Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 5,501 to 5,550 of 16,612
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 5501 | Erling Alvsson var lendmann fra 1261, og baron fra 1277. Han tilhørte den mektige Tanbergslekten med setegård på Tanberg (Tornberg) på Ringerike. Han var sønn av lendmannen Alv Erlingsson (eldre) og Ingeborg Bårdsdatter som var Skule Bårdssons søster. Faren deltok som en av Skules nærmeste i opprøret mot Håkon Håkonsson. Det forhindret likevel ikke at Erling slo seg opp som en av rikets mest innflytelsesrike lendmenn etter farens død. Erling deltok i Magnus Lagabøtes bryllup med Ingeborg Plovpenningsdatter, og den påfølgende kroningsseremonien i Bergen i 1261. I 1263 deltok han som en av de ledende lendmennene på Håkon Håkonssons skottetog. Han kjempet ved slaget ved Largs og var ved kong Håkons side da han døde på Orknøyene samme vinter. Sammen med lendmannen Andres Plytt førte Erling skipet med kongens lik tilbake til Bergen våren 1264. Det var likevel under Magnus Lagabøte han fremstår som mest innflytelsesrik, de to kan ha vært personlige venner. Han opptrer ved konges side i flere dokumenter og garanterte sættargjerden i Tønsberg på kongens side i 1277. Etter kong Magnus` død i 1280 var han en av baronene som uttøvde den kongelige antikirkelige politikken som gjorde at Eirik Magnusson fikk tilnavnet "Prestehater". I 1275 fikk Erling den lukrative sysselmannsstillingen i Borgarsyssel (tidligere del av Vingulmark, var fra 1200-tallet og ut middelalderen navn på det embetsdistriktet som ble bestyrt av sysselmannen i Borg (Sarpsborg) og tilsvarer dagens Østfold), og holdt hovedsakelig til i Sarpsborg i resten av sin levetid. Da kong Valdemar Birgersson av Sverige måtte flykte fra riket sitt i 1276, etter at broren, Magnus Birgersson (senere Ladulås) hadde gjort opprør, flyktet han til Sarpsborg og fikk Erlings beskyttelse. Senere deltok Erling sammen med sønnen, Alv Erlingsson (yngre) i forhandlingene mellom de to brødrene. Erling må ha hatt en sterk selvstendig stilling som sysselmann. Da han døde i 1283 arvet nemlig sønnen Alv stillingen hans som sysselmann i Borgarsyssel, noe som egentlig gikk imot rikets lovverk. | Alvsen på Tornberg, Erling (I4362)
|
| 5502 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Family: Living / Astrid Elisabeth Rode, "Nypan" (F9179)
|
| 5503 | Erling Rønneberg var en norsk motstandsmann og lokalpolitiker for Arbeiderpartiet som senere ble rådmann i Ski kommune. Av utdannelse var han lektor. Han kom til Ski kommune i 1950 som lektor på Sørmarka folkehøyskole, hvor han senere også ble rektor. Han var ordfører i Ski kommune fra 1958 til 1963. Fra 1964 ble han Ski kommunes første rådmann. Denne stillingen hadde han i 27 år og la i denne perioden fram i alt 21 179 saker til politisk behandling i formannskap og kommunestyre. Dette var en ekspansiv periode for Ski kommune, og innbyggertallet ble fordoblet. Som pensjonist brukte Rønneberg mye tid på lokalhistorisk arbeid, og han formidlet opplevelser fra 2. verdenskrig, hvor han deltok aktivt i motstandskampen, til ungdom i kommunen. For dette arbeidet fikk han Ski kommunes kulturpris i 1999. For sin innsats under andre verdenskrig ble Rønneberg tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren og den britiske King's Medal for Courage in the Cause of Freedom. Kilder: Erling Rønneberg, Aftenposten, 9. september 1983, s. 9. Georg Stub: Nekrolog i Aftenposten kultur 17. juli 2008 side 13. | Rønneberg, Erling (I14735)
|
| 5504 | Erling Skjalgsson var høvding, kalt Rygekongen. Erling Skjalgsson (trolig født en gang mellom 960 og 975, død 1027 eller 1028) var herse og lendmann. Han bosatt på den nordlige delen av Jæren, kanskje i dagens Sola kommune. Han er kun omtalt i et fåtall kilder, og ikke i noen skriftlige kilder fra hans egen samtid. Det kan være at noen av skaldekvadene om Erling Skjalgsson, er samtidige eller nær samtidige. Noen av kildene gir motstridende opplysninger. Hans far kalles Torolv Skjalg (skjalg betyr skjeløyd). Morens navn er ukjent. Ifølge den norsk-islandske sagatradisjonen tilhørte Erling Skjalgsson en av de fremste ættene på Vestlandet, med Horda-Kåre som stamfar (han skal ha vært Erlings oldefar). Men ellers har vi få opplysninger om Erlings forfedre. Også om Erlings far, Torolv Skjalg, finnes det bare rent sagnaktige beretninger. Han kan ha vært gift 2 ganger. Han hadde trolig datteren Ragnhild og kanskje også flere av de andre barna, i første ekteskap. Hvem som var Ragnhilds mor forteller ikke kildene noe om. Erling ektet kong Olav Trygvasons søster Astrid i 997 og fikk alt land mellom Sognefjorden og Lindesnes i len, mot å støtte kongen i kampen for kristendommen. Derimot avslo han, ifølge Snorre, å motta jarletittelen og ville bare kalles herse som sine fedre. Erling på Sola var en meget rik og som svoger til kong Olav Tryggvason var han blant Norges mektigste menn. Han skal ha hatt 30 treller ifølge Snorre. I skaldekvad kalles han - hordenes vokter (vorðr Horða) - og det må bety at hans makt ikke bare omfattet Rogaland, men også strakte seg lenger nord på Vestlandet, antakelig til Sogn. Kildene opplyser ikke hvem som var mor til Astrid, om hun var Olavs hel- eller halvsøster. Fagrskinna forteller at Erling hadde sønner, men oppgir ikke navnene. Snorre mente at Erling og Astrid hadde 6 barn. Fødselsårene for barna er ukjent. Barna som Heimskringla omtaler er: Aslak Erlingsson, som var gift med Sigrid eller Gunhild Sveinsdatter. Hun var datter av Ladejarlen Svein Håkonsson. Skjalg Erlingsson. Sigurd Erlingsson. Lodin Erlingsson. Tore Erlingsson. Ragnhild Erlingsdatter, som var gift med Torberg (Torgeir) Arneson. De hadde datteren Tora Torbergsdatter. Tora var kong Harald Hardrådes medhustru og var mor til kong Olav Kyrre. På denne måten nedstammet de senere norske kongene fra Erling Skjalgsson. Geirtrud Erlingsdatter, som var gift med Torbergs bror Arne, ble han stamfar til Bjarkøyætten (se for øvrig Arnmødlingætten). Hans mannsætt, sønnen Aslak og hans etterkommere, levde som mektige høvdinger på Sola i over 100 år etter hans død. Erling var blant annet morbror til Asbjørn Selsbane. Et senere tillegg til Fagrskinna (Arnmødlingatal) og Tåtten om Eindride og Erling, gir noen tilleggsopplysninger om Erling Skjalgssons familie som avviker fra eldre kilder, men de blir ikke regnet som pålitelige. Bosted? Fagrskinna viser ikke til noen geografisk plassering, men om han var Olav Tryggvasons lendmann for Østlandet har han nok da bodd der. Ågrip omtaler Erling i Olav Haraldssons styringstid, som Erling på (norrønt á) Sola, så han kan ha flyttet til Sola senere. Den legendariske Olavssagaen omtaler ham som Erling av (norrønt af) Sola. Preposisjonsbruken kan vise til usikkerhet om han faktisk bodde på Sola, eller om han bare eide Sola, som en setegård eller hovedgård. De fleste viser til at Erling bodde på Sola, og gjerne en gård nær Sola Ruinkirke. Andre viser til at Erling Skalgsson trolig bodde i Stavanger, kanskje på det som nå er Kongsgård. Grunnlaget for diskusjonen er blant annet teksten i Heimskringla om at Aslak Erlingson bodde øst på Sola. Noen mener at Sola kan ha vært et gammelt navn for hele Stavangerhalvøya, mens andre mener at Sola den gang var omtrent som i dag. Om Heimskringla her har noen historisk kildeverdi for en detaljerte stedsangivelse er også uvisst. Peder Clausson Friis (død 1614) har i sin oversettelse av Heimskringla, ved en anledning skrevet at Erling Skjalgsson var å treffe i byen. Teksten på gammelnorsk er - til bæjar - som en kan oversette både med byen eller bøen (garden). Om en har ment at Erling bodde i Stavanger er uvisst. Etter at Olav Tryggvason var blitt konge i Norge allierte han seg med Erling. Olav giftet sin søster Astrid til Erling. Etter Fagrskinna fikk Erling som ombud alt land som kong Olav kontrollerte på Østlandet. Ifølge Odd Snorresson fikk han som ombud området mellom Sognefjorden og Lindesnes. Hva som er rett kan vi ikke vite sikkert. Erling Skjalgsson fulgte kong Olav Trygvason til Vendland før slaget ved Svolder, der Olav Tryggvason ble drept. Erling Skjalgssons båt var imidlertid et stykke foran de øvrige og ble ikke med i slaget, som fant sted i år 999 eller 1000. Skalden Tord Kolbeinsson (som diktet om Eirik jarl) sier at Erling, som en av de få blant hersene, ikke støttet jarlestyret som oppstod etter kongens død. I slutten av denne perioden (frem til 1015) skal Erling likevel ha innledet et samarbeid med jarlene, og sønnen hans, Aslak, skal ha giftet seg med Svein jarls datter. Under jarlene styrte han sin landsdel uavhengig - Rygekonge - men inngikk etter Eirik jarls Englandsreise forlik med Svein jarl, og kjempet for ham mot Olav Haraldsson. I den legendariske Olavssagaen og i Fagerskinna omtales Erling Skjalgsson som lendermann, men at han ikke sto på god fot med ladejarlen Eirik Håkonsson. Det er ikke fortalt hvor han var lendermann. Lendermann var en vasalltittel for personer som hadde fått av kongen et område å administrere, herunder kreve opp skatter på vegne av kongen, hvor de kunne beholde en viss andel selv. Heimskringla forteller at Erling måtte dele den veitslen han hadde hatt under Olav Tryggvason med sønnen Aslak Erlingson, men heller ikke