Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 2,551 to 2,600 of 16,597
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 2551 | Cand.med. 1917. | Rønneberg, Joakim Holmboe (I6172)
|
| 2552 | Cand.med. i juni 1910 med embetseksamenskarakter laud (19.18). Dr.med. 1916 (Om tyfusvaksinasjon og serologiske metoder til bedømmelse av dens effekt). Var i studentdagene et meget ivrig medlem av studentsangforeningen. | Brekke, Alexander Brinchmann (I458)
|
| 2553 | Cand.phil, besidder af det Raben-Billeske fideikommis og det billeske sølvfideikommis, har bla. skrevet digtsamlingen Til dig og sangen Klokke ring fred. | Bille, Steen Andersen Christopher Josias (I24682)
|
| 2554 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I21726)
|
| 2555 | Cantor, Lector og Canonicus Capituli. Kilder: Danske Magazin Tom. VI p. 311. Christopher Giessing: Nye Samling af Danske, Norske og Islandske Jubel-Lærere,... (Kiøbenhavn 1779-1786). | Amundsen, Sigurd (Sjur/Sigvor/Sevald) (I2053)
|
| 2556 | Careme. | av Bayern, Emma Andech (I6581)
|
| 2557 | Carl Andreas Schultz gift 2.gang 2.april 1925 i Oslo med Ragnhild Raabe (f.24.desember 1887, Kristiania). | Family: Carl Andreas Schultz / Caroline Louise Hiorth, "Schytte" / "Schultz" (F6990)
|
| 2558 | Carl August Cudrio var med i den amerikanske borgerkrigen mellom Nord- og Sørstatene i alle 4 årene som krigen raste, og det på Nordstatenes side. | Cudrio, Carl August "Coudrio" (I498)
|
| 2559 | Carl begynte som overlærer i skolen i Frankfurt etter søknad den 1.oktober 1901, og professor i mars 1912. Hans undervisningsfag var statistikk, fasthetslære, brobygging, jern- og jernbetongskonstruksjoner. Han var medarbeider i Hütte-håndboka, avsnittet ombrobygging, og skrev en del kritikker i tyske ingeniørtidsskrifter. Carl var en verdig representant for hjemlandet sitt i Tyskland. Teknisk Ukeblad skrev om Carl i 1925: Han forstod den kunst å virke utviklende på sine medmennesker, fordi han sjøl eiet en i sjelden grad rettlinjet karakter. Derfor vandt han også sine kollegers og elevers høgaktelse og takknemlighet. Ved hans båre ble uttalt: Den bortgangne var en lærer av Guds nåde. Hans mål var å oppdra elevene sine til menn som stod fast i livet og som greide å skape og yte det rette. Direktøren for Høgskolen i Frankfurt am der Oder, skrev ved hans død: Han var en sann ven med en edel karakter, en rastlaus medarbeider som alltid var ferdig til å hjelpe. | Hiorth, Carl Mathias (I29)
|
| 2560 | Carl Bernhard Askvig (født 6.september 1885 i Søndre Land, død 31.oktober 1954 i Wuppertal) var en norsk politiembetsmann. Han var politipresident i Oslo under NS-regimet under 2.verdenskrig. Etter krigen ble han dømt til 12 års tvangsarbeid for samarbeidet med okkupasjonsmakten. Han var sønn av gårdbruker Gudbrand Kristensen Askvik (f. 1856) og Gunda Nilsdatter Askvik (f. 1856), og vokste opp på Askvik i Søndre Land. I 1906 ble han offiser, men begynte så å studere jus. Etter at han ble cand.jur. i 1910 var han en periode statsadvokat i Buskerud og Oppland. I 1915 ble han politifullmektig i Drammen. I 1930 ble han så statsadvokat. Noen år senere ble han sjef for Statspolitiet, og politimester i Aker politidistrikt. Han ble utnevnt til politimester i Oslo av den tyske okkupasjonsmakten da politimester Kristian Welhaven ble avsatt i april 1940. Han hadde allerede 9. april vist at han var tjenestevillig; da tyskerne skulle marsjere inn til Oslo fra Fornebu møtte han dem ved Lysaker og eskorterte dem inn til byen. Han hadde et møte med Vidkun Quisling samme kveld. Formelt var det kommandanten for Sipo, Franz Walter Stahlecker, som utnevnte ham til politimester. Dagen etter at han ble utnevnt til politimester meldte han seg inn i Nasjonal Samling. | Askvig, Carl Bernhard (I24462)
|
| 2561 | Carl Bernhard flyttet til hovedstaden som ugift kjøbmand en gang før 1899. Under folketellingen i 1900 bor han som enkemann og Kjøbmand på Grønland, sammen med sin datter Margit Annette, født 14.november 1899 i Kristiania. | Rosenberg, Carl Bernhard (I17534)
|
| 2562 | Carl Carlsen kjøpte Øvre Ullern (b.nr.1) ved skjøte 27.april 1838 av bakermester B.P. Bordoe. Etter Carls død solgte enken, Maren Carlsen, gården til daværende løitnant, sener oberst og hoffsjef, Herman Severin Løvenskiol, ved skjøte 2.januar 1866. | Carlsen Schøyen, Carl (I7539)
|
| 2563 | Carl Carlssøn og broren Johannes Carlssøn overtok hver sin like halvpart av farsgården ved skiftet etter faren 11.mars 1815. Husene ble funnet for små og for dårlige til 2 familier, slik at Johannes beholdt den søndre del, mens Carl fikk tømmer og penger til å bygge seg et nytt gårdstun lenger nord - altså der hvor nå Øvre Skøyen eller Hovedgården ligger. Som eksempel på grenseangivelse kan nevnes delingen av gården mellom Johannes og Carl: Delelinien gaaer fra det nordre eller øvre Hiørne af Hovedbygningen lige i øst over til en Steenmure, Graaten kaldet, og derfra i Nord nordøst til Frognerdeelet. I 1820 ble det foretatt en mindre rettelse, da det viste seg at uthusene på den søndre del kom til å ligge på nordre del: Den nye linie skal tage sin begyndelse lige imod det søndre eller sydøstre loft av Ladebygningen hos Gaardmand Hans Schøyen i lige linie østefter til en paa en Høj eller Biergryg opsæt Pæl og derfra i lige linie til den søndre Grindstolpe af Landgierdegrinden og derefter langs med gierdet af Winholdts Løk(ke?)