Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 5,151 to 5,200 of 16,612

#	Notes	Linked to
5151	Einar fikk ikke jobb etter krigen, fordi folk trodde han var tysk. Derfor søkte familien om å å ta Skøien til slektsnavn. Skøien var Einars mor sitt pikenavn, selv om navnet da ble skrevet mer som Schøyen.	Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
5152	Einar fikk jobb som vaktmester i en gård i Helgesens gate i 1943. Der bodde det tyske offiserer. Med jobben fulgte det en leilighet, som familien flyttet inn i, vekk fra den kummerlige kjellerleiligheten i Fjellgata 15. Einar hadde ikke noe krav på seg å måtte være medlem i Nasjonal Samling (NS) for å få jobben, og det ble han da heller aldri. Det sto Ruth hardt på. Da fikk de heller bli boende i Fjellgata 15. I Helgesens gate bodde familien fra mellom mai og desember 1943 fram til og med 1945, da familien måtte flytte fra leiligheten i Helgesens gate. Einars søstre, Ragnhild og Astrid, satte ut et rykte om at Einar hadde blitt nazist, noe som ikke var tilfelle. Dette gjorde at Einar og Ruth ikke hadde noe mer omgang med Einars søstre og deres familier i årene som fulgte.	Zinow, Einar "Skøien" (I8)
5153	Einar flyttet fra Soknedal.	Olsen Dragset, Einar (I13129)
5154	Einar jobbet som kontrollør for Tally & Vakt på brygga i Oslo fram til 7.september 1961. Lønn ved fratredelsen var kr. 4,94 pr.time.	Zinow, Einar "Skøien" (I8)
5155	Einar og hans kjære Ruth jobbet mye sammen for herskapsfolk i Chicago. Ruth som Maid, dvs kokkerske og hushjelp, mens Einar nevnes som oppasser, sjåfør og tjener. Einar har skrevet selv: Driving for Miss Donnelly 1931: Lørdag 24.juni: 5 miles for Mrs. E., blouses. Mandag 26.juni: 2 miles tok Miss R. to Mr. D. Fredag 30.juni: 2 miles erraved for Mrs. Erdman. Samme dag: 2 trips 3 miles for Miss Donnelly, dinner. Lørdag 1.juli: for Mrs. E., shoe & brush. Søndag 2.juli: 2 miles tok Anna to station. Mandag 3.juli: 2 miles tok Miss Miller home. Samme dag: 2 miles tok Mrs. E. to lunch. Samme dag: Evening: 2 miles tok Mr. - Mrs. E. to station. Tirsdag 4.juli: 2 miles tok Emma to station. Total 23 miles. Got 30 cent from Miss D. Mye av det de tjente ble sendt hjem til Ruths familie og slekt i gamlelandet, men også til egen sparing ble sendt hjem via hennes far Oskar Lorentzen, som satte pengene i banken for dem. Ruth og Einar jobbet også sammen for Mrs. R.R.Donnelly, og fikk til sammen $60 i måneden ($30 på hver) pr. 1.juni 1933.	Zinow, Einar "Skøien" (I8)
5156	Einar og Ruth flyttet etter brannen i Sorgenfrigata 29 til Ammerud. Dette var i februar 1968, hvor de fikk en 4-romsleilighet sammen med datteren Ruth Eva og dattersønnen Tor Kristian.	Zinow, Einar "Skøien" (I8)
5157	Einar og Ruth flyttet etter brannen i Sorgenfrigata 29 til Ammerud. Dette var i februar 1968, hvor de fikk en 4-romsleilighet sammen med datteren Ruth Eva og dattersønnen Tor Kristian.	Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
5158	Einar reiste over fra Kristiania til Chicago, hvor han hadde sin bror, Karl Zinow, som skulle hjelpe han i gang over there. I Kristiania var det ikke jobber å oppdrive for Einar. I et brev fra Karl datert 16.oktober 1923, følger det at Einar har kr. 400,- i restskatt. Pris for reisen til Amerika var: Båtbillett $143 og landgang $25. I tillegg skulle den amerikanske konsul ha kr. 75,- eller 80,-. Støtte for disse opplysninger gis også av emigrantprotokollen. Her ble det nevnt at Einar arbeidet som ugift kjører, bodde i Karlstadgata 10 i tredje etasje, og som merknad sto det: utvandrer av Akershus med hensikt bedre fortjeneste. Agent for reisen var Henriksen. Stempel i passet fra det amerikanske konsulatet 19.november 1923. Kilde: Billett fra S/S Stavangerfjord, Den Norske Amerikalinje: Kristiania - New York - Chicago. Avreise 23.november 1923. Pass Einar Zinow. Stavangerfjord var i mange år ett av Den Norske Amerikalinjens viktigste emigrantskip. Hver gang Den Norsk Amerikalinjens skip skulle seile til Amerika samlet det seg store menneskemengder i i tillegg til de som skulle ønske slekt og venner en god reise. Skipet ble bygget i Liverpool og var ferdig i 1917. Mellom 1918 og 1964 fraktet Stavangerfjord 800.000 passasjerer. Flesteparten var skandinaver. Dette var en dramatisk periode som omfattet masseutvandring, to verdenskriger og starten på jetalderen. Kilde: Roy Everson, Budstikken, mai 2000. Det er beskrevet i Dagbladet en avgang fra Kristiania med Stavangerfjord 11.januar 1919. Denne sier kanskje litt om det liv og røre som var rundt bryggene omkring amerikabåtene: Efterat de mange, lange ventende store oversjøiske og andre dampskibe fra utlandet endelig kom hertil utover november maaned,.... ...nu durer og surrer dampwincher og spil og elektriske kraner atter med liv og lystighet langs alle brygger. Ti en række store dampskibe fra utlandet ligger atter her inde for aa losse og laste, og flere er i vente. Og trods det væmmelige veir med søle og den slags har mann maattet drive losningen med al mulig kraft, saa bryggerne nu ligge fuldpakket med vældige varehauger. Men væk maa de, for aa skaffe plass for nye varehauger, trods det med det nuværende føre falder baade tungt og sent aa faa kjørt varehaugene bort. Nede ved Amerikabryggen laa - Stavangerfjord - idagmorges færdig til aa dra av sted kl.11 paa sin næste Atlanterhavstur med ca. 250 passagerer om bord, mens dens vældige Amerikalast ligge opstablet paa bryggen...	Zinow, Einar "Skøien" (I8)
5159	Einar Tambarskjelve Eindridesson var oppvokst på Gimse på Melhus, der han ble født inn i en mektig og rik familie. Han levde et langt og begivenhetsriktliv, og endte med å bli Norges mektigste mann, både på gods og på innflytelse i statsforvaltningen. Melhus sitt kommunevåpen preges av Einar Tambarskjelve og en bautastein er altså reist som minne. Einar Eindridesson ble beskrevet som vakker, men det er ofte slik kilder fra den tiden beskriver storfolk man mente fortjente en plass i herskerklassen. Einar ble tidlig utvalg til tokt med sin konge Olav Trygvasson, til tross for at han var for ung. Hvorfor ble han en av Olavs menn? Hvorfor sto han så ung på Ormen lange, kristningkongen Olavs sagnomsuste praktskip, som en av hans menn? Endog er det skrevet at han var yngstemann ombord. Kong Olav som brutalt påtvang Einars familie kristendommen, som med makt og list fikk dem til å avsverge åsatroen, og som lot dem døpe mot sin vilje. Einar må ha vært tidlig i tenårene da dette skjedde, da han så sin mektige farfar Styrkår, høvdingen på Gimse, forsverge blot og åsatro. Hvordan skjedde dette? Jo, kong Olav hadde kommet til Frostatinget med mål om å få de mektige Trønderhøvdingene til å la seg døpe og ta den kristne tro. Dette måtte han gjøre med list. Som den tidligere kongen, Håkon den gode, krevde de mektige høvdingene at Olav ble med på blot, og Olav sa ja, men han sa han ikke vill ofre et lite kjøttstykke (dyr) eller annen mat eller drikke til gudene. Han ville gi et skikkelig offer ble det kunngjort. Han ville ofre storfolk, 10 av de største høvdingene ville være et verdig offer til blotet. En av disse 10 skulle ha vært Einars farfar, Styrkår på Gimsan. Trusselen fungerte, og de mektige trønderhøvdingene var fintet ut av åsatroen og inn i kristendommen. De tok dåpen der og da. Kongen tok også høvdingsønner som gisler for at de døpte skulle holde seg til den nye troen, og det er meget mulig at tenåringen Einar, Styrkårs sønnesønn, var blant kongens gisler. Einar Eindridesson skal ha vært dyktig i alle de - idretter - en kriger skulle beherske, god på ski og landets beste bueskytter, ble det sagt. Hans liv før toktet med kong Olav kan ha vært fyllt med lek - idrett - som en kriger skulle være god i. Den som får bogestrengen til å skjelve (Tambarskjelve)! Tilnavnet hans blir oftest skrevert Þambaskelfir, av og til også Þambaskelmir. Sagaen gir ingen direkte forklaring på dette navnet. Einar var en av de politisk mest fremskutte menn i landet i første halvdel av det 11.århundre. Overleveringen om hans slekt er delvis motstridende, sagaene er uenige om hvorvidt det var hans far som het Eindride og hans farfar som het Styrkår, eller om det var omvendt. Alle sagaer lar ham imidlertid høre til samme slekt som Jarnskjegge på Ørlandet, og enkelte gjør ham, sikkert uriktig, til en etterkommer av Horda-Kaare. I hvert fall var han en ættestor og rik høvding. Sikkert er det også at han og hans nærmeste forfedre var bosatt på gården Gimsar, nå Gjømsan, i Melhus, Gauldalen. Fra Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga: 9. ...Ålov, som var gift med Klypp herse, var datter til Asbjørn og søster til Jernskjegge nord fra Ørlandet. Bror til Asbjørn var Reidar, far til Styrkår, far til Eindride, far til Einar Tambarskjelve... I Snorre Sturlasons kongesaga er Einar Tambarskjelve nærmest en gjennomgangsfigur. Første gang vi møter ham er han 18 år gammel, det er i år 1000, vi er ved Svolder, et sted på Østersjøkysten (men det er høyst usikkert egentlig hvor stedet Svolder var - kildene er sprikende og uenige om beliggenheten). De får hard medfart av fienden, alliansen av danskekongen, svenskekongen og Erik Ladejarl. Olav mister både kongemakten og livet i dette slaget. Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga: 108. Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik jarl, og pilen smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til snurrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det en ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen på ham, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre siden. Da sa jarlen til en mann som noen sier het Finn, men andre sier han var av finsk ætt, det var en stor bueskytter: Skyt den store mannen i krapperommet du. Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i 2 stykker. Da sa kong Olav: Hva var det som smalt så høyt? Einar svarte: Norge av din hånd, konge. Det var vel ikke så stort smell, sa kongen, ta min bue og skyt med den, og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa: For veik, for veik erkongens bue, slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med. Han kom fra slaget med livet i behold, fikk grid av den seirende Eirik jarl, og fikk også til ekte jarlens søster Bergljot, datter til Håkon jarl og Tora Skagedatter fra Møre, og fikk store veitsler i Orkdalen. Han sto da også sammen med Svein jarl mot Olav Haraldsson både i Trøndelag og i Nesja-slaget. Etter nederlaget i det siste slaget rømte han til Sverige, ble sveakongen Olav Skötkonungs mann, og fikk veitsler der. Da Olav Skötkonung døde, vendte Einar tilbake til Norge, idet han søkte fred med Olav Haraldsson og oppnådde å få sine eiendommer i Trøndelag tilbake. Allerede neste år forlot han Norge, besøkte kong Knud den Mektige og den unge norske jarl Håkon Eiriksson i England og reiste så på pilgrimsferd til Roma. Først etter et helt års fravær kom han hjem til Gimsar. Dette var før det åpne brudd mellom kong Knud og den norske kongen, og vi har ingen tegn til at kong Olav reiste noen anklage mot ham for forræderi. Det bør dog merkes at sagaskriverne på grunn av de etterfølgende begivenheter, har hatt interesse av å fremstille Einar minst mulig aktiv som Olavs motstander. Han blir ikke nevnt under de nærmest følgende års kamper. Men da kong Knud i 1028 kom til Nidaros og lot seg hylde på Øretinget, sluttet Einar seg straks til ham, og jarlen Håkon Eiriksson ga ham tilbake hans gamle veitsler. Fra Snorre: Olav den helliges saga: 171. Nå hadde kong Knut lagt under seg alt land i Norge. Så holdt han et stort ting av folk både fra hæren og fra landet. Der lyste kong Knut at han ville gi sin frende Håkon jarl styringen over alt det land han hadde vunnet på denne ferden; da han hadde gjort det, leidde han Horda-Knut, sønn sin, til høgsetet hos seg og gav ham kongsnavn og med det Danevelde. Kong Knut tok gisler av alle lendmenn og storbønder, han tok sønnene deres eller brødrene eller andre nære frender eller slike menn som de var mest glad i, og som han syntes høvde til det. På den måten som nå er fortalt, bandt kongen folk til å vise troskap mot seg. Da Håkon jarl hadde overtatt makten i Norge, kom Einar Tambarskjelve, mågen hans, og slo seg i lag med ham. Han fikk igjen alle de veitslene han hadde hatt før mens jarlene rådde i landet. Kong Knut gav Einar store gaver og bandt ham til seg i nært vennskap, han lovte at så lenge hans makt stod i landet, skulle Einar få være den største og gjæveste av alle menn som ikke var av høvdingætt i Norge, og han føyde til det at han syntes at for ættas skyld var Einar, eller sønn hans Eindride, den som best kunne høve til å bære høvdingnavn i Norge, om de ikke hadde hatt jarlen. Disse løftene satte Einar stor pris på og lovte ham sin troskap til gjengjeld. Da ble Einar på nytt en stor og mektig mann... Etter at Håkon jarl dro over til England i 1029 og så druknet på hjemveien derfra vinteren etter, var Einar i virkeligheten den øverste styrer i Trøndelag, åpenbart i konkurranse med Kalv Arnesson. De mente begge å ha fått løfte om jarlsnavn av kong Knud, og våren 1030 dro Einar over til England for å få løftet oppfylt. Han oppnådde ikke sitt ønske, men kom derfor til å være borte fra landet mens Kalv organiserte motstanden mot Olav og felte ham på Stiklestad. Fra Snorre: Olav den helliges saga: 186. Bjørn Stallare fikk høre det ordet som gikk, at Håkon jarl hadde druknet. Da skiftet han sinn, han angret på at han hadde brutt sitt løfte til kong Olav. Han mente nå at han var løst fra den avtalen han hadde gjort om lydighet mot Håkon jarl. Bjørn mente at nå var det større utsikt til at kong Olavs rike kunne reise seg igjen om han kom til Norge, siden det var høvdingløst der. Så gav Bjørn seg på veg i all hast og tok noen menn med seg. Siden reiste han dag og natt, til hest der han kunne, og med skip der det falt seg slik. Han stanset ikke på vegen før han kom øst i Gardarike og til kong Olav samme vinter ved juletider. Og kongen ble svært glad da Bjørn kom til ham. Så spurte kongen om mange ting nord fra Norge. Bjørn sa at jarlen hadde druknet, og at nå var landet høvdingløst. Disse nyhetene ble de glade for alle de mennene som hadde fulgt kong Olav fra Norge, og som hadde hatt eiendommer og frender og venner der, og nå lengtet de svært etter å reise hjem igjen. Bjørn fortalte kongen mange andre ting som hadde hendt i Norge og som kongen gjerne ville vite. Da spurte kongen etter vennene sine, og hvordan de holdt troskapen mot ham. Bjørn sa at det var svært ujamt. Så stod Bjørn opp og falt på kne for kongen og tok foten hans og sa: Alt i Guds og Deres hand, konge. Jeg har tatt imot penger av Knuts menn og svoret dem troskapsed. Men nå vil jeg følge deg og ikke skilles fra deg så lenge vi begge lever. Kongen svarte: Stå opp straks, Bjørn, med meg skal du ha forlik. Dette får du bøte for til Gud. Jeg kan nok vite at det ikke er mange i Norge nå som holder sitt løfte til meg, når slike som du svikter. det er sant også at folk sitter i store vanskeligheter der når jeg er langt borte, og de er utsatt for ufred av mine fiender. Bjørn fortalte kongen om hvem som mest hadde bundet seg til å reise fiendskap mot kongen og hans menn. Han nevnte sønnene til Erling på Jæren og andre av deres frender, Einar Tambarskjelve, Kalv Arnesson, Tore Hund og Hårek fra Tjøtta... 194. Einar Tambarskjelve var den som hadde mest å si i ytre Trondheimen etter at Håkon jarls død ble kjent. Han mente at han sjøl og sønnen Eindride hadde mest rett til de eiendommene jarlen hadde hatt, og til løsøret etter ham. Einar mintes nå løfter og vennskapsord som kong Knut hadde gitt ham da de skiltes. Så lot Einar ruste ut et godt skip som han eide, og gikk sjøl om bord der med stort følge, og da han var ferdig, seilte han sørover langs land og så vest over havet og stanset ikke før han kom til England. Han drog straks til kong Knut, og kongen tok godt imot ham. Så kom Einar fram for kongen med ærendet sitt. Han sa at han var kommet for å få innfridd de løftene kongen hadde gitt ham, at Einar skulle få bære høvdingnavn over Norge om Håkon jarl ikke var til. Kong Knut sa at det gikk nok helt annerledes med den saken nå. Nå har jeg sendt menn og kjenningstegn, sa han, til Svein, sønn min, og sagt at jeg har lovt ham riket i Norge. Men jeg vil holde vennskap med deg. Du skal få den rang av meg som du har ætt til, og være lendmann, men du skal få store veitsler og stå så mye over andre lendmenn som det er mer tiltak i deg enn i de andre lendmennnene. Da skjønte Einar hvordan saken stod, og hva utfall ærendet ville få, og så gav han seg på hjemvegen. Da han nå kjente kongens planer, men også visste at det var stor utsikt til at det ikke ville bli fredelig i landet om kong Olav kom østfra, så falt det Einar inn at det ikke hadde noen bråhast med å komme hjem, om det skulle komme til kamp med kong Olav, og Einar så likevel ikke skulle få mer makt da enn før. Så seilte Einar ut da han var klar til det, og kom ikke til Norge før det allerede hadde hendt, det meste av det som foregikk den sommeren... Sagaene er enige om å utpeke Einar som opphavsmann til reisningen mot kong Knuds nye representant, hans unge sønn Svend. Einar var den første verdslige høvding som i 1031 sluttet seg til tanken om kong Olavs hellighet, og ett par år senere begynte han direkte å oppfordre trønderne til opprør. Fra Snorre: Olav den helliges saga: 241. Einar Tambarskjelve hadde kommet vestfra England og hjem til gardene sine. Han hadde de veitslene som kong Knut hadde gitt ham da de var sammen i Trondheimen, og det var nesten et jarlerike. Einar Tambarskjelve hadde ikke vært med på å gå mot kong Olav, og det skrøt han av sjøl. Einar mintes det at kong Knut hadde lovt ham jarledømme i Norge, men også det at kongen ikke hadde holdt sitt løfte. Einar var den første av stormennene som hevdet at kong Olav var hellig... 243. Sommeren etter ble det mye snakk om at kong Olav var hellig, og nå snudde det helt om med hva folk sa om kongen. Nå var det mange som mente det var sant at kongen var hellig, enda de før hadde gått mot ham i fullt fiendskap og ikke latt ham få rettferdig omtale på noen måte. Så tok folk til å snakke vondt om de menn som hadde vært de strieste til å gå mot kongen. Biskop Sigurd fikk skylden for mye. Han fikk så mange bitre uvenner at han mente det var best han reiste bort og vest til England til kong Knut. Etter dette sendte trønderne menn med bud til Opplanda om at biskop Grimkjell skulle komme nord til Trondheimen. Kong Olav hadde sendt biskop Grimkjell tilbake til Norge da kongen drog øst til Gardarike, og siden hadde biskop Grimkjell vært på Opplanda. Da dette budet kom til biskopen, gjorde han seg straks ferdig til å reise. Når han reiste, var det også mye fordi biskopen trodde det var sant det som ble sagt om kong Olavs jærtegn, og at han var hellig. 