Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 14,001 to 14,050 of 16,597
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 14001 | Ragnas f?rste ektemann var Paul Odin Olsen (1858-29.april 1898 av hjertefeil). Han var skomakermester i Steinkjer. De hadde datteren Aagot sammen. Hun var f?dt i 23.mai 1894 i Steinkjer. De to fikk ogs? en d?df?dt gutt 7.februar 1896. | Family: / Ragna Antonie Jacobsdatter Schjefte (F5398)
|
| 14002 | Ragndid, eller Gudrun, var søskenbarn til dronning Margrete gift med Kong Håkon 4 Håkonsen. | Alvsdatter på Tornberg, Ragndid (I3413)
|
| 14003 | Ragndid, eller Gudrun, var søskenbarn til dronning Margrete gift med Kong Håkon 4 Håkonsson. Hennes far som var hertug Skules svoger og lendmann, deltok i dennes oppstand i 1240, men nevnes ikke senere i sagaen. Datterens ekteskap, som tydeligvis først er inngått etter Skules fall, har sikkert hatt en politisk bakgrunn. Etter Skules oppstand og fall har det sikkert vært kongen meget maktpåliggende å hindre at det omkring hans ætt skulle samle seg et nytt opposisjonsparti, og et ledd i disse bestrebelser måtte da også ha vært å sørge for at Skules gifteferdige søsterdatter fikk en ektefelle som kongen kunne lite på. Ut fra denne forutsetning får ekteskapet sin særlige interesse. | Family: Ivar Olavsen Skedjuhof / Ragndid Alvsdatter på Tornberg (F1910)
|
| 14004 | Ragnhild levde bare 3 år etter at sønnen Eirik ble født ca.895. | Eiriksdatter av Jylland, Ragnhild (I4891)
|
| 14005 | Ragnhild Magerøy er forfatter av en rekke historiske romaner, særlig med emne fra norsk middelalder. Hun setter gjerne fokus på historiske skikkelser som har vært viet liten plass eller fått dårlig omtale i historieskrivingen og rehabiliterer dem i romanens form. Sentrale temaer i forfatterskapet er brytninger og forståelse mellom mennesker og kulturer. Magerøy ble født i Fræna i Ytre Romsdal som den yngste av seks søsken. Hennes far var lærer, men oppgav yrket 1934 på grunn av helseproblemer. Familien flyttet da til Eide på Nordmøre, der faren drev som gårdbruker. Faren var en god forteller og ivrig opptatt av lokalhistorie. Selv døde han før han fikk utgitt en bygdebok, men datteren grep fatt i noe av stoffet han hadde samlet og brukte det i sin debutroman, Gunhild (1957), og de to oppfølgerne om kvinnene i Gunhilds slekt, Forbannet kvinne og Kjærligheten spør ikke. Trilogien skildrer kvinneliv i en småbygd på Nordmøre på 1800-tallet, med hverdagsslit, fattigdom og sosiale stengsler, kjærlighet og forbannelser. Debutromanen vakte atskillig oppsikt da den kom ut, særlig fordi den så åpent og direkte skildret kvinners erotiske lengsler. Ved debuten var Magerøy hjemmeværende husmor og mor til tre barn. Hun hadde gjennomgått middelskole, handelskole og husmorskole og hadde lenge skrevet dikt og fortellinger, men uten å få antatt noe. Utgivelsen av Gunhild endret livsbetingelsene hennes. Hun hadde brutt mange grenser med sin skriving, og det kostet i et lite samfunn i 1950-årenes Norge. 1958 brøt hun opp fra Nordmøre og reiste med hele familien til Oslo. To år senere skiltes hun og mannen. I Oslo fikk Magerøy anledning til å studere historisk materiale på Universitetsbiblioteket. Hun viser gjerne til Kincks ord “de som sagaen ikke forstod” når hun skal beskrive det som har vekket hennes historiske nysgjerrighet og skrivelyst. I første omgang lot hun seg fascinere av uglesette og glemte kvinneskikkelser – Gunnhild Gormsdatter, Eirik Blodøks' dronning i Dronning uten rike, og Ingerid Ragnvaldsdatter, Harald Gilles dronning i Mens nornene spinner og Himmelen er gul. Begge kvinnene har fått sitt ettermæle formet av motstanderne, og de beskrives som maktsyke, erotiske og ondskapsfulle kvinner. Magerøy gir oss et større bilde og skildrer både makt og avmakt og deres lidenskap og ansvar som kvinner og mødre. I Nikolas dreies fokus mot Ingerids sønn Nikolas Arneson, og det er den unge guttens perspektiv på stridighetene som formidles. Med Kvassere enn sverdet og Baglerbispen skildres den voksne bisp Nikolas. Magerøys baglerbisp står langt fra Ibsens manipulerende djevelskikkelse i Kongsemnerne – han fremstilles som en kirkens mann som rett nok er ærgjerrig, men som følger en visjon om fred og enhet i riket. For sin omtolkning av bisp Nikolas høstet hun anerkjennelse, også fra historikerhold. Alle Magerøys historiske romaner er bredt anlagte fortellinger med mange og store slekter og konflikter av både politisk og menneskelig art. De er resultat av iherdig søken i historisk kildemateriale og historiografisk forskning. Det er fotnotene hos P. A. Munch jeg har hatt størst glede av, sa hun selv. Philip Houm karakteriserte henne som ivrig historiegransker og lidenskapelig genealog, men hevdet også at dette svekket romanenes litterære kvaliteter. Andre, som Carl Fredrik Engelstad, roste romanenes sanselighet, menneskeliggjøringen av de historiske skikkelsene og en sagastiltone som kler fortellingene. Romanene er kommet i flere opplag og utgaver, og Magerøy bidrog til en sterk interesse for den historiske romanen i 1960- og 1970-årene. I 1968 giftet Magerøy seg på nytt, med journalisten Nachman Kahan. Han var konfesjonsløs, etnisk jøde, og gjennom ham ble Magerøys interesse for jødedommen vekket. Sammen reiste de i campingvogn i den gamle pilegrimsleden til det hellige land og samlet inntrykk og stoff til hennes nye bøker. Resultatet ble De som dro Sudr, Den lange vandringen og Jorsal, som omhandler en jorsalferd som Nikolas' frille og deres (uhistoriske) datter Rut legger ut på sammen med en hel krets kvinner og menn med ulike soningsbehov. Romanen skildrer mangfoldet og kulturmøtene, med voldsbruk og samtaler, og kjærligheten mellom Rut og den jødiske Joab. Om forståelse og kjærlighet på tvers av kulturkollisjoner handler også novellesamlingen Miriams kilde fra 1985. Ragnhild Magerøy skrev også historiske og kulturhistoriske essays, og hun hadde en utstrakt foredragsvirksomhet om kulturhistoriske emner og inntrykk fra sine mange reiser. I 1975 ble hun tildelt Doblougprisen. Romandebut 1957 med Gunhild, fulgt av bl.a. Forbannet kvinne (1958). Også en rekke romaner med emne fra no. og nordisk høymiddelalder, bl.a. Dronning uten rike (1966), Mens nornene spinner (1969), Kvassere ennsverdet (1974), Baglerbispen (1976) og Jorsal (1982). I 1985 kom novellene Miriams kilde, i 1987 Risens hjerte og andre fortellinger. Spotlight på sagaen (essayer, 1991). Gunhild, 1957 Forbannet kvinne, 1958 Lengsel, men ingen vinge, 1962 Dronning uten rike, 1966 Mens nornene spinner, 1969 Himmelen er gul, 1970 Nikolas, 1972 Kvassere enn sverdet, 1974 Kjærligheten spør ikke, 1976 Du, 1977 Baglerbispen, 1976 De som dro Sudr, 1979 Den lange vandringen, 1980 Jorsal, 1982 Den hvite steinen, 1995 Hallfrid, 1997 Det var engang - Vestrehavs, 1999 Tussmørkefabler og sannferdige eventyr, fortellinger, 2003. Kilder: R. Magerøys egne verker (se ovenfor, avsnittet Verker). G. H. Aalstad: Ragnhild Magerøy. Liv og forfatterskap,h.oppg., 1975. C. F. Engelstad: Et storverk er avsluttet. Ragnhild Magerøys romanserie fra norsk middelalder, kronikk i Aftenp.7.9.1976. P. Houm: Blid og blek baglerbisp, i Dagbl.7.9.1976. | Magerøy, Ragnhild Eldbjørg (I5362)
|
| 14006 | Ragnhild og Rasmus overtok gården Kirkemyr. Sønnen Sakarias var bare 17 år gammel da faren døde i 1768. Han var for ung til å bli godtatt som ny bruker. Enken etter faren Rasmus, Anne Olsdatter fra Buan, og barna dro dermed fra bygda. | Family: Rasmus Andersen Bjørnerås, "Kirkemyr" / Ragnhild (Ragnille) Sakariasdatter Kirkemyr (F1054)
|
| 14007 | Ragnhild skriver i et brev til sin tante Ruth Skøien i Oslo 11.mars 1971 bl.a.: ...vi leier den Bårdstuen og betaler kr.50 får måneden og da holler vi den ved like, det er en stue på denne siden som jeg står (se bilde) og på vestsiden har vi en såverom og kjøkken og et stor spiskammer og så har vi 3 store kjellerrom... ...vi er tengt og flytte hær i fra Hasvik vist vi får leilighet i Trøndelag, hær er så hart og bo om vinteren, og jeg vil heller bo nermere pappa og mamma... ...minn mann har godt sykemelt fra 26 Desember og går fremdeles han har arbeid på veien i en 20 år, så hann plages med slitt i ryggen, han får sykelønn av vegvesenet i 3 månder og vist han ikke blir bedre vil han få for 3 månder til vist hann søker Wegsjefen om det. Wegsjefen vil søke får hann om pensjon men så beror det mye av va slags lege som gies... | Jensen, Olav Ernst "Jenssen" (I14267)
|
| 14008 | Ragnhild var visstnok fra Jylland. Ifølge Snorre var hun datter av Eirik 2. den mektige Eriksson, konge av Jylland (ca.840–891) og Gisela hustru (f.ca.840). Historikeren Claus Krag trekker Ragnhilds avstamning i tvil. Han peker på at ingen andre kilder kan dokumentere noen - kong Eirik - i Jylland, og åpner for at dette er en senere konstruksjon fra Snorre for å legitimere Eirik Blodøks' navn og kongeverdighet. | Eiriksdatter av Jylland, Ragnhild (I4891)
|
| 14009 | Ragnvald ble innebrent på sin gård sammen med 60 mann av Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, to av Harald Hårfagres sønner, som ville være jarler over Møre. | Øysteinsen, Ragnvald "Mørejarl" (I4539)
|
