Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 51 to 100 of 17,413

#	Notes	Linked to
51	. Avskrevet i 1959 etter originalt håndskrevt manuskript av tollkasserer Christopher Brinchmann ca.1850. Hefte av 5 sammensydde kvartark: Jag var hjemme hos mine paa Røraas boende Forældre - der opdrog mig strængt i Tugt og Herrens Formaning - indtil jeg, 15 1/2 Aar gammel, blev antaget som Contoirbetjent paa Guldals Sorenskriver-Contoir hos Sorenskriver, vice Landsdommer Hans Nansen, der dengang boede i Trondhjem men som i Marts Maaned 1812 flyttede til Gaarden Skaarvolden i Størens Præstegjeld paa hvilken Gaard min Farfader Hans Brinchmann fra Aarene 1737 til 1753 boede som dengang residerende Capellan i Størens Menighed. I Nansens Tjeneste forblev jeg indtil Landsdommeren fratraadte Guldals Sorenskriver Embede for at overtage sit ny Embede som Sorenskriver i Jæderen Dalerne. Se Nansens Attest No.4. Jeg var imidlertid engageret som Fuldmægtig hos hans Eftermand Regimentsqvartermesterog Auditeur Mads Møller Dessen, der ved sin Udnævnelse blev paalagt at tage Bopæl paa Bergstaden Røsaas, da han, foruden at være beskikket til Sorenskriver i Guldalen, tillige udnævntes til Politimester paa Røraas og til Udøvelse af de øvrige judicielle Forretninger i Bergstaden, som før den Tid administreredes af Bergværksdirecteuren paa Røraas. I min Stilling som Fuldmægtig hos Dessen forblev jeg til Udgangen af Aaret 1817 da jeg havde fattet den Beslutning, at begive mig til Christiania for der at søge en fordeelagtigere Ansættelse for min Fremtid... Se 8a Dessens Attest No.5.	Brinchmann, Christopher Bernhoft (I484)
52	. Avskrevet i 1959 etter originalt håndskrevt manuskript av tollkasserer Christopher Brinchmann ca.1850. Hefte av 5 sammensydde kvartark: Medio Januar 1811 overtog jeg min Tjeneste som Kontorbetjent hos Sorenskriveren i Guldalen, vice Landsdommer Hans Nansen - Ætling af den berømte Borgermester Hans Nansen i Kjøbenhavn - som paa den Tid boede i Maler Skjølbergs Gaard i Bratøer-Veiten i Trondhjem. I min Fritid fra Forretninger paa Contoret, fornemmlige Helligdagene, havde jeg den Glæde, at kunne være sammen med mine ældre Brødre, Hans, dengang Premierlieutenant og Adjutant hos General Greve af Schmettauw og Henning dengang Fuldmægtig hos Byfoged Udbye i Tronghjem. Ofte besøgte vi da vor Faster Dorthea Brinchmann, gift med Tømmermand Lars Ulstad, der boede i Taraldgaards-Veiten i Trondhjem. Sammenkomsten der var hjertensvenlig og som forøgedes i høi Grad naar min Broder Hans medtog sin elskværdige Kjæreste Aletha Marie Dass, med hvem han da nylig var forlovet. Naar Husets Datter Elisabeth, som havde antaget Moderens Binavn Brinchmann, var hjemme tilligemed sin Kjæreste Schweitseren Getz - senere Trakteur og Klubvært i Trondhjem - da var det muntert i disse Møder hos Faster Dorthea, thi der manglede ikke paa Sang og Skjemt og alskens Slags Historier som enhver af Gjæsterne gav til Bedste og der meddeeltes mangen Historie fra Værtfolkene om Hexeri og Trolddom og underjordiske Væsener som fandt megen Tiltro i deres Ungdom - deriblandt vil jeg nævne Hexen eller Troldqvinden Lisbeth Nypen paa Leinstranden der for sin Trolddomskunst ifølge Rettergang og Dom levende brændtes paa Gaarden Nypen ikke langt fra Trondhjem. Foruden Dorthea havde jeg ogsaa en Faster Anetha Brinchmann Huusbestyrerinde hos Regimentsqvartermester Johannes Finne paa Bakkegaard ved Trondhjem. Hende besøgte vi Søskende af og til og fandt en gjæstfri Modtagelse. Forøvrigt nød jeg megen Hygge og Venskab blandt fjernere Beslægtede i vor Familie og bladt mine Brødres Venner og Omgangsfamilier i Tronhjem. Derimod savnede jeg aldeles Familielivets Behageligheder i min Principals Huus - som nærmest maatte tilskrives hans unge og uerfarne Kone, en meget lærd og alsidig dannet Dame, opdraget i Kjøbenhavn, hvor hendes Fader var Hofbogtrykker Møller. Hun forstod sig lidet eller intet paa Huusholdningsvæsenet eller skjøttede ikke derom men overod Bestyrelsen af Huset til en Huusholderske medens hun selv syslede med sine Broderier, Stads og Pynt - som mange af Nutidens Damer - og tog ivrig Deel i de private og offentlige Selskaber, hvor hun altid blev beundret for sin Smag og sine Talenter og selv paa Scenen i det dramatiske Selskab gjorde hun Lykke. Hverken hendes Stedsønner Alberth og Anker Nansen eller Kontorbetjentene havde Adgang til Herskabets Bord enten de var alene eller havde Gjæster hos sig. Vi maatte tage tiltakke med at faa vor Middagsmad af Kokkepigen i dennes Pigekammer nede i Gaardsrummet. Vor Kost var simpel og tarvelig, forskjellig fra de lækkrere Retter som serveredes for Herskabet. Over Kosten fandt jeg ingen Grund til at klage efterdi jeg som Barn var vænnet til tarvelige Spiser, men da den Fædrenehjemmet herskede Orden og Stilhed under Maaltidets Nydelse her savnedes følte jeg mig aldrig vel tilmode, thi som oftest blev der af mine Spisekammerater Alberth Nansen og Contorbetjent Nils Christian Wahl - som Toldbetjent i Tronhjem - yppet Klammeri og Rift om den fremsatte Mad. Da jeg engang beklagede mig herover for min Principal, som var Godheden selv, bad han mig om at være taalmodig da der ville blive en Forandring i Huusstellet saasnart vi kom til at forlade Byen, og det varede da heller ikke længe førend dette indtraf.	Brinchmann, Christopher Bernhoft (I484)
53	. Avskrevet i 1959 etter originalt håndskrevt manuskript av tollkasserer Christopher Brinchmann ca.1850. Hefte av 5 sammensydde kvartark: Nok en Beskjæftigelse jeg havde som Barn, i Krigsaaret 1808 - maa ogsaa omtales. Krigen medførte, at Indførselen af Sydfrugter udeblev og Citroner kunne ikke tilveiebringes naar der skulle laves Punsch. Jeg blev da anvist paa hvilken Maade man kunne erholde Myr-Edikke, som kunde bruges som Punschsurt istedenfor Citronsaft. Flere Gange indfandt jeg mig ved Myrstuene i bemeldte Aars Sommer og Høst for deraf at udvinde Edikke. Experimentet foregik paa den Maade, at man heldede kogende Vand i en Spilkum ned i den samme hvorpaa Myrerne krøb op og saasnart Kjæppene vare fyldte bleve disse optagne og slagne med hinanden saa behændig at Myrerne faldt i det kogende Vand. Dermed fortfaredes hurtigst muligt indtil Edikken var færdig. Dette Surrogat blev oftere benyttet i mine Forældres Huus, hvor der holdtes en Militair-Klub eller ugentlig Samling af Officerer for at læse Aviser, spille L'hombre og politisere og synge, især krigerske Sange. De yngre Officerer deeltog ogsaa i Keglespil som foregik i min Faders Gaard. Det var ikke liden Militairstyrke som var garnisoneret paa Røros bemeldte Aar. Foruden Røraas Bergcorp's 2de Compagnier, som gjorde Tjeneste under Krigen - og ved hvilket min Fader stod som Premierlieutenant - var flere Compagnier af Gevorben og Nationale derunder Skiløbercompagni indqvarterede hos Indvaanerne paa Stedet.	Brinchmann, Christopher Bernhoft (I484)
54	. Bergensbanen er i dagligtale ensbetydende med jernbanesambandet mellom Bergen og Oslo (den gangen Kristiania). Etter at den sammenhengende sporforbindelsen var ferdig i 1909, har både infrastrukturen og togenes kjørerute blitt endret. Bergensbanen er slik sett et begrep med skiftende geografisk innhold. Togenes opprinnelige kjørerute var Bergen-Voss-Hønefoss-Roa-Kristiania Østbanestasjon. Jernbanen Bergen-Voss fra 1883 fikk navnet Vossebanen. Fra 1909 ble den en del av Bergensbanen. Norges 2 største byer trengte en jernbaneforbindelse, og tanken om en jernbane mellom Bergen og Kristiania ble trolig første gang antydet i en artikkel i bladet Vikingen 22.april 1871 med tittelen: Hvor skal vi ha jernbaner og hvordan skal vi bygge dem? Noen måneder senere kom det et innspill i Bergensposten, forfattet av den samferdsels- og samfunnsinteresserte Hans Andreas Tanberg Gløersen (kalt Bergensbanens far). Her beskriver han et helt konkret forslag til linjeføring: Fra Bergen til Vossevangen, opp Raundalen, over fjellet til Hallingdal og ned til sørenden av Krøderen, med kobling til Krøderbanen. Sidestilt med argumentet for en tidsmessig gjennomgående forbindelse mellom Bergen og Kristiania ble det pekt på potensialet ved å utløse bedre samband mellom by og distrikt. I begynnelsen var drivkreftene definitivt sterkest på Vestlandet. I Bergen så man særlig for seg markedsmuligheter i retning Voss og Hallingdal. Det hersket jernbanefeber. Hva som hadde latt seg realisere andre steder, måtte også være mulig vestenfjells. Oppmerksomheten rundt den visjonære tanken bredte seg, og i 1872 ville regjeringen finne ut om prosjektideen kunne ha noe for seg. I 1875 vedtok Stortinget å bygge strekningen Bergen-Voss fremfor å ta hele steget Bergen-Kristiania. Da hadde Bergens kommunale jernbanekomite pluss stortingsrepresentanter fra Bergen og nabofylkene på forhånd gått inn for en Vossebane. Begrunnelsen for bare delstrekningen stod støtt på egne ben - reisen mellom Bergen og Voss var høyst besværlig: 4 etapper på vei og 3 med båt. I 1894 var en Bergensbane, en Sørlandsbane og en Nord-Norgebane kommet på kartet som stambaner. Vedtaket i 1894 ble som følger for Bergensbanen: Voss - Taugevand. For Bergensbanen betydde vedtaket et viktig gjennomslag. Det var innlysende at banen før eller senere måtte fullføres. Med endepunkt ved Taugevand i en steinur 1300 meter over havet ville prosjektet ha blitt en tvilsom investering. Stortingsvedtaket av 1894 kan snarere sees som en strekningsvis utviklingsplan enn en prioriteringsrekkefølge i den videre jernbanebyggingen. Sporvidden på landets jernbaner var diskusjonstema fra starten på 1850-tallet. Etter at Hovedbanen og Kongsvingerbanen ble bygget med normalspor – 1.435 mm – fulgte administrasjonen og de folkevalgte lenge rådet fra jernbanedirektør Carl Abraham Pihl om å spare kostnader ved å velge smalspor – 1.067 mm, også kalt CAP-spor. Et todelt sporsystem ble ansett som lite problematisk så lenge banestrekningene var spredt, uten innbyrdes forbindelse. Med flere nye banestrekninger i raskt utbyggingstempo formet det seg etter hvert en nettstruktur. Så sent som i 1875 sto man fast på doktrinen om normalspor på nye baner øst for Kristiania og smalspor vest for hovedstaden. Stortinget vedtok Vossebanen i 1875 med smalspor – følgelig - i samsvar med gjeldende doktrine for sporvidde. Etter utstikking av linjen i detalj ble tunnelene påbegynt i 1876. Anleggsarbeidene for øvrig kom i gang først i 1878 og ble fullført i 1883. Banen gikk gjennom vanskelig, rasutsatt terreng, og det måtte bygges en rekke tunneler. Da Stortinget i 1894 vedtok strekningen Voss-Taugevand, avgjorde det linjevalget til fordel for en Midtfjellslinje, men tok ikke stilling til videre linjeføring, ei heller sporvidden. Det hadde vært greiest å bestemme sporvidden samtidig med byggevedtaket, siden smalspor og normalspor krever ulik utforming av traseringen og spesielt profilet i tunneler. Frem til 1898 utestod fortsatt beslutning om Bergensbanens sporvidde og videreføring fra Taugevand. Frontene var steile både i fagmiljøet og i politikken. Beregninger over merkostnadene for normalspor versus smalspor spente fra 5 til 50 prosent påslag. Etter vedtaket om Voss-Taugevandbanen i 1894 tok man fatt på den mest krevende delen av Bergensbanen. Før banebyggingen kunne starte måtte det lages en anleggsvei for å få frem folk, matforsyninger, redskap og materialer. Anleggsveien fra Flåm til Myrdal, Finse og Haugastøl eksisterer fortsatt, i dag kjent som Rallarvegen. Det største delprosjektet på banestrekningen var den 5,3 km lange tunnelen mellom Uppsete og Myrdal gjennom Gravehalsen. Oppdraget tilfalt kontraktørene Strøm og Hornemann, som hadde kompetanse fra bygging av Panamakanalen(!). Anlegget i Gravehalstunnelen startet 1895 fra vestsiden med håndboring. I 1897 gikk man over til maskinboring og oppnådde med det en bedre fremdrift – ca. 2 meter i døgnet. Fra østsiden ble det boret med maskiner fra start i 1899. Det spennende møtet mellom vest og øst fant sted 4.juli 1902. Noen dager senere kunne Bergens Tidende berette: Ved en efter Gjennemslaget foretagen foreløbig Eftermaaling har det vist sig, at de to Tunneldele omtrent nøjaktig har truffet hinanden, idet der kun synes at være en difference af 4 cm i Sideretningen og 5 cm i høideretningen. Med klarsignalet fra Stortinget i 1898 om fortsettelsen fra Taugevand til Hønefoss og Roa kunne anleggsdriften trappes opp. Hele prosjektet var inndelt i 2 distrikter som omfattet henholdsvis Voss-Ustaoset og Ustaoset-Hønefoss-Roa. Da skinneleggingen fra vest og øst var fullført med sammenkoblingen ved Ustaoset 9.oktober 1907, var det fysisk mulig å fremføre tog mellom Bergen og Gulsvik. Med ferdigstillelsen av strekningen Voss-Gulsvik i desember 1907 var størstedelen av jernbanesambandet mellom vest og øst ferdig. Ifølge tidtabellen som gjaldt fra 10.juni 1908 bestod det gjennomgående rutetilbudet av en daglig forbindelse hver retning. Avreisen fra Bergen var kl.16.30 med blandet tog, d.v.s. toget hadde både personvogner og godsvogner. Lenger enn til Voss rakk man ikke den dagen. Her var det overnatting og viderereise neste morgen kl.07.00, fortsatt med blandet tog, frem til Gulsvik og ankomst kl.17.05. Der ventet dampskipet som brakte ferdafolket på 2 timer og 30 minutter til Krøderen stasjon. Fra Krøderen gjorde et hurtigtog unna siste etappe til Kristiania Vestbanestasjon på snaut 4 timer. Da var det gått i alt 32 timer og 9 minutter siden starten i Bergen. I motsatt retning var reisetiden noe kortere: 28 timer og 22 minutter, overnattingsoppholdet på Voss medregnet også her. Allerede 22.juni 1908 kom en solid innkorting av reisetidene, i og med at turen mellom Voss og Gulsvik nå ble tilbakelagt i hurtigtog og at overnattingen på Voss bortfalt. Reisen Bergen-Kristiania kunne nå gjøres på 18 timer og 39 minutter. Returen tok 18 timer og 9 minutter. I vinterkjøreplanen fra 1.oktober 1908 ble reisetidene forlenget. Dertil var avgangstidene forskjøvet, slik at overnatting igjen ble nødvendig, men nå på Gulsvik. Båtreisen på Krøderen kunne bare garanteres inntil isen la seg. Så snart isen var sikker, kunne trafikantene tinge privat skyss med hest og slede mellom Gulsvik og Krøderen stasjon. For å passe med korresponderende tog måtte sledeetappen over Krøderen tilbakelegges på kveld/natt. I løpet av høsten 1909 ble strekningen Gulsvik-Hønefoss ferdig, samtidig med Gjøvikbanens sidelinje fra Hønefoss til Roa. Dermed var sporforbindelsen Bergen-Kristiania komplett. Første tog mellom Gulsvik og Hønefoss gikk 31.oktober. Bergensbanens offisielle åpningstog ble kjørt fra Kristiania 27.november 1909 med retur den 29.november. Under stort seremoniell på Voss kunne Kong Haakon erklære banen for åpnet. Kjøreplanen fra 1.desember 1909 markerte den nye tid med gjennomgående tog mellom Bergen og Kristiania. Det ble kjørt ett daglig togpar over hele strekningen. Disse togene var klassifisert som hurtigtog, men betjente hele 42 steder underveis. Reisetiden var 15 timer og 12 minutter i retning fra Bergen og 14 timer og 30 minutter motsatt vei. Da driften på Bergensbanen startet, var damplokomotivet ennå enerådende som trekkkraft på det norske jernbanenettet. Lokpersonalet hadde nok et spaltet syn på sin daglige arbeidsplass. Til tross for dårlig arbeidsmiljø var damploket en real arbeidsplass mang en gammel lokmann har fortalt om med glede. Av dette utsagnet kan man ane stemningen i førerhuset med god fyr og fullt pådrag over vidda en vinterdag med stjerneklar himmel og fullmåne. Sammenlignet med 1850-tallets konstruksjoner var arbeidsmiljøet på lokene blitt forbedret frem mot århundreskiftet. Mens for eksempel Hovedbanens eldste lok bare hadde en frontvegg som beskyttelse mot vær og vind, fikk senere lokkonstruksjoner førerhus - lokomotivene var trivelige å arbeide på. Det var god plass i førerhytten, men om vinteren var de kolde og trekkfulle. Inngangsdørene var bare nogen jernlemmer i halvhøide, så den øverste del av inngangsdøren måtte dekkes av presenning - men Bergensbanens lokomotivmenn fikk etter hvert nyte godt av lukkede førerhus. Trekken ble mindre, men røyken fra skorsteinen var fortsatt høyst følbar, ikke minst under kjøring gjennom tunneler og snøoverbygg. For å kunne holde oversikt over linjen og observere signalene måtte personalet nødvendigvis kikke ut av sidevinduene og fikk da avgasser og sotpartikler rett i fjeset. Banens opprinnelige endepunkt i Bergen, stasjon og verksted, lå ved Lille Lungegårdsvann. Med normalspor ble linjen inn mot sentrum lagt om, og en ny endestasjon opprettet på østsiden av Lille Lungegårdsvann. Stasjonsbygningen var tegnet av byens daværende fremste arkitekt, Jens Zetlitz Monrad Kielland, og ble innviet i 1913. Det nye jernbaneverkstedet ble lokalisert på Kronstad, i gunstig nærhet til Bergen stasjon. Da den sammenhengende jernbaneforbindelsen mellom Bergen og Oslo stod ferdig i 1909, ble den betraktet som manifestasjonen på et nasjonalt krafttak og som nasjonsbygging på høyt nivå. Ressursinnsatsen tilsvarte et helt statsbudsjett. Resultatet bidro til å gi Norge en følelse av at - vi er ingen hvemsomhelst - i tiden etter unionsoppløsningen. Med rette ble det brukt store ord om prosjektet som noen mente var umulig. Planleggingen og byggingen var en bragd som tjente ingeniører og anleggsfolk til stor ære. Strekningene med datoer: Bergen-Nesttun-Voss Vedtatt: 9.juni 1875. Åpnet for trafikk: 11.juli 1883. Voss-Taugevand Vedtatt: 1.mars 1894, Åpnet for trafikk: 10.juni 1908. Taugevand-Gulsvik Vedtatt: 2.juni 1898. Åpnet for trafikk: 10.juni 1908. Gulsvik-Hønefoss Vedtatt: 2.juni 1898. Åpnet for trafikk: 1.desember 1909. (Hønefoss-Roa) Vedtatt: 2.juni 1898. Åpnet fro trafikk: 1.desember 1909. (Roa--Grefsen) Vedtatt: 2.mars 1894. Åpnet for trafikk: 20.desember 1900. (Grefsen-Kristiania Ø) Vedtatt: 2.mars 1894. Åpnet for trafikk: 28.november 1902.	Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
55	. Beslutning om arrestasjon av Ruth Lorentzen Alstad for å ha vært betalt angiverske kom fra Harald Sjaastad ved Trondheim politikammer den 1.september 1945, og ble sendt til vaktmesteren ved Kretsfengselet på Vollan hvor Ruth satt på celle.	Lorentzen, Ruth Kristine "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (I796)
56	. Bilde av Ollebakken 15: I gården til Jac Jacobsen holdt søstrene Olumstad til med sin delikatesseforettning rundt 1900. Vi ser her Marie utenfor foretningen. Gården ble bygget i 1840-1850 årene og det var Johan Fredrich Zinow som holdt til her med sin skredderforretning, senere kolonial og bakeri. Overdratt til Fritjof Jensen & co i 1897. Gården hadde nr. 15/17. Jac Jacobsen holdt også til i gården med sin Sæbefabrikk, senere startet han Horten tobakkfabrikk (1898). Han hadde også etterhvert agentur for Gjær og spritfarbrikker, og østlanske petroliumskompani, senere ESSO. I 1898 ble huset påbygget slik vi kjenner det i dag. Adolf Arnesen overtok bakeriet i 1902, og startet senere sin egen butikk i Torggata da gjennombruddet kom her i 1932. En av de siste kolonialhandlere i bygget var Gunnar Hem. Siden har det vært Monteck, aktivitetshus, bilrekvisita og idag (2008) Hi Fi produkter. Fotokortet som er stemplet Horten 1912 er av ukjent utgiver.	Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