her oppgis det direkte hvor det var. Ordet veitsle eller gjesting brukes om retten til fritt underhold i det distrikt hvor de oppholdt seg på reise. Varighet og antall følgesveiner var fastslått ved lov eller sedvane. Etter et skaldekvad av Tord Kolbeinsson var Erling herse i denne perioden. At Erling var herse betydde at han var en slags høvding. Hersene nevnes ikke i lovene, så det er ikke noe en ble utnevnt til, eller en person med lovfestede rettigheter eller plikter. Trolig ble ordet herse brukt om mektige personer, og ikke knyttet til et ombud. Erling skal ha kjempet for Svein jarl mot Olav Haraldsson ved Nesjar våren 1016. Selv om noen av sagaene hevder det, ser det ikke ut til at Erling kjempet på Svein jarls side mot Olav Haraldsson i slaget ved Nesjar. Iallfall nevnes han ikke i Sigvat skalds utførlige kvad om begivenheten, der det tvert imot sies om Svein at han hadde lite mannskap med i slaget. Det hadde neppe vært tilfellet hvis Erling hadde deltatt. Etter nederlaget forlikte Erling seg med kong Olav og beholdt sin mektige stilling på Vestlandet, nå som kongens lendmann. Tross forliket kom han aldri i noe godt forhold til Olav Haraldsson, og etter drapet på Erlings slektning Asbjørn Selsbane ble de personlige fiender. Etter 1015/16 stod Olav Haraldssons kongedømme relativt sterkt, og Erling har åpenbart beholdt sin posisjon og i noen grad samarbeidet med den nye kongen. Samtidig har Olav forsøkt å svekke Erlings dominerende stilling vestpå, og i den forbindelse støttet seg på Erlings 3-menning, Aslak Fitjaskalle. Sagaene forteller så om en omfattende konflikt mellom Erlings nordnorske søstersønn, Asbjørn Selsbane, og kong Olav i begynnelsen av 1020-årene. Denne konflikten involverte også Erling, og rundt midten av 1020-årene, som en av de første, brøt han med kong Olav og søkte isteden tilknytning til kong Knud i England. Erlings spesielle form for trellehold – det at han la forholdene til rette for at trellene ved eget arbeid skulle kunne kjøpe seg fri – er en del av sagaberetningen om Selsbane-konflikten, og et viktig punkt i intrigen. Samtidig merker vi innflytelse fra sene islandske forhold i det som sies. Derfor må det bli et åpent spørsmål, som påpekt av Halvdan Koht, hvorvidt beretningen om Erlings treller overhodet er troverdig som sosial beskrivelse. I 1027 sluttet Erling seg til danekongen Knud den mektige og sendte sine 2 sønner til England. Knut den store skal ha gitt penger til norske stormenn, også til Erling Skjalgsson, for å støtte ham mot Olav Haraldsson. Ifølge Heimskringla skal Erling ha reist til England for å få Knut den stores støtte mot Olav. Det er ingen kilder som bekrefter en slik reise eller et slikt møte. Det er derfor uvisst om det var Knut eller de norske stormennene som tok initiativet. I 1027 eller 1028 var det et slag mellom den mektige Erling Skjalgsson og kong Olav Haraldsson og Aslak Fitjaskalle. Noen angir tidspunktet for slaget til 1027, og andre til 1028. Claus Krag mente med grunnlag i kronologien til Theodoricus monachus at det trolig var før Knut den store kom til Norge i 1028 og ble konge. Om Heimskringlas kronologi er rett må Olav Haraldsson ha kommet tilbake til Norge etter først å ha flyktet fra Knut den store, og så forlate landet enda en gang. Heimskringla forteller at slaget sto Sankt Thomasdag – 21.desember - men det er ikke andre kilder som bekrefter det. Det er også uenighet om hvor slaget sto. Theodoricus monachus mente det kom til slag i Tungenes. Den legendariske Olavssagaen plasserer det i Soknasundet. Heimskringla mente det var innenfor Bokn. Plasseringen til Soknasundet kan være en sammenblanding med slaget i Soknasund i 1033 mellom Svein Knutsson og tronkreveren Trygve Olavsson. Grunnlaget for uenigheten om det var Bokn eller Tungenes, kan være de litt tvetydige strofene til Sigvatr Þórðarson i Flokkr om Erlingr Skjalgsson. De aktuelle delene av versene oversetter Finnur Jonsson som - der var en hard kamp utenfor Tungenes (vers 2) - Erlings hele mannskap var falt ved Bokn-øyas kyst; den unge kongen ryddet skipet nord for Tungenes (vers 3) - og - etter kampen her ved Utstein (vers 5). Både Tungenes, Bokn og Utstein er nevnt. Så vi har neppe grunnlag til å si mer enn at slaget sto et sted i ytre deler av Boknafjorden. Theodoricus monachus mente at det var et sjøslag Finnur Jonssons oversettelse av Sigvatr Þórðarsons kvad tilsier også at det skjedde til sjøs. Kåre Flokenes oversetter kvadet som at slaget skjedde på en strand: Erlings samla mannskap var falle på stranda ved Bokn. Fagrskinna og Ågrip forteller at da slaget var over, hadde Erling mistet alle mennene sine. Etter at Erling hadde lagt ned våpnene, sprang Aslak Fitjaskalle frem og drepte Erling med øksen sin. Kongen skal da ha sagt: Nå hogg du Norge ut av hånden min, og siktet til at Erling var så viktig at drapet kom til å koste ham tronen. Theodoricus monachus forteller bare at drapet skjedde mot kongens vilje, slik at det er mulig at replikken er dikting. Erlings eldste sønn Aslak og hans etterslekt satt siden på Sola, men ser ikke ut til å ha opptrådt spesielt aktivt i norsk politikk. Slektens sosiale posisjon må de likevel ha opprettholdt, siden Aslaks sønn ble gift med en datter av den danske kongen Svend Estridssøn. Erlings datter Ragnhild ble gift med Torberg Arnesson på Giske. De to siste hadde datteren Tora, Harald Hardrådes medhustru. Om minnesteinen: Den er vanskelig å tolke siden steinen har stått ute og blitt nedbrutt i mange hundre år. Den tolkningen som en i dag viser til, er den Aslak Liestøl la fram i 1953. Liestøl har ikke kunnet lese hele teksten og har ekstrapolert noe. Hans tolkning av teksten er at en prest ved navn Alfgeir reiste et steinkors til minne om Erling Skjalgsson, med følgende tekst: ALFKAIR BRISTR RAISTI STAIN ÞINA AFT ARLIK TROTIN SIN IS AIN UAS UR ARNI UILTR IS HAN BARIÞISK UIÞ OLAIF. Alfgeir prest reiste denne steinen etter Erling, sin herre, som ensom ble sveket av aren, da han sloss med Olav. Korset regnes av enkelte som Norges eldste rikshistoriske monument. Det stod fram til 1864 i Kongsgata 46 ved Breiavatnet. Kongsgata var hovedinnfartsveien fra Jæren til Stavanger. I dag står korset i vestibylen til Stavanger Museum. Liestøl har ikke tolket hele teksten, og det er også deler av tolkingen han er usikker på. Det kan derfor komme andre tolkningsforslag. Liestøl mente at korset sto i Steglebakken fordi det da sto nær veien. Andre anfører også at det var for at flest mulig skulle se det når de kom til Stavanger. En har ved diskusjonen om alderen på Stavanger argumentert med at en neppe hadde plassert et slikt kors utenfor allfarvei. En har også argumentert med at om Stavanger hadde vært et tettsted eller handelssted, ville det være mer naturlig å plassere korset slik at også sjøfarende kunne se korset. En kopi er reist i Solakrossen på en haug bak Sola kulturhus. Mens de øvrige kongesagaene så vidt nevner Erling Skjalgsson bruker Snorre Sturlason mye plass på ham. Han tegner på 1200-tallet, i sin bok Heimskringla, et svært positivt bilde av Erling Skjalgsson på tross av at han var motstander til Olav Haraldson. Grunnen kan være at Erlings etterkommere ble inngift i kongefamilien, og den positive omtalen kan derfor være en del av hans oppdrag. Snorre skriver blant annet i Olav Tryggvasons saga i Heimskringla at Erling Skjalgsson hadde mange gode frender, og var mektig og gavmild. Erling skal ha blitt døpt før bryllupet med Astrid en gang etter 995. Etter bryllupet forteller Heimskringa at Olav ga jarletittelen til Erling, men han avslo. Om det faktisk var slik, eller om det bare er Snorres bortforklaring på at han ikke var jarl er uvisst. Det er heller ikke andre kilder som bekrefter at han var herse på denne tiden. Snorre skriver at han var kristen og løslot treller. Han skal alltid ha hatt 90 frie menn eller flere med ham. I møte med jarlene hadde han 200 mann eller flere med ham. Han eide store krigsskip med 30 rom. Hvor mye Snorre diktet og hvor mye han hadde kildebelegg for er uvisst. Torgrim Titlestad har i sine bøker i stor grad lagt til grunn Snorres oppfatninger av Erling Skjalgsson. Med grunnlag i Snorre mener han at Erling var forsvarer av det tradisjonelle norske, desentralisert struktur med små uavhengige kongedømmer og et tingsystem. Mot dette var først og fremst Olav den hellige, som kjempet for et sentralisert norske monarkiet. Titlestad skriver selv at en del av stoffet i hans biografi - Konge mellom jarlar - har fått en spekulativ karakter. Erling Skjalgsson er for mange kjent fra Bjørnstjerne Bjørnsons dikt fra 1861; Olav Trygvason. Her gjengis første vers: Brede seil over Nordsjø går; høyt på skansen i morgnen står Erling Skjalgsson fra Sole, - speider over hav mot Danmark: Kommer ikke Olav Trygvason? Ellers har Per Sivle skrevet et Erlingsdikt i 1893-1894. Torgrim Titlestad har i boka - Vikingkongen - laget en oppdiktet fortelling om hvordan Erlings liv kan ha vært. Litteratur: Anders Bærheim: Minnekorset sto på Steglebakken, nå bør det under tak i Museet, Stavangeren, 18.januar 1958. Om Steglebakken og minnekorset, Christianiaposten, 29.april 1862. Anton Espeland: Ætti Skjalg. Den gamle ætti på Sola. Rogaland Historielag Årshefte 1930, side 3-8. Marius Skadsem: Ætti Skjalg. Rogaland Historielag Årshefte 1939, side 33-36. Bendix Christian de Fine: Stavanger amptes udførlige beskrivelse. Utgave ved Per Thorson, Stavanger, 1987. Manuset er fra 1745. Kr. Harestad: Erling Skjalgsson i Stavanger, Stavanger Aftenblad innlegg datert 4.juni 1968. Egil Henriksen: Runekorset på Stavanger Museum, Stavanger Museums årbok (1996). N.J. Hjelmesæth: Erling Skjalgssons langskipstuft? Rogaland Historielag Årshefte 1930, side 78-80. Claus Krag: Erling Skjalgsson i: Norsk biografisk leksikon. 