| 14010 | Ragnvald Knaphøvde (Knapphode) var konge av Sverige i 1125-1126 og blir bare nevnt i vestgøtalovens kongeliste. Hans foreldre er ukjent, men det har vært antydet at han kan ha vært en sønn av en Olof Nøskonung eller Inge Stenkilsson den eldre, men han var uansett i slekt med den stenkilske ætten eller med de gamle kongene fra Uppsala for å kunne bli valgt til konge. I og med kong Inge den yngres død på begynnelsen av 1120-tallet kom Sverige inn i en urolig tid. Det historiske kildegrunnlaget for perioden er magert, men en av de personer som navnes er kong Ragnvald Knaphøvde. Han ble på midten av 1120-tallet valgt til konge av uppsveaerne og østgøtene. Vestgøtene hadde derimot valgt den danske prinsen Magnus den sterke til sin konge. Da Ragnvald hadde blitt valgt til konge ved Morasteinen bega han seg ut på den obligatoriske reisen rundt i Sverige, den såkalte - Eriksgata - for å bli akseptert som konge ved de lokale tingene. Da han kom til Vestergøtaland, men uten å ha sikret seg gisler i henhold til gammel sed og skikk ble han overfalt av lagmannen og bøndene og slått i hjel ved Karleby i nærheten av dagens Falkøping i 1126. Tilnavnet knaphøvde kommer av at Ragnvald skal ha hatt et særdeles lite og rundt hode. Hans datter Ingrid Ragnvaldsdatter (død en gang etter 1161) ble gift med kong Harald Gille, konge av Norge i tiden 1130-1136, og hun fødte ham Inge Haraldsson, også kalt for Inge Krokrygg (1135-1161). | Ingeson, Ragnvald (I3400)
|
| 14011 | Ragnvald skal ha blitt overfalt av lagmannen og bøndene og slått i hjel ved Karleby i nærheten av dagens Falköping. | Ingeson, Ragnvald (I3400)
|
| 14012 | Ragnvaldr Guðrøðarson (died 14 February 1229) ruled as King of the Isles from 1187 to 1226. He was the eldest son of Guðrøðr Óláfsson, King of Dublin and the Isles. Although the latter may have intended for his younger son, Óláfr, to succeed to the kingship, the Islesmen chose Ragnvaldr, who was likely Óláfr's half-brother. Ragnvaldr went on to rule the Kingdom of the Isles for almost forty years before losing control to Óláfr. Acclaimed in one near contemporary Scandinavian source as - the greatest warrior in the western lands - Ragnvaldr lent military aid to William 1, King of Scotland against the disaffected Haraldr Maddaðarson, Earl of Orkney and Caithness, and occupied Caithness for a short period of time at about the turn of the thirteenth century. Like his predecessors, Ragnvaldr was closely associated with the rulers of northern Wales. An unnamed daughter of his was betrothed to Rhodri ab Owain, a dynast of the ruling family of Gwynedd. In 1193, Ragnvaldr lent military aid to Rhodri against his rivals. Ragnvaldr was also involved in Irish affairs, as he was the brother-in-law of John de Courcy, one of the most powerful of the incoming Englishmen. With Courcy's eventual fall from power in the first decade of the thirteenth century, Ragnvaldr aided him in an unsuccessful attack on Courcy's rivals. On numerous occasions from 1205 to 1219, Ragnvaldr bound himself to the English Crown by rendering homage to John, King of England and his successor, Henry 3, King of England. In return for his vassalage, these English rulers promised to assist Ragnvaldr against any threats to his realm, whilst Ragnvaldr pledged to protect English interests in the Irish Sea zone. With the strengthening of Norwegian kingship in the first half of the century, the Norwegian Crown began to look towards the Isles, and in 1210 the region fell prey to a destructive military expedition. In consequence, R?gnvaldr rendered homage to Ingi Bårðarson, King of Norway. The resurgence of Norwegian authority threat may well have been the reason why R?gnvaldr submitted to Pope Honorius 3 in 1219, and promised to pay a perpetual tribute for the protection of his realm. Óláfr's allotment in Ragnvaldr's island-kingdom appears to have been Lewis and Harris. When confronted by Óláfr for more territory, Ragnvaldr had him seized and incarcerated by the Scots. After almost seven years in captivity, Óláfr was released in 1214, and Ragnvaldr arranged for him to marry the sister of his own wife. Óláfr was able to have this marriage annulled, sometime after 1217, whereupon he married the daughter of a rising Scottish magnate. Outright warfare broke out between the half-brothers in the 1220s, and Óláfr's gains forced Ragnvaldr to turn to the powerful Alan fitz Roland, Lord of Galloway. Ragnvaldr and Alan bound themselves through the marriage of an unnamed daughter of Ragnvaldr to Alan's illegitimate son, Thomas. The prospect of a future Gallovidian king prompted the Manxmen to depose Ragnvaldr in favour of Óláfr. Although Ragnvaldr was initially aided against Óláfr by Alan and his family, Gallovidian military support dramatically diminished over time. On 14 February 1229, the forces of Ragnvaldr and Óláfr clashed for the last time, and Ragnvaldr himself was slain. His body was conveyed to St Mary's Abbey, Furness and buried. The main source for Ragnvaldr and his reign is the thirteenth–fourteenth-century Chronicle of Mann, a historical account of the rulers of the Hebrides and Mann—the Crovan dynasty in particular—which survives in a Latin manuscript dating to the mid fourteenth century. Ragnvaldr was a son of Guðrøðr Óláfsson, King of Dublin and the Isles (died 1187), and a member of the Crovan dynasty. In the mid twelfth century, Guðrøðr Óláfsson inherited the kingship of the Isles, a region comprising the Hebrides and Mann. He soon faced internal opposition from his brother-in-law, Somairle mac Gilla Brigte, Lord of Argyll (died 1164), who seized the Inner Hebridean portion of the kingdom in 1153. Three years later, Somairle seized the entire kingdom, and ruled the entirety of the Isles until his death in 1164. Although Guðrøðr Óláfsson regained the kingship, the territories lost to his brother-in-law in 1153 were retained by the latter's descendants, the Meic Somairle (or Clann Somairle). Guðrøðr Óláfsson had one daughter and at least three sons: Affrica (died 1219-), Ívarr, Óláfr, and Ragnvaldr himself. Although nothing else is certain of Ívarr, Óláfr's mother appears to have been Findguala Nic Lochlainn, an Irishwoman whose marriage to Guðrøðr Óláfsson was formalised in 1176-1177, about the time of Óláfr's birth. When Guðrøðr Óláfsson died in 1187, the Chronicle of Mann claims that he left instructions for Óláfr to succeed to the kingship since the latter had been born in lawful wedlock. Whether this is an accurate record of events is uncertain, as the Islesmen are stated to have chosen Ragnvaldr to rule instead, because unlike Óláfr, who was only a child at the time, Ragnvaldr was a hardy young man fully capable to reign as king. Although the chronicle seems to imply that Findguala was also Ragnvaldr's mother, at no point does the source state as much. In fact, there is evidence which strongly suggests that Ragnvaldr was the son of another woman. For example, the surviving fragments of a letter sent from Óláfr to Henry 3, King of England (died 1272) in about 1228 reveal that Óláfr described Ragnvaldr as a bastard son of his father. Furthermore, the contemporary Gaelic praise-poem, Baile suthach síth Emhna, declares that he was a son of Sadb, an otherwise unknown Irishwoman who may have been an unrecorded wife or concubine of Guðrøðr. The likelihood that Ragnvaldr and Óláfr had different mothers may well explain the intense conflict between the 2 men in the years that followed. This continuing kin-strife is one of the main themes of Ragnvaldr's long reign. According to the Chronicle of Mann, Ragnvaldr gave Óláfr possession of a certain island called Lodhus. The chronicle disparagingly describes the island as being mountainous and rocky, completely unsuitable for cultivation, and declares that its small population lived mostly by hunting and fishing. In fact, Lewis is the northern part of the Outer Hebridean island of Lewis and Harris. Whilst the southern part — Harris — is somewhat mountainous, the aforesaid northern part – Lewis - is rather flat and boggy. The chronicle, therefore, seems to have conflated the northern and southern parts of the island. Whatever the case, the chronicle claims that, because of the impoverishment of his lands, Óláfr was unable to support himself and his followers, and that in consequence he led a sorry life. The chronicle's otherwise perceptible prejudice against Ragnvaldr's branch of the Crovan dynasty, and its apparent bias in favour of Mann over the northern-most reaches of the realm, may also account for the such a denigrating depiction of the lands allotted to Óláfr. In consequence of this supposed poverty, the chronicle claims that Óláfr went to Ragnvaldr, who was also living in the Hebrides, and confronted him for more land. Ragnvaldr's stated response was to have Óláfr seized and sent to William 1, King of Scotland (died 1214), who kept him imprisoned for almost seven years. It may be more probable, however, that Ragnvaldr had taken action against Óláfr because the latter had approached the Norwegian Crown, and offered himself as a more palatable vassal-king in return for Norwegian support in deposing Ragnvaldr. Whatever the case, the chronicle states that William died during the seventh year of Óláfr's captivity, and that William had ordered the release of all his political prisoners before his passing. Since William died in December 1214, Óláfr's incarceration appears to have spanned between about 1207 and 2014 or early 1215. Upon Óláfr's release, the chronicle reveals that the half-brothers met on Mann, after which Óláfr set off on a pilgrimage to Santiago de Compostela. At roughly this period, in 1209, the fifteenth–sixteenth-century Annals of Ulster reports that the sons of Ragnall mac Somairle (died 1191-1192 – c.1210-1227) attacked Skye and slaughtered many of the Skyemen. It is unknown if this invasion of Ragnvaldr's realm was any way related to the slaying of Ragnall's brother, Áengus mac Somairle, and the latter's three sons, in the following year. What is certain, however, is that these, and other records concerning the Meic Somairle, reveal that the Crovan dynasty was not alone in introducing instability into the Isles. In fact, the elimination of Áengus and his sons appears to have had serious repercussions on not only the Meic Somairle succession, but Ragnvaldr's kingship in the Isles. There is earlier evidence of amicable relations between Ragnvaldr and William. The latter faced a series of revolts during his reign, with one particular problem being Haraldr Maddaðarson, Earl of Orkney and Caithness (died 1206). At some point in the last half of the twelfth century, Haraldr Maddaðarson put aside his first wife, and married Hvarfl?