Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 2,251 to 2,300 of 16,597

#	Notes	Linked to
2251	Borger og innvåner John Gjertssøn i Trondheim utstedte et skrift 17.februar 1649, hvor han vedgår å være skyldig byens husarme 100 riksdaler, som var testamentert til dem fra hans salige farbror gullsmed Arend Johansøn. Dokumentet er også underskrevet av broren Christen og stefaren Lauritz. Det ble lest for retten på Trondheims rådstue 15.oktober samme år. Det gikk trått med å betale rentene for disse pengene. Det ble stadig betalt små beløp, og iblant ble rente ettergitt, men til sist heter det: Handskrift fra Mette Erichsdtr Sl. Johan Gertsøns paa 100 Rdr. dt. Martini 1663. Johan døde en gang mellom oktober 1659 og mars 1663.	Gjertsen, Johan (I8914)
2252	Borgermester Peder Baad står som eier i 1685. Baads arvinger solgte gården til brukeren Ole Bjugsen i 1707. Kilde: http://www.gamlegjerpen.no/Bygdebok/Skilbred/SkilbredGml.htm	Jacobsen Baad, Peder (I8814)
2253	Borgestuen	Eriksen Bettumeie, Olaus (I11307)
2254	Borivoj 1 was the first historically-documented Duke of Bohemia (c.870 – c.889) and founder of the Premyslid dynasty. As the head of the Premyslids who dominated the environs of present-day Prague, Borivoj declared himself kníže - in Latin dux, which means sovereign prince - around the year 870 A.D. His title was later translated by German scholars as "duke" of the Bohemians (Czechs). Although the German dukes of the era held the same title, the meaning of his title was in fact completely different. In contrast to the German dukes, the Czech dux denoted a sovereign ruler. Borivoj was recognised as such around 872 by his overlord Svatopluk I of Great Moravia, who dispatched Bishop Methodius to begin the conversion of the Bohemian Slavs to Christianity. Borivoj and his wife Ludmila were baptised by Methodius (probably in 883), and the latter became an enthusiastic evangelist, although the religion failed to take root among Borivoj's subjects. In the years 883-884 Borivoj was deposed by a revolt in support of his kinsman Strojmír. He was restored in 885 only with the support of his suzerain Svatopluk of Moravia. When Borivoj died about 4 years later, his sons still minors, Svatopluk took over the rule of Bohemia himself. As with most of the early Bohemian rulers, Borivoj is a shadowy figure; exact dates for his reign and vital statistics cannot be established. Nonetheless, several major fortifications and religious foundations are said to have dated from this time. In old Czech legends he is said to have been son of a Bohemian prince named Hostivít.	av Böhmen, Borivoj "Borivoj 1" (I12078)
2255	Born in Norway and came to America in 1909.	Hågensen, Fred "Hagen" (I4619)
2256	Bosatt i Innheredsveien 1 B. Fetter bokholder Arnold Guttelvik har samme adresse.	Eide, Johan Finn (I604)
2257	Bosatt i Mobile.	Family: Jean Louis Ramm / Augusta Marie Rode, "Ramm" (F4067)
2258	Bosatt i Persaunveien 1.	Eide, Johan Finn (I604)
2259	Bosatt på Gravdal.	Family: Syver Amundsen / Rønnaug (Rønne) Haraldsdatter (F4515)
2260	Bosatte seg i Barngate, NJ, USA etter krigen.	Johansen, Gunnar Edvard (I97)
2261	Boso, born 899 in Toscana, Toscany, Italy, married Willa , Princess of Burgundy, daughter of Rudolph, King of Burgundy. Willa was born about 906 in Bourgogne, France. Daughter: Willa of Tuscany was born in 930 in Toscana, Tuscany, Italy.	Family: / Willa av Burgund, "av Arles" (F4840)
2262	Bosted er Eidsvolds gt. 23 B.	Eide, Johan Finn (I604)
2263	Bosted Evje.	Fleischer, Hedvig (I6884)
2264	Bosted for Torbjørn var Børsheim, og han døde av tæring.	Torbjørnsen Lille Linge, Torbjørn (I259)
2265	Bosted i 1910 var Nedre Gjellegate 17. Dette er også oppgitt som Peders bosted ved hans død i 1924. I 1910 bor Peder og Karen Holm her sammen med barna: Hildur og Kasper Olaf.	Holm, Peder (I17551)
2266	Bosted på Ulefoss.	Hoff, Hans Christian Martinus (I12652)
2267	Bosted Strandgaten.	Hoff, Fredrikke Sophie (I8687)
2268	Bosted under folketellingen 1801 var Biørnestad Strand Ved Filtved Strand. Her finner vi: Hendrich Schlanbusch Coucheron, 34 år, Kgl.toldbetient og hustru Kirsten Malling, 24 år. Begge Gift 1te gang. De har to døtre: Chatrine Medea Coucheron, 4 år, og Barbro Magrethe Coucheron, 1 år.	Coucheron, Henrich Schlanbusch (I2892)
2269	Bosted vad sønnene Tharald, Håkon og Finns fødsler.	Trondsen Sværen, Knut (I1786)
2270	Bosted ved død var Haugen.	Kristoffersen Haugen, Ole (I7778)
2271	Bosted ved død var Haugen.	Olsdatter Moe, Kjersti (Kjersten) "Haugen" (I1192)
2272	Bosted ved død: 7633 Adams Street.	Marx, Paul W. (I10374)
2273	Bosted ved død: Hæggens asyl. Fra dødsannonsen i Bergens Annonce Tidende: Vor kjære Far og Svigerfar forhenv. Rebslagersvend Petter Johan Johnsen døde Lørdag, 73 Aar gml., hvilket herved bekjendtgjøres. Bergen den 8de Juni 1903. Jens Pettersen. Lina Pettersen, født Knudsen. Børnebørnene. Begravelsen foregaar fra Hæggens Asyl Fredag Kl.11 3/4.	Johnsen, Petter Johan (I21206)
2274	Bosted ved sin død var Angelske Stiftelser.	Klingenberg, Cornelia Susanne "Dons" (I2110)
2275	Bosted ved sin død: 6404 So. Laflin.	Waaland, Bertha "Zinow" (I14280)
