Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Share Print Bookmark

Notes


Matches 201 to 250 of 17,413

      «Prev 1 2 3 4 5 6 7 8 9 ... 349» Next»

 #   Notes   Linked to 
201 .
Minnetalen til Oppegård Idrettslag:

Berit Reitan døde 84 år gammel 22.sept. 2020.

Berit ble medlem i Oppegård IL som liten jente. Hun startet med turn i 9-års alderen og kun 14 år gammel ble hun lagets faste pianist. Idrettslaget kjøpte inn et gammelt amerikansk piano som hun spilte på under turneringer.

Som voksen startet hun med håndball. Hun sa i et intervju med OI-avisen at hun heldigvis ble gravid med sistemann etter relativt kort tid, så håndballkarrieren ble relativt kort.

Så etter hvert ble det spilling som overtok.
Berit spilte piano på hyggekvelder, nisseball, idrettsstevner og ikke minst i OI-revyen. Det var i OI-revyen jeg selv ble kjent med Berit, alltid blid og med en smittende litt ru latter på lur.

Berit var også en del av den administrative delen i idrettslaget.
I 1960 startet hun som kasserer, og i de neste tiårene påtok hun seg rollen som lagets revisor og sekretær. Hun satt flere år i valgkomiteen og jobbet også med OI-avisen.

Sammen med sin gode venne Gangar startet hun bingoen på syttitallet. De visste ikke så mye om bingo, fortalte hun. Derfor dro de på studietur til Kolbotn, dekket reiseutgiftene selv og lærte hva blant annet Jackpot var. Premiene fikk de av lokale kjøpmenn, blant annet kjøpmann Berg. Premien var en halv gris, var det to vinnere delte de enkelt og greit den halve grisen i to. Bingoen bidro med kjærkomne inntekter til idrettslaget. Og Berit sto på i 22 år med å selge bonger, føre regnskap og innsamling av premier. Den eneste fredagen hun meldte avbud var da Åse ble født – og da ble det gratis kaffe på alle mann.

Berit vokste opp med Oppegård IL, og hjemme hos foreldrene ble også karneval og revyer planlagt. Det ble Maskurball og Vikingblot, med de flotteste kostymer og rekvisitter.
Det ble revyer av ulike slag og senest var det OI-revyen på agendaen. Alltid med Berit ved pianoet.

I de senere årene gjorde helsen sitt til at hun ikke fikk deltatt så mye, men noen julebord i idrettslaget og med Klubbhusets venner ble hun med på. Og Henriette og jeg fikk en fin prat med henne i forbindelse med Gangar sin bortgang.
For sin lange og tro innsats for idrettslaget fikk Berit Fortjenestemerket i 1982 og ble utnevnt til æresmedlem på julebordet i 1993.

Hun ble også utnevnt til æresborger i Oppegård syd.

Berit selv fortalte at hun satt veldig pris på samholdet i idrettslaget, og trakk frem dugnadsånden og at idrettslaget var så inkluderende. Alle likte å jobbe sammen og ingen sa nei til noen ting. Jeg følte meg hjemme i miljøet, sa hun.
Og var det en som ikke sa nei var det Berit. Hun var med og bidro til at idrettslaget ble en institusjon sør i kommunen fra midten av femtitallet og i mange tiår fremover.

Et sitat fra Ordenskollegiet da hun ble utnevnt til æresmedlem:

Jammen har jenta gjort sitt for at vi andre skal ha det godt.

Vi lyser fred over Berit sitt minne.

Oppegård IL
Hege Frøyna
 		Sværen, Berit Marie "Reitan" (I12)
 
202 .
Molde 17.1.90.

Kjære Kristoffer.

Mange tak for dit brev.
Tillad mig følgende bemerkninger til det. Min bog - som skolebog - sier du. Ja det kommer an på hvilke alternativer du stiller: mine eller Hofgård, min i fra dit standpunkt, men ej kan med bedste vilie ikke se (ja tro nu ikke, kjære Kristoffer, at jeg skriver dette for at udøve noget pres på dig; jeg hadde hellerikke villet skrive, overhovedet skrive til en fremmed, men med dig, og endda mere fordi du er et tænkende menneske, kan jeg ikke lade en uklarhed stå uopgjort) altså: jeg kan umulig tænke mig, at du, fra det standpunkt, som jo er enighed, fuldstændig enighed med mig i principet, kan, enten det så var i en anmeldelse, eller i din stemmegivning, når spørgsmålet: indførelse af min eller bibeholdelse af Hofgårds foreligger, eller endnu mere, spørgsmålet om overhovedet, nogen af lærerne kan - nogen nye lærebøger at foreslå – jeg kan ikke tænke mig, sier jeg, at du skulde til det første spørgsmål svare: Hofgård, til det andet: ingen nye lærebøger. Thi er du - fuldstændig enig i principet - så er du fuldstændig uenig i Hofgaards princip; og at bogens (H.s) princip ikke blot kommer tilsyne i definitionerne, men gjør sig gjældende i så mangfoldige ting i den hele udførelse, har du dog vel set – det var jo desuden en selvfølge.

Men, sier du, udførelsen af mit princip i min bog. Nu vel, jeg må foreløbig holde mig til de indvendinger du selv anfører – uden dog at kunne gjennemgå dem helt.
De tre første indskrænker sig til tre – exempler! for nogle exemplers skyld at modsætte sig en bogs brug i skolen! i al verden, stryg de exempler, du ikke liker! Jeg må dog få lov til at dvæle ved et af dem, det midterste. Har du læst med nøiagtighed exempelrækken på vedkommende sted? jeg tror det ikke, og derfor, så står det for mig, er selv du blevet et bytte for fordom. Exemplerne er valgt med flid, og valgt med flid netop i den orden, men det er det sidste af dem, det der gjør vedkommende exempelrække til en bevisrække, - du har overseet: det forslag tiltaler mig ikke. Du indrømmer da vel, at mig i dette sidste er objekt; men da er mig med logisk nødvendighed (grammatikken er ikke logik, men der må være ligik i grammatikken, som i alt hvad vi mennesker, gjør eller tænker) objekt også i det forslag smager mig ikke, og videre i æblerne smagte ham godt; de er netop sat så hårdt ved siden af hverandre disse har du smagt disse æbler og æblerne smagte ham godt for at få tydelig udtalt, at den forskjellige betydning af smagte i de to exempler intet har med ordets grammatiske rolle at skaffe. Det ufordærvede menneske,): et menneske, der ikke har fåt sin sunde sans for sit eget sprogs grammatik fordærvet ved græsk-latin, vil selvfølgelig ikke stødes ved disse exempler, men kun folk, som, i høiere eller mindre grad, er hildet, ikke kan se klart på sit eget sprog for de latinske-græske briller, der fra først af er bleven holdt for deres øine, mellem disse og den klare virkelighed udenom dem. Det er jo selvfølgelig kun latinen – og tyskens - dativ, som har git dig de tre ... i pennen.

Selvfølgelig er ikke dette sagt til din forkleinelse. Det er jo noget splinternyt, dette, ikke at tænke latinsk-græsk om grammatik – end jeg selv da! hvorlænge slæbte ikke jeg på denne vor fælles fædrenearv! – Jeg kunde besvare de to andre af disse tre første indvendinger, men for vidløftigt her – heller engang kanske mundtligt.

Så kommer en indvending mod perfektum som fortid. At lære om fullendt tid ligger efter min mening altfor høit for middelskolen. Nutid, fortid og fremtid er menneskenes umiddelbare tidsforestilling, og den tanke de forbinder med disse er: det som sker nu (ikke også: det som er sket nu, hvilket for det barnlige sind ialfald vil stå som en paradox: så er det jo fordi da jo, vil barnet sie det er jo kommet ud i fortiden da!), det som ikke sker længer, og det som endnu ikke er begyndt at ske.
Hvad jeg har sagt om den, ja kanske det kunde vært udtrykt anderledes, men som sagt, det er jo en småting – du kan stryge den eller rette den: attribut til prædikatet. Hvad er nu resultatet af denne gjennemgåelse? Jo, du finder en del exemple henført under en gal eller tildels gal kategori. Og så er der et par punkter i periferien, du ikke er enig i. Men si mig: finder du eller venter du at finde, nogen bog, hvor læren og endsige lærens anvendelse på ethvert punkt er efter dit hode?
Men nu er det jo det merkelige, at hvad du i det brev har anført, ikke engang gjælder læren, men kun dens anvendelse. hvis det nu hadde vært lærens anvendelse hele veien eller mesteparten af veien så kunde det jo være så sin sag; men udgjør disse ting du har nævnt dengang og de - flere ting - du sier, du endnu kunde nævne, udgjør de en så betydelig del af den anvendelse, der forøvrigt er gjort af læren i bogens 48 sider, at du for den sags skyld må stemme mod den og for Hofgård, hvis du for det første jo må forkaste, og, som jeg tror du må se, da også denne læres anvendelse på, ja mon ikke det blir langt flere punkter end de tilsvarende hos mig? Mon det ikke blir langt mere kort og godt, at springe ove, - cirkle ind - hos ham end hos mig? Ikke engang jeg selv har nogen sinde kunnet huse en sådan tanke, at et første forsøg i en ny ånd skulde i et og alt gi den for alle tider fast slåede form for dette nye, men jeg har rigtignok samtidig tænkt, at, hvis da som anført ikke forholdet mellem galt og rigtigt var så rent urimeligt, vilde det eneste rette være, når man var enig i hovedsagen og ønsket principet fremgang og enkelthederne prøvede, da at la dem bli denne prøvelse tildel (x se anmerkn.) på den eneste mulige måde, nemlig ved at indføre den i skolen og cirkle ind, hvad man fandt galt, derimod notere op, hvad rigtig man fandt at kunde foreslå isteden og i sin tid indsende dette til forfatteren (efter cirkulære fra denne).

Og så en ting til. Gad vide om ikke disse skrupler kommer af, at man læser det nye med en uvilkårlig tifold skjærpet kritik? Sjelden falder det folk ind at tænke så nøie over det tilvante. Men du, et sandhedens menneske, end om du vilde gjøre mig den tjeneste at ta for dig Hofgårs og læse den, men lære og lærens anvendelse, igjennem men den samme hårfine nøiagtighed som min! min hvad du da vilde finde? i fald du gjør det, noter regnskabet med hver af dets poster.

Anmeldelsen i Dagbl. var vist af Nordby. dine indvændinger tillægger han selv ingen væsentl. betydn.; den stærkeste af dem, den om den mindre fyldestgjørende definition af prædikatet, kommer af, at han ikke har læst nøiagtig nok efter i bogen.

Jeg håber, jeg har udtrykt mig klart nok til at du ikke sidder igjen med nogen mistanke om pres. At din stilling til bogen, hvis den var fuldt opgjort, var en skuffelse for mig, er en selvfølge, men dette indgående brev har kun med præmisserne at gjøre, de udtalte og de tænkelige.

Hils Erika.

Din heng. Karl.

(x) anmerkning:
Glem dog forresten ikke af, at denne bog, forskjellig fra andre bøger, er prøvet, hver stavelse af den, i 3 år, og ikke blot af mig selv, men også af frk.Bentzen, et menneske der forener vidt, klart syn, logisk skarphed, opfindsomhed, fordomfrihed og ubestikkelig sandhed, og af hende netop i skolens første trin. Også frk.Sang, hendes vikar, har sluttet sig helt til bogen og underviser efter den.
For 2 1/2 år siden, da frk.B. på en visit hos Knudsen erklærte ikke længer at kunne undervise efter Hofg. efterat være bleven bekjendt med min og spurgte ham om han hadde noget imod, at hun gik frem efter den, og ikke lod eleverne kjøbe nogen anden gramm., svarte han, at hun gjerne kunde få undervise efter den (han kjendte den også tildels, jeg hadde sendt den til ham til gjennemsyn, og vel at merke, den stod langt tilbage da for sit nuværende jeg) kan derfor ikke tvile på, at han svarer bejaende på lærerrådets spørgsmål om at få den indført allerede nu - med de har vel juleferier og infuenza dernede.  		Bjørset, Carl Even (I452)
 
203 .
Molde 17.1.90.

Kjære Kristoffer.

Mange tak for dit brev.
Tillad mig følgende bemerkninger til det. Min bog - som skolebog - sier du. Ja det kommer an på hvilke alternativer du stiller: mine eller Hofgård, min i fra dit standpunkt, men ej kan med bedste vilie ikke se (ja tro nu ikke, kjære Kristoffer, at jeg skriver dette for at udøve noget pres på dig; jeg hadde hellerikke villet skrive, overhovedet skrive til en fremmed, men med dig, og endda mere fordi du er et tænkende menneske, kan jeg ikke lade en uklarhed stå uopgjort) altså: jeg kan umulig tænke mig, at du, fra det standpunkt, som jo er enighed, fuldstændig enighed med mig i principet, kan, enten det så var i en anmeldelse, eller i din stemmegivning, når spørgsmålet: indførelse af min eller bibeholdelse af Hofgårds foreligger, eller endnu mere, spørgsmålet om overhovedet, nogen af lærerne kan - nogen nye lærebøger at foreslå – jeg kan ikke tænke mig, sier jeg, at du skulde til det første spørgsmål svare: Hofgård, til det andet: ingen nye lærebøger. Thi er du - fuldstændig enig i principet - så er du fuldstændig uenig i Hofgaards princip; og at bogens (H.s) princip ikke blot kommer tilsyne i definitionerne, men gjør sig gjældende i så mangfoldige ting i den hele udførelse, har du dog vel set – det var jo desuden en selvfølge.

Men, sier du, udførelsen af mit princip i min bog. Nu vel, jeg må foreløbig holde mig til de indvendinger du selv anfører – uden dog at kunne gjennemgå dem helt.
De tre første indskrænker sig til tre – exempler! for nogle exemplers skyld at modsætte sig en bogs brug i skolen! i al verden, stryg de exempler, du ikke liker! Jeg må dog få lov til at dvæle ved et af dem, det midterste. Har du læst med nøiagtighed exempelrækken på vedkommende sted? jeg tror det ikke, og derfor, så står det for mig, er selv du blevet et bytte for fordom. Exemplerne er valgt med flid, og valgt med flid netop i den orden, men det er det sidste af dem, det der gjør vedkommende exempelrække til en bevisrække, - du har overseet: det forslag tiltaler mig ikke. Du indrømmer da vel, at mig i dette sidste er objekt; men da er mig med logisk nødvendighed (grammatikken er ikke logik, men der må være ligik i grammatikken, som i alt hvad vi mennesker, gjør eller tænker) objekt også i det forslag smager mig ikke, og videre i æblerne smagte ham godt; de er netop sat så hårdt ved siden af hverandre disse har du smagt disse æbler og æblerne smagte ham godt for at få tydelig udtalt, at den forskjellige betydning af smagte i de to exempler intet har med ordets grammatiske rolle at skaffe. Det ufordærvede menneske,): et menneske, der ikke har fåt sin sunde sans for sit eget sprogs grammatik fordærvet ved græsk-latin, vil selvfølgelig ikke stødes ved disse exempler, men kun folk, som, i høiere eller mindre grad, er hildet, ikke kan se klart på sit eget sprog for de latinske-græske briller, der fra først af er bleven holdt for deres øine, mellem disse og den klare virkelighed udenom dem. Det er jo selvfølgelig kun latinen – og tyskens - dativ, som har git dig de tre ... i pennen.

Selvfølgelig er ikke dette sagt til din forkleinelse. Det er jo noget splinternyt, dette, ikke at tænke latinsk-græsk om grammatik – end jeg selv da! hvorlænge slæbte ikke jeg på denne vor fælles fædrenearv! – Jeg kunde besvare de to andre af disse tre første indvendinger, men for vidløftigt her – heller engang kanske mundtligt.

Så kommer en indvending mod perfektum som fortid. At lære om fullendt tid ligger efter min mening altfor høit for middelskolen. Nutid, fortid og fremtid er menneskenes umiddelbare tidsforestilling, og den tanke de forbinder med disse er: det som sker nu (ikke også: det som er sket nu, hvilket for det barnlige sind ialfald vil stå som en paradox: så er det jo fordi da jo, vil barnet sie det er jo kommet ud i fortiden da!), det som ikke sker længer, og det som endnu ikke er begyndt at ske.
Hvad jeg har sagt om den, ja kanske det kunde vært udtrykt anderledes, men som sagt, det er jo en småting – du kan stryge den eller rette den: attribut til prædikatet. Hvad er nu resultatet af denne gjennemgåelse? Jo, du finder en del exemple henført under en gal eller tildels gal kategori. Og så er der et par punkter i periferien, du ikke er enig i. Men si mig: finder du eller venter du at finde, nogen bog, hvor læren og endsige lærens anvendelse på ethvert punkt er efter dit hode?
Men nu er det jo det merkelige, at hvad du i det brev har anført, ikke engang gjælder læren, men kun dens anvendelse. hvis det nu hadde vært lærens anvendelse hele veien eller mesteparten af veien så kunde det jo være så sin sag; men udgjør disse ting du har nævnt dengang og de - flere ting - du sier, du endnu kunde nævne, udgjør de en så betydelig del af den anvendelse, der forøvrigt er gjort af læren i bogens 48 sider, at du for den sags skyld må stemme mod den og for Hofgård, hvis du for det første jo må forkaste, og, som jeg tror du må se, da også denne læres anvendelse på, ja mon ikke det blir langt flere punkter end de tilsvarende hos mig? Mon det ikke blir langt mere kort og godt, at springe ove, - cirkle ind - hos ham end hos mig? Ikke engang jeg selv har nogen sinde kunnet huse en sådan tanke, at et første forsøg i en ny ånd skulde i et og alt gi den for alle tider fast slåede form for dette nye, men jeg har rigtignok samtidig tænkt, at, hvis da som anført ikke forholdet mellem galt og rigtigt var så rent urimeligt, vilde det eneste rette være, når man var enig i hovedsagen og ønsket principet fremgang og enkelthederne prøvede, da at la dem bli denne prøvelse tildel (x se anmerkn.) på den eneste mulige måde, nemlig ved at indføre den i skolen og cirkle ind, hvad man fandt galt, derimod notere op, hvad rigtig man fandt at kunde foreslå isteden og i sin tid indsende dette til forfatteren (efter cirkulære fra denne).

Og så en ting til. Gad vide om ikke disse skrupler kommer af, at man læser det nye med en uvilkårlig tifold skjærpet kritik? Sjelden falder det folk ind at tænke så nøie over det tilvante. Men du, et sandhedens menneske, end om du vilde gjøre mig den tjeneste at ta for dig Hofgårs og læse den, men lære og lærens anvendelse, igjennem men den samme hårfine nøiagtighed som min! min hvad du da vilde finde? i fald du gjør det, noter regnskabet med hver af dets poster.

Anmeldelsen i Dagbl. var vist af Nordby. dine indvændinger tillægger han selv ingen væsentl. betydn.; den stærkeste af dem, den om den mindre fyldestgjørende definition af prædikatet, kommer af, at han ikke har læst nøiagtig nok efter i bogen.

Jeg håber, jeg har udtrykt mig klart nok til at du ikke sidder igjen med nogen mistanke om pres. At din stilling til bogen, hvis den var fuldt opgjort, var en skuffelse for mig, er en selvfølge, men dette indgående brev har kun med præmisserne at gjøre, de udtalte og de tænkelige.

Hils Erika.

Din heng. Karl.

(x) anmerkning:
Glem dog forresten ikke af, at denne bog, forskjellig fra andre bøger, er prøvet, hver stavelse af den, i 3 år, og ikke blot af mig selv, men også af frk.Bentzen, et menneske der forener vidt, klart syn, logisk skarphed, opfindsomhed, fordomfrihed og ubestikkelig sandhed, og af hende netop i skolens første trin. Også frk.Sang, hendes vikar, har sluttet sig helt til bogen og underviser efter den.
For 2 1/2 år siden, da frk.B. på en visit hos Knudsen erklærte ikke længer at kunne undervise efter Hofg. efterat være bleven bekjendt med min og spurgte ham om han hadde noget imod, at hun gik frem efter den, og ikke lod eleverne kjøbe nogen anden gramm., svarte han, at hun gjerne kunde få undervise efter den (han kjendte den også tildels, jeg hadde sendt den til ham til gjennemsyn, og vel at merke, den stod langt tilbage da for sit nuværende jeg) kan derfor ikke tvile på, at han svarer bejaende på lærerrådets spørgsmål om at få den indført allerede nu - med de har vel juleferier og infuenza dernede.  		Brinchmann, Christopher Bernhoft (I31)
 
204 .
Mottakelsen i Tyskland:

Donau klappet til kai i Stettin. På land vrimlet det av soldater og politi - grå, grønne og sorte uniformer om hverandre - som gjorde seg klare til å ta imot over 1.000 fanger. Havnen var trolig sperret av for anledningen, for sivile folk var ikke å se.
Mens det ble gjort forberedelser på land, ble om lag 60 fanger ropt opp på dekk. Disse ble skilt fra resten av fangene, stilt opp til avmarsj, og sendt til Elsass, en Nacht und Nebel leir. Mange av disse døde der.

