Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 15,001 to 15,050 of 16,597
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 15001 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I636)
|
| 15002 | Svenskekongen hadde vært med på å drepe kong Olav Tryggvason av Norge ved årtusenskiftet, og da Olav Digre reetablert det norske kongedømmet 15 år senere var det ikke gode forbindelser mellom det svenske og det norske kongehuset. Stormenn i begge land forsøkte derimot å få i gang en fredsavtale som skulle forsegles med at Olav Digre giftet seg med Olof Skötkonungs datter, hans ektefødte datter Ingegjerd Olofsdatter. Svenskekongen verget seg på det svenske tinget i Uppsala, men da han ble truet med opprør ga han seg og gikk med på avtalen. Men løftet ble ikke innfridd. Hans ektefødte datter ble giftet bort til Jaroslav 1 av Kiev, storfyrste av Novgorod. At Astrid i stedet ble dronning i Norge forklares av Snorre med at Ragnvald jarl i Vestergøtland fikk Olav til å gå med på å gifte seg med Astrid for å irritere den kommende svigerfaren. Den islandske kongssagaen Fagrskinna skriver at Olof Skötkonung tilbød gifte bort Astrid med den medgift som han tidligere hadde gått med på å tilby for Ingegjerd, hvilket sannsynligvis var godt nok for norskekongen om freden skulle opprettholdes. Snorre mener at det var Ragnvald jarl som betalte medgiften for å oppretteholde avtalen, og at ekteskapet skjedde mot svenskekongens vilje. Snorre beskriver Astrid i rosende vendinger: Hun var en svært vakker kvinne og visste vel å velge sine ord, blid og medgjørlig og gavmild på gods. Da hun var voksen, var hun ofte hos sin far, og alle mennesker likte henne godt. Morskapet til Ulvhild er noe uklart da andre kilder mener at hun var datter av Alvhild, en frille Olav Digre hadde med seg fra England. Olavs sønn Magnus Olavsson blir også oppført som sønn av svenske Astrid, men det er ikke riktig ettersom Snorre klart sier at Astrid er hans stemor. Magnus er derfor også et produkt av en frille. Derimot var det ikke et dårlig forhold mellom stemoren og Magnus. I innledningen av Magnus den godes saga skriver Snorre: Her blir fortalt at da kong Magnus fór vest fra Gardarike, seilte han først til Svitjod og opp til Sigtuna. Da var Edmund Olavsson konge i Svitjod; der var da også dronning Astrid, som hadde vært gift med kong Olav den hellige. Hun tok særdeles vel imot Magnus sin stesønn, og lot straks stevne et mangment ting et sted som blir kalt Hangrar. På det tinget talte Astrid og sa så: Til oss er nå kommet kong Olav den helliges sønn, som heter Magnus. Han vil fare til Norge og kreve farsarven sin. Jeg har stor skyldighet til å hjelpe ham til denne ferden; for han er min stesønn, slik som det er kjent for alle, både svear og nordmenn. Jeg skal ikke spare på noe som jeg har i min makt for at hans styrke kan bli så stor som råd er, verken folkemakt, som jeg rår for, eller penger. Og alle de som gir seg i lag med ham på denne ferden, skal være visse på fullt vennskap av meg. Slik talte hun lenge og klokt... Øyensynlig har Astrid hatt en viss makt og prestisje i Sverige etter at hun rømte fra Norge. | Family: Olav Haraldsen av Norge, "Olav 2" / Estrid (Astrid) Olofsdatter av Sverige, "av Norge" (F1894)
|
| 15003 | Sverke bygslet 1 spann i 1632 som faren hans lot han ta over. Tiende for Bjørnøya i 1640, og bygslet resten av Bjørnøya ca.1650. Tienden i 1650 var på 7 skjepper bygg, 16 skjepper havre, og dertil for Bjørnøya 2,5 skjepper havre. I 1655 var tienden på 8,5 skjepper bygg og 27 skjepper havre. Feskatten i 1657 ble betalt for 4 hester, 21 kyr og 18 sauer. Sønnen Mads bygslet 1 spann som Sverke lot han få i 1663. Da er det rytterkvarter på gården, men mellom 1685 og 1689 er dette tatt bort og gården er atter tildelt soldatlegdene. Tienden i 1665 var på 2 tønner 1 skjeppe bygg og 6 tønner 1 skjeppe havre. I 1669 er det et forslag om en landskyld på 2 spann 18 marklag, leidang på 5 ort, tiende på 2 tønner bygg og 4 tønner havre, og småtiende på 2 ort 16 skilling. Gården hadde den gangen tømmerskog. I 1670 ble Sverke stemnt for skyld til bispen. Sverke er nevnt som lagrettemann i 1671. Sverke var bruker også i 1672. | Olsen Ertzgaard, Sverke (I4077)
|
| 15004 | Sverre døde stille og rolig fra familien i sitt hjem på Nordre Hallsetveg 88 B på Byåsen. Dødsårsaken var alderdom/lungebetennelse. | Lorentzen, Sverre (I72)
|
| 15005 | Sverre Hugaas satt bl.a. i det første styret i I.L.Malms turngruppe. Kilde: IL Malm 100 år 1893-1993, Bernt Gøran Lund, 1993. | Hugaas, Sverre Arnold (I2527)
|
| 15006 | Sverre Ingmar var uekte barn av Karl Julius Hansen og enke Inga Marie Zinow. | Hansen, Sverre Ingmar (I450)
|
