Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 151 to 200 of 16,597

#	Notes	Linked to
151	. Nekrolog i Aftenposten, 16.august 2021 av Anbjørg Ohnstad på vegne av Kvinnegruppa av 1972: Hun kunne forvandle utslitte plagg til et kunstverk. Anka var samfunnsengasjert og hadde kunnskap om mange ting. Anka døde på vennskapets dag 30. juli. Hun ble bare 69 år. Anka var vennskapets mester. Hun lærte oss om hva ekte vennskap er. Gjennom 49 år har vi møttes i Kvinnegruppa av 1972. Vi er en gruppe kvinner som gikk på embetsstudiet i psykologi i Bergen, og i tillegg til oss ble Anka en del av denne kvinnegruppa, selv om hun studerte sosiologi. Anka var østlending og ble boende i Bergen, der hun traff Knut som hun giftet seg med. Kvinnegruppa har de siste årene møttes en gang i året. At møtet i fjor var det siste med Anka er ufattelig. Hun var den mest stabile i gruppen, som alltid møtte, alltid engasjert i det vi alle holdt på med. Om vi diskuterte faglige temaer, traumer, psykologiske temaer eller personlige erfaringer, bidro hun med sin livserfaring, klokskap og kunnskap. Anka var samfunnsengasjert og hadde kunnskap om mange ting. Anka så folk rundt seg, og en god observatør og en god lytter, hun hadde stor omtanke for dem som hadde det vanskelig, også når hun lå på sitt aller siste. Anka hadde mange talenter, både akademiske og kunstneriske. Hun var en analystisk akademiker og god veileder, hun hadde smak og stil og kunne forvandle utslitte plagg til et kunstverk. Dessverre sviktet helsen tidlig og satte en brutal stopper for at hun fikk utfolde talentene sine. Vi som kjente henne, nøt godt av hennes klare analytiske evner og deltagelse. Vi kommer til å savne hennes nærvær og gode latter. Takk for langvarig vennskap. Våre tanker går til Knut og familien.	Broch-Due, Anne Kathrine (I23053)
152	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I21315)
153	. Noen av disse? Verlustlisten 1. Weltkrieg, page 11812: Duhme Otto (Reddeber): Otto Duhme. 1.Komp. Infanterie-Regiment 184. Preussen 493. Bisher vermisst gem. gefallen 30.mars 1916. Kilde: http://des.genealogy.net/search/show/3152878 Verlustlisten 1. Weltkrieg, page 9929: Duhme Otto (Redeber, Wernigerode): Otto Duhme. Infanterie-Regiment 184. Preussen 373. Vermisst 6.november 1915. Kilde: http://des.genealogy.net/search/show/3255586	Duhme, Otto Eduard Christian (I113)
154	. Norsk statsminister i Stockholm i Francis Hagerups 2.regjering . Ibsens hovedmotiv for å fortsette i regjering var å få løst konsulatsaken, og som statsminister i Stockholm ville han kunne lede forhandlingene fra norsk side. Imidlertid var stemningen i Sverige nå i ferd med å slå om i mindre kompromissvillig retning, mens Ibsen kom til å hevde norske standpunkter sterkere enn venstrefolk hjemme hadde tenkt seg. Ibsen mistet dermed grepet om saken, og da Hagerups regjering måtte gå av i mars 1905, havnet han på utsiden av begivenhetene. Unionsoppløsningen ble gjennomført og forsvart langs den konsekvente linje som Ibsen hadde hevdet så sent som i februar 1905, da han var mer bestemt enn de fleste på å få unionen sprengt. Hans motstandere hevdet imidlertid at Ibsen hadde tenkt seg et mindre radikalt mål, og at hans fremgangsmåte uansett ikke ville ha ført fram til det som ble resultatet. Det ser ut til at Ibsen høsten 1905 takket nei til et tilbud om å gå inn i det nye norske diplomatiet, på grunn av uenighet med statsminister Christian Michelsen. Tilbudet ble ikke gjentatt senere, og han ble heller ikke tilbudt plass i regjeringen flere ganger. På den annen side tok han ikke selv noen initiativ til å engasjere seg i politikk eller administrasjon. Etter at han hadde arvet sin fars formue og forfatterrettigheter hadde han heller ikke noe økonomisk behov for dette. - Sigurd Ibsen var Norges statsminister i Stockholm fra 1903 til 1905 mens George Francis Hagerup var statsminister i Kristiania. Ibsen var en sentral person i oppløsningen av unionen mellom Sverige og Norge i 1905. Han er regnet som viktig i arbeidet med å overtale viktige personer som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen til å gå inn for monarki. Mange av disse ønsket opprinnelig republikk som styreform. Han er kjent for sin innsats for å bygge en egen norsk utenrikstjeneste og som pådriver for konsulatsaken under unionen med Sverige, og regnes som Utenriksdepartementets far. Ibsen var hjernen bak Venstres krav om egen utenrikstjeneste, konsulatsakens intellektuelle drivkraft og mannen som bygget det administrative skjelettet som ble til Utenriksdepartementet i 1905. Spørsmålet om en uavhengig utenrikstjeneste ble som kjent den utløsende faktor for unionsoppløsningen. Han var lite anerkjent i sin samtid og skulle bli lite kjent av sin ettertid, men er en helt sentral skikkelse både for norsk diplomati og norsk utenrikspolitisk tenkning. Ibsen var den drivende politiske kraft for å få oppgradert utenriksanliggende fra kontor- til avdelingsnivå. I 1899 bevilget Stortinget pengene til utenrikskontor, og Ibsen ble utnevnt som dets første sjef. Ibsens tenkning bar administrative frukter i 1899, da Afdelingen for Udenrigske Sager, Handel og Søfart ble opprettet ved Kgl. Resolusjon av 8.juni, med Ibsen som ekspedisjonssjef. Avdelingen besto, slik Ibsen hadde ønsket, av 2 kontorer: 1. Utenrikskontor for konsulatvesenet og sjømannssakene. 2. Utenrikskontor for traktat- og grensespørsmål pluss korrespondanse med utenriksdepartementet i Stockholm. Ibsen kunne innkassere nok en politisk og administrativ seier da ikke bare hans avdeling, men hele Indredepartementet som det var en del av, ved Kgl. Resolusjon av 9.september 1902 ble omdøpt til Departementet for udenrigske sager, handel, sjøfart og industri. Dette grepet var upopulært på svensk side, siden det tydet på at Norge hadde tatt et langt steg mot å løsrive seg fra unionens felles utenrikstjeneste med tilhold i Stockholm. Kilde: https://www.regjeringen.no/no/om-regjeringa/tidligere-regjeringer-og-historie/historiske-artikler/embeter/statsminister-i-stockholm-1873-1905/sigurd-ibsen/id440583/	Ibsen, Sigurd (I24676)
155	. Olaf skal ha blitt så dårlig i benene at han måtte amputere det ene benet. Han hadde trefot etter det.	Lorentzen, Svend Olaf (I503)
156	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6062)
157	. Om Kristiania oppfostringshus: Prinsippet om at enhver som kunne betale skulle betale for undervisning av sine barn, ble i lang tid fulgt etter Kristianias grunnleggelse, uten at man sørget for undervisning av de barn som var fra hjem hvor man intet kunne avse til betaling for undervisning, og hvor evne og lyst til å skaffe det nødvendige til barnas underhold mang en gang var mindre enn liten. Fra mikkelsdag 1688 skulle først Kristian V's norske lov tre i kraft, og overformynderne skulle ha sørget for å få barn til skole fra slike hjem. Tilstanden i Københavns skoleområde, som knapt var bedre enn Kristianias i denne tiden, ble beskrevet 4.juli 1707 fra Sjællands biskops overhøring av barn i den dansk-norske hovedstaden. Han fant dem grovt uvitende i de religiøse sannheter, og samtidig påpekte han at skolemestrenes uvitenhet deri var stor. Det ble derfor pålagt skoleholdere å møte frem hos sin sokneprest for at han skulle kunne overhøre dem, og ingen skulle magistraten kunne ansette utenom de skoleholdere som presten fant dyktige nok. Innsamling av penger til et hjem for foreldreløse barn i Kristiania ble startet i kirken allerede før 1700, og mange ga da de så at pengene også gikk til å skaffe fattige barn undervisning. Den første tiden ble penger brukt for tukthusets mangeartede virksomhet, men kravet om pengenes rette seiret til slutt. Den 1.oktober 1778 kunne 25 gutter og 25 jenter få et hjem i Waisenhusets gård ikke lang unna festningsmurene i Kongens gate. Magistraten søkte 28.august 1779 om å få det såkalte Brockenhuusiske gård gitt av det offentlige til Kristiania oppfostringshus, og 20.oktober 1780 falt kongelig resolusjon om betaling av vederlag for gården, og at den skulle tilhøre Kristiania oppfostringshus. Klokker på Toten, studiosus Lars Hornberg, ble antatt som oppfostringshusets lærer og økonom, og hans hustru skulle hjelpe han i hans gjerning, ifølge den 13 siders skrevne instruksen. Lønnen for undervisningen var 100 riksdaler årlig, 100 riksdaler årlig til brenneved og lys, og 25 riksdaler årlig for hvert barn skulle dekke økonomiutgiftene. En lege var vel med i forfattelsen av spisereglementet, som også gir innblikk i datidens kulturoppfatning. Barna skulle ha - tilstrekkelig mat, god og vel tillavet spise. Samme skal bestå til frokost om morgenen i varmt øl og brød, til middag 2 retter mat, efter omstendighetene avvekslende av suppe, kål og erter med kjøtt til, melkevelling med fisk til, og andre sådanne retter som tjenligst og gavnligst eragtes. Om eftermiddagen gis de mindre barn under 12 år et stykke brød med ost til, men de eldre får imellem måltidene intet. Til aftensmåltid gis avvekslende mel- og gryngrøt med melk eller øl til, melkepapp eller andet sådant, og dertil er rett av kjøtt eller fisk, og undertiden smør eller ost med brød til. Til middags- og aftensmåltidene gis flatbrød av blandet byg- og havremel, men de som får imellem måltidene, gis rugbrød. Det overlates til eget godtbefindende enten å spise barna under ett eller å tildele hver især sin porsjon, men i begge tilfeller må sådan være tilstrekkelig og porsjonene innrettede efter barnas alder og størrelse, at de derav kan mettes. Så vel til middags- som aftensmaten, og efter fornødenhet om eftermiddagen, gis barna godt, sundt og velkokt øl, hvoruti så vel porsjonen som hvor ofte rammes efter barnas forlangende og efter beste samvittighet, at de ei lier tørst og klage derover høres. Skoletiden om vinteren var fra klokka 8 til 12, deretter igjen fra klokka 13 til 16. Om sommeren fra klokka 7 til 11, deretter fra klokka 14 til 17. Lørdager var det undervisning kun 1 time, og de øvrige timene av dagen ble brukt til - adskillig nyttig håndgjerning. Guttene skulle binde strømper, sy, lappe og stoppe sine klær, mens jentene skulle læres opp til å kunne sy all slags søm, spinne både ullent og linnet, og binde for sin egen fornødenhet såvel som for guttenes, og endelig anføres til alle slags husgjerninger - således, at, når de efter å ha været til konfirmasjon og kommer ut fra denne stiftelse, de da kan forsvare tjeneres plass hos bra folk som måtte forlange dem i tjeneste.	Hansen Narum, Lars "Wold" (I15923)
158	. Om Sachsenhausen: Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen ble bygd av fanger fra Nord-Tyskland sommeren 1936. Det var den første konsentrasjonsleir som ble anlagt etter at Heinrich Himmler, Reichsführer i SS, i juli 1936 var blitt utnevnt til sjef for tysk politi. Anlegget var utarbeidet på tegnebrett og skulle være mønster for konsentrasjonsleirer. Samtidig skulle det vise den absolutte makt som SS hadde over sine fanger. Sommeren 1936 ble det i furuskogen ved Oranienburg, ca 35 km. fra Berlin, felt noen trær og bygget en brakke. En forkommando på 50 fanger fra KZ -leiren Esterwegen i Emsmoor ble innkvartert, og de følgende seks uker kom ytterligere tre transporter på hver 300. Fangene selv bygde opp konsentrasjonsleiren, det var også fangene selv som i praksis drev konsentrasjonsleiren. Med sin plassering nær rikshovedstaden Berlin hadde Sachsenhausen en særstilling i systemet av nazistiske konsentrasjonsleirer. Dette ble understreketi 1938 da den sentrale administrasjonen for alle leirene ble flyttet fra Berlin til Oranienburg. Fra 1936 til 1945 ble mer enn 200.000 mennesker sendt til Sachsenhausen. I den første tiden var det politiske motstandere av naziregimet, men etterhvert ble det stadig flere av de grupper som nazistene anså som rasemessig eller biologisk mindreverdige. Fra 1939 kom en stadig voksende strøm av mennesker fra de stater som ble okkupert av de tyske styrker. Titusener av fanger døde i leiren på grunn av sult, sykdommer, tvangsarbeid og mishandling, mens andre ble offer for massemyrderier, satt i system av SS. Da leiren ble evakuert i slutten av april 1945, døde enda noen tusen fanger under dødsmarsjene. Ca.3.000 som var blitt igjen i leiren - syke, leger og pleiere - ble 22.april 1945 befridd av russiske og polske enheter av Den røde armé. Det var i Sachsenhausen flest nordmenn satt fanget. De første ankom våren 1941. Forholdene var gjennom hele 1941, 1942 og første halvår 1943 svært vanskelige. De første dødsfallene blant norske fanger kom tidlig i 1942. Fra sommeren 1942 ble de norske fangene samlet på en egen brakke. Det fortsatte å komme nye nordmenn, slik at det ved utgangen av 1943 var hele 5 norske brakker. Forholdene på sykebrakka ble også bedre i løpet av 1943. Flere norske leger blant fangene gjorde en stor innsats. Det hjalp også at det lyktes å få inn viktige medisiner fra Danmark og Røde Kors. Det som kom til å bety mest for at så mange norske greide seg gjennom oppholdet i Sachsenhausen, var imidlertid at det fra sommeren 1943, etter påtrykk fra det internasjonale Røde Kors, som i samarbeid med sivilinternerte nordmenn i Tyskland hadde klart å lokalisere dem, ble gitt tillatelse til å motta matpakker fra Røde Kors. Fra høsten 1943 kom det fart i forsendelsene, og de kom fra flere hold. Det kom standard matpakker fra Danmark og Sverige, og fra Røde Kors i Sveits, hvor den norske diplomat Peter Anker var koordinatoren. Og ikke minst småpakker hjemmefra. De norske fangene kom dermed i en bedre situasjon enn mange av medfangene. De sivilinternerte nordmennene tilhørte familiene Hjort og Seip og levde i Gross Kreutz i Brandenburg omlag 100 km syd for Sachsenhausen. I alt 3.240 nordmenn kom til Sachsenhausen, men mange av dem ble sendt videre til andre konsentrasjonsleirer. Ca. 2.000 nordmenn satt her i lengre tid, blant annet de overlevende fra Telavåg og Kvarstad-båtene. Tilsammen døde ca.200 nordmenn i Sachsenhausen. Fangenes første møte med leiren var brutalt. De ble fratatt alle klær og eiendeler, ble klippet og barbert der det fantes hår på kroppen og de ble dusjet med desinfiserende væske. Fangene kom så til en Zugangslager (gjennomgangsleir), denne besto i den såkalte Skomarsjen, som betydde at fangene måtte gå inn sko som skulle benyttes av de tyske soldatene. Dette var en enorm påkjenning. Hver dag måtte fangene gå 42 kilometer (tilsvarende en maraton) på varierende underlag som grus, stein, gress og asfalt. Det var vanskelig å finne riktig skonummer og mange fikk store gnagsår på føttene av skomarsjen i tillegg virket dette svært utmattende på fangene, som ikke kunne sette seg ned for å