Zinow Genealogy Website
The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina
Notes
Matches 9,601 to 9,650 of 16,629
| # | Notes | Linked to |
|---|---|---|
| 9601 | Han var sønn av postmester og generaltollforvalter i Trondheim Herman Treschow (1665–1723) og Mette Margrethe Mathiasdatter Krenchel (1689–1727). | Treschow, Herman (I12869)
|
| 9602 | Han var sønn av presten Jens Nilsen Landgrav på Voss og prestedatteren Ingeborg Nilsdatter Hess. Allerede tidlig på 1590-tallet var han kommet til Stavanger hvor han tok borgerskap, drev handel og eide sagbruk, eide og førte skip. Han var rådmann i 1607, det var han blitt allerede 2 år tidligere. Den 20.juni 1610 nevnes han første gang som borgermester i Stavanger, en stilling det ser ut til at han beholdt til sin død, en gang i tiden mellom 9.februar 1629 og 21.januar 1630. Noen år etter Karen Povelsdatters død ble Søren Jensen gift med Frøchen Olufsdatter, av ukjent opphav. Paret bodde på Lura i det nåværende Sandnes, 2 barn er kjent: Oluf Sørensen f.1630, død ugift, skifte på Forus i Høyland 1.april 1672 og Dorte Sørensdatter død barnløs før 1656, gift med stiftskriver Laurits Pedersen. Etter Søren Jensens død ble Frøchen Olufsdatter gift på ny (ca. 1632-33) med kjøpmann Godske Pedersen Godtzen i Stavanger, bror til fogd og borgermester Søren Godtzen. Godske Pedersen Godtzen var senere også byfogd, rådmann og toller. 4 barn er kjent: Peder, Anne(?), Karen og Maren. Anne(?) Godskesdatter ble forøvrig gift med enkemannen etter halvsøsteren Dorte Sørensdatter, stiftskriver, fogd og rådmann i Stavanger Laurits Pedersen. Han døde mellom 16.januar og 30.mars 1665. | Jensen Landgrav, Søren (I9009)
|
| 9603 | Han var sønn av sokneprest Bodvar Frederik Johannes Brochmann og Elisabeth Falsen Smith. | Brochman, Christen Smith (I6289)
|
| 9604 | Han var sønnen til Klodvig 1, enekonge av frankerne, og han arvet Metz i 511 da hans far døde. Men i henhold til saliske tradisjoner, ble kongedømmet delt mellom Klodvigs 4 overlevende sønner, Childebert 1 i Paris, Clodomer i Orléans og Klotar 1 i Soissons. Tidlig i hans styre sendte han sin sønn Teodebert for å kjempe mot den danske kong Chlochilaicus (aka Hygelac i Beowulf) som hadde invadert hans rike. Teodebert beseiret og drepte Chlochilaicus. Teoderik ble involvert i krigen mellom den thüringerske kong Hermanfrid og Hermanfrids eneste gjenlevende bror, Baderik. I bytte for hans hjelp skulle Teoderik få halve hans kongedømme. Baderik ble beseiret, men landet Teoderik ble lovet, ble ikke overlevert. De 4 sønnene til Klodvig kjempet så alle mot Sigismund av Burgund og Godomar, bugundernes konge. Godomar flyktet og Sigismund ble tatt til fange av Clodomer. Teoderik giftet seg med Sigismunds datter. Godomar samlet burgundernes hær og vant tilbake sitt kongedømme. Clodomer, hjulpet av Teoderik, beseiret Godomar, men døde i kampene i Vézeronce. Teoderik angrep så sammen med sin bror Klotar og hans sønn, Thüringen for å hevne seg på Hermanfrid. Thüringen ble erobret, og Klotar fikk Radegund, datter til kong Berthar (Hermanfrids avdøde bror). Etter å ha inngått en traktat med sin bror Childebert, døde Teoderik i 534. Da han døde gikk tronen uhindret til Teodebert, selv om det kunne se ut som den skulle gripes av en av de andre kongene. Teodebert 1 (fransk: Thibert eller Théodebert) (ca. 500–547 eller 548) var merovingernes konge i Metz, Reims eller Austrasia, som det varierende blir kalt, fra 533 til hans død i 548. Hans hovedresidens var Reims i det nordøstre Gallia. Han var sønn av Teoderik 1, konge av Metz. Han giftet seg i 533 med Deuteria som var gallisk-romer. Senere forlot han Deuteria for å gifte seg med Wisigarda, datter av Wacho, langobardenes konge. Hans barn var Teodebald og Berthoara. Teodebert fullførte sammen med Gunthar, sønn av hans onkel, kong Klotar 1 av Soissons, i 532 gjenerobringen av territorier som hans bestefar Klodvig I holdt, som ble tatt av goterne etter Klodvigs død. Etter Teoderiks død på slutten av 534, arvet Teodebert farens områder og holdt stand mot kravene til hans onkler, kong Childebert 1 av Paris og Klotar. Den barnløse Childebert allierte seg så med sin nevø og delte med ham arven etter Clodemers områder i Burgund. Kort tide etterpå adopterte han Teodebert. De merovingiske kongene slo seg så sammen for å kjempe mot østgoterne. Teodebert allierte seg med gepidene og langobardene (gjennom ekteskapet med Wisigarda) og vant de nordlige provinsene i tillegg til Rhaetia. Store deler av Veneto ble tatt i 545, men Teodeberts armé unngikk en konfrontasjon med Østromerriket. Teodebert viste både begavelsen til sin familie og dens mangler: dyktig statsbygging og urokkelig fornuftig, sterk trang etter makt kombinert med intelligent maktpolitikk og forrædersk. Han feiret sin kroning med å prege gullmynter med sitt eget bilde (i motsetning til keiserens) og iscenesatte sirkusforestillinger i Arles. Teodebert døde i det 14. året i sitt styre (på slutten av 547 eller begynnelsen av 548) og hans sønn Teodebald 1 etterfulgte ham. Teodebald 1 (fransk: Thibaud eller Théodebald) (ca535–555), sønn av Teodebert 1 var merovingernes konge av Metz, Reims eller Austrasia, som det varierende blir kalt, fra 547 eller 548 til 555. Han var bare 13 år da han ble konge og hadde svak helse. Men adelsmennenes lojalitet til farens minne sørget for fred mens han var mindreårig. Han giftet seg med Waldrada, datter til langobardenes kong Wacho og sin stesøster (en datter av hans fars andre kone). Dette ekteskapet sikret alliansen mellom Austrasia og langobardene. Til tross for dette kunne ikke Teodebald holde på erobringene til hans far i det nordlige Italia. Den bysantinske keiser Justinian 1 sendte en armé under Narses i 552 og, som med hans far før ham, unngikk Teodebald direkte konfrontasjon med den. Etter forlenget sykdom der han var sengeliggende, døde han i 555 uten etterkommere. Hans rike ble gjenforent med kongedømmene til hans grandonkel Klotar 1 som snart ble frankernes enekonge. | av Austrasia, Theoderik "Theoderik 1" (I12022)
|
| 9605 | Han var tilsynelatende en marionett av rikshovmesteren Pipin av Heristal, selv om hans placita viser ham når han dømmer etter sin egen vilje, selv mot pipinideklanen. Hans kallenavn har ingen fornuftig begrunnelse uten at det muligens er et resultat av disse avgjørelsene, for Liber Historiae Francorum kaller ham en - berømt mann - og en - rettferdig mann av godt rykte. Han giftet seg i 697 med Edonne og fikk en sønn med henne kalt Dagobert som etterfulgte ham. Det er mulig, men ikke særlig sannsynlig, at Klotar 4 også var hans sønn. Han tilbrakte nesten hele livet i en kongelig villa ved Oise. Det var under hans styre på 16 år at biskopen i Avranches, Saint Aubert, i 708 grunnla, på oppfordring fra Erkeengelen Mikael, klosteret i Mont-Saint-Michel. Da han døde 23.april 711, begynte det sørlige Gallia å bli uavhengig. Burgund under biskop Savarik av Auxerre, Aquitaine under hertug Odo den store og Provence under Antenor. Han ble gravlagt i kirken til St.Stefan ved Choisy-au-Bac nær Compiègne. Dagobert 3 (ca. 699–715) var frankernes konge fra 711 til 715. Han var sønn av Childebert 3 og Edonne. Han etterfulgte sin far som leder for de 3 frankiske kongedømmene, Neustria og Austrasia som hadde vært forent siden Pipins seier ved Tertry i 687, og Burgund i 711, 12 år gammel. Den virkelige makten, derimot, forble hos rikshovmesteren Pipin av Herstal som døde i 714. Pipins død førte til åpen konflikt mellom hans arvinger og de neustriske adelsmennene som valgte hoffmenn. Mens oppmerksomheten var rettet mot frisierne i nord, begynte områder i det sørlige Gallia å rive seg løs under Dagoberts korte tid: Savarik, den kjempende biskopen av Auxerre, underla seg Orléans, Nevers, Avallon og Tonnerre, Odo den store i Toulouse og Antenor i Provence var i praksis uavhengige magnater. | av Frankrike, Childebert "Childebert 3" (I6559)