2. utg. 2000. Jan Hendrich Lexow: Omkring Erling Skjalgssons minnekors. Frá haug ok heiðni nummer 1, side 9-11, 1992. Jan Hendrich Lexow: Uriktigt om Domkirken, Stavanger Aftenblad, 11.mai 1992 Kristian Lexow: Erling Skjalgsson var fra Stavanger, Stavanger Aftenblad, 17.februar 1998. Arnvid Lillehammer: Rapport om forprosjektet mellomalderbyen Stavanger. Spørsmål om grunnlegginga av Stavanger by. Arkeologisk Museum i Stavanger, 2000. Aslak Liestøl: Runekrossen i Muséparken i Stavanger, Stavanger Museums årbok 1953. Carl J. S. Marstrander: Runekorset i Museparken i Stavanger. Stavanger Museums årbok 1945. Joh. B. Mikalson: Erling Skjalgssons bygård, Stavanger Aftenblad, 20.juni 1962. Finn Rømcke: Erling Skjalgsson var fra Stavanger, Stavanger Aftenblad, 29.april 1992. Marius Skadsem: Ætta til Erling Skjalgsson. Lagnaden 1941, side 21-23. Lagnaden 1942, side 143-146. Helge Sørheim: Sentalsted, tettsted, knutepunkt, by Avhandling for dr. philos grad, Universitetet i Bergen, 2010. Torgrim Titlestad: Stavanger 1000 år i august 2000, Stavanger Aftenblad, Stavanger, 10.februar 1999 Torgrim Titlestad: Erling Skjalgsson – Rygenes Konge, Erling Skjalgssonselskapet, 2000. Torgrim Titlestad: Vikingkongen, Erling Skjalgssonselskapet, 2002. Torgrim Titlestad: Erling Skjalgsson i norsk historie, Erling Skjalgssonselskapet 2006. Rasmus Tveteraas: Erling Skjalgsson, 1934. Arthur Tønnesen: Erling Skjalgsson og Sola, Stavanger Aftenblad innlegg datert 13.juni 1968. Alf Ådnøy: Ingen vet stedet for drapet på Erling Skjalgsson, Stavanger Aftenblad, 13.oktober 1956. | Skjalgsen på Sole, Erling (I3577)
|
| 5505 | Erling Steinvegg utga seg for å være sønn av Magnus Erlingsen. Etter å ha båret jernbyrd (bevise ved å bære glødene metall et bestemt antall skritt uten å vise smerte) ble han hyllet av baglerne som konge i Viken 1204. Overfalt Nidaros i 1206, og døde i Tunsberg. Sønnen Siggurd Ribbung (1204-1226) ble i 1219 valgt til konge av ribbungene (Østlandet). | Magnussen, Erling (I4835)
|
| 5506 | Erling Vidkunnsson var sin samtids mest ættstore og godsrike mann i Norge. I årene 1323–31 ledet han det norske riksstyret med kongelig myndighet og tittel som drottsete. Gjennom farfaren Erling Vidkunnsson i Bjarkøy kunne Erling føre sin ætt tilbake til arnmødlingene. Etter farbroren Bjarne Erlingsson arvet Erling det meste av det omfattende Bjarkøy-Giske-godset. Kildene er uklare på hvem Bjarne Erlingsson testamenterte Setegården Giske til. Det kan ha vært hans sønnedatter Kristine, eller til sønnekonen Kristine Toresdatter (som også var søster av Erlings hustru), slik at Erling først overtok Giske etter hennes død, trolig omkring 1340. Datter til Nikolaus Pålsson, Margaretha Nikolausdatter, var blitt gift med Bjarne Erlingsson. Han var fra Bjarkøy i Nord-Norge. Margaretha og Bjarne var fjerne slektninger, ettersom han gjennom et kvinneledd stammet fra Arne Arnesson. Bjarne fikk etterhvert en svært framtredende plass i riksstyret. I 1277 ble han sammen med de andre lendmennene tildelt tittelen baron. Fra 1280 og utover var han også formann i formynderstyret til den unge kong Eirik. Dette gjorde han til rikets mektigste mann. Det var særlig to ting som opptok Bjarne. Det ene var å redusere makten til de katolske biskopene. Det andre var å fri Norge fra det strupetaket de tyske Hansa-kjøpmennene holdt på å få. Når det gjaldt biskopene var det særlig den griske pengeutsugingen den katolske kirken sto for det ble kjempet mot. I denne kampen tok kirken til motaksjoner som bannlysing og interdikt, samtidig som de søkte hjelp hos sine internasjonale brødreorganisasjoner. Her møtte altså Bjarne en motstander som hadde sin styrke i organisasjon. Kampen mot Hansa-kjøpmennene gikk utpå å begrense den økonomiske utsugingen de sto for. Også her møtte Bjarne en sterk motstander som hadde en godt utbygd organisasjon. Dette gjorde Hansa-byene i stand til å treffe tiltak mot norsk krigsførsel som utførselsforbud, prispolitikk og andre økonomiske maktmidler. Margaretha Nikolausdatter døde i 1307 og Bjarne Erlingsson i 1313. De hadde ett eneste barn, sønnen Anders Bjarnesson, som var død før dem. Giske gikk dermed i arv til hans datter Kristin Andersdatter. Hun eide bare Giske i kort tid. Hun var barnløs og trolig ugift ved sin død. Den neste eieren ble Erling Vidkunsson, brorsønn av Bjarne Erlingsson. Han ble gift med Elin, datter av baron Tore Håkonsson. Erling oppnådde, som de tidligere eierne, en framtredene plass i riksstyringen. Erling hadde en sønn, Bjarne Erlingsson, etterhvert ridder, riksråd og sysselmann i Jemtland. Omkring denne tiden, førstehalvdel av 1300-tallet, sto riddervesnet i full blomst i Mellom- og Sør-Europa. I Nord-Europa var det også riddere, men færre i antall og med dårligere økonomi som fordret enklere utstyr. Dessuten var det mindre mulighet til å øve seg opp i turneringer, rytterkrig og tvekamper. I 1339 var en veltrent tysk ridder kommet til Sverige, og der seiret han over alle sine svenske medtevlere i en turnering. Men da han møtte Bjarne Erlingsson fant han sin overmann.Den svensk-norske kongen, Magnus 2 Eriksson, ble så oppglødd av seieren at han gav Bjarne sin slektning Rikitsa til kone. Bjarne Erlingsson skulle med dette ha vilkår til å nå de høyeste stillingene i Norge, men døde forholdsvis ung. Han etterlot seg heller ingen barn. Dermed gikk Giske videre til Erlings datter Ingebjørg, gift med Sigurd Havtorsson. Erlings mor var av Ståreimsætten fra Nordfjord, i slekt med kongehuset og de østnorske Tornberg-mennene (Erling Alvsson og Alv Erlingsson). Etter henne var Erling odelsmann til Ståreim med tilliggende gods og trolig også noe av Tornberg-ættens tidligere jord. Gjennom sin hustru fikk han tilgang til hennes arvelodd i farens jord på Østlandet og Orknøyene, senere også arven etter søsteren Kristine og brorsønnen Stig Håkonsson. I tillegg skaffet Erling seg ny jord gjennom kjøp og andre transaksjoner. Samlet er det anslått at jordeiendommene hans utgjorde minst 7 prosent av alt adelsgods i Norge. Det gjorde ham til landets uten sammenligning største private godseier. Erling Vidkunnsson opptrådte siste kjente gang som riksråd da han på Båhus 1353 var garantist og medbesegler ved kongens omskifting av dronning Blancas morgengavelen. Samme år døde trolig sønnen Bjarne, for det var etter hans bønn på dødsleiet at Erling januar 1354 skjenket Giske til datteren Ingebjørg. Under 1355 melder en islandsk annal at Erling selv gikk bort etter et liv som hadde ført ham til uvanlig rikdom og en høyere offentlig posisjon en noen annen norsk adelsmann i samtiden. | Vidkunsen på Bjarkøy, Erling "på Giske" (I3619)
|
| 5507 | Erna Lorentzen fortalte at når Martin kom på besøk til Hommelvik, så hendte det at han lå under frukttrærne i hagen, og plukket frukt og bær for å ha med seg hjem. Han pleide å bake brød for dem mens han var der, og Erna fortalte at hun var imponert over hvordan han bakte et brød med hver hånd. Når han reiste hjem fikk han skråtobakk av svogeren Oskar, og noen kroner i reisepenger. | Hugaas, Martin Karelius (I1157)
|
| 5508 | Erna skriver til sin tante Ruth i Chicago den 23.august 1936: Kjære tante Ruth! Nu har Mor skrevet om alt så jeg har ikke så meget å skrive om. Hvordan er det med dere, dere er vel friske. Ja nu er det ikke lenge til dere kommer, håber tiden går hurtig å at alle får være friske. Far har nu lagt en tid for gikt men vi får håbe han blir frisk å får komme åp snart igjen. Rigmor Randi og jeg skal reise en tur til Bergen i neste uke du vet billeten går ut den 6te januar å da må jeg passe anledningen. Jeg fikk en pakke fra Gusta i forige uke, der var alt det jeg trengte til reisen, 3 par sko et par strømper en strømpeholder forklæ å to bokser, en badedrakt å en badehette å en veske. Jeg gleder mig til vi skal reise til Bergen, Mor har skrevet til fru Berg å vi skulde få ligge der. Torsdag er første gangen Far ikke henter pengene sine selv, pappa skal gå å hendte den for ham å da skal han være her en stund å hjelpe Far med forskjellig. Hvordan likte du bildene, å hvordan synes du han ser ut, han er hos far vær dag om eftermiddagen. Håkon er her nu å, han sitter bare å gjør narr av mig. Han ber mig hilse. Ja nu har jeg ikke mere å skrive om denne gang. Hilsen fra Erna. Jeg skal hilse fra mor å far. | Family: Oskar (Oscar) Lorentzen / Klara (Clara) Hugaas, "Lorentzen" (F13)
|