ta en hvil. Fangene måtte også lære seg tyske gloser da de kom til leiren. Dette var kommando ord som høyre (rechts) og venstre (links), det medførte straff dersom man ikke lød ordre, dermed var det viktig å forstå ordrene som ble gitt på nettopp tysk. Det snakkes som regel om den harde og den gode tida for nordmenn i Sachsenhausen. Skillet kan settes til årsskiftet 1942-1943. De nordmennene som kom til leiren i 1941 og 1942 møtte en hard tilværelse med sult og sykdom. Dessuten var leirlivet preget av en brutalitet som de ikke kjente fra fangelivet i Norge. I juni 1942 fikk imidlertid de norske fangene sin første norskebrakke (brakke 3, senere omdøpt til brakke 1) og slapp dermed å bo spredt rundt i leiren slik de andre fangene måtte. At nordmennene fikk bo sammen på en egen brakke – selv om brakkesjefen var tysk – markerte en forbedring i levevilkårene fordi samholdet var godt og de kunne støtte og hjelpe hverandre bedre enn før. De slapp også å være redd for mishandlinger og tyveri fra andre fangers side. Etter hvert som det kom flere nordmenn til leiren, fikk nordmennene også flere brakker og å slutten av 1943 var brakkene nr. 1, 2, 23, 24, 25 norskebrakker (også danske fanger ble innkvartert her). I de siste månedene før oppløsningen av leiren skjedde det imidlertid en del omrokkeringer. I brakkene bodde man veldig tett, sengene var bygget i 3 etasjer og man bodde 2 og 2 i hver etasje. Slike tette forhold sammen med dårlig kost og hygiene, lite søvn og kulde førte til at sykdommene florerte. Senere ble forholdene noe bedre, i og med at man ble tilsendt pakker fra Røde Kors som inneholdt mat. Selv om livet i leiren var hardt, var dette en av leirene hvor det var nogenlunde ordnede forhold, man hadde spiseplasser i brakkene og også skap hvor man kunne legge inn i de få eiendelene man hadde. Fanger som ble sendt videre til andre leire, som Majdanek og Auschwitz, begge i Polen, ønsket seg tilbake til Sachsenhausen nettopp på grunn av disse ordnede forholdene, dessuten følte man seg tryggere her, hvor enn utrolig det høres ut. Fra soloppgang og til mørket falt på arbeidet fangene under de mest ekstreme forhold. Trær ble felt og slept vekk og bygningsarbeider utført i et voldsomt tempo under skrik og slag fra SS-vaktenes side. Arbeidet krevet blod og svette, krøplinger og døde. Oppførelsen av KZ-leiren Sachsenhausen var preget av umenneskelige arbeidsforhold, utilstrekkelig kost og ren terror. På grunn av den lave produktiviteten i tvangsarbeidet fikk tyske (ikke-jødiske) fanger lov til å motta matpakker fra slutten av oktober 1942 og rundt årsskiftet 1942-1943 ble denne tillatelsen utvidet også til å gjelde en del andre fanger, deriblant nordmennene. Nordmennene (ikke NN-fangene) fikk pakker hjemmefra og fra Røde Kors. Dessuten fikk de nordmennene som ikke var NN-fanger lov til å skrive ett brev hver 14.dag. Brevet måtte skrives etter en bestemt mal og på tysk, dessuten var det underlagt streng sensur, men likevel; fangene fikk mulighet til å skrive hjem, noe som var veldig viktig for å holde motet og humøret oppe. Dette markerte begynnelsen på den gode tida (relativt sett!) for nordmennene sin del. At de fikk bo på egne brakker og fikk tilsendt mat bedret levevilkårene betraktelig. Flere norske kjente fanger satt i leiren. Blant dem var forfatteren Arnulf Øverland som ble sendt hit fra Grini, og Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli, begge ble senere statsminister i Norge. 70 fanger fra Telavåg ble også sendt til Sachsenhausen i mai 1942, av disse døde 25 i løpet av den følgende vinteren. Tilsammen døde 200 nordmenn i Sachsenhausen. Angiveri var en metode som førte til belønning for de fangene som anga sine medfanger. Straffene som fulgte var harde, blant annet ble det benyttet piskeslag til avstraffelse, 25 piskeslag var den mildeste straffen i så henseende. Det var fangene selv som utførte piskeslagene, og straffen var ikke bare smertefull, det var også nedverdigende å bli slått av en medfange. Andre avstraffelsmetoder var fengsel eller jordcelle. Jordcella var en celle under jorda som var rundt 2 kvadratmeter stort, her satt fangen uten lys og ofte uten mat. Henrettelser forekom ofte som ved strangulering (kvelning) og ved skyting som foregikk i skyttergraven som fantes i leiren. Dersom en fange ble hengt, måtte de andre fangene være vitne til denne hendelsen. Fangeleiren med kommandantur og Industrie und Bauhof var til å begynne med omgitt av et piggtrådgjerde, men allerede i løpet av 1937 ble dette leirområdet firedoblet med blant annet - boliger for SS-vaktene og industribygninger. Selve leiren ble liggende i utkanten av Oraninenburg. I form av en trekant, en kjempestor trekant, ble de i de følgende år bygget en KZ-leir med 68 fangebrakker til foreløpig 10.000 mann. I tillegg kom SS-kaserner og annet. Selve fangeleiren ble anlagt slik at fangebrakkene spredte seg vifteformet ut i fire rekker omkring en halvsirkelformet appellplass. Denne oppbyggingen sikret full kontroll over området fra vaktenes side. Hele fangeleiren var omgitt av en høy mur med 9 vakttårn og et piggtrådgjerde som var ladet med 1000 volt. Kontakt med gjerdet, medførte døden. Foran fangeleiren lå kommandanturet og en rekke tjenesteboliger for SS-staben. Rundt leiren lå en rekke fabrikker og verksteder som tyske firmaer hadde anlagt og hvor de for en billig penge leide arbeidskraft fra leiren, mange kjente firmaer var med på dette. På Industriehofs område lå også krematoriet, bygget i 1940 med 2 ovner, en brakke som var ombygget til masseutryddelsessted. Her ble blant annet 18.000 sovjetiske krigsfanger myrdet. I tillegg kom den såkalte Station Z, et beryktet tillintetgjørelsessted med et nakkeskuddsanlegg, et gasskammer og fire krematorieovner. Ved siden av lå skytegraven med fire galger i tillegg. Ufattelige lidelser for fanger fra de okkuperte landene fant sted her. Dette området var også omgitt av en høy mur med ni vaktktårn. I et skogsområde lå også et lager hvor SS oppbevarte en del av det byttet som var tatt fra de okkuperte land. I en stor gård holdt man hunder som var dressert til flere oppgaver. En var til å passe på fanger under marsj utenfor det indre gjerdet, andre oppgaver var ved fronten. Etter krigens slutt, opphørte ikke Sachsenhausens status som konsentrasjonsleire. Leiren ble da brukt som interneringsleir for krigsforbryterne, det vil si nazistene. Man kan besøke Sachsenhausen i dag, men det er ikke mye som står igjen av leiren. Nærmest alle brakkene er borte av ulike årsaker, men de manglende brakkene er markert med en stein og et nummer hver. En av brakkene som fortsatt står og som er brukt som utstillingsbrakke, ble for noen år siden tent på av nynazistene, men man har valgt å la brakka stå slik, med tydlige brannskader fordi man vil vise at det dessverre fortsatt finnes mennesker med nazistisk tilknytning.	Lorentzen, Karl Kristian (I40)
159	. Ombord i slaveskipet Donau: Langs en lang rekke med vaktposter ble fangene først kommandert ombord. Under skrik og skrål, med spark og slag med geværkolbene jaget tyskerne fangene ombord i fangeskipet, og deretter straks videre ned gjennom lastelukene og nedenunder i skipet. Nede i lasterommet ventet dem et trist syn. Halmmadrasser lå strødd utover gulvet, ellers fantes intet annet utstyr. Fangene fra Grini var allerede kommet ombord. Mange av dem hadde soveposer, som hjalp godt i kulden. Fangene fra Falstad hadde ingenting. De var jo blitt fratatt pakningene sine av de tyske fangevokterne på Falstad. Det sto en gufs av isende kald desemberluft ned fra den store dekksluken. Falstadfangene var de siste som var blitt ført ombord, og båten la fra kai. Etter at Donau var kommet i rom sjø, ble fangene kommandert opp på dekk. Oppstilt i rekker på dekk fikk de instukser om reglement og disiplin om bord av en gestapist. De fikk også utdelt et redningsbelte hver, med beskjed om å ha den på til enhver tid. Under ingen omstendigheter måtte de ta redningsvesten av, verken dag eller natt. Denne tidlige morgenen, i gråværet på fjorden, seg Donau fremover på sin ferd mot Tyskland. Foran og på begge sider gikk flere skip, ytterst og forrest krigsskip, og over kretset 2 jagere. Etter tur fikk fangene lov til å gå på Aborten (do). Var de heldige med vakten som var der i øyeblikket, fikk de stå oppe en 5-10 minutter og ta en røyk. Diskusjonstemaet blant fangene i lasterommet var selvfølgelig destinasjonen. Hva ventet dem? Hva gikk de til? De skulle bare visst! I Øresund fikk de igjen gå på dekk. Været var blitt bedre, sola tittet frem. Ikke langt unna lå svenskekysten. Et fritt land så nær, men likevel så fjernt. Parallelt med Donau, på den svenske siden av territorialgrensen gikk et svensk kystbevoktningsfartøy. Følget deres, de andre båtene og krigsskipene, hadde forlatt dem lenger nord. Utenfor København ble Donau liggende i ro en times tid, før reisen fortsatte videre sørover. Det mørknet igjen. Akterut, i det bakre lasterommet var det lunere. Varmen fra maskinen gjorde det lunt i rommet, og her var det til og med køyer. Det var her de fleste av Falstadfangene etter hvert hadde sitt opphold ombord. Mat fikk ikke fangene den første dagen, bare en kopp kaffeerstatning. Fangene brukte tiden så godt de kunne og organiserte litt underholdning. En prest holdt en manende tale, noen fortalte historier og et provisorisk sangkor gjorde lykke. Neste morgen, den 11.desember, så de kysten av Tyskland. Et grått og trist landskap som strakte seg flatt og endeløst sørover. Med sneglefart seg Donau innover mot elven Oder og kanalen mot Stettin. Båten virket voldsomt stor i den trange kanalen, slept av taubåter gjennom en stadig tettere bebyggelse. På fallrepet fikk fangene nå en solid middag, ertesuppe servert fra et dampende feltkjøkken på dekk. Før det hadde fangene bare fått brød, 2 mann på 1 brød, og en boks sardiner i svartblikk. Kilder: Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015. Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.	Lorentzen, Karl Kristian (I40)
160	. Omgangsskolen på Bærums verk: Undervisningen i omgangsskolen var lesning, religion, noe regning og litt skrivning, for de flinkeste barna. Det var ingen fullstendig klassedeling. De store og små leste høyt samtidig. Når læreren overhørte noen, leste andre så godt og høyt de kunne. Tildels ble noen av de eldste og flinkeste elevene satt til å høre på og rettlede de yngre i lesning. Bærums Verk fikk fastskole allerede i 1773, den første fastskolen i Bærum: Fra 1.mai 1773 ble, etter den 19-årige verkseieren Conrad Clausens bestemmelse, og i samråd med soknepresten Johan Christopher Vogelius, Bærums verk fraskilt som særskilt skolekrets med fast skole. Plan til Skole-Væsenets forbedret Indretning paa Bærums Jærn-Værk, hvorefter Skoleholderens saavel Pligter som Løn fastsættes, paa Grund af den om Skolerne paa Landet i Norge udgangne Kongelig allernaadigste Forordning og Instruktion. 1. Til Bærums Jærn-Værks Skoleungdom bør regnes Følgende: 1. Alle Værkets Betienters, Arbeideres og øvrige paa Værkets Grund sig opholdende, deres Børn og Unge, fra 6 Aar til de blive confirmerede, — de nu beløbe sig til 82 Personer. 2. Alle Børn og Unge fra de Gaarde i Lommedalen, som ikke ligger længere end en kort Fierding Miil fra Værkets Skole af samme Alder og til Beløb for nærværende Tid 28 Personer. 2. Disse Børn og Unge bør hver Dag indfinde sig i Skolen for af Skoleholderen at undervises i Christendommens Kundskab og gode Sæder uden han af Nogen understaa sig at fordre anden Betaling end den ham i 14de Post bestemte aarlige Løn. 3. Naar Børnene i fornøden Lærdom og skikkelig Opførsel forfremmes saavidt, at de ei behøve hver Dags Undervisning, nøyes Saadanne med 2 a 3 Dages Skolegang om Ugen, dog tillades Ingen at blive aldeles borte fra Skolen, førend han til Confirmation vorder antagen, meget mindre Skoleholderen efter eget Skiøn og Tykke at indskrænke nogens Skolegang, men han bør derom adspørge Præsten og vænte hans Befaling. 4. Skoletiden fastsættes i den kongelige Instrux fra Kl. 7 til 11 Formiddag og fra 2 til 6 Efm. om Sommeren, og fra 9 til 12 Formiddag samt 1 til 4 Efm. om Vinteren. 5. Til Sinds Forfriskelse saavel for Læreren som Disciplerne tillades Skoleholderen hver Onsdags og Løverdags Eftermiddag, men ellers aldrig at give Børnene Frihed af Skolen. 6. Saasnart Børnene med mulig Stilhed og Orden er samlet paa Skolen, holdes Andagt med en Morgen-Psalme og Bønner samt bevægende Formaninger at takke Gud for hans Bevarelses-Tieneste i afvigte Nat og al sin Stund, samt tilbede sig hans Ledsagelses Haand da og altid. Paa samme Maade sluttes Skolen hver Eftermiddag. 7. Undervisningen sker efter Enhvers Alder og Begreb fra A.B.C. til Cathekisme, Evangelies og øvrige Bibellæsning, udenad læres Luthers Cathekismus, Udtoget af Christendommens Kierne og Pontoppidans Forklaring. Hver Onsdags og Løverdags Formiddag repeteres hvad i de forrige Dage er læst, og cathekiseres af Læreren. 8. Ved Undervisningsmaaden har Skoleholderen særdeles at iagttage: 1. at han ikke skielder paa Børnene, ei heller uden rigtig Aarsag og aldrig i Vrede bruger Riis, men med Sagtmodighed og Venlighed, dog altid tillige Alvorlighed, søger at tilvende sig i lige Grad deres Kierlighed og Frygt. 2. at Lærdommen kan ske med Lyst, paa det at det dyrebare Guds Ords Sæd ei alene maa spire i de Unges Forstand men tillige fæste Rødder i deres Villie, hvorfor han og ved alle Leiligheder skal foreholde dem hvor umuligt det er at torde vente Del i den Guds store Kierlighed og Velgierninger Han yder sine Tilbedere uden man formedelst en grundig Kundskab og levende Troe kaster sig ind i Naadens Arm, hvor der alene er Skierm mod Fristelsers Anløb. 9. Ved Andførselen til gode Sæder, henseer han paa det skarpeste: 1. at Uenighed, Skielsord, Banden etc. med de alvorligste Formaninger, og om samme ei frugter, da med Riis forekommes og hemmes. Skidne og revne maa han aldrig taale at see Børnene, men saasnart de komme af Skole, oversee dem og rette det feilende. 2. Overalt bør Skoleholderen baade i Skole-Tiden og Fritimerne lade det være sin dyreste Pligt og omhygeligste Bemøjelse at baade selv give sine Discipler af sit Forhold de bedste Exempler i Levnet og Lærdom samt tillige idelig bestræbe deres Opbyggelse i Gudsfrygt og gode Sæder, at han med Glæde naar Over Hyrden kalder kan levere sit Regnskab for disse Siele, der her ere givne og hisset igjen ræves af hans Haand. 10. Skoleholderen optegner ordentlig hvert Barn som søger Skolen og leverer Præsten Gienpart af samme, ved hver Uges Udgang. 