Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 15,551 to 15,600 of 16,597

#	Notes	Linked to
15551	Torsdagen den 24. juli Døpt af Prosten høyædle og velbaarne hr oberst Jacob Anthon Coucherons sønn kallet Anthoni Jacob. Testes: bl.a. Iver Leganger, Jens Garmann, Samuel Bugge, Madame Leganger, madame Maren Rue og Niels Wiborgs.	Coucheron, Anthon Jacob (I991)
15552	Torsdagen den 2den November begravet Hyttemester M.Brinchmans hustru Johanna 53 Aar.	Henningsdatter Floer, Johanna Andrea "Brinchmann" (I1505)
15553	Torsdags morgen de 30te Januar 1936 Kjæreste Ruth og Einar Jeg har ventet paa brev en stund, men igaaraftes fik vi sedlen paa pengene, og nu maa jeg skrive lidt saa dere for høre at pengene er kommet ret frem, og nu er far færdig at reise til byen for at sætte dem i banken, ja dere maa tro at han er lidt til Kar, Her er alt bra vi er da bra friske her er en kold vinter, og meget storm, og bra med sne, forige kveld kom Karl og Erland hjem og var til igaaraftes, og igaareftermiddag kom Aasta og Liv en tur og reiste igaaraftes ijen, var bare en snartur alt var bra paa begge steder, vi var i byen søndag og var hos Kirsten vi reiste ned lørdags kveld og kom hjem søndags kveld, Kirsten er ikke bra, men hun er dog oppe, hun er saa afkreftet at hun for ikke lov af doktoren til at gaa ut, hvis hun nu ikke blir bedre, saa maa hun overføres blod da hun har alt for lite blod, vi maa da haabe at hun snart blir bedre ijen, Johnsen var daarlig søndag, vil haabe at han er bedre ijen, jeg tenker mig en tur til byen imorgen, vil da gaa til onkel Marthin da de imorgen er hans Gebursdag 74 aar Johanne ligger hun har havet et lettere slag, hun kommer vist ikke op mere nu, Jeg maa bare slutte da far venter paa at faa gaa, jeg skal skrive mere søndag, alt er bra paa Selsbak, Kjærlig hilsen, mor nu er de gaat en måned af dette aaret, Jeg er nu saa glad for hver maaned som gaar, til jeg for se eder ijen, Kjære kom, Kjærlig hilsen eders mor og far	Family: Oskar (Oscar) Lorentzen / Klara (Clara) Hugaas, "Lorentzen" (F13)
15554	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18370)
15555	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I19781)
15556	Torsten Anderssøn Grefsen overtok foreldrenes part i Nes i Maridalen ved skjøte 1.september 1728. Ved skjøte 3.september samme året kjøpte Torsten også 8 lispund i gården, som tidligere hadde tilhørt Akers prestebol, av Johannes Schøyen, Even Holmen, Even Sogn og Jon Blinderen, som hadde kjøpt Akers kirke og tilhørende gods av Kronen 2.august 1723. Ved skjøte 6.oktober 1739 kjøpte Hans Jacobsen en større del av Nes i Maridalen fra sin morbror Torsten Andersen Grefsen for 315 riksdaler. I fellesskap solgte disse 12.juli 1752 hele Nes til kommerceråd Christian Ancker. Etter Anchers død i 1765 skjøtet enken Karen Elieson 20.mai 1765 gården tilbake til Hans Smestad for 800 riksdaler, som solgte den til Peder Anderssøn Storo og Christen Carlssøn Woxen (Sogn) ved skjøte 15.desember 1765. Sistnevnte var gift med Ingeborg Andersdatter. Peder og Christen skjøtet 1/3 av gården 18.april 1768 til Halvor Haagenssøn Blinderen, som også kjøpte Christen Carlssøns beholdne 1/3 ved skjøte 22.januar 1774. Peder Anderssøn solgte sin 1/3 til Torsten Mogenssøn Hauger ved skjøte 17.mai 1779. Hans Jacobsen flyttet nå til Kristiania.	Jacobsen Smestad, Hans "Næs" (I7612)
15557	Torsten var fra Vien i Tomter, og Rød i Rygge. Barn: 1. Maria, f.1776, d.januar 1779. 2. Else, f.1778. 3. Jens, f.1781 og d.1781. 4. Jens, f.august 1782.	Family: Torsten Jensen Vien, "Rød" / Anniken Larsdatter Florud, "Hestvedt" / "Rød" (F3962)
15558	Torvald og Nini Stoltenberg fikk Booth prisen, Frelsesarmeens ærespris. Frelsesarmeens begrunnelse for tildelingen av Booth-prisen 2001: Boothprisen tildeles en eller flere personer som har utført handlinger Frelsesarmeen ønsker å uttrykke sin takknemlighet for, eller som organisasjonen definerer som i Frelsesarmeens ånd. Formålet med prisen er å rette oppmerksomheten mot et verdifullt og uegennyttig engasjement som har rettet fokus mot noe som er grunnleggende for Frelsesarmeen og viktig for medmennesker. Frelsesarmeens Booth-pris for 2001 tildeles Nini og Thorvald Stoltenberg. Gjennom sin åpenhet og ærlighet har de gitt mot og håp til mange mennesker som også opplever smerte og livskamp som rusmisbrukere eller som pårørende til rusmisbrukere. Ved å påpeke at rusmisbruk kan ramme i alle samfunnslag og i alle familier, har mange foreldre kunnet rette ryggen på en ny måte i sitt eget nærmiljø. Mange seere, lyttere og lesere har fått ny kunnskap om den utslitende hverdagen både rusmisbrukere og pårørende opplever. Familien Stoltenbergs åpenhet medførte også en viktig, offentlig debatt om ruspolitikken og rusomsorgen her i landet. Det krever stort mot å slippe medier og medmennesker så nært inn på livet, men ved å ta denne belastningen har Nini og Thorvald Stoltenberg betydd mye for mange." Fra Frelsesarmeens nettside: En far forteller. Søndag 10. mars ble Frelsesarmeens Boothpris tildelt Nini og Thorvald Stoltenberg. Å få en slik pris av Frelsesarmeen, som jeg respekterer meget sterkt, er en glede og en ære som både Nini og jeg setter stor pris på. Jeg håper at det at vi sto fram med vår historie kan bidra til en større åpenhet og verdighet overfor mennesker som strever med et narkotikaproblem, sier Thorvald Stoltenberg. Det er vår i lufta. Varme stråler fra kjølig sol. Bar asfalt i Mogens Thorsens gate. Et klenodium av en heis rusler oppover i etasjene, med snirklet beskjed om at - børn - på ingen måte må entre elevatoren alene. Der den stanser, blir gjester lukket inn i åpenhet og hjertevarme, raushet og god tid. Verten selv smører brødskiver i det Stoltenbergske kjøkken, hvor mang en politisk floke gjennom årene er løst over en gjestfri, uformell frokost med grovbrød, ost og syltetøy. Morgenmat med ministre og statsledere ble fort en spesialitet knyttet til politikeren hele Norge er på fornavn med, Thorvald. Verdsatt som utenriksminister, forsvarsminister, FNs høykommissær for flyktninger, fredsmegler på Balkan, Røde Kors-president. Stolt far til 3 barn, Camilla som er lege, Jens som alle kjenner som finansminister, statsminister og lederkandidat i Arbeiderpartiet, og Nini som arbeider i fjernsynet. Det var mens jeg var ambassadør i Danmark at jeg fikk tid til å skrive om livet mitt, og vi hadde familieråd om hva som skulle være med i boka. Da var det Nini som mente at det måtte være en bok som skulle ha med både glede og sorg, lyse og mørke sider ved livet. Og når hun mente dette så sterkt, så ble det til at vi laget det vanskeligste kapittelet sammen, hun og jeg. Det er Nini som har vært den virkelig sterke og modige her, sier Thorvald Stoltenberg. Det store sjokket. Genéve 2. desember 1993. Jeg sitter i forhandlingsmøte med krigsherrene på Balkan; Slobodan Milosevic, Franjo Tudjman og Alija Izetbegovic. En lapp stikkes til meg: Ring hjem. Det er viktig. Karin. Hjertet begynner å hamre fortere. Det er uvanlig at Karin griper inn med beskjeder på denne måten. Enda mer uvanlig er det at det haster. Jeg kommer meg fort ut i gangen og finner en telefon. Meldingen rammer meg som et hammerslag. Nini bruker narkotika. Slik skriver Thorvald Stoltenberg om minuttet midt i mørketida da så mye ble annerledes. Det var en helt vanvittig situasjon å være i, sier han. Det sto om livet både her og der. Livet til tusener av mennesker på Balkan, samtidig livet til ett menneske hjemme som står meg veldig nær. Hva fortalte du Milosevic, Tudjman og Izetbegovic? Jeg sa bare at vår yngste datter var alvorlig syk og at jeg måtte reise hjem umiddelbart, sier han, og forteller om tankene som tumlet rundt i hodet på flyet hjem: Vakre, kloke og sterke Nini – hvorfor? Har du funnet noe svar på det? Nei, men jeg har sett på nært hold hvordan tilfeldighetene kan ta makten over livene våre. Gjennom alle brevene vi har mottatt etter at vi fortalte historien vår har jeg fått se at det finnes så overveldende mange skjebner. Brevene viser også at alder, geografi, sosial bakgrunn eller kjønn spiller liten rolle når det gjelder rusproblematikk. Den kan ramme alle. I Ninis tilfelle tror jeg det gikk mer på slike ting som angst. For eksempel hadde hun problemer med sånt som å åpne postkassen, der brev og regninger ble liggende ubesvart. Hadde jeg visst dette på et tidligere tidspunkt, tenker jeg at situasjonen kanskje hadde vært annerledes, men det kan vi aldri vite. I utgangspunktet hadde Nini vært opptatt av at vi ikke skulle kjenne til det. Men særlig kona mi, Karin, merket jo hvor tynn Nini ble og hvor dårlig hun så ut. Likevel tok det relativt lang tid før vi forsto at det handlet om rusmisbruk. Gang på gang har vi tenkt igjennom hvorfor vi ikke oppdaget det før. Kanskje er det fordi jeg stadig er mest på jakt etter å se det lyse, gode, håpefulle, og dermed forskyver mørke og triste ting? I etterpåklokskapens navn mener jeg at jeg burde ha skjønt det tidligere, sier han, og setter ord på tanker som alle foreldre i samme situasjon har tenkt: Har det med hendelser i barndommen å gjøre? Har vi satt for få eller for vage grenser? Handler det om miljø og nettverk? Personlighet og uheldige omstendigheter? Hva om vi ikke hadde? Burde vi kanskje ha? Du tror du kjenner dine barn. Du har levd med dem, nær dem, mener du kjenner deres styrke og svakheter. Dette kom som lyn fra klar himmel... Husker du den første samtalen med Nini da du kom hjem fra Genéve? Den husker jeg meget godt. I den samtalen kom de beste og svakeste sidene ved både Nini og meg frem. Vi var enige om at dette skulle vi komme oss ut av. Vi skulle stå på, og det skulle skje raskt. Men det skulle komme til å ta tid. Lang tid. År. Det beste ved oss begge er at vi er håpefulle, men vi er også urealistiske. Vi måtte lære å være virkelighetsnære. Se i øynene at det tar tid å komme seg ut av et rusmisbruk. Det er en lang og krevende prosess, og en tilsvarende lang periode hvor muligheten for tilbakefall henger over hodet. Det ville være naivt å tro at ikke hun som alle andre strever med dette. Vi har flere ganger sett at venner av Nini, som tilsynelatende har vært i strålende form, plutselig døde. Hvor har du hentet kreftene fra? Det vet jeg nesten ikke. Det må være en kombinasjon av tran og håpefullhet. Den forbudte sykdommen terroriserer både offeret for narkotikaen og alle som står dem nær. Men vi kom oss igjennom. Hver eneste morgen hadde jeg samtaler med Nini på telefon, uansett hvor jeg befant meg i verden. Jeg vet ikke i hvilken grad det var til hjelp og nytte for henne, men det var helt sikkert til hjelp og nytte for meg... På alle forsider. Senhøsten 2001 kom biografien - Det handler om mennesker - ut, med både det lyse og det mørke, slik Nini hadde bestemt. Rikets tilstand-dokumentaren om Nini og de vanskelige årene hadde enorme seertall, og familien Stoltenbergs historie var på alle forsider der mediene skildret det smertefulle til et helt folk. Hvordan Thorvald forgjeves trålet byen rundt i timevis for å finne Nini. Hvordan han til slutt sitter og venter utenfor fengslet, i håp om at Nini skal komme for å besøke en venn. Hvordan hun til slutt kommer: Jeg ventet, redd for at hun skulle flykte. Til slutt var hun ganske nær, jeg løp de siste meterne, slo armene omkring henne, ingen av oss sa noe. Hvordan livet artet seg med institusjoner og behandlingsopplegg, opp og ned, håp og sprekk, nytt håp og ny nedtur igjen. Hvordan legevaktslegene på sykebesøk avfeier Nini da hun blir alvorlig syk av noe ganske annet enn rusmisbruk – så syk at hun holder på å dø. Hvordan hun blir reddet av at lege-søsteren Camilla får henne inn på sykehuset. Hvordan hele familien våker på skift ved sykesengen – Jens som da er finansminister tar nattskiftet. Som Frelsesarmeen skriver i sin begrunnelse for tildelingen av Boothprisen: Det krever stort mot å slippe medier og medmennesker så nært inn på livet, men ved å ta denne belastningen har Nini og Thorvald Stoltenberg betydd mye for mange. Jeg var klar over at det ville komme reaksjoner, men ingen av oss ante hvor omfattende det ville bli. Min kone satt i telefonen i 3 døgn, nesten