Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 9,001 to 9,050 of 16,629

#	Notes	Linked to
9001	Gabriel var en gjenganger i tingbøkene. Han både stevnet og ble stevnet selv. I november 1676 oppsto en episode som kan ha vært en medvirkende årsak til at Jens Olsen Hesselberg mistet sitt fogdembede. Gabriel Adamsen på ryttergården Villingstad fikk beskjed om å ta i mot en ny rytter, noe Gabriel nektet, fordi han mente at det var mange andre gårder som sto for tur før ham. Det ser ut som Jens Olsen mistet hodet fullstendig. Han troppet opp på Villingstad, til hest, sammen med flere ryttere, og Jens Olsen var bevæpnet med pistol. Det endte med at han tilføyet Gabriel et skudd, riktignok uten å drepe ham, men saken havnet for krigsretten på Bragernes i 1680, etter å ha vært behandlet 3 ganger på tinget i Røyken. At saken havnet for krigsretten, tyder på at Jens Olsen var militær. Hvis han er den samme Jens Olsen Hesselberg som er nevnt i Ovenstad Militær biografier, har han sannsynligvis fått løytnantsgraden før 1679, med mindre skuddepisoden ble behandlet av en sivil rett på dette tidspunktet. Saken nedenfor handler om da Lars Vear skulle levere stevningen til krigsretten, til fogden. Gabriel Villingstad nevnes ved tingmøte på Røyken den 15.juli 1680 (Sak nr. 28 i tingboka Lier Røyken Hurum 1680) der Lars Vear er stevnet for overfall på fogden Jens Olsen Hesselberg's kone Anne Jensdatter og hennes yngre søster (som også het) Anne Jensdatter på gården Sundby. Tingmøte Røyken, 15-07-1680 Lier Røyken Hurum 1680: Anno 1680. denn 15 Julj er rettenn paa Huussby i Røgenn sogen administrerit offueruerendis Kongelig Mayestets fougit Seigneur Jens Olssen bøidelennsmannden velfornomstige Erlannd Mogennssen Aaraas med effterschreffne laugrettismend (Knud Offnerud), Lauridz Schrysset Røe, Effuen Karlssrud Peder Mortensrud, Olle Wanng och Halle Faallestad, i Knud Offneruds sted Rassmus Breeholt, Sak nr. 28 i tingboka Lier Røyken Hurum 1680: Effter opsetelsse fra dend - 22 Aprilis sistleden til i dag haffuer sig udj rette præsenterit Kongelig Mayestets/ fougit Seigneur Jens Olssen som vdinden sin jndsteffntte sag offuer Laurids Vear var dom begierendiss Jens Olssen fremstillid den pige Ellj Olssd/aatter som tilforn... hendis vinissbyrd den - 22 Aprilis ved tuende mend er i rette baarenn huilchen tilstand hun i alle maader nu for retten tilstod at haffue hørt och seet saa at verre sandhed mens sagde at hun iche huialp? Laurids hender, aff fougdens quindis? søsters haar mens allene aff bemelte sin madmoders haar dog saa at Laurids haffde dennem begge i haarit, sagde och at Laurids var blodig Huorpaa hun giorde sin eed, Laurids Vear møtte och suarrid at hand var ombedit aff Gabrill Villi(n)gstad paa rettenns vegne at schulle gaa selff anden som steffnevidne for Gabrill til fougdens, at fougden schulle møde for krigsretten med Gabrill Villi(n)gstad effter øffrighedens befall paa Bragenis med haffde jt breff fra major Meier til fougden och som hand kom jnd i stuen leffuerit hand fougdens kierreste breffuit Da kom fougdens quindis søster Anne Jensdaatter jndgaaendis i stuen och offuerjllid begge vidner med v-høfflige ord, och fougdens quindelige saae, Saa tog fougdens quindis søster Laurids i haarit och bad fougdequinden at hun schulle tage bissmerrn och slaa hannem som hun och giorde tog bissmeren slog dørren op dermed slog lige til hans hoffuit och støtte hannem med den storre ende paa nessen, for det andet formeener hand at det bør at kiendis for mord for det tredie formeener hand dj bør at lide och vndgielde Kongen? sin sigt for bissmerslag och stød, effter kongelig bogstaffuer och fororninger for det fierde formeener hand at verre frj for fougdenns vloulige søgning for det femte bør dj at opstaae en billig kaast och terring, Huorpaa hand eschid dom Merre aff partterne bleff ey i rette lagt eller forregiffuit, Effter denne søgning och giendsigelssis egentlige medfør erachtis lougs gemess paafølgende der vdinden att ordele och affsige Endog jndciterit Laurids Vear: som hand selff forregiffuer: effter rettenns gemess selff anden er kommen til fougdens huuss saa som steffnevidne, med haffuende jt breff till fougden fra Hans Kongelig Mayestets velbestalter major till hest veledle Adolff Karl Meier at møde sin vederpart Gabrill Villingstad for krigsretten som schall veere beschichit paa Bragenis dennem jmellom vdinden derriss tuistighed at schulle administreris, saa haffuer hannd alligeuell jngen billig aarsage hafft till hans groffue v-forschammede och fast tilforn aff steffnevidne v-erhørtte begaaede erachtendis steffnevidne effter lougen bør deris forrettning for en mannds brofiell edrueligen och fredeligen at forretage, och derfra jgien sig at forføie, Huilchit denne Laurids Vear ey haffuer villet ladet sig verre effterretlig j det hand iche alleneste haffuer søgt stuenn: som ved en christelig begeingelsse vell kunde tollereris: medens som proffuene hermer megit dierffueligen vden nogenn consins: vdj haarit tagit och jgiennem stuedørren i forstuenn vdslebit och kuldslagit ermelte Kongelig Mayestets fougid Seigneur Jens Olssenns kierreste ærredyderig matrone Anna Jensdaatterr och hendis søster dydelschennde pige anndenn Anna Jensdaatter den øngre, vdinden huilchen gierning jngen loulig ret er hannem medholdig Tj lad saa verre at bemelte fougdenns kierreste hafde en bissmer i haannden som Laurids Vears medhaffuennde steffnewinde siger och tillige med sin søster haffuer vist hannem dørren da hand ey: effter forrettid ærrende: hafde behag vdj at verre rolig, dermed kannd Laurids Wear effter nogen loug ey fornøie det faldsmaall som hand ved ermelte øffuede voldsverch haffuer meriterit, j henseende christelige Kongens allernaadigste dette louglige kongerige giffuen høy berømmelige louger alle och enhuer huus och hiemfred vbrødlige tilsiger, och derforre hannem hermed effter lougen mannhelge balchen 16 capitel sigelse tilfinder at vdrede til enhuer aff bemelte tuende quindispersonner for dend aff hannem j egit huus erlidende vdførmelsse dj aller naadigste paabudne dobbelte bøder som i lideligst annschreffuis till otte rdr: er 16 dr: saa vel som at vdrede dem i samme capitel naadigst paabudne dobbelte sigt till Hans Kongelig Mayestet som er for dennem baade tuende gange øtte ortuger (otte ørtuger) och 13 £mark£r sølff, dessligste for denne forvollende procedeur at giffue till citanten Monseigneur Jens Olssen vdj omkostning sex rdr: Huilche tildømte Laurids Vear jnnden í (1/2) maanids vdgang haffuer till de wedkommende at leffuerre eller derforre lide namb och vordering i hans boe och gods huor det er eller findis kand effter lougen recess: och kongelig fororninger som vedbør Datum vt supra,	Adamsen Villingstad, Gabriel "Høvig" / "Berendt" (I10903)
9002	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I54)
9003	Galby vestre.	Jørgensdatter, Maren "Østby" / "Mørch" (I9290)
9004	Gamel 14 Uger 3 Dage.	Mohrsen, Margrethe Malene Christine (I12570)
9005	Garnisonsmenigheten.	Mohrsen, Anne Margrethe (I12579)
9006	Garnisonsskriver og auditør ved Trondhjems festning i tiden fra 7.desember 1714 til 1720. Dessuten var han regimentskvartermester og auditør ved Nordenfjeldske nasjonale dragonkorps fra 7.desember 1714. Sin utnevnelse til denne stilling fikk han først 27.juli 1719, ved det da omordnede og utvidede Nordenfjeldske dragonregiment. Johannes var regimentkvartmester på Eide Singsaker og Elgseter gård.	Andreasen Klingenberg, Johannes (I1861)
9007	Garnisonssoldat Claus Arntsen etablerte seg senere som garver, et yrke som stesønnen hans Anders Møller også tok.	Arntsen, Claus (I15378)
9008	Garnisonssoldat Claus Arntsen var brudgom.	Family: Claus Arntsen / Christine Andersdatter, "Møller" (F1549)
9009	Gary L. Skrogstad, age 63, of Sterling, died Saturday, August 10, 2019 at Rock River Hospice and Home in Sterling. Gary was born September 6, 1955 in Sterling the son of Leslie and Rebecca (Stone) Skrogstad. He married Virginia Burger on September 8, 1979 in Sterling. She preceded him in death on May 20, 2017. Gary was employed at Sterling Steel as a crane operator for many years. Survivors include one daughter, Nicole Skrogstad of Sterling; one sister, Judy (John) Burgess of Harmon; one granddaughter, Elyiana Weatherby; and several nieces and nephews. He was preceded in death by his wife; parents; one son, Derek Lee; one sister, Jeanetta Gerdes; and two brothers, Larry Skrogstad and Duane Skrogstad. Visitation will be Wednesday, August 14, 2019 from 4:30 to 6 p.m. at the McDonald Funeral Home in Rock Falls. The funeral service will be Wednesday at 6 p.m. with Pastor Dalmus Meeks officiating.	Skrogstad, Gary L. (I10264)
9010	Gaut Jonsson hadde bare ett øye da han var 48 år, akkurat som den gamle hedenske guden Odin (Se Kvinnherad 3 s 226). Gaut Enøyde var blant lendmennene i Bergen som sverget troskap til kong Håkon 12.juli 1217. Siste gang han er nevnt i samntidige kilder er da han, Gauti de Mele, seiler med Perth-traktaten med Skottland i 1266 (DN VIII nr.9), og etter de islandske annalene dør han i 1270.	Jonsen på Mel, Gaut (I3452)
9011	Gaut Unge Gautsson er nevnt først gang da han i 1287 utsteder et stadfestningsbrev vedkommende noe jordegods i Haugland i Os. Da er han nevnt som kong Eiriks baron (Gautr yngi barun herra Eiriks konungs) (DN XII nr.9). Gaut er død før 10.april 1306 da det blir inngått en proventavtale om Neseim-godset med enka etter han, fru Katarina Ivarsdatter (fru Katrinar Jvarsdottor a Loghalo), og biskop Arne av Bergen (DN II nr.82). Blant de som vitner i denne proventavtalen er hele syv rådsmedlemmer, det absolutte toppsjiktet innen det verdslige aristokratiet nordafjells, og det vitner om at fru Katarina, eller i det minste mannen hennes, må ha tilhørt dette toppsjiktet. Trolig får vi også terminen for giftermålet mellom Gaut og Katarina, da jorda kan ha vært en gave i forbindelse med festemålet deres, som da har foregått en gang i tiden 1280-1299. Ekteskapet med Katarina må ha vært barnløst, etter som hennes arving var hennes bror. Det tyder på at Gaut Unge har vært gift tidligere, da han har to sønner; Tore på Hatteberg og fehirden Sigurd Galte. Det er en hypotese, som ikke er så urimelig, om at første kona var en datter av Tord Greipsson fra Hardanger, som er nevnt i 1257, da han er på vei ombord på erkebispens skip ved Bohuslänskysten. Det er med Gaut Unge at vi først møter Galtevåpenet.	Gautsen på Hatteberg, Gaut (I3448)
