Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 8,601 to 8,650 of 16,629

#	Notes	Linked to
8601	Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga: 52. Det var en mann som het Lodin, han var vikværing, rik og av god ætt. Han var ofte ute på kjøpmannsferd, og imellom på hærferd også. Det var en sommer Lodin drog på kjøpmannsferd i austerveg, han eide skipet alene og hadde mye å selge. Han seilte til Estland, der var det kjøpstevne om sommeren. Så lenge det var marked, ble det ført alle slags varer dit; det kom mange treller som var til salgs. Der så Lodin ei kvinne som hadde vært solgt til trell, og da han så nærmere på henne, kjente han henne igjen, det var Astrid Eirikssdotter, som hadde vært gift med kong Tryggve; men hun var ikke videre lik seg sjøl, slik hun var sist han så henne; nå var hun bleik og mager og dårlig kledd. Han gikk bort til henne og spurte hvordan hun hadde det. Hun sa: Det er tungt det jeg har å fortelle. Jeg er blitt solgt til trell, og de har tatt meg med hit for å selge meg igjen. Nå gav de seg til kjenne for hverandre, og Astrid hadde god greie på hvem han var. Hun bad ham om han ville kjøpe henne og ta henne med seg hjem til frendene hennes. Jeg skal gjøre det på ett vilkår, sa han, jeg skal ta deg med til Norge om du vil gifte deg med meg. Og etter som nå Astrid var kommet i nød, og dessuten visste at Lodin var av stor ætt, og kjekk og rik, så lovte hun ham dette for at han skulle løse henne ut. Så kjøpte Lodin Astrid og tok henne med hjem til Norge og giftet seg med henne med samtykke av hennes frender. Barna deres var Torkjell Nevja, Ingerid og Ingegjerd. Astrid og kong Tryggve hadde døtrene Ingebjørg og Astrid. Sønnene til Eirik Bjodaskalle var Sigurd, Karlshode, Jostein og Torkjell Dyrdil, de var rike stormenn alle sammen og hadde garder der på Østlandet. Det var 2 brødre som bodde øst i Viken, den ene het Torgeir og den andre Hyrning; de ble gift med døtrene til Lodin og Astrid. 53. Da Harald Gormsson danekonge hadde gått over til kristendommen, sendte han bud ut over hele riket sitt at alle skulle la seg døpe og omvende seg til den rette tro. Han hadde sjøl tilsyn med at budet ble fulgt, og brukte makt og refset når ikke annet hjalp. Han sendte 2 jarler til Norge med en stor hær. De skulle innføre kristendommen i Norge. Det gikk i Viken, der Harald hadde overmakten; der ble de fleste folk i landet døpt. Men etter Haralds død drog sønn hans, Svein Tjugeskjegg, snart på hærferd både til Saksland og Frisland og til slutt til England. Og de folk i Norge som hadde tatt imot kristendommen, gikk da tilbake til å blote igjen som før, og som folk gjorde nord i landet. Da nå Olav Tryggvason var blitt konge i Norge, var han lenge i Viken om sommeren; der kom det mange av frendene hans til ham, og noen av mågene og mange som hadde vært gode venner med far hans, og de tok imot ham som en kjær venn. Nå kalte Olav morbrødrene sine til seg til en samtale, og stefaren Lodin og mågene Torgeir og Hyrning, og så la han fram denne saken for dem og la hele sin hug i den: Først og fremst skulle de sjøl være med ham, og siden støtte ham av all kraft i det han ville, og det var å komme med påbud om kristendom over hele riket. Han sa at enten skulle han få satt igjennom å kristne hele Norge, eller også dø. Jeg skal gjøre dere til store og mektige menn alle sammen, for jeg har mest tiltro til dere, etter som vi er frender eller bundet sammen på annen måte. De gikk alle sammen med på å gjøre som han sa, og følge ham i alt han ville, og det skulle også alle gjøre som ville følge deres råd. Nå lyste kong Olav med èn gang for almuen at han ville by kristendom til alle mennesker i riket. De som før var gått med på dette, var nå straks de første til å støtte saken, og sa de ville følge dette budet. De var også de mektigste av dem som var der, og alle andre gjorde som dem. Så ble alle mennesker døpt øst i Viken. Nå drog kongen nord i Viken og bød alle mennesker der å ta kristendommen, og de som talte imot, straffet han hardt, noen drepte han, noen lot han lemleste, og noen dreiv han ut av landet. Det endte med at i hele det riket som kong Tryggve, far hans, hadde styrt før, og likeså i det som frenden hans, Harald Grenske, hadde hatt, der gikk alle folk over til kristendommen, slik som Olav bød dem, og den sommeren og vinteren etter ble hele Viken kristnet. 54. Tidlig på våren drog kong Olav utover i Viken og hadde mye folk med. Han drog vest til Agder, og hvor han han holdt ting med bøndene, bød han dem å la seg døpe, og de gikk over til kristendommen; for det nyttet ikke for bøndene å reise seg mot kongen. Folket ble døpt hvor han kom. I Hordaland var det mange gjæve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt 4 sønner; den ene var Torleiv Spake, den andre var Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola; den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjell, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjæveste ætta i Hordaland. Nå fikk disse frendene høre hva for ei lei knipe de var kommet i. Kongen kom østfra langs kysten med en stor hær og brøt ned gammel lov for folk, og alle fikk de straff og harde vilkår om de sa noe imot ham. Da satte frendene hverandre stevne og rådslo om hva de nå skulle gjøre, for de visste kongen snart ville komme dit. De ble enige om å komme så mannsterke de kunne til Gulating, og sette stevne med Olav Tryggvason der. 55. Olav lyste til ting så snart han kom til Rogaland. Da tingbudet kom til bøndene, samlet de seg mannsterke, de kom i fulle våpen. Da de vel var kommet sammen, talte de med hverandre og la opp råd; de ble enige om at de 3 menn som var mest veltalende i flokken, skulle svare kong Olav på tinget og tale mot ham. Dessuten ble de forlikt om at de tok ikke imot annet enn lov og rett, om det så var kongen som bød. Da nå bøndene var kommet til tingstedet, og tinget var satt, stod kong Olav opp og talte til bøndene, først med blide ord. Men det kom likevel tydelig fram i talen, at han ville de skulle ta ved kristendommen. Han bad dem først med gode ord, men til slutt føyde han til at de som talte imot ham og ikke ville gjøre som han sa, de måtte finne seg i hans unåde, og han ville gi dem straff og harde vilkår overalt der han kunne komme til. Da kongen var ferdig med å tale, stod den bonden opp som var mest veltalende, og som de hadde valgt til å svare kong Olav først. Men da han skulle til å tale, fikk han slik hoste og åndenød at han ikke kunne få fram et ord, og måtte sette seg ned igjen. Så stod den andre bonden opp, han ville ikke la det skorte på svar sjøl om den første ikke hadde vært så heldig med det. Men da han skulle til å tale, var han blitt så stam at han ikke fikk sagt et ord; alle som hørte på, slo opp en latter, og bonden måtte sette seg igjen. Nå stod den tredje opp og ville tale mot kong Olav, men da han tok til orde, var han så hes og krimfull at ingen kunne høre hva han sa, og så satte han seg ned. Og nå var det ikke flere av bøndene som kom seg til å tale mot kongen. Da nå bøndene ikke fikk svart kongen, ble det ikke noe av at de reiste seg til motstand mot ham. Så ble det til at alle gikk med på det kongen bød. Alle folk på tinget der var døpt før kongen skiltes fra dem. 56. Kong Olav drog til Gulating med hæren, for bøndene hadde sendt bud til ham at de ville svare på saken der. Da begge parter var kommet til tinget, ville kongen først ha en samtale med høvdingene i landet. Da alle var kommet til stede, kom kongen fram med ærendet sitt; han bad dem ta imot dåpen, slik som han hadde bydd dem. Da sa Olmod den gamle: Vi frender har talt om denne saken med hverandre, og alle vi kommer til å holde sammen om ett råd. Hvis det er så, konge, at du tenker å tvinge oss frender til slikt som å bryte med lovene våre, og om du vil bryte oss under deg med noen slags tvang, da kommer vi til å stå imot deg av all vår makt, og så får den seire som skjebnen vil. Men om du, konge, ville gjøre oss så vel og gi oss frender noe til gjengjeld, som kunne være til nytte for oss da vil vi gå over til deg alle sammen og love deg vår tjeneste fullt og helt. Kongen sa: Hva vil dere kreve av meg for at vi skal bli best forlikt? Da sa Olmod: Det var for det første at du ville gifte Astrid, søster di, med Erling Skjalgsson, vår frende. Ham regner vi nå for å være den av alle unge menn i Norge en kan vente seg mest av. Kong Olav sa han syntes dette var rimelig, og at det visst var et godt gifte; han sa at Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar; men han sa også at Astrid sjøl måtte svare på dette. Kongen talte om dette med søstera. Nå er det ikke stor nytte jeg har av at jeg er en konges datter og en konges søster, sa hun når du vil gifte meg bort med en mann som ikke engang har høvdingnavn. Jeg vil heller vente noen år på et bedre gifte. Og så sluttet samtalen for den gangen. 57. Kong Olav lot ta en hauk som Astrid eide, og lot alle fjøra plukke av den, og så sendte han den til henne, Da sa Astrid: Nå er bror min vred. Så reiste hun seg og gikk til kongen, han bød henne velkommen. Astrid talte nå, hun sa hun ville kongen skulle rå og gifte henne med hvem han ville. Jeg har tenkt, sa kongen, jeg skulle få makt til å gjøre den mann jeg ville til høvding her i landet. Så lot kongen Olmod og Erling og alle frendene deres kalle til seg til en samtale. Der ble talt om frieriet, og det endte med at Astrid ble festet til Erling. Nå lot kongen sette ting, han bød bøndene la seg kristne, da var Olmod og Erling de første til å tale kongens sak i dette, og alle frendene deres gikk med dem. Ingen dristet seg nå til å tale imot, og så ble hele denne tingalmuen døpt og kristnet. 58. Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren, og dit kom det en svær mengde mennesker. Kong Olav var der også. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn. Erling svarte slik: Herser har frendene mine vært, og jeg vil ikke ha høyere navn enn de. Men jeg vil gjerne få ta imot det av dem, konge, at De lar meg bli den største i landet med det navnet. Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, gav kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine, og som før er skrevet. 59. Samme høsten lyste kong Olav 4-fylkersting nord på Dragseid på Stad. Dit skulle det komme sogninger, fjordinger, sunnmøringer og romsdøler. Kong Olav kom dit med et svært følge som han hadde med østfra landet, og dessuten den hæren som hadde kommet til ham fra Rogaland og Hordaland. Da kong Olav kom på tinget, bød han kristendommen der som andre steder. Og kongen hadde slik styrke i denne hæren, så de ble redde for den. Enden på saken ble at kongen bød dem velge 1 av 2, enten fikk de gå over til kristendommen og la seg døpe, eller også skulle de få holde strid med ham. Og da bøndene ikke så noen utveg til å kjempe med kongen, så valgte de heller det andre, og hele folket ble kristnet. Kong Olav drog videre til Nordmøre med hæren, og kristnet det fylket. Så seilte han inn til Lade og lot hovet rive ned og tok alt gullet og pynten av guden og ut av hovet. Fra døra på hovet tok han en stor gullring, som Håkon jarl hadde latt gjøre. Så lot kong Olav hovet brenne. Da bøndene fikk vite dette, lot de hærpil gå ut over alle fylkene og stevnte ut hær og ville gå mot kongen. Kong Olav tok flåten og seilte ut gjennom fjorden og ville nord til Hålogaland og kristne der; men da han kom nord til Bjørnør fikk han høre fra Hålogaland, at der hadde de hæren ute og tenkte å verge landet mot kongen. Høvdingene for denne hæren var Hårek fra Tjøtta, Tore Hjort fra Vågan og Øyvind Kinnriva. Da Olav hørte dette, snudde han og seilte sørover langs landet. Og da han kom sør for Stad, seilte han makeligere, men kom likevel fram helt øst i Viken først på vinteren. 60. Dronning Sigrid i Svitjod, hun som ble kalt Storråde, holdt seg på gardene sine. Den vinteren gikk det bud mellom kong Olav og dronning Sigrid. Kong Olav fridde til dronning Sigrid, og hun svarte vennlig på det, saken ble avtalt, og alt gikk greit. Så sendte kong Olav den store gullringen til dronning Sigrid, den han hadde tatt av døra på hovet på Lade, og den skulle være et rent praktstykke. De skulle møtes våren etter ved landegrensa ved Elv for å tale nærmere om dette giftermålet. Denne ringen som kong Olav hadde sendt til dronning Sigrid, ble rost svært av alle mennesker. Det var 2 smeder der hos dronninga, 2 brødre; de tok ringen og løftet på den og veide den med hendene og hvisket noe til hverandre. Da lot dronninga dem kalle til seg og spør hva de hadde å utsette på ringen. De ville ikke ut med det, men hun sa de måtte for all del la henne få vite det om de hadde merket noe. De sa ringen var falsk. Da lot hun dem bryte sund ringen, og så fant de kobber inni. Nå ble dronninga sint; hun sa det kunne hende Olav sveik henne i mer enn dette. Samme vinter drog kong Olav opp på Ringerike og kristnet der. Åsta Gudbrandsdotter giftet seg snart igjen etter Harald Grenskes død med en mann som het Sigurd Syr: han var konge på Ringerike. Sigurd var sønn til Halvdan, og han var sønn til Sigurd Rise, sønn til Harald Hårfagre. Olav, sønn til Åsta og Harald Grenske, var der hos henne, han vokste opp i ungdommen hos stefaren Sigurd Syr. Og da kong Olav Tryggvason kom til Ringerike for å by kristendom, lot de seg døpe, Sigurd Syr og kona hans Åsta, og Olav, sønn hennes. Da stod Olav Tryggvason fadder for Olav Haraldsson, som var 3 år den gang. Kong Olav drog vest i Viken igjen og ble der om vinteren. Det var tredje året han var konge i Norge. 61. Tidlig på våren drog kong Olav øst til Konghelle for å møte dronning Sigrid. Da de møttes, talte de om den saken som hadde vært på tale før om vinteren, at de skulle gifte seg med hverandre, og dette så ut til å gå greit. Da sa kong Olav at Sigrid måtte ta dåpen og den rette tro. Hun svarte slik: Jeg vil ikke gå fra den tro jeg har før, og som frendene mine har hatt før meg. Men jeg skal heller ikke si noe på det om du tror på den gud du har hug til. Da ble kong Olav fælt harm og svarte nokså brått: Tror du jeg vil ha deg slik, hedensk som en hund! og slo henne i ansiktet med hansken, som han holdt i handa. Så stod han opp og hun også. Da sa Sigrid: Dette kunne vel bli din bane! Så skiltes de. Kongen drog nord i Viken, og dronninga øst i Sveavelde. 62. Kong Olav drog til Tønsberg, og der holdt han ting igjen. På dette tinget talte han, og sa at alle som gjorde seg skyldige å drive med galdrer og trollkunster, eller var seidmenn, de skulle reise ut av landet, alle sammen. Så lot kongen ransake etter slike folk omkring i bygdene der i nærheten, og bød dem komme til seg alle sammen. De kom dit, og da var en av dem en mann som het Øyvind Kelda, han var sønnesønn til Ragnvald Rettilbeine, sønn til Harald Hårfagre. Øyvind var seidmann og kunne fælt mye trolldom. Kong Olav lot alle disse mennene få plass i ei stue, han lot dem få bra stell, gjorde gjestebud for dem og lot dem få mye sterkt å drikke. Og da de var blitt fulle, lot Olav sette ild på stua, og stua brant og alle som var inne i den, uten Øyvind Kelda, han kom seg ut gjennom ljoren og slapp bort. Da han hadde kommet, møtte han noen folk på vegen, som tenkte seg til kongen. Han bad dem fortelle kongen det, at Øyvind Kelda hadde kommet seg unna fra brannen, at han aldri mer skulle komme i kong Olavs makt, og at han ville drive på som før med alle kunstene sine. Da disse mennene kom til kong Olav, sa de alt det Øyvind hadde bedt dem om. Kongen sa det var ille at Øyvind ikke var død. 63. Da det ble vår, drog Olav vestover i Viken og gjestet på storgardene sine; han sendte bud over hele Viken at han ville ha hær ute om sommeren og dra nord i landet. Siden drog han nord til Agder. Da det lei ut i langfasta, tok han nord til Rogaland og kom til Avaldsnes på Karmøy påskeaften. Der var det laget påskegjestebud for ham, han hadde nesten 300 mann. Samme natt kom Øyvind Kelda dit til øya, han hadde et langskip med fullt mannskap, det var bare seidmenn og annet trollpakk alt i hop. Øyvind og flokken hans gikk i land fra skipet og tok til å trolle av alle krefter. Øyvind gjorde dem usynlige, og laget slik svart tåke at kongen og hans folk ikke skulle kunne se dem. Men da de kom like opp til garden på Avaldsnes, ble det lys dag. Da gikk det helt annerledes enn Øyvind hadde tenkt; det mørket, som han hadde fått laget med trolldommen, kom over ham sjøl og kameratene hans, slik at de så ikke mer med øynene enn med nakken, og gikk bare rundt i ring hele tida. Vaktmennene til kongen så dem, de kunne ikke skjønne hva dette var for slags folk. Det ble sagt fra til kongen, og han og følget hans stod opp og kledde på seg. Da kongen fikk se Øyvind og folkene hans gå der, sa han til mennene sine at de skulle ta våpen og gå bort og finne ut hva dette var for folk. Kongsmennene kjente igjen Øyvind, og så tok de ham til fange, ham og alle de andre, og leidde dem til kongen. Så måtte Øyvind fortelle hvordan alt hadde gått for ham. Etterpå lot kongen ta alle sammen og sette dem ut på et skjær som sjøen gikk over i flotid, og lot dem binde der. Slik mistet Øyvind og alle disse folkene livet. Siden heter skjæret Skratteskjær.	Trygvasen, Olav "Olav 1" (I4834)
8602	Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga: 64. Det blir fortalt at engang kong Olav var i gjestebud på Avaldsnes, kom det en gammel mann til ham en kveld; han talte overmåte klokt for seg, hadde ei sid hette og var enøyd. Han visste å fortelle fra alle land. Han fikk tale med kongen ; kongen syntes det var moro med fortellingene hans og spurte ham om mange ting, gjesten kunne svare på alt mulig, og kongen ble sittende lenge utover kvelden. Så spurte kongen om han visste hvem den Ogvald hadde vært, som neset og garden var oppkalt etter. Gjesten sa at Ogvald hadde vært konge og en stor hærmann. Mest dyrket han ei ku, og hadde henne med seg overalt hvor han kom; han trodde det var helsebot å drikke mjølka hennes. Kong Ogvald sloss med en konge som het Varin, i den kampen falt kong Ogvald, og han ble hauglagt like ved garden, der ble satt bautasteiner, og de står her ennå. Kua ble hauglagt et annet sted ikke langt herfra. Dette og mye annet fortalte han om konger og gamle hendinger. Da de hadde sittet til langt på natt, minte biskopen kongen om at nå var det på tide å gå og legge seg, og så gjorde kongen det. Men da han hadde kledd av seg og lagt seg til sengs, satte gjesten seg på fottrinnet og snakket med kongen lenge ennå. Når et ord var sagt, stundet kongen etter neste. Da talte biskopen til kongen og sa at nå var det på tide å sove; og kongen gjorde så, og gjesten gikk ut. Litt seinere våknet kongen og spurte etter gjesten, bad folk kalle ham til seg, men gjesten var ikke å finne noen steder. Morgenen etter lot kongen kalle til seg kokken og han som stelte med drikken, og spurte om det var kommet noen fremmed mann til dem. De sa at da de skulle stelle til maten, kom det en mann og sa at det var fælt så dårlig slakt de kokte til kongens bord, og så gav han dem 2 digre feite oksesider, som de hadde kokt sammen med det andre kjøttet. Da sa kongen at all denne maten skulle de ødelegge, han sa at dette hadde nok ikke vært noe menneske, det måtte ha vært Odin, som hedenske folk hadde trodd på så lenge; han sa at Odin skulle ikke komme noen veg med å få sveket dem. 65. Kong Olav fikk sammen en svær hær østfra landet om sommeren; med den hæren seilte han nord til Trondheimen og styrte først inn til Nidaros. Så lot han det gå tingbud over hele fjorden og lyste til 8-fylkersting på Frosta. Men bøndene gjorde tingbudet om til hærpil og stevnte samme tegn og trell fra hele Trondheimen. Og da kongen kom til tinget, var bondemugen alt kommet der fullt væpnet. Da tinget var satt, talte kongen til folket og bad dem gå over til kristendommen. Men han hadde ikke talt lenge før bøndene ropte opp og sa han skulle tie stille, de sa at ellers ville de gå på ham og jage ham bort. Det gjorde vi med Håkon Adalsteinsfostre, sa de, da han kom og bød oss slikt, og vi vører ikke deg mer enn ham. Da kong Olav så hvor ville bøndene ble, og at de dessuten hadde så stor hær at han ikke kunne stå seg mot dem, gav han etter i talen og lot som han var enig med bøndene. Han sa: Jeg vil vi skal være forlikte igjen, slik som vi avtalte med hverandre før. Jeg vil bli med dere dit dere har det største blotstedet, og se på skikkene der. Så kan vi siden rådslå om hva for skikk og tro vi skal velge å ha, og så kan vi bli enige alle sammen. Da nå kongen var så spak og talte mildt til bøndene, ble de mykere til sinns, og siden gikk det greit og fredelig med alle rådslagningene. Til slutt ble det avtalt at det skulle være midtsommersblot inne på Mære, og dit skulle alle høvdinger og mektige bønder komme, slik som skikken var. Der skulle også kong Olav komme. 