- Helge Krog var en av de sentrale skikkelsene i mellomkrigstidens kulturradikalisme. Han var en frihetssøkende og sannhetselskende polemiker og en ivrig og engasjert deltaker i kulturkampen. Som journalist og essayist skrev han om både litteratur og politikk og gjorde seg særlig bemerket med sine heftige angrep på kirken og kristendommen. I kvinnekampen stilte han seg på kvinnenes side, noe som særlig kommer til uttrykk i hans dramatiske verker.
Krog vokste opp i Kristiania i et frisinnet borgerlig miljø, preget av 1870- og 1880-årenes radikalisme. Faren var høyesterettsadvokat og aktiv i Venstre; moren var Norges første kvinnelige student. Helge Krog vantrivdes på skolen, men da han ble utvist fra Aars og Voss i 3. gymnasklasse, tok han seg sammen og tok examen artium som privatist 1907. Deretter studerte han statsøkonomi og ble cand.oecon. 1911.
Som ung var Krog lite politisk interessert, men en lynende intelligent diskusjonspartner som dyrket viddet og den treffsikre replikk som skrive- og samtaleform. Disse egenskapene ble rendyrket i en krets av noe eldre skjønnånder og kaféløver, med Nils Kjær og Carl Nærup i spissen, en krets som Krog tidlig ble trukket inn i. Han ble også tidlig kjent med Arnulf Øverland og Sigurd Hoel.
Kirken var den viktigste anstøtssteinen for samfunnskritikeren Krog. Han omfattet kristendommen med dyp forakt, og i sin polemikk er han vel så krass og perfid som Øverland. Han satte sitt håp til fremtiden og kalte seg fremtidsromantiker, men var likevel med en betydelig del av seg selv knyttet til fortiden og det overklassemiljø han stammet fra. Rollen som fri intellektuell var alfa og omega for ham, og han var dypt skeptisk til dogmatiske tankebygninger av enhver art. Mens Hoel og især Øverland gikk til høyre etter krigen, forble Krog trofast mot sin radikale fortid og knyttet seg til kretsen omkring Orientering, som han leverte bidrag til, og han ble en ihuga talsmann for det tredje standpunkt.
Sannhetstrang og intellektuell redelighet paret med polemisk snert og heftig engasjement preger Krogs skribentvirke.
Helge Krog var utdannet økonom, et yrke han aldri praktiserte.
Fra 1911 var han teater- og litteraturanmelder i Verdens Gang. Senere jobbet han også i Tidens Tegn, Dagbladet og Arbeiderbladet. Han kom i denne tiden i kontakt med Gunnar Heiberg og Olaf Bull, som han ble sterkt påvirket av. Han debuterte som dramatiker i 1919.
Tidlig viste han som kritiker og essayist stor artistisk evne, var sikker i sin smak, selvstendig, ofte aggressiv i sine dommer, poengtert og klar i sin stil. En del av hans artikler er samlet i Meninger om bøker og forfattere (1929), Meninger om mange ting (1933), Meninger. Litteratur, kristendom, politikk (1947) og Sant å si (1956). Rent ut sagt (1954) er et utvalg av artikler fra de to første samlingene.
Som dramatiker var Krog kjent som en samfunnsrefser i tradisjonen etter Heiberg og Henrik Ibsen. Selv om Krog var uttalt sosialist, spilte imidlertid aldri arbeiderklassen noen rolle i skuespillene hans, i motsetning til hos forfattere som Oskar Braaten og Rudolf Nilsen. Frigjøringsaspektet handler snarere om den individuelle frigjøringen, gjerne innenfor et borgerlig miljø.