ð, described by the thirteenth-centuryOrkneyinga saga as the daughter of an Earl of Moray named Máel Coluim. It may well have been through Hvarfl?ð that Haraldr Maddaðarson was drawn into conflict with the Scottish Crown. Whatever the case, a major continuing theme of Haraldr Maddaðarson's career was the constant assertion of Scottish and Norwegian royal authority into is domain, and his remarkable resistance to such interference. In 1196, Haraldr Maddaðarson appears to have gained control of Moray. Although William was able to reassert authority in the north, and hand Caithness over to Haraldr Eiríksson (died 1197-1198), a more amiable applicant, Haraldr Maddaðarson managed to overcome the latter, and regained control of the earldom. It may have been at this point where Ragnvaldr entered the fray. According to Orkneyinga saga, once William learned that Haraldr Maddaðarson had taken control of Caithness, Ragnvaldr was tasked to intervene on behalf of the Scottish Crown. Having received the king's message, the saga records that Ragnvaldr gathered an armed host from the Isles, Kintyre, and Ireland, and went forth into Caithness, where he subdued the region. With the coming of winter, the saga records that Ragnvaldr returned to the Isles after having left three stewards in Caithness. When Haraldr Maddaðarson later had one of these stewards murdered, the saga states that William forced him into submission. The fact that Haraldr Maddaðarson only reasserted his authority action after Ragnvaldr's return to the Isles, coupled with the punishing fine that the former former imposed upon the Caithnessmen once regaining control, suggests that Ragnvaldr had enjoyed support in the region. Ragnvaldr's involvement in Caithness is also noted by the contemporary English chronicler Roger de Hoveden (died 1201-1202). According to Roger's Chronica, after two rounds of negotiations between Haraldr Maddaðarson and William failed, Ragnvaldr intervened and bought Caithness from William. The precise date of Ragnvaldr's venture is uncertain, although it appears to have occurred in about 1200. Just prior to Ragnvaldr's involvement, Roger records that Haraldr Maddaðarson ventured into the Isles where he reinforced himself with an armed fleet, before returning to Orkney and Caithnes, and defeating Haraldr Eiríksson at Wick. If this part of Roger's account refers to military aid being received from Ragnvaldr's realm, the fact that Ragnvaldr and Haraldr Maddaðarson later became opponents would appear to reveal the fragility of certain of alliances. On the other hand, if Roger's account refers to the domain of the Meic Somairle, it could be evidence that Haraldr Maddaðarson was able to garner support from Ragnvaldr's rivals. Although not descended from previous Orcadian earls, Ragnvaldr could perhaps be considered related to these Norwegian magnates by right of his paternal grandfather's marriage to Ingibj?rg, daughter of Páll Hákonarson, Earl of Orkney (died 1137). If this was indeed the case, William's act of using Ragnvaldr in Caithness may have been an example of the king playing one member of the jarlsaetten against another. The jarlsaetten were people who possessed a claim to an earldom, in accordance with Norse custom, by right of their descent from previous earls. In fact, William made use of the jarlsaetten when he had earlier granted Caithness to Haraldr Eiríksson, a grandson of Ragnvaldr Kali Kolsson, Earl of Orkney (died 1158). On the other hand, the fact that Ragnvaldr possessed no known blood relationship with the earls could conversely be evidence that he was the first Scottish-backed ruler of Caithness without a personal connection to the Orcadian jarlsaetten. Whatever the case, although it is not impossible that Ragnvaldr ruled as Earl of Caithness for a short Ragnvaldr's participation in league with the Scottish Crown could have stemmed from his kinship with the Constable of Scotland, Roland fitz Uhtred, Lord of Galloway (died 1200), or perhaps resulted from a shared enmity towards the Meic Somairle. There is much confusion surrounding two twelfth-century magnates named Máel Coluim. One was Máel Coluim mac Áeda, Earl of Ross (died c. 1168), whilst the other was Máel Coluim mac Alasdair (fl. 1134), an illegitimate son of Alexander I, King of Scotland (died 1124). The latter Máel Coluim attempted to seize the Scottish throne earlier in the twelfth century, and appears to have been related in marriage to Somairle's family. If Hvarfl?ð's father was this Máel Coluim, it could explain an alliance between Haraldr Maddaðarson and the Meic Somairle.[112]Such an alliance with Ragnvaldr's rivals could also explain the Scottish Crown's use of him against Haraldr Maddaðarson. From its earliest years, the Crovan dynasty forged alliances with the northern Welsh rulers of the Kingdom of Gwynedd. Some of the earliest evidence of Ragnvaldr's kingship concerns his involvement in northern Wales. During the late twelfth century, the region was wracked by vicious interdynastic warring. In 1190, one of Gruffudd's grandsons, Rhodri ab Owain Gwynedd (died 1195), was ejected from Anglesey apparently by the sons of his own brother, Cynan ab Owain Gwynedd (died 1174). The thirteenth/fourteenth-century Brenhinedd y Saesson and the thirteenth/fourteenth-century Brut y Tywysogyon reveal that Ragnvaldr militarily supported Rhodri in his successful re-acquisition of Anglesey 3 years later. Another mediaeval Welsh text, the fourteenth-century O Oes Gwrtheyrn Gwrtheneu, refers to the year 1193 as haf y Gwyddyl (the summer of the Gaels), which appears to Ragnvaldr and Rhodri were also bound together by a marital alliance, as a papal letter, dated November 1199, indicates that an unnamed daughter of Ragnvaldr was betrothed to Rhodri. Although the precise date of the marriage is unknown, Ragnvaldr's military support of Rhodri in 1193 was almost certainly related to it. Rhodri died in 1195, and the same papal letter indicates that his widow was arranged to marry his nephew, Llywelyn ap Iorwerth, Prince of Gwynedd (died 1240). The arrangement appears to have taken place in the context of Llywelyn's consolidation in Gwynedd. Like his uncle, Llywelyn appears to have intended to establish an alliance with the Islesmen in order strengthen his position in Wales. Although the arrangement may well evidence Ragnvaldr's power and influence in the region, Llywelyn clearly extricated himself from the arrangement in order to bind himself in marriage to a much stronger and more influential superpower, the English Crown. Although certain correspondence with the papacy reveals that the marriage between Llywelyn and Ragnvaldr's daughter had received papal approval in April 1203, another letter shows that the ratification was reversed on a technicality in February 1205. This ruling was clearly one of convenience for Llywelyn, as the latter was by this time married to Joan (died 1237), an illegitimate daughter of John, King of England (died 1216). This may have been about the time when Ragnvaldr himself first entered into what would be an enduring relationship with the English Crown. There may be further evidence of Ragnvaldr's Welsh connections. According to several non-contemporary Welsh genealogical tracts, the mother of Llywelyn ap Gruffudd, Prince of Wales (died 1282) was an otherwise unknown daughter of Ragnvaldr named Rhanullt. If correct, these sources could indicate that Llywelyn's father, Gruffydd ap Llywelyn Fawr (died 1244) married a daughter of Ragnvaldr in about 1220. Contemporary sources, however, show that Llywelyn's mother was Senana, an undoubted wife of Gruffydd. In yet another Welsh pedigree — one compiled by the herald and poet Lewys Dwnn (died 1616-) — Ragnvaldr is stated have had an otherwise unknown son named Hywel. Although the reliability of such late genealogical sources is suspect, Ragnvaldr's known dealings with leading Welsh dynasts could lend weight to the possibility that he had an otherwise unknown Welsh wife or concubine. Ragnvaldr was also responsible for the Welsh translation of mediaeval texts dealing with Charlemagne and Roland. There are ten surviving manuscripts, dating no later than the seventeenth century, which preserve the thirteenth-century Cân Rolant, the Welsh version of La chanson de Roland. Along with the Welsh versions of the twelfth-century texts Historia Karoli Magni et Rotholandi and Le Pèlerinage de Charlemagne, Cân Rolant comprises part of the Welsh Charlemagne cycle. All but 1 of the 10 manuscripts contain a colophon noting that Ragnvaldr was responsible for the translation. The work appears to have taken place at some point after his accession, and possibly following the marriage of his daughter to Rhodri. The catalyst for the translations is uncertain. During the reign of his contemporary, Hákon Hákonarson, King of Norway (died 1263), many Anglo-Norman manuscripts were translated into Old Norse, including those that became the thirteenth-century Karlamagnús saga. Historia Karoli Magni et Rotholandi and Le Pèlerinage de Charlemagne appear to have been known in Scandinavia by the twelfth century, and it is possible that Ragnvaldr became familiar with them whilst in Norway, leading him to commission a translation of his own. On the other hand, he could have also become familiar with the tales whilst in England. Ragnvaldr's aforesaid familial links with the Welsh, and perhaps Cistercian connections between Mann and Wales, may account for his part in the translations into Welsh. The work itself