66. Det var en mektig bonde som het Skjegge, han ble kalt Jernskjegge. Han bodde på Opphaug på Ørlandet. Skjegge var den første på tinget som talte mot kong Olav, og det var han som mest fikk bøndene til å sette seg mot kristendommen. Slik stod saken da de oppløste tinget. Bøndene drog hjem, og kongen til Lade. 67. Kong Olav hadde skipene sine liggende i Nidelva, han hadde 30 skip og mye godt folk. Kongen sjøl var oftest på Lade med hirden. Da det tok til å li mot den tid blotet skulle være inne på Mære, gjorde kong Olav i stand et stort gjestebud på Lade; han sendte bud inn på Strinda og opp i Gauldalen og bad til seg høvdinger og andre storbønder. Da gjestebudet var ferdig stelt til, og gjestene var kommet, ble det et godt og staselig lag der første kvelden, og det ble skjenket svært så flittig. Folk ble grundig drukne. Etterpå sov de alle sammen i ro der om natta. Morgenen etter, da kongen var kledd, lot han synge messe for seg, og da messen var slutt, lot kongen blåse til husting. Alle hans menn gikk fra skipene og kom til tinget. Da tinget var satt, stod kongen opp og talte; han sa: Vi hadde ting inne på Frosta; jeg bød bøndene at de skulle la seg døpe, de bød meg derimot at jeg skulle omvende meg og blote sammen med dem, slik som kong Håkon Adalsteinsfostre hadde gjort. Vi ble enige om at vi skulle møtes på Mære og stelle til et stort blot der. Men skal jeg omvende meg og blote i lag med dere, da vil jeg stelle til det største blot som er brukelig, jeg vil ofre mennesker. Og jeg vil ikke velge treller eller uslinger til det. Nei, vi skal velge de største menn som er her, til det, og gi dem til gudene; jeg nevner Orm Lyrgja fra Melhus og Styrkår fra Gimsan, Kår fra Gryting, Asbjørn Torbergsson fra Værnes, Orm fra Ljoksa, Halldor fra Skjerdingstad, og dessuten nevnte han 5 andre av de største der; han sa at dem ville han ofre for godt år og fred, og så lot han straks folk gå mot dem. Da bøndene så at de ikke hadde stor nok flokk til å stå imot kongen, bad de om fred og gav seg helt over i kongens makt. De ble forlikte om dette at alle bønder som var der, skulle la seg døpe og sverge kongen at de ville holde den rette tro og gi opp all blotskap. Kongen holdt alle disse mennene i gjestebud hos seg helt til de gav sønnene sine eller brødre eller andre nære frender som gisler til kongen. 68. Kong Olav drog inn i Trondheimen med hele hæren. Da han kom inn på Mære, var alle trønderhøvdingene kommet dit, de som stod mest imot kristendommen; de hadde med seg alle de storbøndene som før hadde hatt med blotene der på stedet. Det var en mengde folk der, slik som det hadde vært på Frostatinget forrige gang. Så lot kongen kreve ting, og begge flokkene gikk til tinget i fulle våpen. Da tinget var satt, talte kongen og bød folk ta kristendommen. Jernskjegge svarte for bøndene på kongens tale; han sa at bøndene ville nå som før at kongen ikke skulle bryte lovene for dem. Vi vil du skal blote, konge, sa han, slik har andre konger gjort her før deg. Bøndene ropte opp og gav ham medhold, de sa at de ville alt skulle være som Skjegge sa. Da sa kongen han ville gå til hovet og se hvordan de bar seg når de blotet. Dette var bøndene nøyd med, og de gikk til hovet begge flokkene. 69. Nå gikk kong Olav inn i hovet sammen med noen få av sine egne menn og noen få av bøndene. Kongen kom inn der gudene var, der satt Tor og var høvding for alle gudene, prydet med gull og sølv. Kong Olav løftet opp en gullslått piggstav med øks på som han hadde i handa, og slo til Tor så han falt ned av stallen han stod på, og så løp kongsmennene bort og skubbet alle gudene ned av stallene. Og mens kongen var inne i hovet, ble Jernskjegge drept utenfor hovsdøra, og det gjorde kongsmennene. Da kongen kom ut til folket, bød han bøndene å velge 1 av 2, enten skulle de alle sammen gå over til kristendommen, eller også kjempe med ham. Men nå da Jernskjegge var død, var det ingen til å gå foran i bondehæren og reise merke mot kong Olav. Derfor valgte de heller å gå over til kongen og gjøre det han bød dem. Så lot kong Olav alt det folket som var der døpe, og han fikk gisler av bøndene for at de skulle holde ved kristendommen. Etterpå lot kong Olav sine menn reise rundt i alle fylkene i Trondheimen; nå talte ingen imot kristendommen, og så ble hele folket i Trøndelag døpt. 70. Kong Olav drog med hæren ut til Nidaros. Der lot han bygge hus på bakken ved Nidelv, og han ordnet det slik at det skulle være kjøpstad der. Han gav folk tomter til å bygge seg hus på, og så lot han bygge kongsgård oppe ved Skipakrok Om høsten lot han føre dit alt det han trengte av kost og annet til vinteren. Han hadde en mengde folk hos seg. 71. Kong Olav satte stevne med frendene til Jernskjegge og bød dem bøter, og der var det mange store og gjæve menn til å svare kongen. Jernskjegge hadde ei datter som het Gudrun, og til slutt ble de forlikt om at kong Olav skulle gifte seg med Gudrun. Bryllupet ble holdt, og de gikk da i éi seng, kong Olav og Gudrun. Men første natta de lå sammen, drog hun fram en kniv straks kongen hadde sovnet, og ville stikke ham. Da kongen merket det, tok han kniven fra henne, stod opp av senga og gikk til sine menn og sa hva som hadde hendt. Gudrun tok også klærne sine, og alle de som hadde fulgt henne dit også; de drog sin veg, og Gudrun kom aldri mer i samme seng som kong Olav. 72. Samme høst lot kong Olav bygge et stort langskip på øra ved Nidelv. Det var ei snekke, han hadde en mengde håndverkere der til det. Mot vinteren var skipet fullt ferdig, da hadde det 30 rom, det var høyt i stavnene, men var ikke stort ellers. Kongen kalte dette skipet for Tranen. Da Jernskjegge var drept, ble liket hans ført ut på Ørlandet; han ligger i Skjeggehaugen ved Austrått. 73. Da kong Olav Tryggvason hadde vært konge i Norge i 2 år, var det en saksisk prest hos ham som het Tangbrand. Han var en fæl villstyring og slåsskjempe, men ellers vellært klerk og en kjekk kar ; men han var så ustyrlig at kongen ville ikke ha ham hos seg, og derfor sendte han ham ut i det ærende at han skulle dra til Island og kristne landet. Han fikk et kjøpskip, og om reisen er det bare å si at han kom til Island i søndre Alptafjord i Austfjordene, og der var han hos Hall på Sida vinteren som fulgte. Tangbrand prekte kristendom på Island, og Hall og hele hans husstand og mange andre høvdinger lot seg døpe på hans ord ; men det var mange flere som talte mot ham. Torvald Veile og Vetrlide skald laget nidviser om Tangbrand, og han drepte begge to. Tangbrand var 2 år på Island, og drepte 3 menn før han drog bort. 74. Det var en mann som het Sigurd og en som het Hauk; de var håløyger og dreiv mye i kjøpmannsferd. En sommer hadde de vært vest i England. Da de kom tilbake til Norge, seilte de nordover langs land; og på Nordmøre støtte de på kong Olavs folk. Det ble sagt til kongen at det var kommet noen håløyger der, og at de var hedninger; da lot kongen skipperne kalle til seg; han spurte dem om de ville la seg døpe, men det sa de nei til. Så snakket kongen for dem på mange måter, men det hjalp ikke; da lovte han dem død eller lemlesting, men de gav seg ikke for det. Så lot han dem sette i lenker og hadde dem hos seg en tid, de ble alltid holdt bundet. Kongen snakket ofte for dem, men det nyttet ikke, og ei natt ble de borte uten at noen hørte noe til dem, eller visste hvordan de var kommet unna. Men om høsten kom de seg fram nord hos Hårek på Tjøtta; han tok godt imot dem, og de ble der om vinteren hos ham og hadde det godt. 75. En vakker vårdag hendte det at Hårek var hjemme, og det var lite folk på garden; han syntes han hadde det kjedelig. Sigurd spurte ham om han ville de skulle ro ut litt for moro skyld, og det ville Hårek gjerne. Så gikk de ned til stranda og drog fram en seksæring. Sigurd gikk i naustet og tok seil og redskap som de pleide; de hadde ofte seil med når de var ute for moro skyld. Hårek gikk ut i båten og la roret i lag. Sigurd og Hauk var fullt væpnet, slik brukte de alltid å gå hjemme hos bonden; de var riktig sterke karer begge 2. Før de gikk om bord, kastet de ut i båten noen smørlauper og ei kasse brød, og så bar de ei stor bøtte øl mellom seg ut i båten. Så rodde de ut fra land. De var ikke kommet langt fra øya før brødrene fikk opp seilene. Hårek styrte. Nå gikk det fort ut fra øya. Da gikk de 2 brødrene akterover dit Hårek satt. Sigurd sa til Hårek bonde: Nå skal du få noen vilkår her å velge mellom. Det første er at du lar oss brødre få rå for hvor denne ferden skal gå hen; det andre er at du lar oss binde deg, og det tredje at vi dreper deg. Hårek skjønte hvordan saken stod for ham; om han hadde vært like godt væpnet som de, kunne han likevel ikke ha stått seg mot mer enn én av brødrene; derfor valgte han det han syntes var det likeste, han lot dem rå for hvor de skulle hen. Dette bandt han seg til med eder og gav dem sitt ord på det. Så gikk Sigurd til roret og styrte sørover langs land. Brødrene så seg vel for at de ikke møtte folk noen steder, og de hadde fin bør. De stanset ikke før de kom sør til Trondheimen og inn til Nidaros, og der gikk de til kong Olav. Nå lot kong Olav Hårek kalle til samtale med seg, og sa han skulle la seg døpe. Hårek sa nei, og dette snakket de om i mange dager, kongen og Hårek, noen ganger så mange hørte på, og noen ganger på tomannshånd; men de ble ikke forlikte. Men til slutt sa kongen til Hårek: Nå kan du seile hjem, og jeg skal ikke gjøre deg noe denne gangen. For det første er vi nære frender, og for det andre kom du til å si at jeg hadde tatt deg med svik. Men det kan du være viss på, at i sommer kommer jeg nordover og ser til dere håløyger. Da skal dere få se at jeg kan straffe dem som ikke vil ha kristendommen. Hårek sa han var glad han kom derfra så snart som mulig. Kong Olav gav Hårek ei god skute, 10-12 mann rodde den; han lot skipet utruste på det beste med alt som trengtes. Kongen gav Hårek 30 mann med, kjekke karer og vel rustet. 76. Hårek fra Tjøtta skyndte seg ut av byen og bort så snart han kunne, men Hauk og Sigurd ble igjen hos kongen og lot seg døpe begge 2. Hårek seilte av sted til han kom hjem til Tjøtta. Han sendte bud til sin venn Øyvind Kinnriva, og sa de skulle si fra Hårek på Tjøtta at han hadde vært hos kong Olav, men at han ikke hadde latt seg true til å gå over til kristendommen; dernest skulle de si at kong Olav tenkte å komme med en hær mot dem til sommeren. Hårek sa at dette måtte de være på vakt mot, og bad Øyvind komme så snart han kunne. Da dette budskapet kom fram til Øyvind, skjønte han at her var det helt nødvendig å finne råd, så ikke kongen skulle få tak på dem. Øyvind drog av sted på ei lita lett skute så fort han kunne, og hadde ikke mange folk med seg. Da han kom til Tjøtta, tok Hårek godt imot ham, og Hårek og Øyvind gikk med en gang bort på den andre sida av garden for å snakke sammen. Men de hadde ikke snakket lenge før kong Olavs menn kom dit, de som hadde fulgt Hårek nordover. De tok Øyvind til fange og førte ham med seg ned til skipet, og så seilte de bort med Øyvind. De stanset ikke før de kom til Trondheimen og til kong Olav i Nidaros. Der ble Øyvind ført til en samtale med kong Olav. Kongen bød ham som andre å ta imot dåpen. Øyvind sa nei. Kongen bad ham med milde ord å gå over til kristendommen, og gav ham mange grunner for det, det samme gjorde biskopen. Øyvind brydde seg ikke noe om det. Så bød kongen ham gaver og store veitsler, men Øyvind sa nei til alt sammen. Da truet kongen ham med død eller lemlesting. Øyvind brydde seg ikke om det heller. Nå lot kongen bære inn et vaskefat fullt av glør, og det ble satt på magen til Øyvind. Snart etter sprakk magen sund. Da sa Øyvind: Ta fatet av meg, jeg vil si noen ord før jeg dør. Det ble gjort. Da spurte kongen: Nå Øyvind, vil du tro på Krist? Nei, sa han, jeg kan ikke ta noen dåp, for jeg er en ånd som finnene har gjort levende med trolldom i en menneskekropp; far og mor min hadde ikke kunnet få noen barn før. Så døde Øyvind, han hadde kunnet mer trolldom enn de fleste. 77. Våren etter lot kong Olav sette i stand skipene og rustet ut hæren sin. Han tok sjøl Tranen. Kongen hadde stor og vakker hær. Da han var ferdig, seilte han flåten ut etter fjorden, og så nordover forbi Bøle og nord til Hålogaland. Hvor han kom i land, holdt han ting, og der bød han alle mennesker å ta dåpen og den rette tro. Ingen dristet seg til å si ham imot, og slik ble hele landet kristnet der han kom. Kong Olav tok inn hos Hårek på Tjøtta; og da ble Hårek og alle folkene hans døpt. Hårek gav kongen store gaver da de skiltes og ble hans mann, han fikk veitsler av kongen og lendmanns rett. 78. Det var en bonde som het Raud den ramme; han bodde på Godøy i fjorden som heter Saltfjorden. Raud var en steinrik mann og holdt mange huskarer; han var mektig, en svær flokk finner hjalp ham straks når han trengte det. Raud var svær til å blote og kunne mye trolldom. Han var en god venn til en mann som er nevnt før, Tore Hjort; de var store høvdinger begge 2. Da disse 2 fikk høre at kong Olav var på veg sørfra gjennom Hålogaland med en stor hær, samlet de hær om seg de også; de bød ut skip og fikk mye folk. Raud hadde en stor drake med forgylt hode på; skipet hadde 30 rom og var stort i forhold til romtallet. Tore Hjort hadde også et stort skip. De styrte sørover med flåten mot kong Olav. Da de møttes, la de til kamp mot kong Olav; det ble et stort slag der, og snart ble det mannefall, men mest hos håløygene, skipene deres ble ryddet, og da kom det over dem både skrekk og redsel. Raud rodde ut til havs med draken sin, og så lot han heise seil. Raud hadde alltid bør hvor han så ville seile, det kom av trolldommen hans. Det er snart sagt hvordan det gikk Raud, han seilte hjem til Godøy. Tore Hjort flyktet inn mot land, der sprang de ut av skipene, men kong Olav fulgte etter dem og jagde og drepte dem. Kongen var den fremste igjen, som alltid ellers, når slikt skulle fristes. Han så Tore Hjort som løp, Tore var snarere til beins enn alle andre. Kongen rente etter ham, og Vige, hunden hans, fulgte. Da ropte kongen: Vige, ta hjorten! Vige løp fram og etter Tore, og hoppet opp på ham. Tore ble stående. Da kastet kongen et spyd mot Tore, Tore stakk hunden med sverdet og gav den et stort sår, men i det samme fløy spydet til kongen inn under armen på Tore, så det kom ut igjen på den andre sida. Der mistet Tore livet, og Vige ble båret såret om bord. Kong Olav gav grid til alle som bad om det, og som ville gå over til kristendommen. 79. Kong Olav styrte flåten nordover langs landet og kristnet alle mennesker der han kom. Da han kom nord til Saltfjorden, ville han seile inn fjorden og finne Raud. Men et forrykende uvær og hard storm stod ut etter fjorden; kongen lå der ei uke, og samme uværet holdt seg inne i fjorden, men utenfor blåste det fin bør til å seile nordover langs landet med. Så seilte kongen helt nord til Omd, og der gikk alle folk over til kristendommen. Etterpå snudde kongen og drog sørover igjen. Men da han kom utenfor Saltfjorden, stod stormen og sjørøyken utetter fjorden igjen. Kongen lå der noen dager, og det var samme været. Da gikk kongen til biskop Sigurd og spurte om han kunne gi ham noe råd for dette. Biskopen sa han ville prøve om gud ville låne dem noe av sin styrke så de kunne seire over denne djevelsmakt. 80. Biskop Sigurd tok hele messeskrudet sitt med seg og gikk fram i stavnen på kongeskipet; han lot tenne lys og svinge røkelse, satte opp et krusifiks der i stavnen, leste evangeliet og mange andre bønner, og skvettet vievann utover hele skipet. Så sa han de skulle ta ned skipsteltene og ro innover fjorden. Kongen lot rope til de andre skipene at de skulle ro etter ham. Og da de kom i gang med å ro på Tranen, gikk den inn fjorden, og de som rodde skipet, kjente ingen vind mot seg; men kjølvannet, der skipet hadde gått, stod som merke etter det, slik at der var det stille, men sjørøyken stod på begge sider slik at en kunne ikke se fjella for den. Så rodde det ene skipet etter det andre innover der i stilla, slik gikk det hele dagen og natta som fulgte, og litt før dag kom de til Godøy. Da de kom utenfor garden til Raud, så de den store draken hans som lå og fløt der ved land. Kong Olav gikk straks opp til garden med følget, de gikk til det loftet Raud sov i, brøt det opp og løp inn der. Raud ble tatt til fange og bundet, og av de andre som var der inne, ble noen drept og noen tatt til fange. Så gikk kongsmennene til det huset som huskarene til Raud sov i, der ble noen drept, noen bundet og noen banket. Nå lot kongen Raud føre fram for seg og bød ham å la seg døpe. Da skal jeg ikke ta fra deg det du eier, sa kongen, men jeg skal være din venn, om du kan stelle deg slik. Raud ropte og skreik mot ham, han sa han aldri ville tro på Krist, og spottet Gud fælt. Da ble kongen sint og sa Raud skulle få den verste død som var. Så lot kongen folk ta og binde ham med ryggen mot en stokk, han lot dem sette en pinne mellom tennene på ham, slik at munnen stod åpen. Så lot kongen ta en lyngorm og sette foran munnen på ham, men ormen ville ikke inn i munnen, den krøkte seg bort, for Raud blåste mot den. Da lot kongen ta en kvannstilk som var som et rør, og sette i munnen på Raud, noen sier forresten at det var luren sin kongen lot sette i munnen på ham. Så slapp han ormen inn der og kjørte ei gloende jernstang inn etter den. Da krøkte ormen seg inn i munnen på Raud, og videre ned gjennom halsen og skar seg ut i sida. Slik mistet Raud livet. Kong Olav tok svære rikdommer i gull og sølv der og mye annet løsøre, våpen og mange slags kostbarheter. Og alle de mennene som hadde fulgt Raud, dem lot kongen døpe, og når de ikke ville det, lot han dem drepe eller pine. Den draken som Raud hadde eid, tok kong Olav og styrte sjøl, for det var et mye større og finere skip enn Tranen; framme hadde det et drakehode, og akter en krok som så ut som en hale; begge nakkene og hele stavnen var lagt med gull. Dette skipet kalte kongen Ormen, for når seilene var oppe, kunne de gå for å være vingene på draken, og det var det fineste skipet i hele Norge. De øyene Raud bodde på, heter Gylling og Hæring, og alle sammen heter de Godøyene, og strømmen i nord mellom dem og fastlandet heter Godøystraumen. Kong Olav kristnet hele fjorden, siden drog han sørover langs med landet, og på den ferden hendte det mye som det går sagn om, troll og vonde vetter eglet seg inn på mennene hans og stundom på ham sjøl óg. Men vi vil heller skrive om hvordan det gikk til da kong Olav kristnet Norge og de andre landene som han førte kristendommen til. Samme høsten kom kong Olav til Trondheimen med hæren, og styrte til Nidaros og gjorde seg i stand til å bli der om vinteren. Det neste jeg nå vil skrive om, handler om islendinger. 81. Samme høsten kom Kjartan Olavsson til Nidaros fra Island; Kjartan var sønn til Olav, sønn til Hoskuld, og han var dattersønn til Egil Skallagrimsson; folk sier han har vært den aller beste unge mann som noen gang er blitt født på Island. Der var Halldor også, sønn til Gudmund på Mødruvellir, og Kolbein, sønn til Tord Frøysgode og bror til Brenne-Flose; den fjerde var Sverting, sønn til Runolv gode. Alle disse var hedninger, og det var mange andre med dem, noen mektige og noen småfolk. Samtidig kom det også noen andre stormenn fra Island, folk som hadde lært kristendom av Tangbrand; det var Gissur Kvite, sønn til Teit Kjetilbjørnsson, mor hans var Ålov, datter til Bodvar herse, Viking-Kåres sønn. Bror til Bodvar var Sigurd, far til Eirik Bjodaskalle so var far til Astrid, mor til kong Olav. En av islendingene het Hjalte Skeggjason, han var gift med Vilborg, datter til Gissur Kvite. Hjalte var også kristen, og kong Olav tok svært godt imot disse mågene Gissur og Hjalte, og de bodde hos ham der. Men de islendingene som var hedninger, og som styrte skip, de prøvde å seile sin veg, så snart kongen kom til byen, for de hadde hørt at kongen tvang alle mennesker til å bli kristne. Men været var imot dem, og så dreiv de tilbake inn under Nidarholm. De som styrte disse skipene, var Torarin Nevjolvsson, Hallfred Ottarsson skald, Brand den gavmilde og Torleik Brandsson. Det ble sagt fra til kong Olav om dette, at det var noen skip der med islendinger som var hedninger alle sammen, og nå ville de rømme for ikke å møte kongen. Da sendte kongen bud til dem og nektet dem å seile, han sa de skulle styre inn til byen, og det gjorde de, men de bar ikke noe i land fra skipene sine. 82. Nå ble det Mikkelsmess. Den dagen lot kongen feire høytidelig, han lot synge høytidsmesse. Islendingene gikk til messen og hørte på den vakre sangen og lyden fra klokkene. Da de kom tilbake til skipene, sa hver av dem hvordan de hadde likt dette som kristenfolket dreiv på med. Kjartan syntes godt om det, men de fleste av de andre hadde bare vondord. Men det er sant som det er sagt, at mange er kongens ører, kongen fikk høre om det, og så sendte han straks samme bud etter Kjartan og bad ham komme til seg. Kjartan gikk til kongen sammen med noen andre, og kongen tok godt imot ham. Kjartan var en usedvanlig stor og vakker mann, og talte godt for seg. Kongen og han hadde ikke talt mange ordene med hverandre, før kongen bød Kjartan ta kristendommen. Kjartan sa han ville ikke si nei til det, om han kunne få kongens vennskap for det. Kongen lovte ham sitt fulle vennskap, og så ble han og kongen enige om dette med hverandre. Dagen etter ble Kjartan døpt, og Bolle Torlaksson, frenden hans, og hele følget deres også. Kjartan og Bolle var gjester hos kongen så lenge de var i hvite dåpsklær, og kongen viste dem stor godhet. 