9012	Gaute Ivarsson i Valen (Valo) er nevnt som myndig allerede 1512. Han nevnes som væpner i litteraturen, men belegg ikke kjent. Fra Vår felles slektshistorie, kapittel 2: Slede/Dall-greina (etter Velde, Næss, Stene, Huitfeldt-Kaas, Sollied, Kleppe, Bakkevig, Løberg, Vigerust, Rostrup og Kolltveit). Slede-Dall-slekta er på mange måter blitt typisk for det som skjedde med den delen av de gamle norske ættene som gradvis forsvant ut av den norske adelen i perioden etter Svartedauden. Mer eller mindre frivillig skjedde det en degradering fra adel til det vi kan kalle det øverste laget i bondestanden, Norges sunkne adelsslekter, ifølge Nicolai Stene (Slekten Dall til Frang, NST bd 3, 1931). Forklaringen på degraderingen var nok først og fremst at det økonomiske grunnlaget ikke strakk til, og at enkelte av slektenes medlemmer også inngikk ufrie giftemål, som ikke var akseptable og standsmessige nok. Typisk er kanskje Gaute Ivarsson (Valen). På det meste disponerte han jordegods til en verdi av minst 100 lauper smør. Noe av dette måtte han gi fra seg i et forlik i 1550, i forbindelse med et arveoppgjør som det hadde blitt en del krangel om. Resten, fortsatt mer enn 50 lauper, ble etter hans død først fordelt på 4 barn (eller 7 barn, avhengig av hvilken historiker man velger å tro på), og deretter på minst 19 barnebarn (jfr. Lars Løberg: En sosio-demografisk krise - slekten Dall i 4 generasjoner, NST bd 37, hefte 2, 1997). Det er klart at det blir vanskelig å opprettholde en standsmessig, adelig livsstil når oppstykkingen av jorda får et slikt omfang. Gautes 3 sønner var adelige, ihvertfall 3 av sønnesønnene pretenderte adelsskap, men av oldebarna var det bare Gudrun Kristoffersdatter Grønn som pretenderte å opprettholde noe formelt adelsskap (Løberg). Langt på vei de fleste av Dall-slektas medlemmer var på 1600-tallet ukvalifiserte på grunn av ufrie gifter i 3.generasjon.	Ivarsen til Valen, Gaute "Dall" (I312)
9013	Gaute Ivarsson var erkebiskop i Nidaros i heile 35 år, frå 1475 til sin død 1510. Historikaren Absalon Taranger nyttar orda - kraftig - og -maalbevidst - for å karakterisera Gaute som erkebiskop og politikar. I si lange tenestetid som erkebiskop arbeidde han konsekvent for kyrkjeleg fridom og Noregs rettar innanfor unionen med Danmark. Hans jordebøker frå ca.1490 er nyttige kjelder til kunnskap om erkestolens økonomi og agrartilhøve i seinmellomalderen. Gaute tok over som erkebiskop i Nidaros i 15.juni 1475 ved pavelig provisjon etter Olav Trondsson. Den nye erkebiskopen ble innviet straks etter utnevnelsen, antakelig søndag 18.juni 1475. Han utredet sine avgifter til det apostoliske kammer og til kardinalkollegiet, og etter å ha fått innrømmet flere supplikker hos kurien, synes han å ha reist hjem straks etter. I hvert fall var han tilbake i erkebispegården i Nidaros 4.desember samme år. Den relativt korte tiden mellom erkebiskop Olavs død i Roma og utnevnelsen av hans etterfølger samme sted, gjør det rimelig å tro at magister Gaute selv har vært i erkebiskopens følge da han dro til Roma. Gaute Ivarsson hadde som så mange av sin samtids høygeistlighet studert i Rostock, der han ble innmatrikulert i 1462, ble baccalaureus året etter og fikk magistergraden i 1466. Som korsbror i Nidaros nevnes han første gang i 1472. Ved hjemkomsten i 1475 fikk Gaute Trøndelagen i len av kongen. Ved overtakelsen av lenet fikk ikke erkebiskopen noen jordebok over krongodset, han lot derfor oppta en slik, og av denne kan vi se at forleningen gjaldt hele det gamle Trøndelagen, unntatt Sparbu, Stjørdal, Gauldal og Ytterøy. Denne forleningen kom heretter til å følge erkestolen. Erkebiskop Gaute tok seg ivrig av erkestolens økonomiske forhold og fortsatte da den den samme linjen som Aslak Bolt. Vi ser at han gjennom sitt lange erkeepiskopat stadig har ervervet jordegods til erkestolen. Det er tydelig at erkestolen har rådd over betydelige likvide midler på denne tiden. Om erkebiskopens forhold til domkapitlet vet vi lite. I året 1500 slutter Gaute en overenskomst med domkapitlet om at dette i sitt kommun heretter skulle underholde den ene av de prestene som holdt førstemessen i domkirken. Om kannikenes - mensa communis - ble det i 1493 ført korrespondanse med bispen og domkapitlet i Åbo, som gjerne ville ha opplysninger om forholdene i Nidaros, da de selv hadde tenkt å grunne et slikt, og da de regler som gjaldt i Nidaros var allment kjent. Han synes også å ha tatt seg av arbeidet med domkirken. Om hans virksomhet i stiftet ellers, vet vi at 4.september 1476 innviet han et alter til Kristi legeme, apostelen Andreas og St.Olav i Trondenes kirke. Formodentlig har han da vært på visitasreise i Nord-Norge. I 1495 var han på visitas i Melhus, og skal en gang ha visitert på Tønset i Østerdalen. Om noe provinsialkonsil synes det ikke noen gang å ha vært tale, det ser ut som om dette hadde utspilt sin rolle. Med kurien synes forbindelsen å ha vært god, og Gaute oppnådde vesentlige innrømmelser hos pavene. Allerede da han hentet palliet fikk han innvilget 2 supplikker som var av stor betydning for erkestolen. Gaute fikk erkebiskopens visitasjonsplikt ved kurien endret fra hvert tredje til hvert tiende år. Derimot lyktes det ikke for Gaute å gjenvinne metropolitanmyndigheten over Suderøyene og Orknøyene. I 1490 ble han av paven oppnevnt til sammen med biskopen av Øsel å undersøke saken mellom dronning Dorothea og den svenske riksforstander Sten Sture. Etter at Christian 1 døde i 1481, tok det norske riksrådet med Gaute som formann kontakt med Sverige for å prøve å få støtte for norsk uavhengighet. Gaute Ivarsson deltok i riksrådsmøtene og ivret sterkt for at Norge skulle være selvstendig. Men i 1483 gikk nordmennene med på å velge sønnen til Christian 1, Hans, til konge. Kong Hans måtte skrive under på en håndfesting som skulle sikre nordmennene full likestilling med danskene. Gaute Ivarsson kronet kong Hans i Nidarosdomen i 1483, men nektet å krone sønnen Christian 2, som da var utsendt som visekonge til Norge, så lenge faren var i live. Dette gjorde at Christian 2 og Gaute Ivarsson ble bitre uvenner. I Halmstad-recessen som kong Hans måtte underskrive før det norske riksrådet gikk med på å velge ham til konge den 1.februar i 1483, ble erkebispen i Nidaros igjen tilkjent retten til slå egne mynter: Likeledes ville Vi tillate etter råds råd i Norge at det skal myntes og slås penninger i Trondheim etter Nidaros domkirkes privilegier. Hvidene fra erkebiskop Gaute Ivarsson er forsynt med det norske riksvåpenet og innskriften SAN OLAWS REX. Det er Hellig Olav, byens og erkebispedømmets helgen og landets evige konge, som fremstår som overherre. Gaute Ivarsson Gaute kom til å få den lengste regjeringstid av alle erkebiskoper i Nidaros. I hele 35 år var han den norske kirkens primas. I denne tiden reiste han mye rundt i Trøndelag, der han også opptrådte som dommer i verdslige saker. Han engasjerte seg sterkt i de byggearbeidene som foregikk i Nidarosdomen på den tiden. Gaute Ivarsson døde i 1510 Spor etter Gaute i dag: Fylkesvåpenet til Sør-Trøndelag er tegnet etter seglet til Gaute Ivarsson, erkebiskop i Trondheim. Han hadde både verdslig og sekulær makt og en dyktig politiker, og satt som leder av Riksrådet som i en periode styrte landet. Motivet er 2 korslagte røde økser belagt med en rød korsstav. Kombinasjonen av økser og korsstav har vært tolket som bilde på geistlig og verdslig makt, men i virkeligheten er dette rent kirkelige motiver. Korsstaven er erkebiskopens verdighetstegn, og øksene er rikshelgenens eget merke - Olav den hellige ble drept med øksehugg. Kilder: http://www.katolsk.no/organisasjon/mn/erkebiskoper DN, bd.1 nr.951, bd.2 nr.907 og 955, bd.3 nr.931 og 1011, bd.5 nr.923, bd.8 nr.426, 471 og 473, bd.10 nr.249, 260 og 269, bd.13 nr.148, bd.14 nr.141, 164 og 187, bd.16 nr.252 og 306, bd.17 nr.691, 784, 1137, 1145 og 1163, bd.21 nr.689 og 697 og bd.22 nr.72, 76 og 81. Erkebiskop Gautes jordebøger, trykt som Anhang i C.Brinchmann og J.Agerholt (red.): Olav Engelbrektssøns jordebog, 1926. L. Daae: En Krønike om Erkebiskopperne i Nidaros, 1897 NHfNF, bd.3, del 2, 1917. E.Bull d.e.: biografi i NBL1, bd.4, 1929. O.Grønli: Ei ættetavla frå reformasjonstida, i NST, bd.13, 1952, s.209–244 og bd.14, 1954, s.345–354. L.Hamre: Unionstiden 1450–1523, i A.Fjellbu: Nidaros erkebispestol og bispesete 1153–1953, bd.1, 1955. d.s.: Norsk historie frå midten av 1400-åra til 1513, 1971. T.H.Vigerust: Aspaseminaret, Adelsprosjektets skrifter 2, 1997.	Ivarsen, Gaute (I9101)
9014	Gaute Sigurdssøn, nævnt 1347 (D.N. XII 97), må være far til Sigurd Gautessøn, som omtales i et brev av 1375 fra Rogne paa Voss.	Sigurdsen Galte, Guttorm (I3447)