uavbrutt, etter Rikets tilstand. Vi har fått hundrevis av brev og telefoner fra mennesker som er i en lignende situasjon eller strever med et annet problem de har forsøkt å skjule. Vi har fått kontakt med foreldre som har mistet flere av sine barn på grunn av narkotika… Gjennom alle brevene har vi fått et innblikk i en uhyggelig virkelighet og fryktelige skjebner. Alle forteller at etter at vi fortalte åpent om vår situasjon og våre erfaringer, har de følt seg styrket til å gå ut og snakke om det. Hvorfor tror du at rusmisbruk i nærmeste familie fremdeles oppleves så skambelagt? Jeg vet ikke. Men var det ikke slik på 40-50-tallet med alkoholikerne? De som ikke greide å skjule misbruket sitt ble sett på som en slags lavkaste. Så har det blitt slik med årene at alkoholisme mer blir sett på som en lidelse eller sykdom. Den samme utviklingen håper jeg vil skje også når det gjelder bruken av narkotika. I vårt tilfelle var jeg så provosert av de to legenes håndtering av en alvorlig syk narkoman, men jeg tore ikke å følge det opp på grunn av de oppslagene det ville føre til. Hadde det ikke vært fordi det var narkotika det gjaldt, hadde jeg gjort et voldsomt rabalder. Familie og nærmeste venner visste jo om Ninis situasjon, men jeg snakket ikke om det offentlig. Det var først da Nini kom over kneika og ble sterk nok, at jeg kunne gjøre det. Men det er helt uakseptabelt at to leger tar alvorlige sykdomstegn så overfladisk fordi det bare er en narkoman. Jeg tror stikkordet er menneskeverd, uansett hvilken sykdom folk har. Nini fortalte meg at hun selv merket at hun begynte å bli bedre da hun ikke lenger gikk og så ned i gaten hele tiden, men begynte å se rett frem da hun var ute, sier Thorvald Stoltenberg. Mange griper lett til å kritisere media. Både Nini og jeg var nervøse for hvordan vi ville bli gjengitt. Historien vår kunne lett gjøres om til sosialpornografi. Men i vårt tilfelle har det ikke vært ett eneste sted hvor media har sviktet der. Det ble gjort meget skikkelig. Først ble det selvsagt mye fokus på oss i familien, men etter en ukes tid gikk dette over til en debatt om narkotikapolitikken her i landet – akkurat slik vi ønsket og håpet. Fokus på ruspolitikken. Hvilke sider ved narkotikapolitikken er det dere spesielt ønsker å rette oppmerksomheten mot? For å si det med et litt provoserende uttrykk, så er narkomani den siste forbudte sykdom. Med det mener jeg ikke at narkomane ikke skal straffes for lovbrudd de gjør for å skaffe penger til misbruket, for eksempel. Men selve det å være narkoman er en sykdom. Jeg ønsker at narkotikapolitikken derfor bør ligge under helsesektoren i stedet for under justissektoren. Det er mye som går i den retningen nå, og jeg håper at dette blir en følge av debatten. Dessuten ønsker jeg et større fokus på ettervern. Det første trinnet i rusomsorgen er når du er så syk at du går på gaten. Da er det i første rekke Frelsesarmeen, Bymisjonen, Uteseksjonen og politiet som kan hjelpe til. På det neste trinnet, når rusmisbrukeren vil forsøke å komme ut av misbruket, kan blant andre sosionomer, sykepleiere og leger hjelpe til. Men når brukeren er i bedring, er det ikke mange nok som er klare til å bidra. I ettervernet tror jeg det er mange frivillige som kan være hjelpere. Her burde mange frivillige organisasjoner, ikke minst Røde Kors, ha forutsetninger for å gjøre noe, sier Stoltenberg engasjert. Jeg har gleden av å være leder for Norges Røde Kors. Gjennom dette har jeg nå mulighet til å bidra til å møte rusmisbrukeres problemer, noe Røde Kors heldigvis hadde begynt med uavhengig av meg. Hva tenker du om den politiske holdningen at rusomsorg helt og holdent bør være et statlig ansvar? Det er ikke lenge siden sist Frelsesarmeen måttet legge ned en av sine institusjoner for rusavhengige på grunn av manglende støtte fra det offentlige? Jeg er forbauset over å høre dette. Dessverre er det - nok - narkotikaproblemer for alle som ønsker å engasjere seg. Det er trist at kutt fører til nedleggelse for Frelsesarmeen. Det er behov for både offentlige myndigheter og frivillige organisasjoner i dette arbeidet. Det er nød nok for alle. I Booths ånd. Søndag 10. mars var hele familien Stoltenberg til stede på Frelsesarmeens festmøte i forbindelse med utdelingen av Booth-prisen. Templet hornorkester spilte, Anita Skorgan og Freddy Dahl sang, Templet Gospelkor fikk det til å svinge og kaptein Wenche Walderhaug holdt kveldens andakt. Noen hevder enda hårdnakket at arbeiderbevegelse og kristentro ikke går sammen? Jeg godtar ikke påstanden om at arbeiderbevegelsen og kristen tro ikke skal gå sammen. Jeg mener at både arbeiderbevegelsen og den kristne troen bygger på fellesskap og solidaritet. Vi er opptatt av samfunnet og av medmennesker, og at vi dermed står hverandre nær. Og jeg har behov for at jeg ikke er siste instans i mitt liv. At jeg har en ankeinstans. Gjennom et langt og spennende liv har jeg mange ganger hatt behov for å be Gud om hjelp. Be for noen jeg kjenner. Hva man kaller det, vet jeg ikke, men det er nå sanningen – selv om jeg ikke hører hjemme noe sted når det gjelder menighetstilhørighet, sier Thorvald Stoltenberg. Når sant skal sies har han mange fellestrekk med Frelsesarmeens grunnlegger William Booth. Innstillingen uansett hvor stort problemet er, kan det løses, og jeg vil bidra med mitt. Fokuset på mennesker og menneskeverdet midt i alle omstendigheter. Middelet å bringe mørklagte samfunnsproblemer opp på avisforsidene for å bevisstgjøre og skape politisk debatt som kan føre til endring. Alt dette er - i Booths ånd - og etter Stoltenbergs hjerte. Og du har jo dessuten flyttet 19 ganger i løpet av livet – det er jo omtrent som en gjennomsnittlig frelsesoffiser... Det er i det hele tatt noe - Boothsk og Frelsesarmésk - over Thorvald Stoltenberg? Ikke minst denne innstillingen hos William Booth: Vet du det, så gjør noe med det! Mange ganger har jeg spurt meg selv: Er det noen vits i det jeg driver med? Men ser jeg i ettertid, tenker jeg at om det jeg har gjort har reddet ett menneskeliv, så er det nok for meg. Jeg behøver ikke å ha reddet en hel verden. Og både Booth og jeg har også en meget sterk ektefelle – i ærefull betydning, smiler Stoltenberg. Han har lest flere bøker om William Booth, Frelsesarmeen og Frelsesarmeens rusomsorg etter at han ble innstilt til Boothprisen. Det var med andre ord en svært godt forberedt foredragsholder som takket for prisen under festmøtet i Templet. Noen ganger i livet vet du at du arbeider innenfor et område der det er tenkelig at du kan innstilles til en pris. Men var det noe jeg i mine fjerneste fantasier ikke hadde drømt om, så var det at dette at vi sto fram med våre erfaringer skulle føre til en pris. Det har vært meget, meget gledelig og en stor oppmuntring. Selv om det kan virke som om jeg snakker lett om disse tingene, så har det vært svært vanskelig. Å få en slik pris av Frelsesarmeen, som jeg respekterer meget sterkt, er en glede og en ære som både Nini og jeg setter stor pris på, sier Thorvald Stoltenberg.	Stoltenberg, Thorvald (I2669)
15559	Torvald og Nini Stoltenberg fikk Booth prisen, Frelsesarmeens ærespris. Frelsesarmeens begrunnelse for tildelingen av Booth-prisen 2001: Boothprisen tildeles en eller flere personer som har utført handlinger Frelsesarmeen ønsker å uttrykke sin takknemlighet for, eller som organisasjonen definerer som i Frelsesarmeens ånd. Formålet med prisen er å rette oppmerksomheten mot et verdifullt og uegennyttig engasjement som har rettet fokus mot noe som er grunnleggende for Frelsesarmeen og viktig for medmennesker. Frelsesarmeens Booth-pris for 2001 tildeles Nini og Thorvald Stoltenberg. Gjennom sin åpenhet og ærlighet har de gitt mot og håp til mange mennesker som også opplever smerte og livskamp som rusmisbrukere eller som pårørende til rusmisbrukere. Ved å påpeke at rusmisbruk kan ramme i alle samfunnslag og i alle familier, har mange foreldre kunnet rette ryggen på en ny måte i sitt eget nærmiljø. Mange seere, lyttere og lesere har fått ny kunnskap om den utslitende hverdagen både rusmisbrukere og pårørende opplever. Familien Stoltenbergs åpenhet medførte også en viktig, offentlig debatt om ruspolitikken og rusomsorgen her i landet. Det krever stort mot å slippe medier og medmennesker så nært inn på livet, men ved å ta denne belastningen har Nini og Thorvald Stoltenberg betydd mye for mange." Fra Frelsesarmeens nettside: En far forteller. Søndag 10. mars ble Frelsesarmeens Boothpris tildelt Nini og Thorvald Stoltenberg. Å få en slik pris av Frelsesarmeen, som jeg respekterer meget sterkt, er en glede og en ære som både Nini og jeg setter stor pris på. Jeg håper at det at vi sto fram med vår historie kan bidra til en større åpenhet og verdighet overfor mennesker som strever med et narkotikaproblem, sier Thorvald Stoltenberg. Det er vår i lufta. Varme stråler fra kjølig sol. Bar asfalt i Mogens Thorsens gate. Et klenodium av en heis rusler oppover i etasjene, med snirklet beskjed om at - børn - på ingen måte må entre elevatoren alene. Der den stanser, blir gjester lukket inn i åpenhet og hjertevarme, raushet og god tid. Verten selv smører brødskiver i det Stoltenbergske kjøkken, hvor mang en politisk floke gjennom årene er løst over en gjestfri, uformell frokost med grovbrød, ost og syltetøy. Morgenmat med ministre og statsledere ble fort en spesialitet knyttet til politikeren hele Norge er på fornavn med, Thorvald. Verdsatt som utenriksminister, forsvarsminister, FNs høykommissær for flyktninger, fredsmegler på Balkan, Røde Kors-president. Stolt far til 3 barn, Camilla som er lege, Jens som alle kjenner som finansminister, statsminister og lederkandidat i Arbeiderpartiet, og Nini som arbeider i fjernsynet. Det var mens jeg var ambassadør i Danmark at jeg fikk tid til å skrive om livet mitt, og vi hadde familieråd om hva som skulle være med i boka. Da var det Nini som mente at det måtte være en bok som skulle ha med både glede og sorg, lyse og mørke sider ved livet. Og når hun mente dette så sterkt, så ble det til at vi laget det vanskeligste kapittelet sammen, hun og jeg. Det er Nini som har vært den virkelig sterke og modige her, sier Thorvald Stoltenberg. Det store sjokket. Genéve 2. desember 1993. Jeg sitter i forhandlingsmøte med krigsherrene på Balkan; Slobodan Milosevic, Franjo Tudjman og Alija Izetbegovic. En lapp stikkes til meg: Ring hjem. Det er viktig. Karin. Hjertet begynner å hamre fortere. Det er uvanlig at Karin griper inn med beskjeder på denne måten. Enda mer uvanlig er det at det haster. Jeg kommer meg fort ut i gangen og finner en telefon. Meldingen rammer meg som et hammerslag. Nini bruker narkotika. Slik skriver Thorvald Stoltenberg om minuttet midt i mørketida da så mye ble annerledes. Det var en helt vanvittig situasjon å være i, sier han. Det sto om livet både her og der. Livet til tusener av mennesker på Balkan, samtidig livet til ett menneske hjemme som står meg veldig nær. Hva fortalte du Milosevic, Tudjman og Izetbegovic? Jeg sa bare at vår yngste datter var alvorlig syk og at jeg måtte reise hjem umiddelbart, sier han, og forteller om tankene som tumlet rundt i hodet på flyet hjem: Vakre, kloke og sterke Nini – hvorfor? Har du funnet noe svar på det? Nei, men jeg har sett på nært hold hvordan tilfeldighetene kan ta makten over livene våre. Gjennom alle brevene vi har mottatt etter at vi fortalte historien vår har jeg fått se at det finnes så overveldende mange skjebner. Brevene viser også at alder, geografi, sosial bakgrunn eller kjønn spiller liten rolle når det gjelder rusproblematikk. Den kan ramme alle. I Ninis tilfelle tror jeg det gikk mer på slike ting som angst. For eksempel hadde hun problemer med sånt som å åpne postkassen, der brev og regninger ble liggende ubesvart. Hadde jeg visst dette på et tidligere tidspunkt, tenker jeg at situasjonen kanskje hadde vært annerledes, men det kan vi aldri vite. I utgangspunktet hadde Nini vært opptatt av at vi ikke skulle kjenne til det. Men særlig kona mi, Karin, merket jo hvor tynn Nini ble og hvor dårlig hun så ut. Likevel tok det relativt lang tid før vi forsto at det handlet om