57	. Biografi: Andreas Roaldsen Blik (el. Blix) var sogneprest i Oppdal fra 1634 til 1662. Han var født 9.mars 1606 i Ytterøy, hvor faren Roald Andersen var sogneprest. Moren var Inger Hansdatter. I 1624 ble han student og året etter hører ved Trondheim skole. Fra 1627 var han residerende kapellan i Støren og fra 1634 sogneprest i Oppdal. Han døde 11.september 1662, 56 år gammel. Med hensyn til utnevnelsen til sognepresteembetet i Oppdal hadde menigheten kalt Roaldsen, som da var kapellan i Støren, mens prosten, Anders Bruse i Melhus, gikk inn for Anders Ellevsen, kapellanen i Oppdal. Det hører med til historien at begge var svigersønner til Erik Lauritsen Blix (ca.1570-1633), forgjengeren i embetet. Det ble til slutt Roaldsen som trakk det lengste strå og kunne overta etter svigerfaren som sogneprest i Oppdal. Roaldsen var gift med Lucie Eriksdatter, datteren til forgjengeren i embetet ovenfornevnte Erik Lauritsen Blix. De hadde 11 barn, fem døtre og fem sønner, slik det framgår av epitafiet i Oppdal kirke. Maleriet er blitt til i to omganger. Det første maleriet er utført da ekteparet hadde to gutter og fire jenter, hvorav den ene var død. Seinere fikk de fem barn til og familieportrettet ble fullført. I den siste versjonen ble det også oppdatert med hensyn til klesstil og barnas alder. Den første versjonen av maleriet ble trolig malt en gang mellom 1642 og 1646, den andre versjonen ca.1652-1654. Alle barna tok navnet på bygda til etternavn: Opdal. To av sønnene ble prester. Erik Opdal var prest på hospitalet i Trondheim og Henrik Opdal i Hole på Ringerike. Alle døtrene ble gift med prester. Maren var gift med Jens Andersen Borch, sogneprest i Elverum, og seinere med hans ettermann i embetet, Christoffer Knutsen Hammer. Ellen Opdal var kjent som salmedikter og gift med Hans Andersen Bernhoft, som etterfulgte svigerfaren som sogneprest i Oppdal. Karen var gift med Jens Andersen Bernhoft, sogneprest i Holtålen, Inger med Lars Christophersen Belitz, prest i Vestre Moland, og Kirsten med Peder Mentzen (Darre), sogneprest i Melhus. Gerhard Schøning forteller fra sitt besøk i kirken i 1775 at epitafiet hang på nordveggen i koret, og slik er det plassert fremdeles. Maleriet ble restaurert i 1920-årene, og hele epitafiet var til restaurering i 1984. Kilde: https://ub-baser.uio.no/norske-epitafier-1537-1700	Roaldsen Blik, Anders (I1910)
58	. Ble tatt til herre over svearne etter Odin og ble kalt drotten. Gode tider med fred og velstand. Døde på sotteseng, ble brent.	Odinsen, Njård (I4781)
59	. Braut-Anund hadde en sønn som het Ingjald. Da var det en konge i Fjadrundaland som het Yngvar, han hadde 2 sønner med sin kone, den ene het Alv, den andre Agnar; de og Ingjald var mest jevnaldrende. Det var bygdekonger mange steds omkring i Svitjod den gang. Braut-Anund rådde i Tiundaland, der er Uppsala, og der er alle-svears-ting. Der var det store blot, og dit kom mange konger, især midtvinters. En vinter det var kommet fullt av folk til Uppsala, var kong Yngvar og sønnene hans der også, de var 6 år gamle. Alv, kong Yngvars sønn, og Ingjald, sønn til kong Anund, fikk i stand en gutteleik, hver skulle rå for sin flokk; men da de leikte, var Ingjald mindre sterk enn Alv, og det syntes han var så ille at han storgråt; da kom Gautvid, fosterbror hans, til, og leide han bort til Svipdag Blinde, som var hans fosterfar, og sa til ham at det hadde gått så ille, og at Ingjald var ikke så sterk og så kraftig i leiken han som Alv, sønn til kong Yngvar; Svipdag svarte da at det var en stor skam. Men neste dag lot Svipdag ta hjertet ut av en varg og steike det på spidd, og så gav han Ingjald kongssønn det å ete, og fra den stund av fikk han vondere og verre sinn enn noen andre. Da nå Ingjald ble voksen, bad Anund om kone for ham, det var Gauthild, datter til kong Algaut; han var sønn til kong Gautrek den milde, sønn til Gaut, som Gautland har fått navn etter. Kong Algaut var viss på at dattera måtte bli vel gift, når hun fikk sønn til kong Anund, om han hadde slikt lynne som faren; og så ble hun sendt til Svitjod, og Ingjald holdt bryllup med henne. Ingjald, kong Anunds sønn, ble konge i Uppsala. Uppsalakongene var de fremste av kongene i den gang det var mange bygdekonger; det var fra den tid Odin hadde vært høvding i Svitjod. De som satt i Uppsala, var høvdinger alene over hele Sveavelde helt til Agne døde; men da ble riket først delt mellom brødrene, slik som før er skrevet, og siden ble riket og kongedømmet spredt i ætta, ettersom den greinte seg ut; noen konger ryddet store skoger og bygde der og fikk større rike på den måten. Så da Ingjald fikk riket og kongedømmet, var det mange bygdekonger, som før er skrevet. Kong Ingjald lot stelle til stort gjestebud i Uppsala og ville holde arveøl etter sin far kong Anund; han lot bygge en sal som var like stor og like gildt utstyrt som Uppsal, den kalte han Sjukongesalen, det var satt opp 7 høgseter i den. Kong Ingjald sendte menn over hele Svitjod og bød til seg konger og jarler og andre stormenn; til dette arveølet kong Algaut, Ingjalds måg, og kong Yngvar fra Fjadrundaland og de 2 sønnene hans, Agnar og Alv, kong Sporsnjall fra Närike og kong Sigverk fra Åttundaland; men kong Granmar fra Södermannland kom ikke. De 6 kongene fikk sete i den nye salen, ett høgsete stod tomt av dem som kong Ingjald hadde latt sette opp. Alt folk som var kommet, fikk sete i den nye salen. Kong Ingjald hadde gitt sin hird og alt sitt eget folk sete i Uppsal. Det var skikk den gang at når en skulle holde arveøl etter konger og jarler, så skulle den som holdt det, og skulle ta imot arven, sitte på trinnet foran høgsetet helt til ei skål ble båret inn som de kalte Brageskåla; da skulle han stå opp og ta imot Brageskåla og gjøre et løfte, og så drikke ut skåla; så skulle de leie ham til høgsetet som hans far hadde hatt, da var han kommet til full arv etter faren. Slik ble det gjort her òg; da Brageskåla kom inn, stod kong Ingjald opp og tok imot et svært dyrehorn; så gjorde han det løfte at han skulle øke riket så det ble én gang til så stort mot alle himmelhjørner eller også dø; så drakk han ut hornet. Og da folk var blitt drukne om kvelden, sa kong Ingjald til Folkvid og Hulvid, Svipdags sønner, at de og deres menn skulle væpne seg om kvelden slik de hadde tenkt. De gikk ut til den nye salen, de satte ild på den, også tok salen til å flamme opp, og der brant det inne 6 konger og alle deres menn, og de som prøvde å komme ut, ble straks drept. Etter dette la kong Ingjald under seg alle de rikene som kongene hadde hatt, og fikk skatter av dem. Kong Granmar fikk høre om dette, og han mente han kunne vite at samme lagnad var eslet ham også, om han ikke var på vakt. Samme sommer kom kong Hjorvard, han som de kalte Ylving, til Svitjod med hæren sin, han la til i en fjord som heter Myrkvafjord. Da nå kong Granmar hørte det, sendte han menn til ham og bad ham til gjestebud med hele hæren; han tok imot dette, for han hadde ikke herjet i kong Granmars rike. Da han kom til gjestebud, ble det stor glede. Om kvelden, når de skulle drikke skåler, var det skikk hos konger som satt hjemme i eget land og i gjestebud som de lot holde, at de skulle drikke tvimenning om kveldene, en mann og ei kvinne sammen så langt det rakk, de som ble til overs, skulle drikke hver for seg. Men det var vikinglov å drikke alle i en flokk, om det så var i gjestebud. Kong Hjorvards høgsete var satt rett imot høgsetet til kong Granmar, alle hans menn satt på samme benken. Da sa Granmar til Hildegunn, dattera si, at hun skulle bu seg og bære øl til vikingene, hun var den vakreste kvinne en kunne se. Hun tok en sølvkalk og fylte den, så gikk hun fram til kong Hjorvard og sa: Alt godt for Ylvinger, ved Rolv Krakes minne! drakk kalken halvt ut og gav den til kong Hjorvard. Han tok kalken og handa hennes med, og sa hun skulle komme og sitte hos ham; hun svarte at det var ikke vikingskikk å drikke tvimenning med kvinner. Hjorvard sa at det var ikke umulig at han kom til å skifte skikk, gi opp vikingloven og heller drikke tvimenning med henne. Da satte Hildegunn seg hos ham, og de drakk sammen og talte om mange ting om kvelden. Dagen etter, da kongene Granmar og Hjorvard møttes, fridde Hjorvard og bad om Hildegunn. Kong Granmar talte saken for sin kone Hild, og for de andre stormennene, og sa at de ville få god hjelp av kong Hjorvard, og nå ble det høye rop, og alle mente dette var et godt råd, og det endte med at Hildegunn ble festet til kong Hjorvard, og han holdt bryllup med henne; kong Hjorvard skulle så bli hos kong Granmar, for han hadde ingen sønn til å ta vare på riket sammen med seg. Samme høst samlet kong Ingjald en hær og ville gå mot kong Granmar og Hjorvard, mågen hans; han hadde hær ute fra alle de rikene han hadde lagt under seg før. Og da de 2 mågene hørte om dette, samlet de folk i sitt rike, og til hjelp kom kong Hogne og Hilde, sønn hans, de rådde for Östergötland. Hogne var far til Hild, som kong Granmar var gift med. Kong Ingjald gikk i land med hele sin hær og hadde mange flere folk, hærene støtte sammen og kampen ble hard, men da de hadde kjempet en liten stund, flyktet de høvdingene som rådde i Fjadrundaland og for vestgøtene, og de fra Närike og Åttundaland og hele den hæren som kom fra disse landene, og de løp til skipene. Nå var kong Ingjald kommet i stor nød etter dette og fikk mange sår og kom seg så vidt på flukt til skipene; men Svipdag Blinde falt der, fosterfaren hans, og begge Svipdags sønner, Gautvid og Hulvid. Kong Ingjald vendte tilbake til Uppsala og var lite glad for denne ferden; han syntes han skjønte nå at en hær han fikk fra den delen av riket som var tatt med hærferd, ville være utro mot ham. Deretter var det stor ufred mellom kong Ingjald og kong Granmar. Da det var gått lange tider på denne måten, fikk deres venner demtil å forlike seg, og kongene satte stevne med hverandre og møttes og sluttet fred, det var kong Ingjald og kong Granmar og hans måg kong Hjorvard; den freden skulle vare så lenge alle 3 kongene levde; det ble bundet med ed og trygdemål. Våren etter tok Granmar til Uppsala og blotet for fred om sommeren, som skikk var; da falt spådommen for ham slik at det så ut som om han ikke skulle leve lenge. Han vendte da hjem i riket sitt. Høsten etter fór kong Granmar og mågen hans, kong Hjorvard, til ei øy som heter Sela og tok veitsle der på gardene sine, og mens de var der på veitsle, kom kong Ingjald dit ei natt med hæren, kringsatte huset og brente dem inne med hele følget. Deretter la han under seg hele det riket som kongene hadde hatt, og satte høvdinger over det. Kong Hogne og Hilde, sønn hans, rei ofte opp i Sveavelde og drepte kong Ingjalds menn, som han hadde satt over det riket kong Granmar, mågen deres, hadde hatt. Den varte i lange tider denne ufreden mellom kong Ingjald og kong Hogne, men kong Hogne greide da likevel å holde riket sitt for kong Ingjald så lenge han levde. Kong Ingjald hadde 2 barn med kona si, den eldste het Åsa, den andre Olav; Gauthild, kong Ingjalds kone, sendte gutten av sted til Bove i Västergötland, som var hennes fosterfar. Der vokste han opp sammen med Sakse, Boves sønn, som de kalte Flette. Folk sier at kong Ingjald drepte 12 konger, og alle sveik han med løfte om fred; de kalte ham Ingjald Illråde, han var konge over størstedelen av Svitjod. Åsa, sin datter, giftet han med kong Gudrød i Skåne, hun liknet sin far i sinn; det var Åsa som fikk Gudrød til å drepe sin bror Halvdan; Halvdan var far til Ivar Vidfavne. Åsa fikk også drept Gudrød, sin husbond. Ivar Vidfavne kom til Skåne etter at farbroren Gudrød var falt, han drog straks sammen en stor hær og fór like opp i Svitjod. Åsa Illråde var kommet dit til sin far i forvegen. Kong Ingjald var nettopp på veitsle på Räning da han fikk vite at kong Ivars hær var kommet der like ved; kong Ingjald skjønte at han ikke hadde noen styrke til å slåss med Ivar, han så også grant at om han la på flukt, ville fiendene hans komme drivende til fra alle kanter. Da valgte han og Åsa en utveg som det går sagn om, de drakk alle folkene døddrukne, og så lot de tenne ild på hallen, og der brant hallen og alt folk som inne var, kong Ingjald med. Ivar Vidfavne la under seg Sveavelde, han tok også hele Danevelde og en stor del av Saksland og hele Østrike og femtedelen av England. Av hans ætter de siden kommet de av danekongene og sveakongene som har vært enekonger. Etter Ingjald Illråde gikk Uppsalavelde ut av ynglingeætta i rett linje, den som en kunne rekne fra far til sønn. Fra Ynglingesagaen: 36. Ingjald, son til kong Onund, vart konge i Uppsalir. Uppsala-kongane var dei høgste kongane i Svitjod, den tid daa de var mange herads-kongar der, alt fraa di Odin var hovding i Svitjod. Dei som sat i Uppsalir var einvaldshovdingar yvi heile Sviavelde, til dess Agne døydde. Men daa vart rike fyrst skilt millom brør, som fyrr er fortalt, men sidan vart rike og kongedøme smaabytt, etter som ættine greina seg; men sume kongar rudde store skogland og bygde der og auka soleis rike sitt. Men daa kong Ingjald tok rike og kongedøme, var de mange herads-kongar, som fyrr er fortalt. Kong Ingjald lét laga til eit stort gjestebod i Uppsalir og etla seg til aa gjera erve-drykkje etter kong Onund, far sin. Han lét stella til ein sal, som var likso stor og gild i alle maatar som Uppsalen var, og den kalla han Sjaukongesalen. Han gjorde sjau høgsæte i han. Kong Ingjald sende menn yvi heile Svtjod og baud til seg kongar og jarlar og andre stormenn. Til denne erve-drykkja kom kong Algaute, verfar hans Ingjald, og kong Yngvar fraa Fjadrundaland og dei tvo sønine hans, Alv og Agnar, kong Sporsnjall fraa Nærike, og kong Sigverk fraa Aattundaland; men kong Granmar fraa Sudermannland var ikkje komin. Desse seks kongane vart sessa i den nye salen. De stod eit høgsæte tomt av deim som kong Ingjald hadde lati gjera. Alle dei, som var komne dit, vart sessa i den nye salen, men si eigi hird og sitt eigi folk hadde kong Ingjald sessa i Uppsalen. De var skikk i den tidi, naar dei skulde gjera erve-drykkje etter kongar eller jarlar, at den, som gjorde erve-drykkja og skulde taka mot arven, skulde sitja paa troppestige framanfor høgsæte, alt til dess dei bar inn den skaali, som dei kalla Brage-skaali. Daa skulde han standa upp imot Brage-skaali og lova eitkvart og drikka ut skaali; so skulde dei leida han til høgsæte, som far hans hadde havt; daa hadde han fengi rett til all arven etter han. Soleis vart de gjort no med, og daa Brage-skaali kom inn stod kong Ingjald upp og tok mot eit stort dyrehorn, og lova at han skulde gjera rike sitt ein gong til so stort til alle fire himils-ættir, eller so døy; sidan drakk han av horne. Og daa dei vart drukne um kvelden, daa sagde kong Ingjald til Folkvid og Hulvid, sønine hans Svipdag, at dei skulde væpna seg og folke sitt, som dei hadde avgjort seg imillom um kvelden. Dei gjekk ut og burt til den nye salen og kveikte eld paa han, og strakst tok salen til aa loga upp. Der brann seks kongar inne og alt folke deira; men dei, som freista paa aa koma seg ut, vart radt drepne. Etter dette lagde kong Ingjald under seg alle dessa riki, som kongane hadde havt, og tok skattar av deim. 37. Kong Granmar spurde alle desse hendingane, og han tottest vita, at de same var etla honom, soframt han ikkje agta seg. Same sumaren kjem kong Hjørvard, som dei kalla Ylving, med heren sin til Svitjod, og lagde inn i ein fjord som heiter Myrkvafjorden (111). Men daa kong Granmar spør de, sender han bod til han og bed han sjølv og heile heren hans til gjestebod. Han tok mot dette, av di han hadde ikkje herja paa rike til kong Granmar, og daa han kom til gjestebode, vart de stor glede. Um kvelden, daa dei skulde drikka skaalir, var de skikk hjaa dei kongane som sat heime og heldt gjestebod, at dei skulde drikka tvo og tvo i lag, ein mann og ei kvinne, so langt de rakk, men for seg sjøve dei som de var flest av. Men vikingane hadde den lovi, at dei skulde drikka alle i lag med kvarandre, endaa dei var i gjestebod. Høgsæte til kong Hjørvard var tilstelt gjegnt imot høgsæte til kong Granmar, og paa same benken sat alle mennane hans. Daa sagde kong Granmar ved Hildegunn, dotter si, at ho skulde laga seg til og bera øl aat vikingane. De var ei overlag væn gjente. Daa tok ho eit sylvstaup og fyllte og gjekk til kong Hjørvard og sagde: " Heile og sæle alle Ylvingar, til minne Rolv Krake", og drakk helvti og gav de til kong Hjørvard. No tok han staupe, og handi hennar med, og sagde at ho skulde setja seg hjaa han. Ho segjer, at de ikkje var viking-skikk aa drikka tvo og tvo i lag med kvende. Hjørvard sagde, at de var von um, at han heller vilde skifta skikk og slutta med viking-lovi og drikka i lag med henne. Daa sette Hildegunn seg hjaa han, og dei tvo drakk ihop og svalla um mangt og mykje um kvelden. Dagen etter, daa kongane Granmar og Hjørvard raakast, fridde Hjørvard og bad um Hildegunn. Kong Granmar bar denne saki fram for kona si, Hild, og andre stormenn, og sagde at de vilde vera god hjelp i kong Hjørvard. Alle ropte daa at dei samtykte og totte at dette var raadelegt, og enden vart, at Hildegunn vart trulova med kong Hjørvard, og han heldt brudlaup med ho. Kong Hjørvard skulde verta verande hjaa kong Granmar, for di han hadde ikkje nokon son til aa hjelpa seg med aa taka vare paa rike. 38. Same hausten samla kong Ingjald seg folk og etla seg mot Granmar og Hjørvard, maagen hans. Han hadde ein her ute fraa alle dei riki, som han hadde lagt under seg. Daa Granmar og Hjørvard spør de, samlar dei folk i sitt rike, og kong Hogne og Hilde, son hans, som raadde for Øystre-Gautland, kjem til hjelp. Hogne var far hennar Hild, som var gift med kong Granmar. Kong Ingjald gjekk upp paa land med heile heren sin og hadde mykje meir folk. Daa seig herane ihop, og de vart eit hardt slag. Men daa dei hadde slegist ei liti stund, so flydde dei hovdingane, som raadde for Fjadrundaland, og for vest-gautane og dei fraa Nærike og Aattundaland, og heile den heren som var komin fraa desse landi, og fór til skipi sine. Dermed kom kong Ingjald i stor naud og fekk mange saar og kom seg undan og flydde til skipi sine. Men der fall Svipdag Blinde, fosterfar hans, og baae sønine hans, Gautvid og Hulvid. Kong Ingjald fór attende til Uppsalir etter dette og var ille nøgd med ferdi, og han tottest merka, at den heren var utru, som han hadde fraa de rike som han fekk med herferd. Etter dette var de stor ufred millom kong Ingjald og kong Granmar. Men daa de hadde gjengi ei lang stund paa den visi, fekk venine deira forlik i stand, og kongane sette stemnelag med kvarandre og møttest og gjorde fred med kvarandre, kongane Ingjald og Granmarr og Hjørvard, maagen hans; denne freden skulde standa ved lag so lengi dei tri kongane livde. Dette gjorde dei eiden sin paa og lova kvarandre truskap. Um vaaren etter fór kong Granmar til Uppsalir til aa blota for fred, som skikk var, naar de leid mot sumaren. Spaadommen (112) fall daa slik aat han, at han ikkje skulde liva lengi; sidan fór han heim til rike sitt. 39. Um hausten etter fór kongane Granmar og Hjørvard, maagen hans, i gjestebud paa gardane sine paa ei øy som heiter Sile (113). Daa dei var i gjestebode, kjem kong Ingjald dit ei natt med heren sin og kringsætte huse og brende deim inne med alt folke deira. Etter dette lagde han under seg heile de rike, som kongane hadde havt, og sette hovdingar yvi. Kong Hogne og Hilde, son hans, reid tidt upp i Sviavelde og drap mennane til kong Ingjald, som han hadde sett yvi de rike som kong Granmar, maagen hans, hadde aatt. De var lang stund stor uvenskap millom kongane Ingjald og Hogne, men kong Hogne fekk likevel hava rike sitt for kong Ingjald alt til sin døyande-dag. Kong Ingjald hadde tvo born med kona si, den eldste heitte Aasa og hin Olav Tretelgja; Gauthild, kona til kong Ingjald, sende guten til Vester-Gautland, til Bove, fosterfar sin; der vart han uppfødd baade han og Sakse, son hans Bove, som dei kalla Flette. Folk segjer, at kong Ingjald drap 12 kongar og sveik deim alle ihop, endaa han hadde lova deim fred, og han vart kalla Ingjald Illraade; han var konge yvi mesteparten av Svitjod. Aasa, dotter si, gifte han med Gudrød, konge i Skaane (114). Ho liktest far sin i huglynde. Aasa var skuld i at Gudrød drap Halvdan, bror sin. Halvdan var far hans Ivar Vidfamne. Aasa var skuld i de med, at husbonden hennar, kong Gudrød, vart drepin. 40. Ivar Vidfamne kom til Skaane, etter Gudrød, farbror hans, var fallin, og drog straks ein stor her ihop og gjekk radt upp i Svitjod. Aasa Illraade var reist til far sin i fyrivegen. Kong Ingjald var nett i gjestebod paa Ræning (115), daa han spurde at heren til kong Ivar ikkje var langt undan. Ingjald totte ikkje han hadde magt til aa slaast med Ivar; han totte de var berrsynlegt og, at um han gav seg til aa fly, vilde fiendane hans driva til fraa alle leidir. Han og Aasa gjorde daa noko, som hev vorte vidgjeti; dei drakk alle folk dauddrukne, sidan lét dei leggja eld i halli. Daa brann halli upp og alt de folk som inne var, kong Ingjald med. So segjer Tjodolv: Og fraa Ingjald elden rjukande skulde paa Ræning røva live, daa hus-tjuven (116) med heite solar gude-kongen (117) gjenom tro. Den hending totte heile folke sjeldsynt var i Sviavelde, daa den gjæve gjeva vilde utrædd aat elden sitt eigi liv. 41. Ivar Vidfamne lagde under seg heile Sviavelde; han eigna til seg Danavelde med, og ein stor lut av Saksland og heile Aust-rike (118) og femteparten av England (119). Av hans ætt er sidan danakongane og sviakongane komne, dei som hev havt einvelde der. Etter Ingjald Illraade kom Uppsala-velde ut or ætti til Ynglingane; so lenge styrde dei, son etter far. Forklaringer: (111) Myrkvafjorden, no Mørkøfjorden, gjeng inn mot nord til Sødertelje i Sødermanland. (112) Dei spaadde paa den vis, at dei fellte blot-spon, d.v.s. spreidde sponar eller tre-pinnar (kanskje med runir innrista) paa fyriskrivin maate, og søkte med dette upplysningar hjaa gudane um framtidi. (113) Sili, no Sela-øn i Mælaren, nordaust fraa Strengnes, høyrde til Sødermanland. (114) Skáni eller Skáney, Skaane, høyrde den til med til Danmark. (115) Gard paa Tosterøyi i Mælaren, vest for Sela-øn, høyrde like eins til Sødermanland. (116) Elden, som øydelegg huse. (117) Kongane var ætta fraa gudane. (118) Aust-rike er Russland eller Øystresjø-landi her: de var ikkje fyrr i 9de hundrad-aare at svenskane fekk velde der. (119) Med femteparten av England er meint Northumberland; de var likevel ikkje fyrr i 866 at danske vikingar vann de.	Anundsen, Ingjald (I3756)
