Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Home Search Login  
Share Print Bookmark

Notes


Matches 15,501 to 15,550 of 16,597

      «Prev «1 ... 307 308 309 310 311 312 313 314 315 ... 332» Next»

 #   Notes   Linked to 
15501 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6721)
 
15502 Tor Eivind ble begravet fredag 3.januar fra Kolbotn kapell.
Etterpå var det minnestund hjemme hos morfar Ole og Turid på Oppegård.
 		Orderud, Tor Eivind (I584)
 
15503 Tor Eivind veide 3.330 gram. Han kom til verden med keisersnitt med rompa først, så de fikk ikke målt hvor lang han var. Orderud, Tor Eivind (I584)
 
15504 Tor Johannesen Borlaug, og hustru Britha Jonsdatter, kjøpte et bruk (bruk 1) i Sværen av Hermund Sværen i 1845. Gården ble kjøpt som den var, med kuer, redskap og løsøre - alt for 1.287 speciedaler.

I 1848 ble de eiere av begge brukene på Sværen. Da kjøpte Tor andre bruket i Sværen av Anders Anderssen, som da reiste til Amerika med kone og 4 barn.

Under folketellingen i 1865 er følgende personer på Sværen (i Sværefjorden skoledistrikt, Tjugum sokn og Balestrand prestegjeld):

Thor Johannessen, 60 år, husfadr, gaarb, selvej., født i Leganger prestegjeld.
Brita Johnsdatter, 55 år, hans kone, født i Leganger prestegjeld, og deres barn:

Berte, 22 år, ugift, født i Leganger prestegjeld.

Johanne, 19 år, ugift, født i Balestrands prestegjeld.

Johannes, 16 år, ugift, født i Balestrands prestegjeld.

Mari, 9 år, ugift, født i Balestrands prestegjeld.

Dessuten var det 6 hester, 45 stort kveg, 77 får og 4 svin på gården.

Avlingen var 1 bygg, 18 havre og 12 poteter.

Da ingen av sønnene ville slå seg til i Sværen - Jon og Ola dro til Amerika, Johannes ble lærer, ble det døtrene Sigrid og Johanna som delte Sværen seg imellom.

Sigrid giftet seg med Nils Sjursen i 1862. De overtok det første bruket.
Deres datter Kari fikk bruket etter dem. Hun ble gift med Ivar Toraldsen Eiken.

Omkring 1872 fikk Johanna og mannen Trond Kristoffersen Torsnes andre bruket av Tor og Britha. Johanna og Trond giftet seg dette året.
Deres eldste sønner Tor og Kristoffer ble bønder i Sværen. Tor på det andre bruket, mens Kristoffer kjøpte en part av bruket i 1912. 		Johannessen Borlaug, Thor "Sværen" (I248)
 
15505 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6721)
 
15506 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6721)
 
15507 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6721)
 
15508 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6721)
 
15509 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6721)
 
15510 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6721)
 
15511 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6721)
 
15512 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6721)
 
15513 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6721)
 
15514 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6721)
 
15515 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6721)
 
15516 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I18365)
 
15517 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I17943)
 
15518 Tora var Harald Gilles offisielle frille, en hård og ond kvinne.

Fra Snorre Sturlasson: Magnus Blindes saga:

...Kong harald fikk en sønn, som het Sigurd, med Tora, datter til Guttorm Gråbarde.

I lang tid var ætten og ættevernet en realitet, og størst rolle spilte det selvfølgelig for de mektigste, de eldste ættene i bygda. Små og ringe ætter haddevanskelig for å hevde seg mot kaksene. En kan ikke la seg lede av lovforskriftene alene når en skal gjøre seg opp et begrep om hvordan samfunnet i virkeligheten fungerte.
Kongsmoren Tora lot f.eks. tungen rive ut på en småsvein som hadde nasket av godtefatet hennes.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Magnus Blindes saga, avsnitt 1.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 294.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 801.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.
 		Magnusen av Norge, Harald "Harald 4" (I3375)
 
15519 Tora var Harald Gilles offisielle frille, en hård og ond kvinne.

Fra Snorre Sturlasson: Magnus Blindes saga:

Kong Harald fikk en sønn, som het Sigurd, med Tora, datter til Guttorm Gråbarde.
I lang tid var ætten og ættevernet en realitet, og størst rolle spilte det selvfølgelig for de mektigste, de eldste ættene i bygda. Små og ringe ætter haddevanskelig for å hevde seg mot kaksene. En kan ikke la seg lede av lovforskriftene alene når en skal gjøre seg opp et begrep om hvordan samfunnet i virkeligheten fungerte. Kongsmoren Tora lot f.eks. tungen rive ut på en småsvein som hadde nasket av godtefatet hennes.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Magnus Blindes saga, avsnitt 1.
Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 294.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 801.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53. 		Family: Harald Magnusen av Norge, "Harald 4" / Tora Guttormsdatter (F1860)
 
15520 Toralde Gunnarssøn Kane. Nevnt 1413 og endnu 1435.

Toralde Gunnarssøn Kanes slektsgren utdøde i 1530-aarene med hans sønnedatter hustru Ottilia Ottesdatter Kane (hvilket vil forklare hvorfor denne slektsgren ikke er med i slektstavlen angående arven etter jomfru Magdalena Olavsdatter (se tavlen i NST 2 (1930), s. 157 og NST 36 (1997), s. 93)). 		Gunnarsen Kane, Toralde (I3443)
 
15521 Toralv Maurstad (født 24.november 1926 i Bærum) er en norsk skuespiller, instruktør og tidligere teatersjef.

Toralv Maurstad er sønn av skuespillerne Alfred Maurstad og Tordis Maurstad og halvbror til skuespilleren Mari Maurstad.

Han er gift med Beate Eriksen og har tidligere vært gift to ganger (med Eva Henning og Anne-Ma Burum).

Maurstad har teaterutdannelse fra Royal Academy of Dramatic Art i London (1947–49). Bortsett fra en del barneroller hadde han sin debut i 1949 ved Trøndelag Teater. I 1951 flyttet han til Oslo og Det Nye Teater. Samme år hadde han sin første større filmrolle i Kranes konditori.

Fra 1954 var Maurstad ansatt ved Nationaltheatret, der han spilte i en rekke komedier og i samtidsdramatikk som Joe Osbornes Se deg om i vrede. I 1963 fikk han Kritikerprisen. Han er også blitt kjent for flere klassikertolkninger, som Puck i Shakespeares En midtsommernattsdrøm og tittelrollene i Erasmus Montanus, Peer Gynt og Brand i tillegg til et gjestespill ved Det norske Teatret i 1961, der han spilte mot foreldrene i Lang dags ferd mot natt av Eugene O'Neill.

Maurstad var sjef ved Oslo Nye Teater i 10 år fra 1967 og ved Nationaltheatret fra 1978 til 1986. Begge periodene var preget av uro innad på grunn av Maurstads personalpolitikk. På Nationaltheatret sa han opp åtte skuespillere, noe som førte til streik.

Etter sjefstiden har Maurstad vært frilanser, også langt ut i det som ellers regnes som pensjonsalder.

Filmer:

2004 Olsenbanden jr. på rocker'n
2002 Småspioner 2 - Operasjon Drømmeøya (orig. Spy Kids 2: The Island of Lost Dreams) (stemme)
2000 Hundehotellet (orig. Hundhotellet)
1998–1999 Hotel Cæsar (tv-serie), "Georg Anker-Hansen"
1998 Solan, Ludvig og Gurin med reverompa, «Ludvig» (stemme)
1996 Jakten på nyresteinen, «Bamsen» (stemme)
1995 Asterix erobrer Amerika (orig. Asterix in Amerika) «Julius Cæsar», «Fortelleren» (stemmer)
1994 Det var en gang...
1992 Tom & Jerry setter byen på hodet (orig. Tom and Jerry: The Movie) «Listulf» (stemme)
1991 Et amerikansk eventyr II - Fivel i ville vesten (orig. An American Tail: Fievel Goes West) (stemme)
1991 Skjønnheten og udyret (orig. Beauty and the Beast)
1987 Etter... Rubicon, «Carl Berntsen»
1975 Flåklypa Grand Prix «Ludvig» (stemme)
1970 Song of Norway, «Edvard Grieg»
1968 Hennes meget kongelige høyhet, «Georg Stander»
1967 Svarte palmekroner (orig. Svarta palmkronor)
1963 Om Tilla, «Ivar»
1962 Gengangere, «Osvald» (TV)
1962 Kalde spor, «Oddmund»
1961 Line, «Jacob»
1955 Hjem går vi ikke, «Einar», «bilmekaniker», «Bittens forlovede»
1954 Cirkus Fandango, «Jannik»
1952 Andrine og Kjell, «Kjell»
1951 Kranes konditori, «Jørgen Stordal»
1942 Trysil-Knut, «Skolegutt»
1937 Fant

Teater:

2007 Beckett, Krapp i Krapps siste spole
2005 Vente på Godot, Vladimir
1968 Cabaret, The Emcee

Utmerkelser:

1962 – Aamot-statuetten
2005 – Heddaprisen
2006 – Anders Jahres kulturpris
2008 – Leif Justers ærespris

I mars 2007 ble Maurstad utnevnt til kommandør av St.Olavs Orden.

I 2015 var Maurstad hedersgjest ved den 11. Kosmorama Trondheim internasjonale filmfestival. 		Maurstad, Toralv (I14723)
 
15522 Torberg er nevnt i 1403. til Brandvik, Torberg (I435)
 
15523 Torbjørg er nevnt i 1646. Torbjørg "Gravdal" (I406)
 
15524 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I231)
 
15525 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I18296)
 
15526 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I18255)
 
15527 Torbjørn var bruker på Nord-Tjønn senest fra 1678 til 1681.

Han døde tidlig, og enken Anne giftet seg med enkemannen på Viken, Ola Anundsen. Torbjørns yngste bror, Kjetil, overtok Nord-Tjønn.

Torbjørn Omnes/Tjønn nevnes i skattelistene i 1696-1703 på Åkre. Det er usikkert om han var her selv.

Det var sønnen Andres som fikk Åkre. 		Kittilsen Omnes, Torbjørn "Tjønn" (I18263)
 
15528 Tord bygsla 1639 1/2 laup smør, 1/2 hud i Ytre Hamre - som hanns Fader for hannem oploed. Olufsen Hamre, Tord (I6356)
 
15529 Tordis Maurstad (født Witzøe) var en norsk skuespiller, kjent fra teaterscene, radio og fjernsyn.

Hun var knyttet til Det Norske Teatret i over 50 år og gjestet ved flere andre teatre, foruten å være flittig benyttet på film, TV og radio gjennom mange tiår.

Tordis Maurstad var gift med kollega Alfred Maurstad, senere kjæreste med Jakob Sande og samboer og ektefelle av forfatter og dramatiker Helge Krog fra 1949 til 1962 (hans død).

Hennes sønn fra første ekteskap er skuespilleren Toralv Maurstad.

Skodespelar. Foreldre: Driftsstyrar Albert Lauritz Witzøe (1867–1946) og Anna Marie Bjerkestrand (1869–1942). Gift 1) 11.4.1925 med skodespelar Alfred Maurstad (1896–1967), ekteskapet oppløyst 1943; 2) 1949 med forfattar Helge Krog (1889–1962). Mor til Toralv Maurstad (1926–).

Tordis Maurstad var ein av dei mest markante skodespelarane i norsk teater på 1900-talet. Ho hadde ei magnetiserande utstråling. Det låg i heile vesenet – i det rike mimiske livet, den klangrike røysta og ei evne til å skape samling om sitt uttrykk som er særmerkt for store skodespelarar.

Maurstad voks opp i Kristiansund, der faren var driftsstyrar for Kaffistova og Bondeheimen og ein sentral kulturpersonlegdom i norskdomsrørsla. Han heldt foredrag, skreiv prologar og vers og fekk tilnamnet “målkongen”. Heimen var eit kultursenter. Tordis vart tidleg medviten om at ho ville bli skodespelar.

Det var naturleg for henne å søkje til Det Norske Teatret. Ho hadde den nasjonale kulturen som ballast. Bortsett frå sesongane 1936–38, da ho var knytt til Det Nye Teater og eksperimentscenen Masken, arbeidde Maurstad heile tida på nynorskscenen. Ho vart fast tilsett hausten 1923, etter å ha debutert som Sara i Fjellsjøheidningen av Johan Falkberget på Drabløs turnéteater om våren. Scenesjarmen, friskleiken og det spontane humøret hennar krydra mange perifere folkekomedieroller i åra framover. Frå første stund hadde ho evna til å bygge ut likegyldige roller til å bli meir enn teksten gav grunnlag for.

Etter kvart vart Maurstad fanga inn av det litterære repertoaret, med nervenakne ungjentesinn som spesialitet. Gjennombrotet kom 1930, da ho la det rike kjenslelivet til den grimme Sonja i Tsjekhovs Morbror Vanja så ope at “den usvara kjærleiken hennar fekk karakteren av lagnad”, slik ein kritikar uttrykte det. Tsjekhov vart dramatikaren framfor nokon for Tordis Maurstad. “Eg har mange gonger tenkt at eg kunne ha ei russisk sjel,” sa ho ved eit høve. I hennar tolking kom dei veldige og brå svingingane hos Tsjekhov-kvinnene til uttrykk som natur på scenen: Masja i Tre systrer (1941 og 1954), Ranjevskaja i Kirsebærhagen (1949) og Arkadina i Måken (1961).

Hovudtyngda av Maurstads innsats kom til å falle innanfor eit litterært repertoar. Ho representerte diktarane på scenen. Og det forholdet var prega av stor respekt for ordet. Utgangspunktet for henne var alltid teksten. Men ho gjekk likevel til kvar rolle med ei personleg innstilling. Det var ikkje berre eit spørsmål om å bli rolla, det var like mykje eit spørsmål om å gjera rolla til si eiga, om å erobre den med heile sin personlegdom og si røynsle som menneske og kunstnar. I vidare tyding: tolke inn seg sjølv.

Tordis Maurstad kunne aldri gå på akkord med dette personlege uttrykket. Ho var ikkje forvandlingskunstnar i den grad at ho løyste opp sin eigen karakter. Grunntonen var det vanskeleg å skjule. Rotfest ekte var ho seg sjølv bak alle forklednader – ein “personality”-skodespelar. Men bakanfor lurte alltid ein ekte gjøglar. To roller står på ein plass for seg i karrieren: Argia i Ugo Bettis Dronning og rebell (1957) og Mary Tyrone i Lang dags ferd mot natt, som ho fekk Kritikarprisen for 1961. Her synte ho seg på same tid som emosjonell innlevingsskodespelar og bevisst, kontrollert hjerneskodespelar.

Men hovudstyrken låg i det uvanleg rike instinktlivet, assosiasjonsevna, dei store sjelelege svingingane. Som erotisk karakterskildrar kartla Tordis Maurstad alle stadia i det feminine driftslivet. Ho byrja med ungdomskjærleiken, stemningane, lengten, den ufullbyrda erotikken. Ho synte fulltonande erotikk hos Shakespeare (Rosalind i Som De vil –! 1934 og Olivia i Trettendagskvelden 1941) og erotisk villskap hos Strindberg (Alice i Dødsdansen 1949 og Frøken Julie 1951), og ho levandegjorde dei fortrengde, ulmande lidenskapane hos erotisk uthungra kvinner som står i den klassiske konflikten mellom kjærleik og plikt i eit ras av motstridande kjensler: Katinka Stordal i Kranes Konditori (1946), Lorcas Yerma (1955) og Gudrun i Under treet ligg øksa – ei rolle Tormod Skagestad forma med tanke på Maurstad. Kjenslespennet vart gjort levande med psykologisk innsikt og fantasi, oftast i ein intimt stillferdig kammerspeltone, med underliggjande intensitet. Det same skjedde med to kvardagsslitarar i kjønnskampen: Fru Alving i Gengangere (1964) – som Tordis Maurstad òg spela i Fjernsynsteatret – og Linda Loman i Ein seljars død av Arthur Miller (1967).

Som klassikar fann ho seg best til rette hos menneskeskildrarane Sofokles og Euripides. 1945 avidealiserte ho Antigone, gjorde tankar og handling eksistensielt nærverande. Lengst i denne sjangeren nådde ho som Iokaste i Olof Molanders realistiske oppsetjing av Kong Oidipus (1957): ei sensuelt livsgrådig kvinne i sine drifters vald.

Den klassiske konflikten mellom kjærleik og plikt møtte ho att, i reindyrka form, da ho 1960 spela Fedra i Tormod Skagestads stilreine oppsetjing, neddempa lyrisk. Utan falsk patos, dronningaktig verdig vart rolla først og fremst ei avsløring av erotisk pasjon.

