassen.	Andreassen Larsen, Ole Gunnerius "Holsengen" (I15505)
13985	Ole hadde vært gift før. Den 13.mai 1788 i Aker med Catharina Chistiana Grønvold. Hun var enke. Caut.. W. Berg og Jacob Nilsen. Samme sted, dvs Aker den 29.april 1795. Ole Christensen Bye og Anne Christophersdatter. Han oppført som enkemann. I 1801 bor de i Smalgangen på Grønland. Han er gift for tredje gang, 46 år og arbeider.	Family: Ole Christensen Bye / Elen Cathrine Haaning, "Berner" / "Bye" (F4545)
13986	Ole Hansen kjøpte i 1874 skjøtet på farsgården pluss føderåd for foreldrene av broren Lars for 700 riksdaler. I 1911 skjøtet han gården til sine barn, Karoline, Hans og Johannes for kr.9.500,- pluss føderåd. Lørøre utgjorde kr.2.000,- av kjøpesummen. Senere fikk Svend hjemmel på en del av eiendommen.	Hansen Skeslien, Ole (I24358)
13987	Ole Harbo innehadde flere verv ved Halden Reiseeffekt- og Porteføljeforening. Mandag 31.januar 1949 sto det i Halden Arbeiderblad at Ole Harbo var valgt til kommende periodes revisor for Halden Reiseeffekt- og Porteføljeforening. Lørdag 26.januar 1952 sto det i Halden Arbeiderblad at Ole Harbo var valgt til kommende periodes revisor for Halden Reiseeffekt- og Porteføljeforening. På årsmøtet 29.januar 1955 avholdt i Handelstandens lokaler ble Ole Harbo valgt inn i den kommende valgkomiteen for Halden Reiseeffekt- og Porteføljeforening. I Halden Arbeiderblad sto det tirsdag 9.februar 1960 at Ole Harbo var blitt valgt til ny formann i Halden Reiseeffekt- og Porteføljeforeningen på deres nylige avholdte årsmøte. Ole Harbo var formann i Halden Reiseeffekt- og Porteføljeforening når foreningen kalte inn til sitt ordinære årsmøte 26.januar 1962. På årsmøtet ble han gjenvalgt som formann for neste periode.	Harbo, Ole Severin (I3060)
13988	Ole Hestflotens S: Ingebrigt. Sp: Sivert Krigsvold og Lisbeth Sverdal.	Olsen Hestflått, Ingebrigt (I15011)
13989	Ole Ingebrigtsen ble bonde i Økdal. Kona, Dordi Olsdatter som han ektet i 1761, var derfra. Barn: 1. Guru, f.1761 d.1804. Gift 1782 med Jens Jensen Dragset (1761-1835). Bønder på Storrø, husmannsfolk under Øgdal. 2. Gjertru, f.1762 d.1816. Gift 1790 med Nils Nilsen Aasenhus (1759-1851). Bønder i Lilleøgdal. 3. Ingebrigt, f.1765 d.1770. 4. Gjertru, f.1767 d.1768. 5. Ole, f.1767 d.1768. 6. Marit, f.1769. Er ikke nevnt i skiftet 1802. 7. Ingebrigt, f.1772 d.1829. Gift 1799 med Randi Pedersdotter Haanshus (1772-1863). Bønder i Øgdal. 8. Siri, f.1774 d.1775. 9. Siri, f.1776 d.1864 på Anshus. Gift 1802 med Ole Mikkelsen Anshus (1780-1805). Gift igjen 1807 med sin avdøde manns bror Even Mikkelsen Anshus (1787-1863). Bønder på Anshus. 10. Ole, f.1779 d.1783. 11. Siri, f.1783. Er ikke nevnt i skiftet 1802. 12. Marit, f.1785 d.1785.	Family: Ole Ingebrigtsen Hugås, "Øgdal" / Dordi Olsdatter Anshus, "Øgdal" (F954)
13990	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I19930)
13991	Ole Iversen var bruker på Øvre Forset i 1629, men hadde allerede i 1613 overtatt en halvdel av gården. Birgit Forset, som nevnt i et enkelt skattemanntall for 1636 sammen med andre oppsittere på Forset, var mest sannsynlig enke etter Ole Iversen.	Iversen Forset, Ole (I25620)
