Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 9,101 to 9,150 of 16,629
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 9101 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I22368)
|
| 9102 | Gina Krog døde under en influensaepidemi 1916, knapt 69 år gammel. | Krog, Jørgine Anna Sverdrup (I11564)
|
| 9103 | Gina Krog gikk på fru Autenrieths Pikeskole før hun selv studerte videre og tok på seg ulik undervisning. Kvinnens rett til studier var enda ikke etablert. I 1880 reiste hun til England og fikk etablert kontakt med kvinnesaksmiljøet der, på Bedford College, og begynte en periode som aktiv skribent i dagspressen, for kvinnesaken. Den britiske og amerikanske kvinnesaksbevegelsen var med på å forme Gina Krog's kvinnepolitiske grunnsyn og strategier. I 1880 la hun ut på sin første utenlandsreise til Storbritannia for å studere kampen for kvinners stemmerett. I Storbritannia tok hun kontakt med stemmerettsorganisasjonen National Union of Women's Suffrage Societies og ble kjent med organisasjonens leder, Millicent Garrett Fawcett. I Storbritannia begynte hun å skrive artikler som hun sendte hjem til norske aviser, først under pseudonym, senere under navnet G–g. Da Cecilie Thoresen fra Eidsvoll som første kvinne fikk avlegge examen artium 1882, hadde Krog en finger med i spillet sammen med venninnen Agnes Lie: ...vi tre stak hoderne sammen, heter det i et sjeldent intervju hun gav 1912. Thoresen giftet seg senere med Ginas bror, advokat Fredrik Krog, som støttet Gina økonomisk da hun oppgav lærergjerningen og gikk inn i det hun selv kalte min kamptid. Kamptiden begynte da hun 1880, 33 år gammel, la ut på sin første utenlandstur, til Storbritannia. Der tok hun kontakt med stemmerettsorganisasjonen National Union of Women's Suffrage Societies og hadde et opphold ved Bedford College. Snart begynte hun å skrive i dagspressen; artiklene hadde talende titler som Det vidunderlige sker ikke saadan til hverdags, Det medicinske Fakultet og Kvindesagen og Kirkedepartementet og Kvindens Tarv. I Norge var Gina Krog blant de første medlemmene av den første norske kvinnesaksklubben, diskusjonsforeningen Skuld, dannet i 1883. Her satt hun blant annet sammen med Cecilie Thoresen Krog, Norge første kvinnelige student. Skuld dannet senere grunnlaget for opprettelsen av Norsk Kvinnesaksforening. I 1884 stiftet Krog Norsk Kvinnesaksforening sammen med Hagbard E. Berner, som også var foreningens første leder. Krog ble valgt inn i det første styret, hvor hun satt til 1887. Året etter stiftet hun Landskvinnestemmerettsforeningen sammen med blant annet Fredrikke Marie Qvam. Her var hun aktiv fram til norske kvinner fikk allmenn stemmerett i 1913. I 1887 vedtok Norsk Kvinnesaksforening å utgi bladet Nylænde. Gina Krog ble redaktør med full redaksjonell frihet. Fra 1893 overtok hun også det økonomiske ansvaret, og utga bladet selv til hun døde i 1916. Berner gikk av som formann etter et års tid i protest mot at Krog slapp til med sitt foredrag Stemmeret for Kvinder 27.november 1885. Møtet var åpent, men da hennes forslag ble satt under avstemning på medlemsmøtet noen dager senere og fikk overveldende flertall, forfulgte hun ikke seieren. I stedet stiftet hun i desember samme år, i spissen for 10 kvinner, Kvinnestemmerettsforeningen (KSF). Her skulle menn være utelukket fra medlemskap; den politiske frigjøringen skulle være kvinners eget verk. Viggo Ullmann, stortingsrepresentant for Venstre, hadde allerede lovt å fremme forslag til grunnlovsendring for neste Storting – Frøken Krogs Grundlovsforslag - som Berner ironisk kalte det. Gina Krog hadde nådd sitt første mål: Stemmerett for kvinner var kommet på den politiske dagsorden, og den ble der til seieren var vunnet 1913. Da gjennombruddet kom for kvinners stemmerett til Stortinget 1907, ble den norske regjering anmodet om å utnevne en offisiell representant til Den Internasjonale Kvinnestemmerettsallianses neste kongress i Amsterdam 1908. Regjeringen oppnevnte Gina Krog. Det samme gjentok seg i Budapest 1913, da Krog møtte sammen med Fredrikke Qvam. På den sistnevnte kongressen ble de hyllet som representanter for den første suverene stat som hadde grunnlovsfestet allmenn stemmerett. Krog var kjent som en radikal og kompromissløs forkjemper for kvinners rettigheter. Hun var sentral i organiseringen av den norske kvinnebevegelsen, særlig i kampen for kvinners rett til å stemme. Hun deltok også i det internasjonale arbeidet for kvinners stemmerett. Gina Krog var med og startet opp fire kvinneorganisasjoner: Norsk Kvinnesaksforening (1884), Kvinnestemmerettsforeningen (1885), Landskvinnestemmerettsforeningen (1898). Norske Kvinners Nasjonalråd (1904). Hun var en av de første kvinnene som deltok i den offentlige debatten i Norge, i Studentersamfunnet høsten 1884, under tre debattkvelder om kvinnesak. Krog ble etterhvert en nasjonal lederskikkelse som etablerte Norsk Kvinnesaksforening (1884, viseformann til 1888), Kvindestemmeretsforeningen (1885, formann), Landskvindestemmeretsforeningen (1898), Norske Kvinders Nasjonalråd (1904, Krog formann frem til 1916) og var regjeringens representant i Den Internasjonale Stemmerettsallianse. Hun var eneveldig redaktør i bladet Nylænde i perioden 1885-1916. Hun skrev også et kapittel om - kvinden i selvstændigt erhverv - i boken Forældre og Børn fra 1902. Krog var en av de første kvinnene som begynte å gå i Jotunheimen med Wilhelm Keilhau og venner. Hun giftet seg ikke, men levde som selvstendig kvinne hele sitt voksne liv. Gina Krog deltok også i andre debatter og ga i 1901 sin offentlige støtte til Johan Castbergs radikale - barnelover - som krevde bedre vern om ugifte mødre og økte barnebidrag. De Castbergske barnelover ble først vedtatt i 1915 (se barnelovgivning). Etter anmodning fra Det internasjonale kvinneråd stiftet Krog i 1904 Norske Kvinners Nasjonalråd, der hun var leder til sin død. Hun deltok også på flere internasjonale kvinnesaksmøter, og var blant annet den norske regjeringens delegerte på Den internasjonale stemmerettsalliansens kongresser i Amsterdam 1908 og Budapest 1913. Gina Krog ble tidlig medlem av partiet Venstre, og ble valgt som varamedlem til landsstyret i 1909. Krog var bare 69 år gammel da hun døde i 1916. I samtiden ble hun regnet som selve Høvdingen i norsk kvinnebevegelse. Hun var den første norske kvinne som ble gravlagt på statens bekostning, og en rekke statsmenn var til stede i begravelsen. Bergljot Bjørnson, datter av Bjørnstjerne Bjørnson, sang. Kvinnelige akademikere stod æresvakt. Gina Krogs vei på Lambertseter, og Gina Krog-prisen som deles ut av Norsk Kvinnesaksforening, er oppkalt etter henne. Gina Krog - en høvding i kvinnekampen. Den 20.juni 1997 var det 150 år siden kvinnesakspioneren og stemmerettsforkjemperen Gina Krog ble født. Hun var med på å organisere den norske kvinnesaksbevegelsen og fikk også oppleve den store seieren – stemmerett for kvinner i 1913. De som trådte frem i kvinnesakens oppmarsjtid i 1880-årene, stilte seg laglig til for hugg. Gina Krog var den mest sentrale aktør fra starten av den organiserte kvinnesaksbevegelsen, og hun arbeidet for kvinnesaken på heltid frem til sin død i 1916. Visst møtte hun motstand og harde angrep fra mange hold, men hennes dype overbevisning om at hun hadde en rettferdig sak, og den omfattende kunnskap hun la for dagen i skrift og tale om sakens historikk og fremdrift i internasjonal sammenheng, gjorde at hennes motstandere langt på vei ble fratatt de ellers så vanlige våpen: latterliggjøring, fortielse, utstøting. En radikaler. Gina Krog stilte seg på den radikale fløyen etter amerikansk og engelsk mønster, og hevdet uavkortet prinsippet om likestilling mellom kvinner og menn, i motsetning til den moderate grenen som la vekten på forbedring av kvinners økonomiske kår. Fra første stund krevde hun like rettigheter, også politiske. Hennes store kampsak ble dermed den mest omstridte av alle saker: stemmerett for kvinner på samme betingelser som for menn. Og her var hun kompromissløs. Der andre kunne være innstilt på å slå av på kravene for å oppnå noe, en gevinst om aldri så liten, men i riktig retning, var hun aldri villig til å fire en tomme. Det synes å ha vært noe steilt og utilnærmelig over den ranke, høyreiste skikkelsen. Hun hadde ikke mange nære venner, men de hun hadde, var henne urokkelig tro. Historikeren Wilhelm Keilhau beskrev henne som - en vakker statelig dame med rolige trekk og selvbevisst opptreden- og - Det var næsten ikke mulig å la være å nevne ordet representativ når talen falt på Gina Krog. Hun var en av de første kvinnene som begynte å gå i Jotunheimen, noe som gjorde henne til tindebestiger. Men hun gikk heller ikke av veien for et restaurantbesøk i godt lag med god mat og drikke. Økonomien tillot imidlertid sjelden den slags utskeielser. Oppvekst og unge år. Gina Krog ble født 20.juni 1847 i Flakstad i Lofoten, der hennes far var sogneprest. Hun ble født et par måneder etter farens død, og moren flyttet, som vanlig var for enker, til mannens familie på Karmøy. Da Gina var åtte år, flyttet moren til Kristiania med de tre barna for å skaffe dem høvelig skolegang. En søster døde, broren Fredrik gikk på Latinskolen, Gina på pikeskole, Fru Autenrieths. Hun begynte tidlig å undervise ved private pikeskoler, men hadde ingen formell utdannelse. Samtidig drev hun utstrakte selvstudier, særlig i språk og litteratur. Gina Krog var født for tidlig til å kunne gjøre seg nytte av reformer som retten til å ta middelskoleeksamen (1879), avlegge examen artium (1882) og adgang til Universitetet (1884). Da Cecilie Thoresen fra Eidsvoll som den første omsider fikk avlegge examen artium, hadde Gina Krog en finger med i spillet sammen med venninnen Agnes Lie, som drev nabogården Vegamot. Eidsvoll ble et fristed for henne livet ut. Vi tre stak hoderne sammen, heter det i et sjeldent intervju hun ga i 1912. Cecilie giftet seg senere med Ginas bror, advokat Fredrik Krog, som støttet Gina økonomisk da hun oppga sin lærergjerning og gikk inn i det hun selv kalte min kamptid. Kamptid. Kamptiden begynte da hun 33 år gammel satte ut på sin første utenlandstur til England. Der tok hun kontakt med den engelske stemmerettsorganisasjonen National Union of Women's Suffrage Societies, under ledelse av Millicent Garrett Fawcett, og hadde et opphold ved Bedford College. Snart begynte hun å skrive i dagspressen, særlig i Dagbladet. Artiklene hadde talende titler som - Det vidunderlige sker ikke saadan til hverdags - Det medicinske fakultet og kvindesagen - Kirkedepartementet og kvindens tarv. Gina Krog var primus motor i oppstartingen av hele fire organisasjoner: Norsk Kvinnesaksforening (1884), Kvinnestemmerettsforeningen (1885), Landskvinnestemmerettsforeningen (1898) og Norske Kvinners Nasjonalråd (1904). I tillegg var hun redaktør av kvinnesakstidsskriftet Nylænde fra da det første nummer utkom i 1887 og frem til sin død. Stiftelsen av Norsk Kvinnesaksforening. Forholdene omkring stiftelsen av Norsk Kvinnesaksforening var lenge omgitt av uklarhet og myter. Den mest seiglivede myten var – og er – at ingen kvinne hadde selvtillit nok til å påta seg formannsvervet. Det faktum at en mann ble foreningens første formann, Hagbard E. Berner, stortingsrepresentant