Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 14,951 to 15,000 of 16,597

#	Notes	Linked to
14951	Står - Westfossen - som bosted ved dåpen.	Hansen, Ingeborg Marie "Tjomsaas" (I2681)
14952	Står bevnt ved sønnens dåp: ..som for nårværende Tid skal være udenlands; thi ellers skulde Ovennævnte haft Bryllup, efter Barnets Moders forsikring.	Gundersen, Jacob (I11881)
14953	Står i konfirmasjonsbibelen: Einar Sinaav. Nevnes i kirkeboka at han har fått koppervaksine av Berner 25.februar 1905.	Zinow, Einar "Skøien" (I8)
14954	Står nevnt som Andreas Johannides, og er troligvis Anders Hansen.	Hansen Bernhoft, Anders (I1907)
14955	Står nevnt som bruker på Melby i 1680.	Nilsdatter Aalstad, Agnete "Melby" (I9454)
14956	Står nevnt som Generalmajor i 1885. I 1900 er han nevnt som pensionist.	Hoff, Nicolai Engebret (I12630)
14957	Står nevnt som ugift og syk under folketellingen sent i 1910, hjemmeboende hos foreldrene.	Solberg, Johanna Henriette (I22588)
14958	Står også nevnt en eksamen i desember 1904 med karakter laudabilis.	Hiorth, Adam (I17744)
14959	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I1749)
14960	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I17003)
14961	Står registrert i Stavanger på skipet S/S Kong Magnus, som har hjemsted Trondheim. Skipsfører er Frithiof Lugg.	Brinchmann, Ludvig Fredrik (I3966)
14962	Står registrert som spiller på A-laget til Kvik. Om Ole Harbo står det at han er reiseeffektarbeider, født 17.mai 1925. Høyre back. Aktiv 5 år. Distriktsmester 1.divisjon 1951. Tok 2.premie i distriktsrenn på Kløfta i 1947. Har 8 pokaler for skihopp. Medlem i Gimle IF. Interessert i fiske og friluftsliv. Kilde: Aktive fotballspillere, bind I, Idrettsforlaget 1952. Han spilte fortsatt på Kvik i 1962.	Harbo, Ole Severin (I3060)
14963	Står som bruker og eier 1700-1740. Det var skifte etter Gunhild i 1722. Boet eide Sud-Bøen, 2 tønner skyld verdsatt til 180 riksdaler, og 1 tønne i Landsverk, verdisatt til 90 riksdaler. Dette var arven fra Nisi i 1686. Boet eide en liten part i Møli i Tinn, verdsatt til 6 riksdaler. Samlet formue ble 276 riksdaler. Dattersønnen Jon Torjussen arvet gården.	Torgrimsen Nisi, Kittil "Landsverk" / "Bøen" (I18454)
14964	Står under døpte 10 og 12.juni i Merager. Fader var Ole Olsen Solem og moder var Ingebor Pedersdtr. Faddere var Ole Løvlie, Peder Merager og Sophie Tømmeraas, Beret Moen.	Olsen Solem, Ole "Hallan" / "Hallanval" / "Venset" (I20836)
14965	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I10)
14966	Sudreim-ættens første med sikkerhet kjente mann er baronen hr. Jon Raud Ivarsson. Tilnavnet Rauðr henspiller utvilsomt på hans hårfarge, og det er derfor liten grunn til å drøfte spørsmålet om mulig slektskap med andre som bærer det samme tilnavnet. Slekten fra Sørum i Akershus fortsatte i Sverige under navnene Roos af Ervalla og Roos af Hjelmsäter. Etter at Hårfagreslekten var dødd ut på mannsiden, var slekten arvinger til Norges trone. De fraskrev seg imidlertid arveretten. Det er mulig at hr. Jon var gift med en datter til Tore Tinghatt d.e. Hans sønn, Tore Tinghatt Jonsson, kan ha vært oppkalt etter denne ane. Hr. Jon nevnes i kildene første gang som medbesegler av våpentilstandsavtalen med Danmark, sluttet på Hindsgavl, Fyn, 25.september 1295. Han var da ridder og nevnes først blandt de herrer som medbesegler avtalen. Likeledes medbesegler han Kong Eriks privilegiebrev for Hamburg-borgere av 31.juli 1296(DN V 33). Videre er han medutsteder av et brev av 25.februar 1299 angående gården Frogner Store, Ullensaker, (DN II 47). I 1302 ble hans sønn Havtore trolovet med jomfru Agnes (Isl. Ann. IV, V) og senest ved denne anledning må hr. Jon være blitt utnevnt til baron, som sådan nevnes han i alle fall allerede 09.september 1302 (NGL III side 46). I Jon Ivarsson Raud har kong Håkon 5. hatt en trofast mann i de stormfulle årene mens stormannsregjeringen førte landets styre i brorens navn. Rent innenrikspolitiske forhold kan altså forklare giftermålet mellom Jons sønn Havtore Jonsson og kongsdatteren Agnes Håkonsdatter. I brev av 14.september 1307 (DN I 111) skjenket Kong Håkon ham 1,5 øresbol i gården Duflá (Doblaug) på Hedmark. Sommeren 1309 var hr. Jon til stede i Mariakirken i Oslo ved Kong Håkons ektefødte datter, jomfru Ingeborgs trolovelse med Junker Magnus Birgersson, sønn til Kong Birger av Sverige. Endelig medbesegler han et makeskifte av 29.juni 1312 (DN IV 95) mellom Mariakirken i Oslo og Hovedø kloster. Senere forekommer han ikke i kildene, og er formodentlig død ikke lenge etter. Ifølge flere av de islandske annaler (Isl. ann. V, VIII, IX, X) skulle hr. Jon være død i 1306, men dette er ikke riktig. På grunn av barnas levetid må han antas å være født senest omkring 1245. Hr. Jons hustru nevnes ikke i kildene, men også hun har sikkert tilhørt en fremtredende ætt, siden en av sønnene kunne bli valgt til ektefelle for kongensdatter. Hr. Jon må antas å være dattersønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten. I et brev av 18.desember 1330 (DN VII 134) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson, sønn til hr. Torvald Toresson og fru Ragndid Jonsdatter, og Æsa Haakonsdatter, datter til ridderen og riksråden hr. Haakon Toresson til Manvik i Brunlanes og Leikvang i Eidsberg idet partene var beslektet i 4de grad. Av dette er det mulig å dra nærmere slutninger om Sudreimsættens opprinnelse. Allerede godsforholdene gjør det temmelig sikkert at hr. Torvald