Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 5,301 to 5,350 of 16,612
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 5301 | Emilie fortsatte manufakturforrentningen i Ollebakken etter farens død i 1880, og drev den til 1897, da den ble overtatt av Fritjof Jensen & Co. Ved farens død averterte Emilie hele forretningen til leie ved Emilie Zinow. Frøken Emilie drev manufakturforretningen, men tydeligvis ikke bakeriet. | Zinow, Emilie Agatha "Bjerke" (I441)
|
| 5302 | Emma (Hemma) (b. before 950, d. 1005/06) was a Bohemian duchess consort as the second wife of Boleslaus 2 of Bohemia. Her origins are uncertain. Historian Gelasius Dobner (1719–1790) thought she was a princess of Burgundy, and this theory has been recently respected. However the latest research of historians and numismatics indicate that she was of Italian-Burgundian origin and identified with Queen Emma of France (Emma of Italy), widow of King Lothair of France (d. 986). | av Sachsen, Hemma (Emma) (I4578)
|
| 5303 | Emma (Hemma) became the second or wife of Boleslaus 2 about the year 989 and died either in 1005 or 1006. It was traditionally supposed by Czech historians that Emma was the mother of Boleslaus' younger sons Old?ich and Jaromír and that the mother of the oldest son, Boleslaus 3 of Bohemia, was Adiva, the first wife of Boleslaus 2. Afraid of Boleslaus 3, Emma chose to go into exile at the court of Bavaria in 1001 together with Old?ich and Jaromír. The brothers sought military backing from the German King Henry 2. This action definitively placed Bohemia within the jurisdiction of the Holy Roman Empire. In 1004, Jaromír occupied Prague with a German army and made himself Duke. Emma came back to Bohemia, maybe living in town M?lník, where she died. The proof of the existence of Duchess Emma are denars (coins) with the inscription ENMA REGINA (Queen Emma, not duchess). | Family: Boleslav av Böhmen, "Boleslav 2" / Hemma (Emma) av Sachsen (F2511)
|
| 5304 | Emma Bjurvall er 19 år når hun gikk i land på Ellis Island fra skipet Hekla, som kom fra Kristiania. | Bjurvall, Emma (I13752)
|
| 5305 | Emma married St.Aethelred 2 - The Unready - King of England, son of Edgar - The Peaceful - King of England and Aethelflaeda - The Fair. Aethelred was born in 968 in Wessex, England, died on 23 Apr 1016 in London, Middlesex, England, and was buried in St. Paul's Cathedral, London, Middlesex County, England. Daughter: Godgifu was born in London, Middlesex, England. Aethelred married Aelfgifu of Wessex, Queen of England, daughter of Thored Gunnarsson, Earldorman of Northumbria and Hilda (Thored). Aelfgifu was born in 963 in Wessex, England and died in Feb 1002 in London, Middlesex, England Children: Edmund 2 - Ironside - King of England was born in 989 in Wessex, England, died on 30 Nov 1016 in London, Middlesex, England, and was buried in Glastonbury Abbey, Somersetshire, England. Ælfgifu (Elgiva Elfgifu) Princess of England was born in 997 in Wessex, England and died in 1068. St.Aethelred 2 The Unready: Acceded: 4 Apr 978, Kingston-upon-Thames, Surrey, England. Reigned: Deposed and Reigned 1014-1016, 979 1013. | Family: Aethelred (Æthelred) av Wessex / Emma av Normandie (F4837)
|
| 5306 | En aftenvandring Tiuren. En Høstaften da Klokkerne begyndte at ringe i Kirken gik vi fire Jægere afsted for at gjøre en Aftenvandring i Skoven og for at skyde Fugle. Botolf som var Eier af Gaarden den Laaet (?) i Østerdalen gik i Spidsen efter ham gik Thor hans Husmand ogsaa kom Per Mjelve og endelig kom jeg. Vi gik opad et Stykke i Følge men da begyndte vi at høre Røiens og Tiurens hæse Skrig. Vi fordelte os da i to Partier saaledes at Botolf og hans Husmand Thor gik sammen og Per Mjelve og jeg gik sammen. Vi vare ikke komne langt førend Per Mjelve fik Øie paa en Tiur som sad paa en stor Furukvist. Jeg spurgte da hvor den sad; han pegede da paa en stor Gammel Furu; jeg lagde Bøssen til Kinden sigtede og fyrede løs et tungt Dump underettede da at jeg havde Skudt min første Tiur da jeg skulde tage den op var jeg saa Glad at Hjertet hoppede i mig og jeg synes at jeg aldrig før havde seet en saa stor Tiur. Vi vendte da tilbage med det gode og store Bytte. | Brinchmann, Christopher Bernhoft (I31)
|
| 5307 | En alternativ forklaring på Hagerup-navnet ble lansert på 1920-tallet av slektsgransker S. H. Finne-Grønn. To av av stesønnene ble gift med to søstre, hvis far var presten i Bud, Søfren Andersson, som skal ha kommet fra Hagerup. Sånn kan også Hagerup-navnet ha blitt introdusert. Spørsmaalet er nu hvorfra tilnavnet Hagerup, navnet paa en sjællandsk landsby, er kommet ind i denne slekt. Det maa selvsagt være kommet ad kognatisk vei og det kunde da tænkest at tolderen i Romsdalen Rickert Rickertsen hustru Gjertrud Sørensdatter og hans bror sagbrukeren i Bolsø Hans Rickertsens hustru Anne Sørensdatter har været søstre og at det er disse, som har medført - Hagerup - siden begges barn optar dette tilnavn. At saa har været tilfælde er nok neppe sandsynlig. Gjertrud og Anne har nok været søstre og rimeligvis døtre av hr. Søren Andersen, som var sogneprest til Bud i Romsdalen frå 1601 til sin død 1621, og det er jo en mulighet for at denne igjen kan ha været søn av hr. Anders Christensen, sogneprest til Hjørlunde pa Sjælland, i hvilket landsbyen Hagerup ligger, men denne sidste kombination er vel sterkt vovet. Spørsmålet maa visstnok derfor søkes løst paa andet vis og her foreligger forhold som likefrem indbyr, til dette. I Trondhjem levet nemlig en nordlandshandler Hans Hansen Hagerup, som var født ca. 1600–1610 og ved sin død i 1664 efterlot stor familie. Han staar som det synes fuldstændig isolert frå den i det foregaend omhandlede Hagerup-slegt og kan verken sjølv eller gjennom sine barn sees at ha hat forbindelse med medlemmer av denne. Det kan imidlertid ikkje vel tænkes at en mand i Trondhjem med dette den gang elles i Noreg ikkje forekomende tilnavn skulde være ganske utan slegtsforbindelse med den fra same by Trondhjem utgaaende slegt med selvsamme namn Hagerup. Da Hans Hansen Hagerup er født saa tidlig som i det første decennium av 1600-tallet, blir han jevngammel med raadmand Rickert Petersens tre sønner Peter, Hans og Rickert, og da den ene av raadmandens sønner har fornavnet Hans, hvilket tidligere ikke kjendes i hans slekt, vil det være naturlig at søke forbindelse her, ved at anta at raadmanden har været gift med en (Anne) Hansdatter Hagerup, som har skrevet sig fra den sjællandske landsby av dette navn, og at Hans Hansen Hagerup har været hendes brorsøn. For et saadant forhold passer alle data og altsaa ogsaa navnefølgen. Og forholder det sig saaledes, vil alle personer som her i landet har baaret familienavnet Hagerup kunne føres tilbake til et fælles navneutspring. Nordlandshandler Hans Hansen Hagerup var gift med Anne Esche (Eske]) Kilde: Stian Herlofsen Finne-Grønn, Norsk tidsskrift for Genealogi, personalhistorie, biografi og literærhistorie, Bind III, 1926. | Family: Richard Rochertsen Hagerup, "Falkener" / Gjertrud Sørensdatter Remmem, "Hagerup" (F1237)
|
