Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 14,601 to 14,650 of 16,597
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 14601 | Skjern | Olufsdatter Thott, Birgitte "Rosenkrantz" (I9168)
|
| 14602 | Skjervøy prestegård. | Andersen Schjelderup, Rasmus (I8508)
|
| 14603 | Skjold | Norup, Elisabeth Marie "Ziegler" / "Broch" (I9551)
|
| 14604 | Skjøt kona Patricia Ann på en kafe dagen etter deres skilsmisse. Deretter skjøt han seg selv. | Cone, Michael Charles (I10182)
|
| 14605 | Skjøte av arvingene Peder Dybvad og Beret Beitstad på 1 spann 2 øre i dødsboet til faren 29.august 1768. I folketellingen i 1801 under Størdahlen prestegjeld i Trondhiem amt, finner vi, under Wærnes sokn på gården Berrie: Hans Pedersen, 67 år, Husbonde, Gaardmand og præstens medhielper. Konen Beret Olsdatter, 66 år, begge i 1ste egteskab. Deres sønn Johan Hanssen, 39 år Mand, står nevnt som Gaardmand. Konen Dordie Christophersdatter, også 39 år, begge i 1ste egteskab. Deres børn: Anne 14 år, Beret 11 år, Hans 9 år, Sara 7 år, Agnis 5 år og Christopher 4 år. Deres ugifte Tienestefolk: Joen Joensen 35 år, Karl Olsen 31 år, Ingebor Bentsdatter 34 år og Ingebor Joensdatter 29 år. Andre på gården: Joen Hemmingsen, 73 år Mand, Husmand med jord, smed (M?len). Konen Beret Pedersdatter, også 73 år, begge i 1ste egteskab. Deres ugifte datter Beret, 32 år, og fosterbarn Ole Erichsen 4 år. Joen Iversen, 74 år Mand, Lægdsfattig. Konen Anne Rollufsdatter, 63 år, begge i 1ste egteskab. Iver Larssen, 60 år Mand, Husmand med jord (Biørdalen). Konen Guru Andersdatter, 58 år. Hun i sitt 1ste egteskab, han i sitt 2det. Deres børn: Johan 24 år, ugift Skolemester, Peder 20 år, ugift Skrædderdræng, Anne 17 år. Fosterbarn: Johan Andersen 7 år. Ingebor Larsdatter, 71 år Logerende, ugift og fattig. Peder Larssen, 66 år Mand, Husmand med jord (Brandmyhren). Konen Martha Larsdatter, 60 år. Begge i 2det egteskab. Takst i 1802 var 1.100 riksdaler, og jordavgift 4 riksdaler 54 skilling etter at 20 marklag var skilt fra. Hans Pedersen ga skjøte til sønne Ole på 20 marklag som er lagt til Ydstines uten særskilt nummer. | Pedersen Berrig, Hans (I5795)
|
| 14606 | Skjøte datert 17.juli 1748 ble lagt fram av velærverdige Hr. Andreas Bernhoft, fra Madame Sara Harboe, afg. Hr. Bredals og hans far Hr. Christopher Bernhoft som Odelsbaarne på Hage 2 øre for 48 riksdaler. Senere: Skjøte til Ingebrigt Rolfsen Hugdal fra Hr. Chr. Bernhoft på Hage 1 øre for 240 riksdaler. Datert 6.februar, tinglyst 28.juni 1775. Skjøte til Rasmus Eriksen fra Chr. Bernhoft på gården Hage, skyld 1 øre for 250 riksdaler. Datert 15.september 1778, tinglyst 30.juli 1779. Kår til faren Erik. | Andersen Bernhoft, Christopher (I1697)
|
| 14607 | Skjøte datert 17.juli 1748 ble lagt fram av velærverdige Hr. Andreas Bernhoft, fra Madame Sara Harboe, afg. Hr. Bredals og hans far Hr. Christopher Bernhoft som Odelsbaarne på Hage 2 øre for 48 riksdaler. | Christophersen Bernhoft, Anders (Andreas) (I1931)
|
| 14608 | Skjøte fra amtmann Hans Hagerup til Erich Olsen Holte på Holte 389, 1 øre, for 80 riksdaler. Datert 6.august 1745. Skjøte fra Erich til faren Ole Eriksen Holte på halvparten av Holte 389, 12 marklag, for 40 riksdaler. Datert 27.august samme år. I 1750 blir Erich Olsen beskyldt for tiendesvik av løytnant Ramhardt. Kongeskjøte til Erich Olsen på reluitionsretten til gården Holte 1 øre for 20 riksdaler. Datert 20.desember 1758 (Ks.34 nr.70 s.103). Skjøte fra Erik Olsen til sønnen Ole Eriksen på Holte 389, 1 øre, for 150 riksdaler. Datert og tinglyst 4.februar 1771. Avl. panteobligasjon fra Ole Eriksen til faren Erik på 150 riksdaler. Datert og tinglyst 24.februar samme år. Innfridd 8.juli 1782. | Olsen Holte, Erik (I12997)
|
| 14609 | Skjøte fra Anders Bernhoft til Olaug Olsdatter på Bjerke 12 marklag for 560 riksdaler. Datert 26.mai, tinglyst 28.juli 1772. Panteobligasjon fra enken Olaug Olsdatter Lien til hr. Anders Bernhoft for 70 riksdaler 1.prioritets pant i Bjerke 12 marklag. Datert 24.juni, tinglyst 28.juli 1772. Innfridd etter kvittering 27.juni 1775. | Christophersen Bernhoft, Anders (Andreas) (I1931)
|
| 14610 | Skjøte fra Arnt og Lars Solberg som formyndere for Ole Knudsen og Kjersti Knudsdatter til Niels Biørnsen Stavrum 1 øre 3 marklag for 112 riksdaler 2 ort, ble datert 8.februar 1765. Samme dato ble kontrakt fra Niels Biørnsen Stafrum til Arnt Solberg, som skal ta myndlingen Ole Knudsen - under vedbørlig pleje og underholdning - inngått. Marit Knudsdatter Støver døde i 1780, og Niels fortsatte som bonde på Støver. Skjøte fra Arnt Øyen og Joen Nyehus til Niels Biørnsen Stavrum på 18 marklag i Stavrum for 75 riksdaler ble datert 2.november 1781. | Biørnsen Frøset, Niels "Stavrum" / "Skain" (I1573)
|
| 14611 | Skjøte fra arvingene etter avlidne Marit Olsdatter Nord-Solberg til medarvingen Erik Larsen på Nord-Solberg 2 øre 9 marklag for 300 riksdaler, ble datertog tinglyst 3.februar 1775. Samme dag kårbrev til farmoren Berit Larsdatter på 2 mæling åker og ett kufor. Tinglyst 23.februar 1775. Folketallet på Nordstu på Nord-Solberg var i 1801 på 6 husfolk og 5 tjenere. I folketellingen blir det nevnt: Erich Larsen, Huusbonde, 47 år, Gaardbruger og handler. Kari Nielsdatter, Hans kone, 38 år, Begge i 1te ægtesk. Lars Erichsen, Deres børn, 16 år. Niels Erichsen, Deres børn, 7 år. Bersvend Erichsen, Deres børn, 3 år. Marit Erichsdatter, Deres børn, 9 år. Året etter har de 3 hester, 20 kuer og ungdyr og 20 sauer. Som det står i Landtaksten 1802: Erik Larsen. God til korn og god Høe Avl. Udsæd 10 Tønder, føder 3 Hæste, 20 Store og 20 Smaa Fæe. Opsidderen i god stand. Sand værdi 1000 rdl. Landtaksten ble 3 riksdaler. Avgift i det hele 3 riksdaler 42 skilling. Korntiende i 1802 var 1/2 tønne bygg, 1/2 tønne halvbygg og 1/4 tønne havre. Småtiende 1 mark lin og 6 mark ost. I 1815 er det 8 husfolk, 2 tjenere, 4 husmannsfolk og 2 inderster på Nordstu. Sønnen Nils overtok farsgården. Skjøte fra Erik Larsen Solberg til sønnen Nils Eriksen på Nordstu på Nord-Solberg, matrikkelnummer 405, 2 øre 6 marklag for 600 speciedaler. Kårbrev til Erik og Kari: 1/4 tønne rug, 4 tønner bygg, 5 tønner blandingskorn, 1 tønne lettbygg, for til 6 kuer, 12 sauer m.m. Datert 3.februar 1823. Tinglyst 29.juni 1823. I 1835 er buskapen på gården 2 hester, 17 kyr og ungdyr, 23 sauer og 1 svin. Utsæd 1 tønne bygg, 4 1/4 tønne blandingskorn, 1 tønne havre og 3 1/4 tønne poteter. I 1845 er buskapen på gården 2 hester, 18 kyr og ungdyr, 16 sauer og 1 svin. Utsæd 1 tønne bygg, 5 tønner blandingskorn og 5 tønner poteter. | Larsen Solberg, Erich (I1440)
