Zinow Genealogy Website

The history of the Norwegian Zinow family, and their connected families of Lorentzen, Hugaas, Schøyen, Møller, Skrogstad, Høyem, Reitan, Brinchmann, Sværen, Harbo, Bernhoft, Hiorth, Linge, Tjomsaas, Cudrio, Borlaug, Husabø, Børsheim, Coucheron, Irgens etc. ...and for our beautiful long-haired dachshund; Tina

Notes

Matches 9,751 to 9,800 of 16,629

#	Notes	Linked to
9751	Helgas 7de geb.dag 1888. Mine kjære børn! Tak, Hanna, for dit kjære brev af 4de, og for hilsenerne i Chrs & Es brev til R., hvilket sidste jeg riktignok ikke har læst men kun av R. hørt referere som væsentlig et kjødtakkebrev og melding om alt vel. Dette sidste meldes også i Hs brev såvel for eget som for Ls vedkommende. Det samme kan - retourneres - herfra, forsåvidt som jeg nogensinde kan sige - alt vel. Hos R. & L. er alt frisk og i travel virksomhed til anstundende jul; R. især syr og pølser og flesker og gulver og er her og der og strålemæster tillige. Verbet - gulver - betyder lader lægge gulv i hjørnekammeret ovenpå, nyt gulv over det forrige til at dæmpe lydtheden; jeg vilde hun skulde vente til vår og Bjørseths udflytning, men nej – en vakker dag fik jeg se Lars Korsbrekke og Johan Knudsen i hendes vedbod beskjæftigede med at høvle op nogle gamle bord, der i sommer blev udtagne som overloft i hendes kjælder. Ja, det blir nu ikke noget fint gulv, mente snekkerne, og det samme mente også jeg, - og så nu al den sjauen lige klods ind i julen! Du, Hanna, mener, at jeg lider under al den misère, som nu vorder vor skole til del. Deri tager du ikke fejl, men du har neppe idée om, hvor meget jeg lider, og jeg vil heller ikke forsøge på at forklare det, da jeg ikke vil formå det uden en lang historik. Til Helga idag er der naturligvis bragt de reglementerede offere: tegeskrin, - bog, forklæder, kjøkkentøj, chokolade & 5 kroner – fra øverste givere da, forstår i; en lignende overstrømmelse var Assi den 5de udsat for. Søndag havde jeg de 6 børnebørn på min samvittighed som tilskuere hos Hr Lohmann, der i gymnastiklokalet expektorerede sig som citar- og mundspil-virtuos, kupletsanger, bugtaler og m.m., men fornemlig som lattersalve-mager, ja når han lo – og det gjorde han i utallige variationer – så måtte hele publikum le med af hjærtet, og for en sådan rystelse betalte børnene dog kun 25 øre. Lørdag kom Alexandra hjem igjen efterat have skrevet fra Kristiansund til Bod; andre passagerer fejrer Hustadviken men krabbemating, hun med ustanselige rædselshyl d.e. hyl af rædsel, hun en vordende sømandsbrud! Hun har i Trhjem par distance deltaget i optøjerne og på nært hold i tilberedelse af 100 slags puddinger, et utal, for hvilket hun i mit kjøkken ikke vilde hava havt brug. Fornemlig for Chr. & E medsender jeg vedlagte brev fra vor vert på Sandøen, men også i de to andre familier turde det interessere at se, hvorledes en utasundsbonde kan skrive (ved sønnen Paul). I denne uge var den mand inde her i byen, hos hvem Chr. & E. lånte kirkenøglen; med ham sendte jeg derud både brev og en pakke indeholdende diverse legetøj & julekegs til de stakkels faderløse Peder & Nils Andreas. Medens jeg igåraftes stod på kjøkkenet og talte med hint Kirkeværge, kom Peder Paulsens tjenestegut også ind; han var netop arriveret for med 5 andre mænd på en stor havbåd at hente læge til enken Anna Pauline, for hvis liv der frygtes; i højst frugtsommelig stand ligger hun i næsten sammenhængende krampetrækninger, stum af fortvilelse. Har du, Chr. eller E., ikke skrevet, så skriv om endog blot et kort brev, de var blevne så glade ved det, jeg spurte dem. – Jeg når eder vel med brev endnu engang før jul og skal ej glemme Henny den 18de, men har jeg har så lidet at skrive om. Kjærlig hilsen til alle, store & små. Do do til broder Fr., Leth & Hiorths. Eders trofaste fader A.Brinchmann	Brinchmann, Alexander (I32)
9752	Helgas 7de geb.dag 1888. Mine kjære børn! Tak, Hanna, for dit kjære brev af 4de, og for hilsenerne i Chrs & Es brev til R., hvilket sidste jeg riktignok ikke har læst men kun av R. hørt referere som væsentlig et kjødtakkebrev og melding om alt vel. Dette sidste meldes også i Hs brev såvel for eget som for Ls vedkommende. Det samme kan - retourneres - herfra, forsåvidt som jeg nogensinde kan sige - alt vel. Hos R. & L. er alt frisk og i travel virksomhed til anstundende jul; R. især syr og pølser og flesker og gulver og er her og der og strålemæster tillige. Verbet - gulver - betyder lader lægge gulv i hjørnekammeret ovenpå, nyt gulv over det forrige til at dæmpe lydtheden; jeg vilde hun skulde vente til vår og Bjørseths udflytning, men nej – en vakker dag fik jeg se Lars Korsbrekke og Johan Knudsen i hendes vedbod beskjæftigede med at høvle op nogle gamle bord, der i sommer blev udtagne som overloft i hendes kjælder. Ja, det blir nu ikke noget fint gulv, mente snekkerne, og det samme mente også jeg, - og så nu al den sjauen lige klods ind i julen! Du, Hanna, mener, at jeg lider under al den misère, som nu vorder vor skole til del. Deri tager du ikke fejl, men du har neppe idée om, hvor meget jeg lider, og jeg vil heller ikke forsøge på at forklare det, da jeg ikke vil formå det uden en lang historik. Til Helga idag er der naturligvis bragt de reglementerede offere: tegeskrin, - bog, forklæder, kjøkkentøj, chokolade & 5 kroner – fra øverste givere da, forstår i; en lignende overstrømmelse var Assi den 5de udsat for. Søndag havde jeg de 6 børnebørn på min samvittighed som tilskuere hos Hr Lohmann, der i gymnastiklokalet expektorerede sig som citar- og mundspil-virtuos, kupletsanger, bugtaler og m.m., men fornemlig som lattersalve-mager, ja når han lo – og det gjorde han i utallige variationer – så måtte hele publikum le med af hjærtet, og for en sådan rystelse betalte børnene dog kun 25 øre. Lørdag kom Alexandra hjem igjen efterat have skrevet fra Kristiansund til Bod; andre passagerer fejrer Hustadviken men krabbemating, hun med ustanselige rædselshyl d.e. hyl af rædsel, hun en vordende sømandsbrud! Hun har i Trhjem par distance deltaget i optøjerne og på nært hold i tilberedelse af 100 slags puddinger, et utal, for hvilket hun i mit kjøkken ikke vilde hava havt brug. Fornemlig for Chr. & E medsender jeg vedlagte brev fra vor vert på Sandøen, men også i de to andre familier turde det interessere at se, hvorledes en utasundsbonde kan skrive (ved sønnen Paul). I denne uge var den mand inde her i byen, hos hvem Chr. & E. lånte kirkenøglen; med ham sendte jeg derud både brev og en pakke indeholdende diverse legetøj & julekegs til de stakkels faderløse Peder & Nils Andreas. Medens jeg igåraftes stod på kjøkkenet og talte med hint Kirkeværge, kom Peder Paulsens tjenestegut også ind; han var netop arriveret for med 5 andre mænd på en stor havbåd at hente læge til enken Anna Pauline, for hvis liv der frygtes; i højst frugtsommelig stand ligger hun i næsten sammenhængende krampetrækninger, stum af fortvilelse. Har du, Chr. eller E., ikke skrevet, så skriv om endog blot et kort brev, de var blevne så glade ved det, jeg spurte dem. – Jeg når eder vel med brev endnu engang før jul og skal ej glemme Henny den 18de, men har jeg har så lidet at skrive om. Kjærlig hilsen til alle, store & små. Do do til broder Fr., Leth & Hiorths. Eders trofaste fader A.Brinchmann	Brinchmann, Hanna "Brekke" (I395)
9753	Helgas 7de geb.dag 1888. Mine kjære børn! Tak, Hanna, for dit kjære brev af 4de, og for hilsenerne i Chrs & Es brev til R., hvilket sidste jeg riktignok ikke har læst men kun av R. hørt referere som væsentlig et kjødtakkebrev og melding om alt vel. Dette sidste meldes også i Hs brev såvel for eget som for Ls vedkommende. Det samme kan - retourneres - herfra, forsåvidt som jeg nogensinde kan sige - alt vel. Hos R. & L. er alt frisk og i travel virksomhed til anstundende jul; R. især syr og pølser og flesker og gulver og er her og der og strålemæster tillige. Verbet - gulver - betyder lader lægge gulv i hjørnekammeret ovenpå, nyt gulv over det forrige til at dæmpe lydtheden; jeg vilde hun skulde vente til vår og Bjørseths udflytning, men nej – en vakker dag fik jeg se Lars Korsbrekke og Johan Knudsen i hendes vedbod beskjæftigede med at høvle op nogle gamle bord, der i sommer blev udtagne som overloft i hendes kjælder. Ja, det blir nu ikke noget fint gulv, mente snekkerne, og det samme mente også jeg, - og så nu al den sjauen lige klods ind i julen! Du, Hanna, mener, at jeg lider under al den misère, som nu vorder vor skole til del. Deri tager du ikke fejl, men du har neppe idée om, hvor meget jeg lider, og jeg vil heller ikke forsøge på at forklare det, da jeg ikke vil formå det uden en lang historik. Til Helga idag er der naturligvis bragt de reglementerede offere: tegeskrin, - bog, forklæder, kjøkkentøj, chokolade & 5 kroner – fra øverste givere da, forstår i; en lignende overstrømmelse var Assi den 5de udsat for. Søndag havde jeg de 6 børnebørn på min samvittighed som tilskuere hos Hr Lohmann, der i gymnastiklokalet expektorerede sig som citar- og mundspil-virtuos, kupletsanger, bugtaler og m.m., men fornemlig som lattersalve-mager, ja når han lo – og det gjorde han i utallige variationer – så måtte hele publikum le med af hjærtet, og for en sådan rystelse betalte børnene dog kun 25 øre. Lørdag kom Alexandra hjem igjen efterat have skrevet fra Kristiansund til Bod; andre passagerer fejrer Hustadviken men krabbemating, hun med ustanselige rædselshyl d.e. hyl af rædsel, hun en vordende sømandsbrud! Hun har i Trhjem par distance deltaget i optøjerne og på nært hold i tilberedelse af 100 slags puddinger, et utal, for hvilket hun i mit kjøkken ikke vilde hava havt brug. Fornemlig for Chr. & E medsender jeg vedlagte brev fra vor vert på Sandøen, men også i de to andre familier turde det interessere at se, hvorledes en utasundsbonde kan skrive (ved sønnen Paul). I denne uge var den mand inde her i byen, hos hvem Chr. & E. lånte kirkenøglen; med ham sendte jeg derud både brev og en pakke indeholdende diverse legetøj & julekegs til de stakkels faderløse Peder & Nils Andreas. Medens jeg igåraftes stod på kjøkkenet og talte med hint Kirkeværge, kom Peder Paulsens tjenestegut også ind; han var netop arriveret for med 5 andre mænd på en stor havbåd at hente læge til enken Anna Pauline, for hvis liv der frygtes; i højst frugtsommelig stand ligger hun i næsten sammenhængende krampetrækninger, stum af fortvilelse. Har du, Chr. eller E., ikke skrevet, så skriv om endog blot et kort brev, de var blevne så glade ved det, jeg spurte dem. – Jeg når eder vel med brev endnu engang før jul og skal ej glemme Henny den 18de, men har jeg har så lidet at skrive om. Kjærlig hilsen til alle, store & små. Do do til broder Fr., Leth & Hiorths. Eders trofaste fader A.Brinchmann	Heyerdahl, Fredrikke Sophie Schwabe "Brinchmann" (I493)
