Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 9,551 to 9,600 of 16,629

#	Notes	Linked to
9551	Han tjente kong Sigibert 3 av Austrasia (634–656), sønn av kong Dagobert 1 (629–639) som hertug (latin: dux, en militær leder) og rikshovmester.	Ansegisel (I3667)
9552	Han tok annen eksamen i 1870, og medisinsk embetseksamen (haud) i 1876 ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania. Dette året var han i 3,5 måned kandidat ved Fødselsstiftelsen i Kristiania, og tjenestegjorde deretter på Rikshospitalet kirurgiske og medisinske avdelinger til april 1877.	Hjorth, Otto Christian (I995)
9553	Han tok avskjed med begrunnelse i helbredshensyn i 1858 og flyttet til Trondheim.	Lysholm, Johan Mølmann (I12646)
9554	Han tok eksamen philosophicum i 1840 med karakteren laud.	Lysholm, Johan Mølmann (I12646)
9555	Han tok eksamen philosophicum i 1866 med karakteren laud.	Hoff, Harald Nikolai (I12634)
9556	Han tok latinsk juridisk Examen 1810 med karakter Laud, både i den teoretiske og praktiske eksamen.	Steenbuch, Hendrich Lauridtz Nicolay (I2352)
9557	Han tok også annen eksamen ved universitetet året etter, men bestemte seg for å bli ingeniør.	Hiorth, Fredrik Wilhelm Louis (I9773)
9558	Han undertegnet og beseglet prestemanntallet for Hadsel som - Bredo Stabel - den 2.mars 1666 og Titus Bülches postulata samme dag, men på sistnevnte benytter han den latiniserte formen Stabelius.	Clausen Stabel, Brede (I12964)
9559	Han var - øffuerste commanderende offuer alle orlogsfartøier udi Norge - og falt på sin post sommeren 1677 ved Marstrand som kommandør på orlogsskipet Glückstadt.	Eriksen Orning, Bernt "til Vatne" (I14915)
9560	Han var adjunkt på den store latinskole i Trondheim, under den kjente rektor magister Anders Iversen Borck.	Christiansen Mechlenborg, Henrich (I11469)
9561	Han var arving til hele frankerriket, men på grunn av den frankiske tradisjonen med å dele farsarven mellom sønnene ble riket delt ved Ludvig 1's død. Lothar og hans yngre brødre Karl den skallede og Ludvig den tyske lå i krig med hverandre i 3 år, men ble så enig om en deling av riket mellom seg ved Traktaten i Verdun i 843. Lothar ble konge av Italia, fikk den midtre delen av frankerriket og fikk også beholde tittelen keiser. Broren Ludvig - den tyske - fikk landene øst for Rhinen og Weser. Broren Karl - den skallede - landene vest for Rhîne, Saîne, Maas og Schelde. Lothar selv fikk altså beholde det mellomliggende område fra og med Italia i syd til og med Friesland i nord, samt keiserverdigheten, dvs. landsdelen fra Middelhavet til Nordsjøen kalt Lothringen (etter Lothar). Ved forliket i Verdun var den germanske delen av Karl den store's rike blitt skilt fra den romanske, og dermed var også grunnen lagt for de senere nasjonalstatene Tyskland, Frankrike og Italia. Lothar overlot styringen av Italia til sin sønn Ludvig 2, og oppholdt seg i sitt nye kongerike i midten av den gamle frankerrriket. Ved hans død ble riket han hadde styrt over delt mellom hans sønner. Ludvig 2 fikk Italia og keisertittelen, Lothar 2 fikk den nordlige delen Lotharingia og den yngste sønnen Karl fikk Provence.	av Franken, Lothar (Lothaire) "Lothar 1" (I3638)
9562	Han var blant annet redaktør for Farmand. Hoff kjøpte Farmand i 1935, og drev det frem til å bli et av Norges ledende organ for samfunnsdebatt. Hans redaksjonelle linje var klar. Han kjempet for det frie næringsliv, og var en engasjert motstander av reguleringspolitikken som vokste frem fra 1930-tallet. I programartikkelen fra 1935 skrev han: Vi ser ikke kun på denne kamp for næringslivets frihet fra et økonomisk standpunkt. Vi betrakter den som et ledd i kampen for den personlige frihet og talefriheten. Både i diktaturstatene og her hjemme går kampen mot næringslivets frihet hånd i hånd med kampen mot den personlige frihet og ytringsfriheten. Hoff advarte tidlig mot såvel nazisme som kommunisme. Farmand ble også, som det første tidsskriftet, stanset av okkupasjonsmyndighetene umiddelbart etter overfallet 9. april 1940. I 1938 forsvarte Hoff doktorgradsavhandlingen sin ved Universitetet i Oslo. Temaet for avhandlingen var kalkulasjonsproblemet i en sosialistisk planøkonomi. Spørsmålet han gjorde rede for, var om det var mulig å sikre effektiv ressursbruk når informasjonen som er gitt gjennom desentralisert prisfastsettelse, ikke eksisterer. Hoffs konklusjon var entydig. Sosialistiske økonomier vil i det lange løp utnytte ressursene de har til rådighet på en ineffektiv måte. Det vil ikke være mulig å skape alternative måter å bringe til veie informasjonen som markedspriser gir. Til tross for mye positiv omtale og publisitet fikk boken liten innflytelse blant norske fagøkonomer. Ifølge Tore Jørgen Hanisch og Arild Sæther skyldtes dette antagelig at professor Ragnar Frisch var sterkt uenig med Hoff både når det gjaldt politikk og metode. Grunnen kan også ha vært at Hoff ikke var noen faglig pioner. Han var ingen godt teknisk skolert økonom, og holdt seg konsekvent til en litterær form i sitt forfatterskap. Ifølge Lars Peder Nordbakken bar boken om økonomisk kalkulasjon i sosialistiske samfunn i første rekke preg av å være en oversiktlig litteraturanalyse. I 1941 var det en brevveksling mellom Hoff og Frisch hvor de kom inn på både doktoravhandlingens tekniske spørsmål og de politiske konsekvensene, blant de sistnevnte hvorvidt åndsfriheten kan sikres i et samfunn som regulerer nærlingslivet. Frisch ga uttrykk for at etter hans mening burde målet være - et regulert næringsliv og et fritt åndsliv. Hoff mente at dette var en umulighet. Dersom man ville regulere næringslivet, måtte man regulere åndslivet også. Mens han arbeidet med doktoravhandlingen, hadde Hoff kontakt med Friedrich von Hayek og Ludwig von Mises. Kontakten og vennskapet med Hayek førte til at da sistnevnte tok initiativet til å danne Mont Pelerin Society i 1948 ble Hoff bedt om å være med som en av stifterne. Senere ble ogs? hans sønn Ole Jacob Hoff medlem av Mont Pelerin Society. Kontakten med medlemmene av Mont Pelerin Society kom til å prege Trygve Hoff betydelig. Mont Pelerin ble betegnet som et - åndehull - der det var mulig for likesinnede liberalistiske intellektuelle å diskutere, utveksle og utvikle ideer. Kilder: Sitert av: Tord K. Eid - Den glemte økonomen: Trygve J.B. Hoff - En motpol til Frisch - Observator, 1/2007. Tore Jørgen Hanisch og Arild Sæther - Den glemte avhandling - Trygve J.B. Hoff: Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund, Praktisk økonomi og finans, nr. 2, 2005. Lars Peder Nordbakken - Mer enn en samfunnsøkonom - Minerva, 25. oktober 2007. Egil Bakke - Trygve J.B. Hoff et hundreårsminne - Aftenposten søndag 12. november 1995.	Hoff, Trygve Jacob Broch (I8300)
9563	Han var den andre av Klodvig 1's 4 sønner. Da hans far døde i 511, delte han kongedømmet til frankerne med sine 3 brødre Teoderik 1, Childebert 1 og Klotar 1. Teoderik var eldst og fikk den største delen, men Clodomer delte halvparten av kongedømmet med sine 2 andre brødre. Clodomers del var kongedømmet Orléans, tatt fra det tidligere kongedømmet til Syagrius, som bestod av bipedømmene Tours, Poitiers og Orléans. Clodomer sluttet seg til sine brødre i 523–524 i en ekspedisjon mot burgunderne, muligens etter oppfordring fra hans mor Clotilde som var ivrig etter å hevne hennes nevø som ble myrdet av Sigismund av Burgund. Etter at Sigismund ble tatt, returnerte Clodomer til Orléans. Men Sigismunds bror Gondomar returnerte triumferende til Burgund foran troppene sendt av hans allierte, den østgoterske kong Teoderik den store. Der massakrerte han garnisonen som frankere hadde satt igjen. Men selv om han seiret, fikk Clodomer Sigismund og hans sønner Gisald og Gondebaud myrdet den 1.mai 524. Han førte så en ny ekspedisjon mot burgunderne. Han ble drept på denne ekspedsjonen, våren eller sommeren samme år, i slaget ved Vézeronce. Hans 3 sønner ble betrodd hans mor mens hans enke giftet seg med Klotar 1. Klotar fikk derimot Clodomers barn drept, med unntak av Clodoald som klarte å flykte. Han ble senere abbed i Nogent etter at han fjernet håret sitt, et symbol på frankisk kongelighet, fremfor å gi opp livet, og er bedre kjent som Sankt Cloud.	av Orleans, Chlodomer (I12019)
9564	Han var eldste sønn av Vladimir Monomakh.	Vladimirovitj av Kiev, Mstislav (Harald) "Mstislav 1" (I4419)
9565	Han var en av de 4 sønnene til Klodvig 1 som delte kongedømmet til frankerne etter at deres far døde i 511. I delingen av riket fikk han som sin del byen Paris, området nordover til elven Somme, vestover til den engelske kanal og halvøya Armorica. Etter mordet på hans bror Clodomers barn, annekterte Childebert byene Chartres og Orléans. Han tok del i forskjellige ekspedisjoner mot kongedømmet Burgund, og i 534 fikk han sin del av kongedømmets bytte i form av Mâcon, Genève, og Lyon. Da Witiges, østgoternes konge, avstod Provence til frankerne i 535, ble områdene Arles og Marseille gitt til Childebert av hans brødre. I 531 fikk han bønn om hjelp fra sin søster Chrotilda, konen til kong Amalarik av vestgoterne. Den arianske kongen i Hispania, hevdet Chrotilda, mishandlet henne, som var katolikk, på det verste. Childebert dro ned med en arme og beseiret goterkongen og drepte ham i slaget. Chrotilda døde på vei tilbake til Paris av ukjente årsaker. Childebert utførte andre ekspedisjoner mot vestgoterne. I 542 tok han Pamplona i eie med hjelp av sin bror Klotar 1, og beleiret Zaragoza, men ble tvunget til å trekke seg tilbake. Fra denne ekspedisjonen tok han med seg en verdifullt relikvie, kappen til St.Vincent. Til ære for denne bygget han ved Paris' porter det berømte klosteret til St.Vincent, senere kjent som Saint-Germain-des-Pres.	av Paris, Childebert "Childebert 1" (I12021)
9566	Han var en bergoffiser som holdt oppsyn med pliktarbeidet som skulle utføres av bøndene. Hvis dette siste viser seg å være riktig styrker dette hypotesen om at Kristine Kristensdatter er datter av verksdirektøren Kristen Nilsen Bruun. Dette fordi pliktsfogd jo var en funksjonærstilling ved verket og det da ikke ser ut til å ha vært fullt så stor forskjell standsmessig mellom folket på Myren og Christen Nilsen som det kunne se ut til å begynne med.	Olsen Persplass, Jon (I10090)