|
| 14612 | Skjøte fra arvingene etter moren Marit Olsdatter Fossum til Ole Endresen Fossum på Fossum 348, 1/2 spann for 275 riksdaler. Datert 28.september og tinglyst 3.oktober 1811. Skjøte fra Ole til sønnen Endre på Fossum 348, 1 spann for 600 riksdaler. Datert 10.februar 1812. Bruks og kårkontrakt datert samme dato. I 1815 er folketallet på gården 8 husfolk og 3 husmannsfolk. | Endresen Fossum, Ole (I13109)
|
| 14613 | Skjøte fra enke Berit Larsdatter Solberg ved laugverge Peder Andersen Solum og Ellev Andersen Kiøtterøe til Lars Eriksen Solberg på Solberg 2 øre 6 marklag for 100 riksdaler. Datert 30.november 1764. Tinglyst 8.februar 1765. Kongeskjøte datert 30.mars 1767, samme for Fridensberg 22.september samme året. Erik Larsen Solberg døde i 1769. Enken Marit Olsdatter Solberg døde på slutten av 1772, omtrent samtidig som datteren Marit. De 2 ble begravet fra Soknedal kirke samtidig den 27.desember. Skjøte fra arvingene etter Marit Olsdatter til medarvingen Erik Larsen på Nord-Solberg 2 øre 9 marklag for 300 riksdaler, datert og tinglyst 3.februar 1775. Samme dag kårbrev til farmor Berit Larsdatter på 2 mæling åker og ett kufor. Tinglyst 23.februar 1775. | Erichsen Solberg, Lars (I1564)
|
| 14614 | Skjøte fra enke Kersti Olsdatter og Niels Biørnsen Stafrum til denne Knud på gården Stafrum, 1 spann for 400 riksdaler, ble datert 10.juli 1789 og tinglyst 11.august. Panteobligasjon på gården Stavrum fra Knud til faren Niels på 200 riksdaler, samt bruks-kontrakt dem imellom om bruk av gården og kårbrev til Niels og kona Kari Knudsdatter, ble datert 15.juli samme året. Tinglysningen skjedde samtidig med skjøtet. Denne panteobligasjonen ble innfridd 30.april 1802 og tinglyst 31.juli. Skjøte fra Knud til sønnen Niels Knudsen på Stafrum 421, 1 spann for 500 Sølv Specier. Datert og tinglyst 25.mars 1822. Bruks og føderådskontrakt til foreldre datert samme datoer. | Nielsen Støver, Knud (I1576)
|
| 14615 | Skjøte fra enke Kersti Olsdatter og Niels Biørnsen Stafrum til Knud Nielsen Stafrum på Stafrum (Støver) 1 spann for 400 riksdaler, datert 10.juli og tinglyst 11.august 1789. Samme dato panteobligasjon fra Knud Nielsen til faren Niels Biørnsen på 200 riksdaler pantsatt gården Stafrum. Brukskontrakt mellom disse 2 om bruk av gården. Kårbrev til foreldre Niels Biørnsen og Kari Knudsdatter. Begge datert 15.juli, og tinglyst 11.august 1789. Avl. Knud Nielsen Stafrums panteobligasjon til faren Niels på 200 riksdaler, datert 11.august 1789. Innfridd 30.april, og tinglyst 31.juli 1802. | Biørnsen Frøset, Niels "Stavrum" / "Skain" (I1573)
|
| 14616 | Skjøte fra faren Arnt Ingebrigtsen til Ingebrigt Arntsen på Hugaas 1 øre 9 marklag for 80 riksdaler. Datert og tinglyst 3.februar 1773, ca. 7 år før Ingebrigt giftet seg med sin Klara fra Solberg. Ingebrigt Arntsen Hugaas døde trolig i april 1791, etter vel 11 års samliv med Klara Arntsdatter. Skiftebrev etter Ingebrigt der Hugaas 1 øre 9 marklag er utlagt til sønnen Arnt Ingebrigtsen for 116 riksdaler, er datert 3.mai og tinglyst 29.juli 1791. | Arnesen Hugås, Ingebrigt "Hougaas" (I1430)
|
| 14617 | Skjøte fra Joen Evensen Fossum til Jens Olsen Dragset på 8 marklag i Haugen med bygsel og landskyld for 236 riksdaler 1 ort 28 skilling. Datert og tinglyst 9.februar 1768. Samme dato, obligasjon fra Jens Olsen Dragset til Hr. Jørgen Bernhoft for 200 riksdaler mot pant i Haugen 8 marklag med bygsel og landskyld. Skjøte fra Ole Evensen Fossum til Jens Olsen Dragset på Haugen 8 marklag med bygsel og landskyld for 236 riksdaler 1 ort 8 skilling. Datert og tinglyst 9.februar 1768. Samme dato, obligasjon fra Jens Olsen Dragset til Hr. Jørgen Bernhoft for 200 riksdaler mot pant i Haugen 8 marklag med bygsel og landskyld. | Christophersen Bernhoft, Jørgen (I1708)
|
| 14618 | Skjøte fra Joen til sønnen Sivert på Haugen 357, 8 marklag, for 125 riksdaler, datert 7.februar og tinglyst 23.september 1803. Panteobligasjon fra Sivert til Sivert Johnsen Dragset for 120 riksdaler 1.prioritets pant i Haugen 357, 8 marklag, datert og tinglyst samme dato. Innfridd 10.februar 1812. Folketallet 1815: 1 husfolk og 3 tjenestefolk. Sølvskatt 1816: 5 speciedaler. Folketallet 1825: 1 husfolk, 3 tjenestefolk og 3 inderster. | Joensen Haugen, Sivert "Hougen" (I13147)
|
| 14619 | Skjøte fra Knud Nilsen Støver til sønnen Jens Knudsen på Lien 428, 2 1/4 marklag for 50 speciedaler. Datert og tinglyst 3.februar 1825. Bruks- og kårkontrakt til foreldrene Knud Nilsen og Ingri Jonsdatter samme dato. | Nielsen Støver, Knud (I1576)
|
| 14620 | Skjøte fra lensmann Sivert Hoff på myndlingene Lars Andersen og Gunnild Andersdatters vegne til Endre Andersen på 3/26 marklag i Gynnild for 12 riksdaler 20 3/12 skilling. Datert 26.oktober 1737. Skoleskatt 1741: Gynnild, Endre 8 skilling. Skjøte fra Endre til sønnen Anders på Gynnild 1 spann 2 marklag for 145 daler. Datert 3.februar 1774, tinglyst 28.juli 1774. Samme Anders' panteobligasjon av samme dato til far Endre på 145 daler mot 1.prioritet i pant i gården Gynnild. Avl. 7.august 1778. Innfridd 2.februar 1788. | Andersen Gynnild, Endre (I12991)
|
| 14621 | Skjøte fra Leutenant Henrich Kiembler til Endre Olsen Fossum på Fossum 3 øre 18 marklag med bygsel og landskyld for 260 riksdaler. Datert 7.oktober 1745. Den 9.september 1758 fikk Endre og rådmann Hans Hornemann kongeskjøte på gjenkjøpsretten (Reluitionsretten) til bruket, 1 spann (Endre) 18 marklag (Hornemann), for 60 riksdaler. Datert 16.januar og 7.mars 1759. I 1762-63 reiste Fredrik Larsen Rødåsen i Rennebu sak mot Endre på Fossum for ulovelig bruk av engeslettet Schofta. Sorenskriver Korgh dømte Rødåsen som rette eier av slåttenget. Endre Olsen fikk hjelp av søskenbarnet Endre Dragset. Han drev som bygdeprokurator og de stevnet sorenskriveren for Alm. Hellig tre Kongers Lavting i Trondheim 9.januar 1764. I tilsvar til stevningen sier sorenskriver Krogh at Endre Olsen har hatt hjelp av den - bekjente vinkelskriver - Endre Dragset. Tirsdag 26.november 1765 dømte Etatsraad og Lavmand Mølmann saken til ny - handsaming - på åstedet og i retten. Vinkelskriveren og bonden på Fossum vant over sorenskriveren. Han hadde dømt uten å kalle inn de parter og vitner som etter loven skulle ha vært med. Bonden på Rødåsen ble - utarma - av denne saken og gikk fra gården. | Olsen Fossum, Endre (I1662)
