Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 5,451 to 5,500 of 16,612

#	Notes	Linked to
5451	Erich Estensøn Bonæsvold og Karen Olsd. Storrø.	Family: Erich Estensen Bonæsvold / Karen Olsdatter Storrø, "Bonæsvold" (F3093)
5452	Erich fikk bygselseddel på Agerli 1 øre av fru Geheimerådinne Schøller, datert 22.november 1781. Erik på Agerli beskrives også som en god jeger, og at han på vintertinget 3.februar 1786 la fram skinnet av en voksenulv - som af hannem var skudt paa Sognedals grund sidst afvigte Aars høst. I 1801 var det 10 husfolk og 2 tjenere på Agerli-gården. Året etter er det 2 hester, 16 kyr og ungdyr og 20 sauer på gården. Avlingen telte 4 tønner.	Eriksen Agerli, Erik (I13718)
5453	Erich Galtung er indirekte nevnt i en gammel slektstavle fra ca.1548 (se slektstavlen i NST 36 (1997), s.93 og skematisk i NST 2 (1930), s.157), hvori der står at Gunnar Cane er gift med Gyrid Erich Galtungsdotter.	Eiriksdatter Galtung, Gyrid (I3439)
5454	Erich Larsen ble født 1728 på Navlusaunet på Snåsa, hvor han vokste opp i barneårene. Han flyttet trolig i oktober 1745 med foreldrene og sine 4 søstre til gården Hildrum i Overhalla i Namdalen. Erich Larsens foreldre var Lars Eriksen og Anne Joensdatter, gårdbrukere på Navlusaunet og senere på Hildrum.	Larsen Navlus, Erich "Hildrum" / "Eliasnesset" (I1466)
5455	Erich Larsen står oppført som husmann under gården Stor-Amdal i Namdalen, på plassen Bjørfallet. Han fikk 16.september 1781 - festebrev - på 12 marklag av Ole Pedersen Sellæg, Hildrum, på halve plassen - Bjørfallet - under hans gård Stor-Amdal. Den andre halvdelen av Bjørfallet ble ved bøkselbrev av 7.mars 1786, fra kaptein Mathias N. Lund på Halvardmo, overdratt til bruk til Erich Larsen.	Larsen Navlus, Erich "Hildrum" / "Eliasnesset" (I1466)
5456	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I17431)
5457	Erik 7 maaneder.	Olsen Storrø, Erik (I1477)
5458	Erik Andersson var en norsk landsprost. Han hadde det høyeste kirkelige embetet i Jämtland (som da var en del av Norge) i flere tiår. De første embetsårene ble dominert av striden om overhøyheten i området mellom erkebiskopen i Nidaros, Olav Engelbrektsson, lensherre Vincens Lunge og den svenske kong Gustav Vasa. Erik Anderssons viktigste oppgave ble å gjennomføre reformasjonen i Jämtland.	Andersson, Erik (I2796)
5459	Erik Axelsen Rosenkrantz, 4.5.1516-.1591, lensmand. Død på Landting, begravet i Ejsing k. Ved begge forældrenes død (1551) blev R. ejer af Landting (Ringkøbing amt). Men ikke længe efter blev han gennem sit første giftermål skånsk storgodsejer som herre til Glimminge og Örup. I 1577 kom han ved dom endda i besiddelse af Assertorp, en tredje af svigerfaderens skånske gårde. Sine skånske ejendomme måtte han dog afstå til sine børn ved indgåelsen af sit andet, sene ægteskab, men vandt til gengæld gennem Maren Juel mere gods i Vestjylland (Rybjerg og Handbjerg Hovgård) samt gården Blidstrup på Mors. Trods sin rigdom – hans lån til kronen under 7-årskrigen hørte til de største der blev ydet af nogen adelsmand – gjorde R. sig ikke stærkt gældende i det offentlige liv. Han var lensmand på Silkeborg 1557–1560. Under 7-årskrigen gjorde han tjeneste i den jyske fane og førte flere gange kommandoen over den i chefen Frants Banners fraværelse. Han blev såret i slaget ved Svarteraa 1565. Hans enke måtte kæmpe med stigende økonomiske vanskeligheder og døde forarmet. Forældre: Axel Nielsen R. (1472–1551) og Birgitte Lauridsdatter Knob (1490–1551). Erik R. gift 1. gang vistnok 1556 med Margrethe Ulfstand, død senest 1582, d. af Børge Jensen U. til Glimminge og Örup (død 1558) og Margrethe Tygesdatter Krabbe (1512–1602). Gift 2. gang 1583 med Maren Juel, død 7.mai 1624 på Handbjerg Hovgård, d. af Iver J. til Stubbergård (1494–1556) og Mette Munk (død 1589). – Bror til Folmer Axelsen R. Kilder: Breve til og fra Herluf Trolle og Birgitte Gjøe, udg. G. L. Wad II, 1893. A. Heise i Pers. hist. t. 2.r.VI, 1891 118–25.	Axelsen Rosenkrantz, Erik (I7179)