9567	Han var en gudhengiven og from mann i sin lære og sitt levnet. Gården Ty i Udland (Aurland): I 1647 eier sokneprest Hans Samuelsen Schreuder ved domkirka i Bergen 2 laup smør, mens Iver Wind på Kaupanger eier 1,5 laup smør, 1 hud og 4 meler korn (Skattematrikkelen 1647, Sogn og Fjordane, s.74). Spilde; Øvre Spildo i Granvin i Hardanger: I 1647 eier sokneprest Schreuder ved domkirka i Bergen 1/2 laup smør og 1 bukkeskinn, Nils Brynjulvsen Nes på Varaldsøy i Strandebarm eier 2 laup 1/2 pund smør og 1 hud og Per Hallvardsen Gjerde i Strandebarm eier 1/2 laup smør og 1 geiteskinn. 1/2 laup smør var giskegods, mens Josef på Trå i Granvin eide 1/2 laup salt (Skattematrikkelen 1647, Sogn og Fjordane, s.53).	Samuelsen Schreuder, Hans (I1885)
9568	Han var en rikt utstyrt mann, både for åndens og håndens gjerning. Han hadde en glimrende klar intelligens, et glimrende minne, en egen evne til å fortelle kvikt og morsomt og endelig en fin musikalsk åre. Han var også svært hendig og utstyrt med tekniske evner. Det var næsten ikke den ting han ikke kunde. I sine fristunder arbeider han pianoer og husorgler og gjør meget vakkert sløidarbeide, og drev også som orgel- og pianostemmer. Det sies at han laget de fineste møbler, en mengde orgler og flere deilige pianoer. Han sydde selv sine støvler, og knep det, var han også litt av en smed.	Thorsen Sværen, Johannes (I232)
9569	Han var en uækte sønn av Nils Henriksen Gyldenløve, som var gift med fru Inger til Østeråt (DN VII, s. 569).	Nilsen, Henrik "Gyldenløve" (I11440)
9570	Han var enekonge av frankerne fra år 771, konge av Lombardia fra 774, og tysk-romersk keiser fra 800. Karl 1 den Store (Charlemagne/Carolus Magnus) var konge av Franken 768-800 og tysk-romersk keiser 800-814. Han regjerte først sammen med sin bror Karlmann og var, etter dennes død i 771, enehersker. Navngitt som middelalderens største keiser, erobrer og nyskaper. Han gjennomførte bedre rettspleie og forvaltning. Opprettet større markgreveskap ved rikets grenser. Karl var idealet av en herskerskikkelse, en veldig mann, både legemlig og sjelelig. En kjempeskikkelse var han, når han viste seg til hest i spissen forsine paladinere, en utvalgt skare av panserkledte ryttere, med hjelm, panser og benskinner av jern og med hånden på festet til det tunge slagsverdet. Det fortelles at han var så sterk at han kunne rette ut en hestesko med hendene. Dessuten var han en dyktig rytter og svømmer og en ivrig jeger. Jordbruk interesserte han seg også sterkt for og gjorde sine krongods til rene mønstergårder. Til daglig levde han meget enkelt. Som keiser Augustus brukte han helst klær som hans hustru og døtre hadde vevet. Men ved festlige anledninger opptrådte han med imponerende pomp og prakt. De som da ble invitert til hoffet, kunne være sikre på at stemningen i gjestebudet ville bli munter, for deres høye vert elsket spøk og lystighet når så skullevære. God kost vanket det også. Kongens eget veldige korpus krevde mye mat. Han klaget over at han ikke hadde godt av de kirkelige fastene. Ville drikkelag ville han imidlertid ikke vite noe av. Når det gjaldt drikkevarer var Karl for sin egen del meget måteholden og forsøkte også å oppdra andre i samme retning ved formaninger og straffer. I sine krigsartikler bestemte han for eksempel at den som opptrådte beruset i leiren, bare fikk vann å drikke til han hadde forbedret seg, og den som kom for sent til en hærsamlig, måtte unnvære både kjøtt og vin i like mange dager som han hadde forsømt. Karl var engasjert i nesten konstant krigføring gjennom hele sitt styre med sitt legendariske sverd - Joyeuse - i hånden. Karls politikk var fra første stund mer vidtfavnende enn farens. Et uttrykk for det var hans innblanding i Italias affærer. Til å begynne med sto Karl på god fot med langobardenes konge Desiderius (Italia) og giftet seg med hans datter. Paven var naturligvis opprørt over - det djevelens verk som førte til denne avskyelige forbindelse mellom den edle frankiske kongeslekt og de troløse og stinkende langobardene. Men det lyktes ham ikke å forhindre ekteskapet, til tross for at han forbød det i kraft av apostelen Peters autoritet, ja truet med evig forbannelse. Allerede et år senere forskjøt imidlertid Karl sin dronning. Grunnene til det kjenner man ikke, men de har vel snarere vært av politisk enn av personlig art. Desiderius forsøkte å ta hevn ved å spille ut Karls brorsønner mot ham. Samtidig åpnet langobarderkongen fiendtligheter mot paven og rykket inn på romersk område. Da vendte paven seg til frankernes konge med bønn om hjelp, og Karl grep med glede denne anledningen til å få en slutt på Desiderius' lumske anslag mot sin forhenværende svigersønn. Med en sterk hær dro han over Alpene og gjorde slutt på langobardenes rike. Kongen ble tatt til fange og forsvant i et frankisk kloster, og landet ble et lydrike under Karl. Fra nå av, fra 774, kalte han seg - frankernes og langobardenes konge - og innlemmet landet i det frankiske riket. Senere dro Karl flere ganger til Italia for åskape ordnede forhold der og avskaffe misbruk som hadde vokset fram både i stat og kirke. Karl den store underla seg også deler av Spania. Han forsøkte å gjenerobre Spania, men klarte aldri helt å nå dette målet. Det var under en av hans mislykkete invasjoner i det nordlige Spania at lederen for hans baktropp, grev Roland, ble drept, noe som inspirerte til skapelsen av Rolandskvadet. Hovedoppgaven for Karls utenrikspolitikk lå imidlertid ved en annen grense, den nordlige og nordøstlige. Der fortsatte han den kamp som allerede hans farfar hadde begynt mot de ville sakserne. Det var nødvendig å få en slutt på deres ustanselige plyndringstog inn på frankisk område, og etterhånden satte Karl seg også større mål enn bare å holde dette hedenske folket i sjakk. Han ønsket å innlemme det i den germansk-kristne kulturverden. I 772 rykket Karl for første gang inn i saksernes land. Noe av det første han gjorde var å ødelegge den eldgamle, berømte helligdommen Irminsul eller Irminsäule, i Westfalen, nordøst for Paderborn, som var viet til den germanske krigsguden Irmin. Det var en veldig trestamme eller stolpe som sto inne i en hellig lund og etter tradisjonen bar hele verdensaltet oppe. Irminsul med tilhørende templer og andre bygninger ble jevnet med jorden av Karl, gull- og sølvskattene i helligdommen ble bortført og den hellige lunden brent. Det var Karls gjengjeldelse for de frankiske kirkene som sakserne hadde plyndret og brent. I de 3 dagene ødeleggelsesverket sto på, var det så brennende varmt at alle kilder tørket ut og soldatene led forferdelig av tørst, men så snart hedningenes offerplass var ødelagt, skjedde det et under; i et uttørret bekkeleie i nærheten av frankernes leir sprudlet vannet plutselig så rikelig fram at hele hæren kunne få slukket tørsten. Underet har imidertid senere fått sin naturlige forklaring. Ved Altenbochum i nærheten av Lippespring fantes det ennå på 1600-tallet en kilde som kaltes Bullerborn og som hadde den merkelige egenskap at den med stort bulder og brak ga rikelig vann 6 timer avgangen og så tørret helt inn i de neste 6 timer. Kampene mot sakserne fortsatt fram til 804. Han førte også seierrike kamper fra 791 til 797 mot Avarere og 801 i Spanien. Karl utvidet derved sitt rike i nord helt til Eider, i øst til Saale, Elben og Raab, og i syd til Volturno og Ebro. Juldagen i år 800 fant en av verdenshistoriens mest betydningsfulle begivenheter sted i Peterskirken. Karl overvar den dagen messen i kristenhetens fornemste tempel. Da han reiste seg opp etter å ha forrettet sine bønner foran alteret, trådte pave Leo 3 fram og satte en gyllen krone på kongens hode, mens hele menigheten ropte: Hill deg, Carolus Augustus, den av Gud kronede, fredsæle romerskekeiser! En bysantisk historieskriver fra denne tiden gjør følgende refleksjon i sin beretning om Karls kroning: Da brast det bånd som lenge hadde forenet Roma med Konstantinopel, det siste bånd mellom kristenhetens to hovedsteder. Den verdenshistoriskebegivenhet i år 800 leder tanken hen på det som skjedde anno 476. I Bysants ble keiserinne Irene som regjerte i sin sønns navn, styrtet og landsforvist i 802. Under hennes etterfølger ble forholdet mellom Østens og Vestens keisere direkte fiendtlig. I Bysants betraktet man Karl som en usurpator som ikke hadde noen som helst rett til keisernavnet. Karl svarte med å underlegge seg de østromerske besittelsene rundt nordkysten av Adriaterhavet i 809. Den viktigste av dem var Venezia, som takket være sin innbringende handel med Orienten hadde tilført Bysants en ustanselig strøm av gull. Da den østromerske keiseren dessuten til stadighet var utsatt for et sterkt press fra bulgarere og arabere, bestemte han seg derfor tross alt for å underhandle med - usurpatoren - og i 812 anerkjente han ham omsider som Vestens keiser, mot at det østromerske rike fikk tilbake Venezia og Dalmatia. Fra da av eksisterte det altså på ny et vestromersk keiserdømme, sideordnet med det østromerske og formelt anerkjent av dette etter gjeldende diplomatiske regler. Karl behøvde ikke lenger å føle seg i takknemlighetsgjeld til paven for sin høye verdighet. Karls ry nådde imidlertid enda lenger enn til Bysants. Også med Østens mektigste hersker, Harun al-Rasjid, sto han i diplomatisk forbindelse. Kaliffen beundret den store frankerfyrsten og - foretrakk hans vennskap for alle andre kongers. Den vennskapelige forbindelse mellom dem ble innledet i 797 da 3 fornemme frankere kom som utsendinger til - perserkongen Aron - som kaliffen ble kalt i frankiske beretninger. Etter 5 års fravær vendte den eneste overlevende av sendemennene tilbake med rike gaver, deriblant en elefant. Karl hadde ønsket seg nettopp en slik gave, og Harun sendte ham den eneste elefant han i øyeblikket eide. Mer kan man jo ikke forlange. Det trofaste dyret, som lød navnet Abu-l-Abbas, kom til Aachen i 802. Keiser Karl satte meget stor pris på det, og elefanten ble tatt hånd om på bestemåte til den døde 8 år senere. Han opprettet til rikets beskyttelse forskjellige markgrevskaper, schlesvigsk, thüringsk, avarisk, spansk osv. Videre skapte han i alle stammer en fellesrett, kapitularier. Han fremmet handel og industru. Almindelig dannelse og kunnskaper fremmet han ved tilkallelse av lærde menn. Han hadde særlig omsorg for det tyske språk og for dikterkunsten. Karl organiserte imperiet sitt i 350 grevskap, hvert ledet av en oppnevnt greve. Grevene tjente som dommere, administratorer og de opprettholdt capitularier. For å opprettholde lojalitet, satte han opp et system av - missi dominici - som betyr Herrens utsendinger. I dette systemet ville en representant fra kirken og en representant for keiseren lede de forskjellige grevskapene og hvert år rapportere tilbake til Karl om deres status. Karl fulgte opp sin fars reformer og fjernet pengesystemet basert på gull sou. Både han og kong Offa av Mercia tok opp systemet innført av Pippin. Han satte opp en ny standard, livre (pund), både som mynt og vektenhet, som var verdt 20 sous (som solidus og senere skilling) eller 240 denierer (som denarius og til slutt penny). I denne perioden var livre og sou tellende enheter, bare denier var rikets mynt. Karl innførte systemet i store deler av det europeiske kontinentet, og Offas standard ble frivillig adoptert av store deler av England. Karl var gift 4 eller 5 ganger. 