|
| 14622 | Skjøte fra Ole Anfindsen Østhus til sønnen Nils på Østhus 369, 1 øre 12 marklag, for 800 riksdaler pluss kår. Datert 4.februar, og tinglyst 5.februar 1811. I 1815 var det 4 husfolk og 4 tjenestefolk på Østhus. 10 år senere var det 5 husfolk og 3 tjenestefolk på gården. Enda 10 år senere var det 7 husfolk, 2 tjenestefolk, 3 husmannsfolk og 3 inderster på gården. Da telte husdyrene 2 hester, 4 kyr og ungdyr og 12 sauer. Utsæd: 1/2 tønne bygg, 1 1/2 tønne blandingskorn og 1 1/8 tønne poteter. I 1845 var det 4 husfolk, 2 tjenestefolk og 6 husmannsfolk tilstede på gården. Her var også 2 hester, 12 kyr og ungdyr, samt 14 sauer og 1 gris. Utsæden dette året var 1 tønne bygg, 2 tønner blandingskorn og 3 1/2 tønner poteter. Skjøte fra Nils til datteren Kari for 300 speciedaler pluss kår. Datert og tinglyst 5.februar 1852. | Olsen Østhus, Nils (I13727)
|
| 14623 | Skjøte fra Ole Colbanusen Haugen til sine fettere Endre, Ole og Joen Evenssønner Fossum på Haugen skyld med bygsel og landskyld 1 øre for 680 riksdaler. Datert og tinglyst 7.februar 1766. Panteobligasjon fra Endre, Ole og Joen til Hr. Cancelie Raad Must for 700 riksdaler pantsatt mot 1.prioritet Haugen 1 øre og hver sin eide part i 1 øre 15 marklag, men med bygsel 1 øre 3 marklag i Øvre Fossum 5% rente. Datert og tinglyst også dette 7.februar 1766. | Evensen Fossum, Endre (I13005)
|
| 14624 | Skjøte fra Otto Arntz til Anders Estensen Berg på 18 marklag i gården Midtlien med landskyld og bygsel for 270 riksdaler. Datert 24.mars, tinglyst 15.juli 1762. | Hansen Arentz, Otto (I2357)
|
| 14625 | Skjøtet bort gården i 1887 til Andreas Olsen Eid og Ingeborg Marie Olsdatter på Nordberg. Sistnevnte var Erik Larsens niese, da Ingeborg Marie var datter av Ole Hansen Lien og Christine Eriksdatter Bjørlien. | Larsen Midtberg, Erik (I24497)
|
| 14626 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I24352)
|
| 14627 | Skofte ble drept av Erik Jarl, som fikk jarlstittelen senere av Harald Gormson. | Skagesen, Skofte (I15138)
|
| 14628 | Skofte var brorsønn til Eystein Orre. I 1066 var han lendermann og omtales etter Olav Kyrres død i 1093 som en eldre mann. Hans sønner var da voksne og han hadde i lengre tid bodd på familiesetet Giske. Han deltok i kong Magnus Barfots store ferd til Orknøyene i 1098. I 1101-1102 hadde han en alvorlig tvist med sin frende Magnus Barfot om noe dannefæ som begge tilegnet seg. Retten synes å ha vært på Skoftes side, men Magnus ville ikke gi seg. Skofte seilte derfor fra landet i 1102 med 5 velutrustede skip sammen med sine 3 sønner, Finn, Agmunn og Tord. De dro til Flandern, våren 1103 til Frankrike og om sommeren til Gibraltar og Roma hvor han døde. Fra Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga: 11. ...Skofte, sønn til Ogmund Torbergsson, var en gjev lendmann. Han bodde på Giske på Sunnmøre; han var gift med Gudrun, datter til Tord Folesson. Deres barn var Ogmund, Finn, Tord og Tora, som var gift med Åsolv Skulesson. Sønnene til Skofte lovte godt i ungdommen. 17. Skofte Ogmundsson ble uforlikt med kong Magnus; de trettet om arven etter en mann som var død. Skofte hadde den, og kongen krevde den så hardt og trått at det så stygt ut. Det ble holdt mange møter om denne saken, og Skofte avgjorde at han og sønnene aldri på én gang skulle være i kongens vold; han sa at da var de tryggest. Da Skofte var hos kongen, minte han om det nære frendskap som var mellom ham og kongen, og det med at Skofte støtt hadde vært god venn til kongen, og at det aldri hadde vært noe skifte i deres vennskap. Han sa det at det var klart han var såpass klok, at, sier han, jeg ikke vil trette med deg om den saken, konge, dersom jeg har urett. Men i det slekter jeg på foreldrene mine at jeg holder på min rett mot hver mann, og i det gjør jeg ingen forskjell på folk. Kongen holdt på sitt, og han ble ikke mjukere i sinn ved slike taler. Skofte reiste hjem. 18. Siden kom Finn til kongen og talte med ham og ba ham om at han skulle la ham og hans far få rett i denne saken. Kongen svarte bare sint og stutt. Da sa Finn: Annet ventet jeg av Dem, konge, enn at De ville nekte meg lov og rett den gang jeg ble sittende på Kvaldensøy, og få av de andre vennene Deres ville, men sa som sant var, at de som satt der, var solgt og dødsdømt, om ikke kong Inge skulle ha vist større høvdingskap mot oss en du hadde vist omtanke for oss. Likevel vil mange synes at vi bar skam derifra, om det var noe å bry seg om. Kongen ble ikke mer medgjørlig ved slike taler,og Finn reiste hjem. 19. Da kom Ogmund Skoftesson til kongen. Da han kom inn til kongen, sa han ærendet sitt og ba kongen gjøre rett og skjel mot dem og deres far. Kongen svarte at det var rett som han sa, og at de var urimelig djerve. Da sa Ogmund: Du kan få det til, konge, å gjøre oss urett, for du har makten; her vil det sanne seg det som blir sagt, at de fleste som får sitt liv i gave, lønner enten ille eller slett ikke. Det vil jeg også ha sagt deg at aldri skal jeg komme i din tjeneste mer, og heller ikke far min eller noen av brødrene mine, dersom jeg får rå. Så tok Ogmund hjem, og de så hverandre aldri mer, han og kong Magnus. 20. Våren etter gjorde Skofte Ogmundsson seg ferdig til å fare bort fra landet. Han hadde 5 langskip, som alle var vel utrustet. Sønnene hans, Ogmund, Find og Tord, ble med på ferden. De ble temmelig sent ferdige; om høsten seilte de til Flæmingeland (Flandern) og var der om vinteren. Tidlig om våren seilte de vest til Valland (Frankrike), og om sommeren seilte de ut gjennom Norvasund (Gibraltar-stredet) og om høsten til Romaborg. Der døde Skofte; alle sønnene døde også på denne ferden. Tord levde lengst av dem; han døde på Sikiløy (Sicilia). Det sier folk at Skofte har seilt gjennom Norvasund først av alle nordmenn; denne ferd ble kjent vidt og bredt. Kilder: Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga, avsnitt 11-20. Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 341. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 872. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17. | Ogmundsen på Giske, Skofte (I3595)
|
| 14629 | Skogfogd/hytteskriver Tolga 1691-1730. | Andersen Floer, Henrich (I1978)
|
| 14630 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I7714)
|