60	. Brev fra Karl til moren i Bergen: Brevpapir fra Dampskibet Lindholmen, Arendals Dambskibsselskab. Trondhjem den .....(ca.1906). Kjære Forældre! Nu er jeg her i Trondhjem igjen. Jeg har været oppe hos bestemor hun er meget bedrøvet. da jeg kom op saa laa hun og graad. Laura har nu skrevet til America for at faa rede paa dødsaarsagen. Fredrik og Bestemor har nu faat bilet til America de skal reise i midten af August. Det gaar nogsaa bra her paa baaden det er meget arbeide og jeg kan ikke trives. baaden skal nu gaa og jeg har liden tid. igaar gav jeg bestemor lorntsen et spand erter. Nu maa jeg slutte med at skrive. Du faar hilse alle kjendte. hils Rutta Ingeleiv Aasta Ragna Sverre Arthur Kirsten. Mest er du hilset fra din søn Carl Hils Far Senere skriver han (og er trolig på Hurtigruta nå): Paa veien til Hamerfest den 17-6-06. Kjære Moder! Du har antagelig faat det brev jeg sendte fra Trondhjem. Det skrev jeg i al hast strakst før baaden skulde gaa. Jeg var i saant daarligt humør den dagen.Det er nogsaa trist her oppe i Nordland her ligger sneen lige ned i søkanten. Det er nogsaa koldt. Jeg har forlidet vidt før saa jeg maa nu vaske selv. Bedstemor vasket et sæt uldtøi og et sæt vit jeg gav hun de 50 ørene som jeg havde. Hvist du har faat brev fra Fredrik saa ved du vel at Bedstemor og Fredrik har faat bileter til America. Du kan tro jeg har faat bestilling paa sprit fra Hamburg Olav og Gusta maa nu apsolut have sa de. Jeg var ude hos Laura i sanden hun var meget daarlig humør over Arne. Bedstefar forstod vidst ikke at Arne var død, men han kjendte mig igjen fra forige gang. Fredrik arbeider hos Brænne, nu er det forbi igjen med forlovelsen hans jeg skal gaa ud og snakke med jenta for hun har nogsaa gaat kaffebrød. Og saa skal jeg gjøre hvad jeg kan for at gjøre det godt igjen. Du maa skrive til mig til Trondhjem og førtælle mig om di har bestemt dig at reise. det er marked i Trondhjem naar vi kommer did. Jeg kan ligesaa godt førtælle dig at jeg er lei hele Kogsmatsarbeidet her ombord er det meget at gjøre du kan selv sjønne naa der er imellem 20-30 paa 1ste Plads. Jeg har angret mangen gang paa at jeg sluted paa Lindholmen. Du maa hils koka ifra mig vist hun kommer oppover. Hils Far i mig og bed ham at gjøre hvad han kan for at faa arbeide oppe i Rundalen eller et andetsted. I Narvik snakked jeg med en Jernbaneman og skulde varskue Sigurd Hansen om at jeg var med, saa paa sydgaaendes saa kanske jeg faar snakke med ham, jeg tænker paa at spørge ham om det kunde gaa an at komme ind paa Jernbanen. Det er under farten at jeg skriver dette breve saadet er saa stykt skrevet. Du maa hilse alle kjendte og saa alle mine sødskende og saa Utta mest er du Hilset fra din søn Carl.	Lorentzen, Karl Kristian (I40)
61	. Brev fra Linnea Andersson, datert Vrena 11.mars 1946: Kära Ruth Einar o William Nu måste jag skriva och tacka får en hel del, dom fina bilderna som jag tycker är så roligt att vi fick, så brevet med pengarna, å inte minst får brevet där vi fick veta att barnen var lyckligt framme. Ja, kära Ruth jag förstår att det var fest när dom kom men dom var väl trötta efter en så lång resa, ja du må tro att jag längtar efter att få krama om henne ett tag, här var fårskräckligt tyst o tomt första dagarna nu börjar man vänja sig med det. så har jag min telefon där det alldrig är tyst o lungt. Jag tjänstgör nu så jag får just inte skriva ifred. Så får jag tacka så hjärtligt får en härlig midda du skall tro vad vi undrade när vi fick adresskortet, vad du kunde ha hittat på att sända. Jag har aldldrig ätit vildfågel förut men jag tyckte det var riktigt gott. Hjärtligt tack. Vi har nästan sommar här nu all snö är så gott som borta, idag har varit strålande sol. Sven o jag har gått en tur, i natt var vi på femtioårskalas, vi kom hem kl. fyra på morron så jag känner mig faktiskt lite trött, men vi hade mycke roligt, å det fanns mycke god mat o nubben. Siv hälsar så mycke, hon låg hos tant Tekla i natt när vi var borta. Siv har varit sjuk några dagar legat i feber, men på tirsdag begynner hon på skolan igen. Det var roligt att du tyckte om det Rut-Eva hade med sig. Jag har beställt en serie av bilderna, dem får Rut-Eva i födelsedagspresent men jag har intee fått den ännu, så den kanske inte hinner fram till födelsedagen, den var ju den 27/3 vill jag minnas. Jag är alldeles ensam hemma, Sven o Siv är hos Tekla o Einar. Walborg är ledig hela dagen. Nu har jag talat om litet av varje, så nu skall jag sluta med de allra hjärtligsaste hälsningar til Eder alla från oss alla, o kläm om lilla Rut-Eva ordentligt från oss o mest fråm mig. Eder Linnea. - Linnea skrev også til Ruth Eva samme dato: Min käraste lilla Rut-Eva. Nu måste jag skriva o riktigt hjärtligt gratulera dig på 5 årsdagen, o vad mamma din i Sverige längtar efter att få klämma om dig riktigt och få en riktigt stor kläm av dig, jag ser dig så väl när du stod i fönsteret på toget. Hur du såg på mig, du var så allvarsam å så söt, jo kära lilla Rut Eva jag kan inte låta bli att gråta när jag tänker på dig, hoppas jag får träffa dig i sommar. Jag skall hälsa dig så mycke från Berit o Marianne dom är ute och leker, tant Ingrid farbror Gösta, Bernt, tant Elna o farbror Johansson & många flera frågar efter dig o hälsar dig så mycke. Å pappa Sven & Siv hälsar o gratulerar så hjärtligt på födelsedagen. Siv tycker nog det är så tomt efter dig, hon har ingen att krama om, ingen att slåss o träta med, kommer du ihåg hur ni bråkade ibland när du fick göra odygd för Siv o hon blev arg på dig. Jag undrar så mycke vad du gör om dagarna nu har du väl riktigt tittat över dina dockor och andra leksaker, och så klipper du väl och ritar, som du gjorde så mycke här, jag undrar så om dina lekkamerater fårstår vad du säger du talade ju bara Svenska. Ja, lilla Rut Eva nu skall du må så gott å hadet så trevligt på födelsedagen, du sjakk väl ha dina kamrater hos dig, om det inte var så långt skulle jag också komma. Skriv snart o rita något vackert åt mig. Hjärtliga hälsningar och många, många klämmar från Mamma din i Sverige.	Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
62	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I87)
63	. Broren Einar søkte kontakt med sine 2 brødre, Adolf og Ivar August, og fikk svar fra generalkonsulatet i Shanghai.	Zinow, Ivar August (I448)
64	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Living (F14)
65	. Christian Boldeus må ha vært en dyktig håndverker og forretningsmann. Han skaffet seg tilstrekkelig arbeide, og solgte sine produkter i Kristiania og mottok bestillinger fra militære både på Akershus og ellers i Norge. Ved hans død i 1709 skyldte det akershusiske regiment han 24 riksdaler for possementmakerarbeide, og i verkstedet lå ferdige tambursnorer som skulle leveres i Kristiansand. Trolig drev han i tillegg importhandel med råstoffer, halvfabrikerte og ferdige varer som andre possementmakere og knappemakere kjøpte fra han. I 1709 lå det et ganske pent lager av gull- og sølvtråder, sølvsløyfer og kamelhår, og 2 av byens knappemakere skyldte penger til han. Selv hadde han gjeld hos et firma i Amsterdam. I Kristiania eide han et hus i Rådhusgaten, nummer 20 i dag.	Boldeus, Christian (I25956)
66	. Da de tyske okkupantene rykket inn i landet var Hølvold og kommunistene i nord utsatt. Gestapo hadde tatt over de norske politiarkivene, der Hølvold og sentrale NKP-ledere var registrert. Sammen med flere andre partifolk besluttet han tidlig på høsten 1940 å dra østover med familien og søke tilflukt i Sovjet. På flukten fikk Hølvold-familien og deres 2 små barn blant annet følge av Hildur Hølvolds bror Gunnar Berg og kona hans Solveig Berg. I månedsskiftet august/september gikk flyktningene i land på Fiskerhalvøya i Sovjet. Det sovjetiske grensepolitiet fengslet ofte folk som kom, og behandlet dem i utgangspunktet som potensielle spioner. Hølvolds posisjon som en kjent og betrodd NKP- og Komintern-mann bidro sannsynligvis til at hans flyktningegruppe fikk en blidere mottagelse. Nordmennene ble snart fraktet sørover, og bosatt i et jordbrukskollektiv ved tettstedet Apatity om lag midt på Kolahalvøya. Der ble det etablert en - norsk koloni - som etter hvert var på vel 70 folk. Der fødte også kona Hølvold-familiens 3.barn, en liten jente. Etter ankomsten til Sovjet skilte Gunnar Berg lag med gruppa, da han var blant dem som ble vervet som partisan. På oppdrag for Den røde armés etterretningstjeneste reiste han tilbake til Norge. I 1941 døde han i kamp med tyske styrker. Kona Solveig fulgte Hølvold-familien og resten av den norske kolonien, da de i august-september forlot Apatity for å bosette seg i Sjadrinsk, adskillig lenger fra fronten. Hølvolds kontakter og innsats bidro til at flyktningene kom fram, og overlevde reisen, i den kalde, kaotiske første sovjetiske krigsvinteren. Selv trengtes han imidlertid til Komintern-oppgaver. Han forlot derfor familien og den norske kolonien i 1942. Senere var han å finne blant de som sto bak de norske radiosendingene fra Moskva, gjennom offisielle Radio Moskva og den langt mindre offisielle Folkesenderen Norges Frihet. I dette radioarbeidet ble flere av de norske flyktningene fra nord engasjert: Kona Hildur Hølvold, Leonard Aspås og hans kone Jelena Aspås, Solveig Berg og Håkon Sneve. Fra andre kanter hadde Anna Dalland, Gilbert Furubotn og Håkon Kahrs Sund blitt hentet inn. Hølvold jobbet trolig først og fremst med Folkesenderen. Forfatteren Morten Jentoft antar Hølvold, Aspås og Sneve var blant dem russerne hadde mest tillit til, slik at de også ble brukt til å analysere situasjonen i Norge og i kurerarbeid for å holde kontakt med motstandsbevegelsen i hjemlandet. Etter krigen kom Hølvold hjem til et annet Finnmark enn han hadde forlatt. Krigen hadde satt dype spor, og det politiske landskapet var ikke det samme.	Jørgensen, Gotfred Johan "Hølvold" (I20470)
67	. Dalriada eller Dál Riata var et gælisk kongerike som omfattet deler av vestlige Skottland og nordøstlige Ulster i Irland over North Channel. På slutten av 500- og tidlig på 600-tallet utgjorde det omtrentlig dagens Argyll og Lochaber i Skottland og grevskapet Antrim i Ulster. Den første kjente konge av Dalriada er Fergus 1., som hersket ca.500–501. Under de første kongene av Dalriada var de fortsatt i et avhengighetsforhold til sine irske frender, men under Aedan mac Gabráin (ca.574–ca.608) ble det skotske riket dominerende. Han bygde opp en sterk flåte, førte krig mot naborikene, og utførte plyndringstokter så langt unna som Man og Orknøyene. På land gjorde han det ikke like bra, og i 603 ble han beseiret av Æthelfrith av Northumbria i slaget ved Daegsastane. Kongedømmets innflytelse i Ulster dalte kraftig i 637, da de irske dalriadaene ble beseiret av O'Neill-klanen i slaget ved Mag Rath. Fra da av fokuserte de på sine områder i Skottland. Hovedrivalene var pikterne i nord og angelsakserne i Bernicia mot øst. Navnet Dál Riata er avledet fra gammelirsk. Dál, beslektet med engelske dole og deal, tyske teil/theil, og latinske t?li?, og beslektet med franske taille og italienske taglia, betyr - porsjon - eller -andel - (som i en andel land); Riata eller Riada er antatt å ha vært et personnavn. Således har navnet betydningen - Riadas andel - med land i området. Latinskspråklige kilder refererte ofte til innbyggerne av Dál Riata som - skotter - (latin: Scoti), en betegnelse benyttet av romersk og greske skribenter for de irlendere som angrep og herjet romersk Britannia. Den eldste bruken av dette ordet er funnet i Nomina Provinciarum Omnium (navnene på alle provinsene) som er datert til rundt 312 e.Kr. Senere kom det til å referere til gæliskspråklige folk, enten de var fra Irland eller andre steder. De er referert her som gælere, et entydig betegnelse, eller som dalriadaene. Kongedømmet var på sitt fremste under Áedán mac Gabráin (styrte 574–608), men kong Æthelfrith av Bernicia begrenset dets vekst i slaget ved Daegsastane i 603. Kongedømmets innflytelse i Ulster dalte kraftig i 637, da de irske dalriadaene ble beseiret av O'Neill-klanen i slaget ved Mag Rath. Fra da av fokuserte de på sine områder i Skottland. Disse alvorlige nederlag i Irland og Skottland i tiden under Domnall Brecc (død 642) avsluttet Dál Riatas gullalder, og kongedømmet ble underlagt Northumbria, og deretter pikterne. Det er uenighet om skjebnen til kongedømmet fra slutten av 700-tallet og framover. Dunadd i Argyll ser ut til å ha vært kongenes sete. Utgravninger der har vist at det er flere befestninger på stedet, og man har også funnet mange former til produksjon av smykker. En bolig- og folketelling, Senchus fer n'Alba som muligens er fra 600-tallet er bevart i en kopi fra 900-tallet. En del historikere har ikke sett noen ny framgang for Dál Riata etter lang periode av utenlandsk dominans (etter 637 og til rundt 750 eller 760), mens andre historikere mener å se en fornyelse under Áed Find (736–778), og senere under Cináed mac Ailpín (Kenneth MacAlpin), som en del kilder hevder 2 kongedømmet der en gang rundt 840 som følge av et katastrofalt nederlag av den piktiske hæren i kamp med nordmenn (eller nordboere generelt), og deretter grunnla kongeriket Alba, hva som i dag er Skottland. En annen teori er at Dál Riata overtok kongedømmet Fortriu, det vil si pikternes rike, flere generasjoner før MacAlpin (800–858). Kongedømmet Dál Riatas uavhengighet ble avsluttet i vikingtiden på 900-tallet da en felles ytre fiende, norrøne vikinger, fikk riket til å slå seg sammen med pikterne for å opprette det felles kongeriket Alba. Helt mot slutten ble Stone of Scone, steinen som de skotske konger ble kronet på, brakt over til Skottland.	av Dalriada, Alpin "Alpin 2." (I26417)
68	. Datteren Ruth fortalte historier fra denne tiden de bodde i dette huset: De hadde 7 mål jord, og husdyr som en ku, høner og griser. Hver lørdag hadde de huset fullt av gjester. De som ikke fikk soveplass i huset, lå på låven. Det var en gang at Oskar og broren Fredrik skulle ta seg en tur til Leirfossen en søndag formiddag. Hvem møtte de ikke på turen, om ikke de 2 grisene til Oskar og Klara, som hadde gått seg en liten tur på egenhånd. Ruth fortalte at Mor var snillheten selv, og det var Far også. Men, Far var litt snarsint av seg, og tålte ikke mye sprell fra barna. Samme inntrykket hadde Ruths venninne Gjertrud Hollum også. Hun sa at Klara var en meget snill dame. Oskar var også snill, men han var også snarsint og streng. Som Ruth uttrykte det: Far tålte itj at oingan sa no. En gang sloss døtrene Aasta og Ingeleiv om en strikkepinne, og fektet med den. Far kom for å gripe tak i dem, men de bare gled unna. Så fikk han tak i forkleet til Ingeleiv, men hun skyndet seg da å ta opp knappen bak, vrengte av seg forkleet og sprang nedover veien, vekk fra huset og en forfjamset Far. Dermed slapp hun juling den kvelden, sa Ruth. Ruth fortalte også om en gang Far sto på stigen og malte huset hvitt. Far sto på stabburstrappen og rørte i malingen. Ruth som var nysgjerrig, hang over kanten på malingspannet og så på, mens hun blåste med - nermunnen - opp i nesen. Plutselig begynte hun å blø neseblod, rett opp i malingspannet med den hvite malingen. Hun ble forskrekket, og Far ble forskrekket, og Far ble sint - vart forbainna - og løp etter Ruth, som forsvant så fort benene kunne klare - nedover bakkan. Det var også en gang at de var alene hjemme; Aasta, Ingeleiv, Ragnar og Ruth. De hadde vært oppe på loftet og hentet et stort speil ned til soverommet. De la speilet oppe i sengn. Nå sto de rundt sengen og de veddet, og sa at de skulle se hvem som turte å hoppe opp i speilglasset først. Den som gjorde det var minstejenta Ruth. Glasset knuste. Da Far kom hjem senere og så hva som hadde skjedd, trodde han det var Ingeleiv som hadde gjort det, og hun fikk juling. Til jul fikk alle ungene nøtter og en halv appelsin hver dag. Dette husket Ruth godt og sa de var så glade for dette og koste seg.	Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
69	. Datteren Ruth fortalte historier fra denne tiden de bodde i dette huset: De hadde 7 mål jord, og husdyr som en ku, høner og griser. Hver lørdag hadde de huset fullt av gjester. De som ikke fikk soveplass i huset, lå på låven. Det var en gang at Oskar og broren Fredrik skulle ta seg en tur til Leirfossen en søndag formiddag. Hvem møtte de ikke på turen, om ikke de 2 grisene til Oskar og Klara, som hadde gått seg en liten tur på egenhånd. Ruth fortalte at Mor var snillheten selv, og det var Far også. Men, Far var litt snarsint av seg, og tålte ikke mye sprell fra barna. Samme inntrykket hadde Ruths venninne Gjertrud Hollum også. Hun sa at Klara var en meget snill dame. Oskar var også snill, men han var også snarsint og streng. Som Ruth uttrykte det: Far tålte itj at oingan sa no. En gang sloss døtrene Aasta og Ingeleiv om en strikkepinne, og fektet med den. Far kom for å gripe tak i dem, men de bare gled unna. Så fikk han tak i forkleet til Ingeleiv, men hun skyndet seg da å ta opp knappen bak, vrengte av seg forkleet og sprang nedover veien, vekk fra huset og en forfjamset Far. Dermed slapp hun juling den kvelden, sa Ruth. Ruth fortalte også om en gang Far sto på stigen og malte huset hvitt. Far sto på stabburstrappen og rørte i malingen. Ruth som var nysgjerrig, hang over kanten på malingspannet og så på, mens hun blåste med - nermunnen - opp i nesen. Plutselig begynte hun å blø neseblod, rett opp i malingspannet med den hvite malingen. Hun ble forskrekket, og Far ble forskrekket, og Far ble sint - vart forbainna - og løp etter Ruth, som forsvant så fort benene kunne klare - nedover bakkan. Det var også en gang at de var alene hjemme; Aasta, Ingeleiv, Ragnar og Ruth. De hadde vært oppe på loftet og hentet et stort speil ned til soverommet. De la speilet oppe i sengn. Nå sto de rundt sengen og de veddet, og sa at de skulle se hvem som turte å hoppe opp i speilglasset først. Den som gjorde det var minstejenta Ruth. Glasset knuste. Da Far kom hjem senere og så hva som hadde skjedd, trodde han det var Ingeleiv som hadde gjort det, og hun fikk juling. Til jul fikk alle ungene nøtter og en halv appelsin hver dag. Dette husket Ruth godt og sa de var så glade for dette og koste seg.	Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
70	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I102)
71	. Den 1.oktober 1945 erklærer Frostating lagmannsrett at de var enige med forhørsretten, og Ruth ble orientert om dette samme dag.	Lorentzen, Ruth Kristine "Alstad" / "Hansen" / "Eriksen" (I796)