11. Til Skole Sted som det beqvemmeste for Børnene udvalgt den Vaaning Micael Larsen hidtil har beboet, hvor Skoleholderen nyder en Stue og Kjøkken samt fornødne Udhuse, og hvor til Skolehuus nu er opsat en rummelig og varm Stue. 12. Brændeved medbringer Børnene til fornødne Varming. 13. Til 2de Kiørs Fødsel og 1 Tønde Sædeland er Skoleholderen anviist et Stykke Jord under Gommerud no. 8, et do. i Lade-Braaten no. 4 med herpaa lignet aarlig Afgift til Beløb 3 Rd. 3 Mk. 20 Skilling. 14. Skoleholderens aarlige Løn beregnes fra 1. May d. A.: Han modtager samme kvartaliteter paa Værkets Contoir, den bestemmes som følger: 1. Bærums Jærn Værks Eier lade betale som en uryggelig fastsat Gave for sig og Efterkommere til at lønne Stedets Skoleholder aarlig 30 Rd. 2. De øvrige Betientes og formuende Arbeideres Kontribution 30 Rd. 3. For at holde Bøn hver Søn- og Helligdag for Masofns Arbeidere aarlig 10 Rd. Heraf betaler Værkets Skoleholder til den afskedigede gamle Jens Jacobsen saa længe han lever en aarlig Pension 10 Rd. Bliver altsaa tilbage for Skoleholderen 60 Rd. 15. For den langt fra liggende Del af Lommedalen holder han løbende Skole 4 Gange om Aaret, hver Gang 2 Uger, paa den Tid han helst kan undværes paa Værket og nyder derfor efter Forordningen aarlig 2 Ort af hver fuld Gaard, 8 Skill. af hver Husmand og Inderst, 8 Skill. af hver Karl, 4 Skill. af hver Pige, samt til Befordring og Underholdning. 16. Befindes Værkets Skoleholder i Levnet og Lærdom at overtræde sine Pligter, afsættes han, og en dueligere i hans Sted antages, men gjøres han efter tro Tieneste udøgtig formedelst Alderdom og Svaghed, nyder han for sin Leves Tid samme Vilkaar som nu ydes Jens Jacobsen. Denne Plan forfattet efter bedste Overlæg og med Hensigt til størst Nytte og Bekvemmelighed for dette Sted, have vi saaledes indbyrdes oprettet og stadfæstet. Bærums Jærn Værk den 1. May 1773 Conrad Clauson. J.Chr.Vogelius. Her ble av verkets eier Conrad Clauson ansatt Carl Fredrik Ruge som lærer/skoleholder med årlig lønn på 70 riksdaler, inkludert 10 riksdaler - for at holde Bøn hver Søn- og Helligdag for Masofns Arbeidere - klokken 8 om morgenen, fordi hyttearbeiderne ikke kom i kirken. Tidligere hadde Ruge vært Magistrats-Skoleholder i Kristiania, og bodde i - Frue Justice Raadinde Juels Leiehus - til påsken 1772. Ved siden av bedre lønnsvilkår på verket, fikk han i tillegg jord - til 2de Kiørs Fødsel og 1 tønde Sædeland er Skoleholderen anviist et Stykke Jord under Gommerud, et do. i Lade-Braaten med herpaa ligned aarlig Afgift til Beløb 3 Rd. 20 Skilling. Han flyttet høsten 1773, med kone og sønn, opp i Verksgata, og - nyder han en Stue og Kjøkken samt fornødne Udhuse, og hvor Skolehus nu er opsat en rummelig og varm Stue. Det var 82 elever fra Bærums verk og 28 fra nærliggende områder da skolen startet, med undervisning hver dag uken til ende. Conrad Clausen fikk bygget i 1776 en ny stall som skolehusets nærmeste nabo, mot elven med svalgang og utskårne stolper og til 25 hester. Med slaggsteinsfjøsene med gris og krøtter, duftende gjødselshauger, kaklende høner og hanegal på den ene siden av skolehuset, og stallen, vanningssteder, hestevrinsk og ramling av kjerrehjul på den andre siden, må barna på skolen ha opplevd et eventyr av odør og lyder midt i puggingen av lekser og salmesang. Da skoleholder Ruge sluttet på grunn av sykdom i 1783 ble det for det første ikke ansatt noen skoleholder i hans sted. En mann, Lars Hansen Wold, veiledet ungdommen i håndarbeide, spinning og veving, sying og strikking. Noe undervisning i lesning og katekisme ble overtatt av bygdas omgangsskoleholder.	Hansen Narum, Lars "Wold" (I15923)
161	. Omtale i Adressseavisen, tirsdag 22.desember 1964: Den kjente skøytesportslederen, Karl Brechan døde i går, 70 år gammel. Brechan har vært litt dårlig i det siste, men meldingen om hans død vil likevel komme uventet til alle hans venner. Karl Brechan ble kjent over det ganske land - og i andre land hvor skøytesport drives — da han fulgte med skøytekongen Hjalmar Andersen rundt til store og små stevner som Hjallis' sekundant. Han var i mange år formann i Sportsklubben Falken og det var skøytesporten som lå hans hjerte nærmest. Han var leder for den berømte Falken-trioen i de første etterkrigsårene da denne trioen hadde en dominerende stilling innen skøytesporten. Hain Kal var lykkelig og kunne fryde seg som et barn når det lyktes for hans løpere å gå seierrik ut av de store konkurransene. Han var den selvskrevne leder og med sin store kunnskap om skøytesport var han til uvurderlig støtte for sine løpere under alle stevner. Han kunne uten vanskelighet sette opp rundeskjemaene og legge opp taktikken når som mest det gjaldt, og han feilet aldri. Han kjente sine gutter og visste hva de var gode for. Karl Brechans interesse for skøytesport ble vakt i 20-årene og han ble snart innvalgt i skøytekretsen i AIF. Han var med og sprøytet skøytebanen på Reina og vant snart en posisjon blant de aktive løperne som den lune, humørfylte kjernekar han var. Alle likte ham. Han hadde en egen form for humor, og skapte hygge rundt seg. Men han kunne også være vanskelig å komme på talefot med under de store debatter på skøytetingene - der kjempet Brechan mang en hard fight gjennom årene. Han hadde sine meningers mot og nøt stor respekt. I flere år var han da også styremedlem i Norges Skøyteforbund. Han har mange utmerkelser i idrettsadministrasjonen. I 1959 fikk han administrasjonspokalen i Trondheim og omegn Idrettskrets. Nå er han borte - skøytelederen og sekundanten som med de berømmelige hvite fingervanter ble et begrep innen skøytesporten. Han brukte de hvite vantene fordi løperne bedre skulle se sekunderingen. Han har ikke vært aktivt med i administrasjonen i de siste årene. Helsen sviktet etter hvert og Brechan trakk seg etter hvert tilbake fra sine mange verv. Men likevel fulgte han levende med i alt som rørte seg...	Brechan, Karl Margido (I22608)
162	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I860)
163	. Peer Gynt: I 1874 bestemte Henrik Ibsen seg for å lage en teaterversjon av sitt dramatiske dikt Peer Gynt for fremføring i Christiania. Norges teatertradisjon på den tiden var basert på operetter og musikkspill, men det var også vanlig å oppføre skuespill med tilhørende scenemusikk. Ibsen ba derfor Grieg om å komponere denne. Den nye produksjonen hadde premiere den 24. februar 1876 i Christiania Theater, under ledelse av Johan Hennum. Den ble en umiddelbar suksess og spilt mange kvelder, inntil en brann ødela settet og kostymene. For å gi musikken liv uavhengig av Ibsens drama, arrangerte Grieg 2 suiter for konsertoppførelse med symfoniorkester, og disse 2 inneholder noe av hans mest slagkraftige orkestermusikk. Suite nr.1 er trolig den mer populære, med satsene - Morgenstemning - Aases død - Anitras dans - og - I Dovregubbens hall. I suite nr.2 finner vi - Bruderovet - Arabisk dans - Peer Gynts hjemfart - og - Solveigs sang. En versjon som også inneholdt - Dans av Dovregubbens datter - ble trukket tilbake etter en framførelse den 4.februar 1893 med Gewandhaus-orkesteret i Leipzig. Peer Gynt er et mangefasettert verk som kan forstås på ulike måter, eksempelvis som en satire, et moralstykke eller et eventyrspill. Griegs musikk er blitt kritisert for å være for romantisk, og har av ettertiden noen ganger blitt beskyldt for å tilsløre Ibsens skildring av livsløgneren og unnvikeren Peer: Publikum kom til å elske det som den danske kritikeren Frederik Schyberg kalte - den kåpe av stemning - som Griegs musikk kastet over - Ibsens haarde og beske skildring av løgneren, egoisten og selvbedrageren Peer. Dette kan ha noe med å gjøre at det i dag er de 8 satser i de 2 suitene som identifiseres med Peer Gynt musikken. Hele Gynt-musikken omfatter derimot opp til 32 numre, avhengig av hvilket partitur som velges. Og råskapen i - Nattscenen - og den underfundige erotikken i - Peer og seterjentene - hører til det ypperste Grieg har komponert. Koret til - I Dovregubbens hall - som Grieg av forståelige grunner måtte sløyfe i suiten, synes å tilføye musikken noe uhyggelig og truende som ikke kommer til overflaten i orkesterversjonen. Følgende uttalelse knytter seg til nummeret - Dans av Dovregubbens datter: ...og så har jeg gjort noe til Dovregubbens hall, som jeg bokstavelig ikke kan tåle å høre på, slik som det klinger av kukaker, av norsknorskhet og segselvnokhet! Men jeg venter meg at ironien skal kunne føles. Især når Peer Gynt etterpå mot sin vilje nødes til å si - Både dansen og spillet var katten klore meg riktig pent. Grieg hadde opprinnelig tenkt å ta dette nummeret med i suiten, men fant ut at det bare hørte hjemme på teatreret. Et noenlunde fullstendig partitur kom med opusnr.23 først ut etter Griegs død i 1908, utgitt av Johan Halvorsen ved Peters forlag i Leipzig. - Som nevnt ovenfor, ble Grieg i København først kjent som sonatekomponist. Hans fiolinsonate i c-moll, op.45, står i samme klasse som sonatene til Johannes Brahms. Grieg selv betegnet sonaten som den - med den videre horisont. Innflytelsen fra folkemusikken og senromantisk satsteknikk inngår i en tilnærmet perfekt balanse. Innledningstaktene til åpningssatsen er grunnlag for den tematiske utviklingen i både første og andre sats. Dette er en teknikk som Grieg senere brukte igjen i den ufullførte klaverkvintetten i B-dur, EG 118. Den tyske musikkencyklopedien - Die Musik in Geschichte und Gegenwart - regner g-moll-kvartetten som - en av de mest bemerkelsesverdige kammermusikalske komposisjoner på 1800-tallet». Kvartetten baserer seg på romansen - Spillemænd - etter Henrik Ibsen og har et sterkt personlig, nærmest selvbiografisk preg; den er - et stykke livshistorie - som Grieg selv uttrykte det. Med dette verket tok Grieg steget fra å være musikalsk representant for én nasjon til å bli en komponist av internasjonalt ry. Han begynte også på en strykekvartett i F-dur, EG 117 (1890-1891). Ved hans død forelå nr.2 i manuskripts form med 2 fullførte satser og en del skisser for de 2 neste satsene. Verket er blitt forsøkt ferdigstilt blant annet av Julius Röntgen og Levon Chilingirian.	Grieg, Edvard Hagerup (I25106)
164	. Pensionat Udden i Baggbron nära Baggå herrgård blev flyktingförläggning i april 1942. Tjänade först som, senare till norrmän, tyskar, danskar, holländare, polacker och även några sovjetryssar. Förläggningen stängdes i november 1945 efter att ha upplåtits åt norska kvinnor och deras barn vars fäder var tyska soldater. Kilde: https://militarpost.hembygdsfilatelisterna.se/internering/	Lorentzen, Ruth Kristine "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (I796)
165	. Politifullmektig Harald Sjaastad sendte 28.august 1945 en begjæring om at Ruth Lorentzen Alstad, som fortiden satt i kretsfengsel A., rettslig avhørt som siktet for forbrytelse mot Landssvikanordningens §2, pkt.1, pos.a-b, pos.2-3-4. samt Straffelovens §86 ...derved at hun har arbeidet som betalt angiverske for angiveren Henry Rinnan og hans agent Salberg Hamrum, og derved ydet Tyskland bistand.	Lorentzen, Ruth Kristine "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (I796)
166	. Presten leste et gripende og nydelig dikt skrevet av barnebarnet Helene: Når er blir til var, og øyeblikk blir til minner. Hva gjør jeg da? Jeg vil ikke reise enda, men ikke langt ifra. Når ord mister betydning. Og to pluss to blir førtitre. Følelser borte Ikke smile, ikke le. Når du viser meg trygghet. Hva skal jeg da tro. Når trygghet borte. Hvor mange fingre har jeg - To? Når dag blir til dager, og natt blir til netter. Hva skal jeg gjøre da? Dra tilbake til den tid med musefletter, eller smile og si - Jeg har det bra? Når Theva ser fortvilt på meg, og jeg må riste på hodet og si nei. Hvordan skal jeg da holde tårene igjen, uten å vrake sammen. Når latter blir til sukk, og sommeren blir kald. Hvordan skal jeg da holde meg god og varm, når jeg ikke lenger sitter i ditt fang fylt med kjærlighet og en dårlig, svensk sang. Når du står der med bilen din, skal jeg aldri mer komme fjorten minutter senere og si: Måtte bare ordne noe, sorry for at jeg var sen. Når årene går og vinter blir til vår, skal jeg da sy igjen alle sår og dekke alle hull? For jeg har bare en ødelagt spade og ikke råd til noe annet enn kull. Når stikkende smerte i brystet kjennes, og himmelen faller ned. Hvordan skal jeg da ta til takke med - hun fant i hvert fall fred - eller - bedre hjemme enn et annet sted? Når jeg passerer 55 og det er 40 år siden jeg så deg sist, hva slags tomhet vil jeg føle når du ikke er mer enn et minne? Åå, jeg gruer meg sånn, du skulle bare visst. Når livet svinner hen, og jeg er gammel blitt. Da skal jeg tenke på deg, kjære farmor, og glede meg til vi endelig sees igjen. Fra Helene.	Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
167	. Priser og hedersbevisninger: Æresdoktorat, University of Oxford. Æresdoktorat, University of Cambridge. 1904 – Mottager av storkorset av St.Olavs Orden. 1905 – Medlem av det svenske Kungliga Musikaliska Akademien. I Norge finnes Det Internasjonale Edvard Grieg selskap. Det finnes også en rekke Griegselskap i utlandet. I 1995 ble det grunnlagt et forskningsmiljø for Edvard Grieg ved Westfälischen Wilhelms-Universität Münster. Institusjonen er siden 2007 lokalisert ved Universität der Künste Berlin.	Grieg, Edvard Hagerup (I25106)
