Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 51 to 100 of 16,597

#	Notes	Linked to
51	. Brev fra Karl til moren i Bergen: Brevpapir fra Dampskibet Lindholmen, Arendals Dambskibsselskab. Trondhjem den .....(ca.1906). Kjære Forældre! Nu er jeg her i Trondhjem igjen. Jeg har været oppe hos bestemor hun er meget bedrøvet. da jeg kom op saa laa hun og graad. Laura har nu skrevet til America for at faa rede paa dødsaarsagen. Fredrik og Bestemor har nu faat bilet til America de skal reise i midten af August. Det gaar nogsaa bra her paa baaden det er meget arbeide og jeg kan ikke trives. baaden skal nu gaa og jeg har liden tid. igaar gav jeg bestemor lorntsen et spand erter. Nu maa jeg slutte med at skrive. Du faar hilse alle kjendte. hils Rutta Ingeleiv Aasta Ragna Sverre Arthur Kirsten. Mest er du hilset fra din søn Carl Hils Far Senere skriver han (og er trolig på Hurtigruta nå): Paa veien til Hamerfest den 17-6-06. Kjære Moder! Du har antagelig faat det brev jeg sendte fra Trondhjem. Det skrev jeg i al hast strakst før baaden skulde gaa. Jeg var i saant daarligt humør den dagen.Det er nogsaa trist her oppe i Nordland her ligger sneen lige ned i søkanten. Det er nogsaa koldt. Jeg har forlidet vidt før saa jeg maa nu vaske selv. Bedstemor vasket et sæt uldtøi og et sæt vit jeg gav hun de 50 ørene som jeg havde. Hvist du har faat brev fra Fredrik saa ved du vel at Bedstemor og Fredrik har faat bileter til America. Du kan tro jeg har faat bestilling paa sprit fra Hamburg Olav og Gusta maa nu apsolut have sa de. Jeg var ude hos Laura i sanden hun var meget daarlig humør over Arne. Bedstefar forstod vidst ikke at Arne var død, men han kjendte mig igjen fra forige gang. Fredrik arbeider hos Brænne, nu er det forbi igjen med forlovelsen hans jeg skal gaa ud og snakke med jenta for hun har nogsaa gaat kaffebrød. Og saa skal jeg gjøre hvad jeg kan for at gjøre det godt igjen. Du maa skrive til mig til Trondhjem og førtælle mig om di har bestemt dig at reise. det er marked i Trondhjem naar vi kommer did. Jeg kan ligesaa godt førtælle dig at jeg er lei hele Kogsmatsarbeidet her ombord er det meget at gjøre du kan selv sjønne naa der er imellem 20-30 paa 1ste Plads. Jeg har angret mangen gang paa at jeg sluted paa Lindholmen. Du maa hils koka ifra mig vist hun kommer oppover. Hils Far i mig og bed ham at gjøre hvad han kan for at faa arbeide oppe i Rundalen eller et andetsted. I Narvik snakked jeg med en Jernbaneman og skulde varskue Sigurd Hansen om at jeg var med, saa paa sydgaaendes saa kanske jeg faar snakke med ham, jeg tænker paa at spørge ham om det kunde gaa an at komme ind paa Jernbanen. Det er under farten at jeg skriver dette breve saadet er saa stykt skrevet. Du maa hilse alle kjendte og saa alle mine sødskende og saa Utta mest er du Hilset fra din søn Carl.	Lorentzen, Karl Kristian (I40)
52	. Brev fra Linnea Andersson, datert Vrena 11.mars 1946: Kära Ruth Einar o William Nu måste jag skriva och tacka får en hel del, dom fina bilderna som jag tycker är så roligt att vi fick, så brevet med pengarna, å inte minst får brevet där vi fick veta att barnen var lyckligt framme. Ja, kära Ruth jag förstår att det var fest när dom kom men dom var väl trötta efter en så lång resa, ja du må tro att jag längtar efter att få krama om henne ett tag, här var fårskräckligt tyst o tomt första dagarna nu börjar man vänja sig med det. så har jag min telefon där det alldrig är tyst o lungt. Jag tjänstgör nu så jag får just inte skriva ifred. Så får jag tacka så hjärtligt får en härlig midda du skall tro vad vi undrade när vi fick adresskortet, vad du kunde ha hittat på att sända. Jag har aldldrig ätit vildfågel förut men jag tyckte det var riktigt gott. Hjärtligt tack. Vi har nästan sommar här nu all snö är så gott som borta, idag har varit strålande sol. Sven o jag har gått en tur, i natt var vi på femtioårskalas, vi kom hem kl. fyra på morron så jag känner mig faktiskt lite trött, men vi hade mycke roligt, å det fanns mycke god mat o nubben. Siv hälsar så mycke, hon låg hos tant Tekla i natt när vi var borta. Siv har varit sjuk några dagar legat i feber, men på tirsdag begynner hon på skolan igen. Det var roligt att du tyckte om det Rut-Eva hade med sig. Jag har beställt en serie av bilderna, dem får Rut-Eva i födelsedagspresent men jag har intee fått den ännu, så den kanske inte hinner fram till födelsedagen, den var ju den 27/3 vill jag minnas. Jag är alldeles ensam hemma, Sven o Siv är hos Tekla o Einar. Walborg är ledig hela dagen. Nu har jag talat om litet av varje, så nu skall jag sluta med de allra hjärtligsaste hälsningar til Eder alla från oss alla, o kläm om lilla Rut-Eva ordentligt från oss o mest fråm mig. Eder Linnea. - Linnea skrev også til Ruth Eva samme dato: Min käraste lilla Rut-Eva. Nu måste jag skriva o riktigt hjärtligt gratulera dig på 5 årsdagen, o vad mamma din i Sverige längtar efter att få klämma om dig riktigt och få en riktigt stor kläm av dig, jag ser dig så väl när du stod i fönsteret på toget. Hur du såg på mig, du var så allvarsam å så söt, jo kära lilla Rut Eva jag kan inte låta bli att gråta när jag tänker på dig, hoppas jag får träffa dig i sommar. Jag skall hälsa dig så mycke från Berit o Marianne dom är ute och leker, tant Ingrid farbror Gösta, Bernt, tant Elna o farbror Johansson & många flera frågar efter dig o hälsar dig så mycke. Å pappa Sven & Siv hälsar o gratulerar så hjärtligt på födelsedagen. Siv tycker nog det är så tomt efter dig, hon har ingen att krama om, ingen att slåss o träta med, kommer du ihåg hur ni bråkade ibland när du fick göra odygd för Siv o hon blev arg på dig. Jag undrar så mycke vad du gör om dagarna nu har du väl riktigt tittat över dina dockor och andra leksaker, och så klipper du väl och ritar, som du gjorde så mycke här, jag undrar så om dina lekkamerater fårstår vad du säger du talade ju bara Svenska. Ja, lilla Rut Eva nu skall du må så gott å hadet så trevligt på födelsedagen, du sjakk väl ha dina kamrater hos dig, om det inte var så långt skulle jag också komma. Skriv snart o rita något vackert åt mig. Hjärtliga hälsningar och många, många klämmar från Mamma din i Sverige.	Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
53	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I87)
54	. Broren Einar søkte kontakt med sine 2 brødre, Adolf og Ivar August, og fikk svar fra generalkonsulatet i Shanghai.	Zinow, Ivar August (I448)
55	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Living (F14)
56	. Da de tyske okkupantene rykket inn i landet var Hølvold og kommunistene i nord utsatt. Gestapo hadde tatt over de norske politiarkivene, der Hølvold og sentrale NKP-ledere var registrert. Sammen med flere andre partifolk besluttet han tidlig på høsten 1940 å dra østover med familien og søke tilflukt i Sovjet. På flukten fikk Hølvold-familien og deres 2 små barn blant annet følge av Hildur Hølvolds bror Gunnar Berg og kona hans Solveig Berg. I månedsskiftet august/september gikk flyktningene i land på Fiskerhalvøya i Sovjet. Det sovjetiske grensepolitiet fengslet ofte folk som kom, og behandlet dem i utgangspunktet som potensielle spioner. Hølvolds posisjon som en kjent og betrodd NKP- og Komintern-mann bidro sannsynligvis til at hans flyktningegruppe fikk en blidere mottagelse. Nordmennene ble snart fraktet sørover, og bosatt i et jordbrukskollektiv ved tettstedet Apatity om lag midt på Kolahalvøya. Der ble det etablert en - norsk koloni - som etter hvert var på vel 70 folk. Der fødte også kona Hølvold-familiens 3.barn, en liten jente. Etter ankomsten til Sovjet skilte Gunnar Berg lag med gruppa, da han var blant dem som ble vervet som partisan. På oppdrag for Den røde armés etterretningstjeneste reiste han tilbake til Norge. I 1941 døde han i kamp med tyske styrker. Kona Solveig fulgte Hølvold-familien og resten av den norske kolonien, da de i august-september forlot Apatity for å bosette seg i Sjadrinsk, adskillig lenger fra fronten. Hølvolds kontakter og innsats bidro til at flyktningene kom fram, og overlevde reisen, i den kalde, kaotiske første sovjetiske krigsvinteren. Selv trengtes han imidlertid til Komintern-oppgaver. Han forlot derfor familien og den norske kolonien i 1942. Senere var han å finne blant de som sto bak de norske radiosendingene fra Moskva, gjennom offisielle Radio Moskva og den langt mindre offisielle Folkesenderen Norges Frihet. I dette radioarbeidet ble flere av de norske flyktningene fra nord engasjert: Kona Hildur Hølvold, Leonard Aspås og hans kone Jelena Aspås, Solveig Berg og Håkon Sneve. Fra andre kanter hadde Anna Dalland, Gilbert Furubotn og Håkon Kahrs Sund blitt hentet inn. Hølvold jobbet trolig først og fremst med Folkesenderen. Forfatteren Morten Jentoft antar Hølvold, Aspås og Sneve var blant dem russerne hadde mest tillit til, slik at de også ble brukt til å analysere situasjonen i Norge og i kurerarbeid for å holde kontakt med motstandsbevegelsen i hjemlandet. Etter krigen kom Hølvold hjem til et annet Finnmark enn han hadde forlatt. Krigen hadde satt dype spor, og det politiske landskapet var ikke det samme.	Jørgensen, Gotfred Johan "Hølvold" (I20470)
57	. Datteren Ruth fortalte historier fra denne tiden de bodde i dette huset: De hadde 7 mål jord, og husdyr som en ku, høner og griser. Hver lørdag hadde de huset fullt av gjester. De som ikke fikk soveplass i huset, lå på låven. Det var en gang at Oskar og broren Fredrik skulle ta seg en tur til Leirfossen en søndag formiddag. Hvem møtte de ikke på turen, om ikke de 2 grisene til Oskar og Klara, som hadde gått seg en liten tur på egenhånd. Ruth fortalte at Mor var snillheten selv, og det var Far også. Men, Far var litt snarsint av seg, og tålte ikke mye sprell fra barna. Samme inntrykket hadde Ruths venninne Gjertrud Hollum også. Hun sa at Klara var en meget snill dame. Oskar var også snill, men han var også snarsint og streng. Som Ruth uttrykte det: Far tålte itj at oingan sa no. En gang sloss døtrene Aasta og Ingeleiv om en strikkepinne, og fektet med den. Far kom for å gripe tak i dem, men de bare gled unna. Så fikk han tak i forkleet til Ingeleiv, men hun skyndet seg da å ta opp knappen bak, vrengte av seg forkleet og sprang nedover veien, vekk fra huset og en forfjamset Far. Dermed slapp hun juling den kvelden, sa Ruth. Ruth fortalte også om en gang Far sto på stigen og malte huset hvitt. Far sto på stabburstrappen og rørte i malingen. Ruth som var nysgjerrig, hang over kanten på malingspannet og så på, mens hun blåste med - nermunnen - opp i nesen. Plutselig begynte hun å blø neseblod, rett opp i malingspannet med den hvite malingen. Hun ble forskrekket, og Far ble forskrekket, og Far ble sint - vart forbainna - og løp etter Ruth, som forsvant så fort benene kunne klare - nedover bakkan. Det var også en gang at de var alene hjemme; Aasta, Ingeleiv, Ragnar og Ruth. De hadde vært oppe på loftet og hentet et stort speil ned til soverommet. De la speilet oppe i sengn. Nå sto de rundt sengen og de veddet, og sa at de skulle se hvem som turte å hoppe opp i speilglasset først. Den som gjorde det var minstejenta Ruth. Glasset knuste. Da Far kom hjem senere og så hva som hadde skjedd, trodde han det var Ingeleiv som hadde gjort det, og hun fikk juling. Til jul fikk alle ungene nøtter og en halv appelsin hver dag. Dette husket Ruth godt og sa de var så glade for dette og koste seg.	Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