| 14631 | Skolegangen foregikk i privatskoler; ett år hadde hun privatlærer sammen med en av brødrene. Hun spilte naturligvis piano, det hørte med til fruentimmernettheter. Hun leste mye: Brandes' Hovedstrømninger gjorde inntrykk, men John Stuart Mills The Subjection of Women (1869) styrket hennes overbevisning om at kvinnene ble urettferdig behandlet i samfunnet. I et intervju i Kvindelige studenters jubilæumsskrift 1882–1907 sier hun: Jeg var allerede 20 år, men bestemte meg til at ta middelskoleeksamen for saa senere at bli til no. Eksamen ble avlagt ved Nissens Pikeskole i Kristiania 1879, men hun måtte - lære noe ordentlig - og begynte på handelsgymnasets kurs for kontordamer, kjedet seg i 8 dager og sluttet. Så tok hun mot til seg, skrev til faren og bad om hjelp til å få ta artium. Svaret var positivt; han ville støtte henne. | Thoresen, Ida Cecilie "Krog" (I11566)
|
| 14632 | Skoleholder ved almueskolen i Fjerdingen Abraham Gaarder var tilstede ved skiftet etter garnisonsskolelærer John Wold, som laugverge for dennes enke. Ved skiftets slutning 3.juni 1813 viste hans bo - en fallit - av 280 riksdaler 94 skilling, hvorfor - intet til Regnings Krav og intet til Arv. Kilde: Skolebladet (Oslo): organ for norsk skolevesen. 1900 Vol.4 Nr.48 og 52 | Hansen Narum, Jon (Joen) "Wold" (I24236)
|
| 14633 | Skolen holdt renn for sine skolegutter 27.februar 1881, og denne begivenheten inspirerte skolens rektor, Alexander Brinchmann, til å lovprise skiløpingen: Hei på susende ski gjennem glitrende li, i et rok over skavl, over skrænt! Var du klen før og vek, går du frisk fra den lek slig en helsebot har du ei kjendt. Slik lød 1.vers av Brinchmanns hyllest. Dette skirennet var det første i Molde, og vel også det første skirenn som var holdt på de kanter av landet. Kilde: Norske skiløpere. Skihistorisk oppslagsverk i 5 bind. Møre og Romsdal, Trøndelag. 1958. | Brinchmann, Alexander (I32)
|
| 14634 | Skolen lå under kirken. Giftermålet på samme tid med biskopens datter Magdalene, som var enke med ett barn, kan ha vært betingelsen for at Skanke fikk stillingen. Han klaget snart over at skolebygningen var så forfallen at det ikke gikk an å holde skole der. Det ble snart problemer også i ekteskapet, og svigerfar biskop Anders Foss, avsatte Skanke 1596. I 1596 ble Jon stevnet for retten for tjenesteforsømmelse ved skolen, innbrudd i bispegården og konemishandling. Han måtte i fengsel og sone i Blå tårnet i København, og før han slapp ut igjen var han nødt for å be sin hustru og svigerfar om unnskyldning for sin voldsomme framferd. Skankes svar var å skrive følgende (på latin) i vitnesbyrdet til en elev: Siden skolen ødelegges av stedets kirkelige embetsmanns misunnelse, ulykksalige pedanteri og voldsomhet, om ikke tyranni, tilrår jeg at han (eleven) søker andre skoler. Kritikken rettet seg åpenbart mot biskopen, som klaget saken inn for konsistoriet ved Københavns universitet. I sitt vitnemål sa Foss at elever av Skanke hadde: slæbt Bispens Hustru og Datter i Rendestenen, dernæst havde Skolemester M. Jon selv syvende gjort Gaardgang (hærverk) i Bispens Residens i hans Fraværelse. I senere omtaler av Skanke presenteres dette partsinnlegget ofte som et faktum. Men da professorene oppfordret Skanke til å bøye seg, sa han at det da ville se ut som han var skyldig, og tog de uærlige Sager til sig, som vare ham tillagte, saa at han neppelig derefter skulde nyse op blandt Godtfolk. Skanke ble dømt for å ha kritisert biskopen i vitnesbyrdet, men ble forlikt med svigerforeldrene. Snart fikk han, antakelig med svigerfars hjelp, ny stilling som sokneprest i det rike kallet Innvik i Nordfjord. Det har vært antatt at Skanke hadde god kjennskap til det gammelnorske språk og at han oversatte landsloven. Men i Gustav Storms utgave av Norges gamle love nevnes en annen - Jonas Magni – islendingen Jón Magnússon. Innen 1604 ble Skanke prost i Nordfjord og medlem av Bergen domkapittel. Men så kom det en storm av anklager mot ham: Han skulle ha drevet ulovlig handel, nektet å gi sakramentet til en døende, mishandlet sin kone, ha gjort 3 kvinner med barn og gitt den ene et fosterfordrivende middel. Den 4.august 1617 avsatte domkapitlet ham fra stillingen og oppløste ekteskapet hans. På bakgrunn av anklagene dømte tingretten Skanke fra livet; halve boet skulle gå til kronen. Hans avhugne hode ble satt på stake, og han ble gravlagt utenfor kirkegården. Skankes siste tid ble gjenstand for bygdefantasien, om - Utro-Malene - som nektet sin mann et glass vin på retterstedet; han ble gjort til martyr. Biskop Pavels' oppfatning i 1820 er at hun var - en slem Quinde - og han - en moralsk slet Mand. Forholdene tatt i betraktning klarte parets mange barn seg uventet godt: Mogens ble sokneprest i Luster. Theophilus ble sokneprest i Egersund. Zacharias ble sokneprest i Seljord. Hans ble kapellan i Bergen. Det er ting som er uavklart i Skankes livshistorie, og hans skjebne kan fremdeles fengsle, slik den har gjort siden 1600-tallet. | Mogensson Schancke, Jon (I3129)
|
| 14635 | Skomager Lorentz Christiansen døde av blodgang 59,5 år gammel. | Christiansen Laeste, Lorentz (I6129)
|
| 14636 | Skomager Nicolai Lorentzen begravet 78 år gammel. | Lorentzen, Nicolai (I6127)
|
| 14637 | Skredder i Bergen, Hindrich Arentt fra Stralsund (?) | Arentz, Henrich (I1874)
|
| 14638 | Skrev bok sammen med Jan Spiechowicz: Muskler i kronisk smerte. | von Hanno, Tine (I14463)
|
| 14639 | Skrev under på Lehnsmand Claus Daaes Gavebrev til St.Jørgens Huus. | Lauritsen Blix, Mogens (I2788)
|
| 14640 | Skrevet 1938 av Sigurd Høst: Skjønt det er 10 år siden rektor Brekke tok avskjed fra Bergens katedralskole og nu hadde nådd over 80-års alderen, føles budskapet om hans dødsom et tap for den høiere skole i vårt land. Den alderstegne rektor stod fremdeles skolen levende nær gjennem den tradisjon han hadde skapt, ikke minst gjennem de lærebøker som bærer hans navn og som den dag i dag raker høit op over den almindelige skolelitteratur - friskere, menneskeligere, merlevende enn det aller meste av det som skoleungdommen henvises til i sine tidlige læreår. Knut Olai Brekke blev student fra Molde skole i 1872 og filologisk kandidat i 1879. Han var i sin ungdom sterkt interessert i den videnskapelige filologi, han skrev således en avhandling om dansk-norskens lydlære som vakte opsikt. Forøvrig begynte Brekke som en entusiastisk romanist, og efter en stipendiereise til Portugal, Spania og Frankrike var det hans hensikt å vie sig til videnskapelig studium av de romanske sprog. Forholdene medførte, at hans virke kom til å ligge anderledes