9015	Gautreks saga er en legendarisk saga som ble skrevet eller satt sammen på slutten av 1200-tallet på Island, men er blitt bevart i langt senere manuskripter. Handlingen begynner i Sverige, men tittelfiguren, kong Gautrek, er en mindre figur i sagaen som først framstår fram som en samling av ulike og til dels selvstendige fortellinger kun løslig knyttet sammen. De mest minneverdige figurene er den tragiske Starkad og den Espen Askeladden-lignende Gave-Ref. Den synes å ha hatt som hensikt å være en samling av ulike tradisjonelle fortellinger, ofte humoristiske, og hvor kong Gautrek av Västergötland tjente som en form for rød tråd som knyttet de ulike fortellingene sammen. De legendariske figurene Starkad og Ref opptrer mer som hovedperson enn Gautrek selv. Selve sagaen synes også å fungere som en forløper, en fortelling om hovedpersonene på et tidligere tidspunkt, til den allerede eksisterende sagaen Rolf Gautrekssons saga (norrønt Hrólfs saga Gautrekssonar). Det synes som om sagaen er ufullført. Avslutningsvis i andre kapittel kommer den med et løfte at sagaen vil bevege seg tilbake til Gautland og kong Gautrek og sønnene hans og til Den samme sagaen fortelles i Sviariket, og vidt og bredt andre steder. Men dette løftet blir ikke holdt. Annet enn en referanse til Rolv Gautrekssons saga blir ingen sønner nevnt. Det synes riktig som sagaen hevder i et avsnitt mot slutten at Gautrek var nevnt i mange andre fortellinger da han var navngjeten for gavmildhet og djervskap, men det ble aldri sagt at han var noen dyp tenker. Antagelig var det mange flere populære anekdoter som de islandske forfatterne ikke inkluderte. Fortellingen om Vikar kan synes å ha vært en opprinnelig norsk historie som senere ble plassert sammen med fortellingen om Starkad av den anonyme forfatteren, eller forfatterne, på Island. I motsetningen til Gesta Danorum er Starkad i Gautreks saga en norsk helt som er født i Agder og vokste opp i Hordaland. Sagaens moderne historie begynte i Sverige på midten av 1600-tallet da den islandske studenten Jón Rúgman ved et tilfelle havnet i Uppsala. Med seg hadde han et antall islandske manuskripter som lesestoff, noe som fikk betydning for svensk historiografi og sagaforskning. Sammen med den svenske historikeren Olof Verelius redigerte Jón Rúgman den første moderne sagautgave i 1664. Sagaen er på mange måter et underlig og atypisk verk, men dens mange fortellinger må ha vært populære i samtiden da sagaen er blitt bevart i mer enn 30 manuskripter. Dens historiske kjerne er har knapt vært diskutert som kilde blant norske forskere siden 1930-tallet. En viss overensstemmelse synes det iallfall å være mellom det arkelogiske materialet og fornaldersagaens vektlegging av regionale maktstrukturer i det sørvestlige Norge. Men sagaens betydning trenger ikke ligge i dens historiske eller litterære verdi, men som en nyttig kilde for dens kulturelle og mytologiske informasjon. Kanskje mer enn de fleste andre sagaer forteller den mer om Island på den tiden den ble skrevet enn om den tid og geografi som den faktisk beskriver, eller at den er basert på tidligere historiske skikkelser men blitt skrevet om for å gi leseren en mer kjennelig kontekst som passer for 1200-tallet og ikke for 5. århundre og 6. århundre, og at sagen er et samleverk av flere sagaer som nå har forsvunnet. Mange av de ulike fortellingene i sagaen finnes spredt i mange andre kilder, noe som har gitt muligheter til interessante sammenligninger av litterære tekster. Gautreks saga i seg selv finnes i to utgaver, en eldre og en yngre utgave, og den sistnevnte er betydelig lengre på en del sentrale punkter, blant annet tillegget hvor kong Vikar blir ofret til Odin av Starkad. På grunn av sagaens usammenhengende forløp har mesteparten av forskningen basert seg på sammenligninger mellom Gautreks saga og hovedsakelig den latinske Gesta Danorum, skrevet av Saxo Grammaticus på slutten av 1100-tallet i Danmark. Flere av fortellingenes sammenheng i sagaen har blitt betraktet som kuriøse og merkelige, og hvor den tematiske strukturen er knyttet lite komfortabelt sammen ved hjelp av slektstrær. Religionshistoriker Bruce Lincoln har forsøkt å lese hele sagaen som en rekke med kontraster: mellom de statiske og mobile, mellom innlandet og kysten, mellom det asosiale og sosiale, mellom fortiden og nåtiden, og så videre. Antropologen Paul Durrenberger har forsøkt lese hele sagaen som en vekselvirkning og manglen på det samme. Den danske forskeren Preben Meulengracht Sørensen har fokusert på den innledende fortelling som i utgangspunktet skal forklare Gautreks opprinnelse, men som Sørensen har studert med utgangspunkt i motsetningen mellom samfunnet og samfunnets utgrupper. Ved å sammenligne typene Gautrek, som han kaller den positive helten, og Starkad, den negative helten, ser Sørensen Gaukrek som en forklaring til gudenes opphav mens Starkad er benyttet for forklare gudenes endelikt. Sagaen begynner med en forklaring på Gautreks opphav i det som kalles for skogfolkfortellingen. Gautreks far, kong Gaute av Västergötland, gikk seg bort på jakt og tilbrakte natten i huset til et merkelig, tilsynelatende smårar familie som lå isolert i skogen. Husets bonde het Skafnortung, Gjerrigknark, og hans illeluktende kone Totra, Fillerye, deres tre sønner og tre døtre. Den samme natten gjør Gaute den eldste datteren Snotra, Klok, med barn. Fortellingen ristes av burlesk humor etterhvert som den forteller om hvordan den ene etter den andre av familiemedlemmene begår selvmord ved å ofre seg selv til Odin, noe skjer ved å kaste seg utenfor et stup. Til slutt er det kun Snotra og hennes barn igjen. Hun tar barnet med seg til Gaute og mange år senere på sotteseng gjør Gaute sin sønn til sin arving. Sagaen går deretter over til en annen historie i en annen stilistisk stil til ætten, fødselen, og de første hendelsene til Starkad, kanskje en av de mørkeste og merkeligste legendariske heltene i middelalderens Norden. Denne fortellingen er antagelig trukket fra eller gjenfortalt fra en tapt saga om Starkad og er inkludert her kun på grunn av den norske småkongen Vikar Haraldsson som har en større andel tilsynelatende ettersom Vikars sønn Neri spiller en betydelig rolle i den teksten som følger. En annen grunn er for at Eirik, konge av Sverige, som også opptrer i denne teksten har en framtredende rolle i Rolv Gautrekssons saga. Et høydepunkt i denne seksjonen er når Vikar blir trukket ut ved lodd til å bli ofret til Odin. En stemningsfull episode blir Starkad vekket om natten og ført til en øy hvor tolv menn sitter i et råd og den tolvte er Odin selv. I en lang dialog går gudene Odin og Tor i ordkrig med hverandre hvor de vekselvis gir forbannelser og velsignelser på Starkad, og således forsegler hans skjebne, slik vist i følgende utdrag: Odin svarte: Det bestemmer jeg at han skal eie de beste våpen og klær. Tor sa: Det bestemmer jeg at han skal verken eie land eller rikdom. Odin sa: Det bestemmer jeg at han skal eie løsøre. Tor sa: Det legger jeg på ham at han skal aldri synes han eier nok. Sagaen forteller deretter om Gautreks ekteskap med Alfhild, datter av kong Harald av Vendland og Alfhilds påfølgende død ved sykdom år senere førte til at Gautrek blir sinnssyk av sorg at han mister interessen for sitt rike, og tilbringer all sin tid ved å sitte på Alfhilds gravhaug og flyr sin hauk. Den siste seksjonen av sagaen er en eventyrlignende fortellingen om Ref, den skitne og late sønnen av en bonde, gir sin fars store okse på den gjerrige og kloke jarl Neri, og krever kun Neris råd som gjengave. Neri aksepterer aldri gaver ettersom han var kjent for å være for gjerrig til gjenyte dem, men han tar imot oksen og gir Ref et bryne. Han forteller ham at han skal gi brynet som en gave til kong Gautrek for å oppnå større rikdom. På dette rådet oppsøker Ref først Gautrek, og deretter konge etter konge som han i hvert tilfelle gir deler eller det hele han har mottatt fra den forrige kongen og mottar en enda større gave tilbake. Til sist, ved Neris lure råd, blir Ref også gift med Gautreks datter Helga og det jarledømmet som Neri holdt for Gautrek. Snorre Sturlason nevner både Gaut (Gaute) og Gautrek i sin Ynglingesaga hvor Gaut, som Gautland har fått navn etter, og Snorres utgave kalles Gauts sønn for Gautrek den milde. Snorre forteller at Gautrek er far til Algaut som igjen er far til Gauthild som ble gift med Ingjald Illråde, sønn av Anund Yngvarsson, konge i Svitjod, også kalt Braut-Anund. Dette vil plassere Gautrek tidlig på 600-tallet, omtrentlig samtidig med Anunds far Yngvar eller muligens med Yngvars far Øystein som var, i henhold til Snorre, samtidig med den danske konge Rolf Krake. Og sistnevnte Rolf Krake er en av de konger som Ref besøker i sagaen. En annen konge som får besøk av Ref er Ella av England. Den historiske engelske småkongen Ælla av Deira kunne godt være en samtidig med den legendariske Rolf Krake i Danmark. men også Ælle av Sussex er en mulig kandidat da han også levde rundt denne tiden men før Ælla av Deira men regjerte rundt samme tid som Rolf Krake. Imidlertid i den seksjonen som omhandler Starkad er kongene i Sverige brødrene Eirik og Alrek, noe som vil plassere Gautrek en generasjon tidligere om man tar hensyn til den kongerekke som Snorre oppgir i Ynglingesagaen, men sagaen sier aldri at Vikar, Eirik, Alrek og Gautrek lever på samme tid. Bare at Jarl Neri og Gautrek gjør det og da er Neri muligens en eldre mann, siden han dør før Gautrek noe som vil stadfeste Gautreks regjeringstid rund 500 - 510, og Vikar, Eirik og Alreks regjeringstider på 400-tallet. Men sagaen Hrólfs saga Gautrekssonar sier at Kong Eirik levde enda mens sønnene til Grautreks regjerte, noe som gjør Eirik veldig gammel men professor i nordisk filologi Finnur Jónsson hevder imidlertid at personene i Hrólfs saga Gautrekssonar er oppdiktede og at tilknytningen til den sannsynligvis historiske Gautrek er nokså løs. Imidlertid, i den legendariske sagaen Saga om Bose og Herraud (Bósa saga ok Herrauds) er Gautrek oppgitt å være halvbror av Ring som er en samtidig med den historiske kong Harald Hildetann av Danmark, noe som selvsagt kompliserer kronologien igjen. Kilder: Sitert fra Gautreks saga i Kjell Tore Nilssen og Árni Ólafssons oversettelse fra 2007. Bampi, Massimiliano: Between Tradition and Innovation: The Story of Starkaðr in Gautreks saga Side 6. Università ‘Ca’ Foscari’ di Venezia. Saga Editions, Saga Conference 2009. Timeless myths: Gautreks saga. Stylegar, Frans-Arne: Arkeologi som kulturhistorie. Cronan, Dennies: The Thematic Unity of the Younger Gautreks saga, sammendrag, januar 2007. Cronan, Dennies: The Thematic Unity of the Younger Gautreks saga. 2007. Meulengracht, Preben Sørensen: At fortælle Historien. Studier i den gamle nordiske Litteratur. 2001. Trieste: Edizioni Parnaso. Sturlason, Snorre: Snorres kongesagaer. Ynglingesaga side 29. Oslo 6. utg. 2003. http://www.heimskringla.no/wiki/FJ-Litteraturhist.Bd.2. Heimskringla.no: Fornaldarsögur Norðurlanda: Gautreks saga. Heimskringla.no: Gautreks saga. Oversatt fra norrønt av Kjell Tore Nilssen og Árni Ólafsson, 2007. Gautreks saga.	Gautsen, Gautrek (I8309)
9016	Gavilan Hills Memorial Park. Inskripsjon på gravstein: CPL US Army World War II	Moller, Yarl (I11339)
9017	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I87)
9018	Gefrejder, en. (ge?fr?ai'd?r) (ogs. skrevet Gefrejter. fra ty. gefreiter, perf. part. (m.) af freien, befri; egl.: soldat, som er fri for at staa skildvagt; nu kun spøg. ell. foræld.) menig soldat, der gør tjeneste som korporalskabsfører, patrouillefører olgn...	Coucheron, Wilhelm (Willum) (I2883)
