- I tilknytning til Nordmarksgodsets ekspansjon på 1700-tallet står en hendelse fram blant de øvrige, fordi den er godt dokumentert og kildebelagt, godt debattert og viser konfliktskillelinjene på en ny og kompleks måte. Denne hendelsen har blant lokal- og rettshistorikere blitt kalt Stubdalsforliket, etter et forlik som ble gjort mellom en gruppe ringeriksbønder med almenningsinteresser i Nordmarka (Leuchmarka) og representanter for eieren av Bogstad på denne tiden, Morten Leuch.
Forliket ble underskrevet av partene 6.juni 1759 på gården Stubdal øverst i bygda Åsa på Ringerike, og har vært et omstridt tema helt opp til våre dager.
Foranledningen til Stubdalsforliket har indirekte sammenheng med konfliktene fra tidligere på 1700-tallet. Konfliktene med kullmilene og bråtebrenningen motiverte til økt årvåkenhet når det gjaldt bruken av skogressursene og økt kontroll for å forhindre misbruk og lovbrudd. Kontrollen ble utvidet til å gjelde større skogområder, og for familien Leuchs del gjaldt dette foruten Bærumsmarka, nordover i Krokskogen, i området senere kalt Leuchmarka.
En og annen kullmile til begrenset bruk ble også funnet i disse områder, men det var den mer omfattende barkeflåingen som her var hovedproblemet. Med barkeflåing menes flåing av bjørkenever, furu- eller granspon/-bark. Barken ble benyttet til taktekking og isolering av seter- og gårdsbygg.
Grunnen til at dette fremstod som et omfattende problem var at det regelrett tok livet av store skogsområder (tørrskog). Opptil 200 trær måtte til for tekking av et normalt setertak. Dette hadde vært tradisjon blant ringeriksbøndene, noe som også ble forfektet med sedvanerettslig - siden Arilds Tiid - retorikk i rettsprosessene forut for og i forbindelse med Stubdalsforliket.
I tillegg til kullmilekonfliktene mellom familiene Krefting og Leuch, må også den generelle økonomiske situasjonen ses som årsak.
Konjukturene var positive og i oppgang på 1750-tallet. Oppgangen på tømmermarkedet etter depresjonen i 1740-årene inspirerte tømmerhandlere som familien Leuch til økt fokus på effektiv tømmereksport.
Dette resulterte også i at man i sterkere grad overvåkte faren for rovhogst i et område så nær havnene i Kristiania. Samlet sett var det nødvendig for familien Leuch å komme barkeflåerne til livs. Barkeflåere hadde også blitt tatt tidligere og allerede i 1729 hadde Karen Müller Leuch (enken etter Morten Leuch den eldre) på Bogstad bragt problemet på banen. Et forbud mot dette forelå tinglyst samme år.
To av bøndene som senere undertegnet Stubdalsforliket, Lars Madsen og Anders Sørum, hadde dessuten blitt stevnet av Karen Leuch i 1739 for ulovlig hogst og barkeflåing til sine setre i Nordmarka. Og igjen tre år før forliket ble ført i pennen, ble 2 gårdeiere på Ringerike stevnet hver for seg.
Det spesielle ved denne prosessen var at den ene, Christian Palludan, var en dansk embetsmann ved at han var sorenskriver for Hallingdal og Ringerike. Sakene ble utsatt til rett etter Stubdalsforliket ble inngått og Palludan ble frikjent for forholdet, da retten ikke fant grunn nok til å fastslå at det var hogd tømmer og flådd bark på Karen Leuchs grunn.
De områdene Karen Leuch hadde kongeskjøter på var enkelte plasser i Nordmarka, med en viss skog-sirkumferens i direkte tilknytning. Familien Leuch hevdet privat eiendomsrett på hele området.
Frikjennelsen av Palludan bygget på at det var rettens oppfatning at setrene hvor barkeflåing og hogst skulle vært utført i nærheten av, lå i bygdealmenning. Retten la til grunn at skogområdene rundt plassene familien Leuch hadde skjøte på, ikke var familiens eiendom.