| 5509 | Erna skriver til sin tante Ruth i Chicago den 23.august 1936: Kjære tante Ruth! Nu har Mor skrevet om alt så jeg har ikke så meget å skrive om. Hvordan er det med dere, dere er vel friske. Ja nu er det ikke lenge til dere kommer, håber tiden går hurtig å at alle får være friske. Far har nu lagt en tid for gikt men vi får håbe han blir frisk å får komme åp snart igjen. Rigmor Randi og jeg skal reise en tur til Bergen i neste uke du vet billeten går ut den 6te januar å da må jeg passe anledningen. Jeg fikk en pakke fra Gusta i forige uke, der var alt det jeg trengte til reisen, 3 par sko et par strømper en strømpeholder forklæ å to bokser, en badedrakt å en badehette å en veske. Jeg gleder mig til vi skal reise til Bergen, Mor har skrevet til fru Berg å vi skulde få ligge der. Torsdag er første gangen Far ikke henter pengene sine selv, pappa skal gå å hendte den for ham å da skal han være her en stund å hjelpe Far med forskjellig. Hvordan likte du bildene, å hvordan synes du han ser ut, han er hos far vær dag om eftermiddagen. Håkon er her nu å, han sitter bare å gjør narr av mig. Han ber mig hilse. Ja nu har jeg ikke mere å skrive om denne gang. Hilsen fra Erna. Jeg skal hilse fra mor å far. | Lorentzen, Erna "Søgård" / "Berg" (I730)
|
| 5510 | Ernest T. Stavens was born May 28, 1909 in Newburgh Township, son of the late Thorval and Emma (Hove) Stavens. He was baptized and confirmed in Little Forks Lutheran Church. He attended rural school in Newburgh Township and grew to manhood in the Hatton area. He married Josephine (Thirud) of Hatton, October 8, 1939 at Little Forks Lutheran Church, rural Hatton. After their marriage the couple farmed in Newburgh Township until his retirement in 1972 when they moved into Hatton city to live. Stavens was a member of the Goose River congregation and was active in the church activities, serving as a church officer too. He died December 29 at St. Luke’s Hospital, Fargo. Surviving are his wife, Josephine at Hatton; a son James at Fort Worth, Texas; a daughter, Mrs. Paul (Nancy) Linnell at West Fargo, and four grandchildren. Also surviving are five brothers; Gilman, Edwin, Earl and Thorval and Arthur, all at Hatton, and six sisters: Mrs. Elmer (Ruth) Ovrid at Seattle; Mrs. Gilbert (Lillia) Groth of Hatton; Mrs. Lyle (Hannah) Kringlie, Grand Forks,; Mrs. Jack (Emma) Riley of St. Helens, Oregon; Mrs. Parnell (Elsie) Hovland of St. Helens, Oregon; and Mrs. Rosemary Peterson, Emerado. He was preceded in death by a son Philip and an infant daughter and sister, Mrs. Fred (Esther) Liljenberg. Funeral services were held Wednesday, January 2 at 2 o’clock at Goose River Lutheran Church, rural Hatton with Pastor Jeff Franko officiating. Organist was Mrs. T.J. Thompson. Soloist, Mrs. George Berg Jr., sang Prayer Perfect and Precious Lord, Take My Hand. Honorary pallbearers were all neighbors and friends. Casketbearers were Gilbert Groth Jr., Lynn Groth, Marlow Stavens, Mark Stavens, Robert Stavens and Gary Boe. Committal services were conducted in the church. Arrangements were by Arnett Funeral Home, Hatton. Source: Hatton Free Press, Jan. 10, 1980, via John Bye, Contributor, Find a Grave. Family links: Parents: Thorval Bertenius Stavens (1882 - 1951). Emma Rosellen Hove Stavens (1885 - 1915). Spouse: Josephine Oline Thirud Stavens (1912 - 2015). Children: Philip Charles Stavens (1945 - 1952). Sibling: Ernest Theodore Stavens (1909 - 1979). Rosemary Stavens Peterson (1934 - 2014). | Stavens, Ernest Theodore (I15046)
|
| 5511 | Erthenburg | av Sachsen, Magnus "Billung" (I3513)
|
| 5512 | Esbjug, Nordsinni.18.desember 1527, Fluberg Prestegård (skifte). | Esbjug, Endre (Eindride) (I9406)
|
| 5513 | Esico av Ballenstedt regnes som stamfar til Askanierne, dvs det eldste kjente medlemmet av denne slekten. Det vites lite om han, men han skal ha vært greve av Schwabengau og Harzgau med sete i Ballenstedt. Nevnt som greve av Schwabengaues, Harzgaues, Hardagaues, av Nordthüringgaues og Gau Serimunt, såvel som namsmann (tysk: Vogt) av Hagenrode (ved Alexisbad) og Nienburg. Som hans far regnes Adalbert 1 av Ballenstedt, men noen bevis finnes ikke. Det regnes med at han arvet eiendommene av Odo 1, markgreve av Sachsen Ostmark, som muligens var hans bestefar. Escio døde trolig i 1060. Barn: Otto, Adalbert 2 og Adelheid. | av Ballenstädt, Eisicho (Esiko) (I3504)
|
| 5514 | Esten 6 aar. | Olsen Krigsvold, Esten (I1476)
|
| 5515 | Esten og Berit kom fra Støren til Reinås i Åsen etter at Esten hadde fått skjøte på Reinås fra kaptein Johan von Motzfeldt for 700 riksdaler 28.februar 1765. Ved arveskiftet etter Esten i 1780 ble gården utlagt til arvingene. | Olsen Bonæsvold, Esten "Reinaas" (I6405)
|
| 5516 | Estens andre ekteskap. | Family: Esten Arnesen Estenstad / Kari Pedersdatter Vollan (F5081)
|
| 5517 | Estens første ekteskap. | Family: Esten Arnesen Estenstad / Marit Simonsdatter Hovin (F5080)
|
| 5518 | Esztergom, Komarom-Esztergom. | av Ungarn, Bela "Bela 1" (I3732)
|
| 5519 | Et 4 siders langt brev går fra Hommelvik til Chicago i begynnelsen av august 1932. Ruth og Einar har nettopp giftet seg i Chicago 24.juli. Mandag den 1te August 1932 Kjæreste Rutha og Einar! Nu maa jeg takke for eders siste brev som vi motok fredags kveld den 29de og da har jeg netop sent brev til eder. Lørdags kveld kom Jan, Vera og Elsa utover en tur og sat og pratet en god stund, de var en hyggelig mand, og han bad mig bare være rolig for dig, Ruth for han forsikret at du har faat en god støtte i Einar, han sa at Einar var en kjæk og snild mand, og nu Rutha maa du bare være glad og lykkelig for at du har faat en god mand og du maa være snild og taalmodig mot ham, for som du nu vet saa har han nu bare dig at ha hygge av, Kjære vær snild og lykkelig begge to, gud velsigne eder. Jeg og Far bestemte os paa at sende dig den Sofaputen jeg fik hos Nikka, men naar vi nu har sovet paa den tanke, saa kom vi til de resultat at vi synes den kan ligge rolig her til du kommer hjem saa skal du ha den, saa reiste Far til byen idag, og kom nu netop hjem ijen og har da været hos Gulsmed Morken og kjøbt eder hver sin spiseskje saa i faar begynde med, og saa har han hvert indom hos Paulsen og kjøbt pent træk til Puten som vi skal trække utenpaa den saa den skal være like pen til du kommer hjem, Far siger at de skal være rynket kappe paa trækket, Vera skal sy det, nu maa dere ikke forsmaa denne lille Erindring om eders store dag, ja og nu skal jeg sige dig Ruth, at du nu herefter er skyldfri med Far han siger at du skal ikke føle dig som at du skylder ham noe mere, og dertil maa vi takke for alt de du har sendt og hjulpet os med, saa nu maa du bare se til at hjelpe dig selv og forsøk at spare lidt til eders tur hjemover "du vet vi venter", og du spørger mig om du er skyldig noget hos Frk Melby med de er du ikke, ikke en øre, foresten har hun nu sluttet - Concurs - og nogen anden gjeld vet ikke jeg om andet end som du vet hos Arntzen og de er som du vet Kr 50.00, jeg var jo ind der og betalte renter ja dette maa du ikke tenke paa vi skal da ialfald passe de, ogsaa snakker du om Clara om Klær, du for sende lidt som du kan baade Kirsten og jeg synes at vi maa kjøbe færdige Kjoler da de blir likesaa billig som at kjøbe tøi Kaabe maa vi ogsaa kjøbe færdig da de blir baade billigere og penere, hun skal faa sko hos Ragnar, og di andre vil ogsaa hjelpe til med lidt til hende, jeg tenker at skaffe til lit til maten kjøt og Colonial saa vi skal da ordne de saa godt vi kan, Sverre begynder nu og bli urolig, han tror at alt blir forsent, Confirmation skal være den 5te oktober og de er endnu god tid, nu sitter Reidar her og snaker Poletik med far saa jeg blir saa forstyrret at at jeg maa vist slutte en stund nu skal han paa St og hente en stor kande med tjeræ til far, for nu skal Sverre hit og smøre take til en forandring, Hos Sverre er alt bra dem er friske og alle ongene ser saa friske ut, Erna er den tynneste af dem alle, men hun blir saa lang, sist i denne maaned reiser vi til Aasta en tur og skal være nogle dage, Ellen er fremdeles hos Aasta jeg er saa glad for hver dag hun er der, jeg vilde bare ønske at hun kunne faa være der ivinter saa hun kunne faa de lidt godt, hun er saa snild hos Aasta men saa er da Aasta snild med hende ogsaa, Ellen spør Aasta og Aune om dem aldrig brukker og kjækle, hun synes vist at de er rart at dem er forlikte, der er ongene friske og kjække, jeg sente pakke inover idag med Rabarbra og lidt Blomster og en plate Chokolade til ongene - Klara legger til i margen: fotografiene fra Lisbetsæter skal Kirsten sende jeg har ikke faat nogen Kirsten og Gusta er nu inne hos Petra skal ogsaa til Aasta en tur, jeg ser af dit brev at du sender pakke til mig ijen, ja du vet at de er bra for mig men jeg er ræd for at de blir saa kosbart for dig saa nu maa du slutte at sende noe mere, Nu maa du Einar ha tusind tak for dit kjære brev som vi motog, de var et brev som gjorde saa inderlig godt tak skal du ha, for at du er snild med Rutha - vor - ja unskyld mig nu er hun jo din og ikke vor lenger, enskjønt hun var jo de beste vi havde, hun var jo den yngste, og kjælebarnet vort, ja tak da for alt du gjør mot hende, lever jeg til dere kommer hjem skal jeg gjengjelde dig min kjære Einar, jeg mistet min kjære Arthur og nu for du være i hans plats i mit hjerte ja lev nu vel begge to og ha de nu godt far reiser herfra torsdag i næste uke altsaa den 11te August og han lovet at ringe dere op først han kom frem, saa dere for da høre fra os til Laura skal jeg skrive først jeg kommer mig til byen saa jeg faar i Adresse til Olaf og Karen, hvis du træffer hende saa hils fra os, kjærligst hilset dere to fra mor, far og Erna lille Marion gratulerer og ønsker eder hjemme snart, hun sitter og venter (anmerkning: Marion var dukken til Ruth) - Erna legger til i margen: En kjærlig hilsen fra Erna hils onkel Einar og dig | Family: Oskar (Oscar) Lorentzen / Klara (Clara) Hugaas, "Lorentzen" (F13)