244. Biskop Grimkjell reiste til Einar Tambarskjelve. Einar tok imot biskopen med glede, og siden talte de om mangt og mye, og om de store hendingene som hadde gått for seg der i landet. De ble enige om alt de talte om. Så tok biskopen inn til kaupangen. Der tok allmuen godt imot ham. Han spurte nøye om de tegn folk sa hendte med kong Olav, og fikk høre bare godt om det. Så sendte biskopen bud inn på Stiklestad til Torgils og Grim, sønnen hans, og stevnte dem ut til byen til seg. De lot seg ikke be 2 ganger, men kom ut til byen og til biskopen. De fortalte ham alle de merker de visste om, og likeså hvor de satte kongens lik. Så sendte biskopen bud etter Einar Tambarskjelve, og Einar kom til byen. Einar og biskopen gikk og talte med kongen og Alfiva og bad om at kongen skulle gi dem lov til å ta kong Olavs lik opp av jorda. Kongen gav dem lov til det og bad biskopen stelle med det som han ville. Det var mange mennesker der i byen da. Biskopen og Einar gikk med noen menn ut der kongens lik var jordet, og lot dem grave etter det. Da var kista kommet nesten opp av jorda. Det var på manges råd at biskopen lot kongen grave ned i jorda ved Klemenskirken. Men da det hadde gått 12 måneder og 5 netter etter kong Olavs død, ble hans hellige levninger tatt opp; da var kista igjen kommet opp av jorda, og da så kong Olavs kiste så ny ut som om den var nyskavet. Biskop Grimkjell var til stede da kong Olavs kiste ble lukket opp; det var en herlig duft av den. Så blottet biskopen kongens ansikt, og hans utseende var ikke på noen måte forandret, han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Folk som hadde sett kong Olav da han falt, kunne tydelig se at hår og negler hadde vokst nesten så mye som om han hadde vært levende her i denne verden hele tida siden han falt. Nå kom kong Svein og alle de høvdingene som var der og så på kong Olavs legeme. Da sa Alfiva: Det er fælt så seint folk råtner i sand. Slik ville det ikke ha vært om han hadde ligget i mold. Så tok biskopen ei saks og skar kongens hår og stusset skjegget, han hadde hatt langt munnskjegg slik som folk brukte den gang. Da sa biskopen til kongen og Alfiva: Nå er kongens hår og skjegg så langt som da han døde, men det hadde vokst så mye som dere ser er skåret av her. Da svarte Alfiva: Om dette håret ikke brenner i ild, da skal jeg tro på at det er en helligdom; men vi har ofte sett håret helt og uskadd på folk som har ligget lenger i jorda enn denne mannen her. Da lot biskopen ha ild i et fyrfat og velsignet det og la røkelse på det. Så la han kong Olavs hår på ilden, og da all røkelsen hadde brent opp, tok biskopen håret opp fra ilden, og da var det ikke svidd. Biskopen lot kongen og de andre høvdingene se det. Da bad Alfiva dem legge håret i uvigd ild. Nå svarte Einar Tambarskjelve, han sa hun skulle tie stille og brukte mange harde ord mot henne. Så ble det avgjort etter biskopens utsagn og med kongens samtykke og hele folkets dom at kong Olav var virkelig hellig. Kongens legeme ble båret inn i Klemenskirken og ble bisatt over høyalteret. Kista ble trukket med pell og det ble satt telt over den av gudvev. Det hendte straks mange slags jærtegn ved kong Olavs helligdom... 247. Kong Svein Knutsson rådde for Norge i noen år. Han var et barn både i alder og forstand. Alfiva, mor hans, hadde mest styringen i landet, og landets menn var hennes bitre uvenner både da og alltid siden. Danske menn gjorde seg mye til herrer i Norge, og det likte ikke landets egne menn. Når det ble snakk om dette, gav de andre folkene i landet trønderne skylden for at de hadde vært de verste og sørget for at kong Olav den hellige ble drept, og landet tatt fra ham, og de hadde lagt Norges folk under dette vonde styret, så tvang og ufrihet rammet hele folket både storfolk og småfolk og hele allmuen. De sa at trønderne var skyldige til å gjøre oppstand: Og til å kaste av oss dette herredømmet. Landets menn mente også at trønderne hadde størst makt i Norge den gangen på grunn av høvdingene sine, og det at det var så mange mennesker der. Da trønderne fikk vite at folk i landet klagde på dem, gikk de ved at det var sant, og at de hadde gjort en stor dumhet da de tok livet av og landet fra kong Olav, og de sa også at de fikk bøte dyrt for den ulykken de hadde gjort. Høvdingene holdt stevner og rådslo med hverandre, Einar Tambarskjelve var første mann i disse rådslagningene. Det gikk på samme måte med Kalv Arnesson; nå merket han hva det var for ei felle han hadde gått i da kong Knut lokket ham; for alle de løfter han hadde gitt Kalv ble brutt. Kong Knut hadde lovt Kalv jarledømme og styringen over hele Norge, Kalv hadde vært fører og holdt slag med kong Olav og drept ham og tatt landet, men Kalv fikk ikke større navn enn før, og han syntes han var grundig narret. Så gikk det bud mellom brødrene Kalv og Finn og Torberg og Arne, og så ble det godt mellom frendene igjen... Sammen med Kalv Arnesson dro han i 1034 til Gardarike og kom året etter hjem derfra med kong Olavs unge sønn Magnus, som nå ble tatt til konge. Fra Snorre: Olav den helliges saga: 250. Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson holdt møter og rådslagninger den vinteren, de møttes i kaupangen. Da kom kong Knuts sendemenn der til Kalv Arnesson og hadde bud med til ham fra kong Knut om at Kalv skulle sende ham 3 tylvter økser, og la dem være av beste slaget. Kalv svarte: Jeg sender ingen økser til kong Knut. Si ham at jeg skal gi Svein, sønnen hans, så mange økser at han ikke skal synes det skorter. 251. Tidlig på våren tok Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson av sted og hadde med seg et stort følge av de beste menn som fantes i Trøndelag. De drog over Kjølen til Jemtland om våren, og så til Helsingland og kom fram i Svitjod, og der fikk de seg skip. Om sommeren reiste de øst i Gardarike og kom om høsten til Aldeigjuborg. Så sendte de noen menn opp til Holmgard til kong Jarisleiv med det budskap at de tilbød å ta imot Magnus, sønn til kong Olav den hellige, og følge ham til Norge og hjelpe ham så han kunne få igjen farsarven sin, og gjøre ham til konge over landet. Da dette budskapet kom til kong Jarisleiv, holdt han råd med dronninga og de andre høvdingene sine. De ble enige om dette at de sendte bud til nordmennene og stevnte dem dit for å møte kong Jarisleiv og Magnus. Det ble lovt dem fritt leide. Da de kom til Holmgard, ble de fullt og fast enige om at de nordmennene som hadde kommet, ble kong Magnus' handgangne menn, og Kalv og alle de menn som hadde stått mot kong Olav på Stiklestad, ble bundet med eder, Magnus gav sikkerhet og fullt forlik og svor eder på at han skulle være trygg og tro mot dem alle om han fikk makt og kongedømme i Norge. Han skulle bli Kalv Arnessons fostersønn, og Kalv skulle være skyldig å gjøre alt det som kunne gjøre riket til Magnus større og friere enn før... Det var naturlig at Einar og Kalv ble den nye kongens rådgivere, og da Kalv etter få års forløp måtte rømme landet, ble Einar den mektigste mann i Norge. Man skulle tro at han dermed også ble medansvarlig for den harde fremferd som vakte misnøye mot kong Magnus, men han blir slett ikke nevnt i sammenheng med de begivenheter som førte til opprøret i Sigvat skalds Bersoglisvisur. Det som blir fortalt om ham i disse årene, viser at han ønsket å holde kongemakten til Magnus oppe så sterkt som mulig, han frarådet å gjøre Svend Estridsson til jarl over hele Danmark. Han motsatte seg også å dele det norske kongedømme med Harald Hardråde, og støttet senere Magnus mot Harald. Da kong Magnus var død i Danmark i 1047, nektet Einar å fortsette kampen der under kong Harald, han ville heller følge kong Magnus død enn enhver annen konge levende. Under Harald beholdt han fortsatt de veitsler han hadde hatt siden 1028, og hans sønn Eindride ble gift med en slektning av kongen. Men hans selvrådighet førte tidlig til strid. Sagaene er uenige om hva som ga anledning til den endelige krisen. I alle fall tok han seg til rette i tross mot loven, og det endte med at kongen lot drepe ham og sønnen i Nidaros, det må ha vært omkring år 1050. Etter drapet måtte kong Harald rømme fra Trøndelag, men oppnådde snart forlik. Einar ble jordet i Olavskirken ved siden av kong Magnus. Kilder: www.melhusguiden.no Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga, avsnitt 9. Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga, avsnitt 19, 94, 108. Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga. Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga. Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, 29-30, 40-44. Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 235, 244, 249, 255, 272f, 277f, 282f, 297. Norsk Biografisk Leksikon, Bind 3 (1926), side 470-473. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind 1 (1928), side 341. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr.877. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17. Av Truls Erik Dahl: Ja, det har du nok hørt før, en del av en replikkveksling som har skrevet seg inn blant norgeshistoriens ypperste. Men hvem sa det og i hvilken sammenheng? Historien finner du i Snorres Kongesagaer under Olav Tryggvasons saga. Året er 1000 og stedet er Svolder, antagelig et eller annet sted i Østersjøen, naturligst i Østersund. Den sagnomsuste og kristnede Olav Trygvasson (968-1000) er på vei hjem i sin like sagnomsuste langskip Ormen Lange. Antagelig det største vikingeskip som noen sinne har vært laget, 55 meter langt og med 300 våpenføre menn ombord. Kong Olav hadde sendt mesteparten av flåten sin i forveien. Danskekongen og svenskekongen, sammen med en del norske kongesvikere lå i bakhold bak noen øyer med en stor flåte for å ta Olav når han passerte. Dette lykkes de med og selv om Olav hadde muligheten til å flykte, tok han modig opp kampen med den enorme overmakten. Danskene og svenskene var han ikke redd for, men derimot sine egne landsmenn som var gått over til fienden. Mot slutten av slaget faller de berømte ord mellom kong Olavs beste bueskytter, den unge og berømte giganten Einar Tambarskjelve (980-1050) og kong Olav... ...Olav hoppet til slutt overbord og druknet. Men myten sier at Olav overlevde og senere dukket opp som pilegrim i Jerusalem og Konstantinopel. Den unge Einar Tambarskjelve fikk overlevde. Senere ble han en viktig del av Norgeshistorien, der Norges evige konge, Olav den hellige, blir den sentrale. Einar bodde mesteparten av sitt liv i Trøndelag og er berømt for styrke og ferdigheter med pil og bue. Historien forteller oss at han bl.a kunne skyte en butt pil gjennom et rått hengende okseskinn. Navnet Tambarskjelve er tydet litt forskjellig, det norrøne - tomb - betyr tarm, streng, sene. Noen tolker det som en som var berømt for å - fjerte - stort. Mer sannsynlig og mer heroisk er at han har fått sitt etternavn fra buens streng som skjelver etter skuddet. Einar er norrønt for stridsmann. Bildet i Snorre er tegnet av Christian Krohg (1852-1925).	Eindridesen, Einar (I4471)
5160	Einar Zinow var meldt arbeidsledig 10.desember 1941 ved Oslo arbeidskontor.	Zinow, Einar "Skøien" (I8)
5161	Eirik 1. Blodøks, sønn til Harald 1. Luva og Ragnhild Eiriksdatter. Fostret hos herse Tore Roaldsson i Fjordane. Gift med Gunnhild, antakelig datter av den danske konge Gorm den gamle (?), som skal ha vært hans søskenbarn. Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: ...Eirik var til oppfostring hos hersen Tore Roaldsson i Fjordane; det var han Harald var mest glad i av sønnene sine, og ham satte han høyest. Da Eirik var 12 år gammel, gav kong Harald ham 5 langskip, og så drog han på hærferd, først i austerveg og så sørover omkring i Danmark og Frisland og i Saksland, han var borte i 3 år. Etterpå seilte han vest over havet og herjet omkring i Skottland og Bretland, Irland og Valland og var borte 4 år til. Etterpå drog han nord til Finnmark og helt til Bjarmeland, der hadde han en stor strid og vant seier. Da han kom tilbake til Finnmark, fant hans menn i en gamme ei kvinne så vakker at de aldri hadde sett noe liknende; hun sa til dem at hun het Gunnhild, og at far hennes bodde på Hålogaland og het Ossur Tote, jeg har vært her, sa hun, for å lære trolldom av 2 finner, de viseste som er her i Finnmark; nå er de ute på veiding, men de vil ha meg begge 2, og begge er de så kloke at de kan følge spor som hunder både på tø og skare, og de er så gode på ski at ikke noe kan komme unna dem, verken dyr eller mennesker, og alt de skyter på, det treffer de. Slik har de gjort det av med alle som er kommet her i nærheten. Og om de blir sinte, så snur jorda seg opp ned når de ser på den, og om de setter øynene på noe levende, så faller det dødt ned. Nå må dere for all del ikke komme i vegen for dem, men jeg skal gjemme dere her i gammen, så får vi friste om vi skulle få drept dem. De gikk med på dette, og hun gjemte dem. Hun tok en linsekk, som de syntes det var aske i; hun stakk handa ned i den og sådde med dette rundt gammen, både utenfor og inni. Litt etter kom finnene hjem. De spør hva det er som er kommet dit, hun sier, det er ikke kommet noe; det syntes finnene var underlig, for de hadde fulgt spor helt til gammen, men så fant de ikke noe lenger. Så gjorde de opp ild og laget seg mat, og da de var mette, reidde Gunnhild opp senga si; men de 3 siste nettene hadde det gått slik for seg at Gunnhild hadde sovet, og de 2 hadde våket over hverandre av skinnsyke. Da sa hun: Kom nå hit og ligg en på hver side av meg. Det ville de gjerne, og gjorde så, hun holdt en arm om halsen på hver av dem. De sovnet straks, men hun vekte dem, de sovnet fort igjen, og nå så fast at hun knapt fikk vekt dem; enda en gang sovnet de, og nå fikk hun slett ikke på noen måte vekt dem. Hun satte dem opp, og de sov videre. Da tok hun 2 selbelger og trakk over hodene på dem og bandt hardt og sterkt til nedenfor hendene. Nå gjorde hun tegn til kongsmennene; de sprang fram og brukte våpen på finnene og fikk drept dem og drog dem ut av gammen. Resten av natta ble det slikt tordenvær at de kunne ikke gå noe sted, men om morgenen drog de til skipet, de tok Gunnhild med seg og førte henne til Eirik. Nå seilte Eirik og hans menn sør til Hålogaland. Han stevnte Ossur Tote til seg; Eirik sa han ville ha datter hans til kone, det sa Ossur ja til. Eirik fikk så Gunnhild og tok henne med seg sør i landet... Sagaskriverne har lite til overs for paret, og Egils saga omtaler kong Eirik som folkeundertrykker og lovbryter, og sier at dronning Gunnhild, som ble beskyldt for å være trollkvinne, står bak ugjerningene. Ifølge Fagrskinna skal Gunnhild ha fått diktet kvadet Eiriksmál ved Eiriks død. Krag antyder imidlertid at kvadet er nyere, og tilføyet til sagaen senere, etter mønster av Hákonarmál. Halvdan Koht skriver om kvadet: Det er sikkert urigtig at han gik i den engelske konges tjeneste og lot sig kristne; han levde og døde som en hedning, og ved hans død digtet en av hans skalder mindekvadet Eiriksmaal, som i levende billeder skildrer hans mottagelse i Valhall. Der hørte han ogsaa med fuld ret hjemme. Gunnhild og barna ble tvunget til å søke tilflukt hos kong Harald Blåtann i Danmark. Ifølge Heimskringla og Orknøyingenes saga dro de først til Orknøyene, hvor de tok over makten etter Torfinn Skallekløyver, bror til jarlene Arnkjell og Erlend som var blitt drept sammen med Erik. Der ble de noen vintre, og herjet derfra Skottland og Irland om somrene. Her giftet datteren Ragnhild seg med Torfinns sønn Arnfinn, mens Gunnhild og sønnene fortsatte til Danmark. Historien om Ragnhilds giftermål finnes imidlertid ikke i andre sagaer, og Snorre Sturlason har ikke tatt den med i Heimskringla, selv om det ellers er stor overensstemmelse mellom den og Orknøyingenes saga. Ifølge sagaene kom Gunnhild og sønnene til Danmark mens Harald Blåtann var konge, og det ble han i 958, 4 år etter Eriks død. Med hans hjelp iverksatte Eirikssønnene en serie hærtokter for å gjenerobre Norge fra farbroren Håkon den gode. Gamle ble drept av Håkon i slaget ved Freidarberg, Guttorm døde i et slag i Østersjøen, mens Sigurd Sleva ble drept av hersen Klypp som hevn fordi han hadde bortført Klypps kone. Eirik og Gunnhilds barn: 1. Gamle 2. Guttorm 3. Harald Gråfell 4. Ragnfred 5. Ragnhild 6. Erling 7. Gudrød 8. Sigurd Sleva Eiriks far, kong Harald, forsøkte å videreføre sitt rike ved en kombinert løsning, hvor han på den ene side ga kongsnavn og deler av riket til flere av sønnene sine, og på den annen side innsatte Eirik som overkonge over dem. Eirik ble altså foretrukket av faren foran sine brødre som konge og fikk fikk kongsmakt sammen med faren de 3 siste årene faren levde, og ble enekonge etter ham. Eirik tok livet av flere av sine brødre, bl.a Bjørn Farmann. Eirik ble i sin tur fordrevet av sin yngre bror Håkon den gode (Adalsteinsfostre) da Håkon kom hjem fra England. Historikeren Claus Krag peker på at sagaene er innbyrdes uenige om hvorvidt Håkons kongsnavn ble brukt av Sigurd Håkonsson Ladejarl i en maktkamp mot Eirik, eller om det var Håkon som utnyttet Sigurds maktbase i en kamp med broren. Eirik tapte maktkampen med Håkon og rømte fra landet. Etter å ha veket for sin bror Håkon Adalsteinfostre, og dro til England hvor han fikk Northumberland i len av kong Adalstein. Eirik lot seg og sin familie døpe og bosatte seg i Jorvik. Han ble fordrevet fra Jorvik 941 av Edmund, bror til Adalstein, men herredømmet over Northumberland skiftet helt til han falt i 954 for Kong Eadred. Historia Norvegiæ forteller at han dro til England, hvor kongen gjorde ham til greve over Northumberland. Han ble så fordrevet av beboerne og dro til Spania hvor han ble drept. Theodricus forteller bare at han dro til England og døde der. Ågrip forteller at han til Danmark og så til England. Han ble så jarl i Northumberland. Han dro på viking flere steder i Vest-Europa og falt i England. Fagrskinna har en lengre beretning om hva som skjedde etter at han dro fra Norge. Snorre forteller at han dro til