| 15007 | Sverre Kongshavn tok examen artium i 1945 og handelsgymnasium i 1946. Han var kontormann 1946–1949, sekretær i Nordland Unge Høyre i 1949, sekretær for Høyres stortingsgruppe 1950–1952, fylkessekretær i Nordland Høyre 1952–1954 og sekretariatsleder for Høyres stortingsgruppe 1954–1961. I Trio Fabrikker A/S var han direktørens sekretær i 1961, assisterende direktør i 1962 og administrerende direktør fra 1963. Kongshavn var også formann i Industridepartementets konfeksjonsutvalg i 1970 og Statens representant og styreformann i Persilfabrikken A/S 1967–1968. Kongshavn var medlem av Oslo Høyres hovedstyre og arbeidsutvalg 1964–1967, medlem av Oslo bystyre 1964–1967, statssekretær i Industridepartementet under Per Bortens regjering 1970–1971 og formann i Høyres distriktspolitiske utvalg 1971–1972. Medlemsopplysninger: Rekkefølge på opplysninger: 1) År 2) Utvalg 3) Funksjon 4) Verv 5) Oppnevningsmåte 6) Stilling 1980 - Utvalget for Eksportfremmende tiltak - Leder - Av departement - Administrerende Direktør. 1980 - Eksportfremmende tiltak - Utredninger, lovforberedelser m.v. - Vanlig medlem - Av departement - Administrerende Direktør. 1981 - Norges Eksportråd - Styre, institusjonstilknyttet råd m.v. - Vanlig medlem - I statsråd - Adm.Direktør. 1981 - Utvalget for Eksportfremmende tiltak - Lede - Av departement - Administrerende Direktør. 1981 - Internasjonalisering av norsk næringsliv - Utredninger, lovforberedelser m.v. - Vanlig medlem - I statsråd - Adm. Direktør. 1982 - Norges Eksportråd - Styre, institusjonstilknyttet råd m.v. - Vanlig medlem - I statsråd - Administrerende. 1983 - Norges Eksportråd - Styre, institusjonstilknyttet råd m.v. - Vanlig medlem - I statsråd - Adm. Direktør. 1984 - Norges Eksportråd - Styre, institusjonstilknyttet råd m.v. - Vanlig medlem - I statsråd - Adm. Direktør. 1984 - Sentralstyret for Norges Fiskeriforskningsråd (NFFR) - Styre, institusjonstilknyttet råd m.v. - Leder - I statsråd - Adm. Direktør. 1985 - Norges Eksportråd - Styre, institusjonstilknyttet råd m.v. - Vanlig medlem - I statsråd - Adm. Direktør. 1985 - Sentralstyret for Norges Fiskeriforskningsråd (NFFR) - Styre, institusjonstilknyttet råd m.v. - Leder - I statsråd - Adm. Direktør. 1986 - Norges Eksportråd - Styre, institusjonstilknyttet råd m.v. - Vanlig medlem - I statsråd - Adm. Direktør. 1986 - Sentralstyret for Norges Fiskeriforskningsråd (NFFR) - Styre, institusjonstilknyttet råd m.v. - Leder - I statsråd - Adm. Direktør. 1987 - Styret for Stiftelsen Norsk instutt for markedsforskning - Styre, institusjonstilknyttet råd m.v. - Leder - Av departement - Direktør. 1987 - Sentralstyret for Norges Fiskeriforskningsråd (NFFR) - Styre, institusjonstilknyttet råd m.v. - Leder - I statsråd - Direktør. 1988 - Styret for Stiftelsen Norsk instutt for markedsforskning - Styre, institusjonstilknyttet råd m.v. - Leder - Av departement - Direktør. 1988 - Sentralstyret for Norges Fiskeriforskningsråd (NFFR) - Styre, institusjonstilknyttet råd m.v. - Leder - I statsråd - Direktør. 1989 - Sentralstyret for Norges Fiskeriforskningsråd (NFFR) - Styre, institusjonstilknyttet råd m.v. - Leder -I statsråd - Direktør. 1990 - Sentralstyret for Norges Fiskeriforskningsråd (NFFR) - Styre, institusjonstilknyttet råd m.v. - Leder - I statsråd - Direktør. 1991 - Sentralstyret for Norges Fiskeriforskningsråd (NFFR) - Styre, institusjonstilknyttet råd m.v. - Leder - I statsråd - Direktør. 1992 - Sentralstyret for Norges Fiskeriforskningsråd (NFFR) - Styre, institusjonstilknyttet råd m.v. - Leder - I statsråd - Direktør. Kilde: Forvalningsdatabasen: http://www.nsd.uib.no/polsys/data/forvaltning/utvalg/person/5694. | Kongshavn, Sverre (I15862)
|
| 15008 | Sverre Munthe Haraldsvei 9 1450 Nesoddtangen Tlf.: 90 12 55 54 | Source (S909)
|
| 15009 | Sverre Munthe Haraldsvei 9 1450 Nesoddtangen Tlf.: 90 12 55 54 | Source (S910)
|
| 15010 | Sverre Munthe Haraldsvei 9 1450 Nesoddtangen Tlf.: 90 12 55 54 | Source (S911)
|
| 15011 | Sverre Munthe Haraldsvei 9 1450 Nesoddtangen Tlf.: 90 12 55 54 | Source (S912)
|
| 15012 | Sverre og Hildur gikk i samme klasse på skolen, og begge bodde på Selsbak. Hildur pleide å komme til dem for å spørre om å få hjelpe fru Lorentzen. Først var det Sverres bror Arthur som Hildur falt for, men han var syk og skulle dø. Arthur ba derfor sin bror Sverre om å ta seg av Hildur. Hun var jo litt - tatljat - og alene. | Family: Sverre Lorentzen / Hildur Olea Sandmo, "Lorentzen" (F73)
|
| 15013 | Sverre og Hildur gikk i samme klasse på skolen, og begge bodde på Selsbak. Hildur pleide å komme til Mor, Klara Lorentzen, for å spørre om å få hjelpe fru Lorentzen. Først var det Sverres bror Arthur som Hildur falt for, men han var syk og skulle dø. Arthur ba derfor sin bror Sverre om å ta seg av Hildur. Hun var jo litt - tatljat - og alene. | Family: Paul Arthur Lorentzen / Hildur Olea Sandmo, "Lorentzen" (F72)
|
| 15014 | Sverres dag Rognheim den 22 marts Kjære Rutha mi, Her er nydelig veir, fint solskin! Ja nu maa jeg takk dig for Kjolen og alt du kan tro jeg blev fin, Ragnhild hentet den og jeg prøvet den i gaaraftes og den blev sid saa vi maatte legge de op, og idag har jeg pyntet mig med den og dem pyntet mig paa haaret som nu vokser fint ijen. Kjolen er saa god og ha på, og den er saa varm og god nu maa du takk William og Ruth Eva for at dem er saa snild mod mig jeg ventet brev fra Aasta men jeg for nok imorgen her er alt bra saanær som med Ingeleiv hun er nu ikke her hun stræver nu med at faa ut Oskar med familie dem skal nu ha Barnedaab Langfredag hos Fossum, og nu venter hun en herre fra sørlandet han skal komme til helgen ogsaa venter hun Anny Mary fra Sverige, bare tulatt er du bra frisk ijen, dem siger at du er daarlig, nu maa du slutte og sy mere tenk paa at du har hus og barn som maa ha hjelp vær endelig forsiktig, aa hvor jeg har faat se dig ennu en gang min egen kjære Ruth vi skal ha fremmede idag paa Sverres 55te aarige dag alt er bra han ligger nu og skal sove for han har vært paa vakt inat kjærlig hilsen fra alle din mor hils dine smaa og Einar skal si fra mor at buksene var fine, litt vid men vi syr bare et legg mamma og pappa hilser dere | Family: Oskar (Oscar) Lorentzen / Klara (Clara) Hugaas, "Lorentzen" (F13)