58	. Datteren Ruth fortalte historier fra denne tiden de bodde i dette huset: De hadde 7 mål jord, og husdyr som en ku, høner og griser. Hver lørdag hadde de huset fullt av gjester. De som ikke fikk soveplass i huset, lå på låven. Det var en gang at Oskar og broren Fredrik skulle ta seg en tur til Leirfossen en søndag formiddag. Hvem møtte de ikke på turen, om ikke de 2 grisene til Oskar og Klara, som hadde gått seg en liten tur på egenhånd. Ruth fortalte at Mor var snillheten selv, og det var Far også. Men, Far var litt snarsint av seg, og tålte ikke mye sprell fra barna. Samme inntrykket hadde Ruths venninne Gjertrud Hollum også. Hun sa at Klara var en meget snill dame. Oskar var også snill, men han var også snarsint og streng. Som Ruth uttrykte det: Far tålte itj at oingan sa no. En gang sloss døtrene Aasta og Ingeleiv om en strikkepinne, og fektet med den. Far kom for å gripe tak i dem, men de bare gled unna. Så fikk han tak i forkleet til Ingeleiv, men hun skyndet seg da å ta opp knappen bak, vrengte av seg forkleet og sprang nedover veien, vekk fra huset og en forfjamset Far. Dermed slapp hun juling den kvelden, sa Ruth. Ruth fortalte også om en gang Far sto på stigen og malte huset hvitt. Far sto på stabburstrappen og rørte i malingen. Ruth som var nysgjerrig, hang over kanten på malingspannet og så på, mens hun blåste med - nermunnen - opp i nesen. Plutselig begynte hun å blø neseblod, rett opp i malingspannet med den hvite malingen. Hun ble forskrekket, og Far ble forskrekket, og Far ble sint - vart forbainna - og løp etter Ruth, som forsvant så fort benene kunne klare - nedover bakkan. Det var også en gang at de var alene hjemme; Aasta, Ingeleiv, Ragnar og Ruth. De hadde vært oppe på loftet og hentet et stort speil ned til soverommet. De la speilet oppe i sengn. Nå sto de rundt sengen og de veddet, og sa at de skulle se hvem som turte å hoppe opp i speilglasset først. Den som gjorde det var minstejenta Ruth. Glasset knuste. Da Far kom hjem senere og så hva som hadde skjedd, trodde han det var Ingeleiv som hadde gjort det, og hun fikk juling. Til jul fikk alle ungene nøtter og en halv appelsin hver dag. Dette husket Ruth godt og sa de var så glade for dette og koste seg.	Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
59	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I102)
60	. Den 1.oktober 1945 erklærer Frostating lagmannsrett at de var enige med forhørsretten, og Ruth ble orientert om dette samme dag.	Lorentzen, Ruth Kristine "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (I796)
61	. Denne leiegården ble byggemeldt i 1896 på en tomt utskilt fra Majorstuveien 49 ved den tyske arkitekt Rudolf Haeselich for tømmermester Strand. Gården er en hjørnebygning bygget i pusset tegl over tre fulle etasjer, og som mange av gårdene langs denne delen av Sorgenfrigaten har huset en sammensatt bygningskropp. Her domineres fasadene mot Sorgenfrigaten og Hammerstadsgate av brede, langt fremskutte risalitter, som gir det brukne hjørnet med dets små balkonger en særegen, tilbaketrukket rolle. Fasadene er meget beskjedent ornamentert, og kan ha vært noe rikere utsmykket opprinnelig. Gården fremstår i dag i et sparsomt, senklassisistisk uttrykk. Det var et av arkitektens siste arbeider før hans død. Gårdens eier ved århundreskiftet var fru Hilda Hille. Hun var enke og pensjonist, og bodde i en av gårdens leiligheter med sine barn. Ved folketellingen 1900 hadde huset 37 beboere fordelt på 11 leiligheter. Blant enkens leieboere på den tiden var frihandler Barbro Bjørnsen, brødkjører Ole Ingvaldsen, postekspeditør Christian Levanger og tømmermester Karl Pettersen.	Zinow, Einar "Skøien" (I8)
62	. Det var i denne tiden på Midtsand hvor Ruth begynte å få lysten på å dra til Amerika. Hver helg var det mange som kom på besøk til villa Utsikten, og mange lå over også. Ruth ryddet som regel opp etter gjestene. Barn skulle klippes og det ble satt igjen tøy som skulle fikses på. Ruth fortalte at hun før hver jul, så satt hun hjemme hos broren Karl Kristian og hans Aagot og klipte og sydde til barna, samt at hun var barnepike for dem. Til slutt gikk hun lei, og tanken om å reise til slektningene hun hadde i Amerika meldte seg. Hun hadde jo både onkel og tanter med deres familier som allerede bodde i Chicago. I et brev datert 13.april 1924 fra Svanhild Andersen (postet fra Staten Island, New York) skriver hun: Kjæreste Ruth! Tusin tak for brevet som jeg motok torsdag, ser derav at du har Amerikalyst, det var en stor overraskelse, det var en ting jeg aldrig hadde tenkt. Det motte bli rigti morro om du vilde komme hit over. Du behøver ikke at sørge for plas for de er de i masse vis av. Det er ingen sak at faa plas bare en har andeledning til at komme hit over. Haaper at du gjør alvor av at komme. Jeg fortalte det til di her og du skulde bare ha hørt hvad guttene sa, di vilde alle være med for at ta i mot dig... Haaper du vil bestemme dig til at komme, du behøver ikke at bekymmere dig for plass, for di kan du faa i masvis av. Skriv og si hvad tid du kommer, jeg vil komme og møte dig... Hjertelig hilsen din Svanhild.	Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
63	. Diabetes type 2 er en sykdom hvor sukkerinnholdet i blodet er høyere enn normalt. Sykdommen debuterer gjerne hos voksne over 40 år, og forekomsten øker sterkt med alderen. Men også stadig yngre mennesker får diabetes type 2, årsakene er mange og komplekse. Personer med diabetes type 2 har fremdeles insulinproduksjon, men insulinet virker for dårlig (insulinresistens) og/eller det produseres for lite insulin i forhold til behovet. Insulin er et hormon som hjelper til med å transportere karbohydratene, som omdannes til sukker i kroppen, inn i cellene hvor det lagres til vi trenger det. Diabetes type 2 er en alvorlig sykdom. Hvis man oppdager sykdommen og får behandling tidlig, vil sykdommen få et gunstigere forløp, og det er lettere å unngå komplikasjonene. Utviklingen av diabetes type 2 kan være langsom med diffuse symptomer. Det kan derfor ofte gå lang tid før diagnosen stilles. Rundt 350.000 nordmenn har diabetes type 2. Av disse regner vi med at nærmere halvparten har diabetes uten selv å vite om det. Antall nordmenn med diabetes type 2 er firedoblet de siste 50 år. Hvert år får anslagsvis 6.000–7.000 nordmenn diagnosen. Behandlingen baserer seg først og fremst på opplæring til egenomsorg. For å holde blodsukkeret på et normalt nivå brukes forskjellige tiltak: Justering av kostholdet. Økt fysisk aktivitet. Vektreduksjon hvis det er nødvendig. Mange (ca.70%) personer med diabetes type 2 trenger blodsukkersenkende tabletter eller insulin i tillegg. Kilde: http://www.diabetes.no/Diabetes+type+2.9UFRnQ4P.ips. Sist endret 10.april 2015.	Zinow, Einar "Skøien" (I8)
64	. Dikt til mormor Berit fra barnebarnet Helene, lest opp av hennes far Tor Kristian Zinow i kirken, etter minnetalen til presten: Du gjorde verden til et litt bedre sted. Men nå har himmelen falt ned. Er ingenting å få gjort noe med. Det er ikke fast bakke, vi er midt i et jordskred Ikke lenger et «hei på deg» eller takktakktakk. Jeg er så langt nede, med ikke mer enn en liten krakk. When life gives you lemons, make lemonade. Men jeg har bare sitroner og vann, ikke sukker. Det var du som hadde haugevis av det i krukker. Må bytte ut Ludo og vri-åtter med sjakk. Du valgte å vise vei først. Livet har sunket noen hakk. Og ellers takk mormor, men jeg er ikke tørst Jeg vil bare si et siste farvel, og takk for alt du var. Ikke mange var så gode som du, å nei langt ifra. Tårer ned kinnet, du var så dyrebar. Du skal vite at livet uten deg vil bli så tomt, det aller siste - Ha det bra Når livet svinner hen, og jeg er gammel blitt. Da skal jeg tenke på deg, kjære mormor, og glede meg til vi endelig sees igjen. Fra Helene	Sværen, Berit Marie "Reitan" (I12)
65	. Disse ordene leste presten opp i bisettelsen til Ruth Eva på vegne av barnebarna: Kjære Farmor Ord blir tomme i denne sammenhengen, men du skulle bare visst hva du har betydd for oss. Det er ikke alle som er så heldige og ha en farmor så nært og kjært som vi hadde deg. Du var der alltid, brydde deg om de minste ting, stilte opp som sjåfør, supporter, tilskuer og heiagjeng mens du strikket fine sokker, duker og gensere til oss. Vi vil alltid minnes de gode stundene med deg. Alle hytteturer og kvelder hvor det var bare oss barnebarna og deg hvor vi lagde god mat, spilte spill, så filmer og snakket om alt. Alle gangene vi malte og drev med hobbyting og du lærte flittig bort samtidig som du roste oss høyt for ting vi fant på selv. Alle selskaper og julaftener hvor vi alltid ble møtt med et godt, varmt og kjærlig smil og en god varm klem. I deg har vi mistet en person som vi vet vi betydde alt for, og du betydde så utrolig mye for oss. Du var en suveren samtalepartner og en god lytter. Vi vil alltid minnes deg på en god måte og du vil bli et stort savn i livet fremover. Du var den beste farmoren vi kunne ønske oss. Vi er veldig glade i deg. Takk den du var og det du stod for. Farmor, takk for alt. Finn Harald, Magne, Helene og Oliver.	Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
66	. Dødsannonsen i Adresseavisen, tirsdag 19.mars 2013: Paul Oddvar Bones f. 16.3.1931 døde fra oss i dag. Trondheim, 15.mars 2013. Siv, Jarle. Gerd Åsta, Kjell. Atle Magnar, Heidi. Dag, Wenche. Tone, Odd.	Bones, Paul Oddvar (I873)
67	. Dødsfall. Tidligere overingeniør ved NSB. Sverre Møller, er død 79 år gammel. Da han trådte tilbake etter oppnådd aldersgrense i 1945 hadde han vært i Statsbanenes tjeneste i 46 år helt siden 1899 da han ble ansatt ved brukontoret i Trondheim distrikt. Han arbeidet ved Randsfjordbanens ombygging fra 1907-1911, var ved Vestlandsbanen i 1912, avdelingsingeniør ved Dovrebanen i 1915 og ble inspektør i Hamar distrikt i 1918 og kontorsjef i 1927. I 1931 ble han overingeniør i Trondheim dostrikt. Overingeniør Møller var en meget virksom mann med mange interesser. Mens han bodde i Hamar var han medlem av bystyret som representant for Høire og tok meget aktivt del i kommunepolitikken. Aktiv og vital var han også ellers, og på sine eldre dager ble den tidligere jeger sterkt opptatt av viltpleiesaken, hvor hans outrerte standpunkter skapte atskillig debatt. For et rikere fugleliv i Nidelva gjorde han en innsats som byens befolkning har grunn til å takke ham. Overingeniør Møller var født i Bjørnør.	Møller, Sverre (I11332)
68	. Dødsfallsmeldingen i Nidaros, tirsdag 15.desember: Enkefru Clara Lorentzen er død, nær 90 år gammel. For 18 år siden mistet hun sin mann, overkonduktør Oscar Lorentzen, umiddelbart før de skulle feiret sitt gullbryllup. Fru Lorentzen var kjekk og åndsfrisk helt til slutten, og fulgte daglig med i avisene, selv om helsen ellers sviktet de senere årene. Hun har hatt en stor barneskare, hvorav det nå bare er seks i live. Hun etterlater seg videre hele 38 barnebarn og over 30 barnebarnsbarn, for hvem hennes bortgang vil bli et stort tap.	Hugaas, Klara (Clara) "Lorentzen" (I68)
69	. Education: Yale University, Postgraduated New York University, Master of Arts 1944-1947: American University, Bachelor of Arts 1947-1948: American University, Doctor of Law 2000-2000: Cambridge University, Postgraduated Career: 1949: Ambassador, Foreign Ministry Saudi Arabia 1956-1959: First Secretary, Foreign Ministry Bern, Switzerland 1959-1961: Chargé d'affaires, Foreign Ministry Rome 1961-1964: Director, Foreign Ministry's United Nations and International Organizations Department 1964-1973: Ambassador, Foreign Ministry Turkey 1973-1974: Ambassador, Foreign Ministry Somalia 1974-1979: Senior Adviser to the Minister of Foreign Affairs, Foreign Ministry Jeddah, Makkah, Saudi Arabia 1974-1979: Acting Deputy Foreign Minister, Foreign Ministry Jeddah, Makkah, Saudi Arabia 1980-1983: Ambassador, Foreign Ministry Pakistan 1983-1991: Permanent Representative, United Nations Organization New York City 1991-1992: President, General Assembly of the United Nations 1994-1998: Ambassador, Foreign Ministry Switzerland Awards: Decorated King Abdulaziz Distinguished Order King of Saudi Arabia, Pakistan 1973, Sitara Pakistan, President of Pakistan, 1982.	al Shihabi, Samir (I22472)
