Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 901 to 950 of 16,597

#	Notes	Linked to
901	Alfred ble født i Wantage, som dengang lå i Berkshire, men som siden 1974 har tilhørt Oxfordshire. Han var fjerde sønn av kong Ethelwulf av Wessex. Moren var antagelig Ethelwulfs første kone Osburga. Hans 3 eldre brødre var Ethelbald, Ethelbert og Ethelred. Som barn skal han ha vært vakker og lovende. Som 5-åring ble han angivelig sendt til Roma, hvor han ble konfirmert av pave Leo 4. Paven skal også ha salvet ham som konge. Senere historikere har tatt dette som en kroning utført på forskudd. Det er lite trolig at paven mente å gjøre det, ettersom alle de 3 eldre brødrene var i live på det tidspunktet. Det dreier seg antagelig om en spesiell velsignelse eller i høyden om en bekreftelse av en tittel som underkonge i et av rikene som var underlagt Wessex. Høyst sannsynlig er hele historien apokryf, men det er sikkert at Alfred reiste til Roma i 854–855 sammen med sin far. De tilbrakte da noe tid hos Karl den skallede, frankernes konge. Faren døde allerede i 858, da Alfred var omkring 9 år gammel.	av Wessex, Alfred (Aelfred) (I4563)
902	Alfred blir regnet som den engelske nasjons skaper og han er nasjonalhelten fremfor noen. Han hersket aldri over hele dagens England, men regnes som en av de mest sentrale personer i samlingen av England og forsvaret av riket mot danene. Han har derfor fått tilnavnet Den store. Han var også den første kongen som i sin levetid hadde tittelen Konge av England. Han overlistet vikingene og fikk beholde Wessex i fred. Bygde krigsfartøyer som han møtte vikingene med til havs og satte seg i respekt hos fienden. Hadde et humant livssyn og fikk vedtatt et stort lovverk som trygget fred og orden. I motsetning til andre tidlige engelske konger vet man mye om hans liv, ettersom Asser, biskop av Sherborne, skrev en biografi. De 2 eldste brødrene, Ethelbald og Ethelbert, styrte i ganske kort tid, henholdsvis 856–860 og 860–865. I denne perioden opptrer ikke Alfred i kildene. Men da Ethelred overtok tronen i 865 trer Alfred frem som en militærleder. Asser bruker ordet secundarius om ham, hvilket antyder at han var den åpenbare arving etter Ethelred, en ordning som ligner det skotske tanisteriet hvor det ikke nødvendigvis er eldste sønn av kongen som arver, men den som er best egnet til å styre. Det er grunn til å tro at dette var en arverekkefølge som ble bekreftet av Witenagemot, slik at man hadde rekkefølgen klar dersom Ethelred skulle dø plutselig. I 868, samme år som han giftet seg, kjempet Alfred sammen med Ethelred mot danene i et mislykket forsøk på å sikre Mercia mot dansk press. Deretter fulgte 2 nokså fredelige år, men i 870 begynte det som er kalt Alfreds slagår. I løpet av 870 og 871 kjempet han i en rekke slag, med forskjellige utfall. To av slagene er ikke kjent verken ved dato eller sted. De som er kjent er: 31.desember 870 – Slaget ved Englesfield (Alfred seiret) 4.januar 871 – Slaget ved Reading (Alfred led et alvorlig nederlag) 8.januar 871 – Slaget ved Ashdown (Alfred seiret) 22.januar 871 – Slaget ved Basing (Alfred led nederlag) 22.mars 871 – Slaget ved Marton (Alfred led nederlag) For angelsakserne var første halvdel av 800-tallet en grusom tid. De hedenske mennene fra nord benyttet seg av de stadige indre urolighetene i smårikene i Øst-England og underla seg etter hvert hele denne delen av landet, brente kirker og klostre og slo uten barmhjertighet i hjel både munker og nonner. En vikinghøvding hugget med egen hånd ned en gammel ærverdig abbed som sto for høyalteret og leste messen, og fra bøndene tok de buskap og hester og spente eierne selv for plogen. Angelsaksernes redningsmann i nøden ble kong Alfred av Wessex, det sydligste av de angelsaksiske smårikene. I april 871 døde Ethelred, og Alfred overtok tronen. Mens han var opptatt med brorens begravelse seiret danene i et slag, hvor er ikke kjent, og i mai seiret de over Alfred i slaget ved Wilton. Etter dette ble det inngått en fredsavtale, og danene fokuserte på andre deler av England. Alfred kunne da nøye seg med en mindre observasjonsstyrke ved grensen. I 876 angrep danene Wareham. De var da ledet av Guthrum. De ga så inntrykk av å ville forhandle, men snek seg vestover og tok Exeter. Alfred blokkerte danehæren der, og etter at en dansk flåte ble spredt av en storm måtte de overgi seg og trekke seg tilbake til Mercia. I januar 878 angrep de igjen, denne gang i Chippenham, som var en kongelig festningsby hvor Alfred kort tid i forveien hadde feiret jul. Alfred måtte flykte med en liten gruppe soldater, og ved påsketider 878 bygde de opp et fort ved Athelney og begynte arbeidet med å stoppe danene. Etter utallige forbitrede kamper med danene, var angelsaksernes krefter nå nesten uttømt, og det så ut som om hele England skulle komme i de fremmedes vold. Alfred måtte flykte og holde seg skjult i skog og myrer. Han opplevde mange eventyr som folkesagnene har romantisert og utbrodert. En tid bodde han forkledd i en gjeterhytte. Men i hemmelighet sendte han bud til alle som ville ta opp kampen mot undertrykkerne at de skulle møte fullt væpnet på et bestemt sted. En dag hadde gjeterens kone satt ham til å passe noen brød som hun holdt på å steke, mens hun stelte med noe annet arbeid. Men da hun kom tilbake var brødene brent. Din latstokk, ropte hun forarget og slo til ham med bakstefløyten, spise brødet vårt, det kan du, men passe det duger du ikke til. I det samme trådte Alfreds sendebud inn og meddelte sin konge at de angelsaksiske frivillige nå var samlet og bare ventet på sin anfører. Og nå fikk kona til sin forferdelse vite hvem det var hun hadde behandlet så lite ærbødig. Men Alfred bare smilte, takket vertsfolkene sine og gikk. Danenes hær lå i en befestet leir. For å skaffe seg rede på fiendens styrke og forsvarstiltak skal Alfred selv ha gitt seg i vei dit, forkledd som en omvandrende harpespiller. Danene ble så begeistret for spillemannen som sang og spilte så vakkert, at de holdt ham tilbake i flere dager. Men da Alfred hadde utforsket alle svake punkter i fiendens leir, smøg han seg tilbake til sine egne. Neste dag førte ha dem mot danene og tilføyde fienden et så grundig nederlag at de måtte overgi seg på nåde og unåde. Dette skjedde omkring midten av mai 878. Da Alfred var ferdig med sine forberedelser, og dro ut fra Athelney. Han tok med seg styrker som var skrevet ut i Somerset, Wiltshire og Hampshire. Danene forlot Chippenham, og de 2 styrkene møttes i slaget ved Edington. Alfred vant der en avgjørende seier. Danene underkastet seg, ga Alfred gisler som sikkerhet for at de skulle la Wessex i fred, og danehøvdingen Guthrum og 29 av hans fornemste menn lot seg døpe. England ble dermed delt i 2 ved freden i Wedmore, med en sørvestlig del styrt av sakserne og en nordøstlig del kjent som Danelagen. Innen 879 hadde Alfred renset Wessex og den delen av Mercia som var vest for Watling Street for daner. Selv om store deler av England, inkludert London, fortsatt var på danske hender, hadde maktbalansen tippet over i Alfreds favør. De neste årene var det rolig, ikke minst fordi danene var opptatt av andre kriger på kontinentet. Ved å bygge krigsfartøy og møte vikingene ute på havet, sparte han sitt folk for mange lidelser og satte seg også i større respekt hos fienden enn noen av hans forgjengere eller de frankiske kongene hadde maktet. Og med tiden smeltet også de nordboerne som hadde bosatt seg i England og angelsakserne sammen til ett folk. Så snart Alfred hadde avsluttet sin heltemodige og beundringsverdig utholdende kamp for å vinne sitt rike tilbake, begynte han av all kraft å arbeide for å styrke forsvaret både til lands og til vanns, og her tok han lærdom av fienden han hadde kjempet mot i så mange år. I 884 eller 885 ble en landstigning i Kent slått tilbake, men dette invasjonsforsøket oppmuntret danene i East Anglia til å gjøre opprør. Under kampen for å slå ned dette opprøret tok Alfred London, i 885 eller 886, og grensen ble trukket opp på nytt, til Alfreds fordel. Igjen kom en rolig periode, fulgt av den siste store stormen i 892 eller 893. Danene på kontinentet befant seg i en presset situasjon, og mange dro over til England. De kom i 2 flåter på tilsammen