| 5308 | En annen Magnus-saga, som står i Morkinskinna, er mer utdypende om Magnus' liv i Russland, hvor han vokste opp fra han var 5 til han var 11 år gammel. Dette betyr ikke nødvendigvis at forfatteren av Morkinskinna er mer troverdig enn Snorre, som kanskje hadde gode grunner til å utelate disse detaljene. Det hadde seg slik, forteller Morkinskinna, at den unge Magnus var flink til å gå på hendene, noe han gjorde på matbordet til hirdmennene. Ikke alle syntes dette var like morsomt og de jagde ham ned. Den samme kvelden kom gutten tilbake og slo hirdmannen i hodet med ei øks slik at han døde. Da fyrst Jaroslav fikk høre dette skal han ha sagt at denne dåden var et kongelig verk. Historien er kanskje ikke sann og minner mest om Olav Tryggvasons tilsvarende oppvekst i Gardariket, og den benyttes for å etablere noe som sagaskriverne så på som et statussymbol i sin samtid: Det var stort for gutter å drepe menn som var betydelig eldre enn dem. | Olavsen, Magnus "Magnus 1" (I3396)
|
| 5309 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I17476)
|
| 5310 | En av fadderne var Jacob Schøyen. | Schou, Birgitte Maria (I6936)
|
| 5311 | En av fadderne var Susanna Schøyen. | Schou, Thales (Talle) (I6937)
|
| 5312 | En av forloverne var Einar Hugaas fra Sulitjelma. | Family: Harald Antonius Hugås / Aslaug Tinglum, "Hugås" (F1499)
|
| 5313 | En av hollenderens mange etterkommer, sogneprest Gjert Henriksen Miltzow skrev i 1678 om sin oldemor, at hun var: Datter af Hadrian Rotker, som i over 70 aar beklædte Embedet som Borgermester i Trondhjem og døde i en Alder af 120 aar, efterat han med sin Hustru havde avlet 18 sønner og 6 døtre, af hvilke 18 sønner og 4 døtre kom i ægteskab og efterlod sig sønner og døtre. | Rochertsen Falkener, Adrian (I2059)
|
| 5314 | En av Norges mægtigste ætter i det 12. og 13. aarhundrede var den gamle lendermandsæt i Hordaland som efter sine hovedgaarder (i Kvinnherred) kaldes Ænes- eller Mels-ætten. Den første man kjender, stamfaren, Gaut paa Ænes, var lendermand hos kong Magnus Erlingssøn i 1160-aarene, men lendermandsværdigheten i slekten kan godt være ældre end det nu kan fastslaaes. Hans sønner Jon Gautssøn paa Ænes og Munan Gautssøn var ligeledes lendermænd. | Munansen på Ornes, Gaut (I3456)
|
| 5315 | En av Tordenskjold's brødre overtok kallet i Rygge i 1719, og Niels ble feltprest. Oluf Wiesel (Ole Wessel) fikk tildelt kallet av kongen. | Nielsen Kirchemoe, Niels (I6908)
|
| 5316 | En Christen Christensen Trane - Gandensis - immatrikulert fra Stavanger 26.april 1634, synes å være død ugift før faderen. Studerte i København før 1646. Kilder: Axel Kielland: Familien Kielland med dens kognatiske ascendents (Chria. 1897), s. 255. Axel Kielland: Stamtavle over Familien Kielland samt... (1878), s. 60. | Christensen Trane, Christen (I8946)
|
| 5317 | En datter: Christine Stigsdatter Hvide. Gift med Karl Sverkersson, konge av Sverige fra ca.1161 til 1167, da han ble myrdet som de to forgående, svenske kongene. | Family: Stig Tokesen Hvitaled, "Hvide av Skåne" / Margret Knudsdatter (F4817)
|
| 5318 | En dattersønn av Fartegn Filippuson til Semeleng er far til Nils Jensson til Semeleng, som var lagmann i Stavanger. I 1559 er han som lagmann tilsagt å møte ved Fredrik 2's kroning i København. Han opptrådte på herredagen i Bergen som fullmektig for sin fars fetter, væpneren Fartegn Matsson på Ænes i prosessen mot Tore og Sebjørn Toressønner. | Jensen Losna, Nils "på Semeleng" (I341)
|
| 5319 | En del lokale skoler ble lagt til gårder i skolekretsen. Steinaunet ble lagt til Blakkli gård. Generelt står det at det i kretsene ble leid lokale for skolene på gårdene, og det var en komite som skulle finne ut hva gårdeierne ville ha i leie for lokalet, og hva de forlangte for kosten til læreren. Erstatningen for kosthold ble satt til 1 Speciedaler per uke, og lokalleie ble betalt 4 ort. Denne ordningen kom i gang fra høsten 1861. Sammen med budsjettsframlegget for 1862 sendte skolekommisjonen til formannskapet et motivert krav om at det måtte bli kjøpt inn 40 mål skolejord for 2 skolesteder, og at det måtte bli bygget 3 skolehus, hvorav 1 i nærheten av Steinaunet. Ved bygging av skolehus opp ved Steinaunet kunne skolen både på Stubban og Stendahl legges ned, og leie for 2 skolerom kunne spares inn. Kommunestyrelsen gikk med på å kjøpe inn jord oppe ved Steinaunet, og å bygge skolehus både der og på Byåsen. Forhandlingen med eieren av Steinaunet, Nils Olsen Blakli, om kjøp av skolejord kunne starte. N.O.Blakli gikk med på å selge 8 mål jord for 495 Speciedaler, og brukeren av skolejorden skulle ha fri rett til hamning i utmarken til gården for de kyrne jorden kunne fø på. Skjøtet ble tinglyst i 1862. Parsellen ble skyldsatt til 2 ort 8 skilling og fikk løpenummer 22 b. Det ble så vedtatt å bygge uthus der snarest råd var, da det var nødvendig å sørge for plass til avlingen før vinteren kom. Det ble oppført for 200 Speciedaler, og ble ferdig høsten 1862. Lærer Peder Arntzen Hugaas kunne glede seg over å ha den første avlingen av skolejorden velberget i hus. Selve skolehuset på Steinaunet ble bygget året etter, 12 meter langt, 7,3 meter bredt og 6 meter høyt. Bygningen inneholdt et klasserom og en leilighet på 2 rom og kjøkken til læreren. Inngangen til klasserommet og leiligheten var felles gjennom en liten forgang. På kvisten skulle det senere bli gjort i stand et lite soverom. Byggingen av skolehuset på Steinaunet kostet 730 Speciedaler, og selve innvielsen skjedde 27.september 1863. Høsten 1863 ble altså Peder Hugaas den første lærer ved Steinaunet skole i Lade sokn, og familien flyttet inn i leiligheten i skolebygningen. Han var også lærer ved verksskolen på Leira, så lenge Steinaunet bare hadde en klasse. Ettermannen hans på Leira ble lærer Jens Rønning. Det var stiftsdireksjonen (amtmannen, biskopen og skoledirektøren) som tilsatte lærerne etter 1860, men det var skolekommisjonen som mottok søknadene og som sendte sin innstilling videre til tilsetningsmyndighetene. I 1860 var det 8 lærere i Lade sokn, hvorav Peder var en av dem. Lærerlønnen til Peder Hugaas lå på omkring kr.400,- med et gratiale på kr.60,-. Familien bodde i bodelen på skolehuset og disponerte litt jord der også (kilde: Ei norsk bygd - Strinda, av H.N.Osnes). Undervisningen i skolen ble hemmet ved at skolebarna var dårlig forsynt med lære- og lesebøker, og læremidlene var sparsomme. Mye penger var brukt til å sette opp skolehuset, ikke bare her, men i mange andre skolekretser i nærheten også, samt å kjøpe inn skolejord. Nødvendige eksemplarer av den nye leseboken ble kjøpt inn for skolekassens regning, men det var verre for læreren etterpå å kreve inn pengene for den hos foreldrene. Leseboken var også lærebok i historie, geografi og naturfag. Kart til bruk i undervisningen ble også kjøpt inn. Først kart over Palestina, deretter Europakartet osv. Junkers regnetabeller ble brukt ved siden av Kroghs regnebok for almueskolen. Regningen foregikk på steintavler, som hørte skolen til, med kritt, som elevene måtte holde selv. Pontoppidans forklaring måtte læres på rams av elevene, ofte med stort strev, og Bibelhistorien burde helst bli ordrett gjengitt. Det var lærerne som i første rekke følte savnet av brukbare læremidler, og det var fra dem krav om mer hjelpemidler i skolen kom. Men, det gikk trått. Det tok tid å skaffe penger for kommunen. Ved siden av leseskolen ble det satt i gang håndgjerningsskole for jenter. Som oftest var det hustruen til læreren som sto for denne undervisningen. Det kunne være uten betaling, og undervisningstiden var knapp, ikke mer enn 3 timer per uke fordelt på alle jentene. Senere økte dette til 2 dager i uka etter at leseskolen var ferdig med sin undervisning. Det ble undervist i strikking og søm, og elevene måtte selv stå for materialet i undervisningen. I 1865 var elevtallet på Steinaunet