|
| 15015 | Svigerdatteren Elly Eide fortalte at Kirsten spiste ofte, men veldig lite om gangen. Hun spiste som en fugl, beskrev hun. | Lorentzen, Kirsten Margit "Eide" (I70)
|
| 15016 | Svigerdatteren Elly Eide hadde sine tanker og betraktninger om sin svigermor. Hun sa at Kirsten kanskje var litt stolt, og ville være en fin dame, kanskje bedre enn andre - en liten frue. Hun ble glad når hun fikk nye klær og pynteting. Kirsten hadde liten omgangskrets, mye fordi hun hadde så mange barn å ta vare på. | Lorentzen, Kirsten Margit "Eide" (I70)
|
| 15017 | Svigerfaren Nils Eriksen overdro i 1799 både gården Vist og gården Brækka til Lars Grande. Lars hadde kommet som bygsler til Brækka fra Røra. Han var bare trolovet til Kiersten da. De gifter seg like etter, og i folketellingen i 1801 er de oppført som brukerfolk på Brechen i Sparbu prestegjeld: Huusbonde, Dragon og gaardbeboer Lars Pedersen, 25 år, og Hans kone Kjersten Nielsdatter, 21 år. Begge i 1ste egteskab. | Pedersen Grande, Lars "Brechen" / "Wist" / "Bragstad" (I3795)
|
| 15018 | Svigerfaren sokneprest til Gloppen Absalon Absalonsen Beyer overga ifølge kongelig tillatelse av 1.august 1622 en del av sitt Kall til sin kapellan og senere etterfølger Jørgen Abelsen. | Abelsen, Jørgen (I3228)
|
| 15019 | Svigerfaren, Halvor Anderssøn Grefsen, arvet 5.april 1663 halvparten av sin fars del i Nes. Året etter fikk han den andre halvparten av farens del av sin bror Laurits Stubberud. Halvor Grefsen døde i 1672 og hans part i gården synes å være arvet av sønnen Hans Halvorssøn Oxhoved i Bærum, som ved skjøte 29.november 1692 solgte 6 lispund i gården til byskriver Mogens Lauritssøn. Ved skjøte 3.oktober 1694 overdro Mogens Lauritssøn de 6 lispund til Anders Torstenssøn Grefsen, som var gift med Halvor Grefsens datter Johanne. Mogens synes å ha eid mer i gården, for ved makeskifte 4.oktober 1694 avsto han til Anders Grefsen og hans svigerinne Ingeborg Halvorsdatter til hver 1,5 lispund i Nes mot like deler fra hver i gården Hauger i Nittedal. Anders Grefsen og hustru Johanne solgte 7 lispund i Nes til sin eldste sønn Torsten ved skjøte 1.september 1728. Ved skjøte 3.september samme året kjøpte Torsten også 8 lispund i gården, som tidligere hadde tilhørt Akers prestebol, av Johannes Schøyen, Even Holmen, Even Sogn og Jon Blinderen, som hadde kjøpt Akers kirke og tilhørende gods av Kronen 2.august 1723. | Torstensen Grefsen, Anders (I11582)
|
| 15020 | Svigerinnen Charlotte Iversen (enke og fattiglem) losjerer og Othilie C.Jensen er pleiedatter, f.1863 i Kristiania. | Gulbrandsen Tandberg, Christopher (I11900)
|
| 15021 | Svigerinnen leide 2 attentatmenn som drepte Sigibert ved Vitry med forgiftede dolker (sax, ifølge Gregorius). | av Austrasia, Sigebert "Sigebert 1" (I11972)
|
| 15022 | Svigermor og enke Ingebirg Marie bor sammen med datteren Antonia Nilsine Marie og hennes ektemann Lauritz Elfred Hoff i Akebergveien 60. | Hansen, Ingeborg Marie "Tjomsaas" (I2681)
|
| 15023 | Svigersønnen Alexander Brinchmann beskriver begivenheten da den nye legefamilien flyttet til Molde: Byen var dengang endnu ubetydeligere end den nu er og Antallet af de saakaldte - conditionerede - Familier meget mindre end for Nærværende. En ny Embedsmands Tilflyttelse med sin Familie var en Begivenhed, som vakte ikke ringe Opmærksomhed; Rygtet om den nye Læges Ankomst gik som en Løbeild gjennem Byen, og i de første Dage samledes udenfor hans Bolig, saavelsom naar Familiens Medlemmer viste sig ude, Flokke av Nysgjerrige, som brændte af Begjærlighet efter at se og kunne fortælle Andre, hvorledes de Fremmede saae ud, hvor mange og hvilke de vare o.s.v. Blandt disse Selystne var det da navnlig en heel Deel Smaagutter, hvilket i dette Tilfælde var saa meget naturligere, som de snart havde udforsket, at Doctoren medbragte 5 Sønner. Med disse sluttede jeg og mine Brødre snart et Venskab, der med Aarene tiltog i Styrke og Inderlighed... Dr. Hoffmann, som ved sin Hidkomst leiede Bolig i den da saakaldte Hagerupgaard, nu eiet og beboet av Kjøbmand G.S. Krogh, Matr.No. 105... | Hoffmann, Jacob Ludvig (I468)
|
| 15024 | Svinevoldstuen er også plassen nevnt som. | Amundsdatter, Rise Marie "Borge" (I157)
|
| 15025 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I17481)
|
| 15026 | Sværenfamilie: Våningshuset på gnr. 25.001. Bak fv. Andrina Sværen, Bjørg Sværen, Sigvor Sværen, Tor Sværen, Karl Sværen. Framme ser me Petra og Turid Sværen. Repro/datareg: Sep.91/jan.92, Fylkesarkivet (SFF) v/RAL og THE. | Family: Karl Persen Farnes, "Sværen" / Andrine (Andrina) Sværen (F1808)
|
| 15027 | Swabia | av Austrasia, Audea (Aldane) (I6554)
|
| 15028 | Swabia. | av av Swabia, Gerberga "av Henneberg" (I3704)
|
| 15029 | Sygrid Gunarsdotter er nevnt ca.1548 i en slektstavle som hustru til Svale Jonsson, og datter av Gunnar Cane og Gyrid. Kilde: NST 36 (1997), s.93 og skjematisk i NST 2 (1930), s.157. | Gunnarsdatter Kane, Sigrid (I3444)
|
| 15030 | Sykdommen som Pete fikk i 1951 tvang han til å slutte og arbeide hos Donnelley i 1957. | Petersen, Lawrence Armand (I1325)
|
| 15031 | Sykehjemmet ble nedlagt i 2001, og Elly ble flyttet til sykehjem på Buran. | Beske, Elly Meta Charlotte "Eide" (I642)
|