omkring 330 skip, og slo leir i Appledore og ved Milton i Kent. De hadde med seg kvinner og barn, hvilket understreket at det ikke var et raid, men et forsøk på en permanent erobring. De ble støttet av daner i East Anglia og Northumbria. Alfred stilte i 893 eller 894 opp styrker på et sted hvor begge daneleirene kunne observeres. Mens han diskuterte med lederen i Milton, Haesten, slo danene i Appledore seg ut og gikk nordvestover. De ble tatt igjen av Alfreds sønn Edvard, som seiret i slaget ved Farnham. Danene som overlevde måtte søke tilflukt på øya Thorney i Hertfordshire Colne. Der ble de stengt inne, og måtte til slutt overgi seg. De dro så til Essex, hvor de igjen ble slått i slaget ved Benfleet. De sluttet seg så til Haestens styrke ved Shorbury. Alfred var på vei til Thorney for å hjelpe Edvard da han fikk vite at danene fra Northumbria og East Anglia beleiret Exeter og en annen befestet stilling i Devon. Han snudde derfor og klarte å bryte beleiringen av Exeter. Hvordan det gikk med det andre stedet er ikke nevnt i kildene. Samtidig marsjerte Haestens styrke oppover Thames Valley, muligens for å hjelpe sine frender i vest. De møtte en stor engelsk styrke og ble tvunget til å vende nordvestover. Ved Buttington, enten Buttington Tump ved elven Wye eller Buttington i Powys, ble de tilslutt stengt inne. Et forsøk på å bryte ut lyktes ikke, og de overlevende måtte tilslutt trekke seg tilbake til Shoebury. Der samlet de forsterkninger og gikk raskt over England til Chester, hvor de tok ruinene av de romerske bymurene. Engelskmennene forsøkte ikke å blokkere dem om vinteren, men nøyde seg med å ødelegge forsyninger i området. Tidlig i 894 eller 895 måtte danene på grunn av matmangel trekke seg tilbake til Essex igjen. Mot slutten av dette året, og begynnelsen av 895 eller 896 trakk danene skipene sine opp Themsen og Lea og bygde en befestet stilling omkring 30 km oppstrøms fra London. Et angrep på de danske linjene lyktes ikke, men Alfred fant ut at han ved å demme opp elven kunne hindre danene i å bruke skipene sine. Danene innså at de hadde tapt, og trakk seg tilbake til Bridgnorth. Året etter, 896 eller 897, ga de opp uten kamp. Noen trakk seg tilbake til Northumbria og andre til East Anglia, mens de som ikke hadde familie i England vendte tilbake til kontinentet. Alfreds seier skyldtes ikke bare hans karakter og lederevner, men også 3 viktige militærreformer han innførte: 1- Den nasjonale styrken ble delt i 2 deler som avløste hverandre i intervaller, slik at man hadde en stående styrke som ikke var for krigstrett. 2. Det ble reist festningsverker og opprettet garnisoner på strategiske punkter. 3. Alle som eide mer enn 5 huder jord måtte stille med væpnede styrker, slik at kongen fikk en kjerne av godt utstyrte menn og ikke bare en utrent bondehær. Fred og orden trygget han med et stort lovverk, hvor han som ledende prinsipp satte ordene: Alt det som Dere ikke vil at menneskene skal gjøre mot Dere, skal Dere heller ikke gjøre mot dem! Krig og leirliv hadde ikke brutalisert Alfreds humane livssyn. Sin skildring av hvordan en konge bør være, har han innledet med følgende ord: Makt er i og for seg intet gode, men blir det bare så sant dens innehaver selv er god. I hele sin ferd som hersker minner Alfred meget om frankernes største konge, hvis veldige materielle ressurser riktignok var mange ganger større enn angelsakserens. Som Karl den store elsket Alfred de gamle saksiske sangene og kronet sin kongegjerning med et iherdig arbeid for å gjenopprette den angelsaksiske kulturen som hadde gått sterkt tilbake under danenes herjinger. Alfred var også vitebegjærlig og full av kunnskapstørst og satte seg som mål å utbre lese- og skriveferdigheten blant sine undersåtter ved å oppretteskoler. Hans ganglige virksomhet på alle områder skaffet ham hans landsmenns takknemlighet både i samtid og ettertid og innbrakte ham også hedersnavnet Den store. For engelskmennene er - den engelske nasjons skaper - blitt nasjonalhelten fremfor noen og hans liv er av deres kjæreste historiske minner. Den vise kongen er i folketradisjonen blitt til en engelsk Salomo, hvis ry for ubestikkelig rettferdighet er slått fast på en temmelig drastisk måte i fortellingen om hvordan han på en og samme dag hengte 44 urettferdige dommere. Dette er bare en av alle de anekdotene som i tidens løp er blitt knyttet til minnet om den gode og folkekjære fyrsten - som på en gang var konge, far og oppdrager for sitt folk - for å sitere en berømt engelsk historiker. Alfred døde sannsynligvis i år 899. Hans sønn og sønnesønner fortsatte det verket han hadde påbegynt og fullførte det ved å underlegge seg flere andre engelske småriker og skape et stort samlet rike med London som hovedstad. Men i sin sønnesønns sønnesønn, Ethelred 2 med tilnavnet - den rådville - fikk Alfred derimot en uverdig etterfølger. Kilder: Wikipedia. Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 362-365. Dictionary of National Biography. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 217. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 103.	av Wessex, Alfred (Aelfred) (I4563)
903	Alfred bor hjemme hos sine foreldre i 1885, sammen med noen søsken. Adressen i hovedstaden er Majorstueveien 15.	Bennett, Alfred (I9797)
904	Alfred døde 26.oktober 899. Dødsåret er riktignok noe usikkert, men det er blitt fastslått med sikkerhet at det ikke var i 900 eller 901 slik man har trodd tidligere, og 899 er nå akseptert av langt de fleste som riktig år. Dødsårsaken er ukjent.	av Wessex, Alfred (Aelfred) (I4563)
905	Alfred Maurstad (født 26.juli 1896 på gården Maurstad i Vågsøy (dengang Davik), død 5.september 1967) var en norsk skuespiller, spillemann, teatersjef og regissør som i ettertid er mest kjent fra rollen som Gjest i filmen Gjest Baardsen. Fra ungdommen spilte Alfred Maurstad til dans i Nordfjord, og gjorde flere store konsertinnspillinger av norske slåtter med hardingfele. Maurstad var en av de første hardingfelespelemennene som spilte i radio på 1920-tallet, og ble, i likhet med Sigbjørn Bernhoft Osa, med i Hardingfeletrioen som Eivind Groven opprettet i 1932. Trioen spilte slåtter og folketoner for tre hardingfeler i Grovens arrangement. Hardingfeletrioen opptrådte jevnlig i folkemusikkprogram i radio på 1930-tallet. Maurstad ble ikke minst kjent som spelemann gjennom sin framføring av Fanitullen, en slått som Johan Halvorsen skal ha lært av spelemannen Olav Moe fra Aurdal (Valdres). Slåtten inngår i Halvorsens orkestersuite Fossegrimen, skrevet til et skuespill av Sigurd Eldegard. Maurstad framførte slåtten både som rent solonummer og sammen med orkester. Maurstad tok underoffisersskolen i Bergen. Han debuterte på Det Norske Teatret i 1920, og arbeidet på Nationaltheatret fra 1931. Han var sjef for Trøndelag Teater fra 1945 til 1950. Han spilte hovedrollene i flere suksessfilmer som Fant, Tørres Snørtevold og Gjest Baardsen. I feriene bodde Alfred Maurstad på det vesle småbruket på Maurstad. Det ble siden overtatt av skuespillersønnen Toralv Maurstad (f.1926). Alfred Maurstad er også far til skuespiller Mari Maurstad. Alfred Maurstad var Kommandør av St.Olavs Orden. I 1977 ble Maurstad-monumentet (av Arnold Haukeland) avduket i Maurstad-parken på Nordfjordeid. Filmer som skuespiller: 1960 – Det store varpet 1958 – Laila (svensk-tysk) 1958 – Ut av mørket 1951 – Ukjent mann 1951 – Ørnedalen (Valley of the Eagle) (engelsk) 1948 – Jørund Smed 1942 – Trysil-Knut 1941 – Hansen og Hansen 1940 – Bastard 1940 – Tørres Snørtevold 1939 – Gjest Baardsen 1938 – Vingar kring fyren (svensk) 1938 – Styrman Karlssons flammor (svensk) 1937 – Fant 1935 – Samhold må til 1934 – Liv 1932 – Fantegutten 1926 – Brudeferden i Hardanger Filmer som regissør: 1942 – En herre med bart 1942 – Hansen og Hansen Filmer - manus: 1941 – Hansen og Hansen 1935 – Samhold må til	Maurstad, Alfred (I14722)
906	Alfred, wife Ellen Anna and the children came to USA. Ellen Anna died, and Alfred went back home to Norway with his daughter Alise. Alfred remarried and had 4 more children. But when the youngest child was 4 months old, the mother died, and Alfred was sitting alone with 4 children from 4 months to 5 years old. One child came to his aunt, and a relative came and took care of the rest. When Alfred died in 1944, the rest of the children came to other relatives, and were taken well care of. There are some families having it a bit harder than other.	Family: Martin Alfred Skrogstad / Elen Anna Melbye, "Skrogstad" (F82)
