Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 8,501 to 8,550 of 16,629
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 8501 | Fra s.206 i Copi Bog funnet på Havna i Skåbu: Kristiania 31-10-04. Til Drammens Politikammer. Undertegnede tillader sig herved at anmode om... at faa tilsendt Fraflytningsattest for min Mand, mig og vore Børn og vor tjenestepige. Familien flyttede fra Kristiania til Drammen 3de April 1903.. Øvre Storgade, Bragernæs), flyttede fra Drammen tilbage til Kristiania 18de Oktober 1904. Sidste bopæl i Drammen var... No.16 II, Øvre Storgade, nuværende Bopæl i Kristiania: Professor Dahls Gade 17 I. Familiens Medlemmer er følgende: Ole Reitan, Handelsreisende, født 18de Mai 1870 i Tønsberg. Livy Reitan, Hustru, f. 3de Marts 1867 i Kristiania Børnene: Eva Reitan, f. 18de Dec.r 1897 i Kristiania. Egil Reitan, f. 13de August 1899 i Kristiania. Haakon Reitan, f. 13de September 1902 i Kristiania. Agnes Reitan, f. 18de December 1903 i Drammen. Tjenestepige: Hanna Gulbrandsen, f. 28de Mai 1881 i Sandviken. Vedlagt følger Frimerke for Postforsendelsen af Attesten. Ærbødigst Livy Reitan Kristiania, Prof.Dahls Gd 17 I. En kommunal folketelling fant sted i Kristiania omkring 31.desember 1905. I Professor Dahls Gade 17 bor det 32 personer fordelt på 6 leiligheter over 3 etasjer. De 4 familieleilighetene har 4 værelser og kjøkken, og betaler en årlig leie på 600 kroner. Det er også 2 kvistleiligheter med 1/2 kjøkken, som betaler 72 kroner i årlig husleie. I 2.etasje bor blant annet forfatter Vilhelm Andreas Wexels Krag med sin familie. Familien Reitan bor i 1.etasje og teller nå 6 personer: Handelsreisende Ole Reitan, hustru Livy Reitan og barna Eva, Egil, Haakon og Agnes. Det opplyses om at alle barna er født i Kristiania, bortsett fra Agnes, som er født i Drammen. De har bodd her siden oktober 1904. I samme etasje bor også ugift husbestyrerinde Ingeborg Flak, f.1873 i Egersund. Hun flyttet hit 26.oktober 1905. Her bor også tjenestepike Olga Marthinsen, f.1880 i Kristiania. Omkring 1.februar 1907 ble det holdt en ny kommunal folketelling i hovedstaden. Også under denne folketellingen bor det 32 personer i denne bygården, som eies av Ole Reitan. Familien Reitan på 6 personer bor fortsatt i 1.etasje, og det opplyses at de flyttet hit den 18.oktober 1904, og at deres tidligere adresse var Øvre Storgate 74 i Drammen. Det er også registrert 2 tjenestepiker hos dem, Olga Berthine Moe (f.1884 i Kristiania) og Ingeborg Gurine Thorkildsen (f.1867 i Stavanger). Begge 2 flyttet til Professor Dahlsgate 17 i 1906. Familien til forfatter Krag bor fortsatt på samme sted. Olivia bodde sine siste leveår i Professor Dahlsgate 17, sammen med sønnen Haakon og hans familie. | Reitan, Ole Nicolaus (I436)
|
| 8502 | Fra saksdokumentene i Tønsberg Extraret (Tønsberg Byfogd) 25.mai 1877: Aar 1877 den 25te Maj blev en Extraret sat paa Tønsbergs Raadhus betjent af Byfogden den faste Paaklager af Tønsberg Søret Kasserer Fr.Nyrerød og Skibskapt. Henrik Thue, den Sidste i det faste Medlem Skibsreder Johannes Harbitz Forfald. Hvorda foretagis i Justissag mod Matros Hakon Berg med Flere. Den beskikkede Referent, Sagfører Blom, meldte og fremlagde 1.Justisstevning forkyndt i Horten og Borre, 2de forkyndt i Ramnæs. 3.Forher paabegyndt 24de Novbr f.A. med derum den fremlagte Klage. 4. Do optaget i Drammen 5te Februar s.A. 5, Do optaget i Kristiania 19de Februar s.A. 6,. Udskrift af Kjendelse afsagt 24de d.M. 7, Skrivelse fra Kapt. Granmeds (?) af 24de Febr. d.A. 8, .... optaget i Kristiania den 13de og 24de f.M. 9, 10, 11 og 12, fire .... Presteattester. 13. Skrivelse til Forsvareren af 25te f.M. Derhos havdes tilsted foreløbig Fremstilling af 17de Marts d.A., hvilken har cirkuleret i lovbefalet orden. Med Bemerkning, at .... fra Sognepresten til Horten havde faaet underretning om, at de Tiltalte No 3 og 5, der af Indrulleringen være opgivne at være fødte paa Horten, ikke fandtes i Hortens Ministerialbog, bad han Aktiors (?) og Paaskattesterne (?) foreholdte de Tiltalte og Sagen fremmet efter nærmere Anledning. Som beskikket Forsvarer for de Tiltalte var Sagfører Meyer tilstede. Af de Tiltalte vare: No 1 Hakon Berg 2 Johan Georg Hansen, No 3 Helmer Marius Holm, 4, August Zinow og 5. Gustav Adolf Holm tilstede i Retten fri for Baand og Tvang, tømmermand No 6, Syvert Hansen, .... ikke var fremmødt. De mødte Tiltalte bleve foreholdte Aktionsorden. No 1, 2 og 4 bleve derhos foreholdte de dem vedkommende Presteattester, med hvilke de Intet havde at erindre (?) - Nu fremmødte ogsaa Tiltalte No 6, Syvert Hansen, som ligeledes blev foreholdt Aktionsorden den ham vedkommende Presteattest, som han erklærede omgik ham. Samtlige Tiltalte bleve derefter foreholdte saavel deres egne som Skipperens og Styrmandens Forhørsforklaringer tilligemed de under Forhørerne her og i Kristiania fremlagte Dokumenter, .... .... foreholdtes de af Skipperen og Styrmanden under .... i Kristiania afgivne Prov. De erklærede Samtlige, at de fremdeles foreholdt sig til deres Forhørsforklaringer, og at de ikke kunde erkjende Rigtigheden af, hvad Skipperen og Styrmanden i .... dermed havde forklaret. Tiltalte No 5 erklærede at det forholdt sig rigtigt, at Skipperen i Helsingør vilde afskedige ham, fordi han skulde være Ophavsmand til de nys forefaldne Optøjer, forsaavidt nemlig som han skulde have sladret (?) af Skole for Mandskabet, hvad der forefaldt i Kahytten, Kamparenten (?) var ogsaa villig til at lade sig afmønstre, skjønt han ikke erkjendte Rigtigheden af Skipperens Beskyldninger, men da han fremsatte Paastand om Godtgjørelse for sine Udgifter med Hjemrejsen, frafaldt Skipperen sit Forlangende og bad ham om fremdeles at følge Fartøjet. Samtlige Tiltalte erklærede at det foreholdt sig rigtigt, at Christian Johnsen i Helsingør ophengte et saakaldt - Sjøersignal - der bestod i en Skjorte, hvorimod de benegtede, at hver Enkelt blev opfordret til at nedtage samme. No 4, Zinow, fik vistnok saadan Opfordring, med der blev for hans Vedkommende ikke Spørgsmaal om at efterkomme samme, eftersom Kapteinen i næste Øjeblik beordrede No 5 til at nedtage Signalet, hvilket ogsaa No 5 forgjæves forsøgte at gjøre. Saavel No 4 som de øvrige Tiltalte nægted at have hørt Kapteinen spørge, om det var ham eller Christian Johnsen, som havde Kommandoen, og Ingen af dem .... følgende herpaa haver givet saadant Svar som af Kapteinen omforklaret, ligesaaledes som nogen af dem vilde have forhaant Officerernes Mangel paa Myndighed. Tiltalte No 2 erklærede, at det Overlæg mellom Mandskabet, som han i sin Forhørsforklaring havde nævnt, kun gik ud paa, at man vilde klage for Konsulen, og at man skulde sende No 6 og Nyrerød afsted for at forhøre, om det maatte være dem tilladt at rejse iland til Konsulen. Om hvad der videre skulde gjøres, fandt ingen Aftale Sted. Saavel denne som de øvrige Tiltalte benægted udtrykkeligen, at der nogensinde havde fundet Samraad Sted mellem dem om at vise Opsetsighed imod Skipper eller Styrmand. .... erklærede de enstemmigen, at der før Afmønstringen her i Tønsberg fandt Sted ikke paa nogen maade blev betydet dem, at deres Patenter vilde blive dem fratagne. Herom fik de først Kundskab paa Mønsterkontoret, efterat Afmønstringen var færdig, idet nemlig Ind...betjenten, da de skulde gaa, sagde til dem, at de med Hensyn til sine Patenter fik henholde sig til Byfogden. Kapteinen var selvfølgelig tilstede men ytrede fremdeles Intet om at Afmønstringen fandt Sted af den af ham angivne Grund. Tiltalte No 3, Helmer Holm, bad bemerket, at han ikke engang var nærværende, dengang der var Spørgsmaal at vedtage det ophængte Sjøensignal i Helsingør, han var nemlig dengang i Kabyssen beskjeftiget med at pudse Støvler for Styrmanden vidste kund saaledes ikke engang have modtaget nogen Opfordring til at nedtage Signalet. Samtlige Tiltalte oplyser dernest, at deres Mellemværende med Skibet blev opgjort paa Mønsterkontoret, og viste det sig da, at de Alle havde tilgode Mere elle Mindre paa deres Hyre. Efterat de vare afskediget og havde forladt Mønsterkontoret, bleve atter indkalte og Alle hver for sig tilspurgte, undtagen No 5, om de vare villige til at betale Udgifterne i anledning Skibets forsinkelse i Helsingør. No 6 nægtede at indgaa herpaa, hvorimod No 1, 2, 3 og 4 erklærede sig villige til at taale Afkortning idet de i Henhold til Kapteinens tidligere Ytringer troede, at de dermed vilde faa deres Patenter igjen. Heri tog de dog fejl. I Gjersø fik de det samme Spørgsmaal, men da svarede de Intet derpaa. No 5 erklærede, at han ikke kunde erindre nøjagtigt, i hvilke Udtryk Skipperen i Gjersø fremsatte det nævnte Spørgsmaal, men saavel denne som de øvrige Tiltalte erklærede, at de stod i den Formening, at Skipperen vilde lade enhver Tiltalte fare og udbetale dem, Hyre de efter saadant Fradrag maatte faa tilgode, ifald de undgik paa hans Forlangende. No 2 paastod endogsaa, at Skipperen udtrykkeligen sagde, at de skulde blive afmønstret - uden Videre - ifald de vilde betale Omkostningerne for opholdet i Helsingør. No 1 erindret derimod ikke, at der blev sagt Andet, end at de under den nævnte Betingelse skulde blive afmønstrede. De øvrige Tiltalte erindrede ikke nøjaktigt Udtrykkene. Forholdte Størrelsen af det Beløb, hvortil Skipperen under sin Vidneforklaring har avsat Udgifterne med Opholdet i Helsingør og tilspurgte, om de havde Noget derimod at indvende, erklærede de Samtlige undtagen No 5, at de ikke ansaa Fordringen ubillig, forsaavidt det maatte blive antaget, at de vare pligtige til at betale for Skibets ophold fra Søndag Morgen den 8de Oktober, indtil Afsejlingen fandt Sted, og at de følgeligen vedtage det nævnte Beløb 341 Kr. 36 Øre som Rettesnor for Erstatningen i Tilfelde af, at de maatte blive kjendt erstatningspligtige. Samme Erklæring afgaar samtlige Tiltalte, deriblandt ogsaa No 5, med Hensyn til det for Opholdet i Gjersø beregnede Beløb 15 Kr. 16 /. Paa videre Anledning erklærede hver enkelt af de Tiltalte at være ugift. Retten skjønner, at Tiltalte No 3 og 5 vare af den Alder, som de under Forhøret have opgivet. Referenten bemærkede, at han havde henvendt sig til Indrulleringskontoret for om muligt at faa Oplysning om, hvad der passerede ved Afmønstringen, man han havde faaet det Svar, at man ikke huskede, hvorledes Sammenhengen var. Forøvrigt vidste Kamparenten (?) ingen ytterligere Oplysning at tilnyebringe, idet han næmlig ikke fandt, at Sagen burde indsættes for at søge Bernt Johnsens og Aasenius Nyrerøds Prov indhentet. Forsvareren anførte, at han ikke havde Noget at minde (?) mod, at Bevisførselen sluttes. Eragtet: Bevisførselen sluttes. Referenten fremlagde den foreløpige Fremstilling og bemærkede, at han ved det Oplyste fandt det godtgjort, at de Tiltalte No 1 til 4 saavel No 6 havde under Opholdet i Helsingør vist sig opsætsige mod Skipperen og nægtet at udføre dennes Befaling, samt at samtlige Tiltalte under Skibets Henliggende i Gjersø havde gjort sig skyldig i Opsætsighed. Derimod fandt han det ikke godtgjort, at der havde fundet Samraad Sted. At Skipperen skulde havet tilgivet nogen af de paaklagede Forseelser, var ikke godtgjort. Kamparenten (?) havde saaledes, at de Tiltalte maatte ansees efter Søfartslovens § 115 med Straf af Fængsel, og at Straffen for de forskjellige Forseelser maatte .... efter Regelen i 6-12. Han foreslog derfor Straffen bestemt for No 1, 2, 3 og 4 til 10 Fængsel paa Vand og Brød for hver, for No 5 til lignende Straf i 4 Dage og for No 6 til lignende Straf i 20 Dage. Kamparenten fandt det videre godtgjort, at Skibet var opholdt i Helsingør, saaledes som af Kapteinen paastaaet, hvorfra han troede, at de Tiltalte maatte tilpligtes at .... Erstatning. Derimod troede han ikke, at de .... burde dømmes til at have sin tilgodehavende Hyre forbrudt (?). Han indstillede saaledes: At de Tiltalte No 1, Hakon Berg, 2, Johan Georg Hansen, 3, Helmer Marius Holm, 4 August Zinow, 5, Gustav Adolf Hansen, og 6, Syvert Hansen, for overtrædelse af Søfartslovens § 115 idømmes Straf af Fængsel paa Vand og Brød, No 1, 2, 3 og 4 hver i 10 Dage, No 5 i 4 Dage og No 6 i 20 Dage, samt at de tilf...tes at .... hver for sig Ankes .... med Straffens Fuldbyrdelse og in solidum passerede Salær til Referent og Forsvarer og Sagens øvrige .... efter Lov af 8.maj 1869 dem vedkommende Omkostninger, samt at derhos de Tiltalte No 1, 2, 3, 4 og 6 in sodium tilpligter at betale Erstatning til Xullas Rederi med 401 Kr. 89 Øre og at Tiltalte No 5 tilpligtes at deltage i dette Erstatningsbeløb solidarisk med de øvrige Tiltalte for et Beløb af 60 Kr. 53 Øre. Forsvareren begjærede Udsættelse til Fastsættelse af Forsvarsskrift i en vis Tid efter Aktens Modtagelse. Eragtet: Tilsvarende bliver at indsende inden 8 Dage efter Aktens Modtagelse. Kommentar: Den tidligere i Retten tilstede kan Revolver tilbageleveres Tiltalte No 6. Referentens Indstilling forehaaldtes de Tiltalte. Retten hevet, efterat Sesjonen havde været 3 3/4 Time. Signert av Holtermann, Nørregaard og Thue. | Zinow, August (I61)
|
| 8503 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I6721)
|