| 15032 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I13767)
|
| 15033 | Syklubb sammen med bl.a. Wenche, Turid og Rigmor. | Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
|
| 15034 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I648)
|
| 15035 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I961)
|
| 15036 | Syrstad gård. | Krogh, Nicolai Christian (I6025)
|
| 15037 | Syrstad gård. | Kjerulff, Anna Johanna "Krogh" (I6026)
|
| 15038 | Systugu, Tore Siversen Ruste, gl: 70 Aar. | Siversen Ruste, Thore (I6698)
|
| 15039 | Systugu. | Siversen Ruste, Peder "Brekken" (I10675)
|
| 15040 | Syvert Peders: klocker gl: 68 aar. | Pedersen Drogset, Sivert (Syver) (I9364)
|
| 15041 | Så reiste Ruth og Einar hjem til Norge for godt. De reiste fra New York med S/S Gripsholm til Göteborg, hvor de ankom 10.oktober. Einar Zinow i Hommelvik sender fra Forretningsbanken i Trondheim den 15.oktober 1936 en brevlig remisse: - på $ 200 til fru Augusta A. Petersen, 5105 Oakdale ave, Chicago, Ill. - på $ 26 til fru Esther Christensen, 3236 Hirsch St., Chicago, Ill. via Pioner Bank, Crawford & North ave, Chicago, Ill. | Zinow, Einar "Skøien" (I8)
|
| 15042 | Såret på Stiklestad, der han deltok på sin halvbror Olav Digres side, flyktet deretter til storfyrste Jaroslav i Gardarike hvor han ble høvding for landvernet. Reiste 1034 til Miklagard, ble høvding for livvakten til keiser Mikael Katalaktes. Nevnt i den greske keisers tjeneste som høvding for væringene i Miklagard (Konstantinopel), skaffet seg store rikdommer på hærferder rundt i Middelhavet. (Miklagard = storby, Mikill = stor) Dro tilbake til Holmgard 1042 og giftet seg med Ellisiv, storfyrste Jasroslavs datter, gikk i forbund med Svein Ulvsson ( Estridsson ) som ble brutt etter svik. Returnerte til Norge i 1045 med stor formue, og fikk halve riket mot å skifte gull med kong Magnus. Ved Magnus' død i 1047 ble Harald enekonge i Norge, hvor han styrte med stor hardhet, derav tilnavnet Hardråde. Han kom i motsetning med flere stormenn, blant annet Einar Tambarskjelve, som han lot drepe. Sies å ha påbegynt byggingene av Mariakirkene i Oslo og Nidaros. Han anla også Oslo. Giftet seg med Tora Torbergsdotter Arnesson 1048, forlikte seg med danskekongen Svein 1064 etter flere hærferder og slag. Harald drev kraftig vesterhavspolitikk, og Orknøyene og Hjaltland (Shetland) ble knyttet til Norge. Gikk i forbund med den engelske jarl Toste Gudinesson, falt i slag mot Tostes bror kong Harald Gudinesson (Godwinson) ved Stamford Bridge september 1066. Harald var sønn til Sigurd Syr og Åsta Gudbrandsdotter. Gift med: 1.Ellisiv Jarisleivsdotter 2.Tora Torbergsdotter (frille?) Sigurd Syrs sønn Harald, bror til Olav den hellige på morssida, var med i slaget på Stiklestad da kong Olav den hellige falt. Da ble Harald såret, og han kom seg bort med andre som flyktet. Fra Snorre: Olav den helliges saga: ...Da det ble kjent i Norge at kong Olav var kommet østfra til Svitjod, samlet de seg sammen de av vennene hans som ville hjelpe ham. Den største høvdingen i den flokken var Harald Sigurdsson, bror til kong Olav. Han var 15 år gammel den gang, stor av vekst og fullvoksen å se til. Det var mange andre stormenn der også; i alt fikk de 600 mann da de reiste fra Opplanda, og med den hæren tok de vegen øst over Eidskogen til Värmland. Så drog de øst gjennom skogene til Svitjod og spurte seg for om hvor kong Olav var. Da kong Olav tok av sted, kom den hæren sveakongen gav ham, også til ham, og det var 400 mann. Kongen tok den vegen svearne viste ham. De drog opp i landet til skogene og kom fram der det heter Jarnberaland. Der traff kongen den hæren som hadde kommet fra Norge for å møte ham, og som det er fortalt om her før. Han møtte der sin bror Harald og mange andre av frendene sine, og det var et gledelig møte. Da hadde de til sammen 1.200 mann... ...Kongen ble stående og lot hæren også stanse da han kom til Stiklestad. Kongen bad folk stige av hestene og gjøre seg klare, og de gjorde som kongen sa. Så tok de til å fylke og satte opp merkene. Da var ennå ikke Dag kommet med sin hær, så de saknet den fylkingarmen. Da sa kongen at opplendingene skulle gå fram der og ta opp merkene. Jeg tror det er best, sa kongen, at Harald, bror min, ikke er med i kampen; for han er bare barnet ennå. Harald svarte: Sannelig skal jeg være med i kampen, og om jeg har så små krefter at jeg ikke kan holde sverdet, så vet jeg god råd med det. Vi skal binde handtaket fast til handa. Ingen skal ha bedre vilje enn jeg til å være i vegen for bøndene. Jeg vil følge flokken min. Og folk sier at da kvad Harald denne strofen: Jeg skal nok vite å verge den plass de valgte å gi meg, bedre enn ei kvinne; i kamp vi farger skjoldet. Den unge skalden stridsglad ikke for spyd vil vike der menns møte blir harde mord, og våpen kviner. Harald fikk det som han ville og var med i slaget... Så sier Tjodolv: Nær Haug den harde kampstorm jeg hørte dreiv mot kongen. Men djerve bulgar-brenner broren gav god støtte. Fra døde Olav fyrsten ikke gjerne skiltes da han femtenårig flyktet og seg skjulte. Ragnvald Brusason fikk Harald ut av slaget og tok ham med til en bonde i skogen langt fra andre folk. Der fikk Harald pleie til han ble frisk. Siden fulgte sønn til bonden ham østover Kjølen, og de fór skogsvegene overalt der de kunne, og ikke allmannsvegen. Bondesønnen visste ikke hvem han