an. Efter å ha arbeidet som sproglærer ved flere av skolene i Kristiania, særlig ved Aars & Voss' skole, der i de dager var som en central for pedagogiske reformforsøk, blev Brekke i 1891 utnevnt til adjunkt ved Hamar offentlige skole. Syv årefter blev han, 43 år gammel, rektor ved Bergens katedralskole, hvor han kom til å virke i 30 år. I 1896 var den nye skoleordning vedtatt, og intet var naturligere enn at Brekke kom med i den kommisjon som skulde utarbeide de nye undervisningsplaner. Han kom her til å innta en ledende stilling, og det var i det store og hele hans ideer om undervisning i levende sprog som blev gjennemført ved de nye planer. Brekke hadde vært med i den såkalte undervisningsinspeksjon fra 1894, og da den nye ordning med et fast undervisningsråd blev etablert, blev Brekke, nu rektor ved Bergens katedralskole, i en årrekke den ledende mann med hensyn til den nysproglige undervisning. Både som medlem av rådet og som rektor viste Brekke et mer almindelig sikkert grep på tingen, var i sannhet en leder av hvem det kom til å stå respekt over det hele land. Brekke hadde vært en av de foregangsmenn som i hele Norden fylket sig under hærropet: Quousque tandem - ? Det var nyfilologene som krevde respekt for det levende sprog og rettet sterke angrep mot det herskende system ved skolene, hvorefter de moderne sprog fremdeles blev dosert efterprinsippene for undervisning i latin og gresk. Det praktiske bevis for at en sproglig skoleundervisning var mulig ut fra nyfilologenes synspunkt, gav Brekke først og fremst gjennem sin engelske begynnerbok. Det kan trygt sies om denne bok, at den satte et skille i den norske skoles historie. Ikke først og fremst på grunn av sin metode - metodene gir sig ofte ut for mer enn de er - men fordi boken var utsprunget av en virkelig trang til å la sproget leve og samtidig var utarbeidet med en klok mannssans for det mulige og opnåelige. En pedagogs verk. Fortsettelses boken som skulde føre de unge videre, var ikke mindre besjelet av entusiasme foropgaven, forstod å komme barns behov i møte på en måte som er i kontakt med vår tids - eller rettere med alle tiders - beste pedagogiske bestrebelser. På gymnasiets sproglig-historiske linje etablertes gjennem Brekke og hans kollega rektor Westerns arbeid en ny ordning som gav sprogstudiet en helt ny karakter. Elevenes bruk av sproget, også skriftlig, som et virkelig meddelelsesmiddel førte til at sprogets tankeinnhold blev minst like så viktig som det å dyrke dets former mer eller mindre isolert. Rektor Brekke var en framragende skoleleder. For de tidligste kull ved Bergens katedralskole stod han visstnok som en streng rektor. Han undgikk ikke leilighetsvis å bli kalt Bobrikoff av gymnasiastene når han fant det fornødent å sette sin vilje mot deres. Han var i det hele minst av alt den rektor som overlot tingene til sin egen skjeve gang. Han grep inn, han holdt kustus - noe som kanskje vil skurre i mange fordullede årer. Men spør nu Brekkes tusener av elever efterpå om de har likt å stå under hans ledelse! Naturligvis var Brekke som type det motsatte av en hård og uforstående skolemester. Han var et varmhjertet og temperamentsfullt menneske. Og hans holdning like over for ungdommen var ikke lite preget av hans tro på den akademiske utdannelse og på studentenes hellige kall. For ham var ordet student ennu omgitt av festivitas, festrus og framtida vår. Han var så lykkelig ikke å bli innhentet av den skepsis som efterhånden nådde så mange av oss yngre like over for den ustanselig økende masseproduksjon av studenter. Han hilste ganske sikkert sitt siste studenterkull med samme begeistring og varme som han hadde hilst det første. Om rektor var ivrig for at hans elever tok sitt skolearbeid alvorlig, gledet ingen sig mer enn han når det blev avholdt skoleball. Han mente, at skoleballene hadde sin misjon bl.a. derved, at de kunde skape fest også for de elever som ellers hadde liten anledning til slikt. Mens Brekke var adjunkt på Hamar, gjorde han sig fortjent ved å stifte - Det dramatiske selskap for Hamar og omegn. Sansen for privatkomedie fulgte ham gjennem hele hans rektortid, ja jeg tror det var få ting elevene mer kunde glede sin rektor ved enn nettop lystige amatørforestillinger. Slikt forteller noe om hans temperament og hvorledes det har virket på hans forhold til de unge. Det kan sies om rektor Brekke, at han i sannhet var en mann, men også i høi grad et menneske. Knud Brekke var en foregangsmann for moderniseringen av undervisningen i fremmedspråk i norsk skole rundt 1900. Han markerte seg både som lærebokforfatter, som praktisk pedagog og som skolepolitiker. Etter embetseksamen arbeidet Brekke ved flere skoler i Kristiania, bl.a. Aars og Voss' skole, som på den tid var et arnested for fremtidsrettede språkpedagogiske reformer. 1891-1898 var han adjunkt ved Hamar offentlige skole. Embetskarrieren ble kronet med rektorstillingen ved Bergens Kathedralskole, en stilling han hadde fra 1898 til han tok avskjed 1927. I synet på hvordan undervisningen i fremmede språk best kunne drives, var Brekke en av de fremste talsmenn for ideene den såkalte - Reformbevegelsen - forfektet, med hovedvekt på det levende, talte språk snarere enn på undervisningsformer som fulgte prinsippene for den tradisjonelle undervisning i latin og gresk, og som betonte verdien av grammatikk og oversettelse. Naturlig nok var det de nye prinsippene han la til grunn for sin - Lærebog i Engelsk for Begyndere (1887) - en nøye gjennomtenkt innføringsbok med et konsist formulert pedagogisk program, som også ble et forbilde for lærebøker i andre språk. Noen år senere reiste han til Storbritannia med stipend fra Kirke- og undervisningsdepartementet for å studere en metode for språkundervisning som mange fant spesielt lovende, den såkalte Gouin-metoden. Brekkes rapport etter oppholdet er nyansert, kritisk og selvstendig. I språkundervisning, skriver han, kan det aldri bli tale om den ene metoden, men om forskjellige holdbare metoder for å nå målet. Brekkes fremtredende stilling og anerkjente dyktighet gjorde at han ble mye benyttet i nasjonale skolepolitiske verv. I 1894 ble han medlem av Undervisningsinspeksjonen og 1898 av Undervisningsrådet, der han fikk stor innflytelse på utviklingen av engelskundervisningen i den høyere skole. I særdeleshet satte han sitt preg på den faglige utforming av den språklig-historiske linje, den viktigste nyskapningen i den radikale