Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 6,451 to 6,500 of 16,626

#	Notes	Linked to
6451	Folketeljinga i 1801 er den f?rste nominative (dvs. at alle personane var lista med namn). I 1801 er alder oppgitt i ?r. 1. februar 1801 ble s? den f?rste fullstendige folketellingen med personnavn gjennomf?rt. I tillegg til navn ble det registrert hvor folk bodde, alder, sivilstand og yrke. I reskript av 28. november 1800 ble det bestemt at det skulle holdes folketelling i Norge den 1. februar 1801. Bestemmelsen gjaldt ogs? Danmark og Island. Dette kom som en f?lge av str?mninger i tiden; et lands befolkning ble sett p? som en ressurs som skulle kartlegges, og overgangen til et nytt ?rhundre har nok virket inspirerende, ogs? England og Frankrike holdt folketellinger i 1801. Folketellingen av 1801 var den f?rste fullstendige, nominative tellingen i Norge, det vil si den f?rste tellingen hvor hele befolkningen ble registrert med navn. I tillegg ble det registrert hvor de bodde, hvilken husholdning de tilh?rte og hvilken stilling de hadde i denne, deres alder, sivilstand (inkludert hvor mange ganger de hadde v?rt gift) og deres stand eller yrke. Det var prestene med hjelp av kirketjener og l?rer som skulle gjennomf?re tellingen i landdistriktene. Fra prekestolen skulle husfedrene innkalles til ? m?te hos presten den 1. februar og p?f?lgende s?ndager med opplysninger om hele husstanden. I byene hadde magistraten ansvaret for tellingen, mens rodemestre skulle foreta den ved ? g? fra hus til hus.	Source (S60)
6452	Folketelling 1801 på Østsida, Porsgrunn: Her er den 41 år gamle Christiana Maria Kraft ført som losjerende pensjonist, gift 1ste gang men separeret.	Kraft, Christiane Maria "Coucheron" (I5227)
6453	Folketelling 1801 på Østsida, Porsgrunn: Her er den 7 år gamle Christian Rømling Coucheron ført hos sin mor Christiana Maria Kraft.	Coucheron, Peder Christian Rømling (I5291)
6454	Folketelling 1801: Adam står nevnt under tjenestefolkene, som contoir karl, og ugift, under Kiøbmand Christian Ancker Schioldborg og hustru Ahlet Sophia Hammon i Fredrikstads forstad.	Hjorth, Adam (I824)
6455	Folketelling 1891 for 1660 Strinda herred, Lademoen a.: Albert Larsen, f.1856 i Namsos, snedker. Hustru Jenssine Henriethe Hansdtr., f.1840 i Tranø. Sønn Jakob Kristian Albertsen, f.1881 i Namsos. Sønn Johan Henrik Albertsen, f.1878 i Namsos. Oskar Lorntzen, f.1865 i Thjem, jernb.kond. Hustru Klara Pedersdtr., f.1864 i Strinden. Sønn Karl Kristian Oskarsen, f.1887 i Thjem. Sønn Paul Arthur Oskarsen, f.1889 i Thjem. Johan Bernhard Loholt, f.1867 i Strinden, ug tjener.	Loholt, Johan Bernhard (I1373)
6456	Folketelling 1891 for 1660 Strinda herred, Lademoen a.: Albert Larsen, f.1856 i Namsos, snedker. Hustru Jenssine Henriethe Hansdtr., f.1840 i Tranø. Sønn Jakob Kristian Albertsen, f.1881 i Namsos. Sønn Johan Henrik Albertsen, f.1878 i Namsos. Oskar Lorntzen, f.1865 i Thjem, jernb.kond. Hustru Klara Pedersdtr., f.1864 i Strinden. Sønn Karl Kristian Oskarsen, f.1887 i Thjem. Sønn Paul Arthur Oskarsen, f.1889 i Thjem. Johan Bernhard Loholt, f.1867 i Strinden, ug tjener.	Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
6457	Folketellingen 1825: Gmd. Torbjoren Neilssen, 34 år, og Britha Torbjørensdatter, 29 år. Barna deres er: Kristi 6 år, Anna 4 år og Niels 2 år. Brithas far, Torbjøren Nielssen er 59 år og Vmd. Under tellinga i 1865 er blinde Thorbjørn 74 år. Han er nevnt som Gaardbruger og selveier på gården Linge lille, matrikkel 161 b i Strandebarm. Han har 5 stort kveg og 12 får på gården. Avlingen er nevnt som 2 havre og 1 1/2 poteter. Sønnene Ludvig og Thorbjørn er på gården. Ludvig er båtbygger, mens Thorbjørn og kona Herborg forpakter gården.	Nielsen Torvik, Torbjørn "Linge" (I261)
6458	Folketellingen 1865, Buksnes, matr.nr. 33: Hieronimus Heyerdahl, sokneprest, ugift, 39 år, f. i Tinns pr.gjeld. Husbestyrerinne Mina Schvabe, 34 år, f. i Sogndal. Kreaturhold: .3 hester, 21 kyr, 31 sauer. Utsed 3 td. bygg og 24 td. poteter. Hieronymus tok artium i 1845, eksamen i lappisk i 1847 og teologisk embedseksamen med laudabilis i 1849. Han var først huslærer på Hedmark et par års tid, så ble han i 1853 lærer ved Mandal skole, og i 1855 lærer ved Kristiania Borgerskole. I 1859 ble han utnevnt til sogneprest til Nesseby i Finnmark, og i 1864 til Buksnæs hvor han døde. Han var forlovet med sin slektning Marie Bernhardine Heyerdahl, som etter hans død ble gift med fabrikkeier Hans Mustad.	Heyerdahl, Hieronymus (I14309)
6459	Folketellingen 1900: Under Larvik, husliste 8, kretsnummer 38, i et to etasjes Vaaningshus med Bagbygning med Familiebolig 1 Værelse, Kjøkken 2 vedskur samt 2 Priveter finner vi: Ansteen Ansteensen, kirkesanger ved Laurviks Kirke og Bestyrer og Lærer ved Folkeskolen, født 1837 på Tønset Hedemark. Kona, Emilie Fredrikke f.Hoff, født 1849. Barn: Eilif Rosenberg Ansteensen født 1887. Tjenestepige - Husgjererning, Hilda Malm, født 1883.	Anstensen, Ansten (I6814)
6460	Folketellingen 1910 sier at Edle emigrete i 1860, mens de i 1920 og 1930 sier 1865.	Cudrio, Edle "Adams" (I2836)
6461	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I18121)
6462	Folldalen. Foreldre var Paul Thoresen og Ingri Michelsdatter Erlien.	Poulsdatter Erlien, Sigrid "Skrogstad" (I2411)
6463	Follo skifteprotokoll nr. 5, folie 119b.	Jensen Nærsnes, Johannes (Johannis) "Tangen" (I11046)