168	. På Aukra prestegård lå gamle Oldskrifter med mange oplysende Efterretninger om Agerø Prestegjeld i Middelalderen, samt et stort Oplag af tildels merværdige Dokumenter, så at endog en Udsending fra Københavns Universitet der fandt et Værk som han andet steds forgjæves havde eftersøgt. Dette var et gildt funn for historieinteresserte Andreas, som trolig var en av de få i hele Romsdal som på hans tid greide å lese slike skrifter. Disse skriftene dannet grunnlag for Andreas' historiske arbeider bl.a. boka: Beskrivelse over Bynæssets og Agerøens Prestegjelde 1809. Dessverre ble disse verdifulle dokumenter ødelagt av brann i 1828. Første sommeren Andreas var på Aukra, kom biskop Schønheyder på besøk. Andreas var bare klokkersønn, og Schønheyder så derfor ned på han. Deres prestekjole er for kort, Hr. Høyem, sa han (det å være prest av presteætt, het lang prestekjole). Andreas svarte da morsk: Den bør være lang nok for deg, du, når den var lang nok på Regensen, dvs. Universitetet. Schønheyder ba også om å få se kirkebøkene og det gamle arkivet. Jeg behøver ikke mer enn en halv time til det, sa biskopen. Ja, med fornøyelse. Så fjerner jeg meg en halv time, svarte klokkersønnen, gikk ut og låste døren, så biskopen kunne sitte innestengt halvtimen ut. Av slike småtrekk ser vi hvor stolt og brysk Andreas var mot dem som ville vise seg han overlegen. Mot tjenerene og husfolket var han en annen, og var godt likt. Flere av dem hjalp han til å få gode gårder og ga dem såkorn, potet, dyr m.m. Andreas I. Høyem var den første på Aukra som hadde potetåker på over et halvt mål, og viste også soknebarna sine at poteten var bergingen i nødsår. Aukra prestegård var et mønsterbruk. Nå hadde ikke Andreas det bare lett på Aukra. Det var en flokk alvorlig kristne i prestegjeldet, som ble kalt læsarar eller vennene. De sto frem med den nye religiøse åndsretningen sin, som nå la seg over bygdene. Påvirket av Pontopidans - Sandhed til Gudfrygtighed - var de kritiske til den nye presten som var en lærling av den biskopen Brun, som hadde diktet drikkevisen - For Norge, Kiæmpers Fødeland, vi denne skål vil tømme - og som leste skuespill og skrev opp gamle skrøner. Fedrelandselsk og kunnskapshunger som ikke hadde religiøs sveip ble sett på som satansmakt og gudsspottelse. Den første tiden Andreas Høyem var prest på Aukra var det vennskap mellom han og klokkeren Torsten Sundsbø, men klokkeren var føreren for - venneflokken - og Høyem en av de fremste opplysningsprestene i sin tid og sterkt nasjonal. Det kom åndelig kulde mellom prest og klokker. Høyem sørget for at klokkeren måtte slutte som lærer, og sendte en del klagebrev på han. I 1805 omtaler Høyem klokkeren sin på denne måten: Klokker Torsten Sundsbø, hvis Stemme og Sang ikke er retgod, hvis Æmbeds Flid og Agtværdighed, og hvis Opførsel og Retskaffenhed er fortrinlig rosværdig. Under en visitas 1.juli 1819 skrev også biskop Bugge om Klokkerens sang: ...sang elendig. Han har neppe sin lige i Europa. Torsten Sundsbø sluttet som klokker like etter. Men, den nye presten gjorde ingenting for å hindre Haugianerne, som var i nær kontakt med vennene, å holde sine møter i prestegjeldet. Etter at Hans Nielsen Hauge hadde vært der i 1801, uten at Høyem hadde hindret han i å holde sine møter med vennen, tok flere av Haugianerne parti med presten Høyem. Men motviljen mot Andreas Høyem hadde ikke bare religiøs årsak. Han gikk ofte rett på sak og var en modig mann, noe som til tider kunne grense til det dumdristige. Således tok han til å si fra selve prekestolen noe om - den hjertekulden og den trangsynheten som gufset mot han. Han møtte harme da han ville ha de arme fattige og hjelpesløse plassert ut i legdene. Bøndene mente at de hadde nok med sitt og sine i slike vanskelige tider. De første årene på 1800-tallet var harde for mange. Under megen Knur og Modvillie foretok han de nødvendige tiltak for å få fattigstellet i lovlig orden. Han skriver bl.a. at det var fundet megen Modvillighed hos Almuen til at modtage Fattige på den anordnede Måde, og Siden min Tiltrædelse har jeg lempelig fået en og anden Fattig ordentlig indført, endskjønt under megen Knur og Modvillie.......antog jeg mig den Sag alvorligen for at hindre så meget mulig Hungers Død. På Aukra hadde det vært skralt fiske fra omkring 1796, kornet modnet ikke, og folk måtte til og med spise av såkornet, som igjen fikk følger for avlingene det pågående året. I tillegg til nødsår var det også krigstider. Ute i Europa herjet Napoleon. Ungguttene ble innrullert i sjøforsvaret, Danmark-Norge kom i konflikt med England, og støttet Napoleon. England svarte med blokkade langs norskekysten og kornimporten fra Danmark som de var avhengige av uteble. Stridigheter langs grensen til Sverige kom i tillegg. Ja, i årene fra 1807 til 1814 var det en tung tid med krig og dyrtid i landet. Om dette skriver Høyem: Nøden her i Prestegjeldet gik ikke til den forfærdelige Grad som både sønden- og nordenfor, hvor Mennesker og Fæ døde af Mangel på Føde i Årene 1802 og 1803. I 1812 fikk ikke folk den skjemte avlingen i hus før langt utpå høsten. Pengene var verdiløse, og prisene var urimelige høye. I tillegg var det lite å få kjøpt til å livberge seg med. På Aukra dekket havets rikdommer til stor grad livsoppholdet til sultne munner.	Isachsen Høyem, Anders (Andreas) (I1449)
169	. På sommeren 1858 var en nedsatt reguleringskommisjon ferdig med et omfattende forslag om navn på stedets gater, blant annet var gaten ved Zinow forbi Brochs ølkjeller navngitt til Vestre Braarudgate: Østre Braarudgate.	Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
170	. Ruth Evas skadeliste til forsikringsselskapet: Tor Kristian: 1 dukke gummi m/kjole: 25,- apekatt: 3,50 3 små bjørner à 1,80 2 små troll à 5,- 1 VW-buss: 10,- 1 VW- m/batteri: 20,- 40 små biler à 2,50 1 blåse: 10,- 4 sangbøker à 10,- 2 busser à 5,- Sykkel ? fixes-beholdes ? Stor traktor 18,- 1 tegnebrett: 14,75 1 veske - blå: 8,- 4 baller à 4,- 1 tog litet: 15,- 1 tog stort: 8,- Smp hus: 2,50 Doktor sett: 8,50 garasje race-bil: 15,- 2 plastikk-lastebiler à 7,50 1 politibil: 15,- 1 hare i skumgummi: 8,- bokstav-sett i farver 5 biler à 5,- 2 skjerf à 12,- Barnegrøt 4 pk tils. 15,- 1 sana-sol: 11,- 1 plastikk-vaskefat: 6,- (senere strøket over) briller-sol TK 20,- Ski (delvis ødelagt) 35,- 1 påskekjylling: 4,50 (senere strøket over). Klær Tor Kristian: 7 steel-longs à 18,- 9 korte underbukser à 5,50 bleier (div.): 70,- (strøket over og satt kr.50,-) 4 korte underbukser m/plastikk inni à 6,- mokasiner 25,- (strøket over og satt kr.20,50) 9 nattdrakter à 16,- 1 boble-bukse: 40,- 1 boble-dress 117,- 2 luer à 20,- Ull-bukse strikket 40,- tøfler: 16,- turnsko: 15,- barnestol: 40,- 4 frotte håndklær à 6,- potte-stol: ca. kr.50,- plastikkfat: 6,- Turkis genser: 75,- 2 sølv skjeer TK à 40,- 1 par sokker: 8,- 2 par tykke strikkede sokker à 15,- 2 par sommersokker à 8,- 2 par bukseseler à 8,- 1 par gå-seler 12,20 Blå treningsoverall 36,- 1 pk plastikkbukser 3,- 3 par votter à 6,- 1 par Pol-votter: 21,- Sko-støvletter m såler 85,- brun ytterbukse m/for 33,50 2 Mølni bleieholdere à 5,90 2 Mølni bleiepakker à 7,25 2 nye hele bleiebukser à 1,75 V-genser blå, strikket: 30,- ransel: 16,- 1 dongery-bukse: 25,- ? 3 skjorter à 15,- 1 genser ny-strikket: 50,- 1 smekke plastikk: 5,50 1 smekke stor: 9,- Rød høyhalset genser: 20,- Silulen barnesalve: 23,- 4 Vaskekluter à 3,- 2 smekker frotte à 10,- 2 stk. undertrøye m/kort arm à 6,60 7 stk. undertrøye m/lang arm à 8,35 7 stk underbukser m/lange ben à 10,90 Veske til barnehaven: 15,- 4 Overaller à 20,- børste: 5,- kam: 3,- Stort håndkle: 25,- 2 kopper: 8,- 2,- = 10,- Helt barnesett: 18,- Stelle-madrass: 10,- (strøket over og satt kr.8,-) Hostesaft: 4,- tabletter: 3,- Nesedråper: 5,- Matboks: 5,- tannbørste: 2,50 1 pk bomull: 2,50 1 fl pyrisept: 4,- Ruth Eva: kam: 3,- Stor flaske hårlakk: 14,60 liten fl. lakk: 14,50 div. neglelakk: 18,- (strøket over og satt kr.15,-) brettbånd: 18,- Gullring m/perle: 150,- Gull øreringer m/perle: 285,- 2 kasseroller: 36,- 3 tannbørster à 4,90 Mum: 8,50 Vaskekluter (5,-) m/håndkle (15,-): 20,- Vaske-børste: 20,- Reiseradio: 550,- Hofteholder: 50,- Strømper: 12,- 1 fl. leggevann: 12,50 Hårnåler 1 pose: 30,- Hårtørrer: 170,- Kåpe m/safirmink krave: 850,- Duffel-coat: 200,- Skjerf: 15,- Lue: 53,- Hansker skinn tykke: 65,- Hansker skinn tynne: 60,- Støvletter sorte: 200,- Støvletter lave: 130,- Dragt grønn: 300,- 1 skjerf i mink: 150,- Bilde m/ramme: 9,- Gardiner røde 2,60x4: 275,- Gardiner hvite: 98,- Bilder 30x2,10,-: 63,- 1 vase: 15,- 1 pk. tusj-farger: 5,- Symaskin Singer m/bord: 2.455,- Skjørt: 59,- Underskjørt: 25,- Vask av tøy som var i kokern: 10,- Strikkepinner: 14 lange div. 4 forskj. (5 stk.) 2 store til å la maskene være på, 6 div. rundpinner (x2): 52,- 1 tepperenser: 30,- 1 friser-cap: 6,- 1 dørmatte- kokus: 20,- Grå kardigan-jakke: 30,- 1 grønn hatt m/skinntust: 85,- Plastikkbag til ulltøy: 15,- Paraply, sammenleggbar: 99,- Anorakk: 80,- Skotsk folleskjørt: 130,- 1 skinnveske (velbrukt gammel): 35,- 3 garn-nøster à 5,50 Beholder garn - røkskadet: 30,- Silkestoff til Tete: 40,- Morgenkåpe blå: 80,- 1 blått forkle - lang arm: 45,- 1 rød ull-kjole: 190,- 1 skinnveske - Gaza: 100,- 1 nett i voksduk: 15,- 1 kurv Tete: 25,- 1 pute: 10,-	Family: Einar Zinow, "Skøien" / Ruth Lorentzen, "Zinow" / "Skøien" (F8)
171	. Ruth Evas skadeliste til forsikringsselskapet: Tor Kristian: 1 dukke gummi m/kjole: 25,- apekatt: 3,50 3 små bjørner à 1,80 2 små troll à 5,- 1 VW-buss: 10,- 1 VW- m/batteri: 20,- 40 små biler à 2,50 1 blåse: 10,- 4 sangbøker à 10,- 2 busser à 5,- Sykkel ? fixes-beholdes ? Stor traktor 18,- 1 tegnebrett: 14,75 1 veske - blå: 8,- 4 baller à 4,- 1 tog litet: 15,- 1 tog stort: 8,- Smp hus: 2,50 Doktor sett: 8,50 garasje race-bil: 15,- 2 plastikk-lastebiler à 7,50 1 politibil: 15,- 1 hare i skumgummi: 8,- bokstav-sett i farver 5 biler à 5,- 2 skjerf à 12,- Barnegrøt 4 pk tils. 15,- 1 sana-sol: 11,- 1 plastikk-vaskefat: 6,- (senere strøket over) briller-sol TK 20,- Ski (delvis ødelagt) 35,- 1 påskekjylling: 4,50 (senere strøket over). Klær Tor Kristian: 7 steel-longs à 18,- 9 korte underbukser à 5,50 bleier (div.): 70,- (strøket over og satt kr.50,-) 4 korte underbukser m/plastikk inni à 6,- mokasiner 25,- (strøket over og satt kr.20,50) 9 nattdrakter à 16,- 1 boble-bukse: 40,- 1 boble-dress 117,- 2 luer à 20,- Ull-bukse strikket 40,- tøfler: 16,- turnsko: 15,- barnestol: 40,- 4 frotte håndklær à 6,- potte-stol: ca. kr.50,- plastikkfat: 6,- Turkis genser: 75,- 2 sølv skjeer TK à 40,- 1 par sokker: 8,- 2 par tykke strikkede sokker à 15,- 2 par sommersokker à 8,- 2 par bukseseler à 8,- 1 par gå-seler 12,20 Blå treningsoverall 36,- 1 pk plastikkbukser 3,- 3 par votter à 6,- 1 par Pol-votter: 21,- Sko-støvletter m såler 85,- brun ytterbukse m/for 33,50 2 Mølni bleieholdere à 5,90 2 Mølni bleiepakker à 7,25 2 nye hele bleiebukser à 1,75 V-genser blå, strikket: 30,- ransel: 16,- 1 dongery-bukse: 25,- ? 3 skjorter à 15,- 1 genser ny-strikket: 50,- 1 smekke plastikk: 5,50 1 smekke stor: 9,- Rød høyhalset genser: 20,- Silulen barnesalve: 23,- 4 Vaskekluter à 3,- 2 smekker frotte à 10,- 2 stk. undertrøye m/kort arm à 6,60 7 stk. undertrøye m/lang arm à 8,35 7 stk underbukser m/lange ben à 10,90 Veske til barnehaven: 15,- 4 Overaller à 20,- børste: 5,- kam: 3,- Stort håndkle: 25,- 2 kopper: 8,- 2,- = 10,- Helt barnesett: 18,- Stelle-madrass: 10,- (strøket over og satt kr.8,-) Hostesaft: 4,- tabletter: 3,- Nesedråper: 5,- Matboks: 5,- tannbørste: 2,50 1 pk bomull: 2,50 1 fl pyrisept: 4,- Ruth Eva: kam: 3,- Stor flaske hårlakk: 14,60 liten fl. lakk: 14,50 div. neglelakk: 18,- (strøket over og satt kr.15,-) brettbånd: 18,- Gullring m/perle: 150,- Gull øreringer m/perle: 285,- 2 kasseroller: 36,- 3 tannbørster à 4,90 Mum: 8,50 Vaskekluter (5,-) m/håndkle (15,-): 20,- Vaske-børste: 20,- Reiseradio: 550,- Hofteholder: 50,- Strømper: 12,- 1 fl. leggevann: 12,50 Hårnåler 1 pose: 30,- Hårtørrer: 170,- Kåpe m/safirmink krave: 850,- Duffel-coat: 200,- Skjerf: 15,- Lue: 53,- Hansker skinn tykke: 65,- Hansker skinn tynne: 60,- Støvletter sorte: 200,- Støvletter lave: 130,- Dragt grønn: 300,- 1 skjerf i mink: 150,- Bilde m/ramme: 9,- Gardiner røde 2,60x4: 275,- Gardiner hvite: 98,- Bilder 30x2,10,-: 63,- 1 vase: 15,- 1 pk. tusj-farger: 5,- Symaskin Singer m/bord: 2.455,- Skjørt: 59,- Underskjørt: 25,- Vask av tøy som var i kokern: 10,- Strikkepinner: 14 lange div. 4 forskj. (5 stk.) 2 store til å la maskene være på, 6 div. rundpinner (x2): 52,- 1 tepperenser: 30,- 1 friser-cap: 6,- 1 dørmatte- kokus: 20,- Grå kardigan-jakke: 30,- 1 grønn hatt m/skinntust: 85,- Plastikkbag til ulltøy: 15,- Paraply, sammenleggbar: 99,- Anorakk: 80,- Skotsk folleskjørt: 130,- 1 skinnveske (velbrukt gammel): 35,- 3 garn-nøster à 5,50 Beholder garn - røkskadet: 30,- Silkestoff til Tete: 40,- Morgenkåpe blå: 80,- 1 blått forkle - lang arm: 45,- 1 rød ull-kjole: 190,- 1 skinnveske - Gaza: 100,- 1 nett i voksduk: 15,- 1 kurv Tete: 25,- 1 pute: 10,-	Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
172	. Ruth Lorentzen Alstad reiste videre til Stockholm 29.mai 1944.	Lorentzen, Ruth Kristine "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (I796)
173	. Savnet etter sin farmor var stort for Helene, og hun skrev våren 2021 følgende: Det stikker i brystet. Ikke sånn nå-skal-jeg-dø-stikk. Mer et lengsel-stikk. Jeg sitter og skuer utover her jeg sitter, akkurat som hun ville ha gjort. Farmor, altså. Det er egentlig ikke noe spesielt jeg ser på, det er bare en slags takknemlighets-skuing. Takknemlig for at jeg sitter her. Takknemlig for hytta. Takknemlig for familien min, både det som er igjen av den og for de som jeg fikk æren av å kjenne. Takknemlig for sommer og blomster. Markjordbær og lange kvelder. Solbrenthet og saltvann i munnen. Sola som varmer i ansiktet. Jeg flytter blikket opp mot den. Den skuer utover oss, kanskje på samme måte som jeg skuer på den. En sky er på vei i bane mellom den og meg. Jeg lener meg fremover i stolen jeg sitter på for å få et bedre blikk. Det hender jeg ser nøyere på skyene, der de ligger og flyter på himmelen. Som maneter i havoverflaten. Øynene leter febrilsk på de fem skyene jeg får øye på, inkludert den som snart vil skygge for de varme solstrålene. Jeg lener meg tilbake og tar meg selv i det. Skyene var kun noen skyer i dag også. Det er litt artig det der. Hvordan håp noen ganger vinner over ren og skjær fornuftighet. Hvordan lengsel vinner over logisk tankegang. Hvor febrilsk og desperat man blir i jakten på noe annet enn sannheten. Når jeg dør, kommer jeg til å sitte på en sky og se ned på dere, sa hun alltid. Det var standard. Se ned på oss fra en sky. Sitte og skue ned på oss. Jeg sukker lett og tar en slurk av vannglasset som står på bordet. Vel, etter månedsvis med sky-titting har jeg ikke enda fått øye på noe annet skyer, og atter skyer. Noen fugler her og der. Og sola. Men ikke et tegn til deg. Å, min kjære farmor. Du skulle bare visst.	Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
