Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 6,201 to 6,250 of 17,427
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 6201 | Faddere: Niels Klokker og Kirstie Bones. | Olsdatter Bonæsvold, Maritte (I6472)
|
| 6202 | Faddere: Ole Hofvind og Kari Jonsd. Vold. | Olsdatter Bonæs, Beritte "Bonæsvold" (I6406)
|
| 6203 | Faddere: Peder Boenæs og Karj Boenæsvold. | Andersen Hestflotten, Joen (I6498)
|
| 6204 | Faddere: Peder Moe og hans Qvinde. | Olsen Bonæsvold, Peder (I6468)
|
| 6205 | Faddere: Peder Rottum og Malj Refset. | Joensdatter Ruttum, Karen (I6449)
|
| 6206 | Faddere: Blant annet Capt. Thodberg, Fridrich W. Hjorth, Mad. Karen Hjorth, Mad. Maren Brodersen og Jomfru Christianna Hjorth. | Hiorth, Hans Jensenius (I7323)
|
| 6207 | Faddere: Handelsmann Peerson, Ole G.Tornes, Dorthea Berg f.Høyem, Sara Paust fra Bjørnsund og Anne Fredrikke Klingenberg Høyem. | Høyem, Andrea Zacharine (I2330)
|
| 6208 | Faddere: Jacob Peerson Bae og fru Ingeborg, Isak Høyem fra Bud og Olava Dublin fra Molde. | Høyem, Ane Bergitta (Anne Birgitte) (I2329)
|
| 6209 | Faddere: Madame M... Hytten, Pige Agathe Cathrine ..., Skomager Mathias Lorentzen, Garver Carl Lorentzen og Faderen. | Hytten, Louis Oluf (I2026)
|
| 6210 | Faddere: Biørner Hansen Høye, Tiøstel Sivertsen Ruste, Kari Toresdatter Ruste, Marit Eng..datter Backen og Anne Toresdatter ... | Siversdatter Ruste, Mari (I10455)
|
| 6211 | Faddere: Capitain Christian Tønder, Leuten. Carl Sehefeldt, Samuel Samuelsen, Madame Ingeborg Strøm ... og Berte Maria Berner. Han var den første gutten som ble døpt i Drøbak kirke. | Hjorth, Fridrich Wilhelm (I826)
|
| 6212 | Faddere: Hans Olsen Killi, Kiøstel Sivertsen Uleklev, Ole Gudmundsen Wolden, Anne Sivertsdatter Killi og Gunnild Toresdatter Ruste. | Siversen Ruste, Ole "Holum" (I6697)
|
| 6213 | Faddere: Hans Siversen Svendsgaard, Tosten Joensen Stor Rusten, Ole Erichsen Wigenstad, Else Poulsdatter Stor-Rusten og Marit Hansdatter Lannem. | Siversen Ruste, Siver (I6702)
|
| 6214 | Faddere: Hr. Søren Hagerup, Madam Susanna Sal. Hr. Bernhofts. | Jørgensen Bernhoft, Christopher (I2354)
|
| 6215 | Faddere: Lieut. Ramshart, Susanna Bernhofts. | Hansen Brinchmann, Antonius (Anthon) (I1847)
|
| 6216 | Faddere: Ole Bonæsvold den ældre og Berite Moe. | Olsen Bonæsvold, Erik (I6467)
|
| 6217 | Faddere: Ole og Jens Smedstad, Halvor Jacobsen, Kari Tostensdatter, Dorthe Jensdatter. | Jonsen Schøyen, Anders (I7583)
|
| 6218 | Faddere: Per Persen Støringen, Ane Sørensdatter og Hendrich Johnsen Lillevenseth, Johan Persen Støringen og Gurine Larsdatter Wenseth. | Sørensdatter Vensetval, Karoline "Sørensen" (I2297)
|
| 6219 | Faddere: Skomaker Erik Sjöberg, Sockerbr Drängen Andr Andersson, ... A.Petterssön, Enkefru Eva Norman, Madam Sara Andersson og Jungfru Dor With Hallberg. Barnmorska Fru Norman. | Bjurvall, Johan Fredrik (I122)
|
| 6220 | Faddere: Dorothea Maria Johnsdatter, John Andreas Ellevsen, ,John, Christopher Gundersen og Ellev Johnsen (far?). | Ellefsen, Gunhild Marie "Pedersen" (I3849)
|
| 6221 | Faddere: Hr. Major Collin og hans Frue. | Jørgensdatter Bernhoft, Agnetha (I1854)
|
| 6222 | Faddere: Joen Sundsetter, Ole Nyehuus og Cari Hukbaken | Sivertsdatter Bjerkenaas, Marit "Krigsvold" (I1615)
|
| 6223 | Faddere: Johannes Irgens, Mad. Sal. Bernhofts | Jørgensen Bernhoft, Christopher (I6474)