| 8504 | Fra Se og Hør 5.desember 2019: Christine Koht og Pernille Rygg: Kona alvorlig syk Christine Koht (52) skriver på Facebook at kona hennes, Pernille Rygg (56) er innlagt på sykehuset. Min elskede Pernille som har vært så trygg og sterk, så kjærlig, og besøkt meg 2 ganger hver dag dette året, ligger nå på Rikshospitalet og er alvorlig syk, skriver komikeren. Årsaken skal være en sterk immunreaksjon på grunn av en farlig bakterie som har gitt henne nyresvikt. Det har nå gått 3 uker siden hun ble lagt inn på intensiven. Koht skriver at de første symptomene startet da kona var på besøk hos henne på Sunnaas, der hun nå bor for å komme seg etter flere runder med kreftbehandlinger. På 1 sekund, for 3 uker siden, ble hun en helt annen. Ble iskald i kroppen og sinnsykt trøtt. Det skjedde her på besøk på Sunnaas, for vi skulle, for første gang på 1 år, få sove i samme rom og få være sammen mer enn 2 timer, skriver Christine Koht, før hun legger til: Hun er så svak og sliten av å ha nyresvikt med dialyse, at hun nesten ikke greier å snakke i telefonen. Så nå må jeg hente all den styrke jeg greier, for det er så tomt og ensomt uten verdens nydeligste Pernille. Christine Koht har som kjent vært kreftsyk det siste året, og gjennom både Aftenposten-podkasten - Koht vil leve - og Facebook-innleggene sine har hun oppdatert det norske folk om hvordan det går hele veien. Under Se og Hørs kjendisgalla i begynnelsen av november, vant hun prisen som årets forbilde. Det var kona Pernille som leste opp juryens begrunnelse da hun vant prisen. Åpenhet er en viktig verdi, og årets prisvinner viser at utfordringene rundt kreft verken bør forties eller gjemmes bort. Årets forbilde har i stedet vist at selv det verste man kan gjennomgå også kan brukes til noe positivt. Både for seg selv, og for alle oss andre, sa Rygg i en video sendt fra Sunnaas, med kona ved sin side. Koht var på sin side svært takknemlig for prisen, og kunne ikke takke familien nok for støtten hun har fått fra dem det siste året. Vi er et team, Pernille, mamma, jeg og søsteren min. Jeg hadde ikke klart meg uten dem. De sier at jeg er - Bjørnesterk - det kaller vi det. Men jeg hadde ikke vært noe bjørnesterk hvis jeg var alene, fortalte Koht til Se og Hør da hun vant den gjeve prisen. Det var i slutten av oktober at Koht delte nyheten om at hun skulle få flytte inn på Sunnaas sykehus for rehabilitering. Kort tid seinere delte 52-åringen nok et innlegg hvor hun fortalte at hun hadde vært ute i frisk luft for aller første gang på lang tid. I videoen legger hun ikke skjul på at det ultimate målet var å få komme hjem til kona Pernille - og at dette er noe hun savner stort i hverdagen. Kjære Gud, la meg komme hjem og bo med henne. Jeg savner så innmari å bo med Pernille, sa Koht. Christine Koht og Pernille Rygg hadde vært kjærester og samboere i over 23 år da de giftet seg i 2013. Komikeren giftet seg i rosa kjole, mens kona hadde på seg hvit dress. | Rygg, Pernille A. Rønneberg (I14739)
|
| 8505 | Fra sertifikatet: Ruth Zinow c/o Dr. William Nicolay Senn 1242 Astor Street Chicago Illinois Biltype: Chrysler 1927 Coach 21,6 hestekrefter. | Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
|
| 8506 | Fra sirkelbrevene, Therese skriver: Og jeg antar at Henrik ikke lenger siger til Louis, som han sa, da han var liten: Offer kan du ikke snakke norsk da, gut du er saa dum, saa dum. Louis er på dette tidspunktet på besøk i Norge med familien, og Therese tenker tilbake på hvordan det var tidligere en gang når deres barn, Henrik og Louis, møttes. | Frisak, Henrik (I1077)
|
| 8507 | Fra sitt hjem på Selsbak sender Klara et brev datert 7.juni til sin datter Ruths familie i Oslo. Det har vært mye som har skjedd i Norge denne våren. ..Aasta, og hun bor nu som du vel vet paa Selsbak i de nye huset til Lundereng, en meget pen leilighet og dem har de saa pent, nu om tre uker skal Ole Aune Confirmeres altsaa den 30 Juni, Aasta stræver nu med utstyr til ham, Atle har nu i disse dager Eksamen og vi tror sikkert at han klarer de godt.. | Family: Atle Aune / Aasta Lorentzen, "Aune" (F75)
|
| 8508 | Fra sitt hjem på Selsbak sender Klara et brev datert 7.juni til sin datter Ruths familie i Oslo. Det har vært mye som har skjedd i Norge denne våren. Den 9.april angrep den tyske stormakten lille Norge, og startet en okkupasjon av landet som skulle vare i 5 lange år. Kjæreste eder alle tre! Nu vil jeg forsøke at sende nogle ord til eder ijen, om de kan komme frem, jeg motog igaar et brev fra dig som var skrevet den 18de April, og da var alt bra med eder, jeg ser deraf at du er hos Ragnhild i hytten, og de skjønte jeg at du var, jeg er saa glad for at dere er i god behold her hos os er alt bra stille og rolig, jeg har nu vært hos Sverre i fire dage, reiste op Lørdag og var til onsdags kvel der er alt bra alle er friske, du kan tro at Claras lille Brit er kjæk, er saa pen hun er nu 1/2 aar og er nu saa frisk og tyk og rund, du kan tro at de er stas for Sverre han gaar ind til Clara og henter barnet hver morgen, og de er saan glede, nu skal du høre. jeg sente Erna paa St for at høre om brev, og kom saa hjem med et Kort fra dig om at du var syk, men til min glede saa ser jig at alt er gaat bra, og de er da en stor glede for mig,, ja god bedring vil jeg ønske dig og maa du hilse Einar og lille Willy og tante Ragnhild fra mig, ja Ragnhild er snil Vi har de godt her paa Selsbak her er fred og ro, efter den turen vi havde til Ulsberg, de var bare tul av Herdis at vi maatte reise vi har havt de godt om vi har hvert hjemme hos Eide er de paa en vis bra untagen at Finn er fremdeles paa Levanger sykehus og er nok bedre nu men kommer ikke ut endnu, og Oskar er paa Sunnan som fange, Eide har ikke arbeide saa Kirsten gaar fremdeles paa Dagsposten, lille Åsta gaar.. nu men venter sig nu, hun er frisk og kjæk, hun er en tur hver dag hos mig og Aasta, og hun bor nu som du vel vet paa Selsbak i de nye huset til Lundereng, en meget pen leilighet og dem har de saa pent, nu om tre uker skal Ole Aune Confirmeres altsaa den 30 Juni, Aasta stræver nu med utstyr til ham, Atle har nu i disse dager Eksamen og vi tror sikkert at han klarer de godt idag skal vi ha kokt sild og Havresuppe til middag, her er rigtig bra med sild og iaar er den god, jeg er ikke ofte i byen bare for at hente lønning de er saa trist i byen da alle er reist paa landet, Tirsdag er min Gebursdag da skal jeg ha Kaffeselskab, Kirsten og Eide Aune og Aasta, Sverre og Hildur Aasta og Fossum, Ragnar og Herdis, ogsaa de voksne frøkener barnene skal jeg ha paa Cokolade onsdag,, jeg er nu bra frisk og er oppe og ute hver dag, ja lev nu vel og bliv frisk ijen en kjærlig hilsen fra os alle her, hilses fra Erna og os alle Kjærligste hilsen fra mor Kom hvis du kan Hjertelig velkommen. | Family: Oskar (Oscar) Lorentzen / Klara (Clara) Hugaas, "Lorentzen" (F13)
|
| 8509 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I735)
|
| 8510 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Family: Living / Living (F545)
|
| 8511 | Fra Skandinavien 12.juni 1914: Engebrethsen - Det bekjendtgjøres herved, at Mrs. Martha Engebrethsen, Mrs. Sophie Skrogstads Moder, Svigermoder til Thore Skrogstad, Bedstemoder til Sigurd, Edward, Harald, Martha, Aagot, Thore, Irene og Erland Skrogstad, Søster af Mrs. K. Johnson, Mrs. A. Andersen, Mrs. B. Olesen og Mrs. B. Lindstrøm, døde den 4de Juni. | Family: Thore Sivertsen Skrogstad / Sophie (Sophia) Engebrektsdatter Foss, "Skrogstad" (F1364)
|
| 8512 | Fra Skandinavien, fredag 5.april 1940: Fru Signe Mathilde Dahl døde av Hjertelammelse i sit Hjem Tirsdag, efter et Par Maaneders Sygeleie. Hun var født i Bodø for 57 Aar siden og kom til Chicago i 25 Aars Alderen, og har bodd hele Tiden. Avdøde var Medlem av Aftenstsjernen, R. H. K. og var en Tid Sekretær av Nora Loge Nr.1... | Einseth, Signe Mathilde "Dahl" (I21391)
|
| 8513 | Fra Skandinavien, onsdag 3.november 1909: Mrs. Nathalie Zinows Begravelse foregik Søndag Eftermiddag under meget stor Deltagelse. Mrs. Nathalie Zinow, født Nilsen, døde den 27de Oktober efter længere Tids Sygdom. Hun var fra Kristiania, og blev 53 Aar gammel. Hun kom til Chicago for 28 Aar siden. Hendes Mand, John Zinow, og Datteren Mrs. Dagmar Gundersen, overlever hende. | Nilsen, Nathalie "Sommer" / "Zinow" (I10127)
|
| 8514 | Fra skattematrikkelen 1647 under - Læsszøe sougen - som Heellegaarder: Jffuer Nørstegaard 3 huder. Bøgger Croenen med bundegoedtz och alt. 3 dr. Eide også Husom N. i Folldal. | Olsen Nørstegård, Sivert (Siffr/Siffuer) (I2929)
|
| 8515 | Fra skattematrikkelen 1647 under Fuldegaarder: Lauridz Baaberg - 6 huder 3 schind. Welbr. fru Elljn Marsuin 5 huder med bøxel off(ue)r 3 schind kierchenns. 9dr. I 1657 er Lars nevnt som bruker på Båberg. Han hadde dette året 29 kyr, 6 hester, 29 sauer, 10 geiter og 4 svin. Foruten Båberg 6 hud 3 skinn hadde han også 1 hud i Dal, og 1/2 hud i - Ribou - i Vang. Matrikkelen 1669 forteller at Lars skylder av Båberg 6 hud til Tjerne gods, 3 skinn til Biri kirke og 2 skilling til kronen. Gården før 32 kyr og 6 hester. Sår 13 1/2 tønne. Skatt 9 1/2 riksdaler. Homlehage, bråteland og seter og febed i Hjemskaugen. | Amundsen Båberg, Lars (Laurits) "Baaberig" (I9417)
|
| 8516 | Fra skattematrikkelen 1647 under ødegaarder: Lauridz Rotterud 1 hud. Bunde goedtzs. 1 1/2 dr. I 1657 hadde Lars 10 kyr, 2 hester og 10 sauer på gården. I 1669 eier Lars 1/2 hud og Peder Freng i Ringsaker eier 1/2 hud. De har 13 kyr og 1 hest på gården. Sår 3 tønner. Skatt 2 riksdaler. Homlehage, tilstrekkelig skog, seter i Kalverud og fiske i Mjøsa. | Pedersen Rotterud, Lars (Laurits) (I9490)
|
| 8517 | Fra skatteåret 1628-29 oppføres fogden Christen Jenssøn som eier av gården Telnes. Han var fra omkring 1630 også eier av Teistes tidligere part i eiendommen Horsdal i Gildeskål. Omtrent fra samme tid eies gården Seljeset av nevnte Anders Teiste i hvis eie den ennå var i 1650-årene. Den 6.september 1570 ble det i Bergen foretatt skifte etter lensherren over Sunnmøre og fogden på Bergenhus, Trond Benkestok til Meløy og Jordanger. Blant de 17 gårdene som Meløygodset besto av i 1621, var også gården Østervik med skyld 1 våg i Ofoten fjerding. Det kan ikke ses av jordebøkene at Christen Jenssøn har eid denne gården. Det vil derfor være rimelig å anta at den - i tiden etter hans død - tilfalt hans hustru som en del av hennes arvepart av Benkestok-godset etter faren Anders Benkestok. I skattemanntallene for årene 1648-53 nevnes den imidlertid sammen med omkring 10 andre gårder - med en samlet skyld på omkring 25 våger - som angivelig tilhørende den nye fogden Christian Christopherssøn, gift med Christen Jenssøns enke og bosatt på Christen Jenssøns gård Horsdal. I 1656 eides imidlertid Østervik av Christen Jenssøns sønn, daværende residerende kapellan til Hamarøy hr. Jens Christenssøn Bloch som nevnte år makeskiftet denne og foran nevnte eiendom Stunes med en av kronens gårder (Norske Rigsregistranter, bind 12, side 60). Det kan også nevnes at fra omkring midten av det 17. århundre tilhørte 2 våger i den tidligere omtalte gård Fjær Christen Jenssøns svigersønn, fogden i Salten, Michel Olufsen Storm, i hvis eie den var inntil 1684, da den sammen med fogd Storms øvrige store jordegods - herunder Hordal og Telnes - ble utlagt til kronen, til dekning for det ansvar Storm var kommet i under sin embedsvirksomhet. Blant de eiendommer som oppgies å være i Christians eie finner en flere av Christen Jenssøns tidligere eiendommer, nemlig - foruten Horsdal og Telnes - Strandå i Folla og Stunes i Ofoten. Disse gårdene har neppe i virkeligheten tilhørt Christian Christopherssøn som må antas bare å ha besittet dem på vegne av sin hustru og sine 3 stebarn som han var verge for. Det var nok ikke lett for stebarna å få ham til å levere eiendommene fra seg igjen. Den 22.juni 1661 skrev hans stedatter Anne til kongen for å be om assistanse til å komme i besittelse av - min mig ongefehr for 24 aar siden tilfalden fædrene Arff - som hennes stefar og verge hadde vegret seg for å utlevere. Det fremgår av brevet at moren da var død noe tidligere. Dette må bety at Berethe døde senest i 1661. Det kan selvsagt ikke utelukkes at Benkestokkenes nevnte eiendommer kom i Christen Jenssøns og hans families eie gjennom kjøp og salg. Men man må ha rett til å anse det som sannsynlig at man her står overfor en slektssammenheng som forklarer eiendomssuksesjonene. Det er vel høyst tvilsomt om man noensinne får full klarhet over alle de spørsmål som her melder seg, men de kjensgjerninger som foreligger tyder på at Berethe Andesdatter var datter til Anders Benkestok. | Jensen Bloch, Christen (I6798)
|
| 8518 | Fra skifteprotokollen juni 1680: Oluf Larsen Rodterud, Biri. Barn: Lars 1 år. Tilstede barnets farbroder og formynder Amund Neraas. I Rotterud er innpantet 1/2 hud gods dat 3/3 1669 til brukelig pant, og 4 skind odelsgods dat. 2/10 1677. Odelsgods som den sl. mand arvelig er tilkommen, 2 skind i garden. | Larsen Rotterud, Ole (Oluf) (I9487)
|
| 8519 | Fra skifteprotokollen: Birette Michellsdtr Baaberg, Biri 3.juli 1663. Barn: Suend Amundsen Dall, Olle Bratberg, Peder Lunde, Laurits Baaberg. Odelsgods: I Brynstad og lille Brynstad 1 hud og 1/2 skind i Stumli og Stumli tomter? 7 skind m/b, I Vaker på Ringerike 1 fjerding m/b, I Dall med underliggende Gunild ?setter 1 hud m/b, i lille Brønstad 1/2 skind m/b. | Mikkelsdatter Klundby, Berte (Berette) "Båberg" (I9460)
|
| 8520 | Fra skifteprotokollen: Gøe Andersdtr Baaberg, Biri 02.11 1675, x Lars Amundsen. Barn: Amund, Anders, Anne 22 år, Guri 19 år, Birte, Marthe. | Andersdatter, Gjøa "Båberg" (I9513)
|
| 8521 | Fra skifteprotokollen: Hoffuer Skumsrud, Biri 27.oktober 1677. Barn: Lars 13 år, Østen 11 år, Olle 9 år, Peder 7 år, Mogens 3 år, Siri 8 år, Birdte 5 år. Sl. Hoffuer har tilpantet seg i garden 1 1/2 hud og 3 skind med underliggende england etter panebrev dat 4.mai 1664. Gjeld: Syver Sigstad fordrer for lånte penger og har derfor overtatt 1 hud av førnevnte pantebrev. Derav sl. Hofuer den halfue huud arueligen tilkommen og sielf eyende hvorfor dend ey videre herudi indføres til indtegt iblant boens formue. Reer Olufsens arvinger er boende på Hedemarken. Ole Uland og Peder Ringdal i Faaberg fordrer som på skifte etter sl. Halfuor Ofren i Faaberg dennem utlagt det Hoffuer var skyldig. Erik Kindsett fordrer sine barnes vegne som sl. Hoffuer var formynder for og resterer. Martha Torbiørnsdtr (lønn), Guri Oluffsdtr (lønn), Baar Meelbye, Toer Liusgard i Faaberg fordrer for lånte penger som enken vedgår at sl. Hoffuer har pantsatt et pantebrev dat 6.november 1654 på 4 skind u/b i Schumbsrud. Landskyld til Mattis Mellum i Øyer av 1 hud i Skumsrud som han er eyendes. Reer Galtestad forodnet til forynder tillige med Amund Hoff. | Østensen Skumsrud, Håvel (Hoffuer) (I9415)
|
| 8522 | Fra skifteprotokollen: Laurits Baardsen Hoff, Biri 10.07 1665. x Karen Pedersdtr. Barn: Baard, Herman. | Bårdsen Hoff, Lars (Laurits) (I9524)
|
| 8523 | Fra skifteprotokollen: Laurits Siffuersen Sigstad, Biri 27.november 1668, x Birette Andersdtr. Barn: Anders Tomble, Siffuer Sigstad x Martha Lauritsdtr, Sidsel ugift, Marthe Skombsrud, Anne ugift (1 leiermål). Enken har inngitt seg til sin sønn på garden. Den sl. mands odelsgods i Alm på Brøttum 1 1/1 hud og 1 1/2 skind m/b, derforuten i Rud i Torpen i Lands Prestegield som skal være innfrelst 1 hud aarlig landskyld. | Syversen Sigstad, Lars (Laurits) (I9389)
|