14 barn - enkelte kilder oppgir 18 eller 20 - ble resultatet av hans forskjellige ekteskap og andre forbindelser. Karl den store hadde en lang rekke barn fra og utenfor ekteskap. Hans livsførsel i så måte avvek betydelig fra tidens kristelige etikk. I tillegg til at han inngikk minst én såkalt Friedelehe, en samlivsordning som ikke var så juridisk bindende for noen av partene som tradisjonelt ekteskap, hadde han er rekke sidekoner, som inntok en stilling mellom fullverdig ektefrue og konkubine. Sin sterke sanselighet maktet nemlig den veldige frankerfyrsten aldri å tøyle. Helt til Karl nærmet seg 70-årsalderen fikk han beholde sin jernhelse usvekket. Men de siste 4 årene han levde, var den svære, kraftige mannen ofte plaget av feber, og en halting på den ene foten tydet på gikt. Sorgen over å miste 3 av barna, som døde i sin kraftigste alder i løpet av årene 810 og 811, bidro også til å undergrave hans motstandskraft. I 810 døde de 2 eldste og uten sammenligning mest lovende av sønnene. Tyngst var nok tapet av den førstefødte, yndlingssønnen Pipin, som Karl hadde satt alt sitt håp til. Aldri hadde man sett den gamle keiseren så beveget som etter dette dødsfallet. I januar 814 ble Karl angrepet av en voldsom feber. Etter 1 ukes forløp følte han at hans timeglass var runnet ut. Med lukkede øyne og armene korslagt over brystet begynte han med svak stemme å synge salmen Herre, i dine hender overgir jeg min ånd. Han døde den 28.januar etter å ha regjert i 45 år. I alminnelighet blir hans fødselsår satt til 742, og han skulle altså da ha vært 72 år ved sin død, men det er også enkelte som hevder at han først ble født i 747 og bare var 67 år da han døde. Karl døde i sin yndlingsby Aachen og ble begravet i domkirken der. I 1165 ble han, i nærvær av keiser Fredrik Barbarossa, høytidelig erklært for helgen, og samtidig ble hans ben flyttet fra den marmorsarkofag hvor de hadde hvilt i 350 år, til en kiste av tre. Senere ble denne byttet ut med et relikvieskrin av gull, som hvert syvende år vises fram til dem som valfarter til domkirken. Skrinet ble åpnet i 1481 etter ønske av Karls beundrer Ludvig 11 av Frankrike, og siden også 2 ganger på 1800-tallet, siste gang i 1861, da det ualminnelig kraftige skjelettet ble målt og viste seg å ha en lengde av 1.92 meter. Hodeskallen oppbevares for seg, i et mindre skrin av sølv. Kilder: Wikipedia. Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 279-327. Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen. Leipzig 1935. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 76. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 60, 99.	av Franken, Karl (Charlemagne) (I3657)
9571	Han var fenrik ved Følckersams gevorbne (vervede) dragoner Sønnenfjeldske til 12.juli 1703, da hand er employeret udi Danmark.	Jacobsen Matheson, Jacob (I1855)
9572	Han var frillesønn av Erik Eiegod.	Eriksen av Danmark, Erik "Erik 2" (I4833)
9573	Han var først gift med Ambjørg Halvorsdtr. Nordal. Barn: Halvor (til Hørte), Maren (g.m. Rasmus Hansen Solberg), Kari (g.m. Ole Bjørnsen Solberg). Så giftet han seg med Siri Torgersdtr. Holtsmark, f.ca.1628, d.1695. Barn: Ambjørg (g.m. Paul Hansen Røer, Nesodden), Maren (g.m. Hans Hansen Røer d.e.), Marte (g.m. I Hans Hansen Røer d.y.; g.m. II Herman Helgesen Holter, Nes, Romerike - til Sjåstad).	Olufsen Rolfsrud, Steen "Horn" (I16218)
9574	Han var først skipper, og da kystvernet ble satt på krigsfot ble han ansatt som månedsløytnant. Mot slutten av 1807 ble han sammen med de øvrige månedsløytnanter avskjediget, men atter igjen engasjert våren 1808. Fra 4.januar 1809 var han ved Slevik batteri på Onsøy.	Hjorth, Mathias (I496)
9575	Han var Halvdan var angivelig sønn til Sigurd Rise og sønnesønn til Harald Hårfagre. Han var ca.960 konge på Opplandene. I Håkon jarls tid fikk han Hadafylke sammen med sine helbrødre og synes å ha overlevet dem alle. Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga: Samme vinter dro kong Olav opp på Ringerike og kristnet der. Åsta Gudbrandsdatter giftet seg snart igjen etter Harald Grenskes død, med en mann som het Sigurd Syr (Sugge); han var konge på Ringerike. Sigurd var sønn til Halvdan, og han var sønn til Sigurd Rise, sønn til Harald Hårfagre. Det fortelles at han var gift med en datter til Nerid jarl. Dette kan ikke være riktig, da Nerid levde så tidlig som ved 800. Derimot kan hans hustru ha stammet fra ham. Kilder: Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga, avsnitt 60. Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 107. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 344. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 794. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.	Sigurdsen, Halvdan (I3593)
9576	Han var huskapellan her i tiden 1682-1686. Når han ble utnevnt til huskapellan er han oppført med navnet Huus. I 1683 heter det at han betaler for seg, sin kone Karen (Anne?) Hansdatter, sine døtre Margrete og Ane Cathrine, 2 tjenestedrenger og tjenestepiker. I kvegskatt betalte han for 2 hester, 10 kyr, 2 ungnaut, 2 kalver, 4 geiter, 3 lam, 2 kid og 3 svin. I 1687 betalte han for seg, sin kone og sin kones søster.	Staalesen, Ole (I120)
9577	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I2668)
9578	Han var Justitsraad og Statshauptmand i Throndhjem og Ridder af Danebrog, kjøpmann og industrigründer. Familiemiljøet var kultivert og ressurssterkt. Lysholms far døde da gutten var 9 år gammel, og moren giftet seg med kjøpmann, justisråd Alexander Hammond Friedlieb. Sammen med broren Johan oppholdt Lysholm seg utenlands fra han var 9 til han var 21 år. Han gikk først på skole i Flensburg, hvor han bodde hos en av lærerne på gymnasiet i byen. Deretter skaffet han seg praksis som kjøpmann ved å arbeide i 4 år på kontoret i et av Hamburgs handelshus. Mens han var i Hamburg, ble han kjent med flere kjemikere, og dette stimulerte ham til hans senere virke som industrigründer. Lysholm vendte tilbake til Trondheim og gikk inn som kompanjong i stefarens firma. Ved Friedliebs og hans kompanjong Paul Bahnsons død ble Nicolay og Johan M. Lysholm eiere av firmaet. Johan Lysholm ble firmaets leder, da Nicolay Lysholm var mer interessert i å drive industrielle foretak. I 1791 grunnla Lysholm et større industrianlegg i Devlehavn - Lysholmsminde øst på Lade i Strinda. Det usedvanlige gode sildefisket i 1790-årene gjorde at brødrene kunne utvinne sildolje industrielt. Anlegget i Devlehavn var Norges første i sitt slag, men sildekokeriet ble ingen stor suksess, da råstofftilgangen var ustabil. Dessuten likte folk flest dårlig at man brukte gudsgaven, silda, til olje. Det ble sett på som en synd. Nicolai Lysholm var imidlertid svært interessert i sild som råstoff og skrev selv et verk om dette, Tanker hvorledes Sildefisket med Tiden kunde blive mere betydeligt og til langt større Nytte end hidindtil. Lysholm kjøpte etter hvert ut sine medinteressenter og bygde deretter fabrikken om, slik at det kunne produseres såpe, pottaske, fargestoffer, alkalisk salt, tangaske og salpeter. Fabrikken stod ferdig ved årsskiftet 1806–1807 og hadde kostet 40.000 riksdaler. Det var lagt opp til storstilt foredling av naturprodukter ved hjelp av stamping, destillering og kalsinering. Christen Pram beskrev fabrikken utførlig og var mektig imponert av den. Han beskriver både Nicolay Lysholm og hans bror som ...ualmindelige fortræffelige Mennesker. Fabrikkanlegget, som fikk navnet Lysholmsminde, var et nyskapende foretak i Norge og vakte stor oppmerksomhet i samtiden. Like etter at fabrikken stod ferdig, begynte trengselsårene som følge av krigstilstanden i Europa. Dette gjorde at fabrikken aldri ble lønnsom, og det var dessuten vanskeligheter med å finne frem til en faglig forsvarlig ledelse. Nevnt som Stadsaugteur og kiøbmand under folketellingen i 1801. I 1828 ble fabrikken solgt til Nicolai Lysholms sønn Jørgen Bernhoft Lysholm for å innfri en gjeldspost til staten, men da var Lysholm selv for lengst død. Sønnen fortsatte såpeproduksjonen. Lysholmsminde var solid bygd, og flere av husene gjorde senere tjeneste som lyststeder. Nicolay Lysholm var innehaver av rangtittelen justisråd, og fra 1788 var han stadshauptmann (kommandant) for borgervæpningen i Trondheim.	Lysholm, Nicolai (Nicolay) (I13153)
9579	Han var kaptein - des armes - ved Følckersams nasjonale dragoner Sønnenfjeldske regiments gevorbne (vervede) dragoner.	Jacobsen Matheson, Jacob (I1855)