fulgte; og da de rei mellom noen ødeskoger, kvad Harald dette: Fra skog til skog jeg rømmer; med skam jeg fram meg lurer. Hvem vet om jeg ikke vinner et navn i den vide? Han fór øst igjennom Jemtland og Helsingland og så til Svitjod; der fant han Ragnvald Brusason og mange andre av kong Olavs menn, som haddekommet seg unna fra slaget på Stiklestad. Våren etter fikk de seg skip og reiste om sommeren øst til Gardarike til kong Jarisleiv og var der om vinteren. Så sier Bolverk: Høvding, sverdegg strøk du da striden du gikk bort fra. Rått kjøtt gav du ravnen; rundt om tutet ulven. Men året etter var du øst i Gardarike; ingen fredens fiende fremre enn deg jeg kjenner. Kong Jarisleiv tok vel imot Harald og hans følge. Nå ble Harald høvding over kongens landvernsmenn, og nest ham stod Eiliv, sønn til Ragnvald jarl. Så sier Tjodolv: Hvor Eiliv var, høvdingpar i svinfylking god sammen stod. De østvender tvang i krok så trang; for læser ei lett falt hærmannsrett. Harald var i Gardarike noen år og fór vidt omkring i austerveg. Siden gav han seg på veg ut til Grekenland og hadde stort følge med. Da drog han til Miklagard. Så sier Bolverk: Snøgt førte svale vinden svarte hærskip langs landet; de seilte stolt av gårde med fagre seil og panser. Miklagards gjæve fyrste så stavnens jernband skinne. Mange barmfagre langskip la til brygga i byen. Den tid rådde Zoe den mektige for Grekenland, og med henne Mikael Katalaktes. Da Harald kom til Miklagard til dronninga, tok han tjeneste i hæren der og fór straks om høsten ut på galeiene sammen med de hærmenn som skulle ut i Grekenlandshavet. Harald hadde et følge med seg av sine egne menn.Da var det en høvding over hæren som het Gyrge; han var frende til dronninga. Men Harald hadde bare vært en kort stund i hæren, før væringene tok til å holde seg mye hos ham, og når det var kamp, stod de alle i én flokk. Det ble da til det at Harald ble høvding over alle væringene. Gyrge og hans folk fór rundt omkring mellom de greske øyene og herjet mye der med hærskipene sine. Det var en gang som de hadde reist over land og skulle ta seg natteleie ved noen skoger, og væringene kom først til nattestedet og valgte for seg de teltplasser som de så var best, og som lå høyest. For det er slik der at landet er bløtt, og så snart det kommer regn, er det vondt å holde til på de steder som ligger lavt til. Da kom Gyrge, høvdingen for hæren, og da han fikk se hvor væringene hadde slått telt, bad han dem gå bort å telte et annet sted, og sa at han ville telte der. Da svarte Harald: Når dere kommer først dit vi skal ligge natta over, så tar dere ut nattsted, og så får vi slå telt på et annet sted,som vi liker. Gjør nå dere også slik, slå telt der dere vil, på et annet sted. Jeg har trodd at væringene hadde den rett her i riket til grekerkongen, at de skulle rå seg sjøl og være frie i alle ting for alle menn, og bara være skyldige til å tjene kongen og dronninga. Dette trettet de hissig om, helt til de væpnet seg på begge sider, og det var ikke langt ifra at de hadde tatt til å slåss. Da kom noen av de klokeste mennene til og skilte dem. De sa at det var høveligst at de ble forlikt om dette, og at de gjorde en grei avtale seg imellom, så de ikke skulle få slik krangel om dette oftere. Det kom så til et tingingsmøte mellom dem, og de beste og klokeste menn styrte møtet. På dette møtet ble etter deres råd alle enige om at de skulle kaste lodder i et klede, og så skulle loddet avgjøre mellom grekere og væringer, hvem som skulle ri og ro først eller først legge i havn eller velge teltplass. Hver av partene skulle så være fornøyd med det som loddet gav. Så ble det gjort lodder, og de ble merket. Da sa Harald til Gyrge: Jeg vil se hvordan du merker ditt lodd, så vi ikke merker loddene på samme måten. Han gjorde så. Etterpå merket Harald sitt lodd og kastet det i klesplagget, og det samme gjorde Gyrge. Den mannen som skulle ta opp loddet, tok opp et og holdt det mellom fingrene, løftet opp handa og sa: Disse skal ri og ro først, og først velge seg havneplass og teltplass. Harald greip ham i handa, tok loddet og kastet det i sjøen, og så sa han: Dette var vårt lodd. Hvorfor lot du ikke flere se det? sa Gyrge. Se nå, sa Harald, på det som er igjen. Der vil du nok kjenne igjen merket ditt. Så så de etter på det loddet, og alle kjente merket til Gyrge. På den måten ble det avgjort at væringene skulle ha rett til å velge i alt de kom til å trette om. Det var flere ting som de ikke var forlikt om, men det gikk støtt slik at Harald fikk sin vilje. Om sommeren fór de alle i lag og herjet. Når hele hæren var samlet, lot Harald sine menn være utenfor slaget eller der det var minst fare; og han sa at han ville vare seg, så han ikke mistet mannskapet sitt. Men når han var alene med folkene sine, la han seg så hardt i kampen at han måtte få enten seier eller bane. Det bar ofte til slik når Harald var høvding over hæren, at han vant seier, men at Gyrge ikke vant. Dette la hærmennene merke til, og de sa at det skulle gå bedre for dem dersom Harald alene var høvding over hele hæren. De klandret hærføreren fordi det ikke ble noe av med ham eller hans folk. Gyrge sa at væringene ikke ville hjelpe ham, og han bad dem reise til et annet sted og utrette det de kunne, så skulle han fare med resten av hæren. Da tok Harald bort fra hæren og med ham væringene og latinmennene. Gyrge fór så med