70	. Elvegårdsmoen ligger ved Bjerkvik, innerst i Ofotfjorden. Leiren består av 3 områder. Infanterileiren ligger på en flat sandmo med veier og bygninger lagt i forhold til et rettvinklet veinett. Bebyggelsen her består av ca. 20 bygninger fra 3 perioder: spisesal, depotbygning, offisersmesser m.m. fra den første utbyggingsperioden 1910–1920, flere brakker oppført i perioden 1940–1945 og nyere kjøkken- og sanitærhus for repetisjonsøvelser. Ingeniørleiren ligger noe lavere nordvest i området og bebyggelsen følger her mer det kuperte terrenget. Den eldste bebyggelsen i leiren ble ødelagt under alliert bombing i april 1940. Dagens bebyggelse består av enkelte ekstyske bygninger samt en del nyere bygg til bruk ved repetisjonsøvelser. Lengst nede ved Elvegårdselva i nord ligger Stordalen. Bygningsmassen her består hovedsaklig av eldre verksteds- og lagerbygg oppført 1909–1921. Noen hundre meter lenger øst ligger et område med fem ekstyske lagerbrakker. Mye av den opprinnelige leirbebyggelsen ble ødelagt under krigen under bombing, og også i årene etter krigen er en del eldre bygninger revet. Elvegårdsmoen fremstår likevel med en betydelig andel av den eldste bygningsmassen intakt. Bygningene er for en stor del velholdt og med relativt stor grad av opprinnelighet. Flere av bygningene er modernisert og bygget om som følge av endret funksjon, men mht. eksteriøret er opprinnelig utforming og detaljer som dører, panel, gerikter og vinduer for en stor del bevart. Oppe i infanterilerien ligger bygningene med god avstand innenfor et ganske stort område, men den opprinnelige strukturen i leiren er fortsatt lesbar. Når det gjelder de ekstyske brakkene er disse gjennomgående endret gjennom modernisering og rehabilitering. Et unntak er lagerbrakkene i Stordalen. Kilde: https://www.forsvarsbygg.no/no/verneplaner/landsverneplan-for-forsvaret/nord-norge/elvegardsmoen/	Møller, Alf Osvald (I34)
71	. En 17.mai, mens familien bodde i Bergen, hadde Mor Klara sydd opp nye klær til barna av noe gammelt stoff hun hadde liggende, men hun hadde ikke sko til dem. Da eldstegutten Karl Kristian kom hjem fra arbeidet på Bergensbanen, tok han moren med til byen og kjøpte sko til alle søsknene. Da ble det stor jubel i hjemmet.	Lorentzen, Karl Kristian (I40)
72	. En liten historie vedrørende Eides økonomi, fortalt av Erna Berg (født Lorentzen): Det gikk litt opp og ned med Eides økonomi. En gang ble datteren Ellinor og minste sønnen Oscar sendt til butikken etter brød og melk. Ekspeditrisen på butikken var visst ny, for hun spurte etter tittelen til faren deres, når barna spurte om å få skrevet det opp (handle på krita). Ellinor svarte som sant var at han var - disponent - men da sa Oscar forskrekket: Ellinor, dy lyg. Han er ikke disponent. Han er konkurs han! Stakkars Oscar trodde - konkurs - var en tittel han.	Eide, Johan Martin (I601)
73	. Erling Bjørnson anket dommen til Høyesterett og søkte om benådning med henvisning til dårlig helse. Begge søknader ble avvist. Saken verserte i systemet i årevis som følge av utallige søknader om utsatt straffullbyrdelse. Høy alder og sviktende helse er trumfkortet Bjørnson og hans advokater spiller ut, med legeerklæringer som belegg. Legene bekrefter på den ene siden tidsavgrensede sykdomsproblemer og svekket allmenntilstand, og på den andre siden viser de til en permanent hjertelidelse som angivelig kunne medføre døden dersom fengselsdommen skulle bli iverksatt. Slik var situasjonen da innsenderen i Friheten så Bjørnson på Aulestad høsten 1946. Erling Bjørnson prøvde uten hell å få ettergitt deler av erstatningsbeløpet han var idømt, og betalte med tiden inn hele summen. Faktisk gikk hans del av farens forfatterinntekter med til nedbetalingen. Etter 3 år etter domfellelsen og stadig uten at fengselsstraffen var påbegynt, markerte han seg i offentligheten igjen. Kanskje følte han seg trygg for at lovens lange arm ikke ville nå ham på Aulestad? Uansett skrev han en artikkel i NS-organet - 8.mai - og hevdet at landssvikoppgjøret fortonte seg som en regelrett klassekamp, når det eneste han og meningsfellene ønsket seg, var forståelse og kjærlighet. Som en privilegert eiendomsbesitter må Erling Bjørnsons forståelse av klassekamp være en annen enn for eksempel blant Frihetens lesere. Også her viser han til sitt kjente navn og til Aulestad, og varsler en planlagt artikkelserie. Dagbladet slo opp saken på forsiden 23.mars 1949 og kommenterte det provoserende i at Bjørnson tross sin landssvikdom kunne vandre fri og frank omkring på Aulestad og rette sjofelt angrep på samfunn og myndigheter. Avisen fant det påfallende hvor mange gamle nazister som reddet seg med legeattest, og at Erling Bjørnson kunne leve herrens glade dager på gamle Aulestad. Den omtalte artikkelen i - 8.mai - tydet hverken på at han led av svakhet eller sykdom, ifølge Dagbladet, som henvendte seg til politimesteren i Gudbrandsdalen, Simon Østmoe, for å få en forklaring. Andre aviser fulgte opp og gjenga en melding fra NTB om at landssvikeren gikk fritt omkring og fortsatte der han slapp 8.mai 1945. Lillehammer Tilskuer hevdet at (s)in gamle vane tro kan Erling Bjørnson selvsagt ikke la være å misbruke Bjørnstjerne Bjørnsons navn. I løpet av en uke spres saken til aviser over hele landet og når over til Nordisk Tidende. Østmoe involverer det lokale lensmannskontoret, som melder tilbake fra en samtale de har hatt med Bjørnson: Han aktet ikke å stoppe sine skriverier, for nå skulle sannheten frem. Og hvis de ville arrestere ham, måtte det gjøres med makt (30.mars 1949). Politimesteren rapporterer videre til statsadvokaten for landssviksaker i Hedmark og Oppland. Østmoe antok at Bjørnson søkte oppmerksomhet på grunn av sin store forfengelighet og sikkert var henrykt over å ende i Dagbladet. Hvis myndighetene nå skulle hente ham til soning, ville Bjørnson gjerne være martyr. Politimesteren trodde at det ikke var noen i landsdelen som tok ham alvorlig (brev av 31.mars 1949). Men både i og utenfor landsdelen klistres Aulestad fortsatt til nazistisk ideologi. Heller ikke våren 1949 ble det aktuelt å initiere fullbyrdelse av straffen, til tross for at avisene meldte om at han skulle til ny medisinsk undersøkelse. Igjen legges legeattest frem. Østmoe ber likevel lensmannen i Østre Gausdal om å følge med på om Bjørnson fremsto som aggressiv eller på annen måte vekket almen forargelse med skrift eller tale (13.mai 1949). Det hadde han imidlertid allerede gjort med artikkelen i - 8.mai - og det i den grad at først kommenterte pressen saken på bred basis, så ble den tatt opp i Stortingets spørretime av Arne Strøm (Ap). Dernest skrev en kollega av Strøm, stortingsrepresentant Sverre Løberg (Ap), et innlegg i Arbeiderbladet (9.mai 1949) som også ble gjengitt i andre Ap-organer. Motstandsmannen Løberg, som store deler av krigen satt i tyske tukthus og konsentrasjonsleire, stilte spørsmål ved at man fortsatt – etter at det offentlige hadde forlangt Bjørnson undersøkt på ny – fritok ham for soning, basert på den medisinske vurderingen til legen som hadde uttalt seg tidligere. Løberg trakk ikke selv frem sine krigserfaringer, men det er ikke urimelig å tenke at lesere var kjent med dem, og at innlegget hans virket desto sterkere. Hvorfor koblet man ikke inn ny og mer kompetent ekspertise som forsto seg på Bjørnsons tilfelle, undret han. I Erling Bjørnsons landssvikmappe ligger det flere erklæringer av leger som skriver at arrestasjon og fengselsopphold ville kunne medføre den sikre død. Dårlig helse er et tema med variasjoner som går igjen når han selv eller hans advokater prøver å oppnå fordeler for ham. Da Erling Bjørnson omsider døde, vel 91 år gammel, 7.desember 1959, publiserte Folk og Land en innlevende nekrolog av Arne Bergsvik. Den avdøde beskrives som en rakrygget mann som sto ved sine meninger, men var bitter over behandlingen han fikk. Følgende apostrofering kan leses som et uttrykk for NS-miljøets selv- og virkelighetsforståelse: Kjære Erling, aldri har noen trodd at du var en sviker, aller minst de som dømte deg. Men det var jo som landssviker han ble dømt etter samfunnets lover. Også Bergsvik finner vi i landssvikarkivet. Den 14.juni 1948 dømte Notodden byrett ham til tvangsarbeid i 4 år og til inndragning av kr.5.000,- av hans inntekter som ordfører. Grunnlaget for tiltale og dom var medlemskap i NS og i kamporganisasjonen og verv som propagandaleder i Notodden. Bergsvik arbeidet iherdig for å nazifisere hele byen, og tilegnet seg for egen vinning flyktningers konfiskerte eiendom. I likhet med Bjørnson hevdet Bergsvik at han ikke forsto at det var krig mellom Norge og Tyskland, at han bare handlet i Norges interesser og for øvrig hadde både dårlig helse og dårlig økonomi. Kilde: https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.1504-2944-2018-04-02	Bjørnson, Erling (I24656)
74	. Etter at Johan Martin Eide den 7.mai var foreholdt den beslaglagte korrespondanse og kassabilag, ga han tilleggsforklaring i landssviksaken mot seg. Angående ikke-bokført omsetning: Jeg benekter å ha foretatt salg av varer til tyske enheter uten at salget er blitt postert i mine regnskaper. Når det av politiet hevdes at ikke alle sjekker fra Norges Bank er bokført i mine regnskaper, så må dette formentlig skyldes at endel av sjekkene er postert som kontante innbetalinger. Det har sin riktighet at postene i november 1940 angår meg og ikke aksjeselskapet (dvs firma Joh. Eide & Co.). Hvis det forekommer tilfeller at det er utbetalt sjekker i Norges Bank og som ikke er bokført i mine regnskaper samtidig hverken som kontant innbetaling eller sjekkinnbetaling, så må det antagelig skyldes at innbetalingen først er postert noe senere. Som regel utstedte vedkommende tyske kjøper sjekk på fakturabeløpet for den enkelte varelevering. Dette var tilfelle med alle tyske avdelinger, dog unntatt en avdeling på Lade. Dessuten danner de tyskere som betalte varene kontant en unntakelse fra forannevnte regel. Samtidig med at tyskerne bestilte varer hos meg og leverte sjekk for fakturabeløpet, ble det foretatt notering på et kladdepapir om at et bestemt vareparti skulle leveres til en nærmere bestemt tid - som regel 14 dager. Noen annen postering i firmaets regnskaper ble ikke foretatt. Dog ble sjekksummen sammen med firmaets øvrige omsetning bokført som kontant innbetaling. Den nevnte tyske avdeling på Lade betalte de varer (fisk) de fikk hver tirsdag og fredag, med sjekk på Norges Bank eller med kontanter. Oppgjør fant sted for hver 14.dag etterskuddsvis. Det var som regel sjekkoppgjør. For denne avdeling ble det opprettet konto. I noen tilfeller fikk tyskerne varene samtidig med at de bestilte de og de betalte da varene straks enten med sjekk eller med penger (unntatt nevnte avdeling på Lade). I andre tilfeller fikk de varene levert innen en bestemt satt frist - som regel 14 dager. Også i disse tilfeller ble varene som regel betalt med sjekk eller kontanter samtidig med at de ble bestilt. Ytterligere betalte nevnte avdeling på Lade varene etterskuddsvis. Det forelå avtale (ikke skriftlig) med denne avdeling om fast leveranse av fisk hver tirsdag og fredag. Det vanlige var at tyskerne avhentet varene selv fra mitt utsalgssted i Tordenskjoldsgate 13, men det forekom unntakelsesvis at jeg karterte varene til tyske enheter. Det har sin riktighet at jeg ikke har svart omsetningsavgift for noen av salgene til tyskerne. Dette skyldes at en rekke tyske offiserer framholdt at de selv skulle betale omsetningsavgiften, noe jeg har trodd på. Alle de varer jeg har solgt til norske avtakere har skjedd til videreforhandlere. Det