... Edvard Frantz Arentz, kjøpte Carl Carlssønns part 2.januar 1837. Bankier Nicolai A. Andresen d.e. kjøpte Arentz' part allerede 11.januar 1838 for 7.000 speciedaler, samt at han senere også kjøpte Maschmanns part. I skjøtet av 11.januar 1838 nevnes at det hviler følgende panteheftelser på eiendommen: - til Krigshospitalscassen, 500 speciedaler. - til enken Pernille Jonsdatter, 779 speciedaler, 2 ort, 30 skilling. - til hennes datter Anne, gift med garver Kent, 84 speciedaler, 2 ort, 21 skilling. - til Carl Carlsen Schøyen, 1.935 speciedaler, 3 ort, 21 skilling. Det lå da et panelt hovedhus på eiendommen. Sønnen, bankier og russisk konsul Nicolai August Andresen jr. overtok gården i 1861, og fikk oppført en sommerbolig i senklassisistisk stil, tegnet av G.A. Bull. Bankieren kjøpte etter hvert de tilstøtende gårdene Mellom- og Nedre Skøyen, og gården blir deretter kalt Skøyen Hovedgaard. Gamlekonsulen døde i 1894, og sønnen Nils August Andresen Butenschøn, som året før tok sin mors etternavn, overtok. Villaen ble nå tatt i bruk som helårsbolig. Victor Nordan tegnet i tillegg til veranda med hagetrapp og tårn en vestfløy, der spisesalen hadde overlys, og en buet vinterhave mot øst, som senere er revet. Da bygningen sto ferdig, hadde den 40 værelser og en grunnflate på 860 m2, inkludert veranda. I 1884 strakk eiendommen seg fra Hoffsbekken til Madserud og fra Vestre Gravlund til Drammensveien. Gården hadde eget badehus ved Bestumkilen til midten av 1920-årene. Malurtskogen var en del av gårdens eiendom. Hageanlegget Skøyenparken (Den engelske park). Parkanlegget foran hovedbygningen er anlagt som en romantisk park inspirert av engelsk stil. Hovedbygningen fra 1856 er bevart. Skøyen hovedgård, med den tilhørende parken Skøyenparken, ligger på en høyde like nordvest for Frognerparken. Den bygningsmessige kjernen i dagens anlegg ble tegnet av Homansbyens arkitekt Georg Andreas Bull i senklassisistisk stil og stod ferdig oppført i 1871. Søylebåret veranda/vinterhage med dobbel hagetrapp i marmor og tårn i 3 etasjer i italienskinspirert nyrenessanse ble tilføyd i 1895 for generalkonsul August Andresen Butenschøn, og er tegnet av arkitekt Victor Nordan. Vinterhagen ble revet i 1946. Gården gården ble omkring 1980 omkransa av bybebyggelsen på Skøyen Vest. Skøyen er idag et bolig- og industristrøk i bydel Ullern i Oslo. Det har navn etter Skøyengårdene, og ligger innafor eidet mellom Frognerkilen og Bestumkilen. Gårdstunet til Søndre Skøyen ligger ved enden av Prinsessealléen, som er den gamle oppkjøringen til gården (og ligger på Skøyen i Oslo, Bydel Ullern). Det er en villavei fra Drammensveien til Askeveien, tilstøtende til Thorvald Erichsens vei. Alléen fikk navn i 1934 etter prinsessene Astrid og Ragnhild. Den fører opp til eiendommen Solbakken, der kronprinsfamilien bodde under gjenoppbyggingen av Skaugum 1930-1932, og hvor prinsesse Astrid er født. Andre kilder: Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget, Oslo 2010. | Carlsen Schøyen, Carl (I7539)
|
| 2564 | Carl Christensen kjøpte Vestre Sogn ved skjøte 3.juli 1798 av enken etter Iver Laugesen, Kari Christopersdatter. Carl overdro gården til sønnen Christen ved skjøte 26.september 1833. - Ved skjøter 27.oktober 1788 og 10.juli 1797 ervervet Carl Christensen Sogn også de øvrige arvingers parter i Østre Sogn, som han ved skjøte 26.september 1833 overdro til sønnen Jochum Carlsen, og denne igjen ved skjøte 9.januar 1866 til sin sønn, cand.jur. Carl Jochumsen Sogn. Etter dennes død i 1890 gikk gården over til barna, hvor Ragnvald Sogn fikk skjøte av medarvingene 14.juli 1898. Hans enke, fru Anna Sogn (født Frøen), eide gården etter 1937. | Christensen Sogn, Carl (I24889)
|
| 2565 | Carl hadde utpregede vitenskapelige anlegg og omfattende kunnskaper, noe som naturlig førte han over til det tekniske undervisningsvesen. Særlig var han en dyktig statikker. Professor Müller i Breslau karakteriserte Carl som en av sine dyktigste elever. | Hiorth, Carl Mathias (I29)
|
| 2566 | Carl Jansson skal ifølge kirkebøkene ha vært - läskunnig och med gott förstånd - og skal ifølge husförhörsbøkene 1836-1840 ha - gått til skrift - omtrent 2 ganger i året. | Jansson Hälltorp, Carl "Fintatorp" (I165)
|
| 2567 | Carl Johan Edvard eide og bebodde gården Heleneberg, ca. 4 kilometer utenfor Lindesberg til 1865, da han gikk konkurs. | Hellström, Carl Johan Edvard (I178)
|
| 2568 | Carl Johan var svensk fra Bohuslän. | Gustafsson Bjurvald, Carl Johan (I6825)
|