Rundt 1924 kom Krog med i kretsen rundt Mot Dag, og selv om han aldri ble medlem av organisasjonen blir han ofte regnet som en av organisasjonens fremste kulturpersonligheter, og sammen med Arnulf Øverland og Sigurd Hoel ble han beskrevet som en del av den røde troika. I motsetning til disse opprettholdt imidlertid Krog sitt radikale engasjement til sin død. På 1930-tallet, etter Mot Dags oppløsning og tilslutning til Det norske Arbeiderparti, ble Krog en del av det lille miljøet rundt det trotskistiske tidsskriftet Oktober. Inspirert av Romas - snakkende statuer - skrev han infame epistler i Dagbladet under pseudonymet Pasquino.
Krog tilbragte store deler av annen verdenskrig i landflyktighet i Sverige. Der arbeidet han blant annet med utgivelsen av avisen Håndslag, en publikasjon som fra 1942 ble laget i Sverige, smuglet over grensa og spredt som en illegal avis i det okkuperte Norge.
Han ga i 1944 anonymt ut pamfletten 6-te kolonne, et skrift som etter krigen, da forfatteren ble gjort kjent, skapte stor debatt og avfødte til dels sterk kritikk mot Krog. I pamfletten gikk Krog til angrep på ledelsen av Hjemmefronten, som i følge ham førte et dobbeltspill der de, samtidig som de gikk hardt ut mot de norske quislingene, tjente penger på handel med de tyske krigsindustrien. Han trakk blant annet frem det faktum at Milorg ikke drev med industrisabotasje. Da skriftet ble nyutgitt, under forfatterens eget navn, i 1946 inkluderte han også en kritikk av landssvikoppgjøret der han ga uttrykk for at han mente at industriherrene og krigsprofitørene – den sjette kolonne – slapp alt for lett unna.
I 2015 ble 6-te kolonne kåret til en av de ti mest betydningsfulle norske bøkene om andre verdenskrig.
Etter krigen markerte Krog seg som en tidlig kritiker av norsk medlemskap i NATO, og han var også fra starten av blant medarbeiderne i avisa Orientering. Han bidro også til andre blader og tidsskrifter, som Aktuell og Fossegrimen. Sistnevnte ga i 1964 ut et spesialnummer om Krog i forbindelse med det som ville vært hans 75-årsdag.
Som dramatiker står Krog i gjeld til Ibsen og særlig til Gunnar Heiberg. Komedien Det store vi (1917), som foregår i avismiljø, ble oppført under stort bifall på en rekke nordiske scener.
Det store Vi (1917), har en klar sosialkritisk tendens med brodd mot kapitalister som underbetaler sine arbeidere, og en korrupt presse som later som den er fri og uavhengig – med Krogs egen avis som modell.
Sosialpolitisk emne har også Jarlshus (1923). Det handler om klassekamp, der Krogs senere sosialistiske overbevisning ligger i kim.
Lettere sosietetslystspill over erotiske motiver er På solsiden (1927, oppført på mange scener, filmatisert 1956), Blåpapiret (1928) og Treklang (1933), mens Konkylien (1929), Underveis (1931) og Opbrudd (1936) behandler erotisk-sosiale konflikter. Det siste, som er det betydeligste, vakte livlig diskusjon.
Kjærlighetens farce skrev han sammen med Olaf Bull og peker fremover mot de erotiske lystspillene På solsiden, Blåpapiret, Don Juan (skrevet sammen med Sigurd Hoel) og de tre enakterne i Treklang. Flørt og erotiske forviklinger er hovedmotiver, og handlingen er gjerne lagt til et miljø der penger er av underordnet betydning fordi man har nok av dem.
Større dybde har Konkylien (1929), der vi for første gang møter den selvstendige kvinnen som med sitt krav til ærlighet i følelseslivet stilles i kontrast til unnfalne og konvensjonelle menn. I Underveis rykker konflikten mellom den frie kvinnen og mannssamfunnet helt i sentrum. Forfatterens egen mor har stått modell til hovedpersonen, og satiren er ikke bare rettet mot borgerskapets menn, men i like høy grad mot Krogs egne radikale meningsfeller, som viser seg å være like tradisjonsbundne i sitt kvinne- og kjærlighetssyn som deres fedre.