907	Alice fikk ingen barn.	Petersen, Alice Kathryn (I1328)
908	Alice is a musician, specializing in piano and choral.	Leach, Alice Marie "Miller" (I4721)
909	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Living (F8241)
910	All Saints Catholic Church.	Wrege, Henry Leo (I9912)
911	Alle Ullas 3 døtre, Elin Karolina, Hallvi Ulrika og Hjördis, var tilstede ved hennes dødsleie.	Angelin, Johanna Ulrika "Hellström" / "Hammer" (I170)
912	Allenburg ?	Hartig, Werner Ernst Max Albert (I633)
913	Allerede 20 år gammel ble han offiser, og i 1905 tok han den militære høyskolen. I 1915 tok han generalstabseksamen. Fra 1906 tjenestegjorde Ruge i alle grader i generalstaben, og han ble formet under inntrykkene av tre store nasjonale kriser: Unionsoppløsningen med Sverige i 1905, første verdenskrig og den tiltagende internasjonale spenning utover i 30-årene. Oberst Otto Ruge ble sjef for Generalstaben i 1933, i 1938 trakk han seg fra stillingen og ble tilsatt som generalinspektør for infanteriet. Generalløytnant Otto Ruge var den mest betydningsfulle norske offiser i første halvdel av 1900-tallet. Han hadde stor innflytelse på forsvarsreformene i mellomkrigsårene og viste tidlig forståelse for at landets forsvar måtte utformes slik at det kunne være i stand til å møte tidens nye utfordringer. Hans radikale og usentimentale syn på forsvarspolitikken gjorde ham til en svært omstridt skikkelse i konservative militære og forsvarsvennlige kretser i 1930-årene. Etter at general Kristian Laake gikk av etter uenighet om hva som skulle gjøres den 9.april, ble oberst Ruge forfremmet til generalmajor og utnevnt til kommanderende general 10.april 1940 og i tillegg forsvarssjef fra 18.mai 1940. Ruge ble en av de sentrale norske militærpersonlighet under felttoget i 1940. Han tok tak i situasjonen og sendte ut yngre offiserer med vide fullmakter og direktiver om taktikk og strategi til de forskjellige avdelingene. Om nødvendig skulle lite kampvillige offiserer fjernes. Ruge fikk også gjennomført endringer i den militære toppledelsen. Som kommanderende general ledet han de norske styrkene i kampene i Sør-Norge fram til 2. mai da 2. divisjon kapitulerte. Sammen med regjeringen evakuerte overkommandoen til Nord-Norge. Ruge ga i sine direktiver ordre om å gi invasjonsstyrkene motstand der det var mulig. Improviserte motstandsgrupper skulle hindre tysk framrykking, og gi tid og rom for å ta i mot hjelp fra de allierte. Strategien mislyktes i og med at mange styrker kapitulerte, samtidig som hjelpen fra de allierte viste seg for svak. De norske styrkene kapitulerte den 10.juni 1940. Hans disposisjoner under felttoget var en forutsetning for Norges senere plass i den store krigsalliansen og sikret ham en fremtredende plass i nasjonens historie. Etter kapitulasjonsavtalen ble undertegnet satt Ruge som krigsfange i direktørboligen på Grini fangeleir. Den mest umiddelbare grunnen til dette var at Ruge nektet å gi sitt æresord om ikke å gripe til våpen mot Tyskland igjen. Men han hadde på forhånd avslått å bli med regjeringen Nygaardsvold til Storbritannia. Dette fordi han gjennom sitt fangenskap ønsket å representere de av hans underordnede som dro over til Storbritannia. I tillegg ønsket Ruge å tjene som et eksempel for den norske befolkningen i holdningskampen mot okkupasjonsmakten. Han la vekt på at krigstilstanden mellom Norge og Tyskland bestod. Den 15.juli ble han transportert med fly til Dresden i Tyskland der han satt i fangenskap på Königstein festning. I 1943 ble han flyttet til et Sonderlager i Thorn (polsk Toru?) i Polen. Derifra kom han sommeren 1944 til Oflag XXI-C i Ostrzeszów i Polen der de andre norske offiserene som var krigsfanger satt. Mot slutten av krigen ble han overført til Schildberg og deretter til Luckenwalde (Stalag III A). Da sovjetiske styrker inntok Luckenwalde ble Ruge sendt til Moskva og kom hjem 3.juni. I Moskva klarte han å hindre at de gjenværende norske offiserene i sovjetisk sone ble sendt til Norge via Sovjetunionen og Murmansk. I stedet ble de værende i Luckenwalde i den sovjetiske okkupasjonssonen. Ruge overbeviste Johan Bernhard Hjort om å bli værende i Groß Kreutz så lenge som mulig fordi Ruge mente det var svært nyttig å ha nordmenn i nærheten av Berlin når det tyske sammenbruddet kom. Bakgrunnen for at omkring 800 gjenværende norske offiserer skulle sendes til Murmansk var en avtale fra Jalta om at de norske soldatene skulle settes inn i kamp ved Kirkenes. Ruge gjeninntrådte som generalløytnant og forsvarssjef den 16. juli 1945, men tok avskjed allerede 1. januar 1946. Dette var en konsekvens av Ruges samarbeidsproblemer og uenighet med forsvarsminister Jens Christian Hauge. Ruge ønsket å reise et kvantitativt sterkt forsvar på kort sikt, mens Hauge ønsket å bygge opp et forsvar sterkt basert på våpentyper som var på høyde med samtidens teknologi.[10] Ruge ble ved avskjeden tildelt æresbolig ved Høytorp fort, i kommandantboligen (lokalt kjent som Rugevillaen), der han bodde frem til sin død i 1961. Ruge ble for sin innsats som kommanderende general hederet med storkors med kjede av St. Olavs Orden. Han var også kommandør av Dannebrogordenen, kommandør av Svärdsorden, innehaver av Bronze Star og storoffiser av Æreslegionen. Ruge har flere veier oppkalt etter seg. I Mysen går General Ruges vei i Høytorpåsen, umiddelbart nedenfor Ruges æresbolig. I Oslo går General Ruges vei mellom Ulsrud og Skullerud. Det er også en vei i Elverum, med samme navn. En General Ruges veg ligger også i nordbyen på Gjøvik. I Bærum kommune er en vei kalt Otto Ruges vei på Østerås/Eiksmarka, og i Sandnes ligger General Ruges vei ved Vatneleiren (tidligere HTKSØ) i Hana bydel. En statue av general Ruge ble avduket av kong Olav på Terningmoen i 1981.	Ruge, Otto (I17767)
914	Allerede før sin forflyttelse fra Askevold til sokneprest-stillingen ved Nykirken i Bergen, var Fredrik sykelig. Ved reskriptav 18.mars 1763 ble han fritatt for slike visitasreiser, som hans helbred og krefter ikke kunne tåle. Likevel ser vi av hans visitasberetninger at han for eksempel i 1764 besøkte kirker i Sunnhordaland, Hardanger og Voss. I 1765 i Sønd- og Nordfjord, 1767 Sunnmøre og 1769 Nord- og Midthordaland prostier, hvor dog reisen ble avbrutt på Askøy på grunn av sykdom. Også i 1770 var han ute på visitas. I sin kritikk av de forskjellige prester, roser Fredrik flere ganger dem som la sin preken slik an at den kunne forståes også av den enfoldige almuen. Under tilløp til religiøs uro i Bergen i hans siste år som biskop, fra Herrnhutisk side, synes han å ha inntatt en så besindig holdning, at det hele gled over. På grunn av sykdom tok Fredrik avskjed 27.juli 1774 med pensjon, og ble boende i Bergen til sin død fem år senere.	Hansen Arentz, Fredrik (I2325)
915	Allerede i 1520 er det en Biørn paa Soelbergh. Om han står det: Vum pueris 5 lod Sølff oc 4 lod sølff for barnepenning. I 1553-1557 til Stenviksholm len Biiornn 1/2 pund smør 2 wogher maltth. I 1590 10 1/2 mark smør 21 mark mjøl i leidang. Er denne Biørn den samme, og er Biørn en forfar til Biørn Solberg som nevnes fra 1607? Biørn Solberg legger 10 skjepper korn i tiende i 1607. Han står for 1/2 spann i 1610 da han legger 1 Daller i leilendingsskatt. Det er nok sønnen hans, Bersuend som står som husmann i 1620, og som legger ut 1/2 Daller. Biørn selv må ut med 1 ort i kvernskatt, og 2 Daller i leilendingsskatt (Bersvend står som betaler for denne skatten). Leilendingsskatten i 1624 er på 1 Daller 1 ort. I 1630 har Bersuend tatt over etter Biørn for godt.	Solberg, Biørn (I2544)
916	Allerede i 1665 bor Thor på Øvre Nøss. I 1669 forteller matrikkelen at Tord skylder 3 huder 3 skinn, derav eier han selv 2 huder med bygsel, 1 hud er krongods og 3 skinn er canonigods. Gården før på 24 kuer og 4 hester, og sår 9 tønner. Skatt 6 riksdaler. Feded er i Nøss seter, skog til gårdens nytte og en bekkekvern.	Jensen Bratberg, Thor "Nøss" (I9526)