6464	For a brief duration of his career, Guðrøðr appears to have possessed the kingship of Dublin. The chronology of his rule is unclear, however, as surviving sources concerning this episode are somewhat contradictory. According to the Chronicle of Mann, the Dubliners invited Guðrøðr to rule over them as king in the third year of his reign in the Isles. If correct, such an arrangement would have almost certainly provoked Muirchertach, the Dubliners' Irish overlord. In fact, the chronicle reveals that Muirchertach indeed took exception to such overtures, and marched on Dublin with a massive host before forming up at Cortcelis. Whilst in control of Dublin, Guðrøðr and the defending Dubliners are stated to have repulsed a force of 3.000 horsemen under the command of a certain Osiblen. After the latter's fall, Muirchertach and his remaining host retired from the region. The chronicle's version of events appears to be corroborated by the Annals of Ulster. Unlike the previous source, however, this one dates the episode to 1162. Specifically, Muirchertach's forces are recorded to have devastated the Ostman lands of - Magh Fitharta - before his host of horsemen were repulsed. Despite the difference in their chronologies, both accounts refer to similar military campaigns, and the uncertain place names of - Cortcelis - and - Magh Fitharta - may well refer to nearby locations roughly in the Boyne Valley. Another source documenting the conflict is the Annals of the Four Masters. According this account preserved by this source, after Muirchertach's setback at Dublin and subsequent withdrawal in 1162, he left the forces of Leinster and Mide to campaign against the Dubliners. In time, the source states that a peace was concluded between the Irish and the Dubliners in which the latter rendered a tribute of one hundred forty ounces of gold to Muirchertach. The payment reveals that the Dubliners recognised Muirchertach as their overlord, which in turn suggests that the price for peace was Guðrøðr's removal from the kingship. In the winter of 1176-1177, the chronicle reveals that Guðrøðr was formally married to Muirchertach's granddaughter, Findguala Nic Lochlainn, in a ceremony conducted under the auspices of the visiting papal legate, Vivian, Cardinal priest of St Stephen in Celio Monte. The precise date when Guðrøðr and Findguala commenced their liaison is unknown, and the two could have been a couple for some time before their formal marriage. It is possible that the union was originally brokered as a compromise on Muirchertach's part, as a means to placate Guðrøðr for withdrawing from Dublin. The demonstrable unreliability of the chronicle's chronology, and the apparent corroboration of events by the Annals of the Four Masters and the Annals of Ulster, suggests that the Guðrøðr's adventure in Dublin date to about 1162. Such a date, however, appears to contradict the fact that Guðrøðr seems to have endured Norwegian exile in 1160-1161, and apparently only returned to the Isles in 1164. If the chronicle's date is indeed correct, Guðrøðr's inability to incorporate Dublin into the Kingdom of the Isles could well have contributed to his loss of status to Somairle. There may be reason to suspect that Guðrøðr's defeat to Somairle was partly enabled by an alliance between Muirchertach and Somairle. For example, Argyllmen formed part of the mercenary fleet utilised by Muirchertach in 1154, and it is possible that the commander of the fleet, a certain Mac Scelling (fl. 1154–1173/1174), was a relation of Somairle himself. If Muirchertach and Somairle were indeed allied at this point in time it may have meant that Guðrøðr faced a united front of opposition. If correct, it could also be possible that Þorfinnr participated in Somairle's insurrection as an agent of Muirchertach. On the other hand, the fact that Somairle and Muirchertach jostled over ecclesiastical affairs in the 1160s suggests that these two were in fact rivals. Furthermore, the fact that Þorfinnr may have been related to a previous King of Dublin could reveal that Þorfinnr himself was opposed to Muirchertach's foreign overlordship. If Guðrøðr's difficulties in Dublin indeed date to a period just before Somairle's coup, the cooperation of men like Þorfinnr could be evidence that Dubgall, on account of his maternal ancestry and powerful father, was advanced as a potential candidate to the united kingship of Dublin and the Isles. Later in his reign, Guðrøðr again involved himself in the affairs of Dublin. In 1166, the slaying of Muirchertach meant that 2 men made bids for the high-kingship of Ireland: Ruaidrí Ua Conchobair, King of Connacht (died 1198) and Diarmait Mac Murchada, King of Leinster (died 1171). The latter had possessed the overlordship of Dublin since Muirchertach's actions there in 1162. Within the same year as Muirchertach's fall, however, Diarmait was overcome by Ruaidrí and his allies, and forced him from Ireland altogether. Although Ruaidrí thereupon gained the high-kingship for himself, Diarmait made his return the following year enstrengthened with English mercenaries, and reclaimed the core of his lands. In 1170 even more English troops flocked to Diarmait's cause, including Richard de Clare, Earl of Pembroke (died 1176), who successfully stormed the Norse-Gaelic enclave of Waterford. Richard soon after married Diarmait's daughter, Aífe, and effectively became heir to kingship of Leinster and the overlordship of Dublin. Later that year, the combined forces of Diarmait and Richard marched on Dublin, and drove out the reigning Ascall mac Ragnaill, King of Dublin (died 1171). According to the twelfth-century Expugnatio Hibernica, Ascall and many of the Dubliners managed to escape by fleeing to the northern islands. On one hand, this term could well refer to Orkney. On the other hand, it is also possible that the term refers to the Hebrides or Mann. If so, this source would appear to be evidence that the Dubliners had retained close links with the Isles. Whatever the case, within weeks of Diarmait's death early in May 1171, Ascall