| 8524 | Fra skifteprotokollen: Olle Amundsen Bratberg, Biri 26.11 1668. Barn: Giøa x Baar Lauritsen Hoff, Mari, Mette, Daarette , Elli. Tilstede Nils Olsen som forvalter over denne gard og dets mere eiende gods. Gjeld: Giøa Olsdtr Hoff fordrer resterende moderarv etter fremlagte forligelsesbrev dat. 28.juni 1643 og derfor utlagt 1 hud i Bratberg årlig landskyld, som hennes sl. fader hadde innpantet etter framlagte pantebrev dat Staboe på Toten 13.mars 1635. De 5 yngste døttre resterer i mødrearv etter skiftebrev dat 22.mai 1666. Odelsgods: I Bratberg 1 Hud u/b, i Stumnelien 4 skind m/b, i Bergs england 4 kalvskind m/b som brukes for et setter under garden Bratberg, i Tompter 3 skind m/b, i Karlstad 2 skind m/b. Samtlige arvinger samtykket i at eldste datter Giøe Olsdtr og hennes mand Baar Lauritsen Hoff må nyte på hennes lodd og anparter for landskyld, Formyndere: Farbrødrene Peder Amundsen Lunde og Svend Amundsen Dall. | Amundsen Båberg, Ole (Oluf/Olle) "Bratberg" (I9449)
|
| 8525 | Fra skifteprotokollen: Siffr Lauritsen Sigstad, Biri 3.april 1684, x2 Maren Nielsdtr (x1 Martha Larsdtr). Barn 1. ekt.: Lars 18 år, Ole 15 år. Barn 2. ekt.: Niels 1 1/2 år. Tilstede enkens steffader Lars Torkildsen Lund, og på de eldste barns vegne Ole Larsen Bircke som og er formynder tillige med Knud Semb for deres sl. moders arv. Tilgode: Jens Schumbsrud, Birte Schlodt i Ringsager, Efuen Daphinrud. Enken har pantegods i garden Aas i Vardal 1/2 skippund m/b. I garden Larud til dette skiftets deling 1/2 hud pantegods samt odelsløsen. I Sigstad til dette skiftes deeling 3 1/2 fierding og 1 hud m/b som sl. Siffuer har kjøpt av laugmand Huid brev dat. 15.mars 1680. Gjeld: Sidsel Lauritsdtr den sl. mands søster, Ole Pedersen Berg(lønn), Jacob Pedersen Myre(lønn), Amund Gulbrandsen(lønn), Joen Olufsen Aalsedt(lønn), Ole Hoffuersen (lønn). Cornelius Hvid ble forordnet til formynder for barna i 1. ekt. for deres moderarv, mens Ole Larsen Bierke og Knud Semb svarer for deres faderarv. For den yngste sønn forordnes Lars Torkildsen Lund som fierdeholdsmand. | Larsen Sigstad, Syver (Siffr) (I9410)
|
| 8526 | Fra skifteprotokollen: Siffuer Lauritsen Sigstad, Biri nytt skifte 23.mai 1688. Ydermere opplysninger etter skifte av 11.november 1687. Tilstede Peder Pedersen Colbiørnrud, Lars og Ole Siffuersønner, nærværende Ole Larsen Bierke som er sønnenes moderbroder. I Sigstad er til deling etter sl. Siffuer Larsen 3 1/2 fj. og 1 hud mellem enken og barna. Det vises til en laugmands dom etter forrige skifte. | Larsen Sigstad, Syver (Siffr) (I9410)
|
| 8527 | Fra skifteprotokollen: 21.mai 1660, Magnild Baardsdtr Bratberg, Biri 22.mai 1660. x Ole. Barn: Mari , Mete, Berette, Darette, Ellen. Tilstede morbroren Laurits Hoff. Gjeld: Giør Olsdtr innestående barnepenge etter sin sl. moder Giør Gundersdtr, skiftebrev dat. 28.oktober 1643. | Bårdsdatter Bratberg, Magnhild (I9461)
|
| 8528 | Fra skifteprotokollen: Afdøde Johannes Skøien, Sterboenken Maren Skøien på Nordsæter i Aker. Registrerings og Vurderingsforretning. | Carlsen Schøyen, Johannes (I6110)
|
| 8529 | Fra skifteprotokollen: Afdøde Enkemadame Petronelle Jørgine Montagne Coudrio født Coucheron. Enke etter Afgangne Mand Copist Frantz Coudrio. Bosted: Tomtegaden No. 8. Registreringsforretning. | Coucheron, Petronelle Georgine Montagne (Petronelle Jørgine Montagne) "Cudrio" (I988)
|
| 8530 | Fra Skifteregisteret for Skien: Arvelater var borger og kjøpmann i Scheen Caspar Frandsen Cudrio, som døde 2.juni 1732. Arvinger var: Kjøpmann Frans Casparsen Cudrio, 25 år, og sønn fra ekteskapet med Catrina Christophersdatter Flood. Petter Casparsen Cudrio, 28 år, med samme foreldre som ovennevnte Frans. Avdøde ektefelle Catrina Christophersdatter Flood, hvor skiftet sluttet 13.mai 1713. Arvinger fra senere ekteskap: Cornelius Casparsen 14 år, Catrine Caparsdatter 13 år, Johannes Casparsen 7 år. Skiftet sluttet 31.juli 1732. | Frandsen Cudrio, Caspar (I719)
|
| 8531 | Fra skiftet etter Joachim: Skifteprotokoller 10b 730b Skiftet sluttet 22.12.1807; se også skifteforhandlingsprotokollen, fol. 382b, 385a, 396a og 415a. Arvelater Ioachim Schveder udi Ole Christophersens Huus i Gielden, styrmann, død 27.05.1806, formedelst Ulykkelig Hændelse; også nevnt som Iochum. Arvinger: Sønn Iens Schveder 13 år. Søstersønn Iens Gasmann, en skrivelse fra ham er dat. Porsgrund. Datter Ioachime Schveder 9 år. Avdød ektefelle Maria Margrethe Coucheron. Svoger von Coucheron, løytnant enkens bror. | Jensen Schweder, Joachim (Jochum) (I6892)
|
| 8532 | Fra skiftet etter Maria Margrete: Skifteprotokoller 10b 587b Se også skifteforhandlingsprotokollen, fol. 347a. Skiftet sluttet 2.februar 1804. Arvelater Maria Margrethe Coucheron Scheen død. Arvinger: Sønn Iens Severin Schweder 9 år. Datter Ioachime Catharine Schweder 6 år. Ektefelle Joachim J: Schweder, styrmann. Svigerfar Schveder. Enken, arvelaterens svigermor, var fortsatt i live. | Coucheron, Maria Margrete "Schweder" (I2623)
|
| 8533 | Fra Slektens gang, Prøsch-slekten 1700-2007, av Gerhard Prøsch & Ragnhild Prøsch: Glassmester G. K. Aspaas kom som 15-åring til Trondheim fra Røros, hvor han hadde bodd hos slektninger etter at foreldrene døde i 1877. Der begynte han som glassmester- og forgyllerlærling, tok svennebrevet og dro i 1889 på svennevandring til Frankrike og Tyskland. Det året fikk han statsstipend for opphold i utlandet for videre utdannelse, vesentlig i gull-liste-fabrikasjon. I 1891 bodde han i Kristiania og arbeidet som forgyller hos Blomquist. Samme året giftet han seg med Bereth Sophie Sevatdal fra Sevatdalen på Røros. Bryllupet stod i Gamle Aker Kirke. Sommeren 1892 ble travel for Gerhard Karl – familien stod på flyttefot til Trondheim, men Gerhard Karl skulle også på exersis. Samtidig ventet Bereth Sophie deres første barn, så på flytteturen nordover tok hun inn hos sin eldre søster Olava, gift Prøsch, på Røros. Olava og Bereth fødte hver sin gutt i kammerset på Sundet med få dagers mellomrom, og da Gerhard Karl var ferdig med exersisen, fikk han møte sin førstefødte sønn, Reidar, på Sundet. I februar 1893 startet han opp virksomhet i Trondheim, og begynte med produksjon av rammelister. Hustruen, Bereth Sophie, døde i 1903, bare 36 år gammel, og de 5 barna måtte tidlig lære å stå på egne ben. Glassmesteren giftet seg for annen gang i 1905, og fikk 2 barn i ekteskapet med Amalie Eggen Eide. Etter hvert utvidet han produktspekteret, og da sønnen Sverre overtok bedriften i 1932, omfattet den glassmesterarbeider, glassliperi, speilbelegg, fabrikk for bly- og messinginnfatning, innramming og salg av kunst. Gerhard Karl var en dyktig rammemaker, glassmester og forgyller. Han deltok på mange utstillinger, og hentet hjem mange medaljer for dyktig arbeid. Adresseavisen av 11.august 1949 omtaler Gerhard Karl på følgende måte: En av byens eldste håndverksborgere, glassmester Gerh. K. Aspaas , døde i går, 82 år gammel. Glassmester Aspaas var født på Røros, men kom for 67 år siden, - altså i 1882, da han var 15 år gammel, - i glassmester- og forgyllerlære i Trondheim. Han tok sitt svennebrev, arbeidet en stund i Oslo, og drog i 1889 på svennevandring til Frankrike og Tyskland. I 1891 fikk han statsstipendium til videre studieopphold i utlandet, kom tilbake til Trondheim i 1892, og etablerte i 1893 sin egen forretning. I 1932 overdrog han forretningen som han hadde opparbeidet til en av de ledende i faget, til sønnen Sverre Aspaas. To av hans andre sønner er selvstendige glassmestere i Kristiansand og Haugesund. Gerh. K. Aspaas stiftet i 1902 Forgyller- og Glassmestrenes forening i Trondheim og var foreningens formann og styremedlem i 20 år. I 1920 deltok han i stiftelsen av Glassmestrenes Landsforbund, og var i flere år medlem av forbundsstyret. Han var ved sin død en av Trondhjems Haandværks- og Indutriforenings eldste medlemmer, og har gjennom årene hatt flere tillitsverv i foreningen. Hans utrettelige virkelyst bragte ham i årenes løp i kontakt med mange interesser utenfor håndverket. Han var i yngre år en fremragende turner, og deltok som aktiv i en menneskealder. Han hadde en framskutt plass i Trondheimstroppen i 1886, og var å finne blant 50-års veteranene ved landsturnstevnet i Halden i 1936. I nærmere 50 år var han aktiv skytter, med medlemskap i Trondhjems Skytterlag. Han var i en årrekke medlem av skytterlagets styre. Han var også et skattet medlem av frimurerlosjen St.Olav. Aspaas hadde en jernhelse - det er neppe noen som før i det aller siste år har hørt ham klage over helsen. Siden han i vinter fikk en sykdom som gjorde det nødvendig med amputasjon av en fot, har han ikke vært å se utenfor hjemmet, men motet og humøret beholdt han til det siste. Med Gerh. K. Aspaas er en framsynt og overordentlig dyktig håndverker gått bort. Hans 3 sønner, Reidar, Sverre og Thorleif, ble alle glassmestere som faren – Reidar i Haugesund, Sverre i Trondheim og Thorleif i Kristiansand. | Aspaas, Gerhard Karl (I22893)
|
| 8534 | Fra slutten av 1845 utvider skredder Frederik Zinow sin geskjeft. Fra Holmestrandsposten: Nr.87, lørdag 1.november (og onsdag 5.) 1845: Saasom jeg har ervervet Ret til at drive Marschandieserhandel, vil jeg herved underrette Alle og Enhver, der maatte have gamle Klæder, brugte Kostbarheder og brugt Bohave eller andet deslige, som ei tiltrænges og ønskes solgt, om dermed at henvende sig til mig og opgive de nøieste Priser, hvorefter jeg skal søge at faa solgt det saa fordelagtigt som mueligt for Eieren. Det bemærkes at jeg beregner mig 1/10 af kjøbesummen for mit Bryderi. Holmestrand, den 1ste November 1845. Zinow. Nr.91, lørdag 15.november 1945 og Nr.92, onsdag 19.november 1845: Til Forhandling har jeg modtaget: Endeel gamle Klæder, 1 dobbelt og enkelt Sengested, 1 lampe, endeel sølvbeslagne Piber, endeel tyske Bøger mm. Alt sælges til meget billige priser. Zinow. Nr.95, løverdagen 29.november 1845: Atter har jeg modtaget endeel gamle Klæder, endeel Skotøi og endel nye Hefte (?) m.m. Alt sælges til billige priser. Zinow. Deretter går det slag i slag for denne handelsborger av Holmestrand, Zinow. Annonser rykkes stadig inn i Holmestrandsposten, blant annet den 3. og den 9.desember. I utgave nr.11 løverdag 7de februar 1846 og påfølgende onsdag 11., har han disse 3 annonser inne samtidig: Hos Undertegnede reholdes tilkjøbs endeel Støvler, hvoriblandt et Par Reisestøvler, samt brugte Mands Gangklæder, saasom, Hefte (Befte/Beste?), Beenklæder, Bonjounr og Kjoler. Zinow. En Gummielastikums-Frakke er at erholde tilkjøbs hos Zinow. En Silke-Damehue er indlagt til Salg hos Zinow. Samme onsdag 11. har han i tillegg også følgende annonse inne: Sengesteder, enkelte og dobbelte ere at erholde for billig pris hos Zinow. | Zinow, Johan Friedrich Adolph (I85)
|
| 8535 | Fra slutten av september 1890 til august 1891 oppholdt han seg i Tyskland, og delvis i Østerrike, for å oppnå praktisk språkferdighet, i hvilket øyemed han som bidrag hadde et offentlig lærerstipendium. De første 9 månedene var han i Berlin, hvor han i 2 semestre som immatrikulert student ved Berlins universitet hørte forelesninger, vesentlig i tysk litteraturhistorie. Samtidig studerte han litt musikk ved - Sternsches Conservatorium für Musik. Senere oppholdt han seg 1 måned i Riesengebirge, og foretok derfra en rundreise til Wien, Budapest, Fiume, Triest, Venezia og Praha. | Brinchmann, Christopher Bernhoft (I31)
|
| 8536 | Fra Smaalenenes Amtstidende 6.juli 1939: Min kjære datter, vår søster og svigerinne Borghild Sværen fikk hjemlov igår 49 år gml. Vestlund, 3-7-1939. | Sværen, Borghild (I240)
|
| 8537 | Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga: 75. Edvard Adalrådsson var konge i England etter Hordaknut, sin bror. Han ble kalt Edvard den gode (Edward Confessor, 1042-1066), og det var han også. Mor til kong Edvard var dronning Emma, datter til Rikard Rude-jarl (i Rouen). Hennes bror var Robert jarl, far til Viljalm Bastard (Wilhelm Erobreren), som da var hertug i Ruda i Normandi. Kong Edvard var gift med dronning Gyda, datter til jarlen Gudine (Godwin) Ulvnadsson. Brødrene til Gyda var Tostejarl - han var eldst -, den andre var Morukåre jarl, den tredje Valtjov jarl, den fjerde Svein jarl, den femte Harald - han var yngst. Han vokste opp i kong Edvards hird og var hans fostersønn; kongen elsket ham overmåte høyt og regnet ham som sin egen sønn, for kongen hadde ikke barn selv. Det var mange liebhabere til den engelske kronen. I sør satt hertug Vilhelm av Normandie og hevdet at han hadde Edvards tilsagn om å få overta hans rike, og paven støttet hans krav. Den som i første omgang gikk av med seieren, var likevel en innfødt jarl, Harald Gudinesson. Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga: 77. Da våren kom, gjorde Harald (Gudinesson) ferdig skipet sitt og tok bort. Han og jarlen (Vilhelm Erobreren) skiltes i stor vennskap. Harald satte over til England til kong Edvard, men kom ikke til Valland siden for å holde bryllup. Kong Edvard styrte over England i 23 år; han døde sott-døden i London 5.januar (1066) og ble jordet i Pålkirken (St. Pauls cathedral), og engelskmennene regner ham for hellig. Sønnene til Gudine jarl var på den tid de mektigste menn i England. Toste var satt til høvding over hæren til den engelske kongen, og han var landvernsmann da kongen tok til å eldes. Han var satt over alle andre jarler. Harald, hans bror, var støtt den mann i hirden som sto kongen nærmest i all tjeneste, og han hadde tilsyn med alle skattkammerne til kongen. Det er fortalt at da det led mot døden med kongen, var Harald og noen få andre menn til stede. Da bøyde Harald seg over kongen og sa: Det tar jeg dere alle til vitne på at kongen nå ga meg kongedømmet og all makten i England. Kortetter ble kongen båret død ut av sin seng. Samme dag var det høvdingmøte, og det ble talt om kongevalget. Da lot Harald føre fram sine vitner på at kong Edvard ga ham riket på sin dødsdag. Møtet sluttet slik at Harald ble tatt til konge, og han fikk kongsvigsel trettendedagen (6. januar) i Pålskirken; da ga alle høvdinger og alt folket seg under ham. Da Toste jarl, hans bror, fikk greie på det, likte han det ille. Han syntes at han var likså nær til å være konge. Jeg vil, sa han, at landshøvdingene skal velge den til konge som de synes høver best til det - og om dette gikk det ordsendinger mellom brødrene. Kong Harald sa da at han ville ikke gi opp kongedømmet, for han var blitt satt på den trone som kongen hadde, og var siden salvet og hadde fått kongsvigsel. Hele folkemengden sluttet seg også til ham, og han hadde også alle kongens inntekter. Kong Edvard Confessoren overlot ham riket 5.januar 1066, da han var døende. Harald ble umiddelbart kronet i Westminster. Paven bannlyste nå Harald for brudd på ed. Haralds angelsaksiske navn var Godwinson, han var konge av England i 1066. Harald hadde en misunnelig bror, Tostig eller Toste, som syntes at han hadde like stor rett til kronen. Han søkte nå hjelp hos den norske kongen, og tilbød å støtte ham. Harald