skole: 46 barn i skolepliktig alder, 43 av dem gikk i fast skole, 3 var utenfor skolekretsen. På Leira var tallet 52 skolepliktige barn, hvorav 51 i fast skole og 1 utenfor skolekretsen. Under folketellingen i 1865 er familien registrert boende på Steenaunet som Husf. og Lærer med Jord Peder A. Hugaas, 33 år, fødested Støren og Hans Kone Knerke A. Hugaas, 33 år, født i Trondhjem. Deres barn (alle med fødested Strinden) var Johan A. 6 år, Marthin 4 år og Klara 2 år. På gården står oppført også: 1 stort kveg, 5 får, 1/4 bygg, 1/2 havre og 2 poteter. En annen ting som tynget en stakkars, fattig lærer var familiens økonomi. Lærerlønnen var så liten at familien hadde vanskelig for å få den til å strekke til. Det var amtsformannskapet som etter loven fastsatte lavmålet av lønnen, og den ble satt til kr.6,- per uke. Dertil kom kostgodtgjørelse. Disse satsene bedret ikke lønnen for lærerne i Strinda, som etter dette tjente kr.400,- i året far 1857. For å rette litt på forholdet fikk hver lærer utbetalt et gratiale på kr.60,- i året, og hver lærer med lærerjord fikk en avsavnsgodtgjørelse på kr.48,-. Så trang som økonomien ble for lærerne var de ofte nødt til å skaffe seg ekstra inntekter, og flere lærere ble utslitte av mye ekstra arbeid. Et brev som en lærer skrev til kommunestyret om lønnsøkning gir et godt bilde av lønnsforholdene som rådet i Lade sokn. Her et utdrag: Med den Løn som Lærerne har nu, er det umulig at klare sig, da enhver har en stor Familie paa 8-10 Medlemmer... For dette vil ikke engang Livets første Fornødenheder kunde tilveiebringes. Fra Henrik Mathiesens håndskrevne register står det en beskrivelse av lærer Peder A. Hugaas, som En meget begavet og dykti men fattig og ulykkelig mand. HM. Vanked flere gange i ugen hos os, hvor han søgte opmuntring. Var stærkt literært interesseret nemlig (kilde: Gunnerus - Spesialsamlinger ved NTNU Universitetsbiblioteket). I 1873 var elevtallet på Steinaunet skole: 53 barn fordelt på 2 klasser. Fra folketellingen i 1875, krets 6 liste 21 under Matr.220 B Stenaudne står registrert Peder A. Hugaas, Husfader, Lærer og jordbruker, født 1833 i Soknedal, og Knerche A., Kone, født 1833 i Trondhjem. Deres barn, som alle var født på Hlade Strinden var de 2 døtrene Klara, født 1864, og Laura B., født 1866. Begge hjelper foreldrene. Dessuten de 3 sønnene Peder Andr., født 1868, Ingvald Høyem, født 1869 og Arne Edvard, født 1872. De hadde også et pleiebarn, Ole Olufsen, født 1875. Av dyr registrert på stedet var 2 kuer, 1 kalv, 3 får, og av avlinger var det registrert 1/4 bygg, 1 havre, 10 frø, 2 poteter, 1/4 rotfrukter. Under Blaklid gård i samme folketellingen sto lærer og gårdbruker Johan Peter og Nicoline Løhre. Peder Hugaas ble syk og fikk epilepsi (eller nedfallssyka som de kalte det på den tiden). Han måtte slutte som lærer av den grunn. Dette skjedde trolig rett etter 1875 (folketellingen). Ifølge Strinda bygdebok sluttet han i 1876. Lærer Okstad ble ettermannen hans på Steinaunet skole. Han fikk bevilget ved Kongelig Resolution af 18.desember 1876 årlig pensjon kr.120,- fra 7.september 1876, men han står oppført med utbetalt kr.97,70 fra 7.september 1876 frem til 30.juni 1877. Revisjon fra 1.juli 1877 (kilde: Oversigt over Oplysningsvæsenets Fonds Indtægter og Udgifter i Aaret 1877. Udgiven af Departementet for Kirke- og Undervisningsvæsenet. Christiania 1878). | Arntzen Hugaas, Peder (I1154)
|
| 5320 | En eller flere gårder, kalt dragonkvarter eller utrederkvarter, skulle stille en rytter med hest og utrustning til kavaleritjeneste. Dragon er dessuten betegnelsen for en kavalerist som også var utstyrt for å kjempe til forts, som infanterist. Altså en soldat som bruker hest til forflytning og strider til fots, men helst med hesten i nærheten under striden i tilfelle rottefelle. Ble vanlig på 1600-tallet. Mest brukt til oppklaring, eskorte, objektsikring og det som på godt norsk kalles - skirmishing - men også i - regulære - slag der mobilitet kombinert med en viss ildkraft og utholdenhet var nødvendig. Litt fra - Den norske hærs organisasjon - utdrag basert på kaptein Lars Kiærlands oversiktsplansje, utgitt av Forsvarsdepartementet 1946: 1628 (1641)–1701: Båhus inf.regiment: 100 dragoner Akershus inf.regiment: 200 dragoner Trondhjems inf.regiment: 300 dragoner Senere vekslende antall inntil det i 1663 ble utlagt 1.096 gårder (dragonkvarter) til nasjonalt rytteri i Norge: Sønnafjells: 5 kompanier rytteri og 1 kompani dragoner. 1701-1719: 2.sønnenfjelske dragonregiment: Vesterlenske kompani, Smålenske kompani, Oplandske kompani, Østerlandske kompani, 3 gevorbne kompanier. Litt om Frants Vilhelm Folckersam (Følckersam) (1649-17I3): Han var sønn til Gotthard Friedrich von Folckersam til Lautzensee i Kurland og Sophie von Sieberg. Han kom til Norge som forvalter ved Eidsvoll jernverk, men trådte senere inn i den norske hær. I 1676 ble han Kapitajn for en Skiløber- og Fyrrørerafdeling og skapte seg, under Gyldenløvefeiden, navn som - en tapper Partigænger, dog efter al Krigsanstændighed. Under den påfølgende fredsperioden tjente han ved de norske nasjonale (utskrevne) dragoner - det senere 2.søndenfjældske Dragonregiment - hvor han i 1681 ble Major og i 1686 Oberstlieutenant. I 1693 ble han Oberst for smaalenske Infanteriregiment, men byttet i 1698 dette med det forannevnte 2.søndenfjældske Dragonregiment. Her blir han i 1708 forfremmet til Brigadér, i 1710 til Generalmajor og kommenderte inntil april 1711. Da fikk han kommandoen over 2.500 mann ved Kongsvinger festning skulle forhindre svenskene i å trenge inn i Norge via Magnorbro-veien. Folckersam viste seg imidlertid ikke denne oppgaven voksen. Han hadde blitt gammel og uskikket til å agere på egen hånd. Den norske almue bevarte derimot sin sympati for Folckersam - thi senere, da man syntes, at det gik for langsomt med Landets Forsvar, siden Folckersam for Alder havde taget Afsked, besang gemen Mand hans Ære og Landets Savn i en liden Vise. Hans første hustru var Edel Marie Sybille Marschalck (1663-1694), datter til - Norges Kansler, Gehejmeraad - Joh.Fred. Marschalck og Margrethe Bielke. Hans andre hustru var Else Kaas (d.1729), datter til Erik Kaas til Bremersvold og Beate Reedtz. Folckersam døde 5.juni 1713. | Jacobsen Matheson, Jacob (I1855)
|
| 5321 | En fortelling fra krigens dager: Under krigen (eller under frigjøringsdagene 1945) skulle tyskerne kjøre sirupstønner fra matvarelagerte sitt på Selsbak, fra Magasinet. Underveis falt et par tønner av vogna, og dette gikk ikke upåakta hen hos kjerringene på Selsbak. De kom styrtende til med sleiver og spann, ja, alt som de kunne bruke til å frakte de dyrebare sirupen i. Det var ikke bare ren sirup de fikk med seg, nei, her fulgte både grus, stein og gress med i det de plukket med seg opp. Det ble kalt det store sirupsslaget fordi kjerringene begynte å sloss om de edle dråpene, til tyskernes store fornøyelse. Hvem var med på dette slaget? Jo, Aasta. | Lorentzen, Aasta "Aune" (I74)
|