|
| 9606 | Han var tjener hos Poul Trane, Gunild Erichsdatter 23 aar hos forældrene paa Ladegaardsøen. | Family: Hans Halvorsen / Gunhild Erichsdatter (F4691)
|
| 9607 | Han var underoffiser ved Nordenfjeldske nasjonale dragonregiments S.Hedmarkske kompani 1.oktober 1767. Sekundløytnant ved Skiløperkorpsets Holtålske kompani fra 24.august 1774. Dette kompaniet tilhørte Nordenfjeldske skiløperbataljon som fra 1.juli 1781 ble underlagt 1.Trondhjemske infanteriregiment. Premierløytnants karakter 19.desember 1781, utnevnt til virkelig premierløytnant 17.mars gjeldende fra 1.april 1786. Sto ved Merakerske kompani. Kaptein ved samme bataljon og chef for Holtålske kompani 8.april 1791 med anc. fra 11.desember 1789. Reservert majors anc. 11.april 1806, virkelig major og kommandør for bataljonen 10.mars 1809, men han var fremdeles chef for Holtålske kompani. Etter ansøkning meddelt avskjed i nåde 18.april 1811 med oberstløytnants grad og pensjon under navn av vartpenger. | Jacobsen Matheson, Johan Friderich (I1814)
|
| 9608 | Han var utenriksminister til regjeringsskiftet 1989. Da overtok Stoltenberg posisjonen som FN-ambassadør, men som den internasjonalt respekterte politiker han var, ble han FNs høykommissær for flyktninger allerede året etter. | Stoltenberg, Thorvald (I2669)
|
| 9609 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I2668)
|
| 9610 | Han var vervet til tjeneste, i Nederland i 1657 av residenten Charisius, til den norske Militie af Oberstløitnant Hendrich Joest von Hoven. Den 6.august fikk han bestalling av Nils Trolle som Ingeniør Søndenfjelds med Generalkvartermesters Charge og 500 Rdlr. aarlig Gage, hvorhos han oppebar Traktement som Kaptein tilfods (dvs. ingeniør sønnenfjells og generalkvartermester med kapteins grad og 500 riksdaler i årlig lønn). Innledningen til krigene 1657-1660, i Norge kjent som Krabbekrigen (1657-1658) og Revansjekrigen eller Bjelkefeiden (1658-1660), startet den 1.juni 1657, da den dansk-norske kongen Frederik 3. erklærte krig mot nabolandet Sverige. Ved Kong Frederik den Tredies Krigserklæring mod Sverige, den 1ste Juni 1657, blev der taget et Skridt, der i sin Begyndelse var ligesaa letsindigt, som det blev ulykkeligt og skjæbnesvangert i sin Udgang. Til denne krigen trengte den dansk-norkse hæren hjelp, og de søkte ned til nabolandene i sør for å hente dyktige offiserer til felttoget mot Sverige. Formålet med krigserklæringen var å vinne tilbake landområder Danmark-Norge tapte under Hannibalsfeiden i 1645, for Norges del Jemtland og Härjedalen, for Danmarks del Halland. Jørgen Bjelke skrev sin selvbiografi sent i livet, omkring 30 år etter at disse begivenhetene fant sted. Boken bærer preg av å være en forsvarstale for Bjelkes egne bedrifter, tildels heftet med store overdrivelser der han kan etterprøves, men likevel ikke underslå at Jørgen Bjelke er en god kilde til forståelse av begivenhetene 1657-1660. Jørgen Bjelke var ikke direkte involvert i rekrutteringen av offiserer i Nederland. Frem til den tid da han ble utnevnt til Generalcommissarius, var det lensherren i Trondheim, Peder Vibe (Wibe), som sammen med Chr. Fr. von Gersdorf sto for utrustningen av hæren. Vibe var blitt utnevnt til lensherre i august 1656, og denne driftige statsmannen med diplomaterfaring fra de viktigste europeiske landene ser klart ut til å ha blitt sendt til Trondheim med tanke på et snarlig militært innfall i Jemtland. I alle fall er han raskt på befaring i Trøndelag, hvor han konstaterer at det står så som så til med den militære slagkraften, og vinteren 1657 anbefaler han kong Frederik 3. å opprette et 2.Trondhjemske regiment i tillegg til det som allerede er der, slik at man kunne få regimenter av mer moderne 1650-talls-størrelse. Vibes anbefaling var å fremskaffe norske eller danske offiserer. Vi ser av korrespondansen med rikshovmesteren at han hadde liten tro på at nederlandske eller franske offiserer skal kunne kommandere norske soldater. På dette punkt skulle Vibe ikke få sin vilje. Allerede i lang tid hadde Nederland forsynt danskekongen med mannskaper såvel som finanser, og det var naturlig for Danmark-Norge å henvende seg til Nederland i disse anliggender. Som en forberedelse til krigen ble Jørgen Bjelke utnevnt til Generalcommissarius nordenfjells den 11.april 1657. Dette kom som en kontrabeskjed til ordre av 9.mars 1657, der Jørgen Bjelkes bror, lensherren på Bergenhus Ove Bjelke, ble beordret til generalkommissarius i Trøndelag mens lensherren i Nordlandene, Preben von Ahnen, skulle være generalkommissarius i sitt len. Den 4.mai 1657 ble det fra København gitt Vibe en skriftlig ordre om å dele det i Trondhjemske regiment. Det ser ut til at det var Frederik 3's mening at oberstene von Gersdorff og Mansfeld skulle lede de 2 Trondhjemsregimentene, men det var ikke avgjort hvem som skulle ha kommandoen nordenfjells (Johnsen: Krabbekrigen og Gjenerobringen av Jämtland, s 128). Ved kongelig erklæring av 9.mai ble det meddelt at Jørgen Bjelke som Generalcommissarius at kommandere Militien nordenfjelds i Vårt Rige, som der nu allerede findes eller herefter did komme kan. Han skal kommandere militsen til hest og til fots nordenfjells - under og næst os elskelige Peder Vibe og ved hans råd - som det videre heter i samme kongebrev (Johnsen). I en kongelig bestalling til Jørgen Bjelke av samme dato, den 11.mai, nevnes ikke (som i kongebrevet) at Bjelke skal ligge under Vibes kommando, men det fremgår at han skulle lytte til Vibes råd. I denne sammenheng skal vi ikke glemme at Jørgen Bjelke inntil da ikke hadde høyere stilling enn major. 