9580	Han var kommandant på Kongsvinger festning til sin død 17.juli 1724, 85 år gammel. Under denne tiden var det stor militær opprustning på festningen grunnet trusselen fra svenskekongen. Om - Commandantens Logement - nevnes det i en liste over - Inventarium - 1724: 1.Storstuen: 6 vinduer m/6 ruter hver, en jern kakkelovn og en munderingskasse. 2.Daglig stuen: 4 vinduer m/4 ruter hver og en jern kakkelovn. 3.Seng Cammeredt: 2 vinduer m/4 ruter hver og en jern kakkelovn. 4.Kiøchenet: en karm m/4 ruter i, en skortstein m/jernstolpe og en (an)retterbenk. 5.Spiis Cammeredt: 3 små vinduer m/karm og 3 låser. Vinduer og lemmer meget forfalt. Det samme med tak og piper. Alle 5 losjementer er forsynt med dører og karmer. Instruks for kommandanten 1703: Instruction Hvor efter Wie Frederich den Fierde af Guds Naade; Konge til Dannemarch og Norge, de Wenders og Gothers, hertug udj Sleswig Holsteen, Stormarn, og Ditmarsken, greve udj Oldenborg og Delmenhorst, Allernaadigst wille at wores Commendant udj wores grentze festning Kongswinger udjwort Riige Norge, som nu er, eller her etter kommende worder, sig udj det hannem anfortroede Commando ofwer bemeldte fæstning, med hvis der af Dependerer, intill widere Allernaadigste Anordning rette og forholde skall: 1 Skall hand have Commando ower bem.te Vores fæstning Kongswinger, og samme os, og wore rætmæssige Arwe-Successorer til troer Haand holde, dend icke til nogen i hvo det og wære maa, udenVores egen u-tryckelig befaling opgive, eller afstaae, mens dend med lifs og blods opsettelse imod aldfientlig Wold og anfald forsvares. 2 Skall hand indtil Wj anderledes tilsigendes worder, ingen anden ordre end wores egen og Wores Feldt Marskalck os Elskelige Høy- og Welbaarne Herre Greve von Wedels wære undergiwen eller parere, dog altiid hvis som forefalder, paserer eller hans os aller underdanigst tilkiende giver, bem.te Vores Feltmarskalck, som Wj det over-Commando over Vores Milice og Trouper i Norge, indtill widere allernaadigst anfortroed og opdraget have, Communicere og part give, saa hand om Festningens tilstand, og ellers alting aldtiid Vitenskab have kand. 3 Skulle det sig tildrage, at Nogen U-formodentlig Kriig, fientlig indfald eller deslige skulle paakomme, og hand formedelst Vinterens Strenghed, Fiendens Indfald, eller anden paakommende tilfældes skyld blef forhindret, Os og ermelte Vores Feltmarskalck sligt Allerunderdanigst at tilkiendegive, og om hans forhold i saa maade Vores Allerunderdanigste Ordre at indhente, da haver hand efter egen Conduite Alting saaledes ved Fæstningen at indrette og foranstalte, som hand det til Vores tienistes befordring, gaunligst eragter, og Fæstningen i slige tilfælde af yderste formue forsvare og Maintinere, saa og uden Allerringeste tidz forsømmelse Vores Feltmarskalck, naar det mueligt er, og Correspondencen icke er betagen, saavel som Os self ved een eller flere expresser, sligt strax tilkiendegive, paa det til undsetning vedbørlige Anstalt giøres kunde, og sig imidlertiid med den anbetroede Guarnison, som een Tapper Commandant, saaledes at forholde, som hand i fremtiiden for Os agter at forsvare og bekiendt være. 4 Skall hand Vagten, saavel om Natten som om Dagen bestille og visitere og om hand nogen Mangel til Vores tienistes præjudice eller skadelig Uagtsomhed derved befinder, det strax Remedere, og de skyldige derfor lade ansee, ligesom hand og bemeldte Festning til rette tiid skall lade tillucke, ogmed største præcaution igien Aabne, vel se seg sig fore og tage sig vare for forræderie og Surpriser; handskall ey heller Nogen tiid uden Vores egen sær Allernaadigste befaling og forlof sig fra Kongswinger Fæstning begive, med mindre Vores Feltmarskalck til Vores tienistes befordring det U-omgjængeligfornøden skulde eragte, og imidlertid en Anden sicker Commandant ad interim der saalenge Anordne. 5 De hannem tiid efter anden af Vores Feltmarskalck paa Vores vegne efter tiidernes Conjuncturer og beskaffenhed till Festningens besetning tilgivende Krigsfolck, iligemaade de hannem i Særdeleshed undergivne Festningsbetiente, og Artilleriefolck, skall hand holde under goed Ordre og Disciplin, have nøye opsuin med Deres forpflegning, Mundering, Armatur og exercice, og enhver til sin tilbørlig pligt anviise og opmuntre, besynderlig skall hand icke tilstæde, at Haandverckerne, som Wj ved Artillerie Compagniet a parte Allernaadigst lader gotgiøre og betale, til particulier nøtte og arbeide af nogen bliver brugte, mens altiid i Vores tieniste ved Tøyhuuset med gewehrets Reparation, skiefttelse og Artilleriets være Occuperede. 6 Over den hannem undergifne Guarnison og Fæstningsbetiente haver hand Justitien efter Vores Articuls bref og ordinancer at Administrere og, naar det behøftes, Krigsrætt holde, og Dommen Exceqvere lade, mens hvis Domme som Ære og Lif angaar, dennem skall hand General Auditeuren foreviise og tilstille, som dennem efter at hand derpaa teignet haver, Os først saafrembt at tiidernes og gierningernes beskaffenhed, andre til afskye icke en hastig straf udkræver, til videre Allernaadigste Approbation skal tilsende, dog at ermelte Vores Feltmarskalck derom altiid tilbørligen tilkiende gives; om hand derved til vores tienistes befordring maate have at erindre. 7 Hvad sig belanger den Ordinaire forraad udj Proviant og Tøyhuuset, Item hvad extra Ordinaire provission i samme Fæstning kand indføres og nedlægges, derom haver sig efter Vores Reglement, og giørende anordning at Rette og forholde. 8 Paa dend nu forefindende Fortification skal hand give flittig Agt, at samme ved magt holdes og Conserveres, og naar nogen smaa brøstfeldigheder, udenfor det ordinaire Fæstnings Arbeide sig teer, samme ved Guarnisonen lade Reparere, mens i det øfrige saa vel med det sædvanlige fæstnings Arbeide ,som hvis nye Arbeide hernest udj en eller anden Maade ved ermelte Fæstning maatte foretages, udj alt, efter Vores om Fortifikationsbygningerne udj Vort Riige Norge dend 14/3 Anno 1702 ud stæde Allernaadigste Instruction saavit hannem vedkommer, sig vedbørende at rette, og om alt sligt medmerbemelte Vores Feltmarskalck Communicere. Naar og fornævnte Vores Feltmarskalck ved Leylighed, selv tage og Munstre, haver hand hos sig ankommende sin mening om alt hvis til Fæstningens Defension og Conservation geraade kand, tilbørligen at give tilkiende, saa og 9 Saa lenge hand i Fæstningen tilstæde er, af hannem parollen om aftenen at tage. 10 Hand haver baade om Fæstningens tilstand, og ellers om alting hvis der samme sted passerer, Os stedse tillige med meer berørte Vores Feltmarskalck Wedel at Referere, at hand Os og om alt sligt, iligemaade, om det Nødig giøres Allerunderdanigst kand berette, og sin Mening tilkiende give. 11 Hver Quartal skall hand til Vores Kriegs Canselie, og til Vores Deputerede udj General Commissariatet indsende rigtig Extract paa ald Fæstningens forraad, saa og liste paa Guarnisonen og Dessen betienters stercke, og ellers i det øfrige udj alt hvis som til Vores tieniste geraade kand, og ey her udjbenefnet er, med meerbemeldte Vores Feltmarskalck flittig Communicere, saa og sig saaledes skicke og forholde, som det en ærekier og Tapper Major tilfods, Vommendant og troetiener eigner, bør og vel anstaaer, og hand for Gud og Os agter at forsvare. Skrevet paa Vores Kongl. Residence udj Kiøbenhafn dend 20.October 1703 under Vor Kongl: Haand og Signete Friderich R. Om Kongsvinger festning i Wikipedia: Kongsvinger festning ble anlagt i årene fra 1673 til 1784 med utgangspunkt i forløperen Vingersundet skanse fra 1658 på vestsiden av Glomma ved Glommakneet ved Tråstad. Skansen er senere også benevnt Tråstad skanse. Flere kart tyder på at det også har ligget en skanse der Vinger kirke senere ble bygget, men den ble overflødig da festningen ble anlagt høyere oppe. Festningen eies i dag av Nasjonale festningsverk. Vinger skanse: I 1673 begynte man arbeidet på en ny skanse på toppen av Tråstadberget, hvorfra man kunne kontrollere hele området rundt Glommakneet. Enkelte kilder hevder at det allerede i 1658 fantes et forsvarsverk på toppen av berget, men senere vurderinger tyder på at disse kildene er basert på flere misforståelser. Løytnant Anthony Coucheron var ansvarlig for arbeidene. Anlegget bestod av en donjon omgitt av en firkantet mur med batterier i tre av hjørnene. Andre bygninger ble etterhvert oppført i eller rundt skansen. Ettersom anlegget ble beordret av stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve, ble det ofte kalt Gyldenborg. Kaptein Ole Ellingsen var kommandant over den første garnisonen som ble utplassert i 1674. I likhet med grunnen til den tidligere skansen, tilhørte området her også gårdene Sør-Tråstad og Nord-Tråstad. Skanse blir festning: For å bedre kunne stå imot sterkere beleiringsartilleri, begynte man i 1681 å planlegge en utbygging av Vinger skanse til festning. Johan Caspar de Cicignon var først ute, men hans utkast var for dyrt og omfattende. Anthony Coucheron fikk derfor i oppgave å utarbeide en ny plan, som ble godkjent av kong Christian 5. den 8.oktober 1681. Festningen ble bygget med en uregelmessig stjerneform. I januar 1683 bestemte Gustav Wilhelm von Wedel at festningen skulle kalles Kongens Vinger, noe som senere ble trukket sammen til Kongsvinger. Festningen ble i hovedsak ansett som ferdig i 1684, selv om byggearbeidene fortsatte noen år til. Christian 5. besøkte festningen i 1685 under en reise i Norge. Det var i denne forbindelse at Leiren dukket opp i skråningen sør for festningen. I leiren bodde det militære personellet med sine familier, samt de håndverkerne og handelsmennene som forsynte festningen med varer og tjenester. Kongsvinger by hadde begynt å vokse frem. I løpet av 1700-tallet ble det bygget en tørr grav med kontreskarpe og glasier rundt hele festningen. Flaggstangen på festningen med tilhørende flagghus var Norges geografiske midtpunkt for kartverk i en årrekke. Festningen har aldri vært beleiret og har heller aldri vært i direkte kamp. Kanskje kan det være på grunn av festningens mulighet til å bestryke en fiende på østsiden av Glomma med kanonild. Glomma virket som en gigantisk vollgrav og var veldig viktig som forsvarsverk. To ganger kom svenskene så langt som til den østre siden av Glomma, uten å våge å krysse elven. Begge ganger ble de beskutt fra festningen. Kamper foregikk dog i 1808 og 1814 ved Lier skanse 6 km øst for festningen. Kongsvinger festning ble anlagt i en uregelmessig stjerneform med murer fra 6 til 10 alen høye. Mot nord, vest og til dels sør er muren bygget med tenaljer, mens den mot øst har to bastioner. Hovedporten er mot sør, med mindre sortiporter mot nord og øst. Utenfor hovedporten ble det alt i 1690–91 bygget et ravelin for å beskytte hovedporten