Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 14,051 to 14,100 of 16,597
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 14051 | Registrert familie i 1865: Frantz Oscar, 7 år, født i Tønsberg. Anne, 3 år, født i Tønsberg. Fredrikke, 1 år, født i Tønsberg. | Bjurvall, Erik Ferdinand "Bjurvald" (I13738)
|
| 14052 | Registrert i 1900 som Teknikerelev forsørges af Fader Bankkass. | Rosenberg, Nils Martin (I17520)
|
| 14053 | Registrert i 1940 i Ward 38 i Chicago: Fred Lorentzen, 62 år gammel og hans kone Ragna, 58 år gammel. | Lorentzen, Fredrik Christian "Fred" (I505)
|
| 14054 | Registrert i folketellingen i 1875: Contorist Emil Ferdinand Wold, født 1824 i Brevik, og hustru Elen Karine Wold, født 1815 i Kristiania. | Wold, Emil Ferdinand (I24401)
|
| 14055 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I24390)
|
| 14056 | Registrert Karl og hustru Laura. | Zinow, Karl Fredrik (I445)
|
| 14057 | Registrert som 12 år gammel ved skiftet etter faren 8.mars 1698. | Henriksen Calmeyer, Christopher (I15332)
|
| 14058 | Registrert som 5 år gammel ved farens skifte 8.mars 1698. | Henriksen Calmeyer, Henrik (I15337)
|
| 14059 | Registrert som krigsseiler, med registernummer under krigen: London 27334, NY 20237. M/T Ferncourt. I Nortraships tjeneste. 3.maskinist. Påmønstret 1.juli 1940. Avmønstret 30.november 1940. M/T Thorshavet. DNV1A1 Tankskip for oljelast. 2.maskinist (offiser med ansvar for løpende vedlikehold ifølge 1.maskinists instrukser. Maskinrommets arbeidsleder). Påmønstret i Glasgow, 3.april 1941 til New York. Avmønstret 10.desember 1941. M/T Thorshavet. DNV1A1 Tankskip for oljelast.. DNV1A1 Tankskip for oljelast. Påmønstret 22.januar 1942. Avmønstret før 2.november 1942. M/T Thorshavet ble torpedert av tysk ubåt 3.november 1942. 43 besetningsmedlemmer ble reddet, 3 savnet. Den hadde da fyrolje i lasten. Gunnar Edvard Johansen sto ikke på mannskapslisten. Kilde: https://www.sjohistorie.no/no/sjofolk/558084/monstringer https://www.krigsseilerregisteret.no/no/forlis/221548 | Johansen, Gunnar Edvard (I97)
|
| 14060 | Registrert under Koppskatten i 1683 for Bergen: Hr.Oberiste Cucheron. | Coucheron, Willem (Wÿllem) "Cuchron" (I2886)
|
| 14061 | Registrert: ugifte husmor og Møllerierske Anna Borlaug. | Borlaug, Anna (I4335)
|
| 14062 | Registrerte 1885: Husfader Grosser, Vinhandel Gotfried Anton Hoffmann, 58 år. Gift med Clara Emilie Christiane Hoffmann, 60 år. Deres barn: Christiane Bützow Hoffmann, 25 år. Hanna Gabrielle Hoffmann, 25 år. Marijohanne Beata Hoffmann, 20 år. Kokkepige Agnes Margrete Jensen, 18 år. Stuepige Charlotte Vilhelmine Sørensen, 18 år. | Hoffmann, Gottfred Anton (I470)
|
| 14063 | Registrerte: Grosserer Gottfred Anton Hoffmann, 53 år, født 1827. Gift med Clara Emilie Constance Bützow, 54 år, født 1826. Deres barn: Christiane Bützow Hoffmann, 23 år. Hanna Gabrielle Hoffmann, 20 år. Maren Johanne Beate Hoffmann, 15 år. | Hoffmann, Gottfred Anton (I470)
|
| 14064 | Regjeringen kunngjorde dagen etter dødsfallet at han ville få begravelse på statens bekostning. Pressemelding fra Statsministerens kontor 22.oktober 2018. Krigshelten Joachim Rønneberg er død. Han var en av våre fremste motstandsmenn under 2. verdenskrig. Vi takker for hans innsats for landet, sier statsminister Erna Solberg. Rønneberg var motstandsmann under krigen, og ledet blant annet Vemork-aksjonen på Rjukan. Sabotasjeaksjonen har blitt omtalt som den mest vellykkede sabotasjeaksjonen på norsk jord under krigen. Joachim Rønneberg er tildelt flere utmerkelser for sin innsats. Han mottok blant annet Krigskorset med sverd i 1943, og i 2015 mottok han Forsvarets hederskors for sin innsats for å formidle krigshistorie, og de verdiene Norge står for. Rønneberg ble 99 år gammel. Han ble født 30. august 1919 og døde 21.oktober 2018. Han begraves på statens bekostning. Jeg er glad for at familien til Rønneberg har takket ja til at begravelsen skjer på statens bekostning. Rønnebergs mot og tapperhet vil bli stående for ettertiden, sier Solberg. Kilde: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/begravelse-pa-statens-bekostning-for-joachim-ronneberg/id2616621/ Utdrag fra Aftenpostens og VG's omtaler av begravelsen: Han satte sitt land og dets folk foran seg selv. Disse ordene gikk igjen i hyllesten av Joachim Rønneberg da krigshelten, radioreporteren og familiemannen ble bisatt i Ålesund tirsdag. Han var en patriot, en helstøpt offiser og en forsvarsvenn, sa forsvarssjef Håkon Bruun-Hanssen, men også en inspirasjonskilde for nye generasjoner av soldater. Han sa også at Rønneberg har satt tydelige og varige spor etter seg i Norges historie. Som 23-åring ledet han den mest spektakulære og internasjonalt mest kjente sabotasjeaksjonen i Norge under 2. verdenskrig: Sprengningen av tungtvannsfabrikken på Rjukan. Æren for den taktiske seieren rundt selve angrepet, tilfaller ham alene, fastslo forsvarssjef Haakon Bruun-Hansen i sin minnetale. Linge-kransen her legger vi ned fra Lingeklubbens rest som en takk til deg, Joachim, og også som en siste hilsen i denne verden. We’ll meet again, sa motstandsmannen August Rathke (92) fra Lingeklubben, en forening for medlemmer av Kompani Linge, som de begge var en del av. Når vi i dag tar farvel med Joachim Rønneberg, tar vi også farvel med et menneske helt utenom det vanlige. Selv ville han ikke bli kalt en helt, men det var akkurat det han var En helt som satte andre foran seg selv hele sitt liv, sa finansminister Siv Jensen (Frp), som representerte Regjeringen under bisettelsen i Borgund kirke i Ålesund. Men gjennom hele livet hadde Joachim Rønneberg en svært ydmyk tilnærming til sine egne bragder og sin egen krigshistorie. Det gikk også flere tiår før han begynte å snakke om opplevelsene offentlig. Han ville for all del ikke bli beskyldt for å tjene på det han hadde vært med på. Etter hvert åpnet han opp, blant annet fordi han ønsket å minne nye generasjoner om at de ikke måtte ta friheten for gitt. Han benyttet seg av sin enestående fortellerevne til å formidle opplevelsene, alltid lavmælt og uten unødvendige adjektiver, sa Jensen. Heller ikke de unge kommer til å glemme motet og viljen Joachim Rønneberg og kameratene hans i Kompani Linge utviste for Norges frihet og selvstendighet, sa NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen. I 41 år arbeidet Rønneberg som radioreporter og redaksjonssjef ved NRKs kontor i Ålesund. Rønneberg er heller ikke glemt i Storbritannia, landet som han selv kalte sitt andre fedreland. Formannen i Special Forces Club i London tok frem president Franklin D. Roosevelts ord fra 1942 da han skulle beskrive Rønneberg: Hvis det er noen som fortsatt lurer på hvorfor krigen utkjempes, la han se mot Norge. Hvem legemliggjør den motstanden bedre enn Joachim Rønneberg, sa John Andrews i den private medlemsklubben for dem som tjenestegjorde i den hemmelige avdelingen Rønneberg var med. Ordfører i Ålesund, Eva Vinje Aurdal, illustrerte i sin tale også Rønnebergs posisjon utenfor Norge. Etter dødsfallet fikk hun e-post fra en takknemlig jødisk mann som hadde lest om Rønnebergs død i den britiske avisen The Guardian. Jeg tror ikke jeg ville ha eksistert hvis ikke mennesker som Joachim Rønneberg kjempet under 2. verdenskrig, skrev han i e-posten. For ordføreren var det en sterk påminnelse om hans betydning for mennesker utenfor våre lokale og nasjonale grenser. Det er sterkt at et enkelt menneske har utgjort en slik forskjell sier hun. Men Rønneberg var ikke bare krigshelt og radiomann. Han var også far og familiemann, med tre barn, ni barnebarn og et oldebarn. Sønnen Jostein kunne fortelle om en mild og snill far som tok med barna både til sjøs og til fjells. I sin minnetale beskrev sønnen ham som en nøysommelig og beskjeden mann, men en mann som var trygg på seg selv. Han var aktiv i blant annet Turistforeningen, i den lokale skiklubben og i Rotary. I lokalmiljøet var han lenge – på grunn av sin selvpålagte taushet – mer kjent som radioreporter enn som krigssabotør. Da jeg var ung fikk jeg ofte spørsmål om jeg var i slekt med han Rønneberg i NRK. Tungtvannsaksjonen hørte vi ikke om før senere, kunne Jostein Rønneberg fortelle. Selv om han ble veldig gammel, så er tomheten, savnet og vemodet like tungt. For oss står vi likevel igjen i stor takknemlighet for den trygge og kjærlige faren han var for oss barna, sa motstandsheltens sønn, Jostein Rønneberg, i sitt minneord. Kronprins Håkon Magnus, Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (H) var også blant dem som hyllet den avdøde motstandsmannen. | Rønneberg, Joachim Holmboe (I7330)