skolereformen av 1896. Den av Brekkes bøker som alt i alt har hatt størst innflytelse, er 2-bindsverket - Utvalg av engelske forfattere - som han utgav sammen med August Western 1900-1901. Brekke stod for tekstutvalget, Western for kommentarstoffet. Verket kom til å bidra avgjørende til å forme språkundervisningen på den nye linjen i de neste 60-70 år. Også her var det nok et mål å finne frem til modeller som kunne hjelpe til med den praktiske språkbeherskelse, men minst like viktig var det å by elevene et innhold som det var verdt å skrive eller snakke om, fordype seg i og strekke seg etter og forstå. I dette verket har skjønnlitteratur en betydelig plass i første bind, mens det i annet bind er emner fra britisk historie som står i sentrum. Det gjøres ikke noe forsøk på å forklare prinsippene bak utvalget. Linjer og verdier er ment å skulle fremtre gjennom selve tekstene, som langt på vei må sies å være preget av den såkalte - whig-versjonen - av britisk historie, med tro på fremskritt, frihet, liberale verdier og kolonimakten Storbritannias siviliserende innflytelse i verden. Verket kom ut i en lang rekke utgaver både før og etter Brekkes død, og bidrog gjennom flere generasjoner til å forme norske gymnasiasters syn på britisk politikk og kultur. Som rektor gikk Brekke for å være myndig og streng, men han var også kjent som en mann som la vekt på festlighet og stil i skolen, og som viste en spesiell forkjærlighet for godt amatørteater. Han hadde en sterk tro på verdien av akademisk utdannelse på godt faglig nivå. Bl.a. derfor var han opptatt av å gi skolens lærere muligheter til å utvikle sin faglige kompetanse og gledet seg over å få i stand Stipendiefondet av 1918 for Bergens Kathedralskoles lærere, som skulle benyttes til studieopphold i utlandet. Også i Bergens øvrige kulturliv spilte Brekke en aktiv rolle, bl.a. som mangeårig styremedlem i Bergens Museum og Bergens offentlige bibliotek. | Brekke, Knut Olai (Knud Olai) (I456)
|
| 14641 | Skrevet 1944 av Einar Hugaas: Da losje Sulitjelma ble stiftet 23/11 1893 var stedet ennu i sin vorden. De fleste store anlegg var under bygging og framkomsten fra dampskipsstedet Finneid til Sulitjelma var besverlig og vanskelig. Det var å reise med små lektere over et par mil langt vann til Sjønstå og derfra vel en mils vei over ett fjellparti til næste vann hvor den samme lektertransport ventet en før man endelig var fremme ved gruberne. I 1894 ferdigbyggedes den første jernbanestump på 1 mil mellem de to vann - og som først i 1915 ble ført frem til Furulund - grubernes administrasjonssted. Nu foregår reisen først med dampbåt til Sjønstå og derfra med jernbane helt frem til Sulitjelma. En stor del av stedets befolkning i 1893 var anleggsarbeidere - også kallt slusk og en ikke liten del herav var igjen svensker. Det går ennu sagn om det ville liv som ble ført rundt om i de små barakker med kortspill, fyll og slagsmål, og da losjen kom hadde den fra første stund en stor oppgave å løse. Men den unge losje var sin oppgave bevist og fikk især i den første tid tilslutning fra mange dyktige og interesserte menn og kvinner som gikk inn for oppgaven. Litt efter hvert begynte arbeidet å ta form og losjen ble en institusjon man måtte regne med. I den første tid holdtes møtene i en sal som kalltes bedesalen men som samtidig benyttedes både til kirke, spisesal og danselokale - og nu også til losjelokale. De nye medlemmer var interesserte og av protokollen ser vi, at de ofte holdt ekstramøter fordi de syntes at det ble for lenge mellem møtene hver 8.dag. Tilslutning var ganske god men riktig fart i arbeidet ble det først efter 1897 da losjen ved økonomisk støtte fra Sulitjelma gruber fikk bygget sig sitt eget store og prektige lokale - som senere i 1905 ved støttet fra samme hold ble utvidet ved tilbygging av scene og senere i 1916 også eget kjøkkenutbygg. Losjens virke begyndte å vise sin virkning på forholdene på stedet og i massevis søkte folk til losjen. Men materialet - folket - var ikke alltid det beste og derfor ser man også at der de første årene er uforholdsmessig stort frafall på grunn av brudd mot art. II. Ved arbeide av losjens medlemmer stiftes i 1896 en losje på grubefeltet Ny-Sulitjelma helt ved foten av Sulitjelmatoppen. Losjen får navnet Bergkrystallen men holder det bare gående ett års tid. Den overveiende del av medlemmerne i denne losjen er svensker. Medlemstallet var på det høieste omkring 50. At det var svensker, og som et eksempel på hvad der kunde settes opp som diskusjonstema nevnes fra denne losje ett; Bör en godtemplare bevistas krogen å andra dylika ställen där sprit och andra alkoholhaltiga dryckar handehafvas. Den slags og lignende problemer ser man ofte tatt op til drøfting i den første tid. Trots frafall på grunn av brudd mot art. II var losjen dog helt fram til 1907 den fremste oganisasjon på stedet. Men da kom en ny organisasjon til som skulle ta luven fra I.O.G.T og i senere år delvis stille den mer i skyggen, nemlig arbeiderorganisasjonen som meget dramatisk blev stiftet på Langvannsisen en februardag i 1907. I den første tid merket man lite til friksjonen mellem denne nye og vår eldre organisasjon - og losjen hadde sin beste arbeidstid og største tilslutning av medlemmer i tiden mellem 1907 til 1914 - ja helt frem til 1918. Medlemstallet var i denne tid helt oppe i 265 og losjen hadde studiesirkler, barnelosje, musikk, dramatisk klubb og så videre ved siden at losjen også gjorde sig sterkt gjeldende utad. Blant annet ved stortingsvalget i 1906 hvor det i vesentlig grad skyldtes det arbeide som ble utført av losjens medlemmer at der dette år blev valgt en avholdsvennlig stortingsmann fra kretsen. Den gamle stortingsmann kastet nemlig ut en hanske i det han uttalte; At avholdsfolket skulde ikke bestemme hvad han skulde spise og drikke. Det måtte han betale med ved å sitte hjemme næste gang. Også ved starten av en avholdsvennlig avis for distriktet i 1907 hadde losjen en stor andel. Penger blev samlet inn og abonnenter tegnet i hundrevis. Det kan kanskje nevnes at den første redaktør for avisen Nordlands Trompet var br. T. Davidson. I distriktslosjens arbeide har losjen helt fra den første tid tatt interessert del og losjen har som regel hatt representanter i distriktslosjens råd likesom tilslutningen til distriktsmøtene fra losjens medlemmer sannsynligvis har vært betydelig bedre enn fra annen losje i distriktet. Nu i 1945 er både D.T. og