Opprop for de andre fangene hadde det vært et par ganger allerede, men nå gikk det løs igjen. Fangene ble kommandert ned landgangen og straks etter begynte endeløse opprop nede på kaien også. Her ble de ulike gruppene med fanger skilt - politiene for seg, studentene for seg og de politiske fangene i en tredje gruppe. Det tok lang tid, og kaldt var det. Spenningen var stor og spekulasjonene mange - hvor skulle de forskjellige gruppene? Ingen visste noe.

Først ut på ettermiddagen var oppropet endelig ferdig. Etter en del timers ventetid ble det gitt ordre om avmarsj. Fangene merket nå en tydelig forskjell med hensyn til behandlingen. Vaktpostene var iltre, og lederne deres - offiserene - var hundre ganger verre. Det var rent sånn at de søkte leilighet til å slå, skrike og bære seg som ville.

På skiftetomten, ikke langt unna ventet det tog med en lang rekke lukkede godsvogner (såkalte kuvogner). Det ble det neste transportmiddelet for denne fangetransporten.
Under skrik, slag og trusler ble fangene jaget i springmarsj bort til de ventende kuvognene, hvor de hurtigst mulig måtte klatre opp og dumpe inn i trengselen med sine medfanger. Det var alvorlig trangt i kuvognene, og med opp mot mer en 60-70 mann i hver vogn, ble skyvedørene slått igjen. Da ble det selvsagt bekmørkt.

Da, som et løfte om samhold, lød plutselig sangen - Bedre og bedre dag for dag - fra en av vognene, og straks var alle med på sangen.

Det var råkaldt, og stå der stuet inne i de trekkfulle vognene. Det var langt fra behagelig. Fortsatt skulle det gå timer før toget beveget på seg.
Tett sammenstuet, nesten uten å kunne røre seg, sto fangene i vognene. Alle kunne ikke sitte på en gang, det var det ikke plass til. Halmballer ble kastet inn i vognene. Fangene rev opp og drysset halm ned mellom seg. Det lunet litt.

Det var blitt natt og mørkt igjen ute før toget begynte å bevege seg. Hvor de skulle visste de ikke. Fort gikk det ikke. Flere ganger stanset toget ved stasjoner for skifting, frem og tilbake, til dels så hardhendt skifting at fangene skaket mot hverandre i trengselen i mørket. I trengselen hutret de og frøs, det var for kaldt og for urolig til å få sove. Armer og ben stivnet til av kulden og mangelen på bevegelse.

Noen ganger når toget stanset, fikk noen få som sto nærmest dørene gå ut og gjøre sitt fornødne. De andre - hva de gjorde? Noen fant en blikkboks, eller det ble ofret en gummistøvel, som ble sendt rundt på omgang, og innholdet ble tømt ut av gluggene. Løsningen for andre igjen ble å la det stå til, og la alt gå i buksene.

Vann hadde de ikke fått på over et døgn, og tørsten plaget fangene. Frank Storm Johansen opplevde det slik:

På en stasjon hvor vi stoppet, ropte jeg til vaktposten av vi måtte ha vann. En kald latter var svaret og et spørsmål om jeg var gal, det var jo 10 kuldegrader. Jeg sa vi ikke hadde smakt vann på over et døgn, men han bare ba meg holde kjeft.

At det begynte å lysne av dag, så fangene igjennom sprekkene i vognene. Utenfor var et flatt og ensformig landskap, dekket av et tynt lag med snø. Stasjoner med ukjente landsens navn ble passert. Hjulene klapret monotont mot skinneskjøtene, og til plage for fangene trakk det en isende vind igjennom de utette veggene til vognene. Samtalene fangene imellom hadde for lengst gått i stå. Stort verre enn dette kunne det vel ikke bli.

Utpå kvelden var de endelig fremme, etter om lag 28 timer i sardintilværelsen i vognene. Døren ble slått opp med brak, og sirkuset begynte igjen.
De første som sto nærmest dørene, som stive og støle skulle hoppe ned på plattformen, ble brutalt grepet og hivd ut. Heraus, Mensch! Los, los! De tyske vaktene skrek og kommanderte, slo med geværkolber mot forsvarsløse rygger og ellers hvor det måtte falle seg. Tunge militærstøvler spente på måfå inn i fangeflokken. Aufgehen zu fünfen! Los, los, ihre Schweine, ihr Drecksäcke! Eder og forbannelser haglet over fangene.

I mørket kunne fangene skimte en liten grå stasjonsbygning med navnet Sachsenhausen under en blendet lampe.

Aksel Smith Sinding skrev:

...vi hadde jo hørt og lest om slike transporter, men vi trodde jo ikke at nettopp vi skulle havne i en slik redselstransport... ja, det ville nok gå mange år før minnet om denne turen fra Stettin til Sachsenhausen vil forsvinne...

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker. 		Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
205 .
Mottatt epost 19/10/2024:

Vi er to danske slægtsforskere, som langt tilbage i tiden stammer fra Coucheron slægten.
Vi kan på din hjemmeside se, at det gør du også.
Vi har i mange år researchet omkring familien og er blevet opmærksomme på, at der på Internettet mange gange står forkerte oplysninger om Herman Coucheron (16?? – 1678) Vi forsøger nu at skrive ud til alle disse hjemmesider, og håber at fejlen kan blive rettet, da mange slægtsforskere kopier fra andres hjemmesider, uden at kontrollere kilderne.

Fejlen er, at der mange steder er skrevet, at Herman Coucheron er søn af Willum Coucheron (16?? – 1689). Men det er ikke rigtigt. De er i stedet brødre. Begge er sønner af Anthonie Coucheron (15?? – ca. 1639) og hans hustru Kummertien Hermans.
Og beviserne er følgende:

I Norsk Slektshistorisk tidsskrift Bind 9, s. 62-63 udgivet 1943-44, slår militærhistorikeren C.S. Widerberg fast, at de er brødre. Han henviser til dokumenter, der befinder sig i Wedels arkiv, som befinder sig i det norske Rigsarkiv. (se bilag 1)

I 1678 skriver Anna Coucheron, enke efter Herman Coucheron, et brev til kongen for at bede om økonomisk hjælp, så hun kan rejse med sine fire umyndige børn op til hendes mands broder ( meines sel. mannes bruder, Oberste Coucheron) og da kun Willem Coucheron og hans søn Anthony Coucheron opnåede rang af oberst kan det kun være en af de to. Willem Coucheron blev oberst i 1676, Anthony Coucheron blev først oberst i 1684 og da Annas brev er dateret 1678, kan det derfor kun være Willem Coucheron hun referer til. Dermed er det bevist at Herman Coucheron er bror til Willem Coucheron og IKKE søn af ham. (se bilag 2)

I 1640 foregår der en bodeling efter Antonie Coucheron. Den er skrevet i Dordrecht i Holland, og heri kan man se at:

Anthonie havde 5 børn, Geertruijt, Willem, Maria, Trijnten og Herman.
At Geertruijt var datter af Anthonie Coucheron og hans første kone Elsken Michiels og hun nu gift med Løjtnant Luert Uninga.
At Willem, Maria, Trijnten og Herman var børn af Anthonie Cucheron og hans anden kone Commerken Hermans.
At Willem og Maria er voksne, og Maria nu er gift med en mand ved navn Bronsvelt.
At Trijnten og Herman er mindre årige og bliver tildelt værger (Herman Sijmonsz & doctor Nijekercken).
At Anthony Cucheron er gift for 3. gang. Navnet på hans sidste kone nævnes ikke i bodelingen. (Se bilag 3)

Grunden til at fejlen omkring Herman Coucheron er opstået, er tilsyneladende militærhistorikeren Hirsch, som skriver, at Herman er Wilhelms broder og dermed Willums søn. Men det skyldes, at han fejlfortolker Annas brev, og ikke er opmærksom på, at oberst Coucheron må være Willum, da kun han har opnået denne titel i 1676, da Anna skriver brevet.

Bilag 4 er en oversigt af Antonie Coucherons ægteskaber og børn.

Vi håber meget, at du vil kigge nærmere på materialet, og rette oplysningerne på din hjemmeside, så ikke andre kopier fejlen.

Og du er naturligvis velkommen til at skrive til os, hvis du har spørgsmål.

De allerbedste slægtsforsknings hilsner
Hugo Kristensen og Morten Jensen
hugo@hugo62.dk mj0123@outlook.dk 		Family: Antonie de Mauleon, "Cucheron" / Kummerta Hermans, "Coucheron" (F1661)
 
206 .
Nekrolog i Aftenposten, 16.august 2021 av Anbjørg Ohnstad på vegne av Kvinnegruppa av 1972:

Hun kunne forvandle utslitte plagg til et kunstverk.
Anka var samfunnsengasjert og hadde kunnskap om mange ting.

Anka døde på vennskapets dag 30. juli. Hun ble bare 69 år. Anka var vennskapets mester. Hun lærte oss om hva ekte vennskap er. Gjennom 49 år har vi møttes i Kvinnegruppa av 1972. Vi er en gruppe kvinner som gikk på embetsstudiet i psykologi i Bergen, og i tillegg til oss ble Anka en del av denne kvinnegruppa, selv om hun studerte sosiologi. Anka var østlending og ble boende i Bergen, der hun traff Knut som hun giftet seg med.
Kvinnegruppa har de siste årene møttes en gang i året. At møtet i fjor var det siste med Anka er ufattelig. Hun var den mest stabile i gruppen, som alltid møtte, alltid engasjert i det vi alle holdt på med. Om vi diskuterte faglige temaer, traumer, psykologiske temaer eller personlige erfaringer, bidro hun med sin livserfaring, klokskap og kunnskap. Anka var samfunnsengasjert og hadde kunnskap om mange ting. Anka så folk rundt seg, og en god observatør og en god lytter, hun hadde stor omtanke for dem som hadde det vanskelig, også når hun lå på sitt aller siste.
Anka hadde mange talenter, både akademiske og kunstneriske. Hun var en analystisk akademiker og god veileder, hun hadde smak og stil og kunne forvandle utslitte plagg til et kunstverk. Dessverre sviktet helsen tidlig og satte en brutal stopper for at hun fikk utfolde talentene sine. Vi som kjente henne, nøt godt av hennes klare analytiske evner og deltagelse. Vi kommer til å savne hennes nærvær og gode latter. Takk for langvarig vennskap. Våre tanker går til Knut og familien. 		Broch-Due, Anne Kathrine (I23053)
 
207 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I21315)
 
208 .
Noen av disse?

Verlustlisten 1. Weltkrieg, page 11812: Duhme Otto (Reddeber):

Otto Duhme. 1.Komp. Infanterie-Regiment 184. Preussen 493.
Bisher vermisst gem. gefallen 30.mars 1916.

Kilde:
http://des.genealogy.net/search/show/3152878

Verlustlisten 1. Weltkrieg, page 9929: Duhme Otto (Redeber, Wernigerode):

Otto Duhme. Infanterie-Regiment 184. Preussen 373.
Vermisst 6.november 1915.

Kilde:
http://des.genealogy.net/search/show/3255586 		Duhme, Otto Eduard Christian (I113)
 
209 .
Norsk slektshistorisk tidsskrift (trykt utg.). 1998 Vol.36 Nr.4:

Gyldenløvefeiden var en ærerik tid for norsk militærmakt. Norske soldater vant tilbake tidligere tapt land. Ved freden i Lund i oktober 1679 sto ikke en svensk soldat på norsk jord, og Bohuslän var stort sett på norske hender. Krigslykken var stor og staben til kommandant oberst Willem Coucheron hadde erobret og okkupert Carlsten festning.
Men, fordi den svenske kong Carl 11. seiret mot danskene lenger sør måtte de beseirede områdene lenger nord oppgis. 		Coucheron, Willem (Wÿllem) "Cuchron" (I2886)
 
210 .
Norsk statsminister i Stockholm i Francis Hagerups 2.regjering .

Ibsens hovedmotiv for å fortsette i regjering var å få løst konsulatsaken, og som statsminister i Stockholm ville han kunne lede forhandlingene fra norsk side. Imidlertid var stemningen i Sverige nå i ferd med å slå om i mindre kompromissvillig retning, mens Ibsen kom til å hevde norske standpunkter sterkere enn venstrefolk hjemme hadde tenkt seg. Ibsen mistet dermed grepet om saken, og da Hagerups regjering måtte gå av i mars 1905, havnet han på utsiden av begivenhetene.

Unionsoppløsningen ble gjennomført og forsvart langs den konsekvente linje som Ibsen hadde hevdet så sent som i februar 1905, da han var mer bestemt enn de fleste på å få unionen sprengt. Hans motstandere hevdet imidlertid at Ibsen hadde tenkt seg et mindre radikalt mål, og at hans fremgangsmåte uansett ikke ville ha ført fram til det som ble resultatet.

Det ser ut til at Ibsen høsten 1905 takket nei til et tilbud om å gå inn i det nye norske diplomatiet, på grunn av uenighet med statsminister Christian Michelsen. Tilbudet ble ikke gjentatt senere, og han ble heller ikke tilbudt plass i regjeringen flere ganger. På den annen side tok han ikke selv noen initiativ til å engasjere seg i politikk eller administrasjon. Etter at han hadde arvet sin fars formue og forfatterrettigheter hadde han heller ikke noe økonomisk behov for dette.

-

Sigurd Ibsen var Norges statsminister i Stockholm fra 1903 til 1905 mens George Francis Hagerup var statsminister i Kristiania. Ibsen var en sentral person i oppløsningen av unionen mellom Sverige og Norge i 1905. Han er regnet som viktig i arbeidet med å overtale viktige personer som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen til å gå inn for monarki. Mange av disse ønsket opprinnelig republikk som styreform.

Han er kjent for sin innsats for å bygge en egen norsk utenrikstjeneste og som pådriver for konsulatsaken under unionen med Sverige, og regnes som Utenriksdepartementets far.

Ibsen var hjernen bak Venstres krav om egen utenrikstjeneste, konsulatsakens intellektuelle drivkraft og mannen som bygget det administrative skjelettet som ble til Utenriksdepartementet i 1905. Spørsmålet om en uavhengig utenrikstjeneste ble som kjent den utløsende faktor for unionsoppløsningen. Han var lite anerkjent i sin samtid og skulle bli lite kjent av sin ettertid, men er en helt sentral skikkelse både for norsk diplomati og norsk utenrikspolitisk tenkning.

Ibsen var den drivende politiske kraft for å få oppgradert utenriksanliggende fra kontor- til avdelingsnivå. I 1899 bevilget Stortinget pengene til utenrikskontor, og Ibsen ble utnevnt som dets første sjef. Ibsens tenkning bar administrative frukter i 1899, da Afdelingen for Udenrigske Sager, Handel og Søfart ble opprettet ved Kgl. Resolusjon av 8.juni, med Ibsen som ekspedisjonssjef. Avdelingen besto, slik Ibsen hadde ønsket, av 2 kontorer:

1. Utenrikskontor for konsulatvesenet og sjømannssakene.
2. Utenrikskontor for traktat- og grensespørsmål pluss korrespondanse med utenriksdepartementet i Stockholm.

Ibsen kunne innkassere nok en politisk og administrativ seier da ikke bare hans avdeling, men hele Indredepartementet som det var en del av, ved Kgl. Resolusjon av 9.september 1902 ble omdøpt til Departementet for udenrigske sager, handel, sjøfart og industri. Dette grepet var upopulært på svensk side, siden det tydet på at Norge hadde tatt et langt steg mot å løsrive seg fra unionens felles utenrikstjeneste med tilhold i Stockholm.

Kilde:
https://www.regjeringen.no/no/om-regjeringa/tidligere-regjeringer-og-historie/historiske-artikler/embeter/statsminister-i-stockholm-1873-1905/sigurd-ibsen/id440583/ 		Ibsen, Sigurd (I24676)
 
211 .
Olaf skal ha blitt så dårlig i benene at han måtte amputere det ene benet. Han hadde trefot etter det.  		Lorentzen, Svend Olaf (I503)
 
212 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6062)
 
213 .
Om farens død, utdrag fra intervju med datteren Marit i 2016:

Din første sorg er din største sorg.

Jeg mistet faren min påska 1971. Jeg var 6 år. Jula det året husker jeg ikke. Men jula 1972 må tåka ha letta, jeg gledet meg sånn! Lillejulaften pyntet vi juletreet og skulle legge oss. Men så falt det ned et fly i Asker. 40 passasjerer døde, fem overlevde. NRK sendte direkte, vi satt i sofaen med nylaget julegodt og så på direktesending i timevis. Vi hadde liksom stålsatt oss for jula, hele gjengen. Ny, fin krans til pappa sto klar i yttergangen. Gravlys. Men så falt det ned et fly i Asker, og fra mammas ansikt forsvant det tapre smilet. For vi visste hvordan alle disse menneskene nå hadde det...
Julaften 1972 våknet jeg til et juletre som bugnet av gaver. Vi fikk nok litt ekstra, vi ungene uten far. Jeg husker alle som var der for oss, familie, venner, naboer. Jeg elsker dem fortsatt, god jul til dere! Men jeg husker også de som forsvant, tanta som glemte oss. Det er fortsatt sårt.

-

Om farens død, utdrag fra intervju med datteren Marit i 2017:

Ole Martin og Gunvor hadde satt 4 døtre til verden, men da Marit var 6 og 1/2 år slo lynet ned under påskeferien på hytta i Berkåk. Jeg skjønte jo ikke hva som skjedde, men pappa ble plutselig dårlig, ambulansen kom og hentet ham, og etterpå satt vi andre i en taxi på vei hjem til Trondheim. Mamma satt mellom oss i baksetet og tårene trillet nedover ansiktet hennes. Hun visste at pappa var død, men vi forsto det ikke ennå.
Ole Martin, som jevnlig brukte å ta med jentene sine på teater og legge beslag på en liten benkerad i parkett, var så vidt passert 40. Det var som om noen trakk ned et rullegardin foran Marit. Akkurat så traumatisk var det, og pappas bortgang vil sitte boret fast inni meg til evig tid. Jeg kan fortsatt møte godt voksne mennesker og ganske kjapt merke om vi tilhører et slags skjebnefellesskap, om hun eller han også mistet en av sine foreldre da de var små. Denne første sorgen blir den største sorgen, og den slipper du ikke fra. Da jeg selv fikk barn som 30-åring, ble jeg plutselig så redd for å dø fra ungene mine. Jeg var ikke bare redd for at det skulle skje, men helt sikker på at det ville hende. Det var en helt konkret redsel, som jeg fikk styr på etter hvert. 		Aune, Ole Martin (I840)
 
214 .
Om Kristiania oppfostringshus:

Prinsippet om at enhver som kunne betale skulle betale for undervisning av sine barn, ble i lang tid fulgt etter Kristianias grunnleggelse, uten at man sørget for undervisning av de barn som var fra hjem hvor man intet kunne avse til betaling for undervisning, og hvor evne og lyst til å skaffe det nødvendige til barnas underhold mang en gang var mindre enn liten. Fra mikkelsdag 1688 skulle først Kristian V's norske lov tre i kraft, og overformynderne skulle ha sørget for å få barn til skole fra slike hjem.
Tilstanden i Københavns skoleområde, som knapt var bedre enn Kristianias i denne tiden, ble beskrevet 4.juli 1707 fra Sjællands biskops overhøring av barn i den dansk-norske hovedstaden. Han fant dem grovt uvitende i de religiøse sannheter, og samtidig påpekte han at skolemestrenes uvitenhet deri var stor. Det ble derfor pålagt skoleholdere å møte frem hos sin sokneprest for at han skulle kunne overhøre dem, og ingen skulle magistraten kunne ansette utenom de skoleholdere som presten fant dyktige nok.

Innsamling av penger til et hjem for foreldreløse barn i Kristiania ble startet i kirken allerede før 1700, og mange ga da de så at pengene også gikk til å skaffe fattige barn undervisning. Den første tiden ble penger brukt for tukthusets mangeartede virksomhet, men kravet om pengenes rette seiret til slutt.
Den 1.oktober 1778 kunne 25 gutter og 25 jenter få et hjem i Waisenhusets gård ikke lang unna festningsmurene i Kongens gate. Magistraten søkte 28.august 1779 om å få det såkalte Brockenhuusiske gård gitt av det offentlige til Kristiania oppfostringshus, og 20.oktober 1780 falt kongelig resolusjon om betaling av vederlag for gården, og at den skulle tilhøre Kristiania oppfostringshus.

Klokker på Toten, studiosus Lars Hornberg, ble antatt som oppfostringshusets lærer og økonom, og hans hustru skulle hjelpe han i hans gjerning, ifølge den 13 siders skrevne instruksen. Lønnen for undervisningen var 100 riksdaler årlig, 100 riksdaler årlig til brenneved og lys, og 25 riksdaler årlig for hvert barn skulle dekke økonomiutgiftene.
En lege var vel med i forfattelsen av spisereglementet, som også gir innblikk i datidens kulturoppfatning. Barna skulle ha - tilstrekkelig mat, god og vel tillavet spise. Samme skal bestå til frokost om morgenen i varmt øl og brød, til middag 2 retter mat, efter omstendighetene avvekslende av suppe, kål og erter med kjøtt til, melkevelling med fisk til, og andre sådanne retter som tjenligst og gavnligst eragtes. Om eftermiddagen gis de mindre barn under 12 år et stykke brød med ost til, men de eldre får imellem måltidene intet. Til aftensmåltid gis avvekslende mel- og gryngrøt med melk eller øl til, melkepapp eller andet sådant, og dertil er rett av kjøtt eller fisk, og undertiden smør eller ost med brød til. Til middags- og aftensmåltidene gis flatbrød av blandet byg- og havremel, men de som får imellem måltidene, gis rugbrød. Det overlates til eget godtbefindende enten å spise barna under ett eller å tildele hver især sin porsjon, men i begge tilfeller må sådan være tilstrekkelig og porsjonene innrettede efter barnas alder og størrelse, at de derav kan mettes. Så vel til middags- som aftensmaten, og efter fornødenhet om eftermiddagen, gis barna godt, sundt og velkokt øl, hvoruti så vel porsjonen som hvor ofte rammes efter barnas forlangende og efter beste samvittighet, at de ei lier tørst og klage derover høres.