|
| 5520 | Et 4 siders langt brev går fra Hommelvik til Chicago i begynnelsen av august 1932. Ruth og Einar har nettopp giftet seg i Chicago 24.juli. Mandag den 1te August 1932 Kjæreste Rutha og Einar! Nu maa jeg takke for eders siste brev som vi motok fredags kveld den 29de og da har jeg netop sent brev til eder. Lørdags kveld kom Jan, Vera og Elsa utover en tur og sat og pratet en god stund, de var en hyggelig mand, og han bad mig bare være rolig for dig, Ruth for han forsikret at du har faat en god støtte i Einar, han sa at Einar var en kjæk og snild mand, og nu Rutha maa du bare være glad og lykkelig for at du har faat en god mand og du maa være snild og taalmodig mot ham, for som du nu vet saa har han nu bare dig at ha hygge av, Kjære vær snild og lykkelig begge to, gud velsigne eder. Jeg og Far bestemte os paa at sende dig den Sofaputen jeg fik hos Nikka, men naar vi nu har sovet paa den tanke, saa kom vi til de resultat at vi synes den kan ligge rolig her til du kommer hjem saa skal du ha den, saa reiste Far til byen idag, og kom nu netop hjem ijen og har da været hos Gulsmed Morken og kjøbt eder hver sin spiseskje saa i faar begynde med, og saa har han hvert indom hos Paulsen og kjøbt pent træk til Puten som vi skal trække utenpaa den saa den skal være like pen til du kommer hjem, Far siger at de skal være rynket kappe paa trækket, Vera skal sy det, nu maa dere ikke forsmaa denne lille Erindring om eders store dag, ja og nu skal jeg sige dig Ruth, at du nu herefter er skyldfri med Far han siger at du skal ikke føle dig som at du skylder ham noe mere, og dertil maa vi takke for alt de du har sendt og hjulpet os med, saa nu maa du bare se til at hjelpe dig selv og forsøk at spare lidt til eders tur hjemover "du vet vi venter", og du spørger mig om du er skyldig noget hos Frk Melby med de er du ikke, ikke en øre, foresten har hun nu sluttet - Concurs - og nogen anden gjeld vet ikke jeg om andet end som du vet hos Arntzen og de er som du vet Kr 50.00, jeg var jo ind der og betalte renter ja dette maa du ikke tenke paa vi skal da ialfald passe de, ogsaa snakker du om Clara om Klær, du for sende lidt som du kan baade Kirsten og jeg synes at vi maa kjøbe færdige Kjoler da de blir likesaa billig som at kjøbe tøi Kaabe maa vi ogsaa kjøbe færdig da de blir baade billigere og penere, hun skal faa sko hos Ragnar, og di andre vil ogsaa hjelpe til med lidt til hende, jeg tenker at skaffe til lit til maten kjøt og Colonial saa vi skal da ordne de saa godt vi kan, Sverre begynder nu og bli urolig, han tror at alt blir forsent, Confirmation skal være den 5te oktober og de er endnu god tid, nu sitter Reidar her og snaker Poletik med far saa jeg blir saa forstyrret at at jeg maa vist slutte en stund nu skal han paa St og hente en stor kande med tjeræ til far, for nu skal Sverre hit og smøre take til en forandring, Hos Sverre er alt bra dem er friske og alle ongene ser saa friske ut, Erna er den tynneste af dem alle, men hun blir saa lang, sist i denne maaned reiser vi til Aasta en tur og skal være nogle dage, Ellen er fremdeles hos Aasta jeg er saa glad for hver dag hun er der, jeg vilde bare ønske at hun kunne faa være der ivinter saa hun kunne faa de lidt godt, hun er saa snild hos Aasta men saa er da Aasta snild med hende ogsaa, Ellen spør Aasta og Aune om dem aldrig brukker og kjækle, hun synes vist at de er rart at dem er forlikte, der er ongene friske og kjække, jeg sente pakke inover idag med Rabarbra og lidt Blomster og en plate Chokolade til ongene - Klara legger til i margen: fotografiene fra Lisbetsæter skal Kirsten sende jeg har ikke faat nogen Kirsten og Gusta er nu inne hos Petra skal ogsaa til Aasta en tur, jeg ser af dit brev at du sender pakke til mig ijen, ja du vet at de er bra for mig men jeg er ræd for at de blir saa kosbart for dig saa nu maa du slutte at sende noe mere, Nu maa du Einar ha tusind tak for dit kjære brev som vi motog, de var et brev som gjorde saa inderlig godt tak skal du ha, for at du er snild med Rutha - vor - ja unskyld mig nu er hun jo din og ikke vor lenger, enskjønt hun var jo de beste vi havde, hun var jo den yngste, og kjælebarnet vort, ja tak da for alt du gjør mot hende, lever jeg til dere kommer hjem skal jeg gjengjelde dig min kjære Einar, jeg mistet min kjære Arthur og nu for du være i hans plats i mit hjerte ja lev nu vel begge to og ha de nu godt far reiser herfra torsdag i næste uke altsaa den 11te August og han lovet at ringe dere op først han kom frem, saa dere for da høre fra os til Laura skal jeg skrive først jeg kommer mig til byen saa jeg faar i Adresse til Olaf og Karen, hvis du træffer hende saa hils fra os, kjærligst hilset dere to fra mor, far og Erna lille Marion gratulerer og ønsker eder hjemme snart, hun sitter og venter (anmerkning: Marion var dukken til Ruth) - Erna legger til i margen: En kjærlig hilsen fra Erna hils onkel Einar og dig | Family: Einar Zinow, "Skøien" / Ruth Lorentzen, "Zinow" / "Skøien" (F8)
|
| 5521 | Et av fagene var matematikk. | Sværen, Eivind (I15)
|
| 5522 | Et Drengebarn kaldet Poul Jørgen, foreldre Lieutenant Anthon Jacob de Coucheron og Cathrine Medenmaj Paus. Faddere: Elen Cudrio, Johanna Blom, Peder Smith, Hans Ørn, Albrecht Blom. | Coucheron, Poul Jørgen (I2626)
|
| 5523 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Family: Living / Dorothy Alice Bertheussen, "Schultz" (F8148)
|
| 5524 | Et par måneder etter Joen Pedersen på Hojems død 2.januar 1732, fikk Bertel Sørensen bygselbrev på Hojem av Henrik Ebbesen Hornemann. I et regnskap over Reingodset fra årene 1734-1740, står Bertel Sørensen som oppsitter med følgende avgifter til Rein: Landskyld 10 riksdaler, leiding 2 riksdaler, landbohold 1 riksdaler 11 skilling og stokkepenger 20 skilling. Tilsammen 13 riksdaler 31 skilling. På listen fra 1749 over kirketienden står Bertel med 4 skippund bygg og 12 skippund havre, som var 1/3 av tienden. Den 10.oktober 1764 kjøpte Bertel gården Hojem, 3 spann 1 øre, av Henrik Henriksen Hornemann for 800 riksdaler. Han ble den første selveiende bonde på Hojem. Bertel var en ansett mann i bygden, og han er ofte med ved skifter og registreringer, og som verge for enker og umyndige. Han var økonomisk velstilt og hadde penger til utlån til trengende naboer. Ved skjøte 17.august 1767 overdro Bertel Hojem til sin eldste sønn Søren for 880 riksdaler. | Sørensen Gran, Berthel "Hojem" (I3032)
|
| 5525 | Et par små historier fra Halvards barneår fortalt av kusinen Erna, født Lorentzen: Halvard pleide å leke prest når han var liten gutt, og tilskuerne var mor Aasta og mormor Klara. Da sto han på en stol fremfor dem og holdt sin messe. En gang hadde Halvard funnet et dødt dyr (som Erna mente å huske var en katt), som han ville begrave. Lille Halvard hadde fulgt godt med hva presten gjorde, så han ville gjøre likedan. Halvard tok på seg sort presteskjorte, hadde med seg sin bibel og fikk ungene som fulgte med til å synge salmer. Til slutt gjorde Halvard korsets tegn. | Aune, Finn Halvard (I842)
|
| 5526 | Et par år etter Karl Martells død var det på ny blitt plassert en konge av Klodvigs ætt på tronen, men meningen var bare å ha ham der - som et fugleskremsel - mot rovfuglsvermene mens Pipin selv var borte på felttog i fiendeland. Da Pipin vendte hjem som seierherre, syntes han imidlertid det varmeningsløst å ha en slik skyggekonge ved siden av seg, og for å få en anstendig slutt på den ynkelige komedien, bestemte han seg for at det var på tide å gjøre det som hans far aldri hadde brydd seg med: gjøre karlongernes navn kongelige i loven slik det allerede reelt sett var. Han sendte . etter råd og godkjenning fra alle franker - et sendebud til pave Sakarias og lot forespørre hos Hans Hellighet om det var rett og riktig med konger som ikke hadde noen makt. Hva pavens svar ville bli, kunne det ikke herske noen tvil om. Spørsmålet var blitt stilt ham på et tidspunkt som var meget gunstig for Pipin. Den hellige fader levde nemlig i stor redsel for de forhatte langobardene, som nettopp da var i full gang med å forsøke å gjøre seg til herrer over hele Italia. De hadde alt underlagt seg de keiserlige besittelsene ved Ravenna, det såkalte Eksarkatet, og når som helst kunne turen komme til Roma. Paven trengte altså en beskytter. Fra keiseren var det ingen hjelp å vente, for hans stridskrefter var bundet i øst i kampen mot islam. Den hellige fader ville ha vært en meget dårlig statsmann hvis han i en slik situasjon ikke hadde innsett verdien av å få frankernes mektige hersker til venn. Hans svar på Pipins spørsmål ble følgelig: Det er bedre at den som har makten også bærer kongenavnet. I kraft av denne uttalelsen ble så Pipin valgt til konge av frankerne i 751 eller 752 på en riksforsamling i Soissons, innsatt kanskje av Boniface, erkebiskop av Mainz. Landets fornemste biskoper salvet ham med hellig olje til bekreftelse på hans nye verdighet - som Samuel