917	Allerede i 1831 begynte man å fprberede seg på den fryktede kolerapesten som stadig herjet i fremmede land. Sunnhetskommisjonen i Onsøy møttes på Kolberg i november for å forberede tiltak mot pesten. Da bestemte de hvilke gårder som skulle være sykestuer for kolerapasienter, og Buvik på Slevik ble utpekt som lasarett for Ytrefjerdingen. Mathias Hjorths tidligere sjef på batteriet, løytnant Lemvig, ble året etter oppnevnt som en av underoppsynsmennene i koleraberedskapen i Onsøy. På ettersommeren 1834 kom koleraepidemien til Onsøy, og først og fremst nettopp til daværende Halvorsrød (Slevik) skolekrets. Den 18.august hadde Onsøy sunnhetskommisjon møte på prestegården i forbindelse med sykdommens ankomst, og fordi - undertoldbetjent Hjort var angreben af sykdom - og dr.Bull ble anmodet om å klarlegge hva slags sykdom det dreide seg om. Mathias Hjorth overlevde, men det første koleradødsfall i Onsøy rammet trolig hans søster, 45 år gamle - Jomfru Hjort paa Solbrekke - 23.august. Hun var den første av ialt 16 personer som døde i epidemien i løpet av de neste ukene denne høsten.	Hjorth, Mathias (I496)
918	Allerede i 50-års alderen har soknepresten Peter Arentz, - for sin alderdoms tiltredelse og kalds nødtørftighet - bedt om å få en medtjener i kallet. Det ble sokneprestens tilkomne svigersønn Claus Koren (gift med datteren Maren), som ble utnevnt som kapellan i 1683.	Johansen Koren, Claus (I12866)
919	Allerede på 60-tallet ble han brukt som taleskriver og rådgiver for Arbeiderpartipolitikere. I 1969 ble han medlem av Arbeiderpartiets internasjonale utvalg. Medlemskap i regjering: Statssekretær Forsvarsdepartementet 28.01.1976-08.10.1979. Statssekretær Utenriksdepartementet 15.10.1979-14.10.1981. Statsråd Forsvarsdepartementet 09.05.1986-16.10.1989. Statsråd Forsvarsdepartementet 03.11.1990-02.04.1993. Utenriksminister Utenriksdepartementet 02.04.1993-13.01.1994. Biografiske opplysninger: Personalia: Født 29.11.1937 i Oslo. Død 13.01.1994. Sønn av havarisjef Nils Holst og Ester Salvesen Utdanning: Student 1956. Russisk-kurs Forsvaret 1958. Bachelor of Arts, Columbia University 1960. Mag. art. statsvitenskap, Universitetet i Oslo 1965. Yrke: Vitenskapelig assistent Forsvarets forskningsinstitutt 1960-1962. Forskningsstipendiat Centre for international affairs, Harvard University 1962-1963. Forsker Forsvarets forskningsinstitutt 1963-1967. Forsker Hudson Institute N. Y. 1967-1969 . Forskningssjef Norsk utenrikspolitisk institutt 1969-1976. Visiting Professor Carleton University, Ottawa 1970. Direktør Norsk utenrikspolitisk institutt 1981-1986, 1989-1990. Offentlige verv: Medlem Utvalget for rustningskontroll og nedrustning 1969-1976. Leder Arbeidsutvalget for de europeiske markedsspørsmål 1980. Medlem Rådet for Norsk Utenrikspolitisk Institutt 1980-1982. Nestleder Forsvarskommisjonen av 1990 1990-1992. Medlem Rådet og Executive Committee i International Institute for Strategic Studies, London 1970-1986. Medlem Trilateral Commission fra 1975. Rådgiver The Palme Commission on Disarmament and International Security Issues 1981-1989. Medlem Styret for Centre for European Policy Studies, Brüssel 1982-1986. Medlem Styret for Institute for East-West Security Studies 1982-1986. Medlem Styringsgruppen i European Security Study 1983-1986. Spesialrådgiver Verdenskommisjonen for miljø og utvikling 1983-1987. Leder Kommisjonen for New Approaches to Non-Proliferation European Approaches 1984-1986. Tillitsverv i partier: Medlem DNAs internasjonale utvalg fra 1969. Tillitsverv i organisasjoner: Medlem Styret i Europabevegelsen i Norge fra 1973. Formann Europabevegelsen i Norge 1982-1986. Utmerkelser m.v.: Få dager før sin død fikk han melding om at han var nominert til Nobels fredspris 1994. Årets Europeer sammen med sin hustru Marianne Heiberg 1994. Fredspris fra den amerikanske veldedighetsorganisasjonen - Pax - 1994. Fredspris fra Harry S. Trumaninstituttet i Jerusalem 1994. Etterlater seg - Johan Jørgen Holsts minnefond - som Marianne Heiberg administrerer (avholder bl.a. Fotball for fred). Litteratur: Artikler i norske og utenlandske tidsskrifter og dagbøker. En rekke monografier. Holst, Johan Jørgen: Norsk sikkerhetspolitikk i strategisk perspektiv I-II, Oslo 1967. Holst, Johan Jørgen og William Schneider (red.): Why ABM? Policy Issues in the Missile Defence Controversy, New York 1969. Holst, Johan Jørgen (red.): Security, Order, and the Bomb, Universitetsforlaget, Oslo 1972. Holst, Johan Jørgen (red.): Hvorfor ja til EF, Oslo 1972. Holst, Johan Jørgen (red.): EF - Norges vei, Oslo 1972. Holst, Johan Jørgen (red.): Five Roads to Nordic security, Oslo 1973. Holst, Johan Jørgen: Norge og rustningskontroll i Europa, Oslo 1974. Holst, Johan Jørgen og Christoph Bertram (red.): New Strategic Factors in the North Atlantic 1977. Holst, Johan Jørgen og Uwe Nerlich (red.): Beyond Nuclear Deterrence: New Arms, New Aims 1977. Holst, Johan Jørgen: Vår forsvarspolitikk, Tiden, Oslo 1978. Holst, Johan Jørgen (red.): Norsk utenrikspolitikk, Oslo 1985. Holst, Johan Jørgen (red.): Norwegian foreign policy in the 1980's, Oslo 1985. Holst, Johan Jørgen: Deterrence and Defence in the North, Oslo 1985. Corbin, Jane: Den norske kanalen, Tiden, Oslo 1994.	Holst, Johan Jørgen (I2674)
920	Allerede to dager etter biskop Eskills død postulerte domkapitlet i Nidaros Bergensbispen Aslak Bolt til erkebiskop. Aslak kom til Nidaros samme året, og det ble sendt melding til paven om valget. Han godtok domkapitlets postulering og providerte Aslak til erkebiskop etter å ha løst ham fra Bergen bispedømme. Aslaks to representanter i Roma, korbrødrene Svein Eriksson og Torstein Nikolasson oppfylte hans økonomiske forpliktelser til kurien. De betalte med engang de foreskrevne 800 gylden i hovedavgift og de andre avgiftene. Aslak Bolt hørte til en av de mer fremtredende slekter i tiden, og etter å ha vært biskop i Bergen i 20 år hadde han vel midler nok til å betale. Han må ha vært en mann med utpreget sans for orden og administrasjon. Aslak var en stormann både i kraft av det miljø han var utgått av og på grunn av sin stilling som biskop. Listen over hans løsøre bærer preg av det. Aslaks bøker er med ett unntak alle av religiøs eller kirkelig karakter, i hans eie var intet mindre enn 19 teologiske verker. Dette må vel regnes blant de forholdsvis store boksamlinger på denne tiden. Blant hans bøker finner vi to brevarier, det ene var et breviar for hele året etter praksis i Bergen. Videre har vi et teologisk skrift som Compendium theologice veritatis, en andaktsbok som Textus Boecii de consolacione, bøker som vel har vært ment til hjelp for utarbeidelse av prekener, som Summa virtutum og Sermones dominicales Jacobi de Voragine, og selvfølgelig også Liber revelacionum Birgitte. Aslak ville fra første stund av som leder av den norske kirkeprovins ha orden i sakene. Han satte snarest i gang en opptegnelse over inntektene av erkesetets gods (Aslak Bolts Jordebog). I jordeboken oppregnes de steder erkebiskopen skal visitere, og lengden av hans opphold på de forskjellige stedene. I alt var det 34 hovedkirker og 4 klostre. Her ble det inngått avtaler og om hvordan visse avgifter skulle betales. I alle skrivelser om for eksempel mikkelskornet heter det at dette er en gammel avgift som i lengre tid ikke har vært betalt. Det nevnes også hva denne skulle gå til: Skal nå hvert alter ha så store inntekter ut over det som de før hadde, som her sies og som vi kom fram til med allmuens samtykke. Og så regnes det opp 14 altre i domkirken og de prestegjeld hver av dem skal ha denne inntekten fra. Hver korbror skulle ha sitt alter i domkirken, så det er sannsynlig at korbrødrene akkurat som erkebiskopen har fått sine inntekter forminsket på grunn av forskyvninger i jordverdier og mindre avkastning. Erkebiskopen måtte selvsagt ha noe å tilby allmuen til gjengjeld. Sognemennene i Selbu gikk med på at mikkelskornet skal komme til Sanct Thomasalteret i Nidaros domkirke og den korbror som har det, for messehold og gode gjerninger, som skal gjøres på allmuens vegne både for levende og døde. Allmuen vil årlig gi en avgift til korbrødrene i domkirken til evigvarende eie for det messehold som de skulle ha i Nidaros domkirke, hver dag en sunget messe for alle levende mennesker, for fred og gode