9019	Gehren, død 71 år og 4 måneder gammel.	Riewe, Maria Sophie "Zinow" (I8777)
9020	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Living (F584)
9021	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Family: Living / Living (F671)
9022	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I17316)
9023	Geistlig skifte, avd. H: Erich Andersen og avd. qv. Elin Vissensd., hennes barn med Hans Nielsen Bontmager, 628-758 Rd.	Andersen Opdal, Erik (I2798)
9024	Geistlig skifte, avd. H: Erich Andersen og avd. qv. Elin Vissensd., hennes barn med Hans Nielsen Bontmager, 628-758 Rd.	Vincentsdatter, Ellen "Opdal" (I9183)
9025	Gellone, Herault.	av Toulouse, William (I6573)
9026	Generalkvartermester Wilhelm Coucheron tok borgerskap i 1671. Fra Skiens historie i denne tiden: Tiaaret 1671-1680 indledes med en av de store ildebrande, som har til denne dag været de norske træbyers kroniske plage, og som kanske har herjet Skien mer end nogen av de andre. Man savner detaljeret beretning derom, kun det nøkne faktum nævnes i flere samtidige dokumenter: at den største og bedste del av byen, ved en stor och schadelig ildebrand blev lagt i aske; i en skrivelse av 31/8-1680 nævner præsident Barnholt dog tapet av denene av byens kister med gamle breve og beviser samt av gewehr oc ammunition. Kirken strøk ogsaa med, for 2den gang. Derimot har man i borgermester Mathias Lyches Beretning om Skien (fra ca. 1730) ganske god underretning om hvad man foretok sig i anledning av branden, som fandt sted første pinsedag 1671. Allerede 8/7 beordrede Gyldenløve en kommission nedsat med det mandat at regulere Gader og Tomter saaledes at de Kunde blive afmaalte, afdeelte og lige anlagt, og om nogle formedelst deris Platzers Krumhed og ulighed ey Kunde Tilstædes igjen at bebygge, da dennem saa store Tomter igien paa andre Beqvemmelige Stæder ved Byen at udvises. Dette er vistnok første gang man hører tale om byensplanmæssige regulering, og det tør vel siges, at det utseende Skien derved fik er det samme som gjennem ildebrande og fornyelser holdt sig gjennem over 200 aar til den store omskabelse i 1886. Har der før 1671 været noget igjen av det middelalderlige Skien, saa forsvandt det vel nu. Kommissionen bestod av generalkvartermester og overingenieur Wilhelm Coucheron, raadmand i Tønsberg Thomas Bandsbild og fogden i Brunla len Søren Hercules. Den indfandt sig i Skien og sammen med magistrat og borgerskab først anlagde og afdeelte Gaderne udi visse Længde og Bredde og gav dem Navne, dernest afmaalte alle Platser for enhver og i Vedkommendes nærværelse afpælede hvad enhver efter nøyeste overvejelse og billigste befindende Kunde til Komme og uden Fortræd Bebygge og Nyde. Forretningen avsluttedes 16/8 med et dokument hvori kommissarierne lovet at utstede tomtebrev til samtlige brandlidte og lagde borgerne paa hjerte at holde sig de trufne bestemmelser efterrettelige og ey ved nogen uroelighed give Aarsage til Uenighed samt at magistraten ikke maatte tillade nogen at bygge anderledes end til Gaderne efter en lige linie. Det var efter andragende fra Skiens magistrat at dette fandt sted, og det blir saaledes byens daværende styre som har æren av at der blev ryddet op i den gamle redes uregelmæssighet. Hovedøiemedet har antagelig været ved reguleringen at skaffe nogen betryggelse mot en gjentagelse av ulykken; derom vidner den omstændighet at et hus som laa for nær kirken (det var Michel oremesters, organistens), blev sløifet mot en erstatning av 130 rdl., og at et hus i nærheten av søboderne blev indløst til nedrivning. Ogsaa torvet blev betænkt med indløsning av en tomt for 300 rdl., som afgaar til torvet, saugbruget og andet bedste. Der er i de gamle regnskaper spor efter en avgift til kirken for bruken av torvet, som altsaa oprindelig har været kirkenseiendom og kanske den ældste begravelsesplads. Reguleringen omfattet i alt 73 nummere, hvori man har en maalestok for brandens omfang; den angives andensteds til 100 hus. Før branden var der ført forhandlinger om anskaffelse av et defensionsskib for Skien. Det var armerede handelsfartøier, dels bestemt til at holde kysten fri for kapere og sørøvere, dels til at gjøre tjeneste sammen med orlogsflaaten. Til gjengjæld for den kostbare utrustning fik de privilegier, i motsætning til de slette (almindelige) fartøier. Skiens defensionsskib skulde ha privilegium paa at indføre den vigtige handelsvare, spansk (og fransk) salt, og allerede før skibet var tilveiebragt, 24/5-1671, hadde dets eventuelle redere faat bevilgning paa at indføre med umonterede (ubevæbnede) skibe 2000 td. salt. 28/10 skrev Gyldenløve fra Kjøbenhavn til Skiens magistrat for at paaskynde skibets anskaffelse, da de dermed forbundne herlige privilegier maatte tjene til byens opkomst. Hvis Skien (og Kragerø) nu vilde skynde sig dermed, lovet han ikke alene selv at tage en god part deri, men ogsaa at faa admiral Adeler til participant. Noget tidligere hadde Skien (6/9) til lindring for sine tap ved ildebranden faat bevilget frihet for de ordinære skatter saavel som for contributioner og indkvartering i aarene 1671-1675, og Gyldenløve lover dem i sit brev (som er avtrykt i aktstykkerne), at han vil hjælpe og cooperere til at faa denne skattefrihet forlænget et par aar, saa at de ey schall Svechis ved defensionsskibets anskaffelse. Det tør vel herav sluttes, at Gyldenløves velvilje har været medvirkende ved den haandsrækning som skattefriheten gav dem. Han var jo i disse aar Norges skytspatron. Defensionsskibet kom virkelig istand. Det var en pinasse med 4 mers og 24 kanoner og blev under den skaanske krig taget i tjeneste ved flere vigtige anledninger. Om dette skib og dets rolle under krigen vil der nedenfor bli givet nærmere oplysninger. Den skattefrie aarrække, som Skien saa vel kunde behøve for at gjenreise sin by og komme litt til kræfter, var endnu ikke helt forbi, da der kom en trængselstid, like saa langvarig som skattefrihetstiden og i sine følger endnu meget længer: den skaanske krig, 1674-1679. Direkte føling av krigen fik Skien aldrig, saaledes som det trondhjemske og de østlandske grænsedistrikter. Naar undtages at byen under syvaarskrigen (1563-1570) skal være brændt av et svensk streifkorps, har den været forskaanet for at se fienden foran portene. Men den fik med de andre kjøpstæder bære den knugende byrde av de mange slags skatter, som regjeringen grep til for at skaffe penge til krigen: proviantskat, familielandehjælp, soldaterhold, kop- og kvægskat, krigshjælp, baadsmandsskat, krigsstyr foruten indkvarteringer og midlertidige uttællinger, som skulde godtgjøres senere. Det blev en vanskelig, næsten uoverkommelig opgave for byens styre at faa utlignet og skaffet tilveie alle disse paalæg og skaffe lindring i byrden ved forestillinger og bønner. Mer end en av de velstaaende segnet under trykket og efterlot sin familie i armodskaar, hvorom ligningsmandtallene noksom bringer vidnesbyrd. Borgemester og raad gjorde hvad de kunde for at skjærme byen mot dette pres, og statholder Gyldenløve vendte ikke det døve øre til klagerne; tvertimot. Men krigens flamma blusset, og pengene maatte skaffes. Det er et vidnesbyrd om Gyldenløves dype tak i nordmændenes hengivenhet, at hans popularitet gik usvækket ut av denne prøve. Allerede i 1675 hadde Skien trods skattefriheten maattet deltage i familielandehjælpen med 1058 rdl. og et kvartal av det paabudne soldaterhold. Byen skulde stille 100 soldater, beregnet i penge til 2471 rdl., og denne skat betalte de i 4 aar, altsaa 9884 rdl., det største paalæg under hele krigen. Dertil kom, at de nu igjen skulde til at betale den ordinære skat (371 rdl. pr. aar) samt proviantskatten (500 bismerpund smør = 500 rdl.), som de i 5 aar hadde været fri for. Gyldenløve gjorde sit bedste; i skrivelsen om defensionsskibet 1671 gaar han ut fra, at det var i 6 aar de skulde nyde skattefrihet, og sendte intet skattebrev for 1676-1677. Utlæg og bryderi altsaa, allerede i 1675. Selv Gyldenløve, som var saa naadig, kunde være striks og bydende, naar det gjaldt krigens behov. 11/3 kom der fra ham en Wenlig hielsen met Gud og ordre til at gjøre forskud i penge og proviant (indtil 350 rdl.) til de marinische compagnier, som var utskrevne og samlet i Kristianssand, Stavern, Fredriksstad og Moss; at levere til stiftsskriver Johan Wette i Kristiansand uden forhael stracks. I august s. a. fik man indkvartering av en avdeling av oberstløjtnant Brockenhus’s rytterregiment: 1 løjtnant, 1 cornet, 2 corporaler og 38 menige med hester. Alle skulde ha ret til at koke ved husværtens ild og spise ved hans lys; hestene skulde byen sørge for. For corporalerne beregnedes 5 rdl. pr. maaned for fuld tractament. Indkvarteringen varte til slutten av november, og byens regning (dat. 29/11) var paa 236 rdl. 3-18. 1676 indledes med Christian 5’s trykte brev om fortsættelse av familielandehjælpen eftersom Krigs Flammen endnu siunis for dette Aar at vilde continuere (utstedt paa Akershus 29/3 av Gyldenløve og i Skien læst baade paa raadstuen 16/3 og i kirken 19/3). Og knapt en maaned efter kom en ordre fra Generalkrigskommissariatet, at Skien skulde betale 750 rdl. til defensionsskibets redere for at lette byrden med dets utrustning til kongens tjeneste; og disse penge skulde regnes istedenfor det byen skyldte i soldaterhold. Det har ikke gaat fort med utbetalingen; først i december kvitterer amtmand Niels Sørensen Adeler og to av Skiens borgere for mottagelsen. Uten øl og mat er helten ingen ting, siger Wessel, og Skien maatte være med for at skaffe disse fornødenheter. Kaffe var neppe kjendt, the endnu mindre, og det blev da øllet som var soldatens drik, især paa flaaten. 