Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 5,101 to 5,150 of 16,612

#	Notes	Linked to
5101	eaaaen@gmail.com Alice Aaen Irisvej 19, Vester Hassing 9310 Vodskov Danmark	Source (S710)
5102	Eadgifu var datter av Sigehelm, Ealdorman av Kent, Lord av Meapham og Culings.	Eadgiva (Eadgifu) (I12132)
5103	Ealdorman er en politisk tittel for posisjonen som den øverste leder og kongens representant for et fylke i det angelsaksiske England i den tidlige middelalderen. En ealdorman kommanderte hæren for fylket og distriktene under hans kommando på vegne av kongen. En ealdorman ble utpekt av kongen og de som ble utpekt kom opprinnelig fra de eldste og beste familier, men senere ble de ofte valgt blant kongens comites (flertall av comes, i betydningen ledsagere) og mange, spesielt under den tidlige danske perioden, var nye i høyere stillinger og posisjoner. Begrepet forsvant gradvis etter hvert som det ble erstattet av jarl, den norrøne begrepet introdusert av danskene, som utviklet seg til det engelske ordet earl, analogt til count, fra det franske comte, som igjen var avledet fra latinske comes. Ealdorman kan bli sett på som en tidlig form for jarl i det engelske samfunn i middelalderen, for deres ealdormanry har den samme betydning som earldom (jarldømme) i det angel-danske og angel-normanniske England. Et ealdormancy var derimot et angelsaksisk begrep for det styrende organ over flere fylker bestående av mer enn én ealdorman. Ealdorman kommer opprinnelig fra betydning eldre mann eller person, og forbeholder antagelsen at en som er eldre er også ansvarlig. I det angelsaksiske samfunn var en - ealdor - lederen eller høvdingen for familien eller klanen i kraft av sin alder og derfor erfaring. Ordet er basert på eald = gammel. Ealdorman var derimot en politisk tittel som kom i bruk antagelig på 700-tallet, tilsvarende til ealdor.	av Mickle, Ethelred (Aethelred Mucil) (I4853)
5104	Early in his career, Fergus bound himself to the Isles in the form of a marital alliance between Affraic and the reigning King of the Isles, the aforesaid Óláfr. Although the union itself is not dated in contemporary sources, the aforesaid Scandinavian sojourn of the couple's son suggests that the marriage was arranged in the 1130s or 1140s. The alliance forged between Óláfr and Fergus gave the former's family valuable familial-connections with the English Crown, one of the most powerful monarchies in western Europe. As for Fergus, the union bound Galloway more tightly to a neighbouring kingdom from which an invasion had been launched during the overlordsship of Magnús Óláfsson, King of Norway (died 1103). The alliance with Óláfr also ensured Fergus the protection of one of Britain's most formidable fleets, and further gave him a valuable ally outwith the orbit of the Scottish Crown. One possible reason for Fergus' apparent lack of further participation in Anglo-Scottish affairs may have been due to events in the Isles. Although the thirteenth–fourteenth-century Chronicle of Mann portrays Óláfr's reign as one of tranquillity, a more accurate evaluation of his reign may be that he adeptly managed to navigate an uncertain political climate. In regard to Fergus, the acquisition of the Dublin kingship in 1142, by the Islesman Ottar mac meic Ottair (died 1148), may well have represented a threat to the authority of Óláfr, and the prospects of Fergus' aforesaid grandson. By the mid part of the twelfth century, however, the ageing Óláfr's realm may well have begun to buckle under the strain, as perhaps evidenced by the depredations wrought on the Scottish mainland by Óláfr's leading ecclesiast, Wimund, Bishop of the Isles (fl. c.1130–c.1150). Confirmation of Óláfr's concern over the royal succession may well be preserved by the chronicle, which states that Guðrøðr journeyed to the court of Ingi Haraldsson, King of Norway (died 1161) in 1152, where Guðrøðr rendered homage to the Norwegian king, and seemingly secured recognition of the royal inheritance of the Isles. The following year marked a watershed in the history for the Kingdom of the Isles with the successive deaths of David and Óláfr. The latter was slain by three Dublin-based sons of his exiled brother, after which these men—the Haraldsonnar—partitioned Mann amongst themselves. Once in control, the chronicle reveals that the Haraldsonnar fortified themselves against forces loyal to the kingdom's legitimate heir by launching a pre-emptive strike against Fergus. Although the invasion of Galloway was repulsed with heavy casualties, once the Haraldsonnar returned to Mann the chronicle records that they slaughtered and expelled all resident Gallovidians that they could find. This ruthless reaction evidently reveals an attempt to uproot local factions adhering to Affraic and her son. Whatever the case, within months of his father's assassination, Guðrøðr executed his vengeance. Enstrengthened with Norwegian military support, Guðrøðr overcame his three kin-slaying cousins, and successfully secured the kingship for himself. Midway through the twelfth-century, Muirchertach Mac Lochlainn, King of Tír nEógain (died 1166) pressed forth his claim to the high-kingship of Ireland, an office then held by the elderly Toirrdelbach Ua Conchobair, King of Connacht (died 1156). In 1154, the forces of Toirrdelbach and Muirchertach met in a major maritime conflict off the Inishowen coast. According to the seventeenth-century Annals of the Four Masters, Muirchertach's maritime forces were mercenaries drawn from Galloway, Arran, Kintyre, Mann, and "the territories of Scotland". This record appears to be evidence that Guðrøðr, Fergus, and perhaps Somairle, provided ships to Muirchertach's cause. Although Toirrdelbach's forces obtained a narrow victory, his northern maritime power seems to have been virtually nullified by the severity of the contest, and Muirchertach soon after marched on Dublin, gained overlordship over the Dubliners, and effectively secured himself the high-kingship of Ireland for himself. The defeat of forces drawn from the Isles, and Muirchertach's subsequent spread of power into Dublin, may have had severe repercussions concerning Guðrøðr's career. In 1155 or 1156, Somairle and an apparent relative of Ottar precipitated a coup against Guðrøðr, presenting Somairle's son, Dubgall, as a replacement to Guðrøðr's rule. Late in 1156, Somairle and Guðrøðr clashed and divided the Kingdom of the Isles between themselves. Two years later the former drove the latter from the kingship and into exile. It is uncertain why Fergus failed to support his grandson against Somairle. The record of the capture of Domnall mac Máel Coluim at Whithorn in 1156, as recorded by the twelfth–thirteenth-century Chronicle of Holyrood, and Gesta Annalia I, may have bearing on Fergus. Domnall appears to have been a son of Máel Coluim mac Alasdair, who was in turn a claimant to the Scottish throne and somehow related to Somairle. Following David's death in 1153, Somairle and Máel Coluim had risen in revolt against a newly inaugurated Malcolm without much success. Domnall's later capture in western Galloway, therefore, could be evidence that the Meic Máel Coluim claimants had attempted to forcefully carve out a power base in western Galloway. However, the fact that the chronicle makes no mention of such conflict in Galloway, coupled with the fact that Whithorn was a spiritual centre rather than a secular power centre, could suggest that Domnall was in the region under less violent circumstances. If so, it is conceivable that Fergus could have originally forged an understanding with the Meic Máel Coluim before pressure from his sons forced him to desert Domnall's cause. The fact that the latter's capture preceded Somairle's coup could suggest that, although Domnall may have been in the midst of securing Gallovidian support, once Somairle's designs against Guðrøðr became apparent, the Gallovdians handed over Somairle's kinsman to the Scots. There is evidence to suggest that Fergus struggled to maintain control of his lordship during the decade. Such a crisis could well have kept him from intervening in the Isles on Guðrøðr's behalf. As with the latter, the failure of Muirchertach's aforesaid mercenary fleet could have contributed to a loss of Fergus' own authority. Disarray in the lordship is evidenced by Vita Ailredi, which reveals that the region was wracked by inter-dynastic strife during this period. In 1160, Malcolm returned to Scotland having spent months campaigning in the service of the English on the Continent. After successfully dealing with a considerable number of disaffected magnates at Perth, the Chronicle of Holyrood and the Chronicle of Melrose reveal that he launched three military expeditions into Galloway. The circumstances surrounding these invasions is unclear, although what is clear is that Fergus submitted to the Scots before the end of the year. Specifically, according to Gesta Annalia 1, once the Scots subdued the Gallovidians, the conquerors forced Fergus to retire to the abbey of Holyrood, and hand over his son, Uhtred, as a royal hostage. The Chronicle of Holyrood and the fifteenth-century Ordinale of Holyrood corroborate Fergus' monastic retirement, with the former source further recording Fergus' grant of the lands of Dunrod to the abbey. On one hand, it is possible that Fergus himself had precipitated Malcolm's reaction by raiding into the territory between the rivers Urr and Nith. The fact that the Chronicle of Holyrood describes Malcolm's Gallovidian opponents as - federate enemies - and makes no mention of his sons, suggests that Fergus was supported by other accomplices. In fact, it is possible that Malcolm had encountered an alliance between Fergus and Somairle. Evidence of such a coalition may exist in the dating clause of a royal charter that notes a formal agreement between Somairle and Malcolm that Christmas. Additionally, the fact that several churches near Kirkcudbright are recorded to have once belonged to Iona, an ancient ecclesiastical centre that Somairle attempted to revive during his reign in the Isles, could suggest some sort of concord between the rulers. If Somairle and Fergus had indeed been allies, the fall of the latter, coupled with the further advancement of Scottish authority into the Solway region, may have finally brought Somairle to terms with the Scots. An alternate possibility is that the charter clause could be evidence that Somairle supported Malcolm in his suppression and destruction of Fergus. There is also reason to suspect that Ferteth, Earl of Strathearn (died 1171) possessed some sort of affiliation with Fergus. Not only does Ferteth appear to be the most prominent of the disaffected magnates who confronted Malcolm in 1160, but his father is recorded to have taken a leading part in the Battle of the Standard, and Ferteth himself was married to a woman whose name may be evidence that she was a native of Galloway. The aforesaid kin-strife noted by Vita Ailredi could be evidence that Fergus' sons assisted in his overthrow, or at least did little to arrest it. Fergus did not live long after retiring, and died on 12 May 1161, as evidenced by the Chronicle of Holyrood. Surviving sources reveal that he overshadowed his sons during his lifetime, with Uhtred witnessing only three charters and Gilla Brigte none at all. The latter's apparent exclusion from affairs of state could be relevant to the subsequent animosity between the siblings, as well as the difficulties Fergus faced with the men late in his career. Upon Fergus' death, the lordship appears to have been split between the brothers. Although there is no specific evidence for Gilla Brigte's share, later transactions involving Uhtred reveal that the latter held lands in the lower Dee valley, seemingly centred in an area around Kirkcudbright. The fact that this region appears to have formed the core of Fergus' holdings could be evidence that Uhtred was the senior successor. Conceivably, Uhtred's allotment consisted of the lordship's territory east of the river Cree, whilst Gilla Brigte's share was everything east of this waterway. In the wake of Malcolm's destruction of Fergus, the Scottish Crown moved to further incorporate Galloway into the Scottish realm. Uhtred appears to have been granted the territory between the rivers Nith and Urr, whilst Gilla Brigte may have been wed to a daughter or sister of Donnchad, Earl of Fife (died 1204), the kingdom's foremost Gaelic magnate. Scottish authority penetrated into the lordship through the installation of royal officials, and Scottish power was perhaps further projected into Galloway by a royal castle at Dumfries. Surviving royal acta dating to after the fall of Fergus indicate that, from the perspective of the Scottish Crown, the Lordship of Galloway had been integrated into the Kingdom of Scotland, and was subject to the overlordship of Malcolm himself.	av Galloway, Fergus (I15710)
5105	East Northport. Bildet er fra 1932.	Wrege, Wilhelmine Johanne Helene "Eucker" (I9846)
5106	East Side Cemetery.	Torbjørnsen Lille Linge, Ludvig Daniel (I373)
5107	Ebbe Carsten Tønder er omtalt som en - flittig histirisk samler - og tilkjennegjøres av Emilie Bernhoft som den som - har fuldstændiggjort det Grundlag til den Bernhoftske Stamtavle - som hun benyttet til å skrive sin slektsbok over Bernhoft-slekten. Hans søster Anna Margreta ble gift med Anders Bernhoft.	Tønder, Ebbe Carsten (I16552)
5108	Edinburgh	Skrogstad, Elisabeth Myrtle "Brown" (I8436)
5109	Edith av Wessex (ca.1029 – 19.desember 1075), også kalt Eadgythe, var gift med Edvard Bekjenneren, konge av England fra 1045 og til 1066. Edith var datter av Godwin av Wessex og dennes andre hustru Gyda Torkelsdatter. Hun var således søster til Harald Godwinson, konge av England i 1066. Den mektige jarlen Godwin støttet Edvards krav på den engelske tronen da han kom tilbake til England etter sitt eksil i Normandie. Godwin støttet opprinnelig den danske kongen Hardeknut, men da denne døde i 1042 vurderte han å gi sin støtte til den norske kongen Magnus den gode, et krav som også ble støttet av Emma av Normandie, mor til Edvard. Godwin ga til slutt sin støtte til Edvard. Ekteskapet mellom Edvard og Godwins datter var derfor en politisk allianse. Navnformen Edith er en engelsk normalisering av det angelsaksiske Eadgyth som var hennes egentlige dåpsnavn. Hennes mor Gyda var av høy dansk ætt, datter av Torkel Styrbjørnsson, sønnedatter av den legendariske svenske Styrbjørn Sterke og Tyra Haraldsdatter, datter av Harald Blåtann av Danmark. Hun var således i slekt med både den svenske som det danske kongehuset. Faren Godwin var på denne tiden den mektigste jarlen i England, og stammet selv (muligens) ned fra broren til den engelske konge Alfred den store. Ekteskapet mellom Edith og Edvard ga ingen barn. Senere geistlige skribenter har forsøkt å hevde at dette skyldes at Edvard hadde tatt en ed av å leve i sølibat, men moderne historikere har postulert alternative hypoteser som er mer rimelige, blant annet at forholdet mellom hustru og ektefelle ikke var varmt. Ediths far Godwin ble hurtig en leder for opposisjonen når Edvard trakk til seg forbundsfeller fra Normandie. Godwin bekjempet den økende normanniske innflytelsen i England og det toppet seg i en maktkamp mellom jarl og konge. Ved å alliere seg med andre jarler klarte Edvard å få Godwin og sønnene hans landsforvist fra riket i 1051, og Edvard sendte da dronning Edith av sted til et nonnekloster. Ni måneder senere kom Godwin tilbake med en flåte, seilte opp elven Thames til London og tvang kong Edvard til å akseptere at han ble gjeninnsatt med tidligere rettigheter, blant annet sitt store jarledømme i Wessex. Hustruen Edith fikk da komme tilbake fra nonneklosteret i 1052 og innta sin posisjon som dronning av England på nytt. Godwin jarl dør i 1053. Ved Edvards død i januar 1066 ble han etterfulgt av Ediths bror Harald Godwinson da Edvard ikke hadde noen arving. Ved slaget ved Stamford Bridge og rett etterpå i slaget ved Hastings mistet Edith sin brødre Toste, Harald, Gyrth og Leofwine og hun ble derfor det eldste medlem av Godwins barn som overlevde den normanniske erobringen av England. Haralds sønner flyktet til Irland og Tostes sønner dro til Norge. Av alle sine brødre var det vissnok Toste hun sto nærmest. Etter at Vilhelm Erobreren ble konge av England ble Edith plassert på sidelinjen inntil hun døde i 1075. Edith fikk bestilt et verk som nærmest helgenerklærte hennes avdøde mann Edvard: Vita Edwardi Regis (Livet til kong Edvard som hviler ved Westminster). Verket har gitt viktig informasjon om tiden før og under kong Edvards regjering. Det er i henhold til dette verket at Edvard fikk sitt tilnavn - Bekjenneren - ved at han trakk seg tilbake til en verden hvor bønn til Gud rådde og til veldedighetsarbeid. Ettersom Edvard hadde vært en ivrig jeger og soldat kan man anta at hans påståtte fromhet var kun et inntrykk som det passet kirken og hans hustru å kultivere. Bayeux-teppet har tradisjonelt blitt tillagt Vilhelm Erobreren og hans hustru som Mathilda som beskyttere og oppdragsgivere, eller biskop Odo av Bayeux, Vilhelms halvbror. Kunsthistorikeren Carola Hicks har i 2006 kommet opp med hypotesen at derimot Edith av Wessex var beskytter og oppdragsgiver av teppet for å sikre seg en posisjon i det nye hoffet til kong Vilhelm. Denne interessante hypotesen er dog ikke blitt bevist eller har fått gjennomgående anerkjennelse.	Godwinsdatter av Wessex, Gyda (Edith / Eadgythe) (I4750)
5110	Edmonds Memorial Cemetery.	Hove, Marvin (I13287)
5111	Edna J. Stephenson, of Burnsville, formerly of Rose Creek, died on Wednesday, May 10, 2006. She was born in Bennington Township, Minn., on Aug. 21, 1926, to Nils and Anna Johnson. Edna attended LeRoy Public School. She married Lyle J. Stephenson on April 19, 1944, in LeRoy, Minn. They were dairy farmers in the Rose Creek area, where they established a nationally- renowned herd of Registered Ayrshire Cattle. Edna was a member of St. Olaf Lutheran Church in Austin, the St. Olaf Church Circle, and the Red Hat Society in Burnsville. She devoted her life to taking care of her family and friends in need. She also enjoyed celebrating her Swedish roots, having made three trips to Sweden to visit relatives there. She is survived by her daughters: Judy (Gary) Luebke, of Rosemount, Minn.; Cindy (David) Blomquist, of Hastings, Minn.; son, Randy (Janet) Stephenson, of Rose Creek, Minn.; seven grandchildren and one great-grandchild. Edna was preceded in death by her husband, Lyle Stephenson; son, Larry Stephenson; parents, Nils and Anna Johnson; brother, Einar Johnson; and sister, Agnes Breen. Reviewal will be from 5-8 p.m. Sunday, May 14, 2006, at Clasen-Jordan Mortuary. Funeral services will be held at 11 a.m. Monday, May 15, 2006, at St. Olaf Lutheran Church. Casket Bearers will be Travis Blomquist, Gary Luebke, Tom McCloskey, Andrew McCluskey, Justin Schultz and Kurt Sorgatz. Honorary bearers will be Angela Luebke-Schultz, Kristina Luebke-McCluskey, Alysha Blomquist, Carrie Sorgatz, Sarah Stephenson and Kate Stephenson. The family prefers memorials in lieu of flowers.	Johnson, Edna Josephine "Stephenson" (I13393)
5112	Education was very important to my Boyum relatives. My ggrandmother, Bertha, attended college - unheard of for a woman of her times. She was a teacher. Her daughters Eunice and Nora were also teachers and Nora wrote several books, while Eunice wrote only one. Nora then became a librarian. The books were mostly storybooks about her family and her childhood.	Bøyum, Britha (Bertha) "Fladboe" (I4105)
5113	Edvard Adalrådsson var konge i England etter Horda-Knut, sin bror. Han ble kalt Edvard den gode, og det var han også. Mor til kong Edvard var dronning Emma, datter til Rikard Rudajarl. Hennes bror var Robert jarl, far til Vilhjalm Bastard, som da var hertug i Ruda i Normandi. Kong Edvard var gift med dronning Gyda, datter til jarlen Gudine Ulvnadsson. Brødrene til Gyda var Toste jarl, han var eldst, den andre var Morukåre jarl, den tredje Valtjov jarl, den fjerde Svein jarl, den femte Harald, han var yngst. Han vokste opp i kong Edvards hird og var hans fostersønn; kongen elsket ham overmåte høyt og reknet ham som sin egen sønn, for kongen hadde ingen barn sjøl. Det var en sommer at Harald Gudinesson skulle fare til Bretland og fór til skips. Da de kom ut på sjøen, fikk de motvind og dreiv til Havs. De tok land vest i Normandi og hadde hatt en farlig storm. De kom inn til byen Ruda og fant der Vilhjalm jarl. Han tok med glede imot Harald og følget hans, og Harald var der som gjest lenge om høsten, for stormene varte ved, og det var ikke til å komme ut på havet. Da det lei mot vinteren, talte jarlen og Harald om at Harald skulle slå seg til der om vinteren. Harald satt i høgsetet på den ene sida av jarlen, og på den andre sida satt jarlens hustru; hun var den vakreste kvinne en kunne se. Disse 3 satt gjerne og snakket sammen ved drikken og hygget seg. Jarlen gikk oftest tidlig til sengs, men Harald satt lenge om kveldene og talte med jarlens hustru; slik gikk det lenge om vinteren. En gang de talte sammen, sa hun: Nå har jarlen talt med meg og spurt hva vi snakker om så ofte, og nå er han harm. Harald svarte: Vi skal la ham vite snarest mulig alt det vi har pratet om. Dagen etter bad Harald jarlen om å få tale med ham, og de gikk inn i målstua. Der var også jarlens hustru og deres rådgivere. Da tok Harald til orde: Det har jeg å si deg, jarl, at det ligger mer under det at jeg kom hit, enn det jeg hittil har kommet fram med. Jeg tenker å be om din datter til hustru. Dette har jeg ofte talt om for hennes mor, og hun har lovt meg at hun skal støtte denne saken hos deg. Men så snart Harald hadde sagt dette, tok alle de som var til stede, det godt opp og støttet det hos jarlen. Til slutt ble det slik at jarledattera ble festet til Harald. Men da hun var ung, ble det avtalt å vente med bryllupet i noen år. Da våren kom, gjorde Harald ferdig skipet sitt og tok bort. Han og jarlen skiltes i stort vennskap. Harald satte over til England og kong Edvard, men han kom ikke til Valland siden for å holde bryllup. Kong Edvard styrte over England i 23 år; han døde sottedøden i London 5.januar (1066) og ble jordet i Pålskirken, og engelskmennene rekner ham for hellig. Sønnene til Gudine jarl var på den tid de mektigste menn i England. Toste var satt til høvding over hæren til den engelske kongen, og han var landvernsmann da kongen tok til å eldes. Han var satt over alle andre jarler. Harald, hans bror, var støtt den mann i hirden som stod kongen nærmest i all tjeneste, og han hadde tilsyn med alle skattkamrene til kongen. Det er fortalt at da det lei mot døden med kongen, var Harald og noen få andre menn til stede. Da bøyde Harald seg over kongen og sa: Det tar jeg dere alle til vitne på at kongen nå gav meg kongedømmet og all makten i England. Kort etter ble kongen båret død ut av senga si. Samme dag var det høvdingmøte, og det ble talt om kongevalget. Da lot Harald føre fram sine vitner på at kong Edvard gav ham riket på sin dødsdag. Møtet sluttet slik at Harald ble tatt til konge, og han fikk kongsvigsel 13.dagen i Pålskirken; da gav alle høvdinger og alt folket seg under ham. Da Toste jarl, bror hans, fikk greie på det, likte han det ille. Han syntes at han var likså nær til å være konge. Jeg vil, sa han, at landshøvdingene skal velge den til konge som de synes høver best til det - og om dette gikk det ordsendinger mellom brødrene. Kong Harald sa da at han ville ikke gi opp kongedømmet, for han var blitt satt på den trone som kongen hadde, og var siden salvet og hadde fått kongsvigsel. Hele folkemengden sluttet seg også til ham, og han hadde også alle kongens inntekter. Da Harald merket at hans bror Toste ville ta fra ham kongedømmet, trodde han ham ille, for Toste var en klok mann og en gjæv mann og godt til venns med landshøvdingene. Da tok Harald fra Toste hærstyringen og all den makt som han før hadde hatt framfor de andre jarlene der i landet. Toste jarl ville ikke på noen måte finne seg i å være tjener for sin sambårne bror. Han fór da bort med sine folk mot sør over sjøen til Flandern og ble der en kort stund. Så reiste han til Frisland og derfra til Danmark til kong Svein, som var hans frende. De var søsken Ulv jarl, far til kong Svein, og Gyda, mor til Toste jarl. Jarlen bad kong Svein om støtte og folkehjelp. Kong Svein bød ham være hos seg, og sa at han skulle få et slik jarledømme i Danmark at han kunne være en gjæv høvding der. Jarlen sa da: Det er det jeg ønsker, å få fare tilbake til England, til odelen min. Men om jeg ikke får hjelp til det av Dem, konge, vil jeg heller by Dem det at jeg vil gi Dem all den hjelp som jeg har høve til i England, om De vil fare med danehæren til England og vinne landet slik som Knut, Deres morbror. Kongen svarte: Så mye mindre mann