rusmisbruk. Gang på gang har vi tenkt igjennom hvorfor vi ikke oppdaget det før. Kanskje er det fordi jeg stadig er mest på jakt etter å se det lyse, gode, håpefulle, og dermed forskyver mørke og triste ting? I etterpåklokskapens navn mener jeg at jeg burde ha skjønt det tidligere, sier han, og setter ord på tanker som alle foreldre i samme situasjon har tenkt: Har det med hendelser i barndommen å gjøre? Har vi satt for få eller for vage grenser? Handler det om miljø og nettverk? Personlighet og uheldige omstendigheter? Hva om vi ikke hadde? Burde vi kanskje ha? Du tror du kjenner dine barn. Du har levd med dem, nær dem, mener du kjenner deres styrke og svakheter. Dette kom som lyn fra klar himmel... Husker du den første samtalen med Nini da du kom hjem fra Genéve? Den husker jeg meget godt. I den samtalen kom de beste og svakeste sidene ved både Nini og meg frem. Vi var enige om at dette skulle vi komme oss ut av. Vi skulle stå på, og det skulle skje raskt. Men det skulle komme til å ta tid. Lang tid. År. Det beste ved oss begge er at vi er håpefulle, men vi er også urealistiske. Vi måtte lære å være virkelighetsnære. Se i øynene at det tar tid å komme seg ut av et rusmisbruk. Det er en lang og krevende prosess, og en tilsvarende lang periode hvor muligheten for tilbakefall henger over hodet. Det ville være naivt å tro at ikke hun som alle andre strever med dette. Vi har flere ganger sett at venner av Nini, som tilsynelatende har vært i strålende form, plutselig døde. Hvor har du hentet kreftene fra? Det vet jeg nesten ikke. Det må være en kombinasjon av tran og håpefullhet. Den forbudte sykdommen terroriserer både offeret for narkotikaen og alle som står dem nær. Men vi kom oss igjennom. Hver eneste morgen hadde jeg samtaler med Nini på telefon, uansett hvor jeg befant meg i verden. Jeg vet ikke i hvilken grad det var til hjelp og nytte for henne, men det var helt sikkert til hjelp og nytte for meg... På alle forsider. Senhøsten 2001 kom biografien - Det handler om mennesker - ut, med både det lyse og det mørke, slik Nini hadde bestemt. Rikets tilstand-dokumentaren om Nini og de vanskelige årene hadde enorme seertall, og familien Stoltenbergs historie var på alle forsider der mediene skildret det smertefulle til et helt folk. Hvordan Thorvald forgjeves trålet byen rundt i timevis for å finne Nini. Hvordan han til slutt sitter og venter utenfor fengslet, i håp om at Nini skal komme for å besøke en venn. Hvordan hun til slutt kommer: Jeg ventet, redd for at hun skulle flykte. Til slutt var hun ganske nær, jeg løp de siste meterne, slo armene omkring henne, ingen av oss sa noe. Hvordan livet artet seg med institusjoner og behandlingsopplegg, opp og ned, håp og sprekk, nytt håp og ny nedtur igjen. Hvordan legevaktslegene på sykebesøk avfeier Nini da hun blir alvorlig syk av noe ganske annet enn rusmisbruk – så syk at hun holder på å dø. Hvordan hun blir reddet av at lege-søsteren Camilla får henne inn på sykehuset. Hvordan hele familien våker på skift ved sykesengen – Jens som da er finansminister tar nattskiftet. Som Frelsesarmeen skriver i sin begrunnelse for tildelingen av Boothprisen: Det krever stort mot å slippe medier og medmennesker så nært inn på livet, men ved å ta denne belastningen har Nini og Thorvald Stoltenberg betydd mye for mange. Jeg var klar over at det ville komme reaksjoner, men ingen av oss ante hvor omfattende det ville bli. Min kone satt i telefonen i 3 døgn, nesten uavbrutt, etter Rikets tilstand. Vi har fått hundrevis av brev og telefoner fra mennesker som er i en lignende situasjon eller strever med et annet problem de har forsøkt å skjule. Vi har fått kontakt med foreldre som har mistet flere av sine barn på grunn av narkotika… Gjennom alle brevene har vi fått et innblikk i en uhyggelig virkelighet og fryktelige skjebner. Alle forteller at etter at vi fortalte åpent om vår situasjon og våre erfaringer, har de følt seg styrket til å gå ut og snakke om det. Hvorfor tror du at rusmisbruk i nærmeste familie fremdeles oppleves så skambelagt? Jeg vet ikke. Men var det ikke slik på 40-50-tallet med alkoholikerne? De som ikke greide å skjule misbruket sitt ble sett på som en slags lavkaste. Så har det blitt slik med årene at alkoholisme mer blir sett på som en lidelse eller sykdom. Den samme utviklingen håper jeg vil skje også når det gjelder bruken av narkotika. I vårt tilfelle var jeg så provosert av de to legenes håndtering av en alvorlig syk narkoman, men jeg tore ikke å følge det opp på grunn av de oppslagene det ville føre til. Hadde det ikke vært fordi det var narkotika det gjaldt, hadde jeg gjort et voldsomt rabalder. Familie og nærmeste venner visste jo om Ninis situasjon, men jeg snakket ikke om det offentlig. Det var først da Nini kom over kneika og ble sterk nok, at jeg kunne gjøre det. Men det er helt uakseptabelt at to leger tar alvorlige sykdomstegn så overfladisk fordi det bare er en narkoman. Jeg tror stikkordet er menneskeverd, uansett hvilken sykdom folk har. Nini fortalte meg at hun selv merket at hun begynte å bli bedre da hun ikke lenger gikk og så ned i gaten hele tiden, men begynte å se rett frem da hun var ute, sier Thorvald Stoltenberg. Mange griper lett til å kritisere media. Både Nini og jeg var nervøse for hvordan vi ville bli gjengitt. Historien vår kunne lett gjøres om til sosialpornografi. Men i vårt tilfelle har det ikke vært ett eneste sted hvor media har sviktet der. Det ble gjort meget skikkelig. Først ble det selvsagt mye fokus på oss i familien, men etter en ukes tid gikk dette over til en debatt om narkotikapolitikken her i landet – akkurat slik vi ønsket og håpet. Fokus på ruspolitikken. Hvilke sider ved narkotikapolitikken er det dere spesielt ønsker å rette oppmerksomheten mot? For å si det med et litt provoserende uttrykk, så er narkomani den siste forbudte sykdom. Med det mener jeg ikke at narkomane ikke skal straffes for lovbrudd de gjør for å skaffe penger til misbruket, for eksempel. Men selve det å være narkoman er en sykdom. Jeg ønsker at narkotikapolitikken derfor bør ligge under helsesektoren i stedet for under justissektoren. Det er mye som går i den retningen nå, og jeg håper at dette blir en følge av debatten. Dessuten ønsker jeg et større fokus på ettervern. Det første trinnet i rusomsorgen er når du er så syk at du går på gaten. Da er det i første rekke Frelsesarmeen, Bymisjonen, Uteseksjonen og politiet som kan hjelpe til. På det neste trinnet, når rusmisbrukeren vil forsøke å komme ut av misbruket, kan blant andre sosionomer, sykepleiere og leger hjelpe til. Men når brukeren er i bedring, er det ikke mange nok som er klare til å bidra. I ettervernet tror jeg det er mange frivillige som kan være hjelpere. Her burde mange frivillige organisasjoner, ikke minst Røde Kors, ha forutsetninger for å gjøre noe, sier Stoltenberg engasjert. Jeg har gleden av å være leder for Norges Røde Kors. Gjennom dette har jeg nå mulighet til å bidra til å møte rusmisbrukeres problemer, noe Røde Kors heldigvis hadde begynt med uavhengig av meg. Hva tenker du om den politiske holdningen at rusomsorg helt og holdent bør være et statlig ansvar? Det er ikke lenge siden sist Frelsesarmeen måttet legge ned en av sine institusjoner for rusavhengige på grunn av manglende støtte fra det offentlige? Jeg er forbauset over å høre dette. Dessverre er det - nok - narkotikaproblemer for alle som ønsker å engasjere seg. Det er trist at kutt fører til nedleggelse for Frelsesarmeen. Det er behov for både offentlige myndigheter og frivillige organisasjoner i dette arbeidet. Det er nød nok for alle. I Booths ånd. Søndag 10. mars var hele familien Stoltenberg til stede på Frelsesarmeens festmøte i forbindelse med utdelingen av Booth-prisen. Templet hornorkester spilte, Anita Skorgan og Freddy Dahl sang, Templet Gospelkor fikk det til å svinge og kaptein Wenche Walderhaug holdt kveldens andakt. Noen hevder enda hårdnakket at arbeiderbevegelse og kristentro ikke går sammen? Jeg godtar ikke påstanden om at arbeiderbevegelsen og kristen tro ikke skal gå sammen. Jeg mener at både arbeiderbevegelsen og den kristne troen bygger på fellesskap og solidaritet. Vi er opptatt av samfunnet og av medmennesker, og at vi dermed står hverandre nær. Og jeg har behov for at jeg ikke er siste instans i mitt liv. At jeg har en ankeinstans. Gjennom et langt og spennende liv har jeg mange ganger hatt behov for å be Gud om hjelp. Be for noen jeg kjenner. Hva man kaller det, vet jeg ikke, men det er nå sanningen – selv om jeg ikke hører hjemme noe sted når det gjelder menighetstilhørighet, sier Thorvald Stoltenberg. Når sant skal sies har han mange fellestrekk med Frelsesarmeens grunnlegger William Booth. Innstillingen uansett hvor stort problemet er, kan det løses, og jeg vil bidra med mitt. Fokuset på mennesker og menneskeverdet midt i alle omstendigheter. Middelet å bringe mørklagte samfunnsproblemer opp på avisforsidene for å bevisstgjøre og skape politisk debatt som kan føre til endring. Alt dette er - i Booths ånd - og etter Stoltenbergs hjerte. Og du har jo dessuten flyttet 19 ganger i løpet av livet – det er jo omtrent som en gjennomsnittlig frelsesoffiser... Det er i det hele tatt noe - Boothsk og Frelsesarmésk - over Thorvald Stoltenberg? Ikke minst denne innstillingen hos William Booth: Vet du det, så gjør noe med det! Mange ganger har jeg spurt meg selv: Er det noen vits i det jeg driver med? Men ser jeg i ettertid, tenker jeg at om det jeg har gjort har reddet ett menneskeliv, så er det nok for meg. Jeg behøver ikke å ha reddet en hel verden. Og både Booth og jeg har også en meget sterk ektefelle – i ærefull betydning, smiler Stoltenberg. Han har lest flere bøker om William Booth, Frelsesarmeen og Frelsesarmeens rusomsorg etter at han ble innstilt til Boothprisen. Det var med andre ord en svært godt forberedt foredragsholder som takket for prisen under festmøtet i Templet. Noen ganger i livet vet du at du arbeider innenfor et område der det er tenkelig at du kan innstilles til en pris. Men var det noe jeg i mine fjerneste fantasier ikke hadde drømt om, så var det at dette at vi sto fram med våre erfaringer skulle føre til en pris. Det har vært meget, meget gledelig og en stor oppmuntring. Selv om det kan virke som om jeg snakker lett om disse tingene, så har det vært svært vanskelig. Å få en slik pris av Frelsesarmeen, som jeg respekterer meget sterkt, er en glede og en ære som både Nini og jeg setter stor pris på, sier Thorvald Stoltenberg.	Stoltenberg, Nini (I2672)
15560	Tosten Andersen står oppført med skifte i 1753, da han oppgir boet. Brutto ca.495 riksdaler. Netto ca.235 riksdaler. Heri medregnet jord i Grefsen 15 25/32 lis..(?) tunge.	Andersen Grefsen, Torsten (Tosten) (I11611)
15561	Tosten Colbiørnsen fød 1674 den 28 febr. Om Morgenen jmellem 3 og 4 slet, og strax derefter hiemedøbt. Døde den 18 Maij 1691 i Christiania.	Colbjørnsen, Tosten (I7365)
15562	Tosten Hoff var Augde Dortheas far.	Tostensdatter Hof, Augde Dorthea "Berner" (I11082)
15563	Tostrups gate 27, 4.etasje, hvor de betaler kr.825,- i husleie.	Brinchmann, Harald (I3967)
15564	Toten ?	Christiansen Sommerfeldt, David (I6683)
15565	Toten?	Caspersdatter Nerenst, Maria Sommerfeldt "Stiilou" (I837)
15566	Tottestad. I nyere tid kalt Dammen. Denne plass nevnes allerede i 1398 og 1399 og navnet ble da skrevet j Totastadom og j Totastadhom. I 1660 årene blev Tottestad kalt en ødegård eller skogødeplass og her var det også sag og kvern. I det 18. århundre ble plassen kalt Dammen og noen enkelte ganger også Holmen (1748-1753). De husmenn som bodde på Dammen og Holmen angis i kirkebøkene også å bo på plassen Ormø, bl.a.: Tor (Tore) Paulsen, d.1750, 68 år. Ektet i 1710 Anne Rasmusdatter. De fikk 5 barn: 1.Kirsti, f.1710. 2.Kirsten, f.1711. 3.Paul, f.1714. 4.Rasmus, f.1714. 5.Karen, f.1718.	Povelsen Brecke, Thor (Tore) "Damen" (I6929)
15567	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18252)
15568	Tove giftet seg igjen med Jan Erik Kristiansen.	Family: Knut Eben / Tove Lisbeth Eriksen, "Eben"/"Kristiansen" (F8555)
15569	Tovik i Astafjord.	Nielsen Schjelderup, Anders (Andreas) (I8506)