Toressons slekt må søkes på Hjaltland. Herdis-navnet er også praktisk talt ukjent i Norge. På den annen side er Æsas mor sikkert dansk av fødsel. Det er altså overveiende sannsynlig at det er fru Ragndid Jonsdatter og hr. Haakon Toresson som er beslektet. Nå foreligger det innen deres nærmeste slekt også en annen pavelig ekteskapstillatelse, idet fru Ragndids brorsønn hr. Sigurd Havtorsson den 29.september 1342 (DN VI 166) fikk tillatelse til å ekte hr. Håkons søsterdatter Ingeborg Erlingsdatter, datter av drottseten hr. Erling Vidkunnsson og fru Elin Toresdatter. Også hr. Sigurd og Ingeborg oppgis å være firmeninger. Det kan derfor ikke være noen tvil om at fru Ragndid og hr. Havtore var tremenninger av hr.Håkon og fru Elin. Dette betyr igjen at hr. Jon Raud Ivarsson, eller dennes hustru, må være søskenbarn enten av hr. Håkon og fru Elins far, baronen hr. Tore Håkonsson (Biskopsson) av Leikvang eller av deres mor, som også het fru Ingeborg Erlingsdatter. Forsåvidt foreligger det altså flere muligheter. Om hr. Tores forfedre vites kun at han var sønn av erkebiskop Håkon og det foreligger i hvert fall intet som tyder på at han var av særlig fremtredende ætt, det skulle da være sønnens fornemme giftemål. Hr. Tores hustru, fru Ingeborg Erlingsdatters slektskapsforhold er derimot bedre kjent. Hun var søster av den berømte jarl hr. Alv Erlingsson (Milder-Alv) og datter av baronen hr. Erling Alvsson til Tornberg (Tanberg) på Ringerike som igjen var sønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten, kong Inges og hertug Skules søster. Jon hadde en datter med navnet Ragndid (egentlig Ragnfrid) og 2 av barnebarna het Gudrun. Begge navn forekommer nettopp i Reins-ætten, Ragndid sågar flere ganger. Ragndid er et så sjeldent navn at alene den omstendighet at det forekommer innen Sudreims-ætten gjør det overveiende sannsynlig at det må ha vært en eller annen forbindelse mellom denne og Reins-ætten. Ser man nå de foreliggende momenter i sammenheng viser det seg at man vil oppnå en fullt tilfredsstillende forklaring både på de omtalte yngre slektskaps-oppgaver og på navneforholdene ved å anta at hr. Jon Rauds mor (Gudrun eller Ragndid?) var datter til Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter. Dermed får man også den best mulige forklaring på Sudreims-ættens fremtredende sosiale posisjon og på den omstendighet at hr. Jons sønn blir utvalgt til ektefelle for kong Håkons datter. Hr. Jon selv var lendbåren, det kan man på bakgrunn av slektens posisjon trygt ta for gitt. I Håkon Håkonssons saga omtales imidlertid bare en lendmann med navnet Ivar, nemlig Ivar Nef, men han hørte hjemme i Hålogaland, nevnes allerede i 1198 og ble lendmann ved juletid 1217. Han kan derfor ikke komme i betraktning som mulig far til hr. Jon Raud. For fredstiden 1240-1263 er imidlertid sagaens beretning meget lite utførlig, og da en rekke lendmenn døde ved denne periodes begynnelse, kan man med sikkerhet gå ut fra at flere av Kong Håkons fortjente, høyættede menn i denne tid har oppnådd lendmannsverdigheten, selv om dette ikke direkte er opplyst i sagaen. En av de personer som det ligger nær å anta at må være blitt denne utmerkelse tildel er Ivar av Skedjuhof. Skedjuhof i Sørum tilhørte på 1300-tallet hr. Jon Havtorsson og var også hovedgården i hans store gods på Romerike! Hr Jons eiendommer har, bortsett fra noen gårder i Østfold, tidligere ikke vært kjent, men kan nå fastslås på grunnlag av yngre godsforhold. Da hr. Jons hustru, fru Birgitte Knutsdatter, var svensk, og da de eiendommer hans far fikk med sin hustru, kongedatteren fru Agnes, i hvert fall i hovedsak er kjent, er det etter omstendighetene ingen grunn til å tvile på at Skedjuhof med tilhørende gods er arv etter farfaren, hr. Jon Raud. At Hr. Jon som eldste sønn, velger Skedjuhof, og ikke Sudreim, til sin hovedgård på Romerike, peker også tydelig på at det er den førstnevnte eiendom som er ættens opprinnelige sæte. Etter det foreliggende kan det derfor tas for gitt at hr. Jon Raud Ivarsson er sønn av Ivar av Skedjuhof. Hirdskråen fra Magnus 6 Lagabøtes regjeringstid har et arkaisk preg ved at dens formelle ramme langt på vei viser tilbake til hirdens opprinnelige oppgave som daglig krigerfølge, og det trass i at hirdens karakter hadde endret seg betydelig. På slutten av 1200-tallet gjennomløp landets verdslige aristokrati en formell elitedannelse, en prosess som endte med at hirdorganisasjonen gikk i oppløsning i første halvdel av 1300-tallet. Magnus Lagabøte besluttet i 1277 at lendmenn og skutilsveiner skulle ha rett til herretittel, samt at lendmennene heretter skulle tituleres baroner og skutilsveinene riddere. Baron var tittelen på de engelske kronvasallene, det vil si de som hadde jord i forlening direkte av kongen tilsvarende de norske lendmennene. Ridder var den høyeste rangen innen det europeiske riddervesenet som hadde utviklet seg fra 1000-tallet av. Den opprinnelige rene ryttersoldaten i Frankerriket med rustning, skjold og sverd eller lanse hadde gradvis blitt prototypen på det høybårne, aristokratiske medlemmet av vasallstanden i Europa. Ridderen var høytidelig tatt opp i et lukket fellesskap, ridderskapet, gjennom ridderslag og ridderløfte. For å kunne kvalifisere til ridderslag måtte en blant annet ha gjennomgått militær trening som væpner. Utover i høymiddelalderen fikk væpnerklassen mindre entydig preg av å være en gruppe unge menn som trente til å bli riddere, og ble i stedet