bedre. Denne hadde foruten en ytre hovedport mot sør, en sortiport mot vest. Opprinnelig hadde festningen tre sammenhengende utenverk mot nord, sør og vest. Disse hadde murer 3 alen tykke og 3 alen høye, bortsett fra det vestre som hadde 4 alen tykke og over 6 alen høye murer. Den bratte østsiden ble ansett som forsvar nok i seg selv. Innenfor ble det reist en del hus. Disse forsvarsverkene ble tidlig ansett for å være utilstrekkelige, og alt i 1688 ble det nordre verket erstattet av en dekket vei. Arbeidet med å erstatte de to gjenværende utenverkene med en dekket vei rundt hele festningen startet først i 1718. Grunnet pengemangel var ikke dette arbeidet ferdig før i 1748. Hovedveien inn til festningen kom, som den fortsatt gjør, opp fra sør, med en mindre sortiport mot vest. Opp gjennom historien har det vært mange bygninger på festningen. Noen har overlevd fra festningens grunnleggelse, mens andre har blitt revet eller forfalt, og nye har blitt bygd. Dette er en oversikt over de bygningene som fortsatt finnes eller som har hatt spesiell betydning, sortert etter alder: Gyldenløves tårn var en donjon plassert på toppen av berget og opprinnelig en del av Vinger skanse/Gyldenborg. Den ble senere en del av festningen som ble bygd rundt. Tårnet hadde 3 etasjer. Etter et forslag fra 1692 ble det besluttet å lagre krutt også i Gyldenløves tårn. En av forutsetningene var at tårnet ble gjort bombesikkert. Dette ble ikke gjort, noe som skulle vise seg å være skjebnesvangert. Den 30.juni 1733 ble tårnet truffet av lynet, som detonerte ammunisjonslageret. Store skader ble påført de andre bygningene på festningen da biter av tårnet ble slengt avgårde av eksplosjonen. Kong Christian VI kom selv til festningen 7.juli og bestemte at et nytt tårn skulle bygges på samme sted. I festningens sørøstre hjørnet ligger provianthuset. Dette ble oppført 1682 av murt stein og er dermed blant de eldste bygningene. I 1721 ble provianthuset utvidet med et bakeri i østenden. Dette bakeriet hadde til å begynne med 2 bakerovner, men dette ble fordoblet i 1774. Provianthuset har siden 1982 huset Kongsvinger Festningsmuseum. Kommandantboligen ble opprinnelig kjøpt fra Nordre Nor i 1683 og flyttet til den nyanlagte festningen. Den har siden vært gjennom mange oppussinger og ombygginger, blant annet etter at Gyldenløves tårn eksploderte i 1733. Opprinnelig var det en toetasjes bygning, men 2.etasje ble i 1694 tatt ned og satt opp som egen offisersbolig. Denne boligen brant ned i 1701. Kommandantboligen ligger mellom provianthuset og hovedporten. Festningens lave kruttårn ble påbegynt i 1683 og stod ferdig året etter. Den ligger nord for provianthuset i den sørøstre bastionen (prinsessens), nedsenket bak festningsmuren. Kruttårnet ble bygget om i perioden 1760–62. Andre kruttlagre har også eksistert på festningen. Allerede nevnt er Gyldenløves tårn. Etter at dette eksploderte bygde man et nytt lager under Kongens batteri og senere mellom provianthuset og festningsmuren. Innenfor murene mot nordvest ble det i 1688–89 bygget 6 eller 7 kasematter. Dette var opprinnelig trekonstruksjoner som var utsatt for råte. For å sikre at batteriene på toppen ikke raste ned, ble kasemattene i 1701–02 erstattet av fem murte kasematter, hvorav én brukt som laborérkammer. I de 4 kasemattene var det plass til over 200 mann. Med ferdigstillelsen av den gamle kaserne kort tid etter sluttet man å bruke kasemattene i fredstid. Krig brøt imidlertid snart ut og kasemattene måtte tas i bruk igjen. Det ble klaget over at de var direkte usunne å oppholde seg i, men problemene ble aldri løst. Kasematter av tre med plass til 114 mann ble også bygget i ravelinet i 1695. Disse ble omgjort til murte kasematter først i 1739–42. Den gamle kaserne, lokalisert i nordøst, ble bygget i perioden 1702–04 som erstatning for den nylig nedbrente offisersboligen. Etterhvert ble deler av bygget også tatt i bruk til å huse opptil 150 soldater. Inntil 1780 var det bryggerhus og bakerovn i kjelleren. Da ble kjelleren tatt i bruk av kommandantens tjenestefolk. Georg Stangs gate 3, Kongsvinger: Det tidligere sykehuset i Georg Stangs gate 3, tidligere Vestre gate, er blant de eldste husene som fortsatt står i Øvrebyen. I dag er det restaurert og fremstår som en vakker enebolig. Den 5. og 6.juni 1720 gjennomførte major Jacob Matheson en besiktigelse av husene i Øvrebyen. Matheson hadde overtatt Sør-Tråstad, og ønsket leie for tomtene som hørte til under gården. Georg Stangs gate 3 lå i det som het Kaffegata – etter 1854 Vestre gate – og tilhørte konstabel Lars Anthonyesen, som hadde forhandlet det til seg fra Peder Punderud høsten før. Huset er antakelig bygd før 1712. Grunnleien ble satt til 1 riksdaler og 1 mark. Byen hadde vokst utover 1700-tallet og talte på denne tiden over 200 innbyggere. Vinger kirke: Kong Fredrik 6. var i stor pengenød solgte han de norske kirker ved auksjon. Vinger kirke ble solgt i 1723 til major og kommandant på Kongsvinger festning, Jacob Matheson og hans sønn for 1.100 riksdaler. Kirken ble omkring 1750 overdratt til menigheten. Vinger kirke var fra begynnelsen mest en garnisonskirke, med det senere torvet som ekserserplass. Matheson, norsk slekt som stammer fra kommandant på Kongsvinger festning Jacob Frederik Matheson (1639–1725). Han var farfars far til oberstløytnant Johan Frederik Matheson (1754–1821) og kaptein Jacob Balke Matheson (1761–1857). Førstnevnte var far til bl.a. major Statius Jacob Matheson (1777–1824), hvis etterkommere fører navnet Matheson-Bye. Til denne grenen av slekten hører bl.a. maleren Roar Matheson Bye (1895–1987). J.B. Matheson var far til kjøpmann i Trondheim Ove Christian Matheson (1794–1857) og dennes sønn Jacob Paul Seierskjold Matheson (1829–97) grunnla manufakturfirmaet Jacob Matheson & Co. Han var far til lege Bernhard Ditlev Matheson (1869–1921), som igjen var far til tegneren Fredrik Colin Elster Bødtker Matheson (1908–99).	Matheson, Jacob (I1859)
9581	Han var konge av Norge fra 1035, og av både Norge og Danmark fra 1042. Magnus var sønn til Olav den Hellige og Alvhild tjenestejente, og ble fostret hos kong Jaroslav i Holmgard: Etter at Erling Skjalgsson, rygenes høvding, var blitt drept på slutten av 1028 flyktet Olav Haraldsson fra Norge. Han dro østover og inn i Sverige. Med seg hadde han sin svenske dronning Astrid og deres datter Ulvhild, men også sønnen Magnus som han hadde fått med sin frille Alvhild. Sommeren 1029 etterlot Olav hustruen i Sverige og dro videre til Finskebukta og derfra til Gardariket hvor fyrst Jaroslav og hans svenske dronning Ingegjerd Olofsdatter (Astrids halvsøster) rådde. Med seg hadde han sønnen Magnus. Da den norske kongen kort tid senere, vinteren 1029-1030, dro fra Holmgard og til sin skjebne ved Stiklestad den 29.juli 1030 ble Magnus igjen hos den russiske fyrsten. Svein Alfivason, kong Knut av Danmarks sønn med hans angelsaksiske frille Ælfgifu (på dansk ble hun kalt Alfiva), ble visekonge i Norge, og innførte en rekke strenge og upopulære lover; Alfiva-lovene. De norske stormennene, som Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson, kom snart i opposisjon til danskestyret, og dette førte til en situasjon som lignet på den folkelige motstand som til slutt ble Olav Haraldssons bane tidligere. Den nye motstanden førte til at den gamle motstanderen Olav Haraldsson ble et symbol i kampen mot danskestyret. Året etter slaget på Stiklestad åpnet den ellers så forsiktige politikeren Einar Tambarskjelve for Olavs helliggjøring og i 1032 gikk han aktivt ut mot Svein Alfivason på Tinget i Trøndelag. Fire år etter Olavs fall dro han sammen med bondehærens fører på Stiklestad, Kalv Arnesson, med et stort følge til Gardariket for å hente hjem Olavs sønn Magnus. I Gardariket sverget de 12 manns ed om troskap til Magnus og bragte ham tilbake til Norge. Gutten var da 11 år gammel og ble den første norske konge som fikk bygge sitt kongedømme på arven etter Olav den hellige, perpetuus rex Novegjæ – Norges evige konge. Sommeren 1035 kom Magnus til Trøndelag og ble der hyllet som Norges konge uten et sverdslag. Svein Alfivason og den forhatte moren hans flyktet til Danmark hvor han døde kort tid etter. Tidspunktet for maktovertagelsen var svært heldig. I England døde kong Knut den mektige. Den ene av sønnene hans, Harald Harefot, overtok styret i England, men døde selv i 1040 og i Danmark overtok hans unge sønn Hardeknut, kun 6 år eldre enn Magnus. Ingen av kong Knuts sønner var i stand til å utfordre kong Magnus med krig. Det var ingen reell trussel mot gjenetableringen av det norske kongedømmet. Tre faktorer fungerte stabiliserende for Magnus' posisjonering: 1) Vikingtidens voldsomhet gikk mot slutten. 2) Bygdearistokratiet fant sin plass. 