was seemingly carried out at the Ceredigion monastery of Llanbadarn Fawr, once a centre of Welsh scholarship. Although Ragnvaldr is completely ignored by the Irish annals, other historical sources indicate that he indeed had Irish connections. For example, Orkneyinga saga notes that, when he lent military support to William 1n Caithness, Ragnvaldr led a large army drawn from Ireland. Also linking Ragnvaldr to Ireland is Henry 3's summons to Ragnvaldr, dated 16 January 1218, commanding him to explain the excesses committed upon the people of our Lord the King, as well in England as in Ireland. Baile suthach síth Emhna also reveals connections with the island. Although the poem undoubtedly exaggerates Ragnvaldr's feats, its claims of devastating raids into Ireland may not be complete fantasy, as evidenced by the aforesaid summons. The poem also alludes to Ragnvaldr's claim to kingship in Ireland, and appears to evince the prospect of seizing power in Dublin. Ragnvaldr's antecessors were certainly closely associated with the Norse-Gaelic Kingdom of Dublin. However, with the kingdom's collapse at the hands of English adventurers in 1170, and the ongoing entrenchment of the English throughout Ireland itself, the Crovan dynasty found itself surrounded by this threatening, rising new power in the Irish Sea zone. Despite the dynasty's original opposition to the English in Dublin, it did not take long to realign itself with this new power, as exemplified through a marital alliance between Ragnvaldr's sister, Affrica, and one of the most powerful incoming Englishmen, John de Courcy (died c. 1219). In 1177, Courcy led an invasion of Ulaid (an area roughly encompassing what is today County Antrim and County Down). He reached Down (modern day Downpatrick), drove off Ruaidrí Mac Duinn Sléibe, King of Ulaid (died 1201), consolidated his conquest, and ruled his lands with a certain amount of independence for about a quarter of a century. Although the date of the marriage between Courcy and Affrica is uncertain, the union may well have attributed to his stunning successes in Ireland. The rulers of Ulaid and those of Mann had a bitter past-history between them, and it is possible that Courcy's marital alliance with the Crovan dynasty was the catalyst of his assault upon the Ulaid. In fact, Guðrøðr Óláfsson formalised his marriage to Findguala in 1176-1177, and thereby bound his dynasty with the Meic Lochlainn of Cenél nEógain, another traditional foe of the Ulaid. Courcy would have almost certainly attempted to use such alignments to his advantage, whilst Guðrøðr Óláfsson would have used Courcy's campaigning against the Ulaid as a means of settling old scores. Courcy's fall from power occurred in a series of conflicts with the English Crown between 1201 and 1204. By 1205 he was forced from Ireland altogether, and his lands were awarded to Hugh de Lacy (died 1242). During Courcy's subsequent revolt within the year, he received military support from Ragnvaldr, his brother-in-law. The Chronicle of Mann specifies that Courcy's massive force was reinforced by Ragnvaldr with one hundred ships, and states that they laid siege to a certain castle of Roth, before being beaten back with the arrival of Walter de Lacy (died 1241). The expedition is also recorded by the sixteenth-century Annals of Loch Cé, which states that Courcy brought a fleet from the Isles to battle the Lacys. Although the expedition ultimately proved a failure, the source indicates that the surrounding countryside was plundered and destroyed by the invaders. The identity of the castle named by the chronicle is almost certainly Dundrum Castle, which was possibly constructed by Courcy before 1203. The defeat of 1205 marks the downfall of Courcy, who never regained his Irish lands. Ragnvaldr's involvement in Ireland, and his connection with Courcy, may have led to contact with the English kings John and Henry 3. In fact, Courcy's final downfall may have been somewhat of a relief to Ragnvaldr, since it meant that he was no longer caught between conflicting loyalties he would owe to both the English Crown and brother-in-law. On 8 February 1205, the year of the aforesaid attack on Dundrum, John took Ragnvaldr under his protection. Exactly a year later, John issued Ragnvaldr safe conduct for fifteen days to come to England for Easter (22 April 1206). A further record dated 28 April reveals that Ragnvaldr rendered homage to John during this Easter sojourn, and states that the latter ordered the Sheriff of Lancaster to assign thirty marcates of land to Ragnvaldr. Accordingly, the Lancashire Pipe Rolls reveal that the sheriff associated twenty librates of land with Ragnvaldr during the year spanning Michaelmas 1205 and Michaelmas 1206. Since the rolls do not name any estate associated with Ragnvaldr, he does not appear to have been assigned any lands, but rather a charge upon the ferm of the county. On 29 April, John ordered his treasurer to pay thirty marks to Ragnvaldr. About a year later, on 17 June 1207, John ordered the sheriff to assign Ragnvaldr with twenty liberates of land, a payment which is also confirmed by the Lancashire Pipe Rolls. Ragnvaldr's increasing interaction with the English Crown after Courcy's fall suggests that the English king not only orchestrated Courcy's undoing, but purposely detached Ragnvaldr from the latter. Such an act not only considerably weakened Courcy, but lessened the chance of a Lacy counterstroke against Ragnvaldr that could potentially destabilise the Irish Sea region. In fact, the aforesaid collapse of Ragnvaldr's marital alliance with Llywelyn ap Iorwerth took place at about the same time, and it is possible that this breakup was masterminded by the English as well. In 1210, the Chronicle of Mann reports that John led five hundred ships to Ireland. Whilst Ragnvaldr and his men were absent from Mann, part of John's forces are recorded to have landed and ravaged it for a fortnight before departing with hostages. There is does not appear to be any other evidence of possibly poor relations between Ragnvaldr and John at this time. Since the men were clearly on friendly terms between 1205 and 1207, John's assault on the island does not appear to connected to Ragnvaldr's earlier campaigning with (the then-disgraced) Courcy. Instead, it is likely that the devastation was related to John's souring relations with the Lacy and the Briouze families. In 1208, William de Briouze (died 1211), with his wife and family, fled from John to Ireland, where they were harboured by the Lacys. When John arrived in Ireland in 1210, the Briouzes fled towards Scotland, and were apprehended in Galloway by Courcy's close associate and Ragnvaldr's kinsman Donnchad mac Gilla Brigte, Earl of Carrick (died 1250). A link between the flight of the Briouzes and Ragnvaldr appears in the thirteenth-century Histoire des ducs de Normandie et des rois d'Angleterre, which states that, whilst en route to Scotland just before their capture, the Briouzes stayed on Mann for four days. Although it is impossible to know for certain whether Ragnvaldr sanctioned the arrival of the fleeing Briouzes, their close connection with the Lacys, and Ragnvaldr's close connection with Courcy — a man who had been forced from his Irish lands by the Lacys — both strongly suggest that cooperation between Ragnvaldr and Briouze is unlikely. Whatever the case, English depredations on Mann are corroborated by other sources, such as the Annals of Loch Cé, and the continuation of William de Newburgh's (died 1198-) Historia rerum Anglicarum. In his own account of events, John declared that he had learned of the capture of Briouze's wife and children whilst at Carrickfergus, a statement which may hint that the attack on Mann was punitive in nature. If the attack was indeed a case of retaliation it may not have been due to Ragnvaldr's own involvement with enemies of the English Crown. The fleeing Briouzes were also accompanied by Hugh himself, but unlike them he managed to elude capture, and was temporarily harboured in Scotland by Ailín 2, Earl of Lennox (died 1217). The Lacys' previous connections with Dublin and Ulster suggest that Hugh may have had supporters on Mann. In fact, his stay-over in Ragnvaldr's absence may have been enabled due to the fraternal discord between Ragnvaldr and Óláfr. | Gudrødsen, Ragnvaldr "Reginald 3" (I15722)
|