har sin riktighet at jeg i krigsårene har kjøpt og videresolgt 67 stk. 1/8 tønner saltsild til tyskere. Herfor er jeg tidligere bøtelagt av prispolitiet. Annet salg av saltsild til tyskere har jeg ikke foretatt. Videre er det riktig at jeg har kjøpt inn 1/8 tønner samt endel salt. Jeg benekter dog å ha saltet sild i disse tønnene og vidersolgt det hele til tyskere. Endel tyskere, bl.a. feldwebel Neumann, kjøpte tomtønnene og saltet hos meg, og fikk dessuten låne mitt lokale i Tordenskjoldsgate 13. Tyskerne saltet så sild i disse 1/8 tønnene. Såvidt meg bekjent kjøpte de silda hos forskjellige fiskebåter i Ravnkloa. Hvor mange tønner dette dreier seg om, kan jeg ikke huske. Dette var et privat foretakende som be holdt utenfor aksjeselskapet. Jeg personlig fikk en godtgjørelse pr. 1/8 tønne med visstnok kr.0,50. Dessuten fikk jeg selvsagt dekket alle utlegg i forbindelse med kjøpene av tønner og salt. Ang. salg av røkesild og rollmops: Jeg kan ikke huske noen slike salg, men det kan være mulig at slike salg likevel har funnet sted, men da i ubetydelig grad. Når det foreligger bilag for innkjø av rollmops fra a/s Fiskebolaget, så er denne vare sannsynlig videresolgt til tyskere. Johan Eide ble også avhørt i anledning landssviksaken mot hans niese Ruth Lorentzen Alstad. Her sa han følgende: Uten forutgående avtale innfant denne dame seg på mitt kontor i mai 1941 med bestilling av varer for en tysk enhet. Hun betinget seg provisjon av salget, noe jeg stilltiende gikk med på. Provisjonens størrelse husker jeg ikke, men dette vil fremgå av mine regnskaper. Ved denne anledning kom imidlertid istand en avtale mellom meg og Ruth Lorentzen om at hun skulle arbeide ved mitt kontor, herunder føre korrespondansen med de tyske avdelinger. Jeg kan nemlig ikke snakke tysk. I et tilfelle solgte hun varer til et tysk markententeri hvorunder hun tok overpris. Jeg ble bøtelagt herfor og på grunn av denne affære, ble Ruth Lorentzsen avskjediget. Lang tid etter avskjeden, ble jeg kjent med at hun var angiverske (Rinnangjengen). De skriv fra mai og juni hvorav politiet har forevist gjenparter, er skrevet av Ruth Lorentzen uten mitt vitende. Hun var selvsagt interessert i å få solgt mest mulig varer til tyskere for derved å tjene mest mulig. Ang. Kasper Larsen, Uthaug pr. Ørlandet: Jeg leverte i 1942 og 1943 i flere partier varer - lakseerstatning og sursild - til Larsen. Disse varer videresolgte Larsen til tyskere, Fliegerhorst Ørland. Jeg vet ikke om han beregnet seg fortjeneste. Varene ble av meg tilsendt den tyske avdeling direkte, mens regningene ble sendt Larsen. Alle disse leveringer vil framgå av Larsens konto. Forbindelsen kom i stand etter initiavtivtakende av Larsen. Jeg vil her bemerke at Larsen ennu står til rest med kr.1.200,-. Videre fortalte Johan Martin om ytterligere forhold og salg: I mine lokaler i Tordenskjoldsgate 13 fabrikerte jeg endel lakseerstatning og sursild m.v. Disse lokaler var imidlertid for små og produksjonen ble forholdsvis beskjeden. Som følge herav ble erstattet høsten 1942. Ang. Næringsfabrikk på Selsbakk: Dette var et eget aksjeselskap hvori mitt firma, Selbakk margarinfabrikk og margarinmester Karl Ekås var interessert med hver sin 1/3. Utad ble fabrikken imidlertid tegnet med firmanavnet Hoh. Eide & Co. a/s. Hver av de interesserte hadde et innskudd på kr.1.000,-. Disse penger gikk tapt idet fabrikken gikk med underskudd og måtte innstille driften høsten 1943. Mitt firma leverte råstoffene til fabrikken på Selsbakk og fabrikken sto i gjeld til meg med ca. kr.14.000,- da den innstilte driften. Dette er et direkte tap for firmaet. Det vesentligste av fabrikkens produkter ble omsatt av mitt firma. Jeg hadde den daglige ledelse av fabrikkens drift. I og med at fabrikken på Selsbakk ble startet, ble omsetningen av lakseerstatning og sursild fordoblet. Forøvrig omsatte mitt firma (ved Ruth Lorentzen) visstnok i 1942 endel skrivepapir, noe som ikke har forekommet tidligere. Mitt firma hadde adskillige klager over at varene var av dårlig kvalitet. Dette var spesielt produktene fra Selsbakk. Helserådet har gjentatte ganger foretatt kontroller og har da hatt visse ting å bemerke, men varene er alltid blitt godkjent. I førkrigstiden solgte jeg endel fiskevarer til Mårten Hansson, Stockholm. Dette har ikke forekommet i krigsårene. Jeg har ikke levert noen varer til Paris selv om politiet har lagt fram brev derfra. Når det foreligger telegrammer som omhandler tobakk, så skyldes ikke dette at jeg har handlet med denne vare, men at jeg har kjøpt tobakkvoten for Tomas Lillerønning. Min datter Bjørg har nemlig bodd hos ham. Ang. sønnen Finn Eides stilling i firmaet: Ifølge firmaregisteret, er Finn Eide firmaets disponent. I praksis er det imidlertid jeg som har foretatt dispinentens arbeide. Finn Eide gikk forøvrig inn i arbeidstjenesten i 1942 og han har lite vært tilstede etter denne tid. Ang. bransjegodkjenninger og forholdet til skattemyndighetene: Det har sin riktighet at jeg ikke er godkjent tilvirker av sild eller pakker eller grossist i sild. Jeg benekter dog å ha foretatt handlinger i strid med disse bestemmelser. Dog har jeg saltet noe småsild etter at det ble krevet godkjenning som tilvirker, men jeg mener at dette ikke rammes av forbudet. Det har vært diverse vanskeligheter med å få ligningsmyndighetene til å godta selvangivelsene, men jeg benekter å ha drevet med skattesnyteri. Den eneste skatt jeg har unndratt staten, er omsetningsskatten for tyskersalgene. Vedr. straffeskyld sa Johan Eide: Jeg innrømmer ikke å ha gjort meg skyldig i overtredelse av landssvikanordningen og erkjenner meg ikke skyldig til straff.	Eide, Johan Martin (I601)
75	. Etter at kona Hansine døde bodde Erland hos sin datter Helga i Malvik. Der hadde han eget snekkerverksted i kjelleren. Han hadde solgt gården sin til naboen, tatt pengene for den og reist til Trondheim. Her fulgte en tid med festing, blant annet med Amanda Tiller.	Sivertsen Skrogstad, Erland (I78)
76	. Etter at presten hadde lest opp minneordene om Ruth Eva, så gikk sønnen Tor Kristian opp og leste dette for sin mor: Kjæreste Mamma ! Det gjør så vondt å miste deg. Jeg hadde aldri trodd det skulle gjøre så vondt. Det var ubeskrivelig vondt å miste Mormor, og vondt å miste Bestepappa, men å miste deg er så uendelig mye vondere. Vi var jo nesten alltid sammen, og har bodd under samme tak i 43 av mine 55 år. De siste 20 årene også sammen med dine inderlig kjære barnebarn. Du har betydd så mye for oss, mer enn vi fikk sagt, men jeg tror du forstod. Mange hilsener har vi fått fra fjern og nær – familie, slekt, venner, naboer, kollegaer. Alle minnes de deg om din godhet, hvor snill du var, omtenksom, generøs, engasjert og hjelpsom. Vi er overveldet, MEN gang dette med minst 10 eller 100 – så mye mer var du for oss, din lille familie, og dine kjære dyr. Tenk hvor mye kjærlighet du har delt ut. Jeg er så takknemlig for å få være akkurat din sønn. Det har vært et privilegium. Temperaturen har vært høy mange ganger, og tålmodigheten mellom oss har stått sin prøve. MEN vi har alltid endt opp med – ja, kjærlighet til hverandre. Jeg er så innmari takknemlig for alt du har gjort og betydd for dine kjære barnebarn, mine barn. Du var så glad i dem alle – like glad ! Og du var så lykkelig når vi var sammen, når du var sammen med dem – særlig når hele gjengen var samlet. Du har tatt vel imot mine kjære hele tiden og innlemmet den med kjærlighet i din innerste krets. Først mammaen til Finn Harald og Magne. Deretter min nå kjæreste Åse – som mistet sin egen mor, og Helene og Olivers mormor, bare for et par uker siden. Du følte sånn med Åse, Helene og Oliver, men ingen kunne forutsi at du også skulle ha din seremoni samme uke. Det er tungt Mamma ! Jeg var så glad i deg ! Jeg kommer til å savne samtalene våre, og engasjementet ditt i oss. Tusen takk for alt du har betydd for meg og mine. Dine ord, gjerninger og kjærlighet vil leve og minnes for alltid i vår lille familie.	Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
77	. Etter reformasjonen – på Sunnmøre og Romsdal, presentert av Jakob Straume i boken Kristenliv på Sunnmøre og Romsdal. Eit Festskrift. Sunnmøre og Romsdal Krins av Norsk Luthersk Misjonssamband 1950 (hentet fra http://www.borgerskolen.no/norsk-samtid-norsk-kultur/kirkelige-skiller-i-norge/viktige-kirkelige-forordninger/reformasjonens-innforelse-i-norge/etter-reformasjonen-presentert-av-jakob/): 1799 kom presten Høyem til Aukra. Han var ein sers evnerik mann, glad i gamal historie og sterkt nasjonal. Høyem var ein av dei fremste opplysningsprestane i si tid. Men han skjøna seg lite på lesarane. Når dei sat i kyrkja og såg på han med vonlause augo for di dei ikkje høyrde røysta åt Den gode hyrdingen, så syntest Høyem at det gufsa hjartekulde og trongsyn av lesarane. Høyem nemnde dei frå preikestolen og var korkje mild eller mjuk. Det var nok ikkje berre på preikestolen han tok seg av lesarane. Klokkar Torstein Sundsbø fekk han avsett frå læraryrket, men fekk han ikkje avsett som førar for venene. Og no støytte Høyem frå seg både lesarane og mange andre. Han hadde sått eit frø til ei beisk rot, som voks utruleg stor. Striden mellom kyrkja og venene breidde seg over Ytre Romsdal og ein Iut av Nordmøre. Då Torstein Sundsbø hadde vorte avsett av Anders Høyem, rekna lesarane presten for ein fiende av sant kristeleg liv. No vart det eit hovudspørsmål for lesarane. Er det rett å taka mot nattverden av ugudelege og fariseiske prestar og høyra på preika deira? Desse spørsmåla breidde seg og til grannesoknene. Men noko dissentarsamfunn vart det ikkje. Venene let prestane døypa borna sine i kyrkja. Men elles gjekk dei sjeldan der. Men striden truga med å gjera venene kjøtlege med di dei greip til uåndelege våpen. Heitast vart striden 1817. På eit møte i Fræna sa ein av leiarane at presten Stenbruck var vantruande, Høyem i Aukra ein kranglefant. Prost Angell i Kvernes ein mammonstræl. Kapellan Hans Grøn i Kornstad ov-etar, og Hans Mod/felt i Bud ov-drikkar. Desse karane hadde sete saman hjå Kaifas og lagt råd om korleis dei skulle fanga Herren med list. Dette vart for stridt. Lesar-flokken skilde seg i to. Dei lovlydige haugianarane prøvde å jamne ut striden. Men han varde heilt til det kom ein prest til Aukra som for alvor var komen ned for Herrens åsyn.	Isachsen Høyem, Anders (Andreas) (I1449)
78	. Familien bor på Halsetmoen da sønnen Sverre blir konfirmert på Byåsen 25.september 1910. Fra Folketelling 1910 for 1660 Strinda herred, Halsetmoen i Byaasen tellingkrets, Strinden prestegjeld og herred: Overkonduktør jernb. Oskar Lorentzen, f.23.februar 1865 i Trondhjem. Forregaaendes hustru Klara Lorentzen, f.11.juni 1864 i Strinden. Barn: Kjørergut Sverre Lorentzen, f.22.mars 1896 på Hamar. Ragnar Lorentzen, 10.desember 1898 på Hamar. Aasta Lorentzen, f.16.februar 1899 i Bergen. Rut Lorentzen, f.19.desember 1902 i Bergen.	Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
79	. Familien bor på Halsetmoen da sønnen Sverre blir konfirmert på Byåsen 25.september 1910. Fra Folketelling 1910 for 1660 Strinda herred, Halsetmoen i Byaasen tellingkrets, Strinden prestegjeld og herred: Overkonduktør jernb. Oskar Lorentzen, f.23.februar 1865 i Trondhjem. Forregaaendes hustru Klara Lorentzen, f.11.juni 1864 i Strinden. Barn: Kjørergut Sverre Lorentzen, f.22.mars 1896 på Hamar. Ragnar Lorentzen, 10.desember 1898 på Hamar. Aasta Lorentzen, f.16.februar 1899 i Bergen. Rut Lorentzen, f.19.desember 1902 i Bergen.	Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