72	. Den nordiske 7-årskrigen ble utkjempet i perioden 1563–1570 mellom Sverige på den ene siden og Danmark-Norge, Russland, Polen-Litauen og Lübeck på den andre. Krigen endte uavgjort og førte ikke til noen grenseendringer. Krigen var den lengste og mest ødeleggende av alle kriger mellom Danmark-Norge og Sverige. Under den svenske beleiringen av Akershus satte Oslo-borgerne fyr på byen for å holde fienden vekk, mens svenskene blant annet brente Sarpsborg, Skien, Konghelle og Hamar. Bakgrunn: Oppløsningen av Kalmarunionen i 1523 gjorde det klart for både svensker og dansker at naboskapet ville komme til å bli alt annet enn fredelig. Likevel var årene mellom 1536 til 1560 en rolig periode med få konflikter mellom Danmark-Norge og Sverige. Dette skyltes i hovedsak utenrikspolitikken de to kongene Christian 3. og Gustav Vasa førte. Svenskene var mest opptatt av østersjøområdene og Baltikum og ønsket å utvide sitt rike østover i Livland og Estland. Christian 3. på sin side var opptatt av handelen med Nederland og forholdet til keiser Karl 5. Forholdene i Norden ble etter hvert preget av mistenksomhet, men uten at det utløste noen krig. Da de to kongene døde med ett års mellomrom, Christian 3. i 1559 og Gustav Vasa i 1560, tiltrådte to mindre forsiktige arvinger: Frederik 2. av Danmark-Norge og Erik 14. av Sverige. Begge var av den oppfatning at deres fedre hadde vært for passive, og var derfor svært så lystne på en styrkeprøve. Østersjøområdet var av felles interesse, og de fulgte med på hverandres framstøt og posisjoner. Krigsårsaken var i første rekke en rivalisering om østersjøprovinsene og russlandshandelen. Den dansk-norske kong Frederik 2s krigsmål var å erobre Sverige, mens den svenske kong Erik 14 hadde planer om å legge Norge helt eller delvis under seg for å skaffe svenskene gode havner og sikkerhet for fri seilas vestover. Svenskene hadde ambisjoner om å bryte den dansk-norske omringningen av det svenske territoriet, som hadde adgang til sjøen bare via Älvsborg ved Göteborg. Samtidig ville Danmark-Norge begrense den svenske tilstedeværelsen i de baltiske landene og ellers i området rundt Østersjøen. Danmark-Norge allierte seg med Russland, Lübeck og Polen/Litauen (som den gang var i union), mens Sverige ble stående alene. Allerede i løpet av sitt første år som konge var Frederiks flåte blitt utvidet til over 50 skip. På hovedbasen til den dansk-norske flåten, Bremerholm, ble det slitt dag og natt med å utruste den voksende flåten med ammunisjon, våpen og annet utstyr, og i 1562 ble det skrevet ut nye mannskap fra både Danmark og Norge for å bemanne skipene. Våpenhvilen de to kongene hadde inngått i august 1561, hadde ett års varighet, men da avtalen skulle fornyes i 1562, kom ikke partene til enighet, noe som forverret situasjonen. Våren 1563 begynte Frederik 2. å ta inn leieknekter fra Tyskland som ble stasjonert i østdanske byer. De innleide styrkene telte 25.000 mann og kostet riket 150.000 riksdaler i måneden, en sum som tilsvarte omtrent det riksrådet disponerte årlig. For å finansiere hæren hadde Frederik økt skattene og samtidig begynt å forsyne seg av farens oppsparte midler. Kostnadene ble fort enorme, og Frederik 2. så bare én mulig løsning, nemlig å starte krigen og velte kostnadene over på fienden. Frederik 2. baserte sin hær i all hovedsak på europeiske leietropper. Avlønningen baserte seg på penger og verdier soldatene kunne plyndre i områdene de inntok. Problemet var at det i Skandinavia var få store byer og for det meste fattige bondesamfunn, noe som svekket plyndringspotensialet. Befolkningen i Danmark og Norge måtte derfor betale soldatene gjennom skatter og avgifter. Erik 14. baserte sin hær på rekruttering av svenske bønder. Bøndene var billige i drift og ganske gode soldater. Krigen startet med en dansk krigserklæring i 1563. Det første danske angrepet kom mot festningen Älvsborg, Sveriges eneste havn i vest, i august 1563. Beleiringen ble kort, og festningen falt 4.september. Den eneste havnen mot vest var nå sperret for svenskene, og de måtte føre alle sine importerte varer gjennom Øresund. For å lamme svenskene mest mulig sørget derfor Frederik 2. for å sperre av Øresund for all trafikk. Dette førte til protester fra England og Nederland, da også deres handelstrafikk ble hindret. Sperringen ble hevet, og i stedet ble det innført en ekstratoll for skip som skulle til Sverige. I en viss utstrekning ble denne seieren nøytralisert ved at Sverige inntok Varberg (som den gang var en del av Danmark). Den svenske flåten, ledet av Jakob Bagge og Klas Kristersson Horn, klarte å hindre alle danske blokadeforsøk mot Sverige, og i 1564 vant den svenske flåte en stor seier ved nordspissen av Öland. I 1564 ble Jemtland, Herjedalen og Trondhjems len (omtrent dagens Trøndelag) besatt av svenske tropper. Erik 14.s behov for en havn i vest økte dramatisk med Älvsborgs fall. Nå ville den enkleste måten å skaffe seg dette på være ved å erobre Trondheim. Jemtland og Herjedalen, som den gang var en del av Norge, ble først erobret uten særlig motstand allerede høsten 1563. Frederik 2. beordret at området skulle gjenerobres. Evert Bild, kommandanten på Steinviksholm festning ved Trondheim, sendte av gårde et par hundre mann, og området ble raskt tatt tilbake. I februar 1564 rykket en ny styrke på 3.500 svensker igjen inn i området under ledelse av franskmannen Claude Collart. Den svenske styrken beleiret Steinviksholm og krevde betingelsesløs overgivelse. Evert Bild overga han festningen allerede dagen etter, 29.februar. Trondheim var nå på svenske hender. Svenskenes erklæring om at de skulle befri nordmennene fra danskenes åk, fikk åpenbart oppslutning hos flere navngitte trondheimsborgere som samarbeidet med svenskene. Her gikk det linjer tilbake til den politiske tradisjonen fra erkebiskopens tid, ikke minst perioden da Trondheim hadde vært sentrum for erkebiskop Olav Engelbrektssons kamp mot unionskongen. Erik 14. sendte sine menn sørover til Møre og Romsdal, og også her sluttet folket seg til den svenske kongen. Claude Collart overtok styret i Trondheim, hvor han opprettet et regime med høye skatter og strenge straffer. Noen måneder senere ble Trøndelag på ny gjenerobret av en vestlandsk styrke, utskrevet av lensherren på Bergenhus, Erik Rosenkrantz. Under harde trusler om represalier klarte Rosenkrantz å samle nær 4000 mann i Bergen. Styrken, under ledelse av Erik Munk på skipet «Duen», seilte inn Trondheimsfjorden 2.mai 1564, og dagen etter ankom de Trondheim. Claude Collart flyktet og forskanset seg på Steinviksholm. Borgerne i Trondheim og bøndene i områdene omkring hadde nå fått nok av Collarts styre, og hilste Erik Munk velkommen. Fra 4. til 22.mai holdt Collart stand i festningen, men på grunn av mangel på rent vann (Steinviksholm hadde ingen brønn) overga han seg. Han ble sendt til København og fengslet. Tilbake i Trondheim satt nå Erik Munk, og på vegne av Frederik 2. krevde han at alle borgere og bønder skulle sverge troskapsed til den dansk-norske kongen. To ganger senere i krigen kom svensker over grensen og viste seg ved Steinviksholm – i desember 1564 og i mars 1656. Det ble ikke utkjempet noe slag, men svenskene var svært brutale i sin plyndring av bondegårdene i området. I Jemtland og Herjedalen ble de svenske styrkene derimot stående fram til krigens slutt i 1570. I 1567 gikk svenskene i gang med et nytt angrep på Norge. De besatte store deler av Østlandet, beleiret Akershus festning og brente Sarpsborg, Skien, Konghelle og Hamar. Før det svenske angrepet hadde nordmannen Enno Brandrøk klart å overbevise Erik 14. om at nordmennene var gått lei av det danske styret, og at de ville hilse den svenske kongens tropper velkommen. På Akershus festning i Oslo satt Christen Munk og ventet på svenskene. Festningen var sterk og enkel å forsvare. For å unngå at svenskene skulle få husrom og muligheter til å plyndre, ga Munk ordre om at innbyggerne skulle flykte og byen settes i brann. Da svenskene ankom, lå nesten hele byen i ruiner. De omringet festningen og startet beleiringen, men de hadde ikke med seg kanoner som var grove nok til å kunne slå hull i festningsmurene. Den første beleiringen av Akershus ble oppgitt 2. mars 1567. Svenskene klarte ikke å bryte ned murene og tvinge fram en overgivelse, og trakk seg i stedet tilbake til Hamar i påvente av ytterligere forsterkninger. Tre uker senere var forsterkningene på plass, og etter å ha marsjert tilbake til Oslo innledet styrken en ny beleiring som skulle vare helt fram til midten av mai. Christen Munk hadde bedt om hjelp fra både Bergen og København, og 12.mai sendte danskene en flåte til unnsetning. Den ankom Oslo 17.mai og ankret opp ved Hovedøya. Danskene gikk til angrep på Ekebergsletta (senere kalt Svenskesletta), men ble presset tilbake av svenskene, som deretter rettet sine kanoner mot Akershus. Festningen fikk store skader, men falt ikke. Danskene gikk til nytt angrep 19. mai, også denne gang uten suksess. Da det ble kjent for Erik Rosenkrantz at Akershus var under beleiring, mønstret også han en ny styrke som skulle komme Akershus til unnsetning. Styrken ankom Hovedøya 21. mai, og sammen med danskene gikk de nok en gang til angrep. Svenskene var nå i mindretall, og besluttet å trekke seg tilbake mot Hamar. Før de forlot byen, brant de ned gjenværende hus og ødela broene over Akerselva og Alnaelva. Svenskene trakk seg deretter nordover via Østerdalen, samme vei som de hadde kommet. På vei tilbake plyndret de bøndene og brente Hamar domkirke. De neste tre årene var det relativt stille i Norge, med unntak av noen erobringsforsøk mot Båhuslen (som den gang var en del av Norge). Frederik 2. bestemte nå at den nedbrente byen Sarpsborg skulle bli flyttet til munningen av Glomma og få navnet Fredrikstad. Oslo ble bestemt flyttet til den andre siden av Bjørvika, og her reiste det seg en ny by i årene som fulgte. Et svensk innfall i Østfold ble det siste som skjedde under denne krigen. Det resulterte i at den nye byen Fredrikstad ble brent til grunnen. Både på svensk og dansk side ble det brukt leietropper som ofte herjet med stor grusomhet. Dette gjorde seg gjeldende da danske tropper foretok herjetog i Östergötland i 1566–1567. Den danske feltobersten Daniel Rantzau ledet det danske vinterfelttoget gjennom Småland og Östergötland øst for Vättern til Linköping. Han satte en alvorlig støkk i Erik 14., som fryktet at Stockholm skulle bli beleiret. Imidlertid kom aldri forsyningene som Frederik 2. hadde lovet Rantzau, og han måtte trekke sine styrker tilbake til Skåne. I Sverige ble Erik 14. avsatt i et kupp 29.september 1568. Kuppet ble ledet av hans halvbrødre Johan (senere Johan 3.) og Karl (senere Karl 9.), etter at Eriks sinnssykdom hadde satt sine spor både i statsstyringen og i krigføringen mot Danmark-Norge. Erik ble fengslet, og Johan 3. overtok den svenske tronen. Viljen til fred var blitt større etter tronskiftet, og ettersom den dansk-norske statskassen nå i tillegg var bunnskrapt, ble det undertegnet en fredsavtale i Stettin 13.desember 1570. Ved nederlandsk, fransk, polsk og saksisk forhandling fikk Frederik 2. langt bedre betingelser i avtalen enn Johan 3. Sverige måtte levere tilbake Jemtland og Herjedalen, formelt avstå Gotland og dessuten betale 150.000 daler i løsepenger for Älvsborg, som måtte betales innen tre år. Frederik 2. oppga formelt kravet på den svenske tronen, og tilsvarende oppga Johan 3. den dansk-norske. Etter krigen fortsatte Johan 3. den aggressive utenrikspolitikken i østersjøområdet med Russland og Polen som hovedmotstandere, mens Frederik 2. måtte innrømme overfor riksrådet at han hadde startet denne krigen på egen hånd. Erfaringene han hadde høstet som konge for et land i krig, var åpenbart så dårlige at han valgte en fredeligere linje i resten av sin regjeringstid.	Krabbe, Nils (Niels) (I12707)
73	. Denne leiegården ble byggemeldt i 1896 på en tomt utskilt fra Majorstuveien 49 ved den tyske arkitekt Rudolf Haeselich for tømmermester Strand. Gården er en hjørnebygning bygget i pusset tegl over tre fulle etasjer, og som mange av gårdene langs denne delen av Sorgenfrigaten har huset en sammensatt bygningskropp. Her domineres fasadene mot Sorgenfrigaten og Hammerstadsgate av brede, langt fremskutte risalitter, som gir det brukne hjørnet med dets små balkonger en særegen, tilbaketrukket rolle. Fasadene er meget beskjedent ornamentert, og kan ha vært noe rikere utsmykket opprinnelig. Gården fremstår i dag i et sparsomt, senklassisistisk uttrykk. Det var et av arkitektens siste arbeider før hans død. Gårdens eier ved århundreskiftet var fru Hilda Hille. Hun var enke og pensjonist, og bodde i en av gårdens leiligheter med sine barn. Ved folketellingen 1900 hadde huset 37 beboere fordelt på 11 leiligheter. Blant enkens leieboere på den tiden var frihandler Barbro Bjørnsen, brødkjører Ole Ingvaldsen, postekspeditør Christian Levanger og tømmermester Karl Pettersen.	Zinow, Einar "Skøien" (I8)
74	. Det var i denne tiden på Midtsand hvor Ruth begynte å få lysten på å dra til Amerika. Hver helg var det mange som kom på besøk til villa Utsikten, og mange lå over også. Ruth ryddet som regel opp etter gjestene. Barn skulle klippes og det ble satt igjen tøy som skulle fikses på. Ruth fortalte at hun før hver jul, så satt hun hjemme hos broren Karl Kristian og hans Aagot og klipte og sydde til barna, samt at hun var barnepike for dem. Til slutt gikk hun lei, og tanken om å reise til slektningene hun hadde i Amerika meldte seg. Hun hadde jo både onkel og tanter med deres familier som allerede bodde i Chicago. I et brev datert 13.april 1924 fra Svanhild Andersen (postet fra Staten Island, New York) skriver hun: Kjæreste Ruth! Tusin tak for brevet som jeg motok torsdag, ser derav at du har Amerikalyst, det var en stor overraskelse, det var en ting jeg aldrig hadde tenkt. Det motte bli rigti morro om du vilde komme hit over. Du behøver ikke at sørge for plas for de er de i masse vis av. Det er ingen sak at faa plas bare en har andeledning til at komme hit over. Haaper at du gjør alvor av at komme. Jeg fortalte det til di her og du skulde bare ha hørt hvad guttene sa, di vilde alle være med for at ta i mot dig... Haaper du vil bestemme dig til at komme, du behøver ikke at bekymmere dig for plass, for di kan du faa i masvis av. Skriv og si hvad tid du kommer, jeg vil komme og møte dig... Hjertelig hilsen din Svanhild.	Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
75	. Diabetes type 2 er en sykdom hvor sukkerinnholdet i blodet er høyere enn normalt. Sykdommen debuterer gjerne hos voksne over 40 år, og forekomsten øker sterkt med alderen. Men også stadig yngre mennesker får diabetes type 2, årsakene er mange og komplekse. Personer med diabetes type 2 har fremdeles insulinproduksjon, men insulinet virker for dårlig (insulinresistens) og/eller det produseres for lite insulin i forhold til behovet. Insulin er et hormon som hjelper til med å transportere karbohydratene, som omdannes til sukker i kroppen, inn i cellene hvor det lagres til vi trenger det. Diabetes type 2 er en alvorlig sykdom. Hvis man oppdager sykdommen og får behandling tidlig, vil sykdommen få et gunstigere forløp, og det er lettere å unngå komplikasjonene. Utviklingen av diabetes type 2 kan være langsom med diffuse symptomer. Det kan derfor ofte gå lang tid før diagnosen stilles. Rundt 350.000 nordmenn har diabetes type 2. Av disse regner vi med at nærmere halvparten har diabetes uten selv å vite om det. Antall nordmenn med diabetes type 2 er firedoblet de siste 50 år. Hvert år får anslagsvis 6.000–7.000 nordmenn diagnosen. Behandlingen baserer seg først og fremst på opplæring til egenomsorg. For å holde blodsukkeret på et normalt nivå brukes forskjellige tiltak: Justering av kostholdet. Økt fysisk aktivitet. Vektreduksjon hvis det er nødvendig. Mange (ca.70%) personer med diabetes type 2 trenger blodsukkersenkende tabletter eller insulin i tillegg. Kilde: http://www.diabetes.no/Diabetes+type+2.9UFRnQ4P.ips. Sist endret 10.april 2015.	Zinow, Einar "Skøien" (I8)
76	. Dikt til mormor Berit fra barnebarnet Helene, lest opp av hennes far Tor Kristian Zinow i kirken, etter minnetalen til presten: Du gjorde verden til et litt bedre sted. Men nå har himmelen falt ned. Er ingenting å få gjort noe med. Det er ikke fast bakke, vi er midt i et jordskred Ikke lenger et «hei på deg» eller takktakktakk. Jeg er så langt nede, med ikke mer enn en liten krakk. When life gives you lemons, make lemonade. Men jeg har bare sitroner og vann, ikke sukker. Det var du som hadde haugevis av det i krukker. Må bytte ut Ludo og vri-åtter med sjakk. Du valgte å vise vei først. Livet har sunket noen hakk. Og ellers takk mormor, men jeg er ikke tørst Jeg vil bare si et siste farvel, og takk for alt du var. Ikke mange var så gode som du, å nei langt ifra. Tårer ned kinnet, du var så dyrebar. Du skal vite at livet uten deg vil bli så tomt, det aller siste - Ha det bra Når livet svinner hen, og jeg er gammel blitt. Da skal jeg tenke på deg, kjære mormor, og glede meg til vi endelig sees igjen. Fra Helene	Sværen, Berit Marie "Reitan" (I12)
77	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I10)
78	. Disse ordene leste presten opp i bisettelsen til Ruth Eva på vegne av barnebarna: Kjære Farmor Ord blir tomme i denne sammenhengen, men du skulle bare visst hva du har betydd for oss. Det er ikke alle som er så heldige og ha en farmor så nært og kjært som vi hadde deg. Du var der alltid, brydde deg om de minste ting, stilte opp som sjåfør, supporter, tilskuer og heiagjeng mens du strikket fine sokker, duker og gensere til oss. Vi vil alltid minnes de gode stundene med deg. Alle hytteturer og kvelder hvor det var bare oss barnebarna og deg hvor vi lagde god mat, spilte spill, så filmer og snakket om alt. Alle gangene vi malte og drev med hobbyting og du lærte flittig bort samtidig som du roste oss høyt for ting vi fant på selv. Alle selskaper og julaftener hvor vi alltid ble møtt med et godt, varmt og kjærlig smil og en god varm klem. I deg har vi mistet en person som vi vet vi betydde alt for, og du betydde så utrolig mye for oss. Du var en suveren samtalepartner og en god lytter. Vi vil alltid minnes deg på en god måte og du vil bli et stort savn i livet fremover. Du var den beste farmoren vi kunne ønske oss. Vi er veldig glade i deg. Takk den du var og det du stod for. Farmor, takk for alt. Finn Harald, Magne, Helene og Oliver.	Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