15570	Tovik.	Ediasdatter, Kirstine Marie "Schjelderup" (I15781)
15571	Tradisjonen forteller at Jens villmann sto i kvernhuset og malte korn da en isdam i Sevilla gikk og både kvernhuset og han selv fulgte med. De fant liket igjen på en ør ved Øya.	Jonsen Digre, Jens "Villmann" (I1849)
15572	Tranøy.	Kvistad, Berte "Broch" (I9545)
15573	Tredje påskedag Gravf: Peder Andersen Draagset enkemand.	Andersen Thomle, Peder "Drogset" (I9369)
15574	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I17732)
15575	Trelast- og alminnelig kjøpmannshandelsmann Simon Frandsøn Cudrio, og nevnt som kirkens værge og regnskapsfører Simon Frantzen Cudrio. Simon Cudrio slo seg ned i Porsgrunn hvor han kjøpte Gunder Buers tidligere eiendom - Zimmermanngården - og drev trelast- og alminnelig kjøpmannshandel. Det var uten tvil han som var hovedmannen for å få reist kirken og også ble dens første verge. Porsgrunn, det største og fremmeligste av de 3 ladesteder, var likevel det som sist fikk sin egen kirke. Brevik hadde fått det allerede i 1670, og Langesund hadde fått tillatelse til å bygge i 1749 (men det ble ikke gjort før i 1765). Grunnen synes å måtte ha vært den for Breviks vedkommende, at folk der hadde en meget lengre vei til sin sognekirke enn folk i Østre og Vestre Porsgrunn. Brevik var dessuten et eldre ladested og i 1660-årene det folkerikeste. Det kan ved første tanke synes underlig at da borgerne i Porsgrunn i 1750-årene tok initiativet til å få sine egne kirker, kan det ikke spores noe samvirke om dette mellom de 2 bydeler; de synes å ha handlet helt uavhengig av hverandre, og heller ikke kan det spores noen rivalisering mellom de 2 parter. Det ville det uten tvil ha blitt om man bare skulle ha hatt en kirke. Hvor skulle den ha ligget? Det er vel en av grunnene til at man fikk hver sin. Av ansøkerne om å få bygge kirke var ikke nevnt tanken om å skille byen ut som eget kirkesogn; det var riktignok fremført i - Porsgrunns oppkomst - men da de endelige ansøkninger om kirkebygg ble sendt kongen, var det med den forutsetning at kirkene skulle betjenes av nærmeste sogneprest. Når Vestsiden var før ute enn Østsiden, har det uten tvil en sammenheng med at man der allerede hadde hatt et gudshus og sine egne kirkelige tjenester i mer enn 50 år. Den 2.mars 1690 sendte Jens Rasmussen med flere på vegne av samtlige i Porsgrunn ansøkning til stattholderen om tillatelse til å få innvidd til kirkegård et stykke jord som grunnherren hadde overlatt dem, ettersom, om Gud forby, noen smittsom sykdom, på alle de avdøde så lang vei, nemlig 1/2 mil til sognekirken Solum, umulig å kunne bli henført. Saken ble fort ekspedert; allerede 29.mars ga biskopen og 8.april stattholderen sitt samtykke, biskopen på betingelse av at plassen ble inngjerdet og innvidd, og at sognepresten ikke mistet noe av sine inntekter, men fikk det han tilkom for de avdødes begravelse. Solum med Melum var på denne tid (1628-1738) anneks til Skien. Av denne begravelses plass utviklet seg etterhvert et kapell med regelmessige gudstjenester. Sogneprest Iver Hesselberg, Skien, forteller derom i sin kallsbok, at for å kunne stå under tak mens presten holdt sin likpreken, ble oppsatt en reisning av tømmer med deler omplantet. Siden er tid etter annen av begge prester holdt prediken for å lette den besværlige vei til Solum kirke for gamle, svake, seilende og fremmede. Det ble således et uoffisielt kapell, idet det ikke kan sees noen gang å være innvidd til sådant utvidet kirkelig bruk. Av Solums eldste kirkebok (begynner 1701) kan man se at det allerede da har vært i regelmessig bruk ikke bare til begravelse, men også til barnedåp og brudevielse; men 7.januar 1703 er første gang det uttrykkelig anmerkes at det var prediken ved Porsgrunn. Siden synes det regelmessig hver 3.dag på de store høytider og ellers 3-4 ganger i året å ha vært prediken nede ved Porsgrunn. Den 28.august 1709 var det visitas, og samme dag feiret Jens Jespersen Møller og Live Iversdatter sitt festenøl. Presten har også hatt sine faste offerdager der. Etter hva Hesselberg forteller, sto det opprinnelige kapell til 1722, da det ble bygd et nytt. Innbyggerne traff den avtale med kapellanen, herr Anders Baar, at han skulle preke der hver 3.uke og nyte inntekten av offeret. Sognepresten prekte enkelte ganger i året og hver 3.dag på de store høytider, dog ikke forofferets skyld, ti han har ikkun hver jul sitt offer. Hadde byfolkene før 1690 hatt tungvint kirkevei, fikk presten det nå. Anders Baar klaget ofte over at han ved sin reise til kapellet derved lider stor møye og besvær. Amtmann Bergh påla fogden å sette veien i stand mellom Solum kirke og Porsgrunns vestre side, da den var så miserabel at den neppe er fremkommelig uten ridende eller med chaise. Kapellet ble leilighetsvis også søkt av folk fra Østsiden. Den 29.september 1701 kommuniserte (gikk til alters) - en fattig mann heter Niels ved Osebakken - og i 1730-årene blir meldt at folk derfra dro til kapellet på Vestsiden når de på grunn av vanskelig føre ikke kunne komme til Gjerpen kirke. Etter at befolkningen i Solum og Melum flere ganger forgjeves hadde søkt om å bli atskilt fra Skien, ble de endelig i 1738 igjen egne sogn, og kapellanen Anders Baar, ble den første sogneprest, en stilling han hadde til sin død 1759 etter å ha vært kapellan fra 1713. Han ble etterfulgt av Knud Ramshard; under ham ble 5.juli 1766 innvidd den nye Solum kirke som stiftamtmann Fr. G. Adeler hadde latt bygge. I 1756 var kapellet så skrøpelig at menigheten ikke kunne sitte der uten fare for at taket skulle falle over den. Kapellet ble revet, og materialene solgt for 177 rd. Istedenfor å bygge et nytt kapell, ble borgerne enige om å reise en virkelig kirke. Det første skritt på veien var å inngå avtale 6.mars 1756 med sogneprest Anders Baar om hans betjening av den nye kirke. Etter den oppsatte kontrakt forpliktet han seg til å ha høymesse der hver 3.søn- og helligdag. For dette garantertes han 30 rd. kontant pr. år; dessuten skulle han ha rett til offer på de 3 vanlige høytider, til fri skyss og til den alminnelige betaling for aparte forretninger. Med gjenpart av denne kontrakt og Baars anbefaling ble ansøkning om - å bygge en liten kirke til deres Gudspåkallelse og Hans tjenestes øvelse - sendt kongen 5.juli på innbyggernes vegne av Simon Frandsøn Cudrio, Niels Gundersen, Laurs Jensøn Forbech, Peder Baar og Rasmus Clausøn (navnene slik som de selv skrev dem). Simon Cudrio og hans bror Petter hørte til den fra Frankrike til Skien innvandrede slekt; deres far Franz Cudrio hadde oppholdt seg 14 år i London da han i 1726 vendte tilbake til fødebyen og tok borgerskap som handelsmann. Simon Cudrio slo seg ned i Porsgrunn og drev trelast- og alminnelig kjøpmannshandel. Det var uten tvil han som var hovedmannen for å få reist kirken og også ble dens første verge. Niels Gundersen Klyve har vi støtt på før som eier av endel av Klyve, sønn av Gunder Klyve og Marichen Hansdatter, som i sitt annet ekteskap var Gunder Buers 5.hustru. I dette ekteskap var datteren Inger, som ble gift med Laurs Jensøn Forbech. Han var på denne tid, i 50-årene, skipsfører for Niels Aall, men ble senere losoldermann i Brevik og flyttet dit. Peder Baar var sønn av sognepresten i Solum; han var i 50-årene skipsfører. Rasmus Clausøn lar seg ikke sikkert identifisere da han bare er anført under farsnavnet og ikke slektsnavnet. Det kan være en av samme navn på Vestsiden som i 1759 søkte om tillatelse til å destillere og selge fransk brennevin. Det var på denne tid en Rasmus Smed og en Rasmus Kasted bosatt på Vestsiden. I motsetning til Østsiden, hvor en del interesserte hadde søkt om tillatelse til kirkebygg året før, men måtte vente i 4 år på svar, gikk saken på Vestsiden forbausende fort igjennom, allerede etter 2 1/2 måned, 24.september bifalt kongen ansøkningen. Til byggingen ble antatt den dyktige og vidkjente byggmester i Skien Joen Jacobsen, som også er mester for Østsidens kirke og for Kammerherregården. Innredningen ble utført av snekker Søfren Nielsen, som bodde på Vestsiden. Kirken ble påbegynt 28.mars 1757, grunnstenen ble nedlagt, ville vi si. Foruten de kontante bidrag (da gaveboken er tapt, kjennes ikke alle givernes navn) mottok man en rekke andre gaver: Jørgen og Zacharias Simonsen (Wesseltoft), som en tid eide den nevnte Zimmermann-gård og på strandtomten der hadde sin lasteplass, skjenket kirkeklokken; Zacharias' sønn, Simon Zachariassen, som på samme eiendom også drev utskipning av trelast og skipsbyggeri, ga kalk, disk og oblatfat av forgylt sølv, meget smukt arbeid. Madame salig visitør Søren Aalborgs ga en damask alterduk. Apoteker Hans Wølner (Skien) ga en stor bibel med mange smukke kobberstykker. Simon Cudrio og hustru skjenket messeskjorte, døpefat og kanne av tinn samt et skilderi uti altertavlen (i regnskapet finnes også 26 rd. til Gotlieb Proys for et skilderi til altertavlen). Petter Cudrios gave var 2 alterlysestaker av hvitmetall. Lysekronen kom fra Peder Baars arvinger. Kirkespiret var en gave fra smed Hans Christian Arweschoug (på Østsiden) som ellers utførte smiarbeid for 132,5 rd. Niels Aall ga en del bord. Etter ett år sto kirken ferdig til innvielse 16.mars 1758. Da biskop Dorph var syk, ble den foretatt av prost, sogneprest til Gjerpen Johan Frederik Monrad; og gitt, navnet Immanuel-kirken; en rekke av de omliggende sogns prester assisterte, bl.a. sogneprest til Eidanger, Jørgen Herman Monrad, som gjorde en meget smukk intimasjonstale. For byens folkvar det en stor høytidsdag da kirkeklokken for første gang kalte dem til Guds hus som de ved sin offervilje selv hadde reist. Da kirkestolene på forhånd var leid og regnskapet nevner ved navn leierne av hver enkelt, kan man ikke bare i fantasien, men i virkeligheten plassere de av innbyggerne som denne dag, kvinnene på spinnesiden og mennene på sverdsiden, var de første som fikk være med å ære Gud i sin kirke. Orgel hadde man visstnok ikke da, idet det først i 1775 sees å være utbetalt lønn til orgelmester og belgetreder og anført utgiftene til anskaffelse av instrumentet. Kirken kostet som den sto i 1758 2.221 rd. 1 ort 12 skilling. Til dekning av dette disponerte man bare 1.539 rd.; man startet således med en ganske stor gjeld, som ytterligere ble økt med 394 rd. da kirken i 1766 fikk sin ytre bordkledning og maling. Kirkens inntekter var stoleleie; den beløp seg til vel 16 rd. om året. Det var 15 stoler, de fleste med 6 plasser, på hver side, som kostet 1 ort om året pr. plass. Dertil kom de 3 pulpiturer til 3,5 rd pr. år. De var leid av skipper Ole Nielsen Vindholmen (gift med Gunder Buers datter Guri), Laurs Jensen Forbech og Niels Gundersen Klyve, og Simon Frandsøn Cudrio. Av uvisse inntekter hadde kirken - blokk- og tavlepenger - (bøsse og kollekt), gaver ved dåp, begravelse og vielse og ellers andre gaver. Regnskapet viste de første år stadig underskudd, og det falt vanskelig å få betalt smed Arweschoug hans 132,5 rd, og Simon Cudrio 549,5 rd. for materialer. I 1766 tok man et lån på 350 rd. hos Petter Hoeman. Under den store nordiske krig var han kommet som krigsfange fra Sverige til Norge hvor han hadde slått seg til og ble gift i Porsgrunn; der hadde han den meste tid vært tømmermerker ved Klosterbruket. Det kan forbause en at han i denne stilling hadde klart å samle seg en så stor formue. Han etterga kirken siden dens skyld til ham, og da han døde 1769 som barnløs enkemann, skjenket han den ved testament sin etterlatte formue, ca.500 rd., således at kirken ikke bare ble gjeldfri, men fikk et overskudd på 100 rd. å sette på rente. Ved testamentet av 1808 fra fru Mette Cathrine Lange fikk kirken 500 rd. Hun hadde vært gift med skipper David Ditlef Lange (sønn av tolder Thomas Lange) og var datter av Gunder Solvesen Buers datter Guri i hennes 1. ekteskap med skipper Jens Jensen Kiil, som også bodde på Vestsiden. Lange eide og bodde i Zimmermanngården fra 1771 til sin død i 1804. Man vil således se at en rekke av dem kirken står i takknemlighetsgjeld til, var knyttet til Gunder Buersslekt: Niels Gundersen, Forbech, Windholmen, Mette Lange. Som nevnt hadde man i skriftet - Porsgrunns