174	. Sogneprest Peter Henrichsøn Arentz' selvbiografiske opplysninger og datter nr. 1's dåp: Hic liber meus est - qvi rapit fur est - si liliget christum - non rapit ostum - si qvis furetur - In tubuis linguis penhetur - Petia dedit Petris Petio sic nomine Petrus - Petrus Hendrici m. m. - In Nomine Jesu Anno 1633 den 14. Martij paa en tidsdag ved 10 slæt før middag - er Jeg Pitter Heneriksøn fød til denne (syndige verden) - af Erlige Ecte Forældre. 1661 den 1. Martii blef Jeg - ordineret udi Bergens Domkirke til det hæderlige ..., - nemlig att være den hederlige Mand Hr Otthis medtjener til Askevold, - hvilket (embede) Jeg med Guds naade forrettet i 3 Aar - och 13 Uger derpaa Stedet. Eftter forrettet... Providens 1664 eftter Chj byrd kommen hid til Kvindherred den - 12. juni oc den l4 hujus var jeg fæst med min kjæreste... och gudfryctig Sara Hansdatter. Den 10. juli samme aar stod vort Bryllop paa Malmanger. Herren forune os naade velsignelse udi vores Ecteschab och sammenbinde selff voris Kierlighed och Sanndrechtighed for Christi Schyld... Døbefaderen var Hr. Rasmus... - 1665 den 27. juni på en bededags?... - sønns datter Maren Pittersdatter født til denne verden. ... - Abaraham Jørgensøn: Provst over Søndhord(len)... - ()Hans Tareldsøn... Thørritz Eeg... - och (...) ..Bertel datter... Magdalena Galtung... datter? .... - ... Magdele... Gud lade hende... Datter nr. 2 og 3's samt sønnens dåp: - 1666 den 2. Apr. paa en tirsdag? aften... - ... Er min lille datter Engel Pittersdatter - fødd. hindis døbefader var min Værfader H Hans Ana... Faderne vare velb. Ludvigh Rosenkrantz. Hr. Rasmus Pedersen af Strande(barm), min værbroder Poffvel Hansøn, Ane Pedersdatter paa Thysnæs, min værsøster Margrete Hansdatter, och Elisabeth Hamner-Aas, Gud lade vor Lille opvoxe udi Alders visdom etc. - 1668 den 20. Decemb. paa en Søndag bleff min Lille datter Birrethe Peters datter fød bleff formedelstt Svaghed første Juledag døbt av mig selff. Fadderne vare Anders Axelsøn, Hans Engebrichtsøn, min Sl. Moder min søster Berite och Inger Eeg, - Døde faa dager effter fødselen nemlig paa Nytaars dag om morgenen ved 9 slætt udi hendes alders 3de dag. Gud forlene hende med alle Gudz vdvalde en glædelig opstandelse for Chjsti schyld. - 1670 den 24. Maj som indfalt paa 3die pintzedag er min lille Søn Hans Pittersøn fød til denne syndige verden. Hans døbefader var Her Rasmus Pedersøn, Sogneprest til Strandebarmen's prestegield, Fadderne var Niels Resen Kongl. Majtt. Foget offuer Søndhordlen Jørgen Pedersøn Poul Hamner-aas. Velb. fru Karen Mouat, Elisabeth Galtung och Magdalena Rasmusdattr, Gud lade hannem tiltage, ligesom I alder saa och i Vijsdom yndeste oc naade baade hos Gud och mennischer Datter nr. 4's dåp: 1671 den 28. des. på en Lørdag efterm... var 3 bleff min lille datter Riborg fød til... denne verden... Hennes døbefader var Hr. Rasmus Pedersøn. Faddere vare Hr. Christopher Garmann sogneprest til Oust, Johan Frimand ombudzmand offuer Halsnøe Closter oc Hardanger Thommis Christensøn, Byschrifuer i Bergen, oc Michel Pedersøn vlb. Baron Luduig Rosencrantz' fuldmægtig, Magdalena Hr. Rasmusis, min søster... Ane, Margaretha Hr. Jørgens paa Tysnæs, Elen Rasmus datter. Gud lade henne oppvoxe Gud till ære oc hendis fattige forældre till glæde oc sig self til salighed for Chjsti schyld. Amen.	Henrichsen Arentz, Peter (I1869)
175	. Sommeren 1860 reiste han til København, der han allerede hadde bodd mellom 1856 og 1857. Derfra reiste han videre til Roma. Her opplevde han de turbulente begivenhetene i den italienske samlingsprosessen, Risorgimento, et tema som kom til uttrykk i det historiske skuespillet - Kong Sverre - fra 1861. Stykket forener igjen borgerkrigstiden med en bevissthet om at Norge, i likhet med Italia, skulle danne - et historisk galleri - av personer for å kunne nå en kulturell og politisk frigjøring fra Sverige. Noen av disse temaene, forsterket av en dypere psykologisk skildring, utviklet han i den dramatiske trilogien om - Sigurd Slembe - fra 1862 og senere i fortellingen - Kaptejn Mansana - fra 1879. Fra denne perioden stammer også noen av Bjørnsons mest kjente dikt, som - Fra Monte Pincio - Brede Sejl over Nordsjø gaar - og - Bergljot. Bjørnson kom tilbake til Norge i 1863 etter et opphold i Tyskland og Paris, og produksjonen hans begynte å ta nye retninger. Det historiske skuespillet - Maria Stuart - i Skottland fra 1864 er Bjørnsons eneste stykke der handlingen foregår i utlandet. I fortsatt nokså patetiske rammer forsøker han med lystspillet - De Nygifte - fra 1865 å nærme seg problemdiktningen han skulle komme til å utvikle et 10-år senere. I samme periode var han aktiv som teatersjef på Christiania Theater fra 1865 til 1867. Senere ledet han fra 1870 til 1872 de skuespillerne ved Det norske Theater som hadde sagt opp sine stillinger og dannet Møllergadens Theater. Andre del av 1860-tallet var dessuten en viktig periode for hans aktivisme i det radikale Venstre (han var redaktør for Norsk Folkeblad mellom 1866 og 1871) og for hans religiøse utvikling, som ble sterkt påvirket av lesningen av den danske teologen Nikolai Frederik Severin Grundtvig. Også romanen - Fiskerjenten - fra 1868, som skildrer livshistorien til Petra som vil bli kunstner, er en signal på at forfatterskapet til Bjørnson var i ferd til å fornye seg radikalt. - Det var i første rekke Henrik Wergeland som ved sine taler og dikt gjorde 17.mai til en virkelig nasjonaldag. Dette arbeidet fikk en ivrig forkjemper i Bjørnstjerne Bjørnson, og det var også på hans initiativ det første barnetoget kom i stand i 1870. - Fornyelsen kom endelig på 1870-tallet. I kjølvannet av Ibsens lystspill - De unges Forbund - fra 1869, som markerte begynnelsen av en lang periode med fiendtlighet mellom Ibsen og Bjørnson, og spesielt av Georg Brandes' berømte forelesningsrekke fra 1871, der han appellerte for en litteratur som satte - problemer under debatt - gjorde Bjørnson seg ferdig med den historiske diktningen - Arnljot Gelline - fra 1870 og - Sigurd Jorsalfar - fra 1872, og kastet seg over det moderne borgerlige dramaet. Under et opphold i Roma i 1873–1875 kom han i kontakt med det nye europeiske åndslivet og forfattet tvillingdramaene - Redaktøren - og - En fallit - i 1875, der han skildrer borgerklassens intriger og hykleri i en forfriskende realistisk stil. Bjørnson driver riktignok ikke samfunnskritikk her (den svermeriske grossereren og den ondsinnede redaktøren er kun eksempler på dårlig kapitalisme og journalistikk som Bjørnson ikke kritiserer per se), men det er klart at disse dramaene forberedte veien for Ibsen, som alt i - Samfundets støtter - fra 1877 ville ta opp liknende problemstillinger på en mer aggressiv måte. En fallit - markerte også begynnelsen på en suksessrik mottagelse i Tyskland, som kom til å spille en viktig rolle for spredningen av norsk litteratur i Europa. I andre del av 1870-tallet, da han flyttet tilbake til Norge og kjøpte gården Aulestad, var Bjørnson ved fronten av norsk litteratur og var meget aktiv i samfunnsdebatten. I 1877 holdt han den berømte talen - Om at være i sandhed - der han appellerte til en sterkere etikkfølelse i både det offentlige og i privatlivet. Samme år ga han ut skuespillet - Kongen - som utløste stor debatt på grunn av dets republikanske undertone. Med romanen - Magnhild - som skildrer en kvinne som bryter ut av ekteskapet, forberedte han nok en gang veien for Ibsen og hans familiedrama - Et Dukkehjem - fra 1879. Mot slutten av 1870-årene kastet han seg inn i en kamp for et rent norsk flagg uten unionsmerke, en kamp som representerte høydepunktet i hans radikale fremmarsj. I denne perioden ga han også ut de realistiske skuespillene - Det ny system - fra 1878 og - Leonarda - fra 1879. - Ved slutten av 1870-tallet beveget Bjørnson seg mer og mer bort fra barnetroen og Grundtvigs kristenlære. Dette kom først til uttrykk i den berømte - Salme II - fra 1880, så i fortellingen - Støv - fra 1882 og i et av hans beste skuespill - Over Ævne. Første stykke fra 1883. I sistnevnte drama viser Bjørnson sin skepsis overfor den kristne tro ved å skildre en pastor som tilsynelatende gjør mirakler, men som ikke klarer å helbrede den nervesyke konen sin, og som til slutt dør som følge av innsatsen. Disse verkene viser imidlertid at Bjørnson ikke kastet seg inn i en ateistisk nihilisme, men utviklet en slags - positivistisk - tro på mennesket og fremskrittet. I 1882 spilte Bjørnson en nøkkelrolle i Venstres triumf i Stortinget, noe som førte til en hektisk atmosfære og til bestemmelsen om å flytte til utlandet, nemlig til Paris, der han ble boende i 5 år. I 1883 markerte Bjørnson seg også med skuespillet - En hanske - der han bidro til likestillingsdebatten ved å foreslå at verken mann eller kvinne burde ha sex før ekteskapet, noe som nok en gang vakte stor debatt og førte til brudd med radikale figurer som Georg Brandes og August Strindberg. I denne perioden skrev han den livlige komedien - Geografi og kærlighed - fra 1885 i tillegg til romanene - Det flager i byen og på havnen - fra 1884 og - På Guds veje - fra 1889, der han igjen tar opp sedelighetsdebatten og i tillegg forholdet mellom kristentro og utviklingslære.	Bjørnson, Bjørnstjerne (Bjørn) Martinius (I24634)
176	. Sosiale forhold på Vallø: På Vallø Saltverk bodde ledelse, funksjonærer og mestere standsmessig i henholdsvis hovedgård, bokholdergård og enkelte flotte eneboliger, mens løsarbeiderne fikk bo i brakker og tilfeldige gamle bygg. Mestere og deres spesialarbeidere var viktige personer og hadde fast ansettelse ved Verket. De hadde fast lønn hele året, selv om saltproduksjonen bare kunne foregå i sommerhalvåret. Løsarbeidere, derimot, hadde lønn bare når de var i arbeid. Når det gjaldt lønninger lå de på følgende nivå i 1790, hvor månedlige lønninger var: Saltmesteren 10 riksdaler. Oppsynsmannen 10 rd. Kunstmesteren 17 rd. Svennene 6-8 rd. Gradererne 6 rd. Bødkermesteren 10 rd. Svennene 8 rd. Tømmermesteren 10 rd. Murmesteren 8 rd. Smedmesteren 8 rd. Svennene 6-7 rd. I tillegg til håndverkerne var det mange løsarbeidere knyttet til verket, og innslaget av mindreårige var ganske betydelig. Man kan ikke lese dette av folketellingen, men i Saltverkets lønningslister kommer det tydelig fram. Kvinner og barn var lettere å utnytte, og de som var alene klarte seg med mindre lønn enn de som hadde noen å forsørge. Arbeidsdagen var lang, ca.12 timer, 6 dager i uken. Søndag var det pålagt kirkegang. Med lav lønn, mye arbeidsledighet, mange barn, trange kår og dårlig helsetilbud, levde arbeiderfamiliene i dyp armod og fattigdom. Mange søkte også tilflukt til alkoholen for å få en avkopling fra et miserabelt liv. Riktignok kunne de få lån av Verket til det mest nødvendige når det ikke var i virksomhet, men dette måtte tilbakebetales når de igjen var i arbeid. Dermed kunne Verket også i noen grad bestemme løsarbeidernes lønninger, samtidig med at de hadde den nødvendige arbeidskraft til enhver tid. Lønnen var faktisk så lav at om sommeren måtte både kone og barn delta i arbeidslivet for at endene skulle møtes. Verket ble aldri noen god forretning hverken for staten eller for private eiere. Men mange personer ble sysselsatt. Verket var nok ikke særlig populært hos bøndene. De måtte tvangslevere ved og mat, og fikk dårlig betaling for transporten av varer. De måtte dessuten avse både hester og folk til driften av pumpene. For lav betaling og liten tid til jordbruk bidro dessuten til reduksjon i gårdsdrift og forfall av gårder. Den første skolen vi kjenner til på Vallø var - Bruksskolen - eller - Saltverk-skolen. Denne ble antagelig opprettet kort etter 1739, og læreren ble lønnet av kongen. En tid het den også - Glassverksskolen. Skolen ble nedlagt i 1883 og elevene ble overført til Tolvsrød. Vallø Saltverk bidro til stor befolkningsvekst på Vallø og i 1770-årene var folketallet der på ca.400. Men skulle folk til kirke, og det skulle de fleste, måtte de helt til Slagen kirke. I lengden ble det en lang kirkevei for så mange mennesker. I 1777 ble det derfor, på Verkets Saltforvalter Jacob Lerches initiativ, bestemt at det skulle bygges en egen kirke på Vallø bekostet av saltverket. Stor og rik skulle den være og oppførelsen ble anslått til 4.000 riksdaler. Det skader ikke at Guds ord forkynnes fra en verdig plass, skal Lerche ha sagt da man engang bebreidet ham for at kirken ble for dyr. Grunnsteinen ble lagt 17.juli 1781 og kirken var ferdig og innviet 4.desember året etter. Vallø kirke er en langkirke utført i trevirke med 300 plasser. Både bygningen og inventaret er holdt i Ludvig 16.stil. Den fikk navnet Christians kirke etter kong Christian 7. Hans monogram er plassert over kordøren. Langs nordveggen er det et galleri som svinger ut. Her sto kongestolen. Kirken er lite forandret opp gjennom årene, fortsatt er altertavle, døpefont og prekestol fra byggeåret. Orgelet i kirken er gitt av Christian 7. Forvaltergården, Blumergården, Vallø Hovedgård. Bygningen, som skulle være både en forvalterbolig og en representasjonsbolig, ble påbegynt i 1781 samtidig med kirken. Da Vallø Hovedgård var ferdig utbygd i 1782, flyttet Saltverksforvalter Jacob Lerche inn på gården. Ettersom både kirken og hovedgården var en del av Saltverket, var dette nærmest å anse som en herregård med egen kirke. Men kirken var også til bruk for alle som bodde på Vallø. Lerche anla etter hvert en park med lønnetrær, karpedam og dyrepark med eksotiske dyr. Hele hovedgården var på 2.282 m2. Fargen på bygget var hvit. Hovedbygningen, med front mot nord, hadde en buet inngang med en stor flott inngangsdør. I dette bygget var det 14 store vinduer og i hvert vindu var det 10 mindre ruter. Når man vandret opp aleen mot hovedbygget, ga fasaden et praktfullt og herskapelig inntrykk. Gjennom inngangsdøren til hovedbygget vet vi at danskekongen har gått sammen med adelige og aristokrater. I den flotte festsalen har det vært danset og drukket. I følge historien var ikke Lerche noen festløve, men her holdt han både middager og festligheter. Hovedbygningen var 25,3 meter lang, 12,8 meter bred, dvs. 324 m2 i grunnflate, og 7 meter høy. Den inneholdt 14 store værelser og 14 store kakkelovner. Her var et stort kjøkken, gjeste- og røkerom, prektige soveværelser og en stor festsal. De fleste værelser var tapetsert med gamle aktverdige tapeter. Bygningen var i 2 etasjer. Alle værelser hadde utsøkte møbler, flere i rokokkostil. Vestre fløy var 23 meter lang, ? meter bred og 4,3 meter høy. Den inneholdt drengestue med stor kakkelovn, kjøkken, stall til 5 hester og loft og hadde 4 høye vinduer. Østre fløy var en bygning med samme mål. Her var det dessuten en inngang til gårdsplassen. Den hadde 2 pikekamre, bryggerhus med skorstein, bryggerhus og kakkelovner. Søndre bygning var 25,3 meter lang, 9,1 meter bred 7 meter høy. Der var det fjøs til 20 kuer, låve, vognremisse og forrom m.m.	Christensen Aasen, Poul (Povel) "Konsten" (I12510)