Hardråde hadde aldri glemt de arvekrav som også han kunne gjøre gjeldende på Englands trone. Og det var fristende å gripe sjansen. Danmark hadde han - iallfall tilsynelatende - oppgitt; han hadde fred med kong Svein, og ingen farer truet derfra. Men ble han herre over både England og Norge, ville ikke Svein Estridsson ha store mulighetene for å stå seg. Da ville kong Knuts gamle nordsjørike kunne gjenoppstå under norskekongens scepter. Og utsiktene til at en ekspedisjon til England skulle kunne føre fram, var slett ikke dårlige. Arvekravet ga toget et anstrøk av legitimitet, som nok kunne vinne endel tvilere for hans sak. Han kunne regne med en viss tilslutning i England, særlig i de nordøstlige områdene, der det nordiske islettet var sterkt. Riktignok viste Toste seg her som en upålitelig informatør, oppslutningen om Harald ble langt dårligere enn det han forespeilet. Men Harald Gudinnesson kunne ikke mobilisere fullt ut mot Harald, han måtte holde et våkent øye med hertugen av Normandie, som gjorde åpenlyse forberedelser til en landgang. Harald på sin side gjorde også omfattende forberedelser som viser at han regnet med et stort felttog. Han satte seg først fast på Orknøyene, noe som ble desto lettere fordi den mektige Torfinn jarl nylig var død. Her trakk han sammen folk, og her plasserte han sin dronning, den russiske Ellisiv, og hennes to døtre. Så gikk han i land på kysten av Northumbria og vant flere seire i mindre slag, byen York var i ferd med å åpne sine porter for ham, da han selvnådde fram. 86. Toste jarl hadde kommet vest (sør) fra Flæmingland til kong Harald så snart han kom til England, og jarlen var med i alle disse slagene. Da gikk det som han hadde sagt til Harald da de møttes forrige gang, at en mengde menn drev til dem i England; det var frender og venner til Toste jarl, og det ble til stor folkehjelp for kongen. Etter det slaget som det nyss er fortalt om, gikk alt folket i de nærmeste bygdene under kong Harald, men noen rømte. Nå dro kong Harald av sted for å vinne byen og la hæren ved Stanford bro. Men fordi kongen hadde vunnet så stor seier mot store høvdinger og en veldig hær, var alle folk redde og mistvilte om å kunne gjøre motstand. Da tok bymennene den utvei at de sendte bud til kong Harald og bød seg til å overgi både seg selv og byen til ham. Det gikk budsending om dette slik at søndag (24. september) fór kong Harald med hele hæren til byen; kongen og hans menn satte ting utenfor byen, og bymennene kom til tinget. Her samtykte hele folket i å gå inn under kong Harald og ga stormannssønner til gisler etter den kjennstap som Toste jarl hadde til alle i denne byen. Om kvelden fór kongen til skipene med en seier som hadde gjort seg selv, og han var lystig og glad. Det ble fastsatt ting i byen til tidlig om mandagen; da skulle kong Harald sette styresmenn i byen og gi len og rettigheter. Samme kvelden etter solnedgang kom kong Harald Gudinesson sør fra til byen med en veldig hær. Han red inn i byen med alle bymennenes vilje og samtykke. Det ble satt mannskap ved alle byportene og på alle veier, så nordmennene ikke skulle få nyss om det. Denne hæren var i byen om natten. Harald Hardråde lot seg overraske med en mindre avdeling og falt på jordene et stykke utenfor byen, ved Stanford bro den 25.september 1066. Harald Gudinesson selv fulgte ham i døden et par uker senere. Straks etter Harald Hardrådes fall måtte han dra i ilmarsj med sine menn sørover for å ta imot normannerne på kanalkysten. Det kom til slag ved Hastings den 14. oktober. Harald ble rammet av en pil i øyet og nedhugget. Liket kjentes igjen av hans elskede Edgyth Svanehals. Han ble jordet der, men senere flyttet til Waltham kloster. Harald var den siste anglosaksiske konge av England. Normannerhertugen Vilhelm Erobreren ble hans arvtager. The Battle of Hastings: The news of the coronation of Harold a few months earlier must have infuriated William. After Harold's oath of 1064 and the promise made to him by Edward the Confessor, he must have considered all his options until he was left with only one. To this end, he prepared himself for invasion. Duke William would have discussed this plan with his half brothers Odo and Robert to see if it was viable. With their support he called a council of war. This would be made up of his immediate family, vassals and advisers. The council of war took place at Lillebonne and included eminent members such as William of Poitiers, Robert de Mortain, Richard Count of Evreux, Roger of Beaumont and various others. It was from these powerful men that owed fealty to their Lord, an army would be raised. Under the feudal system it would be expected that these men would supply the means to invade England. Not only would they be expected to supply the manpower but the ships required to traverse the English Channel and all other requirements that may be needed for Williams invasion plan. This was the penalty of their position. When Williams plan was put before the council, it was met with derision. Even though understood their commitment, their was no provision for fighting overseas. As hard as William tried to persuade them, the council eventually broke up in disarray. This made William very angry. William being William however, did not give up. He was determined and resolute enough to get his way. If he could not persuade them at the council, he would try on a one to one basis. He would remind them of their duty and what riches awaited those who accompanied him. Eventually he gained support from his vassals. William realised that he would have to turn this trip into a crusade. To do this he would need the blessing of the Pope. He managed this by persuading the Pope of Harold's promise and treachery. At first the Pope refused on political grounds because of the implications to the Church. Pope Alexander II was a pupil of Lanfranc who was now a trusted adviser to William. It was this fact that his blessing was eventually given. William now had the papal banner on his side. This made it much easier to rally his men to arms. By the middle of August 1066, William was ready to set sail. Unfortunately, due to adverse weather conditions and unfavourable winds, the invasion was delayed. William decided that he should move his fleet closer to the English coast to ensure a safer crossing. On the 12th September 1066, he moved the fleet to St Valery sur Somme, as its name suggests, a port in the estuary of the river Somme. Moving the fleet here made the eventual crossing much shorter. St Valery was under the control of Count Guy of Ponthieu who was sympathetic to William's cause. Now that William had moved his ships from the mouth of the Dives in Normandy to St Valery, it was important that the crossing was made as soon as possible. Again the weather turned against him. He now had the problem of keeping a large force of men fed and ready for battle. By the 11th October 1066, the weather had become favourable. During the previous two weeks the morale of his men began to decrease. Without William's motivation and determination to claim the English throne which he rightfully thought belonged to him, the invasion may have floundered here. By dusk, the ships were fully loaded and ready to depart. It was his plan to sail through the night and to land the following morning as day broke. William's ship the Mora would have given the command to set sail, possibly by the use of a light on the mast or by horn. William's flag ship became separated from the main fleet by day break. Un-perturbed he cast out his anchor and had breakfast and waited for the rest to catch up. Around 6:30 a.m. they were spotted. The fleet re grouped and continued towards the Englishcoast. On disembarking, William would have sent out scouts to survey the area for the English and for a route out of Pevensey Bay. It is likely the local population would have scattered by now, with the word of William's landing speeding on its way to Harold. The Norman scouts would also have reported that it would be very difficult to unload the ships there if they wished to move quickly inland. William must have heeded their advice because he made the decision to re-board his boats and sail along the coast to Hastings. He would have left a small force to make their way along the coastal route on foot. How much information William had received on the English position is unknown. He must have known that Harold had ordered the fleet back home. It is less certain that he knew of the Viking invasion of Harald Hardrada. Hastings was a good choice of base for William. The area along the South Downs between Hastings and Pevensey was difficult but had the advantage of security for William's troops. He knew he would not be invaded from the east coast side. William also knew that he was only a few tens of KM's from Dover where a Roman road stretches to London, his eventual goal. On arrival at Hastings, which probably by this time was virtually deserted, he unloaded his boats. He constructed a wooden fortress and waited for news of Harold. It would not be long. The exact time that Harold heard of the landing of William is not known but was possibly on 30th September at the earliest assuming a rider immediately headed north to York as soon as the invasion fleet was observed. It would have been only five days after the Battle of Stamford Bridge. He knew William was coming, he never thought it would be this soon. He was now in a dilemma. He was three hundred miles from Hastings with a depleted if not defeated force. How was he too defend the country now? Whatever went through his mind, he decided by the 2nd October to march south again. In a historic march he arrived in London on the 6th October 1066. Harold stayed in London only until the 11th October 1066 before marching towards Hastings with his men. On the 13th October 1066 he camped on Caldbec Hill, 10 km north of Hastings. Here the most famous English battle would be fought. Harold's men had been arriving all day in small groups on the 13th October 1066. These men had fought a battle on the 25th September, 260 miles to the north and were now expected to fight another only a few days later. Despite the hardship of it all, the troops morale must have been quite high. Having defeated Hardrada would have boosted their confidence, But not their numbers. Edwin and Morcar declined to help on this occasion, preferring to mind their business in the north. This lack of support severely reduced the numbers Harold would be able to use in the battle. How many veterans of Stamford Bridge were at Hastings is not known. It is clear that he recruited many of his force on the trip south. His soldiers came from as far a field as Somerset and Devon in the west and from Essex and Kent in the south east. Harold knew that a battle was inevitable as no form of dialogue to end the dilemma seems to have been made. Harold made the decision to fight William before he could consolidate any further. The location of the battle was chosen with careby Harold. Caldbec Hill was chosen for a number of reasons. Firstly it was well known in the area. It gave a natural advantage to anybody wishing to fight from there because of its natural all round visibility. It was easy to reach by road or track from London and was close (possibly too close) to William's position. By nightfall, at least 7.500 men should have arrived. Made up of housecarls and fyrd, preparations were laid to challenge William as soon as possible. This would be indicative of Harold's impetuous nature. Why Harold chose to fight William the next day has always been something of a mystery. If he had waited another day for his full force to arrive, the outcome may have been totally different. Many theories have been put forward for this. Harold always had a reputation for being impetuous and impatient. He may also have been informed of atrocities carried out by William on the population, so wanted to conclude this battle sooner rather than later. His hand may have been forced when William was informed of Harold's arrival and pre-empted his first move. If Harold was nothing else he was his fathers son, a patriot through and through. His father defied the king when be refused to punish the people of Dover when they were abused by Eustace of Boulogne, and paid the consequences. The Godwin family were for the people. William had now been in Hastings for almost two weeks. Food must have been in short supply, so he had soon to make a decision. Should he wait for Harold to come to him, or should he break out and go on the offensive? The decision was made for him. He was not prepared to be trapped or starved into submission. No mention seems to have been made about re-provision by Sea. There was plenty of time for his ships to return home for supplies, conditions permitting. A theory has been put forward that William may have had his ships burned to stop desertion. He left his men in no doubt that this was a do or die expedition. The morning of the 14th October 1066 would be the culmination of a battle between two men who had politically and mentally been at war for many years. Both sides knew the location of the other. Harold on Caldbec Hill and its rallying point of the Old Hoare Apple Tree and William in Hastings. At first light, William assembled his men and informed them of what was expected of them through his generals. He would have had to send out his scouts to recall the foraging parties. Many atrocities were committed in this area and we can assume that foraging and ransacking went hand in hand. Prayers would have been said throughout the night prior to setting out. Weapons would have been sharpened and wagons loaded with armour and provisions. William's men set off in a long column, due to the forest nature of the terrain at that time. William must have been relieved that the situation was coming to a conclusion as morale was possibly beginning to wane amongst the foot soldiers, who were less concerned about moral crusades and promises of wealth to the nobility, than staying alive. Today, we try to analyse the logic behind the battle tactics of Harold and William. We wonder why Harold chose Caldbec Hill. It was very close to William's position in Hastings, which left himself open to counter attack. William seeing his opportunity, pounced upon it immediately. He knew what happened to Harald Hardrada and Harold's surprise attack. He was not going to be caught the same way. Harold