oppkomst - allerede i 1748 fremsatt ønsket om å få egen kirke også i Østre Porsgrunn. Niels Aall hadde liten tro på at det ville lykkes, især på grunn av motstand fra Skien. Til Løvenskiold i København skrev han: Angående kirken derom venter vi likså lite medhold som at Skien flyttet til Porsgrunn, ennskjønt ingen stor umulighet derved var, i det minste vant publikum derved. Aall fikk rett i sin formodning, for av borgermester Bentsen fikk ansøkningen i 1755 om kirkebygg denne påtegning: Jeg fatter ikke at en kirkes oppbyggelse i forstaden Porsgrunn kan være fornøden uten for å redusere Skien, som er en av de eldste byer i landet, til en steinhop, men (og fortsettelsen lyder nokså spydig) jeg tror at det ville være til stor fornøyelse for innbyggerne i Porsgrunn i alminnelighet og en soulagement (lettelse) for de fattige og skrøpelige i særdeleshet om deres... ansøkning nøt... approbasjon. For å vise regjeringen sin offervilje og derved øke utsikten til å få innvilget en ansøkning om kirkebygg, sendte 4 av byens mest fremtredende menn 9.august 1754 ut et - invitasjonsskrift - til sine medborgere med oppfordring til å yte bidrag. De 4 var brødrene kanselliråd Carl og kammerråd Wilhelm Deichman, som da levde nærmest som rentenister på (det senere) Frednes, jernverkseier og kanselliråd Ulrich Frederik Schnell, som da bodde i (den senere) Aallgården, og tolder Thomas Lange. Det var, som man ser, ikke egentlig borgerskapet som tok initiativet denne gang, og at dette ikke tidligere hadde gjort det, ble meget skarpt dadlet av innbyderne: Det hadde vært ønskelig om de første beboere på dette sted og de hvilke Gud hadde velsignet med en større formue, hadde deres tid vært betenkt på dette verk; da hadde dette sted uten all tvil vært av en annen anseende enn det nu er. Denne bebreidelse mildnes dog noe ved at de snarere har manglet på anledning enn på god vilje og et godt hjerte til å understøtte et sådant foretagende. Etter en alminnelig teologisk og geografisk innledning om forutsetningen for kirkebygg og om de besværlige kirkeveier i Norge, anførte innbyderne at det på stedet var mange gamle, skrøpelige og barn som på vanskelige tider av året ikke kunne komme i Guds hus. I Porsgrunn var det over 400 kirkesøkende, hvorav dog de fleste ikke kunne gi større til en kirke; derfor ble alle som bodde i nærheten, oppfordret til å hjelpe, på grunn av at sådant kunne geråde måskje deres avkom til like fordel med oss etterdi dette sted av alle her innen Langesund synes dog det bekvemmeligste, hvor i sin tid, de fleste fornemmelig de handlende uten tvil vil søke deres bopel. Innsamlingen fikk stor tilslutning; innen kort tid var gitt 4.000-5.000 rd. Schnell ga 1.000 rd., senere 431,5 rd. til, Niels Aall 250 rd. og senere altertavlen, som stet 246 rd. (ikke den som er i kirken nå, malt av Axel Ender og forært kirken 1889 av fru Gurine Knudsen. Den gamle altertavle henger i Østsidens bedehus). Kammerherre (senere geheimeråd og baron) Severin Løvenskiold mintes fra Danmark sin fødeby med en gave på 1.000 rd. Med henvisning til de store bidrag kunne ansøkning sendes kongen 1755; men det tok 4 år før man fikk svar. Prost Joh. Fr. Monrad skrev i sin betenkning at Eidanger kirke ikke engang kunne romme landalmuen, langt mindre Porsgrunns folk; bare av den grunn burde de få bygge sin kirke. Da det trakk så lenge ut, ble ny ansøkning sendt 23.oktober 1758, denne gang med 25 underskrifter; det var foruten de samme 4 som i 1754, nesten hele det samlede borgerskap. Denne gang gikk det fort; med anbefaling 17.februar fra stattholder Benzon og biskop Nannestad, som spesielt pekte på at Schnell sto for byggingen og hadde gitt 1.000 rd., ble ansøkningen sendt kongen og 16.mars 1759 bifalt av ham. Arbeidet ble øyeblikket satt i gang; 4.april ble holdt et menighetsmøte som til direksjon, byggekomité ville man nå si, valgte brødrene Deichman, Schnell (kasserer), Niels Aall, Søfren Nielsen, kaptein (senere generalkrigskommissær) Bartholomæus Rasch og kjøpmann Henrich Berggren, som påtok seg vervet som kirkeverge og regnskapsfører. Ved et nærmere ettersyn viser det seg at disse personer var så beslektet og besvogret med hverandre at man kunne kalle byggingen av kirken et familieforetagende: brødrene C. og W. Deichmanns søster Anna (gift med rektor ved Christiania Katedralskole Jacob Rasch) var mor til både B. Rasch, til Anne Dorothea gift med Schnell, og til Frederikke Sophie gift med Niels Aall. Dette var hans 3.hustru, i sitt 2.ekteskap hadde han vært, gift, som nevnt, med Benedicta Bergh, hvis søster Constance var gift med Søfren Nielsen. Berggren var gift med Margrethe Fredrikke Bergh, en brordatter av de 2 nevnte søstre og oppfostret i huset hos sin onkel Søfren Nielsen. Det kan tilføyes at Margrethes søster Constance var gift med Ditlev Rasch, bror av de 3 nevnte søsken. Den femte av søskenflokken var (den senere) tolder Christian Rasch, som var gift med Niels Aalls datter Constance. En sjette, Edle Margrethe, var med Bartholomæus Herman Løvenskiold, og dennes søster, Else Løvenskiold, var gift med Bartholomæus Rasch. Når hertil ytterligere føyes at disse 2 Løvenskiolders far, Herman (Leopoldus) Løvenskiold var gift med brødrene C. og W. Deichmans søster Margrethe, kan man i sannhet tale om et dynasti, det Rasch-Deichmanske dynasti, hvis medlemmer behersket det meste av Bratsbergs næringsliv. På grunn av senere tapt kildemateriale kjennes ikke den fullstendige liste over bidragsytere, men det må formodes at de fleste av den ovennevnte krets har vært med og at de har bestridd det vesentligste av utgiftene. Da kirken sto ferdig, beløp disse seg til 5.836 rd. 3 ort 11 skilling; innsamlingen hadde gitt 5.405 rd. 1.2. Det var således en gjeld på 431 rd. 2.9., som Schnell edelmodig slo en strek over og forærte kirken. Foruten kontanter fikk kirken andre verdifulle gaver, bl.a. døpefontens vakre sølvfat, forarbeidet av gullsmed Ole Pedersen Beckmann Skien og skjenket av jomfru Hedevig Eleonore Rasch, den åttende og yngste av søsknene (senere gift med landfysikus Hans Møller på Åkre). Altertavlen forærte Niels Aall; slik må det vel forståes når det i hans hovedbok står under 1763: Pr. farverier til Porsgrunns kirke med skipper Anders Ericsen hjemkommet. De 2 utskårne figurer, Moses og Aron, var også en gave fra Nicolai Benjamin Aall. Porsgrunns mestersmed Hans Christian Arweschoug, som hadde tegnet seg for et bidrag på 30 rd. og hadde laget spiret til Vestsidens kirke, utførte alt det vakre smiarbeid, også spiret til Østsidens kirke. Ikke minst verdifull var den dominerende beliggenhet kirken fikk på Helleberget, en tomt skjenket av gården Jønholts daværende eier, tollkontrollør Friederich Biener; tomten var en del av gårdens hestehage. I det hele hadde kirken et verdig og vakkert utstyr; men et stort savn måtte det være at man i de første årene ikke hadde orgel; det fikk man først i 1782. Utlagt til orgelverket 400 rd. 31/12, står det i Aalls regnskaper. Noen egentlig arkitekt har man neppe hatt; også denne kirke er uten tvil ikke bare bygget, men også tegnet av Joen Jacobsen. Etter vel 1 år var kirken ferdig, og 10.juli 1760 kunne den høytidelige innvielse finne sted ved Akershus nyutnevnte biskop Frederik Nannestad, som ga den navnet Jesu Kirke. Den snart 200-årige kirke står den dag i dag, i det ytre slik den ble bygd. Det skulle derfor være unødvendig å beskrive den nærmere for byens borgere. Det tør heller være på sin plass å minne om at kirken står der som et håndgripelig uttrykk for borgernes vilje til å ofre noe for sin by. Vår tid har lett for og også en viss grunn til å dømme hardt om den tids overklasses mangel på sosial samvittighet overfor sine underordnede. Det tjener dem kanskje ikke til unnskyldning at den handlet i sin tids ånd. Men man glemmer så lett at den også hadde en levende følelse av at noblesse oblige, at rikdom forplikter. Det viste den ved å reise Porsgrunns kirker, særlig Østsidens, byens hovedkirke. Denne gave var et uttrykk for en stolt glede over å være borgere av Porsgrunn, og med kirkens sentrale plass i datidens samfunnsliv, bidro den sikkert mer enn noe annet til å samle bybefolkningen og trekke den bort fra samhørigheten med Skien og de omliggende landsogn. Ved siden av Løvenskiold'ene er jernverkseier Ulrich Frederik Schnell nesten blitt glemt i Porsgrunns historie. Kirken var først og fremst hans verk, både som dens ivrigste forkjemper og som dens største bidragsyter. Da han døde i 1770, ble hans lik nedsatt i kjelleren til den kirke han hadde reist. Det ble senere av hans sønn flyttet til Holt kirke ved Nes Jernverk, slektens eiendom. Ved testamentarisk gave fra tolder Henrich Yberwasser fikk kirken i 1784 et legat på 832,5 rd. Det hadde opprinnelig vært tanken at Østre Porsgrunns kirke skulle betjenes av sognepresten til Eidanger, som Vestsidens av sognepresten til Solum. Heri skjedde det en viktig forandring i 1763, og det var særlig forholdet til Eidanger kirke som bevirket det. Da kongen i 1720-årene solgte en mengde kirker i Norge, hadde prost og sogneprest til Bamle, magister Peder Alstrup bl. a. kjøpt Gjerpen, Slemdal og Eidanger kirke. I 1737 forhandlet Hans Kierulf på vegne av en del borgere i Ø. Porsgrunn om å kjøpe Eidanger kirke. Alstrup forlangte 500 rd. for Slemdal og Eidanger kirker tilsammen; det var omtrent det dobbelte av det han hadde gitt for dem. Kierulf og hans venner bød 270 rd. for Eidanger; i de 14 år Alstrup hadde eid den, hadde han ikke gjort noe for å reparere den, og den var så dårlig at ikke almuen uten hasard av liv og helse kan sitte deruti under gudstjenesten. Kjøpet har sannsynligvis kommet i stand, for i 1757 søkte Ulrich Schnell og Barth. Rasch med flere av Porsgrunn om (som vanlig var) å nyte til reparasjon 2 rd. av hver hovedkirke og 1 rd. av hver annekskirke. Det ble ikke innvilget. Kirken skiftet senere ofte eier; i 1761 synes Niels Aall å ha eid den, idet kirkevergen Henrich Berggren (vel på vegne av Østsidens menighet) fikk skjøte på kirken og Niels Aall utbetalt 300 rd. for den. I 1786 kjøpte Eidanger almue selv kirken og underkastet den en gjennomgripende reparasjon. Sammenhengen synes således å ha vært den at Østre Porsgrunn ved et par av borgerne en tid har vært eiere av Eidanger kirke (1737-1761), men at man ikke lenger hadde interesse av å beholde den etter at man hadde fått sin egen kirke. For sognepresten i Eidanger, som foruten sin hovedkirke også, hadde Slemdal og Brevik som annekser, må det ha vært uoverkommelig også tilfredsstillende å kunne betjene den store menighet i Østre Porsgrunn. Kort etter at kirken her var innvidd, ble ved kongelig reskript 10.oktober 1760 bestemt at når sognepresten i Eidanger, Jørgen Herman Monrad, avgikk ved døden, skulle kallet deles slik at Eidanger skulle ha egen sogneprest og Porsgrunn Østre og Vestre skulle være et atskilt prestekall med sin egen sogneprest. Da Monrad døde 3 år senere, ble det ved reskript av 2.desember 1763 befalt at bestemmelsen av 1760 skulle tre i kraft; til sogneprest i Eidanger ble utnevnt sogneprest til Slidre, Herman Ruge, og til første sogneprest til - hele Porsgrunns menighet hvortil skal henhøre gårdene Bjørntvet og Jønholt samt Skrukkerø og Tollbodøen - ble utnevnt feltprest Jeremias Hagerup, som 2.påskedag 1764 ble innsatt i sitt embete av prost Johan Frederik Monrad. Da Hagerup kom til Porsgrunn var han en 39 år gammel ungkar, men etter 10 år gjorde han et meget fordelaktig gifte idet han i 1774 ektet Niels Aalls datter Fransisca Margrethe som var 18 år yngre enn sin mann. Hagerup forble i sitt embete i 31 år til sin død 1795; hans hustru var etter et barnløst ekteskap død 1789 og bisatt i Ø. Porsgrunns kirkes kjeller. De første år bodde Hagerup på Vestsiden, men kjøpte 1770 Lagmannsgården ved Østsidens ferjested. Ved sitt ekteskap overtok han, sin svigerfars eiendom Sømoegården og flyttet dit; den ble etter den tid oftest kalt prestegården. I 1786 søkte kammerherre Severin (Søren) Løvenskiold, kammerjunker Jacob Løvenskiold og kjøpmann Jacob Aall om at de dem tilhørende 3 gårder Ravnes, Lille-Herre og Hellestvet, - på hvis grunn Herre jern- samt