80	. forts. fra Setegard og klostergods, av Ernst Berge Drange: Axel Mowat – og Rosendal friherrskap. I denne situasjonen var det nok ei mager trøyst at det var ein av deira eigne som fekk hand om det meste godset, tysnesingen Axel Mowat. Axel Mowat var son av den skotske adelsmannen Anders (Andrew) Mowat, som innvandra til riket på slutten av 1580-talet. Han gifte seg med adelskvinna Else Tronds til Gjersvik i Tysnes, dotter av Kristoffer Rustung og enkja etter Jon Haard. Anders Mowat hadde livnært seg som ombodsmann for eit større adelsgods på Shetland, men hadde vel òg skaffa seg noko jordegods sjølv. Det var gjennom giftarmålet med Else Tronds at han skaffa seg eigedomar i eit større omfang. Det var gods som hadde vore i hendene på adelsættene Kruckow, Haard og Rustung. Else og Anders Mowat kjøpte opp to gardar på Tysnes i byrjinga av 1600-talet, Hovland og Sande. Her oppretta dei i 1606 den adelege setegarden Hovland. Men det var son deira, Axel Mowat til Hovland, som var den store godssamlaren, først ved giftarmål med Karen Bildt, sidan som bank for standsbrørne i Hordaland (t.d. Dall og Orning). Gjennom to generasjonar fekk Mowat-ane hand om det meste av det gamle adelsgodset i Sunnhordland, men òg ein del i Nordhordland. Med dette følgde mange av dei gamle setegardane: Hatteberg, Mel, Seim og Enes (Kvinnherad), Hovland, Onarheim, Gjersvik, Håland og Malkenes (Tysnes), Akselvold eller Fonnes, (Austrheim) og Hodne (Lindås), Ask (Askøy) og andre. Godset til Aksel Mowat kom opp i over 350 laupar smør, eller kring 1/17-part av all jordeigedom i Hordaland. I Tysnes åtte han 1/3-part av landskylda i prestegjeldet. Godset til Axel Mowat var grunnlaget for den store jordeigedomen som seinare kom til å liggja under baroniet i Rosendal. Men etter samlaren kom øydaren. Dansken Ludvig Rosenkrantz vart gift med einearvingen til Axel Mowat og Karen Bildt, dottera Karen. Med henne overtok han eit av dei største jordegods i tvillingrika. Mykje av det greidde han setja over styr. Men han fekk bygd opp «friherrskapet» Rosendal, med ei borg i stein, før ætta døydde ut. Borgbygginga var nok den viktigaste grunnen til den dårlege økonomien. Strategien til Ludvig Rosenkrantz hadde elles i første omgang vore å få halda skattefrie flest mogleg av dei gamle setegardane han hadde arva med Karen Mowat. For trass i forordningane om at adelen skulle bu på setegardane, var det nok av døme på at dette berre var ein formalitet. Men det gjekk ikkje lang tid før Ludvig Rosenkrantz vart stemna for skattesvindel. Fiskalen, den kongelege embetsmannen som stod for stemninga, ordla seg slik at han meinte at mykje av godset til Ludvig Rosenkrantz «iche alt saa loulig (lovlig) att være friholden som det sig bør». Enden vart at dei fleste gardane (frå 1666-67) vart rekna for «bønder gaarde» med skatteplikt. Neste trekk til Ludvig Rosenkrantz var då å få oppretta eit friherrskap, ei adeleg godssamling med eigen sivil administrasjon og med birkerett (domsrett). Dette var i tråd med ønsket til einevaldskongen om å byggja opp ein ny lensadel, for å svekkja den gamle arveadelen. Lensbrevet på friherrskapet Rosendal vart skrive i 1678. Rosendal vart som ein sjølvstendig provins i landet. Men norsk lov stod ved lag. Såleis sat leiglendingane på baroniet like trygt som andre stader, m.a. med livstidsfeste. Halsnøy og Lyse klostergods. Forutan friherrskapet Rosendal var det to andre store jordegodssamlingar i Hordaland på slutten av 1600-talet med eigen administrasjon og birk (domsrett). Det var Lyse og Halsnøy klostergods, som under reformasjonen hadde vorte tillagde kongen og som han i sin tur «forlente» vekk, oftast til utanlandske adelsmenn. Halsnøy kloster miste birkeretten i 1673 då godset vart lagt under sorenskrivaren i Sunnhordland. Lyseklostergodset var rettsleg administrert av sorenskrivaren i Hardanger og Voss. Lyse klostergods (det meste i Os) var på 318 laupar smør, eller om lag 1/19-part av landskylda i Hordaland. Halsnøy kloster var eitt av dei største klostergodsa i Noreg, med kring 730 laupar smør. Men ein del av dette låg i noverande Rogaland fylke. Stiftsskrivar Nils Hansson Smit fekk eigedomsskøyte på Lyseklostergodset udelt i 1670. Halsnøy klostergods vart seld ut bruk for bruk på 1750-talet, med førstekjøpsrett til leiglendingane. Dei to klostergodsa var likevel enno ei tid særskilde sivile administrative einingar; Lysekloster til langt ut på 1800-talet. Formannsætta selde til leiglendingane først i andre halvpart av 1800-talet. Først i 1930-åra vart Rosendalbøndene sjølveigarar. Om dei gamle adelege setegardane ikkje merkte seg spesielt ut i høve til dei vanlege bondegardane, var hovudgardane på baroniet i Rosendal og på Lyse og Halsnøy kloster for storgardar å rekna. Dei var òg noko for seg sjølve i vanlege folks medvit. Rosendal hadde borga; klostergardane hadde «gamle Mure og Bygninger, der dog nu er gandske forfaldne og ruinerede», som det heitte om Halsnøy i 1714. Her stod det lenge ei gammal steinstove som del av hovudbygningen, eit minne frå klostertida. Heilt fram mot vår tid var desse gardane mønsterbruk i innføringa av nye metodar i gardsdrift og skogbruk. Adeleg liv og levemåte. Ludvig Rosenkrantz var den einaste adelsmannen i Hordaland av det ein kunne kalla eit europeisk format. Borga han let byggja på Hatteberg var det viktigaste symbolet på det. Så var han òg «lensherre». Han stod direkte under kongen og var ubunden av embetsverket. Den gamle adelen i Sunnhordland må på mange måtar seiast å ha vore provinsiell. Dei budde i tømra hus, om desse nok var større enn bondestovene. Noko liv i luksus, oppvarta av tenarar, førte dei heller ikkje. Børge Juel til Lungegård og kona Blanseflor Bildt hadde i 1645 berre kvar sin personlege tenar, han ein dreng, ho ei pige. Så hadde dei kokkepige og budeie. Tre drenger og tre husmenn – «med deris quinder» – dreiv hovudgarden. På ladegarden Årstad var det ein paktar og to arbeidsdrenger. Adelsborna fekk ei bokleg utdanning som låg over det vanlege. Men det stod ikkje betre til enn at kongen i 1624 – i eit brev til lensherren på Bergenhus – bad han syta for at adelsbørn vart sende til det kongelege akademiet i Sorø, om dei hadde foreldre som hadde god nok økonomi til å spandera opphaldet på dei. Adelsættene møter lagnaden. Axel Mowat fekk hand om det meste av det gamle adelsgodset i Sunnhordland. Det var likevel ei av ættene som greidde seg gjennom krisa på 1630- og 40-talet, nemlig Galtung til Torsnes i Hardanger. Laurits Galtung måtte røma landet etter han hadde drepe frenden Axel Mowat den yngre i 1643 i ein pistolduell. Seinare vart han teken til nåde att, og i 1648 fekk han fornya adelsbrevet sitt. Men også Galtungætta møtte lagnaden sin. Det var såpass trivielt som at Johan L. Galtung (1658-1721) - udi sin svaghed, og da han ingen anden udflugt fandt, egtede Margrete Leganger, en prestedatter, som blev min moder. Det er sonen Lars som skriv desse underfundige orda. Gjennom ekteskap med ei ikkje-adeleg kvinne hadde adelsskapet gått tapt. Den siste friherren til Rosendal, Axel Rosenkrantz, måtte òg nøya seg med ei prestedotter. Adelsættene skrumpa meir og meir inn. Dei utanlandske kontaktane hadde vorte færre, eit likeverdig gifte var ikkje å finna. Og litt etter litt vart dei gamle adelsslektene heilt borte frå den historiske scenen.	Andersen Mowat, Axel (I15377)
81	. Fra Adresseavisa lørdag 15.september 1945: ...Ruth Kristine Alstad, kontordame, ble 1943 arrestert av tyskerne fordi man mente hun hadde med Langset-saken å gjøre, og hun satt inne 1 års tid. I fengslet kom hun imidlertid i kontakt med Rinnan som truet henne med tysk konsentrasjonsleir hvis hun ikke gjorde sitt beste for å snuse opp illegalt arbeid. Siktede medgir å ha mottatt penger av Rinnan et par ganger og å ha angitt en person på Røros fordi hun mente han drev illegalt. Fengsling til 13.januar. Siktede som var gravid påkjærte dommen på stedet... Fra avisen Fjell-Ljom, mandag 17.september 1945: ...En kvinnelig Rinnan-agent, i Ruth Kristine Alstad, har Strinda og Selbu forhørsrett tilstått å ha angitt en person på Røros fordi hun mente han drev illegalt arbeid... Der ble avsagt fengslingskjennelse over henne til 13.januar, men denne kjennelsen påkjærte hun på stedet fordi hun var gravid...	Lorentzen, Ruth Kristine "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (I796)
82	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I4)
83	. Fra avhør av Johan Martin Eide, utført av etterforsker Erling Berntsen på landsvikavdelingens kontor nr.223 i Trondheim, 3.mai 1946. Her ble nevnt at Johan hadde blitt bøtelagt av prispolitiet for pris- og rasjoneringsovertredelser 2 ganger. Han var foreholdt saken og frivilligheten, og var villig til å forklare seg. Vedr. firma Joh. Eide & Co. forklarer Johan Eide: Under forannevnte firmanavn drev jeg sammen med min kone i en årrekke før krigen og helt inntil 1941 forretninger med lakseerstatning og fiskepurre. Firmaet benyttet forskjellige forretningslokaler. I de siste par årene leide jeg lokaler hos Bieber & Co. i Fjordgata. Firmaets omsetning i 1939 og 1940 var ubetydelig og jeg er ikke så sikker på om det i det hele tatt ble foretatt forretninger i forannevnte firmas navn disse årene. Dette firma ble nedlagt i 1941. Vedr. firma Fremstad & Co. forklarer Johan Eide: Ved siden av firma Joh. Eide & Co., var jeg i tiden 1937 til krigsutbruddet medinnehaver av firma Fremstad & Co. med 1/3. Dette firma omsatte alle slags sisk, endel hvalkjøtt og litt sild. Firmaet drev sine forretninger fra lokaler i Fjordgata hos Bieber & Co. Jeg husker ikke hvor stor årsomsetning firmaet hadde. Bl.a. ble fra dette firma eksportert fiskefilet til Sverige. Ekskl. sjefene (3 sttk) beskjeftiget dette firma 7-8 arbeidere på lageret og 3 kontorfunksjonærer. Dette firma ble nedlagt da tyskerne kom til landet idet vi ikke ville levere varer til tyskerne. Vedr. firma Joh. Eide & Co. a/s forklarer Johan Eide: Etter at jeg mesteparten av 1940 hadde gått arbeidsledig og uten inntekter, startet, grunnet økonomiske vanskeligheter, Finn Eide (min sønn), Arnold Guttelvik og jeg i første dager av 1941 firmaet Joh. Eide & Co. a/s... Aksekapitalen ved starten var kr.6.000,- fordelt på 30 aksjer a kr.200,-. Arnold Guttelvik, Finn Eide (min sønn) og jeg hadde 10 aksjer hver. Visstnok våren 1943 solgte Arnold Guttelvik alle sine aksjer til meg. For at aksjeselskapet kunne bestå, måtte jeg selge 5 av mine aksjer til Oskar Eide (min sønn). En gang i 1944 kjøpte jeg alle aksjene hos Finn Eide. Samtidig hermed solgte jeg min kone 1 aksje... Jeg ble valgt til styreformann og disponent. Guttelvik var bokholder inntil slutten av 1943. Etter denne tid førte Trygve Vågø bøkene, dog slik at Guttelvik har vært ham behjelpelig med årsoppgjørene. Inntil slutten av 1943 var Vågø firmaets revisor. Etter denne tid har Guttelvik revidert bøkene. Vågø er no ansatt hos Holbæk Eriksen. Tyskerne kjøpte av de varer jeg hadde levert andre firmaer i Trondheim og sett mitt firmanavn på denne måte. Som følge herav oppsøkte de meg og forlangte å få kjøpe varer hos meg. Jeg har i et tilfelle tilbudt en tysk enhet, forlagt på Fåberg ved Lillehammer, varer. Dette var i 1942 eller 1943. Storø som driver fabrikkasjon av pølser i kjelleren på Dampkjøkkenet bad meg forsøke å få solgt noe fiskepølser for ham, og denne anmodning var det jeg etterkom. En representant for nevnte tyske avdeling oppsøkte meg under viderereise til Bodø og han kjøpte da ca. 200 kg. av nevnte fiskepølser. Jeg kan ikke erindre å ha tilbudt tyskerne varer i andre tilfeller. Jeg har alltid benyttet maksimalpris ved salg til tyskere. Unntatt herfra er et tilfelle og for hvilket jeg ble bøtelagt av prispolitiet. Når jeg sier maksimalpris, så mener jeg den pris som for meg var lovlig ved salg til detaljister - altså ikke detaljpriser. Den omsetning av andre varer enn de som normalt hører inn under fiskebransjen, har jeg ikke foretatt. Når det