16/4-1676 rekvirerte Gyldenløve fra Moss 100 tønder (td.) (gode oc døgtige) at leveres til Moss eller Fredriksstad fra Skien og Kragerø. Senere forlangtes leverance av hart brød (skibsbrød): 5/3-1678 fik Skien anmodning om at bake 250 td. derav, og skrivelsens uttryk viser hvor magtpaaliggende det var, eftersom hans Kgl. Mayestæts tienneste høiligen udkrefver at en anseelig partie av hart bagged kafringbrød udj Søestæderne forfærdiges og holdes i beredschab. Og som hans Kgl. M.s høie tienniste herudj merkeligen beroer, altsaa vildede med des tilvejebringelse bevise saadan flid og omhyggelighed, at det kand vidne for dem hvor kier hans kgl. M. og fædernelandets tienneste er dem. Det sidste uttryk fortjener at lægges merke til; det kommer igjen baade hos Gyldenløve og hans underordnede og synes eiendommelig for Gyldenløves tid, denne appel til patriotismen foruten til kongetroskaben. Skien bakte altsaa hart brød og viste den omhu at pakke det meste derav i tønder; 9/9 s. a.kvitteres der i Fredriksstad for 116 td. og 18 skippund uten trær, fremleveret ved Hans Clausen baker og fragtet (for 29 rdl.) ved skipper Oluf Nielsen. Omkostningerne skulde fratrækkes skatten, med 2 (?) rdl. pr. tønde. Denne iver fra borgernes side indbragte dem stor ros. Rekvirenten (Hans Kaas) siger i en skrivelse av 29/3, at han skal wide at berømme dem, beder dem tage halv biug, halv rugmel og lover, at hvis de vil levere 300 td. istedetfor 250, skal godtgjørelsen bli 6 ort pr. td. En speciel leverance av 12 gode baater forlanges til transport i den forestaaende campagne, 18/4-1678. Skien skaffet 9 og Kragerø 2, leveret i Fredriksstad. Av indkvarteringer fik man i 3 maaneder 1677 et kompani av trondhjemske regiment (3 officerer og 121 menige) à 816 rdl. Ogsaa nogle svenske krigsfanger sees at ha været stationeret her. Alt dette kunde være brydsomt nok, men i sine virkninger langtfra saa knugende som de extraordinære krigscontributioner. Soldaterholdet er allerede omtalt; men der kom noget, som for de næringsdrivende vistnok var endnu værre. 26/10-1676 utstedte Gyldenløve fra Akershus et trykt brev, hvori han meddeler at kongen har overdraget ham at skaffe penger paa bedste maate, og at han er kommet til det resultat at maatte paabyde i Norge en almen krigsskat (saadan som i Danmark), denne ene gang oc ey lenger end i nerverende aar. Ogsaa her stilles en kraftig appel til fædrelandsfølelsen: Intet maatte forsømmis, som til Fæder-Landets kraftige Værn oc nødig Defention monne udkræfvis. Skatten blev utlignet saaledes, at den i særlig grad faldt paa de rike og høitstillede og saaledes var hvad man nu vilde kalde en progressiv skat. Der blev opstillet 8 klasser, hvorav de 4 første betalte: I: 15 personer, 1.1/2 rdl. daglig. II: 30 personer, 1 rdl. daglig. III: 60 personer, 1/2 rdl. daglig. IV: 120 personer, 1/4 rdl. daglig. Derefter kom de øvrige 4 klasser med 12, 6, 4 og 2 skilling daglig (skatten gik derfor senere under navn av Dagskatten). Bønderne slap, og systemet var rigtig, saasom der ikke var almindelig værnepligt; den personlige krigstjeneste hvilte paa den menige almue. Men det viste sig dog, at byrden blev for svær, især da det ikke, som Gyldenløve bebudet, blev bare i det nærværende aar. Denne mare laa i hele 3 aar over de større næringsdrivende og hadde da kostet Skien (med utstæderne) ialt 6912 rdl. Av de 4 øverste klasser var der her opført: I: Assessor og lagmand Claus Andersen, 547 rdl. 2. II: Anders Cornisch, 365 rdl. III: Borgemester Anders Andersen, 182 rdl. 2. IV: Vice-lagmand Iver Hansen, Hans Jacobsen Falch og Tolder Thomas Thomesen, alle 91 rdl. 1. Derefter præsident M. Barnholt og Peder Povelsen med 45 - 2 - 12 hver og alle de mindre skatydere, ialt 65 i Skien og 24 i Kragerø. Da antallet avskatteborgere var ca. 300, viser disse tal, at skatten faldt paa et utvalg. Virkningen uteblev ikke. Der kom protester, og flere av de større næringsdrivende (A. Andersen, A. Cornisch og Hans Jacobsen) fik skatten modereret, tildels til det halve. Gyldenløve var naadig, og hver gang han i de følgende aar maa fornye paalægget, sker det med beklagelser over de desværre endnu continuerendes vanskelige tider (Bragnæs 29/3-1579). Det viste sig ogsaa vanskelig at faa pengene ind, og byens regnskaper kom i uorden med restancer i den grad, at det endelige opgjør først fandt sted 20 aar efter krigens slutning. Men krigens krav var ubønhørlige, og de kom undertiden i en form, der ikke taalte opsættelse. Saaledes anviste Hans Kaas 10/8-1678 (fra Lejeren wed Quistrombro) 3175 rdl. av Skiens resterende skat til oberst Winds regiment og vil formode at som pengene forlængst er forfaldne, de giøre god og prompte betahling. Den kom ogsaa noksaa fort: 25/11 kvitterer regimentsfuldmægtig Paludanus for beløpet, hvorav 500 rdl. fra Kragerø. 20/8-1679 atter anvisning (dateret Marstrand) paa 3000 rdl. til officererne vedsamme regiment, og 7/11 kvitterer I. Hasselberg for summen at være fornøyeligen contenterit og betalt. Og efter krigens slutning 2748 rdl. til Vesterlehnske regiment, betalt i Grimstad 5 dage efter at anvisningen var utstedt! Vi kommer nu til den mere personlige deltagelse i krigen, som for Skiensfjordens byer væsentlig blev utskrivning av mandskap til flaaten. 27/3-1675 kom ordre til at levere baadsmænd, og 27/6 kvitterer kaptein Floris Carstensen (2 aar senere førte han i Kjøgebugt linieskibet Tre Løver) for, at byfogden i Skien Henrich Fridrichsen har leveret 23 tillike med 1 trompeter (rullen er trykt blandt aktstykkerne). Paa dokumentet tilføier borgemester Barnholt navnene paa 7 i Kragerø utskrevne. Trompeteren har det tyskklingende navn Johan Siedenbroch, de andre er nordmænd. 6/5-1678 kvitterer Jan Gerritsen paakongens skib Gyldenløve i Stavern for 7 baadsmænd herfra; der var utskrevet flere, men de var rømt. De 7 var av kæmneren utstyret med penge og klær. Ved samme anledning ser man, at der ogsaa fra Skien var leveret opgave over 7 mandskaber, passelige til ryttere, men ogsaa av dem rømte 3, og det holdt nok i det hele haardt at tilfredsstille fordringen til krigsmandskab. 1/3 1679 blev byen av Bielcke mindet om de 36 baadsmænd de skulde skaffe, saaledis qvalificerede og habiterede som Hans M.s høye tieniste det utfordrer, men man klarte ikke at sende mer end 19 og Kragerø 8. Skien paaberopte sig ogsaa den store anstrengelse de hadde gjort med at skaffe 50 mand av defensionsskibets besætning. Er Leffueret Ombort Paa hans Kongl. Mayts. Orloff Schieb Güldenløue frae scheen aff Præsident Marcus Barrenholt och Borge Mester Anders Andersenfornedne Persohner 1 Asbiørn Andersen aff scheen 2 Dierrich Sieptpert v. harlem 3 Anders Arrentsen aff scheen 4 Olle Gulbrandsen aff scheen 5 Søffren Ollesen aff ibid. 6 Bendt Welgiørsen aff ibm. 7 Ansteen Iffuersen aff ibm. Actum Schieb Güldenlou Den 6 Maij Ao 1678. Bekreffter i egunderschrefne Jan Gerritsen. Saa var det blokhuset i Brevik, som var til plage og bekostning. Av regnskapet for 1679 ser man at der var en kommandant (en officer av byen som obwarter Blochhuusets Vacht), en konstabel, en korporal og en tambur. Kommandantens gage for 5 maaneder var 30 rdl., konstablen fik 16 og de andre 12. Effektiviteten av dette forsvarsverk blev ikke sat paa prøve, og man var sikkert inderlig kjed av dette quasi-militære væsen. Størst interesse knytter sig til Skiens defensionsskib, som virkelig kom i aktiv tjeneste under krigen. Skibet, som het Maria, var paa 218 1/2 læster og i følge toldregnskabet for 1673 bygget samme aar her paa Stedet, hvilket vel vil sige i Langesund. Det var (ifølge samme kilde) en pinasse med 4 mersog 24 ,effective Støckporte, det førte 24 kanoner, med behørig Schantz og back. Som redere opføres s. a. lagmand Claus Andersen, vice-lagmand Iver Hansen, Andrew Cornish og Stig Tonsberg; aaret efter kaldes det compagnie schib for Skeen, af Sambtlig Borgerschab reeded. Skibets fører var Hans Lazari (o: Lazarussøn) fra Ek i Bamle, som ogsaa fungerte som kaptein under krigen; blandt aktstykkerne vil man finde en fuldstændig rulle over hele besætningen, 113 mand, hvorav 94 baadsmænd og 19 officerer, underbefal m. m. fra chefen til profossen (bødlen). I toldregnskapet for 1677 bemerkes om dette fartøi, at det for tiden var i Kgl. M.s tjeneste, og av antegnelserne for 1679 at det hadde været med for Gottenborg. Dette forholder sig saa og kan bekræftes fra andre kilder, utførligst i en avhandling av kaptein Baggesen (Archiv for Søvæsenet XI), hvori affæren foran Gøteborg 1776 behandles. Den dansk-norske eskadre bestod av 4 danske orlogsskibe (linieskibe). 2 hollandske, 3 galeaser, 1 fløite, 2 defensionsskibe fra Bergen, 1 fra Skien, 5 galeier, 5 skjærbaater og 1 jagt, under anførsel av kommandør Johan Wibe (efterat den oprindelige chef, admiral Markvard Rodsten, var suspenderet). Wibe forsøgte gjentagne gange at angripe den svenske flaate, som laa til ankers under Elfsborgs kanoner, ved hjælp av brandere og en smøger, hvis røk skulde drive ind over fæstningen og hindre denne i at bruke sine kanoner. Planen, hvis utførelse øiensynlig har krævet dristighet, blev drøftet i et krigsraad, og Wibe refererer i sin rapport skibschefernes vota. En av hollænderne fraraadet bestemt og negtet endog at resikere sit skib, og flere av de norske kapteiner delte hans betænkeligheter, men tilføiet dog at ville efterleve admiralens ordre; blandt disse nævnes ogsaa Hans Lazari. Da Wibe derefter skred til handling, mislykkedes forsøket 2 gange ved slet opførsel av dem som skulde haandtere branderne. Aaret efter var Maria med i det navnkundige slag i Kjøgebugt. I kommandør Victor Hansens Vore Søhelte findes skibet paa den der leverede skisse av de 2 flaater og deres styrke betegnet som et fartøi paa 30 kanoner og 120 mand, altsaa noget sterkere end ovenfor efter vore hjemlige aktstykker angivet. Nils Juels flaate var delt i 3 eskadrer, og Maria hørte til 2den eskadre under admiral Markvard Rodsten, som altsaa nu var tagen til naade igjen. Denne avdeling fik under slaget den rolle at kringsætte det svenske skib Draken, som var løpet paa grund, tillike med dets hjælpere, hvorefter den fulgte hovedstyrken tilhavs efter fienden og kom tidsnok til at tage del i den store kamp. Saa heftig end denne var, hadde vort defensionsskib kun 2 døde og 4 kvæstede efter slaget, men dette tyder ingenlunde paa nogen lunkenhet under bataljen, thi forholdet var gjennemgaaende slik. Selve Nils Juels skib Christianus Qvintus, som hadde været omringet av 6 svenske i den værste tummel, opviste ikke mere end 8 døde og 36 saarede, og hele vor flaates tap opgjordes til 80 døde og 250 saarede, medens svenskernes var 4 dobbelt. Forklaringen av dette misforhold er (efter Victor Hansens fremstilling) at svenskerne skjøt efter fiendens takkelage, vore folk efter skrogene. Vinteren 1678-79 laa Maria hjemme. Ifølge en skrivelse av 27/11-1678 fra generalkommissariatet skulde 4 mand sættes til at holde vagt over det, og desuten var der av besætningen 15 mand, som ingen wis tilhold hafwer og derfor av Skiens magistrat maatte anbringes i Skien og dets underliggende,for at man kunde være sikker paa at have dem, naar vaaren kom. Det er vanskelig at utfinde, hvem av skibets besætning der har været hjemmehørende i Skiensfjorden og specielt Skien. Der mangler fra disse aar i mandtallene specification over de til søtjenesten rulleførte (endog for en serie av 8 aar i rad, ifølge antegnelserne til byens regnskaper). En enkelt, Jochum Chur, findes som skatteborger 1684, og blandt de 23 i 1775 leverede baadsmænd findes navnet Glettenberg, som endnu er repræsentere thersteds. Defensionsskibet figurerer sidste gang i skibslisten fra 1685. Aaret efter blev det overtaget av Gyldenløve, som igjen solgte det til Peder Brandt i Bergen. Dets fører nævnes ogsaa sidste gang i 1685; han hadde da overtaget lagmand Iver Hansens fløyte Fortuna. Derefter er der en lacune paa flere aar i listerne indtil 1693, undtagen 1688, da Fortuna nævnes sidste gang, men ikke dets fører. Hans Lazari, som vistnok sammen med de øvrige chefer har baaret æresmedaljen fra slaget i Kjøgebugt, forsvinder altsaa hermed av sagaen.	Coucheron, Willem (Wÿllem) "Cuchron" (I2886)