9754	Helgas 7de geb.dag 1888. Mine kjære børn! Tak, Hanna, for dit kjære brev af 4de, og for hilsenerne i Chrs & Es brev til R., hvilket sidste jeg riktignok ikke har læst men kun av R. hørt referere som væsentlig et kjødtakkebrev og melding om alt vel. Dette sidste meldes også i Hs brev såvel for eget som for Ls vedkommende. Det samme kan - retourneres - herfra, forsåvidt som jeg nogensinde kan sige - alt vel. Hos R. & L. er alt frisk og i travel virksomhed til anstundende jul; R. især syr og pølser og flesker og gulver og er her og der og strålemæster tillige. Verbet - gulver - betyder lader lægge gulv i hjørnekammeret ovenpå, nyt gulv over det forrige til at dæmpe lydtheden; jeg vilde hun skulde vente til vår og Bjørseths udflytning, men nej – en vakker dag fik jeg se Lars Korsbrekke og Johan Knudsen i hendes vedbod beskjæftigede med at høvle op nogle gamle bord, der i sommer blev udtagne som overloft i hendes kjælder. Ja, det blir nu ikke noget fint gulv, mente snekkerne, og det samme mente også jeg, - og så nu al den sjauen lige klods ind i julen! Du, Hanna, mener, at jeg lider under al den misère, som nu vorder vor skole til del. Deri tager du ikke fejl, men du har neppe idée om, hvor meget jeg lider, og jeg vil heller ikke forsøge på at forklare det, da jeg ikke vil formå det uden en lang historik. Til Helga idag er der naturligvis bragt de reglementerede offere: tegeskrin, - bog, forklæder, kjøkkentøj, chokolade & 5 kroner – fra øverste givere da, forstår i; en lignende overstrømmelse var Assi den 5de udsat for. Søndag havde jeg de 6 børnebørn på min samvittighed som tilskuere hos Hr Lohmann, der i gymnastiklokalet expektorerede sig som citar- og mundspil-virtuos, kupletsanger, bugtaler og m.m., men fornemlig som lattersalve-mager, ja når han lo – og det gjorde han i utallige variationer – så måtte hele publikum le med af hjærtet, og for en sådan rystelse betalte børnene dog kun 25 øre. Lørdag kom Alexandra hjem igjen efterat have skrevet fra Kristiansund til Bod; andre passagerer fejrer Hustadviken men krabbemating, hun med ustanselige rædselshyl d.e. hyl af rædsel, hun en vordende sømandsbrud! Hun har i Trhjem par distance deltaget i optøjerne og på nært hold i tilberedelse af 100 slags puddinger, et utal, for hvilket hun i mit kjøkken ikke vilde hava havt brug. Fornemlig for Chr. & E medsender jeg vedlagte brev fra vor vert på Sandøen, men også i de to andre familier turde det interessere at se, hvorledes en utasundsbonde kan skrive (ved sønnen Paul). I denne uge var den mand inde her i byen, hos hvem Chr. & E. lånte kirkenøglen; med ham sendte jeg derud både brev og en pakke indeholdende diverse legetøj & julekegs til de stakkels faderløse Peder & Nils Andreas. Medens jeg igåraftes stod på kjøkkenet og talte med hint Kirkeværge, kom Peder Paulsens tjenestegut også ind; han var netop arriveret for med 5 andre mænd på en stor havbåd at hente læge til enken Anna Pauline, for hvis liv der frygtes; i højst frugtsommelig stand ligger hun i næsten sammenhængende krampetrækninger, stum af fortvilelse. Har du, Chr. eller E., ikke skrevet, så skriv om endog blot et kort brev, de var blevne så glade ved det, jeg spurte dem. – Jeg når eder vel med brev endnu engang før jul og skal ej glemme Henny den 18de, men har jeg har så lidet at skrive om. Kjærlig hilsen til alle, store & små. Do do til broder Fr., Leth & Hiorths. Eders trofaste fader A.Brinchmann	Brinchmann, Ragnhild "Brinchmann-Hansen" (I393)
9755	Helgas 7de geb.dag 1888. Mine kjære børn! Tak, Hanna, for dit kjære brev af 4de, og for hilsenerne i Chrs & Es brev til R., hvilket sidste jeg riktignok ikke har læst men kun av R. hørt referere som væsentlig et kjødtakkebrev og melding om alt vel. Dette sidste meldes også i Hs brev såvel for eget som for Ls vedkommende. Det samme kan - retourneres - herfra, forsåvidt som jeg nogensinde kan sige - alt vel. Hos R. & L. er alt frisk og i travel virksomhed til anstundende jul; R. især syr og pølser og flesker og gulver og er her og der og strålemæster tillige. Verbet - gulver - betyder lader lægge gulv i hjørnekammeret ovenpå, nyt gulv over det forrige til at dæmpe lydtheden; jeg vilde hun skulde vente til vår og Bjørseths udflytning, men nej – en vakker dag fik jeg se Lars Korsbrekke og Johan Knudsen i hendes vedbod beskjæftigede med at høvle op nogle gamle bord, der i sommer blev udtagne som overloft i hendes kjælder. Ja, det blir nu ikke noget fint gulv, mente snekkerne, og det samme mente også jeg, - og så nu al den sjauen lige klods ind i julen! Du, Hanna, mener, at jeg lider under al den misère, som nu vorder vor skole til del. Deri tager du ikke fejl, men du har neppe idée om, hvor meget jeg lider, og jeg vil heller ikke forsøge på at forklare det, da jeg ikke vil formå det uden en lang historik. Til Helga idag er der naturligvis bragt de reglementerede offere: tegeskrin, - bog, forklæder, kjøkkentøj, chokolade & 5 kroner – fra øverste givere da, forstår i; en lignende overstrømmelse var Assi den 5de udsat for. Søndag havde jeg de 6 børnebørn på min samvittighed som tilskuere hos Hr Lohmann, der i gymnastiklokalet expektorerede sig som citar- og mundspil-virtuos, kupletsanger, bugtaler og m.m., men fornemlig som lattersalve-mager, ja når han lo – og det gjorde han i utallige variationer – så måtte hele publikum le med af hjærtet, og for en sådan rystelse betalte børnene dog kun 25 øre. Lørdag kom Alexandra hjem igjen efterat have skrevet fra Kristiansund til Bod; andre passagerer fejrer Hustadviken men krabbemating, hun med ustanselige rædselshyl d.e. hyl af rædsel, hun en vordende sømandsbrud! Hun har i Trhjem par distance deltaget i optøjerne og på nært hold i tilberedelse af 100 slags puddinger, et utal, for hvilket hun i mit kjøkken ikke vilde hava havt brug. Fornemlig for Chr. & E medsender jeg vedlagte brev fra vor vert på Sandøen, men også i de to andre familier turde det interessere at se, hvorledes en utasundsbonde kan skrive (ved sønnen Paul). I denne uge var den mand inde her i byen, hos hvem Chr. & E. lånte kirkenøglen; med ham sendte jeg derud både brev og en pakke indeholdende diverse legetøj & julekegs til de stakkels faderløse Peder & Nils Andreas. Medens jeg igåraftes stod på kjøkkenet og talte med hint Kirkeværge, kom Peder Paulsens tjenestegut også ind; han var netop arriveret for med 5 andre mænd på en stor havbåd at hente læge til enken Anna Pauline, for hvis liv der frygtes; i højst frugtsommelig stand ligger hun i næsten sammenhængende krampetrækninger, stum af fortvilelse. Har du, Chr. eller E., ikke skrevet, så skriv om endog blot et kort brev, de var blevne så glade ved det, jeg spurte dem. – Jeg når eder vel med brev endnu engang før jul og skal ej glemme Henny den 18de, men har jeg har så lidet at skrive om. Kjærlig hilsen til alle, store & små. Do do til broder Fr., Leth & Hiorths. Eders trofaste fader A.Brinchmann	Brinchmann-Hansen, Alexander (I399)
9756	Helgas 7de geb.dag 1888. Mine kjære børn! Tak, Hanna, for dit kjære brev af 4de, og for hilsenerne i Chrs & Es brev til R., hvilket sidste jeg riktignok ikke har læst men kun av R. hørt referere som væsentlig et kjødtakkebrev og melding om alt vel. Dette sidste meldes også i Hs brev såvel for eget som for Ls vedkommende. Det samme kan - retourneres - herfra, forsåvidt som jeg nogensinde kan sige - alt vel. Hos R. & L. er alt frisk og i travel virksomhed til anstundende jul; R. især syr og pølser og flesker og gulver og er her og der og strålemæster tillige. Verbet - gulver - betyder lader lægge gulv i hjørnekammeret ovenpå, nyt gulv over det forrige til at dæmpe lydtheden; jeg vilde hun skulde vente til vår og Bjørseths udflytning, men nej – en vakker dag fik jeg se Lars Korsbrekke og Johan Knudsen i hendes vedbod beskjæftigede med at høvle op nogle gamle bord, der i sommer blev udtagne som overloft i hendes kjælder. Ja, det blir nu ikke noget fint gulv, mente snekkerne, og det samme mente også jeg, - og så nu al den sjauen lige klods ind i julen! Du, Hanna, mener, at jeg lider under al den misère, som nu vorder vor skole til del. Deri tager du ikke fejl, men du har neppe idée om, hvor meget jeg lider, og jeg vil heller ikke forsøge på at forklare det, da jeg ikke vil formå det uden en lang historik. Til Helga idag er der naturligvis bragt de reglementerede offere: tegeskrin, - bog, forklæder, kjøkkentøj, chokolade & 5 kroner – fra øverste givere da, forstår i; en lignende overstrømmelse var Assi den 5de udsat for. Søndag havde jeg de 6 børnebørn på min samvittighed som tilskuere hos Hr Lohmann, der i gymnastiklokalet expektorerede sig som citar- og mundspil-virtuos, kupletsanger, bugtaler og m.m., men fornemlig som lattersalve-mager, ja når han lo – og det gjorde han i utallige variationer – så måtte hele publikum le med af hjærtet, og for en sådan rystelse betalte børnene dog kun 25 øre. Lørdag kom Alexandra hjem igjen efterat have skrevet fra Kristiansund til Bod; andre passagerer fejrer Hustadviken men krabbemating, hun med ustanselige rædselshyl d.e. hyl af rædsel, hun en vordende sømandsbrud! Hun har i Trhjem par distance deltaget i optøjerne og på nært hold i tilberedelse af 100 slags puddinger, et utal, for hvilket hun i mit kjøkken ikke vilde hava havt brug. Fornemlig for Chr. & E medsender jeg vedlagte brev fra vor vert på Sandøen, men også i de to andre familier turde det interessere at se, hvorledes en utasundsbonde kan skrive (ved sønnen Paul). I denne uge var den mand inde her i byen, hos hvem Chr. & E. lånte kirkenøglen; med ham sendte jeg derud både brev og en pakke indeholdende diverse legetøj & julekegs til de stakkels faderløse Peder & Nils Andreas. Medens jeg igåraftes stod på kjøkkenet og talte med hint Kirkeværge, kom Peder Paulsens tjenestegut også ind; han var netop arriveret for med 5 andre mænd på en stor havbåd at hente læge til enken Anna Pauline, for hvis liv der frygtes; i højst frugtsommelig stand ligger hun i næsten sammenhængende krampetrækninger, stum af fortvilelse. Har du, Chr. eller E., ikke skrevet, så skriv om endog blot et kort brev, de var blevne så glade ved det, jeg spurte dem. – Jeg når eder vel med brev endnu engang før jul og skal ej glemme Henny den 18de, men har jeg har så lidet at skrive om. Kjærlig hilsen til alle, store & små. Do do til broder Fr., Leth & Hiorths. Eders trofaste fader A.Brinchmann	Family: Christopher Bernhoft Brinchmann / Erika Wilhelmine Hiorth, "Brinchmann" (F21)
9757	Helge Dinesen Rosenberg ble trolig eier av Rød etter svigerfaren. Han eide samtidig store Burum 1707-1721, og det kan være grunnen til at gården lå øde og ubebodd i hans eiertid. Det er neppe trolig at Helge Dinesen eide hele Rød, da svigerfaren hadde flere barn, bl.a. sønnen Sti Stiesen (nevnt som løytnant i 1736).	Dinesen Rosenberg, Helge (I17459)
9758	Helge Dinesen Rosenberg kjøpte Burum store 17.november 1707 av major de Rochlinges arvinger. Den 24.februar 1721 ble sorenskriveren i Onsøy, Jørgen Bliemester, eier. Han eide også Hvitsten i Hobøl.	Dinesen Rosenberg, Helge (I17459)
9759	Helge Dinesen Rosenberg, 1666-1732, var bruker på Meum fra 1690 til 1707 da han kjøpte Burum.	Dinesen Rosenberg, Helge (I17459)
9760	Helge ektet sin egen datter Yrsa etter hærferd til Svitjod mot kong Adils: Kong Helge Halvdansson rådde den gang for Lejre, han kom til Svitjod med så stor hær at kong Adils ikke så seg annen råd enn å flykte unna. Kong Helge gikk i land med hæren og herjet og tok svært bytte; han tok dronning Yrsa til fange og hadde henne med seg til Lejre og tok henne til kone; deres sønn var Rolv Krake. Da Rolv var 3 år gammel, kom dronning Ålov til Danmark, hun fortalte Rolvs mor Yrsa at hennes mann, kong Helge, var Yrsas far og Ålov selv hennes mor. Da vendte Yrsa tilbake til Svitjod til Adils og var dronning der så lenge hun levde. Helge døde på hærferd da sønnen Rolv var 8 år.	Halvdansen, Helge (I4605)