|
| 14065 | Regjerte i farens navn mens faren var på krigerferd og erobret det meste av England i 1013. Da faren døde året etter ble Harald konge også i navnet mens broren Knut Sveinsson, senere kalt for Knut den store, beholdt makten i England. Hjalp sin bror med å vinne England. Kun 4 år fikk Harald som regent før han døde, og da overtok broren Knut også Danmark. Ettertiden vet svært lite om Svein Tjugeskjeggs sønn og arving. I 1013 bød kong Svein på dansk leidang, seilte over Nordsjøen og begynte erobringen av England. I Danmark plasserte han sin sønn som regent i sitt fravær. Da England ble erobret flyktet den engelske kongen Ethelred den rådville til Normandie, hvor han søkte beskyttelse hos sin svoger Robert. Da Svein Tjugeskjegg døde i februar 1014 valgte hans menn sønnen Knut til konge, men i Danmark hyllet høvdingene broren Harald som konge. Ved Sveins død kalte det engelske riksrådet den fordrevne kong Ethelred hjem, og Knut måtte reise til Danmark for å samle støtte. I følge noen kilder anmodet han storebroren Harald om å få del styret av Danmark, men Harald avviste ham. Han skal likevel ha lovet Knut hærstyrker og hjelp til å gjenerobre England som åpenbart ble oppfattet som Svein Tjugeskjeggs arv til sønnen Knut. Muligens var det hele tiden Sveins intensjon at Danmark skulle ha en konge og England den andre slik at begge sønnene kunne konsentrere seg om hvert sitt rike. | Sveinsen av Danmark, Harald (I4899)
|
| 14066 | Regnes for den mest innflytelsesrike person i Egersund på sin tid. Eide bl.a. Bjerkreim kirke. | Eriksen Leganger, Henrik (I2904)
|
| 14067 | Regnes som Danmarks første reelle konge, som med utgangspunkt i en mindre region ble konge over hele det som i dag er Danmark. Harald Blåtann er også den første danske konge som trår ut av sagnkongenes halvmørke og blir en historisk figur dokumentert i skrift og stein. Mens danskekongen måtte underkaste seg den tyskromerske keiseren i sør forsøkte han selv underkaste norske herskere i nord. Et maktmiddel i dette var å innføre kristendommen som offisiell religion. Harald Blåtann ble konge i Danmark etter sin far, Gorm, 950-985. Regjerte sammen med Gorm den siste tiden faren levde, mest på den tyske keiser Otto 1's (Otto den store) nåde. Harald Blåtann må ha vært en mektig konge. En konge med forståelse for strømningene i tiden. En konge med visjoner og drømmer, men også med klare ambisjoner om makt. Han samlet Danmark og hadde innflytelse i Norge, med klart overherredømme i Viken. Viken omfattet området rundt Oslofjorden, fra Grenland i vest til Bohuslän i øst. Bohuslän var den gang norsk område. Kristendommen var på fremmarsj i Europa. Harald var selv blitt døpt rundt år 960. Misjon hadde det vært i Danmark så tidlig som før 800, men først nå var folket blitt mottagelig. Konge og folk gikk over til den kristne tro. Harald var fra barnsben av oppdratt i den gamle hedenske Asa-troen, men skal i løpet av sin regjeringstid ha vaklet i denne troen. Trolig har han sett at kristendommen ga blant annet konger muligheter rikdom og makt. Kristendommen kunne ikke overvinnes. Ved at Harald bekjente sin kristne tro (omvendt av munken Poppo) skal også ha fratatt hans fiende keiser Otto 1. sin motivasjon for å innta Danmark. Harald lot seg døpe ca.960 og bygde Trefoldighetskirken i Roskilde. Et keiserbrev er utstedt kort etter at kong Harald ble døpt. En runesten i Vissing kirke gir viktige opplysninger om Harald som ikke kjennes fra andre kilder: Denne innstrift forteller at Harald var gift med venderkongen Mistivojs datter, og at han har hatt sin svigermor boende ikke langt fra Jelling. Harald var forøvrig gift flere ganger. Adam av Bremen nevner at da kongen ble kristnet, gjorde hans dronning Gunhild det også. Saxo nevner kun at Harald hadde vært gift med Gyrid, en søster til Styrbjørn, hun kjennes imidlertid ikke fra andre kilder. Som hans barn nevnes Svend Tjugeskjegg hvis kristne navn var Otto, oppkalt etter den tyske keiser, Håkon som anla en koloni i Semland, datteren Tyra som først ble gift med Styrbjørn og senere med Olav Trygvesson, og til sist datteren Gunhild som ble gift i England. Mogens Bugge oppgir i at Harald var gift med Gyrid Olavsdatter som døde ca.987. Hun var datter til Olav Björnsson, bror til kong Erik 7. Segersäll. Dansk Biografisk Leksikon og Bent og Vidar Billing Hansen i oppgir at han først var gift med Gunhild og annen gang med Tove Mistivojsdatter. De sikre opplysninger om Harald er ikke mange. Han nevnes første gang i 936, da erkebiskop Unni av Bremen gjorde en misjonsreise til Norden, og takket være Harald fikk adgang til å predike evangeliet på de danske øyer. Ved dette tidspunkt levde ennå kong Gorm, men ved hans død tok Harald riket i arv. Hvorvidt han spilte en rolle ved fordrivelsen av den svenske fyrsteslekt fra Sønderjylland ca.940 vet man ikke. Likeledes er det uklart hvordan forholdet mellom Harald og den tyske keisermakt formet seg i de nærmest følgende år. Muligens gjorde man fra tysk side gjeldende krav på overhøyhet over Danmark basert på den seier som kong Henrik i 934 vant over Gnupa. Når det i 948 nevnes bisper i Slesvig, Ribe og Århus, byer som var underlagt Bremen, kan innvielsen av disse neppe ha funnet sted uten den tyske keisers medvirkning. Av et brev utstedt av Otto 1. den 26.juni 965, fremgår da også at han har følt seg berettiget til å gi de danske bispedømmenes kirker immunitet. Likevel savner vi ethvert vitnesbyrd om at kong Harald skulle ha følt seg som en avhengig fyrste, som måtte utrede skatt, stille mannskap til keiserens disposisjon osv. Otto 1. dør i mai 973 og sønnen Otto 2. overtar som keiser av det tysk-romerske riket. Otto 2. hadde ambisjoner og ville vise sin politiske og militære makt, og innfører en aggressiv utenrikspolitikk. Otto 2. angrep og ødela Danevirke 974 og bygde en borg på Eiderøya. Harald angrep og ødela borgen 983 og erobret landet ved Hedeby og ble kvitt det tyske åk. Bygde Jomsborg ved Odermunningen til forsvar mot venderne. Innsatte lendmenn i Norge til forsvar mot Gunnhildsønnene; Harald Grenske i Viken og Håkon jarl vest- og nordafjells. Omkring 975-981 oppførte Harald flere (minst 6) forsvarsverk rundt omkring i Danamrk, såkalte ringborger, inspirert av de nederlandske ringvollanlegg: Aggersborg, Fyrkat, Trelleborg i Skåne, Nonnebakken og Vallø. Disse ble forlatt og farsvant trolig en 10 års tid senere. Keiser Otto 2. døde i 983 under et felttog i Italia, og hans arving var da kun 3 år gammel. Den tyske trussel forsvant dermed og dermed også behovet for ringborgene. Harald lot gjøre den største av Jellingesteinene, 2,43 meter, til minne om sin far Gorm trolig i år 963, i den lille byen Jelling, midt på Jylland. Innskriften er datert til vikingtid, Jelling, og er risset på en sten av granit, og lyder: : haraltr : kunukR : baþ : kaurua kubl : þausi : aft : kurm faþur sin auk aft : þourui : muþur : sina : sa haraltr (:) ias : soR * uan * tanmaurk ala * auk nuruiak (*) auk t(a)ni (k)(a)(r)(þ)(i) kristno