Den andre stevningen var mot bonden Jon Schiørvold for - schadetilføielse paa hendes (Karen Leuchs, min anm.) Schoug.
Her endte saken med et forlik hvor Schiørvold påtok seg å erstatte 25 riksdaler for ulovlig hugst. Også dette skjedde etter Stubdalsforliket ble inngått.
Tvisten ble ikke liggende med dette. Året etter disse stevningene skrev 12 ringeriksbønder som benyttet seg av almenningsrettigheter i Nordmarka til kongen i København, hvor de påklaget at Karen Leuch anså Nordmarka som sin eiendom. At 4 bønder ble stevnet for ulovligheter ble ikke vektlagt som hovedproblemet. Derimot stred det mot bøndenes oppfatning av området som bygdealmenning, at familien Leuch anså dette som sin eiendom. Bøndene poengterte videre at kongen aldri hadde solgt - deres - almenning, og at de felles rettigheter som bøndene kunne nyte godt av, skulle opprettholdes:
...om beskiærmelse imod en af de mægtigste familier her i landet, der nu søger at ville tilegne seg en skov og mark, som fra ældgammele tider af har væren holden for en bøygdealmending, uden at der er bevist at Hans kongelige majestæt eller allerhøist lovligste forfædre haver egentlig bortsolgt nogen almendingsskov...
Det er svært sannsynlig at den samme sorenskriver Palludan har vært en av de medsammensvorne i denne saken. Han er den eneste gårdeier fra Ringerike som ikke nevnes ved navn i oversendelsesbrevet, og argumentene er sammenfallende med Palludans utspill i andre kilder. Palludan hadde tilegnet seg flere gårder på Ringerike i sin embetstid og hadde tilsvarende allmenningsrettigheter som andre som drev jordbruk.
I forbindelse med en undersøkelse om rettighetene i Krogskogens almenning etter ordre fra amtmann Just Must i 1758, kan man se noe av bøndenes oppfatninger av rettighetsforholdet. Dette tingsvitnet ga den klare uttalelsen fra de tilstedeværende bønder at Leuch-familien hadde skaffet seg plassene på lovlig vis med kongeskjøter, men at de urettmessig hadde tilranet seg retten for hele området som var bygdas allmenning.
I tingsvitnet er det dessuten referert til en kommisjon hvor allmenningsspørsmålet skulle avklares. Kommisjonen ble ledet av generallandmåler og oberstløytnant Christian Frederik Knoph, og bestod videre av bygdelensmannen for Norderhov prestegjeld og 4 kyndige lagrettemenn.
Kommisjonen fikk inn flere henvendelser fra ringeriksbønder med allmenningsrettigheter i Nordmarka.
De mest ytterliggående anklagene mot familien Leuch gikk i retning av at deres sagtømmerhugst i skogområdet var ulovlig. Sagtømmeret skulle ha gått til sagbrukene i Sørkedalen og var rettet mot eksport og vedlikehold av egne og leilendingenes bygninger. Bøndene fikk ikke medhold i denne påstanden.
De fikk likevel medhold av Knoph i at kongeskjøtene til Leuch-familien, ikke omfattet hele allmenningen. Men i motsetning til bøndenes påstand og Palludan-sakens kjennelse, mente Knoph og kommisjonen at det tilfalt en viss sirkumferens skog til hver plass Leuch-familien hadde skjøte til.
Kongeskjøtene var ofte vage om hvor mye dette skulle tilsi, og lovgivningen ga heller ingen spesifikasjoner. Rentekammerets skriv av 28.september 1754 befaler at ingen skog eller utmark skal regnes som del av enkeltplasser i allmenningen, selv om dette står spesifisert i skjøtene.
Generallandmåler Knoph, som var oppnevnt av Rentekammeret, valgte dermed å inngå et kompromiss mellom de 2 ytterpunktene. Dette skjedde sannsynligvis fordi skogområdene som skulle ha tilhørt enkeltplassene var svært tydelig beskrevet i skjøtene for plassene.