9761	Helge Krog var en av de sentrale skikkelsene i mellomkrigstidens kulturradikalisme. Han var en frihetssøkende og sannhetselskende polemiker og en ivrig og engasjert deltaker i kulturkampen. Som journalist og essayist skrev han om både litteratur og politikk og gjorde seg særlig bemerket med sine heftige angrep på kirken og kristendommen. I kvinnekampen stilte han seg på kvinnenes side, noe som særlig kommer til uttrykk i hans dramatiske verker. Krog vokste opp i Kristiania i et frisinnet borgerlig miljø, preget av 1870- og 1880-årenes radikalisme. Faren var høyesterettsadvokat og aktiv i Venstre; moren var Norges første kvinnelige student. Helge Krog vantrivdes på skolen, men da han ble utvist fra Aars og Voss i 3. gymnasklasse, tok han seg sammen og tok examen artium som privatist 1907. Deretter studerte han statsøkonomi og ble cand.oecon. 1911. Som ung var Krog lite politisk interessert, men en lynende intelligent diskusjonspartner som dyrket viddet og den treffsikre replikk som skrive- og samtaleform. Disse egenskapene ble rendyrket i en krets av noe eldre skjønnånder og kaféløver, med Nils Kjær og Carl Nærup i spissen, en krets som Krog tidlig ble trukket inn i. Han ble også tidlig kjent med Arnulf Øverland og Sigurd Hoel. Kirken var den viktigste anstøtssteinen for samfunnskritikeren Krog. Han omfattet kristendommen med dyp forakt, og i sin polemikk er han vel så krass og perfid som Øverland. Han satte sitt håp til fremtiden og kalte seg fremtidsromantiker, men var likevel med en betydelig del av seg selv knyttet til fortiden og det overklassemiljø han stammet fra. Rollen som fri intellektuell var alfa og omega for ham, og han var dypt skeptisk til dogmatiske tankebygninger av enhver art. Mens Hoel og især Øverland gikk til høyre etter krigen, forble Krog trofast mot sin radikale fortid og knyttet seg til kretsen omkring Orientering, som han leverte bidrag til, og han ble en ihuga talsmann for det tredje standpunkt. Sannhetstrang og intellektuell redelighet paret med polemisk snert og heftig engasjement preger Krogs skribentvirke. Helge Krog var utdannet økonom, et yrke han aldri praktiserte. Fra 1911 var han teater- og litteraturanmelder i Verdens Gang. Senere jobbet han også i Tidens Tegn, Dagbladet og Arbeiderbladet. Han kom i denne tiden i kontakt med Gunnar Heiberg og Olaf Bull, som han ble sterkt påvirket av. Han debuterte som dramatiker i 1919. Tidlig viste han som kritiker og essayist stor artistisk evne, var sikker i sin smak, selvstendig, ofte aggressiv i sine dommer, poengtert og klar i sin stil. En del av hans artikler er samlet i Meninger om bøker og forfattere (1929), Meninger om mange ting (1933), Meninger. Litteratur, kristendom, politikk (1947) og Sant å si (1956). Rent ut sagt (1954) er et utvalg av artikler fra de to første samlingene. Som dramatiker var Krog kjent som en samfunnsrefser i tradisjonen etter Heiberg og Henrik Ibsen. Selv om Krog var uttalt sosialist, spilte imidlertid aldri arbeiderklassen noen rolle i skuespillene hans, i motsetning til hos forfattere som Oskar Braaten og Rudolf Nilsen. Frigjøringsaspektet handler snarere om den individuelle frigjøringen, gjerne innenfor et borgerlig miljø. Rundt 1924 kom Krog med i kretsen rundt Mot Dag, og selv om han aldri ble medlem av organisasjonen blir han ofte regnet som en av organisasjonens fremste kulturpersonligheter, og sammen med Arnulf Øverland og Sigurd Hoel ble han beskrevet som en del av den røde troika. I motsetning til disse opprettholdt imidlertid Krog sitt radikale engasjement til sin død. På 1930-tallet, etter Mot Dags oppløsning og tilslutning til Det norske Arbeiderparti, ble Krog en del av det lille miljøet rundt det trotskistiske tidsskriftet Oktober. Inspirert av Romas - snakkende statuer - skrev han infame epistler i Dagbladet under pseudonymet Pasquino. Krog tilbragte store deler av annen verdenskrig i landflyktighet i Sverige. Der arbeidet han blant annet med utgivelsen av avisen Håndslag, en publikasjon som fra 1942 ble laget i Sverige, smuglet over grensa og spredt som en illegal avis i det okkuperte Norge. Han ga i 1944 anonymt ut pamfletten 6-te kolonne, et skrift som etter krigen, da forfatteren ble gjort kjent, skapte stor debatt og avfødte til dels sterk kritikk mot Krog. I pamfletten gikk Krog til angrep på ledelsen av Hjemmefronten, som i følge ham førte et dobbeltspill der de, samtidig som de gikk hardt ut mot de norske quislingene, tjente penger på handel med de tyske krigsindustrien. Han trakk blant annet frem det faktum at Milorg ikke drev med industrisabotasje. Da skriftet ble nyutgitt, under forfatterens eget navn, i 1946 inkluderte han også en kritikk av landssvikoppgjøret der han ga uttrykk for at han mente at industriherrene og krigsprofitørene – den sjette kolonne – slapp alt for lett unna. I 2015 ble 6-te kolonne kåret til en av de ti mest betydningsfulle norske bøkene om andre verdenskrig. Etter krigen markerte Krog seg som en tidlig kritiker av norsk medlemskap i NATO, og han var også fra starten av blant medarbeiderne i avisa Orientering. Han bidro også til andre blader og tidsskrifter, som Aktuell og Fossegrimen. Sistnevnte ga i 1964 ut et spesialnummer om Krog i forbindelse med det som ville vært hans 75-årsdag. Som dramatiker står Krog i gjeld til Ibsen og særlig til Gunnar Heiberg. Komedien Det store vi (1917), som foregår i avismiljø, ble oppført under stort bifall på en rekke nordiske scener. Det store Vi (1917), har en klar sosialkritisk tendens med brodd mot kapitalister som underbetaler sine arbeidere, og en korrupt presse som later som den er fri og uavhengig – med Krogs egen avis som modell. Sosialpolitisk emne har også Jarlshus (1923). Det handler om klassekamp, der Krogs senere sosialistiske overbevisning ligger i kim. Lettere sosietetslystspill over erotiske motiver er På solsiden (1927, oppført på mange scener, filmatisert 1956), Blåpapiret (1928) og Treklang (1933), mens Konkylien (1929), Underveis (1931) og Opbrudd (1936) behandler erotisk-sosiale konflikter. Det siste, som er det betydeligste, vakte livlig diskusjon. Kjærlighetens farce skrev han sammen med Olaf Bull og peker fremover mot de erotiske lystspillene På solsiden, Blåpapiret, Don Juan (skrevet sammen med Sigurd Hoel) og de tre enakterne i Treklang. Flørt og erotiske forviklinger er hovedmotiver, og handlingen er gjerne lagt til et miljø der penger er av underordnet betydning fordi man har nok av dem. Større dybde har Konkylien (1929), der vi for første gang møter den selvstendige kvinnen som med sitt krav til ærlighet i følelseslivet stilles i kontrast til unnfalne og konvensjonelle menn. I Underveis rykker konflikten mellom den frie kvinnen og mannssamfunnet helt i sentrum. Forfatterens egen mor har stått modell til hovedpersonen, og satiren er ikke bare rettet mot borgerskapets menn, men i like høy grad mot Krogs egne radikale meningsfeller, som viser seg å være like tradisjonsbundne i sitt kvinne- og kjærlighetssyn som deres fedre. Oppgjøret med den forlorne kvinne- og kjærlighetsdyrkingen, hvis røtter føres tilbake til renessansen, er enda skarpere i trekantdramaet Opbrudd (1936), Krogs dramatiske hovedverk, om en kvinne som på samme dag bryter opp både fra sin mann og sin elsker etter å ha avslørt at deres påståtte kjærlighet bare er et skalkeskjul for egosentrisme og nærhetsangst. Linjen tilbake til Et dukkehjem er klar, men Krog setter kjærlighetstematikken i sammenheng med den individualismens krise som han mente det borgerlige samfunn nå befant seg i. Både Underveis og Opbrudd fikk ny aktualitet under det nye kvinneopprøret i 1970-årene. Alle Krogs skuespill er oppført på en rekke norske scener; flere er også oppført i utlandet, bl.a. i Sverige, Danmark, Finland, England og Ungarn. Sammen med Rolf Hiorth-Schøyen skrev Krog farsen Mine damer og herrer (oppført 1919), sammen med Olaf Bull Kjærlighetens farce (oppført s.å.), og i samarbeid med Sigurd Hoel Don Juan (1930, oppført på Det Nye Teater). Senere gav han ut to énaktere, Kom inn (oppført Radioteatret 1972) og Levende og døde (oppført på Det Norske Teatret 1945). 1948 kom hans Samlede skuespill i tre bind, og 1953 hans siste skuespill, Tankeleken. Verker: SKUESPILL: Det store Vi, 1917 Kjærlighetens farce (sm.m. O. Bull), 1919 Jarlshus, 1923 På solsiden, 1927 Blåpapiret, 1928 Konkylien, 1929 Don Juan (sm.m. S. Hoel), 1930 Underveis, 1931 Treklang. Små komedier om erotikk, 1933 Opbrudd, 1936 Kom inn!, 1945 Levende og døde, 1945 samleutg. Skuespill I–III, 3 bd., 1948 Tankeleken, 1953 ESSAYS OG ARTIKLER: Meninger om bøker og forfattere, 1929 Meninger om mange ting, 1933 6. kolonne –? Om den norske storindustriens bidrag til Nazi-Tysklands krigføring, 1946 (rev. og utvidet utg. 1969) Meninger. Litteratur, kristendom, politikk, 1947 Rent ut sagt, 1954 Sant å si, utvalgte artikler, 1956 Pasquino, 1963 Meninger om religion og politikk, utg. ved H. Heiberg, (posthumt) 1971 Meninger om bøker og forfattere, utg. ved H. Heiberg, 1971. Kilder: HEH, flere utg. Stud. 1907, 1932, 1957. E. Skavlan: biografi i NBL1, bd. 8, 1938. E. Ofstad: Tre kvinneskikkelser i moderne norsk litteratur, 1946. H. Groth: Hovedlinjer i mellomkrigstidens norske litteratur, 1947. S. Hoel og R. Thesen (red.): Festskrift til Helge Krog på sekstiårsdagen, 1949. H. Heiberg: Peilinger, 1950. E. Vendelfeldt: Helge Krogs dramatik, i Ord och bild 1950. S. Hoel: Tanker om norsk diktning, 1955. F. Havrevold: Helge Krog, 1959. L. Longum: To kjærlighetsromantikere. En studie i Gunnar Heibergs og Helge Krogs erotiske dramatikk, 1960. E. Sørensen: Underveis, i Horisont 1963. E. Krog: Lek med minner, 1966. J. Lunde: Helge Krogs dramatikk, i Edda 1973. J. Øverland: Kvinnelige kjønnsroller og dramatisk konflikt i Henrik Ibsens realistiske skuespill og Helge Krogs dramaer, i Edda 1974. L. Longum: Helge Krog. Kulturradikalismen som tenkemåte, i Nytt norsk tidsskrift 1986.	Krog, Helge (I11567)
9762	Helgerud.	Bø, Harald (I1098)
9763	Helle Margrethe og Nils var søskenbarn. De fikk 6 barn sammen.	Family: Nils Ottosen Arentz / Helle Margrethe Brun, "Arentz" (F5019)
9764	Helle skatter av gården Ingjer i 1528. Han er her fremdeles i 1542, og er da blant de 24 lagrettemenn fra Ullensaker som underskrev et skussmålsbrev om høvedsmannen på Akershus, Peder Hansen Litle.	Olafsen Onsrud, Helle "Ingjer" (I25539)
9765	Heller ikke i Innvik klarte Meistar-Jo å leve et kristent, rolig og sederlig liv. Han ble flere ganger stevnet for retten for konemishanling og utroskap. Den 11.september 1613 stevnet tjenestejenta Ragnhild Torsteinsdotter presten inn for domskapitlet i Bergen for usømmelig omgang, men oppnådde selv å bli stemplet som både tjuv og hore. To år senere mottok Herr Jon en kraftig advarsel fra slottsherren og bispen. Til sist leverte prestekona og kirkelyden inn et nytt klagemål på presten til futen i Nordfjord, Jakob Andersson Foss. Herr Jon ble stevnet for hele 3 forbrytelser: 1. Ulovlig handel og æreskjending av futen, hvilket han fikk en stor bot for. 2. Forsømmelser i embetet, som han ble frikjent for. 3. Voldsbruk og troskapsbrudd mot sin hustru. Dr.Peder Alvson førte saken for kona og menigheten og lyktes i å få Herr Jon fradømt sitt embete, og kona fikk rett til å ta ut skilsmisse. Presten påkjærte avgjørelsen til Christian 4, og lensherre Knut Urne ved Bergenhus fikk i oppdrag å etterforske saken. Undersøkelsen førte til en enda mer alvorlig anklage mot presten, og den endelige dom lød på halshugging.	Mogensson Schancke, Jon (I3129)