Norrønt: Haraldr konungr bað gera kuml þessi ept Gorm, fôður sinn, ok ept Þyrvé, móður sína, sá Haraldr er sér vann Danmôrk alla ok Norveg ok dani gerði kristna. Oversettelse: Harald konge bød gøre disse kumler (gravminner) efter Gorm sin fader og Thyra sin moder, den Harald der vandt sig hele Danmark og Norge og gjorde danerne kristne. Jelling var hovedsetet for danekongene i sen vikingtid. Minner etter disse ligger fortsatt og er noen av Danmarks mest kjente fortidsminner. Jelling kirke ligger midt mellom 2 store gravhauger, Danmarks største, hver på over 70 meter i diameter og opp mot 10 meter høye. Sagnet sier at det er Danmarks grunnleggere og første kongepar – Kong Gorm og dronning Tyra – som ligger begravet her i hver sin haug. Ved kirken står 2 berømte runesteiner, de såkalte Jellingsteinene. Disse står ikke på opprinnelige sted, men de er sikkert opprinnelig reist i tilknytning til kongesetet. Kong Gorms stein er minst, og eldst. Den er reist av kong Gorm den gamle til minne om hans dronning. Kong Haralds stein går i faglitteraturen ofte bare under navnet Jellingsteinen. Innskriften er spesiell, i og med at den er ordnet i vannrette linjer, ikke loddrette som er det vanlige ved runesteiner. Fortidsminnene ved Jelling; gravhaugene, kirken og runesteinene er nå oppført på UNESCOs liste over verdens kulturminner. | Gormsen av Danmark, Harald (I4451)
|
| 14068 | Regnes som den første konge over hele England. Edvard var sønn av Alfred den store, og kom til makten ved farens død. Tittelen han arvet var konge av Wessex, men på dette tidspunkt kontrollerte Wessex størsteparten av dagens England og han regnes derfor som konge av England og ikke bare av Wessex. Han ville normalt være regnet som Edvard 1, men etter normannisk tradisjon begynte man etter Vilhelm Erobreren å telle på nytt, slik at det 3 kongene som het Edvard før den tid er kjent etter sine tilnavn. Han kuet danene og ble anerkjent som Wales' herre. Hadde flere slag mot vikingene og greide å slå dem i Øst-Anglia, hvor de ble underkuet. Han overgikk sin far på slagmarken, noe som er en bragd ettersom Alfred med hell forsvarte sitt rike og fastsatte grenser for Danelagen. Fra 918, da søsteren Ethelfleda døde, hadde Edvard kontroll over Danelagen. I de tidligste årene av hans regjeringstid måtte han i tillegg til danene også kjempe mot sin fetter Aethelwald, sønn av Ethelred 1. Edvard var gift 3 ganger, og fikk omkring 18 barn med sine koner. I tillegg mistenkes det at han hadde et barn utenom ekteskap. | av England, Edward "av Wessex" (I4827)
|
| 14069 | Reidar hadde også mange andre verv opp i gjennom årene. Her er en liste: Formann Bad- og idrettsutvalget, Trondheim 1946-1951. Formann Styret for Trondheim sporveier 1948-1951. Formann Styret for Trondhjem hospital 1957-1976. Medlem Statens samferdselsråd 1957-1963. Formann Styret for sosialskolen, Trondheim 1960-1970. Formann Styret for Sentralsykehuset i Trondheim 1963-1972. Nestformann Styret for Trøndelag psykiatriske sykehus 1964-1972, formann 1965-1972. Nestformann Styret for Statens attføringsinstitutt i Trondheim 1968-1977. Tillitsverv i organisasjoner: Formann Trøndelag arbeideridrettskrets 1928-1929, 1931-1932. Reisesekretær Arbeidernes idrettsforbund 1937-1940. Medlem Styret i Arbeidernes idrettsforbund 1938-1939. Formann Trondhjem og Omegns idrettskrets 1945-1948. Medlem Styret i Norges idrettsforbund 1946-1957. Nestformann Trøndelag Krets av Norsk Presseforbund 1947-1948. President Norges Handikapidrettsforbund 1960-1962. Formann Styret i Vanføres Vel, Trøndelag 1977-1978. Medlem Representantskapet for Det Norske Luftfartsselskap 1958-1963. | Lyseth, Reidar Andreas (I8752)
|
| 14070 | Reidar var var en meget dyktig svømmer, tilsluttet svømmeklubben Ørnulf, som hadde tilholdsted på Ila. | Lyseth, Reidar Andreas (I8752)
|
| 14071 | Reidulf Bruheim var døvstum, men hadde gått på døveskole og lært seg et forståelig talespråk. Han var utlært skomaker og kom i voksen alder til Ogndalen, der han praktiserte yrket og samtidig var gårdsarbeider. Han bodde i eget hus ved Røysing. | Bruheim, Reidulf (I13984)
|
| 14072 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I1749)
|
| 14073 | Reinholt Jenssen Schive var sønn av rådstueskriver i Trondheim, Jens Lauritsen Schifve, og Margrethe Johansdatter. Ved skifte etter faren i 1707 var Reinholt 14 år gammel, og det betyr at han trolig er født i Trondheim i 1694. Han arvet 232 riksdaler 2 ort 13 skilling etter faren. Reinholt hadde flere søsken og halvsøsken. I 1715 ble han gift i Trondheim med Knerche Mattiasdatter Jessen. Hun ble født i Trondheim i 1690. Hennes far var Chordegnen til Vor Frue kirke, Mattias Jessen, og moren var Knerche Pettersdatter av Steenkul-familien. Reinholt Jenssen og Knerche Mattiasdatter Schive fikk flere barn: 1. Margrethe ble døpt 13.juni 1715 i Trondheim Domkirke. Den 8.september 1741 ble hun gift samme sted med Andreas Schlippenbach,consumptionsinspektør ved Trondheim Toldforpagtning. Han var vel 10 år eldre enn henne. Margrethe døde 18.desember 1799 i Trondheim. Da hadde hun vært enke etter Andreas siden 1770. 2. Mathias Giessen Schive ble døpt i Trondheim Domkirke den 21.august 1717. Han døde som spedbarn. 3. Knerche, døpt 18.februar 1720 i Trondheim Domkirke, ble gift samme sted den 20.februar 1750. Brudgommen het Jonas Eriksen Thurmann og han ble etterhvert kontrollør ved Molde Toldsted. De hadde 6 barn. Knerche døde før 1767, for dette året døde enkemann Jonas. 4. Ellen Margrethe ble døpt også hun i Trondheim Domkirke. Dette skjedde den 4.juni 1721. Morten M. Klinge ble hennes mann i Domkirken 27.oktober 1751. Han var tiendeskriver og døde allerede i 1764. De hadde en datter sammen. Ellen Margrethe ble opptatt som lem i Thomas Angells Hus i Trondheim 22.januar 1800. Her døde hun også den 21.mars 1811. 5. Mathias Reinholtsen Schive ble døpt 11.september 1722 i Trondheim Domkirke. Han var skipsfører, senere kjøpmann i Trondheim. Han drev med handel av hjemførte varer. Marie Ried ble hans første kone, og de fikk 3 barn. Hun døde i 1763. Senere giftet Mathias seg igjen med den 10 år yngre Karen Kristine Jacobsdatter Brun. Hun døde i Thomas Angells Hus i 1806, etter å ha vært enke etter Mathias som døde i Trondheim den 12.april 1787. 6. Anna Helene, døpt i Domkirken den 19.januar 1724, ble gift med sin fetter (sønn av Helle Jensdatter Schive) Hans Ulrich Storch. De to giftet seg 24.november 1756 i Domkirken. Hans døde i 1773. 7. Jens Reinholtsen Schive, født 2.februar i Trondheim, ble også han døpt i Domkirken. Han var residerende kapellan på Svorkmo i Orkdalen. Han ble gift 3 ganger, siste gang med Sofie Kathrine Matheson. Reinholt Jenssen Schive døde i slutten av 1763, for 2.januar 1764 er det betalt 10 riksdaler til Domkirken for alle Klokker til hans Ligs Jordefærd. Hele 10 år senere, den 23.desember 1773, dør Madame Knerche Schive 83 år gammel. | Family: Reinholt Jensen Schive / Knerche Matthiasdatter Jessen (Giessen), "Schive" (F918)
|