Videre samme år, 1758, ble det holdt en landmålingsforretning av generalkonduktør Christopher Hammer etter forlangende av Karen Leuchs sønnesønn, Morten, den nye talsmann for Leuch-familien. Landmålsforretningen var en grenseoppgang for å avklare Bondeskogens grense mot allmenningen.
Foruten Hammer, var Leuch-familien representert ved Morten Leuchs kompanjong Peter Collett, prokurator Leonard Scheitlie og noen skogsarbeidere, sannsynligvis leilendinger fra Sørkedalen.
Bøndene var representert ved Anders Juel og Iver Wiig fra Hole prestegjeld, personer fra naboprestegjeldet til Norderhov hvor de impliserte bøndene kom fra.
Det kan spørres om disse bøndene egentlig var representative. Verken var de inneforstått med alle sidene ved konfliktene og hadde ikke de samme interessene for innholdet eller utfallet av saken. Ingen representanter for bondestanden på Ringerike var med under grenseoppgangen, med andre ord var kun 1 av partene representert ved et av de viktigste avgjørelsene som skulle ligge til grunn for Stubdalsforliket.
Selve grenseoppgangen ble utført ved at man staket ut landemerker i lendet, og merket punktene med - L - er i fast fjell eller større steiner.
Selve forliket:
Etter disse prosessene og grensemarkeringene fikk sakene en relativ merkelig utvikling. Det var som om selve saken mistet interesse fra bøndenes side, hvor man gikk fra en stor grad av opposisjon til et forlik hvor bøndene frasa seg de fleste rettigheter i allmenningsområdet, et område som fra forlikets ikrafttreden var å betegne som privat eiendom.
Stubdalsforliket ble skrevet under av 19 bønder fra Ringerike og inneholdt gjensidige betingelser for videre bruk av skogområdene. Det var langt flere rettighetsinnehavere blant bøndene på Ringerike, men kun de med de nærmeste brukene fra Norderhov prestegjeld som var delaktig i prosessen har underskrevet.
Grenseoppgangen mellom Krogskogen Allmenning (Bondeskogen) og Leuchs skogområde (Leuchmarka) kom detaljrikt fram i forliksdokumentet, og det ble henvist til generalkonduktør Hammers kart over grenseområdene. Morten Leuch trakk tilbake alle tidligere stevninger og tillot bøndene med eksisterende sætre i området fortsatt hevd på allmenningsrettigheter, med unntak av hogst og barkeflåing.
Bøndene frafalt alle tidligere påstander, erkjente generalkonduktørens nye grenseoppgang av 1758 og lovte å drive hogst for Morten Leuch i det samme området.
Forliket ble underskrevet av partene 6.juni 1759 på Stubdal.
Stubdal er en gammel plass som ligger vakkert til på vestkanten av Krokskogplatået med flott utsikt over bygdene rundt Steinsfjorden. Nedtegninger tyder på at det opprinnelig var en sætergrend her med historie langt tilbake i tid.
På 1650-tallet tok finnen Peder Madsen over stedet og det ble således en finneplass. Denne finnen var det forøvrig mye bråk med og etter en dom ble både finnene på denne plassen og andre steder på denne delen av Krokskogen fordrevet.
Stubdal var også målet for turen Peter Chr. Asbjørnsen skriver om i fortellingen - En sommernatt på Krokskogen. Få eller ingen tekster har betydd mer for skogsmystikken og folks oppfatning av den spesielle Nordmarks-stemningen som Peter Chr. Asbjørnsens tekst i denne fortellingen. Asbjørnsens malende ord om natur og mystikk har brent seg inn i mang en markagjenger. Og mange er dem som i årenes løp har fulgt Peter Christen Asbjørnsens fotspor fra Sørkedalen til Stubdal i Åsa.
Stubdalsforlikets konsekvenser:
Med Stubdalsforliket sa bøndene fra seg flere allmenningsrettigheter i Leuchmarka. Ingen fra embetsverket kom med innsigelser, verken fra fogden på Ringerike, Buskeruds amtmann eller fra Rentekammeret sentralt. Familien Leuch fikk dermed full tilslutning for eiendomsretten til Nordmarka.
|
Bef 1705 - Bef 1773 (< 67 years)
[1]