for Venstre og tidligere redaktør i Dagbladet, skapte og befestet myten. Gina Krog fikk høyest stemmetall som styremedlem, men Berner kom henne i forkjøpet ved å innkalle til stiftelsesmøte 28. juni, mens hun ville vente til høsten. Han hadde regien og presenterte et forslag til program med moderat profil og en formålsparagraf som ikke forpliktet foreningen til å arbeide for stemmerett. Gina Krog hadde samme vår gått ut i Nyt Tidsskrift med en stort anlagt artikkel - Nogle ord om kvindesagens udvikling og nærmeste opgaver i vort land - men bare første del av dobbeltartikkelen var gått i trykken. Neste del, der hun skisserte opp programmet, kunne ikke komme før etter ferien. Gina Krog appellerte til kvinnene om selv å ta ledelsen, og de burde så snart som mulig få inn forslag til Stortinget om - ikke alene kommunal, men også politisk stemmeret. Denne artikkelen alene – myndig i form og innhold – burde være nok til å sprenge myten om manglende selvtillit. Kvinnestemmerettsforeningen. Berner gikk av som formann etter et års tid i protest mot at Gina Krog slapp til med sitt foredrag - Stemmeret for kvinder - 27.november 1885. Møtet var åpent, men da hennes forslag ble satt under avstemning på medlemsmøtet noen dager senere og fikk overveldende flertall, forfulgte hun ikke seieren. I stedet stiftet hun i spissen for ti kvinner Kvinnestemmerettsforeningen (KSF). Gina Krog ble formann, Anna Rogstad nestformann. Menn skulle være utelukket fra medlemskap. Den politiske frigjøringen skulle være kvinners eget verk. Viggo Ullmann, stortingsrepresentant for Venstre, hadde allerede lovet å fremme forslag til grunnlovsendring for neste storting. Frøken Krogs Grundlovsforslag - som Berner ironisk kalte det i kampens hete. Gina Krog hadde nådd sitt første mål: Stemmerett for kvinner var kommet på den politiske dagsordenen, og ble der – til seieren var vunnet i 1913. Landskvinnestemmerettsforeningen. Bakgrunnen for stiftelsen av Landskvinnestemmerettsforeningen (LKSF) i 1898 var en ny splittelse, denne gang i KSF. En opposisjon mot Gina Krogs konsekvente likestillingslinje anført av Anna Rogstad fikk flertall for å gå til Stortinget med det Gina Krog kalte et prutningsforslag. Opposisjonen fikk også strøket den viktige formuleringen i formålsparagrafen: på samme betingelser som for menn. Gina Krog gikk av som formann, etter 12 år. Offisielt het det at hun fraba seg gjenvalg: i realiteten ble hun kastet. Alle visste at hun ikke kunne gå med på det hun kalte avslagstaktikk og opportunistisk signalforandring. Gina Krog avslo å stille som formann i den nye foreningen, og fikk overtalt Fredrikke Qvam til å påta seg vervet. Selv ville hun som redaktør av Nylænde sette alt inn på å forklare årsaken til splittelsen, agitere for tilslutning til LKSF og gjøre den landsomfattende som navnet tilsa. Det lyktes også. Det var LKSFs apparat – med 40 lokalforeninger spredt ut over landet, som ble tatt i bruk i 1905 da lister med 278 298 underskrifter for unionsoppløsning kunne overleveres Stortinget – en manifestasjon som også kunne oppfattes som en kjempepetisjon for stemmerett. Internasjonalt arbeid. LKSF ble opptatt som medlem av Den Internasjonale Stemmerettsallianse i 1904. Samme år ble Norske Kvinners Nasjonalråd stiftet og tilsluttet Det Internasjonale Kvinneråd (ICW). Gina Krog var initiativtager til Nasjonalrådet og formann til sin død. Hun hadde internasjonale kontakter, og på en kongress i London i 1899 hadde hun påtatt seg et verv som forpliktet henne til å stifte et norsk nasjonalråd. Når det drøyde, berodde det på at det samtidig forelå planer om en samling av alle kvinnesaks- og stemmerettsforeningene i et Norsk Kvinnesaksforbund med radikal profil. Nasjonalrådet, derimot, var en paraplyorganisasjon uten formålsparagraf som omfattet en rekke organisasjoner med ulike formål, som avholds-, sedelighets-, misjons- og husmororganisasjoner. Når Gina Krog satset på denne løsningen, hadde det sin bakgrunn i splittelsen i stemmerettssaken og utsiktene til internasjonalt samarbeid. Interessekonfliktene kunne virke lammende, men under Gina Krogs ledelse ble Nasjonalrådet høringsinstans i saker som særlig angikk kvinner, også i saker med tilknytning til sentrale kvinnesakskrav. I 1905 var Nasjonalrådet en viktig aktør. Selv forfattet hun et skrift - Norway - til orientering for de 19 medlemslandene i ICW. Æret for sin innsats. Nylænde var et møtested for alle disse foreningene. Tidsskriftet startet som organ for Norsk Kvinnesaksforening, men etter syv år overtok Gina Krog selv utgivelsen. Hun hadde måttet tåle kritikk for sin radikale linje, men ved 25-årsjubileet i 1912 høstet hun - gull og ære - fra alle hold; selv Høyre-pressen ga rosende omtale. Blomster og telegrammer kom i en jevn strøm fra inn- og utland, deriblant et telegram fra dronning Maud. En landsomfattende innsamling ga et betydelig beløp til et Nylænde-fond. Ære ble henne også til del da gjennombruddet for kvinners stemmerett til Stortinget kom i 1907. Den Internasjonale Stemmerettsallianse anmodet den norske regjering om å utnevne en offisiell representant til alliansens neste kongress i Amsterdam i 1908. Regjeringen oppnevnte Gina Krog. Det samme gjentok seg i 1913, nå sammen med Fredrikke Qvam. På kongressen i Budapest ble de hyllet som representanter for den første suverene stat som hadde grunnlovsfestet alminnelig stemmerett. Gina Krog døde 14. april 1916, knapt 69 år gammel. Hun ble begravet på statens bekostning, som den første kvinne i landet. Ved bisettelsen i Fagerborg kirke var statsmaktene representert ved stortingspresidenten, statsministeren og høyesterettsjustitiarius. Bergljot Ibsen sang, og kvinnelige akademikere sto æresvakt. Statsminister Gunnar Knudsen og stiftamtmann Otto Blehr var marskalker. En høvding var gått bort. Kamptiden var over. (Publisert som kronikk i Aftenposten, 7. juli 1997.) | Krog, Jørgine Anna Sverdrup (I11564)