79	. Diverse annonseringer av, eller som omhandler, kjøpmann Niels Lauritz Schøyen i byens aviser: Lørdag 8., mandag 10. og tirsdag 11.mai 1875 i Christiania Intelligentssedler: Trille, brugt, men god, er billig tilsalgs. N.L. Schøyen, Grønlandsleret 39, anviser. Onsdag 12., torsdag 13. og fredag 14.mai 1875 i Christiania Intelligentssedler: Bager, der saavel kan Konditori som Brødbagning, kan faa et meget godt Arbeide nogle Mile fra Christiania. Vedkommende maa være i Besiddelse af Attester for Duelighed, Orden og moralsk Vandel. Nærmere Besked hos N.L. Schøyen. Mandag 24.mai 1875 i Christiania Intelligentssedler: Bager, der tillige kan Konditori, kan faa godt Arbeide nogle Mil fra Christiania. Nærmere Underretning faaes hos N.L. Schøyen, Grønlandsleret No.39. - Fra Morgenbladet, torsdag 27.mai 1875: Skatteligningen 1875: Her står Niels L. Schøyen under: Skatteklasse 2. Antagen Indtægt: 1.400 speciedaler. Antagen Formue 10.000 speciedaler. Byskat 31 speciedaler. Fattigskat 27 speciedaler. - Fredag 2., mandag 5. og onsdag 7.juli 1875 i Christiania Intelligentssedler: Tilleie. 3 store Underrum, 1 Loftrum (rummer ca.500 Tdr. Korn), 1 indhegnet Tomt, 1 Bekvemmelighed, passende til Værksted, da Adgang til Jernbane haves. Nærmere Underretning erholdes hos N.L. Schøyen. Fredag 16., mandag 19. og mandag 26.juli 1875 i Christiania Intelligentssedler: 3 store Underrum, 1 Do. Overrum, 1 Do. Indhegnet Tomt meget billig tilleie ved N.L. Schøyen. Onsdag 21.juli 1875 i Christiania Intelligentssedler: En, der har været ved Kolonialhandelen en længere Tid og fremdeles er ved samme, ønsker en lignende Plads. Nærmere Underretning N.L. Schøyen. Søndag 25.juli 1875 i Morgenbladet: Bager. For en flink og ordentlig Bager der tillige forstaar Conditori er en meget god Plads strax ledig. Nærmere Underretning hos N.L. Schøyen. Fredag 6., lørdag 7. og mandag 9.august 1875 i Christiania Intelligentssedler: Gaardsdreng. For en Dreng, der er vant til Heste og helst fra Landet, med gode Anbefalinger, kan faaes Kondition til Høsten hos N.L. Schøyen, Grønlandsleret 39. Lørdag 7. og mandag 9.august 1875 i Christiania Intelligentssedler: En Handelsbetjent, der har været ved Handelen en længere Tid og fremdeles er ved samme, ønsker Post ved en Kolonialforretning snarest mulig. De bedste Anbefalinger haves. Nærmere Underretning hos N.L. Schøyen. Lørdag 16., torsdag 21. og torsdag 28.oktober og fredag 5.november 1875 i Morgenbladet, og torsdag 21. og torsdag 28.oktober 1875 i Aftenposten: Fra en fellesannonse: Sporveisbilletter erholdes tilkjøbs hos Følgene (bl.a.) hos Kjøbmand N.L. Schøien, Grønlandsleret. Tirsdag 2.november 1875 i Christiania Intelligentssedler: Grunden til No.47 paa Grønlandsleret, solgt af Kandidat H. Konow som Eier af Oslo Ladegaard til Kjøbmand N.L. Schøyen for 210 Spd. og Husebygningerne paa samme Grund tilligemed 170,5 Alen af No.31 B i Platougaden, solgt af Oplagstomternes Interessenyskab til den Samme for 3.290 Spd., såå at den samlede Kjøbesum bliver 3.500 Spd. Tomten, der tidligere var afgiftspligtig til Oslo Ladegaard, men hvilket nu ved det af Konow udstedte Eiendomsskjøde er ophørt, indholdt 702 Alen og indeholder nu med Tillæg af de tilkjøbte 170,5 Alen, 872,5 Alen. Eiendommen er tidligere i indeværende Aar med Paahefte af Afgiften til Oslo Ladegaard og der ældre Arealindhold, solgt for 2.500 Spd. Søndag 14.november 1875 i Morgenbladet: Kjøkkenvogn paa Fjedersaa godt som ny, kan ogsaa bruges til Melkevogn, er billig tilsalgs. N.L. Schøyen, Grønlandsleret No.39, anviser. Fredag 25.februar 1876 i Christiania Intelligentssedler: I Fortegnelse over ubesørgede Berve ved Christiania Postkontors Brevpostafdeling i Tidsrummet fra 16de til 23de Februar 1876 under B. Fra Sverige står nevnt Olsen, Gustav, Adr. N.L. Schøyen, Grønland. Fredag 17., tirsdag 21. og fredag 24.mars 1876 i Christiania Intelligentssedler: Gaardsbestyrerpost ønskes af En, der har bestyret Gaardsdrift paa egen Haand i 8 Aar og er villig til at deltage i alt Arbeide og kan de fleste af de Haadværk, der udfordres til Gaardsbruget. De bedste Anbefalinger kan præsteres. Nærmere hos N.L. Schøyen, Grønlandsleret No.39. - Fra Morgenbladet, onsdag 10.mai 1876: Christiania Ligningsforretning for 1876: Her står Niels L. Schøyen under: Skatteklasse 2. Antagen Indtægt: 2.000 speciedaler. Antagen Formue 15.000 speciedaler. Byskat 53 speciedaler. Fattigskat 40 speciedaler. - Mandag 24. og onsdag 26.juli 1876 i Christiania Intelligentssedler: Gaardsdreng. En Dreng fra Landet, lidt skrivekundig, og som kan røgte og kjøre Heste, kan faa Kondition yil Høsten. N.L. Schøyen, Grønlandsleret No.39. Onsdag 17., torsdag 18. og fredag 19.januar 1877 i Christiania Intelligentssedler: For en Pige, der er flink i Madlavning og Vask, kan faaes Kondition strax ved henvendelse sig til N.L. Schøyen, Grønlandsleret No.39. Tirsdag 13., mandag 19. og lørdag 24.mars 1877 i Christiania Intelligentssedler: En Agronom af sat Alder, som i flere Aar har forestaaet Driften af Eiendomme og er lidt kyndig i at smede og snedkre samt godt erfaren i Havedyrkning, søger en Gaardsbestyrerpost til 14de April d.A. Gode Attester kan forevises. Nærmere Underretning kan erholdes hos Kjøbm. N.L. Schøyen, Grønlandsleret No.39. - Fra Morgenbladet, onsdag 6.juni 1877: Christiania Skatteligning for 1876: Her står Niels L. Schøyen under: Skatteklasse 2. Antagen Indtægt: 6.000 kroner. Antagen Formue 60.000 kroner. Byskat 164 kroner. Fattigskat 134 kroner. - Torsdag 28. og fredag 29.juni 1877 i Christiania Intelligentssedler: Bortkomne og fundne Sager. En liden, sort krøllet Hund er indkommen paa Snarøen og kan faaes tilbage ved at henvende sig til N.L. Schøyen, Grønland No.39. Mandag 6., onsdag 8. og lørdag 11.august 1877 i Christiania Intelligentssedler: En tro og flittig Kokke og en øvet paalidelig Barnepige af sat Alder kan fra Høsten faa Plads hos Kjøbm. N.L. Schøyen, Grønlandsleret No.33. Gode Anbefalinger fordres. Lørdag 29.september 1877 i Morgenbladet: Kristiania Byes Repræsentanter og Formænd sammentraadte igaar til Behandling af de paa Dagsordenen opførte Sager: ...Derefter foretoges Sag No.43, Valg af Lignings- og Overligningsmænd. Magistraten med en del opnævnte Mænd af Formandsskabet havde hertil foreslaaet: ... Kjøbmand: ...8. N.L. Schøyen. Tirsdag 9., onsdag 10. og torsdag 11.oktober 1877 i Christiania Intelligentssedler: En snil og venlig Pige, helst fra Landet, der vil stelle for en gammel Dame, kan faa Kondition strax eller senere. Nærmere hos N.L. Schøyen, Grønlandsleret No.33. Gaardsdreng. Grundet paa anden Bestemmelse er Kondition ledig for en flink og ordentlig Dreng, der er vant til Heste. N.L. Schøyen, Grønlandsleret No.39. Onsdag 17., lørdag 20., tirsdag 23. og torsdag 25.april 1878 i Dagbladet, samt tirsdag 23.april 1878 i VG: Bekjendtgjørelse. At jeg Dags Dato har ophørt med min hidtil førte Forretning, og at samme fortsættes uforandret af Hr. M. Bøhn, som jeg tillader mig at anbefale paa det Bedste. Christiania, 20de April 1878. Ærb. N.L. Schøyen. I Henhold til Ovenstaaende tillader jeg mig at anvefale min Kolonial- & Fedevareforretning samt Stentøi, Vine & Cigarer til Dagens billigste Priser. Christiania, 20de April 1878. Arb. M. Bøhn, Grønlandsleret No.39. Lørdag 7.september 1878 i Morgenbladet: Christiania Bys Formænd og Repræsentanter sammentraadte Thorsdag de 5te Septbr. til Behandling af de paa Dagsordenen opførte Sager. ...Næste Sag var angaaende Valg af Lignings- og Overligningsmæmd. ...Valget foregik derpaa overensst. med Magistratens Forslag med de ovennævnte Forandringer, saaledes at det fik følgende Udfald: A. Ligningsmænd: Virkelige for 1879 og 1880. ...Kjøbmænd: ...11. Handelsb. N.L. Schøyen.	Schøyen, Niels Lauritz (I3848)
80	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I860)
81	. Drept på tilbaketog fra hærferd til Gotland. Arbeidstrell kastet høygaffel inn i flokken og traff Dag, det ble hans bane. Fra Ynglingesagaen: 18. Dag heitte son til kong Dygve, som vart konge etter honom. Han var so klok at han skyna fugle-maal. Han hadde ein sporv, som fortalde han mange hendingar og flaug til ymse land. De var ein gong, at sporven flaug til Reidgotland (64), til ein gard som heiter Vorva. Han flaug i aakeren til bonden og aat. Bonden kom til og tok upp ein stein og slo i hel sporven. Kong Dag vart ille ved, daa sporven ikkje kom heim, og gjorde eit sonings-blot (65) til aa faa vita korleis de var, og fekk de svare, at sporven hans var drepin paa Vorva. Siden baud han ut ein stor her og fór til Gotland; men daa han kom til Vorva, gjekk han upp med heren sin og herja. Folke flydde undan lang leid. I kveldingi snudde kongen ned til skipi med heren, og daa hadde han drepi mykje folk, og mange hadde han fanga. Men daa dei fór yvi ei aa ein stad som heiter Skjotansvad eller Vaapnavad, sprang de ein arbeidstræl fram or skogen ut paa aabakken, og skaut med ein høy-tjuge inn i flokken, og skote kom i hovude paa kongen; han stupte strakst av hesten og døydde. I den tidi kalla dei ein hovdingen, som herja, for gram, men hermennane for gramir. So segjer Tjodolv: De veit eg, at til Dag kom daudens ord; til Hel fór hovdingen huga paa storverk, daa til Vorva kom den vise kongen, han som sverde kan svinga, vilde sporven hemna. Od de ord i Austerveg stridsmennar fraa slage bar, at høy-tjuga gav gramen dauden, ho som aat Sleipne (66) slengjer fóre. Forklaringer: (64) Med Reidgotland er her meint Danmark, ser de ut til; andre stadir er de brukt om Jylland. Reidgotar var i si tid ogso gotane i søre Europa kalla. (65) Sonings-blot var ei høgtidleg ofring; de vart daa ofra ein galt til gudane, til aa raadspyrja deim. (66) Hesten hans Odin. Her vil de segja de same som hest.	Dyggvesen, Dag (I4767)
82	. Dro på hærferd til Finland og underla seg landet etter slag mot høvding Froste. Tok Frostes datter Skjålv med hjem til Svitjod, likeså hennes bror Loge. La til ved Stokksund og tok Skjålv til kone. Agne hadde gullringen til Visbur rundt halsen og da han sovnet etter all drikken, bandt hun et tau i ringen og fikk ham hengt i nærmeste tre. Skjålv rømte med sine menn til skipene og rodde bort. Agne ble brent, og siden heter det Agnafit der på nordsiden av Taur sør for Stokksund. Fra Ynglingesagaen: 19. Agne heitte son hans Dag, som var konge etter honom, ein megtug og framifraa mann, ein stor hermann og ein hæv kar i alle maatar. De var ein sumar, at kong Agne fór med heren sin til Finnland og gjekk upp der og herja. Finnane samla mykje folk og fór til aa slaast med han. Froste heitte hovdingen deira. Der vart de eit stort slag, og kong Agne vann; der fall Froste og mykje folk med honom. Kong Agne fór med herskjold umkring i Finnland og lagde de under seg, og fekk ovmykje herfang. Han tok og hadde med seg Skjalv, dotter hans Froste, og Loge, bror hennar. Daa han siglde vestetter, lagde han inn til Stokksund (67) og sette tjeldi sine sør paa strandi; der var daa skog. Kong Agne aatte de gullhalsbande som Visbur hadde aatt. Kong Agne gifte seg med Skjalv. Ho bad kongen gjera erve-drykkje etter far hennar. Han baud daa til seg mange stormenn og gjorde eit stort lag. Han hadde vorti namngjetin av denne ferdi. De vart drukki mykje der, men daa kong Ange vart full, bad Skjalv han skulde agta vel paa gullhalsbande, som han hadde paa seg. Han tok daa og batt de fast um halsen paa seg, fyrr han gjekk stad og lagde seg. Landtjelde stod attmed skogen, og eit høgt tre yvi tjelde, som skulde skyggja for solsteiken. Men daa kong Agne var sovna, tok Skjalv eit digert snøre og feste under halsbande. Mennane hennar slo ned tjeldstengane og kasta lykkja paa snøre upp i greinine paa trée og tok i og drog, so kongen hekk heilt uppe ved greinine, og de vart banen hans. Skjalv og mennane hennar sprang um bord og rodde burt. Agne vart brend der, og denne staden heiter fraa den tidi Agnafit (68), paa austsida aat Tauren (69) vestan Stokksund. So segjer Tjodolv: Underlegt var de, um Agne-heren svik-fulle Skjalv skulde lika, daa syster hans Loge upp i lufti drog kongen gode med gullhalsbande, han som ved Taur temja skulde hesten svale, at høy-tjuga gav som Hagbard (70) reid. Forklaringer: (67) Stokksund er sunde millom Mælaren og have (saltsjøen) og heiter no Norrstrøm, paa nordsida av Staden, de gamle Stockholm. (68) Agnafit, av fit eller fet, engslette, lav græsplan ved vandet (Ivar Aasen). Paa Agnafit ligg no den eldste luten av Stockholm, i sudkanten av Staden. (69) Tauren, i gmlsvensk Tør, er halv-øyi millom Mørkøfjorden, Mælaren og Østresjøen. Austsida aat T. skulde rettare vori nordsida aat T. og vestan S. rettare sunnanfor S.	Dagsen, Agne (I4765)
83	. Døde på sotteseng, lovga at alle døde skulle brennes, og det de eide av løsøre skulle brennes med dem. Aska skulle spres på sjøen eller graves ned i jorda. Det skulle blotes for godt år om høsten, midtvinters for grøden og det tredje om sommeren; seiersblotet. Innførte skatt, 1 penning på hver nese. Fikk gudestatus etter sin død og ble tilbedt og ofret til i mer enn tusen år. Mange koner og avkom, bl.a. Skade som han fikk sønnen Sæming med. Skade var først gift med Njord. Ynglingesagaen starter slik: 1. Jordskiva, som menneskja bur paa, skjer de mange vikar inn i; store hav gjeng fraa den ytre sjøen inn i landi. De er kunnugt, at de gjeng eit hav fraa Norvasund (1) og alt ut til Jorsalaland (2). Fraa dette have gjeng de ein lang havsbotn i nordaust, som heiter Svartehave, og skil jordbolkane fraa kvarandre. Austanfor heiter lande Asia, men vestanfor kallar sume Europa, men sume Enea (3). Nordanfor Svartehave ligg Store-Svitjod (4) eller de kalde Svitjod. Store-Svitjod segjer sume er ikkje mindre enn Store-Serkland (5); sume liknar de med Store-Blaaland (6). Nørdste luten av Svitjod ligg ubygd av frost og kyld, sameleis som synste luten av Blaaland ligg i øyde av solsteik. I Svitjod er mange storbygdir, der er mange slag folk og, og mange maalføre: der er de kjempur, og der er de dvergar, og der er de blaamenn og, og der er de mange slag underlege folk og dyr og fælande store drakar. Nordantil dei fjelli, som ligg utanfor der folk bur, renn de ei aa gjenom Svitjod, som med retten heiter Tanais (7). Fyrr kalla dei ho Tanakvisl eller Vanakvisl; ho kjem til sjøen inne i Svartehave. Lande i Vanakvisline (8) kalla dei Vanaland eller Vanaheim. Denne aai skil millom jordbolkane. Austanfor heiter Asia, men Vestanfor Europa. 2. Lande austanfor Tanakvisl i Asia kalla dei Aasaland eller Aasaheim, men hovudborgi, som var i lande, kalla dei Aasgard (9). I borgi var de ein hovding som heitte Odin, og der var ein stor blotstad. De var skikk der, at 12 hovgodar (10) var dei fremste; dei skulde raada for blotingi og døma mannemillom. Desse vart kalla diar (11) eller drottnar (12); deim skulde alt folke tena og lyda. Odin var ein stor her-mann og var mykje vidfarin, og lagde mange rike under seg. Han var so sigersæl at han hadde yvi-take i alle slag, og de kom til de, at mennane hans trudde at sigeren var han viss i kvart slag. Han hadde for skikk, naar han sende mennane sine til strid eller i andre ærendir, at han fyrst lagde hendane paa hovude deira og velsigna deim; dei trudde, at daa vilde dei hava lukka me seg. Soleis var de med mennane hans og, at kor dei kom i naud, paa sjø eller land, kalla dei paa hans namn, og dei totte jamnan dei fekk hjelp utav de. All si lit sette dei til honom. Han fór tidt so langt burt, at han var ute på ferdi mange aar. 3. Odin hadde 2 brørar, den eine heitte Ve og hin heitte Vilje. Desse brørane styrde rike, naar han var burte. De var ein gong Odin var farin langt burt og hadde vori lengi ute, so Æsine totte at de ikkje var von um, at han skulde koma heimatt; daa tok brørane og skifte arven, men Frigg, kona hans, gifte dei seg med baae tvo. Meen ei stund etter kom Odin heim, og daa tok han att kona si. 4. Odin fór med ein her mot Vanine; men dei tok djervt mot han og varde lande sitt, og de var ymist med sigeren. Dei herja lande aat kvarandre og gjorde skade. Men daa dei vart leide av dette, sette dei stemnelag med kvarandre og gjorde fred og gav kvarandre gislar. Vanine gav dei gjævaste mennane sine, Njord den rike og Frøy, son hans, men Æsine ein som heitte Høne, og sagde at han høvde framifraa godt til aa vera hovding. Han var ein stor og utifraa væn mann. Med honon sende Æsine ein som heitte Mime og var ein ovleg klok mann. Men Vanine paa si side gav den visaste mannen i sin flokk, som heitte Kvaase. Daa Høne kom til Vanaheim, gjorde dei han straks til hovding. Mime gav han alltid raad. Men naar Høne var paa ting eller stemne, og Mime var burte og de kom vanskelege sakir for han, daa svara han støtt sameleis: Lat andre raada, sagde han. Daa kom Vanine paa den trui, at Æsine hadde sviki deim paa mannebyte. Daa tok dei Mime og hogg hovude av han og sende til Æsine. Odin tok hovude og smurde de med slikt gras, at de ikkje kunde rotna, og kvad galdrar (13) yvi og trolla de slik at de tala ved han og sagde mange løynde ting til han. Odin sette Njord og Frøy til blotgodar, og dei var diar hjaa Æsine. Dotter hans Njord heitte Frøya; ho var blotgydju (14), og ho lærde fyrst Æsine seid (15), som var skikk hjaa Vanine. Daa Njord var hjaa Vanine, hadde han vori gift med syster si; for slik var lovi der. Borni deira var Frøy og Frøya. Men hjaa Æsine var de forbodi aa gifta seg med so nært skyldfolk. 5. Der gjeng ein stor fjellgard (16) fraa nordaust og til sudvest; han skil millom Store-Svitjod og andre rike. Sunnanfor fjelle er ikkje langt til Tyrkland (17); der hadde Odin store eigedomar. Paa den tid fór romerske hovdingar vidt umkring i verdi og lagde under seg alle folk, men mange hovdingar rømde eigedomen sin for ufreden. Men for di at Odin var framsynt og kunde trolla, so visste han, at avkjøme hans skulde bu i den nørdste luten av verdi. Daa sette han brørane sine Ve og Vilje yvi Aasgard, men sjølv drog han burt, og alle diane med, og mange andre folk. Fyrst fór han vest til Gardarike (18) og so sør til Saksland (19). Han aatte mange sønir; han lagde rike under seg rundt um Saksland, og sette sønine sine til aa styra lande der. So fór han nord til sjøen og tok bustad paa ei øy; der heiter de no Odinsøy (20) paa Fyn. Daa sende han Gjevjon nord yvi sunde paa lande-leit. Daa kom ho til kong Gylve, og han gav henne eit plogsland. So fór ho til Jotunheim (21), og fekk der 4 sønir med ein jotun; ho skapa deim um til uksar, og spende deim for plogen og drog lande ut i have gjegnt imot Odinsøy; de kallar dei Selund (22), og der budde ho sidan. Ho vart gift med Skjold, son til Odin. Dei budde i Leidra (23). De er eit vatn eller ein sjø etter der no, som heiter Logen (24). Fjordane ligg i Logen sameleis som nesi paa Selund. Soleis kvad Brage den gamle: Gjevjon glad drog lande fraa Gylve, rik på sylv. Daa tjoran' (25) rende, for fotom de rauk, og Danmark aukast. Med aatte stjernur (26) i skallen stutan' fór til aa kuta (27); med fire hovud sitt herfang aat have dei drog i kav (28). Men daa Odin spurde at de var godt land aust hjaa Gylve, fór han dit, og han og Gylve gjorde forlik, av di Gylve totte ikkje han hadde magt til å standa mot Æsine. Odin og Gylve hadde mangt seg imillom med prettur og syn-kvervingar, og Æsine hadde jamnan yvitake. Odin tok seg bustad ved Logen, der som no heiter Gamle Sigtun (29), og gjorde der eit stort hov og blot, som skikk var hjaa Æsine. Han lagde under seg der alt de land som han gav namne Sigtun. Han gav bustad til hovdgodane; Njord budde paa Noatun, og Frøy i Uppsalir, Heimdall paa Himinbjørg, Tor paa Trudvang, Balder paa Breidablik (30). Alle deim gav han gode gardar. 6. Daa Aasa-Odin kom til nordlandi, og diane med honom, er de sagt for visst, at dei tok til med og lærde folk dei kunstir, som dei lengi etter hev drivi paa med. Odin var den gjævaste av deim alle, og av honom lærde dei alle ihop kunstine; for han var den fyrste som kunde deim, og var attaat den som kunde flest. Men um de er aa segja, kvifor han var so æra, at de kom seg av di, at han var so væn og drusteleg å sjaa, naar han sat med venine sine, at de var reint ein hugnad for alle. Men naar han var i ufred, saag han fæl ut for uvenine sine. Men dette kom seg av di, at han kunde slike kunstir, at han skifte lit og skapnad paa alle vis som han vilde. Likeins tala han go godt og so greidt, at alle, som høyrde paa, totte at ikkje anna var sant; alt sagde han paa vers, soleis som ein no kved de som heiter skaldskap. Han og hovgodane hans heiter visediktarar, for di at den kunsti tok til med deim i nordlandi. Odin kunde gjera so, at i slagi vart uvenine hans blinde eller dauve eller rædde, og vaapni deira beit ikkje meir enn paakar. Men hans menn fór brynju-lause og var galne som hundar eller vargar og beit i skjoldane sine, og var sterke som bjørnar eller gra-uksar. Dei drap for fotom, men korkje eld eller jarn beit paa deim. De kallar dei berserksgang (31). 7. Odin skifte ham; daa laag kroppen som sovande eller daud, men daa vart han til fugl eller dyr, fisk eller orm, og fór daa i ein svip til land som laag langt undan, og gjekk ærendir anten for seg sjølv eller andre. De kunde han og gjera berre med ord, baade sløkkja eld og stilla sjøen og snu vinden dit han vilde. Odin aatte eit skip, som heitte Ski-bladne, som han fór paa yvi store hav; men dei kunde tulla de ihop til ein duk. Odin hadde med seg hovude hans Mime, og de fortalde han mange hendingar fraa andre verdir. Men stundom vekte han upp daude menn av jordi eller sette seg under folk som hekk i galgen. Difor vart han kalla draugedrottin eller galgedrottin. Haa aatte tvo ramnar, som han hadde lært aa tala; dei flog vidt umkring i verdi og fortalde han mange hendingar. Alle desse kunstine lærde han andre med runir og slike kvæde som dei kallar galdrar; difor kallar dei Æsine galdre-kvedarar. Odin kunde den kunsti, som hadde meste magti, og som han sjølv dreiv paa med, og de var seid. Av den kunde han vita lagnaden aat folk, og ting som ikkje var hendt andaa, og likeins gjeva folk bane og uheppe og vanhelse og taka vit og magt fraa folk og gjeva til andre. Men de fylgjer so mykje umannslegt med denne trollskapen, naar dei driv paa med han, at dei totte ikkje at karfolk skamlaust kunde fara med slikt, og difor lærde dei gydjune denne kunsti. Odin visste om alt jordgravi gods, kor de var løynt, og han kunde slike kvæde, at jord og berg og steinar og haugar lét seg upp for han, og han batt berre med orda deim som raadde for de, og gjekk inn og tok de han vilde. Av desse gaavune vart han mykje namngjetin; uvenine var rædde han, men venine hans sette lit til han og trudde paa magti hans og paa han sjølv. Han lærde blotgodane sine dei fleste kunstine; dei var næst etter honom i all visdom og trolling. Men mange andre lærde og mykje av dette, og fraa dette hev trolling komi vidt umkring og hev haldi seg lengi. Men til Odin og dei 12 hovdingane blota folk og kalla deim for gudane sine og trudde paa deim lengi etter. Etter Odins namn laga dei namne Audun (32), og so kalla folk sønine sine, og av Tord namn laga dei Tore er Torarin, eller dei lagde andre namn til, slikt som Steintor eller Havtor, eller brigda de paa endaa fleire maatar. 