hammer-, sag- og møllebruk er beliggende og hvorved mer enn 200 arbeidere underholdes - måtte legges fra Bamle sogn til Porsgrunns menighet. Til Bamle hadde de 1,5 mil til lands og til vanns, men til Porsgrunn bare 0,5. Herav reiser seg at de sjelden eller aldri kommer til kirken, med mindre de går til Herrens bord,... at ungdommen forsømmer å bli opplært i gudsfrykt, og de eldre har liten oppmuntring og forbyggelse til deres saligheds forarbeidelse. For å gi disse 3 gårder, som førbare var bondegårder, men nå forvandlet til betydelige bruk, kortere kirkevei, ble det ved kgl. reskript 17.februar 1786 innvilget at de ble lagt til Porsgrunns menighet, mot at sognepresten der, Hagerup, betalte årlig 40 rd. til sognepresten i Bamle; men når denne og hans forgjenger, som ennå levde og hadde 250 rd. om året i pensjon av kallet, var døde, skulle avgiften fra Porsgrunn opphøre. Som industristrøket ved Herreelven i lange tider hadde vært økonomisk nøye knyttet til Porsgrunn, ble det nå ett med den også i kirkelig henseende. Høst og vår, når fjorden ikke var roendes og isen ikke gåendes, kunne det bli en meget besværlig, for ikke å si umulig, kirkevei for folk på Herre. De 3 gårders samhørighet med Porsgrunn i geistlig henseende ble opphevd 1846. Jacob Aall til Nes Jernverk, som selv var teolog, gir i sine ungdoms erindringer en nokså ubarmhjertig karakteristikk av sin onkel Hagerup, Porsgrunns menighets første sjelesørger: Presten... var en lite begavet mann, der tok seg kuns lite av menigheten, men preket dog nesten alltid for fullt hus. Hans bønn var stadig den samme, og når han begynte å opplese den, var der en tydelig mumlen blant tilhørerne, som leste bønnen tillikemed presten. Min moder (Nicolai Benjamin Aalls hustru Amborg Jørgensdatter Wesseltoft) var nesten hver søndag hans andektige tilhører, men hennes andakt tilhørte mer Herrens hus enn den lite oppbyggelige prest hvis underlige tale endog stundom avtvang den religiøse kone et smil. Presten hadde makelige dager da fattigvesenet intet bryderi kostet ham. Skolen besørgedes av klokker Bloch. Kallet fødte ikke stort (den faste lønn var 300 rd. årlig), men Hagerup holdt et godt hus, og etterlot seg en formue av 10.000 rd. gode penger, hvilke han testamenterte sin kones familie, i hvilken han erklærte å ha samlet dem. I sitt testament hadde Hagerup også betenkt andre; 3 av hans søsken fikk 400 rd. hver; Porsgrunns fattige 50 rd., hans husholderske, jomfru Karen Qvist 400 hr. og Reier Andersen Bjørntvet - som dro meg opp av vannet - 20 rd. Det fremgår også av testamentet at Nicolai Benjamin Aall hadde lønnet med 100 rd. årlig Preben Vandal Schyth som kapellan hos Hagerup, og at Aall skulle godtgjøres sitt utlegg av boets midler. Schyth fikk dessuten et gullur, et par gullknapper, 1 par gullklyper og et par gullnebb. Årene omkring 1760 hadde vært en rik kirkebyggingens tid i distriktet; innen en avstand av 2,5 mil var reist 4 store, vakre gudshus: Vestsiden 1758, Østsiden 1760, Langesund 1765 og Solum 1766. Visstnok hadde pietismen på denne tid allerede glidd over i reasjonalismen, men tanken om å reise kirkene var sprunget frem allerede i den førstnevnte åndsretnings tid, så det er rettest å se dem som et utslag av denne. I 1763 hadde ladestedet Porsgrunn fått sine egne kirker og var blitt en egen menighet som om den skulle være en skikkelig kjøpstad, og det var nå ikke meget som skilte den fra å være det. I kirkelig henseende hadde den også fått et fortrinn fremfor de andre 2 ladesteder, som fremdeles fortsatte å sortere under nærmeste landsogn. 1763 er et meget viktig år i Porsgrunns selvstendighets historie, en viktig etappe på veien til kjøpstad. Losseretten i 1737, egen menighet 1763, den verdslig-administrative frigjøring fra landet i 1807 peker frem mot den fulle selvrådighet i 1840-årene. Skolen var nøye knyttet til kirken, og nettopp i den periode borgerne arbeidet for å få sine egne kirker, kom også et regulært skolevesen i gang. I Skien finner en sporadiske spor av skole allerede tidlig i 1600-årene; i 1626 nevnes en viss - Christen Mortensen, forrige skolemester - og året etter Peder skolemester. Utenom elevene fra den lærde skole, latinskolen, var det bare et fåtall av bybefolkningen som kunne lese og skrive, og på landet selvsagt ennå færre. Gang på gang hendte det i Skien at folk ba seg fritatt for offentlige tillitsverv med den begrunnelse at de ikke kunne lese og skrive, slik som f.eks. Gunder Solvesen Buer hadde gjort. Helt uten undervisning synes almueskolebarna i Skien å ha vært etter brannen i 1671, da foruten rådhuset også skolen strøk med. Over en mannsalder senere var de ennå ikke bygd opp igjen, da magistraten i 1708 skrev til kongen om hjelp til det, og om en årlig lønn kunne gies en dyktig skrive- og regnemester, og med tiden anordnes en navigasjonsskole for den oppvoksende ungdom, hvorav en stor mengde er i Skien og dets distrikt som mestendels har lyst til pennen og sjøen og enda mer skulle bekomme lyst dersom ungdommen kunne lære noe av skrivens, regnens og navigasjonens edle og fornødne vitenskaper, og da kunne Deres Majestet la seg forvente ved Guds nåde uti fremtiden fra dette fattige sted Skien og dets distrikt nyttige og dyktige personer uti en og annen tjeneste til lands eller til vanns. Magistraten tenkte således ved å gi ungdommen boklig lærdom nærmest på å skaffe kongen skrive- og regnekyndige tjenere og navigasjonskyndige sjøfolk. Dette var kanskje sagt for lettere å oppnå det den ba om; men et visst hensyn til å skaffe kongen dyktige soldater synes også å ha vært en av hensiktene med å få i gang et ordnet skolevesen. Magistratens skrivelse var undertegnet også av sognepresten til Skien, magister Peder Nyborg, prost til Bamle prosti. Han synes å ha vært meget interessert i ungdommens opplæring, først og fremst for å kunne lære sin kristendomskunnskap. Til bruk for prestenes vanlige manntall laget han i 1712 et praktfullt, utfylt mønsterskjema over all mannlig ungdom i Gjerpen sogn, for av sådanne manntall der er innrettet etter denne invensjon kan en kristelig konge om sider få å vite alle sine undersåtters navn, alder og tilstand, til Guds ære og til rikenes forsvar. I forskjellige rubrikker er gitt opplysninger om personenes kvalifikasjoner, bl. a. om - Profecten, (fremgangen) udi Saligheds Kundskab om Jesu Christo - og om deres boklige ferdighet; det viser seg at av bygdens 135 menn mellom 10 og 30 år er det bare 4 som kan lese og skrive og en av disse som også kan regne; men alle kunne de utenat et eller annet av katekismen. Slik som forholdene var i Gjerpen, må vi ha lov å tenke oss at de også har vært i de andre sogn rundt Porsgrunn, og også blant strandsitterne der. De velstående proprietærer holdt en privatlærer, praeceptor, for sine barn og en og annen fattig, skrivekyndig mann søkte seg et levebrød som skoleholder for almuens barn. Vi treffer på flere slike i begynnelsen av århundret. I 1699 var det en Peder Hansen på Osebakken, om hvem naboene sa å være en fattig mann, har lest for noen barn til sitt livsopphold og holder ingen husholdning. I 1712 oppga skipper Jens Jensen Kiil (på Vestsiden, gift med Gunder Solvesen Buers datter) å ha forhyrt på sitt skip Hvide Falch (reder Anders Nielsen, Brevik) Jens Jespersen, en jyde, leser for bønder på bygden om vinteren og har fart på reiser. Skipper Niels Hafsund (også en av Gunder Solvesen Buers svigersønner) må på sine eldre dager ha slått seg på landjorden som lærer, for i 1725 opplyses om ham at han har intet å leve av, men lever i husarm. tilstand og holder skole for å subsistere. Da han døde (1726?), bodde han i nabohuset østenfor Sømoegården og har der sannsynligvis undervist byens barn. I manntallene 1733-1740 oppføres hvert år som bosatt på (Gjerpen-) Osebakken Jens Roth, skoleholder, og i 1742 finnes i Eidanger-Porsgrunn Rasmus Glud, skoleholder. I en besiktigelsesforretning over tollboden 1770 finnes anført i 2.etasje et lite kammers kalt skolen. Det har vel bare vært brukt av tolderens barn med deres privatlærer. Det var således, som man ser, tilløp til skoler flere steder i og omkring Porsgrunn; men det synes, kanskje bortsett fra Roths skole på Osebakken, å ha vært små private tiltak. Det var først pietismens krav om større kristendomskunnskap hos ungdommen og innføringen av konfirmasjonen i 1736, som drev frem forordningen av 1739 om almueskolevesenet på landet. Både av sogneprest Nyborgs nevnte skrift, av Solums kirkebok og andre kilder fremgår det at det allerede i begynnelsen av århundret var alminnelig at første gang almuebarna skulle gå til alters, ble de - publice examinerede - av presten om sine kunnskaper i katekismen og om de kunne lese. For Porsgrunn falt ordningen av skolevesenet noe komplisert idet byen var fordelt på tre sogn. Alle 3 steder ordnet ladestedsbefolkningen sitt eget byskolevesen uten forbindelse med bøndene i sognene. Når dette skjedde, lar seg ikke helt sikkert fastslå; det synes å ha skjedd i Gjerpen- og Eidanger-Porsgrunn omkring 1740, i Solum atskillig senere. Det ville ha vært underlig om ikke den driftige amtmann Bergh også hadde tatt seg av skolevesenet. Under henvisning til en kgl. forordning av 28.mars 1721 om skolene innrettelse sendte Bergh 14.september 1729 et skriv til foged Joachim Schweder og til samtlige sorenskrivere. Det heter her bl.a.: Det er ei uvitterli hvor stor og beklagelig uvitenhet uti den rene og rette kristendomskunnskap hos den gemene almue daglig spørres,... hvorav flyter... at man under tiden må anta det unge mannskap til soldater som ei ennå har vært til Herrens bord skjønt de allerede er ved 20 år og derover,... ja ikke vet å gjøre forskjell på godt og ondt og hva plikt de er deres Gud og konge skyldig. Sorenskriveren ble anmodet om på tinge å forestille for bøndene hvor høyst nødvendig et vel innrettet skolevesen var, og søke å overtale dem til - av et kristelig og vel intensjonert hjerte - å betale årlig 8 skilling av hver hud, og ellers frivillig materialer til å bygge et skolehus. Amtmannen selv lovet å skaffe til veie et fond til bøker for de fattiges undervisning, og innen årets utgang ved biskopens assistanse å få brakt saken i havn. Av tingbøkene kan sees at saken har vært forelagt almuen, som de fleste steder har gitt sin tilslutning. For Gjerpen og Solum sies dog intet om hvordan forslaget ble mottatt. Fra det siste sogn rapporterte Schweder om en viss motvilje, mens sogneprest Meyer i Eidanger svarte at han skulle tale med almuen om å gi 8 sk. til en skolemesters lønn: Å hjelpe til å få en skole oppbygd for fattigebarn, gjør jeg av mitt innerste hjerte. Det synes ikke å ha kommet noe ut av Berghs tiltak. I 1734 skrev Schweder til Berghs etterfølger, Eseman, at i Telemark og Bamle fogderier meg ei det aller ringeste er bekjent noen sådanne publikke ting (offentlige innretninger) at være uti fogderiet, unntagen hospitalet og fattigskolen uti Skiens by. Om den skole som i 1730-årene nevnes på Osebakken i forbindelse med Roths navn, fortsatte siden uavbrutt som en fast byskole, lar seg ikke avgjøre; det synes ikke å ha vært så. Det ville eventuelt ha vært den første i Porsgrunn. Osebakken synes ikke å ha fått fast skole før i 1780-årene. Den 15.november 1782 ble det holdt et møte hos gjestgiver Jens Fischer på Osebakken for å foreta en skoleforretning. Til stede var foruten Fischer murmester Johan David Werner, smed Asle Nielsen med flere. Man besluttet å anta til skoleholder hele året rundt et dugelig menneske som kan opplære barna i deres kristendom samt å regne og skrive. Hans lønn ble satt til 40 rd. pr. år og 20 rd. til brensel og husleie for ham og skolen. Disse og øvrige driftsutgifter skulle skaffes til veie ved utlikning på innbyggerne (ca. 0,5 rd. på hver) og ved tavlepenger i Gjerpen kirke; prost Monrad tilbød seg å legge til det disse hvert år måtte innbringe under 10 rd. En hel del borgere erklærte seg villige til å ha skoleholderen i kost hver sin uke, og andre til å levere en favn ved. Til skole tenkte man å kjøpe et hus i Storgt., og som første skolelærer ble ansatt Hans Wilsbeck, og Johan Werner ble beskikket til skoleforstander. Det ser ut til å ha vært mange vanskeligheter forbundet med å få skole på Osebakken i normal gjenge, og særlig vanskelig var det med dugelige skoleholdere. Meget opplysende er sognepresten til Gjerpen, J. Monrads brev til amtmannen 1785: Biskopen hadde først anvist en person ved navn Hel - men han var gift, hadde en del barn - og ville ikke ta tjenesten uten at han fikk så stort stykke jordvei at han kunne fø et par kuer, og det kunne ikke skaffes ham. Så var det en gammel student ved navn Løvdal; men han kunne nesten ikke regne og skrev dårlig, så innbyggerne fraba seg ham. Til slutt kom det en jydsk student, Inderop, men han var slett forsynt, hadde kone og barn med seg, og da jeg brakte ham ut med meg, fattet endel av stedets innvånere, i betraktning av hans og medhavende følges slette utseende, mistanke om ham, at en eller annen usømmelig oppførsel hadde brakt ham i så slette omstendigheter. Det kjøp av skolehus som ble nevnt i 1782, er visstnok ikke kommet i stand, for en annen grunn til at man ikke får lærer, sier presten, er aller helst der er intet visst skolehus hvor en skikkelig person kunne ha noenlunde anstendig tilhold. Det fremgår også av regnskapene at det f. eks. i 1790 er betalt 20 rd. i husleie for skolen. Da Osebakkens innbyggere i 1802 søkte å få et fast skolehus, sa hr. ChristenBergh seg villig... å motta og anta seg skolehuset, besørge skolekontingenten innsamlet etc. Dette er sannsynligvis den fhv. skipper Chr. Bergh som bodde på Osebakken (i Storgt. 