årringer, og den andre messen skal leses for sjelene til alle kristne som er døde. Jordeboken gir oss også andre opplysninger om Aslaks ordnende virksomhet. Like etter at han ble valgt, sendte han sin kapellan til Sverige for å kjøpe kobber til kirkens behov på taket over Hellig Olavs skrin. Han har også gitt forordninger for erkesetets leilendinger, og han har nøyaktige bestemmelser om hvordan en skal få kirkelig ombud. Aslak må ha lagt an på å organisere sin administrasjon i bestemte former. Alt skulle han ha oppskrevet og ordnet,alle skulle gjennom skriftlige avtaler og fullmakter vite hva de hadde å holde seg til. Den systematiske orden som Aslak tilstrebet og gjennomførte, har kanskje ikke hans forgjengere hatt sans for, og det kan vel forklare at vi vet så lite om deres virksomhet som erkebiskoper. Han gjenoppbygget Nidarosdomen etter brann i 1432. Aslak holdt er provinskonsil i Bergen i august 1345. Han kalte sammen til nytt konsil, denne gang i Oslo. Her møtte alle de norske biskopene unntatt biskopen av Oslo. Statuttene ble forkynt offentlig på møte i provinskonsilet den 20. desember 1436. En gruppe bestemmelser i Aslak statutt er alle de som medfører kirkestraff, som ekskommunikasjon og bannlysning, og alle manndrapere i kirkeprovinsen. Bare pønitentiaren ved katedralen kan løse disse siste, og de geistlige som våger å gjøre dette uten tillatelse fra biskopen, blir bannlyst ved selve gjerningen. Ekteskapssaker og større saker som simoni, sakrilegium og lignende kan prestene på landet ikke behandle, de må overlates til biskopene og deres officialer med domkapitlenes samtykke. Dersom noen ugift lever i offentlig frilleliv, skal presten i sin kirke nevne dem ved navn tre ganger i året, for at de enten skal gå fra hverandre eller gifte seg. Dersom de ikke ville høre på denne gagnlige påminnelsen innen et år, skal de utelukkes fra altergangen. Konsilet i Oslo i 1436 må ha vært det siste provinskonsilet som har vært holdt i Norge. Statuttene må følgelig ha vært det siste kirkelige statuttet for det katolske Norge med dets biland. Aslak var nå en eldre mann med mangfoldige plikter, det er ikke alltid det kan ha vært lett for en enkelt mann å overholde, idet vi skriver 1442. Vi skal ikke her komme inn på Aslaks virksomhet som medlem av det norske riksrådet. Hans autoritet kan vi forstå, og det er nokså klart at han burde ha særskilte forutsetninger som fredsstifter. Men samtidig kunne han pleie sin kirkes ve og vel. Sammen med biskop Olav og hans kapitel avtalte han med engelske kjøpmenn at de skulle sørge for at det kunne komme en dyktig klokkestøper til Bergen for at han kunne lage kirkeklokker til domkirkene i Nidaros og Bergen. Begge steder skulle ha tre klokker, én stor og to mindre. Aslak må ha vært forbausende aktiv, han må alltid ha vært på farten, det kan vi slå fast fordi vi i diplomene kan følge ham fra år til år. Øyensynlig har han vært våken og påpasselig til det siste. Karl Knutsson Bonde ble kronet til norsk konge i Nidaros i november 1449 av Aslak. Vi har omtalt Aslak som administrator og ordensmann og påpekt hans evner og interesser på disse områdene. Men hvordan var Aslak Bolt som prest og overhyrde? Våre kilder forteller om avtaler og forskrifter, men om det som hørte en prests eller biskops alminnelige gjerning, har ikke skriftene noen opplysninger om. Vi vet at Aslak har vært på visitas i sitt bispedømme, og vi må følgelig slutte at han har meddelt fermingen til de unge. Vi må videre kunne regne med at han har lest sin messe, at han har viet prester og kirker, og at han som en god hyrde har hatt omtanke for sin menighets ve og vel. Våre kilder kan gi et skjevt inntrykk all den tid de praktisk talt ikke berører denne siste og viktigste siden av en katolsk kirkefyrstes virksomhet. For Aslak som for hans forgjengere var deres virke på denne jord en forberedelse til det hinsidige, de trodde og visste at de som hyrder og overhyrder ikke bare måtte stå til ansvar for sitt eget liv, men også for hvordan de hadde ledet sin hjord på den vei som fører til Guds rike. Her kan det til slutt være på sin plass å gjengi en setning som godt kan ha vært formet og uttalt av Aslak Bolt selv: Alt som er verd å minnes og ikke glemme, er Guds signede nåde og ikke menneskenes snille. Han lot skrive Aslak Bolts jordebok, et viktig kildetidsskrift. Det er den første omfattende jordeboken etter svartedauden, og oppgir både gammel landskyld og det som reelt ble betalt (gammel og ny landskyld). Dette gir en god pekepinn på fallet i landskylda etter pestens herjinger. Aslak registrerte kun eiendommer der erkebispestolen hadde eierinterresser (parter), men er svært nitid ført, i den forstand at også eiendommer med svært liten avkastning er tatt med. I leilendingstida var så og si all eiendom skyldsatt, dvs. at det var satt en landskyld på eiendommen, den tidens eiendomstakst. Denne landskylda var grunnlag for skatter (som alle måtte betale) til krone (f.eks. leidang) og kirke (f.eks. tiende). Den var også grunnlag for den leia (bøksel) leilendingen måtte betale til grunneieren. Enkelte gårder var delt opp i parter, med flere grunneiere å betale til, og grunneierne byttet parter seg i mellom villig vekk. I jordeboken er ført kun bispesetets parter i hver gård, det kan ligge høyere total landskyld på noen gårder. Dette var et svært komplisert system, som ikke kan utredes i en håndvenning. Jordeboken er landskylda oppgitt i penger, smør, korn, malt eller mel. Inndelingen var omtrent slik: Arealgr.lag: 1 markebol = 8 øresbol = 8 tønner land = ca. 32 da. Penger: 1 mark forngild = 8 øre/aurar = 24 ørtuger/ertogar. Smør: 1 spann = 3 bismerpund = 72 merker = 15,43 kg. Korn: 1 vett = 6 våg = 18 lispund = 432 merker = 111,1 kg. Korn: 1 landslovskippund = 148 kg. Når det gjelder gammel skyld i jordeboken hadde 1 mark penger (1 markebol) samme verdi som 3 spann smør. Slik ble landskylda av ett øresbol (1 øre i penger) likt med 27 merker smør. Eitt øresbol tilsvarte trolig ca. 4 da innmark, av dette skulle 1 da etter loven ligge som havning. Ett spann smør tilsvarte omtrent hele årsproduksjonen til ei ku den gangen, og man regner med at det lå ca. 2 (1,5 - 3) øresbol innmark bak hver melkeku, av disse 8 da ble det dyrket korn eller andre matvekster på 6 da. i 1428 på Nidaros, Sør-Trøndelag, Norge.	Hartvigsen Bolt, Aslak (I4763)
921	Alm, Brøttum? Født omkring 1580.	Syversen Sigstad, Lars (Laurits) (I9389)
922	Alpint: Noen resultater: Readys slalåmrenn i Rødkleiva, 25.januar 1960: Damer kl.B: Vinner: Ba Fossum, Asker, 94,5 Lise Smith, Heming, kom på 3.plass med tiden 98,2. Hemings utforrenn på Norefjell, 22.januar 1961: Damer kl.A: Vinner: Dikke Eger, Stabæk, 2.25,7 Lise Smith, Heming, kom på 3.plass med tiden 2.32,4 Holmekollrennet, Rødkleiva, 26.februar 1961: Alpint kombinasjon (utfor/slalåm), damer: Vinner: Astrid Sandvik, Heming. Lise Smith, Ready (?), kom på 9.plass, 29,23 bak vinneren. NM Rjukan, 17-19.mars 1961: Storslalåm damer: Vinner: Siri Borge Andersen, Njård, 1.41,0 Lise Smith, Heming, kom på 12.plass med tiden 1.54,0 Alpint kombinasjon (utfor/slalåm), damer: Vinner: Siri Borge Andersen, Njård. Lise Smith vant her en bronsemedalje. Norefjell 3.februar 1963: Slalåm kl.A: Vinner: Astrid Sandvik, Heming, 1.01,5 Lise Smith, Heming, kom på 5.plass med tiden 1.22,1 Aurdal 24.februar 1963: Damer kl.A: Vinner: Anne Sundby, Ready, .1.51,0 Lise Smith kom på 2.plass med tiden 1.56,0 Bestum IF's jubileumsrenn i Varingskollen, 8.mars 1964: Storslalåm damer kl.A: Vinner: Liv Jagge, Ready, 1.29,4 Lise Smith, Heming, kom på 7.plass med tiden 2.10,8 God venninne med Astrid Sandvik. Deres mødre Kiddy og Synnøve var også gode venninner. Om Astrid Sandvik: Astrid Sandvik, senere Moe, (født 1.oktober 1939 i Aker) er en tidligere norsk alpinist. Klubb: IL Heming i Oslo. Sandvik deltok 3 ganger i OL: I 1956 i Cortina d'Ampezzo, i 1960 i Squaw Valley og i 1964 i Innsbruck. Hennes beste resultat var en delt 6.plass i slalåm i 1956 (delt med Inger Bjørnbakken). I VM oppnådde hun to 4.plasser i slalåm i 1958 og i 1962, og en 6.plass i utfor i 1958. I 1963 ble Sandvik tildelt Holmenkollmedaljen (sammen med Alevtina Koltsjina, Pavel Koltsjin og Torbjørn Yggeseth).	Smith, Lise Marie "Ottiker" (I14227)