8. Odin gjorde de til lov i lande sitt som fyrr hadde vori lov hjaa Æsine. Soleis skulde dei brenna alle daude menn og bera paa baale med deim eigedomen deira. Han sagde de, at so stor rikdom skulde kvar koma til Valhall (33) med, som han hadde med seg paa baale. De skulde han og njota, som han sjølv hadde gravi i jorda; men oska skulde dei bera paa sjøen eller grava ned i jordi. Etter gjæve menn skulde dei gjera ein haug til minne; men etter alle dei mennane, som de hadde vori nokon manndom med, skulde dei reisa bautasteinar; og den skikken heldt seg lengi sidan. Daa skulde dei blota mot vetteren for godt aar; men midvetters blota for grøde, og tridje gongen um sumaren, og de var sigers-blot. I heile Svitjod lagde dei skatt aat Odin, ein pening for kvar nos; men han skulde verja lande deira for ufred og blota for deim til godt aar. Njord fekk ei kone, som heitte Skade; ho vilde ikkje liva ihop med han, og gifte seg sidan med Odin. Dei hadde mange sønir; ein av deim heitte Sæming; um honom dikta Øyvind Skaldaspillar dette: Gjæv son fekk Odin med jotungjenta, skattekongen (34), som skjolden fargar (35), daa stridsmanns-venen og Skade budde si meste tid i Mannaheim. Skiløypar-disi (36), dotter til fjelle, med Odin aatte ymse sønir. Til Sæming rekna Haakon jarl den megtuge si ætt. Dette Svitjod (37) kalla dei Mannheim, men Store-Svitjod kalla dei Godheim (38); fraa Godheim fortalde dei mange tidendir. 9. Odin lagdes helsott i Svitjod, og daa de leid innpaa med han, lét han merkja seg med geirs-odd (39) og eigna til seg alle vaapn-daude menn. Han sagde, at han vilde fara til Godheim og taka mot venine sine der. No trudde sviane, at han var komin til gamle Aasgard og livde der æveleg. Daa tok dei til aa tru paa Odin paa nytt lag og kalla paa han. Sviane totte tidt at han synte seg for deim, fyrr de stod store slag, og daa gav han sume siger, men sume baud han til seg; baae kaar tottest vera gode. Daa Odin var daain, vart han brend, og de vart drusteleg gjort. Dei trudde de, at di høgre røyken steig upp i lufti di meir vart den vyrd i himilen, som vart brend, og at han vart rikare, di meir gods de vart brent med han. Njord fraa Noatun vart daa herre yvi sviane og heldt ved med blotingi; honom kalla sviane daa sin drottin, og han tok skattegaavur av deim. I hans dagar var de god fred og so gode aaringar i alle maatar, at sviane trudde de, at Njord raadde for aaringen og velferdi til folk. I hans tid døydde dei fleste diane, og alle vart dei brende, og dei blota til deim sidan. Njord sottdøydde; han lét og seg merkja til Odin, fyrr han døydde: sviane brende han og stor-grét yvi gravi hans. Forklaringer: (1) Norvasund er sunde ved Gilbraltar. (2) Jorsalaland er Jødeland, lande kring Jorsalir (Jerusalem). (3) Enea, for di at dei i millomalderen trudde at mange folk i Europa var ætta fraa Æneas og Troja-folke. (4) Store-Svitjod er namn paa Russland; de mindre Svitjod er Sverige. (5) Serkland er der serkane eller sarasenane bur, i Vestasia, Nordafrika (og Spania). Store-Serkland er Nordafrika. (6) Blaaland er der dei svarte bur. (7) Tanais heiter no Don; vart rekna for grense-elv millom Asia og Europa og var tenkt aa koma fraa nokre fjell langt i nord. (8) Kvisl tyder ei "kluft" og kan vera ein arm eller ei grein av ei elv. (9) Dei gamle gudane vart kalla Æsir (eintal Ass); Snorre fylgjer den synsmaaten, som var komin upp i millom-alderen, at dei var trollkunnuge folk, som hadde livt i gamle dagar, og leider deira namn Ass fraa Asia. (10) Hovgodar er de same som tempelprestar. (11) Diar er de same som gudar, men ikkje ofte brukt, og er kanskje komi fraa irsk. (12) Drottnar, av drottin, herre, mest um hovdingar for ei hird (drótt). (13) Troll-songar. (14) "Prestinde", som hadde aa staa fyri ofringar (blot). (15) Seid var eit slag trolldom, som var endaa styggare enn galder. (16) Her er meint Kaukasus, som dei i millomalderen trudde gjekk fraa nordaust til sudvest (i staden for fraa sudaust til nordvest). (17) Med Tyrkland er meint Litleasia og landi der umkring, og helst lande umkring Troja. (18) Gardarike er paa lag de same som no er kalla Russland. (19) Nordtyskland, lande aat saksane. (20) Odinsey eller Odinsvé (av vé, heilagdom) er Odense i Danmark. (21) Jötunheimar er, etter de Snorre tenkjer seg, eit land i nord eller nordaust for Sverige. (22) Selund er Sjælland. (23) Hleiðra, seinare Leire, nær Roskilde paa Sjælland. Skjold var ættfar til Skjoldungane, kongane i Danmark. (24) Logen (Lögrinn) er Mælaren (log er de same som vatn). (25) Stutane. (26) Augo. (27) Renna. (28) Djupsjøen. (29) Game Sigtúnir laag nær der som no er kalla Sigtuna, paa øystre sida av Uppsala-fjorden. (30) Nóatún, Himinbjörg, Þrúðvangr og Breiðablik er ikkje stadir paa jordi, men høyrer heime i gudelæra. (31) Berserk er ein gjeng i bjørnehud (bere er de same som bjørn). (32) Namne Audun kjem ikkje av Odin, som Snorre hev meint, men av auðr (rikdom) og vinr (ven). (33) Valhall er halli aat Odin (i himilen), der fallne stridsmenn skulde koma etter dauden. (34) Sæming; skattekonge, underkonge, den som svarar skatt. (35) Den som fargar skjolden raud av blod, er ein modig mann. (36) Skiløypar-dis er gudinna som gjeng paa ski. (37) Sviþjoð er de som no heiter Svealand, men vert og, liksom Svíaríki eller Svíaveldi, brukt um alle dei land som seinare kom under dei svenske kongane i Uppsalir. (38) Goðheimr, gude-heimen. (39) Geir er de same som spjot. Naar einkvar heldt paa og skulde sottdøy, merkte han seg med geirs-oddden, det vil segja: han drap seg. sidan. Njord sottdøydde; han lét og seg merkja til Odin, fyrr han døydde: sviane brende han og stor-grét yvi gravi hans.	Odin (I4782)
84	. Dødsannonsen i Adresseavisen, tirsdag 19.mars 2013: Paul Oddvar Bones f. 16.3.1931 døde fra oss i dag. Trondheim, 15.mars 2013. Siv, Jarle. Gerd Åsta, Kjell. Atle Magnar, Heidi. Dag, Wenche. Tone, Odd.	Bones, Paul Oddvar (I873)
85	. Dødsfall. Tidligere overingeniør ved NSB. Sverre Møller, er død 79 år gammel. Da han trådte tilbake etter oppnådd aldersgrense i 1945 hadde han vært i Statsbanenes tjeneste i 46 år helt siden 1899 da han ble ansatt ved brukontoret i Trondheim distrikt. Han arbeidet ved Randsfjordbanens ombygging fra 1907-1911, var ved Vestlandsbanen i 1912, avdelingsingeniør ved Dovrebanen i 1915 og ble inspektør i Hamar distrikt i 1918 og kontorsjef i 1927. I 1931 ble han overingeniør i Trondheim dostrikt. Overingeniør Møller var en meget virksom mann med mange interesser. Mens han bodde i Hamar var han medlem av bystyret som representant for Høire og tok meget aktivt del i kommunepolitikken. Aktiv og vital var han også ellers, og på sine eldre dager ble den tidligere jeger sterkt opptatt av viltpleiesaken, hvor hans outrerte standpunkter skapte atskillig debatt. For et rikere fugleliv i Nidelva gjorde han en innsats som byens befolkning har grunn til å takke ham. Overingeniør Møller var født i Bjørnør.	Møller, Sverre (I11332)
86	. Dødsfallsmeldingen i Nidaros, tirsdag 15.desember: Enkefru Clara Lorentzen er død, nær 90 år gammel. For 18 år siden mistet hun sin mann, overkonduktør Oscar Lorentzen, umiddelbart før de skulle feiret sitt gullbryllup. Fru Lorentzen var kjekk og åndsfrisk helt til slutten, og fulgte daglig med i avisene, selv om helsen ellers sviktet de senere årene. Hun har hatt en stor barneskare, hvorav det nå bare er seks i live. Hun etterlater seg videre hele 38 barnebarn og over 30 barnebarnsbarn, for hvem hennes bortgang vil bli et stort tap.	Hugaas, Klara (Clara) "Lorentzen" (I68)
87	. ECGBERHT, son of EALHMUND Under-King of Kent. (769/780-4 Feb or (Jun) 839, bur Winchester Cathedral). The Anglo-Saxon Chronicle records that Egbert succeeded to the kingdom of Wessex after the death of Beorhtric in 802, in a later passage describing him as Ecgberht as son of Ealhmund, and in another passage which setting out his complete ancestry from his son Æthelwulf King of Wessex. According to the Chronicle, Ecgberht was expelled from England in 789 by King Beorhtric after he unsuccessfully challenged Beorhtric's succession. It may be significant that England rather than Wessex is specified in this passage of the Chronicle. Ecgberht's father was king of Kent around this time, and it is possible that the expulsion was from Kent, maybe a consequence of his father being deposed as Kentish king. According to William of Malmesbury, Beorhtric was allied with Offa King of Mercia at this time. He explains that Ecgberht had sought refuge with King Offa after his expulsion by King Beorhtric, but that the latter bribed Offa for Ecgberht's surrender and was offered Offa's daughter in marriage in return. Ecgberht sought refuge at the Frankish court until (792). Under-King in Kent in (796). On Beorhtric's death, he established himself in 802 as ECGBERHT King of Wessex, rebelling against Mercian overlordship. The Anglo-Saxon Chronicle records that he ravaged the Britons of Dumnonia (Cornwall) 815. He defeated Beornwulf King of Mercia in 825 at Ellendun (=Wroughton, Wiltshire), which marked the end of Mercian ascendancy. King Ecgberht immediately sent his son Æthelwulf with a large army into Kent, which submitted to him along with Surrey, Sussex and Essex. East Anglia, in revolt against Mercia, turned to Ecgberht for protection. The Anglo-Saxon Chronicle records that Ecgberht conquered Mercia in 829, taking the title rex Merciorum, from evidence provided by a limited number of coins, but lost control of Mercia again in 830. He exacted tribute from Eanred King of Northumbria in 829. The Anglo-Saxon Chronicle records that the first Danish raiders landed at Sheppey in 835 and King Ecgberht was defeated by Viking invaders at Carhampton in 836, but defeated the Vikings at Hingston Down, Cornwall in 838, which is probably when Cornwall was integrated into Wessex. Ægberhtus rex occidentalium Saxonum granted land at Canterbury to Ciaba clericus, jointly with Æthelwulfi regis filii mei, by charter dated 836. Æthelwulf rex Cancie was co-grantor of land in Kent with Egberthus rex occident Saxonum pater meus by charters dated (833/839) and 838 respectively. Despite his successes, he does not seem to have claimed overlordship over all the southern English or referred to himself as king of England. He is listed as eighth bretwalda in the Anglo-Saxon Chronicle, supplementing the original list given by Bede. William of Malmesbury records that King Ecgberht died after a reign of 37 years and was buried at Winchester. The Anglo-Saxon Chronicle records that Ecgberht died in 839. Married (789/792) REDBURGA. The primary source which confirms her marriage has not yet been identified. According to Weir, she is said to have been sister of the king of the Franks, who at the time was Charles 1., later Emperor Charlemagne, but her identity is uncertain. The primary source on which this is based has not been identified. If her origin was Frankish, King Ecgberht presumably married her during his exile at the Frankish court between 789-792.	av Wessex, Egbert (Ecgbert) "Egbert 3" (I4855)
88	. Education: Yale University, Postgraduated New York University, Master of Arts 1944-1947: American University, Bachelor of Arts 1947-1948: American University, Doctor of Law 2000-2000: Cambridge University, Postgraduated Career: 1949: Ambassador, Foreign Ministry Saudi Arabia 1956-1959: First Secretary, Foreign Ministry Bern, Switzerland 1959-1961: Chargé d'affaires, Foreign Ministry Rome 1961-1964: Director, Foreign Ministry's United Nations and International Organizations Department 1964-1973: Ambassador, Foreign Ministry Turkey 1973-1974: Ambassador, Foreign Ministry Somalia 1974-1979: Senior Adviser to the Minister of Foreign Affairs, Foreign Ministry Jeddah, Makkah, Saudi Arabia 1974-1979: Acting Deputy Foreign Minister, Foreign Ministry Jeddah, Makkah, Saudi Arabia 1980-1983: Ambassador, Foreign Ministry Pakistan 1983-1991: Permanent Representative, United Nations Organization New York City 1991-1992: President, General Assembly of the United Nations 1994-1998: Ambassador, Foreign Ministry Switzerland Awards: Decorated King Abdulaziz Distinguished Order King of Saudi Arabia, Pakistan 1973, Sitara Pakistan, President of Pakistan, 1982.	al Shihabi, Samir (I22472)
89	. Egil het Aun den gamles sønn, han ble konge i Svitjod etter sin far; han var ingen hærmann og satt i ro hjemme i landet. Tunne het en trell han hadde, som hadde vært hos Aun den gamle og vært fehirden hans. Da nå Aun var død, tok Tunne en mengde løsøre og grov det ned i jorda. Men da Egil ble konge, satte han Tunne sammen med de andre trellene; dette likte han slett ikke, så løp han bort og mange andre treller med ham; de grov opp det løsøret han hadde gjemt, det gav han til mennene sine, og så tok de ham til høvding; siden kom det drivende alskens stygt pakk til ham, de lå ute på skogen, og stundom kom de ned i bygdene og rante eller drepte folk. Kong Egil fikk høre om dette, og så tok han ut med hæren og lette etter dem. Men en kveld da han hadde slått seg ned for natta, kom Tunne med sitt folk uventet over dem og drepte mange av kongens menn. Da kong Egil merket det var ufred, satte han seg til motverge og satte opp merket sitt, men det var mange av hans menn som flyktet fra ham. Tunne og hans folk gikk modig på, og kong Egil så da ingen annen utveg enn å flykte; Tunne og hans menn jagde dem like til skogs, og siden vendte de tilbake dit folk bodde og rante og herjet, og nå fikk de ingen motstand lenger. Alt det Tunne tok i herredet, gav han til de menn som fulgte ham, derfor ble han vennesæl og mannsterk. Kong Egil samlet hær og gikk til kamp mot Tunne, de sloss og Tunne vant, og Egil flyktet og mistet mye folk. Kong Egil og Tunne kjempet med hverandre åtte ganger, og Tunne seiret alltid. Da flyktet Egil til Danmark, til Frode den frøkne på Sjælland. Han lovte kong Frode skatt av svearne om han ville hjelpe; Frode gav ham en hær og kjempene sine. Så fór Egil til Svitjod, og da Tunne fikk vite det, gikk han mot ham med sin hær, det ble et stort slag, og der falt Tunne. Kong Egil tok igjen riket sitt, og danene vendte hjem. Kong Egil sendte store og gode gaver til kong Frode hvert halvår, men betalte ingen skatt til danene, og likevel holdt vennskapet mellom han og Frode. Etter at Tunne var falt, styrte Egil riket i 3 år. Da hendte det en gang i Svitjod at en graokse som var eslet til blot, var blitt så gammel og så kraftig gjøddat den var blitt mannvond, og da de så ville ta den, rente den til skogs og ble vill og holdt til lenge i skogen og var til stor ugagn for folk. Kong Egil var svær til å veide, han rei ofte om dagen ut i skogen og veidet dyr. Så var det en gang han hadde ridd ut på veiding med mennene sine; kongen hadde drevet et dyr lenge og rei i fullt løp etter det inn i skogen og bort fra alle de andre. Da fikk han se graoksen og rei til og ville drepe den; oksen kom mot ham, og kongen stakk til den, men spydet skar ut; graoksen stakk hornene i sida på hesten, så den falt flat ned og kongen likeså; kongen sprang opp og ville dra sverdet, da kjørte oksen hornene i brystet på ham så de sto langt inn; så kom kongens menn til og drepte graoksen. Kongen levde bare en kort stund, og han er hauglagt i Uppsala. Fra Ynglingesagaen: 26. Egil heitte son hans Aun den gamle, som var konge i Svitjod etter far sin. Han var ingin hermann og sat heime i ro. Han hadde ein træl, som heitte Tunne, som hadde vori skattmeister hjaa Aane den gamle. Daa Aane hadde andast av, so tok Tunne mykje lausøyre (86) og grov ned i jordi. Men daa Egil vart konge, sette han Tunne millom hine trælane; dette lika han fælt ille og strauk av, og mange andre trælar med. Dei tok upp lausøyren, som Tunne hadde gøymt; den gav han mennane sine, og dei tok han til hovding. Sidan dreiv de mange illgjerningsmenn til han; dei laag ute paa skogen, og stundom snøgga dei seg ned i bygdine og røva fraa folk eller drap deim. Kong Egil spurde dette og fór ut og leita etter deim med folke sitt. Men ein gong han hadde fengi hus til natti, so kom Tunne der med mennane sine og sprang uventande paa deim og drap mykje folk for kongen. Daa kong Egil vart var ufreden, vilde han setja seg mot og sette upp merket sitt, men mykje folk flydde fraa han. Tunne og hans folk gjekk djervt paa, og daa kong Egil ingi onnor raad enn aa fly. Tunne og hine jaga deim alt til skogs; sidan fór dei attende til bygdi og herja og røva, og ingin sette seg mot. Alt de godse, som Tunne tok i bygdi, gav han aat mennane sine, og av dette vart han vensæl og fekk mykje folk. Kong Egil samla ein her og fór til strid mot Tunne; dei heldt slag, og Tunne vann, men kong Egil flydde og miste mykje folk. Kong Egil og Tunni heldt 8 slag, og Tunne vann i deim alle. Etter dette flydde kong Egil ut or lande og til Danmark, til Frode den frøkne paa Selund. Han lova kong Frode skatt av sviane til aa faa hjelp. Daa gav Frode han ein her og kjempune sine, og med deim fór kong Egil til Svitjod. Men daa Tunne spurde de, fór han mot han med sitt folk. Daa vart de eit stort slag; der fall Tunne, men kong Egil tok daa att rike sitt, og danine fór heim. Kong Egil sende kong Frode gode og store gaavur kvart aar, men han reidde ingin skatt til danine; men venskapen heldt seg endaa millom honom og Frode. Etter Tunne var fallin, raadde Egil aaleine for rike i 3 vetrar. Daa hende de i Svitjod, at ein gra-ukse, som var etla til bloting, hadde vorti gamal og gjødd so upp, at han vart mannvond; daa dei vilde taka han, sette han til skogs og vart galin og var lengi i skogen og gjorde mykje skade for folk. Kong Egil var ein stor skyttar, han reid jamt um dagane ute i skogane og veidde dyr. Det var ein gong han reid paa veidestig med mennane sine. Kongen hadde lengi jaga paa eit dyr, og reid etter inn i skogen fraa alle mennane sine. Daa vart han var gra-uksen, og reid til og vilde drepe han. Gra-uksen snudde seg mot han, og kongen stakk til han, men spjote skar seg ut. Gra-uksen stakk horni i sida paa hesten, so han datt flat ned paa flekken, og kongen med. Daa sprang kongen upp paa føtane og vilde draga sverde, men gra-uksen stanga han for brjoste, so horni gjekk radt inn. Daa kom menname aat kongen til og drap gra-uksen; kongen levde berre ei liti stund og er hauglagd i Uppsalir. So segjer Tjodolv: Og den lovsæle (87) laut or lande røma, son hans Ty (88), for Tunne den megtuge. Men jotuns øyken (89) paa Egil farga blanke panne-sverd (90) av blode raudt, uksen, som hadde aust i skogen hovude lengi høgt bori; men hovud-sverde (91) slire-laust Skilvings-sonen (92) stod til hjarta. Forklaringer: (87) Den namngjetne. (88) Ty var son aat Odin og raade for sigeren; son hans Ty er difor de same som ein stor stridsmann. (89) Uksen. (90) Horne. (91) Hovud-sverd utan slire er horne. (92) Skilvingar er eit eldre namn paa den svenske konge-ætti.	Aunsen, Egil (I4608)