hadde salvet Saul og David. Dermed hadde kirken gitt den nykronede kongen sin velsignelse, og den burde vel kunne oppveie savnet av fødselsretten til tronen. Den siste merovinger måtte gå i kloster sammen med sin sønn. Pipin fikk snart anledning til å gjøre paven en gjentjeneste ved å styrke pavedømmet. Som ventet, ble nemlig Hans Hellighet hardt presset av langobardenes konge, som fordret at romerne skulle betale skatt til ham. Forgjeves sendte paven sine sendemenn til ham - kongen bare - brølte som en løve - og slynget ut de forferdeligste trusler mot Roma. Forgjeves skrev også Den hellige fader til keiseren i Konstantinopel og anropte ham om bistand. Paven måtte da i sin nød se seg om etter annen hjelp, og han vendte seg til frankernes konge. Enda det var sent på høsten, foretok han en besværlig reise over Alpene for å samrå seg med Pipin om hjelp. Kongen sendte sin 12 år gamle sønn Karl - den senere Karl den Store - sammen med flere fornemme menn for å møte paven på frankisk jord og eskortere ham videre. Selv hilste kongen Den hellige fader med store æresbevisninger, gjorde ydmykt knefall for ham og gikk et langt stykke - som en annen stallkar - ved siden av Hans Hellighets hest. Den hellige fader nølte nå ikke med å legge St.Peters sak i kongens hender, og Pipin påtok seg oppgaven som pavens og den hellige kirkes beskytter. Forbundet mellom den hellige fader og frankernes konge ble ifølge gamle beretninger beseglet under dramatiske, delvis bibelske scener i middelaldersk regi: paven og hans klerker i sekk og aske lå nesegrus og anropte kongen om hjelp, mens de påkalte Gud og apostlene. Og straks Den hellige fader reiste seg, rakte kongen, hans sønner og stormenn ham hendene til tegn på at de ville stå ham bi. Deretter viste paven sin takknemlighet ved selv høytidelig å salve Pipin til konge i kirken i Saint-Denis, og dessuten ble også begge hans sønner innvidd til sin vordende kongeverdighet på samme måte. Inntrykket av den høytidelige handling ble ytterligere forsterket ved den forbannelse paven uttalte over enhver som dristet seg til å velge en annen enn en av Pipins sønner til konge, når den tid kom. Så var da - den hellige Peters velsignelse blitt utøst over frankernes konge. I og med kroningen var Pipin og hans frankere - blant alle konger og folk blitt utvalgt til Guds eget folk - og Pipin hadde også fått et sterkt overtak over alle sine medbeilere til kronen. Pipin styrket sin makt etter at pave Stefan 3 reiste hele veien til Paris for å velsigne Pipin i en prangende seremoni i Basilique Saint-Denis og gav ham tilleggstittelen - patricius Romanorum - (romernes patrisier). Ettersom forventet levealder var lav i de dager og Pipin ønsket kontinuitet i familien, velsignet paven også Pipins sønner, Karl og Karloman. Hans takk kom i form av 2 krigstog til Italia, hvor han beseiret langobarderkongen Aistulf i 756 og - sannsynligvis etter avtale - overleverte de italienske områdene som keiseren ikke hadde maktet å forsvare, til pavestolen. Ved denne gaven fra den frankiske konge ble grunnen lagt til den senere Kirkestaten som var helt uavhengig av Bysants og omfattet omtrent hele det gamle Latium og den sydlige delen av Etruria foruten Eksarkatet. Tidligere hadde det materielle grunnlag for pavens makt bestått av de domener som hadde tilfalt kirken ved gavebrev og testamenter rundt omkring på hele Apenninerhalvøya, på Sicilia, Sardinia og Korsika, ja til og med i Nord-Afrika, Syd-Gallia og Illyria. Dette kirkelige arvegodset fortsatte hele tiden å bestå ved siden av selve Kirkestatsområdet og vokste stadig ved nye donasjoner. Pipin ble - Patricius - og dermed Romas skytsherre. Etter å ha skjenket kirken en slik stor almisse mente Pipin at han hadde skaffet seg forlatelse for alle sine synder. I hvert fall fremstilte han saken slik for keiseren da denne gjorde krav på å få tilbake de områdene Pipin hadde forært bort. Ingen skatter i verden ville kunne formå meg til å frata St. Peter detsom jeg en gang har gitt ham, bedyret han. Pipin hadde - som en gang Moses og David, reddet Guds folk fra fiendens vold - og paven velsignet ham, hans hus og hele hans land. Romerne hadde stilt seg under de frankiske kongers protektorat. Roma tilhørte ikke lenger det romerske keiserdømme, men til det frankiske rike. Inntil da hadde den romerske kirke vendt sitt ansikt mot øst, sier den estnisk-tyske historieforskeren Johannes Haller. Nå vender den ryggen mot Østen og kaster seg i armene på frankerne. Det er i landene i vest paven har funnet sin store fremtidsoppgave, først og fremst takket være misjonsarbeidet og karolingernes kraftige beskyttelse. Grunnleggelsen av Kirkestaten har hatt umåtelig betydning for Italias skjebne. Langobarderriket ble på den måten berøvet enhver mulighet til å utvikle seg til en mektig og enhetlig stat, og Apenninerhalvøya var for århundrer fremover dømt til splittelse. Om Pipins regjering er det forøvrig å fortelle at han styrte sitt rike med kraft og klokskap og med hell fortsatte sin fars bestrebelser for å verge rikets grenser mot fiendtlige angrep. Han hadde en lykkelig evne til å forene kraft og myndighet med mildhet og forsonlighet. Etter krigen med langobardene formidlet han et godt forhold mellom dem og paven. og selv med keiseren i Konstantinopel kom han etter en tids forløp på ganske god fot. Hans italienske politikk hadde ingen vidtgående hensikter, han ville bare trygge pavens selvstendighet overfor langobarder og østromere og derved skaffe seg et støttepunkt i Roma. Noen tanke om selv å skaffe seg besittelser syd for Alpene, hadde han ikke. Det var tilstrekkelig med andre, mer nærliggende utenrikspolitiske oppgaver, som ga ham mer enn nok å gjøre. Det var først hans store etterfølger som kom til å slå inn på nye veier i sin italienske politikk. Men like lite som Pipin hadde egne planer med Italia, ville han gi sin støtte til å virkeliggjøre de høytflyvende ideene som pavemaktens fremvekst etter hvert hadde fremkalt i Roma. Der hadde man nemlig begynt å drømme om intet mindre enn det vestromerske rikes fornyelse gjennom pavedømmet. Slike fantasterier stilte Pipin seg kjølig avvistende til. I stedet rakte han keiseren hånden til forsoning ved å sende en utsending til Konstantinopel. Resultatet ble at de to fyrstene "lovet hverandre vennskap og troskap" og sendte gaver til hverandre. Blant gavene fra keiseren var det et orgel, et musikkinstrument som ingen hadde sett før i frankernes land, og de undret seg umåtelig da "orgelpipene ble beskjelet av belgenes åndedrett og etterlignet tordenens drønn, lyrens tone og cymballenes klang". Keiseren innledet også forhandlinger om ekteskap mellom sin sønn og en av Pipins døtre. Men kongen ville ikke høre på det øret. Han unnskyldte seg med at han ikke ville gifte bort barna sine til fremmede land og forøvrig ikke kunne love noe i denne forbindelse uten pavens samtykke. Også med El-Mansur, kaliffen i Bagdad, innledet Pipin diplomatiske forbindelser, og de to fyrstene utvekslet sendemenn og ga hverandre gaver. Dehadde jo felles interesser overfor kalifatet i Cordoba. Men til noe samarbeid mellom øst og vest mot omajjadene i Spania kom det ikke. Pipin døde i 768. Han hadde gjort begge sine sønner og etterkommere til regenter, men den yngste av dem døde snart etter, og Karl "den store" ble konge alene. Historisk ser det ofte ut til at han er regnet som en mindre sønn og en mindre far av 2 store menn, selv om han var en stor mann etter sine egne bedrifter. Han fortsatte å bygge opp det tunge kavaleriet som hans far satte i gang. Han opprettholdt den stående hæren som hans far grunnla for å beskytte riket og som dannet kjernen i hans regulære hær i krigstid. Han ikke bare opprettholdt sin fars politikk i å begrense maurerne til sine områder, men drev dem tilbake over Pyreneene da han tok Narbonne. Han fortsatte sin fars ekspansjon av den frankiske kirken (misjon i Tyskland og Skandinavia) og infrastrukturen (føydalisme) som ville bli ryggraden i middelalderens Europa. Hans styre var riktignok ikke like strålende som hans fars eller hans sønns, men det var historisk viktig og av stor fordel for den frankiske folk. Det kan hevdes at Pipins overtagelse av tronen og tittelen patrisier av Roma var forløpere til hans sønns keiserlige kroning som vanligvis blir sett på som grunnleggelsen av det tysk-romerske riket. Han gjorde karolingerne de jure, der hans far gjorde dem de facto, det herskende dynastiet av frankerne og den fremste makten i Europa. Mens han ikke var kjent som en stor general, var han ubeseiret i sin livstid. Kilder: Wikipedia. Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 258-263, 279. Allgemeine deutsche Biographie. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 77. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 61. | av Franken, Pepin (Pipin) "Pepin 3" (I3659)
|
| 5527 | Et par år etter skiftet etter farmoren (som var 1760) finner vi Anne (jomfru Sommer) som losjerende hos sin tante Dorothea Marie Erboe i Langesund. I en folketelling 1782 for Bamble angis i Langesund skipper Henrick Erboe med kone og 5 barn samt 3 tjenestepiker. | Halvorsdatter Smestad, Anne Sommer "Erboe" (I11857)
|