5460	Erik ble gift første gang med enke Gjertrud på Hammer og overtok da gården. De fikk 2 barn. Gjertrud døde i 1716 og Erik giftet seg året etter med Gjertrud Persdatter fra Høghstu, Børsøra (født 1685). De får 4 barn. Hun døde i 1736 og Erik i 1746.	Family: Erik Jensen, "Hammer" / Gjertrud Ellevsdatter Kirkvold, "Hammer" (F2558)
5461	Erik Blix fikk 25.oktober 1607 - forleningsbrev paa Antonii præbende - (NRR IV s.234), og 29.oktober 1625 ble han fritatt for skatt i fredstid fordi han var bosatt ved allfarveien over Dovrefjell (NRR V s.497). (Biographiske Efterretninger om Geistligheden i Throndhjems Stift sier år 1609) Han fikk bevillingen stadfestet 4.august 1627 (NRR V s.613). Han bragte Almuen, der i forrige Tider var grov og haard, til et mere sædeligt Levnet, hvorover han vel paadrog sig adskillige Trætter, men visse faldt ud til hans Fordeel. Fra Norsk slektshistorisk tidsskrift (trykt utg.). 1943/44 Vol.9 Nr.1-4. Om inskripsjoner fra ornamenter ved Oppdal kirke: Det henger et epitafium med en lang latinsk minnetavle over han i Oppdal kirke med teksten: Epitaphium Reverendi Et Probe Eruditi Viri Dn Erici Lavrentii Blixii Pastoris Opdalensis Qvondam Meritissimi Qvi Pie Diem Obiit 29 April Anno Salutis 1633 Ætatis 63. Mnisterii 38. Conjugii 26 Temtia Qvem Genuit, Docuit Pia Musa Fruentem. Illustris Frisi Præsidis Avxiliis Imbutum Sacris Symmysten Guldal Adoptat Indie Illum Mysten Obtinet Opdal Ovans Uxorem Is Duxit Castamqve Piamqve Mariam. Ex Qva Suscepit Pignora Pulchra Decem. Candidus In Dictis In Vita Criminis Expers Fidus In Officio, Largus Et Ipse Fvit Hunc Pater Accedit Grandævus Ab Hoste Fugatus Olim Adiit Gnatum Cev Patriarcha Suum. Et Langvens Ibidem In Christo Sua Lumina Clausit Qvippe Undersagrius Presbyter Ille Sacer. Gnatus Qvem Tandem Laror Atqve Senecta Gravarunt Ad Coelum Placida Morte Solutus Abit. Hig Patris Et Gnati Busto Iunguntur In Uno Corpora, Sed Vivunt Spiritus Ante Deum Corporibusqve Suis Jungi Expectant Redevivis Atqve Frui Coelo Perpetuoqve Bono: Par Fama In Mundo Manet His Par Gloria Coelo In Qvos Virtus Pariles Fecit Et Alma Fides T Doleant Orbi, Volvant Ad Sydera Vota Emetat Ut Lætus, Qvi Serit In Lacrymis. Parentavit Andreas Roaldus Gener Et Successor. Dette epifatum, reist av sogneprest Anders Roaldsen Blick i Opdal kirke over hans forgjenger og svigerfar Erik Larsen Blix er sannsynlig malt av Johan Hansen kontrafeier samme år som han malte Anders Blicks familiebilde i samme kirke.	Lauritsen Blix, Erik (I2774)
5462	Erik Bonæsvold og Maritte Aunumb	Olsen Bonæs, Iver (I6459)
5463	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I3863)
5464	Erik Emune ble drept under et tingmøte på Urnehoved ved Ribe av en mann som kaltes Sorteplov. Erik Emune ligger begravet i Ribe domkirke.	Eriksen av Danmark, Erik "Erik 2" (I4833)
5465	Erik Engelsen paa Ladegaardsøen 49 aar.	Engelsen Hovin, Erich "Ladegaardsøen" (I11590)
5466	Erik Estensen ble i 1740 gift med enken Marit Halvorsdatter på Presthus og ble med det bonde på Presthusgården.	Estensen Solberg, Erik (Erich) "Præsthus" (I1676)
5467	Erik fikk to barn med den norske prinsessen Ingebjørg Håkonsdatter: 1. Magnus 5 Eriksson Smek av Sverige (1316–1374), norsk konge 1319-1355, svensk konge 1319-1371. Først var mor Ingeborg ledende i formynderregjeringen til umyndige Magnus, men misnøye fra 1322-23, og styret ble overtatt av råd. I Norge i 1323 av drottsetet Erling Vidkunsen. I 1332 ble Magnus myndig. Han oppholdt seg mest i Sverige. Meningen var at hans yngste sønn Håkon skulle overta Norge. Inntil da skulle riksråd styre landet. Stormennenes misnøye i Sverige førte til at Magnus måtte dele kongeriket 1357 med sønnen Erik (d.1359). I 1365 ble Albrecht av Mechlenburg tatt til svensk konge, og fanget Magnus, som satt fanget til 1371. 