D.F. fra vår losje. Fra A/S Sulitjelma Guber har losjen alltid støtte i sitt arbeide. Først ved de to rente og avdragsfrie lån til byggingen av lokalet og også ved ytelse av fritt brensel og belysning til våre møter og øvrige arrangement. Siden 1918 og til nu vi skriver 1944 har arbeidet gått tyngre og medgangen har vært minnre. Fra et medlemstall på 265 medlemmer var losjen i 1940 helt nede i 60 medlemmer. En liten trofast flokk har holdt arbeidet gående i alle disse år, og nu ser det ut som om arbeidet skal belønnes og losjen få litt mer vind i seilene. Tilslutningen fra ungdommen - serlig da den aller yngste - har i den senere tid vært bedre og medlemstallet er nu 120. Det er ungdom som vi håper vil bli arbeidsdyktige og villige til å overta og drive losjen fremover i tidene som kommer. Vår losje - som antagelig mange losjer med oss - mistet eller gikk tapt av flere årgange av efterkrigstidens ungdom fra forrige verdenskrig. Den ungdom er nu fullvoksne kvinner og menn i beste arbeidsalder men ordenen og dens ideinnhold er ukjent for hundreder av dem. Det er således i vår losje i alle fall likesom ett stort skille i aldersklassene idet disse årsklasser mangler fullstendig, og dette gjør at arbeidet fremdeles må hvile på de aller eldste medlemmer hvorav menge nu har lov til å si de er trett og at de vil hvil og overlate arbeide til yngre krefter. I vår losje er det ikke adgang til det endda. De unge er for unge - men de gir håp og dette håpet gir oss lyst og arbeidsmot til å fortsette. Sulitjelma 30. desember 1944 Losje Sulitjelma E. Hugaas D.F | Hugaas, Einar (I4965)
|
| 14642 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I22469)
|
| 14643 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I22660)
|
| 14644 | Skribent, maler, treskjærer, karikaturtegner, oppfinner, kalligraf (skjønnskriver), forretningsfører, journalist, redaktør. Utdannet ved Kunst- og Håndverksskolen i Oslo (1911) med tegning som spesialitet, Otto Treiders Handelsskole og Fagskolen for Dekorasjon og Reklame i København (1917). Ved siden av malingen var det lyrikken som engasjerte han sterkest, og han skrev en mengde dikt i aviser og blader. Arbeidet som illustratør og karikaturtegner for flere vittighetsblad, blant annet Egedius Carlsons Hallo i Trondheim og Die Grüne Post i Berlin. Arbeidet i flere år som dekoratør. Har gjort flere oppfinnelser som ble patentert. Lorch-Falch var aktiv innen mange former for kreativt og skapende virksomhet. Fikk ærespris på Trøndelagsutstillingen i 1930 for treskulpturen Slaget på Stiklestad med Olav Haraldsson, Tor Foleson og Tore Hund, utskåret i bjørk. Han drev avisen Bygdenes By, som kom ut en gang i uken i Steinkjer i perioden 1955-1959. (Avisa ble opprinnelig etablert av hans sønn Even). Lorch-Falch var i kontinuerlig opposisjon til vedtatte konvensjon, noe han ga uttrykk for i mye av det han skrev. I avisa Bygdenes By trykket han også sin roman Dramaet i Kobbebukta som føljetong. Han debuterte offentlig som maler på sommerutstillingen i Trondheim Kunstforening i 1948. Stilmessig ble han karakterisert som en ekspresjonistisk naivist. Han hadde flere utstillinger i Steinkjer i 1950 og 1960-årene. Lorch-Falch var en flittig skribent, og hans signatur var ofte å finne under både vers og artikler av forskjellig slag i dagspressen utover 1950 og 1960 tallet. Etter hans død er 300 av hans epos gitt ut, fordelt på tre samlinger. Karriere som skøyteløper hadde han også i tiden før og under første verdenskrig, hvor han deltok i flere internasjonale stevner. | Lorch-Falch, Emil Sophus (I14258)
|
| 14645 | Skrives også Indre Fedt. | Henrichsen Arentz, Peter (I1869)
|
| 14646 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I864)
|
| 14647 | Skule blir i 1204 sammen med sin bror, Guttorm, nevnt som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De ble straks etter flyttet til den nyvalge kongen, halvbroren Inge Baardsson. Kort før Kong Inges død 23.april 1217 ble Skule av Inge gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn. | Bårdsen på Rein, Skule (I3605)
|
| 14648 | Skule gjorde krav på Norges krone samtidig med Håkon Håkonsson, som imidlertid på riksmøtet i Bergen i 1223 ble kjent eneberettiget til tronen. Skule fikk likevel Frostatingslagen med Sunnmøre, men det var ikke tilstrekkelig for ham. I 1237 ga Håkon, som i 1225 hadde ektet hans datter, Skule hertugnavn og styret over tredjedelen av landets sysler. Da Skule hadde grunnlagt Reinskloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods. Men dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene. I 1239 besluttet hertug Skule seg til å ta opp kampen om kongedømmet, og reiste opprørsfanen mot kong Håkon 4 Håkonsson. Skule tok kongsnavn på Øreting i 1239. Den 6. november 1239 kom hertugen med mange folk til Kristkirken. Der kalte han sammen korsbrødrene og ba dem gi tillatelse til at St.Olavs skrin ble ført ut av kirken. Korsbrødrene kunne ikke komme til enighet i dette spørsmålet. Den korsbroren som på forhånd var innsatt som erkebiskopens stedfortreder i vanskelige saker, Eystein Syre, var imot at noe ble gjort i saken før erkebiskopen kom tilbake. Da så hertugens menn ville føre skrinet bort med makt, lyste Eystein de menn i bann, som bar ut skrinet uten brødrenes samtykke. Dette ble likevel gjort og skrinet ble ført ut til Øyreting der Skule høytidelig ble tatt til konge. Etterpå fulgte Skule skrinet tilbake til Kristkirken, men han ble ikke møtt med prosesjon og klokkeklang. Bare to korsbrødre tok imot skrinet utenfor Kristkirken, de ledet også hertugen inn. En uhellsvanger og trist forestilling må dette ha vært. Korsbrødrenes holdning var et dårlig varsel for Skules kongedømme. Når geistligheten i hertugens egen del av riket stilte seg så klart imot det skrittet han nå tok, kunne han være sikker på at den overveiende storpart av den norske geistligheten ville gå inn for Håkon og imot hans eget kongedømme. Som konge var Skule da også fra første ferd i erkebiskopens bann. Da erkebiskop Sigurd et stykke ut i november 1239 seilte inn Trondheimsfjorden, fikk han først høre nyheten da han kom til Leiranger. Han sendte da straks brev om disse tidender søretter til kongen, og tok deretter inn til Nidaros. En av Skules nærmeste rådgivere var abbed Bjørn til Nidarholm kloster. Erkebiskopen ga Bjørn en del av skylden for det som hadde hendt og lyste ham i bann sist på året 1239. I februar 1240 dro Skule med en hær