Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Share Print Bookmark

Notes


Matches 15,401 to 15,450 of 17,413

      «Prev «1 ... 305 306 307 308 309 310 311 312 313 ... 349» Next»

 #   Notes   Linked to 
15401 Skrev under på Lehnsmand Claus Daaes Gavebrev til St.Jørgens Huus. Lauritsen Blix, Mogens (I2788)
 
15402 Skrevet 1938 av Sigurd Høst:

Skjønt det er 10 år siden rektor Brekke tok avskjed fra Bergens katedralskole og nu hadde nådd over 80-års alderen, føles budskapet om hans dødsom et tap for den høiere skole i vårt land.
Den alderstegne rektor stod fremdeles skolen levende nær gjennem den tradisjon han hadde skapt, ikke minst gjennem de lærebøker som bærer hans navn og som den dag i dag raker høit op over den almindelige skolelitteratur - friskere, menneskeligere, merlevende enn det aller meste av det som skoleungdommen henvises til i sine tidlige læreår.

Knut Olai Brekke blev student fra Molde skole i 1872 og filologisk kandidat i 1879. Han var i sin ungdom sterkt interessert i den videnskapelige filologi, han skrev således en avhandling om dansk-norskens lydlære som vakte opsikt.
Forøvrig begynte Brekke som en entusiastisk romanist, og efter en stipendiereise til Portugal, Spania og Frankrike var det hans hensikt å vie sig til videnskapelig studium av de romanske sprog. Forholdene medførte, at hans virke kom til å ligge anderledes an.

Efter å ha arbeidet som sproglærer ved flere av skolene i Kristiania, særlig ved Aars & Voss' skole, der i de dager var som en central for pedagogiske reformforsøk, blev Brekke i 1891 utnevnt til adjunkt ved Hamar offentlige skole.

Syv årefter blev han, 43 år gammel, rektor ved Bergens katedralskole, hvor han kom til å virke i 30 år.

I 1896 var den nye skoleordning vedtatt, og intet var naturligere enn at Brekke kom med i den kommisjon som skulde utarbeide de nye undervisningsplaner. Han kom her til å innta en ledende stilling, og det var i det store og hele hans ideer om undervisning i levende sprog som blev gjennemført ved de nye planer.

Brekke hadde vært med i den såkalte undervisningsinspeksjon fra 1894, og da den nye ordning med et fast undervisningsråd blev etablert, blev Brekke, nu rektor ved Bergens katedralskole, i en årrekke den ledende mann med hensyn til den nysproglige undervisning.

Både som medlem av rådet og som rektor viste Brekke et mer almindelig sikkert grep på tingen, var i sannhet en leder av hvem det kom til å stå respekt over det hele land.

Brekke hadde vært en av de foregangsmenn som i hele Norden fylket sig under hærropet: Quousque tandem - ?
Det var nyfilologene som krevde respekt for det levende sprog og rettet sterke angrep mot det herskende system ved skolene, hvorefter de moderne sprog fremdeles blev dosert efterprinsippene for undervisning i latin og gresk.

Det praktiske bevis for at en sproglig skoleundervisning var mulig ut fra nyfilologenes synspunkt, gav Brekke først og fremst gjennem sin engelske begynnerbok. Det kan trygt sies om denne bok, at den satte et skille i den norske skoles historie. Ikke først og fremst på grunn av sin metode - metodene gir sig ofte ut for mer enn de er - men fordi boken var utsprunget av en virkelig trang til å la sproget leve og samtidig var utarbeidet med en klok mannssans for det mulige og opnåelige. En pedagogs verk.

Fortsettelses boken som skulde føre de unge videre, var ikke mindre besjelet av entusiasme foropgaven, forstod å komme barns behov i møte på en måte som er i kontakt med vår tids - eller rettere med alle tiders - beste pedagogiske bestrebelser.

På gymnasiets sproglig-historiske linje etablertes gjennem Brekke og hans kollega rektor Westerns arbeid en ny ordning som gav sprogstudiet en helt ny karakter. Elevenes bruk av sproget, også skriftlig, som et virkelig meddelelsesmiddel førte til at sprogets tankeinnhold blev minst like så viktig som det å dyrke dets former mer eller mindre isolert.

Rektor Brekke var en framragende skoleleder. For de tidligste kull ved Bergens katedralskole stod han visstnok som en streng rektor. Han undgikk ikke leilighetsvis å bli kalt Bobrikoff av gymnasiastene når han fant det fornødent å sette sin vilje mot deres. Han var i det hele minst av alt den rektor som overlot tingene til sin egen skjeve gang. Han grep inn, han holdt kustus - noe som kanskje vil skurre i mange fordullede årer. Men spør nu Brekkes tusener av elever efterpå om de har likt å stå under hans ledelse!

Naturligvis var Brekke som type det motsatte av en hård og uforstående skolemester. Han var et varmhjertet og temperamentsfullt menneske. Og hans holdning like over for ungdommen var ikke lite preget av hans tro på den akademiske utdannelse og på studentenes hellige kall. For ham var ordet student ennu omgitt av festivitas, festrus og framtida vår.
Han var så lykkelig ikke å bli innhentet av den skepsis som efterhånden nådde så mange av oss yngre like over for den ustanselig økende masseproduksjon av studenter.
Han hilste ganske sikkert sitt siste studenterkull med samme begeistring og varme som han hadde hilst det første.

Om rektor var ivrig for at hans elever tok sitt skolearbeid alvorlig, gledet ingen sig mer enn han når det blev avholdt skoleball. Han mente, at skoleballene hadde sin misjon bl.a. derved, at de kunde skape fest også for de elever som ellers hadde liten anledning til slikt.

Mens Brekke var adjunkt på Hamar, gjorde han sig fortjent ved å stifte - Det dramatiske selskap for Hamar og omegn. Sansen for privatkomedie fulgte ham gjennem hele hans rektortid, ja jeg tror det var få ting elevene mer kunde glede sin rektor ved enn nettop lystige amatørforestillinger. Slikt forteller noe om hans temperament og hvorledes det har virket på hans forhold til de unge.
Det kan sies om rektor Brekke, at han i sannhet var en mann, men også i høi grad et menneske.

Knud Brekke var en foregangsmann for moderniseringen av undervisningen i fremmedspråk i norsk skole rundt 1900. Han markerte seg både som lærebokforfatter, som praktisk pedagog og som skolepolitiker.

Etter embetseksamen arbeidet Brekke ved flere skoler i Kristiania, bl.a. Aars og Voss' skole, som på den tid var et arnested for fremtidsrettede språkpedagogiske reformer.
1891-1898 var han adjunkt ved Hamar offentlige skole. Embetskarrieren ble kronet med rektorstillingen ved Bergens Kathedralskole, en stilling han hadde fra 1898 til han tok avskjed 1927.

I synet på hvordan undervisningen i fremmede språk best kunne drives, var Brekke en av de fremste talsmenn for ideene den såkalte - Reformbevegelsen - forfektet, med hovedvekt på det levende, talte språk snarere enn på undervisningsformer som fulgte prinsippene for den tradisjonelle undervisning i latin og gresk, og som betonte verdien av grammatikk og oversettelse.

Naturlig nok var det de nye prinsippene han la til grunn for sin - Lærebog i Engelsk for Begyndere (1887) - en nøye gjennomtenkt innføringsbok med et konsist formulert pedagogisk program, som også ble et forbilde for lærebøker i andre språk.

Noen år senere reiste han til Storbritannia med stipend fra Kirke- og undervisningsdepartementet for å studere en metode for språkundervisning som mange fant spesielt lovende, den såkalte Gouin-metoden.
Brekkes rapport etter oppholdet er nyansert, kritisk og selvstendig. I språkundervisning, skriver han, kan det aldri bli tale om den ene metoden, men om forskjellige holdbare metoder for å nå målet.

Brekkes fremtredende stilling og anerkjente dyktighet gjorde at han ble mye benyttet i nasjonale skolepolitiske verv.
I 1894 ble han medlem av Undervisningsinspeksjonen og 1898 av Undervisningsrådet, der han fikk stor innflytelse på utviklingen av engelskundervisningen i den høyere skole. I særdeleshet satte han sitt preg på den faglige utforming av den språklig-historiske linje, den viktigste nyskapningen i den radikale skolereformen av 1896.

Den av Brekkes bøker som alt i alt har hatt størst innflytelse, er 2-bindsverket - Utvalg av engelske forfattere - som han utgav sammen med August Western 1900-1901. Brekke stod for tekstutvalget, Western for kommentarstoffet.
Verket kom til å bidra avgjørende til å forme språkundervisningen på den nye linjen i de neste 60-70 år. Også her var det nok et mål å finne frem til modeller som kunne hjelpe til med den praktiske språkbeherskelse, men minst like viktig var det å by elevene et innhold som det var verdt å skrive eller snakke om, fordype seg i og strekke seg etter og forstå.
I dette verket har skjønnlitteratur en betydelig plass i første bind, mens det i annet bind er emner fra britisk historie som står i sentrum. Det gjøres ikke noe forsøk på å forklare prinsippene bak utvalget. Linjer og verdier er ment å skulle fremtre gjennom selve tekstene, som langt på vei må sies å være preget av den såkalte - whig-versjonen - av britisk historie, med tro på fremskritt, frihet, liberale verdier og kolonimakten Storbritannias siviliserende innflytelse i verden.
Verket kom ut i en lang rekke utgaver både før og etter Brekkes død, og bidrog gjennom flere generasjoner til å forme norske gymnasiasters syn på britisk politikk og kultur.

Som rektor gikk Brekke for å være myndig og streng, men han var også kjent som en mann som la vekt på festlighet og stil i skolen, og som viste en spesiell forkjærlighet for godt amatørteater.
Han hadde en sterk tro på verdien av akademisk utdannelse på godt faglig nivå. Bl.a. derfor var han opptatt av å gi skolens lærere muligheter til å utvikle sin faglige kompetanse og gledet seg over å få i stand Stipendiefondet av 1918 for Bergens Kathedralskoles lærere, som skulle benyttes til studieopphold i utlandet.

Også i Bergens øvrige kulturliv spilte Brekke en aktiv rolle, bl.a. som mangeårig styremedlem i Bergens Museum og Bergens offentlige bibliotek. 		Brekke, Knut Olai (Knud Olai) (I456)
 
15403 Skrevet 1944 av Einar Hugaas:

Da losje Sulitjelma ble stiftet 23/11 1893 var stedet ennu i sin vorden. De fleste store anlegg var under bygging og framkomsten fra dampskipsstedet Finneid til Sulitjelma var besverlig og vanskelig. Det var å reise med små lektere over et par mil langt vann til Sjønstå og derfra vel en mils vei over ett fjellparti til næste vann hvor den samme lektertransport ventet en før man endelig var fremme ved gruberne. I 1894 ferdigbyggedes den første jernbanestump på 1 mil mellem de to vann - og som først i 1915 ble ført frem til Furulund - grubernes administrasjonssted. Nu foregår reisen først med dampbåt til Sjønstå og derfra med jernbane helt frem til Sulitjelma.

En stor del av stedets befolkning i 1893 var anleggsarbeidere - også kallt slusk og en ikke liten del herav var igjen svensker. Det går ennu sagn om det ville liv som ble ført rundt om i de små barakker med kortspill, fyll og slagsmål, og da losjen kom hadde den fra første stund en stor oppgave å løse. Men den unge losje var sin oppgave bevist og fikk især i den første tid tilslutning fra mange dyktige og interesserte menn og kvinner som gikk inn for oppgaven. Litt efter hvert begynte arbeidet å ta form og losjen ble en institusjon man måtte regne med.

I den første tid holdtes møtene i en sal som kalltes bedesalen men som samtidig benyttedes både til kirke, spisesal og danselokale - og nu også til losjelokale. De nye medlemmer var interesserte og av protokollen ser vi, at de ofte holdt ekstramøter fordi de syntes at det ble for lenge mellem møtene hver 8.dag. Tilslutning var ganske god men riktig fart i arbeidet ble det først efter 1897 da losjen ved økonomisk støtte fra Sulitjelma gruber fikk bygget sig sitt eget store og prektige lokale - som senere i 1905 ved støttet fra samme hold ble utvidet ved tilbygging av scene og senere i 1916 også eget kjøkkenutbygg.