Skoletiden om vinteren var fra klokka 8 til 12, deretter igjen fra klokka 13 til 16. Om sommeren fra klokka 7 til 11, deretter fra klokka 14 til 17. Lørdager var det undervisning kun 1 time, og de øvrige timene av dagen ble brukt til - adskillig nyttig håndgjerning. Guttene skulle binde strømper, sy, lappe og stoppe sine klær, mens jentene skulle læres opp til å kunne sy all slags søm, spinne både ullent og linnet, og binde for sin egen fornødenhet såvel som for guttenes, og endelig anføres til alle slags husgjerninger - således, at, når de efter å ha været til konfirmasjon og kommer ut fra denne stiftelse, de da kan forsvare tjeneres plass hos bra folk som måtte forlange dem i tjeneste. 		Hansen Narum, Lars "Wold" (I15923)
 
215 .
Om Sachsenhausen:
Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen ble bygd av fanger fra Nord-Tyskland sommeren 1936. Det var den første konsentrasjonsleir som ble anlagt etter at Heinrich Himmler, Reichsführer i SS, i juli 1936 var blitt utnevnt til sjef for tysk politi. Anlegget var utarbeidet på tegnebrett og skulle være mønster for konsentrasjonsleirer. Samtidig skulle det vise den absolutte makt som SS hadde over sine fanger.

Sommeren 1936 ble det i furuskogen ved Oranienburg, ca 35 km. fra Berlin, felt noen trær og bygget en brakke. En forkommando på 50 fanger fra KZ -leiren Esterwegen i Emsmoor ble innkvartert, og de følgende seks uker kom ytterligere tre transporter på hver 300. Fangene selv bygde opp konsentrasjonsleiren, det var også fangene selv som i praksis drev konsentrasjonsleiren.
Med sin plassering nær rikshovedstaden Berlin hadde Sachsenhausen en særstilling i systemet av nazistiske konsentrasjonsleirer. Dette ble understreketi 1938 da den sentrale administrasjonen for alle leirene ble flyttet fra Berlin til Oranienburg.

Fra 1936 til 1945 ble mer enn 200.000 mennesker sendt til Sachsenhausen. I den første tiden var det politiske motstandere av naziregimet, men etterhvert ble det stadig flere av de grupper som nazistene anså som rasemessig eller biologisk mindreverdige. Fra 1939 kom en stadig voksende strøm av mennesker fra de stater som ble okkupert av de tyske styrker.
Titusener av fanger døde i leiren på grunn av sult, sykdommer, tvangsarbeid og mishandling, mens andre ble offer for massemyrderier, satt i system av SS. Da leiren ble evakuert i slutten av april 1945, døde enda noen tusen fanger under dødsmarsjene. Ca.3.000 som var blitt igjen i leiren - syke, leger og pleiere - ble 22.april 1945 befridd av russiske og polske enheter av Den røde armé.

Det var i Sachsenhausen flest nordmenn satt fanget. De første ankom våren 1941. Forholdene var gjennom hele 1941, 1942 og første halvår 1943 svært vanskelige. De første dødsfallene blant norske fanger kom tidlig i 1942. Fra sommeren 1942 ble de norske fangene samlet på en egen brakke. Det fortsatte å komme nye nordmenn, slik at det ved utgangen av 1943 var hele 5 norske brakker. Forholdene på sykebrakka ble også bedre i løpet av 1943. Flere norske leger blant fangene gjorde en stor innsats. Det hjalp også at det lyktes å få inn viktige medisiner fra Danmark og Røde Kors. Det som kom til å bety mest for at så mange norske greide seg gjennom oppholdet i Sachsenhausen, var imidlertid at det fra sommeren 1943, etter påtrykk fra det internasjonale Røde Kors, som i samarbeid med sivilinternerte nordmenn i Tyskland hadde klart å lokalisere dem, ble gitt tillatelse til å motta matpakker fra Røde Kors. Fra høsten 1943 kom det fart i forsendelsene, og de kom fra flere hold. Det kom standard matpakker fra Danmark og Sverige, og fra Røde Kors i Sveits, hvor den norske diplomat Peter Anker var koordinatoren. Og ikke minst småpakker hjemmefra. De norske fangene kom dermed i en bedre situasjon enn mange av medfangene. De sivilinternerte nordmennene tilhørte familiene Hjort og Seip og levde i Gross Kreutz i Brandenburg omlag 100 km syd for Sachsenhausen.

I alt 3.240 nordmenn kom til Sachsenhausen, men mange av dem ble sendt videre til andre konsentrasjonsleirer. Ca. 2.000 nordmenn satt her i lengre tid, blant annet de overlevende fra Telavåg og Kvarstad-båtene. Tilsammen døde ca.200 nordmenn i Sachsenhausen.

Fangenes første møte med leiren var brutalt. De ble fratatt alle klær og eiendeler, ble klippet og barbert der det fantes hår på kroppen og de ble dusjet med desinfiserende væske.
Fangene kom så til en Zugangslager (gjennomgangsleir), denne besto i den såkalte Skomarsjen, som betydde at fangene måtte gå inn sko som skulle benyttes av de tyske soldatene. Dette var en enorm påkjenning. Hver dag måtte fangene gå 42 kilometer (tilsvarende en maraton) på varierende underlag som grus, stein, gress og asfalt. Det var vanskelig å finne riktig skonummer og mange fikk store gnagsår på føttene av skomarsjen i tillegg virket dette svært utmattende på fangene, som ikke kunne sette seg ned for å ta en hvil.

Fangene måtte også lære seg tyske gloser da de kom til leiren. Dette var kommando ord som høyre (rechts) og venstre (links), det medførte straff dersom man ikke lød ordre, dermed var det viktig å forstå ordrene som ble gitt på nettopp tysk.

Det snakkes som regel om den harde og den gode tida for nordmenn i Sachsenhausen. Skillet kan settes til årsskiftet 1942-1943. De nordmennene som kom til leiren i 1941 og 1942 møtte en hard tilværelse med sult og sykdom. Dessuten var leirlivet preget av en brutalitet som de ikke kjente fra fangelivet i Norge. I juni 1942 fikk imidlertid de norske fangene sin første norskebrakke (brakke 3, senere omdøpt til brakke 1) og slapp dermed å bo spredt rundt i leiren slik de andre fangene måtte. At nordmennene fikk bo sammen på en egen brakke – selv om brakkesjefen var tysk – markerte en forbedring i levevilkårene fordi samholdet var godt og de kunne støtte og hjelpe hverandre bedre enn før. De slapp også å være redd for mishandlinger og tyveri fra andre fangers side. Etter hvert som det kom flere nordmenn til leiren, fikk nordmennene også flere brakker og å slutten av 1943 var brakkene nr. 1, 2, 23, 24, 25 norskebrakker (også danske fanger ble innkvartert her). I de siste månedene før oppløsningen av leiren skjedde det imidlertid en del omrokkeringer.

I brakkene bodde man veldig tett, sengene var bygget i 3 etasjer og man bodde 2 og 2 i hver etasje. Slike tette forhold sammen med dårlig kost og hygiene, lite søvn og kulde førte til at sykdommene florerte. Senere ble forholdene noe bedre, i og med at man ble tilsendt pakker fra Røde Kors som inneholdt mat.
Selv om livet i leiren var hardt, var dette en av leirene hvor det var nogenlunde ordnede forhold, man hadde spiseplasser i brakkene og også skap hvor man kunne legge inn i de få eiendelene man hadde. Fanger som ble sendt videre til andre leire, som Majdanek og Auschwitz, begge i Polen, ønsket seg tilbake til Sachsenhausen nettopp på grunn av disse ordnede forholdene, dessuten følte man seg tryggere her, hvor enn utrolig det høres ut.

Fra soloppgang og til mørket falt på arbeidet fangene under de mest ekstreme forhold. Trær ble felt og slept vekk og bygningsarbeider utført i et voldsomt tempo under skrik og slag fra SS-vaktenes side. Arbeidet krevet blod og svette, krøplinger og døde. Oppførelsen av KZ-leiren Sachsenhausen var preget av umenneskelige arbeidsforhold, utilstrekkelig kost og ren terror.

På grunn av den lave produktiviteten i tvangsarbeidet fikk tyske (ikke-jødiske) fanger lov til å motta matpakker fra slutten av oktober 1942 og rundt årsskiftet 1942-1943 ble denne tillatelsen utvidet også til å gjelde en del andre fanger, deriblant nordmennene. Nordmennene (ikke NN-fangene) fikk pakker hjemmefra og fra Røde Kors. Dessuten fikk de nordmennene som ikke var NN-fanger lov til å skrive ett brev hver 14.dag. Brevet måtte skrives etter en bestemt mal og på tysk, dessuten var det underlagt streng sensur, men likevel; fangene fikk mulighet til å skrive hjem, noe som var veldig viktig for å holde motet og humøret oppe. Dette markerte begynnelsen på den gode tida (relativt sett!) for nordmennene sin del. At de fikk bo på egne brakker og fikk tilsendt mat bedret levevilkårene betraktelig.

Flere norske kjente fanger satt i leiren. Blant dem var forfatteren Arnulf Øverland som ble sendt hit fra Grini, og Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli, begge ble senere statsminister i Norge. 70 fanger fra Telavåg ble også sendt til Sachsenhausen i mai 1942, av disse døde 25 i løpet av den følgende vinteren. Tilsammen døde 200 nordmenn i Sachsenhausen.

Angiveri var en metode som førte til belønning for de fangene som anga sine medfanger. Straffene som fulgte var harde, blant annet ble det benyttet piskeslag til avstraffelse, 25 piskeslag var den mildeste straffen i så henseende. Det var fangene selv som utførte piskeslagene, og straffen var ikke bare smertefull, det var også nedverdigende å bli slått av en medfange.
Andre avstraffelsmetoder var fengsel eller jordcelle. Jordcella var en celle under jorda som var rundt 2 kvadratmeter stort, her satt fangen uten lys og ofte uten mat. Henrettelser forekom ofte som ved strangulering (kvelning) og ved skyting som foregikk i skyttergraven som fantes i leiren. Dersom en fange ble hengt, måtte de andre fangene være vitne til denne hendelsen.

Fangeleiren med kommandantur og Industrie und Bauhof var til å begynne med omgitt av et piggtrådgjerde, men allerede i løpet av 1937 ble dette leirområdet firedoblet med blant annet - boliger for SS-vaktene og industribygninger. Selve leiren ble liggende i utkanten av Oraninenburg.

I form av en trekant, en kjempestor trekant, ble de i de følgende år bygget en KZ-leir med 68 fangebrakker til foreløpig 10.000 mann. I tillegg kom SS-kaserner og annet.

Selve fangeleiren ble anlagt slik at fangebrakkene spredte seg vifteformet ut i fire rekker omkring en halvsirkelformet appellplass. Denne oppbyggingen sikret full kontroll over området fra vaktenes side.
Hele fangeleiren var omgitt av en høy mur med 9 vakttårn og et piggtrådgjerde som var ladet med 1000 volt. Kontakt med gjerdet, medførte døden.
Foran fangeleiren lå kommandanturet og en rekke tjenesteboliger for SS-staben.
Rundt leiren lå en rekke fabrikker og verksteder som tyske firmaer hadde anlagt og hvor de for en billig penge leide arbeidskraft fra leiren, mange kjente firmaer var med på dette.

På Industriehofs område lå også krematoriet, bygget i 1940 med 2 ovner, en brakke som var ombygget til masseutryddelsessted. Her ble blant annet 18.000 sovjetiske krigsfanger myrdet.
I tillegg kom den såkalte Station Z, et beryktet tillintetgjørelsessted med et nakkeskuddsanlegg, et gasskammer og fire krematorieovner. Ved siden av lå skytegraven med fire galger i tillegg. Ufattelige lidelser for fanger fra de okkuperte landene fant sted her. Dette området var også omgitt av en høy mur med ni vaktktårn.

I et skogsområde lå også et lager hvor SS oppbevarte en del av det byttet som var tatt fra de okkuperte land.
I en stor gård holdt man hunder som var dressert til flere oppgaver. En var til å passe på fanger under marsj utenfor det indre gjerdet, andre oppgaver var ved fronten.

Etter krigens slutt, opphørte ikke Sachsenhausens status som konsentrasjonsleire. Leiren ble da brukt som interneringsleir for krigsforbryterne, det vil si nazistene.

Man kan besøke Sachsenhausen i dag, men det er ikke mye som står igjen av leiren. Nærmest alle brakkene er borte av ulike årsaker, men de manglende brakkene er markert med en stein og et nummer hver. En av brakkene som fortsatt står og som er brukt som utstillingsbrakke, ble for noen år siden tent på av nynazistene, men man har valgt å la brakka stå slik, med tydlige brannskader fordi man vil vise at det dessverre fortsatt finnes mennesker med nazistisk tilknytning. 		Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
216 .
Ombord i slaveskipet Donau:

Langs en lang rekke med vaktposter ble fangene først kommandert ombord. Under skrik og skrål, med spark og slag med geværkolbene jaget tyskerne fangene ombord i fangeskipet, og deretter straks videre ned gjennom lastelukene og nedenunder i skipet.

Nede i lasterommet ventet dem et trist syn. Halmmadrasser lå strødd utover gulvet, ellers fantes intet annet utstyr. Fangene fra Grini var allerede kommet ombord. Mange av dem hadde soveposer, som hjalp godt i kulden. Fangene fra Falstad hadde ingenting. De var jo blitt fratatt pakningene sine av de tyske fangevokterne på Falstad. Det sto en gufs av isende kald desemberluft ned fra den store dekksluken.
Falstadfangene var de siste som var blitt ført ombord, og båten la fra kai.

Etter at Donau var kommet i rom sjø, ble fangene kommandert opp på dekk. Oppstilt i rekker på dekk fikk de instukser om reglement og disiplin om bord av en gestapist. De fikk også utdelt et redningsbelte hver, med beskjed om å ha den på til enhver tid. Under ingen omstendigheter måtte de ta redningsvesten av, verken dag eller natt.

Denne tidlige morgenen, i gråværet på fjorden, seg Donau fremover på sin ferd mot Tyskland. Foran og på begge sider gikk flere skip, ytterst og forrest krigsskip, og over kretset 2 jagere.

Etter tur fikk fangene lov til å gå på Aborten (do). Var de heldige med vakten som var der i øyeblikket, fikk de stå oppe en 5-10 minutter og ta en røyk.

Diskusjonstemaet blant fangene i lasterommet var selvfølgelig destinasjonen. Hva ventet dem? Hva gikk de til? De skulle bare visst!

I Øresund fikk de igjen gå på dekk. Været var blitt bedre, sola tittet frem. Ikke langt unna lå svenskekysten. Et fritt land så nær, men likevel så fjernt. Parallelt med Donau, på den svenske siden av territorialgrensen gikk et svensk kystbevoktningsfartøy. Følget deres, de andre båtene og krigsskipene, hadde forlatt dem lenger nord.
Utenfor København ble Donau liggende i ro en times tid, før reisen fortsatte videre sørover. Det mørknet igjen.

Akterut, i det bakre lasterommet var det lunere. Varmen fra maskinen gjorde det lunt i rommet, og her var det til og med køyer. Det var her de fleste av Falstadfangene etter hvert hadde sitt opphold ombord.

Mat fikk ikke fangene den første dagen, bare en kopp kaffeerstatning. Fangene brukte tiden så godt de kunne og organiserte litt underholdning. En prest holdt en manende tale, noen fortalte historier og et provisorisk sangkor gjorde lykke.

Neste morgen, den 11.desember, så de kysten av Tyskland. Et grått og trist landskap som strakte seg flatt og endeløst sørover.
Med sneglefart seg Donau innover mot elven Oder og kanalen mot Stettin. Båten virket voldsomt stor i den trange kanalen, slept av taubåter gjennom en stadig tettere bebyggelse.

På fallrepet fikk fangene nå en solid middag, ertesuppe servert fra et dampende feltkjøkken på dekk. Før det hadde fangene bare fått brød, 2 mann på 1 brød, og en boks sardiner i svartblikk.

Kilder:
Tusen dager i fangeskap, et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Frank Storm Johansen. Utgitt på Gyldendal norsk forlag 2015.
Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker. 		Lorentzen, Karl Kristian (I40)
 
217 .
Omgangsskolen på Bærums verk:

Undervisningen i omgangsskolen var lesning, religion, noe regning og litt skrivning, for de flinkeste barna. Det var ingen fullstendig klassedeling. De store og små leste høyt samtidig. Når læreren overhørte noen, leste andre så godt og høyt de kunne. Tildels ble noen av de eldste og flinkeste elevene satt til å høre på og rettlede de yngre i lesning.

Bærums Verk fikk fastskole allerede i 1773, den første fastskolen i Bærum:
Fra 1.mai 1773 ble, etter den 19-årige verkseieren Conrad Clausens bestemmelse, og i samråd med soknepresten Johan Christopher Vogelius, Bærums verk fraskilt som særskilt skolekrets med fast skole.

Plan til Skole-Væsenets forbedret Indretning paa Bærums Jærn-Værk, hvorefter Skoleholderens saavel Pligter som Løn fastsættes, paa Grund af den om Skolerne paa Landet i Norge udgangne Kongelig allernaadigste Forordning og Instruktion.

1. Til Bærums Jærn-Værks Skoleungdom bør regnes Følgende:
1. Alle Værkets Betienters, Arbeideres og øvrige paa Værkets Grund sig opholdende, deres Børn og Unge, fra 6 Aar til de blive confirmerede, — de nu beløbe sig til 82 Personer.
2. Alle Børn og Unge fra de Gaarde i Lommedalen, som ikke ligger længere end en kort Fierding Miil fra Værkets Skole af samme Alder og til Beløb for nærværende Tid 28 Personer.

2. Disse Børn og Unge bør hver Dag indfinde sig i Skolen for af Skoleholderen at undervises i Christendommens Kundskab og gode Sæder uden han af Nogen understaa sig at fordre anden Betaling end den ham i 14de Post bestemte aarlige Løn.

3. Naar Børnene i fornøden Lærdom og skikkelig Opførsel forfremmes saavidt, at de ei behøve hver Dags Undervisning, nøyes Saadanne med 2 a 3 Dages Skolegang om Ugen, dog tillades Ingen at blive aldeles borte fra Skolen, førend han til Confirmation vorder antagen, meget mindre Skoleholderen efter eget Skiøn og Tykke at indskrænke nogens Skolegang, men han bør derom adspørge Præsten og vænte hans Befaling.

4. Skoletiden fastsættes i den kongelige Instrux fra Kl. 7 til 11 Formiddag og fra 2 til 6 Efm. om Sommeren, og fra 9 til 12 Formiddag samt 1 til 4 Efm. om Vinteren.

5. Til Sinds Forfriskelse saavel for Læreren som Disciplerne tillades Skoleholderen hver Onsdags og Løverdags Eftermiddag, men ellers aldrig at give Børnene Frihed af Skolen.

6. Saasnart Børnene med mulig Stilhed og Orden er samlet paa Skolen, holdes Andagt med en Morgen-Psalme og Bønner samt bevægende Formaninger at takke Gud for hans Bevarelses-Tieneste i afvigte Nat og al sin Stund, samt tilbede sig hans Ledsagelses Haand da og altid. Paa samme Maade sluttes Skolen hver Eftermiddag.

7. Undervisningen sker efter Enhvers Alder og Begreb fra A.B.C. til Cathekisme, Evangelies og øvrige Bibellæsning, udenad læres Luthers Cathekismus, Udtoget af Christendommens Kierne og Pontoppidans Forklaring. Hver Onsdags og Løverdags Formiddag repeteres hvad i de forrige Dage er læst, og cathekiseres af Læreren.

8. Ved Undervisningsmaaden har Skoleholderen særdeles at iagttage:
1. at han ikke skielder paa Børnene, ei heller uden rigtig Aarsag og aldrig i Vrede bruger Riis, men med Sagtmodighed og Venlighed, dog altid tillige Alvorlighed, søger at tilvende sig i lige Grad deres Kierlighed og Frygt.
2. at Lærdommen kan ske med Lyst, paa det at det dyrebare Guds Ords Sæd ei alene maa spire i de Unges Forstand men tillige fæste Rødder i deres Villie, hvorfor han og ved alle Leiligheder skal foreholde dem hvor umuligt det er at torde vente Del i den Guds store Kierlighed og Velgierninger Han yder sine Tilbedere uden man formedelst en grundig Kundskab og levende Troe kaster sig ind i Naadens Arm, hvor der alene er Skierm mod Fristelsers Anløb.