83. Det var en dag kong Olav var ute og gikk på stretet, da kom det noen menn gående mot ham, og den som gikk først, hilste på kongen. Kongen spurte mannen hva han het, og han sa han het Hallfred. Da sa kongen: Er det du som er skald? Han sa: Jeg kan da dikte. Da sa kongen: Kanskje du vil gå over til kristendommen, og så siden bli min mann? Han sa: Jeg setter ett vilkår; jeg skal la meg døpe dersom du, konge, sjøl vil være gudfar for meg; det vil jeg ikke ta imot av noen annen mann. Kongen sa: Det skal jeg være. Så ble Hallfred døpt, og kongen holdt ham under dåpen. Etterpå spurte kongen Hallfred: Vil du nå bli min mann? Hallfred sa: Jeg har vært hirdmann hos Håkon jarl før. Og nå vil jeg ikke bli handgangen verken hos deg eller noen annen høvding, uten du lover meg at du aldri skal jage meg fra deg, hva det så skulle komme til å hende meg. Jeg har ikke hørt annet av deg, Hallfred, sa kongen, enn at du nok verken er så vettug eller så vis at jeg ikke må vente annet enn at du kommer til å gjøre ting som jeg ikke for noen pris kan finne meg i. Da får du drepe meg, sa Hallfred. Kongen sa: Du er en vandrædaskald. Men du skal være min skald fra nå av. Hallfred svarte: Hva gir du meg i navnefeste da, konge, når jeg skal hete Vandrædaskald? Kongen gav ham et sverd, men det fulgte ingen skjede med. Kongen sa: Nå kan du lage ei strofe om sverdet, og la ordet sverd komme i hver linje. Hallfred kvad: Ett sverdenes sverd var det som sverdrik meg gjorde. For sverdsvingere blir det nå sverdete å leve. Sverdet ble ikke verre om utstyr fulgte sverdet, en vakker farget skjede. Jeg er verd 3 ganger sverdet. Da gav kongen ham skjede til og sa: Ordet sverd står ikke i hver linje. Hallfred svarer: Det er én linje det er 2 i. Slik er det, sa kongen Fra kvadene til Hallfred har vi fått kunnskap og visshet om det som er fortalt om kong Olav Tryggvason. 84. Samme høsten kom Tangbrand prest fra Island til kong Olav. Han fortalte at det hadde ikke gått så glatt for ham; islendingene hadde laget nid om ham, sa han, og noen av dem ville drepe ham, og han trodde ikke det var noen utsikt til at landet skulle bli kristent. Kong Olav ble så vill og vred at han lot blåse i luren, og kalte sammen alle de islendingene som var i byen, og så sa han de skulle bli drept alle sammen. Men Kjartan og Gissur og Hjalte og de andre som hadde gått over til kristendommen, gikk til ham og sa: Konge, du kan ikke ville gå tilbake på dine egne ord, og du sier jo at ingen mann skal ha gjort så mye som kunne gjøre deg vred, at du ikke skulle tilgi ham alt om han lot seg døpe og gav opp hedenskapen. Nå vil alle disse islendingene som er her, la seg døpe, og vi skal nok finne på en list så kristendommen skal få framgang på Island. Det er mange her som er sønner til mektige menn på Island, og fedrene deres vil være til stor hjelp for denne saken. Og Tangbrand fór fram med råskap og manndrap der som her hos deg, og det ville ikke folk finne seg i av ham. Kongen tok nå til å høre på det de hadde å si. Og så ble de døpt alle de islendingene som var der. 85. Kong Olav var den beste i alle slags idretter av alle de menn det er fortalt om i Norge; han var sterkere og smidigere enn noen annen mann, og det er skrevet mange frasagn om det. Ett av dem er om at han gikk opp på Smalsarhorn og festet skjoldet sitt på toppen av fjellet, et annet om hvordan han hjalp en av hirdmennene sine som først hadde klyvd opp der i berget slik at han verken kunne komme opp eller ned; kongen gikk opp til ham og tok ham under armen og bar ham ned på sletta. Kong Olav kunne gå på årene utabords mens mennene hans rodde på Ormen; han lekte med 3 sverd slik at det ene alltid var i lufta, og tok dem alltid igjen i handgrepet. Han hogg alltid med begge hender og kastet 2 spyd på én gang. Kong Olav var glad i moro og likte godt leik, han var blid og liketil; han dreiv hardt med alle ting, og var rent storveies til å gi bort, han var svært nøye på klærne; han var foran alle andre menn når det gjaldt å være djerv i kamp; stygg og grusom som få når han ble sint, og pinte uvennene sine fælt; noen brente han med ild, noen lot han olme hunder rive i filler, og noen lemlestet han, eller lot dem kaste utfor høye fjell. Derfor var vennene hans glade i ham, men uvennene var redd ham, og når han hadde slik framgang, var det fordi noen gjorde det han ville av godhet og vennskap, og noen fordi de var redde. 86. Leiv, sønn til Eirik Raude som først bygde på Grønland, kom til Norge fra Grønland denne sommeren. Han kom til kong Olav og tok imot kristendommen og ble vinteren over hos kong Olav. 87. Gudrød, sønn til Eirik Blodøks og Gunnhild, hadde vært og herjet i Vesterlanda etter han hadde rømt fra landet for Håkon jarl. Men denne sommeren som det ble fortalt om nå her foran, da kong Olav Tryggvason hadde rådd for Norge i 4 år, da kom Gudrød til Norge og hadde med seg mange hærskip. Han hadde seilt ut fra England, og da han kom så langt at han snart skulle se land i Norge, så styrte han sørover langs kysten, dit han tenkte det minst rimelig å støte på kong Olav. Gudrød seilte sør til Viken. Og straks han kom i land, tok han til å herje og tvinge folk i landet under seg; han krevde de skulle ta ham til konge. Da de som bodde der, så at det var kommet en stor hær over dem, bad de om fred og forlik, og de tilbød kongen å la det gå tingbud over landet; de bød seg til å ta ham til konge heller enn å få hæren hans over seg. Så ble det satt en frist så lenge tingbudet gikk. Kongen krevde kosthold så lenge ventetiden varte, men bøndene valgte heller å gjøre veitsler for kongen, all den stund han trengte til det, og det tok kongen imot; han drog omkring i landet på veitsler med noen av mennene sine, og de andre så etter skipene. Da de 2 brødrene Hyrning og Torgeir, mågene til kong Olav, hørte dette, samlet de folk om seg og fikk seg skip, deretter drog de nord i Viken, og kom ei natt med flokken sin der Gudrød var på veitsle. De gikk mot ham der med ild og våpen. Der falt kong Gudrød og det meste av hæren hans, og av de folkene som hadde blitt igjen ved skipene, ble noen drept og noen kom seg unna og rømte lange veger. Nå var de døde alle sønnene til Eirik og Gunnhild. 88. Den vinteren etter at kong Olav var kommet fra Hålogaland, lot han bygge et stort skip inne under Ladehammeren; det var mye større enn noen av de andre skipene som fantes i landet den gang, bakkestokkene er der ennå, så en kan se hvor stort skipet var. En mann som het Torberg Skavhogg bygde stavnene på skipet, men det var mange andre som arbeidde på det, noen til å sette det sammen, noen til å telje, noen til å slå søm og noen til å kjøre tømmeret. Alt på det ble svært omhyggelig og fint forseggjort. Skipet var både langt og bredt, det var høyt opp til relinga og bygd av svært tømmer. Men da de skulle legge den øverste bordkledningen, måtte Torberg nødvendigvis et ærend hjem til garden sin, og der ble han nokså lenge. Da han kom tilbake, var bordkledningen lagt. Kongen gikk ut straks om kvelden sammen med Torberg og så på skipet, hvordan det var blitt. Alle sa de aldri hadde sett så stort og vakkert langskip. Så gikk kongen tilbake til byen. Tidlig neste morgen gikk kongen og Torberg ut til skipet igjen. Da var handverkerne alt kommet dit, de sto der alle sammen og gjorde ingen ting. Kongen spurte hvorfor de stod slik. De sa at skipet var ødelagt; en mann måtte ha gått fra framstavnet til løftingen og sneid det ene hogget etter det andre inn i det øverste bordet. Kongen gikk bort og så det var sant. Da sa han med én gang, og svor på det, at om han, kongen, fikk greie på hvem det var som hadde ødelagt skipet for ham slik av misunnelse, da skulle den mannen få dø. Men den som kan si meg hvem det er, skal jeg gjøre mye godt for. Da sa Torberg: Jeg skulle nok si Dem hvem som har gjort dette her, konge. Det er heller ikke noen annen mann jeg venter det mer av enn deg, sa kongen, at du skulle ha lykke til å finne ut dette og fortelle meg det. Konge, sa han, jeg skal si deg hvem som har gjort det. Jeg har gjort det. Da sa kongen: Da skal du bøte det igjen slik at det blir like godt som det var før. Og du setter livet på spill med dette. Nå gikk Torberg bort og telgde bordet slik at alle sneihoggene ble borte. Da sa kongen og alle de andre at skipet var mye vakrere på den sida som Torberg hadde skåret i. Kongen bad ham gjøre slik på den andre sida også, og sa han skulle ha så mange takk for det. Nå ble Torberg førstemann i arbeidet på skipet helt til det var ferdig. Det var en drake, bygd slik som Ormen, som kongen hadde hatt med fra Hålogaland; men dette skipet var mye større og mer forseggjort på alle måter. Han kalte det Ormen lange og det andre Ormen stutte. Det var 34 rom på Ormen lange. Hodet og kroken var helt forgylte; og det var like høyt til relinga som et havskip. Det er det beste skip som har vært bygd i Norge og det som har kostet mest. 89. Eirik Håkonsson jarl og brødrene hans og mange andre av de gjæve frendene deres, drog bort og ut av landet etter at Håkon jarl var falt. Eirik jarl drog øst til Svitjod til Olav sveakonge, og der ble han godt mottatt. Kong Olav gav jarlen land og fred der og gav ham store veitsler, så han kunne holde seg og sine menn godt der i landet. Dette taler Tord Kolbeinsson om: Mennenes svik sendte siden Håkon i døden, fredløs varg det voldte, lagnaden vil så meget. Tryggves sønn var kommet til det land han modig vant bak lindeskjoldet da han seilte vestfra. Mere stod i Eiriks sinn mot gullrik konge enn han sa oss høylytt. Slikt ventet vi av ham. Trøndske jarlen søkte råd hos svenskekongen, vred på trassige trønder. Det torde ingen hindre. Det kom mye folk fra Norge til Eirik jarl, menn som hadde blitt landflyktige for kong Olav Tryggvason. Eirik jarl fant da på å skaffe seg skip og drog på hærferd etter gods til seg og følget sitt. Han seilte først til Gotland, og der lå han lenge om sommeren og kapret kjøpmannsskip som kom seilende dit til landet, eller om det var vikinger. Stundom gikk han opp på land og herjet rundt omkring langs sjøkanten. Dette er sagt i Bandadråpa: Siden vant jarlen mange andre seirer med våpen, spydværet spørs ennå. Med spyd vant Eirik landet - Skjoldbærende herre herjetokter gjorde rundt på Gotlands strender: glad i kampens stormvær. Etterpå seilte Eirik jarl sør til Vendland, og der utenfor Stauren møtte han noen vikingskip og la til kamp mot dem. Eirik jarl fikk seier der, og drepte vikingene. Dette er sagt i Bandadråpa: Med list styrte kongen skip til Stauren. Der fikk mannehodene ligge. Kampglad rår nå jarlen - Sårfuglen sleit på øra i sverdenes harde møte, hud av vikingers hoder. landet, som guder vokter. 90. Om høsten seilte Eirik jarl tilbake til Svitjod og ble der en vinter til. Men om våren rustet jarlen hæren og seilte i austerveg. Da han kom i kong Valdemars rike, tok han til å herje og drepe folk, brente og ødela landet overalt der han kom. Han kom til Aldeigjuborg, og kringsatte den og lå der til han vant byen; han drepte mange og brøt ned og brente hele borgen. Etterpå drog han med hærskjold rundt omkring i Gardarike. Dette er sagt i Bandadråpa: Siden sverdets herre i voksende storm av odder herjet Valdemars rike veldig med sverd som flammer. Aldeigjuborg brøt du, hærfolks herre, vi vet det. Hard ble Hild mot bønder da du kom øst i Gardar. Eirik jarl var ute i alle disse hærferdene i 5 somrer til sammen, og da han kom hjem fra Gardarike, fór han med hærskjold over hele Adalsysla og Øysysla. Der tok han 4 store vikingskip fra danene og drepte alle som var på dem. Dette er sagt i Bandadråpa: Jeg har hørt piler suse der blodig strid han vakte dengang i øysundet. Med spyd vant Eirik landet - Folkets gavmilde fører ryddet fire skeider, for danene. Det vet vi. glad i kampens stormvær. Kraftige rytter av havhest, i byen der bønder rente, fikk du kamp med gøter. Kampglad rår nå jarlen - Som en hærgud fòr han med hærskjold i alle sysler. Han gikk mot folkefreden. landet, som guder vokter. Da Eirik jarl hadde vært 1 år i Sveavelde, drog han til Danmark. Han drog til danekongen Svein Tjugeskjegg og fridde til Gyda, datter hans; giftermålet ble avtalt, og Eirik jarl fikk Gyda. Året etter fikk de en sønn som het Håkon. Om vinteren var Eirik jarl i Danmark og noen ganger i Sveavelde, men om sommeren var han på hærferd. 91. Svein Tjugeskjegg danekonge var gift med Gunnhild, datter til Burislav venderkonge. Men ved den tid det er fortalt om her foran, hendte det at Gunnhild ble sjuk og døde. Og litt seinere ble kong Svein gift med Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste og mor til sveakongen Olav Svenske. Med mågskapen kom det stort vennskap mellom kongene og mellom dem og Eirik Håkonsson jarl. 92. Burislav venderkonge klagde for mågen sin, Sigvalde jarl, over at det var brutt det forliket som Sigvalde jarl hadde fått i stand mellom kong Svein og kong Burislav. Kong Burislav skulle ha Tyre Haraldsdotter, søster til kong Svein, til ekte, men dette giftermålet hadde ikke kommet i stand, for Tyre sa tvert nei; hun ville ikke gifte seg med en hedensk mann, som attpå var gammel. Nå sa kong Burislav til jarlen at han ville kreve avtalen holdt, og bad jarlen dra til Danmark og hente dronning Tyre til ham. Sigvalde jarl lot seg ikke be 2 ganger, han drog til Svein danekonge og la fram saken for ham; og jarlen fikk overtalt kong Svein slik at han gav søstera Tyre over til jarlen; noen kvinner fulgte henne, dessuten fosterfaren hennes som het Ossur Agesson, en mektig mann, og noen andre. Kongen og jarlen avtalte at de eiendommene som dronning Gunnhild hadde hatt i Vendland, skulle Tyre ha i medgift og særeie, og dessuten andre store eiendommer som hun skulle ha av brudgommen. Tyre gråt sårt og ville svært nødig reise. Da nå jarlen kom til Vendland med henne, holdt kong Burislav bryllup og giftet seg med dronning Tyre. Men ettersom hun var hos hedenske mennesker, ville hun verken ta imot mat eller drikke av dem, og slik gikk det i 7 dager. Men så ei natt løp dronning Tyre og Ossur bort i mørke om natta og tok til skogs. Det er ikke langt å fortelle om hvordan det gikk dem, de kom fram til Danmark, men der torde ikke Tyre være for noen pris, for hun visste at om kong Svein, bror hennes, fikk høre at hun var der, ville han sende henne tilbake til Vendland snarest. Så drog de videre, hele tida uten å gi seg til kjenne, helt til de kom til Norge. Tyre stanset ikke før de kom til kong Olav; han tok godt imot dem, og de var der og hadde det godt. Tyre fortalte kongen alt om den vanskelige stilling hun var kommet i, bad ham om råd og hjelp, og om fred i hans rike. Tyre talte godt for seg, og kongen likte godt det hun sa, han så det var ei vakker kvinne, og så falt det ham inn at dette måtte være et godt gifte. Han vendte samtalen inn på dette, og spurte om hun ville gifte seg med ham. Og slik som sakene stod for henne, syntes hun det var vondt å komme ut av det igjen, og dessuten så hun for et heldig gifte dette var, å få en slik navngjeten konge til mann, og så sa hun han fikk rå for henne og giftet hennes. Da de nå hadde talt mer om dette, fikk kong Olav dronning Tyre til hustru. Dette bryllupet stod den høsten kongen hadde kommet nordfra fra Hålogaland. Kong Olav og dronning Tyre ble i Nidaros den vinteren. Våren etter klagde dronning Tyre stadig for kong Olav og gråt sårt over at hun som hadde så store eiendommer i Vendland, ikke hadde noen rikdom der i landet, som kunne sømme seg for ei dronning. Imellom bad hun kongen så vakkert at han skulle hente det hun eide til henne; hun sa at kong Burislav og kong Olav var så gode venner at Olav ville få alt han krevde, så snart de 2 møttes. Kong Olavs venner hørte om det hun sa, og de rådde alle sammen kongen fra å reise. Men så var det en dag tidlig på våren kongen gikk gjennom stretet, og ved torget kom det en mann imot ham med en mengde kvanner, de var merkelig store for den årstida. Kongen tok med seg en stor kvannstilk og gikk hjem i huset til dronning Tyre med den. Tyre satt i stua og gråt da kongen kom inn. Kongen sa: Se her skal du få en stor kvannstilk! Hun slo til den med handa, og sa: Det var større gaver de Harald Gormsson gav, men så kvidde han seg heller ikke så mye for å dra ut av landet og hente sin eiendom, som du gjør nå. Det viste seg, dengang han kom hit til Norge og la størstedelen av landet her øde, og tok alt under seg med skylder og skatter. Men du tør ikke reise gjennom Danevelde for kong Svein, bror min. Kong Olav fór opp da hun sa dette. Han ropte høyt og svor på det: Aldri skal vel jeg være redd for bror din, kong Svein. Og om vi to møtes, da skal han vike. 93. Litt seinere lyste kong Olav til ting i byen. Da gjorde han det kjent for hele folket at han ville ha leidang ut utenfor landet om sommeren. Han ville ha fast utgreiing fra hvert fylke, både av skip og folk, og sa med én gang hvor mange skip han ville ha der fra fjorden. Så sendte han bud både i nord og sør langs kysten både ytre og indre leia, og lot by ut hær. Kong Olav fikk satt fram Ormen lange og alle de andre skipene sine, både store og små; sjøl styrte han Ormen lange. Da de skulle sette mannskap på skipene, ble det valgt ut så omhyggelig at på Ormen lange fikk ingen mann være som var over 60 år eller under 20, og de var utvalgte folk når det gjaldt mot og styrke også. Det var først og fremst kong Olavs hirdmenn, for til hirden var det valgt ut alle de som var de sterkeste og djerveste både av innenlandske og utenlandske folk. 94. Ulv Raude het den mannen som bar merket for kong Olav, han var i stavnen på Ormen. De andre der het Kolbjørn stallare, Torstein Oksefot og Vikar fra Tiundaland, bror til Arnljot Gelline. I saksene på rausn stod disse: Vak Raumesson fra Elv, Berse den sterke, Ån skytte fra Jemtland, Trond Ramme fra Telemark og Utyrme, bror hans; av håløyger var det Trond Skjalge, Ogmund Sande, Lodve Lange fra Saltvik og Hårek Kvasse. Av inntrønderne: Kjetil Høge, Torfinn Eisle, Håvard og brødrene hans fra Orkdalen. I forrommet stod Bjørn fra Støle, Torgrim fra Kvine, sønn til Tjodolv, Asbjørn og Orm, Tord fra Njardarlog, Torstein Kvite fra Obrestad, Arnor fra Møre, Hallstein og Hauk fra Fjordane, Øyvind Snåk, Bergtor Bestil, Hallkjell fra Fjaler, Olav Dreng, Arnfinn fra Sogn, Sigurd Bild, Einar fra Hordaland og Finn, Kjetil fra Rogaland og Grjotgard Raske. Disse stod i krapperommet: Einar Tambarskjelve, han syntes de ikke var full kar, for han var bare 18 år gammel, Hallstein Livsson, Torolv, Ivar Smetta, Orm Skogarnev. Det var også mange andre store og vidgjetne menn på Ormen, om vi ikke kan navnene på flere. Det var 8 mann i hvert halvrom på Ormen, og de var valgt ut enkeltvis hver eneste mann; i forrommet var det 30. Folk brukte å si at mannskapet om bord i Ormen stod like mye over alle andre menn som Ormen over andre skip, så vakkert og sterkt og djervt var det. Torkjell Nevja, bror til kongen, styrte Ormen stutte; Torkjell Dyrdil og Jostein, morbrødrene til kongen, hadde Tranen, og begge disse skipene hadde også godt mannskap. Kong Olav hadde 11 store skip med seg fra Trondheimen, foruten tjuesesser og mindre skip. 95. Da kong Olav hadde gjort hæren klar i Nidaros, satte han menn i sysler og årmannsembeder over hele Trøndelag. Da sendte han Gissur Kvite og Hjalte Skeggjason til Island for å by kristendom også der, han gav dem en prest med, som het Tormod, og en del andre prestevigde menn; men de 4 han syntes var de gjæveste av islendingene, holdt han tilbake som gisler, der var Kjartan Olavsson, Halldor Gudmundsson, Kolbein Tordsson og Sverting Runolvsson. Det er fortalt om Gissur og Hjalte at de kom ut til Island før Alltinget, og drog til ting. Og på det tinget ble kristendommen innført ved lov på Island, og om sommeren ble alle mennesker døpt. 96. Samme vår sendte kong Olav også Leiv Eiriksson til Grønland for at han skulle by kristendom der, og han seilte til Grønland samme sommer. I havet berget han et skipsmannskap, de var hjelpeløse og lå og dreiv på et vrak. Da fant han Vinland det gode også, og kom til Grønland utpå sommeren. Han hadde med seg prest og lærere dit og drog til faren Eirik i Brattalid og bodde der. Folk kalte ham siden Leiv den hepne, men Eirik, far hans, sa at de 2 tingene gikk opp i opp, at Leiv hadde berget et skip fullt av folk, og så at han hadde hatt med hykleren til Grønland - det var presten. 