Losjens virke begyndte å vise sin virkning på forholdene på stedet og i massevis søkte folk til losjen. Men materialet - folket - var ikke alltid det beste og derfor ser man også at der de første årene er uforholdsmessig stort frafall på grunn av brudd mot art. II. Ved arbeide av losjens medlemmer stiftes i 1896 en losje på grubefeltet Ny-Sulitjelma helt ved foten av Sulitjelmatoppen. Losjen får navnet Bergkrystallen men holder det bare gående ett års tid. Den overveiende del av medlemmerne i denne losjen er svensker. Medlemstallet var på det høieste omkring 50. At det var svensker, og som et eksempel på hvad der kunde settes opp som diskusjonstema nevnes fra denne losje ett;

Bör en godtemplare bevistas krogen å andra dylika ställen där sprit och andra alkoholhaltiga dryckar handehafvas.

Den slags og lignende problemer ser man ofte tatt op til drøfting i den første tid.

Trots frafall på grunn av brudd mot art. II var losjen dog helt fram til 1907 den fremste oganisasjon på stedet. Men da kom en ny organisasjon til som skulle ta luven fra I.O.G.T og i senere år delvis stille den mer i skyggen, nemlig arbeiderorganisasjonen som meget dramatisk blev stiftet på Langvannsisen en februardag i 1907.

I den første tid merket man lite til friksjonen mellem denne nye og vår eldre organisasjon - og losjen hadde sin beste arbeidstid og største tilslutning av medlemmer i tiden mellem 1907 til 1914 - ja helt frem til 1918. Medlemstallet var i denne tid helt oppe i 265 og losjen hadde studiesirkler, barnelosje, musikk, dramatisk klubb og så videre ved siden at losjen også gjorde sig sterkt gjeldende utad. Blant annet ved stortingsvalget i 1906 hvor det i vesentlig grad skyldtes det arbeide som ble utført av losjens medlemmer at der dette år blev valgt en avholdsvennlig stortingsmann fra kretsen. Den gamle stortingsmann kastet nemlig ut en hanske i det han uttalte;

At avholdsfolket skulde ikke bestemme hvad han skulde spise og drikke.

Det måtte han betale med ved å sitte hjemme næste gang.

Også ved starten av en avholdsvennlig avis for distriktet i 1907 hadde losjen en stor andel. Penger blev samlet inn og abonnenter tegnet i hundrevis. Det kan kanskje nevnes at den første redaktør for avisen Nordlands Trompet var br. T. Davidson.

I distriktslosjens arbeide har losjen helt fra den første tid tatt interessert del og losjen har som regel hatt representanter i distriktslosjens råd likesom tilslutningen til distriktsmøtene fra losjens medlemmer sannsynligvis har vært betydelig bedre enn fra annen losje i distriktet. Nu i 1945 er både D.T. og D.F. fra vår losje.

Fra A/S Sulitjelma Guber har losjen alltid støtte i sitt arbeide. Først ved de to rente og avdragsfrie lån til byggingen av lokalet og også ved ytelse av fritt brensel og belysning til våre møter og øvrige arrangement.
Siden 1918 og til nu vi skriver 1944 har arbeidet gått tyngre og medgangen har vært minnre. Fra et medlemstall på 265 medlemmer var losjen i 1940 helt nede i 60 medlemmer. En liten trofast flokk har holdt arbeidet gående i alle disse år, og nu ser det ut som om arbeidet skal belønnes og losjen få litt mer vind i seilene.

Tilslutningen fra ungdommen - serlig da den aller yngste - har i den senere tid vært bedre og medlemstallet er nu 120. Det er ungdom som vi håper vil bli arbeidsdyktige og villige til å overta og drive losjen fremover i tidene som kommer. Vår losje - som antagelig mange losjer med oss - mistet eller gikk tapt av flere årgange av efterkrigstidens ungdom fra forrige verdenskrig. Den ungdom er nu fullvoksne kvinner og menn i beste arbeidsalder men ordenen og dens ideinnhold er ukjent for hundreder av dem. Det er således i vår losje i alle fall likesom ett stort skille i aldersklassene idet disse årsklasser mangler fullstendig, og dette gjør at arbeidet fremdeles må hvile på de aller eldste medlemmer hvorav menge nu har lov til å si de er trett og at de vil hvil og overlate arbeide til yngre krefter. I vår losje er det ikke adgang til det endda. De unge er for unge - men de gir håp og dette håpet gir oss lyst og arbeidsmot til å fortsette.

Sulitjelma 30. desember 1944
Losje Sulitjelma
E. Hugaas
D.F 		Hugaas, Einar (I4965)
 
15404 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I22469)
 
15405 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I22660)
 
15406 Skribent, maler, treskjærer, karikaturtegner, oppfinner, kalligraf (skjønnskriver), forretningsfører, journalist, redaktør.

Utdannet ved Kunst- og Håndverksskolen i Oslo (1911) med tegning som spesialitet, Otto Treiders Handelsskole og Fagskolen for Dekorasjon og Reklame i København (1917).

Ved siden av malingen var det lyrikken som engasjerte han sterkest, og han skrev en mengde dikt i aviser og blader.

Arbeidet som illustratør og karikaturtegner for flere vittighetsblad, blant annet Egedius Carlsons Hallo i Trondheim og Die Grüne Post i Berlin. Arbeidet i flere år som dekoratør. Har gjort flere oppfinnelser som ble patentert.

Lorch-Falch var aktiv innen mange former for kreativt og skapende virksomhet. Fikk ærespris på Trøndelagsutstillingen i 1930 for treskulpturen Slaget på Stiklestad med Olav Haraldsson, Tor Foleson og Tore Hund, utskåret i bjørk.

Han drev avisen Bygdenes By, som kom ut en gang i uken i Steinkjer i perioden 1955-1959. (Avisa ble opprinnelig etablert av hans sønn Even). Lorch-Falch var i kontinuerlig opposisjon til vedtatte konvensjon, noe han ga uttrykk for i mye av det han skrev. I avisa Bygdenes By trykket han også sin roman Dramaet i Kobbebukta som føljetong.

Han debuterte offentlig som maler på sommerutstillingen i Trondheim Kunstforening i 1948. Stilmessig ble han karakterisert som en ekspresjonistisk naivist. Han hadde flere utstillinger i Steinkjer i 1950 og 1960-årene.

Lorch-Falch var en flittig skribent, og hans signatur var ofte å finne under både vers og artikler av forskjellig slag i dagspressen utover 1950 og 1960 tallet. Etter hans død er 300 av hans epos gitt ut, fordelt på tre samlinger.

Karriere som skøyteløper hadde han også i tiden før og under første verdenskrig, hvor han deltok i flere internasjonale stevner. 		Lorch-Falch, Emil Sophus (I14258)
 
15407 Skrives også Indre Fedt. Henrichsen Arentz, Peter (I1869)
 
15408 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I864)
 
15409 Skule blir i 1204 sammen med sin bror, Guttorm, nevnt som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De ble straks etter flyttet til den nyvalge kongen, halvbroren Inge Baardsson.

Kort før Kong Inges død 23.april 1217 ble Skule av Inge gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn. 		Bårdsen på Rein, Skule (I3605)
 
15410 Skule gjorde krav på Norges krone samtidig med Håkon Håkonsson, som imidlertid på riksmøtet i Bergen i 1223 ble kjent eneberettiget til tronen.
Skule fikk likevel Frostatingslagen med Sunnmøre, men det var ikke tilstrekkelig for ham.

I 1237 ga Håkon, som i 1225 hadde ektet hans datter, Skule hertugnavn og styret over tredjedelen av landets sysler.

Da Skule hadde grunnlagt Reinskloster mente han at Austrått skulle følge søsteren som arv og legges til klostergodset. Etter en langvarig prosess ble Austrått i 1238 tildømt Åsulv mot at han ga klosteret erstatning i annet gods. Men dette førte til et bittert uvennskap mellom de to mennene.

I 1239 besluttet hertug Skule seg til å ta opp kampen om kongedømmet, og reiste opprørsfanen mot kong Håkon 4 Håkonsson. Skule tok kongsnavn på Øreting i 1239.

Den 6. november 1239 kom hertugen med mange folk til Kristkirken. Der kalte han sammen korsbrødrene og ba dem gi tillatelse til at St.Olavs skrin ble ført ut av kirken. Korsbrødrene kunne ikke komme til enighet i dette spørsmålet. Den korsbroren som på forhånd var innsatt som erkebiskopens stedfortreder i vanskelige saker, Eystein Syre, var imot at noe ble gjort i saken før erkebiskopen kom tilbake.
Da så hertugens menn ville føre skrinet bort med makt, lyste Eystein de menn i bann, som bar ut skrinet uten brødrenes samtykke. Dette ble likevel gjort og skrinet ble ført ut til Øyreting der Skule høytidelig ble tatt til konge. Etterpå fulgte Skule skrinet tilbake til Kristkirken, men han ble ikke møtt med prosesjon og klokkeklang. Bare to korsbrødre tok imot skrinet utenfor Kristkirken, de ledet også hertugen inn. En uhellsvanger og trist forestilling må dette ha vært. Korsbrødrenes holdning var et dårlig varsel for Skules kongedømme. Når geistligheten i hertugens egen del av riket stilte seg så klart imot det skrittet han nå tok, kunne han være sikker på at den overveiende storpart av den norske geistligheten ville gå inn for Håkon og imot hans eget kongedømme. Som konge var Skule da også fra første ferd i erkebiskopens bann.

Da erkebiskop Sigurd et stykke ut i november 1239 seilte inn Trondheimsfjorden, fikk han først høre nyheten da han kom til Leiranger. Han sendte da straks brev om disse tidender søretter til kongen, og tok deretter inn til Nidaros. En av Skules nærmeste rådgivere var abbed Bjørn til Nidarholm kloster. Erkebiskopen ga Bjørn en del av skylden for det som hadde hendt og lyste ham i bann sist på året 1239.

I februar 1240 dro Skule med en hær sydover for å underlegge seg de landsdeler som ikke hørte til hans sysler. Han dro til Viken mens Håkon med en stor flåte kom nord til Nidaros. Erkebiskop Sigurd og korsbrødrene møtte kongen med prosesjon og fagnet ham vel. Kongen og erkebiskopen talte ofte om de store hendingene som gikk for seg i landet. Da det kom tidende til Nidaros at hertug Skule hadde slått birkebeinerne i et stort slag på Låka, tilbød erkebiskopen seg å reise sør til hertugen for å søke å få i stand et forlik.
Kong Håkon hadde ofte tidligere gjort klokt og rett i å følge erkebiskopens råd. Men i denne situasjonen viste han sin storhet ved å velge sin egen vei.

For å sikre kongedømmet for sitt dynasti, lot kongen sin ektefødte sønn Håkon ta til konge på Øyreting søndag den 1. april 1240. St.Olavs skrin ble båret ut og erkebiskop Sigurd var til stede på Øyretinget og i gjestebud hos kongen etterpå.

I 1240 led Skule nederlag i Oslo, og måtte dra nordover. Sammen med noen av mennene sine søkte Skule tilflukt i Elgeseter kloster, men birkebeinerne fikk rede på dette og søkte ut til klosteret for å ta seg selv til rette. Dette fikk erkebiskop Sigurd høre, og han tok straks av sted til Elgeseter og forbød birkebeinerne å gå til angrep på klosteret eller lage noen ufred der. Da birkebeinerne ikke ville høre på dette, tilbød erkebiskopen å betale en løsesum for hertugen så han kunne få høve til å fare til kongen i trygd. På tross av erkebiskopens ord satte Åsulv og birkebeinerne ild på klosteret og sørget for at Skule ble drept da han forsøkte å berge seg ut (24. mai 1240).

Dette var helligbrøde, og Åsulv måtte ut på pilegrimsferd. Denne slekten reiste sannsynligvis omkring 1200 den kirken som senere skulle bli en del av slottet på Austrått.

Skule ble kort etter gravlagt i Kristkirken og erkebiskop Sigurd, alle korsbrødrene, mange prester og byfolk og mange birkebeinere var til stede.

Skule var sagaskriveren og islandshøvdingen, Snorre Sturlasson, beste venn, er det sagt.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-131.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334, Bind XIV (1940), side 22-28.
Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 173.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348, 378.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 831.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84. 		Bårdsen på Rein, Skule (I3605)
 
15411 Skule jarls sysselmann på Søndmør, bodde i Borgund by, og nevnes som en av Varbelgernes førere. Erlingsen på Tornberg, Alv (I3773)
 
15412 Skule Kongsfostre (født 1052 i Wessex, England, død 1090 i Norge) hevdes å være sønn av Toste Godwinsson, jarl av Northumbria, som var bror av kong Harald 2 Godwinsson. Dette tilbakevises av flere engelske forskere som mener å ha full oversikt over Tostes barn, og ikke finner plass for Skule der, men det er også noen som mener det ikke er usannsynlig. Lars Løberg gjør oppmerksom på at den siste omtalen han har sett, refererer til de norrøne påstandene om dette slektskapet som helt utenkelige. Det hevdes også at Toste møtte Skule første gang i 1066.
Snorre Sturlason – som kjente Hertug Skule og derved skulle ha gode kilder, oppgir ikke noe slikt slektskap. Snorre sier kun at han var av god engelsk ætt. Skules bror, Ketil Krok, kom ifølge Snorre også til Norge, se slekten Krog.