2276	Bosted ved sin død: Bjørngaard.	Hansen, Anette Hansine Marie "Hjorth" (I993)
2277	Bosted ved sin død: Stortingsgd. 32, II.	Kammeyer, Carl Hendrik "Kammermeyer" (I17568)
2278	Bosted: Dalen ved Bolkesjø.	Sigurdsen Waale, Ole (Ola) "Vaale" / "Dahlen" (I14857)
2279	Bosted: Sandnes.	Rosenberg, Christopher Eidsen (I17464)
2280	Bosted: Skinnerheia 24.	NO01914/04, R Z Ingrid-alexandra-kira (I17430)
2281	Bostedsadresse ved død: Hjelmsgate 2 B. Døde av Bronchit chronica. Søndags morgen kl.6 den 25.juni 1911 døde Johs Reitan. Som sønnen Ole skriver i et brev den 28.: St.Hansaften blev min far saa syg, at vi forstod han ikke havde mange dage igjen at leve... Søndags morgen kl 6 den 25 ds døde min far, og da nu min mor ingen anden har at holde sig til end mig, er hun allerede flyttet hjem til mig. Fra dødsannonsen i Aftenposten lørdag 1.juli 1911: Min kjære Mand, vor Far og Svigerfar og Bedstefar Telegrafbestyrer Johs. Reitan døde stille og fredfuldt idag 72 Aar gammel. Kria. 25.Juni 1911. Hanna Reitan, født Hytten. Karen Blomberg, født Reitan, Otto Blomberg. Ole Reitan, Livy Reitan, født Hoff. Barnebarn. Begravelsen foregaar paa Vestre Gravlund Lørdag 1ste Juli Kl.2.	Reitan, Johannes (I1758)
2282	Bostedsadressen til foreldrene er nevnt som Apotekersmuget.	Reitan, Signe Alice (I12450)
2283	Bostedsadressen til foreldrene er Sørhauggaten.	Reitan, Svend Nilsen (I12451)
2284	Bottbrenna	Johnsen Kolbranden, Lars "Kluften" (I10547)
2285	Botten Soot var en sterk personlighet, og hun ble i 1920-årene ofte omtalt som en av norsk revys djerveste og mest fantasifulle kunstnere, som gjorde sterkt inntrykk på både publikum og kritikere. Dagbladets Gunnar Larsen omtalte henne slik (en ganske ekstraordinær kritikk fra en teaterkritiker): Hvor strålende vakkert hennes ansikt er! – som meislet i laste- og lidelsesfull passion. Aftenposten skrev: Hun er et eventyr, – temperament og eiendommelig charme. De kunstneriske anlegg var sterke i både fars- og morsslekten, og teateret fikk hun nærmest inn med morsmelken. Moren hadde prøvd seg som skuespiller lenge før hun engasjerte seg i barneteater, og etter skilsmissen fra maleren Eyolf Soot (da Botten var 5 år gammel) giftet hun seg med skuespilleren Harald Stormoen. Som barn var Botten elev ved Thora Hals Olsens ballettskole; senere studerte hun sang med Bergljot Ibsen, Wilhelm Kloed og von zur Mühlen og harmonilære med Carsten Carlsen. Hun debuterte 1911 som barfotdanserinne à la Isadora Duncan i Brødrene Hals' konsertlokale i Kristiania, et sted hun skulle bli godt kjent med senere. I 1914 debuterte hun som sanger på Nationaltheatret med den 16 år gamle Reimar Riefling som akkompagnatør. Etter et kort besøk på Chat Noir i 1913 ble hun fra 1915 fast knyttet til denne scenen, hvor hun ble størstedelen av sin kunstnerkarriere, bare avbrutt av kortere gjestespill ved andre revyteatre og turneer rundt omkring i landet. Odd Bang-Hansen beskrev henne på denne måten: Botten Soots genre var den vilt groteske. Hennes operaparodier og parodien på 'Svanens død' eller Gåsens endeligt, var så bisarr at Per Kvist en gang sa at hun vel mer hørte cirkuset enn kabaretscenen til. Men kritikerne tok godt imot dikterhøvdingen Bjørnsons grandniese. Dagbladet skrev: Hun er simpelthen et fandenivoldsk fruentimmer – i ordets beste betydning. Umiddelbar, lunefull og eksotisk, – uten tvil en sjelden kabaretfugl. Chat Noir, som i årene 1919–1927 hadde tilholdssted i det tidligere Brødrene Hals' konsertlokale, fikk i starten en noe blandet mottakelse. Det ble især nevnt at det gamle konsertlokalet nå var blitt et ordinært forlystelsessted, der - Per Krohgs sorte kjempekatter hadde jaget de olympiske musene på flukt. I begynnelsen bestod ensemblet blant annet av Botten Soot, hennes gode venninne Lalla Carlsen, Per Kvist, Egil Hjorth-Jenssen og Victor Bernau. Førstnevntes glansnummer var som danserinnen Exotina BortiNata. Både Botten og halvsøsteren Guri Stormoen medvirket 1920 i revyen Spiritus og 1922 i Per Kvists og Arne Svendsens revy Midt i Planeten. En av datidens landeplager ble Botten Soots og Lalla Carlsens versjon av Ernst Rolfs vise om Maggedutti. Etter hvert ble konkurransen mellom revyscenene sterkere. Mayol-teateret, hvor Botten Soot opptrådte sammen med Einar Rose og Harald Heide Steen, måtte innstille alt julen 1925. Kritikerne savnet sin Botten, og det tok ikke lang tid før hun var tilbake på revyscenen. Finn Bøs revy For fulle Seil ble 1926 oppført på Casino, og det ble en ny seier for Botten Soot som Gretchen i hennes Faust-parodi. Men tidene hadde forandret seg, og både billettprisene og honorarene gikk ned. Revyscenene Maxim, Casino og Den røde Lykte med flere forsvant, og det ble en kamp om engasjementene. Chat Noir flyttet 1927 til Tivoli, hvor den ble frem til 1937. Nå var det utstyrsrevyene som dominerte, med et ballettkorps på 20 Bernau-girls. Bestevennene Botten og Lalla fulgte med, og de ble stadig fremhevet i kritikken for sin visekunst. Botten opptrådte også sammen med Ernst og Tutta Rolf på Bygdøynes sommeren 1932, men året etter var det sønnen Svend Soot von Dürings (1915–1969) tur til å debutere. Kritikken var god: ...en slags mannlig