therefore could be accused of naivet? For the reason mentioned above, his choice was considered appropriate for the tactics he must have had in mind. Even today this area is still very forested. The decision of where to have the battle may have been academic. It may have been the only piece of open ground in the area at that time large enough for the battle. Comments were made by chroniclers after the battle about how cramped the area was to stage such a thing. William's troops advanced to this open area, known today as Senlac Ridge. Located due south of Caldbec Hill, the natural terrain slopes south from Caldbec Hill to William's position. With natural depressions on either side and marshy ground and banks outside this area. It has always been considered an advantage to have the high ground, so Harold, in theory, was in the preferred location. It would have taken William and his men about 1.5 to 2 hours to march the 10 km north to Senlac Ridge from Hastings. Harold would have known that William had departed, from information received from scouts he would have sent out. Harold prepared for battle. William's force consisted of three main forces. The Norman army, commanded by himself. The Bretons, commanded by Alan Fergant and the Flemish army commanded by Eustace of Boulogne and William fitzOsbern. Seeing William take the initiative must have come as a surprise to Harold. He totally miscalculated the invasion in the first place by dismissing his ships for the winter. Now he was being forced into battle before he was really ready. Before William could arrange his battle formation, he had to negotiate two streams and marshy ground that was between himself and the open battlefield. Once negotiated, his line was organized. Looking north, towards Caldbec Hill, the Bretons were on the left, the Flemish contingent were on the right and William's Normans were in the middle. Taking up normal battle ranks ofarchers in the front row. Depending on the length of the line, behind the archers would be six or seven rows of foot soldiers. Behind them, would be the cavalry. William would have set up his command post behind the cavalry. To meet this challenge, Harold moved his men down from Caldbec Hill to within two hundred metres of William's position. The Saxon way of fighting was different to that of the Normans. The housecarls were in the front rank and were responsible for forming the shield wall. This would be particularly effective against the initial onslaught. Behind the housecarls were the fyrd or militia. Again, depending on the length of the line, would have been about ten deep. Harold set up his command post behind and centrally positioned to give him an elevated view of proceedings. The time would now have been about 09:30. In many of the battles through history of this type, there seems to have been a level of protocol that was adhered to prior to proceedings. Similar to a lull before a storm, a short period of recollection seems to occur followed by taunting of the opposition. The Saxon war cry was Ut,ut (or out,out), Godemite (God Almighty) and Oli Crosse (Holy Cross). The Normans would have responded in kind. The battle was about to begin. If the chronicler, Wace is to be believed, the battle commenced with a heroic but foolhardy one man attack on the English line by a minstrel named Taillefer. He was quickly cut down by the Saxon housecarls. This was the signal for the battle to begin in earnest. As was traditional in Norman assaults, the front row which consisted of archers, began to let loose their arrows in a concentrated barrage. This resulted in a limited success, due to the Saxontactic of using the shield wall. This tactic had been developed by Alfred the Great and had been used ever since. It protected the front row of housecarlsand the fyrd behind. The English had never used bows and arrows in battle and therefore could not return fire. This became a problem to William because it required an exchange of arrows to keep the ammunition levels up. The Normans, soon ran out of arrows. This reduced his efficiency somewhat. His archers were not attired for hand to hand conflict, nor were they trained or expected to. Debate concerns whether crossbows were used by William in the front row. They did exist but none are shown in the Bayeux Tapestry. It is possible that they were used, but because they were sodeadly and accurate, they were frowned upon by the Church and were banned in battles against Christian enemies. If they were used here, it is notsurprising that they do not appear on the Tapestry as it was commissioned by Bishop Odo. The English being on the high ground had the advantage. The Saxon line was virtually untouched. The arrows had done little damage. William ordered his foot soldiers forward. The English now responded. Not only were traditional weapons used but anything that could be collected in the vicinity. This would include rocks and home made slingshots which were particularly effective on the higher ground which afforded extra range. The barrage was very effective and caused serious problems to William's men. Heavy casualties were inflicted on them and forced William to use his cavalry probably earlier than he wanted to. Ordering them to charge on the still intact shield wall, their tactics would have been to advance as close as possible and release their spears whilst turning back down the slope where a fresh spear could be collected. This was a difficult thing to achieve against a well drilled shield wall, especially on a slope as steep as this. Horses would have panicked or fallen under this onslaught by the Saxons who would have used their spears and axes to good advantage. The cavalry and infantry charges continued. The Saxons still held the upper hand. As hard as the Normans tried, they could not break down the shield wall. The use of the large Danish battle axe particularly came into its own on the cavalry. This weapon had the ability to bring down the rider and the horse with a single blow. The housecarls were particularly well trained in its use. By about 12:00, the Normans were feeling the effect of the Saxon tactics. The Bretons on the left were having a particularly difficult time. They began to retreat back down the hill. William saw this from his command post and realised that this left his rear vulnerable from a pincer movement. Panic was now beginning to trickle from left to right. William had to do something or the battle would soon be over and his claim to the English throne in tatters. Roumour started to spread along the ranks that William had been killed. If this was so the battle would have been over. The panic was now widespread amongst the Normans. The Bretons were now in full retreat back down the hill. The Saxons followed in hot pursuit inflicting carnage on them. The Bretons were slowed down on the lower slopes by the stream and marshy ground below them. This allowed the Saxons to inflict more casualties on them. William made a bold decision. He decided to expose his face to his men to prove that he was still alive. Removing or lifting his helmet, he rode along the ranks that still existed to dispel the rumour. He was alleged to have reminded his men that there was no way back and that they were fighting for their lives. This seems to have had some effect. Odo seeing what was happening on the left flank, gathered up a number of his confused cavalry and rode to the area where the Saxons had advanced to. Seeing the horses advancing, they broke off battle and tried to return to their lines. The uphill trek was too far and they were cut down by the cavalry before they reached there. It is almost certain that this advance on the Saxon right was not sanctioned by Harold as it goes against all military strategy. He must have seen what was happening on the right and seems not to have taken up the challenge of a full frontal assault which would surely have defeated the Norman army. Harold's brothers Gyrth and Leofwin were possibly killed at this time. This is included in the Bayeux Tapestry. It may be they who ordered this counter attack and therefore paid the consequences. That happened next is not completely clear. It would seem that there must have been a lull in the fighting. The Normans had begun to retreat and the advance Saxon force had been destroyed. There must have been some form of air gap between the forces. This would have given time for both sides and especially William to regroup, re-arm and to take some food and drink. The absurdity of the whole situation is highlighted by this episode. The time would have been around 14:00. Harold knew that he could win this battle if he just held on until darkness. William cold not stay in the area all night and would have to retreat. Harold knew that retreat meant defeat for William. William very well understood this also. Apart from his right flank, Harold and his men were in very good shape. William must have been at his lowest ebb at this time. He had to think of a new tactic to break down the Saxon defences. William was rather stuck for ideas mostly because of the terrain. He could not try a flanking movement because of the trees and forest on either side. He was finding it difficult if not impossible to break the Saxon shield wall tactic, especially on a slope as steep as this. What he planned to do was to entice the Saxons forward using a tactic that has been discussed ever since. It has been called the feigned retreat. Observing what had happened on his left flank with the Bretons. If he could simulate that, and draw the Saxons forward, he might have a chance. Many historians have debated whether such a thing can possibly be pre-arranged in the heat of battle. Usually those that have had any military experience say in can't. But the fact is that it was supposed to have been the deciding factor in this battle. The English lost, so something drastic must have gone dreadfully wrong with Harold's tactics. Whatever was the truth, this is the story that survived nearly a thousand years. William had to decide, if he was going to attempt the feigned retreat tactic. How could he draw the Saxons forward by giving the impression that it was a genuine retreat, and not what it actually was, a tactic? To this end he resumed battle. His infantry advanced but with limited success. He had briefed his cavalry, who would be responsible for putting his plan into operation. There was no way his infantry could all have been informed of this plan and were probably used as cannon fodder to the overall picture. The cavalry advanced up the hill and engaged the Saxons and gave the impression that they were turning and running. How the Saxons came to this conclusion is still unclear in the melee. It must have been pre planned that they all turned away at the same time to make it seem as though some order to retreat had been given. Whatever the Norman cavalry did, it forced the Saxon army to break ranks and follow them down the slope. Another question surrounds whether Harold gave the command to pursue them or not. If he did make this crucial decision, he could be accused of total stupidity. The true facts will never be known, only the result. The Saxon line broke and the Normans were followed down the hill. Many housecarls and fyrd were killed in their enthusiasm to finish the fight. Harold must have become very worried at this development. Up until this stage in the late afternoon, things had been going very well for Harold but now were about to change. It is written that William used the feigned attack at least twice. Harold still held a reasonably strong position at the high point of the ridge. It was at this point that William risked everything. It was getting late, and the battle had to be concluded one way or another. William decided to use another plan. His archers who had run out of arrows in the early stages, were brought up close to the battle lines where they could collect their arrows. Firing over the heads of their own men so that they would land on the rear English lines, caused a number of casualties. It was at this point in the battle it is thought that a stray arrow killed or injured Harold by inflicting a wound in the eye. There is scant evidence to show that this is how Harold died. It is mainly taken from scene in the Bayeux Tapestry. The death of Harold soon spread amongst his men, causing derision. William ordered his infantry to stage a full frontal attack on the Saxon line. Fighting to the point of impossibility, the Saxons retreated up the hill and into the forest on the other side, possibly in the direction of London taking any horses that had been withdrawn for safety. The battlefield was littered with the dead and injured of both sides and Norman horses. The Saxon line was now broken. All that was left was a mopping up operation and the Kings housecarls who were prepared to continue the fight. They valiantly surrounded their dead or dying king and with their battle-axes and swords, fought almost to the last man, as was their tradition. The Normans finally broke through where they saw the King lying. A knight run his sword through his thigh or decapitated his leg. This so infuriated William that he stripped him of his knighthood and threw him out of the army. The ridge was captured. William had won against all the odds. There remains one incident that occurred after the main battle had finished. It is known as the Malfosse incident. It was becoming late in the afternoon and it was beginning to darken, so around 17:30, when in pursuit of fleeing Saxons they encountered a number of Saxons who obviously had not been involved in the battle but had arrived later. It would appear that these men taunted the Normans into charging them. If they chose where to stand beforehand it was a good choice because it was behind an invisible ditch or pit, which later became known as the Malfosse or evil pit. Many of the horses and men tumbled into this pit where presumably they were finished off by the Saxons. This was a side issue that would have made no difference to the overall outcome of the battle. By 18:30 it would have been too dark to proceed with rounding up any more Saxons. The injured had to be tended and the dead buried. The Malfosse incident is strange because nobody has been able to locate its position or confirm that it ever really happened at all. Harold's Standards of the Fighting Man and the Red Dragon were captured and sent to the Pope in Rome. Kilder: Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 152. Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 75-78, 86, 90-92, 95-96. Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 283-287. Politiken's Danmarks Historie, Bind 2 (1963), side 245, 471-473. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 557. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 89. http://www.battle1066.com/buildup.shtml | Godwinson, Harald "Harald 2" (I3602)