9027	Generalsekretær for Trøndelagsutstillingen og redaktør for boken om den. Arkitekt for Lian restaurant, Astoria hotell, Handelstandens hus i Dronningens gate, Singsaker Studenthjem, i tillegg til funkisboliger langs Gråkallbanen.	Rode, Frithjof William (I23120)
9028	Generelt sett i alle brev fra hustruen Erika gikk det frem at Haakon arbeidet veldig mye. Han holder stadig foredrag, har konsulentoppdrag for nye sykehus og avdelinger etc. Det at Haakon Reitan arbeidet så mye og så intenst, var gjenstand for bekymring hos hustruen Erika: ..diverse tilstelninger med taler, og det tar jo alltid tid med forararbeide, ialfald for Haakon, og så blir han ustanselig satt til å holde fordrag, så når jeg hører det ordet, ser jeg rødt!, skrev hun i mars 1971. Allerede 4.mai 1972 skrev Erikas søster Louise til søsteren Therese i Frankrike om Haakons første hjerteinfarkt: Haakon ligger på Ullevål med hjerteinfarkt! Heldigvis er det et lett tilfelle, og legen er fornøyet med tilstanden, men allikevel. Erika siger hun har vært forberedt på dette de siste 2 årene, for han har jo brent lyset fra begge ender. Men det har vært et sjokk for henne - de hadde gått søndagstur på Bygdøy og var nesten hjemme, på hjørnet ved Berles skole, da han plutselig grep fatt i gjerdet og seg sammen på gaten. En forbipasserende dame, som antagelig kunde førstehjelp, løste opp i halsen og trykket forsiktig så han fikk pusten igjen med et gisp, og to unge gutte ringte efter ambulanse, som kom i løpet av ca. 10 min. Som sagt ser det ut til at alting går fint, men han er aldeles umulig - vil ikke ligge der de foreskrevne 3 ukene og vil ikke høre tale om sykepermisjon, men vi håper da at legene der oppe er strenge mot ham. Det er jo særlig byggearbeidene på revmatismesykehuset som plager ham, for det er han som greier opp der, for direktøren er mer forsker enn praktisk administrator. Erika nevnte det i sitt brev á 12.mai til søstren Hanna Elisabeth, Vesla, som stelte for søsteren Therese som lå for døden i Frankrike: Av Louise har du jo hørt om Haakons besvimelse, til å begynne med bagatelliserte han det jo fullstendig, men nu skjønner han nok at det var mer alvorlig. Men det går fremover med ham, nu får han sitte oppe 1 1/2 time 2 ganger daglig, og han har hatt besøk av Kåss og anleggsingeniøren flere ganger, så han er blitt beroliget med hensyn til byggevirksomheten på sykehuset, for det hvilte nok hardt på ham at det skulde gått no galt med den. Så jeg går i fast rute mellem Revma og Ullevål med papirer og tegninger. Haakons død er også nedskrevet i hytteboka for Havna, hvor han døde. Fra dødsannonsen i Aftenposten morgen 5.september 1973: Vår kjære lege Håkon Reitan døde idag. Oslo, 2.september 1973. Erika Reitan. Eli, Arne Chr. Ole, Berit. Øyvind, Rigmor. Jon. Barnebarna. Bisettes i Vestre krematorium, nye kapell, mandag 10.september kl. 13.30. Vennligst send ikke blomster til hjemmene.	Reitan, Haakon Hoff (I13)
9029	Georg fikk avskjed som major på grunn av alder og svakelighet 24.mars 1809.	Stiilou, Georg Lorentz (I13876)
9030	Georg Kent er nevnt som 30 år i kirkeboken.	Family: George William Kent / Anne Carlsdatter Schøyen, "Kent" (F3214)
9031	George Kent, født 1842, død 1892, norsk teolog; dr.philos. 1886 på avhandlingen Det absolute Gudsbegreb, hegelianer og høykirkelig, utgav Hvorvidt kan man tillægge H. N. Hauge kirkehistorisk Betydning? (1884). Prest i Oslo fra 1871.	Kent, Georg (I7547)
9032	George was a retail grocer and member of Forest Park Baptist Church.	Vorass, Georg Louis (I10147)
9033	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I20172)
9034	Gerberfamilien reiste fra Bremen til New York med barken Freshandel, og ankom New York 18.oktober 1866. Bestemmelsesstedet for reisen var Chicago. De hadde 3 barn med seg: Julius, 3 år, Ernst, 2 år, og Carl, 3 måneder.	Gerber, Johan August (I10149)
9035	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I623)
9036	Gerhard 3 av Holsten-Rendsborg (ca.1292 – 1.april 1340), i Danmark også husket som - greve Gert - og - den kullede greve (den skallede greve) - var en tysk prins som reellt hersket over det meste Danmark under kongen Valdemar 3 av Danmark og deretter under den kongeløse tid 1332–1340. Han var greve av Holstein i årene 1304/1312–1340, hertug av hertugdømmet Slesvig i 1326–1330 (som Gerhart 1) og riksforstander i Danmark 1326–1340. Etter at han ble myrdet i Randers i 1340 ble han gravlagt i klosterkirken i Itzehoe. Han var sønn av Henrik 1 av Holstein (død 1304) og Hedvig av Bronkhorst (død etter 1310). Han arvet sin del av landet Holstein allerede som gutt, og som ung mann hadde han utvidet sin arv ved å utmanøvrere sine slektninger og ved å erobre andre deler av Holstein. I disse årene fungerte han også som en betalt condottiere, leiesoldat, for nabokonger som betalt ham med pant i landområder, eksempelvis den danske kongen Erik Menved. Han samarbeidet ofte sammen med sin fetter fra Holstein, greve Johan av Holsten-Plön. I 1325 begynte greve Gerhard sin karriere i nord ved å ta formynderskapet for sin mindreårige nevø, hertug Valdemar av Slesvig. Denne posisjonen gjorde ham som en mulig alliert for misfornøyde danske stormenn, og i 1326 fikk han jagd kong Kristoffer 2 fra Danmarks trone sammen med danske opprørere. Fra da av og fram til sin død var en av de viktigste i dansk politikk. Han plasserte sin unge nevø Valdemar på den danske tronen, og ble selv gjort til formynderregent, og sikret seg gjennom en ny lov, Constitutio Valdemariana, at samme person ikke kunne være både Danmarks konge og hertug av Slesvig. Da Valdemar ikke lenger kunne være hertug, overtok Gerhard selv denne posisjonen samtidig som han regjerte Danmark på vegne av barnekongen. Dette var også begynnelsen på en langvarig tysk innflytelse i Sønderjylland og grunnen til at det endret navn til Slesvig. Gerhards manglende evne til å skape fred og orden førte til opprør blant bøndene og en konflikt med greve Johan. Som et resultat erstattet Gerhard i 1330 Valdemar med Kristoffer II som en marionettkonge. Grehard fikk da Fyn som et arvelig len mot å gi fra seg Sønderjylland (hertugdømmet Slesvig) som ble gitt tilbake til den avsatte kong Valdemar 3. Vilkåret for dette var at om Valdemar døde uten arvinger skulle Gerhard atter få Sønderjylland. Han beholdt dog nordlige Jylland som pant for sine krigsutgifter, og Kristoffers eldste sønn skulle giftes med Gerhards søster Elisabet. Etter at maktesløse Kristoffer II var død i 1332 overtok han ganske enkelt styre av Danmark selv uten lovmessig grunnlag. Fra 1332 til 1340 var greve Gerhard den egentlige hersker av det meste av det oppløste Danmark ved å være herre av både Jylland og Fyn mens greve Johan styrte resten. Han forsøkte ikke å gjøre seg selv til konge, men synes å ha styrt som en militær diktator og panteeier som utnyttet og utbyttet sine eiendeler så mye som mulig. Hans posisjon var utrygg da han selv hadde skaffet seg kreditorer for å finansiere egne hæravdelinger. Det vokste fram en økende opposisjon mot fremmedstyret hos den danske lavadelen som tidligere hadde støttet ham. Gerhard ble også lagt press på av tyske nabostater som nå støttet Kristoffer IIs sønn Valdemar IV som fungerte som den offisielle tronpretendent og kongsemne. For å redde seg ut av disse vanskelighetene inngikk Gerhard et forlik i Lübeck den 11.februar 1340 med hertug Valdemar av Slesvig og prins Valdemar (Valdemar Atterdag), Kristoffer 2's yngste sønn. Nordlige Jylland ble overført til hertug Valdemar mot en innløsning av 43 000 mark sølv og for en del av denne summen fikk Gerhard inntil videre beholde nordlige Jylland, skjønt hertugen var innstilt på å innløse også dette. Gerhard var altså forberedt på en politisk tilbaketrekning mot å få ettergitt hans utestående gjeld, men før en løsning ble oppnådd oppsto det våren 1340 et opprør i nordlige Jylland. Gerhard samlet en stor hær av tyske leiesoldater og herjet fram i landet helt til Randers. Her ble han drept av den danske ridderen Niels Ebbesen som trengte seg inn i hans soverom i Randers og huggede hans hoved af over sengestokken. Hans død betydde slutten på Holstein-styret i Danmark, og hans 2 sønner oppga deres posisjoner i bytte med en tilfredsstillende økonomisk kompensasjon for å ha brakt Valdemar 4 til tronen. På grunn av hans politiske rolle har Gerhard blitt ulikt bedømt av historikerne. I Danmark har han tradisjonelt blitt sett på som en slyngel og en tysk tyrann, og mordet på ham har blitt sett på som et høydepunkt i dansk historie som har inspirert danske diktere og forfattere så sent som under den tyske okkupasjonen av Danmark i 1940–1945. I det tyske området Ditmarsken i Schleswig-Holstein hvor han også herjet har han også blitt omtalt i ufordelaktige vendinger, mens han i Holstein blir vurdert som en form for nasjonal krigshelt. Fra samtidige kilder synes han å ha vært en energisk, brutal og samtidig dypt religiøs soldat. Ved sitt ekteskap med en niese av Erik Menved og Kristoffer 2 ble han faktisk stamfar til det nåværende danske kongefamilie. Gerhard 3 gifte seg omkring 1314 (pavelig dispensasjon 1325 og 1326) med Sofia av Mecklenburg-Werle (død 1339). Paret fikk følgende barn: Henrik 2 av Holstein (omkring 1317-1385), greve av Holstein. Nikolaus av Holstein (omkring 1321-1397), greve av Holstein. Elisabet av Holstein (død 1402), forlovet med den svensk-norske kongen Håkon 6 Magnusson (1340–1380), men isteden giftet han seg i 1363 med Valdemar Atterdags datter Margrete Valdemarsdatter.	av Holstein-Rendsburg, Gerhard "Gerhard 3" (I12605)