90	. Elvegårdsmoen ligger ved Bjerkvik, innerst i Ofotfjorden. Leiren består av 3 områder. Infanterileiren ligger på en flat sandmo med veier og bygninger lagt i forhold til et rettvinklet veinett. Bebyggelsen her består av ca. 20 bygninger fra 3 perioder: spisesal, depotbygning, offisersmesser m.m. fra den første utbyggingsperioden 1910–1920, flere brakker oppført i perioden 1940–1945 og nyere kjøkken- og sanitærhus for repetisjonsøvelser. Ingeniørleiren ligger noe lavere nordvest i området og bebyggelsen følger her mer det kuperte terrenget. Den eldste bebyggelsen i leiren ble ødelagt under alliert bombing i april 1940. Dagens bebyggelse består av enkelte ekstyske bygninger samt en del nyere bygg til bruk ved repetisjonsøvelser. Lengst nede ved Elvegårdselva i nord ligger Stordalen. Bygningsmassen her består hovedsaklig av eldre verksteds- og lagerbygg oppført 1909–1921. Noen hundre meter lenger øst ligger et område med fem ekstyske lagerbrakker. Mye av den opprinnelige leirbebyggelsen ble ødelagt under krigen under bombing, og også i årene etter krigen er en del eldre bygninger revet. Elvegårdsmoen fremstår likevel med en betydelig andel av den eldste bygningsmassen intakt. Bygningene er for en stor del velholdt og med relativt stor grad av opprinnelighet. Flere av bygningene er modernisert og bygget om som følge av endret funksjon, men mht. eksteriøret er opprinnelig utforming og detaljer som dører, panel, gerikter og vinduer for en stor del bevart. Oppe i infanterilerien ligger bygningene med god avstand innenfor et ganske stort område, men den opprinnelige strukturen i leiren er fortsatt lesbar. Når det gjelder de ekstyske brakkene er disse gjennomgående endret gjennom modernisering og rehabilitering. Et unntak er lagerbrakkene i Stordalen. Kilde: https://www.forsvarsbygg.no/no/verneplaner/landsverneplan-for-forsvaret/nord-norge/elvegardsmoen/	Møller, Alf Osvald (I34)
91	. En 17.mai, mens familien bodde i Bergen, hadde Mor Klara sydd opp nye klær til barna av noe gammelt stoff hun hadde liggende, men hun hadde ikke sko til dem. Da eldstegutten Karl Kristian kom hjem fra arbeidet på Bergensbanen, tok han moren med til byen og kjøpte sko til alle søsknene. Da ble det stor jubel i hjemmet.	Lorentzen, Karl Kristian (I40)
92	. En liten historie vedrørende Eides økonomi, fortalt av Erna Berg (født Lorentzen): Det gikk litt opp og ned med Eides økonomi. En gang ble datteren Ellinor og minste sønnen Oscar sendt til butikken etter brød og melk. Ekspeditrisen på butikken var visst ny, for hun spurte etter tittelen til faren deres, når barna spurte om å få skrevet det opp (handle på krita). Ellinor svarte som sant var at han var - disponent - men da sa Oscar forskrekket: Ellinor, dy lyg. Han er ikke disponent. Han er konkurs han! Stakkars Oscar trodde - konkurs - var en tittel han.	Eide, Johan Martin (I601)
93	. Erling Bjørnson anket dommen til Høyesterett og søkte om benådning med henvisning til dårlig helse. Begge søknader ble avvist. Saken verserte i systemet i årevis som følge av utallige søknader om utsatt straffullbyrdelse. Høy alder og sviktende helse er trumfkortet Bjørnson og hans advokater spiller ut, med legeerklæringer som belegg. Legene bekrefter på den ene siden tidsavgrensede sykdomsproblemer og svekket allmenntilstand, og på den andre siden viser de til en permanent hjertelidelse som angivelig kunne medføre døden dersom fengselsdommen skulle bli iverksatt. Slik var situasjonen da innsenderen i Friheten så Bjørnson på Aulestad høsten 1946. Erling Bjørnson prøvde uten hell å få ettergitt deler av erstatningsbeløpet han var idømt, og betalte med tiden inn hele summen. Faktisk gikk hans del av farens forfatterinntekter med til nedbetalingen. Etter 3 år etter domfellelsen og stadig uten at fengselsstraffen var påbegynt, markerte han seg i offentligheten igjen. Kanskje følte han seg trygg for at lovens lange arm ikke ville nå ham på Aulestad? Uansett skrev han en artikkel i NS-organet - 8.mai - og hevdet at landssvikoppgjøret fortonte seg som en regelrett klassekamp, når det eneste han og meningsfellene ønsket seg, var forståelse og kjærlighet. Som en privilegert eiendomsbesitter må Erling Bjørnsons forståelse av klassekamp være en annen enn for eksempel blant Frihetens lesere. Også her viser han til sitt kjente navn og til Aulestad, og varsler en planlagt artikkelserie. Dagbladet slo opp saken på forsiden 23.mars 1949 og kommenterte det provoserende i at Bjørnson tross sin landssvikdom kunne vandre fri og frank omkring på Aulestad og rette sjofelt angrep på samfunn og myndigheter. Avisen fant det påfallende hvor mange gamle nazister som reddet seg med legeattest, og at Erling Bjørnson kunne leve herrens glade dager på gamle Aulestad. Den omtalte artikkelen i - 8.mai - tydet hverken på at han led av svakhet eller sykdom, ifølge Dagbladet, som henvendte seg til politimesteren i Gudbrandsdalen, Simon Østmoe, for å få en forklaring. Andre aviser fulgte opp og gjenga en melding fra NTB om at landssvikeren gikk fritt omkring og fortsatte der han slapp 8.mai 1945. Lillehammer Tilskuer hevdet at (s)in gamle vane tro kan Erling Bjørnson selvsagt ikke la være å misbruke Bjørnstjerne Bjørnsons navn. I løpet av en uke spres saken til aviser over hele landet og når over til Nordisk Tidende. Østmoe involverer det lokale lensmannskontoret, som melder tilbake fra en samtale de har hatt med Bjørnson: Han aktet ikke å stoppe sine skriverier, for nå skulle sannheten frem. Og hvis de ville arrestere ham, måtte det gjøres med makt (30.mars 1949). Politimesteren rapporterer videre til statsadvokaten for landssviksaker i Hedmark og Oppland. Østmoe antok at Bjørnson søkte oppmerksomhet på grunn av sin store forfengelighet og sikkert var henrykt over å ende i Dagbladet. Hvis myndighetene nå skulle hente ham til soning, ville Bjørnson gjerne være martyr. Politimesteren trodde at det ikke var noen i landsdelen som tok ham alvorlig (brev av 31.mars 1949). Men både i og utenfor landsdelen klistres Aulestad fortsatt til nazistisk ideologi. Heller ikke våren 1949 ble det aktuelt å initiere fullbyrdelse av straffen, til tross for at avisene meldte om at han skulle til ny medisinsk undersøkelse. Igjen legges legeattest frem. Østmoe ber likevel lensmannen i Østre Gausdal om å følge med på om Bjørnson fremsto som aggressiv eller på annen måte vekket almen forargelse med skrift eller tale (13.mai 1949). Det hadde han imidlertid allerede gjort med artikkelen i - 8.mai - og det i den grad at først kommenterte pressen saken på bred basis, så ble den tatt opp i Stortingets spørretime av Arne Strøm (Ap). Dernest skrev en kollega av Strøm, stortingsrepresentant Sverre Løberg (Ap), et innlegg i Arbeiderbladet (9.mai 1949) som også ble gjengitt i andre Ap-organer. Motstandsmannen Løberg, som store deler av krigen satt i tyske tukthus og konsentrasjonsleire, stilte spørsmål ved at man fortsatt – etter at det offentlige hadde forlangt Bjørnson undersøkt på ny – fritok ham for soning, basert på den medisinske vurderingen til legen som hadde uttalt seg tidligere. Løberg trakk ikke selv frem sine krigserfaringer, men det er ikke urimelig å tenke at lesere var kjent med dem, og at innlegget hans virket desto sterkere. Hvorfor koblet man ikke inn ny og mer kompetent ekspertise som forsto seg på Bjørnsons tilfelle, undret han. I Erling Bjørnsons landssvikmappe ligger det flere erklæringer av leger som skriver at arrestasjon og fengselsopphold ville kunne medføre den sikre død. Dårlig helse er et tema med variasjoner som går igjen når han selv eller hans advokater prøver å oppnå fordeler for ham. Da Erling Bjørnson omsider døde, vel 91 år gammel, 7.desember 1959, publiserte Folk og Land en innlevende nekrolog av Arne Bergsvik. Den avdøde beskrives som en rakrygget mann som sto ved sine meninger, men var bitter over behandlingen han fikk. Følgende apostrofering kan leses som et uttrykk for NS-miljøets selv- og virkelighetsforståelse: Kjære Erling, aldri har noen trodd at du var en sviker, aller minst de som dømte deg. Men det var jo som landssviker han ble dømt etter samfunnets lover. Også Bergsvik finner vi i landssvikarkivet. Den 14.juni 1948 dømte Notodden byrett ham til tvangsarbeid i 4 år og til inndragning av kr.5.000,- av hans inntekter som ordfører. Grunnlaget for tiltale og dom var medlemskap i NS og i kamporganisasjonen og verv som propagandaleder i Notodden. Bergsvik arbeidet iherdig for å nazifisere hele byen, og tilegnet seg for egen vinning flyktningers konfiskerte eiendom. I likhet med Bjørnson hevdet Bergsvik at han ikke forsto at det var krig mellom Norge og Tyskland, at han bare handlet i Norges interesser og for øvrig hadde både dårlig helse og dårlig økonomi. Kilde: https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.1504-2944-2018-04-02	Bjørnson, Erling (I24656)
94	. Etter at Johan Martin Eide den 7.mai var foreholdt den beslaglagte korrespondanse og kassabilag, ga han tilleggsforklaring i landssviksaken mot seg. Angående ikke-bokført omsetning: Jeg benekter å ha foretatt salg av varer til tyske enheter uten at salget er blitt postert i mine regnskaper. Når det av politiet hevdes at ikke alle sjekker fra Norges Bank er bokført i mine regnskaper, så må dette formentlig skyldes at endel av sjekkene er postert som kontante innbetalinger. Det har sin riktighet at postene i november 1940 angår meg og ikke aksjeselskapet (dvs firma Joh. Eide & Co.). Hvis det forekommer tilfeller at det er utbetalt sjekker i Norges Bank og som ikke er bokført i mine regnskaper samtidig hverken som kontant innbetaling eller sjekkinnbetaling, så må det antagelig skyldes at innbetalingen først er postert noe senere. Som regel utstedte vedkommende tyske kjøper sjekk på fakturabeløpet for den enkelte varelevering. Dette var tilfelle med alle tyske avdelinger, dog unntatt en avdeling på Lade. Dessuten danner de tyskere som betalte varene kontant en unntakelse fra forannevnte regel. Samtidig med at tyskerne bestilte varer hos meg og leverte sjekk for fakturabeløpet, ble det foretatt notering på et kladdepapir om at et bestemt vareparti skulle leveres til en nærmere bestemt tid - som regel 14 dager. Noen annen postering i firmaets regnskaper ble ikke foretatt. Dog ble sjekksummen sammen med firmaets øvrige omsetning bokført som kontant innbetaling. Den nevnte tyske avdeling på Lade betalte de varer (fisk) de fikk hver tirsdag og fredag, med sjekk på Norges Bank eller med kontanter. Oppgjør fant sted for hver 14.dag etterskuddsvis. Det var som regel sjekkoppgjør. For denne avdeling ble det opprettet konto. I noen tilfeller fikk tyskerne varene samtidig med at de bestilte de og de betalte da varene straks enten med sjekk eller med penger (unntatt nevnte avdeling på Lade). I andre tilfeller fikk de varene levert innen en bestemt satt frist - som regel 14 dager. Også i disse tilfeller ble varene som regel betalt med sjekk eller kontanter samtidig med at de ble bestilt. Ytterligere betalte nevnte avdeling på Lade varene etterskuddsvis. Det forelå avtale (ikke skriftlig) med denne avdeling om fast leveranse av fisk hver tirsdag og fredag. Det vanlige var at tyskerne avhentet varene selv fra mitt utsalgssted i Tordenskjoldsgate 13, men det forekom unntakelsesvis at jeg karterte varene til tyske enheter. Det har sin riktighet at jeg ikke har svart omsetningsavgift for noen av salgene til tyskerne. Dette skyldes at en rekke tyske offiserer framholdt at de selv skulle betale omsetningsavgiften, noe jeg har trodd på. Alle de varer jeg har solgt til norske avtakere har skjedd til videreforhandlere. Det har sin riktighet at jeg i krigsårene har kjøpt og videresolgt 67 stk. 1/8 tønner saltsild til tyskere. Herfor er jeg tidligere bøtelagt av prispolitiet. Annet salg av saltsild til tyskere har jeg ikke foretatt. Videre er det riktig at jeg har kjøpt inn 1/8 tønner samt endel salt. Jeg benekter dog å ha saltet sild i disse tønnene og vidersolgt det hele til tyskere. Endel tyskere, bl.a. feldwebel Neumann, kjøpte tomtønnene og saltet hos meg, og fikk dessuten låne mitt lokale i Tordenskjoldsgate 13. Tyskerne saltet så sild i disse 1/8 tønnene. Såvidt meg bekjent kjøpte de silda hos forskjellige fiskebåter i Ravnkloa. Hvor mange tønner dette dreier seg om, kan jeg ikke huske. Dette var et privat foretakende som be holdt utenfor aksjeselskapet. Jeg personlig fikk en godtgjørelse pr. 1/8 tønne med visstnok kr.0,50. Dessuten fikk jeg selvsagt dekket alle utlegg i forbindelse med kjøpene av tønner og salt. Ang. salg av røkesild og rollmops: Jeg kan ikke huske noen slike salg, men det kan være mulig at slike salg likevel har funnet sted, men da i ubetydelig grad. Når det foreligger bilag for innkjø av rollmops fra a/s Fiskebolaget, så er denne vare sannsynlig videresolgt til tyskere. Johan Eide ble også avhørt i anledning landssviksaken mot hans niese Ruth Lorentzen Alstad. Her sa han følgende: Uten forutgående avtale innfant denne dame seg på mitt kontor i mai 1941 med bestilling av varer for en tysk enhet. Hun betinget seg provisjon av salget, noe jeg stilltiende gikk med på. Provisjonens størrelse husker jeg ikke, men dette vil fremgå av mine regnskaper. Ved denne anledning kom imidlertid istand en avtale mellom meg og Ruth Lorentzen om at hun skulle arbeide ved mitt kontor, herunder føre korrespondansen med de tyske avdelinger. Jeg kan nemlig ikke snakke tysk. I et tilfelle solgte hun varer til et tysk markententeri hvorunder hun tok overpris. Jeg ble bøtelagt herfor og på grunn av denne affære, ble Ruth Lorentzsen avskjediget. Lang tid etter avskjeden, ble jeg kjent med at hun var angiverske (Rinnangjengen). De skriv fra mai og juni hvorav politiet har forevist gjenparter, er skrevet av Ruth Lorentzen uten mitt vitende. Hun var selvsagt interessert i å få solgt mest mulig varer til tyskere for derved å tjene mest mulig. Ang. Kasper Larsen, Uthaug pr. Ørlandet: Jeg leverte i 1942 og 1943 i flere partier varer - lakseerstatning og sursild - til Larsen. Disse varer videresolgte Larsen til tyskere, Fliegerhorst Ørland. Jeg vet ikke om han beregnet seg fortjeneste. Varene ble av meg tilsendt den tyske avdeling direkte, mens regningene ble sendt Larsen. Alle disse leveringer vil framgå av Larsens konto. Forbindelsen kom i stand etter initiavtivtakende av Larsen. Jeg vil her bemerke at Larsen ennu står til rest med kr.1.200,-. Videre fortalte Johan Martin om ytterligere forhold og salg: I mine lokaler i Tordenskjoldsgate 13 fabrikerte jeg endel lakseerstatning og sursild m.v. Disse lokaler var imidlertid for små og produksjonen ble forholdsvis beskjeden. Som følge herav ble erstattet høsten 1942. Ang. Næringsfabrikk på Selsbakk: Dette var et eget aksjeselskap hvori mitt firma, Selbakk margarinfabrikk og margarinmester Karl Ekås var interessert med hver sin 1/3. Utad ble fabrikken imidlertid tegnet med firmanavnet Hoh. Eide & Co. a/s. Hver av de interesserte hadde et innskudd på kr.1.000,-. Disse penger gikk tapt idet fabrikken gikk med underskudd og måtte innstille driften høsten 1943. Mitt firma leverte råstoffene til fabrikken på Selsbakk og fabrikken sto i gjeld til meg med ca. kr.14.000,- da den innstilte driften. Dette er et direkte tap for firmaet. Det vesentligste av fabrikkens produkter ble omsatt av mitt firma. Jeg hadde den daglige ledelse av fabrikkens drift. I og med at fabrikken på Selsbakk ble startet, ble omsetningen av lakseerstatning og sursild fordoblet. Forøvrig omsatte mitt firma (ved Ruth Lorentzen) visstnok i 1942 endel skrivepapir, noe som ikke har forekommet tidligere. Mitt firma hadde adskillige klager over at varene var av dårlig kvalitet. Dette var spesielt produktene fra Selsbakk. Helserådet har gjentatte ganger foretatt kontroller og har da hatt visse ting å bemerke, men varene er alltid blitt godkjent. I førkrigstiden solgte jeg endel fiskevarer til Mårten Hansson, Stockholm. Dette har ikke forekommet i krigsårene. Jeg har ikke levert noen varer til Paris selv om politiet har lagt fram brev derfra. Når det foreligger telegrammer som omhandler tobakk, så skyldes ikke dette at jeg har handlet med denne vare, men at jeg har kjøpt tobakkvoten for Tomas Lillerønning. Min datter Bjørg har nemlig bodd hos ham. Ang. sønnen Finn Eides stilling i firmaet: Ifølge firmaregisteret, er Finn Eide firmaets disponent. I praksis er det imidlertid jeg som har foretatt dispinentens arbeide. Finn Eide gikk forøvrig inn i arbeidstjenesten i 1942 og han har lite vært tilstede etter denne tid. Ang. bransjegodkjenninger og forholdet til skattemyndighetene: Det har sin riktighet at jeg ikke er godkjent tilvirker av sild eller pakker eller grossist i sild. Jeg benekter dog å ha foretatt handlinger i strid med disse bestemmelser. Dog har jeg saltet noe småsild etter at det ble krevet godkjenning som tilvirker, men jeg mener at dette ikke rammes av forbudet. Det har vært diverse vanskeligheter med å få ligningsmyndighetene til å godta selvangivelsene, men jeg benekter å ha drevet med skattesnyteri. Den eneste skatt jeg har unndratt staten, er omsetningsskatten for tyskersalgene. Vedr. straffeskyld sa Johan Eide: Jeg innrømmer ikke å ha gjort meg skyldig i overtredelse av landssvikanordningen og erkjenner meg ikke skyldig til straff.	Eide, Johan Martin (I601)
95	. Etter at kona Hansine døde bodde Erland hos sin datter Helga i Malvik. Der hadde han eget snekkerverksted i kjelleren. Han hadde solgt gården sin til naboen, tatt pengene for den og reist til Trondheim. Her fulgte en tid med festing, blant annet med Amanda Tiller.	Sivertsen Skrogstad, Erland (I78)
96	. Etter at presten hadde lest opp minneordene om Ruth Eva, så gikk sønnen Tor Kristian opp og leste dette for sin mor: Kjæreste Mamma ! Det gjør så vondt å miste deg. Jeg hadde aldri trodd det skulle gjøre så vondt. Det var ubeskrivelig vondt å miste Mormor, og vondt å miste Bestepappa, men å miste deg er så uendelig mye vondere. Vi var jo nesten alltid sammen, og har bodd under samme tak i 43 av mine 55 år. De siste 20 årene også sammen med dine inderlig kjære barnebarn. Du har betydd så mye for oss, mer enn vi fikk sagt, men jeg tror du forstod. Mange hilsener har vi fått fra fjern og nær – familie, slekt, venner, naboer, kollegaer. Alle minnes de deg om din godhet, hvor snill du var, omtenksom, generøs, engasjert og hjelpsom. Vi er overveldet, MEN gang dette med minst 10 eller 100 – så mye mer var du for oss, din lille familie, og dine kjære dyr. Tenk hvor mye kjærlighet du har delt ut. Jeg er så takknemlig for å få være akkurat din sønn. Det har vært et privilegium. Temperaturen har vært høy mange ganger, og tålmodigheten mellom oss har stått sin prøve. MEN vi har alltid endt opp med – ja, kjærlighet til hverandre. Jeg er så innmari takknemlig for alt du har gjort og betydd for dine kjære barnebarn, mine barn. Du var så glad i dem alle – like glad ! Og du var så lykkelig når vi var sammen, når du var sammen med dem – særlig når hele gjengen var samlet. Du har tatt vel imot mine kjære hele tiden og innlemmet den med kjærlighet i din innerste krets. Først mammaen til Finn Harald og Magne. Deretter min nå kjæreste Åse – som mistet sin egen mor, og Helene og Olivers mormor, bare for et par uker siden. Du følte sånn med Åse, Helene og Oliver, men ingen kunne forutsi at du også skulle ha din seremoni samme uke. Det er tungt Mamma ! Jeg var så glad i deg ! Jeg kommer til å savne samtalene våre, og engasjementet ditt i oss. Tusen takk for alt du har betydd for meg og mine. Dine ord, gjerninger og kjærlighet vil leve og minnes for alltid i vår lille familie.	Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