|
| 9104 | Gina Mathildes foreldre er husmand Olaus Pedersen og Helene Hansdatter fra Bøholen i Asak. Hun står nevnt som født på Holteberg i Asak. Karakter: Meget Godt + | Olausdatter Holteberg, Gina Mathilde "Harbo" (I2603)
|
| 9105 | Gina Oselio var mot slutten av 1800-tallet Norges operadronning og berømt over hele Europa. Salmaker Aas' yngste datters talent for sang ble oppdaget av skuespillerinnen Johanne Juell. Fra 17-årsalderen fikk Ingeborg Aas sangundervisning av 2 av Sveriges beste sangpedagoger, først av Fritz Arlberg (som hadde flyttet til Kristiania) og fra 1877 av Fredrika Stenhammar i Stockholm, hvor hun debuterte på Kungliga Teatern (operaen) 11.desember 1879 som Leonora i Donizettis La Favorita. Året etter begeistret hun kong Oscar II slik med sin tolkning av Ortrud i Wagners Lohengrin at han spanderte videre studier i Paris hos den berømte Mathilde Marchesi og hedret henne med tittelen - kongelig Hofsangerinde – den eneste noen gang i Norge. Etter studieårene i Stockholm og Paris begynte fra 1882 hennes egentlige kunstnerliv. Hun fikk en rekke gjesteroller ved italienske operahus og turnerte, ikke ulikt Ole Bull før henne, landet rundt – til Padova, Firenze, Roma, Venezia og Palermo. Kunstnernavnet - Gina Oselio - tok hun i denne Italia-tiden. Senere stod andre europeiske storbyer for tur, med engasjementer i Budapest, London, København og Stockholm, samt turneer og gjesteopptredener i en lang rekke land. Frem til 1890 hadde hun sunget 22 roller i 13 ulike operaer, alltid til stor suksess. Da hun 1889 sang i Stockholm, fikk hun på det meste 22 fremkallelser! Stemmen var en mezzosopran, men Oselio mestret både sopran- og altpartier. Røsten var stor og omfangsrik, likevel ble hun aldri noen typisk Wagner-sangerinne; Bizets Carmen og Margarethe i Gounods Faust ble hennes glansroller. Hun var en god skuespiller, og hennes Carmen var ikke den søte og grasiøse publikum forventet: “Fru Oselio er en Carmen, der øver sin skjæbnesvangre Magt over Mændene ved en demonisk og vild Lidenskabelighed, en mørk Trods, der bøier alle under sin Vilje,” skrev en kritiker. Klar tekstuttale og dramatisk fargelegging supplerte den kraftige og omfangsrike stemmen, og hun trakk fulle hus både i Norge og utlandet. I 1890 ble hun engasjert av Christiania Theater for å synge i Faust. De 2-3 planlagte forestillingene ble til 9. Året etter ble Carmen satt opp, og grunnlaget for Oselios primadonnatilværelse i 1890-årenes Kristiania var lagt. Giftermålet med teatersjef Bjørn Bjørnson 1893 økte hennes innflytelse i musikklivet, og hun brukte den til å fremme operasaken og hjelpe frem dem hun trodde på. Hennes rolle som smaksdommer var ubestridt. Likevel hevdet nevøen B.A. Bjørnson-Langen at hun manglet gehør på både det musikalske og det menneskelige felt: Men for et temperament! For et spill! Og for et orgelverk av toner ut fra dette sonore bryst. Våren 1900 sang hun igjen hovedrollene i Carmen og Faust, nå på det nyåpnede Nationaltheatret, der hennes mann var teatersjef. Hyppige bronkitter utover i 1890-årene og en stor underlivsoperasjon 1903 knekket Gina Oselios helse og gjorde prestasjonene på podiet uforutsigbare. At Bjørnson forlot henne 1907 ble også et stort slag. Hun opptrådte nå mer sporadisk. I 1917 feiret hun 40-årsjubileum som sanger med en konsertturné. I Kristiania fikk hun strålende kritikker, men Sverre Jordan, som akkompagnerte henne i Bergen, beskrev senere en Oselio som kjempet seg gjennom repertoaret med tårer i øynene: Det er alltid trist når en stor kunstner overlever seg selv og ikke i tide kan renonsere på podium og publikum. Gina Oselio deltok ivrig i kulturlivet og operadebatten til det siste, og hun var en dyktig sanglærer og hjelper for unge talenter. Hun var innehaver av Oscar II's belønningsmedalje, den svenske medaljen Pro Litteris et Artibus med briljanter og den franske Officier de l'Instruction Publique, og hun mottok Statens kunstnerlønn fra 1929. | Aas, Ingeborg Mathilde Laura "Bjørnson" (I24638)
|
| 9106 | Gisbert Balchenborg (Gisbertus Antonii Alburgensis), hadde 1599 kommunitet ved Københavns universitet hvor han da studerte, altså senest født omkring 1580, mulig ennå tidligere, da han ca.1599 skal ha vært nevnt som res. kapellan ved Aalborgs Frue kirke. | Tønnesen Balchenborg, Gisbert (I8246)
|
| 9107 | Giselbert Count in the Maasgau was born about 830 in Rheims, Marne, Champagne-Ardenne, France and died about 892 in Rheims, Marne, | av Frankrike, Irmtrud (I3635)
|
| 9108 | Gisnåsen, Jehanåsen ble omkring 1700 kjøpt av Christen Brun som nyttet den som avlsgård. Den var kjøpt av kongen. Videresolgt mellom 1710 og 1716 til en Peder. | Nilsen Brun, Christen (I10094)
|
| 9109 | Gjennom Daniel Bildts ekteskap med Blanceflor Lunge kom Bildt-ætten i besittelse av Morlanda på Orust i Bohuslän. | Knutsen Bildt, Daniel (I3346)
|
| 9110 | Gjennom det hele har Heidi hatt god støtte fra familien, fra venner hun ikke visste hun hadde, fra elever som har kastet seg rundt halsen hennes når hun har vært innom. Men det er én person som har vært en helt spesiell støtte: Martine, Heidis eldste datter på 17. | Rønning, Heidi Cicilie (I9027)
|