en fullverdig rangklasse av samme type som ridderklassen. Det fullt utviklete europeiske riddervesenet på 1100-tallet besto derfor av rangklassene riddere og væpnere, med den første som den gjeveste. Fremdeles var det slik at veien til ridderslag gikk via væpnerrangen, men ikke alle væpnere ble riddere. Riddervesenet rommet en ridderideologi som bidro ytterligere til å heve medlemmene over resten av befolkningen, ikke minst fordi det i økende grad ble lagt vekt på byrd. Ridderideologien hadde tre hovedpilarer: Det Militære broderskapet, kirkelige idealer, som å beskytte de fattige og svake, straffe de onde og forsvare kirken, og høvisk opptreden. Til det militære brorskapet utviklet det seg en æreskodeks, det vil si regler alle medlemmer av ridderstanden var pliktig til å følge i krig dersom de ikke skulle forspille sin ære og dermed kanskje bli utstøtt av ridderstanden. Æreskodeksen var felles for alle medlemmene av ridderstanden uavhengig av lojalitetsbånd og dannet derfor et grunnlag for et visst fellesskap på tvers av konfliktlinjer, ikke minst i krig. At riddervesenet ble innført i Norge på slutten av 1200-tallet, er et klart utslag av den elitedannelsen som skjedde i denne perioden, og viser samtidig hvordan det norske samfunnet ble overrislet av samtidens felles europeiske kultur- og samfunnsutvikling. Begge deler kom også til uttrykk ved at ikke-fyrstelige personer i Norge fra slutten av 1200-tallet av, begynte å bruke faste våpenmerker i skjold og segl. Et annet ledd i eliteutviklingen var at kongemakten på slutten av 1200-tallet innrømmet hirdmedlemmene skattefrihet som motytelse for deres personlige militærtjeneste. Skattefriheten var opprinnelig knyttet til fritak for personer, men ble rundt 1300 i stedet gjort gjeldende for jord fordi leidangsskatten var blitt en skatt på jord. Det bevarte kildetilfanget er ikke stort nok til at vi kan følge utviklingen i nevneverdig detalj frem til at norske stormenn i 1370-årene hadde oppnådd skattefrihet for hele setegården, det vil si den jorda de drev for egen regning, et privilegium de beholdt resten av senmiddelalderen. Det skattefritaket norske stormenn oppnådde i høymiddelalderen, var svært beskjedent i europeisk målestokk. Deres nordiske standsbrødre fikk et tilsvarende, men betydelig mer omfattende privilegium omtrent samtidig, fritak fra kongelige skatter og pålegg for alt jordegods uansett rang. Den økonomiske gevinsten av fritaket var såpass liten for norske stormenn at privilegiet i hovedsak må ha hatt en symbolsk-honorær betydning. Det ga stormennene i Norge mindre insitament til å øke sin private godsmengde, sammenliknet med kollegaene i Danmark og Sverige, ettersom nytt gods som de ikke drev selv, ble skattlagt. Jordeiendom ga riktignok prestisje, noe som var viktig i datidens samfunn, men fordi alt deres privatgods var fritatt fra kongelige skatter, kunne danske og svenske stormenn i en helt annen grad enn norske øke sine økonomiske ressurser, og dermed også sine politiske,gjennom å skaffe seg mer gods. Hovedgrunnen til forskjellen mellom Norge og de andre nordiske rikene på dette området må være at riksstyret måtte balansere behovet for å opprettholde et levedyktig aristokrati som riksbærende elite opp mot det å bevare tilstrekkelig med riksinntekter. Kongedømmet i Norge hadde ikke råd til å gi fra seg en såpass stor inntektskilde som skatt fra aristokratiets samlede gods, fordi landets totale areal av dyrkbar jord, middelalderens viktigste kapital, var relativt lite. Dette forklarer også de sterke interessene det norske verdslige aristokratiet hadde i kongedømmets forvaltningsapparat, ikke minst i inntekter fra kongstjeneste. Tilsvarende må det betydelig større jordarealet som de 2 andre nordiske rikene hadde, særlig Danmark, være årsaken til at aristokratiet oppnådde et større skatteprivilegium og ikke hadde like sterk interesse av å styrke kongedømmets forvaltningsapparat. Aristokratiets skattefrihet betydde imidlertid en alvorlig økonomisk belastning for kongedømmets finanser i både Danmark og Sverige, en belastning som i perioder medførte økonomisk bankerott med alvorlige følger for riksstyret. Og i begge land ble det gjennomført tiltak for i størst mulig grad å begrense inntektstapet for kongedømmet, uten at skatteprivilegiet av den grunn ble opphevet. Trass i forskjellen når det gjaldt grad av skattefrihet for stormennene, er det gode grunner til å tro at oppløsningen av hirdorganisasjonen og etableringen av en verdslig privilegert krigerstand, fulgte de samme hovedlinjene i alle tre rikene, men at hirden forsvant sist i Norge. Norske historikere har gjennomgående ment at hirdens oppløsning i Norge skyldtes kongefellesskapet med Sverige fra 1319 av, fordi oppgaven med å være kongens livvakt og væpnede følge forsvant etter hvert som felleskongen for det meste oppholdt seg utenfor Norges grenser. I både Danmark og Sverige derimot, forsvant kongshirden allerede på 1200-tallet, altså uten at noen av landene var i kongefellesskap med et annet land. Det dominerende synet blant norske historikere overser imidlertid 2 viktige poeng. For det første at den unge Magnus Eriksson og hans mor ser ut til å ha oppholdt seg mer i Norge enn i Sverige i 1320-årene, og for det andre og viktigste det faktum at hirden lenge før 1319 først og fremst var blitt en organisasjon for landets verdslige aristokrati, og at denne funksjonen ikke forsvant, selv da landet fikk felles konge med et