9766	Helles far var sokneprest til Melhus Anders Mogensen.	Andersdatter, Helle "Darre" / "Falch" (I1844)
9767	Hellingshusen	Hoffmann, Friedrich (I8200)
9768	Helmstedt, Niedersachsen eller Soltquelle (Salzwedel), Altmark.	Götz, Elisabeth "Arnisæus" (I2005)
9769	Helt til faren Karl den store nærmet seg 70-årsalderen fikk han beholde sin jernhelse usvekket. Men de siste 4 årene han levde, var den svære, kraftige mannen ofte plaget av feber, og en halting på den ene foten tydet på gikt. Sorgen over å miste 3 av barna, som døde i sin kraftigste alder i løpet av årene 810 og 811, bidro også til å undergrave hans motstandskraft. I 810 døde de 2 eldste og uten sammenligning mest lovende av sønnene. Tyngst var nok tapet av den førstefødte, yndlingssønnen Pipin, som Karl hadde satt alt sitt håp til. Aldri hadde man sett den gamle keiseren så beveget som etter dette dødsfallet. Kilder: Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 7, side 322. Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen, Leipzig 1935. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 249. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 61, 99.	av Italia, Pipin (Pepin) "Pipin 1" (I4864)
9770	Helvig er nevnt mellom 1597 og 1615. Det er Helvigs patronym som har gjort at man forestiller seg at hun kan ha vært datter av Adrian Rottgertssøn.	Adriansdatter, Helvig (I6007)
9771	Hemstad østre (Gnr.129, bnr.1) Tre store flintflekker og stykke av en fjerde, fra stenalderen. Helmastadir er nevnt i 1414, da Arne Gulbrandsen på Hemstad solgte til sin bror Sjaunde en halv markebol og 15 penningebol jord i s.Harstad i Stange Sjaunde eide Frang og Arne har antagelig bodd på Hemstad. Disse var sønner av Gulbrand Sjaundesen, som er nevnt 1389 (se Frang). De samme navn har vi på Hemstad i 1600-tallet. Arne er oppsitter på Hemstad v. 1612-1624, Gulbrand på ø.Hemstad 1640, Gunbjørn 1612-1644 og Sjøne Gunbjørnsen 1647-1675, og dennes sønn, Gunbjørn Sjønesen (f.o.1660), er eier av Harstad. Gården var fullgård og krongods. Ved matrikuleringen 1669 er skylden 2 1/2 skpd. tg., oppsitter Sjøne. Johan Dirichsen har kjøpt gården av Kongen. Det heter da: Engen temmelig god, sameierskog med sine grender, og en liden hage. Hemstad sæter på Morskogen. Hommelhage. Ved tinget 8.april 1673 stevnes Kjell Rotli av Sjønne Hemstad til fravikelse av Rotli, men Kjell frifinnes. 1678-1679 betaler Sjøne i tiende: 1 1/2 kvarter rug, 2 1/2 t. bygg, 1 1/2 t. havre. Frang (Gnr.130, bnr. 1, 2, 7) Gudbrand Sjaundesen er nevnt 1384, bodde antagelig på Hemstad. Hans sønn, Sjaunde Gulbrandsen, eide Frang den 8.oktober 1412, da det foregikk en grenseoppgang mellom Frangsmarken og Husebyteigen. Sjaunde hadde en bror, Arne Gulbrandsen, som i 1414 solgte til sin bror Sjaunde ½ markabol og 15 penningebol jord i søndre Harstad i Stange. Kilde: http://www.hedmarkslekt.no/Stangeboka	Sjondesen Hemstad, Gulbrand (I12721)
9772	Hendis Fader war Dend Erlige fromme, Dog nu Sal: Mand Michel Adrianssøn, fordum Borger udj Bergen, Barnfød udj Trundhiem, Huis fader war Adri(an) Rochertssøn, som war Borgemester udj Trun(dhiem).	Michelsdatter Falkener, Margrete (I6005)
9773	Hennes alder var 50 år ved hennes død.	Olsdatter Berg, Siri (I1692)
9774	Hennes bestevenninne Inger-Ann Schjønning Larsen ble konfirmert samtidig. Hilsen til konfirmanten per telegram: Fra Oslo: Tillykke med dagen. Knut (Lorentzen). Konfirmant og foreldre gratuleres hjerteligst. Olga og Arthur Høglund. Hjertelig tillykke med dagen. Hilsen Gaarders. Gratulerer. Tillykke med dagen. Thordis og Gustav Brauk. De hjerteligste gratulasjoner og beste ønsker for dagen og fremtiden. Hilsen Solveig og Kåre Gundersen. Gratulerer med dagen. L. Christensen. Konfirmanten gratuleres. Turid Holmen. Konfirmant og foreldre gratuleres på høitidsdagen. Hilsen Hilma Hagle. Til lykke med dagen. Hilsen Cleo Løvik. Tillykke med dagen og framtida. Thore og Tove. Gratulerer med konfirmasjonen. Signe Skullerud. Tillykke med dagen og fremtiden. Familien Larsen. Tillykke med dagen og fremtiden. Familien Løken. Fra Trondheim: Tillyke med dagen. Magnhild og Ivar (Andersen). Tillykke med dagen. Hilsen Arvid, Ellen og Otto (Olsen). Gratulerer hjerteligst. Aasta og Olaf (Fossum). Fra Selsbakk: Hjertelig til lykke med dagen. Familien (Sverre) Lorentzen. Gratulerer hjerteligst med konfirmsjonsdagen. Alfrida (Häss). Fra Heimdal: Tillykke med dagen og framtia. Familien Finn Eide. Fra Marnardal: Eva liten, Eva stor, Eva barnet til far og mor. Eva voksen, Eva moden, Eva varmer ved hjerteroten. Hilsen Tante Aasta, onkel Atle, Halvard (Aune). Gratulerer med dagen. Familien Jørgensen. Fra Årdalstangen: Tillukke med dagen. Helsing familien Jørgensen. Hilsen til konfirmanten på kort: De beste ønsker for dagen og fremtiden. Hilsen Inger-Ann, Aagot og Arne (Schønning-Larssen). Med de beste ønsker for dagen og fremtiden. Klarissa og Waldemar Schønning-Larssen. Hjertelig lykkeønsking. Ada og Kjell Bergersen, Halfrid Kristoffersen. De beste ønsker for konfirmasjonsdagen og fremtiden. Valens, Eilert Sundts gate 13. Med de beste ønsker for dagen Ruth Eva. Hilsen Bjørg og Grethe. Hjertelig tillykke med konfirmasjonsdagen 13/5-1956. Familien Nossum. Hjertelig gratulasjon og alle gode ønsker fra Ann og Hans. Tillykke med dagen. Hilsen Signe og Otto (Røsæg). Tillykke med dagen. Tante Kirsten (Eide), Klaus (Haugnæss). De beste ønsker for konfirmanten. Ellen Christensen. Gratulerer med dagen. Fra Liv og Paul (Bones), Gerd og Atle (Aune), Ole og Gunvor (Aune), alle barna. Hjertelig tillykke med dagen. Aagot (Lorentzen) og Rigmor (Hegle). Hjertelig tillykke med din konfirmasjonsdag. Hilsen Ingeleiv og John (Olsen). Hjertelig tillykke med konfirmationen. Jørgen og Ellinor (Dehn). Tillykke med dagen 13.5.1956. Åsta og Olav Fossum, Einar Eide Fossum, Arne (Fossum), Selsbakk. Hjertelig gratulasjon. Lida og Gunnar Christensen, Dalsveien 13, Smestad. Gratulere med konfirmasjonsdagen. Åsta Scherven. Vi ønsker deg hell og lykke for dagen og fremtiden. Hjertelig hilsen familien Frantssen. De beste ønsker for dagen og fremtiden. Jørgine og Roald Kvam, Sorgenfrigata 29. De beste ønsker for konfirmasjonsdagen og fremtiden. Familien Finsand, Schønings gate 9. Motta de hjerteligste gratulasjoner i anledning dagen. Astri Nåstad.	Zinow, Ruth Eva "Skøien"/"Møller" (I5)
9775	Hennes far er nevnt som skomaker og inderst.	Jacobsdatter Schjefte, Ragna Antonie (I13983)
9776	Hennes plass i søskenrekken er usikker. I likprekenen anføres hun foran sine søsken. I optegnelsene sies det uttrykkelig at hun var eldste datter. Her sies det også at hun var opnævnet efter bispinde Jesper Brochmand og derfor i spæde år kom her til Danmark for at være i denne hendes Fasters Huus. I 1660-årene har hennes mann, daværende kapellan i Kirkehelsinge Thomas Kingo skrevet et kjærlighetsdikt - Chrysillis du mit Verdens Guld — det er på seksten 20 linjers vers og fyller 15 sider i Kingos - Samlede Skrifter - utg. 1945. Av dette, som tydelig er skrevet til hans hustru, kan man om henne lese: Hun er en hyrdes (o: en prests) datter (v. 2), hun har fulgt sin far rundt i bjergsognet (— kan passe på den trange Sundalen —), hun har minner fra fiskernes handel med fangsten som blir kjøpt av handelsmenn (v. 3) — hvilket passer på Sundalsøra. — Hun har også gode minner om en kjærlig mor, og det sies i vers 7 at hun straks i ugdoms vår (o: ung, men ikke i spede år) reiste fra sitt hjem over havet. Det er i diktet så mange detaljer, også om jakt og annet, at det er stor sannsynlighet for at Kingo her vesentlig må ha bygget på det hans kone har fortalt fra selvsyn i sine første ungdoms år i Sundal. Det tør derfor settes et stort spørsmålstegn ved optegnelsene spæde år.	Lambertsdatter Balchenborg, Sille (Chrysillis) "Worm" / "Kingo" (I8250)
9777	Hennes slektning rektor Alexander Brinchmann nevner Gina Krog og hennes foredrag i Molde i 2 av sine brev til sine barn. 5.mars: ...Gina Krog siges idag at skulle passere sydover fra Xsund til Ålesund, for der at holde - foredrag - og så på søndag at returnere hid; uheldigvis har jeg ikke nogen sterk sympathi for denne min kusinedatters virksomhed... 12.mars: ...En annen slags begivenhed i ugen dannede Gina Krogs foredrag her søndag på rådhuset ”Om stemmeret for kvinder”. Også jeg var – nærmest på grund af slegtskabet – blandt de talrige tilhørere og –inder, der samtlige fandt hendes fremtræden og personlighed tiltalende, medens der naturligvis var en stor meningsforskjel m.h.t. argumenternes logik. I går var hun på visit hos mig (vin & appelsin); hun så da meget ældre ud end på katheteret... Unggutten Olaf Brinchmann-Hansen (også slekt - sønn til Alex' datter Ragnhild) skrev i brev 12.mars 1889: ...Igår var frøken Gina Krogh her til aftens og iforgårs holdt hun foredrag på Rådstusalen om stemmeret for kvinder...	Krog, Jørgine Anna Sverdrup (I11564)
9778	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I19403)
9779	Henning.	Bruheim, Nanna Kathrine "Hermann" (I13987)
9780	Henning.	Hermann, Johannes (I13988)
9781	Henrettet ved halshugging. I sagnene som fortelles om Herr Jon rettes anklagene i stedet mot hustruen, og henrettelsen forklares med at det var hun som hadde forrådt sin mann og løyet på ham. Av bygdehistorikeren Peder Fylling fikk Henrik Ibsen høre sagnet om Meistar-Jo da han i 1862 samlet folkeminner på Sunnmøre. Som kriteriumsmotiv tjener stedsnavnet Mordskogen, som er en bjørkeskog like nedenfor prestegården, hvor Jon i følge sagnet påstås å ha blitt henrettet. Folketradisjonen hevder således at presten var uskyldig dømt og ble halshugd på stedet, og at prestekona selv var den som beordret eksekusjonen i det samme hun så båten stevne inn fjorden med benådning fra kongen i København. Historien om benådning må være diktet opp for å styrke holdningsaspektet ved sagnet. Jon ble anklaget for: 1: Ulovlig handel og ærekrenkelser av futen Jacob Andersen (Foss) som selv ble avrettet 1623. 2: Vanstyre og forsømmelser i embetet. 3: Ekteskapsbrudd og vold mot sin hustru. På det første punktet ble han dømt til 1.000 Riksdaler i bøter, på det andre punktet ble han frikjent. Det ble verre med det tredje punktet der 2 kvinner i bygden anga ham. Dødsdommen over Magister Jon Mogenssøn Skanke ble fullbyrdet på Nordnes ved Bergen i 1618-1619.	Mogensson Schancke, Jon (I3129)
9782	Henrich Jürgens var registrert som leverandør til det Danske Kongehus i 1600, dvs han leverte klær til kong Christian 4. På sønnen Johannes Irgens gravsten sto det at hans far var kjøpmann. Henrich var også - vestiarius - (garderobeforvalter) ved den danske kong Christian 4.'s hoff.	Jürgens, Henrich (I2017)
9783	Henrich Slanbusch Coucheron gl 17 aar.	Coucheron, Henrich Schlanbusch (I2892)
9784	Henrich var sønn av Johannes Hesling og hustru Helene Hansdatter.	Johannesen Hesling, Henrich (I11894)
9785	Henrich von Rechen var først gift med Catharina Abrahamsdatter von Erpecom (1670-1701).	Family: Henrich Clausen von Rechen, "Reizen" / "Reiden" / Dorthea Ottosdatter Schreuder, "Dauch" / "van Rechen" (F1510)