|
| 6224 | Faddere: Lieut. Gemche?, Frue Ramshart. | Jørgensdatter Bernhoft, Bergitha (Birgitte) "Müller" (I3949)
|
| 6225 | Faddere: Thor Hamre, Anfind Henjum, Ingemor Foiager (?), Siselle Husebøe og Agathe Hamre. | Johnsen Husebøe, Knud (I3281)
|
| 6226 | Fadderer var Aren Hugaass og Maritte Solberig. | Bersvendsen Solberg, Erich (I1723)
|
| 6227 | Fadderer var farfar Ole Lassesen Husebøe, Anfind Iversen, Kari Knudsdatter Hamre, Turi Olsdatter Husebøe og Martha Johnsdatter Hamre. | Johnsdatter Husebøe, Gietlaug (Getlaug) (I2400)
|
| 6228 | Fadderne er bestemor Knerche Amalie Hugaas, farfars søster Klara Arntsdatter Medlie, sergeant og farfars bror Erik Hugaas og jomfru Clara Hugaas (tante). | Hugaas, Petter Marius (I2715)
|
| 6229 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I20920)
|
| 6230 | Fag: Fransk, historie, norsk og kunsthistorie. | Heiberg, Bente "Danbolt" (I23038)
|
| 6231 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I50)
|
| 6232 | Fagerborg. | Hoff, Agnes "Birkeland" (I12638)
|
| 6233 | Fagerborg. | Birkeland, Richard (I12639)
|
| 6234 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I646)
|
| 6235 | Fagutdannelse og opphold i Belgia 1938-1939, i Danmark 1946-1947, og i USA 1948-1949. | Lystad, Berit (I14750)
|
| 6236 | Fairfield Ledger (Ia.) Thursday, March 15, 1973 H. Linge, 71 Douds, Dies DOUDS - Harold "Ching" Linge, 71, retired Douds businessman, died early today at the Good Samaritan Nursing Home in Keosauqua. Services will be held Saturday at 2 p.m. at the Pedrick Funeral Home with the Rev. Gerald Caughron officiating. Masonic rites will be held in the Eldon Cemetery. Linge was born Nov. 20, 1901 in Emmet County, the son of Nels and Fredricka Andersen Linge. He was one of the founders of the Douds Stone Quarry and served as its superintendent for 20 years. He also operated the Van Buren Oil Co. and served as a member of the county board of supervisors. Linge was married to Elizabeth Teeter Sept. 7, 1929. Surviving are his widow and the following children: Mrs. Bonnie Pecora, Boise, Ida.; Bob of Washington; and Jack of Des Moines. Also surviving are five grandchildren and the following brothers and sisters: Marvin of Armstrong, Ivan of Estherville, T.N. of Lorimer; Mrs. Luella Mack, Verndale, Minn., and Mrs. Elizabeth Reinhardt, Dolliver. One brother and two infant sons preceded him in death. Linge served on the Douds school board and was a member of Celestial Lodge, AF&AM, Douds. | Linge, Harold (I376)
|
| 6237 | Fairmount-Willow Hills Memorial Park. Attended Iowa State College (now University) at Ames, 1937-1939; then Grinnell; and was awarded her Bachelors in Education from National Education College in Jan 1942. | Pamperien, Elisabeth Carolyn "Schultz" (I10425)
|
| 6238 | Fairmount-Willow Hills Memorial Park. | Vorass, Karoline Charlotte Louise "Pamperien" (I10130)
|
| 6239 | Fairmount-Willow Hills Memorial Park. | Pamperien, Frederick Kristian (I10412)
|
| 6240 | Fairmount-Willow Hills Memorial Park. | Pamperien, Frederick George (I10420)
|
| 6241 | Fairmount-Willow Hills Memorial Park. | Austermell, Lilian Hayden "Pamperien" (I10421)
|
| 6242 | Fairmount-Willow Hills Memorial Park. | Schultz, Stewart W. (I10426)
|
| 6243 | Fairmount-Willow Hills Memorial Park. | Pamperien, William (I14176)
|