Skule var med den norske flåte som etter Harald Hardrådes fall i slaget ved Stanford Bro i 1066 vendte fra England tilbake til Norge. Skule Kongsfostre ble leder for hirden hos kong Olav Kyrre Haraldsson, og ble kongens nære venn og rådgiver.
Av kong Olav Kyrre fikk han også Gudrun Nevsteinsdatter til hustru. Skule og Gudrun fikk 2 barn:

1. Åsulf Skulesson på Rein.

2. Ragnhild Skulesdatter, som ble gift med Orm Svendsson, også kalt for Krypinge-Orm, og ble stamfar for Erling Skakke.

Han fikk også godset Rein (senere Reinskloster) på Fosen i Sør-Trøndelag. Han regnes som Reinsættens stamfar.

Etter Skules død var det sønnen Åsulv som satt med Rein. Han ble gift med Tora, som hadde mektige menn som Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson som sine nære forfedre. Etter han fulgte sønnen Guttorm, som igjen ble fulgt av sin sønn Bård.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:

98. Olav, sønn til kong Harald, styrte bort fra England med hæren sin. De seilte ut fra Ravnsør (Ravenseer) og kom om høsten til Orknøyene. Der fikk de høre at Maria, datter til kong Harald Sigurdsson, hadde fått brådød samme dag og samme stund som hennes far kong Harald falt.
Olav ble der om vinteren. Men sommeren etter fór kong Olav øst til Norge, der ble han så tatt til konge sammen med Magnus, sin bror. Dronning Ellisiv dro østover sammen med Olav, sin stesønn, og Ingegjerd hennes datter fulgte også med.
Da kom også Skule sammen med Olav vestfra over havet, han som siden ble kalt Kongs-fostre, og Kjetil Krok, hans bror. De var begge gjeve og ættstore menn fra England, og begge var uvanlig kloke, og kjære venner til kongen. Kjetil Krok fór nord til Hålogaland; kong Olav fikk et godt giftermål istand for ham, og fra ham er det kommet mye storfolk.
Skule Kongs-fostre var en klok og kraftig mann og så vakker som noen. Han ble styresmann i hirden til kong Olav og talte på tingene; sammen med kongen greidde han med hele landsstyringen.
Kong Olav ville gi Skule et fylke i Norge, det som han syntes var best, med alle de inntekter og skylder som kongen hadde rett til. Skule takket ham for tilbudet, men sa at han heller ville be om noe annet, fordi - om det blir kongsskifte, da kan det være at gaven blir tatt tilbake. Jeg vil heller, sa han, ta mot noen eiendommer, som ligger nær de kjøpsteder hvor De, herre, er vant til å sitte og ta juleveitsler.
Kongen sa ja til dette og skjøtet til ham jordeiendommer øst ved Konghelle og ved Oslo, ved Tønsberg, ved Borg, ved Bergen og nord ved Nidaros. De var nesten de beste eiendommene på hvert sted, og de eiendommene har siden ligget under ættmenn som er kommet av Skules ætt.
Kong Olav giftet ham med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald.
Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Gutttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98.
Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1936), side 334.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 345.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 835.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84. 		Tostesen på Rein, Skule (I3561)
 
15413 Skules datter Margrete kom til klosteret i 1264, året etter at hennes mann, kong Håkon Håkonsson, var død på Orknøyene. Og hun ble boende der til sin død.

Margrete var norsk dronning. Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann.

Hun fremsto som en tragisk skikkelse på grunn av striden mellom hennes far og hennes kjære ektemann. Hun sto likevel trofast ved sin ektemanns side.

Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264.
Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.

Kilder:
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-132, NST Bind XIV (194?), side 119-129, 262-263.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 830.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 84. 		Skulesdatter på Rein, Margrethe (I3367)
 
15414 Skumsrud Olsen Skumsrud, Håvard (Håvel) "Stuvekeren" (I9562)
 
15415 Skutt på Hissingen, som er en innsjø i Katrineholms kommune i Södermanland. Jensen Schjelderup, Oluf Worm (I2117)
 
15416 Skybergsby. Andersson, Christina "Hellström" (I210)
 
15417 Slaget ved Clontarf fant sted 23.april (langfredag) 1014 ved Clontarf utenfor Dublin i Irland. Slaget sto mellom styrker fra Munster og Meath under ledelse av Brian Boru og Máel Sechnaill på den ene siden, og styrker fra Leinster, Dublin, Orknøyene og Man på den andre. Det er en av de mest kjente hendelsene i irsk historie. Slaget endte med en knusende seier for Brian Boru og Máel Sechnaill, men Brian ble drept i slaget. I ettertiden er slaget ofte blitt framstilt som et slag mellom en forent irsk hær ledet av Brian mot en invaderende vikinghær, og regnet som den hendelsen som gjorde slutt på vikingenes innflytelse i Irland.

Brian Boru hadde rundt 1010 som den første irske overkonge etablert reell kontroll over hele øya. Hovedbasen for hans makt var likevel fortsatt hans hjemprovins Munster. Han hadde tatt tittelen overkonge fra Máel Sechnaill i 1002, men i Brians regjeringstid synes det som om Máel Sechnaill, som fortsatt var konge i Meath, opptrer mer som en alliert enn en rival.
Kongen av Leinster, Máelmorda mac Murchada, hadde i allianse med det norrøne kongedømmet Dublin gjort opprør mot Brian i 998, og lidd nederlag i slaget ved Glen Mama i 999. I 1012 gjorde han på nytt opprør, og også denne gangen var Dublins konge Sigtrygg Silkeskjegg hans nærmeste allierte.

Brian og Máel Sechnaill rykket fram mot Dublin våren 1014, og Máelmorda og hans allierte møtte den framrykkende hæren ved Clontarf.

Irlands menn vil oppleve en sorg som aldri vil bli gammel i menns minne - Volvens spådom i Njåls saga.

Brian Borus hær besto av menn fra Munster, noen tropper fra Connacht og en kontingent ledet av Domnall, mormaer av Marr. Senere kilder oppgir at troppene fra Meath, ledet av Máel Sechnaill, deltok i hærmønstringen, men trakk seg tilside da kamphandlingene begynte. Det er imidlertid sannsynlig at Máel Sechnaill og Meath-mennene virkelig tok del i slaget. Det er sannsynlig at det også deltok menn fra de norrøne bosetningene Limerick og Waterford (muligens også fra Man), som på dette tidspunkt var under kontroll av Brian.
Den andre hæren besto sannsynligvis i hovedsak av styrker fra Leinster, ledet av Máelmorda. I tillegg til disse kom styrker fra Dublin under ledelse av Sigtrygg, styrker fra Orknøyene under ledelse av jarl Sigurd Lodvesson Digre og skip og styrker fra Man under ledelse av Broðir. Annalene beskriver dem som Leinster-menn og fremmede (Gaill) fra Áth Cliath (Dublin) og Lochlainne (fra 1200-tallet brukes Lochlainne om Norge eller Skandinavia).
Slaget ble langvarig og med store tap på begge sider. Leinster-mennene og de fremmede ble drevet på flukt og led et knusende nederlag. Brian Boru ble imidlertid drept under slaget, flere kilder oppgir at han ble drept av Brodir i slagets sluttfase. Brodir ble selv drept i slaget, likeledes Máelmorda og jarl Sigurd.

Clontarf var et avgjørende nederlag for kongedømmet Dublin. Máel Sechnaill ledet en hær dit året etter, og brente festningen og alle husene utenfor festningen. Sigtrygg fortsatte likevel som konge i Dublin. Máelmorda hadde falt i slaget, og Máel Sechnaill plyndret deler av Leinster og innsatte en ny konge der.
Etter Brians død fikk Máel Sechnaill tilbake tittelen som overkonge. Det oppstod rivalisering mellom Brians sønner, og også mellom andre som hadde vært allierte med Brian. Dette gjorde at Máel Sechnaill ikke hadde alvorlige utfordrere, men også at det som hadde sett ut som en begynnende samling av Irland, i.e. en sterk sentralmakt, smuldret opp i indre stridigheter. I tiden som fulgte etter Máel Sechnaill var hvert tronskifte preget av strid og ofte regulær krig.

Slaget ved Clontarf har en sterk symbolverdi i Irland, og det blir sett på som et slag hvor irene samlet seg, forsvarte seg mot og beseiret en mektig ytre fiende. Slagets legendariske status skriver seg nok først og fremst fra Cogadh Gaedhil re Gallaibh (irenes kamp mot de fremmede), et skrift som ble avfattet i den tiden Muichertach Ua Briain var overkonge. Muichertach var sønnesønns sønn av Brian Boru, og skriftet bærer preg av å være en glorifisering av Brian med den politiske agenda å styrke hans etterkommeres krav til tronen. Betydningen av Máel Sechnaill som alliert og Máelmorda som motstander blir tonet sterkt ned. Brian er den gode, og den onde representeres ved Sigtrygg som under innflytelse av sin mor Gormflaith rekrutterer fremmede krigere fra Orknøyene og Man for å angripe Irland generelt og Brian spesielt. Njåls saga er nok inspirert av dette skriftet og tradisjoner rundt det i sin framstilling av slaget ved Clontarf.
Slaget ble viktig også i senere irsk middelalderdiktning, hvor det kom til representere irenes kamp mot fremmede undertrykkere. Betegnende ble ofte samme ord som tidligere hadde vært brukt om vikinger, gaill, brukt av irene om engelskmenn. 		Lodvesen, Sigurd (I26354)
 
15418 Slekten Brinchmann er høyst sannsynlig en tysk slekt. Stamfaren i Norge, Antoni B., er muligens født i Slesvig-Holstein (Rostock og Hamburg har også vært nevnt som mulige fødebyer). Fødselsår er oppgitt til 1646 i - Norske Slægter 1912 - og bekreftet fra Statsarkivet.

Navnet Antoni skrives forskjellig i kirkebøker, tingbøker osv.:

Ant(h)oni, Ant(h)onj og Antonius.

Også Brinchmann er skrevet forskjellig:

(Bri(e)nchman(d), Brin(c)kman(n)(d).

I Norge og Danmark har navnet Brinchmann tidligere kun fremtrådt enkelt og spredt, men i inneværende århundre fremstiller en oppblomstrende slekt her til lands, kanskje av tysk opprinnelse.

I Hans Barlows Deutsches Namenlexikon angis Brin(c)kmann som den tyske måte å stave navnet på, utledet av - am Brink wohnend. I - Duden Familiennamen –
Herkunft und Bedeutung - står det om Brinchmann:

Ableitung auf –mann zu Brink. Brink:
1) Wohnstättennamen zu dem in Norddeutschland sehr häufigen Flurnamen Brink (zu mnd. Brink, Hügel, Abhang, auch Rand, Rain, Grasanger, Weide.
2) Herkunftsnamen zu dem in Norddeutschland häufigen Ortsnamen Brink.

En adelig familie Brinchmann (Brinkman) levde i Sverige gjennom flere generasjoner. Den døde ut med baron Carl Gustaf von Brinkman, (f.1764 i Nacka, d.1847), ugift. Han var forfatter og diplomat. Medlem av Svenska Akademin. Oppholdt seg mye i Tyskland. Esaias Tegnérs venn og intime korrespondent.
Hans foreldre var advokat og sekretær Hans Gustav von Brinkman, (1728-1816), gift med grevinne Beata Christina Leijonsted. Hans fetter var herredshøvding m.m. Gustav Anton von Brinkman, (d.1822 i København), barnløs, gift med Sophie Charlotte Kåhre, (1770-1849) i Karlskrona. Hans Gustavs far var Anton Henrik von Brinkman (1690-1745), pasje hos hertugen av Holstein-Gottorp.
Anton Henriks farfar, stamfaren fra Østerrike, het også
Anton Henrik von Brinkman. Han var født i Ostfriesland og major i tysk keiserlig tjeneste.

Iflg. Anreps - Svenska Ättartafler – H.A. Koefoeds Lex. Suppl. 		Brinchmann, Antonius (Anthoni) (I1508)
 
15419 Slekten Matheson kom til Norge 1677 som desertør (ifølge svensk språkbruk) eller som kapitulant fra den svenske styrken i Marstrand.