2. Eufemia Eriksdatter (1317–1363/1370), gift med hertug Albrecht den store av Mecklenburg (1318–1379). I Annales Lubicenses framgår det at en datter av riksrådmedlemmet og marsken (marskalk) Torgils Knutsson – marscalei (regis) filia var hustru til hertug Erik – Erico duci – men at dette ekteskapet ble oppløst for at Erik skulle kunne gifte seg med Ingebjørg Håkonsdatter. Det er sannsynlig at den unge Erik ble giftet bort med Torgils Knutssons datter i et dobbeltbryllup kort etter 2. desember 1302, altså samtidig med broren Valdemar Magnusson ektet en annen datter av Torgils ved navn Kristina. Det er også trolig at brødrene skilte seg fra Torgils’ døtre ved et senere tidspunkt etter at Torgils falt i unåde. Det er kjent at Valdemar skilte seg fra Kristina den 9. desember 1305 (Annales Lubicenses 1305, MGH SS XVI, sida 419). Sammen med Knut Porse søkte Ingeborg å sikre seg Skåne som privat besittelse, men da fratok riksrådet i Norge/Sverige henne makta.	Family: Eirik Magnusson / Ingeborg (Ingebjørg) Håkonsdatter (F5476)
5468	Erik flyttet fra Soknedal.	Olsen Dragset, Erik (I13131)
5469	Erik Gagge ble født ca. 1450 i Skåne, sønn av Henrik Gagge & N.N. Eriksdatter Bing. N.N. Hansdatter ble født 14... på Bidstrup (også kalt Skjern) hovedgård i Houlbjerg herred, datter av Hans Eriksen (Jordbjerg slekten) og Marine Henningsdatter Podebusk. Av en uekteskapelig forbindelse fikk de Jørgen Gagge (født ca. 1480) og kanskje den Henning Gagge som nevnes under feiden med svenskene i 1501. Erik Gagge blev gift ca. 1485 med Margrethe Rud. De fikk følgende barn: 1. Claus Gagge til Rydsgård (Ljunits herred) og Bjellerup (Torne herred) (født ca. 1490 død 1554). 2. Margrethe Gagge til Tågelykke (født ca. 1500 død 1577). Erik Gagge var væpner, det er ikke sikkert om han arvet farsgården Fårebæk, eller hvor han bodde. Han døde omkring år 1500.	Andersen Gagge, Erik "til Stostrup" (I7200)
5470	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I17640)
5471	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Erik Jonsen Sørmoen, "Gullsetvelten" / Berit Jonsdatter Digre (F5873)
5472	Erik Klipping (født 1249, død 22.november 1286) var konge av Danmark i 1259–1286. Han var sønn av Kristoffer 1 av Danmark og dronning Margarete Sambiria (Sprænghest). Fram til 1264 styrte han kun i navnet under beskyttelse av sin mor, den kompetente dronningenken Margrete Sambiria. I tidsrommet 1261–1262 var han fange i Holstein som følge av et militært nederlag, og etterpå vokste han opp i Brandenburg. Erik Klipping ble født i Lolland. Ved farens plutselig død i 1259 hadde fyrst Jaromar 2 av Rügen sammen med hertug Erik 1 av Slesvig (sønn av kong Abel av Danmark) invadert Sjælland og inntatt København. Etter et stort nederlag i 1261 ble både enkedronningen og Erik Klipping tatt til fange. De ble holdt i fangenskap i Hamburg, men dronning Margrete greide å skaffe seg hjelp fra hertug Albert av Braunschweig som gjorde det mulig for henne å vende tilbake til Danmark. Her gjenvant hun initiativet og fikk hentet sin nå myndige sønn Erik hjem til en plass på tronen i 1264. Inntil da hadde hans mor, enkedronningen, fungert som hans formynder. Erik ble deretter kronet til konge, men farens uforsonlige fiende, den mektige erkebiskop Jakob Erlandsen, bannlyste etterpå alle de biskoper som hadde deltatt i kroningen. Erik Klipping blandet seg inn i den interne striden i Sverige hvor hertugene Erik Magnusson og Valdemar Magnusson kjempet om kongesmakten mot deres eldre bror, kong Birger Magnusson. Den danske kongen støttet først Magnus og siden Valdemar. I 1277 lot han danske styrker herje langt inne på svensk område. For å finansiere disse krigshandlingene foretok kongen en myntforringelse. Hans pussige tilnavn kan antagelig stamme fra dette. Klipping eller Glipping stammer antagelig fra hans klipping (devaluering) av landets mynt. Myntene ble klippet eller kuttet for å indikere devalueringen. En tidligere populær forklaring skal være at Erik blunket uvanlig med øynene som et tegn på svakhet, men denne betraktes som en ren spekulasjon. Erik forsøkte som tidligere konger å tvinge kirken og adelen under sin makt. På 1270-tallet angrep han Småland. Kong Erik gikk så langt