36-åringen fikk derfor en militær kommando som lå langt over hva grad og militære bragder under Hannibalsfeiden (da han var kaptein) skulle tilsi. At kongen gav befaling om at Bjelke skal lytte til den langt mer erfarne Vibe, kongens høyst betrodde mann, var naturlig. I et brev av 16.mai gis Peder Vibe underretning om Bjelkes utvidede fullmakter. Bjelke, som var befalingsmann over Agdesidens len (Kristiansand S), var i Skien da han fikk beskjed om sin nye stilling. Han reiste først til Akershus (Oslo) hvor han møtte stattholderen Nils Trolle samt Iver Krabbe og Vincens Bildt, deretter tilbake til Skien og gjennom Telemark til Haukeli. Fra Hardanger kom han så med båt til Bergen, hvor han treffer sin bror Ove Bjelke, lensherren i Bergenhus. Her begynner den 6.juni 1657 Jørgen Bjelkes regnskap som generalkommissær med innkjøp til det kommende felttoget. Pistoler, svovel, salpeter og harpiks er blant de varer han utruster seg med. Vibes arbeid gikk i mellomtiden sin gang gjennom vinteren og våren 1657 mht krigsforberedelsene i Trondheim. I realiteten var det Vibe som ledet krigsforberedelsene i Trøndelag helt til Bjelke kom til Trondheim i begynnelsen av juli måned. Noe materiell ble skaffet fra andre steder i landet, og vi ser også at Vibe har rettet spørsmål til finansmannen Selio Marselius om å skaffe våpen fra Nederland. Marselius var ofte en villig hjelper i nøden, mot god betaling. Først 4.mai 1657 kom kongens ordre om å dele Trondhjemske regiment, en ordre Vibe ikke kan ha mottatt før i slutten av mai. Iht Johnsen vet man ikke nøyaktig når delingen tok til, men det nye kunne ikke settes ordentlig opp før de vervede utenlandske offiserne kom til Trondheim. Oberst Henrik Frederik Mansfeld fikk i oppgave av Peder Vibe å verve offiserer til det nye regimentet i Trondheim. Han ser ut til å ha fullført oppgaven i Nederland i nært samarbeid med Frederik 3's resident (ambassadør) i Haag, Peter Charisius, som skal ha stått for selve rekrutteringen. Mansfeld avgikk deretter ved døden og fikk ikke selv følge de nyvervede offiserene til Norge. Denne oppgaven ble utført av Mansfelds svoger, major François de Fin, og fra den 15.juni 1657 er de ifølge regnskapene lønnet i dansk-norsk tjeneste. Noe senere ser det ut til at de har ankommet Trondheim. Iht Johnsen kommer de til byen mellom 15. og 20.juni. Svenske observatører som hadde vært på marked i Trondheim rapporterte den 8.juli til landshøvding Johan Oxenstierna i Gävleborg at bl.a. et skip med - till tahlet 200 personer - over- og underoffiserer hadde landsteget i Trondheim (Johnsen, s.130). Så snart Bjelke var kommet til Trondheim fra Bergen, må med andre ord organiseringen av 2.Trondhjemske Infanteriregiment ha startet. En hektisk tid med krigsforberedelser lå foran dem. Om offiserene som ble hentet i Nederland står følgende å lese i Norges Historie (1911): De frembød (-) seg imellom et høyst uensartet materiale, nærmest som de siste landsknekter, med hele det preg som klebet seg til denne klasse. Det var med andre ord en fargerik gjeng som kom til landet på forsommeren 1657, og Wÿllem Cuchron var en av dem. Blant familier som kom til Norge samtidig, legger vi forøvrig merke til Michelet, de Créqui og nevnte Coucheron. Sistnevnte, Willem Coucheron, var som kaptein Ahasverus de Créqui dit la Roche av fransk adelsfamilie, og som vi skal se senere deltok de 2 sammen under okkupasjonen av Marstrand 1677, hvor Coucheron ble kommandant. Som nevnt var lensherre Peder Vibe noe betenkt over å ta inn utenlandske fremfor danske og norske offiserer, og like betenkt var han over å la de nyervede franske og nederlandske offiserene ha kommando over de norske troppene alene. Når de likevel var blitt vervet, skriver han til kongen i København: ... hans Kongelige Majestæt kan se, at de meste deraf ere Fransoser og Hollænder, hvis Commando vores norske Soldater ikke vel skulde forstaa, hvorfor jeg mener, at hvert Compani, naar det er delt, maa forsees med halvt af det gamle og halvt af de nye Offisærer. Likeledes stilte Vibe seg tvilende til Bjelkes dobbeltrolle som øverstkommanderende for hæren nordenfjells og regimentsjef for 2.Trondhjemske Infanteriregiment. Fra denne tiden var det Bjelke som ble selve drivkraften og sjelen i den norske krigføringen. I løpet av 2 måneder stablet han på beina en kampdyktig hær som gjorde sin jobb med glans nordenfjells. Mange av offiserene som kom fra Frankrike og Nederland hadde - kun været Underofficerer eller Menige, hvilke nu i Mangel af andre og bedre kræfter maatte antages som Officerer - (Nielsen, Kampen om Trondheim). Arméen var på ingen måte fullt utrustet. Uniformene var røde og blå, men hva annet utstyr angår ser det ut til å ha vært ymse. Mye av utstyret hadde soldatene bragt med seg fra sine egne hjem. Av de norske offiserene var det bare et fåtall som hadde krigserfaring; her var de fremmede offiserene deres overmenn. Til tross for at mange var vervet blant menige og underoffiserer, hadde de erfaring fra den europeiske slagmarken under Tredveårskrigen. Mens - nordmennene - hadde en viss suksess i nord, så gikk det ikke videre bra i Danmark. Allerede i januar 1658 var stillingen kritisk i Danmark. Kong Frederik 3. og det danske Riksrådet satt i København, helt omringet av den svenske hær. Bare 2 seire kunne kong Frederik 3. vise til; det var Henrik Bjelkes seier i Østersjøen og broren Jørgen Bjelkes seier i Jemtland. Det holdt bare ikke til å vinne krigen. I løpet av februar trakk de svenske troppene som hadde lidd meget, seg ut av det søndenfjelske Norge. Bjelkes lot så sine egne tropper på vei mot Akershus marsjere nordover igjen, og vendte selv til Trondheim der han planla å føre en styrke på skjærgårdsbåter til Bergenhus, samle nye tropper og derfra gå rundt kysten og foreta et overraskende angrep på Gøteborg. Han påbegynte selv reisen til Akershus i begynnelsen av mars. Der fikk han beskjeden: Carl 10. Gustav hadde påtvunget danskekongen - Freden i Roskilde - av 26.februar 1658. Som det står hos Nielsen (s. 79): Hvad der var vundet og forsvaret mæd Ære i Norge, var tabt i Danmark. Resultatet var at Danmark-Norge tapte Bohuslän, inntil da en del av - det norske grunnfjellet - rundt Viken. Danmark mistet Skåne, Blekinge og, for en tid, Bornholm. I tillegg gikk alt som var vunnet i krigen tilbake til Sverige, og til tross for stor krigslykke nordenfjells måtte Jørgen Bjelke se Jemtland og Härjedalen tapt, i tillegg til Trøndelagsfylkene og Romsdal - og med nød og neppe bare det og ikke Nordlandene som svenskekongen mente hørte til Trøndelag. Det finnes god dokumentasjon av tautrekkingen mellom Sverige og Danmark-Norge om definisjonen av Trøndelag. Her skal vi tillegge Peder Vibe stor ære i disse hans siste måneder på jord. Utrettelig argumenterte han for sitt syn og vant frem med mye, bare Romsdalen klarte han ikke å argumentere ut av svenskenes klør. Det ville vært tyngre for Norge å vinne tilbake både Midt- og Nord-Norge fremfor bare Trøndelag med Romsdal. Peder Vibe reiste kort tid senere hjem til Danmark, hvor han døde senere samme året. Dette var den for Danmark-Norge forsmedelige - Freden i Roskilde - 1658. Tapet var komplett og nedverdigende, mens seieren sett fra svensk side beskrives som den mest fordelaktige fredsavtale landet noensinne har inngått (Sveriges Historia b.4). Jørgen Bjelke var likevel ikke den som lot seg knekke. Da han fikk fredsbudet, var ikke hans første tanke å vende hjem til sine egne tropper. Han følte seg istedet kallet til å reise til København, hvor han oppsøkte kongen og i nederlagets time kunne fremstå som den seirende feltherre. Kongen omtalte Jørgen Bjelke i rosende ordelag på Frederiksborg Slott. Dette var Jørgen Bjelkes glansdager. Da den svenske ambassadør i København oppfordret Jørgen Bjelke til å tre i svensk tjeneste, fikk Bjelke klarhet i svenskenes planer. Norge var delt i 2, og det var bare et tidsspørsmål før Sverige ville ta de 2 gjenværende delene. Den 11.april 1658 hadde Peder Vibe mottatt kongelig befaling fra København om å avtakke de fremmede Officerer og de hvervede Ryttere og Dragoner, som derefter kunde gaa, hvorhen de ønskede. Vibe sto alene med problemene i Trondheim, og følte seg sveket av Bjelke som så egenrådig hadde