13992	Ole Jacob Hoff etterfulgte hr.Balcken i 1820 som Larviks klokker og skoleholder. Hoff fikk av bykassen 28 speciedaler i lønn. Han hadde en medhjelper, Peder Larsen (død 1826) til å holde fattigskolen på Fritzøebakken, deretter Herregården fra 1822. Hoff hadde, som klokker, også i navnet ledelsen av den Grevelige friskole, som var blitt opprettet i 1800, og som hadde rom i Hospitalet. Denne ble nedlagt i 1821, da klokkeren selv måtte lønne underlæreren ved friskolen selv. Dette medførte usle vilkår og dårlige lærere ved friskolen. Kæmnerregnskabet for 1827: Klokker Hoff har i fast årslønn 28 speciedaler, pluss husleie 50 speciedaler og som lærer 75 speciedaler, medhjælper 12,60. Den 16.september 1827 døde Eidsvollmannen, embedsmann, byfogd og sorenskriver Thomas Bryn i Larvik. Han ble på Larvik kiregård 22.september. Oppgjøret etter denne begravelsen var: Presten Teilmann fikk 25 speciedaler - for hans Uleilighed ved Liigfølget og Liigtalen over Avdøde - organist Hammer fikk 5 speciedaler for orgelmusikken og klokker Hoff fikk 7 speciedaler 24 skilling. Han omtales i Jarlsberg og Larviks Amtstidende 26.mars 1936 som en kirkesanger med ualminnelig vakker stemme. Etter ordingen 1823 var det 3 skoledistrikter: 1.skoledistrikt omfattet Torstrand med Vestre Halsen, Stenene, Karlsrønningen og Torget. Det hadde først lokale i Herregården, i de rom i første etasje som senere ble rektorbolig. I 1841 flyttet den over til Hospitalet, til det lokale som Fritzøebakken skole hadde hatt inntil da. I nesten 20 år kom skolen til å holde til i Hospitalet. Lærer ved Torstrand skole var fra 1823 klokker Ole Jacob Hoff, en begavet og dyktig mann og en sterk personlighet, som kom til å gjøre seg gjeldende på mange måter i de 30 årene han var klokker og lærer og i de 50 årene han bodde i Larvik. Etter skoleloven av 1848 skulle lærerne lønnes helt ut av kommunen, og ikke som før få en del av sin lønn i form av skolepenger som de selv måtte kreve inn. Det ble da gitt et lønnspålegg, som for Hoff utgjorde 60 speciedaler, som erstatning for tap av skolepengene. Tillegget ble etter noen år kalkulert inn i lønnen. I Storgade Roden bor 29 år (?) gamle Ole G. Hoff, Constitueret Klaakker m.m. Merknad: Herregaarden. Den 26.juni 1838 ble det besluttet på Rærpresentantmøtet at en borgerskole skulle opprettes i Larvik. Almueskolen som kirkesanger Hoff styrte ble til da holdt i Herregården, men måtte flytte til hospitalet, da borgerskolen skulle holdes i teatersalen i Herregården. Da Hoff måtte flytte ut av Herregården, fikk han, som de andre lærerne, en husleiegodtgjørelse, men kom i langvarig rettstvist med kommunen om størrelsen av denne godtgjørelsen. I 1854 søkte kirkesanger Hoff ved Torstrandskolen avskjed fra sin stilling på grunn av sykdom. Han fortsatte imidlertid i sin stilling, da det ble ordnet slik at han fikk holde egen vikar. Fra 1858 til Hoffs død i 1872 var Ansteen Ansteensen vikar i stillingen med en kortere avbrytelse. Han ble gift med Hoffs datter Emilie. Etter Hoffs død gikk Ansteen over i en annen stilling.	Hoff, Ole Jacob (I2855)
13993	Ole Jacobsen Snerting begravet Inderøy 12.august 1798. Død 72 år gammel.	Jacobsen, Ole (I16178)
13994	Ole Jonsen Hestflaat 53 aar.	Joensen Hestflotten, Ole (Olle) (I6500)