Hvis dette stemmer har nok ikke Jacob Matheson noe med slaget ved Kringen og skottetoget å gjøre. 		Matheson, Jacob (I1859)
 
15420 Slekten Midelfarts eldste kjente stamfar, Niels Christensen Midelfart (d. 1683) var nordlandshandler og borger i Trondheim i 1674.

Hans sønn, prokurator i Trondheim Hans Nielsen Midelfart (d. 1720), var far til sogneprest til Bynesset Albert Angell Midelfart (1714–1788).

Hans sønn, sogneprest til Skogn Hans Christian Ulrich Midelfart (1772–1823), var medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll og var far til sorenskriver i Stjørdal og Verdal Peter Albert Midelfart (1801–1854).

Fra hans sønner Peter Albert Midelfart (1832–1896), Johannes Unger Midelfart (1833–1910), Johan Vilhelm Midelfart (1835–1898) og Emil Andreas Midelfart (1840–1915), stammer 4 linjer. 		Nielsen Midelfart, Hans (I4450)
 
15421 Slekten Parelius og handelsstedet Hopsjø på Hitra (Artikkelen er hentet fra Årbok for Fosen 1947 og 1948).
Av statsadvokat Nils Parelius.

Forfatteren skriver bl.a. til redaksjonen:

Artikkelen bygger på stoff som er samlet gjennom mange år fra trykte og utrykte kilder, så som kirkebøker, skifter, panteregistre, skjøter m. v., og som ikke tidligere har vært samlet og bearbeidet.

Helt fra middelalderen hadde statens politikk gått ut på å samle handelen i byene. Ved kongelige privilegier fikk byene enerett til handelen i de tilstøtende områder. Således fikk Trondheim ved privilegier av 1662 og 1682 stadfestet sin enerett til handelen i Trøndelag samt Nordmøre og Romsdal. De fire såkalte sjølen, Namdal, Fosen, Nordmøre og Romsdal, fikk i enkelte perioder en gunstig særstilling, for så vidt som de fikk rett til å handle både med Trondheim og Bergen.

Handelsvirksomheten kunne bare drives av de byinnvånerne som hadde løst handelsborgerbrev. Disse handelsborgerne utgjorde således en privilegert stand. Til gjengjeld måtte de betale visse avgifter. Fra sin faste bopel i byen foretok borgerne i sommerhalvåret reiser omkring i distriktene for lettere å komme i kontakt med befolkningen. Utviklingen medførte at enkelte av dem ble boende ute i distriktet hele året, på steder som hadde vist seg å ligge gunstige til for handelen. Slike folk ble kalt utliggerborgere. De ble fremdeles regnet som byborgere og betalte sine skatter og avgifter til byen. Byene følte seg likevel brøstholdne ved dette forhold, da det kunne medføre at varer og avgifter i en viss utstrekning ble berøvet dem. Det ble derfor gjort en rekke forsøk på å uteliggerborgerne til å flytte inn til byen. For Trondheim vedkommende kom det strenge påbud om dette i både 1662, 1682 og 1689. Men det viste seg temmelig håpløst å få påbudene etterlevd i praksis. Uteliggerborgerne ble boende og fortsatte å handle som før. Etter hvert ble forholdene alminnelig godkjent. Men helt til handelsloven av 1842 måtte handelsmennene på landet løse borgerbrev i en kjøpstad. Det var naturlig at uteliggerborgerne særlig slo seg ned i distrikter som lå langt fra byene. Som rimelig kan være finner en således tidlig uteliggerborgere på Hitra. De kjøpte opp fisken og forsynte seg til gjengjeld befolkningen med det den trengte av korn og andre nødvendighetsartikler. Takket være sin monopolstilling kom mange av borgerne her ute til å samle seg store formuer. Meget av jordegodset kom etter hvert på deres hender.I siste halvdel av 1600-tallet finner en Anders Nielsen Riber som borger på Ansnes. Han hadde tidligere vært sorenskriver i Fosen, men fant det antakelig mer regningssvarende å gå over til handelen. Ved siden av sognepresten i Hitra, magister Rasmus Rosing, ble han også den største eiendomsbesitter der. I matriklene for Hitra av 1695 finner en Anders Nielsens arvinger oppført som eiere av et stort antall gårder.

Omkring år 1700 levde det en rekke borgere omkring på Hitra og i fiskeværene. De tilhørte slekter som i lange tider kom til å sette preg på den økonomiske utviklingen der ute. En kan nevne slektene Koch, Bernhoft, Helkand, Parelius og flere andre. Disse slektene ble forbundet ved innbyrdes giftermål, og på samme måte ble det også knyttet forbindelse med prestene. Bernhoftene var for øvrig etterkommere av en av sogneprestene, Hans Bernhoft, som hadde giftet seg med en datter av Hemnepresten, Hr. Mikkel Christensen, som vesentlig er kjent for sin trelasthandel med hollenderne.
Resultatet var et sluttet og bestemt avgrenset lag i samfunnet, som satt inne med den økonomiske makt og den åndelige kultur som fantes.

Den slekt som har virket lengst på Hitra som handelsmenn og proprietærer, er uten tvil slekten Parelius. Den kom til Hitra i slutten av 1600 tallet med brødrene Jørgen og Gabriel Clausen Parelius. Den siste ble borger på Valen (Heggåsen). Han slo seg stort opp, ikke minst ved heldige giftemål. Hans sønn, Rasmus Rosing Parelius, kom ved giftermål i besittelse av Hopsjø, som snart ble det største handelsstedet på Hitra. Han ble etterfulgt av sin sønn Niels Rosing Parelius, som igjen ble fulgt av sin brorsønn Rasmus Brochmann Parelius. Etter han kom hans sønn Niels Rosing Parelius d. y., og så dennes sønn Hans Holst Lund Parelius, som døde ugift i 1905. Etter hans død ble Hopsjø solgt ut av slekten etter å ha vært i dens eie fra 1747.

Ved siden av denne hovedlinjen som residerte på Hopsjø, forgrente slekten seg videre utover. På Heggåsen satt Jørgen Parelius som handelsmann, og etter ham hans sønn Rasmus Rosing Parelius og senere Andreas Parelius Møller, legatstifteren, som døde ugift i 1872. På Magerøy på sydsiden av Hitra bodde Christopher Jørgensen Parelius og senere hans sønn Augustinus, mens den annen sønn, Andreas Parelius var borger på Ansnes. Der ble han fulgt av sin sønn Rasmus Bull Parelius.

Brødrene Gabriel og Jørgen Clausen Parelius:

Det var i slutten av 1600-tallet at brødrene Gabriel og Jørgen Clausen Parelius kom til Hitra. De var sønner av Claus Jørgensen Parelius, som var lensmann i Hemne. Han var født omkring 1635 og bodde i 1701 på Stamnes i Hemne). Hans hustru het visstnok Marit (Gabrielsdatter?). Fra 1670 til etter 1695 bodde han på gården Belsvik i Hemne. Han ble lensmann i 1680 etter Jens Nielsen på Hemnskjell f. 1608. Han kjøpte gården Stamnes og bodde der til etter 1706. Han nevnes da som kreditor på skiftet etter sønnen Jørgen Clausen Parelius’ første hustru. Nærmere opplysninger om lensmannen og hans slekt har man for tiden ikke. Man antok tidligere at han var sønn av Sparbupresten Hr. Jørgen Hansen Fynbo, men dette er sikkert ikke riktig. Det kan henvises til - Prestene Parelius i Sparbu og Fosnes - i Årbok for Nord-Trøndelag Historielag for 1944. Politimester Kvalsund har framsatt den hypotese at lensmannen kan være sønn av Hr. Jørgen Clausen som bodde på Aurvåg på Sunnmøre og visstnok senere flyttet til Romsdalen. Han kan igjen ha vært sønn av Borgersundpresten Hr. Claus Corneliussen, hvis sønn, Jens Clausen, antok navnet Pareliusen og ble stamfar for en vidtforgrenet presteslekt i Trøndelag.

Det kan i dag ikke påvises noen forbindelse mellom denne slekt og Hitra slekten, men også den siste utleder etter tradisjonen sin avstamning fra Hr. Claus Corneliussen i Borgund. Brødrene kom til Hitra på en tid som bød på usedvanlig gode betingelser for dristige folk.
Etter at den store trelastperioden tidligere på 1600-tallet var ebbet ut, var det i 1680-årene kommet en nedgangsperiode. Den markerer klart skillet mellom den gamle trelastepoken og det nye tidsrommet som skulle komme til å stå i havets og fiskenes tegn, som dr. Arne Odd Johansen treffende uttrykker det.

Nedgangsårene ble avløst av en økonomisk oppgangstid med fiskeriene som grunnlag. Fra omkring 1695 strømmet skreien og silden årlig i store mengder inn mot kysten av sjølenene. I den første tiden etter år 1700 var det også stort sett gode sildeår, men dårlige år omkring 1733. Sist i 1730-årene slo sildefisket til igjen rikelig til, og utover 1757 var det eventyrlige mengder sild som årvisst strømmet inn mot kysten. Da dette storfisket tok til, var også garn begynt å komme i bruk. Det var borgerne som her gikk i spissen når de gjaldt å innføre de nye metoder. De kom snart i motsetning til den alminnelige fiskerbefolkningen, som ikke hadde råd til å anskaffe de nye redskaper og de større fartøyer som krevdes. Fiskerne måtte i stor utstrekning fortsette med sitt gammeldags’ snørefiske, samtidlig som de søkte å få garnfisket forbudt. Sildegarn trengte snart igjennom, men torskegarn var like til omkring 1750 forbudt i Trondheims amt.

Den eldste av brødrene var Gabriel Clausen Parelius. Han var født i 1668. Ved folketellingen i 1701 bodde han i Mausund på Sula, som borger. Han var da gift med Maren Andersdatter Bierch (eller Bjerk). Hun var enke etter Jens Pedersen Koch, som døde i 1697 som eier av Sula fiskevær, et av de eldste og største i Sør-Trøndelag. Det hadde tidligere vært eid av Anders Nielsen Riber. Nå kom det altså i Gabriel Clausen Parelius’s eie.
Hustruens sønn fra første ekteskap, Peder Jensen Koch, var 6 år i 1701 og levde da hos sin mor og stefar. Det samme gjorde visstnok også søsteren, Maren Jensdatter Koch, som var født i 1690 (kvinner ble ikke medtatt ved folketellingen i 1701).
Hun ble senere gift med Hans Hansen Bernhoft, borger og eier av Titran, og deres datter ble igjen gift med sønn av Jørgen Clausen Parelius. Gabriel Clausen Parelius og hustru skjenket i 1701 en altertavle til Sula kirke. Den finnes visstnok nå på prestegården på Frøya, etter at den lenge hadde ligget på tårngalleriet i Sletten kirke.

Lege Christian Johannes Brodtkorb i Trondheim eier en stor sølvpokal som har følgende innskrift på lokket: ”Gabriel Clausøn Pareli. Maren Anders Datter Bierch 1706”. På siden står:”Hans Bernhoft. Maren Jens Datter Koch. 1737. Ekteparet døde barnløst, - når vet man ikke, da Hitras kirkebøker bare går tilbake til 1720. Etter deres død kom Sula igjen i slekten. Kochs eie med den forannevnte Peder Jensen Koch. Hans slekt hadde det til først på 1800-tallet, da det ble solgt til rasmus Brovhmann Parelius på Hopsjø.

En søster av Gabriel og Jørgen var gift med Ludvig Aarføret, som nevnes ved skiftet etter Jørgen i 1733. De hadde iallfall en sønn, Fredrik Ludvigsen Aarføret, som døde i Hemne i 1778, 73 år gammel. Ved skifte etter Christopher Jørgensen Parelius på Magerøy den 7. januar 1766 nevnes han som født verje for sønnen Augustinus. Han var gift med Martha Busch. Man kjenner 4 barn fra ekteskapet. Det ser ut til at de til dels har kalt seg Busch.

Jørgen Clausen Parelius var født i 1675. Han var en tid fullmektig hos fogd Brønlund i Fosen, men slo seg snart på handelen. Han var en av dem som i full monn utnyttet de muligheter som fiskerikdommen skapte. Ved folketellingen i 1701, 26 år gammel, finner man ham som borger og eier av handelsstedet Valen på østsiden av Dolmøy på Hitra. Stedet ble den gang benevnt henholdsvis Sør-Valen eller Waløen. Slik benevnes det i matriklene for Hitra tinglag for 1695. Her anføres det at Anders til Christian Frost, Pastor Hitteren bøxler.
I Realpanteregisteret for Hitra kalles eiendommen Hæggaas med Waløen. Navnet Valen er nå forsvunnet og oppslukt og avløst av Heggåsen.