9. Ved Andførselen til gode Sæder, henseer han paa det skarpeste:
1. at Uenighed, Skielsord, Banden etc. med de alvorligste Formaninger, og om samme ei frugter, da med Riis forekommes og hemmes. Skidne og revne maa han aldrig taale at see Børnene, men saasnart de komme af Skole, oversee dem og rette det feilende.
2. Overalt bør Skoleholderen baade i Skole-Tiden og Fritimerne lade det være sin dyreste Pligt og omhygeligste Bemøjelse at baade selv give sine Discipler af sit Forhold de bedste Exempler i Levnet og Lærdom samt tillige idelig bestræbe deres Opbyggelse i Gudsfrygt og gode Sæder, at han med Glæde naar Over Hyrden kalder kan levere sit Regnskab for disse Siele, der her ere givne og hisset igjen ræves af hans Haand.

10. Skoleholderen optegner ordentlig hvert Barn som søger Skolen og leverer Præsten Gienpart af samme, ved hver Uges Udgang.

11. Til Skole Sted som det beqvemmeste for Børnene udvalgt den Vaaning Micael Larsen hidtil har beboet, hvor Skoleholderen nyder en Stue og Kjøkken samt fornødne Udhuse, og hvor til Skolehuus nu er opsat en rummelig og varm Stue.

12. Brændeved medbringer Børnene til fornødne Varming.

13. Til 2de Kiørs Fødsel og 1 Tønde Sædeland er Skoleholderen anviist et Stykke Jord under Gommerud no. 8, et do. i Lade-Braaten no. 4 med herpaa lignet aarlig Afgift til Beløb 3 Rd. 3 Mk. 20 Skilling.

14. Skoleholderens aarlige Løn beregnes fra 1. May d. A.: Han modtager samme kvartaliteter paa Værkets Contoir, den bestemmes som følger:
1. Bærums Jærn Værks Eier lade betale som en uryggelig fastsat Gave for sig og Efterkommere til at lønne Stedets Skoleholder aarlig 30 Rd.
2. De øvrige Betientes og formuende Arbeideres Kontribution 30 Rd.
3. For at holde Bøn hver Søn- og Helligdag for Masofns Arbeidere aarlig 10 Rd.
Heraf betaler Værkets Skoleholder til den afskedigede gamle Jens Jacobsen saa længe han lever en aarlig Pension 10 Rd.
Bliver altsaa tilbage for Skoleholderen 60 Rd.

15. For den langt fra liggende Del af Lommedalen holder han løbende Skole 4 Gange om Aaret, hver Gang 2 Uger, paa den Tid han helst kan undværes paa Værket og nyder derfor efter Forordningen aarlig 2 Ort af hver fuld Gaard, 8 Skill. af hver Husmand og Inderst, 8 Skill. af hver Karl, 4 Skill. af hver Pige, samt til Befordring og Underholdning.

16. Befindes Værkets Skoleholder i Levnet og Lærdom at overtræde sine Pligter, afsættes han, og en dueligere i hans Sted antages, men gjøres han efter tro Tieneste udøgtig formedelst Alderdom og Svaghed, nyder han for sin Leves Tid samme Vilkaar som nu ydes Jens Jacobsen.

Denne Plan forfattet efter bedste Overlæg og med Hensigt til størst Nytte og Bekvemmelighed for dette Sted, have vi saaledes indbyrdes oprettet og stadfæstet.

Bærums Jærn Værk den 1. May 1773
Conrad Clauson. J.Chr.Vogelius.

Her ble av verkets eier Conrad Clauson ansatt Carl Fredrik Ruge som lærer/skoleholder med årlig lønn på 70 riksdaler, inkludert 10 riksdaler - for at holde Bøn hver Søn- og Helligdag for Masofns Arbeidere - klokken 8 om morgenen, fordi hyttearbeiderne ikke kom i kirken.
Tidligere hadde Ruge vært Magistrats-Skoleholder i Kristiania, og bodde i - Frue Justice Raadinde Juels Leiehus - til påsken 1772. Ved siden av bedre lønnsvilkår på verket, fikk han i tillegg jord - til 2de Kiørs Fødsel og 1 tønde Sædeland er Skoleholderen anviist et Stykke Jord under Gommerud, et do. i Lade-Braaten med herpaa ligned aarlig Afgift til Beløb 3 Rd. 20 Skilling. Han flyttet høsten 1773, med kone og sønn, opp i Verksgata, og - nyder han en Stue og Kjøkken samt fornødne Udhuse, og hvor Skolehus nu er opsat en rummelig og varm Stue.
Det var 82 elever fra Bærums verk og 28 fra nærliggende områder da skolen startet, med undervisning hver dag uken til ende.

Conrad Clausen fikk bygget i 1776 en ny stall som skolehusets nærmeste nabo, mot elven med svalgang og utskårne stolper og til 25 hester. Med slaggsteinsfjøsene med gris og krøtter, duftende gjødselshauger, kaklende høner og hanegal på den ene siden av skolehuset, og stallen, vanningssteder, hestevrinsk og ramling av kjerrehjul på den andre siden, må barna på skolen ha opplevd et eventyr av odør og lyder midt i puggingen av lekser og salmesang.

Da skoleholder Ruge sluttet på grunn av sykdom i 1783 ble det for det første ikke ansatt noen skoleholder i hans sted. En mann, Lars Hansen Wold, veiledet ungdommen i håndarbeide, spinning og veving, sying og strikking. Noe undervisning i lesning og katekisme ble overtatt av bygdas omgangsskoleholder. 		Hansen Narum, Lars "Wold" (I15923)
 
218 .
Omtale i Adressseavisen, tirsdag 22.desember 1964:

Den kjente skøytesportslederen, Karl Brechan døde i går, 70 år gammel. Brechan har vært litt dårlig i det siste, men meldingen om hans død vil likevel komme uventet til alle hans venner. Karl Brechan ble kjent over det ganske land - og i andre land hvor skøytesport drives — da han fulgte med skøytekongen Hjalmar Andersen rundt til store og små stevner som Hjallis' sekundant. Han var i mange år formann i Sportsklubben Falken og det var skøytesporten som lå hans hjerte nærmest. Han var leder for den berømte Falken-trioen i de første etterkrigsårene da denne trioen hadde en dominerende stilling innen skøytesporten. Hain Kal var lykkelig og kunne fryde seg som et barn når det lyktes for hans løpere å gå seierrik ut av de store konkurransene. Han var den selvskrevne leder og med sin store kunnskap om skøytesport var han til uvurderlig støtte for sine løpere under alle stevner. Han kunne uten vanskelighet sette opp rundeskjemaene og legge opp taktikken når som mest det gjaldt, og han feilet aldri. Han kjente sine gutter og visste hva de var gode for. Karl Brechans interesse for skøytesport ble vakt i 20-årene og han ble snart innvalgt i skøytekretsen i AIF. Han var med og sprøytet skøytebanen på Reina og vant snart en posisjon blant de aktive løperne som den lune, humørfylte kjernekar han var. Alle likte ham. Han hadde en egen form for humor, og skapte hygge rundt seg. Men han kunne også være vanskelig å komme på talefot med under de store debatter på skøytetingene - der kjempet Brechan mang en hard fight gjennom årene. Han hadde sine meningers mot og nøt stor respekt. I flere år var han da også styremedlem i Norges Skøyteforbund. Han har mange utmerkelser i idrettsadministrasjonen. I 1959 fikk han administrasjonspokalen i Trondheim og omegn Idrettskrets. Nå er han borte - skøytelederen og sekundanten som med de berømmelige hvite fingervanter ble et begrep innen skøytesporten. Han brukte de hvite vantene fordi løperne bedre skulle se sekunderingen. Han har ikke vært aktivt med i administrasjonen i de siste årene. Helsen sviktet etter hvert og Brechan trakk seg etter hvert tilbake fra sine mange verv. Men likevel fulgte han levende med i alt som rørte seg...  		Brechan, Karl Margido (I22608)
 
219 .
Orkney er en skotsk earl- og duketittel som har sin opprinnelse i det gamle norske jarledømmet på Orknøyene. Jarledømmet på Orknøyene skal være grunnlagt av Harald Hårfagre omkring 900, da han erobret øyene og gav dem til en gren av Mørejarlenes slekt. Den første Orknøyjarlen var Torv-Einar. Flere av jarlene hadde også riker i Irland og jarledømmet Caithness i Skottland. I 1379 fikk den første skotten, Henry Sinclair (død cirka 1400), jarletittelen. Han var dattersønn av den siste jarl av Møreslekten, Malise (død ca.1350), og ble forlenet med øyene av kong Håkon 6. Hans sønnesønn William Sinclair, den 3.earl, makeskiftet i 1470 jarledømmet bort til den skotske kronen i bytte med Caithness. 		Einarsen, Torfinn (I26358)
 
220 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I860)
 
221 .
Ostmark var en av de tidligste betegnelsene på det senere hertugdømmet Østerrike. Det fungerte som grensemark mot øst for Bayern. Begrepet ble allerede rundt årtusenskiftet erstattet av navnet Österreich. Begge navnene (Ostmark = den østlige mark, Österreich = det østlige rike) er avledet av beliggenheten (sett fra Bayern). 		av Ostmark, Thietmar "Thietmar 2." (I3541)
 
222 .
Ostmark var en av de tidligste betegnelsene på det senere hertugdømmet Østerrike. Det fungerte som grensemark mot øst for Bayern. Begrepet ble allerede rundt årtusenskiftet erstattet av navnet Österreich. Begge navnene (Ostmark = den østlige mark, Österreich = det østlige rike) er avledet av beliggenheten (sett fra Bayern). 		av Ostmark, Gero "Gero 2." (I26314)
 
223 .
Ostmark var en av de tidligste betegnelsene på det senere hertugdømmet Østerrike. Det fungerte som grensemark mot øst for Bayern. Begrepet ble allerede rundt årtusenskiftet erstattet av navnet Österreich. Begge navnene (Ostmark = den østlige mark, Österreich = det østlige rike) er avledet av beliggenheten (sett fra Bayern). 		av Ostmark, Thietmar "Thietmar 1." (I26316)
 
224 .
Ottar het Egils sønn, han fikk riket og kongedømmet etter ham.

Han holdt ikke vennskap med Frode, og da sendte Frode menn til for å hente den skatten Egil hadde lovt ham. Ottar svarte at svearne aldri hadde betalt skatt til danene, han sa at han ville heller ikke gjøre det; sendemennene vendte hjem.

Frode var en stor hærmann. En sommer seilte Frode til Svitjod med hæren, han gjorde landgang der og herjet, drepte mange og hærtok andre; han tok svære mengder i bytte, brente gardene mange steder og gjorde stort hærverk.

Sommeren etter fór kong Frode og herjet i austerveg, dette fikk Ottar høre, og at Frode ikke var hjemme i landet; da går han om bord i hærskip, seiler til Danmark og herjer der og får ingen motstand.
Han får nå høre om stor hærsamling på Sjælland, så stevner han vest gjennom Øresund, seiler sør til Jylland og legger inn i Limfjorden og herjer i Vendsyssel; han brenner og legger landet helt øde mange steder.

Vott og Faste het Frodes jarler; dem hadde Frode satt til landvern i Danmark mens han var utenlands. Da nå jarlene hørte at sveakongen herjet i Danmark, så samlet de hær, sprang om bord på skipene og seilte sør i Limfjorden, der kom de helt uventet over kong Ottar, og la straks til kamp; svearne tok godt igjen, og det falt folk på begge sider, men etter hvert som det falt folk av danene, kom det bare mer fra bygdene omkring, og så la de til med alle de skip som fantes i nærheten; slaget endte med at Ottar falt der og det meste av hæren hans.

Danene tok liket hans og flyttet det i land, der la de det opp på en haug og lot dyr og fugler rive i åtslet. De lagde ei Trekråke og sendte til Svitjod og sa at mer var han ikke verd, Ottar, kongen deres. Siden kalte de ham for Ottar Vendelkråke.

Fra Ynglingesagaen:

27.
Ottar heitte son hans Egil, som tok rike og kongedøme etter han.

Han gjorde seg ikkje til vens med kong Frode. Daa sende kong Frode menn til kong Ottar til aa henta den skatten, som Egil hadde lova han. Ottar svara de, at sviane aldri hadde lagt skatt til danine, og sagde at han vilde ikkje gjera de han heller. Sendemennane fór attende.

Frode var ein stor hermann. De var ein sumar, at Frode fór med heren sin til Svitjod og gjekk i land der og herja og drap mykje folk og fanga sume. Der fekk han ovmykje herfang, brende bygdi vidt umkring og gjorde stort herverk.

Sumaren etter fór kong Frode paa herjing i Austerveg (93), daa spurde kong Ottar, at kong Frode ikkje var i lande. Han gjeng um bord pa herskip og fer til Danmark og herjar der, og ingin sette seg imot. Han spør, at de hadde samla seg mykje folk på Selund, og stemner daa vest til Øresund og sigler so sør til Jylland og legg inn i Limfjorden og herjar paa Vendil (94) og brenner og snøyder av.

Vott og Faste heitte jarlane hans Frode, som Frode hadde sett til aa verja lande i Danmark, medan han sjølv var burte. Daa jarlane spurde, at sviakongen herja i Danmark, daa samlar dei ein her og gjeng um bord og sigler sør til Limfjorden. Der kom dei reint uventande paa kong Ottar og lagde straks til slag. Sviane tok vel imot deim, og de fall folk paa baae sidur. Men etter som de fall folk for danine, kom de andre og fleire til fraa bygdine, og likeins lagde dei aat med alle dei skip som var der umkring. Enden paa slage vart, at kong Ottar fall og mesteparten av folke hans.

Danine tok like hans og hadde i land og lagde uppaa ein haug og lét dyr og fuglar riva de sund. Dei gjorde ei tre-kraake og sende til Svitjod, og sagde at han var ikkje meir verd, Ottar, kongen deira. Sidan kalla dei han Ottar Vendilkraake. So segjer Tjodolv:

Ottar fall
under ørneklo,
den dugande kjempa,
for danske vaapn.
Ufreds-hauken
hakka med blodut
klo paa Vendil
den vise kongen.
Eg veit, at um verke
til Vott og Faste
vil segnir ganga
millom svenske menn,
at jarlane hans Frode
gjævingen tok
og den drustelege
drap i hel.

Forklaringer:
(93) Austrvegr eller -vegir kalla dei landi umkring Øystresjøen, i vissa paa austsida.
(94) Vendill heiter no Vendsyssel, nordanfor øystre luten av Limfjorden. 		Egilsen, Ottar (I4607)
 
225 .
Peer Gynt:

I 1874 bestemte Henrik Ibsen seg for å lage en teaterversjon av sitt dramatiske dikt Peer Gynt for fremføring i Christiania. Norges teatertradisjon på den tiden var basert på operetter og musikkspill, men det var også vanlig å oppføre skuespill med tilhørende scenemusikk. Ibsen ba derfor Grieg om å komponere denne. Den nye produksjonen hadde premiere den 24. februar 1876 i Christiania Theater, under ledelse av Johan Hennum. Den ble en umiddelbar suksess og spilt mange kvelder, inntil en brann ødela settet og kostymene.

For å gi musikken liv uavhengig av Ibsens drama, arrangerte Grieg 2 suiter for konsertoppførelse med symfoniorkester, og disse 2 inneholder noe av hans mest slagkraftige orkestermusikk.

Suite nr.1 er trolig den mer populære, med satsene - Morgenstemning - Aases død - Anitras dans - og - I Dovregubbens hall.
I suite nr.2 finner vi - Bruderovet - Arabisk dans - Peer Gynts hjemfart - og - Solveigs sang.
En versjon som også inneholdt - Dans av Dovregubbens datter - ble trukket tilbake etter en framførelse den 4.februar 1893 med Gewandhaus-orkesteret i Leipzig.

Peer Gynt er et mangefasettert verk som kan forstås på ulike måter, eksempelvis som en satire, et moralstykke eller et eventyrspill. Griegs musikk er blitt kritisert for å være for romantisk, og har av ettertiden noen ganger blitt beskyldt for å tilsløre Ibsens skildring av livsløgneren og unnvikeren Peer:

Publikum kom til å elske det som den danske kritikeren Frederik Schyberg kalte - den kåpe av stemning - som Griegs musikk kastet over - Ibsens haarde og beske skildring av løgneren, egoisten og selvbedrageren Peer.

Dette kan ha noe med å gjøre at det i dag er de 8 satser i de 2 suitene som identifiseres med Peer Gynt musikken. Hele Gynt-musikken omfatter derimot opp til 32 numre, avhengig av hvilket partitur som velges. Og råskapen i - Nattscenen - og den underfundige erotikken i - Peer og seterjentene - hører til det ypperste Grieg har komponert.

Koret til - I Dovregubbens hall - som Grieg av forståelige grunner måtte sløyfe i suiten, synes å tilføye musikken noe uhyggelig og truende som ikke kommer til overflaten i orkesterversjonen. Følgende uttalelse knytter seg til nummeret - Dans av Dovregubbens datter:

...og så har jeg gjort noe til Dovregubbens hall, som jeg bokstavelig ikke kan tåle å høre på, slik som det klinger av kukaker, av norsknorskhet og segselvnokhet! Men jeg venter meg at ironien skal kunne føles. Især når Peer Gynt etterpå mot sin vilje nødes til å si - Både dansen og spillet var katten klore meg riktig pent.

Grieg hadde opprinnelig tenkt å ta dette nummeret med i suiten, men fant ut at det bare hørte hjemme på teatreret.

Et noenlunde fullstendig partitur kom med opusnr.23 først ut etter Griegs død i 1908, utgitt av Johan Halvorsen ved Peters forlag i Leipzig.

-

Som nevnt ovenfor, ble Grieg i København først kjent som sonatekomponist. Hans fiolinsonate i c-moll, op.45, står i samme klasse som sonatene til Johannes Brahms. Grieg selv betegnet sonaten som den - med den videre horisont. Innflytelsen fra folkemusikken og senromantisk satsteknikk inngår i en tilnærmet perfekt balanse. Innledningstaktene til åpningssatsen er grunnlag for den tematiske utviklingen i både første og andre sats. Dette er en teknikk som Grieg senere brukte igjen i den ufullførte klaverkvintetten i B-dur, EG 118.

Den tyske musikkencyklopedien - Die Musik in Geschichte und Gegenwart - regner g-moll-kvartetten som - en av de mest bemerkelsesverdige kammermusikalske komposisjoner på 1800-tallet». Kvartetten baserer seg på romansen - Spillemænd - etter Henrik Ibsen og har et sterkt personlig, nærmest selvbiografisk preg; den er - et stykke livshistorie - som Grieg selv uttrykte det. Med dette verket tok Grieg steget fra å være musikalsk representant for én nasjon til å bli en komponist av internasjonalt ry.

Han begynte også på en strykekvartett i F-dur, EG 117 (1890-1891). Ved hans død forelå nr.2 i manuskripts form med 2 fullførte satser og en del skisser for de 2 neste satsene. Verket er blitt forsøkt ferdigstilt blant annet av Julius Röntgen og Levon Chilingirian. 		Grieg, Edvard Hagerup (I25106)
 
226 .
Pensionat Udden i Baggbron nära Baggå herrgård blev flyktingförläggning i april 1942. Tjänade först som, senare till norrmän, tyskar, danskar, holländare, polacker och även några sovjetryssar.
Förläggningen stängdes i november 1945 efter att ha upplåtits åt norska kvinnor och deras barn vars fäder var tyska soldater.

Kilde:

https://militarpost.hembygdsfilatelisterna.se/internering/ 		Lorentzen, Ruth Kristine "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (I796)
 
227 .
Politifullmektig Harald Sjaastad sendte 28.august 1945 en begjæring om at Ruth Lorentzen Alstad, som fortiden satt i kretsfengsel A., rettslig avhørt som siktet for forbrytelse mot Landssvikanordningens §2, pkt.1, pos.a-b, pos.2-3-4. samt Straffelovens §86 ...derved at hun har arbeidet som betalt angiverske for angiveren Henry Rinnan og hans agent Salberg Hamrum, og derved ydet Tyskland bistand. 		Lorentzen, Ruth Kristine "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (I796)
 
228 .
Presten leste et gripende og nydelig dikt skrevet av barnebarnet Helene:

Når er blir til var, og øyeblikk blir til minner. Hva gjør jeg da?
Jeg vil ikke reise enda, men ikke langt ifra.

Når ord mister betydning. Og to pluss to blir førtitre.
Følelser borte Ikke smile, ikke le.

Når du viser meg trygghet. Hva skal jeg da tro.
Når trygghet borte. Hvor mange fingre har jeg - To?

Når dag blir til dager, og natt blir til netter. Hva skal jeg gjøre da?
Dra tilbake til den tid med musefletter, eller smile og si - Jeg har det bra?

Når Theva ser fortvilt på meg, og jeg må riste på hodet og si nei.
Hvordan skal jeg da holde tårene igjen, uten å vrake sammen.

Når latter blir til sukk, og sommeren blir kald. Hvordan skal jeg da holde meg god og varm, når jeg ikke lenger sitter i ditt fang fylt med kjærlighet og en dårlig, svensk sang.