| 5322 | En fremsynt Rokke-bonde kjøpte i 1875 den eiendommen som storskolen står på, bød den frem for kommunen som skoletomt, og fikk raskt positivt svar fra myndighetene. Byggingen av skolen startet året etter. Det var da en kraftig byggeboom for skoler, og det var endatil utarbeidet typetegninger for slike skolebygg. Rokke skole har stor likhet med disse typetegningene, men i detaljer finner vi også flere likheter med gårdshus i bygda, noe som sikkert viser den lokale tilknytningen via lokale håndverkere. Skolehuset hadde opprinnelig lærerbolig og ett stort klasserom. Rommene i 2. etg. var lærerens private. Etter hvert (ukjent byggeår) ble det også bygd bryggerhus med grovkjøkken for lærerfamilien, samt med sløydsal for skolens elever. I en periode på ca. 25 år fram til 1925 var det poståpneri i skolens midtgang. Det ble da satt inn ovn der, og elevene ble henvist til en egen dør som man skar ut på endeveggen mot kirken. Det var lærerens familie som var poståpnere. Det tilhørende gårdsbruket ble også drevet av læreren, og mange tidligere elever husker fortsatt både utedoen på låveveggen og lærerens forbudte eplehage. Småskolen, som i dag (2012) huser barnehagen, kom til tidlig i forrige århundre. Poståpneri er en eldre betegnelse på et lite postkontor på landsbygda i Norge, ledet av en poståpner. Navnet kommer av at den ansvarlige åpnet postvesken, tok ut det som skulle leveres til stedet, og la ned post som skulle andre steder. Enhver embetsmann, tjenestemann eller gjestgiver kunne pålegges å være poståpner fra 1647, da det norske postvesenet ble etablert. Først ble de betalt med portofrihet for egne brev, men etterhvert ble det innført betaling for poståpnerne. Fra 1842 ble mange landhandlere utnevnt til poståpnere, og i 1871 bortfalt plikten til å være poståpner for de tidligere nevnte embetsmenn, tjenestemenn og gjestgivere. I 1909 ble fagforeninga Poståpnernes Landsforbund stiftet. Fra 1913 fikk de regulær lønn, og i tiden 1945–1960 var det omkring 3.500 poståpnerier i Norge. Klokker ved Rokke kirke og lærer ved Rokke skole, Karl Hansen, ble i 1883 tilsatt som lærer ved døvstumskolen på Hamar, og sa opp sin post i Rokke. Det var 14 søkere til den ledige posten, og striden kom til å stå mellom J.K.Hansen (bror til den avtrådte), innstilt av skolekommisjonen, og klokker Nikolai Nilsen fra Rømskog, som et mindretall ville ha tilsatt. Det ble stor strid om dette, men til slutt ble J.K.Hansen tilsatt som klokker. Han ble bare 1 år, før han også dro til Hamar, som broren. Nå ble posten igjen lyst ledig, og det meldte seg 18 søkere. I skolekommisjonens møte den 28.juli 1884 ble Johannes Thorsen Sværen, lærer fra Strandebarm i Hardanger, innstilt som nummer 1, og det ble godkjent av stiftsdireksjonen. Sværen overtok samme år, og skjøttet posten ut resten av sin tjenestetid. Rokke skole ble oppført i nærheten av Rokke kirke, og ble tatt i bruk i 1876. Skolehuset inneholdt lærerbolig, som familien Sværen overtok da Johannes startet opp i sin stilling som klokker og lærer i Rokke. Den 18.august 1887 var biskop C.P.P.Essendrop på visitas i Rokke kirke. Her overhørtes 54 av 55 barn og 3 lærere. Katekismens ordlyd viste seg vel innøvd og barnas kunnskap sto ikke under det alminnelige. Lærernes dyktighet i Berg ble uttalt som ikke lite forskjellig, hos de fleste antagelig, hos enkelte rett god. Lærerlønninger fra 1890 viser at Sværen i Rokke fikk 36 uker á kroner 14,00. Skoleloven av 1889 ble gjennomført i Berg, en lov som sto for en mer demokratisk, folkestyrt skole. Folkeskole-utrykket ble innført, og skolen skulle bli for alle. Opplæringen måtte bli fyldigere, og fagkretsen måtte utvides. Det ble innført lærebøker i geografi, historie og naturfag med sunnhetslære. Håndarbeid for gutter og jenter, tegning og gymnastikk ble innført. Skolen skulle være 7-årig, og lesetiden ble øket fra 9 til minst 12 uker årlig. Videre kunne en opprette en - frivillig - opplæring inntil 6 uker årlig utover den lovbestemte lesetid, og etter avsluttet folkeskole kunne det opprettes fortsettelsesskoler for lærelysten ungdom. Etter 1892: På Rokke skole ble det 3 avdelinger, og en klasse i første avdeling med 12 uker, og to klasser i andre avdeling med 18 uker i klassen. De var fordelt slik: Barnetallet var 96, første klassen 20 på Mellevold, 10 på Herrebrøden, 10 i Fjerdingene, 24 i andreklassen og 32 i tredjeklassen ved Rokke skole. Lærerlønningene økte også til 20 kroner for de eldre lærerne, 18 kroner til de yngre og i småskolen til 14 kroner, kostpengene medregnet. Under en visitas ved biskop A.Chr.Bang den 20.august 1897 i Rokke kirke ble det uttalt at 49 barn var vel underviste, og salmesangen var alminnelig god. For 1900 så lærerlønningen slik ut for Johannes T. Sværen i Rokke: 36 uker á 36 timer á kroner 22,00 per uke. Totalt kroner 792,00. I 1904 ble det vedtatt å bygge en småskole like ved storskolen på Rokke. For 1910 så lærerlønningen slik ut for Johannes T. Sværen i Rokke: 36 uker á kroner 22,00 per uke. Totalt kroner 792,00. Fra 1.juli 1918 ble lærerne opptatt i Statens Pensjonskasse, og måtte betale 10 prosent av all fast inntekt. Dette var nok mye å betale, men saken var jo den, at de samtidig fikk lønnstillegg slik at nettolønnen ikke ble mindre enn før. Loven om alderspensjon sa at den fulle alderspensjon var 66 prosent av sluttlønnen for de med lavere lønninger, og 54 prosent for de med høyere. Aldersgrensen for menn var 70 år, og for kvinner 65 år, med adgang til å gå av 5 år tidligere. Elektrisk lys i skolene kom først etter 1919. Lærerlønningene økte også dette året til kroner 2.400,00 for 36 uker á 36 timer i storskolen, og kroner 2.000,00 for 36 uker á 30 timer i småskolen. De neste 2 årene fulgte lærer J.T.Sværen i Rokke denne lønningen: 36 uker á kroner 66,67. Totalt kroner 2.400,00. Rettskrivning ble innført i Berg etter bokmålets former i 1920. Den første lærer i Berg som søkte avskjed i henhold til aldersgrensevedtaket var Johannes Thorsen Sværen i Rokke. Han fylte 70 år den 21.januar 1920, og søkte derfor avskjed som kirkesanger og lærer i Rokke fra 1.oktober 1920. Han var ennå åndsfrisk og kjekk, men fant det likevel best å takke av, etter å ha virket som lærer i 50 år. Johannes T.Sværen feiret sitt 50-årsjubileum som lærer den 12.september 1920 på Rokke skole. Dette formet seg også som en avskjedsfest for han. Hele skolestyret, prester, ordfører, lærerne og mange bygdefolk møtte opp for å hylle han. Skolestyret hadde kjøpt et vakkert gullur, som formannen Johs. Uglum overrakte han med mange lovord. Gulluret var utstyrt med Sværens monogram og følgende innskrift: Takk for trofast arbeid i 50 år ! Berg skolestyre. Pastor Ivar Sætrang holdt en vakker hyldningstale for han, hvor han takket for godt arbeid i skolen, og leste til slutt opp et hyldningsdikt. Siste vers lød som følger: Hvor hurtig svant dog de 50 år i arbeid for folk og for hjem - ! Og ofte var du vel trett og sår -, men trøstig du ilte dog frem. Du stevnet din kurs, hvad så andre har ment, når du trodde den rett og sann - ! Så hvil deg, borger, det er fortjent ! Din plass er i solen, - tidlig og sent du gagnet, du bygget ditt land - ! Sværen ble så overrakt et gullkjede, 6 spiseskjeer og 2 syltetøyskjeer i sølv fra kretsen, to elektriske lamper fra lærerlaget og 1 hundrekronerseddel fra en rikmann i bygda. Det ble bevertning og hyggelig samvær utover kvelden, og til slutt takket Sværen rørt for gavene og talene, og for alt godt gjennom de mange år. | Thorsen Sværen, Johannes (I232)
|
| 5323 | En gang da hun var omtrent 10 år gammel inviterte hennes far og noen adelsmenn til en bankett. Ved denne anledningen ble hun spurt om hun ville gifte seg med hertugen av Austrasia, hun svarte resolutt at hun ikke ville gifte seg med han eller noen annen mann, men at bare Jesus Kristus skulle være hennes brudgom. Gjertrudsmesse er til minne om henne. Gertrude ble saligkåret straks etter sin død. Hun er skytshelgen for spinnersker, reisende og hjemløse. Hun er også de dødes helgen. Hun ble i Belgia ofte påkalt for å skremme bort feber, mus og rotter. | av Nivelles, Gertrude (I12050)