177	. Spanskesyken var en influensaepidemi som i perioden 1918–1920 rammet store deler av verden, og som derfor kalles en pandemi. Mellom 50 og 100 millioner mennesker døde, det vil si flere enn antall døde under første verdenskrig og andre verdenskrig til sammen. Influensaen kom i tre til fire bølger og smittet minst 1/3 av verdens befolkning. Spanskesyken regnes som den verste influensaepidemien i historien, og de negative konsekvensene har vært merkbare helt opp til vår tid. I Norge tok spanskesyken omkring 15.000 liv. Dødeligheten var høyest blant barn og unge voksne, antagelig fordi eldre personer hadde blitt utsatt for et lignende virus tidligere og derfor hadde noe immunitet. Unge voksne har dessuten sterkt immunforsvar som overreagerte i møtet med viruset. På denne tiden var også sykdommen tuberkulose utbredt i Norge, og verden for øvrig, noe som også ga økt risiko for alvorlig sykdom og død. Navnet spanskesyken skyldes at spanske myndigheter i mai 1918 var blant de første til å innrømme at det hadde oppstått en ny og mystisk sykdom som hadde smittet både kongen, statsministeren og 30% av befolkningen. Men, den startet ikke i Spania. Symptomer og tegn på spanskesyken var plutselig høy feber, intens hodepine, nakkestivhet, ryggsmerter, sting i brystet, betennelse i øyene og luftveiene, tørrhoste, svimmelhet, og det ble også rapportert om blødninger fra nese, lunger, nyrer, endetarm og livmor. Selve influensaen kunne vare fra et par dager til en ukes tid. Det var ettersykdommene, spesielt bakteriell lungebetennelse, som gjorde sykdommen alvorlig og som tok de fleste liv.	Sandmo, Hildur Olea "Lorentzen" (I728)
178	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6721)
179	. Stipender, reiser og utenlandsopphold: Houens legat 1939 Henrichsens legat 1940 Oslo bys stip. 1950 Carl Michael Egers legat 1952 Stangs legat 1967 Studiereiser til de fleste europeiske land kurs ved Det norske Institutt i Roma 1967 Stillinger, medlemskap og verv: Medlem av Norske Arkitekters Landsforbund fra 1934 styremedlem i Fritt Arkitektlag 1935 redaktør av Under Dusken 1931 redaksjonsmedlem Byggekunst 1936-37 og Bonytt 1945-55 styremedlem Oslo Arkitektforening 1938-39, formann 1950-52 medlem av Oslo bygningsråd 1946-48, rådet for tilsyn med byens utseende 1948-54 styremedlem Foreningen Brukskunst Oslo 1947-49 styremedlem Landsforbundet Norsk Brukskunst fra 1948, president 1956-61 medlem av direksjonen for Forening til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring 1951-71, formann 1961-71 medstifter av Visens Venner, formann 1949-50 medlem av Det sakkyndige råd for åndsverker 1956-70 medlem av Oslo Bymuseum råd 1956-73, deretter styremedlem viseformann i Norsk Folkemuseum råd fra 1956 formann i Nasjonalgalleriets råd 1967-78 og styre 1978-81 medlem av Akershus slotts terrengkomite 1963-71 medlem av pregkomiteen Den Kgl. Mynt fra 1968 Jurymedlem ved en rekke arkitektkonkurranser bl.a.: Studenterlunden, Oslo 1950, Norges paviljong ved Verdensutst. i Brussel 1958 og Norges Banks nybygg, Oslo 1973 Innbudt korresponderende medlem av Landsforeningen Dansk Kunsthåndverk Priser, premier og utmerkelser: Ridder av Æreslegionen 1954 Urnesmedaljen, Forening til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring 1971 K St.O.O. 1980 Utførte arbeider: I Oslo når ikke annet er nevnt. Enebolig for Anker Olsen, Holmenkollveien 59 (1939) Funksjonærboliger, Nore I og II for Vassdragsvesenet, tannlegebolig og sykestue sst. (1942) Hjelkremgården, Nordlandet (1946) og enebolig for Rolfsen, Langveien 51, Kristiansund (1946) Herlofsengården, forretningsgård på Storkaia, Kristiansund (1947) Sm.m. Ola Mørk Sandvik: Barnehage for Dalen-Portland, Brevik (1948) Bilverksted for Gustav Thrane-Steen, Hoffsveien 10 (1949-75) Boligbygg i terrasser, Frantzebråten ved Lysaker (1953) 76 kjede- og rekkehus for Kreditkassens og Den norske Creditbanks boligbyggelag, Bjørnsletta (1953) Stjernehus, boligbygg for Jernbanens boligbyggelag, Grorud (1953) Finansdepartementets boligbyggelag, Hovseter (1955) Direktørbolig for Holmenkolbanen, Huldrevn. 9 (1955) Grand Hotel, Rjukan (1956, etter 1. premie i konkurranse 1949) Villa Sjølyst for J. W. Cappelen jr., Gamle Gupuvei 2, og villa for Peder Cappelen, Vestmarkveien 94, Bærum (1957) Hovedbygning på Eidsvold Værk, Eidsvoll (1958-71) Fem høyblokker for OBOS (1959) Trygdeheimen Bjerkegløtt, Refstad (1959) Forretningsgård, Stortingsgata 10 (1961) Reguleringsplan for Merradalen, Ullernåsen (1962) Enebolig for Brochmann, Dronninghavnveien 3, Bygdøy (1962) Victoria terrasse for Utenriksdep. (1962) Hybelhus, Fagerborggt. 10 (1961) Og De døves kirke, Fagerborggt. 12 (1970-75) Arkivbygg for Rød herregård, Halden (1969) Ombygninger og innredninger: Restaurant, Oslo østbanestasjon (1945) Det norske Luftfartsselskap, passasjerekspedisjon, Tordenskioldsgt. 8 (1946) Cappelens bokhandel, Tollbugt. (1947). De tre foregående arbeider er senere ombygd. Ominnredning av Amaldus Nilsens hus, Majorstuvn. 8, for Thor Heyerdahl (1953) Gjesteværelser, selskapslokaler, Theatercaféens annen etasje, baren, Tivoligrillen, Pub Fortuna, for Hotel Continental (1957-74) Innredning av Statens gjestebolig, Parkvn. 45 (1960) Victoria terrasse: ominnredning av nordkvartalet til departementskontorer (1962) og midtkvartalet til kontorer og politistasjon (1979) Den norske Creditbank, hovedekspedisjonen, Prinsensgt. 21 (1981) Bankmuseum for Kreditkassen, Stortorget 7 (1982). Utstillinger: Utstillingsarkitekt for Oslo Håndverks- og Industriforening (1939-49) Norsk brukskunst, Århus (1947) og Hälsingborg (1955) Vikingutstillingen, Brussel for Utenriksdep. (1954) Etruskernes gåte, Kunstnernes Hus, Oslo (1956) Brukskunst: Barnestol (Kunstindustrimuseet i Oslo) Gyngehest (NF) Bordlamper, produsert av Høvik Verk for Den norske Creditbank Spisestuemøblement utført av G. N. Huseby, tildelt 1. premie fra Oslo Håndverks- og Industriforenings fond 1942 Prosjekter: Konkurranseprosjekter som ikke er nevnt i det foregående: 2. premie, regulering av boligtyper, Gaustadhaugen 1938 1. premie i Aftenpostens møbelkonkurranse 1939 1. premie Norsk Husbonadsnemnd 1941. Sm.m. Ola Mørk Sandvik: Innkjøp, reguleringskonkurranse for Kvadraturen i Kristiansand 1946 3. premie, regulering av Kolbotn sentrum 1947 1. premie i innbudt konkurranse om Fabritius & Sønners trykkeri, Alna 1947 Delt 2. premie for regulering av Vestre Vika, Oslo 1948 3. premie for regulering av Vålerenga, Oslo 1955. Forslag til en "Gamleby" på Kontraskjæret, Oslo 1949, med Rådhusgata lagt i tunnel fra Rådhusplassen Kollektivutstillinger: Oslo Arkitektforenings jub.utst., Frogner, Oslo, 1956 Eget forfatterskap: Funksjonalismen, Vor Tid, Oslo, 1930, nr. 16, s. 5-6 (ill.) Arkitektur og levende mennesker, Oslo Illustrerte, 1933, nr. 46, s. 23-24 Arkitektur og levende mennesker Oslo Illustrerte, 1933, nr. 51 s. 35-36 (ill.) Naturen kan slutte seg like intimt til funksjonalismen som til en historisk stilart Oslo Illustrerte, 1934, nr. 25, s. 6-7 (ill.) Slik vil vi bo, Oslo, 1935, (ill.) Fremtidig arkitektur, Byggekunst, 1935, s. 101-03 (ill.) Om standens og fagets interesser, Byggekunst, 1936, tillegg s. 2 Lev livet lettere, Byggekunst, 1938, tillegg s. 28 Den sveitsiske landsutstilling i Zürich, Byggekunst, 1939, s. 156-60 (ill.) Om arkitektkonkurranser, Byggekunst, 1939, s. 206 Tre forslag, Byggekunst, 1940, tillegg s. 3 Møbelkonkurranse arrangert av Aftenposten og Oslo Håndverks- og Industriforening, Byggekunst, 1940, s. 26-30 (ill.) Tønnes Søyland, Byggekunst, 1940, tillegg s. 5 Husbonadsutstillingen, Bonytt, 1941, nr. 11/12, s. 19-23, 52 (ill.) Arkitektene og brukskunsten, Bonytt, 1943, s. 98-103 (ill.) Varme tanker om sommerhus, Bonytt, 1943, s. 105-09 (ill.) Arkitektene på gullvekt, Bonytt, 1943, s. 140-41 (ill.) Et alvorsord til byggherrer og byggfruer, Bonytt, 1944, s. 92-93 Uår eller grotid? Bonytt, 1945, s. 101 To radiohus, Bonytt, 1945, s. 133-39 (ill.) Hus som skal bygges, Bonytt, 1946, s. 11-13 (ill.) Brukskunst fra krigsårene Bonytt, 1946, s. 26-29 (ill.) Husmorens paradis, Bonytt, 1946, s. 97-101 (ill.) Barnemøbler, Bonytt, 1946, s. 164-66 (ill.) Barnemøbler, Bonytt, 1947, s. 1 Møbelkunst, Bonytt, 1947, s. 57 (ill.) Åpent hus i lukket hage, Bonytt, 1947, s. 81-86 (ill.) Byggekunst i bunad, Bonytt, 1947, s. 206-09 (ill.) Brukskunsten på museum, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim, 1947, s. 32-37, Årbok Tøytrykk og keramikk fra Danmark, Nyt Tidsskrift for Kunstindustri, København, 1947, s. 42-43 (ill.) Arkitekten professor Hack Kampmanns rejsebreve og skitser, Nyt Tidsskrift for Kunstindustri, København, 1947, s. 66 Aalto, Bonytt, 1948, s. 72-75 (ill.) Mennesker og boliger, Bonytt, 1948, s. 142-44 Bo riktig, Bonytt, 1948, s. 165 Samfundets speil, Bonytt, 1948, s. 185-89 (ill.) Halvor Vreim: Norsk trearkitektur, Dansk Kunsthaandværk, København, 1948, s. 90-91 (ill.) Brugskunsten på museum, Dansk Kunsthaandværk, København, 1948, s. 170-71 Mirakelmannen (Selvaag), Bonytt, 1949, s. 40 Turistbrev fra en fremtidsby, Bonytt, 1949, s. 153-57 (ill.) Hva med Kontraskjæret? Bonytt, 1949, s. 206-11 (ill.) A propos Stortings-konkurransen, Byggekunst, 1949, s. 212 Kvalitetsudstilling i Oslo, Dansk Kunsthaandværk, København, 1949, s. 89-90 (ill.) Vi fra 1928, i Amundsen, O. D. (red.): Vi fra Norges Tekniske Høyskole. De neste ti kull. 1920-1929, Oslo, 1950, s. 413-15 (ill.) Rasjonell romantikk, Bonytt, 1950, s. 25 (ill.) Jubileumsvandring i hovedstaden, Bonytt, 1950, s. 111-13 (ill.) Oslo rådhus som arkitektur, Bonytt, 1950, s. 136-44 (ill.) Stene som taler og folk som skriver, Bonytt, 1950, s. 193 (ill.) Sommerbrev fra en eskapist, Bonytt, 1950, s. 198-99 (ill.) Som barn igjen, Byggekunst, 1950, s. 208-10 (ill.) Hvor brukes norsk brukskunst? Bonytt, 1951, s. 66-73 (ill.) Bo bedring? Bonytt, 1952, s. 1 Hus på Torsøy, Byggekunst, 1952, s. 138-39 (ill.) Åpent brevkort til boligdirektøren, Byggekunst, 1952, tillegg s. 24 Fedrenes synder i forklaret utgave, Dansk Kunsthaandværk, København, 1952, s. 176-78 Om bokhandelens innredning, Norsk bokhandlertidende, Oslo, 1952, s. 285-88 Også om Arneberg, Bonytt, 1953, s. 64-67 (ill.) Om stygt og pent, Bonytt, 1953, s. 222-24 (ill.) Dansk forår i norsk senvinter, Dansk Kunsthaandværk, København, 1953, s. 69-75 (ill.) Av vikingutstillingens saga, Bonytt, 1954, s. 110-13 (ill.) Norges hus i Cité Universitaire, Bonytt, 1954, s. 184-85 (ill.) Alle tiders antrekk, Verdens Gang, 16.12.1954 Spredte inntrykk og samlede erfaringer, Bonytt, 1955, s. 162-65 (ill.) Omkring Oslo Arkitektforening's jubileum, Oslo arkitektforenings jubileum. Katalog, Oslo, 1956, s. 21-31 Tale ved Oslo Arkitektforening's 50-års jubileum, Arkitektnytt, 1956, s. 147-48 Om utnyttelse av kvadratmetre, Bonytt, 1957, s. 89-91 (ill.) Sølvsmeden Kay Bojesen, Dansk Kunsthaandværk, København, 1957, s. 98-99 (ill.) Ved en mindre milepel, Bonytt, 1958, s. 213-16 (ill.) Skal det være en triumfbue? Byggekunst, 1959, tillegg s. 4 (ill.) Litt om Kay Bojesen, Kay Bojesen i anledning af mindeudstillingen i Kunstindustrimuseet (København) 1959, København, 1959, s. 15-19 (ill.) Til minne om Kay Bojesen, Bonytt, 1960, s. 30-31 (ill.) Kjære redaktør m.m. Chr. Norberg-Schulz, Arkitektnytt, 1965, s. 274 Tale ved norske interiørarkitekters 20-årsjubileum, Arkitektnytt, 1966, s. 84 Kjære Dag Rognlien, Arkitektnytt, 1966, s. 297 Danske møbler i Kunstindustrimuseet, Dagbladet, 18.11.1966 Om sybord og sakkyndighet, Dagbladet, 02.12.1966 Bemerkninger til en reisehåndbok, Aftenposten, 10.07.1967 Skaff oss fæle fotografier! Arkitektnytt, 1968, s. 261-62 Herr statsråd (tale ved Forening til norske Fortidsminnesmerkers Bevarings 125-års jubileum) Arkitektnytt, 1969, s. 470-71 (ill.) Fortidsvern 1844-1969, Forening til norske Fortidsminnesmerkers Bevarings årbok, 1969, s. 1-2 Esben Poulssen, Arkitektnytt, 1974, s. 21-22 (ill.) Arkitekt Esben Poulsson in memoriam, Morgenbladet, 17.01.1974 Arno Berg, 1890-1974, Forening til norske Fortidsminnesmerkers Bevarings årbok, 1974, s. 1-2 En etterapet ape, Kunstindustrimuseet i Oslo 1876-1976. En kavalkade av kunstindustri gjennom hundre år, Oslo, 1976, s. 12-13 Misvisende veivisning (Firenze), Morgenbladet, 04.07.1978 En eldre vise til ære for professor Odd Brochmann, Arkitektnytt, 1979, s. 199 (ill.) 1930, Byggekunst, 1980, s. 136-37 (ill.) Nordisk funksjonalism, Stockholm, 1980, s. 104-05 (ill.) Festtale ved Oslo Arkitektforening's 75-årsjubileum, Arkitektnytt, 1981, s. 406-09 Leilighetsviser, publisert i flere visesamlinger, deriblant Under bondens ager, Vi har vår egen lille verden (til studenterrevyen Mammon Ra, 1931), Septembertanker (til 25-års studentjubileum, 1952)	Heiberg, Johan Bernt Krohg (I23036)
180	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6063)
181	. Søndag den 1.juni 1947 ble det under en festgudstjeneste avslørt en bauta over sokneprest Andreas Isaksen Høyem på hans grav på Aukra kirkegård. Samtidig ble det holdt et slektsstevne for alle hans etterkommere. Ansvarlig for slektsgranskningen og en av arrangørene var en av datteren Ingeborg Elen Maries etterkommere, Arne M. Magerøy. Eldste gjenlevende etterkommer den gang var Klara Lorentzen, født Hugaas.	Isachsen Høyem, Anders (Andreas) (I1449)
182	. Tekst til bilde: Samir S. SHIHABI (centre) of Saudi Arabia, the newly-elected president of the General Assembly, addressing the opening of the Assembly's forty-sixth session. To the left is Secretary-General Javier PEREZ DE CUELLAR; to the right is Ronald I. SPIERS, Under-Secretary-General, Office for Political and General Assembly Affairs and Secretariat Services.	al Shihabi, Samir (I22472)
183	. Tekst til klassebilde fra middelskolen: Middelskolen Den høiere almenskolen Klassebilde Øverst: Martin Bye, Rolf Mørch, Ths. Stousland, Thorud, ukjent, ukjent, Petter Andersen Mellomste rekke: Carl Steen, Clas Johanson, Jan Torjusen, lektor Brinchmann, August Bergh, Jørgen Berckenhoff, Sigurd Hagen, Nederst: Peter Bramer, Bjarne Jacobsen, ukjent, ukjent, Edholm, Hans Andersen, Wilhelm Holwech	Brinchmann, Christopher Bernhoft (I31)
184	. The Moore-McCormack Lines was a series of companies operating as shipping lines, operated by the Moore-McCormack Company, Incorporated later Moore-McCormack Lines, Incorporated and simply Mooremack, founded in 1913 in New York City. The aftermath of the war had Mooremack owning 41 ships and in 1946 76 chartered ships from the US Maritime Commission. Fra Timeline finner vi bl.a. disse med ankomster i Oslo: 4.april 1946: Several Mooremack vessels have been assigned to transport United States citizens stranded abroad and foreign nationalists waiting under the immigration quota system. On outbound voyages, the vessels will carry replacement troops and civilian passengers. Passage will be restricted to necessary passengers, most of whom probably will be businessmen. The ships involved are the S.S. Argentina which leaves on April 13 to Southampton; Marine Tiger and Robin Line leave on April 17 to Cape Town, South Africa, and the Marine Lynx leaves from San Francisco to Australia and New Zealand. On April 18 the Marine Flasher will leave to Bremen, Oslo and Gothenburg. On April 20, the Uruguay and Marine Perch will leave to Bremen, Oslo and Gothenburg. 22.november 1946: The Mormacmail left on her maiden voyage to Oslo, Copenhagen, Goeteborg, Stockholm, Malmo, Helsinki and Gdynia. Captain Thor Sorenson will command the vessel which is the fifth of a group of seven C-3 type ships to be built for the company. She is assigned to the American Scantic Line service which provides eight sailings a month to Scandinavian and Baltic ports.	Zinow, Einar "Skøien" (I8)