Botten Soot i lommeformat. Det groteske syn gjorde kolossal furore. Revyscenen Scala åpnet 1934 under ledelse av Victor Bernau og Einar Rose, og Botten var med, sammen med den senere Leif Juster og Arvid Nilssen. Krigsåret 1941 stod hun på Søilen Teaters scene i revyen Mot lysere tider. Nå ble det dessuten skuespillerstreik i protest mot nazimyndighetene. De siste krigsårene ble det mer tilfeldige engasjementer. Stedet var som regel Folkets Hus, som nå kalte seg Maxim. Her spilte hun mot Per Kvist og senere mot Otto Nielsen. Etter krigen turnerte Botten Soot med sitt one-woman-show landet rundt, og hun kan gjerne kalles Norges første kvinnelige stand up-artist. På denne tiden beredte hun dessuten sitt publikum en annen og sjelden begivenhet – en forestilling der ikke bare Botten Soot selv, men også hennes mor Inga Bjørnson, datteren Berit Soot Kløvig (1920–1975) – som senere ble billedkunstner, og sønnen Svend Soot von Düring opptrådte. I nyere tid har 4.generasjon overtatt på scenen - Inga Bjørnsons oldebarn og Bottens dattersønn Eyolf Soot Kløvig (1947–) er også skuespiller. Botten Soot var blant de første kvinnelige revykunstnere som selv skrev deler av sitt eget materiale. Mest kjent er hennes Vårvise og De gammeldagse Piger. Hun utgav også boken Mamma i fint selskap (1946).	Soot, Ingeborg (I24647)
2286	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Living (F7985)
2287	Bradsberg Adelig Sæde-gaard Med Folloug i 1801: Her finner vi 12 årige Karen Jørgine Jacobsdatter som Opforstrings barn. Her finner vi også Snedker Jacob Nielsen Bergman 49 år og kona Johanne Marie Christensdatter 40 år, begge i første ekteskap, samt deres barn Niels 10 år og Ingebor Maria 2 år.	Nielsen Bergman, Jacob (I7014)
2288	Brandt var SPDs kanslerkandidat i 1961, men tapte for sittende kansler Konrad Adenauer. I 1964 etterfulgte han den avdøde Erich Ollenhauer som formann for SPD. Året etter var han igjen partiets kanslerkandidat, men tapte på nytt for Ludwig Erhard. I denne tiden var han den mest omstridte politiker i landet, og høyresiden brukte også hans fortid og det faktum at han ikke hadde kjempet for fedrelandet mot ham. I 1965 uttalte han at - denne valgkampen har etterlatt sår. Etter Erhards avgang i 1966 ble Kurt Georg Kiesinger valgt til ny kansler i en storkoalisjon bestående av CDU/CSU og SPD. I denne koalisjonen ble Brandt utnevnt til utenriksminister og visekansler.	Frahm, Herbert Ernst Karl "Brandt" (I15985)
2289	Braut-Anund hadde en sønn som het Ingjald. Da var det en konge i Fjadrundaland som het Yngvar, han hadde 2 sønner med sin kone, den ene het Alv, den andre Agnar; de og Ingjald var mest jevnaldrende. Det var bygdekonger mange steds omkring i Svitjod den gang. Braut-Anund rådde i Tiundaland, der er Uppsala, og der er alle-svears-ting. Der var det store blot, og dit kom mange konger, især midtvinters. En vinter det var kommet fullt av folk til Uppsala, var kong Yngvar og sønnene hans der også, de var 6 år gamle. Alv, kong Yngvars sønn, og Ingjald, sønn til kong Anund, fikk i stand en gutteleik, hver skulle rå for sin flokk; men da de leikte, var Ingjald mindre sterk enn Alv, og det syntes han var så ille at han storgråt; da kom Gautvid, fosterbror hans, til, og leide han bort til Svipdag Blinde, som var hans fosterfar, og sa til ham at det hadde gått så ille, og at Ingjald var ikke så sterk og så kraftig i leiken han som Alv, sønn til kong Yngvar; Svipdag svarte da at det var en stor skam. Men neste dag lot Svipdag ta hjertet ut av en varg og steike det på spidd, og så gav han Ingjald kongssønn det å ete, og fra den stund av fikk han vondere og verre sinn enn noen andre. Da nå Ingjald ble voksen, bad Anund om kone for ham, det var Gauthild, datter til kong Algaut; han var sønn til kong Gautrek den milde, sønn til Gaut, som Gautland har fått navn etter. Kong Algaut var viss på at dattera måtte bli vel gift, når hun fikk sønn til kong Anund, om han hadde slikt lynne som faren; og så ble hun sendt til Svitjod, og Ingjald holdt bryllup med henne. Ingjald, kong Anunds sønn, ble konge i Uppsala. Uppsalakongene var de fremste av kongene i den gang det var mange bygdekonger; det var fra den tid Odin hadde vært høvding i Svitjod. De som satt i Uppsala, var høvdinger alene over hele Sveavelde helt til Agne døde; men da ble riket først delt mellom brødrene, slik som før er skrevet, og siden ble riket og kongedømmet spredt i ætta, ettersom den greinte seg ut; noen konger ryddet store skoger og bygde der og fikk større rike på den måten. Så da Ingjald fikk riket og kongedømmet, var det mange bygdekonger, som før er skrevet. Kong Ingjald lot stelle til stort gjestebud i Uppsala og ville holde arveøl etter sin far kong Anund; han lot bygge en sal som var like stor og like gildt utstyrt som Uppsal, den kalte han Sjukongesalen, det var satt opp 7 høgseter i den. Kong Ingjald sendte menn over hele Svitjod og bød til seg konger og jarler og andre stormenn; til dette arveølet kong Algaut, Ingjalds måg, og kong Yngvar fra Fjadrundaland og de 2 sønnene hans, Agnar og Alv, kong Sporsnjall fra Närike og kong Sigverk fra Åttundaland; men kong Granmar fra Södermannland