grekerhæren. Det viste seg da hva hver av dem kunne makte. Harald fikk støtt seier og hærfang, men hjem til Miklagard fór grekerne så nær som ungguttene, som gjerne ville vinne gods. De samlet seg om Harald og tok ham til fører. Da drog han med hæren sin vest til Afrika, som væringene kaller Serkland, og da økte flokken sterkt. I Serkland vant han 80 byer; noen overgav seg, og andre tok han med storm. Siden drog han til Sikiløy. Så sier Tjodolv: Den unge gavmilde fyrsten kastet seg ut i faren. Åtti byer tok han på sitt tog i Serkland, før den unge stridsmann, han som skremte serker, skjolddekt tok opp striden på Sikiløys flate sletter. Så sier Illuge Bryndølaskald: Med våpen for gjæve Mikael vant du Sørlanda, Harald. Vi vet at sønn til Budle bad til seg sine måger. Her er det sagt at den tid var Mikael konge over grekerne. Harald var mange år i Afrika og fikk mye løsøre, gull og all slags kostbarheter. Og alt det gods som han fikk og ikke trengte til å greie utleggene sine med, sendte han med folk han kunne lite på, nord til Holmgard til kong Jarisleiv, som skulle styre og stelle med det; og der samlet det seg sammen en uendelig rikdom, som ventelig var, når han herjet på den del av verden som var rikest på gull og kostbarheter, og når han gjorde så store ting som det at han vant 80 byer, slik som vi alt har fortalt, og som er sikkert og visst. Da Harald kom til Sikiløy, herjet han der og la seg der med hæren sin ved en stor og folkerik by. Han kringsatte byen, for den hadde sterke murer, så han fant det ikke rimelig at han kunne ta den med storm. Bymennene hadde nok av mat og andre ting som de trengte til forsvar. Da fant han på det at fuglefangerne hans tok noen små fugler, som hadde reir i byen, når de fløy ut i skogen om dagen etter mat. På ryggen til fuglene lot Harald binde høvelsponer av tyrived, smurte på voks og svovel, og så tente han ild på. Så snart fuglene slapp løs, fløy de alle på en gang inn i byen til ungene sine og reirene, som de hadde i hustakene; de var tekt med siv eller halm. Da tok ilden fra fuglene fatt i hustakene, og enda hver fugl hadde bare lite ild med seg, ble det snart til en stor brann, fordi det var mange fugler som bar den med seg til hustakene i byen. Snart brant det ene huset etter det andre, like til hele byen stod i lys lue. Da gikk alt folket ut av byen og bad om miskunn, de samme som i forvegen mang en gang hadde skrytt og hånet grekerhæren og høvdingene over den. Harald gav grid til alle menn som bad om det, og byen kom så under hans makt. Det var en annen by som Harald la seg ved med hæren sin. Den var både folkerik og hadde sterke festningsverker, så det var ingen utsikt til at de kunne ta den med storm. Det var harde og slette marker omkring byen. Da satte Harald folk til å grave ei grøft fra et sted det rant en bekk; der var det et dypt gjel, så de ikke kunne se det fra byen. De kastet jorda i vannet og lot strømmen føre den bort. Med dette arbeidet holdt de på både dag og natt, i flere skift. Men hæren gikk hver dag inn mot byen; bymennene gikk til skytegluggene, og partene skjøt på hverandre. Da Harald skjønte at gangen under jorda var så lang at den gikk inn under bymuren, lot han hæren væpne seg. Det var mot dag da de gikk inn i jordgangen. Da de kom til enden, grov de opp over hodet på seg til de støtte på steiner som var murt sammen med kalk ; det var golvet i en steinhall. Så brøt de opp golvet og gikk opp i hallen. Der var det mange av bymennene, som satt og åt og drakk. Og dem kom ulykken brått og uventet over, for væringene gikk på dem med dragne sverd; der drepte de noen med én gang, men de rømte, de som kunne. Væringene satte etter dem, men noen tok og lukket opp byporten, og der gikk hele stormengden av hæren inn. Da de kom inn i byen, rømte byfolket, men mange bad om grid, og det fikk alle som overgav seg. På denne måten la Harald under seg byen og med den en endeløs mengde gods. Den tredje byen de kom til, var den største og sterkeste av alle byene både på gods og på folk. Omkring denne byen var det store diker, så de skjønte at de ikke kunne vinne den med slike knep som de hadde vunnet de andre byene med. Lenge lå de der, men kom ingen veg. Da bymennene skjønte det, ble de djervere. De satte fylkingene sine opp på bymurene; så lukket de opp byportene og ropte til væringene, egget dem og bad dem gå inn i byen; men de var ikke modige nok, sa de, og de var ikke bedre til å slåss enn høns. Harald bad mennene sine late som de ikke skjønte det de sa. Vi vinner ingenting, sa han, om vi så renner inn i byen. De kan kaste ned på oss under føttene på seg sjøl. Og om så vi kommer inn i byen med en flokk, så er det ingen sak for dem å stenge inne så mange de vil, og stenge de andre ute, for de har satt vakt ved alle byportene. Vi skal gjøre likså mye narr av dem, og la dem se at vi ikke er redde for dem. Våre menn skal gå fram på markene så nær byen som råd er, men ta seg i vare for å komme innen skuddmål for dem. Alle våre menn skal gå våpenløse og drive på med leik, og la bymennene se at vi ikke vører fylkingene deres. Og så gikk det på den måten i noen dager. Det er nevnt noen islandske menn som var med kong Harald der. Den ene var Halldor, sønn til Snorre gode, det var han som tok med seg disse frasagnene hit til landet. Den andre var Ulv, sønn til Ospak, som igjen var sønn til Osviv den spake. Begge 2 var framifrå