Den reine stilkunst var aldri Tordis Maurstads område. Ho forma rollene i realistiske detaljsprang, på grundig og fantasifull psykologisk analyse, med tilfang frå eit velutvikla instinktliv, dirigert av ein klar intelligens. Berre driftslivet kunne ho godta som rein natur.

Tordis Maurstad utvida grensene for den erotiske karakterkunsten i norsk teater. Ho vart heidra både med Kongens fortenestemedalje i gull (1960) og som riddar av 1. klasse av St. Olavs Orden (1963).

Kilder og litteratur:
HEH, fleire utg.
Det Norske Teatret 1913–1938, 1938.
N. Sletbak (red.): Det Norske Teatret femti år 1913–1963, 1963.
S. E. Brodal: Tordis Maurstad, 1981.
L. Mæhle (red.): Det Norske Teatret 75 år 1963–1988, 1988.
biografi i TFL, 1991.
Det Norske Teatrets arkiv. 		Witzøe, Tordis Elfrida "Maurstad" / "Krog" (I14719)
 
15530 Tords ætt og hjem kjennes ikke. Hans hustru, Ålov, var imidlertid datter til Einar Tambarskjelve og Bergliot, datter til Håkon Jarl. Han må derfor selv også ha vært ættestor.

Han var en av dem som i 1018 oppdaget Røreks mordplan mot Olav.

Under slaget ved Stiklestad var han kong Olav den Helliges merkesmann og gikk i spissen med kongens merke høyt på den fagre gyldne stand. Han falt under merket.

Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, slaget på Stiklestad:

...Tord Folesson bar kong Olavs merke. Det sier Sigvat skald i den arvedråpa han diktet om kong Olav, og der omkvedet er tatt fra sagaen om Skapelsen.

Tord vet jeg, dengang styrket
Olav med spyd i striden,
der gikk gode hjerter
jamsies. Kampen vokste.

Bror til Ogmund hevet
høyt det gylne merket
fram for Ringerikskongen,
det var fullgjort mannsverk.

...Nå gikk bondehæren fram fra alle kanter. De som sto fremst, hogg, og de som sto dernest, stakk med spyd, og alle de som gikk baketter, skjøtspyd og piler eller kastet stein og håndøkser og kastespyd. Det ble snart en blodig kamp, og det falt mange folk på begge sider.

I denne første rien falt Arnljot Gjelline, Gaukatore og Avrafaste og hele følget deres, men hver av dem hadde drept 1 mann eller 2 før de falt, og noen hadde drept flere.

Da ble fylkingen tynn framfor kongens merke.
Kongen ba Tord bære merket framover, og kongen selv fulgte merket og likeså den flokken han hadde valgt ut til å stå nær ham i kampen. Det var de mest våpendjerve menn i hæren hans, og de som var best rustet.

Nå kjempet kong Olav djervt og modig. Hann hogg til Torgeir fra Kvistad, den lendmannen som vi nevnte før, og hogg ham tvert over ansiktet så neseskjermen på hjelmen gikk i stykker, og hodet ble kløvd nedenfor øynene så det nær gikk tvert av. Da Torgeir falt, sa kongen:

Ble det ikke sant som jeg sa deg, Torgeir, at du ikke ville seire når vi 2 møttes?

I samme stund satte Tord merkestangen ned så hardt at stangen ble stående. Da hadde Tord fått banesår, og han falt der under merket. Da falt Torfinn Munn og Gissur Gullbrå også. To mann hadde gått på Gissur, men han drepte den ene og såret den andre før han falt...

Kilder:
Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 83, 212, 226-227.
Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga, avsnitt 11.
C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 341.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 875.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17. 		Folesen på Aurland, Tord (I3598)
 
15531 Tore ble påkjørt av bil på Kolbotn mens han syklet 22.juli. Han pådro seg store hodeskader og døde senere på sykehuset av disse skadene.

Fra dagboken til Tor Kristian Zinow:

Søndag 23.juli fikk Åse og jeg en trist nyhet. På vei i bil fra Horten til hytta, fikk vi telefon fra moren til Åse, Berit, som fortalte at Tore hadde blitt påkjørt mens han var ute og syklet på lørdag. Han lå nå på Ullevål sykehus og var hardt skadet, særlig hadde han stor hodeskader. Legene tvilte på at han ville komme til seg selv igjen.
Mandag døde Tore. Han ble erklært hjernedød, og respiratoren ble koblet fra, etter at sønnen hans, Henrik, hadde vært der.
 		Nordseth, Tore (I12365)
 
15532 Tore døde i sitt 93.leveår ugift som inderst og fattiglem i 1820.

Det var han som slo opp det meste av engvidde utenfor skigarden på Bjerkenås. Han hadde selveid melkeku og sauer og levde som inderst.

Han var en merkelig kar som sang fra morgen til kveld, og som kunne Moseboken utenat. Til å gi sitt - ja - på å vandre ut i legd brukte han 20 år. Etterpå kom han tilbake til farsgården for å nyde forpleining af synet.

I folketellingen i 1801 var Thore nevnt som ugivt, lægd og nyder hielp af Sognet. Han er da 74 år gammel. 		Olsen Bjerkenaas, Tore (I1646)
 
15533 Tore fra Bjarkøy var en betydelig herse i nord. Han var i viking med småkongen Harald Grenske, far til Olav Haraldsson, og var sammen med Harald på frierferd til Sigrid Storråde, og hvor begge mennene ble brent inne. på Bjarkøy, Tore (I15127)
 
15534 Tore Gautssøn paa Hatteberg, som nævnes 1321 og 1322 (D.N. XV 5, I 166), hadde 2 sønner:

1. Greip Toressøn.
Nevnes 1341 og 1348 og var Gulatingslagmann 1347 (D.N. IV 253, II 285 og 291, XVI 8).
Under et brev av 28.februar 1348 (D.N. II 291) hænger lagmand Greip Toressøns sigill (N.S. nr.536). Han fører i skjoldet en bred, takket skraa-kile belagt med et opadgaaende vildsvin (se tegning i NST 2 (1930), s.156).

2. Ivar Toressøn paa Hatteberg.
I live endnu 1383 (D.N. III 451) men må da ha været meget gammel.
Hans barn var Greip Ivarssøn og Elin Ivarsdatter. Hverken Greip eller søsteren (Elin) kan ha efterlatt sig barn; deres slektsgren er sikkert utdød med dem. 		Gautsen Galte, Tore (I3450)
 
15535 Tore Hund (norrønt Þórir hundr), født rundt 990 og død en gang etter 1030, var en av de betydeligste høvdingene i Hålogaland. Han hadde gård på Bjarkøy i dagens Troms fylke.

Tore Hund tilhørte Bjarkøyætta. Alt i Harald Hårfagres dager nevnes Karl på Bjarkøy som ble dømt fredløs etter å ha drept Tore Svarte. Karls sønn, Olav Bekk, dro til Island samtidig med Tore Tussasprengar. Antagelig var Tore i slekt med disse og selv var Tore Hund sønn av Tore fra Bjarkøy, en betydelig herse i nord som var i viking med småkongen Harald Grenske, far til Olav Haraldsson, og var sammen med Harald på frierferd til Sigrid Storråde, og hvor begge mennene ble brent inne.

Tore Hund var gift med en kvinne ved navn Ranveig, men vi kjenner ikke til hennes ætt. Med Ranveig fikk han sønnen Sigurd Toresson fra Bjarkøy. Om han hadde flere barn er uvisst og kanskje heller ikke sannsynlig.

Broren Sigurd Toresson var også en betydningsfull høvding og var bosatt på Trondenes sør for Bjarkøy og Grytøya. Sigurd var standsmessig gift med Sigrid Skjalgsdatter, søster til Erling Skjalgsson på Jæren, og med Sigrid hadde han sønnen Asbjørn som siden ble kalt for Asbjørn Selsbane.

Tore Hunds søster, Sigrid Toresdatter, ble inngiftet med Olve Grjotgardsson på Egge for å knytte allianser med de mektigste høvdingene i Trøndelag. Etter Olves død ble Sigrid gift med Kalv Arnesson som ble den nye høvdingen på Egge.

Tore Hund var en av lederne i opprøret mot kong Olav Haraldsson Digre, slik det er blitt beskrevet i Snorre Sturlassons saga om Olav den hellige i Heimskringla.

Tore Hund var ute i vikingtokter og ledet flere ekspedisjoner nordover til Kolahalvøya og Kvitsjøen i Bjarmeland (dagens Russland).

Da Olav Haraldsson ble konge, ble Tore Hund hans lendmann i nord.
Over tid surnet forholdet mellom kongen og Tore, det startet med kornmangel i Hålogaland, noe som førte til drap. Drapene førte til hevn og nye drap, og det tvang Tore Hund til å gå i opposisjon til Olav Haraldsson og alliere seg med den danske kongen Knut den mektige. Konflikten endte i det store slaget ved Stiklestad i 1030.

Hålogaland kan rimeligvis bli sett på som en selvstendig fristat før Norge var fullstendig samlet utover 1000-tallet, men Hålogaland var ingen politisk enhet. De ulike høvdingene slåss innbyrdes for å utvide sine maktområder og allierte seg med kongen i sør om de opportunsk så fordeler av det, og brøt alliansen med kongen tilsvarende. For Tore Hund og andre betydningsfulle høvdinger var det ingen grunn til å akseptere det overherredømme, til dels bygget på vold og brutalitet, som først Olav Tryggvason og siden som Olav Haraldsson sto som representanter for.

Tore Hund ble født en i tid preget av nye og gamle konflikter. Både Olav Tryggvason og Olav Haraldsson sto for kristning av landet, men kristningen var ikke spørsmål om tro alene. Kristendommen var også et mektig politisk redskap for å rive gamle høvdingsystemer overende, og for Hålogaland var det ingen selvsagt sak at Hårfagreætten hadde noen odelsrett til å styre utenfor Vestlandet.

At Tore Hund ikke var kristen, men hedning er i denne sammenhengen underordnet. Det politiske styret som jarlebrødrene Eirik Håkonsson og Svein Håkonsson hadde stått for før Olav Haraldsson var basert på religiøs toleranse som forhindret politiske konflikter. I tillegg var det også et økonomisk spørsmål som strakte seg langt tilbake i tid: Kongedømmet som var basert på Vestlandet, og i Olav Haraldssons tilfelle fra Østlandet, krevde å få monopol på både finneskatten og handelen med Nord-Norge og Kvitsjøen. Det var ikke selvsagt at Tore Hund anså det som rettferdig at kongen skulle bryte og ta gammel hevd.

I tillegg hadde Tore Hund et personlig motsetningsforhold til kongen ved at denne hadde dømt ham en stor bot etter et mord, foruten at kongen selv drepte en av hans nære familiemedlemmer, nevøen Asbjørn Selsbane. Da Olav Haraldsson sto ansvarlig for at høvdingen Erling Skjalgsson ble drept på en lite høvisk måte i 1028 var begeret fullt. Tore Hund stilte seg sammen med høvdingene Kalv Arnesson og Hårek fra Tjøtta i spissen for et opprør mot kongen. En allianse med danskekongen Knut den mektige lå da i kortene.

Olav Haraldsson bygde seg allianser med et nett med slektsforbindelser, og således knyttet til seg blant annet Kjetil Kalv på Ringnes i Stange, og Tord Guttormsson på Steig i Fron, men dette nettet var forbeholdt Østlandet. Vestlandet og Hålogaland hadde han ikke full kontroll over.

Den mest betydelige høvdingen var Erling Skjalgsson på Jæren som ikke bare kontrollerte Rogaland, men store deler av Vestlandet. Sigvat skald kaller ham for skjöldungr jarla, det vil si «jarlers konger», noe som sier mye om den enestående posisjonen som Erling hadde i Norge. I tillegg hadde han knyttet viktige og komplekse slektsbånd til andre betydningsfulle ætter, spesielt de i nord. Selv var hans mor Olav Tryggvasons søster Astrid, og hans egen søster Sigrid var gift med Sigurd på Trondenes, bror av Tore Hund. Erlings datter Ragnhild ble gift med Torberg Arnesson på Giske. En søster av Torberg var gift med Hårek av Tjøtta, og en av sønnene til Erling, Aslak, var gift med Svein jarls datter Sigrid.

For å få totalitær kontroll over Norge måtte Olav Haraldsson i førstningen gå utenom en så mektig mann som Erling Skjalgsson. Han gjorde Hålogaland til et første mål før Rogaland, og fikk Tore Hund som sin lendmann. Men rundt 1021 lar han Olve Grjotgardsson på Egge drepes, og gjør Tore Hunds søster til enke. Da endres forholdet mellom kongen og hålogøyingene. Bedre blir det ikke at høsten slår feil i Nord-Norge, og Olav Haraldsson legger ned forbud mot salg av korn til Hålogaland.

Snorre Sturlasson utpensler den kommende konflikten mellom Tore Hund og Olav Haraldsson gjennom en serie opptrappende konflikter.

Tore Hunds bror Sigurd på Trondenes holdt 3 blot hvert år, og selv da han tok kristendommen fortsatte han å holde gjestebud med mye folk ved samme tidspunkt som før. Da Sigurd døde av sykdom tok den 18-årige sønnen Asbjørn opp arven og holder gjestebud som tidligere, inntil kornhøsten slo feil i Hålogaland. Neste år var det like ille, og moren Sigrid ville han skal spare korn og avholde seg fra gjestebud, men det ville ikke sønnen. Han fikk lånt korn, men neste år, 1022, var det fortsatt ille, og da kommer det bud fra kong Olav Haraldsson at ingen fikk lov å selge korn til Hålogaland.

Likevel seilte Asbjørn sørover for å kjøpe korn. Han kom til Karmsund ved Avaldsnes hvor Tore Sel var kongens årmann. Tore Sel møtte Asbjørn og hørte ærendet hans, ville ikke selge ham korn og isteden advarte eller truer ham:

Reis heim igjen, håløyg! Det blir det beste for deg!

Asbjørn dro likevel videre sørover inntil han møter onkelen Erling Skjalgsson og la fram ærendet sitt for ham. Erling sa at det ikke ville bli enkelt da kongen hadde nektet alt kornsalg. Asbjørn sa videre at han forsto det slik at Erling ikke var mer fri fra kongen at han ikke kunne gjøre hva han vil med kornet sitt. Erling lo og sa:

Dere håløyger kjenner nok mindre til kongens makt enn vi ryger, og du bruker vel lett store ord hjemme.

Erling omgikk formelt kongens forbud ved å la trellene selge korn til Asbjørn, ettersom disse ikke sto under lov som andre.

På veg nordover måtte Asbjørn igjen passere Avaldsnes og blir møtt av Tore Sel som kom med mange folk og tok kornet fra håløygen. Til sist tok han det staselig seilet og gir ham et dårlig ett i bytte ettersom det var godt nok når de seiler med tom båt.

Det var en dypt deprimert Asbjørn som seiler tomhendt hjem. Ikke kunne han holde julegilde og da ville han heller ikke gå i gjestebud til onkelen Tore Hund. Tore Hund synes dårlig om det og lot det høre at gutten fryktet en Sel-Tore på hver holm». Den ydmykelsen kunne ikke Asbjørn leve med og da våren kom seiler han igjen sørover.

På Avaldsnes er kong Olav på besøk og han spør Tore Sel om hvordan håløygene tok tapet av kornet. Tore Sel svarer at det likte de dårlig, men da han tok seilet begynte Asbjørn å gråte. Dette hører Asbjørn og styrter inn i stua med hevet sverd og slår hodet av årmannen slik at det faller av foran kongen. Olav Haraldsson blir rasende og får Asbjørn satt i lenker.

Da griper Erling Skjalgsson inn og med seg har han så mye som 1500 mann. Han ber kongen dømme straff så lenge gutten ikke må bøte med livet eller fare fra landet. Dette er første gang Erling Skjalgsson, rygekongen, går i direkte opposisjon mot kong Olav som rasende blir nødt til å bøye av. Kong Olav dømmer Asbjørn til å overta Tore Sels plass som årmann. Asbjørn aksepterer, men vil gjerne hjem til Trondenes først. Kongen går nødigst med på det. Snorre slår deretter fast at uvennskapet mellom Erling og Olav vokste etter dette.

Vel hjemme kommer Tore Hund og råder Asbjørn om å ikke gå i kongens tjeneste og til gjengjeld skal ætten og frender støtte ham mot kongens uvennskap:

Forrige gang du seilte sør i landet, ble det til stor skam, men det stod da til å rette på. Men denne ferden blir til skam for både deg sjøl og frendene dine, om det skal bli til det at du blir kongens trell og jamngod med slik en usling som denne Tore Sel!

Asbjørn gjør som Tore Hund råder.