av politiet hevdes at jeg har omsatt f.eks. strikkevarer, så er ikke dette riktig. Det er riktig at prispolitiet fant endel strikkevarer i skrivebordet på mitt kontor. Disse varene hadde jeg kjøpt inn i flere partier fra en ukjent person til privat bruk. Noe videresalg ble ikke foretatt når unntas at jeg hadde tatt noe av varene hjem for å bruke privat. Jeg benekter å ha mottatt annet vederlag for de varer jeg har levert tyskerne enn penger og sjekker. Jeg har således ikke mottatt tobakk og/eller brennevin som vederlag. Derimot har jeg noen ganger fått brennevin og tobakk hos tyskere, men dette har ikke vært som godtgjørelse for varer. Dessuten har det hendt at jeg har kjøpt brennevin hos tyskere. Forøvrig ble de varer jeg leverte tyskerne betalt med sjekk på Norges Bank som vedkommende tysker utstedte ved bestillingen av varen. Hvert sjekkbeløp vedrørte som regel en varelevering. Beløpene var selvsagt sterkt varierende, men dreide seg som regel om 800-2.000 kroner. Vanlig detaljsalg til tyskere forekom i bare uvesentlig grad. Det forekom dog at tyskere kom inn i min forretning og ba om å få kjøpe et lite kvanta fisk, sild eller produkter herav. Som regel ble disse avvist, men det hendte også at de fikk kjøpe. I slike tilfeller ble varene betalt med kontante penger (ikke sjekker). Jeg antar at dette kontantsalg kan dreie seg om 5% av min samlede tyskomsetning. Det har aldri forekommet at tyskere har rekvirert varer skriftlig hos meg. Varene er som regel kjøpt inn av tyske offiserer som veddet at de skulle ha en bestemt varemengde til bestemt tid. Jeg forsto det derhen at hvis jeg ikke etterkom deres anmodning om salg, så ville jeg bli trukket til ansvar herfor. Jeg betraktet meg således i en tvangssituasjon. Det ville selvsagt ikke vært noen vanskeligheter med å få solgt alle mine varer til kjøpmenn innen Trondheim by. Dette ville jeg selvsagt også ha gjort dersom jeg ikke hadde betraktet meg i en slik tvangssituasjon som nevnt. Jeg har ikke annonsert i noen aviser eller tidsskrifter i krigsårene - ikke Fritt Folk, Deutsche Zeitung osv. Vedr. sin nasjonale holdning sa Johan Eide: Jeg har ikke vært medlem av N.S. og har ikke sympatisert med dette parti eller tyskerne. Heller ikke har jeg gitt bidrag til eller støttet nzistiske organisasjoner - f.eks. Frontkjemperkontoret. Jeg har ikke hatt noen privat omgang med nzister eller tyskere, unntatt tyskeren Werner Hartig. Min sønn, Finn Eide, har vært medlem av N.S. Min datter er gift med forannevnte tysker, Werner Hartig. Av lagerfolk i krigsårene nevnte Johan sin svoger Sverre Lorentzen, Rognlien pr. Trondheim.	Eide, Johan Martin (I601)
84	. Fra avisen Nidaros, mandag 22.september 1947: Ingeleiv Johnsen, Strinda, ble i sin tid forelagt en bot på 2.000 kr- for medlemskap i NS, for å ha vært lagleder og for at hun hadde anmeldt at en mann hadde radio. Radioen ble beslaglagt. Forelegget nektet hun å vedta. Retten dømte henne imidlertid overensstemmende med forelegget, men boten ble nedsatt til 1.500 kroner. Dertil kommer rettighetstap i 10 år og 10 kroner i saksomkostninger.	Lorentzen, Ingeleiv "Hågensen" / "Johnsen" / "Olsen" / "Lorch-Falch" / "Vidlyng" / "Solbu" (I75)
85	. Fra Bergens Tidende 16.august 1930: Kaptein Zinow nevnes som 1 av 3 loskapteiner som er tilknyttet farten på Yangtsekiang og fast stasjonert i Shanghai. De er i sjøfartskretser kjent som meget dyktige folk. Kaptein Zinow tilhører Shanghai Licensed Pilot Association, og loser på strekningen mellom Woosung og havet. De 2 andre er ansatt i firmaet O.Thoresen Co., og er knyttet til trafikken mellom Shanghai og Hankow. Shanghailosene har ord for å være de best betalte loser i verden. I starten av 1932 angrep japanerne Woosung og Shanghai, både fra luften og fra sjøen, og inntok Woosung i februar. Uroen og kamphandlingene i området foregikk utover 1930-årene, og nevnes både i 1934 og i 1937.	Zinow, Ivar August (I448)
86	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I2671)
87	. Fra dødsannonsen i Aftenposten 10.januar 1949: Vår kjære Knut døde i dag. Oslo, 3.januar 1949. Erika og Håkon Reitan. Eli, Ole, Øyvind og Jon. Bisettes i Det nye krematorium mandag 10.januar kl. 12.10.	Reitan, Knut Brinchmann (I20)
88	. Fra dødsannonsen i Arbeider-Avisa, mandag 17.august 1936: ...hustru, vår snilde mor og bestemor Karen Margrethe Lorentzen født Bye døde igår, 62 år. Trondhjem 17/8 1936. Sophus Lorentzen. Barn og barnebarn.	Øverby (Bye), Karen Margrete "Lorentzen" (I1152)
89	. Fra en artikkel i Aftenposten mandag 29.oktober 1877 under overskriften - Opsætsigt Skibsmandskab - (også nevnt i Bergens Adressecontoirs Efterretninger fredag 9.november 1877): Under Skibet - Xullas - henliggen paa Helsingør Rhev Søndag den 8de Oktober f.A. forefaldt nogle Optøier ombord som Følge af, at Mandskabet ulovlig hadde skaffet sig Brændevin og beruset sig, og Mandag Morgen, som Kapteinen skulde reise iland, kom først Tømmermanden, Sigvart Hansen, og en af Matroserne, A.Nyrerød, og siden de øvrige Matroser ind i Kahytten til Kapteinen og forlangte at reise iland til Konsulen. Paa Kapteinens Spørgsmaal om, hvad de vilde denne, erklærede de, at det ikke vedkom Kapteinen, hvorfor han negtede dem Landlov, idet han dog tillagde, at Konsulen muligens kom ombord. Kapteinen var imidlertid bange for, at den fremsatte Begjæring var Inledningen til Opsætsighed og han kaldte derfor de Angjældende for sig og tilspurgte dem i Overvær af begge Styrmænd og to ombordværende Politibetjente, om de var villige til at gaa Seil med Skibet, naar der kom en Mand istedetfor en Mand af Besætningen, der ianledning af den foregaaende Dags Begivenheder var bleven afskediget. Men hertil svarede de alle nei. Kapteinen forsøgte forgjæves at tale dem til Rette, og for at faa Konsulen ombord, fik han Mandskabets Negtelse skriftlig undtagen af Tømmermanden, som ikke vilde underskrive, idet han ytrede, at han ikke agtede det Forhør, som Kapteinen holdt ombord, og at han ikke vilde efterkomme nogen Befaling, før han hadde talt med Konsulen. Kapteinen gik nu iland og kom tilbage med Konsulen, for hvem de Angjældende vedgik at have negtet at gjøre, hvad Kapteinen befalede. Da Konsulen havde foreholdt dem Sjøfartslovens Bestemmelser om Opsætsighed og hørt deres Klager, som kun angik Styrmanden, og desuden fandtes betydningsløs, gav Mandskabet efter paa Tømmermanden nær, der viste sig brutal og uforskammet ogsaa mod Konsulen og erklærede, at han ikke vilde vige fra sin engang tagne Beslutning og opfordrede de Øvrige til at følge hans Exempel. Tømmermanden førtes iland og arresteredes. Den paafølgende Dag faldt dog ogsaa han til Føie, efterat være hentet til Forhør hos Konsulen og af denne var truet med at hjemsendes som Arrestant. Han bad da om Forladelse og lovede for Fremtiden at vise Lydighed, hvorefter han løslodes og kom igjen ombord. Skibet afseilede den 11te, men var ved det Passerede (?) opholdt fra den 8de, og Utgifterne ved dettes Ophold har Kapteinen paastaaet sig erstattet hos vedkommende Mandskab, og han telegraferede strax til Rederiet, at intet maatte udbetales paa de Angjældedes Træksedler. Da Skibet nogle Dage senere for haveri indkom til Gjersø, kom de alle, den ene efter den anden, efterat de havde faaet Kundskab om den af Kapteinen trufne Foranstaltning med Hensyn til Træksedlerne, ind i Kahytten og forlangte Afmønstring. Kapteinen blev ogsaa tilsidst nødt til at lade dem afmønstre, idet det dog udtrykkelig blev betydet de Angjældende at det skede, forbi deres Forlangende opfattedes som en Negtelse af længere at følge Skibet. Over dette Mandskabs Forhold indgav Kapteinen Anmeldelse og efter optaget Forhør blev de Angjeldende satte under Tiltale, der ledede til, at ved Tønsbergs Søretsdom af 21de Juni sidstl. blev Matroserne Hakon Ludvig Nimand Berg, Johan Georg Hansen, August Zinow og Tømmermand Sigvart Hansen for Forbrydelse mod Kriminallovens § 115 anseet med Fænsel paa Vand og Brød, de førstnævnte i 10 Dage og Sigvart Hansen i 15 Dage. Helmer Marius Holm dømtes til 25 Dages Fangekost, hvorhos samtlige skulde have sin tilgodehavende hyre hos - Xullar - Rhederi forbudt og - in solidum - forpligtedes at betale Sagens Omkostninger. Denne Dom blev for Hakon Niman Bergs, Johan Georg Hansens og August Zinows Vedkommende paaanket til Høiesteret, der ved Dom ilørdags ansaa disse Tiltalte efter Søfartslovens § 115 med hver 8 Dages Fængsel paa Vand og Brød og Fortabelse af deres tilgodehavende Hyre. Forklaringer: In solidum: Solidarisk ansvar, også kalt solidaransvar eller ansvar én for alle og alle for én, er det at flere personer (skyldnere/ debitorer) hefter for samme forpliktelse, slik at hver av dem er ansvarlig for hele forpliktelsen.	Zinow, August (I61)
90	. Fra folketellingen i 1865 i Prinsens Gade 101 på Ladestedet Steenkjær nordre Side, Egge Sogn, Stod Prestegjeild: Johannes Müller, 57 år og født i Throndhjem, Huseier og Bager. Oline Müller, 51 år og født i Throndhjem, hans Kone. Barn (født i Throndhjem): Frederik Müller, 29 år, ug Snidker. Elleonora Müller, 18 år, ug. Dessuten: Størker Larsen, 24 år og født i Stod Pr., ug Snidkersvend.	Møller, Johannes Ibert (I2237)
91	. Fra folketellingen i 1865: Enkemann Handelsborger Friedrich Zinow bodde her med barna, Carl (ugift sømand), Emilie, Fredrikke, Theodor, August (alle født i Holmestrand) og Lovise (født i Horten), som var i alder fra 19 til 7 år gamle. De hadde 1 hest og 1 ku i 1865. I gården bodde også handelsbetjent Hans Olsen fra Holmestrand, gårdsdrengen Halvor Larsen fra Sandsvær og tjenestepiken Martine Olsen fra Ramnes. Fødestedet til handelsborger Zinow står nevnt som Mechlenburg/Strelitz. - Fra folketellingen i 1870: Enkemann og Handelsborger Fredrik Zinow, født 1818 i Müllenbeck Meklemburg Strelitz, bor i Ollebakgade 15a med sine ugifte barn: Emilie, født 1850 i Holmestrand. Fredrikke, født 1853 i Holmestrand. Theodor, født 1855 i Holmestrand. August, født 1857 i Holmestrand. Lovise, født 1859 i Horten. Samt tjenere, som var ugifte Jomfru Martine Thulberg, født 1820 i Holmestrand, ugifte Pige Karen Larsen, født 1843 i Nykerke Sogn, og ugifte Gaardsdreng Halvor Larsen, født 1834 i Sandsvær. - Fra folketellingen i 1875: Frederik Zinon, f.1818 i Møllenbeck Meklenburg Strelitz, hf, e, Handelsborger. Barn: Emilie Zinon, f.1850 i Holmestrand, ug, Forsørget af Faderen. Frederikke Zinon, f.1853 i Holmestrand, ug, Forsørget af Faderen. Theodor Zinon, f.1855 i Holmestrand, ug, Sømand. August Zinon, f.1857 i Holmestrand, ug, Sømand. Dessuten: Peder Hansen, ug Handelsbetjent. Martinius Christoffersen, ug Gaardsdreng. Anette Syversen, fra Sverige, ug Tjenestepige. Om Johan Fredrik Adolf Zinow fortelles det at han aldri kunne skjule sin tyske herkomst. Når barna på Bjerkeskolen på andre siden av gaten ble for nærgående og oppsetsige, kom han ut på trappen foran butikken, hyttet med neven og ropte på tysk. Ingen skjønte noe av det han ropte, men barna hadde mye moro med dette. - Beskrivelse av huset i annonse i Morgenbladet, onsdag 17.november 1880: Handelsbekvemmelighed paa Horten. Den af F. Zinow i 25 Aar benyttede Handlesbekvemmelighed med Bageri er tilleie. Den bestaar foruden Butik af 5 Værelser, Pigekammer, Kjøkken, store ualmindelig pene Kjældere, Stald, Fjøs, samt store Pakboder og Vedskure. Man henvender sig til Emilie Zinow. - Fra Gjengangeren 28.september 1931: ...Østre Brårudgate — også kaldt Zinowgaten efter baker Zinow, hvis hus lå på hjørnet ved Ollebakken...	Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