|
| 5324 | En gang i løpet av barne- og ungdomsårene til Ruth Eva var de på teltferie med morens venninne fra sin barndom, Alfrida Hess. Turen gikk til Foynland på Nøtterøy, hvor de blant annet teltet på nabotomten til der hvor Ruth og foreldrene bodde tidligere omkring 1920. Dette var en gård som lå tett inn mot Fjærholmen. William og Einar lå i et telt, mens Alfrida, Ruth og Ruth Eva sov et annet telt. De hadde ikke madrasser, men lå på bilringer. Utpå natten hørte de 3 i det ene teltet at det var noen som drev og slo i bakken utenfor teltet. Det viste seg at det var fra teltet til William og Einar bankelydene kom, for de hadde satt opp teltet mitt i en maursti. | Family: Einar Zinow, "Skøien" / Ruth Lorentzen, "Zinow" / "Skøien" (F8)
|
| 5325 | En gang på siste halvdel av 1600-tallet kom den tyske skredderen Antonius Brinchmann til Norge. Antoni B. var skreddermester i Kristiania, og han ble angivelig utvist fra Tyskland for ågervirksomhet. Det fortelles at han først kom til København og senere slo seg ned i Kristiania. Det er uvisst når Skrædderen og familien først bosatte seg i Kristiania, men Skrædderen figurer i manntallet over byskatten i Søndre Qvarter i 1701, men ikke i 1683. Han er derfor trolig kommet til Kristiania en gang mellom 1683 og 1690, da han giftet seg første gang. Med referanse til - Extract ofver nu Verende JndQvartering J Christiania den 12 September Anno 1690 - hadde Anthonnj Brinchmand innkvartert 3 soldater i sitt hjem i Søndre Qvarter i Kristiania. Han er oppført i tilgjengelige Manntall for Byskatten i Kristiania i perioden 1695 til 1730. Han var første gang gift med Agnete Poulsdatter Rødder som døde i 1708. De giftet seg i 1690, hun 28 år og han 44 år gamle. De fikk 12 (?) barn, hvorav 9 døtre og 1 sønn levde opp. Etter hennes død i 1708 avholdtes skifte 16.juni 1710, 10 dager før han gifter seg på nytt, denne gang med Dorothea Stub. Den 26.juni 1710 søkte Antoni om å få gifte seg med Dorothea Hansdatter Stub uten forutgående trolovelse og lysning fra prekestolen. Vielsen fant antagelig sted like etter. Finnes ikke i kirkebøkene. Boet eide 3 gårder hvorav 2 brente i - den ulykkelige ildebrann - (Tollbugata 8?). Den tredje gården ble taksert til 700 riksdaler. Boets formue var 1.096 riksdaler og gjelden 863 riksdaler og 14 skilling. Konens begravelse kostet 200 riksdaler, men av hensyn til barna ville han ikke kreve noe vederlag. Kfr. Kristiania skifteprotokoll 1707(?), s.94. I kopi av - Riss av Kvadraturen i gamle Christiania, utarbeidet av komm. arkivar Finne-Grønn. Panteregisterets nr. er påført. De respektive eiere er påført. Kfr. Panteregisteret i arkivet - side 26, fremgår at Antoni Brinchmann bodde og eide bolig i Tollbugata (som den gangen het Waterstrædet eller Vater-strædet) på søndre side av Tollbugata, på hjørnet mellom Dronningens gate og Skippergata, nåværende Tollbugata 8. Han står som eier 1706, 1715 og 1734 av en bolig der Adam Snekker bodde i 1661, David Warnich i 1705 Jørgen Samuelsen Fane senere, og der Peter Leuch står som eier 1736 og 1744. Ut fra skifteprotokollen (se ovenfor) kan det tyde på at Antoni eide de 3 boligene 200, 201 og 212 (de siste 2 slått sammen – kanskje hadde han sitt skredderverksted her?), hvorav altså 2 gikk med i brannen 1708. Bolig 200 ble bygget opp igjen av stiftsamtsskriver Claus Hansen for 2.800 riksdaler. Antoni eide bolig 212 i 1734, men i 1736 eies den av Peder Leuch, og Antoni leier av ham. Antonis enke Dorothea bodde i bolig 212 i 1744 og leiet da av Peder Leuch. I samme kvartal bodde (eller eide bolig) James Collett, Peder Leuch, Søren Løchstør, bispinne Munch, oberst Dilleben, oberst Wilster. Etter at Oslo brant i 1624 og Christian 4. beordret gjenoppbygging av en ny by i mur og stein, håpet kongen å unngå nye, større bybranner. Oslo, som hadde vært en by vesentlig bestående av trehus, hadde lett blitt offer for flammenes rov flere ganger. Siden 1137 hadde byen brent 8-9 ganger, ofte med fatale utfall. I 1686 ble Kristiania rammet av sin første brannkatastrofe. Murtvangen var ikke gjennomført konsekvent, særlig ikke i den fattigste delen av byen i nord. En tredel av byens hus ble offer for flammenes rov. På 1700-tallet ble det gjort alvorlige anstrengelser for å forhindre nye brannkatastrofer. Vi ser da at byens styre i større grad enn før engasjerte seg i kampen mot ildebrann. Fra begynnelsen av 1700-tallet finnes flere eksempler på at byens magistrat ytret bekymring for den brannfare sjøbodene representerte. De var bygget i tre, og de lå tett i tett. Den 10.oktober 1708 gikk det galt. 60 sjøboder og pakkboder og 40 beboelseshus i byens nederste 2 kvartaler brant ned. Brannen stoppet ikke før den nådde den solide murbebyggelsen fra Christian 4's dager. Denne brannen, og et 2-3 mindre etterfølgende branner førte til at Kongen fastsatte en brannordning av 24.februar 1714, som ga detaljerte forskrifter om byggemåte, branntjeneste og brannredskap. Murtvangen ble utvidet til å gjelde 200 meter rundt bykjernen, og byen fikk et fast brannkorps. Men både i 1720 og 1721 herjet ilden i Kristiania. I 1733 godkjente kongen nye og mer restriktive regler for brannvesenet i Oslo, særlig ble straffene for uaktsom omgang med ild skjerpet. Piper som var mye i bruk, skulle feies opp til 6 ganger i året. Det ble forbud mot bruk av levende lys, blant annet på loft og i stall, og tjenestefolk fikk ikke tenne lys eller legge i ovn eller peis uten herren eller fruens samtykke. Utenfor hver gård skulle det dessuten stå en tønne med vann. I 1787 utarbeidet magistraten en fortegnelse over alle gårder i byen og hvilke brannredskaper hver enkelt gård skulle være oppsatt med. I følge Brannanordning av 24.februar 1714 skulle utstyret følge huset, ikke eier. Jo større gården var, jo flere bøtter og spann skulle den ha. Omtrent samtidig ble det vanlig med faste brannvakter om natten i byen. 10 vektere gikk rundt og patruljerte, klar til å slukke eventuelle branntilløp. James Collett og hustru, som er nevnt flere ganger som faddere til Antoni og Agnetes barn, var trelasthandler og fra 1.desember 1703 kommerceråd James Collett, (1655-1727). James Collett var stamfar til den norske Collett-slekten. Han innvandret fra England 1683 og ble gift 21.juli 1686 med Karen Leuch (1666-1745), datter av Peder Nielsen Leuch (Leuck) (1636-1693). Peder Nielsen Leuch var skreddersvenn, kramkar, trelasthandler og rådmann i Kristiania, og som ved første ekteskap med Anne Mortensdatter Heide (1661-1684) ble eier av Bogstad. Andre ekteskap med Alhed Johansdatter Krefting (1653-1729), datter av Bærums Verks eier Johan Krefting (1618-1674). Peder Nielsen Leuchs far var Niels Pedersen (d.1675), lavettmaker på Akershus. Peder Nielsen Leuch tok navnet etter Conrad Lauritzen Leuch (d.ca.1632), som var hans mor Karen Thomasdatters første mann. Peder Nielsen Leuchs sønn Morten Leuch (1665-1717) overtok Bogstad, var stadskaptein og god venn av kommerceråd James Collett (og også fadder for Antoni og Dorotheas barn). To av Mortens sønner var Niels Leuch (1700-1760) og Peder Leuch (1692-1746) og 4 døtre. Den eldste av døtrene, Karen Leuch (1694-1765), ble gift med Iver Eliæsen. Peder Leuchs sønn, trelasthandler Morten Leuch d.y. (1732-1768), ble 1758 gift med Mathia Collett (1737-1801), hans tremenning og søster til James Collett 3. Morten Leuch overtok Bogstad og gjenopplivet 1755 sin bestefars handelshus og trelasteksportfirma Collett & Leuch sammen James Collett 3 (1728-1794), gift med Karen Leuch. Hver av dem ble gift med sin kompanjongs søster. Handelshuset var grunnlagt av Peter Collett 1 (1694-1740) og Peder Leuch (1692-1746). Ved Morten Leuch d.y.’s død 1768 overtok James Collett forretningen og i 1786 da han opptok sin sønn Peter i firmaet ble firmanavnet endret til Collett & Søn. Leuch-slekten døde ut med Poul Leuch 1825. Sammen med Iver Eliæsen (1683-1753) anla Morten Leuch d.y. i 1736 en mølle, Nedre Papirmølle, ved Labakkfallene i Akerselven. Nedre og Øvre Papirmølle ble drevet i fellesskap i perioden 1748-1798, den øvre kalles også Bentse Brug. I 1798 overtok Fredrik Glad på Grefsen gård møllen som fikk sitt navn etter ham. Glads mølle er (pr.2006) den eldste av alle fabrikkbygninger langs Akerselven. I 1982 ble bygningen restaurert av Stenersens trykkeri. | Brinchmann, Antonius (Anthoni) (I1508)