| 6244 | Fairview Cemetery. | Linge, Ivan Daniel (I377)
|
| 6245 | Fakta om Thorvald Stoltenberg Født 8. juli 1931 i Oslo. Var en profilert politiker for Arbeiderpartiet og en viktig norsk diplomat i en årrekke. Han har jobbet i Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og Handelsdepartementet. Har også vært både forsvarsminister og utenriksminister. I 1990 var han kortvarig FNs høykommissær for flyktninger. Fra 1999 til 2008 satt han som president i Norges Røde Kors, den eneste som har sittet i tre perioder. Ledet i 2009 og 2010 Stoltenberg-utvalget, nedsatt av daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen for å vurdere tiltak for å bedre rusomsorgen for de mest hjelpetrengende narkotikaavhengige i Norge. Blant tiltakene som ble vurdert, var heroinassistert behandling, et tiltak Stoltenberg støttet. Var gift med Karin Stoltenberg, som døde i 2012. De fikk 3 barn: Camilla Stoltenberg (født 1958), Jens Stoltenberg (født 1959) og Nini Stoltenberg (1963–2014). Kilder: NTB. Wikipedia. Store norske Leksikon. | Stoltenberg, Thorvald (I2669)
|
| 6246 | Falaise Castle, Falaise, Calvados. | av Normandie, Robert "Robert 2" (I4883)
|
| 6247 | Falconer betyr en person som driver med dressur av rovfugler (her falker) i jaktøyemed, opprinnelig ved fyrstens hoff. Men, ble også brukt om dem som fanget falker for bruk i falkejakt. Adrian synes å ha tilhørt den siste kategorien, ut fra kildene. Begge kategoriene hadde høy sosial status og tjente godt. Tradisjonen antyder at Adrians virksomhet skaffet han høy anseelse hos kongen, og det er nærliggende å tro at dette var noe som veide tungt når han ble utnevnt som borgermester i Trondheim. Navnebruken tyder på at Adrian var aktiv som falkefanger til slutten av 1550-tallet, altså ved siden av sin gjerning som borgermester i Trondheim. Det er sagt at det ikke var mulig å kun leve av bare å være borgermester, og at Adrian forsøkte å få fotfeste i andre næringer ved siden av borgermestergjerningen, med tanke på tiden etter at han ble for gammel til å drive falkefangst på egen hånd. Falkefangeryrket krevde jo en viss grad av god fysikk og helse. Det var åpenbart en god del nederlendere som trakk hit til landet på 1500-tallet nettopp som falkefangere og som slo seg ned her. En slik innvandrer varAdrian Falkener, som kom til Trondheim på reformasjonstiden, trolig tilkalt av Olav Engelbrektsson. Adrian ble senere en av de fremste borgere i Trondheim. I lensregnskapet for Trondheim (Steinvikholm) len perioden 1548-1549 nevnes Adrian aktiv som falkefanger: Falcheleyer liiggendiis wdhij Stenwiigholms lenn: Jtem for Granndhe: Øryenn Waale Frøenn Szmøølenn og Brimssness: Leffuereredt Adriiann falchenerviij dobbell duchather och ij rinssgyllenn. Han kalles også falkener 24.august 1569 og falkefenger 11.juni 1571 i dagboka til magister Absalon Pederssøn i Bergen. I perioden 1558-1577 kalles Adrian dels bare Adrian borgermester, dem Burgermeister Adrian og consul Adrianus, dels kalles han også med farsnavnet; Adrian Rothkertsøn, Adrian Rotgerson, Adrian Rotgerssønn, Adrian Rotgeirdzenn, Adryan Rotgeirdzenn, eller som tippoldebarnet Gert Henriksen Miltzowskriver: Hadrian Rotker. Navnet Adrian kommer opprinnelig fra en nederlandsk helgen, og viser tilknytning til Nederlandene. I perioden 1547 til august 1588 kalles han bare Adrian