| 2569 | Carl Johannessøn Schøyen var vaktmester og eier av Søndre og Nordre Skøyen. Carl Johannessøn løste ut moren, Marthe Carlsdatter, og søsknene og overtok dermed halvparten av gården etter 1773 en gang. Carl overtok så den andre halvpart, ved kontrakt 16.juni 1781, fra sin onkel Even Jonssøn Schøyen. Even var yngste sønn av Jon Johannessøn Schøyen, og overtok farens halvpart 11.november 1773, for deretter å selge til brorsønnen Carl Johannessøn Schøyen i 1781. - I 1801-tellingen for 0218 Agger under Schøyen finner vi: Carl Johanesen Husfader 35 i 2det ægtesk. Bonde og gaardbruger. Pernille Jonsdtr Hans kone 32 i 1ste ægtesk. Barn: Inger Martine Carlsdtr Af 1te ægtesk. 13 år. Ugift. Johanes Carlsen Deres søn 10 år. Marthe Maria Carlsdtr Deres datter 8 år. Inger Carlsdtr Deres datter 4 år. Anne Carlsdtr Deres datter 2 år. Marthe Carlsdtr Husbondens moder 67 år. Enke efter 2.ægtesk. Levebrød af gaarden. Dessuten: Kari Christophersdtr Tjeneste pige 27 år. Ugift. Tjener f.løn. Inger Tostensdtr Tjeneste pige 20 år. Ugift. Tjener f.løn. - Johannes Carlssøn og Carl Carlssøn, sønner av Carl Johannessøn Schøyen, overtok hver sin like halvpart av gården ved skifte 11.mars 1815. Husene ble funnet for små og for dårlige til 2 familier, slik at Johannes beholdt den søndre del, mens Carl fikk tømmer og penger til å bygge seg et nytt gårdstun lenger nord - altså der hvor nå Øvre Skøyen eller Hovedgården ligger. Som eksempel på grenseangivelse kan nevnes delingen av gården mellom Johannes og Carl: Delelinien gaaer fra det nordre eller øvre Hiørne af Hovedbygningen lige i øst over til en Steenmure, Graaten kaldet, og derfra i Nord nordøst til Frognerdeelet. I 1820 ble det foretatt en mindre rettelse, da det viste seg at uthusene på den søndre del kom til å ligge på nordre del: Den nye linie skal tage sin begyndelse lige imod det søndre eller sydøstre loft av Ladebygningen hos Gaardmand Hans Schøyen i lige linie østefter til en paa en Høj eller Biergryg opsæt Pæl og derfra i lige linie til den søndre Grindstolpe af Landgierdegrinden og derefter langs med gierdet af Winholdts Løk(ke?)... Barthold Nicolai Knoph (d.1821), lensmann og svoger av Johannes Carlssøn, overtok dennes part ved makeskifte 14.april 1821. Denne parten ble overtatt av professor Hans Henrik Maschmann på auksjon 9.januar 1833. Edvard Frantz Arentz, kjøpte Carl Carlssønns part ved skjøte 2.januar 1837. Bankier Nicolai A. Andresen kjøpte Arentz' part 11.januar 1838, samt at han senere også kjøpte Maschmanns part. Gården hadde skiftende eiere før Nicolai Andresen d.e. kjøpte Skøyen 11.januar 1838. Det lå da et panelt hovedhus på eiendommen. Sønnen, bankier og russisk konsul Nicolai August Andresen overtok gården i 1861, og fikk oppført en sommerbolig i senklassisistisk stil, tegnet av G.A. Bull. Bankieren kjøpte etter hvert de tilstøtende gårdene Mellom- og Nedre Skøyen, og gården blir deretter kalt Skøyen Hovedgaard. Gamlekonsulen døde i 1894, og sønnen Nils August Andresen Butenschøn, som året før tok sin mors etternavn, overtok. Villaen ble nå tatt i bruk som helårsbolig. Victor Nordan tegnet i tillegg til veranda med hagetrapp og tårn en vestfløy, der spisesalen hadde overlys, og en buet vinterhave mot øst, som senere er revet. Da bygningen sto ferdig, hadde den 40 værelser og en grunnflate på 860 m2, inkludert veranda. I 1884 strakk eiendommen seg fra Hoffsbekken til Madserud og fra Vestre Gravlund til Drammensveien. Gården hadde eget badehus ved Bestumkilen til midten av 1920-årene. Malurtskogen var en del av gårdens eiendom. Hageanlegget Skøyenparken (Den engelske park). Parkanlegget foran hovedbygningen er anlagt som en romantisk park inspirert av engelsk stil. Hovedbygningen fra 1856 er bevart. Skøyen hovedgård, med den tilhørende parken Skøyenparken, ligger på en høyde like nordvest for Frognerparken. Den bygningsmessige kjernen i dagens anlegg ble tegnet av Homansbyens arkitekt Georg Andreas Bull i senklassisistisk stil og stod ferdig oppført i 1871. Søylebåret veranda/vinterhage med dobbel hagetrapp i marmor og tårn i 3 etasjer i italienskinspirert nyrenessanse ble tilføyd i 1895 for generalkonsul August Andresen Butenschøn, og er tegnet av arkitekt Victor Nordan. Vinterhagen ble revet i 1946. Gården gården ble omkring 1980 omkransa av bybebyggelsen på Skøyen Vest. Skøyen er idag et bolig- og industristrøk i bydel Ullern i Oslo. Det har navn etter Skøyengårdene, og ligger innafor eidet mellom Frognerkilen og Bestumkilen. Gårdstunet til Søndre Skøyen ligger ved enden av Prinsessealléen, som er den gamle oppkjøringen til gården (og ligger på Skøyen i Oslo, Bydel Ullern). Det er en villavei fra Drammensveien til Askeveien, tilstøtende til Thorvald Erichsens vei. Alléen fikk navn i 1934 etter prinsessene Astrid og Ragnhild. Den fører opp til eiendommen Solbakken, der kronprinsfamilien bodde under gjenoppbyggingen av Skaugum 1930-1932, og hvor prinsesse Astrid er født. Andre kilder: Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget, Oslo 2010. | Johannessen Schøyen, Carl (I6111)
|
| 2570 | Carl og Dore fikk ingen barn sammen. | Family: Carl Mathias Hiorth / Dore Tolle, "Hiorth" (F36)
|
| 2571 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I20200)
|
| 2572 | Carl Schwensen Aaser ble uteksamaminert med artium i 1908. Dyrlægeeksamen tok han i 1913, ved Den kongelige veterinær- og landbohøiskole i København. | Aaser, Carl Schwensen (I17820)
|