sydover for å underlegge seg de landsdeler som ikke hørte til hans sysler. Han dro til Viken mens Håkon med en stor flåte kom nord til Nidaros. Erkebiskop Sigurd og korsbrødrene møtte kongen med prosesjon og fagnet ham vel. Kongen og erkebiskopen talte ofte om de store hendingene som gikk for seg i landet. Da det kom tidende til Nidaros at hertug Skule hadde slått birkebeinerne i et stort slag på Låka, tilbød erkebiskopen seg å reise sør til hertugen for å søke å få i stand et forlik. Kong Håkon hadde ofte tidligere gjort klokt og rett i å følge erkebiskopens råd. Men i denne situasjonen viste han sin storhet ved å velge sin egen vei. For å sikre kongedømmet for sitt dynasti, lot kongen sin ektefødte sønn Håkon ta til konge på Øyreting søndag den 1. april 1240. St.Olavs skrin ble båret ut og erkebiskop Sigurd var til stede på Øyretinget og i gjestebud hos kongen etterpå. I 1240 led Skule nederlag i Oslo, og måtte dra nordover. Sammen med noen av mennene sine søkte Skule tilflukt i Elgeseter kloster, men birkebeinerne fikk rede på dette og søkte ut til klosteret for å ta seg selv til rette. Dette fikk erkebiskop Sigurd høre, og han tok straks av sted til Elgeseter og forbød birkebeinerne å gå til angrep på klosteret eller lage noen ufred der. Da birkebeinerne ikke ville høre på dette, tilbød erkebiskopen å betale en løsesum for hertugen så han kunne få høve til å fare til kongen i trygd. På tross av erkebiskopens ord satte Åsulv og birkebeinerne ild på klosteret og sørget for at Skule ble drept da han forsøkte å berge seg ut (24. mai 1240). Dette var helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd. Denne slekten reiste sannsynligvis omkring 1200 den kirken som senere skulle bli en del av slottet på Austrått. Skule ble kort etter gravlagt i Kristkirken og erkebiskop Sigurd, alle korsbrødrene, mange prester og byfolk og mange birkebeinere var til stede. Skule var sagaskriveren og islandshøvdingen, Snorre Sturlasson, beste venn, er det sagt. Kilder: Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-131. Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334, Bind XIV (1940), side 22-28. Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 173. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348, 378. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 831. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84. | Bårdsen på Rein, Skule (I3605)
|
| 14649 | Skule jarls sysselmann på Søndmør, bodde i Borgund by, og nevnes som en av Varbelgernes førere. | Erlingsen på Tornberg, Alv (I3773)
|
| 14650 | Skule Kongsfostre (født 1052 i Wessex, England, død 1090 i Norge) hevdes å være sønn av Toste Godwinsson, jarl av Northumbria, som var bror av kong Harald 2 Godwinsson. Dette tilbakevises av flere engelske forskere som mener å ha full oversikt over Tostes barn, og ikke finner plass for Skule der, men det er også noen som mener det ikke er usannsynlig. Lars Løberg gjør oppmerksom på at den siste omtalen han har sett, refererer til de norrøne påstandene om dette slektskapet som helt utenkelige. Det hevdes også at Toste møtte Skule første gang i 1066. Snorre Sturlason – som kjente Hertug Skule og derved skulle ha gode kilder, oppgir ikke noe slikt slektskap. Snorre sier kun at han var av god engelsk ætt. Skules bror, Ketil Krok, kom ifølge Snorre også til Norge, se slekten Krog. Skule var med den norske flåte som etter Harald Hardrådes fall i slaget ved Stanford Bro i 1066 vendte fra England tilbake til Norge. Skule Kongsfostre ble leder for hirden hos kong Olav Kyrre Haraldsson, og ble kongens nære venn og rådgiver. Av kong Olav Kyrre fikk han også Gudrun Nevsteinsdatter til hustru. Skule og Gudrun fikk to barn: 1. Åsulf Skulesson på Rein. 2. Ragnhild Skulesdatter, som ble gift med Orm Svendsson, også kalt for Krypinge-Orm, og ble stamfar for Erling Skakke. Han fikk også godset Rein (senere Reinskloster) på Fosen i Sør-Trøndelag. Han regnes som Reinsættens stamfar. Etter Skules død var det sønnen Åsulv som satt med Rein. Han ble gift med Tora, som hadde mektige menn som Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson som sine nære forfedre. Etter han fulgte sønnen Guttorm, som igjen ble fulgt av sin sønn Bård. Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga: 98. Olav, sønn til kong Harald, styrte bort fra England med hæren sin. De seilte ut fra Ravnsør (Ravenseer) og kom om høsten til Orknøyene. Der fikk de høre at Maria, datter til kong Harald Sigurdsson, hadde fått brådød samme dag og samme stund som hennes far kong Harald falt. Olav ble der om vinteren. Men sommeren etter fór kong Olav øst til Norge, der ble han så tatt til konge sammen med Magnus, sin bror. Dronning Ellisiv dro østover sammen med Olav, sin stesønn, og Ingegjerd hennes datter fulgte også med. Da kom også Skule sammen med Olav vestfra over havet, han som siden ble kalt Kongs-fostre, og Kjetil Krok, hans bror. De var begge gjeve og ættstore menn fra England, og begge var uvanlig kloke, og kjære venner til kongen. Kjetil Krok fór nord til Hålogaland; kong Olav fikk et godt giftermål istand for ham, og fra ham er det kommet mye storfolk. Skule Kongs-fostre var en klok og kraftig mann og så vakker som noen. Han ble styresmann i hirden til kong Olav og talte på tingene; sammen med kongen greidde han med hele landsstyringen. Kong Olav ville gi Skule et fylke i Norge, det som han syntes var best, med alle de inntekter og skylder som kongen hadde rett til. Skule takket ham for tilbudet, men sa at han heller ville be om noe annet, fordi - om det blir kongsskifte, da kan det være at gaven blir tatt tilbake. Jeg vil heller, sa han, ta mot noen eiendommer, som ligger nær de kjøpsteder hvor De, herre, er vant til å sitte og ta juleveitsler. Kongen sa ja til dette og skjøtet til ham jordeiendommer øst ved Konghelle og ved Oslo, ved Tønsberg, ved Borg, ved Bergen og nord ved Nidaros. De var nesten de beste eiendommene på hvert sted, og de eiendommene har siden ligget under ættmenn som er kommet av Skules ætt. Kong Olav giftet ham med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Gutttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule. Kilder: Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98. Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1936), side 334. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 835. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84. | Tostesen på Rein, Skule (I3561)
|