I 1024 tok kong Olav halve sysselen i Hålogaland fra Hårek på Tjøtta og gav den til Åsmund Grankjellson som gikk i forbund med 2 brødre på Langøya i Vesterålen, Gunnstein og Karle, som begge ville innynde seg hos kongen.

Da Åsmund hørte at Asbjørn Selsbane hadde seilt til stevnet ved Vågan, dro han ut sammen med Karle for å møte ham på heimvegen. De gjenkjenner Asbjørn på hans blå kjortel ved roret, og da skipene passerer hverandre i et sund sa Åsmund at han skulle få farget den kjortelen rød. Han kastet et spyd etter Asbjørn, traff ham midt i livet og naglet ham fast til tofta. Skipet fraktet Asbjørn tilbake til Trondenes som lik.

Mor Sigrid sendte bud på Tore Hund til gravøl. Da folket skulle ta avskjed gav hun hver og en rike gaver, og til sist tok hun farvel med Tore Hund ved å rekke ham et spyd og sa så:

Her er det spydet som stod igjennom Asbjørn, sønn min, og det er blod på det ennå, så det blir lettere for deg å huske hvordan det høver i det såret du så på Asbjørn, din brorsønn. Om du vil gjøre et karstykke nå, så lot du dette spydet gå ut av hendene slik at det kom til å stå i brystet på Olav Digre. Og det sier jeg, du skal være hver manns niding om du ikke hevner Asbjørn.

I Snorres levende skildring var Tore Hund så rasende at han ikke klarte å slippe spydet eller si et ord, og folk måtte støtte ham slik at han ikke gikk rett på sjøen.

Våren 1026 sendte kong Olav Haraldsson sin hirdmann Karle fra Langøya på Bjarmelandsferd. Gunnstein ble også med. Avtalen var at kongen skulle ha halvparten av hva de fikk inn. Da Tore Hund hørte dette dro han med, men i eget skip og sa at de skulle dele likt. Brødrene var lite lystne når de så størrelsen på Tores skip og antall menn ombord, men de ble med. Stemningen var dog spent mellom partene, men utbyttet de fikk var rikt.

Da Tore Hund ville dele utbyttet var brødrene uvillige. Da kjører Tore Hund spydet sitt tvers gjennom Karle, og i henhold til Snorre med følgende replikk:

Her skal du få kjenne en bjarkøying, Karle!

Gunnstein fikk med seg liket av broren og satte til havs. Tore Hund følgte etter, og halte innpå inntil Gunnstein seilte skipet sitt i fjærsteinene og stakk av til lands. Tore Hund tok alt godset på det etterlatte skipet og senket det i havet med stein.

Gunnstein kom seg etter hvert sørover og fortalte kongen om Bjarmelandsferden.

Våren 1027 bød kong Olav leidang langs hele landet for å møte kong Knut den mektige. Kalv Arnessons bror, Finn Arnesson, ble sendt nord til Hålogaland for å organisere leidangshæren. I Vågan skulle hæren samles, og Tore Hund kom med det store langskipet sitt med plass til 80 mann. Da Finn møtte Tore Hund på tinget tok han straks opp drapet på Karle og krevde på kongens vegne en bot på 30 merker gull.

Tore Hund verget seg med at boten var stor, og at han iallfall måtte ha tid på seg til å samle penger. Finn satte spydodden mot brystet til Tore og krevde at boten skulle betales på stedet. Tore Hund tok da til å låne penger av kjenninger og fikk litt her og litt der, litt sølv og litt gull, og imens gikk tiden og folk forlot stedet. Finn oppdaget at det ble lite med folk rundt ham, og han tok det som Tore Hund hadde skrapet sammen, kanskje 1/3, og sa at resten måtte betales direkte til kongen. Så dro han hastig sørover etter hæren.

Tore Hund klargjorde sitt eget skip og seilte ut gjennom Vestfjorden. Lengre sør seilte han klar av Norge, krysset Nordsjøen til England og til kong Knut.

Våren 1027 seilte kong Olav sørover med hæren og herjet i Danmark mens svenskekongen Anund Jakob herjet i Skåne. Kong Knut samlet hæren i England og seilte østover. Med seg hadde han nordmennene Håkon Eiriksson, Erling Skjalgsson og Tore Hund. Hårek på Tjøtta var derimot i kong Olavs hær. Kong Knut la seg med hæren i Øresund, og da gikk kong Olav og hæren i land og etterlot skipene sine, dog ikke Hårek som ikke ville oppgi skipet sitt. Etterpå klarte han å lure seg forbi danskekongens flåte og seile nordover til Tjøtta.

I 1028 seilte kong Knut til Nidaros sammen med Tore Hund, og i Trøndelag ble danskekongen lyst til Norges konge. Både Tore Hund som Hårek på Tjøtta ble gjort til kongens lendmann, fikk finnskatten og rike gaver.

Både 1029 og 1030 var Tore Hund på finneferd nord for Hålogaland. Etter sigende skal han ha kjøpt 12 skinnkofter av finnene som var så sterke at jern ikke beit på dem. Når det kommer ord om at Olav Haraldsson var på veg tilbake til Norge østfra byr Tore Hund ut leidang i Hålogaland og seiler sørover.

På høysommeren 1030 kom Olav Haraldsson østfra med en hær, men bøndene samlet seg i stort antall for å møte ham. Tore Hund ledet bondehæren sammen med Hårek på Tjøtta og Kalv Arnesson.

Bondehæren minnet hverandre om den friheten som kong Knut har lovet dem og som de mente Olav Digre ville ta fram dem. Tore Hund sa:

Jeg minnes nok de menn jeg har mistet, kong Olav har tatt livet av 4 menn som alle sammen var gjæve i stilling og ætt: Asbjørn, brorsønn min, Tore og Grotjard, søstersønnene mine, og Olve, far deres, og alle disse skylder jeg å hevne.

I henhold til tradisjonen hadde Tore Hund med seg 11 utvalgte menn i tillegg til de øvrige fra Hålogaland. De sto først i fylkingen under egen fane sammen med Håreks og Kalvs menn. I tillegg var det håløyging som het Torstein Knarresmed. Kong Olav hadde tatt fra ham et handelsskip og han ville være fremst i fylkingen. Når Tore Hund ropte:

Fram, fram, bondemenn! tørnet hærene sammen.

Fremst i kongshæren sto Olav selv og han hogg med sverdet etter Tore, men Tore hadde ei reinsskinnskofte, og slaget sklei av i en sky av reinshår. Kongen ropte da til Bjørn stallare som hadde øks:

Slå du hunden som jern ikke biter på!

Bjørn stallare ga Tore et slag med øksehammeren slik at han vaklet, men slo ham ikke overende. Isteden kjørte Tore spydet Selshevneren gjennom den andre mens han sa:

Slik spidder vi bjørnene!

Torstein Knarresmed hogg kong Olav med øksa og traff ham over kneet. Finn Arnesson drepte deretter Torstein. Kongen kastet fra seg sverdet, lente seg mot en stein og begynte å be Gud hjelpe seg. Tore Hund lente seg fram og støtte spydet opp under kongens brynje og inn i maven på ham. I samme stund fikk han også et tredje sår av ei øks på venstre side av halsen. Av disse 3 skadene døde kongen.

Etter kongens død varte ikke slaget lenge. Kongshæren flyktet og bondehæren forfulgte dem ikke. De vendte tilbake til stridsvollen hvor mange hadde frender og venner. I henhold til tradisjonen var det Tore Hund som brettet et klede over kongens lik.

Ettertiden, spesielt til kirkelige skriftene, har forsøkt å rettferdiggjøre Olavs krav til tronen og hans kongedømme ved å fordømme og fortegne hans motstandere. Hvis helgenkongen var god, var hans motstandere onde. Fienden er djevelen og Olavs motstandere djevelens medhjelpere. Tore Hund og hans allierte var - ondsinnede mennesker og ugjerningsmenn og svikere, onde og troløse. Betegnende er Adam av Bremens påstand at høvdingene gikk mot kongen fordi han hadde drept konene deres, og kvinnene ble drept fordi de drev på med trolldom.

Trolldomsmotivet går igjen for nordlendingene og Hålogaland. Tore Hund drev handel med finnene og skaffet seg 12 reinskinnskufter med mye trollskap i. Siden stilte Tore Hund 11 utvalgte menn først i striden mot kongen, og han selv var den tolvte, og underforstått var de 12 bar alle kofter besatt med trolldom. Trolldomstemaet går igjen også i Olav Tryggvasons saga i hans møte med Raud den ramme.

Etter at Olav var flyktet til Gardariket sier Snorre Sturlasson at grunnen til at nordmennene reiste seg mot kongen var at - de ikke tålte hans rettferdighet - da han straffet rike likt med fattige. Denne rettferdiggjøringen av Olavs styre er ikke historisk korrekt, like lite som konstruksjonene om trolldom og de senere påståtte mirakler er det.

Tore Hund og hans følgesmenn kjempet ikke mot en rettferdig helgenkonge. Tvert imot, de bekjempet den urimelige og harde kong Olav Haraldsson som kom sørfra. Helgengjøringen skjedde etter slaget ved Stiklestad og i et slikt omfang at alle tidligere vurderinger og verdier ble snudd opp ned. En av grunnene var at danskekongens Knut den mektiges løfter ikke ble holdt, og helgengjøringen ble politisk opportunt.

Samtidige skaldekvad nyanserer det religiøse bildet som fortrengte det politiske bildet av Olav Haraldsson. Sigvat skald sier i kvadet Erfidråpa at Olav hogg etter Tore med sverdet, men det beit ikke på Tore Hund. Også Sigvat var preget av den kirkelige demoniseringen av kongens motstandere, men samtidig sier han at den mann som bebreider Tore for feighet, fornekter den dristige Hunds sanne mot, (...) ettersom den kraftige kriger (...) våget å rette hugg mot en konge.

Det kirken fordømte mest, å gjøre opprør mot en kristen konge og således mot Gud selv, er det samme som i Sigvats øyne likevel kan beundres ettersom det krever en mann med usedvanlig krigersk mot å gå imot slike mektige krefter.

Etter slaget på Stiklestad forlot Tore Hund Norge. Snorre har kun vage og sekundære informasjoner om hans videre skjebne:

Tore Hund fór bort fra landet kort tid etter kong Olavs fall. Tore fór til Jorsal, og mange har fortalt at han visst ikke kom tilbake.
At Jorsal, det vil si Jerusalem, skulle ha vært målet tyder på Snorres kilde mente at Tore Hund hadde en bot å sone, noe som ikke er rimelig for en mann som gjorde det han mente var rett. Hvor Tore Hund til slutt havnet er uvisst, men ettersom han ikke blir bekreftet i andre kilder er det rimelig å anta at han må ha dødd kort tid etter, enten i 1030 eller året etter. Hjem til Bjarkøy kom han uansett aldri mer.

Det finnes en kort fortelling ved navn Selsbanetåtten som gjenforteller skjebnen til Tore Hunds nevø. Både Asbjørn Selsbane og Tore Hund opptar en betydelig del av Olav den helliges saga, skrevet av Snorre Sturlasson, og er blant de litterære høydepunktene i denne sagaen.

Snorres innslag om Tore Hund er blitt sammenlignet med Den eldste saga om Olav den hellige hvor innslagene av direkte tale er betydelig kortere. Forskerne mener det er sannsynlig at det i begge tilfeller egentlig dreier seg om et sammendrag fra et felles skriftlig forelegg. Det vil si at begge sagaene har benyttet en saga som siden er gått tapt.
I tillegg er også Fagrskinna et sammenligningsgrunnlag. Det er sannsynlig at Snorre kan ha oppholdt seg i Nidaros vinteren 1218–1219 og nedtegnet sagn han har hørt av nordlendinger eller skrevet av fra en norsk saga om høvdingene i Hålogaland.
Til sammenligning er flere irske krøniker fra middelalderen satt sammen fra overleverte tekster for å gjenskape tapte, eksempelvis Irlandskrøniken eller Connacht-annalene, men i motsetning til Irland og andre land, har man ikke forsøkt å rekonstruere tapte sagaer i Norge.

Flere forskere har jobbet med disse hypotesene, som selvsagt vanskelig lar seg bevise. I avhandlingen Fra sagn til saga (1923) forsøkte historikeren Toralf Berntsen å spore en norsk sagatradisjon som har vært kildene til Snorre. Berntsens konklusjon var at det har eksistert minst 2 skrevne sagaer, den ene om Hårek fra Tjøtta og hans ætt, og den andre om Tore Hund og hans ætt.

Ut fra en detalj i Fagrskinna har Jan R. Hagland i en artikkel fra 1975 argumentert overbevisende for at forfatteren har hatt tilgang til en prosatekst som har ledsaget kvadet. Øyvind var som kjent Håreks far.

Filologen Alfred Jakobsen har i en artikkel i Nordlands historie (bind 2, 1994) gått Berntsens hypoteser etter i sømmene og finner dem meget sannsynlige. Forfatteren av Den eldste saga har de samme kunnskapene som Snorre, men de to benytter dem ulikt. Snorre er mest opptatt av kronologi, mens forfatteren av Den eldste saga interesserer seg mest for slaget ved Stiklestad og mangler Snorres kompositoriske grep, eller, som Jakobsen konstaterer, han er urutinert ved at han både foregriper begivenheter og samtidig stryker begivenheter som har betydning for framdriften. I forbindelse med omtalen av Hårek sier Snorre:

...og det er mange store frasagn om stridene mellom Åsmund og Håreks sønner.

Snorres eget utsagn er i seg selv en indikasjon som bekrefter at en tapt saga faktisk har eksistert ved at han viser til kilder som ikke passet inn i hans kronologi. Også i teksturen finner Jakobsen spor. Således er den lokalkjente beskrivelsen av nordnorsk topografi noe man ikke kan forvente at en islending ville kjenne til. Jakobsen konstaterer at fortellingen om Tore Hund som Snorre gjenforteller, er et sannsynlig utdrag fra en antatt Håløygenes saga, sannsynligvis tematisk lik Orknøyingenes saga, og antagelig har det også eksistert en saga om Ladejarlene.

Litteratur:
Sturlasson, Snorre: Snorres kongesagaer (Heimskringla). Oslo 2003.
Berglund, Birgitta (red.): Nordlands historie. Bind 2. Mosjøen 1994.
Eidnes, Hans: Hålogalands historie, Trondheim 1943.
Krag, Claus: Aschehougs Norgeshistorie. Vikingtid og riksamling 800-1130. Bind 2. Oslo 1995. 		Toresen på Bjarkøy, Tore (I15128)
 
15536 Tore tilbød seg ca. 874, som eldste sønn til Ragnvald Mørejarl, å dra til Orknøyene for å bekjempe de brysomme vikingene der. Hans far avslo imidlertid tilbudet, fordi han hadde bestemt at Tore skulle bli hans etterfølger. Den egentlige grunn var vel at Tore dengang enda ikke var voksen. Da Ragnvald i 892 brente inne, satt Harald Hårfagre Tore til jarl over Møre, og ga ham sin datter til ekte. Tore hadde, foruten hele Møre, også Romsdal.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:

30.
Da kong Harald var 40 år gammel, var mange av sønnene hans voksne karer, de var tidlig modne alle sammen. Da gikk det etter hvert slik at de ble misnøyde med at kongen ikke gav dem noe rike, men satte en jarl i hvert fylke; de mente jarlene var av lavere ætt enn de sjøl var. En vår la de av sted, Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, med en stor flokk og kom uventet over Ragnvald Mørejarl, kringsatte huset hans og brente ham inne med 60 mann. Så tok Halvdan 3 langskip, fant mannskap til dem og seilte vest over havet.
Gudrød satte seg fast i de landene som Ragnvald jarl hadde hatt før. Men da kong Harald hørte dette, drog han straks mot Gudrød med en stor hær, og Gudrød så ingen annen utveg enn å gi seg over til kong Harald, og kongen sendte ham øst til Agder. Kong Harald satte Tore, sønn til Ragnvald jarl, over Møre, og giftet ham med Ålov, dattera si, hun som ble kalt Årbot. Tore jarl Teiande fikk da samme riket som hans far Ragnvald hadde hatt.

Tore jarl Teiande må være død straks før eller etter Håkon Adelstensfostres tronbestigelse i 935, da han som den mektige mann han var ikke nevnes under Håkons regjering.

Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga, avsnitt 30.
Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 535.
Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 50. 		Ragnvaldsen, Tore (I4514)
 
15537 Torf married Ertemberge de Briquebec, daughter of Anflec (Launcelot) de Briquebec.
Children: Turchetil de Turqueville 		Family: Torf av Harcourt / (F3152)
 
15538 Torfinn var ved Wansbeck gartneri, Altona, da krigen brøt ut. Slapp hjem igjen utpå høsten 1940. Magerøy, Torfinn (I5361)
 
15539 Torger var bonde, oppsitter og selveier på Hogset frem til ca.1600. Hogset, Torger (I15596)
 
15540 Torgils sysselmann blir drept.

71. En av Sverres sysselmenn het Torgils, han hadde syssel nord på Hålogaland, i det nordligste tinglaget. Han hadde finnferden og fór til fjells om vinteren på finnkjøp og hentet skatter. Den gang bodde Vidkunn Erlingsson i Bjarkøy, han var den vakreste mann som fantes på Hålogaland. Han var 18 år gammel og hadde nettopp overtatt farsarven.
Kong Magnus sendte bud til Vidkunn og sa han skulle komme til ham og motta lendmanns rett av ham, som hans ætt hadde krav på. Mange sa at det lå mer under dette budet, og at de hadde hemmelige avtaler seg imellom.
Vidkunn hadde to søstre og de var vakre begge to, begge ble regnet for å være et svært godt gifte. Søster til kong Magnus, som het Ragnhild, var også ugift enda. Vidkunn ferdedes inne i fjordene om vinteren og spurte nytt om birkebeinene. På denne tid var Torgils kommet tilbake fra fjellet og hadde fått mye gods. Da la Vidkunn seg i bakhold for ham inne i Øksfjord (på Hinnøy), og der drepte han Torgils og 12 andre og tok alt godset med seg til Bjarkøy.

Vidkunns fall.

72. Ut på våren ga Vidkunn seg i vei nordfra, han hadde et skip som het Gullbringen. Det var en 20-sesse og et stort skip, riktig godt. Erkebiskop Øystein hadde eid det. Skipet var svært godt rustet både med våpen og mannskap. Han hadde et annet skip med seg til lasteskip, der hadde han forsyninger. Hans to søstre og morbroren hans, Jon Drumbe, var der sammen med ham.
Vidkunn og hans menn seilte sorgløst av sted, de var ikke redde for noe, skjoldene deres var i stavnen alle sammen, og våpnene i kister under tiljene.
Kong Sverre fikk vite hva Vidkunn hadde fore, og nå sendte han Bård Guttormsson og Ivar Silke mot ham med 7 skuter. Da de kom nord til Engeløy, så de skipet til Vidkunn der han kom seilende over Ofoten. Det var Kristi himmelfartsdag om morgenen at birkebeinene rodde inn under Steigaberget og ventet der. Vidkunn og hans folk merket ikke noe før de andre kom mot dem, og skipene rente sammen. Da tok de ned seilet. Men birkebeinene la seg på begge sider av dem og gjorde kraftig åtak. Vidkunns menn hadde ikke andre våpen enn buer å verge seg med, og det ble snart størst mannefall hos dem. Vidkunn og hans menn ville sette ut båten og få kvinnene ut i den, men det ble ikke noe av det, for det hele gikk for fort. Birkebeinene seiret, og Vidkunn falt og nesten alle hans menn.
Birkebeinene tok Gullbringen og alt som var på den; de tok den med sørover til Trondheimen og førte den til kong Sverre.

Hva kong Sverre fant på.

73. Senere på sommeren holdt kong Sverre ofte ting med hæren og bymennene, og han kom med mange forslag for dem, men det ble ikke enighet om noe. Og det ble til at ingen visste hva han aktet å gjøre. Stundom ble det sagt at de skulle dra sørover til Viken eller øst til Götaland, stundom het det seg at de skulle gå ombord i skutene og seile vest til Orknøyene, eller kanskje helt til Suderøyene. Og kong Magnus fikk høre dette da han var i Bergen, også ble det igjen samlet en umåtelig hær, og han hadde en mengde skip.
Kong Sverre gikk til slutt ombord på noen skuter, han hadde 20 skip, men de var små alle sammen. Han sa til sine menn at han skulle nord til Hålogaland. Men da de kom ut i munningen av Trondheimsfjorden ved Agdenes, var det kvast nordavær, og da lot han blåse til samling og holdt husting med mennene ombord på båtene. Han sa: Når jeg talte om å fare nord på Hålogaland eller sa at vi skulle ri over land tilbake til Götaland, så var det ikke alvorlig ment. Det er tungt å ta på seg en slitsom ror for liten fangst. Men heklungene har fått oss nesten helt i fellen. Jeg synes det er mye lettere om vi lar skutene stryke sørover langs landet forbi Stad med vinden gjennom sundene. Det er så sant som det er sagt at den som våger, han vinner. Og da kan vi enda gjøre som vi vil, om vi vil stå ut til havs og seile ytre leia øst til Viken.
Alle var enige i at dette var det beste de kunne gjøre. Så seilte de sørover forbi Stad. Da lot kongen legge skipene i samling, og så talte han til sine menn:
Jeg synes det har gått godt for oss hittil. Og nå er det vel det sikreste å ta ytre leia videre øst til Viken. Det er godt å ake hjem med hel vogn. Vi kan jo også ta en tur innom Bergen og se om det skulle være noe å hente der, men det er vel ikke videre rådelig. Det kunne være fristende nok for birkebeinene på mange måter, men jeg vil ikke rå til at vi gjør det.
Birkebeinene ville alle sammen helst inn til byen, de syntes det ville være gildt om de kunne få has på heklungene. Så sendte kongen noen skuter inni Ulvesund, men han seilte selv ytre leia til Ålrøysund. Birkebeinene tok to skuter fra heklungene i Ulvesund, de hadde vært på speiding. Birkebeinene drepte de fleste, men noen ga de grid og fikk vite nytt av dem. De fortalte at det lå tre skuter på speiding i Langøysund, og det ble tent vete på Håøy, og en annen lyste inne på Fenring, og fra den veten kan en se både veten nordenfor og inn til byen. De fortalte også at hele hæren brukte å sove oppe i byen, og de sa hvilken gård hver av høvdingene sov i. De sa at ingen trodde de hadde noe å være redd for, og at alle skipene fløt ved bryggene med tjeld over. Med disse nyhetene kom de så til kong Sverre.
Da de så seilte nordfra gjennom sundene, sendte kongen noen menn i forveien på de to skutene de hadde tatt fra heklungene, de bandt heklungskjold ved stavnen, slike som heklungene selv hadde hatt og som de kjente. Disse to skutene seilte sørover. Da de kom over fjorden sør for Drevøy, så heklungene dem, men de kjente skutene og skjoldene og mente det var deres egne folk. De merket ikke noe før ufreden var over dem og skutene kom strykende mot dem i sundet. Birkebeinene sendte straks både spyd og piler mot dem; og heklungene sprang i land, og noen ble drept og mange såret.
Birkebeinene tok nå skutene og alt som var ombord og ventet der på kongen.
Deretter rodde kong Sverre og hans menn videre leia sørover. Da de kom sør i sundene, sendte kongen de skutene heklungene hadde eid, igjen i forveien, og sa at de skulle ta ned veten på øya. Men birkebeinene var nå blitt for hissige etter bytte, og de rodde sørover fortere enn kongen hadde ment. Vakten ved veten så dem og tente på. Men ved den søndre veten merket de ikke noe før birkebeinene var der, vakten ble tatt, og de brøt ned veten.
Nå rodde kongen og hans menn sørover like innunder land, så nær at de var i skyggen av fjellene på sjøen. Før de rodde inn til Hellen, holdt kongen en tale til hæren og sa:
Enda er ikke noe gått galt for oss. Vi kan nå gli stille forbi byen sørover, og slik løpe forbi hornene deres.
Men alle sa de heller ville legge inn til byen. Kongen sa da at han ville ikke fraråde dem det; han sa at heklungene rimeligvis ikke var til stort vern for kongen sin når de våknet søvnige og øre av øldrikk og hadde lagt seg drukne. De blir nok skremt når vi kommer. Vi skal gjøre åtaket på denne måten: Min bror Eirik skal ro inn under berget og ha med seg 10 skuter av de største og gå i land der, de skal la merket gå inn forbi Kristkirkegården og så frem i kongsgården. Jeg vil ro frem ved Holmen og inn foran bryggene og gå på skipene der. Vi vil gå i land der, og noen skal gå opp om Peterskirkegård og derfra i stretet. Ulv fra Lauvnes skal ro inn til bunnen av Vågen med 2 skuter og gå i land der med et merke og så gå gjennom byen og møte de andre som stevner dit, og han skal la lurene lyde titt og jevnt.

Slaget i Bergen.

74. Kong Sverre fikk flåten til å ro innover på denne måten. De satte årene i sjøen og rodde så hardt de kunne inn til bryggene der langskipene lå. De hugget av fortøyningene og rev skipene ut fra bryggen så de lå og fløt på Vågen, for det var ingen vakt på dem. Birkebeinene løp opp på bryggene, kongens merke ble reist, og de ropte hærrop med en gang. Så løp de opp i byen, der tok de veien til de gårdene de visste heklungene holdt til i; mange heklunger falt, men storparten flyktet.
Da kong Sverre kom opp til Mariakirken, møtte han Jon Hallkjelsson der, Jon ba om grid. Kongen ga grid til ham og hans to sønner, Ragnvald og Hallkjel.
Kongen snudde nå ut etter stretet, men noen av hans menn tok veien innover bryggene og hugget løs skipene, både kjøpmannsskip og langskip. Hele Vågen var full av skip som lå og drev.
Ulv og hans flokk kom ut gjennom stretet, de drepte mange og fikk ingen motstand. Men da Eirik og hans flokk landet ute ved Holmen, hørte de høye hærrop i byen; de trodde det var heklungene som kom igjen og nå visste om dem og ville gjøre motstand. De tenkte at dersom kong Magnus var budd på krig, så hadde han så mye folk i byen at det var uråd å slåss mot ham. Men de løp allikevel djervt i land og ropte hærrop og løp inn til Kristkirkegården.
Kong Magnus og hele hirden og kongens følge sov i hallen. Han hadde vært ute i svalen, da han fikk høre det første hærropet lyde ute i byen. Da løp kongen gjennom svalgangen til Apostelkirken. Der hørte han det andre hærropet ute ved Kristkirkegården. Han sprang utfor svalen og ned på kirkegården, det var et fælende høyt sprang. Så la han i vei opp om bispegården, forbi Veisan og ovenfor Kopren og så inn ovenfor Nikolaskirken. Der kom noen av mennene hans til ham, og de tok øvre veien til Olavskirken; der samlet hans menn seg.
Birkebeinene hadde ikke ransaket byen, de skyndte seg først til kongsgården. Da kong Sverres merke kom innenfra til byen, kom det et annet utenfra mot dem langs gjerdet, og de skjøt på hverandre. Det var så vidt det ikke ble åpen strid, før de så at dette var Eirik kongssønn. Så gikk de alle sammen nedover mot hallen, og de gikk hardt på. Kong Magnus' menn verget seg med våpen og med stein de tok fra ovnen. Det ble en lang kamp, og der falt mange menn, gilde karer. Men da de så at kongen ikke var der, lot kong Sverre gi grid til nesten alle som ba om det.
Erkebiskop Øystein lå ved Jonsbryggen med skipet sitt. Hans menn løp opp og inn på Jonsvollene med våpen og ville hjelpe kong Magnus. Men birkebeinene møtte dem og drepte 30 mann og drev resten tilbake; mange av dem som kom seg unna, var såret. Der falt erkebiskopens frender Olav Lange og Gudbrand Torbergsson.
Ute i hallen falt Hallvard Merradrap og Pål Eiriksson fra Oppdal.
Da kong Magnus og hans menn kom sammen oppe omkring Nonneseter, møtte kongen en del av sitt følge, og han spurte om de ville vende tilbake til byen; det ble sagt at birkebeinene hadde liten hærstyrke, sa han. Men mange svarte som så at det var ikke råd for folk å gå til kamp uten våpen; for det var ikke mange der som var skikkelig væpnet, og mange var helt uten våpen og hadde dessuten lite klær på, mennene hadde sprunget rett ut avsengen. Kongen hadde ikke noe merke og ingen lur. Alt dette gjorde at hæren ikke var kampfør.
Så tok de veien til Stend og derfra til Hardanger. Der fikk de tak i skip, de fikk seg noen skuter og ferjer. Mange dro siden sørover langs land; de seilte både dag og natt, mye av hæren til kong Magnus kom etter ham. Men noen som kom ut av byen senere, hadde gått opp til Årstad og nord over fjellet og kom ned i Osterfjorden. Derfra tok de opp til Voss og så landeveien nord om Sogn og opp til Valdres og veien over land helt til Viken.

Kong Sverre forlikes med erkebiskop Øystein.

75. I Bergen tok kong Sverre hele flåten fra kong Magnus. Han tok også alle kostbarhetene hans, kronen og gullstaven som han var viet med, og hele kroningsskrudet. Sverres menn fikk stort krigsbytte.
Erkebiskop Øystein var kommet vestfra England tidlig samme sommeren; han hadde vært tre år i England og borte fra sitt bispesete. Nå ble biskopen forlikt med kong Sverre, og om sommeren reiste han nordover til sin bispestol.
Jon Hallkjelson og sønnene hans kom til kong Sverre. Han sa de kunne fare i grid hvor de ville, enten nord til gårdene sine eller sørover etter kong Magnus. Men de ba om å få følge kong Sverre. Kongen var uvillig, - dere har to ganger før svoret meg eder, men ikke holdt dem noen av gangene. Likevel svor de seg nå for tredje gang til kong Sverre. Men det var ikke lenge før de reiste sørover til kong Magnus.
Da kong Sverre fikk greie på hvor Magnus var, skyndte han seg etter ham helt til Agder, men det ble ikke noe møte mellom dem den gangen. Han snudde så og dro tilbake til Bergen, hvor han ble en stund.
Kong Magnus seilte den sommeren sør til Danmark til kong Valdemar - det var andre gangen han rømte av landet for kong Sverre.

Kong Sverres sysselmenn blir drept.

76. Kong Sverre satte sine menn i syslene over hele Rogaland og Hordaland. Han satte Ivar Dape i syssel inne i Sogn. Etterpå om høsten seilte han nord til Trondheimen med alle sine menn og ble der vinteren over.
Men da kong Sverre hadde seilt nordover, likte ikke sogningene sysselmennene hans; litt før jul krevde sysselmennene utgjerd til juleveitsle for seg, og de hadde tenkt å holde jul i Lusekaupangen. Kaupangsmennene ble sinte for dette, og så samlet sogndøler og eidbygger seg og dro til Kaupang. De kom dit julaften, og kaupangsmennene sluttet seg til dem, og så gikk de løs på kongens sysselmenn.
Arntor fra Kvale var føreren for dem som gjorde denne ugjerningen, sammen med Isak Torgilsson og sønnene til Arngeir prest, Gaut og Karlhovud. Ivar Dape ba om grid og bød seg til å dra bort med alle sine menn. Men bøndene ville ikke gå med på det, de gikk på sysselmennene og drepte dem og nesten hele deres følge. Bare de som rente unna, fikk beholde livet; de kom over land nordover til kong Sverre og fortalte ham om det som hadde hendt. Og de kunne også fortelle at sogningene hadde sagt at de drepte var tyver og kjeltringer, og at disse falt på sine gjerninger.

Mariasuden blir bygget.

77. Samme sommer som kong Sverre hadde tatt skipene i Bergen, ble Mariasuden bygget ferdig. Om høsten da kong Sverre kom nordover, lot han skipet sjøsette.
Skipet ble bygget ovenfor byen, og det ble sagt at det var umulig å få det sjøsatt uten å rive ned gårdene til folk. Det het at kongen viste stor maktsyke når han ville bygge et slikt skip. Mange snakket vondt om det. Men da det ble sjøsatt, viste det seg at kongen hadde vært forutseende, han hadde regnet ut alt nøyaktig på forhånd; skipet gled frem, og det trengtes ikke å bryte hverken hus eller gjerder. Da skipet løp av lunnene og ut i elven, sviktet noen sammenføyninger. Saken var den at skipet ble reist om vinteren mens kong Sverre var på Møre, det hadde da 9 syinger på hvert bord. Da så kongen kom tilbake og han traff byggmesteren, sa han: Dette skipet er blitt mye mindre enn jeg hadde ment. Dere får hugge det fra hverandre og legge til 12 alen mere kjøl.
Byggmesteren var uvillig, men kongen fikk sin vilje. Og dermed ble det skjøtt, og skjøten ble gjort for mye på ett sted, så det gikk opp i sammenføyningene da det ble sjøsatt.
Kong Sverre sto på skipet da det var kommet på vannet, han sa: Lovet være Gud og den hellige jomfru Maria og Hellig-Olav at dette skipet er kommet lykkelig på vannet uten å bli noen mann til mén! Jeg skulle ikke tro at det er mye rimelig at det er mange her som har sett et så stort langskip flyte før. Og det skal bli godt å ha i landvernet mot mine fiender, om det da ellers vil følge lykke med skipet. Jeg gir det i den hellige Marias verge og tror på henne, og jeg kaller det Mariasuden. Jeg ber den hellige Maria om at hun skal verge det og se blidt til det. Og til vidnesbyrd om dette, gir jeg til den helligejomfru Maria disse kostbarhetene, de skal brukes under gudstjenesten, det er et messeskrud som en erkebisp kan bære ved høytidene. Jeg håper at hun vil ta til takke med gavene, og at hun vil gi styrke og hell både til skipet og til alle dem som farer med det.
Kongen lot legge relikvier inn i prydplatene både for og akter.
Han fordelte også messeklærne, lot Mariakirken få messehaglen, Elgeseter kloster fikk kantorkåpen, og alt det andre gikk til Nonneseter kloster på Bakke.
Mariasuden var ikke noe vakkert skip; det var for små for- og akterskott i forhold til midtskipet, og det kom mye av at det var bygget på. Kongen lot skipet sette i stand der det var skadet.
Kong Sverre lot bygge noen langskip om vinteren og fikk utbedret noen, og alle satt ordentlig i stand. Hjelpen som Torolv Rympel hadde, ble bygget der, den hadde 26 rom. Vidsjå som Ulv fra Lauvnes styrte, ble også bygget, den var nesten like stor.