reist til kongen i Danmark. Vibe var dessuten plaget av motstridende ordre fra København, og midt oppe i all viraken med avtakkelse av norske tropper og svenskenes overtakelse av Trøndelag med Romsdalen var det i det store og hele mye uro og usikkerhet. Jørgen Bjelke ville ikke avtakke sine offiserer og forbød dem å ta svensk tjeneste. Han regnet med å kunne trenge dem hvis freden på nytt ble brutt, og i København argumenterte han med at dette ikke stred mot fredstraktaten. Kongen samtykket og bekreftet Bjelkes bestemmelse, noe som snart skulle vise seg å være en riktig beslutning. Jørgen Bjelke lot dem slett ikke - gaa, hvorhen de ønskede - men beholdt i alle fall en del offiserer og førte dem til Bergen. Det er vanskelig å si hva de fremmede offiserene hadde gjort dersom Bjelke ikke hadde gjort sitt sjakktrekk i København og fått kongen med seg på sine planer. Det hersket stor forvirring på norsk side, en fullstendig national Selvopgivelse, som her kom tilsyne, og med den fulgte en almindelig Oppløsning af alle Forhold. Ingen vilde længere lyde. Overalt var der Opsætsighed mot de gamle Myndigheder, som det står hos Nielsen . Mange var skatte- og krigstrette, og så med forventning frem til svensk herredømme fremfor det tyngende danske, uten tanke på at svenskekongen også drev krig og trengte skatter. Mange av soldatene vendte hjem til gårdene. I all denne forvirring har altså Jørgen Bjelke handlet rasjonelt, og gjort sitt beste for å redde hva som reddes kunne. | Coucheron, Willem (Wÿllem) "Cuchron" (I2886)
|
| 9611 | Han virket iallfall fra ca.1640 og til sin død ca.1660 som kunstmaler - contrafeyer - i Bergen. I Norsk biografisk leksikon b. IV s.124 sier professor Anders Bugge om Fiigenschoug: Ved siden av Gottfried Hendtzschel er han den betydeligste av våre malere i det 17.århundre og av de 2 åpenbart den mest kultiverte. | Hansen Fiigenschow, Elias (I15760)
|
| 9612 | Hananger | Eriksen Bjørnehode, Christopher (I2207)
|
| 9613 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I17647)
|
| 9614 | Handelsmann Gerrit Janssen ser ut til å ha etablert seg i Trondheim senest i 1612-1613. I tollregnskapet for dette regnskapsåret sees det at Giert Jannsonn her samesteds (her menes Trondheim) blant annet har innført 4 oksehoder franskvin og en amme rinskvin, i tillegg til en del kramvarer. Han nevnes etter dette svært ofte i lensregnskapene. F.eks. i juli 1619 tilkom det borger Gerrit Janssen bygg og mel, brød, malt, tomme tønner, treskaller, danskøl og tyskøl. I august samme året førte en skipper med seg salt, rug, hamp, humle og ost til handelsmann Gerrit Janssen i Trondheim. Det sees at mye av det som ankommer til denne handelsmannen i Trondheim kom fra Nederland, men at også frisere var handelspartnere. I januar 1629 hadde Gerridt Jansonn solgt fire lester sild til lensherre Jens Juul og sendt til København. Senere dette året, i juli, solgte han 15 våger Kabbelchough (torsk) til fullmektigen til velbyrdige Oluf Parsberg til Jernet. Gerrit kalles i begge tilfeller for Gierrt Johanssøn, men undertegner selv med Gerridt Janssonn. | Jansen, Gerrit (Giert) (I12946)
|
| 9615 | Handelsreisende Oluf Hytten står med Lyngør som antatt oppholdssted under folketellingen i 1900, mens i 1910 er midlertidig oppholdssted Mandal. | Hytten, Carl Louis Oluf (I12505)
|
| 9616 | Handlanden Herr Johannes Bjurvall og Jungfru Britta Maria Röding. | Family: Johannes Bjurvall / Britta Maria Röding (F6330)
|
| 9617 | Haniball Stub fød den 22 Sept. Justits Secretair, Døde paa Saxegaard i Opsloe den 16de Maij 1695 og den 28 dito begraven i Agers Kirke. | Kjeldsen Stub, Hannibal (I2213)
|
| 9618 | Hanna Birgitte var den eneste av sine søsken som ble gift, og fikk 2 sønner som begge ble gift, men de hadde ikke etterkommere. | Family: Tobias Salvesen / Hanna Birgitte Francine Macé, "Salvesen" (F3642)
|
| 9619 | Hanna Charlotte ble nevnt brev fra Vesla Brinchmann, hvor de har feiret hennes 75-årsdag 22.mars 1971. | Hansen, Hanna Charlotte Friis "Weibust" (I1197)
|
| 9620 | Hanna Margaretha var i 1865 ugift, 74 år gammel og bodde i gården til skreddermester Andreas Moe på hjørnet av Dronningens gate og Hospitalsgata i Trondheim. | Møller, Hanna Margrethe (I2244)
|
| 9621 | Hannas operasjon nevnes i et brev skrevet av hennes far Alexander Brinchmann, datert Molde 22.juni 1888: '...i går ved middagstid fik jeg Knuds glædelige telegram om Hs operation, hvilket jeg også strax besvarede, og i dag kl. 12 1/2 fik jeg Knuds ligeså vellydende bulletin... ...Hanna og Henny, som under mit ophold der sør for noget over 14 dage siden, vandrede med mig – relativt ialfald – nokså letfodede, ligger altså nu begge to bundne til sengen! Gudskelov, at der for begges vedkommende efter de hidtil indløbne efterretninger er grund til at håbe på, at de snart vil få stå op og blive om ikke bedre so dog ligeså gode som de før var. Med hensyn til Henny er dette håb vel sterkest, især da Ks dagstelegram melder, at både hun og guten fremdeles befinder sig vel; men også hva Hanna angår må vi vel efter de erklæringer, der gikk forud for operationen, have de bedste forhåbninger; ialfald er ønskerne ikke mindre varme og hjærtlige for den ene end den anden. Ja, Gud give os denne glæde i sommer, at de to små lærerfamilier derinde i Xnia kan få tilbringe lykkelige ferier ude på landet! ...Det bedste dog, at alle er friske og i fælleskab nyder glæden over de gode tidender fra Krnia. Give gud, at denne glæde må blive langvarig for os som for eder alle. Når begge H’erne kommer hjem igjen, får vi vel telegram? Eders A.Brinchmann. Hennes mann Knud Olai Brekke skrev også noen ord om Hanna i disse junidagene: 27/6 Kjære Ch. Bare godt om Hanna. Det hele har, fraregnet noget feber i fredags, gaaet udmerkt, nu føler hun sig ganske frisk og ser rigtig godt du. Fik spise et æg igaar. Har ingen smerter havt. Hun hilser Eder og Hiorths saameget. Din Knud. Thorsd 28. Kj. C.! Alt vel med Hanna og Henny. Besøgte Hanna i går. Spiste i går fiskeboller. Henny kommer hjem i morgen – fredag – børnedåb kl 1/2 4 på stiftelsen. Knud og fru Mustad, Odd kommer ikke, derfor isteden for ham nominelt papa og Marie Brekke, Jervell og kone – er fadderne. Vin, kager og konfektiner heroppe 1 times tid efter på. Glad og tilfreds. Hils alle H.s og sp. Erika. Din L. Kan Erika gå fodtur nu mon???? | Brinchmann, Hanna "Brekke" (I395)
|
| 9622 | Hans 9 aar. | Olsen Krigsvold, Hans (I1475)
|
| 9623 | Hans Andersen Sæbø, ug Gårdsarb og Lagerarb, reiser til Amerika 25 år gammel. Årsaken til emigrasjonen opplyste han å være bedre fortjeneste, og har planer å jobbe på farm i Amerika. Reisemål er oppgitt å være Duluth i Minnesota. | Andersen Sæbø, Hans (I7673)
|
| 9624 | Hans Arentz ble i 1732 dimmittert fra katedralskolen i Bergen til Københavns universitet der han avla teologisk eksamen i 1735. To år seinere ble han kapellan hos stefaren i Stadsbygd, og i 1737 overtok han prestekallet. | Hansen Arentz, Hans (I2361)
|
| 9625 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I1080)
|
| 9626 | Hans arvinger oppgis å være Herr Bård på Biri, Ouden på Skyberg (Ringsaker), Amund Skyberg, Peder Morsing på Akershus, Tollef Kvarberg og Oluf Knutsen. Alle disse var ikke hans sønner. Noen var svigersønner. | Tjøstelsen, Nils (I8952)