| 2573 | Carl Schwensen Aaser tok den filosofiske doktorgrad (Dr. philos) ved Universitetet i Oslo i 1925, og ble bydyrlege i Oslo fra 1927. I arbeidet med videreutdanning dro Aaser på stipendreise til København i 1919. I 1925 var han på nytt i Danmark og i Sør-Sverige, før han i 1926 dro med pasteurlegatet til Frankrike. I 1928 gav Oslo kommune kommunalt stipendium til Aaser for ytterligere studier i Sverige og Danmark. På sine studiereiser studerte Aaser hovedsakelig bakteriologi, munn- og klovsyke og næringsmiddelhygiene. Vinteren 1926–1927 var Aaser leder i kampen mot munn- og klovsyke i Aust-Agder fylke, og fra 1927 ble han medlem av det departementale arbeidsutvalg til humanisering av reinslaktningen. | Aaser, Carl Schwensen (I17820)
|
| 2574 | Carsten Smith var norsk offiser, jurist og embetsmann. Hans far var skipsreder og kjøpmann. Carsten Smith tok artium i 1834, eksamen fra Krigsskolen i 1837, og fortsatte deretter med studier. Han ble cand.jur. i 1842. Fra 1843 var han fullmektig hos byfogden i Stavanger. 1855-1858 var han fiskeridommer i Søndre distrikt, fra 1858 var han amtmann i Nordlands amt og fra 1867 til sin død i 1884 var han amtmann i Nordre Trondhjems amt (Nord-Trøndelag). Både i Nordland og Nord-Trøndelag engasjerte han seg i utviklingen av næringslivet. Han deltok også i kommunsjoner vedrørende de nordiske samene, matrikkelen og i jernbanekommisjonen av 1874. Han ble i 1866 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden og i 1879 forfremmet til kommandør av 1.klasse. Smiths person og hjem på Inderøy blir omtalt litterært i Haakon Løkens bok Urolige tider (1923). Kilder: Steinkjerleksikonet. Nord-Trøndelag, amtmenn og fylkesmenn 1804-1972. Steinkjer, 1972. | Smith, Carsten (I11625)
|
| 2575 | Casimir 1 the Restorer (Polish: Kazimierz 1 Odnowiciel; b. Kraków, 25 July 1016 – d. Poznan, 28 November 1058), was a Duke of Poland of the Piast dynasty and the de jure monarch of the entire country from 1034 until his death. He was the only son of Mieszko 2 Lambert by his wife Richeza, daughter of Count Palatine Ezzo of Lotharingia (of the Ezzonids) and granddaughter of Emperor Otto 2. Casimir is known as the Restorer because he managed to reunite all parts of the Polish Kingdom after a period of turmoil. He reinstated Masovia, Silesia and Pomerania into his realm. However, he failed to crown himself King of Poland, mainly because of internal and external threats to his rule. Relatively little is known of Casimir's early life. He must have spent his childhood at the royal court of Poland in Gniezno. In order to acquire a proper education, he was sent to one of the Polish monasteries in 1026. According to some older sources he initially wanted to have a career in the Church (it is probable that he held the post of oblate) and even asked for a dispensation to become a monk. This hypothesis, however, is not supported by modern historians. Regardless, he left church work for good in 1031. Casimir's father, Mieszko 2, was crowned King of Poland in 1025 after the death of his father Boleslaw 1 the Brave. However, the powerful magnates of the country feared a strong central government like the one that existed under Boleslaw 1's rule. This led to considerable friction between the King and the nobility. Taking advantage of the King's precarious situation, Mieszko 2's older half-brother Bezprym and younger brother Otto turned against him and allied themselves with the Holy Roman Emperor Conrad 2, whose forces attacked Poland and regained Lusatia. Years of chaos and conflict followed, during which Mieszko 2 was forced to cede the throne to Bezprym in 1031, fled to Bohemia, was imprisoned by Duke Old?ich and castrated, returned to rule a portion of the kingdom, eventually regained the kingdom, and then died in May 1034 under suspicious circumstances. Sometime during the reign of Bezprym, Casimir and his sisters were taken by their mother to Germany (her native land) for refuge. It has been reported that Queen Richeza brought the Polish royal crown and regalia to Emperor Conrad II at Bezprym's request to indicate his acceptance of the primacy of his western neighbor, although the Queen could have taken them for safekeeping, or they could have been brought to the Emperor by another means. At the time of his father's death in 1034, Casimir was about 18 years old and in Germany at the court of his uncle Hermann 2, Archbishop of Köln. The central district of Greater Poland (Wielkopolska) revolted against the nobles and Catholic clergy in a mass rebellion. A pagan revival in the area lasted for several years. The district of Masovia seceded and a local lord, Mieclaw, formed a state of his own. A similar situation occurred in Pomerania. In 1037 both the young prince and his mother returned to Poland and attempted to seize the throne. This precipitated a rebellion by local barons, which coupled with the so-called - Pagan Reaction - of the commoners, forced Casimir and Richeza to flee to Saxony. However, soon Casimir returned to Poland and in 1038, once again, tried to regain power with the aide of his influential mother. This also failed and he had to flee again, this time to the Kingdom of Hungary where he was imprisoned by Stephen 1. The Dowager Queen remained in Germany as a nun until her death, in 1063. Taking