er jeg min frende, kong Knut, at jeg knapt kan verge Danevelde mot nordmennene. Gamle Knut fikk Daneriket ved arv, men vant England i hærferd og strid; likevel så det ei tid ut til at han skulle miste livet sitt der. Norge fikk han uten kamp. Nå kan jeg holde så vidt måte at jeg heller retter meg etter mine egne små vilkår enn etter den framgang min frende Knut hadde. Da sa jarlen: Mindre blir det jeg oppnår ved ærendet mitt hit enn jeg tenkte, når du som er så gjæv en mann lar meg være i slik knipe. Det kan nå være at jeg søker vennskap der det er mindre rimelig. Men likevel kan det hende jeg finner en høvding som er mindre redd for å legge store planer enn De, konge. Så skiltes de, kongen og jarlen, og var ikke svært gode venner. Nå vendte Toste ferden til en annen kant, og han kom fram til Norge og reiste til kong Harald, som var i Viken. Da de møttes, bar jarlen fram ærendet sitt for kongen; han fortalte ham alt om sin ferd fra da han fór fra England; han bad kongen om å få hjelp til å vinne riket sitt i England. Kongen sa da at nordmennene ikke hadde noen lyst til å fare til England å herje når de hadde en engelsk høvding over seg. Folk sier det, sa han, at disse engelskmennene er ikke alt for mye å lite på. Jarlen svarte: Mon det er sant det jeg hørte si i England? At kong Magnus, din frende, sendte menn til kong Edvard med den ordsending at kong Magnus eide England med samme rett som Danmark, og dette landet hadde han tatt i arv etter Horda-Knut, slik som de med ed hadde lovt hverandre? Kongen svarte: Hvorfor hadde han det ikke da, når han eide det? Jarlen sier: Hvorfor har ikke du Danmark slik som kong Magnus hadde det før deg? Kongen svarte: Ikke trenger danene å briske seg for oss nordmenn. Stor skade har vi gitt dem, disse frendene dine. Da sa jarlen: Vil ikke du si meg det, så skal jeg si deg det. Derfor la kong Magnus Danmark under seg, fordi høvdingene der gav ham hjelp og derfor fikk du det ikke, fordi hele landsfolket stod imot deg. Derfor kjempet ikke kong Magnus for å vinne England, fordi alt folket i landet ville ha Edvard til konge. Vil du få makt over England, kan jeg lage det slik at størsteparten av høvdingene i England blir dine venner og hjelpesmenn. Det er bare i kongsnavn jeg står tilbake for Harald, min bror. Det vet alle menn at det ikke har vært født noen slik hærmann som du i Norderlanda; det synes jeg er underlig at du kjempet i 15 år for å vinne Danmark, men England ville du ikke ha når det ligger åpent for deg. Kong Harald tenkte nøye over det jarlen sa, og skjønte at det var mye sant i det, og dessuten fikk han også lyst til å vinne riket. Siden talte de sammen, kongen og jarlen, lenge og ofte, og de avtalte da at om sommeren skulle de fare til England og vinne landet. Kong Harald sendte bud over hele Norge og bød ut leidang, halv allmenning. Overalt ble det talt om dette, og det var mange slags gjetninger hvorledes det vel ville gå på denne ferden. Noen reknet opp storverkene til Harald, og sa at ingenting ville være umulig for ham; noen sa at England ville det ikke være lett å vinne, der var mange folk, og så var det en hær der som ble kalt Tingmannalid; i den hæren var mennene så djerve, ar én av dem var bedre enn 2 av de beste hos Harald. Da svarte Ulv Stallare: Kongens stallare trenger ei ferdes i Haralds stavnrom - rikdom vant jeg alltid uten at jeg ble tvunget - om for en tingmann alene to av våre skal vike. Annen vane fikk jeg i ungdommen, lyse kvinne. Den våren døde Ulv stallare. Kong Harald stod ved hans grav og sa da han gikk derifra: Der ligger nå han som var traustest og mest trofast mot kongen sin. Om våren seilte Toste jarl vest til Flandern til møte med de menn som hadde fulgt ham fra England, og med de andre som samlet seg hos ham både fra England og der i Flandern. Hæren til kong Harald samlet seg ved Solund. Da kong Harald var ferdig til å legge ut av Nidaros, gikk han først til kong Olavs skrin og lukket det opp og klipte hans hår og negler og låste så skrinet, men nøklene kastet han ut i Nidelva, og siden har ikke den hellige Olavs skrin vært lukket opp. Da hadde det gått 35 år fra hans fall. Han levde også 35 år her i verden. Kong Harald styrte sørover med den hæren som fulgte ham, til møte med den andre hæren. Der kom det sammen en veldig hær, så det blir sagt at kong Harald hadde nær 200 skip, og dertil proviantskip og småskuter. Da de lå ved Solund, var det en mann på kongsskipet som het Gyrd, som hadde en drøm. Han syntes han stod på kongsskipet og så at det stod ei svær trollkjerring oppe på øya; i den ene handa hadde hun et sverd og i den andre et trau. Han syntes også at han så ut over alle skipene deres, og at det satt en fugl på hver skipsstavn. Det var alt sammen ørner og ravner. Trollkjerringa kvad: Visst er det at kongen østfra blir egget mot vest å fare til møte med lik-knokler mange, for meg er det til nytte. Der kan ravnen finne føde på skipene til seg; den vet den får nok å ete. Alltid slik jeg støtter. Tord het en mann som var på et skip som lå tett ved kongsskipet. Han drømte ei natt at han syntes at han så kong Haralds flåte fare mot et land; han mente å vite at det var England. Han så en stor fylking der i landet, og det så ut som begge hærer gjorde seg ferdige til slag og hadde mange merker oppe. Men framfor hæren til mennene i landet rei ei svær trollkjerring; og hun satt på en varg, og vargen hadde liket av en mann i munnen, og det rant blod av kjeften på den. Men da den hadde ett opp én, kastet hun en annen i munnen på den, og siden den ene etter den andre, og den slukte dem alle sammen. Hun kvad: Trollet lar røde skjoldet skinne når kamp seg nærmer. At kongen uferd farer ser framsynt jotnebrura. Kvinna med kjeven flenger kjøttet av falne hærmenn. Farger i villskap ulven inni munnen med blodet. Nå drømte kong Harald ei natt at han var i Nidaros og møtte sin bror, kong Olav, som kvad et vers for ham: Den digre kongen i mange kamper seiret med ære. Hellig fall i kampen fikk jeg fordi jeg ble hjemme. Det reddes jeg for, konge, at kampdøden nå deg venter. Mat du vil bli for varger; slikt volder nok Gud ikke. Mange andre drømmer og andre slags varsler ble fortalt, og de fleste varslet vondt. Før kong Harald tok av sted fra Trondheimen, hadde han latt sin sønn Magnus ta til konge der, og satt ham til å styre i Norge når han sjøl fór bort. Tora Torbergsdatter ble også igjen, men dronning Ellisiv og døtrene hennes, Maria og Ingegjerd reiste med ham. Olav, sønn til kong Harald, fór også med ham ut av landet. Da kong Harald var ferdig, og han fikk bør, seilte han ut på havet og kom inn ved Hjaltland; men noen av skipene hans kom til Orknøyene. Kong Harald lå bare ei kort tid før han seilte til Orknøyene, og derifra fikk han med seg en stor styrke og jarlene Pål og Erlend, sønnene til Torfinn jarl. Men han lot etter seg der dronning Ellisiv og døtrene deres Maria og Ingegjerd. Derifra seilte han sør langs Skottland og så langs England og kom til land der det heter Klevland. Der gikk han i land og herjet straks og la under seg landet; han fikk ingen motstand. Siden styrte kong Harald inn til Skardaborg og kjempet med bymennene der. Han gikk opp på berget som er der, og lot gjøre et stort bål, som han satte ild på. Da bålet flammet opp, tok de noen store staker og skubbet bålet ned i byen. Så tok det ene huset etter det andre til å brenne, og hele byen gav seg. Nå drepte nordmennene mange menn der, og tok alt det gods som de fikk tak i. Engelskmennene hadde da ikke annet vilkår enn å gi seg under kong Harald, om de ville berge livet. Da la han under seg alt land der han fór. Så styrte kong Harald med hele hæren sør langs landet og la til ved Hellornes. Der kom det en flokk imot ham, og der holdt kong Harald slag og vant seier. Etterpå fór kong Harald til Humber og oppetter elva og la til land der. Da var jarlene Morukåre og Valtjov oppe i Jorvik, og de hadde en veldig hær. Kong Harald lå i Usa da jarlehæren drog ned imot ham. Da gikk kong Harald på land og tok til å fylke hæren sin. Den ene fylkingarmen stod frampå elvebakken, og den andre vendte opp mot landet mot et dike. Der var det ei dyp brei myr, full av vann. Jarlene lot sin fylking først dra seg ned langsmed elva med hele mengden. Kongsmerket var nær elva; der var fylkingen tjukk overalt, men ved diket var den tynn, og der stod det mannskap som var minst å lite på. Da rykte jarlene ned langsmed diket; den norske fylkingarmen som vendte mot diket, drog seg da tilbake, og engelskmennene satte etter dem og trodde at nordmennene ville flykte. Det var merket til Morukåre som fór fram der. Da kong Harald fikk se at fylkingen til engelskmennene hadde kommet ned langsmed diket rett imot dem, lot han blåse hærblåst og egget hæren av all kraft. Han lot bære fram merket Landøydan. Hæren gikk på så hardt at alt rømte unna for dem, og det ble et veldig mannefall i jarlehæren. Snart vendte hele hæren seg på flukt; somme flyktet opp med elva eller nedover, og de fleste sprang ut i diket. Der lå de falne så tjukt at nordmennene kunne gå tørrføtt over. Der satte Morukåre livet til. Så sier Stein Herdisson: I elva strøk med mange, mennene sank og druknet. Om unge Morukåre mange menn falt tidlig. Fjalerkongen på flukten fienden dreiv, og hæren rente alt det den maktet. Denne dråpa diktet Stein Herdisson om Olav, sønn til kong Harald, og nevner her at kong Olav var med kong Harald sin far, i slaget. Om det blir det også talt i Haralds-stikken: Falne menn i myra lå; hærmenn til Valtjov med våpen felt, så at de kunne, de kampvante nordmenn, gå over diket på dynger av lik. Valtjov jarl og de menn som kom seg unna, flyktet opp til byen Jorvik, og der ble det et veldig mannefall. Dette slaget var onsdag før Matteusmesse (20.september 1066.) Toste jarl hadde kommet vestfra Flandern til kong Harald så snart han kom til England, og jarlen var med i alle disse slagene. Da gikk det som han hadde sagt til Harald da de møttes forrige gang, at en mengde menn dreiv til dem i England; det var frender og venner til Toste jarl, og det ble til stor folkehjelp for kongen. Etter det slaget som det nyss er fortalt om, gikk alt folket i de nærmeste bygdene under kong Harald, men noen rømte. Nå drog kong Harald av sted for å vinne byen og la hæren ved Stamford bru. Men fordi kongen hadde vunnet så stor seier mot store høvdinger og en veldig hær, var alle folk redde og tvilte på om de kunne gjøre motstand. Da tok bymennene den utveg at de sendte bud til kong Harald og bød seg til å overgi både seg sjøl og byen til ham. Det gikk budsending om dette slik at søndag (24.september) fór kong Harald med hele hæren til byen; kongen og hans menn satte ting utenfor, og bymennene kom til tinget. Her samtykte hele folket i å gå inn under kong Harald og gav stormannssønner til gisler etter det kjennskap som Toste jarl hadde til alle i denne byen. Om kvelden fór kongen til skipene sine med en seier som hadde gjort seg sjøl, og han var lystig og glad. Det ble fastsatt ting i byen til tidlig om mandagen; da skulle kong Harald sette styresmenn i byen og gi len og rettigheter. Samme kvelden etter solnedgang kom kong Harald Gudinesson sørfra til byen med en veldig hær. Han rei inn i byen med alle bymennenes vilje og samtykke. Det ble satt mannskap ved alle byportene og på alle veger, så nordmennene ikke skulle få nyss om det. Denne hæren var i byen om natta. Om mandagen da Harald Sigurdsson hadde fått seg dugurd, lot han blåse til landgang. Han gjorde hæren i stand og skiftet mannskapet og avgjorde hvem som skulle fare, og hvem som skulle bli igjen. I hver avdeling lot han 2 mann gå opp, mens én ble igjen. Toste jarl gjorde seg ferdig til å gå i land med sin flokk sammen med Harald; men for å holde vakt ved skipene ble tilbake Olav kongssønn og Orknøyjarlene Pål og Erlend og Øystein Orre, sønn til Torberg Arnesson. Han var den gjæveste og den kongen var mest glad i av alle lendmennene, og da hadde kong Harald lovt ham Maria, sin datter. Det ble framifrå godt vær og hett solskinn. Mennene lot brynjene bli tilbake og gikk i land med skjold og hjelm og spyd, med sverd i beltet, og mange hadde piler og bue, og de var lystige og glade. Men da de kom nær byen, rei en stor hær imot dem; de så støvrøyken av hestene og innimellom vakre skjold og hvite brynjer. Da stoppet kongen hæren, lot kalle til seg Toste jarl, og spurte hva det vel kunne være for en hær. Jarlen svarte at det så mest ut til at det kunne være ufredsmenn; men det kunne også være noen av hans frender som kom og bad om nåde og vennskap og til gjengjeld ville stille seg under kongens vern og trygd. Da sa kongen at de først skulle gjøre holdt og se å få bedre greie på hæren. De gjorde så, og hæren ble større dess nærmere den kom, og overalt var det å se på som isstykker når det skinte av våpnene. Kong Harald Sigurdsson sa da: La oss finne på et godt og klokt råd; for det er ikke til å dølge at det er ufred, og det er visst kongen sjøl. Da sa jarlen: En utveg har vi, og det er å vende tilbake til skipene så fort vi kan etter mannskapet vårt og våpnene, og at vi gjør motstand så godt vi kan; eller i annet fall kan vi la skipene verge oss, da kan hestfolk ikke ha noen makt over oss. Da sa kong Harald: Noe annet vil jeg gjøre: sette 3 spreke karer på de raskeste hestene og la dem ri så fort de kan, og si dette til mannskapet vårt, og da vil de fort komme oss til hjelp, og engelskmennene kan nok vente å få en hard strid før vi ligger under. Da sa jarlen at han ville la kongen rå i dette som i alt annet, og han sa at heller ikke han hadde lyst til å flykte. Så lot kong Harald sette opp merket sitt, Landøydan. Frirek het den mannen som bar merket. Nå fylkte kong Harald hæren og lot fylkingen være lang og ikke tjukk; og så bøyde han fylkingarmene tilbake, så de nådde sammen. Da var det en vid ring, tjukk og jevn på alle sider utenpå, skjold ved skjold, og likeså oventil. Kongens avdeling stod utenfor ringen, og der var merket. Det var utvalgte hærfolk. På et annet sted var Toste jarl med sin avdeling; han hadde et annet merke. Slik hadde kongen latt fylke fordi han visste at hestfolket var vant til å gjøre anfall i småflokker og straks dra seg tilbake igjen. Nå sa kongen at hans avdeling og jarlens avdeling skulle gå fram der det mest trengtes, men buemennene våre skal også være med oss, og de som står fremst, skal sette spydskaftene i jorda og vende oddene mot brystet til rytterne, dersom de rir inn på oss. Men de som står i neste rekke skal sette spydoddene mot brystet på hestene. Kong Harald Gudinesson var kommet der med en veldig hær, både hestfolk og fotfolk. Kong Harald Sigurdsson rei omkring fylkingen og mønstret den. Han satt på en svart blesset hest. Hesten falt under ham så kongen stupte framover og falt av. Han stod fort opp og sa: Fall er hell på ferden. Da sa den engelske kongen Harald til de nordmennene som var sammen med ham: Kjente dere den store mannen som falt av hesten der, med den blå kjortelen og den vakre hjelmen? Det er kongen sjøl, sier de. Den engelske kongen sa da: En stor og mektig mann; men nå er det rimeligst at det er ute med lykken hans. Nå rei tjue ryttere av Tingmannalid fram for fylkingen til nordmennene, de var helt brynjekledde, både de sjøl og hestene deres. Da sa en rytter: Er Toste jarl i hæren? Han svarte: Ikke er det noen grunn til å dølge det; her kan dere finne ham. Da sa en rytter: Harald, din bror, sender deg hilsen og de ord at du skal få grid og hele Nordimbraland, og heller enn at du skulle la være å slutte deg til ham, vil han gi deg tredjedelen av hele riket med seg. Da svarte jarlen: Det er et annet tilbud enn ufred og svivøring slik som i vinter. Hadde dette tilbudet vært satt fram den gang, ville mang en mann vært i live, som nå er død, og da ville det ha stått bedre til med Englands rike. Om jeg nå tar imot dette vilkåret, hva vil han by kong Harald Sigurdsson for hans arbeid? Da sa rytteren: Han har sagt noe om det som han vil unne ham av England: Sju fot rom eller så mye lenger som han er høyere enn andre menn. Da sa jarlen: Far nå tilbake og si til kong Harald at han skal gjøre seg klar til slag. Annet skal nordmennene si med sannhet enn at Toste jarl gikk fra kong Harald Sigurdsson og til fiendeflokken hans da han skulle vest i England. Heller skal vi gjøre én ting, dø med ære eller få England med seier. Så rei rytterne. Da sa kong Harald Sigurdsson til jarlen: Hvem var han, denne ordhage mannen? Jarlen svarte: Det var kong Harald Gudinesson. Da sa kong Harald Sigurdsson: Altfor lenge var dette skjult for oss; de var kommet så nær hæren vår at ikke skulle denne Harald ha kunnet fortelle om våre menns død. Da sa jarlen: Sant er det herre; uvarlig fór en slik høvding, og det kunne ha gått så som De sier. Jeg skjønte at han ville by meg grid og et stort rike, men at jeg ville bli hans banemann om jeg hadde sagt hvem han var. Jeg vil heller at han skal være min banemann enn jeg hans. Da sa kong Harald Sigurdsson til sine menn: En liten mann var dette, men han stod fast i stigbøylen. Så blir det fortalt at kong Harald Sigurdsson kvad dette verset: Fram la oss gå i fylkingen brynjeløse mot blåsvart egg. Hjelmer skinner, jeg er brynjeløs, nå ligger vår rustning nede på skipene. Emma het brynja hans; den var så sid at den rakk ned midt på beinet, og så sterk at våpen aldri hadde bitt på den. Da sa kong Harald Sigurdsson: Dette var dårlig diktet, og jeg får gjøre et annet vers som er bedre. Så kvad han dette: Ikke vi i kampen kryper sammen bak skjoldet av frykt for våpenbraket, så bød den ordfaste kvinne. Hun som bar halsband, bad meg hodet høyt å bære i kampen der hvor sverdet og hjerne-skallene møtes. Da kvad Tjodolv også: Ikke skal jeg kongens unge arvinger svike, om kongen faller i striden; slikt skjer som Gud vil det. Sol ei på kongsemner bedre enn begge disse skinner. Rådsnare Haralds hevnmenn er fullvoksne hauker. Nå begynte slaget, og engelskmennene rei mot nordmennene. Motstanden var hard, og det var ikke lett for engelskmennene å ri inn på nordmennene for skytingen, og de rei i ring omkring dem. I førstningen var slaget bare løst så lenge nordmennene holdt sammen fylkingen. Engelskmennene rei hardt på, og straks fra igjen når de ikke fikk gjort noen ting. Da nordmennene så det, og syntes at de rei mot dem uten kraft, satte de inn på dem og ville forfølge. Men da de hadde brutt skjoldborgen, rei engelskmennene mot dem fra alle kanter og gikk løs på dem med spyd og skyting. Da kong Harald Sigurdsson fikk se det, gikk han fram i slaget der våpenregnet var tettest. Der ble da kampen hardest, og det falt mange folk på begge sider. Da ble kong Harald Sigurdsson så vill at han sprang helt fram av fylkingen og hogg med begge hender. Da stod verken hjelm eller brynje for ham. Alle de som stod nærmest, drog seg unna; da var det nær ved at engelskmennene måtte flykte. Så sier Arnor Jarlaskald: Den hugstore kongen hadde stort mot til vern i kampen; stridssnar var kongen og uredd, aldri han visste av reddhug. Der hos hersers høvding hæren ble vitne til dette at hans blodige sverdegg såret fiender til døden. Kong Harald Sigurdsson ble såret av ei pil i strupen, og det ble hans banesår. Han falt da, og hele den flokken som gikk fram sammen med ham, så nær som de som veik tilbake, og de berget merket. Da ble det hard strid igjen, og nå gikk Toste jarl under kongsmerket. På begge sider tok de nå til å fylke for annen gang, og da ble det en lang stans i slaget. Da kvad Tjodolv: Ille svi vi måtte; stedt i fare er hæren. Uten grunn har Harald østfra bydd oss hærferd. Slik måtte den djerve høvding dagene sine ende, så alle vi kom i fare; han falt, den lovpriste kongen. Men før slaget tok til igjen, bød Harald Gudinesson grid til Toste jarl, sin bror, og til de andre menn som da levde igjen av nordmannshæren. Men nordmennene ropte alle på én gang, og sa at før skulle de falle den ene oppå den andre, før de tok imot grid av engelskmennene, og de satte i hærrop, og så tok slaget til på nytt lag. Så sier Arnor Jarlaskald: Kongen som otte vakte, i en ulykkesstund fant døden. Skinnende gylne piler sparte ei røverfienden. Den gavmilde kongens venner valgte alle å falle om sin hærvante høvding heller enn grid å få. Øystein Orre kom nettop i det samme fra skipene med de menn som fulgte ham. De var helt brynjekledde. Øystein fikk da kong Haralds merke, Landøydan. Nå ble det slag for tredje gang, og dette slaget ble så hardt som noe før. Da falt mange engelskmenn, og det var nær ved at de hadde tatt flukten. Denne striden fikk navnet Orre-ria. Øystein og hans menn hadde fart fra skipene med slik hast at de var så trøtte i forvegen at de nesten var blitt uføre til kamp før de kom til slaget, men siden ble de så ville at de ikke vernet seg med skjoldene så lenge de kunne stå på føttene. Til slutt kastet de av seg ringbrynjene. Da var det lett for engelskmennene å finne hoggested på dem; noen sprengte seg reint og døde usåret. Nesten alle stormenn blant nordmennene falt. Dette var på slutten av dagen. Det gikk her som rimelig var, at ikke alle var like gode; mange flyktet, og det var mange som kom seg unna på annen måte. Det ble mørkt om kvelden før det var slutt på alle mannedrap. Styrkår, stallare hos kong Harald Sigurdsson, en gjæv mann, kom seg unna. Han fikk seg hest og rei så bort. Om kvelden ble det vind og temmelig kaldt, og Styrkår hadde ikke flere klær enn bare skjorte og hjelm på hodet og et nakent sverd i handa. Han tok til å fryse da trøttheten gikk av ham. Da kom det en mann i ei vogn kjørende imot ham, og han hadde på seg en fóret skinntrøye uten ermer. Da sa Styrkår: Vil du selge meg trøya, bonde? Ikke til deg, sa han; du er nok en nordmann, jeg kjenner deg på målet. Da sa Styrkår: Om jeg er en nordmann, hva vil du da? Bonden svarte: Jeg ville gjerne drepe deg, men nå er det så ille at jeg ikke har noe våpen som duger. Da sa Styrkår: Om du ikke kan drepe meg, bonde, så skal jeg friste om jeg kan drepe deg, og dermed svinger han sverdet og setter det i halsen på ham, så hodet gikk av. Så tok han skinntrøya, sprang opp på hesten og rei ned til stranda. Ruda-jarlen Vilhjalm Bastard fikk høre at kong Edvard hans frende var død, og det med, at da var Harald Gudinesson tatt til konge i England, og at han hadde fått kongsvigsel. Men Vilhjalm mente at han hadde større rett til riket i England enn Harald på grunn av frendskap mellom ham og kong Edvard. Det var også en grunn at han syntes han burde betale Harald for den svivøring han hadde vist ved at han hadde brutt festemålet med hans datter. På grunn av alt dette drog Vilhjalm sammen en hær i Normandi og hadde en stor mengde menn og nok av skip. Den dagen han skulle ri ut av byen til skipene sine, og han var kommet opp på hesten, gikk hans hustru til ham og ville tale med ham. Men da han så det, sparket han til henne med hælen og satte sporen for brystet på henne, så den stod dypt inn. Hun falt og fikk straks sin død. Men jarlen rei til skipet og fór med hæren til England. Der var hans bror, biskop Otta òg med. Da jarlen kom til England, herjet han og la under seg landet hvor han kom. Vilhjalm jarl var større og sterkere enn andre, en god rytter, en stor hærmann. Han var svært hard av seg, men en klok mann. Det ble sagt at han ikke var til å lite på. Harald Gudinesson gav Olav, sønn til kong Harald Sigurdsson, lov til å fare bort med det mannskapet som var hos ham og ikke hadde falt i kampen. Men kong Harald vendte seg så med hæren sin sør i England, fordi han hadde fått vite at Vilhjalm Bastard fór nordover i England og la under seg landet. Med kong Harald var da brødrene hans Svein, Gyrd og Valtjov. Harald og Vilhjalm møttes sør i England ved Hastings. Der ble det et stort slag; og der falt kong Harald og Gyrd jarl, bror hans, og en stor del av hæren deres. Det var 19 dager etter (14.oktober 1066) at kong Harald Sigurdsson falt. Valtjov jarl kom seg unna på flukt; seint en kveld møtte jarlen en avdeling av Vilhjalms menn. Da de fikk se Valtjov jarls folk, flyktet de unna til en eikeskog; det var 100 mann. Valtjov jarl satte ild på skogen og brente opp alt sammen. Så sier Torkjell Skallason i Valtjovsflokken: Kongens hundre hirdmenn hærmannen lot brenne i heite ild; for krigsfolk kvelden ble en svi-kveld mennene måtte - det vet jeg - under vargeklo ligge. Spydet rikelig føde skaffet den mørke ulven. Vilhjalm lot seg ta til konge i England. Han sendte bud til Valtjov jarl at de skulle forlikes og gav ham grid til et møte. Jarlen fór med noen få mann; men da han kom på heia nord for Kastalabru, kom det 2 årmenn mot ham med en flokk og tok ham og la ham i lenker, og siden ble han halshogd, og engelskmennene rekner ham for hellig. Så sier Torkjell: Visst er det at Vilhjalm, våpenfargeren sørfra, som kom over kalde havet, den kampdjerve Valtjov har sveket. Sant er at seint vil manndrap stanse nå i England. Djerv og snar var min herre, det dør ikke gjævere fyrste. Vilhjalm var siden konge i England i 21 år, og etterkommerne hans hele