made his return to Dublin. The account of events recorded by Expugnatio Hibernica and the twelfth–thirteenth-century La Geste des Engleis en Yrlande indicate that Ascall's forces consisted of heavily armoured Islesmen and Norwegians. The invasion itself was an utter failure, however, and Ascall himself was captured and executed. Amongst the slain appears to have been Sveinn himself, Guðrøðr's apparent ally in arms. The successive deaths of Diarmait and Ascall left a power vacuum in Dublin that others sought to fill. Almost immediately after Ascall's fall, for example, Ruaidrí had the English-controlled town besieged. Expugnatio Hibernica records that he and Lorcán Ua Tuathail, Archbishop of Dublin (died 1180) sent for Guðrøðr, and others in the Isles, asking them to blockade Dublin by sea. Whilst it is possible that Guðrøðr may have been enticed to assist the Irish through the promise of financial compensation, and perhaps the possession of any vessel his fleet captured in the operation, there is reason to suspect that the Islesmen were disquieted by prospect of permanent English authority in the region. Certainly, Expugnatio Hibernica states that: The threat of English domination, inspired by the successes of the English, made the men of the Isles act all the more quickly, and with the wind in the north-west they immediately sailed about thirty ships full of warriors into the harbour of the Liffey. Although the operation was one of the greatest military mobilisations that the Irish mustered in the twelfth century, the blockade was ultimately a failure, and Dublin remained firmly in the hands of the English. Ascall was the last Norse-Gaelic King of Dublin; and before the end of the year, Clare relinquished possession of Dublin to his own liege lord, Henry 2, who converted it into an English royal town. With Dublin's defeat at the hands of English adventurers, and the ongoing entrenchment of the English throughout Ireland itself, the Crovan dynasty found itself surrounded by a threatening, rising new power in the Irish Sea zone. Despite his original opposition to the English in Dublin, Guðrøðr did not take long to realign himself with this new power, as exemplified though the marital alliance between his daughter, Affrica (died 1219-), and one of the most powerful incoming Englishmen, John de Courcy. In 1177, John led an invasion of Ulaid (an area roughly encompassing what is today County Antrim and County Down). He reached Down (modern day Downpatrick), drove off Ruaidrí Mac Duinn Sléibe, King of Ulaid (died 1201), consolidated his conquest, and ruled with a certain amount of independence for about a quarter of a century. Although the precise date of the marriage between John and Affrica is unknown, the union itself may well have attributed to his stunning successes in Ireland. Certainly, decades later in the reign of Guðrøðr's son and successor, R?gnvaldr (died 1229), John received significant military support from the Crovan dynasty, and it is not improbable that Guðrøðr himself supplied similar assistance. In the 1190s, John also received military assistance from Guðrøðr's kinsman Donnchad mac Gilla Brigte, Earl of Carrick (died 1250). Like Guðrøðr, Donnchad was a grandson of Fergus, and it possible that John's marriage to Affrica accounts for Donnchad's cooperation with him. Although the promise of maritime military support could well have motivated John to align himself with Guðrøðr, there may have been a more significant aspect to their alliance. The rulers of Ulaid and those of Mann had a bitter past-history between them, and it is possible that the binding of John to the Crovan dynasty was actually the catalyst of his assault upon the Ulaid. In fact, Guðrøðr formalised his own marriage to Findguala in 1176/1177, and it was by this union that Guðrøðr bound his own dynasty with the Meic Lochlainn, another traditional foe of the Ulaid. Another contributing factor to the alliance between Guðrøðr and John may have been the Meic Lochlainn's loss of the Cenél nEógain kingship to the rival Uí Néill dynast Áed Méith Ua Néill (died 1230) in 1177. The latter certainly clashed with John before the end of the century, and the strife between the Uí Néill and Meic Lochlainn continued on for decades. Whatever the case, the unions meant that John was protected on his right flank by Guðrøðr, through whom John shared a common interest with the Meic Lochlainn, situated on his left flank. John would have almost certainly attempted to use such alignments to his advantage, whilst Guðrøðr may have used John's campaigning against the Ulaid as a means of settling old scores. There is reason to regard Óláfr, like his Scottish counterpart David, as a reforming monarch. Guðrøðr continued Óláfr's modernising policies, as evidenced by surviving sources documenting the ecclesiastical history of the Isles. For example, Guðrøðr confirmed his father's charter to the abbey of St Mary of Furness, in which the monks of this Cistercian house were granted the right to select the Bishop of the Isles. Guðrøðr granted the English priory of St Bees the lands of Escheddala (Dhoon Glen) and Asmundertoftes (Ballellin) in exchange for the church of St Óláfr and the lands of Euastad (perhaps near Ballure). In the reigns of Guðrøðr's succeeding sons, the Benedictine priory of St Bees continued to receive royal grants of Manx lands. The Chronicle of Mann reveals that Guðrøðr gave lands at Myroscough to the Cistercian abbey of Rievaulx in England. The chronicle also notes that a monastery was constructed on these lands, and that the lands eventually passed into the possession of the abbey of St Mary of Rushen. Guðrøðr also granted certain commercial rights