| 14074 | Reinholt Johannes ble gift 26.juni 1800 på Elgeseter med sin 2 år yngre Adelgunde Christiane Gjertsen, enke etter Hans Fredrik Klingenberg. De fikk 6 barn sammen: 1. Hanna Fredrikke Klingenberg Schive, født på Elgeseter 1.november 1801. Døpt i Bakke kirke. Senere også konfirmert samme sted, den 20.april 1817. Hun døde ugift i Trondheim 20.oktober 1892. 2. Christian Lorck Schive, født på Elgeseter 10.mai 1803. Han var ansatt i det Lorck'ske handelshus, hos Christian A. Lorck, til sitt 25. år. I tidsrommet 1828-1837 var han ansatt ved Stiftskontoret i Trondheim, og i 1837 ble han forstander for de offentlige stiftelser i Trondheim. Herunder var blant annet Waisenhuset, St.Jørgens Hus, Kong Carl Johans arbeidsstiftelse og bestyrelsen av flertallet av byens mange legater. Posten som Trondheims fattigforstander fulgte med, men ble i 1858 utskilt med egen forstander. Avskjed tok Christian i 1869. Christian sto som eier av Teglverket på Bakklandet - solgte dette i 1873. Christian giftet seg i Trondheim 8.mars 1833 med Marine Sophie Wille (1803-1888). Christian døde i Trondheim 12.desember 1879. 3. Jacob Motzfeldt Schive, født på Elgeseter 19.april 1805. Død på gården Støp i Levanger 6.april 1877. Han begynte som ung på sorenskriverkontoret i Strinda og Selbu. I 1829 var han underrettsprokurator i Finnmarkens amt med bosted i Tromsø. Her var han en tid også konstituert fogd og sorenskriver. Den 27.mai 1839 utnevnes han til fogd i Fosens fogderi og bodde på gården Haarberg på Ørlandet,senere også fogdgården Brækstad. I 1855 flyttet han som fogd til Stjørdal og Værdal, og bodde på fogdgården Støp i Levanger, hvor han også forrettet som politimester og magistrat. Jacob var ridder av St.Olavs orden. Jacob giftet seg 22.oktober 1830 med Christiane Fredrikke Frisch Wille (1804-1887), søster av ovennevnte Marine Sophie, Jacobs brors hustru. Disse fikk 2 barn: a. Reinholdt Adelgunder Schive, født og død i Tromsø i 1832. b. Jacob Marius Oxholm Schiwe (slik han skrev navnet sitt), født på Haarberg 1845, død på Lillehammer 1912. Han var kunstmaler. Gift med danske Clara Juliette Franziska Lambrecht. 2 barn: Gunhild (f.1888 - d.1890) og Gunhild (f.1891) - tolk i København. 4. Charlotte Marie Schive, født på Elgeseter 28.juni 1807, døpt 5.søndag etter Trinitas 1807. Hun døde ugift i Thomas Angells hus 31.mai 1895. Kjent i det trønderske selskapslivet som dyktig manuduktør i pianospill. 5. Fredrikke Christiane Motzfeldt Schive, født på Elgseter 7.april 1810, død i Trondheim 11.mars 1877. Hun ble gift i Malvik med Samuel Severin Bætzmann (1800-1859). Han har innehatt mange titler og verv i sin yrkeskarriere; sorenskriver, borgermester i Trondheim, skattefogd i Trondheim, politimester i Trondheim, byfogd i Trondheim, medlem av Norges Banks representantskap, formannskapets ordfører i Trondheim, stortingssuppleant for Trondheim og Levanger. 2 sønner: a. Ernst Reinholdt (f.1834) gift med Caroline Nielsen fra Fredrikshald (4 sønner, 2 døtre). b. Samuel Fredrik (f.1841) gift med Karen Marie Fougner fra Bergen (1 datter). 6. Johan Christian Vogelsang Schive, født på Elgseter 6.november 1812. Død i Skogn 20.mai 1874 under et besøk hos svigersønnen, som var lensmann der. Han var lensmann i Selbu fra 1850. Han bodde på gården Sjøvold i Selbu. Jacob giftet seg i Christiania med Kirsten Fredrikke Nilson fra Moss (08.03.1813-15.02.1886). De fikk 11 barn sammen: a. Reinholdt, født i Christiania 1837 - død samme sted 1841. b. Haagen Nils Peter, født og død i Christiania i 1838. c. Conrad, født og død i Christiania 1841. d. Caja Martine Dorothea Anker, født i Christiania 1842, død i Trondheim 1905. Gift i Selbu med Frederik Reichenwald Birch (1826-1898) - 7 barn. e. Albert Christian, født i Christiania 1844. Stasjonsmester på Reitan, men reiste til Amerika og kjøpte en farm. Gift med Beret Krogstad (f-1849) i Tydal. De fikk 13 barn. f. Valborg, født i Christiania 1846. Gift i Selbu med Georg Fredrik Rønning (1834-1890), lensmann i Skogn, og senere på Strinda. De fikk 10 barn sammen. g. Axel Thorleif, født i Christiania 1848. Utvandret til Amerika, hvor han giftet seg med Elisabeth fra Irland. h. Hedvig Sophie, født i Christiania 1850, død i Trondheim 1896. Hun giftet seg i Selbu med Bertram Martinius Petersen (1847-1915), bokholder i Nordenfjeldske Dampskibsselskap i Trondheim. De fikk 4 barn. i. Johan Fredrik, født i Selbu 1852. Utvandret ti Amerika og bosatte seg i Chicago, hvor han var inspektør ved et større industrielt anlegg. Gift med Nicoline Huseby, og fikk 3 barn. j. Adelgunde Chritiane (Gunda), født i Selbu 1854. Hun ble gift i Trondheim med Carl Edvard Berg (1857-1917), revisor i Nordenfjeldske Dampskibsselskap i Trondheim. 4 barn. k. Olaf, født i Selbu 1856. Bosatte seg i Victoria i USA, hvor han eide en vindrueplanasje. Gift med Elisabeth Aas fra Røros. | Family: Reinholt Johannes Jensen Schive / Adelgunda Christiane Gjertsen, "Klingenberg" / "Schive" (F925)
|
| 14075 | Reinholt Johannes kom i besittelse av den gamle Klingenbergske eiendom ved skjøte av 29.april 1796, bare 29 år gammel, gjennom morens slektskap til Hans Fredrik Klingenberg. | Jensen Schive, Reinholt Johannes (I1606)
|
| 14076 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I3100)
|
| 14077 | Reiste både til Afrika og Australia før han mønstret av i New York omkring 1902-1903. Dro deretter til Minneapolis, hvor han giftet seg. | Bertheussen, Arnt Olaus (I20389)
|
| 14078 | Reiste fra Hamburg 18.mai 1865 med Britannia. Reisen gikk via Hull og Liverpool. I sistnevnte by gikk han av og reiste videre til USA med Pennsylvania 23.mai. Ankomst New York den 4.juni. | Grosser, Frederick August (I10363)
|
| 14079 | Reiste fra Kristiania i Norge med Bergensfjord. Alder på Olaf oppgitt til å være 50 år, mens Ingvald er 47 år. Olav står også nevnt som ankommet Ellis Island 15.juli samme år, da med avreisested lik San Juan, Puerto Rico. | Bjurvald, Olaf (I125)
|
| 14080 | Reiste fra Kristiania i Norge med Bergensfjord. Alder på Olaf oppgitt til å være 50 år, mens Ingvald er 47 år. Olav står også nevnt som ankommet Ellis Island 15.juli samme år, da med avreisested lik San Juan, Puerto Rico. | Bjurvald, Ingvald "Bjurvoll" (I124)
|
| 14081 | Reiste rundt for å lete etter Gudeheimen og Odin den gamle. Kom til Tyrkland og Store-Svitjod og var borte i fem år. På reisen fikk han kona Vana av Vanaheim, sønn Vanlande. Forsvant under besøk på garden Stein i østre Svitjod, lokket inn i den store steinen der av en dverg. Fra Ynglingesagaen: 11. Svegde tok rike etter far sin. Han lova høgt og dyrt, at han skulde leita etter Godheim og gamle Odin. Han fór med 12 mann vidt umkring i verdi; han kom ut til Tyrkland og Store-Svitjod og raaka der mange frendar og venir, og var 5 aar paa den ferdi. Daa kom han att til Svitjod og gav seg til heime en stund. Han hadde fengi ei kone, som heitte Vana, ute i Vanaheim; son deira heitte Vanlande. 12. Svegdir fór ut att og leita etter Godheim. Aust i Svitjod er de ein gard som heiter Stein; der er de ein stein so diger som eit stort hus. Um kvelden etter soleglad, daa Svegde gjekk fraa drykkja til sengehuse, saag han burt paa steinen, og saag at de sat ein dverg under. Svegde og mennane hans var dugleg drukne og flaug burt åt steinen. Dvergen stod i døri og ropte paa Svegde og bad han ganga inn der, um han vilde finna Odin. Svegde sprang inn i steinen; men steinen lét seg att strakst, og Svegde kom ikkje att. So segjer Tjodoolv fraa Kvine: Svegde han sveik, som i svali held vakt, den dugrædde for Durins ætt (45). Inn i steinen den storlynde Aasa-fenden (46) flaug etter dvergen, og Sokminmes (45) sal den lysande, av jotunar bygd, vart gjævings grav. Forklaringer: (45) Durin, liksom Sokmime (Djupheims jotun), er dvergenamn. (46) Svegde (med di Ynglingane var av Aasa-ætt). | Fjaelnirsen, Svegdir (Sveigde) (I4777)
|
| 14082 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I6721)
|