| 9111 | Gjennom et kongebrev datert 16.mars 1678 (Norske Aabne Breve. Norske Register XIII 252a), får Sven Lauritsen Schive bestalling som rådmann iTrondheim, hvor det er 2 rådmannsplasser ledige etter Marcus Jacobsens og Peder Madsens død. I Byskatten 1683 står Raadmand Suend Lauridtzen Schifue nevnt under Dombkiercke Sogn med 2 riksdaler. Under Første Rode i manntallet 5.mars 1687 står nevnt: Raadmand Suend Larsen, hans kiereste, 1 søn, 1 datter, 1 tiennestdreng, 1 tienistpige. 6 personer. | Lauritsen Schive, Svend (I1961)
|
| 9112 | Gjennom sin nabo Gerhard Nilsen i Sorgenfrigata fikk Einar jobb på verkstedsavdelingen hos NEBB på Skøyen. Herr Nilsen jobbet på NEBB og spurte for Einar der. Timelønnen hos Norsk Elektrisk Brown Boveri var ved fratredelsen 29.september 1972 kr. 11,88 pluss B. Den 2.oktober 1972, får Einar et brev fra Oslo Trygdekontor vedrørende FTP-alderspensjon: Av vårt kartotek ser vi at De fyller 70 år i år. Gjennom firmaet A/S NEBB har De fra 2/1-62 - 31/12-66 stått tilmeldt Fellesordningen for Tariffestet Pensjon. For beregning av eventuell alderspensjon av FTP ber vi dem fylle ut vedlagte skjema og sende det til trygdekontoret sammen med dåps- eller fødselsattest. Einar står nevnt i adresseboka i 1975/1976 som lagerekspeditør på NEBB. Einar jobbet på NEBB frem til han gikk av med pensjon. | Zinow, Einar "Skøien" (I8)
|
| 9113 | Gjennom studiet utviklet han en sterk interesse for filologi som vitenskap, og skrev bl.a. en avhandling om dansk-norsk lydlære som ble lagt merke til. Etter en stipendreise til Portugal, Spania og Frankrike var det hans hensikt å gå videre med et systematisk studium av de romanske språk. Likevel ble det som engelskfilolog, og ganske spesielt som språkpedagog, han satte merker etter seg i norsk skolehistorie. Språklig-historisk lærereksamen (gruppe I og IV) i desember 1879 (ex. philol. med karakter laud.). | Brekke, Knut Olai (Knud Olai) (I456)
|
| 9114 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I11299)
|
| 9115 | Gjenvalgt i august 1937, og i juni 1939. | Eklund, Härdis Kristine "Lorentzen" (I797)
|
| 9116 | Gjermund er trolig sønn og en av arvingene etter Claus Tho. Han var gift, men konas navn kjennes ikke. Kanskje Ingebjørg? Gjermund eide 1/2 tønne i gården fra 1665, mens Tore Bekkhus eide resten. Gjermund kalte seg Tho i 1665, og eide også 1,5 tønne i SUd-Berge (halve gården) og 1/2 tønne i Løksli. Fra 1680-årene eide byborgeren Iver Jensen hele gården. Det ser ut som om diverse bøter Gjermund pådro seg kan ha kostet han noen eiendommer. Gjermund var den siste som brukte hele Nordre Mæland. | Clausen Tho, Germun "Meland" (I18326)
|
| 9117 | Gjermund fikk bot i 1677 for å ha brukt kniv mot Ola Haugeberg, som selv var kjent for å være en slåsskjempe. | Clausen Tho, Germun "Meland" (I18326)
|
| 9118 | Gjerpen Landkommisjonen 1661, Skien Lagdømme, Almindelig jordebok. Participanterne bøxel / Middelfossum. Hytteschriffueren Mester Frandtz Cudriou bruger. Schylder 6 huder som participanterne och med bøxel ehr tilhørig. J lige maade paa des Grund 2 Sauffr och 1 Aargangs Quern vnder Werchet. Kand scheris paa 15000 bor. I en oversikt de som hadde status som borgere i Skien, står en Coudrioux Francois nevnt som hadde tatt borgerskap i 1611. | Cudrioux, Francois (I722)
|
| 9119 | Gjertru Dorthea ble drept, kvalt ihjel, av Elen Jonsdatter som havde undveget Tjenesten hos hende. Datteren Ellen Bergitte, født i oktober det året, lå i vuggen ved siden av moren da hun ble kvalt ihjel. | von Jonstrup, Gjertru Dorthea "Schive" (I1602)
|
| 9120 | Gjertru er nevnt i kirkeboka i 1756: Dom. in Albis... Publ abs. Giertrud Olsdatter Bierkaas. | Olsdatter Bjerkenaas, Gjertru "Kjønnåsøyen" (I1645)
|
| 9121 | Gjertru Susanna Svendsdatter var 50 år da hun døde. | Svendsdatter, Gjertrud Susanna (Hjertrud) (I1248)
|
| 9122 | Gjertrud Dorthea døde ung. | Jensdatter Schive, Gjertrud Dorthea (I1603)
|
| 9123 | Gjertrud og ektemannen Ingebrigt var bønder på Estenstad. | Andersen Estenstad, Ingebrigt (I13728)
|
| 9124 | Gjertrud Olsdatter Kjønaasøyen 81 aar. | Olsdatter Bjerkenaas, Gjertru "Kjønnåsøyen" (I1645)
|
| 9125 | Gjertrud var enke etter tidligere residerende kapellan til Nesna, Nils Krabbe. | Family: Henrik Henriksen Dinclow / Gjertrud Hansdatter, "Krabbe" / "Dinclow" (F6552)
|
| 9126 | Gjertrud, Ruths venninne gjennom barneårene og livet ut, fortalte at de 2 ikke var så mye sammen daglig i de siste ungdomsårene. Familien til Ruth flyttet så ofte, og da de flyttet til Tønsberg i 1920 så var det vanskelig å treffes. De holdt likevel kontakt med hverandre via brevveksling, og Ruth kom jo alltid innom Selsbak og venninnene sine når hun var i Trondheim på besøk. Alltid når Ruth var i Trondheim, så var hun innom venninnene sine også, ikke bare familien og slekten. Dette var også tilfelle når Ruth senere flyttet til Chicago for noen år. Når hun var hjemme i gamlelandet besøkte hun også venninnene sine - Gjertrud, Alfrida og Louise. Gjertrud fortalte at Ruth ikke hadde tid til å være med venninnene sine så mye på dans - hu hadd' itj tia til å verra me på dains, hu - Ruth skulle bare dra rundt son au-pair og stelle for og hjelpe til rundt omkring. Ruth hadde flere voksne søsken som da hadde småbarn som de trengte hjelp til å få passet. | Lorentzen, Ruth "Zinow" / "Skøien" (I9)
|
| 9127 | Gjordslev. Birgitte kalles - til Gyllebo - i Skåne. | Lauritsdatter Knob, Birgitte "til Gyllebo" (I9072)
|
| 9128 | Gjøvik cellulose gikk konkurs og familien flyttet ca.1900 til Gjøvik der de en kort periode drev Gjøvik Hotel. | Mørch, Ferdinand Gunnerius (I17186)
|