|
| 8538 | Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvassons saga: 44. Året før dette (Harald Grenskes død i Svitjod) var det jomsviking-slaget i Hjørungavåg sto. Rane hadde blitt igjen ved skipene mens Harald gikk oppi landet, han hadde styringen over den del av hæren som var igjen der. Da de nå fikk høre at Harald var tatt av dage, skyndte de seg av sted så fort de kunne, tilbake til Norge og fortalte det som hadde hendt. Rane kom til Åsta og sa henne hvordan alt hadde gått for seg på ferden, og hva ærend Harald hadde hatt hos dronning Sigrid. Åsta reiste til far sin på Opplandene med en gang hun hadde fått høre det Rane hadde å fortelle, og faren tok godt imot henne; men begge 2 var svært harme over det giftermålet som hadde vært påtenkt i Svitjod, og over at Harald hadde ment å gå fra henne. Åsta Gudbrandsdatter fikk en gutt den sommeren; gutten ble kalt Olav da de øste vann over ham. Det var Rane som øste vann over ham. Gutten vokste opp der hos Gudbrand og Åsta sin mor. | Gudbrandsdatter, Åsta (I3393)
|
| 8539 | Fra Snorre: Harald Hardrådes saga: 18. Der møtte Harald Svein Ulvsson ; den høsten hadde han flyktet for kong Magnus ved Helganes. Da de møttes, hilste de glade på hverandre. Sveakongen Olav Svenske var morfar til Ellisiv, Haralds hustru, og Sveins mor Astrid, var søster til kong Olav. Harald og Svein sluttet forbund og bandt det med faste avtaler. Alle svearne var Sveins venner, for han hadde den gjæveste ætt der i landet. Derfor ble alle svear venner og hjelpesmenn for Harald også. Mange stormenn der var bundet til ham ved svogerskap. Så sier Tjodolv : Øst for Gardar pløyde eikekjølen bølgen. Djerve konge, siden svearne deg støttet. Haralds skip fikk lute, tyngd i le av gullet, under breie seilet. Storm om høvding suste. 19. Siden rådde de seg hærskip, Harald og Svein, og det samlet seg snart en stor hær hos dem. Da hæren var rustet, seilte de vestover til Danmark. Så sier Valgard : Kampglade konge! Skipet suste under deg siden bort fra Svitjod. Din odel var deg eslet med rette. I topp var seilet heist opp, hen langs det flate Skåne du seilte. Danske kvinner du satte skrekk i barmen. De la først til Sjælland og herjet og brente vidt og bredt der. Så satte de over til Fyn ; der gikk de opp og herjet. Så sier Valgard : Harald! Hele Sjælland herjet du. Da ulven fort fant veg til valplass. Kongen fienden knuser. Mannsterk fyrsten siden gikk til Fyn, gav hjelmer brått en mengde arbeid. Med brak brast skjold i stykker. Sør for Roskilde bygder den bjarte ilden brente. Til grunn lot kongen rive røyk-omspente garder. Landets menn i mengde lå liv og frihet røvet. Med sorg i sinn da folket stilt flyktet inn i skogen. Flokken måtte spredes, og sinket ble da somme. De menn som levde etter, liv ved flukten berget. Da ble fagre kvinner til fange tatt og bundet; på veg til fartøy lenker gnog fagre kvinnekroppen. 20. Kong Magnus Olavsson styrte høsten etter Helganesslaget nord til Norge. Da hørte han de tidender at Harald Sigurdsson, frenden hans, hadde kommet til Svitjod, og likeså det at han og Svein Ulvsson hadde sluttet forbund og hadde ute en stoe hær, og eslet seg til å legge under seg Danevelde og siden Norge. Kong Magnus bød ut leidang fra Norge og det samlet seg snart en stor hær hos ham. Da fikk han greie på at Harald og Svein hadde kommet til Danmark og brente og svidde overalt, og at folket i landet mange steder gav seg under dem. Det ble også sagt at Harald var større og sterkere enn andre menn, og så klok at han kunne greie alt, og at han alltid fikk seier når han kom i slag. Han var også så rik på gull at ingen kjente maken til det. Så sier Tjodolv : At freden vil vare lenger venter mennene neppe. Folk med grunn kan frykte når flåter er utfor landet. I strid går Magnus gjerne; han styrer med flåten nordfra. Og sørfra gjæve Harald hærskip ruster til kampen. 21. Mennenne til kong Magnus, de som han var vant til å rådslå med, sa at de syntes det ville se ille ut om han og hans frende Harald skulle stå hverandre etter livet. Mange bød seg til å fare og prøve på å få forlik mellom dem. Og de fikk overtalt kongen til å samtykke i det. Da sendte de noen menn på ei snarseilende skute, og de seilte så fort de kunne, sør til Danmark. Der fikk de noen danske menn som fullt ut var venner til kong Magnus, til å bære fram dette ærendet for Harald. Denne saken ble fremmet så stilt som mulig. Da nå Harald hørte at kong Magnus, hans frende, ville by ham forlik og forbund, slik at Harald skulle få halve Norge med Magnus, og at de skulle skifte løsøret likt seg imellom, da sa Harald for sin part ja til dette forliksbudet. Bud om denne avtalen gikk så tilbake til kong Magnus. 22. Kort tid etterpå var det at Harald og Svein satt og talte sammen en kveld ved drikken. Svein spurte hvilken kost- barhet Harald syntes mest monn i av dem han hadde. Han svarte så at det var merket hans Landøydan. Da spurte Svein hva det var for noe med dette merket siden det var slik en dyrverdig ting. Harald svarte at det var sagt at den alltid skulle få seier som dette merket ble båret for, og han sa at det hadde gått slik fra den tid han fikk det. Svein svarer : Harald og Svein taler sammen ved drikken. Om kvelden da Harald gikk og skulle sove i løftingen på skipet sitt, sa han til skosveinen : Vidkjente høvding, bølgen fikk brytes mot skipssida da du fra øst mot Danmark de dyre hærskip styrte. Men halvt med seg å dele bød Olavs sønn deg siden sitt folk og hele riket. To frender glade møttes. Siden talte frendene seg immellom, og alt gikk fredelig for seg. 23. Kong Magnus lå ved stranda og hadde telt oppe på land. Han bød da Harald, sin frende til bordet sitt, og Harald gikk til gjestebudet med seksti mann. Det var et prektig gilde. Men da det lei på dagen, gikk kong Magnus inn i teltet der Harald satt. Menn gikk med ham og bar bører ; det var våpen og klær. Så gikk kongen til den ytterste mannen og gav ham et godt sverd ; den neste gav han et skjold, og de andre gav han klær eller våpen eller gull, større gaver dess fornemmere de var. Til sist kom han til Harald, frenden sin, og han hadde to rørkjepper i handa, og så sa han : Så sa kong Magnus : 24. Morgenen etter lot kong Magnus blåse hele hæren til tings. Da tinget var satt, kunngjorde kong Magnus for alle mennene den gava han hadde gitt Harald, sin frende. Tore fra Steig gav Harald kongsnavn der på tinget. Den dagen bad kong Harald kong Magnus til bords hos seg, og Magnus gikk samme dagen med seksti mann til teltene til kong Harald, der hvor han hadde stelt til gjestebud. Der satt da begge kongene i samme setet, og kongene var både lystige og glade. Da det lei ut på dagen, lot kong Harald bære inn i teltet en stor mengde tasker, og noen bar inn klær og våpen og andre kostbarheter. Alt dette delte han ut, og gav og skiftet det mellom mennene til kong Magnus, de som var i gjestebudet. Så lot han løse opp taskene og sa til Magnus : Så lot Harald breie ut en stor nautehud og helle gullet fra taskene på den ; og nå tok de fram vektskåler og lodd, delte gullet og skiftet alt etter vekt, og alle som så på, syntes det var et under at så mye gull skulle ha blitt samlet på ett sted i Norderlanda. Dette var nå også i virkeligheten grekerkongens eiendom og rikdom, for alle sier at der er hus fulle med røde gullet. Da var kongene lystige og glade. Så kom det fram et staup, det var så stort som et mannshode. Kong Harald tok opp staupet og sa : Harald så på den og sa : I dette gjestebudet gav kong Harald Steigar-Tore en bolle av valbjørk med sølvgjord omkring og sølvhank over, begge to forgylte ; og den var helt full av skjære sølvpenger. Det fulgte også to gullringer som veide ei mark til sammen. Han gav ham også kappa si, den var av mørk purpur med hvitt skinn, og han lovte ham stor ære og sitt vennskap. Torgils Snorrason sa at han hadde sett et alterklede som var gjort av denne kappa, og Gudrid, datter til Guttorm Steigar-Toresson, sa at hun så at Guttorm, hennes far, hadde denne bollen. Så sier Bolverk : Til gave fikk, som jeg hørte, du det grønne landet; og du bød så kong Magnus av ditt gull ved møtet. Forliket mellom frender ble fredelig nok sluttet; men Svein, han måtte siden striden hard seg vente. 25. Kong Magnus og kong Harald rådde begge for Norge vinteren etter dette forliket, og hver av dem hadde sin hird. Om vinteren var de omkring på Opplanda på gjestebud ; stundom holdt de seg sammen og stundom hver for seg. De fór helt nord til Trondheimen og til Nidaros. Kong Magnus hadde tatt vare på kong Olavs legeme fra den tid han kom til landet, klipte håret hans og neglene hver tolvte måned og hadde sjøl den nøkkelen som de kunne låse opp skrinet med. Da hendte det mange slags jærtegn ved kong Olavs helligdom. Snart ble det til at kongene ble usams, og mange var så illtenkte at de gikk med vondt imellom dem. 26. Svein Ulvsson lå igjen og sov da Harald hadde reist bort. Siden spurte Svein etter hvor Harald hadde tatt vegen. Da han fikk vite at Harald og Magnus var blitt forlikte, og at de nå hadde en hær sammen, styrte han med hæren sin øst langs Skåne-sida, og der holdt han seg til han om vinteren hadde fått vite at Magnus og Harald hadde styrt med sin hær til Norge. Da holdt Svein sør til Danmark med hæren sin, og der tok han alle kongelige inntekter den vinteren. 27. Da det tok til å våres, bød kong Magnus og kong Harald ut leidang fra Norge. En gang hendte det at kong Magnus og kong Harald lå i samme havn ; dagen etter var Harald først ferdig, og han seilte straks. Om kvelden la han til havn der han og Magnus hadde tenkt å være den natta. Harald la skipet sitt i kongsleiet og tjeldet der. Kong Magnus seilte av sted lenger ut på dagen, og da de kom til havna, hadde Haralds menn alt satt opp tjeld. Da fikk de se at Harald hadde lagt seg i kongsleiet, og at han hadde tenkt å bli liggende der. Da kong Magnus og hans folk hadde tatt ned seilene, sa kong Magnus : Da kong Harald så at kong Magnus ville legge til strid med dem, talte han til sine menn : I slike sammenstøt mellom kongene kunne det merkes at det var vanskelig å være varsom nok. Mennene til kong Magnus mente at han hadde rett ; men de som var uvettige, mente at Harald i noen monn ble svivørt. Men Haralds menn sa det ikke var gjort annen avtale enn at kong Magnus skulle ha rett til leiet når de kom på samme tid, men at Harald ikke var skyldig til å legge ut av leiet når han lå der i forvegen ; de sa at Harald hadde gått fram viselig og vel. De som ville legge det ut til det verste, sa at kong Magnus ville bryte forliket, og de sa at det var urett og skammelig gjort av ham mot kong Harald. Uvettige folk talte så lenge om slikt krangel til det ble uvenn- skap mellom kongene. Det gikk også mangt for seg som kongene hadde hver sin mening om, enda det er lite skrevet om det her. 28. Kong Magnus og kong Harald seilte sør til Danmark med denne hæren. Men da Svein fikk høre det, flyktet han unna øst til Skåne. Kong Magnus og kong Harald ble lenge i Danmark om sommeren, og da la de under seg hele landet. De var i Jylland om høsten. Ei natt da kong Magnus lå i senga si, drømte han og syntes han var hos sin far, den hellige kong Olav. Og han syntes at Olav sa til ham : Kong Magnus fortalte denne drømmen til Mennene sine. Kort etter ble han sjuk og ble liggende der det heter Sudatorp. Da han var nær døden, sendte han sin bror Tore til Svein Ulvsson, og bad ham at han skulle gi Tore den hjelp han trengte. Det fulgte med ordsendingen at kong Magnus gav Svein Danevelde etter sin død. Han fant det rimelig at Harald rådde for Norge og Svein for Danmark. Så døde kong Magnus den gode, og hans død var til stor sorg for hele folket. Så sier Odd Kikinaskald : Menn felte mange tårer da den milde de bar til grava. Tung var børen for dem som titt han gull hadde skjenket. Huskarer, tunge i hugen, holdt ikke tårer tilbake. Med sorg i sinnet så ofte satt alle kongsmenn siden. 29. Etter disse hendingene holdt kong Harald ting med hæren, og sa til mennene det han tenkte å gjøre ; han ville fare med hæren til Viborgting og la seg ta til konge over Danevelde, og så vinne landet. Han sa at dette var en arv etter kong Magnus, frenden hans, likeså vel som Norge var det. Han bad hæren om hjelp, og sier at da skulle nord- menn til alle tider være herrer over danene. Da svarte Einar Tambarskjelve at han var mer skyldig til å føre kong Magnus, sin fostersønn til grava og føre ham til hans far, kong Olav, enn å slåss utenlands og streve etter rike og eiendom til en annen konge. Han sluttet talen sin slik at han syntes det var bedre å følge kong Magnus død enn noen annen konge levende. Så lot han ta liket og stelle om det på ærefull måte, så de kunne se tilstellingen på kongsskipet. Så gjorde alle trøndere og nordmenn seg ferdige til å reise hjem med liket av kong Magnus, og leidangshæren løste seg opp. Da skjønte kong Harald at det var best å fare tilbake til Norge og først legge under seg det riket og derifra få seg større styrke. Nå fór kong Harald tilbake til Norge med hele hæren. Så snart han kom til Norge, holdt han ting med folket og lot seg ta til konge over hele landet. Han fór slik helt øst fra Viken at han ble tatt til konge i hvert fylke i Norge. 30. Einar Tambarskjelve fór med liket av kong Magnus og med ham hele trønderhæren ; de førte det til Nidaros, og han ble jordet i Klemenskirken ; den gang var den hellige kong Olavs skrin der. Kong Magnus hadde vært middels stor på vokster, med rettskåret ansikt, lyslett og lyshåret, veltalende og snarrådig, mandig, så raus som noen, stor krigsmann og framifrå våpendjerv. Han var den vennesæleste av alle konger, og både venner og uvenner gav ham lovord. | Olavsen, Magnus "Magnus 1" (I3396)
|
| 8540 | Fra Snorre: Harald hårfagres saga: (Brødrene) Rørek og Gudrød var mest i hirden hos kongen og hadde store veitsler i Hordaland og Sogn.... | Haraldsen, Rørek (I4885)
|
| 8541 | Fra Snorre: Harald hårfagres saga: (Brødrene) Rørek og Gudrød var mest i hirden hos kongen og hadde store veitsler i Hordaland og Sogn.... | Haraldsen, Gudrød (I4877)