naboland. Dessuten er det relativt klare indikasjoner på at hirdorganisasjonen var i oppløsning alt i siste halvdel av Håkon 5's regjeringstid. I den forbindelse har den store - rettarbota - som kong Håkon utstedte i juni 1308, fanget interessen hos historikerne. Rettarbota er blant de mest omdiskuterte dokumentene i norsk historie, det gjelder både dens innhold, motiv, legitimitetet og dens virkninger på kort og lang sikt. Bakgrunnen for rettarbota var utvilsomt de erfaringene kong Håkon hadde hatt i riksstyret frem til da. Som det heter innledningsvis i rettarbota: Det har vært kjent for alle menn at på grunn av den fremferd som ymse menn har hatt overfor våre tegner, både i vår begge brødres barndom og likedan nå ei tid siden ... så tar vi vår fedrearv, hele Norges konges rike, under vårt rådvelde. Deretter bestemmer kongen detaljert om riksstyrets administrasjonsapparat og hirden, og bak det hele lå ønsket om å styrke kongens kontroll med riksstyret. I den forbindelse har det særlig vært trukket frem at kongen for all fremtid avskaffet jarle- og lendmannsnavnet. Nye lendmenn skulle ikke utnevnes, og bare kongesønnen og jarlen av Orknøyene skulle for fremtiden ha rett til å bære tittelen jarl. Flere historikere har karakterisert rettarbota som antiaristokratisk og hevdet at den på lengre sikt bidro til at det norske aristokratiet som riksbærende gruppe ble sterkt svekket. At kongen søkte å styrke sin egen innflytelse, forhindret imidlertid ikke at han samtidig ga innrømmelser til medlemmene av aristokratiet i sin alminnelighet ved å åpne for at sysselmannsombud i realiteten kunne bli arvelige. Det var en betydelig konsesjon ettersom sysla var aristokratiets fremste inntektskilde fra kongedømmet på dette tidspunktet. Det var svært få lendmenn i 1308, og krongodset var ikke lenger stort nok til å underholde en større gruppe av lendmenn. Det er derfor ikke grunnlag for å karakterisere rettarbota som generelt antiaristokratisk. Kongens hensikt var etter alt å dømme å reorganisere riksstyre og riksaristokrati som følge av grunnleggende samfunnsendringer, og det var en politikk der kongen måtte spille på lag med flertallet av det riksbærende aristokratiet. Kilder: Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116, 121, 129-132, 259-261, 263. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 184-187. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 826. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 95.	Ivarsen på Sudrheim, Jon (I3410)
14967	Sulitjelmabanen ble åpnet i 1892, men en viktig dato i banens historie er 14. juni 1957. Jernbanens forlengelse til Finneid, tatt i bruk like før jul 1956, ble høytidelig åpnet denne junidagen i 1957. Nå ble det helårs forbindelse på skinner. Tidligere var en avhengig av både båt og jernbane for å reise til Sulitjelma. Båtruten mellom Finneid og Sjønstå, som måtte innstilles når vannene frøs til vinterstid, kunne nå sløyfes. Staten var deleier i det nyetablerte A/S Sulitjelmabanen, som stod for byggingen av jernbanen til Finneid og den senere driften av banen. Tidligere var det gruveselskapet som alene stod for jernbanetrafikken. Jernbanen mellom Finneid og Sulitjelma var gruvesamfunnets eneste forbindelse med omverdenen frem til det i 1972 ble bygget veg på jernbanetraseen. Kronprinsregenten Olav (som noen uker senere ble Norges konge, etter at Kong Haakon døde) besøkte i Sulitjelma i anledning av baneåpningen. Den høytidelige åpningen: Fredag 14.juni 1957 var dagen for den høytidelige åpningen av den nye banen, en stor dag for Sulitjelma, og spesielt for Thorvald Hugaas, som i over 20 år hadde arbeidet for en jernbane til Finneid. Flere hundre mennesker var møtt fram på Finneid stasjon, da direktør J.H. Støre ønsket kronprinsregent Olav og en rekke innbudte gjester velkommen til åpningen. Blant gjestene var samferdselsminister Varmann og fylkesmannen i Nordland, Fjermeros. Medlemmer av Stortingets jernbanekomite var også til stede. Direktør Kjell Lund i A/S Sulitjelma Gruber (også formann i jernbanens styre) redegjorde for jernbanens historie, og kronprinsregent Olav foretok selve åpningen. I kronprinsregentens tale ble det understreket at banen ville få stor betydning for distriktet, både for gruveselskapet og for menneskene som hadde sitt virke i gruvene og langs banen. Åpningshandlingen besto i at kronprinsregenten slo en kobberhammer mot et stålbor montert i en kisblokk. Med dette kuttet han kobberbåndet som var strukket over linjen. Stasjonsmester Thorvald Hugaas blåste deretter klarsignal for åpningstoget, trukket av lokomotivet Saulo, som var pyntet med bar-girlandere, norske flagg og en bukett nelliker. Da toget ankom Furulund, drønnet kraftige bergmannssalutter mellom fjellene. På stasjonen var det velkomshilsener, flagg og musikk. På kvelden var de innbudte gjester samlet til en invielsesmiddag i den nyrestaurerte direksjonsvillaen til gruveselskapet. Den påfølgende dagen var det stor folkefest for befolkningen.	Hugaas, Peder Thorvald Waldemar (I2520)
14968	Sunne	Eriksdotter Skancke, Elisabeth (I8184)
14969	Sunnfjord prosti er et tjenestedistrikt i Bjørgvin bispedømme.	Hansen Arentz, Fredrik (I2325)
14970	Sunset Rest Cemetery.	Hove, Rose Marion "Johnson" (I13293)
14971	Sunset Rest Cemetery.	Hove, Robert Julius (I13291)
14972	Sunset Rest Cemetery.	Hove, Elizabeth "Ferley" (I13300)
14973	Sunset Rest Cemetery.	Ferley, John T. (I13301)