Falkener, og ble skrevet på flere måter: Adriann Falchener, Adrian Falkener, Adriiann falchener, Adrian Ffalkener. Om Olav Engelbrektsson hører vi i 1532 at han hadde falkeleier på Ørlandet - alt i høymiddelalderen hadde erkebiskopen fått rett til falkefangst på linje med kongen (Steinar Imsen og Jørn Sandnes: Avfolkning og union 1319-1448, bind 4 i Norges historie (Oslo 1977)). Af hvide Falcher Island er Navnkundig udi Norden, Hvidkronet Falcher Himlen bær, Bortflyttede fra Jorden. Til Friderich den andens Jagt De Tydske lod henfare En Adrian, som har indbragt Til Kongen Falcher rare. Deraf fik han sit Ære-Navn, En Falch han maatte hede, Som siden drog fra Kiøbenhavn, I Trundhiem tog sit Rede. Det er hevdet i dette diktet (gjengitt her 3 av i alt 12 vers) at Adrian var sendt av - De Tydske - (Nederland var en del av Det tysk-romerske riket) til kong Frederik 2.s jakt, og at han hadde brakt bare sjeldne falker til kongen, tydeligvis fanget på Island (fra Marcus Carstenssøn Volqvartz: Svane-Sang, skrevet i anledning begravelsen til Anne Pettersdatter Falch (1625-1709) i Tjøtta kirke på Helgleandden 1.august 1709). Siden hadde Adrian flyttet fra København til Trondheim, ifølge dette som åpenbart er hentet fra gammel slektstradisjon, og har nok en reell bakgrunn. Frederik 2 ble kronet i 1559, men kan ha drevet med sporten falkejakt før dette. Dette var en sport som var forbeholdt fyrster og rikmenn. Kilder: Terje Bratberg: Trondheim Byleksikon, Kunnskapsforlaget 1996. ISBN 82-573-0642-8. Asbjørn Lund: Vandringer i det Trondhjem som svant, Bruns Libris 1991. ISBN 82-7028-491-2. Absalon Pederssøn Beyer: Absalon Pederssøns dagbok 1552–1572 (Dokumentasjonsprosjektet: Beyer). Wikipedia. Henry Ofstad: Glimt fra borgermester Adrian Rockertzsen Falkeners liv. Eget forlag, 2008. Norsk slektshistorisk tidsskrift (trykt utg.). 2002 Vol.38 Nr.3. | Rotkertsen Falkener, Adrian (Hadrian Rotker) (I2059)
|
| 6248 | Falstad Opdragelsesanstalt, ble lagt på Ekne ved Trondhjemsfjorden. Hovedbygningen huser i dag (2014) Falstadsenteret - et nasjonalt opplærings- og dokumentasjonssenter for krigens fangehistorie og menneskerettigheter. Som statlige skolehjem for forsømte gutter var Falstad og for eksempel Ulvsnesøy del av et felles system. Samtidig uttrykker deres historier forskjellige nyanser og variasjoner innenfor dette systemet.Ved sin beliggenhet var for eksempel Ulvsnesøy et typisk eksempel på det ledende prinsippet om at slike institusjoner burde isoleres på øyer. Falstad utmerket seg derimot som den eneste av anstaltene med fastlandsbeliggenhet. Da Ulfsnæsøens Opdragelsesanstalt for vanartede og forvildede Gutter åpnet i 1881, var det som den andre i sitt slag i landet. Landets første og lenge eneste oppdragelsesanstalt ble opprettet på Grønland i Kristiania i 1841. Navnet Toftes Gave kom noen år senere, etter at grosserer Andreas Tofte hadde gitt en større gave til institusjonen. I 1858 flyttet Toftes Gave ut av byen, til en gård i Ullensaker, før den endelig etablerte seg på Helgøya i Mjøsa i 1879. Med dette var også det såkalte øyprinsippet i norsk skolehjemshistorie etablert. Etter Ulvsnesøy fulgte Lindøens Redningshjem utenfor Stavanger i 1888, og i 1895 Falstad Oppdragelsesanstalt i bygda Ekne ved Trondheimsfjorden. Ved innføringen av vergerådsloven i 1900 ble disse anstaltene