Når du står der med bilen din, skal jeg aldri mer komme fjorten minutter senere og si:
Måtte bare ordne noe, sorry for at jeg var sen.

Når årene går og vinter blir til vår, skal jeg da sy igjen alle sår og dekke alle hull?
For jeg har bare en ødelagt spade og ikke råd til noe annet enn kull.

Når stikkende smerte i brystet kjennes, og himmelen faller ned.
Hvordan skal jeg da ta til takke med - hun fant i hvert fall fred - eller - bedre hjemme enn et annet sted?

Når jeg passerer 55 og det er 40 år siden jeg så deg sist,
hva slags tomhet vil jeg føle når du ikke er mer enn et minne?
Åå, jeg gruer meg sånn, du skulle bare visst.

Når livet svinner hen, og jeg er gammel blitt.
Da skal jeg tenke på deg, kjære farmor, og glede meg til vi endelig sees igjen.

Fra Helene. 		Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
 
229 .
Priser og hedersbevisninger:

Æresdoktorat, University of Oxford.
Æresdoktorat, University of Cambridge.
1904 – Mottager av storkorset av St.Olavs Orden.
1905 – Medlem av det svenske Kungliga Musikaliska Akademien.

I Norge finnes Det Internasjonale Edvard Grieg selskap. Det finnes også en rekke Griegselskap i utlandet. I 1995 ble det grunnlagt et forskningsmiljø for Edvard Grieg ved Westfälischen Wilhelms-Universität Münster. Institusjonen er siden 2007 lokalisert ved Universität der Künste Berlin. 		Grieg, Edvard Hagerup (I25106)
 
230 .
På Aukra prestegård lå gamle Oldskrifter med mange oplysende Efterretninger om Agerø Prestegjeld i Middelalderen, samt et stort Oplag af tildels merværdige Dokumenter, så at endog en Udsending fra Københavns Universitet der fandt et Værk som han andet steds forgjæves havde eftersøgt.
Dette var et gildt funn for historieinteresserte Andreas, som trolig var en av de få i hele Romsdal som på hans tid greide å lese slike skrifter. Disse skriftene dannet grunnlag for Andreas' historiske arbeider bl.a. boka:

Beskrivelse over Bynæssets og Agerøens Prestegjelde 1809.

Dessverre ble disse verdifulle dokumenter ødelagt av brann i 1828.

Første sommeren Andreas var på Aukra, kom biskop Schønheyder på besøk. Andreas var bare klokkersønn, og Schønheyder så derfor ned på han.
Deres prestekjole er for kort, Hr. Høyem, sa han (det å være prest av presteætt, het lang prestekjole).
Andreas svarte da morsk: Den bør være lang nok for deg, du, når den var lang nok på Regensen, dvs. Universitetet.

Schønheyder ba også om å få se kirkebøkene og det gamle arkivet.
Jeg behøver ikke mer enn en halv time til det, sa biskopen.
Ja, med fornøyelse. Så fjerner jeg meg en halv time, svarte klokkersønnen, gikk ut og låste døren, så biskopen kunne sitte innestengt halvtimen ut.

Av slike småtrekk ser vi hvor stolt og brysk Andreas var mot dem som ville vise seg han overlegen. Mot tjenerene og husfolket var han en annen, og var godt likt. Flere av dem hjalp han til å få gode gårder og ga dem såkorn, potet, dyr m.m.

Andreas I. Høyem var den første på Aukra som hadde potetåker på over et halvt mål, og viste også soknebarna sine at poteten var bergingen i nødsår. Aukra prestegård var et mønsterbruk.

Nå hadde ikke Andreas det bare lett på Aukra. Det var en flokk alvorlig kristne i prestegjeldet, som ble kalt læsarar eller vennene. De sto frem med den nye religiøse åndsretningen sin, som nå la seg over bygdene.
Påvirket av Pontopidans - Sandhed til Gudfrygtighed - var de kritiske til den nye presten som var en lærling av den biskopen Brun, som hadde diktet drikkevisen - For Norge, Kiæmpers Fødeland, vi denne skål vil tømme - og som leste skuespill og skrev opp gamle skrøner. Fedrelandselsk og kunnskapshunger som ikke hadde religiøs sveip ble sett på som satansmakt og gudsspottelse.

Den første tiden Andreas Høyem var prest på Aukra var det vennskap mellom han og klokkeren Torsten Sundsbø, men klokkeren var føreren for - venneflokken - og Høyem en av de fremste opplysningsprestene i sin tid og sterkt nasjonal. Det kom åndelig kulde mellom prest og klokker.

Høyem sørget for at klokkeren måtte slutte som lærer, og sendte en del klagebrev på han.

I 1805 omtaler Høyem klokkeren sin på denne måten:

Klokker Torsten Sundsbø, hvis Stemme og Sang ikke er retgod, hvis Æmbeds Flid og Agtværdighed, og hvis Opførsel og Retskaffenhed er fortrinlig rosværdig.

Under en visitas 1.juli 1819 skrev også biskop Bugge om Klokkerens sang:

...sang elendig. Han har neppe sin lige i Europa.

Torsten Sundsbø sluttet som klokker like etter.

Men, den nye presten gjorde ingenting for å hindre Haugianerne, som var i nær kontakt med vennene, å holde sine møter i prestegjeldet. Etter at Hans Nielsen Hauge hadde vært der i 1801, uten at Høyem hadde hindret han i å holde sine møter med vennen, tok flere av Haugianerne parti med presten Høyem.

Men motviljen mot Andreas Høyem hadde ikke bare religiøs årsak.

Han gikk ofte rett på sak og var en modig mann, noe som til tider kunne grense til det dumdristige. Således tok han til å si fra selve prekestolen noe om - den hjertekulden og den trangsynheten som gufset mot han.

Han møtte harme da han ville ha de arme fattige og hjelpesløse plassert ut i legdene. Bøndene mente at de hadde nok med sitt og sine i slike vanskelige tider. De første årene på 1800-tallet var harde for mange.

Under megen Knur og Modvillie foretok han de nødvendige tiltak for å få fattigstellet i lovlig orden.
Han skriver bl.a. at det var fundet megen Modvillighed hos Almuen til at modtage Fattige på den anordnede Måde, og Siden min Tiltrædelse har jeg lempelig fået en og anden Fattig ordentlig indført, endskjønt under megen Knur og Modvillie.......antog jeg mig den Sag alvorligen for at hindre så meget mulig Hungers Død.

På Aukra hadde det vært skralt fiske fra omkring 1796, kornet modnet ikke, og folk måtte til og med spise av såkornet, som igjen fikk følger for avlingene det pågående året. I tillegg til nødsår var det også krigstider.

Ute i Europa herjet Napoleon. Ungguttene ble innrullert i sjøforsvaret, Danmark-Norge kom i konflikt med England, og støttet Napoleon. England svarte med blokkade langs norskekysten og kornimporten fra Danmark som de var avhengige av uteble. Stridigheter langs grensen til Sverige kom i tillegg.
Ja, i årene fra 1807 til 1814 var det en tung tid med krig og dyrtid i landet. Om dette skriver Høyem:

Nøden her i Prestegjeldet gik ikke til den forfærdelige Grad som både sønden- og nordenfor, hvor Mennesker og Fæ døde af Mangel på Føde i Årene 1802 og 1803.

I 1812 fikk ikke folk den skjemte avlingen i hus før langt utpå høsten. Pengene var verdiløse, og prisene var urimelige høye. I tillegg var det lite å få kjøpt til å livberge seg med. På Aukra dekket havets rikdommer til stor grad livsoppholdet til sultne munner. 		Isachsen Høyem, Anders (Andreas) (I1449)
 
231 .
På sommeren 1858 var en nedsatt reguleringskommisjon ferdig med et omfattende forslag om navn på stedets gater, blant annet var gaten ved Zinow forbi Brochs ølkjeller navngitt til Vestre Braarudgate: Østre Braarudgate. 		Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
 
232 .
Reiste rundt for å lete etter Gudeheimen og Odin den gamle. Kom til Tyrkland og Store-Svitjod og var borte i fem år. På reisen fikk han kona Vana av Vanaheim, sønn Vanlande. Forsvant under besøk på garden Stein i østre Svitjod, lokket inn i den store steinen der av en dverg.

Fra Ynglingesagaen:

11.
Svegde tok rike etter far sin. Han lova høgt og dyrt, at han skulde leita etter Godheim og gamle Odin. Han fór med 12 mann vidt umkring i verdi; han kom ut til Tyrkland og Store-Svitjod og raaka der mange frendar og venir, og var 5 aar paa den ferdi.

Daa kom han att til Svitjod og gav seg til heime en stund. Han hadde fengi ei kone, som heitte Vana, ute i Vanaheim; son deira heitte Vanlande.

12.
Svegdir fór ut att og leita etter Godheim. Aust i Svitjod er de ein gard som heiter Stein; der er de ein stein so diger som eit stort hus. Um kvelden etter soleglad, daa Svegde gjekk fraa drykkja til sengehuse, saag han burt paa steinen, og saag at de sat ein dverg under. Svegde og mennane hans var dugleg drukne og flaug burt åt steinen. Dvergen stod i døri og ropte paa Svegde og bad han ganga inn der, um han vilde finna Odin. Svegde sprang inn i steinen; men steinen lét seg att strakst, og Svegde kom ikkje att. So segjer Tjodoolv fraa Kvine:

Svegde han sveik,
som i svali held vakt,
den dugrædde
for Durins ætt (45).
Inn i steinen
den storlynde
Aasa-fenden (46)
flaug etter dvergen,
og Sokminmes (45)
sal den lysande,
av jotunar bygd,
vart gjævings grav.

Forklaringer:
(45) Durin, liksom Sokmime (Djupheims jotun), er dvergenamn.
(46) Svegde (med di Ynglingane var av Aasa-ætt). 		Fjölnersen, Svegder (Svegdir/Sveigde) (I4777)
 
233 .
Ruth Evas skadeliste til forsikringsselskapet:

Tor Kristian:

1 dukke gummi m/kjole: 25,-
apekatt: 3,50
3 små bjørner à 1,80
2 små troll à 5,-
1 VW-buss: 10,-
1 VW- m/batteri: 20,-
40 små biler à 2,50
1 blåse: 10,-
4 sangbøker à 10,-
2 busser à 5,-
Sykkel ? fixes-beholdes ?
Stor traktor 18,-
1 tegnebrett: 14,75
1 veske - blå: 8,-
4 baller à 4,-
1 tog litet: 15,-
1 tog stort: 8,-
Smp hus: 2,50
Doktor sett: 8,50
garasje
race-bil: 15,-
2 plastikk-lastebiler à 7,50
1 politibil: 15,-
1 hare i skumgummi: 8,-
bokstav-sett i farver
5 biler à 5,-
2 skjerf à 12,-
Barnegrøt 4 pk tils. 15,-
1 sana-sol: 11,-
1 plastikk-vaskefat: 6,- (senere strøket over)
briller-sol TK 20,-
Ski (delvis ødelagt) 35,-
1 påskekjylling: 4,50 (senere strøket over).

Klær Tor Kristian:

7 steel-longs à 18,-
9 korte underbukser à 5,50
bleier (div.): 70,- (strøket over og satt kr.50,-)
4 korte underbukser m/plastikk inni à 6,-
mokasiner 25,- (strøket over og satt kr.20,50)
9 nattdrakter à 16,-
1 boble-bukse: 40,-
1 boble-dress 117,-
2 luer à 20,-
Ull-bukse strikket 40,-
tøfler: 16,-
turnsko: 15,-
barnestol: 40,-
4 frotte håndklær à 6,-
potte-stol: ca. kr.50,-
plastikkfat: 6,-
Turkis genser: 75,-
2 sølv skjeer TK à 40,-
1 par sokker: 8,-
2 par tykke strikkede sokker à 15,-
2 par sommersokker à 8,-
2 par bukseseler à 8,-
1 par gå-seler 12,20
Blå treningsoverall 36,-
1 pk plastikkbukser 3,-
3 par votter à 6,-
1 par Pol-votter: 21,-
Sko-støvletter m såler 85,-
brun ytterbukse m/for 33,50
2 Mølni bleieholdere à 5,90
2 Mølni bleiepakker à 7,25
2 nye hele bleiebukser à 1,75
V-genser blå, strikket: 30,-
ransel: 16,-
1 dongery-bukse: 25,- ?
3 skjorter à 15,-
1 genser ny-strikket: 50,-
1 smekke plastikk: 5,50
1 smekke stor: 9,-
Rød høyhalset genser: 20,-
Silulen barnesalve: 23,-
4 Vaskekluter à 3,-
2 smekker frotte à 10,-
2 stk. undertrøye m/kort arm à 6,60
7 stk. undertrøye m/lang arm à 8,35
7 stk underbukser m/lange ben à 10,90
Veske til barnehaven: 15,-
4 Overaller à 20,-
børste: 5,-
kam: 3,-
Stort håndkle: 25,-
2 kopper: 8,- 2,- = 10,-
Helt barnesett: 18,-
Stelle-madrass: 10,- (strøket over og satt kr.8,-)
Hostesaft: 4,-
tabletter: 3,-
Nesedråper: 5,-
Matboks: 5,-
tannbørste: 2,50
1 pk bomull: 2,50
1 fl pyrisept: 4,-

Ruth Eva:

kam: 3,-
Stor flaske hårlakk: 14,60
liten fl. lakk: 14,50
div. neglelakk: 18,- (strøket over og satt kr.15,-)
brettbånd: 18,-
Gullring m/perle: 150,-
Gull øreringer m/perle: 285,-
2 kasseroller: 36,-
3 tannbørster à 4,90
Mum: 8,50
Vaskekluter (5,-) m/håndkle (15,-): 20,-
Vaske-børste: 20,-
Reiseradio: 550,-
Hofteholder: 50,-
Strømper: 12,-
1 fl. leggevann: 12,50
Hårnåler 1 pose: 30,-
Hårtørrer: 170,-
Kåpe m/safirmink krave: 850,-
Duffel-coat: 200,-
Skjerf: 15,-
Lue: 53,-
Hansker skinn tykke: 65,-
Hansker skinn tynne: 60,-
Støvletter sorte: 200,-
Støvletter lave: 130,-
Dragt grønn: 300,-
1 skjerf i mink: 150,-
Bilde m/ramme: 9,-
Gardiner røde 2,60x4: 275,-
Gardiner hvite: 98,-
Bilder 30x2,10,-: 63,-
1 vase: 15,-
1 pk. tusj-farger: 5,-
Symaskin Singer m/bord: 2.455,-
Skjørt: 59,-
Underskjørt: 25,-
Vask av tøy som var i kokern: 10,-
Strikkepinner: 14 lange div. 4 forskj. (5 stk.)
2 store til å la maskene være på, 6 div. rundpinner (x2): 52,-
1 tepperenser: 30,-
1 friser-cap: 6,-
1 dørmatte- kokus: 20,-
Grå kardigan-jakke: 30,-
1 grønn hatt m/skinntust: 85,-
Plastikkbag til ulltøy: 15,-
Paraply, sammenleggbar: 99,-
Anorakk: 80,-
Skotsk folleskjørt: 130,-
1 skinnveske (velbrukt gammel): 35,-
3 garn-nøster à 5,50
Beholder garn - røkskadet: 30,-
Silkestoff til Tete: 40,-
Morgenkåpe blå: 80,-
1 blått forkle - lang arm: 45,-
1 rød ull-kjole: 190,-
1 skinnveske - Gaza: 100,-
1 nett i voksduk: 15,-
1 kurv Tete: 25,-
1 pute: 10,- 		Family: Einar Zinow, "Skøien" / Ruth Lorentzen, "Zinow" / "Skøien" (F8)
 
234 .
Ruth Evas skadeliste til forsikringsselskapet:

Tor Kristian:

1 dukke gummi m/kjole: 25,-
apekatt: 3,50
3 små bjørner à 1,80
2 små troll à 5,-
1 VW-buss: 10,-
1 VW- m/batteri: 20,-
40 små biler à 2,50
1 blåse: 10,-
4 sangbøker à 10,-
2 busser à 5,-
Sykkel ? fixes-beholdes ?
Stor traktor 18,-
1 tegnebrett: 14,75
1 veske - blå: 8,-
4 baller à 4,-
1 tog litet: 15,-
1 tog stort: 8,-
Smp hus: 2,50
Doktor sett: 8,50
garasje
race-bil: 15,-
2 plastikk-lastebiler à 7,50
1 politibil: 15,-
1 hare i skumgummi: 8,-
bokstav-sett i farver
5 biler à 5,-
2 skjerf à 12,-
Barnegrøt 4 pk tils. 15,-
1 sana-sol: 11,-
1 plastikk-vaskefat: 6,- (senere strøket over)
briller-sol TK 20,-
Ski (delvis ødelagt) 35,-
1 påskekjylling: 4,50 (senere strøket over).

Klær Tor Kristian:

7 steel-longs à 18,-
9 korte underbukser à 5,50
bleier (div.): 70,- (strøket over og satt kr.50,-)
4 korte underbukser m/plastikk inni à 6,-
mokasiner 25,- (strøket over og satt kr.20,50)
9 nattdrakter à 16,-
1 boble-bukse: 40,-
1 boble-dress 117,-
2 luer à 20,-
Ull-bukse strikket 40,-
tøfler: 16,-
turnsko: 15,-
barnestol: 40,-
4 frotte håndklær à 6,-
potte-stol: ca. kr.50,-
plastikkfat: 6,-
Turkis genser: 75,-
2 sølv skjeer TK à 40,-
1 par sokker: 8,-
2 par tykke strikkede sokker à 15,-
2 par sommersokker à 8,-
2 par bukseseler à 8,-
1 par gå-seler 12,20
Blå treningsoverall 36,-
1 pk plastikkbukser 3,-
3 par votter à 6,-
1 par Pol-votter: 21,-
Sko-støvletter m såler 85,-
brun ytterbukse m/for 33,50
2 Mølni bleieholdere à 5,90
2 Mølni bleiepakker à 7,25
2 nye hele bleiebukser à 1,75
V-genser blå, strikket: 30,-
ransel: 16,-
1 dongery-bukse: 25,- ?
3 skjorter à 15,-
1 genser ny-strikket: 50,-
1 smekke plastikk: 5,50
1 smekke stor: 9,-
Rød høyhalset genser: 20,-
Silulen barnesalve: 23,-
4 Vaskekluter à 3,-
2 smekker frotte à 10,-
2 stk. undertrøye m/kort arm à 6,60
7 stk. undertrøye m/lang arm à 8,35
7 stk underbukser m/lange ben à 10,90
Veske til barnehaven: 15,-
4 Overaller à 20,-
børste: 5,-
kam: 3,-
Stort håndkle: 25,-
2 kopper: 8,- 2,- = 10,-
Helt barnesett: 18,-
Stelle-madrass: 10,- (strøket over og satt kr.8,-)
Hostesaft: 4,-
tabletter: 3,-
Nesedråper: 5,-
Matboks: 5,-
tannbørste: 2,50
1 pk bomull: 2,50
1 fl pyrisept: 4,-

Ruth Eva:

kam: 3,-
Stor flaske hårlakk: 14,60
liten fl. lakk: 14,50
div. neglelakk: 18,- (strøket over og satt kr.15,-)
brettbånd: 18,-
Gullring m/perle: 150,-
Gull øreringer m/perle: 285,-
2 kasseroller: 36,-
3 tannbørster à 4,90
Mum: 8,50
Vaskekluter (5,-) m/håndkle (15,-): 20,-
Vaske-børste: 20,-
Reiseradio: 550,-
Hofteholder: 50,-
Strømper: 12,-
1 fl. leggevann: 12,50
Hårnåler 1 pose: 30,-
Hårtørrer: 170,-
Kåpe m/safirmink krave: 850,-
Duffel-coat: 200,-
Skjerf: 15,-
Lue: 53,-
Hansker skinn tykke: 65,-
Hansker skinn tynne: 60,-
Støvletter sorte: 200,-
Støvletter lave: 130,-
Dragt grønn: 300,-
1 skjerf i mink: 150,-
Bilde m/ramme: 9,-
Gardiner røde 2,60x4: 275,-
Gardiner hvite: 98,-
Bilder 30x2,10,-: 63,-
1 vase: 15,-
1 pk. tusj-farger: 5,-
Symaskin Singer m/bord: 2.455,-
Skjørt: 59,-
Underskjørt: 25,-
Vask av tøy som var i kokern: 10,-
Strikkepinner: 14 lange div. 4 forskj. (5 stk.)
2 store til å la maskene være på, 6 div. rundpinner (x2): 52,-
1 tepperenser: 30,-
1 friser-cap: 6,-
1 dørmatte- kokus: 20,-
Grå kardigan-jakke: 30,-
1 grønn hatt m/skinntust: 85,-
Plastikkbag til ulltøy: 15,-
Paraply, sammenleggbar: 99,-
Anorakk: 80,-
Skotsk folleskjørt: 130,-
1 skinnveske (velbrukt gammel): 35,-
3 garn-nøster à 5,50
Beholder garn - røkskadet: 30,-
Silkestoff til Tete: 40,-
Morgenkåpe blå: 80,-
1 blått forkle - lang arm: 45,-
1 rød ull-kjole: 190,-
1 skinnveske - Gaza: 100,-
1 nett i voksduk: 15,-
1 kurv Tete: 25,-
1 pute: 10,- 		Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
 
235 .
Ruth Lorentzen Alstad reiste videre til Stockholm 29.mai 1944. 		Lorentzen, Ruth Kristine "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (I796)
 
236 .
Sagnkonge.