Orknøyene, var i viking i Skottland og England før han overtok styringen med Northumberland. Den angelsaksiske krønike versjon D omtaler først ham i 948, da Kong Eadred fordev ham fra Northumberland. Versjon E forteller at befolkningen i Northumberland i 952 tok i mot Eirik Blodøks, og at han ble fordrevet i 954. En yngre kilde forteller at Eirik falt i et slag i Stainmoor mot kong Eadred i 954 (Einarsdóttir, 1968). Avhengig av hvilke kilder en vektlegger kan hans liv i England beskrives forskjellig. Noen mener at Eirik var hersker i Jorvik (York), men det er ikke stadfestet i engelske kilder. Det er uvisst når han kom til England, og om han var i Northumberland i 1 lang periode, 2 perioder eller en kort periode. Fra Eiriks tid som hersker i Northumberland, er det funnet mynter med innskriften Eric Rex. Det gis 2 ulike forklaringer på tilnavnet Blodøks: Dels forklares det, som i Ågrip, med at han tok livet av flere av brødrene sine. I Fagrskinna forklares tilnavnet derimot med hans aktivitet på vikingferder. Eirik dro som 12-åring ut på sin tids dannelsesreise; i hærferd med 5 langskip som han fikk av faren sin. Han var 4 år i hærferd i austerveg og deretter 4 år i vesterveg: Først til Baltikum, rundt Danmark og sørover til Friesland; deretter herjet han i 4 år i Skottland, Irland, Bretland (det vil si Cumbria eller Wales) og Bretagne. Så styrte han nordover til Finnmark og Bjarmeland, hvor han skal ha vunnet et stort slag. Et kvad i Fagerskinna forteller at Eirik ble mottatt som en stor helt av de norrøne gudene i Valhall etter sin død. Samtidig beskriver sagaen ham som en veik og puslete ektemann, og selv om han vant flere slag, flyktet han like fullt fra Norge uten kamp da hans yngre halvbror Håkon den gode utfordret ham. Han ble også fordrevet fra kongedømmet sitt i Nord-England minst én gang før han falt. Eirik var på den tiden et nokså vanlig navn i Sverige, men svært sjeldent i Danmark og Norge. Først senere ble navnet vanlig også her. Tilnavnet Blodøks kan vise til en drapsmann generelt, men blod brukes også som metafor for slektskap og familie, og kan ha blitt knyttet til ham fordi han hadde drept flere av slektningene sine. Eirik var på ingen måte den eneste av sin samtids herskere som kjempet med brødrene sine om makten; men ifølge Heimskringla stod han og konen hans ansvarlige for drapene på 5 av hans halvbrødre, og det var uvanlig. Imidlertid var flere av de omtalte kanskje slett ikke halvbrødrene hans. En del av de som ettertiden listet opp som sønner av Harald Hårfagre, tjente riktignok som underkonger for ham, og så kan sagaforfatterne 300 år senere ha tenkt at de nok også var sønnene hans, selv om dette ikke nødvendigvis har vært tilfellet. Noen kan ha blitt bevisst innlemmet i ætten hans på 1000-tallet, slik at konger som Olav Tryggvason og Olav Haraldsson kunne legitimere sin rett til den norske tronen ved å føre ættelinjen tilbake til Harald Hårfagre og samlingen av riket. Andre kan være innlemmet for å forverre inntrykket av Eiriks grusomhet. Drap på én bror kunne anses som en ulykke, mens drap på 5 fremstod som uhyrlig. Eiríksmál, norrønt skaldekvad om Eirik Blodøks' fall (954), skal være diktet på oppfordring av dronning Gunnhild. Skalden er ukjent. Vi har bare en del av kvadet som er tatt med i Fagrskinna, der det skildres hvordan Eirik blir mottatt av Odin i Valhall. Versemålet er det gamle ljodahått, innholdet hedensk-mytologisk. Øyvind Skaldaspiller har etterlignet Eiríksmál i Hákonarmál.	Haraldsen, Eirik "Eirik 1" (I3763)
5162	Eirik 2 Magnusen var konge av Norge i perioden 1280–1299. Eirik var eldste sønn av Magnus Lagabøte. Et fall fra hesteryggen påførte ham muligens en hjerneskade. Siden han bare var et barn da han ble utropt til konge, ble riket ledet av et formynderstyre bestående av moren Ingeborg og de fornemste stormennene. Disse kom i kamp mot kirken med den mektige erkebiskop Jon Raude for å få minsket kirkens stadig voksende makt over nasjonens verdslige områder (kirkens særrettigheter). Eirik hadde ingen del i konflikten, men fikk likevel tilnavnet prestehater. Som myndig ble Eirik selv en del av den norske utenrikspolitikken hvor det norske monarkiet forsøkte å knytte dynastiske bånd, først og fremst til Skottland hvor Norge lenge hadde hatt interesser. Han ble først gift med Margaret av Skottland, datter av kong Alexander 3 av Skottland (d.1286). De fikk datteren Margrete, som ble dronning av Skottland i 1286, bare tre år gammel. Det var avtalt ekteskap mellom henne og den engelske prinsen Edward (senere Edward 2), men Margrethe døde under overfarten til Skottland 1290, trolig på Orknøyene. Etter datterens død fire år senere var Eirik en av de tretten som hevdet arverett til den skotske tronen. Hans kone døde i barselseng i 1283, og han giftet seg senere med Isobel Bruce, søster av Robert Bruce, den senere store skotske kongen. Eirik førte en uheldig krig mot Danmark og hansaforbundet i det nordlige Tyskland som endte med at han måtte gi store innrømmelser til de tyske hansaene. Kongeætten hadde brukt en oppreist løve som slektsvåpen. I 1280 eller noe seinere utstyrte Eirik Magnusson løven med øksa. Mens øksa var et nasjonalt symbol gikk løven tilbake til Eiriks stridbare forgjenger, Magnus Berrføtt. Fellessymbolet av øks og løve kalles i dag for Riksvåpenet og brukes som det overordnede visuelle symbol for den norske stat. Ettersom Eirik døde sønneløs, ble han etterfulgt av sin bror, hertug Håkon. Etter Eiriks død påsto ei Margareta å være datter av kong Eirik Magnusson. Det passet Håkon Magnusson dårlig, og hun ble dømt til døden. Etter sin død ble hun dyrket som en helgen.	Magnusen, Eirik "Eirik 2" (I3371)
5163	Eirik Blodøks var konge i Norge en kort tid i første halvdel av 900-tallet. Etter at han var blitt fordrevet fra landet på grunn av sitt harde styre, var han senere, i kortere eller lengre tid, konge av York (norrønt Jorvik) i Nordøst-England. Eiriks samlede regjeringstid i Norge ble kort, ca. 5 år, det vil si bare 2-3 år i tillegg til årene han skal ha regjert sammen med faren. Utover slike enkle kjensgjerninger – det kortvarige kongedømmet og fiendskapet med brødrene – vet vi lite om Eirik. De senere kongesagaene forteller ikke mye om ham, og beretningene er dessuten sprikende, særlig om de senere år av hans liv. Skaldekvad om Eiriks bedrifter er ikke bevart. Et kvad av Glum Geirason, som blant annet skal ha handlet om Eiriks vikingferder, er dessverre tapt, og H?fuðlausn av Egil Skallagrimsson gir ingen konkrete opplysninger om hendelser i Eiriks historie, bare malende beskrivelser av slagtummel og kamp i sin alminnelighet. Usikkerheten gjelder også Eiriks ekteskap: Enda så mye Eiriks dronning, Gunnhild, ruver i den senere overleveringen, kan vi ikke engang være sikre på hvem hun egentlig var. Ifølge de norrøne sagaene ættet hun fra Hålogaland, og hun fremstilles i den forbindelse som trolldomskyndig. Den latinske Historia Norvegiæ sier derimot at hun var datter av den danske kong Gorm. Eirik ble etter det sagaene beretter, fordrevet fra Norge fordi han som konge førte videre farens harde linje og opptrådte som en undertrykkende konge. Kampen han førte mot brødrene sine, skal også ha vakt motvilje. Hans etterfølger som norsk konge ble halvbroren Håkon, som særlig støttet seg på ladejarlen Sigurd Grjotgardsson. Dette må helst bety at Eirik er kommet i et motsetningsforhold til Sigurd. Men ellers varierer det en del om sagaene lar Håkon eller Sigurd være den mest aktive under maktskiftet. Bildet av Eirik som undertrykker er ellers særlig tydelig i Egilssaga som følge av fiendskapet mellom kongen og Egil Skallagrimsson. Eirik tilbrakte de siste 20 årene av sitt liv utenfor Norge. Fra slutten av denne perioden finnes det noen få opplysninger i utenlandske kilder. Dette stoffet har sagaforfatterne formodentlig kjent, direkte eller indirekte, men likevel ikke klart å få god form på eller å plassere i en riktig sammenheng, blant annet fordi de skriver som om Eirik døde allerede omkring 940. I Den angelsaksiske krønike er Eirik nevnt som northumbrisk konge i York 948. For å få dette til å passe med de norrøne tekstene – og dessuten fylle en større del av tidsrommet etter Eiriks fordrivelse fra Norge – har enkelte historikere tenkt seg at Eirik var konge i York i flere omganger, men denne antakelsen savner et mer håndfast grunnlag. I 948 ble vikingriket i York angrepet av Wessex-kongen Eadred, som hadde hatt kontroll over området tidligere i 940-årene, angivelig fordi northumbrerne nå hadde tatt Eirik til konge. Til slutt lyktes det for Eadred å erobre Northumbria idet Eirik falt 954. Kronologien i de engelske kildene er likevel uklar, og det er mulig at Eirik bare var konge i York i tidsrommet 950–952, slik P. Sawyer har fremholdt. Det er bevart mynt – med innskriften Ericus Rex – som Eirik lot slå mens han var konge i York. Samtidig som Eirik var opptatt i England – eller andre steder – tok sønnene hans opp kravet om kongedømme i Norge, som fiender av Håkon den gode og Sigurd jarl. I denne sammenhengen lar sagaene moren, Gunnhild, spille en nøkkelrolle. Fra begynnelsen av 950-årene ble Eirikssønnenes fremstøt, som endte med seier over Håkon og etableringen av Harald Gråfells kongedømme 961, støttet av den danske kongen Harald Blåtann. Etter Eirik Blodøks' død skal Gunnhild ha fått en ukjent skald til å lage et storslått dikt om den døde, Eiríksmál. Her skildres Eiriks inntog i Valhall etter at han var falt. Men av alle sagaene er det bare Fagrskinna som viser til kvadet, og flere trekk ved de siterte strofene taler for at det ikke er ekte, men laget senere etter mønster av et annet kvad, Hákonarmál, som ble diktet til minne om Eiriks etterfølger som norsk konge.	Haraldsen, Eirik "Eirik 1" (I3763)