tiden etterpå. Olav, sønn til kong Harald, styrte bort fra England med hæren sin. De seilte ut fra Ravnsør og kom om høsten til Orknøyene. Der fikk de høre at Maria, datter til kong Harald Sigurdsson, hadde fått brådød samme dag og samme stund som hennes far kong Harald falt. Olav ble der om vinteren. Men sommeren etter fór kong Olav øst til Norge; der ble han så tatt til konge sammen med Magnus, sin bror. Dronning Ellisiv drog østover sammen med Olav, sin stesønn, og Ingegjerd hennes datter fulgte også med. Da kom også Skule sammen med Olav vestfra over havet, han som siden ble kalt kongsfostre, og Kjetil Krok, hans bror. De var begge gjæve og ættstore menn fra England, og begge var uvanlig kloke, og kjære venner av kongen. Kjetil Krok fór nord til Hålogaland; kong Olav fikk et godt giftermål i stand for ham, og fra ham er det kommet mye storfolk. Skule Kongsfostre var en klok og kraftig mann og så vakker som noen. Han ble styresmann i hirden til kong Olav og talte på tingene; sammen med kongen greide han med hele landsstyringen. Kong Olav ville gi Skule et fylke i Norge, det som han syntes var best, med alle de inntekter og skylder som kongen hadde rett til. Skule takket ham for tilbudet, men sa at han heller ville be om noe annet. Om det blir kongsskifte, da kan det være at gaven blir tatt tilbake. Jeg vil heller, sa han, ta imot noen eiendommer, som ligger nær de kjøpsteder hvor De, herre, er vant til å sitte og ta juleveitsler. Kongen sa ja til dette og skjøtet til ham jordeiendommer øst ved Konghelle og ved Oslo, ved Tønsberg, ved Borg, ved Bergen og nord ved Nidaros. De var nesten de beste eiendommene på hvert sted, og de eiendommene har siden ligget under ættmenn som er kommet av Skules ætt. Kong Olav giftet ham med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdotter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge og hertug Skule. Året etter kong Haralds fall ble liket hans ført vestfra England og nord til Nidaros, og det ble jordet i Mariakirken, som han hadde latt bygge. Det sa alle at kong Harald hadde stått over alle andre menn i klokskap og i å finne på råd, enten han skulle ta en rask avgjørelse, eller han skulle tenke seg om lenge - for seg sjøl eller andre. Han var mer våpendjerv enn noen annen; han var også seiersæl som nylig ble skrevet. Så sier Tjodolv: Sjællendingers øder aldri manglet motet. Hugen er halve seieren, Harald dette sanner. Kong Harald var en vakker mann, og han så verdig ut. Han hadde lyst hår og skjegg og langt overskjegg. Det ene øyebrynet satt noe høyere enn det andre. Han hadde store hender og føtter, men de var velskapte. Han var 5 alen høy. Han var hard mot uvenner og refste alltid strengt når noen gjorde ham imot. Så sier Tjodolv: Overmot rådvise Harald refser hos sine tegner. Jeg tror at kongens sveiner får straff for det de volder. Slik byrde får de å bære som sjøl de har bundet. På tvist gjør Harald ende, gjør rett og skjel mot alle. Kong Harald var urimelig kjær etter makt og all slags vinning. Han var raus mot vennene sine, dem som han likte godt. Så sier Tjodolv: Ei mark jeg fikk av høvding på hærskip for mitt kvede. Når en har vist seg verdig, med vennskap lønner kongen. Kong Harald var 50 år gammel da han falt. Ingen pålitelige frasagn har vi om hans oppvekst, før han var 15 år, da han var med på Stiklestad i slaget, med kong Olav, bror sin. Siden levde han i 35 år, og i all den tida var det aldri stans med uro og ufred. Kong Harald flyktet aldri fra noe slag, men han fant ofte på en utveg når han kom ut for overmakt. Alle menn som fulgte ham i slag eller hærferd, sa at når han var i stor fare, og det gjaldt å handle raskt, da valgte han den utveg som alle etterpå kunne se hadde vært den som rimeligst kunne bli til hjelp. Halldor, sønn til Brynjolv Ulvalde den gamle, var en klok mann og en stor høvding. Når han hørte folk talte om at de 2 brødrene kong Olav den hellige og Harald var så ulike i lynne, sa han: Jeg var hos begge disse brødrene, og det var godt vennskap mellom oss, og jeg kjente lynnet til begge 2. Men aldri har jeg funnet 2 menn som var likere i sinn. De var begge svært kloke og våpendjerve menn; de ville gjerne ha rikdom og makt, stolte, ikke folkelige; de ville gjerne styre, og de var strenge til å refse. Kong Olav tvang landsfolket til kristendom og rette seder, men straffet hardt dem som ikke ville høre på det. Landshøvdingene tålte ikke at han dømte rettferdig og likt for alle, og reiste en hær imot ham og felte ham på hans egen grunn, og derfor ble han hellig. Men Harald herjet for å få ære og makt og tvang under seg alt det folk som han kunne, og han falt på andre kongers grunn. Til daglig viste begge brødrene fin framferd, og de var vyrke om sin ære. De var vidfarende og viste stort tiltak; derfor ble de også navngjetne vidt omkring. Kong Magnus Haraldsson rådde for Norge den første vinteren etter kong Haralds fall, og siden styrte han landet i 2 år sammen med sin bror Olav. Da var det 2 konger; Magnus hadde norddelen av landet, og Olav østdelen. Kong Magnus hadde en sønn som het Håkon. Steigar-Tore fostret ham; han var en uvanlig lovende ung mann. Etter kong Harald Sigurdssons fall mente og sa Svein danekonge, at nå var freden til ende mellom nordmenn og daner, og at freden ikke hadde vært satt for lengre tid enn de begge levde, Harald og Svein. Det var da hæroppbud i begge riker. Haralds sønner hadde allmenning av folk og skip ute for Norge, men kong Svein fór sørfra med danehæren. Det fór da sendemenn mellom dem og bar forliksbud. Nordmennene sa at de ville enten holde det samme forlik som var gjort før, eller også kjempe. Derfor ble dette kvedet: Med fredsord og trusler trygde Olav landet. Det vågde ingen konger å kreve riket. Så sier Stein Herdisson i Olavsdråpa : Den stridsdjerve kongen i kaupangen, mot Svein vil verge sin odel hvor den hellige kongen hviler; en høvding mektig er han. Olav konge vil unne ætta si hele Norge, krav på landet bør ikke Ulvs arving reise. I denne stevneleidangen ble det gjort forlik mellom kongene og fred mellom landene. Kong Magnus fikk en sjukdom, rævormsott, og lå ei tid. Han døde i Nidaros og ble jodet der. Han var en konge som ble elsket av hele folket.	Sigurdsen av Norge, Harald "Harald 3" (I3391)
5114	Edvard bekjenneren (angelsaksisk: ?adweard Andettere, latin: Eduardus Confessor, engelsk: Edward the Confessor; 1003 – 5.januar 1066) var nest siste angelsaksiske konge av England, og betraktet som den siste konge som nedstammet fra kongene i Wessex. Han styrte fra 1042 og til 1066. Som sønn av Æthelred 2 (med tilnavnet den rådville) og Emma av Normandie etterfulgte Edvard sønnen av Knut den mektige, og sin egen halvbror, Hardeknut, og således gjenopprettet en kongedømme basert på huset Wessex etter en periode med dansk styre siden Knut erobret England i 1016. Da Edvard døde i 1066 ble han etterfulgt av Harald Godwinson, som deretter ble beseiret og drept det samme året av normannerne under Vilhelm Bastarden (siden kjent som Vilhelm Erobreren) ved slaget ved Hastings. Edgar Ætheling, som også tilhørte huset Wessex, ble utropt som konge av England etter slaget ved Hastings i 1066, men han styrte aldri og ble avsatt etter rundt 8 uker. Som diskutert nedenfor er historikerne ikke samstemte om Edvards ganske lange styre på 24 år. Hans tilnavn reflekterer den tradisjonelle oppfatningen av ham som from og uskyldig. Bekjenneren (kort for bekjenne sin tro) reflekterer også hans omdømme som en helgen som ikke opplevde martyrdøden, i motsetning til kong Edvard Martyren. En del framstiller denne kongen som et styre som førte til forvitringen av den kongelige makt i England og framgangen for huset Godwins maktposisjon grunnet innbyrdesstridene etter hans død uten en arving. Biografene Frank Barlow og Peter Rex har isteden framstilt Edvard som en vellykket konge som var energisk, ressursfull og tidvis nådeløs, og argumenterer for at den normanniske erobringen kort tid etter hans død kom til å ødelegge hans rykte. Imidlertid har Richard Mortimer argumentert for at da familien Godwin kom tilbake fra deres landsforvisning i 1052 betydde det en effektiv avslutning av hans utøvelse av makt, og henviser til Edvards reduserte aktivitet som en klar antydning til at han trakk seg tilbake fra de statlige affærer. Omtrent et århundre senere, i 1161, lot pave Alexander 3 den avdøde kongen bli helligkåret. Han fikk etter sin død tilnavnet - Bekjenneren - det vil si en som bekjenner sin tro på Jesus Kristus og helgen uten å være martyr, og for å skille ham fra hans onkel, den hellige Edvard martyren. Som sankt Edvard var han en av Englands nasjonale helgener fram til kong Edvard 3 adopterte sankt Georg som nasjonal skytshelgen en gang rundt 1350. Edvard bekjennerens festdag er den 13.oktober, feiret både av den katolske kirke i England og Wales, som Den engelske kirke. Edvard var den sjuende sønnen til Æthelred 2 og den første sønnen til hans andre hustru Emma av Normandie. Edvard ble født en gang mellom 1003 og 1005 i Islip i Oxfordshire, og er første gang nedtegnet som et vitne på 2 chartere i 1005. Han hadde en helbror, Alfred, og en søster, Godgifu. I chartere er Edvard alltid listet etter sine eldre halvbrødre, noe som viste han var rangert etter dem. I løpet av sin barndom var England utsatt for en rekke vikingangrep fra nordboere, og invasjon av den danske kongen Svein Tjugeskjegg og hans sønn Knut. Som følge av at Svein erobret den angelsaksiske tronen i 1013 flyktet Emma til Normandie, fulgt av Edvard og Alfred, og deretter av Æthelred. Svein døde uventet den 3.februar 1014, kun måneder etter at England var erobret. Døden inntraff mens han var om bord på sitt skip som lå for anker ved elven Trent i Gainsborough i østlige England. Kongens død snudde om på den politiske situasjonen. Det angelsaksiske rådet, witan, grep da sjansen på å invitere Æthelred tilbake, men kun på den betingelse at han lovte å styre mer rettferdig enn han hadde gjort tidligere. Æthelred aksepterte, og sendte først Edvard og andre talsmenn til England som sine sendebud. Æthelred døde deretter i april 1016, og han ble etterfulgt av Edvards eldre halvbror Edmund Jernside, som fortsatte kampen mot Sveins sønn Knut. I henhold til norrøn tradisjon kjempet Edvard sammen med Edmund, men da Edvard var bortimot 13 år på denne tiden er det høyst tvilsomt. Muligens kan han ha vært med i de bakre rekker på felttoget, men deltok ikke aktivt. Edmund Jernside døde i november 1016, og Knut ble den ubestridte kongen over angelsaksiske England. Edvard ble igjen tvunget å dra i landsforvisning til Normandie sammen med sin bror og søster. Hans mor Emma valgte det motsatte. Hun giftet seg i 1017 med Knut. Det samme året lot Knut henrette Ædwig, den siste overlevende av Edvards halvbrødre. Det etterlot kun Alfred og Edvard som de gjenværende angelsaksiske kravene på tronen. Edvard tilbrakte et kvart århundre i landsforvisning, antagelig hovedsakelig i Normandie, skjønt det er ingen bevis på hans lokalisering før tidlig på 1030-tallet. Han mottok antagelig støtte fra sin søster Godgifu, som giftet seg med Drogo av Mantes, greve av Valois og Vexin en gang rundt 1024. Tidlig på 1030-tallet sto Edvard oppført som vitne på 4 chartere i Normandie, signerte 2 av dem som konge av England. I henhold til den normanniske kronikøren William av Jumièges gjorde Robert 1, hertug av Normandie, et forsøk på invasjon av England en gang rundt 1034 for å plassere Edvard på den engelske tronen, men skipene ble blåst ut av kurs ved Jersey. Han mottok også støtte for sitt krav på tronen for et antall abbeder på det europeiske fastlandet, særskilt Robert, abbed av klosteret Jumièges. Han ble senere Edvards erkebiskop i Canterbury. Det ble sagt om Edvard at han utviklet en intens personlig fromhet i løpet av denne perioden, men moderne historikere vurderer det som et produkt av senere kampanje i middelalderen for å få ham helgenerklært. I Frank Barlows vurdering, hans livsstil synes å ha vært det som var typisk for et medlem av den rustikke adel. Han synes å ha hatt en mager sjanse å erobre den engelske tronen i denne perioden, og hans ambisiøse mor var langt mer interessert å støtte Hardeknut, hennes sønn med Knut. Knut døde i 1035, og Hardeknut etterfulgte ham som konge av Danmark. Det er uklart om det var hensikten at han skulle være konge av England også, men var altfor opptatt av å forsvare sin posisjon i Danmark til å komme til England gjøre sitt krav gjeldende der. Det ble derfor besluttet at hans eldre halvbror Harald Harefot skulle fungere som regent mens Emma holdt Wessex på vegne av Hardeknut. I 1036 kom Edvard og hans bror Alfred hver for seg til England. Emma hevdet senere at de kom som en reaksjon på et brev forfalsket av Harald som inviterte dem til å besøke henne, men historikerne mener at det er mest sannsynlig at hun faktisk hadde invitert dem i en anstrengelse å motvirke Haralds voksende popularitet. Alfred ble tatt til fange av Godwin, jarl av Wessex, som overleverte ham til Harald Harefot, og som lot Alfred bli blindet ved å brenne ut øynene hans. Det gjorde Alfred effektivt ikke egnet som konge, men Alfred døde snart grunnet hans sår. Mordet er antatt å ha vært årsaken til Edvards senere hat og motvilje mot jarl Godwin, og den fremste årsaken til Godwin ble forvist høsten 1051. Det ble hevdet at Edvard kjempet i en vellykket trefning i nærheten av Southampton, og slapp deretter unna til Normandie. Han viste således forsiktighet, men hadde en del erfaring som soldat i Normandie. I 1037 ble Harald akseptert som konge, og det påfølgende året forviste han Emma, som trakk seg tilbake til Brugge i Flandern. Der tilkalte hun Edvard og krevde hans hjelp for Hardeknut, men han nektet; ikke hadde han noen ressurser for å sette i gang en invasjon, og avviste også at han hadde noen interesse selv for tronen. Hardeknut hadde i mellomtiden sikret sin posisjon i Danmark, var i stand til å samle en dansk hær og foreberedte en invasjon, men da Harald døde brått og uventet i 1040, kun 24 år gammel, endret det situasjonen. Han kunne uhindret sammen med sin mor overta tronen i England. Årsaken til Haralds død i Oxford er usikker, den ble tilskrevet en merkelig sykdom, og et angelsaksisk charter tilskrev sykdommen guddommelig dom. I 1041 inviterte Hardeknut sin halvbror Edvard tilbake til England, antagelig som arving ettersom han selv innså at ikke hadde lenge igjen å leve. Quadripartitus, en omfattende samling av juridisk materiale samlet på 1100-tallet, vurdert som overbevisende av historikeren John Maddicott, hevder at Edvard ble tilkalt ved mellomkomst av biskop Ælfwine av Winchester og jarl Godwin. Edvard møtte thegnene fra hele England ved Hursteshever, antagelig Hurst Head, et sted på motsatt side av Isle of Wight hvor det senere ble reist en festning, Hurst Castle. Der ble han mottatt som en konge, forutsatt at han sverget på at han ville fortsette lovene som var blitt vedtatt under Knut. I henhold til Den angelsaksiske krønike ble Edvard sverget inn som konge ved siden av Hardeknut, men et vitnemål som ble utstedt av Hardeknut i 1042 beskrev ham som kongens bror. Som følge av Hardeknuts død den 8.juni 1042, den siste av Knut sønner, støttet Godwin, den mektigste av de angelsaksiske jarlene, Edvard som overtok tronen. Den angelsaksiske krønike beskrev den popularitet han hadde ved troneskiftet: ...før han (Hardeknut) var gravlagt, valgte alle menneskene Edvard som konge i London. Edvard ble kronet den 3.april 1043 i katedralen i Winchester, det gamle setet til kongene i Wessex. I Danmark var de menn som sto nærmest i slekt med det danske kongehuset Harald Torkjellsson, sønn av Torkjell Høge, som var gift med en kusine av Knut den mektige, Gunhild fra Vendland, og Svein, sønn av jarl Ulf Thorgilsson fra Skåne og Knut den stores søster Estrid. Men før deres krav på den danske tronen ble avgjort, invaderte den norske kongen Magnus, sønn av Olav Digre for å gjøre krav på Danmark som han hadde rett til grunnet en avtale med Hardeknut. I 1043 ble Harald Torkjellsson drept av Ordulf av Sachsen, som året før ble gift Ulvhild, søster av kong Magnus. Haralds enke og sønner søkte tilflukt i England (men ble avvist), mens Svein Estridsson ble den danske leder i opposisjon til den norske kongen. Magnus gjorde også krav på England som en del av avtalen med Hardeknut, men hans død i 1047 førte til at hans planlagte invasjon aldri ble en virkelighet. Edvards posisjon da han kom på tronen var svak. Effektiv styre krevde å holde på gode forhold til de 3 mektige jarlene, lojaliteten til det gamle kongehuset i Wessex hadde forvitret under den danske perioden, og kun Leofric nedstammet fra en familie som tjenestegjort under Æthelred 2. Siward var av dansk ætt, og selv om Godwin var angelsaksisk, hadde han vært en av Knuts nye menn, gift med Knuts tidligere svigerinne Gyda Torkelsdatter. Imidlertid hadde Edvard i sine første gjenopprettet det tradisjonelle sterke monarki, og viste seg i Frank Barlows syn som en sterk og ambisiøs mann, en sann sønn av den heftige Æthelred og den imponerende Emma. I 1043 ble Godwins eldste sønn Svein utpekt som jarl av et jarldømme i sørvestlige Midlands, og den 23.januar 1045 ble Edvard gift med Godwins datter Edith. Kort tid etter ble hennes bror Harald Godwinson og hennes dansk fetter Bjørn Estridsson (bror av Svein Estridsson) også gitt jarldømmer i sørlige England. En annen bror, Osbern, levde godt i England, men uten noen offisiell tittel. Med denne posisjoneringen styrte Godwin og hans familie i praksis hele sørlige England. Den mektige gruppe av anglo-danske krigere og statsmenn som aksepterte Edvard som konge ved folkelig valg og fødselsrett, hadde ingen hengivenhet for den slekt han tilhørte. Historikeren Frank Stenton er bestemt på at det aldri kan ha vært noe godt forhold mellom Godwin og Edvard. Godwin hadde overgitt hans bror Arthur til hans død. Selv om Edvard ble nødt til å gifte seg med Godwins datter ble det virkelige vesen av deres forhold vist ved den energi som viste ved å velte jarlen fra hans maktposisjon ved den første muligheten som dukket opp. Første tilbakeslag for Godwins familie kom i 1047 da Svein ble forvist for å ha bortført abbedisse av Leominster. Først i 1049 kom han tilbake for å forsøke å gjenvinne sitt jarldømme, men det ble sagt at det ble bekjempet av Harald og Bjørn, antagelig ettersom de hadde mottatt Sveins landområder i hans fravær. Svein drepte sin fetter Bjørn i et sammenstøt og måtte på nytt dra landflyktighet til Flandern, og Edvards nevø Ralf av Mantes (også kalt for Ralph med tilnavnet det fryktsomme) ble gitt Bjørns jarldømme. Året etter greide imidlertid Godwin å sikre at Svein igjen ble tatt til nåde. Da nyheten om drapet på Bjørn nådde kong Edvard samlet han hele hæren ved Sandwich og erklærte ham som en mann uten ære. Han brukte betegnelsen nithing, avledet fra det norrøne begrepet for det samme, niding. Det interessante i denne historien er ikke forbrytelsen, i henhold til Frank Stenton, men handlingen i kjølvannet. Svein ble funnet skyldig i en handling av avskyelig forræderi fram kun simpelt mord. Å bli funnet skyld i nid var en norrøn praksis som ble etablert av Knuts danske styre og som fortsatt eksisterte etter ham, og til en viss grad fortsatte inn i normannisk tid som da Vilhelm Rufus overfor den engelske militsen i 1088 for å erklære at enhver som var ulydig mot kongens innkallelse skulle bli erklært nithing. Edvard klagde at hans mor hadde gjort mindre for ham enn han hadde ønsket før han ble konge, og også etterpå. I november 1043 red han til Winchester med sine 3 ledende jarler, Leofric av Mercia, Godwin, og Siward av Northumbria for å ta fra henne hennes eiendom, muligens ettersom hun satt på rikdommer som kunne hevdes tilhørte kongen. Hennes rådgiver, Stigand, ble fratatt sitt bispedømme i Elmham i East Anglia, men begge ble senere gjenopprettet til gunst. Emma døde i 1052. Det er et av de uløste mysterier i Edvards styre at hans mor, dronning Emma, synes å ha støttet Magnus av Norges krav på den engelske tronen, skrev Frank Stenton. I 24 år hadde Emma hengitt seg selv til interessene til Knut og hennes barn med ham. Hun snakket flytende dansk. Det er ikke umulig, mener Stenton, at etter dødsfallet av hennes sønn med Knut at hun vurderte å se det engelske riket overgitt til den norske kongen som et mindre onde enn at det ble revidert tilbake til det dynasti som Knut hadde styrtet. Det var godt kjent at kong Magnus av Norge mente å ha rett til den engelske tronen. Avdøde Bjørns eldre bror Svein Estridsson i Danmark var hardt presset av nordmennene, og underkastet seg til Edvard som en sønn i håp om hjelp fra angelsakserne i kampen mot Magnus for kontrollen over Danmark. Frykten for en norsk invasjon var reell og merkbar i England. I 1045 tok Edvard kommandoen over den engelske flåten på 35 skip ved Sandwich i Kent. Tolv måneder senere var en langt større flåte samlet ved samme sted i påvente av en norsk invasjon, men Magnus var altfor opptatt med å bekjempe Svein Estridsson. Svein ble slått på flukt og danene aksepterte Magnus som deres konge. På høsten 1047 var England i større angst for norsk invasjon enn noen gang tidligere. Det var kun Magnus' død i oktober etter å ha ramlet ned av hesten som reddet England og samtidig gjorde det mulig for Svein å overta den danske tronen. Magnus ble etterfulgt av sin onkel, Harald Sigurdson, med tilnavnet Hardråde, som kom tilbake til Skandinavia samme år etter lang periode som leiesoldat i Konstantinopel. Hans første handling som konge var å inngå fred med England. Helt siden 1012, da Torkjell Høge la sine 45 skip i Æthelreds tjeneste, hadde alle engelske konger hatt en stående marine, bestående av store krigsskip av norrønt mønster, bemannet med et profesjonelt mannskap som ble betalt fra det nasjonale skattesystemet. Da trusselen fra Norge var tilsynelatende over aktet ikke Edvard å tynge skatteleggingen med disse skipene. I begynnelsen av 1049 besto flåten av 14 skip. Før året var over hadde han betalt av 9 av skipene og i 1050 ble de 5 gjenværende skipene til sist avviklet. Året etter fjernet kongen den tunge skatten av heregeld som hadde eksistert siden Torkjells dager. Avviklingen av en stående flåte etterlot et hull i Englands forsvar som kom til å bidra til undergangen i 1066. Rikdommen i Edvards landområder overgikk det til de mektige jarlene, men hans områder var spredt blant de sørlige jarldømmene. Han hadde ingen egen, personlige maktebase, og han synes ikke å ha forsøkt å skaffe seg en. Imidlertid i kirkelige affærer og utenrikspolitikken var han i stand til å handle etter eget hode. Den tradisjonelle oppfatningen er at Edvard i stor grad innførte normanniske riddere og geistlige til England, og krenket angelsaksiske følelser å se disse fransktalende utlendingene overta viktige posisjoner i riket, særskilt i hans husholdning. Den fremste av dem var Robert, abbed av det normanniske klosteret i Jumièges, og som hadde kjent Edvard fra 1030-tallet og kom til England med ham i 1041. Edvard gjorde ham til biskop av London i 1043. I henhold til Vita Edwardi ble han alltid den mektigste fortrolige rådgiver av kongen. Moderne historikere har neddempet den tradisjonelle oppfatningen at Edvard ansatte hovedsakelig normanniske favoritter. Frank Stenton slår fast at det var normanniske prester i hans kapell, men selv om det var et stort antall utenlandske prester, var det totale antallet normannere lite. Det er sannsynlig at han viste gunst til mange av normannisk fødsel hvis navn ikke er nedtegnet, men at han utelukkende omga seg med normanniske favoritter kan ikke bevises ved vitnelistene av hans chartere. Det generelle vesen av hans hoff hadde derimot et stort norrønt element, og ikke alle fransktalende var av normannisk opprinnelse, eksempelvis var landeieren Robert fitz Wimarch bretonsk. I utnevnelser av posisjoner i kirken viste Edvard og hans rådgivere en skjevhet mot kandidater med lokal tilknytning, og da presteskapet og munkene ved Canterbury valgte en slektning av Godwin som erkebiskop av Canterbury i 1051-1052, avviste Edvard ham og utnevnte isteden sin egen fortrolige, Robert av Jumièges, som hevdet at Godwin, rett eller urett, hadde ulovlig besittelse av en del eiendommer tilhørende erkebiskopen. I september besøkte Edvard sin svoger, Eustace 2 av Boulogne, Godgifus andre ektemann. Hans menn havnet i klammeri i Dover, og Edvard beordret Godwin som jarl av Kent å straffe byens borgere, men han stilte seg på samme side som byen og nektet. Edvard grep da sjansen til tvinge den mektige jarlen å underkaste seg. Erkebiskop Robert anklaget Godwin for å ha konspirert for å drepe kongen, akkurat slik som han tidligere hadde drept hans bror Alfred i 1036. Leofric og Siward besluttet å stille seg bak kongen og tilkalte sine vasaller. Svein og Harald tilkalte sine egne vasaller, men ingen på de 2 sidene ønsket en kamp. Det synes som om både Godwin og Svein ga fra seg en