Bygden i Sogndal blir brent.

78. Om våren etter påske tok kong Sverre av sted nordfra kaupangen med 23 skip, de fleste var store. Eirik, bror hans, var da med ham der, likedan Ulv fra Lauvnes, Ulv Fly, Bård Guttormsson, Ivar Silke og Håkon jarlssønn. De hadde mye og godt mannskap. Kongen hadde Mariasuden, på den var det 280 mann. Kongen lot bære 3 kister ut på skipet, 4 mann bar hver av dem. Det var mange som gjettet på hva det vel kunne være i dem.
Eirik kongssønn styrte Oskmøy, og det var nesten 25 rom i det skipet.
Kong Sverre seilte nå sør i landet med flåten. De lå i Steinavåg (Sunnmøre), der holdt kongen husting og talte. Han sa at han enda ikke hadde hørt noe til kong Magnus, så det var ikke utsikt til ufred med det første. Han ba mennene være rolige og fredelige, sa de skulle spørre seg for etter nyheter og legge seg på minne alt de hørte enten det var storfolk eller ringere menn som talte, så de kunne si ham alt som ble sagt, selv om de syntes det var småting. Han talte kort og klokt.
De lå i Herøy også, og der holdt kongen også husting og sa det samme som før.
Derfra seilte han sør om Stad, og der fikk de hardt vær med stor sjø for baugen. Da ga Mariasuden seg i sammenføyningene, de skjøt seg opp. Kong Sverre styrte da inn i Ulvesund. Og mens han lå der, fikk folk vite hva det var i de store skipskistene; det var nagler, og de ble nå tatt ut og brukt i skipet. Kongen delte også ut nagler til mannskapet i hvert halvrom og sa de måtte bruke dem om det trengtes.
Kong Sverre dro nå videre til han kom sør til Sognefjorden. Da sa han til sine menn at han ville inn i Sogn og kreve bøter for de av mennene hans som sogningene hadde tatt livet av. Men de mennene som hadde ærend i Bergen, ba om å få seile dit. Kongen ventet seg ikke noe ufred, og ga dem lov til å fare, og 3 skip seilte sørover. Svina-Peter var fører for denne flokken.
Så fordelte mennene seg på skipene, de som hadde ærend sørover, seilte dit, og andre tok deres plass.
Kong Sverre seilte inn i Sogn, han hadde 20 skip. Han lå først ved Rutle og sendte bud inn i Sogndal at bøndene skulle komme til ham dersom de ville ha forlik. Han satte dem stevne i Kvamsøy. Kongen seilte da der inn, og bøndene kom og lovte å legge bøter. Kongen dømte dem til å betale 15 merker gull og ga dem tre netters frist til at pengene skulle være ham i hende. Bøndene reiste hjem.
Nå rådslo bøndene med hverandre. De ble enige om å dra nytte av den fristen kongen hadde gitt dem. Så ble de enige om å flytte alt de eide til fjells og til skogs og la bygden øde.
Men da kongen skjønte at bøndene ikke holdt stevnetiden - det var gått over avtalt tid - så lot han hele flåten lette anker og seilte inn i fjorden. Da han kom der hvor fjorden deler seg, sendte han Ulv fra Lauvnes og Torolv Rympel fra seg med 6 skip inn til Lusekaupangen og sa at de skulle fyre opp badstuer der og ta hva de fant i arbeidslønn. Og om deres ferd er å fortelle at de kom til Lusekaupangen og rante alt de kunne og brente hele kaupangen. De fikk ikke tak i noen mennesker.
Kong Sverre seilte inn Norefjord med 14 skip og la til ved Sogndal. Det var onsdag aften. Torsdag morgen lot han blåse til samling for å ha en samtale, og han gjorde rede for hva han hadde i sinne. Han sa at mennene skulle væpne seg og gå opp i dalen, av 3 mann skulle 2 gå, så at alltid den tredje ble igjen for å passe på skipene. Slik skulle de gjøre på alle skipene, og han sa:
De som går i land, må vare seg når de kommer i nærheten av skoger eller steder hvor det går an å gjemme seg, så de ikke får noe mén av skuddene deres. Ikke drep andre enn dem som vil gå på dere. Ta alt det gods dere kommer over. Om nå bøndene ikke vil møte oss og få forlik, så skal det være slik her når vi farer bort, at bøndene skal tro det har vært baksteild eller at noen har brent smiekol der gårdene deres nå er. La ikke ett kott stå igjen; men vær varsomme med kirkene, om dere kan! Far frem som hærmenn; jeg har gitt dere lov til det, byr dere å gjøre det nå. Mange av dere har fart stygt nok frem ellers når jeg hadde forbudt det og lovet å straffe dere for det på liv og lemmer.
Så lot han reise merket, og de ga seg i vei. Da kom hele hæren stormende etter. Kongen så seg om og så da at det var lite folk igjen på skipene. Da ropte han at mannskapet ikke måtte gå i land slik at skipene ble liggende tomme - og gi fiendene våre lett adkomst så de kan ta skipene fra oss, de som vi har skaffet oss under livsfare og med stor møye!
Men folk var så opphisset at bare få hørte på hva kongen sa. Da gikk kongen selv tilbake til skipene, og da han så at det var bare noen få mann der, lot han legge skipene for anker et stykke fra land.
Da birkebeinene kom opp i landet, så de hverken folk eller fe, og alle hus var tomme, hvor de kom. Birkebeinene gikk opp gjennom dalen hele torsdagen og natten etter, da fant de til slutt en mann som kunne fortelle dem at alle, både folk og fe, hadde flyktet opp i fjell og heier. Straks det ble lyst om fredagen, snudde birkebeinene og gikk ned igjen ut av dalen. Men da noen av dem kom til den gården som ligger øverst i dalen, tente de varme på den og brente den ned. Og da de andre nedenfor så det, gjorde de det samme. Og nå gjorde den ene etter den andre likedan, de tente ild på husene der de var.
Det var ikke mye vind. Men det ble så tykk røyk da mest alle hus i dalen tok til å brenne på en gang, at røyken fra bålene gikk i ett hele dalen over. Slik bar de seg fra øverst til nederst i dalen.
Det siste de tente på var på Stedje. De holdt på nokså lenge der, for det holdt på å gå varme i kirken. Men de la seil over og vætet dem. Da alle hus var brent, gikk alle mann tilbake til skipene.
Hundre gårder brente der, og alt dette var før en gild bygd. Kongen lot nå skipene legge fort over til Hagastranden og la til der det heter Fimreite.

Kong Magnus kommer fra Danmark.

79. Nå får vi fortelle om kong Magnus. Han hadde vært sør i Danmark om vinteren, og om våren seilte han til Viken. Asbjørn Jonsson kom til Konghelle fjerde dag i påsken, han hørte til kong Magnus' menn. Det ble kalt sammen et møte, og han holdt tale og sa at kong Magnus snart ville komme til byen med en stor hær. Han sa at de var nødt til å ta godt imot kong Magnus; han ville være venner med alle landets menn om de ville vise ham heder og lydighet. Han sa også at danekongen hadde styrket ham med en stor hær og lovet ham sin støtte. Kongen, sier han, venter seg vennskap av høvdingene overalt øst i landet så hans makt kan vokse, og han lover til gjengjeld å gi dem store len og sin støtte. Han talte langt og klokt, og han fikk god tilslutning både av bymenn og bønder.
Søndag etter påskeuken kom kong Magnus til byen med 23 skip. Han ble mottatt med prosesjon og stor hyllest. Så gikk han opp i byen og holdt drikkelag i gården til en kone som het Ragnhild. Han ble der en stund. Det var mange lendmenn med ham, Orm kongsbror, Munan Gautsson, Hallkjel Jonsson, Asbjørn Jonsson. Harald, sønn til kong Inge, var også der, og mange andre mektige menn.
Kongen hadde ofte husting og talte; han var veltalende og myndig, talte oftest kort. Alle likte godt kongens taler. Han ble der i byen i tre uker. Så reiste han til Tønsberg. Han hadde med seg to skip fra Konghelle, det ene het Keipa og det andre Vallebussen. I Tønsberg ble han en tid, de tok godt imot ham der.
Det kom mange menn til ham ovenfra landet, og han holdt ting og talte slik til dem: Dere kjenner vel til, sa han, hvor mye vi har måttet finne oss i av flakking og møye her i dette riket. Jeg vil nå kreve hjelp av dere, så vi kan få makten igjen. Jeg ber at dere vil gi meg mannskap til følge herfra. Det skal jeg love dere, at fra nå av skal jeg ikke trenge å legge dette på dere oftere. Det er ikke så rart om folk blir lei av å ro leidang med oss, for det er ofte det blir store tap. Men siden jeg er salvet og kronet til dette riket, tør jeg ikke for Gud bryte de eder jeg svor den gang. Jeg vil prøve å vinne dette landet med odd og med egg så lenge jeg får ha livet, og så lenge landets menn vil følge meg. Men - jeg ser jo en annen og lettere utvei, den er mindre farlig: jeg kan ta imot len av min frende kong Valdemar.
Nå ropte folk høyt og ga sin tilslutning til kongens tale; alle sa at de ville tjene og følge ham; det er bedre å dø med ham som var konge med rette, enn å tjene den presten som ikke hadde ætt til å være konge.
Tønsbergmennene ga ham et langskip med fullt mannskap fra byen. Kongen ble der en halv måned, så dro han vestover. Han fikk sent bør, lå en uke ved Unnardys ved Lista. Skalden Måne var da der hos kong Magnus, han kvad:

Gi oss bør til Bergen
brått! Du gavmilde
konge i solens rike,
rettelig vi ber deg!
det ergrer oss å ligge
lenger her i nordvestvind,
sønnavinden kommer
sent her i Unnardyssundet.

Kongen sa: Godt kvedet, Måne! Det lå en stor haug med skjorter der, de var nyvasket, og kongen sa han skulle få en.
Måne hadde kommet til ham øst ved landegrensen, han kom fra Roma og gikk med tiggerstaven. Han gikk rett inn i stuen der kongen satt med sitt følge, og da var det usselt med han Måne, han var mager og nesten kleløs. Men han visste å hilse kongen på en sømmelig måte. Kongen spurte hvem han var, han sa han het Måne, var islending og kom nå sørfra Roma. Kongen sa: Da har du vel noe å fortelle, Månemann (Tungli); sett deg ned og kved for oss!
Han kvad da den utferdsdråpaen som Halldor Skvaldre hadde diktet om Sigurd Jorsalfare, kong Magnus' morfar, og folk ga høye lovord, sa det var moro å høre dette kvedet.
Det var to leikarer (gjøglere) i stuen som lot små hunder hoppe over stenger foran menn av høy rang, og de lot dem hoppe høyere jo høyere rangmannen hadde. Kongen sa: Du merker vel det, Månemann, at leikarne ikke ser på deg med blide øyne. Nå kan du dikte et vers om dem, kan hende du ikke skal ha gjort det for ingenting!
Da kvad Måne:

Den slu farken farer
med fele og piper, tøyset
er kommet herinn! karen
ter seg som et skremsel.
En rau bikkje lar han
løpe over stangen;
fy skam! jag ut skvaldret,
slikt skal ingen se på.
Og han kvad dette også:
Farende menn griper
om pipa, og gigen synger;
bleike leikarer lager
lumpne narrestreker;
uff, så han vrenger øyne
og tuter i trompeten!
se truten til stympern
og stinnblåste kinner!

Da ble det høy latter, hirdmennene slo ring om leikarne og kvad dette verset om og om igjen: og stinnblåste kinner. Leikarne syntes de fikk det for hett og kom seg ut av stuen. Men kongen tok seg av Måne, og han var med i kongens følge til Bergen.

Kong Magnus seiler til Bergen.

80. Mens kong Magnus og hans menn seilte nordover, lå de ofte to-tre netter i samme havn. Kong Magnus hadde med seg alle de beste mennene sine, de var glade og ved godt mot. Ofte holdt de leik når de lå stille slik. Kongen var oftest taus.
De lå ti netter i Karmsund. Da fikk de sikre nyheter om kong Sverre, for det seilte lasteskip fra Bergen forbi hver dag. Så sendte kong Magnus Eiliv, sønn til Klemet fra Gravdal ut på speiding. Han dro ut tirsdag kveld og kom tilbake til kongen om onsdagen, og han fortalte at birkebeinene var i Bergen med tre skip, og Svina-Peter var fører for dem.
Kong Magnus ba sine menn ta ned tjeldene i en fart og se til å komme av sted - Birkebeinene er i Bergen og de vil gjerne holde drikkelag med dere! sa han. De tenker visst at dere gjerne vil skjenke for dem.
Da mennene hørte dette, ble de glade alle sammen. De skyndte seg ombord alle som kunne, heiste seil og rodde under seilene. Været var godt, vind på tvers, men ikke sterk. Kong Magnus hadde Skjeggen og Orm kongsbror hadde Skjoldmøya, Nikolas Kuvung styrte Erkesuden som erkebiskopen hadde gitt ham, det var en 20-sesse. Munan Gautesson hadde Reinen, gjestene hadde Mykle-Fløyet, det var et austfareskip. På skipet til Munan knakk masten, og en mann kom under den og ble drept. Vinden tok til å vokse.
Torald Trym het en mann som sto i stavnen på kongens skip. Han sa: Det blir vått på tiljene her fremme nå, og det driver om stavnen. Frambyggene mener det var bedre om vi ikke seilte så kvast. Kongen reiste seg og svarte: Jeg visste ikke at vi skulle gjøre opp ild på tiljene der fremme i stavnen! - og de fikk ikke lov å reve, han sa de heller skulle stramme hvert reip så hardt som råd var.
Torsdag middag seilte kongen inn på Vågen, han la til ved bryggen med en gang, og de sprang i land. Birkebeinene hadde ikke hørt noe om at Magnus kom, før han var der; de løp opp der de var, noen grep til våpen, men alle som fikk beholde livet, flyktet ut av byen. Det var som flammer oppover fjellet, slik skinte det i røde skjold. Det ble drept innpå 30 mann der, noen i byen og noen ovenfor. Kong Magnus sa at ingen måtte være så djerv at han jordet likene før han kom tilbake til byen, han sa det var bare til pass om de lå der som åte for hund og ravn.
Da kampen var over, lot kongen blåse til ting og talte selv. Han sa: Vi venter oss støtte og hjelp av bymennene i denne byen vi nå er kommet til. Dere har hjulpet før, både meg og min far; her var også mitt hjem det meste av den tiden vi fikk sitte i ro. Her er også de fleste av mine frender og fosterbrødrene mine. Nå vil jeg først se om det ikke kan bli så at Sverre og jeg møtes. Når jeg så skilles fra ham, da har jeg tenkt å komme hit til byen med fred og glede for oss alle.
Alle ropte høyt til kongens tale og sa: Gud give De kommer tilbake, herre, og måtte alt på denne ferden gå slik som De ønsker.
Så gikk kongen ombord og lot blåse til oppbrudd. Det blir sagt at det var så mange kråker på kongeskipet at hvert reip var fullt av dem, og folk hadde ikke sett slikt før, det var som et under.
Kong Magnus seilte fra byen om kvelden med hele sin flåte, uten Gjestefløyet, det lå fast i fjære sjø. Det seilte fra byen natten etter.

Kong Magnus seiler nordover.