sterke og våpendjerve menn, og de var gode venner med Harald. Begge 2 var med i leiken. Da de hadde holdt på slik noen dager, ville bymennene vise at de torde våge seg til å gjøre enda mer, og så gikk de våpenløse opp på bymurene, men lot likevel portene stå åpne. Da væringene så det, gikk de en dag til leiken med sverd under kappene og hjelm under hattene. Da de så hadde holdt leik en stund, skjønte de at bymennene ikke hadde noen mistanke, og så tok de fort våpnene og stormet mot byporten. Men da bymennene fikk se det, gikk de modig imot dem, og de også var fullt væpnet. Så kom det til kamp i byporten. Væringene hadde ingen skjold, men de tullet kappene om venstre arm. De ble såret, og noen falt, og alle var i stor nød. Harald og de menn som var med ham i leiren, kom til for å hjelpe sine folk. Men da hadde bymennene kommet seg opp på bymurene, og de skjøt og kastet stein på dem. Det ble en hard strid. De som var i byporten, syntes at det ikke gikk så fort med hjelpen som de kunne ønske. Da Harald kom til byporten, falt merkesmannen hans. Da sa han: Halldor, ta oppmerket! Halldor tok opp merkesstanga og svarte vettløst: Hvem vil bære merket for deg, når du følger det så stakkarslig som nå en stund? Dette var mer sagt i sinne enn sant, for Harald var så våpendjerv som noen. Så trengte de inn i byen, og der ble det et hardt slag; men enden på det ble at Harald fikk seier og tok byen. Halldor ble stygt såret, han fikk et stort sår i ansiktet, og det skjemte ham i alle hans levedager. Den fjerde byen Harald kom til med hæren sin, var større enn alle de vi nå har fortalt om; den hadde så sterke festningsverker at de skjønte det ikke var noen utsikt til at de kunne ta den med storm. Da la de seg om byen og kringsatte den slik at det ikke kunne komme noen tilførsel til den. Da de hadde vært der en liten stund, ble Harald sjuk, så han måtte gå til sengs. Han lot sette teltet sitt et stykke borte fra de andre teltene, for han syntes han trengte ro, så han ikke hørte gny og ståk fra hæren. Mennene hans kom ofte flokkevis til ham og spurte om råd. Bymennene skjønte at noe gikk for seg blant væringene. De sendte ut speidere for å få greie på hva dette kunne være. Men da speiderne kom tilbake til byen, kunne de fortelle at høvdingen for væringene var sjuk, og derfor gikk de ikke til angrep på byen. Da det hadde gått en stund slik, minket Haralds krefter, så mennene hans ble rent hugsjuke og sørgmodige. Alt dette fikk bymennene greie på. Til slutt tok sjukdommen Harald så hardt at det ble sagt over hele hæren at han var død. Da gikk væringene av sted og talte med bymennene, og sa dem at høvdingen var død, og de bad prestene gi ham ei grav i byen. Da bymennene fikk greie på dette, var det mange der som rådde for kloster og andre store kirkelige stiftelser i byen, og hver av dem ville gjerne ha dette liket til sin kirke, for de visste at det ville følge stort offer med. Hele mengden av prester kledde seg i sitt skrud og gikk ut av byen med skrin og helligdommer og gjorde en fager prosesjon. Væringene gjorde også en stor likferd. Likkista ble båret høyt, den var kledd med pell, og over den ble båret mange faner. Men da den ble båret slik inn gjennom byporten, satte de ned kista på tvers av portåpningen. Så blåste væringene hærblåst i alle lurene sine og drog sverdene, og hele væringhæren stormet ut av leiren med full væpning og sprang til byen med skrik og rop. Munkene og de andre geistlige som hadde gått ut i denne likferden, og som hadde kappes med hverandre om å komme først ut og ta imot offeret, de fikk nå kappes dobbelt så mye om å komme lengst bort fra væringene, som drepte hver den som stod dem nærmest, enten han var klerk eller uvigd mann. Slik fór væringene omkring i hele denne byen, at de drepte folket og plyndret alle kirker i byen og tok en umåtelig mengde gods. Harald var mange år på denne hærferden som vi nå har fortalt om, både i Serkland og på Sikiløy. Siden fór han tilbake til Miklagard med hæren og varder en stund før han gav seg på ferd til Jorsalaheim. Både han og alle væringer som slo følge med ham, lot bli igjen det gull som de hadde fått i lønn av grekerkongen. Det blir fortalt at Harald på disse ferdene hadde 18 store slag. Så sier Tjodolv: Alle vet det at Harald har atten harde strider kjempet; høvdingen ofte har brutt fred og forlik. Navngjetne konge, du farget, før du fòr hit til landet, ørneklørne røde. Ulven får mat der du ferdes. Harald for med hæren sin ut til Jorsalaland og siden over til Jorsalaborg. Hvor han kom i Jorsalaland, gav alle byer og kasteller seg under hans makt. Så sier Stuv skald, som hadde hørt kongen sjøl fortelle om disse hendingene: Den sverddjerve modige fyrsten fòr så bort fra greker for å legge under seg Jorsal; folket lovte å lyde. Uten motstand og ubrent gav landet snart seg under den mektige hærmanns velde. Må ha hvor det er godt å være! Her er det sagt at dette landet kom ubrent og uherjet i Haralds makt. Så gikk han til Jordan og lauget seg der, slik som andre pilegrimer hadde for skikk. Harald gav store gaver til Herrens grav og til det hellige kors og til andre helligdommer i Jorsalaland. Han fredet vegen helt ut til Jordan og drepte røvere og annet ufredsfolk. Så sier Stuv: Egdekongen virket med råd og ord så vrede på begge sider av Jordan, gjorde slutt på svik og voldsdåd. For brotsverk de var skyld i, bøte hardt