Angivelige foreldre:

Øystein Halvdansson, østnorsk småkonge, og Liv, datter av en viss kong Dag.

Gift med:

1) Alvhild.

2) Åsa, datter av agderkongen Harald Granraude.

Far til Olav Geirstadalv og Halvdan Svarte.

Gudrøds kongedømme skal ha omfattet deler av Østlandet. Gudrød ruver nok mer som sagnskikkelse enn de andre norske forfedrene til Halvdan Svarte og Harald Hårfagre. Men det går ingen entydige linjer fra denne sagntradisjonen og over til mer konkrete og påviselige historiske forhold.

Overleveringen om Gudrød finnes i den sene sagalitteraturen, særlig hos Snorre, som også siterer Ynglingatal, med 2 strofer om Gudrød.
Mens noen eldre tekster holder Gudrød for opplandskonge, gjør Snorre ham til vestfoldkonge.

Ifølge Snorre var Gudrød først gift med Alvhild fra Alvheim. De hadde sønnen Olav Geirstadalv.

Etter Alvhilds død bad Gudrød kong Harald Granraude på Agder om å få hans datter, Åsa, men fikk nei. Som hevn drepte Gudrød Harald og tok Åsa med makt. De fikk sønnen Halvdan Svarte.

Gudrød døde året etter da han, nokså drukken, ble snikmyrdet ved Stivlesund. Gjerningsmannen var Åsas tjener, og hun skal ikke ha lagt skjul på at det var hun som stod bak.
Den samme historien om hans død fortelles også i Ynglingatal.

Snorre opplyser ellers at Gudrød ble kalt både den gjeve og veidekonge. I Ynglingatal kalles han bare for den gjeve.

Det finnes få holdepunkter for å plassere Gudrød i en mer konkret historisk sammenheng. Historikere som har forsøkt, har kommet til nokså sprikende resultater.

Forsøkene kaster likevel lys over hva slags sagnskikkelse Gudrød var.
Sekvensen Gudrød–Olav forekommer ikke bare i de norrøne kildene, men også – som Godfraidh–Amhlaeibh – i en genealogi for norske vikingkonger i Dublin.
Amhlaeibh skal 871 ha dratt til Norge for å hjelpe faren Godfraidh, hvis kongedømme var truet.
Enkelte historikere har villet sette likhetstegn mellom Gudrød i den norrøne tradisjonen og Godfraidh i den irske. Som historisk identifikasjon – og sammenkobling av kilder – strander dette likevel på et alvorlig kronologisk sprik. Gudrød kan ikke godt ha vært i full vigør som norsk konge samtidig som hans angivelige sønnesønn, Harald Hårfagre, opptrådte som erobrer. Derfor er denne identifikasjonen blitt avvist.

Andre har i Gudrøds tilnavn ment å se 2 historiske skikkelser, en vestfoldkonge (den gjeve) og en opplandskonge (veidekongen), som man senere ikke holdt fra hverandre. Dette blir også misvisende. Gudrød svarer nemlig dessuten i betydelig grad til den danske kongen Godfred (Godofridus), død 810. I frankiske kilder er han omtalt som en av Karl den stores mer fryktede motstandere.

Én av de frankiske kildene sier at Godfred/Gudrød ble snikmyrdet, drept av en underordnet, på en måte som kan minne om Gudrøds død hos Snorre.
I en annen frankisk kilde foreligger en alternativ versjon som leder tanken hen på veidekongen:

Godfred ble drept på jakt, angrepet av sin egen sønn, da han ville hevne seg på faren som hadde forskutt hans mor og tatt en annen kvinne. Dette betyr at den gjeve og veidekongen glir over i hverandre som skikkelser allerede i de eldste kildene.

P. A. Munch identifiserte Gudrød Veidekonge med Godfred, og regnet med at de norske ynglingekongene hadde opptrådt som erobrerkonger i Danmark, men synspunktet fikk liten tilslutning.

Knapt i noe tilfelle blir det mulig å konstatere annet eller mer enn at Gudrød er en mangfoldig sagnskikkelse som kan ha lånt trekk fra flere historiske personer, og som i tillegg synes å være satt inn i flere ulike sammenhenger.

Kilder og litteratur:
Historia Norvegiæ
Heimskringla.
E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 5, 1931.
P. H. Blair: Olaf the White and the Three Fragments of Irish Annals, i Viking, bd. 3, 1939, s. 1–39.
Jón Jóhannesson: Ólafur konungur Goðröðarson, i Skírnir, bd. 130, Reykjavík 1956, s. 51–63.
C. Krag: Ynglingatal og ynglingesaga, 1991.


Gudrød Halvdansson den stormodige:

Gift med Alvhild, datter til Alvarin, konge i Alvheim. En sønn; Olav.

Alvhild døde før Gudrød, og han tok Åsa, datter til Harald Granraude, konge i Agder til kone.
Harald sa nei til giftermålet, men ble drept av Gudrød som tok Åsa med makt. Åsa fikk en sønn med Gudrød; Halvdan.

Åsa fikk Gudrød drept av en av sine tjenere.

Gudrød het Halvdans sønn som fikk kongedømmet etter ham. Han ble kalt Gudrød den stormodige, og noen kalte ham Veidekonge.
Han hadde ei kone som het Alvhild, datter til kong Alvarin fra Alvheim, og med henne fikk han halve Vingulmark.
Deres sønn var Olav, som siden ble kalt Geirstadalv. Alvheim kalte de den gang landet mellom Raumelv og Göta älv.

Da Alvhild var død, sendte Gudrød menn vest til Agder til den kongen som rådde der, Han het Harald Granraude; de skulle fri til Åsa, dattera hans, for kongen; men Harald sa nei.
Sendemennene kom tilbake og sa kongen hvordan det var gått. Men en stund etter satte kong Gudrød skip på vannet, og så seilte han med stor flåte vest til Agder, han kom helt uventet på dem, gjorde landgang og kom til Haralds gard om natta; da Harald merket at en hær var kommet over ham, gikk han ut med alt det folk han hadde, det ble kamp, men overmakten var for stor. Der falt Harald og Gyrd, sønn hans.
Kong Gudrød tok stort hærfang, han tok Åsa, datter til kong Harald, med seg hjem og holdt bryllup med henne. De hadde en sønn som het Halvdan.

Den høsten Halvdan var årsgammel, fór kong Gudrød på veitsler; han lå med skipene sine i Stivlesund. Det var mye å drikke der, kongen ble svært drukken, og om kvelden da det var mørkt, ville kongen i land; men da han kom på landgangen, løp det en mann mot ham og stakk spydet gjennom ham, det ble hans bane. Mannen ble drept straks, og om morgenen, da det ble lyst, kjente de ham igjen, det var dronning Åsas skosvein. Hun la heller ikke skjul på at det var henne som hadde stått bak.

Så sier Tjodolv:

Gudrød ble,
den gjeve konge,
felt med svik
for lenge siden;
mot høvdingen
hevnsjukt hode
dødsråd la,
da han var drukken.
Og Åsas'
ærendsvein
snikmyrdet
hjelmkledd konge.
Budlungen
ble på bredden
av Stivlesund
stukket ned.

Fra Ynglingesagaen:

48.
Gudrød heitte son hans Halvdan, som tok kongedøme etter han; han vart kalla Gudrød den storlaatne, men sume kalla han Veidekonge. Kona hans heitte Alvhild, dotter til kong Alvarin fraa Alvheim, og han fekk halve Vingulmark (1) med henne. Son deira heitte Olav, som sidan vart kalla Geirstadalv.
Alvheim kalla dei den gongen lande millom Raumelvi og Gautelvi (2).
Men daa Alvhild hadde slokna, sende kong Gudrød sendemenn vest til Agdir, til den kongen som raadde der, som heitte Harald Granraude (3).
Dei skulde fri for kongen til Aasa, dotter hans; men Harald sagde nei, og sendemennane kom heim og fortalde korleis de hadde gjengi.
Ei tid etter skuva kong Gudrød skipi sine paa vatne og fór sidan med ein stor her ut til Agdir og kom reint uventande og gjekk i land. Han kom ved nattetidir til garden aat kong Harald. Daa han vart var, at de hadde komi ein her mot han, so gjekk han ut med de mannskape han hadde; de kom til slag, men folkemunen var stor; der fall kong Harald og Gyrd, son hans.
Kong Gudrød tok mykje herfang. Han hadde heim med seg Aasa, dotter til kong Harald, og heldt brudlaup med ho; dei fekk ein son, som heitte Halvdan.
Daa Halvdan var aarsgamal, fór kong Gudrød same hausten i gjestebod. Han laag med skipe sitt i Stivlesund (4); der var de eit stort drykkjelag, og kongen vart dugeleg full. Um kvelden, daa de var myrkt, gjekk kongen i land; men daa han kom til bryygje-sporden, flaug de ein mann paa han og stakk igjenom han med eit spjot; de vart banen hans.
Mannen vart drepin paa flekken. Men morgonen etter, daa det vart ljost, bar dei kjensel paa karen, og de var skosveinen til dronning Aasa. Og ho dulde ikkje heller for, at de var ho som hadde raadt til de.

So segjer Tjodolv:

Gudrød,
den gode kongen,
dei lurde seg paa,
longe sidan.
Daude-raad
mot den drukne kongen
hemnefust
hovud fann paa.
Løyn-siger
den løynske tenaren
hennar Aasa vann
yvi kongen,
og paa Stivlesunds
seng den gamle
drap han i hel
hovdingen gjæve.

Forklaringer:

(1) Vingulmörk var de meste av Smaaleni, Follo, Aker, Bærum og Asker, Røken og Hurum. I aust laag Alfheimar, i nord Raumariki og Hringariki, og i vest laag Vestfold, paa den andre sida av fjorden.

(2) Raumaelvi er Glaama, og Gautelvi er Gøtaelv.

(3) Raudskjegg.

(4) Kor Stivlesund skulde vera helst, er ikkje kjent. 		Halvdansen, Gudrød (I3585)
 
237 .
Savnet etter sin farmor var stort for Helene, og hun skrev våren 2021 følgende:

Det stikker i brystet. Ikke sånn nå-skal-jeg-dø-stikk. Mer et lengsel-stikk.

Jeg sitter og skuer utover her jeg sitter, akkurat som hun ville ha gjort. Farmor, altså. Det er egentlig ikke noe spesielt jeg ser på, det er bare en slags takknemlighets-skuing. Takknemlig for at jeg sitter her. Takknemlig for hytta. Takknemlig for familien min, både det som er igjen av den og for de som jeg fikk æren av å kjenne. Takknemlig for sommer og blomster. Markjordbær og lange kvelder. Solbrenthet og saltvann i munnen. Sola som varmer i ansiktet.

Jeg flytter blikket opp mot den. Den skuer utover oss, kanskje på samme måte som jeg skuer på den. En sky er på vei i bane mellom den og meg. Jeg lener meg fremover i stolen jeg sitter på for å få et bedre blikk.
Det hender jeg ser nøyere på skyene, der de ligger og flyter på himmelen. Som maneter i havoverflaten. Øynene leter febrilsk på de fem skyene jeg får øye på, inkludert den som snart vil skygge for de varme solstrålene. Jeg lener meg tilbake og tar meg selv i det. Skyene var kun noen skyer i dag også.

Det er litt artig det der. Hvordan håp noen ganger vinner over ren og skjær fornuftighet. Hvordan lengsel vinner over logisk tankegang. Hvor febrilsk og desperat man blir i jakten på noe annet enn sannheten.

Når jeg dør, kommer jeg til å sitte på en sky og se ned på dere, sa hun alltid. Det var standard. Se ned på oss fra en sky. Sitte og skue ned på oss. Jeg sukker lett og tar en slurk av vannglasset som står på bordet.

Vel, etter månedsvis med sky-titting har jeg ikke enda fått øye på noe annet skyer, og atter skyer. Noen fugler her og der. Og sola. Men ikke et tegn til deg. Å, min kjære farmor. Du skulle bare visst. 		Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
 
238 .
Slaget om Narvik fant sted i byen og omegn etter den tyske invasjonen av Norge under andre verdenskrig. Kamphandlingene varte fra 9.april 1940 og fram til de norske styrkene startet demobilisering 8.juni og kapitulerte 10.juni. På land deltok mellom 8.000 og 10.000 norske soldater, ca.25.800 allierte og opp mot 6.000 tyske soldater. Ikke alle disse styrkene var involvert i kampene samtidig. Tyske styrker tok kontrollen over Narvik og flere områder rundt 9.april. De norske styrkene klarte 4 dager senere å stanse den tyske fremrykningen ved Lapphaugen, i luftlinje ca.33 kilometer nordøst for Narvik. Samme dag nedkjempet den britiske marinen de siste tyske jagerne og en ubåt i Ofotfjorden ved Narvik og opprettet alliert sjøherredømme. Dette førte til at den tyske styrken på land var isolert og måtte belage seg på etterforsyninger fra fly og noe med tog gjennom Sverige. Norske og allierte styrker gjennomførte offensive operasjoner over tid, og hadde sjøherredømme og tallmessig overlegenhet på land og innledningsvis også i luften. Narvik var strategisk viktig for Tyskland og de allierte på grunn av utskiping av jernmalm fra de nord-svenske gruvene, siden Bottenviken fryser til om vinteren. For Tyskland var særlig jernmalmen viktig for krigsindustrien, dermed ble det viktig for de allierte å hindre denne transporten til Tyskland, samtidig var også jernmalmen viktig for den britiske krigsindustrien.

Tidlig om morgenen 9.april overfalt tyskerne Norge, også Narvik hvor Alf Møller var stasjonert. De norske panserskipene Norge og Eidsvoll ble senket i havneområdet utenfor Narvik. Med disse nedkjempet var det intet som hindret den tyske krigsmarine å legge til havn i Narvik. Den tyske langgangsstyrken strømmet i land ved dampskipskaien, og gikk uten å nøle direkte på sine mål i byen og omegn, som på forhånd var tatt ut og nøye forklart og beskrevet. Norge var i krig!
Den tyske kampgruppen på i alt ca.2.000 mann, under kommando av general Eduard Dietl hadde Narvik og Elvegårdsmoen som sine første mål. Denne kampgruppen besto av 3.bergdivisjon, 139.bergjegerregimentet, hvor de fleste var østerriske bergjegere med kamperfaring. Det var en tredelt landgangsoperasjon i gruppene West, Narvik og Elvegårdsmoen. Hovedstyrken i gruppe Elvegårdsmoen var 139.bergjegerregiment med 2 bataljoner under kommando av sjefen for 139.bergjegerregiment, oberst Windisch.

Det var oberst Sundlo, sjefen for Nord-Hålogaland infanteriregiment nr.15 med kvarter i Narvik som var lokalforsvarssjef, og dermed hadde ansvaret for landforsvaret av Ofotenavsnittet med bl.a. Narvik by og havn, Ofotbanen samt Bjervik og Elvegårdsmoen. Feltbataljon 1/IR 13 hadde blitt sjøtransportert nordover i begynnelsen av januar, og det var denne som sto nå til oberts Sundlos disposisjon og under hans kommando. Hovedstyrken var forlagt på Elvegårdsmoen, med 1 geværkompani og 1 mitraljøsetropp fremskutt til Narvik. Sjefen for bataljon 1/IR 13, major Spjeldnæs, hadde selv kommandoen over bataljon 1/IR 13 på Elvegårdsmoen. Det fremskutte kompaniet i Narvik, kompani 2/IR 13, under kommando av kaptein Langlo, fungerte som et vaktkompani med hovedsaklig vaktoppdrag i havneområdet og viktige punkter på Ofotbanen.
På bakgrunn av situasjonen og meldinger mottatt natten mellom 8. og 9.april, ble det gitt ordre om troppeforflytninger fra Elvegårdsmoen inn til Narvik. Været var preget av sterkt snøfall og snøstorm. Major Spjeldnæs startet overføringen av bataljonen fra leiren til Narvik ved midnatt, og den foregikk som fredforflytning fordi man ikke oppfattet situasjonen slik at man sto foran en umiddelbar stridssituasjon. Rekkefølgen var kompani 4, komani 3, kompani 1 og stabskompaniet. Været forsinket overføringen vesentlig.

Komani 2/1IR 13 og mitraljøsetropp nr.1 ble satt som vaktstyrke i Narvik. Det ble også satt vakt på Ofotbanen, 2 befal og 10 mann. Fenrik og 20 mann ble sendt med ferge til Øyjord, og kompanireserven var forlagt i Folkets Hus, ca.30-40 mann.

Ved 4-tiden om morgenen 9.april var kompaniene enten underveis til byen eller lå i alarmkvarter for natten, og vaktkompaniet hadde fått ordre om å besette blokkhusene i byen, uten nærmere orientering om hva som var i gjære, eller bestemmelser om ildåpning. Så hørtes kanonild i retning av havnen. Den tyske landgangen var i gang, og tyskerne rykket frem mot de på forhånd bestemte mål i byen og omegn. I 5-tiden var det dialog mellom den tyske ledelsen og oberst Sundlo og major Spjeldnæs, hvor tyskerne prøvde å overtale de norske styrkene til å legge ned våpnene. Begge de norske panserskipene var senket, og Elvegårdsmoen var besatt uten motstand. Etter en del diskusjoner internt i den norske ledelsen, ville oberst Sundlo overgi byen, mens major Spjeldnæs, med en tropp som befant seg i skolegården omringet av tyske styrker, ble stilt opp kun med gevær i rem over skulderen (sekken med mat og forsyninger måtte de la være igjen i skolegården). Marsjen var med bestemt kurs mot utgangen av skolegården. Ved porten hadde det kommet opp tysk vakthold. De norske troppene gikk rett på. Så fikk de beskjed om å stanse: Halt! Major Spjeldnæs gikk fremst og bestemte seg for å ignorere den tyske vakten, og svarte: Doch wir marschieren, auf wiedersehen, guten Morgen! Den tyske vakten ble i villrede. Mennene marsjerte ut porten, svingte til venstre og ned bygatene i retning jernbanelinjen.
Det var 209 soldater fra IR13 som marsjerte ut av Narvik rett under nesen på tyske vakter og fortsatte langs jernbanelinja og opp i Bjørnfjell. Disse rester av 1/IR 13, meget sparsomt utstyrt og uten organisert forsyningstjeneste, kjempet under kommando av major Omdal en form for oppholdende strid tilbake til Bjørnefjell stasjon på Ofotbanen, der man innrettet seg til forsvar. Kampen om Ofotbanen er i gang!
Den norske stillingen ble angrepet den 16.april om morgenen, og ble etter hvert revet opp. Soldatene som sloss mot trønderne var topptrente bergjegere fra Østerrike som kom rett fra krigen. De hadde akkurat vært med på å okkupere Polen, og var godt inn i modusen som soldat. Trønderne fikk ikke så mange dager på seg til å komme inn i den. De mistet 6 mann i disse kampene. Mellom 16–20 norske soldater ble skadet og havnet etter hvert på sykehus i Kiruna. De soldatene som kom seg unna tyskerne, dro over til Sverige og ble internert der. De kom tilbake etter 3 måneder. De andre som var igjen i byen reiste hjem på vidt forskjellige måter. Oppfinnsomheten for hjemtransporten hadde ingen grenser.

Rester av 1/IR 13 bl.a. kom også i kamp mot tyskerne, eller Østerrikske alpejegere, som tidlig 12.april kom langs RV 50 nordover fra Bjerkvik og Elvegårdsmoen mot hotellet, der Skolekompaniet hadde etablert stillinger på begge sider av veien. Ca.150 meter foran hovedtroppen gikk 2 speidere. De ble sluppet nesten helt fram til de norske stillingene før de ble skutt. Samtidig ble det brukt bombekastere mot hovedstyrken som besvarte ilden, men etter treff med BK trakk de seg tilbake mot Storfossen. Det ble satt inn angrep 2 ganger til mot Skolekompaniet. På nytt ble de slått tilbake, men OP på høyde 509, Snolke, observerte tyske styrker som foretok omgående bevegelser både mot øst og vest. Skolekompaniet satte da fyr på hotellet og trakk seg tilbake til Lapphaugen på ettermiddagen 12.april. En falsk melding om store tyske avdelinger i Gressdalen og Stormyra, førte til at de norske styrkene forlot gode stillinger og Veistasjonen og trakk seg tilbake til Fossbakken. Den 13.april var tyskerne på plass i stillingene, og en økende norsk styrke forberedte hovedangrep mot tyskerne den 24.april.
Samtidig var 2 bataljoner var blitt sendt over fjellet fra Salangen til Gratangsbotn for å avskjære tyskernes retrett fra Lapphaugen, men dette var totalt mislykket. Årsaken var at den tyske avdelingen trakk seg tilbake i tett snøvær kl.22.00 den 24.april uten at det ble oppdaget. Plutselig opptrådte en sterk, tysk avdeling i Gratangen, som etter kraftig beskytning ved Lapphaugen skulle vært satt ut av spill. I stedet gikk tyskerne til overraskende angrep, og en hel norsk bataljon ble satt ut av spill. Hele 34 av nordmennene døde og dobbelt så mange ble såret, mens ca.150 ble tatt til fange av tyskerne, resten klarte å rømme. Dette var et alvorlig nederlag for divisjonen og en dårlig start på krigen. Trønderne mistet til sammen 41 mann, nesten 1/3 av divisjonens tap i kampene om Narvik. Dessuten fikk de lengst sammenhengende tjeneste.