|
| 5326 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I643)
|
| 5327 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I7472)
|
| 5328 | En historie som er skrevet ned av presten Andreas I. Høyem om sin forfar Peder Willman: Peder Willman var kommandorsergeant i krigen mod Karl den tolvte af Sverige, blev fangen og ført med flere Fanger til Stokholm. Der spurte de svenske Officerer, da de med Forundring hørte, at de norske Fanger kaldte sin Kommandant Willman, om Anledningen til dette Navn. Efter modtagen Forklaring derover, tilkjendegav de, at hans Moder var dem bekjendt, hvorpå han straks fik fri Adgang til deres Huse som var af den Willmanske Familje. Under beleiringen av Trondheim by i november 1718, nevnes en sersjant Wildman, som skal ha vært født på gården Hammer i Børsa, og som skal ha passert livets middagshøyde. Han var 50 år og hadde brukt 27 år på veien fra menig til sersjant, skriver Geir Pollen i boken Armfeldts arme. Sersjant Wildman hadde en liten kommando på 12 mann på post ved bredden til elven på Jonsplassen (like nedenfor Leirfossen), der de svenske karolinerne, under ledelse av generalløytnant Carl Gustaf Armfeldt, rettet sitt angrep tidlig om morgenen 28.november 1718. Karolinerne kom seg over via en flytebro de hadde konstruert, og mottrekket til nordmennene var at Wildmans fortropp avga skudd først mot de fremrykkende svenskene, som de var beordret til. Deretter trakk de seg tilbake for å støtte løytnant Hønnemann, som sto på en husmannsplass vis-a-vis Jonsplassen. Her ventet Hønnemann og hans menn til hest, klare til motangrep. Hønnemann rykket frem, men etter bare noen få meter løsnet svenskene 2 skudd fra sine kanoner, som skremte de lite krigsvante norske hestene. Hestene satte ut i panikk og kastet av seg de norske rytterne. Dermed gikk hele angrepsformasjonen i oppløsning, og nordmennene måtte bare avbryte motangrepet. Svenskene hadde nå kontroll over forsyningsveiene fra sør til Trondheim by. Historien forteller at svenskekongen Karl 12. ble skutt i hodet og døde ved Fredriksten festning i Halden. Det norske felttoget ble avlyst deretter. Armfeldt fikk etterhvert også beskjed om det som hadde skjedd lenger sør, og trakk seg tilbake mot Sverige, gjennom Gauldalen og over fjellet, der en forferdelig vinterstorm møtte de dårlig kledte karolinerne. Det ble en skjebnesvanger tilbaketrekning, hvor brorparten av de svenske soldatene omkom. | Hansen Villman, Peder (I1788)
|
| 5329 | En historisk hendelse var det såkalte trekongemøtet i 1101 i Konghelle i norske Båhuslen, nå svenske Kungälv hvor Erik Eiegod, konge av Danmark, Magnus Berrføtt, konge av Norge, og Inge den eldre, konge av Sverige, skal ha kommet sammen for utarbeide en fredsavtale. Dette møtet er blitt beskrevet av Snorre Sturlason i Magnus Berrføtts saga. De nøyaktige detaljene om hvorfor og hvor møtet ble holdt er ukjent, men resultatet ble at de ikke skulle føre krig mot hverandre, og at de skulle la grensene være slik de var hos deres forfedre. I følge Snorre giftet Inge bort sin datter Margret (svensk Margareta) til kong Magnus for å bekrefte freden. Etter dette fikk hun navnet - Margret Fredkulla. Det siste betyr Fredskvinne. | Family: Magnus Olavsen av Norge, "Magnus 2" / Margrethe (Margareta) Ingesdotter (F1879)
|
| 5330 | En kort tid var Ole og Kjersti på Storrø, der de hadde en halvdel av gården Innistu. Denne kjøpte Ole Erichsen høsten 1771, og drev Innistu sammen med selgeren Halvor Olsen. Men da en av sønnene, Jon, ble trolovet og ekteviet til en datter av Elling Arentsen på Nordgården Solem i Støren i 1788, reiste de til Sør-Moen. De var i mangel på gård og bosted. | Erichsen Krigsvold, Ole "Moen" (I1471)
|
| 5331 | En lagmann (i dag) er en fast utnevnt embetsdommer i en lagmannsrett. Alle lagdommere som er leder av en avdeling i lagmannsretten har denne tittelen (gjelder Borgarting og Gulating), men det er også lagmenn som ikke er avdelingsledere. Navnet stammer opprinnelig fra gammelt av, da en lagmann fungerte som en tillitsmann for bøndene. Lagmannen ble under kong Sverre gjort om til kongelig tjenestemann, og fungerte i perioden 1274 til 1797 som en dommer. Mathias Petersen Lyche var lagmann i Skien fra 1744 til 1764. Lyche fikk 29. november 1743 ekspektanse på embetet etter Truls Madsen Wiel og ble utnevnt i 1744. Fra 1744 innehadde han både lagmannsembedet og borgermesterembedet i Skien. I et brev datert 24.august 1759 søkte borgermesteren i Skien, Mogens Berntsen, om at rådstueretten måtte oppheves som særinstans i Skien fordi den var til stor byrde. Visestattholderen sa seg enig i at denne retten, som bare var i funksjon i Skien, Fredrikstad og Fredrikshald, kunne opphøre. Berntsen ba også om å bli utnevnt til lagmann. Berntsen fikk også bestalling som lagmann, trolig viselagmann, men ses ikke å ha fungert idet han gikk av som borgermester i 1765 og ble byfogd i Skien. Han var viselagmann i 1764, trolig i forbindelse med skiftet i lagmannsembetet det året. Mathias Lyche var visstnok ugift, men hadde flere søsken, blant dem søsteren Laren som var gift med borgermester i Skien Christian Fredrik Bredahl og broren Peder som var sokneprest i Melhus. | Pedersen Lyche, Mathias (I8639)
|
| 5332 | En Lars Baaberig er nevnt blant - Legderne - i militærrullene 1700 under Biri prestegjeld. | Amundsen Båberg, Lars (Laurits) "Baaberig" (I9417)
|
| 5333 | En Laurids Madsen ble døpt i Sankt Olai, Helsingør 13.august 1658, oppslag 42. Foreldrene var Mads Pedersen Hospetalsmester og Mette Barfod. | Madsen Lyche, Lauritz (I15677)
|
| 5334 | En liten anektode fra 1932. I et brev datert 1.august dette året nevnes det at Aastas niese, Ellen Hågensen, bor hos Aasta og Atle på Agle. Den da 12-år gamle Ellen spør om de to aldri bruker å kjekle, noe som vel var beskrivende for gemyttet mellom Aasta og Atle. De kranglet sjelden eller aldri høylydt og intens med hverandre. | Family: Atle Aune / Aasta Lorentzen, "Aune" (F75)
|