som å ta tvangslån hos kirken. Hans konflikt med kirken ble dog ført til et tilfredsstillende resultat ved hjelp av paven. Han hadde et dårlig rykte. Han gjorde sjelden det han sa han ville gjøre og holdt sjelden det han lovte. I tillegg sprang han etter kvinner uansett alder og status. De utilfredse stormennene tvang i 1282 kongen til å avholde årlige møter med dem, det såkalte Danehoff. Kongen ble tvunget til å underskrive et dokument, som kan betraktes som Danmarks svar på Magna Carta, og som i stor grad begrenset hans autoritet. Her forpliktet kongen seg til regelmessig å rådføre seg med stormennene, og bøndenes rett skal sikres. Kongen skal i henhold til dokumentet innkalle - rigets bedste mænd - til danehoff og regjere landet sammen med dem. De tradisjonelle landstingene hadde således utspilt sin rolle. Det var ikke lenger bøndene som valgte kongen, men man beholdt skikken med å hylle kongen på tinget. Erik Klipping gifte seg den 11.november 1273 i Slesvig med Agnes av Brandenburg (død 1304). Paret fikk følgende barn: 1.Erik Menved (1274–1319), konge av Danmark. 2.Kristoffer 2 (1276–1332), konge av Danmark. 3.Margrete Eriksdatter av Danmark (død 1341), kalt for Märta, gift med kong Birger Magnusson av Sverige (død 1321). 4.Rikissa Eriksdatter av Danmark (død 1308), gift med fyrst Nikolaus II av Mecklenburg-Werle (død 1316). 5.Katarina Eriksdatter (død som spedbarn 1283). 6.Elisabet Eriksdotter (død som spedbarn 1283). 7.Valdemar Eriksson (død 1304).	Kristoffersen av Danmark, Erik "Erik 5" (I12609)
5473	Erik Magnusson, hertug av Södermanland 1303. Erik ble født ca. 1282, døde i fangenskap på Nyköpingshus den 16. februar 1318, og ble begravd i Storkyrkan i Stockholm. Han er skildret i riddertidens ånd og stil i Erikskrøniken, en rimkrønike som etter alt å dømme ble ferdigstilt rundt 1320/21. Erik var sønn av kong Magnus Ladulås og Helvig av Holstein. Han ble gift med Ingebjørg Håkonsdatter, datter av Håkon 5 Magnusson og dronning Eufemia. Erik og Ingebjørg fikk sønnen Magnus Eriksson og datteren Eufemia Eriksdatter. Førstnevnte ble valgt til konge over Norge og Sverige i 1319. Erik ble tidlig mer populær enn sin eldste bror kong Birger Magnusson, som arvet den svenske kronen etter farens død i 1290. Erik ble ansett både som mer dyktig og mer intelligent enn sin bror kongen. Han var også modig og ærgjerrig, og hans sosiale egenskaper skaffet ham mange tilhengere. Som opposisjonell til sin bror kongen fikk han støtte av sin andre bror Valdemar Magnusson. Kong Birger fryktet med rette for sine brødre og deres planer. Han tvang dem til å signere et dokument i 1304 for å gjøre dem mindre farlige. Brødrene flyktet deretter til Norge, men i 1305 ble brødrene igjen forsonet med kongen og fikk tilbake hertugtitlene sine. Erik planla å velte Birgers marsk Torgils Knutsson som sto i vegen for hans egne planer. Ettersom presteskapet var i opposisjon til marsken ga de sin støtte til Erik og klarte å presse den svake Birger til å henrette Torgils Knutsson i 1306. Ikke mer enn et halvt år senere, i september 1306, befant Birger selv seg i fengsel, innlåst av sine to brødre som deretter tok kontrollen over Sverige. Birgers svoger, Erik Menved, kom med en hær for å støtte Birger. Kong Håkon av Norge var derimot blitt bundet til de yngre brødrene, og Erik spesielt. I 1308 ble Erik og Valdemar tvunget av den danske kongen til å løslate Birger, men under ydmykende betingelser. Da Birger var fri søkte han støtte i Danmark og striden begynte på nytt. Ved at Erik inngikk en fredsavtale med Danmark som ble holdt skjult for kong Håkon mistet Erik den norske kongens tillit. Kong Håkon krevde Konghelle tilbake, men Erik nektet. Erik hadde landområdet Båhuslen og Konghelle i enden av Oslofjorden som han på en eller annen måte hadde fått av den norske kongen under sitt opphold. Han hadde også fått Varberg slott og nordre Halland av Håkon Magnusson, som i sin tur hadde fått det av den danske greve Jacob Nielsen. Men i 1308/1309 var