92	. Fra folketellingen i 1875 boende i Prinsens gade 101: Johannes Møller, f.1809 i Trondhjem, hf, e, Bager. Fredrik Møller, f.1837?? i Trondhjem, hf, g, Snedker og Herikke Møller, f.1837 i Inderøen, hu, g, Husmoder. Deres sønn: Johan Nicolai Møller, f.1873 i Stenkjær. Dessuten: Martin Sjelstad, f.1848 i Inderøen, Logerende, g, Snedker og Eleonora Johanna Møller, f.1848, i Stenkjær, hu, g Hustru. Deres datter: Anna Rebekka Petersen, f.1863 i Stenkjær. Dessuten: Ludvig Eliassen, f.1855 i Buksnæs, tj, ug, Tyende. Fra folketellingen i 1885 under samme adresse finner vi: Johannes Ibert Møller, f.1809 i Throndhjem, Bager. Frederik Christian Møller, f.1837 i Trondhjem, Snedker. Hendrika Nilsdatter Møller, f.1837 i Inderøens Prgj., Konne. Barn (alle født i Stenkjær): Johan Nicolai Møller, f.1873. Hilmar Frederik Møller, f.1876. Elise Marie Møller, f.1878. Anna Oline Møller, f.1882.	Møller, Johannes Ibert (I2237)
93	. Fra Heinkel: Aksel Smith Sindings historie (Minner fra en fangetid) beskriver sin tid i Sachsenhausen, hvor han blant annet jobbet i Heinkel-leiren (fangenummer 73999). Etter karantenetiden ble de sendt til Heinkel. De ble jaget opp i lastebiler, tettpakket og trangt satt de sammen på bilene, dyttet og trykket tett sammen med geværkolbene. Straks lastebilene stoppet innenfor fabrikkområdet ved en av de store flyhallene lød kommandoene: Raus! Schnell, Schnell! Dette forferdelige hastverket var typisk, men også eiendommelig på sin måte. Først timevis ventetid, så plutselig: Schnell, schnell! Nye, nøye undersøkelser og gjennomroting i deres fattige eiendeler. Noen småting hadde de fått beholde, som ikke var av verdi for tyskerne. Så ble de stuet sammen i Block 11 - Zugangsblock (ankomstbrakken) - og ble så fordelt på de forskjellige hallene. De var 8 kjempemessige haller, og tett inntil hver hall lå de vanlige fangeblokkene. Dessuten var det underjordiske sovesaler og vaskehaller. Mellom de 6.000-7.000 fangene (fra mange europeiske nasjoner) som jobbet på Heinkel, var en del tyske sivilarbeidere som fungerte som arbeidsledere. ...det hjalp så lite å tenke at dette var arbeid for fienden, direkte krigsnyttig mot våre allierte, vi var her og Gud skal vite at vi satt godt fast i saksen... Hele 12 timers arbeid hver dag, bare avbrutt av 20 minutters middagspause. Den var i korteste laget, med tanke på at 600-700 fanger stormet ut av hallen for å komme først når signalet lød. Etter arbeidsdagens slutt var det appell igjen, og dagens forordninger ble kunngjort. Etter appellen var så vanligvis de fleste fri og kunne gå på blokken og få brød og til tider litt suppe. Besøk fra luften fikk de på Heinkel. Engelske og amerikanske fly fløy med sine store formasjoner over dem på sin vei mot Berlin, som bare lå ca.35 kilometer unna. Det var en oppmuntring for fangene når alarmsignalet gikk i fabrikkhallen, og de måtte slippe det de holdt på med og springe til tilfluktsrommene. Der var det å stå tett i tett nede i kjelleren og vente i 2-3 timer. Det gjorde ikke noe på dagen, da det var et kjærkommet avbrekk i arbeidet. Noe annet var det når alarmen gikk om natten. Da måtte de opp av køyene sine og løpe til blokken de skulle samle seg i, og stå der i timevis halvsovende til faren-over signalet gikk igjen. Den 18.april 1944 kom det et voldsomt bombeangrep som rammet selve leiren hardt. Mange fanger ble drept av bombene som flyene slapp over leiren. Kilde: Minner fra en fangetid, Aksel Smith Sindings erindringer 1943-1945. Utgitt 1995, Asker.	Lorentzen, Karl Kristian (I40)
94	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I22475)
95	. Fra https://www.idunn.no/ Hvad blev der af Norge? Norges fravær i de - danske - reformationsfejringer 1617-1817, av Carsten Bach-Nielsen. Utdrag: Jubilæer, fejringer, erindringssteder peger på og rendyrker den arv, som alle i en gruppe på et givet sted og i en given tid helst skulle vedgå sig... I bogen Fra jubelfest til kulturår har jeg, for så vidt kildematerialet har tilladt det, søgt at forfølge reformationsfejringerne overalt i den oldenborgske konglomeratstat. Billedet bliver imidlertid ujævnt, fordi det hurtigt står klart, at centrum for alle festligheder ligger ét sted, i København. Her vil jeg forsøge at skelne mellem Danmark og Norge, sådan som norske nationalistiske historikere har haft og endnu har tendens til at gøre. Ser man således på Norges placering i forhold til rigets reformationsfester, må man sige, at Norge virker udgrænset – hvis ikke det er sådan, at Norge blot hører til den udifferentierede provins uden for København. Heller ikke fra Jylland og end ikke fra de store danske øer har vi beretninger om fejringer i 1617. Flere beretninger om reformationsjubelfesten – også i Norge – findes dog fra 1717, skønt opgaven her ikke er at beskrive dem, da det på fremragende vis er gjort. At Norge ikke figurerer specifikt i de såkaldt danske reformationsfejringer, kan skyldes, at de samme bestemmelser for festens afholdelse gjorde sig gældende i hele riget. Det kan imidlertid være, at Norges - fravær - skyldes et samspil af tilfældigheder. 1617-festen var stærkt bundet til Københavns Universitet og således nærmest at opfatte som en lokal fest. Det var universitetsby over for eller ved siden af universitetsby: København responderede på festprogrammet fra Wittenberg... ...den første reformationsjubelfest, som helt og aldeles var biskop og universitetsrektor Hans Povlsen Resens værk. Den var skabt som en dansk fest med forbillede i det, han vidste ville ske i Sachsen i oktober-november 1617. En ugelang fest, der skulle være en takkefest, en takkegudstjeneste, en jubelgudstjeneste for udfrielsen af Ægypten, altså fra pavedømmet og dets mørke. Festen måtte have en liturgisk ramme, for den bestod jo i en henvendelse til den Gud, der havde frelst sit ejendomsfolk. Desuden skulle festen bestå i taler og orationer, der hyldede den frihed, reformationen bragte, men nok så vigtigt var det, at festen ikke blev tilbageskuende, men tjente til at fremme den fortsatte reformation. Den skulle være fremadrettet. Reformation er således ikke at opfatte som noget, der skete engang, men noget, der fortsat skal have gyldighed for den kristne – helt til verdens ende, eller i et andet perspektiv: indtil reformationen generelt og universelt er gennemført; når den gamle kirke, det babyloniske Rom, er faldet. Resen udstedte den 23.september 1617 et hyrdebrev, der var rettet til samtlige biskopper i Danmark, Norge, Island, provsterne på Gulland (Gotland) og Færøerne samt til de ærværdige brødre i hertugdømmet Slesvig og Holsten... Hyrdebrevet er det officielle aktstykke om reformationsfestens afholdelse. Det er holdt i knudret latin og rummer begrundelsen for festen... Hyrdebrevets skæbne og virkninger kender vi kun lidt til. Fra Trondheim har vi biskop i Oslo-Hamar Niels Simonsen Glostrups skrivelse til præsterne i Trondheims Stift. Det handler om det samme som Resens hyrdebrev, men den norske biskop har skrevet det om i en mere letløbende latinsk stil. Det var et brev, der skulle cirkulere mellem præsterne. Det hedder nemlig: Att denn første Prest vdi Sticktedt byder Breffuedt, Och Sennder thet till sin neste Naboe, rectâ till Troiendhiem, vderskriffuendis enn Copia, och denn omsender till the omliggende Pastores. Dette er sket, for sognepræst Erik Lauritsen i Opdal skriver: Er skied som foreskreffuit star. Niels Pedersen Balg, sognepræst i Støren, skriver ved afsendelsen: Then 24. Octobris er dette fuldkommit, som befalet er, och breffuet strax send til Provisten Hr. Christoffer Paaske paa Medelhuss. Denne skriver så allerede samme dag: Anno 1617. 24 Octobr. om afftenen er dette breff lest oc paaskreffuit paa Melhus. Christopher Paaske. Egen Handt. Vi kan ud fra denne kilde slå fast, at festen har været forkyndt og befalet iagttaget i Norge – i det mindste i Trondheims Stift.	Lauritsen Blix, Erik (I2774)
96	. Fra https://www.visindavefur.is - Hva kan du fortelle meg om Leif Müller? - av Skuli Sæland (historiker): Leifur Müller er mest kjent for å ha blitt fengslet av tyskerne under andre verdenskrig og sendt til konsentrasjonsleiren deres i Sachsenhausen. Han gikk gjennom en stor tragedie, men var heldig nok til å overleve den, og etter krigen skrev han boken - I en nazistisk konsentrasjonsleir - om sine opplevelser. Leifur ble født 3. september 1920. Han var sønn av norskfødte Lorentz H. Müller og Marie Bertelsen. Han hadde 2 eldre søstre, Tonny, som var 4 år eldre, og Gerd, som var 7 år eldre. Lorentz og Marie var godt finansiert og drev butikken L.H. Müller på Austurstræti 17. I en alder av 7 år dro Leifur til Landakotsskóli, som var en privat katolsk skole, og etter eksamen der tok han en opptaksprøve på videregående skole i Reykjavík. Leif var en uforskammet ung mann, hadde en tendens til å stamme, og de hånet ham for at de i hjemmet hans for det meste snakket norsk, noe som gjorde at språket hans manglet. Imidlertid ble han uteksaminert fra videregående skole i 1937 og jobbet deretter i 1 år i foreldrenes butikk. Leifi skulle overta butikken, så han ble sendt til utlandet for å handle på Otto Teiders Handelsskole i Oslo. Året etter tok han et kurs i København før han høsten 1939 vendte tilbake for å studere i Norge. Våren 1940 okkuperte Tyskland Norge. Snart begynte Leifur å lete etter måter å komme seg ut av landet og tilbake til Island. På sensommeren 1942 ga den islandske diplomaten Vilhjálmur Finsen ham en plassering på en skole i Sverige og lovet ham deretter at han ville bringe ham til Storbritannia. En dansk konsul ga Leif permisjon, men Leif gjorde en feil. I sin glede over å være på vei hjem, fortalte han sin venn Ólafur Pétursson om skoleårene på Island og den gamle familievennen Egil Holmboe om planene sine. Han kunne ikke vært mindre heldig. Olaf spionerte for nazistene og Egil var blitt en lojal tilhenger. Leifur ble brakt fra sitt hjem 21.oktober og ført til Gestapos hovedkvarter på Viktoria terrasse. Der ble han tvunget til å innrømme sine intensjoner og ble kastet i fengsel i Møllergaten 19. En vanlig straff for fluktforsøk til Storbritannia var 3 måneders fengsel. Det var et sjokk for Leif da han 23.januar 1943 ble overført fra fengselet til konsentrasjonsleiren Grini utenfor Oslo, som var den mest beryktede leiren av sitt slag i Norge. Der møtte han en annen islending, Baldur Bjarnason, historiker. På dette tidspunktet hadde revmatismen begynt å plage ham alvorlig, i tillegg til å være veldig svak og tynn etter tiden i fengsel. Halvannen måned senere fikk han lungebetennelse, noe som sannsynligvis reddet livet hans, selv om det var merkelig. Hadde han ikke ligget på den medisinske avdelingen i konsentrasjonsleiren, ville han den vinteren ha blitt sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Oranienburg i Tyskland. I fengselet i Møllergaten 19 og i konsentrasjonsleiren Grini ble Leifur kjent med fangevokternes hensynsløse vold og den kriminelle gymnastikken de plaget fangene med. Dette viste seg å være en viktig justering for ham da det kom senere. Leifur ble overført fra Grini til Danmark med skipet Monte Rosa. Fra Aarhus reiste Leifur og hans følgesvenner med fangetransporttog til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, som lå nær byen Oranienburg, som ligger omtrent 35 km nord for Berlin. Leif ble sjokkert da han kom inn i leiren og på det beryktede skiltet Arbeit macht Frei. Han hadde trodd Grinis opphold var dårlig, men det var en feiring sammenlignet med Sachsenhausen. Men han var så heldig å bli plassert i en brakke som nordmennene var i på egen hånd. De fikk Røde Kors-pakker som trolig utgjorde forskjellen på liv og død. Leifs beskrivelser av forholdene i konsentrasjonsleiren er rystende og det må anses som overraskende å ha overlevd. Leif ble nå identifisert med nummeret 68138 og måtte bære en rød trekant som representerte ham som politisk fange. Der måtte han gjøre tvangsarbeid for den tyske krigsmaskinen. Til å begynne med jobbet han med kirurgisk graving, men