14974	Susanne fikk i alt 2 sønner og 5 døtre i sine 2 ekteskap.	Family: Jens Eilert Beichmann / Susanne Ottosdatter Arentz, "Cold" / "Beichmann" (F5015)
14975	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Living (F8942)
14976	Susie A. Clark, 82, of Bonita Springs, FL passed away peacefully on Monday, August 17, 2015 at her residence surrounded by her loving family. Formerly of Muncie, IN, Indianapolis, IN, and Rochester, MI, she had been a resident of Bonita Springs since 2001. Susie was born January 26, 1933 in Brooklyn, NY a daughter of the late Jacob and Laura (Lorentzen) Bonshire. She was raised in Muncie and graduated from Muncie Central High School in 1950. Her career started as an administrative assistant for the United States Army, leading to her taking the position of office manager and retiring as a paralegal for the U.S. Army Corps of Engineers in 1988. Mrs. Clark was a member of Pelican’s Nest Golf Club in Bonita Springs and former member of Oakland Hills Country Club in Bloomfield Hills, MI. Susie was also a member of First Presbyterian Church of Bonita Springs where she belonged to the Women’s Ministry. She was a golfer who enjoyed crocheting, cooking, and reading but most important to her was the time she spent with her family and friends. Survivors include her 7th grade classmate and beloved husband of 65 years, Frank M. Clark Jr.; loving sons, Greg (Cathy) Clark of Okemos, MI, Brian (Beth) Clark of Doylestown, PA, and Bruce (Lisa) Clark of Woodbury, NY; cherished grandchildren, Erin, Beth, Dan, Mike, Steven, and Kristen; precious great granddaughter, Eva; and brother, Fred Bonshire of Murphysboro, TN. In addition to her parents, she was preceded in death by her siblings, Jake Bonshire and Flora (Ressler). A memorial service to celebrate her life will be held on Monday, August 31, 2015 at 11:00 A.M. at First Presbyterian Church, 9751 Bonita Beach Rd., Bonita Springs, FL 34135. In lieu of flowers, memorial contributions may be made to the Alzheimer’s Association, Hope Hospice or First Presbyterian Church. Arrangements are being handled by Shikany's Bonita Funeral Home. To send flowers or a memorial gift to the family of Susie A. Clark please visit our Sympathy Store.	Bonshire, Cora Alice "Clark" (I3846)
14977	Svag ved fødselen.	Bjurvald, Erling (I14510)
14978	Svein Estridsson etterlevenskaper ble murt inn i søyle i Roskilde domkirke. I 1911 ble graven åpnet og skjelettet undersøkt. Det viste at han var en høy mann som var kraftig bygd og som hadde en uregelbunden og vaggende gange når han gikk ettersom hans venstre hofte ikke var like godt utviklet som hans høyre. Graven rett inntil trodde man lenge inneholdt restene etter hans mor Estrid, men en DNA-analyse i 2003 viste at det kunne utelukkes. Hvem kvinnen egentlig er vet man ikke, men har spekulert på at det er Margrethe Estrid, mor til Sveins sønn Harald Hen.	Ulvsen av Danmark, Svein (Svend) "Svein 2 Estridsson" (I4411)
14979	Svein etterfulgte sin far kong Harald Blåtann som konge av Danmark, sannsynligvis på slutten av 986 eller tidlig i 987. Muligens gjorde han opprør mot sin egen far og tok kongsmakten, tiltvang seg makten, drepte eller fordrev faren fra riket. I tillegg erobret han senere England, skjønt han døde fem uker senere. Harald Blåtann fikk sønnen Svein med en kvinne ved navn Gunhild. I noen gamle kilder opptrer Svein som en illegitim sønn av Harald Blåtann og ble oppfostret av den mytiske vikinghøvdingen Palnatoke, jarl av Jomsborg. Selv om det ikke er blitt bevist på noe vis, er det blitt hevdet at Svein ikke arvet kongedømmet etter sin far, men at han gjorde opprør og nedkjempet og drepte ham i et slag. Det er kanskje ikke riktig, men det er indikasjoner på at Harald Blåtann ikke frivillig ga opp kronen for sønnen. Det eneste som vi vet med sikkerhet er at Svein kom på tronen etter farens død i 985, 986 eller 987. Snorre Sturlasson skriver i Heimskringla at Svein ville ha halvparten av kongsmakten, noe Harald Blåtann nektet. Svein gikk da sammen med Jomsvikingene til fosterfaren Palnatoke til strid mot faren. Det ble et voldsomt slag som gamlekongen vant, men han fikk sår som han døde av og Svein ble dermed likevel konge. Historikerne mener at Svein regjerte på samme tid som Olof Skötkonung, som Svein var alliert med mot Olav Tryggvason. Olof var videre den første konge av det som tilsvarer hele Sverige, unntatt Skåne, mens Erik Seiersæl styrte en region rundt Uppsala. Svein preget mynter med sitt eget bilde som den første danske konge og inskripsjonen lød: Zven, Rex ad Dener (Svein, konge av danene). Hans far, Harald Blåtann, aksepterte kristendommen en gang på 960-tallet. Da kongefamilien ble kristne ble det sagt at Svein også fikk det kristne navnet Otto for å ære den tyske keiseren. Men det finnes få opptegnelser som viser at Svein brukte dette navnet. På dansk blir han kalt for Svend Tveskæg og på engelsk for Sweyn Forkbeard. Det norske tilnavnet Tjugeskjegg, som er mer korrekt på norsk enn på dansk, kommer ikke av at skjegget hans var delt, for han hadde sannsynligvis ikke fullskjegg. Tilnavnet kommer fra det norrøne ordet tjúgu-skegg på grunn av hans lange overskjegg eller mustasjer som hang ned og som lignet på en høygaffel. Tilnavnet var sannsynligvis i bruk allerede i hans levetid.	Haraldsen, Svein "Otto 1" (I4453)