han i ferd med å miste alt til Norge. Det brøt ut krig med Norge og Erik i 1309, og Danmark stilte seg på Norges side. På grunn av sine strategiske evner maktet Erik å ri av stormen, og beseiret nordmennene og deretter danskene som nådde Nyköping i 1309. Erik angrep Norge og gjenerobret Båhuslen og Konghelle. Striden endte med en fredsavtale i Helsingborg hvor Sverige ble delt mellom Birger og hans to brødre, hertugene Erik og Valdemar. Erik mottok Västergötland|Vestergøtland, Dalsland, Värmland og Kalmar foruten også nordlige Halland som len under Danmark, og han lovte å overlate Konghelle tilbake til Norge. Til tross for at Erik aldri tilbakeførte Konghelle til Norge, og brøt alle sine løfter til den norske kongen, klarte han likevel få hans godkjenning for ekteskap. Forklaringen kan være at kong Håkon var blitt en noe desillusjonert mann som så at det han hadde kjempet for bare glapp unna for ham. Dessuten hadde han ingen mannelig tronarvikng. I 1312 giftet Erik seg med den 11 år gamle Ingebjørg Håkonsdatter i Oslo, og i 1316 fødte hun ham en sønn, Magnus, og i 1317 en datter. Kildene forteller at det ble feiret stort i Oslo da Erik og Ingebjørg hadde fått en sønn — en mannelig tronarving til den norske kronen. Erik hadde nesten maktet å nå alle sine mål: han behersket landområder bestående av deler av de tre nordiske kongedømmer, sentrert rundt kysten av Skagerrak og med Varberg som sete; han hadde en sønn som var arving til kongedømmet Norge, og han var selv de facto hersker av Sverige. Den ambisiøse Erik ble stoppet av list da hans bror Birger, de jure hersker av Sverige, lurte ham til et gjestebud i Nyköping. Der fikk Birger øyeblikkelig Erik og Valdemar arrestert og slengt i fengsel, natten mellom 10. og 11. desember 1317. Ingen vet lenger hva som egentlig skjedde med de to brødrene, bortsett fra at de forsvinner fra historien. De ble enten sultet til døde eller henrettet i løpet av februar 1318. Om maktkampen mellom de brødrene Erik og Valdemar på den ene siden og kong Birger Magnusson på den andre siden, se Håtunaleken. Hele Norden ble opprørte over brødrenes død, noe som fikk mange til å glemme deres ugjerninger og kun huske deres gode kvaliteter. Men Eriks ambisjoner hadde skapt store problemer for Sverige. Borgerkrigen i Sverige mellom brødrene var en av Sveriges mørke øyeblikk. Mange mennesker fra Norge, Sverige og Danmark døde på grunn av deres ambisjoner. Eriks liv ble portrettert positivt i Erikskrøniken, i tråd med riddertidens idealer. Krøniken er trolig skrevet etter initiativ fra blant andre enkehertuginne Ingebjørg Håkonsdatter, og ført i pennen av deres felles sekretær herr Tyrgils.	Magnusson, Eirik (I3155)
5474	Erik Must var en meget formuende mann, en formue han dels hadde arvet, dels hadde tilegnet seg med sin 1.hustru. han var eier av betydelige - Jordegods - i Singsaas (Haltdalen) - en dalstrekning som kaltes Forbygden eller Fordalen, samt flere gårder, som tilhørte dette soknet, og som ble samlet så det utgjorde et gods. I 1771 eide han 21 gårder i dette soknet, av skyld 11 daler 1 øre 14 marklag. Godset hadde vid utstrekning, stor skog og 5 sagbruk, hvor det ble skåret en betydelig mengde tømmer til utskipning, og var det eneste egentlige proprietærgods i - Ørke- og Guldalens Fogderi. I 1760 kjøpte han eiendommen Leangen i Strinda, og lot den bebygges, forskjønnes og oppdyrkes. Det var også her han døde. Erik Must ga 20.juni 1783 500 riksdaler til Trondhjems Borgelige Realskole, og skal også ha gitt mye til kirkene. Familien Must hadde sitt gravsted i Tronheim Domkirkes nordre del, men likene ble siden flyttet til et murt gravsted ved Vernes kirke i Stjørdal. Fra Norsk slektshistorisk tidsskrift (trykt utg.). 1940 Vol.7 Nr.3: I Hegre anneks i Stjørdal var portrett i sakrestiet med lapp bakpå: Cancelliraad Erich Must fød den 3die Aug. 1729, død den 8 Novbr. 1798. Til Erindring om at han har ladet Hegre Kirke bygge er dette Portræt efter hans Død her bleven ophængt af hans Søn.	Eriksen Must, Erik (I8611)