etter et sykehusopphold fikk han jobb som kalfaktor som innebar pleie på sykestuen. Røde Kors-pakkene kom nå godt med, for ved å bruke mat fra dem som vekslepenger, kunne han forlenge oppholdet på sykestuen. I midten av februar 1944 ble Leifur satt tilbake på sitt slavearbeid, men møtte en annen islending, Óskar Björgvin Vilhjálmsson. Det er ikke klart hva Oscar ble arrestert for. Møtet med Leif ble kortvarig, da Oscar døde dagen etter. Ved en anledning kom 2 svenske diplomater for å treffe Leif. Han ble ført utenfor leiren ledsaget av 2 vakter med schäferhunder. Svenskene hilste ham fra foreldrene og stilte ham noen overfladiske spørsmål om hvordan han hadde det på tysk, slik at vaktene kunne se på. Leifur svarte at han var helt komfortabel, slik han ble befalt å si. Det viste seg at foreldrene under press hadde klart å få enten islandske eller norske myndigheter til å finne ut av situasjonen hans. Våren 1944 økte Røde Kors sine matleveranser til fangene, og Leif klarte å bestikke formenn blant fangene og komme inn i stillingen som sekretær. Nå fikk Leifur mye bedre vilkår og begynte å gå opp i vekt igjen. Dette varte imidlertid ikke lenge. Formannen klarte å rømme fra leiren, og kort tid senere var Leifur tilbake i slaveri, graving og veiarbeid. Den allierte bombingen hadde blitt utbredt i 1944, og fangene ønsket dem svært velkommen. Nå begynte en stor fangeoverføring til leiren fra andre leire nærmere frontlinjene. Tyskerne ville ikke at fangene skulle falle i hendene på sine motstandere, og begynte å ødelegge bevis og drepe fanger i et massivt drapsvanvidd. Spesielt krigsfanger som ikke skulle være i slike leirer under Genèvekonvensjonen. Fangene fikk panikk, men skandinavene fikk uventet hjelp da det svenske Røde Kors, ledet av grev Folke Bernadotte, fraktet dem i hvitmalte kjøretøy fra Sachsenhausen i midten av mars 1945. De siste dagene i april ble de overført til Sverige etter å ha stoppet i konsentrasjonsleirene Neuengamme og Fröslev. Mange av fangene var så avmagrede at de døde i hendene på sykepleierne i Sverige, og Leifur selv måtte ta det med ro i noen uker. Rundt Johannesmessen dro han til Oslo hvor han fløy til Island 7.juli. Da han kom hjem etter krigen, fant Leifur det vanskelig å fortelle folk om alle disse tragediene. Spesielt hvor umenneskelige fangene selv måtte være for å overleve. Så han bestemte seg for å skrive boken I en nazistisk konsentrasjonsleir. Hans vanskeligste opplevelser holdt han for seg selv. Senere så han imidlertid at det var galt av ham. Han skiftet også navn fra Müller til Muller slik at folk ikke skulle tro at det var av tysk opprinnelse. Leifur sa at hans tragedie i konsentrasjonsleiren frarøvet ham hans barnslige tro og gjorde seg til realist. Han mente det var nødvendig for ham å takle tragedien. Leifur var imidlertid ikke fri fra etterdønningene av fangenskapet. Han led av tuberkulose og måtte oppholde seg i Danmark og Norge i 1946-1947 for sin helse. I Norge møtte han i rettssaken mot Egil Holmboe fordi han mente Egil hadde uttalt seg. Egil ble imidlertid frikjent for disse anklagene, selv om han ble dømt for en rekke andre ting. Etter å ha sonet i fengsel kom han til Island. Ble islandsk statsborger, tok navnet Egill Fálkason, skaffet seg familie her og jobbet for det amerikanske militæret på Keflavik flyplass. I dag antas det at det var Ólafur Pétursson som fortalte om Leifur. Han ble dømt til 20 års fengsel i Norge etter krigen, men etter intenst press fra regjeringen ble han løslatt 3 måneder senere. Leifur og Birna Sveinsdóttir giftet seg 24.juni 1951 og fikk barna Stefanía (1951), Björg og María (1953), Leif (1961) og Svein (1963). Leifur jobbet i en kommersiell virksomhet, overtok foreldrenes butikk etter farens død i 1952 og grunnla en sybutikk. I begynnelsen av 1960-tallet stengte Leifur butikken og i 1974 stengte han systuen. Så sluttet han å jobbe selv i 1984. I sin middelalder begynte han å oppleve søvnforstyrrelser som påvirket ham sterkt, så vel som andre plager. Dette var sene ettervirkninger etter krigen, noe som flere tidligere krigsfanger opplevde. Da Leifur fikk vite om dette, ba han om en legeundersøkelse med bistand fra handikap-alliansen av tidligere fanger i Norge. Etterforskningen slo fast at han hadde lidd så mye skade at han hadde krav på maksimal uføretrygd. Leifur døde 24.august 1988 i en alder av 67 år.	Müller, Leif (Leifur) Roland (I22545)
97	. Fra Mellom Jarlsberg sorenskriveri. Panteregisteret vedr Østre Braarudgate 11: Obligasjon av 7.juni, tinglyst 12.juni 1866 fra Lars Christensen til F. Zinow for 50 Spd. Avløst 20.april 1881.	Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
98	. Fra Mellom Jarlsberg sorenskriveri. Panteregisteret, vedr Ollebakkgaden 13: Presteattest av 17.januar, tinglyst 29.januar 1881, om at Zinow etterlater 4 myndige og ...skiftende arvinger, nemlig: 1. Datter Emilie Agathe Zinow. 2. Do Fredrikke Birgitta, gift med Frantz Gauer. 3. Søn Johan Theodor Zinow og 4. Do August Zinow. Obligasjon av september 1883, tinglyst 19.september, fra Zinows arvinger til Hortens Sparebank for kr. 10.000 med prioritet i denne tomt og nr.15. Avløst 26.juni 1897. Kontrakt datert 19.mai, tinglyst 18.juni 1884, hvoretter Zinows arvinger til fru Emilie Bjerke - bortlejer 2 bekvemeligheder i gården på forskjellige betingelser. Avløst 13.februar 1897. Grunnseddel av 14.februar, tinglyst 28.februar 1885 fra C.E.Braarud til enkefru Emilie Bjerke og flerkommende (?) eiere av husene 13 og 15 ved Ollebakken på den tomt og oppført for årlig grunnleie kr. 60,- forbeholder 1.prioritet i husene. Skjøte av 25.februar, tinglyst 28.mars 1885, fra August Zinow til hans 3 medeiere på hans 1/8 av nr. 13 og 15 for kr. 2.000,-. Kommentar: I 2018-kroner tilsvarer dette en verdi på nesten kr. 155.000,- (kilde: Konsumprisindeksen SSB). Skjøte av 27.oktober, tinglyst 29.oktober 1887 fra Th. (Theodor) Zinow til Frantz Gauer på hans 1/3 part i nr. 13 og 15 for kr. 4.000,-. Kommentar: I 2018-kroner tilsvarer dette en verdi på nesten kr. 334.000,- (kilde: Konsumprisindeksen SSB). Kontrakt av 22.november, tinglyst 10.desember 1890, mellom Carljohansverns verft og fru Emilie Bjerke angående en kloakledning. Skjøte av 20.april, tinglyst 29.april 1893 fra Emilie Bjerke til Frantz Gauer på hennes 1/3 part i nr. 13 og 15 for kr. 6.000,-. Kommentar: I 2018-kroner tilsvarer dette en verdi på nesten kr. 465.000,- (kilde: Konsumprisindeksen SSB). Obligasjon av 20.september, tinglyst 30.september 1893 fra Frantz Gauer til Carl Schjelsbak (?) for kr. 10.000,- med pant i nr. 13 og 15. Skjøte av 22.juni, tinglyst 26.juni 1897 fra Frantz Gauer til Jacob Matheus Jacobsen på nr. 13 og 15 ved Ollebakgaden for kr. 20.000,-. Kommentar: I 2018-kroner tilsvarer dette en verdi på nesten kr. 1.549.000,- (kilde: Konsumprisindeksen SSB). --- Fra Mellom Jarlsberg sorenskriveri. Panteregisteret, vedr Ollebakkgaden 15: Presteattest av 17.januar 1881 om arveforholdet etter Zinow (se Ollebakgaden 13). se også ovennevnte skjøter, grunnseddel, obligasjoner etc. gjeldende for nr. 15 også nevnt under nr.13.	Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
99	. Fra Mellom Jarlsberg sorenskriveri. Panteregisteret: Skjøte av 25.juni, tinglyst 29.juni 1867 fra ... til matros Carl Zinow. Zinow ingen grunnseddel. Obligasjon av 25.juni, tinglyst 29.juni 1867 fra Carl Zinow til far og handelsborger F. Zinow for 400 Spd. Avløst 19.juni 1877. Skjøte av 5.april, tinglyst 19.juni 1877 fra F. Zinow, etter fullmakt av 25.juni 1867 fra Carl Zinow, til fyrbøter Lars Gustav Eriksen. Skjøtet inneholder flere innskrenkende betingelser til fordel for selgeren, Fr. Zinow. Eriksen ingen grunnseddel. Obligasjon av 5.april, tinglyst 19.juni 1877 fra Lars Gustav Eriksen til F. Zinow for kr. 1.678,-. Avløst 30.mai 1891. Skadesløsbrev av 5.april, tinglyst 19.juni 1877 fra Lars Gustav Eriksen til F. Zinow for kr. 2.880,- med prioritet etter obligasjonen. Utgår 6.mars 1869. deretter nevnes skadesløsbrev av 20.november, tinglyst 24.november 1877 fra Lars Gustav Eriksen til F. Zinow for kr. 800,-. Utgår 6.mars 1869.	Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
100	. Fra minneordene skrevet på Jølstad begravelsesbyrås nettside: Berit Vamnes, 25.september: Du Berit, en kjær og god venninne gjennom veldig mange år har forlatt oss. Den triste beskjeden fikk jeg i dag. Jeg kommer aldri til å glemme deg og ditt alltid blide ansikt. Du har betydd veldig mye for mange her på Oppegård. Jeg lyser fred over ditt gode minne. Ruth Eva Zinow, 25.september: Kjære Berit, vi ble raskt gode venninner når våre to barn ble et par. Gjennom mange koselige besøk hos hverandre, gjennom gode samtaler og felles barnebarn, lærte jeg deg å kjenne som en meget snill og hyggelig venninne, mor og mormor. Du hadde alltid noe godt å si om alle. Jeg kommer til å savne deg og ditt gode humør. Svigersønn Tor Kristian Zinow, 25.september: Nattehimmelen har fått en ny klar og skinnende stjerne. Min kjære, gode og snille favorittsvigermor Berit vil jeg alltid minnes for hennes engasjement, musikalitet, omsorg og positivitet som hun beriket vår lille familie med. Jeg er dypt takknemlig; følte meg godtatt og svært velkommen i hennes innerste krets da jeg møtte min kjære Åse. Du vil bli dypt savnet av oss alle. Hallvar Opheim, 25.september: Takk for alle gode minner fra Gla'sangerne og fra Postgiro, Berit. Camilla Lynne (Johnsen) , 27.september: Kjære Berit! Du er en av de man tenker skal leve evig! Litt sånn som jeg tenker om kjendiser og Kongen! Jeg har skjønt at formen din ikke har vært - helt på topp - i det siste, så da får vi godta at du nå bare lever videre gjennom gode minner, herlige bilder vi ser for oss av en engasjert, blid og alltid hyggelig tilstedeværende person ved pianoet, og ellers i lokalsamfunnet. Varme tanker til jentene dine og deres familie. Karin Rian, 28.september: En siste hilsen til Berit. Anne-Lise og Harry Navestad, 29.september: Takk for gode minner helt fra skoledagene, Berit. Hilsen Harry. Dag Bergersen, 2.oktober: Kjære Berit.Takk for jazzy og følsomt akkompagnement i åra med Ozonlaget.Hils Lous og Ella. Dag Bergersen, 2.oktober: Kjære Berit.Takk for jazzy toner i åra med Ozonlaget. Du spilte Beatles og alt men Louis og Ella lå alltid på lur. Cooly og Solo på pianoet og myk fasthet på tangentene. Fra Dag. Åse Huse, 2.oktober: En siste hilsen fra oss. Husker med glede Berits engasjement og omsorg for Arne og Merete. Gode stunder, og gode minner. Torill og Jan Kruse, 2.oktober: Takk for alle de gode gamle dagene, og vår felles interesse - Jazz. Finn Harald, 3.oktober: Takk for alle gode minner og den personen du var! Du Var snill, omtenksom og raus og du vil alltid bli husket og savnet. Takk for alt, ekstrabestemor? Ellen og Per Næss, 4.oktober: Vel utført Berit. Du fylte en viktig rolle i samfunnet. Det var alltid forventet at du skulle sette deg ved pianoet, og la tonene trille til glede for oss alle! For musikk og sang er så viktig! - Vet ikke om det er noen som kan fylle denne rollen nå? - Vi vil savne å møte deg på veien, hvor du alltid smilte til oss og alle - og kom med noen ord! Vi alltid huske deg Berit! Astrid Eldøy og Bent Mysen, 5.oktober: Takk for godt naboskap igjennom mange år! Disse tente lys for Berit på minnesiden: Kari og Kjell Lien, 2020-10-05 Berit Lisbeth Jensen Torp, 2020-10-01 Solveig og Jan Erk Hokholt, 2020-10-01 Trine Skjøren, 2020-10-01 Torunn S. Ellefsen, 2020-10-01 Oppegård IL Hege Frøyna, 2020-10-01 Rune Spolen Nilsen m/Fam, 2020-09-30 Anniken Olsen, 2020-09-30 Lise Ytterhus og Bjørn Tore Orderud, 2020-09-29 Torbjørn Kjærnsmo, 2020-09-29 Kjell og Torill Bakke, 2020-09-29 Bjørg Kjølstad, 2020-09-29 Gitte Tveter, 2020-09-26	Sværen, Berit Marie "Reitan" (I12)