| 9129 | Gla'sangerne var et kor av sanglade pensjonister som hadde glede av sang og hyggelig samvær. Øvelsene var i Kolben kulturhus på Kolbotn (3.etasje, salong 2) hver tirsdag. Stiftet 1977 og besto hovedsakelig av medlemmer av Kolbotn Pensjonistforening. Fra Lokalavisen Oppegård 23.oktober 2010: ...Gla'sangerne fra Kolbotn med Marit Haave som dirigent og med fast pianist Berit Reitan... | Sværen, Berit Marie "Reitan" (I12)
|
| 9130 | Glafva sokn. Fellingsbro | Hellström, Johan (I209)
|
| 9131 | Glemminge kirke. | Hiorth, Erika Wilhelmine "Brinchmann" (I24)
|
| 9132 | Glenn R. - Boge - Boyum, a lifetime resident of Kasson, passed away peacefully on Thursday, Sept. 2, at the age of 82. The funeral service will take place at 11 a.m. Tuesday, Sept. 7, 2010 at St. John's Lutheran Church in Kasson. Glenn was born to Sanford and Lillian Boyum on April 2, 1928. After graduating from Kasson High School in 1946, Glenn began a long career with Erdman's grocery store, working his way from bag boy to manager. On June 4, 1950, Glenn married Ellen Joyce Johnson. Together, they raised four children in the same home that Ellen continues to reside in today. They recently celebrated their 60th wedding anniversary with family. Hard working and nurturing, Glenn was a faithful member of St. John's Lutheran Church and is known for his many years of ushering on Sunday mornings and number calling at the church's annual Lutefisk dinner. Glenn was a volunteer firefighter for the City of Kasson for 34 years, second longest service ever for for the Kasson Fire Department. He was also a member of the Kasson Commercial Club, the Kasson Bicentennial committee, and served on church council. With his family, he planned and served the KM Golf Challenge for several years. He was instrumental in bringing senior housing to the city of Mantorville in the form of the Chestnut Street Apartments, which he co-owned and managed for many years. Dating back to his high school years, Glenn had a passion for athletics and was a fierce competitor in football, basketball, track, and baseball. His love for sports continued throughout his lifetime and was most evident in his enthusiasm for the activities in which all of his grandchildren and great-grandchildren participated. Athletic highlights during his lifetime included being named the Kasson Raiders Athlete of the Year in both 1945 an 1946, and at the age of 75, Glenn shot his first and only hole-in-one at the Zumbro Valley Golf Course. Glenn is survived by his wife, Ellen, and four children, Sharon (Dallas) Ness of Mantorville, David (Kim) Boyum of Mantorville, Sandee (Doug) Kimble of St. Anthony, and Kristine (Keith) Knutson of Pine Island; 12 grandchildren, Marlo Bungum, Katie Primmer, Jeremy Quandt, Maggie Fitch, Lee Kimble, Mark Kimble, Rachel Linbo, Glenn Boyum, Adam Kimble, Corey Kimble, Andrew Knutson, and Zachary Knutson; eight great-grandchildren; his sister, Dorothy Bennett of Plainview, and several nieces and nephews. He was preceded in death by his parents; a brother, Robert Boyum; and a brother-in-law, Archie Bennett. Visitation will take place from 9 a.m. to 10:45 a.m. Tuesday Sept. 7, 2010, at St. John's Lutheran Church in Kasson. Dibble Funeral Home of Kasson is in charge of arrangements. Post-Bulletin Rochester, MN. September 4, 2010 Family links: Parents: Sanford Boyum (1901 - 1961) Lillian Eleanore Boyum (1904 - 1988) Spouse: Ellen Joyce Johnson Boyum (1932 - 2016)* Sibling: Glenn R. Boyum (1928 - 2010) Robert Lee Boyum (1932 - 2009) | Boyum, Glenn R. (I15249)
|
| 9133 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Family: Living / Living (F8246)
|
| 9134 | Gmd Michel Jonsen Hestflot 74 aar. | Joensen Hestflotten, Mikkel (I6505)
|
| 9135 | Gmd. 77 aar. | Pedersen Bjerkenaas, Ole (I1536)
|
| 9136 | Gmd. Erich Siversen Krigsvold 45 aar. | Siursen Krigsvold, Erich (I1640)
|
| 9137 | Godkjent som spesialist i kirurgi i 1918. | Brekke, Alexander Brinchmann (I458)
|
| 9138 | Godred 4 Magnusson, sønn av Magnus 3 Olavsson, var kortvarig konge av Man (Mann) i 1275. Han falt i slaget ved Ronaldsway den 8.oktober 1275 mot en skotsk hær sendt av kong Aleksander 3 av Skottland. Med Godreds død ebbet den norrøne mannslinjen til den gamle kongeslekten på øya Man i Irskesjøen ut, og hans øvrige familie flyktet til Norge. Det er ikke nevnt om Godred var gift eller om han hadde noen sønn. Derimot kan han ha hatt en datter ved Magnhild som skal ha reist til Norge i tiden etter Godreds død. Navnet hans var blitt etablert på Man fra og med Godred Crovan, en av Godred Magnussons forgjengere, men navnet var uansett populær fra tidlig middelalder med varianter som Godfred, Godfrey, Giotto og videre, og betyr Guds fred. Godred var et resultat av en lang rekke dynastiske forbindelser i og rundt Irskesjøen. Han var sønn av Magnus 3, også konge av Man, men underlagt den norske kronen som vasall og Man som norsk skattland. Man var blitt annektert av Skottland etter Magnus' død i 1265. Godreds onkel var Harald 1 Olavsson Svarte, også konge av Man, men mer engasjert på Hebridene. Han døde sammen med sin brud på bryllupsreisen tilbake fra Norge hvor han var blitt gift med Cecilia Håkonsdatter, datter av kong Håkon Håkonsson av Norge. Magnus Olavsson var en yngre bror av Harald, og ble siden selv konge av Man. Han følte sin posisjon truet av sterke monarkier rundt seg, både Skottland og England, og søkte anerkjennelse som konge av Man i Norge. Magnus deltok i Håkon Håkonssons store felttog mot Skottland, og slåss i slaget ved Largs i 1263. Magnus Olavsson døde i Castletown den 24.november 1265 og ved Perthtraktaten i 1266 oppga Håkons sønn og arvtager Magnus Lagabøte alle norske krav på Man og de andre øyene mot Skottland. Man havnet uvillig inn under Skottland som sendte