| 14013 | Ragnvalds far skal ha vært Øystein Glumra, og levde på Harald Hårfagres tid, og ble av ham forlenet med Nordmøre, Romsdal og Sundmøre i 865. Han var av sine samtidige høyt ansett for sin klokskap og ble kalt - den mektige. Det var han som klipte Haralds hår, som da ikke var klippet på 10 år. Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga: ... Ragnvald Mørejarl, sønn til Øystein Glumra, var blitt kong Haralds mann da om sommeren. Kong Harald satte ham til høvding over disse to fylkene, Nordmøre og Romsdal, og ga ham rett til hjelp både av stormenn og bønder, likeså skip nok til å verge landet for ufred. Han ble kalt Ragnvald jarl den mektige eller den rådsnare, og de sier at begge navnene var sanne. Kong Harald var i Trondheimen vinteren som fulgte... Kong Harald la under seg Sunnmøre. Vemund, kong Audbjørns bror, hadde ennå styret i Firdafylke. Dette var langt utpå høsten, og kong Harald og hans menn ble enige om at han ikke skulle seile sør om Stad seinhøstes. Så satte kong Harald Ragnvald jarl over Nordmøre og Sunnmøre og Romsdal, han hadde da mye folk omkring seg. Kong Harald vendte tilbake til Trondheimen. Samme vinter tok Ragnvald jarl den indre vegen over Eid og derfra sør til Fjordane, han hadde speidere ute etter kong Vemund, og kom så om natta til et sted som heter Naustdal, der var kong Vemund på veitsle. Ragnvald jarl kringsatte huset og brente kongen inne med 90 mann. Etterpå kom Berle-Kåre til Ragnvald jarl med et langskip med fullt mannskap, de seilte begge 2 nord til Møre. Ragnvald jarl tok de skipene som kong Vemund hadde eid, og alt det løsøre han fikk tak på. Berle-Kåre reiste nordover til kong Harald og ble hans mann. Han var en stor berserk... Kong Harald fikk høre at vikinger herjet over hele Vestlandet, de holdt til vest for havet om vinteren. Han hadde leidang ute hver sommer, og så vel etter på øyer og utskjær, men bare vikingene fikk øye på flåten hans, flyktet de alle sammen og de fleste rett til havs. Men kongen ble lei av det, og så var det en sommer at kong Harald seilte med hæren vest over havet. Han kom først til Hjaltland og drepte alle vikingene der, de som ikke rømte unna. Så seilte han sør til Orknøyene og rensket helt for vikinger der. Etterpå seilte han helt til Suderøyene og herjet; han drepte mange vikinger, som før hadde hær å rå over; han hadde mang en strid og oftest seier. Så herjet han i Skottland, og hadde kamper der; men da han kom vest til Man, så hadde folk alt hørt der hvordan han hadde herjet rundt om, og så flyktet alle sammen inn til Skottland, og det var helt tomt for folk; alt de kunne flytte av gods var også tatt med, og da kong Harald og hans menn gikk i land, fikk de ikke noe hærfang. Så sier Hornklove: Herskips-føraren, han som Hoggstriden vann paa strandi, inn i bygdi ved sjøen sende drengir mange. Fyriaat alt folke flytt hadde lande for honom som med herskjold hadde Skotland gjesta. Den gang falt Ivar, sønn til Ragnvald Mørejarl, og i vederlag gav kong Harald Ragnvald jarl Orknøyene og Hjaltland da han seilte østover igjen. Ragnvald gav begge landene til sin bror Sigurd, og han ble igjen der vest, da kongen seilte østover. Kongen gav først Sigurd jarledømme. Da kom Torstein Raud, sønn til Olav Kvite og Aud den djuptenkte, til Sigurd og slo seg i lag med ham. De herjet i Skottland og tok Katanes under seg, og Suderland, helt til Ekkjalsbakke. Siguird jarl drepte Melbridge Tann, en skotsk jarl; han bandt hodet hans ved salreima, og tanna som stakk ut av hodet, slo imot tjukkleggen på ham; det kom verk i såret og han døde av det; han er hauglagt på Ekkjalsbakke. Nå rådde Guttorm, sønn hans, for øyene 1 år, men så døde han barnløs. Siden slo vikinger seg ned på øyene, dansker og nordmenn... Kong Harald var i gjestebud på Møre hos Ragnvald jarl; da hadde han lagt hele landet under seg. Da gikk kongen i bad der. Og nå lot kong Harald håret sitt greie, og Ragnvald jarl skar håret hans; da hadde det ikke vært skåret eller kjemmet på 10 år. Før kalte de ham Harald Luva, men nå ga Ragnvald jarl ham nytt navn, og kalte ham Harald Hårfagre. Alle som så ham, sa at det var virkelig et sant navn, for han hadde et hår som var både stort og vakkert... Ragnvald Mørejarl var den kjæreste venn kong Harald hadde, og kongen satte ham høyt. Ragnvald jarl var gift med Hild, datter til Rolv Nevja; deres sønner var Rolv og Tore. Ragnvald jarl hadde noen frillesønner også; en het Haddad; en annen Einar og en tredje Rollaug; de var voksne da de ektefødte brødrene deres var barn ennå. Rolv var en stor viking; han var så svær av vekst at ingen hest kunne bære ham, derfor gikk han til fots overalt. Han ble kalt Gange-Rolv. Han herjet ofte i austerveg. En sommer han kom østfra til Viken fra vikingtog, hogg han strandhogg der. Kong Harald var i Viken; han ble alvorlig sint, da han fikk høre om dette, for han hadde strengt forbudt å rane innenlands. Kongen lyste på tinget at han gjorde Rolv fredløs i Norge. Da Hild, Rolvs mor, fikk vite dette, drog hun til kongen og bad om fred for Rolv, men kongen var så sint at det nyttet henne ikke å be. Da kvad Hild dette: Jag ikkje namnen hans Nevjal! No vil du gjævingen driva or heimen, den hæve bonde; kvi er du so hard, du konge? Vondt for deg vil de vera slik varg aa bitast med. Rømer han til skogs, daa røvar han radt av kongens kyr. Gange-Rolv seilte siden vest over havet til Suderøyene; derfra seilte han vest til Valland og herjet der, og vant seg et stort jarlerike, som han bygde for en stor del med nordmenn, og det heter Normandi siden. Jarlene i Normandi er kommet av Rolvs ætt. Sønn til Gange-Rolv var Vilhjalm, far til Rikard, far til Rikard den andre, far til Robert Langspade, far til Vilhjalm Bastard, Englands konge. Fra ham er alle Englands-kongene ættet siden... Ragnvald jarl på Møre fikk vite at hans bror Sigurd var falt, og at det nå satt vikinger der i landet. Da sendte han sønnen Hallad vestover; han fikk jarlsnavn og hadde med seg en stor hær vestover, og da han kom til Orknøyene, slo han seg ned på øyene, men både høst og vinter og vår dreiv vikinger rundt der, rante på nesene og hogg strandhogg. Da ble Hallad lei av å sitte der på øyene, han veltet sg ut av jarledømmet og tok odelsbonderett; siden seilte han hjem til Norge. Da Ragnvald jarl hørte dette, brukte han seg fælt for det Hallad hadde gjort, sa at hans sønner liknet nok ikke på foreldrene. Da svarte Einar: Du synes ikke jeg er videre verdt, og jeg har lite kjærlighet å skilles fra. Jeg kan dra vestover til øyene, om du vil gi meg litt hjelp. Jeg skal love deg en ting som du sikkert blir svært glad for, jeg skal aldri komme til Norge mer. Ragnvald jarl sa at han likte godt at han likte godt det at han aldri ville komme igjen, for jeg har ikke større håp om at dine frender får ære av deg, for alle i morsætta di er trellebårne. Ragnvald jarl gav Einar et langskip og fant mannskap til det for ham. Så seilte Einar vest over havet... Da kong Harald var 40 år gammel, var mange av sønnene hans voksne karer, de var tidlig modne alle sammen. Da gikk det etter hvert slik at de ble misnøyde med at kongen ikke gav dem noe rike, men satte en jarl i hvert fylke; de mente jarlene var av lavere ætt enn de sjøl var. En vår la de av sted, Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, med en stor flokk og kom uventet over Ragnvald Mørejarl, kringsatte huset hans og brente ham inne med 60 mann. Så tok Halvdan 3 langskip, fant mannskap til dem og seilte vest over havet. Gudrød satte seg fast i de landene som Ragnvald jarl hadde hatt før. Men da kong Harald hørte dette, drog han straks mot Gudrød med en stor hær, og Gudrød så ingen annen utveg enn å gi seg over til kong Harald, og kongen sendte ham øst til Agder. Kong Harald satte Tore, sønn til Ragnvald jarl, over Møre, og giftet ham med Ålov, dattera si, hun som ble kalt Årbot. Tore jarl Teiande fikk da samme riket som hans far Ragnvald hadde hatt. Kilder: Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga, avsnitt 10, 23-24. Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 96. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 278. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 50, 76. | Øysteinsen, Ragnvald "Mørejarl" (I4539)
|
| 14014 | Rakkeby. | Family: Marcus Peter Christensen / Andrea Hvolsig, "Christensen" (F5270)
|
| 14015 | Ramdal i Rokke sokn i Berg prestegjeld i Smaalehnene. I folketellingen i 1801 er Huusbonde Engebret Andersen 53 år Huusmand med jord, og gift med Berte Nielsdatter 36 år. De er begge i 1ste egteskab, og de har en datter Mari på 4 år. | Andersen Ramdal, Engebret (I7283)
|
| 14016 | Ramsøya er den nest største øya i Osen. Den tilhørte Reins kloster så langt bakover i tid som en kjenner til. Etter flere eiere gjennom årene, ble Johan Moses Møller fra Trondheim eier i 1858. Da Møller kom til Ramsøygården var bebyggelsen i dårlig forfatning, og han måtte føre opp nye husbygninger. Ramsøygården var på den tida den største gården i Osen og ble kalt Godset. Det var mye arbeidsfolk på gården, som dreng, budeie og gjetergutt. Herskapet hadde også husjomfru, guvernante og kokke. I den ene enden av fjøset var det bakeri, og over der et rom som var til arbeidsfolkene. Møller drev også brennevinsutsalg. Fra folketellingen i 1875: Handelsmand, Gaardbr. S og Dampskibsexpeditør Johan Moses Møller, født i 1832 i Throndhjem, og hans kone Julie Fredrikke Marie Møller, født i 1832 i Throndhjem. Deres barn: Peter Bernhard Møller, født i 1865 i Throndhjem. Marit Møller, født i 1866 i Osens S. Bjørnør. Johannes Møller, født i 1868 i Osens S. Bjørnør. Bergliodt Møller, født i 1870 i Osens S. Bjørnør. Gudrund Møller, født i 1871 i Osens S. Bjørnør. Astrid Møller, født i 1873 i Osens S. Bjørnør. Sverre Møller, født i 1875 i Osens S. Bjørnør. Familien og ansatte på Ramsø i 1891: Johan Moses Møller, f.1832 i Thjem, grdbr.selveier, landhandler, poståbner og hustru Julie Fredrikke Marie Møller, f.1832 i Thjem. Barn: Peter Bernhard Møller, f.1865 i Thjem, ug handelsfuldm. Johannes Brun Møller, f.1868, Bjørnør, ug handelsbetj. Bergljot Møller, f.1870, Bjørnør, ug hjv.dtr. Astrid Møller, f.1873, Bjørnør, ug hjv.dtr. Sverre Møller, f.1875, Bjørnør, ug elev. Trygve Møller, f.1877, Bjørnør. Dessuten: Karen Svendsen Uran, f.1869, Bjørnør, ug kokkepige. Dina Johannessen Kløvig, f.1873, Fladanger, ug budeie. Anne Jensen Hopen, f.1876, Bjørnør, ug stuepige. Peter Pedersen Hepsø, f.1879, Bjørnør, pleiebarn, gjæter. Peder Munch Brage, f.1865, Fjære, Grimstad, ug juridisk student. Kristine Kristoffersdtr., f.1841, Bjørnør, g. arb. Fra folketellingen i 1900: Landhandler, gårdbruger(selveier) post- og dampskibsekspeditør Johan Moses Møller, født i 1832 i Trondhjem, og Handelsmdskone, husstel Julie Møller, født i 1832 i Trondhjem. | Møller, Johan Moses (I2246)
|