185	. Til konsul B.M.Widths 80de fødselsdag 6/9 1890 Mel. Vårt land, vårt land, vårt fosterland. Hvor dog de mange venners tal, du årlig kom ihu på fødselsdagen med dit kald til gildet i din gjæstfri hal, hvor dog den kreds er tyndet nu! - snart står alene du! Men fem til otti år at nå med livlig åndskraft end er også lod forundt kun få, og derfor år om andet så du mangen kjær og torfast ven fra dig at vandre hen. Dog, om den gamle garde led så stort et mandefald, rekruter i de faldnes sted du herved ved din venlighed: se derfor end i denne sal vort - Leve - tunge skal. Ja, leve du tilfreds og glad til livets sidste kveld! og tag en hilsen fra den stad, hvor du som hædersborger sad; med tak den mindes eder vel, din hustru og dig sev! A.Brinchmann	Brinchmann, Alexander (I32)
186	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I87)
187	. Trond Søreng ble brått revet bort fra oss fredag 24. april, bare 14 år gammel. Trond var bestandig blid og hyggelig, og han var der når vi trengte noen å snakke med. Han var alltid ærlig, og han så alltid lyst på fremtiden. Han hadde mange smerter, men han klaget aldri. Selv om han satt i rullestol, og ikke kunne gå, var han aktivt med i klassens aktiviteter og utflukter. Vi husker særlig godt turen til Prestvannet, og klassefesten vi hadde for en stund siden. Da så det ut til at Trond moret seg veldig. Han likte godt å få besøk, og han var ivrig tilskuer på fotballkamper. Selv om han satt i rullestol, brukte han å si: Ja, nå må jeg gå!, når han hadde det travelt. Dessverre var Trond mye syk, og det var sykdom som krevde hans liv. Det er så rart å tenke på at vi aldri får se han igjen. Vi har mange gode minner. Takk for alt. Klassekameratene på Tromstun ungdomsskole.	Søreng, Trond (I23187)
188	. Under folketellingen i 1801 i Jarlsberg og Laurviks amt, under Hedrum prestegjeld finner vi på Stubberød: Paul Johanessen Rosenberg, Huusbond, Færgemand og timmerfoged, 57 år. Hans kone Maria Gulbrandtr., 59 år. Bege i 1te ægteskab. Deres datter Regina Catrin Paulsdtr, 25 år og Ugivt. Konens søster Maren Dorotea Gulbransdtr., 54 år Ugivt. Konens broder søn Gulbran Massen Lund, 25 år Ugivt Snedker. Tienere: Elev Anderssen, 46 år Ugivt. Johanes Jørgensen, 24 år. Daarte Christophersdtr., 28 år. Elen Jacobsdtr., 24 år.	Johannesen Rosenberg, Poul (Paul) (I3824)
189	. Urnenedsettelsen på Alfaset gravlund var 18.desember 2020. Da den tidligere kollegaen ved Voksenhabiliteringen på Ahus, Renate Dahl, fikk se bilde av gravstedet (sendt til henne av en annen tidligere kollega ved Ahus, Kristine Lindberg) skrev hun: Så vakkert, Kristine! Jeg er så forferdelig lei meg at jeg ikke fikk invitert/besøkt Ruth Eva de siste årene. Man tror at man har mange år å ta av... Jeg er vedvarende lei meg også, fordi vhab behandlet henne så urettferdig! Klem til deg, R.	Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
190	. Utdrag fra https://norsk-fartoyvern.no/fartoy/peer-gynt/ Peer Gynt er en kravellbygget kutter i furu på 49 fot bygget i 1937 på Ramsfjord båtbyggeri i Kolvereid, Nærøysund... Peer Gynt var bygget som handelsreisendebåt og satt i fart med navnet Peer Gynt II så snart maskin var montert av Brunvollagenten i Brønnøysund. Peer Gynt var en utleiebåt og dekket kysten fra Kristiansund til Kirkenes med to selgere fra ulike firma hver vei. Fartøyet har også vært brukt som Wehrmacht-transport i Lofoten, samt los-, post-, og arbeidertransport til Jernverket Mo i Rana 1960-1970... Nåværende eier kjøpte båten i 1973 til bruk som fritidsfartøy. Fra 1985 kom den i tillegg i bruk som kystkulturformidling i Bergen Kystlag. Etter en dramatisk brann i 2017 omkom eiers sønn Jonatan Krzywinski om bord under arbeid med å berge den svært utbrente båten...	Krzywinski, Jonatan (I23063)
191	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6063)
192	. Ved hjemkomsten veide Karl Kristian 44 kg, mot ca.75-80 normalt. Han var svært sliten og avkreftet, og hentet seg aldri helt inn igjen.	Lorentzen, Karl Kristian (I40)
193	. Vedr Jubelfesten: Fra https://www.idunn.no/ Hvad blev der af Norge? Norges fravær i de - danske - reformationsfejringer 1617-1817, av Carsten Bach-Nielsen. Utdrag: Jubilæer, fejringer, erindringssteder peger på og rendyrker den arv, som alle i en gruppe på et givet sted og i en given tid helst skulle vedgå sig... I bogen Fra jubelfest til kulturår har jeg, for så vidt kildematerialet har tilladt det, søgt at forfølge reformationsfejringerne overalt i den oldenborgske konglomeratstat. Billedet bliver imidlertid ujævnt, fordi det hurtigt står klart, at centrum for alle festligheder ligger ét sted, i København. Her vil jeg forsøge at skelne mellem Danmark og Norge, sådan som norske nationalistiske historikere har haft og endnu har tendens til at gøre. Ser man således på Norges placering i forhold til rigets reformationsfester, må man sige, at Norge virker udgrænset – hvis ikke det er sådan, at Norge blot hører til den udifferentierede provins uden for København. Heller ikke fra Jylland og end ikke fra de store danske øer har vi beretninger om fejringer i 1617. Flere beretninger om reformationsjubelfesten – også i Norge – findes dog fra 1717, skønt opgaven her ikke er at beskrive dem, da det på fremragende vis er gjort. At Norge ikke figurerer specifikt i de såkaldt danske reformationsfejringer, kan skyldes, at de samme bestemmelser for festens afholdelse gjorde sig gældende i hele riget. Det kan imidlertid være, at Norges - fravær - skyldes et samspil af tilfældigheder. 1617-festen var stærkt bundet til Københavns Universitet og således nærmest at opfatte som en lokal fest. Det var universitetsby over for eller ved siden af universitetsby: København responderede på festprogrammet fra Wittenberg... ...I 1717 var Danmark-Norge på krigsfod i spørgsmålet om herredømmet i Norden. Danmark var i jubilæumsåret allerede et krigstræt land. Den danske konges største interesse rettedes mod Østersøen og hertugdømmerne. En engelsk-russisk-dansk flådestyrke besatte Rygen og Forpommern i 1716. Her skulle der nu med kongelig vold og magt holdes reformationsfester i Stralsunds kirker og på universitetet i Greifswald. I Kiel i Holsten for man hårdt frem som følge af den gottorpske hertugs svig, hans alliance med Sverige mod sin egen fyrste. Tiden var kommet for det endelige opgør med gottorperne. En stor del af indsatsen gik fra dansk side ud på at skaffe sig kontrol med universitetet i Kiel. Også her blev der på det bestemteste påbudt en enevældig dansk reformationsfejring. Svenskerne var i den danske fejring tydeligvis den fjende, der nu kunne – og gerne skulle – øjnes bag polemikken mod pavedømmet. Svenskerne var ikke frænder, hvilket ofte blev gentaget ud fra det argument, at den svenske nation ikke deltog i de øvrige evangeliske nationers fejring af reformationen i 1717, men havde afholdt sin egen reformationfest i 1693. I det hele taget var der en stærkt krigerisk tone i fejringen i 1717.	Kjeldsdatter Stub, Gunhild (Gunille) (I1561)
194	. Verkets eier Conrad Clausen døde ung, bare 31 år gammel, og enken giftet seg igjen med kammerherre Fredrik Julius von Kaas (magistratspresident i Kristiania og senere dansk statsminister). I 1786 er han eier av verket, og han lot i 1787 igjen opprette en fast skole på verket med egen lærer: Lars Hansen Wold, lærer/skoleholder ved skolen fra 1787 til 1818, ble ansatt av verkets nye eier, kammerjunker Frederik Julius Kaas. Sokneprest Johan Christopher Vogelius hadde derimot etter kirkens tradisjoner like selvfølgelig bortlovet den ledige lærerposten ved verket til læreren i Østre Bærum, Chr.Binn, og meddelt dette til prosten. Men, verkets eier hadde skriftlig lovet posten til hr. Wold, som hadde gått en tid på skole i Kristiania, og hadde - præliminæreksamen - og som i noen år hadde veiledet verkets ungdom i spinning og vevning. Så måtte det da skje. Så skrev da soknepresten at - herefter maa ingen Skoleholder ansættes paa Værket uden min Vilie. Kaas måtte tåle den skarpe irettesettelsen fra Vogelius, noe han trolig ikke tok så altfor høytidelig. Kaas ble beskrevet som rund og trivelig av legning, og uten altfor mange kvalifikasjoner som jernverksleder. Lars Wold ble ansatt i 1787, og flyttet inn i det gamle skolehuset på Verksgata etter forgjengeren Ruge, trolig skjedde ikke flyttingen før våren 1792. Lars Wold tok fatt med ungdommelig nidkjærhet under Herrens tukt og formaning å pugge inn de prøvede sannheter i de om lag 80 barna som hver uke fylte skolestuen. Han overtok samtidig skoleholderens plikter til å holde de ovennevnte gudstjenester i masovnen. Fra skoleholder Ruges tid inneholdt skoleplanen - at undervise i Christendommens Kundskab og gode Sæder, at holde Andagt med en Morgen-Salme og Bønner samt Bevægende Formaninger at takke Gud for hans Bevarelses-Tieneste i afvigte Nat og al sin Stund, samt tilbede sig hans Ledsagelses Haand da og altid. Undervisningen skulle skje etter - Alder og Begreb fra ABC til Cathekisme, Evangelies og øvrige Bibellæsning, udenad læres Luthers Cathekismus, Udtoget af Christendommens Kierne og Pontoppidans Forklaring... Skoleholderen skulle - baade i Skoletiden og Fritimerne... selv give de bedste Exempler i Levnet og Lærdom, i Gudsfrygt og gode Sæder, at han med Glæde naar Over Hyrden kalder kan levere sit Regnskab for disse Siele, der her ere givne og hisset igjen Kræves av hans Haand. Med det store antall barn som skulle undervises, gjorde det umulig for en eneste lærer at virke med hell på deres riktige dannelse. Leseplan og klasseinndeling manglet, likeså hensiktsmessig skolelokale. Fagene var omtrent som i omgangsskolen. Det var først ved den senere eier av verket fra 1791 til 1824, den bekjente rikmann kamerherre Peder Anker til Bogstad, som fikk rådet bot på disse manglene. Først fikk han bygget et - skjønt og rummelig skolehus - så overlot han til residerende kapellan dr.Jacob Neumann i året 1801 å utarbeide en plan for verkets skole. Ved sin visitas i Asker kirke i 1799 skrev biskop Schmidt at han der - forefandt en vel oplyst Ungdom. Om de første omgangsskolelærerne i bygda står det at - de gjorde sin pligt omtrent saa godt de kunde og ikke forsømte deres omgang, saa de ikke med skjellig grund kunde avskediges for at faa nogen med større lærdom - og om læreren paa Verket (i 1801) at han - forente lyst med evne til at være skolen gavnlig. Lærerens lønn i 1800: 60 riksdaler av verkets eier, 30 riksdaler av verkets arbeidere. Han fikk 10 riksdaler for å holde bønn i masovnen søndager og helligdager, og tillegg for skolehold i Lommedalen 30 riksdaler. Hertil kom fritt hus, brensel og hage. Da dr.Jacob Neumann i begynnelsen på året 1800 tiltrådte sitt embede som residerende kapellan i Asker, overlot sokneprest Søren Lemmich ham tilsynet med skolene i anneksene Østre og Vestre Bærum, mens han selv beholdt tilsynet i hovedsoknet. Dr.Neumann var særdeles virksom både som skolemann, som prest og som landmann. Han gjorde krav på å bli kalt doktor, ikke pastor. Han hadde jo bak seg en teologisk doktorgrad! Han hadde dessuten studert filosofi, estetikk og historie, og var en lærd mann og rasjonalist som ikke for ofte tok ordet Gud i sin munn. Han var godt likt av almuen, prekte om matnyttige ting, som droppet parykk ved høytidelige anledninger, og som satte seg til bords og danset med bøndenes koner og døtre i selskaper. Han innehadde en allsidighet som både skoleholder og verkseier på en måte ble gjort delaktig i, ved så vel utstyret og møbleringen, som læretimene etter hans nye plan for skolen. Av Bærums verks eier fikk denne doktor Neumann i 1801 i oppdrag å nyorganisere den faste skole på stedet, og han fikk satt den - i en i vort lands skolehistorie hittil ukjendt stand. Neumann om omgangsskolene: I 1802 fikk han opprettet særskilt omgangsskole i Lommedalen. Til da hadde Verkets lærer i noen uker i året holdt omgående skole der, men da verkets skole ble nyorganisert kunne dette ikke lenger la seg gjøre. I 1803 fikk dr.Neumann vedtatt - Reglement for Omgangsskolerne i Bærum - og noen paragrafer derfra lyder slik: Han (læreren) gjøre sig det til en ufravigelig Regel: aldrig at lade Børnene læse eller utenadlæse nogen Ting, medmindre den vorder saa nøiagtig forklaret, at de grant forstaa den. Paa den Maade ene vorde de tænkende Mennesker: Uden denne Forsigtighed vænnes de til Tankeløshed. Derfor er Katekisationerne rettelig anstilte saa nyttige ved al Undervisning. Han holde stadig over Orden som en Hovedsag i al Opdragelse. Tillades eengang Afvigelser fra den, saa bringes den med Møie tilbage. Alle Skolebørn skal uden Undtagelse undervises i Læsning, Skrivning, Regning og Kristendom. Til videre Kundskabs-Fremme, dog uden Tvang for dem der ikke kan eller ikke vil begribe Nytten deraf, skal Skoleholderen vorde forsynet med behørige Eksemplarer af Blichers Viisdoms- og Dydstabel samt hans Heste- og Kvæg-Lægestabel. Just's Geografiske Tabel samt hans Dyrehistorie, Sommerfelds Agerdyrknings-Catekismus og Todes Sundheds-Catekismus; ikigemaade en bibelsk Historie; paa det at hvo som vil, kan der af lære noget godt og nyttigt. For at læreren skulle slippe det ubehagelige i å innkreve sin lønn på skolestedene, fikk dr.Neumann ordnet det slik at fjerdingmennene skulle innkreve skolepengene, gi dem til soknepresten, for at lærerne kunne få sin lønn i rett tid. Neumann om Bærums verks faste skole: Dr.Neumanns Ræsoneret Plan for den i Aaret 1802 nyorganiserte Skole paa Bærums Jernværk, en skrift trykket i København i 1804. Her påtok han seg å få planen utført i alle dens deler, og han fant skolens lærer Lars Hansen Wold, som - en mand som syntes at være skolen gavnlig. Så ble barna, 83 i tallet, inndelt fra 6 år til deres konfirmasjon i 4 klasser som skulle søke skolen hver dag, men til forskjellige tider av dagen. Forsømmelser uten gyldig grunn skulle straffes med pengebot, første gang med 4 skilling, andre gang med 8 skilling, tredje gang med 12 skilling osv, inntil 24 skilling. For oppmøte etter det bestemte klokkelettet var pengeboten 2 skilling. Bøter ble trukket fra foreldrenes lønn og tilfalt - Præmiekassen. Ved den årlige eksamen skulle nemlig den flinkeste gutten og den flinkeste jenta i hver klasse ha premie, som var en pent innbundet bok med påtrykket navn på eleven. Av dem som skulle dimitteres skulle de 2 flinkeste få en liten medalje eller penger dertil passende - som bevis paa skoleraadets tilfredshet med deres flid i skolen. Alle skulle få skriftlig avgangsvitnebyrd med den karakter de fortjente. Skoleholderen/læreren skulle undervise 7 timer om dagen, men onsdag og lørdag bare 4 timer, og ha - rummelig middagshvil. Ferier 14 dager midtsommers etter den årlige eksamen, og en uke ved jul og påske. Som skoleholder hadde Wold ikke bare undervisningsplikter, men kravet til mangfold gjaldt også å fungere som - Secretair, Protocolfører og Bibliothekar. Stadig forekom Wolds navn i dr.Neumanns skoleplan, ikke bare for å pålegge han plikter, men også for å oppmuntre og styrke hans selvtillitt. Wold fikk berømmelse for utvist - Redebonhed i at gjøre sin Pligt - og som representant for - Dyd og Sædelighed. Grunnplarer i skoleholderens undervisning var menneskekunnskap forbundet med ettertanke, oppmerksomhet, skarpsinn, forstands- og språkøvelser. Skolefagene med tilsvarende lese- og lærebøker skulle være: 1.Staveøvelser - enkelte bokstaver, klistret på papp eller tretavler. 