3) Helliggjøringen av Olav den hellige skjøt fart og ga Magnus' kongedømme en ny dimensjon som ingen norsk konge før ham hadde hatt. Som umyndig guttekonge var Magnus i begynnelsen ikke en enerådig einvaldskonungr som han ble senere. Rundt ham var det mange som posisjonerte seg. Kalv Arnesson nevnes som guttekongens fosterfar, men den slueste av de norske høvdingene var Einar Tambarskjelve som hadde maktet å sno seg gjennom alle vanskelige tider og skifte av konger. Det var trønderhøvdingen som rådet kongen og som ble landets reelle styrer i de første årene. Enkedronning Astrid ble med Magnus til Norge, men også hans mor Alvhild krevde plass ved kongens side. Mange satte pris på enkedronningen, også kongen selv og Sigvat skald som kom med henne fra Sverige. Alvhild hadde tydeligvis ikke den samme status, noe hun protesterte på. Det er Sigvat skald som irettesetter kongsmoren ved å slå fast at enkedronningen står over henne i status: Alvhild! Villig la sitte Astrid på fremste plassen, om du så sjøl med Guds vilje Har vokst stort i gjævhet. Sannsynligvis døde Astrid kort tid senere, noe som ga en naturlig løsning på problemet. Etter hvert som Magnus vokste opp og inn i rollen som konge, begynte han å mistro de stormennene som hadde gått mot faren hans ved Stiklestad. Tore Hund hadde reist fra landet i 1030, men en annen høvding fra Hålogaland, Hårek fra Tjøtta, forsøkte å forsone seg. Magnus lot en uvenn av Hårek, Åsmund Grankjellsson, drepe Hårek. I følge Snorre hadde Åsmund en dårlig øks, og kongen sa da: Ta heller mi øks! Og med denne drepte Åsmund høvdingen fra Hålogaland og fikk deretter len og syssel som belønning for udåden. Det var Kalv Arnesson som hadde mest å gjøre med styringen av landet i den første tiden. Mens Magnus var i Trøndelag ville han se Stiklestad, og Einar Tambarskjelve rådet kongen til å ta med seg Kalv Arnesson som vegviser i steden for seg selv. Kalv skjønte hva som var i ferd med å skje og forberedte seg på å flykte fra landet. Magnus får se hvor helgenkongen falt og forstår at Kalv sto nær nok til å felle ham: Kongen blir rød som blod, skriver Snorre og lar ham si: Da kunne nok di øks nå ham! Kalv nektet for dette: Ikke nådde mi øks ham! Hvorpå han hoppet på hesten og red til Egge hvor skipet hans lå seilklart. Sannsynligvis var det den slu politikeren Einar Tambarskjelve som på denne måten maktet å rydde av vegen sine mest betydningsfulle rivaler. Kongen tok godset fra Kalv; og andre som hadde kjempet i bondehæren mot Olav Haraldsson ble også straffet strengt: Somme jagde han fra landet, og somme tok han mye gods fra, og for somme lot han hogge ned buskapen. Landsrådssakene etter Stiklestad og videreføringen av de forhatte Alfiva-lovene var i strid med de løftene som var blitt gitt da Magnus kom til Norge i 1035. Misnøyen blant bøndene ble snart faretruende og det ble stemning for å gå mot kong Magnus og drepe ham slik som de hadde gjort mot faren hans. Det var kanskje igjen Einar Tambarskjelve som fikk samlet stormennene og fikk Sigvat skald til å advare kongen om at det sto om hodet hans. Sigvat diktet da sine berømte - frispråkviser (Bersoglosvísur) - som rådet kongen om å bli kong Olav den helliges verdige sønn: Hvem egger deg, gjæve herre, til å hogge ned bøndenes buskap? Overmot er det å gjøre slik gjerning i eget rike. Slike råd har ingen før gitt den unge kongen. Av ran dine menn er leie, folket i landet er harmfullt. Du som sjøl tukter tjuver, du bør ta deg i vare ved ryktet som går blant mengden. Med måte skal hender avhogges. Venn er den som varsler. Villig følg nå, konge, det råd som her ble gitt deg, hør hva bønder krever! Sigvats beundringsverdige dristighet var så velfundert at ordene vanskelig kunne unngå å gjøre inntrykk. Farens død var nok også en tanke for Magnus å legge vekt på, og med Einar Tambarskjelves råd ble Alfiva-lovene opphevet på Gulatingslag. Landsforvisningen av bønder og inndragning av gods ble stoppet, og denne kursendringen ble høflig tilskrevet kongen selv, og han ble i folkemengden hyllet, noe ironisk, som - Magnus den gode - ikke fordi han var spesielt god, men for at han ikke lenger var ond. Politisk nag mellom Danmark og Norge førte til spenninger. Stormennene som styrte bak guttekongene Magnus og Hardeknut ville sikre seg at Danmark ikke gjorde krav på Norge, og likeledes fryktet Danmark at Norge ville hevne gammel urett. For å forhindre strid ble det holdt et forsoningsmøte på grensen mellom rikene på Brennøyane ved Gøtaelva i dagens Sverige i 1037. Guttekongene svor hverandre brorskap, og satte fred seg imellom så lenge de levde begge 2. Om en av dem døde sønneløs, skulle den som levde lengst, ta land og folk etter ham. Tolv menn, de gjæveste fra hvert rike, svor med kongene på det at de skulle holde dette forliket så lenge noen av dem levde. For historikeren Andreas Holmsen er dette møtet og den dansk-norske avtalen det første vitnesbyrd vi har om dansk – og i det hele utenlandsk – godkjenning av Norge som et eget, selvstendig kongerike. Historikeren Claus Krag er derimot mer tvilende. Det finnes ingen antydninger om noen slik avtale i de samtidige kildene, annet enn i sagaene, skriver han. En forbindelse mellom de 2 nasjonene må det likevel ha vært, for da Hardeknut døde ugift og barnløs 8.juni 1042 var Danmark uten konge og det fantes ingen opplagt kongekandidat. Det er dette tomrommet som den norske kongen Magnus kanskje merkelig nok maktet å fylle. En grunn kan ha vært en tidligere overenskomst. Til tross for at Ulv jarls sønn Svein Estridsson, sønn av Estrid Sveinsdatter, søster av Knut den mektige, i all hast seilte tilbake til Danmark, ble Magnus hyllet som dansk konge i 1042. En annen grunn til at danskene raskt valgte en handlekraftig konge, selv om han var norsk, var at det var store uroligheter sør for den danske grense hvor et slavisk folk, venderne, truet. Da Hardeknut døde i 1042 hadde Magnus allerede vinteren 1041-1042 forberedt en hær, og han seilte sørover til Danmark med 70 skip for å minne - de menn som har bundet seg til ham med ed - om at han aktet å kreve kongedømmet Danmark, eller så selv falle med hæren sin i striden. Han holdt ting i Viborg, danskene - tok vel imot ham - og valgte ham til konge. Svein Estridsson, som på morssiden var av kongsslekt, gjorde han til sin jarl til tross for Einar Tambarskjelves råd og advarende ord om at: For stor jarl, for stor jarl, fostersønn! Det skulle vise seg sannspådd. Våren 1043 var kong Magnus som Danmarks konge nødt til å verge sør-grensen mot danenes gamle arvefiende, de slaviske venderne. Han samlet en stor hær og slo til ved festningen Jomsborg, vant borgen, ifølge Snorre, brente byen og bygdene rundt og drepte mange mann. Verre ble det da Svein Estridsson begikk forræderi ved å slå seg opp som dansk motkonge med svensk hjelp fra kong Anund Jakob. Samtidig hadde venderne samlet seg med en veldig hær sør for Danmark, noe som gjorde de danske høvdingene redde for at de ville velte inn over Jylland. En større vendisk hær kom oppover Sønderjylland sørfra, hvor de både herjet og plyndret. Med dette fikk de samlet et stort og rikt bytte som de deretter vendte hjemover med. Magnus’ måg i Brunsvik i Saksland, dvs. i Braunschweig i dagens Tyskland, var hertug Ordulf av Sachsen (som Snorre kaller for Otta); han var gift med Magnus' søster Ulvhild Olavsdatter. Ordulf sto med sin hær i Hedeby, og Magnus seilte da rundt venderne høsten 1043 og sluttet seg til Ordulfs hær. Den samlede hæren tok stilling på den flate Lyrskoghede – Hlyrskogheidi – som ligger en knapp mil nordvest for Hedeby, i utkanten av den moderne byen Schleswig. Natten før slaget var Magnus bekymret, men Snorre lar Olav den hellige komme til ham i en drøm og love at han skal følge ham. Om morgenen mente noen at de hører en klokkelyd i himmelen, den klokke som Olav den hellige hadde gitt til Klemenskirken i Nidaros. Det er vanskelig å vite når helgengjøringen av Olav fikk slik styrke og utbredelse at slike jærtegn ble oppfattet og tolket som Olavs inngrep, men mest sannsynlig er denne guddommelige inspirasjonen en senere tilegnelse. Venderne ble i sagateksten gjort til hedninger og således er Magnus kamp også en fortsettelse av kong Olavs kristning. De som ble såret etterpå ble helbredet da kong Magnus, som sønn av en helgen, tok på dem. Snorre gir en livfull skildring av slaget ved Lyrskogshede, og siterer Arnor jarleskald: Fram med breie øksen, Utrett trengte kongen, Brynjen kastet; sverdlarm Steg om hordekongen. Slaget på den flate heden varte ikke lenge. Det var kort og intenst, og angivelig skulle omkring 15.000 vendere ha mistet livet i kamp. Kongsmennene var ville og hissige, i følge Snorre, og motstanderne ga seg på flukt og ble hogd ned som bufe. Ved denne lykkelige seier, skrev Saxo Grammaticus senere, vant Magnus i høy grad folks gunst. I Saxo Grammaticus' Danmarkskrønike står det også at Magnus fikk tilnavnet - den gode - fordi han slo så mange vendere ihjel i slaget. Magnus tilbrakte mer tid i Danmark enn i Norge i årene 1042-1045. Styringen av Norge ble stort sett håndtert av fosterfaren Einar Tambarskjelve i kongens navn. Einar hadde aldri åpent sveket Olav Haraldsson og med forræderianklagene mot hans rivaler unnagjort var hans posisjon styrket, spesielt i Trøndelag. Det var først etter Magnus' død at hans posisjon ble endret, selv om han i Trøndelag opprettholdt en stor personlig hær som gjorde ham tilnærmet uslålig, om ikke han og sønnen senere hadde blitt drept ved hjelp av svik. I Danmark hadde Magnus hendene fulle med den opprørske Svein Estridsson. De utkjempet flere slag, og Magnus gikk seirende ut av samtlige, mens Svein ble en mester i å komme seg unna tapte slag. Maktbalansen mellom Svein og Magnus synes fastlåst om ikke Harald Sigurdsson, halvbror av Olav Haraldsson plutselig hadde kommet østfra med krigsvante menn i sitt følge og mengder av gull og rikdommer. I årene 1035 til 1043 hadde han vært i bysantinsk tjeneste som væring. Han inngikk først en allianse med Svein før han dro videre og i 1046 møtte Magnus og krevde arv etter sin bror. Kravet var fiendtlig og rokket ved Magnus’ maktposisjon. Magnus våget ikke å møte en samlet styrke av Svein og en stridssvant krigsherre som Harald. Han bøyde av og gikk med på å dele riket med onkelen. Den underliggende betingelsen var at alliansen med Svein måtte brytes. Norge ble dermed reelt et samkongedømme. En skald, Bolverk Arnorsson, forteller at som bytte for samkongedømmet delte Harald sin rikdom med Magnus. Motsetningene mellom onkel og nevø ble ikke nødvendigvis av den grunn ryddet av vegen, men det kom aldri til ytterligere konflikt mellom dem. Magnus falt av hesten året etter, og skadene var såpass alvorlige at han døde kort tid etter. Magnus styrte Norge i 12 år, og Harald Sigurdsson, senere kalt Harald Hardråde, ble enekonge og styrte i rundt 20 år. Magnus var ugift, men hadde datteren Ragnhild utenfor ekteskap. Hans kongedømme har blant historikerne kommet i knip mellom 2 store norske konger: Faren Olav den hellige og onkelen Harald Hardråde. Som dansk konge regnet Magnus seg også som arvtager til Englands trone etter Svein Tjugeskjegg og Knut den mektige. Både Heimskringla og Morkinskinna siterer fra et brev som Magnus angivelig skulle ha sendt til den daværende engelske kongen Edvard. Brevet er mest sannsynlig en litterær konstruksjon, men kravet var sannsynligvis reelt nok. Engelske kilder forteller at kong Edvard i 1045 samlet en stor styrke for å møte en militær trussel fra den norske kongen. Harald Hardråde gjenopptok Magnus' krav og iverksatte trusselen i 1066 etter at han hadde ryddet av vegen stormannen Einar Tambarskjelve.	Olavsen, Magnus "Magnus 1" (I3396)