5475	Erik Musts 1.hustru var enke etter den rike hollenderen Henrik Meincke i Trindheim.	Family: Erik Eriksen Must / Lydia Manzin, "Must" (F6510)
5476	Erik nevnt som 36 år og oppsitter på Vorkinn i 1664.	Johannessen Vorkinn, Erik (I10711)
5477	Erik og Kari fikk 10 barn på Agerli: 1. Erik, f.1762 d.1773. 2. Bernt, f.1763 d.1848. Gift 1787 med Kari Taraldsdatter Garli (1764-1824). De overtok Agerli-gården og fikk 12 barn sammen. 3. Ingeborg, f.1764 d.1839. Gift 1808 med Hans Olsen Fossum (1775-1828) De var husmannsfolk på Bakkhaugen under Fossum. 4. Ole, f.1766 d.1773. 5. Kjersti, f.1768 d.1838. Ugift. 6. Marit, f.1770 d.1773. 7. John, f.1773 d.1773. 8. Erik, f.1776 d.1851. Gift 1801 med Sigrid Estensdatter Solberg (1778-1831). Bønder på Gullvåg. 9. Ole, f.1778 d.1779. 10. Ole, f.1780 d.1815. Gift 1811 med enke Marit Andersdatter på Vagnild (født på Bræk) (1764-1853). Bønder på Vagnild.	Family: Erik Eriksen Agerli / Kari Biørnsdatter Frøset, "Agerli" (F1015)
5478	Erik Ottesen Orning ble skibshøvedsmann i 1628, og 2 år etter admiral på Bremerholm (orlogsverftet i København). Han var lensherre over Halsnøy Kloster og Hardanger Len 1634-1643, og utnevnte sin svoger Lauritz Johannessen Galte til fogd under seg. I 1644 ble han general-admiral over den dansk-norske flåte. Utenom det jordegods han arvet etter sin far, fikk han med sin hustru en mengde jordegods. Etter hans mors død, ble det krangel mellom Erik og stefarens arvinger om hennes odelsgods. Lagmennene i Stavanger og Bergen fikk i 1633 brev fra kongen om å dømme om hvem som skulle ha godset. Likeledes skulle de dømme om hun hadde hatt rett til å selge eller pantsette godset uten de nærmeste arvingers samtykke. I 1646 er saken oppe igjen, og det er da Eriks sønn Bernt Orning som opptrer. Kilde: Erik Bakkevig, Sunnhordland Slekter.	Ottesen Orning, Erik "til Vatne" (I11428)
5479	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I24272)
5480	Erik Pedersen Juel var gift 3 ganger. Hans andre kone het Anne Sørensen og hans tredje kone var Dorthea Henriksdatter Rytter, datter av godseier Henrik Mogensen Rytter på Ytre Stangvik (i Møre og Romsdal). Man ser ikke bort fra at han også var gift en fjerde gang. I et notat, står det at han var gift - flere ganger - men navnet på konene er ikke oppgitt. Hvis det var tilfelle at Kirsten Eriksdatter Blix også var en av konene, er det trolig at hun var den nest siste i rekken. For i sitt ekteskap med Dorthea Rytter hadde Erik en datter Kirsten, f.1658. Det var jo en utbredt skikk å kalle en datter eller sønn i et nytt ekteskap opp etter den forrige avdøde ektefellen. En annen ting som tyder på at Dorthea var den siste kona, er at hun etter Eriks død i 1663 ble gift på nytt året etter med Jesper Lambertsen Balchenborg som hun fikk 5 barn med. Han var sønn av Sunndalspresten Lambert Tønnesen Balchenborg og svoger til salmedikeren Thomas Kingo. Erik Pedersen Gjul brukte Bakken, den største av Gyl-gårdene i Tingvoll. Han var bror av presten i bygda, Anders Pedersen, og etter alt å dømme må han ha vært en rikmann med mye jordegods og stort hushold.	Family: Erik Pedersen Juel, "Juul" / Kirsten Eriksdatter Blix, "Juel" (F1607)
5481	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I5734)
5482	Erik synes å ha blitt avsatt fra sitt embede i 1637.	Eriksen Blix, Erik (I5777)
5483	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I5734)