5164	Eirik er nevnt ca.1548 i en slektstavle som sønn av Erik Ormssøn og Christin Tostensdotter. Kilde: NST 36 (1997), s.93 og skematisk i NST 2 (1930), s.157.	Eiriksen, Eirik (I5918)
5165	Eirik Håkonsson Ladejarl (født 957, død 1024) var jarl på Lade for Trøndelag og Hålogaland (ca.995–1012) og hersker av Norge ved å anerkjenne danskekongens overherredømme, sammen med broren Svein (1000–1012). Eirik jarl fulgte danekongen Knut den mekige til England 1014 og fikk Northumberland i len. Var jarl av Northumbria (1016–1023). Eirik Ladejarl var frillesønn (utenfor ekteskap) av Håkon Sigurdsson, også Ladejarl og ubestridt hersker av Norge. Eirik deltok i 2 store slag som var avgjørende for norgeshistorien og han gikk seirende ut av begge: 1. Slaget ved Hjørungavåg (986): Slaget ved Hjørungavåg var Eirik Håkonssons første betydelig konfrontasjon. Slaget var av like deler historisk som legendarisk betydning på slutten av 900-tallet mellom jarlene på Lade og en dansk invasjonsstyrke. Slaget var mer enn en strid mellom høvdinger og konger. Det var første gang Norge som nasjon verget seg mot dansk invasjon og dominans. Slaget er blitt beskrevet i de norske kongesagaene, først og fremst Heimskringla, foruten også Jomsvikingenes saga og Saxo Grammaticus' Gesta Danorum. Disse sene litterære opptegnelsene er fantasifulle, men historikerne mener at de inneholder en kjerne av sannhet, noe som blir bekreftet av skaldekvadene som omtaler slaget, blant annet av Tord Kolbeinsson og Tind Hallkjellsson. I henhold til Snorre Sturlasson hadde Eirik tilsynelatende kommet til forsoning med faren og var til stede ved slaget som kommandant. Han ledet 60 skip og var seierrik til tross for at danskene, støttet av de fryktede jomsvikingene, hadde større skip, men et fryktelig uvær ga fordeler til nordmennene. Etter slaget ga Eirik grid til mange av jomsvikingene, blant annet Vagn Åkesson. Griden viste Eiriks storsinn og selvhevdelse. 2. Slaget ved Svolder (1000): I slaget ved Svolder i år 1000, et sted i nærheten av Øresund, var svenskekongen, danskekongen og ikke minst Eirik Håkonsson klar til å ta imot Olav Tryggvason. I løpet av sommeren hadde kong Olav vært i den baltiske regionen, sannsynligvis i dagens Polen, og, i henhold til Snorre, for å hentet hjem rikdommer som tilhørte hans hustru Tyra Haraldsdatter. Han hadde med seg mange skip, men flere av dem tilhørte den svikefulle Sigvalde jarl, høvding for Jomsvikingene, som lurte den norske kongen i en felle. Olavs skip passerte i en lang rekke ankerplassen til den kombinerte hæren til Olof Skötkonung, Svein Tjugeskjegg og Eirik Håkonsson som lå på lur. Kong Olav stolte på Sigvalde jarl, ventet intet angrep og seilte selv helt sist i det største skipet «Ormen Lange». Den allierte hæren lot mesteparten av de norske skipene passere før de seilte ut og angrep kong Olav. Olav Tryggvason kunne ha flyktet, men valgte å bli. For sagaforfatterne er det vel så mye ære i strålende nederlag som i seier (jfr. Vagn Åkesson). Han bant sammen sine 11 gjenværende skip til en flytende festning med Ormen Lange innerst og de andre utover i en lang rekke. De islandske og norske forfatterne, som har gitt detaljer om slaget, gir all ære til de nordmennene som kjempet for Eirik Håkonsson, men også til de nordmenn som kjempet for Olav Tryggvason. Både svenskene som danskene kastet seg mot Olav Tryggvason og ble øyeblikkelig slengt tilbake. Eirik Håkonsson viste seg som strateg ved å gå metodisk til verks. Han angrep det ytterste skipet først, ryddet dette, kappet det løs og deretter det neste. De overlevende trakk seg innover helt til kun Ormen Lange var igjen, bemannet av trette og sårete menn. Til slutt var også Ormen Lange overmannet, Olav Tryggvason kastet seg over bord og ble aldri sett igjen. Eirik Håkonsson sto igjen, akkurat som i slaget ved Hjørungavåg, som seierherren. Med det erobrete Ormen Lange kunne han, slik hans skald Halldor Ukristne har kvedet, seile fra kampplassen. Eirik var også en hersker som anerkjente og støttet skaldekunsten. Eirik Håkonsson, norrønt Eiríkr Hákonarson, ble nevnt som Eric av Hlathir, det vil si som Eirik av Norge, i England. I engelske charter er han oppført som vitne med skrivemåten Yric dux, men ble også referert til som Yric, Yrric, Iric, Eiric og Eric i latinske og gammelengelske kilder. De viktigste skriftlige kildene om Eirik Ladejarl er de islandske og norske kongesagaer fra 1100- og 1200-tallet, deriblant Snorre Sturlassons Heimskringla, Fagrskinna, Ågrip, Knýtlinga saga, Historia Norvegiæ, Den legendariske saga om Olav den hellige, og skrifter av Odd Snorresson og Theodoricus monachus. De angelsaksiske kildene er knappe og sparsommelige, men verdifulle ettersom de representerer samtidige vitnebevis. Den mest betydningsfulle er Den angelsaksiske krønike og Encomium Emmae. I tillegg blir Eirik Ladejarl nevnt av historikere fra 1100-tallet som Florence av Worcester, William av Malmesbury, og Henry av Huntingdon. En betydelig mengde skaldekvad og dikt av Eiriks skalder er bevart i kongesagaene og representerer samtidige vitnebevis. De mest betydningsfulle er drottekvadet Bandadråpa av Eyjolv Dådaskald, og kvad av Halldor Ukristne og Tord Kolbeinsson. Eirik hadde også Hallfred Vandrædaskald, Gunnlaug Ormstunge, Ravn Onundsson (Hrafn Önundarson), Skule Torsteinsson og Tord Sjåreksson som diktet for ham. Fagrskinna og Heimskringla skriver om Eiriks ungdomsår og forteller at han var sønn av Håkon Sigurdsson og ei kvinne av lav ætt som Håkon gikk til sengs med under et opphold i Oppland. I henhold til Fagrskinna var Håkon 15 år gammel, og som vanlig var lot jarlen gutten bli fostret hos Torleiv Spake i Meldal. Snorre Sturlasson forteller i Håkon jarls saga (side 113) at Eirik vokste opp og ble tidlig en kjekk kar, vakker å se til, og stor og sterk. Håkon jarl giftet seg med ei datter til Skage Toftesson og han giftet sin egen datter bort til dennes sønn, Skofte Skagesson. Det ble tett vennskap mellom disse ættene, og det fortelles om en hendelse da Eirik var 11-12 år. Han og fosterfaren har lagt sitt skip nærmest Håkon jarls. Når så Skofte kommer ber han Eirik flytte sitt skip slik at han kan ankre nærmest jarlen slik han var vant til, noe Eirik nekter. Når Håkon jarl hører dette blir han rasende over sønnens stolthet og gir ham ordre om øyeblikkelig å flytte seg. Ydmyket har Eirik ikke noe valg, men neste vår får han et skip med 30 roere av fosterfaren. Han seiler til Møre, finner Skofte, legger til kamp og Skofte faller. Dette var den første gangen Eirik setter spor etter seg, og ble senere minnet av skalden Eyjolv Dådaskald i hans Bandadråpa: Hard og mektig lot hersen segne i striden. en gullrik herre tapte livet før han trodde. Han steig, stålsatte, aldri fra en som slår på skjoldet, før han var død og stille. Han seirer ved guders vilje. Sagaen forteller at etter at Skofte er drept seiler Eirik sørover til Danmark hvor han blir mottatt av kong Harald Blåtann. Etter å ha blitt vinteren over hos danskekongen gir Harald Håkon jarls sønn et jarldømme over Ringerike og Vingulmark (Osloområdet), områder i sørøstlige Norge som skattet til Danmark i bytte for en viss uavhengighet. Dette viser at til tross for Eiriks ungdom, at han var en frillesønn og heller ikke sto på god fot med faren, hadde han posisjon i kraft av farsætten. Han var ikke hvem som helst. I 995 kommer Olav Tryggvason til Norge og griper makten. Håkon jarl blir sviktet av trønderne og blir drept, mens Eirik Håkonsson blir tvunget til landflyktighet i Sverige. Han går i allianse med Olof Skötkonung av Sverige og Svein Tjugeskjegg av Danmark. Danskekongen lar Eirik bli gift med sin datter Gyda Sveinsdatter, noe som igjen understreker Eiriks posisjon. Han tilhører Ladejarlætten, den gamle ætten fra Hålogaland og fremste ætten med krav til Norges trone ved siden av Hårfagreætten som Olav Tryggvason tilhørte. Med Sverige som base gjør Eirik flere hærtokt mot øst. Han herjer landområdene til kong Vladimir 1 av Kiev, røver, herjer og brenner ned byen som på norrønt ble kalt for - Aldeigja - og som i dag heter Staraya Ladoga. Det er ingen skrevne kilder fra kontinentet som bekrefter eller avkrefter dette angrepet, men russiske arkeologiske undersøkelser på 1980-tallet viser bevis på at byen ble brent en gang sent på 900-tallet. Eirik plyndret også i vestlige Estland, norrønt Aðalsýsla, og øya Saaremaa, norrønt Eysýsla. I henhold til Fagrskinnas sammendrag av Bandadråpa kjempet han mot vikinger i Østersjøen og gjorde landgang i Østergøtland på denne tiden, som ikke desto mindre var Olof Skötkonungs område. Hensikten var åpenbart å skaffe seg en