I gamle familieopptegnelser har man oppbevart en uttalelse som Jørgen Clausen Parelius ofte lot falle på sine eldste dager:

Min eiendom da jeg kom til Valen, var 6 ort i penger og et sildgarn.

Det var en beskjeden begynnelse, selv om et sildgarn i de dager var et aktivum som ikke var å forakte. Når han temmelig hurtig ble en velholden mann, skyldes det også hans heldige giftermål.
I slutten av 1690-årene var han blitt gift med Elen Gjerlovsdatter Nettelhorst, som var født omkring 1682. Hun var datter av Gjerlov Ovesen Nettelhorst som døde i 1697 som lensmann i Hitra, og hustru Mille Hansdatter Bernhoft. Lensmannen var uekte sønn av adelsmann, men var lyst i kull og kjønn, som det het. Han var sønnesønn av Gjerlov Nettelhorst til Os i Smålene, gift med Vibeke Bielke, datter av Ove Bielke til Østeråt.
Han eide en rekke gårder på Ørlandet, i Hemne, og på Hitra.Av hans 3 andre barn ble en handelsmann på Hitra, og en i Trondheim, mens en datter ble gift med Rasmus Pedersen Høyer, lensmann på Hitra. Ved dette giftemål kom Jørgen Clausen Parelius i forbindelse med en fremstående og velhavende slektskrets.

Hustruen døde på Valen allerede i 1706. Skifte etter henne 8. oktober 1706. Mannen kalles her well-Achtbare og fornemme Monr Jørgen Clausøn Pareell, Borgerlig Udliggere til Thrundhiem. Hustruens bror Sr. Ove Gjerlovsen - fornemme Negotiant udi Thrundhiem - skulle ha vært til stede, men kom ikke. Først registerets sølvtøy, tinn, kobber, messing og jernsaker.
Så fulgte sengeklær og linklær og forskjellig bohave. Av krøtter var det 4 kyr, 3 sauer, og 2 geiter, samt ei ku på leie. Av sjøredskap var det 24 sildgarn, gode og ringe blant hin andre, 2 sild-not-lotter, en liten jakt på 14 lester med behørig redskap som ble taksert til 80 Rdl., videre var det 5 båter, delvis med seil. Av korn og kramvarer var det bl.a. 60 tønner malt, 40 tønner rug, 7 tønner havre, 40 tønner biug. Videre var det tobakk, hamp, lin, brød, spansk salt, 3 anker brennevin, ei halv tønne mjød, forskjellige tøyvarer, bånd, kniver, angler, tran, m.v.
Dernest ble gangklærne oppregnet.
Så fulgte de - paa Vallens Holme bestaaende Værelser og Huuser med tillige tilhørende Huus med Stuer der omkring, samt Oddells Gaarden Vall-Øen Huus af Land-Schyld 1 øre og med Bøxell ofver alt 2 øre - satt til 300 Rdl. Så kom utestående tilgodehavende hos 30 skyldnere.
Den største debitor var sognepresten hr. Anders Bull med 9 Rdl. Kapellanen hr. Peder Enge skyldte 2 Rdl. Og sl. Rasmus Høyer det samme beløp. Det var ytterligere 18 debitorer, hvis gjeld ble oppført som uviss. De utestående beløp utgjorde i alt 113-1-.21. Boets aktiva var i alt 1159 Rdl. Passiva utgjorde 502-2-21.
Boets største kreditor var svogeren Sr. Ove Gjerdsloven i Trondheim, som hadde til gode etter regning vel 270 rdl. Så kom Sr. Henrich Slytter etter regning med vel 92 Rdl. Og Madame Margrete, enken etter Christian Frost, med ca 29 Rdl.
Enkemannens far, Hemnelensmannen, eller Klaus Jørgensøn Stamnæs, som han kalles her, hadde til gode etter obligasjonen de dato 60 Rdl.
For begravelsen krevet mannen godtgjørelse med 50 Rdl. Etter ar gangklærne ble holdt utenfor, ble det til arv 639-3-21.

Det var 2 sønner og 2 døtre i dette ekteskapet. Allerede omkring 1707 giftet han seg på ny, denne gangen med Gjertrud Kristine Rosing.
Hun var datter av sogneprest i Hitra, mag. Hans Clausen Rosing, som døde i mai 1705. Han var bror av dr. Hans Rosing som var biskop i Christiania. Hennes mor var Anna Schjelderup, sønnedatter av biskop Peder Schjelderup i Trondheim. Gjertrud Kristines søster, Birgitte, var gift med farens ettermann i kallet, hr. Anders Bull, som døde i 1735.

Det var visstnok ikke flere enn disse to barna til å dele arven etter faren. Og mag. Rasmus Rosing lot meget etter seg. Den tid han hadde vært på Hitra, hadde han benyttet til å samle et utstrakt jordegods.
I matriklene for 1695 finner man ham oppført som eier og byksler av en lang rekke gårder. Han eide således en god del av Dolmsundets og Kvenværs jordegods.

Denne Rasmus Rosing træder frem som en myndig prelat, og som en mann der forstod sig på penger og pengers verdi, skriver Herm. Fjeldberg i - Hitra og Frøyas Beskrivelse - s. 180 – og det var hans gods enkelte familier fikk støtte til å ta sig frem som borgere og formuende folk etter den tids forhold, fortsetter han.

Hans navn går karakterisk nok igjen hos de to dattersønner av ham som ble borgere på Hitra, nemlig Rasmus Rosing Parelius og Rasmus Rosing Bull.

Med sin hustru fikk Jørgen Clausen Parelius bl.a. en vesentlig del av Kvenvær-godset. Etter giftemålet med denne rike arving var hans økonomiske stilling blitt grunnfestet for alvor. Nå hadde han ikke bare sin handel å leve av, men også betydelige inntekter som jordeier. Samtidlig var han besvogret og beslektet med de fleste av dem som betydde noe på Hitra i den tid.
Ved skjøte dat. - Vallen - 14. August 1733 overdro han - min Kiære sønd, Rasmus Jørgensen Parelj - sin odelsgård Dyrviken. Skjøtet ble tinglest 26. August s. å. på sommertinget på gården Strøm. Han kaller seg her Borger og Handelsmand til Trondhiems by.

Allerede i måneden etter avgikk han ved døden, 58 år gammel. Det ble holdt registrering i boet 29/10 1733, etter skifterettens ordre av 23/10. Skiftet ble holdt på Sørvalen 24. mai 1734. Han benevnes da Negotiant og Borger til Trondhjem.
Enken Madame Gjertud Kristine Rosing, var til stede sammen med sin lagverje, sorenskriver i Fosen, Peder Brarup.
Arvinger var 4 barn av første ekteskap og 8 av annet. Som verje av 2 av døtrene var oppnevnt Sr. Peder Jensen Koch i Sula (stesønn av Gabriel Clausen Parelius), men han vegret seg og oppga som deres rette fødte verjer deres fasters mann, Ludvig Aarføret, og deres fars søskenbarn, Hans Jæger.
Som verje for en tredje datter var oppnevnt Henrik Stockhoff, borger i Hitra (kjent som stifter av Stockhoffs legat).
Enken levde ennå i 1754. Blant boets eiendommer var også en part av gården Stamnes i Hemne, som arvelaterens far, Claus Jørgensen Parelius, hadde kjøpt da han i 1680 ble lensmann i Hemne. En arv fra lensmannen var også et sølvbeger med intinalene C.J.S. M.G.D.
Det var videre flere sølvgjenstander med J.C.P. og de 2 hustruers initialer, E.G.N og G.K.R.
Aktiva utgjorde 3366 Rdl. Og passiva 1059 Rdl.

I første ekteskap var det følgende 4 barn:

1.Gjerløv Jørgensen Parelius, født på Valen ca 1700. På skiftet etter faren ble han oppgitt å være handelsmann, 33 år gammel, som i noen tid hadde vært utenlands. Man viste ikke hvor han oppholdt seg eller om han i det hele var i live. Man hadde nemlig ikke hørt fra ham siden 1728 da han utgikk på en reise fra Hamburg til Spania med kaptein Jakob Ludvig.

2.Marit Parelius var født ca. 1702 og var gift med Povel Ellingsen Holst, borger på Storvalen. De døde begge i 1750, uten barn.

3.Hans Jørgensen Parelius var født ca. 1704 og døde i mars 1750. Han bodde på Budalsøra i Hitra og var gift med Karen Marcelius, som ble sittende igjen med 3 mindreårige barn. Avdødes halvbror, Rasmus Rosing Parelius, tok familien til seg.

4.Elen Christine Jørgensdatter Parelius var født 1706 og døde i 1738. Hun var gift med Fredrik Christian Dreyer, som var underfogd i Trondheim. De hadde 7 barn, og en tallrik etterslekt stammer fra dem, bl.a. samfunnsforskeren Eiliert Sundt.

I annet ekteskap var det disse 8 barn:

1.Rasmus Rosing Parelius, 1708-1780. Han ble eier av Hopsjø og vil bli behandlet nærmere nedenfor.

2.Claus Parelius, født 2/11 1711 og druknet i 1740.

3.Birgitta Catharina Parelius, født ca. 1713. Hun ble gift med Niels Henriksen Helkan, borger på Hitra. De hadde 7 barn. Hans søster, Karen, var gift med Birgittas bror, Rasmus Rosing Parelius.

4.Niels Rosing Parelius, født 1717. Han levde i 1734, 17 år gammel, men omkom i ung alder på Frøyfjorden.

5.Anna Margareta Pareliusm født ca 1718, døde i 1738.

6.Mille Christine Rosing Parelius, født ca. 1721. Hun ble først gift med Johan Arnt Westergaard, kjøpmann i Trondheim, der de hadde 6 barn til dåpen. Etter mannens død i 1754 ble hun gift med Jacob Falster, som døde i 1792.

7.Ingeborg Marie Parelius, født ca. 1723, levde i 1800 på Hopsjø, da hun nevnes ved skiftet etter brorsønnen, Niels Rosing Parelius.

8.Jørgen Parelius, født 1724. Den 4/7 1754 ble det holdt tingsvitne på Hitra i anledning av at han var død på kysten av Guinea med sal.kaptein Toftes skib. Den 3/7 1761 ble det skiftet etter ham. Det anførtes da at han var død som styrmann på de oversjøiske reiser. Boets aktiva utgjorde 51 Rdl. Og passiva 93 Rdl.

Foruten den foran nevnte søsteren hadde Jørgen Clausen Parelius også en søster, Ingeborg Clausdatter Parelius. Hun ble omkring 1701 gift med Jørgen Jensen Magerøen. Han hadde 7. oktober 1684 fått kong. bevilling som gjestegiver på Magerøy. Han var født i 1649 og drev gården Magerøy ved siden av gjestegiverstedet. Han er i 1688 sagt å være av - ringe vilkår - og i 1701 Noget gjeldbundet.
Fra 1701 var han eier av hele gården, bestående av de to øyer Magerøy og Røstøy, en del holmer og noe jord på fastlandet. Osmarken med skog og sæter hørte også til.

Ifølge skiftet 20. august 1725 var hans etterlatte enken, Ingeborg Clausdatter, og 4 barn:

1.Claus Jørgensen, f. 1703. i likhet med sine søsken kalte han seg Parelius. Han hadde sønnen Jørgen Clausen Parelius, sjømann, født 1732, død 1757, skifte i Trondheim 2/9 1761. Etterlot seg enke og sønnen Jørgen Andreas, 5 år ved skiftet.

2.Mille Jørgensdatter Parelius, f. 1705.

3.Christopher Jørgensen Parelius, født 1708, død 1765, skifte 7/1 1766. Han overtok Magerøy etter faren. Han hadde tre barn: Anne, 1753-1772, Ingeborg, f. 1762, og sønnen Augustinus, f. 1758, død 15/10 1833. Han overtok Magerøy etter faren. Han var gift med Giske Weybye og hadde en datter Nicoline Katrine Braag Parelius, som ble gift med sin fetter, Daniel Christopher Eriksen Strøm fra Havn, som derved ble eier av Magerøy. Deres sønn, Hans JensenWeybye Strøm, ble eier av Magerøy på skifte etter moren i 1851. Dennes sønn, Nils Justsen Strøm, døde i 1930-årene som kjøpmann og gårdbruker på Magerøy. Etter hans død ble eiendommen solgt ut av slekten, etter at den hadde vært i dens eie i henimot 250 år.
Christophers sønn, Andreas Chritophersen Parelius, ble borger på Ansnes, Hitra, og ble der fulgt av sønnen, Rasmus Bull Parelius. Ved en annen anledning kan en kanskje komme tilbake til denne gren.