216), og det må vel forståes slik at han har påtatt seg å holde skolen i sitt hus. Sikrest kan man fastslå at Eidanger-Porsgrunn hadde sitt skolehus med lærer i 1741, og at denne ordning begynte i 1738, idet prost J. F. Monrad i 1750 nevner den for 12 år siden innrettede bok over dette lille steds publikke skole. Sannsynligvis tilskyndet av dette skrift fikk Porsgrunn i 1741 sitt første skolehus foræret byen nybygd som en gave vesentlig fra de 3 formående menn, tolder Nicolai Friesenberg og kjøpmennene Hans Kierulf og Niels Aall. Til utgiftene hadde en innsamling gitt 67 rd., hvorav de 3 herrer ga 40. På en - sparebøsse - hadde de samlet 89 rd. Da huset kom på 303 rd., sto igjen 147 rd., som de 3 herrer dekket med 49 rd. hver. I huset var også praeceptoren Mr. Viddesløvs logements. Denne skolens første lærer. Christopher Larsen Viddesløv, var bare 20 år i 1741 og hadde stillingen til sin død i 1756. Viddeslov klaget over at han ikke fikk sin lønn fordi så mange av dem beløpet var utliknet på, var motvillige til å betale. De - gemenes - andel var 0,5 rd. pr. år, mens de - fornemme - frivillig hadde pålagt seg å betale mer. Hans etterfølger ble klokker Jens Ancher Bloch som i nesten et halvt hundre år, han døde i 1808, var betrodd å gi byens almuebarn de nødtørftigste boklige kunnskaper. Skolen var en - fattigskole - og byens bedre familier fortsatte å gi sine barn undervisning ved huslærere, som Jacob Aall forteller om i sine barndomserindringer. Denne første skole lå omtrent der hvor nå R. O. Helgesens forretningsgård ligger. Det var et nokså uanselig hus; branntaksten 1789 beskriver det som et 1.etasjes hus med 1 stue og 3 vinduer og en 2.etasjes kakkelovn, 1 kammer og 1 kjøkken med 1 vindu hver; det var skjultekt og malt med brunrød farge og tjære; verdien ble satt til 280 rd. Bloch bodde senere ikke i huset, idet han i 1773 kjøpte brovokterhuset ved Osebroen. Den første skoleforstander var visstnok Ditlev Rasch, som i 1786 ble avløst av skipper Jeppe Andersen (som var gift med datter av Lars Wright og bodde i Riise-gården, den nedrevne Folkerestaurant). Også for Bloch var det vanskelig å få inn sin lønn. For å bringe forholdet i endelig orden møttes 5.september 1767 i skolehuset en meget representativ forsamling: Amtmann Adeler, prost Monrad, sogneprest Hagerup, foged Rougtvet, lensmann Muule, de 4 borgere Ditlev Rasch, Nicolai Benjamin Aall, Henrich Berggren og Povel Schioldborg, og de 2 strandsittere Knud Lauesen og Tiøstol Simensen. Bloch var til stede og foreviste skolens inventarliste: 1 sengested uten omheng, 1 overdyne, 3 underdyner, 3 hodeputer, 2 par laken med putevar, 3 trestoler, 2 lange benker og 1 lite trebord, hvorav sengklærne med laken og putevar var dels meget forslitte, dels ganske utslitte. Den årlige lønn ble satt til 100 rd., hvilken, når en dugelig skoleholder forsvarlig skal oppvarte sitt embede, ikke kan være mindre. Til inntekt hadde man rentene av Schnells legat på 1.000 rd., avgiften av innbyggerne (ca.33 rd. pr. år), tavlepenger og kollekt i kirken samt en bøsse som ved alle samlinger i husene ombæres til en frivillig hjelp,... liksom og formodes at fru justisrådinne Ancher heretter som tilforn forsyner skolen med brenneved. Foruten å gi alle barna som begjærte det, undervisning, skulle læreren også, og det er et interessant lite stykke kulturhistorie, tilsi barna å møte og samles med dem i skolehuset hver søn- og helligdag betimelig før prediken for med dem å følges til kirken og likså fra kirken til skolehuset, da skoleholderen etter prediken lar seg underrette av skolebarna hva de av prediken har fattet, og for dem igjentar hva de kan behøve til undervisning samt iøvrig i liv og lærdom således foregå de unge at det kan tjene til Guds ære og de unges oppbyggelse og nytte. Når man erindrer Jacob Aalls karakteristikk av Hagerups prekener, må man spørre seg hva mon barna fikk ut av dem. Av de senere regnskaper fremgår at Blochs lønn bare var 90 rd. + 4 rd. til ved. Det ble ofte klaget over at Bloch forsømte skolen for sine andre funksjoner som klokker og bedemann, og han ble pålagt å stille en vikar, men nektet dette idet han påsto at barnas undervisning ikke ble vanskjøttet. At skolehuset lå der som før nevnt, bekreftes av at amtskirurg Christian Radisch i 1787 beklaget seg over at skolens vedskjul sto ham til fornærmelse. Hvis det kunne bli revet, ville han skjenke skolen dobbelt så meget tomt på den andre siden (av) skolehuset... til en liten urtehage og på egen bekostning sette veggen i stand. Sogneprest Hagerup anbefalte ham å søke om - da den hele skolebygning sto ham til fornærmelse - å flytte skolen nedenfor veien (på nedsiden av Storgt.). Da ville skolehuset komme i bedre stand enn det nu befinnes, formedelst dets åpenhet og gjennomtrengende kulde, hvorover skoleholderen til tider har beklaget seg. Det ble ikke gjort, og 3 år etter klages over at huset er meget gammelt og brystfeldig. Naboskapet til Radischs hus, Storgt. 137 (nå kjøpmann Tollefsens) synes å bevise at skolen må ha ligget omtrent på hjørnet av Storgt. og Jernbanegt. På Østsiden holdt fattigskolen til i dette lille uanselige hus til den i 1813 flyttet til den kombinerte almue- og borgerskolebygning på Kirkehaugen, det senere gamlehjem i Helleberggt. 21. Østre Porsgrunns skole ble begavet med flere legater, først og fremst fra kirkens store donator, Ulrich Schnell. I 1753 hadde Niels Gundersen Klyve pantsatt 1/2 av gårdens (V. Porsgrunns grunner) til Niels Aall for 900 rd.; denne hadde transportert pantobligasjonen til Schnell, som ved gavebrev av 24.februar 1762 overdro den til Ø. Porsgrunns skole, og av skifteretten i boet etter Niels Gundersen ble obligasjonen med renter, tils. ca. 1.000 rd., innfridd 1784. Samme år fikk skolen ved testament fra - forpaktningstolder - Henrich Yberwasser 600 rd. Han ga som nevnt kirken 832,5 rd. og fattigvesenet samme beløp. Blant skolens utgifter det år er 4 rd. 1 ort 12 sk. for å ha illuminert skolen ved Yberwassers begravelse i anledning av hans legatum til skolen. Av kjøpmann Søfren Nielsen hadde skolen tidligere fått et legat på 200 rd. (og kirken et liknende beløp). Det ble i Eidanger skolefundas av 1743 uttrykkelig fastslått at skolene i Porsgrunn og Brevik for fremtiden skulle være atskilt fra landsskolevesenet således at de selv besørger skolenes istandsettelse og vedlikeholdelse, som sogneprestens tilsyn det ernødiger. På Vestsiden gikk det meget senere med å få skolen i gang. Man hadde ikke der så mange formående menn at de lett kunne reise et skolehus. På forespørsel fra stiftsdireksjonen 1739 svarte sogneprest Anders Baar: Her finnes og i dette sogn et ladested kalt Porsgrunn vestre,... de fleste dette steds innbyggere er arbeidsfolk; her er heller ingen innrettet skole; ti holder enn en del av de beste undertiden deres barn noen uker i skole hos en og annen de kan anta, så går dog de fattige, som er de fleste, deres tid bort uten å få den sanne kunnskap om Gud. Klokkeren var for gammel til å være lærer, og sognepresten kjente heller ingen studiosus som kunne påta seg det. 4 år senere skrev han til amtmannen at når det hadde drøyet så lenge med å få skolen i gang, skyldtes det så megen motsigelse og vranghet i dette i særdeleshet av Solums almue. Det bekrefter Schweders rapport i 1729. I 1743 ble det av sognepresten i samråd med lensmannen og åtte bønder truffet den ordning at mens man på landet i Solum skuIle ha 1 omgangsskoleholder, når Porsgrunn som er et ladested under samme sogn, hvor en hop familier, ennskjønt mange meget fattige, forsyner seg etter den kgl. forordning så vel med skolehus som lærer deruti. Selv etter dette synes ikke et regulært skolehold å være etablert, særlig fordi man ikke hadde skolehus. En innsamling til dette av Anders Baar ga 50 rd.,og inntil 1765 var ytterligere innkommet 219 rd. For disse penger ble ved skjøte av 13.desember 1764 solgt av Karen Usler (enke etter skipper og losoldermann Johan Giertsen Usler) til Porsgrunns innvånere et nyoppbygd skolehus beliggende nordenfor hr. Peder Baar. Huset hadde 2 værelser med kakkelovner. Huset var ennå ikke ferdig; det manglet bord og benker, vedskjul o.a... Dette fremgår av den overenskomst om skolens endelige ordning som 19.mars 1765 ble inngått mellom amtmannen, prosten, sognepresten, fogden, lensmannen, 2 borgere og 2 strandsittere. Først da synes Vestsiden endelig å ha fått en fast skoleorganisasjon - det så lenge fornødne verk - som den nevnte kommisjon sa. Den fastsatte lærerens årlige lønn til 50 rd. - en dugelig person kan ikke la seg nøye med ringere lønn - samt 10 rd. til brensel. I 1785 ble skolehuset gitt en større reparasjon. Samme år nevnes som lærer - hr. Henningsen Mygind - som etterfulgte Lauritz Kiær. De årlige utgifter var 65 rd. 1 ort og 20 sk. som ble utliknet på beboerne. Listen over disse har 89 navn som hvert for seg uten tvil dekker en husstand og for så vidt kan brukes som et manntall, og som med et gjennomsnitt på 5,5 gir 490 innbyggere på Vestsiden i 1765. Det var stadig vanskeligheter med å få inn den utliknede skoleskatt, og skoleforstanderen måtte ofte foreta utpantning for restanser. Den ledende mann i skolearbeidet ved siden av sogneprest Hagerup synes å ha vært kjøpmann Lars Wright, som tegnet seg for det høyeste årlige bidrag med 8 rd. Havnefoged Hans Kiemler Leth lovte 4 rd., og etter ham Giert Lange, Petter Wright, Rasmus Helles og visitør Ebbe Holm 3 rd. hver; de øvrige 1-2,5 ort hver. Den samme kommisjon som i 1782 i Fischers gjestgiveri ordnet forholdene for Østsiden, møttes samme sted 5.februar 1783 og satte opp regulativ for Vestsiden stort sett i overensstemmelse med bestemmelsen i 1765. De første skoleforstandere var kjøpmennene Lars Wright og Petter Wright, og tolIskriverne Giert Lange og Frech Folkman. Dette første skolehus lå der hvor Torggaten 12 er, og ble for 12-14 år siden revet (for å gi plass for det nye Samvirkelag). Her var skolen inntil skolekommisjonen i 1823 kjøpte det nåværende Vestregt. nr.1 (på hjørnet av denne gate og Fredbohavn) og flyttet skolen dit. I dette hus, som fremdeles eksisterer, holdt skolen til i 13 år, inntil kommunen ved skolekommisjonen solgte det og kjøpte i 1836 huset tvers over gaten, Vestregt.2 (nå tilhørende kjøpmann Aasland), den vakre, gamle gård ved ferjestedet under Lysthusåsen. Da skolelæreren som bodde der, også var klokker, ble gården siden hen gjerne kalt Klokkergården. Da Porsgrunnsbroen ble åpnet 1891, ble alle Vestsidens barn henvist til Østsidens folkeskole. Men i mer enn 125 år, fra 1765 til 1891, hadde Vestsiden sin egen skole, hva den først i de senere år har fått igjen. Om