14980	Svein Håkonsson (norrønt Sveinn Hákonarson; død ca. 1016) var sønn av Håkon Sigurdsson, Ladejarl og Norges reelle hersker fram til 995, og bror av Eirik Håkonsson som han delte regjeringen av Norge med fra år 1000 og til 1015. Svein Håkonsson var halvbror til den eldre Eirik som Håkon jarl fikk med ei ukjent kvinne av lav ætt. Svein ble derimot født av Tora Skagesdatter, datter av lokal høvding som het Skage Skoftesson. Tora født også Heming Håkonsson og Bergljot Håkonsdatter som senere ble gift med Einar Tambarskjelve. Snorre Sturlason forteller at Håkon jarl ikke var så begeistret for den eldste sønnen Eirik som måtte dra til Danmark etter at han hadde drept en av jarlens venner. Senere synes det som om jarlen og sønnen blir forsont, og de ledet sammen den norske leidangen mot en dansk invasjonshær i slaget ved Hjørungavåg. Her er det også første gang sagaen nevner Svein, og det oppgis at også han ledet sine skip. En dansk høvding ved navn Vagn Åkesson gikk hardt mot Sveins skip. Svein lot folkene sine skåte med årene og ville ha flyktet om det ikke var for at broren Eirik kom ham til hjelp og tvang Vagn tilbake. Svein synes å stå i skyggen av den mer handlekraftige broren. Etter slaget ved Svolder i år 1000, hvor Svein ikke deltok, men hvor broren Eirik var med på å beseire Olav Tryggvason, delte seierherrene Norge mellom seg. Snorre er den som gir flest detaljer, og beskriver en deling i 3 deler. Tilsynelatende tok svenskekongen Olof Skötkonung 4 distrikter i Trøndelag foruten Møre, Romsdal og Ranrike som han overførte til Svein jarl som skattekonge. Etter at Eirik jarl dro til Danmark i 1012 for å erobre England sammen med danskekongen Svein Tjugeskjegg styrte Svein Norge sammen med nevøen Håkon Eiriksson. Året 1015, kom Olav Haraldsson til Norge og krevde den norske tronen. I slaget ved Nesjar ble Svein Håkonsson beseiret av Olav. Svein klarte å flykte til Sverige for å kunne mønstre en ny hær som han kunne gjenerobre Norge med, men han dør av en sykdom før han kommer så langt. Kanskje ble han såret i kampen ved Nesjar? Skalden Sigvat Tordsson diktet kvadet Nesjavísur om slaget. Svein ble gift med Holmfrid som var søster eller kanskje helst datter av kong Olof Skötkonung av Sverige og dennes frille Edla. Svein og Holmfrid fikk datteren Sigrid Sveinsdatter som ble gift med Aslak Erlingsson, sønn av Erling Skjalgsson. En annen datter, Gunnhild Sveinsdatter, ble gift med Svein Ulfsson, eller Svein Estridsson som han kjennes i Norge som, og som siden ble konge av Danmark. Kun en hirdskald, Berse Skaldtorvuson, er nevnt for å vært i Sveins tjeneste, men svært lite av Berses skaldekvad er blitt bevart. De skrevne kildene som har nevnt Svein, ble alle skrevet over 150 år etter hans død. Den svenske språkforskeren Staffan Hellberg mente i 1972 at han var i stand til å bevise at Svein var en fiktiv person og at han aldri hadde levd. Debatten om dette dannet deler av en større debatt om den historiske verdien av sagalitteraturen og var i seg selv et uttrykk for en sagaskepsis som er spesielt utbredt i det svenske akademiske liv. Hallbergs konklusjoner har forblitt spekulative.	Håkonsen, Svein (I4819)
14981	Svein kan ha levd ved ca.1080. Han var bror til Serk. Svein og hustruen Ingerid var tremenninger. Kilder: Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 885. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 22.	Brynjulvsen på Aurland, Svein (I4396)
14982	Svein og Liv bodde på Nedre-Tho, til hun arvet Myljom-Særsland av sin far. De flyttet til Særsland på slutten av 1740-årene, mens Sveins sønn Ola fra 1.ekteskapet overtok Nedre Tho. Barna tok over driften av både Nedre-Tho og Myljom-Særsland etter hvert, men Liv og Svein eide Myljom-Særsland frem til 1772. Da ble gården taksert til 180 riksdaler. Nettoformuen ble satt til 205 riksdaler, og gjelden var på 20 riksdaler. Med i taksten var 3 kyr og 6 sauer. Det var vel tanken at eldstesønnen deres Halvor skulle ta over Myljom-Særsland. I mange år brukte han og kona Anne både Myljom-Tho og Særsland. Så døde halvbroren Ola på Nedre-Tho og Halvor overtok og flyttet til denne gården. Halvors eldste sønn Harald fikk Myljom-Tho. Dermed ble det Liv og Sveins Ola som overtok Myljom-Særsland.	Halvorsen Toe, Sven "Tou" / "Særsland" (I18170)
14983	Svein var bruker av Nedre-Tho fra omkring 1717, og eier fra 1727. Han og faren brukte gården sammen i flere år. Det ble skiftet etter Sveins første kone Ragnhild i 1726. Formuen i boet etter henne var på 91 riksdaler 8 skilling, og boet var gjeldsfritt. Buskapen som var med på skiftet var: 7 kyr til 26 riksdaler, 2 vetrungskviger, 2 kalver, 7 sauer og 7 lam. Hest ble delt med Sveins far. Blant løsøret var dette draktsølvet: 4 par gylla livspenner til 6 riksdaler, 2 takkesøljer, 2 sporesøljer, 1 par kåpespenne, 1 festering og 1 sølvlekkje med nål. Blant gangklærne var en stakk i svart vadmel med sølvmaljer til 6 riksdaler. Svein satt med hele Nedre-Tho fra 1738 til 1748, som siste bruker av hele gården. Gården ble delt når sønnene skulle overta etter Svein. Det ble da delt i 2 jevnstore bruk, Ola fikk Nedre-Tho og Halvor fikk Myljom-Tho. Den andre kona til Svein arvet Myljom-Særsland da hennes far døde, og de 2 flyttet dit i 1748. Da sønnen Ola døde fikk halvbroren Halvor Myljom-Tho, mens Olas datter etter hvert overtok Nedre-Tho.	Halvorsen Toe, Sven "Tou" / "Særsland" (I18170)