| 5335 | En liten artig historie fra tiden før de giftet seg, fortalt av Finn og Elly selv. Den handler om Finns mormor Klara Lorentzen, og Ellys første møte med henne. Finns besteforeldre Klara og Oskar Lorentzen hadde en stor betydning for sine barn og barnebarn. De var elsket, godt likt og respektert av sine etterkommere. De ble kalt Mor og Far, ikke bare av sine barn, men også av en del av sine barnebarn. Oskar Lorentzen døde i 1936, så da Finn og Elly traff hverandre var det kun Klara som levde. Hun var blitt en gammel dame, varm, omsorgsfull, godhjertet, og med bestemte meninger om ting og tang som skjedde i familien sin. Hennes gode sider ble fremhevet i mang en samtale blant hennes nærmeste i mange år etter hennes bortgang. Klara var engasjert i og elsket sin store familie, og satte pris på at de unge i familien kom og presenterte sine kjærester for henne. Det er en slik anledning denne historien handler om, fortalt av et ungt pars opplevelse av det hele. Da Finn og Elly fortalte om deres møte med Mor Klara, var det med ærbødighet, men også med mye latter og humor. Før Finn fikk gifte seg med sin kjæreste Elly, skulle hun presenteres for Mor Klara Lorentzen. Alle var spente på hvordan dette ville gå, og på hva Mor ville synes om Finns kjæreste ved deres første møte. Ikke minst Elly og Finn selv var spente. Deres første møte gikk fint. De fant tonen og Elly ble, som hun uttrykte det selv, - godkjent - og passerte nåløyet. Det går an, hadde Mor Klara sagt. Denne historien ble fortalt på en munter og humoristisk måte, ofte etterfulgt av latter, for å vise hvor glade de var i Mor Klara, og for at hun, som familiens eldste, hadde ønsket Elly velkommen i slekta Lorentzen/Eide. Klara brydde seg om sin familie, sin slekt, og hun var kjærlig inkluderende - et forbilde for hvordan folk burde være, var det de mente å fortelle med denne historien. Senere kom Mor Klara ofte på besøk til Elly og Finn i deres hjem. Elly sa at de så henne komme, krokete bøyd og med stokk, hver 2.juledag, påske, pinse og 17.mai. Mor Klara var veldig begeistret for Finn, som i hennes øyne var en Eide som hadde skikket seg. | Family: Johan Finn Eide / Elly Meta Charlotte Beske, "Eide" (F366)
|
| 5336 | En liten historie fra konfirmasjonen. Ingeleiv fikk pengegaver, og hun fikk lov å beholde litt av disse av foreldrene sine. For disse pengene kjøpte hun seg parfyme, og dynket seg med det til hun kastet opp av lukten. | Lorentzen, Ingeleiv "Hågensen" / "Johnsen" / "Olsen" / "Lorch-Falch" / "Vidlyng" / "Solbu" (I75)
|
| 5337 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I17724)
|
| 5338 | En liten kuriositet fra historien om Albert Hiorth (fra medlemsbladet til Malerhaugen Vel): I gutteårene var Albert en del sammen med sin onkel Fredrik Christensen. Blant annet gikk de på jakt. På en tur til Sarabråtskogen traff Fred. Christensen i Beverlia Olaf Larsen, en fremmelig unggutt som hadde fattet sterk interesse for sjokolade, han hadde til og med innrettet et lite laboratorium og der virkelig laget seg spisesjokolade med krem. Fred. Christensen ble interessert, og da han var importør av kolonialvarer fikk han forbindelse også med kakaoleverandører. Likeså bekostet han det første sett moderne maskiner, og fikk leid lokaler like ved Rodeløkkens Jernstøberi og Mek. Verksted. Dampkraft til driften ble ledet derfra. Sjokoladefabrikken var blitt en virkelighet! På et møte av interesserte som ble holdt hjemme hos Fredrik Hiorth, ble det bestemt at fabrikken skulle hete FREIA, etter Fred. Christensens hustru Frida Dehlin. | Hiorth, Albert Carl Fredrik (I9780)
|
| 5339 | En liten tur innom Lensmannseter og Tyslevseter. Fra Vestre Sæter går vi opp til Kongeveien på den veien som nå heter Nordstrandsveien (fra 1904), men som tidligere har hett både Sæterveien og Kirkeveien. Vi går sørover og krysser Pilebekken, som selvfølgelig forlengst er lagt i rør, videre forbi Talbergveien på venstre hånd, som tidligere var gårdsveien til Munkerud, forbi kirken og finner Lensmannseter på høyre side av veien når vi har passert kirkegården. Det er bare hovedbygningen som står igjen, sterkt ombygget, men likevel i sin opprinnelige skikkelse fra år 1800, samme år som lensmann Barthold Knoph kjøpte eiendommen. Dette var søndre del av den gamle gården Tungebråten, som i 1768 ble kjøpt av en dansk prokurator (advokat) ved navn Christen Tødsleuf. Christen Tødsleuf bygget et staselig våningshus på denne delen av Tungebråten, og som senere har fått hans navn: Tyslevseter. Dette kan beskrives i stor detalj på grunnlag av et takstdokument (Johannessen, s.22-23). Og kjelleren er fremdeles i bruk. Han solgte den søndre delen i 1776 og beholdt den nordre delen selv og bygget noen staselige hus der. Det er denne gården som senere ble hetende Tyslevseter, med en folkelig fordreining av navnet Tødsleuf. Lensmann Knoph kjøpte også denne gården i 1810, men solgte den igjen i 1820 til Johannes Carlssøn Skøien, som i 1838 byttet den bort mot Nordseter. Kilde: http://xn--nordsetergrd-2cb.no/historie/ | Carlsen Schøyen, Johannes (I6110)
|
| 5340 | En mulig sønn til Mads på Ertsgård var John Madsen Ertsgård, som for - haffner været uanstendig mot sin fæstemø - betalte 7 riksdaler i bot. | Madsen Ertzgaard, John (I4080)
|
| 5341 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I21438)
|
| 5342 | En opplysning fra en gammel våpenbok fortalte att Christen Trane var gift med Magdalena Nilsdatter, datter av lagmann i Stavanger Nils Jensen Semeling. Denne opplysningen kjente Axel Kielland til og skrev videre: Hun er maaske identisk med den - Gammel Magdalena - som findes nævnt i Stavanger 1605 og 1606. Kiellands - maaske - er stort sett oversett i ettertid, man har uten noe spørsmålstegn eller - kanskje - skrevet at Christen Tranes kone Magdalena Nilsdatter overlevde sin mann og at hun var mor til hans barn. Det finnes imidlertid ikke noe som kan bevise at den - Magdalena paa Marcken - som betalte 2 mrk. i leidang - for sig och it par hus - i 1604 (listen er datert 9.januar 1605) og den - Gammel Magdalene - som samtidig betalte 1 mrk. i grunnleie, (disse 2 er trolig den samme) er identiske med Magdalena Nilsdatter. Magdalena var oppgitt å være datter av lagmannen i Stavanger Nils Lauritsson, og ha brødrene Jens Nilsson og Samson Nilsson. I utgangspunktet skal vi være skeptiske til alle våpenbøker fra 1600-tallet. Vi kjenner heller ikke noen lagmann i Stavanger som het Nils Lauritsson. Lagmannen Nils Jensson hadde derimot sønnene Jens Nilsson og Samson Nilsson. Det er da trolig han som er ment. At Kristen Trane skulle ha vært gift med Magdalena Nilsdatter er det ingen samtidige kilder som omtaler. Vi møter heller ikke Magdalena eller Christen Trane i noen av rettssakene i stridene om arven etter Nils Jensson, men de kan ha vært barnløse. Et ekteskap med Magdalena Nilsdatter kan likevel ha vært en måte å komme seg inn i og bli en del av det øvre sosiale laget i Stavanger. Kristen Trane var innflytter og ble snart rådmann i Stavanger. Et ekteskap med lagmannsdatteren i Stavanger, kan ha vært døråpner for hans videre karriere. Et annet argument for et ekteskap er at Kristen Trane hadde en datter som het Magdalena. | Family: Christen (Christiern) Christensen Trane, "Tranne" / Magdalene Nilsdatter Semeling, "Trane" (F3805)
|
| 5343 | En overstiger er en overformann for gruvene. Direkte under bergskriveren og direktøren i rang. Overstigeren hadde den tekniske ledelsen av driften. Han hadde oftest bergverksutdannelse, noe direktøren og bergskriveren ikke alltid hadde på 1600- og 1700-tallet. Overstigerstillingen gikk senere over til gruveingeniørstilling. | Henrichsen Floer, Henning (I1975)
|
| 5344 | En person, der har oppgivet at være hoteltjener og at hede Arne Hugaas fra Tr.hjem, ca. 40 aar gl., af stor legemsbygn., br. ø., s.haar og mustacher, lidt skjægget, iført s.klæder (sid bonjour) og hvid straahat, er anmeldt for bedrageri hersteds ved at forlade sit logi uden at betale, hvorfor han bedes eftersøgt og i antræffelsestilf. anh. og transp. hertil. - Kongsberg politikam. | Hugaas, Arne Edvard (I1161)