kom ikke. De 6 kongene fikk sete i den nye salen, ett høgsete stod tomt av dem som kong Ingjald hadde latt sette opp. Alt folk som var kommet, fikk sete i den nye salen. Kong Ingjald hadde gitt sin hird og alt sitt eget folk sete i Uppsal. Det var skikk den gang at når en skulle holde arveøl etter konger og jarler, så skulle den som holdt det, og skulle ta imot arven, sitte på trinnet foran høgsetet helt til ei skål ble båret inn som de kalte Brageskåla; da skulle han stå opp og ta imot Brageskåla og gjøre et løfte, og så drikke ut skåla; så skulle de leie ham til høgsetet som hans far hadde hatt, da var han kommet til full arv etter faren. Slik ble det gjort her òg; da Brageskåla kom inn, stod kong Ingjald opp og tok imot et svært dyrehorn; så gjorde han det løfte at han skulle øke riket så det ble én gang til så stort mot alle himmelhjørner eller også dø; så drakk han ut hornet. Og da folk var blitt drukne om kvelden, sa kong Ingjald til Folkvid og Hulvid, Svipdags sønner, at de og deres menn skulle væpne seg om kvelden slik de hadde tenkt. De gikk ut til den nye salen, de satte ild på den, også tok salen til å flamme opp, og der brant det inne 6 konger og alle deres menn, og de som prøvde å komme ut, ble straks drept. Etter dette la kong Ingjald under seg alle de rikene som kongene hadde hatt, og fikk skatter av dem. Kong Granmar fikk høre om dette, og han mente han kunne vite at samme lagnad var eslet ham også, om han ikke var på vakt. Samme sommer kom kong Hjorvard, han som de kalte Ylving, til Svitjod med hæren sin, han la til i en fjord som heter Myrkvafjord. Da nå kong Granmar hørte det, sendte han menn til ham og bad ham til gjestebud med hele hæren; han tok imot dette, for han hadde ikke herjet i kong Granmars rike. Da han kom til gjestebud, ble det stor glede. Om kvelden, når de skulle drikke skåler, var det skikk hos konger som satt hjemme i eget land og i gjestebud som de lot holde, at de skulle drikke tvimenning om kveldene, en mann og ei kvinne sammen så langt det rakk, de som ble til overs, skulle drikke hver for seg. Men det var vikinglov å drikke alle i en flokk, om det så var i gjestebud. Kong Hjorvards høgsete var satt rett imot høgsetet til kong Granmar, alle hans menn satt på samme benken. Da sa Granmar til Hildegunn, dattera si, at hun skulle bu seg og bære øl til vikingene, hun var den vakreste kvinne en kunne se. Hun tok en sølvkalk og fylte den, så gikk hun fram til kong Hjorvard og sa: Alt godt for Ylvinger, ved Rolv Krakes minne! drakk kalken halvt ut og gav den til kong Hjorvard. Han tok kalken og handa hennes med, og sa hun skulle komme og sitte hos ham; hun svarte at det var ikke vikingskikk å drikke tvimenning med kvinner. Hjorvard sa at det var ikke umulig at han kom til å skifte skikk, gi opp vikingloven og heller drikke tvimenning med henne. Da satte Hildegunn seg hos ham, og de drakk sammen og talte om mange ting om kvelden. Dagen etter, da kongene Granmar og Hjorvard møttes, fridde Hjorvard og bad om Hildegunn. Kong Granmar talte saken for sin kone Hild, og for de andre stormennene, og sa at de ville få god hjelp av kong Hjorvard, og nå ble det høye rop, og alle mente dette var et godt råd, og det endte med at Hildegunn ble festet til kong Hjorvard, og han holdt bryllup med henne; kong Hjorvard skulle så bli hos kong Granmar, for han hadde ingen sønn til å ta vare på riket sammen med seg. Samme høst samlet kong Ingjald en hær og ville gå mot kong Granmar og Hjorvard, mågen hans; han hadde hær ute fra alle de rikene han hadde lagt under seg før. Og da de 2 mågene hørte om dette, samlet de folk i sitt rike, og til hjelp kom kong Hogne og Hilde, sønn hans, de rådde for Östergötland. Hogne var far til Hild, som kong Granmar var gift med. Kong Ingjald gikk i land med hele sin hær og hadde mange flere folk, hærene støtte sammen og kampen ble hard, men da de hadde kjempet en liten stund, flyktet de høvdingene som rådde i Fjadrundaland og for vestgøtene, og de fra Närike og Åttundaland og hele den hæren som kom fra disse landene, og de løp til skipene. Nå var kong Ingjald kommet i stor nød etter dette og fikk mange sår og kom seg så vidt på flukt til skipene; men Svipdag Blinde falt der, fosterfaren hans, og begge Svipdags sønner, Gautvid og Hulvid. Kong Ingjald vendte tilbake til Uppsala og var lite glad for denne ferden; han syntes han skjønte nå at en hær han fikk fra den delen av riket som var tatt med hærferd, ville være utro mot ham. Deretter var det stor ufred mellom kong Ingjald og kong Granmar. Da det var gått lange tider på denne måten, fikk deres venner demtil å forlike seg, og kongene satte stevne med hverandre og møttes og sluttet fred, det var kong Ingjald og kong Granmar og hans måg kong Hjorvard; den freden skulle vare så lenge alle 3 kongene levde; det ble bundet med ed og trygdemål. Våren etter tok Granmar til Uppsala og blotet for fred om sommeren, som skikk var; da falt spådommen for ham slik at det så ut som om han ikke skulle leve lenge. Han vendte da hjem i riket sitt. Høsten etter fór kong Granmar og mågen hans, kong Hjorvard, til ei øy som heter Sela og tok veitsle der på gardene sine, og mens