97. Kong Olav drog sørover langs kysten med flåten. Da kom det til ham mange av vennene hans, stormenn som var ferdige til å dra med kongen. Første mann der var Erling Skjalgsson, mågen hans, han hadde den store skeiden, den hadde 30 rom, og det var et skip med bare godt mannskap. Så kom kongens måger, Hyrning og Torgeir, til ham også, de styrte hvert sitt store skip. Mange andre stormenn fulgte ham, han hadde 60 langskip da han seilte fra landet. Han seilte sørover forbi Danmark gjennom Øresund, og ferden gikk like til Vendland; der satte kong Olav stevne med kong Burislav. Kongene møttes, de talte sammen om de eiendommene kong Olav gjorde krav på. Alle samtaler gikk glatt mellom kongene, og de kravene kong Olav mente å ha der, fikk han godt og greit ordnet. Kong Olav ble der lenge utover sommeren og søkte opp mange av vennene sine. 98. Kong Svein Tjugeskjegg var nå gift med Sigrid Storråde, som før skrevet. Sigrid var kong Olav Tryggvasons verste uvenn, grunnen var at kong Olav hadde brutt avtale med henne og slått henne i ansiktet, som før skrevet. Hun dreiv og egget opp kong Svein til å føre krig mot kong Olav Tryggvason; hun sa han hadde grunn nok til strid med kong Olav, for han hadde ligget med Tyre, søster hans, uten å spørre deg om lov, og slikt ville ikke foreldrene dine ha funnet seg i. Slik snakk førte Sigrid støtt i munnen, og til slutt fikk hun det så langt ved overtalelsene sine, at kong Svein ble helt oppsatt på dette. Tidlig på våren sendte kong Svein bud øst i Svitjod til mågen Olav sveakonge og til Eirik jarl; han lot dem få vite at Olav Norges konge hadde leidang ute og tenkte seg til Vendland om sommeren. Sendebudene skulle videre si at sveakongen og jarlen skulle by ut hær og komme og møte kong Svein. Så skulle de alle sammen legge til kamp mot kong Olav. Sveakongen og Eirik jarl var straks ferdige, de samlet en svær flåte fra Sveavelde, og med denne flåten seilte de sør til Danmark, og kom dit da Olav Tryggvason nettopp hadde seilt østover. Dette taler Halldor Ukristne om i den dråpa han laget om Eirik jarl: Kongers knusende fiende bød kamplysten hæren, den store,ut fra Svitjod. Jarlen drog sør til striden. Hver eneste mann av bønder som mesker likfugler, fulgte Eirik. På sjøen ravn i sår seg lesket. Sveakongen og Eirik jarl seilte og møtte danekongen, og alle 3 til sammen hadde de en hær så stor at det ikke var ende på det. 99. Da kong Svein hadde sendt bud etter hæren, sendte han Sigvalde jarl til Vendland, han skulle holde utkik med kong Olav Tryggvason og lage en felle, slik at kong Svein og kong Olav kunne møtes. Sigvalde jarl drog av sted og kom fram til Vendland; han kom til Jomsborg og drog derfra til kong Olav Tryggvason. Det var stort vennskap mellom dem fra før, og nå ble jarlen en riktig kjær venn hos kongen. Astrid, datter til kong Burislav, hun som var gift med jarlen, var en god venn til kong Olav; det var mye fordi de engang hadde vært skyldfolk, dengang Olav var gift med Geira, søster hennes. Sigvalde var en klok mann og underfundig, og ettersom han nå var inne i alt kong Olav hadde fore, heftet han ham lenge så han ikke kom til å seile vestover, han fant på mange forskjellige ting. Kong Olavs folk brukte seg fælt for dette, mennene ville endelig hjem, de lå der fullt ferdige, og det så ut på været som det skulle bli god bør. Sigvalde jarl fikk hemmelig bud fra Danmark om at nå var danekongens hær kommet østfra og Eirik jarl hadde også hæren sin ferdig, og høvdingene skulle komme sammen øst under Vendland; de hadde avtalt at de skulle vente på kong Olav ved den øya som het Svolder. Og så skulle jarlen stelle det slik at de kom til å møte kong Olav der. 100. Det kom et rykte til Vendland om at Svein danekonge hadde hær ute, og snart tok folk til å mumle om at det visst var kong Olav Svein ville møte. Men Sigvalde jarl sa til kongen: Kong Svein kan ikke tenke på å legge til kamp med deg med bare danehæren, så stor hær som du har. Men hvis du har noen mistanke om at det skulle være ufred i vente for deg, så skal jeg følge deg med min flokk, og hittil har det alltid gått for å være styrke i det at jomsvikingene fulgte en høvding. Jeg skal gi deg 11 skip med godt mannskap. Kongen tok imot tilbudet. Det var liten, men stø og god vind. Nå lot kongen flåten løse og blåste til bortferd, og så heiste folk seil. Alle småskipene gikk fortere enn de andre, og seilte i forvegen ut til havs. Jarlen seilte inn til kongsskipet, han ropte til det, og sa kongen skulle seile etter ham. Jeg vet best hvor sunda er dypest mellom øyene, sa han og det kommer du til å trenge med de store skipene. Så seilte jarlen først med sine skip, det var 11 av dem, og kongen seilte etter ham med storskipene sine. Han hadde også 11 skip der, hele resten av hæren hadde seilt ut på havet. Da Sigvalde jarl seilte inn mot Svolder, kom det ei skute roende ut til ham. Der sa de til jarlen at hæren til danekongen lå i havna foran dem. Da lot Sigvalde jarl seilene falle og rodde inn under øya. Så sier Halldor Ukristne: Øyners store konge seilte skeider sørfra, syttien i tallet. Sverd ble farget røde. Jarlen fikk fra Skåne de skuter som han krevde, havdypets raske reiner. Da røk nok folkefreden. Her er det sagt at kong Olav og Sigvalde jarl hadde 71 skip da de seilte sørfra.	Trygvasen, Olav "Olav 1" (I4834)
8603	Fra Snorre: Olav Tryggvassons saga: 9. Håkon jarl Sigurdsson var hos Harald Gormsson, danekongen, vinteren etter at han hadde rømt fra Norge for Gunnhildssønnene. Håkon tenkte og grunnet på så mye den vinteren at han gikk til sengs og ble rent søvnløs, han åt og drakk bare så vidt han ikke mistet kreftene. Så sendte han noen av sine menn nordover til Trondheimen til vennene han hadde der, han påla dem at de skulle drepe kong Erling om de kunne komme til, og sa at han skulle vende hjem igjen til riket sitt når sommeren kom. Om vinteren drepte trønderne Erling som før skrevet. Det var varmt vennskap mellom Håkon og Gull-Harald, Harald spurte Håkon om råd. Harald sa han ville slå seg ned på landjorda og ikke drive på hærskip lenger, han spurte Håkon hva han tenkte, om kong Harald kanskje ville dele riket med ham, hvis han krevde det. Jeg skulle tro det, sa Håkon, at danekongen ikke ville nekte deg noe du har rett til. Men denne saken får du likevel ikke helt greie på uten du taler med kongen om den. Jeg tror ikke du får riket, om du ikke krever det. Like etter denne samtalen talte Gull-Harald med kong Harald, mens det var mange stormenn til stede, venner til begge 2. Da krevde Gull-Harald av kong Harald at han skulle skifte riket og gi ham halvparten, slik som han hadde byrd og ætt til der i Danevelde. Kong Harald ble fælt harm for dette kravet; han sa at ingen mann hadde krevd av kong Gorm, far hans, at han skulle bli halvkonge i Danevelde, og heller ikke av far hans, Horda-Knut eller av Sigurd Orm-i-auga eller av Ragnar Lodbrok. Han ble så vill og vred at det ikke var råd å snakke til ham. 10. Nå var Gull-Harald enda mer misfornøyd enn før, han hadde ikke mer rike nå enn han hadde hatt, og i tillegg hadde han kongens unåde. Så kom han til vennen Håkon og klagde til ham over hvor vanskelig han hadde det, bad ham komme med et godt råd om det fantes noe, så han kunne få riket; han sa han hadde tenkt mest på å prøve å ta riket med makt og våpen. Håkon sa han måtte ikke snakke om dette til noen slik at det ble kjent, og så sa han: Det gjelder livet for deg dette. Tenk over for deg sjøl, hvor mye du er i stand til å sette igjennom. I slike store saker trengs det en mann som er djerv og uredd, han må ikke spare verken på godt eller vondt, om det skal gå, det han har satt seg fore. Det går ikke å sette i gang store ting og så siden gi dem opp med skam. Gull-Harald svarte: Dette kravet tenker jeg å ta opp slik at jeg ikke engang skal spare hendene mine for å drepe kongen sjøl, om jeg kan komme til det, for han vil nekte meg det riket som jeg med rette skal ha. Dermed sluttet samtalen. Så kom kong Harald til Håkon, og de talte sammen. Kongen fortalte jarlen hvordan Gull-Harald hadde gjort krav på rike hos ham, og hva svar han hadde gitt ham, han sa at han ikke for noen pris ville gjøre riket sitt mindre. Og hvis Gull-Harald holder fast på dette kravet, så gjør ikke jeg noe av å la ham drepe, for jeg kan ikke stole på ham, om han ikke vil holde opp med slikt. Jarlen svarte: Jeg tror nok at når nå Harald har gått så langt med dette kravet, så gir han det ikke opp igjen. Jeg skulle tro han kommer til å ha lett for å få folk om han reiser ufred her i landet, mest fordi far hans var så vennesæl. Og De kommer opp i et fælt uføre om de dreper Deres frende, alle kommer til å si han var sakesløs om De gjør det. Heller ikke vil jeg si jeg rår deg til å gjøre deg til en mindre konge enn far din, Gorm, var; han lot riket sitt vokse og minket det ikke noensteds. Da sa kongen: Hva rår du da til, Håkon? Skal jeg verken dele opp riket eller skaffe meg av med dette som volder meg slik uro? Vi skal møtes igjen om noen dager, sier Håkon jarl; jeg vil tenke over denne vanskelige saken først, og så skal jeg gi deg et svar. Kongen gikk bort med alle sine menn. 11. Nå tok Håkon jarl til å tenke og grunne på råd igjen, og han lot ikke mange folk få være i huset hos seg. Få dager seinere kom Harald til jarlen, og de talte sammen. Kongen spurte om han hadde tenkt noe mer over det de hadde talt om forrige dagen. Nå har jeg våket både dag og natt siden, sa jarlen, og jeg er kommet til at det blir best du får ha og styre hele det riket som far din hadde, og som du fikk etter ham; men du må skaffe Harald, din frende, et annet kongerike som kan gjøre ham til en hedret mann. Hva for et rike er det, sa kongen, som jeg kan ha rett til å gi Harald, og likevel ha Danevelde ubeskåret? Jarlen sa: Det er Norge. De kongene som er der, er vonde mot alle folk i landet, hver mann vil dem vondt, som rimelig er. Kongen sa: Norge er et stort land med et hardt folk, det er vrangt å ta for en utenlandsk hær. Det fikk vi merke da Håkon verget landet, vi mistet en mengde folk og vant ingen seier. Og Harald Eiriksson er min fostersønn, jeg har knesatt ham. Da sa jarlen: Jeg har lenge visst at De ofte har hjulpet Gunnhildssønnene, men de har da aldri takket Dem med annet enn vondt. Vi skal vinne Norge mye lettere enn ved å la hele danehæren slåss for det. Send bud til Harald, fostersønn din, by ham at han skal få land og len, slik som han og brødrene hadde før her i Danmark. Stevn ham hit til deg. Da kan Gull-Harald på en liten stund vinne Norges rike fra kong Harald Gråfell. Kongen sa at dette kommer folk til å si var dårlig gjort, å svike fostersønn sin. Danene kommer til å si det, sa jarlen, at når en skal velge, så er det bedre å drepe en norrøn viking, enn sin danske brorsønn. Nå talte de om dette en lang stund, og til slutt ble de enige. 12. Gull-Harald kom for å tale med Håkon igjen. Jarlen sa til ham, at nå hadde han arbeidd så med denne saken for ham at det så ut til at kongeriket i Norge skulle ligge ferdig til ham. Da skal vi holde sams sak videre, sa han. Jeg kan være til stor støtte for deg i Norge da. Du kan ha det riket først. Kong Harald er svært gammel nå, og han har bare en sønn, og ham er han lite glad i, det er en frillesønn. Jarlen snakket så lenge til Gull-Harald om dette at han sa han var svært nøyd med det. Siden talte de ofte med hverandre alle sammen, kongen, jarlen og Gull-Harald. Nå sendte danekongen menn nord i Norge til Harald Gråfell. Det var en staselig sendeferd, den ble godt mottatt og kom til kong Harald. Der fortalte de slike tidender så at Håkon jarl var i Danmark og lå dødssjuk og nesten sanseløs; dernest sa de også at Harald danekonge bød Harald Gråfell fostersønn sin til seg, han skulle få de veitsler som han og brødrene hadde hatt før der i Danmark, og kongen bad Harald komme til Jylland og møte ham. Harald Gråfell la saken fram for Gunnhild og de andre vennene sine. Det var svært delte meninger om den, noen syntes det var utrygt å reise, slike folk en fikk å gjøre med der. Men det var flere som ville han skulle reise, for det var slik sult i Norge dengang, at kongene knapt fikk mat til følget sitt. Det var dengang den fjorden som kongene oftest satt i, fikk navn, så de kalte den Hardanger. Årsveksten i Danmark var ikke så verst, og så tenkte folk de skulle kunne få mat derfra, om kong Harald fikk len og styre der. Det ble avgjort før sendemennene drog bort, at kong Harald skulle komme til Danmark til sommeren og møte danekongen og ta imot det kong Harald hadde bydd. 13. Om sommeren drog Harald Gråfell til Danmark, han hadde 3 langskip. Det ene styrte Arinbjørn herse fra Fjordane. Kong Harald seilte ut fra Viken og til Limfjorden og la til ved Hals. Det ble sagt at danekongen snart skulle komme dit. Da Gull-Harald hørte det, seilte han dit med 9 skip, han hadde gjort klar den flåten før, som om han ville i viking. Håkon jarl hadde også sin flåte og eslet seg i viking; han hadde 12 skip, store alle sammen. Da Gull-Harald var borte, sa Håkon jarl til kongen: Nå spørs det om vi ikke kommer både til å ro leidangen og betale forfallsbøter attpå. Nå dreper Gull-Harald Harald Gråfell, og siden tar han kongedømme i Norge. Tror du han kommer til å være trofast mot deg om du gir ham slik makt? Han sa til meg i vinter at han ville drepe deg, om han kunne komme til. Nå kan jeg vinne Norge for deg og drepe Gull-Harald, om du vil love meg at det skal bli lett for meg å få forlik med deg etterpå. Så skal jeg bli Deres jarl og sverge ed på det, jeg skal vinne Norge for Dem og med Deres hjelp, og siden holde landet i Deres makt og svare Dem skatter. Og da er du større konge enn far din, for da har du 2 folkland å rå over. Dette ble kongen og jarlen enige om. Håkon drog med sin hær for å møte Gull-Harald. 14. Gull-Harald kom til Hals ved Limfjorden, han bød straks Harald Gråfell til kamp, og enda Harald hadde mindre folk, gikk han straks i land og gjorde seg ferdig til strid, fylkte hæren. Før fylkingene støtte sammen, egget Harald Gråfell hæren sin hardt, bad dem dra sverdene; han løp straks fram fremst i fylkingen og hogg til begge sider. Så sier Glum Geirason i Gråfelldråpa: Malmsterke klingers herre kraftige ord talte til folket, før han vågde farge vollen i blodet. Harald landets hersker, bad hirden dra sverdet og drepe. Det drottensordet duger, mente hæren. Harald Gråfell falt der. Så sier Glum Geirason: Kongen fikk evig ligge ved Limfjords vide strender, han som hestekjær satte skjoldgard om sjøhesten. Gullgivende fyrste falt ved Hals på sanden; glatt.tunget venn av konger voldte dette drapet. Halve mitt håp om rikdom med herrens liv jeg mistet. Haralds død gir ikke utsikt for meg til velstand. Men jeg vet at begge brødrene hans har gitt meg gode løfter. Hirdmenn håper hos dem på lykke. De fleste av kong Haralds menn falt der med ham; det var der Arinbjørn herse falt. Da var det gått 15 år etter Håkon Adalsteinsfostres fall, og 13 år etter Sigurd Ladejarls fall. Are prest Torgilsson sier at Håkon jarl hadde sittet i Trondheimen over farsarven sin i 13 år før Harald Gråfell falt, men de siste 6 åra Harald Gråfell levde, sier Are at Håkon og Gunnhildssønnene lå i ufred og rømte fra landet skiftevis. 15. Håkon jarl og Gull-Harald møttes litt etter at Harald Gråfell var falt. Da la Håkon jarl til strid mot Gull-Harald. Håkon jarl seiret, og Harald ble fanget, Håkon lot ham henge i en galge. Etterpå drog Håkon jarl til danekongen, og han ble lett forlikt med ham for drapet på Gull-Harald, frenden hans Så bød kong Harald ut hær over hele riket, han hadde 600 skip. Håkon jarl var med ham der da, og Harald Grenske, sønn til kong Gudrød, og mange andre stormenn som hadde rømt fra odelen sin for Gunnhildssønnene. Danekongen kom sørfra med hæren til Viken, og der gikk hele folket under ham; da han kom til Tønsberg, kom det en mengde folk og gikk over til ham, og hele denne hæren som var kommet til ham i Norge, gav kong Harald over til Håkon jarl og gav ham dessuten styringen i Rogaland og Hordaland, Sogn, Firdafylke, Sunnmøre og Romsdal og Nord-Møre. Disse 7 fylkene gav kong Harald Håkon jarl, slik at han skulle rå for dem på de samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine; det var bare det som skilte at Håkon jarl skulle få alle kongsgårdene og all landskylden både der og i Trondheimen, han skulle også ha så mye han trengte av kongens andre inntekter, om det var hær i landet. Kong Harald gav Harald Grenske Vingulmark, Vestfold og Agder til Lindesnes og dertil kongsnavn, han lot ham i ett og alt ha samme rike der som frendene hans hadde hatt fra gammelt, og som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine. Da var Harald Grenske 18 år gammel, og han ble siden en stor mann. Så drog Harald danekonge hjem med hele danehæren. 16. Håkon jarl drog med flåten nordover langs landet. Da Gunnhild og sønnene hennes fikk høre om dette, samlet de hær, men de fikk dårlig med folk. Så gjorde de det samme som så ofte før, de seilte vest over havet med de menn som ville følge dem, først drog de til Orknøyene, og der ble de en stund. Der var det jarler i forvegen, sønnene til Torfinn Hausakljuv: Lodve og Arnvid, Ljot og Skule. Håkon jarl la hele landet under seg og ble i Trondheimen den vinteren. Det taler Einar Skålaglam om i Vellekla: Han som silkebandet bærer om sin panne tok under seg sju fylker Det var fryd for landet! Da Håkon jarl seilte sørfra langs kysten om sommeren, og folk i landet gikk under ham, gav han påbud over hele riket sitt at de skulle holde hovene og blotene ved like, og det ble også gjort. Det er sagt i Vellekla: Hærens kloke herre lot det herjede hovsland som Tor eide, atter aktes som guders templer. Sjøl en Tor bak skjoldet, førte han over sjøen til jotners vei kampens ulv. Ham guder styrer. Og de nyttige æser atter kommer til bloting, mektig stridsmann øker slik sin egen heder. Nå gror det igjen på jorda. Atter gavmild herre lar skjoldbærende hærmenn få søke guders templer. Alt nordafor Viken ligger nå under jarlen. Vidt går Håkons rike, vunnet med hærskjoldet. Første vinteren Håkon rådde over landet, gikk silda inn langs hele kysten, og høsten i forvegen hadde kornet vokst overalt hvor det var sådd. Og om våren skaffet folk seg såkorn, så de fleste bøndene fikk sådd til jordene sine, og det så snart ut til å bli godt år. 17. Kong Ragnfrød, sønn til Gunnhild, og Gudrød, en annen sønn til Gunnhild, disse 2 var nå de eneste som var i live av Eiriks og Gunnhilds sønner. Glum Geirason sier i Gråfelldråpa: ... Ragnfrød drog av sted om våren da han hadde vært en vinter på Orknøyene. Han seilte østover til Norge og hadde en bra hær og store skip. Da han kom til Norge, fikk han høre at Håkon jarl var i Trondheimen. Ragnfrød seilte da nordover forbi Stad og herjet på Sunnmøre, og noen folk der gikk under ham, slik som det ofte går når det drar hær- flokker over et land ; de som er utsatt for dem, søker hjelp der det mest ser ut til at de kan få den. Håkon jarl fikk høre om dette at det var ufred sør på Møre. Jarlen fikk straks sammen skip og lot skjære hærpil; han skyndte seg alt han kunne, og seilte ut gjennom fjorden. Han fikk godt med folk. Ragnfrød og Håkon jarl møttes på nordsida av Sunnmøre. Håkon jarl la straks til slag. Han hadde større hær, men mindre skip. Det ble en hard strid, og tyngst for Håkon, for de sloss om stavnene, det var skikken. Det var strøm i sundet, og alle skipene dreiv sammen inn mot land. Jarlen lot dem skåte innover mot stranda, der han syntes det var best å gå i land. Da skipene tok bunn, gikk jarlen og hele hæren ut av skipene og drog dem opp, så at ikke uvenner skulle kunne dra dem ut igjen. Så fylkte jarlen på vollen og egget Ragnfrød til å komme i land. Ragnfrød la til utenfor, og de skjøt på hverandre en lang stund; men Ragnfrød ville ikke gå i land, og så skiltes de med dette. Ragnfrød seilte med hæren sin sør om Stad, for han var redd for landhæren om den skulle gå over til Håkon jarl. Men jarlen la ikke til strid flere ganger, for han syntes Ragnfrøds skip var for store sammenliknet med hans. Om høsten drog han nord til Trondheimen og ble der vinteren over. Kong Ragnfrød hadde da alt landet sør for Stad: Firdafylke, Sogn, Hordaland og Rogaland. Han hadde mye folk om seg om vinteren, og da våren kom, bød han ut leidang og fikk stor hær; så reiste han rundt i alle disse fylkene og skaffet seg folk og skip og forråd av annet han trengte. 18. Da våren kom, bød Håkon jarl ut hær overalt nord i landet. Han fikk mye folk fra Hålogaland og Namdalen, og hele vegen mellom Bøle og Stad fikk han folk fra alle sjøbygdene; han drog også hær til seg fra hele Trøndelag og fra Romsdal. Det blir sagt at han hadde hær ute fra 4 folkland; 7 jarler fulgte ham, og til sammen hadde de så mye folk at det ikke var ende på det. Det er sagt i Vellekla: Mere hendte. Mørers mektige verge gjorde, lysten på strid, utferd nordfra til Sogn med hæren. Fra fire folkland kom de, fulgte ham til kampen. Slik brukte han sverdet, sloss for hele folket. Og til møtet suste sju jarler med fyrsten, rente på myke vannski i ravners sultne følge. Hele Norge ga gjenklang da heltene støtte sammen til sverdkrig. Utfor neset lå nok av lik og rekte. Med denne hæren seilte Håkon jarl sør om Stad. Der fikk han høre at kong Ragnfrød hadde dradd inn i Sogn med sin hær, så styrte han flåten dit, og der møttes han og Ragnfrød. Jarlen la til land med skipene og haslet voll for kong Ragnfrød, og stilte opp til kamp. Det er sagt i Vellekla: Venders fiende voldte vidspurt mannefall siden i den neste striden. Sjøl han stred som hardest. Sverdene skreik som hekser, høvdingen snudde skipet, ytterst i fylket la han til land med havhesten. Da ble det en veldig kamp der. Håkon jarl hadde mye større hær, og vant seier. Dette var på Dingenes, der hvor Sogn og Hordaland møtes. Kong Ragnfrød flyktet til skipene, men det falt 300 mann av hæren hans. Dette er sagt i Vellekla: Kvass var kampen innen likgribbene klemte tre hundre mann i klørne, dit dreiv dem kraftig kjempe. Seierrik fyrste kunne kjempende gå derfra over sjøfolks hoder. Slikt har folket gagn av. Etter denne striden rømte kong Ragnfrød ut av Norge, og Håkon jarl trygget freden i landet. Den svære hæren som hadde fulgt ham om sommeren, lot han dra nordover igjen, men ble sjøl igjen der høsten og vinteren utover. 19. Håkon jarl giftet seg med ei kvinne som het Tora, datter til Skage Skoftesson, en mektig mann. Tora var ei usedvanlig vakker kvinne. Sønnene deres het Svein og Heming, dattera het Bergljot, hun ble siden gift med Einar Tambarskjelve. Håkon jarl var svært glad i kvinner, og han hadde mange barn. Ei datter het Ragnhild, han giftet henne bort til Skofte Skagesson, bror til Tora. Jarlen var så glad i Tora at han holdt mye mer av Toras frender enn av noen andre; mågen Skofte var enda den han satte høyest av alle frendene hennes. Jarlen gav ham store veitsler på Møre. Hver gang de var ute i leidang, måtte Skofte legge sitt skip nærmest jarlens; det gikk ikke for noen annen å prøve på å legge skipet sitt mellom deres. 