81. Kong Magnus seilte leia nord gjennom sundene og tok av innover ved Sognefjorden. Han hadde da liten bør. Da sogningene fikk vite at han kom, var det mange som rodde ut til ham i småbåter og gikk ombord på skipene og slo lag med kongen. De fortalte hva som hadde hendt, at kong Sverre hadde sendt fra seg de av mennene som var stridest i kamp, og selv lå han nå inne i Norefjord og hadde ikke mange skip. Han hadde gjort mye ugagn der. Mange ble glade over å høre dette, de sa at nå skulle det da endelig prøves om ikke Gud ville gjøre ende på denne ufredsflokken som hadde stelt til så mye vondt i Norge at det ble sent å råde bot på det.
Ivar Elda het en gjev mann som bodde på Syrstrond, han satt ved matbordet da de så kongen komme seilende. Han sto opp med en gang og gikk ned til båten sin, så rodde han ut til kongeskipet og gikk ombord der. Kongen hilste ham velkommen, og så ble Ivar med ham. Kong Magnus seilte innover, og der fjorden deler seg, styrte han inn Norefjord. Han hadde 26 skip, og de var store de fleste, de var godt rustet både med mannskap, våpen og allslags krigsredskap.

Kong Sverres tale.

82. Nå må vi fortelle om kong Sverre. Den fredagen de hadde brent i Sogndal, lå han ved Hagastranden der det heter Fimreite. Han spiste ved nonsleite; han hadde 12 skip, 2 lå igjen i Sogndal. Da kongen hadde sittet en stund ved matbordet, hørte han noen som talte sammen, de var rett ovenfor kongeskipet ved utsiktsvarden. De sa at de så mange skip komme seilende inn fra Sognefjorden, det var 6-7 av dem som var synlige. Men da de kom lenger og det ble større avstand mellom dem, kunne en se 10 eller 12 eller enda fler.
Vaktmennene drøftet seg imellom hva slags skip dette vel kunne være; noen sa det vel var ferjer, og at det var sogningene som seilte i en flåte sørfra Bergen. Men noen sa at det lignet mer på langskipsseil.
Da kongen hørte hva som ble sagt, sto han opp fra bordet og gikk i land til vaktmennene. Det kom menn til ham ute fra skipene også, og de gjettet på hva det kunne være for noen skip. Kongen sto oppe ved varden en stund og så utover, så sa han: Det nytter ikke å nekte for at dette er ufred. Det er sikkert langskipsseil.
Kongen lot kalle på lursveinen sin med en gang og ba ham blåse alle mann til landgang. Da alle fra skipene var kommet i land, tok kongen ordet og sa:
Det kan hende at vi birkebeiner igjen har en dyst i vente, det har hendt oss før. Jeg tror ikke vi kan se bort fra at kong Magnus snart kommer og hilser på oss. Dere vet alle at en stor del av hæren vår har seilt bort, noen er i Bergen, og Gud vet hvordan det har gått dem der denne gang. Jeg tror at om vi venter på kong Magnus her, så får vi å slåss mot en overmakt så stor som aldri før, selv om det alltid har vært ulik styrke når vi har kjempet med hverandre. Jeg vil dere nå skal tenke over om vi skal sette oss til motverge, eller om vi heller skal gå i land og forlate skipene. Vi har ikke nettopp gjort oss til venns med folk her i Sogn; det er lett å se hvordan det kommer til å gå; når kong Magnus og hans menn forfølger oss, vil alt folk i land gå med ham, hvor vi så kommer. Og det vil jeg også si for sant, at det har kostet meg så mye strev og slit å få tak i disse skipene, at om jeg skal miste dem nå, så kommer jeg rimeligvis ikke til å prøve å få tak i skip mer i Norge, og da får enhver greie seg selv.
Jeg vil ikke enerådig lede dere mot en så stor overmakt dersom dere alle mener at det ikke kan nytte. Men jeg vil heller ikke være redd og sette meg imot det om høvdingene og hæren mener det kan være gagn i å yte motstand.
Kongen sluttet talen, og mennene syntes de skjønte hva han ville, og alle mente det var best å samtykke i det som åpenbart var hans vilje. Men de syntes ikke det så lyst ut. De svarte nesten alle på en gang og sa at de helst ville slåss og ikke ta flukten før de hadde prøvd seg. De sa at det var det samme, de hadde slåss mot stor overmakt så mange ganger før og likevel vunnet seier.
Da svarte kongen: Nå valgte dere som jeg helst ville, og nå kan jeg si dere det. Men nå må dere verge dere så mye bedre og mandigere, som dere nå kan komme til å sende kongen til Hel!
Disse ord fikk mange av mennene til å grunne over hvilken av de to kongene han mente.
Så sa kong Sverre at de skulle ta ned tjeldene og ro inn til land. En skute skal ro så fort som mulig inn til Sogndal etter mennene våre, og be dem komme til oss. Vi skal ro imot dem; det skal sitte én mann ved hver åre; den andre fra hvert halvrom skal ro i båter inn til land og hente stein, og tredjemann og alle andre som er fri, skal gjøre alt ferdig og se å få opp skansekledningen!
Det ble gjort som kongen sa. De tok naglene som kongen hadde gitt dem, og slo fast lærløkker hele veien på innsiden av kantbordene på skipet og festet skansekledningen til dem. De som rodde innover på skutene, møtte snart de andre som kom roende utover, og de fortalte hva som sto på. Mennene på langskipene la seg da på årene og rodde så hardt de kunne, og da de kom ut til de andre skipene, ble det slik kapproing at de rodde innpå og nesten brakk årene for hverandre.
Da sa kongen: Vi har annet å tenke på nå enn å ro hverandre i senk! Han sa de skulle ro inn med land og at de skulle vente der på kong Magnus. Da hadde de også fått hentet så mye stein som de trengte, og skansekledningen var satt opp på skipene. Så sa kongen at de skulle legge skotfeste på alle skipene og vende stavnene ut og legge årene i lag til å ro. Kongeskipet lå ytterst ved stranden. Kongen bød at mennene skulle væpne seg og ta oppstilling i rommene. Og så ble gjort.
Kong Sverre gikk opp på land og til en liten bekk som var der, han lot bringe vann og vasket seg, klærne ble børstet som om han skulle i gjestebud. Kongen hadde brune klær. Etterpå gikk han ned på berget der skipet hans lå inn under og sa enda noen ord. Han tok med hånden om skipsstavnen, men hans menn tok hånden bort, for tjærebredningen på stavnstokken var ikke helt tørr.
Så sa kongen: Vi vil ikke binde sammen skipene våre. Vi skal stole på at det går, vi har høye bordinger og tappert mannskap som er vant til å slåss. Vi har bare én vei å gå. Vi må stige over hodet på våre fiender. Det nytter oss hverken å flykte eller be om fred. Pass godt våpnene deres så dere ikke kaster dem overbord til unyttes. Verg først dere selv og så hverandre, og Gud verne oss alle!
Han bød dem å reise merkene. Det går en liten bergknatt frem som et nes utenfor der skipene deres lå, derfor kunne de ikke se godt ut på fjorden. Så lot han en liten skute ro ut for å se etter flåten til kong Magnus. Men de hadde ikke rodd mange åretakene fra land, før de fossrodde tilbake og sa at nå kom flåten mot dem. Da ble det blåst i lur med en gang, birkebeinene rodde alle skip ut mot fienden og ropte hærrop.
Tord Finngeirsbror styrte Mariasuden.

Kong Magnus taler.

83. Kong Magnus kom nå inn fjorden mot birkebeinene. Da de så at det ikke var langt mellom dem, lot de seilene falle og lot skipene sige for tom mast. De holdt seg godt sammen. Heklungene var nå også hærkledde og ferdige til kamp. Da talte kong Magnus, han sa:
De store kjøpmannsskipene som vi har, kan vi dårlig ro; vi skal binde dem mellom Orms og mitt skip, og så skal vi flytte oss mot det store skipet og feste oss til det, og jeg skulle helst se at festene ikke blir løst før ett av skipene er ryddet. Jeg vet det er mang en manns tale og tanke at det ville være en god utgang på dette om Sverre og jeg ikke trengte å kreve leidang og strid lenger, jeg mener at vi trygt kan be til Gud om at det må gå slik. Det er også etter mitt sinn og slik som jeg venter det må gå.
Jeg var 5 vintrer gamme da høvdingene og landets menn ga meg kongenavn, og 7 vintrer da legaten fra Romaborg og erkebiskop Øystein viet meg til konge, og alle lydbiskopene i landet var med. Jeg var da bare barnet og kunne ikke rå for eder og løfter, jeg syntes det var bedre å leke med andre gutter enn å sitte mellom høvdinger. Jeg strebet ikke etter kongedømmet, og liten glede har jeg hatt av å være konge. Nå er jeg 28 år gammel, og i de siste 8 årene har min kongemakt vært til skade både for meg selv og mine landsmenn. Må den allmektige Gud lønne mine venner og høvdinger og hele almuen med for at de har fulgt meg kjærlig i mang en motgang. Jeg trenger ikke bruke mange ord for å egge dere til kamp; alle kan se hvor hardt det trenges at hver mann kjemper mandig; det er god grunn til det. Det skorter ikke på folk for oss; Gud være lovet, overalt hvor vi har kommet i landet, har det kommet menn til oss. Og Sverre har spredt sine folk nå, sendt dem både hit og dit; de som er her, er lukket inne, det er låst for dem som for sauer i en kve. Må Gud la vårt møte her nå ende slik at vi siden kan få ha fred og frelse for våre uvenner, enten det nå blir så at vi er døde eller levende.
Det kom høye tilrop til kongens tale, og alle sa: Hell og lykke følge deg, konge, for denne talen! Må Gud la deg knuse dine fiender!
Da sa Orm kongsbror: Mitt råd, herre, er at vi heller legger mot de mindre skipene først, der blir det liten motstand. Det store skipet tror jeg det er vanskelig å få bukt med så lenge de har nok av mannskap og båter til hjelp fra de andre skipene.
Kongen svarte: Jeg mener alle skipene er vunnet om det store er vunnet. Det ble som kongen ville; de fire største skipene ble bundet sammen og kongsskipet gikk nærmest land i sør.

Asbjørn Jonssons tale.

84. Asbjørn Jonsson la skipet sitt frem til Orms skip og lot det binde sammen med dette. Asbjørn sa: Nå er den dagen kommet som vi alle har stundet mot; Sverre og birkebeinene hans er jaget sammen her som sauer i kve for oss, og nå skal det bli slutt på hans list og krokveier. Nå svikter han ham og birkebeinene hans den karen som har gitt ham råd - og det er fanden som han har trodd på! Han har for vane å hjelpe sine og gi dem fremgang en tid, men nå svikter han dem i livets siste dager. Sverre må være rådløs nå, siden han sendte Svina-Peter fra seg til Bergen. Han og mennene hans møtte sin skjebne der. De verste av gjestene, det fandens pakket, er også sendt vekk inn i Sogn. En av dem, Ulv torparesønn har gjort mest alt det gale som til er. Sverre har nå gjort enda en ugjerning, han har herjet og brent kristent land. Det var den eneste ugjerning han enda hadde ugjort. Men nå skal han få svi for det. La oss nå gå løs på disse birkebeinene, to eller tre om hver, det er lettere slik. Gi store hugg til dem som vender seg mot oss! La oss ikke bry oss om hvem det er, det er ikke så nøye når en skjærer opp slakt for ulv og ravn!
Han fikk høye lovord for talen, alle sa det var vel talt. Så bandt de sammen skipene, 4 eller 5 ad gangen. Det ble rodd med de ytre årene på de yttersteskipene, og alle på en gang strømmet inn fjorden. De rodde nær det søndre landet.
Kong Magnus hadde tofarget kjortel av skarlagen, halvt hvit, halvt rød. Magnus Mange, sønn til Eirik Stagbrell, hadde kjortel av samme farge og samme slags stoff. Kongen bar sverdet Fiskeryggen, det var sverd av beste sort.

Kong Magnus' fall.

85. Nå må vi fortelle hva som hendte da de møttes de to kongene som vi nå har talt om en tid. Vi får ta til igjen der vi sluttet med at birkebeinene rodde ut fra land.
Da så de flåten til kong Magnus komme mot dem i full fart, og foran flåten var det å se på sjøen som når en regnskur kommer drivende i stille vær. Skuren gikk fort over, det var pilregn og de fikk bruke skjoldene. Mariasuden måtte gjøre en lang krok da de skulle snu henne, og før de fikk snudd henne helt ut mot de andre, rente skipene sammen. Mennene på Magnus' skip styrte inn i baugen på Mariasuden som da slo langsiden ut, og Magnus-skipene kom så til å bli liggende med stavnene mot den. Skjeggen la til ved det fremre øserommet, og så det ene skipet ved siden av det andre etter som de fikk plass. Nå ble det en hard strid, mennene til kong Magnus var harde til å gå på, birkebeinene verget seg. Og hele flåten drev sammen inn motstranden og gikk nesten på land.
Det gikk ikke så godt for birkebeinene i førstningen, Mariasuden kom mellom skipene til kong Magnus. Da sprang kong Sverre i en båt og rodde med en mann i følge bort til Eirik kongssønns skip; kongen ropte til dem og sa at de kjempet sløvt og viste lite mot, han sa de skulle ro utenom det store skipet og legge imot de mindre skipene og se hva de kunne gjøre der. Kongen rodde rundt og egget sine menn, sa dem hvor de skulle legge skipene. Og nå ble birkebeinene modigere av det kongen sa, og de la djervt frem og sloss hardt. De fikk det også igjen, begge hærer brukte alt de hadde av våpen i striden.
Kongen rodde tilbake mot skipet sitt, da slo en pil i båtstavnen rett over hodet på kongen, og like etter sto en annen i båtripen foran knærne hans. Kongen ble sittende og rørte seg ikke. Men mannen som fulgte ham, sa: Det var et farlig skudd, herre. Kongen svarte: Om det er Guds vilje, kommer det nærmere.
Kongen så at det føk så tykt av våpen og stein mot Mariasuden at det var uråd for ham å komme opp på skipet sitt, derfor rodde han bort og inn til land.
Munan Gautsson og hans menn la også til land med sitt skip; de sprang i land og kastet store steiner ut på Mariasuden, de traff fra forrommet til øserommet, og de som sto der, fikk hard medfart. Frambyggene måtte ta hardeste støyten da heklungene gikk på, og de fikk kjenne våpnene deres. De sa til hverandre at nå fikk forromsmennene lønne kongen for mjøden og de fine klærne. Da ropte folkene i akterskottet til mennene på styrbord at de fikk ro litt frem; de så gjorde, og dro frem skipet slik at Skjeggen kom til å ligge ved bakre øserom. Da fikk alle bakromsmenn og forromsmenn nok å gjøre.
Nå lå det 14 skip langs den ene siden av Mariasuden. Heklungene lot det gå med pileskudd og kastespyd og brynesteiner som de hadde hatt med seg fra Skien, og mange menn fikk store skader. De kastet håndøkser og pålstaver, men de kom ikke så nær hverandre at de kunne bruke huggvåpen. Birkebeinene verget seg med skjoldene, de kunne ikke få gjort noe annet, likevel var det mange som falt. Nesten alle ble såret av våpen eller stein; de var så trette og forslåtte at noen av dem døde av tretthet, enda de hadde lite eller ikke noe sår. Men det tok tid for heklungene å borde Mariasuden, for det var så vondt for dem å komme til, de måtte over stavnen på sine egne skip; hadde de ligget langskips inntil hverandre, ville ett av lagene ha greidd å komme opp mye før.

Eiriks strid.