| 14083 | Rektor (tidligere overlærer) Johan Olivarius Horn ved Molde Middel- og Realskole flyttet fra byen i 1859, og hans etterfølger i rektorembetet ble den 33-årige Alexander Brinchmann, som til da hadde vært adjunkt ved skolen. Dermed innvarsles en - gullalder - for den høyere skolen i Molde. Brinchmann ble beskrevet som - den ikke sittende, men alltid handlende - rektor, og satt som rektor i perioden 1859 til 1893, i hele 34 år. Han satte sitt preg på den høyere skolen med sine pedagogiske evner og sine allsidige interesser. Alexander skriver selv: ...min Udnævnelse til Rector (den 22de Juni)... ...den 22.juni 1859 naadigst udnevnt til Rector ved Skolen... At Marenjohanne deelte den overvættes Glæde, hvormed jeg modtog Efterretningen om min Befordring til Rector ved den Skole, ved hvilken jeg selv i 8 Aar havde været Discipel, og derpaa i 10 Aar havde tjent som underordnet Lærer, ved Skolen paa mit og Marenjohannes Hjemsted, hvor vi begge havde vore Forældre og saa mange Søskende og saa mange Venner og Veninder om os, er vel oveflødigt at bemærke: mine Ønskers Maal paa Embedsbanen var naaet og hvad der glædede mig, glædede altid hende. Den Lykke vi følte var saa stor, at vi, især hun, længe ligesom ikke kunde blive fortrolig dermed; faa Maaneder i Forveien havde vi, Arm i Arm spadseret forbi Skolebygningen og for hinanden udmalet, hvor heldigt vi vilde ansee det for at være, om jeg om 10 Aar kunde naae den Forfremmelse, som jeg nu havde naaet. Dog ogsaa denne Rose havde Torne: jeg og Marenjohanne med mig maatte beklage, at jeg ved Befordringen var bleven foretrukken for en Medansøger, der ikke blot var min bedste Ven, men som ogsaa havde større Anciennitet og andre til Fortrin berettigede Qvalificationer at paaberaabe sig. Som rektor underviste Alexander Brinchmann i fagene latin og gresk. Både som lærer og rektor var han meget godt likt, og han hadde et sjeldent godt lag med sine unge - dicipler - og skolen var hans andre hjem. Han var meget musikalsk, en naturelsker, forsvarsvenn og religiøst interessert. Han holdt taler, forfattet sanger og berettet om begivenheter i de årvisse innbydelsesskriftene. Det ble kjempet for at skolen skulle bli en fullstendig lærd skole, eller gymnasium, med rett til å føre eleven helt frem til universitetet. I 1861 kom en ny nemnd, med Alexander Brinchmann som medlem, med en fornyet og lang utredning til Stortinget i 1863. Her ble det argumentert med at søkningen til skolen ville stige om den ble fullstendig lærd, og at det ikke lot seg forsvare å la sønner av Romsdals Amt dra like til Trondheim, Bergen eller Lillehammer for å kunne dimitteres til universitetet. Kampen endte med at Stortinget 11.mai 1863 lot Molde, samt Kristiansund og Aalesund, få sine lærde skoler. Etterretningen om skolesakens utfall i Stortinget mottoges hersteds under alminnelig jubel. Om aftenen promeneredes i gatene med hornmusikk og sang; folkemassen var overvettes stor. I perioden 1863-1875 tok skolen navnet Molde Lærd- og Realskole. Skolen kunne ta til alt i august samme år. Men, det skulle komme mer. Med en utvidet skole, og med behov for hensiktsmessig gymnastikklokale for skolen, var det innlysende at de trengte en annen og større skolebygning, nå som også elevtallet var forventet å stige. Kjøpmann og dansk konsul, Jacob Jervell, tilbød kommunen sin eiendom, og tilslaget kom i 1864. I nemnda som skulle stå for ombyggingen av Jervell-gården satt selvfølgelig rektor Alexander Brinchmann. Han var meget begeistret for utvidelsen, fordi det ga større pedagogiske muligheter og vilkår for virksomhet i tillegg til undervisningstimene. Ikke minst var han fornøyd med at skolen nå skulle få sin egen gymnastikkbygning. Den ble reist på den romslige tomten til Jervell, og grunnstennedleggelsen ble feiret med dikt og tale av rektor Brinchmann, sang og hurrarop. Oppunder jul tok de avskjed med det gamle skolehuset, og Brinchmann skrev i Innbydelseskriftet for 1866 at den skapte - et visst vemod såvel hos lærere som hos disiple. Rektor Brinchmann huskes for den imponerende samling med årsskrifter - innbydelsesskrifter - utgitt hvert år i forbindelse med eksamen. I de årlige Innbydelsesskrift var det han som rektor som var produktiv redaktør. Her var det årsrapporter, eksamensoversikter og oversikter over forskjellige begivenheter i skolens liv, foruten pedagogiske artikler. Den 10.januar 1866 ble så det nye skolehuset innviet, hvor blant annet det ble sunget flere sanger av rektor Brinchmann, diktet for anledningen. Kampen for skolens eksistens vedvarte, i 1869 etter at en ny skolelov kom, og departementet truet med å legge ned de øverste klassene i Molde. I sitt svar til departementet i 1871 reagerte rektor Brinchmann kraftig mot - en tilbakevenden til tilstande før 1863 - altså bare en middelskole. Det ville bety et - dødsslag - for en kommune som alt er økonomisk kriserammet. Skolen hadde - omtrent det samme antall disipler som stortingsbeslutningen av 1863 var grunnet på, her er med stor bekostning skaffet store skolehus - hevdet formannskapet, og så skal byen bli sittende igjen med gjeld og bare middelskole. Den 19.mai 1874 vedtok et enstemming Storting å gi tilskudd til Molde middelskole og latingymnas. Samme dags aften kom telegram om vedtaket, og enda det var 2 dager etter 17.mai, ble det holdt stor skolefest med taler og sang på skoleplassen. Skolebygningene ble illuminert, og det var dans i gymnastikksalen. Musikken lød ut i de sene timer. Tidens realismeforkjempere sørget etter hvert for gjennombrudd for naturfagene. Også den høyere skolen i Molde sto nå overfor skolepolitiske og pedagogiske utfordringer. I 1870-1871 starter omleggingen, og da skoleåret 1875-1876 tok til, var hele skolen omdannet etter loven av 1869. Likevel måtte Molde-elevene i gymnasiet finne seg i å ha bare latinlinje, mens de etter den fullstendige planen skulle hatt et alternativ i en reallinje. De 3 øverste klassene i middelskolen derimot, var delt i en latinlinje og en engelsklinje. Med den nye ordningen i 1875 gikk skolen over til å hete Molde offentlige Skole for høiere Almendannelse (et navn de beholdt frem til 1893, da Alexander Brinchmann gikk av som rektor). Noen særlig fornyelse av lærerstaben var det ikke, og ofte er det lærerne mer enn leseplanene som avgjør undervisningen og skolemiljøene. Alexander Brinchmanns sønn, Christopher, som var elev på denne tiden, skrev om en av lærerne, adjunkt Carl Willoch Horn: ...med sans for hva der kunne gjøre undervisningen praktisk og interessant, og med rikt initiativ til å variere den. Han førte oss ofte ut i naturen... I festsalen ser vi nasjonalrealismen i en gammelnorsk innskrift: Af idrottum verdr madr frodr (av idrett blir mannen klok) Dette valget av innskrift viser rektor Brinchmanns forkjærlighet for gymnastikk. Mye tyder på at han syntes at gymnastikk var skolens viktigste fag. Midt på hver skoledag, som varte fra kl. 8 til 14, skulle det være en gymnastikk fra kl. 11 til 12. Rektorbrygga nedenfor skolen var hans ide, og han var mannen bak den meget omtalte Årøleiren. Som ung rektor hadde Alexander Brinchmann, med sin allsidige begavelse og sin offervilje, skapt et skolemiljø høyt utenom det vanlige. Fra hans tid huskes årvisse turer og utflukter (kortere og lengere) til Varden, til Haukebøen, Frenen rundt og - militære - øvelser på Årø (1866-1873). Gymnastikk og våpenøvelser sto i høy kurs ved skolen, og denne retning kulminerte i disse årlige sommerøvelsene på Ytre Årø. Hver høst ved skoleårets begynnelse marsjerte elever og lærere de 5 kilometrene inn til den flate Årømarka, som var en gammel eksersersplass. Her ekserserte elevene i 3-4 dager under ledelse av kaptein og gymnastikklærer Hans Emil Christophersen. Om kveldene var det all slags moro, lek, dans, sang og skuespill. Nattely fikk de i hus og løer til bøndene omkring. Årøleiren hadde temmelig militant preg, i tråd med tidens innstilling, da skytterlagene var tegn på Norges vilje til nasjonal selvstendighet, med kommandorop, uniformer, blankpussede lånte geværer, patronvesker og skyteøvelser. Den siste dagen var det vanlig at folk fra byen kom til Årø for å se på guttenes oppvisning i eksersis og våpenbruk. På en friluftsscene oppførte elevene skuespill (komedie), så fulgte konkurranser. Utpå kvelden kom dansen i gang på vollen, og det sies at rektoren var en utrettelig spillemann. Kvelden ble avsluttet med fyrverkeri. Leiren hadde stor sosial verdi og medførte ofte et - takk til vår