| 14017 | Ramsøya er den nest største øya i Osen. Den tilhørte Reins kloster så langt bakover i tid som en kjenner til. Etter flere eiere gjennom årene, ble Johan Moses Møller fra Trondheim eier i 1858. Da Møller kom til Ramsøygården var bebyggelsen i dårlig forfatning, og han måtte føre opp nye husbygninger. Ramsøygården var på den tida den største gården i Osen og ble kalt Godset. Han var en interessert og dyktig jordbruker, og forbedret jordens avkastning på Ramsøy så han etter noen år kunne ha dobbel besetning mot tidligere. Det var mye arbeidsfolk på gården, som dreng, budeie og gjetergutt. Herskapet hadde også husjomfru, guvernante og kokke. I den ene enden av fjøset var det bakeri, og over der et rom som var til arbeidsfolkene. Møller drev også brennevinsutsalg. Det var kun et anløpssted for skipstrafikk på Bjørnør fra før av, og det var Sørkråkøy, og et eneste poståpneri på Roan prestegård. Etter at Johan Moses kom til Ramsøy det han å få opprettet et skipsanløp der også, samt poståpneri, hvor han så ble ekspeditør, poståpner, skysskaffer og gjestgiver. Etter lov i 1860-årene skulle det foretas en revidering av landets matrikkelskyld. I den anledning ble Johan Moses fylketsvalgt for å tiltrede Bjørnørs herredskommisjon, som hadde et nok så stort arbeide med å verdsette samtlige eiendommer i herredet. Dette arbeidet varte i et par sommere. Han fikk også vervet å ivareta herredets interesser i en oppnevnt fogderikommisjon. Fra folketellingen i 1875: Handelsmand, Gaardbr. S og Dampskibsexpeditør Johan Moses Møller, født i 1832 i Throndhjem. I 1876 ble han valgt til Stortinget som fylkets 2.representant for årene 1877 til 1879, og deltok sådan i næringskommiteen. Etter junilovens ikrafttreden ble han flere ganger valgt som lagrettemann og domsmann, og deltok i flere skyld- og delingsforretninger. Han var i over 20 år revisor i Bjørnørs herredskasseregnskap og regnskapsfører for Osen kirke, samt 4 år formann i Bjørnørs eldste og første likningskommisjon. I 1884 var Johan Moses Møller tilsatt av 10 forskjellige sjøforsikringsselskaper som fast havariagent på strekningen fra den Murmanske kyst til Moldøy i Nordfjord, og senere videre sydover langs kysten til Kristiania. Fra 1891: Johan Moses Møller, f.1832 i Thjem, grdbr.selveier, landhandler, poståbner. Fra Norsk Kundgjørelsestidende, onsdag 3.august 1898: Jeg, Johan Moses Møller anmelder herved, at jeg under Firma J. Moses Møller driver Handel med Forretningskontor i Osen Herred, hvor jeg bor paa Gaarden Ramsø. Ramsø den 7 Juni 1898. Registreret idag til Berigtigelse af tidligere Anmeldelse fra Firmaet J. Moses Møller i Bjørnør. Fosens Fogderi, 13 Juli 1898. P. Miotzfeldt. Fra folketellingen i 1900: Landhandler, gårdbruger(selveier) post- og dampskibsekspeditør Johan Moses Møller, født i 1832 i Trondhjem. Johan Moses drev landhandel på Ramsøy i omtrent 52 år, før han solgte stedet til Helmer Volden, og flyttet tilbake til Trondheim. I 1908 foretok han en reise for det Nordenfjeldske dampskipsselskap til Færøyene og Island for å undersøke handelsforholdene for om mulig å opprette en dampskipsrute fra Trondheim til disse stedene. Da var han 76 år gammel, og straks etter denne reisen fikk han avskjed i nåde, og en årlig pensjon av selskapene som han i en årrekke hadde arbeidet for. | Møller, Johan Moses (I2246)
|
| 14018 | Randem. | Olsen Houger, Botolf (Baatolf) "Randem" (I9328)
|
| 14019 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I17922)
|
| 14020 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I1074)
|
| 14021 | Ranes. | Ottosen Arentz, Hans Michael (I12894)
|
| 14022 | Ranveig Lødøen, datter til Fredrikke, fortalte at moren ikke kom så godt overens med sin bror Karl. En gang, mens de fortsatt var unge og før Karl dro til Amerika, skulle hun hjelpe han med å knyte slipset. Det gikk ikke fort nok for den utålmodige Karl, som fiket til søsteren sin. Det var en av flere grunner til at Fredrikke var glad for at broren Karl dro til Amerika. | Zinow, Fredrikke Birgitte "Hansen" (I444)
|
| 14023 | Ranveig Lødøen, datter til Fredrikke, fortalte at moren ikke kom så godt overens med sin bror Karl. En gang, mens de fortsatt var unge og før Karl dro til Amerika, skulle hun hjelpe han med å knyte slipset. Det gikk ikke fort nok for den utålmodige Karl, som fiket til søsteren sin. Det var en av flere grunner til at Fredrikke var glad for at broren Karl dro til Amerika. | Zinow, Karl Fredrik (I445)
|
| 14024 | Ranveigs onkel Einar Skøien og kone Ruth var på besøk hos Ranveig og Magne i deres leilighet i Tromsøgata 25 en gang før mai 1939. I deres leilighet var det et høyt smalt vindu ved en alkove, som Ruth sa, når hun fikk se vinduet, at hun hadde gardin som passet til det. Denne gardinen fikk Ranveig, fortalte hun, og gardinen var av silke med blonder på. | Mathisen, Magne "Lødøen" (I2688)
|
| 14025 | Raoul (Rodulf) became Count of Cambrai around 888. | av Flandern, Raoul (Rodulf) (I12074)
|
| 14026 | Rasmus Andersen er bruker på Viken senest fra 1647 til 1661. Han var trolig ikke fra bygda. Anund er bruker fra 1661 til 1668, og er trolig sønn eller stesønn til foregående bruker Rasmus. Sønnen til Anund, Ola, kaller Rasmus - bestefar - i en rettssak i 1690-årene. | Rasmusen? Viken, Anund (I18269)
|
| 14027 | Rasmus Fieldstranden. | Rasmussen Klemmetsrud, Rasmus (I11036)
|
| 14028 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Family: Rasmus Sørensen Ramberg, "Leren" / "Oppem" / Johanna Larsdatter Lorås (F6346)
|
| 14029 | Rasmus var sønn av oberstløytnant Lauritz Mathias Hansen (1828-1912) og Cecilie Johanne Samuelson (1829-). Faren Lauritz Mathias Hansen var bosatt i Drøbak og gift med Johanne Cecilie Samuelson. Han var sønn av Rasmus Hansen Snorroeggen fra Oppdal. Hans kone var datter av Henry Parr Samuelson, en skipsreder i Drøbak. Lauritz Mathias var artillerioffiser, for det meste knyttet til Oscarsborg. | Hansen, Rasmus (I1196)
|
| 14030 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I17386)
|
| 14031 | Raunes andre mann, Peder Vemundsen var sokneprest til Sande og prost til Brunlaug og Numedals provsti. | Family: Peder Vemundsen / Ranveig ( Raune ) Lauritsdatter Holck (F5480)
|
| 14032 | Rebechae Schive gl. 80 aar. | Rebecca (Rebechae) "Schive" (I8381)
|
| 14033 | Rectorboligen. Den 6te April 1862 (Kl. 9 Aften) fødte hun vor yngste Søn, og denne overgik endog i store Legemsformer sine ældre Søskende, der dog, paa Hanna nær, alle havde været storlemmede (den Nyfødtes Vægt befandtes at være 10,5 pund (?)). | Brinchmann, Jacob Ludvig Hoffmann (I33)
|
| 14034 | Reder Angel Olsen var Anders' svoger. | Johansen, Anders Sigurd (I6)
|
| 14035 | Reder og grosserer Julius Nicolai Jacobsen, tok fra 11.februar 1853 borgerskap i Fredrikstad som sjef for sitt firma J.N.Jacobsen & Co. De hadde blant annet kontorer i Storgata 10. Niels begynte som kontorsjef for sin gamle venn reder og grosserer Julius Nicolai Jacobsen. I 1873 står kontorsjef Niels Hiorth nevnt under Nygaardsgaten 12. Det er sjelden en mann tiltrer en ny, overordnet stilling med de kvalifikasjoner og med de forutsetninger for å kunne utfylle den som Hiorth gjør. Han førte bøkene på en mønstergyldig måte like til medio 1909. Han kjente godt til leverandører og forhold i Oppland fra sin egne forretningsvirksomhet. Han hadde med tømmerberegningene å gjøre og var alltid med til hovedstaden i markedstiden. Om Hiorth står det også at "han stikker sig aldri frem og benytter sjelden sin prokura". Niels S. Hiorth nøt en så stor tillit at ingen revisor overvåket han ved firmaets overgang til aksjeselskap i september 1894, skjønt statuttene påbød dette. Niels S. Hiorth var hjemme i det hollandske språk, og skrev også tyske brev med gotiske bokstaver. | Jacobsen, Julius Nicolai (I7398)
|
| 14036 | Ree store. Navnet kommer av Reide, muligens av reidr = rede. I 1528 er Eivind store Rey lensmann i Stange. Den 9.juni 1537 var Eivind Mogensen lagrettemann i Stange (D.N. bind IV nr. 1110). Den 23.februar 1533 var Eivind Mogensen tilstede på Nøkleby, da brødrene Mogens og Håkon Sjondesen (brødre av Dale Sjondesen på Frang) avsluttet handel om 1/3 i Vik kvernstø. Denne Eivind Mogensen er antagelig den samme som Even Stor-Ree, og det er meget som taler for at Even Stor-Ree er av samme slekt som Dale-slekten på Frang. | Mogensen Stor-Ree, Eivind "Stor-Rede" (I12708)
|
| 14037 | Ref: Nesbok nr.5, side 671. Nils Olsen fra Hoelsenga av Hvam kjøpte Udnessvingen i 1912 (skyldsatt i 1920). Nils jobbet i et halvt år som såpegutt i ei barbersjappe i Oslo, (antagelig hans onkels). Han trivdes ikke så godt innenfor 4 vegger i en stor by, så han reiste hjem til Nes igjen. Her prøvde han seg noen år som smed hos Julius Enger, som den gangen hadde smie ved Sundstedet Verket på vestsiden av Glomma ved Årnes. Da han senere kom inn på anlegget i Rånåsfoss, der det var over 1.000 mann, arbeidet han også som smed. Han hadde blant annet med å sko hestene på anlegget. Det gikk ikke lenge før han søkte seg over på selve anlegget og var der til kraftstasjonen var ferdig. Ja, han kunne ha fått fast arbeid i Rånåsfoss, men så var han blitt gift og hadde bosatt seg i Udnessvingen. Hverken han eller kona ville flytte fra bruket, så det ble til at Nils avslo å bli kraftstasjonsarbeider. Han likte seg forresten mye bedre i jord -og skogsarbeide og trivdes godt da han begynt som gårdsarbeider på Akershus Landbruksskole på Hvam. Her var han i over 25 år og var han ikke blitt enkemann så hadde han sikkert blitt på Hvam enda lenger. Nils hadde bruket han måtte skjøtte, for barna var dratt ut, så det var ikke så greit ei tid. Udnessvingen var ikke så stor da Nils og kona kom dit i 1910. Bare 9 mål, men han fikk kjøpt 10 mål som han ryddet, og senere kjøpte han en liten teig med hagaskog, så han fikk beite til dyrene. Nå er bruket på nesten 40 mål. Dette er sitat etter Trygve Tangerud's intervju av Nils i anledning hans 90 årsdag. Nils var nesten aldri syk. | Olsen Hvamseie, Nils Arthur "Hoelsengen" (I15501)
|
| 14038 | Reg. dato og utreisedato 10.februar 1904: Arne Edvard Hugaas, ugift kelner, født 1872. Bopel: Thjem. Reisemål: Chicago med skipet Salmo, Cunard linjen. Billetter betalt i Trondhjem. Fri al Militærtjeneste. | Hugaas, Arne Edvard (I1161)
|