20. Det var en sommer Håkon jarl hadde leidang ute. Da styrte Torleiv Spake et skip for ham, og der var Eirik også med, han var 10-11 år gammel. Når de lå i havn om kveldene, ville Eirik ikke finne seg i annet enn at de skulle ligge i natteleie nærmest skipet til jarlen. Men da de kom sør til Møre, kom jarlens måg, Skofte, til med et langskip og godt mannskap. Og da Skofte kom roende mot flåten, ropte han til Torleiv at han skulle rømme havneplassen for ham og se å komme ut av leiet. Eirik svarte fort, han sa Skofte kunne legge seg et annet sted. Dette hørte Håkon jarl, at Eirik, sønn hans, nå syntes han var så mektig at han ikke ville vike for Skofte; jarlen ropte straks og sa de skulle flytte ut av leiet, sa at ellers skulle det gå dem verre og at de skulle få bank. Da Torleiv hørte dette, ropte han på folkene sine og bad dem løse skipet av fortøyningene, og det ble gjort. Skofte la seg på den plassen han var vant til å ha nærmest skipet til jarlen. Skofte brukte alltid å fortelle jarlen alle nye tidender når de var sammen, og jarlen fortalte Skofte nytt, når det var noe han hadde hørt først. De kalte ham Tidende-Skofte. Vinteren etter var Eirik hos fosterfaren Torleiv, og tidlig på våren fikk han seg følge. Torleiv gav ham ei skute, ei femtensesse med fullt utstyr, telter og kost. Eirik seilte ut gjennom fjorden og derfra sør til Møre. Der var Tidende-Skofte på veg mellom gardene sine med ei femtensesse og fullt mannskap. Eirik seilte mot ham og la til strid, der falt Skofte. Eirik gav grid til dem av mennene som ikke var falt. Dette sier Eyjolf Dådaskald i Bandadråpa: Seint på kvelden seilte den unge skipsfører med like ungt mannskap gjennom utvær mot hersen; han svingte sverd som luet mot skjoldets runde bue, gledet ulv og ravner; gav dem Skofte til åte. Hard og mektig lot han hersen segne i striden. En gullrik herre tapte livet før han trodde. Han steig, stålsatt, aldri fra en som slår på skjoldet, før han var død og stille. Han seirer ved guders vilje. Siden seilte Eirik sørover langs land og kom fram i Danmark, der drog han til kong Harald Gormsson, og ble hos ham om vinteren. Våren etter sendte danekongen Eirik nord til Norge og gav ham jarlsnavn og Vingulmark og Romerike å styre, på samme vilkår som skattkongene hadde hatt før. Dette sier Eyjolv Dådaskald: Få år gammel bare ferdes folkets styrer sørover på sjøens slange, drakeskipet, før de gullglade fyrster gav den unge stridsmann jord, og ba ham hjelmkledd eie Odins hustru. Etter dette ble Eirik jarl en stor høvding. ... 23. Håkon jarl rådde over Norge og svarte ingen skatter, for danekongen gav ham alle de skattene kongen skulle ha i Norge for strev og omkostninger som jarlen hadde med å verge landet mot Gunnhildssønnene. 24. Dengang var Otto keiser i Saksland. Han sendte bud til Harald danekonge at han skulle ta imot dåpen og den rette tro, og det skulle folk i landet også; hvis han ikke ville det, sa keiseren at han ville gå med en hær imot ham. Danekongen lot landvernet sette i stand, sa Danevirke skulle holdes ved like, og hærskipene skulle være ferdige. Så sendte kongen bud til Norge til Håkon jarl, sa han skulle komme til ham tidlig på våren med hele den hæren han kunne få tak på. Håkon jarl bød ut hær om våren fra hele riket, han fikk en svær mengde folk, og med den hæren seilte han så til Danmark og møtte danekongen. Kongen tok imot ham med stor heder. Der hos danekongen var det mange andre høvdinger også da, som ville hjelpe ham. Han hadde en stor hær. ... 26. Keiser Otto drog sammen en stor hær, han fikk folk fra Saksland, Frankland og Frisland, kong Burislav fulgte ham fra Vendland med en stor hær, og i følge med ham var Olav Tryggvason, mågen hans. Keiseren hadde en stor hær av riddere og en enda større av fotfolk. Han fikk en stor hær fra Holstein også. Harald danekonge sendte Håkon jarl med den hæren av nordmenn som fulgte ham, sør til Danevirke for å verge landet der. Dette er sagt i Vellekla: Skipskjølene ilte under kjempen nordfra, sør til Danmark rente øykene, slikt kan hende. Med redselshjelm på hodet søkte horders herre Dovre-drotten, dengang danske kongers møte Og gavmilde konge for mørke skogmarker ville friste jarlen som kom i frost nordfra; fyrsten ba den sterke brynjekledde stridsmann verge Virket mot de veldige skjoldkjemper. Keiser Otto kom med hæren sørfra til Danevirke, og Håkon jarl verget borgmuren med folkene sine. Danevirke er laget slik: Det går 2 fjorder inn i landet, en fra hver side, og mellom disse fjordene hadde danene bygd en stor borgmur av stein og torv og tømmer, gravd et bredt og dypt dike utenfor den og bygd kasteller ved borgportene. Da ble det et stort slag. Det er nevnt i Vellekla: Så djervt han enn stridde, spydslyngeren, mot dem, var det ikke grei framgang å gå mot hæren deres, da frankerkongen sørfra i frisers og venders følge kom til strid og krevde kamp av flåtens fører Håkon jarl satte fylkinger over alle borgportene, men det var likevel den største del av hæren, den han lot gå hele vegen langs muren og verge der det gikk hardest for seg. Der falt en mengde av keiserens folk, og de greide ikke å ta borgen. Så snudde keiseren og drog bort og prøvde ikke mer på det. Detter er sagt i Vellekla: Luende sverd larmet der Odins leikesveiner la skjoldene sammen, ørners venn gikk mot odder. Sjøhelten fikk drevet sakserne på flukten, fyrsten og hans følge verget Virket mot fienden. Etter dette slaget drog Håkon jarl tilbake til skipene sine og tenkte å seile nordover til Norge igjen, men han fikk ikke bør. Derfor ble han liggende lenge ute i Limfjorden. 27. Keiser Otto vendte seg nå mot Slien med hæren, han drog sammen en flåte der og satte hæren over fjorden til Jylland. Da Harald danekonge fikk høre det, gikk han imot ham med sin hær; det ble et stort slag der og til slutt seiret keiseren, men danekongen rømte unna til Limfjorden og der satte han ut på øya Mors. Så gikk det bud mellom kongen og keiseren, det ble satt grid og avtalt et møte. Keiser Otto og danekongen møttes på Mors. Da prekte en hellig biskop som het Poppo, troen for kong Harald, han bar gloende jern i handa og viste kong Harald at handa ikke var brent. Så lot kong Harald seg og hele danehæren døpe. Kong Harald hadde sendt bud etter Håkon jarl før, mens kongen var på Mors, for at jarlen skulle komme å hjelpe ham. Jarlen var så kommet til øya etter at kongen hadde latt seg døpe, og nå sendte kongen bud at jarlen skulle komme til ham. Da de møttes, tvang kongen jarlen til å la seg døpe; og Håkon jarl ble døpt der, og alle menn som fulgte ham også. Kongen gav ham prester med, og andre lærde menn, og sa at jarlen skulle la hele folket i Norge døpe. Så skiltes de. Håkon jarl seilte ut til havs og lå og ventet på bør der. Da det ble slikt vær at han mente det kunne ta ham ut på havet, så satte han alle de lærde menn opp på land, og sjøl seilte han rett til havs. Vinden var vest-sørvest. Så seilte jarlen østover gjennom Øresund, der herjet han landet på begge sider, deretter seilte han østover langs Skånesida og herjet der overalt hvor han kom i land. Da han kom øst utenfor Götaskjæra, la han i land, der gjorde han et stort blot. Da kom det flygende 2 ravner; de skreik høyt, og da trodde jarlen han kunne vite at Odin hadde tatt imot blotingen, og at nå var den rette tid for jarlen å kjempe. Da brente jarlen alle skipene sine og gikk opp på land med hele hæren, han gikk med hærskjold der han kom. Ottar jarl kom mot ham, han rådde over Götaland. De hadde en stor strid med hverandre, og Håkon jarl vant; Ottar jarl falt, og en stor del av hæren hans falt med ham. Håkon jarl drog gjennom både østre og vestre Götaland og hele tiden med hærskjold, helt til han kom til Norge. Der tok han landevegen helt nord til Trondheimen. Dette er det fortalt om i Vellekla: Han som flyktninger felte frittet og blotet guder, fikk vite tid for kampen, var venn av valkyrjer. Ramme ravner så han, da bød han raskt til striden. Laut-teinene hjalp ham tyne livet av gøter. Der hvor aldri hærskjold herjet før, kom jarlen; satte ting med sverdet, det slo flammer av skjoldet. Så langt har ingen båret skjoldene opp fra sjøen, gramen bar dem fra skipet gjennom hele Götaland. ... 33. Harald Gormsson danekonge fikk høre at Håkon jarl hadde kastet kristendommen og herjet omkring i danekongens land. Da bød Harald danekonge ut hær og drog til Norge. Og da han kom til det riket Håkon jarl hadde styring over, herjet han der, og ødela hele landet. Han kom med hæren til noen øyer som het Solund. Bare fem garder stod ubrente i Lærdal i Sogn, og alle mennesker rømte opp i fjell og skoger med alt de kunne få med seg. Etterpå tenkte danekongen å seile flåten til Island, og hevne den skam at alle islendinger hadde diktet nid om ham...	Sigurdsen, Håkon "Håkon jarl" (I4473)
8604	Fra Snorre: Olav Trygvassons saga: 54. Tidlig på våren drog kong Olav utover i Viken og hadde mye folk med. Han drog vest til Agder, og hvor han han holdt ting med bøndene, bød han dem å la seg døpe, og de gikk over til kristendommen; for det nyttet ikke for bøndene å reise seg mot kongen. Folket ble døpt hvor han kom. I Hordaland var det mange gjæve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt 4 sønner; den ene var Torleiv Spake, den andre var Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola; den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjell, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjæveste ætta i Hordaland. Nå fikk disse frendene høre hva for ei lei knipe de var kommet i. Kongen kom østfra langs kysten med en stor hær og brøt ned gammel lov for folk, og alle fikk de straff og harde vilkår om de sa noe imot ham. Da satte frendene hverandre stevne og rådslo om hva de nå skulle gjøre, for de visste kongen snart ville komme dit. De ble enige om å komme så mannsterke de kunne til Gulating, og sette stevne med Olav Tryggvason der. 55. Olav lyste til ting så snart han kom til Rogaland. Da tingbudet kom til bøndene, samlet de seg mannsterke, de kom i fulle våpen. Da de vel var kommet sammen, talte de med hverandre og la opp råd; de ble enige om at de 3 menn som var mest veltalende i flokken, skulle svare kong Olav på tinget og tale mot ham. Dessuten ble de forlikt om at de tok ikke imot annet enn lov og rett, om det så var kongen som bød. Da nå bøndene var kommet til tingstedet, og tinget var satt, stod kong Olav opp og talte til bøndene, først med blide ord. Men det kom likevel tydelig fram i talen, at han ville de skulle ta ved kristendommen. Han bad dem først med gode ord, men til slutt føyde han til at de som talte imot ham og ikke ville gjøre som han sa, de måtte finne seg i hans unåde, og han ville gi dem straff og harde vilkår overalt der han kunne komme til. Da kongen var ferdig med å tale, stod den bonden opp som var mest veltalende, og som de hadde valgt til å svare kong Olav først. Men da han skulle til å tale, fikk han slik hoste og åndenød at han ikke kunne få fram et ord, og måtte sette seg ned igjen. Så stod den andre bonden opp, han ville ikke la det skorte på svar sjøl om den første ikke hadde vært så heldig med det. Men da han skulle til å tale, var han blitt så stam at han ikke fikk sagt et ord; alle som hørte på, slo opp en latter, og bonden måtte sette seg igjen. Nå stod den tredje opp og ville tale mot kong Olav, men da han tok til orde, var han så hes og krimfull at ingen kunne høre hva han sa, og så satte han seg ned. Og nå var det ikke flere av bøndene som kom seg til å tale mot kongen. Da nå bøndene ikke fikk svart kongen, ble det ikke noe av at de reiste seg til motstand mot ham. Så ble det til at alle gikk med på det kongen bød. Alle folk på tinget der var døpt før kongen skiltes fra dem. 56. Kong Olav drog til Gulating med hæren, for bøndene hadde sendt bud til ham at de ville svare på saken der. Da begge parter var kommet til tinget, ville kongen først ha en samtale med høvdingene i landet. Da alle var kommet til stede, kom kongen fram med ærendet sitt; han bad dem ta imot dåpen, slik som han hadde bydd dem. Da sa Olmod den gamle: Vi frender har talt om denne saken med hverandre, og alle vi kommer til å holde sammen om ett råd. Hvis det er så, konge, at du tenker å tvinge oss frender til slikt som å bryte med lovene våre, og om du vil bryte oss under deg med noen slags tvang, da kommer vi til å stå imot deg av all vår makt, og så får den seire som skjebnen vil. Men om du, konge, ville gjøre oss så vel og gi oss frender noe til gjengjeld, som kunne være til nytte for oss da vil vi gå over til deg alle sammen og love deg vår tjeneste fullt og helt. Kongen sa: Hva vil dere kreve av meg for at vi skal bli best forlikt? Da sa Olmod: Det var for det første at du ville gifte Astrid, søster di, med Erling Skjalgsson, vår frende. Ham regner vi nå for å være den av alle unge menn i Norge en kan vente seg mest av. Kong Olav sa han syntes dette var rimelig, og at det visst var et godt gifte; han sa at Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar; men han sa også at Astrid sjøl måtte svare på dette. Kongen talte om dette med søstera. Nå er det ikke stor nytte jeg har av at jeg er en konges datter og en konges søster, sa hun når du vil gifte meg bort med en mann som ikke engang har høvdingnavn. Jeg vil heller vente noen år på et bedre gifte. Og så sluttet samtalen for den gangen. 57. Kong Olav lot ta en hauk som Astrid eide, og lot alle fjøra plukke av den, og så sendte han den til henne, Da sa Astrid: Nå er bror min vred. Så reiste hun seg og gikk til kongen, han bød henne velkommen. Astrid talte nå, hun sa hun ville kongen skulle rå og gifte henne med hvem han ville. Jeg har tenkt, sa kongen, jeg skulle få makt til å gjøre den mann jeg ville til høvding her i landet. Så lot kongen Olmod og Erling og alle frendene deres kalle til seg til en samtale. Der ble talt om frieriet, og det endte med at Astrid ble festet til Erling. Nå lot kongen sette ting, han bød bøndene la seg kristne, da var Olmod og Erling de første til å tale kongens sak i dette, og alle frendene deres gikk med dem. Ingen dristet seg nå til å tale imot, og så ble hele denne tingalmuen døpt og kristnet. 58. Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren, og dit kom det en svær mengde mennesker. Kong Olav var der også. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn. Erling svarte slik: Herser har frendene mine vært, og jeg vil ikke ha høyere navn enn de. Men jeg vil gjerne få ta imot det av dem, konge, at De lar meg bli den største i landet med det navnet. Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, gav kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine, og som før er skrevet. ... 97. Kong Olav drog sørover langs kysten med flåten. Da kom det til ham mange av vennene hans, stormenn som var ferdige til å dra med kongen. Første mann der var Erling Skjalgsson, mågen hans, han hadde den store skeiden, den hadde 30 rom, og det var et skip med bare godt mannskap. Så kom kongens måger, Hyrning og Torgeir, til ham også, de styrte hvert sitt store skip. Mange andre stormenn fulgte ham, han hadde 60 langskip da han seilte fra landet. Han seilte sørover forbi Danmark gjennom Øresund, og ferden gikk like til Vendland; der satte kong Olav stevne med kong Burislav. Kongene møttes, de talte sammen om de eiendommene kong Olav gjorde krav på. Alle samtaler gikk glatt mellom kongene, og de kravene kong Olav mente å ha der, fikk han godt og greit ordnet. Kong Olav ble der lenge utover sommeren og søkte opp mange av vennene sine. ... 101. Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl var der med hele hæren sin. Det var fint vær og klart solskinn; alle høvdingene gikk opp på holmen, hver med sitt følge. Og nå så de at et skip kom seilende, det var stort og staselig, da sa begge kongene: Det var et svært skip, også så vakkert, det må være Ormen lange. Eirik jarl svarte; han sa: Dette er ikke Ormen lange, og det var som han sa, for det var Eindride fra Gimsan som eide det skipet. Litt seinere så de et annet skip komme seilende, mye større enn det første. Da sa kong Svein: Han er redd, Olav Tryggvason, nå; han tør ikke seile med hodet på skipet sitt. Men Eirik jarl sa: Dette er ikke kongsskipet. Jeg kjenner skipet og seilet, det har stripete seil. Dette er Erling Skjalgsson, ham lar vi seile. Det er bedre for oss å sakne det skipet i flåten til kong Olav; det blir skår der etter det, slik det er rustet. Noe seinere så de skipene til Sigvalde jarl og kjente dem; de skipene styrte dit inn til holmen. Så fikk de se at 3 skip kom seilende, og det ene var et stort et. Da ropte kong Svein opp og sa de skulle gå til skipene, han sa at der kom Ormen lange. Eirik jarl sa: De har mange andre store og staselige skip enn Ormen lange, vi venter ennå. Da var det mange som som sa: Nå vil ikke Eirik jarl kjempe og hevne far sin. Dette er så stor skam at det kommer til å spørres utover alle land, her ligger vi med så stor hær som vi har, og så seiler kong Olav til havs rett for nesa på oss. Da de hadde snakket om dette en stund, så de 4 skip som kom seilende, ett av dem var en svær drake med mye gull på. Da reiste kong Svein seg og sa: Høyt skal Ormen løfte meg i kveld; ham skal jeg styre. Nå var det mange som sa at Ormen var et veldig stort skip, og så vakkert, og det var en raus kar som hadde latt bygge et slikt skip. Da sa Eirik jarl, slik at bare noen få hørte det: Om kong Olav ikke hadde større skip enn dette, så kunne likevel kong Svein aldri ta det fra ham med bare danehæren. Nå dreiv folk ned til skipene og tok til å rive av skipsteltene. Men mens høvdingene stod og talte med hverandre om dette vi fortalte nå, da fikk de øye på 3 veldige skip og det fjerde kom sist etter de andre, og det var Ormen lange. De 2 andre store skipene som hadde seilt før, og som de hadde trodd var Ormen, det var først Tranen og så Ormen stutte. Men da de fikk se Ormen lange, da kjente de det alle sammen, og nå var det ingen som sa imot; der seilte Olav Tryggvason. Nå gikk de til skipene og gjorde seg ferdig til kamp. Det var en avtale mellom høvdingene at hver av dem, kong Svein og kong Olav og Eirik jarl, skulle få sin 1/3 av Norge, om de drepte kong Olav Tryggvason. Og den av høvdingene som gikk først opp på Ormen, skulle ha hele hærfanget de fikk der, og ellers skulle hver ha de skipene han ryddet: Eirik jarl hadde en uhorvelig stor barde, som han brukte ha i viking; det var jernkam på den øverst på hver av stavnene, og nedover fra den et jernspant så tjukt og så bredt som sjølve kjølen, og det gikk helt ned i sjøen. ... 113. Eirik Håkonsson jarl fikk Ormen lange til eie etter seieren, og han fikk mye gods med den; han styrte Ormen lange bort etter slaget. Så sier Halldor: Til kamp Ormen lange bar en hjelmkledd konge, til ting med skarpe ringsverd; skeiden strålte med hærmenn. Men sør i larm av våpen en lystig jarl tok Ormen. Den ættstore bror av Heming først fikk farge sverdet. Da hadde Svein, sønn til Håkon jarl, festet Holmfrid, datter til Olav sveakonge. De delte Norgesvelde mellom seg, Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl, så fikk kong Olav 4 fylker i Trondheimen, begge Mørene, Romsdal og Ranrike i øst fra Göta älv til Svinesund. Dette riket gav kong Olav til Svein jarl på slike vilkår som skattkonger eller jarler hadde brukt å ha før hos overkonger. Eirik jarl fikk 4 fylker i Trondheimen, Hålogaland og Namdalen, Fjordane, Fjaler, Sogn, Hordaland og Rogaland, og Agder sør til Lindesnes. Så sier Tord Kolbeinsson: Jeg vet at alle herser, uten Erling, dengang snart ble jarlens venner. Den gullrike jeg priser. Etter striden ligger landet nord for Vega sør til Agder og lenger under jarlen. Så er det. Folket elsket fyrsten, alle liker slikt styre. Han vil holde, sa han, hand over folk i Norge. Men nå meldes det sørfra at død er Svein konge. Øde står hans garder. Lagnaden sparer ingen. Svein danekonge fikk igjen Viken, som han hadde hatt før, og han gav Romerike og Hedmark til Eirik jarl. Svein Håkonsson ble jarl under kong Olav Svenske. Svein jarl var den vakreste mann folk noen gang har sett. Eirik og Svein jarl lot seg døpe begge to og tok den rette tro, men så lenge de rådde for Norge, lot de hver mann gjøre som han sjøl ville med å holde kristendommen. Sjøl holdt de godt de gamle lovene og landsens skikk og bruk, og de var vennesæle menn og styrte godt. Det var støtt Eirik jarl som var den første av brødrene i alt som hadde med styringen å gjøre. Fra Snorre: Olav den helliges saga: 22. Eirik jarl kunne ikke like at Erling Skjalgsson hadde så stor makt, og så tok han under seg alle de kongseiendommene som kong Olav hadde gitt Erling i veitsle. Men Erling tok inn alle landskyldene i Rogaland like godt som før, og så måtte brukerne av landet ofte svare dobbelt landskyld, ellers ødela han jordene for dem. Jarlen fikk ikke stort av sakøren heller, for sysselmennene kunne ikke holde seg der, og jarlen drog ikke på veitsler der uten når han kom mannsterk. Dette taler Sigvat om: Erling var måg til Olav, den edle sønn til Tryggve, han skremte jarleætta da skjoldungen ikke kunne. Si andre søster gav dernest bønders snare herre til Ragnvald, Ulvs fader. Dette gifte gav lykke. Eirik jarl hadde ikke lyst til å kjempe mot Erling, for Erling hadde mange og store frender, og var mektig og vennesæl. Han hadde støtt en mengde folk om seg, som om det var en kongshird. Erling var ofte på hærferd om sommeren og skaffet seg midler, for han holdt ved på den gamle måten med raus og storslått levevis, enda han hadde mindre inntekter og de var vanskeligere å få inn enn i kong Olavs dager, mågen hans. Erling var en usedvanlig vakker og stor og sterk mann, han brukte våpen bedre enn noen annen og liknet mest på kong Olav Tryggvason i alle idretter. Det taler Sigvat om: Ingen annen lendmann om aldri så gavmild eller storslått, stridde i flere slag enn Erling. Om ellers mild, i striden var han sterk; i mang en kamp var han først inne, gikk ut som den siste. Det har alltid vært sagt at Erling var den gjæveste av alle de lendmennene som har vært i Norge. Dette er barna til Erling og Astrid: Aslak, Skjalg, Sigurd, Lodin, Tore og Ragnhild som var gift med Torberg Arnesson. Erling hadde alltid 90 frie menn eller flere hos seg, og både vinter og sommer var det slik at drikken ble målt ut til hver mann ved dugurdsbordet, men til kvelds drakk de uten å måle. Når jarlene var i nærheten, hadde han 200 mann eller flere. Han drog aldri noensteds med mindre folk enn ei tjuesesse med fullt mannskap. Erling hadde et stort hærskip, det hadde 32 rom, og var enda stort i forhold til romtallet. Det brukte han i viking og i stevneleidang, og det tok minst 200 mann. 23. Erling hadde alltid 30 treller hjemme hos seg omframt andre tjenestefolk. Han gav trellene sine faste dagsverk og fri etterpå, og gav hver som ville det, lov til å arbeide for seg sjøl i kveldinga og om natta; han gav dem åkerland til å så korn på, og det de høstet, ble deres eiendom. Så satte han verdi på hver av dem og satte løsepenger, og det var mange som løste seg ut første eller andre året, og alle de som dugde til noe, løste seg på 3 år. For pengene kjøpte Erling seg nye tjenestefolk, og av løysingene sine sendte han noen på sildefiske og noen i andre næringer; noen ryddet skoger og bygde der. Alle hjalp han til framgang på et vis. ... 