| 5528 | Et skifte på Aasen Øvre i Ringsaker i 1714, offentliggjort i Hedmark Slektshistorielags Tidsskrift bind VI hefte 2 s. 54 flg. viser at Thor Jensen Næss's far var Jens Bratberg. | Jensen Bratberg, Thor "Nøss" (I9526)
|
| 5529 | Et sted mellom tidlig 1759 og sent 1769 flyttet familien fra Cammin til Carpin, hvor de fikk et barn til. | Zinow, Andreas (I10150)
|
| 5530 | Et virkelig romantisk frieri av unge August. Han kom jo fra en forholdsvis velhavende familie (far), så historien forteller at han tok på seg spanderbuksene, og imponerte sin kommende Inga Marie med å ankomme til hennes bosted standmessig, i en karolje med hvite hester foran. Historien går ut på at Inga Marie var variete-artist, vistnok omreisende sådan, da hun traff sin kommende ektemann August. Ægteviede 1884 Grønland, nr.122. 22.november: Unk. Styrmand August Zinow, født i Holmestrand 1858 og sønn av Fredrik Zinow, og Frøken Inga Marie Laurentze Schøyen, født i Kristiania 1866 og datter av Niels Lauritz Schøyen. Augusts oppholdssted er oppgitt å være på hotel, Inga bor i Tøiengt.21, 6 etasje. Tillysningsdagene var 26.oktober, 2. og 9.november. Af hvem Tillysningen er forlangt: Af Brudgommen. | Family: August Zinow / Inga Marie Laurentze Schøyen, "Zinow" (F12)
|
| 5531 | Et års tid før Christopher døde begynte han å nedskrive sine erindringer. Dette ble en fyldig og velskreven beretning om livet i foreldrehjemmet, om barndommen på Røros og hans første år ute i arbeidslivet. Dette håndskrevne manuset finnes på Universitetsbiblioteket i Oslo. Kopi av avskriften er inkludert i denne beretning om hans liv. | Brinchmann, Christopher Bernhoft (I484)
|
| 5532 | Etablerte forretning i Bodø 1.november 1895. Drev med eksport av fersk fisk, såsom laks, kveite, flyndre, hyse og tørrfisk av alle slag, samt tran. Kveite var forretningens første salgsprodukt. I 1899 begynte han å selge laks, og først i 1909 med tørrfisk og tran. Hilmar Gotfred Reitan tok middelskoleeksamen i Steinkjer, kom til Bodø i 1881 og begynte å jobbe som betjent ved ekspedisjonen til Bergenske og Nordenfjeldske dampskipsselskaper. Han har også hatt opphold i utlandet, hvorav en tid i en sildeforretning i Hamburg. Flerårig medlem av Bodø Sparebanks forstanderskap, og revisor i samme bank. Kilde: Fra Norges Næringsliv : dets mænd og institutioner ved begyndelsen af det 20. aarhundrede. 2 : Fiskerier med tilknyttede Næringer, av O.Nordgård, 1915. | Reitan, Hilmar Gotfred (I20776)
|
| 5533 | Ethelswith levde videre i Italia etter at ektemannen døde. Hun ble begravet i Pavia. | av Wessex, Ethelswith (Aethelswyth) (I12071)
|
| 5534 | Ethelwulf ble anglosaksisk konge i 839. Han etterfulgte sin far Egbert. Noe av det første han gjorde som konge var å splitte farens rike i to. Han ga det østre riket, som var Kent, Essex, Surrey og Sussex, til sin eldste sønn Ethelstan. Selv beholdt han den vestre del av Wessex, dvs Hampshire, Wiltshire, Dorset og Devon. Han var meget kirkevennlig og ville foreta en pilgrimsferd. Biskop Ealstan fikk ham i stedet til å verge Wessex mot vikingene, som han seiret over flere ganger. Under hans regjeringstid var han plaget av vikinger. Han vant en viktig seier i slaget ved Acleah, antagelig ved Ockley. Han slo også, sammen med Mercias konge, den walisiske kongen Cyngen ap Cadell. Vikingene ble slått senere også av sønnen Ethelbald ved Sandwich i 851. Etter sin første kones død etter 855, dro han sammen med sønnen Alfred på pilgrimsferd til Roma, hvor han forpliktet seg til å gi 300 gullmynter i årlige Peterspenger. Alfred ble konfirmert av paven, Leo 4. På tilbakereisen var de innom Karls den skallede i Frankrike, og Ethelwulf ektet Karl's unge datter. Etter tilbakekomsten overlot han styret av Wessex til sin kraftige sønn Ethelbald, og nøyde seg med en beskjeden stilling som underkonge i Kent fra 856. Kilder: Dictionary of National Biography. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 218. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 103. Tekst til bilde av ring: "Æthelwulf's ring, measuring about an inch across, richly decorated with religious symbols, and inscribed Æthelwulf Rex." Æthelwulf, also spelled Aethelwulf or Ethelwulf; Old English: Æþelwulf, meaning "Noble Wolf", was King of Wessex from 839 until his death in 858. He was the only known child of King Egbert of Wessex. He conquered the kingdom of Kent on behalf of his father in 825, and was sometime later made King of Kent as a sub-king to Egbert. He succeeded his father as King of Wessex on Egbert's death in 839, at which time his kingdom stretched from the county of Kent in the east to Devon in the west. At the same time his eldest son Æthelstan became sub-king of Kent as a subordinate ruler. He proved to be intensely religious, cursed with little political sense, and with too many able and ambitious sons. In 843, he fought unsuccessfully at Carhampton against 35 ship companies of Danes, whose raids had increased considerably. His most notable victory came in 851 at Acleah, possibly Ockley in Surrey or Oakley in Berkshire. Here, Æthelwulf and his son Æthelbald fought against the heathen, and according to the Chronicle it was the greatest slaughter of heathen host ever made. Around 853, Æthelwulf and his son-in-law, Burgred, King of Mercia, defeated Cyngen ap Cadell of Wales and made the Welsh subject to him. The Chronicle depicts more battles throughout the years, mostly against invading pirates and Danes. This was an era in European history when nations were being invaded by many different groups; there were Saracens in the south, Magyars in the east, Moors in the west, and Vikings in the north. Before Æthelwulf's death, raiders had wintered on the Isle of Sheppey and pillaged at will in East Anglia. Over the course of the next 20 years the struggles of his sons were to be ceaseless, heroic, and largely futile. Religion was always an important part of Æthelwulf's life. As early as the first year of his reign he planned a pilgrimage to Rome. Due to the ongoing and increasing raids he felt the need to appeal to the Christian God for help against an enemy so agile, and numerous, and profane. In 853, Æthelwulf sent his son Alfred, a child of about four years, to Rome. In 855, about a year after the death of his wife Osburga, Æthelwulf followed Alfred to Rome, where he was generous with his wealth. He distributed gold to the clergy of St. Peter's and offered them chalices of the purest gold and silver-gilt candelabra of Saxon work. During the return journey in 856 he married Judith, a Frankish princess and a great-granddaughter of Charlemagne. Upon their return to England in 856 Æthelwulf met with an acute crisis. His eldest surviving son Æthelbald (Athelstan had since died) had devised a conspiracy with the Ealdorman of Somerset and the Bishop of Sherborne to oppose Æthelwulf's resumption of the kingship on his return. While Æthelwulf was able to muster enough support to fight a civil war or to banish Æthelbald and his fellow conspirators, he instead chose to yield western Wessex to his son, while he himself retained central and eastern Wessex. The absence of coins in Æthelbald's name suggests that West Saxon coinage was in Æthelwulf's name until his death. He ruled there until his death on 13 January 858. The restoration of Æthelwulf included a special concession on behalf of Saxon queens. The West Saxons previously did not allow the queen to sit next to the king. In fact they were referred to not as a queen but merely as the wife of the king. This restriction was lifted for Queen Judith, probably because she was a high-ranking European princess. | av Wessex, Ethelwulf (Aethelwulf) (I4851)
|
| 5535 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I8553)
|
| 5536 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I2668)
|
| 5537 | Etter 11 år i Norge, reiste Hans til København for å søke befordring. Hans ble av Statsraad og General-Kirkeinspecteur Erik Johan Jessen-Schardebøl, antatt til at gaae ham tilhaande med Udgivelsen af det Værf, hvorpaa han efter kongelig Befaling arbeidede. | Eriksen Steenbuch, Hans (I2345)
|