9786	Henriette var trolig faster til Friedericha Lovisa Lilliensciold, som overtok etter henne som priorinne. Henriette var priorinne iallefall i året 1782. Det Harboiske Frue-Kloster, beliggende i Stormgaden, er en mild Stiftelse for Enker af adelig Stand, hvis Mænd have tient Kongen og Fædrenelandet, men ikke efterladt dem det, hvoraf de kunde leve utrængende til anden Hielp. Dette Kloster bærer Navn af sin Stifterinde, afgangne Geheimeraad Jens Harboes Enkefrue, Geheimeraadinde Christiana Harboe, fød Baronesse Fiuren, som gav ved et Testamente sin her paa selvsamme Sted beliggende og iboende Gaard til et Enke-Frue-Kloster, saa og alle sine anseelige Midler med alt sit Efterladenskab, tillige med sit Baronie Støfringgaard i Jylland, at deles i lige Dele for at oprettes af disse Hendes Midler baade dette Enke-Frue- Kloster i Kiøbenhavn, saa og Jomfrue-Klosteret Støfringgaard i Jylland. Dette Harboiske Frue-Kloster blev indrettet Aar 1741. Men da Bygningen var for liden til sin Bestemmelse, blev Aaret 1758 opført en anden nye til alle Sider grundmured Bygning, som var parallel med den gamle, men begge Bygninger bleve sammenføiede ved en lavere Forbygning, saa at begge Cops de Logis forestille et Par store Pavillons. Hver af disse to Hoved Fløie eller Pavillons ere tre Etager høi og sex Fag bred. Udi hver Pavillon ere Logementer til sex Fruer og deres Piger, saa og sex Kiøkkener i en Linie. I hver Etage ere fire Værelser til to Fruer og det femte til deres Piger. Hver Frue har et Kiøkken, et Spisekammer paa tre Fag alt i en Linie. Derforuden har hver Frue sine Kieldere i samme Bygning. Imellem disse to Pavillons er Mellem-Bygningen, som er to Etager høi og sex Fag bred med en Altan over, ziret med Sandsteens Lendeverk og Stifterindens Vaaben ud til Gaden. I den anden Etage af Mellem-Bygningen er Priorindens Værelser og den Sal, hvor Prædiken og Bøn holdes. Saa og Directeurens Værelse, hvori giemmes Klosterets Obligationer, Brevskaber og Protocoller. Under denne Bygning ere Kieldere til Priorindens og Directeurens Brug. Neden under er et Kiøkken og Pigekammer for Priorinden, saa og en Stue til Portneren. Samme Portner nyder aarlig Løn 60 Rdlr. og 10 Rdlr. til Ildebrand. Ved Stiftelsen er et Vaskerhuus og to Material-Huse. Ligeledes ogsaa en smuk liden Hauge, som kom i Stand Aar 1760. Paa Bygningen ere tre Porte, nemlig en Port ved hver Ende, hver paa to Fag, og en Hoved Port i Mellem-Bygningen som er Hoved-Indkiørselen. Dette Frue-Kloster er en Stiftelse for en Priorinde og 12 Enke-Fruer, hvis Mænd have været af de fem første Classer i Rangen. Priorinden nyder foruden fri Logemente aarlig i Pension 260 Rdlr. og hver af de 12 Fruer foruden fri Logemente nyder aarlig 160 Rdlr. I dette Kloster prædiker hver Sønog Helligdag en Student, som derfor nyder aarlig 60 Rdlr. Løn og med Tiden mere, saa og Offer af Conventualinderne. Der findes tvende Skilderier, som er Salig Geheimeraad Iver Harboes og Frue Christina Fiurens, §. 18. Grev. Holstein Lethr. Hotel. §. 19. Kalleboe-Kanal. 89 med nogle af deres Familiers Skilderier, hvorom dog ingen Oplysning haves formedelst deres Ælde og Ukiendelighed. Frue Geheimeraadinde Harboes Fundats paa Enke-Frue Klosteret er dateret den 23 Nov. Aar 1735, og er at læse i H. de Hofnmnns Samling af Fundatser og Gave-Breve, Tom. 10. pag. 5. Aftegningen paa dette Harboiske Frue-Kloster findes i Pontoppid. Atlas Dan. Tom. II.	Lillienskiold, Henriette Antonette "Coucheron" (I2860)
9787	Henrik 1 Vilhjalmsson (født ca. 1068, død 1. desember 1135), var den femte sønnen til Vilhelm Erobreren og det første barnet som ble født i England etter den normanniske erobringen i 1066. Han etterfulgte sin eldre bror Vilhelm 2 Rufus) som konge av England i 1100. Engelsk konge 1100-1135 . Utstedte Charta Libertatum 1101 som er grunnlaget for den engelske forfatning. Han beseiret sin eldste bror hertug Robert Curthose og erobret Normandie i 1106. Henrik ble på 1300-tallet kalt for Beauclerc grunnet sine interesser i boklig kunnskap. Henrik ble født mellom mai 1068 og mai 1069, sannsynligvis i Selby, Yorkshire i nordøstlige England. Hans mor, dronning Matilda av Flandern, var en etterkommer av Alfred den store, men ikke direkte gjennom den vestsaksiske kongelige linje. Dronning Matilda navnga prins Henrik etter hennes onkel Henrik I av Frankrike. Som den fjerde og yngste sønnen i familien var hans framtidsutsikter å bli biskop og ble derfor gitt en mer omfattende skolegang enn hva som var normalt for en ung adelsmann. Kronikøren William av Malmesbury hevdet at Henrik en gang bemerket at en konge som ikke var lesekyndig var en kronet esel. Han var bestemt den første normanniske konge som snakket engelsk flytende. William av Malmesbury har gitt følgende samtidsbeskrivelse: Han var av middels statur, hans hår var sort, men skrinn nær forhodet; hans øyne var mildt og klart, hans brystkasse kraftig, hans kropp muskuløs. Han var spøkefull i høvelige tider, hverken mangfoldighet i forretninger som fikk ham til å være mindre behagelig når han var blant folk. Ikke utstrakt for personlig bekjempende, han bekreftet et utsagn fra Scipio Africanus, - Min mor fødte som general, ikke som soldat - derfor var han ikke mindre i visdom enn til noen annen konge i moderne tid; stridende ved beslutninger heller enn ved sverd. Om han kunne erobret han uten blodsutgytelse; om det ikke var til å unngå, med så lite som mulig. I 1086 ble Henrik gjort til ridder av sin far i Westminster, men før den tid er lite kjent om hans liv. Han skal ha vært en favoritt hos sin mor og hun testamenterte flere eiendommer til ham som han dog ikke fikk benytte i sin fars levetid. Uten å arve noe landområdet utnyttet Henrik broren Roberts pengevanskeligheter og for en mindre sum fikk han kjøpt distriktet Cotentin i Normandie. Han forhandlet med sin andre bror, Vilhelm Rufus, om å få råde over arven etter sin mor, men det vekket kun hertugens mistenksomhet og som kastet ham i fengsel. I 1090 kunne Henrik vise sin lojalitet ved på vegne av Robert å slå ned et opprør i Rouen (som broren Vilhelm Rufus hadde oppmuntret). Begge de eldre brødrene ble forsont året etter og sammen fikk de Henrik jagd fra Cotentin. Henrik ble tvunget til å svelge denne fornærmelsen og levde i nær to år i den franske delen av Vexin i relativ fattigdom. Han aksepterte deretter fra borgerne i Domfront et tilbud om å forsvare dem mot den anglo-normanniske Robert av Bellême, 3. jarl av Shrewsbury. Det førte til at han igjen kom til en enighet med Vilhelm Rufus, og gikk da med i brorens krig mot den eldste broren Robert. Henrik forsøkte å spille sine brødre opp mot hverandre, men til slutt, vaktsomme over Henriks manøvreringer, gikk Vilhelm Rufus og Robert sammen og undertegnet en avtale som var ment å forhindre at prins Henrik fikk tilgang til deres riker ved at de gjensidig forpliktet seg til at om enten kong Vilhelm eller hertug Robert døde uten en arving, skulle deres to herredømmer fra deres far igjen bli forent av den overlevende som den andre. I 1096 dro hertug Robert for å delta i det første korstoget. På den tiden var han ekstremt pengelens og han pantsatte sitt hertugdømme Normandie til sin bror Vilhelm for en sum av 10 000 mark. Henrik var da i Vilhelms tjeneste, og han deltok i det kongelige jaktselskapet på den dagen da Vilhelm døde, den 2. august 1100. Hadde Robert vært i Normandie kunne han ha krevd den engelske tronen etter sin bror, men Robert kom først tilbake til sitt hertugdømme en måned etter Henriks kroning. Henriks regime er bemerkelsesverdig for dens politiske opportunisme. Hans plass i rekkefølgen til tronen ble bekreftet mens han bror Robert var unna av vegen på det første korstoget og begynnelsen av hans kongedømme var opptatt med krigføring mot broren for kontroll over både England og Normandie etter deres atskillelse etter farens død i 1087. Da han ble kronet konge signerte han et historisk frihetsbrev som underla kongen loven. Dette frihetsbrevet bebudet Magna Carta. Her lovte Henrik å sikre kirken og adels rettigheter og stille kongen inn under loven. Han fengslet den mislikte Ranulf Flambard, Vilhelm Rufus’ sjefsminister og fikk således populær støtte blant det engelske folk. Henriks kongedømme var fylt med lovmessige og finansielle reformer og han var en dyktig administrator. Han etablerte et system av reisende dommere og et profesjonelt statsbyråkrati, med blant annet en finansminister, exchequer, for å håndtere kronens finansier. På mange måter var Henriks styre den spede begynnelsen på den moderne statsmakten England. Ulikhetene og motsetningene mellom den engelske og normanniske befolkningene begynte å jevne seg ut i løpet av hans regime. Selv giftet Henrik seg med en datter av det gamle engelske kongehuset, noe som var en stor symbolhandling. Henrik kranglet med Anselm, erkebiskop av Canterbury, som hevdet at kongen ikke hadde rett til å utnevnte biskoper, og for en tid gikk Anselm i landflyktighet, men til slutt måtte Henrik bøye av og inngikk fred med kirken. Henrik tilbakekalte også erkebiskop Anselm fra hans landflyktighet og Anselm ga prekener til kongens ære. Til tross for den nye alliansen mellom kirken og kronen kunne ikke Anselm komme tilbake uten bestemte betingelser. Anselm måtte motta fra Henrik, i egen person, innsettingen til hans tidligere posisjon som erkebiskop, noe som var i konflikt med pavens beordring. Henrik nektet å frafalle de privilegier som hans forgjengere hadde sittet med, at kongen hadde retten til å utnevne biskoper. I drakampen mellom Anselm og Henrik førte til at det politiske spørsmålet skulle legges fram for paven. To ambassadører ble sent til Roma og pave Paschalis II med spørsmålet om berettigelsen av Henriks innsettingsrett. Paven dømte til fordel for sin erkebiskop, men Henrik holdt likevel fast på sin rett, og i 1103 dro Anselm selv og utsendinger fra kongen til Roma. Paven bestemte igjen til fordel for kirken, og truet med bannlysing for alle de som forhindret den. Uten mulighet til å dra tilbake til England dro Anselm til Lyon for å vente på pavens neste handling. I 1105 bannlyste paven den engelske kongen. Henrik ble nå tvunget til å reagere, fikk arrangert et møte med pave Paschalis 2 og en forsoning ble etablert. I 1106 fikk Anselm tillatelse til å komme tilbake til England og med pavens autoritet for å fjerne bannlysningen. Først i 1107 ble den lange krangelen om innsettingsrett endelig løst med et kompromiss i et konkordat i London hvor Henrik hevdet hans rett til å innsette hans biskoper og abbeder, men uten at disse fulgte sedvanen å gi hyllest for temporalities (landområdene knyttet til bispedømmene), og de gjenstående årene av Anselms liv var da knyttet til hans arbeid ved sitt erkebispesete til han døde i 1109. Den 11. november 1100 giftet Henrik seg med Edith, datter av kong Malcolm 3 av Skottland. Ettersom Edith også var niese av Edgar Ætheling og oldebarn av Edvard Bekjennerens halvbror på farsiden, Edmund 2 av England, var ekteskapet en forening av den normanniske slektslinjen med den gammelengelske kongeslekten. Ekteskapet var ikke noe som gledet de normanniske baronene og som en konsesjon av deres følsomhet endret Edith navn til Matilda da hun ble dronning. Den andre siden av den samme saken var at Henrik ble