31. Etter dette så jarlen til å komme seg ut av landet så fort han kunne. Han seilte vest til England, og der gikk han til kong Knut, sin morbror, og fortalte ham alt, hvordan det hadde gått med ham og kong Olav; kong Knut tok særs godt imot ham, han satte Håkon i hirden hos seg og gav ham stor makt der i riket. Håkon jarl bodde der hos Knut i lang tid framover. Da Svein og Håkon hadde rådd for Norge, hadde de gjort forlik med Erling Skjalgsson, forliket var blitt styrket på den måten at Aslak, sønn til Erling, ble gift med Sigrid, datter til Svein jarl. De 2, Erling og hans sønn Aslak, skulle ha de veitslene som Olav Tryggvason hadde gitt Erling. Etter dette ble Erling jarlens sikre venn, og de slo dette fast og svor hverandre eder. ... 60. Våren etter dette samlet kong Olav hær fra Trondheimen og gjorde seg ferdig til å dra øst i landet. Da skulle det seile en islandsfarer fra Nidaros. Kong Olav sendte bud og kjenningstegn til Hjalte Skeggjason og stevnte ham til seg, han sendte også bud til Skafte lovsigemann og de andre som hadde mest å gjøre med lovene på Island, at de skulle ta ut av lovene alt det han mente var mest imot kristendommen; dessuten sendte han vennlige hilsener til alle folk i landet. Kongen drog sørover langs landet, men stanset i hvert fylke og holdt ting med bøndene. På hvert ting lot han lese opp kristenloven og de bud som hørte til den. Han gjorde straks ende på mange uvaner og mye hedenskap hos allmuen, for jarlene hadde holdt godt gammel lov og landsrett, men kristendommen hadde de latt hver gjøre med som han ville. Så var det blitt til det at i sjøbygdene var folk døpt nesten overalt, men kristenloven var ukjent for de fleste; og i avdaler og fjellbygder var folk helt hedenske mange steder, for når folk fikk rå seg sjøl, festet den tro seg best i minnet hos dem som de hadde lært i barndommen. Når det var noen som ikke ville gå med på kongens bud om å holde kristenskikk, lovte han dem hard straff, enten de var mektige menn eller småfolk. Olav ble tatt til konge på hvert lagting over hele landet, det var ingen som talte imot ham. Da han lå i Karmsund, gikk det bud mellom ham og Erling Skjalgsson om at de skulle forlikes, og det ble avtalt forliksmøte på Kvitingsøy. Da de møttes, talte de sjøl med hverandre om forliket. Men da syntes Erling han merket at det lå annet i kongens ord enn det hadde vært sagt ham. Erling krevde å få alle de veitsler som Olav Tryggvason hadde gitt ham, og som han etterpå hadde fått av jarlene Svein og Håkon. Da skal jeg bli din mann og trofaste venn, sa han. Kongen sa: Så vidt jeg skjønner, Erling, kan det ikke være verre for deg å ta imot av meg veitsler som er like store som de du tok imot av Eirik jarl, en mann som hadde drept menn som stod deg så nær. Jeg skal la deg være den gjæveste mann i landet. Men veitslene vil jeg dele ut som jeg sjøl synes, og ikke late som lendmenn skulle være odelsbårne til ættearven min, og jeg skulle kjøpe deres tjeneste for mange ganger det den er verdt. Erling var ikke til sinns å be kongen om det aller minste her, for han så at kongen lot seg ikke lett overtale; han så også at her var det 2 ting å velge mellom, det ene var å forlike seg med kongen, og så la det stå til hvordan det kom til å gå, det andre var å la kongen rå alene. Det valgte han, enda han slett ikke hadde lyst på det. Men han sa til kongen: Jeg tjener deg best når jeg gjør det av fri vilje. Slik sluttet samtalen. Etter dette kom Erlings frender og venner til ham og bad ham bøye seg og gå fram med vett og ikke med overmot. Du kommer alltid til å være den gjæveste lendman i norge, sa de, for du er både en dugelig mann og har store frender og svær rikdom. Erling skjønte at dette var gode råd, og de som gav dem, gjorde det av god vilje. Han gjorde så dette, ble kongens handgangne mann med den avtale at kongen skulle rå for vilkårene. De skiltes etter dette, og var liksom forlikte å kalle for. Kong Olav drog videre østover langs landet. ... 116. Erling Skjalgsson hadde sin gamle makt, slik at han rådde for bøndene i alle ting hele vegen fra Sognefjorden i nord og øst til Lindesnes, men han hadde mye mindre veitsler av kongen enn han hadde hatt før. Likevel stod det så stor age av ham at det var ingen som prøvde å gjøre annet enn han ville. Kongen syntes Erlings makt gikk for vidt. Det var en mann som het Aslak Fitjaskalle, han var ættstor og mektig. Skjalg, far til Erling, og Askjell, far til Aslak, var brorsønner. Aslak var kong Olavs gode venn, og kongen lot ham slå seg ned i Sunnhordland, og gav ham et stort len og store veitsler der. Kongen sa han skulle holde igjen med Erling. Men det ble det ikke noe av; straks kongen ikke var til stede, fikk Erling rå alene som han ville; han ble ikke mykere av det at Aslak ville skubbe seg fram ved siden av ham; og det endte slik mellom dem at Aslak ikke kunne greie seg i sysla. Så gikk han til kongen og fortalte hvordan det hadde gått mellom han og Erling. Kongen sa Aslak skulle bli hos ham, til jeg og Erling møtes, sa han. Kongen sendte bud til Erling at han skulle komme til Tønsberg og møte kongen om våren. Da de kom sammen, hadde de møte med hverandre, og så sa kongen: Jeg har hørt si at du er så mektig, Erling, at det fins ikke en mann nord fra Sognefjorden helt til Lindesnes som får ha friheten for deg. Og det er mange der som mener de er odelsbårne nok til å få rett og skjel av folk som er deres jamnbyrdige. Her har vi nå Aslak, deres frende. Han synes han har merket nokså mye kulde fra Dem. Nå vet jeg ikke om det er så at han sjøl er skyld i dette, eller om han skal unngjelde for det at jeg har satt ham der til å ta vare på mine saker. Og jeg nevner bare ham, men det er mange andre som klager over slikt for oss også, både menn i sysler og årmenn som styrer gardene mine og skal gjøre veitsler for meg og følget mitt. Erling svarte: Dette kan jeg fort svare på, sa han. Jeg nekter at jeg har lagt meg ut med Aslak eller noen annen mann fordi han er i Deres tjeneste. Men jeg skal vedgå det at det er nå som det lenge har vært, hver av oss frender vil gjerne være større enn den andre. Og det kan jeg også vedgå, at jeg bøyer med glede hodet for deg, kong Olav, men det byr meg imot å bøye meg for Sel-Tore, som er trellefødt i alle ættgreiner, for det om han er Deres årmann nå, og likedan med andre som er hans like i ætt, men som De setter så høyt. Så kom begges venner til og bad dem forlike seg, de sa at kongen kunne ikke få så god støtte av noen annen mann som av Erling, om han kan få ha Deres fulle vennskap. På den annen side sa de til Erling at han skulle bøye seg for kongen; de sa at om han kunne holde på vennskapet med kongen, så ville det være lett nok for ham å få igjennom det han ville med alle andre. Møtet endte slik at Erling skulle få ha de samme veitsler som han hadde hatt før, og alle de sakene kongen hadde mot Erling, skulle falle bort. Dessuten skulle Skjalg, sønnen hans, dra til kongen og bli hos ham. Så drog Aslak tilbake til gardene sine, og de var forlikte å kalle for. Erling drog hjem til gardene sine og holdt ved som før med å vise sin makt. 117. Det var en mann som het Sigurd Toresson, bror til Tore Hund på Bjarkøy. Sigurd var gift med Sigrid, datter til Skjalg og søster til Erling. Sønn deres het Asbjørn, han så ut til å bli en framifrå mann i oppveksten. Sigurd bodde på Trondenes på Omd, han var en grunnrik mann og høyt hedret; han hadde ikke blitt kongens handgangne mann, og derfor stod Tore høyest av de 2, for han var kongens lendmann. Men hjemme på garden var Sigurd ikke på noen måte mindre raus; så lenge folk var hedenske, var han vant til å ha 3 blot hver vinter, ett om vinternatt, det andre midtvinters og det tredje mot sommeren. Da han gikk over til kristendommen, holdt han likevel ved på den samme måten med gjestebud; om høsten holdt han et stort vennelag, og om vinteren julegjestebud og bød til seg mange mennesker da igjen; det tredje gjestebudet holdt han til påske, og da kom det også mange mennesker. Slik holdt han på så lenge han levde. Sigurd døde av sjukdom. Da var Asbjørn 18 år; han overtok arven etter faren, og han dreiv på samme måten og holdt 3 gjestebud hver vinter, slik som far hans hadde gjort. Ikke lenge etter at Asbjørn hadde fått farsarven, var det at åringene ble dårligere, og kornet slo feil for folk. Asbjørn holdt ved med gjestebudene sine slik som før, nå hjalp det ham at han hadde gammelt korn og gamle forråd av alt det som trengtes. Men da året var gått, og det neste kom, så ble kornet ikke det minste bedre enn året før. Da ville Sigrid at de skulle holde opp med gjestebudene, enten med noen eller alle. Det ville ikke Asbjørn, han reiste rundt til vennene sine om høsten og kjøpte korn der han kunne, og noen steder fikk han det. Så gikk det den vinteren også, og gjestebudene ble holdt. Våren etter fikk folk sådd lite, for det var ikke såkorn å få kjøpt. Sigrid snakket om at de fikk ha færre huskarer; det ville ikke Asbjørn, han dreiv på den sommeren også på samme måten. Det så nokså dårlig ut med kornet. Nå kom også det til at det ble fortalt sørfra landet at kong Olav hadde forbudt å føre korn og malt og mjøl nord i landet sørfra. Da syntes Asbjørn det tok til å bli vanskelig å skaffe mat til garden. Så fant han på den utveg at han lot sette ut en lastebåt han hadde, den var bygd som et havgående skip. Skipet var godt, og all redskapen til det var omhyggelig gjort, det hadde seil som var farget i striper. Asbjørn gav seg av sted og hadde 20 mann med, de seilte nordfra om sommeren, og det er ikke fortalt noe fra ferden før de kom til Karmsund en dag mot kvelden og la til ved Avaldsnes. Det er en stor gard der ikke langt oppe på Karmøy som heter Avaldsnes. Det var en kongsgard, en fin gard, og der rådde Tore Sel, han var årmann der. Tore var en mann av lav ætt, men han hadde kommet seg opp, han var en god arbeidskar, talte godt for seg, svær til å skryte, pågående og stri. Det hjalp han godt siden at han fikk hjelp av kongen. Han var snar til å si fra og uvøren i munnen. Asbjørn og folkene hans lå der natta over. Om morgenen da det ble lyst, kom Tore og noen andre ned til skipet. Han spurte hvem som eide dette staselige skipet. Asbjørn sa hvem han var og nevnte sin far. Tore spurte hvor han skulle hen som lengst, og hva ærend han hadde. Asbjørn sa han ville kjøpe seg korn og malt; han sa som sant var, at det var svært uår nord i landet. Men vi har hørt at det skal være godt år her. Vil du, bonde, selge oss korn? Jeg ser dere har store stakker her; det ville være en hjelp for oss om vi ikke trengte fare lenger. Tore svarte: Jeg skal hjelpe deg så du ikke trenger å reise på kornkjøp lenger, verken her i Rogaland eller videre. Jeg skal fortelle deg at du like godt kan snu her og ikke seile lenger, for du får ikke korn, verken her eller andre steder; kongen har forbudt å selge korn herfra nord i landet. Reis hjem igjen, håløyg. Det blir det beste for deg. Asbjørn sa: Om det er som du sier, bonde, at vi ikke kan få kjøpt korn, så har jeg et annet ærend som ikke er mindre, jeg vil hilse på venner på Sola og se hvordan Erling, min frende, har det hjemme. Tore sa: Hvor nært frendskap er det mellom deg og Erling? Han sa: Mor mi er søster hans. Tore sa: Nå har jeg visst vært litt fort til å snakke, siden du er søstersønn til rygekongen! Så tok Asbjørn inn teltene og styrte ut med skipet. Tore ropte etter dem: Far vel da, og kom innom her på hjemvegen! Asbjørn sa at det skulle han gjøre. Så drog de videre og kom til Jæren mot kvelden. Asbjørn og 10 mann gikk i land, de andre 10 ble igjen på skipet. Da Asbjørn kom til garden, ble han godt mottatt, og Erling var svært blid mot ham. Erling satte ham ved sida av seg og spurte ivrig etter nytt nord fra landet. Asbjørn fortalte ham alt om det ærend han var ute i. Erling sa det var ingen lett sak, for kongen nektet dem alt kornsalg. Jeg tror ikke det fins noen mann her, sa han, som våger seg til å bryte kongens ord. Jeg må være nøye med å følge kongens sinn, for det er så mange som vil ødelegge vennskapet mellom oss. Asbjørn sa: Sannheten får en sist høre. Helt fra barnsbein har jeg alltid lært at mor mi var fribåren i alle ættgreiner, og videre at Erling på Sola nå var den mektigste av frendene hennes. Men nå hører jeg du sier at du er ikke mer fri for kongens treller enn at du ikke kan gjøre det du har lyst til med kornet ditt. Erling så på ham og smilte, han sa: Dere håløyger kjenner nok mindre til kongens makt enn vi ryger, og du bruker vel lett store ord hjemme; du har godt å slekte på i det stykket. La oss først drikke, frende, så får vi se på det i morgen hva vi kan gjøre med ærendet ditt. De gjorde det, og var glade om kvelden. Dagen etter talte Erling og Asbjørn med hverandre. Erling sa: Jeg har tenkt ut noe med kornkjøpet ditt, Asbjørn. Men er du svært nøye med hvem du handler med? Han sa at han brydde seg aldri det grann om hvem han kjøpte korn av, når bare den som solgte, hadde rett til det. Erling sa: Jeg skulle tro trellene mine hadde så mye korn å selge at du kan få kjøpt det du trenger. De står ikke under lov og landsrett som andre folk. Asbjørn sa at dette ville han ta imot. Så ble det sagt fra til trellene om kjøpet; de fant fram korn og malt og solgte det til Asbjørn, og han lastet skipet så mye han ville. Da han var ferdig til å seile, fulgte Erling ham ut og gav ham vennegaver; de skiltes som kjære venner. Asbjørn fikk god bør og la til ved Avaldsnes på Karmøy om kvelden, og ble der natta over. Tore Sel fikk straks høre at Asbjørn var kommet, og likeså at skipet hans var fullastet. Tore stevnte til seg folk om natta, så han hadde 60 mann før det var dag. Så snart det ble litt lyst, gikk han ned til Asbjørn, han og mennene gikk like ut på skipet. Da var Asbjørn og hans folk alt kledd, og Asbjørn hilste på Tore. Tore spurte hva slags last Asbjørn hadde på skipet. Han sa det var korn og malt. Tore sa: Så har Erling gjort som han er vant til og tatt alt det kongen har sagt for å være bare løst snakk. Han har ennå ikke blitt lei av å stå imot ham i alle ting. Det er et under at kongen finner seg i allting av ham. Tore brukte seg fælt en stund. Da han tidde, sa Asbjørn at det var Erlings treller som hadde eid kornet. Tore svarte skarpt at han brydde seg ikke om hans og Erlings krokveger. Nå er det ikke annet å gjøre for dere enn å gå i land, Asbjørn, ellers hiver vi dere over bord. Vi vil ikke ha noe bråk med dere mens vi rydder skipet. Asbjørn så at han hadde ikke folk nok mot Tore, og så gikk Asbjørn og folkene hans i land, og Tore lot hele ladningen flytte i land fra skipet. Da skipet var ryddet, gikk Tore bortover skipet. Han sa: Det var svært så godt seil de har disse håløygene, ta det gamle seilet fra lastebåten vår og gi dem det! Det er fullt ut godt nok til dem når de seiler med tom båt. Dette ble gjort, seilene ble byttet. Så seilte Asbjørn og folkene hans sin veg etter dette, og han styrte nordover langs kysten og stanset ikke før han kom hjem først på vinteren. Denne reisen snakket folk mye om. Asbjørn fikk ikke noe strev med å lage gjestebud den vinteren. Tore (Hund) bad Asbjørn og mor hans til julegjestebud med så mange menn som de ville ta med seg. Asbjørn ville ikke reise, så han satt hjemme. Det viste seg at Tore syntes Asbjørn hadde tatt imot innbydelsen på en lite hedrende måte, og så gav Tore fantord fra seg om denne reisen til Asbjørn. Det var nok så, sa han, at det er stor forskjell på oss frendene til Asbjørn, men Asbjørn viser det nå også tydelig, slikt strev som han tok for å hilse på Erling på Jæren i sommer, og så vil han ikke komme hit til meg som bor i det nærmeste huset. Eller kanskje det er så at han tror det bor en Sel-Tore på hver holme. Slike ord fikk Asbjørn høre fra Tore, og flere til av samme slag. Asbjørn var helt ute av seg for denne reisen, og verre ble det da han hørte den var til latter og spott. Han ble hjemme hele vinteren og gikk ikke i noen gjestebud. ... 132. Kong Olav stevnte til seg lendmennene sine og samlet mange menn om sommeren, for det gikk det ord at Knut den mektige ville komme vestfra den sommeren. Folk mente de skjønte på kjøpmannsskip som kom vestfra at Knut holdt på å samle en stor hær i England. Men da det lei på sommeren, var det noen som sa det var sant, andre nektet at det ville komme noen hær. Kong Olav ble i Viken om sommeren, og han hadde folk ute for å holde utkik med om Knut skulle komme til Danmark. Om høsten sendte kong Olav sendemenn øst i Svitjod til kong Anund, mågen sin, med det budskap at han trodde at dersom Knut la Norge under seg, ville ikke Anund få ha Sveavelde i fred lenge; han sa det beste ville være at de sluttet forbund og reiste seg mot ham, og han sa at da ville det ikke skorte på styrke for dem til å kjempe mot kong Knut. Kong Anund tok godt imot kong Olavs budskap, og han sendte det svar at han ville gjøre fellesskap med kong Olav, slik at hver av dem skulle hjelpe den andre med sin makt, hvem som kom til å trenge det først. De sendte hverandre bud om det også at de skulle møtes og holde en rådslagning. Kong Anund ville reise gjennom Västergötland vinteren etter, og kong Olav gjorde i stand til å bli vinteren over i Sarpsborg. Den høsten kom Knut den mektige til Danmark og ble der om vinteren og hadde en mengde folk. Det ble fortalt ham at det hadde gått sendemenn og budskap mellom Norges konge og sveakongen, og at det nok lå store planer under. Om vinteren sendte kong Knut menn til Svitjod til kong Anund, han sendte ham store gaver og løfter om vennskap, og sa at han kunne trykt sitte rolig i striden mellom Knut og Olav Digre. For kong Anund, sa han, og hans rike skal få være i fred for meg. Og da sendemennene kom til kong Anund, bar de fram de gavene kong Knut sendte ham, og med dem skulle følge kong Knuts vennskap. Kong Anund opptok det de sa nokså kaldt, og sendemennene syntes de kunne merke at kong Anund var mest stemt for vennskap med kong Olav. De reiste tilbake og fortalte kong Knut hvordan det hadde gått dem med ærendet, og de sa videre at han måtte ikke vente seg noe vennskap av kong Anund. ... 144. Men nå skal vi fortelle om det som vi tok til med før, at kong Olav drog med hæren og hadde leidang ute langs kysten. Alle lendmenn nordfra landet fulgte ham, uten Einar Tambarskjelve; han hadde sittet stille på gardene sine siden han kom til landet, og tjente ikke kongen. Einar hadde svære eiendommer og levde som en stormann, enda han ikke hadde noen veitsler av kongen. Kong Olav styrte sørover forbi Stad med denne flåten, der kom det også mye folk til ham fra bygdene. Da hadde kong Olav det skipet som han hadde latt bygge vinteren i forvegen og som ble kalt Visund ; det var et veldig stort skip; i framstavnen hadde det et bisonhode som var gullagt. Så seilte kongen sørpå til Hordaland. Der fikk han høre at Erling Skjalgsson hadde reist fra landet og hadde med seg et stort følge, 4-5 skip; han hadde en stor skeid sjøl, og sønnene hans 3 tjuesesser, og de hadde seilt vestover til England til Knut den mektige. Da seilte kong Olav østover langs land og hadde en veldig hær. Han spurte hele tida folk om de visste noe om hva Knut den mektige hadde fore, men alle visste å fortelle at han var i England. Men det ble også sagt at han hadde leidang ute og tenkte seg til Norge. Og da nå kong Olav hadde en stor hær, og han ikke kunne få visshet for hvor han skulle styre hen for å finne Knut, og folk dessuten syntes det ikke var bra å bli lenge på ett sted med en så stor hær, så valgte han av den grunn heller å seile sør til Danmark med hæren; han tok med seg alt det folket han mente var mest hærført og best rustet, og gav de andre hjemlov, slik som det er kvedet : Så drog de hjem igjen de som han mente han ville ha minst nytte av. Kongen hadde en stor og vakker hær der; de fleste av lendmennene fra Norge var med, uten de som det er sagt før hadde reist fra landet, eller som hadde blitt sittende hjemme. ... 