herlige rektor, som hadde skaffet oss en prektig oppmuntring til med iver og lyst påny å ta fatt på skolen. Til en slik leir diktet Alexander Brinchmann: Varsko her! I gevær kommer hele skolens hær, ungdomsblod, fullt av mot, rask og lett på fot. Selv om leiren opphørte i 1873, fortsatte ekserserøvelsene eller idrettsdagene som de ble kalt, 3 dager om høsten og 3 dager om våren. I 1876, 1879 og 1883 ble det arrangert fellesoppvisning med elever fra alle de 3 høyere skolene i amtet, som rektor Brinchmann åpenbart var primus motor for. Det forekom også at skolen leide båter og dro på fjorden, fisket og gjorde strandhugg på Sæterøya, der fangsten ble kokt og servert. I 1862 leide skolen en seilbåt og seilte til Vestnes for å møte sangere som kom fra Veøy. Senere på dagen ankom amtmannen i spissen for 190 damer og herrer med dampskipet Romsdal til øya, og det ble en minnerik dag for skolens elever og lærere. Alexander Brinchmann var den personlige bærer av et gjennombrudd ved den høyere skolen i Molde, men moderne det vel neppe kalles. Brinchmann tilhørte absolutt - den gamle skole - forlangte pugg og stort arbeidspress på elevene. Skolen var både romslig og streng, og det ble snakket om at den overlesset elevene med arbeid. Dette ville Brinchmann ikke høre på: De hadde det striere i hans ungdom! En lærervikar, som fikk være med på et elevlagsmøte, kunne fortelle sin rektor at guttene diskuterte politikk i møtet. Følgen ble at rektor Brinchmann nektet elevlaget å holde sine møter i klasserom på skolen. Han var nok konservativ, men en romslig humanist, og når han i de politisk opprørte 1880-årene fant å ville holde striden borte fra skolens enemerker, skyldes det vel et ønske om å bevare toleranse og arbeidsro. Han var dessuten i overenstemmelse med gamle regler om forbud mot politisk agitasjon i skole og elevlag. Han karakteriseres som rank og myndig, som en det sto respekt av. Det fortelles også om et voldsomt temperament, om egenhendig avstraffelse - pedelljuling - med spanskrør, som gjorde rystende inntrykk på elevene. Dette var nok vanlig skolerett, og temperamentet var kanskje en forutsetning for all den aktivitet rektoren utfoldet. Han satte faktisk hele sin kraft inn for at elevene også skulle få med seg hyggelige minner fra sin skoletid, og ikke bare klokskap gjennom iherdig arbeid. Det ble arrangert elevplanting på skoleplassen, hvor han egenhendig tegnet kart med plantenes navn. Det ble arrangert skoleturer og idrettsuker, og spesielle anledninger ga muligheter for fester på skolen. Til disse festene skrev rektoren dikt, sanger og skuespill, og han var ofte med og spilte selv i sistnevnte. Rektor Brinchmann, der selv var musikalsk (og tillige en heldig og meget benyttet Leilighedsdigter) sørgede for, at Skolen altid havde et for Anledningen passende Fælles-Udtryk for sine Stemninger, baade Høitid og paa Udmarscher, og forstod i det hele paa mange Maader at knytte Eleverne til Skolen. Rektor Brinchmanns frisinn, selvstendighet og styrke som skoleleder ser vi vel av at han ga støtte til en elevs landsmålsframstøt ved eksamensfesten i 1866, og som ikke falt i god jord hos amtmannen. Bekymringer ved skolen vedvarte dog, og fra i 1875 å ha vært i alt 72 elever, var det 10 år etter bare 47 elever ved skolen. Pikene gjorde sitt inntog på skolen først i 1886, da det ble gjort adgang for piker i latinskolen, og da ble det ansatt 2 lærerinner. Men, siden det ble ansett som at latinskolen var for stri for - det svake kjønn - ble deres dager 1 time kortere enn for guttene, de fikk slippe enkelte fag, og de skulle gå 1 år ekstra før de tok middelskoleeksamen. Tallet økte riktignok til 61 elever 1.året, men allerede året etter var det nede i 51 elever. Da elevtallet fortsatte med å synke, ble i 1890 1.middelskoleklasse inndratt, og året etter også 2.klasse. I budsjettforslaget for 1892 førte departementet opp bevilgning for de 3 øverste klassene, men uttalte: Skolens nåværende ringe elevtall og den ringe utsikt til forøkelse deri gjør det imidlertid lite rimelig å opprettholde denne skole som offentlig. De faste lærerne ved skolen ble oppfordret til å ta stillinger andre steder med lik lønn. Rektor og en overlærer var ikke villige til dette, og rektor Brinchmann uttalte at han anså saksbehandlingen s- stridende mot denne skoles tarv. Selv var han nådd omtrentlig pensjonsalder, og han og en eldre overlærer fikk bevilget lønn av staten til de døde. Resultatet ble at skolen måtte nedlegges som statsskole, og fortsatte videre som kommunal middelskole med 4 klasser bygget på folkeskolen etter skoleloven av 1869, og kommunen overtok skolen allerede i 1893. Molde kommunale Middelskole ble det nye navnet. Alexander Brinchmann måtte til og med flytte ut av rektorboligen, og dro til Kristiania. Bare et par år etter døde han, nedstemt og bitter etter utviklingen i den høyere skoles sak i Molde. Mange følte det som en hel tidsalder var gått i grav i og med at byens stolthet - Latinskolen - ikke eksisterte mer. Gullglansen fra Brinchmann-tiden var bleknet. Årsakene finnes i nedgangen i folketallet i byen og i byens dårlige økonomi. Det at det var skolepenger, som få utenom embetsmenns og handelsmenns sønner (og noen døtre) kunne betale, var også en medvirkende årsak. At den aldrende og stadig mer konservative latineren Brinchmann tviholdte på sitt fag og latinlinjen, når naturvitenskap og teknikk var på frammarsj og dermed også realfagene, kan også ha vært en medvirkende årsak. Realistene halte innpå latinerne i Norge, og passerte dem i antall ved midten av 1890-årene. Men, om opprettelsen av en reallinje hadde kunnet berge statsskolen er tvilsomt. | Brinchmann, Alexander (I32)
|
| 14084 | Rektor Alexander Brinchmann nevner dette bryllupet i noen brev: 20.mai 1890: ...Idag fik jeg fra fru M.Hoffmann indbydelse til bryllup ved St.Hans for at figurere i den afdøde faders sted; jeg kunde ikke give noget sikkert løfte af hensyn til helse og examen... Hans datter Louise Bjørset skriver også 11.juni 1890: ...Jeg er buden til Hanna Hoffmanns bryllup den 23de. Ragnhild ligeså. Å, Hanna, lad mig tilsende en brudegave omtrent som til Louise Helsing... 18.juni 1890: ...Også jeg har en rejse fore, idet jeg sammen med R. har lovet Hanna Hoffman at komme til hendes bryllup den 23de, med afrejse herfra nat til den 22de og hjemrejse den 24de med et turistskib. R. syr sig nu med Louises hjælp en ny sort kjole udbroderet med perler, og har under trykning et vellykket epithalamicum (ligesom et do til Valborg – i væsentlig skjæmtende art). På grund af min dagligt plagsomme svindelhed har jeg ikke storsmau på turen, men både svigerinde Marie og Hanna selv har så instændigt (med 3 understregninger) bedet mig om at indfinde mig, at jeg får se til at gjøre hvad jeg kan for at komme afsted... | Family: Carl Esaias Rønneberg / Hanna Jacoba Hoffmann, "Rønneberg" (F3047)
|
| 14085 | Rektor Alexander Brinchmann skrev i desember 1884: Til fordums og nuværende kjære disciple! Den fest, i beredte mig den 22de juni sidstl. ved mit - 25-års-jubilæum - som Molde skoles rektor, bragte mig på den tanke, at det ikke vilde være eder ukjært at mindes om fælles oplevelser i denne skole gjennem nogle af de lejlighedsvers, hvormed jeg ledsagede dem. Idet jeg herved iverksætter denne tanke, beder jeg eder modtage med velvilje denne lille samling som vidnesbyrd om den kjærlighed, hvormed jeg altid har omfattet eder. Molde december 1884. A. Brinchmann. | Brinchmann, Alexander (I32)
|