sønn som frivillige gisler, som ble sendt til Normandie. Familien Godwins posisjon ble forringet da deres egne menn ikke var villige til å gå til krig mot kongen. Da Stigand, som fungerte som mellommann, formidlet at Godwin kunne ha sin fred om han brakte Alfred tilbake i live, valgte Godwin og sønnene hans flykte fra landet og til Flandern og Irland. Edvard fornektet sin hustru Edith og sendte henne til et nonnekloster, og erkebiskop krevde at hun ga kongen skilsmisse. Svein Godwinson ble tvunget til å dra på pilegrimsreise til Jerusalem i et forsøk på å rense seg selv fra de anklager som var rettet mot ham. Han gikk barbeint for å vise sin soning og døde av sykdom på vei tilbake fra de strabaser som reisen påkostet ham. Godwin og hans andre sønner kom tilbake med en hær det påfølgende året og fikk betydelig støtte i England samtidig som Leofric og Siward unnlot å gi den nødvendige støtten til kongen. Begge sider var bekymret for at en innbyrdeskrig ville gjøre landet åpent for en utenlandsk invasjon. Kongen var rasende, men han ble tvunget til å gi etter og gi Godwin og Harald deres jarledømmer tilbake. Robert av Jumièges og andre fransktalende flyktet i redsel for Godwins hevn. Edith ble gjeninnsatt som dronning, selv om forholdet mellom henne og kongen var iskaldt. Stigand, som igjen hadde fungert som mellommann mellom de 2 sidene i krisen, ble utnevnt til erkebiskop av Canterbury i Roberts fravær. Stigand beholdt sitt eksisterende bispedømme i Winchester, og hans pluralisme kom til bli en kilde for strid med paven. Edvards nevø, jarl Ralf av Mantes, som hadde vært hans fremste støttespillere i krisen i årene 1051–1052, kan ha mottatt Svein Godwinsons jarldømme ved Hereford på denne tiden. Fram til midten av 1050-tallet var Edvard i stand til å strukturere sine jarledømmer for å forhindre slekten til Godwin å bli for dominerende. Godwin selv døde i 1053 og selv om Harald Godwinson overtok hans jarledømme i Wessex, var ingen av hans brødre jarler etter denne tiden. Hans slekt var deretter svakere enn det hadde vært siden Edvard ble konge, men en rekke av dødsfall i tiden 1055–1057 endret dette bildet. I 1055 døde Siward, men hans sønn var for ung til styre Northumbria, og Haralds bror Tostig (i norsk tradisjon kalt Toste). I 1057 døde Leofric og Ralf, og Leofrics sønn Ælfgar etterfulgte som jarl av Mercia, mens Haralds bror Gyrth etterfulgte Ælfgar som jarl av East Anglia. Den fjerde overlevende av Godwins sønner, Leofwine, ble gitt et jarledømme i sørøst som ble tatt fra Haralds område, men Harald fikk Ralfs område som erstatning. Ved 1057 kontrollerte sønnene til Godwin hele England med unntak av Mercia. Det er ikke kjent om Edvard faktisk aksepterte den endringen, eller om han ble tvunget til å godta den, men fra denne tiden synes han å ha begynt å trekke seg tilbake fra aktiv politikk, henga seg til å gå på jakt, noe han gjorde hver dag etter å ha vært i kirken. På 1050-tallet forfulgte Edvard en aggressiv og stort sett vellykket politikk i forholdet til Skottland og Wales. Máel Coluim mac Donnchada (Malcolm 3) var landsforvist ved Edvards hoff etter at Mac Bethad mac Findláich (Macbeth) hadde drept hans far Donnchad mac Crínáin (Duncan 1) og overtatt den skotske tronen. I 1054 sendte den engelske kongen Siward for å invadere Skottland. Han beseiret Macbeth, og Malcolm, som hadde vært med på invasjonen, fikk kontrollen over sørlige Skottland. Ved 1058 ble Macbeth drept i kamp med Malcolm, og sistnevnte overtok den skotske tronen. I 1059 besøkte han Edvard, men allerede i 1061 begynte han å angripe Northumbria med det mål for øye å legge dette området inn under sitt rike. I 1053 beordret Edvard drapet på den sørwalisiske fyrste Rhys ap Rhydderch, konge av Deheubarth, som represalier for angrep på England, og waliserens hode ble overlevert til Edvard. I 1055 etablerte Gruffydd ap Llywelyn seg som hersker over hele Wales, og allierte seg med Ælfgar av Mercia som var blitt lyst fredløs for forræderi. Hvorfor dette skjedde er uklart, og omtalen av de hendelsene som førte til at han kom inn i varmen igjen er knappe. Den eneste angelsaksiske kronikøren sier: Jarl Ælfgar ble drevet ut, men han kom snart tilbake igjen med vold via hjelpen til Griffin, og en flåte fra Norge. Det synes som om at da Ælfgar måtte forlate landet skaffet han seg en flåte på 18 skip i Irland, kanskje fra den norrøne befolkningen i Dublin, og seilte til Wales ettersom hans datter var gift med Gruffydd. De beseiret jarl Ralf ved Hereford, og Edvard beordret Harald til å gå til motangrep. Han måtte samle styrker fra bortimot hele England for å kunne drive angriperne tilbake til Wales. Fred ble inngått ved at Ælfgar fikk tilbake sine rettighet, og kunne etterfølge sin far, som døde i 1057, som jarl av Mercia. Gruffydd sverget en ed på å være en trofast underkonge av Edvard. Ælfgar synes å ha dødd i 1062, og hans unge sønn Edwin fikk lov til å overta jarledømmet. Harald Godwinson satt i gang et overraskende angrep på Gruffydd i 1062, som unnslapp, men da Harald og Tostig angrep på nytt året etter, trakk han seg tilbake og ble deretter drept av sine walisiske fiender. Edvard og Harald greide da å gjøre flere mindre walisiske fyrster til sine vasaller. Ælfgars datter Ældgyth (anglifisert til Edith), som ble gift med Gruffydd, giftet seg senere med sin ektemanns fiende Harald Godwinson som hans andre hustru. Når det skjedde er ukjent, men antagelig en stund før 1066. Han var allerede gift mores danico - på dansk vis - med Ædgifu eller Edith Svannakke (også anglifisert til Edith, og derfor forveksles disse 2 jevnlig), som hadde gitt ham 6 barn, men det er uklart om han rakke å få barn med Ældgyth før hun ble enke for andre gang. I oktober 1065 ble Haralds bror Tostig gjort til jarl av Northumbria, og var deretter på jakt med kongen da hans thegner i Northumbria gjorde opprør mot hans styre som de hevdet var undertrykkende. De drepte rundt 200 av hans tilhengere. De fremmet Morcar, bror av Edwin av Mercia, som jarl og inviterte de 2 brødrene til bli med mens de marsjerte sørover. De møtte Harald ved Northampton, og da Harald gikk med på å diskutere, ble Tostig rasende og anklaget sin bror foran kongen for å ha konspirert med opprørerne. Tostig synes å ha vært godt like av Edvard, som krevde at opprøret ble slått ned, men verken Harald eller noen annen ville kjempe for å støtte Tostig. Edvard ble da tvunget til å gå med på at Tostig ble forvist, og denne hendelsen var antagelig avgjørende til at Tostig oppfattet både Edvard og Harald som sine fiender. Samtidig var det også en stor ydmykelse for kongen, og antagelig hva som var med på å utløse en rekke slag som til sist førte til hans død. Han var for syk til å være tilstede ved innvielsen av Westminister Abbey den 28.desember 1065. Edvard ble raskt sykere, og det synes som om han overlot kongeriket til Harald Godwinson kort tid før han døde den 5.januar 1066. Den 6.januar ble han gravlagt Westminster Abbey, og Harald ble kronet som Englands konge den samme dagen. Edvard var barnløs. Han avskydde sin hustru som var påtvunget ham, og synes heller ikke å ha omgitt seg av friller. Han forble barnløs. Dette førte til et rykte om at han og dronningen levde sammen som bror og søster, noe som stemte med hans fromhet, men det er ingenting som tyder på at dette stemmer, og barnløsheten skyldes nok heller andre årsaker. Spørsmålet hvem som skulle etterfølge ham framtvang krisen i 1066 med 2 invasjoner, en norsk ved Harald Hardråde og en normannisk ved Vilhelm Bastarden (ettersom han var sønn av den ugifte Robert 1 av Normandie med hans frille Herleva). Normannerne ved det engelske hoffet informerte antagelig Vilhelm om etterfølgerkrisen. Med de tette forbindelsene må han kjent til det som var å vite om den politiske situasjonen, og at den eneste mannlige representanten av den angelsaksiske kongefamilien, bortsett fra Edvard selv, var Edvard Ætheling, sønn av Edmund Jernside, som levde i landflyktighet i Ungarn, utenfor rekkevidden av vanlig kommunikasjon. Vilhelm, jarl av Normandie, innså at den engelske tronen var innen rekkevidde, selv om han ikke hadde formelt krav på den. Svein Estridsson i Danmark var for opptatt med å sikre sin posisjon i Danmark til at han kunne kreve retten til tronen. En annen utenforstående var Harald Hardråde som mente at han hadde arvet retten fra sin nevø Magnus. Han hadde de økonomiske midlene og erfaringen som en hardbarket krigsherre i Konstantinopel. Edvard styrket forbindelsene mellom den katolske kirke i England og Den hellige stol, blant annet ved å sende biskoper til pave Leo 9's konsiler i 1049–1050. I 1061 mottok han pavelige legater. Han fikk også utnevnt sekularprester, mange av dem utenlandske, til biskoper, og reduserte dermed det tilnærmede monopol ordensprestene hadde hatt i bispestanden. Samtidig var han opptatt av å ha et sterkt klostervesen. Da han var i Normandie som ung avla han løfte om at han skulle dra på pilegrimsferd til apostelen Peters grav i Roma dersom han fikk komme tilbake til England. Etter kroningen gjorde han dette kjent, men han ble på det sterkeste frarådet å reise fra landet på grunn av spenningen mellom angelsaksere og normannere. Han ba derfor Leo 9 om dispensasjon fra løftet, noe han fikk mot at han ga et beløp tilsvarende det reisen ville kostet til de fattige, og bygde eller restaurerte et kloster viet til St.Peter. Han valgte et lite kloster på stedet Thorney, som den gang var rett utenfor London, og utvidet dette i den grad at han regnes som klosterets grunnlegger. Pave Nikolas 2 ble imponert, og ga klosteret flere privilegier. I en periode skal kongen ha brukt en tiendedel av sine inntekter på dette klosteret, og ga det en rekke eiendommer for å sikre framtidige inntekter. Klosterkirken ble i første omgang gitt 300 fot land, og fikk tilnavnet West Minster (klosteret i vest) for å skille den fra den gamle sankt Pauls katedral øst i byen. Kirken, som nå er kjent som Westminster Abbey, ble senere kroningskirke for engelske monarker, og rommer også gravene til landets konger og dronninger. Like ved ble det etter hvert reist bygninger for den verdslige administrasjon, Westminster Hall og Parlamentet. Edvards normanniske sympatier er mest åpenbart sett i det fremste byggeprosjektet under hans styre, Westminster Abbey, det første normannisk-romanske kirke i England. Denne ble ferdigstilt mellom 1042 og 1052 som en kongelig gravkirke, og revet i 1245 for å gjøre plass for Henrik 3's nye bygning, som fortsatt står. Edvards kirke var svært lik Jumiègesklosteret som ble bygget på samme tid. Robert av Jumièges må ha vært tett involvert i begge byggeprosjektene, skjønt det er ikke klart hvem av bygningene som er originalen og hvem som er kopien, eller ingen av dem. Kirken sto ferdig rett før Edvards død, og han var selv for syk til å delta da den ble konsekrert 28.desember 1065. Edvard synes ikke å ha vært interessert i bøker og tilknyttede kunstarter, men hans kloster spilte en vesentlig rolle i uviklingen av engelsk-romansk arkitektur, og viste således at han var en nyskapende og sjenerøs beskytter av kirken. Allerede mens han levde fikk Edvard ry på seg for å være hellig. Det ble snakket om flere mirakler; han skal blant annet ha helbredet skrofulose ved håndspåleggelse. Dette førte til en tradisjon senere i middelalderen om at en konges berøring kunne helbrede sykdommen. Politisk ble hans kult viktig for England, ettersom han som halvt angelsaksisk og halvt normannisk var et bindeledd mellom de 2 gruppene. For normannerne, som hevdet at Vilhelm var utnevnt til tronarving av Edvard, var det han som berettiget deres maktposisjon i landet, og for angelsakserne var han den siste konge av den gamle angelsaksiske kongelinje. I 1102 ble hans skrin åpnet, og man fant at liket ikke hadde gått i oppløsning. Han ble dermed flyttet til en ny grav. I 1138 forsøkte kong Stefan å få istand en formell helligkåring. Innocent 2 utsatte avgjørelsen, og oppfordret munkene i Westminster til å samle med informasjon. I 1160 tok Henrik 2 opp saken med Roma igjen. Han var gjennom sin oldemor, den hellige Margrete av Skottland, i slekt med Edvard. Ved å støtte Alexander 3 mot en motpave i 1161 fikk han gehør hos paven, og Edvard ble helligkåret. Den 13.oktober 1163 ble Edvards levninger lagt i helgenskrinet av erkebiskopen av Canterbury, Thomas Becket. Prekenen ved anledningen ble holdt av Ailred av Rievaulx, som også skrev en biografi om Edvard. Begge de to geistlige ble selv senere helligkåret. Translasjonsdagen 13.oktober ble gjort til minnedag for ham. Ved reformasjonen ble Westminster Abbey plyndret, og mange relikvier ble ødelagt. Men Edvard fikk ligge i fred, fordi Henrik 8 så faren i å tillate angrep på kongelige personer, enten de var døde eller levende. Bare helgenskrinet ble noe skadet. Under hans datter Maria Tudor, som var katolikk, ble Westminster igjen et kloster, og abbed Feckenham restaurerte skrinet. Det forgylte treskrinet som vanligvis tilskrives abbeden, er antagelig eldre. Det ser ut til at det var en gave fra Henrik 7, og det er muligens laget av Torrigiano. Edvard ble utropt til Englands vernehelgen sammen med Edmund av East Anglia. De ble senere fortrengt av St.Georg. Hans opprinnelige helgenfest var på dødsdagen, 5.januar. Denne dagen sto gamle norske kalendere som Edvard Konge, mens translasjonsdagen 13.oktober sto som Edvardi translatio. I England ble translasjonsdagen raskt den viktigste, og i 1680 den eneste minnedagen. Han er avbildet på Bayeux-teppet, så man har et samtidig portrett av ham (i den grad portretter fra perioden gir et korrekt bilde av en persons utseende). Han framstilles derfor i kunsten som en høy mann med langt ansikt, askeblondt hår og skjegg, rødlig ansiktsfarge og lange, tynne fingre. Mye av dette er nok like mye konvensjoner i kunsten som egentlige portrettdetaljer. Han avbildes gjerne med en fremtredende fingerring, noe som viser til en legende om at han engang ga en ring til en tigger ved Westminster. To år senere møtte noen engelske pilegrimmer en mann i Det hellige land (eller i India ifølge en versjon av legenden), som sa at han var apostelen Johannes. Han ga dem ringen som Edvard hadde gitt til ham tidligere, og ba dem bringe den tilbake til ham og fortelle at han ville dø et halvt års tid senere. Uansett hva man tror om slike legender virker den usannsynlig; pilegrimene kunne knapt ha kommet seg tilbake til England og fått adgang til kongen i løpet av et halvt år. Han avbildes også noen ganger bærende på en mann, noe som viser til legende om at han engang helbredet en giktsyk mann ved å bære ham.	av England, Edvard (Eadweard) (I15152)
5115	Edvard Bekjenneren (The Confessor) ble tatt imot i hoffet til Vilhelm. Han ble senere konge i England etter mange års eksiltid i Normandie. Edvard hadde ingen arvinger, og det sies at han utropte Vilhelm til sin arving av den engelske kronen, og ikke sin svoger Harald (Harold) Godwinson. I 1064 reiste Harald seil og dro for å møte Vilhelm i Ponthieu nord i Normandie, men han ble tatt til fange. Vilhelm slapp han fri senere. Vilhelm og Harald ble tilsynelatende gode venner og kriget sammen i Bretagne. Vilhelm fikk også Harald til å love han troskap i Bayeux-katedralen. Dette er begynnelsen på Bayeux-teppet, laget i Kent i England, men har i ettertiden blitt stilt ut i Bayeux-katedralen hver juli måned. Den 5.januar 1066 dør Edvard Bekjenneren i London med Harald tilstede. Edvard hadde vært svak og lovet bort kongemakten etter sin død til flere. Det tyder på at han også ga kongemakten til svogeren Harald på sitt dødsleie. Allerede den 6.januar lar Harald seg krone til konge i England. Dette er også vist på Bayeux-teppet. Påskedag 1066 samlet Vilhelm sine normanniske baroner for å få de med å kjempe om den engelske kronen han mente han hadde rettmessig krav på. Han ville på felttog til England. Dette var baronene negative til. Å krysse havet slik vikingene hadde gjort var nå ute av tiden, kong Harald i England var også en dyktig hærfører, og ikke minst, baronene var fornøyde slik de hadde det i Normandie. Vilhelm ga seg ikke med det, men forhandlet med hver og en av baronene, og fikk til slutt et flertall for et felttog til England. seg fikk normannerne også fane og støtte av paven. De mønstret en armada på omkring 1000-3000 skip, med ca.15.000 krigere, men Vilhelm ventet likevel lenge med å dra over kanalen. Ventetiden tok på, og folk begynte å murre, men så flyttet kong Harald sin hær nordover i England for å møte den norske invasjonshæren ledet av den norske kongen Harald Hardråde. Circa 28.september snudde vinden og Vihelm gjorde seg klar til å seile over kanalen med hæren sin. Han selv ledet an på skipet Mora. Vilhelm nådde England ved Pevensey i ro og mak, tok hæren sin til Hastings og satte i gang med å bygge forsvarsverker av trevirker tatt med over kanalen. Dette fortelles også i Bayeux-teppet. Ved Sanlac ventet den engelske hæren, oppildnet etter seieren over nordmennene ved Stamford Bridge. Det dramatiske og betydningsfulle slaget ved Hastings begynte tidlig om morgenen 29.september, og varte i flere timer. Ifølge Bayeux-teppet falle kong Harald enten ved en pil gjennom øyet, eller at en ridder på hest feller han ved et sverdslag, eller er det begge deler? Da kongen dør, løser den engelske hæren seg opp, og dermed var skjebnen til England satt. Som takk til Gud for seieren over engelskmennene, lot Vilhelm bygge et kloster på plassen hvor slaget sto. Vilhelm tok sjøveien til London, og lot mennene fare hardt fram for å skremme londonerne til overgivelse. Mulig motstand, men dette er historikerne enige om. Kroningen av Vilhelm som konge i England sto i Westminister Abbey, beskyttet av sine mest trofaste riddere. Vilhelm var nå ikke bare hertug og regent i Normandie, men også konge i England. Hvorfor ville Vilhelm ta England? England var et rikt land. I England var det dyktige skatteinnkrevere, mye på grunn av innkrevingen av danegjelden. London var en internasjonal havneby allerede på denne tiden. I London lot Vilhelm bygge festningsverk, blant annet tårnet i Tower of London. I løpet av de første årene lot Vilhelm å bygge mange borger rundt om i England, og adelen fulgte hans eksempel. Hans kone Mathilde kom til England i 1068 og ble kronet til dronning. Hun fødte deres sønn Henrik i England, som ble konge i 1100 som Henrik 1. Normannerne viste seg å være grufulle, og gikk hardt til verks både mot walisere og skotter. MAssakrer er omtalt, særlig i nord. På grunn av Vihelms skrekkvelde i England, er England å regne som rolig i 1072. Domesday Book: Dommedagsboken, også kalt Domesday eller Book of Winchester, er nedtegningen av den store folke- og boligtellingen som ble foretatt i England i 1086 etter ordre fra Vilhelm Erobreren. Vilhelm ønsket et fullstendig oversikt over befolkningen, eiendommer og verdier i landet han hadde erobret i 1066, og beordret derfor at det ble foretatt en undersøkelse av samme type som moderne folke- og boligtellinger. Et av hovedpoengene med å lage oversikten var å finne ut grunnlaget for utskriving av skatter. Det som ble nedtegnet i boken var endelig, og det fantes ingen ankemyndighet dersom man mente at noe var vurdert galt. Derfor fikk den navnet Domesday (mellomengelsk skrivemåte for moderne engelsk Doomsday) – den var gyldig til dommedag. Domesday book er blitt regnet som verdens eldste, virkelige matrikkel. Domesday Book er egentlig to uavhengige arbeider. Den ene, kjent som Little Domesday, dekker Norfolk, Suffolk og Essex, mens Great Domesday dekker resten av England med unntak av områdene som senere ble Westmorland, Cumberland, Northumberland og Durham. Noen av disse områdene ble ikke med fordi de var under skotsk kontroll, mens Cumberland ikke ble erobret før noe senere og Durham kun ble skattlagt av biskop William av St.Carilef. London, Winchester og enkelte andre byer er også utelatt, antagelig fordi det var for komplisert å få oversikt over eiendomsforholdene innenfor de tidsrammene som var gitt. Deler av Durham bispedømme ble dekket i Boldon Book i 1183. Little Domesday er, til tross for navnet, den største av de to bøkene. Den er langt mer detajert, blant annet fordi husdyr er talt opp. Det er mulig at det var meningen å utføre undersøkelsen på et så detaljert nivå for hele landet, men at man gav opp og gikk over til den enklere ordningen i Great Domesday. Innholdet ble i begge bøker sortert etter len (fiefs) og ikke geografisk. Man valgte altså å ikke bruke byer eller hundreder som inndeling, men satte opp eiendommene etter hvilke baroner som kontrollerte dem på vegne av kronen. Listene for hvert grevskap begynner med kongens egne eiendommer. Deretter følger kirkelige eiendommer, så baronene, kvinner, kongelige tjenere, de få angelsaksiske thegnene som fortsatt hadde eiendommer og til slutt eventuelle andre typer eiendom. I noen grevskap ble en eller flere større byer skilt ut i en egen seksjon. Enkelte omstridte eiendommer, clamores, ble også behandlet for seg. I Great Domesday har man ikke klart å gjennomføre dette systemet hele veien. De fleste byer er tatt med i Domesday Book, men i mange av dem er det bare noen få eiendommer av spesiell interesse for kronen som er nevnt. Man finner blant annet fragmenter av eldre tollavtaler, opptegninger om militærtjeneste, markeder, myntslagerier og annet. Det er også nevnt enkelte tradisjonelle avgifter til kronen, som faste leveringer av honning fra flere byer og grevskap. Det finnes en del informasjon i tillegg til det rent tallmessige materialet, om politiske forhold, personer, kirkelige forhold og sosialhistorie. Disse opptegningene er sporadiske, og skulle egentlig ikke vært med. Slik informasjon har vært til stor nytte for historikere, og ble blant annet gjennomgått av Edward Augustus Freeman da han skrev om invasjonen. Ifølge Den angelsaksiske krønike ble undersøkelsen planlagt i 1085, og ifølge kolofonen ble den gjennomført i 1086. Det er usikkert når Domesday Book ble sammenstilt fra de mange rapportene, men det ser ut til at én person skrev hele manuskriptet. Hvert grevskap ble besøkt av en gruppe kongelige tjenestemenn, legati, som holdt en offentlig utspørring. Dette skjedde antagelig i forsamlingen kjent som county court, hvor både lokal adel og representanter for byene deltok. Opplysningene ble hentet inn for hvert hundrede. Tolv lokale edsvorne gikk i hvert hundrede god for at opplysningene var korrekte; seks av dem var angelsaksere og seks normannere. For hundredene i Cambridgeshire er det som ser ut til å være en komplett avskrift av utspørringen bevart. Inquisitio Eliensis og Exon Domesday som dekker Cornwall, Devon, Dorset, Somerset og Wiltshire inneholder også detaljer fra den opprinnelige undersøkelsen. Ut fra sammenligninger av hva som er nedtegnet i ulike grevskap kan man identifisere seks regioner: Berkshire, Hampshire, Kent, Surrey og Sussex. Cornwall, Devon, Dorset, Somerset og Wiltshire (Exon Domesday). Bedfordshire, Buckinghamshire, Cambridgeshire, Hertfordshire og Middlesex. Leicestershire, Northamptonshire, Oxfordshire, Staffordshire og Warwickshire. Cheshire, Gloucestershire, Herefordshire, Shropshire, Worcestershire og Welsh Marches. Derbyshire, Huntingdonshire, Lincolnshire, Nottinghamshire og Yorkshire. Det finnes tre kilder som forteller om formålet med undersøkelsen: I Den angelsaksiske krønike fortelles det i oppføringen for 1085 hvorfor den ble bestilt: Etter dette hadde kongen et stort møte, og en veldig grundig konsultasjon med sitt råd om dette landet; hvordan det var bebodd og av hva slags mennesker. Han sendte så sine menn over hele England inn i hvert shire, og gav dem i oppdrag å finne ut hvor mange hundre huder er det der, hvilke eiendommer har kongen selv og hva som finnes på eiendommene, eller hva bør kongen få årlig fra området. Han bad dem også skrive ned hvor mye eiendom hans erkebiskoper hadde, og hans stiftsbiskoper, og hans abbeder og hans jarler, og, selv om jeg kan virke fiksert og kjedelig, hva, eller hvor mye, hver mann hadde som eide jord i England, enten i jordeiendom eller annet, og hvor mye penger de var verd. Så nøye bad han dem utføre det at ikke en enkelt hud, eller en meter med jord, ei heller (det er skamfullt å fortelle det, men han skammet seg ikke over å gjøre det) noen ku eller svin ble utelatt uten å bli skrevet ned. Og alle detaljer som var skrevet ned ble etterpå bragt til ham. Listen over spørsmål som ble stilt til de edsvorne, som er bevart i Inquisitio Eliensis. Innholdet i Domesday Book og bevarte undersøkelser Det er ikke mulig å forene de tre kildene helt, men det er generelt akseptert at hovedformålet var å fastlå grunnlaget for kongens skattlegging. Skatteinntektene kom primært fra: Eiendomsskatt (geldum) som ble betalt ut fra et overslag. Diverse avgifter. Inntekter fra kronens eiendommer. Etter normannernes invasjon ble det meste av eiendommene til den angelsaksiske adelen beslaglagt og fordelt til normanniske