langt mer akseptabel for den angelsaksiske befolkningen. Edith vise seg som en god og meget respektert dronning. Hun fulgte sin mors eksempel, den hellige Margaret av Skottland, og henga seg til gode gjerninger, og skal etter sigende ha vasket beina til de fattige. Selv om Henrik var notorisk utro til sin dronning, var deres ekteskap tilsynelatende lykkelig. Dronning Matilda (Edith) døde den 1.mai 1119 ved palasset i Westminster. Hun ble gravlagt i Westminster Abbey. Henrik fikk 2 barn med sin dronning: - Maud av England (Matilda) (ca.februar 1102 – 10.september 1167). Hun ble først gift med Henrik 5 av Det tysk-romerske rike, og andre gang med Geoffrey 5, greve av Anjou, og fikk en arving i andre ekteskap. - William Adelin, (5.august 1103 – 25.november 1120). Han giftet seg med Matilda (død 1154), datter av Fulko av Jerusalem, greve av Anjou. William døde i skipsulykken med Det hvite skip. Ranulf Flambard, som satt fengslet i Tower of London, gjorde en dristig flykt, kom seg over Den engelske kanal og slo seg sammen med hertug Robert Curthose i Normandie i 1101. Robert, ved å være den eldre bror, betraktet England som hans farsarv og det brøt ut krig over spørsmålet. I 1101 forsøkte Robert Curthose å erobre den engelske kronen fra kong Henrik, egget av Ranulf Flambard og andre anglo-normanniske baroner. I juli samme år gjorde Robert invasjon ved Portsmouth. Robert av Bellême og andre normanniske baroner gikk over til Roberts side, men Vilhelm Rufus’ tidligere hoff ledet av Robert de Beaumont, 1. jarl av Leicester, sammen med kirken, støttet den innsatte kong Henrik. Beaumont og broren hadde vært tilstede ved New Forest da Vilhelm Rufus døde under mystiske omstendigheter, men sverget straks troskap til Henrik som belønnet ham med jarledømmet Leicester. Samtidig mistet han sine eiendommer i Normandie ved at disse ble konfiskert av Guillaume av Evreaux og Raoul de Tosny med makt under påskuddet at Beaumont hadde voldt dem skade gjennom sine råd til kongen. Mot denne makten verget Robert Curthose og hans å møte disse i åpen kamp. Han manglet også populær støtte i England. Isteden ble det forhandlet en fredsavtale, den såkalte Alton-traktaten, hvor de to brødrene signert på at Robert anerkjente Henrik som konge av England i bytte for en årlig utbetaling på 2 000 mark og andre innrømmelser som at den engelske tronen overga sine normanniske landområder. Avtalen avsluttet den den truende krisen midlertidig. Robert og hans hær trakk seg tilbake til Normandie uten at et sverdslag var blitt utvekslet. For Henrik var avtalen åpenbart kun ment for å skaffe seg et pusterom. I 1105, for å få sluttet på utbetalingene til broren, ledet Henrik en invasjonsstyrke over den engelske kanal. Det var første gangen i historien at England invaderte det som siden skulle bli arvefienden Frankrike. Han erobret først Bayeux og Caen, men ble deretter personlig tvunget til avbryte felttoget grunnet de pressede politiske problemene med erkebiskop Anselm og innsettingsretten (se overfor). Med disse løst var han igjen tilbake i Normandie i løpet av sommeren 1106. Etter hurtig å ha erobret det befestete klosteret i Saint-Pierre-sur-Dives i nærheten av Falaise vendte Henrik og hæren sørover og beleiret festningen Tinchebray på en høyde overfor byen av samme navn. Tinchebray lå på grensen av fylket Mortain i sørvestlige Normandie, og ble holdt av en av de få betydningsfulle grevene som fortsatt var lojale til hertug Robert. Hertug Robert kom med sine styrker for å bryte Henriks beleiring, og etter noen fånyttige forhandlinger var kamp uunngåelig. Om morgenen den 28. september 1106, nøyaktig 40 år etter at Vilhelm Erobreren invaderte England, sto det avgjørende slaget mellom hans to sønner, Robert Curthose og Henry Beauclerc. Kampen var uventet og uforberedt. Henrik og hans arme kom marsjerende sørover fra Barfleur mot Domfront mens Robert marsjerte Falaise mot Mortain. De møttes ved vegkryssingen ved Tinchebray og slaget strakte seg ut over flere kilometer. Stedet hvor det meste av slaget foregikk er ved landsbyens idrettsplass i dag. Den viktigste delen av kampen i seg selv varte kun en time, og da Henrik lot en skjult reserveavdeling angripe fikk han overtaket. Robert forsøkte å ta til flukten, men ble tatt til fange ved et sted 3 km nord for Tinchebray. En bondegård ved navn - Prise - står i dag på samme sted ved motervegen D22 og en gravstein dekorert med tre riddere står ikke langt unna ved den samme vegen. De fleste i Roberts hær ble tatt til fange eller drept. Foruten Robert Curthose selv ble også følgende tatt til fange: Edgar Ætheling, onkel av Henriks hustru og tidligere krevd Englands trone, og William, greve av Mortain, en uforsonlig fiende av Henrik. De fleste av fangene ble løslatt, men Robert Curthose og William av Mortain tilbrakte resten av livet i fangenskap. I overmot lot Henrik brorens sønn, William Clito, bli satt i et behagelig forvaring som han senere rømte fra og siden bisto opposisjonen mot den engelske tronen. Robert Curthose ble derimot sittende innesperret resten av livet. Først ble han oppbevart i Tower of London, deretter overført til festningen Devizes Castle i den engelske byen Devizes i Wiltshire i de neste tyve årene før han ble flyttet til Cardiff Castle. Ved Cardiff gjorde han et forsøk på rømme. Mens han var ute og red gjorde han et desperat forsøk på å ri vekk, men hesten ble dratt ned i myr og han ble tatt til fange på nytt. For å forhindre nye rømningsforsøk fikk Henrik sin brors øyne brent ut. Robert døde ved Cardiff i 1134. Han var da i begynnelsen av 80-årene. Henrik tok hertugdømmet Normandie som en besittelse under kongeriket England og forente således sin fars rike. Selv etter at han hatt tatt kontroll over hertugdømmet verget han seg fra å bruke tittelen hertug. Han styrte det som konge av England. Grunnen var at hertugen av Normandie var formelt en vasall under den franske krone, og den franske kongen presset på for at han skulle gi sin hyllest som vasall. Som konge i sin egen rett var Henrik uvillig til adlyde og fikk isteden sin sønn William Adelin utnevnt, om enn i navnet, som hertug i 1115 og den franske kongen aksepterte til slutt dette i 1120. I 1131 i et forsøk på å redusere vanskelighetene i Normandie fikk han forlovet sin eldste sønn William Adelin til datteren av Fulko av Jerusalem, greve av Anjou, den gang en bekymringsfull motstander. Ekteskapet ble inngått i 1119. Åtte år senere, etter Williams beklagelige død, ble en langt mer betydningsfull allianse inngått mellom Henriks datter Maud (Matilda) og Fulkos sønn Geoffrey Plantagenet, som til slutt førte til at de to rikene ble forent under av konge Huset Plantagenet. Henrik var også kjent for å være hardhendt når det var behov for det. Han lot en gang en forrædersk borger ved navn Conan Pilatus bli kastet fra tårnet i Rouen, tårnet har siden blitt kjent som - Conan's Leap - eller - Conans sprang. Ved en annen anledning som skjedde i 1119 utveksling Henriks svigersønn, Eustace de Pacy, og Ralph Harnec, constable av Ivry, gisler i form av den enes sønn og den andres døtre. Av en ukjent grunn lot Eustace den unge mannen bli blindet, og den rasende Ralph Harnec forlangte å gjøre det samme med pikene. Kong Henrik ga ham tillatelse til å gjøre dette mot de to pikene som også var hans egne barnebarn. Eustace og hans hustru Juliane ble rasende og truet med å gjøre opprør. Henrik arrangerte et møte med sin datter i Breteuil. Der forsøkte Juliane å rette en armbrøst mot sin far og myrde ham. Hun ble tatt til fange og holdt i forvaring i en festning, men unnslapp ved å hoppe ut av et vindu og ned i vollgraven. Først noen år senere ble Henrik forsont med sin svigersønn og datter. Tragedien rammet England og Henrik 1 som et sjokk da hans eneste legitime sønn William Adelin på veg tilbake fra Normandie druknet i Den engelske kanal, i tragedien med Det hvite skipet den 25.november 1120 Han var kun 17 år gammel da skipet grunnstøtte. Blant de omkomne var flere av Henriks slektninger og kremen av Englands unge adel. William hadde kommet seg ombord i livbåt, men snudde for å redde sin halvsøster, men de desperate skipbrudne kastet seg ombord i livbåten, veltet den og alle unntatt en druknet. Her døde også med William, Richard, en annen av kongens sønner, som en kvinne uten rang før hans tiltredelse hadde født ham, en tapper ungdom, og kjær for sin far for sin lydighet; Richard d'Avranches, andre jarl av Chester, og hans bror Otheur; Geoffrey Ridel; Walter av Everci; Geoffrey, erkediakon av Hereford; grevinnen av Perche, kongens datter; grevinnen av Chester; kongens niese Lucia-Mahaut of Blois; og mange andre... Intet annet skip brakte så mye sorg til England, skrev William av Malmesbury. Katastrofen var middelalderens utgave av Titanic-forliset. Henrik var overveldet av personlig sorg, men sto også overfor politiske problemer da han ikke lenger hadde en opplagt arving til det rike han møysommelig hadde fått konstruert ved hjelp av diplomatiske evner og allianser. I et håp om å skaffe seg en ny mannlig arving giftet Henrik seg den 29.januar 1121 med den unge og vakre Adeliza av Louvain, født samme år som hans avdøde sønn, datter av Godefroid 1 av Louvain, hertug av Nedre Lorraine og landgreve av Brabant, men dette ekteskapet produserte ingen arving. Sittende uten en mannlig arving tok Henrik det hittil ukjente skritt å få sine baroner til å sverge troskap til hans datter keiserinne Maud av England, enke etter keiser Henrik 5, som hans arving og etterfølger. Henrik besøkte Normandie i 1135 for besøke sine unge barnebarn, barna til Maud og Geoffrey. Han hadde store glede av sine barnebarn, men kom snart i krangel med sin datter og svigersønn, og disse stridene førte til at han ble lengre i Normandie enn han opprinnelig hadde planlagt. Henrik døde den 1. desember 1135 fra matforgiftning etter - en forspising på niøyer - noe han var spesielt glad i, ved Saint-Denis-en-Lyons (i dag Lyons-la-Forêt) i Normandie. Liket ble sydd inn i en okse for å bevare legemet ved frakten til England, og ble gravlagt i Reading Abbey, som han hadde grunnlagt 14 år tidligere. Hans testamente betinget at han skulle bli etterfulgt av sin datter, keiserinne Maud (Matilda). Selv om Henriks baroner hadde sverget troskap og lydighet til hans datter som deres dronning, var hennes kjønn og hennes ekteskap med Huset Anjou, en fiende av normannerne, et problem, og tillot Henriks nevø, Stefan av Blois, å komme til England og kreve tronen med populær støtte. Mens England hadde hatt stort fredelige tider og vekst under Henrik, blant annet ved at han tok krigen og slagene i Normandie framfor England, betydde hans død en slutt på den innenlandske stabiliteten og til en opprivende strid mellom tidligere keiserinnen Maud og Stefan. Den førte til en lang borgerkrig som karakterisert som kaoset eller anarkiet - det engelske kaos under Stefan.	Vilhelmson av England, Henry "Henry 1" (I15712)
9788	Henrik av Burgund, portugisisk Henrique de Borgonha, var greve av grevskapet Portugal (1093-1112) i Kongeriket Leon og Castilla. Han var dermed stamfar til det eldste portugisiske kongehuset, og hans sønn Alfonso 1 av Portugal var Portugals første konge.	av Burgund, Henrik (Henrique) (I12619)