and protections to the monks of the monastery of Holm Cultram, another Cistercian house in England. The ecclesiastical jurisdiction within Guðrøðr's kingdom was the Diocese of the Isles. Little is known of its early history, although its origins may well lie with the Uí Ímair imperium. Ecclesiastical interconnection between the Isles and Dublin seems to have been severed during a period of Irish overlordship of Dublin, at about the beginning of Guðrøðr Crovan's reign in the Isles. Before the mid point of the twelfth century, Óláfr firmly established the Diocese of the Isles to correspond to the territorial borders of his kingdom, and seems to have initiated the transfer the ecclesiastical obedience of the Isles from the Archdiocese of Canterbury to Archdiocese of York. Such changes may have been orchestrated as a means to further distance his diocese from that of Dublin, where diocesan bishops were consecrated by the Archbishop of Canterbury. In 1152, steps were undertaken by the papacy to elevate the Diocese of Dublin to an archdiocese. Dublin's political and economic ties with the Isles could have meant that the Bishop of the Isles was now in danger of becoming subordinate to the Archbishop of Dublin. For Óláfr, such an event would have threatened to undermine both his ecclesiastical authority and secular power within his own realm. As a result of Óláfr's inability to have an ecclesiast of his own choice formally consecrated as bishop, and his own refusal to accept one favoured by the Archbishop of York, the episcopal see of the Isles appears to have been vacant at the same time of Dublin's ecclesiastical ascendancy. In consequence, without a consecrated bishop of its own, Óláfr's diocese seems to have been in jeopardy of falling under Dublin's increasing authority. Moreover, in 1152, David 1 attempted to have the dioceses of Orkney and the Isles included within the prospective Scottish Archdiocese of St Andrews. It may have been in the context of this ecclesiastical crisis in the Isles that Guðrøðr undertook his journey to Norway in 1152. Guðrøðr's overseas objective, therefore, may have been to secure the patronage of a Scandinavian metropolitan willing to protect the Diocese of the Isles. Certainly, Guðrøðr's stay in Norway coincided with the Scandinavian visit of the papal legate Nicholas Breakspeare, Cardinal-Bishop of Albano (died 1159), a man who had been tasked to create Norwegian and Swedish ecclesiastical provinces in order to further extend the papacy's authority into the northern European periphery. Eventually the newly created Norwegian province—the Archdiocese of Niðaróss—encompassed eleven dioceses within and outwith mainland Norway. One such overseas diocese was that of the Isles, officially incorporated within the province in November 1154. Although Óláfr did not live long enough to witness the latter formality, it is evident that the remarkable overseas statecraft undertaken by Óláfr and Guðrøðr secured their kingdom's ecclesiastical and secular independence from nearby Dublin. The establishment of the Norwegian archdiocese bound outlying Norse territories closer to Norwegian royal power. In effect, the political reality of the Diocese of the Isles—its territorial borders and nominal subjection to far-off Norway—appears to have mirrored that of the Kingdom of the Isles. Despite the ecclesiastical reorientation, the next Bishop of the Isles known from Manx sources was consecrated by Roger de Pont l'Evêque, Archbishop of York (died 1181). This bishop, an Englishman named Gamaliel, may have been consecrated between October 1154 and early 1155, possibly before news of the diocesesan realignment reached the Isles. Although it is possible that Gamaliel was consecrated without Guðrøðr's approval, the bishop appears to have witnessed at least one of the latter's charters. The fact that Gamaliel was buried in Peterborough could suggest that he was removed from his see at some point. The next known bishop was Reginald (died c.1170), a Norwegian who witnessed the bitter struggles between Guðrøðr and Somairle, and who seems to have died in about 1170. It is possible that Reginald was consecrated in Norway in 1153/1154, and that the York-backed Gamaliel was compelled to resign the see to him. Reginald is the first Bishop of the Isles to be attested by the Icelandic Annals, which could indicate that he was the first such bishop to recognise the authority of Niðaróss. Either Gamaliel or Reginald could have been the unnamed Bishop of the Isles who is stated by Robert's Chronica to have met with William 1, King of Scotland and Henry 2 at Mont St Michel. Robert's account of the meeting indicates that the kings of the Isles were obligated to render tribute to newly crowned kings of Norway. It is possible that Reginald followed Guðrøðr into exile after the latter's defeat to Somairle. Reginald's successor was Cristinus, an Argyllman who appears to have been appointed by either Somairle or his descendants. The fact that Cristinus did not receive acknowledgement from the Archbishop of Niðaróss could be evidence that Reginald remained in Norway. The apparent antipathy between Guðrøðr and Cristinus may be evidenced by the fact that it was Silvanus, Abbot of Rievaulx — and not Cristinus — who conducted the marriage ceremony of Guðrøðr and Findguala during Vivian's visit in 1176. According to the Chronicle of Mann, Guðrøðr had 4 children: Affrica, Ragnvaldr, Ívarr, and Óláfr svarti (died 1237). Although the chronicle specifically states that Findguala was Óláfr svarti's mother, and that he had been born before his parent's formalised marriage, the mothers of the other three children are unknown or uncertain. According to