Oppgjøret med den forlorne kvinne- og kjærlighetsdyrkingen, hvis røtter føres tilbake til renessansen, er enda skarpere i trekantdramaet Opbrudd (1936), Krogs dramatiske hovedverk, om en kvinne som på samme dag bryter opp både fra sin mann og sin elsker etter å ha avslørt at deres påståtte kjærlighet bare er et skalkeskjul for egosentrisme og nærhetsangst. Linjen tilbake til Et dukkehjem er klar, men Krog setter kjærlighetstematikken i sammenheng med den individualismens krise som han mente det borgerlige samfunn nå befant seg i. Både Underveis og Opbrudd fikk ny aktualitet under det nye kvinneopprøret i 1970-årene.
Alle Krogs skuespill er oppført på en rekke norske scener; flere er også oppført i utlandet, bl.a. i Sverige, Danmark, Finland, England og Ungarn. Sammen med Rolf Hiorth-Schøyen skrev Krog farsen Mine damer og herrer (oppført 1919), sammen med Olaf Bull Kjærlighetens farce (oppført s.å.), og i samarbeid med Sigurd Hoel Don Juan (1930, oppført på Det Nye Teater). Senere gav han ut to énaktere, Kom inn (oppført Radioteatret 1972) og Levende og døde (oppført på Det Norske Teatret 1945). 1948 kom hans Samlede skuespill i tre bind, og 1953 hans siste skuespill, Tankeleken.
Verker:
SKUESPILL:
Det store Vi, 1917
Kjærlighetens farce (sm.m. O. Bull), 1919
Jarlshus, 1923
På solsiden, 1927
Blåpapiret, 1928
Konkylien, 1929
Don Juan (sm.m. S. Hoel), 1930
Underveis, 1931
Treklang. Små komedier om erotikk, 1933
Opbrudd, 1936
Kom inn!, 1945
Levende og døde, 1945
samleutg. Skuespill I–III, 3 bd., 1948
Tankeleken, 1953
ESSAYS OG ARTIKLER:
Meninger om bøker og forfattere, 1929
Meninger om mange ting, 1933
6. kolonne –? Om den norske storindustriens bidrag til Nazi-Tysklands krigføring, 1946 (rev. og utvidet utg. 1969)
Meninger. Litteratur, kristendom, politikk, 1947
Rent ut sagt, 1954
Sant å si, utvalgte artikler, 1956
Pasquino, 1963
Meninger om religion og politikk, utg. ved H. Heiberg, (posthumt) 1971
Meninger om bøker og forfattere, utg. ved H. Heiberg, 1971.
Kilder:
HEH, flere utg.
Stud. 1907, 1932, 1957.
E. Skavlan: biografi i NBL1, bd. 8, 1938.
E. Ofstad: Tre kvinneskikkelser i moderne norsk litteratur, 1946.
H. Groth: Hovedlinjer i mellomkrigstidens norske litteratur, 1947.
S. Hoel og R. Thesen (red.): Festskrift til Helge Krog på sekstiårsdagen, 1949.
H. Heiberg: Peilinger, 1950.
E. Vendelfeldt: Helge Krogs dramatik, i Ord och bild 1950.
S. Hoel: Tanker om norsk diktning, 1955.
F. Havrevold: Helge Krog, 1959.
L. Longum: To kjærlighetsromantikere. En studie i Gunnar Heibergs og Helge Krogs erotiske dramatikk, 1960.
E. Sørensen: Underveis, i Horisont 1963.
E. Krog: Lek med minner, 1966.
J. Lunde: Helge Krogs dramatikk, i Edda 1973.
J. Øverland: Kvinnelige kjønnsroller og dramatisk konflikt i Henrik Ibsens realistiske skuespill og Helge Krogs dramaer, i Edda 1974.
L. Longum: Helge Krog. Kulturradikalismen som tenkemåte, i Nytt norsk tidsskrift 1986. [1, 2]
|
1889 - 1962 (73 years)
[1] 