|
| 9627 | Hans beskrives som en lærd mann og utmerket geistlig. | Eriksen Steenbuch, Hans (I2345)
|
| 9628 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I19738)
|
| 9629 | Hans Christophersen Hjorts setegård, Stend, som den gang var delt i 4 bruk, ble overtatt av landkommissær, og senere generaltollforvalter, Hans Christophersen Hjort (1630-1691) og frue Anne Marie Heidemann. Rundt 1682 ble hovedbygningen oppført i tømmer som en 1-etasjes bygning med valmet tak tekket med røde teglpanner. Bygningen har tre fløyer, en hovedfløy på 27x9,5 meter og 2 sidefløyer på 16,5x6,5 meter. Mot hagen var fasaden preget av en utkraget midtark støttet av stolper, erstattet av søyler i 1921. Riddersalen: En av de største attraksjonene på Stend er Riddersalen i hovedfløyen. I forbindelse med at Hjort ble adlet i 1682 fikk Stend igjen status som setegård. Bakgrunnen for at salen ble dekorert skal ha vært at Hjort ønsket seg en riddersal slik danske adelsgods hadde på denne tiden. Riddersalen er en av få eksempel av sitt slag i Norge. Salen er rundt 10x6 meter og har dekor utført som stukkimitasjon grått i grått på sinoberrød bunn. En lav brystning har dekor med imitasjon av fasetthuggen stein, bosser, og akantusornamenter. I takbjelkene er bossene variert med fruktfestonger flankert med volutter. Den øvrige veggdekoren er ukjent. I forbindelse med restaureringen på 1920-tallet ble veggene dekorert med veggmalerier med bibelske motiver fra 1700-tallet, satt opp i store felt på grå bakgrunn. Barokkdekorasjonene på Stend er blitt sammenlignet med dekoren på Hjorts lystgård på Landås. Riddersalens dekorasjoner er også blitt sammenlignet med de man finner på stattholder Gyldenløves Herregård i Larvik. Eierskifter: Hjort døde i 1691 og 5 år etter solgte enken Stend til tollforvalter Henrik Rye. Rundt 1702 overtok ble stiftsskriver Wilhelm Hansen gården. På grunn av økonomiske misligheder ble han avsatt i 1732 og gården tilfalt Kongen. I 1741 ble Stend solgte uten adelige privilegier til kanselliråd Wollert Danckertsen. Stend hovedgård er en tidligere lystgård som ligger i Fanavegen 247 i Fana bydel i Bergen kommune. Gården har tidligere blitt kalt Sten eller Stene. Stend ble offisielt navn i 1890. | Christophersen Hjorth, Hans (I3172)
|
| 9630 | Hans Colbiørnsen fød 1676 den 27 Aug. om Afttenen Kl. 10 og døbt den 10 Sept. – blev Obriste Leiutenant den 1733. | Colbjørnsen, Hans (I7352)
|
| 9631 | Hans datter Katherine forteller at han rømte fra Tyskland kort tid før 1.verdenskrig. Han hadde blitt sendt til Heidelberg av foreldrene for å gå på militærskole der. Her mistrivdes han svært, og rømte derfra. Han tok hyre på - Hamburg South American Steamship Line - først, deretter ble han forflyttet til - Hamburg North American Line - og ankom New York, hvor han bosatte seg. | Zinow, Theodor (I11226)
|
| 9632 | Hans drev så både Frøen og Øvre Smestad frem til han solgte Øvre Smestad til sønnen Jon Hansen ved skjøte 24.juli 1788. Etter Jon Hansens død i 1823 var det hans eldste sønn, Hans Jonsen Smestad, søm løste inn gården fra medarvingene. | Andersen Ramstad, Hans "Frøen" (I24924)
|
| 9633 | Hans døde få år etter at han tok over farsgården Holmen. Hans enke, Karen Jonsdatter, drev gården frem til hun døde i 1780. Da var gården i god stand med 7 husmannsplasser og taksert til 4.000 riksdaler, med bare 600 riksdaler i pantegjeld. Sønnen Even løste ut søsknene sine og overtok farsgården som eneeier. Selv om han hogg sterkt i skogen, klarte han ikke å drive gården, og solgte etterhvert unna en del til naboen Hans Grimelund. Even kjøpte dette tilbake i 1804, og solgte hele gården for 14.150 riksdaler til stiftamtmann Gerhard Moltke. Even beholdt 6.000 riksdaler og sikret seg føderåd på gården. | Evensen Holmen, Hans (I24951)
|
| 9634 | Hans døde i 1760. Han var gift 2 ganger, og siste hustruen døde i 1769. Da hadde sønnen Thomas løst inn gården for 450 riksdaler, og enken etter Hans satt på føderåd. Thomas solgte gården videre i 1768 for 600 riksdaler til Jens Andersen Kraft. | Hansen Sigtun, Hans "Sictun" (I24976)
|
| 9635 | Hans enke fru Katrina Ivarsdatter paa - Loghalo - sluttet 10.april 1306 (D.N. II 82) en overenskomst med biskop Arne i Bergen, hvorved hun fik provent i Bispegaarden mot et vederlag av 20 m. m.bol i Nesheim i Granvin, som hendes mand Hr. Gaut hadde git hende med Hr. Finns samtykke. Hendes bror og lovlige arving Hr. Eystein bifalder overenskomsten. Ægteskabet med fru Katrina var saaledes efter dette barnløst, men Hr. Gaut maa ha hat barn med en tidligere hustru, da næste eier av Hatteberg, Tore Gautssøn, uten nogen tvil har været hans søn. | Family: Gaut Gautsen på Hatteberg / Katrina Ivarsdatter, "på Hatteberg" (F1936)
|
| 9636 | Hans er nevnt som Gårdbruker og selveier. Aagot er nevnt som Gardmannskone, med hus og fjøsstell som ansvarsområder. | Sølvfestsen, Hans "Grøtem" (I6380)
|
| 9637 | Hans etterfølger var Merovech som dynastiet er oppkalt etter. Legenden sier at hans far var hertug Pharamond og hans mor var Argotta fra Thüringen. Hans bestefar kan ha vært Marcomer, en frankisk hertug. Der er bare 2 kilder med informasjon om Clodios historie, Gregorius av Tours og Sidonius Apollinaris. Clodio levde i Dispargum, som antas å ha vært et slott mer enn en landsby. Rundt 431 invaderte han territoriet til Artois, men ble beseiret nær Hesdin av Aetius, kommandanten av den romerske hær i Gallia. Men Clodio samlet sine styrker og klarte snart å ta landsbyen Cameracum. Til slutt okkuperte han hele landet til Somme og gjorde Tournai til de saliske frankernes hovedstad. Clodios aggressive aksjoner for å ta mer territorium førte til århundrer med ekspansjon av hans etterfølgere som til slutt skapte det som vi i dag kjenner som landet Frankrike. Clodio døde en gang mellom 447 og 449 og makten ble overført til Merovech. Det er ikke kjent om Merovech var hans sønn eller en annen høvding i stammen som overtok lederskapet. | av Franken, Clodio (I12051)
|
| 9638 | Hans far var Morten Olsen, dreng på Fjeset, født på husmannsplassen Sagstua under Fjeset i 1804. Hans mor var Abel Rasmusdatter Bruåsen, født i 1808. Foreldrene giftet seg i 1827, ble husmannsfolk på Håggån, og fikk en stor barneflokk. | Mortensen Fjesetplass, Rafael Edvard "Bruem" (I13965)
|
| 9639 | Hans Franke i Oviken? | Family: Hans / Else Johansdatter (F5041)
|
| 9640 | Hans gift med enke Marit Jonsdatter Bogen, født i Nordstu på Koth. Hun var mor til brorens (Esten) hustru Kari. Dette var hennes tredje ekteskap, og hun var hele 19 år eldre enn Hans. Gården veide mer enn kona i den tid, men Hans tok igjen dette da han senere giftet seg med sin fosterdatter, Kjersti Jonsdatter. Hun var 30 år yngre enn han. Aldersforskjellen på de 2 konene var vel 50 år. Hans endte sine dager som husmann under Bogengården. | Family: Hans Larsen Storbudal, "Bogen" / Marit Jonsdatter Koth, "Bogen" (F942)
|
| 9641 | Hans giftet seg i første ekteskap med enken etter den forrige bonden på Øverland gård. Hun het Marthe og døde fra ham. | Family: Hans Gundersen Fornebu, "Øverland" / Marte Kristoffersdatter, "Øverland" (F6181)
|
| 9642 | Hans grav er bevart i Sherborne Abbey i Sherborne, Dorset, som var hovedstaden i Wessex på hans tid. | av Wessex, Ethelbert (Aethelbert) (I12067)