4.Margrethe Jørgensdatter Parelius, født 1711, død i Kristiansund 15/5 1763. Hun var 3. påskedag 1757 blitt gift med Henrik Hansen Dyrnes. Hun hadde tidligere vært gift med Isaak Augustinussen Hals, 1715-1755, handelsmann på Dyrnes Bratvær. Hans søster, Anne Sophie, var gift med Christopher Parelius på Magerøy, slik at det altså var søskenbytte. – Det var 4 barn i ekteskapet med Hals, som ble gift med Daniel Iversen, den kjente lagatstifter på Smøla. Den nåværende eier av Hopsjø, Edvard Neerland, stammer fra morsiden fra dette ektepar.

Rasmus Rosing Parelius 1708-1780:

Rasmus Rosing Parelius var født 1708 på Valen. Etter farens død i 1733 overtok han handelsstedet. Gården Dyrvik hadde han som nevnt fått overdratt mens faren ennå levde.
Han var gift 3 ganger, og ved sine giftermål økte han i betydelig grad sin formue.

Hans første bryllup stod på Sør-Valen den 22. september 1733. Bruden var Karen Henriksdatter Helkan.
Hun var født på Hitra den 20. april 1706. Hennes foreldre var den velagtbare og velfornemme Mand Sr. Henrich Helkan, borger og handelsmenn paa Hitteren, Moderen og den gudelskende og dydziirede Matrone Karen Niels-datter Meddelfart.
Henrik Pedersen Helkan var født i 1657 og døde 1717 på Store Vedøy. Han var sønnesønn av den innvandrede danske Anders Jensen Helkan, som døde som borgermester i Trondheim.
Brudens bror, Niels Helkan, var borger på Hitra og ble gift med Birgitta Catharina Parelius, søster av Rasmus Rosing Parelius.
Brudens to søstre ble også inngiftet i borgerslekter på Hitra:
Anna Marie Helkan giftet seg med Rasmus Rosing Bull som var borger på Ansnes, og søskenbarn av Rasmus Rosing Parelius.
Martha Helkan ble gift med Hans Mikkelsen Bernhoft fra Hitra, som senere ble borger i Trondheim.

Navnet Helkan er nå for lengst forsvunnet.

Karen Helkans levnetsløp er beskrevet i likprekenen over henne. Her er det blant annet:

De (foreldrene) har heller ikke ladet mangle i Hendis oppdragelse, at lade Hende lære de Ting hendes Kiøn og Stand sømme dem hvori Hun artede og tiltog, som en from og dydig Datter, der af Barnsbeen og de spæ Aar tegnede til det, som Hun siden visede i al sin Omgiengelse. Hun var da hos sin kiære Forældre, den Stund Gid sparede dem Livet, og siden efter deris Dødelig Frafall, hos sin kiære broder Sr. Niels Helkan indtil Aaret 1733.

Om hennes ekteskap heter det:

Med denne sin Mand havde Hun et Kierlig og fornøyelig Ægteskap, som dog varede ikke kort lidt over 8 Aar. - - Hva Hendes Liv og Levnet angaaer, da er det eenhver af dette Stæds Indvaanere bekandt, at Hendes hele Liv og omgiengelse har skinnet af Dyd, Gudsfrøgt Fromhed, og Gud behagelig Sagtmodighet. - - Mod sin Ægte-Husbonde beviiste Hun sig en From og u-mistelig Ægtefælle, for sit Huus og Børn en flittig og kiær Moder, for sin Næste en omhyggelig og troefast Ven, og for den Fattige en medliden Nødhielpere.

Det var sognepresten i Hitra, Ludvig Fredrik Broch, som uttalte dette i sin tale ved graven. En 8 dagers tid etter at hun var nedkommet med sitt fjerde barn, ble hun angrepet av en hidsig Feber. Hun brukte - Lægedomme til sit Legemis Conservation og Størke - men på sykdommens 11. dag, den 18. november 1741 klokken 6 formiddag sovnet hun inn - sagte og sødelig i Herren – efter at Hun hadde levet i denne kummerfulde Verden 35 Aar, 6 Maander og 28 dage.
Hun ble begravet i Dolm kirke den 4. desember. Likprekenen sammen med en - Svane-Sang - ble trykt hos Jens Christensen Winding i Trondhjem i 1742. Den utgjør en hel liten bok på 88 sider med tittelen:

Christelig /Liig Prædiken/Over/Den i Livet Gudelskende og Dydziirede/Matrone/Nu salige/Karen Hendrichs-/Datter Helkan/ Da Hendes Legeme med anseelig Comitat/og Ceremonier, ble begravet i Dolmøe Kirke/paa Hitteren den 4. desember 1741/ Eenfoldigst forestillet/af/L.F.B.

I dette ekteskap var det som nevnt 4 barn.

Vel et år etter, den 23/1 1743, giftet enkemannen seg igjen. Etter kgl. tillatelse og kongebrev, ble han viet i huset i Sør-Valen, og bruden var Dorothea von der Lippe, og Margrete Sophie Sebastiansdatter Withe.
Hustruen døde etter få års ekteskap, etter å ha brakt 3 barn til verden.

Den 5. juli 1747 inngikk han sitt 3. ekteskap. Etter kgl. dispensasjon ble han viet i huset. Hustruen, Elsebe Catharina Bernhoft, var født 1717 og var datter av Hans Hansen Bernhoft, borger og handelsmann på Titran og stor jordeier i Hitra. Moren var Maren Jensdatter Koch, datter av Jens Pedersen Koch, eier av fiskeværet Sula.
Hun var året før blitt enke etter Marcus Olsen Hegge, handelsmann og eier av handelsstedet Hopsjø, og hadde 7 barn med han.
Ved dette ekteskap kom Rasmus Rosing Parelius i besittelse av Hopsjø, som var i slektens eie til 1905, da hans sønnesønns sønnesønn døde ugift.
Han flyttet nå fra Sør-Valen og tok bopel på Hopsjø. Mens Valen med Heggåsen ligger på østenden av Dolmøy, ligger ligger Hopsjø på nordsiden av fast-Hitra, ved Dolmsundet, omtrent rett overfor Dolm kirke. Med datidens samferdselsforhold hadde det en ypperlig beliggenhet som handelssted.
Strandsetet eller borgerleiet Hopsjø var opprinnelig en del av gården Hopen eller Hopr, som det het i eldre tid. Det ble senere forenet med gårdene Hopen og Meland til en eiendom, Hopsjø gård.
I den eldste eksisterende matrikkel for Hitra tinglag, som skriver seg fra 1695, finnes Hopen oppført som krongods. Som byksler av Meland finnes oppført hans morfar, magister Rasmus Rosing.

Kilde:
http://www.kystmuseet.no/lokalhistorie/artikler-lokalhistorie/item/106-slekten-parelius-og-handelsstedet-hopsj%C3%B8?tmpl=component&print=1 		Clausen Parelius, Jørgen (I8505)
 
15422 Slektsstevne for etterkommerne etter Anders Isaksen Høyem, prest til Agerø. Hugaas, Klara (Clara) "Lorentzen" (I68)
 
15423 Slettebakken urnelund. Sværen, Tharald (I9266)
 
15424 Slettebakken urnelund. Johannessen, Hans Odd (I13959)
 
15425 Slettebakken urnelund. Inga "Johannessen" (I17138)
 
15426 Slo seg sammen med sin kommende svigerfar Ethelwulf og kjempet mot waliserne i nordre Wales. Deres allianse ble forseglet ved at Burgred giftet seg med Ethelwulfs datter.

Danene drev han vekk fra tronen i Mercia i 874, og Burgred dro da til Roma, hvor han senere døde. 		av Mercia, Burgred (I12072)
 
15427 Slottet som de giftet seg på var eid av grev Philip av Holstein-Gottorp som Thomas var livlege for.

9 barn: 3 sønner og 6 døtre. 5 barn vokste opp. 		Family: Thomas Jacobsen Fincke / Sostrata Ivaria, "Fincke" (F1139)
 
15428 Slutten på året 1935, og Aasta skriver til søsteren Ruth på årets nest siste dag.

Ja morgen kveld er det nytårsaften og vi går ind i et nytt år. Gudene vet hvad det byr oss.

Hun takker Ruth for gavene de fikk av henne til jul. Hun skriver at guttene ble begeistret for bøkene.

Hun forteller at hun selv fikk et par pøms som var litt trange. Men på skal de, skriver hun.

Guttene leker sammen mens hun skriver:

...nu leker de cirkus og brøler bare de ser Halvards røde hode stikke frem i horisonten. Og han har pludselig fått slik intresse for det de holder på med.

Tuppa klipper nu ut både det hun skal klippe og det hun ikke skal. Tungen går rundt i munden på hende, og det flyter nu med papir utover hele gulvet. Jeg ser nu ikke andet end hatter, sko og kjoler av papir over hele mit hus. Jeg har fått lurt vekk endel så hun skal få siden, men tror du ikke hun har merket det da.

Av Ruth hadde Tuppa fått bøker med papirdukker til jul.
Av andre hadde Tuppa fått kåpefor, forklær, sjelevarmer, selbuvotter og en pen liten koffert.
Halvard hadde fått selbuvotter og en stor bil, Ole et lommespeil og en speiderkniv, og Dutte et lommespeil og et pent slips.

Fra mor og far fikk guttene en bok hver og Tuppa sjokoladefigur, skriver hun.

Videre skriver Aasta om julegavene og julaften:

Jeg fikk 2 kammer og det var kjærkommet for kapper blir det aldrig for meget av i et hus.

Tuppa blev meget glad julaften skjønt julenissen ikke kom. Vi fikk nemlig ikke i nogen maske.

Til Far sendte vi et sølv bokmerke og en stor marsipangris, til mor 2 sølv koldgafler som jeg håper du får en gang i tiden.
Erna fikk 2 kr for hun hjalp mig en dag før jul..

hos Atle fikk jeg sølv sukkerklype og hos Tuppa og Halvard et brødfat og glass osteklokke fra guttene 6 par kaffekopper. Alt nyttig.

Nyttårsaften skal mor og far og Gusta komme til Aunes på Agle, forteller hun.

Om Atle og hans ønske om å søke til kontorist i byen skriver Aasta:

Ja igår gikk ansøkningen til kontorist (gjet om jeg glær mig.) Håper han ikke får den for jeg har ingen lyst til å flytte. Alt er så meget dyrere i byen melken er dobbelt så dyr der.

Dutte lærer nu og spille fiolin, så jeg håper han blir bra, skriver Aasta om lille Atle, og avslutter litt humoristisk om Ruths ektemann Einar Zinow:

Du må hilse Zinow. Han må ta avmagringspiller. Har han veid sig??? 		Family: Atle Aune / Aasta Lorentzen, "Aune" (F75)
 
15429 Slutten på året 1935, og Aasta skriver til søsteren Ruth på årets nest siste dag.

Ja morgen kveld er det nytårsaften og vi går ind i et nytt år. Gudene vet hvad det byr oss.

Hun takker Ruth for gavene de fikk av henne til jul. Hun skriver at guttene ble begeistret for bøkene. Hun forteller at hun selv fikk et par pøms som var litt trange. Men på skal de, skriver hun.

Guttene leker sammen mens hun skriver:
..nu leker de cirkus og brøler bare de ser Halvards røde hode stikke frem i horisonten. Og han har pludselig fått slik intresse for det de holder på med.

Tuppa klipper nu ut både det hun skal klippe og det hun ikke skal. Tungen går rundt i munden på hende, og det flyter nu med papir utover hele gulvet. Jeg ser nu ikke andet end hatter, sko og kjoler av papir over hele mit hus. Jeg har fått lurt vekk endel så hun skal få siden, men tror du ikke hun har merket det da.

Av Ruth hadde Tuppa fått bøker med papirdukker til jul.
Av andre hadde Tuppa fått kåpefor, forklær, sjelevarmer, selbuvotter og en pen liten koffert.

Halvard hadde fått selbuvotter og en stor bil, Ole et lommespeil og en speiderkniv, og Dutte et lommespeil og et pent slips.

Fra mor og far fikk guttene en bok hver og Tuppa sjokoladefigur.

Videre skriver Aasta om julegavene og julaften:
Jeg fikk 2 kammer og det var kjærkommet for kapper blir det aldrig for meget av i et hus.
Tuppa blev meget glad julaften skjønt julenissen ikke kom. Vi fikk nemlig ikke i nogen maske.