et statlig ansvar, og fikk status som mildere skolehjem for forsømte gutter. Samme år ble systemet komplettert med åpningen av det strengere Bastøy skolehjem i Oslofjorden. Vergerådsloven: Med Lov om behandling av forsømte barn av 1896 - vergerådsloven - ble prinsippet om oppdragelse fremfor straff for mindreårige vedtatt også i lovs form. Loven var en del av en strafferettsreform som satte den kriminelle lavalder til 14 år. Lovbrytere under denne alderen skulle etter dette overføres til vergerådet. Hver kommune skulle ha et vergeråd bestående av sju personer, deriblant stedets prest og underdommer, minst to kvinner og helst distriktslegen. Disse fikk fra nå av myndighet til å gripe inn overfor familier med advarsler og i ytterste konsekvens med opphevelse av foreldremyndighet. Loven opererte med tre kategorier av barn som kunne settes bort: 1. Barn som hadde gjort noe straffbart. 2. Barn som fikk dårlig oppdragelse eller mangelfull omsorg i hjemmet. 3. Barn som oppførte seg så dårlig at hjemmet og skole sto magtesløse overfor dem. Øvre aldersgrense for inngripen med bortplassering ble satt til 16 år. Bortsetting kunne skje i fosterfamilier eller barnehjem. For spesielt sedelig forkomne barn over seks år ble skolehjemmet den anbefalte løsning. Som reformens sentrale institusjon ble skolehjemmet viet mye plass i lovteksten. Staten var etter dette forpliktet til å stille plasser til rådighet for de barn vergerådene besluttet anbrakt i skolehjem. Oppkomsten av disse anstaltene hadde sin bakgrunn i det som gjerne omtales som den filantropiske barneredningen, eller redningsbevegelsen, slik den vokste frem i løpet av første halvpart av 1800-tallet. Barneredningens første foreningsdannelse i Norge fant sted i 1827, da De Nødlidendes Venner ble stiftet i Trondheim. I 1889 sikret Trondhjems fengselsselskap, politimesteren og fattigforstanderen i Trondheim støtte til opprettelse av en oppdragelsesanstalt for forsømte gutter i det nordenfjeldske. Oppdragelsesanstalten ble opprettet med økonomisk støtte fra Trondhjems Sparebank og Trondhjems Brændevinssamlag. Etter å ha vurdert flere alternativer, ble gården Nedre Falstad valgt som lokalitet, og i 1895 stod det første internatet ved Falstad opdragelsesanstalt klart til å ta imot de 11 første guttene. Anstalten skulle ta seg av gutter med adferdsvansker, og ønsket om å bruke oppdragelse og ikke straff, var sentralt i arbeidet med barna. Hensikten med etableringen av oppdragelsesanstaltene var behovet for en institusjon som kunne være en støttespiller til skolen og et alternativ til fengselet. Anstalten ble et bidrag til å avlaste skolene ved disiplinære problemer, mens den for fengselsvesenet representerte en kritikk av behandlingen av unge lovbrytere. Ved etableringen av Falstad oppdragelsesanstalt i Ekne, ble øyprinsippet vurdert, men forkastet - dels på grunn av Falstad gårds fortrinnelige egenskaper og dels i den pedagogiske hensikt å - undgå det eggende ved guttenes isolasjon på en øy og den stempling som kunne tenkes å følge av en sådan avsperring - (Hagen 1914). Ved å plassere anstalten i bygda ville man at elevene skulle vokse opp i og ikke utenfor samfunnet. Falstad fikk status som skolehjem etter vergerådsloven i 1900, og ble drevet som mildere skolehjem for gutter fra 1901, men først i 1912 ble navnet endret til