| 14039 | Regimente Intendant ved Nordre Hålogalands inf.reg. | Moe, Harald Eivind Marentius (I21381)
|
| 14040 | Regimentet ble opprettet på grunnlag av overtallige legder fra andre regimenter og fikk navnet Coucherons regiment. Gyldenløvefeiden var krigen der Danmark-Norge tok tilbake sitt tapte land, men til sist likevel tapte for en svensk kong Carl 11., som slåss tappert og seirende mot danskene lenger syd. Gyldenløvefeiden var, isolert sett, en ærerik tid for norsk militærmakt. Ved freden i Lund høsten 1679 sto ikke én svensk soldat på norsk jord, og Bohuslän var stort sett på norske hender. I det store og hele var Gyldeløvefeiden en avledningsmanøver i Den skånske krig, og i svensk litteratur ser vi hvor lite akt samtiden gav på hendelsene i Bohulän. Det viktige var Skåne og Danmark, danskekongens norske arverike ble ikke ansett som viktig, militært sett. Historien har vist at den svenske krigsstrategien var riktig, men det legges samtidig vekt på at overkommandoen i Stockholm hadde vært for godtroende med hensyn til hvilke stridskrefter nordmennene kunne stille opp med. I - Vårt Forsvars Historie - av generalløytnant Bjørn Christophersen, begynner avsnittet om Gyldenløvefeiden slik: Monarkiets ledelse ville vinne tilbake de tapte provinser så snart leilighet bød seg, og i 1664 ble Frederik 3's sønn Ulrik Frederik Gyldenløve utnevnt til stattholder i Norge med hovedoppgave å styrke landets militære beredskap. Dette var i 1664, 6 år etter at de gamle, norske provinsene var tapt til Sverige under Krabbekrigen. Det smertelige tapet at Trøndelag ble svensk i 1658, og at Danmark-Norge ikke maktet å ta tilbake Jämtland og Herjedalen som var tapt allerede under Hannibalsfeiden 1645, at det tok 2 år å vinne Trøndelagsfylkene og Norges gamle hovedstad tilbake, men resten forble under svensk herredømme. For Christian 5. i København var det ikke til å holde ut. Våren 1675 bygget det derfor opp til ny krig. Da den danske hær gjorde landgang i Skåne sommeren 1676, grep Gyldenløve i samsvar med felttogplanen offensiven i Bohuslän med 1.000 ryttere og dragoner, samt 4.000 fotfolk. Den 8.juni gikk de over Svinesund og inn i Bohuslän, støttet av 6-8 galeier og et snes skjærbåter. Under Gyldenløvefeiden (1675–1679) deltok regimentet til oberst Willem Coucheron under kamphandlingene i Bohuslän. Det kom til en mindre trefning ved Kvistrum, og 17. juni nådde de Uddevalla som ble besatt uten større motstand. Ved hjelp fra skjærgårdsfartøyer opprettet en der et magasin for Hæren med sjøverts forbindelse til Norge. Iht Den Nordiske Kriigs Krøniche ble 3 regimenter; nemlig - gen-leutenant Ryssensteinss, oberste Gerssdorffs och oberste Coucherons, som var den halfue part aff dett norske infanterie, staaendiss ved Kobroe til at annamme det proviant - mens Gyldenløve gikk med resten av hæren mot Vänersborg. Vesterleningene var anført av oberst Wind, og bør således ha vært med mot Vänersborg, som falt den 26.juni 1676. Det er da også i - Oversigt over Vestlandsavdelingenes historie - anført at Gyldenløve kl.5 om ettermiddagen den 25.juni førte først en bataljon av Smaalenske regiment under oberst Eilerik Visborg til storm mot vestsiden av broen ved Karlsgraven syd om Vänerborg. Deretter fulgte en bataljon Bergenhusinger, og til sist et kompani Vesterleninger - uten at det er angitt hvilket kompani dette var. Kampene varte hele dagen og kvelden, og det kom etterhvert flere norske styrker til. Den svenske general Mörner med omkring 3.000 mann under seg gjorde god motstand, men kl.11 samme kveld rykket nordmennene inn mot byen. I selve byen satt en besetning på 200 mann som nektet å overgi seg, under oberstløytnant Johan Lillies kommando. Først etter bombardement og med det norske infanteriet stilt opp til storm dagen etter fant de det klokest å gi etter for presset. 190 mann og 9 faner falt i Gyldenløves hender, i tillegg til mer enn 100 fanger som var tatt i løpet av de 2 dagene. Her angis at Lillie marsjerte ut med 500 mann i Sthen Jacobsøns: Den Nordiske Kriigs Krøniche. Hele teksten fra Den Nordiske Kriigs Krøniche finner du på de Skånska landskapens Historiska och Arkeologiska förenings internettside http://www.ra.se/lla/Dokument/. Gyldenløve oppgir at han mistet 1 løytnant og 10 mann i kampene om Vänersborg (mens Sthen Jacobsøn oppgir falne til 1 kaptein, 1 løytnant og 20 menige). Han etterlot 400 mann i byen, og rykket selv nærmere Gøteborg for å sluttføre oppdraget. Slik skulle det ikke gå. På grunn av mangel på tungt artilleri, uten støtte fra fellesflåten og uteblivelse av danske tropper fra Skåne, trakk han seg i september tilbake til Uddevalla, og senere helt tilbake til Svinesund hvor troppene overvintret på norsk side. Vinteren 1676-1677 lå de forlagt på ulike steder mellom Halden og Fredrikstad. Året etter skulle man gjenta oppdraget. Planen var igjen med felles norsk-dansk innsats å ta Gøteborg. Forut for dette ble det foretatt flere streiftog inn i Värmland og Dalsland for å ødelegge svenske militære installasjoner og hindre samling av tropper. Våren 1677 økte den norske hæren til en styrke på 16.000 mann, reserver medregnet, og i juni rykket Gyldenløve med 5.000 mann over Svinesund på en flytebro. Kort etter ble Uddevalla på ny besatt uten alvorlig motstand. En del av Hæren gikk så i stilling syd for byen mens resten vendte seg mot Marstrand. Coucheron utmerket seg under erobringen av Marstrand med festningen Karlsten i juli 1677. Det norske angrepet på Marstrand skjedde i juli 1677. Totalt deltok følgende tropper i dette angrepet: 3 geværkompanier sønnenfjells, 4 kompanier av Smålenske regiment, 5 kompanier av Coucherons regiment, 2 kompanier av Trondhjemske og Bergenhus regiment formet som 1, og 4 kompanier fra Vesterlenske regiment. Trolig deltok også en del av Opplandske regiment. Sthen Jacobsøn beretter i - Den Nordiske Kriigs Krøniche - at oberst Wisborg (Smaalenske regiment) og oberst Coucheron (Coucherons regiment) ble kommandert til den nordre side, oberst Vibe (Opplandske regiment) til den søndre side og oberstløytnant Trischeler med generalløytnant Mohr på den østre side, rett overfor byen. Den 5.juli ble 2 bataljoner og en del kanoner satt i land på Koön, øst for Marstrand. Herfra er det et 200 meter bredt sund over til selve Marstrand og Marstrandsön. Beskytningen av festningene på Hedvigsholm og Malepert startet dagen etter. Hedvigsholm lå nær inntil Koön i sydøst, og Malepert nordøst for byen, også denne befestede, lille holmen på Koö-siden. Fortet på Malepert ble erobret natt til 13.juli, og samme natt mislyktes nordmennene da de prøvde å innta Hedvigsholm. Hele 208 nordmenn ble drept eller såret under det mislykkede angrepet på Hedvigsholm denne natten. Størst var mannefallet da en kruttønne eksploderte blant nordmennene bak provianthuset, hvor de hadde søkt skjul for svenske bomber og stener som ble kastet fra skansen. I svenske kilder står det forøvrig at nordmennene gjemte seg inne i provianthuset, mens Gyldenløve sier at de var bak huset. 7 dødsdømte, norske soldater fikk anledning til å unngå henrettelse ved å ta seg ut til det underminerte fortet på Hedvigsholm da fortet der ble inntatt få dager etter. Gyldenløve brukte disse - frivillige - hvorav 5 var dødsdømt fordi de hadde nektet å gå opp stormstigene under tidligere angrep, til å lete opp og uskadeliggjøre miner. Slik slapp Gyldenløve å - hazardere saa mange Folk - når de gikk ut på holmen, og de 7 fikk sin pardon fra kongens halvbror. Selve byen Marstrand og skansen på Gustavsberg falt 18.juli i norske hender, og derfra gikk de løs på selve hovedfestningen Carlsten. I tillegg beskjøt de festningen fra batterier på høydedragene nord for byen, en stor militær bragd som er beskrevet i detalj av Gyldenløve. Her trakk de opp tungt artilleri som de i ro og mak kunne bruke til å hamre løs på festningsmurene. Den 23.juli sto nordmennene på pistolskudds avstand fra Carlsten, og situasjonen for de 400 svenske innenfor murene begynte å bli uholdbar. Klokka 3 på ettermiddagen samme dag overga svenskene festningen. Gyldenløve, som mente at svenskene hadde forsvart seg godt, lot den svenske kommandant og oberst Sinclair marsjere fra festningen under full militærhonnør. Blant det materiell Gyldenløve erobret i Marstrand var 56 kanoner, betydelig forråd av levnetsmidler og utrustning, og ikke minst åtte faner, iht Illustreret Norgeshistorie (1893) med innskriften: Som trofast man Jag träder fram Mot fienden att strida Af Giøtha blod Och samma mod I verlden berömt så vida. På denne tiden var nettopp det å vinne faner i kamp noe av det mest ærefulle en armé kunne oppnå. De norske tapstallene var omkring 300 døde og sårede. En spesiell episode fra Marstrand - og den må vi tro Ahasverus de Créqui opplevde - var da Gyldenløve berodret en takksigelsesgudstjeneste - Te Deum - søndagen etter at Marstrand falt: Kommandant på Carlsten Festning i 1998, Eiwe Svanberg, beretter at presten i Marstrand, Fredrik Bagge, holdt gudstjenesten slik han ble bedt om. Som avslutning skulle han be kongens bønn. Han gjorde det, men han ba Carl 11's bønn. Han ba også om fremgang for de svenske styrkene. Christian 5's halvbror, Gyldenløve, hadde lite til overs for en slik demonstrasjon, men gav storsinnet presten en ny sjanse. På ny kom svenskekongens bønn fra alteret i Marstrand kirke. Etter at dette gjentok seg tredje gang, må vi tro at Gyldenløve tordnet skikkelig da presten ble ledet fra prekestolen til krigsrett på festningen. Her forklarte Bagge i sterke ordelag beveggrunnene for sin handling, inntil en norsk offiser stormet frem, la hånden over Bagges munn og sa til Gyldenløve: La ham kun ikke få tale, thi da gjør han oss alle til Tyve og Skielme. Bagge ble dømt til døden, men fikk kjøpe seg fri med tredobbel mannsbot. Han satt på Fredrikshald festning til boten var betalt, og senere fikk han en rekke nådesbevis av kong Carl 11. som