| 14086 | Rektoratet på Kathedralskolen i Kristiania ble lyst ledig høsten 1872. Den store sensasjonen var at ekspedisjonssjef Hartvig Nissen meldte seg som ansøker til embedet. Med sine 57 år var han henholdsvis 11 og 14 år eldre enn sine 2 medansøkere, rektor Alexander Brinchmann i Molde og overlærer Jakob Løkke. Ingen kunne være i tvil om hvem som hadde utført mest av de 3 ansøkerne, da både landets almueskoler og høyere skoler var omformet etter Hartvig Nissens ideer, og på mange andre områder hadde han også vært en foregangsskikkelse. Den gamle latinskolens menn hadde med stigende forbitrelse sett hvorledes Nissens privatskole først utkonkurrerte Kathedralskolen som hovedstadens ledende høyere skole, siden fikk han igjennom en lov som opphevet hele latinskolen som sådan, og nå meldte han seg til og med som ansøker til rektoratet. Det var uro i lærerkollegiet, og det hersket uvisshet i forstanderskapet. I sistnevntes henstilling ville man helst ha valget mellom - Landets mest anseede Skolemænd - og innstilte i et møte 20.november 1872 som nummer 1 rektor Brinchmann, nummer 2 overlærer Løkke og Nissen som nummer 3. I professor Monrads mangesidige argumentasjon for innstillingen ser man at det eneste han har å si om forstanderskapets kandidat, rektor Brinchmann er at han er en vel ansett skolemann med gode papirer, eller ikke et ord mer om han. Mer utførligere er han i sitt angrep mot Hartvig Nissens ansøknad, da han ikke ser på Nissen som en skolemann. En rektor skal, etter hans mening, når det gjelder - videnskabelig Sands og Lærerdygtighed - stå - for Medlærere og Disciple som et lysende Forbillede og netop ved sin personlige Medvirkning indgyde den hele Underviisning en ædel, mod det høiere rette Aand. Den 23.november ble, til tross for forstanderskapets innstilling, Hartvig Nissen utnevnt til ny rektor ved Kathedralskolen. Departementet nøyde seg med å henvise - saa vel til Hr. Nissens Anciennitet som til den Anerkjendelse han vandt som Bestyrer af den af ham i 1843 anlagte Latin- og Realskole, og den fremragende Dygtighed han under en lang og betroet Virksomhed i det offentlige Skolevæsens Tjeneste har udviist. En saa moden og erfaren Mand maa derhos tiltroes Evne til at kunne overvinde hvad Hindring for hans Virksomhed i dette Embede der kan lægges deri at han i længere Tid ikke har øvet den praktiske Skolegjerning. Kilde: Oslo Katedralskoles historie, av Einar Høigård 1942. | Brinchmann, Alexander (I32)
|
| 14087 | RENTEKAMMERETS NORSKE BESTALLINGER 1660-1814: 10.april 1700: Mohrsen, Christoph Johan, kammerråd og stiftamtskriver i Bergen i afgagne Christopher Reichs sted. Heraldikkbeskrivelse: Skjoldet var et sverd som peker rett opp. Hjelm, et sverd som peker rett opp, mellom to utslåtte vinger. Fra Norsk slektshistorisk tidsskrift (trykt utg.). 1949/50 Vol.12 Nr.1-4: Christopher Johan Mohrsen var selve storsvindleren i en tid som er blitt beryktet som - de offentlige svindleriers epoke - og han ble arrestert i 1711 for underslag av statens midler. Beløpet var 143.452 riksdaler 79 ort. I Riksarkivet utgjør saken hele 16 store pakker! | Mohrsen, Christopher Johan (I2503)
|
| 14088 | RENTEKAMMERETS NORSKE BESTALLINGER 1660-1814: 10.januar 1743: Bay, Hans, visitør ved Christiansunds toldsted i avg. Rasmus Fabritius’ sted. Konfirmeres 28.mars 1747. | Hansen Bay, Hans Christopher (I831)
|
| 14089 | RENTEKAMMERETS NORSKE BESTALLINGER 1660-1814: 11.september 1727: Ohnsorg, Adam Levin, foged over Søndfjord og Hardanger fogderi i Bergenhus stift i forrige foged Ole Larsens sted. Konfirmeres 30.august 1731. | Christophersen Ohnsorg, Adam Levin (I13883)
|
| 14090 | RENTEKAMMERETS NORSKE BESTALLINGER 1660-1814: 12.november 1678: Lillienskiold, Jonas, amtmand over Nordmør og Romsdalen i avg. Frederik von Offenbergs sted. Kilde: Personalhistorisk tidskrift, Udgivet af Samfundet for Dansk-Norsk genealogi og personalhistorie ved Gustav Ludvm Wad. 5. BIND. Kjøbenhavn. I Commision hos Rudolph Klein. 1884. | Hansen Lillienskiold, Jonas (I3196)
|
| 14091 | RENTEKAMMERETS NORSKE BESTALLINGER 1660-1814: 12.september 1663: Montagne, Peder Pedersen, tillikemed Leonhard Lauritzen tolder i Bergen. Konfirmeres 1.mai 1670. | Pedersen Montagne, Peder (I3174)
|
| 14092 | RENTEKAMMERETS NORSKE BESTALLINGER 1660-1814: 18.februar 1693: Nernst, Johan, foged over Hadeland, Toten og Valdres fogderi. Konfirmeres 23.desember 1699. | Hendrichsen Nerenst, Johan (I6640)
|
| 14093 | RENTEKAMMERETS NORSKE BESTALLINGER 1660-1814: 19.november 1731: Irgens, Peder Andreas, konfirmeres og bestilles til hytternester ved Indset kobberverk. | Johannessen Irgens, Peder Andreas (Peter Andreas) (I14554)
|
| 14094 | RENTEKAMMERETS NORSKE BESTALLINGER 1660-1814: 2.september 1724: Nernst, Caspar, foged over Hadeland, Toten og Valdres. Konfirmeres 25.mai 1731. | Johansen Nerenst, Caspar "Nernst" (I6309)
|
| 14095 | RENTEKAMMERETS NORSKE BESTALLINGER 1660-1814: 20.juni 1810: Klingenberg, Johan Nicolaj, hittil kopist i det 2. Nordenfjeldske renteskriverkontor under Rentekammeret, foged for Senjens og Tromsø fogderi i Finmarkens amt istedetfor Jacob Thulin Thams, som er forflyttet. 3.oktober 1810: Klingenberg, Johan Nicolai, foged for Senjens og Tromsø fogderi, foged for Romsdals fogderi i Romsdals amt istedetfor Ludvig Georg Cøln, som er forflyttet. | Klingenberg, Johan Nicolai (I13777)
|
| 14096 | RENTEKAMMERETS NORSKE BESTALLINGER 1660-1814: 21.august 1719: Irgens, Jochum, best. av 21.august 1719 som materialforvalter ved Kongsberg sølvverk, konf. 4.mai 1733. 21.april 1721: Irgens, Jochum, materialforvalter ved Kongsberg sølvverk, skal tillike føre protokollen i Bergamtsretten samt som dommer administrere Underretten ved bemeldte sølvverk og bergstad Kongsberg. | Henningsen Irgens, Joachim Andreas (Jockum/Jochum)) (I1996)
|
| 14097 | RENTEKAMMERETS NORSKE BESTALLINGER 1660-1814: 23.november 1716: Schweder, Jochum, slotsfoged paa Akershus og foged over Aker og Follo fogderi, naar Hans Bang dør, eller tjenesten ellers blir ledig. | Jochumsen Schweder, Jochum (I6638)
|
| 14098 | RENTEKAMMERETS NORSKE BESTALLINGER 1660-1814: 27.januar 1727: Schweder, Jochum, foged over Øvre og Nedre Telemarkens samt Bamle fogderier i forrige foged Melchior Høyers sted. Konfirmeres 12.februar 1731. Jochum Schweder eide både Nordre Frogner, og Søndre Brekke i Eidanger. Årene omkring 1760 hadde vært en rik kirkebyggingens tid i distriktet; innen en avstand av 2,5 mil var reist 4 store, vakre gudshus: Vestsiden 1758, Østsiden 1760, Langesund 1765 og Solum 1766. Visstnok hadde pietismen på denne tid allerede glidd over i reasjonalismen, men tanken om å reise kirkene var sprunget frem allerede i den førstnevnte åndsretnings tid, så det er rettest å se dem som et utslag av denne. I 1763 hadde ladestedet Porsgrunn fått sine egne kirker og var blitt en egen menighet som om den skulle være en skikkelig kjøpstad, og det var nå ikke meget som skilte den fra å være det. I kirkelig henseende hadde den også fått et fortrinn fremfor de andre to ladesteder, som fremdeles fortsatte å sortere under nærmeste landsogn. 