baroner. Det var i kongens interesse å sikre at ikke kronen ble lidende i denne omfordelingen. Det står klart at de normanniske baronene hadde en tendens til å forsøke å unngå å betale de samme avgifter som deres angelsaksiske forgjengere hadde betalt. Undersøkelsen satte derfor opp en oversikt over navnene på jordeierne, og overslag som dannet grunnlag for skattlegging. Men Domesday Book er mer enn bare et skattemanntall. Den er også et forsøk på å lage en oversikt over alle verdier i landet på tre tidspunkter: Da Edvard bekjenneren døde, da de nye eierne tok over og da undersøkelsen ble foretatt. Det ser også ut til at man ønsket å finne den potensielle fremtidige verdien, men dette er ikke grundig gjennomført. Det er ut fra dette åpenbart at Vilhelm ønsket å ha oversikt over sitt nye rikes økonomiske ressurser. Det fantes eldre, mindre omfattende oversikter som han antagelig sammenlignet sin egen undersøkelse med. For hver herregård er det oppgitt hvor mye dyrkbar mark som finnes, antallet ploglag (hver bestående av åtte okser), enger, skog, beitemark, fiskeplasser, vannmøller, saltkokerier på eiendommer ved kysten og andre inntektskilder. Bøndene telles i forskjellige klasser etter sin status, og til slutt ble verdien til hele herregården anslått. Det er tydelig at overslagene er nokså grove. Fordi undersøkelsene, som ble foretatt på geografisk basis, ble omorganisert etter hvem som eide jorden, fikk kongen oversikt over hva hver enkelt av baronene eide. Han fikk også innsikt i om baronene hadde leid ut jorden videre og i så fall hvor mye de hadde delt den opp. Dette var viktig for ham fordi han ønsket å få leietagerne til å sverge en troskapsed direkte til kongen. Egentlig var de underlagt baronen og hadde dermed sverget troskap gjennom ham. Kun fornavn er oppgitt for leietagere, så det er ikke alltid mulig å finne ut hvem som var normannere, men det er gjort en del forskning på dette. En betydelig andel hadde normanniske fornavn. I tillegg til den vanlige skattleggingen var også undersøkelsen viktig for at kongen skulle vite hvor han kunne henvende seg for å skaffe ekstraordinære midler. Slott blir sjelden nevnt i undersøkelsen, fordi de var utgiftsposter og dermed ikke interessante for skattleggingen. Unntakene er der normanniske slott ble reist på eiendommer som tidligere gav inntekter, slik at forskjellene måtte forklares. Domesday Book ble opprinnelig oppbevart i det kongelige skattkammeret i Winchester, som var normannerkongenes hovedstad. Den ble derfor kalt Book of Winchester, og i en sen utgave er dette navnet bruk i selve boken. Vilhelm som var blitt gammel og tykk overlot til sin halbror Odo å styre England som sin visekonge. Odo styrte England effektivt på en autoritær måte. Han var glad i rikdom og makt og tok seg friheter. Til slutt (omkring 1082) ga Vilhelm ordre om at Odo skulle arresteres, og satte han i fengsel i Rouen, hvor han satt fram til Vilhelm døde i 1087. Nevnes som konger i England etter Vilhelm: 1. Vilhelm 2 Rufus, sønn av Vilhelm 1 (Erobreren). Engelsk konge 1087-1100. Vilhelm 2 Rufus' nøyaktige fødselsdato er ukjent, men det var en gang mellom 1056 og 1060, og var Vilhelm Erobreren og Matilda av Flanderns tredje sønn. Han ble født i sin fars hertugdømme Normandie som skulle arves av hans eldre bror Robert Curthose. I sin ungdom ble han utdannet under Lanfranc og tilsynelatende utpekt til en adelig posisjon, men ikke som konge. En brå død av en eldre bror plasserte han derimot i direkte linje for å etterfølge faren på den engelske tronen. Som sin fars favorittsønn ble Vilhelm engelske konge da Vilhelm Erobreren døde. Mellom Vilhelm Rufus og hans eldste bror var det alltid et fiendskap selv om de kom til en enighet i 1091 etter et kuppforsøk av deres yngste bror Henrik. Forholdene mellom de tre brødrene ble aldri bra. Orderic Vitalis beskriver en hendelse som ble utspilt ved Laigle i 1077 da Vilhelm og Henrik ble trette av å spille terninger og besluttet å holde gjøn med storebroren og tømte illeluktende vann over ham fra etasjen over, noe som skjemte ham ut og gjorde ham rasende. Det oppsto et slagsmål mellom dem og faren, Vilhelm Erobreren, måtte gripe inn og skille dem. I henhold til William av Malmesbury var Vilhelm Rufus - tykkfallen og muskuløs med en framskutt mage, en spradebasse kledd i den seneste moten, dog overdrevet, han bar sitt lange, blonde hår, delt på midten som lot pannen bli bar, og i hans røde, koleriske ansikt fantes det øyne i ombyttelige farger (Barlow). Vilhelm Rufus (Vilhelm den røde) et tilnavn han kan ha fått for sitt utseende eller sitt blodige regime. På fransk ble han kalt Guillaume Le Roux. Han fikk makt over Normandie og hadde en viss innflytelse over Skottland, men hadde mindre suksess med erobre Wales. Selv om Vilhelm var en dyktig soldat, var han en hensynsløs hersker og lite likt av dem han styrte over, og i henhold til Den angelsaksiske krønike var han hatet av nesten alle i sitt folk. Det er dog ikke underlig at tidens historieskrivere hadde et negativt bilde å formidle av ham da de fleste av de skrivekyndige var kirkens menn som Vilhelm Rufus hadde kjempet hardt og hensynsløst mot, og i normannisk tradisjon forsøkte han å utrydde både angelsakserne og deres kultur. Hans regjeringstid var preget av hans krigerske temperament, han verken giftet seg eller hadde noen illegitime barn, hvilket har ført til spekulasjoner om han var homoseksuell. Hans favoritt var Ranulf Flambard som han gjorde til biskop av Durham i 1099, en utnevnelse som også var basert på politiske behov ettersom et bispesete på denne tiden var også et betydningsfullt føydalt område. Oppdelingen av Vilhelm Erobrerens rike i to deler innebar et dilemma for de normanniske adelsmenn som hadde landområder på begge sider av kanalen. Ettersom de to brødrene Vilhelm og Robert var fiender og naturlige rivaler ble adelsmennene urolige for at de ikke kunne gjøre begge herrer til lags og risikerte å komme på kant med en av dem eller begge. Den eneste løsningen, slik de så det, var å forene England og Normandie atter en gang under en hersker. Streben mot dette målet fikk dem til å gjøre opprør i 1088 mot Vilhelm, og under lederskapet til den mektige biskop Odo av Bayeux, halvbror til Vilhelm Erobreren. Robert dro derimot ikke over til England for å støtte opprøret og broren Vilhelm vant engelsk støtte ved hjelp av sølv og løfter om bedre styre. Uten autoritet ble opprøret slått ned og i 1090 invaderte han Normandie, knuste Roberts soldater og tvang ham til å avgi en del av sitt land. Deretter klarte de å komme til en enighet og Vilhelm lovte Robert å hjelpe ham med få tilbake andre landområder som han tidligere hadde tapt til Frankrike, i særdeleshet Maine. Således ble Vilhelm Rufus sikker i det mektigste kongedømmet i Europa etter at det Salianske dynastiet hadde kollapset. Som i Normandie var hans biskoper og abbeder bundet til ham ved føydale forpliktelser, og hans egen kongelige rett var i normannisk tradisjon var urokkelig. Det engelske kongedømmet, grunnlagt på de anglosaksiske ruiner og normanniske overtagelse, nådde en effektivitet som ikke hadde sitt motstykke i Europa. Kongens lov og kongens administrasjon forente kongedømmet og gjorde det bortimot uimottagelig for press eller fordømmelse fra Den hellige stol, noe Vilhelm Rufus’ styre demonstrerte. Vilhelm Rufus arvet den anglo-normanniske bosetningen, dens detaljer er reflektert i «Dommedagsboken» (1086), en oversikt som ikke kunne ha blitt gjort noe annet sted i Europa på denne tiden og et signal på monarkiets makt, men han hadde ikke arvet Vilhelm Erobrerens karisma eller politiske kløkt. I løpet av noe få mistet Vilhelm Rufus sin fars rådgiver og fortrolige, den italiensk-normanniske erkebiskopen av Canterbury, Lanfranc, i 1089. Store deler av Vilhelms regime ble benyttet til strid med kirken. Etter at Lanfranc døde utsatte og forhalte han å utnevne en ny biskop mens han i mellomtiden innkrevde de geistlige inntekter, noe som var ment å være beskyttet for kirken, og for dette ble han sterkt kritisert. I panikken da han var svært syk i 1093 ble en ny italiensk-normanner gjort til erkebiskop av Canterbury, Anselm av Bec, den største teologen i sin generasjon. Utnevnelsen førte til et stort fiendskap mellom kirken og staten. Anselm var en sterkere tilhenger av gregorianske reformer enn Lanfranc hadde vært. Vilhelm og Anselm var uenige om en rekke kirkelige spørsmål, og det engelske presteskapet som var avhengig av kongen for sine posisjoner var ute av stand til å støtte erkebiskopen offentlig. Vilhelm innkalte til et råd ved Rockingham i 1095 for bringe Anselm under hælen, men denne appellerte til Roma. I 1097 dro Anselm i eksil og førte sin sak til Den hellige stol. Den nye paven var den diplomatiske og politisk fleksible franske Urban II som ikke var i en posisjon hvor han ønsket flere kongelige fiender. Herskeren i Tyskland støttet en motpave, og Urban kom til en overenskomst med Vilhelm Rufus: Den engelske kongen anerkjente Urban som pave og denne ga sin godkjennelse til å holde de geistlige spørsmål i England i status quo. Vilhelm kunne dessuten kreve inntektene av erkebispedømmet Canterbury så lenge Anselm forble i eksil, noe denne gjorde så lenge Vilhelm levde. Vilhelm Rufus var mindre dyktig enn sin far å holde orden på de normanniske adelskapets tendens til vold og ulydighet. I 1095 ville ikke jarlen av Northumbria, Robert de Mowbray, komme til Vilhelms Curia Regis, hans kongelige hoff hvor alle avgjørelsene ble foretatt. Vilhelm ledet deretter en hær mot Northumbria og beseiret jarlen som ble kastet i fengsel. En annen adelsmann, William av Eu, ble også anklaget for forræderi og straffet med kastrasjon og blindet. Det samme året gjorde Vilhelm et mislykket forsøk på å erobre Wales. Han forsøkte på nytt i 1097 med samme mangel på suksess. Han dro tilbake til Normandie samme år og til 1099 dro han på hærtokt i Frankrike, sikret og holdt nordlige Maine, men mislykket med å overta det franskkontrollerte området Vexin. På den tiden da han døde planla han å erorbre Aquitaine i sørvestlige Frankrike. Vilhelm hadde også en strid med den skotske kongen Máel Coluim 3, eller Malcolm 3, og tvang ham til betale skatt og underkaste seg i 1091, og han overtok grensebyene i Carlisle og Cumbria i 1092. I slaget ved Alnwick den 13.november 1093 ble Malcolm og hans sønn Edvard drept og skottekongens bror Donald overtook den skotske tronen. Vilhelm støttet Malcolms sønn Duncan som klarte å overta den skotske tronen i en kort tid før han ble drept. Edgar av Skottland overtok da tronen og erobret Lothian i 1094 og fikk fjernet Donald i 1097 med Vilhelms støtte. Edgar anerkjente Vilhelms herredømme over Lothian og deltok ved Vilhelms hoff. I 1096 deltok Vilhelms bror Robert Curthose i Det første korstoget. Han trengte penger for å finansiere sitt hærtokt og pantsatte sitt hertugdømme til Vilhelm for en utbetaling på 10 000 merker – en sum tilsvarende en fjerdedel av Vilhelms årlige inntekter. I en demonstrasjon av den normanniske skattleggingens effektivitet skaffet Vilhelm pengene ved å pålegge en ekstra og svært tung og forhatt skatt på hele England. Vilhelm styrte deretter Normandie som hersker i Roberts fravær. Robert kom ikke tilbake for september 1100, en måned etter at Vilhelm døde. Vilhelm Rufus hadde en beryktet forakt for kirken og hans mest pasjonerte kritikere fantes naturlig nok blant kirkens menn. Eadmer beskriver to hendelser da kongen enten overtalte konverterte jøder til å gå tilbake til jødedommen, eller forsøkte å gjøre det. I løpet av sine strider med Anselm av Canterbury erklærte kongen at han hatet han mye i går, at han hatet mye i dag og at han skulle hate ham mer og mer i morgen og hver eneste dag. William av Malmesbury beskrev Vilhelms hoff som fylt med feminine unge menn i ekstravagante klær med tilgjort gange med sko med bøyde tupper. Orderic Vitalis nevner de utuktige og sodomitter som hadde velvilje under Vilhelm Rufus’ regjeringstid, og påpekte at det første ordre som Henrik utførte som konge var å se til at hoffmennene klipte sitt lange hår. Vilhelm 2 Rufus døde 2.august 1100. Kanskje den mest minneverdige hendelsen i Vilhelm Rufus’ liv var hans død. Det skjedde mens han var på jakt i New Forest. Han ble drept av pil gjennom hjertet, men omstendighetene er fortsatt uklare. På en klar augustdag i 1100 organiserte Vilhelm en jakttur. En opptegnelse av Orderic Vitalis beskriver forberedelsene til jakten: ...en våpensmed kom inn og viste ham (Rufus) seks piler. Kongen tok straks imot dem med stor tilfredsstillelse, berømmet håndverket og uklar på hva som skulle skje beholdt han fire av dem selv og ga to av dem til Walter Tyrrel... og sa Det er ikke mer enn rett at de skarpeste skal gis til den mann som kan skyte de dødeligste skuddene. Under den påfølgende jakten spredte selskapet ut da de jagde sitt bytte og Vilhelm og Walter Tirel (eller Tyrell), lord av Poix, ble skilt fra de øvrige. Det var den siste gangen som Vilhelm Rufus ble sett i levende live. Vilhelm ble gjenfunnet den neste dagen av en gruppe lokale bønder, liggende død i skogen med en pil gjennom brystkassen. Vilhelms lik var blitt etterlatt av adelsmannen hvor han hadde falt. Ettersom med kongens død døde også rikets lov og orden og alle flyktet hjem til sine gods for å sikre sine egne interesser. Legenden sier at det ble opp til en lokal trekullbrenner ved navn Purkis å dra kongens lik til katedralen i Winchester på sin kjerre. I henhold til historieskriverne var Vilhelms død ikke et mord. Walter og Vilhelm hadde jaget sammen da en av Walters piler ved et ulykkestilfelle traff Vilhelms bryst istedenfor den kronhjort han hadde siktet på. Walter hadde forsøkt å hjelpe kongen, men kunne ikke gjøre noe. Redd for at han ville bli anklaget for mord fikk han panikk, kastet seg på hesten og flyktet. En versjon av denne hendelsen er blitt gitt av William av Malmesbury i Krøniken om engelskmennenes konger (ca. 1128): Dagen før han døde drømte kongen om at han kom til himmelen. Han våknet brått. Han ga ordre om at lys skulle tennes og forbød sine tjenere om å forlate ham. Neste dag bega han seg til skogen... Han ble fulgt av få personer... Walter Tirel ble med ham mens de andre jagde. Solen var på veg til å gå ned da kongen spente sin bue og slapp av gårde en pil som lett skadet en passerende hjort... Hjorten sprang fortsatt. Kongen fulgte den lenge med øynene og holdt opp hånden for å ikke bli blendet av solen. I det øyeblikket besluttet Walter for å drepe en annen hjort. Herregud! Pilen gjennomboret kongens bryst. Da han fikk pilen i brystet sa kongen ikke et eneste ord, men han brøt av pilskaftet... Dette påskyndet hans død. Walter kom øyeblikkelig springende, men da han fant ham livløs kastet han seg på sin hest og flyktet i all hast. Det var visselig ingen som forfulgte ham; noen hjalp ham under flukten; andre synes synd på ham. Kongens kropp ble plassert på en kjerre og transportert til katedralen i Winchester... blod rant fra liket hele vegen. Han ble begravd i tårnet. Neste år raste tårnet sammen. Wilhelm Rufus døde 1100... førti år gammel. Han var en mann som foraktet presteskapet... han hadde en sjel som ikke kunne bli frelst... Han ble elsket av sine soldater, men hatet av folket som han hadde utsatt for plyndring. For noen historieskrivere var en slik force majeure en rettferdig slutt for en ond konge. Gjennom århundrene har det dog flere ganger blitt antydet at noen av Vilhelms mange fiender var innblandet i den uvanlige hendelsen. Selv historieskrivere fra samtiden har påpekt at det ikke var sannsynlig at en dyktig bueskytter som Walter skulle ha vært i stand til avfyre et sådant dårlige og ulykksalig skudd. Vilhelms bror Henrik, som selv var med på jakten den dagen, dro direkte fordel av dødsfallet da han kort tid etter ble kronet som konge. Abbed Suger, en annen historieskriver, var Walter Tirels venn og beskyttet ham i eksil i Frankrike. Han skrev senere: En viss adelsmann, Walter Tirel, påstår å ha skutt kongen med en pil, men jeg har ofte hørt ham si at han ikke hadde vært redd for eller håpet på og høytidelig sverget på at ikke var i den delen av skogen der kongen jaget, eller en gang så ham i skogen hele den dagen. 2. Henrik 1 Vilhjalmsson (født ca. 1068, død 1. desember 1135), var den femte sønnen til Vilhelm Erobreren og det første barnet som ble født i England etter den normanniske erobringen i 1066. Han etterfulgte sin eldre bror Vilhelm 2 Rufus) som konge av England i 1100. Engelsk konge 1100-1135 . Utstedte Charta Libertatum 1101 som er grunnlaget for den engelske forfatning. Han beseiret sin eldste bror hertug Robert Curthose og erobret Normandie i 1106. Henrik ble på 1300-tallet kalt for Beauclerc grunnet sine interesser i boklig kunnskap. Henrik ble født mellom mai 1068 og mai 1069, sannsynligvis i Selby, Yorkshire i nordøstlige England. Hans mor, dronning Matilda av Flandern, var en etterkommer av Alfred den store, men ikke direkte gjennom den vestsaksiske kongelige linje. Dronning Matilda navnga prins Henrik etter hennes onkel Henrik I av Frankrike. Som den fjerde og yngste sønnen i familien var hans framtidsutsikter å bli biskop og ble derfor gitt en mer omfattende skolegang enn hva som var normalt for en ung adelsmann. Kronikøren William av Malmesbury hevdet at Henrik en gang bemerket at en konge som ikke var lesekyndig var en kronet esel. Han var bestemt den første normanniske konge som snakket engelsk flytende. William av Malmesbury har gitt følgende samtidsbeskrivelse: Han var av middels statur, hans hår var sort, men skrinn nær forhodet; hans øyne var mildt og klart, hans brystkasse kraftig, hans kropp muskuløs. Han var spøkefull i høvelige tider, hverken mangfoldighet i forretninger som fikk ham til å være mindre behagelig når han var blant folk. Ikke utstrakt for personlig bekjempende, han bekreftet et utsagn fra Scipio Africanus, - Min mor fødte som general, ikke som soldat - derfor var han ikke mindre i visdom enn til noen annen konge i moderne tid; stridende ved beslutninger heller enn ved sverd. Om han kunne erobret han uten blodsutgytelse; om det ikke var til å unngå, med så lite som mulig. I 1086 ble Henrik gjort til ridder av sin far i Westminster, men før den tid er lite kjent om hans liv. Han skal ha vært en favoritt hos sin mor og hun testamenterte flere eiendommer til ham som han dog ikke fikk benytte i sin fars levetid. Uten å arve noe landområdet utnyttet Henrik broren Roberts pengevanskeligheter og for en mindre sum fikk han kjøpt distriktet Cotentin i Normandie. Han forhandlet med sin andre bror, Vilhelm Rufus, om å få råde over arven etter sin mor, men det vekket kun hertugens mistenksomhet og som kastet ham i fengsel. I 1090 kunne Henrik vise sin lojalitet ved på vegne av Robert å slå ned et opprør i Rouen (som broren Vilhelm Rufus hadde oppmuntret). Begge de eldre brødrene ble forsont året etter og sammen fikk de Henrik jagd fra Cotentin. Henrik ble tvunget til å svelge denne fornærmelsen og levde i nær to år i den franske delen av Vexin i relativ fattigdom. Han aksepterte deretter fra borgerne i Domfront et tilbud om å forsvare dem mot den anglo-normanniske Robert av Bellême, 3. jarl av Shrewsbury. Det førte til at han igjen kom til en enighet med Vilhelm Rufus, og gikk da med i brorens krig mot den eldste broren Robert. Henrik forsøkte å spille sine brødre opp mot hverandre, men til slutt, vaktsomme over Henriks manøvreringer, gikk Vilhelm Rufus og Robert sammen og undertegnet en avtale som var ment å forhindre at prins Henrik fikk tilgang til deres riker ved at de gjensidig forpliktet seg til at om enten kong Vilhelm eller hertug Robert døde uten en arving, skulle deres to herredømmer fra deres far igjen bli forent av den overlevende som den andre. I 1096 dro hertug Robert for å delta i det første korstoget. På den tiden var han ekstremt pengelens og han pantsatte sitt hertugdømme Normandie til sin bror Vilhelm for en sum av 10 000 mark. Henrik var da i Vilhelms tjeneste, og han deltok i det kongelige jaktselskapet på den dagen da Vilhelm døde, den 2. august 1100. Hadde Robert vært i Normandie kunne han ha krevd den engelske tronen etter sin bror, men Robert kom først tilbake til sitt hertugdømme en måned etter Henriks kroning. Henriks regime er bemerkelsesverdig for dens politiske opportunisme. Hans plass i rekkefølgen til tronen ble bekreftet mens han bror Robert var unna av vegen på det første korstoget og begynnelsen av hans kongedømme var opptatt med krigføring mot broren for kontroll over både England og Normandie etter deres atskillelse etter farens død i 1087. Da han ble kronet konge signerte han et historisk frihetsbrev som underla kongen loven. Dette frihetsbrevet bebudet Magna Carta. Her lovte Henrik å sikre kirken og adels rettigheter og stille kongen inn under loven. Han fengslet den mislikte Ranulf Flambard, Vilhelm Rufus’ sjefsminister og fikk således populær støtte blant det engelske folk. Henriks kongedømme var fylt med lovmessige og finansielle reformer og han var en dyktig administrator. Han etablerte et system av reisende dommere og et profesjonelt statsbyråkrati, med blant annet en finansminister, exchequer, for å håndtere kronens finansier. På mange måter var Henriks styre den spede begynnelsen på den moderne statsmakten England. Ulikhetene og motsetningene mellom den engelske og normanniske befolkningene begynte å jevne seg ut i løpet av hans regime. Selv giftet Henrik seg med en datter av det gamle engelske kongehuset, noe som var en stor symbolhandling. Henrik kranglet med Anselm, erkebiskop av Canterbury, som hevdet at kongen ikke hadde rett til å utnevnte biskoper, og for en tid gikk Anselm i landflyktighet, men til slutt måtte Henrik bøye av og inngikk fred med kirken. Henrik tilbakekalte også erkebiskop Anselm fra hans landflyktighet og Anselm ga prekener til kongens ære. Til tross for den nye alliansen mellom kirken og kronen kunne ikke Anselm komme tilbake uten bestemte betingelser. Anselm måtte motta fra Henrik, i egen person, innsettingen til hans tidligere posisjon som erkebiskop, noe som var i konflikt med pavens beordring. Henrik nektet å frafalle de privilegier som hans forgjengere hadde sittet med, at kongen hadde retten til å utnevne biskoper. I drakampen mellom Anselm og Henrik førte til at det politiske spørsmålet skulle legges fram for paven. To ambassadører ble sent til Roma og pave Paschalis II med spørsmålet om berettigelsen av Henriks innsettingsrett. Paven dømte til fordel for sin erkebiskop, men Henrik holdt likevel fast på sin rett, og i 1103 dro Anselm selv og utsendinger fra kongen til Roma. Paven bestemte igjen til fordel for kirken, og truet med bannlysing for alle de som forhindret den. Uten mulighet til å dra tilbake til England dro Anselm til Lyon for å vente på pavens neste handling. I 1105 bannlyste paven den engelske kongen. Henrik ble nå tvunget til å reagere, fikk arrangert et møte med pave Paschalis 2 og en forsoning ble etablert. I 1106 fikk Anselm tillatelse til å komme tilbake til England og med pavens autoritet for å fjerne bannlysningen. Først i 1107 ble den lange krangelen om innsettingsrett endelig løst med et kompromiss i et konkordat i London hvor Henrik hevdet hans rett til å innsette hans biskoper og abbeder, men uten at disse fulgte sedvanen å gi hyllest for temporalities (landområdene knyttet til bispedømmene), og de gjenstående årene av Anselms liv var da knyttet til hans arbeid ved sitt erkebispesete til han døde i 1109. Den 11. november 1100 giftet Henrik seg med Edith, datter av kong Malcolm 3 av Skottland. Ettersom Edith også var niese av Edgar Ætheling og oldebarn av Edvard Bekjennerens halvbror på farsiden, Edmund 2 av England, var ekteskapet en forening av den normanniske slektslinjen med den gammelengelske kongeslekten. Ekteskapet var ikke noe som gledet de normanniske baronene og som en konsesjon av deres følsomhet endret Edith navn til Matilda da hun ble dronning. Den andre siden av den samme saken var at Henrik ble langt mer akseptabel for den angelsaksiske befolkningen. Edith vise seg som en god og meget respektert dronning. Hun fulgte sin mors eksempel, den hellige Margaret av Skottland, og henga seg til gode gjerninger, og skal etter sigende ha vasket beina til de fattige. Selv om Henrik var notorisk utro til sin dronning, var deres ekteskap tilsynelatende lykkelig. Dronning Matilda (Edith) døde den 1.mai 1119 ved palasset i Westminster. Hun ble gravlagt i Westminster Abbey. Henrik fikk 2 barn med sin dronning: - Maud av England (Matilda) (ca.februar 1102 – 10.september 1167). Hun ble først gift med Henrik 5 av Det tysk-romerske rike, og andre gang med Geoffrey 5, greve av Anjou, og fikk en arving i andre ekteskap. - William Adelin, (5.august 1103 – 25.november 1120). Han giftet seg med Matilda (død 1154), datter av Fulko av Jerusalem, greve av Anjou. William døde i skipsulykken med Det hvite skip. Ranulf Flambard, som satt fengslet