de var der på veitsle, kom kong Ingjald dit ei natt med hæren, kringsatte huset og brente dem inne med hele følget. Deretter la han under seg hele det riket som kongene hadde hatt, og satte høvdinger over det. Kong Hogne og Hilde, sønn hans, rei ofte opp i Sveavelde og drepte kong Ingjalds menn, som han hadde satt over det riket kong Granmar, mågen deres, hadde hatt. Den varte i lange tider denne ufreden mellom kong Ingjald og kong Hogne, men kong Hogne greide da likevel å holde riket sitt for kong Ingjald så lenge han levde. Kong Ingjald hadde 2 barn med kona si, den eldste het Åsa, den andre Olav; Gauthild, kong Ingjalds kone, sendte gutten av sted til Bove i Västergötland, som var hennes fosterfar. Der vokste han opp sammen med Sakse, Boves sønn, som de kalte Flette. Folk sier at kong Ingjald drepte 12 konger, og alle sveik han med løfte om fred; de kalte ham Ingjald Illråde, han var konge over størstedelen av Svitjod. Åsa, sin datter, giftet han med kong Gudrød i Skåne, hun liknet sin far i sinn; det var Åsa som fikk Gudrød til å drepe sin bror Halvdan; Halvdan var far til Ivar Vidfavne. Åsa fikk også drept Gudrød, sin husbond. Ivar Vidfavne kom til Skåne etter at farbroren Gudrød var falt, han drog straks sammen en stor hær og fór like opp i Svitjod. Åsa Illråde var kommet dit til sin far i forvegen. Kong Ingjald var nettopp på veitsle på Räning da han fikk vite at kong Ivars hær var kommet der like ved; kong Ingjald skjønte at han ikke hadde noen styrke til å slåss med Ivar, han så også grant at om han la på flukt, ville fiendene hans komme drivende til fra alle kanter. Da valgte han og Åsa en utveg som det går sagn om, de drakk alle folkene døddrukne, og så lot de tenne ild på hallen, og der brant hallen og alt folk som inne var, kong Ingjald med. Ivar Vidfavne la under seg Sveavelde, han tok også hele Danevelde og en stor del av Saksland og hele Østrike og femtedelen av England. Av hans ætter de siden kommet de av danekongene og sveakongene som har vært enekonger. Etter Ingjald Illråde gikk Uppsalavelde ut av ynglingeætta i rett linje, den som en kunne rekne fra far til sønn. Fra Ynglingesagaen: 36. Ingjald, son til kong Onund, vart konge i Uppsalir. Uppsala-kongane var dei høgste kongane i Svitjod, den tid daa de var mange herads-kongar der, alt fraa di Odin var hovding i Svitjod. Dei som sat i Uppsalir var einvaldshovdingar yvi heile Sviavelde, til dess Agne døydde. Men daa vart rike fyrst skilt millom brør, som fyrr er fortalt, men sidan vart rike og kongedøme smaabytt, etter som ættine greina seg; men sume kongar rudde store skogland og bygde der og auka soleis rike sitt. Men daa kong Ingjald tok rike og kongedøme, var de mange herads-kongar, som fyrr er fortalt. Kong Ingjald lét laga til eit stort gjestebod i Uppsalir og etla seg til aa gjera erve-drykkje etter kong Onund, far sin. Han lét stella til ein sal, som var likso stor og gild i alle maatar som Uppsalen var, og den kalla han Sjaukongesalen. Han gjorde sjau høgsæte i han. Kong Ingjald sende menn yvi heile Svtjod og baud til seg kongar og jarlar og andre stormenn. Til denne erve-drykkja kom kong Algaute, verfar hans Ingjald, og kong Yngvar fraa Fjadrundaland og dei tvo sønine hans, Alv og Agnar, kong Sporsnjall fraa Nærike, og kong Sigverk fraa Aattundaland; men kong Granmar fraa Sudermannland var ikkje komin. Desse seks kongane vart sessa i den nye salen. De stod eit høgsæte tomt av deim som kong Ingjald hadde lati gjera. Alle dei, som var komne dit, vart sessa i den nye salen, men si eigi hird og sitt eigi folk hadde kong Ingjald sessa i Uppsalen. De var skikk i den tidi, naar dei skulde gjera erve-drykkje etter kongar eller jarlar, at den, som gjorde erve-drykkja og skulde taka mot arven, skulde sitja paa troppestige framanfor høgsæte, alt til dess dei bar inn den skaali, som dei kalla Brage-skaali. Daa skulde han standa upp imot Brage-skaali og lova eitkvart og drikka ut skaali; so skulde dei leida han til høgsæte, som far hans hadde havt; daa hadde han fengi rett til all arven etter han. Soleis vart de gjort no med, og daa Brage-skaali kom inn stod kong Ingjald upp og tok mot eit stort dyrehorn, og lova at han skulde gjera rike sitt ein gong til so stort til alle fire himils-ættir, eller so døy; sidan drakk han av horne. Og daa dei vart drukne um kvelden, daa sagde kong Ingjald til Folkvid og Hulvid, sønine hans Svipdag, at dei skulde væpna seg og folke sitt, som dei hadde avgjort seg imillom um kvelden. Dei gjekk ut og burt til den nye salen og kveikte eld paa han, og strakst tok salen til aa loga upp. Der brann seks kongar inne og alt folke deira; men dei, som freista paa aa koma seg ut, vart radt drepne. Etter dette lagde kong Ingjald under seg alle dessa riki, som kongane hadde havt, og tok skattar av deim. 37. Kong Granmar spurde alle desse hendingane, og han tottest vita, at de same var etla honom, soframt han ikkje agta seg. Same sumaren kjem kong Hjørvard, som dei kalla Ylving, med heren sin til Svitjod, og lagde inn i ein fjord som heiter Myrkvafjorden (111). Men daa kong Granmar spør de, sender han bod til han og bed han sjølv og heile heren hans til gjestebod. Han