Falstad Skolehjem. Skolehjemmet hadde plass til 55 gutter, og de kom fra alle kanter av landet. I 1919 ble det reist spørsmål om det skulle bygges en egen særavdeling ved skolehjemmet. Den måtte bygges i mur, og inneholde isolasjonsrom, verkstedsrom og gymnastikksal, siden gymnastikken ble sett på som et særlig viktig disiplineringsmiddel. Etter et stortingsvedtak fra 1921 skulle særavdelingen fungere som yrkesskole for dømte unge forbrytere, men kort tid før den skulle tas i bruk, brant hovedbygningen. Dermed måtte særavdelingen brukes som internat og undervisningsbygg, og fengselsfunksjonen falt bort. Skolehjemmene på Ulvsnesøy og Falstad kom begge bedre fra granskningen i 1908, især Falstad som ble erklært som en mønsteranstalt etter kommisjonens besøk. Som den eneste av oppdragelsesanstaltene som ikke lå på en øy, hadde man ved Falstad helt siden opprettelsen i 1895 hatt en selvforståelse som et mer humant sted. Beliggenheten i bygda skulle gi institusjonen et åpnere preg, skulle gjøre guttene mer integrert og mindre stemplet mente man. Dette bildet bekreftes av bestyrer F.W. Landmark i hans 25-Årsberetning for Falstad Skolehjem 1895-1920: Det daglige liv i hjemmet blev under Hagens ledelse preget av en gjennemført og iøinefaldende disiplin og orden. Liv og fart var der over det daglige arbeide. Og dette tiltalende ytre dekket som regel over et venskapelig, hyggelig, stundom hjertelig forhold mellem elever og personale. Det er sannsynlig at tonen ved Falstad allerede fra først av var noget lysere og mer opmuntrende enn ved andre samtidige skolehjem. Den omtalte Jacob Christian Hagen, Falstads første bestyrer, ble i 1910 utnevnt til Ole Flugums etterfølger på Bastøy. Om Flugum: De første årene av 1900-tallet var Ole Flugum skolehjemsbestyreren fremfor noen: Prestisjeanlegget Bastøys første bestyrer, departementets fremste konsulent i barnevernsspørsmål og en høyt skattet predikant. Slik havnet han også midt i stormen da skolehjemssaken eksploderte i den norske offentligheten noen få år senere. Utgangspunktet for det som for ettertiden er blitt stående som skolehjemssaken var en roman, Under Loven, utgitt i 1907 under pseudonymet Mikael Stolpe. Den fortalte historien om to uskikkelige kamerater fra Kristiania, Doffen og Jan, og deres fryktelige opplevelser på Kamberg oppdragelsesanstalt og Espeli skolehjem, lett kjennelige som henholdsvis Bastøy og Toftes Gave. Boka var både en knallhard kritikk av vergerådenes tilfeldige avgjørelser og skolehjemsinstitusjoner som, i stedet for å oppdra gode samfunnsborgere, tvert i mot fungerte som en slags monsterfabrikker. Gutter som i utgangspunktet kanskje var rampete, men langt fra onde, ble ødelagt av et system av mistro, ydmykelser, mobbing, misbruk og ikke minst grov vold. Det som sjokkerte mest i Under Loven var det brutale avstraffelsessystemet der gutter ble pisket til blods og isolert i små, kalde kjellerceller i uker av gangen. Den som stod bak ydmykelsen av guttene var den inderlig religiøse og samtidig svært voldelige bestyreren på Kamberg. En mann som kombinerte et sterkt kjærlighetsbudskap til guttene med en voldsom og hyppig bruk av pisken. Det var ikke vanskelig for offentligheten å tenke seg til at det var Ole Flugum som var portrettert. Men det var først da det etter en tid ble klart hvem som stod bak