i Tower of London, gjorde en dristig flykt, kom seg over Den engelske kanal og slo seg sammen med hertug Robert Curthose i Normandie i 1101. Robert, ved å være den eldre bror, betraktet England som hans farsarv og det brøt ut krig over spørsmålet. I 1101 forsøkte Robert Curthose å erobre den engelske kronen fra kong Henrik, egget av Ranulf Flambard og andre anglo-normanniske baroner. I juli samme år gjorde Robert invasjon ved Portsmouth. Robert av Bellême og andre normanniske baroner gikk over til Roberts side, men Vilhelm Rufus’ tidligere hoff ledet av Robert de Beaumont, 1. jarl av Leicester, sammen med kirken, støttet den innsatte kong Henrik. Beaumont og broren hadde vært tilstede ved New Forest da Vilhelm Rufus døde under mystiske omstendigheter, men sverget straks troskap til Henrik som belønnet ham med jarledømmet Leicester. Samtidig mistet han sine eiendommer i Normandie ved at disse ble konfiskert av Guillaume av Evreaux og Raoul de Tosny med makt under påskuddet at Beaumont hadde voldt dem skade gjennom sine råd til kongen. Mot denne makten verget Robert Curthose og hans å møte disse i åpen kamp. Han manglet også populær støtte i England. Isteden ble det forhandlet en fredsavtale, den såkalte Alton-traktaten, hvor de to brødrene signert på at Robert anerkjente Henrik som konge av England i bytte for en årlig utbetaling på 2 000 mark og andre innrømmelser som at den engelske tronen overga sine normanniske landområder. Avtalen avsluttet den den truende krisen midlertidig. Robert og hans hær trakk seg tilbake til Normandie uten at et sverdslag var blitt utvekslet. For Henrik var avtalen åpenbart kun ment for å skaffe seg et pusterom. I 1105, for å få sluttet på utbetalingene til broren, ledet Henrik en invasjonsstyrke over den engelske kanal. Det var første gangen i historien at England invaderte det som siden skulle bli arvefienden Frankrike. Han erobret først Bayeux og Caen, men ble deretter personlig tvunget til avbryte felttoget grunnet de pressede politiske problemene med erkebiskop Anselm og innsettingsretten (se overfor). Med disse løst var han igjen tilbake i Normandie i løpet av sommeren 1106. Etter hurtig å ha erobret det befestete klosteret i Saint-Pierre-sur-Dives i nærheten av Falaise vendte Henrik og hæren sørover og beleiret festningen Tinchebray på en høyde overfor byen av samme navn. Tinchebray lå på grensen av fylket Mortain i sørvestlige Normandie, og ble holdt av en av de få betydningsfulle grevene som fortsatt var lojale til hertug Robert. Hertug Robert kom med sine styrker for å bryte Henriks beleiring, og etter noen fånyttige forhandlinger var kamp uunngåelig. Om morgenen den 28. september 1106, nøyaktig 40 år etter at Vilhelm Erobreren invaderte England, sto det avgjørende slaget mellom hans to sønner, Robert Curthose og Henry Beauclerc. Kampen var uventet og uforberedt. Henrik og hans arme kom marsjerende sørover fra Barfleur mot Domfront mens Robert marsjerte Falaise mot Mortain. De møttes ved vegkryssingen ved Tinchebray og slaget strakte seg ut over flere kilometer. Stedet hvor det meste av slaget foregikk er ved landsbyens idrettsplass i dag. Den viktigste delen av kampen i seg selv varte kun en time, og da Henrik lot en skjult reserveavdeling angripe fikk han overtaket. Robert forsøkte å ta til flukten, men ble tatt til fange ved et sted 3 km nord for Tinchebray. En bondegård ved navn - Prise - står i dag på samme sted ved motervegen D22 og en gravstein dekorert med tre riddere står ikke langt unna ved den samme vegen. De fleste i Roberts hær ble tatt til fange eller drept. Foruten Robert Curthose selv ble også følgende tatt til fange: Edgar Ætheling, onkel av Henriks hustru og tidligere krevd Englands trone, og William, greve av Mortain, en uforsonlig fiende av Henrik. De fleste av fangene ble løslatt, men Robert Curthose og William av Mortain tilbrakte resten av livet i fangenskap. I overmot lot Henrik brorens sønn, William Clito, bli satt i et behagelig forvaring som han senere rømte fra og siden bisto opposisjonen mot den engelske tronen. Robert Curthose ble derimot sittende innesperret resten av livet. Først ble han oppbevart i Tower of London, deretter overført til festningen Devizes Castle i den engelske byen Devizes i Wiltshire i de neste tyve årene før han ble flyttet til Cardiff Castle. Ved Cardiff gjorde han et forsøk på rømme. Mens han var ute og red gjorde han et desperat forsøk på å ri vekk, men hesten ble dratt ned i myr og han ble tatt til fange på nytt. For å forhindre nye rømningsforsøk fikk Henrik sin brors øyne brent ut. Robert døde ved Cardiff i 1134. Han var da i begynnelsen av 80-årene. Henrik tok hertugdømmet Normandie som en besittelse under kongeriket England og forente således sin fars rike. Selv etter at han hatt tatt kontroll over hertugdømmet verget han seg fra å bruke tittelen hertug. Han styrte det som konge av England. Grunnen var at hertugen av Normandie var formelt en vasall under den franske krone, og den franske kongen presset på for at han skulle gi sin hyllest som vasall. Som konge i sin egen rett var Henrik uvillig til adlyde og fikk isteden sin sønn William Adelin utnevnt, om enn i navnet, som hertug i 1115 og den franske kongen aksepterte til slutt dette i 1120. I 1131 i et forsøk på å redusere vanskelighetene i Normandie fikk han forlovet sin eldste sønn William Adelin til datteren av Fulko av Jerusalem, greve av Anjou, den gang en bekymringsfull motstander. Ekteskapet ble inngått i 1119. Åtte år senere, etter Williams beklagelige død, ble en langt mer betydningsfull allianse inngått mellom Henriks datter Maud (Matilda) og Fulkos sønn Geoffrey Plantagenet, som til slutt førte til at de to rikene ble forent under av konge Huset Plantagenet. Henrik var også kjent for å være hardhendt når det var behov for det. Han lot en gang en forrædersk borger ved navn Conan Pilatus bli kastet fra tårnet i Rouen, tårnet har siden blitt kjent som - Conan's Leap - eller - Conans sprang. Ved en annen anledning som skjedde i 1119 utveksling Henriks svigersønn, Eustace de Pacy, og Ralph Harnec, constable av Ivry, gisler i form av den enes sønn og den andres døtre. Av en ukjent grunn lot Eustace den unge mannen bli blindet, og den rasende Ralph Harnec forlangte å gjøre det samme med pikene. Kong Henrik ga ham tillatelse til å gjøre dette mot de to pikene som også var hans egne barnebarn. Eustace og hans hustru Juliane ble rasende og truet med å gjøre opprør. Henrik arrangerte et møte med sin datter i Breteuil. Der forsøkte Juliane å rette en armbrøst mot sin far og myrde ham. Hun ble tatt til fange og holdt i forvaring i en festning, men unnslapp ved å hoppe ut av et vindu og ned i vollgraven. Først noen år senere ble Henrik forsont med sin svigersønn og datter. Tragedien rammet England og Henrik 1 som et sjokk da hans eneste legitime sønn William Adelin på veg tilbake fra Normandie druknet i Den engelske kanal, i tragedien med Det hvite skipet den 25.november 1120 Han var kun 17 år gammel da skipet grunnstøtte. Blant de omkomne var flere av Henriks slektninger og kremen av Englands unge adel. William hadde kommet seg ombord i livbåt, men snudde for å redde sin halvsøster, men de desperate skipbrudne kastet seg ombord i livbåten, veltet den og alle unntatt en druknet. Her døde også med William, Richard, en annen av kongens sønner, som en kvinne uten rang før hans tiltredelse hadde født ham, en tapper ungdom, og kjær for sin far for sin lydighet; Richard d'Avranches, andre jarl av Chester, og hans bror Otheur; Geoffrey Ridel; Walter av Everci; Geoffrey, erkediakon av Hereford; grevinnen av Perche, kongens datter; grevinnen av Chester; kongens niese Lucia-Mahaut of Blois; og mange andre... Intet annet skip brakte så mye sorg til England, skrev William av Malmesbury. Katastrofen var middelalderens utgave av Titanic-forliset. Henrik var overveldet av personlig sorg, men sto også overfor politiske problemer da han ikke lenger hadde en opplagt arving til det rike han møysommelig hadde fått konstruert ved hjelp av diplomatiske evner og allianser. I et håp om å skaffe seg en ny mannlig arving giftet Henrik seg den 29.januar 1121 med den unge og vakre Adeliza av Louvain, født samme år som hans avdøde sønn, datter av Godefroid 1 av Louvain, hertug av Nedre Lorraine og landgreve av Brabant, men dette ekteskapet produserte ingen arving. Sittende uten en mannlig arving tok Henrik det hittil ukjente skritt å få sine baroner til å sverge troskap til hans datter keiserinne Maud av England, enke etter keiser Henrik 5, som hans arving og etterfølger. Henrik besøkte Normandie i 1135 for besøke sine unge barnebarn, barna til Maud og Geoffrey. Han hadde store glede av sine barnebarn, men kom snart i krangel med sin datter og svigersønn, og disse stridene førte til at han ble lengre i Normandie enn han opprinnelig hadde planlagt. Henrik døde den 1. desember 1135 fra matforgiftning etter - en forspising på niøyer - noe han var spesielt glad i, ved Saint-Denis-en-Lyons (i dag Lyons-la-Forêt) i Normandie. Liket ble sydd inn i en okse for å bevare legemet ved frakten til England, og ble gravlagt i Reading Abbey, som han hadde grunnlagt 14 år tidligere. Hans testamente betinget at han skulle bli etterfulgt av sin datter, keiserinne Maud (Matilda). Selv om Henriks baroner hadde sverget troskap og lydighet til hans datter som deres dronning, var hennes kjønn og hennes ekteskap med Huset Anjou, en fiende av normannerne, et problem, og tillot Henriks nevø, Stefan av Blois, å komme til England og kreve tronen med populær støtte. Mens England hadde hatt stort fredelige tider og vekst under Henrik, blant annet ved at han tok krigen og slagene i Normandie framfor England, betydde hans død en slutt på den innenlandske stabiliteten og til en opprivende strid mellom tidligere keiserinnen Maud og Stefan. Den førte til en lang borgerkrig som karakterisert som kaoset eller anarkiet - det engelske kaos under Stefan. 3. Stefan av Blois (født ca.1096, død 25.oktober 1154), dattersønn til Vilhelm 1. Engelsk konge 1135-1154, den eneste konge av England fra huset Blois. Stefan ble født i Blois i Frankrike, og var sønn av grev Stefan av Blois og Adela av Normandie. Theobald 2 av Champagne og Henry av Blois, biskop av Winchester, var hans brødre. Han ble i 1106, omkring 10 år gammel, sendt til det engelske hoffet for å oppdras his sin onkel, Henrik 1. Omkring 1115 ble han greve av Mortain, og omkring 1125 giftet han seg med Matilda av Boulogne som kort tid etter ble grevinne av Boulogne. I 1128 ble Stefan hennes medhersker i Boulogne, noe som varte til 1150. Året etter ble grevskapet gitt til sønnen Eustace. Ettersom Eustace døde barnløs gikk tittelen videre til Stefans nest eldste sønn, William. Stefan var altså barnebarn av Vilhelm Erobreren gjennom sin mor, og krevde derfor tronen ved Henrik 1's død. For å støtte sitt krav hevdet han at onkelen Henrik 1 hadde skiftet mening på dødsleiet og ville ha ham som tronarving. Han oppnådde å bli kronet, og fikk da raskt støtte fra flertallet av baronene og fra pave Innocens 2. De første årene av hans regjeringstid var fredelige, men innen 1139 hadde han fått ry for å være svak og ubesluttsom, og landet gikk mot en borgerkrigstid kjent som Kaoset under Stefan. Stefan hadde en rekke egenskaper som på overflaten skulle gjort ham egnet som konge: Høy byrd, avstamning fra Wilhelm Erobreren, godt utseende, mot og en vennlig natur. Men han manglet den hensynsløsheten som kunne være nødvendig i det som var hensynsløse tider. Walter Map skrev om ham at han var dyktig i krigskunst, men i andre henseender var han enfoldig. Stefan ble stilt overfor keiserinne Matildas styrker flere ganger, blant annet i slaget ved Lincoln og slaget om Beverston Castle. Før slaget ved Lincoln den 2.februar 1141 opplevde han flere dårlige jærtegn. Han stod mot de opprørske baronene Robert, 1. jarl av Gloucester (keiserinne Matildas uektefødte halvbror) og Ranulph de Gernon, 2. jarl av Chester. Kongen kjempet så hardt i slaget at stridsøksen brast; han trakk et sverd og kjempet videre til det også brast. Deretter ble han tatt til fange av en ridder ved navn William de Cahagnes, og brakt til sin kusine, keiserinne Matilda. Han ble fengslet i Bristol, men hans kone, grevinne Matilda, klarte å holde gløden oppe, og keiserinnen ble snart jaget fra London. Da jarlen av Gloucester, hennes beste kommandant i felten, ble tatt til fange, måtte hun slippe Stefan fri, og i november 1141 kunne han igjen sette seg på tronen. I desember 1142 ble keiserinnen beleiret i Oxford, men hun klarte å komme seg over snødekte jorder til Wallingford Castle, som ble kontrollert av hennes støttespiller Brian FitzCount. I 1147 sluttet keiserinne Matildas mindreårige sønn Henrik Plantagenet seg til krigen. Han samlet en liten styrke av leiesoldater, og invaderte England. Ryktene om hans styrke skremte Stefans våpenbrødre, selv om det egentlig dreide som en en svært liten hær. Etter å ha tapt to slag, og uten penger til å betale leiesoldatene, måtte Henrik vende seg til sin onkel Robert for å få hjelp, men ble da avvist. Desperat vendte han seg i hemmelighet til Stefan for å få penger til å betale soldatene. Gesta Stephani forteller at da han fikk meldingen hørte kongen, som alltid var full av nåde og kjærlighet, på den unge mannen; kongen gav Henrik de midler han trengte. Det fantes rykter om at Stefan var guttens biologiske far, men til tross for den meget generøse gaven til en som nettopp hadde forsøkt å styrte ham finnes det ikke noe bevis for dette. Stefan klamret seg til tronen resten av sin levetid. Etter et uavklart sammenstøt med Henrik Plantagenet ved Wallingford, og sønnen Eustaces død i 1153, ble han overtalt til å inngå en avtale med keiserinne Matilda. Ifølge Wallingford-traktaten (også kjent som Winchester-traktaten), skulle hennes sønn Henrik etterfølge ham som Henrik 2 av England. Kongen døde i Dover Priory i Dover, og ble gravlagt i Faversham Abbey som han hadde grunnlagt sammen med sin kone grevinne Matilda i 1147. Stefan ble etterfulgt av Henrik 2 fra huset Angevin. 4. Henrik 2 av England (født 5.mars 1133 i Le Mans, Frankrike, død 6.juli 1189) styrte som konge av England (1154–1189), greve av Anjou, hertug av Normandie, hertug av Aquitaine, hertug av Gascogne, greve av Nantes, lord av Irland og kontrollerte til ulike tider deler av Wales, Skottland og vestlige Frankrike. Henrik var den første av Huset Plantagenet til å styre England, og var oldebarn av den normanniske Vilhelm Erobreren. Henrik var den første som benyttet tittelen - konge av England – i motsetning til - konge av de engelske - , og og var en av de mest effektive av Englands monarker. Han ble i sin samtid også kalt for Henrik Curtmantle (kortkåpe), fordi han benyttet en kåpe som var kortere enn hans forgjengere. Den 18.mai 1152 ved Poitiers, da han var 19 år gammel, giftet han seg med Eleonore av Aquitaine, som var omtrent 12 år eldre enn Henrik, og bryllupet skjedde uten den pomp og prakt som var passende for deres rang. Grunnen var delvis at Eleonore kun seks uker tidligere hadde blitt skilt fra kong Ludvig 7 av Frankrike. Eleonore hadde fått 2 døtre med den franske kongen, men ingen sønn. Ekteskapet mellom Eleonore og Henrik var basert på fornuft, og til tross for aldersforskjellen synes det som om det innledningsvis var basert på en viss grad av ømhet, og ekteskapet produserte hele 5 sønner og 3 døtre: Vilhelm, Henrik, Rikard, Geoffrey, Johan, Matilda, Eleonore, og Johanna. Etter hvert ble det derimot stadig kjøligere mellom ektefellene inntil det døde ut. En av årsakene til at det oppstod strid mellom ektefellene var at Eleonore oppmuntret sine sønner til å gå til væpnet opprør mot sin far i 1173. Henrik satte da Eleonore i et fangenskap som varte i 15 år. Han overtok tronen i kjølvannet av kaoset som Stefans regime hadde ført til. Han var kun 21 år gammel, men var likevel en erfaren statsmann og hele livet var han preget av en rastløs energi. Som sin bestefar Henrik 1 av England hadde Henrik 2 en framstående kunnskap om lovverket. Han likte å omgås lærde, og var selv boklærd, språkmektig, og hadde blant annet en ypperlig latin. Når det var mulig deltok han i egen person i rådene. Hans interesser i økonomi var reflektert i hans egen måteholdne livsstil. Han kledde seg enkelt unntatt når tradisjonen dikterte noe annet og han spiste en sparsommelig kost. Han var fordringsløs og menget seg like lett med alle klasser. Den samtidige Walter Map skrev at kongen - Han tok ikke på seg å tenke høye tanker, hans tunge svellet aldri av opprømt språk; han forherliget ikke seg selv som mer enn en mann. Henrik overlevde kriger, opprør, strid til han kunne herske et av de mektigste europeiske kongedømmer i middelalderen. Han reformerte det normanniske styret og skapte en regjering og en administrasjon som var dyktig og selvgående, også i de tider da kongen var utenlands. Adelen hadde under Stefan manipulert føydal lov for å underminere kongelig autoritet, og Henrik 2 satte i gang mange reformer som svekket de tradisjonelle føydale båndene og styrket kongens posisjon. Festninger som var blitt reist under borgerkrigen ble revet. Økt beskatning erstattet stor grad militærtjeneste som vasallenes viktigste plikt, noe som gjorde kongen mindre avhengig av adelen, og som uansett var mindre interessert i å utkjempe en krig utenfor England. Henrik utvidet sitt område på de britiske øyer på to måter. Først tok han Cumbria og Northumbria fra Malcolm 4 av Skottland, og fastsatte grensen i nord. Hans kampanjer i Wales var mindre vellykte og innebar ikke erobring, men han invaderte Irland og sikret engelsk tilstedeværelse og overherredømme på øya. De besittelser som han hersket over på kontinentet, og som han satte sine sønner til å herske over som sine vasaller innbefattet de følgende land: Bretagne, Maine, Poitou, Touraine, Gascogne, Anjou, Aquitaine, og Normandie. Henrik II var teknisk sett en føydal vasall av den franske kongen, men i virkeligheten eide han større områder, hadde større inntekter og var langt mektigere enn sin franske overherre. Forsøket på å fordele sine besittelser og riker blant sine tallrike sønner resulterte i mange problemer for kong Henrik. Kongens plan om en velordnet overføring av makt til Henrik den unge konge var avhengig av i hvilken grad sønnen Henrik greide å styre, og i hvilken grad hans brødre ga ham hyllest for sine landområder. Imidlertid nektet den kanskje hardeste og mest ambisiøse av sønnene, Rikard Løvehjerte, å underkaste seg sin bror da de hadde samme mor og far og slektskap. Henrik 2's plan om å dele sine omfattende besittelser og titler skapte sjalusi og vekket forræderi fra hans sønner. På oppmuntring fra blant annet deres mor, Eleonore av Aquitaine, gjorde de opprør mot sin far flere ganger, ofte med den franske kongen som alliert. At to av dem døde, i 1183 og 1186, endret ikke opprørslysten og viljen til å gå imot faren. Da Henrik 2 begynte å eldes ble han angrepet av sin dyktigste sønn, Rikard, som i fellesskap med Filip 2 August av Frankrike beseiret ham i 1189. Henrik 2 ble tvunget til en ydmykende fredsavtale og døde selv to dager etter. Svak, syk og forlatt av alle, unntatt en sønn utenfor ekteskap, Geoffrey, døde Henrik i Chinon den 6.juli 1189, 56 år gammel. Hans legitime sønner, har krønikene latt ham si, var de virkelige bastardene. Den seirende prins Rikard viste senere sin respekt for Henriks lik da det ble fraktet til Fontevraud-klosteret hvor det i henhold til Roger av Wendover - blod strømmet fra neseborene fra den avdøde som om... indignert over tilstedeværelsen av den man antok hadde medvirket til hans død. Henriks eldste overlevende sønn og erobrer ble kronet - ved Guds nåde, kong Rikard 1 av England - ved Westminster den 1.september 1189. Hans første handling som konge var å sende bud om at moren, Henriks hustru, dronning Eleonore av Aquitaine, skulle bli løslatt fra det fangenskap som Henrik hadde sendt henne til de siste årene. The founding of Normandy bears a similarity to the way Danelaw came into existence in England some years earlier. The possible founding of Normandy may have been a direct result of the difficulty they found themselves in when invading England, now that it was becoming more organized in resisting them. By the early 900s, Viking raids were common place in northern Europe, including France. To allay these attacks, Charles the Simple, in 911 made apact with the leader of the Vikings. This Dane was known as Rollo. As a condition of the peace, he accepted baptism. In return he was given an areaoff the north eastern cost of France which later became known as Normandy, which loosely translates as North man. He was renamed Robert and married princess Gisele, who was the daughter of Charles the Simple. When she died a few years later, he returned to a former mistress by the name of Poppa. Poppa's father was Count Beranger of Bayeux who he had killed in battle. Rollo and Poppa had a son name William Longsword who later became William 1 Duke of Normandy. William married a woman named Luitgard and together had a son and heir who later inherited his fathers title. Richard 1 or the fearless as he became known, married a French princess but maintained a mistress on the side. She was known as Gunnor. Gunnor bore all of Richard's children. Gunnor was from an important Danish family and eventually married him on the princess's death. This meeting with Gunnor is steeped in French folklore. When Richard was out hunting, he stayed on the property of one of his subjects. It was normal in that period for the husband to offer his wife for the lords comfort. His quick thinking wife introduced her sister Gunnor to Richard. They immediately fell in love and were soon meeting on a regular basis. From this liaison came all Richard's children. How many children there were is uncertain but at least 4 are known. Richard 2 who followed his father and was known as the Good. Emma, who eventually married Aethelred the Unready and Canute, who in turn became kings of England. Grandson's to Richard 1 and Gunnor were Richard 3 who followed his father as Duke of Normandy then by his younger brother Robert 1 the magnificent. Even more folklore surrounds how Robert met and fell in love with Arletta. Her real name was Herleva but became known as Arletta later. The story goes that in 1027 Robert was returning to his castle in Falaise when he set eyes upon a girl washing her clothes in the river near by. When Robert saw her, he was immediately attracted by her beauty. Both would have been about 17 or 18 at the time. Unable to get her out of his mind, he sent a messenger to her to arrange a meeting. Expecting her to readily agree, it must of come as a shock when she refused unless she came in broad daylight, mounted, and through the main gate. When Robert was informed, he agreed. Within one year a baby boy was born and was named William. The William who would later be known as the Conqueror and King William of England. Never would the father named Fulbert, a leather Tanner, have thought that he would have a daughter who would bear a son that would later become the King of England. For some strange reason better known to himself, Robert decided that he needed to go to the Holy Land to do penance. He left the 8 year old William with trusted guardians until his return. In his own mind he knew he was not going to return. When the death of Robert became known, the power struggle began. William had to be removed one way or another. It began with the murder of his guardian, Gilbert of Brionne followed by his tutor, Thurold. Osbern, his seneschal was the next to die. He was murdered with a knife in Le Vaundreuil castle while he slept. What the murderer didn't realize was that the boy William was sleeping in the same bed next to him. William mysteriously disappeared for his own safety for five or six years. He possibly was entrusted to a common loyal family who brought him up as a their son so as not to allow his identity to become known. William never lost site of his position however, which seems to indicate he was still being kept in touch with events at court. Around 1045, William now 17 was ready to recapture his birthright. With a band of loyal followers he returned to his home in Falaise. Here he appealed for the townsfolk's help to regain the castle. Reminding them of his origin and of his father, managed to rally their support. The castle was captured from the Dane, Toustain, who managed to escape with his life. The first stage of William's return was complete. William's position was still not secure. The re-emergence of William sent shock waves through Normandy. Illegitimacy was the rule rather than the exception at this time in Normandy from William Longsword down. Family ties were not as strong as they were in England. Bearing this in mind it is no wonder that in 1046, his own cousin, Guy of Brionne plotted William's