97	. Etter reformasjonen – på Sunnmøre og Romsdal, presentert av Jakob Straume i boken Kristenliv på Sunnmøre og Romsdal. Eit Festskrift. Sunnmøre og Romsdal Krins av Norsk Luthersk Misjonssamband 1950 (hentet fra http://www.borgerskolen.no/norsk-samtid-norsk-kultur/kirkelige-skiller-i-norge/viktige-kirkelige-forordninger/reformasjonens-innforelse-i-norge/etter-reformasjonen-presentert-av-jakob/): 1799 kom presten Høyem til Aukra. Han var ein sers evnerik mann, glad i gamal historie og sterkt nasjonal. Høyem var ein av dei fremste opplysningsprestane i si tid. Men han skjøna seg lite på lesarane. Når dei sat i kyrkja og såg på han med vonlause augo for di dei ikkje høyrde røysta åt Den gode hyrdingen, så syntest Høyem at det gufsa hjartekulde og trongsyn av lesarane. Høyem nemnde dei frå preikestolen og var korkje mild eller mjuk. Det var nok ikkje berre på preikestolen han tok seg av lesarane. Klokkar Torstein Sundsbø fekk han avsett frå læraryrket, men fekk han ikkje avsett som førar for venene. Og no støytte Høyem frå seg både lesarane og mange andre. Han hadde sått eit frø til ei beisk rot, som voks utruleg stor. Striden mellom kyrkja og venene breidde seg over Ytre Romsdal og ein Iut av Nordmøre. Då Torstein Sundsbø hadde vorte avsett av Anders Høyem, rekna lesarane presten for ein fiende av sant kristeleg liv. No vart det eit hovudspørsmål for lesarane. Er det rett å taka mot nattverden av ugudelege og fariseiske prestar og høyra på preika deira? Desse spørsmåla breidde seg og til grannesoknene. Men noko dissentarsamfunn vart det ikkje. Venene let prestane døypa borna sine i kyrkja. Men elles gjekk dei sjeldan der. Men striden truga med å gjera venene kjøtlege med di dei greip til uåndelege våpen. Heitast vart striden 1817. På eit møte i Fræna sa ein av leiarane at presten Stenbruck var vantruande, Høyem i Aukra ein kranglefant. Prost Angell i Kvernes ein mammonstræl. Kapellan Hans Grøn i Kornstad ov-etar, og Hans Mod/felt i Bud ov-drikkar. Desse karane hadde sete saman hjå Kaifas og lagt råd om korleis dei skulle fanga Herren med list. Dette vart for stridt. Lesar-flokken skilde seg i to. Dei lovlydige haugianarane prøvde å jamne ut striden. Men han varde heilt til det kom ein prest til Aukra som for alvor var komen ned for Herrens åsyn.	Isachsen Høyem, Anders (Andreas) (I1449)
98	. Familien bor på Halsetmoen da sønnen Sverre blir konfirmert på Byåsen 25.september 1910. Fra Folketelling 1910 for 1660 Strinda herred, Halsetmoen i Byaasen tellingkrets, Strinden prestegjeld og herred: Overkonduktør jernb. Oskar Lorentzen, f.23.februar 1865 i Trondhjem. Forregaaendes hustru Klara Lorentzen, f.11.juni 1864 i Strinden. Barn: Kjørergut Sverre Lorentzen, f.22.mars 1896 på Hamar. Ragnar Lorentzen, 10.desember 1898 på Hamar. Aasta Lorentzen, f.16.februar 1899 i Bergen. Rut Lorentzen, f.19.desember 1902 i Bergen.	Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
99	. Familien bor på Halsetmoen da sønnen Sverre blir konfirmert på Byåsen 25.september 1910. Fra Folketelling 1910 for 1660 Strinda herred, Halsetmoen i Byaasen tellingkrets, Strinden prestegjeld og herred: Overkonduktør jernb. Oskar Lorentzen, f.23.februar 1865 i Trondhjem. Forregaaendes hustru Klara Lorentzen, f.11.juni 1864 i Strinden. Barn: Kjørergut Sverre Lorentzen, f.22.mars 1896 på Hamar. Ragnar Lorentzen, 10.desember 1898 på Hamar. Aasta Lorentzen, f.16.februar 1899 i Bergen. Rut Lorentzen, f.19.desember 1902 i Bergen.	Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
100	. Foreldre: Gudrød Veidekonge og Åsa, datter av Agder-kongen Harald Granraude. Ifølge sen tradisjon gift med: 1) Ragnhild, datter av kong Harald Gullskjegg i Sogn. 2) Ragnhild, datter av Sigurd Hjort; i eldre tradisjon antakelig bare 1 ekteskap (det første). Far til Harald 1 Hårfagre; halvbror av Olav Geirstadalv. I den historiske overleveringen spiller Halvdan Svarte først og fremst en rolle som far til riksgrunnleggeren Harald Hårfagre. Det foreligger ingen beretninger om ham som kan spores lenger tilbake enn til lærde genealogier fra første halvdel av 1100-tallet. Her var slektslinjene til gamle kongeslekter hovedtema. Halvdan befinner seg i overgangen mellom 2 ætter, Ynglingeætten og Hårfagreætten, som halvbror av ynglingekongen Olav Geirstadalv og far til Harald Hårfagre. Han fikk en fast plass i de følgende kongesagaene, som ble skrevet senere på 1100-tallet og 1200-tallet, til tross for at sagaskriverne hadde lite å fortelle. Ingen samtidige kilder gir opplysninger om Halvdan eller sier direkte at han var far til Harald Hårfagre, om vi ser bort fra at Harald kalles for Halvdanssønnen i en enkelt strofe i Haraldskvæði, som ble diktet kort etter slaget i Hafrsfjord. Halvdan var et vanlig navn i vikingtiden, og den senere tradisjonen opererer også med en annen Halvdan Svarte, som gjøres til sønn av Harald Hårfagre. Alt i alt kan man derfor ikke gå ut fra som sikkert at den litterære tradisjonen om Halvdan Svarte svarer til historiske realiteter, selv om den godt kan gjøre det. Snorres bilde av Halvdan har en klar tendens: Det gjelder å gjøre Halvdans rike til en prototyp for sønnens senere og enda mer omfattende rikssamling. Derfor lar Snorre Halvdan – med utgangspunkt i Vestfold, som han skulle ha overtatt etter faren – gjøre omfattende erobringer på Østlandet, først i Viken og deretter i det indre østlandsområdet. I tillegg skulle Halvdan ha overtatt kongedømmet på Agder, der moren var kongedatter og han selv hadde sin oppvekst. Han skulle også ha fått fotfeste på Vestlandet gjennom arv etter sin første hustru, Ragnhild, som var datter av kong Harald Gullskjegg i Sogn. Så vidt vi kan se, er dette et noe annet bilde enn det som forelå i den første fasen av norsk-islandsk historieskrivning, rundt 1130. I den latinske Historia Norvegiæ (ca. 1180), som bygger på Are Frodes eldre verk om de norske kongene (nå tapt), omtales Halvdan som opplandskonge, med et regnum in montanis (kongerike i fjellene), i likhet med faren Gudrød Veidekonge. Den samme innlandstilknytningen synes å være hovedsaken i kvadet Nóregs konungatal (ca. 1190), som er en kongehistorie på vers bygd på et verk av Ares forgjenger Sæmund Frode (heller ikke bevart). Mye taler også for at det først var de senere sagaskriverne som fant på å la Halvdan Svarte være gift 2 ganger – med kvinner som begge het Ragnhild og som begge fikk sønner som het Harald. Den siste ble Harald Hårfagre, og siden Ragnhild nummer 2 ble fremstilt som ætling av den danske sagnkongen Ragnar Lodbrok, fikk Harald dermed en like fornem ættlinje på morssiden som han angivelig hadde på farssiden. Alle kilder er samstemte når det gjelder omstendighetene rundt Halvdans død – at han gikk gjennom isen på Randsfjorden og druknet. Ifølge Nóregs konungatal ble han gravlagt på gården Stein i Hole på Ringerike. Senere sagaskrivere, som tilskriver Halvdan et stort rike, sier imidlertid at kongens lik ble delt og gravlagt flere steder, siden alle ville ha sin del av den døde kongen. Den såkalte Halvdanshaugen på Stein, som Halvdan Svarte særlig er blitt knyttet til, er aldri gravd ut, men undersøkelser 1998–1999 tyder så langt på at haugen er betydelig eldre enn 800-tallet. Kilder og litteratur: Heimskringla. Historie Norvegiæ. Fagrskinna. H. Koht: Innhogg og utsyn, 1921. d.s.: biografi i NBL1, bd. 5, 1931. Ólafia Einarsdóttir: Harald Dovrefostre af Sogn, i HT, bd. 50, 1971, s. 131–166. C. Krag: Ynglingatal og ynglingesaga, 1991. d.s.: Vikingtid og rikssamling 800–1130, bd. 2 i ANH, 1995. Vi har kun Snorres ord for at Halvdan Svarte hørte til Ynglingeætten. Han skal ha vært sønn til Gudrød Veidekonge og Åsa, og dermed en yngre halvbror av Olav Geirstadalv. Geirstad er antagelig Gjekstad i Sandar. Dette er nabogården til Gokstad, der en svær skipshaug ble gravd ut i 1880, og grunnen der haugen lå, har antagelig i sin tid tilhørt Gjekstad. En høvding i 50-60 års alderen lå i skipet, og dateringen kan passe, slik at det kan være fristende å tenke på Olav. Tradisjonen kaller ham Geirstadalv. Det er merkelig lite i overleveringen som knytter Harald Hårfagre til Vestfold. Vi må likevel bli stående ved, som det rimeligste, siden det ikke finnes spor av noen annen opprinnelse i overleveringen, at Halvdan Svarte virkelig var et skudd på Ynglingeætten i Vestfold. Men han kan ha tilhørt en nordligere gren. Saga og sagn knytter ham først og fremst til Ringerike og Hadeland, og den sikreste tradisjonen om hans grav er den som sier at han ble hauglagt på Stein på Ringerike. Vi regner altså med at han rådde for et ikke ubetydelig rike på Vest-Opplandene, men at han også har fått Vestfold i sin makt, vel etter at Ragnvald Olavsson på en eller annen måte er forsvunnet ut av bildet. Halvdan Svarte skal ha vært gift med Ragnhild, datter av en kong Harald Gullskjegg i Sogn. Halvdan var årsgammel da faren falt og Åsa tok ham med til Agder og tok riket etter sin far. Fikk kongedømme på Agder 18 år gammel. Halvdan var en stor kriger og la under seg Vingulmark, Romerike, Hedmark og andre deler av Opplanda. Gift med Ragnhild, datter til Sigurd Hjort, konge på Ringerike. Mor til Ragnhild var Tyrne, datter til Klakk-Harald, konge på Jylland. Tyrne var søster til Tyre Danmarksbot som var gift med Gorm den gamle. Ragnhild og Halvdan fikk sønnen Harald. Halvdan kjørte gjennom isen på Randsfjorden ved Røykenvik og druknet på vårparten 860. Liket ble delt i 4 og hauglagt i hver sin landsdel. Snorre skriver: Halvdan var årsgammel da faren falt. Åsa, mor hans, reiste straks vest til Agder med ham, slo seg ned der og tok det rike som far hennes hadde hatt. Der vokste Halvdan opp, han ble snart stor og sterk, han var svart i håret, og ble kalt Halvdan Svarte. Da han var 18 år gammel, fikk han kongedømme på Agder, like etter reiste han til Vestfold og delte riket der med broren Olav. Samme høst drog han med en hær til Vingulmark mot kong Gandalv, de hadde mang en strid og det var seier på begge sider, men til slutt ble de forlikt; Halvdan skulle ha halve Vingulmark, slik som Gudrød, far hans hadde hatt før. Etterpå tok kong Halvdan opp på Romerike og la det under seg. Dette fikk kong Sigtrygg greie på, sønn til Øystein; han holdt til på Hedmark og hadde lagt Romerike under seg. Så gikk kong Sigtrygg med en hær mot kong Halvdan, det ble et stort slag, og Halvdan vant; men da flukten begynte, traff ei pil kong Sigtrygg under venstre armen, og så falt han der. Nå la Halvdan hele Romerike under seg. En annen sønn til kong Øystein het Øystein, han var kong Sigtryggs bror og konge på Hedmark. Og da Halvdan hadde reist ut til Vestfold igjen, kom kong Øystein med hæren sin ut på Romerike, og la store deler av landet der under seg. Halvdan Svarte fikk vite at det var ufred på Romerike; han samlet da en hær og drog mot kong Øystein; det kom til strid, og Halvdan seiret; Øystein flyktet opp til Hedmark. Kong Halvdan fulgte etter ham med sin hær opp til Hedmark, der hadde de enda en strid, og Halvdan seiret; Øystein flyktet nord til Gudbrandsdalen til Gudbrand herse, og samlet seg en hær igjen der oppe. Lenger utpå vinteren kom han ned til Hedmark. Han møtte Halvdan Svarte på den store øya som ligger i Mjøsa, der ble det slag, der falt mange på begge sider, men Halvdan seiret. Guttorm falt, sønn til Gudbrand herse, han var den beste unge mannen de hadde på Opplanda. Øystein flyktet nord i Gudbrandsdalen igjen. Nå sendte han en frende, Hallvard Skalk, til kong Halvdan for å be om forlik, og for frendskaps skyld gav Halvdan fra seg halve Hedmark til kong Øystein. Halvdan la under seg Toten og det som heter Land; så tok han Hadeland også, og nå var han en mektig konge. Halvdan Svarte fikk ei kone som het Ragnhild, hun var datter til Harald Gullskjegg, som var konge i Sogn. De fikk en sønn, og kong Harald gav ham sitt eget navn; denne gutten vokste opp i Sogn hos morfaren kong Harald. Harald var blitt gammel og skral og dertil sønneløs, og så gav han riket til dattersønnen Harald og lot ham ta til konge. Litt seinere døde Harald Gullskjegg. Samme vinter døde datter hans, Ragnhild også. Våren etter ble kong Harald den unge sjuk og døde i Sogn; han var da 10 år gammel. Straks Halvdan Svarte fikk vite om sønnens død, tok han av sted med stort følge og reiste nord til Sogn, der tok de godt imot ham. Han krevde rike og arv etter sin sønn, og det var ingen motstand; han la under seg riket der. Da kom Atle jarl den mjove fra Gaular til ham; han var venn til kong Halvdan. Kongen satte Atle jarl over Sygnafylke til å dømme der etter landslov og kreve inn skatter. Kong Halvdan vendte tilbake til Opplanda igjen. Om høsten tok kong Halvdan ned til Vingulmark. Så var det ei natt, Halvdan var på veitsle, og midt på natta kom den mannen som hadde hatt hestevakt, til ham og sa at en hær var kommet og var like ved garden; kongen stod opp med en gang, og bad mennene væpne seg, og går så straks ut og fylker. I det samme kom Gandalvssønnene Hysing og Helsing med stor hær. Det ble et stort slag, men kong Halvdan måtte gi seg for overmakten, og derfor flyktet han til skogs, men mistet mange av sine menn; Olve den spake, kong Halvdans fosterfar, falt der. Etterpå samlet det seg folk om kong Halvdan igjen, og han fulgte etter Gandalvssønnene og nådde dem på Eid ved Øyeren, der kjempet de; Hysing og Helsing falt, og broren Hake kom unna ved flukt. Siden la kong Halvdan under seg hele Vingulmark, og Hake flyktet til Alvheim. Sigurd Hjort het en konge på Ringerike, han var større og sterkere enn noen annen mann, vakrere var han også enn alle andre. Far hans var Helge den kvasse, og mor hans Åslaug, datter til Sigurd Orm-i-auga, Ragnar Lodbroks sønn. De sier han var 12 år gammel, drepte han i enekamp Hildebrann Berserk og 11 mann av samme slag, han gjorde mange andre karstykker, og det er en lang saga om ham. Han hadde 2 barn; Ragnhild het dattera, ei ualminnelig gjæv og vakker kvinne, hun var i 20-årsalderen den gang, og broren hennes Guttorm, var halvvoksen. Om hvordan Sigurd døde, er det fortalt slik: Han rei alene ut i ville skogen som han brukte, han jagde store og farlige dyr, det hadde han lagt seg etter og gjorde det ofte. Da han hadde ridd langt av sted, kom han fram til en rydning et sted bort imot Hadeland, der kom Hake berserk mot ham med 30 mann, de sloss og der falt Sigurd Hjort og 12 av Hakes menn, og han sjøl mistet en arm og fikk 3 andre sår. Etterpå rei Hake til Sigurds gard og tok Ragnhild, datter hans, og Guttorm, hennes bror; han førte dem bort og tok mye gull og sølv og mange dyre saker og hadde med seg hjem til Hadeland, der hadde han store garder. Så lot han stelle til gjestebud og tenkte å holde bryllup med Ragnhild, men det drog ut, for sårene hans blei verre. Hake Hadelendings-berserk lå til sengs av sårene hele høsten og første del av vinteren. Ved juletider kom kong Halvdan til Hedmark, han hadde hørt om alt dette. Tidlig en morgen da kongen hadde kledd på seg, kalte han til seg Hårek Gand, og sa at han skulle ta over til Hadeland og hente Ragnhild til ham, datter til Sigurd Hjort. Hårek gjorde seg i stand og tok med seg 100 mann; han stelte det så han kom over fjorden i grålysningen og fram til Hakes gard; der satte han vakt ved alle dørene på gjestehuset, hvor alle folkene sov, og så gikk de til buret der Hake lå, og brøt det opp, de tok med seg Ragnhild og Guttorm broren hennes, og alt som fantes av gull og sølv; gjestehuset brente de, og alle som var inne i det. Så tok de ei stor og gild vogn, slo et tjeld over den og satte Ragnhild og Guttorm oppi, så drog de ned mot isen. Hake stod opp og gikk etter dem en stund, men da han kom til isen på fjorden, vendte han sverdhjaltet ned og la seg på odden så sverdet stod gjennom ham; der fikk han bane og ble hauglagt på stranda. Kong Halvdan så at de kom over fjorden på isen, han var så skarpsynt; og da han så ei vogn med tjeld, skjønte han det hadde gått som han ville med utsendingene. Da lot han sette fram bord og sendte bud rundt om i bygda og bad mange mennesker til seg, og den dagen ble det stort gjestebud og i det gjestebudet fikk Halvdan Ragnhild, og siden ble hun ei mektig dronning. Mor til Ragnhild var Tyrne, datter til kong Klakk-Harald i Jylland; hun var søster til Tyre Danmarksbot, som var gift med Gorm den gamle som rådde for Danevelde den gang. Dronning Ragnhild drømte store drømmer. Hun var ei klok kvinne. En gang drømte hun at hun syntes hun stod ute i hagen sin og tok en torn ut av serken. Og mens hun stod og holdt på den tornen, vokste den slik at den ble en lang tein, og den ene enden nådde jorda og ble straks rotfast, og like etter var den andre enden av treet høyt oppe i lufta; så syntes hun treet var så stort at hun nesten ikke kunne se toppen på det, og det var et under så tjukt som det var; nederste delen av treet var rød som blod, og treleggen oppover var fager og grønn, men oppe i greinene var det snøhvitt; det var mange store greiner på treet, noen langt oppe og noen langt nede, og greinene var så store at hun syntes de bredde seg over hele Norge og enda lenger. Kong Halvdan drømte aldri. Han syntes det var merkelig, og gikk til en mann som het Torleiv Spake og fortalte det og bad om råd, spurte om han kunne gjøre noe med det. Torleiv sa hva han sjøl brukte gjøre når det var noe han gjerne ville vite; han la seg til å sove i et grisehus, og da slo det aldri feil at han drømte. Kongen gjorde dette, og så hadde han denne drømmen; han syntes han hadde fått langt hår, og hele håret hang i lokker, noen lokker var så lange at de rakk til jorda, andre til midt på leggen, noen til knes, noen til hoftene, noen til midt på livet, noen til halsen og noen var ikke mer enn så vidt kommet opp av hausen, likesom små horn. Lokkene hadde alle farger, men en lokk vant over alle de andre, så fager og lys og stor var den. Han fortalte Torleiv denne drømmen, og han tydet den slik: ei stor ætt skulle komme av ham, og den skulle rå land og rike med stor heder, men ikke alle av ætta med like stor. Og én skulle komme av hans æt, som skulle bli større og gjævere enn alle de andre, og det tror folk for visst at den lokken betydde Olav den hellige. Kong Halvdan var en klok, sannferdig og rettvis, han satte lover og holdt dem sjøl, og han lot andre holde dem, slik at ingen kunne velte lov med makt; han satte også faste bøter for hver sak, og rettet bøtene etter hver manns byrd og stilling. Dronning Ragnhild fikk en sønn, de øste vann over ham og kalte ham Harald. Han ble fort stor og svært vakker; han vokste opp der og lærte snart mange idretter; han hadde godt vett. Hans mor var svært glad i ham, men hans far mindre. Kong Halvdan var i julegjestebud på Hadeland. Det hendte noe så underlig der julaften; da folk hadde gått til bords, og det var en mengde mennesker der, så ble all maten borte fra bordene og alt ølet også; kongen satt sørgmodig igjen og alle andre gikk hvert til sitt. Men kongen ville ha greie på hva alt dette kom av, og så lot han fange en finn som hadde kjennskap til litt av hvert, og ville tvinge ham til å si det, og pinte ham, men fikk ikke noe ut av ham likevel. Finnen vendte seg til Harald, kongens sønn, og bad ham innstendig om hjelp, og Harald bad om nåde for ham, men det nyttet ikke; og så hjalp Harald ham å løpe bort mot kongens vilje og fulgte sjøl med. De drog av sted og kom til et sted hvor en høvding holdt et stort gjestebud, og der var de nok velkomne, så det ut for. Da de hadde vært der til utpå våren, var det en dag høvdingen sa til Harald: Det var svært så faren din tok seg nær av at jeg tok litt mat fra ham her i vinter; men deg skal jeg lønne med et gledelig budskap. Far din er nå død, og nå skal du reise hjem, da skal du få hele riket han har hatt, og dessuten skal du vinne hele Norge. Halvdan Svarte kjørte fra veitsle på Hadeland, og vegen hans falt slik at han kjørte over Randsfjorden; det var på våren; det var varmt av sola og det tinte godt. Og så kjørte de over Røykenvik, der hadde de brukt å vanne buskapen om vinteren, og der det var kommet møkk på isen, hadde det gravd seg hull av solvarmen. Da nå kongen kjørte over der, brast isen under ham, og der druknet kong Halvdan og en mengde mennesker. Da var han 40 år gammel. Han hadde vært så årsæl en konge. Folk sørget så over ham, at da det ble kjent at han var død, og at liket var ført til Ringerike og skulle gravlegges der, kom det stormenn fra Romerike og Vestfold og Hedmark, og alle krevde de å få liket med seg og hauglegge det i sitt fylke; alle trodde at de skulle få godt år om de fikk det. De ble forlikt på den måten at de delte liket i 4 deler; hodet ble lagt i haug på Stein på Ringerike, og hver av de andre tok sin del med seg hjem og haugla den der, og alle disse haugene heter Halvdanshauger. Kilder: Snorre Sturlasson: Halvdan Svartes saga. Cappelen's Norges Historie, Bind 2. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 339. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 458. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 54.	Gudrødsen, Halvdan (I3526)