de måtte, straffet ble de av kongen. Hos Kristus evig opphold! Så reiste han tilbake til Miklagard. Da Harald hadde kommet til Miklagard fra Jorsalaland, lengtet han etter å fare til Norderlanda til odelseiendommene sine. Da hadde han fått vite at Magnus Olavsson, brorsønn hans, var blitt konge i Norge og dessuten Danmark; så sa han opp tjenesten hos den greske kongen. Men da dronning Zoe fikk greie på dette, ble hun svært harm og reiste klagemål mot Harald, og sa at han nok hadde gjort svik med det godset til den greske kongen som de hadde vunnet på hærferd da Harald hadde vært høvding over hæren. Det var ei ung og vakker møy som het Maria og var brordatter til dronning Zoe. Til denne møya hadde Harald fridd, men dronninga hadde sagt nei. Så har væringene fortalt her nord, de som har vært og gjort tjeneste i Miklagard, at det ordet gikk der blant folk som kjente til det, at dronning Zoe sjøl ville ha ham til mann, og at den rette grunnen til klagemålet mot Harald var den at han ville fare bort fra Miklagard, enda det ble hevdet noe annet til folket. Da var han grekerkonge som het Konstantinus Monomakus; han styrte riket sammen med dronning Zoe. På grunn av disse klagemålene lot grekerkongen gripe Harald og føre ham til et fengsel. Da Harald var kommet nesten fram til fengslet, viste den hellige Olav seg for ham og sa at han ville hjelpe ham. Der i stretet ble det senere bygd et kapell, som ble innvigd til kong Olav, og dette kapellet har stått der siden. Fengslet var bygd slik at det var et høyt tårn der som var åpent oventil, og ei dør til å gå inn fra bystretet. Der ble Harald satt inn og sammen med ham Halldor og Ulv. Natta etter kom det ei fornem kvinne opp i fengslet; hun hadde gått opp på noen stiger sammen med 2 tjenere. De firte ned tau i fengslet og drog dem opp. Denne kvinna hadde den hellige Olav en gang gitt hjelp, og nå hadde han vist seg for henne og sagt at hun skulle fri hans bror ut av fengslet. Harald gikk med én gang til væringene, og alle stod opp da han kom, og tok imot ham med glede. Så væpnet hele hæren seg og gikk dit kongen lå og sov. De greip kongen og stakk ut begge øynene på ham. Så sier Torarin Skeggjason i sin dråpa: Gull vant gjæve høvding, men Grekenlands store konge fikk mein for hele livet; han leve måtte steinblind. Så sier Tjodolv skald: Ut lot krigerhøvding begge øyne stikke på Grekenlands stolkonge. Stridens tid var inne. Egdefyrsten merket østpå djerve kongen med et grusomt lyte. Leit det gikk med kongen. I disse 2 dråpaene om Harald og i mange andre kveder om ham er det fortalt at Harald blindet sjøve grekerkongen; og de hadde vel sagt at den som blindet ham, var en hertug eller greve eller en annen fyrstelig mann, om de hadde visst at dette var rettere; for det er Harald sjøl og de andre mennene som var med ham der, som har fortalt om dette. Samme natt gikk Harald og mennene hans til det huset Maria sov i, og tok henne bort med makt. Så gikk de ned til væringenes galeier og tok 2 galeier og rodde inn i Sjåvidarsund. Da de kom der det lå jernlenker tvert over sundet, sa Harald at mennene skulle sette seg til årene på begge galeiene, og alle de menn som ikke rodde, skulle springe akterut på galeiene, og hver skulle holde sin skinnsekk i fanget. Slik rente galeiene opp på jernlenka. Så snart de stod fast, og farten tok av, bad han alle sammen springe forut. Da stupte den forover den galeien som Harald var på, og med overvekta forut glei den av jernlenka; men den andre galeien sprang lekk da den ble hengende på jernlenka; mange folk druknet der, men noen som lå og svømte, ble tatt opp. På denne måten kom Harald seg ut av Miklagard, og så seilte han inn i Svartehavet. Men før han seilte ut, satte han jomfrua i land og gav henne godt følge tilbake til Miklagard. Han bad henne spørre Zoe, sin frende, hvor stor makt hun hadde over Harald, og om dronninga hadde makt til å hindre ham i å få tak i jomfrua. Dermed seilte Harald nord til Ellipaltar og fór derfra gjennom hele Russland. På disse ferdene diktet Harald noen skjemteviser, 16 ialt, og alle med samme omkved. Den ene lyder så: Langs Sikiløy skar snekka, stolt seilte vengebåten, om bord var menn så djerve, vi byrge var med rette. Og sikkert ingen stakkar på slik hærferd seg våger. Men møya i Gardarike meg likevel vil vrake. Med dette siktet han til Ellisiv, datter til kong Jarisleiv i Holmgard. | Sigurdsen av Norge, Harald "Harald 3" (I3391)
|
| 15043 | Såvel hans stilling, som den utdannelse han ga sine sønner, synes å vise at han var en for sin tid lærd og dannet mann. Sønnene studerte alle ved Københavns universitet , for så å gå inn i geistlig embede. | Andersen Bernhoft, Hans (I1715)
|
| 15044 | Sæby | Rasmussen Schou, Berthel (I6903)
|
| 15045 | Sæbø. | Schou, Rasmus (I6905)
|
| 15046 | Sæbø. | Andersdatter Sæbø, Brita "Sværen" (I7665)
|
| 15047 | Særlig var Jugoslavia et kjært land for Atle. Et land han lærte å kjenne via sine kontakter han fikk ved å hjelpe jugoslaviske krigsfanger etter krigen i Norge. Jugoslavias president Tito var en repektert venn. | Aune, Atle Røising (I838)
|
| 15048 | Sæter. | Schøyen, Carl Gustav (I7541)
|
| 15049 | Søffveje var 16 år ved farens skifte 11.august 1693. | Sigfredsdatter Mosserød, Søffveje (I6859)
|
| 15050 | Søfren synes å ha vært gift 2 ganger, derav må hans barn være fra disse ekteskapene. | Family: Søfren Henriksen / (F9933)
|