Til Far sendte vi et sølv bokmerke og en stor marsipangris, til mor 2 sølv koldgafler som jeg håper du får en gang i tiden. Erna fikk 2 kr for hun hjalp mig en dag før jul..

hos Atle fikk jeg sølv sukkerklype og hos Tuppa og Halvard et brødfat og glass osteklokke fra guttene 6 par kaffekopper. Alt nyttig.

Nyttårsaften skal mor og far og Gusta komme til Aunes på Agle.

Om Atle og hans ønske om å søke til kontorist i byen skriver Aasta:
Ja igår gikk ansøkningen til kontorist (gjet om jeg glær mig.) Håper han ikke får den for jeg har ingen lyst til å flytte. Alt er så meget dyrere i byen melken er dobbelt så dyr der.

Dutte lærer nu og spille fiolin, så jeg håper han blir bra, skriver Aasta om lille Atle, og avslutter litt humoristisk om Ruths ektemann Einar Zinow:
Du må hilse Zinow. Han må ta avmagringspiller. Har han veid sig??? 		Family: Oskar (Oscar) Lorentzen / Klara (Clara) Hugaas, "Lorentzen" (F13)
 
15430 Sluttgrunn: Forfremmelse. Hansen Schreuder, Peder (I2223)
 
15431 SLÆGTEN I NEBEL SOGN:

Nørre Nebel er stærkt knyttet til Barfod-slægten og denne var fremtrædende i sognet endnu i 1500-tallet. Det var en tid, hvor gårdene som nævnt efter Grevens Fejde og den påfølgende reformation var overtaget af kronen. Sognets beboere levede da under et fællseskab, når jorden skulle dyrkes. Det vil sige, at de nok ejede jorden, men at agerjorden var fordelt i lange, smalle strimler spredt rundt mellem andre gårdes jorder, der lå på lignende måde på byens marker, og der kunne tilmed også ligge nogle strimler på andre byers marker.
I landsbyen måtte man rette sig efter de engang fastsatte bestemmelser, der kaldes - Viden - og dyrkningen blev da vedtaget på et grandestævne, og når der bestemtes omrebning, måtte man finde sig i, at få sine agre eller lodder tildelt helt andre steder end før.

Nørre Nebel var i fællesskab med Præstbøl, Hundhale og Bolkær som det største fællesskab i Vester herred. Vi har ikke tal for det før end i 1688, men da omfattede fællesskabet 23 gårde med 288 tønder land og 103 tønder hartkorn. En enkelt gård i Nørre Nebel kunne således have sine agre fordelt på mellem 70 og 80 forskellige steder. Hver ager kunne endvidere være afmærket med sten for at naboen ikke skulle pløje ind på ens jord. Til gengæld var de udyrkede arealer, heder, moser, grønninger i fuldkommen fællesskab og de var værdifulde for kvæget i overdrift. Her var ingen lodder, som nogen kunne kalde sin egen. Dette fællesskab kunne dog have sine vanskeligheder, som f.eks. når nærliggende byer udvidede sig ind på dette overdrev. Således var det mellem Lønne og Nebel sogne, da sandflugten engang ødelagde store arealer i Lønne så mange blev drevet fra hus og hjem. Derfor kan det vel forklares, at de søgte at finde erstatning ved at bevæge sig mod øst ind på Nebels område, hvilket bl.a. i 1597 førte til en sag mellem de 2 byer (H. K. Kristensen: Nørre Nebel by og Lydom sogne, 1958, s.80-86).

Laurits Barfod, Jens Barfods ældste søn, overtog Storgården. Han var tingsvidne i 1564 på Vester herreds ting og anvendte her sit adelige våben ved beseglingen, og den 28.maj 1573 fik han som herredsskriver kongeligt brev på at være fri for landgilde og ægt af sin gård så længe han var herredsskriver. Det må vel være følt af ham som en art oprejsning for ham fra den tort hans far havde måttet lide efter Grevefejden.

I 1574 er han endog midlertidig herredsfoged og endvidere fæstede han kongetienden af Nebel sogn, hvorfor han skulle betale et bestemt antal tønder korn i afgift.

I 1579 fik han desuden lov til i stedet for at køre lange veje med kornet at betale en gl. daler for hver tønde, og hvor meget det drejede sig om, ser vi i 1584, da forpagtningsafgiften var 5 ørte rug og 12 ørte byg (der gik 24 ørtug på en mark). Endnu i 1800-tallet kunne man se hans navnetræk på skelpælene ude i engene.

Laurits Barfod var en stor mand på egnen og vel den fornemste i sognet, så han kunne tillade sig at have den fornemste plads i kirken.

I 1576 udsmykkes kirkestolene her med fint træskærerarbejde af Mikkel Tuesen som efterlignede de fine arkantusblade, som han havde set i Ribe. En moderne museumsmand har vurderet hans kunst således:

Netop hans snitværker giver en forestilling om hvorledes bondekunstnerens grove hånd har behandlet det fine bladværk. Det bliver kantet og fladt, tungt og gnidret, men alligevel er der en sprælsk opfindsomhed i de idelige variationer af bladslyngene.

Der var ikke 2 stole, som var ens, og foruden bladværker har han også lavet indskrifter, som på den stol, han lavede til Laurits Barfod. Her satte han denne indskrift efter oldtidsdigteren Virgil(?):

Discite justiciam moniti et non temnere Christum - 76, hvilket betyder Lad Eder påminde, lær retfærdighed og foragt ikke Kristus 1576.

Desuden fik stolen indskåret det fædrene våben. Og mens Laurits Barfods stol var den øverste til højre, så var hans kones stol den øverste til venstre i kirken, og her blev der skåret følgende:

Anne Lavrits Kvon, Anno 1576.

Ingen skulle være i tvivl om, hvem der var de fornemste på egnen.
De øvrige familiemedlemmer fik da plads nedefter efter hartkorn og længste giftermål (Jyske Registre d. 22.maj 1573, Kancelliets Brevbøger d. 15/5 1579, og H. K. Kristensen s.35).

Også i koret findes et par stole med Barfodvåben og indskrift. Laurits Barfod må være død omkring 1585 og hans kone Anne fik i 1605, efter en søns død, Nebel kongetiende i fæste.

De fik 7 børn, af hvilke de 2 ældste, Niels og Claus, der blev præster, og søsteren Gertrud giftede sig med en præst.
Efter Laurits Barfods død arvede broderen Peder Barfod Sædding Storgård. 		Jensen Barfod, Laurits (I15682)
 
15432 SLÆGTEN I NØRRE NEBEL:

Når vi kommer ind i 1500-tallet, sker der store ændringer i Danmarks historie. I 1523 forlader Christian 2 landet for at søge at samle en hær udenlands til kampen mod den adel, som havde opsagt ham huldskab og troskab. Først i 1531 lykkedes det ham at gøre et forsøg da han satte sig fast i Norge og også hyldes der. Som bekendt blev han imidlertid lokket til Danmark og blev siden holdt fanget her på Sønderborg Slot.

Da Christian 2's efterfølger Frederik 1 dør i 1533, er adelen i begyndelsen utilbøjelig til straks at hylde hans ældste søn, hertug Christian, og situationen udnyttedes af grev Christoffer, der sammen med bl.a. Skipper Klement søgte at rejse bønder og borgere for at få Christian 2 tilbage på tronen. Når adelen ikke med det samme hyldede Christian 3, var det på grund af dennes interesse for Luthers lærdom.

I 1517 havde Martin Luther nemlig startet sit oprør mod paven og den katolske kirke. I 1521 blev Luther dømt fredløs, men han og hans tilhængere havde skabt et røre, der også spredte sig uden for landets grænser. Flere og flere danske blev optaget af hans tanker og blandt dem var også kongens ældste søn, hertug Christian.
Allerede Frederik 1 havde været noget vaklende overfor de lutherske tanker og tålt prædikanter som f.eks. Hans Tausen, der fik lov til at prædike i Viborg, og reformationen blev efterhånden en folkelig bevægelse imod højadelen, som i Rigsrådet støttede de højadelige katolske bisper.

Resultatet ved kong Frederik 1's død blev derfor den såkaldte - Grevens Fejde - fra 1534 til 1536.
I første omgang havde grev Christoffer heldet med sig, da han i sommeren 1534 landsatte sin hær ved Hvidøre på Sjælland, og inden længe var alle øens borge i hans varetægt. Også i Skåne lykkedes opstanden under ledelse af Malmøborgmesteren Jørgen Kock, og desuden lykkedes det også snart at erobre Fyn.
Frygten for at Christian 2's parti skulle vinde magten og genindsætte den fangne konge var årsag til, at bisperne i Rigsrådet bøjede sig, og i Rye Kirke ved Himmelbjerget udråbtes da hertug Christian til konge som Christian 3. Greven manglede kun at få magten over Jylland, og hér fik han hjælp af Christian 2's gamle støtte Skipper Klement, der i september 1534 landede i Nordjylland, hvor han hurtigt fik rejst vendelboerne i kampen for Christian 2's sag. Mange bønder og borgere sluttede sig til ham, således at han snart beherskede et område, der i Vestjylland nåede helt ned omkring Varde og i Østjylland til omkring Randers.
Tilmed havde han været så heldig, at en jysk adelshær, der angreb Klements bondehær den 15.oktober ved Svenstrup syd for Ålborg, havde lidt et sviende nederlag.

Krigslykken ændredes dog helt, da Christian 3, der hidtil havde været bundet med sin hær ved Lübeck, i november 1534 fik sluttet en foreløbig fred med byen. Nu kunne hans hærfører Johan Rantzau drage med hæren op i Jylland, og allerede den 18.december blev Ålborg stormet. 2000 bønder faldt under kampene og byen blev plyndret. Tilmed blev Skipper Klement fanget og henrettet og inden nytår var hele Jylland i kongens varetægt. Derefter gik det videre over Fyn til Sjælland, og København måtte udholde en lang belejring, før byen måtte overgive sig den 29. juli 1536.

For slægten Barfod samler interessen sig naturligvis om forholdene i Jylland, og vi kan i det følgende se, hvorledes det gik. De bønder, der sluttede sig til Skipper Klements oprørere, måtte som straf siden løse sig ved at afhænde gods til kongen eller give en rigelig løsesum i penge eller oftere blive fæstere under kronen.

I mange af de 49 herreder, d.v.s. ca. 2/3 af Nørrejylland, som oprørerne havde behersket, blev alle bønder skåret over én kam, og de måtte alle indløse deres gårde, hvadenten de havde deltaget i oprøret eller ej. Da de fleste medlemmer af slægten netop boede i de berørte områder, kunne det ikke undgå at påvirke familien. I en sådan situation måtte man vælge side (Johan Ottosen: Nordens Historie II s.381).

Jens Knudsen Barfod hører vi første gang om, da han i 1532 reddede en af kong Frederik 1's mænd, der var sendt til herredet for at indkræve kongeskat. Bønderne blev åbenbart så forbitrede, at de ville slå opkræveren ihjel, for i et kongebrev står der, at Jens Barfod måtte være fri for ranstov, sandemandstov eller noget andet tov for sin livstid, fordi han lod sig velvilligen findes at undsætte Mads Skriver.

I en række grovere sager skulle nogle mænd fra herredet udpeges og afgive en udtalelse - tov - som tinget lagde til grund for dommen, og åbenbart slap Jens Barfod for at skulle deltage hér.

Få år efter udbrød Grevens Fejde, og Skipper Klements styrker nåede som før nævnt ned i Vestjylland til omkring Varde. Efter sigende skal de fleste medlemmer af slægten have gjort fælles sag med bønderne til fordel for den fangne konge Christian 2. Sandsynligvis er Jens Barfod også gået med, men vi kender ikke noget til hans meriter. Trods alt var han dog efter krigens ophør og efter reformationen den fornemste mand på egnen.

I 1541 var han tingholder og herredsfoged, da han tog lovhævd på Tudsmose hussted (Hungerbjerg på Øster Debel Mark i Lunde sogn). Det bevidnes, at han havde ejendommen inden for alle fire markskel, og kender ingen at have lod eller del deri uden sig og sine søskende. Derved kom han i strid med Nils Skoning, som også gjorde krav på gården, der da lå øde, men i 1542 bevises det, at Jens Barfods far og dennes forældre havde haft Tudsmose før han, og beboerne havde svaret dem både skat og landgilde.

Velbyrdige adelsmænd som ridder Otto Krumpen, Henning Qwitzov i Lydom, Palle Bang i Hennegård, Thomas Stygge i Frøstrup, en borgmester, en byfoged og en rådmand fra Varde samt Eske Nielsen dømte da, at Jens Barfod skulle beholde Tudsmose.