advantage of the chaos and his neighbour's weakness, Duke Bretislaus 1 of Bohemia invaded and ravaged the country in 1039. Lesser and Greater Poland were severely pillaged, Pozna? was captured, and Bretislaus sacked Gniezno, taking the relics of Saint Adalbert, Radim Gaudentius, and the five hermit brothers with him. On the way back he conquered part of Silesia, including Wroclaw, destroyed religious buildings which were built by Mieszko 1 during the feast of the conversion of Poland, and plundered Mieszko 1's tomb. After initially escaping to Hungary, Casimir went to Germany, where in 1039 his relative the Emperor Henry 3 (who feared the increased power of the Bohemian ruler) gave him military and financial support. Casimir received a force of 1,000 heavy footmen and a significant amount of gold to restore his power in Poland. Casimir also signed an alliance with Yaroslav I the Wise, the Prince of Kievan Rus', who was linked with him through Casimir's marriage with Yaroslav's sister, Maria Dobroniega. With this support, Casimir returned to Poland and managed to retake most of his domain. In 1041, Bretislaus, defeated in his second attempted invasion by Emperor Henry 3, signed a treaty at Regensburg (1042) in which he renounced his claims to all Polish lands except for Silesia, which was to be incorporated into the Bohemian Kingdom. It was Casimir's success in strengthening royal power and ending internal strife that earned him the epithet of the Restorer. The treaty gained Casimir a period of peace on the southern border and the capital of Poland was moved to Kraków, the only major Polish city relatively untouched by the wars. It is probable that the Holy Roman Emperor was pleased with the balance of power that had been restored to the region and forced Casimir not to crown himself the King of Poland. In 1046 Emperor Henry 3 held royal and imperial courts at Merseburg and Meissen, at which he ended the strife among the Duke of Pomerania (Dux Bomeraniorum), Duke Bretislaus of Bohemia, and Casimir 1. In 1047 Casimir, aided by his Kievan brother-in-law, started a war against Masovia and seized the land. It is probable that he also defeated Mieclaw's allies from Pomerania and attached Gda?sk to Poland. This secured his power in central Poland. Three years later, against the will of the Emperor, Casimir seized Bohemian-controlled Silesia, thus securing most of his father's domain. In 1054 in Quedlinburg, the Emperor ruled that Silesia was to remain in Poland in exchange for a yearly tribute of 117 kg. of silver and 7 kg. of gold. At that time Casimir focused on internal matters. To strengthen his rule he re-created the bishopric in Kraków and Wroclaw and erected the new Wawel Cathedral. During Casimir's rule heraldry was introduced into Poland and, unlike his predecessors, he promoted landed gentry over the dru?yna as his base of power. One of his reforms was the introduction, to Poland, of a key element of feudalism: the granting of fiefdoms to his retinue of warriors, thus gradually transforming them into medieval knights. Casimir married Maria Dobroniega (ca. 1012–1087), daughter of Grand Duke Vladimir 1 of Kiev. There is no consensus among historians as to when it took place. Wladymir D. Koroliuk said that it was in 1039, Aleksej A. Szachmatow and Iwan Linniczenko 1041, while Dymitr S. Lichaczew 1043. Casimir and Maria had 5 children: 1. Boleslaw 2 the Bold (ca. 1043 – 2/3 April 1081/82). 2. Wladyslaw 1 Herman (ca. 1044 – 4 June 1102) 3. Mieszko (16 April 1045 – 28 January 1065). 4. Otto (ca. 1046–1048). 5. Swietoslawa (ca. 1048 – 1 September 1126), married ca. 1062 to Duke (from 1085, King) Vratislaus 2 of Bohemia. | Karol, Casimir "Casimir 1" (I3684)
|
| 2576 | Caspar Schøller (født ca.1665 i Trondheim, død 28.november 1716) var sønn av viselagmann Christopher Caspersen Schøller og Maren Andersdatter. Han var oberst og interimskommandant på Fredrikstad festning i 1716. Schøller var gift med Isabella Elisabeth Stockfleth (1676–1711), datter av etatsråd og stiftsamtmann Christian de Stockfleth og Isabella Margrethe Mechlenburg. Deres sønn Christoffer Schøller (1707–1774) var overbergamtsforvalter nordafjells. Schøller var underkonduktør i Danmark fra 1689, og ble fenrik i 1693. Han var med de danske tropper til Flandern fra 1693 til 1696, og ble kaptein ved Smålenenes nasjonale infanteriregiment og sjef for Hobølske kompani fra 1699. Fra 1707 var han major og inspektør over festningsarbeidene ved Fredrikstad, Kongsten, Akerøy fort, Stavern, Kristiansand og Bergenhus festning. Caspar Schøller ble 11.oktober 1710 utnevnt til oberstløytnant og sjef for den norske fortifikasjonsetaten. Han ble oberst i 1715, og utnevnt til interimskommandant i Fredrikstad 10.juli 1716. Han fikk satt i stand palisadene, og det ble bygget en ny stor høylåve nedenfor kurtinen mellom Gyldenløves og Prinsesse Charlottes bastion i hans tid. Han døde brått 28.november 1716. | Christoffersen Schøller, Caspar (I15319)
|
| 2577 | Casper Cudrios søn Frantz. Faddere var Madame Cudrio, Jomfru Jonsøn, Auditeur Engelhardt, Uldrich Cudrio og Poul Laungh (?). | Casparsen Cudrio, Frantz "Coudrio" (I713)