9789	Henrik Gerners Gade 2, som beskrives som et 1.etasjes Vaaningshus med 1 sidebygning til beboelse og skurer.	Brinchmann, Harald (I486)
9790	Henrik Joensen fikk bygselbrev på Venset allerede 2.februar 1793 av Buttolf Gotaas, som da var kirkeverge for Alstadhaug kirke. De ble et kort samliv på gården for Henrik og Anne. Hun døde sommeren 1754, og skiftet etter henne ble påbegynt 24.juni samme året. Besetningen besto av 1 hest, 1 skjut, 1 vetle, 4 kyr, 3 kviger, 2 kalver, 4 sauer, 5 lam, 1 vær, 4 geiter, 2 kid, 1 bukk, 2 svin og 2 griser. Avlingen var 9 lass bygg, 25 lass havre, 70 lass høy á 12 vog i lasset, og 42 lass havrehalm. Aktiva var 445 riksdaler 3 ort 3 skilling, og overskuddet var 137 riksdaler 3 ort 18 skilling. Anne etterlot seg 3 døtre fra sitt forrige eksteskap. Under Wensæt i Alstadhoug Sokn i Skogn Prestegjeld finner vi i 1801: Huusbonde Henric Jonssen, 38 år, i sitt 2det egteskab. Hans kone Karen Estensdatter, 28 år, er i sitt 2ste egteskab. Barn som er nevnt: Jon 5 år og Anna 2 år. Det er også nevnt 6 tjenestefolk. I 1805 fikk Henrik skjøte på Venset. Det var forstanderen for Alstadhaug kirke, Benjamin Olsen Rendum, som underskrev skjøtet.	Joensen Ertsaas, Hendrich (Henric) "Venset" (I4024)
9791	Henrik Mikkelsen betalte koppskatt for seg og 2 jenter i 1645. Prinsesseutstyr 1671: 1 ort 16 skilling. Nevnt som bruker på Lilleflor 1684.	Mikkelsen Lilleflor, Henrik (I4096)
9792	Henrik skal ha vært gift hele 5 ganger, sist med Elen Michelsdotter fra Bjugn. Navnet på de andre hustruene er ikke kjent. 9 barn er kjent.	Family: Henrik Mogensen Herdal, "Rytter" / Elen (Else) Michelsdatter (F3832)
9793	Henry 4 the Pious, Duke of Saxony (German: Heinrich der Fromme) (Dresden, 16 March 1473 – Dresden, 18 August 1541) was a Duke of Saxony from the House of Wettin. Heinrich was the second son of Albert, Duke of Saxony, and his wife Sidonie Podiebrad, princess of Bohemia. When Albert died in 1500, his eldest son Georg succeeded to the Duchy of Saxony, and Heinrich became Lord of Friesland. Saxon rule of Friesland was disturbed by constant revolts. Consequently Heinrich, who was of a rather inert disposition, gave up his title there. In 1505 Heinrich ceded Friesland to Georg, in return for an annuity and the districts of Wolkenstein and Freiberg, where Heinrich made his residence. In 1517, Martin Luther started the Protestant Reformation in Germany, and a few years later Heinrich converted to Lutheranism. Georg remained a devout Catholic. Both of Georg's sons predeceased him without issue. When Georg's second son died in 1539, Heinrich (a Protestant) became heir presumptive to the Duchy under the Act of Settlement of 1499. To prevent a Protestant succession, Georg tried to override his father's will, disinherit Heinrich, and bequeath the Duchy to Ferdinand, brother of Charles 5. But Georg died only two months later, and Heinrich succeeded to the Duchy. He was then 66 years old, and reigned for only 2 years. Heinrich made Lutheranism the state religion of the Duchy of Saxony. In Freiberg, on 6 July 1512, Heinrich married Catherine of Mecklenburg, daughter of Duke Magnus 2 of Mecklenburg-Schwerin. They had 6 children: 1. Sybille (b. Freiberg, 2 May 1515 – d. Buxtehude, 18 July 1592), married on 8 February 1540 to Duke Francis 1 of Saxe-Lauenburg. 2. Emilie (b. Freiberg, 27 July 1516 – d. Ansbach, 9 March 1591), married on 25 August 1533 to Georg, Margrave of Brandenburg-Ansbach. 3. Sidonie (b. Meissen, 8 March 1518 – d. Kloster Weissenfels, 4 January 1575), married on 17 May 1545 to Eric 2, Duke of Brunswick-Lüneburg (Calenberg). 4. Maurice (b. Freiberg, 21 March 1521 – d. of wounds received in action at Sievershausen, 11 July 1553), later Elector of Saxony. 5. Severinus (b. Freiberg?, 28 August 1522 – d. Innsbruck, 10 October 1533). 6. Augustus (b. Freiberg, 31 July 1526 – d. Dresden, 11 February 1586).	av Sachsen, Heinrich "Heinrich 4" (I12592)
9794	Henry 9, called the Black, a member of the House of Welf, was Duke of Bavaria from 1120 to 1126. Henry was the second son of Welf 1, Duke of Bavaria and Judith of Flanders. As a young man, he administered the family's property south of the Alps. Through his marriage to Wulfhilde, daughter of Magnus, Duke of Saxony, he acquired part of the Billung property in Saxony. In 1116, he joined Emperor Henry 5's Italian campaign. He succeeded his brother Welf 2, Duke of Bavaria, when the latter died childless in 1120. In the royal election of 1125, he supported his son-in-law Frederick 2, Duke of Swabia, but switched his allegiance to Lothair, Duke of Saxony, after Lothair promised that Gertrud, his only daughter and heir, would marry Henry's son Henry. After Lothair won the election and banned Frederick, in 1126 Henry abdicated as duke of Bavaria and retired to the family foundation of Weingarten Abbey so that he did not have to take part in the prosecution of his son-in-law. Henry died shortly thereafter and was buried in Weingarten. Henry and Wulfhilde had the following children: 1. Judith, married Frederick 2, Duke of Swabia. 2. Conrad, died 17 March 1126. 3. Henry X the Proud. 4. Welf. 5. Sophia, married Berthold 3, Duke of Zähringen and Leopold 1, Duke of Styria. 6. Wulfhild, married Rudolf, Count of Bregenz Mathilde, married Diepold 4, Margrave of Vohburg and Gebhard 3, Count of Sulzbach. 7. Adalbert, Abbot of Corvey.	av Bayern, Henry "Henry 9" (I1567)
9795	Henry Berg skriver om dette paret i - Trondheim før Cicignon. Gårdeieren dengang (1632) var Berent Güllich, som også nevnes 1645 blant uformuende borgere og handverksfolk. Han er sikkert identisk med Berent skredder, hvis gård 1625 fikk anvist stolesteder i Domkirkens 14.stol på mannssiden og 10.på kvinnesiden. Han er visstnok også den samme som Bernt Gjølker, borger i Trondhjem, som var gift med Lisbeth, datter av herr Hans Andersen Bernhoft, sogneprest til Vår Frue kirke. Kan betegnelsen - gjølker - være lik - gjaldker - som var forløperen for en byfogd? Kopskatten 1645: Berendt Gullick for sig sielff 1/2 Dlr. Det betyr vel at hans kone var død.	Gjølker, Bernt (I15287)
9796	Henry of Saxe-Lauenburg (German: Heinrich von Sachsen-Lauenburg; 1 November 1550 – 22 April 1585, Vörde) was a Prince-Archbishop of Bremen (as Henry 3), then Prince-Bishop of Osnabrück (as Henry 2), then Prince-Bishop of Paderborn (as Henry 4). Henry was a member of the House of Ascania, Saxe-Lauenburg line. He was the third son of Duke Francis 1 of Saxe-Lauenburg (1543–1581) and is wife Sibylle of Saxony, who had both converted to Lutheranism. Henry was raised Lutheran. At the age of ten, he was promised a prebend as canon (German: Domherr) at the cathedral chapter at Cologne. Since 1564 he studied at the University of Cologne under law professor Dr. Conrad Betzdorf, who housed him and his brother Frederick and was their mentor. The schism was not yet so definite, as it looks in the retrospect. The Holy See who, at the time was no-longer related to the original Charlemagne dynasty that had set up the churches and acted as protectors of God, had tried to enforce changes to the church and a grab for lands that did not belong to him. You see, the reformation was not about changing the original church of God as supported by Luther, it was about stopping the changes that the Church in Italy that was now in possession of usurpers the Lombards, who insisted on integrating the old gods and old was into the church, by making priests celibate (even though God states it is not good for men to be alone) and started witch burnings and interogrations using psychiatric practices to punish their opposition with poisoning and torture techniques. Henry was against these inhumane practices, and so where all the original Charlemagne descendants, the nobility and royal rulers of the lands of Europe, who had carried on Charlemagne's human rights laws, that all men and women shall be deemed free (including freedom of religion). While his youth is recorded as wild, he is recalled as a quiet student. During his studies in Cologne Henry came to know and love Anna von Broich (Borch), who lived as foster child with Betzdorf, since her parents, Cologne's Burgomaster Heinrich von Broich and his wife Ursula, had perished in the plague in 1553. In 1565 he received the prebend and in the following year he advanced to canonicate. In 1524 the Prince-Archbishopric of Bremen had subjected the autonomous farmers' republic of the Land of Wursten, but the Wursteners still hoped for a liberation and support from the neighbouring Saxe-Lauenburgian exclave of the Land of Hadeln. So the enfranchised capitular canons, which were mostly Lutherans since the Reformation, of Bremen Cathedral and Hamburg Cathedral chapter (with only three votes) elected Henry of Saxe-Lauenburg archbishop on 17 February 1567. Since his predecessor Prince-Archbishop George had no coadjutor, an office usually entailing the succession to the see, several dynasts applied for sons of their houses. Henry's election included a deal stipulated with Henry's father Francis I, who waived any Saxe-Lauenburgian claim to the Land of Wursten, earlier raised by his father Magnus I, as well as to the bailiwick of Bederkesa and Elmlohe, de facto held by Bremen city and abandoned the lawsuit, which Francis had brought to the Imperial Chamber Court to this end. In his election capitulation (Wahlkapitulation) Henry covenanted to accept the privileges of the Estates of the Prince-Archbishopric (Stiftsstände) and the existing laws. Due to his minority he agreed, that Chapter and Estates would rule the Prince-Archbishopric until coming of age, paying him an annual appanage of 500 rixdollars. For the time being Henry was supposed to work towards his papal confirmation as archbishop. Henry de facto assumed regency in 1569, lacking any papal confirmation. He still had to repay debts from his pre-predecessor Prince-Archbishop Christopher the Spendthrift Henry continued George's financial assanation and developed for a better financial control the budgeting for the prince-archiepicopal expenditures. While Pope Pius V remained sceptic as to Henry's faith, Emperor Maximilian II regarded Henry a true Catholic, putting in a good word for Henry. Thus Maximilian granted Henry an imperial liege indult (Lehnsindult) in 1570, investing him with the princely regalia for the prince-archbishopric although he still lacked the papal confirmation. Therefore Henry never officially functioned as archbishop, but as princely Administrator of the Prince-Archbishopric, however, he was nevertheless colloquially referred to as prince-archbishop. Henry always observed the Roman Catholic formalities for the episcopal consecration, although he never wanted to be a Catholic bishop. The All Saints' Flood of November 1 and 2, 1570 inflicted terrible hardship in the Bremian Elbe Marshes. In 1571 Henry started a campaign against brigandage. Through all his episcopate the Popes Pius 5 and Gregory 13 as well as the Emperors Maximilian 2 and Rudolph 2 tested Henry's obedience once in a while, demanding the succession of Catholic candidates for vacancies in the Bremian Cathedral Chapter - which it sometimes accepted, sometimes denied. In 1567 the Holy See failed to replace the late Canon Christoph of East Frisia with the Catholic Wilhelm Quadt of Landskorn. Two