tok mot dette, av di han hadde ikkje herja paa rike til kong Granmar, og daa han kom til gjestebode, vart de stor glede. Um kvelden, daa dei skulde drikka skaalir, var de skikk hjaa dei kongane som sat heime og heldt gjestebod, at dei skulde drikka tvo og tvo i lag, ein mann og ei kvinne, so langt de rakk, men for seg sjøve dei som de var flest av. Men vikingane hadde den lovi, at dei skulde drikka alle i lag med kvarandre, endaa dei var i gjestebod. Høgsæte til kong Hjørvard var tilstelt gjegnt imot høgsæte til kong Granmar, og paa same benken sat alle mennane hans. Daa sagde kong Granmar ved Hildegunn, dotter si, at ho skulde laga seg til og bera øl aat vikingane. De var ei overlag væn gjente. Daa tok ho eit sylvstaup og fyllte og gjekk til kong Hjørvard og sagde: " Heile og sæle alle Ylvingar, til minne Rolv Krake", og drakk helvti og gav de til kong Hjørvard. No tok han staupe, og handi hennar med, og sagde at ho skulde setja seg hjaa han. Ho segjer, at de ikkje var viking-skikk aa drikka tvo og tvo i lag med kvende. Hjørvard sagde, at de var von um, at han heller vilde skifta skikk og slutta med viking-lovi og drikka i lag med henne. Daa sette Hildegunn seg hjaa han, og dei tvo drakk ihop og svalla um mangt og mykje um kvelden. Dagen etter, daa kongane Granmar og Hjørvard raakast, fridde Hjørvard og bad um Hildegunn. Kong Granmar bar denne saki fram for kona si, Hild, og andre stormenn, og sagde at de vilde vera god hjelp i kong Hjørvard. Alle ropte daa at dei samtykte og totte at dette var raadelegt, og enden vart, at Hildegunn vart trulova med kong Hjørvard, og han heldt brudlaup med ho. Kong Hjørvard skulde verta verande hjaa kong Granmar, for di han hadde ikkje nokon son til aa hjelpa seg med aa taka vare paa rike. 38. Same hausten samla kong Ingjald seg folk og etla seg mot Granmar og Hjørvard, maagen hans. Han hadde ein her ute fraa alle dei riki, som han hadde lagt under seg. Daa Granmar og Hjørvard spør de, samlar dei folk i sitt rike, og kong Hogne og Hilde, son hans, som raadde for Øystre-Gautland, kjem til hjelp. Hogne var far hennar Hild, som var gift med kong Granmar. Kong Ingjald gjekk upp paa land med heile heren sin og hadde mykje meir folk. Daa seig herane ihop, og de vart eit hardt slag. Men daa dei hadde slegist ei liti stund, so flydde dei hovdingane, som raadde for Fjadrundaland, og for vest-gautane og dei fraa Nærike og Aattundaland, og heile den heren som var komin fraa desse landi, og fór til skipi sine. Dermed kom kong Ingjald i stor naud og fekk mange saar og kom seg undan og flydde til skipi sine. Men der fall Svipdag Blinde, fosterfar hans, og baae sønine hans, Gautvid og Hulvid. Kong Ingjald fór attende til Uppsalir etter dette og var ille nøgd med ferdi, og han tottest merka, at den heren var utru, som han hadde fraa de rike som han fekk med herferd. Etter dette var de stor ufred millom kong Ingjald og kong Granmar. Men daa de hadde gjengi ei lang stund paa den visi, fekk venine deira forlik i stand, og kongane sette stemnelag med kvarandre og møttest og gjorde fred med kvarandre, kongane Ingjald og Granmarr og Hjørvard, maagen hans; denne freden skulde standa ved lag so lengi dei tri kongane livde. Dette gjorde dei eiden sin paa og lova kvarandre truskap. Um vaaren etter fór kong Granmar til Uppsalir til aa blota for fred, som skikk var, naar de leid mot sumaren. Spaadommen (112) fall daa slik aat han, at han ikkje skulde liva lengi; sidan fór han heim til rike sitt. 39. Um hausten etter fór kongane Granmar og Hjørvard, maagen hans, i gjestebud paa gardane sine paa ei øy som heiter Sile (113). Daa dei var i gjestebode, kjem kong Ingjald dit ei natt med heren sin og kringsætte huse og brende deim inne med alt folke deira. Etter dette lagde han under seg heile de rike, som kongane hadde havt, og sette hovdingar yvi. Kong Hogne og Hilde, son hans, reid tidt upp i Sviavelde og drap mennane til kong Ingjald, som han hadde sett yvi de rike som kong Granmar, maagen hans, hadde aatt. De var lang stund stor uvenskap millom kongane Ingjald og Hogne, men kong Hogne fekk likevel hava rike sitt for kong Ingjald alt til sin døyande-dag. Kong Ingjald hadde tvo born med kona si, den eldste heitte Aasa og hin Olav Tretelgja; Gauthild, kona til kong Ingjald, sende guten til Vester-Gautland, til Bove, fosterfar sin; der vart han uppfødd baade han og Sakse, son hans Bove, som dei kalla Flette. Folk segjer, at kong Ingjald drap 12 kongar og sveik deim alle ihop, endaa han hadde lova deim fred, og han vart kalla Ingjald Illraade; han var konge yvi mesteparten av Svitjod. Aasa, dotter si, gifte han med Gudrød, konge i Skaane (114). Ho liktest far sin i huglynde. Aasa var skuld i at Gudrød drap Halvdan, bror sin. Halvdan var far hans Ivar Vidfamne. Aasa var skuld i de med, at husbonden hennar, kong Gudrød, vart drepin. 