|
| 2578 | Cassi Andersdatter Huusmandskone under Oppum. Alder oppgitt til å være 66 år. | Andersdatter, Karen "Oppem" (I14042)
|
| 2579 | Castelnau. | de Mauleon-Narbonne, Antoine (I13502)
|
| 2580 | Catharina Stub fød 1653 den 5te Juli, Døbt den 10de Ditto. | Kjeldsdatter Stub, Katharina (I2205)
|
| 2581 | Catherine Hermana var søster av Joachims bror, Christian Friderichs første kone Cathrine Hedevig. | Family: Joachim Henrik (Joachim Henrich) Stiilou, "Stilau/Stielou/Stilow" / Catharine Hermana Brockenhus, "Stiilou" (F518)
|
| 2582 | Catherine of Mecklenburg (1487 – 6 June 1561, Torgau), Duchess of Saxony, was the daughter of the Duke Magnus 2 of Mecklenburg and Sophie of Pomerania-Stettin. She married on 6 July 1512 in Freiberg Duke Henry the Pious of Saxony. Catherine sympathized early with Martin Luther's teachings, while her husband suppressed the Reformation until 1536 for fear of his brother, the reigning Duke George the Bearded. Later, the Freiberg area became Lutheran. When duke George tried bear down on Catherine, she told the envoy: You could do me a big favor by leaving Freiberg right now. In 1539, after the death of Duke George, the couple moved to Dresden and brought the Reformation there. Duke Henry died on 18 August 1541. Catherine outlived him by 20 years. She spent her days in Wolkenstein castle. In 1560, she published a book on etiquette for ladies, which is culturally and historically very interesting. | Family: Heinrich av Sachsen, "Heinrich 4" / Katarina av Mecklenburg (F4936)
|
| 2583 | Cathrine Hedevig var søster av Christian Friderichs brors, Joachim, første kone Catherine Hermana. | Family: Christian Friderich Stiilou / Cathrine Hedevig Brockenhus, "Stiilou" (F5358)
|
| 2584 | Cathrine, enkepension efter stiftsamtmand Hoffmann, bor sammen med sin ugifte datter Beata og en tjenestepike under folketellingen i 1910. | Dahl, Anne Cathrine "Hoffmann" (I8225)
|
| 2585 | Caut. var Joen Schøyen og Steener Woyen. | Family: Jacob Jonsen Schøyen / Karen (Karie) Carlsdatter Woxen, "Schøyen" (F3208)
|
| 2586 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I17350)
|
| 2587 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I17350)
|
| 2588 | Cautionister var Anders Drogsæt og Ole Lønnum. Spons. Hans Siversen.... og Inge | Family: Sivert (Syver) Pedersen Drogset / Eli Svendsdatter Hoff, "Drogset" (F3278)
|
| 2589 | Cecilie Thoresen ble landskjent da hun som første norske kvinne fikk adgang til å avlegge examen artium 1882. Det kostet henne kamp, som for de andre pionerene i Norden. Faren hennes støttet henne. Det var ingen selvfølge. Hennes far var - en god høiremand, som læste sit Morgenblad. Hun selv holdt Dagbladet for egne penger, - sværmet - for Sverdrup, og - var venstre, naturligvis, fordi jeg var ung. Da hun endelig kunne sette seg til eksamensbordet, var hun 24 år gammel – flere år senere ute enn brødre og venner. Det var Hagbard E. Berner, ledende i venstreopposisjonen mot den konservative regjering, som påtok seg å være hennes politisk forlengede arm da det ble klart at det måtte en lovendring til for at kvinner skulle få ta examen artium. Hennes far rettet en skriftlig henvendelse til Kirkedepartementet; avslagsbrevet var datert julaften 1880. Cecilie tok nå selv kontakt med kirkeministeren, mistolket hans vennlighet og trodde han ville sørge for at det ble fremmet en kongelig proposisjon. Men ministeren sparket ballen over til universitetet for en uttalelse fra kollegiet; den var også negativ, mot én stemme. Høsten 1881 henvendte hun seg til Hagbard E. Berner, som fremmet et privat lovforslag. Det ble vedtatt i Odelstinget 30.mars 1882 mot én stemme. Lagtingets vedtak var enstemmig. Den tilsynelatende enigheten kan forklares ut fra den politiske situasjon. Valgkampen til - riksrettsvalget - var i full gang. Saken var for liten og lite egnet som kampsak, sympati måtte man dessuten få med denne unge kvinnen fra Eidsvoll, hun var et enkeltstående tilfelle, et unntak. Innstillingen fra regjeringen er full av motforestillinger: Loven var et brudd på hevdvunne prinsipper, det var urettferdig mot - kvinden - og skadelig for samfunnet, - der først vil drage den fulde Nytte af hendes Arbeide, naar der ved hendes Opdragelse og Uddannelse tages tilbørligt Hensyn til hendes naturlige Dispositioner og eiendommelige Gemytsliv, Anlæg og Fortrin. Enda en kjelke ble lagt i veien for Cecilie Thoresen. Teologiprofessor Fredrik Petersen innvendte at hun hadde middelskoleeksamen med innskrenket matematikkpensum, som loven foreskrev for jenter. Hun fikk i all hast tatt en tilleggsprøve; matematikk var hennes beste fag. Dermed var en lang og kronglete vei gått til ende, og hun kunne gå opp til examen artium noen uker senere. Hun fikk en god eksamen og var blant de 30 som fikk meget godt; to fikk utmerket godt. Examen artium ble fremdeles avlagt ved universitetet. I 1884 kom loven som gav kvinner full adgang til universitetet. Cecilie Thoresen begynte straks på realfagstudiet, et års tid studerte hun i København, men avbrøt studiene da det gjenstod et par semestre. Årsaken var ekteskap og barn. | Thoresen, Ida Cecilie "Krog" (I11566)