| 5538 | Etter 1582 studerte Thomas ved universitetene i Jena, Wittenberg, Heidelberg og Leipzig, samt universitetene i Padua og Pisa. Hans studier var navnlig matematiske og astronomiske, selv om han mottok diplom i medisin i 1587. Den begavede unge Thomas fikk særdeles god utdannelse og han kom tidlig i 1580-årene under - kulturmæcenen - Henrik Rantzaus vinger. Denne kongelige stattholder i Hertugdømmene, Henrik Rantzau, var iferd med et prosjekt hvor astrologiens historie, teknikk og tydningsregler skulle beskrives i 3 vektige bind med akademisk status. Denne historiske beskrivelse var - Catalogus Imperatorum - og kom ut i 1580, og den astronomisk-matematiske side kom 24-årige Thomas selv til å stå for i verket - Horoscopographica - som kom ut i 1585. Dette verket sto som forfattet av Henrik Rantzau, hvor Thomas Fincke hadde skrevet forordet. En revidert og utvidet utgave kom ut et par år senere i Thomas Finckes eget navn, og en tredje, utvidet og endelig utgave kom ut i 1591, samme året som han tiltrådte sitt professorat i matematikk. Thomas fylte 30 år dette året og fikk så vidt man vet ikke mer med astologi å gjøre. Mens han studerte i Basel, fullførte Thomas Fincke sitt matematiske hovedverk - Geometriae Rotundi - som han tilegnet kong Fredrik 2. I verket benyttes begrepene raduis, secant og tangent for første gang. Verket refererer til matematikerne Ramus og Regiomontanus og nevnes forstatt internasjonalt den dag i dag. VÆRKER af Thomas Fincke (latin: Thomae Finkii Flenspurgensis): Ephemeris coelestium motuum anni 1582 suppurata ex tabulis Prutenicis, trykt i Strassburg 1582. Geometriae rotundi libri 14, Basileae: Per Sebastianum Henricpetri, 1583. Horoscopographia, sive de inveniendo stellarum situ astrologia. Slesvici, Sumptibus Ranzovianis typis Nicolai Wegneri. 1591. 8° 320 pp. Mathematikeren Thomas Finckes udførlige Værk Geometriæ rotundi libri 14 (1583) indeholder, foruden den til Grund liggende Lære om Cirkelen og Kuglen, en Fremstilling af den plane og sfæriske Trigonometri. Denne Del af Mathematiken havde et Aarhundrede tidligere naaet en betydelig Udvikling ved Regiomontanus, hvis Arbejde senere var fortsat af Copernicus, Rhæticus, hvem man navnlig skylder numeriske Tavler af et hidtil ukjendt Omfang, o. fl. T. F. udvikler og begrunder de af disse Mænd fundne Resultater uden væsentlig at udvide dem. Dertil føjer han et Uddrag af Rhæticus’ Tabeller. At der dog i hans Bog er nedlagt et retbetydeligt Arbejde, skyldes den Omstændighed, at han ikke som sine Forgængere bygger umiddelbart paa Euclids Geometri, men slutter sig til den franske Filosof, Sprogmand og Mathematiker Petrus Ramus (f. 1515 d. 1572), der ikke blot bekæmpede Aristoteles’ Eneherredømme i Filosofien, men ogsaa i sin Geometri (1569) har forsøgt at sætte et, som det forekom ham, naturligere og overskueligere System i Steden for Euclids rent logiske System. Det er denne Tilslutning, som nu giver F.s her omtalte mathematiske Hovedværk sin største Interesse. H. G. Zeuthen. | Jacobsen Fincke, Thomas (I2123)
|
| 5539 | etter 1640? | Andersdatter Foss, Magdalena "Schancke" (I3130)
|
| 5540 | etter 1646? | Christensdatter Trane, Magdalena (I9010)
|
| 5541 | Etter 1932 ifra jobb som kontordame styrte hun huset til broren Halvard, i det hjem moren og familien hadde bodd i. Hun var et midtpunkt når familien møttes i Oslo. Hun forble ugift. | Hjorth, Hedvig Fredrikke (I1000)
|
| 5542 | Etter 4 års opphold ved Universitetet i København reiste Jens utenlands og oppholdt seg for det meste ved Universitetet i Wittenberg. | Pedersen Schjelderup, Jens (I1889)
|
| 5543 | Etter Anders' død ble gården, på skifte den 15.oktober 1731, delt mellom barna. Hver av sønnene fikk 4 løpepund og døtrene fikk 2 løpepund hver. Den eldste sønnen, Torsten Andersen, samlet etter hvert det meste av gården. Første halvdelen av Østre Grefsen på sin hånd, den andre halvdelen Mellom-Grefsen ble benefisert Kristianias sogneprest. Fra nå av ble denne siste delen kalt Præste-Grefsen. | Torstensen Grefsen, Anders (I11582)
|
| 5544 | Etter at Adrian kom til Trondheim ble han en meget ansett person, og her ble han trolig gift andre gang med enke Margrethe Pedersdatter fra Fosnes i Nord-Trøndelag. Da var Adrian også enkemann. Hun hadde vært gift med Nils, og hadde en sønn som het Ole fra første ekteskapet. Denne Ole bodde på gården Sten, jfr. dombok av 1597, side 85. | Family: Adrian Rochertsen Falkener / Margrethe Pedersdatter (F1256)
|
| 5545 | Etter at Einar ble pensjonist fra jobben på NEBB tok det ikke lang tid før han kjedet seg. Etter circa 1/2 år begynte han å jobbe som bud for Merkur Boktrykkeri. Han jobbet ca. 2-4 timer hver dag for dem, og gikk med brev, dokumenter og pakker til diverse adresser i Oslo for dem. Dette gjorde han i over 10 år, fram til han fikk slag sent i 1980-årene, og måtte slutte av helsemessige årsaker. Utdrag fra et kort fra A.S. Merkur-Trykk 10.august 1989: Kjære Einar Skøien! Vi sender deg en hilsen med takk for alle de fine årene vi har hatt sammen... Vi håper du blir så kjekk at du får lyst på en tur til oss igjen, men inntil videre sier vi fortsatt god bedring. Med hilsen Åse Lund-Isaksen. | Zinow, Einar "Skøien" (I8)
|
| 5546 | Etter at familien hadde vært på flukt til Vesterålen under de dramatiske krigsdagene i Narvik i 1940, kom de tilbake til Narvik vinteren 1940-1941. Mens faren Ovald prøvde å finne tak over hodet til familien sin, tok brødrene Tormod og Johan seg hyre, og søsteren Ann-Kristin begynte i skredderlære. Tormod ble utkommandert til tjeneste på en tysk båt, som han motvillig måtte godta. På tur inn i Bottenviken hoppet Tormod og to kamerater over bord, og svømte mot det nøytrale Sverige. Bare 2 kom greide den farlige svømmeturen i det kalde vannet, og Tormod var sterkt skadet etter svømmeturen. Med ødelagt hud måtte han tilbringe 2 måneder på sykehus. Etter sykehusoppholdet dro han til Malmø og utdannet seg til styrmann, tok seg over til England og mønstret på en minesveiper der. Johan ble utkommandert til arbeid for tyskerne i Harrfjelldal. Han rømte også til Sverige, og mønstret på et skip som seilte for Nortraship. Han ble en krigsseiler. | Schøn, Thormod "Søberg" (I20492)
|
| 5547 | Etter at familien hadde vært på flukt til Vesterålen under de dramatiske krigsdagene i Narvik i 1940, kom de tilbake til Narvik vinteren 1940-1941. Mens faren Ovald prøvde å finne tak over hodet til familien sin, tok brødrene Tormod og Johan seg hyre, og søsteren Ann-Kristin begynte i skredderlære. Tormod ble utkommandert til tjeneste på en tysk båt, som han motvillig måtte godta. På tur inn i Bottenviken hoppet Tormod og to kamerater over bord, og svømte mot det nøytrale Sverige. Bare 2 kom greide den farlige svømmeturen i det kalde vannet, og Tormod var sterkt skadet etter svømmeturen. Med ødelagt hud måtte han tilbringe 2 måneder på sykehus. Etter sykehusoppholdet dro han til Malmø og utdannet seg til styrmann, tok seg over til England og mønstret på en minesveiper der. Johan ble utkommandert til arbeid for tyskerne i Harrfjelldal. Han rømte også til Sverige, og mønstret på et skip som seilte for Nortraship. Han ble en krigsseiler. | Søberg, Johan Martinus (I20493)
|
| 5548 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I647)
|
| 5549 | Etter at generalløytnant Carl Gustaf Armfeldt og hans karolinere 28.november 1718 hadde angrepet Trondheim, dro en gruppe på 350 karolinere sørover for å ta de dyrebare skattene fra gruvene bl.a. på Røros, Kvikne og Tolga. Direktør på Kvikne kobberverk Brostrup Tax fikk høre om trusselen, fra karolinerne under ledelse av generalløytnant de la Barre, gjennom presten i Meldalen. Han samlet det han kunne oppby av væpnet lokalbefolkning og satte av sted mot Rennebu for å kunne avskjære karolinerne. Underveis støtte de på en rytteravdeling med svenske soldater, og bøndene til Tax flyktet i alle retninger. Tax selv flyktet tilbake til Kvikne, og gjemte seg i gruvene der. I Tolga var arbeiderne organisert i et eget kompani som hytteskriver Henrik Floer sto i spissen for. Dette kompaniet ble forsterket med bønder væpnet med jaktbørser, høygafler og hesjestaur, og hadde straks de fikk høre om karolinerne, rykket frem for å slutte seg til Tax. På veien dit, fremme ved Lonåsen 12 kilometer nordvest for Tynset, ventet dem en utrivelig nyhet. Svenskene sto allerede ved Kvikne, 30 kilometer lenger fremme på samme vei. Bøndene fulgte naboenes eksempel og trakk seg i hui og hast tilbake til gårdene sine. Selv søkte hytteskriver Floer og gruvekompaniet tilflukt i nabobygda Vingelen. Karolinerne under ledelse av de la Barre kom til Kvikne 14.desember. De trengte ikke lete lenge før de fant Tax og 32 arbeidere gjemt i gruvegangene. Samtlige ble tatt til fange, og en betydelig mengde kobber, proviant og ammunisjon ble beslaglagt. Med hytteskriver Floer i Vingelen, og en liten hær med Rørosinger som forgjeves sto i Holtålen, sto veien til Røros åpen for de la Barre og hans menn. Ilmarsj mot Bergstaden Røros ble beordret, men ikke den vanlige landeveien gjennom Tynset, Tolga og Os, med derimot snarveien (få trodde var fremkommelig på denne tiden av året) tvers over Eidsfjellet og frem til Vingelen. En av Floers patruljer observerte rytterne da de var kommet over det høyeste punktet og forbi de 2 Magnil-sjøene, Nordre og Søndre. Rapporter gikk straks tilbake til hytteskriveren, som stilte opp folkene sine nede i bygda og spurte om de var villige til å yte den fremrykkende fienden noen motstand. Det var de ikke. I stedet trakk de seg ned til Eidet på den andre siden av Glomma, 6 kilometer sør for Vingelen, og morgenen etter like godt hlet hjem. Det var ikke mer proviant igjen. Fullstendig nediset og nedsnødd, men uten å ha mistet en eneste mann, ankom de svenske rytterne Vingelen om kvelden 19.desember. Veien til Røros lå nå helt åpen foran dem. De kom frem til Røros om ettermiddagen 21.desember og tok straks Bergverksdirektør Bergmann til fange. Han nektet ikke å samarbeide da de la Barre truet med å svi av hele bebyggelsen på Røros, og verkets våpen, kobber og proviant havnet på svenskenes hender uten at det kostet en dråpe blod. | Andersen Floer, Henrich (I1978)
|
| 5550 | Etter at hans 1.kone Sofie Apeland døde, giftet Nils seg med hennes søster Jenny. Deres foreldre var emissær og skipper Kristoffer Apeland og Liv Lund (datter av emissær Sylfest Lund fra Oppdal). | Family: Nils Motzfeldt Magerøy / Jenny Apeland, "Magerøy" (F2815)
|