13995	Ole Jonsen og Gjertru Andersdatter står oppførte som brukere av Sletne 1838-1843. I 1838 solgte Gunnar Persen Garberg gården til budalingen Ole Jonsen. Ole og Karen møtte samme nøden her som med gården i Budalen. Brukerne før dem hadde det også gått dårlig med, så de var ikke alene om å føle på nøden på Sletne-gården. Sletningen (han) eller Sletten-Jatru (hun), som de 2 senere ble omtalt som, kom i slik fattigdom i Selbu at de i 1846 ville returnere til Budalen. Familien dro nå til Strinda, hvor de gjorde et forsøk på å ta seg tilbake igjen til Budalen. Ole Jonsen sender så søknad til fogden om å få bygge og bo i den Søndre almenning i Budalen, men han fikk avslag. Årsak var nok at Søgårdskarene og de i Utistuen var de som samene hadde største ankepunkter mot for felling av tamrein. Det er sagt at Gjertru en gang kokte 7 reinskrotter i ildhuset i samme søa. Det er heller ikke til å skjule at selbyggerne ville bli kvitt Sletningene. I 1847 sender Størens kappelan C.A.Hansen brev til medhjelper J.B.Bjerkelie: Fra Selbu har han intet svar faaet og maa vel derfor Ole Moe med familje sendes derfra. Nærmere bestemmelse skal blive fattet på Fattigkommisjonensmøte på Enodden 3.oktober kl.3 slet. Ole Jonsen kom dem i forkjøpet ved å ta seg frem til hjembygda før denne dag. Han ble ublidt mottatt. Kort og kaldt et beinhardt vedtak denne Løverdagen på Enodden: Bemeldte Ole Jonsen med kone og tre uforsørgede børn pålægges av Fattigkommisjonen ufortrødent at begive seg tilbake til Selbo - og hvis han ikke godvillig vil finde seg deri - da at befordres did ved lensmannens hjælp. Budalingene satte lensmannen på dem. Ingen kan fortelle om Ole Jonsen senere noen gang var i Budalen, men det er kjent at de på vårparten 1850 flyttet til Strinda med barna Kjersti, Ola, Lars og Karen. De skal på ny ha prøvd å flytte til Selbu, men i 1852 flyttet Ole og Gjertru ut fra Selbu til Strinda på ny, og fikk tak i en husmannsplass der.	Jonsen Sørmoen, Ole "Moe" (I1181)
13996	Ole Jørgensen Harbo ble tilsatt som skomakerlærer i Berg i 1912, en stilling han sa opp 26.desember 1917. Han var blitt syk av kreft og døde en tid etter.	Jørgensen Klokkerød, Ole Arent "Harbo" (I2604)
13997	Ole kjøpte gården av svogeren Helge Veggersen Alme for 300 riksdaler, hvorav 140 riksdaler ble betalt kontant. Ole døde våren 1764, og enken Mari fortsatte å bruke gården frem til sønnen Engebret overtok i 1770. Han solgte gården videre i 1772.	Engebretsen Schiørvold, Ole "Berg" (I11518)
13998	Ole Larsen og Kari Hansdatter forlovet 27 8 1737 Biri	Larsen Rotterud, Ole (I9321)
13999	Ole Madsen er nevnt som bruker på gården i 1619 til 1642. Tienden i 1619 var 10 skjepper, og i 1621 var den på 7,5 skjepper. I 1628 ble det betalt feskatt for 8 kyr. I 1629 var tienden på 2 skjepper bygg og 6 skjepper havre, og i 1640 henholdsvis 6 skjepper og 8 skjepper.	Madsen Ertzgaard, Ola (I4078)
14000	Ole Madsen Stene eide 1/2 hud i Kråbøl, en halvpart (2 huder) i Vålen, hvor Laurits Toft eide den andre halvparten, 1/2 hud i Rokvam og 1 hud i Opsal i Ringebu. Vedr. Vålen. Bonden der het Peder, først nevnt i 1612, men odelen var hans stesønns som trolig var Laurits Toft.	Madsen Stene, Ole (I25670)