|
| 2590 | Cecilie Thoresen var mye syk de siste årene. Hun led av infektiøs endokarditt, en betennelse i hjerteposen, som den gang ikke kunne helbredes. Hun døde i sitt hjem 1911, 53 år gammel. | Thoresen, Ida Cecilie "Krog" (I11566)
|
| 2591 | Chalon, Nievre. | av Chalon, Adelaide (I12212)
|
| 2592 | Chalon, Nievre. | av Chalon, Gilbert (I12213)
|
| 2593 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I17647)
|
| 2594 | Charibert 1 (ca. 517–november eller desember 567) var frankisk konge av Paris. Han var den nest eldste sønnen til Klotar 1 og Ingund. Hans eldre bror Gunthar døde en stund før brødrenes far Klotar 1. Da Klotar døde i 561, ble hans kongedømme delt mellom hans gjenlevende sønner. De nye kongedømmene som oppstod ved denne delingen fikk navn etter hovedstaden i det geografiske området den nye kongen hersket over, og hvert nye kongedømme kunne ellers bestå av en rekke landområder som ikke nødvendigvis grenset opp mot hverandre. Charibert ble hersker over området mellom Somme og Loire, Aquitaine og Novempopulana, med Paris som hovedstad. I tillegg til Paris var Rouen, Tours, Poitiers, Limoges, Bordeaux, Toulouse, Cahors og Albi de viktigste byene i Chariberts kongedømme. Hans nest yngste bror, Guntram fikk Burgund. Sigibert fikk Austrasia (inkludert Reims) med sin hovedstad i Metz (dette var hovedsakelig kongedømmet til Teodebald, Klotars grandnevø). Den yngste broren, Chilperik, fikk Soissons som sin hovedstad. Valget av biskoper i merovingernes territorium var preget av manipulering og at kongen la ned veto, men når de først var innsatt, hadde biskopene kontroll i byene, selv om denne kontrollen kanskje ikke var like fast som i Tours hvor biskop Gregorius klarte å trekke ut et kroningsløfte på ed fra Charibert: At han ikke ville legge byrde på folket med nye lover og vaner, men at han ville bare bruke de som de tidligere hadde levd under i hans fars tid, og han lovet at han ikke ville innføre nye ordninger som ville føre til tap for dem. På denne måten var han begrenset i å skaffe midler og under slike forpliktelser om ikke å skape ny politikk eller lov, var den merovingiske kongens operasjoner alvorlig begrenset. Charibert praktiserte - seriemonogami - som var en mellomting mellom ekteskap og konkubinat. Med sin første hustru Ingoberga fikk han datteren Bertha, eller Aldeberge (539–ca.612), som i tidens fylde ble giftet bort til Æthelbert av Kent. Charibert tok en rekke elskerinner, og Ingeberga kom derfor med et mottrekk. Hun sørget for at en ullspinner og hans 2 døtre fikk innpass ved hoffet. Charibert giftet seg først med ullspinnerens datter Merofleda og fikk datteren Berteflede med henne. Da Merofleda døde, giftet han seg med hennes søster Marcoveifa, som var nonne. Ifølge datidens kanoniske rett ble det regnet som incest å gifte seg med en nær slektning av sin tidligere ektefelle, og straffen for dette var ekskommunikasjon. Det var også forbudt for en nonne å gifte seg. For disse 2 lovovertredelsene ble Charibert senere ekskommunisert. Denne straffen førte til at han forlot sine hustruer, og han giftet seg deretter med Teodogilda, som foruten å være datter til en kveggjeter også var nonne. Med Teodogilda fikk han en sønn som imidlertid døde ganske ung. Charibert var knapt mer enn konge i Paris da han giftet bort datteren Bertha til den hedenske Æthelbert av Kent, kongen av Kent, som antagelig besteg tronen i 590. Bertha tok med seg biskop Liuhard som sin private skriftefar. Den kristne Berthas innflytelse ved hoffet i Kent var avgjørende for at Augustin av Canterbury lykkedes da paven sendte ham som misjonær for å omvende det hedenske Kent. Da Charibert døde sønneløs i 567, kjempet hans brødre Guntram, Sigibert 1 og Chilperic 1 en bitter kamp om kongedømmet hans. De delte det til slutt mellom seg i 568, men Paris klarte de ikke å komme til enighet om. De inngikk derfor en overenskomst om å dele skatteinntektene fra Paris i 3 like deler, og avla løfte om at ingen av dem skulle besøke byen uten de 2 andres samtykke. Også Senlis forble udelt. | av Paris, Charibert "Charibert 1" (I12026)
|
| 2595 | Charles Ellingsen, NST XXII 1970 Omkring skiftet etter konsistorialassessor, titulær biskop Nicolai Christian Friis og hustru Sophia a Møinichen Kolderup. | Family: Michel Olufsen Storm / Sophia Christensdatter Bloch, "Storm" (F3217)
|
| 2596 | Charles Kent, født 1880, død 1938, født i Oslo, norsk journalist og forfatter. 1910–1914 redaktør av Helgeland (Mo i Rana). 1914–1919 redaktør i Norsk Næringsliv. Fra 1926 norsk redaktør av Ord och Bild. 1919–1923 sekretær i Foreningen Norden. 1934–1937 formann i P.E.N.