161. Erling Skjalgsson og alle sønnene hans hadde vært i kong Knuts hær om sommeren og i flokken til Håkon jarl; der var Tore Hund også og hadde mye og si. Men da kong Knut fikk høre at kong Olav hadde tatt landvegen til Norge, løste kong Knut opp leidangen og gav alle mann lov til å finne seg bosted for vinteren. Da var det en svær hær av utlendinger i Danmark, både engelskmenn og nordmenn og folk fra flere land som hadde kommet i hæren om sommeren. Erling Skjalgsson reiste til Norge med følget sitt om høsten, han fikk store gaver av kong Knut. Sammen med Erling reiste det sendemenn fra kong Knut nord til Norge, de hadde med seg en mengde gull og sølv. Om vinteren drog de rundt omkring i landet og greidde ut de pengene kong Knut hadde lovt folk om høsten dersom de ville følge ham, og de gav også til mange andre som de fikk kjøpt med penger for å vise kong Knut vennskap. De hadde støtte av Erling da de reiste omkring. Så ble det til at en mengde menn gikk over til å bli kong Knuts venner og lovte ham sin tjeneste, og dessuten å gjøre motstand mot kong Olav; noen gjorde det åpenlyst, men det var mange flere som holdt det hemmelig for allmuen. Kong Olav fikk vite om dette; det var mange som kunne fortelle ham om det, og det ble talt mye om det der i hirden. Sigvat skald kvad om dette: Kongens fiender farer med løse pengepunger, folk byr ofte det tunge malm for kongens hode. Jeg vet at hver som selger for gull sin gode herre en gang vandrer til svarte helvete, og er verdt det. Sørgelig lønn i himmelen fikk han som her på jorda dreiv med svik, han dømmes i dypet av ildens konge. Det ble ofte sagt og talt om hvor dårlig det var av Håkon jarl å føre hær mot kong Olav som hadde gitt ham livet dengang jarlen hadde kommet i hans makt. Men Sigvat var svært god venn til jarlen, og da nå Sigvat hørte jarlen ble baktalt igjen, kvad han: Hordekongens hirdmenn holdt seg for sterkt til jarlen om de tok imot penger for Olavs liv å røve, det er ingen heder for hirden at slik blir hørt om den, best er for oss om alle er uten svik og reine ... 170. Knut den mektige drog sammen hæren sin og styrte til Limfjorden. Da han var ferdig, seilte han derfra med hele denne flåten til Norge, han seilte fort og lå ikke ved land noe sted øst for fjorden. Så seilte han over Folden og la til ved Agder, der kalte han sammen ting. Bøndene kom ned og holdt ting med kong Knut. Der ble kong Knut tatt til konge over hele landet; så satte han inn sysselmenn og tok gisler av bøndene, det var ingen som talte imot ham. Kong Olav var i Tønsberg da Knuts hær seilte utenfor forbi Folden. Kong Knut seilte nordover langs land. Da kom det folk til ham fra bygdene, og alle lovte ham lydighet. Kong Knut lå i Eigersund en stund. Der kom Erling Skjalgsson til ham med stort følge. Da bandt han og Knut seg på nytt til vennskap med hverandre. Blant kong Knuts løfter til Erling var det at han skulle få ha styringen over hele landet mellom Stad og Rygjarbit. Så reiste kong Knut sin veg, og det er kort å fortelle om den ferden, for han stanset ikke før han kom nord i Trondheimen, og på det tinget ble Knut tatt til konge over hele Norge. Tore Hund hadde fulgt med kong Knut fra Danmark, og han var med der. Hårek fra Tjøtta var også kommet. Han og Tore ble kong Knuts lendmenn og bandt det med eder. Kong Knut gav dem store veitsler og gav dem finnferden, og han gav dem store gaver attpå. Alle de lendmennene som ville gå over til ham, gjorde han rike på både veitsler og løsøre, han lot dem alle sammen få ha mer makt enn de hadde hatt før. 171. Nå hadde kong Knut lagt under seg alt land i Norge... ... 174. Kong Olav styrte ut til Tønsberg med skipene sine så snart han fikk vite at kong Knut hadde seilt til Danmark. Så tok han avsted med alle de menn som ville følge ham, da hadde han 13 skip. Deretter styrte han ut etter Viken, men han fikk lite både av penger og folk, ingen uten de som bodde på øyer og utnes fulgte ham. Kongen gikk derfor ikke opp i landet, han tok de folk og midler som falt i hans veg. Han merket at landet var tatt fra ham med svik. Han seilte etter som han fikk bør, det var først på vinteren. De fikk nokså seint vind, i Seløyene ble de liggende lenge, og der fikk de høre nytt av kjøpmenn nord fra landet. Det ble sagt til kongen at Erling Skjalgsson hadde samlet en stor hær på Jæren, skeiden hans lå ved land fullt seilklar, og der lå også en mengde andre skip som bøndene eide, det var skuter og garnbåter og store roferjer. Kongen styrte østfra med hæren og lå en stund i Eigersund. Der fikk de kjenning av hverandre. Da samlet Erling alt det folk han kunne. 175. Tomasmesse før jul la kongen ut fra havna straks ved daggry; da var det fin bør, men nokså kvast. Så seilte han nordover omkring Jæren. Det var vått vær og litt skoddedrev. Det gikk straks bud landvegen over Jæren at kongen seilte utenfor. Da Erling ble var at kongen kom østfra, lot han blåse hele hæren sin til skipene, og nå dreiv alt folk om bord i skipene og laget seg til strid. Men kongens skip kom fort nordover mot dem og forbi Jæren. Da styrte han innover, han hadde tenkt seg inn i fjordene og få seg folk og penger der. Erling seilte etter ham, han hadde en hel hær og en mengde skip. Skipene deres gikk fort, for det var ikke annet om bord enn menn og våpen, likevel gikk skeiden til Erling mye bedre enn de andre skipene, da lot han reve seilet og ventet på hæren. Da så kong Olav at Erling og hans folk drog svært inn på dem, for kongens skip var tungt lastet og vasstrukne, fordi de hadde ligget på sjøen hele sommeren og høsten igjennom og vinteren med til da; han så at det ville bli stor overmakt om han møtte hele hæren til Erling på én gang. Så lot han rope fra skip til skip, at folk skulle la seilene falle, men ikke for fort, og så ta inn rev, og dette ble gjort. Erling og hans folk så dette. Da ropte Erling ut, og kalte på sine menn, han bad dem seile fortere. Ser dere, sa han, nå ligger seilene deres lavere, de drar seg unna oss. Så lot han løse revene på seilet om bord i skeiden, og så bar det fort framover. 176. Kong Olav styrte innenfor Bokn, og nå kunne de ikke se hverandre mer. Så sa kongen de skulle ta ned seilene og ro fram i et trangt sund som var der. Der la de da skipene sammen, det stakk fram en bergnabb utenfor dem. Alle mann var hærkledde. Nå seilte Erling mot sundet, og han merket ikke at det lå en hær og ventet på dem, før de så at alle kongsskipene rodde samlet mot dem. Erling og hans folk slapp ned seilet og greip til våpen, men kongshæren lå på alle kanter rundt skipet. Nå ble det kamp, og den var kvass, og det varte ikke lenge før Erlings menn tok til å falle. Erling stod i løftingen på skipet sitt, han hadde hjelm på hodet, skjold foran seg og sverd i handa. Sigvat skald hadde blitt igjen i Viken, og der fikk han høre om dette. sigvat var en av Erlings beste venner og hadde fått gaver av ham, og vært hos ham. Sigvat diktet en flokk om Erlings fall, og her er denne strofen. Erling ut lot sette eikeskip mot kongen; farget ørnens bleike for rød, det er sikkert. Siden lå hans langskip langs med kongens skute i den store hæren; stridsmenn sloss med sverdet. Kongen hogg ned stridsmenn, stormet over skeiden, lik lå trangt på tilja, tung var kampen ved Tungur. Havet, det breie, farget høvdingen nord for Jæren, storkongen sloss, i vågen strømmet det varme blodet. Nå tok Erlings folk til å falle, og da de kom i nærkamp, og de hadde greid å gå opp på skeiden, falt hver mann på sin plass. Kongen sjøl gikk hardt fram. Hele hæren til Erling falt til siste mann, så til slutt stod ingen mann oppreist på skeiden uten han alene. Saken var at få bad om grid, og ingen fikk det heller om de bad, ikke kunne de komme på flukt heller, for det lå skip helt rundt skeiden. Det blir sagt med sannhet at ingen prøvde å flykte. Sigvat sier dette: Alle Erlings skipsfolk utenfor Bokn var falne; den unge kongen la skeiden øde nord for Tungur. Nå gikk de på Erling både fra forrommet og fra de andre skipene. Rommet i løftingen var stort, og skipet løftet seg høyt over de andre båtene, og ingen kunne komme til det uten med skudd eller så vidt med spydstikk, og mot alt slikt verget han seg med hogg. Erling verget seg så modig at ingen noen gang har hørt om en mann som har stått alene så lenge når så mange gikk på, og han prøvde aldri komme unna eller be om grid. Så sier Sigvat: Skjalgs sønn stod alene stolt og langt fra venner, i det tomme skipets løfting, trygg og svikløs. Skjalgs stridslystne hevner søkte ei grid hos kongsmenn, enda øksehogg regnte om ham, som skog de felte. Kong Olav gikk nå akterover til forrommet og så hva Erling gjorde. Kongen ropte til ham og sa dette: Du vender ansiktet til i dag, Erling! Han svarte: Ansikt til ansikt skal ørner klores! Disse ordene nevner Sigvat: Aldri så modig høvding her på jorda kommer, så lenge vind suser, og sjø slår mot stranda. Erling sa at ørner ansikt til ansikt klores, han lenge med lyst verget si jord, var ei lei av landvern, dengang han hist ved Utstein med Olav i kampen talte sanne ord. Han alltid til oppgjør var ferdig. Da sa kongen: Vil du gi deg, Erling? Det vil jeg, sa han. Så tok han hjelmen av hodet og la ned sverdet og skjoldet og gikk fram i forrommet. Merket skal han bli, drottensvikeren. Da løp Aslak Fitjaskalle til og hogg øksa i hodet på Erling, så den stod ned i hjernen, det var straks banesår, og der mistet Erling livet. Da sa kong Olav til Aslak: Bare hogg du din elendige tosk! Nå hogg du Norge av hendene på meg. Aslak sa: Jeg trodde jeg hogg Norge i hendene på deg nå. Men har jeg gjort deg mén, konge, og er du sint på meg for det jeg gjorde, da vet jeg ingen råd, for jeg kommer til å få utakk og fiendskap av så mange andre for dette at jeg trenger mer til å få støtte og vennskap av Dem! Kongen sa at det skulle han få. Nå bad kongen hver mann gå om bord i sitt skip og gjøre seg klar til å seile som snarest. Vi vil ikke rane dem som er falt her, sa han, nå får hver ha det han har fått. Så gikk folk tilbake til skipene og gjorde seg ferdige så fort råd var. Da de var ferdige, løp skipene med bondehæren inn i sundet. Da gikk det som ofte ellers når folk får tunge slag og mister høvdingene sine, om det da er aldri så mye folk samlet, så blir de rådløse når de blir høvdingløse. Ingen av sønnene til Erling var der, det ble ikke noe av for bøndene å gå til kamp, og kongen seilte sin veg nordover. Bøndene tok Erlings lik og stelte det og førte det hjem til Sola, og likeså alle de andre som hadde falt der. Folk sørget fælt over Erling, og folk har brukt å si at Erling Skjalgsson har vært den gjæveste og mektigste mann i Norge av dem som ikke har båret større høvdingnavn enn han. Sigvat skald diktet dette også: Erling falt. Slikt voldte i allmakt seierens herre. Ingen høvding bier bedre enn han på døden. Jeg kjenner ingen annen som, enda brått han døde, alle sin dager mer dugelig har kjempet. Aslak strid mellom frender økte; ingen skulle vekke slik en ufred. Drept er horders verge. Ættedrap er dette, ingen kan det nekte. Sant er sagt at fødte frender bør styre sin vrede. Her er også sagt at Aslak hadde drept en frende, og det helt uten grunn. 177. Noen av Erlings sønner var nord i Trondheimen hos Håkon jarl, noen nord på Hordaland og noen inne i fjordene, de var i hærsamling der. Og da Erlings fall ble kjent, fulgte det oppbud med fortellingen om drapet; øst fra Agder og over Rogaland og Hordaland ble det budt opp hær, og det kom svære mengder av folk, den hæren drog med Erlings sønner nordover etter kong Olav. Da kong Olav drog videre fra kampen med Erling, seilte han nordover gjennom sundet, da var det seint på dagen. Folk sier at da diktet han denne strofen: Glad er neppe den hvite herre i natt på Jæren; av liket eter ravnen, vi vant den larmende striden. Han rante meg, det endte ille i alle deler. Jeg skrei vred over skeiden, jord er skyld i manndrap. Fra Snorre: Harald Hardrådes saga: 41. Orm het på den tid en jarl på Opplanda. Hans mor var Ragnhild, datter til Håkon jarl den mektige. Orm var en navngjeten mann. På Jæren bodde den gang Aslak Erlingsson øst på Sola. Han var gift med Sigrid, datter til Svein jarl Håkonsson. Gunnhild, den andre dattera til Svein jarl, var gift med danekongen Svein Ulvsson. Slike menn var Håkon jarls avkom i Norge på den tid, og dessuten mange andre gjæve folk. Hele denne ætta var mye vakrere enn andre folk, og de fleste var særlig dugelige menn, og alle var gjæve menn.	Skjalgsen på Sole, Erling (I3577)
8605	Fra sommeren 1879 til tidlig på året 1883 fungerte Otto som privat- og fattiglege i Rakkestad, og samtidig jernbanelege ved Smålensbanens indre linje.	Hjorth, Otto Christian (I995)
8606	Fra Stavanger Aftenblad, mandag 5.desember 1994: Vår kjæreste Thea kom til oss og gikk fra oss. Stavanger, 3.desember 1994. Vårt andre lys sloknet før det ble født. Bente Stønjum og Arnfinn Rømuld. Daniel. Besteforeldre og øvrige familie. Bisettelsen vil foregå i stillhet.	Rømuld, Thea Stønjum (I22486)
8607	Fra Stavanger Aftenblad, torsdag 26.mars 1953: Direktør Ingvar Eide død Direktør Ingvar Eide ved Stavanger Gassverk er plutselig død, vel 60 år gammel. Det var en blodpropp som endte hans liv. Ingvar Eide var født i Trondheim og fikk sin utdannelse ved Trondhjems Tekniske Skole. Han arbeidet som ingeniør i USA noen år, var så ansatt ved gassverket i Trondheim og ble i 1919 ansatt som drittsingeniør ved Stavanger Gassverk. Denne stillingen hadde han til 1945 da han gikk over til ingeniørvesenet som avdelingsingeniør. Han utførte her et utmerket arbeid ved ingeniørvesenets maskinelle virkeområde og løste dessuten en del særoppdrag. I slutten av 1951 ble han ansatt som direktør ved Stavanger Gassverk etter direktør Bjørn Poulson. Direktør Ingvar Eide var en uvanlig dyktig fagmann som fylte de stillinger han hadde på en utmerket måte. Han var energisk og arbeidsom og sparte seg aldri i arbeidet. Hans vilje til ærlig samarbeid var stor, han var rettskaffen og rettferdig og var meget respektert for sin saklighet. For Stavanger Kommune har han vært en god mann. Mange beklager hans tidlige bortgang. Personlig var Ingvar Eide et fint og godt menneske som vil saknes meget i vide kretser. Hustru og to sønner lever etter ham. Fra dødsannonsen i samme avis, lørdag 28.mars 1953: Direktør Ingvar Eide. Min inderlig kjære mann, vår gode far, svigerfar, farfar og bror døde i dag. Stavanger 26.mars 1953. Sigrid Eide. Ivar og Else Karin Eide. Eilif Eide. Ingvar. Bisettelsen foregår i Krematoriet tirsdag kl.12	Eide, Ingvar Kristian (I22895)
8608	Fra Stjørdalens Blad, 23.juli 1949: Bryllup feires i Stjørdal i dag lørdag 23.juli av frk. Anna Skrogstad og motormekaniker ved N.S.B. Erling Reberg.	Family: Erling Reberg / Anna Skrogstad, "Reberg" (F8424)
8609	Fra Stjørdalingen, lørdag 25.mai 1929: De som kjørte på lensmannen. Bilkjørerne som den 13de august ifjor påkjørte lensmann Hollum i Horg har ved herredsrett i Støren fått 30 dages fengsel. De skyldige var to svogre, Ivar Vilhelm Solberg, Trondhjem, og Martin Pedersen Stemhaug, Søndmør.	Solberg, Ivar Wilhelm (I22581)
8610	Fra Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1859/1860 Vol.16 Nr.6: Fortegnelse over Ansøgninger fra Almue-Skolelærere om Pension. Kongelig Resolution af 22de August 1857. Her nevnes Ole Reitan under Kongelig Resolution 12te Januar 1858: Navn: Ole Reitan. Stift og Præstegjeld: Throndhjem, Levanger. Alder: 48 1/2 Aar. Gift: Ja. Børn: 3 uforsørgede Børn. Tjenestetid som offentlig ansat Skolelærer / i anden Egenskab: Almueskolelærer i 27 Aar. Klokker i 14 Aar. Har ogsaa fungeret som Fattigforstander, Kasserer ved Skolen og Fattigvæsenet i Levanger samt som Kæmner. Flid / Duelighed: Samvittighedsfuld. Moralsk Forhold: Retskaffent. Helbred: Hans aandelige og legemlige Forfatning saaledes, at han maa ansees aldeles uduelig. Afskediget: Ja. Erklæringer fra Foresatte: Sognepræsten: Anbefaler til saa høi Pension som muligt. Prosten: Anbefaler til 25 Speciedaler. Stiftsdirection eller Biskop: Anbefaler til 20 Speciedaler. Af Kirkedepartementet indstillet til: 20 Speciedaler fra Afskedigelsen fra begge Bestillinger.	Olsen Hallanval, Ole "Grinde" / "Reitan" (I3945)
8611	Fra Strinda og Selbu sorenskriveri. Panteregisteret: Blusuvold: G.nr. 58 Bakkehell. B.nr. 49 Skjøte fra Karl Tiller og Karl Lysholm til overkonduktør Oskar Lorentzen for kr. 20.000,-. Datert 30.oktober, tinglyst 5.desember 1916. Obligasjon fra Oskar Lorentzen til Norges statsbaners pensionskasse for kr. 12.000,-. Datert 21.november, tinglyst 5.desember 1916. Avløst 30.mars 1928. Obligasjon fra Oskar Lorentzen til Karl Tiller og Karl Lysholm for kr. 5.000,-. prioritert etter foranstående. Datert 30.oktober, tinglyst 5.desember 1916. Avløst 25.mai 1926. Attest fra Huitfeldt & co om at Karl Tiller og Karl Lysholm for egen regning har oppført husene på denne eiendommen. Datert 27.januar, tinglyst 13.februar 1917. Skjøte fra Oskar Lorentzen til konduktør Olaf Bakken på dette bruket for kr. 21.000,-. Datert 15.mai, tinglyst 21.august 1917.	Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
8612	Fra Strinda og Selbu sorenskriveri. Panteregisteret: G.nr. 44 Bekkeli B.nr. 16 Skjøte fra Olaf Kvitstrand til Erland Skrogstad for kr. 1.500,-. Datert 17.mars, tinglyst 5.april 1927. Obligasjon fra Erland Skrogstad til Strindens Sparebank for kr. 1.000,-. Datert 9.juni, tinglyst 21.juni 1927. Avlyst 11.november 1982. Kont. utpanting hos Erland Skrogstad for herredsskatt til Malvik 1928/1929 med flere år kr. 129,44, avh. 9/21, tinglyst 29.april 1932. Avlyst 2.juli 1935. Kjøpekontrakt fra Olaf Kvitsand til Erland Skrogstad på en parsell av Utsikten for kr. 1.500,-. Datert 2.august 1928 (?), tinglyst 11.november 1982. Bekkeli i Malvik solgt av Erland Skrogstad til Olav Raknes, Heimdal 27.mai 1932 for kr. 1.800,-. Datert 4.mai, tinglyst 11.november 1982. Obligasjon fra Olaf Raknes til Erland Skrogstad for kr. 1.500,-. Datert 10.mai, tinglyst 11.november 1982. Annen kilde: Nidaros, 27.mai 1932.	Sivertsen Skrogstad, Erland (I78)
8613	Fra Strinda og Selbu sorenskriveri. Panteregisteret: Grønberg: G.nr. 48 Fagerli B.nr. 16 Skjøte fra Karl Olsen til Oskar Lorentzen for kr. 11.000,-. Datert 5.februar, tinglyst 24.februar 1925. Obligasjon fra Oskar Lorentzen til Strindens Sparebank for kr. 6.500,-. Datert 20.februar, tinglyst 24.februar. Kr. 2.500,- ble slettet 31.oktober 1938. Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til overkonduktør Karl Lorentzen for kr. 2.800,-. Datert 19.oktober, tinglyst 8.desember 1925. Avløst 21.juni 1927. Oskar døde 28.oktober 1936. Notert i panteregisteret: Klara Lorentzen sitter i uskifte efter sin avdøde mann Oscar Lorentzen. Skjøte fra Klara Lorentzen til Thomas Buaas f.22.mai 1909 for kr. 5.750,-. Datert 15.oktober, grbf. 24.november 1938.	Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
8614	Fra Strinda og Selbu sorenskriveri. Panteregisteret: Grønberg: G.nr. 48 Fagerli B.nr. 16 Skjøte fra Karl Olsen til Oskar Lorentzen for kr. 11.000,-. Datert 5.februar, tinglyst 24.februar 1925. Obligasjon fra Oskar Lorentzen til Strindens Sparebank for kr. 6.500,-. Datert 20.februar, tinglyst 24.februar. Kr. 2.500,- ble slettet 31.oktober 1938. Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til overkonduktør Karl Lorentzen for kr. 2.800,-. Datert 19.oktober, tinglyst 8.desember 1925. Avløst 21.juni 1927. Oskar døde 28.oktober 1936. Notert i panteregisteret: Klara Lorentzen sitter i uskifte efter sin avdøde mann Oscar Lorentzen. Skjøte fra Klara Lorentzen til Thomas Buaas f.22.mai 1909 for kr. 5.750,-. Datert 15.oktober, grbf. 24.november 1938.	Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
8615	Fra Strinda og Selbu sorenskriveri. Panteregisteret: Halsetmoen: G.nr. 100 Halset B.nr. 10 Matrikkel nr. 18 Den 31.mars 1909 selger banemester/-vokter Andreas Skjetne eiendommen Halsetmoen til overkonduktør Oskar Lorentzen for kr. 4.600,-. Tinglyst 3.april samme år. Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Johan Lorentzen og Peer Tangen for kr. 2.400,-. Datert 31.mars 1909 og tinglyst 3.april samme år. Avløst 24.september 1913. Erklæring hvorved Oskar Lorentzen som eier av denne eiendom vedtar forskjellige betingelser i anledning erholdt tillatelse til at anbringe et ... i jernbanens gjærde ved ... 554.59. Datert 25.september, tinglyst 8.oktober 1910. Obligasjon fra overkonduktør Oskar Lorentzen til Tønset Sparebank for kr. 2.000,-. Datert 12.september og tinglyst 24.september 1913. Avløst 1.august 1916. Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Strindens Sparebank for 700 Kroner, datert 28.oktober, tinglyst 2.november 1915. Avløst 1.august 1916. Skjøte fra Oskar Lorentzen til Ludvig Kroglund for kr. 10.200,-. Datert 15.juli, tinglyst 1.august 1916. Iøvrig paa vilkaar opsat i kjøpekontrakt av 12.juli 1916.	Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