takk for sitt mot. I dag finner vi en minneplate til Bagges ære på Marstrand kirken. Etter erobringen var Willem Coucheron kommandant i Marstrand til freden 1679, og Coucherons regiment ble oppløst 31.mai samme år. Kort etter Marstrands fall kom en svensk offensiv inn i Bohuslän fra Vänersborg. Dette førte blant annet til sammenstøt ved Uddevalla 29.august mellom 5.000-6.000 nordmenn og et noe større antall svensker. Her vant - ifølge norsk militærhistorie - vår hær den fremste seier den noen gang har vunnet i ett enkelt slag. Svenskene mistet 1.500 falne og sårede, 400 fanger og hele sitt artilleri og tren foruten 19 faner, mens våre tap i døde og sårede oppgis til under 100 mann. Hos Øverland (s.444) heter det at Gyldenløve etterlot Coucherons regiment som besetning i Marstrand, mens han lot den øvrige del av hæren støtte Løvenhjelms korps som hadde tatt stilling ved Uddevalla. En avdeling synes også å ha blitt beordret tilbake til Norge for å dekke grensen mot en innfall fra Värmland, mens Gyldenløve selv reiste som aller snarest til Larvik hvor han den 16.august fant tid til å gifte seg med Antoinette Augusta av Oldenburg. Som det heter hos Øverland (s.448): Etter slaget ved Uddevalla lå hele Bohuslen med unntak av Båhus festning åpen for nordmennene, som nå hadde håp om at denne landsdelen igjen skulle vende tilbake til moderlandet. I dette øyemed lot Gyldenløve de gamle skanser utbedre og nye anlegge. Således fortsatte han de la Gardies festningsarbeider omkring Uddevalla, og ved Kvistrum og Svarteborg, på Orust og i Marstrand lagdes sterke befestninger. Hele den norske hær gikk deretter i vinterkvarter i Bohuslen, hvor årstiden og de sedvanlige vanskeligheter med å finne livsopphold snart la hindringer i veien for alle krigsforetagender. Seieren ved Uddevalla var kanskje lettkjøpt for den norske hæren, godt krigsvant som den var på dette tidspunkt. Men den som vinner slaget, vinner ikke alltid krigen. I svensk litteratur er dette slaget beskrevet litt annerledes. Det legges vekt på at den svenske bondehæren var dårlig trent og under slett ledelse. Den svenske øverstkommanderende for Uddevallastyrkene, general de la Gardie, fikk da også gjennomgå av kong Carl 11. i etterhånd, etter at generalen hadde forsøkt å legge skylden på sine underordnede. Riktignok hadde de la Gardie allerede året innen bedt om å bli fritatt for overbefalet, idet han påpekte at han var general uten folk, uten offiserer og uten underhold. At kong Carl 11. likevel gav ham kommandoen, og at de la Gardie etterhvert fikk soldater som rømte slagfeltet når det sto på som verst, hjalp uansett ikke på kongens nåde. Vi skal heller ikke underslå betydningen av at de la Gardie hadde vært blant kongens formyndere i dennes mindreårighet - Carl 11. ble kronet i 1660 bare 4 år gammel. Nå var kongen voksen, han var myndig, og de la Gardie var knapt blant kongens favoritter. I svenske kilder fremstilles både nordmenn og dansker som gode soldater, men umenneskelige i sin fremferd. Like stor vekt legger de på at den svenske regjeringen hadde vært godtroende mot naboene og hadde dårlig begrep om de norsk-danske stridskreftene. Derfor ble grenseprovinsene overlatt til seg selv, uten god nok beskyttelse, og følgene ble en ødeleggende krig med store lidelser. Bilde: Inntrykk fra angrepet på Marstrand sommeren 1677 - dog med en noe forstørret festning i forhold til de virkelige forholdene. Denne overdrivelsen er i tråd med inntrykket vi får fra det danske stikket som viser okkupasjonen 1677. Til venstre i bildet ser vi Hedvigsholm hvor det pågikk harde kamper i juli 1677, og omtrent bak rytteren - Gyldenløves - hode lå den lille holmen Malepert, også den bestykket. Både Hedvigsholm og Malepert er i dag forsvunnet, og henger sammen med Koön hvorfra hovedangrepet ble ledet. Festningen var heller ikke hvitkalket, men granittfarget som i dag - se bilde nedenfor. Stikket fra - Sveriges Historia - som er gjengitt lenger nede i denne artikkelen gir et inntrykk av hvordan Marstrand så ut tidlig på 1700-tallet. Veggteppe: Kong Frederik 3's utenomekteskapelige sønn Ulrik Frederik Gyldenløve - halvbror av kong Christian 5. - er her på sin kommandoplass på Koön ved Marstrand sommeren 1677. I bakgrunnen Marstrand by og Carlsten festning, det nyanlagte forsvarsverket som ble påbegynte kort etter at Marstrand ble svensk i 1658. Oberstløytnant Ahasverus de Créqui dit la Roche hadde kommandoen over 1 av de 4 kompaniene fra Vesterlenske regiment som deltok i okkupasjonen av Marstrand og Carlsten i juli 1677. Veggteppe fra Rosenborg Slot i Danmark. Tegning: Carlsten Festning og Marstrand 1677, mens tårnet fremdeles var firkantet. Nede i byen ser vi Marstrand kirke hvor presten, Fredrik Bagge, heltemodig sto imot Gyldenløves okkupasjon ved å be bønn for den svenske fremfor den danske kongen under gudstjenesten søndagen etter at Marstrand var inntatt (utsnitt av dansk stikk). | Coucheron, Willem (Wÿllem) "Cuchron" (I2886)
|
| 14041 | Regimentkvartermester og auditør ved 1.Bergenhusiske nasjonale infanteriregiment. | Christophersen Ohnsorg, Adam Levin (I13883)
|
| 14042 | Registerkort under krigen: London 1167. Gift 1940 i Kirkenes med Ragna Anie, f.7.september 1901 i Vardø. 1 barn. Var før krigen transportarbeider. Reiste til sjøs i mars 1940 som matros med D/S Alster. Påmønstret 1.juli 1940 som matros på D/S Asgerd, og omkom da skipet ble torpedert (flyangrep) 27.september 1940 på vei fra Methil i Skottland til Sydney N.S. i Canada. Flyangrep 27.september av tysk fly, type Focke-Wulf 200, og senket omtrent 195 nautiske mil nordvest for Malin Head, Nord-Irland. Skipet forsvant fra konvoien og ble siden ikke funnet. Alle om bord, 17 mann, derav 15 nordmenn omkom. Kilde: Axis Submarine Successes of World War Two (1999) av Jürgen Rohwer). Andre kilder hevder at D/S ASGERD ble torpedert av tysk ubåt U137 (etter oppgave fra ubåten) den 27.september og synker i pos. N 6.35' W 09.10' på reise Methil til Sydney N. S.. Tildelt Krigsmedaljen Kgl.Res. 24.mai 1946. P.M., for fortjeneste av Fedrelandet under krig. Kilde: https://www.krigsseilerregisteret.no/no/sjofolk/222557/ | Bertheussen, Einar Bastian Wollert (I20393)
|
| 14043 | Registernummer under krigen: London 87180. Kom til Storbritannia 17.desember 1944 fra Stockholm. Til handelsflåten 10.januar 1945. Påmønstret i London på M/T Ima som matros 22.januar 1945. Avmønstret 18.mars 1946 i Le Havre. In Febr.-1945, we find her in the westbound North Atlantic Convoy ONS 43, which originated in Liverpool on Febr. 27 and arrived Halifax March 16. Ima, however, was bound for New York, where she arrived March 18, having started out from Clyde on Febr. 28. Nordanger and Tropic Star are also listed in this convoy. According to A. Hague, Ima headed back to the U.K. on March 27 in Convoy SC 171* from Halifax, returning across the Atlantic in Convoy ONS 48* on Apr. 21 (Commodore in Toledo). She arrived New York on May 7, and on May 16, she joined Convoy SC 176* from Halifax in order to return to Liverpool, where she arrived May 30, continuing to Stanlow that same day. These convoys had other Norwegian ships as well. Påmønstret i London på T/T T2 Nordahl Grieg 9.april 1946. Avmønstret 4.oktober 1946 i Cherbourg. Var båtsmann på M/S Toki Arrow da han omkom 1.juni 1975 ved ulykke da skipet lå ved skipsverftet i Tanamo, Japan. Kilde: https://www.krigsseilerregisteret.no/no/sjofolk/708809/ | Søberg, Johan Martinus (I20493)
|
| 14044 | Registrering etter Jens' første hustru, ... Michelsdatter, ble avholdt i Trondheim 13.november 1686. | Michelsdatter, NN "Schive" (I1953)
|
| 14045 | Registrert 1940: Robert og hustru Clara, samt sønn Ellert som er 23 år gammel. | Hove, Robert Julius (I13291)
|
| 14046 | Registrert blant arbeiderne på Bergensbanen Vest. Innmeldt til tjeneste 2.april 1907: Karl Kristian Lorentzen, født 26.november 1887 i Trondhjem. Hjemsted er Bergen. Med Bergensbanen kom helt nye yrkesgrupper til distriktene den skulle tjene. Lokalbefolkningens aller første kontakt med jernbanen var ingeniører og assistenter som skulle stikke ut linjen. Etter hvert fulgte anleggsfolk, banepersonale, stasjonsbetjening og togpersonale. Deres daglige virke ble fulgt med interesse og ledet kanskje også til tanken om en jobb på jernbanen for flere. En fast arbeidsplass ved statsbanene kunne absolutt være et fristende alternativ, spesielt for unge arbeidssøkere. Det meste av anleggsdriften foregikk i et svært krevende terreng og et ugjestmildt værlag, og kraftanstrengelsene var store. Innsatsen ble belønnet med en brukbar dagsfortjeneste. Det meste av anleggsarbeidet var basert på akkord som basen på vegne av arbeidslaget avtalte med avdelingsingeniøren. Felles interesser på arbeidslaget fremmet samhold og solidaritet blant arbeiderne. I gjennomsnitt lå akkordlønnen på rundt 5 kroner, og på en god dag kunne den komme opp mot 8 kroner. I et knipetak stilte de gjerne opp for hverandre. Boforholdene på anleggene var enkle. Arbeidere med familier leide gjerne husrom privat hvis muligheten fantes i nærheten av arbeidsstedet. For øvrig var det bokollektiv i brakke som var alternativet. | Lorentzen, Karl Kristian (I40)
|
| 14047 | Registrert boende i Professor Dahls gate 3 er Andreas og Inge Darrel. | Darrel, Andreas Storm (I7570)
|
| 14048 | Registrert død som lem i Thomas Angells Hus. | Reinholtsdatter Schive, Elen Margrethe "Klinge" / "Greve" (I1807)
|
| 14049 | Registrert familie foruten Erik og Bredine er barna: Carl Johan (1869), Emelie (1871), Soffie Marie (1873), Olga Bredine (1875), Emma (1877) og Frithof M. (1879). | Bjurvall, Erik Ferdinand "Bjurvald" (I13738)
|
| 14050 | Registrert familie foruten herr og fru Bjurvald er barna: Anna (1863), Karl (1869), Emelie (1871), Soffie (1873) og Olga (1875). Alle født i Tønsberg. | Bjurvall, Erik Ferdinand "Bjurvald" (I13738)
|