-klubben. Han debuterte 1900 med et lite bind Digte, siden fulgt av diktsamlingene Juninætter (1916), Min Ungdoms By og andre Vers (1921), Den gode strid (1928), Det står skrevet (1937). Utgav også antologien Norsk lyrikk gjennom tusen år (1929, ny utg. 1950), essaysamlingen Dagdrømmen (1919) og En lægmand orienterer sig i tilværelsen (1931). Videre utgav han novellesyklusen Palmeøerne. Historien om ungdom og længsel (1924), reiseskildringene Under norsk flag (1925), Amerika rundt (1926) og Vestindiefart (1929). Charles Kent, født 4.september 1880, fødested Kristiania, død 27. februar 1938, dødssted Oslo. Forfatter og journalist. Foreldre: Prest og filosof Georg Kent (1842–92; se NBL1, bd. 7) og Ragna Rosenqvist (1848–23). Gift 8.mars 1905 med Anna Martha Kent f.Backlund (f. 9.november 1870), datter av bakermester Magnus Backlund, Värmland, Sverige og Katharina Persson. Bror av William Kent (1882–1946; se NBL1, bd. 7). Charles Kent var en ledende skikkelse innenfor den nyhumanistiske retning i norsk åndsliv i mellomkrigstiden og tilhørte som sådan det som er blitt kalt den annen front. Han var en fornufts- og viljesdyrker som forsvarte åndelige verdier i opposisjon mot både et naturalistisk menneskesyn og en åndsforlatt mystikk. I sin moralfilosofi var han kantianer og la vekt på det kategoriske imperativ som moralsk rettesnor. Av karakter var han et utpreget åndsmenneske og av vesen reservert og tilbakeholdende. Kents far, presten og forfatteren Georg Kent, var elev av M.J. Monrad og overbevist hegelianer. Selv tok Charles Kent examen artium 1899 og studerte senere ved universitetet. 1910–14 var han redaktør i avisen Helgeland i Mo i Rana, 1914–19 redaksjonssekretær i avisen Norsk Næringsliv (Bergen), 1919–23 sekretær i Foreningen Norden, fra 1926 norsk redaktør i det svenske tidsskriftet Ord och Bild, 1934–37 formann i den norske P.E.N.-klubben. Han hadde flere verv i Forfatterforeningen og mottok en rekke stipender. I en årrekke var Kent litteraturanmelder i radioen. Både her og i tidsskrifter var hans virke som kritiker preget av en noe tørr saklighet, med vekt på filosofiske og til dels sosiologiske tilnærmingsmåter. Best kom hans kritiske begavelse til sin rett i lengre oversiktsartikler. Som kritiker var han åpen for andre åndsretninger enn den han selv tilhørte, bl.a. skrev han positivt om Sigurd Hoel, som han hevdet holdt døren åpen for metafysiske betraktningsmåter. Kent skal visstnok også være den første norske kritiker som har anlagt en psykoanalytisk betraktningsmåte på et litterært verk. Kent debuterte 1900 med Digte, som er skrevet i 1890-årenes ånd. Tre senere diktsamlinger, Juninætter, Min ungdoms by og andre vers og Den gode strid, rommer stemnings- og erindringslyrikk i en melodiøs, men litt ensformig stil. Holdningen er preget av vemod og resignasjon, og tapt ungdom er et hovedmotiv. Som i sine essays legger han også som lyriker vekt på indre fordypelse og nødvendigheten av å foreta valg som man står inne for. Dette kommer enda klarere til uttrykk i hans “litterære testamente”, diktsamlingen Det står skrevet, som utkom noen måneder før han døde 1937. 1923–24 drog Kent jorden rundt, og 1927 foretok han en reise til Vestindia. Inntrykk fra den første reisen ligger til grunn for novellesamlingen Palmeøerne, som regnes som hans fremst skjønnlitterære verk. Fra sine reiser beretter han også i reiseskildringene Under norsk flag, Amerika rundt og Vestindiefart. I 1929 skrev Kent forordet i det nyhumanistiske programskriftet Skillelinjen, som bl.a. to av hans næmeste åndsfrender, Eugenia Kielland og A. H. Winsnes, bidrog til. Her tar han et oppgjør med den - følelsesreligion - som han hevdet at Rousseau og hans moderne disipler stod for. Men han stilte seg også kritisk til teologien og psykologien og insisterte på åndens primat over menneskets - dyriske - sider. Både her og i essaysamlingene Dagdrømmen fra 1919 og En lægmand orienterer seg i tilværelsen fra 1931 legger han avgjørende vekt på den enkeltes valg og selvstendige moralske vurdering. Til Kents store forbilder hørte Ludvig Holberg, som han anså som en tidlig representant for den humanisme han selv forfektet. I likhet med Holberg underkjente han ikke vårt drifts- og følelsesliv, men hevdet med styrke at det måtte bringes under kontroll av vilje og fornuft. Som A. H. Winsnes hevdet i en minneartikkel, var menneskets trang til selvstyre et hovedanliggende for Kent. Verker: Digte, 1900 Juninætter, dikt, 1916 Dagdrømmen, essays, 1919 Min ungdoms by og andre vers, 1921 Palmeøen. Historien om ungdom og længsel, noveller, 1924 Under norsk flag, reiseskildring, 1925 Amerika rundt, reiseskildring, 1926 Den gode strid, dikt, 1928 Vestindiefart, reiseskildring, 1929 Norsk lyrikk gjennom tusen år, antologi, 1929 (ny utg. 1950) En lægmand orienterer seg i tilværelsen, essays, 1931 Det står skrevet, dikt, 1937 Kilder og litteratur: Stud. 1899, 1924 K. Elster: Illustrert norsk litteraturhistorie, bd. 6, 1934 S. Balstad: biografi i NBL1, bd. 7, 1936 A. H. Winsnes: C.K., i Samtiden 1938 HEH 1948 NLH/Bull, bd. 6, 1955 Portretter m.m.: Maleri (brystbilde) av Anders C. Svarstad, 1920; p.e. | Kent, Charles (I7549)
|
| 2597 | Charles, 31 år, og Hazel, 23 år, bor i Kings sammen med barna Hazel, 1 år og 7 måneder, og Adele, 2 måneder. | Knispel, Karl Franz Joseph (I9849)
|
| 2598 | Charles, 41 år, og Hazel, 34 år, bor i Queens sammen med barna Hazel, 11 år, Adele, 10 år, og Henry, 6 år. | Knispel, Karl Franz Joseph (I9849)
|
| 2599 | Charles, named after his maternal grandfather, died at a young age. | av Flandern, Karl (Charles) (I12073)
|
| 2600 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I6721)
|