the anonymous praise-poem Baile suthach síth Emhna, Ragnvaldr's mother was Sadb, an otherwise unknown Irishwoman who may have been a wife or concubine of Guðrøðr. As for Ívarr, nothing further is recorded of him, although it is possible that his mother was also the product of an uncanonical liaison. There may be evidence to suggest that Guðrøðr had another son, Ruaidrí (fl. 1188-1190), who appears in a royal charter recorded as Ragnvaldr's brother (Rotherico, fratre meo). Guðrøðr died on 10 November 1187 on St Patrick's Isle. The following year, he was finally laid to rest on Iona, an island upon which the oldest intact building is St Oran's Chapel. Certain Irish influences in this building's architecture indicate that it dates to about the mid twelfth century. The chapel could well have been erected by Óláfr or Guðrøðr. Certainly, their family's remarkable ecclesiastical activities during this period suggest that patronage of Iona is probable. Whatever the case, upon Guðrøðr's death the chronicle claims that he left instructions for his younger son, Óláfr svarti, to succeed to the kingship since he had been born in lawful wedlock. On one hand, this record could be evidence that Guðrøðr continued to advance the institution of kingship in the Isles. For example, this episode appears to be the earliest record of a ruling member of the Crovan dynasty designating a royal successor. If so, such an arrangement may have been borne out of Guðrøðr's own bitter difficulties with rival claimants to the throne. On the other hand, it is uncertain if the chronicle has preserved an accurate account of events, as the Islesmen are stated to have chosen Ragnvaldr to rule instead, because unlike Óláfr svarti, who was only a child at the time, Ragnvaldr was a hardy young man fully capable to reign as king. One possibility is that Guðrøðr may have intended for Ragnvaldr to temporarily rule as a lieutenant of sorts until Óláfr svarti was able to hold sway himself. Although Ragnvaldr appears to have later forged an alliance with the Meic Somairle, and may have temporarily reunited the entire Kingdom of the Isles under his own leadership, he was later opposed by Óláfr svarti, and the ensuing violent conflict between Guðrøðr's descendants carried on to further generations.	Olafsen, Gudrød "Godred 4" (I15709)
6465	For bedre at forstå hvad der er sket i slægten, er det godt at se på den historiske baggrund. 1300-1400-tallet er nemlig en enorm brydningstid, hvor de vældige ændringer, der banede sig vej i samfundet, nærmest kan sammenlignes med vor egen tids forandringer på alle områder. I 1400-tallet skete det endelige opbrud med det gamle middelalderlige samfund, der byggede på den katolske kirkes gennemgribende magt. I stedet for troen på den enevældige Guds magt over hver enkelts skæbne, og hvor man måtte blive på det sted i samfundet, hvor man var født, kom der en ny tro på, at man selv kunne gøre noget for sin egen skæbne. Korstogene i 1100 og 1200-tallet havde forårsaget en forbindelse fra Europa til det mellemste Østen, der havde helt andre levevilkår. Det havde igen muliggjort, at de hjemvendte korstogsfarere ønskede at få varer fra Mellemøsten, og en handel havde udviklet sig, i første omgang via købmænd fra Italien. Købmændene blev rige på denne handel og de kunne nu optræde som de adelige, klæde sig som de adelige og leve et liv i luksus som de adelige. Det begyndte at gå op for folk, at man selv kunne gøre noget for at leve bedre. Man var ikke mere blot afhængig af andres nåde. For at gøre en lang historie kort, så kom det til at betyde en ændring i samfundets struktur og en ændring i ens indstilling overfor samfundet og overfor livet i det hele taget. Vi ser således allerede i 1400-tallet de første oprør mod den katolske kirke som f.eks. ved Johan Hus i Bøhmen. Det oprør, der endte med Luther i 1520-erne. Det gav sig også udslag på den måde, at man ville gøre sig selv bemærket. Mens kunstnerne f.eks. altid tidligere havde været anonyme, så begyndte de nu at sætte deres navn under kunstværkerne, og ligeledes blev det almindeligt at reklamere med sin afstamning ved at f.eks. lavadelen brugte slægtsnavne. Man ville gøre opmærksom på sig selv. Alt dette betød, at der også kom til at ske en teknisk udvikling, der bl.a. gav sig udslag i nye store skibstyper og militært i udviklingen af kanonerne, der både vandt indpas til lands og til søs. Interessen for varene fra Østen betød desuden, at de europæiske handelsmænd ønskede at få mere hold i denne handel, som muhammedanerne var ved helt at dominere ved deres fremtrængen og ved deres erobring af Konstantinopel i 1453. Den erobring, der betød den endelige afslutning på det østromerske rige. Der opstod og udvikledes i Europa en handelsstand, der fik stadig større betydning samtidig med at byerne voksede og blev rigere. Med den nye større forbindelse mellem landene kommer også en nemmere spredning af sygdomme som f.eks. Den sorte Død, der hærgede til forskellige tider i Europa og bortrev store befolkningsdele, da man ofte samledes i kirkerne for at bede om frelse, men i stedet netop derved muliggjorde smittens udbredelse. Alt dette satte sig også spor i de nordiske lande, med gode forbindelser mellem f.eks. Jämtland, Norge og Danmark, hvad der især kan have vores interesse; en forbindelse der yderligere fremmedes af politiske forhold. Desuden var indbyggertallet jo ikke stort, nemlig knap 2 millioner i alle de 3 nordiske lande tilsammen. Når vi så ser, at bønderne har udgjort det største antal, mens godsejerne, lavadelen og højadelen har været et mindretal, kan det vel næppe undre, at de personer, der udgjorde den lavadel, som vi hér beskæftiger os med, har kendt hinanden særdeles godt og at