5484	Erik var dansk medkonge fra 1232, dansk enekonge fra 1241–1250. Hans regjeringstid var full av bitre kamper mellom Erik og brødrene hans, mest hertug Abel av Sønderjylland, som fikk Erik myrdet. Det var til stor irritasjon for hans to brødre, Abel og Kristoffer, som begge ønsket å få del i makten. Erik og Abel lå i krig i flere år, hvor Abel, som var hertug av Slesvig, fikk støtte av sine holsteinske svogre. I 1244 ble de forlikte til delta på et felles korstog mot Estland, men snart blusset kampen opp mellom dem igjen. For å finansiere disse kampene la Erik i 1249 skatt på hver plog, noe som var en rettferdig skatt ettersom antallet ploger sto i forhold til den dyrkede jorden. En penning var såpass lite beløp at alle kunne betale, men harde inndrivelse av skatten skaffet ham tilnavnet Plogpenning. Skatten var ikke særlig populær, og i 1249 måtte han flykte fra rasende bønder i Skåne som nektet å betale. I tillegg røk Erik også uklar med kirken og den mektige Hvide-slekten. På denne tiden var bispene meget offensive. I 1237 måtte Erik skaffe seg pavens brev mot de bisper som nektet å innsette prester som var utpekt av kongen i hans kirker. Erik var likevel en kirkens mann. For egen regning påbegynte han oppførelsen av Gråbrødre kloster i Roskilde, men krig og ufred forhindret ham i å fullføre arbeidet. Dronning Jutta nevnes som et vitne i et brev hvor kong Erik få måneder etter sin fars død uttalte et ønske om å få dø i Franciskanenes (gråbrødrenes) ordensdrakt og begraves i deres klosterkirke i Roskilde. I 1250 lykkes det for Erik å erobre størsteparten av Abels hertugdømme, Rendsburg, og de møttes hos Abel for å slutte forlik, etter megling av søsteren Sophie av Brandenburg. Under besøket, som fant sted på Sankt Laurentiis natt den 9. august 1250, ble Erik tatt til fange, og halshugget av en av Abels menn. Liket ble senket ned i Slien. Erikskrøniken, Sveriges eldste historiske kildeskrift, kritisert for sin politiske subjektivitet som drar ned troverdigheten, men er ellers en fargeglad skildring av en periode som var full av kongedrap og politiske intriger i de samtlige nordiske landene Norge, Danmark og Sverige. Blant annet beskriver krøniken kong Erik av Danmarks voldsomme død (utdrag i original tekst): Danmark thz fik digher skadha thz konung erik aff ringst han bleff swa jammerlika döder han var forradin aff sinom bröder Hans broder het hertugh abel han gaff sith rad ok vilia ther tell thz man honom nidh i slää sänkte Ve ward honom at han thz tenkte Fatighe fiskara hitto vpa hans liik hwar thz a grunden laa Ok fördot til landz i thera baat önkelika dödh ok illa waat Huar man honom förde eller baar ther brunno liwss ä hwar han war The gud nid aff hymelin sende oc the helgo ängla tände Gud hauer giort han swa säligh at han er i hymerike häligh Abel var tha konung en lithen riidh sidan vart han dräpin i strid han wart släghin i häll aff frisa Nw haffuer han i heluite engen lisa we er them swa jorderikis ödh... I 1258 ble hans jordiske levninger overført til St. Bendts kirke i Ringsted hvor han ble gravlagt. På hvelvingene over Eriks grav kan man se kalkmalerier med scener fra hans liv og død. Erik ble æret av folket som helgen.	Valdemarsen av Danmark, Erik (I3549)
5485	Erik var leilending på Bjerkenås. Han fikk ugreie med det militære for ikke å ha oppfylt den plikt til soldaterhold, som gården hadde sammen med flere i grenda.	Pedersen Bjerkenaas, Erik (I2421)
5486	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I17704)
5487	Erika complementeres for sit smukke bord og gode mad, du for god vin! L. Kj. C. og E.! Tak for sidst. Sov til toget gik, men siden ikke. Gik kl. 1/2 8 efter toilette og mad på skolen til 8.10, manuducerte fra 5-7 og talte siden sammen konktorer, en noget anstrængende dag, men det gik dog bra. Hanna kom vel hjem (?) idag. Hilsen fra os alle til eder alle, specielt Therese. Eders L. Venligste hilsener fra svigerinden.	Brinchmann, Jacob Ludvig Hoffmann (I33)
5488	Erika complementeres for sit smukke bord og gode mad, du for god vin! L. Kj. C. og E.! Tak for sidst. Sov til toget gik, men siden ikke. Gik kl. 1/2 8 efter toilette og mad på skolen til 8.10, manuducerte fra 5-7 og talte siden sammen konktorer, en noget anstrængende dag, men det gik dog bra. Hanna kom vel hjem (?) idag. Hilsen fra os alle til eder alle, specielt Therese. Eders L. Venligste hilsener fra svigerinden.	Family: Christopher Bernhoft Brinchmann / Erika Wilhelmine Hiorth, "Brinchmann" (F21)