9582	Han var konge etter sin far Erik Segersäll, og den første konge over hele Sverige (Skötkonung = skattekonge, da han var den første konge som preget kongelig mynt og muligens den første med betaling for å slippe leidang, hvilket senere ble skatt). Olof er den første kongen som beviselig regjerte over både Mälardalen og Västergötland, og han er også den første sveakongen som lot seg døpe, og forble kristen, og bidro til at Sverige ble kristent. Han var også med og prege mynt i Sverige. Olof ble døpt i henhold til Sigfridlegenden i en kilde i Husaby i år 1008 av den engelske misjonsbiskopen Sigfrid, men denne opplysningen er usikker, og en misjonær ved navn Bernhard har også blitt nevnt som den som døpte Olof. Kong Olof var således den første svenske kongen som var kristen til sin død, men siden folket stort sett holdt seg til tidligere tiders sed og skikk var kristningen av Sverige bare sporadisk og først og fremst i sør. I tillegg var det blitt preget mynt med Olofs navn og kristne motiv i Sigtuna på slutten av 990-tallet. Det faktum at han lot prege Sveriges første mynt i Sigtuna vitner også om at han hadde sin maktbase i Mälardalen. Olof Skötkonung er mest kjent for å være den som kristnet Sverige (på samme måte som Olav Tryggvason kristnet Norge). Et ledd i kristningen var at han tillot at landets første bispesete ble opprettet i Skara i 1014. Plasseringen av setet i Skara og ikke i Sigtuna, som hadde vært kristnet siden begynnelsen av 970-tallet, har blitt forklart med at Olof Skötkonung ikke ville underordne seg den tyske keiseren som erkebiskopen av Hamburg-Bremen var underlagt. Av samme anledningen støttet han også engelske misjonærer som den overnevnte Sigfrid. I begynnelsen av hans styre var han i krig med danskekongen Svein Tjugeskjegg, hvis rike hans far Erik Segersäll hadde regjert over en kort tid, og som Olof gjorde krav på. Men krigen avsluttes med at Olof erkjente Svein som konge av Danmark, og den seneres giftemål med Olofs mor som knyttet dem nærmere til hverandre. Gikk i ledtog med danskekongen og ladejarlene Eirik og Svein, og sammen beseiret de den norske kongen Olav Tryggvason i slaget ved Svolder i år 1000. Som en følge av seieren ble Norge delt (som likevel fungerte stort sett uavhengig) mellom de 2 kongene. Olaf Skötkonung rykket inn mot Oslofjorden og besatte Båhuslen, og etter sigende også sørlige delen av Trøndelag. At svenskekongen kunne markere seg i Trøndelag er usannsynlig med tanke på den sterke posisjonen som trønderne hadde, og dessuten var herredømmet over Norge illusorisk ved at han uansett mistet områdene i senere stridigheter med nordmennene. Olav Haraldsson bekjempet og drepte Olofs jarler i Bohuslän. Da det norske kongedømmet ble reetablert i 1015 med Olav Haraldsson den digre brøt en ny krig ut med Norge. Mange menn i både Norge og i Sverige forsøkte å forsone de 2 kongene. I 1018 kom Olofs jarl i Vestergøtland, Ragnvald Ulvsson, og den norske kongens utsendinger, Bjørn Stallare og Halte Skeggesson, til tinget i Uppsala i et forsøk på å overtale svenskekongen til å akseptere fred og signere freden med å la svenskekongens datter gifte seg med Olav Haraldsson. Olof Skötkonung ble rasende og truet med å bannlyse og forvise Ragnvald Ulvsson fra kongedømmet. Ragnvald ble derimot støttet av sin fosterfar, Torgny Lagman, ansett som den klokeste og mest respekterte mannen i Sverige. Torgny reiste seg og ga en mektig tale hvor han minnet kongen om de store hærtog i Østerled av de tidligere svenske kongene Erik Anundsson og Bjørn Eriksson, og hvor de ikke hadde det hovmod at de ikke lyttet til sine menns råd. Torgny hadde selv deltatt i mange vellykkede hærtokt med Olofs far Erik Seiersæl og selv Erik lyttet til sine menn. Den nåværende kongen ønsket ingenting annet enn Norge, noe ingen annen svensk konge før ham hadde ønsket. Dette ga misnøye til sveaerne som var ivrige etter å dra på hærtokt i østerled og vinne tilbake tapt land, og det var derfor folkets ønske at kongen inngikk fred med kongen av Norge og ga ham sin datter Ingegerd til dronning. Torgny avsluttet sin tale ved å slå fast at om svenskekongen likevel ikke ønsket å gjøre som han hadde foreslått, da ville sveaerne angripe og drepe ham. Deres forfedre hadde gjort så ved tinget i Mula da de kastet fem konger i en brønn, konger som var like arrogant da som Olof Skötkonung var mot sveaerne nå! Disse argumentene, og kanskje aller mest de utvetydige truslene, overbeviste kong Olof Skötkonung til å følge sitt folks råd, men han giftet sin datter til den russiske storfyrsten Jaroslav 1 av Kiev isteden. Da folket ble rastløse og begynte å rasle med våpnene fikk han bilagt opprøret ved å akseptere å dele makten med sin sønn Anund Jakob. Han ble også tvunget til å akseptere en enighet med Olav Haraldsson ved Konghelle, som allerede var blitt gift med hans andre datter Astrid, men uten Olof Skötkonungs vitende, gjennom Ragnvald Ulfsson. Overstående er den forklaringen som Snorre Sturlasson har gitt til at sveaerne avsatte Olof Skötkonung og i steden valgte hans (like kristne) sønn Anund Jakob. Den tyske kronikøren Adam av Bremen mente i steden at det var Olof Skötkonungs kristne tro som skulle ha ført til misnøye blant de hedenske sveaere. Tidlig i sin karriere deltok han på et hærtokt til Vendland og hvor han tok til fange en kvinne ved navn Edla, visstnok en datter av vendisk høvding, og som han gikk til sengs med og fikk sønnen Emund og datteren Astrid. Han giftet seg senere med Estrid av obotritterne, en kristen kvinne som også var av vendisk eller slavisk bakgrunn, og som fødte ham sønnen Anund Jakob og datteren Ingegjerd. Hos Snorre Sturlasson får Estrid dårlig omtale som en vanskelig kvinne som behandlet stebarna så dårlig at de ble sendt vekk til fostring.	Erikson av Sverige, Olof "Olof 3" (I3524)
9583	Han var kunstmaler. Han drev en kunstskole i Drammen, der han også underviste.	Hoffmann, Bernt Anker (I9807)
9584	Han var købmand i Alborg og blev gildebroder 11.mai 1591. Han får borgerskab som købmand 18.desember 1592. Fra skiftet efter ham den 10.november 1614 ser vi bl.a. at han har ejet huse, boder og fiskeredskaber i Nibe, en del af det var oprindelig sjst af hans moder Anne Munk. Alle børnene er mindreårige ved hans død og hver af sønnerne synes at arve 806 dl. 7 12 sk. efter deres far og farfar, foruden at enken også får sin del af arven. Værge for enken bliver forøvrigt købmand Jens Bang.	Fredriksen, Thure (I15234)
9585	Han var lagrettemann mange ganger i tiden 1692-1719.	Svensen, Jørgen "Jartein" (I17359)
9586	Han var leder av Stoltenberg-utvalget, nedsatt av daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen for å vurdere tiltak for å bedre rusomsorgen for de mest hjelpetrengende narkotikaavhengige i Norge. Blant tiltakene som ble vurdert, var heroinassistert behandling, et tiltak Stoltenberg støttet.	Stoltenberg, Thorvald (I2669)
9587	Han var lendmann fra Sunnhordland, og i årene 1152-1155 hadde han vært med Orknøyjarlen på korstogsferd. Han hadde vært i Palestina, Konstantinopel og Roma, og i kamp med araberne/maurerne på Sicilia fikk han et hogg over halsen. Såret grodde ikke godt, og slik ble det at hodet hans kom til å helle mot den ene siden. Dette ga Erling tilnavnet Skakke. Erling Skakke støttet Inge mot Harald Gilles andre sønner. Kong Inge hadde skaffet Erling Sigurd Jorsalfares ektefødte datter Kristin til hustru. Erling viste seg å være en hensynsløs og begavet leder med evne til langsiktig strategisk planlegging, han greide å samle landets fremste stormenn om én konge. Det var flere mulige kongsemner som stammet fra Magnus Berrføtt gjennom kvinneledd, men man valgte å utpeke Magnus, Erlings 5 år gamle sønn med Kristin, til konge. Han ble kongehyllet i Bergen våren 1161. Erling søkte støtte hos danskekongen Valdemar den store, sin hustrus fetter, og sommeren 1161 vendte han tilbake med en stor hær. Håkon Herdebrei måtte rømme til Trøndelag, og sommeren etter ble han drept i et sjøslag i Romsdalen. De følgende årene måtte Erling verge sønnens kongedømme mot både indre og ytre fiender. At Magnus ikke var kongssønn, ble brukt mot ham av motstanderne. Men i kirkens øyne hadde Magnus det fortrinnet at han var ektefødt. Og det var til kirken Erling gikk for å styrke legaliteten av sønnens kongedømme. For kirken var tiden etter opprettelsen av erkesetet 1152-1153 problematisk. Reformprogrammet lot seg vanskelig sette ut i livet under uroen borgerkrigene skapte. Også geistligheten ble splittet mellom de stridende partene, og kongene var lite villige til å respektere innrømmelsene fra 1152-1153. Mannen som kom til å videreføre kirkens program, var erkebiskop Øystein Erlendsson. Øystein var av trøndersk stormannsætt og hadde vært kong Inges kapellan og skattmester. Som erkebiskop var han en sterk forkjemper for kirkens frihet, og for å oppnå dette støttet han Magnus Erlingssons kongedømme. Magnus ble kronet i Bergen sensommeren 1163, eller i 1164, sannsynligvis av erkebiskop Øystein. Kroningen var den første i sitt slag i Norden. Gjennom den fikk Magnus Erlingssons kongedømme Guds og kirkens sanksjon, mens kirken gjennom - kroningseden - sikret seg viktige rettigheter. Det er ikke alltid klart hvilke konkrete forpliktelser de generelle bestemmelsene i kroningseden sikter til, men de viktigste innrømmelsene synes å være at Magnus lovte å være trofast og lydig mot Romakirken og å holde bestemmelsene fra 1152-1153 om Peterspenger og forholdet mellom kongedømme og kirke. Han lovte å respektere kirkens rett i åndelige saker i samsvar med kanonisk rett (alminnelig kirkerett).	Ormsen, Erling (I4481)
9588	Han var med når København ble beleiret av svenskekongen Carl Gustav.	Jørgensen Schjelderup, Peder (I2741)
9589	Han var muligens sønnen eller svigersønnen til Marcomer. Bare historikerne Prosper av Aquitaine og Martin Bouquet nevner hans styre, selv om han muligens er mer en legendarisk person enn en historisk person. I 420 skal han ha ledet sitt folk over Rhinen vestover. Denne forflytningen separerte hans folk fra majoriteten av de ripariske frankerne som hadde slått seg ned nær Köln. Pharamond ble etterhvert etterfulgt av sin sønn Clodio. Hans kone var Argotta.	av Franken, Pharamond (I12052)