|
| 9643 | Hans Gustav Lillienskiold var sønn av Hans Christoph Lillienskiold og Christine Sophie Magdalene von Ferber, og eide herregårdene Lilliendal (fra 1760), Skuderupgård (fra 1779) og Høvdinghus (fra 1779), men solgte dem alle 1785. Han var i 1745-1746, samt i 1747 med fregatten Falster til Middelhavet. Han ble 6.oktober 1747 sekondløjtnant i Sjøetaten, i 1755 nestkommanderende på fregatten Blaa Heyren, vaktskip på Københavns Red. I 1756 var han med orlogsskipet Slesvig til Marokko. Han ble i 1757 kammerjunker, og 17.mai samme år beordret til Vestindia med Blaa Heyren. Samme år ble han kaptajnløjtnant. I 1760 vendte han hjem med fregatten Hvide Ørn. Han ble 1762 avskediget på grunn av en beinskade og fikk karakter av kommandørkaptajn. I 1769 ble han kammerherre og 1782 hvit ridder. Han ble gift tre ganger: Den 19.april 1759 ektet han på St.Thomas Elisabeth de Malleville (f. 8.september 1740 på St.Thomas, d. 8.november 1768 på Lilliendal), datter av Jean de Malleville og Anne de Bordeaux og søster til Thomas de Malleville. Den 10.august 1769 ektet han Mette Cathrine Bertelsen de Cederfeld (f. 7.juli 1746 i Aalborg, d. 11.august 1770 på Lilliendal), datter af Bartholomæus de Cederfeld. De fikk en dødfødt gutt 8.august 1770. Den 2.april 1771 ektet han i København Sophie Charlotte von Heltzen (f. 1754, d. 15.september 1834 i Horsens), datter av Poul Heltzen og Karen Collett. Kilde: Danmarks Adels Aarbog 1957. | Lillienskiold, Hans Gustav (I6135)
|
| 9644 | Hans H. Möller Meintz var født 1722 på Innset. Han var sønn av Hans Rasmussen Møller (1682-1761), som siden ble bergskriver og direktør ved Løkken kobberverk, og hustru Marie Lucie Meintz (ca.1685-1725). Hans Möller Meintz ble i 1743 utskrevet fra Trondhjems Skole etter 5 års skolegang, og tok 1744 ex.philos. Tok 1748 teologisk eksamen og holdt dimispreken 1747. Han fikk beste karakter ved alle eksamenene. I 4 år var han så informator for stiftamtmann Frederik Rantzaus sønn, Fred. Rantzau. I 1751 ble han hører, først i tredje, siden i fjerde lektie i Trondhjems Skole. Den 10.januar 1755 ble han personellkapellan hos sogneprest Hans Christian Pedersen Bjørn (1707-1763) til Kvikne, noe han ble ordinert til 11.april s.å. Han reiste i 1758 til København for å søke om å bli sogneprest til Ørlandet, og ble utnevnt i denne stillingen 7.april 1760. Han kom til Ørlandet i begynnelsen av 1761 og var prest her i ca. 2,5 år inntil han ble myrdet, angivelig av Søren Guttormsen Hårberg (ca.1710-1777), som han hadde anlagt sak for tyveri imot. Drapet skjedde 9.august 1763. De nærmere omstendighetene rundt tildragelsen var følgende: Den høygravide datteren til Søren Guttormsen Hårberg var på arbeid i prestegården, hvor en feiekost var kommet bort, og presten mente hun var skyld i det. Han skal ha vært svært nøyeregnende, og da han møtte pikens far, foreholdt Hans Möller Meintz ham at han hadde oppdratt barna sine dårlig. Det førte til at Søren Hårberg, uten å undersøke sakene nøyere, mishandlet datteren slik at hun aborterte. Men da sakens sanne sammenheng ble kjent for han, svor han hevn mot presten. I raseri oppsøkte han derfor prestegården. Presten følte situasjonen så truende at han flyktet av skrekk. Deretter tilrev Søren Hårberg seg sølvtøyet til presten og kastet det fra seg rundt om i prestegårdsåkeren, hvor det etterpå ble gjenfunnet. Som leilending under Austrått setegård, ble Søren Hårberg satt i arrest på Austrått for misgjerningen. Men vaktholdet der var ikke særlig strengt. Dermed fikk han, da sognepresten en gang var på Austrått, mulighet til å rømme og skjule seg ved veien et stykke fra Austrått. Da Hans Möller Meintz var på tilbakevei fra Austrått, overfalt Søren Hårberg ham plutselig ved Fuggelbekken. Han trakk presten ned av hesten og knuste hodet på ham med en trekølle. Blodig og med 4 hull i hodet ble presten senere funnet på veien. Søren Hårberg ble mistenkt for mordet, særlig på bakgrunn av at en hund som presten alltid pleide å ha med seg, hadde gått til angrep på Søren Hårberg. Han nektet imidlertid for å ha begått drapet. Den påfølgende rettsaken endte med at Søren Hårberg ble funnet skyldig i tyveri, men retten kunne ikke dømme ham som morder. Han ble likevel på grunn av mistanken om at han hadde begått ugjerningen, og for at bygda skulle kunne beskyttes mot det uregjerlige temperamentet hans, dømt til slaveri på livstid i Trondhjems festning. Her døde han 67 år gammel og skal like før sin død ha tilstått drapet for Vår Frue kirkes daværende sogneprest magister Lorents Wittrup (1742-1811). Kilde: Prestedrapet på Ørlandet 1763, av Terje Sørensen. http://www.yrjarheimbygdslag.no/bebyggelse/69_haarberg/015_prestedrap.htm | Meintz, Hans Møller (I2091)
|
| 9645 | Hans Hansen Schmidt d.e. ble adlet Lillienskiold (patent av 26.mai 1676), og samtidig ble hans barn, svigerdatteren Maria Lem, og barnebarna ble alle opphøyet i den danske adelsstand. Bakgrunnen for adelstittelen er nok dels de mange tjenestene han hadde ytt Kongen. Allerede på 1660-tallet var han plassert i rang jevnt med de adelige stiftamtmennene. Men adelstittelen kostet ham nok ganske sikkert også en betydelig sum penger. I Danmarks Adels Aarbok finner vi en beskrivelse av våpenskjoldet: 26 Mai 1676 blev Kommissarius og Assessor i Overhofretten i Norge Hans Hansen Smidt med Navnet Lillienschiold og hosstaaende Vaaben der i Adelsbrevet beskrives saaledes: Skjoldet er delt udi tvende Parter, i den første og øverste Part er tvende røde Stjerner udi Sølv- eller helhvidt Felt; oven paa det store Skjold staaer en aaben adelig Taurerhjelm, hvoraf opstiger tvende Vesselhorn, i den første fra venstre Haand er Halvparten oventil af Sølv- eller hvid Farve og Halvparten nedentil af rød Farve, den anden fra højre Haand (!) er Halvparten oventil af rød Farve og Halvparten nedentil av Sølv- eller hvid Farve, midt imellem begge disse Vesselhorn staaer en hvid Lillie. Efter Sigende blev han adlet, fordi han ved en Grændsekommission med en Hob Fiskere afslog en planlagt svensk Overrumpling. Han eide Losne gods og deler av Giske. Hans sin sønnesønssøn, Hans Christoph, Major og Generaladjudant, havde 4 Sønner: 1. Den ældste, Peter Carl, traadte i preussisk Tjeneste. 2. Den yngste, Jacob Anton, Capitain ved de vestindiske Tropper, døde ugift. 3. Den 3die, Anton Jacob, f.1734, d.1818, var Kammerherre, Oberst og Chef for det russiske Hof i Horsens; hans Afkom paa Sværdsiden uddøde 1830 med Carl Gustav, f.1791, til Williamsborg, Kammerjunker. 4. Den næstældste Søn, Hans Gustav v. Lillienskjold, f.1727, d.1796, til Lilliendal, Høfdinghus og Skuderupgaard, Commandeur, Kammerherre, Hvid R., gift: 1) 1759 med Elisabeth de Malerrulle, f.1740, d.1768. 2) 1769 med Mette Cathrine de Cederfeld, f.1746, d.1770. 