slægteforbindelser blev skabt på kryds og tværs. Tilmed har epidemierne gjort sit til at knytte de overlevende til hinanden. Vi har i det foregående mødt Skanke-slægten i Jämtland, i Norge (samt dens forbindelse til Isle of Man), i Vendsyssel og i Skåne, selvom vi ikke har kunnet bevise en forbindelse i alle tilfælde. Som den første kendte bærer af navnet Barfod i Danmark har vi: Niels Mikkelsen Barfod. Han nævnes som vidne den 19.april 1406 som rådmand i Randers på et tingsvidnebrev under navnet Nichles Mychilsøn Barfood og den 18.august 1418 vidner han atter som - Byman - under navnet Niels Mikelsøn Barfoeth (Rep. Dipl. d. 19/4 1406 og d. 18/8 1418). At han har siddet som rådmand, kunne tyde på, at han har været hjemmehørende, barnefødt, i byen, men hans far, der vel har heddet Mikkel eller Michael, kender vi ikke noget til fra noget dokument. Vi ved efter hans segl, at det minder stærkt om Mc.Rory's våben, og dette kan være forårsaget af, at hans mor har været af denne slægt, og at hun har været den sidste af sin linie, hvorfor sønnen, som det ofte kunne ske, optog hendes våben. Ifølge Sv. Gaute Barfoth's slægtstavle er hans far, Mikkel, og dennes brorsøn Nils gift med en Mc.Rory (Rep. Dipl. d. 19/4 1406 og d. 18/8 1418), ligesom Mikkel skulle have en bror ved navn Olof. Disse navne har imidlertid ikke kunne findes i arkiverne, så de passer i tid med de nævnte. Ifølge denne slægtstavle skulle Niels's mor også være Mikkel's anden kone og være en Skiernow og ikke en Mc.Rory. Vi formoder at Niles Mikkelsen Barfod er far til sønnen Albert Barfod.	Mikkelsen Barfod, Niels (I15695)
6466	For Emma var barndommen og ungdommen fæl. Faren, Johan Moses Møller, var handelsmann, ordførar og stortingspolitikar. Han vart forlova med Else Marie Dyblie, men då bryllaupet skulle haldast, trekte brudgommen seg i siste liten. Dette var ein katastrofe for brura, som var gravid. Ho fann det best å setja bort dottera, og Emma voks opp på ein av nabogardane i Kolvereid.	Møller, Emma Georgine "Nakling" / "Duun" (I11326)
6467	For ikke å bli overkjørt av sin stesønn Jens Jacobsen gikk Ingeborg i 1730 til verks. Hun utstedte 15.aug.dette år pantobliasjon i Smedstad til Friderich Jacobsen Bruun som hadde innfridd hennes avdøde manns obligasjoner av 24.mars og 14.april 1728 (sammenlagt 265 riksdaler) til Jens Holter, som Madame Magdalena sal. Jens Holter idag har udstædt til Bruun. Det kom til prosess mellom Ingeborg og Jens. Stiftamtmann de Tonsberg innstilte 12.oktober 1730 på at Jens Jacobsen skulle få fri rettergang mot sin stemor (som sitter på gården og vanskjøtter den i enhver henseende). Tonsberg bemerker at man her kan sanne det gamle ord, at en stemor sjelden er god. Om noen skulle ha grunn til å gripe inn med prosess, så er det Jens mot denne arrige qvinde, sier stiftamtmannen, som kjenner saken tilfulde... Det kom imidlertid til forlik ved at Jens Jacobsen overtok halvparten av gården, og 20.desember 1734 utstedte følgende dokument: Jeg underskrevne Jens Jacobsen Smedstad, Corporal ved hr.Obriste Lieutenant Harboes Dragun Compagnie, kiendes og hermed for alle vitterlig giør, at ieg med fri og velberaad hue haver solt og afhændt,saasom ieg hermed aldeeles selger skiøder og afhænder til Min kiere Stiffader Ole Madsen Smedstad og hans hustru, min Stifmoder Ingebor Andersdatter, samt deris sande arvinger aasædes, bessiddelses og Odelsretten til den halvpart i Gaarden Smedstad ... tillige herefterdags skal følge min Stiffader,Stifmoder og deres arvinger, de huuser og bygninger som hand og hustru til Dato haver beboet og endnu beboe, og efterdj vi forhen i aaret 1731 haver delt vore Jordebrug imellom os udj tvende jefngode parter, saa vel ager og Eng som Skoug og Mark, inden og uden gierds, saa selsamme deele, fremdeles mellem os forblive til en rettesnor, urygget og uforandret, og eenhver av os giøre sig samme saa nyttig og gavnlig, som vi best veed og kand, uden videre Jefnt at paastaae; for hvildken forommelte halve aasædes Rett udj gaarden Smedstad bemelte min Stiffader Ole Madsen paa mine veigne har betalt til hr.Obrister von Rappe den Summa 150 rdr. siger ..., som en meste med mindste penge ... og som ieg forhen haver Pandtsadt til Dorthe Sl. Tolder Henrich Lachmans, ey alleene min arvepart udj bemelte gaard Smedstad, men endog aasædes og besiddelsesRetten oven Dito heele gaard for den Summa 800 rdr., og høybemte hr.Obriste von Rappe efter hands caution indløste min til hende udstedte Pante forskrivelse, Saa er dette kiøb med hands villie og samtøcke saaledes dend, at hand eller hun, icke her efter, skal have eller giøre nogen Retention til betaling udj dend af mig her ved nu solte halve aasædes og besiddelsesRett udj gaarden Smedstad ... Og som paa min Jens Jacobsens egen halve part aasæde og Ejendom udj Smedstad som ieg bruger, hæfter først bemelte Pante Obligation hvor paa nu ved disse kiøbe Penge er vorden betalt 150 rd:, og dernest 17 rd: som hr.Capitain Tobias Tobiasen haver faaet udleg for udj Smedstad gaard, paa skiftet efter min sl.fader Jacob Smedstad for hands fordring til min Søster Dorthea Jacobsdatter, alt saa vedkommer mig Jens Jacobsen samme gield til vedkommende at erlegge og betale, uden nogen ... eller tilsvar af min stiffader ...	Andersdatter Grefsen, Ingeborg "Smestad" (I7579)
6468	For Kongen sto han 23.august 1932.	Pedersen Hugaas, Johan Arnt (I1156)
6469	For skoleåret 1858-1859 står oppført organist og lærer Ole Reitans sønn Lorents som elev. Skolen har dette året 60 elever, hvorav 48 er fra Levanger. Kilde: Levanger historielags småskrifter: Levanger borgerskole: En pionerskole i Nord-Trøndelag, av Per Anker Johansen 1988.	Reitan, Lorentz Oluf (I12437)