923	Alrek og Eirik het sønnene til Agne, de ble konger etter ham. De var mektige menn og store hærmenn og kunne mange idretter. De brukte å ri inn hester og temme dem, både til gang og trav, det kunne de bedre enn andre; de hadde ofte kappleik om hvem av dem som rei best eller hadde beste hesten. Så var det en gang de 2 brødrene rei ut på de beste hestene sine og bort fra de andre, de rei ut over vollene og kom ikke tilbake, og da så folk lette etter dem, fant de dem døde begge to, begge hodene var knust, men de hadde ikke noe våpen, uten hestebeksla, og folk tror de må ha drept hverandre med dem. Fra Ynglingesagaen: 20. Alrek og Eirik heitte sønine hans Agne, som var kongar etter hoonom; dei var megtuge menn og store hermenn og itrottsmenn. Dei hadde for skikk aa rida hestar og temja deim baade til aa ganga og springa; ingin kunde gjera de so godt som dei. Dei dreiv paa og kappast med kvarandre um, kven som reid best eller aatte dei beste hestane. De var ein gong at brørane reid aaleine burt fraa andre folk med dei beste hestane sine, og reid ut paa nokre vollar og kom ikkje attende. Folk gjekk og leita etter deim og fann deim daude baae tvo, og hovude knasa paa deim; men dei hadde ikkje vaapn, so nær som beisli til hestane, og folk trur at dei hev drepi kvarande med deim. So segjer Tjodolv: Fall der Alrek der som Eirik for bror-vaapen sin bane fekk, og med hestens hovud-reimar frendane hans Dag drap kvarandre. Aldri fyrr de spurdest, at Ynglingar heste-beisl hadde til verju.	Agnesen, Eirik (I8317)
924	Alrek og Eirik het sønnene til Agne, de ble konger etter ham. De var mektige menn og store hærmenn og kunne mange idretter. De brukte å ri inn hester og temme dem, både til gang og trav, det kunne de bedre enn andre; de hadde ofte kappleik om hvem av dem som rei best eller hadde beste hesten. Så var det en gang de 2 brødrene rei ut på de beste hestene sine og bort fra de andre, de rei ut over vollene og kom ikke tilbake, og da så folk lette etter dem, fant de dem døde begge to, begge hodene var knust, men de hadde ikke noe våpen, uten hestebeksla, og folk tror de må ha drept hverandre med dem. Fra Ynglingesagaen: 20. Alrek og Eirik heitte sønine hans Agne, som var kongar etter hoonom; dei var megtuge menn og store hermenn og itrottsmenn. Dei hadde for skikk aa rida hestar og temja deim baade til aa ganga og springa; ingin kunde gjera de so godt som dei. Dei dreiv paa og kappast med kvarandre um, kven som reid best eller aatte dei beste hestane. De var ein gong at brørane reid aaleine burt fraa andre folk med dei beste hestane sine, og reid ut paa nokre vollar og kom ikkje attende. Folk gjekk og leita etter deim og fann deim daude baae tvo, og hovude knasa paa deim; men dei hadde ikkje vaapn, so nær som beisli til hestane, og folk trur at dei hev drepi kvarande med deim. So segjer Tjodolv: Fall der Alrek der som Eirik for bror-vaapen sin bane fekk, og med hestens hovud-reimar frendane hans Dag drap kvarandre. Aldri fyrr de spurdest, at Ynglingar heste-beisl hadde til verju.	Agnesen, Alrek (I4612)
925	Alt tyder på at verken Elsa eller datteren Maren, den daværende prestefrua, ikke sto så langt fra den - almuen - de strevde for å distansere seg fra. De både bannet og slo når det røynet på og kom ikke av det med bygdefolket.	Eriksdatter Slinde, Else "Alstrup" (I1882)
926	Alt tyder på at verken Elsa eller datteren Maren, den daværende prestefrua, ikke sto så langt fra den - almuen - de strevde for å distansere seg fra. De både bannet og slo når det røynet på og kom ikke av det med bygdefolket.	Povelsdatter Alstrup, Maren (I1879)
927	Alt vel her! Havde igår stort selskab: Gamle Brekke og kone, Knud, Hanna, Sophus, Helene (Giftes 17de ds), fru Jensen, Prof. Mohn og kone og Ida Hammer (som fortalte om eders stormfulde hjemreise), Onkel Fred. og kone (Nils og Brubek kom ikke), Onk. Harald og kone og 2 døtre. Skårne smørbrød og dessert. Skolen lover bra, er sikker på vor gage ialfald. Glæder os at E. er frisk. Hils alle fra alle. Din L.	Brinchmann, Jacob Ludvig Hoffmann (I33)
928	Altdorf. No surviving sources provide a record of Judith's exact date and year of birth. Yet, we can deduce that Judith was born in or before 795 or 805 given that girls in the Carolingian world would be eligible for marriage at around the age of 12, and her marriage to King Louis occurred in 819. Judith was the daughter of the noble Saxon Heilwig and Count Welf 1, and belonged to the ancestor of the kin-group known to historians as the Welfs. Though the The Welf clan was noble, they were not part of the - Imperial Aristocracy - (Reichsaristokratie) that dominated high office throughout the Carolingian empire. The Welf clan's leaders, having lost influence in their home region of Alemannia (present-day southwestern Germany and northern Switzerland) eventually rose to power though cementing familial ties with the Carolingian Imperial Aristocracy in the 770's. Nonetheless, they remained a part of the upper aristocracy (Hochadel) of their region, given the numerous appearance of the noble titles of ducal (duke) and comital (counts) in primary sources. This noble status made Judith a suitable marriage prospect for the imperial family, and the Welf clan as a whole saw its prestige and power increase after Judith's marriage to the Carolingian emperor Louis the Pious in 819.	av Bayern, Judith (I4592)
929	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I4718)
930	Alv Erlingsson var kongelig sysselmann i Borgarsyssel og tjente kong Eirik Magnusson også på andre måter, men kom i unåde på grunn av kapervirksomhet og opprør mot hertug Håkon, kongens medstyrer. Han var den siste av lendmannsætten fra Tornberg (Tanberg) på Ringerike. Faren Erling Alvsson var søstersønn til hertug Skule Bårdsson, og kongebrev kaller både Erling og Alv vår frende. Alv er først omtalt 1276, da han som lendmann deltok på det nordiske kongemøtet ved Elven (Göta älv). Han overtok som kongelig sysselmann i Borgarsyssel etter faren, senest da denne døde 1283, og hadde et borganlegg på Isegran i Glomma-munningen; ved siden av Audun Hugleikssons anlegg på Hegranes i Jølster er dette den eneste private stormannsborgen vi kjenner fra datidens Norge. Borgen og sysselmannsverdigheten gav ham en særlig maktstilling, desto mer som posisjonen ved utløpet av Glomma var strategisk i tidens sørøstvendte norske utenrikspolitikk, der det spente forholdet til en allianse av hanseatiske sjøsteder og Danmark dominerte. Vinteren 1283–84 truet de vendisk-pommerske hansabyene Norge med blokade etter at rådsregjeringen i Bergen hadde gjort innskrenkninger i de tyske kjøpmenns handelsfrihet i byen. Regjeringen svarte våren 1284 med et imøtekommende brev i kong Eirik Magnussons navn, tilstrekkelig til at hansabyene som vanlig sendte skip til Norge da seilingssesongen begynte. På veien ble de overfalt av kapere som Alv Erlingsson hadde rustet ut; han herjet også samme år Skagen på Nordjylland og Skanör i Skåne (den gang en del av Damark). Resultatet var at de vendiske byene med Lübeck i spissen iverksatte en blokade av Norge 1285. Mens regjeringen om våren og sommeren søkte fred med Danmark og hansabyene, stakk Alv på ny til sjøs og herjet Horsens og Kalundborg, men trakk seg tilbake med sitt bytte for en overlegen styrke av vendiske kogger. Om høsten ble det sluttet fred mellom Norge og hansabyene gjennom en voldgiftsdom av den svenske kong Magnus Birgersson i Kalmar; et av fredsvilkårene var en norsk skadeserstatning på 6000 mark sølv, som nok ikke minst skyldtes Alvs piratvirksomhet. Forliket med hansabyene gav den norske regjeringen frie hender i en aggressiv politikk overfor Danmark, og her var Alv brukbar. Sent i 1285 eller tidlig i 1286 ble han utnevnt til jarl, tydeligvis med et særlig militært ansvar, og han ivret visstnok for at islendingene skulle bidra til den norske militære innsatsen. Våren 1286 drog han som kongelig utsending til England for å oppta lån til krigføring mot Danmark; i England titulerte hans seg greve (jarl) av Sarpsborg (Comes de Saresburg) og vendte tilbake med 2000 mark sterling og krigsfolk fra the Five Ports. Forholdet mellom Alv og hertug Håkon Magnusson, kong Eiriks bror og medstyrer, var likevel ikke godt. Håkon fraskrev seg 1285 enhver andel i striden med de tyske hansabyene, og tok dermed implisitt avstand fra Alvs kapervirksomhet. 