formue lik Olav Tryggvason hadde gjort i England tidligere, en formue som kunne benyttes til å bygge opp en hær som kunne settes inn mot Olav Tryggvason. Etter slaget ved Svolder ble Eirik, sammen med sin halvbror Svein Håkonsson, hersker av Norge fra 1000 til 1012. Norge var formelt under kong Svein Tjugeskjegg, og Snorre Sturlasson som Hårfagreættens egen propagandist understreker at Eirik aldri tok kongsnavn. I prinsippet var han likevel - konge - av Norge ettersom han styrte som en. Svein Tjugeskjeggs overherredømme av Norge skal ikke overdrives. I beste fall sendte Eirik gjæve gaver til danskekongen og aksepterte at hans lojalitet lå hos denne, men store deler av Norge ble styrt uavhengig av Danmark, spesielt de områdene som Eirik selv rådde over, hvilket antagelig tilsvarte de samme områdene som Harald Hårfagre i sin tid rådde over. I henhold til Snorre var forholdene for folk flest bedre under Eirik Håkonsson enn under det voldsstyret som Olav Tryggvason hadde utøvet i sine knappe 5 år som konge, akkurat som det hadde vært under Håkon jarl: Gode år i landet og god fred for bøndene innenlands. Snorre sier om Håkon jarls sønner at: Eirik og Svein jarl lot seg døpe begge 2 og tok den rette tro, men så lenge de rådde for Norge, lot de hver mann gjøre som han sjøl ville med å holde kristendommen. Sjøl holdt de godt de gamle lovene og landsens skikk og bruk, og de var vennesæle menn og styrte godt. Det var støtt Eirik jarl som var den første av brødrene i alt som hadde med styringen å gjøre. Eiriks sønn med Gyda, Håkon Eiriksson, fortsatte farens posisjon fram til 1015 da Olav Haraldsson kom til landet. Eirik og Svein befestet sitt styre med å la deres søster Bergljot Håkonsdatter gifte seg med den mektige Einar Tambarskjelve, som hadde kjempet sammen Olav Tryggvason ved Svolder, og fikk således en betydningsfull rådgiver og alliert. I løpet av den tiden som Eirik styrte Norge var hans eneste seriøse rival den mektige Erling Skjalgsson på Jæren som var gift med Olav Tryggvasons søster Astrid. Erling var altfor mektig til selv å bli rørt, men ikke mektig nok til at han gikk til åpen konfrontasjon mot brødrene. På samme måte som brødrene var formelt under danskekongen var Erling formelt under brødrene, men styrte stort sett på egen vegne over sine egne områder. Da Svein Håkonsson i brorens fravær samlet tropper for å møte Olav Haraldsson i slaget ved Nesjar var likevel Erling en av de som stilte opp og kjempet sammen med Ladejarlen. I henhold til Grettes saga forbød Eirik holmgang og duell ved lov og landsforviste berserker fra riket kort tid før han seilte til England. Olav Tryggvason var misjonskongen, men kampen mot kongen var ikke en kamp mot kristendommen. I henhold til Snorre Sturlasson var Eirik Håkonsson en realpolitiker med et pragmatisk syn på religion, i motsetning til faren Håkon jarl. Han lot seg døpe og lot deretter folk flest gjøre som de selv ville. Theodoricus monachus derimot fremstiller Eirik noe usannsynlig slik at han ga et løfte om å bli kristen om han seiret ved Svolder. Odd Snorressons saga om Olav Tryggvason har en mer utpenslet fortelling hvor Eirik erstatter et bilde av den norrøne guden Tor i forstavnen av skipet sitt med et kristent kors. Det er ingen skaldekvad som støtter dette, skjønt det er sannsynlig at Eirik lot seg døpe, i alle fall formelt, slik kongesagaene skriver. Kysten av Norge var kristen, men Trøndelag og i Oppland og innlandet var folk flest stort sett hedninger. Fagrskinna nevner at i brødrene Eirik og Sveins dager ble kristendommen meget skadelidende, underforstått at brødrene ikke drev misjonsvirksomhet og tvangsdøpning med vold. Å gå over til kristendommen var uten tvil en politisk fordel for brødrene ettersom de var allierte med de kristne kongene i Sverige og Danmark. Å akseptere toleranse og religionsfrihet var også et skarpsindig trekk etter Olav Tryggvasons voldelige misjonsaktivitet. Eiriks religiøse overbevisning var sannsynligvis ikke sterk. Mens hirdskaldene til Eiriks rival Olav Tryggvason og Olav Haraldsson verget seg fra å bruke hedenske kjenninger i sine kvad og lovpriste kongen som en kristen herre, er alle bevarte skaldekvad som er viet Eirik Håkonsson diktet på tradisjonelt vis. Bandadråpa som ble diktet en gang etter år 1000 er åpenbart hedensk ettersom det nevner Eirik som seierrik i henhold til guders vilje. Begge de 2 norske historieverkene Historia Norvegiæ og Ågrip er fiendtlig innstilt til Eirik Håkonsson og mener at han kjempet aktivt for å rykke opp kristendommen med roten, men dette blir ikke bekreftet av andre kilder. I bestefall forveksler bøkene Eirik med faren Håkon, eller lyver bevisst for å sverte jarlen. I 1014 eller 1015 forlot Eirik Håkonsson Norge og slo seg sammen med danskekongen Knut Sveinsson, sønn av Svein Tjugeskjegg, for dennes hærtog til England. Eiriks deltagelse var sannsynligvis prisen for å styre Norge uavhengig av Danmark, og nå var tiden inne for at lojaliteten skulle betales. Å unnslå seg var ikke bare feighet, men også å erklære fiendskap med danskekongen. Antagelig var det likevel ikke en uvillig jarl som kom seilende med en norsk hær. I henhold til Tord Kolbeinssons Eiriksdråpa møttes den norske og den danske flåten ved den engelske kysten i 1015, men kronologien i de ulike kildene er ikke samstemte, og noen forskere mener at møtet først skjedde i Danmark i 1014. På denne tiden var Knut en ung og uerfaren hersker som sto i skyggen av sin avdøde far Svein Tjugeskjegg som hadde erobret England i 1013, men døde 5 uker senere. Eirik Håkonsson var på den annen side en erfaren krigsstrateg med en utprøvd intelligens og krigslykke, i henhold til Fagrskinna. Forskeren Frank Stentons mening om Eirik var at han var den beste rådgiver som var å finne for en ung prins som var i ferd med å begynne sin erobring. Den dansk-norske invasjonsstyrken tok landgang i Sandwich på midtsommeren 1015. De møtte liten motstand. Knuts styrker forflyttet seg inn i Wessex og plyndret i Dorset, Wiltshire og Somerset. Alderman Eadric Streona samlet en engelsk hærstyrke på 40 skip og underkastet seg deretter kong Knut. Encomium Emmae er den eneste engelske kilden som gir informasjon om Eiriks bevegelser på denne tiden, men opptegnelsene om hans antatte uavhengige hærtokt er vage og står ikke i samspill med andre kilder. Tidlig i 1016 flyttet den norrøne styrken, kanskje forsterket med angelsaksiske medsammensvorne, seg over elven Thames og inn i Mercia, og plyndret omgivelsene etter hvert. Prins Edmund 2 av England, eller Edmund Jernside som han ble kalt, forsøkte å mønstre en hær til å stå imot invasjonen, men hans anstrengelser var ikke vellykket. Knut fortsatte uhindret inn i Northumbria hvor jarlen for Northumbria, Uchtred den modige, ble myrdet i kaoset. Da kontrollen var tatt i nord ble det store nordengelske jarldømmet gitt til Eirik Håkonsson slik at han kunne administrere det. Den store hæren beveget seg deretter sørover og mot London. Før den kom fram døde kong Ethelred den rådville den 23.april. Prins Edmund ble valgt til ny konge av England. I kjølvannet av Ethelreds død beleiret de norrøne styrkene London. I henhold til Encomium Emmae ble beleiringen overvåket av Eirik Håkonsson. Den legendariske saga om Olav den hellige indikerer at Eirik var til stede ved beleiringen, og et vers av Tord Kolbeinsson sier at Eirik kjempet et slag med en Ulfkytel vest for London. Etter flere slag kom Knut og Edmund til en enighet om å dele kongedømmet England, men Edmund dør noen få måneder senere. I 1017 er Knut den udiskutable kongen over hele England, noe som ga ham tilnavnet den mektige eller den store. Han delte landet inn i 4 deler: Wessex beholdt han selv, East Anglia ga han til Torkjell Høge, Northumbria til Eirik, og Mercia til angelsakseren Eadric – som ble henrettet som forræder i løpet av det samme året. I henhold til Encomium Emmae befalte han Eirik å betale denne mannen hva vi skylder ham. Nordmannen skilte hodet hans fra kroppen med øksa. Eirik Håkonsson forble jarl av Northumbria til han døde. Hans jarldømme er spesielt bemerkelsesverdig ved at det ikke er avtegnet at han kjempet et eneste slag mot Skottland eller Strathclyde som vanligvis truet Northumbria hele tiden. Eirik er ikke nevnt i engelske dokumenter etter 1023. I henhold til engelske kilder ble han sendt i landflyktighet av kong Knut og dro tilbake til Norge. Det er svært lite sannsynlig og det er ingen norrøne kilder som bekrefter hans påståtte hjemreise. Hans arvtager til jarldømmet, en danske eller en engelskfødt av dansk opprinnelse, Sigurd Digre, som regel nevnt som Siward, kan ikke bekreftes at han overtok jarldømmet før 1033. Eiriks død kan ikke bli plassert med sikkerhet mellom 1023 og 1033. Tradisjonelt blir hans død regnet for å ha skjedd i 1024. I henhold til norrøne kilder døde han av blødninger etter at drøvelen hans ble kuttet (en kjent prosedyre i middelalderens legekunst) enten akkurat før eller rett etter en pilegrimsreise til Roma. Litteratur bl.a.: Campbell, Alistar (redaktør og oversetter) og Simon Keynes (tilleggsintroduksjon): (1998). Encomium Emmae Reginae. Cambridge University Press. Christiansen, Eric: (2002). The Norsemen in the Viking Age. Blackwell Publishing. Driscoll, M. J. (redaktør): (1995). Ágrip af Nóregs konungasögum . Viking Society for Northern Research. Ekrem, Inger (redaktør), Lars Boje Mortensen (redaktør) og Peter Fisher (oversetter): (2003). Historia Norwegie. Museum Tusculanum Press. Faulkes, Anthony (redaktør): (1978). Two Icelandic Stories : Hreiðars þáttr : Orms þáttr. Viking Society for Northern Research. Finlay, Alison (redaktør og oversetter): (2004). Fagrskinna, a Catalogue of the Kings of Norway. Brill Academic Publishers. Finnur Jónsson: (1924). Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie. G. E. C. Gad. Fox, Denton og Pálsson, Hermann (oversettere): (2001). Grettir's Saga. University of Toronto Press. Henry av Huntingdon (oversatt av Diana Greenway): (2002). The History of the English People, 1000-1154. Keyser, Rudolph og Carl Rikard Unger (red.): (1849). Olafs saga hins helga. Feilberg & Landmark. Oddr Snorrason (oversatt av Theodore M. Andersson): (2003). The Saga of Olaf Tryggvason. Cornell University Press. Snorre Sturlason: Heimskringla eller Snorres kongesagaer. Mange utgaver. Stenton, Frank M.: (2001). Anglo-Saxon England. Oxford University Press. Theodoricus monachus (oversatt og kommentert av David og Ian McDougall med en introduksjon av Peter Foote) (1998). The Ancient History of the Norwegian Kings. Viking Society for Northern Research.	Håkonsen, Eirik (I4541)
5166	Eirik var gift med søskenbarnet Gunnhild. Sagaskriverne har lite til overs for paret, og Egils saga omtaler kong Eirik som folkeundertrykker og lovbryter, og sier at dronning Gunnhild, som ble beskyldt for å være trollkvinne, står bak ugjerningene.	Family: Eirik Haraldsen, "Eirik 1" / Gunhild Gormsdatter (F6143)
5167	Eivind døde på Ski sykehus kl.00.30 den 16.september 1991, samme sykehus som hans hustru Margit døde på i 1983. Han hadde kreft i magen, men hadde også hatt drypp under sitt siste leveår. Fra dødsannonsen i Aftenposten 17.september 1991: Vår alles kjære Eivind Sværen født 7.mars 1900, sovnet stille inn idag. Oppegård, 16.september 1991. Ole, Mette. Berit, Tore. Kari og Øistein, Anne, Åse. Thor og Evelyn. Begraves fra Kolbotn kapell fredag 20.september kl. 11.00. Se donasjon. Under donasjoner står det: Ved Eivind Sværens bortgang. I stedet for blomster ønskes en støtte til Den Norske Kreftforening. P.g. 500 4122. B.g. 9004122.	Sværen, Eivind (I15)
5168	Eivind Heiberg var generaldirektør i NSB i mellomkrigstiden, i en tid da busser og lastebiler ble en stadig viktigere konkurrent til jernbanen. Heibergs oppgave som leder av NSB kom til å bli svært vanskelig. 1920- og 1930-årene var en tid preget av økonomisk stagnasjon i samfunnet. Busser og lastebiler ble etter hvert en alvorlig konkurrent til jernbanen, som i flere år slet med kontinuerlig inntektssvikt. For første gang måtte NSB legge ned jernbanestrekninger. Trafikken på de nybygde banene ble heller ikke slik som prognosene tilsa. Fra 1924 til 1933 sank NSBs inntekter fra 103 til 64 millioner. Eivind Heiberg fikk derfor ikke noe godt ettermæle for sin ledelse av NSB. Denne stillingen hadde han frem til han søkte avskjed 1938.	Heiberg, Eivind (I6740)
5169	Eivind var forlovet en gang før han møtte Margit. Her er et bilde av han og hans første forlovede.	Family: Eivind Sværen / (F22)
5170	Eivinds foreldre står nevnt som kirkesanger Johannes Thorsen Sværen og hustru Britta Thorbjørnsdatter Linge.	Sværen, Eivind (I15)
5171	Eivindvik	Færøyvik, Ingrid Andrine "Sværen" (I7889)
5172	Eksamen - Kristiania handelsgymnasium (1915) Studiereise - Frankrike (1919-1920) Disponent - Den norske Margarinfabrik i Moss Opprettet - Moss Såpefabrik Opprettet - Kloster Næringsmiddelfabrik Forretningsreiser - Tyskland, Estland, Lettland og Lithauen (1919-1920) Reiste - Utsending for firmaet Niels JuuI & Co., De Forente Stater (1921-1922) Opprettet - Den norske Margarinfabrik i Moss høsten (1922) Direktør - A.s Norsk Soyamelfabrik i Larvik (hovedkontor i Oslo) (fra 1937) Kilde: http://www.nsd.uib.no/polsys/index.cfm?urlname=storting&lan=&MenuItem=N1_1&ChildItem=&State=collapse&UttakNr=33&person=12388	Ramm, Ludvig (I6185)
5173	Eksamen artium 1744 med karakteren laud. Eksamen philosophicum 1745 med karakteren laud.	Christophersen Bernhoft, Hans (I1699)
5174	Eksamen artium 1843.	Brinchmann, Michael Christopher Bernhoft (I6239)
5175	Eksamen artium 1899, cand.jur. 1904. Fullmektig hos overrettssakfører Olaf Røe i Ålesund, og senere som kompanjong i dennes firma (Røe & Bødker). Praktiserte i Ålesund til sin død.	Bødtker, Bjarne Ragnvald Tofte (I14762)
5176	Eksamen artium 1912 (Mtf.).	Brinchmann, Valborg Leth "Torp" (I462)
5177	Eksamen fra Västerås 1932, magister fra Uppsala 1937, adjunkt Trollhättan 1947, lektor kommunale gymnaset der fra 1951 til 1958, adjunkt Vänersborg 1954, i trollhättan siden 1957, vikarierende lektor der siden 1958, läroverksekretær fra 1949 til 1963.	Ingelman-Sundberg, Sven A. (I12321)
5178	Eksamen philosophicum 1814.	Jonasen Bernhoft, Jørgen (I16555)
5179	Eksamen philosophicum i 1761, teologisk eksamen i 1762.	Lorentzen Angell, Jonas (I14827)
5180	Eksamen Statens lærerskole i Trondheim 1961. Telefonreserve ved Trondheim telefonanlegg fra 1941 til 1945. Lærervikar ved Trondheim folkeskoler fra 1952 til 1959. Lærer ved Lademoen skole fra 1961. Formann ved Trondhjems lærerinneforening fra 1964.	Johnsen, Ingrid "Brechan" (I22717)
5181	Eksp.dato: 30.mai 1910, reisedato: 3.juni samme år. Karl Fredrik Zinow, høvleriarbeider, født 23.januar 1892. Hjemsted: Karlstadgaten 10 III. Bestemmelsessted: Chicago. Penger: 40. Agent: Kjerschow. Skip: United States. Betaling: Prp. Formål: Bedre fortjeneste. Tillatelse: R.	Zinow, Karl Fredrik (I445)
5182	Ektefelle av NN Myhre Hilsen. 2 barn: 1. NN Brandt Myhre Hilsen 2. NN Brandt Myhre Hilsen	Brandt, NN (I15978)
5183	Ektefellene bodde vekselvis i Aker og Bærum. I 1801 bodde de på Lysaker med datteren Anne og sønn Lars.	Larsen, Gulbrand (I11751)
5184	Ektefellene Jens N. Olsen og Kjersten Pedersdatter, bor på Østerpladsen under folketellingen i 1865, sammen med sine barn: Skredder Ove, 25 år. Ingeborg A. 20 år. Sven 15 år. Hans Moder enken Karen Sørnsdatter 81 år.	Olsen Bruem, Jens Nicolai (I14035)
5185	Ektefellene var bosatt i Kristiania, hvor vi 1730 i Nordre Qvarter finner Jens Børsemagers Gaard. Beboes av Peder Hellesen og Jens Smedstad. Inneværende år flyttet ekteparet inn på Smestad.	Jacobsen Brøstad, Jens "Smedstad" (I11584)
5186	Ektefellene var først bosatt i Piperviken. Deretter på Hammersborg, hvor Peder var kornmåler og dimmitert soldat. Til slutt i Grønlandsleiret som arbeidsmann.	Larsen, Peder (I11699)
5187	Ektefødt Berthe datter til Jon Thors. Hamre og Marie Knudd.	Johnsdatter Hamre, Britha "Borlaug" (I255)
5188	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I5145)
5189	Ektemann Bonde Due til Torp (f.ca.1385 Torp, Hillerslev - d.1420).	Family: / Johanne Andersdatter Panther, "Banner" (F3399)
5190	Ektemann Christen Rue, eier av gården Maurstad i Rugsund (annex til Daviken). Margrethe var hans første hustru.	Family: Christen Rue / Margrethe Friis Absalonsdatter Beyer, "Rue" (F1799)
5191	Ektemann Erick Olsen Flesje fra Balestrand.	Family: / Ingrid Anfindsdatter Haketun, "Fedje" / "Flesje" (F5167)
5192	Ektemann Grande	Family: / Dina Helga Nervik, "Skrogstad" (F2551)
5193	Ektemann Hieronymus Bergholst, Cancellieraad.	Family: Hieronymus Bergholst / Sostrate Jensdatter Schjelderup, "Bergholst" (F5484)
5194	Ektemann Lars Christophersen Belis (?), prest til Vestre Moland i Kristiansands stift.	Family: / Inger Andersdatter Opdal (F1623)
5195	Ektemann løytnant Martinus Jochum Carstenes, som var enkemann etter Inger Rasmusdatter, som døde før 5.mars 1700.	Family: Martinus Jochum Carstenes / Anna Magdalena Mohrsen, "Carstenes" / "Hageman" (F1486)
5196	Ektemann Peder Larsen. Ingen barn.	Family: Lars Olsen Stuve / Lene Mogensdatter, "Stuve" (F4061)
5197	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Living (F10037)
5198	Ektemann til Lovisa Ulrika Rendahl. Far til: 1. Amanda Maria, f.22.oktober 1843 i Göteborg, d.15.november 1924. Hustru av Carl Gustav Fredrik Mollberg. Barn: 1.Lovisa Martina Josefina, f.29.august 1872 i Göteborg, d.8.februar 1946. Hustru av Olof Kjellström. Barn: 1. Per-Olof Gerhard Kjellström, f.9.september 1903 i Göteborg, d.15.januar 1974. Hustru Ann-Magret Baltzer. Barn bl.a. Lars Kjellstro?m, Per-Magnus Kjellström og 2 til. 2. Per-Olof Kjellström, f.25.september 1911 i Göteborg, d.ca.1969 i Sveits. Hustru Inga-Britta. 3 barn.	Bjurvall, Johan Adolph "Ström" (I16130)
5199	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I17300)
5200	Ektemann, den 12 år yngre, Peder Nielsen Storelien, copuleret 10.søndag etter Trinitatis. Forlovere var Peder Storlien og Peder Birkaasen. De fikk 5 barn: 1. Nils, f.1756, d.1818. Gift i 1790 med Berit Larsdatter (1766-1844). 2. Ole, f.1759, d.1835. Gift med Guri Sjursdatter Krigsvoll. 3. Else (Eli), f.1762, d.som fattig inderst 72 år gammel. 4. Kjersti, f.1764. Flyttet til Budalsøyen. 5. Peder, f.1768. Gift med Sirri Nielsdatter Storelien. Plassfolk på Bjerkåsøyen.	Family: Peder Nielsen Storelien, "Kjønaasen" / Gjertru Olsdatter Bjerkenaas, "Kjønnåsøyen" (F949)