representanter for den skotske kronen til øya. Svært lite er kjent fra Mans historie i årene mellom 1266 og 1275. Hans mor var Maria eller Mary av Argyll, en uklar skikkelse, som giftet seg som enke etter Magnus 3 først med Maol Íosa 2, jarl av Strathearn, og deretter med sir Hugh de Abernethy, og til sist med en William FitzWarin og døde en gang før 1303 og skal ha blitt gravlagt i Christ Church Greyfriars i London. Hun var datter av Eóghan av Argyll (anglifisert som Ewen av Argyll) og nedstammet i direkte linje fra Somerled, en høvding av både gælisk og norrøn bakgrunn, og som selv erobret Man fra sin svoger for en kortere tid. Hun fikk også barn med sine andre ektemenn. Vi vet ikke når Godred ble født og hvor gammel han var i den urolig tiden mellom 1266 og 1275. Hva som synes klart er at det gamle maktgrunnlaget for kongene på Man var gått i oppløsning. Det var kun Man tilbake mens den skotske kongen hadde tatt kontroll over øygruppene Hebridene, Skye, Islay, Mull of Kintyre, Arran og fastlandsområdet Argyll, hvor hans mor kom fra. Også Man var formelt underlagt Skottland, men vi vet lite om hva som skjedde på Man i denne tiden, unntatt at den skotske kongen utpekte bailiffer (en form for lensmenn) til Man, noe som nevnes den skotske Lanercost-krøniken. I 1275 ble det strid om utnevnelsen av en ny biskop på Man, og det brøt ut stridigheter. At de skotske representantene ble dårlig mottatt synes opplagt, og kom i konflikt med lokale interesser. Over tid må striden ha toppet seg. Folket og mennene på Man valgte i 1275 å utrope Godred Magnusson som sin konge og leder, og således gjeninnføre det gamle norrøne styret. Det var en åpen krigserklæring mot den skotske kongen. Godreds maktbase synes å ha vært i landsbyen Castletown som hadde en trygg havn og en mindre festning, Castle Rushen, som hans far hadde øyensynlig begynt å reise i stein fra en tidligere festningsverk i tømmer. Den skotske kongen så på Godred og mennene på Man som ulydige opprørere, og sendte en flåte og en hær mot Man. Hæren var ledet av den skotsk-normanniske adelsmannen John de Vesci, herre av Alnwick. Hvor stor den skotske styrken var er uvisst, men det nevnes at det var andre adelsmenn i følget. Antagelig var disse riddere i rustninger, profesjonelle soldater, mens mennene på Man, både de av mansk som de av norrøn bakgrunn, var bønder og fiskere som sluttet opp om sin leder. Skottene gikk i land ved St Michael's Isle rett nord for Langness den 7.oktober 1275. Folket på Man må ha vært så forberedt som de kunne være og da skottene sendte bud til Godred og hans menn om Guds og kongen av Skottlands fred på betingelse at de la til side deres absurde innbilskhet og overga seg til kongen og hans adel. Godred og hans menn avslo tilbudet om betingelsesløs overgivelse, og slaget kom i gang før soloppgang den påfølgende dagen 8.oktober, mens mørket fortsatt dekket jorden. Stedet hvor slaget utspilte seg var Ronaldsway mellom Castletown og St Michael's Isle. Lanercost-krøniken slår kun fast at mennene fra Man ble drept, og blant de store tapene som de manske krigerne fikk var antagelig Godred selv blant de drepte da han ikke nevnes siden. I henhold til Krøniken om kongene av Mann og Øyene døde 537 menn. Med ham døde også den mannlige slektslinjen av det gamle norrøne dynastiet på Man ut. Det har vært spekulert om Godred kanskje likevel overlevde og flyktet til Wales. Godred nevnes siden ikke i klartekst i noen kilder slik at det er sannsynlig at han var en av de drepte. Ved en utbedring av Mans flyplass på Ronaldsway i 1936 ble funnet et stort antall skjeletter som synes å ha blitt kastet sammen på uordnet vis. Det ble antatt av arkeologene fra Manx museum at denne samlingen av skjeletter kan ha vært en massegrav for de soldatene som falt i slaget ved Ronaldsway i 1275. Muligens var Godred en av de døde som slengt ned i graven. Den mannlige slektslinjen døde ut med Godred Magnusson, men han synes å ha kvinnelige etterkommere. Bortsett fra den nevnte datteren Magnhild må det antagelig ha vært andre. I 1293 nevnes det om en viss kvinne ved navn Affreca, en mulig datterdatter av Godred, og som hevdet å være hans lovlige arving ved et brev av 15.juni 1293 av Edvard 1 av England til hans skotske vasall Johan Balliol. Den Affreca som ble gift med John de Courcy var datter av en annen mansk konge, Godred 2 Olavsson Svarte (død 1187) som Godred Magnusson her muligens blir forvekslet med. Kravet på Man er dog reelt da hun uansett var i samme slekt. Den 25.mars 1305 utsendte Affreca en beskjed at hun hadde overført sin rettigheter til Man til en Simon de Montacute, og ved 1307 synes det som om Edvard 1 av England hadde gjenopptatt og gjennomført sitt krav på Man. Maria eller Mary, en datter av Ragnvald 2 Gudrødsson, også en tidligere konge av Man, skal også ha gjort krav på Man, og hennes barnebarn, John Waldebeof, skal ha henvendt seg til Edvard 1 av England, uten at den engelske kongen lot til å bry seg større. | Magnusen, Godred "Godred 4" (I15728)
|
| 9139 | Godseier Jens Ringnes fra Stange var blitt eier av 2 huder med bygsel i Næss i 1660. Kronen hadde 1 hud. I Biri og Snertingdal bygdebok antas det at sønnen Thor Jensen overtok denne gården. Det er ikke riktig. | Thorsen Rolid, Jens "Bratberg" (I9540)
|