1287 gjorde Alv Erlingsson et gåtefullt opprør. Han angrep Oslo, fanget hertugens høvedsmann der, Hallkjell Krøkedans, og sperret ham inne på Isegran der han ble drept. Alv og hans følgesmenn ble nå lyst fredløse. Hele 220 av dem ble drept, mens Alv søkte tilflukt i et kloster i Sverige, der det ser ut til at han stod seg godt med kong Magnus. Våren 1290 ble Alv fanget på kysten av Skåne av den danske kongens menn. Han var trolig på vei til England der han var ventet ved kong Edvards hoff. Den danske kongens lokale representant dømte Alv til døden, radbrukket og drept (henrettet på steile og hjul) ved Hälsingborg. Med en stor klubbe av tre begynte man slå beinene i stykker. Besvimte den dømte stoppet man opp og gjenoppvekket ham til de kunne fortsette. Hvor lenge man kunne holde på varierte, men mange kunne holde ut i flere timer før livet gikk tapt. Det siste slaget ble gitt med en stor, firkantet klubbhammer som ble slått mot hjertet. Slik døde Alv Erlingsson i kongeriket Danmark. Hans svoger, den tidligere kansleren Tore Håkonsson, førte 1292 hans levninger fra Hälsingborg til Tønsberg. Ett år etter hans død ble formuen hans delt, og det ble ikke noe til overs, skrev kong Håkon 5 mange år senere til den engelske kongen Edvard 2, som hadde aksjonert på vegne av enken etter en av Alvs kreditorer fra 1286. Historikeren P. A. Munch oppfattet på 1800-tallet Alv Erlingsson som medlem av en klikk som under enkedronning Ingeborgs ledelse styrte Norge under den mindreårige og senere svake kong Eirik; han mistet sin ledende stilling da enkedronningen falt fra 1287. Denne oppfatningen har gått igjen i senere historieskrivning, der Alv gjerne har vært sett som den norske rådsregjeringens forlengede arm i tidens ærgjerrige og høyspente utenrikspolitikk. Den hendingsgangen som er beskrevet ovenfor, og som delvis bygger på revidert dokumentdatering (RN, bd. 2), tyder på noe annet. Alv var neppe medlem av kongsrådet, og hans provoserende piratvirksomhet i 1284–85 var ikke i tråd med rådsregjeringens offisielle linje. En annen sak er at hans militære ferdigheter og organisasjonsevne kom vel med da regjeringen senere la opp til krig mot Danmark. Alt i alt tyder mye på at Alv var en fribytter som i utgangspunktet handlet svært selvrådig og på den måten bandt opp norsk utenrikspolitikk. Alv Erlingssons dramatiske opptreden og fall appellerte til folkefantasien og gav ham en eventyrlig stilling i en rik flora av senere sagn og viser både i Norge og Danmark. I Telemark sang de om krigeren som til slutt kledde steile og hjul saa høgt ivi Ørsund. Og i en dansk kjempevise hugger han løs til han står i femten ridderes blod: Hr. Alf han hugg til han var mod, Han sto i femten Ridderes Blod; Så tog han alle de Kogger ni Og sejlede dermed til Norge fri. Og der kom tidende til Rostock ind, Der blegned saa mangen Rosenkind. Der græd Enker og der græd Børn, Dem hadde gjort fattig den skadelige Ørn. På grunn av sin dødsmåte ble Alv på folkemunne kalt Milde Alv, men dette ble senere forvansket til Mindre-Alv – en mann av liten vekst. På 1500-tallet regnet Absalon Pederssøn Beyer ham for en av de besynderlig krigsmenn fra Norges tidligere så stolte manndomsalder. Det er slik han senere har stått i den nasjonale og folkelige historieoppfatningen. Alv Erlingssons segl er bare bevart som en tegning av et bjørnehode med grime, i et engelsk brevregister fra 1323 eller senere. En hel bjørn inngikk i Sarpsborgs eldste bysegl fra 1556, og senere i både Sarpsborgs og Fredrikstads kommunevåpen. Kilder: RN, bd. 2–3 registrerer alle dokumenter som nevner Alv Erlingsson i DN og andre kildeutgaver. Isl.Ann. Ann.Dan. A. P. Beyer: Om Norgis Rige, i Historisk-topografiske Skrifter om Norge og norske Landsdele, utg. av G. Storm, 1895. DNFH, del 4, bd. 1–2, 1858–59. NHfNF, bd. 2, del 2, 1916. E. Bull: biografi i NBL1, bd. 1, 1923. K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972. d.s.: Norge blir en stat. 1130–1319, bd. 3 i K. Mykland m.fl. (red.): Handbok i Norges historie, 1974. Helle, Knut: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150-1319, Universitetsforlaget 1972. Munch, Peder Andreas: Det norske folks historie, Christiania (Oslo) 1859. Yrwing, Hugo: Alf Erlingssons olycköde. En studie kring et dokumentfynd. Samlinger och studier utgivna av svensk arkivsamfund. Stockholm 1956. Skeie, Tore: Alv Erlingsson. En undersøkelse av en aktørs rolle i nordiske konflikter på 1280-tallet. Masteroppgave i historie, UiO 2006 Skeie, Tore: Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang, Oslo 2009. ISBN 9788202302122.	Erlingsen, Alv (I4710)
931	Alv var en mektig opplandsk høvding. Han var lendmand på Tornberg (Tandberg) i Norderhov på Ringerike, Buskerud, og hans far het Erling. Skule Baardsson var hans svoger. Fra 1232 hadde neppe jarlen Skule Baardsson en reel maktposisjon som tilsa at han kunne holde tredjedelen av landet. Sagaen regner opp de mektige menn som sto på Skules side under riksmøtet i 1233 i Bergen mellom Skule og kong Håkon, da krav om reduksjon av jarledømmet først ble reist. Kretsen omfattet bl.a. Alv Erlingsson av Tornberg på Ringerike. I 1239 var Alv blandt Skules ivrigste tilhengere, da denne ville anta kongenavn, og innstevnet da de beste bønder fra hele Trøndelag til Øreting. Han deltok i hertug Skules oppstand i 1240 og var en av Skules beste høvdinger under kampene med Birkebeinerne som ble slått det året. Da han ikke nevnes senere, døde han antagelig kort tid senere. Hans sønn var Erling Alvsson, og sønnesønnen hadde samme navn som bestefaren (og som han ikke bør forveksles med), Alv Erlingsson (yngre), og ble en sentral mann i formynderkretsen rundt kong Eirik Magnusson før han ble sjørøver og gjorde opprør mot den norske tronen. Kilder: Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderssleketer, NST Bind VIII (1942), side 130-132, 262-263. Cappelen's Norges Historie, Bind 3, side 200. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 812. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 95.	Erlingsen på Tornberg, Alv (I3773)
932	Alzheimers sykdom, og måtte flytte til et hjem for demente ca 2,5 år før sin død.	Eide, Kirsten Johanne "Lidgren" (I606)
933	Amalie var datter av Gunder Jacobsen og Ingeborg Jørgensdatter Trane.	Gundersdatter, Amalie "Schancke" (I15280)
934	Ammunisjons-, proviant- og materialforvalter ved amter og fæstninger nordenfjelds, og var blant annet stasjonert på Munkholmen utenfor Trondheim fra 10.april 1668. Her var han fram til sin døde, trolig i mars 1688. RENTEKAMMERETS NORSKE BESTALLINGER 1660-1814: 10.april 1668: Klingenberg, Anders Clausen, proviant-, ammunitions- og materialforvalter paa Munkholmen for Trondhjem. Konfirmeres 8.august 1670. Til privatbolig hadde Mentz Christophersen Darre sin egen eiendom, som etter byens gamle regulering, før bybrannen i 1681, lå på det nordøstre hjørnetav Bredgaten (byens gamle hovedgate) og Vår Frue strete. Her bodde hans enke, Maren Schjelderup, i mange år inntil hun etter nevnte bybrann ved skjøte av 6.september 1681 solgte eiendommen til ammunisjons- og proviantforvalter Anders Clausen Klingenberg. I skjøtet som ble lest på Trondhjems byting 22.september samme år, nevnes hennes øde tomt beliggende på hjørnet ved forrige Bredgate, med påstående kjeller, stenmuret hus og kakkelovner. Ved reguleringen etter bybrannen ble eiendommen liggende til nåværende Kongens gate og utgjør nå en delav matrikkel nr. 3, Frimurerlosjens eiendom.	Clausen Klingenberg, Andreas Peter (Anders) (I1863)
935	Amund er notert 20.juli 1590. Han fikk ved skifte etter foreldrene i heimegave gården Hesbøl i Eidskog sogn. I mors og farsarv fikk han hele gården Stemsrud i Grue i Solør. Han fikk og en part i gården Kile på Ringerike.	Gundersen Stemsrud, Amund (I15609)
936	Amund Hjertsen er omtalt i flere D.N. og et av dem viser at hans søsken Eystein of Sigrid solgte sine deler i Hallan til han i 1513, og den 26.mai 1513 møtte han opp på tinget og fikk det tinglyst. Kilde: DN VIII s. 480.	Gjertsen, Amund (I2057)
937	Amund overtar farsgården, og står som bruker fra omkring 1688. I 1711 bodde 16 mennesker på gården som betalte skoskatt.	Larsen Båberg, Amund (I9514)