86. Nå kan det synes urimelig for den som hører om det, når det fortelles hvordan kampen endte. Likevel skal vi nå fortelle hva som foregikk, slik at seieren med skjebnens vilje vendte seg dit en minst kunne tro.
Eirik kongssønn og de 13 skipene som var løse, rodde utenom det store skipet, som før sagt, og la seg imot de 13 heklungeskipene som lå fri utenfor og ikke var med ved det store skipet. Det ble en hard kamp, birkebeinene hadde størst skip og større mannskap, og de gikk modig på. Heklungene gjorde sterk motstand, og de sloss så heftig at en kunne tro det var dem som skulle avgjøre striden, og ikke det at det store skipet ble ryddet. Det var en mengde båter der som sogningene eide, de hadde birkebeinene innenfor skuddhold og lå og skjøt på dem.
Eirik kongssønn la skipet sitt med langsiden inn til det ytterste av de skipene som var bundet sammen; han hadde mye høyere bord enn det, og det ble en hard kamp. Heklungene gjorde sterk motstand; men da de hadde slåss med huggvåpen en stund, lå heklungene under i kampen. Noen falt, og lot halvrommet stå tomt etter seg.
Så bordet birkebeinene heklungskipet. En mann som het Benediktus, bar merket for Eirik kongssønn, han gikk opp som førstemann sammen med stavnbyggene. Da heklungene så det, gjorde de hard motstand, de gikk på og drepte Benediktus og flere av dem som hadde kommet opp, noen ble også drevet tilbake. Nå egget Eirik kongssønn sine menn til å gå opp en gang til, og de vant da merket tilbake. Dette åtaket endte med at heklungene dro seg tilbake og løp opp på det neste skipet. Men birkebeinene fulgte hakk i hæl, og så gikk det som det pleier å gå når skrekk og flukt griper om seg blant menn i slag; det er sjelden at flyktende er gode for å snu, selv om de kan være harde i vanlig motstand. Det ble mindre motstand her enn det hadde vært på det første skipet; alle løp ombord i neste skip, og slik gikk det fra det ene skipet til det andre.
Birkebeinene satte etter med rop og skrik og egget hverandre opp. De hugget og drepte alt som kom i deres vei. Da nå hele massen av flyktninger veltet inn over storskipene, sprang folk på sjøen fra kongeskipet, for det lå nærmest land. Men de andre storskipene sank under tyngden av menneskemengden, det var skipene til Orm og Asbjørn og så gjestenes skip.
Kong Sverre sto på land, og da han så hva som hendte, gikk han ned til båten igjen, og sammen med ham var Peter, sønn til Jon biskop. Da kom det en skute roende utenfra med menn som hadde tenkt seg i land. Kongen ropte til dem: Vend om, for nå flykter de! Og de så gjorde. De vendte om og fikk se det vi nettopp har fortalt om. Da la de seg på årene og rodde ut etter fjorden.
Peter sa til kongen: Kjente De disse mennene, herre? Og hvorfor sa De dette? Kongen svarte: Hva annet skulle jeg vel si, hvem det så var?
Kongen rodde nå ut til skipet sitt med en gang. Han gikk opp akter i løftingen og ga seg til å synge Kyrie eleison i sin glede over seieren. Alle stemte i med ham.
Kong Magnus sprang overbord fra skipet sitt; det samme gjorde alle de andre på dette skipet. De aller fleste av dem druknet. Birkebeinene løp opp i fjæren og sto der og tok imot dem når de ville i land, derfor var det ikke mange som kom unna. Birkebeinene rodde også ut i småbåter og drepte dem de fant.
Kong Sverres styresmenn på skipene ga grid til sine venner og frender.

Kong Magnus og flere høvdinger falt.

87. Der falt kong Magnus, og disse høvdingene med ham: Harald, sønn til kong Inge; Magnus, sønn til Eirik, han som ble kalt Mange, han var dattersønn til Ragnvald jarl. Der falt også Orm kongsbror, Asbjørn Jonsson, Ragnvald sønn til Jon Hallkjelsson, Pål Småttauge, Loden fra Manvik, Olav Gunnvaldsson, Eindride, sønn til Jon Kutissa, Ivar Elda, Vilhjalm fra Torgar, Andres, sønn til Gudbrand Kula. Der falt også Ivar Steig, sønn til Orm kongsbror, Hallstein Snåk Botolvsson, en frende av kong Magnus, Kjetil Lavransson og Sigurd Fluga.
Etter hva de fleste regner med, falt det der 1800 mann, ikke færre. Det var Vitusmessedag (15.juni) om kvelden at slaget sto, og det var solfallstid da den store flukten tok til. Men det var midnatt før det var slutt på manndrapene og før birkebeinene hadde fått lagt skipene sine i lægje og tjeldet og ryddetopp.

Kong Sverres tale.

88. Tidlig neste morgen lot kongen blåse til husting. Han sto opp og talte, og han sa: Vi skal prise Gud for seieren, for det er nå i dette slaget enda klarere enn før at han har gitt oss av sin styrke og kraft. Vi kan ikke takke oss selv for denne seieren, den har vi fått ved hans vilje og styrelse. Til gjengjeld skal vi nå gi ham den takk han fortjener, og den lønn som tilkommer ham. For det første skal vi huske på å holde vel den grid vi har lovet dem som ba oss om grid; så skal vi hjelpe de sårede, og vi skal begrave på kristen vis alle de lik vi kan få tak i. Jeg legger det også som en plikt på alle mine menn at de skal lete langs stranden etter lik og prøve å finne så mange de kan, hver så langt hans evner rekker. De får takk fra Gud de som gjør dette, og det er også gods å vinne, for alle har de vel hatt noe av verdi på seg, og noen må ha hatt mye.
Nå tror jeg at jeg har fått makten i dette landet, enten jeg nå kommer til å styre det godt eller slett. Og nå er det Guds vilje at vi skal være fredelige og rettferdige. Det kan mange trenge.
Til dere mine menn, vil jeg si: Gud lønne dere for at dere har fulgt meg så hengivent. Jeg skal lønne dere så godt jeg kan, og så mye som jeg har midler til. Det er godt å vite at de eiendommer og det gods som de har eid disse gullhalsene som ligger her på stranden, alt det skal dere få, og dertil så godt gifte som er til i landet, og den rang dere ønsker dere. For dere har vunnet noe i tillegg, og det er fiender. Dem får vi vokte oss for, og så be Gud vokte oss alle.
Det ble høye og gode tilrop til talen, de takket kongen for det han hadde sagt.

Da de fant liket av kong Magnus.

89. Deretter lot kongen alle skipene ro inn langs med stranden og lot dem legge til et sted hvor det ikke skulle være så sterk liklukt fra valen, der ble de liggende en stund. Mennene fra Sogndal og Kaupang kom til ham for å søke forlik. Ingen sa noe imot ham; han fikk alt som han ville ha det, og de bandt seg med eder. Det viste seg da at - mang en måtte kysse den hånd han helst så var av.
Kongen satte dem og andre bønder til å jorde likene. Han lot alle få stelle om frenders eller venners lik som de ville. Hver dag rodde mange både av kongens menn og av bøndene ut i småbåter for å lete etter lik, og de dro opp mange døde. En dag fant de liket av Orm kongsbror. Vennene hans tok det og førte det sør til Bergen; der overtok vikværingene det og førte det øst til Oslo, og han ble lagt i steinveggen i Hallvardskirken hos sin bror kong Inge og Sigurd Jorsalfare.
Søndagen etter mot kvelden var det mange ute i båt for å lete etter lik. Kongen var også ute på en liten skute. Det var en mann som het Ljot Haraldsson. Han var i båt sammen med to andre, Arne Gudmundsson og Jon Koll. Kongen sa til dem: Fisker dere og har satt fast snøret, eller hvordan går det med fangsten? I det samme dro de et lik ombord. Kongen sa: Det var en gild fisk dere dro der, nå var dere storheldige. Ja, sa de, det har bitt godt på, herre, om dette er liket av kong Magnus!
Kong Sverre sa: Dette er liket av kong Magnus.
De skjøv et skjold inn under liket og løftet det opp i skuten hvor kongen var. Så rodde de inn til land. Liket ble båret opp, og mennene gikk bort til det for å se om de kjente det igjen. Det var lett å kjenne, for det var lite forandret; rødmen var ikke borte fra kinnene, og det var ikke stivnet.

Svina-Peters tale.

90. Om mandagen ble det laget en kiste, men før kongens lik ble svøpt i klede, lot kongen alle som før hadde vært kong Magnus' menn, gå bort til det og kjennes ved det så de kunne bære vitne om det siden, dersom vikværingene skulle påstå at kong Magnus levde, og reise opprørsflokk. Han sa at han ikke lot dem gjøre dette for å være hard mot dem.
Så gikk de bort til liket, og det var nesten ingen som kunne holde tårene tilbake; noen kysset liket før de gikk fra det. Så ble liket av kong Magnus svøpt og lagt i en kiste. Kong Sverre lot det føre sør til Bergen.
Mange av stormennenes lik var funnet før. Og snart etter dro kong Sverre bort. Sogndølene måtte ut med 15 merker gull. Kong Sverre dro sør til Bergen.
Der hadde de alt fått høre om slaget, nyheten kom dit på den måten at ut på lørdagen etter slaget kom det et skip til byen og la til ute ved kongsgården; det hadde tett med skjold omkring stavnen og hadde fullt mannskap. Noen trodde det måtte være kong Magnus. Men så gikk de i land fraskipet, og det ble blåst i lur og sagt at Svina- Peter ville holde ting. Bymennene kom, og Peter sto opp og talte: Her går det som det er sagt at - samme svinet kommer ofte igjen i samme åkeren. Jeg heter da også Svina-Peter. Vi minnes at det er ikke lenge siden vi ble drevet ut av denne byen nokså hånlig, og nå er vi her igjen. Vi har stort nytt å fortelle: kong Magnus er falt. Og likedan Harald Ingesson, Orm kongsbror, Asbjørn Jonsson og mange lendmenn. Nå kan vi vente kong Sverre hit til byen, og han har sagt at dere får ta imot ham sømmelig, som hans rang krever. Men hva mener dere med dette? Alle henger med hodet eller hyller det til. Det vet Gud: om dere sørger og bærer dere aldri så mye nå, så er kong Magnus likevel død og borte og hans hær likeså. Det var bedre for dem om dere lot ringe med klokker eller ga almisser til de fattige eller ga noe til klerkene for at de skal be bønner. Det nytter lite å klynke eller sutre for å ta kongedømmet fra kong Sverre. Han har nå bøyd nakken på større storbukker enn dere er, dere bønder og kjøpmenn. Kjøpmannen og bonden er redd for seg selv og pengene sine, og han gruer seg for vind og vann.
Jeg skal gi dere et godt råd: La kong Magnus fare som han selv har stelt seg. Ta imot kong Sverre som Gud har sendt dere; da får dere rettelig en høvding, han er klok, gavmild, veltalende, rettferdig, fredsommelig, aktet og fryktløs når det gjelder å verge landet, og vil styre det vel på alle måter. Haner borte nå, den Sverre som fór med herjing av så mang en en kjøpstad, borte er også disse birkebeinene som svermet omkring i byen og gramset med urene hender i folks kister og skap. Nå vil det komme milde og myke hirdmenn med kongen vår, de skal være som lås og nøkkel for fred og frihet i denne som andre kjøpsteder.
La nå alle falske luringer og drottensvikere fare bort. Bli trofaste og hulde mot deres konge, og tjen ham. Når kongen kommer til byen, la da også alle slike fare bort som har vist seg å ha svik i sinne mot kongen og hans menn, og som ikke har fått forlik med ham. Kongen selv byr alle grid og forlik om de kommer til ham. Og derfor vil Gud og alle hans hellige hilse ham velkommen og lede ham i freden.

Kong Magnus' gravferd.

91. Kong Sverre seilte i fin bør til Bergen. Før de seilte inn til byen, sa kongen at de skulle legge seilasen slik at flåten så størst mulig ut for bymennene enten de nå likte det eller ikke. Og så ble gjort.
Men da kongen kom, ble han hilst med klokkeringing over hele byen, og de gikk i prosesjon imot ham. Folk tok godt imot ham, og han ble der en tid.
Liket av kong Magnus ble stelt og ført til graven, og han ble jordet i Kristkirken utenfor koret foran steinveggen på søndre side.
Kong Sverre sto over graven hans sammen med biskop Pål og de fleste menn som da var i Bergen. Før kongens lik ble lagt i steinkisten, kalte kong Sverre på noen menn at de skulle se liket, så de ikke siden skulle komme og si at denne samme Magnus stridde imot ham senere også. Mange gikk bort og så på liket, og mange gråt. En av gjestene til kong Magnus kysset liket og felte tårer ved det. Kong Sverre så etter ham og sa: Slike blir det lenge før én kan ha tillit til!
Det ble holdt mange vakre taler ved graven.
Nikolas Sultan, kong Sverres morbror, talte; han var en svært veltalende mann. Kongen holdt også en lang tale, han sa: Vi står her nå over graven til en god mann, han var elsket av venner og frender, selv om vi to frendene ikke hadde lykke til å enes oss imellom. Han var hard mot meg og mine menn. Men Gud tilgi ham nå alt det gale han har gjort. han var en sømmelig høvding på mange måter, og han kunne rose seg av å ha kongelig ætt.
Kongen sa mange pene ord, for han manglet hverken ord eller vett til å få sagt det han ville. Han lot det gjøre fint i stand omkring graven til kong Magnus, fikk satt en grind for gravsteinen og lot bre åklede over.
Kong Magnus var vennesæl og elsket av folk i landet, han hadde best støtte hos vikværingene. Det viser best hvor vennesæl han var, at enda det var farlig å følge ham, skortet det ham i levende live aldri på folk som var villige til å gå med ham. Og siden viste det seg at det var lett å få folk for dem som ga seg ut for å være hans sønner, slik som vi skal fortelle om senere. Vi tror at det kom ham mye til gode at alle folk i landet var så glad i dem som stammet fra Sigurd Jorsalfare og hans bror Øystein; men de hatet Harald Gilles ætt og ville helst gjøre ende på den. De sa det var den verste sending som noen gang var kommet til landet den gang han kom til Norge
Kong Magnus var liketil og munter, han var som de fleste andre unge menn glad i drikk og kvinner, syntes godt om leik og ville gjerne vise seg bedre enn andre i smidighet. Han var en ganske sterk mann også, gavmild og myndig og veltalende; han var også mer enn vanlig våpendjerv, glad i prakt og nøye på klededrakten. Han var over middels høy av vekst, sterkbygget, smal om livet og hadde velformede hender og føtter. Han var vakker å se til i ansiktet, bortsett fra at han hadde stygg munn.

Kong Sverre taler til folket.

92. Kong Sverre lot blåse til samling av alt folk i byen, de skulle komme sammen på Kristkirkegården, og der holdt han ting.
Håvard jarlssønn sto opp først og talte på kongens vegne. Han sa at det nå var alles skyldighet og ta godt og sømmelig imot kongen - han kan gi oss stor heder til gjengjeld. Vis god og høvelig fremferd, så vil han være trygt skjold og vern for oss, som det sømmer seg for ham. La oss følge ham trofast og være pålitelige og gi ham alt det han har krav på. Dere kan selv se nå hva han har måttet døye før han fikk riket sitt, han har måttet flakke om fra sted til sted og har vært i mang en en knipe, og har våget både sitt eget og andres liv og satt mange gode og gjeve menn i livsfare. Men Gud har frelst ham fra så mang en en fare, det har dere vel hørt sannsagn om. Det eneste dere alle kan gjøre nå er å ta godt imot kongen, selv om dere før har stått ham imot. Han vil være nådig mot alle som vil tjene ham uten svik. Tenk nå over hvem det vil gå best, den som søker hans vennskap, eller den som går i forbund med dem som står mot hans vilje.
Gjør nå slik som Gud lærer dere, på den måten vil saken deres få en lykkelig ende.
Deretter sto kongen selv opp, han så seg lenge om, og det varte litt før han tok ordet; så begynte han talen slik:
Vi vil gripe til de samme ord som salmeskalden:
Miserere mei deus, quoniam conculcavit me homo. Tota die expugnans tribulavit me. Miskunn deg over meg, Gud, for mannen trår meg under føtter og har kjempet hele dagen mot meg og pint meg!
Denne spådom som ble spådd for mange hundre år siden, har nå gått i oppfyllelse i våre dager da Magnus, min frende, kjempet mot meg og ville ta mitt liv. Men Gud løste meg nå som før, og ga meg hans rike.
Ingenting har til alle tider vært Gud så imot som hovmodige menn, dem har han også refset hardest. Først drev han fra seg engelen som ville måle seg med ham, og engelen fikk unngjelde slik at han ble til den verste djevel. Da siden vår første frende, Adam, gjorde mot Guds vilje, ble han drevet hit i denne verdens trelldom. Senere, da det kom opp riker og Farao kuet Guds folk og loven, da kom det 10 underlige plager over landet, slike som aldri har vært sett i verden hverken før eller senere. Slik gikk det også da kong Saul reiste seg mot Gud, han måtte siden flakke rundt med uren ånd. Og slik har det alltid gått i verden, om vi tenker etter.
Kan hende dere synes at jeg ikke trenger å gå så langt etter døme på det jeg taler om. Det har hendt her i landet også at menn har opphøyd seg til konger enda de ikke var av kongætt. Slik var det med Erling jarl, sønn til Kyrpinge-Orm, han lot gi seg selv jarlsnavn, og sønnen fikk kongenavn. Så drepte de for fote alle som var av kongeætt, ingen måtte si at han var av slik ætt, for da ble han drept. Til rådgivere hadde de med seg alle de bestemenn som var i landet, og de tok riket fra de ættbårne kongene, helt til Gud sendte en liten og lav mann ute fra utskjærene for å styrte dem i deres overmot. Og den mannen er jeg. Det var ikke mitt eget påfunn, men Gud ville vise hvor lite det skal til for å styrte deres overmot. Så viste det seg å være så sant som det er sagt at - sårt biter sulten lus.
Erling jarl og kong Magnus var ikke sakesløse, slik som folk sier. Vi gikk ikke på dem med urette, vi har ikke så stutt minne at vi har glemt hva som var gjort mot oss. Først drepte Bergensmennene min far, kong Sigurd, som var ættbåren til landet; siden reiste de flokk med Erling jarl mot min bror Håkon. Erling tok mine to brødre og klynget den ene opp som en kråkunge, den andre ble halshugget. Og dette som jeg nevnte nå, kan jeg sent glemme. Det har støtt vært slik at vi har vært i nød og trengsler, så vi har mange ganger heller villet gå fra det hele, om det ikke hadde vært for vårt folks skyld, som ble styrt av menn som ikke hadde ætt til det.
Nå er det frelst. Men til gjengjeld kommer dere med en uhørt fiendskap. Somme sier: Seiersæl er Sverre, klok er Sverre. Da blir det svart: Er det noe rart? Han har gjort mye for å bli det, gitt seg selv til djevelen! Noen sier at jeg er djevelen selv, kommer rett fra helvete; han er sluppet løs, sier de, og jeg kommer fra ham. Tenk dere selv om, hvem er da dere? Hvis det er som dere sier at Gud har sluppet djevelen løs og jeg er han, hva annet er da dere enn djevelens treller, om dere tjener ham? Og dere er så mye ynkeligere enn alle andre siden dere må tjene ham nå, og dertil brenne med ham i den andre verden. Er det ikke tåpelig å si slike ting og det til og med om kongen, at jeg skal ha gitt meg til djevelen?
Sverre var en tosk om han ville gjøre en slik ting for å få dette usle riket som ikke er i ro noen gang, og som ikke var stort verdt selv om en fikk ha det i fred. Dermed ville han hjelpeløst fortape sin sjel. Det ser ut for meg som det går i én blanding alt i hop, kalver og ulver.
Kan gjerne være at dere synes jeg har store huller i soldet mitt. Mange bøyer seg nå for den hånd han helst så avhugget; den kaller meg nå frende som nyss kalte meg fiende. Og jeg tror at om jeg kunne se hugen til hver mann som her står slik at det sto et horn ut av pannen på alle dem som tenkte ondt om meg - da var det mange som kom til å gå hornet herfra. Barnet som går ute med en stein i hånden, slenger den i bakken og sier: Her skulle Sverres hode ha ligget under! - slikt lærer dere barna deres. Det samme sier også den stakkars tjenestetausa når hun går ut av huset med banketre i hånden, hun slår det mot hella: her skulle Sverres hode vært under, sier hun. Men ikke desto mindre kan det være at Sverre dør sottedøden.
Dere kong Magnus' menn som har møtt opp her på tinget, skal nå vite at dere må være ute av byen før tredje solrenning fra nå av.
Må alle mine venner som har kommet hit til dette tinget, få Guds lønn!