Allierte stridkrefter ankom Sjøvegan og Harstad fra 14.-15.april og avanserte derfra mot Narvik. Norske styrker startet en offensiv mot områdene som var under tysk kontroll 24.april, og fra 30.april var også allierte soldater med i denne offensiven. Narvik ble gjenerobret 28.mai i en kombinert operasjon mellom de allierte og nordmenn. Byen ble ikke holdt lenge. De allierte styrkene hadde på dette tidspunktet fått ordre om å trekke seg ut for å delta i kamper på kontinentet, og 8.juni forlot de siste styrkene Nord-Norge. Samme dag startet de norske styrkene å trekke seg tilbake for å demobiliseres. Ved midnatt mellom 9. og 10.juni inntrådte våpenstillstand og 10.juni kapitulerte de norske styrkene i Nord-Norge.

I kaoset etter kapitulasjonen for de tyske styrkene ville Alf Møller hjem til familien sin. Dette var ulovlig, for tyskerne hadde gitt ordre om at de norske styrkene måtte bli i leiren inntil videre. Likevel trosset Alf dette forbudet. Veien hjem ledet han blant annet til Sulitjelma og Fauske, og han fikk være der hos Leif Hugaas, som han senere fikk vite var av kona Turids slekt.

Kilder:

Nord-Trøndelag infanteriregiment nr.13: 1928-1995, av Willy Minsås. Utgitt 1996.
https://snl.no/slaget_om_Narvik.
https://www.tronderdebatt.no/kampen-om-narvik-en-side-som-er-lite-kjent/.
I Trønderbataljonens fotspor - 50 år etter: Gratangen 1940, av Johan Helge Berg og Olav Vollan 1991. 		Møller, Alf Osvald (I34)
 
239 .
Sogneprest Peter Henrichsøn Arentz' selvbiografiske opplysninger og datter nr. 1's dåp:

Hic liber meus est - qvi rapit fur est - si liliget christum - non rapit ostum - si qvis furetur - In tubuis linguis penhetur - Petia dedit Petris Petio sic nomine Petrus - Petrus Hendrici m. m. - In Nomine Jesu

Anno 1633 den 14. Martij paa en tidsdag ved 10 slæt før middag - er Jeg Pitter Heneriksøn fød til denne (syndige verden) - af Erlige Ecte Forældre.

1661 den 1. Martii blef Jeg - ordineret udi Bergens Domkirke til det hæderlige ..., - nemlig att være den hederlige Mand Hr Otthis medtjener til Askevold, - hvilket (embede) Jeg med Guds naade forrettet i 3 Aar - och 13 Uger derpaa Stedet. Eftter forrettet...

Providens 1664 eftter Chj byrd kommen hid til Kvindherred den - 12. juni oc den l4 hujus var jeg fæst med min kjæreste... och gudfryctig Sara Hansdatter. Den 10. juli samme aar stod vort Bryllop paa Malmanger. Herren forune os naade velsignelse udi vores Ecteschab och sammenbinde selff voris Kierlighed och Sanndrechtighed for Christi Schyld...

Døbefaderen var Hr. Rasmus...

- 1665 den 27. juni på en bededags?... - sønns datter Maren Pittersdatter født til denne verden.

... - Abaraham Jørgensøn: Provst over Søndhord(len)... - ()Hans Tareldsøn... Thørritz Eeg... - och (...) ..Bertel datter... Magdalena Galtung... datter? .... - ... Magdele... Gud lade hende...

Datter nr. 2 og 3's samt sønnens dåp:

- 1666 den 2. Apr. paa en tirsdag? aften... - ... Er min lille datter Engel Pittersdatter - fødd. hindis døbefader var min Værfader H Hans Ana... Faderne vare velb. Ludvigh Rosenkrantz. Hr. Rasmus Pedersen af Strande(barm), min værbroder Poffvel Hansøn, Ane Pedersdatter paa Thysnæs, min værsøster Margrete Hansdatter, och Elisabeth Hamner-Aas, Gud lade vor Lille opvoxe udi Alders visdom etc.

- 1668 den 20. Decemb. paa en Søndag bleff min Lille datter Birrethe Peters datter fød bleff formedelstt Svaghed første Juledag døbt av mig selff. Fadderne vare Anders Axelsøn, Hans Engebrichtsøn, min Sl. Moder min søster Berite och Inger Eeg, - Døde faa dager effter fødselen nemlig paa Nytaars dag om morgenen ved 9 slætt udi hendes alders 3de dag. Gud forlene hende med alle Gudz vdvalde en glædelig opstandelse for Chjsti schyld.

- 1670 den 24. Maj som indfalt paa 3die pintzedag er min lille Søn Hans Pittersøn fød til denne syndige verden. Hans døbefader var Her Rasmus Pedersøn, Sogneprest til Strandebarmen's prestegield, Fadderne var Niels Resen Kongl. Majtt. Foget offuer Søndhordlen Jørgen Pedersøn Poul Hamner-aas. Velb. fru Karen Mouat, Elisabeth Galtung och Magdalena Rasmusdattr, Gud lade hannem tiltage, ligesom I alder saa och i Vijsdom yndeste oc naade baade hos Gud och mennischer

Datter nr. 4's dåp:

1671 den 28. des. på en Lørdag efterm... var 3 bleff min lille datter Riborg fød til... denne verden... Hennes døbefader var Hr. Rasmus Pedersøn. Faddere vare Hr. Christopher Garmann sogneprest til Oust, Johan Frimand
ombudzmand offuer Halsnøe Closter oc Hardanger Thommis Christensøn, Byschrifuer i Bergen, oc Michel Pedersøn vlb. Baron Luduig Rosencrantz' fuldmægtig, Magdalena Hr. Rasmusis, min søster... Ane, Margaretha Hr. Jørgens paa Tysnæs, Elen Rasmus datter. Gud lade henne oppvoxe Gud till ære oc hendis fattige forældre till glæde oc sig self til salighed for Chjsti schyld.
Amen. 		Henrichsen Arentz, Peter (I1869)
 
240 .
Sommeren 1860 reiste han til København, der han allerede hadde bodd mellom 1856 og 1857. Derfra reiste han videre til Roma. Her opplevde han de turbulente begivenhetene i den italienske samlingsprosessen, Risorgimento, et tema som kom til uttrykk i det historiske skuespillet - Kong Sverre - fra 1861. Stykket forener igjen borgerkrigstiden med en bevissthet om at Norge, i likhet med Italia, skulle danne - et historisk galleri - av personer for å kunne nå en kulturell og politisk frigjøring fra Sverige. Noen av disse temaene, forsterket av en dypere psykologisk skildring, utviklet han i den dramatiske trilogien om - Sigurd Slembe - fra 1862 og senere i fortellingen - Kaptejn Mansana - fra 1879. Fra denne perioden stammer også noen av Bjørnsons mest kjente dikt, som - Fra Monte Pincio - Brede Sejl over Nordsjø gaar - og - Bergljot.

Bjørnson kom tilbake til Norge i 1863 etter et opphold i Tyskland og Paris, og produksjonen hans begynte å ta nye retninger. Det historiske skuespillet - Maria Stuart - i Skottland fra 1864 er Bjørnsons eneste stykke der handlingen foregår i utlandet. I fortsatt nokså patetiske rammer forsøker han med lystspillet - De Nygifte - fra 1865 å nærme seg problemdiktningen han skulle komme til å utvikle et 10-år senere.

I samme periode var han aktiv som teatersjef på Christiania Theater fra 1865 til 1867. Senere ledet han fra 1870 til 1872 de skuespillerne ved Det norske Theater som hadde sagt opp sine stillinger og dannet Møllergadens Theater. Andre del av 1860-tallet var dessuten en viktig periode for hans aktivisme i det radikale Venstre (han var redaktør for Norsk Folkeblad mellom 1866 og 1871) og for hans religiøse utvikling, som ble sterkt påvirket av lesningen av den danske teologen Nikolai Frederik Severin Grundtvig. Også romanen - Fiskerjenten - fra 1868, som skildrer livshistorien til Petra som vil bli kunstner, er en signal på at forfatterskapet til Bjørnson var i ferd til å fornye seg radikalt.

-

Det var i første rekke Henrik Wergeland som ved sine taler og dikt gjorde 17.mai til en virkelig nasjonaldag. Dette arbeidet fikk en ivrig forkjemper i Bjørnstjerne Bjørnson, og det var også på hans initiativ det første barnetoget kom i stand i 1870.

-

Fornyelsen kom endelig på 1870-tallet. I kjølvannet av Ibsens lystspill - De unges Forbund - fra 1869, som markerte begynnelsen av en lang periode med fiendtlighet mellom Ibsen og Bjørnson, og spesielt av Georg Brandes' berømte forelesningsrekke fra 1871, der han appellerte for en litteratur som satte - problemer under debatt - gjorde Bjørnson seg ferdig med den historiske diktningen - Arnljot Gelline - fra 1870 og - Sigurd Jorsalfar - fra 1872, og kastet seg over det moderne borgerlige dramaet.

Under et opphold i Roma i 1873–1875 kom han i kontakt med det nye europeiske åndslivet og forfattet tvillingdramaene - Redaktøren - og - En fallit - i 1875, der han skildrer borgerklassens intriger og hykleri i en forfriskende realistisk stil. Bjørnson driver riktignok ikke samfunnskritikk her (den svermeriske grossereren og den ondsinnede redaktøren er kun eksempler på dårlig kapitalisme og journalistikk som Bjørnson ikke kritiserer per se), men det er klart at disse dramaene forberedte veien for Ibsen, som alt i - Samfundets støtter - fra 1877 ville ta opp liknende problemstillinger på en mer aggressiv måte.
En fallit - markerte også begynnelsen på en suksessrik mottagelse i Tyskland, som kom til å spille en viktig rolle for spredningen av norsk litteratur i Europa.

I andre del av 1870-tallet, da han flyttet tilbake til Norge og kjøpte gården Aulestad, var Bjørnson ved fronten av norsk litteratur og var meget aktiv i samfunnsdebatten. I 1877 holdt han den berømte talen - Om at være i sandhed - der han appellerte til en sterkere etikkfølelse i både det offentlige og i privatlivet. Samme år ga han ut skuespillet - Kongen - som utløste stor debatt på grunn av dets republikanske undertone. Med romanen - Magnhild - som skildrer en kvinne som bryter ut av ekteskapet, forberedte han nok en gang veien for Ibsen og hans familiedrama - Et Dukkehjem - fra 1879.

Mot slutten av 1870-årene kastet han seg inn i en kamp for et rent norsk flagg uten unionsmerke, en kamp som representerte høydepunktet i hans radikale fremmarsj. I denne perioden ga han også ut de realistiske skuespillene - Det ny system - fra 1878 og - Leonarda - fra 1879.

-

Ved slutten av 1870-tallet beveget Bjørnson seg mer og mer bort fra barnetroen og Grundtvigs kristenlære. Dette kom først til uttrykk i den berømte - Salme II - fra 1880, så i fortellingen - Støv - fra 1882 og i et av hans beste skuespill - Over Ævne. Første stykke fra 1883. I sistnevnte drama viser Bjørnson sin skepsis overfor den kristne tro ved å skildre en pastor som tilsynelatende gjør mirakler, men som ikke klarer å helbrede den nervesyke konen sin, og som til slutt dør som følge av innsatsen. Disse verkene viser imidlertid at Bjørnson ikke kastet seg inn i en ateistisk nihilisme, men utviklet en slags - positivistisk - tro på mennesket og fremskrittet.

I 1882 spilte Bjørnson en nøkkelrolle i Venstres triumf i Stortinget, noe som førte til en hektisk atmosfære og til bestemmelsen om å flytte til utlandet, nemlig til Paris, der han ble boende i 5 år. I 1883 markerte Bjørnson seg også med skuespillet - En hanske - der han bidro til likestillingsdebatten ved å foreslå at verken mann eller kvinne burde ha sex før ekteskapet, noe som nok en gang vakte stor debatt og førte til brudd med radikale figurer som Georg Brandes og August Strindberg. I denne perioden skrev han den livlige komedien - Geografi og kærlighed - fra 1885 i tillegg til romanene - Det flager i byen og på havnen - fra 1884 og - På Guds veje - fra 1889, der han igjen tar opp sedelighetsdebatten og i tillegg forholdet mellom kristentro og utviklingslære. 		Bjørnson, Bjørnstjerne (Bjørn) Martinius (I24634)
 
241 .
Sosiale forhold på Vallø:

På Vallø Saltverk bodde ledelse, funksjonærer og mestere standsmessig i henholdsvis hovedgård, bokholdergård og enkelte flotte eneboliger, mens løsarbeiderne fikk bo i brakker og tilfeldige gamle bygg.

Mestere og deres spesialarbeidere var viktige personer og hadde fast ansettelse ved Verket. De hadde fast lønn hele året, selv om saltproduksjonen bare kunne foregå i sommerhalvåret.
Løsarbeidere, derimot, hadde lønn bare når de var i arbeid.

Når det gjaldt lønninger lå de på følgende nivå i 1790, hvor månedlige lønninger var:

Saltmesteren 10 riksdaler.
Oppsynsmannen 10 rd.
Kunstmesteren 17 rd.
Svennene 6-8 rd.
Gradererne 6 rd.
Bødkermesteren 10 rd.
Svennene 8 rd.
Tømmermesteren 10 rd.
Murmesteren 8 rd.
Smedmesteren 8 rd.
Svennene 6-7 rd.

I tillegg til håndverkerne var det mange løsarbeidere knyttet til verket, og innslaget av mindreårige var ganske betydelig. Man kan ikke lese dette av folketellingen, men i Saltverkets lønningslister kommer det tydelig fram. Kvinner og barn var lettere å utnytte, og de som var alene klarte seg med mindre lønn enn de som hadde noen å forsørge.

Arbeidsdagen var lang, ca.12 timer, 6 dager i uken. Søndag var det pålagt kirkegang.

Med lav lønn, mye arbeidsledighet, mange barn, trange kår og dårlig helsetilbud, levde arbeiderfamiliene i dyp armod og fattigdom. Mange søkte også tilflukt til alkoholen for å få en avkopling fra et miserabelt liv.
Riktignok kunne de få lån av Verket til det mest nødvendige når det ikke var i virksomhet, men dette måtte tilbakebetales når de igjen var i arbeid.
Dermed kunne Verket også i noen grad bestemme løsarbeidernes lønninger, samtidig med at de hadde den nødvendige arbeidskraft til enhver tid. Lønnen var faktisk så lav at om sommeren måtte både kone og barn delta i arbeidslivet for at endene skulle møtes.

Verket ble aldri noen god forretning hverken for staten eller for private eiere. Men mange personer ble sysselsatt.

Verket var nok ikke særlig populært hos bøndene. De måtte tvangslevere ved og mat, og fikk dårlig betaling for transporten av varer. De måtte dessuten avse både hester og folk til driften av pumpene. For lav betaling og liten tid til jordbruk bidro dessuten til reduksjon i gårdsdrift og forfall av gårder.

Den første skolen vi kjenner til på Vallø var - Bruksskolen - eller - Saltverk-skolen. Denne ble antagelig opprettet kort etter 1739, og læreren ble lønnet av kongen. En tid het den også - Glassverksskolen. Skolen ble nedlagt i 1883 og elevene ble overført til Tolvsrød.

Vallø Saltverk bidro til stor befolkningsvekst på Vallø og i 1770-årene var folketallet der på ca.400. Men skulle folk til kirke, og det skulle de fleste, måtte de helt til Slagen kirke. I lengden ble det en lang kirkevei for så mange mennesker.

I 1777 ble det derfor, på Verkets Saltforvalter Jacob Lerches initiativ, bestemt at det skulle bygges en egen kirke på Vallø bekostet av saltverket. Stor og rik skulle den være og oppførelsen ble anslått til 4.000 riksdaler.
Det skader ikke at Guds ord forkynnes fra en verdig plass, skal Lerche ha sagt da man engang bebreidet ham for at kirken ble for dyr.
Grunnsteinen ble lagt 17.juli 1781 og kirken var ferdig og innviet 4.desember året etter.

Vallø kirke er en langkirke utført i trevirke med 300 plasser. Både bygningen og inventaret er holdt i Ludvig 16.stil. Den fikk navnet Christians kirke etter kong Christian 7. Hans monogram er plassert over kordøren. Langs nordveggen er det et galleri som svinger ut. Her sto kongestolen. Kirken er lite forandret opp gjennom årene, fortsatt er altertavle, døpefont og prekestol fra byggeåret. Orgelet i kirken er gitt av Christian 7.

Forvaltergården, Blumergården, Vallø Hovedgård.
Bygningen, som skulle være både en forvalterbolig og en representasjonsbolig, ble påbegynt i 1781 samtidig med kirken. Da Vallø Hovedgård var ferdig utbygd i 1782, flyttet Saltverksforvalter Jacob Lerche inn på gården. Ettersom både kirken og hovedgården var en del av Saltverket, var dette nærmest å anse som en herregård med egen kirke. Men kirken var også til bruk for alle som bodde på Vallø. Lerche anla etter hvert en park med lønnetrær, karpedam og dyrepark med eksotiske dyr.
Hele hovedgården var på 2.282 m2. Fargen på bygget var hvit. Hovedbygningen, med front mot nord, hadde en buet inngang med en stor flott inngangsdør. I dette bygget var det 14 store vinduer og i hvert vindu var det 10 mindre ruter. Når man vandret opp aleen mot hovedbygget, ga fasaden et praktfullt og herskapelig inntrykk. Gjennom inngangsdøren til hovedbygget vet vi at danskekongen har gått sammen med adelige og aristokrater. I den flotte festsalen har det vært danset og drukket. I følge historien var ikke Lerche noen festløve, men her holdt han både middager og festligheter.
Hovedbygningen var 25,3 meter lang, 12,8 meter bred, dvs. 324 m2 i grunnflate, og 7 meter høy. Den inneholdt 14 store værelser og 14 store kakkelovner. Her var et stort kjøkken, gjeste- og røkerom, prektige soveværelser og en stor festsal. De fleste værelser var tapetsert med gamle aktverdige tapeter. Bygningen var i 2 etasjer. Alle værelser hadde utsøkte møbler, flere i rokokkostil.
Vestre fløy var 23 meter lang, ? meter bred og 4,3 meter høy. Den inneholdt drengestue med stor kakkelovn, kjøkken, stall til 5 hester og loft og hadde 4 høye vinduer.
Østre fløy var en bygning med samme mål. Her var det dessuten en inngang til gårdsplassen. Den hadde 2 pikekamre, bryggerhus med skorstein, bryggerhus og kakkelovner.
Søndre bygning var 25,3 meter lang, 9,1 meter bred 7 meter høy. Der var det fjøs til 20 kuer, låve, vognremisse og forrom m.m. 		Christensen Aasen, Poul (Povel) "Konsten" (I12510)
 
242 .
Spanskesyken var en influensaepidemi som i perioden 1918–1920 rammet store deler av verden, og som derfor kalles en pandemi. Mellom 50 og 100 millioner mennesker døde, det vil si flere enn antall døde under første verdenskrig og andre verdenskrig til sammen. Influensaen kom i tre til fire bølger og smittet minst 1/3 av verdens befolkning. Spanskesyken regnes som den verste influensaepidemien i historien, og de negative konsekvensene har vært merkbare helt opp til vår tid.

I Norge tok spanskesyken omkring 15.000 liv. Dødeligheten var høyest blant barn og unge voksne, antagelig fordi eldre personer hadde blitt utsatt for et lignende virus tidligere og derfor hadde noe immunitet. Unge voksne har dessuten sterkt immunforsvar som overreagerte i møtet med viruset. På denne tiden var også sykdommen tuberkulose utbredt i Norge, og verden for øvrig, noe som også ga økt risiko for alvorlig sykdom og død.

Navnet spanskesyken skyldes at spanske myndigheter i mai 1918 var blant de første til å innrømme at det hadde oppstått en ny og mystisk sykdom som hadde smittet både kongen, statsministeren og 30% av befolkningen. Men, den startet ikke i Spania.