14984	Svein var ganske sikkert involvert i hærtokt mot England i årene 1003–1005, 1006–1007 og 1009–1012, som en følge av massakrene på Sankt Brictiusdagen (13.november) i England hvor alle danske og norrøne innbyggere i Nord-England ble mishandlet og drept i følge krønikene til John av Wallingford. Det er antatt at Svein Tjugeskjegg hadde en personlig interesse i hærtoktene ettersom Gunhild, hans egen søster, var et av de mange ofrene. Massakrene var en storstilt etnisk utrenskning av dansker og norrøne bosettere i England og var initiert av den engelske kongen Ethelred den rådville. Svein krevde Danegeld, en massiv skatt, og i 1013 ledet han personlig en mektig flåte av dansker og nordmenn i en storstilt invasjon av England. Sammen med ham var Eirik Håkonsson fra Norge. Laud-krøniken slår fast at før august måned kom kong Svein med hans flåte til Sandwich. Han dro svært hurtig til munning av Humber i East Anglia og deretter oppover Trent til han kom til Gainsborough. Uhtred jarl og alle northumbrianere bøyde seg raskt for ham, noe alt folk i Lindsey gjorde, deretter alt folk i de fem Boroughene. Han tok gisler i hvert shire (område). Da han forsto at alt folk hadde underkastet seg for ham, krevde han at hans styrker skulle bli gitt proviant og hester. Han dro deretter sørover med mesteparten av invasjonsstyrken mens noen av dem, sammen med gislene ble sammen med hans sønn Knut. Etter han dro over Watling Street dro de opp til Oxford, og byborgerne bøyde seg for ham og ga ham gisler. Derfra red de mot Winchester, og folket der gjorde det samme, deretter østover til London. I London synes Svein å ha blitt møtt med motstand. Innbyggerne hadde brent ned alle broene over elven Thames. Sangen London Bridge is falling down som blir sunget den dag i dag er et minne om denne hendelsen. Svein led store tap da han forsøkte å komme seg over elven, og han måtte trekke seg tilbake. Krøniken forteller at kong Svein dro derfra til Wallingford, over Thames til Bath, og ble værende der med hærstyrken. Ealdorman Aethelmaer kom og de vestlige thegnene (høvdingene) med ham. De bøyde seg alle for Svein og ga ham gisler. London hadde klart å stå imot Sveins angrep, men byen var nå alene, isolert i en nasjon som hadde overgitt seg. Svein Tjugeskjegg ble akseptert som konge over England etter at Ethelred 2 flyktet til Normandie på slutten av 1013. Med tillatelse fra Witenagemot, rådet for de vise menn, underkastet London seg og overga byen til Svein, og han ble erklært som konge på første juledag. Svein hadde sitt hovedkvarter i Gainsborough i Lincolnshire og begynte å organisere sitt store kongedømme. Han rakk å gjøre Eirik Håkonsson til jarl over Northumbria før han døde den 3.februar 1014 i grevskapet Lincoln etter å ha styrt England i kun 5 uker, angivelig av slag. I Danmark ble han etterfulgt av sin eldste sønn Harald Sveinsson. Den danske hæren erklærte at hans yngre sønn Knut var den nye kongen av England, men både flåten og Knut selv dro tilbake til Danmark og Ethelred kom tilbake fra Normandie og gjenopptok styringen ved å erklære for sine landsmenn at alt var tilgitt. Sveins sønn, Knut, ble nødt til å gjenerobre England for å kunne fortsette farens verk.	Haraldsen, Svein "Otto 1" (I4453)
14985	Svein var velhavende, men hadde ikke evne til å skape et parti som kunne støtte ham i hans arvekrav etter Hardeknud. Denne hadde utnevnt ham til jarl over Jylland. Svend oppsøkte kong Magnus den Gode på møtestedet ved Göta elv og lovet ham troskap. Til gjengjeld innsatte Magnus Svend som jarl over Danmark, slik hans far Ulv i sin tid hadde vært. Svein blir i år 1042 med kong Magnus på hærtog mot venderne sør i Østersjøen. De jevner med jorda den beryktede Jomsborg på øya Wolin ved munningen av Oder. Kong Magnus erobret borgen, og mye av folket i Vendland ga seg under den norske kongen. Året etter utkjempet kong Magnus det berømte slaget på Lyrskoghede og satte med det en stopper for vendernes herjinger mot vest og nord. Fra Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga: 22. Svein het en mann, sønn til Ulv jarl, som var sønn til Torgils Sprakalegg. Sveins mor var Astrid, datter til kong Svein Tjugeskjegg. Hun var søster til Knut den mektige på farssiden og til sveakongen Olav Eiriksson på morssiden; deres mor var dronning Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste. Svein Ulvsson hadde da lenge holdt seg hos sveakongene, frendene sine, helt siden Ulv jarl, hans far, falt, slik som det er fortalt i Knut den gamles saga at han lot drepe Ulv jarl, sin måg, i Roskilde; derfor hadde Svein ikke vært i Danmark siden. Svein Ulvsson var en framifrå vakker mann; han var stor og sterk, en stor idrettsmann, ordhag og veltalende. Alle som kjente ham, sa at han hadde alle de egenskaper som pryder en god høvding. Svein Ulvsson kom til kong Magnus da han lå i Götaelv som før er skrevet. Kongen tok vel imot ham. Det var mange som talte hans sak, for Svein var en vennesæl mann. Han talte også selv sin sak for kongen, fagert og ordhagt, og det ble til det at Svein gikk i tjeneste hos kong Magnus og ble hans mann. Siden talte kongen og Svein om mange ting i enrom. Etter at Sveins lojalitet mot Magnus opphører lar han seg velge til Danmarks konge ved tinget i Viborg. Kong Magnus kom da fra Norge og drev opprøreren fra landet og på flukt til Sverige hvor Svein gjorde stadige forsøk på å ta Danmark. Krigen raste i flere år inntil Harald Hardråde kom tilbake fra Konstantinopel, rik på gull, og en farlig motstander. Harald Hardråde allierte seg i Sverige med Svein Estridsson og sammen herjet de rundt i Danmark inntil kong Magnus tilbød sin onkel halve riket mot fred. Harald får det som han vil og overgir Svein til seg selv som da blir isolert. Svein går på et tungt nederlag til sjøs, men Magnus forfølger ham over Sjælland. Ulykken skjer da Magnus rider omkull og blir dødelig såret. På sitt dødsleie i 1047 ble det sagt at Magnus hadde erklært at Svein skulle arve Danmark.	Ulvsen av Danmark, Svein (Svend) "Svein 2 Estridsson" (I4411)