9037	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I17481)
9038	German Baptist Church.	Family: Gustave Adolph Grosser / Helena Florance Remus, "Grosser" (F4299)
9039	Gernergården.	Gerner, Harald (I7337)
9040	Gerrit Jansonn døde etter alt å dømme i 1632 eller 1633. I et kongebrev datert 14.mars 1633 sies det at fogden Baltzer Kare på Nordmøre hadde tilforhandlet seg en del pantegods av Gerrits enke (I et brev av 1633 til Lehnsmanden nordenfjelds Oluf Parsberg tales det om det pantegods fogden Baltzer Kare sig av Gert Johanssøns Enke tilforhandlet). Gerrits hus og sjøbrygge ble skiftet 22.oktober 1634 mellom arvingene, enken Else Christensdatter og barna Christen, Johan og Grete. Enken hadde alt giftet seg på nytt med rådmann Lauritz Jensen Skive, og skiftet foregikk i hans hus i Trondheim.	Jansen, Gerrit (Giert) (I12946)
9041	Geza (Geysa) married Synadena , daughter of Theodulos Synadenos and Botaneiata.	Family: Geza (Geysa) av Ungarn, "Geza 1" / Synadena (F4858)
9042	Géza 1 (Hungarian: 1. Géza; c. 1040 – 25 April 1077) was King of Hungary from 1074 until his death. He was the eldest son of King Béla 1. His baptismal name was Magnus. When his father died in 1063, Géza's cousin Solomon acquired the crown with German assistance, forcing Géza to leave Hungary. Géza returned with Polish reinforcements and signed a treaty with Solomon in early 1064. In the treaty, Géza and his brother, Ladislaus acknowledged the rule of Solomon, who granted them their father's former duchy, which encompassed one-third of the Kingdom of Hungary. Géza closely cooperated with Solomon, but their relationship became tense from 1071. The king invaded the duchy in February 1074 and defeated Géza in a battle. However, Géza was victorious at the decisive battle of Mogyoród on 14 March 1074. He soon acquired the throne, although Solomon maintained his rule in the regions of Moson and Pressburg (present-day Bratislava, Slovakia) for years. Géza initiated peace negotiations with his dethroned cousin in the last months of his life. Géza's sons were minors when he died and he was succeeded by his brother Ladislaus. Géza was the eldest son of the future King Béla I of Hungary and his wife Richeza or Adelhaid, a daughter of King Mieszko II of Poland. The Illuminated Chronicle narrates that Géza and his brother Ladislaus were born in Poland, where their father who had been banished from Hungary settled in the 1030s. Géza was born in about 1040. According to the historians Gyula Kristó and Ferenc Makk, he was named after his grandfather's uncle Géza, Grand Prince of the Hungarians. His baptismal name was Magnus. In about 1048, Géza's father returned to Hungary and received one third of the kingdom with the title of duke from his brother, King Andrew 1. Géza seems to have arrived in Hungary with his father. The king, who had not fathered a legitimate son, declared Béla as his heir. According to the traditional principle of seniority, Béla preserved his claim to succeed his brother even after Andrew's wife Anastasia of Kiev gave birth to Solomon in 1053. However, the king had his son crowned in 1057 or 1058. The Illuminated Chronicle narrates that the child Solomon was anointed king with the consent of Duke Bela and his sons Geysa and Ladislaus, which is the first reference to a public act by Géza. However, according to the contemporaneous text Annales Altahenses, Géza was absent from the meeting where Judith—the sister of the German monarch Henry 4 — was engaged to the child Solomon in 1058. Géza accompanied his father, who left for Poland to seek assistance against King Andrew. They returned with Polish reinforcements in 1060. Géza was one of his father's most influential advisors. Lampert of Hersfeld wrote that Géza persuaded his father to set free Count William of Weimar, one of the commanders of the German troops fighting on Andrew's side, who had been captured in a battle. The king died during the civil war; his partisans took Solomon to the Holy Roman Empire and Géza's father Béla was crowned king on 6 December 1060. Although Géza remained his father's principal advisor, King Béla did not grant his former duchy to his son. According to the Annales Altahenses, Béla even offered Géza as hostage to the Germans when he was informed that the German court decided, in August 1063, to invade Hungary to restore Solomon. However, the Germans refused Béla's offer and he died on 11 September 1063, some days after the imperial troops entered Hungary. Following his father's death, Géza offered to accept Solomon's rule if he received his father's former duchy. This offer was refused, which forced him and his 2 brothers — Ladislaus and Lampert — to leave Hungary for Poland. King Boleslaw 2 of Poland provided them with reinforcements and they returned after the German troops withdrewn from Hungary. The brothers wanted to avoid a new civil war and made an agreement with King Solomon. According to the treaty, which was signed in Györ on 20 January 1064, Géza and his brothers accepted Solomon's rule and the king granted them their father's duchy. The king and his cousins celebrated Easter together in the cathedral of Pécs, where Duke Géza ceremoniously put a crown on Solomon's head. Being a newcomer and not yet established in his kingdom, King (Solomon) was afraid that (Géza) would perhaps attack him with a Polish army, and he therefore retired for a time with his forces and took up a safe station in the strongly fortified castle of (Moson). The bishops and other religious men strove most earnestly to bring about a peaceful settlement between them. Especially bishop Desiderius softened Duke (Géza)'s spirit with his gentle admonitions and sweet pleadings that he should peaceably restore the kingdom to (Solomon), even though he was the younger, and should himself assume the dukedom which his father had held before him. (Géza) listened to his words of wise persuasion and laid aside his ill feeling. At (Györ), on the feast day of SS Fabian and Sebastian the martyrs, King (Solomon) and Duke (Géza) made peace with each other before the Hungarian people. — The Hungarian Illuminated Chronicle. According to Ján Steinhübel and other Slovak historians, Géza only retained the administration of the region of Nyitra (present-day Nitra, Slovakia) and gave the eastern territories of their father's duchy, which were centered around Bihar (present-day Biharia, Romania), to his brother, Ladislaus. The Hungarian historian, Gyula Kristó likewise says that this division of Béla's one-time duchy is probable. The historians Gyula Kristó and Ferenc Makk write that Géza seems to have married a German countess, named Sophia around this time. Géza had the right to coinage in his duchy. The silver half-denars minted for him bore the inscriptions DUX MAGNUS (Duke Magnus) and PANONAI (Kingdom of Hungary). Géza closely cooperated with the king between 1064 and 1071. For instance, they jointly routed an invading army which had plundered the eastern territories of the kingdom at Kerlés (present-day Chirales, Romania) in 1068. The identification of the invaders is uncertain: the Annales Posonienses writes of Pechenegs, the Illuminated Chronicle and other 14th- and 15th-century Hungarian chronicles refer to Cumans, and a Russian chronicle identifies them as Cumans and Vlachs. Modern historians have concluded that they were Pechenegs. Géza's and Solomon's relationship only began to worsen during the siege of the Byzantine fortress of Belgrade in 1071. Its commander preferred to surrender to Géza instead of the king and the Byzantine envoys who arrived in the Hungarian camp after the fall of Belgrade only negotiated with Géza. The division of the booty also gave rise to a new conflict between Solomon and Géza. Although Géza accompanied the king on a new campaign against the Byzantine Empire in 1072, but his brother, Ladislaus stayed behind with half of the troops of their duchy. The conflict between the king and his cousins was sharpened by Solomon's main advisor, Count Vid who wanted to acquire the dukes' domains for himself. However, Solomon and Géza, who were convinced that they needed foreign reinforcements before attacking the other party, concluded a truce which was to last from 11 November 1073 to 24 April 1075. Géza sent his brothers to Poland and Rus' to seek assistance against Solomon. At a meeting in the Szekszárd Abbey, Count Vid persuaded the king to break the truce in order to unexpectedly attack Géza who was hunting in Igfan Forest to the east of the river Tisza. Although the abbot of the monastery, which had been established by Géza's father, warned the duke of the king's plans, the royal army crossed the river and routed Géza's troops in the battle of Kemej on 26 February 1074. From the battlefield, Géza and his retinue hastened towards Vác where he came upon his brother, Ladislaus and their brother-in-law, Duke Otto 1 of Olomouc. The latter, accompanied by Czech reinforcements, arrived in Hungary in order to assist Géza against Solomon. In the ensuing battle, fought at Mogyoród on 14 March 1074, Géza with the troops from Nitria was stationed in the centre, according to the Illuminated Chronicle. During the battle, Géza and Ladislaus changed their standards in order to bewilder Solomon who was planning to attack Géza. Géza