938	Amund var skysskiper dvs. at Båberg var båtstasjon for reisende på Mjøsa og antatt gjestgiveri.	Larsen Båberg, Amund (I9459)
939	Amunds kone skulle ha hatt navnet Gyrid. Sønner (ikke sikre): 1. Anders Amundsson. Væpner nevnt 1481-1513. Han eide jord på Ringerike, og var muligens en tid bosatt i Oslo. Gift (?) med Gunhild Petersdatter nevnt 1471-1481. Gift (?) med Gudrid Fartegnsdatter nevnt 1470-1481. 2. Mats Amundsson (I346). Gift (?) med Anna Fartegnsdatter. 3. Olav (Oluf) Amundsen Holter. Nevnes f.omkr.1445. Nevnt 1491-1497-1499. Av våpen Eidsvoll 17.juni 1491 (DN V nr. 953). Gift med Bothilda (Bodil) Svensdotter, f.omkr.1450-1451 Dingelvik, Dalsland (Halv lilja - Byting slekt). 4. Erik Amundsen. Lagmann i Trondheim (?). Nevnes 1458-1497. Bosatt Holter, Nes, Romerike.	Family: Amund Jonsen Seim, "Holter" / Gyrid Halvardsdatter Rustad, "Holter" (F6100)
940	Analytisk kjemiker ved Balbach Smelting and Refining Company, Newark, New Jersey. Sjefkjemiker for Imhoff- Berg Silk Dyening Company, Paterson, New Jersey	Heiberg, Ørnulf (I2667)
941	Anden Juule Dag... Karie døpt. Faddere: Fredrik Knudsen, Peder Andersen, Ingeborg Johansdatter, Kari Halvorsdatter, Mille Svendsdatter.	Sivertsdatter Myhren, Karen (Karie) "Uglen" (I3029)
942	Andeneksamen i juni 1873 (ex.phil. med karakter laud. præ cet.).	Brekke, Knut Olai (Knud Olai) (I456)
943	Anders Andersen Kjærulf nevnes av Dyrskjøt 1470. Hand eigede Aslund, fogetgaard och megit gods. Dyrskjøt omtaler ham ikke som Fogde i Kær Herred, men han oppføres dog som sådan 1485, da der tirsdag nest efter St.Knuds og Kjeldsdag ble utstedt tingsvitne om, at der denne dag av Hr.Niels Pedersen, Sogneprest i Vester Hassing, var blitt fremlagt og forlangt tinglest et - Skelbrev - angående V.Hassing og Gandrup Marker, hvilket brev velb. Thorlef Hwal 1460 hadde ervervet ved 8 Sandemænd. Likeledes var Anders Kjærulf herredsfogde 1494, da det utstedtes tingsvitne av Kær Herreds Ting om at Birkelse i 4 Biskoppers tid hadde ligget til Børglum Bispestol upåtalt av Vidskøl kloster. Dyrskjøt sier at han var gift med Else Wogensdatter. Slektens hovedlinjer utgår fra fogd Anders Kjærulf, som levde på 1400-tallet, hans sønner fogd Anders Andersen Kierulf, Jens Andersen Kierulf og Peder Andersen Kierulf. Anders Kjærulf hadde også en datter, hvis navn ikke er kjent, og som var mor til sjøkrigeren Skipper Clement (ca.1485–1536). Fogd Anders Andersen Kjærulf ble født på Vadum i Kjær herred, Jylland, Danmark. Han døde trolig føre 1458 på fogdegården i Vadum sogn. Anders bodde i 1448 i fogdegården i Vadum Sogn og var fogde i Kær herred. Han nevnes også 1450 og 1454, men var visst død eller avgått som herredsfogde føre 1458, da Thord Nielsen både dette år og 1460 nevnes som herredsfogde i Kær herred. Om det er av denne omstendighet, at ingen av Anders Kjærulfs sønner direkte etterfulgte ham som fogde, kan sluttes, at han er død, før sønnene var myndige, skal være usagt, men det må dog bemerkes, at fogdembedet i nevnte herred fra middelalderen av og inntil slutten av det 17.århundre synes at ha vært knyttet til familien Kjærulf med untagelse av den tiden, da nevnte Thord Nielsen hadde det. Navnet på Anders Kjærulfs hustru er ikke kjent, men de synes å ha hatt minst 3 sønner, og er det riktig, som Dyrskjøt forteller, at Skipper Klements mor var en Kjærulf, kan hun også settes inn her. Vi får da følgende barn: 1. NN Andersdatter Kjærulf. Gift med Anders N. N. i Vedsted i Aaby Sogn, med ham hadde hun foruten flere barn, sønnen Klement Andersen, f. 1484, henrettet 1536, kjent fra historien under navnet Skipper Klement. Om ham sier Dyrskjøt, at han forrådte både seg selv og Kjærulfene med sine dårlige krigsanslag. Av andre kjente personer, som tilhører denne familie, må også nevnes Presten i Nakskov Laurids Mortensen Vedsted (Thuraættens Stamfader) og hans stridbare bror Peder Mortensen Vedsted, borgermester i Nakskov omkring 1660. 2. Anders Andersen Kjærulf, som nevnes av Dyrskjøt 1470 (les over). Gift med Else Wogensdatter. De blant flere barn hadde 2 sønner og 1 datter, men kan også ha vært en sønn Jens og en sønn Morten. Vi får da følgende barn til nr.2.: a. NN Andersdatter Kjærulf, gift i Gjettrup (Ulsted Sogn) (och hendis Dater haffde Peder Munch à Haubrogaard och boede i Giettrup). b. Jens Andersen Kjærulf, gift med Gjertrud. c. Morten Andersen Kjærulf. d. Anders Andersen Kjærulf, gift med Marine Bertelsdatter af Vesterbæk. e. Peder Andersen Kjærulf, gift med Karen Bertelsdatter af Vesterbæk.	Andersen Kjærulf, Anders "Kierulf" (I9017)
944	Anders Bernhoft omtales som en meget godgjørende mann, og var elsket og aktet av sin menighet. I Leksvik ga han penger til bygdas skole- og fattigvesen. Her i Meldal ga han sin formanns enke 80 riksdaler i pensjon, selv om loven kun befalte 60 riksdaler. Han sørget derfor at ettertidens pensjonsbeløp tilsvarte dette høyere beløpet.	Christophersen Bernhoft, Anders (Andreas) (I1931)
945	Anders Bernhoft reiser den 26.november 1751, ved sin bror - Velærverdige Hr.Jørgen Bernhoft - odelssøksmål. Den 19.juli året etter fikk Anders Bernhoft medhold i at han var odelsmann.	Christophersen Bernhoft, Anders (Andreas) (I1931)
946	Anders Bernhoft reiser den 26.november 1751, ved sin bror - Velærverdige Hr.Jørgen Bernhoft - odelssøksmål. Den 19.juli året etter fikk Anders Bernhoft medhold i at han var odelsmann.	Christophersen Bernhoft, Jørgen (I1708)
947	Anders ble først undervist hjemme, kom så i Trondhjems skole og senere i Bergens skole, hvorfra han 1700 ble dimittert. Absolverte samme år eksamen artium, 1702 eksamen filos., 5.mai 1704 eksamen teologi og 10.mai samme år dimisspreken. Dimisspreken, eg. dimisjonspreken, prekenprøve som en teologisk kandidat ifølge Christian 5s Norske Lov 2–2–1 måtte avlegge for å oppnå geistlig embete.	Andersen Schjelderup, Rasmus (I8508)
948	Anders ble gift med Marit Larsdatter Enmoen. Marit hadde 2 uekte barn fra før giftemålet med Anders. De 2 fikk også flere barn sammen. Anders og Marit ble riktig gamle, han ble 82 år, mens hun ble 89 år.	Family: Anders Olsen Moe, "Enmo" / Marit Larsdatter Enmo (F716)
949	Anders ble, under en innrykning av de svenske soldatene i Gauldalen, sendt til prestegården i Oppdal, da fienden innkvarterte seg på prestegården i Støren. Tilbaketoget til general Armfelt og hans karolinerarmé over Tydalsfjellene ved årsskiftet 1718-1719 er velkjent historie. Få begivenheter har levd så lenge på folkemunne som denne tragedien, og mange artikler og bøker er skrevet om den sørgelige skjebnen denne svenske hæravdelingen led. I august 1718 hadde den svenske nordarméen, en styrke på vel 10.000 mann med drøyt 6.700 hester, gjort innfall i Trøndelag, og hele høsten holdt de Trondheim beleiret. Men forsvaret av byen var såpass sterkt at svenskene ikke greide å gjøre noen erobring. Det endelige tilbaketoget over grensen startet etter at Armfelt hadde fått melding om at Karl 12. den 8.desember var falt ved Fredriksten festning i Halden. Sist i desember 1718 gikk marsjen opp Gauldalen. Det planlagte raske sensommerfelttoget hadde trukket i langdrag, og soldatene hadde alt i flere uker savnet vinterutrustning. 2.juledag tok arméen med ca.200 hester og noen tvungne lokale kjentmenn opp fra Haltdalen. Målet var den nærmeste bebyggelsen på svensk side, Handöl, en strekning på 6-7 mil, for det meste i snaufjellterreng. Men fjellet lå med hard skaresnø og bød på relativt gunstige forhold. Allerede på den første etappen, over til Østby i Tydal, bukket mange av de tynnkledte blå-gule soldatene under. For å unngå større tap av menneskeliv lot Armfelt arméen ligge i ro i Tydal de siste 2 dagene fram til nyttårsaften. Her skulle de samle krefter til de resterende 45 kilometrene, en krevende tur gjennom høyfjellet. Soldatene fant lite å bålene sine med, og en kraftig snøstorm herjet nå i fjellet. Marsjen videre skjedde i uorden, og hele armeén var snart i oppløsning. Kulden og stormen tok hundrevis av liv. Omkring 2.300 soldater omkom på den umenneskelige fjellmarsjen.	Christophersen Bernhoft, Anders (Andreas) (I1931)
950	Anders bodde på Ytre Tovik, hvor han var leilending, men drev også med fiske.	Nielsen Schjelderup, Anders (I8531)