death. Unfortunately for Guy, the plot was discovered by William's jester named Gollet. Gollet was possibly performing in Bayeux when he overheard their plans. He immediately left and rode to William in Valognes. Here William was intending to spend the night. When informed, he immediately rode to Bayeux, and passed the execution squad riding in the other direction. Passing straight through Bayeux, he met a knight who directed him home to Falaise. William learnt a lesson from this near miss that would make him much harder and less forgiving in the future. He appealed to King Henry 1 for support as the king had promised to care for the boy during Robert's penance. William was now 20 years old and the struggle for power came to a head. Whoever won this battle would be unchallenged as the Duke of Normandy. William and the Kings men on one side and an Armada of his opponents on the other. The battle took place at Val-es-Dunes and William was victorious. He was immediately knighted by the king. Guy of Brionne was captured but later released and exiled to Burgundy. Normandy was again a strong force tobe reckoned with. With year of 1051 heralded a strange period. During this year, it is thought, William used the exiling of Godwin to Flanders to visit Edward the Confessor in England. Edward spent most of his youth in France, so probably welcomed this visit. Why William chose to visit Edward at all is open to question. Did he have eyes on the English throne by appealing to a kingsman. Whatever happened on this trip, words were exchanged that gave William the impressionthat when Edward died, he would automatically become the new king of England. If that was his plan, he could not have picked a better time with the Godwins in disgrace. William decided to get married and approached The amiable Count Balduin of Flanders, for the hand of his daughter, Matilda. Matilda flatly refused, saying that she would rather be a nun than to marry a bastard. On hearing this, William immediately rode to the Counts castle in Lille and a meeting with her. When she again refused, legend has it that he gave her a good beating. She seemed to respond to this. They were married and remained faithful toeach other until William's death in 1087. If William and Matilda were happily married, the Pope was not happy about it. It was seen as a sin if there was any intermarrying of cousins. The relationship was so distant that there must have been other reasons for Pope Leo 9's action. The result was excommunication for them along with the whole of Normandy. This must have been very disturbing to William and his subjects. William flatly refused to annul the marriage, so the ban stayed in force. William had a loyal friend named Lanfranc, who became the prior of Bec in 1045 and later, following the Norman Conquest, Archbishop of Canterbury in 1070. Lanfranc managed to persuade the new Pope named Nicholas 2 to rescind the order on the grounds that it would be politically unwise to return Matilda to her father, as it would be seen as a gross insult, and could possibly lead to war. It was not agreed to without cost. For absolution, William was ordered to build a monastery and nunnery in Caen. These still stand today and are known as the Abbaye-aux-Hommes and the Abbaye-aux-Dames. He was also ordered to build a number of hospitals in various locations. William and Matilda had 4 sons and 4 daughters. Robert Shorthose, William Rufus, Henry Beauclerc, Richard, Constance, Adelisa, Adelaide and Adela. It was not all plain sailing for William. Normandy was always the subject of attack from neighbours. William's leadership reigned supreme. He was not adverse to crossing over his own borders himself. When in 1054, King Henry 1, who had so willingly supported him against Guy of Brionne, suddenly annulled the treaty made between Charles the Simple and Rollo in 911. William prepared for an attack. The king supported by Angevins and Gauls invaded Normandy and inflicted many casualties. William refused to admit defeat by going on the offensive. he crossed his border and captured those responsible. He was now possibly the most powerful man in France beneath the king. By 1062 he had increased the size of his kingdom by capturing the area known as Maine to the south. In 1064 news came from Guy of Ponthieu that he had captured someone that William might be interested to meet at the right price. That someone was Duke Harold Godwinson the future king of England. William would not pay Guy a ransom for Harold but used disguised threats which seemed to work, as Harold was handed over to him. The news of the coronation of Harold a few months earlier must have infuriated William. After Harold's oath of 1064 and the promise made to him by Edward the Confessor, he must have considered all his options until he was left with only one. To this end, he prepared	av Normandie, Vilhelm (Guillaume/William) "William 1 The Conqueror" / "Guillaume le Conquerant" (I4884)
5116	Edvard hadde smie på Klevbråtte ved Holmestrand. Smia hans lå i begynnelsen av Guranbakken bak det daværende Samverikelaget. Historien forteller at han pleide å dra avgårde til Tønsberg lørdag kveld med slede, for å selge kurver o.a. som han hadde laget i smia si. Tilbake med hjem hadde han med seg mat o.a. Han lagde alle redskaper selv, og var kjent over hele Vestfold for sine arbeider. Under folketellingen 1900 står Edvard Johansen oppført som smed, med eget verksted under Søndre Klev, på leid tomt Grefsrud.	Johansen, Edvard Anthon (I115)
5117	Edvard Hagerup ble valgt til Stortinget fra Bergen i 1814, 1824 og 1827. Han var president i Lagtinget 1827–1828. Hagerup var amtmann i Nordre Bergenhus amt fra 1822, i Søndre Bergenhus amt fra 1831 og stiftamtmann i Bergen fra 1834 til 1852. Stiftsgården i Bergen har fått navnet etter Hagerup. Han eide huset fra 1809 til 1853 og mye av dets nåværende interiører stammer fra hans periode som eier. I 1849 ble han tildelt storkors av St.Olavs Orden. Embeter: Stortingsrepresentant (stortingsperioden 1814, Bergen, 1814–1814). Vararepresentant til Stortinget (stortingsperioden 1818–1820, Bergen, 1818–1820). Vararepresentant til Stortinget (stortingsperioden 1821–1823, Bergen, 1821–1823). Stortingsrepresentant (stortingsperioden 1824–1826, Bergen, 1824–1826). stortingsrepresentant (stortingsperioden 1827–1829, Bergen, 1827–1829). Vararepresentant til Stortinget (stortingsperioden 1833–1835, Bergen, 1833–1835). Fylkesmann i Hordaland (1831–1834). Fylkesmann i Sogn og Fjordane (1822–1831). Stiftamtmann i Bergen stiftamt (1834–1852).	Hagerup, Edvard (I25099)
5118	Edvard Hagerup Grieg (1843–1907) var en norsk nasjonalromantisk komponist. Han er den norske komponisten som har fått størst internasjonalt gjennomslag, og i likhet med Bjørnstjerne Bjørnson og andre kunstnere fra siste del av 1800-tallet fikk han stor betydning for den kulturelle nasjonsbyggingen i tiden fram mot unionsoppløsningen i 1905. Griegs mest kjente verk er trolig klaverkonserten i a-moll, op.16. Andre kjente orkesterverk er Peer Gynt-suitene, op.46 og 55, samt suiten Fra Holbergs tid, op.40. Størst betydning i samtiden hadde Grieg med sine 66 klaverminiatyrer - Lyriske stykker - mens det i dag er kammermusikk og sanger som regnes som mest verdifulle. Som sangkomponist er Grieg i Norge blitt mest kjent med sine tonesettinger til dikt av Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg. I utlandet ble hans sanger til tekster av Henrik Ibsen, H.C. Andersen og Heinrich Heine lagt mest merke til. - På farssiden hadde Grieg skotske aner tilbake til MacGregor-klanen (gælisk MacGriogair), som hadde mistet sine landområder og til tider var fredløse. I 1603 innførte kong James VI dødsstraff for å bære MacGregor-navnet, og klanmedlemmene tok navn som Grig, Greig og lignende. Edvards oldefar Alexander Greig (1739–1803) kom til Bergen i 1770, hvor han raskt bygget opp en vellykket virksomhet med tørrfisk- og hummereksport. Han fikk norsk statsborgerskap i 1779 og endret da skrivemåten av navnet sitt til Grieg, angivelig fordi den norske uttalen lå nærmere den skotske uttalen av Greig. Alexander var en tid britisk visekonsul i Bergen, og hans sønn og sønnesønn, dvs. Edvards bestefar og far, var begge britiske konsuler samtidig som de fortsatte med handelsvirksomhet Alexander Greig hadde etablert. Edvard Griegs farfar John giftet seg med Marie Regine Haslund, datter av den danske fiolinisten Nils Haslund som i 1770 ble leder av Musikselskabet Harmonien. John var musiker i orkesteret og den første av en lang rekke familiemedlemmer som gjorde seg gjeldende i Bergens musikkliv. Fra 6-årsalderen fikk gutten regelmessig klaverundervisning av sin mor. Da han var 9 år gammel gjorde han sine første komposisjonsforsøk, men de endte i papirkurven. Fra ungdomsårene er det bevart flere klaverstykker som er tatt med i hans - Samlede verker. Etter grunnskolen begynte han i 1853 på Tanks skole. Han var ikke noen utpreget flittig elev, men tok seg iblant sammen og hevdet seg da godt i de fleste fag. En gang han hadde med seg noen komposisjoner på skolen, skal han ha blitt møtt med hån og avvisning: Læreren ... grep meg i luggen så det sortnet for øynene, og snerret barskt: En annen gang tar han det tyske leksikon med som han skal, og lar slikt juks bli hjemme. Sommeren 1858 fulgte han faren til Østlandet. Unge Grieg var da for alvor begynt å tenke på å bli musiker. Det som avgjorde spørsmålet, var det første møtet med - filleonkelen - og fiolinisten Ole Bull samme år. Da Bull fikk høre Edvard spille noen av sine egne komposisjoner på klaver, ble Ole Bull og foreldrene enige om at gutten måtte til Leipzig for å studere musikk. Høsten 1858 begynte Grieg på musikk-konservatoriet i Leipzig. Her møtte han studenter fra flere ulike nasjoner. Den danske C.F.E. Horneman ble en god kamerat. Senere omtalte han Grieg som en - genial studiefelle, en vill, ubendig kamerat med et lyst hode og et varmt hjerte. Mendelssohn og Schumann hadde tidligere vært viktige personer i byen, og Grieg verdsatte spesielt det arbeid Schumann hadde nedlagt for å skape aksept for nye musikalske strømninger i det tradisjonsbundne musikkmiljøet. Også Schumanns poesifylte musikk tiltalte Grieg, og da særlig romansene og klaverstykkene. Konservatoriestudentene hadde gratis adgang til det berømte Gewandhaus-orkesterets generalprøver, og Grieg mente selv at all musikken han hørte her, særlig orkester- og kammermusikken, var vederlag for manglende kompetanse i komposisjonsteknikk ved konservatoriet. Grieg innrømmet imidlertid også at han ikke studerte særlig ivrig til å begynne med. Dette endret seg etter hvert som han så at medstudentene begynte å bli bedre enn ham. Edvard arbeidet nå flittig. Da han var 18 år gammel ble han uteksaminert og fikk rosende omtale av sine lærere. Mens han studerte i Leipzig, pådro Grieg seg en alvorlig betennelse av brysthinnen (plevritt). En lunge ble satt ut av funksjon, noe som førte til pustebesvær ved store anstrengelser. Grieg ønsket imidlertid å fullføre sine studier og returnerte til Leipzig etter et rekonvalesensopphold i Bergen. Han ble ledsaget av sin bror John som studerte cello ved konservatoriet. Grieg fikk etter hvert et anstrengt forhold til musikkmiljøet i Leipzig. En grunn var at han mente at hans musikk ble dårlig mottatt. Det er mulig at han bare hadde den beryktede kritikeren Eduard Bernsdorf i tankene. Denne presterte både å rakke ned på Griegs g-moll-strykekvartett og å underkjenne den andre symfonien til Johannes Brahms. Imidlertid ble både Griegs Peer Gynt-suite nr.1, op.46, og til og med hans ufullførte opera om Olav Tryggvason møtt med jubel i Leipzig. Også senere i livet uttalte Grieg seg ofte nedsettende om konservatoriet og dets lærere. Nyere forskning har imidlertid påpekt at han med dette gir et nokså unyansert og subjektivt bilde av de kunstneriske forholdene i Leipzig. - På vei hjem igjen debuterte Grieg som pianist i Karlshamn, Sverige, den 18. juni 1861. Her spilte han blant annet Kreisleriana, op. 16, av Robert Schumann, Capriccio brilliante i h-moll, op. 22, av Felix Mendelssohn-Bartholdy og noen konsertetyder av sin tidligere lærer Ignaz Moscheles. - Våren 1862 var Grieg tilbake i Bergen og holdt sin første offentlige konsert i Norge den 21.mai. Her ble det blant annet framført 3 satser av en strykekvartett han skrev i Leipzig, og som senere gikk tapt. Mottakelsen var positiv, og Grieg ønsket å studere mer, men faren hadde ikke lenger råd til å finansiere flere studier. En søknad om statsstipend ble avslått, og Grieg måtte bedrive selvstudium hjemme i Bergen et års tid. Men bergensmiljøet hadde lite impulser å gi den aspirerende komponisten, og han ønsket seg intenst ut. Det endte med at faren gav ham et lån, og som Edvard selv skriver: en ubestemmelig lengsel drev meg mot København. Våren 1863 ankom Grieg København som på den tiden hadde et stort kunstnermiljø.[18] Han hadde også kontakter her – hans gamle venn Emil Horneman og slektninger i familien Hagerup bodde i København. Sansen for folkemusikken var vekket i de nordiske landene på denne tiden, i Danmark var Niels W. Gade og J.P.E. Hartmann sentrale. Gade oppfordret Grieg til å skrive en symfoni, og han lot seg ikke be to ganger. I København mottok han viktige musikalske impulser gjennom bekjentskapet med Rikard Nordraak som tross lite musikkutdanning allerede hadde funnet sin egen komposisjonsstil. Tidsånden og kontakten med Nordraak bidro til at Grieg begynte å arbeide med å kombinere folkemusikalske trekk med kunstmusikalske teknikker. I 1864 grunnla Grieg sammen med blant annet Horneman musikkselskapet - Euterpe - som hadde til formål å fremme ny nordisk musikk. Grieg skrev nå de 4 humoresker, op.6, som var hans første utgitte komposisjon inspirert av norsk slåttemusikk. Med dette verket begynte Grieg sin vei som stilfornyer i nordisk musikkliv. I oktober 1866 reiste han til Kristiania hvor han fikk et 2-års engasjement som leder av Det Philharmoniske Selskab. - Årene 1869-1870 oppholdt han seg i Roma, gjennom støtte fra norske staten etter anbefaling fra Franz Liszt. Her traff han blant mange andre kunstnere også Andreas Munch, Henrik Ibsen, den danske komponisten Niels Ravnkilde og Giovanni Sgambati, vidunderbarn på klaver og senere komponist. I Roma ble han personlig kjent med Franz Liszt som uttalte seg rosende om Griegs musikk. Liszt spilte hans nye a-moll konsert a prima vista for publikum og gav lovord om stykket. - I 1871-1872 var Grieg med på å skaffe hovedstaden en fast orkesterinstitusjon, Musikforeningen. Den representerte et forstadium til det som senere skulle bli Oslo-Filharmonien. Grieg var inne i en produktiv periode preget av samarbeid med Bjørnstjerne Bjørnson. Han skrev blant annet scenemusikk til sagadramaet Sigurd Jorsalfar og utformet den store sagamonologen Bergliot som melodrama. Verkene ble senere publisert som opp.22 og 42. Fra 1874 levde Grieg som fri kunstner på Stortingets kunstnerlønn. Samarbeidet med Bjørnson om den planlagte nasjonaloperaen Olav Trygvason, op.50, skar seg; dels fordi Bjørnson mistet interessen og tross mange henvendelser fra Grieg sluttet å sende mer tekstmateriale. Da Ibsen henvendte seg til Grieg for å få ham til å skrive scenemusikk til en framføring av Peer Gynt, slo Grieg til, selv om han omtalte stykket - som det mest umusikalske av alle sujetter - sannsynligvis fordi betalingen på 200 Speciedaler fristet. Rundt århundreskiftet var Peer Gynt med Griegs musikk blitt en enestående suksess på verdensbasis. I Tyskland skal stykket ha blitt oppført over 5.000 ganger før første verdenskrig, selv om anmeldelsen etter premieren i Berlin var lunken. - Høsten 1875 døde foreldrene med bare 3 ukers mellomrom, et slag som Grieg bearbeidet kompositorisk i g-moll-balladen, op.24, hans mest omfattende pianokomposisjon. Noen år tidligere hadde Edvard og Nina mistet sitt eneste barn, Alexandra. Hun døde av hjernebetennelse (encefalitt), bare 1 år gammel. Forholdet mellom ektefellene var tidvis ikke det beste. Grieg ønsket å komme seg vekk fra det hektiske konsertlivet, også for å få anledning til å komponere mer. Han valgte å tilbringe sommeren på den avsidesliggende gården Øvre Børve i Ullensvang, noe Nina som var vokst opp i en storby, ikke var særlig fornøyd med. I vinterhalvåret begynte også Edvard å mistrives på gården, og begge flyttet ned til Lofthus der Edvard fikk oppført en komponisthytte som folkevittigheten gav navnet Komposten. Det var her han begynte på strykekvartetten i g-moll, op.27, og Album for mannssang, op.30. Men han kjente seg snart isolert i Hardanger, og den rastløse Grieg reiste ut på ny. De neste årene foretok kunstnerparet en rekke konsertreiser gjennom hele Europa. Fra 1880 til 1882 var han dirigent for Musikkselskabet Harmonien i Bergen. Arbeidet slet på helsen, og etter et kuropphold i Karlsbad tilbrakte de igjen en sommer i Lofthus. Her tok han fatt på arbeidet med cellosonaten i a-moll, op.36, som han tilegnet broren John. Tidlig på 1880-tallet kom Grieg i en midtlivskrise. Komponeringen gikk trått, og han følte at han var i ferd med å stagnere kunstnerisk. Cellosonaten var for eksempel preget av at han tråkket i gamle spor, og et forsøk på å skrive en ny klaverkonsert, denne gang i h-moll, måtte oppgis. Forholdet til Nina skrantet igjen, og i 1883 reiste Edvard sin vei for å oppsøke den unge malerinnen Leis Schjelderup som han var blitt kjent med i Hardanger. Hun bodde i Paris, men dit kom han ikke. På reisen gjennom Nederland og Tyskland holdt han en rekke konserter, og underveis klarte vennen Frants Beyer å få til forsoning mellom Edvard og Nina. Tilbake i Lofthus skrev Grieg Holberg-suiten. I 1881 fikk han nei til å fremføre Mozarts rekviem i Nykirken fordi kirken skulle brukes til gudstjenester, ikke til konserter, og dessuten var Mozarts rekviem katolsk musikk. - Griegs ønsket nå et fast punkt i tilværelsen, og i 1884 kjøpte han tomt på Hop syd for Bergen. Her fikk han reist Troldhaugen. Men Grieg var fremdeles rastløs, og det varte ikke så lenge før han begynte å lengte etter større forhold igjen. Dessuten hadde byggingen kostet penger, og økonomien var ikke den aller beste. En lang og vellykket konsertturne høsten 1885 gjenopprettet økonomien. Høsten 1887 bar det ut igjen, og i Leipzig møtte Grieg Brahms og Tsjajkovskij som begge snakket varmt om hans musikk. De neste årene var Edvard og Nina Grieg på mange og lange konsertreiser og feiret store suksesser. Men det gikk ut over helsen. Grieg oppsøkte stadig kurbad og nye leger i et forgjeves håp om å bli bedre. Reisene derimot tok ikke slutt. I 1904 mottok han storkorset av St.Olavs Orden. Han var også æresdoktor i Oxford og Cambridge.	Grieg, Edvard Hagerup (I25106)
5119	Edvard lå hjernedød i 2 dager. Hjertet slo. Han døde nesten 80 år gammel. Det sto bare på noen dager.	Johansen, Edvard Anthon (I115)
5120	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Connie Frederiksen (F2712)
5121	Efter at have tilendebragt sine Studier ved Universitetet ver han maaske Informator, indtil han 1684 28/4 blev udn. til pers. Kapell. i Opdal hos Faderen med Succession paa Kaldet; dertil ordin. 1684 15/10; 1689 6/4 blev han Sgpr. til Opdal; dertil indsat 5te S. eft. Trinit. s. A. Han var en from og Lærd Mand. Melch. Augustinussen siger om ham: vir diuturniori vita dignus, si deus ulteriorem vitæ terminum ipsiesignasset; media vita vivere desiit, postqvam in omni vita deum infucta pietate, recti conscientia publicum, animi sinceritate et candore sibi devinxisset (en Mand, et længere Liv værdig, om Gud havde villet forunde hamet saadant; hangik bort midt i sin bedste Alder efterat han i hele sit Liv havde dyrket Gud med uskrømtet Fromhed, erhvervet sig offentlig Agtelse ved sin Rettskaffenhed og alles Kjærlighet ved sit opriktige, rene Sindelag). Han nævnes somen af sin Tids faa Forfattere, men flere af hans Arbeider kom ikke tilUdgivelse. Dr. L. Daae siger om ham: Foruden Dass og Wolqwarts havde Stiftet endnu en tredie Personlighed at opvise, der ved poetiske Arbeider vandt Samtidens Opmærksomhed, nemlig Anders Hansen Bernhoft, Præst i Opdal, hvis Skrifter har oplevet 2 Oplag. En Samling Passionssalmer af ham - Vor Herres Jesu Christi Pines og Døds Historie - blev utgivet 1703 af hans Moder (Bogen findes i Universitetsbiblioteket). Se 2det Oplags Titelblad: Efter manges Ønske nu 2den Gang oplagt og til trykken bekostet af Anders Jakobsen Prytz, Klokker for Indsæt Kobberværks Menighed. Thjm. 1758. Han forfattede 1689 Beskrivelse over Opdals Præstegjeld. Den meddeler Afskrift af en kongl. Bevilling, ifølge hvilken de Oplandske Præster fritoges for al Skat -efteri de sidde udi en alfar vei og tidt maa forsørge Vores saavel som andre reisende folk med nødtørftig Underholdning til fjelds og fra fjeldet. Om Præstegaarden meddelser han blandt andet: Bygningen agaaende, da er den noget vidløftig af Huse, ikke saa meget for det daglige Brugs skyld som for det store gjestfrie af fremmede, saavel Kongens Folk som andre, som reiser til og fra Dofrefjeld og vil herbergeres. Den rette gaard bestaar af 3de laanner eller hovedbygninger. Den første er bygget for 100 Aar siden; den anden for 90 Aar siden; den tredie og nyeste af min kjere sal. Fader, Hr Hans Bernhoft, ikke uden stor Bekostning; alle med stue, kjøkken og behørig kammer. Findes ellers en gammel stue ned i gaarden bygd 1560 af den første Præst i Opdal efter Reformationen, sal Hr. Christopher, som det paategnede Aarstal beviser. Nok er der en stue i Præstegarden foruden de forige, som saavelsom flesteparten de andre er malet stafferet. Baggaarden bestaar af stald, fæhuse etc.; Borgerstuen, Herrer-Stuen og stalden ere sognefolkene pligtig til at holde vedlige. Præstegaarden havde min sal. Fader foruden de gamles hus at flie og flikke tilligemed to Badstuer. Fra Norsk slektshistorisk tidsskrift (trykt utg.). 1943/44 Vol.9 Nr.1-4. Om inskripsjoner fra ornamenter ved Oppdal kirke: På den mindre klokken står inskripsjonen: Opdals klokke bekostet af Assessor J.Hanssen, A.Bernhoft, Chr.Brun og almuen j Opdal. Nedenunder Anno 1690. Anders Hansen Bernhoft var soknets daværende prest.	Hansen Bernhoft, Anders (I1907)
5122	Efter de navn, som nu kommer ind paa Hatteberg, har Hr. Gauts første hustru meget mulig været en datter av en Tore Greipssøn i Hardanger, som omtales 1257.	Family: Gaut Gautsen på Hatteberg / NN Toresdatter (F1932)
5123	Efter flere Aars Svaghed, het i dødsannonsen.	Steenbuch, Nicoline Margrethe "Macé" (I6027)
5124	Efterat han var vendt tilbake til Bergen, blev han i begyndelsen av november 1554 ansat som skolemester ved latinskolen i stiftstaden. I denne stilling tjente han til omtrent paaske 1557, da han opsagde skolen. På hans begjæring havde nemlig lensherren paa Bergenshus Kristofer Valkendorf givet ham det da ledige Fane sognekald, som det var hans mening at nyde intægtene af, paa samme tid som han indehavde rektorembedet i Bergen. Dette vilde imidlertid lensherren ikke tillade, hvorfor han foretrak at give afkald paa skolen mod at beholde Fane. Fra Absalon Pedersøns Kapitelsbog 1552-1572: 1554: Peder Simonssøn kallet til skolemester. 1554 resignered Haagen Bergens Scholæ oc drog til Trondhiem. Døde her Roald tempore omnium sanctorum. oc her Per Simensson kalled i hans stedt. Absalon skrev i 1564: Paa denne dag som var den 21 Aprilis en fredag, haffuer ieg Mester Absalon Petreius Beier Noricus fød vdi Sogen vdi Skirdal tridie gong resigneret och opsagd Bergens Schole til huilken ieg haffuer werit tilbørligen kallid och saa forstandit, att ieg haabis att haffue en god samuittighed vdi guds ansichte, endog att en hob groffue folck oc wforstandige kunne icke døme der paa, oc haffuer denne mutatio icke skeed for min skyld eller forsømmelse vdi nogen maade, eller der er kommen nogen klagemaal paa mig, men for andre sager huilke ieg vil nu korteligen opregne, Første gong der ieg bleff Scholemester begaff det sig saa, Her Peder Simenson Cragius hues fader var een raadmand vdi Bergen fød aff Adel, begerede aff Christofer Walkendorff Fane, Birkeland, oc Aarestadssogen, huilke tilforen laage vnder slotz scriffuerne, och besynderligen Fanesogen, da vilde her Peder baade hafft, Scholen och desse Sogner, det vilde ey Christofer Walkendorp tilstede, di kallede hand mig der til. Oc var her den tid ingen Bysp, fordi salig Mester Geble, var da død faste tilfaaren, oc var ieg da Scholemester vdi tho aar. Der nest bleff her Jøren Erichson Scholemester it aar omkring. Effter honnom annamede Scholen Hemming Duue Noricus vdi it aar, oc vilde hand ey, lenger bliffue, siden vart hand kallit til Byscriuer. Der effter bleff ieg forne Absalon Pederson Scholemester vdi it halfft aar, fordi her kom en persone aff Viborg ved naffn Jacob Christernson som lenge hafde studerit i Københaffn, Vittenberg oc Parrhis, huordan hand var, kand mand forfare aff dett som tilføren vdi thenne bog staar screffuit paa det aar 1562 vdi Aprili. Thenne Jacob var ickun itt halfft aar Scholemester, Saa bleff hun atter antuordet mig forne Absalon igen, oc da regerede ieg henne vdi tho aar, indtil saa lenge at den persone som vi forscreff kom hid thil Bergen fra Trumsen, oc kand mand læse hans kallsbreff huilket tilforen screffuit staar 1562 in aprili. 1555: 18 Augusti fal M. Geble i popelsi. Same aar ved S: Michels tid drog Christofer Huidfel herfraa, cui Canonici donarunt poculum 36 vnciarum. Droge her Nils til Vos oc her Per Simensson til Danmarch efter een superintendens endog M. Geble leuede dog efter hans befalling, quibus Canonici contulere 10 Rhenanos et 52 berger gyllen, et deauratum calicem 52 vnciarum. 1556: Kom her Nils oc her Per hiem (vigilia parasceues) med denne besked at M. Geble skulde vere Superintendens meden han lefde oc her Nils hans suffraganeus.	Simonsen Krag, Peder (Per) (I3303)