6470	For some reason, the family identified mostly with their Fladeboe family. When I (Jann Fladeboe) first started researching my genealogy, I talked to my grandfather's sister, Maemie, and she could not remember her grandparents' names, thoughshe had known them! It took me a long time to discover they were Aase and John. Maemie was the youngest, so perhaps if I had started when the olderones were still living, the answer would have been different. Maemie (datterdatter) remembered a bit about her Boyum aunts and uncles, but nothing about her grandparents. Her family never lived in the sameplace as the Boyums, who moved around a bit. When they came to North Dakota, it was not yet a state; it was just Dakota Territory. They had - proved up - a land claim in Minnesota, which meansthey had lived on it for a certain number of years and created a farm. Then they sold it for money and proved another claim, doing this every few years tomake money, moving back and forth between Minnesota and Dakota/North Dakota.	Sjursen Bøyum, Johannes (I4101)
6471	For Sverre Sigurdsen Eggen står det i Stavangeren, torsdag 7.juni 1945: ...Stavanger Forhørsrett fortsatte onsdag med avsigelse av fengslingskjennelse for de lokale landssvikere. Konst. justitiarius Var ledet rettsforhandlingene med stor kraft i Sparekassens store sal. Fød forhandlingene tok til, samlet det seg store menneskeskarer i og utenfor rettslokalet. Senere ut på formiddagen var det rene folkeopptog, og hver gang en bil med nazister og landssvikere kom rullende fra Solborg, brøt folk ut i rene jubelorgier. Tilsammen var det innstevnt 31 siktede... Sverre Sigurdsen Eggen, 43 år gammel, er transportarbeider fra Oslo som har vært utkalt til Hirdens Bedriftsvern. Årsfortjenesten siste år har vært om lag 10,000 kroner! Siktede opptrer meget overlegent i retten og han svarer dommeren med korte, lakoniske svar. Han forklarer at han gik inn i NS i 1941 og inn i hirden i 1943. Noen dager før freden ble han innkalt til tjeneste i H.B.V. Var: Hvorledes har De tjent 10,000 kroner? E: Jeg var vakt ved det tyske anlegg i Saudasjøen, og hadde mange overtimer. Var: Erkjenner De Dem straffskyldig? E: Jeg vet ikke! Etter det jeg no hører, er jeg straffskyldig for å ha gått inn i NS. Jeg visste ikke i 1941 at dette partiet var ulovlig. Var: Jeg tror likevel jeg setter at De ikke erkjenner Dem straffskyldig! Fengslingskjennelse: 4.september. Fra avisen, 1ste Mai, onsdag 6.juni 1945, står det om Sverre Eggen: ...Den neste siktede, Sverre S. Eggen, var også en fremmed fugl - en transportarbeider fra Oslo. Han hadde deltatt i hirdens våpenøvelser i Holmestrand og 3-4 dager før freden kom gikk han inn i hirdens bedriftsvern... Fra Nationen, onsdag 12.september 1945: Landssviksaker. Fengslingskjennelser avsagt den 10.september, ...Transportarb. Sverre Sigurdsøn Eggen, f.1902...	Sigurdssøn Eggen, Sverre (I22900)
6472	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I1144)
6473	For å kunne fullføre teologistudiet, som han påbegynte i 1814, måtte han undervise privat gutter og yngre medstudenter. Han var også en tid huslærer hos høyesterettsadvokat i Kristiania, H.B. v. M. av Morgenstierne.	Jonasen Bernhoft, Jørgen (I16555)
6474	For å sikre sin stilling på den engelske tronen mot potensielle trusler, og vinne engelske adelige for sin sak, giftet Knut seg i 1017 med enken etter den tidligere kongen, kong Ethelred 2 den rådville, Emma av Normandie. Ethelred forsvarte landet med skiftende hell mot stadig overfall av vikinger. Ble slått av Svein Tjugeskjegg (Knuts far) og flyktet til Normandie, kom tilbake, men døde i London før angrepet i 1016. Fra Snorre: Magnus den godes saga: Kong Harald i England døde 5 år etter sin far, Knut den mektige. Han ble jordet hos sin far i Winchester. Etter hans død tok Horda-Knut, Haralds bror, en annen sønn til Gamle-Knut, kongedømmet i England. Da var han konge over England og Danevelde, og han rådde over dette riket i 2 år. Han døde sottedøden i England og er jordet i Winchester hos sin far. Etter hans død ble Edvard den gode tatt til konge i England; han var sønn til Englandskongen Adalråd og dronning Emma, som var datter til Rikard Rudajarl. Kong Edvard var halvbror på morsida til Harald og Horda-Knut. Gunnhild het ei datter til Gamle-Knut og Emma; hun var gift med keiser Henrik i Saksland. Han ble kalt Henrik den milde. Gunnhild var 3 år i Saksland, og så ble hun sjuk og døde 2 år etter sin far, kong Knut.	Family: Knut Sveinsen av Danmark, "Knut 2" / Emma av Normandie (F2647)
6475	For å utdanne seg videre etter å ha tatt svennebrevet, var det Johan Moses' hensikt å reise utenlands, til Danmark eller Tyskland, men slik ble det ikke. Han manglet penger, og en koleraepidemi som herjet i Danmark hindret også hans utreise. bestemte seg derfor å søke lykken på kysten, for som malermester å arbeide og om mulig spare seg opp penger til reise senere. På denne måten kom han til Bjørnør. På Bjørnør ble han godt mottatt, og spesielt fikk Johan Moses et godt forhold til handelsmannen Adolf Jordan på Sørkråkøy. Her følte han seg hjemme, og han nød ubetinget tillit til handelsmannen og hans familie. Dette gjorde til at Johan Moses senere gikk over til handelen, først i Adolf Jordans tjeneste. Etter en tid flyttet Johan Moses tilbake til Trondheim, men så ble Jordan syk og sengeliggende. Hans handelsbetjent, skipper og bryggmann omkom ved en ulykke utenfor stedets pakkhus, og selv døde Jordan kort tid etter. Johan Moses Møller fortsatte da som bestyrer av handelen for enken i et par år. Fra Sørkråkøy dro han med et fartøy til Lofoten for å kjøpe og salte fisk og rogn. Bjørnørs lensmann O.Paulsen ydet han de fornødne kontanter uten noen som helst sikkerhet, da han også hadde full tillit til Johan Moses. På Ramsøy hadde det tidligere vært et handelssted, og der bodde det en som bare drev gårdsbruket uten å beskaffe seg med handel. Da stedet ble utbydd til salgs, bestemte Johan Moses seg i 1857 for å kjøpe det. Han søkte og fikk kongelig bevilling til å drive landhandel.	Møller, Johan Moses (I2246)