40. Ivar Vidfamne kom til Skaane, etter Gudrød, farbror hans, var fallin, og drog straks ein stor her ihop og gjekk radt upp i Svitjod. Aasa Illraade var reist til far sin i fyrivegen. Kong Ingjald var nett i gjestebod paa Ræning (115), daa han spurde at heren til kong Ivar ikkje var langt undan. Ingjald totte ikkje han hadde magt til aa slaast med Ivar; han totte de var berrsynlegt og, at um han gav seg til aa fly, vilde fiendane hans driva til fraa alle leidir. Han og Aasa gjorde daa noko, som hev vorte vidgjeti; dei drakk alle folk dauddrukne, sidan lét dei leggja eld i halli. Daa brann halli upp og alt de folk som inne var, kong Ingjald med. So segjer Tjodolv: Og fraa Ingjald elden rjukande skulde paa Ræning røva live, daa hus-tjuven (116) med heite solar gude-kongen (117) gjenom tro. Den hending totte heile folke sjeldsynt var i Sviavelde, daa den gjæve gjeva vilde utrædd aat elden sitt eigi liv. 41. Ivar Vidfamne lagde under seg heile Sviavelde; han eigna til seg Danavelde med, og ein stor lut av Saksland og heile Aust-rike (118) og femteparten av England (119). Av hans ætt er sidan danakongane og sviakongane komne, dei som hev havt einvelde der. Etter Ingjald Illraade kom Uppsala-velde ut or ætti til Ynglingane; so lenge styrde dei, son etter far. Forklaringer: (111) Myrkvafjorden, no Mørkøfjorden, gjeng inn mot nord til Sødertelje i Sødermanland. (112) Dei spaadde paa den vis, at dei fellte blot-spon, d.v.s. spreidde sponar eller tre-pinnar (kanskje med runir innrista) paa fyriskrivin maate, og søkte med dette upplysningar hjaa gudane um framtidi. (113) Sili, no Sela-øn i Mælaren, nordaust fraa Strengnes, høyrde til Sødermanland. (114) Skáni eller Skáney, Skaane, høyrde den til med til Danmark. (115) Gard paa Tosterøyi i Mælaren, vest for Sela-øn, høyrde like eins til Sødermanland. (116) Elden, som øydelegg huse. (117) Kongane var ætta fraa gudane. (118) Aust-rike er Russland eller Øystresjø-landi her: de var ikkje fyrr i 9de hundrad-aare at svenskane fekk velde der. (119) Med femteparten av England er meint Northumberland; de var likevel ikkje fyrr i 866 at danske vikingar vann de.	Anundsen, Ingjald (I3756)
2290	Bredericke	Gerber, Johan August (I10149)
2291	Bredo Claudii ble immatrikulert på universitetet i København 20.desember 1652.	Clausen Stabel, Brede (I12964)
2292	Bredsted i Sleswig.	Hansen Seehuusen, Morten (I8854)
2293	Bredtveit fengsel i Groruddalen i Oslo var NS-myndighetenes sentrale fengsel i Norge. Fengselet var operativt fra 1941 til 1945. Bygningen fra 1918 ble anlagt på eiendommen der Bredtveit gård opprinnelig lå. Bygningen var først lærehjem, deretter arbeidsskole for unge kriminelle. Siden 1945 har Bredtveit fungert som kvinnefengsel.	Tangen, Roald (I23233)
2294	Bremer blev student 1826 fra Metropolitanskolen, tog 1831 kirurgisk og 1832 medicinsk eksamen. Fra 1834 var han ansat i armeen, fra 1842 til sin død som overlæge i Kbh. med rang af kaptajn. Under den første slesvigske krig var han i længere tid overlæge p? Augustenborg. Han var en meget virksom mand med levende interesse for alle medicinalforhold og deres reform; også i videnskabelig henseende udfoldede han en betydelig virksomhed i medicinsk-historisk og i epidemiologisk henseende. I sine akademiske dissertationer, 11.juni 1836 for licentitat- og 18.oktober 1837 for doktorgraden gav han en udførlig fremstilling af Paracelsus' liv og meninger som vakte megen opmærksomhed i udlandet. I 1844 udgav han Haandbog i Lægevidenskabens Historie, og på epidemiologiens område har han publiceret værdifulde afhandlinger.	Bremer, Andreas Frederik (I13481)
2295	Bremer tog lægeeksamen 1868, dyrkede derefter specielt studiet af øresygdomme og tog doktorgraden 1880 ved en afhandling om døvstumhed. Han virkede som specialist i Kbh., var overlæge ved De kellerske abnormanstalter 1887?96, fra 1890 læge ved døvstummeinstituttet og fra 1904 ved Statens institut for talelidende. Tit. professor 1904. Dansk øre-næse-halslæge. Sønn av A.F. Bremer. Han var assistent hos Wilhelm Meyer 1868-1869, egen klinikk fra 1874. Han var den første, som holdt kurs i otologi på Københavns Universitet. Disputeret 1880, Om det patologiske fund hos døvstumme. Ridder av Dannebrog 1896 og titulær professor i 1904.	Bremer, Christian Victor (I13482)
2296	Bretagne?	av Normandie, Hedwig (I12181)
2297	Bretislaus 1 (Czech: Bretislav 1.) (1002/1005 – 10 January 1055), known as the Bohemian Achilles, of the house of the Premyslids, was Duke of Bohemia from 1035 until his death. Bretislaus was the son of Duke Oldrich and his low-born concubine Bozena. As an illegitimate son could not obtain a desirable wife by conventional means, he chose to kidnap his future wife Judith of Schweinfurt (Czech: Jitka), a daughter of the Bavarian noble Henry of Schweinfurt, Margrave of Nordgau, in 1019 at Schweinfurt. During his father’s reign, in 1019 or 1029, Bretislaus took back Moravia from Poland. About 1031 he invaded Hungary in order to prevent its expansion under king Stephen. The partition of Bohemia between Old?ich and his brother Jaromír in 1034 was probably the reason why Bretislaus fled beyond the Bohemian border, only to come back to take the throne after Jaromír’s abdication. In 1035 Bretislaus helped Emperor Conrad 2 in his war against the Lusatians. In 1039 he invaded Little and Great Poland, captured Poznan and sacked Gniezno, bringing the relics of St. Adalbert, Radim Gaudentius and the Five Brothers back with him. On the way back