3) 1771 med Sophie Charlotte Heltzen, f.1753, har efterladt Afkom, der har udbredt sig her i Landet. Af hans Døttre bleve gifte: a. Pauline Karen, f.1773, d.1842, med Major Paul v.Gersdorff. b. Mette Cathrine Elisabeth, f.1774, d.1854, med Apotheker Marchmann i Norge. c. Annette Christine, f.1775, d.1842, med Kammerherre, Oberst Leuenbach. d. Juliane Marie, f.1783, med Generallieutenant v. Wildenradt, Kammerherre. Hans Sønner (2 døde ugifte): e. Hans Christopher, f.1762, d.1837. Kammerherre, Regjeringsraad. Havde af Ægteskabet med Maria Mette v. Moth, f.1778, d.1821, gift 1793, 5 Døttre, hvoraf 2 døde ugifte: -.Elisabeth Gertrud, f.1808, blev gift med Kammerherre, Baron Lucas Peter Bretton, -.Louise Auguste, f. 1811. med Justitsraad Koefoed, -.Emma Ottilie, f. 1807, d. 1867. med Herredsfoged, Kammerherre Haxthausen, og foruden 5 Sønner, der døde unge, 2 Sønner: -.Hans Christopher, f.1801, d.1866, Overauditeur, Herredsfoged, Kammerherre, R. af D., gift med Christina, Charlotte Augusta Wildenradt; foruden 2 Børn, der døde unge, 1 Søn: Hans Peter Julius, f.3.mars 1843, Forstcandidat, og 2 Døttre: Christine Maria Juliane, f.1836, i Vemmetofte og Thaarupgaard, Julie Emma Pauline Cathinka, f.1848, gift med Forpagter Glud. -.Carl Anton, f.1814, d.1870. Kammerjunker, Oberst, IL. af D., gift med Emma v. Gyldenfeldt, f.1835, beneficeret med Pensionsplads i Vallø; 9 Børn. Døttrene: -.Johanne Elisabeth, f.1853, gift 1878 med Dr. med. Laub. -.Caroline Marie, f.1857. -.Emma, f.1860. -.Christiane, f.1861. -.Emilie Auguste, f.1863. -.Ebba Julie, f.1865, ere i Vemmetofte Kloster. Sønnerne: -.Carl Christian Hartvig, f.1855. -.Hans Christopher, f. 1858. -.Rudolph, f.1866. f. Jan, f.1766, d.1801, Capitain, gift med Sophie Kaas, havde en Søn: -.Hans Gustav, f.1800, d.1876, gift: 1) med Signe Høier. 2) med Dorothea Wanser. Den ældste Søn, Hans Gustav, f.1829, er Læge og Apotheker i New York. Døttrene: Charlotte Sophie Frederikke Emilie, f.1833, gift med Toldforvalter Hans Gustav LillienskjoId. Tagea Dorothea, f.1842, gift med Fritz Hald, Eier af Abigaelsminde. -.Henriette Ottilia, f.1810, ikke gift. Sønnerne: I. Carl Sophus, f. 1831, Eier af Larsgaard, gift med Margaretha Lorentzen. Barn: Villiam August, f.1856, Carl Gustav, f.1859, Kristine Dorothea, f. 1861, Hans Gustav, f. 1864, Emma, f.1865, Julie, f.1867, Herman Rudolph, f.1869. II. Jan Poul Gersdorff, f. 1835, gift: 1) med Sigrid Mørch, d.1865. 2) med Henriette Jørgensen. Barn: John Gersdorff; f.1864, Carl Gustav, f.1865, Harriet, f.1871, Montagne Gersdorff, f.1873. III. Theodor Frederik Tage, Cand. Pharm f.1837 gift, med Jansine Camilla Hald. Barn: Hans Gustav, f.1869, AbigaelDorothea Theodore, f.1871, i Vemmetofte, Maria Tagea, f.1873, i Vemmetofte. g. Peter Karl, f.1767, d.1839, Commandeur i Søetaten, bekjendt fra sin hæderlige Kamp med en engelsk Kaper 1799 og sit tappre Forsvar i Slaget paa Rheden 1801, gift med Pauline Lederes. Hans Sønner: -.Major Carl Gustav, f.1801, have ei Afkom. -.Anton Christian, f.1805, d.1830, have ei Afkom. Af Døttrene bleve gifte: -.Elisabeth, f.1802, med daværende Landfoged Adler i Brested. -.Charlotte Emilie, f.1803, d.1840, med Kammerjunker, Auditeur Thorkelin. -.Frederikke Antoinette Constance Marie, f.1812, med Postmester Brinck-Seidelin. h. Anton Christian, f.1778, d.1843, Oberst, Kammerherre, R. af D. og Dmd., gift med Christiane Louise Pauline v. Stemann, f.1785, d.1864. 7 Børn: -.Eleonore Dorothea Isabelle, f.1813, d.1865, blev gift med Jægermester Frederik de Lichtenberg til Løystrup. -.Sophia Charlotte, f.1815, er i den Thaarupgaardske Stiftelses 2.Afdeling. -.Louise Antoinette, f.1817, indskreven i Estvadgaards Stiftelse, gift med Oberst Carl Christian Wegener. Af -.Hans Gustav, f.1811, Toldforvalter, gift med Charlotte Sophie Frederikke Emilie Lillienskjold, foruden 2 Døttre, der ere døde, 1 Datter, Dorothea Henriette Louise, f.1868, indskr. i Roeskilde Kloster. -.Christian Ludvig Montagne, f.1819, der er Forpagter af Serritslevgaard og gift med Emilie Caroline Adler, f.1834, indskreven i Estvadgaards Stiftelse, Børn: I. Sophie Louise Elisabeth, f.1855, er gift med Professor Valdemar Styhr. II. Clara Auguste, f.1858, i Vemmetofte. III. Elisabeth, f.1861, i Thaarupgaard og Roeskilde, Sophie Amalie, f.1863, i Roeskilde. IV. Cathrine Emilie, f.1868, i Roeskilde. V. Anton Christian, f.1857. VI. August Vilhelm, f.1859. VII. Frederik, f.1867. VIII. Holger, f.1873. -.Adam Valdemar, f.1827, Ritmester, R. af D., gift med Sarah Catrine Bagger, f.1832, indskr. i Estvadgaards Stiftelse: 11 Børn, hvoraf 4 ere afgaaede ved Døden: I. Axel, f.1861. II. Eigil Emanuel, f.1863. III. Tage. f.1865. IV. Bent Asger, f.1868. V. Eleonore Cornelia. f.1866, i Roeskilde. VI. Signe Ingeborg, f.1869, indskreven i Roeskilde. VII. Ingrid Octavia, f.1874. i. Frederik Nicolai Hieronymus, f.1780, d.1827, Capitain. R. af D., gift 4.januar 1815 med Catharine Elisabeth Lillienskjold, f.1782, d.1852 (1 Datter døde ugift); 1 Søn Peter Alexander Montagne, Høiesteretsassessor, R. af D.. gift: 1) med Susanne Catharine Friis, f.30.mars 1855. 2) med Josephine Mathilde Friis; Børn: -.Cathrina Elisabeth Alexandra, f.19.februar 1851, i Vemmetofte. -.Frederik Sannes, f.22.oktober 1854, cand. juris. Kilde: Personalhistorisk tidskrift, Udgivet af Samfundet for Dansk-Norsk genealogi og personalhistorie ved Gustav Ludvm Wad. 5. BIND. Kjøbenhavn. I Commision hos Rudolph Klein. 1884. | Hansen Schmidt, Hans "Lillienskiold" (I3178)
|
| 9646 | Hans Hansen Schmidt/ Lilienskiold den yngre ble født i Bergen rundt 1650 som sønn av daværende lagmann i Gulating Hans Hansen Schmidt og dennes første kone Margrethe Jonasdatter. Gjennom sine etterlatte manuskripter og illustrasjoner står han fram som en eksepsjonalt begavet mann og en spennende personlighet. Hans Hansen d.e. kom fra Tønder i Sønderjylland. Han må ha lagt grunnlaget for sin fremgangsrike karriere ved hoffet i København før han kom til Bergen og ble slottsskriver på Bergenhus i 1641. På rekordtid klatret han gjennom embetshierarkiet, og bekledde i løpet av få år stillingene som rådmann i Bergen, så borgermester samme sted, lagmann i Gulating, befalingsmann for Trondhjems len og Overhoffretsassessor, før han endte som Stiftsamtsforvalter for Bergenhus. Ved siden av sine betydelige embetsbedrifter gjorde Hans Hansen d. e. det eksepsjonelt godt som forretningsmann, og hadde på kort tid bygd opp en formidabel formue, som han først og fremst plasserte i jordegods på Vestlandet. Margrethe Jonasdatter var datter av sokneprest Jonas Pedersen i Korskirken. Hans Hansen d.y. giftet seg ca. 1674 med Maria Lem (ca.1655 - 1744), datter av soknepresten Peder Lem og bispedatteren Abel Munthe. Maria Lem var morsøster til Ludvig Holberg. Hans Hansen d.y. ble student ved universitetet i København 10.mars 1668 sammen med sin yngre bror Jonas, etter at de hadde fått sin grunnleggende utdannelse privat og hjemme i Bergen fram til utgangen av 1667. Sin studietid tilbrakte han over hele Europa. I årene 1668-1670 vandret Hans Hansen og hans bror Jonas rundt i Europa, fra universitet til universitet, i Tyskland, Sveits, Frankrike, Italia, Belgia, Holland og England, der de fulgte forelesninger i en rekke fag, lærte språk og fremmede lands skikker, men der mye tid også ble brukt i kunst- og raritetssamlinger. Tidlig på 1670- tallet var Hans Hansen oppasser på Bergenhus festning hos kommandanten (og svogeren) Bendix von Hatten. Under krigen mot svenskene 1676-1678 gjorde han tjeneste som løytnant i Bergenhusiske regiment. Kort etter å ha avsluttet sin studier ble Hans Hansen d.y. gjort til dansk-norsk utsending til det svenske hoffet. Han fikk tittelen viselagmann i Gulating