6476	Forble ugift. Ludvig Linge Dies After Short Illness Ludvig Linge, carpenter and former assistant postmaster in Estherville, died at 5:30 p.m. yesterday at Holy Family hospital at the age of 77. Failing in health for the past three months, he died of old age and complications six days after he entered the hospital. Mr. Linge was born March 9, 1874, near Bergen, Norway, and came to Estherville alone at the age of 18 to live with the George Rugtiv family. His brother, Nels was living in Estherville at that time also. He attended the public school in Bergen and Humboldt college in Humboldt. He worked as a carpenter, served as mailing clerk and acting assistant postmaster for about 12 years and returned to carpentry in 1932. He moved to the Balmer rest home three months ago. A brother, John of San Diego, Calif., and several nephews and nieces survive his death. His parents, Herborg and Torwald Linge, five brothers and a sister preceded him in death. Funeral services will be held at 2 p.m. tomorrow at the Sternborg funeral home, the Rev. L.G. Hinderaker officiating. Burial will be at the Eastside cemetery. (Estherville Daily News, Estherville, IA, October 31, 1951).	Torbjørnsen Lille Linge, Ludvig Daniel (I373)
6477	Forble ugift.	Torbjørnsen Lille Linge, Ole Johannes (I360)
6478	Forble ugift.	Hiorth, Lorentz Lassen (I996)
6479	Forble ugift.	Sæbø, Kristine Marie (I7674)
6480	Fordi Hedevig hadde opparbeidet plass på gamlehjem på Melbo, måtte hun flytte dit sine siste levedager. Avskjeden fra niesen Klara og mannen Oskar Lorentzen var tårefyllt og trist, husket Klaras datter Ruth. De hadde fulgt henne til jernbanestasjonen, og tok farvel med Hedevig der.	Høyem, Hedevig Arentine (I1164)
6481	Foredragsholder med temaer - Erfaringer fra en funksjonshemmets hverdag - Det inkluderende fellesskap - Dette er dagen. Kirken, for alle?	Fowler, Solveig (I14210)
6482	Foreldere: Nels Johnson og Johanna Peterson.	Johnson, Harold F. (I13294)
6483	Foreldre (nevnt i 1910): Ingeniør (egen forretning) Eiler Christian Holtermann (f.14.august 1864, Solvorn, d.5.august 1925) og hustru Elisabeth Isachsen (Willoch) (f.22.juli 1876, Tvedt, d.1951). Hun var prestedatter fra Alversund. De giftet seg i Bergen 23.mai 1898. I 1900 var Eiler Christian Holtermann var havneingeniør i Bergen kommune og bodde i Bergen.	Holtermann, Knut-Henrik (I12262)
6484	Foreldre Albert E og Susan L (som var henholdsvis 36 år og 35 år i 1910).	Briden, Arthur Drom (I6822)
6485	Foreldre er fisker Edvard Eliassen (f.1853) og hustru Anne Marie Knudtsdatter (f.1857) på Karlsberg.	Haugan, Peter Andreas (I901)
6486	Foreldre er nevnt som arbeider Jørgen Larsen og kona Anne Marie Hansdatter Fruminde.	Jørgensdatter Fruminde, Laurine Martine (I6718)
6487	Foreldre er nevnt som Carl Johannesen Schøyen og Pernille Jonsd.	Carlsdatter Schøyen, Inger "Mørch" (I7009)
6488	Foreldre er nevnt som Johannes Pedersen Børsheim og Christie Mikkelsdatter. Faddere var Britha Johannesdatter Børsheim, Hans Michelsen Øje, Kari Johannesdatter Børsheim, Anders og Niels Børsheim.	Johannessen Børsheim, Peder (I4011)
6489	Foreldre er nevnt som Powel Torson Holmen og Anne Pedersdatter på Brecke.	Povlsdatter Brecke, Olea "Ormøe" (I6925)
6490	Foreldre er nevt som sporskifter Sverre Lorentzen og hustru Hildur født Sandmo. Bosted er Halsetdalen.	Lorentzen, Klara "Stenkløv" (I729)
6491	Foreldre gift mann og fisker Petter Grønbek og pige Laura Marie Hurthi.	Bertheussen, Alf Geir Nicolai (I20423)
6492	Foreldre Johannes Kirchmøe og Anne Larsdatter i Læsø?	Schou, Birgitte Marie "Friderichsen" (I1250)
6493	Foreldre John og Esther E. Shipma Haan.	Haan, Harvey G. (I10211)
6494	Foreldre nevnes som skipper Matias Hiort og Erika Vilhelmine Bay på Buvig ved Slevikkilen.	Hjorth, Mathilde Wilhelmine (I983)
6495	Foreldre nevnt som inderster.	Erlandsdatter Lindsøe, Marit "Skrogstad" (I2256)
6496	Foreldre nevnt som Zacarias Christoffersen og Siri Eriksdatter Eggeplads.	Zacariassen, Peter Marthin (I3782)
6497	Foreldre oberst ved Kristiansten festning i Trondheim Caspar Friderich Myhlenphort, sønn av tollforvalter for Nordmøre og Romsdal, Diderich Myhlenphort og Anna Catharina Badenhaupt, og Margrethe Marie von Hatten, datter av oberst Bendix von Hatten og Maria Lillienschiold.	von Myhlenport, Fredrich (I12562)
6498	Foreldre også nevnt som Ludvig Albertsen von Eberstein (Everstein) (1270-1328) og Else Pedersdatter (1275-1333). Videre: Albert (Albrect) Ludvigsen von Everstein (1245-1289) og Marianne Esbernsdatter Vognsen (1250-1295). Ludvig 1 av Everstein (1196-1284) og Adelheid Lambertsdatter av Gleichen (1220-1267). Lambert 2 av Gleichen (1160-14.september 1227) og Sofie Sigfriedsdatter von Weimar Orlamunde (1190-3.september 1244), Sigfried Hermansen av Orlamunde (ca.1160-1206) og Sofie av Danmark (1160-). Herman Albrechtsen av Orlamunde (1130-1176) og Irmgard (ca.1140). Albrecht Ottosen Bjøn av Brandenburg (1100-1170) og Sophie av Winzenberg (1107-1160). Otto den rike av Sachsen (1075-9.2.1122/23) og Elica Magnusdatter av Sachsen (1080-1142). Magnus Ottosen av Sachsen (1045-1106) og Sophia av Ungarn (ca.1040-18.juni 1095). OrdulfOtto av Sachsen (1020-28.mars 1072) og Ulvhild Olavsdatter (-28.mai 1071), datter av Olav den Hellige og Astrid Olavsdatter.	Pedersdatter Eberstein, Margrethe "Grubbe" (I3477)
6499	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I648)
6500	Foreldre Robert Kalten og Margrethe Jorisdatter Non.	Robertsdatter Kalten, Ellen "Müller" (I2105)