years later Pius V prevailed with the Catholic Jodocus von Galen succeeding the Lutheran Canon Hermann Clüvers. In 1570 Pius ordered Henry to promote Verden's Catholic Cathedral Dean Nikolaus von Hemeling as Bremian cathedral provost (Dompropst), a function including the presidency of the chapter, while Maximilian demanded – using his privilege of presentation – Georg Rudell. However, the capitular canons then elected Henry's brother Frederick, succeeding the late Ludwig von Varendorf. After Frederick's death Gregory 13 demanded succession for the Catholic Theodor von Galen, and prevailed. The chapter fulfilled the religious functions as in case of sede vacante until 26 September 1580, in order not to complicate a papal confirmation, which, however, never materialised. Henry then postponed his efforts to be recognised by Rome. The Pope succeeded to get a third Catholic canon elected into the else Lutheran chapter, Ahasver von Langen, later Provost of Zeven nunnery between 1601–1603, but these three never formed a Catholic opposition within the chapter. On 23 May 1574 the cathedral chapter of Osnabrück elected Henry Bishop Henry 2, as such lacking papal confirmation and imperial liege indult to rule the prince-bishopric. When the Osnabrück chapter appointed Henry administrator of the prince-bishopric, Henry swore to protect Catholic faith and to maintain peace between the denominations. The papal order not to appoint Henry administrator arrived in Osnabrück only days after his investiture, so that Henry celebrated his festive entering in the prince-bishopric in June 1574. In late 1574, the nuncio to Cologne, Kaspar Gropper, also professor at Cologne University, presented a protocol which evaluated the conditions for Henry's election in Münster and Osnabrück according to Canon Law. For Rome the recognition of Henry's election as bishop was not acceptable. His reign in Osnabrück is overshadowed by numerous witch burnings. But he also completed the prince-episcopal Fürstenau Castle, started by his predecessor John of Hoya, while the started construction of a residential castle in Osnabrück ended with Henry's sudden death. Henry also ran for the episcopal elections of Münster in 1575, 1577 and 1580, but failed narrowly. The Catholic opposition played no relevant role in Osnabrück. On 25 October 1575, Court Preacher Hermann Gade married Henry and Anna of Broich (also known as Betzdorf) secretly in the chapel of Burghagen Castle in Hagen im Bremischen. She was supposedly the biological daughter of his mentor, professor Betzdorf in Cologne. Bremen's cathedral chapter approved the wedding, violating Henry's election capitulation, but ordered that future administrators were not to marry. As reason for the marriage, he wrote into the wedding book that he did not possess the gift of chastity. The plague befell the prince-archbishopric in 1575. The year after Henry prompted the renovation of the Vörde hospital and infirmary founded by Prince-Archbishop Johann Rode, as he generally promoted the development of his residential town. Since 1576, in anticipation of the inheritance of the Land of Hadeln, Henry served as regent of that Saxe-Lauenburgian exclave, consented by Emperor Rudolph 2. In return Henry paid his indebted father a compensation and assumed his debts with the Counts of Oldenburg. After his father's death in 1581 Henry inherited Hadeln and used the opportunity to renew its Church Order (Lutheran church constitution), first issued in 1526. The publication of the Estates Laws of Hadeln (Hadler Landrecht, 1583), the compilation of which his father Francis had begun, fell into Henry's regency. His brother Francis 2 disputed Henry as heir, but could not prevail. In 1577 Pope Gregory 13 announced to excommunicate every capitular canon, who would dare to vote for Henry as administrator. Bremen's cathedral chapter recommended Paderborn's capitulars to elect him bishop there. The cathedral chapter then ignored the papal threat and elected Henry Bishop of Paderborn, as Henry 4, on 14 October 1577. Papal confirmation and liege indult were again denied. As Paderborn's elect Henry chose the motto: Gott ist mir Anfang und Ende" (God is beginning and end to me). In 1578, Henry ostentatively entered Paderborn accompanied by his wife. The Catholic opposition, forming in Paderborn, troubled Henry's reign there, he failed to expel the Jesuits and Nuncio to Cologne, Giovanni Francesco Bonomi, even considered his impeachment. During the warlike conflict between his brother Magnus and his father Francis I and other brothers Francis 2, and Maurice, Henry functioned as arbiter. In 1581 – shortly before Francis I's death – Henry, his father, and Rudolph 2 consulted, unconcerted with Magnus and Maurice, concluding that Francis 1 made his third son Francis 2, whom he considered the ablest, his sole successor, violating the rules of primogeniture in Saxe-Lauenburg. The emperor esteemed his skills and thus charged Henry with arbitrations in lawsuits at the Imperial Chamber Court and the Aulic Council. In 1577 he codified the laws of the Bremian knightage (Bremisches Ritterrecht) and decreed a prince-archiepiscopal police ordinance. In the Prince-Archbishopric of Bremen Henry introduced a Lutheran Church Order in 1580 and the Vörde Church Constitution (Vörder Kirchenordnung) in 1582. In order to improve the Lutheran pastoring he introduced regular visitations in the parishes. Thus Henry adopted pastoral functions as a Lutheran in all the Prince-Archbishopric, also in its northeastern part, which belonged in ecclesiastical respect to the Verden See, held by Administrator Eberhard of Holle. Henry urged the Altkloster nunnery (part of today's Buxtehude) to accept the Lutheran Christoph von der Hude as their provost, however, the steadfastly Catholic nuns refused. In reaction to this development the Holy See founded the Roman Catholic Nordic Missions, an endeavour for pastoral care and mission in the area of the de facto ceased archdioceses of Bremen and of Lund. In 1581 Henry prompted a new Court Procedures Code for the Prince-Archbishopric of Bremen. Henry had consulted his brother Francis 2 in developing the Church Order for the Lutheran church of Saxe-Lauenburg, which Francis decreed in 1585. In 1581 his father died in Buxtehude, a town under Henry's prince-archiepiscopal rule, also his mother and brother Maurice settled and later died there in 1592 and 1612, respectively. On Palm Sunday, 8 April 1585, after a Lutheran church service in Vörde, riding home Henry met with an equestrian accident, his horse baulked and pitched him. In his residence Vörde Castle he died of his injuries on April 22. On May 21 he was buried in Vörde's Palace Church, his grave was destroyed when the church was demolished in 1682. While in Bremen, the Catholic cause was lost forever, Henry's unexpected death led to a success for the Counter Reformation in Paderborn. His widow inherited several estates, among them Beverstedtermühlen, which she successfully extended into a Vorwerk. However, her brother-in-law Francis 2 blamed her to have caused Henry's early death. Francis, after quarreling with Maurice, reacquired the Land of Hadeln for Saxe-Lauenburg. Heinrich III., Erzbischof von Bremen, † am 18. April 1585, gewählt am 17. Februar 1567, vorher Domherr zu Köln, lutherisch, Freund des späteren Erzbischofs Gebhard II. (Truchseß von Waldburg), der 1583 entsetzt wurde; ist 1574 auch Bischof von Osnabrück und 1577 (zwischen 5. Sept. bis 16. Nov.) Bischof von Paderborn geworden; die versuchte Erlangung von Münster 1580 [507] scheiterte. Als Sohn Herzogs Franz I. von Lauenburg 1550 am 11. November geboren, kam er früh zur Herrschaft, und entgegengesetzt dem wilden fehdelustigen Raufboldwesen der Prinzen seines Hauses wurde er ein tüchtiger, friedliebender, wohl verwaltender Regent seiner Stifter, von hohem Ansehen im Reich, obwol vom Papst nie bestätigt, ebenso geehrt an den verschwägerten Königshöfen von Schweden und Dänemark. Kalt, ernst, unbeugsam, strammer Niederwerfer adelicher Raublust und Eigenmacht, Förderer financieller Ordnung, also auch von Steuern, war er persönlich nicht geliebt, aber seine Unterthanen haben nachher sein Andenken gesegnet, namentlich im Bremischen, das nie solche Wohlfahrt gekannt hatte als unter ihm. Er war verheirathet mit Anna von Broich, der Tochter eines Färbermeisters und Rathsherren zu Köln, die nach ihrem Vormund Dr. Pestorf auch Anna Pestorf (Bestorf) genannt wird, 1575, 25. October zu Hagen (irrig bei v. Kobbe) durch Prediger Gade getraut. Durch seine Wahl kam durch Vertrag das Land Wursten definitiv an Bremen, und er wußte die Bauern zu versöhnen; er ordnete und vereinfachte das Gerichtswesen, ließ die Volksrechte theils sammeln, theils bessern, und setzte 1577 das von Joachim Hinck ausgearbeitete Bremische Ritterrecht durch, das in verbalhornter Gestalt noch gilt; auch suchte er zu erreichen, was wir heute ein Budget nennen, und damals unerhört, auch nicht zu erzielen war. Als Paderborner Bischof hat er eine kurze Fehde wegen Pyrmont’s gehabt; die Osnabrücker, bei denen er das Schuldwesen zu ordnen unternahm, wurden seiner Regierung wegen schwerer Pest, Miswachses und Hungersnoth und des Klosterbrandes von Iburg 1581 nicht recht froh. Als Bremer Erzbischof hat er einen kurzen diplomatischen Streit mit Wilhelm von Oranien 1576, da er einen holländischen Vice-Admiral Hans Abel, der, ein geborener Wurster Bauer, wegen Eigenhülfe hatte fliehen müssen, verhaftet hatte, als er mit einem Kriegsgeschwader in die Wesermündung gelaufen war. Seiner Zeit Gebrechen haftet an diesem tüchtigen, in kleinlicher Zeit weit blickenden Regenten in den Hexenverfolgungen; 1583 allein wurden 163 Personen im Bisthum, davon 121 Weiber in der Stadt Osnabrück hingerichtet. Er starb an einem Sturz vom Pferde beim Kirchritt und wurde in Bremervörde, seiner Residenz, beigesetzt. Seine Gemahlin, die sich nun „Anna von Broich Wittwe“ schrieb, behielt ein Kirchengut als Witthum; die herzoglich Lauenburgische Familie hatte schon lange ausgesprengt, Anna habe H. durch Liebestränke bezaubert, und schmählich genung forderte Herzog Franz II. jetzt das Bremer Domcapitel auf, wegen möglicher Verschleppung „ohne Weitläufigkeit und Proceß gegen sie zu verfahren“, was dieses ablehnte. Um Papiere ausgeliefert zu erhalten, bat er dann sie selbst in sehr freundlichen Schreiben, und Anna übergab dieselben auch 1590. – Von 1581–85 regierte H. auch das Land Hadeln als sein Erbe.	av Sachsen-Lauenburg, Heinrich "Heinrich 3" (I1876)
9797	Henry var sønn av samlagsforstander Anton Julius Essaias Johansen (1875-1953) og Helga Petrine Gundersen (1879-). Henry tok Eben som slektsnavn i 1953.	Eben, Henry Johan (I21394)
9798	Hensel	Brown, Joseph Oliver (I9734)
9799	Hentet fra Hol Bygdebok av Per Berg, side 687: ..malere... Peder Johansen, Ure, f. 1834 i Fosnes, og dennes sønn, Johannes Odin Johansen, Ure, f. 1876 i Alstahaug. Fra folketellingen i 1900: Haandværksmaler - fløtmand Peter Johansen, f.1833 i Fosnæs NT, og Forannævntes hustru Ingebertine Johansen, f.1834 i Throndhjem.	Johansen, Peter Cornelius (Peder) (I9252)
9800	At least one living or private individual is linked to this note - Details withheld.	Living (I7527)