8616	Fra Strinda og Selbu sorenskriveri. Panteregisteret: Halsetmoen: G.nr. 100 Halset B.nr. 10 Matrikkel nr. 18 Den 31.mars 1909 selger banemester/-vokter Andreas Skjetne eiendommen Halsetmoen til overkonduktør Oskar Lorentzen for kr. 4.600,-. Tinglyst 3.april samme år. Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Johan Lorentzen og Peer Tangen for kr. 2.400,-. Datert 31.mars 1909 og tinglyst 3.april samme år. Avløst 24.september 1913. Erklæring hvorved Oskar Lorentzen som eier av denne eiendom vedtar forskjellige betingelser i anledning erholdt tillatelse til at anbringe et ... i jernbanens gjærde ved ... 554.59. Datert 25.september, tinglyst 8.oktober 1910. Obligasjon fra overkonduktør Oskar Lorentzen til Tønset Sparebank for kr. 2.000,-. Datert 12.september og tinglyst 24.september 1913. Avløst 1.august 1916. Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Strindens Sparebank for 700 Kroner, datert 28.oktober, tinglyst 2.november 1915. Avløst 1.august 1916. Skjøte fra Oskar Lorentzen til Ludvig Kroglund for kr. 10.200,-. Datert 15.juli, tinglyst 1.august 1916. Iøvrig paa vilkaar opsat i kjøpekontrakt av 12.juli 1916.	Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
8617	Fra Strinda og Selbu sorenskriveri. Panteregisteret: Haugan: G.nr. 100 Halset B.nr. 13 Matrikkel nr. 18. Skjøte fra Randi Haugan til Oskar Lorentzen på bruket for kr. 5.000,-. Datert 19.mai, tinglyst 29.mai 1917. Panteobligasjon fra Oskar Lorentzen til Randi Haugan for kr. 1.000,-. Datert 15.mai, tinglyst 29.mai 1917. Avløst 27.mai 1919. Skifteattest anm. at Randi Haugan hersitter i uskiftet bo etter avdøde mann Gunnerius Haugan. Datert 11.mai, tinglyst 29.mai 1917. Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Strindens Sparebank for kr. 3.500,-. Datert 20.august, tinglyst 21(?).august 1917. Avløst 3.desember 1918. Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Melhus Sparebank for kr. 7.500 med 3 parts prioritet og opsjonsrett etter kr. 1.200,- til Realkreditbanken (?) og kr. 1.000 til Randi Haugan. Datert 21.november, tinglyst 3.desember 1918. Notater: Banken hvorved frafaldes pant i parcellerne br.nr 31 og 32, dat. 19, tingl. 22/7 19. Banken hvorved viker prioritet til fordel for et laan i Statsbanenes pensjonskasse stort 12.000 kr, d. 28/9 1920. Skylddelingsforretninger hvorved er fraskilt parcell: Bergheim, b.nr. 31 av skyld mark 0,11 Lunden, b.nr. 32 av skyld mark 0,05 Datert 26.november, tinglyst 3.desember 1918. Skjøte fra Oskar Lorentzen til vognvisitør Ole Hognes (?) for 18.000 kr. Datert 29.mai, tinglyst 8.juni 1920. Obligasjon fra Ole Hognes til Oskar Lorentzen for kr. 7.800,-. Datert 29.mai, tinglyst 8.juni 1920. Oskar gikk av med pensjon i 1920, 55 år gammel, som den gang var aldersgrensen. Oskar Lorentzen solgte sin eiendom Haugan ved Selsbak til hr. vognvisitør Ole Hogness, ble det annonsert i Trondhjems Adresseavis 4.mai 1920. Dette gamle Haugan-huset lå ganske langt inn på Selsbak. Senere har Ruth Eva og Tor Kristian kjørt bort til dette huset som da var gult, og med litt spist tak.	Lorentzen, Oskar (Oscar) (I67)
8618	Fra Strinda og Selbu sorenskriveri. Panteregisteret: Haugan: G.nr. 100 Halset B.nr. 13 Matrikkel nr. 18. Skjøte fra Randi Haugan til Oskar Lorentzen på bruket for kr. 5.000,-. Datert 19.mai, tinglyst 29.mai 1917. Panteobligasjon fra Oskar Lorentzen til Randi Haugan for kr. 1.000,-. Datert 15.mai, tinglyst 29.mai 1917. Avløst 27.mai 1919. Skifteattest anm. at Randi Haugan hersitter i uskiftet bo etter avdøde mann Gunnerius Haugan. Datert 11.mai, tinglyst 29.mai 1917. Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Strindens Sparebank for kr. 3.500,-. Datert 20.august, tinglyst 21(?).august 1917. Avløst 3.desember 1918. Skadesløsbrev fra Oskar Lorentzen til Melhus Sparebank for kr. 7.500 med 3 parts prioritet og opsjonsrett etter kr. 1.200,- til Realkreditbanken (?) og kr. 1.000 til Randi Haugan. Datert 21.november, tinglyst 3.desember 1918. Notater: Banken hvorved frafaldes pant i parcellerne br.nr 31 og 32, dat. 19, tingl. 22/7 19. Banken hvorved viker prioritet til fordel for et laan i Statsbanenes pensjonskasse stort 12.000 kr, d. 28/9 1920. Skylddelingsforretninger hvorved er fraskilt parcell: Bergheim, b.nr. 31 av skyld mark 0,11 Lunden, b.nr. 32 av skyld mark 0,05 Datert 26.november, tinglyst 3.desember 1918. Skjøte fra Oskar Lorentzen til vognvisitør Ole Hognes (?) for 18.000 kr. Datert 29.mai, tinglyst 8.juni 1920. Obligasjon fra Ole Hognes til Oskar Lorentzen for kr. 7.800,-. Datert 29.mai, tinglyst 8.juni 1920. Oskar gikk av med pensjon i 1920, 55 år gammel, som den gang var aldersgrensen. Oskar Lorentzen solgte sin eiendom Haugan ved Selsbak til hr. vognvisitør Ole Hogness, ble det annonsert i Trondhjems Adresseavis 4.mai 1920. Dette gamle Haugan-huset lå ganske langt inn på Selsbak. Senere har Ruth Eva og Tor Kristian kjørt bort til dette huset som da var gult, og med litt spist tak.	Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
8619	Fra svigersønnen Tor Kristians dagbok: Fredag 17.februar ble svigermor Berit 70 år, og vi var hjemme hos henne i et selskap hun hadde stelt istand. Det hun ikke visste var at dagen etter skulle det være et kjempestort selskap på Vellet til ære for henne. Vi greide å holde maska, og festen på lørdagen ble en dundrende suksess. Dessverre ble kvelden kort for Finn Harald og meg, da vi plutselig ble syke med kvalme og oppkast m.m. Flere enn oss ble også syke, bl.a. Bernt Jonny, og min mor Ruth Eva.	Sværen, Berit Marie "Reitan" (I12)
8620	Fra svoger Absalon P. Beyers dagbok: XXIX. Døde Seffrin Person Lagman i Trondhiem min hustrus Anne Pedersdotters frende, var han ein retferdig oc myndig mand, gudfryctig oc from, døde han om afftenen mellom .x. oc ellefue, effter han hafde verit i bad, oc talede hand vdi døden oc trøstede sig med denne sententzie sic deus dilexit mundum vt filium suum vnigenitum etc. Bars der fore honnom voxlius oc degnene finge klede, oc giorde sin hustru, h: Thore til sin arfuing effter Laagen.	Pedersen, Søren (I6038)
8621	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I17954)
8622	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I17959)
8623	Fra Sør-Trøndelag, lørdag 16.februar 1946, i forbindelse med hans hjemmebesøk i Orkdal: Nikolai Ingebrigtsen, som i 1910 reiste til Amerika, er heime på besøk, for å sjå om moren, Konstanse Ingebrigtsen, og for å sjå hvorledes vi har det heime i gamle Norge. Orkanger-bygger vil kjenne ham som sønn til formann Ingebrigtsen. Han begynte som gutt i Thamsbruket, arbeidde mest i snekkerverkstedet, reiste så til Chicago, hvor onkelen hadde en snekkerfabrikk, gikk 4 år i lære og starta senere sin egen trevarefabrikk som han framleies driver. Sønnen hans var med i krigen som flyger, han er gift med datter til maleren Ouren, som før krigen bodde lenge i Orkdal. Gutten kom heim som løytnant, men skal no studere til ingeniør, før han kanskje overtar farens bedrift. Nikolai Ingebrigtsen vil være her heime en stund utover — han vil sjå våren komme til Norge, sier han. --- Fra samme avis, torsdag 13.juni 1946: Stor gave til gamle og trengende på Orkanger. Nikolai Ingebrigtsen gir 5.000 kr. til minne om sin far. Som en husker, kom Nikolai Ingebrigtsen en snartur fra Amerika tidlig i vår. No er han på heimveg med Stella Polaris, som gikk fra Gøteborg 2.pinsedag. Tross Nikolai Ingebrigtsen hadde vært 36 år i Amerika — han var bare 15 1/2 år da han reiste — var han i mål og at- ferd så god Orkanger-gutt som vel mulig, og det var en lyst å høre hvorledes heimbygda og menneskene her levde i hans sinn. En stund før han reiste samla han konfirmasjonskameratene sine til en festlig kveld, der minner fra barneårene ble frisket opp. Med ikke mindre interesse omfattet han dem som hadde arbeidet sammen med faren, og som han hadde vanket hos som gutt. Han beklaget bare at han ikke hadde tid til å være i Norge lenger, men om to år ville han komme igjen, og da ville han gjøre hele Norge. Før han reiste ga han til minne om sin far 5.000 kr. til gang og glede for gamle og trengende på Orkanger. Pengene skal etter hans ønske forvaltes av Erik Aarvik og Vilhelm Røhme og ved høve deles ut i samråd med menighetsrådet eller på annen måte. Han bad om dette som en tjeneste, og på Orkangers vegne takker vi for gaven og for den omtanke og kjærlige vilje som ligger bak.	Ingebrigtsen, Nikolai (Nicolai) Møller (I22930)
8624	Fra Sør-Trøndelag, torsdag 16.juni 1966: Svær oljebrann i Trondheim. Virkningsfulle tigre i tanken i Trollaveien. At det slett ikke er ufarlige tigre på tankene fikk trondheimerne syn for sagn for i går morges dat det ved 7.30-tida brøt ut brann i ESSOS tankanlegg i Trollaveien. Brannen oppsto da sju tankbiler var i ferd med å fylle bensin. Plutselig skjøt det ut en stikkflamme fra en av tankene som antente en av tankbilene med den følge at sjåføren, Per Forseth, pådro seg 1. og 2.grads forbrenning. Ilden spredte seg så videre til en 4000 liters bensintank, en 8000 liters petroleumstank og en White-Spirit-tank, og herfra til administrasjonsbygget. ESSO har 18 tanker i Trollaveien, men i går formiddag var det en gruppe på 7 - deriblant de tre som alt var antent - som sto i fare for å gå i lufta. Svære røykskyer fra brannen spredte seg i går formiddag over byen og Trondheimsfjorden. - Fra dødsannonsen i Adresseavisen, lørdag 25.juni 1966: Min kjære mann, min snille pappa, min sønn, vår bror, svoger og onkel Sjåfør Per Forseth døde i dag efter brannulykken ved Esso, nær 50 år gml. Trondheim, 23.juni 1966. Warda K. Forseth, f.Solberg. Per Kristian...	Forseth, Per (I22711)
8625	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I4)
8626	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I23273)
8627	Fra tellingen i 1885. Registrert i Nordal Brunsgade 9: Konstanse Hiorth, f.1856, Spydeberg. Barn: Adam, f.1879, Spydeberg. Hans Sommerfelt, f.1881, Kristiania. Sigurd, f.1882, Kristiania. Kirsten Marie, f.1884, Kristiania.	Hansdatter Berger, Konstanse (Constanse) "Hiorth" (I14320)
8628	Fra tellingen i 1900: Martin Hugaas, Bagermester for egen Regning, født 1862 i Strinden. Johanne, hustru, født 1859 i Ørsten Barn: Endre, født 1887 på Grong. Peter, født 1889 på Grong. Margy, født 1892 i Steinkjer. Øistein, født 1896 i Steinkjer. Olaf, født 1898 i Steinkjer. No. 1s Fader forsørges af Sønnen: Peter A. Hugaas, født 1833 i Soknedalen, og Alethe (feil skrevet) Hugaas, født 1833 i Trondhjem. Nevnt er også: Bagersvend Edvard Solberg (f.1875, Værdalen). Bagerlærling Thormod Lorvig (f.1882, Sparbuen). Tjenestepige Mathilde Forslund (f.1881, Inderøen). Butikjomfru hos No 1, Edvarda Lyseth (f.1881, Byaasen). Tjenestepige Dorthea Verdal (f.1870, Inderøen).	Hugaas, Martin Karelius (I1157)
8629	Fra Thildas barn- og ungdomsår vet vi lite, men i 1838 er hun hjemme. Hennes mor var alt da tatt til å skrante og Thilda og hennes 5 år eldre søster, Karen, synes å ha tatt over det meste av husstellet. Ettersom morens sykdom skred fram overtok Thilda stellet med sin syke mor med en aldri sviktende kjærlighet og tålmodighet. Hun lovet sin mor på dødsleiet å ta seg av sin yngre søster, Caroline. Et løfte hun med uegennyttig oppofrelse ikke bare holdt like overfor søsteren, men også overfor søsterens barn. Etter morens død i september 1840, styrte Karen og Thilda huset på Solbrekke til Karen giftet seg et par år senere. Da var det Thilda, med hjelp etterhvert av Caroline, som sto for husstellet på Solbrekke, til faren døde i 1850. Thilda har i sine ungdomsår også hjulpet andre familier, når husmoren var syk, eller noe annet sto på: Mine Juulefornøielser har været meget tørre i Aar, da jeg hele Julen opholdt mig hos Kroghs i Forstaden, medens Madamen laae i Barselseng. Der var 3 uskikkelige Unger som jeg mangen en Gang havde min Nød med, skrev hun i begynnelsen av 1841. Barnetekke hadde hun, til tross for at hun var både streng og bestemt. Dessuten var hennes fortellerkunst også meget populær: Om Aftenen morer vi os eller rettere sagt, jeg morer Caroline og Pigene ved at fortælle Eventyr. Jeg kan just ikke sige at jeg finder stor Sjæleføde ved at fortælle om den grønne Ridder og Prinsessen som var en Flyndre i 7 Aar o.s.v., men Caroline holder ikke op at gnaale, førend jeg lover at fortælle, lyder det i brev fra februar 1841. Fra familien Walløe (Carolines familie) fortelles: Tante Thilda samlet store skarer omkring seg om sommeren, når hun på en fengslende måte fortalte eventyr og beretninger fra krigens tid 1814-14. Fra brorens, Niels Severin Hiorths, familie fortelles: Av barna var hun elsket. Hun hadde en enestående evne til å fengsle dem som eventyrforteller. Ifølge hva Hanna Elisabeth - Vesla - Jelstrup skrev om tanta Thilda: Hun må ha fått en bedre skoleopplæring enn piker flest i de dager, for de brev vi har fra henne, vitner med sin frie stil og friske fortellemåte ikke bare om naturlige anlegg men også om atskillig lesning og sproklig kultur... I Thildas brev er latinsk skrift nyttet. Hennes eldre søsken nyttet alle gotisk skrift. Det ser derfor ut som om det latinske alfabet ble nyttet ved opplæringa fra de første 1830-år. Det kongetro Fredrikstad fra Carl Johans senere regjeringsår skildrer Thilda i februar 1839 på denne måten: Kongens Fødselsdag var der stor Stads her. Hele Byen var illumineret og der brændte Beegfakler udenfor de fleste offentlige Bygninger. Lysene bleve tændte kl.6 og brændte til kl.12 Aften. Hele Casernen var ogsaa illumineret. Der brændte 8 Lyys i hvert Vindue og paa den Siide som vender ud mod Torvet var anbragt et Transparet, hvorpaa saaes Kongens Navnetræk med Krone over, beskinnet av Soel, og nedenunder et meget pent Vers som havde Hensyn paa Krigerstanden. Paa Raadhuset var der ogsaa et af samme Tegning, men dette havde et Vers, hvori Borgerstanden var Thema. Overalt var Vinduene smykket med Krandse af grønt og Blomster. Især udmærkede frosten sig ved den overmaade smagfulde Dekoration de havde isine Vinduer. Der var nemlig over Lysene anbragt en Hvæving af Granbar og Blomster saa det saae ud som Lysene skulde brænde i et levende Lysthuus. Paa Klubben var der middagsselskab som varede til Klokken 2 om Natten. Kjøbmand Sandberg havde forfattet en Sang som vant almindelig Bifald. Forresten var der nok en hel Mengde Biørne. Efter hvad man fortæller var de fulde allesammen... Hun var en tid husbestyrerinne hos en familie i Tønsberg, muligens var det familien Treschow. Da hennes eldre søster Karen lå på dødsleiet vinteren 1864-1865, kom Thilda til Gibraltar (boligen på Kråkerøy) og overtok husførselen. Lengst tid var hun likevel hus familien til Caroline, Walløes.	Hjorth, Mathilde Wilhelmine (I983)
8630	Fra tiden etter Lars og Karis giftemål i 1761 har gårdsmennene på Nordistu skiftevis vært nevøen Anders Elefsen og Lars. En tid var det god drift og stort krøtterhold. De hadde bekkvern på vestsiden, og det var linkjølder innagjerds. I utmarken var det tjurruvørkjer, kolmiler, dyregraver, ja alt det mangfold som et naturhushold krevde. Lars og Kari satt ikke lenge med hele gården. Da Anders Elefsen, sønnen til Lars' avdøde eldre bror Elef, vokste til tok han over den halvpart, Sørstuparten, som falt på han i skiftet etter farfaren Anders Larsen Buedahlen i 1765. Det ble nå innfløkt drift med felles husvær og teigeblanding som varte i flere mannsaldre framover. Også seter og engsletter var felles. I 1780 var det skifte på Nordistu på Lillebudal etter Lars' mor, avdøde - danekvinne - Gjertru Elefsdatter. Det var Lars Andersen som fikk skjøte på gården. Vedrørende Nybuslettet, som faren Anders Larsen Buedahlen inngjerdet: Fogden Carl Dons skriver: På hans Kongelige majestæds vegne bortbøxles til Lars Andersen og Anders Elefsen til brug under gårdenr. 515 i Singsaastinglav disse småe Engeslætter fra Bjørsbech og til en bæk ved Buedahls seterøie - tilligemed et slætte Nybuslættet kaldet - beliggende i den Kongeligealminding, ligesom samme har været Anders Larsen Buedahl bevilget ved forige fogden Ruus bøxelbrev af 23.Desb. 1751. Vilkår: At de dyrker og forbetrer samme, aldeles ingen fornærmer og holder seg loven efterrettelig. Fæstepenge 32 skilling og en støvelhud til fogden. Aarlig engeskatt 16 skilling. På dette dokumentet setter Lars og Anders Lillebuedahl sine buemerker den 2.februar 1791. Dermed er det 2 gårder på Lillebudal. I 1801 er det sønnen Anders som driver gården. Lars er nevnt som enkemand efter 1te ægteskab.	Andersen Lillebudal, Lars (I1518)
8631	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I5648)
8632	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I20716)
8633	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I20716)
8634	Fra Tilfredshet kapell.	Lorentzen, Albert Wilhelm (I1224)
8635	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6721)
8636	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6721)
8637	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6721)
8638	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6721)
8639	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I10)
8640	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I10)
8641	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I6721)
8642	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I2738)
8643	Fra Tromsø-Tidende, søndag 17.juli 1842: Indfarede Skibe. Den 7de: M.Høyem, af og fra Trondhjem, Jægten Grethe Birgithe, m. indnlst. og frigj. Varer. Fra Tromsø-Tidende, søndag 31.juli 1842: Udfarede Skibe. Den 22de: M.Høyem af Trondhjem, Jægten Grethe Birgithe, t. Bergen med Fisk og Tran.	Høyem, Magnus (I1460)
8644	Fra Trondhjems Adresseavis 22.november 1894: 50 Aarsjubilæum. Korpstrompeter og Musikinstruktør ved 3die Feltartillerikorps, Stykjunker Johan Lorentzen feirer idag sit 50-Aarsjubilæum som Militær. Han blev anhvervet 22de November 1844, ansat som Sergenttrompeter fra 26de April 1850 og har fungeret som Bataljonstrompeter og Leder af Musiken fra 1865. 12 Oktober 1886 blev han udnævnt til Stykjunker og den 2den Mai 1889 til Korpstrompeter, hvorhos han i de sids5 Aar har været Musikens Instruktør. Lorentzen er en gammel Hædersmand, der har vundet sine Foresattes Tilfredshed; desuden er han en utmærket Kamerat, og paa Grund af hans store Evner som Musiker og Instruktør, vil hans Elever altid have ham i taknemlig Erindring. Trods den fremstredne Alder er han i fuld Vigør og vil endnu kunne svinge Taktstokken til mangen lystig Dans paa Exercerpladsen. N.	Lorentzen, Johan Andreas (I1171)
8645	Fra Trondhjems borgerlige Realskoles alene-priviligerede Adressecontoirs-Efterretninger, lørdag 24.mars 1860: Den eller dem, der kan oplyse hvilket Menneske som har opfundet og udspredt ufordeelagtige Rygter paa Pigen Pernille Olsdatter Hagen, udloves en Douceur af 2 til 5 Spd. ved hendvendelse til Magnus Høyem.	Høyem, Magnus (I1460)
8646	Fra Trondhjems borgerlige Realskoles alene-priviligerede Adressecontoirs-Efterretninger, lørdag 25.mars, tirsdag 28.mars og lørdag 8.april 1843: Auctioner. Mandagen den 10de April dette Aar, Kl.10 Formiddag, bliver, efter Reqvisition fra Skipper Magnus Høyem som Erecutionshaver, Auction afholdt hos Bagermester Franck i Taraldsgaardsveiten over endeel hos denne udereqverede Løsøre-Effecter. Conditionerne erfares ved Auctionen, hvortil Lysthavende indbydes. Trondhjem, den 24de Marts 1843. S.R.Kielland.	Høyem, Magnus (I1460)
8647	Fra Trondhjems borgerlige Realskoles alene-priviligerede Adressecontoirs-Efterretninger, lørdag 30.mai 1846: Hvis ikke Jægtskipper Magnus Høyem inden 14 Dage fra Dato indløser de af Undertegnede hos ham udereqverede Sager, blive Samme solgte ved førstafholdende Løsøre-Auction. H.Nielsen.	Høyem, Magnus (I1460)
8648	Fra Trondhjems borgerlige Realskoles alene-priviligerede Adressecontoirs-Efterretninger, tirsdag 22.april, torsdag 24.april og torsdag 22.mai 1856: Fredagen den 23de Mai førstkommende, Kl.11 Formiddag, bliver efter Reqvisition fra M.Høyem som Dom- og Erecutionshaver, Auction afholdt i og over Halvor Nielsens Husebygninger i Forstaden Ihlen. Det bemærkes, at den nye Bygning er opført i dette Aars Vinter. Creditorerne og Panthaverne i de gamle Bygninger varsles herved om ved Auctionen at iagttage sit Tarv. Conditionerne erfares ved Auctionen, hvortil Lievhavere indbydes. Throndhjem, den 21de April 1856. Henn. Brichmann.	Høyem, Magnus (I1460)
8649	Fra Trondhjems borgerlige Realskoles alene-priviligerede Adressecontoirs-Efterretninger, tirsdag 22.april, torsdag 24.april og torsdag 22.mai 1856: Fredagen den 23de Mai førstkommende, Kl.11 Formiddag, bliver efter Reqvisition fra M.Høyem som Dom- og Erecutionshaver, Auction afholdt i og over Halvor Nielsens Husebygninger i Forstaden Ihlen. Det bemærkes, at den nye Bygning er opført i dette Aars Vinter. Creditorerne og Panthaverne i de gamle Bygninger varsles herved om ved Auctionen at iagttage sit Tarv. Conditionerne erfares ved Auctionen, hvortil Lievhavere indbydes. Throndhjem, den 21de April 1856. Henn. Brichmann.	Brinchmann, Henning Floer (I1556)
8650	Fra Trondhjems borgerlige Realskoles alene-priviligerede Adressecontoirs-Efterretninger, tirsdag 23.april og lørdag 27.april 1844: Løverdagen den 4de Mai d.A., Kl.11 Formiddag, bliver ifølge Reqvisition fra Stiftdoverretsprocurator Wahl som befuldmægtiget for Magnus Høyem, Auction afholdt paa Børsen her i Byen over bemeldte M.Høyems eiende halvdeel i Jagten Grethe Bergitte med staaende og løbende Takkelage. Conditionerne erfares ved Auctionen, hvortil Lysthavende indbydes.	Høyem, Magnus (I1460)