skoleforholdene får man et lite glimt ved et brev fra sogneprest Karl Hansen, Hagerups etterfølger, i 1801. Enken etter Niels Nenseth, tidligere gjestgiver på Vestsiden, hadde tatt til seg en brorsønn fra Solum og satt ham i Vestsidens skole. Da enken utredet vanlig skoleskatt, nektet hun å betalede 8 rd. ekstra om året som læreren, Lassen, forlangte fordi gutten var utensogns og dessuten hadde hatt store besværinger med drengen både fordi han var et tungt nemme, og fordi han, da han skulle konfirmeres i Solums kirke, måtte ha privatundervisning i Pontoppidans forklaring istedenfor hvilken Balles lærebok ble brukt i V. Porsgrunns skole. Sognepresten ga læreren medhold for å stanse det misbruk at folk fra Solum innlistet deres barn til den frie skolegang her... hvorved både stedets beboere og lærere måtte forfordeles, da dessuten skolebarnas antall er så stort at arbeidet er aldeles overlegent for én lærer. Det er for historien om Porsgrunns utvikling til en kommune verd å stoppe opp litt ved dette at de 2 bydeler fikk hver sin kirke og hver sin skole, atskilt fra det omliggende landsogn. Det er lett å peke på de 2 hovedårsaker til at det ble så: Elven og den tungvinte kommunikasjon særlig vinterstid var en sterkt virkende desentraliserende faktor. De 2 bydeler lå i hvert sitt tinglag og sogn, og med hensyn til lokal administrasjon og jurisdiksjon, både verdslig og geistlig, sorterte ladestedsbefolkningen, bortsett fra det fåtallige borgerskap, under forskjellige sorenskrivere og sogneprester, og selv om de 2 tidligere fogderier Telemark (med Solum) og Bamle (med Eidanger) i årene 1695-1745 ble lagt under en foged, ble de regnskapsmessig og rettslig holdt fra hverandre. Å reise kirkene og skolene var en sognesak; hva det ene sogn i denne henseende foretok seg, var det andre sogn uvedkommende. Foruten disse 2 faktorer, en geografisk og en administrativ, er det i saken et viktig moment til. Det er i alle akter angående reisingen av kirkene og skolene tale om 2 ladesteder, et på Vestsiden og et på Østsiden. Av den oppfatning har både det offentlige og ladestedenes befolkning vært; det fremgår med all tydelighet av de uttrykk som er brukt. Visstnok bidro de to institusjoner til å samle ladestedenes beboere og skille dem ut fra landsognet, men de måtte i samme grad bidra til å fjerne de to ladesteder fra hverandre, til å svekke samhørigheten mellom dem, til å aksentuere at Østsiden og Vestsiden var 2 bysamfunn. Riktignok ble begge sider 1 menighet med felles sogneprest, og det var den første betydningsfulle institusjon felles for begge bydeler, men folk behøvde ikke sette over elven for å komme i kirke og skole. En viss lokal motsetning mellom Øst og Vest, i våre dager under mer gemyttlige former, har man alltid kunnet spore. Men den ble overvunnet av det økonomiske fellesskap: Begge bydeler hentet sin næring fra samme kilde, fra elven med dens trelasthandel og skipsfart. Kilde: Porsgrunns historie, b.1 (XII). Kommunikasjoner. Kirke og skole. Hus og folk av Joh. N. Tønnessen.	Fransen Cudrio, Simon (I2894)
15576	Tremenninger	Family: Svein Brynjulvsen på Aurland / Ingrid Sveinsdatter av Danmark (F2390)
15577	Trenerlisten for Molde fotballklubb: 1969: Harry Hestad/Torkild Brakstad 1970: Harry Hestad/Torkild Brakstad 1971: Harry Hestad/Torkild Brakstad 1972: Torkild Brakstad/Harry Hestad 1973: Jan Fuglset 1974: Joseph Hooley/Torkild Brakstad, Harry Hestad, Jan Fuglset Jan Fuglset, Harry Hestad og Torkild Brakstad overtok lagledelsen etter at treneren Joe Hooley hadde trukket seg tidlig i sesongen. Til tross for trenertrøbbelet vant MFK sin avdeling suverent og rykket opp til 1. divisjon. 1975: Jack Johnsen 1976: Torkild Brakstad/Jan Fuglset 1977: Bernt Roald til 1.mars. Deretter Huib Ruygrook. 1978: Bernt Roald til 10.mars. Deretter Huib Ruygrook. 1979: Jan Fuglset til 2.februar. Deretter Huib Ruygrook 1980: Torkild Brakstad 1981: Torkild Brakstad . . . 1986: Torkild Brakstad	Brakstad, Torkild (I5732)
15578	Treskjærer Martin Alfred dro til Amerika med kona Ellen Anna og deres barn, Hilda, Dagny og Erland. Reisemålet var Minneapolis, og de dro med Salmo (Allan-linjen). Billettene var betalt i Amerika,og om reisetillatelse står det: Fripas. Etter at Ellen Anna døde i Amerika, flyttet Alfred tilbake igjen til Norge. Med seg hadde han en datter (Alice) og en sønn (Erland Albert). To døtre (Hilda og Dagny) ble igjen i Amerika. Vel hjemme i Norge fikk Alfred ytterligere 4 barn utenfor ekteskap. Disse barna ble tatt hånd om av Alfreds søsken.	Skrogstad, Martin Alfred (I81)
15579	Trolig 4 sønner og 4 døtre.	Family: Daniel Rasmussen / Maren Jensdatter Skancke (F1317)
15580	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I17994)
15581	Trolig datter av murermester Ole Knudsen i Kristiania.	Olsdatter, Karen "Smestad" (I11787)
15582	Trolig døde hun ikke i Sparbu, men ble før sin død bortsatt utenfor bygda.	Olsdatter Landstad, Karen "Oppem" / "Barkhaldsplass" (I14049)
15583	Trolig enke ved sin død.	Johannesdatter Schøyen, Anne "Bloch" (I7572)
15584	Trolig er hun datter av Ole Jacobsen og Elen Pedersdatter i Bolsøy.	Olsdatter Hjelset, Ingeborg "Hammerstad" (I16043)
15585	Trolig er Jens den samme som 32 år gamle Knect (soldat) Jens Arensen som er nevnt på Skain i 1664. I en rettsak omkring 1700, sier Jens at han kom til bygda for 40 år siden.	Arnesen Gynnild, Jens (I2434)
15586	Trolig gift med enken etter forrige oppsitter på Veen, Botolf.	Olufsen Nøttestad, Erik "Veen" (I20005)
15587	Trolig har familien flyttet til Drøbak, for 1784 er det skifte etter Kristen Kristoffersen i enkens beboede hus i toll- og ladestedet Drøbak.	Kristoffersen Hethøl, Kristen "Sandbugten" (I11052)
15588	Trolig hjemmedøpt rett etter fødsel. Står i kirkeboken at han var død før stadfestelsen i kirken.	Berg, Anton Christian (I5746)
15589	Trolig hjemmedøpt. Stadfestet 19.juli 1896.	Hugås, Harald Antonius (I2523)
15590	Trolig rette Carl Gustav Schøyen, oppgitt alder ved død 56 år.	Schøyen, Carl Gustav (I7541)
15591	Trolig sønn av kapellan i Oslo domkirke, hr. Hans Jørgensen.	Hansen, Jørgen "Rhode" (I17492)
15592	Trolig var Niels ferdig utskrevet Kjøbsvend da han kom til kjøpmann Schytte i Halden i juli 1844.	Hiorth, Niels Severin (I25)
15593	Trolig året 1732. Lars Eriksen ble trolig født på Navlus (Nagelhus) i Snåsa i 1696. Han var sønn av Erik Jonsen og muligens hans andre kone Marit Jonsdatter Navlus (Eriks første kone Kari Pedersdatter døde i 1697, så hun kan være moren). Han hadde 3 halvsøsken fra farens første ekteskap. I 1718 hadde Lars Eriksen Hildrum en krigsskade på 11 riksdaler 2 ort. Lars Eriksen ble trolig gift i 1732 med sin Anne Joensdatter, som var født i 1701. Deres barn ved skiftet etter Anne i 1774 var: 1. Erik Larsen Hildrum, født 1728 på Navlusaunet i Snåsa. Flyttet senere med foreldrene til gården Hildrum i Overhalla i Namdalen. Han var gift i 1768 med Siri Larsdatter Veglo, og de fikk 4 barn sammen. De var husmannfolk på Stor-Amdal (Eliasnesset). 2. Beret ble født i 1731 i Snåsa. Hun overtok halve Hildrum, Hildrum søndre, i 1755 med sin 6 år eldre kjære, Peder Johannessen Skei. Året etter giftet de 2 seg, og de fikk 3 barn sammen. Beret ble enke i 1769. Beret ble gift for andre gang i 1774 med Helge Pedersen Vibstad. Dette ble et kortvarig ekteskap, da Beret igjen ble enke allerede i 1776. Hun døde i 1809. 3. Margrete (Mari) ble født i 1732. I 1753 giftet hun seg med tambur Ole Pedersen Himo. Han var 5 år eldre enn henne. De fikk 6 barn. Margrete døde i 1794. Enkemannen døde i 1804 eller 1805. 4. An(n)e ble født i 1734. Anne overtok halve farsgården Hildrum 1/2 spann, bnr.3, sammen med sin yngre søster Kirsten, i 1770. I 1774 delte de 2 søstrene, med menn, sin halvpart i gården mellom seg i 2 like store deler. Anne ble gift i 1774 med den 6 år yngre Benjamin Gartner. De fikk 1 datter. Anne og Benjamin makeskifter i 1781 sin part av Hildrum 18 marklag med - uteliggerborger - Ole Pedersen Sellæg i hans eie 12 marklag i Stor-Amdal. Senere blir de 2 husmannsfolk under Svenning, hvor Anne døde i 1814, 80 år gammel. 5. Kirsten (Kersti) ble født i 1735. Hun ble gift med Peder Sivertsen, som var 5 år yngre enn henne. De fikk 1 sønn. Mannen døde i 1786, og enken Kirsten driver da gården 18 marklag til sin død i 1805. Ifølge skjøte fra 1786 hadde hun 1 hest, 3 kuer og 4 småfe. Skatter og avgifter var da på 11 riksdaler 60 skilling. I 1730 står Lars Eriksen som bruker av gården Navlusaunet, bnr. 8, i Snåsa. Han skal i 1733 ha kjøpt gården sammen med Jonas Andersen. I skjøtet heter det at hver skulle ha den parten han før hadde brukt og ennå bodde på. Lars ble kjøpt ut i 1742 og fikk 80 riksdaler for gårdsparten og 45 for Navlusaunet med hus og ryddet jord. Han flyttet så til gården Hildrum i Overhalla i Namdalen med familien. Lars Eriksen var smed som faren. I en soldatrull fra 1748 er alderen hans oppgitt til å være 43 år. Han ble kalt - Lars smed - og bygsler 21.oktober 1745 - 1 spann i Hildrum av eieren Christian Hagerup Meyer med condition av at bøxelmannen nybygger og i fuldkommen stand setter de på gården forfaldne bygninger uten ringeste vederlag av jordeierne. Fra bemeldte gårds huser er, som han i brukbar stand holder: Et sengekammer, spisekammer og kjøkkenmed loft over som Madam Elsbe sal. Claus Wiigs er forundt, item av gården en mæling aker, den han etter løfte er skyldig at pløie og høste som sitt eget. Christian Hagerup Meyer selger i 1750 hele Hildrum 2 spann til Nicolai Manasse Lund for 500 riksdaler. Denne Lund igjen selger halvdelen av Hildrum ettspann med bygsel og landskyld og - 3je års tage - ved skjøte 24.september 1750 til bygselsmannen Lars Eriksen Nagelhus for 270 riksdaler. Tidligere bygselsmann av halve Hildrum blir dermed selveier. Lars lyste i 1751 odelsrett til Navlus. I 1755 deler Lars Hildrum gården Hildrum i 2 bruk, hvert på 1/2 spann (bnr. 2 og 3). Den ene halvpart, Hildrum søndre (bnr. 2), solgte han til svigersønnen Peder Johannessen Skei ved skjøte 6.oktober. Kjøpesummen var 140 riksdaler. Den andre halvpart solgte Lars i 1770 til sine døtre, Anne og Kirsten, for 150 riksdaler og kår. Sønnen Erik Larsen fikk kontrakt på et kår av Hildrum, tinglyst 4.oktober 1771. I 1774 døde Lars' kone Anne Joensdatter Hildrum, 73 år gammel, og hun ble begravet fra Ranum kirke Dom. 4.advent. Lars Eriksen Hildrum selv levde til 1793 og ble en meget gammel mann, hele 97 år gammel. Onsdag 29.desember 1993 sto det i VG at gården Hildrum i Overhalla hadde blitt totalskadet av brann formiddagen før. Uerstattelige verdier og sværtgamle gjenstander gikk tapt da denne verneverdige tømmerbygningen brant.	Family: Lars Eriksen Navlus, "Hildrum" / Anne Joensdatter, "Navlus" / "Hildrum" (F841)
15594	Trolov Ole Folqvartsen Forberget enkemand og Aaste Joensd pige, Caut. Erich Forberget og Aslach Halvorsen Orflaaten i Sillejord.	Family: Ole Folqvartsen Farberget / Aase (Aaste) Joensdatter (F6025)
15595	Trolovede eller copulerede denne dato?	Family: Hans Ulrich Storch / Anna Helena Reinholtsdatter Schive, "Storch" (F1070)
15596	Trolovere var Fæhndrik Friderich Kraft og Sergeant Anders Keelsen på Sictun.	Family: Clemet Svendsen Langlie, "Biercke"/"Næs" / Pernille Hansdatter Sigtun, "Bierke"/"Næs" (F3017)
15597	Trolovet 28.08.1803 Bø Lyse1 Copuleret 18.10. Halvor Kittilssen Soterud i Sillejord enkemand og Astrid Anundsd Bruserud enke, Caut. Halvor Halvorsen Nordbøe og Raamund Soterud	Anundsdatter, Astrid "Bruserud" / "Farberget" (I15493)
15598	Trolovet 3.søndag etter påske. Zakarias er da nevnt som klokker på Byneset.	Family: Zakarias Isachsen Høyem / Maritte Olsdatter Lille Braa, "Høyem" (F915)
15599	Trolovet 6.juni viet 17.juni 1742 i Rakkestad: Joen Pedersen af Øymark med Lisbeth Hansdatter. Cau. Hans Hansen Kiølen, ligger i Rokke, og Lars Hansen Sandbæk. Kavringsmennene er hennes brødre. De kommer fra Holen i Rakkestad.	Family: Jon (Joen) Pedersen Øymark / Lisbeth Hansdatter Holen (F4571)
15600	Trolovet av kapellanen på gården Stormoen lørdag 17.oktober 1795: Enkemand Søvren Berthelssøn Stormoe og pigen Giertrud Jonasdtr.	Family: Søren Berthelsen Hojem, "Stormo" / Gjertrud Jonasdatter, "Stormo" (F1401)