9590	Han var oberst og kommandant på den norsk-okkuperte Carlsten festning i Marstrand i Bohuslän under Gyldenløvefeiden 1675-1679. Oberst Willem Coucheron ble overkommandant for de nyerobrede festningsverkene. Den 4.oktober 1677 beskriver Coucheron garnisonen i Marstrand slik: Stab Oberst Coucheron Underkommandant Oberstlt. Tritzschler Oberstlt. de la Ross Oberst Coucherons Rgt.: Majorens Komp. Joen Svendsens Komp. Müllers Komp. Parsles Komp. Vesterlehnske Rgt.: Kapt. Buddes Komp. Oberstlt.s Komp. Hybberts Komp. Schløssers Komp. Bergenhusiske Rgt.: Silbernagels Komp. Ammunitions- og Proviantforvalter: Oluf Olufsen Schjøtt Rgts.auditør: Salgaard Rgts.adjutant: Jost Junghans Oberst Coucherons Rgt. á 100 Menige Vesterlehnske Rgt. á 150 Menige Silbernagels Komp. á 100 Menige Artilleribetjente: 1 Kapt., 1 Lt., 1 Stykjunker, 14 Konstabler, 23 Haandlangere, 1 Lademager, 1 Smed, 1 Dreier Marstrand, 4.Okt.1677 Kilde: I.Gulowsen: Gyldenløvefeiden 1675-1679, Videnskapsakademiet i Oslo. Skrifter II (Christiania, 1906), s.141. Marstrand og Bohuslän forble i dansk-norske hender inntil freden i Lund av oktober 1679. I Coucherons stab. Det kan som se ut til at Ahasverus de Créqui var med ved Uddevalla-slaget i august. Det som er sikkert, er at han er tilbake i Marstrand 4.oktober 1677, da han er nevnt i Coucherons stab idet hæren skal gå i vinerkvarter. Etter seirene ved Marstrand og Uddevalla rykket Gyldenløve mot Båhus, men det danske angrepet fra Skåne mot Göteborg måtte oppgis og Gyldenløve måtte avslutte beleiringen av Båhus. De trakk seg et stykke nordover, og en del av Hæren ble lagt i vinterkvarter i Bohuslän mens avdelinger som var rekruttert fra grensestrøkene fikk dra hjem til legdene for vinteren. Oberst Wyllem Coucheron blir overkommandant for de nyerobrede festningsverkene. Ahasverus de Créqui er nr 3 i kommandorekken, og omtales av Coucheron som oberstløytnant de la Ross. Ved utgangen av året 1677 var de norske styrkene i Bohuslän forlagt slik: Bergenhus Rgt. var desember trukket tilbake til den nordlige del av Viken (1 komp), dels til Uddevalla som festningsbesetning (1 komp), og dels til bygdene omkring Halden. I Marstrand sto 4 av Coucherons kompanier, og 4 kompanier fra Vesterlenske Rgt. På Orust: 1. Trondhjemske Infanteriregiment., og ved Uddevalla 1 kompani 'Fyrrørere' (artillerister). Drøye 3 måneder etter at Coucheron beskrev garnisonen på Carlsten, dør Ahasverus de Créqui 15.januar, i sitt 61. leveår, i et Marstrand som var holdt av norsk-danske styrker helt frem til 1679. Coucheron var kommandant ved festingen fram til freden i 1679.	Coucheron, Willem (Wÿllem) "Cuchron" (I2886)
9591	Han var oberstløitnant ved Nordenfjeldske nasjonale dragonregiment, og sjef for Ringsakerske kompani fra 8.mars 1723 (fra 1728 kalt Nordenfjeldske hedemarkske kompani). Han bodde da på gården Staff i Hedmark.	Jacobsen Matheson, Jacob (I1855)
9592	Han var også ombudsmann for Erlend Eindridesson (Losna-ætten). Han nevnes også i 1421. Det er 2 gårder Øye i Hjelmeland, hvor en av disse vel kan ha vært Samsons setegård. Nok en mulighet finnes, i Jonstad finnes også en gård Øye, ikke så langt fra Augastad. Det som taler for det siste er at denne Øye i Augastad var eid av Korskirken i Bergen på 1500- og 1600-tallet. Denne skal visstnok ha vært eid av etterkommere til Anne Fartegnsdatter. Det at Samson fra omkring 1440 og noen år framover var kongens ombudsmann i Ryfylke, sammenholdt med at han eide jord på Lista, har gjort at hans bosted har vært antatt å ligge i Ryfylke.	Filippusen på Øye, Samson (I347)
9593	Han var okse og hestepranger. Diderich var ikke et helt almindeligt navn på den tid og hans efternavn havde flere stavemåder i de forskellige regnskaber, men han kan alligevel identificeres i Gottorp regnskaberne den 18.juli 1497 med 12 heste, den 26.maj 1498 med 14 heste og allerede i 1491 med 17 heste. Også ved Ribemarkedet i 1503 og 1504 havde han heste med. Hans handel må havde været nært knyttet til Ålborg, for han blev optaget i 1499 i byens fornemme købmandsgilde Papegøjegildet eller Guds legemes lav. Diderich Lambertsen var uden tvivl Vendsyssels største hestepranger i 1490-årene og efter 1500 begyndte han tillige med oksehandel, som tidens andre hestehandlere gjorde det, men efter 1505 hørers der ikke mere til ham. Han må vel på det tidspunkt have været 50 år, så enten kan han være død, eller trukket sig ud af den hårde prangertilværelse.	Lambertsen, Didrik (I15229)
9594	Han var opkaldt efter sin farfar hesteprangeren fra Vendsyssel. Han blev borger og medlem af Guds legemes lav i Aalborg i 1537. Han må hurtigt have tjent sig op som købmand, siden han kunne have folk i sin tjeneste. I 1552 blev Thames Persen borger og året efter gildebroder, om ham står der at han tjente Dyrick, og i 1562 blev Niels Persen Stinger gildebroder og året efter borger i Aalborg, han tjente Dirich Lambrizssøn. Klitgård omtaler Diderich Lambertsen blandt byens virkelige storkøbmænd, og den kendsgerning, at hans dødsdag 18.juli 1562 har fundet optagelse i nogle årbogsoptegnelser, der tillige med store verdensbegivenheder der ganske vist også har stof med en vis tilknytning til Aalborg-Viborg kanten, vidner dog om at han ikke har været anset for en ganske almindelig Ålborgenser. I slutningen af 1550-årene kommer der for alvor gang i Diderich Lambertsens oksehandel, det er nu med tal 1.100-1.300 dyr og når derved op på linie med de allerstørste jyske oksehandler som Jens Sørensen Lyne og Søren Jacobsen Stage fra Ribe, samt Christoffer Skaaning fra Horsens. I hans stor købmandsgård husede han kongens krigsfolk og heste og modtog i 1558 af rentemester Eskild Oxe det største beløb i Aalborg for øl, vin og fortæring. Han havde også sejlads på Holland. Han døde 1562 og det første år efter Diderichs død fører enken Berete også oksehandlen videre, men fra 1564 overtages den af sønnen, mens enken varetager købmandshandlen.	Lambertsen, Didrich (I15225)
9595	Han var residerende pastor, hvor han i 1720 sees ilignet å svare krigsstyr med 150 riksdaler.	Andersen Schjelderup, Rasmus (I8508)
9596	Han var søn af Borgmester Frederik Christensen, sønnesøn af Borgmester Christen Michelsen og sønnesøns søn af Borgmester Michel Hansen i Aalborg.	Fredriksen, Thure (I15234)
9597	Han var Søn af Kristen Carlsen den Ældre og Margrethe Søfrensdatter (viet i Skien 24/11 1669). Kilder bl.a.: http://www.slekt.org/books/flood/02.html	Kristensen, Kornelius (I15670)
9598	Han var sønn av Ethelwulf av Wessex, og etterfulgte sin bror Ethelbald. Under hans tid som konge ble Kent og Northumbria plyndret av daner under Ragnar Lodbrok. Da han fikk makten hadde danene kommet så langt som Winchester. Ethelbert døde uten å ha fått barn, og ble etterfulgt av sin bror Ethelred.	av Wessex, Ethelbert (Aethelbert) (I12067)
9599	Han var sønn av høvdingen Håkon Jyde (Håkon Nordmann) og kong Erik Eiegods datter Ragnhild Eriksdatter, samt at han var nevø av sin forgjenger Erik Emune. Ved Erik Emunes død var hans sønn, Svein Grathe, mindreårig. Det samme var Magnus den sterkes sønn, Knut. Og endelig var Knud Lavards sønn Valdemar kun 6 år. Disse 3 arvingene ble senere kjent som Svein, Knut og Valdemar som delte landet mellom seg. Erik Lam var således det eneste kongsemne som var i myndig alder. Erik Lam hadde stått ved Erik Emunes side under slaget ved Fodevig, og det har også blitt hevdet at det var ham som slo Magnus den sterke i hjel. Saxo Grammaticus forteller at den jyske stormannen Sorte Plov og hans kampanjer, som i 1137 slo Erik Emune i hjel på Urnehoved Ting i Sønderjylland, forsøkte å få Valdemar utlevert og således tvinge igjennom en form for arvefølge, men hans mor Ingeborg sa nei. Erik Lam ble valgt da det ikke fantes andre kongsemner som var gamle nok eller befant seg i Danmark. Det lyktes Erik å få til et godt samarbeid med kirken som han skjenket rike gaver og privilegier. For eksempel fikk munkene ved St.Peders kloster i Næstved enerett på torghandel i tillegg til at munkene ved St.Knuds kloster i Odense fikk store pengegaver. Kong Erik sørget for å få Danmark styrt ved embetsmenn plassert rundt om i riket. Men i 1139 begynte problemene å melde seg. Olav Haraldsson, Harald Kesjas eneste overlevende sønn, og som i begynnelsen var mindreåring, gjorde opprør fra sin maktbase i Skåne. Det lyktes Olav å bli gjort til konge av landene i Skåne, og fordrev erkebiskop Assers etterfølger Eskil. Olav herjet på Sjælland og Erik tok kampen opp, men først i 1143 lyktes det Erik Lam å få bukt med Olav, som ble drept i slaget ved Glumstrup (Glumstorp) i nærheten av Helsingborg i Skåne. I 1146 fikk Erik Lam en alvorlig febersykdom og som den eneste konge i Danmarks historie abdiserte han frivillig og uten ytre press. Erik Lam var gift med Luitgard eller Lutgard av Salzwedel, datter av markgreve Rudolf av Salzwedel, og i henhold til Saxo ektet han den bremiske erkebiskop Hartvigs søster, som ganske vist var en høybåren kvinne, men som mer utmerket seg ved fornem slekt enn ved sin kyskhet. De fikk ingen barn, men han etterlot seg en frillesønn ved navn Magnus som senere ble en av Valdemar den stores motstandere. Erik var den første danske konge som synes å ha vært meget påvirket av tysk kultur. Han tilbrakte den mest av sine unge år blant tyske riddere. Også hans hustru var tysk. Danmark synes å ha vært et stabilt og samlet land i løpet av hans kongedømme. De samtidige kildene synes å sette ham høyt, men samme kildene er uenig om hans personlighet. Han blir stundom portrettert som en passiv og ubesluttsom konge, andre ganger som en ivrig og modig kriger. Det var ikke hans sykdom som var årsaken til hans tilnavn, Lam, som kan tolkes som veik og svak, men som en senere skribent, Sven Aggesen, på 1180-tallet skriver: Det var en honningmild blidhed i hans væsen.	Håkonsen av Danmark, Erik "Erik 3" (I12109)
9600	Han var sønn av kasserer ved Hjula Væverier Christopher Lystad (1830–1904) og Evine Ingebretsen (1834—1907). Han var bror av øyelege Hjalmar Lystad (f. 1863) (som også var æresmedlem av Norsk Øyelegeforening).	Lystad, Harald Oskar Christopher (I14740)