and his allies won a decisive victory and forced the king to flee from the battlefield and to withdraw to Moson at the western frontier of Hungary. Géza made Kapuvár, Babót, Székesfehérvár and other castles secure with garrisons of the bravest soldiers, thus taking possession of almost the entire kingdom. According to the Illuminated Chronicle, Géza accepted the throne at the insistence of the Hungarians after Solomon had taken refuge in Moson. However, he was not crowned because the royal jewels were still in the dethroned king's possession. The German monarch Henry IV, who was Solomon's brother-in-law, launched an expedition against Hungary in mid-1074. The Germans marched as far as Vác, but Géza applied scorched earth tactics and bribed German commanders, who persuaded the German monarch to retreat from Hungary. (Géza), hearing that the Emperor had come to Vacia, with prudent policy gave instructions to approach and win over the patriarch of Aquilegia, to whose counsels the Emperor most readily listened, and also all the [German] dukes, promising them much money if they would make the Emperor turn back. The patriarch, therefore, and the dukes, seduced by the gifts and possessed with love of gold, invented various false stories to induce the Emperor to turn back. The patriarch pretended that he had a dream whose interpretation most plainly was that the Emperor's army would be wholly destroyed by the divine vengeance unless he returned with the utmost speed. The dukes pretended likewise to be awestricken by divine warnings... — The Hungarian Illuminated Chronicle. In early 1074, Géza had approached Pope Gregory 7 to obtain international recognition of his rule. However, the pope wanted to take advantage of the conflict between Solomon and Géza and attempted to persuade both of them to acknowledge the suzerainty of the Holy See.[39] Géza did not obey the pope and asked the Byzantine Emperor Michael 7 Doukas for a crown. The emperor sent Géza a gold and enamel diadem, which bore the legend Géza, the faithful king of Hungary on one of its plaques. This splendid work of art became the lower part of the Holy Crown of Hungary by the end of the 12th century. Géza was crowned king with this diadem in early 1075. In this year he styled himself as anointed king of the Hungarians by the grace of God in the charter of the foundation of the Benedictine Abbey of Garamszentbenedek (present-day Hronský Benadik, Slovakia). Géza married a niece of Nikephoros Botaneiates, a close advisor of Emperor Michael 7. However, Solomon still controlled Moson and Pressburg; the royal troops—which were under the command of Géza's brother, Ladislaus—could not take Pressburg in 1076. According to the Illuminated Chronicle, Géza considered renouncing the crown in favor of Solomon from the end of the year. Géza died on 15 April 1077 and was buried in the cathedral of Vác, which he had erected in the honor of the Holy Virgin. His brother, Ladislaus succeeded him. A grave discovered in the center of the medieval cathedral in August 2015 was identified as Géza's burial site by Zoltán Batizi, the leader of the excavations. (King Géza) celebrated Christmas at (Szekszárd)... When the Mass had been celebrated and all observances had been duly performed, the King instructed that all should leave except the bishop and the abbots. Then the King prostrated himself with tears before the Archbishop and the other ecclesiastical personages and prelates. He said that he had sinned because he had possessed himself of the kingdom of a lawfully crowned king; and he promised that he would restore the kingdom to (Solomon), and that these would be the conditions of firm peace between them: He would by lawful right hold the crown with that third part of the kingdom belonging with the duchy; the crowned (Solomon) would hold the two parts of the kingdom which he had held before... Then King (Géza) sent messengers to King (Solomon) with letters setting forth the terms of peace. Messengers passed to and fro, but feelings on this side and that were at variance, and so the reconciliation found no consummation. Meanwhile King (Géza) fell gravely ill, and on April 25, adorned with virtues, he went the way of all flesh. He was most devoted to God in the Catholic faith, and he was a most Christian Prince. — The Hungarian Illuminated Chronicle. Géza married twice. The family of his first wife Sophia, whom he married in the late 1060s, is unknown. After his coronation in 1075, he married his second wife, who was the niece of the future Byzantine Emperor Nikephoros 3. It is uncertain which wife bore Géza's children, but the historians Gyula Kristó and Márta Font say that Sophia was their mother. Kristó adds that Géza fathered at least 6 children. Although only 2 of them — Coloman and Álmos — are known by name, the Illuminated Chronicle states that Coloman had brothers who died before him. Both Coloman and Álmos were apparently born around 1070.	av Ungarn, Geza (Geysa) "Geza 1" (I12227)
9043	Gidsken og hennes 2.ektemann, kjøpmann i Trondheim Jacob Withe, fikk 2 døtre.	Family: Jacob Withe / Gidsken Hansdatter Tausan, "Wildhagen" / "Withe" (F5910)
9044	Gift 1.søndag etter påske.	Family: Ole Pedersen Kjønnåsøyen / Guru (Guri) Siursdatter Krigsvold, "Enlie" (F1534)
9045	Gift 1601, Anno 1600 ale helen daug stodt mijn söster Anne Nijls dotters festeröl paa Holme ij Mandal medt hederlig mandt her Per Skyelerop., Anno	Family: Peder Jensen Schjelderup / Anna Nielsdatter Holch, "Schjelderup" (F1133)
9046	Gift 1644 med Gunild, Borgem. Anders Olsens og Berre R. Schøllers Dotter, død 1648. Hun efterlod 3 Sønner (Hannibal, Lauritz og Matthias Stub).	Family: Kjeld Lauritsen Stub / Gunhild Andersdatter, "Stub" (F894)
9047	Gift 1678? 6 barn iht manntall 1685.	Family: Peder Richardsen Hagerup / Elisabeth Sophie Johannesdatter Irgens, "Hagerup" (F1210)
9048	Gift 1682? Kirsten, eller Inger, blir nevnt fra Helgeland.	Family: Peder Olufsen Broch / Kirsten Andersdatter, "Broch" (F3297)
9049	Gift 21.september 1708 i Nes (Akershus) med Cumerine Birckenfeldt f. Coucheron, datter av oberstløytnant Willem Coucheron og Maria Pessers. Gift 21.mai 1727 i Ålborg med Catharina Margaretha de Bruin (17.juni 1702–17.mai 1753), datter av generalmajor Jacob de Bruin (ca.1638–1722) og Karen Krabbe (ca.1666–1720). Barthold von Landsberg var kommandant på Fredriksten festning ved Fredrikshald (nå Halden) mot slutten av Den store nordiske krig og forsvarte festningen mot Karl 12's angrep 1716 og 1718. Von Landsberg var av adelig kurlandsk slekt. Han kom til Norge 1687 som sersjant ved det nyopprettede Gevorbne infanteriregiment. I slutten av 1690-årene var han i fransk krigstjeneste ved Royal Danois-regimentet. År 1700 ble han kaptein og sjef for et reservekompani ved Akershusiske nasjonale infanteriregiment, og 2 år senere var han tilbake ved Gevorbne infanteriregiment, denne gang som kompanisjef. I 1713 ble han oberstløytnant ved 2.Trondhjemske nasjonale infanteriregiment og deltok med dette under felttogene i Holstein og Nord-Tyskland. I 1716 ble von Landsberg sendt tilbake til Norge for å delta i forsvaret av Fredriksten festning. Han ble kommandant i Borgerskansen for en besetning på 375 mann. Natten til 4.juli foretok Karl 12 et overrumplingsangrep på Fredrikshald. Hovedstyrken på 1.400 mann trengte frem mot selve byen, mens en kontingent på 600 soldater stormet oppover festningsskråningene mot Ytre borgerskanse. De sprengte palisadene, og en liten norsk vaktstyrke ble kastet tilbake. Med de svenske dalkarene like i hælene flyktet nordmennene over hals og hode, og det var så vidt de rakk å komme seg i sikkerhet bak porten i Indre borgerskanse. I mellomtiden hadde alarmklokkene vekket von Landsbergs bataljon. I rasende fart kom soldatene seg på bena, og med oberstløytnanten i spissen løp de til sine stillinger, noen i bare nattøy, andre i skjorte og undertøy. Det oppstod en forbitret kamp. Fortroppen på 58 dalkarer ble meiet ned, men straks etter var også den svenske hovedkolonne tett innpå festningsporten. Fire ganger prøvde de å bryte gjennom skansen, men forgjeves. Fra nordmennene haglet det med skudd, og kulene tynnet godt ut i fiendens rekker. Da også anføreren, oberst Christer Schlippenbach, og 2 majorer falt, trakk svenskene seg ned mot byen. Den 24.desember 1717 ble von Landsberg utnevnt til kommandant på Fredriksten, og det var i denne stilling han for alltid risset sitt navn i vår krigshistorie. Han hadde lenge forutsett et nytt angrep på Fredrikshald og innstendig fremholdt at Fredriksten måtte forsynes med brukbart personell og tilstrekkelig med proviant og materiell. Kommanderende general, B. H. von Lützow, trodde imidlertid ikke på en slik utvikling av krigen. Men da Karl 12. i 1718 på nytt stod i Norge, reagerte von Landsberg og sendte et alvorlig, men lite diplomatisk skriv til Lützow om at forholdene på Fredriksten straks måtte forbedres. Det hjalp lite, for da svenskekongen stod foran festningens murer med en beleiringshær på 6.000 mann, hadde von Landsberg bare 1500 forsvarere til rådighet, hvorav 200 var syke. Likevel klarte han å forsvare Fredriksten i 24 dager, frem til 11.desember (30.november etter datidens svenske kalender), da Karl 12. falt og svenskene hevet beleiringen. Von Landsberg ble behørig påskjønnet for sin innsats. Han avanserte etter hvert til generalløytnant, og fra 1727 til sin død 1740 var han kommandant i Fredrikstad. Hans balsamerte legeme hviler i Immanuelskirkens gravkjeller i Halden. På Fredriksten er det reist en bautastein over ham, og Landsbergs plass ved Festningsgata i Halden er til minne om den tapre kommandant. Kilder: C. O. Munthe: Fredrikshalds og Fredrikstens historie indtil 1720, 1906. O. Forstrøm: Fredrikshald i 250 aar, bd. 1, Halden 1915. L. Kiærland: biografi i NBL1, bd. 8, 1938. biografi i Ovenstad, bd. 1, 1948. F. Kiel Jacobsen: Fredriksten – festning med ærerik historie, 1988.	von Landsberg, Barthold Nicolai (I15308)
9050	Gift 3.gang 1650/1653 med Maren, Dotter af Hr. Michel Andersen, Præst til Wang i Aggerhuus Stift, efterlod 3 Børn (Michael, Catharina og Gunild).	Family: Kjeld Lauritsen Stub / Maren Michelsdatter Aalborg (F892)