1763 er et meget viktig år i Porsgrunns selvstendighets historie, en viktig etappe på veien til kjøpstad. Losseretten i 1737, egen menighet 1763, den verdslig-administrative frigjøring fra landet i 1807 peker frem mot den fulle selvrådighet i 1840-årene. Skolen var nøye knyttet til kirken, og nettopp i den periode borgerne arbeidet for å få sine egne kirker, kom også et regulært skolevesen i gang. I Skien finner en sporadiske spor av skole allerede tidlig i 1600-årene; i 1626 nevnes en viss Christen Mortensen, forrige skolemester, og året etter Peder skolemester. Utenom elevene fra den lærde skole, latinskolen, var det bare et fåtall av bybefolkningen som kunne lese og skrive, og på landet selvsagt ennå færre. Gang på gang hendte det i Skien at folk ba seg fritatt for offentlige tillitsverv med den begrunnelse at de ikke kunne lese og skrive, slik som f. eks. Gunder Solvesen Buer hadde gjort. Helt uten undervisning synes almueskolebarna i Skien å ha vært etter brannen i 1671, da foruten rådhuset også skolen strøk med. Over en mannsalder senere var de ennå ikke bygd opp igjen, da magistraten i 1708 skrev til kongen om hjelp til det, og: Om en årlig lønn kunne gies en dyktig skrive- og regnemester, og med tiden anordnes en navigasjonsskole for den oppvoksende ungdom, hvorav en stor mengde er i Skien og dets distrikt som mestendels har lyst til pennen og sjøen og enda mer skulle bekomme lyst dersom ungdommen kunne lære noe av skrivens, regnens og navigasjonens edle og fornødne vitenskaper, og da kunne Deres Majestet la seg forvente ved Guds nåde uti fremtiden fra dette fattige sted Skien og dets distrikt nyttige og dyktige personer uti en og annen tjeneste til lands eller til vanns. Magistraten tenkte således ved å gi ungdommen boklig lærdom nærmest på å skaffe kongen skrive- og regnekyndige tjenere og navigasjonskyndige sjøfolk. Dette var kanskje sagt for lettere å oppnå det den ba om, men et visst hensyn til å skaffe kongen dyktige soldater synes også å ha vært en av hensiktene med å få i gang et ordnet skolevesen. Magistratens skrivelse var undertegnet også av sognepresten til Skien, magister Peder Nyborg, prost til Bamle prosti. Han synes å ha vært meget interessert i ungdommens opplæring, først og fremst for å kunne lære sin kristendomskunnskap. Til bruk for prestenes vanlige manntall laget han i 1712 et praktfullt, utfylt mønsterskjema over all mannlig ungdom i Gjerpen sogn, for: Av sådanne manntall der er innrettet etter denne invensjon kan en kristelig konge om sider få å vite alle sine undersåtters navn, alder og tilstand, til Guds ære og til rikenes forsvar. I forskjellige rubrikker er gitt opplysninger om personenes kvalifikasjoner, bl. a. om - Profecten (fremgangen) udi Saligheds Kundskab om Jesu Christo - og om deres boklige ferdighet. Det viser seg at av bygdens 135 menn mellom 10 og 30 år er det bare 4 som kan lese og skrive og en av disse som også kan regne, men alle kunne de utenat et eller annet av katekismen. Slik som forholdene var i Gjerpen, må vi ha lov å tenke oss at de også har vært i de andre sogn rundt Porsgrunn, og også blant strandsitterne der. De velstående proprietærer holdt en privatlærer, praeceptor, for sine barn og en og annen fattig, skrivekyndig mann søkte seg et levebrød som skoleholder for almuens barn. Vi treffer på flere slike i begynnelsen av århundret. I 1699 var det en Peder Hansen på Osebakken, om hvem naboene sa å være en fattig mann, har lest for noen barn til sitt livsopphold og holder ingen husholdning. I 1712 oppga skipper Jens Jensen Kiil (på Vestsiden, gift med Gunder Solvesen Buers datter) å ha forhyrt på sitt skip - Hvide Falch - (reder Anders Nielsen, Brevik) Jens Jespersen, en jyde, leser for bønder på bygden om vinteren og har fart på reiser. Skipper Niels Hafsund (også en av Gunder Solvesen Buers svigersønner) må på sine eldre dager ha slått seg på landjorden som lærer, for i 1725 opplyses om ham at han har intet å leve av, men lever i husarm. tilstand og holder skole for å subsistere. Da han døde (1726?), bodde han i nabohuset østenfor Sømoegården og har der sannsynligvis undervist byens barn. I manntallene 1733-40 oppføres hvert år som bosatt på (Gjerpen-) Osebakken Jens Roth, skoleholder, og i 1742 finnes i Eidanger-Porsgrunn Rasmus Glud, skoleholder. I en besiktigelsesforretning over tollboden 1770 finnes anført i 2. etasje et lite kammers kalt skolen. Det har vel bare vært brukt av tolderens barn med deres privatlærer. Det var således, som man ser, tilløp til skoler flere steder i og omkring Porsgrunn, men det synes, kanskje bortsett fra Roths skole på Osebakken, å ha vært små private tiltak. Det var først pietismens krav om større kristendomskunnskap hos ungdommen og innføringen av konfirmasjonen i 1736, som drev frem forordningen av 1739 om almueskolevesenet på landet. Både av sogneprest Nyborgs nevnte skrift, av Solums kirkebok og andre kilder fremgår det at det allerede i begynnelsen av århundret var alminnelig at første gang almuebarna skulle gå til alters, ble de - publice examinerede - av presten om sine kunnskaper i katekismen og om de kunne lese. For Porsgrunn falt ordningen av skolevesenet noe komplisert idet byen var fordelt på tre sogn. Alle 3 steder ordnet ladestedsbefolkningen sitt eget byskolevesen uten forbindelse med bøndene i sognene. Når dette skjedde, lar seg ikke helt sikkert fastslå. Det synes å ha skjedd i Gjerpen- og Eidanger-Porsgrunn omkring 1740, i Solum atskillig senere. Det ville ha vært underlig om ikke den driftige amtmann Bergh også hadde tatt seg av skolevesenet. Under henvisning til en kgl. forordning av 28.mars 1721 om skolene innrettelse sendte Bergh 14.september 1729 et skriv til foged Joachim Schweder og til samtlige sorenskrivere. Det heter her bl.a.: Det er ei uvitterli hvor stor og beklagelig uvitenhet uti den rene og rette kristendomskunnskap hos den gemene almue daglig spørres, ...hvorav flyter ...at man under tiden må anta det unge mannskap til soldater som ei ennå har vært til Herrens bord skjønt de allerede er ved 20 år og derover, ...ja ikke vet å gjøre forskjell på godt og ondt og hva plikt de er deres Gud og konge skyldig. Sorenskriveren ble anmodet om på tinge å forestille for bøndene hvor høyst nødvendig et vel innrettet skolevesen var, og søke å overtale dem til - av et kristelig og vel intensjonert hjerte - å betale årlig 8 skilling av hver hud, og ellers frivillig materialer til å bygge et skolehus. Amtmannen selv lovet å skaffe til veie et fond til bøker for de fattiges undervisning, og innen årets utgang ved biskopens assistanse å få brakt saken i havn. Av tingbøkene kan sees at saken har vært forelagt almuen, som de fleste steder har gitt sin tilslutning. For Gjerpen og Solum sies dog intet om hvordan forslaget ble mottatt. Fra det siste sogn rapporterte Schweder om en viss motvilje, mens sogneprest Meyer i Eidanger svarte at han skulle tale med almuen om å gi 8 skilling til en skolemesters lønn: Å hjelpe til å få en skole oppbygd for fattigebarn, gjør jeg av mitt innerste hjerte. Det synes ikke å ha kommet noe ut av Berghs tiltak. I 1734 skrev Schweder til Berghs etterfølger, Eseman, at i Telemark og Bamle fogderier ...meg ei det aller ringeste er bekjent noen sådanne publikke ting (offentlige innretninger) at være uti fogderiet, unntagen hospitalet og fattigskolen uti Skiens by... På Vestsiden gikk det meget senere med å få skolen i gang. Man hadde ikke der så mange formående menn at de lett kunne reise et skolehus. På forespørsel fra stiftsdireksjonen 1739 svarte sogneprest Anders Baar: Her finnes og i dette sogn et ladested kalt Porsgrunn vestre, ...de fleste dette steds innbyggere er arbeidsfolk; her er heller ingen innrettet skole; ti holder enn en del av de beste undertiden deres barn noen uker i skole hos en og annen de kan anta, så går dog de fattige, som er de fleste, deres tid bort uten å få den sanne kunnskap om Gud. Klokkeren var for gammel til å være lærer, og sognepresten kjente heller ingen studiosus som kunne påta seg det. 4 år senere skrev han til amtmannen at når det hadde drøyet så lenge med å få skolen i gang, skyldtes det - så megen motsigelse og vranghet i dette i særdeleshet av Solums almue - (det bekrefter Schweders rapport i 1729). Kilde: Porsgrunns historie, b.1 (XII). Kommunikasjoner. Kirke og skole. Hus og folk av Joh. N. Tønnessen. | Jochumsen Schweder, Jochum (I6638)
|
| 14099 | RENTEKAMMERETS NORSKE BESTALLINGER 1660-1814: 3.oktober 1670: Randulf, Jens Pedersen, foged over Guldals fogderi i Trondhjems amt. | Pedersen Randulff, Jens (I9181)
|
| 14100 | RENTEKAMMERETS NORSKE BESTALLINGER 1660-1814: 4.november 1749: Bay, Hans, forrige toldbetjent ved Christiansunds toldsted; tolder i Sand og Drøbak i Niels Qvists sted, som er forflyttet.. | Hansen Bay, Hans Christopher (I831)
|