|
| 8542 | Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: ...Eirik (Blodøks) var hos kong Harald, far sin; det var ham han var mest glad i av sønnene, og han satte ham høyest; til ham gav han Hålogaland og Nordmøre og Romsdal. Nord i Trondheimen gav han styringen til Halvdan Svarte og Halvdan Kvite og Sigrød. Han gav sønnene sine det halve med seg i inntektene fra hvert av disse fylkene, dessuten skulle de sitte i et høgsete som var ett trinn høyere enn jarlenes og ett trinn lavere enn hans eget. Men det sete eslet hver eneste av sønnene seg etter hans dager; han sjøl eslet Eirik det, og trønderne eslet Halvdan Svarte det, og vikværingene og opplendingene unte dem det best som var hos dem i deres landsdel. Av dette ble det ny ufred mellom brødrene igjen. Og ettersom de syntes de hadde for lite rike, så drog de på hærtog... ...Halvdan Svarte og Halvdan Kvite lå i viking og herjet rundt i austerveg. De hadde en stor strid i Estland, der falt Halvdan Kvite... ...Kong Eirik dro vinteren etter nord til Møre og tok veitsle på Selven innenfor Agdenes; men da Halvdan Svarte hørte om det, kom han dit med en hær og kringsatte huset. Eirik sov i et hus for seg, og kom seg ut og til skogs selv femte, men Halvdan og hans menn brente opp gården og alt folk som var inne. Med disse nyhetene kom Eirik til kong Harald. Kongen ble styggelig sint for dette, han samlet en hær og dro mot trønderne, men da Halvdan Svarte fikk høre det, bød han ut folk og skip og fikk en stor hær og seilte ut til Stadsbygd innenfor Torsbjorg. Kong Harald lå da med sin hær ute ved Reinsletta (Reinskloster). Nå sendte de menn til hverandre. Det var en gjev mann som het Guttorm Sindre, han var nå i følge med Halvdan Svarte, men før hadde han vært hos kong Harald, og han var en kjær venn for begge to. Guttorm var stor skald, han hadde laget et kvede om hver av kongene, både far og sønn; de hadde bydd ham lønn for det, han hadde ikke villet ha noen, men hadde bedt at de skulle oppfylle en bønn for ham, og det hadde de lovt. Han gikk nå til kong Harald og talte om forlik mellom dem, han rettet en bønn til hver av dem, og det var at de skulle forlike seg, og så høyt satte kongene ham at på hans bønn ble de forlikt. Mange andre gjeve menn støttet ham i denne saken. Forliket gikk ut på at Halvdan skulle få hele det rike han før hadde hatt, men han skulle også la sin bror Eirik være i fred... ...To år etter at hordene hadde tatt Eirik til overkonge døde Halvdan Svarte plutselig i et gjestebud, inne i Trondheimen, folk sa at Gunnhild kongsmor hadde kjøpt en trollkyndig kone til å gi ham gift i drikken. Etter dette tok trønderne Sigrød til konge. | Haraldsen, Halvdan (I4872)
|
| 8543 | Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: ...Eirik (Blodøks) var hos kong Harald, far sin; det var ham han var mest glad i av sønnene, og han satte ham høyest; til ham gav han Hålogaland og Nordmøre og Romsdal. Nord i Trondheimen gav han styringen til Halvdan Svarte og Halvdan Kvite og Sigrød. Han gav sønnene sine det halve med seg i inntektene fra hvert av disse fylkene, dessuten skulle de sitte i et høgsete som var ett trinn høyere enn jarlenes og ett trinn lavere enn hans eget. Men det sete eslet hver eneste av sønnene seg etter hans dager; han sjøl eslet Eirik det, og trønderne eslet Halvdan Svarte det, og vikværingene og opplendingene unte dem det best som var hos dem i deres landsdel. Av dette ble det ny ufred mellom brødrene igjen. Og ettersom de syntes de hadde for lite rike, så drog de på hærtog... ...Halvdan Svarte og Halvdan Kvite lå i viking og herjet rundt i austerveg. De hadde en stor strid i Estland, der falt Halvdan Kvite... | Haraldsen, Halvdan (I4873)
|
| 8544 | Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: ...Eirik var hos kong Harald, far sin; det var ham han var mest glad i av sønnene, og han satte ham høyest; til ham gav han Hålogaland og Nordmøre og Romsdal. Nord i Trondheimen gav han styringen til Halvdan Svarte og Halvdan Kvite og Sigrød. Han gav sønnene sine det halve med seg i inntektene fra hvert av disse fylkene, dessuten skulle de sitte i et høgsete som var ett trinn høyere enn jarlenes og ett trinn lavere enn hans eget. Men det sete eslet hver eneste av sønnene seg etter hans dager; han sjøl eslet Eirik det, og trønderne eslet Halvdan Svarte det, og vikværingene og opplendingene unte dem det best som var hos dem i deres landsdel. Av dette ble det ny ufred mellom brødrene igjen. Og ettersom de syntes de hadde for lite rike, så drog de på hærtog... | Haraldsen, Sigfred (I4874)
|
| 8545 | Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: ...Guttorm falt i Elvkvislene (Götaelvs munning) for Solve Klove. | Haraldsen, Guttorm (I4871)
|
| 8546 | Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: ...Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der... | Haraldsen, Guttorm (I4871)
|
| 8547 | Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: ...Kong Harald seilte flåten ut av Trondheimen og vendte sørover mot Møre. Den kongen som rådde for Mørefylke, het Huntjov, sønnen hans het Solve Klove, de var store hærmenn. Kongen som rådde for Romsdal, het Nokkve, han var Solves morfar. Disse høvdingene drog sammen en stor hær da de fikk høre om Harald, og kom imot ham; de møttes ved Solskjel, der ble det et stort slag og kong Harald vant... ...Begge kongene falt, men Solve kom seg unna ved flukt. Nå la kong Harald under seg disse 2 fylkene og ble der lenge om sommeren og satte lov og rett for folk, men om høsten brøt han opp og reiste nord til Trondheimen igjen... ...Våren etter rustet kong Harald en stor hær fra Trondheimen, og sa at med den ville han segle til Sunnmøre. Solve Klove hadde ligget ute på hærskip om vinteren og herjet omkring på Nordmøre, drept mange av kong Haralds menn, og ranet noen; ei tid på vinteren hadde han vært hos sin frende kong Arnvid på Sunnmøre også. Da de fikk høre at kong Harald kom, samlet de folk og fikk mange med seg, for det var mange som syntes de hadde noe å hevne på kong Harald... ...Solve Klove reiste sør i Fjordane til kong Audbjørn, som rådde der, og bad han om hjelp, bad at han skulle komme med hæren sin og hjelpe ham og kong Arnvid... ...Solve ordla seg slik at Audbjørn lovte å komme; han drog sammen en hær og seilte nord til kong Arnvid, og nå hadde de en svær hær... Da fikk de vite at kong Harald var kommet nordfra. De møttes innenfor Solskjel. Det var skikk når man kjempet om bord at man skulle binde sammen skipene og kjempe om stavnene; slik ble det gjort her også. Kong Harald la sitt skip mot skipet til kong Arnvid, der ble kampen kvassest, og folk falt tett på begge sider, men til slutt ble kong Harald så vill og vred at han gikk fram i rausn på skipet sitt, og sloss der så hardt at alle frambyggene på Arnvids skip veik bakover helt til masta, og noen falt. Kong Harald gikk over på skipet, og kong Arnvids menn tok flukten, Arnvid sjøl falt på skipet sitt. Kong Audbjørn falt også, men Solve flyktet... ...Av kong Haralds menn falt Asgaut og Asbjørn, hans jarler, og mågene hans, Grjotgard og Herlaug, sønner til Håkon Ladejarl. Solve var i viking i lang tid etterpå og gjorde ofte stor skade i kong Haralds rike... ...Guttorm, kong Haralds sønn, hadde landvern ute i Viken, han seilte med hærskip ytre leia. Da han lå i Elvkvislene, kom Solve Klove dit og la til strid med ham, der falt Guttorm... | Haraldsen, Guttorm (I4871)
|
| 8548 | Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: ...Kong Harald var nå 80 år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leide han Eirik, sønn sin, til høgsetet og gav ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg. Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Tryggve, Gudrød og han var fosterbrødre og nokså jevnaldrende, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Tryggve var større og sterkere enn noen annen... Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge 2. Det er en haug over hver av dem der på bakken hvor de lå, da de var falt. Eirik drog omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Tryggve og Gudrød flyktet til Opplanda... Fra Snorre: Håkon den godes saga: ...Da det lei mot vinteren, reiste kon Håkon (den gode) til Opplanda; der lyste han til ting, og alt det folk som kunne, samlet seg da om ham. Han ble tatt til konge på alle ting der, og så reiste han øst i Viken. Der kom brorsønnene hans, Tryggve og Gudrød, til ham og mange andre, og de reknet opp all den ulykke som hadde kommet over dem fra Eirik, bror hans. Hatet mot Eirik vokste alt etter som alle mennesker ble mer glad i Håkon og fikk mer mot til å si det de tenkte. Kong Håkon gav Tryggve og Gudrød kongsnavn, og samme makt som kong Harald hadde gitt fedrene deres; han ga Ranrike og Vingulmark til Tryggve, og Vestfold til Gudrød. Men de var unge, bare barna ennå, derfor satte han gjæve og kloke menn til å styre landet med dem. Han ga dem landet med samme avtale som hadde vært før, de skulle ha halv- delen med ham av skylder og skatter... ...Kong Håkon vendte hjem om høsten med hæren og hadde vunnet seg bunnløse rikdommer. Han ble sittende i Viken vinteren over, om daner eller gøter skulle gjøre innfall der. Den høsten kom kong Tryggve Olavsson fra vesterviking, da hadde han vært og herjet omkring i Irland og Skottland. Om våren drog kong Håkon nord i landet og satte sin brorsønn kong Tryggve over Viken, han skulle verge mot ufred der og få inn skattene fra de landene i Danmark som kong Håkon hadde gjort skattskyldige sommeren før. Så sier Guttorm Sindre: Over eikegrodde marker øst i landet satte hjelmkledd konge en stolt og kraftig herre, han som over dypet dådrik kom fra Irland kom med skjoldet løftet seilende med hæren. ...Eirikssønnene vendte seg nå også nordover mot Viken og herjet der, men kong Tryggve hadde hæren ute og gikk mot dem, de kjempet mange ganger og det var seier på begge sider. Eirikssønnene herjet stundom i Viken, og Tryggve stundom rundt i Halland og på Sjælland... ...Men da gjestebudet var slutt, drog kongen og jarlen like ut til Lade ; kongen var svært lite glad og skyndte seg å komme ut av Trondheimen med hele hæren, han sa at en annen gang skulle han komme mannsterkere til Trondheimen, og trønderne skulle få igjen for den fiendskap de hadde vist ham. Sigurd jarl bad kongen å ikke reise sak mot trønderne for dette, sa det nyttet ikke for kongen å legge seg ut med folk innenlands eller herje der, og aller minst i Trondheimen hvor landets største styrke lå. Kongen var så sint at det ikke nyttet å snakke til ham; han drog bort fra Trondheimen og sør til Møre, der ble han vinteren og våren over, men da det lei mot sommeren, drog han folk til seg, og det ble sagt at den hæren ville han gå mot trønderne med. Nå var kong Håkon kommet om bord på skipene og hadde en stor hær. Da fikk han høre nytt sør fra landet; Eirikssønnene var kommet sør fra Danmark til Viken, og det ble videre sagt at de hadde drevet kong Tryggve Olavsson av skipene hans øst ved Sotenes; de hadde så herjet store deler av Viken, og det var mange som hadde gitt seg under dem... Fra Snorre: Eirikssønnenes saga: ...Eirikssønnene fikk kongedømme i Norge etter at kong Håkon var falt. Harald var den som førte blant dem, og han hadde størst verdighet; han var også den eldste av dem som levde dengang. Mora, Gunnhild, hjalp dem mye med styringen av landet, hun ble kalt kongemor. Disse mennene var høvdinger i landet den gang: Tryggve Olavsson øst i landet og Gudrød Bjørnsson i Vestfold, Sigurd Ladejarl i Trondheimen, og Gunnhildssønnene hadde Vestlandet. Første vinteren gikk det bud og sendemenn mellom Gunnhildssønnene og Tryggve og Gudrød; da de ble helt forlikt om det at de skulle ha like stor del av riket under Gunnhildssønnene som de hadde hatt under kong Håkon... ...Gunnhild kongemor og sønnene hennes talte ofte sammen og holdt møter hvor de rådslo om landsstyringen. En gang spurte Gunnhild sønnene: Hva har dere tenkt å gjøre med riket i Trondheimen ? Dere har kongsnavn som forfedrene deres hadde, men dere har lite land og er mange om det. Tryggve og Gudrød har Viken i øst, og de har også et slags krav på det, siden de er av ætta; men hele Trøndelag har Sigurd jarl, og jeg skjønner ikke hva det er som får dere til å la en jarl ta et så stort rike fra dere. Det er underlig, synes jeg, at dere hver sommer drar på vikingferd til andre land, og så lar en jarl ta farsarven fra dere innenlands. Din farfar, Harald, som du er oppkalt etter, ville ikke syned det var noen sak å la en jarl miste liv og rike, han som vant hele Norge under seg og rådde for det til han ble en gammel mann... Fra Snorre: Håkon jarls saga: ...Det var en høst Håkon jarl drog til Opplanda. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Tryggve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enerom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver drog hjem til sitt rike. Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene. De talte ofte om dette med hverandre. Da våren kom, lyste kong Harald og bror hans, kong Gudrød, at de ville dra på vikingferd om sommeren, slik de var vant til, enten vest over havet eller i austerveg. De samlet folk, satte skipene på sjøen og gjorde seg i stand. Da de nå drakk utferdsølet, var det svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken; til slutt ble det mannjamning, og det var kongene sjøl de talte om. En mann sa at kong Harald var den fremste av brødrene i alle ting. Dette ble Gudrød svært sint for, han sa at han skulle ikke stå tilbake for Harald i noen ting, og det var han ferdig til å vise. Snart ble de så sinte begge to at de bød hverandre kamp og løp til våpen. Men folk som hadde mer vett og var mindre fulle, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip. Men det var ikke tale om at de kunne reise i følge alle sammen. Gudrød seilte østover langs kysten, og Harald styrte rett til havs; han sa han ville seile vest over havet, men da han kom utenfor øyene, styrte han østover havleia langs landet. Kong Gudrød seilte skipsleia øst til Viken og så øst over Folden. Der sendte han bud til kong Tryggve at han skulle komme og møte ham, så skulle de dra i austerveg begge 2 og herje om sommeren. Kong Tryggve ville gjerne være med på dette. Han hadde hørt at Gudrød hadde få folk, kong Tryggve kom da til ham med bare ei skute. De møttes øst for Sotenes ved Veggir. Men da de gikk for å tale med hverandre, sprang Gudrøds menn til og drepte kong Tryggve og 12 mann. Han ligger der det nå heter Tryggvarøyr... Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga: ...Astrid het den kona kong Tryggve Olavsson hadde vært gift med; hun var datter til Eirik Bjodaskalle, som bodde på Obrestad, det var en mektig mann. Etter at Tryggve var falt, kom Astrid seg unna i all hemmelighet med alt det løsøre hun kunne få med seg. Fosterfar hennes, som het Torolv Luseskjegg, fulgte henne. Han gikk aldri fra henne; men de andre trofaste menn hun hadde, var rundt og speidet og fikk vite nytt om uvennene hennes, og hvor de var. Astrid gikk med barnet til kong Tryggve. Hun lot dem ro seg ut på et vann, og der gjemte hun seg på en holme sammen med noen få folk. Der fødte hun et barn, det var en gutt. Da de øste vann over ham, kalte de ham Olav etter farfaren. Hun holdt seg gjemt der om sommeren. Men da nettene ble mørke og dagene stuttere og været kaldt, tok Astrid av sted igjen; Torolv og noen få menn fulgte henne. De reiste bare om natta gjennom bygdene, slik at de holdt seg skjult og møtte ingen. En dag mot kvelden kom de fram til Eirik på Obrestad, far til Astrid. De gikk varsomt fram, Astrid sendte folk opp til garden som skulle si fra til Eirik, og han lot noen følge dem til ei lita stue og dekke bord for dem med beste slags mat. Da Astrid og folkene hennes hadde vært der en stund, tok følget bort, og hun ble igjen sammen med 2 tjenestejenter og sønnen Olav, Torolv Luseskjegg og sønn hans, Torgils, som da var 6 år gammel. De ble der vinteren over. Da de hadde drept Tryggve Olavsson, drog Harald Gråfell og Gudrød, bror hans, til de gardene Tryggve hadde eid ; men da var Astrid borte, og de kunne ikke få spurlag på henne. De fikk høre folk ymtet om at hun skulle gå med kong Tryggves barn. Om høsten drog de nord i landet, som før er skrevet. Da de kom til Gunnhild, mor si, fortalte de henne hvordan alt var gått for seg, og hva som hadde hendt dem på ferden. Hun spurte dem nøye ut om alt som hadde med Astrid og gjøre. Da fortalte de henne om det snakket de hadde hørt. Men samme høst fikk Gunnhildssønnene strid med Håkon jarl og likeså vinteren etter, som før er skrevet, og av samme grunn ble det ikke satt i gang noen leting etter Astrid og sønnen hennes den vinteren. Våren etter sendte Gunnhild speidere til Opplanda og over hele Viken, de skulle få greie på hvordan det hadde seg med Astrid. Da sendemennene kom tilbake, kunne de fortelle Gunnhild at Astrid nok var hos Eirik, far sin, og dessuten at det visst var så at hun fostret opp sin og kong Tryggves sønn der. Da sendte Gunnhild straks menn ut og gav dem godt med våpen og hester; det var tretti mann, og føreren for dem var en mektig mann som het Håkon, en av Gunnhilds venner. Hun bad dem reise til Eirik på Obrestad og få med seg sønn til kong Tryggve derfra, og føre ham til Gunnhild. Så reiste alle sendemennene av sted. Da de ikke hadde langt igjen til Obrestad, fikk Eiriks venner se dem komme, de gikk og varslet ham om kvelden at sendemennene var på veg. Straks samme natta lot Eirik Astrid dra bort, han gav henne en god fører på vegen og sendte henne øst til Svitjod til Håkon den gamle, en venn og en mektig mann. De tok av sted mens det ennå var langt igjen av natta. Mot kvelden neste dag kom de til ei bygd som heter Skaun, der så de en stor gard og gikk dit og bad om husvær for natta. De sa ikke hvem de var og hadde dårlige klær. Bonden der het Bjørn Eiterkveise, han var rik, men ingen bra mann, han jagde dem vekk, og de gikk samme kvelden til en annen gard like ved, som heter Vitskar. Der het bonden Torstein, han gav dem hus og godt stell om natta; de sov i gode senger. Håkon og de andre mennene til Gunnhild kom til Obrestad tidlig på morgenen og spurte etter Astrid og sønnen hennes. Eirik sa hun ikke var der. Håkon og de andre ransakte garden og ble der lenge utover dagen, og så fikk de vite noe om hvor Astrid hadde tatt vegen. Da rei de samme veg og kom seint på kvelden til Bjørn Eiterkveise i Skaun, der tok de inn. Håkon spurte Bjørn om han visste noe å fortelle om Astrid. Han svarte at det hadde kommet noen folk der om dagen som hadde bedt om husvær, men jeg jagde dem bort. De har vel fått hus et annet sted i bygda. En av arbeidskarene til Torstein kom fra skogen om kvelden, han kom innom hos Bjørn, for det var på vegen for ham. Han så det var gjester der og hørte hva ærend de kom i, og fortalte det til Torstein bonde. Og mens det ennå var en tredjedel igjen av natta, vekte Torstein gjestene sine, og bad dem se å komme seg vekk, og snakket stygt og hardt til dem. Men da de vel var kommet på veg og ute av garden, sa Torstein til dem at Gunnhilds sendemenn var hos Bjørn og fõr og lette etter dem. De bad ham om litt hjelp, han gav dem med en til å vise vegen, og noe mat. Mannen fulgte dem framover i skogen til de kom til et vann, der var det en holme som var overgrodd med siv. De kunne vasse ut til holmen, og der gjemte de seg i sivet. Tidlig neste dag rei Håkon fra Bjørn og ut i bygda; hvor han kom spurte han etter Astrid. Da han kom til Torstein, spurte han om de var kommet dit. Han svarte at det hadde vært noen folk der, men de drog østover mot skogen ved daggry. Håkon bad Torstein om følge, siden han var kjent både med vegen og gjemmestedene. Torstein fulgte dem, men da han kom til skogen, viste han veg tvert imot der Astrid var. De dreiv og lette hele dagen, men fant dem ikke.Så reiste de hjem igjen og sa til Gunnhild hvordan det hadde gått. Astrid og følget hennes reiste sin veg videre, de kom fram til Håkon Gamle i Svitjod. Der bodde Astrid og Olav, sønnen hennes, en lang stund og hadde det godt. Gunnhild kongemor fikk høre ar Astrid og Olav, sønn hennes, var i Sveavelde. Da sendte hun Håkon ut igjen med godt følge, han skulle øst til Eirik sveakonge med gode gaver og løfter om vennskap. Sendemennene ble godt mottatt der, det ble vist dem all vennlighet. Så kom Håkon fram med ærendet sitt for sveakongen. Han sa at Gunnhild hadde sendt bud og bedt om at kongen skulle støtte ham, så han kunne få med seg Olav Tryggvason til Norge. Gunnhild vil ta ham til oppfostring, sa han. Kongen gav ham menn med, og de rei til Håkon Gamle. Håkon bad med mange vennlige ord Olav om å bli med seg. Håkon Gamle svarte pent, men sa at mora fikk rå for om han skulle bli med, og Astrid ville ikke for noen pris at gutten skulle reise. Sendemennene fór sin veg, og sa til kong Eirik hvordan det hadde gått. Nå gjorde sendemennene seg ferdige til å reise hjem. Men de bad kongen enda en gang om han ville hjelpe dem så de kunne få gutten med, enten Håkon Gamle ville eller ikke. Kongen gav dem en flokk menn igjen. Sendemennene kom til Håkon Gamle og krevde at han skulle la gutten følge med dem. Da han ikke var villig til dette, brukte de grove ord, lovte at han skulle få svi for det og var fælt sinte. Da løp det fram en trell som het Burste og ville slå til Håkon, og det var så vidt de kom seg av sted uten å bli banket av trellen. Så reiste de hjem til Norge og sa til Gunnhild hvordan det hadde gått dem, men at de hadde da sett Olav Tryggvason... Tryggve Olavsson (født mellom 925-935, død 963) var sønn av Olav Geirstadalv Haraldsson og far til Olav Tryggvason, norsk konge 995-1000. Han var en lokal stormann på Østlandet. Helt frem til ca. 1020 fantes det flere småkonger på Østlandet, og om de aller fleste mangler vi sikker kunnskap ut over selve navnet. Slik er det også i Tryggve Olavssons tilfelle. Men som far til heltekongen Olav Tryggvason kom Tryggve til å spille en viss rolle i kongesagaene, selv om omfanget av det som fortelles, er beskjedent. Tradisjonen om ham var også vag, og det som sies, varierer ikke så lite på sentrale punkter. Det aller viktigste sagaene måtte få frem om Tryggve Olavsson, var at han var ætling av Harald Hårfagre. Det heter således at hans far, Olav, var en sønn Harald hadde med en ellers ukjent Svanhild; hun skal ha vært datter av en jarl på Opplandene ved navn Øystein. Men etter alt å dømme omfattet ikke Harald Hårfagres kongedømme disse delene av Norge, og sagaenes bilde av ættens herredømme på Østlandet virker som en konstruksjon i ettertid. Vi ser da også at rekken av østlandske hårfagreætlinger som nevnes i sagaene, danner et mønster, for å få ætten etablert i de forskjellige distriktene, både i innlandet og ved kysten. Den angivelige hårfagresønnen Olav identifiseres dessuten i noen av sagaene med Olav Digerbein eller Olav Geirstadalv, som ellers sies å ha vært Halvdan Svartes halvbror – skjønt det også på et usikkert grunnlag. Noen av sagaene, særlig de eldste, opplyser videre at Tryggve Olavssons rike lå i innlandet, på Romerike, mens de senere sagaene, som Fagrskinna og Snorre, sier at det var Ranrike (Båhuslen). Alt dette viser at vi neppe har å gjøre med noen særlig fast eller pålitelig historisk tradisjon. Ågrip forteller at Tryggve bodde på Ranrike. Forfatteren av Historia Norvegiæ skriver at han ble oppfostret på Romerike. Forfatteren av Fagrskinna har ingen opplysninger om hvor han bodde. Snorre forteller at kong Håkon lot brorsønnene Tryggve Olavsson og Gudrød Bjørnsson sitte med styret i Viken. I realiteten var dette dansk område på denne tiden, og det er lite trolig at Snorres beretning har noe for seg. De sene sagaene lar Tryggve få kongetittelen og riket som en forlening av Håkon den gode. Dette, sammen med lokaliseringen av herredømmet hans til de strategisk viktige kystområdene opp mot danske farvann, skal åpenbart fremheve Hårfagreættens herredømme i Norge rent generelt. Dessuten er hensikten mer spesielt å høyne Tryggves status og gi ham økt betydning. Snorre forteller at da det i 952 brøt ut krig mot Danmark, var Tryggve i vesterviking i Irland og Skottland. Han kom hjem samme vinter og fikk da overdratt kongedømmet i Viken med plikt til å forsvare landet mot ufred. Deretter hersket han i følge Snorre uavhengig i Viken. Men han rådet også i Østfold og på Raumarike. Eirikssønnene angrep ham, men måtte vike. Etter Håkons død i 961 hersket han fremdeles i Viken. I Vestfold hersket hans unge søskenbarn, Gudrød Bjørnsson, men Tryggve var overkonge og den som styrte. I 962 inngikk han forbund med Håkon jarl, og Snorre beretter han han deltok i Håkon jarls konspirasjon mot Eirikssønnene sammen Gudrød Bjørnsson og Dale-Gudbrand. Også når det gjelder Tryggves død spriker materialet. Den vanlige versjonen lar fiendskapet med Eirikssønnene bli bestemmende for hans skjebne. Dette passer med at Eirikssønnene allerede figurerte som de onde forfølgere under Olav Tryggvasons barndom, kort tid senere. Eirikssønnene skulle ha lokket Tryggve i en felle: De lot som om de ville ha ham med på vikingferd, men hugde ham ned da han møtte opp. Imidlertid gjengir en av de eldre sagaene (Ágrip) i tillegg en annen forklaring på Tryggves død: Han skulle ha blitt drept av bøndene på et ting fordi han var en hardstyrer; det heter videre at noen sier det ene og noen det andre. Begge forklaringer kan være like sikre – eller usikre. Alle sagaene oppgir Sotenäs i Båhuslen som stedet hvor Eirikssønnene drepte Tryggve. Den døde kongen skal så ha blitt hauglagt på Tryggö (like nord for nåværende Kungshamn). Her finnes en gravrøys, som imidlertid er langt eldre. Snorre beretter videre at Tryggve skal ha blitt drept øst for Sotenäs ved Veggir i Båhuslen i et bakhold av Gudrød Eiriksson, bror til kong Harald Gråfell. Tryggves hustru Astrid Eiriksdatter skal ha vært fra en gård sagahåndskriftene benevner som Offrustaðir eller Oprustaðir, og som sies å ligge på Opplandene. I nyere tid har norske historikere gjettet på at dette må være Obrestad på Jæren, men uten å ha noe egentlig holdepunkt. Astrid Eiriksdatter var ifølge sagaen datter av Eirik Bjodaskalle på Obrestad. Astrid fødte sønnen Olav Tryggvason kort tid etter Tryggves død. | Olavsen, Trygve (I3579)
|
| 8549 | Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: Det står om moren Snøfrid, etter hennes død: ...Etter at kong Harald hadde fått visshet for at finnejenta hadde brukt svik, ble han så sint at han jagde fra seg sønnene han hadde med henne og ville ikke se dem mer. Men Gudrød Ljome drog til Tjodolv den kvinværske, som var fosterfar hans, og bad han følge med seg til kongen, for Tjodolv var en kjær venn av kongen. Kongen var da på Opplanda. De drog av sted og kom til kongen seint på aftenen, satte seg ytterst ved døra, og lot ingen se hvem de var. Kongen gikk framme på golvet og så på benkene, han hadde et slags gjestebud, og mjøden var blandet. Da mumlet han dette fram for seg: Graahærde mennar gamle paa gaarden eg ser i mengd. Kjempur mjød-huga kjem. Kvi er De altfor mange? Da svarte Tjodolv: I hovude me hadde hogg i sverde-leiken, mennar aat milde kongen; for mange me var ikkje daa. Tjodolv slo ned hetta, og da kjente kongen ham og bød ham velkommen. Da bad Tjodolv at kongen ikke skulle slå vrak på sønnene sine; de ville nok gjerne hatt bedre morsætt om du hadde gitt dem det. Kongen lovte ham dette og bad ham ta Gudrød med seg hjem igjen, der han hadde vært før; Sigurd og Halvdan sendte han til Ringerike, og Ragnvald til Hadeland. De gjorde som kongen bød, og ble sterke og modige karer alle sammen, vel opplært og kyndige i idretter. Kong Harald satt nå i ro hjemme i landet... Skal ha været konge på Vest-Opplandene sammen med sin bror Sigurd Rise, et område de ble tildelt å styre under sin far Harald Hårfagre. Videre skriver Snorre: Ragnvald Rettilbeine hadde Hadeland, han lærte trolldom og ble seidmann. Kong Harald kunne ikke like seidmenn. I Hordaland var det en seidmann som het Vitgeir, og kongen sendte bud til ham og bad ham slutte å seide. Han svarte og kvad: De er 'kje mykje aa undrast, at me seider, born av bøndar og bondekonur, naar Rognvald seider, Rettilbeine, Haralds heiders-son paa Hadaland. Men da kong Harald hørte dette sagt, drog Eirik Blodøks på hans bud til Opplanda og kom til Hadeland. Han brente inne sin bror Ragnvald med 80 seidmenn. Den gjerningen fikk han stor ros for. | Haraldsen, Ragnvald (I4897)
|
| 8550 | Fra Snorre: Harald Hårfagres saga: Han (Harald Hårfagre) delte landet mellom dem (sønnene), lot dem få Vingulmark, Romerike, Vestfold og Telemark; dette gav han til Olav, Bjørn, Sigtrygg, Frode og Torgils... ...Til Torgils og Frode gav kong Harald hærskip, de dro i vesterviking og herjet omkring i Skottland og Bretland og Irland. De var de første nordmenn som tok Dublin. Det sies at noen gav Frode gift så han døde, men Torgils var konge i Dublin lenge, til han ble sveket av irerne og falt der... | Haraldsen, Frode (I4887)
|