fra 1673, og overtok embetet da det ble ledig rundt 1680. Etter relativt kort tid fikk han forfremmelse, og ble utnevnt til amtmann for Finnmarken i 1684. Han forble amtmann i Finnmarken til han ble avskjediget i 1701, men fikk oppreisning da han i 1702 ble utnevnt til amtmann over Romsdal og Nordmøre. Hans Hansen d.e. ble adlet 26.mai 1676, og samtidig ble hans barn, svigerdatteren Maria Lem, og barnebarna ble alle opphøyet i den danske adelsstand. Bakgrunnen for adelstittelen er nok dels de mange tjenestene han hadde ytt Kongen. Allerede på 1660-tallet var han plassert i rang jevnt med de adelige stiftamtmennene. Men adelstittelen kostet ham nok ganske sikkert også en betydelig sum penger. Fra Hans Hansen Lilienskiold d.y.'s hånd er det bevart en rekke manuskripter. Fra studiereisene i Europa 1668-1670 er det bevart 2 reisejournaler, men hovedverket hans er Speculum boreale fra rundt 1698. Dette manuskriptet er bevart i 2 foliobind i Det kongelige Bibliotek i København, og ble overlevert kong Fredrik i 1701. Dette verket er en beskrivelse av liv og levekår i Finnmark, og det finnes også bevart flere forarbeider, blant annet som Finmarckens Beskrivelse. Forfatterskapet hans omfatter også Nordens Ære- Støtte fra 1699, og den ufullendte De italienske kongers historie. Det har vært reist spørsmål ved om Hans Hansen Lilienskiold d.y. selv har tegnet og fargelagt alle de illustrasjonene som pryder manuskriptene hans, men Kristian Nissen har godtgjort at det er forfatteren selv som har vært illustratør, men i Speculum Boreale har han hatt assistanse av en annen som fargelegger. Sin store interesse for kunst og litteratur demonstrerte han allerede i reisejournalen sin. RENTEKAMMERETS NORSKE BESTALLINGER 1660-1814: 7.januar 1702: Lillienskiold, Hans, kancelliraad og forrige amtmand i Finmarken, amtmand over Romsdalens og Nordmørs fogderi. Hans Hansen Lilienskiold utmerket seg som amtmann i Finnmarkens amt, der han etter kort tid gjorde seg til talsmann for en undertrykt og nødlidende allmue, og gikk til felts mot et handelsmonopol bygd opp av kjøpmenn fra hans egen fødeby. Innsatsen hans førte til mange og krasse klager fra kjøpmennene, men han ble likevel sittende i embetet som amtmann i Finnmark i 17 år, til motstanderne våren 1701 fikk ham avskjediget. Men når han samme år tiltrådte kommisjonen som skulle vurdere handelen i Finnmark, og mindre enn ett år senere på ny utnevnt som amtmann, denne gangen i Romsdal og Nordmøre, må han ha hatt stor støtte ved hoffet i København. Han døde imidlertid før han tiltrådte sitt nye embete. Gjennom sine manuskripter viser Hans H. Lilienskiold d.y. en stor interesse for, men også betydelig evne til å iaktta og beskrive allmuens liv og levekår. Hans Hansen Lilienskiold d.y. døde i København 12. januar 1703, og ble bisatt i Holmens kirke. Familiens store formue var da i all hovedsak borte, og familien ble sittende i moderate kår etter hans død. Kilder: Nordnorsk magagsin 1980 Kjølnesvisa. Nordnorsk magasin 1987 Nordnorske bilder. Danmarks Adels Aarbog 1902, Kjøbenhavn 1902 - Eriksen, Hans Kristian. Kommentarer på egenproduserte postkort. Thomle, E.A: Nedstammer den nulevende danske Slægt Lillienskiold paa Mandssiden fra den i 1676 adlede Hans Hanssøn Smidt?, PersonalhistoriskTidsskrift VI, Kjøbenhavn 1885. Originalmanuskriptet Speculum Boreale er bevart hos Det Kongelige Bibliotek i København. Om Speculum Boreale: Forsiden er illustrert med Lillienskiolds eget våpenskjold. Den latinske teksten er speilvendt og lyder: Qvamlibet è medijs consurgunt Lilia spiuis Sie Virtus ipsis crefelt, Onddij Malie. Efter Sigende blev han adlet, fordi han ved en Grændsekommission med en Hob Fiskere afslog en planlagt svensk Overrumpling. Spectum boreale, dvs. en beskrivelse af Finmarken i Nordnorge, dateret 1701. Lillienskiold var amtmand for Finmarken, og foruden atbygge beskrivelsen på selvsyn har han benyttet sig af sin adgang til amtsarkivet. Håndskriftet er flot udstyret med kolorerede billeder, hvoraf visesillustrationen til afsnittet Om Hvalfangst og Laxelver. Det er dediceret Frederik d. 4., men var som flere andre håndskrifter kommet i Thotts besiddelse fra det daværende geheimearkiv eller kongens håndbibliotek. Kongen har Datter ene, fager var hun som Sol, det var Røsten Bendixsen, han har lovet henne tro - Enn om Dyrene uti Lunden, Ridderne pleier seg atutride. Det var Hans Hansen Lillienskiold som skrev ned visa. Han virket som amtmann i Finnmark fra 1684 til 1701 og var onkel til Ludvig Holberg; kona til Lillienskiold var søster til Holbergs mor. Kjølnes-visa er en av de først nedskrevne folkevisene i Norge. Lillienskiold gjenga visa i det store handskrevne manuskriptet sitt Speculum Boreale (Nordens speil), der han i et enormt materiale forteller om forholdene i Finnmark på 1600-tallet og før den tid. Selv kalte han verket sitt Speculum Boreale eller den Finnmarchiske Beskchrifwelse. Dette verket gjorde han ferdig i 1698, men det ble ikke trykket før på 1940-tallet. Kjølnes-visa er stedfestet til Kjølnes ved Berlevåg. Det er ei nord-norsk folkevise. Lillienskiold mente visa handlet om en konge på Kjølnes mellom Berlevåg og Kongsfjord. Han gav seg derfor til å greie ut om den gamle styringsmåten i Finnmark - og om Finne-kongernis gamble Residenze oc tilhold. Han mente Kjølnes hadde vært bosted for disse gamle Finne-kongene. I et avsnitt i Speculum Boreale skriver han om Finnmachens urgamble Regierings-stand. Noen ruiner han hadde sett på Kjølnes, gav ham tanken om at nettopp her måtte en av de store finne-kongene ha bodd. Navn som Kongsfjorden og Kongsøyan gav næring til fantasien, og viken Kongshamn ligger like ved Kjølnes. De gamle ruinene var det ingen som fant igjen i vår tid. Det skulle være rester etter en brønn og mur etter hus. Mange trodde kanskje Lillienskiold hadde brukt fantasien også når det gjaldt ruinene. Vitenskapsmenn på slutten av 1800-tallet dømte fantasiene om Finne-konger fullstendig til døden. Og da den kjente nordnorske arkeologen O.M. Nicolaissen var på Kjølnes i 1891 og saumfór neset grundig uten å finne noe, gav han både visa og historien om ruinene den attest at de var fantasi-foster. Så hendte det at arkeologen Povl Simonsen var der i 1971. Og om lag en kilometer vest for Kjølnes - i det som heter Kongshamn - fant han ruinene. Kjølnes-kongen sto opp av graven igjen, skriver Povl Simonsen i sin beretning om funnet. En Hans Smed var i 1684 beskikket til å behandle en rettstvist mellom Hans Christophersen Hjort og borgermesteren i Bergen, Laurits Sørensen, om noen eiendommer. | Hansen Lillienskiold, Hans (I3195)
|
| 9647 | Hans Hansen var 25 år gammel da han reiste fra Skrogstad med retning mot Lofoten. Dette er nedskrevet i Dovre kirkebok 20.mars 1852. Grunnen var at hans kommende svigerforeldre Poul Thoresen og Ingri Mikkelsdatter også dro til Finnmark. | Hansen Skrogstad, Hans (I2304)
|
| 9648 | Hans Hjorth var en av stifterne av Fredrikstad Sparebank, ifølge dennes 100-års jubileumsbok i 1943. | Hjorth, Hans Friderich (I978)
|
| 9649 | At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld. | Living (I879)
|
| 9650 | Hans Jacob Boldeus kreves for 1 riksdaler og 2 ort i byskatten for Kristiania i 1730. | Boldeus, Hans Jacob (I7034)
|