I 1544 kom han imidlertid i strid med Eske Nielsen i Løftgård og stævnede da som herredsfoged i Vester herred Okuf Stofferskou til Donneruplund og Niels Staffensen til at møde i Viborg, når kongen kom der, for at få klaret en dom, som han mente, at de med urette havde dømt mellem Jens Barfod og Eske Nielsen.

I 1553 beseglede han som vidne sin svogers skøde til Thomas Stygge, og i 1562 bor han endnu i Sædding. Som andre oprørske under Grevens Fejde havde kongen også inddraget Sædding Storgård som krongods, og Jens Barfod måtte derfor foruden gæsteri til kongen også svare landgilde.

I 1562 måtte gården således betale ialt 10 hestes gæsteri, 1/2 ørte smør, 2 ørte rug, 2 ørte byg, 1 svin, 1 lam, 1 gås, 2 høns og i penge 12 skilling, der skulle betales til Helmis (1.november) og 12 skilling til Volmis (1.maj) (Frederik 1's registrant, Danske Magasin 4 rk.. 1. bind side 42. H. K. Kristensen: Nørre Nebel og Lydom sogne. 1958 side 145).

Han havde 3 børn, som vi kender til. 		Knudsen Barfod, Jens (I15684)
 
15433 Smalgangen. Døpt i Opslo (Aker kb). Gulbrandsdatter Ryen, Kaia Kirstine (I11729)
 
15434 Smeden Erik Jonsen tok til som bygselsmann på Navlus Østre i Snåsa omkring 1695.

Netto fra skiftet etter kona Kari Pedersdatter var 35 riksdaler.

Manntallet 1701 nevner Erik Jonsen, 39 år, Opsider på gården Nagelhuus i Snåsa. Han hadde en bror som het Lars Jonsen på Vestre. Beskrives udj good stand og nærer sig vel af sin gaard.
Barn:

Per Erichsen, 7 år, og Joen Erichsen, 5 år.

I 1711 betalte Erik skoskatt for seg, kone og 3 små barn og ei jente. Erik hadde i 1718 en krigsskade på 11 riksdaler 2 ort. 		Jonsen Navlus, Erik "Nagelhus" (I1815)
 
15435 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I2678)
 
15436 Smithtown Eucker, Albert (I9886)
 
15437 Smithtown Meyerhoff, Doris "Eucker" (I9887)
 
15438 Smolensk er et fylke (oblast) i Russland, i Russlands vestligste del, langs øvre del av Dnepr, med grense mot Belarus i vest. av Smolensk-Tsjernihiv, David (I4498)
 
15439 Snekker Peder Fosling død 24de. 52 år gammel. Pedersen Fosling, Peder (I3031)
 
15440 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I23245)
 
15441 Snorre kaller ham for - Otta av Brunsvik - (Braunsschweig) i Saksland.

Ordulf etterfulgte faren som hertug i 1059 og hans tid som regent ble preget av striden mot venderne, en kamp han førte sammen med de kristne danskene.

I 1061 bygde han seg en borg i Hamburg, den såkalte Wasserburg (også kalt Neue Burg) rett utenfor byvollen. Dette var en oppblomstringstid for Hamburg, og byen var året før blitt delt slik at erkebiskopen regjerte gamlebyen (Altstadt) og billungerhertugene den nye by (Neustadt). Hamburg var på nytt blitt utgangspunkt for misjon både mot øst og nord.

Det området som på 1000-tallet utgjorde Sachsen lå betydelig lenger nordvest i Tyskland enn den moderne delstaten Sachsen. Det lå hovedsakelig mellom elvene Rhinens og Elbes nedre løp og dekket områder som i moderne tid faller under Westfalen, Niedersachsen, Bremen, Hamburg, Holstein og den nordlige del av Sachsen-Anhalt.

Ordulf hadde gjennom Magnus-grenen mange etterkommere, bl.a. i fyrstehuset Oldenburg, slik at via den linjen kan det nåværende norske kongehuset regne sine aner tilbake til sagatidens norske konger. 		av Sachsen, Ordulv (Otta/Orthilius) "Billung" / "av Braunschweig" (I3515)
 
15442 Snøfrid var, ifølge sagaen, datter av finnkallen Svåse i Opplandene. Hun er sannsynligvis en oppdiktet eventyrperson som skal ha forhekset Harald Hårfagre til å forelske seg i henne.

De hadde følgende 4 barn:

1. Sigurd Haraldsson Rise

2. Halvdan Hålegg

3. Gudrød Ljome

4. Ragnvald Rettilbeine

Ifølge Snorre skal Torleiv Spake ha bragt Harald Hårfagre ut av forhekselsen etter Snøfrids død.

De 4 sønnene ble sendt på oppfostring, Gudrød til Tjodolv den kvinværske i Agder, Sigurd og Halvdan til Ringerike, og Ragnvald til Hadeland. 		Family: Harald Halvdansen av Norge, "Harald 1." / Snøfrid Svåsesdatter (F1984)
 
15443 Sodstad.

Sønn til Hieronymus Heyerdahl og Sophie Fredrikke Schwabe.

Om faren Hieronymus:
Studerte mineralogi på Kongsberg hos professor Esmark. Gjorde store us. på Toten, Stjørdalen offentligjort i hefte om Topografiske-Statistiske samlinger 1811, Budstikken 1818, Magasin for Naturvidenskaberne 1825. Startet det første skolelærerseminaret i Norge. Holdt et treårig skolelærerkurs for bondegutter. Fikk Dannebrogordenen for arbeidet.
Medlem av Riksforsamlingen 1814 for Nordre Trondhems amt. Ble med i selvstendighetspartiet. 2. varamann til stortinget 1827. Ridder. 		Heyerdahl, Halvor Christian (I6982)
 
15444 Soelbreche i Asak. Andersen Solbrekke, Peder (Per) "Holteberg" (I6723)
 
15445 Soelbreche i Asak. Andersdatter Solbrekke, Inger (I7287)
 
15446 Soelbreche i Asak. Andersen Solbrekke, Anders (I7288)
 
15447 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I22294)
 
15448 Sognepr. Nicolai Thurmann fra Bø forrettede Ligprædiken over ham. Jørgensen, Nicolai (I15671)
 
15449 Sokneprest 1618-1646 ifølge F.F. XIV hefte 3 s 263.

Efterfulgte den avrettede Jon Mogensen Skanke.

Sakarias Kr. Holch, sokneprest til Veøy i Romsdal eide halve gården Myklebust i Utvik fra før 1641. Siden ble presten i Innvik Peder Gebleson Krag eier.

På Bergen Musæum er det teke vare på ein prosesjonsstav fr mellomalderen, eit glasmåleri og 12 portrettmåleri frå 1600 til 1800 som viser prestar og prestefruer, dei fleste måla av Elias Fiigenschoug.
På musæet finst også eit epitafium (minnebilete) frå 1647 av presten Peder Gabelsen Krag med familie. Med barokkramme og utskoren engledekor er epitafiet fem meter høgt, og er såleis ei av dei største minnetavlene av dette slaget som ein kjenner til.

Biografi:

Epitafiets innskrift omtaler to proster for Norfjord prosti på 1600-tallet: Peder Gabelsen (Peder Geblesen Krag) som var prost fra 1618 til sin død i 1646 og Bendix Nielsen Friis som var prost fra 1647 til sin død i 1650. Begge var også sogneprest i Innvik i de samme periodene. De er avbildet sammen med sine koner. Marene Jensdatter – Peder Gabelsens kone – døde ni år etter sin mann i 1655. Det er interesant å legge merke til at dødsdato for begge to er korrigert på epitafiet: nye datoer i september er skrevet inn med liten skrift i mellomrom i den opprinnelige innskriften. Angenete Pederdatter – kone til Bendix Nielsen Friis – er derimot uten tvil i live når epitafiet males, ettersom det er satt en åpen plass for utfylling av hennes dødsår, slik man også ser det i flere andre epitafier.

I tillegg til disse fire personene som er navngitt i innskriften er det (senere) malt inn en tredje
prest i midten på epitafiet, og dessuten fire barn, hvorav ett er dødt. Presten er sannsynligvis Absalon Jørgensen Beyer, som overtok som sogneprest i Innvik etter sin forgjenger i 1650. Han var født ca.1625, og trengte ekstra godkjenning fra domkapitlet i Bergen fordi han ennå ikke var fylt 25 år da han overtok stillingen i Innvik. Han giftet seg med presteenken Angenete Pederdatter, som til alt overmål også var datter at forgjengeren til Bendix Friis, Peder Gablesen. Hun er altså avbildet på epitafiet sammen med tre prester: den ene helt til venstre var hennes far, han til høyre var hennes første mann og han i midten var hennes andre mann. Angenete Pederdatter døde i 1668. Absalon Jørgensen Beyer giftet seg da igjen med en prestedatter (fra Bergen), og ble sittende som sogneprest i Innvik helt fram til 1680.

Det er vanskelig å si sikkert hvem de fire barna er. Bendix Friis hadde ifølge J.F.Lampe fem barn med to koner, og fire av barna var sønner. Hvor mange av dem han fikk med kone nr. 2, Angenete, opplyses ikke hos Lampe. Absalon Jørgensen Beyer hadde fire barn med sin første kone Angenete Pedersdatter, to sønner og to døtre, og de vokste alle opp og ble enten prester eller prestekoner. En mulig teori er at den ene av jentene på bildet er Bendix Friis´ yngste barn og eneste datter, Benedicte Cathrine, og at de to andre levende barna er Anne Beyer (som siden ble gift med farens etterfølger i embetet i Innvik) og Jørgen (som også ble kapellan i Innvik). Epitafiet burde i så fall være malt litt ut på 1650-tallet. Argumentet mot den vanlige dateringen til 1646 eller 1647 er da først og fremst Angenete Pedersdatter bare hadde én datter i sitt første ekteskap som endte i 1650. Dersom epitafiet likevel er malt før 1650, må Lampes oversikt over Bendix Friis´ barn være ufullstendig.

Innvik kirke var stor (fram til 1822: en lang og smal stavkirke), og epitafiet er også uvanlig stort. Det er over fem meter høyt, og dermed et av de største som er bevart i Norge.

Kilde:

https://ub-baser.uio.no/norske-epitafier-1537-1700 		Geblesen Krag, Peder (I3230)
 
15450 Sokneprest Hans Brinchmann kom til Orkdal i 1770-årene for å begynne sin prestegjerning fra Grøtte, som var prestegården.

Om Grøtte kan man fortelle følgende:

Gården Grøtte, eller Grjotar (som den er kalt i Heimskringla), ble prestegård tidlig. Den er nevnt flere ganger i kongesagaene, og gården synes å ha hatten sentral beliggenhet i Orkdal. En sentral rolle synes gården å ha hatt etter at bygda hadde tatt til seg kristendommen. Hit ble barna båret til dåp, og her skulle de døde gravlegges.Kirkesoknet ble en tid også kalt etter gården -Grytingar sokn.
Det ser også ut til å ha vært tingsted for soknet. I 1800 var Grøtte en del av et sameie med flere gårder, og utgjorde 4.043 mål.

Før den nye presten Brinchmann holdt - synfaring - på gården 22-23.mai 1775, var det allerede i 1774 påpekt at hestestallen var rotnet, og bygda ble pålagt 79 riksdaler for å få stallen istand for den daværende presten Ole Ross. Han var død og avløst av Brinchmann i mai 1775, og istandsettingen av stallen var fortsatt ikke startet. Den nye presten ble da tilkjent 333 riksdaler til denne istandsettingen, herunder medregnet 133 riksdaler fra almuen, og 50 riksdaler for borgstugu. Krangelen kom igjen for retten, som tidligere.

Gården Geitbuan, under Kvammen, er også nevnt eiet av sokneprest Brinchmann (iallefall som et bruk under prestegården). Halvt spann av Geitbuan ble solgt på auksjon i 1789, nesten ni år etter Brinchmanns død, for 400 riksdaler til Anders Engelsen, som ble den første selveieren på gården.

Under folketellingen i 1801 bodde Ane Cath. Bernhoft, 81 år gammel, på Engen i Orkdal. Hun er husmoder, og Præsten Hans Brinchmans enke har pension.

Hennes ugifte datter Agatha, 38 år, bor der.
Hændes brordatter, Suse Brinchmann (28 år og ugift), likeså. 		Antonsen Brinchmann, Hans (I1506)
 

      «Prev «1 ... 305 306 307 308 309 310 311 312 313 ... 349» Next»

This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 15.0.1, written by Darrin Lythgoe © 2001-2025.

Maintained by Tor Kristian Zinow.