2.Leseøvelser - for de minste Rasmussens ABC, for de eldre Rochows Børneven og Mallings Store og gode Handlinger. 3. Forstandsøvelser - muntlig forberedelse, Spørgsmaale for Børn, oversatt av pastor Wøldike. 4. Religion og moral - Lærebøkene: Forsøg til christelig Børnelærdom, Luthers lille katekismus, Balles Evangelisk-christlige Lærebog, stykker i Bibelen og Blichers Viisdomstabel. De siste skoleukene skulle de også gjennomgå M.Hagerups Den norske Bondes Pligter og Rettigheder. Gjennom forstandsøvelser skulle - Barnet bringes til Tanken om Gud som Verdens Ophav, og til Moralitet, som Menneskets Hensigt. 5.Sunnhetslære - Lærebøkene: Leths Havtologi og Todes Sundhedskatekismus. 6. Geografi - Lærebøkene: Munthes Fædrelandets Geografi, nermest en alminnelig Utsgt over Jordklodens Figur og Inddeling, Globus, Vangsteens Kaart over Norge og Pontoppidans Kaart over Danmark. 7. Bibelhistorie - Werfels bibelske Historier, som skulle styrke barnas forstand og bøye deres vilje til moralitet. 8. Naturhistorie - Justs Dyrehistorie, Blichers Heste- og Kvægtabel. 9. Naturlære - Helmuths Naturlære og Vieths fysiske Børneven. Benyttes kunne også benyttes Compas, Lupe, Brændglas, Magnet og en liden Elektrisermaskine. 10. Landhusholdning og Haugedyrkning - Sommerfelds Agerdyrknings-Katekismus, Sommerfelds Avhandling om Haugevekster. I tillegg noen øvelser - i den Hauge som ligger til Værkets Hovedbygning under Opsyn og Anvisning af Eierens Gartner. 11. Regnekunst - Søndergaards Regnebog. 12. Caligrafi - Kleves Forskrifter. 13. Stiløvelser - Hasses Formularer til Kontrakter etc for Almuen, Werfels Brevbog - hvis Læreren til dette Fag vil benytte sig af Bog. 14. Sang - Den evangelisk christelige Salmebog. 15. Gymnastikk - Hjorts Udtog af Guthsmuths Gymnastik. Beskrivelse av Skolehusets invendige indretning. Her kan bl.a. leses: Et lite opphøyd kateter/pult for læreren. En sortmalt tretavle bak kateteret, og ditto tavle på motsatt ende av værelset for regne- og skriveøvelser. To lange bord med skråliggende sideflater og blekkhorn samt doble benker (til guttene og til jentene). Et ur - nødvendig for lektionernes præcise avveksling. Signalklokke på taket. En skambenk for elevene som skulle brukes ved deres mindre forseelser, som dovenskap, urenslighet og støy. Dette bare når advarsel og formaning var - frugtesløs. For større forseelser såsom tyvei, åpenbar ondskap, løgn etc., skulle legemlig straff med lærrem eller utelukkelse fra skolen anvendes. Det er i ettertd skrevet at det skulle være disiplin i skolen, og at barna ble lugget, men sjelden slått, og de skulle forklares hvorfor de fortjente straff. Selve avsnittet i planen om avstraffelse ble innledet med at - Mennesket har sin dyriske Alder. Måtte skoleholderen ty til legemlig tukt, selv om han sjelden skulle slå, skulle han slå således at det smertet. Dette måtte ikke skje uten først å ha overbevist barna at de fortjente straffen. Barna skulle straffes med kjærlighet og fornuft - uden Vrede og med en vis Høitidelighed. Samtidig med at skoleplanen skulle settes ut i livet var tiden moden for en folkelig omvendelse etter Hans Nilsen Hauges skrifter og virksomhet, og dermed en våknende følelse av å holde ved like troen på den rettmessige Herres tukt og formaning, til tross for hva skoleplanen tilsa. Skoleholder Wold var sikkert klar over den lutherske læres dype røtter i samfunnet, og la nok undervisningen opp også med den frisk i minnet. Lars Wold var kjent for å ha en dyp religiøs natur. Ovennevnte ble forberedt og bekjentliggjort den 19.januar 1802 ved en tale fra skolens kateter av dr.Neumann den 19.januar 1802, overvært av et tallrikt selskap innbudt av kammerherre Anker. Skolens begynnelse ble proklamert til den 25. samme måned. For å få undervisningen i gang etter planen, leste skolens inspektør de første 8 dagene med barna, og den 24.august 1802 var både dr.Neumann og verkseier Anker tilstede ved prøven på barnas fremskritt etter 7 måneders undervisning. En ny prøve ble foretatt den 9. og 10.mai 1803, og fra 2. til 6.juni 1804. Da var det 67 barn, og en overarbeidet skoleholder Wold, som ble overhørt. Den danske professor Moldenhower hadde blitt buden til verkseier Anker til St.Hansaften, så han var også tilstede - vor hele Fremgangsmaade vandt en kyndig og competent Dommers Bifald... og Udfaldet har aldeles retfærdiggjort vore Forhaabninger. Biblioteket ved skolen, for folket, for barna og for læreren, hadde i 1803 hele 128 bind. Skoleplanen var en volumiøs affære på ikke mindre enn 85 trykte sider, og med detaljer som sikkert må ha berøvet skoleholder Wold mang en nattesøvn, der han vandret frem og tilbake i skolestuen og leste de tettskrevne sidene i det blafrende lyset fra en tande. Det var den daværende skoleholderen Lars Hansen Wold som sørget for å få gjennomført skoleplanene, og det var ikke til å unngå at skoleholderen fikk en stor innflytelse på barnas åndelige oppdragelse. Skolen på Verket ble en mønsterskole. De forventede frukter av denne nye ordningen uteble ikke. Om utfallet av eksamen i 1802 og 1803 skrev dr.Neumann at - har aldeles retfærdiggjort vore forhaabninger, og ordningen fikk rosende omtale av flere dyktige og kyndige menn her i landet og i Danmark. Planen ble sanksjonert av Kongen i 1804 og etterfulgt uforandret i en lang rekke år deretter. Etter dr.Neumanns innsats var det i 1805 3 omgangsskoler og 2 verksskoler (i Bærums verk og Fossums verk) i Bærum. Ved biskop Bechs visitas i Asker hovedkirke 8.mars 1807 beskrives stedets ungdom med slike ord - Af den talrig fremstillede Ungdom befandtes ret mange baade at besidde gode Kristendomskundskaber og røbede Forstand og Eftertanke - og videre - Af Skoleholderne gav ingen foruden de 2 meget gode ved Bærums og Fossums Skoler, Prøver paa Duelighed og rigtid Læremaade... - og om prestene - ...i alle Henseender fortjener at nævnes med Ros for deres hæderlige Bestræbelser, hvormed hr. dr.Neumann især har udmerket sig i Henseende til Bærums og Fossums faste Skoler. Læreren ved den faste skole på Bærums verk ble lønnet av verkets eier, hr. kammerherre Peder Anker. Fra 1805 fikk verkets lærer et personlig lønnstillegg på 40 riksdaler årlig. I oktober 1807 vedtok skolekommisjonen - Plan til Forbedring i Askers Skolevæsen - da lærerantallet og lærerlønnen skulle økes, men dette ble utsatt - paa grund af Konjunkturerne - krig, dyrtid og tildels dårlig kornavling fra 1808. I 1813 ble det både fred og godt år, og skolesaken far 1807 ble da tatt opp igjen til fornyet behandling. §1 under Skoledistriktenes inddeling: Til undervisningens fremme i Asker prestegjæld bør, foruten de 2 paa Bærums verk og paa Fossum allerede indrettede faste skoler, som underholdes av hr. kammerherre Anker, indrettes 3 omgangsskoler... Det var meningen at planen skulle tas i bruk fra årets begynnelse i 1814, men det ble annet å tenke på og bruke penger på, landsforsvaret og selvstendighetskampen, og skolen forble som før. I 1814 var det 69 elever på skolen på Bærums verk. Lars Hansen Wold søkte avskjed i 1818. Da var nok lukten av - møg - fra slaggsteinsfjøsene ved elven ikke lenger å holde ut. Det syntes å ha vært hans alderdoms glede at en av hans tidligere elever, Hans Davidsen, skulle få arve stillingen etter hanDertil ga han da også villig sin velsignelse. Lars Wold døde få år etter.	Hansen Narum, Lars "Wold" (I15923)
195	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6062)
196	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6063)
197	. Øysten Johan Langset (født 4.mars 1912 i Trondheim, henrettet 17.november 1943 på Kristiansten festning i Trondheim) var en norsk anleggsarbeider, politiker og motstandsmann under 2.verdenskrig. Han var aktivt medlem av Wærdahl-gruppen, og ble arrestert, torturert og henrettet i forbindelse med Wærdahl-saken høsten 1943. Han var også leder av AUF i Sør-Trøndelag, og landsstyremedlem i AUF da han ble skutt på Kristiansten festning. Nasjonal Samling erklærte den 25.september 1940 at alle andre politiske organisasjoner var forbudt, og AUF måtte med det nedlegge sin ordinære virksomhet. Som et tilsvar til okkupasjonsmaktens diktatur, organiserte Langset seg raskt sammen med en rekke andre unge menn og kvinner i motstandsbevegelsen i Trøndelag. I samarbeid med personer tilknyttet blant annet Arbeideridretten, AUF og NKP, utgjorde Langset en del av Wærdahl-gruppen. Langset var en fremtredende person i det illegale motstandsarbeidet i gruppen, og er i flere sammenhenger nevnt som en av gruppens ledere. Langset var også involvert i produksjon og distribusjon av illegale aviser og blant annet var han sammen med AUFer Eli Aanjesen redaktør for den eneste utgaven av Fri Fagbevegelse utgitt i Trøndelag, på våren 1941. Under krigens tidlige fase deltok Langset på en lang rekke planleggingsmøter for motstandsarbeid i regi av personer tilknyttet AUF. Langset var en aktiv deltaker på et 14 dager langt hemmelig møte med AUFere fra andre deler av landet på Dovre 10.-24.august 1941. I tillegg til dovremøtet deltok han sammen med blant andre Trygve Bratteli på et møte med fremtredende AUFere hjemme hos Rakel Seweriin i Oslo på senhøsten 1941. Selv om den militære samordninga i Trøndelag under krigen forble vanskelig gjennom okkupasjonsårene, var Thingstad- og Wærdahlgruppens illegale motstandsarbeid av et betydelig omfang. I all hovedsak bestod denne delen av motstandsbevegelsens arbeid av kurervirksomhet, militær etterretning, trykking og spredning av illegale aviser, flyktningetransport, innsamling av penger til etterlatte familier, i tillegg til at de organiserte og bedrev opptrening av militære grupper. Wærdahlgruppens tilgang på stensilmaskin gjorde arbeidet med trykking av illegale aviser enkelt, og i årene 1941-1943 kom illegale aviser trykket av gruppen ut med jevne mellomrom med 1-2 ukers intervaller. Gruppene forberedte og gjennomførte også flere tilfeller av sabotasje. Nazistenes mann, Karl Adding rapporterte i 1943 til Henry Rinnan at det internt i Wærdahlgruppen var opprettet en egen likvidasjonsskvadron som av Adding og Rinnan ble omtalt som Terrorgruppen. I Rinnans testamente hevder Rinnan at Øysten Langset ledet denne gruppa, hvis hovedmål var å likvidere fremtredende nazister i Trondheim, og at dette var blant hovedgrunnene til at man slo så hardt ned på Wærdahlgruppas motstandsarbeid. Om ettermiddagen den 7.oktober 1943, gikk 4 motstandsmenn uten tilknytning til Wærdahl-gruppen til angrep på Henry Rinnan utenfor hans hjem i Landstadveien. Målet med angrepet var å kidnappe Rinnan og frakte ham til avhør i Sverige. Imidlertid mislyktes kidnappingsforsøket, og etter en skuddveksling ble Rinnans nære venn Karl Dolmen kritisk skadet. Som et tilsvar til attentatet, ble det foretatt omfattende arrestasjoner av personer tilknyttet den kommunistiske motstandsbevegelsen i Trøndelag, av tyskerne omtalt som - Sachen der Øysten Langset. Etter infiltrasjon av Wærdahl-gruppen, hadde okkupasjonsmaktens agent Karl Adding skaffet seg omfattende oversikt over gruppens arbeid, og kjente de fleste av medlemmene personlig. Adding forrådte motstandsmennene i gruppen, og ledet effektivt Henry Rinnan og Gestapo til personene i miljøet rundt Øysten Langset og Carsten Wærdahl. Etter opprullingene regissert av Rinnan og Adding, døde Adding 30.desember 1943. Flere kilder hevder at Adding angivelig skal ha blitt forgiftet som hevn for hans rolle i opprullingen av Wærdahl-gruppen, men ingen har påtatt seg ansvaret for Addings død. Wærdahl-gruppens leder, Carsten Wærdahl ble sammen med Øysten Langset utpekt som hovedmål for arrestasjonene, og Wærdahl ble arrestert kort tid etter angrepet mot Rinnan. Rinnan hadde etter bistand fra Karl Adding utpekt den nære kretsen rundt Wærdahl, herunder Langset som hovedmål for gjengjeldelsene. Rinnan hevdet senere at Wærdahl og Langset ledet en gruppe kalt - Terrorgruppen - hvis mål angivelig skal ha vært å likvidere fremtredende nazister i Trøndelag. Disse påstandene er ikke bli verifisert, og man vet med sikkerhet at ingen av medlemmene av Wærdahl-gruppen deltok i attentatet mot Rinnan og Karl Dolmen 7.oktober 1943. Den 16.oktober ble Øysten Langset arrestert av Gestapo, og lørdag 6.november ble han sammen med 7 andre medlemmer av Wærdahl-gruppen dømt til døden ved skyting. I vitneutsagnene fra motstandskvinnen Edel Sødahl forteller hun at Langset sammen med Wærdahl-gruppens leder, Carsten Wærdahl ble utsatt for grov tortur i Bandeklosteret til Rinnanbanden i Jonsvannsveien 46 i Trondheim. Langset og Wærdahl var med dette blant de første til å utsettes for den svært brutale torturen Henry Rinnan og hans bande senere ble dømt for under rettsoppgjøret etter 2.verdenskrig.	Lorentzen, Ruth Kristine "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (I796)
198	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I87)
199	. Den 17.september skrev Ruth til kjæresten Dusan (c/o Backelin, Birger Jarlsgatan 35, Stockholm) hvor hun fortalte fra rettsforhøret, om penger hun hadde mottat fra Rinnan, og om deres planer om å kunne gifte seg som så vanskelige ut i og med at hun nå satt fengslet.	Lorentzen, Ruth Kristine "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (I796)
200	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18661)