14986	Sveio	Gautesen Dall, Jon "til Sveio" (I2868)
14987	Sveits?	Getz, Johan Bernhardus Nepomoc (I16619)
14988	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18745)
14989	Sven var sønn til Ulv jarl, men angis oftest med sin mors navn, Estrid, som var datter til danekongen Sven Tjugeskjegg. Etternavnet Estridsson er svært uvanlig da det er et metronymikon, det vil si navn etter moren. Han hadde blitt oppdratt i England, hvor Knud den store nærmest hadde holdt ham som gissel for hans far Ulv, mens denne var stattholder i Danmark. Senere hadde han vært i Sverige hvor hans mor eide meget gods og gjorde tjeneste hos Anund Jakob i 12 år. Svend hadde derfor slekt og venner i både Danmark, Sverige og England.	Ulvsen av Danmark, Svein (Svend) "Svein 2 Estridsson" (I4411)
14990	Svend arvet etter sin far: Jar, Rugland, Avløs, Ballerud og Ekeberg, og ble siden eier av Skoklefald, Sandaker og Rud på Nesodden. Var senere gårdbruker også på Vold i Bærum.	Paulsen Wold, Svend "Jahr" (I24744)
14991	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Svend Paulsen Wold, "Jahr" / Living (F9787)
14992	Svend Hage og Giertrud Rognæs	Olsdatter Bonæs, Giertrud (I6457)
14993	Svend Larssen Stor-Budal døde før 1720, og enken Kirsti satt da - forarmet - igjen i Sørstuen. Slik står hun beskrevet når det er krav om krigsskatt etter Armfeldttoget. Men i kvernskatten utreder hun med 6 skilling. I fogderiets matrikkel i 1723 er gården beskrevet på følgende måte: Er middelmådig letvunden, er frostlendig marchejord, uviss til korn. Utsæd: 1 tøndebygg. Det høstes 35 læs høe. Det er 2 hester, 7 mjølkkyr, 6 ungnaut, 8 sauer og 3 gjeit på gården. Det var seter i - heimrøst - og for engløkke i almenning 12 skilling årlig til futen. Flomkvern sto i Nordstuen, så på helt bar bakke satt ikke enken Kirsti i Sørstuen.	Larsen Storbudal, Svend (I1823)
14994	Svend og Berit overtok Sørstuen på Storebudal, og under deres tid var det god drift og stort krøtterhold. I 1801 er sønnen Lars Svensen husbonde og gaardbeboer på Storbudal. Hans kone er Kiersten Pedersdatter, 26 år, og deres barn er Berit, 6 år, Guru, 4 år, og Marit 1 år. Svend, 66 år, og Berit, 60 år, er nevnt på gården som huusbondens fader og moder. Tre sønner og en datter tok arv etter dem, da de begge døde som kårfolk i 1805.	Larsen Storbudal, Svend (I1628)
14995	Svend og Marthe bodde på Hov den 2.november 1698 da skifte etter Marthes bror Amund Knudsen Sem ble holdt på Hov. Som arvinger nevnes avdødes søsken, blant annet Marthe Knudsdatter, født 1677 og gift med Svend Hoff. Det var skifte etter Bård Lauritsen på Hov den 9.april 1698, og Svend må ha overtatt bruken av den halvdelen av Hov på dette tidspunktet. Som bruker av den andre halve delen finner en senere Thomas Olsen Hoff, som var gift med Baard Lauritsens datter Magnhild. I 1711 var det 16 mennesker som bodde og betalte skoskatt på Hov. Brukerne i 1715 heter fortsatt Thomas og Svend. Førstnevnte var gift med Magnhild Larsdatter (Bårdsdatter skal det vel være?) og døde uten barn. Svend fra Øvre Næss ble da bruker alene på Hov. I 1715 ble Thomas og Svend meldt av Iver Bratberg for brøtehogst og barkflåing. Dommen gikk ut på at Hov og Bratberg hadde like rett i sameieskogen syd for Vismunda. Odelsskjøte fikk Svend p? Hov omkring 1720, og ble da selveier. Matrikkelen i 1723 forteller at Hov hadde 2 oppsittere, eier 8 huder og 10 skinn i gården. Biri kirke eier 4 skinn og Nils Melby 2 skinn. Gården før p? 36 kuer, 7 hester og 40 sauer. Det er nevnt tilstrekkelig med skog, seter og en husmann.	Thorsen Nøss, Svend (I9368)
14996	Svend Olaf, født i Domsognet, er bosatt i Sandgata 65 når han ble konfirmert i Vår Frue kirke. Han er vaksinert mot kopper 10.september 1873, og hans kristendomskunnskap er God. Foreldre er Sømand Frederik Christian Lorentzen og kone Karen.	Lorentzen, Svend Olaf (I503)
14997	Svend Oscar druknet på hjemreise fra byen Vordinborg i Danmark med skonnerten - Valhalla - ført av kaptein Rachstang, skriver Adresseavisa.	Lorentzen, Svend Oscar (I6064)
14998	Svend overtok farsgården samme året som han giftet seg, dvs 1739. Han døde i 1763, og i 1769 overtok eldstesønnen Clemet gården. Han selger den til Markus Hansen Sigtun i 1770.	Clemetsen Østby, Svend "Langli" (I24975)
14999	Svend Thorsen Hov var antagelig også beslektet med lensmann Laurits Melby (1603-1677). Av domsavsigelsen i en odelssak som Svend Hov og Elling Nøss hadde anlagt mot lensmann Nils Melby i 1727 om Wang Ødegård heter det: Citanterne Svend Hofs Fader og Elling Nosses hustrues Fader-Fader, Tor Jensen med Søster Gurj Jensdatters Mand Iver Tømbt, og Moder Aase Larsdatter, har tid og anden oppebaaret adskillige Penge Summer og Undsetning af deres Blods Forvandte, Contra Citantens Forfader Lars Melbye efter Pantebrevers formeld af 29 Martj 1641 - 3 October 1645 - 3 Septemberg 1657 og 8 Ap. 1662, huorefter hand, og hans Arvinge dog ike anderledes end et brugelig Pant for Summernis Rendte, dog imod Skatternes tilsvar og Ødegaardens Forbedring ved Skadesløs udløsning.	Thorsen Nøss, Svend (I9368)
15000	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I10854)