Kong Sverre får hele Norge.

93. Om sommeren da kong Magnus hadde falt, dro kong Sverre øst i Viken og helt til landegrensen, og han la under seg alt landet. Det var ingen som sa imot kongens vilje; han satte sine sysselmenn til å styre overalt.
Kong Sverre var nå alene konge i hele Norge. Det var da gått 7 år siden han hadde fått kongenavn, og 5 år siden Erling jarl falt. Kong Sverre ga nå høyere rang til sine menn, noen ga han sysler, andre fikk veitsler, og mange fikk et gjevt gifte. Han gjorde til høvdinger mange av dem som hadde fulgt ham i kampen om landet, og mange ble mektige menn som ikke hadde ætt til det. De fulgte ham siden alltid trofast.
Kong Sverre giftet sin søster Cecilia med Bård Guttormsson på Rein. Ivar Silke ga han til hustru Skjaldvor, datter til Andres Skjaldvorsson. Peter Range fikk Ingebjørg som Ivar Elda hadde vært gift med. Han ga gode gifter til de mennene som hadde fulgt ham i kampen om landet. Han hevet mange tilmakt, og mange fikk store jordeiendommer i gave.
Et år etter at kong Magnus hadde falt, giftet kong Sverre seg med Margrete, datter til sveakongen Eirik den hellige, som var sønn av Edvard. Eirik hviler i skrin i Uppsala i Svitjod. Margrete var søster til sveakongen Knut. Kong Sverre hadde to sønner, den eldste var Sigurd som ble kalt Lavard, den andre het Håkon. Døtrene hans het Cecilia og Ingebjørg. 		Sigurdsen av Norge, Sverre "Sverre 1" (I3370)
 
15541 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I18023)
 
15542 Torjus Tostensøn Kiøn døde 86 år gammel. Torsteinsen Solem, Torjus "Tiøn" / "Wenaas" (I18438)
 
15543 Torkel kjøpte Nord-Reisjå i 1653.

I skatte- og brukerlistene 1662-1672 er bare Gro nevnt.

Det var skifte etter Gro på Reisjå i 1679, både hun og Torkel var da døde.
Da eide boet Nord-Reisjå, 2 mæler i Åkre og 1 mæle i Bergstugu.
Ellers eide Torkel 1 tønne i nordre Bøen som sønnen Truls arvet.

I skiftet etter Gro gikk barna god for at sønnen etter eldste sønn skulle ha retten til Nord-Reisjå. Det må være Halvor Torsen, men det var Bjørn Olsen Graver som løste ut gården på sin odel. Bjørn var slektning til Margit Nilsdatter, som hadde arvet Reisjå etter sin far. Det var sønnene hennes som hadde solgt Nord-Reisjå til Torkel.
Bjørn ble dømt fra gården i 1679, trolig i sammenheng med skiftet etter Gro. Det ser ut som om Halvor fikk skjøte på gården, og han solgte videre til presten Jens Lauritz i 1683, tinglyst 1685. Bjørn ble dømt fra gården på nytt, og må svare med vederlag for den ulovelige bruken. Likevel må det ha blitt en ordning, for det var Bjørn som ble sittende med Nord-Reisjå. 		Olufsen Kopsland, Torkel "Kåli" / "Reisjå" (I18364)
 
15544 Torkild er notert 4.februar 1404 da han kjøpte en part i gården Stemsrud i Grue Solør. Torgeirsen Stemsrud, Torkild (I15617)
 
15545 Torkild skal i seneste Københavns beleiring (vel 1658-1660, dog uten å nevnes Rørdams Studentenes Forsvar...) paa egen bekostning ha bevist tro tjeneste og derover sine midler nesten tilsats.

Var en kort tid slottsfoged på Bergenhus, men sies 1661 bosatt på hovedgården Borsholm i Danmark.

Blir 9.juni 1665 rådmann i Bergen og skifteskriver i Bergenhus len og by, og får 12.juli s.å. nytt brev - pas og bevilling paa adskilligt samme tjenester angaaende. Ved denne tid foretas reduksjon av rådmennenes antall (både i Bergen, Christiania og vel annetsteds), og hans bestalling sees å være ham avfordret etter stattholderens ordre ved lagmannen Jens Toller. Sommerfeld viser imidlertid - synderlig haardnakket modvilighed mod statholderens ordre - og går ombord i et skip i Danmark. Denne reises hensikt var øyensynlig å redde sin rådmannstilling. Dette lykkes også. I betraktning av hans forhold under Københavns beleiring oppnår han 23.okt. 1666 Aabent brev om å måtte forbli i sin rådmannsbestilling.

Som mulige sønner av T. Sommerfeld, som 1687 etter tilskyndelse av en hører arrangerer en skolestreik ved Bergen skole. Mulig som følge av denne affære overflyttet til Chra. Skole og identisk med den Johannes Sommerfeld som derfra denorerte 24.juli 1693. Altså eventuelt født omkr. 1670–1671, eller mulig noe tidligere, og Lambert Sommerfeld, som 17.sept. 1691 på reise oppholder seg i Trondheim, og der kommer i strid med en gullsmed. 		Sommerfeld, Torkild (I8257)
 
15546 Torkild var en bauta i Moldes forsvarsrekke fra 1962 til 1978, og spilte 104 kamper i toppserien fra 1974. I perioder var han spillende trener, og etter at han ga seg som aktiv spiller, også hovedtrener for MFK et par sesonger.

Torkild Brakstad står oppført med 3 A-landskamper, alle i 1974:

15.august: Norge-Finland (1-2) i Oslo.
4.september: Norge-Nord Irland (2-1) i Oslo.
30.oktober: Jugoslavia-Norge (3-1) i Beograd.

Debutsesongen for Molde i øverste divisjon ble spennende.. Moldes så lenge ut til å bli seriemester i 1974 etter mange fantastiske kamper både hjemme og borte, men det glapp på målstreken. Først et ufortjent tap 4-3 borte mot Vålerenga. I siste kamp gjorde MFK jobben sin mot Sarpsborg borte, Viking måtte minst greie uavgjort borte mot Strømsgodset. Tross stort SIF-press endte kampen i Drammen 0-0. Stavanger-laget ble seriemester.
Jeg er ikke bitter for at det ikke ble gull. Vi vant sølv og det ble også bronse i 1977, minnes Brakstad.

Molde:
Torkild Brakstad var med på hele byggeperioden, fra han debuterte på MFK-laget som 16-åring i 1962. Etter hvert ble han den opplagte lagkapteinen, og spillende trener. I denne perioden sammen med Harry Hestad og Jan Fuglset – to andre av de aller største fotballprofilene MFK har fostret.
Det krydde av talenter i klubben på 1960- og 70-tallet. Vi hadde trenere og ledere som var oppdaterte. Det gjorde at vi tidlig snappet opp nye ideer og metoder, sier Torkild. 		Brakstad, Torkild (I5732)
 
15547 Torphytta. Ramsten, Anders (I16498)
 
15548 Torquay Harris, Joyce "Martin" (I9428)
 
15549 Torsdag den 20de august 1936

Kjæreste Ruth og Einar!

Ja Tusind tak for eders kjære brev som vi fik den 15de og Sedlen paa pengenefik vi igaaraftes, og nu skal Erna gaa i Vika og hente pengene og imorgen formiddag skal hun til byen og sætte dem ind,

Far er syk han har faat Isejas en slem gren av gigt, han har nu lagt i fjorten dager, men endnu ingen forandring, han taaler ikke at vi tar i ham, vi har havt Doktor to gange men han kan intet gjøre, for som du vet saa er de ingen raad for gigt, jeg vil da haabe at de snart gir sig de traf saa uheldig til med at far blev syk for nu netop i denne tid har vi jo bærene som maa stelles og syltes,

og dertil saa fik vi telefon om at Tante Karen var død, hun døde søndags kveld den 16 og skal begraves fredag den 21de igaar var de bisættelse til tilfredshed Kappel hun skal Kremeres, hun var saa frygtelig syk, Kræft og led lenge, Sofus var saa glad at hun fik slippe. Stor sorg for børnene, baade Kaare og Bjarne hylte da vi bar hende ut av huset,

jeg var i byen igaar og var med da har jeg ikke været i byen paa 8te uker, saa du hører at vi nu er mest hjemme

Inger Sofus datter er nu kommet hjem fra Kjøbenhavn, hun kom for 14 dag siden og angrer saa paa at hun ikke kom hjem før, hun havde da med sig hjem, Reiduns lille pige som blev føt i America saa nu tar da Sofus hende ogsaa, men han er saa glad i hende, at de blir lidt, hygge for ham,

Jeg tenker at komme mig til byen fredag for at være med i Begravelsen, Erna blir da hjem hos far, hun skal da ikke ha andet at gjøre en at sitte oppe hos ham, de maa byttes varme gummiflasker hele dage og da har hun nok, den gummi flasken du sendte os, om du husker den, den blir nu god aa ha, imorgen venter jeg søster Olga hit for at hjelpe mig med at bytte paa ham og faa bytte paa sengen,

du hilses fra Kirsten jeg var hos hende igaar, alt var da bra der Eide var da hjemme for middag han er hos Lothe og Finn og Oskar er der, saa der er nu bra

Carl og Sverre var her Søndag og jeg venter Aasta ikveld
lille Anny var nu her i 14 dage hun er saa snil,
Petra og Claus var her mandag,
ja dem har nu hvert hjemme nu alle siden far blev syk,

Nu har jeg netop skrevet til Ingeborg Berg i Bergen, om at Erna for ligge hos hende mens hun er i Bergen hun skal reise en tur sammen med Rigmor og Randi før dem nu fyller atten aar, da skal jeg ha Mary Erikson mens Erna er borte, Mary har vært her idag og vasket klær,

nu orker jeg ikke mer en kjærlig hilsen til eder alle eders mor  		Family: Oskar (Oscar) Lorentzen / Klara (Clara) Hugaas, "Lorentzen" (F13)
 
15550 Torsdag den 8de Januar 1936.

Kjære Ruth og Einar!

Tak for dit kjære brev, som du har skrevet den 22de desember altsaa lille Juleaften, som vi fik igaar, ser deraf at du har motat juleheftet fra Kirsten, men vi hører ikke om du har faat Juleheftet fra os, og vi sente kort til din Gebursdag der gjerne bortkommet, vi sendte de i den adr som du skriver paa brevene, muligens at de er sikrere at sende brevene i Aastas adr vi sendte for Kirsten,

Kirsten er nu oppe og ute men ikke helt bra, hun kommer hit ikveld og skal være nogle dage, hvis hun er saapas frisk skal hun hjelpe mig at bake lidt Fattigmand og hjorthron, jeg bakte ikke noget til Jul, for jeg fik en æske med kaker fra Aasta til Jul, men nu maa jeg bake lidt for nu er de min Tid til at ha Julefrimmede,
lørdags kveld venter vi et helt bilæs inover, dem skal bruke Eides lastebil, de er Eide og Johnsen og Ingeleiv og Fensta og Anna, og Finn er safør og Gusta blir med,

Mary Erikson for komme og hjelpe mig hun er her og vasker klær idag, jeg er saa forkjølt at jeg greier ikke at vaske selv,

ja som du skjønner er vi nu hjemme ijen, vi var paa Agle i 8te dage vi havde de godt der, men du skjønner at hjemme er best nu, da børnene nu der begynder at bli store saa de blir nu mere styr og leven, saa vi har de roligst hjemme, lille Finn Halvard er nu stor og kjæk men snakker ikke endnu, Tuppa er svak, meget Tynd, Aasta er slank som en Aal, hun arbeider af sig alt baade kjøt og blod muligens dem nu snart kommer til at flytte han har nu søkt som Kontorist, jeg tror at de da blir lettere for Aasta og saa blir de bedre for guttene med skolen, dem kommer vist helst til at bo paa Heimdal.

I byen er alt bra alle er friske

Du spørger om vi sendte noget til lille Kjell jo da vi sendte en liten Kasse med lidt av hvert, lidt Kaffe og sukker og forskjellig småt til Gurine og til Guttene sendte vi frugt og nøtter og Ingeleiv sendte en æske med marsipan saa de blev meget godt,
jeg venter nu Kjell hit en tur, han har været her flere gange alene nu du kan tro at han er kjæk og saa høflig og snild,

jeg skriver til tante Gusta en av de første dage, hun sendte en Daler hver til Jul og de synes vi var meget snill av hende, du maa hilse hende fra os, Ja lev nu vel og vær kjærligst hilset fra os alle tre
eders mor
hils alle vores derover et godt nytaar vi har sent mange breve som vi frygter for du ikke har faat.

Far Oskar skrev også brev til sin Ruth og hennes Einar i Chicago denne dagen, men det var ikke lange brevet som han skrev.
Han nevner sparingen de gjør, ved å sende penger til han, så han kan sette dem i banken i Trondheim for dem:

Det var uventet godt De forbedret Deres konto her - med den sidste forsendelse før Jul, - beløpet er nu vokset til 360 kroner, - håper De ikke slakker ner på det nye år men fortsætter som begyndt.

Oskar nevner videre julepresangen han har fått fra dem i Chicago, slåbrokken og de to pysjamasene, og at han ser fram til at de to skal flytte hjem til Norge igjen:

- jeg har tænkt å bruke de - Slåbrokken altså - på en eller anden Veranda i Oslo.. sammen med en Morgenpipe - jeg plages endnu av fremtidsdrømmer - så gammel jeg er, - fantasi er et av livets brydrier.

Han signere brevet med Eders Far. 		Family: Oskar (Oscar) Lorentzen / Klara (Clara) Hugaas, "Lorentzen" (F13)
 

      «Prev «1 ... 307 308 309 310 311 312 313 314 315 ... 332» Next»

This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 14.0, written by Darrin Lythgoe © 2001-2024.

Maintained by Tor Kristian Zinow.