|
| 5345 | En rekke skinnbrev fra perioden 1416-1444 viser at presten i Oddernes kirke på den tiden var sira Svein Herleiksson. Nevnt i brev 1432 og 1438. Han eide bl.a. gårdene Øresland og Kvannes i Høvåg. 1416: Søndagen nest etter Kyndelmesse, 9.februar 1416 solgte domkapitelet i Stavanger en part i gården Øyresland i Høvaag til Oddernespresten Svein Herleiksson for 30 gamle mark. Domkapitelet hadde fått godset testamentert av Ånnund Herleiksson, som trolig har vært en bror til Svein, og hans forgjenger i prestekallet. (DN bind.3 nr: 627) Et av brevene forteller at Svein ble slått - eit lemsterhog j hofwdhet - av en viss Torbjørn Lokk, mens et annet viser at Herleiksson ble tilgitt av en viss Eivind Taraldsson for å ha drept sønnen hans. Diplomatarium Norvegicum bind.4 nr. 840: Den 4.oktober 1429 på Mjølhus. Fem Geistlige kundgjöre, at Jon Thorerssön afstod til Biskop Audun af Stavanger Gaardene Geitheim og Bruarlid i Thengsedalen, for Thorbjörn Lokks drapsforsøk mot pretsen Svein Herleiksson i Oddernes. I Svein Herleikssons tid, nærmere bestemt i 1429, ble det bestemt av biskop Audun av Stavanger at tienden fra bl.a. Oddernes sogn skulle gå direkte til St. Mikaels alter i domkirken i Stavanger. Den siste gang Oddernesprosten Svein Herleiksson er nevnt i et diplom er den 7.april 1444. Dette brevet viser at Svein hadde barn, selv om han etter kirkeretten skulle leve ugift. Diplomatarium Norvegicum bind.2 nr.758. Den 7.april 1444 på Henanger. Sammendrag: Svein Herleikssön, Prest paa Ottranes, erklærer, at saafremt hans Börn ikke skulde findes berettigede til at besidde den Del af Gaarden Kvannenes i Höivaag Sogn paa Agder, som Guttorm Eivindssön, Ombudsmand over Lister-Syssel, har skjænket ham og dem, da skal saavel denne som Sveins egen Del i Kvannenes tilfalde Guttorm og hans Arvinger. Prester i ODDERNES i katolsk tid (av sogneprest Reidar Bolling): Sira Eirik omkring 1344. Onond Herleiksson omkring 1416. Svein Herleiksson omkring 1416. Presten Karl omkring 1490. Presten Bjørn omkring 1522. | Herleiksen, Svein "Sira" (I5938)
|
| 5346 | En september morgen så Lawrence, eller Pete, i en avis: Wanted. Boys with four-year high school education to learn proofreading. Dette synes Pete så interessant ut og søkte jobben, og i slutten av måneden startet han hos Donnelleys' Plymouth Court. Pete startet som copyholder og ble en crackerjack proofreader, en karriere som skulle bli over 30 år lang, og som innebar proofreading on pressproofs and the marking of press plates. På grunn av multippel sklerose måtte Pete slutte å arbeide i 1957. Han fortsatte fra oktober 1960 å skrive sin egen spalte i - The Lakeside Review - som het Pete's corner, en spalte over Donnelleys pensjonister. | Petersen, Lawrence Armand (I1325)
|
| 5347 | En sørgende Alexander beskriver sin avskjed med sin elskede Maren Johanne: Tirsdag den 18 august foregik begravelsen. Den Afdødes Ungdomslærer Sognepræst Jervell, der godhedsfuldt havde indfundet sig i Byen, talte i Huset med vanlig Inderlighed Trøstens Ord til de - Elskende og Sørgende - hvorpaa den af Blomster overfyldte Kiste blev baaren ud af mine Medlærere og andre Venner. Over Kirkegaarden, hvor Veien var afstukken med blomsterkransede Træer, blev Kisten af Embedsmænd og Borgere baaren ind i Kirken. Her udførte et Sangchor nedenstaaende af Adjunkt Dørum forfattede skjønne Sang til Melodien Deilig er jorden: 1. Alt, som kan Hjærtet stærkest til sig drage, Alt skal hensmuldre i Jordens Skjød: Selv rask vi ile, de Stærke med de Svage, Hen i din kolde Favn, o Død ! 2. Manden ei skuer meer sin elskte Mage, Barnet gjenfinder ei Moders Favn. Var det ei grusomt, fra Jorden den at tage, Som efterlod saa tungt et Savn ? 3. Var det ei grusomt ? - o, hvor svag vor Tanke ! Kan vi vel finde Alviisdoms Grund ? - Frugten, den modne, vil Havens Gartner sanke ; Han kjender selv den rette Stund. 4. Elskede Døde, hviil da her i Freden ! Tak for din Idræt i Jam`rens Dal ! Herren dig vække hist til Herligheden ! Os føre Han til Lysets Hal ! Derpaa tolkede Sognepræst Roggen med en skjøn Anvendelse paa Anledningen Jesaias`s Ord i 55 Cap. 8 - 9 Vers: Thi mine Tanker ere ikke Eders Tanker, og Eders Veie ere ikke mine Veie, siger Herren; saameget som Himlen er høiere end Jorden, saa ere og mine Veie høiere end Eders Veie, og mine Tanker end Eders Tanker. Derefter blev Kisten baaren ud af Kirken og nedsænket i Graven, Jordpaakastelsen forrettet af Præsten Roggen og følgende sang afsungen: 1. Hulde Død, Du, som ender Kummer, Nød ! Blødt du reder Alles Leie, naar vi vandred` Herrens Veie, rækker os en Haand saa blød, hulde Død ! 2. Stille Grav ! Du modta`er hvad Jorden gav. Livet, som vor Aand maa bære, i din Arm skal henlagt være; thi du fordrer kun dit Krav, stille Grav ! 3. Salighed ! Ord, som giver Hjærtet Fred ! Naar vi med et barnligt Øie skue til den Evighøie, staaer for os alt længst bered Salighed ! (E. Esbensen.) Til Graven fulgtes hun af tvende af sine Børn, Hanna og Christopher ved hver sin Side af mig, (de ældre Smaapiger vare ei i Stand til at gaae med), af begge sine Forældre, af sine Brødre Gottfred, Frederik, Ivar, Wilhelm og Thomas, af min Fader og mine Brødre Harald og Frederik samt min Søster Louise og Svigerinderne Clara Hoffmann, Anna Brinchmann og Annette Arveschoug, foruden af en talrig Skare af andre Slægtninge, Venner og Deeltagende, hvoriblant samtlige Skolens Disciple. Saa vare da hendes jordiske Levninger stedte til den sidste Hvile paa den Kirkegaard, som gjemmer hendes tvende forudgangne Søskende, og som, om Gud saa vil, skal modtage flere af hendes efterlevende Kjære. Omtrent midt paa denne Kirkegaard vil du finde hendes Gravhøi lige ved det fjerde Træ i vestre Række af den Allée, der fører ned fra Kirkens søndre Udgangsdør. I denne Kirke var hun bleven confirmeret, i den var hun bleven ægteviet, i den var hendes Børn døbte, i den havde hun jævnlig været Gjæst ved Herrens Bord, i den havde hun været en flittig Gudsordets Tilhørerinde; - i dens indviede Jord skal hendes Støv hvile! Jeg hidsætter som Slutningsord et lidet anonymt Vers, som jeg fandt anbragt paa Graven den 7de Septbr: Fra dit lyse Hjem smil venlig ned, hvor din Aand sig fryder, blide Døde! Med dit Støv Velsignelse og Fred - Til jeg dig bag Gravens Nat skal møde! Tak Alle I, som elskede hende i Livet! Tak Alle I, som hædrede hendes Minde! | Hoffmann, Maren Johanne "Brinchmann" (I392)
|
| 5348 | En tidlig vårdag i Støren kirke var brudens navn Kirsten Sifuertsdatter og brudgommen var Laurids Cnudsøn Staurum. | Family: Lars (Laurits) Knudsen Stafrum / Kirsten Siursdatter, "Stafrum" (F1009)
|
| 5349 | En tinntallerken ble funnet av Jens Olsen Indset under en stein i utmarken på Røros gård. På denne tallerkenen er det inngravert: Elisabeth Ivrgens 1668. Det er antatt at denne tinntallerkenen og flere andre ble bortgjemt i forbindelse med krigshandlingene med svenskenes innfall mot Røros i 1678. Da ble både Røros bergstad og Røros gård nedbrent. Det skulle altså gå omtrent 200 år før tinntallerkenen ble funnet av Jens Olsen Indset. Kilde: Rørosmuseet. | Henningsdatter Arnisæus, Elisabeth Sophie Anna "Jürgens" / "Irgens" (I1866)
|
| 5350 | En veldig god venninne av Ruth Eva, Anne Grete Roaldsand døde i september. Hun dro til Ålesund for å være med på begravelsen hennes som var 10.september. | Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
|