pseudonymet Mikael Stolpe at den virkelige skandalen var et faktum: Bjørn Evje var ikke bare ansatt på Bastøy, han var til og med en høyt betrodd husfar og Bastøys stedfortredende bestyrer i Flugums fravær. Med andre ord en mann som burde vite hva han snakket om. Dette ble en stor sak i den norske offentlighet i tiden som fulgte. For skolehjemmene innebar tumultene i 1907-1908 et prestisjetap man aldri helt skulle komme over. Dette ble ytterligere forsterket etter det store Bastøyopprøret i 1915, der marinen til slutt ble satt inn mot guttene. Uansett er det tydelig at kritikken tæret hardt på Flugum. I 1910 søkte han avskjed grunnet sviktende helse. Han flyttet så hjem til hjembygda, Sogndal, der han døde i 1915, 67 år gammel. Under andre verdenskrig ble bygningene ved Falstad tatt i bruk som krigsfangeleir, og etter krigen ble bygningene en tid brukt som landssvikleir. Falstad skolehjem ble formelt nedlagt i 1949 Kilde: Slemme gutter - Om skolehjemmenes tidlige historie. Utstillingen Slemme Gutter er et samarbeidsprosjekt mellom Bymuseet i Bergen og Falstadsenteret. Utstillingen er produsert med støtte fra ABM-Utvikling. Prosjektleder: Baard Olav Skogrand. | Hagen, Jacob Christian (I6194)
|
| 6249 | Falt i slaget ved Fyrisvall mot onkelen Erik Sägersäll. | Olavsen av Jomsborg, Styrbjørn (I4449)
|
| 6250 | Falt i slaget ved Morton. Han ble gravlagt i Wimborne i Dorset. Ethelred ble av en del regnet som en helgen rett etter sin død, men dette ble aldri akseptert av Den katolske kirke. The first Battle of Reading was a battle on 4 January 871 at Reading in what is now the English county of Berkshire. It was one of a series of battles, with honours to both sides, that took place following an invasion of the then kingdom of Wessex by an army of Danes led by Bagsecg and Halfdan Ragnarsson in an attempt to conquer Wessex. The Danes had established a camp at Reading, defended by the Thames and Kennet rivers on two sides, and by a rampart on the western side. Three days after their arrival, a party of Danes rode out towards nearby Englefield, where a West Saxon force under the command of Æthelwulf, the Ealdorman of the shire, was waiting for them. In the ensuing Battle of Englefield many of the Danes were killed, and the rest driven back to Reading. Four days later, Æthelwulf had been joined by the main West Saxon army, led by King Æthelred and his brother, Alfred the Great. The entire Saxon force marched on Reading. The assault was directed mainly at a gateway through the ramparts, and fierce and bloody fighting followed, before the attack was repulsed. Among the many dead of both sides was Æthelwulf. The Saxon forces were forced to retreat, allowing the Danes to continue their advance into Wessex. Following the Battle of Reading, Æthelred and Alfred reformed their army, and a few days later won a famous victory at the Battle of Ashdown, forcing the Danes to retreat to Reading once more. Two weeks later the Danes won the Battle of Basing, and then, on 22 March, the Battle of Marton. In April Æthelred died, to be succeeded by Alfred. The Danish army remained in Reading until late in 871, when they retreated to winter quarters in London, and much of King Alfred's 28-year reign was taken up with the Danish conflict. | av Wessex, Ethelred (Aethelred) "Ethelred 1." (I4933)
|