he conquered part of Silesia including Wroclaw (Czech: Vratislav). His main goal was to set up an archbishopric in Prague and create a large state subject only to the Holy Roman Empire. His raid had an unintended enduring influence on Polish history, as the plundering and destruction of Gniezno pushed the next Polish rulers to move their capital to Kraków, which would retain this role for many centuries ahead. In 1040 the German King Henry 3 invaded Bohemia, but was forced to retreat after he lost the battle at Brudek (a pass in the Bohemian Forest). The following year Henry 3 invaded again, skirted the border defences and laid siege to Bretislaus in Prague. Forced by a mutiny among his nobles and betrayed by his bishop, Bretislaus had to renounce all of his conquests save for Moravia and recognize Henry 3 as his sovereign. In 1047, Emperor Henry 3 negotiated a peace treaty between Bretislaus and the Poles. This pact worked in Bretislaus' favour, as the Polish ruler swore never again to attack Bohemia in return for an annual subsidy to Gniezno. Bretislaus was the author of decrees concerning the rules of Christianization, which included a ban on polygamy and trade on holidays. It was in 1030 that Bretislaus married the afore-mentioned Judith. Before his death, Bretislaus organised the succession (in 1054) and issued the famous Seniority Law, introducing agnatic seniority for order of succession. Younger members of the dynasty were supposed to govern fiefs (technically, parts of Moravia), but only at the Duke's discretion. Result of this institution was relative indivisibility of the Czech lands, but also alternation of rules of stronger (or perhaps more political) dukes with periods of bitter fraction wars of members of the dynasty. It was effectively ended by elevation of Bohemia to kingdom under Ottokar 1 of Bohemia, when primogeniture became the ruling principle. His eldest son Spytihnev was to succeed him as Duke of Bohemia with control over that territory. Moravia was incorporated into the Bohemian duchy, but divided between three of his younger sons. The Olomouc Appanage went to Vratislaus; the Znojmo Appanage went to Konrad; and the Brno Appanage went to Otto. The youngest son, Jaromír, entered the church and became Bishop of Prague. Bretislaus died at Chrudim in 1055 during his preparation for another invasion of Hungary and was succeeded by his son Spytihnev 2 as Duke of Bohemia. His younger children were left the region of Moravia. Otto and Vratislav were shut out of the government by Spytihnev, but after his death both gained control of Moravia and Bohemia, respectively.	av Böhmen, Bretislav "Bretislav 1" (I4525)
2298	Brev 1.august 1932: Ingeleivs datter Ellen er hos Aasta og Atle Aune: .. jeg er saa glad for hver dag hun er der, jeg vilde bare ønske at hun kunne faa være der ivinter saa hun kunne faa de lidt godt, hun er saa snild hos Aasta men saa er da Aasta snild med hende ogsaa, Ellen spør Aasta og Aune om dem aldrig brukker og kjækle, hun synes vist at de er rart at dem er forlikte.. Brev 24.august 1932: De to gamle i Hommelvik har vært på besøk hos datteren Aasta, og Klara skriver at vi havde de saa godt hos Aasta, lille Liv er jo alles glede nu hun er saa kjæk og morsom, guttene er friske og snille. Ellen er hos Aasta i ferien og har de saa godt, ja Aasta er da god baade mot store og smaa, og Aune er ikke daarligere.	Hågensen, Ellen Marie "Olsen" (I898)
2299	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I87)
2300	Brev fra Aastas søster Ruth i Chicago var kjærkomment og veldig populært i Aune-familien. Kjæreste Ruth. Tusend takk for det kjære brev. De som stod nede på st. da jeg fikk brevet fra dig, trodde vist at jeg fikk heteslag. Det var en krigsdans både på mig og ongene. Op gjennem trappene og til å læse brevet. Jeg må bestandig læse det høit for dem. Det er den eneste stund tuppa kan sitte rolig, ellers er hun som kviksølv.. Slik lyder starten på Aastas brev tilbake til Ruth fredag den 3.juli 1936. Aasta forteller så at - svinongan - Gerd, Aasta og Erna har vært - heldig og får i kjække og reale mannfolk - og skal forlove seg uka etter. Ja, familiehistorier er det nok av i brevet. n'Eide, dvs svogeren Johan Eide sitter visstnok inne i fengsel på denne tiden, og Aasta uttrykker bekymmer for søsteren Kirsten og familien, som nå sliter økonomisk. Kirstens datter Clary har også slått opp med en Oslomann som også sitter inne - bak lås og lukke for sine skumle meritter.. Humor hadde Aasta masse av, og jammen får Ruth og de andre i Amerika høre det: ..Det er ingen av dere på bildene som ser - underærnært - ut. Det måtte isåfall være onkel Fred. Skal alle dere damer reise over samtidig må dere ta en svær båt. Ingrid er jo blitt den rene matrone.. Ruth m.fl. skal visstnok komme over til gamlelandet og være over jul. Julen skal feires hos Aasta og familien på Agle skriver hun. Hun avslutter så brevet med litt humor igjen: ..Hils Zinow. Han må bremse litt med vekttiltagningen eller har vi ikke rom nok for han. Han ser svær ut. Tusend kjærlige hilsener fra os alle 6. din Aasta..	Family: Atle Aune / Aasta Lorentzen, "Aune" (F75)