5489	Erika måtte flykte med sine 6 barn da den 2.verdenskrigen gikk mot sin slutt, og Tyskland måtte trekke seg tilbake. Hun flyktet til Neustrelitz, hvor hun fikk lærerinnepost.	Hiorth, Erika Marie Normann "Lowag" (I1150)
5490	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I1097)
5491	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Berit Marie Sværen, "Reitan" (F15)
5492	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Berit Marie Sværen, "Reitan" (F15)
5493	Eriks uekte barn: Ole, f.1801. Berits uekte barn med Erik Joensen Hustøft): Joen, f.1807 d.1825. Druknet i Gaula ved Nyhushølen i Melhus. 2 hester strøk også med. Felles barn: 1. Marit, f.1809 d.1884. Gift 1829 med Jens Olsen Fossum (1804-1883). Bønder i Presthus. 2. Siri, f.1816 d.1879. Gift 1850 med Esten Sivertsen Solem (1826-1910). Bønder på Solum. 3. Ole, f.1824 d.1824, bare 5 timer etter fødselen.	Family: Erik Eriksen Presthus / Berit Jensdatter Hoff, "Presthus" (F5333)
5494	Erikstad søndre.	Olsen Houger, Botolf (Baatolf) "Randem" (I9328)
5495	Erkebiskop Olav og broren Ivar donerte i 1473 store deler av sitt jordegods, som bestod av en rekke gårder på Nordmøre, til Nidaros domkirke for en 30-årsperiode. Det skulle imidlertid kreve over 100 år og flere klager før det ble gitt tilbake. Først ved en herredagsdom i 1578 fikk Audun Torsteinsen Aspa endelig dom for at godset tilhørte slekten. Audun var sønn til Torstein Eriksen, og dattersønns sønn av erkebispen Olav Trondsons bror Iver Trondsen. Audun påberopte seg at - nu wor ther jnggenn nermeer odelszborne ther till - enn ham selv. Ved herredagen i Trondheim den 11. september 1578 ble Ivars oldebarn Audun Torsteinsson i Aspa tildømt hele godset som rette arving.	Torsteinsen på Veien (Veidholmen), Audun (I1966)
5496	Erkebiskop Olav og broren Ivar donerte i et brev datert 24.juni 1473, store deler av sitt jordegods, som bestod av en rekke gårder på Nordmøre, til St.Olavs domkirke på Nidaros for en 30-årsperiode etter erkebispens død. I diplomet ble det bestemt at godset ved utløpet av perioden på 30 år skulle tilbakeføres til de rette odelsmenn. Erkebispen døde i 1474. Det skulle imidlertid kreve over hundre år og flere klager før det ble gitt tilbake. Ved herredagen i Trondheim den 11.september 1578 ble Ivars oldebarn Audun Torsteinsson i Aspa tildømt hele godset som rette arving.	Trondsen, Olav (I9104)
5497	Erland sovnet inn på en benk på jernbanestasjonen i Trondheim. Han skulle til broren Alfred, som leide hus på et småbruk på veien fra Hell til Leksdalen (mot Selbu). På denne tiden bodde han hos datteren Ågot og hennes mann Karl Kristian Lorentzen. Utdrag fra Adresseavisen onsdag 22.desember 1943: Funnet død på en benk. I går ble en eldre mann funnet død på en benk utenfor jernbanestasjonen. Han ble brakt til sykehus. En antar at det dreier seg om slagtilfelle. Avdøde het Erland Sivertsen Skrogstad og var 87 år gammel. Fra dødsannonsen i Adresseavisen, 27.desember 1943: Vår kjære far, bestefar, oldefar og svigerfar snekkermester Erland Skrogstad døde plutselig den 21.ds 87 1/2 år gammel. Alfred Skrogstad. Hilmar og Ella Skrogstad. Helga f.Skrogstad og Einar Erlandsen. Sofie f.Skrogstad og Ole Sande. Aagot f.Skrogstad og Karl Lorentzen. Barnebarn. Barnebarnsbarn. Begravelsen foregår fra Lademoen kapell onsdag 29.ds. kl.14.	Sivertsen Skrogstad, Erland (I78)
5498	Erland var bonde, oppsitter og selveier (telling 1647) som eier av gården Vestre Røtnes. Han satt som eier av denne gården til ca.1654.	Andersen Røtnes, Erland (I15597)
5499	Erland, som har egen snekkerforretning og familie i Nedre Bakklandet 5 i Trondheim, har også gården Vangsmo i Klbæu. Sedvanlig bosted er nevnt som Trondheim i folketellingen i 1900. Her er han snekker og gårdbruker. I tillegg finner vi: Johanna Gerts, fattiglem, bortsat til forpleining af fattigvæsenet, født i Kristiansand i 1830. Randi Olsdatter, tjenestepike, født i Leinstranden i 1883. Jordbruksarbeideren Gunder, født 1852 i Selbu.	Sivertsen Skrogstad, Erland (I78)
5500	Erlig og velbyrdig Mand Peder Due til Maibierregaard.	Due, Peder (I7186)