5125	Eftersom Skifteforretningen efter Sl.Jacob Olsen Smedstad i Aggers herret, Om Gud vil, Mandagen den 20 December 1728 førstkommende, skal foretages, saa til kiendegives alle og een hver, som udj Stervboet kunde have noget at fordre eller noget med Rette at betale, sampt ellers at forebringe, at de til forbemelte tiid udj Sterboet paa gaarden Smedstad ville indkomme, da dennem , saa vit hands Kongl.Maj. allernaadigste Loug og forordninger foreskriver, skal vederfares al Ret og Skiøl. Christiania d:6.Novembris Anno 1728. Nicolay Ring. Skiftet ble gjort opp med en netto på ca.416 riksdaler, hvorav Ingeborg fikk utlagt 208 riksdaler -1-3 1/2 - udj - halve gården Smedstad, vurderet for 1.700 riksdaler.	Olsen Brøstad, Jacob "Smestad" (I7578)
5126	Eggert var en af sin Tids betydeligste Mænd. Eggert Frille var rigsråd, Christian 1's kammernester. Han fængsles af Erik af Pommern, sigtet for at have konspireret med hertug Adolf marts 1438. Han var med til at skrive under på opsigelsen af Erik af Pommern i 1439. Han var i 1440 lensmand på Hindsgavl og Ore Birk. Han var før 1454 lensmand i København. Han mistede Kong Erik af Pommerns Yndest, da han 1438 blev beskyldt for at have knyttet Forbindelser med Hertug Adolf af Slesvig. Vi finde ham derfor ogsaa blandt dem, som tidligst anerkjendte Christoffer af Bajern, af hvem han fik Hindsgavl med Vends Herred i Forlening; da han tillige blev optaget i Rigsraadet, kom han snart til at spille en betydelig Rolle, hvortil hans Evner og Kundskaber ogsaa berettigede ham. Han var en af Kong Christoffers dygtigste Diplomater og anvendtes i saa godt som alle Anliggender, hvortil der krævedes diplomatisk Takt og Skarpsindighed. Efter Christian 1’s Tronbestigelse steg hans Indflydelse endnu mere, han blev Kammermester og Befalingsmand paa Kjøbenhavns Slot, men arbejdede ogsaa af yderste Evne for Christians Sag og har særlig medvirket til at faa ham valgt til Konge i Norge. Indflydelsesrig ved Hove, en dygtig Finansmand, der stadig forøgede sit Gods, kom han mere og mere til at træde frem i forreste Række blandt Højadelen, og 1455 lykkedes det ham at faa sin Datter Ermegaard gift med en af de berømte 9 Axelssønner, Philip Axelsen (Thott). Fra nu af indtræder der et Omslag i hans Liv, Fra at have været Kongehusets trofaste Tjener og Støtte, drages han ind i Axelssønnernes snævre Familiepolitik, især efter at han efter Svigersønnens Død 1462 havde overtaget Formynderskabet over sine Datterbørn og dermed Styrelsen af det vigtige Tranekjær Len. Vendepunktet i hans Liv er hans Deltagelse i det bekjendte Møde i Jønkøping i Sept. 1466, hvor Axelssønnerne vedtoge at afsætte Ærkebisp Jøns Bengtsson fra Rigsforstanderskabet og selv træde i Spidsen for Sveriges Styrelse. E. F. beskyldtes for her paa Mødet at have «talt paa Kongens værste», og da han paa Kongens Forlangende nægtede at udlevere Tranekjær Slot og Len, blev Slottet indtaget med Vold. Dette gav Signalet til Axelssønnernes Krigserklæring, Carl Knutssons Indkaldelse til Sverige og Ophævelsen af Unionen. E. F. mistænktes for at staa i Forbindelse med Axelssønnerne, og da han tillige vægrede sig ved at underskrive de Vidnesbyrd, som Kong Christian paa alle Landsting i Danmark forlangte angaaende sin Regeringsførelse, blev han indkaldt for Rigsraadet i Kjøbenhavn. Da han her optraadte trodsig mod Kongen og nægtede at stille Borgen for sig, blev hans Stilling uholdbar. Han flygtede i Forsommeren 1468 til Lybek, hvor han som landflygtig opholdt sig indtil Avg. 1469, da det lybske Raad skaffede ham betryggende Lejde til at vende tilbage til Danmark og ordne sit Mellemværende med Kongen. Dette lykkedes ham ogsaa; han fik sit Arve- og Kjøbegods tilbage, men maatte opgive sine Forleninger. Han overlevede kun kort Tid Forliget med Kongen, i det han allerede døde 5. Maj 1470 og blev begravet i St. Hans Kirke i Odense. E. F. var utvivlsomt en højt begavet Mand, forretningsdygtig, lovkyndig, dannet, snild og praktisk som kun faa af hans samtidige. Men hans heftige, opbrusende Natur bragte ham ofte ind i tvivlsomme Situationer, som han ikke formaaede at rede sig ud af trods sin mærkelige og for sin Tid næsten enestaaende Evne til at finde varme og fyldige Ord for sine Tanker og Følelser. Han var gift med Anne Juel, Datter af den sønderjyske Væbner Iver J. Hans eneste Barn, Datteren Ermegaard, ægtede o. 1465 Bent Bille, og han var saaledes Morfader til den bekjendte Anders Bille, der i mange Henseender slægtede ham paa. Hist. Tidsskr. 5. R. V, 1 ff. VI, 858 ff. Mollerup. Kong Christians Stadfæstelse paa Kong Eriks Bevilling til Hr. Eggert Frille og hans Brödre paa 4ø Marks og ringere Sager over alt deres Gods. 30. maj 1456 Wii Cristiern meth gutz nathe Danmarcks Norges Wendes oc Gotes koning, greue i Oldenborgh oc Delmenhorst, gøre alle widerlicht, at wii aff wor sønderlighe gunst oc nathe, swo oc fore Troskap oc wllighe thieniste, som her Eggert Frille, wor ælskeligh man oc radh, oc hans brødhre oss oc wort righe Danmarck her til giort haue oc her effter trolighe gøre oc bewise skule swo lenge the leffue, haue stadhfest oc fulburdh, oc stadhfeste oc fuldburdhe meth thette wort obne breff, thet breff som the haue aff wor forfadher koning Eric paa alle fyretiwghe marcke saghe oc ther for nædhen ouer alt theres gotz, ehwor thet helst ligger i wort righe Danmarck. Fforbiuthendes alle e hwo the helst ære, oc serdeles wore foghete oc embetzmen, for" her Eggert Frille eller hans brødhre her vdi at hindre eller hindre lade møthe vmaghe eller vforrette i noghre made, vnder wor koningxlighe heffnd oc wrethe. Datum in castro nostro Haffnensi, dominica infra octauas corporis Christi, nostro sub secreto, anno domini Mcdlsexto (Seglet er tilstede). Diplomatarium Christierni primi, udgivet af Hans Knudsen og C. F. Wegener, 1856: Eggert Frille blev født cirka 1382 i Sandholt, Sandholts Lyndelse, Sallinge, Svendborg. Han var søn af Christiern Frillevsen og Ermegaard Altena. Eggert blev gift med Helvig Axelsdatter Saxstrup , datter af Axel Saxstrup og Ellen Andersdatter Thott. Eggert Frille døde 5 februar 1470. Eggert Frille var rigsråd, Christian 1's kammernester. Han fængsles af Erik af Pommern, sigtet for at have konspireret med hertug Adolf marts 1438. Han var med til at skrive under på opsigelsen af Erik af Pommern i 1439. Han var i 1440 lensmand på Hindsgavl og Ore Birk. Han var før 1454 lensmand i København. Børn af Eggert Frille og Helvig Axelsdatter Saxstrup: Birgitte Eggertsdatter Frille Anne Frille Ermegard Frille f.1423, d.før 23.juni 1504 Kilde: Carl Frederik Bricka, Dansk Biografisk Lexikon.	Christiernsen Frille, Eggert (I7225)
5127	Egil het Aun den gamles sønn, han ble konge i Svitjod etter sin far; han var ingen hærmann og satt i ro hjemme i landet. Tunne het en trell han hadde, som hadde vært hos Aun den gamle og vært fehirden hans. Da nå Aun var død, tok Tunne en mengde løsøre og grov det ned i jorda. Men da Egil ble konge, satte han Tunne sammen med de andre trellene; dette likte han slett ikke, så løp han bort og mange andre treller med ham; de grov opp det løsøret han hadde gjemt, det gav han til mennene sine, og så tok de ham til høvding; siden kom det drivende alskens stygt pakk til ham, de lå ute på skogen, og stundom kom de ned i bygdene og rante eller drepte folk. Kong Egil fikk høre om dette, og så tok han ut med hæren og lette etter dem. Men en kveld da han hadde slått seg ned for natta, kom Tunne med sitt folk uventet over dem og drepte mange av kongens menn. Da kong Egil merket det var ufred, satte han seg til motverge og satte opp merket sitt, men det var mange av hans menn som flyktet fra ham. Tunne og hans folk gikk modig på, og kong Egil så da ingen annen utveg enn å flykte; Tunne og hans menn jagde dem like til skogs, og siden vendte de tilbake dit folk bodde og rante og herjet, og nå fikk de ingen motstand lenger. Alt det Tunne tok i herredet, gav han til de menn som fulgte ham, derfor ble han vennesæl og mannsterk. Kong Egil samlet hær og gikk til kamp mot Tunne, de sloss og Tunne vant, og Egil flyktet og mistet mye folk. Kong Egil og Tunne kjempet med hverandre åtte ganger, og Tunne seiret alltid. Da flyktet Egil til Danmark, til Frode den frøkne på Sjælland. Han lovte kong Frode skatt av svearne om han ville hjelpe; Frode gav ham en hær og kjempene sine. Så fór Egil til Svitjod, og da Tunne fikk vite det, gikk han mot ham med sin hær, det ble et stort slag, og der falt Tunne. Kong Egil tok igjen riket sitt, og danene vendte hjem. Kong Egil sendte store og gode gaver til kong Frode hvert halvår, men betalte ingen skatt til danene, og likevel holdt vennskapet mellom han og Frode. Etter at Tunne var falt, styrte Egil riket i 3 år. Da hendte det en gang i Svitjod at en graokse som var eslet til blot, var blitt så gammel og så kraftig gjøddat den var blitt mannvond, og da de så ville ta den, rente den til skogs og ble vill og holdt til lenge i skogen og var til stor ugagn for folk. Kong Egil var svær til å veide, han rei ofte om dagen ut i skogen og veidet dyr. Så var det en gang han hadde ridd ut på veiding med mennene sine; kongen hadde drevet et dyr lenge og rei i fullt løp etter det inn i skogen og bort fra alle de andre. Da fikk han se graoksen og rei til og ville drepe den; oksen kom mot ham, og kongen stakk til den, men spydet skar ut; graoksen stakk hornene i sida på hesten, så den falt flat ned og kongen likeså; kongen sprang opp og ville dra sverdet, da kjørte oksen hornene i brystet på ham så de sto langt inn; så kom kongens menn til og drepte graoksen. Kongen levde bare en kort stund, og han er hauglagt i Uppsala. Fra Ynglingesagaen: 26. Egil heitte son hans Aun den gamle, som var konge i Svitjod etter far sin. Han var ingin hermann og sat heime i ro. Han hadde ein træl, som heitte Tunne, som hadde vori skattmeister hjaa Aane den gamle. Daa Aane hadde andast av, so tok Tunne mykje lausøyre (86) og grov ned i jordi. Men daa Egil vart konge, sette han Tunne millom hine trælane; dette lika han fælt ille og strauk av, og mange andre trælar med. Dei tok upp lausøyren, som Tunne hadde gøymt; den gav han mennane sine, og dei tok han til hovding. Sidan dreiv de mange illgjerningsmenn til han; dei laag ute paa skogen, og stundom snøgga dei seg ned i bygdine og røva fraa folk eller drap deim. Kong Egil spurde dette og fór ut og leita etter deim med folke sitt. Men ein gong han hadde fengi hus til natti, so kom Tunne der med mennane sine og sprang uventande paa deim og drap mykje folk for kongen. Daa kong Egil vart var ufreden, vilde han setja seg mot og sette upp merket sitt, men mykje folk flydde fraa han. Tunne og hans folk gjekk djervt paa, og daa kong Egil ingi onnor raad enn aa fly. Tunne og hine jaga deim alt til skogs; sidan fór dei attende til bygdi og herja og røva, og ingin sette seg mot. Alt de godse, som Tunne tok i bygdi, gav han aat mennane sine, og av dette vart han vensæl og fekk mykje folk. Kong Egil samla ein her og fór til strid mot Tunne; dei heldt slag, og Tunne vann, men kong Egil flydde og miste mykje folk. Kong Egil og Tunni heldt 8 slag, og Tunne vann i deim alle. Etter dette flydde kong Egil ut or lande og til Danmark, til Frode den frøkne paa Selund. Han lova kong Frode skatt av sviane til aa faa hjelp. Daa gav Frode han ein her og kjempune sine, og med deim fór kong Egil til Svitjod. Men daa Tunne spurde de, fór han mot han med sitt folk. Daa vart de eit stort slag; der fall Tunne, men kong Egil tok daa att rike sitt, og danine fór heim. Kong Egil sende kong Frode gode og store gaavur kvart aar, men han reidde ingin skatt til danine; men venskapen heldt seg endaa millom honom og Frode. Etter Tunne var fallin, raadde Egil aaleine for rike i 3 vetrar. Daa hende de i Svitjod, at ein gra-ukse, som var etla til bloting, hadde vorti gamal og gjødd so upp, at han vart mannvond; daa dei vilde taka han, sette han til skogs og vart galin og var lengi i skogen og gjorde mykje skade for folk. Kong Egil var ein stor skyttar, han reid jamt um dagane ute i skogane og veidde dyr. Det var ein gong han reid paa veidestig med mennane sine. Kongen hadde lengi jaga paa eit dyr, og reid etter inn i skogen fraa alle mennane sine. Daa vart han var gra-uksen, og reid til og vilde drepe han. Gra-uksen snudde seg mot han, og kongen stakk til han, men spjote skar seg ut. Gra-uksen stakk horni i sida paa hesten, so han datt flat ned paa flekken, og kongen med. Daa sprang kongen upp paa føtane og vilde draga sverde, men gra-uksen stanga han for brjoste, so horni gjekk radt inn. Daa kom menname aat kongen til og drap gra-uksen; kongen levde berre ei liti stund og er hauglagd i Uppsalir. So segjer Tjodolv: Og den lovsæle (87) laut or lande røma, son hans Ty (88), for Tunne den megtuge. Men jotuns øyken (89) paa Egil farga blanke panne-sverd (90) av blode raudt, uksen, som hadde aust i skogen hovude lengi høgt bori; men hovud-sverde (91) slire-laust Skilvings-sonen (92) stod til hjarta. Forklaringer: (87) Den namngjetne. (88) Ty var son aat Odin og raade for sigeren; son hans Ty er difor de same som ein stor stridsmann. (89) Uksen. (90) Horne. (91) Hovud-sverd utan slire er horne. (92) Skilvingar er eit eldre namn paa den svenske konge-ætti.	Aunsen Anganty, Egil (I4608)
5128	Eide 1512 hele Fresvik men var i økonomiske vansker og solgte til sin svoger Hans Kruckow d.y. til Kroken og frænke Synva hele Njøs kirkesogn i Leikanger og 9 lauper av Fresvik Se Diplomatarium Norvegicum bnd IV s.778, solgte mye jordegods; i Njøs kirkesogn på Syrstrond og 9 lauper i Fresvik til slektninger Kruckow i Kroken. 1524: Dal ætta fikk tilbake Njøs og Fresvik og mere til da Kruckow døde barnløs. Da påtaler Gaute Ivarsson og vinner tilbake ovennevnte Sunnivas gods (Riksråds dom av 2.september 1524, DN I nr.1068). Sunniva, Herborg Torbjørnsdatters niese, var enke etter Hans Kruckow, som nevnes 1505-1516, og som død i 1520. Hun ble sinnsyk, og Gaute Ivarsson ble - som hindis neste verge - pålagt å ta henne i forvaring. Sunniva døde barnløs omkring 1522 som den siste av sin slekt, satte dermed i gang en serie med rettstvister om fordelingen av arven. I 1524 var han i sak med Oluf Mikkelsen om arv etter Sunniva. Tore H. Vigerust skriver om Valen: Men hovedbølet Valen kom ikke fra Gautes far. Som Asgaut Steinnes har påvist (NST VIII 1941-42, s.351-352) ble Gaute Ivarsson og hans medarvinger omkring 1525-1532 fradømt jordegods som de arvet etter hustru Sunniva Endresdotter (Rustung). Godset ble tildømt etterkommerne etter Filippus Fartegnssons ætt (JF sist Lars Løberg NST XXXVI 1998, s.143-157). Hovedbølet i dette godset som gikk tapt, var Valen, Gautes egen setegård. Gaute må dermed, som Steinnes mener, ha blitt leilending på gården inntil sin død omkring 1550, da bruken av gården gikk over til de Matssønners ætt. Men siden Gautes mor, hustru Herborg, residerte på Valen 1504, kan ikke denne gården tilhøre Gautes arvegods etter hustru Sunniva. Og siden Gaute og hans medarvinger neppe ville gi slipp på farsgodset etter det nevnte eiendomstapet 1525-1532, bør Valen ha vært Herborgs eget arvegods, som nevnt ovenfor. Gaute Ivarsson nevnes - i Valen - omkring 1520-1530-årene.	Ivarsen til Valen, Gaute "Dall" (I312)
5129	Eide Alm, Brøttum i Hedmark og Huskelhus på Biri. Syver er skrevet både Sivert, Sigward, Siffuer og Siguord. Han er registrert på Sigstad fra omkring 1600: Sigstad paaboende, men Chronen allene eiende. I 1616 har Syver 1 pund rugmel 2 huder krongods i Sigstad. Derunder brukte han Hjelmstad, 3 fjerding malt krongods, det hele bygslet 1614 av kongl.maj. Dessuten eide han Alm på Ringsaker i Hedmark, 3 huder, og Huskelhus i Biri. At han hadde tilnytning til Ringsaker tyder på at han opprinnelig var herfra, og muligens giftet seg til Sigstad. I året 1616 sies det at brukeren på Alm var Oluf, som bygslet gården av Syver. Under manntallet i 1629 oppføres både Syver og sønnen Lars som brukere av Sigstad, men i det følgende året har Lars overtatt hele gården.	Sigstad, Syver (Siffuer) (I9391)
5130	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I20261)
5131	Eides i 1910-folketellingen: Politikonstabel Johan Eide, f.24.desember 1848 i Bjørnør. Hustru Kjirsten Eide, f.8.september 1891 i Trondhjem. Datter: Petra Eide, f.22.april 1910 i Trondhjem. Barnefrøken Ingeleiv Lorntsen, f.9.april 1900 på Vos. Kirstens søster. Hus beskrevet som vaaningshus hvor de betaler kr.180 pr aar.	Eide, Johan Martin (I601)
5132	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I524)
5133	Eidfjord.	Andersen Riber, Anders (I11495)
5134	Eidfjord. Død 58 1/4 år gammel. Kilde: Mandrup D. Hjeltnæs: Sogneprest Anders Andersen Ribers Stamtavle med Anhanget Galtungs families Slægttavle og Ribers Kaldsbrev, Hardanger, 1885, s. 1.	Lauritsdatter Galtung, Katarina Helvik "Riber" (I11476)
5135	Eiendommens bruksnummer var 455. Eiere etter J.C.Juel var blant annet grosserer Niels Hiorth, fra 1891 til sin død, deretter Niels Hiorth jr. fram til 1919. I hjemmet deres fra 1892 har de utsikt til Gamlebyen og Glåmma, hvor Niels seilte sin Petrel, som så ofte før, ned til yndlingssommer-oppholdsstedet Strømstad i Sverige. Her bodde de også under folketellingen i 1900. Huset ble beskrevet som almindeligt Vaaningshus i en etasje, for udelukkende til Beboelse. På dette tidspunktet var det 4 hjemmehørende her: Niels og Therese Hiorth med tjenestepikene Anna Hansdatter og Klara Olsdatter, begge fra distriktet. På besøk under tellingen var også frøken Tordis Bassøe og barnebarnet Therese Brinchmann. Sistnevnte minnes i et brev i februar 1968 sin barndoms jul: ..juletre i røke-verelset hos bedstemama og bedstepapa i Fredriksstad, videre julaftener i Larsen-gaarden, i Haug-gaarden, og senere i vort hus i Hønefoss. Ved Therese Hiorths død i 1906 er adressen Fergestedveien 6.	Hiorth, Niels Severin (I25)
5136	Eier av Bakker gård i Frogn. Brødrene Gunder og Gabriel jobbet i unge år sammen med broren på gården. Kilde: http://lokalhistoriewiki.no/index.php/Ormerud Fra Frogn bygdebok: Bakker ligger vel 75 m.o.h. ved herredsgrensen mot Ås, der Klommesteinsveien tar av fra riksveien Drøbak - Oslo. Den gamle bygdeveien fra Froen til Korsegården passerer like øst for husene. Gården grenser i nord mot N.Huseby og S.Bjerke, i øst mot S.Horgen og mot Smebøl i Ås, i sør mot Smebøl og Klynderud og i vest mot N.Rød og N.Huseby. Navnet er betegnende for gårdens beliggenhet og terrenget omkring husene. Det er flertall av g.no. bakki, m., en bakke. Bakker ble delt i et nordre og et søndre bruk i 1836, henholdsvis bnr. 1 og 2. Men i 1876 ble disse igjen samlet og har siden vært drevet som én bruksenhet. I 1825 overdro Svend Andersen Grydeland Bakker-gården for 2.500 speciedaler til Kasper Gundersen Mørk (d.1840). Hans far Gunder Mørk kjøpte Nordseter i Aker i 1800, men var fra Nordre Mørk i Såner, og fra samme bygda skal også Kaspers hustru Ellen Kristoffersdatter ha vært. De hadde ingen barn. I 1836 ble gården delt, idet Kasper solgte den søndre halvparten til sin bror Fredrik Mørk for 1.000 speciedaler. Ved skiftet etter Kasper Mørk i 1840 ble det opplyst at hans mor Marie Mørk da bodde på Tyslauseter på det nåværende Nordstrandshøgda i Aker sammen med sønnen Karl G. Mørk. Brødrene Johan og Peter Gundersen Mørk bodde på Skarnes i Såner, mens broren Gabriel losjerte hos Fredrik, og broren Gunder bodde hos Kasper. De to søstrene, Maren og Helene, var begge gift, h.h.v. med Johannes Schøyen i Aker og med høker Gløsgaard på Grønland i Kristiania. Ellen Kristoffersdatter, som ifølge Kaspers testamente beholdt boet udelt, solgte gården i 1841 til fullmektig Søren Lodberg Holm for 1.550 speciedaler.	Gundersen Mørch, Casper (I9326)
5137	Eier av Midtlien før 1749. Bygselbrev fra Ober Toldbetient Otto Arnts til Ole Joensen på Lien 18 marklag, datert 23.desember 1749.	Hansen Arentz, Otto (I2357)
5138	Eier av Myljom Særsland 1775-1823. I 1801 er familien registrert på Særsland Øvre: Husbonde Ole Svendsen, 61 år gammel, Lever af gaarden, og hans kone Rægne Larsdatter, 49 år gammel. Begge Givt 1 gg. Barn: Svend, 20 år. Lars, 16 år. Liv, 15 år. Halvor, 12 år. Ole, 4 år. Dessuten datteren Ingeborg, 24 år gammel, og hennes mann Grimar Olsen (Holder sig i huuset, Lever af sit arbeide). Sønnen Svend overtok gården.	Svensen Tho, Ole "Særsland" (I18153)
5139	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I17469)
5140	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I20949)
5141	Eiere 18 marklag, Niels og Ole Stafrum. Det samme i 1774 og 1775. Den 29.juli 1776 står Niels og Ole Stafrum som eiere sammen med Niels Hoff. I 1782 står Niels Stafrum og Niels Hoff som eiere. I 1803 driver sønnen Knud Stavrum og Niels Hov hver sin halvpart av gården.	Biørnsen Frøset, Niels "Stavrum" / "Skain" (I1573)
5142	Eiernes eller Leiernes Navne, Frue-Kirke-Sogn 1766. Hans Zinck Barbeer-Svend sin Huus, Stue og Kammer med jern bielægger ovn, Kiøkken med Muur, mørk loft, tækt med Torv, 6 fag Smaae vindue, Taxeret af os for: 20 rd.	Zinch, Hans (I8378)
5143	Eiernes eller Leiernes Navne, Frue-Kirke-Sogn 1766. Matthias Schive Skipper sin Huus, Dobbelt højde, Fronten mod Øster, Stue med dobbelt etage jern Vind ovn, med blik Tromler paa, et Kammer uden ovn, nok een Stue med jern vind ovn og 2de Tromler, Sæng-Kammer med jern bielægger ovn, Kiøkken med Skorsteen Muur og Eet Spids-Kammer, paa loftet et Kammer med jern Vind ovn og 3de Kammer uden ovn, 9 fag dobbelt og 10 dito Enkelte højde og 2de fag Kit Vindue, 4re opgaaende Skorsteene tækt med tagsteen, i gaarden et Størhuus, Pakboed, Hæste-Stald og Koefæehuus, veedskiul, alt med overlemmer, og Svahler, tækt med Taggsteen, opgav selv: 800 rd.	Reinholtsen Schive, Matthias (Mathias) (I1808)
5144	Eiet av Trondheim kommune. I 1932 blir Kirsten Eide eier av denne adressen for kr.18.000,-, ved skjøte 26.januar. Den 6.april 1934 ble Eidsvoldsgata 23 B solgt på tvangsauksjon, med saksøker Trondhjems Sparebank mot Kirsten Eide.	Eide, Johan Martin (I601)
5145	Eileen avsluttet - Boken om Bjørn - i desember 1943. Den 6.januar 1944 tok hun sitt eget liv gjennom en overdose sovemedisin. Hun ble bisatt under stor deltagelse i Stockholm. Max Tau, som også var jøde og flyktning i Sverige, beskrev bisettelsen slik: Hun var ikke i stand til å falle til ro, så ingen utvei og kunne ikke leve uten Bjørn Bjørnson. En aften tok hun for mange sovetabletter. Venner og bekjente strømmet til begravelsen, så krematoriet ble for lite. Kisten til denne jødiske kvinnen fra Tyskland var dekket av det norske flagg.	Cohn (Kuhn), Eileen "Bendix" / "Bjørnson" (I24639)
5146	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18745)
5147	Eiler ble dr.theol. 5.oktober 1774.	Eilersen Kongel, Eiler "Hagerup" (I25097)
5148	Eiler Wisborg var 1645 fenrik ved Jørgen Bjelkes kompani. Mellom 1645 og 1653 - havde han vaeret i venetiansk tjeneste og faaet bestalling paa fenriks gage medens han opholdt sig i fremmede herrers tjeneste.	Jensen Wisborg, Eilerik (Eiler) (I15005)
5149	Eiliv Torsteinson Jarl f. ca.990, sønn av Torstein Bårdsson Blåfot, som igjen var sønn av Bård Dubre på Bardarstad i Barstadvik. Eiliv Jarl ligger begravet i Eilivshøy i Gjelvik på Godø, hvor den gamle Guden var, og hvor det var 3 gårder; Godø, Djup og Alnæss. Torstein Blåfot ligger begravd i Hundeidvik. Bard Dubre ble kalt Bard Nesjekonge, og eide Rome og Strandarvik (Barstadvik), Godøy og Hundeidvik. Bard Dubre ligger begravet i Barstadvik. Han sies å ha vært en meget rik mann. Han kom fra Bjarmeland i nord-Russland, hadde eget havgående skip og for på hærferder til sjøs. Det er mye trolig at han også seilte på Volga og Dnjepr ned til det Kaspiske Hav, og videre ned til den iranske byen Gorgan, som ble mye besøkt av vikinger.	Torsteinsen, Eiliv (I15137)
5150	Einar bodde her alene og leide rom her. Registrert som Boarder. A boarder was someone who rented a room in a house and was given board, usually a light meal included. Household registred: Magda Berg, Head, 45, Norway. Howard S Berg, Son, 13, Illinois. Frank A Berg, Son, 9, Illinois. Einar Zinow, Boarder, 27, Norway. Magnus Ericksen, Boarder, 44, Norway. Harold E Swensen, Boarder, 27, Norway.	Zinow, Einar "Skøien" (I8)