| 9140 | Godtzen-epitafiet i Domkirken: Av de 5 gjenværende epitafier i Stavanger Domkirke, er Epitafium overborgermester Sefren Pedersenn Godtzen og hustru Elisabeth, f.Trane det eldste. Det ble til i årene 1660-1662 og tilskrives billedhugger og maler Andrew Smith. Den Høiestis Høire Haand, Alle Ting Omskifte Kand. Gud Ær oc Dyd Er al min Fryd: 1660. Om det saa behager den Almectige Gud, da Bliffuer her den Ehrlig Welvise oc actbar Mand Borgemester Severin Pedersøn Godtzen, oc Hans Kiere Høstru den Erlig, Gudfrüctig oc Dyderig Matron Elisebæt Christensdatter Trane, oc deris Kiere Børns Begraffüelse, Alleting udspørgis i døden. Anno: Christi, 1662. Fra Torkel Oftedal, Hinna, har vi fått utlånt kopi av et gammelt fotografi av Godtzen-epitafiet, med påtegninger på baksiden signert A. Kielland (Axel eller Alexander L?). Dette photogr.., hvis Original er malet i 1661 antagelig av H Backer og hmger i Stavanger Domkirke, hvor det rjente til Epitaphium over den godtzenske-smithkiellanske Farnilebegravelse, forestiller Borgermester i Stavanger Sofren Pedersen Godtzen f.8.september 1599 d.26.januar 1665. 10.januar 1630 gift med Elisabeth Christensdatter Trane f.1613 d.26.oktober 1683. Familie Godtzens Vaaben var: I blaat feldt en Hand, der uttrekkes ef en Sky og holdes udbredt over et Døhingehoved; på Hjelmen en tredelt Blomst. Til dette Vaaben slutter sig formodentlig Borgermesterens Valgsprog: Den Haiste haue Haand alle ting ontskrifre kam Tranemes Vaaben var: En for at Trane holdende en Kugle i Grønt Feldt og paa Hjelmen enten en forgvldt Trane eller en saadan Figur. Elisabeth Tranes Valgsprog var: Gi me og dyd - er al min Fryd. Deres Barn, der paa Maleriet formodentlig er malte efter Alderen, sua de alakte stua overs?, vare: 1. Peder Godtzen, Provst, Prost til Kvinesdal, f.4.september 1631 d.4.april 1707. 2. Anne Godtzen, f.10.november 1632 d.12.april 1685. Gift med Provst Kjeld Hansen, d.1679. 3. Maren Godtzen. f.9.november 1634 d.18.juni 1690. Gift med Tolder i Stavanger Peder Pedersen Saxe, f.25.januar 1635 d.15.november 1686. 4. Christen Godtzen, Kjøbmand i Kristiansand, f.16.mars 1636 d.1706. Gift med Adriane Henriksdatter. 5. Jens Godtzen, f.5.april 1637 d.29.juni 1713. Provst, Sogneprest i Stavanger, jubellærer. I 1664 gift med Christine Sorensdatter Brunsten, f.1647, begravet 2.desember 1666. Deres sønnedatters datter (f.Scheen) gift 12.februar 1751 med Jacob Kielland, kjøbmand og Sta?captaine i Stavanger; deres sønnedatters datter (f.Schanche) ægtede 6.februar 1753 samme Jacob Kielland. Jens Godtzens datter regrede Magister Jorgen Prahl, d.1716. 6. Karen Godtzen, f.7.august 1638, begravet 10.mars 1721. Gift med Sognepræst Theophilus Schanche 8.desember 1660, og Nils Olsen Sylvius f.1630 d.2.januar 1683 (Schanches sønnesønns datter ægtede 6.februar 1753 Jacob Kielland). 7. Elisabeth Godtzen, f.26.august 1639 d.4.november 1714. Den 13.februar 1659 gift med Raadmand Morten Seehuusen, f.5.juni 1629 d.25.mai 1694. Deres datterdatters datterdatter ægtede 12.juli 1763 Kjøbmand i Stavanger Gabriel Kirsebom Kielland; deres datterdatters sønnesønn (f.Smith) ægtede 18.februar 1775 Margarethe Kielland; deres sønnedatters dattersønn (f.Zetlitz) ægtede 24.august 1780 Frøchen Kielland. Deres datterdatters datterdatter (f.Bull) ægtede 8.april 1783 Agent Ridder Gabriel Schanche Kielland; deres datterdatters datterdatters datter (f.de Rytter) ægtede 2.august 1799 Pastor Morten Henrich Kielland; deres sønnedatters dattersønns datter (f.Zetlitz) ægtede 24.mai 1811 Consul Jacob Kielland. 8. Severin Godtzen, Sogneprest til Klep, f.12.mars 1641 d.1.mars 1690. Gift med Karen Olsdatter, d.27.februar 1719. 9. Anna Godtzen, f.10.juni 1642 d.26.desember 1710. Gift med Sognepræst til Bjelland Søren Schive; deres sønnedatters sønnedatter ægtede 6.februar 1753 Jacob Kielland. 10. Christian Godtzen, f.20.juni 1644 d.april 1675. Sogneprest til Lund. 11. Huleborg Godtzen, f.10.oktober 1645 d.16.mars 1698. Den 18.oktober 1674 gift med Lagmand Nils Christensen Sandborg, f.1634 d.5.juni 1708. 12. Godzke Godtzen, f.3.januar 1647 d.11.april 1647. 13. Weniche Godtzen, f.7.mai 1648 d.2.august 1648. 14. Agnete Godtzen, f.7.mai 1648 d.1700. Gift med Sognepræst Severin Brunsten, d.17.august 1683 (Brunstens dattersønns datterdatter ægtede 12.februar 1751 Jacob Kielland og hans dattersønns datterdatter (f.Schanche) ægtede 6.februar 1753 Jacob Kielland). 15. Hartvig Godtzen, f.10.august 1649, begravet 16.november 1737. Prest i Stavanger, Jubellærer. Den 14.desember gift med Elen Reimer, begravet 26.august 1772. 16. Godzke Godtzen, Foged i Stavanger, f.3.januar 1651, begravet 15.oktober 1709. Gift med Maren Hvid, begravet 22.juli 1704. 17. Henrich Godtzen, Sorenskriver, f.31.januar 1653, begravet 27.november 1733. Gift med Ingeborg Reimer, begravet 26.juni 1713. 18. Hans Godtzen, cand theol., f.5.april 1654. Den 7.november Gift med Sophie Hvatz. A.Kielland. | Family: Søren (Sofren) Pedersen Godtzen / Elisabeth Christensdatter Trane, "Godtzen" (F1747)
|
| 9141 | Golberg Lutheran Cemetery | Skrogstad, Irene "Tollefson" (I8424)
|
| 9142 | Golberg Lutheran Cemetery | Tollefson, Manley (I10289)
|
| 9143 | Golberg Lutheran Cemetery | Tollefson, Candice A. (I10302)
|
| 9144 | Golberg Lutheran Cemetery | Tollefson, Carol I. (I10303)
|
| 9145 | Golden Gate National Cemetery. | Grootman, Paul Gerhardt (I10146)
|
| 9146 | Golla Lars Datter Jolstad gammel 82 Aar, syg i 13 Dage... døde af Blodgang. | Larsdatter Kvistad, Golla (Gollaug / Godluf) "Jølstad" (I2289)
|
| 9147 | Golla Sørmoen 1/2 aar. | Jonsdatter Sørmoen, Golloug (Golla) (I2619)
|
| 9148 | Gollaug står nevnt som 68 år gammel ved sin død i 1765. | Svendsdatter Rogstadøyen, Gollaug "Rogstad" / "Rønningen" (I2432)
|
| 9149 | Golloug død 71 år gammel på Lillebudal. | Jørgensdatter Brubakk, Golloug (Golla) "Lillebudal" (I1427)
|
| 9150 | Gollug Solem og Endre Ryttum var faddere for lille Esten Olsen. | Jørgensdatter Solem, Gollaug (I1481)
|