Symptomer og tegn på spanskesyken var plutselig høy feber, intens hodepine, nakkestivhet, ryggsmerter, sting i brystet, betennelse i øyene og luftveiene, tørrhoste, svimmelhet, og det ble også rapportert om blødninger fra nese, lunger, nyrer, endetarm og livmor. Selve influensaen kunne vare fra et par dager til en ukes tid.
Det var ettersykdommene, spesielt bakteriell lungebetennelse, som gjorde sykdommen alvorlig og som tok de fleste liv. 		Sandmo, Hildur Olea "Lorentzen" (I728)
 
243 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6721)
 
244 .
Stipender, reiser og utenlandsopphold:

Houens legat 1939
Henrichsens legat 1940
Oslo bys stip. 1950
Carl Michael Egers legat 1952
Stangs legat 1967
Studiereiser til de fleste europeiske land
kurs ved Det norske Institutt i Roma 1967

Stillinger, medlemskap og verv:

Medlem av Norske Arkitekters Landsforbund fra 1934
styremedlem i Fritt Arkitektlag 1935
redaktør av Under Dusken 1931
redaksjonsmedlem Byggekunst 1936-37 og Bonytt 1945-55
styremedlem Oslo Arkitektforening 1938-39, formann 1950-52
medlem av Oslo bygningsråd 1946-48, rådet for tilsyn med byens utseende 1948-54
styremedlem Foreningen Brukskunst Oslo 1947-49
styremedlem Landsforbundet Norsk Brukskunst fra 1948, president 1956-61
medlem av direksjonen for Forening til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring 1951-71, formann 1961-71
medstifter av Visens Venner, formann 1949-50
medlem av Det sakkyndige råd for åndsverker 1956-70
medlem av Oslo Bymuseum råd 1956-73, deretter styremedlem
viseformann i Norsk Folkemuseum råd fra 1956
formann i Nasjonalgalleriets råd 1967-78 og styre 1978-81
medlem av Akershus slotts terrengkomite 1963-71
medlem av pregkomiteen Den Kgl. Mynt fra 1968
Jurymedlem ved en rekke arkitektkonkurranser bl.a.: Studenterlunden, Oslo 1950, Norges paviljong ved Verdensutst. i Brussel 1958 og Norges Banks nybygg, Oslo 1973
Innbudt korresponderende medlem av Landsforeningen Dansk Kunsthåndverk

Priser, premier og utmerkelser:

Ridder av Æreslegionen 1954
Urnesmedaljen, Forening til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring 1971
K St.O.O. 1980

Utførte arbeider:

I Oslo når ikke annet er nevnt. Enebolig for Anker Olsen, Holmenkollveien 59 (1939)
Funksjonærboliger, Nore I og II for Vassdragsvesenet, tannlegebolig og sykestue sst. (1942)
Hjelkremgården, Nordlandet (1946) og enebolig for Rolfsen, Langveien 51, Kristiansund (1946)
Herlofsengården, forretningsgård på Storkaia, Kristiansund (1947)
Sm.m. Ola Mørk Sandvik: Barnehage for Dalen-Portland, Brevik (1948)
Bilverksted for Gustav Thrane-Steen, Hoffsveien 10 (1949-75)
Boligbygg i terrasser, Frantzebråten ved Lysaker (1953)
76 kjede- og rekkehus for Kreditkassens og Den norske Creditbanks boligbyggelag, Bjørnsletta (1953)
Stjernehus, boligbygg for Jernbanens boligbyggelag, Grorud (1953)
Finansdepartementets boligbyggelag, Hovseter (1955)
Direktørbolig for Holmenkolbanen, Huldrevn. 9 (1955)
Grand Hotel, Rjukan (1956, etter 1. premie i konkurranse 1949)
Villa Sjølyst for J. W. Cappelen jr., Gamle Gupuvei 2, og villa for Peder Cappelen, Vestmarkveien 94, Bærum (1957)
Hovedbygning på Eidsvold Værk, Eidsvoll (1958-71)
Fem høyblokker for OBOS (1959)
Trygdeheimen Bjerkegløtt, Refstad (1959)
Forretningsgård, Stortingsgata 10 (1961)
Reguleringsplan for Merradalen, Ullernåsen (1962)
Enebolig for Brochmann, Dronninghavnveien 3, Bygdøy (1962)
Victoria terrasse for Utenriksdep. (1962)
Hybelhus, Fagerborggt. 10 (1961)
Og De døves kirke, Fagerborggt. 12 (1970-75)
Arkivbygg for Rød herregård, Halden (1969)
Ombygninger og innredninger: Restaurant, Oslo østbanestasjon (1945)
Det norske Luftfartsselskap, passasjerekspedisjon, Tordenskioldsgt. 8 (1946)
Cappelens bokhandel, Tollbugt. (1947). De tre foregående arbeider er senere ombygd. Ominnredning av Amaldus Nilsens hus, Majorstuvn. 8, for Thor Heyerdahl (1953)
Gjesteværelser, selskapslokaler, Theatercaféens annen etasje, baren, Tivoligrillen, Pub Fortuna, for Hotel Continental (1957-74)
Innredning av Statens gjestebolig, Parkvn. 45 (1960)
Victoria terrasse: ominnredning av nordkvartalet til departementskontorer (1962) og midtkvartalet til kontorer og politistasjon (1979)
Den norske Creditbank, hovedekspedisjonen, Prinsensgt. 21 (1981)
Bankmuseum for Kreditkassen, Stortorget 7 (1982). Utstillinger: Utstillingsarkitekt for Oslo Håndverks- og Industriforening (1939-49)
Norsk brukskunst, Århus (1947) og Hälsingborg (1955)
Vikingutstillingen, Brussel for Utenriksdep. (1954)
Etruskernes gåte, Kunstnernes Hus, Oslo (1956)
Brukskunst: Barnestol (Kunstindustrimuseet i Oslo)
Gyngehest (NF)
Bordlamper, produsert av Høvik Verk for Den norske Creditbank
Spisestuemøblement utført av G. N. Huseby, tildelt 1. premie fra Oslo Håndverks- og Industriforenings fond 1942
Prosjekter: Konkurranseprosjekter som ikke er nevnt i det foregående: 2. premie, regulering av boligtyper, Gaustadhaugen 1938
1. premie i Aftenpostens møbelkonkurranse 1939
1. premie Norsk Husbonadsnemnd 1941. Sm.m. Ola Mørk Sandvik: Innkjøp, reguleringskonkurranse for Kvadraturen i Kristiansand 1946
3. premie, regulering av Kolbotn sentrum 1947
1. premie i innbudt konkurranse om Fabritius & Sønners trykkeri, Alna 1947
Delt 2. premie for regulering av Vestre Vika, Oslo 1948
3. premie for regulering av Vålerenga, Oslo 1955. Forslag til en "Gamleby" på Kontraskjæret, Oslo 1949, med Rådhusgata lagt i tunnel fra Rådhusplassen

Kollektivutstillinger:

Oslo Arkitektforenings jub.utst., Frogner, Oslo, 1956

Eget forfatterskap:

Funksjonalismen, Vor Tid, Oslo, 1930, nr. 16, s. 5-6 (ill.)
Arkitektur og levende mennesker, Oslo Illustrerte, 1933, nr. 46, s. 23-24
Arkitektur og levende mennesker Oslo Illustrerte, 1933, nr. 51 s. 35-36 (ill.)
Naturen kan slutte seg like intimt til funksjonalismen som til en historisk stilart Oslo Illustrerte, 1934, nr. 25, s. 6-7 (ill.)
Slik vil vi bo, Oslo, 1935, (ill.)
Fremtidig arkitektur, Byggekunst, 1935, s. 101-03 (ill.)
Om standens og fagets interesser, Byggekunst, 1936, tillegg s. 2
Lev livet lettere, Byggekunst, 1938, tillegg s. 28
Den sveitsiske landsutstilling i Zürich, Byggekunst, 1939, s. 156-60 (ill.)
Om arkitektkonkurranser, Byggekunst, 1939, s. 206
Tre forslag, Byggekunst, 1940, tillegg s. 3
Møbelkonkurranse arrangert av Aftenposten og Oslo Håndverks- og Industriforening, Byggekunst, 1940, s. 26-30 (ill.)
Tønnes Søyland, Byggekunst, 1940, tillegg s. 5
Husbonadsutstillingen, Bonytt, 1941, nr. 11/12, s. 19-23, 52 (ill.)
Arkitektene og brukskunsten, Bonytt, 1943, s. 98-103 (ill.)
Varme tanker om sommerhus, Bonytt, 1943, s. 105-09 (ill.)
Arkitektene på gullvekt, Bonytt, 1943, s. 140-41 (ill.)
Et alvorsord til byggherrer og byggfruer, Bonytt, 1944, s. 92-93
Uår eller grotid? Bonytt, 1945, s. 101
To radiohus, Bonytt, 1945, s. 133-39 (ill.)
Hus som skal bygges, Bonytt, 1946, s. 11-13 (ill.)
Brukskunst fra krigsårene Bonytt, 1946, s. 26-29 (ill.)
Husmorens paradis, Bonytt, 1946, s. 97-101 (ill.)
Barnemøbler, Bonytt, 1946, s. 164-66 (ill.)
Barnemøbler, Bonytt, 1947, s. 1
Møbelkunst, Bonytt, 1947, s. 57 (ill.)
Åpent hus i lukket hage, Bonytt, 1947, s. 81-86 (ill.)
Byggekunst i bunad, Bonytt, 1947, s. 206-09 (ill.)
Brukskunsten på museum, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim, 1947, s. 32-37, Årbok
Tøytrykk og keramikk fra Danmark, Nyt Tidsskrift for Kunstindustri, København, 1947, s. 42-43 (ill.)
Arkitekten professor Hack Kampmanns rejsebreve og skitser, Nyt Tidsskrift for Kunstindustri, København, 1947, s. 66
Aalto, Bonytt, 1948, s. 72-75 (ill.)
Mennesker og boliger, Bonytt, 1948, s. 142-44
Bo riktig, Bonytt, 1948, s. 165
Samfundets speil, Bonytt, 1948, s. 185-89 (ill.)
Halvor Vreim: Norsk trearkitektur, Dansk Kunsthaandværk, København, 1948, s. 90-91 (ill.)
Brugskunsten på museum, Dansk Kunsthaandværk, København, 1948, s. 170-71
Mirakelmannen (Selvaag), Bonytt, 1949, s. 40
Turistbrev fra en fremtidsby, Bonytt, 1949, s. 153-57 (ill.)
Hva med Kontraskjæret? Bonytt, 1949, s. 206-11 (ill.)
A propos Stortings-konkurransen, Byggekunst, 1949, s. 212
Kvalitetsudstilling i Oslo, Dansk Kunsthaandværk, København, 1949, s. 89-90 (ill.)
Vi fra 1928, i Amundsen, O. D. (red.): Vi fra Norges Tekniske Høyskole. De neste ti kull. 1920-1929, Oslo, 1950, s. 413-15 (ill.)
Rasjonell romantikk, Bonytt, 1950, s. 25 (ill.)
Jubileumsvandring i hovedstaden, Bonytt, 1950, s. 111-13 (ill.)
Oslo rådhus som arkitektur, Bonytt, 1950, s. 136-44 (ill.)
Stene som taler og folk som skriver, Bonytt, 1950, s. 193 (ill.)
Sommerbrev fra en eskapist, Bonytt, 1950, s. 198-99 (ill.)
Som barn igjen, Byggekunst, 1950, s. 208-10 (ill.)
Hvor brukes norsk brukskunst? Bonytt, 1951, s. 66-73 (ill.)
Bo bedring? Bonytt, 1952, s. 1
Hus på Torsøy, Byggekunst, 1952, s. 138-39 (ill.)
Åpent brevkort til boligdirektøren, Byggekunst, 1952, tillegg s. 24
Fedrenes synder i forklaret utgave, Dansk Kunsthaandværk, København, 1952, s. 176-78
Om bokhandelens innredning, Norsk bokhandlertidende, Oslo, 1952, s. 285-88
Også om Arneberg, Bonytt, 1953, s. 64-67 (ill.)
Om stygt og pent, Bonytt, 1953, s. 222-24 (ill.)
Dansk forår i norsk senvinter, Dansk Kunsthaandværk, København, 1953, s. 69-75 (ill.)
Av vikingutstillingens saga, Bonytt, 1954, s. 110-13 (ill.)
Norges hus i Cité Universitaire, Bonytt, 1954, s. 184-85 (ill.)
Alle tiders antrekk, Verdens Gang, 16.12.1954
Spredte inntrykk og samlede erfaringer, Bonytt, 1955, s. 162-65 (ill.)
Omkring Oslo Arkitektforening's jubileum, Oslo arkitektforenings jubileum. Katalog, Oslo, 1956, s. 21-31
Tale ved Oslo Arkitektforening's 50-års jubileum, Arkitektnytt, 1956, s. 147-48
Om utnyttelse av kvadratmetre, Bonytt, 1957, s. 89-91 (ill.)
Sølvsmeden Kay Bojesen, Dansk Kunsthaandværk, København, 1957, s. 98-99 (ill.)
Ved en mindre milepel, Bonytt, 1958, s. 213-16 (ill.)
Skal det være en triumfbue? Byggekunst, 1959, tillegg s. 4 (ill.)
Litt om Kay Bojesen, Kay Bojesen i anledning af mindeudstillingen i Kunstindustrimuseet (København) 1959, København, 1959, s. 15-19 (ill.)
Til minne om Kay Bojesen, Bonytt, 1960, s. 30-31 (ill.)
Kjære redaktør m.m. Chr. Norberg-Schulz, Arkitektnytt, 1965, s. 274
Tale ved norske interiørarkitekters 20-årsjubileum, Arkitektnytt, 1966, s. 84
Kjære Dag Rognlien, Arkitektnytt, 1966, s. 297
Danske møbler i Kunstindustrimuseet, Dagbladet, 18.11.1966
Om sybord og sakkyndighet, Dagbladet, 02.12.1966
Bemerkninger til en reisehåndbok, Aftenposten, 10.07.1967
Skaff oss fæle fotografier! Arkitektnytt, 1968, s. 261-62
Herr statsråd (tale ved Forening til norske Fortidsminnesmerkers Bevarings 125-års jubileum) Arkitektnytt, 1969, s. 470-71 (ill.)
Fortidsvern 1844-1969, Forening til norske Fortidsminnesmerkers Bevarings årbok, 1969, s. 1-2
Esben Poulssen, Arkitektnytt, 1974, s. 21-22 (ill.)
Arkitekt Esben Poulsson in memoriam, Morgenbladet, 17.01.1974
Arno Berg, 1890-1974, Forening til norske Fortidsminnesmerkers Bevarings årbok, 1974, s. 1-2
En etterapet ape, Kunstindustrimuseet i Oslo 1876-1976. En kavalkade av kunstindustri gjennom hundre år, Oslo, 1976, s. 12-13
Misvisende veivisning (Firenze), Morgenbladet, 04.07.1978
En eldre vise til ære for professor Odd Brochmann, Arkitektnytt, 1979, s. 199 (ill.)
1930, Byggekunst, 1980, s. 136-37 (ill.)
Nordisk funksjonalism, Stockholm, 1980, s. 104-05 (ill.)
Festtale ved Oslo Arkitektforening's 75-årsjubileum, Arkitektnytt, 1981, s. 406-09
Leilighetsviser, publisert i flere visesamlinger, deriblant Under bondens ager, Vi har vår egen lille verden (til studenterrevyen Mammon Ra, 1931), Septembertanker (til 25-års studentjubileum, 1952) 		Heiberg, Johan Bernt Krohg (I23036)
 
245 .
Stor kriger, reiste på flere hærferder, bl.a. til Finland hvor han fikk Driva, datter til Snø den gamle. Døde under et mareritt, liket brent ved elva Skuta hvor det er reist bautasteiner etter ham.

Fra Ynglingesagaen:

13.
Vanlande heitte son hans Svegde, som tok rike etter han og raadde for Uppsala-rikdomen. Han var ein stor hermann og fór vidt umkring i landi. Han gav seg til um vetteren i Finnland hjaa Snjaa (47) den gamle og fekk der dotter hans, Driva.
Um vaaren fór han burt, men Driva var etter, og han lova aa koma att fyrr tri vetrar var gjengne; men han kom ikkje paa ti vetrar. Daa sende Driva bod paa seidkona Huld, men sende Visbur, son til henne og Vanlande, til Svitjod. Driva kaupte Huld til aa trolla Vanlande til Finland, eller so drepa han.

Daa ho tok til aa seida, var Vanlande i Uppsalir; daa vart han huga paa aa fara til Finnland, men venine og raadsmennane meinka han de, og sagde at de kunde ikkje vera anna enn trollingi til finnane (48) som gjorde han so huga paa aa fara.
Daa vart han svevnug, og han ladge seg til aa sova. Men best han hadde sovna av, skreik han og sagde at mara (49) reid han. Mennane hans sprang til og vilde hjelpa han, men daa dei tok han uppe i hovude, so reid ho beini, so dei heldt paa aa brotna; daa tok dei til føtane, men daa kvævde ho hovude, so han døydde.

Sviane tok like og brende attved ei aa som heiter Skuta (50). Der sette dei bautasteinane hans. So segjer Tjodolv:

Seidkona,
sløg, og vond,
Vanlande
til Valhall sende,
og trollkjeringi
trakka skulde
den storhuga
stridsmann ihel.
Beint ved Skuta
baale stod
aat den milde (51) kongen,
som mara kjøvde.

Forklaringer:
(47) Namni Snjaa (snø) og Driva (snø-driva), liksom Gisl (skistav) og Ondur (ski), høyrer til i segnir om finnar; likeins ogso Froste (kap. 19) med sonen Loge. Ondur (flt. andrar) er nordlandske (finske) og østerdalske ski (ei lang ski og ei kort og klædd under midten med lodi reinsskinn med haari attetter).
(48) Dei gamle nordmenn trudde, at finnane baade i Finnmarki og i Finnland var sers kunnige i allslag trollskap.
(49) Mara hev dei tenkt seg som eit argt kvinnfolk, som sette seg paa sovande folk og tyngde og tjaadde deim.
(50) Nokor elv med namne Skuta er ikkje kjend i Sverige. Kanskje hev Snorre mistydt verse, so at á beði skútu vil segja paa légo i skuta; um so er, hev Vanlande vorti brend i sitt eigi skip, liksom Hake (kap. 23).
(51) Gjevmild. 		Svegdersen, Vanlande (I4774)
 
246 .
Stor nød og sult. Store blot ble gjort, først med okser så med mennesker uten at det hjalp på åringene. Domalde fikk nå skylden for de dårlige tidene og ble drept og blotet.

Fra Ynglingesagaen:

15. Domalde tok arv etter Visbur, far sin, og raadde for landi. I hans dagar vart det fæl svult og naud i Svitjod. Daa heldt sviane store blot i Uppsalir; fyrste hausten blota dei naut, men de besna ikkje med aaringen for de. Hausten etter tok dei til aa blota menn, men aaringen vart ved same lage eller verre. Men den tridje hausten kom sviane mangmente til Uppsalir, daa de skulde vera blot. Daa samraadde hovdingane seg med kvarandre, og dei vart samtykte um de, at uaare kom fraa Domalde, kongen deira, og likeins at dei skulde blota han for gode aaringar og taka paa han og drepa han og farga stallane (1) raude med blode hans. Og det gjorde dei og.

So segjer Tjodolv:

Fordom de hende,
dei farga jordi,
sverd-kjempur,
med kongeblod.
Og mot Domalde,
dømt fraa live,
landsheren bar
blodute vaapn,
og svia-menn
av svelting leide
jute-hataren (2)
til Hel sende.

Forklaringer:
(1) Stalle er ein tram (liksom eit altar) som gude-bilæti stod paa i dei gamle hovi.
(2) Domalde (I fiendskap med jutane i Danmark). 		Visbursson, Domalde (I4771)
 
247 At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. Living (I6063)
 
248 .
Søndag den 1.juni 1947 ble det under en festgudstjeneste avslørt en bauta over sokneprest Andreas Isaksen Høyem på hans grav på Aukra kirkegård.

Samtidig ble det holdt et slektsstevne for alle hans etterkommere.
Ansvarlig for slektsgranskningen og en av arrangørene var en av datteren Ingeborg Elen Maries etterkommere, Arne M. Magerøy.

Eldste gjenlevende etterkommer den gang var Klara Lorentzen, født Hugaas. 		Isachsen Høyem, Anders (Andreas) (I1449)
 
249 .
Tekst til bilde:

Samir S. SHIHABI (centre) of Saudi Arabia, the newly-elected president of the General Assembly, addressing the opening of the Assembly's forty-sixth session. To the left is Secretary-General Javier PEREZ DE CUELLAR; to the right is Ronald I. SPIERS, Under-Secretary-General, Office for Political and General Assembly Affairs and Secretariat Services. 		al Shihabi, Samir (I22472)
 
250 .
Tekst til klassebilde fra middelskolen:

Middelskolen Den høiere almenskolen Klassebilde
Øverst:

Martin Bye, Rolf Mørch, Ths. Stousland, Thorud, ukjent, ukjent, Petter Andersen

Mellomste rekke:

Carl Steen, Clas Johanson, Jan Torjusen, lektor Brinchmann, August Bergh, Jørgen Berckenhoff, Sigurd Hagen,

Nederst:

Peter Bramer, Bjarne Jacobsen, ukjent, ukjent, Edholm, Hans Andersen, Wilhelm Holwech 		Brinchmann, Christopher Bernhoft (I31)
 

      «Prev 1 2 3 4 5 6 7 8 9 ... 349» Next»

This site powered by The Next Generation of Genealogy Sitebuilding v. 15.0.1, written by Darrin Lythgoe © 2001-2025.

Maintained by Tor Kristian Zinow.